V E D T A K S P R O T O K O L L fra Det norske Arbeiderpartis 58. ordinære landsmøte 9. – 12. november 2000 i Folkets Hus, Oslo. Torsdag 9. november 2000: SAK 1 – ÅPNING Landsmøtet startet kl 11.00. Landsmøtet åpnet med følgende kulturelt program: Gruppa "Baba Yaga" med Annbjørg Lien, feler, Bjørn Ole Rasch, tangenter, Roger Tallroth, gitarer, Rune Arnesen, perskusjon og Hans Fredrik Jacobsen, fløyter framførte forskjellige melodier. Thorbjørn Jagland takket de medvirkende og overrakte en langstilket rose til hver enkelt. Deretter framførte han følgende minnetale: Partifeller. Siden vi sist var samlet til landsmøte i Arbeiderpartiet, har flere av våre sosialdemokratiske venner i inn- og utland gått bort. Lørdag fikk vi meldingen om at stortingsrepresentant Anneliese Dørum er gått bort, etter kort tids sykeleie. Hun var inne i sin fjerde periode som fast representant for Akershus Arbeiderparti på Stortinget, og hadde bak seg nesten 30 år med aktiv politisk innsats. Hun var utdannet adjunkt, og det var mangel på barnehageplass for sønnene hennes som først gjorde at hun engasjerte seg i politikken. I 1971 ble hun medlem av Ullensaker herredstyre, og i 1975 ble hun medlem av Akershus fylkesting. Samtidig ble hun medlem av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat, hvor hun ble nestleder i 1981. Anneliese var et varmt menneske, alltid i godt humør, og hun hadde alltid tid til å lytte på folk. Ved Anneliese Dørums bortgang har vi mistet en uredd og engasjert politiker. Ved Aase Lionæs sin bortgang har arbeiderbevegelsen mistet en av sine fremste kvinnelige pionerer. Hun var Arbeiderpartiets kvinnesekretær fra 1936 og medlem av sentralstyret. Senere ledet hun Kvinnebevegelsen fra 1945 til 1953. Hun var den første kvinne i finanskomiteen på Stortinget, første kvinne i Stortingets presidentskap, første kvinnelige medlem og senere leder av Nobelkomiteen, og blant de få kvinnene i FNs hovedforsamling de første årene. Aase var den første norske kvinnen som virkelig gjorde seg gjeldende innen økonomisk politikk og utenrikspolitikk. Hun kjempet utrettelig for kvinners rettigheter, og sto fremst i arbeidet for likelønn og for kvinners rett til å bestemme over egen kropp. F:\ARKIV\1.02\01\000319.DOC 1 Jack Fjeldstad har gått bort. Han fikk ord og tekster til å leve, han skapte gjenkjennelse, engasjement, og glede. Han bidro til at vi vokste litt som mennesker og ble sterkere som fellesskap. I sitt politiske virke var det kultur og kulturspørsmål som opptok han sterkest. Men han manglet ikke forståelse for at det materielle også var viktig for folk. Han visste hva forbedringer i boligstandard, arbeidsmiljø og velferdstilbud betydde. Hans engasjement i arbeiderbevegelsen varte livet ut. Han ble utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet i 1994. Med hans bortgang har vi mistet en som bidro med politisk innsikt, og med å legge en verdifull dimensjon til møter og arrangementer – men vi har framfor alt mistet en god venn. Togulykken på Rørosbanen i januar i år, rystet oss alle. I ulykken mistet vi en av våre unge politikere i Hedmark, Ole Edvard Bjørnstad. Ole Edvard ble bare 30 år, men hadde allerede gjort en stor innsats for både AUF og Arbeiderpartiet. Han var nestleder i Hovedutvalg for utdanning i fylket. Da han arbeidet på AUF sentralt var han særlig engasjert i arbeidet for lærlingene. Og han hadde ikke minst et internasjonalt engasjement og var en sterk talsmann for at Norge måtte leve opp til sine internasjonale forpliktelser; gi ly og beskyttelse for mennesker på flukt fra politisk forfølgelse, undertrykkelse og nød. Martin Hoff var en trofast stridsmann for Arbeiderbevegelsen, en som kjempet for de svakes interesser og for fred. Han var fylkessekretær i Hedmark i 17 år. Ved Oddvar Berrefjords bortgang har Arbeiderpartiet mistet en av sine beste venner og støttespillere. Den tidligere justisministeren, som i hele sitt arbeidsliv hadde store tunge samfunnsoppgaver, hadde alltid tid til også å gjøre oppgaver for Arbeiderpartiet. Tidligere stortingsrepresentant Osmund Faremo gikk bort i fjor. Faremo var sterkt engasjert i kampen mot nazismen og fryktet en oppblomstring av nazistiske ideer. I sitt informasjonsarbeid om nazismens grusomheter, trakk han linjene tilbake til sin tid som krigsfange i Tyskland fra 1943 til krigens slutt. La disse stå som representanter for alle de som hadde fortjent en lengre omtale. Elsa Rastad Bråten - tidligere redaktør i Arbeiderkvinnen, statssekretær, stortingsrepresentant og leder i Likestillingsrådet. Henrik Aasarød, tidligere sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet, og leder av Norsk Sjømannsforbund. Tormod Jensen, pengeinnsamler for bevegelsen gjennom sin daglige ledelse i A-lotteriet. Arne Grøttum, tidligere 1. nestleder i Norsk Kommuneforbund, og medlem av sentralstyret. Æresmedlem Haldis Charlotte Johanne Havrøy; aktiv i kvinnesekretariatet i sekstiårene, deretter stortingsrepresentant og senere fylkessekretær i Hordaland