Litteratur for Alle Aldre? En Undersøkelse Av Begrepet Allalderlitteratur I Perioden 1975–2019

Litteratur for alle aldre? En undersøkelse av begrepet allalderlitteratur i perioden 1975–2019

Solveig Kristiane Hermansen

NOR4490 – Masteroppgave i litteraturformidling

Institutt for lingvistiske og nordiske studier

UNIVERSITETET I OSLO

Høsten 2020

2 Sammendrag

I denne masteroppgaven undersøker jeg hvordan begrepet allalderlitteratur har blitt brukt i tidsspennet 1975–2019. Til grunn for undersøkelsen ligger 437 tekster der begrepet allalderlitteratur forekommer. Tekstene er hentet fra aviser, nettsteder, monografier, artikkelsamlinger og tidsskrifter, og er undersøkt med mål om å avdekke hvordan begrepet har blitt brukt i norsk sammenheng i denne perioden. Begrepet betegner tilsynelatende litteratur som er for alle aldre, men viser seg først og fremst å bli brukt om verk kategorisert som barnelitteratur. Tilblivelsen til begrepet koples ofte til forfatteren Jon Fosse. Ifølge Fosse skiller allalderlitteratur seg fra barnelitteratur ved å være skrevet med vekt på estetisk autonomi, ikke tilpasning til barneleseren. Min undersøkelse viser imidlertid at begrepet var i bruk to tiår før Fosse kom på banen. Barnelitteraturforskeren Åse Marie Ommundsen er en annen sentral aktør som knyttes til begrepet. Hennes definisjon tilsier at allalderlitteratur kjennetegnes av likeverdig henvendelse til både barn og voksne. Samsvarer bruken av begrepet på barnelitteraturfeltet generelt mest med definisjonen til Fosse eller til Ommundsen? Eller anvendes det like gjerne på ganske andre måter? Masteroppgaven bygger på en kvantitativ analyse av et omfattende materiale, bestående 437 tekster, framkommet som følge av søk etter forekomster av begrepet allalderlitteratur i Nasjonalbibliotekets digitaliserte arkiver og i mediearkivet Atekst (Retriever). Treffene har jeg systematisert og analysert kvalitativt for å besvare problemstillingen: Hvordan brukes allalderlitteraturbegrepet? Fungerer det først og fremst som en kvalitetsmarkør, og for å heve barnelitteraturens status? Materialet er inndelt i tre perioder for å belyse endringer i bruksmønsteret over tid. Analysen avdekker at begrepet har vært i bruk siden 1970-tallet, at utbredelsen øker over tid, og at det koples stadig tettere til bildebokmediet. I praktisk bruk viser begrepet seg å være særdeles tøyelig. Det anvendes om mange typer litteratur, beregnet både på barn og voksne, sakprosa så vel som skjønnlitteratur.

4 Takk

Først og fremst vil jeg takke Marianne Egeland for grundige tilbakemeldinger, inspirerende veiledningsmøter, for tålmodighet og oppmuntrende ord. Takk også til Julie Sandberg Kleiva for å ha veiledet meg i oppstartsfasen av prosjektet. Jeg vil takke familie og venner for å ha lest og kommentert. Særlig takk til mamma og Christian for å ha sørget for at jeg ikke har mistet troen på meg selv, og for all hjelp og støtte.

6 Innhold Sammendrag ...... 3 Takk ...... 5 1. Innledning ...... 8 1.1 Såkalt allalderlitteratur ...... 8 1.2 Allalderlitteratur i barnelitterær kontekst ...... 9 1.3 Problemstilling ...... 11 2. Teori ...... 12 2.1 Enkel-, dobbel- og likeverdig henvendelse ...... 12 2.2 Ambivalente tekster ...... 13 2.3 Crossover Fiction ...... 14 2.4 Allåldersböcker introduseres ...... 15 2.5 Allalderlitteratur på norsk ...... 16 3. Metode ...... 18 3.1 Framgangsmåte for søk og avgrensning ...... 18 3.2 Den kvalitative analysen ...... 19 3.3 Periodeinndeling ...... 20 4. Første periode: 1975–1996 ...... 22 4.1 Hvor kommer begrepet fra? ...... 23 4.2 Stor sjangervariasjon ...... 24 4.3 Voksenappell som kvalitetskriterium ...... 26 5. Andre periode: 1997–2010 ...... 28 5.1 Reaksjoner på Jon Fosses allalderbegrep ...... 29 5.2 Allalderlitteratur med dobbel henvendelse? ...... 31 5.3 Forfatternes begrepsforståelse ...... 32 5.4 På kryss og tvers ...... 33 5.5 Aldersoverskridende tematikk ...... 35 6. Tredje periode: 2010–2019 ...... 37 6.1 Åse Marie Ommundsens allalderbegrep ...... 38 6.2 Likeverdig henvendelse i allalderlitteraturen ...... 39 6.3 Bildeboka som allalderlitteratur ...... 40 6.4 Viktige allalderbøker ...... 41 6.5 Variasjoner i bruk av allalderbegrepet ...... 43 6.6 Allalderbegrepet som kvalitetsmarkør? ...... 46 7. Avslutning ...... 48 7.1 Hovedtendenser ...... 48 7.2 Allalderbegrepets betydning ...... 49 7.3 Et begrep for hvem? ...... 50 Litteratur ...... 52 Vedlegg 1: Anmeldelser ...... 61

7 1. Innledning

1.1 Såkalt allalderlitteratur Allalderlitteratur, eller liknende varianter av begrepet, er ikke oppslagsord i bokmål- og nynorskordboka, noe som kan tyde på at det ikke er et veletablert begrep. Det Norske Akademis ordbok (NAOB) definerer allalderlitteratur som «litteratur som henvender seg til både barn og voksne». Ingen store norske forlag eller bokhandler har på sine hjemmesider en egen fane for allalderlitteratur, og selv har jeg aldri sett egne hyller for denne litteraturen i noen bibliotek. Så hvor er det allalderlitteraturen holder til, blant voksenbøkene eller barnebøkene? Er det i noen av de gjerne aldersdefinerte fanene i barne- og ungdomslitteraturseksjonen man kan finne allalderlitteratur? NAOBs brede definisjon åpner for flere mulige forståelser av begrepet. Gjelder det bare for skjønnlitteratur, eller er også sakprosa inkludert? Litteraturbegrepet til grunn for definisjonen blir ikke avklart, og dermed etterlates dette spørsmålet ubesvart. Det blir heller ikke spesifisert om allalderlitteraturen er like mye for begge de særdeles vide aldersgruppene (barn og voksne). Kan den ene gruppen være overordnet den andre? Denne uklarheten gjør et eventuelt skille mellom barnelitteratur og allalderlitteratur utydelig, fordi henvendelse til voksne lesere gjerne kan forekomme i barnelitteraturen generelt. En konsekvens av allalderlitteraturbegrepets nokså vagt definerte betydning, er at en betraktelig del av barnelitteraturen kan kategoriseres som allalderlitteratur. Eller avdekker bruken av begrepet over tid at allalderlitteratur anses for å være noe annet enn barnelitteratur? Spørsmål som disse skal jeg undersøke i denne oppgaven. Begrepet allalderlittteratur er knyttet til sentrale termer som dreier seg om forholdet mellom adressat og mottaker i barnelitteraturen, slik som ambivalente tekster og tekster med såkalt double- og dual address. Basert på disse barnelitterære begrepene er henvendelse til voksne langt fra et ukjent fenomen i barnelitteraturen. På engelsk finnes dessuten begrepet crossover fiction, som har tydelige likhetstrekk med «allalderlitteratur», og på svensk finner vi allålderslitteratur.1

1 Det finnes liknende begreper på andre språk også. På dansk kan for eksempel «enhedslitteratur» brukes om verk som har egne innskrevne leserposisjoner til barn og voksne (Weinreich 2006, 50). Min avgrensing til det engelske og svenske begrepet har sin forklaring i at disse begrepene synes å ha særlig relevans for allalderlitteraturbegrepet i Norge. Allalderlitteraturbetegnelsen forbindes her til lands særlig med forfatteren Jon Fosse og barnebokforskeren Åse Marie Ommundsen. Fosse skrev i 1997 en kronikk der han definerer allalderlitteraturbegrepet, mens Ommundsen disputerte på en PhD-avhandling om «grenseoverskridende litteratur», deriblant allalderlitteratur, i 2010. Barnelitteratur kan ikke være kunst, mener Fosse, fordi den er skrevet med vekt på tilpasning til barn som målgruppe. Allalderlitteraturen skiller seg fra barnelitteraturen i dette henseende fordi den ikke retter seg spesielt til barn. Autonomiestetikken ligger til grunn for Fosses allalderlitteraturbegrep – et normsystem Ommundsen forfekter som fruktbar premissleverandør for litteratur som henvender seg (også) til barn. Men heller enn å plassere den i kategorien for interesseløs kunst, mener Ommundsen at allalderlitteraturens fremste kjennemerke er likeverdig leserhenvendelse til barn og voksne. Selv om motsetningene mellom Fosses og Ommundsens forståelse og bruk av allalderbegrepet er store, koples det fremdeles like gjerne til begge to, og gjerne samtidig, uten at kommentatoren klargjør for skillene. Dette bidrar til at begrepets betydning forblir flytende. Disse uklarhetene danner bakteppet for min undersøkelse av begrepsbruken over tid. Ettersom allalderlitteraturen også er for barn, vil perspektiver fra barnelitteraturteori være relevante for min analyse. Derfor vil jeg innledningsvis sette allalderlitteraturfenomenet inn i en norsk barnelitterær kontekst. I oppgavens teorikapittel vil jeg redegjøre for beslektete begreper som er sentrale i oppgaven fordi de belyser det norske allalderbegrepet. Ettersom Fosse og Ommundsen stadig blir henvist til i forbindelse med bruk av allalderlitteraturbegrepet, vil jeg også redegjøre for deres definisjoner. Deretter følger en metodeavklaring, der jeg redegjør for nødvendige avgrensninger jeg har foretatt. I de tre påfølgende kapitlene undersøker jeg bruk av allalderbegrepet i norsk sammenheng.

1.2 Allalderlitteratur i barnelitterær kontekst At barn og barndom vurderes som forskjellig fra henholdsvis voksne og voksenliv var et grunnleggende premiss for at barnelitteraturen skulle oppstå, altså en egen litteratur skrevet og utgitt for barn. Av historiske grunner hadde Norge felles bokmarked med Danmark til et stykke ut på 1900-tallet, og danske Lommebog for Børn (1798) regnes som Norges første barnebok. I Norsk barnelitteraturhistorie (2018) beskrives den som «en blanding av moralske eksempelforteljingar, salmar og kunnskapsstoff om naturen og verda» (Birkeland, Risa og Vold 2018, 19). Didaktiske krav og hensyn preget barnelitteraturen lenger enn voksenlitteraturen. Det «autonome kunstbegrep kolliderte med barnelitteraturens ambisjoner om å oppdra, og førte til

9 at det etter hvert vokste fram et markant skille mellom barnelitteratur og voksenlitteratur» påpeker barnelitteraturforsker Tone Birkeland (1998, 37). En utbredt oppfatning er at barnelitteraturens didaktiske og pedagogiske forankring hindrer barnelitteraturen i å oppnå samme estetiske kvalitet som voksenlitteraturen. Barne- og ungdomslitteratur var derfor lenge ansett som lite interessant for litteraturforskere, og mye av den tidlige forskningen på feltet er det pedagoger som har stått for. Begynnelsen på forfatternes kamp for litterær prestisje og respekt for sine barnelitterære tekster tidfestes i Norsk barnelitteraturhistorie til 1970-tallet, da de «barnelitterære fortroppane» skrev tekster med tematikk og form som brøt med de etablerte normene for barne- og ungdomslitteratur (Birkeland, Risa og Vold 2018, 615). Siden har man sett økt vilje til å løsrive barnelitteraturen fra didaktiske forpliktelser. Det er ingen enkel lineær utvikling fra pedagogisk til litteraturvitenskapelig forskning som har foregått, men på 1990-tallet oppstår det en litterær vending med «tekstorientert interesse for barnelitteratur», skriver barnelitteraturforsker Ingeborg Mjør (2012, 3). Barnelitteraturen anses nå som et legitimt forskningsobjekt, også av litteraturforskere. Tekstorientert interesse for barnelitteratur aktualiserer spørsmål om hva som utgjør barnelitteraturens estetikk. Inngår for eksempel egnethet for barn i denne estetikken, eller bør barnelitteraturen betraktes og bedømmes basert på de samme premissene som annen litteratur? Mjør skriver at konsensus per 2011 er at barnebøker som er utfordrende i tematikk og estetikk er ønskelige, og at det er legitimt å se bort fra spørsmål som hvordan verket kommuniserer med barn når man diskuterer barnelitteratur (2016, 567). Det er voksne som skriver, utgir, bedømmer og formidler litteratur for barn, og følgelig er det vurderinger foretatt av voksne som ligger til grunn for hva barn leser. Samtidig er det lang tradisjon for å hevde at barnelitteraturen også må oppfattes som god av voksne, for å bli ansett som verdifull litteratur (Weinreich 2006, 49). Reflekteres denne oppfatningen i måten allalderlitteraturbegrepet brukes på? Den danske barnelitteraturforskeren Torben Weinreich er kritisk til å ta utgangspunkt i voksne verdi- og kvalitetspreferanser innenfor barnelitteraturen. Barnelitteratur vil sjelden være skrevet for voksne, hevder Weinreich. Snarere kan barn og voksne motta teksten på to kanaler. Voksne kan motta teksten som «barn» ved å forestille seg sin egen barndom, mens barn kan aktualisere en «voksen» lesemåte ved å forestille seg selv som voksen (Weinreich 2006, 50–51). Weinreich foreslår at en mulig forklaring på hvorfor flere voksne insisterer på at de bør ha forrang

10 kunne være, at det blot er en måde, hvorpå de voksne søger at bemægtige sig børnelitteraturen, sådan som voksne altid har gjort det. Barnet som bedømmer af, hvad der er god og dårlig børnelitteratur, sættes jo nemlig delvis ud af kraft, hvis de voksne insisterer på, at den måde, de oplever på, er af en særlig kvalitet, hævet over barnets måde at opleve (og vurdere) på. (2006, 51)

Når en barnebok er kompleks, eller gir en verdifull leseopplevelse for voksne lesere, bedømmes ofte teksten for å være skrevet for voksne. I lys av Weinreich sitt resonnement kan det tenkes at begrepet allalderlitteratur brukes om barnelitteratur som voksne vurderer som særlig god.

1.3 Problemstilling Gitt barnelitteraturens lave status kan man se for seg at «allalderlitteratur» fungerer som en betegnelse på den gode barnelitteraturen, ved at den voksne leseren så å si innlemmes i selve termen. Kan «allalder» løsrive litteraturen for barn fra utbredte fordommer som forstavelsen «barne-» utløser? Brukes begrepet av forfattere som vil distansere seg fra å bli plassert som «barnebokforfatter»? Blir det brukt på en måte som bygger opp under forestillingen om at barnelitteraturen er underlegen voksenlitteraturen? Hvem bruker begrepet, og hvem er begrepet til for? Disse spørsmålene leder meg fram til problemstillingen til grunn for oppgaven: Hvordan brukes allalderlitteraturbegrepet? Fungerer det først og fremst som en kvalitetsmarkør, og for å heve barnelitteraturens status?

11 2. Teori

På grunn av aldersforskjellen mellom forfatter og leser, er det nødvendigvis et skjevt forhold mellom avsender og mottaker i barnelitteraturen. Et sentralt spørsmål er om skjevheten medfører at tekstene tilpasses til det som antas å være unge leseres behov, interesser og erfaringer, og om dette i så fall står i veien for barnelitteraturens literaritet. Maria Nikolajeva, den svenske nestoren på feltet, hevder at historisk og sosial kontekst innebærer at barnelitteraturen er forskjellig fra voksenlitteraturen, men ikke nødvendigvis «enklere» eller «kunstnerisk underlegen» (Nikolajeva 2005, xvii). Antakelser som at barnelitteraturen er enkel, handlingsorientert, optimistisk, didaktisk og repetitiv viser seg å være fordommer som ikke gjelder for store deler av barnelitteraturen. Dette medfører, skriver Nikolajeva, at man enten må erkjenne at denne litteraturen ikke er barnelitteratur, eller at man må redefinere oppfatningen av hva barnelitteraturkategorien kan romme (2005, xiii). Sentrale begreper er i dette henseende de som tar for seg en type litteratur som beveger seg i et grenseland mellom barne- og voksenlitteratur, og i de følgende avsnittene vil jeg redegjøre for noen slike nøkkelbegreper.

2.1 Enkel-, dobbel- og likeverdig henvendelse I tråd med barnelitteraturens didaktiske hensikt har man tradisjonelt tatt utgangspunkt i tekstens tema og sømmelighet for å vurdere hvorvidt en tekst er vellykket som barnelitteratur. Barbara Walls innflytelsesrike studie The Narrator’s Voice. The Dilemma of Children’s Fiction (1991) har bidratt til å endre denne orienteringen. Wall framholder at fortellerstemmen og tonen henvendt til leseren er best egnet til å avgjøre tekstens kvalitet som barnelitteratur (1991, 273). Hun skiller mellom tre typer henvendelser til leseren i barnelitteraturen: double-, single-, og dual henvendelse.2 Tekster med dobbel henvendelse preget barnelitteraturen i den viktorianske perioden på 1800-tallet. Slike tekster kjennetegnes av at henvendelsen til voksenleseren går over hodet på barneleseren. Hensynet til potensielle voksne (med)lesere dominerte følgelig barnelitteraturen (65). Tekster med enkel henvendelse markerer et skifte i barnelitteraturens utvikling. Denne typen henvendelse er utelukkende rettet til barn, og innebærer en fortellerstemme som tar barn seriøst. Dette medfører et behov for å tilpasse språket og behandlingen av temaet slik at teksten kommuniserer med

2 Vi kan ikke oversette double og dual direkte til norsk fordi «dobbel» ville vært brukt i begge tilfeller. På svensk oversetter Maria Nikolajeva dual address til jämlikt tilltal (2004, 30). Med basis i Nikolajevas oversettelse har jeg valgt å oversette double address til «dobbel henvendelse», og dual address til «likeverdig henvendelse».

12 barneleseren (272). Tekster med likeverdig henvendelse er ifølge Wall sjelden, og vanskelig å få til (36). For å lykkes må forfatterne frigjøre seg fra tanken på et mulig voksenpublikum, konsentrere seg om å nå fram til barna og som en ekstra bonus i noen tilfeller også lykkes med samtidig å få med seg de voksne (22). I tekster med likeverdig henvendelse til barn og voksne har med andre ord ikke hensyn til en implisitt voksenleser forrang, slik som i tekster med dobbel henvendelse.

2.2 Ambivalente tekster Den israelske litteraturforskeren Zohar Shavit diskuterer ambivalente tekster i Poetics of Children’s Literature (1986).3 Ifølge Shavit er ambivalente tekster de

som synkront (men dynamisk, ikke statisk) opprettholder en ambivalent status i det litterære polysystemet. Disse tekstene hører til i mer enn ett system samtidig, og blir følgelig lest ulikt (men på samme tid) av minst to lesergrupper. De to lesergruppene har forskjellige forventninger, slik de også har forskjellige normer og lesevaner. Derfor vil deres måte å lese tekstene på være vidt forskjellig. (1997, 100)

Strukturen, bestående av to litterære modeller, er avgjørende for at teksten skal kunne henvende seg til to publikumsgrupper. Den ambivalente teksten består av en konvensjonell og gjenkjennelig modell som er henvendt til barneleseren, og en mindre etablert og mer avansert modell som er henvendt til voksenleseren (103). Det forutsettes altså to forskjellige implisitte lesere i ambivalente tekster. Barn og voksnes normer for tekstforståelse er ulik (Shavit 1997, 105). Følgelig har de forskjellige forutsetninger når de leser, og de møter teksten med forskjellige forventninger. Det er bare den voksne som antas å oppfatte begge modellene i ambivalente tekster, og hvordan samspillet mellom modellene foregår. Barns tekstforståelse tilsier at det kun er den konvensjonelle modellen som er tilgjengelig for dem. Til tross for at barneleseren ikke oppfatter tekstens hele meningspotensial, er ambivalente tekster likevel oftest utgitt som barnelitteratur. Årsaken til at forfattere velger å skrive ambivalente tekster skyldes ifølge Shavit et sentralt dilemma i barnelitteraturen. En tekst for barn vurderes alltid av voksne. Derfor må den svare til de voksnes forventninger, og samtidig ivareta barneleseren. Som løsning på dilemmaet kan forfatteren skrive en ambivalent tekst, med mål om å møte voksne

3 Kapitlet «The ambivalent status of texts» fra Shavits bok er oversatt til norsk av Kari Marie Thorbjørnsen i Nye veier til barneboka (1997). Jeg siterer fra denne norske oversettelsen.

