Protest Og Pragmatisme AUF Og Midtøsten-Konflikten 1967–81

El Fathas barnesoldater utstyrt med maskinpistoler og skarp ammunisjon i Jordan 1969. Tom Rune Strandå

Protest og pragmatisme AUF og Midtøsten-konflikten 1967–81

På sitt landsmøte i 1971 brøt AUF med det pro-israelske synet som Arbei- derpartiet hadde stått for i hele etterkrigstiden. Ikke nok med det, det anti-sionistiske standpunktet som ble vedtatt sto i skarp kontrast til moderpartiets tradisjonelle israelvennlige holdning. Ungdomsfylkingen gikk nå inn for å erstatte den israelske staten, som mange iA rbeiderpar- tiet hadde et nært og varmt forhold til, med en palestinsk stat der alle hadde samme rettigheter. Først et tiår senere vedtok Arbeiderpartiets landsmøte å utdype kontakten med PLO. På landsmøtet i 1981 jobbet AUFs representant i redaksjonskomiteen iherdig for at det skulle stå i resolusjonen at PLO var den eneste rettmessige representant for palestinerne. Dette ble det ikke noe av, men for AUF var dette likevel en seier og et betydelig skritt fremover. Tross alt betraktet Det norske Arbeider- parti nå PLO som en representant for det palestinske folk. Samme år hadde dessuten LO-kongressen vedtatt å likestille den palestinske arbei- derorganisasjonen PTUF med israelske Histadrut. Dette innebar ikke noen anerkjennelse av PLOs program og krav, men representerte likevel noe helt nytt.1 Fortellingen om hvordan den norske arbeiderbevegelsen etter hvert fikk en ny holdning til Palestina-konflikten, er en historie om langsomme endringer. Seksdagerskrigen i 1967 skulle komme til å utløse en omvurdering av AUFs syn på konflikten i Midtøsten. Det er derfor naturlig å starte fortellingen her. Først ved inngangen til 1980-årene brøt en ny holdning til Midtøsten-spørsmålet for alvor frem innen den norske arbeiderbevegelsen. Vedtakene på LO-kongressen og Ap’s landsmøte i 1981 var i så måte milepæler. Men vedtakene dette året representerte ikke noen radikal endring i så måte. Fortsatt sto pro-israelske krefter sterkt både i arbeiderbevegelsen og i det norske politiske miljøet. Først i slutten 127 Arirhistbe de orie 2011

av 1980-årene skulle Palestina-spørsmålet bli et forholdsvis ukontrover- sielt tema i det politiske liv. Men AUF hadde altså stilt seg på palestinernes side i Palestina- konflikten allerede i 1971 og arbeidet både tålmodig og iherdig for at moderpartiet skulle følge etter. Hvilken rolle spilte AUF i omprøvingen av arbeiderbevegelsens tradisjonelle Midtøsten-standpunkt? Det er ingen tvil om at ungdomsfylkingen spilte en viktig rolle når det gjaldt arbeiderbevegelsens protest mot USAs krigføring i Vietnam. I løpet av en periode på to–tre år, fra 1965 og frem tilA rbeiderpartiets landsmøte i 1967, hadde motstanden mot Vietnamkrigen blitt dominerende i hele arbeiderbevegelsen. Men Palestina-konflikten var annerledes. For det første eksisterte det tette bånd mellom den norske arbeiderbevegelsen og staten Israel. For det andre skulle ml-dominansen i Palestinafronten føre til at AUF valgte å bli stående utenfor det organiserte solidaritetsarbeidet for Palestina praktisk talt gjennom hele 1970-tallet. Dette til tross: AUF var ungdomsorganisasjonen til det partiet som hadde hatt tilnærmet regjeringsmonopol i de første tiårene etter andre verdenskrig. I perioden denne artikkelen omhandler, satt Arbeiderpartiet med makten i årene 1971 –72 og 1973–81. Det innebar muligheter for påvirkning og innflytelse, også i en såpass følsom og spesiell sak som Midtøsten-spørsmålet.

1967 som vendepunkt I sin bok N orge – Israels beste venn dokumenterer historikeren Hilde Henriksen Waage grundig Arbeiderpartiets og fagbevegelsens forhold til Israel i 1940- og 1950-årene.2 I disse tiårene utviklet den norske arbeiderbevegelsen et nært vennskapsforhold til den nye jødiske staten. I grove trekk passer denne beskrivelsen også på ungdomsfylkingen. 3 Den viktigste grunnen til at de unge støttet Israel, var naturlig nok minnene om Holocaust. Den norske arbeiderpressens beretninger om Lynkrigen og den hvordan man i den nye staten Israel «bygde opp et sosialistisk påfølgende okkupa- samfunn fra grunnen av» vakte begeistring hos unge sosia- sjonen av palestinske lister. Palestina ble ellers betraktet som en region preget av områder ble en tilbakeliggenhet, der den arabiske befolkningen hadde fått til vekker for mange lite eller ingenting. Seksdagerskrigen forsommeren 1967, og begivenhetene i Oslo AUF. som fulgte i kjølvannet av denne, skulle markere begynnelsen på en nyorientering i AUFs syn på hva som skjedde i denne regionen. Lynkrigen og den påfølgende okkupasjonen av palestinske områder ble en vekker for mange i Oslo AUF. Fra midten av 1960-årene hadde mange i den nye opposisjonen engasjert seg sterkt i protesten mot Vietnam- 128 krigen. Kunnskapen om hva som skjedde på den andre siden av kloden i Arirhistbe de orie 2011

Sørøst- Asia, var stor. Når det gjaldt Midtøsten og det som skjedde der, var kunnskapen heller skral. En av representantene for den nye opposisjonen i Oslo AUF, Jan Otto Hauge, var på rundreise i Sørøst-Asia våren

