! Naturressurser!til!gavn!og!forbannelse! En!diskursanalytisk!tilnærming!til!konflikten!om! petroleumsutvinning!i!Lofoten,!Vesterålen!og!Senja!

!!!!!!!!!!!!!!!! !

Cand.soc.!Politisk!Kommunikation!og!Ledelse!!!!!!!!!!!!! Kandidatavhandling! 22.!oktober!2014! Anslag/normalsider:!180351/79,27! ! Guri!Hanstvedt!!! Veileder:!! Erik!Caparros!Højbjerg! ______Institut!for!Ledelse,!Politik!og!Filosofi!

! !!

! ! ! ! ! ! ! ! ! !!!!!!!!!!

!

!

!

! ! ! ! ! !

Illustrasjon:!! Rolf!Groven!(1996):!Olje%og%fisk% http://www.groven.no/rolf/previewpages/previewpage24.php! 1 Abstract

Since 1970 there has been an ongoing conflict related to the issue of petroleum extraction in a coastal area in Northern Norway, an area known as a fish-mecca. The conflict started as a question about whether one should or should not extract petroleum north of the 62.latitude and has evolved to a conflict about natural resources in the areas named Lofoten, Vesterålen and Senja. The main focus in this thesis is how the political parties in the Norwegian Parliament have discussed the issue throughout time and how meaning is ascribed to natural resources by using different political strategies.

By taking a theoretical approach inspired by Ernesto Laclau and Chantal Mouffe, the thesis analyzes the emergence of antagonistic discourses and their struggle to achieve a hegemonic position from where they can define the future of the area’s natural resources. By doing this, one can conclude that there has been an increasing complexity in the way meaning is ascribed to natural resource. In the beginning the conflict had a rather narrow focus, mainly concentrating about issues related to how natural resources can ensure industry, employment and settlement in the northern area. The relationship between fish and petroleum was frequently discussed. The elements, which are mentioned above, are still a part of the conflict today. However, a global focus on climate changes and sustainable development has created both an opportunity and a need for new arguments in the conflict.

Based on these findings, the thesis discusses and concludes that modern political communication is able to navigate in an increasing complexity and that depoliticization and references to both the historical past and the future can be seen as political strategies in the conflict. Thus, the thesis touches the difficult relationship between politics and knowledge and at the same time indicates that using historical arguments can be seen as a resistance to change as well as a desire for change.

1

2 Innholdsfortegnelse

1! Abstract)...... )1!

2! Innholdsfortegnelse)...... )2!

3! Innledning)...... )4! 3.1! Nasjonale!perspektiver!...... !4! 3.2! Globale!perspektiver!...... !5! 3.3! Motivasjon!...... !6! 3.4! Problemfelt!...... !7! 3.5! Leseveiledning!...... !9! 3.6! Tidligere!studier!på!det!aktuelle!gjenstandsfelt!...... !10! 3.7! Avgrensning!...... !11!

4! Analysestrategi)...... )12! 4.1! Analysestrategi!som!tilgang!...... !12! 4.2! Operasjonalisering!og!kondisjonering!av!begreper!...... !13! 4.3! Konstruksjon!av!det!empiriske!arkiv!...... !13! 4.4! !Presentasjon!av!teori!...... !17! 4.5! !Hvorfor!Laclau!og!Mouffe?!...... !17! 4.6! !Avhandlingens!vitenskapsteoretiske!posisjon!...... !19! 4.7! !Poststrukturalisme!...... !19! 4.8! !Laclau!og!Mouffes!diskursteori!...... !21! 4.9! !Dislokasjon!...... !22! 4.10!!!!Diskursbegrepet!...... !23! 4.11! Antagonismer!og!hegemoni!...... !24! 4.12! Fra!elementer!til!momenter!gjennom!artikulasjon!...... !26! 4.13! Nodalpunkter!og!flytende!betegnere!...... !27! 4.14! Subjektet!og!subjektposisjoner!...... !28! 4.15! Illustrasjon!av!analysen!...... !29! 4.16! Oppsummering!og!konklusjon!av!første!analysespørsmål!...... !30!

5! Analyse)...... )31! 5.1! Dislokasjon!1!...... !31! 5.2! Analyse!av!diskursenes!konstruksjon!...... !33!

2

5.3! Fase%1:%1970T77:#Å#utvinne#eller#ikke#utvinne#nord#for#62#̊#N!...... !34! 5.4! Dislokasjon!2:!Av!skade!blir!man!klok!...... !40! 5.5! Fase!2:!1977T1980:!Ulykker!kan!tolkes!på!flere!måter!...... !42! 5.6! Dislokasjon!3:!Den!magiske!grensen!oppheves!...... !44! 5.7! Fase!3:!1980T1990:!Utvidet!letevirksomhet!nord#for#62#̊#N?!...... !45! 5.8! Dislokasjon!4:!Fra!biosfæren!til!atmosfæren!...... !50! 5.9! !Fase!4:!1990T2001:!Vekst!og!velferd!eller!vern?!...... !52! 5.10!!!!Dislokasjon!5:!Mot!en!geografisk!innsnevring!av!konflikten!...... !60! 5.11!!!!Fase!5:!2001T2014:!Konflikten!om!petroleumsutvinning!i!Lofoten,!Vesterålen!og!Senja!..!62! 5.12!!!!Oppsummering!av!den!empiriske!analysen!...... !70!

6! Diskusjon)...... )72! 6.1! Kompleksitet!i!det!politiske!landskap!...... !72! 6.2! Avpolitisering!som!politisk!strategi!...... !73! 6.3! Historie!som!politisk!strategi!...... !75! 6.4! Er!det!politiske!system!sjakk!matt?!...... !77!

7! Konklusjon)...... )78!

8! Perspektivering)...... )80! 8.1! Lobbyisme!og!påvirkning!utenfra!...... !80! 8.2! Kunnskapsleverandører!...... !80! 8.3! Forholdet!mellom!vitenskap!og!erfaring!...... !81!

9! Litteraturliste)...... )82!

10! Analysemateriale)...... )85!

11! Bilag)...... )90! 11.1! Bilag!1:!...... !90! 11.2! Bilag!2:!...... !91! 11.3! Bilag!3:!Norske!partier!på!den!politiske!akse!...... !92!

3

3 Innledning Denne avhandlingen undersøker hvordan naturressurser gjøres til gjenstand for politisk kamp, og konkluderer med at meningstilskrivelse av naturressurser skjer gjennom politiske strategier som baserer seg på avpolitisering og referanser til historien. Samtidig konkluderes det med at politisk kommunikasjon i dag evner å navigere i en stor kompleksitet. Det empiriske grunnlaget for avhandlingen er konflikten om petroleumsutvinning1i kystnære områder omkring Lofoten, Vesterålen og Senja i Nord-Norge, en konflikt som allerede startet i 1970 årene. Gjennom tidene har flere politiske partier så vell som organisasjoner forsøkt å definere hvordan områdets naturressurser skal utnyttes og forvaltes. Skal det være fisk slik som det alltid har vært, eller fisk og petroleum, og hvilke andre forhold spiller egentlig inn? Konflikten er på ingen måte ny, og hvorfor det er aktuelt å basere en avhandling i 2014 på denne konflikten krever nærmere forklaring.

3.1 Nasjonale perspektiver Ved de norske regjeringsforhandlingene etter valget i september 2013 var petroleums- virksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja et av de store stridspunktene som lå på forhandlingsbordet. De to største partiene på høyresiden, Høyre og Fremskrittspartiet, ønsket å åpne opp for en konsekvensutredning2 av områdene med tanke på snarlig petroleums- utvinning, noe de to sentrumspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti ikke ville gå med på. Høyre og Fremskrittspartiet endte opp med å gå i regjering, men besluttet å la spørsmålet om konsekvensutredning og petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja ligge til neste regjeringsperiode for å sikre sitt parlamentariske grunnlag gjennom Venstre og KrF (Aftenposten 2013). Den tidligere Stoltenberg II-regjeringen hadde i de to forutgående regjeringsperioder også besluttet å la spørsmålet ligge ettersom de ikke kunne enes internt i regjeringen (Sande 2013:16). 3 Til oljeindustriens store skuffelse ble spørsmålet om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja nok en gang stående åpen for kamp frem til neste regjeringsperiode og en eventuell beslutning om områdets fremtid (Hegnar 2013).

1 Petroleum er en fellesbetegnelse for olje og gass. Petroleumsvirksomhet er all aktivitet tilknyttet undersjøiske petroleumsforekomster. Unntak er sjøtransport av petroleum (Lovdata 2013,Petroleumsloven, 1996: § 1-6) 2Konsekvensutredning betyr at det før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal ”finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området. Under denne avveiningen skal det foretas en vurdering av de nærings- og miljømessige virkninger av petroleumsvirksomheten og mulig fare for forurensninger samt de økonomiske og sosiale virkninger som petroleumsvirksomheten kan ha” (Lovdata 2013, Petroleumsloven 1996, § 3-1). 3 Stoltenberg II-regjeringen var en samarbeidsregjering mellom Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som regjerte fra 2005 til 2013 (Regjeringen 2013)

4

Dagens regjeringspartier er med andre ord fortalere for petroleumsutvinning i området. Et flertall i det største opposisjonspartiet på venstresiden, Arbeiderpartiet, besluttet også på landsmøtet i 2013 at partiet ville gå inn for en konsekvensutredning av områdene i Lofoten, Vesterålen og Senja (NRK 2013). Sentrumspartiene Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti samt Sosialistisk Venstreparti, ytterst til venstre, tar avstand fra petroleums- utvinning i området. Det samme gjelder en rekke fiskeri-, natur- og miljøvernorganisasjoner samt enkelte kristne trossamfunn (Nordlys 2009, Sande 2013). Med de ovenstående betraktninger er det nærliggende å tro at kampen om Lofoten, Vesterålen og Senjas naturressurser vil fortsette over de neste fire år i Norge og muligvis enda lenger.

Kart over Norge og de aktuelle oljefeltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja:4

’

3.2 Globale perspektiver Samtidig som kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja finner sted i Norge, er det på verdensplan en stigende grad av diskusjon om hvordan naturressurser skal utnyttes og forvaltes. Særlig ses dette i form av et internasjonalt økende fokus på Arktis og konsekvensene av at isen smelter. I tillegg til at issmeltingen fører til at nye og kortere sjøruter både østover og vestover vil bli tilgjengelig, åpner det også opp for nye store områder hvor det kan finnes olje og gass og dermed økte inntekter, men også økt risiko i følge flere

4 Et større kart over Norge samt norske petroleumsfelter er vedlagt som bilag.!

5

(Nordisk ministerråd 2011). I Grønland er spørsmålet høyaktuelt, og spørsmål omkring sikkerhet i forbindelse med eventuelle funn og videre utvinning av petroleum samt en bærekraftig forvaltning, er brakt på banen. For dem som ønsker et selvstendig Grønland blir også de mulige inntektene av naturressursene sett på som selve nøkkelen til selvstendighet (Nyborg 2013).

Vender vi blikket til den andre siden av kloden til polarområdet Antarktis, er spørsmålet om områdets fremtid i større grad bestemt gjennom Antarktistraktaten og enigheten om at det skal være et vernet friområde for natur og vitenskap (Secretariat of the Antarctic Treaty 2014). I Arktis er situasjonen annerledes. Kiruna erklæringen som ble vedtatt i Arktisk råd 15. mai 2013 slår fast at Arktis ”først og fremst er en befolket region” (Arctic Council Secretariat 2013). Tar man den store internasjonale interessen for Arktis i betraktning foreligger det også en indikasjon på at iakttagelse og meningstilskrivelse av naturressurser og forvaltning av disse, ikke bare knytter seg til det bestemte landområdet i nasjonalstaten(e) hvor ressursene finnes, men snarere gjøres til et globalt spørsmål om ressursutnyttelse.

3.3 Motivasjon I Lofoten, Vesterålen og Senja bor det i likhet med de arktiske områder mennesker som er avhengig av å ha et økonomisk grunnlag å leve av samtidig som Norge er avhengig av inntekter dersom velferdsstaten skal opprettholdes. Selv om kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja kan sies å foregå på et mikronivå sett i forhold til Arktis er min motivasjon at jeg gjennom denne avhandlingen og med debatten omkring petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja som mitt gjenstandsfelt, vil kunne produsere viten om hvordan naturressurser tilskrives mening i dag. Samtidig er det et mål å undersøke om det ut fra konflikten kan iakttas noen særlige politiske strategier for å fremme argumentasjon omkring naturressurser. Med en samfunnsvitenskapelig tilgang må jeg likevel akseptere at jeg aldri vil kunne utlede lovmessigheter om hvordan naturressurser tilskrives mening samt hvilke politiske strategier som ligger bak meningstilskrivelsen i alle tilfeller og kontekster.

Det er flere spørsmål som undrer meg i den aktuelle konflikten om Lofoten, Vesterålen og Senja. Er det for eksempel noen særlige argumenter som fremmes gjennom hele konfliktens historie, hvilke nye kommer til, og hva indikerer egentlig dette om iakttagelse og

6

meningstilskrivelse av naturressurser? Og hva kan egentlig konflikten om Lofoten, Vesterålen og Senja vise oss om politisk kommunikasjon i dag og hvilke politiske strategier som ligger bak forsøket på å fremme en bestemt mening?

3.4 Problemfelt Ettersom man ikke entydig har gått inn for å utvinne petroleum i Lofoten, Vesterålen og Senja, må spørsmålet om utvinning ha aktualisert en problematikk knyttet til menings- tilskrivelse av naturressurser i dag. Dette indikerer også at det må være en problematisk forhold mellom vitenskap og politikk ettersom man ikke kan komme frem til en beslutning ut fra en vitenskapelige rasjonalitet. Dette er en problematikk som blant annet Anthony Giddens og Ulrich Bech har reist i forhold til det senmoderne samfunn hvor vitenskap kommer i mange varianter og gjerne som motstridigheter (Beck og Giddens 1994:1-56, Giddens 1994:184-197). Jeg vil reise denne problematikken gjennom Laclau og Mouffes diskursteori. Hvis ikke vitenskapen kan levere den nødvendige rasjonalitet, må det nesten tenkes at den politiske kommunikasjonen må ta oppgaven på egne skuldre ved å forsøke å frembringe rasjonaliteter for hvorfor en bestemt politisk beslutning bør anses som den riktige beslutningen.

Samtidig som konflikten indikerer at det er et problematisk forhold mellom vitenskap og politikk, må det også tenkes at den bærer på en form for motstand mot forandring ettersom området enda ikke er åpnet opp for petroleumsutvinning. På den andre siden indikerer dette også dette at det foreligger et ønske om forandring. Dette reiser videre et interessant spørsmål om fortiden og historiske tradisjoner brukes som argumenter for hvorfor man ikke bør åpne opp for petroleumsutvinning, eller nettopp for hvorfor man bør gjøre det.

7

3.4.1 Problemformulering Fra et overordnet perspektiv ser det ut til at Lofoten, Vesterålen og Senjas naturressurser tilskrives mening gjennom motstridende diskurser. Kort fortalt handler det derfor om hvilken mening om forvaltning og utnyttelse av områdets naturressurser som skal være den rådende. Dette leder frem til følgende problemformulering:

Hvordan konstrueres diskursene som forsøker å definere hvordan naturressurser i Lofoten Vesterålen og Senja skal tilskrives mening, og hva kan diskursene og deres utvikling over tid si oss om politisk ledelse i dag?

For å skape de nødvendige betingelser for å svare på problemstillingen samt en strukturering av avhandlingens analyse, finner jeg det hensiktsmessig å konstruere noen underspørsmål. Et meget sentralt spørsmål som jeg vil stille som mitt første underspørsmål er hvordan man skaper de nødvendige betingelser for å kunne iaktta empirien på en slik måte at den kan gi et svar på problemformulering. Derfor stilles første spørsmål slik:

1) Hvordan kan jeg skape et analytisk blikk som gjør meg i stand til å svare på avhandlingens problemformulering?

Når dette spørsmålet er besvart og den teoretiske og analytiske ramme for avhandlingen er konstruert, kan jeg gå videre med et spørsmål som åpner opp for en empirisk analyse. Da jeg er interessert i diskursenes utvikling over tid, er det sentralt å først kunne identifisere selve oppkomsten av diskursene for å deretter spørre til utviklingen over tid. Derfor stilles følgende underspørsmål:

2) Hvordan har diskursene omkring petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja oppstått og utviklet seg frem til i dag?

For å kunne svare på siste del av problemformulering vil jeg stille et bredt spørsmål knyttet til funnene i den empiriske analysen. Spørsmålet vil videre innsnevres gjennom en hypotese som diskuteres i siste del av avhandlingen. Ettersom jeg er interessert i å undersøke hva diskursene kan si oss om politisk ledelse i dag stilles følgende spørsmål:

3) Hva kan diskursene og deres utvikling over tid si oss om politisk ledelse i dag?

Begrepet ’politisk ledelse’ skal i denne avhandlingen forstås som politisk strategi. Ut fra

8

betraktningene hentet fra Bech og Giddens om at det er et problematisk forhold mellom politikk og vitenskap i dag samt en indikasjon på at konflikten bærer på både et sterkt ønske om forandring og samtidig et ønske om å bevare noe tradisjonelt, vil jeg tillate meg å komme med et forslag til hva svaret på spørsmål 3 er. Derfor fremsettes følgende hypotese:

H1: Politisk ledelse i dag baserer seg på strategier om avpolitisering og historiske referanser.

Det skal understrekes at ettersom oppgavens gjenstandsfelt er lokalisert i et moderne velferdssamfunnet, kan en diskusjon om hypotesens relevans ikke automatisk overføres til andre typer samfunn.

3.5 Leseveiledning Kapittel 1: Inneholder avhandlingens innledning, problemfelt og bakgrunn for valgte. Her presenteres problemformuleringen og tilhørende analysespørsmål, en kort oversikt over noen tidligere studier på det aktuelle empiriske felt samt avhandlingens avgrensning. Kapittel 2: Først introduseres vi til den konkrete forståelsen av analysestrategi som tilgang samt hvilke konsekvenser denne tilgangen har for muligheten til å oppnå viten. Videre følger konstruksjonen av det empiriske arkiv. Deretter presenteres avhandlingens vitenskaps- teoretiske posisjon, begrunnelsen for hvorfor Laclau og Mouffes teori benyttes, og endelig de konkrete begreper som fungerer som analyseverktøy. Kapittel 3: En dislokasjonsanalyse foretas med mål om å fastsette avhandlingens nullpunkt i tid. Deretter vil diskurser analyseres frem og analysen deles inn i historiske faser ved hjelp av løpende dislokasjonsanalyser fra analysens nullpunkt og frem til i dag.

Kapittel 4: Kapittelet tar for seg funnene i kapittel 3. Disse bringes inn i en diskusjon om hva konflikten om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja og dens utvikling over tid viser oss om politiske ledelse i dag. Hypotesen fremsatt i tilknytning til underspørsmål 3 vil derfor bli diskutert. Kapittel 5: Avhandlingens konklusjon. Kapittel 6: Avhandlingen avsluttes med en kort perspektivering.

9

3.6 Tidligere studier på det aktuelle gjenstandsfelt For å forstå ulike politiske aspekter av petroleumsdebatten i Nord-Norge har det blitt foretatt flere diskursanalyser i de senere år. Eksempler på slike analyser er blant annet diskursanalyser av Geir Hønneland og Leif Christian Jensen som i hovedsak har oljeutvinning i Barentshavet og forholdet til Russland som sitt empiriske felt. I artikkelen Norsk oljeboring for å hjelpe miljøet fra 2010, presenterer for eksempel Jensen “Diskurskooptering” som et nytt analytisk begrep utledet av en empirisk case omhandlende utvinningsdebatten i Barentshavet. Fenomenet handler om hvordan den ene diskursen (i dette tilfellet boring for miljøet) går rett inn i kjernebestanddelen til mot-diskursen (nei til boring), snur logikken på hodet og gjør resonnementet til sitt eget. Miljøaspektet blir en del av diskursen for oljeboring da det argumenteres for at miljøet vil kunne ta skade dersom Russland starter å bore først (Jensen 2010).

Videre har det også blitt skrevet flere masteroppgaver om petroleumsutvinning i Nord-Norge, både fra et naturvitenskapelig og et samfunnsvitenskapelig ståsted. For eksempel analyserer Einar Stamnes (2009) i sin masteroppgave ved institutt for arkeologi, konservering og historie fra universitetet i Oslo: Fisk eller olje? Den norske debatten om petroleumsvirksomhet i nord. En studie av aktører og argumenter i perioden 1960-2006, petroleumsdebatten i Nord-Norge i et langtidsperspektiv. Stamnes tar for seg debatten i det offentlige rom og sentrale aktører fra oljeutvinning startet i Norge og frem til 2006. Oppgaven finner dog kun sted på et ontologisk nivå uten hjelp av begrepsverktøy. Et annet eksempel på et studie med et langtidsgående perspektiv er professor i sosiologi ved Universitet i Nordland, Allan Sande, sin nyeste utgivelse med tittelen ”Slaget om Lofoten” fra 2013. Sande diskuterer hvordan forskjellige forskningsmiljøer, næringsinteresser, folkebevegelser og politiske partier tar del i og påvirker konflikten om Lofoten og områdene rundt.

Foruten Stamnes og Sande sine bidrag ser det ikke ut til at det har blitt foretatt studier som tar for seg debatten om petroleumsutvinning i Nord-Norge i et så langtidsgående perspektiv som denne avhandlingen gjør. Mitt konkrete analyseverktøy er begreper i Ernesto Laclau og Chantal Mouffes diskursteori, et teoretisk blikk som heller ikke ser ut til å ha blitt anlagt på det bestemte gjenstandsfelt tidligere. Dermed har også det teoretiske blikk potensiale til å bidra med et nytt perspektiv på feltet.

10

3.7 Avgrensning Ettersom jeg ikke kan undersøke alle aspekter av konflikten om naturressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja, må det settes opp noen avgrensende rammer for avhandlingen. Avhandlingen vil konsentrere seg om å undersøke hvilke argumenter som har vært, og er tilstede i forsøket på å definere hva som er den beste forvaltningen av naturressursene i området. Med andre ord vil avhandlingen utelukkende finne sted på et kommunikasjonsnivå. Det sentrale spørsmålet er hvordan naturressurser i området gjennom tidene tilskrives forskjellig mening, og hvordan det mellom politiske partier foregår en kamp om å definere fremtiden som per i dag fremstår som flytende og til forhandling da ingen formel politisk beslutning er tatt. Kommunikasjon fra politiske partier på Stortinget vil stå i fokus, og andre aktører vil kun nevnes dersom de politiske partier og deres representanter selv referer til disse.

Fokuset vil videre være på naturressurser som blir aktualisert i tilknytting til debatten om petroleumsutvinning i området. Det skal likevel understrekes at det anlegges et bredt perspektiv på naturressurser hvor petroleum som naturressurs ikke har forrang, men fungerer som en form for empirisk avgrensning da det undersøkes hvordan naturressurser tilskrives mening i debatten om petroleumsutvinning i området.

Lofoten, Vesterålen og Senja er det primære empirisk felt som er i fokus, men dersom empirien viser at konflikten har hatt et ”smalere” eller ”bredere” geografisk fokus tilbake i historien, inkluderes dette i analysen. Det skal understrekes at målet med avhandlingen ikke er å gi en fullstendig analyse av alle diskursene som fremkommer i den aktuelle tidsperioden. Målet er heller å analysere frem de diskurser som er aktuelle for den nåtidige konflikt og som kan si oss noe om hvorfor kampen om meningstilskrivelse av naturressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja ser ut som den gjør i dag. Det skal understrekes at formålet med avhandlingen ikke er å fremme en diskurs fremfor en annen, men snarere undersøke motsetningsforhold mellom diskurser. Dermed må jeg også akseptere at avhandlingen vil et få et preg av å framføre ’polerte’ diskurser som konsentrerer seg om det konfliktfylte.

11

4 Analysestrategi I dette avsnittet vil første underspørsmål besvares: 1) Hvordan kan jeg skape et analytisk blikk som gjør meg i stand til å svare på avhandlingens problemformulering?

4.1 Analysestrategi som tilgang Analysestrategi er en praksis som består i å sette opp noen analytiske rammer for det vitenskapelige blikk som fører til at det sosiale trer frem som en vitenskapelig gjenstand (Esmark et al. 2005:10). Å benytte seg av en slik praksis innebærer en bevegelse fra den tradisjonelle ontologisk orienterte vitenskapsteori til den epistemologiske. Den ontologiske orienterte vitenskap spør til hva det betyr at gjenstanden eksisterer og det er deretter metode- reglene som avgjør hva som eksisterer. Den epistemologisk orienterte vitenskap spør ikke til hva som erkjennes, men til hvordan man erkjenner. Gjenstanden forutsettes ikke, noe som nettopp gjør at dens ontologi fremstår som tom. Fokus forskyves med andre ord fra å ontologisere feltet til å deontologisere det (Andersen 1999:13-14). Analysestrategi skal likevel ikke forstås som en løsrivelse fra tradisjonell metode, men som en strategi for hvordan man kan fastholde metodiske spørsmål innenfor en konstruktivistisk ramme (Esmark 2005:9, Andersen 1999:152). Mens den klassiske metodeforståelse opererer med et klart skille mellom teori, metodologi og metode, er alle disse elementer smeltet sammen på det analysestrategiske nivå i en ”pakkeløsning” (Esmark et al. 2005:9-11).

Analysestrategi er videre en strategi for hvordan man som epistemolog velger å konstruere andre aktørers iakttagelser som objekt for egne iakttagelser med henblikk på å beskrive fra hvilket iakttagelsespunkt de selv beskriver (Andersen 1999:14). Analysestrategien er derfor kjennetegnet ved ’annen ordens iakttagelser’ (Andersen 1999:13). Derfor vil petroleums- debatten i Lofoten, Vesterålen og Senja undersøkes gjennom iakttakelser av hvordan andre iakttagere beskriver debatten. De konkrete iakttagelsespunkt, altså hvor det iakttas fra, vil presenteres før analysen settes i gang.

Analysestrategien støtter seg til iakttagelsesledende begreper for at iakttagelser skal trede frem (Esmark et al. 2005:11). Valget av bestemte teoretiske begreper og kondisjonering av disse, fører til at det vitenskapelige blikk rettes mot gjenstanden på en slik måte at noen aspekter blir iakttagelige mens andre forblir blinde. Derfor er det i en hver analysestrategi tale

12

om et bevisst valg som har konsekvenser for hvordan det sosiale emergerer og skaper rammene for analysens konklusjoner (Andersen 1999:14, Esmark et al. 2005:7-11). Poenget er altså at jeg alltid kunne ha valgt andre begreper som verktøy samtidig som jeg også kunne ha valgt en annen type empiri . Måten den vitenskapelige gjenstanden fremkommer på vil altså være et produkt av min posisjon som iakttaker og mine analysestrategiske valg. Jeg kan gjennom denne avhandlingen derfor ikke hevde å ”produsere” sannheten, men heller representere en sannhet ut av mange mulige.

