Kvenene Og Samfunnet: Kulturmøter Og Minoritetspolitkk

Arina 2006–2007

Kvenene og samfunnet: Kulturmøter og minoritetspolitkk

Einar Niemi

”Hevonen on hest” noritetsspråket skulle rett og slett forsvinne. Fra min barndom på 1940- og 50-tallet husker Men samtidig aner vi humor i rimet og en jeg godt et lite rim som alle kunne og som jeg undertekst i teksten, som kanskje refekterer seinere har erfart har funnes i de feste kvenske både overlevelsesstrategi og en slags daglig- bosettingene i Nord-Norge, et rim som hadde livets overlegenhet overfor det kulturpolitiske blitt overført over fere generasjoner: presset? Rimet illustrerer jo en språklig pug- gelærdom, som selvsagt ble gjennomskuet av Hevonen on hest kvenene. Rundt om i de kvenske bosettingene pappi on prest moret man seg da også ved at det ble lagt til suola on salt både fere linjer og strofer, noe som for så vidt kylmä on kaldt også har skjedd i vår egen tid, som denne stro- ja fen fra 1980-tallet viser: kaiki on alt. Koira on hund Dette lille rimet avspeiler i all sin enkelhet et pylävä on rund kulturmøte mellom kvener og nordmenn. Og mies on mann rimet gir gjenkjennelse om tema og problem- vesi on vann stillinger fra vår egen tids debatt om innvand- lehmä on ku ring og integrasjon av etniske minoriteter. På ruova on fru den ene siden refekterer rimet en språkpoli- sika on gris tikk, som etter hvert fkk det treffende nav- ja net ”fornorskningspolitikk.” På den andre si- viisas on vis. den forteller rimet også om kvenenes behov for og ønsker om å lære seg norsk i det nye Majoritet og minoritet hjemlandet; en viss norsk språkferdighet var La oss så se litt nærmere på hvordan møtet sjølsagt nødvendig. Rimet avspeiler kanskje mellom kvenene og samfunnet artet seg, kul- også resignasjon og avmakt. Kvenene visste turelt og politisk. Dette var egentlig et møte nemlig godt at fornorskningspolitikkens mål med mange komponenter og prosesser. Sam- ikke bare var norskkunnskaper for minorite- funnet var ikke bare staten, men også alle de ten, men også et språkskifte der norsk skulle ulike lokalsamfunnene, og samfunnet har en- overta fullstendig for minoritetsspråket – mi- dret seg gjennom det lange tidsrommet kve-

26 Arina 2006–2007 nene har eksistert som folkegruppe i Norge. Politikk og kulturmøter – alternative mo- Og møtet var jo ikke bare mellom kvenene og deller nordmennene, men også mellom kvenene og Det første kan vi kalle for akkulturalistisk, dvs. samene, og mellom folk som slett ikke alltid en avslappet holdning til både kulturmøte og til daglig var seg bevisst eller brydde seg om at til politikken, der møtet i stor grad ble overlatt de utgjorde en særskilt etnisk gruppe. I realite- til ”naturen selv” og det praktiske møtet mel- ten hadde jo svært mange en blandet bakgrunn lom folk, i hverdag og fest, der prosessene ikke slektshistorisk og kulturelt; i dag ville det hete bør bli forsøkt styrt. Slike holdninger var gan- på vitenskapelig vis at de hadde vært utsatt for ske vanlig i norsk politisk tenkning til om lag kreolisering, som for øvrig i mange sammen- midten av 1800-tallet, og det er ikke vanskelig henger i dag oppfattes som noe positivt. å se at i den politiske debatten i dag er det faktisk mange som ønsker seg det slik. Men dette I dette korte foredraget må vi forenkle bildet ble aldri noen offsiell politisk linje. av kulturmøte og politikk og nøye oss med Det andre alternativet er segregasjon, altså at noen hovedtrekk. minoriteten skulle avsondres fra resten av samfunnet. Ut over i andre havdel av 1800-tallet La meg først slå fast at i forholdet mellom var det da heller ikke vanskelig å fnne model- kvenene og det norske samfunnet dreide det ler for en slik løsning, for eksempel i den ame- seg om møte mellom minoritet og majoritet. rikanske reservatpolitikken, og fra gammelt av Betegnelsen minoritet dreier seg jo vel så mye fantes ghettoisering av jødene i storbyene. Ved om status, sosial posisjon og makt som om tall- århundreskriftet 1800 - 1900 var den svenske messige forhold. Realiteten var jo at i mange ”lapp skall vara lapp” -politikken et nordisk lokalsamfunn både i Troms og Finnmark var eksempel på segregasjonstenkning, der sa- kvenene tallmessig i fertall, i andre var same- mene i Sverige ble defnert som reindriftsno- ne det, og i disse samfunnene var henholdsvis mader med avgrenset tilhold i fjellområdene. kvensk og samisk språk og kultur hegemonisk, Men i Norge ble segregasjonsalternativet aldri slik det ennå er det faktisk i enkelte bygder. vedtatt som noen offsiell politikk, selv om det Det ville for eksempel være meningsløst å ble opprettet reinbeitedistrikter og selv om en- kalle samene i Kautokeino og Karasjok mino- kelte også i Norge argumenterte sterkt for ter- riteter sett i lokalsamfunnsperspektiv, likesom ritoriell beskyttelse av reindriftssamene, men