Den Norske Kirken Og Det Samiske*
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Den norske kirken og det samiske roald e. kristiansen Den norske kirken og det samiske* Abstract Etter at Norge ble et eget bispedømme i 1152, foregikk det en utstrakt kirkebyg- ging nordover langs kysten i Hålogaland. Øst for kyststripen og nord for Malangen lå Finnmǫrk, samenes land, der kirkens innflytelse på forholdene var relativt liten. Samene kom stort sett i kontakt med kirken via handel og fiske i kystområdene. I perioden 1300–1700 ble det gjort spredte forsøk på å omvende samene, men et målrettet arbeid kom først i stand tidlig på 1700-tallet i forbindelse med Thomas von Westens misjon. Dette arbeidet var også knyttet til myndighetenes anstrengel- ser for å sikre samenes nasjonale tilhørighet. I løpet av ca. 50 år hadde misjonsarbei- det i stor grad tvunget samenes gamle religion under jorden. Anders Porsanger ble den første samiske prest i Norge. Motstanden mot ham og den økende interessen i samfunnet for fornorskning av samene førte til at ingen flere samiske prester ble utdannet før langt inn på 1900-tallet. Kirkens holdning til fornorskningen var på 1800-tallet tvetydig og samisk kirkeliv ble i lang tid sterkt preget av norsk språk og kultur. Først på slutten av 1900-tallet har samiske krefter maktet å etablere egne kirkelige organer for å kunne sette sitt preg på kirken i Norge. q Kirkens møte med det samiske Det er ikke godt å si når kristendommen først ble kjent i Norge. Trolig kan vi se spor av kristen påvirkning allerede på 700-tallet. Men snevrer vi inn spørsmålet til å fokusere på kirken i Norge, så er etableringen av kirken med tilhørende kirkelige strukturer noe vi vanligvis forbinder med Olav Haraldssons kamp for riksherredømmet og den religiøse og politiske utviklingen som fulgte i kjølvannet av hans død på Stiklestad. Dette skal vi ikke drøfte videre her, men i stedet fokusere på forholdet mellom kirken og det samiske. Det er da naturlig å ta utgangspunkt i etableringen av Nidaros som norsk erkebispesete i 1152. Erkesetet ble * Den här artikeln är något reviderad i förhållande till den tidigare tryckta versionen (red:s anm.). band 2 1053 roald e. kristiansen lagt til Nidaros og hele den nordnorske landsdelen ble lagt til dette stif- tet (bispedømmet). Dette gjorde at de samiske områdene kom i direkte kontakt med kirkens maktsentrum. Samene var neppe fra først av et sentralt anliggende for de nye kirke- lige myndigheter. Det viktige var å bygge en kirkelig struktur og admi- nistrasjon. Fra slutten av 1100-tallet og utover på 1200-tallet fant der sted en omfattende kirkebygging nordover frem til og Malangen (like sør for dagens Tromsø). Kirkene ble bygget der befolkningsgrunnlaget var størst, og det var langs kysten der fiskeri og handel fant sted. De rike fiskeriene i nord ga gode inntekter til den nyetablerte kirken som tidlig ble en viktig aktør i fiskehandelen. Vågan i Lofoten ble tidlig i erkebispedømmets tid et administrativt senter for årlige markeds- og kirkemøter som samlet prester fra mange prestegjeld under erkebisko- pens ledelse. Allerede på slutten av 1100-tallet var kirkebyggingen nådd så langt nord som til Lenvik. Rimbegla (ca. 1170) opplyser at verdens nordligste kirke var blitt reist ved nordgrensen til Finnmǫrk.1 Den sto antagelig nær innløpet til Malangsfjorden like nord for dagens Lenvik. Kirkene i nord betjente dermed først og fremst den norske befolkningen. Mange samer var imidlertid bofaste ved kysten og mange samer kom dermed like tidlig i kontakt med kristendommen som nordmennene. Kystsamene hadde dessuten nære forbindelser til samer inne i landet. Kristent tankegods, forestillinger og skikker ble derfor relativt raskt kjent også blant folk som ikke til daglig holdt til nær kirken. De kirkelige myndigheter erkjente likevel etter den første intensive byggeperioden at samene representerte en utfordring for den unge norske kirken. På 1300-tallet ble der derfor tilbudt særskilte fordeler for samer som ville la seg døpe. Hvorvidt slike tiltak fikk reelle følger for samenes overgang til kristen tro, er derimot høyst usikkert. Ulikhetene mellom samer og nordmenn både med hensyn til livsform og språk, bidro til at kirken i liten grad kom i nær kontakt med den samiske befolkningen i de indre strøk av landet. Snorres omtale av samene viser at nordmennene på 1200-tallet var 1 Finnmǫrk brukes her for de samiske områdene som må forstås ikke bare som landet lengst i nord, men også i øst, dvs. de indre fjordstrøk og dalene innenfor kysten fra Trøndelag og nordover. 