Avisa Nordland: Jenta Ingen Kan Hjelpe
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
JENTA INGEN KAN HJELPE Metoderapport til Skup 2020 Av: Siri Gulliksen Tømmerbakke, Alexander Kjønsø Karlsen, Anders Bergundhaugen og Tom Melby INNHOLD 1. Innledning ........................................................................... 3 2. Metode ............................................................................... 4 Innsendere 2.1: Opphevelse av referatforbud og taushetsplikt ....... 4 Siri Gulliksen Tømmerbakke, 2.2: Hypotese.................................................................. 5 Alexander Kjønsø Karlsen, 2.3 Tillit som metode ...................................................... 6 Anders Bergundhaugen og 2.4: Innsynsarbeidet ....................................................... 7 Tom Melby 2.5: Tidslinje ................................................................... 8 2.6 Konkretisering/fengslenes logger ............................. 8 Redaksjon: 2.7: Hypoteseutvikling 2 ................................................. 9 Avisa Nordland 2.8: Stipend og samarbeid med SUJO ............................ 9 Dronningens gate 18 2.9: Uavhengig eksperthjelp ......................................... 10 8003 Bodø 2.10: Hypoteseutvikling 3 ............................................. 10 2.11: Arbeidsplan ......................................................... 10 Kontakt: 2.12: Utvidet teamet .................................................... 10 Siri Gulliksen Tømmerbakke: [email protected] 2.13: Undersøkelsen ..................................................... 10 tlf. 916 48 786 2.14: Historiefortelling ................................................. 11 Alexander Kjønsø Karlsen, 2.15: Bilder og illustrasjoner ........................................ 13 [email protected] 2.16: Engasjere politikere ............................................. 13 tlf. 416 56 124 2.17: Presentasjon ........................................................ 14 Anders Bergundhaugen, 3. Etikk .................................................................................. 14 [email protected] tlf. 959 19 193 3.1: Å håndtere en alvorlig psykisk syk......................... 14 3.2: Anonymisering ....................................................... 15 3.3: Selvmordsbeskrivelser ........................................... 16 Takk til: Kristine Holmelid, Per Christian Magnus, Fredrik 3.4: Ekstern etikkekspert .............................................. 16 Bjerknes, Vibeke Madsen, Jonny 3.5: Vitne i retten ......................................................... 16 Pedersen og Thor Woje som alle har hatt viktige bidrag 4. Konsekvenser ................................................................... 16 underveis. Takk også til våre 5. Avslutning: ........................................................................ 18 kolleger i redaksjonen som sprang ekstra fort for at vi skulle Vedlegg ................................................................................. 20 få jobbe med saken. Metoderapport – Jenta ingen kan hjelpe Side | 2 Faksimiler fra Avisa Nordland 23. februar 2019 1. INNLEDNING Vårt første møte med Mia var 13. november 2017. Den 22 år gamle kvinnen ble ført inn i rettssalen av tre politibetjenter. Hun hadde på seg rosa blinkesko og bar på kosekaninen Josefine og en smokk. Hun var siktet for grove voldsforbrytelser fordi hun hadde truet og gått til angrep på ansatte på en bemannet bolig med kniv. Hun hadde allerede sittet varetektsfengslet i fire uker og påtalemyndigheten ba om åtte nye. Det skulle bli mange flere. Dette ble starten på en periode der Mia ble kasteball mellom psykiatrien og kriminalomsorgen. I løpet av 16 måneder gikk hun i skytteltrafikk mellom fengsel, institusjon og sykehus: Hun var innom tre ulike fengsler, én privat psykiatrisk behandlingsinstitusjon, to sikkerhetsavdelinger og flere sykehus. I løpet av 200 dager i fengsel forsøkte hun å ta sitt eget liv eller skade seg selv alvorlig 41 ganger. Antall straffbare forhold økte fra to til 14 i samme periode. Mia er for syk for fengsel, for frisk for psykiatrien og for dyr for hjemkommunen. Hvordan kunne ei jente, som bare få år tidligere var klassens revystjerne og skarp nok til å vinne en nasjonal quiz-konkurranse, ende opp som kriminell i løpet av så kort tid? For å finne svarene måtte vi kartlegge livet hennes fra begynnelsen av. Metoderapport – Jenta ingen kan hjelpe Side | 3 Mia ble adoptert til Norge fra Romania som toåring og vokste opp med adoptivforeldre og - bror i ei lita bygd på Helgeland i Nordland. Historien hennes ble presentert over et 44 siders bilag til Avisa Nordland 23. februar 2019. I ettertid har vi publisert rundt 35 nyhetssaker om Mia. Mia-saken har i tillegg nådd ut til lesere i en lang rekke Amedia-aviser, og det ble registrert høye tall for lesetid: Til sammen er det registrert 116.954 Amedia-abonnenter på de ti kapitlene som har vært tilgjengelig hos flere av konsernets aviser, men vi vil anta at mange har startet med første kapittel og så falt av etter hvert. 