Arina 2006–2007 Kvenene og samfunnet: Kulturmøter og minoritetspolitkk Einar Niemi ”Hevonen on hest” noritetsspråket skulle rett og slett forsvinne. Fra min barndom på 1940- og 50-tallet husker Men samtidig aner vi humor i rimet og en jeg godt et lite rim som alle kunne og som jeg undertekst i teksten, som kanskje refekterer seinere har erfart har funnes i de feste kvenske både overlevelsesstrategi og en slags daglig- bosettingene i Nord-Norge, et rim som hadde livets overlegenhet overfor det kulturpolitiske blitt overført over fere generasjoner: presset? Rimet illustrerer jo en språklig pug- gelærdom, som selvsagt ble gjennomskuet av Hevonen on hest kvenene. Rundt om i de kvenske bosettingene pappi on prest moret man seg da også ved at det ble lagt til suola on salt både fere linjer og strofer, noe som for så vidt kylmä on kaldt også har skjedd i vår egen tid, som denne stro- ja fen fra 1980-tallet viser: kaiki on alt. Koira on hund Dette lille rimet avspeiler i all sin enkelhet et pylävä on rund kulturmøte mellom kvener og nordmenn. Og mies on mann rimet gir gjenkjennelse om tema og problem- vesi on vann stillinger fra vår egen tids debatt om innvand- lehmä on ku ring og integrasjon av etniske minoriteter. På ruova on fru den ene siden refekterer rimet en språkpoli- sika on gris tikk, som etter hvert fkk det treffende nav- ja net ”fornorskningspolitikk.” På den andre si- viisas on vis. den forteller rimet også om kvenenes behov for og ønsker om å lære seg norsk i det nye Majoritet og minoritet hjemlandet; en viss norsk språkferdighet var La oss så se litt nærmere på hvordan møtet sjølsagt nødvendig. Rimet avspeiler kanskje mellom kvenene og samfunnet artet seg, kul- også resignasjon og avmakt. Kvenene visste turelt og politisk. Dette var egentlig et møte nemlig godt at fornorskningspolitikkens mål med mange komponenter og prosesser. Sam- ikke bare var norskkunnskaper for minorite- funnet var ikke bare staten, men også alle de ten, men også et språkskifte der norsk skulle ulike lokalsamfunnene, og samfunnet har en- overta fullstendig for minoritetsspråket – mi- dret seg gjennom det lange tidsrommet kve- 26 Arina 2006–2007 nene har eksistert som folkegruppe i Norge. Politikk og kulturmøter – alternative mo- Og møtet var jo ikke bare mellom kvenene og deller nordmennene, men også mellom kvenene og Det første kan vi kalle for akkulturalistisk, dvs. samene, og mellom folk som slett ikke alltid en avslappet holdning til både kulturmøte og til daglig var seg bevisst eller brydde seg om at til politikken, der møtet i stor grad ble overlatt de utgjorde en særskilt etnisk gruppe. I realite- til ”naturen selv” og det praktiske møtet mel- ten hadde jo svært mange en blandet bakgrunn lom folk, i hverdag og fest, der prosessene ikke slektshistorisk og kulturelt; i dag ville det hete bør bli forsøkt styrt. Slike holdninger var gan- på vitenskapelig vis at de hadde vært utsatt for ske vanlig i norsk politisk tenkning til om lag kreolisering, som for øvrig i mange sammen- midten av 1800-tallet, og det er ikke vanskelig henger i dag oppfattes som noe positivt. å se at i den politiske debatten i dag er det fak- tisk mange som ønsker seg det slik. Men dette I dette korte foredraget må vi forenkle bildet ble aldri noen offsiell politisk linje. av kulturmøte og politikk og nøye oss med Det andre alternativet er segregasjon, altså at noen hovedtrekk. minoriteten skulle avsondres fra resten av sam- funnet. Ut over i andre havdel av 1800-tallet La meg først slå fast at i forholdet mellom var det da heller ikke vanskelig å fnne model- kvenene og det norske samfunnet dreide det ler for en slik løsning, for eksempel i den ame- seg om møte mellom minoritet og majoritet. rikanske reservatpolitikken, og fra gammelt av Betegnelsen minoritet dreier seg jo vel så mye fantes ghettoisering av jødene i storbyene. Ved om status, sosial posisjon og makt som om tall- århundreskriftet 1800 - 1900 var den svenske messige forhold. Realiteten var jo at i mange ”lapp skall vara lapp” -politikken et nordisk lokalsamfunn både i Troms og Finnmark var eksempel på segregasjonstenkning, der sa- kvenene tallmessig i fertall, i andre var same- mene i Sverige ble defnert som reindriftsno- ne det, og i disse samfunnene var henholdsvis mader med avgrenset tilhold i fjellområdene. kvensk og samisk språk og kultur hegemonisk, Men i Norge ble segregasjonsalternativet aldri slik det ennå er det faktisk i enkelte bygder. vedtatt som noen offsiell politikk, selv om det Det ville for eksempel være meningsløst å ble opprettet reinbeitedistrikter og selv om en- kalle samene i Kautokeino og Karasjok mino- kelte også i Norge argumenterte sterkt for ter- riteter sett i lokalsamfunnsperspektiv, likesom ritoriell beskyttelse av reindriftssamene, men det ville være meningsløst å kalle kvenene i aldri tilsvarende for kvenene. Børselv eller Bugøynes eller Skallelv det sett i Det tredje alternativet var så det som i dag det samme perspektivet. Men i nasjonal sam- er den offsielle minoritetspolitikken i Norge, menheng var og er defnitivt begge folkegrup- multikulturalismne, eller