1967. På tilbaketuren var Hauge innom Beijing. Det var her han fikk nyheten om at det var brutt ut krig i Midtøsten. Hauge trodde først ikke på at det var Israel som hadde angrepet nabolandene. «Jeg hadde ingen spesielle holdninger til spørsmålet, og var i likhet med andre dårlig orien- tert før dette. Israel var sosialistisk styrt, og vi var fascinert av kibbutz- systemet,» erindrer han.4 Da han kom hjem til Norge, skjønte han at det han hadde hørt i Beijing stemte. Det var Israel som hadde gått til angrep først. Han reagerte på den ensidige støtten til Israel, og trakk konklu - sjonen at her var det grunn til å se nærmere på hva som skjedde. Det samme inntrykket hadde Rune Gerhardsen, også han fra Oslo AUF. Han stilte seg skeptisk til at Israel hadde prøvd å skape inntrykk av at dette var en forsvarskrig. 5 For Gerhardsen kunne ikke Israels krigføring oppfattes på noen annen måte enn en angrepskrig. Men i AUFs ledelse var stemningen en annen. I ukene før krigen brøt ut hadde Arbeiderpartiets sentralstyre vedtatt å opprette en Israel- komité. AUF-formann Ola Teigen sluttet lojalt opp om opprettelsen av komiteen.6 Like før krigen brøt ut hadde han uttrykt sin støtte til Israel i et telegram til sin gode venn Michael Harish i AUFs søsterorganisasjon Mapai Youth. Han kunne forsikre den israelske ungdomsorganisasjonen at AUF solidariserte seg fullt ut med det israelske folk.7 D et er ingenting som tyder på at sentralstyret diskuterte hvilken side ungdomsorganisasjonen skulle stille seg på, eller hva AUF skulle mene om konflikten. På sentralstyremøtet 22. juni, det første etter at seksdagerskrigen var over, ble IUSYs oppfordring om støtte tatt til etterretning, og Teigen orienterte om arbeidet til Israel-komiteen.8 D et var først da det ble klart at Israel ikke aktet å trekke seg tilbake fra områdene det hadde okkupert i juni 1967, at enkelte for alvor begynte å stille spørsmål ved Israels politikk overfor nabolandene og palesti - nerne. FN skulle senere på høsten 1967 vedta 242-resolusjonen som krevde at Israel trakk seg tilbake til grensen landet hadde før krigen. For Jan Otto Hauge og andre i opposisjonen var dette en bekreftelse på at de var på rett kurs da de hadde inntatt en skeptisk holdning til moderpartiets holdning i dette spørsmålet.9 D en ensidige støtten til Israel fra Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene i kjølvannet av seksdagerskrigen, var noe av bakgrunnen for at Oslo AUF sammen med Fritt Forum, SUF og Kommunistisk Ungdom i mai 1968 demonstrerte i forbindelse med markeringen av 20-årsdagen for Israels opprettelse. Under feiringen som ble holdt i Universitetets aula, deltok Israel utenriksminister Ebba Eban. Utenfor ble det delt ut løpe- sedler med et opprop om at Israel måtte trekke seg ut av de okkuperte 129 Arirhistbe de orie 2011

D eltakerne i demonstrasjonen til støtte for palestinerne utenfor Universitetets aula i Oslo under markeringen av staten Israels 20-årsdag 7. mai 1968.

områdene. Inne i Aulaen kom det til håndgemeng da demonstranter reiste seg under Ebans tale og ropte slagord. Demonstrantene ble raskt fjernet av Haakon Lie og andre partitopper som var til stede. I Oslo AUFs årsberetning går det frem at laget ikke kjente til at oppropet skulle deles

ut som en løpeseddel.10 D essuten ble det påpekt at det under demonstrasjonen ble brukt transparenter med politisk innhold som gikk langt ut over det Oslo AUF hadde gått med på. Mye tyder på at denne fremstil- lingen stemmer. Selv om mange i Oslo AUF etter hvert var blitt Demonstrasjonen i og skeptiske til den israelske politikken i de okkuperte områdene, utenfor Aulaen i mai ville det være lite taktisk å delta i en slik provokasjon inne i 1968 er blitt omtalt Aulaen. som den første Demonstrasjonen i og utenfor Aulaen i mai 1968 er blitt 11 Palestina-demonstra- omtalt som den første Palestina-demonstrasjonen i Norge. Til tross for at det kun var visse grupperinger i Oslo AUF som sjonen i Norge. deltok, var det tydelig at det nå fantes to meningsfløyer i Arbeiderpartiet. Men det skulle ennå gå en stund før denne uenigheten for alvor kom opp til overflaten. AUFs taushet rundt dette spørsmålet under seksdagerskrigen og i de første par årene som fulgte, er ikke vanskelig å forklare. Opposisjonen i ungdomsfylkingen skulle komme til å sette alt fokus inn på Vietnam- 130 motstanden, og senere NATO-spørsmålet. «Det var nærmest som om Arirhistbe de orie 2011

hendelsene i Midtøsten virket forstyrrende på oss, vi var nærmest mono- mant opptatt av Vietnam og NATO,» forteller Rune Gerhardsen. Dess- uten var opposisjonen i mindretall i sentralstyret frem til 1969. Den hadde således små muligheter for å få gjennomslag for en omvurdering av AUFs forhold til Israel.

Et nytt syn formes Rune Gerhardsen beskriver byggingen av opposisjonens nye utenrikspolitiske plattform som en prosess «der dominobrikkene ramlet på plass på område etter område etter Vietnam-protesten».12 I 1969 var turen kommet til Midtøsten. AUF hadde registrert at det nå var de palestinske geriljaorganisasjo- nene som var toneangivende fra arabisk side i Midtøsten-konflikten, og at dette hadde sammenheng med «en klar og sterk palestinsk nasjonalisme». Spesielt ble Fatah og PLO trukket frem. Fatah ønsket å opprette en palestinsk stat, og Israel skulle forsvinne som statsdannelse. Rune Gerhardsen fikk som nyvalgt sentralstyremedlem i 1969 ansvaret for saksområdet Midtøsten. Han understreket at Fatah først og fremst kjempet mot sionismen, ikke jødene. Midtøsten-konflikten var først og fremst en konflikt mellom sionisme og palestinsk nasjonalisme, ikke kamp mellom Israel og araberstatene, slik det hadde vært vanlig å oppfatte det.13 Det var sionismen som var selve drivkraften bak Israels aggresjonspolitikk. Ifølge Gerhardsen var det viktig at disse tingene kom mer frem i opinionen. Våren 1970 vedtok Oslo AUF på sitt årsmøte å gi full støtte til den palestinske frigjøringsbevegelsens målsetting i kampen mot sionisme og arabisk reaksjon. Oslo AUF burde støtte «de krefter i Israel som motar- beider den sionistiske samfunnsordningen til fordel for et demokratisk samfunnssystem hvor alle folkegrupper – innvandrede, jøder og palestinere – skal ha like rettigheter».14 Reaksjonene fra moderpartiet lot ikke vente på seg. Haakon Lie og Guttorm Hansen gikk hardt ut i avisene mot Oslo AUF og lagets formann, Jan Otto Hauge. I sørlandsavisen Fædre- landsvennen hadde man også merket seg vedtaket fra Oslo AUF. I et innlegg rykket formannen i Aust-Agder AUF, Knut Engen, ut og forsvarte vedtaket. Han presiserte at resolusjonen ikke var noe ensidig angrep på Israel. Striden i Midtøsten var i første rekke en kamp mellom palestinsk nasjonalisme og sionistisk imperialisme.15 Engen fant ikke grunnlag for noe pro-israelsk standpunkt, og Arbeiderpartiets syn på konflikten burde nyanseres kraftig. Dette viser at det ikke bare var i Oslo at det eksisterte et kritisk syn på Israel på denne tiden. AUF ønsket en avklaring av organisasjonens holdning til Midtøsten- spørsmålet på landsmøtet i 1971. Et forslag fra Centrum AUL i Oslo AUF 131 Arirhistbe de orie 2011

skulle opp til behandling. Forslaget var hovedsakelig basert på resolusjonen som Oslo AUF hadde vedtatt i juni året før. AUF kunne ikke aksep- tere det eksklusive prinsippet som staten Israel bygde på. Fokuset var kampen mot det sionistiske Israel. I forslaget fra Oslo AUF het det blant annet: «Forutsetningen for en varig fred må være at staten Israel opphører å eksistere som en jødisk stat, og at det opprettes en progressiv palestinsk stat hvor alle etniske grupper kan leve sammen side om side under full likestilling».16 A v de 297 landsmøtedelegatene som hadde stemmerett, var det kun tre som stemte imot resolusjonen om Midtøsten. En opptelling viste at hele 116 hadde avholdt seg fra å stemme. Det var altså et knapt flertall som støttet palestinernes frigjøringskamp. I Oslo AUF var det et stort flertall for et pro-palestinsk standpunkt, men i store deler av organisasjonen skulle det positive synet på Israel fortsatt bestå i lang tid fremover. Særlig gjaldt dette i det såkalte «bibelbeltet» på Sør- og Vestlandet.17 I en uttalelse i forkant av landsmøtet avviste AUF i Aust- Agder kravet om at Israel skulle opphøre å eksistere som egen stat, og distriktslaget ga uttrykk for sterk skepsis til de palestinske frigjøringsor- ganisasjonene.18 Staten Israel burde aksepteres som statsdannelse, og

