View metadata, citation and similar papers at core.ac.uk brought to you by CORE provided by NORA - Norwegian Open Research Archives "Fordelingen av ministerposter i norske koalisjonsregjeringer" Sølvi Engebretsen Hovedoppgave i statsvitenskap Universitetet i Oslo 1 2 1.0. INNLEDNING 1.1. Tema og problemstilling Tema for oppgaven er fordelingen av ministerposter i koalisjonsregjeringer, og motivene som ligger bak disse fordelingene. Problemstillingen knytter seg til hvorvidt regjeringsmakt søkes for maktens egen skyld eller ut fra ønsket om å påvirke politikk i bestemte retninger - m.a.o. om partiene er maktsøkende eller policysøkende. Hvilke motiver som ligger til grunn for partiers atferd har nettopp vært det sentrale spørsmål innen koalisjonsteori. Spørsmålet er variasjoner over et gammelt tema innen statsvitenskap. For Aristoteles var politikk dels et mål i seg selv, men også en form for handling som, i likhet med etikk, bygget på kunnskap om hva som er til gode for fellesskapet. Mot dette synet står den realpolitiske retningen, blant klassikerne først og fremst representert ved Machiavelli. Her er politikk ensbetydende med kamp om posisjoner. Målet er å oppnå og beholde politisk makt - ikke “det gode liv” som hos Aristoteles. I nyere tids statsvitenskap har nok det realpolitiske synet på politikk hatt stor inn- flytelse. Rune Slagstad (1987) skriver om “realismens triumf i moderne retts- og stats- vitenskap”. Studiet av koalisjonsdannelser er intet unntak i så måte. Lenge forutsatte man at partienes motiver var ønsket om regjeringsmakt. Selv de som etterhvert har lagt vekt på forfølgelse av politiske mål som sentralt for partiers atferd, har typisk under- ordnet dette motivet i forhold til maktsøking (Budge og Laver 1986). Hvorfor er det viktig å studere partienes motiver for å søke regjeringsmakt? Svaret ligger i at partiene utgjør et vesentlig ledd mellom velgerne på den ene sida og etableringen av en regjering og utformingen av politikk på den andre sida. Hvilke motiver partiene har vil derfor kunne ha store konsekvenser for utfallet av hele den politiske prosess i de vestlige demokratier. Ved dannelsen av koalisjonsregjeringer vil partiene som regel forsøke å komme fram til en felles politisk plattform - et minste felles multiplum av koalisjonspartnernes ulike politiske preferanser. Men en viktig del av forhandlingene mellom partiene vil også være fordelingen av ministerposter. Ministerposter gir for det første adgang til å delta i regjeringsmøter. For det andre bringer ministerposter med seg muligheten til å påvirke politikken på bestemte områder. Hvordan ministerpostene fordeles mellom partiene vil derfor åpenbart ha viktige politiske konsekvenser. Denne oppgaven er basert på en antakelse om at partienes motiver har avgjørende betydning for fordelingen av ministerposter. Det spørsmålet jeg vil forsøke å besvare er hvorvidt partiene i tråd med det maktsøkende perspektiv først og fremst er opptatt av hvor mange ministerposter de kan erobre, eller om det i tillegg og eventuelt i steden spiller en vesentlig rolle hvilke ministerposter de får? Den overordnede hypotesen er at partier søker regjeringstaburetter ut fra ønsket om å påvirke politikk på “sine” områder, og at dette resulterer i en politisk skjev fordeling av ministerposter mellom partiene i den forstand at partiene oppnår ministerposter i tråd med sine interesseområder. 3 Jeg vil i undersøkelsen begrense meg til norske koalisjonsregjeringer fra og med Lyng-regjeringa i 1963 til og med Syse-regjeringa i 1989. Avhengig variabel er den kvalitative og kvantitative fordelingen av ministerposter. Uavhengig variabel er partienes motiver for å søke regjeringstaburetter. Problemstillingen blir da: Hvilke motiver ligger til grunn for og bestemmer utfallet av partienes forhandlinger om ministerposter i norske koalisjonsregjeringer? 1.2. Litteraturforankring og analyseopplegg Fordelingen av ministerposter er en del av prosessen rundt dannelsen av en regjering, og studiet av regjeringsdannelser er forankret i koalisjonsteori. Denne teoritradisjonen synes derfor å være et naturlig utgangspunkt for undersøkelsen. Sentralt for koalisjonsteori står oppfatningen om at bestemte mål ligger til grunn for partiene, og at disse målene bestemmer partienes atferd. Partiene antas m.a.o. å være målrettede, rasjonelle aktører. Det framgår av problemstillingen at dette også vil være forutsetningen i min analyse. Jeg vil imidlertid fjerne meg noe fra idealmodellen ved at jeg ikke tar for gitt at de samme målene gjelder for alle partier, eller at målene er statiske. Som kritikere av rational choice-teorier har pekt på, vil partiers mål formes av den kontekst de oppstår i, og kan ikke oppfattes som konstanter. I studiet av koalisjonsdannelser har spillteoretiske tilnærminger, med