det ville være meningsløst å kalle kvenene i aldri tilsvarende for kvenene. Børselv eller Bugøynes eller Skallelv det sett i Det tredje alternativet var så det som i dag det samme perspektivet. Men i nasjonal samer den offsielle minoritetspolitikken i Norge, menheng var og er defnitivt begge folkegrup- multikulturalismne, eller integrasjon også på pene minoriteter, i enhver forstand av begre- minoritetens premisser. I motsetning til det pet, mens norsk kultur var og er i tilsvarende mange tror, er dette egentlig gamle tanker i majoritetsposisjon. Norge, med sterke talsmenn så tidlig som i La oss så reise spørsmålet om hvilke alter- 1830- og 40-åra, anført av presten og språkfor- nativer som fantes for dette møtet, hvilke mo- skeren Nils Vibe Stockfeth, som var den før- deller som eksisterte for å håndtere møtet. Her ste her i landet jeg kjenner til som kjempet for dreier det seg jo både om politikk fra myndig- både samenes og kvenenes rett til eget språk hetenes side og om overlevelsesstrategier fra og egen kultur. Men Stockfeths linje tapte minoritetens side. Grovt kan vi si at det dreide ved midten av 1800-tallet overfor de fram- seg om fre muligheter. rykkende nasjonalistiske holdninger, overfor

27 Arina 2006–2007 det som vi kan kalle for det fjerde alternati- minne om den kvenske bosettingshistorien. vet, nemlig assimilasjon, dvs. integrasjons av Kvensk bosetting i Norge går i noen grad i alle minoritetene på storsamfunnets premisser, en fall tilbake til seinmiddelalderen. I de gamle politikk som har fått den treffende betegnelsen nordnorske skattemanntallene fra for eksem- fornorskningspolitikk. pel 1500-tallet fnner vi en og annen kven, og Både samene og kvenene ble rammet av vi vet at det var en mye kontakt på tvers av fornorskningspolitikken, selv om det ble reist Nordkalotten i form av sesongfytting og han- argumenter, især fra liberalt akademisk hold, del. I første halvdel av 1700-tallet kom den om å behandle samene i egenskap av urfolk første mer konsentrerte innvandringen, som mildere enn kvenene. Det er da også mye som resulterte i kvenske bosettinger ut over i år- tyder på at kvenene kom i særlig skarpt mi- hundret, som Polmak og Karasjok i innlandet, noritetspolitisk søkelys. Det skyldtes for det Porsanger, Alta, Kvænangen, Nordreisa, Lyn- første at de ble betraktet som innvandrere; gen og Ballangen i fjordstrøkene. Denne fyt- innvandrer-betegnelsen ble kraftig politisert tingen var en bondeekspansjon, påskyndet av nettopp i nasjonalismens tid, på samme måte krig og uår. som fremmede ble det, en kategori som også Fra om lag 1830 inntrådte en ny fase i rammet kvenene. Dernest ble kvenene koblet den kvenske innvandringen til Nord-Norge. til sikkerhetspolitiske vurderinger og forestil- Innvandringen fkk nå preg av massefytting, linger. Det opprinnelige hjemlandet for fer- stimulert fortsatt av sterk befolkningsvekst parten av dem, Finland, var på 1800-tallet et i hjembygdene og enkelte uårsperioder, men storfyrstedømme under den russiske tsar. Ide- først og fremst av arbeidsmarkedet i Nord- en om ”den russiske fare” red vestlige myn- Norge. Moderne gruveindustri og ekspansjon digheter som en mare. Kvenene ble faktisk i fskeriene var nå særdeles viktige faktorer ofte omtalt som ”egentlige russere.” I andre som trakk fytterne nordover, med sterk vekst halvdel av 1800-tallet og især etter at Finland i fskeværene og byene i Nord-Norge og med ble en selvstendig stat i 1917, framsto i tillegg stort behov for arbeidskraft. Kvenene etablerte ”den fnske fare,” en forestilling om at fnnene seg ofte i økonomiske nisjer der de kunne til- var nasjonalistisk aggressive og ekspansjo- by særlig kompetanse, som innen jordbruk og nistiske. Det er helt klart at ut over i mellom- ulike håndverksyrker, men faktisk også innen krigstida ble minoritetssituasjonen følt som ishavsfangsten fra Alta og Hammerfest. Ifølge vanskelig for mange kvener. Kvenene ble klart folketellingen av 1875 var om lag 25 % av fol- etnisk diskriminert, og ledende kvenske perso- ketallet i Finnmark kvener, i Tromsø om lag ner og miljøer ble overvåket. En framstående 8 %. I mange lokalsamfunn utgjorde kvenene representant for kvenene, presten, prosten og mer enn 30 % av befolkningen, som til eksem- forskeren Johan Beronka, som var den første pel i Porsanger, i Sør-Varanger over 40 %, kven med embetseksamen og som begynte sin i Nord-Varanger og Vadsø faktisk mer enn prestetjeneste i Porsanger, skrev med ikke lite 50 %. Vadsø ble da også fra 1860-tallet ofte bitterhet i 1936 om minoritetssituasjonen slik: omtalt som ”kvenenes hovedstad i Norge”. I ei ”Vi er fremmede og utlendinger på jorden, bygd som Børselv var i følge folketellingen av vårt borgerskap er i himmelen”. 1865 nesten 90% av befolkningen kvener, 152 av 172 (18 var samer og 2 var nordmenn). Bosettingshistorisk riss Det sier seg selv at de ulike geografske Før vi skal trekke fram noen eksempel på opprinnelsesområdene og de ulike tidspunkter hvordan kulturmøtet artet seg, skal vi bare kort for innvandring har satt sitt preg på kultur og