Rune Gerhardsen på talerstolen under AUFs landsmøte i 1971 der et knapt flertall vedtok å støtte palestinernes frigjøringskamp. Arirhistbe de orie 2011

det burde komme i stand forhandlinger mellom Israel, araberstatene og frigjøringsorganisasjonene.19 Men selv om mange på landsmøtet ikke ønsket å støtte opp om et pro- palestinsk standpunkt, så er det rimelig å anta at en stor del av disse 116 var kritiske til Israel. Det gjaldt også AUF i Aust-Agder. Mange av disse støttet sannsynligvis kravet om at Israel burde trekke seg tilbake fra de områdene som landet hadde erobret i 1967, og var kritiske til Israels okkupasjonspolitikk. Sympatien med flyktningene som hadde blitt fordrevet under krigene i 1948 og 1967, var stor. Og de fleste var nok enige i kravet om en politisk løsning på Midtøsten-konflikten som også var rettferdig for palestinerne. AUFs Midtøsten-vedtak på landsmøtet i 1971 kom til å stå som et fore- løpig høydepunkt for organisasjonens støtte til palestinernes sak. Men det viktigste vedtaket på dette landsmøtet var AUFs beslutning om å si nei til EF. Ifølge historikeren Terje Halvorsen representerte EF-striden selve kulminasjonen i den prosessen som hadde skapt så store motset- ninger mellom AUF og moderpartiet fra midten av 1960-årene og utover.20 Da striden raste som verst, skulle det lenge bli stille rundtA UFs Midtøsten-engasjement.

Solidaritetsarbeidet organiseres D et var ikke bare i AUF at det skjedde en utvikling i Midtøsten-spørsmålet på venstresiden i ungdomspolitikken. Våren 1969 hadde Peder Martin Lysestøl startet «Arbeidsgruppe for Fritt Palestina».21 SUF hadde etter sin Midtøsten-resolusjonen på landsmøtet i 1967 startet arbeidet med utformingen av en «solidaritetsideologi» for palestinerne. Likevel ser det ut til at Arbeidsgruppen på dette tidspunktet opererte temmelig selv- stendig, med Lysestøl som kontaktpunkt til SUF (m-l). Enkelte medlemmer kom også fra AUF og Sosialistisk Studentlag. AUF-erne Hans Bendiksby og Steinar Tamsfoss var klar over at Arbeidsgruppa kunne bli dominert av SUFs nye politiske linje, men valgte likevel å bli Palestinakomiteen med fra starten av.22 holdt sitt første Høsten 1970 ble Palestinakomiteen stiftet etter initiativ fra landsmøte i Arbeidsgruppa. På stiftelsesmøtet ble det presentert et mini- desember 1971. mumsprogram som hadde store likhetstrekk med Oslo AUFs resolusjon fra våren 1970.23 Palestinakomiteen erklærte full støtte til det palestinske folkets nasjonale frigjøringskamp og opprettelsen av et demokratisk Palestina der alle hadde samme rettigheter og plikter. Palestinakomiteen holdt sitt første landsmøte i desember 1971. For Tamsfoss og Bendiksby ble dette en spesiell opplevelse. Ifølge begge ble det her klart at SUF (m-l) ønsket å bruke Palestinakomiteen i partibyg- gende hensikt. Spesielt gjorde den sovjetfiendtlige holdningen inntrykk 133 Arirhistbe de orie 2011

påU de to A F-erne. Begge argumenterte for og var tilhengere av å holde en åpen kanal til Sovjet. «Det aller viktigste var jo at dette ikke hadde noe med Palestina å gjøre. Men på dette punktet ble vi overkjørt, og da vi reiste hjem ga vi beskjed om at vi meldte oss ut. Samtidig meddelte vi AUF sentralt om erfaringene vi hadde gjort oss på Lysebråten,» forteller Bendiksby.24 På sett og vis kom den motbøren Bendiksby og Tamsfoss opplevde når det gjelder synet på Sovjetunionen til å foregripe det som ble årsaken til Palestinakomiteens splittelse fem år senere. For mange andre medlemmer i Palestinakomiteen ble det etterhvert uakseptabelt at Sovjet ble fremstilt som det palestinske folkets hovedfiende, på linje med USA. AUFs samarbeid med Palestinakomiteen ble altså en kortvarig affære. Formelt hadde AUF aldri sluttet seg til komiteens arbeid, og den hadde siden splittelsen i Solidaritetskomiteen for Vietnam i 1967 utviklet en dyp skepsis til SUFs og partiets arbeidsmetoder. En annen årsak kan være frykt for at en ny Palestina-gruppe også kom til å bli totalt dominert av SUF (m-l). AUF ble dermed stående utenfor det organiserte solidaritetsarbeidet for Palestina helt fra starten av.

Skillelinjene i Midtøsten-spørsmålet flytter seg A rbeiderpartiets partisekretær fra 1969, Ronald Bye, uttalte i 1972 at radikaliseringen i AUF blant annet skyldtes utfordringen fra andre organisasjoner på venstresiden.25 Her siktet nok Bye til SUF (m-l), som i langt større grad enn AUF hadde greid å trekke til seg ungdommen i begynnelsen av 1970-årene. For å konkurrere med de andre, kunne ikke AUF være mindre «kritisk» til det etablerte, mente partisekretæren. Israel- vennen og Dagbladet-journalisten Karl Emil Hagelund er inne på noe av det samme når han hevder at det viktigste for AUF-opposisjonen i denne perioden var jakten på radikale utenrikspolitiske saker. 26 Radikalismen kom til uttrykk i engasjementet mot det portugisiske koloniherredømmet i Afrika, mot amerikanernes krigføring i Vietnam, mot apartheid-styret i Sør-Afrika og endelig i palestinernes kamp mot den israelske staten. Både Rune Gerhardsen og Jan Otto Hauge, som begge satt på toppen av AUFs organisasjonsapparat i denne tiden, ønsker å tone ned en slik betraktningsmåte. Gerhardsen understreker at det viktigste for opposisjonen var en utenrikspolitisk nyorientering. Dette var helt nødvendig dersom ikke den norske arbeiderbevegelsen skulle stivne helt. En avklaring av AUFs holdning til Midtøsten var kun en del av en ny plattform som lå utenfor den konvensjonelle utenrikspolitiske tenkningen i Arbeiderpar- tiet.27 I hele etterkrigstiden hadde kampen mot kolonialisme utgjort en 134 av hovedpilarene i AUFs internasjonale arbeid. Nå var det konflikten Arirhistbe de orie 2011