13 forventninger til hva en god barnelitterær tekst er, og dermed gjøre barneleseren til sekundær. Det er ved at teksten verken kan godtas utelukkende som barnelitteratur eller som voksenlitteratur at den kan bli akseptert innenfor begge systemer (Shavit 1997, 101). Ved å skrive en ambivalent tekst kan forfatteren både sikre sin egen status som forfatter i det (voksen)litterære systemet og sikre teksten høy status i «barnelitteraturens system» (102). Tekster av denne typen verdsettes av voksne for deres «avanserte nivå», og roses samtidig som gode barnebøker. De kan sies å befinne seg i et grenseområde mellom voksen- og barnelitteratur.

2.3 Crossover Fiction Det engelske begrepet crossover fiction overlapper til dels med det norske begrepet allalderlitteratur. Crossover-begrepet brukes om 1) forfattere som vekselvis skriver barnebøker og voksenbøker, om 2) young adult fiction som leses av voksne, om 3) bøker som blir lest av flere aldersgrupper enn teksten opprinnelig var publisert for, og om 4) bøker som henvender seg til voksne og barn i en og samme tekst. Sandra L. Beckett, professor i fransk, påpeker i Crossover Fiction (2009) at crossover-fenomenet langt fra er en ny tendens. Snarere har litteraturen til alle tider beveget seg på tvers av generasjoner, skriver hun og trekker blant annet fram klassikere som Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Jonathan Swifts Gulliver’s Travels (1726) som eksempler. Bøkene var i utgangspunktet ikke publisert for barnlige lesere, men ble og blir lest av barn, enten i komplett eller adaptert versjon (Beckett 2009, 18–19). Populærlitteratur slik som skrekk, krim, romantikk, fantasy og science fiction har dessuten alltid blitt lest på tvers av aldersgrupper, og ungdom tenderer i tillegg til å velge voksenbøker over ungdomsbøker. Beckett kaller dette adult-to-child crossover: voksenbøker som har krysset grensen til en yngre leserskare. Selv om bevegelsen på tvers av aldersgrupper i seg selv ikke er ny, har den massive oppmerksomheten blant publikum og i media gjort at fenomenet har fått en oppblomstring. Oppmerksomheten skyldes i første rekke J. K. Rowlings bøker om Harry Potter. Med denne bokserien har bruken av crossover-begrepet endret seg, til først og fremst å gjelde child-to- adult crossover, hevder Beckett, og peker på Harry Potter-bøkene som banebrytende. Fenomenet oppfattes derfor av mange som nytt, men da ser man altså bort fra adult-to-child crossover. At voksne kjøper og formidler bøker til barn, og derved leser barnelitteratur, er ikke innebefattet i crossover-litteraturen. For at verket de facto kan sies å ha krysset over fra barn til voksne, forutsettes det at voksne leser barnelitteratur for sin egen del. Begrepet

14 assosieres ofte med fantasysjangeren, men også andre sjangrer krysser aldersgrupper (Beckett 2009, 119). For eksempel har bildeboka potensial til å nå bredt. I Crossover Picturebooks. A Genre for All Ages fra 2012, framhever Beckett bildeboka som

multilevelled works that are suitable for all ages because they invite different forms of reading, depending on the age and experience of the reader. The multilayered books can be read over and over, providing new meaning with each reading. Children, adolescents, and adults read crossover picturebooks from their various perspectives, but they can all take equal pleasure in the reading experience. (2012, 16)

Beckett konkluderer at bildebøkene er en grensesprengende kunstform som passer for alle aldre (316).

2.4 Allåldersböcker introduseres I PhD-avhandlingen De gränslösa böckerna (2006), utgitt i 2008 i en bearbeidet versjon, studerer AnnaKarin Kriström allalderlitteratur i Sverige på 1960- og 70-tallet, med vekt på forfatterskapene til Hans Alfredson og Barbro Lindgren. Hun skriver at det vokste fram et litterært allalderideal i Sverige på denne tiden, noe som delvis lar seg forklare av ønsket om å øke statusen til barnelitteraturen og dens forfattere. Videre framhever Kriström det som vesentlig at måten man betraktet barnelitteraturens målgruppe(r) på, endret seg: Barnet gikk fra å være en passiv mottaker til å bli ansett som en aktiv leser, mens den voksne ble ansett som medleser snarere enn formidler (Kriström 2008, 12). Betydningen av det svenske allalderlitteraturkonseptet endrer seg fra 1960- til 70- tallet. Tidlig på 1960-tallet finnes det innslag av markedsføring av litteratur for alle aldre, men det er mot slutten av tiåret at «allålderstanken» blir særlig tydelig (Kriström 2008, 60). På 1960-tallet ble allaldertanken i størst grad brukt til å markedsføre nyutgivelser av klassikere, men ble også brukt om nye bøker, og da koplet til litterær nyskapning og kvalitet. Uttrykk som litteratur for «alla åldrar» og for «barn och vuxna» forekom hyppig (61). I dette tiåret ble allalderlitteraturen beskrevet som eksperimentell. Gode barnebøker er litteratur for «mennesker», snarere enn for barn, var en oppfatning som stod sterkt blant mange. Selve begrepet allåldersbok ble foreslått som betegnelse på bøker til barn og voksne av forfatteren Sven Wernström under Svenska Barnboksmedhjälpareföreningens konferanse i 1969 (Kriström 2008, 14).4 Begrepet etableres på 1970-tallet, og betegner litteratur for barn

4 Både før og etter at betegnelsen allåldersbok ble introdusert var det tilfeller der bøker ble markedsført eller mottatt som allalderlitteratur, uten at selve termen ble brukt.

15 og voksne, eventuelt litteratur for ungdom og voksne (18–19). Allalderlitteraturen betraktes i dette tiåret som et «pedagogisk verktyg för kommunikation och diskussion generationerna emellan» (14). Betegnelsen endrer mening fra å være estetisk forankret til å være fokusert på funksjon. Allalderbøkene ble på 1970-tallet nærmest oppfattet som et «fellesrom» der tidligere tabubelagte temaer kunne løftes fram (45). Bonniers serie «Treudd» (1967–1971) og Rabén & Sjögrens serie «Allåldersbok» (1977–1985) eksemplifiserer endringen i begrepets betydning og bruksmønster. Den første ble ansett som en serie med nyskapende og eksperimentelle bøker for barn og deres foreldre, den andre var en serie ungdomsbøker med «pedagogiske fördelar» også for interesserte voksne (72). På 1980-tallet avtar markedsføringen av allalderbøkene som egen kategori i Sverige (Kriström 2008, 71). Kriström anser likevel 1960- og 1970-tallet som forløper for den utvikling som skjer både nasjonalt og internasjonalt på 1990-tallet, da «den allålderslitterära våg» slår inn (15).

2.5 Allalderlitteratur på norsk I kronikken «All-alder-litteratur» i Dagbladet i 1997 introduserte Fosse sitt allalderlitteraturbegrep.5 For Fosse er det estetisk autonomi som legitimerer seriøs, høyverdig litteratur. Fordi barnelitteraturen er skrevet for en bestemt målgruppe, oppnås ikke estetisk autonomi, mener han, og barnelitteraturen kan følgelig ikke være kvalitetslitteratur. Derimot kan allalderlitteratur anses å være kvalitetsbarnelitteratur, fordi den ikke er skrevet med vekt på tilpasning til en målgruppe. Man kan ifølge Fosse gjøre tilpasninger til barneleseren gjennom valg av stoff, men det er avgjørende for kvaliteten og estetikken at man som forfatter ikke tilpasser skrivestilen sin. Dette kan naturligvis by på problemer for forfattere som «dyrkar det komplekse og monstrøse» (Fosse 1997, 38). Men med et enkelt og minimalistisk uttrykk, slik som Fosse beskriver sin egen stil, blir tekstene tilgjengelige for barn uten at det er nødvendig å endre uttrykk fra når man skriver annen litteratur. Slik blir allalderlitteraturen til, hevder Fosse, i kraft av at den ikke er skrevet direkte for barn, men også kan leses av barn. Åse Marie Ommundsens allalderlitteraturbegrep avviker fra Fosses. I PhD- avhandlingen Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut (2010) undersøker hun det hun kaller «grenseoverskridende litteratur», og konkluderer med at litteratur for voksne, barn eller ungdom stadig blir likere

5 Kronikken publiseres senere i Årboka. Litteratur for barn og unge 1998 (1998), samt i en bearbeidet versjon i Fosses essay-samling Gnostiske essay (1999).

16 hverandre. Ommundsen anser allalderlitteraturen som en viktig tendens på 1990-tallet, og at den øker på 2000-tallet. Etter å ha drøftet Fosses allalderbegrep, og forkastet autonomiestetikken som «premissleverandør for barnelitteraturteori», definerer Ommundsen allalderlitteratur som «litteratur som henvender seg til både en barneleser og en voksenleser samtidig, og ikke til den ene på bekostning av den andre» (Ommundsen 2010 61; 66) Hun deler allalderlitteraturen inn i tre kategorier: naivistisk, eksistensiell og kompleks. Den naivistiske allalderlitteraturen kjennetegnes av et barnlig og naivt blikk, og har enkle strukturer. Den eksistensielle preges av «allmennmenneskelige, eksistensielle problemstillinger», der spørsmålene som stilles, er viktigere enn svarene som tilbys (70). Den komplekse allalderlitteraturen har avanserte strukturer, og vil ofte gjenfinnes i bøker beregnet på «litt større barn», eller i bildebøker (72).

17 3. Metode

I denne masteroppgaven har jeg gjennomført en todelt kvantitativ og kvalitativ analyse for å undersøke utviklingen av allalderlitteraturbegrepet over tid, og for å kunne å vurdere hvorvidt det er et verdiladd begrep koplet til status. Den kvantitative undersøkelsen ligger til grunn for den kvalitative analysen, og er av et omfattende materiale, bestående av 437 tekster framkommet som følge av søk etter forekomster av begrepet allalderlitteratur i Nasjonalbibliotekets digitaliserte arkiver og i mediearkivet Atekst (Retriever). Treffene har jeg så systematisert og analysert kvalitativt.

3.1 Framgangsmåte for søk og avgrensning Allalderlitteratur, all-alder-litteratur, og all-alderslitteratur er tre eksempler på en lang rekke måter begrepet blir skrevet på. Begrepets mange uttrykk har jeg tatt høyde for, og jeg har derfor benyttet flere søkeord.6 Selv om de samme søkeordene har blitt benyttet ved søk i Nasjonalbibliotekets arkiver og i Atekst har søkene likevel gitt ulike resultater, også fra kilder som begge databasene dekker. Til sammen har jeg analysert 437 treff der allalderlitteraturbegrepet forekommer. Ved telling av treffene har jeg tatt flere hensyn. Jeg teller for det første en tekst som ett treff uavhengig hvor mange ganger begrepet opptrer i teksten. For det andre teller jeg det som flere treff dersom begrepet forekommer i flere artikler i en artikkelsamling eller i et tidsskrift. Samme prinsipp gjelder i tilfeller der en redaktør i sin innledning omtaler kapitlene i en artikkelsamling og i den forbindelse gjenbruker allalderbegrepet fra én av artiklene: Artikkelen og innledningen teller som to treff. Dette valget er tatt fordi innledningsforfatteren bekrefter, legitimerer og viderefører begrepet. For det tredje teller jeg tekster som har blitt publisert flere ganger, for eksempel i flere aviser eller i flere utgaver av et og samme verk, som flere treff, fordi begrepet spres og bekreftes hver gang det forekommer. Når det gjelder aviser, får man i Nasjonalbibliotekets arkiver treff fra avisenes papirutgaver. Flere av disse

6 Søkeordene omfatter: «Allalderlitteratur, all-alderlitteratur, all-alder-litteratur, allalder-litteratur, allalderslitteratur, all-alderslitteratur, all-alders-litteratur, allalders-litteratur, allalderlitteraturen, allalderlitteraturen, all-alder-litteraturen, allalderslitteraturen, all-alderslitteraturen, all-alders-litteraturen, allalderbok, all-alderbok, all-alder-bok, allalder-bok, allalderboka, all-alderboka, all-alder-boka, allalder-boka, allalderboken, all-alderboken, all-alder-boken, allalder-boken, allaldersbok, all-aldersbok, all-alders-bok, allalders-bok, allaldersboka, all-aldersboka, all-alders-boka, allalders-boka, allaldersboken, all-aldersboken, all- alders-boken, allaldersboken, allalderbøker, all-alderbøker, all-alder-bøker, allalderbøkene, all-alderbøkene, allalder-bøkene, allalder-bøkene, allaldersbøker, all-aldersbøker, all-alders-bøker, allalders-bøker, allaldersbøkene, all-aldersbøkene, all-alders-bøkene, allalders-bøkene, allbok, alboka, allboken, allbøker, allbøkene».

18 artiklene, særlig fra nyere tid, opptrer også i avisens nettversjoner. En del av disse har jeg funnet gjennom Atekst, men sannsynligvis ikke alle. For å være konsekvent har jeg besluttet å telle tekster som dobbelpubliseres i avisenes papir- og nettutgaver kun som ett treff. Mitt materiale omfatter tekster der begrepet allalderlitteratur forekommer. I tillegg til spesifikk bruk av begrepet er det tallrike eksempler på at det skrives om litteratur som henvender seg til både barn og voksne uten at allalderbegrepet tas i bruk. Slike tekster har jeg ikke inkludert som treff ettersom undersøkelsen min sentrerer seg rundt selve begrepet, samtidig som innlemming av disse indirekte treffene ville gjort materialet uhåndterlig. Det ligger utenfor denne oppgavens rammer å diskutere framveksten av fenomenet allalderlitteratur. Jeg konsentrerer meg om hvordan begrepet har utviklet seg. Jeg tar forbehold om at det finnes flere tekster der begrepet forekommer enn mine søk har avdekket. Dette vil kunne påvirke undersøkelsens reliabilitet, men jeg mener at de 437 tilfellene jeg har samlet inn, gir et reelt bilde av bruken, og dermed er egnet til å analysere begrepets betydning og anvendelse over tid.

3.2 Den kvalitative analysen Jeg har systematisert og plassert tekstene fra den kvantitative undersøkelsen i seks kategorier, basert på type tekst. Det er særlig tre kategorier jeg vil vektlegge i analysen. Den ene kategorien består av anmeldelser, først og fremst hentet fra aviser og nettsteder. Ettersom det foretas verdivurderinger i anmeldelser, er denne teksttypen velegnet til å belyse min problemstilling, i tillegg kan de gi nyttig innsikt i hvilken litteratur som betraktes som allalderlitteratur. Ettersom bøker sjelden markedsføres som allalderlitteratur, er det med andre ord god grunn til å anta at anmelderne ofte kategoriserer titlene som allalderbøker på eget initiativ, og at de gjerne vil si noe om hvorfor, og hva de legger i begrepet. Mens anmeldelsene kan gi oversikt over hvilke bøker og forfattere som koples til begrepet, kan bidrag der forfattere intervjues eller selv fører pennen, gi innsikt i hva forfattere tenker og mener om allalderlitteratur. Majoriteten av tekstene i kategorien for forfatterytringer består av intervjuer publisert i aviser. I de fleste tilfellene framkommer betraktinger om forfatternes egen litteratur som allalderlitteratur. Jon Fosse er det mest kjente eksemplet på en forfatter som selv mener han skriver allalderlitteratur, men det er også flere som definerer verkene sine slik. Den siste av de tre kategoriene jeg vil forholde meg mest til i analysen, har jeg kalt fokustekster. Tekstene i denne kategorien varierer i form, og kan for eksempel være

19 kronikker, kommentarer eller intervjuer med fagpersoner.7 Til felles for fokustekstene er at de omhandler allalderlitteratur som fenomen, eller at drøfting av aldersbestemte målgrupper er et sentralt anliggende i teksten. Derfor kan disse tekstene gi informasjon om diskusjonen om begrepet og fenomenet. Til sist har jeg plassert de resterende tekstene i tre «annet-kategorier». Tekstene i disse store kategoriene spenner fra små notiser, bokanbefalinger, oppslag om kommende og avholdte arrangementer til kronikker, intervjuer, artikler og bokkapitler. «Annet» er tredelt for å vise hvordan de 437 treffene fordeler seg på mediene avis/nettsted, monografi/artikkelsamling og tidsskrift. Til felles har treffene i «annet-kategoriene» at aldersoverskridende litteratur ikke er et sentralt anliggende i teksten, og at allalderbegrepet nevnes uten å bli tematisert.8 Selv om jeg først og fremst vil forholde meg til de tre foregående kategoriene i analysen, har tekster fra «annet-kategoriene» blitt anvendt for å vurdere tendenser. De er heller ikke utelukket fra å opptre som eksempler underveis i undersøkelsen.

3.3 Periodeinndeling I analysen ønsker jeg å tydeliggjøre begrepets utvikling i norsk sammenheng. Dette innebærer på den ene siden å diskutere måten begrepet til enhver tid brukes på, og på den andre siden å redegjøre for omfanget av begrepets utbredelse. Som et eksempel på bruk av begrepet har jeg valgt å inkludere en oversikt over tekstene i kategorien for anmeldelser, for å vise hvilke tekster og forfattere begrepet inkluderer og at omfanget øker etter hvert. Oversikten følger i Vedlegg 1.

7 Det er gjerne flytende overganger mellom tekstene i forfatterytringskategorien og fokustekstkategorien, fordi forfattere ofte intervjues som del av teksten. For at de tekstene dette angår ikke skal telles to ganger, i begge kategorier, har jeg valgt å plassere dem i kategorien for forfatterytringer, det skyldes at forfatternes synspunkter står sentralt i teksten. 8 Treff i monografier der kun en liten, avgrenset del av verket i sin helhet omhandler allalderlitteratur er plassert i «annet».

20 Diagrammet nedenfor viser begrepets utbredelse målt i antall treff over tid, fra første treff i 1975, til det siste i 2019:

Treff fordelt på år 35

1975 1977 1979 1981 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 2009 2011 2013 2015 2017 2019

Jeg har valgt å operere med hele år, og har derfor ikke inkludert treff fra 2020 i mitt materiale. For bedre å kunne diskutere likheter og forskjeller over tid, og utpeke samtidige tendenser, har jeg valgt å dele det utskilte tidsspennet i tre perioder. En konsekvens av å stykke opp analysen er at gjennomløpende tendenser kan bli mindre tydelige. Endringer som viser seg tid, gjør det likevel fruktbart å dele materialet inn i perioder. De tidligste forekomstene av begrepet jeg har funnet, er fra 1975, og første periode starter følgelig der og strekker seg til 1996. Skillet mellom første og andre periode er satt med begrunnelse i at Jon Fosses kronikk publiseres i 1997. Andre periode omfatter årene 1997– 2009. I 2010 utkom Åse Marie Ommundsens avhandling, noe som i likhet med Fosses kronikk kan betraktes som et omdreiningspunkt for allalderlitteraturbegrepet. Årene 2010– 2019 utgjør således tredje periode.