4.2 Operasjonalisering og kondisjonering av begreper Et sentralt aspekt ved en hver analysestrategi er å kondisjonere de begreper en velger ut som analyseverktøy (Andersen 1999). Kondisjonering innebærer å satte noen kriterier som muliggjør en bestemt iakttagelse, altså å sette opp noen rammer for når et teoretisk begrep viser seg i empirien (Andersen 1999). Laclau og Mouffes teoriapparat kan sies å befinne seg på et høyt abstraksjonsnivå. Ettersom de ikke har operasjonalisert sin egen diskursteori finnes det heller ikke noen klare eksempler på hvordan begrepene skal kondisjoneres. Dette etterlater meg både med et problem, men samtidig også med en grad av frihet i forhold til å gjøre dem operasjonaliserbare i en konkret analyse (Jørgensen og Phillips 2005:62).

Operasjonaliseringen av begrepene vil derfor være mer eller mindre min fortolkning og anvendelse av Laclau og Mouffes teori. Begrepene vil kondisjoneres etter hvert som de presenteres, og dermed gjøres det klart når jeg kan konstatere at de enkelte begreper fremkommer i empirien.

4.3 Konstruksjon av det empiriske arkiv 4.3.1 Pleiet semantikk Ettersom Laclau og Mouffe aldri har utført en analyse basert på egen teori, gir de heller ikke noen pekepinn på hva som er god eller ’riktig’ empiri. Konstruksjon av det empiriske arkiv er derfor et spørsmål om en analytisk sondring heller enn en teoretisk. På bakgrunn av dette finner jeg det hensiktsmessig å la meg inspirere av andre for å oppstille noen konkrete rammer for avhandlingens arkiv. Derfor vil jeg la meg inspirere av Reinhardt Kosellecks prinsipp om pleiet semantikk. Pleiet semantikk er i følge Kosselleck gjennomarbeidet skriftlig materiale som behandler emnet på en mere gjennomtenkt måte enn mange andre typer

13

materiale (Andersen1999:157). Pleiede kilder er for eksmepel ”(... ) skrevne tekster i form af love, betænkninger, vejledninger, redegørelser, notater, rapporter” (Rennison 2003:38). Motsatt er ikke-pleiede kilder mindre gjennomarbeidet, noe som for eksempel gjelder avisartikler og private utsagn av enkeltpersoner som har en interesse for å ytre seg på den ene eller andre måten. Pleide kilder vil i denne avhandlingen være dokumenter fra Norske regjeringer og Storting.

Å benytte meg av en pleiet semantikk fører til at jeg unngår å bli styrt av kilder som kan være preget av mer dagsaktuelle begivenheter og ytringer fra personer hvis rolle og interesse i debatten er uklar. Slike ytringer kan i ”verste fall” bare være en enkeltpersons mening omkring det aktuelle emnet på et gitt tidspunkt, og ikke en gjennomgående meningstendens i en periode. Utsagn av politikere på Stortinget om det aktuelle emne, vil jeg derimot behandle som pleiede kilder da jeg forutsetter at disse er mer gjennomtenkte ytringer.

Ved å fravelge visse typer kilder utelukkes det ikke at jeg også kan risikere å velge bort relevant og spennende materiale for det aktuelle gjenstandsfelt. For eksempel vil jeg ikke kunne få innblikk i hva folket i Lofoten, Vesterålen og Senja har ytret av meninger omkring områdets naturressurser så sant det ikke refereres til disse i regjerings- eller stortings- dokumenter. Det samme gjelder det interessante perspektiv om at trossamfunn har begynt å blande seg i debatten. Til tross for at et fravalg av ikke-pleiede kilder derfor også innebærer at det er relevante og spennende perspektiver som ikke fanges inn, anser jeg fordelene ved pleiet semantikk som større enn ulempene. Det vil blant annet kunne gi en kontinuitet i analysen ettersom kildene bygger på mer eller mindre samme premisser. Samtidig er kildene offentlig tilgjengelig for alle, noe som gir grunnlag for etterprøvbarhet.

4.3.2 Metode for konstruksjon av det empiriske arkiv Ut fra de ovenstående betraktninger om pleiet semantikk vil mitt empiriske arkiv bestå av offentlige dokumenter fra regjeringer og storting fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. Begrunnelsen for å sette slutten av 1950-årene som et starttidspunkt for empiriinnsamlingen er flere. Det ene er at det første oljefunn i Norge ble gjort 1969. Ved å sette en grense til omkring 10 år tidligere, er jeg i stand til å fange inn empiri som omhandler opptakten til oljefunnet i Norge og betraktninger knyttet til petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og

14

Senja. Dette er viktig i forhold til å kunne finne et startpunkt for diskursene jeg undersøker og dermed analysens nullpunkt i tid. Samtidig fungerer også dette som en helt konkret av- grensning for hvilke tidsperiode jeg arbeider med i avhandlingen. Med dette må jeg likevel akseptere at analysens nullpunkt er mer eller mindre selvkonstruert.

For å finne frem til relevant materiale har jeg etter råd fra det norske nasjonalbiblioteket foretatt søk i både stortingsarkivet og i nasjonalbibliotekets samling av offentlige regjerings-, stortings- og domstoldokumenter, også kalt Statsmaktene. Statsmaktene er mye brukt som historisk dokumentasjonsmateriale, og har siden 1814 hatt en sentral posisjon for forståelsen av det norske samfunn opp gjennom tidene (Nasjonalbiblioteket 2014). På grunn av en lettere oversiktlighet over relevant empiri i stortingsarkivet har jeg brukt Statsmaktene som en viktig kilde til å danne meg overblikk over empirien og videre søkt opp relevante kilder i det digitale stortingsarkivet.

Etter flere forsøk med ulike søkekombinasjoner har det vist seg at det er vanskelig å finne relevant empiri ved å benytte Lofoten, Vesterålen og Senja som en del av søkeordene samt ordet naturressurser. Ved å heller bruke en bredere betegnelse på området, nemlig Nord- Norge får jeg derimot flere treff noe som jeg, etter litt lesing i kildene, kan se skyldes at de første iakttakelser omkring petroleum som naturressurs i disse områdene omhandler utvinning i hele området nord for 62 breddegrad, og ikke bare områdende Lofoten, Vesterålen og Senja.

Ettersom jeg er interessert i å undersøke meningstilskrivelse av naturressurser med referanse til en aktualisering gjennom konflikten om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, finner jeg det også hensiktsmessig å inkludere petroleum i søkekombinasjonen. Søkekombinasjonen som gir flest relevante treff er ’Petroleum AND Nord-Norge’. Dette gir til sammen 1060 treff. Ved å videre avgrense disse til del 9 av stortingsforhandlingene, som er registerbindet over alt som blir diskutert årlig i Stortinget får jeg 28 treff med første treff i 1970. Ved å søke i registeret kan jeg danne meg et godt overblikk hvilke spesifikke kilder jeg videre må søke opp i arkivet. Ved søk i registerbindet søker jeg bredt og bruker søkeord som ’naturressurser’, ’olje’, ’petroleum’, ’nord’, ’Lofoten’, ’Vesterålen’ og ’Senja’ for å være mest mulig sikker på å innfange relevant empiri. Dermed kan jeg for eksempel fange opp når debatten kommer til å gå fra en bred betegnelse, altså fra petroleumsutvinning nord 62.

15

breddegrad til å omhandle de spesifikke områdene Lofoten, Vesterålen og Senja.

Som nevnt ønsker jeg også å innhente empiri som omhandler opptakten til oljefunnet, noe som krever empiri fra før 1970.Ved å bruke søkekombinasjonen ’Petroleumsforekomster AND Nord-Norge’ får jeg 556 relevante treff og 25 treff i del 9 av stortingsforhandlingene for perioden 1958-1970. Videre søker jeg på samme måte i disse dokumenter som i dokumentene fra perioden 1970-2014.

4.3.3 Lesemetode Min tilgang til konstruksjon av det empiriske arkiv er mer eller mindre abduktiv. Jeg kombinerer derfor en induktiv tilgang med en deduktiv tilgang hvor jeg leser et bredt utvalg av empiri samtidig som jeg har de sentrale analysespørsmål og analyseverktøy for øyet hele veien (Tjora 2010:191). Videre har jeg valgt å lese materiale med øye for argumenter som selvfølgelig er relevante for avhandlingens problemstilling, men som samtidig også fremstår som spennende å gripe fatt i. For å unngå at jeg ’faller i en felle’ hvor jeg påstår at argumenter som fremkommer i enkelte sitater er de sentrale argumenter i en fase av konflikten, har jeg installert en metodisk struktur i min lesing av kildene. Jeg leter derfor etter sitater som fungerer som gode illustrasjoner på hvilke argumenter som går igjen i samtlige kilder. Med andre ord har jeg sammenlignet materialet fra de ulike faser som fremkommer i analysen og ut fra dette funnet sitater som gjenspeiler et mønster i empirien.

I min gjennomgang av offentlige dokumenter er jeg blitt bevisst om dokumentenes forskjelligartet karakter. Ut fra dette er det særlig tre typer kilder som jeg anser som særlig relevante for avhandlingens problemformulering. I den grad disse kildene referer videre til andre kilder som kan anses som relevante, men som ikke nødvendigvis faller inn under de tre kategorier, tar jeg meg også frihet til å bruke disse som en del av det empiriske arkiv. De tre hovedkategoriene av kilder er:

1) Meldinger til Stortinget (Meld. St)5: Meldinger til Stortinget er: ”en rapport fra regjeringen om arbeid som er gjort på et spesielt felt, eller drøfting av framtidig

5 Meldinger til stortinget ble før 1. Oktober 2009 referert til som St.meld. nr. (årstall). I denne avhandlingen vil alle meldinger til stortinget fra både før og etter 2009 bli referert til som Meld. St samt med aktuelt nummerering, sesjonsårstall, og eventuelt sidetall dersom det er aktuelt. For eksempel: (Meld.St.26 1993-1994:25)

16

politikk. Meldinger brukes når regjeringen vil presentere saker for Stortinget uten

forslag til vedtak” (Stortinget 2010). Stortingsmeldingene gir tilgang til skiftende regjeringers iakttagelse av det aktuelle gjenstandsfelt opp gjennom tidene.

2) Oppfølginger i Stortinget på Meldinger til Stortinget samt spørsmål reist av stortingspolitikere. Dette materiale vil gi et innblikk i reaksjoner på regjeringens politikk fra partier og utvalg i Stortinget. Helt konkret vil dette være ytringer fra stortingets talerstol6 samt innstillinger fra komiteer.7

3) Vedtak som omhandler petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja samt lover og vedtatt i den aktuelle periode som omhandler naturressurser og som kan knyttes til debatten.

4.4 Presentasjon av teori Før avhandlingens teoretiske verktøykasse foldes ut, er det på sin plass å komme inn på hvorfor nettopp Laclau og Mouffes diskursteori anvendes. Deretter følger en redegjørelse av den vitenskapsteoretiske posisjon som avhandlingen plasserer seg innenfor, og som teorien utspringer fra.

4.5 Hvorfor Laclau og Mouffe? Når jeg utelukkende velger å benytte Laclau og Mouffes diskursteori er dette et bevisst fravalg av andre teoretikere. Bourdieu har for eksempel også som Laclau og Mouffe til dels rot i det historiske, her forstått som oppkomsten av ulike “felter” i det sosiale (Slaatta 2002:103-104). Bourdieu fokuserer på hvordan aktører innenfor et felt innehar bestemte posisjoner ut fra deres besittelse av ulike former for kapital (Mik-Meyer og Villadsen 2007:73-76). Hadde jeg anlagt dette blikket på mitt gjenstandsfelt, ville jeg for eksempel kunne undersøke aktørers makt og posisjonering i de ulike felter som opptreder debatten. Et

6 Debatter i Stortinget er referert i det som kalles Stortingstidende. Det henvises til disse ved betegnelsen S.tid samt med dato, årstall og sidetall. For eksempel: (S.tid.8. mars 1966:23). 7 Når det henvises til innstillinger fra komiteer på Stortinget betegnes dette som Innst. samt med bokstaven S (til Stortinget), nummerering, årstall og sidetall. For eksempel: (Innst.S.275 1973-74:23). Før 1. oktober 2009 var Stortinget også inndelt i et odelsting og et lagting. Derfor kan noen av innstillingene være merket med bokstavene L eller O for å markere at de var innstillinger til enten Lagtinget eller Odelstinget. For eksempel: (Innst.O.159 1962-1963)

17

problem kunne dog være at debatten inneholder for mange felter, og at det derfor ville være vanskelig å lage en god og fullstendig analyse av feltene og aktørenes posisjonering i disse innenfor avhandlingens begrensede omfang. Samtidig ville jeg heller ikke kunne svare på avhandlingens problemformulering da Bourdieu ikke arbeider med diskurser.

Et annet perspektiv man kunne velge å studere gjenstandsfeltet gjennom er for eksempel teorier fremført av Ulrich Bech som fokuserer på sosiale karakteristika i det senmoderne samfunn. Bech hevder at det i dagens samfunn er organisasjoner og internasjonale bevegelser som bidrar til at ulike problematikker kommer på den politiske dagsorden blant annet som følge av utviklingen av verdensomspennende medier. Dermed konkluderer Beck med at det sosiale transformeres ’nedenfra’ (Beck 2006). Med denne tilgangen kunne jeg altså undersøke om, og hvordan aktører uten for Stortinget forsøker å sette bestemte ting på dagsorden i konflikten. Jeg ønsker likevel å frigjøre meg fra en antakelse om at konflikten springer ut fra et bestemt sted i det sosiale, og anser derfor ikke Becks teori for å være optimal for denne avhandlingens problematikk.

Laclau og Mouffe har ingen antakelser om at det sosiale transformeres fra et bestemt sted, men antar heller at det sosiale er et resultat av politiske kamper som kan finne sted hvor som helst. Dermed har teorien frigitt seg fra alt som heter ideologi og forutinntakelser, og stiller med et åpent perspektiv hvor ingenting kan føres tilbake til underliggende posisjoner og nødvendigheter. Blikket rettes mot hvordan relasjonelle identiteter oppstår gjennom artikulasjon som følge av hendelser som skaper behov for reartikuleringer. Dette fører til en oppdeling i det sosiale og politiske rom hvor det sosiale forstås som midlertidige fastlåsninger, altså en slags orden, mens det politiske er selve kampen om en fastlåsning. Fokuset er på konflikt, meningens flytende karakter og den politiske kampen om å knytte et bestemt innhold til et bestemt uttrykk (Hansen 2005).

De nevnte betraktninger gjør etter mitt syn Laclau og Mouffes teori meget potent overfor avhandlingens problemformulering. Spørsmålet om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja er en konflikt hvor det kjempes om hvordan områdets naturressurser skal tilskrives mening, noe som indikerer at dette ikke er ensidig. Den politiske kampen og motstridighetene vil derfor kunne komme til syne som en vitenskapelig gjenstand gjennom

18

Laclau og Mouffes teoriapparat. Deres teoretiske begreper gir grunnlag for å undersøke hva som førte til at diskursene oppstod på et gitt tidspunkt samt deres konstruksjoner over tid. Dette vil videre gi mulighet til å diskutere om diskursene trekker på noen særlige politiske strategier for å fremme argumentasjon.

4.6 Avhandlingens vitenskapsteoretiske posisjon Laclau og Mouffes diskursteori tilhører en poststrukturalistisk tradisjon hvilket dermed også vil utgjøre avhandlingens vitenskapsteoretiske ståsted. Poststrukturalismen betegnes ofte som en kategori innenfor sosialkonstruktivismen (Jørgensen og Phillips 1999:15). I følge Esmark et al. 2005 kan de to tradisjoner likevel sies å være to selvstendige retninger som deler en rekke grunnpremisser. Dette er blant annet premissene om at viten skapes i sosial interaksjon og at verden ikke eksisterer ”der ute” som en objektiv sannhet, men snarere er et produkt av vår måte å kategorisere på (Esmark et al. 2005:7, Jørgensen 1999:13). Selv om det er flere meninger om hvordan sosialkonstruktivismen og poststrukturalismen henger sammen, så velger jeg å unnlate å fordype meg i denne problematikken. Jeg støtter meg heller til erfarne forskere som blant annet Esmark et al. (2005), Jørgensen og Phillips (1999) og Andersen (1999) sin plassering av Laclau og Mouffe innenfor den poststrukturalistiske retningen og begynner herfra.

4.7 Poststrukturalisme Poststrukturalismen vokste frem som en retning i Frankrike i 1960-årene, og har sitt utspring i strukturalismen. Selv om den gjennom prefikset ”post” lett kan bli tolket som en avisning av strukturalismen, er det heller snakk om en videreutvikling. Strukturalisme skal her forstås som den strukturelle lingvistikk fremført av lingvistikeren Ferdinand de Saussures (Esmark et al. 2005:12, Rendtorff 2003:217). Den sentrale tanke hos Saussures er at språket har en betydningsbærende rolle for meningsskapelse i samfunnet. Språket utgjør en fast lukket struktur som skaper mening gjennom elementers relasjoner. Det grunnleggende element i språket er i følge Saussure, tegnet. Tegnet består av to sider og kan defineres som enheten av forskjellen betegner/betegnet. Forholdet mellom dem er mer eller mindre tilfeldig. Meningen som knytter seg til det enkelte tegn er ikke innebygd i selve tegnet, men et resultat av sosial praksis. Det betegnede kan for eksempel være lydbilde H-U-N-D som ikke i seg selv har en naturlig tilknytning til det objektet som dukker opp i våres forestillinger når vi hører ordet.

19

Relasjonen er med andre ord tilfeldig, men opptreder likevel alltid sammen. Tegnenes individuelle mening er derfor bestemt gjennom relasjon til andre tegn. Til sammen utgjør forskjellige tegn en fast og lukket struktur hvor hvert enkelt tegn blir gitt sin mening gjennom alt det ikke er (Esmark et al. 2005:15-16, Jørgensen og Phillips 1999:19).

Saussure ser forholdet mellom betegner og betegnet og den språklige struktur som værende en sosial praksis, noe som også betyr at det kan endre seg med tiden. Dette impliserer igjen at forholdet mellom språk og virkelighet må være mer eller mindre arbitrert, noe sen- strukturalistisk- og poststrukturalistisk teori fremfører som et sentralt poeng (Jørgensen og Phillips 2005:18-19). Det er likevel noen forskjeller mellom strukturalisme og poststrukturalisme. Dersom man ser strukturalismen som et fiskenett, vil tegnene stå i et fast forhold til hverandre akkurat som knutene i nettet. Dette finner poststrukturalismen problematisk da det gjør det vanskelig å forklare tegns endring av betydning i ulike kontekster. I poststrukturalismen får tegn også sin mening gjennom å differensiere seg fra andre, men deres mening og måte å differensiere seg på kan skifte ved forskjellige situasjoner. Det finnes med andre ord ingen fast sentrum i strukturen. Konsekvensen er at ord ikke kan fiksere til å ha en bestemt mening og at strukturer kan endres (Jørgensen og Phillips 1999:19-21).

Dette bringer oss videre over i diskursbegrepet. Den desentrerte struktur omtales nemlig som diskurs i poststrukturalismen. Det poststrukturalistiske diskursbegrepet hevder at tegn kan gli i forhold til hverandre. Dette fører nettopp til at den språklige struktur brytes og at forskjellige meningskonstellasjoner kan skapes (Esmark et al. 2005:27, Jørgensen og Phillips 2005:20, Andersen 1999:93-94). Derfor er også diskursen konstituerende for den sosiale verden, og mennesker kan kun iaktta og erkjenne verden gjennom diskursen. Ettersom diskursbegrepet har en flytende og kontingent karakter vil det med andre ord aldri eksistere et underliggende objektivt nivå som en given sosialitets årsak kan henvises til (Hansen 2004:392). Kjøper man dette poenget, som man nesten blir nødt til når man støtter seg til en poststrukturalistisk analysestrategi, må en undersøkelse av diskursers formering også selv være en diskurs. Det finnes med andre ord ikke noe privilegert og uavhengig iakttagerpunkt utenfor det sosiale (Esmark et al. 2005:10). Oppsummert er den overordnede ide om diskursteori at sosiale fenomener aldri er totale og fastlåste. Mening kan aldri bli ultimativt fiksert, noe som åpner

20

opp for at det kan kjempes om definisjoner og at det sosiale til en hver tid kan forandres (Jørgensen og Phillips 2005:18).

4.8 Laclau og Mouffes diskursteori Ved å utfolde begrepene som skal benyttes som analyseverktøy blir det også klargjort hvordan andre underspørsmål skal besvares: Hvordan har diskursene omkring petroleums- utvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja oppstått og utviklet seg frem til i dag ? Før de konkrete begreper presenteres, vil det bli gitt en liten introduksjon til Laclau og Mouffes utgangspunkt for utarbeidelsen av en diskursteori.

4.8.1 Fra marxisme til poststrukturalisme Ernesto Laclau og Chantal Mouffes teoretiske hovedverk er Hegemony and Socialist Strategy hvilket det også i hovedsak vil bli trukket på i denne avhandlingen. Laclau og Mouffe har sine teoretiske røtter i den strukturelle marxismen fra slutten av 1960-tallet, men har utviklet sin teori i en poststrukturalistisk retning (Hansen 2005:177). Marxismen konfliktfokus blir ført over i et postmarxistisk uttrykk der klassekampen er avløst av den diskursive kamp (Laclau og Mouffe 1985). Marxismens tese om at historien drives frem av motsetningsforhold mellom grupper i samfunnet videreføres, men Laclau og Mouffe aviser at dette er konstante fikserte grupper samt at det økonomiske er determinerende i samfunnet (Hansen 2005:178-179).

I følge Niels Åkerstrøm Andersen (1999) er Laclau og Mouffe de eneste som fra grunnen formulerer diskursteorien som en politiske teori. En diskursanalyse blir derfor ”i grunden en politisk analyse af, hvordan kontingente relationer bliver fastlåst på èn måde men kunne være fastlåst på mange andre måder.” (Andersen 1999:92,97) Med andre ord bygger Laclau og Mouffe sitt diskursbegrep på poststrukturalismens vesentlige påstander om at strukturen er åpen og foranderlig. Samtidig avvises det at det finnes en essensiell forståelse av virkelig- heten og at man er i stand til å gjengi verden objektivt (Jørgensen og Phillips 1999:19-21,44 )

I de kommende avsnitt vil avhandlingens verktøykasse presenteres og kondisjoneres.

21

4.9 Dislokasjon I en diskursanalyse med utgangspunkt i Laclau og Mouffe er det begrepet om dislokasjon som setter narrativet i gang. Begrepet åpner nemlig opp for at det i det hele tatt kan være mulig å kartlegge diskurser og dermed undersøke hvordan det kjempes om meningsutfylling. Begrepet dislokasjon refererer til at noe er ute av ledd hvilket innebærer at vi ikke bare kan gjøre “som vi pleier å gjøre”, men tvinges til å søke nye veier (Laclau og Mouffe 1985:142, Hansen 2005:180). Diskursteorien antar at skapelsen av alle nye prosjekter, også kalt reartikulasjonsforsøk, starter med at man opplever dislokasjoner. Første skritt i en diskursanalyse med utgangspunkt i Laclau og Mouffe vil derfor ifølge Allan Dreyer Hansen, være å lete etter en eller flere dislokasjoner som åpner feltet for hegemonisk kamp. Identifikasjonen av en dislokasjon fastsetter analysens nullpunkt i tid, og fungerer videre som et utgangspunkt for eventuelle periodiseringer som følge av flere dislokasjoner (Hansen 2005:180-185).

4.9.1 Dislokasjon som periodiseringsverktøy Den første dislokasjon, som også skal tjene som analysens nullpunkt, må nødvendigvis være det som setter debatten om naturressurser i det aktuelle området i gang. Derfor vil jeg lete etter de første iakttagelser omkring petroleumsutvinning og forholdet til andre naturressurser i det aktuelle empiriske området. Deretter vil begrepet om dislokasjon brukes som en struktureringsmetode for å dele analysen inn i det jeg kaller historiske faser. Med en fase menes tiden mellom to dislokasjoner, og det er her diskursene vil analyseres frem.

For å gjøre det mulig å analyse frem dislokasjoner vil jeg stille opp noen kondisjonerende kriterier for når dette kan iakttas. Jeg vil i hovedsak legge vekt på er form for brudd, altså endringer som fører til at en hegemonisk kamp vokser frem. Dislokasjon vil i denne avhandlingen kunne iakttas på tre forskjellige måter: 1) Dersom nodalpunkter transformeres og/eller 2) ved at et eller flere nye momenter artikuleres inn i en diskurs så det etableres et nytt motstandspunkt en annen diskurs ser seg nødt til å ”svare på” og/eller 3) dersom en posisjon oppnår hegemoni omkring et spørsmål, og dette fører til at en ny hegemonisk kamp vokser frem. Det vil senere bli nærmere redegjort for begrepene nodalpunkt, momenter og hegemoni, noe som vil gjøre det lettere å få et konkret bilde av hva denne kondisjonering innebærer.

22

4.10 Diskursbegrepet Når analysens nullpunkt i tid er satt, er neste skritt å analysere frem diskursene og de kommende dislokasjonene. Laclau og Mouffe har utviklet diskursbegrepet til å omfatte alle sosiale praksiser og relasjoner i tillegg til den språklige dimensjon. Dermed dekonstrueres skillet mellom diskursive og ikke-diskursive praksiser, og det hevdes at alle objekter er konstituert som diskursive objekter. Det er altså ingen ontologisk forskjell mellom det som kan betraktes som språklige og atferdsmessige aspekter av en sosial praksis. Diskursen er ikke begrenset til det indre mentale liv, men til de offentlige tilgjengelige og grunnleggende betydningsrammer som muliggjør praktisering av det sosiale liv (Laclau og Mouffe 1985:107).

Samtidig som Laclau og Mouffe utvider diskursbegrepet og henter kritisk inspirasjon i poststrukturalistiske og marxistiske tanketradisjoner, tar de også utgangspunkt i Saussures strukturalistiske tegnbegrep. Sammensetning av et uttrykk (en betegner) med et bestemt innhold (det betegnede) er likevel ikke fastlagt på forhånd, men snarere et resultat av en prosess hvor de to sider av tegnet kobles sammen. Denne prosess betegnes av Laclau og Mouffe som en artikulatorisk praksis, og dette utgjør grunnlaget for etableringen av en diskurs. En diskurs definerer de som “the structured totality resulting from the articulatory practice” (Laclau & Mouffe 1985:105). Artikulasjon kan defineres som en hver form for praksis som etablerer relasjoner. Dette vil bli nærmere forklart i de kommende avsnitt.