nord-sør og de økende forskjellene mellom fattige og rike land, som kom i fokus. Det gjaldt også å markere avstand til den «gamle garde» i moderpartiet. Samtidig understreker Gerhardsen at det også var viktig for AUF å distansere seg fra SUFs nye linje. Det er derfor påfallende at AUF landet på et nærmest identisk standpunkt som SUF og den nye Palestinakomi- teen i Midtøsten-spørsmålet i slutten av 1960-årene. Stikkordene var kamp mot det sionistiske Israel og støtte til Fatahs krav om opprettelsen av en palestinsk stat. Israel skulle forsvinne som statsdannelse. Det som er helt klart, er at begreper som sionisme og anti-sionisme var nye innslag i den politiske retorikken blant ungdomspartiene på venstresiden fra høsten 1969 og utover. Både AUF og SUF fikk avgjø- rende impulser fra studentforeninger som Sosialistisk Studentlag og Fritt Forum på Blindern. Det var fra dette miljøet Begreper som aktivister som Peder Martin Lysestøl og Steinar Tamsfoss kom. sionisme og anti- Felles for disse var at de hadde vært i Midtøsten og studert sionisme var nye forholdene på nært hold. Begge kom hjem etter å ha reist i innslag i den politiske regionen i 1969 og var overbevist om at det var riktig å støtte retorikken blant Fatahs kamp mot det sionistiske Israel. ungdomspartiene på Da Rune Gerhardsen tok fatt på arbeidet med en avklaring av AUFs nye syn på Midtøsten-konflikten, henvendte han seg venstresiden fra først og fremst til Steinar Tamsfoss. «Jeg hørte om Fatah høsten 1969 og lenge før jeg hørte om PLO. Den nye kunnskapen fikk jeg fra utover. Tamsfoss, som var den som hadde spesiell kunnskap og innsikt i disse tingene,» forteller han.28 Formannen i Telemark AUF, Arne Kiel- land, tok også kontakt med Tamsfoss for å få innspill i Midtøsten- debatten.29 På samme måte som Tamsfoss bidro med viktige innspill når det gjaldt AUFs nye syn, fikk PederM artin Lysestøl avgjørende innflytelse på standpunktene som SUF og Palestinakomiteen kom til å innta. I sin masteroppgave om Palestinakomiteen legger Terje Vågstøl vekt på å studere aktørene, og trekker frem den personlige interessen og den politiske aktivismen hos blant annet Lysestøl for å forklare årsakene til at Palestinakomiteen ble dannet i 1970. 30 Dersom dette perspektivet utvides, synes det ganske klart at Midtøsten-debatten i de ungdoms politiske miljøene på venstresiden tok en helt ny vending våren 1969, etter at Tamsfoss og Lysestøl kom tilbake fra sine reiser i Midtøsten. I enkelte fremstillinger kan man få inntrykk av at AUF fulgte i fotspo- rene til SUF når det gjaldt synet på Midtøsten-konflikten. Men et slikt inntrykk bør nyanseres. Det kan se ut som om det i stor grad eksisterte en stor grad av fellestenkning rundt dette spørsmålet i slutten av 1960- årene, der både AUF og SUF hentet avgjørende impulser i studentmiljøet på Blindern og hos Palestina-aktivister som prøvde å få gjennomslag for et nytt syn på konflikten. 135 Arirhistbe de orie 2011

U ngdommens radikale engasjement i utenrikspolitikken kom noe forsiktig til uttrykk i 1. maidemonstrasjonen i 1971.

For AUFs opposisjon må det ha stått som ganske klart at mulighetene for å få gehør for sitt nye syn på Midtøsten-konflikten i moderpartiet var nærmest lik null. Men dette var vel ikke heller meningen? Kanskje er Jan Otto Hauge inne på noe vesentlig i forholdet mellomAU F og moderpartiet på denne tiden når han sier følgende om det nye Midtøsten-standpunktet: «Vi kjørte ikke frem disse standpunktene kun fordi de var radikale eller fordi vi ønsket å konkurrere med SUF. Det vi gjorde derimot var at vi hele tiden prøvde å finne saker som kunne provosereA rbeiderpartiets parti- kontor mest mulig, som vi visste at partiledelsen ville bli grønne av forban- nelse over. Spesielt Haakon Lie. I denne sammenhengen var Midtøsten-spørsmålet helt perfekt.»31 AU Fs snuoperasjon i Midtøsten-spørsmålet førte ikke til noen endring i moderpartiets syn på konflikten mellom Israel og palestinerne. Likevel var det tegn til at partisynet ikke var like entydig pro-israelsk som tidligere. Den mest markerte Israel-kritikeren på Stortinget var representanten Arne Kielland, som også var sentralstyremedlem i AUF.32 Partikollega Tor Oftedal uttalte at den sterke sympatien for Israel hadde fått store deler av den norske opinionen til å overse at konflikten hadde to sider.33 Også Guttorm Hansen kom med synspunkter som han 136 tidligere ikke hadde gitt uttrykk for: «Uten at man finner frem til en løsning Arirhistbe de orie 2011

på palestina-arabernes problemer vil denne delen av verden stadig være en kruttønne som når som helst kan eksplodere.»34 D en nye omtalen av palestinerne som et eget folk med legitime rettigheter, er kanskje den mest merkbare endringen i Arbeiderpartiets syn på Midtøsten-konflikten i begynnelsen av 1970-årene. I det politiske miljøet ble palestinerne tidligere omtalt som en gruppe arabiske flyktninger. Etter 1970 ble de omtalt som et eget folk med rettmessige interesser i Palestina. Som sentralstyremedlem i AUF opplevde Rune Gerhardsen at det etter hvert ble lettere å snakke om Midtøsten-konflikten i partiet. 35 Samtidig var sentrale politikere som Knut Frydenlund og Thorvald Stol- tenberg åpne for dialog. Gerhardsen hadde på AUFs landsmøte i 1971 understreket viktigheten av å ta et standpunkt i konflikten. Selv om støtten til Israel fortsatt var dominerende, så hadde AUF hadde bidratt til AUF klart å løfte konflikten opp i sfæren for alminnelig disku- at skillelinjene i norsk sjon. Bernt Bull, som var partisekretær i AUF fra 1971, gir Midtøsten-debatt nå uttrykk for noe av det samme når han sier at AUF «dyttet i gikk et annet sted enn gang en prosess i et parti som tidligere hadde vært totalt dominert av en pro-israelsk holdning».36 AUF hadde bidratt til de hadde gjort i 1967. at skillelinjene i norsk Midtøsten-debatt nå gikk et annet sted enn de hadde gjort i 1967. Denne endringsprosessen skulle fortsette utover i 1970-årene. Stadig flere i den norske opinionen fikk nå øynene opp for at denne konflikten i det minste hadde to sider.

