Del 5. 1972-1983: Den Medikratiske Ordens I
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
5. 1972-1983: Den medikratiske ordens begynnende forvitring Karl Evang var ennå ikke fylt 36 år da han tiltrådte som medisinaldirektør. Han satt til han fylte 70 år, 19. oktober 1972. Han var blitt synlig eldre, men han var ingen trett mann da han gikk av. Egentlig kunne han tenkt seg å fortsette.386 Han ”falt” ikke for aldersgrensen; han måtte gå på grunn av den. Han var meget aktiv til siste dag og fortsatte å være aktiv på så mange måter etter at han var gått av. I sitt avskjedsår ble han en av forgrunnsfigurene i kampen mot norsk medlemsskap i Det europeiske fellesskap (EF). Knapt noen kunne tale så engasjert og så engasjerende om EF-spørsmålet som den gamle helsedirektør. I 1973 ble han også engasjert et år som sosialmedisinsk gjesteprofessor ved det universitetsfakultet han var så imot å opprette, Tromsøs. Han fortsatte ellers selvsagt å følge med i helsepolitikken, og skrev og talte med stort engasjement om den. Da Regjeringen presenterte Stortings melding nr. 9 (1975-76) om de sosiale tjenester, en melding som innvarslet distriktshelsevesenets omdannelse til et integrert, kommunalt basert, helse- og sosialvesen, tok han, som vi har nevnt, offentlig til mot- mæle. I to kraftfullt formulerte artikler i Aftenpostens aftennummer 6. og 7. januar 1976 advarte han mot å ødelegge grunnmuren i det norske sunn- hetsvesen, ja, det som var typisk, og enestående, for det norske sunnhets- vesen – den kombinerte preklinikk og klinikk. Han etterlyste sin etterfølgers vurderinger i meldingen. De var talende fraværende. Men meldingen, som sprang ut av Sosialreformkomiteens innstilling, var ikke skrevet i Direkto- ratet, eller med dets aktive medvirkning. Den nye helsedirektør hadde heller ennå ikke tydelig tonet flagg i saken. Han hadde allerede som statssekretær dog uttalt seg, omenn litt vagt, for integrering. Han var nok nå mer i tvil, men hans tvil skulle for alvor komme til overflaten noe senere. Evang forble altså aktiv, selv om han ikke lenger hadde det ansvar som nesten var gått ham i blodet. Men kanskje opplevde han det også som en lettelse å få slippe ansvaret? Han kom nå til å bli mer opptatt av private sysler. Han fortsatte å spille tennis. Han hadde allerede i 1968 sett seg om etter et ørretvann av en viss størrelse. Han var en ivrig sportsfisker og ville kjøpe et passende vann, gjerne i Trysil- eller Renaområdet. Han averterte i Østlendingen, og fikk noen ”søte brev”.387 Men det ble med tanken. 386) Opplysning gitt av sønnen Anders Evang i samtale 27.10.2008. 387) Opplyst i VG 11.12.1968, s. 3. / DEL 1: 1809-1983 – DEN GAMLE HELSEFORVALTNING / 221 5. 1972-1983: Den medikratiske ordens begynnende forvitring Nesten fire år etter at han var gått av, en søndag i begynnelsen av mai 1976, ble han rammet av et alvorlig slag. Han hadde vært plaget av atrieflimmer og en defekt aortaklaff og var innlagt på Rikshospitalet. Der ble han vellykket elektrokonvertert og var nå hjemme på permisjon. Han skulle ta det med ro, men måtte ta seg av ”våronna” og stod ute i haven og dro opp røtter da det skjedde. Sammen med ham var hustruen, Gerda, eller ”Mons” (”Monsebarn”). Hun ringte Legevakten og fortalte hva som var skjedd. Da han som skulle kjøre ambulansen hørte at pasienten var Karl Evang gav han full gass og kjørte mot alle røde lys han møtte. Det gikk svært fort i svingene opp til Måltrostveien i Holmenkollåsen. Da ambulansen nådde frem satt Evang der, fortvilet, uten evne til å tale og med venstre side lammet. Han forstod hva som hadde skjedd. Det gjorde også hustruen, som var minst like fortvilet som sin mann. Hun ble med ned til Rikshospitalet.388 Der ble det raskt konstatert at det var lite å gjøre. Han lå en tid på Aker sykehus, men kom så hjem og ble siden stelt av sin hustru. Han kunne en tid bevege seg litt rundt, og endog spille sjakk. Han kunne også smile og vise følelser, men talens evne hadde han for alltid tapt.389 I fem år måtte denne talens mester leve lukket inne i seg selv. Han døde 3. januar 1981, vel 78 år gammel. En ny helsedirektør Våren 1971 brøt den borgerlige regjeringen Borten sammen. Det skyldtes i første rekke EF-spørsmålet, men mer konkret skyldtes det at det ble kjent at statsministeren hadde vist Nei-til-EEC-bevegelsens generalsekretær, Arne Haugestad (1935-2008), en fortrolig rapport fra Norges ambassadør i Brussel. Etter et mislykket forsøk fra Kjell Bondeviks (Kr. F.) side på å danne en ny borgerlig koalisjonsregjering, kunne Trygve Bratteli (1910- 1984), Arbeiderpartiets leder, den 13. mars presentere sin mindretalls- regjering. Som sosialminister hadde han valgt LOs nestleder, Odd Højdahl.390 Højdahl hadde valgt som sin statssekretær, assisterende overlege ved Kreftregisteret, Torbjørn Mork (1928-1992). EEC- eller EF-saken tok svært mye av den nye regjerings oppmerksomhet; også for de enkelte statsråder. Selv statssekretær Mork ble