28 Arina 2006–2007 språk i de kvenske bosettingene, som til ek- var ”ordentlig” fnske eller ”ordentlig” norske, sempel i Porsanger hvor kvenene slo seg ned men noe ”annerledes” – som derfor kan kalles tidlig og der en hovedinnvandringsvei var over kvensk, i språk, ordtilfang, byggeskikk, tradi- Karasjok, der samiske kulturelementer ble tatt sjon osv . med under vandringen, som kunne foregå over Vi skal nå ta for oss et par eksempler på etapper, med lange opphold under veis. Ifølge kulturmøter der det kvenske kom til uttrykk og den fnske folkelivsskildreren Samuli Paula- ble utviklet. harju var børselvspråket spesielt, både i ordtilfang, intonasjon og i tempo. Han skriver at Bosettingsmønster og kulturbeskyttelse ”hele Lappland” visste at børselvkvenene var Det viktigste eksemplet er trolig selve boset- ”ufattelig rask i talen,” så rask at lakselvværin- tingsmønsteret slik det utviklet seg ut over på gene ikke forsto stort av talen! 1800-tallet, som derfor blir mitt hovedeksem- pel. Kulturmøter og strategier Under masseinnvandringen ble enkelte av Hvordan artet så kulturmøtet seg konkret mel- de gamle kvenske bosettingene styrket mens lom kvenene og det samfunn de møtte i deres andre ble nyetablert. Steder i Troms som Nord- nye hjemland? reisa og Skibotn i Storfjorden er eksempler, vi- Det er opplagt at minoritetspolitikken vir- dere Elvebakken og Rafsbotn i Alta og Børselv ket inn på kulturmøtet og ga premisser for kul- i Porsanger. Det mest karakteristiske området turutviklingen. På den annen side er det klart med det nye bosettingsmønsteret var imidlertid at kvenene ikke fullstendig var prisgitt struk- midtre og ytre del av Varangerfjorden, med en turelle forhold. De var også aktører med be- rekke kvenske tette bosteder, som Bygøynes visste valg og strategier, selv om det blant dem i Sør-Varanger og Vestre Jakobselv, Salttjern, var ulike oppfatninger om hvordan tilpasnin- Golnes, Skallelv og Komagvær i Nord-Varan- gen til de nye forhold skulle skje – noen så det ger, som for øvrig alle også fkk kvensk navn, formålstjenlig raskest mulig å bli norsk, andre oftest i form av språklig tilpasning til eldre så verdier i å beholde språk og kultur og ”ile norsk eller samisk navn, som Pykeija for Bug- langsomt.” Ikke så få slapp unna vanskelige øynes (etter øya Bugøy), Annijoki for Vestre valg i Nord-Norge ved å fytte videre etter kor- Jakobselv (etter det samiske navnet på stedet, tere eller lengre tid – fra om lag 1860 framsto Annajohka), Kallijoki for Skallelv (lydmessig nemlig Amerika som et nytt fyttealternativ. forfnskning av tokonsonant-stavelsen sk) og Som det heter i en beretning fra en lensmann Kumaveri for Komagvær. Steder som Børselv i Varanger i 1870-åra: Kvenene ”dundrede af- (Pyssyjoki) og Neiden (Näytämö) framsto nå sted i store Skokke.” som hovedsakelig kvenske til tross for stede- Resultatet av møtene varierte langs en vid nes gamle samiske bosetting. De nye kvenske skala når det gjelder grad av bevaring/ikke be- bostedene ble også mottaksstasjoner for sta- varing av kulturtrekk kvenene hadde med seg. dig nye grupper av kvenske innvandrere, før Noen steder skjedde skifte av etnisitet, som i de fyttet videre, til steder med ledig jord eller indre Finnmark, der mange kvener ble opptatt til en by eller til Amerika. ”Kjeder” av fyttere i de samiske samfunn på samiske premisser. ble etablert mellom utfyttingsområdene og Imidlertid er det heller et annet aspekt ved disse bygdene, i form av naboer og slektninger kulturmøtet som er mer iøynefallende, nemlig som fulgte etter hverandre. Så lenge mulighe- at ”noe nytt” ble utviklet heller enn at alt ble tene var til stede for et slikt etnisk eksklusivt skiftet ut, at fenomenene som framstod verken bosettingsmønster, var det naturlig at det ble

29 Arina 2006–2007 valgt og vedlikeholdt, slik vi ser det også i Vadsø i 1867 sammenlignet historikeren Lud- mange andre innvandringsmiljøer. Bosettin- vig Kristensen Daa de kvenske bydelene her gene var således selvgrodde og ikke utslag av med ”gamle Jødekvarterer, Ghetto, Old Jewry noen myndighetspolitikk. Det landsbypreg de i Middelalderens Stæder.” hadde og det landsbyfellesskapet som fantes Kvenbyene i Vadsø var nok selvgrodde, her, som for eksempel det kollektive over- men reguleringsplanene for byen i andre halv- stengselfsket etter laks i Børselva, ga trygghet del av 1800-tallet bidro også til at de fkk utvi- og beskyttelse selvsagt. kle seg. Selv om den offsielle politikken var Omfanget av bosettinger med nærmest klar – assimilasjon av kvenene – fant byens utelukkende kvenske innbyggere kom imid- myndigheter det