21 4. Første periode: 1975–1996

Store norske leksikon fastslår uten videre diskusjon at begrepet allalderlitteratur ble etablert av Jon Fosse i 1997 (Haugen 2020). Ved nærmere undersøkelser viser denne antakelsen seg ikke å medføre riktighet. Gjennom mine søk har jeg funnet 41 tekster der begrepet forekommer i norsk sammenheng forut for Fosses kronikk. De 41 treffene gir et årlig snitt på 1,9 i perioden 1975–1996.

Disse 41 treffene fordeler seg slik på kategoriene jeg opererer med:

Treff fordelt på kategorier (1975 til 1996)

15 8

5 3 5

Anmeldelser Forfatterytringer Fokustekster Annet (i avis eller nettside) Annet (i monografi eller artikkelsamling) Annet (i tidsskrift)

Diagrammet illustrerer at anmeldelser er den kategorien med flest tekster i denne perioden. I 1988, nesten ti år før Fosse trer inn på arenaen, og angivelig introduserer begrepet på norsk, kan vi lese i Hamar Arbeiderblad at «vi [har] fått en hel haug med all-alders-forfattere» (1988, 16). Samme år kaller Else Breen «all-alders-bok» for et «moderne uttrykk» (1988, 16). Dette tilsier at «allalderlitteratur» som begrep allerede er introdusert.

22 4.1 Hvor kommer begrepet fra? Ved de to første forekomstene i norske aviser, begge fra 1975, blir begrepet brukt om svenske bøker som er oversatt til norsk. Dette gjelder Bo Carpelans Bueøya (Bågen, 1968) og Hans Petersons Fortellingen om Elin (Berättelsen om Elin, 1975), som utkom på norsk i henholdsvis 1973 og 1975. Carpelan var en av flere svenske forfattere som ytret seg kritisk til aldersbaserte målgrupper, mens Petersson figurerte som en forkjemper for barnelitteraturens særegenheter (Kriström 2008, 76; 89–91). I en artikkel i Expressen fra 1963, og som siteres i en annonse for Bonniers Juniorböcker, skriver Carpelan blant annet at «[v]ad jag söker och uppskattar i barnlitteraturen är alltså böcker som rör sig på ett gränsområde, där de vuxna och barnen möts. […] En bra barnbok har vuxenelement i sig. […] Barnlitteratur är litteratur om människor och för människor» (Carpelan i Kriström 2008, 62). Den norske anmeldelsen av Bueøya åpner med en oversatt gjengivelse av nettopp dette sitatet. Tordis Ørjasæter hevder deretter at Bueøya like gjerne kunne kalles ungdomsbok eller allalderbok som barnebok: «Fin å lese høyt, fin å lese alene» (Ørjasæter 1975, 8). Det er ikke urimelig å anta at den norske anmelderen har hentet allalderbegrepet fra Sverige, da Carpelans bok var en del av Bonniers Treudd-serie, og altså ble markedsført som allalderlitteratur. For eksempel oppfordret forlaget bokhandlene til å skilte med «allåldersböckerna» ved utstilling av bøkene i Treudd-serien, samt flere av forlagets ungdomsromaner (Kriström 2008, 69–70). Petersons Fortellingen om Elin ble utgitt som lettlestbok for voksne både i Sverige og i Norge,9 men Ingolv Austad hevder i sin anmeldelse i Stavanger Aftenblad likevel at den «nok [er] et forsøk på å lage en såkalt ’all-alders-bok’» (1975, 3). At de to første treffene i mitt materiale omhandler svenske bøker oversatt til norsk, gir grunnlag for å anta at allalderbegrepet er hentet fra svensk forlagsreklame, resepsjon og debatt. I de tidlige treffene blir det også ved flere tilfeller vist til svenske aktører på barnelitteraturfeltet i forbindelse med bruk av begrepet, eller det blir eksplisitt knyttet til Sverige. I presentasjonen av Graham Oakleys Forvandlingsboka i Rana Blad vises det til svensk omtale av boka som en «[h]erleg all-aldersbok for alle med fantasi» (Rana Blad 1988, 13). Allalderappellen blir bekreftet i Rana Blad med påstanden om at boka «har opplevningar til menneske i alle aldrar» (1988, 13). I Åse Rostvågs anmeldelse av Tormod Haugens Skriket fra jungelen (en filmroman) (1989) vises det til den svenske forfatteren Maria Gripe i forbindelse med målgruppeplassering av boka:

9 I Sverige inngikk tittelen i Rabén & Sjögrens serie Lättläst för vuxna. I Norge brukte Tiden Norsk Forlag stor skrift for å tilpasse boka særlig til svaksynte (Asker og Bærum Budstikke 1976, 3)

Kanskje Tormod Haugen virkelig klarer å skrive all-alders bøker? Han uttaler at han ikke liker den snevre aldersinndelingen – også Maria Gripe i Sverige er enig med han i det – så det burde være i hans ånd å fremheve at ’Skriket fra jungelen’ kan leses av mennesker i alle aldre. (Rostvåg 1989, 8)

Litteraturforskeren Jorunn Hareide trekker likeledes linjer til Maria Gripe i forbindelse med Tormod Haugens forfatterskap. I artikkelen «Adaptasjon og vurdering. Tormod Haugens Synnadrøm» publisert i Edda i 1978 skriver Hareide at «[e]n kan få inntrykk av at Tormod Haugen vil skrive det Maria Gripe kaller all-aldersbøker» (1978, 359). Gripe var en framtredende stemme i svensk barnelitteraturdebatt til fordel for en litteratur som henvendte seg til både barn og voksne. Hun var, ifølge AnnaKarin Kriström, en av flere forfattere «som gick i bräschen för en föränring, och varubeteckningen allåldersbok användes som ett verktyg i det arbetet» (Kriström 2008, 76). Henvisningene til Gripe gir med andre ord tyngde til antakelsen om at det norske allalderbegrepet stammer fra Sverige. I artikkelen «Den dobbelte stemmen i barnelitteraturen» fastslår barnelitteraturforskeren Harald Bache-Wiig at allalderlitteratur er et svensk begrep og skriver at «det Shavit kaller den ambivalente barneboka, dvs. en bok som oppfattes givende for begge typer lesere», samsvarer med «det som på svensk heter en ’allaldersbok’» (1996, 183).10 I tillegg til å knytte begrepet til Sverige, setter Bache-Wiig likhetstegn mellom allalderbegrepet og Shavits ambivalensbegrep. Han er dermed en av de første i Norge som anvender allalderlitteraturbegrepet for å problematisere hvorvidt henvendelse til voksne i barnelitteraturen kan gå på bekostning av barneleserne. Dette peker fram mot en av tendensene jeg har funnet i periode nummer to.

4.2 Stor sjangervariasjon Det er stor variasjon i hva som kalles allalderlitteratur i denne tidlige perioden. I tillegg til å bli brukt om samtidige utgivelser, brukes det også om eldre tekster. De eldre tekstene som trekkes fram, er gjerne verk som har fått en bredere leserskare enn det som opprinnelig var formodet. For eksempel utpekes Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken (1857) til «[d]en største av alle all-alders-klassikere» i Hamar Arbeiderblad (1988, 16). Slik bruk av allalderbegrepet markerer likhet til crossover-begrepet, fordi det blir vektlagt at verket leses på tvers av aldersgrupper.

10 Artikkelen ble publisert første gang i 1995 i Nye studier i barnelitteratur. Rapport nr. 41 fra Norsk senter for barneforskning.

24 Den vide forståelsen av hva allalderlitteratur er, finner vi likeledes demonstrert i Else Breens to utgaver av boka Slik skrev de (Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968–1983 fra 1988 og Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968–1990 fra 1995). Breen skriver at «[i] forrige århundre fungerte barnelitteraturen som en ’all-alders-litteratur’» (1988, 25), og trekker i denne sammenheng fram Bjørnsons Synnøve Solbakken som eksempel (1988, 16). Senere i samme verk kaller hun Arvid Hansens visesamling Nordavindsvalsen og andre viser fra 1983 «en typisk all-alders-bok» (Breen 1988, 254, min utheving). I 1995 skriver hun at Ingri Egebergs bildebok 9+9 og litt til (1987) er et «eksempel [på] en allaldersbok om det å være gravid og få barn» (Breen, 343). Bøkene passer ifølge Breen for barn og voksne, men ellers er det vanskelig å finne åpenbare likhetstrekk mellom Synnøve Solbakken, visesamlingen og Egebergs bildebok. I sin anmeldelse av Kirsti Birkelands Ved kilden (1993) skriver Anne-Mari Borgen at «[d]et er de åtte årstidenes folk vi leser om i denne stemningsfulle boka som er en allaldersbok. ’Ved kilden’ trenger formidling av en voksen for at den skal nå fram til barnet eller den unge leseren» (Borgen 1994, 21). Walls begrep om dobbel henvendelse gjør seg gjeldende, ved at det antydes at bokas meningsinnhold ikke vil la seg avkode av barnet uten hjelp fra den voksne. Det er også et tilfelle i første periode der begrepet brukes om en samtidig voksenbokutgivelse. Anmelderen Geir Vestad antar nemlig at Lars Saabye Christensens «’Herman’ er ment som ei all-aldersbok» (1989, 14). Til grunn for antakelsen er det Vestad omtaler som «en pinlig moralsk avslutning» (14). Avslutningen mener han at sannsynligvis er skrevet slik av hensyn til yngre lesere. Vestad bruker dermed ikke allalderbegrepet som et honnørord i denne anmeldelsen, heller det motsatte. En rimelig forklaring på at begrepet favner bredt er at det er nytt og udefinert. Bortsett fra at det er bøker for alle aldre, som selve begrepslyden legger opp til, er det stort rom for individuelle tolkninger. Hvordan allalderbegrepet blir brukt viser i tillegg at den store lesergruppen «alle aldre» kan tolkes på flere måter. Slik som tilfellet også var i Sverige, brukes betegnelsen i Norge på 1970- og 80-tallet oftest om bøker hvis nedre aldersgrense stadfestes eller impliseres å være ungdom. Med slik bruk av begrepet ekskluderes de minste barna, som gjør at en betegnelse som «fleralderlitteratur» kanskje ville være mer beskrivende enn «allalderlitteratur»?

25 4.3 Voksenappell som kvalitetskriterium «Allalderlitteratur» blir av flere brukt som en kvalitetsmarkør, noe som allerede har framkommet i Austad og Rostvågs anmeldelser av henholdsvis Fortellingen om Elin og Skriket fra jungelen (en filmroman) med deres antydninger til at forfatterne kan forsøke eller klare å skrive allalderlitteratur. Slike utsagn gir inntrykk av at det er en større bragd å skrive allalderlitteratur enn vanlig barnelitteratur. Forfatteren Arne Ruset bekrefter i et intervju i 1988 at betegnelsen fungerer som et kvalitetsstempel når han tar det som «eit stort kompliment» at noen kaller Aldri åleine (1987) for en allalderbok (Ruset i Romsdals Budstikke 1988, 2). Denne bruken videreføres i første halvdel av 1990-tallet, som kan sies å utgjøre en overgangsfase til den neste perioden. Geir Vestad antyder at allalderlitteratur er kvalitetslitteratur når han skriver at «det er ingen enkel kunst å skrive allaldersbøker» (Vestad 1990, 13). Her bruker Vestad allalderbegrepet som et honnørord, og man kan dermed se at han bruker allalderbegrepet på en annen måte enn han gjorde om Lars Saabye Christensens Herman i 1989. Anne-Mari Borgen i Nationen skriver at «’Raudt, blått og litt gult’ er en spennende kunstbok for barn, helt fra førskolealder og opp til ungdomstrinnet. Og som alle gode bildebøker, er den en all-alderbok» (Borgen 1993, 24). Voksenappell holdes her fram som et premiss for kvalitet i litteratur for barn. Tendensen bekreftes ytterligere gjennom juryens begrunnelse for å tildele Brageprisen i barne- og ungdomslitteraturkategorien til Klaus Hagerup for Markus og Dina (1994). Juryen trekker nettopp fram at «Klaus Hagerup har skrevet en all-aldersbok som vil bli husket lenge» (i Kolbjørnsen 1994, 42). I introduksjonen til denne kategorien under utdelingen gjøres det til et hovedpoeng at barnelitteratur også leses av voksne. Programlederen Mette Janson sier at voksne er de som stort sett skriver barnelitteratur, og at mange voksne også leser den. Hun framhever Jostein Gaarders Sofies verden (1991) og hevder at den sannsynligvis har sitt største publikum blant voksne (Norsk rikskringkasting 1994). Som en introduksjon til barne- og ungdomslitteraturkategorien er denne innledningen påfallende, og gir en klar indikasjon på barneleserens underordnete status sammenliknet med den voksne. Også i årene 1992–1996 løftes voksenappell på forskjellige vis fram som et kvalitetstegn under Brageprisutdelingen.11 For eksempel svarer prisvinneren i samme kategori i 1993, Else Færden, at «den bør kanskje tale både til voksne og barn» på spørsmål om hvilke krav hun stiller til en god bildebok

11 Videoopptak av Brageprisdelingen i perioden 1992–1996 er tilgjengelig på nrk.no. Referanser er oppført i litteraturlisten.

26 (Norsk rikskringkasting 1993), mens i 1995 sier programlederen Arnhild Myklebust Eggen at vinnertittelen «også passer for oss voksne» (Norsk rikskringkasting 1995). Brageprisens tyngde i litteraturfeltet gjør at voksenfokuset under utdelingene i disse årene er velegnet til å si noe om hvordan strømningene var for øvrig i overgangsfasen mellom første og andre periode. Allalderlitteratur som begrep introduseres i Norge på 1970-tallet. Sammenliknet med de to neste periodene er det få forekomster av allalderbegrepet i tidsrommet 1975–1996. Vi kan likevel si at begrepet til en viss grad har satt seg i norsk sammenheng forut for Jon Fosses kronikk i 1997. Faktisk kan man lure på om Fosse muligens kan ha hentet begrepet fra en anmeldelse av en av sine egne bøker. Anne-Stefi Teiglands anmeldelse av Fosses du å du fra 1996 har nemlig tittelen «Allalderlitteratur av ypperste sort» (Teigland 1996, 20). I de to kommende periodene gjenfinner vi tendensen om at begrepet rommer et bredt sjangermangfold, og at det ofte brukes som et honnørord.

27 5. Andre periode: 1997–2010

Jon Fosses forståelse av allalderbegrepet reflekteres i samtlige kategorier i denne perioden. Fokus på allalderlitteraturens form og dens status som kunst preger anmeldelser, speiles av andre forfatteres bruk av begrepet, og problematiseres i fokusartikler. Begrepet blir også brukt på måter som avviker fra Fosses definisjon. For eksempel legger mange aldersoverskridende tematikk til grunn for betegnelsen. Underveis i perioden blir struktur bestående av flere meningslag stadig framhevet som et kjennetegn ved allalderlitteraturen. Som diagrammet viser, har treffantallet økt fra forrige periodes 41 treff, selv om periode nummer to er ni år kortere enn den foregående. De 189 treffene i periode nummer to gir et årlig snitt på 14,5.

De 189 tekstene som utgjør materialet i denne perioden fordeler seg slik på kategoriene jeg opererer med:

Treff fordelt på kategorier (1997 til 2009)

5 33 46

40 29

Anmeldelser Forfatterytringer Fokustekster Annet (i avis eller på nettside) Annet (i monografi eller artikklesamling) Annet (i tidsskrift

På 1990-tallet, altså i slutten av forrige periode og begynnelsen på denne, finner vi økende fokus på form og estetiske kvaliteter i forbindelse med bruk av allalderbegrepet. Tendensen er i tråd med strømningene på barnelitteraturfeltet generelt, slik som Harald Bache-Wiig beskriver barnelitteraturen i 1996: «Etter å ha gjort tjeneste som pedagogens forlengede arm i

28 et par hundre år, er det mange tegn på at den i dag holder på å tilkjempe seg status som kunst» (Bache-Wiig 1996, 180). Dette viser seg gjennom at tekstene endrer seg, barnebokkritikken blir mer estetisk orientert, og barnelitteraturen vies mer oppmerksomhet i forskermiljøet (180–181). Maria Nikolajeva påpeker det samme, og utdyper at man i barnelitteraturen kan snakke om «sjanger-barnebøker» og «auteur-barnebøker» (1996, 207). Forskningsinteressen er nok først og fremst rettet mot den siste gruppen, som består av «litterære, sofistikerte og komplekse» bøker. Men det er fremdeles, og vil alltid være, et stort antall sjanger-barnebøker, og man kan også finne «kvalitetslitteratur» blant disse, understreker Nikolajeva (207). Det er likevel auteur-bøkene som hovedsakelig bidrar til å øke barnelitteraturens status. Slike kan gjerne være skrevet av forfattere som også skriver voksenbøker. Sandra L. Beckett skriver at fra 1990-tallet er det stadig flere «adult authors» som skriver barnebøker (2009, 163). Dette er sannsynligvis med på å gi barnelitteraturen mer prestisje. Fosses kronikk kan således betraktes som uttrykk for tidsaktuelle strømninger, noe som Fosse selv berører når han poengterer at det i forlaget hans, Samlaget, er «etablert ein tradisjon for ein slags anti-barnelitteratur-barnelitteratur, eller all-alder-litteratur» (1997, 38). Fosse er verken opphavsmannen til allalderlitteraturfenomenet eller selve begrepet, men han utvider det til å bli synonymt med autonom kunst, og blir av andre oppfattet som begrepets opphavsmann.12

5.1 Reaksjoner på Jon Fosses allalderbegrep Fosses begrepsforståelse utløser delte reaksjoner. Responsen dreier seg på ulike måter om forholdet mellom pedagogikk og estetikk i barnelitteraturen. De som ytrer seg som positive til begrepet, vil helst fremme det som et bidrag til å skille pedagogikken fra barnelitteraturen, mens de negative er skeptiske til å tilgodese voksnes behov og interesser i barnelitteraturen. Allalderlitteraturen markerer framskritt og nyskapning i barnelitteraturen, og kjennetegnes av høy litterær kvalitet, blir det hevdet. Videre antas den å kunne bidra til å heve barnelitteraturens status. Samtidig mener flere at allalderlitteraturen først og fremst er av interesse for de voksne, og at kommunikasjon med barneleseren nedprioriteres i allalderlitteraturen.

12 Fosse presenterer allalderbegrepet slik: «dermed blir den [barnelitteraturen] til det ein i seinare tid har snakka om som all-alder-litteratur» (Fosse 1997, 38, min utheving). Han påstår med andre ord ikke selv at han er den første til å bruke termen.