1054 De historiska relationerna mellan Svenska kyrkan och samerna Den norske kirken og det samiske klar over ulikheten mellom de to folkegruppene. Samene ble ofte av nordmennene sett på som et folk som drev en mektigere form for ”troll- dom” enn de selv gjorde. Den gamle kristenretten fra 1100-tallet satte strenge forbud mot å ”fara á Finnmǫrk at spyrja spá”, dvs. å reise til Finnmǫrk for å lære samisk ”trolldom”. Sagaene og lovtekstene er ganske samstemte i å bygge opp under et mystisk bilde av samene ved å omtale dem som fremmedartede. Noen direkte misjon overfor den samiske befolkningen kan vi ikke se spor fra kirkens side, hverken i katolsk tid eller i de første 150 år av protestantisk tid. Et unntak er der i forbindelse med biskop Erik Bre- dals forsøk på kristning av samer i Sør-Troms mens han en kort periode levde i eksil på Trondenes i slutten av 1650-årene etter at svenskene hadde hærtatt Trøndelag.2 Dette misjonsforsøket førte imidlertid ikke frem og ble oppgitt etter kort tid. Noen få tiår senere skildrer helge- landspresten Petter Dass i sin Nordlands Trompet, noe som antagelig var en allmenn holdning til samene blant den norske geistligheten. Samene skildres som et folk som taler et språk som få andre forstår, og da er der få forhåpninger om å nå dem med kirkens budskap. Samene kommer dessuten ned fra fjellene bare én gang om året. Riktignok oppsøker de da kirkene og deltar i kirkelige gudstjenester og ritualer, men hvorvidt de gjør det av egen fri vilje og med ærlig hensikt, vil Petter Dass ikke ta stilling til. Han avslutter sitt avsnitt om samene med det fromme ønsket at Gud selv måtte ”forøge den svage Mands Troe” og at Herren ”Al Ting til Ære han styrer”. Nye muligheter for å nå samene åpnet seg derimot tidlig på 1700- tallet gjennom det pietistisk misjonsarbeidet ledet av Thomas von Wes- ten. Pietismen understreket behovet for at alle mennesker skulle få høre kirkens budskap på sitt morsmål og på en slik måte at det ville føre til personlig omvendelse og kristelig livsførsel. I tillegg til den religiøse begrunnelsen for nye tiltak rettet mot samenes religiøse oppfatninger og praksis, var de danske myndighetene også urolige med tanke på samenes nasjonale tilhørighet. Det var vel kjent at den svenske kongen Gustav II Adolf hadde titulert seg som ”de lappars i Nordlanden kon- ung”, noe som signaliserte at han betraktet alle samer den svenske 2 Adolf Steen, Samenes kristning og Finnemisjonen til 1888 (Oslo 1954) s.74f. band 2 1055 roald e. kristiansen nasjonalstatens undersåtter. Den danske kongen fryktet derfor å miste både land og folk til den svenske kronen om man ikke sørget for å innlemme samene i det dansk/norske riket. Selv om Kalmarkrigen tidlig på 1600-tallet hadde satt en stopper for svensk ekspansjon mot nord, var grensespørsmålet fortsatt uløst. Det var derfor knyttet stor usikkerhet til spørsmålet om hvem av samene som var dansk/norske, svensk/finske eller russiske. Behovet for å komme til klarhet i samenes nasjonale identitet falt sammen med den nye misjonsinteressen. Spørsmålet om nasjonal iden- titet og sikkerhet var etter datidens oppfatning nært knyttet sammen med spørsmålet om religion. En nasjon uten en enhetlig religion kunne være en sikkerhetspolitisk fare fordi ugudelighet kunne føre til at Gud ville straffe nasjonen. Mye av datidens lovgivning hentet sitt mønster fra Det gamle testamentet som viste hvordan Gud staffet folket når ugudelighet preget forholdene i landet. Dermed innså man nødvendigheten av å sette i verk misjonstiltak. Influert av den nye pietistiske tankestrøm, besluttet kong Frederik IV å etablere en Finnemisjon i 1713 med Thomas von Westen som leder. Sentralt i von Westens strategi var å ansette misjonærer og skolemestre for samene. Disse skulle få opplæring ved et nyopprettet Seminarium Scholasticum som ble knyttet til Katedralskolen i Trondhjem. Her ville von Westen utdanne samisktalende misjonsarbeidere, samt lære opp samer til å bistå misjonærene ved utdanne dem til skolelærere. Det lyk- kes å utdanne noen samer til lærere, men ingen av dem gikk videre og tok teologisk utdanning for å bli prester slik man hadde lykkes med i Sverige allerede på 1600-tallet. Seminaret var dessuten kontroversielt og ble i første omgang ikke videreført etter von Westens død (1727). Det ble gjenopprettet noen år senere (1751) med den tidligere Porsang- ermisjonæren Knud Leem (1697–1774) som rektor, men ble så nedlagt for godt etter at han døde. Leem rakk imidlertid å levere et solid bidrag til den videre utviklingen, ikke minst ved hans arbeid med å utvikle et samisk skriftspråk, og gjennom utgivelsen av sitt hovedverk, Finnmar- kens Lapper (1767). Da von Westen første gang kom til Finnmark i 1716, innså han snart at samene på ingen måte var ukjent med kristendommen. De fleste samer var vant til å forholde seg til nordmenn og var i det minste ”no- 1056 De historiska relationerna mellan Svenska kyrkan och samerna Den norske kirken og det samiske minelle” kristne, dvs. at de var døpt i kirken og gikk til nattverd. Endog noaidene, samenes religiøse ledere, brakte sine barn til kirkens dåp. For von Westen var det imidlertid et problem at samenes kristendom ifølge hans oppfatning, var høyst mangelfull. Ikke bare hadde samene liten kjennskap til katekisme og personlig tro, men de levde ikke heller alltid på kristelig vis – i hvert fall ikke etter hans pietistiske målestokk.