nødvendig med en viss av- lertid snart til å bekymre myndighetene. Bo- skjerming overfor den store strømmen av inn- settingene virket ikke bare klart språk- og kul- vandrere med ”fremmed” kultur og også noen turbevarende, men også språkfornyende ved at ganger med smittsomme sykdommer i baga- de stadig tok imot nye enspråklige innfyttere sjen. Derfor ble Ytre kvenby reguleringsmes- fra opprinnelsesområdene. Og fra før av var sig atskilt fra Nordmannsbyen med et område bosettingene stigmatiserte på grunn av kvene- der offentlige bygninger og anlegg skulle ut- nes forhold til storfyrstedømmet. gjøre grenseskille og ”buffer”, med skolean- Etter hvert ble fornorskningsarbeidet in- legg, sykehus og kirkegård, noe som uten tvil tensivert på bred front i slike bosettinger, sam- bidro til at både kvenene som bodde her og tidig som den kommunikasjonsmessige isola- utenverdenen kom til å se på bydelen som ”an- sjonen som ofte var der, ble forsøkt sprengt, nerledes” og som nærmest arketypisk kvensk. især ved veibygging der mønsteret var å knytte Selve bosettingsmønsteret kom således kvenbygdene sammen med norske bygder, til å virke kulturbevarende, ja enkelte omtalte som i Sør-Varanger og Alta. de kvenske bygdene og bydelene som kven- Også i fere av de nordnorske gruvesam- ske ”bastioner”, ”kvenreir” eller ”rugeplasser” funnene og byene var det ansatser til egne kven- – ”pesäpaikka.” En særlig viktig kulturell di- ske boområder. Ved Kåfjord kopperverk i Alta mensjon var selvsagt språket, som ikke minst i oppsto et separat kvensk boområde, Kreeta el- disse miljøene viste en seighet i overlevelse og ler Kreetanpää (”Greteenden”/”Gretenesset”), videreføring som forskrekket myndighetene. også kalt Kvenbyen, med god avstand både Tross den store fornorskningsinnsatsen viste til det øvrige boligområdet og til selve gruva. statistikken ubønnhørlig at i 1900 var om lag Også et fskevær som Kiberg hadde sin ”kven- 60 % av kvenene i Troms og 80 % av kvenene i by”. Imidlertid var nok de mest kjente ”kven- Finnmark primært kvensktalende. Ennå i 1920 byene” i Vadsø, nemlig Ytre kvenby (Ulkopää) var om lag 33 % av kvenene i Troms og 65 % og Indre kvenby (Sisäpää), som lå på hver sin av kvenene i Finnmark hovedsakelig kvensk- side av den gamle bykjernen, som nå gjerne talende. Bosettingsmønsteret i seg selv virket ble omtalt som Nordmannsbyen. Kvenbyene i uten tvil til dette. I tillegg har læstadianismen Vadsø var i andre halvdel av 1800-tallet nær- blitt trukket fram som språkbevaringsredskap mest overbefolket samtidig som de framsto for både for kvener og samer. besøkende som eksotiske og fargerike. Pre- sten og samfunnsforskeren Eilert Sundt, som Religion og kulturmøte studerte Vadsø i begynnelsen av 1860-tallet, Læstadianismen, en pietistisk-lutherske religi- mente hele byen sett under ett kunne mer ”kal- onsretning, fkk i sine første historiske faser, des en fnsk end en norsk by”. Etter et besøk i fram til slutten av 1800-tallet, særlig appell

30 Arina 2006–2007 blant samene og kvenene. Sjøl om læstadia- av Terje Aronsens bestefedre var den siste kir- nerne aldri var dissentere, var de statskirkekri- ketolk i bygda. Og da Johan Beronka, født og tiske og språkpolitisk opposisjonelle så lenge oppvoks i Ytre kvenby i Vadsø, kom som prest det dreide seg som formidling og tolkning av til Porsanger preket han på kvensk der det var Guds ord. Samisk og kvensk ble brukt over- behov for det, som i Børselv. Det fantes lenge alt der det var naturlig. Minoritetsspråkene et minne om ”mariadagen” den våren da Be- framsto nesten som hellige i preken- og møte- ronka for første gang preket i bygda på folks sammenhenger, som lingua sacra, men delvis eget språk. Som Paulaharju skriver: ”Nu var også som lingua franca, språk som ”alle” i det det som om himmelens herre selv hadde steget religiøse fellesskap forsto. De kvenske byg- ned til dem denne klare vårmariedagen og søkt dene og bydelene ble særlige arnesteder for sitt ødemarksfolk.” utviklingen av læstadianismen i andre halv- Det har vært hevdet av enkelte forskere del av 1800-tallet og også for opposisjonell at læstadianismen bevisst ble mobilisert både organisering mot skolen og mot det som ble av kvener og samer som forsvarsverk mot for- oppfattet som statskirkelig vranglære, som El- norskningen. Imidlertid er mye som tyder på vebakken i Alta. Selv om slike ”kvenreir” og at det heller var slik at den religiøse dimensjo- ”kvenbastioner” ble utsatt både for overvåking nen ved språk- og kulturspørsmålet bidro til at og særskilte tiltak fra myndighetenes side, fkk virkningen ble konserverende. de i praksis et visst preg av fristeder fra for- norskningstvang på grunn av at læstadianis- Stedsnavn og personnavn, etniske identi- men stod så sterkt her. Mange lærere var selv tetsmarkør læstadianere, for eksempel fere i Vadsø og