29 Inger Østenstad, som i 2002 opprettet nettstedet Barnebokkritikk, var en av de som gikk hardest ut mot Fosses allalderbegrep. I artikkelen «Barnelitteratur og forestillingen om kunstens autonomi» kritiserer Østenstad allalderlitteraturen for å undergrave barns interesser til fordel for voksnes. Hennes konklusjon er at «kunstens autonomi er uegnet til å skape god og engasjerende litteratur for barn, men desto bedre egnet til å skape prisvinnerlitteratur for barnebokeksperter» (Østenstad 2002, 47). Det rådende kunstsynet, der «’kunstteksten’ er en eksklusiv sak med snever leserappell», gjør at barnelitteraturen verken bør eller kan bli kunst, fastslår hun, og utdyper at «[o]m for eksempel Jon Fosses Søster ser ut til å kunne gjelde som kunst, skyldes det ikke et kunstsyn i endring, men at barnelitteraturen tilpasser seg kunstsynet, trolig for å øke sin prestisje og sitt tildelte mål av ’kulturelle goder’» (43). Å skrive allalderlitteratur, slik Fosse beskriver den, kan med andre ord være fruktbart for forfattere som vil befeste sin status som store diktere. Dette resonerer med det Zohar Shavit oppgir at forfattere kan oppnå gjennom å skrive ambivalente tekster, nemlig suksess og anerkjennelse (1997, 103). Østenstads kritikk av allalderlitteraturen kan man hevde dreier seg om det Barbara Wall kaller dobbel henvendelse. Selv om barn kan sette pris på kunst, peker Østenstad på at tekster som foreskriver en nøytral og interesseløs lesemåte vil være skrevet med tiltale til voksne, ikke barn. For Søster (2000) fikk Fosse Kulturdepartementets litteraturpris, og i begrunnelsen til Statens rådgivende utvalg beskrives den som «ei vakker lita bok som nok også vil appellere til dei vaksne» (i Larsen 2001, 18). Reaksjoner på premieringen av Jon Fosses Søster gir et bilde på hvordan barneleserens antatte interesser vektes ulikt i vurderinger av barnelitteratur. Ingeborg Mjør roser boka for å være nyskapende i sin anmeldelse i Bergens Tidende. Hun hevder barnelitteraturen trenger forfattere som «er like opptekne av å skrive godt, som det at dei skriv for barn» (Mjør 2000, 43). Mjør anvender allalderbegrepet som et uttrykk for framskritt i barnelitteraturen. Inger Østenstad er langt fra like positiv til Fosses bok i sin anmeldelse av den. Søster er påmeldt innkjøpsordningen som barnelitteratur, og må følgelig vurderes som nettopp en barnelitterær utgivelse. Dette var utfordrende, mente Østenstad, da boka «med all tydelighet signaliserer at det å kommunisere med unge lesere eller tilhørere har vært underordnet for forfatteren» (2000, 14). Hun konkluderer med at Søster er en barndomsskildring for «Fosse-fans», men at den på grunn av manglende leserhenvendelse ikke er vellykket som barnelitteratur. De splittete reaksjonene på allalderlitteraturen, slik Fosse definerer den, viser på den ene siden interesse for å øke barnelitteraturens status, på den andre siden framkommer bekymring for at voksne skal bemektige seg barnelitteraturen.

30 5.2 Allalderlitteratur med dobbel henvendelse? Premieringen av Fosses Søster gjorde at den daværende kulturredaktøren i Nationen, IdaLou Larsen, så et behov for å «diskutere premissene for hva som er god barnelitteratur» (Larsen 2001, 18). Hun er ikke alene om å være kritisk til premiering av allalderlitteratur som den beste barnelitteraturen. Norsk rikskringkasting (NRK) påpeker for eksempel i 2005 at allalderlitteraturbegrepet stadig blir mer brukt når det snakkes om barnebøker, og melder om at radioprogrammet Boktilsynet skal debattere hvorfor «det helst [er] bøkene som passer best for voksne som får priser?» (NRK 2005). Bakgrunn for debatten er Kai Gjelseths Zoo logisk som ble utgitt i 2005 etter å ha vunnet en bildebokkonkurranse arrangert i 2004 av Aschehoug i samarbeid med danske Gyldendal og svenske Rabén & Sjögren. Konkurransen var åpen for de som «ønsket å fortelle en god og illustrert historie for barn mellom 3 og 9 år» (Helgeland Arbeiderblad 2004, 18). Flere var derimot kritiske til om vinnertittelen kunne sies å være egnet for denne lesergruppen. Zoo logisk ble av flere omtalt som allalderlitteratur, blant annet av kritikeren Anne Cathrine Straume. Hun skriver at selv om hun «ler og lar [seg] overrumple av bildene» er hun usikker på om Zoo logisk passer for barn mellom tre og ni år. Straume påpeker at teksten er kompakt handskrevet, og at den har tallrike referanser som barn sannsynligvis ikke vil oppfatte. For å gjøre den tilgjengelig for barn er det derfor behov for en voksen formidler. Likevel konkluderer hun at dersom «noen bok [skal] kunne kalles all-alder-litteratur, så må det vel være denne...» (Straume 2005). I sin anmeldelse fastslår Anne Schäffer at «[d]en faller utenfor barnebokkategorien» (Schäffer 2005). Man kan følgelig lure på hvor tungt «for barn mellom 3 og 9» veide i utvelgelsen av Gjelseths bok som vinner av den nordiske bildebokkonkurransen. Basert på spørsmålet formulert av NRK, og Straume og Schäffer beskrivelser av Gjelseths verk, kan det virke som at Zoo logisk enten har dobbel tiltale, der henvendelsen til voksne er overordnet den til barn, eller at den ikke henvender seg til barn overhodet. At allalderlitteratur først og fremst er for voksne er en type kritikk som sporadisk forekommer, men oftere roses allalderlitteraturen for dens appell til både voksne og barn. For eksempel sier bibliotekar Kari Hermansen i et intervju at «billedbøker, eller ’all-alder’-bøker, som det heter nå [...] er skrevet slik at alle kan ha glede av dem» (i Reiersen 2005, 18). Allalderbegrepet knyttes gjerne til en økende tendens i barnelitteraturen, og betegner ifølge Andrine Pollen et ønske om først og fremst «å bli oppfattet som litteratur, ikke kun som ufarlige fortellinger for en begrenset og aldersdefinert gruppe» (Pollen 1999, 15). Hennes beskrivelse ser man reflektert i forfatternes ytringer om allalderlitteratur.

5.3 Forfatternes begrepsforståelse God litteratur kjennetegnes av å være «interessant for alle», sier forfatter Dag Helleve til Klassekampen i 2000 (i Kleveland 2000, 17). Derfor mener han allalderlitteratur er «et godt begrep» (17). Denne oppfatningen deler han med majoriteten av forfatterne som bruker begrepet. Den eneste som motsetter seg allalderbetegnelsen er Solfrid Sivertsen. Når intervjueren i Haugesunds Avis, Trine Styve Varlo, spør henne om Fillebikkja og Frida (2003) er en allalderbok «drar [hun] litt på det» før hun svarer. Selv om hun tror den vil kunne være til glede for flere aldersgrupper konstaterer Sivertsen at når hun skriver for barn, så tenker hun på barn, og forklarer at hun vil skrive om noe barn er opptatt av (Sivertsen i Varlo 2003, 30). Forfattere som bekrefter at de tar målgruppehensyn er et sjeldent funn i mitt materiale. Snarere rår det en oppfatning som tilsier at målgruppetenkning står i et motsetningsforhold til kvalitet. Eivor Bergum poengterer at flere forfattere med «behov for å uttrykke seg for barn i alle aldre» opplever frustrasjon over «å måtte tenke aldersgruppe i stedet for litterær kvalitet» (2000, 16–17, min utheving). For eksempel er Oskar Stein Bjørlykke uttrykkelig på linje med Jon Fosse når han ved spørsmål om formen i diktboka Den dagen (2001) svarer at «[d]et var denne forma eg hadde bruka då eg skriv dikt for vaksne. Den naivistiske stilen var min stil. Difor var det naturleg for meg å skriva slik også for born» (Bjørlykke i Lystrup 2001, 30). Man kan se for seg at allalderlitteratur som en utskilt kategori bestående av bøker som er skrevet uten hensyn til én spesiell målgruppe, kunne dempet disse forfatternes frustrasjon. Stein Erik Lunde og Erlend Loe sier begge at målgrupper ikke opptar dem som forfattere, og forklarer at det er forlagene som foretar målgruppeavgjørelser (Lunde i Stenstad 2004, 25; Loe i Bjørnerem 2009, 26–27). «Ikke kall det en barnebok – vi har laget en allaldersbok», insisterer Tore Renberg i et intervju i Stavanger Aftenblad i forbindelse med utgivelsen av Hando. Kjendo. Søndag (i Hunsager 1999, 22). Felles for forfattere som understreker at de ikke «tenker målgruppe» når de skriver, eller uttrykker at de foretrekker termen allalderlitteratur i stedet for barnelitteratur, er at utsagnene bidrar til å distansere dem fra barnelitteraturen. Å avvise barn som mottaker, og sin egen posisjon som barnelitterær forfatter blir i barnelitteraturforskningen gjerne tolket som en reaksjon på barnelitteraturens lave status (Kriström 2008, 84). Barnelitteraturens pedagogiske forankring har tradisjonelt stått i veien for dens status som kunst. I flere tilfeller markerer uttalelsene til forfatterne oppgjør med

32 pedagogikken som forbindes med barnelitteraturen. For eksempel Rune Belsvik som sier at for han er «barnelitteratur kunst og ikke et pedagogisk verktøy», og Stian Hole som hevder at «[g]od kunst blir pedagogisk, men det er sjelden det motsatte skjer» (Belsvik i Halleraker 2008, 10; Hole i Støre 2009, 8). Å presisere at bøkene deres ikke er pedagogiske kan derfor tolkes som et forsøk på å tilkjempe seg økt prestisje. Utsagnene i kategorien for forfatterytringer er ulike, men gir uttrykk for en samlet tendens blant forfatterne som bruker allalderlitteraturbegrepet: I likhet med Fosse markerer de avstand til barnelitteraturen til fordel for en type litteratur som er skrevet uten å være tilpasset til barneleseren som mottaker.

5.4 På kryss og tvers At allalderlitteratur forbindes med kunstneriske eller litterært avanserte barnebøker, kan være en følge av Fosses kronikk. Et betegnende eksempel er Arne Sundes anmeldelse av Lars Amund Vaages Guten og den vesle mannen (2001). Med tittelen «Meir enn barnebok» impliseres det at allalderlitteraturen er noe mer, og sannsynligvis bedre enn barnelitteraturen. Implikasjonen i tittelen videreføres i anmeldelsen, hvor Sunde viser til at flere forfattere, eksemplifisert ved Fosse, hevder de skriver på samme måte for barn som de gjør for voksne. Sunde omtaler Vaages bok som en «poetisk forteljing» og framholder, i tråd med Fosses allalderbegrep, at «[d]et interessante med denne boka er ikkje sjølve forteljinga, men korleis forteljinga vert fortald» (Sunde 2001, 23). Flere som beskriver allalderlitteraturbegrepet som «Fosses», bruker derimot begrepet på en måte som avviker fra hans definisjon. Når begrepet brukes om Fosses egne verk, blir gjerne deler av kronikken hans sitert, og implisert eller stadfestet som Fosses barnelitterære poetikk. Når det vises til Fosse i andre sammenhenger, for eksempel i anmeldelser eller i intervjuer med andre forfattere, framtrer et annet bruksmønster. Frekvente forklaringer på «Fosses allalderbegrep» er nemlig varianter av frasene «bøker som er for barn og voksne» og «bøker uten pedagogikk». I slike tilfeller reflekteres ikke Fosses sentrale budskap om at barnelitteratur ikke er kvalitetslitteratur. Dermed kunne man hevde at «Fosses begrep» renskes for noen av hans mer kontroversielle påstander. Gro Dahle forteller i 2005 at da Fosse brakte allalderbegrepet «inn i litteraturen på nittitallet» ble hun og ektefellen Svein Nyhus inspirert «til å lage allalderbøker for barn som både har noe for barnet og noe for den voksne formidleren» (Dahle 2005, 90, min utheving). Bildeboka Bak Mumme bor Moni (2000) sier hun i 2000 at er «pedagogisk» for barn, men «poetisk psykologisk» for voksne (Dahle i Winding-Sørensen 2000, 20). Til tross for å være

33 inspirert av Fosses begrep, viser disse uttalelsene at hennes forståelse av allalderbegrepet er av en ganske annen art enn hans. For det første vektlegger hun i 2003 at allalderbøkene er for barn, og antyder dermed å vekte barneleseren tyngre enn voksenleseren. For det andre inngår pedagogikk i hennes forståelse av allalderbegrepet. Forfatter Stein Erik Lunde trekker fram Astrid Lindgrens Mio min Mio (1954) som eksempel på en allalderbok, før han poengterer at «[d]et er Jon Fosse som har brukt dette begrepet om bøker som leses med utbytte av mennesker i ulik alder» (i Stenstad 2004, 25). Selv antyder Fosse tvert imot at Lindgren ikke skriver allalderlitteratur når han i et intervju i 2000 sier at selv om Astrid Lindgren er en «stor forteljar» er det «ikkje dermed rett å vurdere ho opp mot Joyce. Det er ulike ting. Den beste barnelitteraturen har noko i seg som gjer han til nett barnelitteratur» (Fosse i Todal 2000, 12). Fosse skiller altså mellom «den beste barnelitteraturen», som han vedgår kanskje «bør vurderast på sine eigne premissar», og allalderlitteraturbegrepet som «tilseier at ein skal vurdere all litteratur på samme måte» (Fosse i Todal 2000, 12). Slik framkommer det at allalderlitteraturen, men ikke barnelitteraturen, med rette kunne bli satt opp mot Joyce og formodentlig også annen anerkjent voksenlitteratur. Betyr dette at allalderlitteraturen like godt kan anses å være en del av voksenlitteraturen som barnelitteraturen? De fleste faktiske forhold peker i retning av at allalderlitteraturen betraktes som barnelitteratur, for eksempel har vi sett at flere allalderbøker har mottatt priser forbeholdt utgivelser som er rettet mot barn. Men dersom allalderlitteraturen påstås å være like mye for voksne, er det ikke utenkelig at bøkene hører vel så hjemme blant voksenbøkene. Dette gjør at allalderlitteraturens posisjon i forhold til barne- og voksenlitteraturen framstår utydelig. Begrepet er likeledes uklart, som bidrar til at det kan tøyes og brukes på tallrike måter. Den store sjangervariasjonen som begrepet rommer kommer klart til syne gjennom tekstene signert Mette Hofsødegård. Verk hun omtaler som allalderlitteratur spenner fra Eirik Newths sakprosatittel Tallenes verden (2002) til bildebøkene Johannes Jensen føler seg annerledes (2003) og Urmakar Pisani og paradisfuglane (2003) (Av henholdsvis Eirik Newth, Henrik Hovland og Torill Kove, og Frode Grytten og Birgitta Sondresen). Til grunn for hennes bruk av allalderbetegnelsen er henholdsvis at verket kan by på (matematiske) utfordringer for alle aldre, at det «ikke sier alt med rene ord», og at verket har «lag av intellektuelt stoff» (Hofsødegård 2002, 53; 2003, 58; 2004, 47). Hofsødegårds bruk av begrepet viser at det, i likhet med i den første perioden, brukes som en kvalitetsmarkør. Hun knytter allalderbetegnelsen til det hun mener er det aktuelle verkets styrker. Disse varierer fra verk til verk, som underbygger at allalderbegrepet er tøyelig.

34 At begrepet spriker på kryss og tvers framkommer tydelig ved at også sakprosa blir omtalt som allalderlitteratur. Norges konger fra Harald Hårfagre til Harald V (1997) skrevet av Anders Røsholdt, er ifølge anmelderen Anita Krok utgitt som en allalderbok, en betegnelse hun uttrykker å være delvis enig i: «[e]n allaldersbok, sier forlaget. I hvert fall en fin lindring for alle som sliter med en svett erindring om pugging av meningsløse årstall og navn» (Krok 1997, 19). Taner ben Jellouns Hva er rasisme? Samtaler med min datter (oversatt til norsk i 1998) burde ifølge anmelder Eivor Bergum «vært lansert som ei all-alderbok til høytlesning. Ikke som ei bok for barn mellom åtte og fjorten år» (1998b, 12). Til grunn for oppfatningen er verkets tematikk, som beskrives som «særdeles viktig». Bergum mener derimot at språket mangler dynamikk, og beskriver formidlingen som like lite vellykket som en punktert ball som blir liggende på bakken etter den har blitt kastet. Hun skriver at «når det pedagogiske siktemålet overordnes det skjønnlitterære, blir den kunstneriske kvaliteten skadelidende» (Bergum 1998b, 12). At Bergum til tross for dens lave kunstneriske kvalitet mener boka burde vært utgitt som allalderlitteratur, viser at bokas tema er mer tungtveiende enn dens språklige utforming. Sakprosaanmeldelsene demonstrerer at Fosses definisjon ikke ligger til grunn for begrepets hele bruksområde, og antyder at tematikk, like gjerne som dobbel eller likeverdig leserhenvendelse, kan være tungtveiende for antatt allalderappell.

5.5 Aldersoverskridende tematikk Som Barbara Wall anskueliggjorde i 1991, er det ikke gjennom tematikk man best kan avgjøre om en tekst er for barn. Tematikk spiller derimot en stor rolle når det i flere av tekstene i mitt materiale blir påstått at en barnebok appellerer til voksne. For eksempel skriver Gro Jørstad Nilsen at Hans Sandes «’Svart kalv@kvit snø’ tar for seg vesentlige sider ved tilværelsen», og Anita M. Celius Lund at Rune Belsviks Forteljingar om Jolver (2009) tematisk er «et glitrende eksempel på allalderlitteratur: Den passer for alle skolebarn, kanskje også for noen skoleungdommer. Og den passer for voksne. For man slutter vel aldri å forandre seg?» (Nilsen 2006, 27; Lund 2009). Begge anmeldere uttrykker at henvendelsen til barn og voksne opptrer i kraft av bøkenes eksistensielle tematikk. Videre synes bøker med kjærlighetstema å utpeke seg i dette henseende. Tormod Haugens Hellov og guddbai (og høstens regn) (1998) har to forelskede barn som hovedpersoner. Forelskelse er noe som kan forene barn og voksnes interesser, antyder Eivor Bergum, når hun skriver at «om Georg og Gloria er barn, er forelskelsens kompleksitet uansett den samme» (1998a, 17). Om Hanne Bramness’ Kysset (1999) skriver Geir Vestad at «temaene har noe allment over seg, med sin urofylte veksling av dristig søken og forsiktig

35 tilbaketrekking» (1999, 42). Til tross for verkets ungdomsperspektiv kan voksne finne resonans i det allmenne, som gjør at Kysset «ikke er begrenset til unge lesere» (Vestad 1999, 42). I anmeldelsen av Rune Belsviks Verdas mest forelska par (2001) hevder Oddbjørn Johannessen i likhet med Bergum og Vestad at kjærlighet og forelskelse kan virke fengende for alle aldersgrupper, og legger til at «[u]ngdom og voksne vil i tillegg kunne nyte den poengterte samfunnssatiren som også er et sentralt element i bokens budskapsdel» (Johannessen 2001, 22). Bøker omtalt som allalderlitteraturen har gjerne tematikk som berører flere aldersgrupper, men som Johannessen antyder, vil ofte enkelte deler av bokas meningsinnhold likevel være spesielt rettet mot voksne. Åse Marie Ommundsen trekker fram «polyfon fortellerstruktur» som kjennetegn ved moderne barnelitteratur, som hun kaller allalderlitteratur etter å ha vist til Fosse (i Vogt 2005). Barn og voksnes opplevelse av teksten vil ikke være helt den samme, men tekstene henvender seg til begge aldersgrupper. Likeledes bemerker Guri Fjeldberg at allalderbøker gjerne gir «ekstra uttelling til voksne lesere» ved at de kan leses på et symbolsk nivå, men hun understreker at det er viktig at verket også kan leses på et konkret nivå slik at barneleseren blir ivaretatt. (2006, 23). Det kan ikke Geir Gulliksens Hannu, Hannuu (2006) påstår hun, og gir den derfor en lunken anmeldelse: «Denne boken er et godt eksempel på at det ikke per definisjon blir stor kunst av å skrive uten tanke for leseren» (Fjeldberg 2006, 23). Sagt med andre ord, for at litteraturen skal være like givende for barn og voksne må den henvende seg likeverdig til begge grupper. Dersom en allalderbok ikke gjør det, blir den ofte kritisert, som vi også så eksemplifisert ved reaksjonene mot Fosses Søster. I løpet av periode nummer to blir det stadig oftere eksplisitt uttalt at allalderlitteraturen må fungere like godt for barn og voksne for at den skal være vellykket. Videre viser måtene begrepet allalderlitteratur brukes på i periode nummer to, at både estetikk og tematikk kan være avgjørende for et verk omtales som allalderlitteratur. Dette er tendenser som vi gjenfinner i periode nummer tre.