En mykere holdning til Israel? I slutten av januar 1975 var AUF-formann Rune Gerhardsen på reise i Israel. Den nye formannen ble positivt overrasket over møtet med isra- elerne. Ifølge Gerhardsen anerkjente Israel nå også palestinernes krav om integritet og nasjonale rettigheter.37 I årene som fulgte reiste også andre representanter for ungdomsfylkingen til Israel for å snakke med representanter for det israelske arbeiderpartiet og myndighetene der. AUF-formann Rune Gerhardsen skulle senere gå langt i retning av å antyde at han også hadde forståelse for Israels situasjon i den konflikt- fylte regionen. Betydde dette at AUF nå hadde fått et annet syn på Midt- østen-konflikten? Det kan se ut til at den kompromissløse og harde retorikken som hadde preget AUFs holdning til Midtøsten-spørsmålet forsvant etter oktoberkrigen og «La Israel Leve»-aksjonen senhøsten 1973. Støtteak- sjonen for Israel hadde provosert AUF sterkt, og Steinar Tamsfoss var mer krass enn noensinne i sine innlegg i AUFs avis Fritt Slag. Parolen ble av redaksjonen i avisen karakterisert som total forakt for menneskelige rettigheter og «… hinsides alle holdninger som hittil har vært oppfattet som Arbeiderpartiets».38 137 Arirhistbe de orie 2011

Frontene var fortsatt steile mellom AUF og Israel-vennene i Arbeider- partiet, men i 1973 representerte disse to gruppene ytterpunktene i arbeiderbevegelsens syn på konflikten i Midtøsten. AUF sto heller ikke alene med sitt israelkritiske syn og kravet om å vise solidaritet. Men kravet om at staten Israel burde erstattes med en ny statsdannelse, der jøder og palestinere hadde like rettigheter, kom ikke til å bli gjentatt av AUFs ledelse under oktoberkrigen og «La Israel Leve»-aksjonen i 1973.39 En av forklaringene på at AUF fra midten av 1970-årene var på glid i Midtøsten-spørsmålet, må søkes i de internasjonale begivenhetene. Alle- rede fra slutten av 1972 hadde de mest revolusjonære grupperingene i PLO vist vilje til moderasjon i sine krav.40 Det skulle ennå drøye et par år før Det palestinske nasjonalrådet i juni 1974 antydet muligheten av en tostatsløsning, ved at Palestina ble delt mellom Israel og en palestinsk stat. Samme høst erklærte Den arabiske liga at PLO var å regne som den eneste legitime representant for palestinerne. Og i FN ble PLO-formann Yassir Arafat invitert til å tale i generalforsamlingen, og organisasjonen fikk observatørstatus i NF . Dette var begivenheter som ble lagt merke til i AUF, og ifølge Rune Gerhardsen var det nå uaktuelt å opprettholde standpunktet om at «Israel i sin nåværende form skulle opphøre å eksistere».41 Spørsmålet om PLOs nye status i FN skapte politisk konflikt i norsk politikk. Utenriksdepartementet var bekymret for de politiske konsekven- sene av å gi norsk støtte til at Arafat skulle få tale i FN. Også utenriksminister Knut Frydenlund var i tvil, men sa til slutt ja. Men denne beslutningen vakte store protester fra hele det politiske miljø, ikke minst i Arbeiderpartiet.42 Motstanden som utenriksminister Frydenlund møtte, gjorde inntrykk på ham. Ved neste avstemning i FN, som dreide seg om PLOs observatørstatus, fikk den norske delegasjonen beskjed om å gjøre helomvending. Norge plasserte seg fortsatt i den pro-israelske leiren i FN og Frydenlund ble svært forsiktig i sine uttalelser om Midtøsten. På lederplass i Arbeiderungdommen ble det slått fast at Norges ja til at PLO-leder Yassir Arafat skulle få tale i FN var i tråd med offisielle norske nøytralitetsholdninger.43 De to påfølgende avstemningene ble karakterisert som en skandale. Den norske Midtøsten-debatten og avstemningene i FN høsten 1974 hadde illustrert forvirringen og motset- ningene som hersket både i opinionen og blant politikerne, mente Arbeiderungdommen. Til tross for at AUF var svært skuffet over den norske holdningen i FN, var ikke tonen overfor den norske regjeringen og utenriksminister Frydenlund utpreget skarp. I ungdomsorganisasjonen uttrykte ledelsen nå forståelse for utenriksminister Frydenlunds meget forsiktige linje i Midtøsten-spørsmålet etter «tilbakeslaget» i 1974. For det første hadde 138 regjeringen fått den borgerlige pressen og borgerlige partier mot seg Arirhistbe de orie 2011

I november 1974 behandlet Stortinget Norges stemmegivning om PLO skulle få tale i FNs hovedforsam- ling. Utenriksminister Knut Frydenlund (til venstre) møtte sterk motstand ved sitt ja, men fikk helhjertet støtte av SV-representant og tidligere sentralstyremedlem i AUF, Arne Kielland.

etter den første avstemningen. For det andre fantes det fortsatt en sterk pro-israelsk fraksjon i Arbeiderpartiet som ble ledet av Haakon Lie. Oppropet fra «La Israel Leve»-aksjonen hadde den klare hensikt å sparke beina under regjeringens forsøk på å holde en mer nøytral kurs i Midt- østen-spørsmålet, mente AUF. De internasjonale begivenhetene hadde nok størst betydning for at AUF nå gikk inn for en tostatsløsning i Palestina. Men hjemlige forhold hadde også betydning. Etter at EF-striden var over i 1972, gjaldt det å bygge opp organisasjonen igjen. Etter landsmøtet i 1973 hadde mange meldt seg ut av AUF. De fleste gikk til Demokratiske Sosialister AIK, og dermed over til Sosialistisk Valgforbund, og SUF (m-l).44 Det gjaldt å gjen- vinne det tapte terrenget. Avskallingen innebar også at mange av dem som ivret mest for et radikalt Midtøsten-standpunkt forsvant ut av organisasjonen. Samtidig var det viktig å få til en forsoning medA rbeiderpar- tiet. AUFs Midtøsten-resolusjon fra 1971 hadde vært en av sakene som hadde skapt store gnisninger i forholdet til moderpartiet. Spesielt hadde AUFs standpunkt om en enstatsløsning vært svært tungt å svelge for de ivrigste Israel-vennene i partiet. Viktig var det nok også at AUF fra midten av 1970-årene fikk en ny 139 Arirhistbe de orie 2011

ledelse som ikke hadde vært med på den store politiske turbulensen som hadde preget slutten av 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene. Selv om ordskiftet ikke var like skarpt som tidligere, var det ingen tvil om hva som var AUFs standpunkt i Midtøsten-konflikten. Som formann i AUFs internasjonale utvalg satt Ragnar Nordgreen i partiets internasjonale utvalg i årene fra 1975 til 1979. Han fikk et godt og vennskapelig forhold til utenriksminister Frydenlund. «Vi var utålmo- dige og forbannet over det som hadde skjedd i 1974, men samtidig skjønte vi situasjonen han var i. Det betyr ikke at vi delte hans konklu- sjoner. Men Frydenlund håndterte oss ikke bare med respekt, det var også en likeverdighet i måten han behandlet oss på,» forteller Nord- green.45