Et kulturtrekk nær forbundet med bosettings- Nord-Varanger, som faktisk opponerte åpent struktur og næringsliv er stedsnavn. Steds- mot den harde fornorskningslinjen i skolen, navnene dokumenterer tilstedeværelse og særlig ved å vise til lutheranismens budskap ressursbruk, men også mange spesielle trekk, om å spre Guds ord på morsmålet. som gammel navneskikk og oppfatning av De læstadianske menighetene fkk besøk forholdet mellom natur og kultur. I vår sam- av predikanter fra andre menigheter og ikke menheng er det mest interessante hva steds- minst fra Finland, noe som både fornyet og navnene kan fortelle om kvenens tilpasning vedlikeholdt språket og ga åndelige næring til innvandringsområdene og deres bidrag her til overlevelsesevnen. Og ikke minst ga læsta- næringsmessig. dianismen ledere som kunne tåle en støyt og De kvenske og skogfnske stedsnavnene hadde ordets makt i møtet med det norske er de siste par tiår blitt oppfattet som et så vik- samfunnet, enten det var verdslige eller geist- tig kulturelt at Lov om stadnamn (1991) gir lige møter. Det var heller ikke lett for myn- muligheter til offentlig bruk og kartfesting dighetene å argumentere mot læstadianernes av dem. I dag er det en stilling som statlig språklinje – den sto jo på trygg luthersk grunn navnekonsulent for kvenske stedsnavn (som – og konventikkelplakaten var for lengst opp- Irene Andreassen, Alta, innehar). Selv om det hevet, altså forbudet mot lekpredikanter. Vi foreløpig ikke fnnes noen offsiell oversikt, ser da også eksempler på at statskirka enkelte kan det slås fast at det er registrert fere tusen steder praktiserte en liberalitet som gikk len- kvenske stedsnavn i Nord-Norge, trolig om gre enn instrukser og bestemmelser tilsa. For lag 10 000. I tillegg fnnes det mer enn 1500 eksempel ble kvensk kirketolkning praktisert fnske navn på de norske Finnskogene. Mye er i Børselv til godt etter andre verdenskrig. En således samlet og registrert, men forholdsvis

31 Arina 2006–2007 lite er til nå publisert. Det må slås fast at kven- vi mange eksempler på i slektsnavnmaterialet, ske stedsnavn inntil det siste har vært under altså der steds- og slektsnavn smelter sammen. press da de ikke har hatt noen offentlig status. Det tredje mønsteret er tilpasning gjen- Under fornorskningspolitikken ble de motar- nom lydlikhet eller delvis oversettelse, som vi beidet og søkt fjernet, noe som for eksempel alt har sett eksempler på foran (jf. Kallijoki, kom til uttrykk i jordsalgsloven for Finnmark Kummaveri, Pyssyjoki, Pykeija). Salttijärvi for av 1902 med sitt ”språkreglement”. Salttjern er nok et eksempel på delvis overset- Utviklingen av de kvenske stedsnavnene telse kombinert med lydlikhet; egentlig burde har i hovedsak fulgt fre mønstre. en ”rein” fnsk versjon vært ”Suolajärvi”. Slike Det første er at opprinnelig fnske navn er blandingsnavn er egentlig karakteristiske for blitt bevart, navn som ble laget tidlig under inn- den kvenske kulturen. Andre eksempler på lyd- vandringen, ja noen av dem kan gå enda lenger likhet er Raisi for Reisa, Tromssa for Tromsø tilbake i tid, til seinmiddelalderen og tidlig ny og Alattio for Alta. tid med handelsreisende kvener og sesong- Den fjerde og siste måten kvenske steds- fyttere. På samme måte fnnes det fortsatt en navn har kommet til på, er ved etablering av rekke urgamle slektsnavn blant kvenene som egne genuine navn på lokaliteter som alt har har blitt videreført tross fornorskningspresset norsk eller samisk navn. Dette navnetilfanget der mange enten skiftet etternavn (for eksem- er særlig interessant fordi det kan avspeile pel ved å ta det norske matrikkelnavnet som spesielt karakteristiske sider ved den kvenske slektsnavn) eller bruke patronym (føye ”sen” kulturen. Et eksempel er Heinäjoki i Vadsø eller ”son” ril farens fornavn). De gamle opp- kommune, ”Høyelva”, som på norsk heter rinnelige kvenske slektsnavn har levd muntlig Storelva og på samisk Iijohka (”Nattelva”). i 300 år mange steder i Nord-Norge. Det er i Den kvenske varianten forteller uten tvil om dag registrert 127 kvenske slektsnavn med kvenenes øye for agrarressurser – langs elva minst 25 navnebærere per navn (navn med un- ble store områder tatt i bruk som utmarksslåt- der 25 navnebærere er ikke registrert). Både ter. Kanskje er Jänkänmukka, Myrbukt, innen- de gamle stedsnavnene og slektsnavnene av- for Østerbottenhaslen i Porsanger et eksempel speiler et skille mellom øst- og vestfnsk nav- nettopp på dette. netradisjon, med røtter like tilbake til stam- Også innen fere andre felter er benev- mesamfunnet. Eksempel på hvordan gårds- og ning og ordtilfang illustrerende eksempler på slektsnavn er sammenvevd og har utviklet seg kulturmøter og symbolske uttrykk for kvensk ulikt i Vest- og Øst-Finland er følgende, der identitet, som til eksempel innen matkulturen, navnet i alle