en strengt formalisert og deduktiv struktur - stått sentralt. Disse tilnærmingsmåtene er blitt be- hørig kritisert av en rekke forskere innen den komparative forskingstradisjonen, som peker på at regjeringsdannelser ikke kan forstås uten detaljert kunnskap om de enkelte politiske systemer. Geoffrey Pridham (1986) uttrykker det slik: “While these formal theories have had the merit of focussing on certain obviously key components of coalition politics (...) it is evident that they fail to take account of a range of variables or determinants of coalitional behaviour highlighted by the studies of party systems.” Som en motsats til spillteoriens matematiske og deduktive metoder, har trenden innen den europeiske forskningstradisjonen i følge Michael Laver og Norman Schofield vært “...empirical attempts to fit the experience of European coalition government to an inductive theory”. Ideelt sett skulle det ikke være noen motsetning mellom ønsket om å etablere generell teori og ønsket om å fange inn mest mulig av virkeligheten. Reelt sett vil disse to ønskene ofte stå i konflikt med hverandre. Enkelte har imidlertid understreket behovet for å finne en “gylden middelvei” mellom “...theoretical elegance and political reality” (Laver 1986). Ønsket om å kombinere generell teori og empirisk virkelighet, har nettopp vært retningsgivende for nyere bidrag innen koalisjonsteori (bl.a. Budge og Keman 1990; Laver og Schofield 1990; Laver og Budge 1992). Ikke minst har det vært en tendens til å bringe inn konteksten rundt regjeringsdannelser - særlig de formelt institusjonelle føringer og begrensninger - i den grad disse føringene lar seg generalisere. Min analyse vil ta form av flere case-studier, hvor en viktig del av analysen vil være av kvalitativ art. Her vil jeg kunne bringe inn en rekke kontekstuelle forhold som delvis vil være unike - knyttet til den enkelte regjeringsdannelsen. Tilnærmingen ligger 4 sånn sett nært det Laver og Schofield kaller “European Politics” - tradisjonen. I den kvantitative analysen vil jeg imidlertid ta utgangspunkt i formell deduktiv koalisjons- teori, og de hypotesene jeg da avleder vil også legge visse føringer for den kvalitative analysen. Min analyse vil derfor være en kombinasjon av de to forskningstradisjonene. 5 2.0. KOALISJONSTEORI OG FORDELINGEN AV MINISTERPOSTER Det koalisjonsteoretikere har vært mest opptatt av er å bestemme hvilke aktører som vil danne koalisjoner i gitte situasjoner. Bare i mindre grad har man vært opptatt av hvordan gevinstene av koalisjonsmedlemsskap fordeles. Likevel kan koalisjonsteori bidra til å belyse også dette spørsmålet. De motiver som koalisjonsteori forutsetter å ligge til grunn for partienes atferd, er jo nettopp knyttet til gevinstene av koalisjons- medlemsskap. Jeg vil i det følgende gjøre rede for noe av den utvikling som har skjedd innen koalisjonsteori. Særlig vil jeg ta for meg endringer i synet på hvilke motiver teoriene legger til grunn for. De ulike bidragene kan grovt sett deles i to: de som bygger på teorien om det maktsøkende parti og de som baserer seg på teorien om det policy- søkende parti. 2.1. Teorien om det maktsøkende parti De tidligste koalisjonsteoriene er policy-blinde - politiske preferanser antas ikke å spille noen rolle for koalisjonsdannelser. Dette er m.a.o. antakelsen om at “Politics makes strange bedfellows” - en koalisjon av partier på ytterste høyre og venstre fløy er like sannsynlig som noen annen, alle andre forhold holdt konstant. John von Neumanns og Oskar Morgensterns teorier om n-person games eller spill med flere enn to aktører er utgangspunktet for den tidlige koalisjonsteorien. I slike samhandlingssituajsoner vil problemet for aktørene være å finne partnere slik at disse sammen kan vinne spillet. En slik sammenslutning av partnere kaller von Neumann og Morgenstern for en koalisjon (von Neuman og Morgenstern 1953). von Neuman og Morgenstern er opptatt av hvordan gevinster og tap best bør fordeles for at en koalisjon skal vinne. Løsningen på spillet er at gevinstene fordeles slik at alle medlemmer i koalisjonen foretrekker denne fordelingen framfor andre fordelinger. Bare det sett av koalisjoner som ikke inkluderer unødvendige aktører, som konsumerer noe av ge- vinsten uten å bidra til å vinne, gir slike fordelinger. Innen koalisjonsteori kalles slike koalisjoner minimal winning coalitions, og de kan defineres som vinnende koalisjoner som går over til å bli tapende hvis de mister noe medlem. I A Theory of Political Coalitions forsøker William Riker å gå et skritt lenger enn von Neumann og Oskar Morgensterns å besvare spørsmålet: Av alle minimal winning - koalisjoner, hvilke eller hvilken koalisjon vil med størst sannsynlighet dannes? Riker mener at dette spørsmålet kan besvares dersom aktørene disponerer over et ulikt