Ettersom diskurser alltid er kontingente, vil mening aldri kunne bli mer enn delvis fiksert. Dette betyr også at det alltid vil finnes noen forstyrrende elementer utenfor diskursen. Feltet utenfor kaller Laclau og Mouffe for det diskursive felt. Forskjellen på diskurs og diskursivitet blir derfor forskjellen mellom det flytende og det fikserte (Laclau og Mouffe 1985:11). Diskursive formasjoner er med andre ord formasjoner som består av relaterte elementer som ”in certain contexts of exteriority can be singnified as a totality” (Laclau og Mouffe 1985:106).

Laclau og Mouffe etterlater oss likevel med et spørsmål om når noe er en strukturert helhet og dermed fremstår som en diskurs. Niels Åkerstrøm Andersen (1999) foreslår at en diskurs kondisjoneres i forhold til diskursiviteten hvor diskursen kan iakttas som en partiell fiksert

23

diskursiv formasjon. Ledeforskjellen diskurs/ diskursivitet byr i følge Andersen likevel på problemer da Laclau og Mouffe er særdeles åpne i forhold til hvilken diskurser som kan gjøres til gjenstand for en diskursanalyse (Andersen 1999:151-157). Derfor kan man til enhver tid argumentere for andre måter at trekke grensene på (Hansen et al. 2004:16). Det kan likevel være litt hjelp å hente hos Laclau og Mouffe i det de sier at: ”(…) The discursive formation can also be seen from the perspective of the regularity in dispersion, and be thought, in that sense, as an ensemble of differential positions.” (Laclau og Mouffe 1985:106). Understreket tekst i ovenstående sitat står i kursiv i original). Dette innebærer at en diskurs vil emergere i analysen når differensierte posisjoner gis mening i forhold til hverandre og dermed fremgår med en avgrensning.

Spørsmålet jeg stiller min empiri for å kunne dømme diskurs er derfor: Finnes det et mønster i empirien hvor noen emner gjentatte ganger trekkes frem og gjøres til gjenstand for iakttagelse? Ettersom jeg er interessert i den politiske kamp om meningsfastsettelse vil jeg, dersom jeg kan svare ja på det første spørsmålet, videre spørre min empiri om det innenfor dette mønsteret nettopp finner sted en kamp om å fremme en fiksering fremfor en annen. Jeg vil derfor spørre om det finnes et sentralt spørsmål som diskursene kjemper om å få svare på. Dersom svaret er ja på begge, dømmes det diskurs.

Det skal presiseres at jeg kunne ha sporet blikket mitt inn på flere diskurser i de ulike fasene, men velger å redusere kompleksiteten ved å fokusere på 2 motstridende diskurser i hver fase. Dette fordi jeg mener det skaper best mulig vilkår for å undersøke selve kampen knyttet til meningstilskrivelse av naturressursene i Lofoten, Vesterålen og Senja.

4.11 Antagonismer og hegemoni Begrepene som skal hjelpe meg til å identifisere to motstridende diskurser er blant annet antagonismer og hegemoni. Ettersom diskurser krever en grense forstått som et diskursivt ytre for å kunne konstituere seg, vil det alltid være krefter som en diskurs er definert i motsetning til. Det finnes altså alltid noe utenfor diskursen som gjør at en endelig fiksering ikke er mulig. Dette annet utrykker det diskursen ikke er, og fremstår med en truende karakter. Laclau og Mouffe kaller dette for antagonismer, og diskurser inngår derfor i et antagonistisk forhold med hverandre (Laclau og Mouffe 1985:122-127,134, Howarth 2005:151). Ettersom jeg er

24

interessert i å undersøke motsetningsforhold mellom to diskurser vil begrepet om antagonismer hjelpe meg i identifiseringsprosessen. Jeg vil altså spørre til om en diskurs prosjekt, altså formål, trues av et annet prosjekt hvor begge prosjekter ikke kan ’innløses’ samtidig. Dersom svaret er ja har jeg å gjøre med et antagonistisk forhold mellom to diskurser.

Det er nettopp avdekningen av prosjekter, eller det som Laclau og Mouffe også kaller hegemoniske praksiser, som er diskursanalysens formål (Andersen 1999:97). Laclau og Mouffe knytter i hovedsak dette til en avdekning av samfunnets overordnede relasjoner, men deres teori har i følge Hansen (2005) også potensiale til mindre politiske prosesser (Hansen 2005:194). De politiske kamper i samfunnet handler om å knytte forskjellige elementer til forskjellige prosjekter med mål om å konstruere stabile meningssystemer. En slik stabilisering kaller Laclau og Mouffe for sedimentering og dette er det hegemoniske prosjekts endelige mål selv om stabiliseringen alltid bare vil være midlertidig (Laclau og Mouffe 1985:134-145). Laclau oppsummerer logikken slik: ”Hegemoni er i denne forstand betegnelsen for en aldrig tilendebragt operation; det vil sige forsøget på at skabe en fiksering, som alltid på en eller anden måde vil være truet.” Laclau fremfører også at riktig hegemoni først er oppnådd når den politiske innførsel av et prosjekt er glemt (Andersen m.fl. 1986:107).

På bakgrunn av ovenstående kondisjoneres en hegemonisk praksis som en prosess hvor det kjempes om å innta en definerende posisjon i en given konflikt og dermed skubbe en annen virkelighetsfortolkning til side. Hegemoni vil fremkomme i det empiriske materialet når en posisjon etableres som en virkelighetsforståelse, altså når det på et gitt tidspunkt oppstår en form for aksept eller enighet om et nytt ordensforhold. Et eksempel er dersom det i empirien kan iakttas en kamp mellom to diskurser om å få bestemme om en naturressurs skal utnyttes eller ikke, og den ene av posisjonene vinner frem, for eksempel gjennom et stortingsvedtak. Dette betyr likevel ikke at jeg ikke leter etter nye antagonismer og hegemoniseringer i nye faser. At en posisjon inntar hegemoni i en fase, kan derfor lede videre til nye dislokasjoner som innledere en ny fase. Dislokasjoner kan i denne avhandlingen likevel fremkomme uten at en posisjon nødvendigvis har inntatt hegemoni (jf. avsnitt om dislokasjon som periodiseringsverktøy).

25

4.12 Fra elementer til momenter gjennom artikulasjon For at en diskurs skal kunne bygges opp og inngå i et hegemonisk prosjekt, kreves som tidligere nevnt en artikulasjonsprosess. Dette betyr at forskjellige elementer som ikke trenger å ha noe nødvendig forhold til hverandre, etablerer relasjoner som gjør at deres betydning endres. Begrepet artikulasjon skal derfor forstås som en prosess der enkelte elementer gjennom å kjedes sammen får deres spesifikke betydning fra den gjeldende sammen- kjedingen. Etter en slik artikulasjonsprosess som etablerer differensielle posisjoner kalles elementene for momenter (Laclau og Mouffe 1985:105). Elementene som artikuleres inn i en diskurs vil altså gjøres ekvivalente (like) for å differensiere seg mot noe annet. Sammen- koblingen av elementer kaller Laclau og Mouffe for ekvivalenskjeder (Laclau og Mouffe 1985:113). Artikulasjon skaper med andre ord diskursen og forholdet mellom artikulasjon og diskurs kan dermed forstås som forholdet mellom praksis og struktur/system. Dermed vil en diskurs fra diskursanalytikerens iakttagelsesposisjon som nevnt ha karakter av et ordnet mønster av forskjeller (Andersen 1999:89-90).

I denne avhandlingen vil argumenter være det samme som elementer. Dersom forskjellige argumenter har det samme formål, altså forsøker å fremme den samme posisjon og det samme meningsbudskap, vil de utgjøre en ekvivalenskjede. Med teoriens egne ord vil jeg altså lete etter en sammenheng mellom elementer hvor sammenhengen fører til at forskjellene mellom dem nedtones og de begynner å uttrykke noe identisk (Laclau & Mouffe 2002:81). Et eksempel på hvordan dette kan fremtrede i empirien kan iakttas gjennom denne uttalelsen fra stortingets talerstol: ”Boring utenfor Troms/Finnmark vil derfor ikke representere noen teknisk utfordring, men vil befinne seg langt innenfor den sikkerhetsmargin man har erfaring med når det gjelder oljeboring til havs. (…) Til dette kommer at en i dag har enda bedre teknisk utstyr. At Norge topper listen og har de strengeste sikkerhetsbestemmelser for oljeboring til havs, understreker ikke minst at virksomheten vil foregå innenfor et akseptabelt risikonivå”. (S.tid.10.mars 1977:3029). Her blir et argument om erfaring koblet sammen med argumenter om godt teknisk utstyr, strenge sikkerhetsbestemmelser og et akseptabelt risikonivå. Dette er argumenter som samlet sett uttrykker et identisk formål, nemlig å argumentere for at boring utenfor Troms og Finnmark ikke representerer noen utfordring og derfor er mulig og ønskelig.

26

For hver ny fase som opptreder, vil jeg holde øye med om momenter fra tidligere faser videreføres i nye faser, og eventuelt om deres innhold endres som følge av at de inntrer i en ny ekvivalenskjede og et nytt prosjekt. Samtidig vil det selvfølgelig legges vekt på det nye som opptrer i en ny fase.

4.13 Nodalpunkter og flytende betegnere Som vi ser i avsnitter over, krever elementer et felles formål å samle seg omkring for å kunne koble seg til momenter og inngå i en artikulasjon. Som nevnt i avsnittet om diskursbegrepet er dette fordi det er et meningsoverskudd i det diskursive felt som umuliggjør en endelig fiksering. Derfor har diskursen bruk for noe som kan stoppe dens konstante flyt av mening: ”Any discourse is constituted as an attempt to dominate the field of discursivity, to arrest the flow of diffenrences, to construct a centre. We will call the privileged discursive points of this partial fixation, nodal points.” (Laclau og Mouffe 1985:112. Understreket tekst i ovenstående sitat står i kursiv i original). Nodalpunktene opptrer som sentraliserende tegn som etablerer delsvist fiksert meningsfullhet, og de artikulerte omkringliggende momenter i ekvivalens- kjeden får sin identitet gjennom deres innbyrdes relasjon til dette punktet. I Laclau og Mouffes senere verker har nodalpunktet ofte blitt omtalt som en tom betegner. En tom betegner er mer eller mindre tømt for mening og kan derfor komme til å bety hva som helst, alt etter hvilken mening den tilskrives. Poenget er at betegnerne ikke sier så mye i seg selv før de settes i forbindelse med andre tegn (Hansen 2005:181, Jørgensen og Phillips 2005:63).

Selv om nodalpunkter får en særstatus i en diskurs, er de bare elementer i det diskursive felt når de ikke ”deltar” i et prosjekt enten som nodalpunkt eller moment. Dette betyr også at de ikke er endelig fikserte. For eksempel kan ’kroppen’ være en relativ tom betegner som kan fungere som et samlende punkt i den medisinske diskurs, men samtidig opptre som en flytende betegner i kampen mellom den medisinske diskurs og en diskurs om alternativ behandling (Jørgensen og Phillips 2005:38-39, Laclau og Mouffe 1985). Begrepet ’flytende betegner’ vil i kommende analyse være et verktøy for å kunne se om det er begreper som det særlig kjempes for å fiksere til en bestemt betydning. Konkret vil dette bety momenter eller nodalpunkter som begge diskurser kjemper om å meningsutfylle på samme tid.

Et ’nodalpunkt’ kondisjoneres i denne avhandlingen ut fra dets sentraliserende evne. Helt

27

konkret vil jeg lete etter tegn som står i fronten for et bestemt formål, altså et hegemonisk prosjekt, og som andre tegn gjentatte ganger og med en selvfølgelighet knytter seg til samt er meningsbetydende for hele diskursen. Hvis vi ser tilbake på sitatet fra forrige avsnitt fra stortingets talerstol (s. 26) kan man for eksempel se at argumentene samler seg rundt et prosjekt som forsøker å fremme utvinning av olje. Elementer blir altså til momenter rundt et hegemonisk prosjekt hvis formål er å fremme nettopp dette. Tegnet ’utvinning’ er med andre ord det samlende tegn som alle momentene knytter seg til og kan dermed iakttas som et nodalpunkt. Dette gir også videre grunnlag for å lete etter et motsetningsforhold hvor prosjektet ’utvinning’ trues og på samme tid selv er truende da bare et av de to motstridende prosjekter kan innløses samtidig.

4.14 Subjektet og subjektposisjoner Det er gjennom dislokasjoner og etterfølgende hegemoniske prosjekter at subjektet gjør sin inntreden i Laclau og Mouffes teori. Subjektet er nemlig det som står ”bak” beslutningen som lukker hullet i strukturen etter en dislokasjon (Hansen 2005:180-181, Laclau 2002:155). Laclau og Mouffe avviser at det finnes autonome og selvstendige observerbare subjekter. Diskursene skaper og gir folk forskjellige subjektposisjoner forstått som måter å tale og agere på, og det er gjennom språket at posisjonene synliggjøres (Laclau og Mouffe 1985:114-122, Jørgensen og Phillips 2005:52-54). Omtrent som mening opptreder kontingent i det diskursive felt og dermed ikke kan fikseres fullstendig, kan heller ikke subjektet fikseres i en fast identitet. Sosiale aktører tilbydes derfor mange forskjellige posisjoner i forskjellige diskurser (Hansen 2005:181). Tanken om subjektet som interpellert i forskjellige identiteter henter Laclau og Mouffe fra Louis Althusser. De tar likevel avstand fra hans påstand om at det er ideologiske praksiser bestemt av underliggende strukturer som konstituerer subjektet (Laclau og Mouffe 1985:115, Jørgensen og Phillips 1999:24-28).

På bakgrunn av diskursteoriens tilgang til subjektet vil man kunne få et blikk for hvordan ulike subjektposisjoner opptrer i diskursene om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Man vil likevel aldri kunne spørre til hvorfor de opptrer i nettopp en diskurs frem for en annen. Ettersom problemformuleringen ikke åpner opp for å studere konkrete subjekt- posisjoner, men har et perspektiv som i hovedsak spør til konstruksjonen av diskurser, vil fremkomsten av subjektposisjoner ikke ha hovedfokus i analysen. Subjektposisjoner vil

28

likevel analyseres frem dersom de kan iakttas å være en del av diskursene. De kondisjoneres derfor som identiteter som emergerer i diskursene ved at de gjennom iakttakelser kommer til å fremstå på en særlig måte. Et sitat fra Stortingstidende 15. juni 2006 kan fungere som eksempel: “Befolkningen i Nordland trenger å få tilbake optimismen, slik at de som er flyttet fra Nord-Norge, kan ønske å flytte tilbake igjen til landsdelen.” (S.tid.15. juni 2006:2806) Her kan man se at befolkningen i Nordland treder frem som en subjektposisjon som tillegges bestemt egenskaper. Dette kan videre være med på å begrunne at en særlig handling er nødvendig, og subjektposisjonen kan dermed inngå som en del av en argumentasjonen.

4.15 Illustrasjon av analysen Konstruksjonen av verktøykassen har nådd sin ende og vi skal snart gi oss i kast med analysen. Nedenfor vises en illustrasjon av analysen som er inspirert av Niels Åkerstrøm Andersen (Andersen 1999). Det undersøkes hvordan elementer (her forstått som argumenter) kjedes sammen til momenter (X) i en ekvivalenskjede og samler seg rundt et sentraliserende nodalpunkt som kommer til å virke meningsbetydende for hele diskursen. For hver fase som fremkommer vil som nevnt to antagonistiske diskurser analyseres frem. Motsetningsforholdet mellom dem illustreres ved at de befinner seg på hver sin side av differenslinjen.

29

4.16 Oppsummering og konklusjon av første analysespørsmål Det første spørsmålet som stilles i avhandlingen er: Hvordan kan jeg skape et analytisk blikk som gjør meg i stand til å svare på avhandlingens problemformulering? Med spørsmålet som ledetråd har det vært mulig å oppstille noen rammer og verktøy som muliggjør den videre analyse, og som i siste ende skal gjøre meg i stand til å svare på oppgavens problem- formulering. Svaret på det første spørsmål er at det analytiske blikk skapes gjennom å ta en rekke valg. Innledningsvis ble det for eksempel redegjort for at et hvert valg av analyse strategi er et valg med konsekvenser, og at funnene i min analyse derfor alltid vil være kontingente. Videre har jeg tatt et valg om å anvende Laclau og Mouffes diskursteori, og sentrale begrepsverktøy fra denne, blant annet fordi de undersøker hvordan mening skapes gjennom politiske kamper i samfunnet. Jeg har også tatt et valg om å opererer på annen orden og dermed iaktta andres iakttagelser, og ikke selv utføre direkte iakttagelser. Jeg har samtidig også redegjort for valg knyttet til konstruksjonen og anvendelsen av det empiriske arkiv og samt avhandlingens vitenskapsteoretiske posisjon. Gjennom en analytisk kondisjonering av begrepsverktøyet har jeg klargjort hvilke spørsmål jeg stiller min empiri for å kunne konstatere at et begrep fremkommer i empirien. Dette for å sikre en gjennomsiktighet i min analyseteknikk.

30

5 Analyse Denne analysedelen har som formål å besvare underspørsmål 2: Hvordan har diskursene omkring petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja oppstått og utviklet seg frem til i dag?

5.1 Dislokasjon 1 Begrepet om dislokasjon er som nevnt det som setter analysen i gang. I den første delen av analysen vil jeg derfor undersøke hvordan konflikten om naturressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja oppstår ved at noe oppleves som værende ’ute av ledd’ og fører til nye måter å handle på.

5.1.1 Havet - mer enn fisk og skipsfart ? Den 29. oktober 1962 mottar norske myndigheter et brev fra det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum. Brevet kommer omkring fire år etter at Norges Geologiske Undersøkelser konkluderer i et brev til det norske utenriksdepartement i forbindelse med FNs havretts- konferanse i Genevè i 1958 at: "Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst" (Det Kgl. utenriksdepartement 25. Februar 1958 i Erlandsen 1982:80). I brevet fra Phillips petroleum stod følgende:

”We have reasons for believing that the geological basin in which large reserves of natural gas have been discovered in Holland may be extended northward into the Norwegian portion of the North Sea. Therefore, Phillips Petroleum Company is interested in obtaining from the Norwegian Government an oil and gas concession covering the lands laying beneath the territorial waters of Norway plus that portion of the continental shelf lying beneath the North Sea which may now or in the future belong to be under the jurisdiction of Norway. In return for such concession, Phillips would obligate itself to conduct a reconnaissance seismic survey of that area of the North Sea which might come under Norwegian jurisdiction.” (Phillips Petroleum Company 1962, hentet fra Kvendseth 1988) ! I etterkant av brevet fra Phillips Petroleum skjer det som synes å bli opptakten til uttak av en ny type naturressurs på norsk grunn. Norske myndigheter hviler ikke lenger på undersøkelsen som konkluderte med at det ikke finnes petroleum i Nordsjøen, men går aktivt inn i en prosess som kan sikre landet petroleumsressurser. Med andre ord utfordres den norske stat i sin

31

tilnærming til naturressurser, noe som fører til handling. Ved kongelig resolusjon av 31. mai 1963 proklamerer Norge sin suverenitet over havbunnen og dens undergrunn:

”Havgrunnen og undergrunnen i det undersjøiske områder utenfor kysten av Kongeriket Norge er undergitt norsk statshøyhet for så vidt angår utnyttelse og utforskning av naturforekomster, så langt havets dybde tillater utnyttelse av naturforekomstene uten hensyn til de ellers gjeldende sjøgrenser, likevel ikke ut over midtlinjen i forhold til andre stater.” (Lovdata 1963, Kgl.res.31. mai 1963)

Proklamasjonen etterfølges av lov av 21. juni 1963 nr. 12 om utforskning og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster som fastslår at retten til undersjøiske naturforekomster tillegges staten. Bak proklamasjonen og loven ligger det iakttagelser om at flere land har begynt å kreve rett til havområder, samtidig som muligheten for olje og gassforekomster i Nordsjøen spiller en sentral rolle:

”I de seneste år er det utvist stor interesse for utnyttelse av de naturlige ressurser som finnes i kontinentalsokkelen.(…)Også Danmark har truffet vedtak om å utøve statshøyhet over kontinentalsokkelen utenfor territorialgrensen på grunn av de olje og- og naturgassforekomster som man regner med kan være i Nordsjøen.” (Innst.O.159 1962-1963)

Videre følges det i årene som kommer opp med regler for utnyttelse og utforskning av undersjøiske naturressurser samtidig som det etter forhandlinger blir inngått en avtale med Danmark og Storbritannia om avgrensning av kontinentalsokkelen (Meld.St.22, St.prp.68, 1965-1966). I 1965 tildeles 9 selskap eller grupper av selskap utvinningstillatelser sør for 62. breddegrad langs den norske kyst, og letingen etter petroleumsforekomster går i gang her. I følge Høyrepolitikeren Edvard Hambro er tillatelsene gitt i Sør-Norge fordi det er her olje- selskapene antar det er størst sjanse for å finne olje (S.tid.8. mars 1966:2257). I stortings- melding 22 (1965-66) har man likevel registrert at det også er en interesse for den nordlige delen av landet. ”Fra oljeselskapene er det underhånden rettet forespørsel om åpning av deler av den norske kontinentalsokkel nord for 62. breddegrad for undersøkelser. (…) Før en avgjørelse treffes vil spørsmålet om hvilken innvirkning slike undersøkelser vil ha på den øvrige næringsvirksomheten på denne del av kontinentalsokkelen bli vurdert. Særlig vil det bli tatt hensyn til

32

de virkninger undersøkelsen kan ha for fiske og skipsfart.” (Meld.St.22 1965- 1966)

Som nevnt i avsnittet om konstruksjonen av det empiriske arkiv, ser det ut til at konflikten i begynnelsen handler om utvinning av petroleum nord for 62. breddegrad. I det ovenstående sitat kan man se at kysten nord for 62. breddegrad iakttas med en mer forsiktighet enn det som er tilfellet sør for 62. breddegrad, blant annet fordi man er redd for konflikt med en annen naturressurs, nemlig fisk som her nevnes som en næring. Omkring drøftelsene av Stortings- melding 22 uttaler derimot Hambro at: ”De aller fleste undersøkelsestillatelser er til nå gitt i området sør for 62. breddegrad, men det er selvfølgelig intet i veien for å gi dem lenger nord.” (S.tid.8. mars 1966:2257). Før det i det hele tatt er funnet noen form for drivverdige funn av olje og gass på norsk sokkel, kan man iaktta en begynnende uenighet omkring naturressurser i hele området nord for 62. breddegrad.

At nord for 62. breddegrad kommer til å utgjøre en slags ”magisk” grense gjøres også klart i 1971 hvor industrikomiteen fremsetter de ti oljebud som en prinsipperklæring for olje- virksomheten i Norge. Området nord for 62. breddegrad er det eneste området som blir særskilt omtalt, og det niende bud lyder som følger: ”Det velges et aktivitetsmønster nord for 62. breddegrad som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.” (Innst.S.294 1970-71:638). Med dette indikeres det at man har tanker om å starte leteboring nord for 62. breddegrad, men man forholder seg stadig varsomt til landsdelen. Scenen er dermed satt for et skille mellom utnytting av petroleumsressurser nord og sør for 62. breddegrad. Dette er et skille som legger grunnlaget for en diskursiv kamp om meningstilskrivelse av naturressurser nord for denne grensen og som med tiden skal komme til å omhandle områdene Lofoten, Vesterålen og Senja.

Analysens nullpunkt kan med andre ord settes til starten av 1970-tallet hvor de første iakttagelser om petroleum under den norske havbunnen og et skille mellom naturressurser nord for 62. breddegrad gjør seg gjeldende. Det er dermed tid for den videre analyse.

5.2 Analyse av diskursenes konstruksjon Analysens nullpunkt er på plass og det er nå klart for å analysere frem diskurser samt å dele analysen inn i historiske faser. Blikket er rettet mot hvordan meningstilskrivelse av natur-

33

ressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja har utviklet seg i løpet av tidsperioden 1970-2014 ut fra kommunikasjonen fra de politiske partier på Stortinget. Spørsmålet er med andre ord hva som ligger bak måten naturressursene i området tilskrives mening i dag. Som nevnt i analyse- strategiavsnittet er blikket mitt sporet inn på å lete etter antagonistiske diskurser. Dette begrunnes med at det er selve kampen jeg er interessert i å undersøke og ikke punkter hvor det kan iakttas enighet blant partiene på Stortinget. For ordens skyld gjøres det oppmerksom på at partiene videre vil betegnes med offisielle forkortelser.8

5.3 Fase 1: 1970-77: Å utvinne eller ikke utvinne nord for 62 ̊ N Den første grundige gjennomgang av mulighetene for petroleumsutvinning nord for 62. breddegrad kommer i ’Stortingsmelding 91 (1975-76) - Petroleumsundersøkelser nord for 62 ̊ N’. Da meldingen legges frem har man i flere år diskutert petroleumsvirksomhetens rolle i det norske samfunn og kommet frem til et felles mål om at petroleumsutvinning skal bidra til ”(…) et kvalitativt bedre samfunn.” (Meld.St.91 1975-76). Bak målsetningen ligger iakttagelser om at inntektene fra petroleumsutvinning skaper store muligheter for en utvikling av velferdsstaten: ”(…) De økonomiske muligheter må benyttes til å skape en større likhet i levestandard og på annen måte, til å forebygge sosiale problemer og til å utvikle en mer miljø-og ressursvennlig produksjon.” (Meld.St.25 1973-1974:6). Selv om man i stor grad er enig i den overordnede samfunnsøkonomiske målsetning, er man ikke enig i hvor petroleumsaktiviteten skal foregå. Dette knytter seg spesielt til den ”magiske grensen” nord for 62. breddegrad.

Stortingsmelding 91 legges frem av en Ap-regjering, og meldingen legger grunnlaget for det store stridspunktet i fase 1, nemlig om man skal åpne opp områdene nord for 62.breddegrad for petroleumsvirksomhet. Det handler med andre ord om man i det hele tatt våger å undersøke om det kan finnes petroleum nord for 62. breddegrad. Svaret på dette er det som utgjør de to antagonistiske diskurser som kommer til å prege fase 1. De to nodalpunkter som settes opp mot hverandre er på den ene siden ’utvinning’ og på den andre siden ’ikke- utvinning’.

8 Arbeiderpartiet (Ap), Sosialistisk Venstreparti (SV), Senterpartiet( Sp), Kristelig Folkeparti (KrF), Fremskrittspartiet (FrP), Høyre og Venstre betegnes med hele navnet. Partienes plassering på den politiske akse kan ses i bilag 3.