varianter også fnnes i kvenske som Irene Andreassen særlig har arbeidet med. miljøer: I Vest-Finland har fornavnet Matti Og selve språket er jo kanskje den aller viktig- blitt til gårdsnavnet Mattila og til slektsnavnet ste kilden for kulturmøter. Alle disse feltene Mattila, mens i Øst-Finland har slektsnavnet dokumenterer en seighet i kultur og etnisitet, blitt Mattinen og gårdsnavet Mattila. som nærmest kleber seg til minoriteten, ”som Den andre måten kvenske stedsnavn (og jord til bondens spade,” for å sitere en kjent slektsnavn) har utviklet seg på, er ved direkte fransk historiker. oversettelse, som Vesisaari fra Vadsø (”vann- øya”). Mange matrikkelnavn viser som nevnt Kulturell seighet, veivalg og minoritetspo- også samme mønster, for eksempel Alahaki for litisk moral Nedrejord og Ylihaki for Øverjord og Yli-Palo, Kulturmøtene og møtet mellom kvenene og Øvre Brennelv i Porsanger. Tilsvarende fnner samfunnet har vært prosesser som har gått

32 Arina 2006–2007 over lang tid og over distinkte faser. Den før- institusjoner er talerør for veivalg og preferan- ste fasen kan vi kalle fnsk – en slags dannel- ser. sesfase tidlig under innvandringen og boset- Og her er vi tilbake til minoritetspolitik- tingen der den fnske kulturen naturligvis var ken. Som resultat av at Norge ratifserte Eu- med på lasset. Man var fnne da man dro ut, roparådets rammekonvensjon for beskyttelse og man var fnne da man kom til Norge. Men av nasjonale minoriteter (1999), tok kvenene, dette endret seg i neste fase, som vi kan kalle sammen med fre andre folkegrupper i Norge, en etableringsfase der etnifseringen gjen- steget fra en uklar innvandrerstatus til nasjonal nomføres – fnnene blir kvener gjennom ulike minoritet, så å si over natta. Dette viser selv- proesser og i mangfolk av kulturmøter. Og det sagt at betegnelsene, kategoriene, ikke er po- er nettopp under kulturmøtet at etnisiteten blir litisk nøytrale. Ved denne offentlige anerkjen- formet. Man er ikke lenger ”ordentlige” fnner, nelsen har det formelt blitt tatt et oppgjør med men man er heller ikke blitt ”ordentlige” nord- den gamle fornorskningspolitikken. menn. Noen ganger kjempes det nok bevisst Men det er noen skyggesider ved situa- for etnisiteten og kulturuttrykkene, men oftest sjonen. Det ene er at det rår en uhyre streng blir de utformet gjennom ikke-styrte proses- rangordning i denne politikken sett fra myn- ser, som en del av dagliglivets dynamikk. dighetenes side, der slett ikke alle er like, men Den tredje fasen er så nåtida, der utvi- ”noen er mer lik enn andre”, for å sitere Georg klings- og valgalternativer gjør seg klarere Orwell. Det andre er den nesten uforståelige gjeldende enn noensinne tidligere. Den nye usynliggjøringen som myndighetene fortsatt status som nasjonal minoritet reiser nemlig praktiserer overfor kvenene, der oppfølgingen spørsmål om veivalg, om strategier og mål av europarådskonvensjonen, og også den eu- for framtidig utvikling. Debatten i de kvenske ropeiske språkkonvensjonen, er kritikkverdig, miljøene, for eksempel om kvensk og fnsk noe Europarådets egen ekspertkomite har slått som språk- og etnisitetsbetegnelser, og også fast så seint som i sin tredje og foreløpig siste den offentlige samtalen om kvenene, viser at rapport, fra mai i år. Midler til undervisning det kanskje dreier seg om tre alternativer. i kvensk og fnsk overføres til samiske tiltak, Det ene er forvitring som trolig vil bli den eneste fnsk-kvenske avis, Ruijan Kaiku, utfallet dersom minoritets- og etnopolitiske degraderes og får ikke den selvfølgelige pres- tiltak avvikles – og dersom de kvener som sestøtte den skulle fått, men henvises til Norsk ønsker fullstendig assimilasjon får det som de kulturråd, og situasjonen for kvensk og fnsk i vil. Det andre er fossilisering, altså et kultur- etermedia står fullstendig på stedet hvil, tross bevaringsarbeid som har et reliktperspektiv påpekning og press blant annet fra Medietilsy- på kulturen, at den bør bevares og videreføres net, bare for å nevne noen få områder. ”slik den opprinnelig var”, altså et sterkt es- Fortsatt står og faller det meste med sensialistisk kultursyn. Det tredje alternativet kvensk individuell og lokal entusiasme og ini- er rehabilitering i vid forstand av begrepet, tiativ. Et godt eksempel på det fruktbare ved der tiltak gjennomføres over en romslig skala, virksomhet på lokalt nivå er Kainun institutti der det er plass for både kvensk og fnsk, der (Kvensk institutt) i Børselv i Porsanger, som det skal være mulig å stå fram som kven, men allerede har vært i virksomhet i noen år, og også som noe i tillegg, og der kvenene selv må som ble offsielt innviet til bruk høsten 2007. få ressurser til å stake opp veier i dette arbei- Tanken om et eget kultur- og virksomhetssent- det og å synliggjøres på egne premisser, med er for kvenene oppstod og utviklet seg allerede aksept for at kvenenes representative organ og for fere år siden blant kvenene selv. Børselv-