36 6. Tredje periode: 2010–2019

I perioden 2010–2019 består mitt materiale av totalt 203 tekster med forekomster av allalderlitteraturbegrepet, noe som gjør dette til både den korteste perioden, og til perioden med flest treff. Der under halvparten av de anmeldte bøkene i første og andre periode var bildebøker, er det i denne siste perioden en klar overvekt av bildebøker i denne kategorien, men en prosent på 73, 2.13 For å vise den økende tendensen har jeg markert hvilke bøker som er bildebøker i Vedlegg 1. Som i de foregående periodene brukes allalderbegrepet gjerne om verk som roses for høy estetisk kvalitet. De 203 treffene gir et årlig snitt på 20,3.

De 203 tekstene som utgjør materialet i denne perioden, fordeler seg slik på de ulike kategoriene jeg opererer med:

Treff fordelt på kategorier (2010 til 2019)

8 41 35

74 11

Anmeldelser Forfatterytringer Fokustekster Annet (i avis eller på nettsted) Annet (i monografi eller artikkelsamling) Annet (i tidsskrift)

Anmelderne peker først og fremst på kompleksitet i form av flere meningslag som kjennetegn ved allalderlitteraturen. Bildebøkene utpeker seg ikke bare i anmeldelsene, men også i de andre kategoriene jeg opererer med: det er flere bildebokskapere enn forfattere av andre typer tekster som i denne perioden bruker begrepet, og i flere av fokustekstene dreier det seg om bildebokas potensiale som allalderlitteratur.

13 Prosentandel bildebøker i kategorien for anmeldelser var i første periode 46,7, og i andre periode 30,3.

37 Det er sannsynligvis en rekke årsaker til at allalderbegrepet koples stadig tettere til bildebokmediet. Mulige forklaringer er for det første at Åse Marie Ommundsen gjerne framhever bildebøker som eksempler på allalderlitteratur. For det andre er det i denne flere bildebokskapere som bruker begrepet om egne tekster. Gro Dahle er i denne forbindelse et framtredende eksempel på en forfatter som gjentatte ganger anvender begrepet i intervjuer, og som hyppig dukker opp i annet-kategoriene. For det tredje får bildebøkene økt mediedekning i takt med at bildebokas status har steget over tid.

6.1 Åse Marie Ommundsens allalderbegrep Ommundsen er en sentral figur i forbindelse med begrepet i første halvdel av periode nummer tre. Hun dreier begrepet vekk fra Jon Fosses definisjon, og nærmere Barbara Walls studie fra 1991, ved å understreke at likeverdig henvendelse er det fremste premisset for at en tekst skal kunne kalles allalderlitteratur. Ommundsens definisjon utelukker dermed ungdomslitteraturen fordi den sjelden har «en tydelig tekstintern voksen medleser» (Ommundsen 2010, 142). Snarere preges ungdomslitteratur av det Wall kaller enkel henvendelse (141). I tillegg til å henvende seg til barn og voksne, trekker Ommundsen fram grenseoverskridelser i tematikk og estetisk uttrykk som kjennetegn ved allalderlitteraturen, gjerne eksemplifisert gjennom bildebøkene til Gro Dahle og Svein Nyhus. Bildebøkene deres, Den helt vidunderlige grisen Nøffi (1998) og Snill (2002) har blitt viet egne analysekapitler i hennes PhD-avhandling fra 2010. Flere av Dahle og Nyhus’ bøker anvendes som eksempler i andre deler, blant annet i kapitlet «All-alder-litteratur: litteratur for alle eller ingen», hvor hun definerer sitt allalderbegrep. Videre opptrer Ommundsen i en rekke intervjuer, særlig i årene 2010 og 2011. Også her løfter hun fram bildebøkene som typiske eksempler på allalderlitteratur, først og fremst Dahle og Nyhus sine. I et intervju i Bergens Tidende i 2010 hevder Ommundsen at henvendelse til flere aldersgrupper er en særlig framtredende tendens i bildebøkene, og legger til at «[b]ortsett frå [i] Danmark og Sverige finst det nesten ikkje allalderlitteratur i andre land» (Ommundsen i Økland 2011, 4). Harry Potter-bøkene, som hun i PhD-avhandlingen omtalte som «[d]et opplagte eksempel på kompleks all-alder-litteratur», sier hun til Aftenposten at «er såkalt crossoverlitteratur, som definitivt også skjer utenfor Norge. Men salg av illustrerte barnebøker, som vi snakker om her, er noe vi kun ser i Skandinavia» (Ommundsen 2010, 73; Ommundsen i Hellesøy 2010, 6). Med dette trekker Ommundsen en grense mellom allalderbildebøkene i Skandinavia og crossover-litteraturen i andre land. Ulikt medium ser ut

38 til å ligge til grunn for skillet. I 2015 bruker hun derimot den engelske termen til å oppklare den norske når hun skriver at «Kvernelands bildebok er en allalder-bildebok (crossover picturebook)» (Ommundsen 2015, 105). Til tross for at «bildebok» her er presisert i begge betegnelser, bidrar den forskjellige bruken i sin helhet likevel til at allalderbegrepets posisjonering i forhold til crossover-begrepet framstår uklart.

6.2 Likeverdig henvendelse i allalderlitteraturen Ommundsen framholder at man kan «gå på jakt etter» tekstens modelleser for å avgjøre hvilken aldersgruppe teksten henvender seg til (2010, 208). I mitt materiale bygges påstander om allalderappell gjerne opp med at tekstene har flere lag. Dette kan forstås som en refleksjon av Ommundsens foreslåtte framgangsmåte, ved at det blir antydet at teksten rommer minst to lesemåter: en som passer for barn, og en annen som passer for voksne. Kritiker i Varden, Helga Lilleland, sin beskrivelse av allalderlitteraturen som «[b]øker med flere lag, som dermed skaper rom for både voksne og barn – om enn på forskjellige måter» er betegnende for hvordan begrepet først og fremst forstås og brukes i treffene fra periode nummer tre (Lilleland 2014, 52). Marianne Lystrup konkluderer i sin anmeldelse av Constance Ørbeck-Nilssen og Torill Koves Hvor kommer tanker fra (2018) at det er en «sann allalderbok», og følger opp med betraktningen om at «[i]kke alle voksne vil finne veien inn til den følsomme undringen som dirrer gjennom den. Ikke alle barn heller. Men noen vil» (Lystrup 2019, 13). Slik som Lystrup beskriver den, samsvarer Hvor kommer tanker fra med det Ommundsen kaller eksistensiell allalderlitteratur, der det blir stilt allmenngyldige spørsmål, og teksten stimulerer til refleksjon snarere enn å tilby alle svar. Slik er det også i to anmeldelser av Øyvind Torseters bildebok Hullet (2012). Gerd Elin Stava Sandve skriver at man selvsagt kan «assosiere fritt over temaet hull, fravær, tomrom, i konkret og overført betydning. Men det er ikke nødvendig. Kanskje man bare må akseptere det, innimellom, at ikke alt har noen forklaring» (2012, 24). Kleve skriver likeledes i sin anmeldelse at Hullet åpner for mange spørsmål, «både konkrete og abstrakte» (2012b, 42). Spørsmålene disse verkene vekker blir antatt å være fascinerende uavhengig av leserens alder, og voksenleseren vil ikke nødvendigvis ha bedre forutsetninger enn barneleseren for å besvare dem. I stedet vil verkene skape rom for ettertanke for begge lesergrupper. I en rekke anmeldelser rettes det oppmerksomhet mot hvordan barne- og voksenleseren hver for seg vil oppfatte teksten. Barn og voksne har ulike utgangspunkt, og leser derfor tekster på forskjellige måter. Maria Nikolajeva hevder at «skjønnlitterære tekster

39 er, i motsetning til sakprosatekster, polyfone, som innebærer at de har minst to tolkningsnivåer, det konkrete og det billedlige. Usofistikerte lesere vil ofte lese tekster utelukkende på det konkrete nivået» (2010, 37, min oversettelse). Usofistikerte lesere, eller barnelesere, vil ofte ikke oppfatte tekstens billedlige meningslag, fordi de ikke behersker den symbolske og den referensielle koden som denne delen av teksten forutsetter. I sine anmeldelser i VG trekker Marie L. Kleve gjerne fram at særlig voksne vil ha glede av tekstenes kompleksitet, samtidig som hun understreker at flere tolkningsmuligheter ikke står i veien for barneleserens opplevelse av teksten. For eksempel påpeker hun at Lisa Aisatos En fisk til Luna (2014) er tilgjengelig også for små barn, selv om den har mye undertekst (Kleve 2014b, 57). Brynjulf Jung Tjønn og Øyvind Torseters Den finaste historia (2016) omtaler hun som «en klassisk allalderbok». Hun mener «erfarne lesere vil lese andre ting inn i fortellingen enn mindre erfarne», men hun forsikrer om at de yngste ikke trenger «føle seg snytt av den grunn» (2016, 54). Tekstene synes dermed å være av en utforming som gjør at barn og voksne vil oppleve dem forskjellig, men anses likevel som velegnete for begge lesergrupper, og som derfor betegnes som allalderlitteratur.

6.3 Bildeboka som allalderlitteratur Når man leser bildebøker er det, som Nikolajeva påpeker, meningsløst å skulle trekke ut mening av verbalteksten uten å ta hensyn til bildeteksten (2010, 32). Man kan heller ikke forholde seg utelukkende til bildeteksten, fordi bildeboka er en multimodal tekstform der samspillet mellom tekst og bilder er uatskillelige, og som sammen med leserens interaksjoner realiserer tekstens mening, altså ikonoteksten. Bildeboka er den eneste litteraturkategorien som ikke har sprunget ut av voksenlitteraturen (Rhedin 2004, 11). Følgelig har bildeboka blitt ansett som et utelukkende barnelitterært medium. Innledningsvis i Crossover Picturebooks. A Genre for All Ages (2012) påpeker Sandra L. Beckett at voksne som leser bildebøker, markerer den ultimate overskridelsen av de satte grensene mellom barne- og voksenbøker (13). Hun peker på at bildebøkene er nyskapende i uttrykk og tematikk, og gjerne har intertekstuelle referanser utenfor barns rekkevidde, og derfor utfordrer ideen om at bildebøker bare er for barn (17). Becketts beskrivelse av crossover-bildeboka, overlapper med hvordan allalderbildeboka beskrives i mitt materiale. Særlig løftes illustrasjonens estetiske kvaliteter fram som avgjørende for at bildebøkene appellerer til voksne. Som en av «[s]ommerens beste leseopplevelser» trekker for eksempel Gerd Elin Stava Sandve i 2018 fram Magnhild Winsnes’ Hysj (2017), og omtaler den som «en riktig lekker allalder-bok, der både kunsten og fortellingen har like stor

40 påvirkning og gjenkjennelseskraft for lesere på ti som femti år» (Sandve, Larsen og Pedersen 2018, 22). Sandve skiller mellom «kunsten» og «fortellingen». Vil det si at verbalteksten ikke anses som deltakende til verkets kvalitet som kunstuttrykk? Marie L. Kleve blir ikke begeistret av verbalteksten i Torill Koves Tråder (2017) som hun mener er «overforklarende». I tillegg er hun tvilende til om Tråder vil engasjere barn, fordi de sannsynligvis ikke vil ha utbytte av symbolikken og referansene. Likevel bruker hun betegnelsen «allalder-poesi» på grunn av kvaliteter i bildeteksten (Kleve 2017, 50). På liknende måte presiserer Marianne Lystrup at det er tegningene i Anna Fiskes Trær jeg har møtt (2017) «som gjør denne boka åpen også for barn». Hun legger til at det ikke er behov for «å støtte seg til de korte tekstene for å oppleve dem» (Lystrup 2018, 24). Det kan se ut til at det i disse tilfellene er den ene av bildebokas modaliteter som ifølge anmelderen gjør disse verkene til allalderlitteratur. Kristin Ørjasæter påpeker i innledningen i Litteraturformidlingens arenaer og praksiser at «forfatterrollen [har] blitt mindre enerådende fordi barne- og ungdomslitteraturen er i ferd med å bli stadig mer visuell. Dermed er illustratørens rolle oppgradert» (2019, 25). Illustrasjonene vektlegges mer i forbindelse med bruk av allalderbegrepet i tredje periode enn i de to foregående. I sin anmeldelse av Gaute Heivoll og Lisa Aisatos Svalene under isen (2012), poengterer Øystein Espe Bae beskrivende for denne tendensen at han vil kalle verket «allalderkunst» i stedet for «allalderlitteratur», trolig for å legge vekt på illustratørens rolle (Bae 2012). En rimelig antakelse er at økende kvalitet i illustrasjonene bidrar til bildebokas økende status. Kåre Bulie påpeker for eksempel at flere illustratører beveger seg «fra kommersielle illustrasjonsjobber til galleriutstillinger», og at «[k]unstnerisk virker disse overskridelsene vitaliserende» (Bulie 2013, 80). Norske bildebøker roses internasjonalt, så vel som i tekstene jeg har undersøkt for nyskapende tematikk og estetiske kvaliteter. Bildebøkenes økende kvalitet og prestisje, er en sannsynlig årsak til at allalderbegrepet stadig knyttes til nettopp disse.

6.4 Viktige allalderbøker Bildebokas flere modaliteter gjør den velegnet til å aktivisere barnet i en høytlesningssituasjon, for eksempel gjennom peking og samtale. Ommundsen hevder at bildeboka som allalderlitteratur står i en særstilling fordi dens «flerstemmighet utfordrer [...] de yngste barneleserne, og det skjer i en spesiell lesekontekst som gjerne innebærer fysisk nærhet mellom barn og voksen» (2010, 75). Dette styrker dens potensiale til å kunne anvendes som utgangspunkt for samtale mellom flere aldersgrupper. Bildebøkene skrevet av Gro Dahle og som er illustrert enten av ektefellen Svein Nyhus eller datteren Kaia Dahle

41 Nyhus, er de mest brukte eksemplene på allalderlitteratur i tredje periode. Måten disse omtales på eksemplifiserer at både innhold og form kan ligge til grunn for allalderbetegnelsen. I 2019 mottok familien Dahle Nyhus Kulturdepartementets spesialpris. I juryens begrunnelse står det at de «klarer den vanskelige balansegangen mellom det kunstneriske og det pedagogisk-psykologiske. De gir oss bildebøker som er stor kunst med et formål i tillegg til det å være god visuell litteratur» (i Bok365, 2019). Denne beskrivelsen er betegnende for hvordan bøkene deres beskrives i mitt materiale, der tematikken synes å være vel så viktig som bøkenes kunstneriske tilsnitt i forklaringer på hvorfor de inngår i allalderlitteraturen. Det kan virke som at når Gro Dahle skriver en bildebok, regnes verket så å si automatisk som en del av hennes allalderbøker, slik som for eksempel Nina Therese Blix’ sammenfatning vitner om: «Først ut er en allalder-bok. Det har Gro god erfaring med fra før, da hun har gitt ut lignende bøker om temaer som vold i hjemmet, psykisk syk mor, omsorgssvikt og incest. Denne gangen handler det om skolevegring» (Blix 2019, 16). Selv om bildebøkene har høy estetisk kvalitet, er det først og fremst tematikken som fremmes i mine treff, og som synes å være avgjørende for bøkenes allalderstatus. Bøkene beskrives som velegnet for samtale om vanskelige temaer mellom barn og voksne, og det vektlegges gjerne at de kan hjelpe barn med erfaringer som likner de som skildres i verkene. Finn Stenstad i Tønsbergs Blad har i tredje periode skrevet sju anmeldelser der han bruker allalderbegrepet, og hans anmeldelsesvirksomhet skiller seg ut i mitt tekstmateriale ved at han i samtlige av disse knytter allalderbegrepet til Dahles bildebøker.14 Stenstad skriver blant annet at Dahles bildebøker «[i] litterær sammenheng» gjerne kalles «allalderbøker som kan oppleves av både barn og voksne», før han utdyper at han anser Blekkspruten (2016) for å være «et opplysningsverk rettet mot barn, gjerne som høytlesningsbok der man på varsomt vis kan ta opp problemet i samspill med barna selv» (2016, 17). Særlig ved å beskrive den som et «opplysningsverk», gjør Stenstad det tydelig at Blekkspruten kan ha en pedagogisk funksjon. På liknende måte omtaler han for eksempel Kaia Dahle Nyhus’ En dag drar mamma (2017). Den skriver han at «inviterer til samlesning der voksne og barn i fellesskap kan gå inn [sic] samtale om et tema som berører svært mange, både barnet selv og de voksne» (Stenstad 2017b, 20) Beskrivelsene har likhetstrekk med hvordan allalderlitteraturen ble betraktet i Sverige på 1970-tallet.

14 Av Stenstads sju anmeldelser er fem av Dahles bøker, de to andre om bøker skrevet av datteren hennes, Kaia Dahle Nyhus.

42 Selv om Stenstad i alle anmeldelsene kommenterer verkenes form, synes bøkenes viktige innhold å være mer tungtveiende for allalderbetegnelsen. Begrepet har i hele tidsspennet jeg har undersøkt, særlig fra 1990-tallet, gjerne blitt brukt for å signalisere bevegelse vekk fra barnelitteraturens «nyttefunksjon». Man kan derfor hevde at Stenstads anmeldelser av Gro Dahles bøker illustrerer allalderbegrepets fleksibilitet, ved at han gjentatte ganger presiserer at bøkene kan brukes for eksempel i skoler og barnehager. Gro Dahle har helt siden sent på 1990-tallet omtalt bildebøkene sine som allalderlitteratur. Svein Nyhus forklarer at han og Dahle tenker seg: «at fortellingen i bøkene inneholder flere betydningsnivåer. Ett konkret, som henvender seg til barna, og et dypere, ofte symbolsk, som henvender seg til de voksne» (i Kleve 2012a, 69). Dahle og Nyhus’ allalderbegrep samsvarer på denne måten med strømningene i perioden for øvrig. Hadde man derimot lagt Fosses definisjon av begrepet til grunn, ville bøkene nok ikke kunne karakteriseres som allalderlitteratur fordi flere av Dahles bøker er skrevet på bestilling, og skal kunne brukes som utgangspunkt for samtale med barn som har det vanskelig, for eksempel i en terapisetting. En sentral gjennomløpende tendens i mitt materiale er at allalderbegrepet blir brukt på en måte som markerer avstand fra pedagogikken i barnelitteraturen. Gro Dahles allalderbegrep er derimot ikke rensket for pedagogikk. I 2017 skriver hun for eksempel at «mange bildebøker kan også ha en pedagogisk dimensjon», og legger til at hennes Sesam sesam «har en pedagogisk tanke i å være vikar for samtalen» (Dahle 2017). Samtidig understreker Dahle at hun jobber mot pedagogikken når hun skriver. Bøkene skal være kunst, ikke «pedagogisk læringsmiddel og psykologisk hefte» (2017). Sagt på en annen måte virker det som at for Dahle står ikke pedagogikk og kunst i et motsetningsforhold, men i et balanseforhold.