integrasjon også på pene minoriteter, i enhver forstand av begre- minoritetens premisser. I motsetning til det pet, mens norsk kultur var og er i tilsvarende mange tror, er dette egentlig gamle tanker i majoritetsposisjon. Norge, med sterke talsmenn så tidlig som i La oss så reise spørsmålet om hvilke alter- 1830- og 40-åra, anført av presten og språkfor- nativer som fantes for dette møtet, hvilke mo- skeren Nils Vibe Stockfeth, som var den før- deller som eksisterte for å håndtere møtet. Her ste her i landet jeg kjenner til som kjempet for dreier det seg jo både om politikk fra myndig- både samenes og kvenenes rett til eget språk hetenes side og om overlevelsesstrategier fra og egen kultur. Men Stockfeths linje tapte minoritetens side. Grovt kan vi si at det dreide ved midten av 1800-tallet overfor de fram- seg om fre muligheter. rykkende nasjonalistiske holdninger, overfor 27 Arina 2006–2007 det som vi kan kalle for det fjerde alternati- minne om den kvenske bosettingshistorien. vet, nemlig assimilasjon, dvs. integrasjons av Kvensk bosetting i Norge går i noen grad i alle minoritetene på storsamfunnets premisser, en fall tilbake til seinmiddelalderen. I de gamle politikk som har fått den treffende betegnelsen nordnorske skattemanntallene fra for eksem- fornorskningspolitikk. pel 1500-tallet fnner vi en og annen kven, og Både samene og kvenene ble rammet av vi vet at det var en mye kontakt på tvers av fornorskningspolitikken, selv om det ble reist Nordkalotten i form av sesongfytting og han- argumenter, især fra liberalt akademisk hold, del. I første halvdel av 1700-tallet kom den om å behandle samene i egenskap av urfolk første mer konsentrerte innvandringen, som mildere enn kvenene. Det er da også mye som resulterte i kvenske bosettinger ut over i år- tyder på at kvenene kom i særlig skarpt mi- hundret, som Polmak og Karasjok i innlandet, noritetspolitisk søkelys. Det skyldtes for det Porsanger, Alta, Kvænangen, Nordreisa, Lyn- første at de ble betraktet som innvandrere; gen og Ballangen i fjordstrøkene. Denne fyt- innvandrer-betegnelsen ble kraftig politisert tingen var en bondeekspansjon, påskyndet av nettopp i nasjonalismens tid, på samme måte krig og uår. som fremmede ble det, en kategori som også Fra om lag 1830 inntrådte en ny fase i rammet kvenene. Dernest ble kvenene koblet den kvenske innvandringen til Nord-Norge. til sikkerhetspolitiske vurderinger og forestil- Innvandringen fkk nå preg av massefytting, linger. Det opprinnelige hjemlandet for fer- stimulert fortsatt av sterk befolkningsvekst parten av dem, Finland, var på 1800-tallet et i hjembygdene og enkelte uårsperioder, men storfyrstedømme under den russiske tsar. Ide- først og fremst av arbeidsmarkedet i Nord- en om ”den russiske fare” red vestlige myn- Norge. Moderne gruveindustri og ekspansjon digheter som en mare. Kvenene ble faktisk i fskeriene var nå særdeles viktige faktorer ofte omtalt som ”egentlige russere.” I andre som trakk fytterne nordover, med sterk vekst halvdel av 1800-tallet og især etter at Finland i fskeværene og byene i Nord-Norge og med ble en selvstendig stat i 1917, framsto i tillegg stort behov for arbeidskraft. Kvenene etablerte ”den fnske fare,” en forestilling om at fnnene seg ofte i økonomiske nisjer der de kunne til- var nasjonalistisk aggressive og ekspansjo- by særlig kompetanse, som innen jordbruk og nistiske. Det er helt klart at ut over i mellom- ulike håndverksyrker, men faktisk også innen krigstida ble minoritetssituasjonen følt som ishavsfangsten fra Alta og Hammerfest. Ifølge vanskelig for mange kvener. Kvenene ble klart folketellingen av 1875 var om lag 25 % av fol- etnisk diskriminert, og ledende kvenske perso- ketallet i Finnmark kvener, i Tromsø om lag ner og miljøer ble overvåket. En framstående 8 %. I mange lokalsamfunn utgjorde kvenene representant for kvenene, presten, prosten og mer enn 30 % av befolkningen, som til eksem- forskeren Johan Beronka, som var den første pel i Porsanger, i Sør-Varanger over 40 %, kven med embetseksamen og som begynte sin i Nord-Varanger og Vadsø faktisk mer enn prestetjeneste i Porsanger, skrev med ikke lite 50 %. Vadsø ble da også fra 1860-tallet ofte bitterhet i 1936 om minoritetssituasjonen slik: omtalt som ”kvenenes hovedstad i Norge”. I ei ”Vi er fremmede og utlendinger på jorden, bygd som Børselv var i følge folketellingen av vårt borgerskap er i himmelen”. 1865 nesten 90% av befolkningen kvener, 152 av 172 (18 var samer og 2 var nordmenn). Bosettingshistorisk riss Det sier seg selv at de ulike geografske Før vi skal trekke fram noen eksempel på opprinnelsesområdene og de ulike tidspunkter hvordan kulturmøtet artet seg, skal vi bare kort for innvandring har satt sitt preg på kultur og 28 Arina 2006–2007 språk i de kvenske bosettingene, som til ek- var ”ordentlig” fnske eller ”ordentlig” norske, sempel i Porsanger hvor kvenene slo seg ned men noe ”annerledes” – som derfor kan kalles tidlig og der en hovedinnvandringsvei var over kvensk, i språk, ordtilfang, byggeskikk, tradi- Karasjok, der samiske kulturelementer ble tatt sjon osv .