33 Arina 2006–2007 væringene har ført sin sak konsekvent og uten Vadsø museum/Ruija kvenmuseum, nr 2 å gi opp. Politikere og offentlige tjenestemenn Brekke, Nils Georg, Per Jonas Nordhagen og har ofte hatt tungt for å høre. Langvarig og Siri Skjold Lexau 2003: Norsk arkitektur- seigt arbeid har likevel til slutt ført til gode historie. Frå steinalder og bronsealder til resultater, og nå har man kunnet feire en stor det 21. hundreåret. Oslo begivenhet: Kvensk institutt kan ta fatt på sitt Brochmann, Grete 2002: ”Velferdsstat, in- viktige arbeid med å bevare, utvikle og synlig- tegrasjon og majoritetens legitimitet”, gjøre kvensk kultur. i Brochmann, Grete m.f. (red.): Sand i maskineriet. Oslo Brox, Ottar 1984: Nord-Norge. Fra allmen- Referanser ning til koloni. Oslo Andreassen, Irene 1989: Ordtilfang i kvenske Christensen, Arne Lie 1995: Den norske byg- fskerihushold. En etnolingvistisk dialek- geskikken. Hus og bolig på landsbygda tologisk analyse fra Vestre Jakobselv/An- fra middelalder til vår egen tid. Oslo nijoki, Varanger. Hovedoppgave i fnsk Drivenes, Einar-Arne og Einar Niemi 2000: språk, Universitetet i Tromsø ”Også av denne verden? Etnisitet, geo- Andreassen, Irene 1990: ”Når språket må graf og læstadianisme mellom tradisjon tilpasses de naturgitte forholda. Om fn- og modernitet”, i Norderval, Øyvind ske fskerihushold i Vestre Jakobselv”, og Sigmund Nesset (red.): Vekkelse og Varanger. Årbok 1990 vitenskap. Lars Levi Læstadius 200 år. Andreassen, Irene 2001: ”Språk, dialekt, vari- Tromsø etet og eget språk. Om situasjonen for de Eikeset, Kjell Roger, Kari Heitmann og Jens fnsk-ugriske minoritetsspråka i nordom- Petter Nielsen 2001: I storlaksens rike. råda”, i Ryymin, Teemu og Elin Kariko- Historien om Altaelva og Alta leksefskeri ski (red.): Kvensk forskning. Tromsø interessentskap. Alta Anttonen, Marjut 1999: Etnopolitiikkaa Rui- Eriksen, Agnes 2003: Piu, pau paukuun. jassa. Suomalaislähtöisen väestön iden- Kvenske rim og regler. Lakselv titeettien politisoituminen 1990-luvulla. Eriksen, Knut Einar og Einar Niemi 1981: Vammala Den fnske fare. Sikkerhetsproblemer Bakke, Reidar 1996: „Finske sangtradisjoner og minoritetspolitikk i nord 1860-1940. i Vestre Jakobselv“, Varanger. Årbok Oslo-Bergen-Tromsø 1996 Eskeland, Tuula 1994: Fra Diggasborrå til Bakke, Reidar 1999: Finske læstadianske Diggasbekken. Finske stedsnavn på de sanger i Varanger. Trondheim norske fnnskogene. Doktoravhandling Beddari, Olav 1987: Niin saapi sanoa [Slik Universitetet i Oslo kan man si det]. Vadsø Gjerdåker, Brynjulv 2002: Norges lands- Bratrein, Håvard Dahl 1980: ””Varanger- brukshistorie, bd. III. 1814-1920. Konti- huset”. En foreløpig presentasjon av en nuitet og modernitet. Oslo nordnorsk hustype med konsentrerte Hansen, Lars Ivar og Einar Niemi 2001: gårdsfunksjoner”, Norveg bd. 23 ”Samisk forskning ved et tidsskifte: Jens Bratrein, Håvard Dahl 2000: ”Kvenforskning Andreas Friis og lappologien – vitenskap ved Vadsø Museum”, i Skarstein, Sigrid og politikk”, i Seglen, Eli (red.): Viten- (red.): Jordbruk og torvtaking i kvenom- skap, teknologi og samfunn. En innføring råder og skogsfnske områder. Skriftserie i vitenskapens teori og praksis. Oslo

34 Arina 2006–2007 Hyltenstam, Kenneth, I samarbeid med Tom- Lindbach, Kaisa 2001b: ”Kvensk fksjonslit- maso Milani, 2003: “Kvenskans status. teratur i Norge”, i Ryymin, Teemu og Rapport för Kommunal- og regionalde- Elin Karikoski (red.): Kvensk forskning. partementet och Kultur- og kirkedepar- Tromsø tementet i Norge, juli 2003”. Centrum Lindgren, Anna-Riitta 2003: ”Språklig ema- för tvåspråkighetsforskning, Stockholms nipasjon eller språkdød blant kvener og universitet. (Rapporten fnnes også på tornedalinger?”, i Mellem, Reidun (red.): departementenes nettside.) Innsyn i kvensk historie, språk og kultur. Huss, Leena 2003: “Europarådets konvention Tromsø om regionala eller minoritetsspråk – vi- Lunden, Kåre 2002: Norges landbrukshisto- sioner och verklighet”, i Mellem, Reidun rie, bd. II. 1350-1814. Frå svartedauden (red.): Innsyn i kvensk språk og historie. til 17. mai. Oslo Tromsø Mellem, Reidun 1994: Ei hiva tøtta. Ei sam- Imerslund, Bente 1993: Finske stedsnavn i ling kventekstar. Tromsø Nordreisa. Nordreisa Neerland Soleim, Marianne 1998: Emigrasjon Imerslund, Bente 2003: ”Kvenske personnavn og etnisitet. Utvandringen fra Vadsø til i Nordreisa – ei skattekiste hvor nøkkelen Amerika 1860-1914. Hovedoppgave i his- er i ferd med å ruste opp”, Arina 1/2003 torie, Universitetet i Tromsø. Johanson, Monica & Mona Mörtlund 1986: Nielsen, Jens Petter 1987: I kopperverkets tid. Moron moron.Ostaks’ poron [morn morn. Kåfjord kirke 150 år. Alta Kjøper du rein?]