34

5.3.1 Utvinning Konklusjonen fra stortingsmelding 91 er klar:

”De distriktspolitiske virkninger i landsdelen og ønsket om å få best mulig kjennskap til petroleumsressursene på den norske kontinentalsokkel er begrunnelsen for å starte undersøkelsesboring i de aktuelle områder nord for 62 ̊ N. Risikoen for uheldige skadevirkninger er til stede, men konklusjonen må være at faregraden ligger innenfor et risikonivå som kan aksepteres.” (Meld.St.91 1975-76:84)

Fra regjeringen gis det som vi kan se mer eller mindre grønt lys for å sette i gang leteaktivitet nord for 62. breddegrad, det foreslås at man går i gang med leteaktivitet allerede i 1978 (Meld.St.91 1975-76). Et argument for å gå i gang er blant annet at risikonivået anses som akseptabelt sett i forhold til et helhetsperspektiv hvor også distriktspolitiske hensyn er tungtveiende. De sikkerhetsmessige aspekter menes også å være på plass. Følgende uttalelse fremført av Ap-politiker Rolf Hellem fra stortingets talerstol i 1977, er en god illustrasjon på artikulasjonen omkring petroleumsaktivitet fra partiene som er fortalere for utvinning nord for 62. breddegrad i denne fasen:

”Jeg må i denne forbindelse minne om at den 62. breddegrad ikke er noen naturlig grense for nord og sør på den norske kontinentalsokkel. Denne tilfeldige inndelingen ble til i forbindelse med grensedragningen i Nordsjøen mellom Storbritannia og Norge. (…) Det vil likevel være rimelig å spørre med hvilket erfaringsgrunnlag en i dag vil flytte boreriggen til et punkt så langt nord som uten for Hammerfest. Mitt svar er: Det ligger en solid erfaring bak 10-12 års virksomhet på nordsjøsokkelen året rundt. Det har vært boret i Beringstredet, utenfor Grønland, Labrador og Newfoundland. (…) Boring utenfor Troms/Finnmark vil derfor ikke representere noen teknisk utfordring, men vil befinne seg langt innenfor den sikkerhetsmargin man har erfaring med når det gjelder oljeboring til havs. (…) At Norge topper listen og har de strengeste sikkerhetsbestemmelser for oljeboring til havs, understreker ikke minst at virksomheten vil foregå innenfor et akseptabelt risikonivå.” (S.tid.10. mars 1977:3029)

Argumenter om at 62. breddegrad er en unaturlig grense inngår sammen med 10-12 års erfaring i Nordsjøen, internasjonale erfaringer fra det som iakttas som langt mer vanskelige områder, strenge norske sikkerhetsbestemmelser samt et akseptabelt risikonivå i en artikulasjon som fremmer utvinning nord for 62. breddegrad og samler seg rundt nodalpunktet

35

’utvinning’. Nodalpunktet skal likevel samle enda flere momenter omkring seg i fase 1. Disse knytter seg særlig til næringsgrunnlaget i Nord-Norge og forholdet mellom to forskjellige naturressurser, nemlig fisk og petroleum. For dem som ser behovet for et nytt nærings- grunnlag finnes det mange argumenter som gir mening til en posisjon som fremmer ’utvinning’. Høyrepolitikere Odd Vattekar uttaler at partiet ønsker at områdene nord for den 62. breddegrad skal få et nytt næringsgrunnlag: ”For Høyre er det et sentralt mål å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønster i Nord-Norge og Midt-Norge. De siste tilgjengelige data over befolkningsutviklingen viser urovekkende trekk. (…) Det må derfor gjennomføres nye krafttak for å sikre næringsgrunnlaget i landsdelen.” (S.tid.10. mars 1977:3035). Her trekkes en sikring av bosetningen frem som et argument for utvinning.

Ap-representant Hellem iakttar også en forenlighet mellom petroleum og fisk, og henviser igjen til internasjonale erfaringer: ”Erfaringer fra alle andre områder i verden hvor det drives oljeutvinning til havs viser at denne virksomhet kan leve side om side med fiske.” (S.tid.10. mars 1977:3031). Hellem uttaler også at noen partiers iakttagelse av fiskerne som et offer for petroleumsaktiviteten er feil: ”Fiskerne selv motsetter seg ikke oljevirksomhet. Men det er helt naturlig at de som yrkesgruppe både stiller krav og fremmer synspunkter på vegne av sin næring, ikke minst fordi fiskerne gjennom generasjoner har vært enerådende på visse havområder.” (S.tid.10. mars 1977:3031). Fiskerne blir her gitt en subjektposisjon som er opptatt av å sikre at egen næring og levegrunnlag opprettholdes, men uten å være desidert i mot petroleumsaktivitet på ’egne arealer’.

Også folket i Nord-Norge gis en bestemt subjektposisjon. De iakttas som et folk som ikke har de samme muligheter og ikke er likestilt med resten av befolkningen: ”Løsningen for Nord- Norge består ikke i å få en sjekk oversendt i ny og ne på grunnlag fra oljeinntektene fra Nordsjøen, men å finne olje utenfor Nord-Norge, slik at det kan skapes arbeidsplasser med en lønnsomhetsevne som igjen skaper en rimelig balanse mellom sør og nord.” (S.tid.10. mars 1977:3030). Det er med andre ord behov for å lete etter petroleum med sikte på utvinning slik at det kan skapes en balanse mellom landsdelene i forhold til arbeidsplasser og inntekter. Ap- representant Bjartman Gjerde iakttar også store muligheter for landsdelen ved en realisering av petroleumsaktivitet: ”Dersom drivverdige forekomster finnes, vil det være mulig å utvikle en del sentrale industrier i Nord-Norge. Som eksempler vil jeg nevne at en oljeterminal vil

36

kunne gi ca. 300 arbeidsplasser.” Videre peker Gjerde på at: ”Ringvirkningene for øvrig industri og annet næringsliv (…) vil være betydelige.” (S.tid.10. mars 1977:3055).

Behovet for et nytt næringsgrunnlag for å opprettholde bosetningsmønster, likhet mellom landsdeler i Norge, ringvirkninger på annet næringsliv og gode internasjonale erfaringer med boring i områder med mye fisk, er elementer som kommer til å fremstå som momenter i en ekvivalenskjede som samler seg rundt nodalpunktet ’utvinning’. Disse momentene kommer derfor sammen med momentene som omhandler sikkerhet til å gi mening til hvorfor det bør åpnes opp for petroleumsaktivitet nord for 62.breddegrad med sikte på utvinning.

5.3.2 Ikke utvinning Sentrumspartiene Venstre, Sp og KrF er skeptiske til forslaget om petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad, og SV sterkt i mot. Partiene mener at de nødvendige sikkerhetstiltakene ikke er på plass. En åpning så tidlig som i 1978, som er forslått av Ap-regjeringen, er derfor ikke forsvarlig eller realistisk (S.tid.10. mars 1977:3028). Mens diskursen som knyttes til nodalpunktet ’utvinning’ ser olje og fisk som to forenlige naturressurser, trekker den andre diskursen opp konfliktlinjer mellom de to naturressursene. Usikkerheten knyttet til hvilke konsekvenser petroleumsaktivitet kan ha for fiskeriet gir i seg selv grunnlag for å konkludere med at ’ikke utvinning’ er det beste for området.

Ut fra disse partiers iakttagelse dannes det en posisjon som forsøker å hindre utvinning nord for 62. breddegrad. KrF politiker Toralf Westermoen uttaler: ”Den iver som regjeringen har lagt for dagen for å komme i gang, bidrar ikke til å skape tillit til Regjeringens vurdering i denne sak. Tvert om, dette hastverket ses som en svakhet og som et utslag av usikkerhet.” (S.tid.10. mars 1977:3040-3041). Dermed bruker Westermoen regjeringens iver etter å komme i gang til å fremme det motsatte, nemlig at hastverk ikke er godt i dette tilfellet. Reidar T. Larsen fra SV følger opp og mener regjeringen ”(…) ikke bringer på det rene hvilke virkninger en må regne med ved oljeforurensning i disse havområdene.” (S.tid.19. mars 1977:3040-3041). Det etterlyses med andre ord mer kunnskap om forholdene i nord samtidig som man er bekymret for forurensning i havområdene. Hensynet til fiskeriet blir også i særlig grad fremmet i forhold til de sikkerhetsmessige aspekter. Hallvard Eika fra Venstre uttaler:

37

”Så har vi spørsmålet om tryggleik-faren for alvorlege forureiningsulykker. Regjeringen har sjølv karakterisert stoda på dette feltet med si forsikring om at ein i løpet av to år vil ”kunne bygge opp en rimelig kystberedskap som under gunstige betingelser også kan gjøre nytte for seg ved oljebekjempelse til havs.” Konkretisert skal dette bety utstyr som kan fungera med bølgjehøgder på opptil 3 meter. Det seier seg sjølv at dette er langt frå godt nok med dei naturtilhøva ein må rekne med å møte i desse særs værharde områda,-område som samstundes representerer nokre av dei viktigaste fiskeressursane i verda.” (S.tid.10. mars 1977:3051)

Hastverk, utilstrekkelig utstyr med tanke på dagens teknikk, mangel på kunnskap, harde værforhold samt det som iakttas som værende noen av de viktigste fiskeressursene i verden, er elementer som kjedes sammen til momenter rundt nodalpunktet ’ikke-utvinning’. Partiet SV er også tydelige på at de motsetter seg all petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad og er bekymret for fiskeressursene som er ” (…) en fornybar ressurs om de blir ivaretatt, og hensyn til dem må veie tyngre enn ønsket om petroleumsutvinning og økonomisk vinning av denne.” (Innst.S.275 1973-74:23). Representant Eika peker også på at erfaringene med fisk og petroleum ikke er særlige gode.” (…) Røynslene fra sør for den 62. breddegrad har klårt vist at oljeverksemd skapar hindringar for fiskeridrift både med omsyn til dei sikringssonene om er turvande, den auka trafikken og den forsøplinga av hav og havbotn som fiskarane- hittil i det minste-har måtta rekna med.” (S.tid.10. mars 1977:3052).

Petroleumsaktivitet iakttas her som en klar trussel for fiskeridrift, noe erfaringer fra aktivitet i fiskeriområder sør for 62. breddegrad er et levende bevis på. Fiskerne sør for 62. breddegrad tilskrives en offerposisjon hvor de har problemer med å utøve sitt virke på den samme måte som før petroleumsaktiviteten gjorde sitt inntog.

Samtidig iakttas et krav om å bevare det eksisterende næringsgrunnlag som i hovedsak er fiske. Venstres Hallvard Eika uttaler ”Utviklinga i Nord-Norge må også i framtida baserast på vekst i det eksisterande næringsliv.” (S.tid.10. mars 1977:3034) Det eksisterende næringsliv, som særlig er fiske, iakttas som en bedre løsning enn petroleumsaktivitet når det kommer til arbeidsplasser i nord. Kåre Rønning fra Sp følger videre opp på dette:

”Borestart nordpå er begrunnet med at det skal gi landsdelen flere arbeidsplasser-en ny giv. Saksordføreren sa at med det program det arbeides

38

etter, vil det ta mange år før en får det en tilsikter, nemlig arbeidsplasser i den industri som følger av oljevirksomheten. Jeg vil da spørre: Vil en ikke ut fra det bildet som saksordføreren tegnet, i og med at en har nedgang i folketallet i enkelte distrikter i Nord-Norge, hurtigere kunne skaffe landsdelen flere arbeidsplasser ved å satse de midler som en er så hissig etter å sett in i en borestart på å styrke fiskerinæringen i landsdelen ? Jeg tror nemlig det.” (S.tid.10. mars 1977:3034)

Senterpartirepresentant John Austrheim stiller seg også kritisk til argumentet om at petroleumsaktivitet vil føre til et styrket næringsgrunnlag i Nord-Norge, og trekker på erfaringer fra andre fylker i hans iakttagelser: ”(…) Men no er tilfellet at det er andre fylke som har hatt oljeaktivitet rett utafor kysten i nokre år. Og for å konkretisere og namngje: Sogn og Fjordane har hatt det, og eg vil seie at verknadane av oljeaktiviteten utanfor Sogn og Fjordane er lik null.” (S.tid.10. mars 1977:3060). Bak en skepsis til at petroleumsaktivitet vil gi Nord-Norge en oppblomstring i næringsgrunnlaget, ligger erfaringer som tilsier det motsatte. Dårlige erfaringer med petroleum som næringsgrunnlag kommer dermed til å samle seg rundt nodalpunktet ’ikke utvinning’ sammen med de tidligere nevnte momenter som blant annet knyttet seg til iakttagelser om at det heller bør satses på å styrke det eksiterende næringsgrunnlag, de negative faktorene som petroleumsaktivitet kan føre med seg i forhold til fisk, foruresning, utilstrekkelig utstyr, mangel på kunnskap og harde værforhold. Disse elementer kommer til å fremstå som ekvivalente momenter rundt nodalpunktet ’ikke utvinning’.

5.3.3 Oppsummering av fase 1 Oppsummert har vi i fase 1 å gjøre med et antagonistisk forhold mellom to diskurser knyttet til nodalpunktet ’utvinning’ som står i et motsetningsforhold til diskursen som forsøker å fremme posisjonen ’ikke-utvinning’. Det handler om å forsøke å hegemonisere svaret på spørsmålet om det skal åpnes opp for utvinning nord for 62. breddegrad. Naturressurser tilskrives mening ut fra om man mener petroleum utgjør en trussel eller ikke for fisken i Nord-Norge. Samtidig kjemper diskursene om å få definere hvordan befolkningen i Nord- Norge skal sikres ett næringsgrunnlag gjennom naturressursene og ikke minst hvilke ressurser som skal sikre det. Fase 1 kan illustreres på følgende måte:

39

5.4 Dislokasjon 2: Av skade blir man klok 22.april 1977 iakttas den første dislokative opplevelse som resulterer i at det ikke startes noen prøveboring nord for 62.breddegrad i 1978 slik regjeringen forventet. De dislokative opplevelser som innleder til fase 2 i analysen kan på mange måter sies å være flere selvstendige hendelser som skjer over en tre års periode. Dette er Bravo-ulykken9 i 1977 og olje-utslippet i Mexico-gulfen i 1979. I hovedsak er det Bravo-ulykken som kan iakttas som sentral i empirien, men også utslippet i Mexico-gulfen trekkes frem. Diskursen som går i mot utvinning iakttar ulykkene som gode argumenter for at man ikke skal åpne opp for petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad. Dette krever på sin side et svar fra diskursen som fremmer utvinning. Dermed kan det iakttas at et nytt moment artikuleres inn i den ene diskursen så det etableres et nytt motstandspunkt som den annen diskursen seg nødt til å ”svare på”. Nodalpunktene endres likevel ikke, og det sentrale spørsmål er stadig om det skal åpnes opp for petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad. På sett og vis er fase 2 derfor en forlengelse av fase 1 uten store endringer i ekvivalenskjedene og med et meget kort tidsrom. Ettersom det kan iakttas at nye momenter kommer til og etablerer nye motstandspunkter (jf. avsnitt om dislokasjon som periodiseringsverktøy) behandles fase 2 likevel som en selvstendig fase hvor det settes fokus på det nye som fremkommer.

9 Bravo-ulykken var en ukontrollert utblåsning av olje (blowout) i Nordsjøen 22.april 1977 på plattformen Bravo på Ekofiskfeltet (Store norske leksikon 2009) !

40

5.4.1 Bravo-ulykken Den første stortingsmeldingen som omhandler Bravo-ulykken legges frem i april 1978 hvor man særlig ser ulykken som en erfaring som oppfordrer til videre handling:

”Den grundige analyse som Granskningskommisjonen har gitt Bravo-ulykken representerer en vesentlig erfaring for det videre arbeidet med sikkerhets- spørsmål. Basert på denne erfaring må myndigheter og rettighetshavere trekke de nødvendige slutninger og iverksette hensiktsmessige tiltak for å motvirke at lignende ulykker vil oppstå i fremtiden.” (Meld.St.65 1977-1978)

Stortingsforhandlingene om den ukontrollerte utblåsing på Ekofiskfeltet 1977 preges av felles iakttagelser om at Bravo-ulykken var en sjokkerende begivenhet. Følgende sitat av Arnljot Norwich fra Høyre tjener som en illustrasjon på dette:

”De aller fleste av oss opplevde Bravo-uhellet som litt av et sjokk, på tross av at en slik situasjon vel egentlig ikke burde ha vært helt uventet. (…). Jeg tror det hører med til sjeldenhetene at en enkelt sak opptar hele vårt folk i den grad som tilfellet var i dagene fra 22. til 30. April 1977, og at det blir trukket et så unisont lettelsens sukk som det ble da det hele var over.” (S.tid.12. desember 1978:1677)

Samtidig som den er et sjokk, iakttas ulykken også som en vekker man må ta lærdom av. Ap- representant Hellem uttaler følgende under samme møte: ”Bravo-ulykken har i særlig grad rettet søkelyset mot personellets kvalifikasjoner og utdannings- og opplæringsspørsmålet i oljevirksomheten.” (S.tid.12. desember 1978:1677). Høyrerepresentant Oddbjørn Langlos iakttagelser støtter opp om dette: ”Den ukontrollerte utblåsinga på Bravo-plattforma 22. april i fjor gav oss mange lærdomar. Ikkje berre fekk vi demonstrert for heile verda at oljeverksemda på kontinentalsokkelen er farefull. Vi fekk også klårt demonstrert at det var store manglar på det sikkerhetsmessige plan.” (S.tid.12. desember 1978:1685).

5.4.2 Utslippet i Mexico-gulfen I Juni 1979 strømmer 1. million tonn olje ut etter en eksplosjon på oljefeltet Ixtox Uno i Mexico-gulfen (Innst.S.179 1979-80). Også denne hendelsen blir opplevd som en dislokativ begivenhet, men fremkommer i mindre grad enn Bravo-ulykken i empirien og omtales derfor bare kort her. På samme måte som Bravo-ulykken reiser utslippet i Mexico-gulfen spørsmål

41

omkring sikkerhet og hvilke konsekvenser det vil ha å starte prøveboringer nord for 62. breddegrad med det utstyr som finnes på dette tidspunktet. Det er særlig skeptikerne som iakttar ulykken som værende sentral for spørsmålet om petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad. Hanna Kvanmo fra SV utaler for eksempel:

”Utstyret ble prøvd i Mexicobukta. Det var oppe til eksamen(…).En kan veltrygt si at det dumpet ettertrykkelig. Dets sørgelige endelikt fikk vi se i Dagsrevyen i går. (…) Så godt vær at det kunne gjøre nytte for seg hadde en heller ikke der på atskillige mer gjestmilde breddegrader enn det Nord-Troms ligger på.”(S.tid.13. mars 1980:2377)

Her iakttas utstyret å være så utilstrekkelig at det heller ikke fungerer i solrike Mexico. Kvanmo stiller derfor spørsmål ved hvordan det har tenkt å takle værforholdene i Nord-Norge som byr på helt andre utfordringer.

5.5 Fase 2: 1977-1980: Ulykker kan tolkes på flere måter 5.5.1 Ikke utvinning Bravo-ulykken setter fart i spørsmålet om utvinning nord for 62. breddegrad. Skeptikerne ser ulykken som en klar vekker og SV-representant Kvanmo uttaler følgende om industri- komiteens behandling av Bravo-ulykken:

”Komiteens flertall, som består av absolutt alle unntatt Venstres Rossbach, vil ikke diskutere oljeboring nord for 62. breddegrad på bakgrunn av Bravo- ulykken. Jeg forstår dem godt. Rapporten viser med all tydelighet hvor dårlig det stod til med oljevernberedskap og sikkerhet på Ekofisk, og den avslører at det fremdeles er mye som mangler før vi er rustet til å foreta en så farefull utviding av oljevirksomheten.” (S.tid.12. desember 1978:1685)

Bravo-ulykken setter dermed sikkerhet i et særlig fokus i forhold til petroleumsaktivitet. Det males opp et skrekkscenario for hvor galt det kan gå, og det konstateres at man slettes ikke er klar for petroleumsaktivitet nord for 62.breddegrad. De dårlige erfaringene fra Bravo-ulykken og utslippet i Mexico-gulfen blir dermed et nytt moment som samler seg omkring nodalpunktet ’ikke utvinning’ i forsøket på å styrke denne posisjonen.

42

5.5.2 Utvinning Samtidig som det i den ene diskursen males opp et skrekkscenario for hvor galt det kan gå dersom man starter med petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad, blir det i diskursen med nodalpunktet ’utvinning’ foretatt et slags svar til dette scenarioet. Bravo-ulykken blir her fremmet som en lettelsens hendelse: ”Bravo-ulykken ble ingen katastrofe. Det gikk ikke menneskeliv tapt og det ble ikke konstatert nevneverdig skade på livet i havet.” (S.tid.12. desember 1978:1679). På samme måte som diskursen som fremmer ’ikke utvinning’ referer til et erfaringsgrunnlag om hvor galt det kan gå, blir argumentet om at fisk og petroleum kan eksistere side om side som vi kan se også videreført gjennom erfaringene fra ulykken. Det verst tenkelige skjedde, og verre ble det heller ikke enn at fisken overlevde. Samtidig iakttas det at ulykken kan ha positiv effekt for aktivitet nord for 62. breddegrad. Strenge sikkerhets- bestemmelser er nå nemlig blitt enda strengere. Høyre-representant Langlo uttaler:

”Med bakgrunn i det som skjedde på Bravo, er det likevel tydelig at mange heilt elementere forhold ikkje var tilfredsstillande. Dette har ført til ei handtering av desse problema som etter mitt syn gjev betre grunnlag for å ta standpunkt til vidare oljeaktivitet- og då spesielt nord for 62. breiddegrad- og tillita til ein slik aktivitet vil bli større.” (S.tid.12. desember 1978:1677)

Bravo-ulykken iakttas her som en hendelse som fører til den nødvendige sikkerhets- oppgraderingen som argumenteres for å muliggjøre petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad. Viktige erfaringer fra ulykken blir dermed til et moment som samler seg rundt nodalpunktet ’utvinning’ i et forsøk på å styrke den hegemoniske posisjonen som diskursen forsøker å innta.

5.5.3 Oppsummering av fase 2 Bravo-ulykken og utslippet i Mexico-gulfen skaper sjokktilstander i landet over en kort periode, og gir motstandere av petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad god anledning til å kritisere tilhengerne. Nye momenter som knytter seg til erfaringene fra Bravo-ulykken og utslippet i Mexico-gulfen kommer nå også til å samle seg rundt nodalpunktene ’utvinning’ og ’ikke utvinning’. I fase 2 stilles det som i fase 1 spørsmål ved om en ressurs som petroleum skal utnyttes hvis det er risiko for at det skjer på bekostning av andre ressurser, blant annet som følge av utslippsulykker som man nå har erfaring med på godt og vondt. Fase 2 kan illustreres på følgende måte:

43

5.6 Dislokasjon 3: Den magiske grensen oppheves Selv om Bravo-ulykken og utslippet i Mexico-gulfen iakttas som meget sentrale argumenter for posisjonen som kjemper for ’ikke utvinning’ i fase 2, lykkes likevel posisjonen som kjemper for ’utvinning’ i å innta hegemoni. Et flertall på stortinget går nemlig i 1979 inn for at prøveboringer skal starte nord for 62. breddegrad i 1980 (Meld.St.64 1981-82:3). Den magiske grensen ’nord for 62 breddegrad’ som ble etablert ved dislokasjon 1, viskes dermed ut i slutten av fase 2 og skaper grunnlaget for en ny fase. Vedtaket om åpning i 1979 fører til at man ikke lenger taler ”om” det skal åpnes for petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad, men snarere om hvor omfattende leteaktiviteten etter petroleum skal være. Det handler om aktiviteten skal utvides både i antall leteområder, men også fra halv-til helårsboring. Den diskursive kamp knyttet til naturressursene nord for 62. breddegrad legges dermed ikke død i fase 3, selv om noen iakttar at: ”oljeboring utenfor kysten av Nord-Norge synes å være akseptert av alle partier i Stortinget.” (S.tid.7. juni 1982:4000). Skeptikerne er stadig til stede noe som fører til at en ny hegemonisk kamp gjør seg gjeldende. Hanna Kvanmo fra SV understreker under stortingsforhandlingene 7. juni i 1982 at: ”Innledningsvis vil jeg gjerne presiser at SV ikke har endret syn på utvidelsen av oljeboringen til nord for den 62. breddegrad. Vi mener fortsatt betingelsene for å gå videre nordover ikke er tilstede.” (S.tid.7. juni 1982:4000, 4014). Dermed er den hegemoniske kamp knyttet til grensen nord for 62. breddegrad ikke helt glemt, og hegemoniet har derfor ikke endelig innstiftet seg.

44

5.7 Fase 3: 1980-1990: Utvidet letevirksomhet nord for 62 ̊ N? Selv om grensen ’nord for 62. breddegrad’ er brutt, fortsetter diskusjonen om petroleums- aktiviteten i området. Dette viser at en hegemonisering av en posisjon i en fase, ikke er ensbetydende med at konflikter oppløses og at det umiddelbart oppstår full enighet rundt en posisjon. Mange av momentene som samlet seg rundt nodalpunktene ’utvinning’ og ’ikke- utvinning’ i fase 1 og 2, kommer til å samle seg rundt nye nodalpunkter i fase 3.Momentene som knytter til erfaringene fra Bravo-ulykken og utslippet i Mexico-gulfen forsvinner fra ekvivalenskjedene helt på starten av 1980-tallet.

I stortingsmelding 64 (1981-82) utarbeidet av en Høyre-regjering og i tilhørende innstilling fra energi- og industrikomiteen, signaliseres det et ønske om en snarlig utvidelse av leteaktiviteten fra halvårlig til helårlig basis samt en generell utvidet letevirksomhet i flere områder. Mens en diskurs samler en rekke momenter rundt nodalpunktet ’utvidelse av letevirksomheten’, samles momentene i den antagonistiske diskurs seg rundt nodalpunktet ’ikke utvidelse av letevirksomheten’.

5.7.1 Utvidelse av letevirksomheten I starten av fase 3 kan det iakttas en tilfredshet med de erfaringene man har i forhold til den sikkerhetsmessige aktiviteten. Høyre-representant Langlo uttaler blant annet: ”Leiteboringa etter olje og gass nord for stat har no pågått i to år. (…) Så vel tryggleiks- og beredskaps- messige tilhøve har fungert tilfredsstillande.” (S.tid.7. juni 1982:3992). De gode sikkerhets- erfaringer mener man gir et godt grunnlag for mer aktivitet innenfor et risikonivå som er akseptabelt. Høyre-politiker og miljøvernminister Wenche Frogn Sælleg uttaler at: ”Regjeringen har valgt å legge avgjørende vekt på sikkerhetsmyndighetenes utsagn om at oljevirksomheten nord for 62.breddegrad nå kan skje innenfor samme risikonivå som sør for denne breddegrad.” (S.tid.14. juni 1985:4979). I innstilingen fra energi- og industrikomiteen kan man videre lese at de distriktspolitiske hensyn veier tungt i forhold til begrunnelsen for å gå inn for en utvidet letevirksomhet. Dermed er det som i fase 1 og 2 ikke bare sikkerheten og det tekniske utstyr som avgjør hva som er et akseptabelt risikonivå, men et helhetshensyn (Innst.S.280:1981-82).