Fra enstats- til tostatsløsning I 1977 konkluderte AUFs internasjonale utvalg med at formen på lands- møtevedtaket fra 1971 var for «bastant» og at ungdomsorganisasjonens standpunkt i Midtøsten-konflikten var modent for revidering.46 Året etter samlet AUFs ledelse seg om ti hovedpunkter som skulle utgjøre AUFs holdning til konflikten, og som skulle drøftes i organisa - sjonen frem mot landsmøtet i 1979. 47 Viktigst var første punkt som innebar full støtte til det palestinske folkets rettigheter. Dette innebar at palestinerne måtte få rett til å vende hjem til sitt eget land. Men hva innebar det rent konkret at palestinerne måtte få vende hjem til sitt eget land, slik AUF krevde? I sitt forslag kom sentralstyret overhodet ikke inn på om det så for seg en egen palestinsk stat eller en felles stat som inklu- derte både palestinere og jøder. En forklaring på dette er at det nå var ganske uklart hva PLO mente om dette spørsmålet. «Vi visste ikke hvor PLO sto på dette tidspunktet. Det var kanskje ikke så rart, vi hadde inntrykk av at frigjøringsorganisasjonen ikke visste det selv heller,»48 sier Ragnar Nordgreen. I et intervju våren 1978 slo AUF-formann Thorbjørn Jagland fast at AUF fortsatt mente at prinsippet om en enstatsløsning var riktig på lang sikt.49 Men slik situasjonen var i Midtøsten var ikke dette aktuell politikk akkurat da. AUF hadde registrert en viss glidning innenfor PLO i retning av at et kompromiss-standpunkt var det mest realistiske. «Kompro - misset må bestå i at man fastslår Israels rett til å leve videre sammen med at palestinerne får sin egen stat,» mente Jagland. Enhver løsning på konflikten måtte ha som utgangspunkt at staten Israel var et faktum. En israelsk og en palestinsk stat, side om side, var etterAU Fs mening den eneste realistiske veien mot det endelige målet om en demokratisk stat i hele Palestina, slo AUF-formannen fast. 140 Israels invasjon i Sør-Libanon i mars 1978 kompliserte situasjonen i Arirhistbe de orie 2011

Full støtte til palestinerne og PLO var ett av de viktigste punktene i AUFs Midtøsten-politikk foran landsmøtet i 1979.

M idtøsten ytterligere og AUFs kritikk av israelske myndigheter ble igjen skjerpet. Dette skyldtes først og fremst invasjonen i Sør-Libanon dette året og Israels motarbeiding av en fredsløsning som også omfattet palestinerne. Sentralstyret mente likevel at det var viktig for AUF å formulere et syn som tok hensyn til begge parter i Midtøsten-konflikten. Ifølge Ragnar Nordgreen var det helt åpenbare grunner til at AUF landet på et mer nyansert syn på konflikten i forkant av landsmøtet i 1979. Ledelsen var opptatt av at det skulle bli politikk ut av ungdomsorganisasjonens Midtøsten-standpunkt. AUF ønsket å få gjennomslag for et pro- palestinsk syn i Arbeiderpartiet og ville ikke bli marginalisert i den norske Midtøsten-debatten. Men dersom dette skulle bli en realitet, varAU F nødt til å ta hensyn til «Israels rett til å eksistere». « Dette var et nødvendig synspunkt for å få gjennomslag for det vi mente,» sier Nordgreen. Samtidig skilte selve arbeidet med å formulere et nytt syn på Midt- 141 Arirhistbe de orie 2011

østen-konflikten seg ut fra tilsvarende bestrebelser i forkant av lands- møtet i 1971. Prosessen tok nå lengre tid og debatten var bredere. Standpunktet var mer gjennomarbeidet og kvalifisert. D« et ble bygd mye mer på kunnskap enn det vi kunne gjøre i 1971,» sier Nordgreen.50 D ebatten under landsmøtet i 1979 viste at det hersket tvil i AUF om hva som var PLOs «egentlige» krav i spørsmålet om palestinernes rettigheter. 51 Tilhengerne av en enstatsløsning, de fleste av dem fraO slo AUF, hevdet bestemt at PLOs uttalte krav og offisielle politikk var en demokratisk stat i Palestina. Sentralstyret mente på sin side at det var kommet klart til uttrykk fra «fremstående talsmenn i PLO at de vil kunne aksep- tere en egen palestinsk stat i Midtøsten». Landsmøtet vedtok til slutt sentralstyrets innstilling, og dermed gikk AUF formelt sett verken inn for en enstatsløsning eller en tostatsløsning i Palestina. Selv om det eksisterte to ulike syn på dette spørsmålet i ungdomsorganisasjonen, var den politiske uenigheten i Midtøsten-spørs- målet ikke stor. Støtten til palestinerne og PL O sto fast, det var både flertallet og mindretallet enige om. Etter landsmøtet i 1979 var ikke spørsmålet om en- eller tostatsløs- ning lenger det sentrale. Fokuset ble nå rettet mot moderpartiet og en anerkjennelse av palestinernes rettigheter. Thorbjørn Jagland arbeidet nå for å vinne frem i Arbeiderpartiet for ungdomsorganisasjo- Jagland gikk på nens syn på konflikten. På et møte i Oslo Arbeidersamfunn talerstolen og uttalte høsten 1979 var temaet «Norge og PLO». Jagland gikk på klar støtte til PLO. talerstolen og uttalte klar støtte til PLO.52 Samtidig la han frem det som etter hvert hadde blitt AUFs syn på spørsmålet om en egen stat for palestinerne: På kort sikt var det mest realistiske en egen stat for palestinerne. I det lange løp var likevel en stat der jøder og palestinere kunne leve side om side det mest rettferdige. Uttalelsen fra møtet gikk svært langt i retning av å anerkjenne PLO. Oslo Arbeidersamfunn konstaterte at PLO var den eneste organisasjonen som hadde bred anerkjennelse både i det internasjonale samfunn og i det palestinske folket selv. Det ble også pekt på at PLO hadde innledet en ny politisk kurs. For AUF og Jagland må denne uttalelsen ha fortonet seg som en seier. Et vedtak i Oslo Arbeidersamfunn, og spesielt på denne tiden, hadde stor betydning i Arbeiderpartiet. Det var det største partilaget i Arbeiderpar- tiet, og omfattet fremtredende tillitsmenn både i fagbevegelsen og partiet.53 Samtidig var vedtaket enstemmig.