6.5 Variasjoner i bruk av allalderbegrepet Finn Stenstad demonstrer at allalderbegrepet kan være utydelig, og at målgruppeplassering ofte framstår som komplisert når han beskriver Gro Dahle og Kaia Linnea Dahle Nyhus’ Megzilla (2015) til å være «[p]rimært [...] rettet mot jenter, men like mye til foreldre og gjerne gutter i samme aldersgruppe» som hovedpersonen (2015, 28, min utheving). Må en tekst være like passende for barn og voksne for å betegnes som allalderlitteratur? Som i de foregående periodene, brukes allalderbegrepet på mange ulike måter. For det første framstår flere tolkningsmuligheter som kjennetegn ved allalderlitteraturen, som gjør at et verk som kun legger opp til en konkret lesemåte sjelden blir betegnet som allalderlitteratur. For eksempel stiller Maya Troberg Djuve seg kritisk til at forlaget har gitt Signe Torps Hei-

43 boka (2016) målgruppen «allalder». Hun mener kjerneleseren er småskolebarnet, fordi det er usikkert om «voksne vil finne nok utfordring her» (2016, 55). Dette eksemplet peker i retning av at allalderlitteratur skiller seg fra barnelitteratur ved å være kompleks. Men at en tekst har flere betydningsnivåer, trenger ikke nødvendigvis gjøre at den betegnes som allalderlitteratur. Sonya Hartnetts Sølveselet skriver anmelder Hanne Brække, har «mange lag og fine nyanser [som gjør] at utbyttet vil øke i takt med alder og (leser)erfaringer», men samtidig skriver hun at den «på ingen måte [er] allalderlitteratur» (Brække 2011). For det andre er det flere eksempler på at allalderbegrepet brukes om tekster som kommentatorene mener i første rekke henvender seg til voksne. Morten Olsen Haugen mener for eksempel at Knut Lindhs sakprosabok Muhammed. Kriger og profet (2012) ikke er lagt til rette for unge lesere, og forklarer at den slik sett er «en form for allalders-litteratur, en tekst som er lesverdig for voksne, men som markedsføres som barne- og ungdomsbok, og som bare diskret og indirekte er tilrettelagt for yngre lesere» (Haugen 2012). For det tredje er det en rekke tilfeller der det poengteres at verket ikke er allalderlitteratur fordi det ikke kommuniserer med barneleseren. Tonen og språket i Gaute Heivoll og John Kenn Mortensen sin Estragons historier. Rottefangeren fra Sorø (2018) er for eksempel, ifølge Randi Fuglehaug, «i overkant voksent» for målgruppen (Fuglehaug 2018). I likhet med Hei-boka, er også denne av forlaget betegnet som allalderlitteratur. Her er det derimot også presisert at målgruppa er «9–12» og «allalder». Fuglehaug er skeptisk til om den første målgruppen kommer til å henge med på grunn av språket, men viser til at «utstrakt bruk av illustrasjoner» kanskje kan veie opp for det utilgjengelige språket (2018). Til sammen bekrefter eksemplene at kommentatorene bruker allalderlitteraturbegrepet forskjellig, og at det er ulike oppfatninger av hva en allaldertekst er. Fra kategorien «forfatterytring», kan det i tillegg virke som utradisjonell estetikk gjør at noen mener allalderlitteratur ikke passer for barn. Dette er en type påstand forfatterne uttrykker uenighet med. Man trenger ikke ha spesiell «kompetanse for å møte nye kunstneriske uttrykk», hevder for eksempel Stian Hole (i Grindem 2013, 4). Det samme mener Fam Ekmann. Allalderbetegnelsen har vært brukt om hennes bildebøker i samtlige perioder, og selv bruker hun også begrepet om egne verk. Hennes egne erfaringer i barndommen med bildekunst som ikke «var for barn», peker hun på som utslagsgivende for at hun ikke føler at hun må ta sikte på en bestemt aldersmålgruppe i sine bøker. Hun «tenker at det kan være bra for barn å ha mye å velge mellom» (Ekmann i Schäffer 2019). Hole og Ekmanns betraktninger støttes av litteraturforsker, Carole Scott. Hun poengterer at barn ikke er like bundet av de etablerte konvensjonene for teksttolkning, som gir dem et godt utgangspunkt for å reagere instinktivt til nye formuttrykk (Scott 1999, 101).

44 En utbredt type bemerkning er at dersom det er store avvik mellom barneleserens antatte referanseramme og referansene som kreves for å avkode en teksts mening, vil teksten ikke være egnet for barn. I en anmeldelse på nettstedet Barnebokkritikk i 2011 hevder Tin H. Østenstad at norske bildebøker «beveger seg i retning av ’allalderlitteratur’ med henvisninger som peker utover barneleserens kunnskaper og spiller opp mot den voksne medleseren» (Østenstad 2011). Lane Smiths Det er en bok! (oversatt til norsk i 2011) mener Østenstad er en av flere slike bøker som «reiser spørsmålet om hvor langt denne trenden kan trekkes før bildebokas hovedadressat skiftes fra barneleseren til voksenleseren» (Østenstad 2011). Hun peker blant annet på at det vil være vanskelig å formidle humoren i boka til barn, fordi den beror på referanser barn ikke har kjennskap til. Slik som også var tilfelle i periode nummer to, er spørsmålet om allalderlitteraturen er mest for voksne stadig aktuelt. Ved å undersøke hvordan allalderbegrepet har blitt brukt over tid, framkommer det at hva som til enhver tid inngår i allalderlitteratur-kategorien varierer. Dette kan man blant annet se illustrert i måten Åse Marie Ommundsen karakteriserer Erlend Loes Kurtby (2008) på. Det kan se ut til at hun har endret mening om deler av sine tidligere ytringer om allalderlitteratur fra forrige periode. I 2008 ble blant andre Ommundsen intervjuet i et fire siders oppslag i VG om barnebøkene som angivelig er «i ferd med å bli voksne» (Halleraker 2008). Ytterligere en dobbeltside er viet til et heldekkende fotografi av Ommundsen som på sengekanten leser Kurtby for barna sine. Loes femte bok om truckføreren Kurt fikk mye mediedekning, særlig fordi flere reagerte på tematikken, som de mente var upassende for barn. Tabubelagt og provoserende tematikk i barnelitteraturen er VG- artikkelens anliggende. Ommundsen forteller at hun tror barn forstår ironien i Kurtby. Hun mener den appellerer til både barn og voksne, og til tross for skremmende omslagsbilde, ble også datteren hektet på fortellingen, fortelles det (Ommundsen i Halleraker 2008, 8). Få år senere, i intervjuer i Aftenposten og Stavanger Aftenblad har Ommundsen en annen oppfatning. Her framholder hun Kurtby som eksempel på voksenlitteratur kamuflert som barnelitteratur (Hellesøy 2010, 6; Zahl 2011, 27). «Ommundsen er ikke i tvil», skrives det likeledes i VG i 2014, «’Kurtby’ er en voksenbok» (Kleve 2014a, 53). I PhD-avhandlingens siste kapittel analyserer Ommundsen Kurtby, og hun fastslår at den ikke er for barn, men for voksne: «Vi er kommet til barnelitteraturens grense», skriver hun (2010, 202).15 At en så

15 Avhandlingens omslagsbilde er det samme som i VG-artikkelen fra 2008, der Ommundsen leser i Kurtby sammen med barna sine. Man kan derfor hevde at det sendes tvetydige signaler om Kurtbys egnethet for barn.

45 sentral aktør som Ommundsen endrer mening på denne måten, viser at målgruppeplassering er vanskelig å avgjøre, og etterlater et inntrykk av at allalderlitteraturens grenser flyter.

6.6 Allalderbegrepet som kvalitetsmarkør? I likhet med de foregående periodene knyttes allalderbegrepet først og fremst til bøker som vurderes som gode. I sin anmeldelse av tre bøker i Gyldendals serie «Verdens beste bildebøker», viser Anne Schäffer til Mette Moes anmeldelse av tidligere bøker i samme serie. Der skrev Moe at «[d]et vi regner som kremen av norske bildebøker har i stor grad beveget seg i retning såkalt ‘allalderlitteratur’ de siste årene. Dobbel adressat, flertydighet og henvisninger som peker ut over det barneleseren har kjennskap til synes å være regelen snarere enn unntaket» (Moe 2009). Moe opplevde det som «forfriskende» at bøkene i Gyldendals serie primært rettet seg mot barn (Moe 2009). Av de tre bøkene Schäffer anmelder, mener hun to henvender seg «utelukkende til barnet», og legger til at det «er ingen pekere og konnotasjoner til andre kulturuttrykk slik tendensen er i en rekke norske bildebøker» (Schäffer 2010). Hun gir ikke disse bøkene negativ omtale, men hun understreker at den tredje, Jeffers Olivers Papirflybjørnen (oversatt til norsk i 2010), er hennes favoritt blant de tre. Denne mener hun spiller «opp mot en voksen leser i tekst og peker mot autonom kunst i illustrasjonene» (Schäffer 2010). Papirflybjørnen er med andre ord en allalderbok, i tråd med hennes definisjon av «allalderbildeboka» som «den kunstneriske bildeboka der tekst og bilder sammen har et egenverd uten definert målgruppe» (Schäffer 2015). Ved å utpeke denne som sin favoritt av de tre bøkene, antyder hun at henvendelsen til voksenleseren markerer en ekstra kvalitet i nettopp denne. At allalderbegrepet er knyttet til kvalitet ser man for eksempel også i omtalen av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus sin Sesam sesam fra 2017, som handler om barns møte med pornografi. I sine anmeldelser er Hilde Dybvik og Finn Stenstad tvilende til om denne er en allalderbok. Dybvik skriver at den «har et målgruppeproblem», mens Stenstad, som understreker at han ved Dahles tidligere utgivelser sjelden har hatt problemer med å se hvilke lesere de har rettet seg mot, vedgår at han i dette tilfellet er usikker (Dybvik 2017; Stenstad 2017a, 21). Dybvik viser blant annet til at verket mangler nyanser. Til tross for aktuell tematikk er Stenstad usikker på om barn vil kunne «ta tak i den på egen hånd», og om de voksne er «parat til å snakke om et så vanskelig tema som dette» (21). Stenstad antyder at tematikken er for vanskelig, både for barn på egenhånd og som utgangspunkt for samtale mellom barn og voksne, til at den kan betegnes som en allalderbok. Dybvik mener at uttrykket i tekst og bilder henvender seg til de yngste leserne, og at verket mangler kompleksitet, som

46 gjør at den ikke kan «karakteriseres som allalderlitteratur på samme måte som flere av Dahles utgivelser» (2017). Det kan selvfølgelig være flere faktorer som medvirker til at Sesam sesam vurderes som svakere enn Gro Dahles andre utgivelser. Av de sju bøkene Stenstad har anmeldt i tredje periode er dette den eneste han har gitt terningkast under fem, og Dybvik konkluderer at Dahle «selv [har] satt en standard med sine bøker, og Sesam sesam lever ikke opp til resten av forfatterskapet» (Dybvik 2017). Det er påfallende at begge anmelderne presiserer at Dahles tidligere utgivelser er allalderlitteratur, men at denne, som av begge vurderes som svakere, ikke er det. Av forlaget er derimot Sesam sesam karakterisert som en bok for barn mellom sju og ti år (Cappelen Damm). At begge anmelderne likevel poengterer at de er i tvil om, eller konstaterer at verket ikke er allalderlitteratur, kan man derfor hevde vitner om at begrepet fungerer som en kvalitetsmarkør.

47 7. Avslutning

7.1 Hovedtendenser Funnene mine viser at allalderlitteraturbegrepet har vært brukt i Norge i varierende omfang, og på tallrike forskjellige måter siden 1975 – med andre ord 20 år før Jon Fosse angivelig «oppfant» det. De mange måtene begrepet har vært brukt på, og de ulike typene tekster det har vært brukt om, demonstrerer at begrepet er svært fleksibelt. Litteratur for barn erfares gjerne av en høytleser og en tilhører samtidig. Mange peker på appell til begge disse publikumsgruppene som viktig. Det innebærer at den voksne ikke bare anses som en formidler, men også som en leser. Voksne og barn møter tekster på forskjellige måter fordi de har ulik erfaringsbakgrunn. Slik allalderlitteraturen ofte beskrives, kan den nettopp tilby noe til lesere i alle aldre, samtidig som den med fordel kan være utgangspunkt for samtale mellom barnet og den voksne. Forfatterne i mine tidlige treff uttrykte at de satte pris på at tekstene deres ble omtalt som allalderlitteratur. Dette er en vedvarende tendens. De slutter seg i likhet med en rekke kommentatorer til oppfatningen at den beste (barne)litteraturen kan leses med utbytte av alle. Derfor utpekes allalderlitteratur i flere tilfeller til en mer treffende betegnelse enn barnelitteratur. Fosses forståelse av allalderbegrepet bygger på en slik grunnholdning. Han hevder at målgruppetilpasning står i veien for litterær kvalitet. Den gode litteraturen, den som kan betraktes som kunst, blir til når forfatterne ikke skriver for en bestemt målgruppe. Flere er derimot tvilende til om dette skaper den beste litteraturen for barn, og vurderer det som sannsynlig at en tekst som ikke henvender seg spesifikt til barn, heller ikke vil bli lest eller verdsatt av barn. Å kommunisere med en barnlig leser trenger verken medføre at verket blir enkelt eller oppdragende. En gjennomløpende tendens i mitt materiale er at kompleksitet ligger til grunn for allalderbetegnelsen. Allalderbøkene gir ulike opplevelser for barn og voksne fordi de kan leses på flere nivåer. Allalderlitteratur blir utover tidsspennet jeg har undersøkt, stadig oftere beskrevet som tekster med likeverdig henvendelse. Åse Marie Ommundsens begrepsforståelse bidrar til å dreie begrepet i denne retningen. Hun framholder at allalderlitteratur er et nytt og økende fenomen, særlig tydelig i bildebøkene.

48 7.2 Allalderbegrepets betydning Begrepets utvikling over tid viser hvor tøyelig det er. Fosse snevret inn betydningen av begrepet med sin autonomiestetiske forståelse av det, og Ommundsen likeledes ved å definere allalderlitteratur som tekster med likeverdig henvendelse. Fosse og Ommundsen er toneangivende på feltet, og deres forståelse speiles i andres bruk av begrepet. Samtidig viser min undersøkelse at de fleste likevel tilpasser begrepet etter egne tolkninger. Begrepet kan brukes om nesten hva som helst – klassikere, lyrikk, barneromaner, ungdomsromaner, voksenromaner, sakprosa og bildebøker, men brukes oftest om verk som er utgitt som barnelitteratur, og som gjerne har en aldersdefinert målgruppe. En forklaring av allalderlitteraturbegrepet er derfor at det betegner barnelitteratur som har potensiale til å nå utover den anslåtte målgruppen. Om allalderlitteraturen leses av alle aldre, er derimot et annet spørsmål. Åse Marie Ommundsen sa i 2011 at allalderlitteraturen vinner flere priser enn andre utgivelser, men at hun er usikker på om den selger mer (i Økland 2011, 4). Til syvende og sist handler det norske allalderbegrepet om status, og det fungerer som en kvalitetsmarkør. Med ytterst få unntak brukes allalderbegrepet om (barne)bøker som anses å ha høy kvalitet. Fordi de er gode, antas de både å appellere og henvende seg til voksne. Allalderlitteraturen kan heve barnelitteraturens status ifølge kommentatorene. Dette er holdninger som avdekkes når vi undersøker bruk av allalderlitteraturbegrepet. Holdningene har mange kritisert. Kristin Hamran Storrusten, som den gang underviste i norsk på lærerutdanning, formulerte innvendingen slik: «[K]vifor kan me ikkje berre seie at me liker ei barnebok uten å setja ein eigen merkelapp for vaksne på den?» (i Økland 2011, 4) Betegner allalderlitteraturbegrepet rett og slett at utvalgte barnebøker er så gode at til og med voksne kan lese dem med utbytte? At allalderbegrepet handler om status, mener jeg bekreftes av at fantasy-litteratur nærmest er fraværende i mine treff.16 Jostein Gaarder er en av svært få som viser til fantasi og «det fantastiske» som en nøkkel til allaldersuksess (i Haugen 2007, 28). Det norske allalderbegrepet har flere likhetstrekk med det engelske crossover-begrepet, men her skiller de lag.

16 Begrepet blir i én anmeldelse brukt om fantasy-litteratur: Cornelia Funkes Blekkhjerte (Tintenherz) fra 2005 (Haugen 2005, 8). Begrepet forekommer også i anmeldelsen av Ruben Eliassens Phenomena. Profetiens utvalgte (2002), men nevnes der i forbindelse med en diskusjon i radioprogrammet Boktilsynet, ikke for å beskrive verket som anmeldes (Lunde 2002, 38). Det er noen få tilfeller der begrepet brukes i forbindelse med Harry Potter- serien, for eksempel forekommer det i en notis om at Harry Potter and the Half-Blood Prince blir utgitt med to omslag i Storbritannia (Romerikes Blad 2005, 50), i en reportasje i forbindelse med premieren på filmatiseringen av samme bok (i Kristiansen 2009, 18), og i et intervju med daværende forlagssjef i Aschehoug Irja Thorenfeldt (Haug 2007, 29)

49 Maria Nikolajeva påpeker at fantasy-sjangeren har blitt populær lesing for voksne (1999, 65). Faktisk er all ages fantasy en global trend, konstaterer Sandra L. Beckett (2009, 135). Også her til lands leses fantasy-sjangeren både av yngre og eldre lesere. Sjangerens popularitet på tvers av aldersgrupper blir bekreftet i forfatter Ida Jacksons artikkel fra 2019 der det framkommer gjennom samtale med bibliotekarer på Deichman at de «har gitt opp å skille mellom ungdom og voksen på fantasy. [...] Vi har bare satt alt i en stor hylle, vi vet at både ungdom og voksne kommer dit og leser alt» (i Jackson 2019). Fantasy-bøker kan leses på flere måter, konkret og symbolsk, og nettopp dette er et trekk som ofte brukes for å beskrive allalderlitteraturen. Kan årsaken til allalderbegrepet likevel nesten ikke brukes om fantasy-sjangeren være at sjangeren betraktes som formel-litteratur, og at den følgelig ikke har tilstrekkelig litterær status?

7.3 Et begrep for hvem? Flere forfattere foretrekker «allalderlitteratur» i stedet «barnelitteratur» som betegnelse på sine verk, og ettersom begrepet oftest brukes som en kvalitetsmarkør, kan det bidra til å gi forfatterne prestisje. For leserne derimot, vil jeg hevde, er begrepet heller unyttig. Begrepet kan kanskje bevege flere voksne til å vurdere bøker de ellers ikke hadde fått øynene opp for, og det er positivt. Men hvordan skal man gå fram, dersom man for eksempel leser en anmeldelse av en allalderbok, og får lyst til å kjøpe eller låne mer allalderlitteratur? Alladerbegrepet brukes sporadisk i markedsføringen av bøker, men å kalle allalderlitteratur en utskilt kategori ville være en overdrivelse. Hvor kan man som leser finne disse bøkene? Som flere i mitt materiale påpeker som uheldig, finnes det ikke en egen kategori for allalderlitteratur verken i bokhandelen eller på biblioteket. Et stort barnebokforlag som Cappelen Damm opererer for eksempel med aldersmålgruppene «0–2», «3–5», «6–9», og «10+» på sin hjemmeside. Men om man klikker seg inn på en spesifikk tittel, kan aldersmålgruppen vise seg å være en annen, og Rune Belsviks Verdas mest forelska par (2001) karakteriseres som passende for mennesker i alderen 6–99 år. Det er heller ingen faner for allalderlitteratur på hjemmesidene til Gyldendal eller Aschehoug, og som eksempler på titler som har blitt omtalt som allalderlitteratur, ligger Lisa Aisatos bildebok En fisk til Luna under Gyldendals fane for barn mellom 3–6 år, mens Magnhild Winsnes Hysj under 9–13 på Aschehougs nettside. Jon Fosses Søster (2000), som da den kom ut ble markedsført som

50 allalderlitteratur, oppgis i dag av Samlaget til passe for nivå: 6–9 år.17 Begrepet allalderlitteratur er med andre ord lite egnet til å veilede leseren.

17 For eksempel skiller Samlaget mellom barnebøker og allalderbøker i en annonse i Vårt Land, 31. august 2000, der disse titlene kategoriseres som allalderlitteratur: Søster av Jon Fosse, Guten og den vesle mannen av Lars Amund Vaage, og Spøkelseshistorier av Henry James (Vårt land 2000, 16).