trukket inn i EF-debatten. I det sterkt splittede Asker arbeiderparti representerte han, blant annet sammen med Arve Johnsen (f. 1934), ”ja-siden”, og var opptatt av å vise at norsk EF-medlemskap ikke truet noen sider ved norsk helse- politikk, for eksempel legemiddelpolitikken. EF-debatten bidro til at Mork straks ble en svært synlig statssekretær. Men mer bidro. Højdal lot Mork ta hånd om mye av helsepolitikken og lot ham også stå frem i mediene. Mork var ikke bare en forsker og fagmann som våren 1971 ble ”funnet” på et bort- gjemt laboratorium, og som straks ble fanget og fenget av politikken og den offentlige arena. Han hadde fått interesse for politikk i ungdommen, og engasjert seg i Unge Høyre. Som medisinerstudent i Bergen var han også 388) Opplyst (2.12.2008) av den legen som kom med ambulansen, Else Wiik Larsen. 389) Opplysninger gitt av Evangs eldste sønn, Karl Anders Evang, 27.10.2008. 390) Det vil si, Brattelis forslag var at Odvar Nordli skulle bli sosialminister og Odd Højdahl kommunal- og arbeids minister. Det var sterke ønsker i stortingsgruppen om at Nordli måtte bli kommunalminister som gjorde at Højdahl ble sosialminister. Kfr. Ragnar Christiansen, Fra storting og styringsverk – Erindringer fra et liv i poli- tisk arbeid (Oslo: Forlaget Aktuell), 2006, s. 308. 222 OL E BERG: SPESIALISERING OG PROFESJONALISERING EN BERETNING OM DEN SIVILE NORSKE HELSEFORVALTNINGS UTVIKLING FRA 1809 TIL 2009 P / RAP ORT FRA HELSETILSYNET / 8/2009 / En ny helsedirektør politisk aktiv. Han var blant de studenter som gjorde seg bemerket på sitt kull, både faglig og sosialt.391 Han fremstod som høyremann for med- studentene, men begynte etterhvert å bevege seg mot venstre. Etter studiene, turnustjenesten og studieopphold i London – som førte frem til en PhD-grad i 1960 – begynte han som avdelingslege i Kreftregisteret. Han flyttet da til Asker med sin familie, hustruen og legedatteren Anna Brit (f. 1934)392 og en datter, Ingeborg (f. 1957). Snart kom det ytterligere en datter til, Elisabeth (1961) og så en sønn, Jon (1963). I Asker gikk både han og hans hustru inn i lokalpolitikken, for Arbeider- partiet. Han ble valgt inn i kommunestyret i 1967 og kom i 1969 med i Arbeiderpartiets sosialreformkomité. Dog fikk han ingen valgbar plass på listen ved stortingsvalget i 1969. I 1971 gikk det oppover igjen og han ble han valgt til nestformann i Akershus arbeiderparti og altså utnevnt til stats- sekretær i Sosialdepartementet. Han gikk opp i sitt epidemiologiske arbeid ved Kreftregisteret, ennå en svært liten institusjon, men han gikk også opp i politikken. Telefonen ble flittig brukt fra kontoret i Kreftregisteret, ikke minst for politiske formål. Den forholdsvis unge mannen var ambisiøs, både faglig og politisk. Han ble assisterende overlege i 1966 og da anledningen bød seg til å gå inn i politikken på nasjonalt nivå trengte han ingen overtalelse. Hans faglige platt- form var alene for svak til at han kunne ha håp om å bli Evangs etterfølger, men med den politiske eksponering og erfaring statssekretærposten gav, kunne han ha muligheter. Da embedet som helsedirektør ble utlyst, uten åremålsbegrensning,393 like før 17. mai 1972, med ansøkningsfrist 15. juni, var han rede til å anmelde sin interesse. Ja, så vidt profilert, til dels provoserende profilert, var han allerede blitt at avisene begynte å skrive om ham som Evangs mulige etterfølger. Verdens Gangs Turid Beth Hansen konstaterte i et oppslag allerede den 29. mars 1971, like etter at Mork var blitt statssekretær: Dessverre folkens, hvis dere øyner sjansen til å bli kvitt et stridslysten sosialist med bråstoppsveis når helsedirektør Karl Evang trer tilbake på grunn av oppnådd aldersgrense utpå høsten 1972, må dere tro om igjen. Arvtakeren står klar. Og arvtakeren er minst like stridslysten, bråstoppsveisen klippet av samme herrefrisør og talegavene nærmer seg Evangs. Den politiske barnetro er det heller ingen ting å utsette på: arvtageren er sosialist på sin hals. Hvem arvtakeren er? Nyutnevnt statssekretær i Sosialdepartementet, Torbjørn Mork, selvfølgelig! Det behøves knapt synske evner for å 391) Opplyst av medstudenten Kolbjørn Øygard, i samtale 3.8.2009. 392) Hennes far, Audun Schjøtt (1900-1971), var privatpraktiserende lege i Bergen. 393) Sosialministeren hadde gjort det klart at det ikke var vurdert å ansette den nye helsedirektør på åremål, eller, for den saks skyld, å gjøre noe med Direktørens dobbelstilling. Kfr. Verdens Gang 7.6.1972. s. 3. / DEL 1: 1809-1983 – DEN GAMLE HELSEFORVALTNING / 223 5. 1972-1983: Den medikratiske ordens begynnende forvitring forutsi at denne tidligere overlegen og kreftspesialisten ligger forrest i løypa – så sant regjeringen Bratteli fremdeles sitter ved roret.394 Med sin høye offentlige profil ble han stadig hyppigere nevnt som Evangs mulige etterfølger. Han lanserte, kan man si, seg selv på denne måten. Han gjorde heller intet for å dempe spekulasjonene om sitt kandidatur.