Vendepunkt i solidaritetsarbeidet For AUF ble delegasjonsreisen til Libanon i 1980 et vendepunkt i solida- 142 ritetsarbeidet overfor palestinerne. Besøket skapte en interesse og et Arirhistbe de orie 2011

I januar 1980 var en delegasjon fra AUF på besøk i Libanon og fikk blant annet møte PLO-leder Yassir Arafat. Fra venstre: Sentralstyremedlem og leder i Fellesutvalget for Palestina, Siri Bjerke, kultursekre- tær Tom Ludvigsen, Yassir Arafat, AUF-leder Thorbjørn Jagland og Arbeiderungdommens redaktør Guttorm Lyshagen.

engasjement for Midtøsten som ikke hadde vært til stede hos en sittende AUF-ledelse i noen periode tidligere. Under reisen hadde formann Thor- bjørn Jagland blitt styrket i troen på at Norge burde knytte sterkere kontakter med PLO.54 I ledelsen var det enighet om at AUF burde trappe opp sitt solidaritetsarbeid.55 Blant annet måtte det arbeides aktivt i partiet og fagbevegelsen. Jagland slo fast at PLOs stilling var i ferd med å modnes i arbeiderbevegelsen, og nå gjaldt det å følge opp. En mulighet for å påvirke resten av arbeiderbevegelsen i dette spørsmålet skulleAU F få gjennom arbeidet i «Fellesutvalget for Palestina», som ble dratt i gang våren 1980. I 1976 brøt et mindretall ut av Palestinakomiteen og dannet Palesti- nafronten. Det var uenighet om en parole som kritiserte Sovjetunionen som utløste bruddet. Palestinafronten hadde siden 1978 hatt planer om å danne en paraplyorganisasjon for solidaritetsarbeidet med Palestina. Men oppslutningen hadde vært dårlig. Løsningen ble i stedet et aksjons- fellesskap rundt enkelte vedtatte paroler. Men i april 1980, etter grundig forarbeid, inviterte Palestinafronten en rekke organisasjoner for å drøfte opprettelsen av et Fellesutvalg for Palestina. Noen uker senere så Felles- utvalget (FUP) dagens lys. Ny leder ble Siri Bjerke, som på denne tiden var vararepresentant til sentralstyret i AUF. AUF fikk dessuten sekretær- 143 Arirhistbe de orie 2011

funksjon for utvalget. Listen over organisasjoner som var med, viste bred oppslutning om FUP.56 ForU A F var det på dette tidspunktet naturlig å gå inn i et slikt samarbeid. Ungdomsorganisasjonen hadde samtidig med stiftelsen av F UP vedtatt å prioritere Midtøsten-arbeidet frem mot neste landsmøte i 1981.57 Både AUF og Palestinafronten ønsket å få gjennomslag for sitt syn i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Eksistensen av Fellesutvalget ville dessuten kunne få betydning for å markere hvor bredt Palestina- spørsmålet sto, både i opinionen og på organisasjonsplanet. 58 Parole- grunnlaget var dessuten akseptabelt og i tråd med AUFs syn på Midtøsten-konflikten:59 «Støtt den palestinske frigjøringskampen. For et fritt og demokratisk Palestina. Anerkjenn PLO, det palestinske folkets eneste rettmessige representant.» FUP satte ganske umiddelbart i gang med en underskriftskampanje for å samle støtte til en anerkjennelse av PL O. Ved siden av dette forsøkte medlemsorganisasjonene å påvirke sine egne moderorganisa- sjoner og Utenriksdepartementet. Men til tross for at det var knyttet store forventninger til underskriftsaksjonen, ble den aldri noen suksess. Fra 1982 ble den lagt på is. FUP ble aldri noen pådriver for en endring i den norske opinionen i Midtøsten-spørsmålet. Palestinafronten tok på seg skylden for dette, fordi den ikke hadde hatt nok ressurser til å drive dette arbeidet.

Gjennombrudd i arbeiderbevegelsen Starten på 1980-årene var en periode der en ny holdning til Midtøsten- spørsmålet brøt frem innen arbeiderbevegelsen. Helt siden 1971 hadde AUF uttrykt støtte til palestinernes rettigheter og til tider rettet skarp kritikk mot Israels politikk. Og fra 1980 og utover ble solidaritetsarbeidet overfor palestinerne høyt prioritert. Et par år senere skulle Helt siden 1971 hadde både fagbevegelsen og partiet følge etter. AUF uttrykt støtte til Palestinafronten, med Kjell Bygstad i spissen, hadde palestinernes arbeidet målrettet mot fagbevegelsen siden 1978. Dette året rettigheter og til tider ble to representanter for den palestinske arbeiderunionen rettet skarp kritikk PTUF invitert til Norge av 16 tillitsvalgte fra ulike norske fagforbund og fagforeninger.60 De to palestinske representan- mot Israels politikk. tene la ut på en landsomfattende turné, der det ble knyttet kontakter med norsk fagbevegelse. Noen måneder senere reiste en norsk fagforeningsdelegasjon til Damaskus og Libanon på gjen- visitt. Året etter var den palestinske arbeiderunionen tilbake i Norge og møtte representanter for LO-forbundene Norsk Kjemisk Industriarbei- derforbund, Norsk Transportarbeiderforbund, Norsk Grafisk Forbund, 144 Norsk Sosionomforbund og Norsk Arbeidsmandsforbund.61 PTUF-repre- Arirhistbe de orie 2011

sentantene hadde også møter med ledelsen i SV, NKP, DNA og AUF. I 1980 dro lederne fra fagforbundene som hadde fremstått som palesti- navennlige sammen med Kjell Bygstad til Beirut. I rapporten som ble levert da delegasjonen kom hjem igjen, ble det gitt betingelsesløs støtte til palestinernes motstandskamp. Israel ble beskrevet i negative ordelag.62 Spørsmålet om LOs kontakter med den palestinske arbeiderunionen ble behandlet på LO-kongressen i 1981. Kongressen vedtok å likestille PTUF og israelske Hisdatrut. Dette betydde ikke en anerkjennelse av PLOs program og krav, men en stor del av Kongressen ønsket en anerkjennelse av frigjøringsorganisasjonen.63 Samtidig kom det signaler fra Arbeiderpartiet om en lignende tilnær- ming. På landsmøtet i 1981 ble det vedtatt å utdype kontakten med PLO. Samme år møtte statsminister Gro Harlem Brundtland Yassir Arafat i Stockholm. I 1982 besøkte en offisiell partidelegasjon På landsmøtet i 1981 PLO-lederen i Tunis. Tilnærmingen til PLO resulterte i en rekke ble det vedtatt å viktige vedtak: I 1982 vedtok Arbeiderpartiet at det måtte utdype kontakten opprettes en palestinsk stat, og i 1983 ble PLO anerkjent. På med PLO. Samme år dette tidspunktet var Arbeiderpartiet blitt et opposisjonsparti, møtte statsminister og presset hardt på for en offisiell holdningsendring overfor Gro Harlem Brundt- PLO i årene som fulgte. Hvilken rolle spilte AUF som pådriver for den holdningsend- land Yassir Arafat i ringen som skjedde innen arbeiderbevegelsen i begynnelsen Stockholm. av 1980-årene? Viktigst var nok PLOs signaler om moderasjon og antydninger om en tostatsløsning i Palestina i begynnelsen av 1970- årene. Konfliktene i Libanon fra 1978 og utover bør også nevnes i denne sammenhengen, spesielt det økte fokuset på flyktningeproblemet i kjøl- vannet av dette. Når det gjelder hjemlige forhold som fikk betydning for nordmenns holdning til Midtøsten-konflikten, blir spesielt to forhold trukket frem. For det første fikk den norske deltakelsen i NF -styrken i Libanon fra 1978 stor betydning for den norske opinionen. 64 Flere tusen nordmenn vendte i årenes løp hjem fra Midtøsten med et mindre ensidig pro-israelsk syn på konflikten. For det andre fikk Utenrikskomiteens reise til Midtøsten i januar 1977 stor betydning.65 Mange politikere kom hjem med et mye mer nyansert forhold til konflikten enn de hadde hatt på forhånd. AUF hadde ingen innvirkning på de momentene som er nevnt ovenfor. Men AUFs ledelse hadde gjennom 1970-årene en tett dialog med utenriksminister Knut Frydenlund, som var den politiske drivkraften i Norge når det gjaldt Midtøsten-konflikten. Gjennom arbeidet i partiets internasjonale utvalg hadde AUF muligheter for å bli hørt. Både Frydenlund og AUF arbeidet for at palestinernes sak skulle få større oppmerksomhet, og spilte således i dette henseendet på samme lag. 66 Men AUF hadde 145 Arirhistbe de orie 2011