Arbeiderparti. Tidligere stortingsrepresentant Lars Breie, leder for Riksrevisjonen i 28 år. Ingvald Granum. tidligere ordfører og rådmann i Krødsherad. Kjølv Egeland, tidligere rektor og Kirke- og undervisningsminister. F:\ARKIV\1.02\01\000319.DOC 2 Edvard M. Edvardsen, tidligere stortingsrepresentant fra Rogaland. Oskar Ingemann Øksnes, tidligere statssekretær og landbruksminister. Lars Bakken, tidligere ordfører i Alta, som også gjorde en stor innsats for idrettsbevegelsen. Steinar Fridtjof Dreyer, mangeårig kommunepolitiker og markant skikkelse både i Tromsø og Troms Arbeiderparti. Valter Gabrielsen, stortingsrepresentant fra Finnmark. Kjell Holler, industriminister i Gerhardsenregjeringen 1959-63. Gjennom disse som er nevnt, vil vi minnes alle fra arbeiderbevegelsen som har gått bort de siste to årene. Vi vil også minnes alle de som kjemper for de samme ideer og verdier i andre deler av verden, og som opplever en kamp under langt vanskeligere forhold enn her. La oss spesielt tenke på våre venner i våre søsterparti i Midtøsten, som hver dag kjenner frykten for hva morgendagen vil bringe. Vi tilhører en internasjonal bevegelse. Og sammen med våre venner i andre land skal vi fortsette kampen for frihet, for likhet og for solidaritet. La oss minnes alle med et øyeblikks stillhet. Forsamlingen sang "De unge slekter". Forsanger Vigdis Fossum og Erlend Rasmussen. Thorbjørn Jagland holdt deretter følgende åpningstale: Dette er det viktigste landsmøte jeg har ledet an i. Vi befinner oss i en vanskelig situasjon. Mye står på spill. Men vi må utnytte de muligheter som også finnes. Vi har et parti som alltid tar ansvar og som er på sitt beste når utfordringene er store. Vi har regjeringsmakt som gir mulighet til å iverksette viktige reformer. Vi har en statsminister som aldri ser mørkt på tingene og som vet hva som kreves av en leder. Jeg er helt sikker på at vi har et landsmøte som vil klargjøre linjene og som vil gi Jens det nødvendige grunnlag for å starte den lange valgkampen slik at han kan fortsette etter valget i 2001. Vi har skiftet statsministerkandidat midt i landsmøteperioden. Situasjonen ble uholdbar for partiet og meg. F:\ARKIV\1.02\01\000319.DOC 3 Jeg ble kritisert for at jeg gikk av som statsminister etter valget i 1997. Det ble hevdet så å si hver dag i to år at jeg skulle ha ventet til min regjering ble kastet i Stortinget eller selv stilt et kabinettspørsmål. Da hadde vi vært uten mulighet til å komme tilbake i regjeringsposisjon i denne stortingsperioden. For den saken som man blir felt på eller går av på i Stortinget, vil forfølge en i årevis. Dette vet Høyre, som gikk av på et kabinettspørsmål i 1986 og har siden ikke kommet seg igjen. Nå er vi tilbake. For meg har makt aldri vært et spørsmål om å få personlig makt. Mitt engasjement i politikken dreier seg om å bidra til at det parti jeg er medlem av, kan være i posisjon til å gjennomføre sine mål. Derfor var det jeg gjorde i februar ikke noe stort offer. Men jeg vil bli trist hvis ikke partiet klarer å samle seg slik at vi kan beholde den regjeringsmakten vi kunne ta tilbake. Hvis vi fortsetter å strides internt, vil vi spille regjeringsmakten over til høyresiden. Det vil være et stort offer. Jeg skal gjøre alt hva jeg kan - for at Jens Stoltenberg forblir statsminister. Han er den beste statsminister Norge kan få. Norge trenger en dynamisk leder i en tid full av dynamikk og forandring - og jeg skal bidra ved å gjøre mitt beste som partileder og utenriksminister, for et land som knapt tidligere har hatt større utfordring på dette området. Vi må klargjøre situasjonen. Den er at Høyre og Fremskrittspartiet kan få flertall på Stortinget. Da får Norge en annen politikk enn flertallet ønsker. For mange av dem som nå sier at de vil stemme på Frp, er ikke enig i Frp’s program. Jeg hører ikke noe sterkt krav om - nedskjæringer i den offentlige velferden - revolusjon i vårt skattesystem der de rike skal betale like mye skatt som de som tjener lite - dramatiske kutt i Norges bistand til utviklingslandene og FN. Det jeg hører, er at folk vil ha - mer velferd - mer rettferdighet - at de støtter en bred solidarisk utenrikspolitikk. Når så mange tror at disse målene kan bli realisert med stikk motsatt politikk, må det være noe galt med oss. Vi må bli flinkere til å lytte til folk og snakke med folk. F:\ARKIV\1.02\01\000319.DOC 4 I desember ifjor spurte vi folk i en statistisk undersøkelse om hvordan de synes utsagnet ”Er lydhøre og lyttende overfor folk” passer på Arbeiderpartiet. Bare 31% mente utsagnet var passende. Tilsvarende spørsmål ble stilt rett foran landsmøtet. Nå er det bare 22% som er enig. Dette er alvorlig. Særlig fordi det skjer i et klima der sosialdemokratisk rettferdighet og solidaritet skulle ha sterk klangbunn. Vi burde være de som klarte å fange opp den sterke og berettigede protest mot det som skjer blant de rikeste her i landet. I stedet blir en av landets rikeste populær på å selge billig bensin noen timer en kveld.