På samme vis som i de første faser, er næringsgrunnlaget i Nord-Norge et sentralt

45

omdreiningspunkt. Det pekes blant annet på behovet for et nytt næringsgrunnlag i Nord- Norge i argumentasjonen omkring utvidelse av letevirksomheten. Ap-representant Arnljot Norwich uttaler at:

”En viktig målsetning ved åpning av området nord for Stadt for leteboring var bl.a at oljevirksomheten skulle bidra til regional vekst. (…) Ønsker vi at oljevirksomheten skal bidra til økt regional vekst, og ønsker vi at landbasert oljetilknyttet virksomhet med tilhørende ringvirkninger skal styrkes, må nødvendigvis aktiviteten på sokkelen i nord bli større.” (S.tid.7. juni 1982:4005)

Her kan det iakttas at momentene knyttet til behovet for et nytt næringsgrunnlag i landsdelen samt balanse mellom landsdelene gjennom regional vekst i nord og muligheter for ringvirkninger i andre næringer, videreføres til fase 3. I forbindelse med argumentasjonen om regional vekst og at petroleumsaktivitet kan sikre bosetningsmønsteret uttaler FrP- representant Bjørn Erling Ytterhorn at: ”Det er få mennesker som ønskjer å flytta frå ein stad der dei trivs og finn seg vel til rette og kjenner seg heime.” (S.tid.7. juni 1982:4022). Befolkningen i Nord-Norge kan ut fra denne logikken med andre ord risikere å måtte flytte hvis ikke et nytt næringsgrunnlag etableres. Forskjellen fra tidligere er at man nå bruker det som argumentasjon om at aktiviteten må bli større. Potensialet som ligger i petroleums- virksomheten i Nord-Norge må forsøkes utnyttet enda bedre, både med tanke på hva den i seg selv kan bidra med, men også dens ringvirkninger.

Særlig sentralt står også iakttagelser om konflikten mellom olje og fisk. Det er en samlet oppfattelse av at forholdet mellom de to naturressurser ikke er enkelt og at: ”man må søke å unngå at unødvendige konflikter oppstår mellom fiskeriene og oljevirksomheten.” (S.tid.7. juni 1982:3990). Mange er likevel positive til erfaringene man har fra de første år med aktivitet i nord og mener dette gir grunnlag for økt aktivitet. Ap-representant Per Utsis iakttagelser fungerer som en illustrasjon:

” (…)erfaringene hittil er meget gode. Det har ikke forekommet nevneverdige problemer i forhold til fiskeriene, og man har hittil ikke møtt uforutsette sikkerhetsmessige problemer. De faglig kompetente forteller oss at forholdene i nord ikke representerer noen større fare for uhell enn det man

arbeider under i Nordsjøen.” (S.tid.7. juni 1982:3990)

46

Her blir gode erfaringer fra leteaktivitet nord for 62. breddegrad, både i forhold til fiskeriene og det sikkerhetsaspektene trukket frem som begrunnelser for en utvidelse av lete- virksomheten. En endring er at det nå refereres til erfaringer fra petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad og ikke sør eller andre steder i verden. Momentet blir dermed omdefinert og samler seg rundt nodalpunktet ’utvidelse av letevirksomheten’. Det diskursive felt er dermed endret i det man nå trekker på erfaringer fra det omdiskuterte området.

Muligheten for at fisk og olje kan leve sammen samt argumentene knyttet til behovet for et nytt næringsgrunnlag i landsdelen, balanse mellom landsdelene, ringvirkninger, strenge sikkerhetsbestemmelser og et akseptabelt risikonivå blir alle til momenter som samler seg rundt nodalpunktet ’utvidelse av letevirksomheten´ og videreføres dermed fra fase 1 og 2. Goder erfaringer fra Nord-Norge kommer inn som et nytt moment. Momentet fra fase 1 og 2 hvor det fremmes at 62. breddegrad er en unaturlig grense ser ut til å ha forsvunnet i fase 3.

5.7.2 Ikke utvidelse av letevirksomheten Det antagonistiske forholdet som oppstod i fase 1 videreføres også i fase 3. For eksempel uttaler SV-representant Kvanmo at myndighetene: ”(…)later som om oljevirksomheten har fortrinnsrett. Det er bare å beslaglegge stadig større områder som blir utilgjengelig for fiskerne.” (S.tid.7. juni 1982:4000). Her referer Kvanmo til at flere partier ønsker å utvide letevirksomheten. Hun iakttar det som negativt at naturressurser hierarkiseres og hvor en naturressurs gis fortrinnsrett og anses som viktigere enn en annen naturressurs. Dette menes å gå ut over fiskerne, og disse ender opp med å lide under petroleumsvirksomheten. Hierarkisering av naturressurser, hvor fiskeriet ”ofres” til fordel for petroleumsvirksomheten kommer inn som et moment i fase 3 som samler seg rundt nodalpunktet ’ikke utvidet letevirksomhet’. Som i de tidligere faser kritiseres også det sikkerhetsmessige aspekter ved petroleumsvirksomhet nord for 62.breddegrad. Kvanmo støtter seg til en faglig rapport fra Statens forurensningstilsyn i det hun argumenter for at letevirksomheten ikke skal utvides:

”Virksomheten drives på kanten av de som en har teknologi til å mestre. Likevel vil en trøstig gå til utvidelse av boresesongen. (…) Statens forurensningstilsyn har nå utarbeidet en rapport, hvor det sies: ”De fysiske forhold blir generelt verre når en beveger seg fra den sørlige til den nordlige

47

delen av kontinentalsokkelen, og de biologiske ressursene i form av fisk/fiskeyngel og sjøfugl er klart større nord for Stad. Kombinasjonen av vanskelige fysiske forhold og trusselen mot store biologiske ressurser er særlig kritisk om vinteren og våren.”” (S.tid.7. juni 1982:4000)

Her iakttas teknologien som allerede værende presset til det ytterste ytre punkt, og hvordan kan man så presse den mer uten at det også går galt? Momentet ’utilstrekkelig utstyr’ får dermed preg av at man har brukt det utstyret man har tilgjengelig så langt det går. Teknikken sier med andre ord stopp, og utvides petroleumsaktiviteten er det en overhengende fare for forurensning i havet. Dette understreker Kvanmo også i det hun uttaler at: ”Det er ennå ikke utviklet en oljevernberedskap som kunne ha noen som helst nytteverdi dersom en utblåsing til havs skulle komme.” (S.tid.7. juni 1982:4000). Dermed endres det kvalitative innhold i momentet i det man nå kan referere til både konkrete erfaringer med utstyret samt en manglende utvikling av tilstrekkelig utstyr. Samtidig som man stadig viser til at vær- forholdene er for harde i Nord-Norge i forhold til utstyret man har, kan det også iakttas at sjøfuglen nå kommer inn som et nytt moment i fase 3. Det handler med andre ord ikke lenger bare om fisk, men også andre biologiske ressurser.

Høyre-representant Inger-Lise Skarstein etterlyser også mer kunnskap om det totale marine miljø, og ikke bare om fisken: ”Vi må vite mer om de langsiktige virkninger olje- forurensningen har på det totale marine miljø. (…) Vår viten om miljøkonsekvensene av borevirksomheten i våre nordlige farvann er fremdeles for dårlige. Ytterligere erfaringer må høstes.” (S.tid.7. juni 1982:4020). Dermed er det stadig utilfredshet med kunnskapen man innehar i forhold til hvilke konsekvenser petroleumsaktiviteten bærer med seg. Den manglende kunnskapen knytter seg nå til flere forhold enn kunnskap om konsekvenser for fisken og fiskeriet. Dermed utvides det kvalitative innhold i momentet og kompliserer det ytterligere.

Hastverk er også stadig et moment som går igjen i fase 3. Endringen fra fase 1 og 2 er at det nå handler om hvor hurtig man skal gå fram med letevirksomheten både i forhold til halv- og helårsboring og nye leteområder. Sp-representant Reidar Due uttaler: ”Det er vårt hovedsyn at vi her bør gå frem med små skritt.” (S.tid.7. juni 1982:3997). Man er også bekymret for konsekvensene petroleumsaktiviteten har for fisk og fiskerivirksomheten. Due uttaler at: ”Vi

48

har også lagt vesentlig vekt på Norges Fiskarlags sterke anmodning om å gå mot helårsboring nord for 62.breddegrad nå. Fiskarlaget støtter seg til havforsknings-instituttet som- (…) ut fra fiskeribiologisk synspunkt frarår en utvidelse av aktiviteten.” (S.tid.7. juni 1982:3997). Hensynet til fiskerne står med andre ord særlig sentralt og det refereres til forskning som tilsier at man ikke skal utvide leteaktiviteten, verken i form av helårsboring eller en generell utvidelse av letevirksomheten. Fiskerne gis her en subjektposisjon som en yrkesgruppe som kan og må vernes om og dette kan sikres ved å unngå en utvidelse av leteaktiviteten.

Også Venstre-representant Hans Hammond Rossbach fremmer fiskens viktige plass i samfunnet samtidig som han også peker på en negativ hierarkisering av naturressurser: ”Det gjør seg gjeldende en oppfatning av at olje på mange måter er viktigere enn fisk. Det er for det første ganske klart at fisken er en fornybar ressurs, og at den danner grunnlaget for mye av bosetningen langs vår kyst.” (S.tid.14. juni 1985:4977). Momentet fra fase 1 og 2 knyttet til at fisk er en fornybar ressurs kan dermed iakttas å bli videreført. Samtidig fremmer man fiske som et viktig næringsgrunnlag langs kysten som man må ta vare på. Argumentene knyttet til at petroleumsaktivitet er særdeles viktig for næringsutviklingen i Nord-Norge blir angrepet av SV:

”Oljeboringen blir nå mer og mer den store, myke og lettvinte soveputen som hindrer de lokale myndighetene i å se at det er helt andre tiltak som må til for å trygge både bosetting og næringsliv.” (S.tid.7. juni 1982:4001)

Petroleumsnæringer iakttas her som en næring som av motposisjonen fremmes som løsningen på alle problemer knyttet til bosetning og næringsliv i nord. I følge Kvanmo sløres dermed blikket til de lokale myndigheter på en slik måte at de ikke ser andre løsninger enn petroleumsaktivitet for å trygge bosetning og næringsgrunnlaget.

Mange av momentene fra fase 1 og 2 videreføres som man kan se i fase 3. Konsekvenser for fiskeriet og fisken som en fornybar ressurs, harde værforhold, utilstrekkelig utstyr, mangel på kunnskap (nå om enda flere forhold), forurensning og flere arbeidsplasser ved å styrke eksisterende næringer er med videre i fase 3 men nå som momenter i en kamp for å ’ikke utvide leteaktiviteten’. Samtidig kommer momentet som kritiserer hierarkisering av

49

naturressurser inn sammen med et moment knyttet til hensynet til sjøfuglen og samler seg rundt nodalpunktet ’ikke utvidelse av leteaktiviteten’. Ut fra empirien ser det ut til at momentet ’dårlige erfaringer med fisk og olje sør for 62. breddegrad’ ikke lenger er til stede.

5.7.3 Oppsummering av fase 3 I fase 3 snakkes det ikke lenger ”om” det skal åpnes for petroleumsaktivitet nord for 62. breddegrad. Aktiviteten har startet, spørsmålet er om den skal utvides. Momentene fra fase 1 og 2 blir i stor grad videreført i fase 3, men kommer her til å samle seg rundt nodalpunktene ’utvidelse av letevirksomheten’ og ’ikke utvidelse av letevirksomheten’. Fase 3 viser at man i den ene diskurs forsøker å ”avmystifisere” forholdet mellom fisk og petroleum, og viser til erfaringer om at de kan eksistere side om side i Nord-Norge som naturressurser og som to forskjellige næringer og kilder til regional vekst. På den andre siden står iakttagelser om at naturressursene ikke kan settes i et hierarkisk forhold hvor petroleum gis forrang foran fisken som er fornybar og en viktig næring for fiskerne. Fase 3 kan illustreres på følgende måte:

5.8 Dislokasjon 4: Fra biosfæren til atmosfæren Selv om det ikke ses noen endelig hegemonisering av en av posisjonene i fase 3, erstattes nodalpunktene ’utvidelse av letevirksomheten’ og ’ikke-utvidelse av lete-virksomheten’ med nye nodalpunkter i en ny fase som begynner omkring 1990. På slutten av 1980-tallet og særlig

50

på starten av 1990-tallet kan det nemlig iakttas en helt ny tematikk på verdensplan som også knytter seg til petroleumsaktiviteten i Nord-Norge. Miljø og klima kommer for alvor på dagsorden. Bak den nye tematikken ligger blant annet rapporten fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling fra 1987 som gir en oversikt over globale miljøproblemer og peker på fremtidige strategier for å løse disse. Miljøvern som et overordnet mål og en ”bærekraftig utvikling” står sentralt i rapporten (Meld.St.46. 1988-89). Blikket rettes nå ikke bare mot biosfæren, men også opp mot atmosfæren.

I ’Stortingsmelding 46 (1988-89) -Miljø og utvikling: Norges oppfølging av Verdenskommisjonens rapport’, refereres det til Verdenskommisjonens målsetninger. Det understrekes at en bærekraftig utviklingen på verdensplan er en” (…) utvikling som sikrer behovene for dagens befolkning uten å svekke mulighetene for framtidige generasjoner til å få sine behov dekket.” Det viktigste budskapet fra rapporten iakttas å være ”(…) at den økonomiske veksten må gis nytt og forsvarlig innhold.” (Meld.St.46 1988-89:7). I regjerings- erklæringen fra Ap-regjeringen fra 6. november 1990 følges det opp på rapporten: ”Det vil i økende grad være nødvendig med overnasjonale løsninger for å sikre det globale livsmiljø for de kommende generasjoner.” Videre knyttes klimaspørsmålet direkte til petroleumsaktivitet: ”Arbeidet med det globale klimaspørsmål blir prioritert. Regjeringen vil gå inn for en ny CO2 avgift på utslipp fra petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen.” (Erklæring fra Regjeringen 6. nov 1990:477, 479).

Med de nye iakttagelser omkring miljø og klima som et globalt problem som krever nasjonale så vell som internasjonale løsninger, settes spørsmålet om naturressursene i Nord-Norge inn i en ny kontekst. Særlig blir den nye tematikken sentral i argumentasjonen hos dem som generelt stiller seg skeptiske til petroleumsaktivitet i denne landsdelen. Betegnelsen ’nord for 62. breddegrad’ kan også iakttas å forsvinne ut av vokabularet, og blikket rettes nå i større og større grad mot det som betegnes som kystnære områder. Dermed kan man se at kampen om petroleumsutvinning ’nord for 62. breddegrad’ er ved å bli glemt. Bakgrunnen for at blikket i større grad rettes mot kystnære områder er blant annet at flere av disse blir konsekvensutredet på slutten av 1980-tallet i tråd med et av punktene i petroleumsloven fra 1985. I ’Stortings- melding 26 (1993-94) -Utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen’ kan man blant annet finne iakttagelser på at kystnære områder skiller

51

seg fra andre områder ved å ha et større risikopotensiale i forhold til petroleumsaktivitet:

”Konsekvensutredningen viser til at de kystnære deler av Norskehavet skiller seg vesentlig fra allerede åpnede områder i Norskehavet og er vurdert å ha et større risikopotensiale. Åpning og eventuelle borebegrensninger basert på prinsippet om akseptabel risiko innebærer at hensyn bl.a utover de konsekvensutredningen omhandler, er så tungtveiende at usikkerheten knyttet til en eller flere naturressurser (fiske-egg-og larver og sjøfugl osv.) kan aksepteres.” (Meld.St.26 1993-94)

Med dette iakttas en begynnelse på en innsnevring av det geografiske området som konflikten omhandler. Samtidig utvides det diskursive felt i det man nå trekker på elementer som omhandler en global klimaproblematikk og en bærekraftig utvikling (Meld.St.46 1988-89:7).

5.9 Fase 4: 1990-2001: Vekst og velferd eller vern? I fase 4 kan det på samme måte som i de tre andre faser iakttas to antagonistiske diskurser. Konflikten spisser seg mer og mer til og kan sies å bli løftet opp fra et ”praktisk” nivå omhandlende omfanget av leteaktivitet, til et nivå som i stor grad handler om prinsipper i forhold til miljø og samfunnsøkonomi.

Spørsmålet om utvinning er også sentralt i fase 4. Likevel kan det iakttas at det er andre nodalpunkter som virker samlende i de to antagonistiske diskurser. Sentrale prinsipper om hvordan man skal forholde seg til naturressurser i den økende kompleksiteten som følger med det internasjonale fokuset på miljø og klima er i fokus. Samtidig rettes det blikket mot nye mulige utvinningsområder langs kysten i Nord-Norge. Det sentrale spørsmål er derfor: Er et ønske om vekst og velferd forenlig med en bærekraftig utvikling, eller må man akseptere at petroleum blir liggende urørt i noen områder for å verne om andre fornybare naturressurser samt klimaet? Et antagonistisk forhold mellom nodalpunktene ’vekst og velferd’ og ’vern’ treder frem i fase 4. Samtidig treder ’kommende generasjoner’ inn som en ny subjektposisjon.

5.9.1 Vern I stortingsmelding 26 (1993-1994) skrives det blant annet at: ”De internasjonale miljøproblemer er blant de vesentligste utfordringer verdenssamfunnet står overfor.” (Meld.St.26 1993-94:15). I den tilhørende innstillingen fra energi- og miljøkomiteen iakttas

52

det fra medlemmene fra Sp og SV at: ”(…) som fossilt brensel er oljen en av de meste forurensende energikildene vi har.” Fra disse medlemmene understrekes det også at Norge har et ansvar for den globale klimaproblematikken: ”(…) Norge, som en av verdens største olje-og gassnasjoner har et medansvar for det store oljeforbruket i verden. Høy olje- produksjon har følger for både priser, forbruk, miljøet og for uttak av en ikke-fornybar ressurs.” (Innst.S.180 1993-94:11-12). Samtidig iakttas det en mulig troverdighetskonflikt i internasjonal sammenheng. Sp-representant Ragnhild Querseht Haarstad uttaler:

”Det er jo også slik at hvis Norge i internasjonale klimaforhandlinger skal ha en mulighet til å være pådriver (…) -må vi være troverdige. Og skal vi være troverdige må vi vise at vi klarer å oppfylle våre egne målsettinger. Nå er det det motsatte som skjer- vi er sinken i klassen.” (S.tid.19. februar 1997:2458)

Her pekes det på at Norges stemme i internasjonale klimaforhandlinger kan trues av at landet selv ikke klarer å leve opp til egne målsetninger og dermed mister troverdighet. Spørsmålet om petroleumsutvinning nasjonalt blir dermed til et utenrikspolitisk spørsmål i forhold til Norges evne til å påvirke globalt. På samme tid som det rettes oppmerksomhet mot globale utfordringer knyttes dette også sammen med foreslåtte åpninger av områder langs kysten for petroleumsaktivitet. Et hegemonisk prosjekt i fase 4 blir derfor å prøve å sikre at det som anses som viktige områder langs kysten blir vernet fra petroleumsaktivitet ut fra flere hensyn. Fra Venstre-representant Lars Sponheim uttales det at:

”(…) Venstre vil derfor minne Stortinget om at det faktisk er fattet vedtak om stabilisering av CO2 utslippene på 1989-nivå. Ingenting tyder på at vi er i nærheten av å klare dette. Disse reduksjonene kan ikke bæres av Fastlands- Norge alene. Oljevirksomheten står for en stor del av utslippene. Dette tilsier en restriktiv holdning til åpning av nye felt. Venstre mener overlevelsesevnen til de fornybare ressursene må prioriteres fremfor opphenting av ikke fornybare ressurser. Økologisk sårbare områder må skjermes for oljevirksomhet.” (S.tid.13. juni 1994:4213).

Her blir nettopp hensynet til klima og fornybare naturressurser brukt som argumentasjon for at man skal være tilbakeholden med å åpne nye petroleumsfelt da forurensningsutslipp kan skade både klimaet og det som nå iakttas som værende sårbare områder. Det handler med andre ord ikke bare om konsekvenser forurensning fra petroleumsvirksomheten kan ha som

53

følge av oljesøl, men hvordan selve bruken av olje skaper forurensede utslipp. Sårbare områder kommer inn som et moment i fase 3 som en bekrivelse av de kystnære områder. Fra Rød Valgallianse sin stortingsrepresentant Erling Folkevord fremmes lignende iakttagelser om den norske petroleumsvirksomheten10:

” Blir det åpna for nye felt, vil det forsterke biletet av Noreg som eit land som driv rovdrift på naturressursane til fordel for oljseselskapa sin kortsiktige profitt. Dei som er taparane i denne kampen,(…)er kommande generasjonar og det er næringslivet i Fastlands-Noreg.” (S.tid.13. juni 1994:4214)

Her kan det iakttas at hensynet til kommende generasjoner og eksisterende næringsliv på Fastlands-Norge blir trukket frem. Hensyn til kommende generasjoner kommer dermed inn som et nytt moment i fase 4 og settes her opp mot oljeselskapenes kortsiktige profitt. Det poengteres også at: ”hensynet til det globale klima og et ønske om å redusere olje- avhenigheten, taler for at en venter med å ta stilling til åpning av nye områder.” (Innst.S.180 1993-94:28). Med andre ord skal man ikke gå for hurtig frem med åpning av nye petroleums- områder, men ta seg tid til å tenke gjennom konsekvensene det vil ha. Sp-representant Ragnhild Querseth Haarstad etterlyser også kunnskap om konsekvensene petroleums- aktiviteten vil ha i kystnære områder, og mener det ikke er oversikt over: ”(…)konsekvensene miljømessig om noe skulle skje, ikkje oversikt over konsekvensene for fiskeriene og eventuelt tap av arbeidsplasser i fiskeriene, ikkje oversikt over konsekvensene for f.eks turistnæringa, reiselivsnæringa i disse områdene.” (S.tid.13. juni 1994:4198). Hensyn til reiselivsnæringen kommer som vi kan se her inn som et nytt momentet samtidig som momentet fra de tidligere faser ’mangel på kunnskap’ videreføres. Det kvalitative innholdet i momentet endres fra fase 3 ettersom det nå er enda flere områder man mangler kunnskap om.

Også Ap-representant Gunn Karin Gjul har betenkeligheter med petroleumsaktivitet i kystnære områder: ”Foruten uerstattelige naturverdier er det også en trussel mot de to andre viktige kystnæringene-reiseliv og fiskeoppdrett. Skjer det en ulykke med akutt utslipp av olje, kan tapet av sysselsetting i disse områder lett bli større enn den positive sysselsettingseffekten av letevirksomheten.” (S.tid.13. juni 1994: 4232). Her videreføres også et gammelt argument

10 Rød Valgallianse var representert på Stortinget fra 1993-97, men har siden ikke vært representert (Store norske leksikon 2012).

54

om at man må verne om og satse på de eksisterende næringer som nå også innbefatter reiseliv. I fase 4 settes det også mer fokus på det som iakttas som et behov for et mangfoldig næringsliv. Blant annet uttaler Venstre-representant Lars Sponheim at:

”Det er grenser for hvor lenge Norge kan ha så mye av økonomien stående på dette ene oljebeinet. (…) Det rette nå er å styre en større del av kapitalen fra petroleumsvirksomheten til det næringsliv i Fastlands-Norge som skal skape de verdiene som vi skal leve av langt inn i de neste århundre.” (S.tid.13. juni 1994:4213)

Her iakttas oljevirksomheten som en virksomhet uten fremtidsperspektiv for kommende generasjoner samt at den norske økonomien i for stor grad lener seg på ”oljebeinet”. Behovet for å styrke det eksisterende næringsliv får dermed også selskap av et argument om at det er behov for et mangfoldig næringsliv. SV-representant Paul Chaffey bruker videre dette som et argument om at kystnære områder må vernes fra petroleumsvirksomheten og hvor en må la ”hensynet til sjøfugl, forvaltning av fiskeressursene og kystnaturen gå foran drømmen om et oljeeventyr (…).” (S.tid.13. juni 1994:4204). Dermed kan de iakttas at også sjøfuglen videreføres som et argument for hvorfor man bør unngå petroleumsaktivitet i kystnære områder samtidig som man mener oljedrømmen ikke må overgå hensynet til fiskeriet. Ap- representant Gjul fremmer videre argumenter fra tidligere faser om fiskens særposisjon langs kysten samt hvor alvorlige konsekvenser en oljeulykke kan få for fisken. Samtidig pekes bestemte geografiske områder ut som spesielt viktige:

”I de kystnære områder i Nordland ligger vårt spiskammer. Denne kysten er Norges viktigste fiskeriområde. Lofoten, Vesterålen og Vestfjorden er hovedgyteområde for norsk arktisk torsk. Dette er den største torskestammen i verden. Havforskningsinstituttets beregninger viser at oljeutslipp som rammer gyteområdene, kan ødelegge store deler av en årsklasse torsk.” (S.tid.13. juni 1994:4232)

Oljeforurensning iakttas her å kunne ødelegge matfatet vårt, og implisitt ligger også iakttagelser om at fisken er fornybar så lenge gyteområdene ikke ødelegges. Odd Roger Enoksen fra Sp følger opp med en kritikk av hierarkiseringen av petroleum og fisk samt en utvidet letevirksomhet: ”Av de områder som nå foreslås åpnet for letevirksomhet, har Fiskeridepartementet foreslått begrensninger på stor sett alle, enten i omfang eller tid. Disse

55

anmodninger er i svært liten grad etterkommet, og det viser at i kampen mellom olje og fisk vil fisken alltid bli taperen (…).” (S.tid.13. juni 1994:4232). Samtidig blir argumentet om at Nord-Norge byr på værmessige utfordringer også fremmet og Enoksen uttaler at: ”Store deler av de foreslåtte nye leteområdene ligger i værharde områder, med stor bølgehøyde, sterk vind og mørketid deler av året (...).” Dette fører i følge Enoksen til at ¨risikoen for oljesøl eller ukontrollerte utslipp er overhengende i disse områder. ” (S.tid.13. juni 1994:4237).Venstre- representant Sponheim mener også at: ”Vi har ikke utstyr til å sikre oss mot ulykker.” (S.tid.13.juni 1994:4213). Dermed videreføres momentene omkring harde værforhold og utilstrekkelig utstyr i fase 4 i det de finner sitt felles referansepunkt i hvorfor noen områder bør vernes.