41.503 abonnenter har lest første kapittel. Snittlesetiden er 5:54 minutter. Kapittel to har den lengste registrerte lesetiden med 9:57 minutter. Til sammen er det også registrert i underkant av 120.000 nettlesere hos Nettavisen, hvor reportasjen ble publisert i åpen versjon høsten 2019. 73.824 nettlesere har vært innom første kapittel, hvor snittlesetiden er 6:28 minutter. Snittlesetiden for nettlesere som har vært innom andre kapittel, er 12:13 minutter. Først 10. januar 2020, to år og tre måneder etter at Mia første gang ble varetektsfengslet, er rettssaken mot henne berammet. Tiltalebeslutningen som er tatt ut av Nordland statsadvokatembeter rommer åtte punkter og 17 forhold. Dette arbeidet hadde vært umulig uten ledelsen i Avisa Nordlands vilje til å legge til rette og frigjøre tid. Avisa Nordland er en liten redaksjon. Et så stort undersøkende prosjekt er krevende både for de involverte og for kolleger som må stå på ekstra hardt i den daglige nyhetsjobbingen. Tre journalister har nesten utelukkende arbeidet med én sak i tre måneder, som var helt nødvendig, men ikke selvsagt. Med dette har AN vist vilje til å prioritere gravende og undersøkende journalistikk i en liten redaksjon i en hektisk hverdag og med knappe ressurser. 2. METODE 2.1: OPPHEVELSE AV REFERATFORBUD OG TAUSHETSPLIKT En mandag morgen i 2017 fikk redaksjonen inn et tips. Tipset gikk ut på at det skulle være et fengslingsmøte i Salten tingrett om en halvtime hvor vi burde være til stede. Alexander Kjønsø Karlsen kontaktet forsvarer for å finne ut hva dette egentlig var snakk om. Han forsto umiddelbart at dette var noe vi burde se nærmere på, og ut fra samtalen med forsvareren konkluderte han med at referatforbudet burde bli opphevet. Han visste at det automatisk er referatforbud fra fengslingsmøter, så fremt ikke retten beslutter noe annet. Dermed skrev han en kort begjæring om opphevelse av forbudet, en begjæring som ble overlevert rettens administrator et minutt før forhandlingene skulle starte. Det var ikke tid til å skrive en Metoderapport – Jenta ingen kan hjelpe Side | 4 omfattende begrunnelse, og planen var at det eventuelt skulle tas muntlig i retten, noe det skulle vise seg at ikke ble nødvending. Verken forsvarer eller påtalemyndigheten hadde innsigelser mot begjæringen, og retten konkluderte med at referatforbudet skulle oppheves. Det at man ikke hadde begrensninger i selve refereringen fra fengslingsmøtet, gjorde at vi fikk mulighet til å lage de første nyhetssakene. Saken var såpass spesiell, at det meste som ble sagt i fengslingsmøtet ble skrevet ned. I ettertid skulle det vise seg å være viktig. Det gjorde at vi ett år etterpå kunne gå tilbake å se nesten ordrett hva som var sagt i fengslingsmøtet, og ikke bare forholde oss til hukommelse og gamle arkivsaker. Etter at forhandlingene i retten var over, fikk Alexander mulighet til å snakke nærmere med Mia og vergen i rettssalen. Her fikk han høre mer om historien, og fikk forklart begge at det ville være viktig å få opphevet taushetsplikten, i første omgang til hjemkommunen, som hadde fått sterk kritikk i retten. Samme kveld møttes Mia, vergen og Alexander i inngangspartiet til akuttposten på Nordlandssykehuset avdeling psykiatri for at samtykkeerklæringen skulle underskrives. Det ble nok en gang forklart hva samtykket skulle brukes til, og Mia ønsket at vi skulle kunne følge opp saken videre. Kort tid etter ble hun flyttet fra byen. 2.2: HYPOTESE I fengslingsmøtet ble det tegnet et bilde av ei ung kvinne som var for syk for fengsel, men for frisk for psykiatrien. En sykepleier fra Bodø fengsel vitnet. Hun fortalte om en kvinne som var desperat etter kontakt og trygghet, og at fengselet ikke kunne gi henne nok oppfølging. – Dette er ikke en person som burde være i fengsel. De fleste førstebetjentene som jeg har snakka med er rystet over at hun er i fengsel i det hele tatt, sa hun, og fortsatte med at det var dårlig behandling å ha henne i fengsel. Psykologspesialisten ved akuttposten på Nordlandssykehuset psykiatri var helt bestemt på at hun ikke hadde noe der å gjøre. Hun mente at det optimale var at kvinnen kom til en institusjon med døgnbemanning, og som klarte å stå i atferden hennes. Hun var også klar på at hvis hun fikk samme tilbud som tidligere, var det ikke usannsynlig at lignende ting kunne skje igjen. Forsvareren ønsket sterkt at man skulle finne et såkalt varetektssurrogat, i en slik institusjon som psykologspesialisten beskrev, men at hun hadde vært i kontakt med jentas hjemkommune. Ifølge forsvareren hadde hjemkommunen undersøkt hva et slikt opphold ville koste, og det