51 Litteratur

Aschehoug. «9–13 år». Aschehoug. https://aschehoug.no/barneboker/9-13-ar?p=3

Asker og Bærum Budstikke. 1976. «Bøker med stor skrift for svaksynte utgitt». Asker og Bærum Budstikke, 10. november 1976, 3

Austad, Ingolv. 1975. «På enkleste plan». Anmeldelse av Fortellingen om Elin av Hans Peterson. Stavanger Aftenblad, 20. oktober 2010, 3

Bache-Wiig, Harald. 1996. Norsk barnelitteratur – lek på alvor. Glimt gjennom hundre år. Oslo: Landslaget for norskundervisning og Cappelen Akademisk Forlag

Bae, Øystein Espe. 2012. «Om det å smelte saman». Anmeldelse av Svalene under isen av Gaute Heivoll og Lisa Aisato. Barnebokkritikk. http://34.244.232.105/modules.php?name=Reviews&file=print&id=947

Beckett, Sandra L. 2009. Crossover Fiction. Global and Historical Perspectives. New York: Routledge

Beckett, Sandra L. 2012. Crossover Picturebooks. A Genre for All Ages. New York: Routledge

Bergum, Eivor. 1998a. «Hjerte og smerte uten kliss». Anmeldelse av Hellou og guddbai (og høstens regn) av Tormod Haugen. Klassekampen, 20. mai 1998, 17

Bergum, Eivor. 1998b. «Det fins ingen menneskeraser». Anmeldelse av Hva er rasisme? Samtaler med min datter av Tahar ben Jelloun. Klassekampen, 19. oktober 1998, 12

Bergum, Eivor. 2000. «Barnebøker og forlagspolitikk». Klassekampen, Bokmagasinet, 21. oktober 2000, 16–17

Birkeland, Tone. 1998. «Er barnelitteratur kunst?». I Årboka. Litteratur for barn og unge 1998, redigert av Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold, 36–48. Oslo: Det Norske Samlaget og Norsk barnebokinstitutt

Birkeland, Tone og Ingeborg Mjør. 2012. Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. 3. utg. [2000]. Oslo: Cappelen Damm akademisk

Birkeland, Tone, Gunvor Risa og Karin Beate Vold. 2018. Norsk barnelitteraturhistorie. 3. utg. [1997]. Oslo: Det Norske Samlaget

Bjørnerem, Svein. 2009. «Tynn begrunnelse for advarselen». Intervju med blant andre Erlend Loe. Romsdals Budstikke, 20. mai 2009, 26–27

Blix, Nina Therese. 2019. «Allalder og dikt fra Gro». Intervju med Gro Dahle. Øyene, 31. oktober 2019, 16

52 Bok365. 2019. «Spesialpris til Nyhus-familien». Bok365, 14. mars 2019. https://bok365.no/artikkel/spesialprisen-til-nyhus-familien/

Borgen, Anne-Mari Hole. 1993. «Barn og bildekunst». Anmeldelse av Raudt, blått og litt gult av Bjørn Sortland og Lars Elling. Nationen, 13. desember 1993, 24

Borgen, Anne-Mari Hole. 1994. «Mennesket i naturen». Anmeldelse av Ved kilden av Kirsti Birkeland. Nationen, 24. mai 1994, 21

Breen, Else. 1988. Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968–1983. Oslo: Aschehoug

Breen, Else. 1995. Slik skrev de. Verdi og virkelighet i barnebøker 1968–1990. 2. utg. [1988]. Oslo: Aschehoug

Brække, Hanne. 2011. «En fabelaktig bok». Barnebokkritikk. http://34.244.232.105/modules.php?name=Reviews&file=print&id=835

Bulie, Kåre. 2013. «Billedkoblinger». Anmeldelse av Koblinger. 13 bildeserier av Øyvind Torseter. Dagens Næringsliv, 11. oktober 2013, 80–81

Cappelen Damm. «Sesam sesam». Cappelen Damm. https://www.cappelendamm.no/_sesam-sesam-gro-dahle-9788202561499

Cappelen Damm. «Verdas mest forelska par». Cappelen Damm. https://www.cappelendamm.no/_verdas-mest-forelska-par-rune-belsvik- 9788202211066

Dahle, Gro. 2005. «20 minutter om barn og kunst». I Barnet og kunsten, redigert av Tina Østberg, 82–92. Oslo: Norsk kulturråd

Dahle, Gro. 2017. «Bildeboka som forskningsstasjon». Boktips. Cappelen Damm. Oppdatert 30. juli 2019. https://www.boktips.no/barneboker/barn-6-til-8-ar/bildeboka-som- forskningsstasjon/

Det Norske Akademis ordbok, s.v «allalderlitteratur», lest 27. desember 2020. https://naob.no/ordbok/allalderlitteratur

Det Norske Samlaget. «Søster». Det Norske Samlaget. https://samlaget.no/products/soster

Djuve, Maya Troberg. 2016. «Si det med... plakater?». Anmeldelse av Hei-boka av Signe Torp. Dagbladet, 20 august 2016, 55

Dybvik, Hilde. 2017. «Pornopraten». Anmeldelse av Sesam sesam av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus. Barnebokkritikk, 24. oktober 2017. https://www.barnebokkritikk.no/pornopraten/#.X_N0J-lKiEs

Fjeldberg, Guri. 2006. «En bror blir borte». Anmeldelse av Hannu, Hannu av Geir Gulliksen. Bergens Tidende, 5. november 2006, del 2, 23

53 Fosse, Jon. 1997. «All-alder-litteratur». Dagbladet, 2. oktober 1997, 38

Fuglehaug, Randi. 2018. «Originalt om rotter og dødssynder». Anmeldelse av Estragons historier. Rottefangeren fra Sorø av Gaute Heivoll og John Kenn Mortensen. Bok365, 16. april 2018. https://bok365.no/artikkel/rotter-og-dodssynder/

Grindem, Karianne. 2013. «Nattevakt for barn og andre undrende». Intervju med Stian Hole. Drammens Tidende, 1. november 2013, del 2, 4–5

Gyldendal. «En fisk til Luna». Gyldendal. https://www.gyldendal.no/barneboeker/3-6-aar/en-fisk-til-luna/p-128537-no/

Halleraker, Tormod. 2008. «Barnebøkene blir voksne». Intervju med blant andre Åse Marie Ommundsen. VG. På søndag, 26. oktober 2008, 6–11

Hamar Arbeiderblad. 1988. «All-alderboka vinner fram». Hamar Arbeiderblad, 11. november 1998, 16

Hareide, Jorunn. 1978. «Adaptasjon og vurdering. Tormod Haugens Synnadrøm». Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning 63 (6): 355–370

Haug, Kristin. 2007. «Bøker uten bås». Intervju med Irja Thorenfeldt. Klassekampen, 29. juli 2007, 29

Haugen, Karin. 2007. «Den magiske formelen». Intervju med Jostein Gaarder. Klassekampen, 28. juni 2007, 28–29

Haugen, Morten. 2005. «Storartet om ordets makt». Anmeldelse av Blekkhjerte av Cornelia Funke. Adresseavisen, 2. mai 2005, del 2, 8

Haugen, Morten Olsen. 2012. «Fortellingen om en inovatør». Anmeldelse av Muhammed. Kriger og profet av Knut Lindh. Barnebokkritikk, 1. november 2012. https://www.barnebokkritikk.no/fortellingen-om-en-inovator/#.X_rRuJNKjvU

Haugen, Morten Olsen, s.v «allalderlitteratur». Store norske leksikon, lest 28. desember 2020. https://snl.no/allalderlitteratur

Helgeland Arbeiderblad. 2004. «Rekordinteresse for barnebok-konkurranse». Helgeland Arbeiderblad, 10. september 2004, 18

Hellesøy, Cathrine. 2010. «Voksne kjøper barnebøker til seg selv». Intervju med Åse Marie Ommundsen. Aftenposten, 24. desember 2010, del 2, 6–7

Hofsødegård, Mette. 2002. «Matte med entusiasme». Anmeldelse av Tallenes verden av Eirik Newth. Dagbladet, 3. april 2002, 53

Hofsødegård, Mette. 2003. «Barnebok for alle aldrer». Anmeldelse av Johannes Jensen føler seg annerledes av Henrik Hovland og Torill Kove. Dagbladet 12. mai 2003, 58

54 Hofsødegård, Mette. 2004. «Frode Grytten og Birgitta Sondresen (ill)». Anmeldelse av Urmakar Pisani og paradisfuglane av Frode Grytten. Dagbladet, 9. februar 2004, 46– 47

Hunsager, Kristin Aalen. 1999. «Enkelt om under for alle aldre». Intervju med Tore Renberg. Stavanger Aftenblad, 13. september 1999, 22

Jackson, Ida. 2019. «Nei til skillet mellom ’ungdom’ og ’voksen’». Periskop, 1. april 2019. http://www.periskop.no/nei-til-skillet-mellom-ungdom-og-voksen/

Johannessen, Oddbjørn. 2001. «Fantasifullt og morsomt fra Belsvik». Anmeldelse av Verdas mest forelska par av Rune Belsvik. Fædrelandsvennen, 20. november 2001, 22

Kleve, Marie L. 2011. «Utenfor målgruppa». Dagbladet, 9. mai 2011, 38

Kleve, Marie L. 2012a. «Undringens mester». Intervju med Svein Nyhus. Dagbladet, 28. januar 2012, 68–69

Kleve, Marie L. 2012b. «Kan du fange et hull?» Dagbladet, 11. juni 2012, 40

Kleve, Marie L. 2014a. «Barnebøker for voksne». Intervju med blant andre Åse Marie Ommundsen. Dagbladet, 20. mars 2014, 52–53

Kleve, Marie L. 2014b. «Flyvefisken lengter etter månen». Anmeldelse av En fisk til Luna av Lisa Aisato. Dagbladet, 6. september 2014, 56–57

Kleve, Marie L. 2016. «Den såreste historien». Anmeldelse av Den finaste historia av Brynjulf Jung Tjønn og Øyvind Torseter. Dagbladet 14. mai 2016, 54

Kleve, Marie L. 2017. «Kjærlighet i en rød tråd». Anmeldelse av Tråder av Torill Kove. Dagbladet, 17. juni 2017, 50

Kleveland, Guro. 2000. «Alle skulle hatt en kubagotchi». Intervju med Dag Helleve. Klassekampen, 12. februar 2000, 16–17

Kolbjørnsen, Astrid. 1994. «Halldis hyllet». Bergens Tidende, 19. november 1994, 42

Kristiansen, Cornelia. 2009. «Jeg kunne aldri blitt sammen med en som ikke likte Harry Potter, det var et av kriteriene jeg hadde da jeg så etter ny mann». Intervju med blant andre June Solberg. Aften, 8. juli 2009, 18–19

Kriström, AnnaKarin. 2008. De gränslösa böckerna. Om Hans Alfredson och Barbro Lindgren i 60- och 70-talens allålderslitteratur. Stockholm: Eriksson & Lindgren

Krok, Anita. 1997. «Historieleksa på rams». Anmeldelse av Norges konger fra Harald Hårfagre til Harald V av Ole Røsholdt. Glåmdalen, 24. oktober 1997, 19

Larsen, IdaLou. 2001. «Jon Fosse ble 40.000 kroner rikere». Nationen, 24. april, 18

55 Lilleland, Helga. 2014. «Om lyset i mørket». Anmeldelse av Lyset om kvelden av Gaute Heivoll og Marvin Halleraker. Varden, 1. november 2014, 52

Lund, Anita M. Celius. 2009. «Jolver prøver å finne seg sjæl». Barnebokkritikk, 14. oktober 2009. http://34.244.232.105/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=678

Lunde, Kirsten Viker. 2002. «De gode mot de onde». Anmeldelse av Phenomena. Profetiens utvalgte av Ruben Eliassen. Oppland Arbeiderblad, 19. juni 2002, 36

Lystrup, Marianne. 2001. «Kviskrar». Intervju med Oskar Stein Bjørlykke. Vårt Land, 6. oktober 2001, 30–31

Lystrup, Marianne. 2018. «Trærnes tilstedeværelse». Anmeldelse av Trær jeg har møtt og Hallo skogen av Anna Fiske. Vårt Land, 2. januar 2018, 24–25

Lystrup, Marianne. 2019. «Tankefullt». Anmeldelse av Hvor kommer tanker fra av Constance Ørbeck-Nilsen og Torill Kove. Vårt Land, 25. januar 2019, 13

Mjør, Ingeborg. 2000. «Åleine, 4 år». Anmeldelse av Søster av Jon Fosse. Bergens Tidende, 30. november, 43

Mjør, Ingeborg. 2012. «Barnelitterære ryggmargsrefleksar. Innspel til forskningshistorie – perspektiv på forsking og kritikk». I Barnelitterært forskningstidsskrift 3 (1). doi:10.3402/blft.v3i0.20084

Mjør, Ingeborg. 2016. «Politikk og estetikk i barnelitteraturkritikken. Pappa er sjørøvar (2011) av Hans Sande og Silje Granhaug». I Norsk litteraturkritikks historie, redigert av Sissel Furuseth, Jahn H. Thon og Eirik Vassenden, 558–568. Oslo: Universitetsforlaget

Moe, Mette. 2009. «Pottetrening, mitt liv som hund og flyvende fiskeboller». Samleanmeldelse av et utvalg bøker i Gyldendals serie «Verdens beste bildebøker». Barnebokkritikk. http://34.244.232.105/modules.php?name=Reviews&file=print&id=677

Nikolajeva, Maria. 1996. Children’s Literature Comes of Age. Toward a New Aesthetic. New York: Garland Publishing

Nikolajeva, Maria. 1999. «Children’s, Adult, Human...?». I Transcending Boundaries. Writing for a Dual Audience of Children and Adults, redigert av Sandra L. Beckett, 63–80. New York: Garland Publishing

Nikolajeva, Maria. 2004. Barnbokens byggklossar. Lund: Studentlitteratur

Nikolajeva, Maria. 2005. Aesthetic Approaches to Children’s Literature. An Introduction. Lanham: The Scarecrow Press

Nikolajeva, Maria. 2010. «Interpretative Codes and Implied Readers of Children’s Picturebooks». I New Directions in Picturebook Research, redigert av Teresa

56 Colomer, Bettina Kümmerling-Meibauer og Cecilia Silva-Díaz, 27–40. New York: Routledge

Nilsen, Gro Jørstad. 2006. «Kalveopprør». Anmeldelse av Svart kalv@kvit snø av Hans Sande. Bergens Tidende, 25. september 2006, 27

Norsk rikskringkasting. «Brageprisen». Videoopptak av Brageprisutdelingen 1993, 14:13. 12. november 1993. https://tv.nrk.no/serie/brageprisen/1993/FKUR15000193/avspiller

Norsk rikskringkasting. «Brageprisen». Videopptak av Brageprisutdelingen 1994, 17:07. 18. november 1994. https://tv.nrk.no/serie/brageprisen/1994/FKUR26000194/avspiller

Norsk rikskringkasting. «Brageprisen». Videopptak av Brageprisutdelingen 1995, 16:53. 26. oktober 1995. https://tv.nrk.no/serie/brageprisen/1995/FKUR27000195/avspiller

Norsk rikskringkasting. 2005. «Barnebøker som passer best for voksne». Oppdatert 19. mai 2005. https://www.nrk.no/kultur/barneboker-som-passer-best-for-voksne-1.539894

Ommundsen, Åse Marie. 2010. «Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut». PhD-avhandling, Universitetet i Oslo

Ommundsen, Åse Marie. 2015. «Skjønnlitteraturens modige maur». I Maurens kulturhistorie, redigert av Torstein Kvamme og Åse Wetås, 105–130. Oslo: Novus Forlag

Pollen, Andrine. 1999. «Et lommetørkle kan forårsake så mangt...». Morgenbladet, 3. desember 1999, 15

Rana Blad. 1988. «512 bildekombinasjoner». Presentasjon av Forvandlingsboka av Graham Oakley. Rana Blad, 31. desember 1988, 13

Reiersen, Tom W. 2005. «Sett deg ned i godstolen med en bok». Intervju med blant andre Kari Hermansen. Telemarksavisa, 12. november 2005, 18–19

Rhedin, Ulla. 2004. Bilderbokens hemligheter. Stockholm: Alfabeta

Romerikes Blad. 2005. «To omslag til ny Harry Potter-bok». Romerikes Blad, 1. april 2005, 50

Romsdals Budstikke. 1988. «Nye bøker på gang». Intervju med Arne Ruset. Romsdals Budstikke, 23. april 1988, 2

Rostvåg, Åse. 1989. «Mange timers herlig lesning fra Haugen». Anmeldelse av Skriket fra jungelen (en filmroman) av Tormod Haugen. Fædrelandsvennen, 21. desember 1989, 8

Sandve, Gerd Elin Stava Sandve. 2012. «Nydelig tomrom fylt av mening». Anmeldelse av Hullet av Øyvind Torseter. Dagsavisen, 11. juli 2012, 24–25

Sandve, Gerd Elin Stava, Turid Larsen og Bernt Erik Pedersen. 2018. «Sommerens beste leseopplevelser». Dagsavisen, 23. mai 2018, 20–22

Schäffer, Anne. 2005. «Tre nordiske billedbokvinnere 2004». Barnebokkritikk, 19. mai 2005. http://34.244.232.105/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=262

Schäffer, Anne. 2010. «Fjernt og ganske nært». Samleanmeldelse av blant andre Papirflybjørnen av Jeffers Oliver. Barnebokkritikk, 30. september 2010. http://34.244.232.105/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=779

Schäffer, Anne. 2015. «Jeger i målgruppefella». Anmeldelse av Jegeren. En fortelling fra skogen av Per Dybvig. Barnebokkritikk, 6. oktober 2015. https://www.barnebokkritikk.no/jeger-i-malgruppefella/#.X_NkQOlKiEs

Schäffer, Anne. 2019. «Mørk humorist med eventyrlige tanker». Intervju med Fam Ekmann. Periskop, 27. september 2019. http://www.periskop.no/mork-humorist-med- eventyrlige-tanker/

Scott, Carole. 1999. «Dual Audience in Picturebooks». I Transcending Boundaries. Writing for a Dual Audience of Children and Adults, redigert av Sandra L. Beckett, 99–110. New York: Garland Publishing

Shavit, Zohar. 1997. «Teksters ambivalente status» [1986]. Oversatt av Kari Marie Thorbjørnsen. I Nye veier til barneboka, redigert av Harald Bache-Wiig, 97–133. Oslo: Landslaget for norskundervisning og Cappelen Akademisk Forlag AS

Stenstad, Finn. 2004. «Brev fra en dikter». Intervju med Stein Erik Lunde. Tønsbergs Blad, 6. november 2004, 24–25

Stenstad, Finn. 2015. «Pubertet, identitet og løsrivelse». Anmeldelse av Megzilla av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus. Tønsbergs Blad, 16. desember 2015, 28

Stenstad, Finn. 2016. «Det vonde overgrepet». Anmeldelse av Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus. Tønsbergs Blad, 27. september 2016, 17

Stenstad, Finn. 2017a. «Hvem er målgruppen for denne boken?». Anmeldelse av Sesam sesam av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus. Tønsbergs Blad, 4. oktober 2017, 21

Stenstad, Finn. 2017b. «Når mamma bryter ut». Anmeldelse av En dag drar mamma av Kaia Dahle Nyhus. Tønsbergs Blad, 11. oktober 2017, 20

Straume, Cathrine. 2005. «Zoo logisk». Anmeldelse av Zoo logisk av Kai Gjelseth. Norsk rikskringkasting, oppdatert 18. mai 2005. https://www.nrk.no/kultur/zoo-logisk- 1.539879

Støre, Gry. 2009. «Bildefortelleren». Intervju med Stian Hole. Sunnmørsposten. Helga, 21. mars 2009, 8–9

Sunde, Arne. 2001. «Meir enn barnebok». Anmeldelse av Guten og den vesle mannen av Lars Amund Vaage. Dag og Tid, 29. mars 2001, 23

58 Teigland, Anne-Stefi. 1996. «Allalderlitteratur av ypperste sort». Anmeldelse av Du å du av Jon Fosse. Bergens Tidende, 26. juli 1996, 20

Todal, Per Anders. 2000. «Barndomen er eit einsamt land». Intervju med Jon Fosse. Dag og Tid, 16 november 2000, 12–13

Varlo, Trine Styve. 2003. «Om å være redd». Intervju med Solfrid Sivertsen. Haugesunds Avis, 12 november 2003, 34–35

Vestad, Geir. 1989. «Håravfall og harde tider». Samleanmeldelse av blant andre Herman av Lars Saabye Christensen. Hamar Arbeiderblad, 17. januar 1989, 14

Vestad, Geir. 1990. «Mest for voksne». Anmeldelse av Vil du være kjæresten min? av Iben Sandemose. Hamar Arbeiderblad, 13. desember 1990, 13

Vestad, Geir. 1999. «Dikt for ungdom». Anmeldelse av Kysset av Hanne Bramness. Hamar Arbeiderblad, 19. oktober 1999, 42

Vogt, Yngve. 2005. «Barnebøker også for voksne». Intervju med Åse Marie Ommundsen. Forskningsmagasinet Apollon, oppdatert 1. februar 2012. https://www.apollon.uio.no/artikler/2005/barnebok.html

Vårt Land. 2000. «Lyrikkhausten på Samlaget». Vårt Land, 31. august 2000, 16–17

Wall, Barbara. 1991. The Narrator’s Voice. The Dilemma of Children’s Fiction. Basingstoke: Macmillan.