Momentene som samler seg rundt nodalpunktet ’vern’ er som vi kan se mange. Hensynet til kommende generasjoner, en sårbar økologi, reiseliv og et mangfoldig næringsliv er nye momenter som kommer til i fase 4. Samtidig videreføres momentene fra de tidligere faser som mangel på kunnskap, fisk som en fornybar ressurs samt de konsekvenser petroleumsaktivitet kan ha for fisken i et viktig fiskefelt, forurensning, hierarkisering av naturressurser som fører til at fiskeriet lider, hensynet til sjøfuglen, utilstrekkelig utstyr, at hastverk ikke er godt og at området har harde værforhold. Man fremmer også viktigheten av å styrke og satse på det allerede eksisterende næringsgrunnlag som finnes i området. Dermed kan det iakttas en forholdsvis stor økning i kompleksitet knyttet til det kvantitative innhold av momenter, og også noen steder i det kvalitative innhold. Dette gjelder blant annet momentet ’mangel på kunnskap’.

5.9.2 Vekst og velferd Selv om det i fase 4 kan iakttas et økende fokus på en global klimaproblematikk hos alle partier på Stortinget, er det uenighet om hvilke konsekvenser problematikken har i forhold til petroleumsvirksomheten. I den hegemoniske kamp fremmes det derfor også et annet prosjekt som ser et behov for ’vekst og velferd’, og at dette også er forenlig med klimaproblematikken. Petroleum i kystnære områder bør derfor utnyttes. Dette knyttes særlig til argumentet om næringsgrunnlaget i området på samme måte som i de tidligere faser. Gunnar Breimo fra Ap fremmer et argument om at opprettholdelse av leting samt flere leteprosjekter kan forsvares da utvinning er essensielt for velferdsstaten opprettholdelse:

56

”For Arbeiderpartiet er arbeid for alle et overordnet mål. (…)Uten beslutninger om nye utbyggingsprosjekter må vi regne med at det blir lang vanskeligere å få ned ledigheten. Det skulle for øvrig være unødvendig i denne sal å understreke hvor viktig olje- og gassinntektene er for å opprettholde aktiviteten i stat, fylker, kommuner og for å videreutvikle velferdssamfunnet.” (S.tid.13. juni 1994:4198).

Her kan det iakttas at nodalpunktet fra fase 3 ’utvidelse av letevirksomheten’ er et moment som knyttes sammen med andre momenter ut fra logikken om behovet for arbeidsplasser. Det inngår likevel i en annen kontekst da det får sin mening gjennom at det skaper og opprett- holder vekst og velferd i Norge. Også Høyre-representant Per-Kristian Foss fremmer viktigheten av oljeinntektene for å skape et trygt velferdssamfunnet. ”Tryggheten i samfunnet i dag trues ikke av oljeinntektene, men sikres i stor grad av oljeinntektene (…)” (S.tid.19. februar 1997:2459). Samtidig knyttes dette sammen med en sentral tankegang om at ”petroleumsressursene skal komme hele det norske samfunnet til gode.” (S.tid.13. juni 1994:4214). Behovet for å bruke ordet ’hele’ indikerer at det ligger noen innebygde utfordringer i denne målsetning. Dette knyttes blant annet til at deler av Norge ikke har fått del i petroleumsaktiviteten enda (S.tid.13. juni 1994:4214).

Ved drøftelser omkring utviklingen langs kysten understrekes det fra Høyre at: ”Bosetningsmønsteret vil i stor grad avhenge av hvem som vinner kampen om ungdommen.” (Innst.S.207 1990-91:7). Det pekes derfor på at det er viktig at en ressurs som petroleum utnyttes. Ap-representant Aud Gaundal iakttar en direkte virkning mellom petroleums- inntektene og velferdsstaten. Ikke bare fordi den gir ringvirkninger i leverandørindustrien, men også ”fordi inntektene gir staten muligheter vi ellers ikke hadde hatt, gir den sysselsetting i samferdsel, offentlig virksomhet o.l. (S.tid.13. juni 1994:4214). Dermed får momentet knyttet til ’ringvirkninger på annet næringsliv’ et bredere innhold ettersom de ikke bare omhandler vekst i leverandørindustrien knyttet til petroleum, men hele velferds- maskineriet.

For posisjonen som fremmer ’vern’ er sikring av fornybare ressurser viktig med hensyn til kommende generasjoner. Posisjonen som fremmer ’vekst og velferd’ ser seg nødt til å svare på denne argumentasjonen og artikulerer nye momenter inn i sin egen ekvivalenskjede. Ap-

57

representant Gaundal fremmer derfor iakttagelser om hvordan petroleum kan komme de kommende generasjoner til gode, og dermed sikre en bærekraftig utvikling: ”Velferdsstaten hadde vært en annen uten denne inntekta. (…) Økning i antall studieplasser gir utdanning som kommer framtidas generasjoner til gode. Å sikre folketrygden er også sikring av framtida. Derfor er mitt syn at kommende generasjoner vil nyte godt av oljepengene.” (S.tid.13. juni 1994:4214). Nærings- og energiminister Jens Stoltenberg kommer med en lignende iakttagelser: ”Det at vi investerer i veier, i utdanning, i samferdsel, er et utrykk for at vi ikke bruker opp oljeformuen, men det er et utrykk for at vi omplasserer oljeformuen i investeringer for framtidige generasjoner.” (S.tid.13. juni 1994:4223). Her iakttas inntektene av petroleum som en direkte innvestering i fremtiden ved at det skaper muligheter for utdanning og god samferdselsoppbygging. Inntektene er med andre ord til gavn for kommende generasjoner, noe som blir et motsvar til iakttagelsene om at vi ikke kan ”drive rovdrift på naturressursene” i dag med hensyn til kommende generasjoner. Dermed kan innvesteringer i nåtiden til gavn for fremtiden artikuleres inn som et moment i et prosjekt som fremmer vekst og velferd.

Det økende fokuset på den global klimaproblematikken fører også til et behov for å svare på hvordan problematikken kan løses samtidig som petroleumsutvinning kan utvides for å opprettholde velferden i Norge. Jens Stoltenberg uttaler:

”Forbrenning av gass gir ingen utslipp av svovel, og svært små utslipp av CO2 sammenlignet med kull og olje. Norsk gasseksport til Europa er derfor vårt mest håndfaste og viktigste bidrag til å bekjempe sur nedbør og utslipp av klimagasser i vår verdensdel. Det gir oss inntekter, men også et renere miljø.” (S.tid.13. juni 1994:4198)

Her fremmes gass som en naturressurs som vil kunne bidra til å få ned utslippet av CO2 samtidig som det vil gi inntekter til den norske stat. Ap-representant Breimo understreker: ”At norsk gass kan avløse andre, mer forurensende og risikofylte energikilder er et sterkt miljø- argument for norsk petroleumsvirksomhet.” (S.tid.13. juni 1994:4189). Utvinning av gass som en viktig miljøvennlig energikilde blir dermed et moment som kommer til å samle seg rundt nodalpunktet ’vekst og velferd’ da utvinning av denne ressursen både kan gi inntekter for Norge, men også samtidig bidra til et bedre klima. Samtidig skjer det en utvikling i momentet knyttet til strenge sikkerhetsbestemmelser. Det forventes nå også at utstyret har

58

strenge miljøkrav, og det uttales at: ”Norsk petroleumsvirksomhet står i internasjonal sammenheng overfor svært strenge miljøkrav.” (S.tid.19. februar 1997:2457). Fra sitatet knyttet til konsekvensutredningen (s.52) kan det også iakttas at petroleumsaktivitet i kystnære områder vurderes ut fra hva som anses som et ’akseptabelt risikonivå’. Det ser likevel ut til å bli vurdert ut fra mer omfattende aspekter enn tidligere, i alle fall når det kommer til det biologiske liv.

Petroleumsaktivitet i kystnære områder iakttas også av posisjonen ’vekts og velferd’ som værende potensielt konfliktfylt i forhold til fiskeri. Fiskeriminister og Ap-representant Jan Henry. T. Olsen argumenterer derfor for at man må ta hensyn til fisken i de planlagte åpnings- områdene i Nordland: ”Det er ingen uoverstigelig barriere mellom fiskerinæringen og oljevirksomheten (…). Gode trafikkregler har det vært utviklet i lang tid mellom fiskeri- næringen og oljevirksomheten.” (S.tid.13. juni 1994:4218). Her pekes det på at historien viser at gode trafikkregler mellom fisk og olje gjør at en sameksistens er mulig. Momentet ’fisk og olje kan leve sammen’ videreføres dermed i fase 4.

Momentene som samler seg rundt nodalpunktet ’vekst og velferd’ er både momenter fra tidligere faser samt noen nye. Næringsgrunnlaget petroleumsvirksomheten og utnyttelsen av denne naturressursen gir, både i seg selv og i form av ringvirkninger, behov for utvidet letevirksomhet, akseptabelt risikonivå, økonomisk balanse i hele Norge, opprettholde bosetningsmønsteret, sameksistens mellom fisk og olje, gode erfaringer fra Nord-Norge og strenge sikkerhetsbestemmelser er alle momenter som videreføres fra fase 3 til fase 4. Dette blir brukt som et argument for at en fortsatt aktiv petroleumsvirksomhet som sikrer vekst og velferd. Derfor gir det også mening å drive petroleumsaktivitet i kystnære områder i Nord- Norge hvor noen felter foreslås åpnet. Nye momenter er knyttet til at utvinning av gass kan erstatte mer forurensende energikilder som kull og svovel. Samtidig blir det også fremhevet hvordan inntekter fra petroleumsvirksomheten i dag vil kunne komme til gavn for kommende generasjoner. Investering i utdannelse og samferdsel er blant annet argumenter som blir trukket frem.

5.9.3 Oppsummering av fase 4: Fase 4 er preget av at klimaproblematikken er kommet på den internasjonale dagsorden, og

59

skaper grunnlaget for en rekke ny argumenter. Dermed økes også kompleksiteten i meningstilskrivelsen av naturressurser. Posisjonen som fremmer ’vern’ argumenter for at naturressurser må sikres i et langtidsperspektiv til gavn for kommende generasjoner. Sårbare områder som de kystnære områder i Nord-Norge må vernes om, blant annet som følge av at de er rike på den fornybare ressursen, fisk. Samtidig fremmes hensyn til andre eksisterende næringer som reiseliv. På den andre siden settes ’vekst og velferd’ i fokus. Velferds- opprettholdelse og utvikling gjennom utnyttelse av petroleumsressurser iakttas som viktig, men også forenlig med klimaproblematikken, fiskerike områder i Nord-Norge samt hensynet til kommende generasjoner. Petroleumsinntekter bør utnyttes i nåtiden for å gi effekter i både her og nå, men også i fremtiden. Dermed sikres en bærekraftig utvikling i følge ’vekst og velferd’ posisjonen. Hvordan man skal ta ’hensyn til kommende generasjoner’ ender derfor som en kamp om hvordan og hvilke naturressurser som skal komme subjektposisjonen til gode i fremtiden. Fase 4 kan illustreres på følgende måte

5.10 Dislokasjon 5: Mot en geografisk innsnevring av konflikten Det er først i fase 5 at konflikten om petroleumsutvinning i Nord-Norge for alvor kommer til å omhandle områdene Lofoten, Vesterålen og Senja. Under behandling av Stortingsmelding 26 (1993-94) vedtar Stortinget å ikke åpne kystnære områder av Nordland V, Nordland VI, Nordland VII og Troms II for petroleumsutvinning. De kystfjerne områdene på Nordland VI åpnes (Meld.St.39 1999-2000). Åpningen av dette området iakttas som begynnelse på en

60

dislokasjon som først gjør seg gjeldende i 2001. Som følge av åpningen ble det i 1996 utdelt utvinningslisenser til Statoil og Hydro. Det ble boret én letebrønn i området i 1999 av Statoil uten funn av petroleum (Olje- og Energidepartementet 2012:48). Den 29. august 2001 sender miljøverndepartementet ut en pressemeddelelse hvor det står følgende:

”Miljøvernminister Siri Bjerke har i dag besluttet at Norsk Hydro ikke kan sette i gang prøveboring av letebrønn i Nordland VI Castor, utenfor Røst. Departementet trenger mer tid til å behandle Bellonas klage på tillatelsen fra SFT (Statens forurensingstilsyn, red.anm.) til utslipp av kjemikalier i forbindelse med letevirksomheten.” (Regjeringen 2001a)

Bak beslutningen ligger følgende iakttagelser: ”Vi har fått ny kunnskap om konsekvensene av petroleumsvirksomhet i slike miljøsårbare områder. Ny forskning viser at kjemikalieutslipp kan true gyte- og oppvekstmulighetene for fisk og sjøfugl.” (Regjeringen 2001a). Ved regjeringsskifte i oktober samme år følges det opp med en regjeringserklæring hvor den nye regjeringen Bondevik II bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tar stilling til spørsmålet om utvinning i Nord-Norge. Her besluttes det at man skal tillate videre utbygging av gassfeltet ’Snøhvit’, det første petroleumsprosjektet i Barentshavet, men samtidig foreta en midlertidig stopp i videre petroleumsaktivitet fra Lofoten og nordover inntil mer kunnskap om området er på plass. I 2003 blir aktiviteten gjenopptatt på de fleste felter. De kystnære områder i Lofoten, Vesterålen og Senja forblir lukket (Meld.St.10 2010–2011:60). I ’Stortingsmelding 12 (2001-2002)- Rent og rikt hav’, kommer regjeringen med iakttagelser og målsetninger for oljevirksomheten og fiskerivirksomheten i nord. Det står blant annet at: "Myndighetene ønsker så langt som mulig å basere fremtidig petroleumsvirksomhet i havområdene fra Lofoten og nordover på den sameksistensmodellen som så langt har ligget til grunn for de ulike næringers felles bruk av havområdene.” (Meld.St.12 2001-2002:5).

I hovedsak blir det altså lagt opp til en sameksistens mellom fiskeri- og petroleumsnæringen, men det skisserer også en annen mulighet som ikke tidligere har vært fremmet av en regjering: ”I den grad det skulle oppstå situasjoner der det synes umulig å oppnå god sameksistens mellom de to næringene, vil Regjerningen vurdere opprettelsen av petroleumsfrie fiskerisoner.” (Meld.St.12 2001-2002:34). I regjeringserklæringen fremgår det at denne vurdering gjelder områdene fra Lofoten og nordover ( Regjeringen 2001b), Sentralt står også ønske om å hente inn mest mulig kunnskap om havområdene før en

61

beslutning blir tatt, noe som legger grunnlag for to forvaltningsplaner knyttet til havområdene rundt Lofoten i fase 5. Det sentrale er likevel at det skisseres en mulighet for at noen havområder kan defineres som petroleumsfrie. Med dette skytes kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja i gang.

5.11 Fase 5: 2001-2014: Konflikten om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja Fase 5 preges av at konflikten om naturressurser har fått en geografisk innsnevring. Det sentrale spørsmål som gjør seg gjeldende er om det skal åpnes opp for petroleumsutvinning og nodalpunktene fra fase 1 og 2 gjør seg nok en gang gjeldende, men nå i en ny geografisk kontekst.

Med petroleumsloven fra 1985 ble det innført krav om at områder som vurderes åpnet for petroleumsutvinning skal konsekvensutredes før en eventuell åpning. Konflikten i fase 5 handler i bunn og grunn om områdene Lofoten, Vesterålen og Senja skal konsekvensutredes. I empirien er det likevel gjennomgående iakttagelser om at en konsekvensutredning handler om ’utvinning’ eller ’ikke utvinning’. Følgende sitat av Høyre-representant Siri A. Meling fungerer som en illustrasjon på at en konsekvensutredning iakttas som begynnelse på en åpningsprosess: ”En konsekvensutredning for oss er mer et spørsmål om på hvilken måte områdene skal åpnes, og hvilke krav som skal stilles i den forbindelse.” (S.tid.15. juni 2011:4812). Representant Erling Sande fra Sp uttaler også at: ”Senterpartiet er imot ei konsekvensutgreiing når det gjeld områda Nordland VI og VII og Troms II. Argumentasjonen har vore at dette er ein del av ein opningsprosess, slik vi ser det.” (S.tid.15. juni 2011:4812). Med andre ord, selv om det i stor grad snakkes om konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja, iakttas spørsmålet å være om området skal åpnes for utvinning av petroleum eller ikke. Dermed kan det også iakttas en slags sirkelslutning i konflikten hvor tidligere spørsmål gjør seg gjeldende, men nå på et spesifikt geografisk område.

5.11.1 Utvinning For dem som fremmer posisjonen ’utvinning’ er det mange av de samme argumenter fra tidligere faser som går igjen. Argumenter om behov for et nytt næringsgrunnlag står sentralt, og den globale klimaproblematikken imøtekommes med å fokusere på gass som et godt energialternativ. Følgende sitat fra Høyre-representant Siri A. Meling illustrerer dette:

62

”Vi ønsker en petroleumsaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen velkommen(…)Dersom vi ikke klarer å få frem nye gassfunn, vil volumene på gass produsert på norsk sokkel altså avta allerede fra 2020. I disse dager legger Europa sine strategier innenfor energiområdet. Ulykken ved kjernekraftverket i Fukushima har gjort at store land i Europa nå har besluttet å stenge ned sin kjerneproduksjon eller å la være å realisere planlagte prosjekter.(…). Dersom EU skal våge å satse på ytterligere bruk av gass i forhold til sin egen forsyningssikkerhet, må disse ha en viss grad av sikkerhet for leveranser i et langsiktig perspektiv. Regjeringens utsettelse av spørsmålet om konsekvensutredning og åpning av områdene ved Lofoten og Vesterålen sender dessverre et signal i feil retning.” (S.tid.15.juni 2011:4809)

Argumentet om gassutvinning for å sikre en miljøvennlig energitilførsel stammer fra fase 4. Her aktualiseres det i en ny kontekst da EU skal legge en ny strategi innenfor miljøområder som beveger seg vekk fra kjernekraftproduksjon. Dermed argumenteres det for en mulighet og nærmest en plikt for Norge til å kunne garantere gassleveranse til Europa i et langtids- perspektiv. Dette gir dermed mening til hvorfor det bør åpnes for petroleumsaktivitet i Lofoten, Vesterålen og Senja. Momentet om at gass er en viktig ressurs for å nå internasjonale klimamål utvides dermed kvalitativt. Fallende petroleumsaktivitet anses som bekymringsverdig og en utvidet leteaktivitet og utvinning av petroleum i nye områder gir derfor mening sett i lys av EUs strategi og klimaproblematikken.

Argumentene fra tidligere faser knyttet til opprettholdelse av bosetningsmønster, nytt næringsgrunnlag og sameksistens mellom fisk og olje er også til stede. Høyre representant Elisabeth Aspaker uttrykker under drøftelser av ’Stortingsmelding 8 -Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten’, at et nytt næringsgrunnlag er nødvendig:

”Bedriftene kan ikke overleve på sikt. De må arbeide og tjene penger i dag og i morgen for å kunne overleve.(…) Ingen næringer skal byttes ut, men eksisterende næringer skal suppleres med en ny, stor og viktig næring. Olje- og gassnæringen etterspør annen kompetanse, som betyr tilvekst av nye arbeidsplasser, og som skal gi flere nordnorske ungdommer mulighet til å skaffe seg en framtid i den landsdelen der de er født og oppvokst.” (S.tid.15. juni 2006:2811).

63

Aspaker argumenterer her for at befolkningen så sårt trenger et nytt næringsgrunnlag, blant annet for at ungdom skal ha en mulighet for å bosette seg og ha en fremtid i sin egen landsdel. Med andre ord iakttas forhold mellom Nord- og Sør -Norge som værende i ubalanse. Ut fra sitatet indikeres det også at fisk og petroleum ses på som to ressurser og næringer som kan eksistere sammen. Høyre-representant Meling understreker også behovet for et nytt næringsgrunnlag: ”Høyre ønsker å bidra til at denne regionen kan få utnytte olje- og gassressursene til lokale og regionale ringvirkninger.” Hun viser til at: ”En utvikling av olje- og gassressursene i området vil gi store inntekter også til staten og til videreutvikling av velferdssamfunnet i fremtiden.” (S.tid.15. juni 2011:4811). Hensyn til kommende generasjoner blir dermed fremmet gjennom en videreutvikling av velferdsamfunnet. De som nå mer eller mindre kan kalles klassiske argumenter om befolkningsnedgang, og petroleums- utvinning som et viktig nytt næringsbidrag til landsdelen, også fordi det vil gi ringvirkninger på annet næringsliv, kan iakttas å bli fremmet. Representant Aspaker følger opp med at lokale politiske ledere på lik linje med Høyre ønsker en konsekvensutredning av: ”områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette er helt i tråd med lokalpolitiske vedtak, der motstanderne er havnet i mindretall. Høyre har lyttet til lokale politikere og leverandørindustrien, som ser spennende muligheter for en region som trenger flere bein å stå på enn reiseliv og fisk.” (S.tid.15. juni 2011:4827). Her kan det iakttas at et nytt moment kommer til, nemlig at motstanderne mot petroleumsutvinning lokalt nå er i mindretall, og at det derfor er på høy tid å komme i gang med utvinning i området.

Også erfaringer fra andre utvinningsprosjekter i Nord-Norge trekkes frem som argument. Ap- representant Bendik H. Arnesen uttaler blant annet følgende: ”Se bare på den aktiviteten som er skapt etter at Snøhvit-anlegget i Hammerfest ble påbegynt. Vi trenger flere slike nærings- messige fyrtårn i nord.” (S.tid.15. juni 2005:2925) Erfaringer fra det som iakttas som gode virkninger av petroleumsaktivitet i Barentshavet trekkes frem som et argument for at man skal skape flere ’næringsfyrtårn’ i området. Behovet er der og det samme er muligheten i følge dem som kjemper for utvinning.

Et annet argument fra posisjonen er forurensning fra allerede eksisterende skipstrafikk i området. Frp-representant Oskar J. Grimstad iakttar det som et paradoks at flere partier peker på farene med petroleumsutvinning i området når problemet er et helt annet: ”Paradokset er

64

ikkje at framtidig oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen utgjer det største farepotensialet for området. Nei, i dag seglar oljetankarar og andre like utanfor Lofoten og Vesterålen og utgjer ein større trussel når det gjeld utslepp ved ei ulykke.” Bak denne iakttagelsen ligger en faglig rapport og Grimstad uttaler videre at: ”Det Norske Veritas' rapport viser at utsleppsrisikoen aukar markant fram mot 2025 langs det meste av kysten av Nordland, Troms og Finnmark. (S.tid.15. juni 2011:4823). Argumentet om at skipstrafikk langs kysten utgjør en større trussel enn petroleumsaktivitet for områdene rundt Lofoten er et sentralt moment i fase 5.

Momentet ’akseptabelt risikonivå’ som har vært en følgesvenn gjennom flere faser, ser nå ut til endre seg. Det blir mer fokus på om risikonivået er lavt. Fiskeriminister Helga Pedersen fra Ap uttaler at: ”Risikoen i området i dag er lav. Vi skal bygge opp beredskapen i tråd med den aktiviteten som kommer. Det har aldri blitt stilt så strenge miljøkrav før som nå.” (S.tid.15. juni 2006:2800). Dermed kan det iakttas at man i alle fall til en viss grad har konkretisert risikonivået, noe som er muliggjort gjennom strenge krav. Momentet knyttet til ’strenge sikkerhetskrav’ er også gjeldende i fase 5. Ap-representant Terje Aasland uttaler: ”Det er blitt et norsk fortrinn at det har vært og blir stilt strenge krav til petroleumsaktiviteten. Restriksjoner og begrensninger er krevende, men det har gitt oss en industri i verdensklasse med tanke på kunnskap, teknologiløsninger og miljøstandard.” (S.tid.18. juni 2009:3979) Her handler det med andre ord ikke bare om sikkerhet, men også om at man har strenge krav i forhold til teknologiløsninger og miljøstandard. Momentet beholder dermed sitt kvalitative innhold fra fase 4 da det inneholder mer enn bare konkrete sikkerhetsaspekter, men også strenge miljøstandarder ved petroleumsutvinningen i Norge. Dermed kan det legitimere utvinning av petroleum i nye interessante områder på en måte som også følger opp omkring miljø- og klimaproblematikken som ble lansert i fase 4.

Mange av argumentene fra tidligere faser kommer som vi ser til å samle seg rundt nodalpunktet ‘utvinning’ knyttet til de aktuelle områdene. Noen endrer også sitt kvalitative innhold. Argumentet om hvorfor vi skal utvinne gass er et av disse. Opprettholdelse av bosetningsmønster gjennom petroleum som en tilførsel av nytt næringsgrunnlag som bidrar til sysselsetting, ringvirkninger på annet næringsliv, balanse mellom nord og sør samt momentet knytte til sameksistens mellom fisk og olje er i stor grad til stede i argumentasjonen. Nye momenter som kommer til og som samler seg rundt nodalpunktet ’utvinning’ er et flertall lokalt for petroleumsutvinning, at erfaringene fra petroleumsaktivitet i Barentshavet er gode

65

og at skipstrafikken langs kysten utgjør en langt større forurensingstrussel en petroleumsaktivitet vil gjøre. Dermed utvides ekvivalenskjeden ytterligere.

5.11.2 Ikke utvinning På den andre siden av konflikten finnes en posisjon som kjemper for at det ikke skal utvinnes petroleum i Lofoten, Vesterålen og Senja. Samtidig som kampen nå handler mer direkte om å hindre petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, fremmer den stadige vern i en større kontekst knyttet til den globale klimaproblematikk og en bærekraftig utvikling. ’Vern’ kan derfor på sett og vis iakttas som et ’støttenodalpunkt’ til nodalpunktet ’ikke utvinning’ i fase 5.

Et av momentene som videreføres fra tidligere faser er nettopp klimaproblematikken og Norges rolle og troverdighet internasjonalt. SV-representant Inga Marte Thorkildsen uttaler at: ”Norge har som kyststat fått ufattelige rikdommer. (…) dette er verdier som gir oss et stort ansvar, et internasjonalt ansvar. Vi må vise at vi er bevisst på hva det vil si å være en kyststat som forvalter uerstattelige og potensielt evigvarende verdier.” (S.tid.15. juni 2011:2896) Klimaproblematikken knyttes også til petroleumsvirksomheten i det som iakttas som sårbare områder. I en innstilling fra energi- og miljøkomiteen blir dette understreket av komiteens medlemmer fra KrF og Venstre: ” Disse medlemmer mener områder som har ekstremt sårbare økosystem, som på grunn av klimatrusselen og langtransporterte miljøforurensninger blir utsatt for store belastninger, og som er rike på verdifulle arter, bør skånes mot oljevirksomhet.” (Innst.S.225 2005-2006:6). Ap-representant Tove Nordtun fremmer også at:

”Havområdene i nord er spesielle på mange måter. Værforhold, økologi, fisk og annet dyreliv vitner nettopp om dette. Vi står også overfor store utfordringer knyttet til forurensing. En god miljøforvaltning er og vil være helt grunnleggende i så måte, både i forhold til oss selv og ikke minst med tanke på våre barn og framtidige generasjoner. Vi har et moralsk ansvar for dette alle sammen.” (S.tid.15. juni 2006:2778)

Sitatet illustrerer at tidligere momenter som harde værforhold, forurensning og hensyn til kommende generasjoner også videreføres i fase 5. Som i tidligere faser hevdes det også at oljevernberedskapen er for dårlig og at ulykker i kystnær områder kan bli katastrofale. Blant annet uttrykker SV og Sp sine representanter i energi-og miljøkomiteen at:” (…) olje-

66

vernberedskapen i nord ikke er god nok (…). Disse medlemmer viser til at konsekvensene av en ulykke med oljeutslipp i de sårbare nordområdene, kan bli katastrofale.” (Innst.S.87 2002- 2003:14). Selv etter 30-40 års teknologisk utvikling er man med andre ord stadig ikke i mål i forhold til utstyrets mestringsevne. Hensynet til fisk blir også i denne fasen trukket frem som et argument. Marthinsen fra Ap understreker blant annet at: ”Lofotfisket er verdenskjent. Det er en stor inntektskilde for regionen og for landet, og det har skapt arbeidsplasser i generasjon etter generasjon. Forvaltet riktig er dette en evigvarende ressurs og noe man ikke kan spille hasard med.” (S.tid.15. juni 2011:4823). Momentet fisk som fornybar ressurs kan dermed iakttas å bli videreført samtidig som fiskeri som et eksisterende næringsgrunnlaget iakttas som særdeles viktig.