. Luleå Nielsen, Jens Petter 1990: De glemte århun- Karikoski, Elin 1995: Olen Karikoski, miksi? drene. Altas historie, bd. 1. Alta Navnet mitt er Karikoski, hvorfor? Fiske Nielsen, Jens Petter 1995: Det arktiske Italia. slektsnavn i Sør-Varanger i lys av fnsk Altas historie, bd. 2. Alta slektsnavntradisjon, slektsforskning og Niemi, Einar 1977: Oppbrudd og tilpassing. fornorskningsprosess. Hovedoppgave i Den fnske fyttingen til Vadsø 1845-1885. fnsk språk, Universitetet i Tromsø Vadsø Karikoski, Elin 2001: ”Finske etternavn”, i Niemi, Einar 1980: ”Eldre byggeskikk i Finn- Olav Veka: Norsk etternamnleksikon. Oslo mark – lokal tilpassing eller kulturim- Karikoski, Elin og Aud-Kirsti Pedersen 1996: port?” Dugnad 2/1980 Kvenane/dei fnskætta i Norge. Språk, Niemi, Einar 1983: ”Byggeskikk og arkitek- kultur og tilhøvet til nyinnvandrarar. tur i Finnmark – ødelagt av krig og fred?” Tromsø Foreningen til norske fortidsminnesmer- Kvalnes, Martin 2000: Utvandringen fra Skjer- kers bevaring. Årbok 1983 vøy prestegjeld til Amerika 1865-1914. Niemi, Einar 1991: ”Kven – et omdiskutert Hovedoppgave i historie, Universitetet i begrep”, Varanger. Årbok 1991. Vadsø Tromsø Niemi, Einar 1992 (red.): Pomor. Nord-Norge Lantto, Patrik 2000: Tiden börjar på nytt. En og Russland gjennom tusen år. Oslo analys av samernas etnopolitiska mobili- Niemi, Einar 1994: ”Fra Nord-Norge til Ame- sering i Sverige 1900-1950. Umeå rika. Noen refeksjoner om problemstil- Lindbach, Kaisa 2001a: Kvenlitteratur i nord. linger, perspektiver og utfordringer”, i Med spesielt blikk på Idar Kristiansens Heimen nr 3 romaner. Doktoravhandling Universitetet Niemi, Einar 2001: ”Kvenforskningen: Et i Tromsø forskningshistorisk perspektiv“, i Ryymin,

35 Arina 2006–2007 Teemu og Elin Karikoski (red.): Kvensk 1900-1940. En levekårsundersøkelse. forskning. Tromsø Hovedoppgave i historie, Universitetet i Niemi, Einar 2002: ”Kategorienes etikk og Tromsø minoritetene i nord. Et historisk perspek- Rushfeldt, Reidun 1990: ”Yrkesmessig tilpas- tiv”, i Samisk forskning og forsknings- ning blant kvener og nordmenn i Vadsø i etikk. Den nasjonale forskningsetiske ko- perioden 1900-1934/35”, Varanger. Årbok mité for samfunnsvitenskap og humaniora 1990 (NESH). Publikasjon nr 2. Oslo Ryymin, Teemu 2004a ”De nordligste fnner”. Niemi, Einar, Myhre, Jan Eivind og Knut Fremstillingen av kvenene i den fnske lit- Kjeldstadli 2003: Norsk innvandringshis- terære offentligheten 1800-1939. Tromsø torie, bd. 3. I nasjonalstatens tid 1814- Ryymin, Teemu 2004b ”Historie, fortidsfore- 1940. Oslo (red. Knut Kjeldstadli) stillinger og kvensk identitetsbygging”, Niemi, Einar 2004: ”Kvenene – innvandring i Berg, Bård A. og Einar Niemi (red.): og kulturmøte”, i Ola Alsvik (red.): Kul- Fortidsforestillinger. Bruk og misbruk av turmøter. Lokalsamfunnet, lokalhistorien nordnorsk historie. Tromsø og møtet med det fremmede. Oslo Saressalo, Lassi 1996: Kveenit. Tutkimus er- Niemi, Einar 2005: ”Nasjonale minoriteter ään pohjoisnorjalaisen vähemministön – en oppfnnelse? Om Europarådets ram- identiteetistä. Helsinki mekonvensjon for nasjonale minoriteter Saressalo, Lassi 2002: Kveenien maa. Tam- og Norge”, i Gulbrand Alhaug m.f. (red.): pere Mot rikare mål å trå. Festskrift til Tove Seppola, Bjørnar og Terje Aho 1995: Ruijan Bull. Oslo laulukirja. Tromsø Niemi, Einar 2006: ”National Minorities and Sollid, Hilde 2003: Dialektsyntaks i Nordrei- Minority Policy in Norway”, i Sia Spilio- sa. Språkdannelse og stabilisering i møtet poulou Åkermark (ed.): International Ob- mellom kvensk og norsk. Doktoravhand- ligations and National Debates: Minori- ling, Universitetet i Tromsø ties around the Baltic Sea. Mariehamn St.meld. nr 15 (2000-2001). Nasjonale minori- Olsen, Venke 1980: ”Badstu i Norge”, Dugnad teter i Norge – om statleg politikk overfor 2/1980 jødar, kvener, rom, romanifolket og skog- Olsen, Venke 1988: ”Finske smeder i Nord- fnnar Norge. Det dynamiske forholdet melle Söderholm, Eira 1988: ”Etniske forhold i Alta kulturell identitet og yrkesidentitet med omkring 1800 belyst ved stedsnamn”, i eksempel fra Nordkalotten”. Stensil Julku, Köysti (red.): Nordkalotten i en Tromsø museum. skiftende värld. Kulturer utan gränser og Olsen, Venke 1991: ”Sauna i Varanger. Typis- stater över gränser. Rovaniemi ke trekk og nordisk bakgrunn”, Varanger. Aas, Steinar 1995: ”Nord-norsk migrasjon og Årbok 1991 ”Nordens frontier”, i Håløygminne 1995 Paulaharju, Samuli 1928: Ruijan suomalaisia. Åse, Georg 2004: Modernisering, etnisitet, og Helsinki (svensk utgave 1973: Finmar- emigrasjon. Utvandringa frå Hammerfest kens folk. Uddevalla) prestegjeld til Nord-Amerika 1865-1925. Paulaharju, Samuli 1935: Ruijan äärimmäisil- Hovedoppgave i historie, Universitetet i lä saarilla. Porvoo (svensk utgave 1982: Tromsø. På fnnmarkens yttersta öar. Luleå) Rushfeldt, Reidun 1989: Kvenene i Vadsø