Weinreich, Torben. 2006. Børnelitteratur – en grundbog. 2. utg. [2000]. København: Høst & Søn

Winding-Sørensen, Sidsel. 2000. «Et gledelig skummelt samarbeid». Intervju med Gro Dahle. 7. oktober 2000, 20

Zahl, Jan. 2011. «Skiljet mellom barne- og vaksenlitteraturen er vaska ut». Intervju med Åse Marie Ommundsen. Stavanger Aftenblad, 7. februar 2011, del 2, 27

Økland, Siri. 2011. «Barnebøker for alle aldrar». Intervju med blant andre Åse Marie Ommundsen og Kristin Hamran Storrusten. Bergens Tidende, 28. mars 2011, del 2, 4

Ørjasæter, Kristin. 2019. «Innledning: ’Så hyggelig at du kommer!’». I Litteraturformidlingens arenaer og praksiser, redigert av Kristin Ørjasæter og Anne Skaret, 11–31. Oslo: Cappelen Damm

Ørjasæter, Tordis. 1975. «Boka om et vennskap». Anmeldelse av Bueøya av Bo Carpelan. Dagbladet, 30. juni 1975, 8

Østenstad, Inger. 2000. «Noe for Fosse-fans». Anmeldelse av Søster av Jon Fosse. Nationen, 20 november 2000, 14

59 Østenstad, Inger. 2002. «Barnelitteratur og forestillingen om kunstens autonomi». I Årboka. Litteratur for barn og unge 2002, redigert av Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold, 42–48. Oslo: Det Norske Samlaget og Norsk barnebokinstitutt

Østenstad, Tin H. 2011. «To mediebevisste bildebøker». Samleanmeldelse av blant andre Det er en bok! av Lane Smith. Barnebokkritikk, 9. mars 2011. http://34.244.232.105/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=827

60 Vedlegg 1: Anmeldelser

Tabellene er organisert kronologisk etter anmeldelsens publiseringsdato.

En markert B i kolonnen til høyre viser til at det anmeldte verket er en bildebok. (B* markerer tegneserieroman)

1970-tallet

Forfatter av Anmeldt tekst (år) Anmelder Anmeldelse anmeldt verk Bo Carpelan Bueøya (1973), Tordis Ørjasæter «Boka om et vennskap». (Bågen, 1968) Dagbladet, 30.06.1975, 8 Hans Peterson Fortellingen om Elin Ingolv Austad «På enkleste plan». (1975), (Berättelsen Stavanger Aftenblad, om Elin, 1975) 20.10.1975, 3

1980-tallet

Forfatter av Anmeldt tekst (år) Anmelder Anmeldelse anmeldt verk Borghild Rud Flukten til Egypt Kari Schei «Rud, Borghild: Flukten til B (1980) Egypt. Legender. Tiden 1980». 1981. Bok og bibliotek 48 (2), 174 Helga Gunerius Tashi og tanken som Anne-Mari «Tanken som ble vekk». B Eriksen (tekst) vart vekk (1987) Borgen Nationen, 07.03.1988, 12 Jørgen Blitzner (ill) Sue Alexander Leila (1987) Marit Spurkland «Leila – en fortreffelig liten B bok om store spørsmål». 1988. Kritikkjournalen 5 (1), 53 Lars Saabye Herman (1988) Geir Vestad «Håravfall og harde tider». Christensen Hamar Arbeiderblad, 17.01.1989, 14 Tormod Haugen Skriket fra jungelen Åse Rostvåg «Mange timers herlig (en filmroman) lesning fra Haugen». (1989) Fædrelandsvennen, 21.12.1989, 8

1990-tallet

Forfatter av Anmeldt tekst (år) Anmelder Anmeldelse anmeldt verk Michael Ende Trylledrikken. Geir Vestad «Alltid noe å glede satanarkeolygenialkoho seg over». Hamar deløse Arbeiderblad, (1990), (Der 13.11.1990, 12–13 satanarchäolügenialkoh öllische Wunschpunsch, 1989) Iben Vil du være kjæresten Geir Vestad «Mest for voksne». B Sandemose min? (1990) Hamar Arbeiderblad, 13.12.1990, 13 Jörg Steiner Dyrenes opprør eller de Geir Vestad «NYE bymusikanter». B (tekst) nye bymusikantene Hamar Arbeiderblad, Jörg Müller (1991) 28.11.1991, 28 (ill) (Auf Stand der Tiere oder Die neuen Stadtmusikanten, 1989) Bjørn Sortland Raudt, blått og litt gult Anne-Mari Hole «Barn og bildekunst». B (tekst) (1993) Borgen. Nationen, 13.12.1993, Lars Elling (ill) 24 Kirsti Ved kilden (1993) Anne-Mari Hole «Mennesket i Birkeland Borgen naturen». Nationen, 24.05.1994, 21 Fam Ekmann Dagbok forsvunnet Anne-Mari Hole «Bildebok til glede og B (1995) Borgen begeistring». Nationen, 13.11.1995, 17 Jon Fosse Du å du. Anne-Stefi Teigland «Allalderlitteratur av Hundemanuskripta 2 ypperste sort». (1996) Bergens Tidende, 26.07.1996, 20 Klaus Hagerup Drager skal fly (1996) Erle M. Stokke «En himmel full av drager...». Morgenbladet, 15.11.1996, 5 Ole Røsholdt Norges konger fra Anita Krok «Historieleksa på Harald Hårfagre til rams». Glåmdalen, Harald V (1997) 24.10.1997, 19 Tormod Hellou og guddbai (og Eivor Bergum «Hjerte og smerte uten Haugen høstens regn) (1997) kliss». Klassekampen, 20.05.1998, 17 Heidi Linde Myggstikk (1998) Anita Krok «Nesten voksen». Glåmdale, 17.06.1998, 22 Tanar Ben Hva er rasisme? Eivor Bergum «Det fins ingen Jolluun Samtaler med min menneskeraser». datter (1998), (Le Klassekampen, racisme expliqué à ma 19.10.1998, 12 fille, 1998)

62 Erlend Loe Kurt quo vadis? (1998) Toril Berle Hanssen «Humoristisk alvor». Bergensavisen, 29.12.1998, 34–35 Tormod Luftvandreren (1999) Truls Horvei «Magisk om sorg». Haugen Haugesunds Avis, 14.07.1999, 16 Bjørn Ousland Mumle Gåsegg. Fritt Eivor Bergum «Gammelt eventyr i B* etter Asbjørnsen og ny drakt». Moe (1999) Klassekampen, 07.09.1999, 14–15 Hanne Kysset (1999) Geir Vestad «Dikt for ungdom». Bramness Hamar Arbeiderblad, 19.10.1999, 42

2000-tallet

Forfatter av Anmeldt tekst (år) Anmelder Anmeldelse anmeldt verk Maria Konow Spøkelsesmorderen Geir Vestad «Dramatikk på teateret». Lund (2000) Hamar Arbeiderblad, 18.04.2000, 35 Tor Åge Hanuman (2000) Synnøve Skjong «Fascinerande forteljing». B Bringsværd Dag og Tid. 16.11.2000, (tekst) 20–21 Anette Halvorsen (ill) Jon Fosse Søster (2000) Inger Østenstad «Noe for Fosse-fans». Nationen, 20.11.2000, 14 Jon Fosse Søster (2000) Ingeborg Mjør «Åleine, 4 år». Bergens Tidende, 30.11.2000, 43 Finn Øglænd Dei penaste jentene Øystein Vidnes «Den ubetydelege poeten på TV (2000) og jentene» Bergens Tidende, 09.12.2000, 66 David Almond Gåten Skellig (2001), Inger Østenstad «En usedvanlig sterk (Skellig, 1998) debut». Nationen, 19.03.2001, 15 Lars Amund Guten og den vesle Arne Sunde «Meir enn barnebok». Dag Vaage mannen (2000) og Tid, 29.03.2001, 23 Rune Belsvik Verdas mest forelska Oddbjørn «Fantasifullt og morsomt par (2001) Johannesen fra Belsvik». Fædrelandsvennen, 20.11.2001, 22 Eirik Newth Tallenes verden. Mette «Matte med entusiasme». Wienerbrødets Hofsødegård Dagbladet, 03.04.2002, 53 hemmelighet, keiserens kode og presidentens håndtrykk (2002) Ruben Eliassen Phenomena. Kirsten Viker «De gode mot de onde». Profetiens utvalgte Lunde Oppland Arbeiderblad, (2002) 19.06.2002, 36

63 Henrik Hovland Johannes Jensen Mette «Barnebok for alle aldrer». B (tekst) føler seg annerledes Hofsødegård Dagbladet, 12.05.2003, 58 Torill Kove (ill) Rune Belsvik Dustefjerten og den Mette «Storartet om store Hofsødegård Dustefjerten». Dagbladet, sommarferieturen 29.09.2003, 46 (2003) Arne Bergren Stor gutt (2003) Ola By Rise «Skrevet for hvem?». B (tekst) Adresseavisen, 05.11.2003, Fam Ekmann (ill) 22 Frode Grytten Urmakar Pisani og Mette «Frode Grytten og Birgitta paradisfuglane Hodsødegård Sondresen (ill)». (2003) Dagbladet, 09.02.2004, 46– 47

Cornelia Funke Blekkhjerte (2005), Morten Haugen «Storartet om ordets makt». (Tintenherz, 2003) Adresseavisen, 02.05.2005, 8 Gro Dahle Ikke gi opp håpet, Finn Stenstad «Ensomhet, savn og B Werner (2005) vennskap». Tønsberg Blad, Kultur. 10.12.2005, 2 Kai Gjelseth Zoo logisk (2005) Anne Cathrine «Zoo logisk». Norsk B Straume rikskringkasting, 18.05.2005 Hans Sande Svart kalv@kvit snø Gro Jørstad «Kalveopprør». Bergens (2006) Nilsen Tidende, del 2, 25.09.2006: 27 Geir Gulliksen Hannu hannu (2006) Guri Fjeldberg «En bror blir borte». Bergens Tidende, del 2. 5.11.2006, 23 Geir Gulliksen Hannu hannu (2006) Mette «Fanget i melankolien». Hofsødegård Aftenposten, Kultursøndag. 03.12.2006, 14 Stian Hole Garmanns gate Marianne «Mot til å dvele». Vårt B (2008) Lystrup land. 08.12.2008, 18 Shaun Tan Fortellinger fra ytre Petra J. «Fantastisk realisme for B utkant (2009), (Tales Helgesen alle aldre». Bergens from outer Suburbia, Tidende, del 2. 23.03.2009, 2008) 28

Jon Fosse (tekst), Spelejenta (2009) Cathrine Krøger «Dystert fra Fosse». B Øyvind Torseter Dagbladet. 15.10.2009, 44 (ill) Rune Belsvik Forteljingar om Anita M. Celius «Jolver prøver å finne seg Jolver Lund sjæl». Barnebokkritikk, 15.10.2009 Samleanmeldelse av Mette Moe «Pottetrening, mitt liv som B et utvalg bøker i hun og flyvende Gyldendals serie fiskeboller». «Verdens beste Barnebokkritikk, 2009 bildebøker»

64 2010-tallet

Forfatter av Anmeldt tekst (år) Anmelder Anmeldelse anmeldt verk Dave Eggers Alle de ville tingene Sigmund «Å, huttetu». Stavanger (2010), (The Wild Jensen Aftenblad, 25.05.2010, del Things, 2009) 2, 32 Kurt Johannessen Eg er ein frosk Guri Fjeldberg «Ein frosk som skal til å ete B (tekst), Øyvind (2008) ein elefant». Torseter (ill) Barnebokkritikk, 02.09.2010 Arnfinn Kolerud Jakta på Andy Anne Cathrine «Morsom og original». Anderssons Eftf Straume NRK, 21.09.2010 (2010) Samleanmeldelse av Anne Schäffer «Fjernt og ganske nært». B et utvalg bøker i Barnebokkritikk, Gyldendals serie 30.09.2010 «Verdens beste bildebøker» Lill-Karin Jensen Perler og arr (2008) Hilde Kat «Lettlest om unge følelser». Eriksen 2010. Nordnorsk magasin. Nordkalottmagasinet 3 (3), 33 Samleanmeldelse av Tin H. «To mediebevisste B et utvalg bøker i Østenstad bildebøker». Gyldendals serie Barnebokkritikk, «Verdens beste 09.03.2011 bildebøker» Sonya Hartnett Sølveselet (2010), Hanne Brække «En fabelaktig bok». (The Silver Donkey, Barnebokkritikk, 2004) 30.03.2011 Kitty Crowther Poka og Mina. Cathrine «Mer av dette!». Dagbladet, B Morgenstund (2011), Krøger 09.05.2011, 38–39 (Poka et Mine. Le réveil, 2005), Poka og Mina. Fotballspilleren (2011), (Poka et Mine. Le football) Gaute Heivoll Svalene under isen Marie L. Kleve «Farlig kjærlighet». B (tekst) Lisa Aisato (2012) Dagbladet, 07.05.2012, 38– (ill) 39 Ingrid Spilte Nysgjerrig på. Bjarne «Astrofysikk for barn og Hvordan verden ble Markussen foreldre». til (2011) Fædrelandsvennen, 08.05.2012, 11 Øyvind Torseter Hullet (2012) Marie L. Kleve «Kan du fange et hull?». B Dagbladet, 11.06.2012, 42 Øyvind Torseter Hullet (2012) Gerd Elin Stava «Nydelig tomrom fylt av B Sandve mening». Dagsavisen, 11.07.2012, 24–25

65 Harald Nortun Taus (2012) Jostein Sæbøe «Levande om liding». Romsdals Budstikke, 02.10.2012, 22 Knut Lindh Muhammed. Kriger Morten Olsen «Fortellingen om en og profet (2012) Haugen innovatør». Barnebokkritikk, 01.11.2012 Gaute Heivoll Svalene under isen Øystein Espe «Om det å smelte saman». B (tekst) (2012) Bae Barnebokkritikk, 2012 Lisa Aisato (ill) Øyvind Torseter Koblinger. 13 Kåre Bulie «Billedkoblinger». Dagens B bildeserier (2013) Næringsliv, 11.10.2013, del 2, 80–81 Lisa Aisato En fisk til Luna Marie L. Kleve «Flyvefisken lengter etter B (2014) månen». Dagbladet, 06.09.2014, 56–57 Gaute Heivoll Lyset om kvelden Helga Lilleland «Om lyset i mørket». B (tekst) (2014) Varden, 01.11.2014, 52 Marvin Halleraker (ill) Per Dybvig Jegeren. En Anne Schäffer «Jeger i målgruppefella». B fortelling fra skogen Barnebokkritikk, (2015) 06.10.2015. Gro Dahle Amerika (2015) Live Lundh «Over dammen og under teppet». Vårt Land, 12.10.2015, 27 Jacob Wegelius Mördarens apa Morten Olsen «Velfortjent vinner av Haugen Nordisk råds barnebokpris». Aftenposten, 01.11.2015, 11 Gro Dahle (tekst) Megzilla (2015) Finn Stenstad «Pubertet, identitet og B Kaia Linnea løsrivelse». Tønsbergs Blad, Dahle Nyhus (ill) 16.12.2015, 28 Brynjulf Jung Den finaste historia Marie L. Kleve «Den såreste historien». B Tjønn (tekst) (2016) Dagbladet, 14.05.16, 56 Øyvind Torseter (ill) Signe Torp Hei-boka (2016) Maya Troberg «Si det med... plakater?» B Djuve Dagbladet, 20.08.2016, 55 Gro Dahle (tekst) Blekkspruten (2016) Finn Stenstad «Det vonde overgrepet». B Svein Nyhus (ill) Tønsbergs Blad, 27.09.2016, 17 Gro Dahle Søster (2016) Merete Røsvik «Ei søster å bli glad i». Dag Granlund og Tid, 18.11.2016, 30 Torill Kove Tråder (2017) Marie L. Kleve «Kjærlighet i en rød tråd». B Dagbladet, 17.06.2017, 50 Gro Dahle (tekst) Sesam sesam (2017) Finn Stenstad «Hvem er målgruppen for B Kaia Linnea denne boken?». Tønsbergs Dahle Nyhus (ill) Blad, 04.10.2017, 21 Kaia Linnea En dag drar mamma Finn Stenstad «Når mamma bryter ut». B Dahle Nyhus (2017) Tønsbergs Blad, 11.10.2017, 20 Gro Dahle (tekst) Sesam sesam (2017) Hilde Dybvik «Pornopraten». B Kaia Linnea Barnebokkritikk, Dahle Nyhus (ill) 24.10.2017

66 Thore Hansen Treet som hvisket Morten Olsen «Hjemlengsel og myk B (2017) Haugen skogbunn». Aftenposten. 10.12.2017, del 2, 10 Anna Fiske Trær jeg har møtt Marianne «Trærnes tilstedeværelse». B (2017) Lystrup Vårt Land, 02.01.2018, 24– 25 Hallo skogen (2017) Synne Lea (tekst) Du og jeg (2018) Hilde Dybvik «Et kunstverk å fordype seg B Stian Hole (ill) i». Barnebokkritikk, 16.02.2018 Gaute Heivoll Estragons historier. Randi «Originalt om rotter og B (tekst) Rottefangeren fra Fuglehaug dødssynder». Bok365, John Kenn Sorø 16.04.2018 Mortensen (ill) Ulf Stark (tekst) Dyr som ingen så Morten Olsen «Ulf Stark lager gode B Linda Bondestam unntatt vi (2018), Haugen barnebøker av såre minner». (ill) (Djur som ingen sett Aftenposten, 14.10.2018, utom vi, 2016) del 2, 13

Ulf Stark En liten bok om kjærlighet (2018), En liten bok om kärlek, 2015) Gro Dahle (tekst) Dragen (2018) Finn Stenstad «Skremmende god». B Svein Nyhus (ill) Tønsbergs Blad, 23.10.2018, 19 Shaun Tan Sikade (2018), Hilde Mugaas «Følelsesladet flytur». B (Cicada, 2018) Strandberg Barnebokkritikk, 09.11.2018 Gro Dahle Dobbel dyne (2018) Finn Stenstad «Lukkes, fryses, tines». Tønsbergs Blad, 19.01.2019, 13 Constance Hvor kommer tanker Marianne «Tankefullt». Vårt Land, B Ørbeck-Nilsen fra (2018) Lystrup 25.01.2019, 13 (tekst) Torill Kove (ill) Shaun Tan Fortellinger fra indre Anne Cathrine «Svimlende forsvar for B by (2019), (Tales Straume dyrene». NRK, 15.03.2019 from the inner city, 2018)

Kaia Dahle Nyhus Sjokoladeskurken Finn Stenstad «Deilig, skummel, B (2019) skremmende». Tønsbergs Blad, 08.10.2019, 19