SV-representant Heidi Sørensen presiserer også områdets særtrekk både når det kommer til fisk, men også andre elementer i området. ”(...) Det er også tett med sjøfugl i området (…). Det skårer høyest på omtrent alle tenkelige miljøkriterier, og ingen av de miljøfaglige eller fiskerifaglige instansene anbefaler at det skal åpnes for aktivitet i det området med den kunnskapen vi har nå.” (S.tid.15. juni 2006:2784). Hensyn til fisk og sjøfugl samtidig som det også hevdes at man har for dårlig kunnskap til å sette i gang petroleumsutvinning i området, trekkes her frem som argumenter. Sp-representant Ola Borten Moe uttaler også med referanse til forvaltningsplanen fra 2005-2006 at: ”Når det gjelder de mest sårbare områdene utenfor Lofoten og Vesterålen og i Troms II, slår den fast at vi i dag ikke har kunnskap nok til å åpne for aktivitet i disse områdene.” (S.tid.15. juni 2006:2789). Ap-representant Marianne Marthinsen understreker også at mer kunnskapsinnhenting er viktig for: ”(…) å sørge for at beslutningsgrunnlaget er godt nok.” (S.tid.15. juni 2001:4824). Kunnskap iakttas her som nøkkelen til en endelig beslutning i fremtiden, og mangel på kunnskap forklarer mangel på politisk beslutning.

Kritikken om manglende arbeidsplasser og fraflytting som følge av manglende petroleumsutvinning fremsatt av posisjonen som fremmer ’utvinning’, blir også møtt med et motsvar i denne fasen. Snorre Serigstad Valen fra SV kommer med følgende iakttagelser:

”Oljeindustrien har brukt store ressurser på overbevisende å argumentere for å åpne disse områdene. (…) etter hvert som debatten skred fram, var det stadig flere som nærmest begynte å se på Nord- Norge som et u-land, uten

67

verdier, uten framtid og uten arbeidsplasser, om man ikke åpnet for å hente ut hver dråpe olje som måtte finnes der. Da utelukker man de utrolig viktige arbeidsplassene Nord-Norge allerede har, og som er unike.” (S.tid.15. juni 2011:4813)

Påstander om at Nord-Norge lider under mangel på petroleumsaktivitet avskrives her. Samtidig viser det at det også iakttas en hierarkisering av naturressurser hvor petroleum står høyere enn fisk. KrF-representant Ingebrigt S. Sørfonn understreker også at: ”Vi skal utnytte den mangfoldigheten som naturressursene i nord gir oss, slik at vi også har et mangfoldig næringsliv. Derfor er det så viktig at vi har en avventende holdning når det gjelder Nordland VI, Nordland VII og Troms II.” (S.tid.15. juni 2006:2805). Her kan det iakttas at hastverk ikke er godt, samtidig som mangfoldighet i næringslivet iakttas å kunne oppnås uten petroleumsaktivitet. Venstre-representant Trine Skei Grande prøver også å sette utvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja inn i et større perspektiv:

”Venstre ønsker primært et varig vern av området.(…) Det er et viktig natur- område. Det er et viktig turistområde i forhold til turismeutvikling. Men vi mener ikke bare at dette er et fint sted i Norge (…) det minste vi kan gjøre, er å sørge for at Lofoten, Vesterålen og Ytre Senja skal være et område som er vårt bidrag til verdens naturarv.” (S.tid.15. juni 2011:4815)

Her rettes det fokus på turismen i området samt områdets særtrekk i form av å være et viktig naturområde som vi er forpliktet til å ta vare på. Nettopp områdets særtrekk blir også fremmet blant annet SV-representant Inga Marte Thorkildsen ”Ønsket om og behovet for rekreasjon, opplevelser og uberørt natur vil bare tilta i styrke. Reiselivet ser potensialet, og det bør vi også gjøre.” (S.tid.15. juni 2011:4826). Her er det reiselivet som er en eksisterende næring som trekkes frem som et viktig redskap for næringsutvikling i området Med iakttagelsene om at områdets særtrekk og karakter av en verdensarv, kommer en ny faktor inn. Dette er muligheten for at området kan komme på UNESCOS verdensarvliste11. Miljøvernminister Erik Solheim fra SV mener at man må unngå petroleumsutvinning i det han omtaler som ”de aller mest sårbare områder”. Han fremmer derfor en alternativ næringsvei i det han kommer

11 ”World Heritage List (WHL), eller verdensarvlisten, ble etablert i 1972 av UNESCO (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur). Listen har som mål å verne om verdens uerstattelige kultur- og naturarv.”(Riksantikvaren 2014). !

68

med følgende iakttagelser om at det Nord-Norske stedet Vega har hatt ”en mangedobling av turisttilstrømmingen – riktignok fra et lavt grunnlag – etter at man fikk verdensarvstatus. Og en serie andre områder både i Norge og internasjonalt har hatt dette.” Dette mener Solheim at områdene omkring Lofoten også har potensiale for og uttaler at:!”La oss nå gå videre sammen med Lofotkommunene – selvsagt på basis av det de sier – og utvikle Lofoten som verdensarvområde, og på basis av det få til den økte tilstrømmingen av turister og dermed en sikrere utvikling av reiselivet som en årsnæring i Lofoten og Vesterålen.” (S.tid.15. juni 2011:4818) UNESCO-muligheten kommer dermed inn som et moment som samtidig også utvider det kvalitative innhold i momentet knyttet til reiselivsnæringen og dermed en styrking av det eksisterende næringsgrunnlag.

Et nytt argument som særlig kommer inn i slutten av fasen, er at Lofoten, Vesterålen og Senja har blitt vurdert konsekvensutredet i relativt mange år uten at Stortinget enda har vedtatt å gå i gang med en utrednig. Snorre Serigstad Valen uttaler for eksempel at: ”Så viser erfaringene oss, litt uavhengig av hvilket stortingsflertall vi har, at Stortinget ser det slik at den beste beslutningen er å ikke åpne områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring, fordi de er svært sårbare områder.” (S.tid.15. juni 2011:4813). Dermed blir det at man i lang tid ikke har åpnet for utvinning et argument i seg selv for å la området være i fred.

Mange av momentene fra tidligere faser kommer som vi ser til å samle seg rundt nodalpunktet ‘ikke utvinning’ knyttet til de aktuelle områdene. Satsing på et mangfoldig- og eksisterende næringsliv fremfor petroleumsaktivitet, hensyn til fiske, sjøfugl, kommende generasjoner og Norges rolle i forhold til klimaproblematikken og manglende kunnskap er særlig sentrale. Det etterlyses også nok en gang mer kunnskap enn tidligere, og dette iakttas også som veien til en beslutning. De nye momenter som inntreder er muligheten for at området kan komme på UNESCOs verdensarvliste samt at Stortinget gang på gang har latt være å åpne området opp for en konsekvensutredning.

5.11.3 Oppsummering av fase 5 Fase 5 er preget av at blikket er rettet mot Lofoten, Vesterålen og Senjas naturressurser, og den hegemoniske kamp kjempes mellom to posisjoner som fremmer henholdsvis ’utvinning’ og ’ikke utvinning’. Den siste er også generelt opptatt av at naturen må ’vernes’ ut fra flere hensyn. På argumentasjonssiden tar man nesten til det kjedsommelige i bruk mange av

69

momentene som stammer fra de første fasene knyttet til blant annet næringsgrunnlag, forholdet mellom fisk og olje, utstyrskapasitet og kunnskapsmangel. Naturressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja tilskrives mening ut fra deres virkning på de spesifikke geografiske områder, altså om utnyttelse av petroleumsressursene vil virke positivt eller negativt på områdene samtidig som det ses en videreføring av argumenter knyttet til hva ressursene kan bidra med i verden på godt og vondt. ’Hensyn til kommende generasjoner’ ser ut til å være et meget flytende uttrykk i forhold til naturressurser, da det fra begge sider kjempes om å meningsutfylle hvordan kommende generasjoners historie skal se ut i forhold til utnyttelse og forvaltning av naturressurser i dag.

Analysen har nådd sitt avslutningspunkt i tid, nemlig her og nå i 2014. Det kan iakttas posisjonen som fremmer ’ikke utvinning’ ser ut til å ha inntatt en slags hegemonisk posisjon da det er besluttet at området heller ikke skal konsekvensutredes i regjeringsperioden 2013- 2017 (Høyre 2013). Dette er riktignok en skrøpelig posisjon da spørsmålet trolig vil komme opp ved neste valg og en ny regjeringsdannelse hvis ikke en ny dislokasjon aktualiserer debatten på en ny måte før den tid. Fase 5 kan illustreres på følgende måte.

5.12 Oppsummering av den empiriske analysen Det sentrale spørsmål i analysen har vært: Hvordan har diskursene omkring petroleums- utvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja oppstått og utviklet seg frem til i dag? Analysen ble

70

innledet med begrepet ’dislokasjon’, og det konkluderes med at analysens nullpunkt kan settes til starten av 1970-tallet der det ble etablert en grense mellom petroleumsutvinning nord og sør for 62. breddegrad. Diskursene som i senere tid kan knyttes til kampen om meningstilskrivelse av naturressursene i Lofoten, Vesterålen og Senja starter med andre ord som en diskursiv kamp om naturressursene nord for 62. breddegrad i 1970.

Dislokasjonsbegrepet har gjort det mulig å dele konflikten inn i 5 ulike faser fra 1970 og frem til i dag. I fase1 er det sentrale spørsmålet om man skal våge å undersøke om det kan finnes petroleum nord for 62. breddegrad. Forholdet mellom naturressursene fisk og petroleum aktualiseres, og det reises spørsmål om petroleumsutvinning kan komme til å true fisken samt om det tekniske utstyret er godt nok. Naturressurser tilskrives også mening i form av å være næringskilder og et middel til bosetting i Nord-Norge. Fase 2 er på sett og vis en forlengelse av fase 1, og preges av det samme sentrale spørsmål. Som følge av den første nasjonale petroleumsulykken samt et utslipp i Mexico-gulfen, iakttas nå naturressurser og forvaltningen av disse ut fra konkrete erfaringer hvor petroleum kunne ha ødelagt andre ressurser. I fase 3 er den magiske grensen ’nord for 62. breddegrad’ brutt, og leteaktiviteten i nord er i gang. Omfanget av leteaktiviteten etter petroleum nord for 62. breddegrad er det nye som er i fokus i den politiske kamp. Tidligere iakttagelser om naturressurser videreføres i stor grad, men nå ses også argumenter om gode erfaringer fra petroleumsaktivitet i Nord-Norge. Samtidig argumenteres det for at naturressurser ikke kan hierarkiseres slik at petroleum settes over fisk. I Fase 4 er miljø og klima kommet på den internasjonale dagsorden og bærekraftig utvikling og hensynet til kommende generasjoner er sentralt. ’Vern’ blir satt opp mot samfunns- økonomi i prosjektet ’vekst og velferd’. Kystnære områder i Nord-Norge er sentralt for posisjonen ’vern’ da dette området er et rikt fiskeområde. Fisk iakttas som en fornybar ressurs til gavn for tidligere så vell som kommende generasjoner. På den andre siden argumenteres det for at hensynet til kommende generasjoner og det globale klimaet er forenlig med petroleumsutvinning i Nord-Norge og dermed også inntekter som gir en mulighet for å opprettholde velferdsstaten. I fase 5 er områdene Lofoten, Vesterålen og Senja det sentrale omdreiningspunkt for den politiske kamp. Mange av argumentene som ble fremmet allerede i fase 1, inngår også i analysens siste fase. Det handler både om naturressurser som distrikts- og næringspolitiske verktøyer samtidig som det knyttes sammen med den internasjonale klimaproblematikken, en stadig etterspørsel etter kunnskap om flere forhold knyttet til

71

petroleumsaktivitet og naturressurser, hensynet til kommende generasjoner og naturens estetikk som en ressurs i seg selv. I alle faser er befolkningen i Nord-Norge og fiskerne sentrale subjektposisjoner og inngår som en del av argumentasjonen. Disse fremkommer med ulikt innhold i de antagonistiske diskursene, alt etter hvilken argumentasjon de underbygger.

6 Diskusjon Diskusjonens hovedspørsmål er det tredje og siste underspørsmål i problemformuleringen: Hva kan diskursene og deres utvikling over tid si oss om politisk ledelse i dag? Videre ble det fremsatt en hypotese, som forslag til svar på spørsmålet: H1: Politisk ledelse i dag baserer seg på strategier om avpolitisering og historiske referanser. Ut fra forutgående analyse vil dette nå diskuteres. Iakttagelsespunktet endres derfor fra å undersøke diskursers oppkomst og konstruksjon over tid, til å trekke ut funn fra analysen som kan tilknyttes hypotesen.

6.1 Kompleksitet i det politiske landskap Funnene i analysen vitner om en økende kompleksitet i måten naturressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja tilskrives mening på. Kjeden av momenter som samler seg rundt nodalpunktene i dag er vesentlig lengre enn i de tidligere faser, og samtidig er menings- innholdet i noen av momentene mer komplekst. Gjennom historien har konflikten også gått fra å omhandle mer eller mindre lokale, regionale og nasjonale spørsmål til å også aktualisere norsk utenrikspolitikk og Norges rolle på den internasjonale arena. Dette vitner om en politisk kommunikasjon som både evner å skape og opprettholde komplekse ekvivalenskjeder. Politiske ledere i dag navigerer med andre ord i en stor kompleksitet, og trekker både på ’gamle’ argumenter hvor noen med tiden har blitt fylt med mer mening, og samtidig nye argumenter for å fremme en bestemt posisjon. Konflikten om Lofoten, Vesterålen og Senja er med andre ord en dynamisk konflikt som transformerer seg i tid, og konflikten slik den fremkommer i dag bygger både på historiske konstellasjoner og nåtidige betraktninger om naturressurser.

Selv om det kan iakttas som negativt at konflikten til stadighet kan føres videre og dermed utsetter en politisk beslutning, kan det også iakttas i en positiv forstand. I bunn og grunn er det jo oppløftende at politikken sikrer at det alltid er noe å kjempe om og for, og dermed tilfører det sosiale liv en dynamikk og mulighet for utvikling. I konflikten om Lofoten,

72

Vesterålen og Senja er det stadig noe å kjempe for, og hvor lange ekvivalenskjedene som samler seg rundt nodalpunktene kan bli, er ikke godt å si og ei heller avhandlingens mål å svare på. Det sentrale er at elementer er flytende og aldri kan fikseres fullstendig. Dermed kan en ekvivalenskjede også til en hver tid bryte sammen, og ut fra denne logikken følger også at jo flere momenter som samler seg i en ekvivalenskjede jo skrøpeligere blir den da hvert moment i seg selv representerer en trussel for ekvivalenskjedens opprettholdelse. Ut fra dette følger naturligvis også at hegemoniet bare er en skrøpelig stabilisering som når som helst kan komme til å bryte sammen. Dette betyr at en beslutning i form av et stortingsvedtak ikke trenger være ensbetydende med at konflikten dør ut. Den kan ha grobunn for å vokse videre blant mindretallet på Stortinget samt ute i befolkningen. Med teoriens egne ord vil det stadig være noe forstyrrende krefter som kan true med å velte hegemoniet.

Uansett utfall av konflikten kan det konstateres at meningstilskrivelse av naturressursene i Lofoten, Vesterålen og Senja har økt i kompleksitet. Den hegemoniske kamp om områdets naturressurser er i dag en seiglivet konstruksjon med røtter over 40 år tilbake i tid. Det er dermed nærliggende å spørre hvilke politiske strategier som kan iakttas å ligge bak en konflikt som strekker seg over mange tiår.

6.2 Avpolitisering som politisk strategi Ut fra analysen kan det trekkes frem en rekke eksempler på forsøk på å avpolitisere konflikten som går på tvers av fasene. Dette gjøres særlig ved å trekke på argumenter om det tekniske utstyrets evne samt kunnskap og konklusjoner fremsatt av forskningsinstitusjoner. Avpolitiseringsstrategien som knytter seg til posisjonen som generelt er skeptisk til utvinning, kan konstrueres innenfor temaene ’Teknikk kan ikke gjøres til politikk’ og ’Det handler om kunnskap og ikke om politikk’. For posisjonen som generelt ønsker utvinning kan strategien iakttas under tematikken ’De faglig kompetente vet best’.

6.2.1 Teknikk kan ikke gjøres til politikk Dersom vi går tilbake i analysen er det, fra posisjonen som er i mot utvinning, flere ganger argumentert ut fra en logikk om at når det tekniske utstyret sier stopp, så er det ikke noe mer å snakke om. Teknikken har talt for seg selv og den evner ikke å bidra til at petroleum kan utvinnes i de aktuelle områder. Dermed er det heller ikke rom for å diskutere dette politisk.

73

Ytringer som: ”Virksomheten drives på kanten av det som en har teknologi til å mestre” , ”det er ennå ikke utviklet en oljevernberedskap som kunne ha noen som helst nytteverdi” og ”oljevernberedskapen i nord er ikke god nok”, er eksempler på at man forsøker å skyve fokuset vekk fra det politiske ved å henvise til de tekniske aspekter. Samtidig henviser man også til at naturen i nord er så kraftfull at teknikken ikke kan mestre den: ”Store deler av de foreslåtte nye leteområdene ligger i værharde områder, med stor bølgehøyde, sterk vind og mørketid deler av året”. Naturens kraft stopper med andre ord politikken ut fra disse betraktninger.

Det interessante er at det politiske skyves over på teknikkens mestringsevne, eller mangel på samme. Dette kan vitne om at man spiller på en forventning om at teknikken skal kunne garantere en tilnærmet risikofri utvinning, noe som gjør avpolitisering til en strategi som alltid kan benyttes da forventningen nærmest er umulig å innfri.

6.2.2 Det handler om kunnskap og ikke om politikk Mangel på kunnskap er også et argument som går igjen i kommunikasjonen fra dem som ikke ønsker utvinning i de nordlige områder. Mens man i de første faser i hovedsak etterlyser kunnskap om hvilke konsekvenser forurensning fra petroleumsaktivitet og oljeutslippsulykker kan ha for fisken, utvides det kvalitative innholdet i momentet til også å inneholde et krav om kunnskap om blant annet ”det totale marine miljø” og ”konsekvenser for reiselivsnæringa”. Strategien baserer seg med andre ord på å fremme at det først er rom for å diskutere beslutningen politisk når man har nok kunnskap om en rekke områder. Inntil da fremmes utvinningsspørsmålet som et spørsmål om kunnskap og ikke politikk. Med momentets økende kompleksitet i det kvalitative innhold, kan det indikere at etterlysningen av mer kunnskap er en strategi med lange utsikter. Det er med andre ord alltid en mulighet for å etterlyse kunnskap på nye områder før man aktivt fremmer spørsmålet om utvinning som et politisk spørsmål.

Samtidig som man benytter seg av en strategi som etterlyser mer kunnskap, referer man også selv til konkret forskning og kunnskap i argumentasjonen. Ytringer som: ”havforsknings- instituttet som- (…) ut fra fiskeribiologisk synspunkt frarår en utvidelse av aktiviteten” og ”Havforskningsinstituttets beregninger viser at oljeutslipp som rammer gyteområdene, kan

74

ødelegge store deler av en årsklasse torsk”, er eksempler på at man forsøker å begrunne argumenter ut fra forskning og dermed avpolitisere problematikken. Problematikken skyves over på vitenskapen for å forsøke å vise en rasjonalitet i konflikten og dermed fremstille den som en politisk umulighet.

6.2.3 De faglig kompetente vet best I forsøket på fremme argumenter om utvinning benyttes det også argumenter som forsøker å føre problematikken fra politikken og over i vitenskapen. Ytringer som: ”De faglig kompetente forteller oss at forholdene i nord ikke representerer noen større farer for uhell enn det man arbeider under i Nordsjøen” og ”Regjeringen har valgt å legge avgjørende vekt på sikkerhetsmyndighetenes utsagn om at oljevirksomheten nord for 62.breddegrad nå kan skje innenfor samme risikonivå som sør for denne breddegrad” er eksempler på avpolitiseringsstrategier. Dermed forsøker man å begrunne et ønske om utvinning ut fra forskning og faglig kompetanse som sier at utvinning i nord ikke representerer noe større fare enn utvinningen som allerede pågår i Sør-Norge. Å gjøre dette til en politisk problematikk er dermed unødvendig når vitenskapen viser at det ikke behøver å være det. Hvem de faglig kompetente eller sikkerhetsmyndigheten er, ser ikke ut til å være det sentrale. Det viktigste er at politikken kan vise til en rasjonalitet i forsøket på å fremme en bestemt beslutning, og dermed føre fokuset vekk fra det politiske.

6.3 Historie som politisk strategi Referanse til historien kan også trekkes ut som en strategi fra analysen. For posisjonen som er i mot utvinning kan strategien konstrueres under tematikken ”La oss ta fortiden med inn i fremtiden”. På den andre siden kan det iakttas en strategi som kan konstrueres innenfor tematikken ”Fortiden er ikke fremtiden”.

6.3.1 La oss ta fortiden med inn i fremtiden For posisjonen som er imot til utvinning, er det særlig henvisning til en lang fiskeritradisjon som brukes som en historisk referanse for å styrke argumentasjon. Ytringer som: ”Lofotfisket er verdenskjent. Det er en stor inntektskilde for regionen og for landet, og det har skapt arbeidsplasser i generasjon etter generasjon”, er eksempler på narrativer som gjør seg gjeldende. Fiskerinæringen har skapt arbeid i generasjon etter generasjon, og dette er ikke noe man bare kan true med å ødelegge. Samtidig viser man også til hvordan den fremtidige

75

historien bør se ut: Ytringer som ”Utviklinga i Nord-Norge må også i framtida baserast på vekst i det eksisterande næringsliv og ”Blir det åpna for nye felt, vil det forsterke biletet av Noreg som eit land som driv rovdrift på naturressursane til fordel for oljseselskapa sin kortsiktige profitt. Dei som er taparane i denne kampen,(…) er kommande generasjonar”, er eksempel på dette. Hensynet til kommende generasjoner og fremtiden blir dermed et argument for handlinger i nåtiden. Ut fra dette springer også det som ser ut som en motstand mot forandring. Ved å henvise til gamle sedimenterte tradisjoner som har vært viktig gjennom en lang historie, forsøkes det å argumentere for hvorfor man nettopp ikke burde endre historien, men la den gå videre på sin sedvanlige måte. Det tradisjonsrike fiskeriet fremmes som værende for viktig til at man kan utsette det for en risiko.

6.3.2 Fortiden er ikke fremtiden Også i forsøket på å fremme utvinning tas historiske referanser i bruk som en politisk strategi. Særlig gjelder dette argumenter om at petroleumsinntektenes gir en mulighet for at velferdsstaten kan opprettholdes i lang tid fremover: Ytringer som: ”Olje- og gassnæringen etterspør annen kompetanse, som betyr tilvekst av nye arbeidsplasser, og som skal gi flere nordnorske ungdommer mulighet til å skaffe seg en framtid i den landsdelen der de er født og oppvokst.”, ”Økning i antall studieplasser gir utdanning som kommer framtidas generasjoner til gode. Å sikre folketrygden er også sikring av framtida. Derfor er mitt syn at kommende generasjoner vil nyte godt av oljepengene ”, viser hvordan fremtiden manes frem og skaper en begrunnelse for en bestemt politisk beslutning i nåtiden. Velferdsstatens videre historie hevdes å bli muliggjort gjennom petroleumsutvinning, og ikke gjennom næringsgrunnlag som ble etablert en gang langt tilbake i historien. Samtidig peker man på at nåtiden hadde sett annerledes ut dersom man ikke tidligere i historien hadde besluttet at man ville benytte seg av petroleumsressursene og den muligheten som ligger i disse. De historiske og tradisjonelle næringer som har preget området i lang tid, anses heller ikke lenger som værende nok for å sikre befolkningen i området en fremtid. Derfor argumenteres det for at det er behov for nye næringer.

Strategien som baserer seg på referanser til historien er som vi kan se ikke bare en retrospektiv strategi, men også en strategi som prøver å fortelle hvordan historien skal gå videre fra i dag, og hvordan nåtidens historie vil se ut når den fortelles i fremtiden.

76

Hypotesen om at politiske ledelse i dag baserer seg på strategier knyttet til avpolitisering og referanser til historien kan ut fra de ovenstående betraktninger ansens som værende riktig. Strategiene synes også å være relativt stabile i og med at de kan iakttas å være i bruk allerede i de tidligere faser. De er med andre ord ikke bare strategier her og nå, men tilsynelatende også mer solide konstellasjoner over en lengre tidsperiode i moderne tid.

6.4 Er det politiske system sjakk matt? Uansett hvilke politiske kommunikasjonsstrategier som gjør seg gjeldende i konflikten om Lofoten, Vesterålen og Senja, kommer spørsmålet i siste ende til å handle om politikk. En beslutning ser likevel ikke ut til å vente rett rundt hjørnet, og man kan selvfølgelig spørre seg om dette fører til at posisjonen som kjemper for at området skal vernes mot petroleums- utvinning på sett og vis inntar hegemoni. Her vil trolig Laclau og Mouffe svare at så lenge det er noe å kjempe for og det kjempes, så har ingen av posisjonene hegemoni.

Konflikten om naturressursene i Lofoten, Vesterålen og Senja viser at politiske problematikker kan holdes levende over lange tidsperioder uten at det leder til en beslutning. Dermed kan man stille seg det spørsmål om politiske ledere ikke evner å treffe beslutninger omkring visse politiske anliggender, noe som kanskje ikke er noe nytt men likevel en realitet i denne konflikten. En mulig forklaring på hvorfor det ikke foreligger en beslutning omkring utvinningsspørsmålet i Lofoten, Vesterålen og Senja, kan være at spørsmålet ikke kan reduseres til å overlappe fullstendig med verken det ene eller andre partis partiprogram og verdigrunnlag. Som vi har sett aktualiserer konflikten ikke bare hvordan partiene tilskrive naturressurser mening, men også aspekter knytter til mange politikkområder som for eksempel både miljø og arbeidsplasser. Dette kan føre til at partienes ulike politikkområder kommer i krysspress og dermed vanskeliggjør en beslutning.

Konfliktens manglende beslutning viser også at den politiske kommunikasjon i dag har blitt så retorisk sterk og avansert at den ser ut til å alltid finne et motsvar til argumenter som blir fremmet mot den. Den evner som vi ser å navigere i en stor kompleksitet gjennom konkrete strategier, og ballen kan kastes frem og tilbake i lang tid helt til ekvivalenskjedene en dag faller sammen. Konflikten om naturressursene i Lofoten, Vesterålen og Senja er med andre ord en konflikt med en lang fortid og kanskje også en lang fremtid.

77

7 Konklusjon Denne avhandlingen har hatt som mål å besvare følgende spørsmål:

Hvordan konstrueres diskursene som forsøker å definere hvordan naturressurser i Lofoten Vesterålen og Senja skal tilskrives mening, og hva kan diskursene og deres utvikling over tid si oss om politisk ledelse i dag?

Avhandlingen har tatt utgangspunkt i Laclau og Mouffes diskursteori for å åpne opp for problemformuleringens problematikk. Gjennom en analysestrategisk tilgang har det blitt formet et blikk som har fått det empiriske felt til å tre frem på en særlig måte. Ut fra funnene i analysen kan det konkluderes med en økende kompleksitet knyttet til meningstilskrivelse av naturressurser i Lofoten, Vesterålen og Senja. Med dette menes at antallet av momenter, forstått som argumenter, som samler seg rundt et nodalpunkt i en diskurs i dag, er betydelige flere enn da konflikten startet. Samtidig har momentene også endret seg kvalitativt ved at de nå rommer flere aspekter. Mangel på kunnskap i dag handler for eksempel ikke bare som mangel på kunnskap om noen få forhold ved petroleumsvirksomheten, men om mange forhold.

I starten av konflikten ble naturressurser i området i stor grad tilskrevet mening ut fra om man mente man kunne forene en naturressurs som petroleum med en fornybar ressurs som fisk, eller om den første ville true med å eliminere den andre. Samtidig var naturressurser som et næringsgrunnlag for befolkningen i Nord-Norge samt tekniske utfordringer knyttet til petroleumsvirksomhet, sentrale omdreiningspunkter i diskursene. I dag handler konflikten i bunn og grunn om det samme, men samfunnsendringer, som blant annet et internasjonalt fokus på en klimaproblematikk og en bærekraftig utvikling, har utvidet det diskursive felt og skapt både muligheter og behov for nye argumenter i diskursene. Ut fra dette kan det konkluderes med at politisk kommunikasjon i dag evner å navigere i en stor kompleksitet og at diskurser i hegemoniske kamper preges av en kommunikasjon som forsøker å snu motargumenter til egen fordel. Et eksempel er når den ene diskurs forener miljø og petroleum ved å argumentere for at gass er en viktig ressurs i kampen mot klimautfordringene, samtidig som den andre diskursen argumenter for at petroleum er en vesentlig grunn til klima- problematikken.

78

Et spørsmål som videre er blitt diskutert er hva konflikten kan si oss om politisk ledelse i dag. Hypotesen: Politisk ledelse i dag baserer seg på strategier om avpolitisering og historiske referanser, ble funnet holdbar. Gjennom analysen kan det iakttas at konflikten til stadighet blir forsøkt endret fra å være et politisk beslutningsspørsmål til å bli et spørsmål om hva teknikken og vitenskapen sier er mulig og forsvarlig. Videre ble det også pekt ut en strategi som baserer seg på historiske referanser. Dette er på den ene siden typisk argumenter knyttet til fiskens sentrale plass i norsk historie og særlig i områdene Lofoten, Vesterålen og Senja samt argumenter om at må man ikke må ødelegge kommende generasjoners livsgrunnlag. På den andre siden ses argumenter om at dersom man skal kunne bevare velferdsstaten i den fremtidige historie, kreves det at en ressurs som petroleum utnyttes til gavn for nåtiden og fremtiden. Den historiske strategi inneholder med andre ord narrativer om både fortiden, nåtiden og fremtiden.

Det har også blitt pekt på at det ut fra avhandlingens analyse kan iakttas en avmektiggjørelse i det politiske system og hos politiske ledere da en beslutning om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja til stadighet skyves ut i fremtiden. Det ble foreslått at en forklaring på dette kan være at konflikten ikke kan reduseres til å overlappe fullstendig med verken det ene eller andre partis politiske program og verdigrunnlag. Konflikter om naturressurser berører som vi har sett mange aspekter og politikkområder. Dermed kan de ulike partiers standpunkt på ulike politikkområder komme i krysspress, noe som gjør det vanskelig å komme frem til en endelig beslutning.

Ut fra min analysestrategiske fremgangsmåte har det uten tvil fremkommet en rekke interessante funn. Som i en hver annen avhandling har likevel også denne avhandlingens avgrensning konsekvenser for dens utsigelseskraft. For eksempel er avhandlingens funn basert på kommunikasjon fra politiske partier, noe som fører til at man ikke får et innblikk i hvordan andre aktører påvirker konflikten. Konklusjonen om at meningstilskrivelse av naturressurser har økt i kompleksitet, og baserer seg på politiske strategier om avpolitisering og historiske referanser, kan med andre ord ikke overføres til å gjelde kommunikasjon fra aktører uten for Stortinget. Likevel har denne avhandlingen, ved å peke på en økende kompleksitet samt utpeke to sentrale politiske strategier, antydet en tendens i politisk kommunikasjon i dag.

79

8 Perspektivering Ut fra avhandlingen kan det trekkes ut flere interessante perspektiver som kan gjøres til gjenstand for en nærmere undersøkelse og tjene som konstruktive spørsmål i konflikten om petroleumsutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.

8.1 Lobbyisme og påvirkning utenfra Et interessant perspektiv som springer ut av konflikten og som avhandlingen som nevnt ikke åpner opp for å studere, er hvilken rolle eksterne aktører forstått som organisasjoner spiller i denne konflikten. For eksempel kan man helt fra starten av konflikten se at Norges Fiskarlag evner å påvirke den politiske argumentasjonen. Det kunne derfor være interessant å undersøke om konflikten preges av lobbyisme og om lobbyismen er medansvarlig for å holde liv i konflikten.

8.2 Kunnskapsleverandører Ut fra avhandlingen kan det iakttas at kunnskap kommer i mange varianter og brukes strategisk. Et interessant spørsmål man videre kunne stille er hvem som gjøres til legitime kunnskapsprodusenter i dagens konflikt. Dette reiser også et annet spørsmål knyttet til konsekvensutredningen. Før Lofoten, Vesterålen og Senja kan åpnes for petroleumsvirksomhet må området som nevnt konsekvensutredes i henhold til petroleums- loven. Men hvem skal egentlig stå for en slik utredning? Finnes det fullstendig uavhengige kunnskapsleverandører som kan undersøke konsekvensene av petroleumsaktiviteten? Ettersom det kreves kunnskap om mange forhold er det også nærliggende å konkludere at det kreves mange kunnskapsleverandører. Dermed er man ikke garantert at disse kommer frem til samme konklusjon, og man kan risikere å stå på samme sted som før konsekvensutredningen. Ergo kan forsøket på en avpolitisering ende med et sterkt behov for politisering, noe politiske beslutningstakere må være bevisste om.

Et annet spørsmål som springer ut av avhandlingen, og som kanskje er det spørsmålet som er vanskeligst å bli klok på, er hvorfor en konsekvensutredning blir sett på som ensbetydende med at området skal åpnes for petroleumsvirksomhet. Med dette sier man at konklusjonen av konsekvensutredningen foreligger før utredningen er foretatt. Å undersøke hvorfor denne betraktningen gjør seg gjeldende kunne åpne opp for et interessant studie av forholdet mellom vitenskap og politikk, og ikke minst hvilke iakttagelser om maktforhold som gjør seg

80

gjeldende konflikten.

8.3 Forholdet mellom vitenskap og erfaring Helt til sist kan det pekes på at man ut fra analysen kan iaktta at erfaringer flere ganger fungerer som argumenter samtidig som det også blir referert til vitenskapelig forskning. Dermed kunne et interessant perspektiv være om, og eventuelt hvordan, det politiske system og politiske ledere sonderer mellom vitenskap og erfaringer når beslutninger skal tas.

Avhandlingens problematikker har med andre ord potensiale til flere former for perspektiveringer og videreutviklinger, og stafettpinnen overleveres hermed videre.

81

9 Litteraturliste

Aftenposten (2013): Her er avtalen mellom de borgerlige partiene. Hentet 13.04.2014 fra: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Her-er-avtalen-mellom-de-borgerlige- partiene-7325495.html

Andersen, Andy, Espersen, Niels, Jensen Carsten, Jensen, Karsten og Jørgensen, Dorte Tang (1986): ”Hegemoni – en ny politisk logik, interview med Ernesto Laclau”, i Politisk strategi i firserne. Interview om marxisme og politisk teori. København: Aurora.

Andersen, Niels Åkerstrøm (1999): Diskursive Analysestrategier. København: Nyt fra Samfundsvidenskaberne.

Arbeiderpartiet (2013): Viktig verdiskaping. Hentet 02.03.2014 fra: http://arbeiderpartiet.no/Politikken-A-AA/Klima-miljoe-energi/Oljeutvinning

Arctic Council Secretariat (2013): Kiruna Declaration. Kiruna, Sweden 15.May 2013. Hentet 22.september 2014 fra: http://www.arctic05.org/wp- content/uploads/2013/05/Final_Kiruna_declaration_w_signature-1.pdf

Beck, Ulrich (2006): Cosmopolitan Vision. Cambridge: Polity Press.

Beck, Ulrich, Giddens, Anthony (1994): Reflexive Modernization. Politics, Tradition and Aesthetics in the Modern Social Order. Cambridge: Polity Press. Esmark, Anders, Laustsen, Carsten Bagge og Andersen, Niels Åkerstrøm (2005): Poststrukturalistiske analysestrategier. Frederiksberg C: Roskilde Universitetsforlag.

Fremskrittspartiet (2014): FrP fra A-Å. Hentet 23.03.2014 fra: http://www.frp.no/nor/mener/En-enklere-hverdag/FrP-fra-A-til-AA

Giddens, Anthony (1994): “Risk, Trust, Reflexivity”, i Beck, Ulrich, Giddens, Anthony, Lash, Scott.; Reflexive Modernization. Politics, Tradition and Aesthetics in the Modern Social Order. Cambridge: Oxford, Polity Press. S. 184-97.

Hansen, Allan Dreyer (2004): ”Diskursteori i et videnskabsteoretisk perspektiv”, i Fuglsang, Lars & Bitsch, Poul (red.): Videnskabsteori i samfundsvidenskaberne: På tværs af fagkulturer og paradigmer. Roskilde Universitetsforlag.

Hansen, Allan Dreyer (2005): ”Diskursteori-postmarxistisk hegemonianalyse hos Laclau”, i Esmark, Anders, Laustsen, Carsten Bagge og Andersen, Niels Åkerstrøm: Poststrukturalistiske analysestrategier. Frederiksberg C: Roskilde Universitetsforlag.

Hegnar (2013): Oljeindustrien skuffet. Hentet 25.08.2014 fra: http://www.hegnar.no/bors/energi/artikkel336405.ece

Howarth, David (2005): Diskurs – En introduktion. København: Hans Reitzels forlag.

82

Høyre (2014): LoVe - Lofoten og Vesterålen. Hentet 01.03.2014 fra: http://www.hoyre.no/www/politikk/hva_mener_hoyre_om/energi_og_miljo/love_- _lofoten_og_vesteralen/

Høyre (2013): Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. Hentet 24.09.2014 fra: http://www.oslohoyre.no/wp-content/uploads/2013/10/plattform.pdf

Jensen, Carsten og Hansen, Allan Dreyer (2002): ”Diskursteori, radikalt og pluralt demokrati – en introduktion til Laclau og Mouffe”, i Laclau, Ernesto og Chantal Mouffe: Det radikale demokrati – diskursteoriens politiske perspektiv. Frederiksberg: Roskilde Universitetsforlag.

Jensen, Leif Christian (2010): Boring som miljøargument? Norske petroleumsdiskurser i nordområdene. Internasjonal Politikk, Vol 64, No 3, 2006

Jørgensen, Marianne. W og Phillips, Louise (1999): Discourse Analysis as Theory and Method. London: Sage Publications.

Jørgensen, Marianne. W og Phillips, Louise (2005): Diskurs Analyse som teori og metode. Frederiksberg C: Roskilde Universitetsforlag.

Kvendseth, Stig S. (1988): Funn! Historien om Ekofisks første 20 år. Hentet 23.05.2014 fra: http://www.nb.no/ekofisk/funn.pdf

Laclau, Ernesto og Mouffe, Chantal (1985): Hegemony & Socialist Strategy. Towards a radical democratic politics. London: Verso.

Laclau, Ernesto og Mouffe, Chantal (2002): Det radikale demokrati – diskursteoriens politiske perspektiv. Roskilde Universitetsforlag, Frederiksberg C

Lovdata (2013): Petroleumsloven § 3-1.Åpning av nye områder. Hentet 01.05.2014 fra: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72/KAPITTEL_3#%C2%A73-1

Mik-Meyer, Nanna og Villadsen, Kaspar (2007): Magtens former: Sociologiske perspektiver på statens møde med borgeren. København, Hans Reitzels Forlag.

Nasjonalbiblioteket (2014): Statsmaktene: Digitale dokumenter fra regjering, storting og domstolene. Hentet 12.06.2014 fra: http://www.nb.no/statsmaktene/search.statsmaktene;jsessionid=A6838BF2B514B81F459386 C7A70C9C9F.statsmaktene1?lang=en

Nordlys (2009): Ny aksjon mot oljeboring. Hentet 10.04.2014 fra: http://www.nordlys.no/nyheter/article4049020.ece

Nordisk ministerråd (2011): Økt skipstrafikk en trussel i Nord-Atlanten. Hentet 10.05.2014 fra: http://www.norden.org/no/aktuelt/nyheter/oekt-skipstrafikk-en-trussel-i-nord-atlanten NRK (2013): Ap åpner for olje i Lofoten. Hentet 10.09.2014 fra:

83

http://www.nrk.no/norge/ap-apner-for-olje-i-lofoten-1.10893346

Nyborg, Øyvind (2013): Her drømmer de om et oljeeventyr. Hentet 10.09.2013 fra: http://www.nrk.no/verden/her-drommer-de-om-et-oljeeventyr-1.10951633

Regjeringen (2013): Jens Stoltenbergs andre regjering: 17. oktober 2005-16.oktober 2013. Hentet 05.05.2014 fra: http://www.regjeringen.no/nn/om- regjeringa/tidligere/oversikt/ministerier_regjeringer/nyere_tid/regjeringer/jens-stoltenbergs- andre-regjering.html?id=449424

Rendtorff, Jacob Dahl, Raffsnøe, Sverre, Diderichsen, Adam (2003): Fransk filosofi. Engagement. København: Politikens Forlag

Rennisson, Betina W. (2003): Offentlig ledelse i tekst, tal og tale - en konstitutionskamp. København: Samfundslitteratur

Riksantikvaren (2014): Hva er UNESCOs verdensarvliste? Hentet 09.10.2014 fra: http://www.riksantikvaren.no/Tema/Verdensarv/Tentativ-liste/Hva-er-UNESCOs- verdensarvliste

Sande, Allan (2013): Slaget om Lofoten: Olje eller verdensarv? Oslo: Akademika forlag.

Secretariat of the Antarctic Treaty (2014): The Antarctic Treaty. Hentet 23.05.2014 fra: http://www.ats.aq/documents/ats/treaty_original.pdf

Slaatta, Tore (2002): ”Med Bourdieu som utgangspunkt: Medienes makt”, i Sosiologi i dag, Årgang 32, nr. 1-2/2002 93–126

Store norske leksikon (2009): Bravo-ulykken: Hentet 13.10.2014 fra: https://snl.no/Bravo-ulykken

Store norske leksikon (2012): Rød valgallianse. Hentet 12.10.2014 fra: https://snl.no/R%C3%B8d_Valgallianse

Stamnes, Einar (2009:) Fisk eller olje? Den norske debatten om petroleums-virksomhet i nord. En studie av aktører og argumenter i perioden 1960-2006. Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie. Universitetet i Oslo.

Stortinget (2010): Nye publikasjonsbetegnelser. Hentet 04.03.2014 fra: https://www.stortinget.no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Nyhetsarkiv/Forsidenyheter/2008- 2009/Nye-publikasjonsbetegnelser/

Tjora, Aksel (2010): Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Oslo: Gyldendal Akademisk

84

10 Analysemateriale

Det Kgl.Utenriksdepartement (1958): FN-konferanse i Genéve 24.februar 1958 om havets folkerett, i Erlandsen, Hans Christian (1982). Oslo: Cappelen Akademisk.

Erklæring fra Regjeringen (1990): Erklæring fra Regjeringen Harlem Brundtland 6. November 1990. Hentet 28.08.2014 fra: http://www.regjeringen.no/upload/SMK/Vedlegg/Taler%20og%20artikler%20av%20tidligere %20statsministre/Gro%20Harlem%20Brundtland/1990/Regjeringserkl%C3%A6ring.pdf

Innst.O.159 (1962-1963): Innstilling fra Utenriks-og konstitusjonskomitéen om lov om utnyttelse og utforskning av undersjøiske naturforekomster. (Ot. Prp. Nr. 75) Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1962- 63&paid=6&wid=b&psid=DIVL1126&pgid=b_0243

Innst.S.294 (1970-71): Innstilling fra den forsterkede industrikomié om undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på den norske kontinentalsokkel. Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1970- 71&paid=6&wid=a&psid=DIVL2203&pgid=a_0647

Innst.S.275 (1973-74): Innstilling fra finanskomiteèn om petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn. Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1973- 74&paid=6&wid=aI&psid=DIVL2113&pgid=aI_0761

Innst.S.179 (1979-80): Innstilling fra industrikomitèen om petroleumsundersøkelser nord for 62 ̊ N. Hentet 14.06.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1979- 80&paid=6&wid=aI&psid=DIVL1614&pgid=aI_0619

Innst.S.280 (1981-82): Innstilling fra energi- og industrikomiteen om petroleumsvirksomheten i Nord- og Midt-Norge. Hentet 14.06.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1981- 82&paid=6&wid=aI&psid=DIVL1974

Innst.S.180 (1993-94): Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Hentet 22.08.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1993- 94&paid=6&wid=aIb&psid=DIVL122&pgid=aIb_0017

Innst.S.87 (2002-2003): Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om olje- og gassvirksomheten. Hentet 07.07.2014 fra: https://www.stortinget.no/Global/pdf/Innstillinger/Stortinget/2002-2003/inns-200203-087.pdf

85

Innst.S.225 (2005-2006): Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om olje-og gassvirksomheten. Hentet 07.07.2014 fra: https://www.stortinget.no/Global/pdf/Innstillinger/Stortinget/2005-2006/inns-200506-225.pdf

Kgl. resolusjon (1963): Resolusjon om norsk statshøyhet over visse undersjøiske områder. Hentet 16.05.2014 fra: http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1963-05-31-1

Lovdata (1963): Lov om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster. Hentet 23.07.2014 fra: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1963-06-21-12

Meld. St. 22 (1965-1966): Undersøkelse etter og utvinning av petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkel i Nordsjøen. Industridepartementet. Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1965- 66&paid=3&wid=b&psid=DIVL229&pgid=b_0195

Meld. St. 25 (1973-1974): Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn. Industridepartementet. Hentet 13.05.2014 fra: http://www.regjeringen.no/Rpub/STM/19731974/025/PDFS/STM197319740025000DDDPD FS.pdf

Meld. St. 91 (1975-1976): Petroleumsundersøkelser nord for 62 ̊ N. Industridepartementet. Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1975- 76&paid=3&wid=g&psid=DIVL807&pgid=g_0567

Meld. St. 65 (1977-1978): Den ukontrollerte utblåsing på Ekofiskfeltet (Bravo-plattformen 22.april 1977). Olje- og Energidepartementet. Hentet 15.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1977- 78&paid=3&wid=d&psid=DIVL921&pgid=d_0557

Meld. St. 46 (1979-1980): Om prøveboring nord for 62 ̊ N. Olje- og Energidepartementet. Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1979- 80&paid=3&wid=d&psid=DIVL2336&pgid=d_1325

Meld. St. 64 (1981-82): Om petroleumsvirksomhetene i Nord- og Midt-Norge. Olje- og Energidepartementet. Hentet 13.06.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1981- 82&paid=3&wid=e&psid=DIVL53&pgid=e_0007

Meld. St. 26 (1993-1994): Utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Nærings- og Energidepartementet. Hentet 22.juli 2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og

86

publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1993- 94&paid=3&wid=c&psid=DIVL136

Meld. St. 39 (1999-2000): Olje og gassvirksomheten. Olje- og Energidepartementet. Hentet 15.09.2014 fra: file:///Users/gurihanstvedt/Documents/STM1999%20olje%20og%20gass.pdf

Meld. St. 12 (2001-2002): Rent og rikt hav. Miljøverndepartementet. Hentet 07.07.2014 fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kld/dok/regpubl/stmeld/20012002/stmeld-nr-12-2001- 2002-.html?id=195387

Meld. St. 10 (2010-2011): Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Miljøverndepartementet. Hentet 29.07.2014 fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kld/dok/regpubl/stmeld/2010-2011/meld-st-10-2010- 2011.html?id=635591

NOU (2003): Mot nord ! Hentet 07.09.2014 fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/nou-er/2003/nou-2003-32.html?id=149022

Olje- og Energidepartementet (2012): Kunnskapsinnhenting om virkninger av petroleumsvirksomhet i det nordøstlige Norskehavet. Hentet 10.09.2014 fra: http://www.regjeringen.no/upload/OED/pdf filer/Barentshavet_S/KI/Nordostlige_Norskehavet_051212_v16.pdf - search=nordland v åpnet 1996®j_oss=1

Regjeringen (2001a): Miljøvernministeren stanser prøveboring utenfor Røst. Pressemelding 29.08.2001. Hentet 17.09.2001 fra: http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Stoltenberg-I/md/nyheter-og- pressemeldinger/2001/miljovernministeren_stanser_proveboring.html?regj_oss=1&id=24601 6

Regjeringen (2001b): Regjeringens strategi for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel og i Barentshavet. Hentet 18.09.2010 fra: http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bondevik-II/oed/Taler-og-artikler- arkivert-individuelt/2001/regjeringens_strategi_for_petroleumsvirk.html?id=264786

St.prp.68 (1965-1966): Om samtykke til ratifikasjon av en overenskomst om avgrensning av kontinentalsokkelen mellom Norge og Danmark, undertegnet Oslo 8. Desember 1965.Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1965- 66&paid=2&wid=a&psid=DIVL742&pgid=a_0787

S.tid.8. (mars 1966): Undersøkelse etter og utvinning av petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkel i Nordsjøen. Hentet 13.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1965- 66&paid=7&wid=a&psid=DIVL842&pgid=b_1188

S. tid. 10. mars 1977: Petroleumsundersøkelser nord for 62 ̊ N. Hentet 14.05.2014 fra:

87

https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1976- 77&paid=7&wid=a&psid=DIVL488&pgid=b_1351

S. tid. 12. desember 1978: Om den ukontrollerte utblåsing på Ekofiskfeltet (Bravo- plattformen 22.april 1977. Hentet 09.06.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1978- 79&paid=7&wid=a&psid=DIVL500&pgid=b_0319

S.tid.13. mars 1980: Petroleumsundersøkelser nord for 62 ̊ N. Hentet 25.05.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1979- 80&paid=7&wid=a&psid=DIVL575&pgid=b_1073

S.tid.7. juni 1982: Om petroleumsvirksomheten i Nord- og Midt-Norge. Hentet 13.06.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1981- 82&paid=7&wid=a&psid=DIVL607&pgid=c_1213

S.tid.14. juni 1985: Om lete-og basevirksomhet m.v. Hentet 13.06.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1984- 85&paid=7&wid=a&psid=DIVL708&pgid=c_1439

S.tid.13. juni 1994: Utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Hentet 22.07.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1993- 94&paid=7&wid=a&psid=DIVL14&pgid=d_0507 https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1993- 94&paid=7&wid=a&psid=DIVL14&pgid=d_0570

S.tid.19. februar 1997: Interp. fra repr. Enger Lahnstein om politisk styring av oljeaktiviteten og langsiktig forvaltning av ressursene. Hentet 16.08.2014 fra: https://www.stortinget.no/no/Saker-og- publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1996- 97&paid=7&wid=a&psid=DIVL14&pgid=c_0134

S. tid. 15. juni 2005: Muligheter og utfordringer i nord. Hentet 10.08.2014 fra: https://www.stortinget.no/Global/pdf/Referater/Stortinget/2004-2005/s050615.pdf

S. tid.15. juni 2006. Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Hentet 10.08.2014 fra: https://www.stortinget.no/Global/pdf/Referater/Stortinget/2005-2006/s060615.pdf

88

S.tid.18. juni 2009: Om helhetlig forvaltning av det marine miljø i Norskehavet (forvaltningsplanen). Hentet 14.08.2014 fra: https://www.stortinget.no/Global/pdf/Referater/Stortinget/2008-2009/s090618.pdf

S.tid.15. juni 2011: Oppdatering av forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten. Hentet 14.08.2014 fra: https://www.stortinget.no/Global/pdf/Referater/Stortinget/2010-2011/s110615.pdf

89

11 Bilag

11.1 Bilag 1:

90

11.2 Bilag 2:

50°W 40°W 30°W 20°W 10°W 0° 10°E 20°E 30°E 40°E 50°E 60°E 70°E

80°N

Arctic Ocean

75°N

75° N

Barents Sea

70°N

70° N

65°N

65° N Norwegian Sea

Datum: Sphere Projection: Stereographic Measure 1:17 200 000 Area status on the Norwegian 60°N 60° N Continental Shelf (NCS) per June 2014 Open for petroleum activity Open, special schemes, see WP no 28 (2010-11) Open, see White Paper no 36/41 (2012-13) North Opening process Jan Mayen Sea Limits of the NCS according to the UN Convention on the Law of the Sea Awards in predefined areas (APA) 55°N 55°N

0° 10°E 20°E 30°E ETOPO2v2 Global Gridded 2-minute Database, National Geophysical Data Center, http://www.ngdc.noaa.gov/mgg/global/etopo2.html.

91

11.3 Bilag 3: Norske partier på den politiske akse

92