D en palestinske arbeiderunion var på besøk i Oslo høsten 1979. De hadde samtaler med fagbevegelse og politiske partier på venstresiden om mulighetene for en åpen kontakt mellom norsk og palestinsk arbeiderbevegelse. Bildet er fra møtet i Oslo Arbeiderparti. Fra v.: sekretær Jan Haldorsen, Turid Dankertsen, PTUFs formann Zeid Wehbi, internasjonal sekretær Aby Georg, leder Thorbjørn Berntsen og Kjell Johansen.

neppe noen avgjørende innvirkning på utformingen av norske offisielle standpunkter på Midtøsten-konflikten. Mot slutten av 1970-årene var det i alle fall helt tydelig at det hadde skjedd en holdningsendring i dette spørsmålet i Arbeiderpartiet. I inter- pellasjonsdebatten på Stortinget høsten 1979 var det flere represen - tanter fra Arbeiderpartiet som gikk lenger enn utenriksminister Frydenlund i kravet om at Norge burde ta mer hensyn til palestinernes rettigheter.67 Som vi har sett, var dette et syn som AUF ved flere anled- ninger hadde gitt klart uttrykk for gjennom hele tiåret. Det er all grunn til å tro at det ble lagt merke til. AUFs tydelige holdning i Midtøsten-spørsmålet hadde nok også en viss innvirkning på fagbevegelsen. Men her hadde nok Palestinafronten og 146 Kjell Bygstads arbeid fra 1978 og fremover størst betydning. Det var Arirhistbe de orie 2011

først etter at sentrale tillitsvalgte begynte å reise tilM idtøsten og knyttet kontakter med palestinsk fagbevegelse, at LO for alvor startet sin tilnær- ming til PLO og inntok en mer pro-palestinsk holdning. Knut Frydenlunds tålmodige «fotarbeid» som skrittvis førte til en oppmyking av den norske Midtøsten-politikken og Kjell Bygstads syste- matiske arbeid opp mot fagbevegelsen, var nok de to enkeltfaktorene hjemme i Norge som bidro sterkest til holdningsendringen i den norske arbeiderbevegelsen når det gjelder Midtøsten-konflikten. Dersom man skal trekke frem noe spesielt når det gjelder AUFs betydning, må det først og fremst bli at ungdomsorganisasjonen helt siden 1971 holdt fast på sin støtte til palestinerne. Kursen var blitt justert underveis, men at AUF utviklet en større forståelse for Israels situasjon, betydde ikke redu- sert støtte til palestinerne. I det lange løp kom denne holdningen til å smitte over til store deler av partiet.

Oppsummering Krigshandlingene i Midtøsten sommeren 1967 representerer et tidsskille når det gjelder AUFs holdning til Palestina-spørsmålet. I årene som fulgte vokste det frem en kritisk holdning til Israels politikk blant mange som hadde sentrale verv i ungdomsfylkingen. På samme måte som med Vietnam-protesten, var det AUF i Oslo som ledet an. Det var først i 1970 at et nytt syn på konflikten begynte å ta konkret form. AUFs nye Midtøsten-standpunkt var først og fremst anti-sionistisk motivert. Konflikten ble betraktet som en kamp mellom sionisme og palestinsk nasjonalisme. I praksis betydde dette at AUF gikk imot å opprettholde staten Israel i sin daværende form og ga støtte til de palestinske frigjøringsoganisasjonene. Den nye holdningen må ha virket svært provoserende for de mange israelvennene i moderpartiet. Det umiddel- bare resultatet av landsmøtevedtaket i 1971 var at Arbeider- partiets ungdomsorganisasjon maktet å sette dagsorden. Signalene fra PLO om Innad i partiet skulle det etter hvert bli lettere å snakke mer muligheten for en åpent om dette temaet. tostatsløsning ble lagt Den anti-sionistiske retorikken som preget AUF i begyn- merke til i ungdoms- nelsen av 1970-årene skulle etter hvert forsvinne. Signalene fra fylkingen. PLO om muligheten for en tostatsløsning ble lagt merke til i ungdomsfylkingen. Samtidig ble det viktig for ungdomsfylkingen å ta hensyn til begge parter i konflikten. Frem mot årsmøtet i 1979 arbeidet AUF seg frem til et nytt standpunkt. Det mest realistiske på kort sikt var tostatsløsning, mens man i det lange løp gikk inn for en felles stat i Palestina. I sitt landsmøtevedtak i 1979 gikk ikke AUF inn for verken en enstats- eller tostatsløsning, men slo fast at palestinerne hadde rett til å vende hjem til sitt eget land. 147 Arirhistbe de orie 2011

M ens AUFs anti-sionistiske standpunkt i 1971 representerte en høylytt protest mot Arbeiderpartiets tradisjonelle Israel-vennlige holdning, og kun var en del av en mer omfattende protest mot moderpartiets poli - tikk, kan AUFs holdning til Midtøsten-spørsmålet fra 1974 og utover nærmest beskrives som pragmatisk. Det var ikke avgjørende for AUFs ledelse hvorvidt en enstatsløsning var mer riktig enn en tostatsløsning. Diskusjonene innad bar heller ikke preg av ideologiske avveininger av noe slag. Selv om det hersket tvil om hva som var PLOs offisielle politikk, var det solidariteten med palestinerne som var det viktigste. Et viktig motiv for AUFs kursendring i Midtøsten-spørsmålet i 1970- årene var ønsket om å få gjennomslag for sin politikk i moderpartiet. Også her inntok ungdomsorganisasjonen en pragmatisk tilnærming. Det var nødvendig med en kursendring dersom AUF skulle makte å bevege Et viktig motiv for partiet og resten av arbeiderbevegelsen i en mer palestina - vennlig retning. Kravet om en enstatsløsning måtte forlates, AUFs kursendring i og AUF understreket viktigheten av å ta hensyn til begge Midtøsten-spørsmålet parter i konflikten. Etter at den nye holdningen ble avklart i i 1970-årene var 1979, kunne AUF sette alle krefter inn på å få gjennomslag for ønsket om å få palestinernes rettigheter i resten av arbeiderbevegelsen. gjennomslag for Det radikale antisionistiske standpunktet fra 1970 og sin politikk i utover kom på et tidspunkt da konfrontasjonen med moderpartiet og protesten var på sitt sterkeste. Den utenrikspoli- moderpartiet. tiske enigheten som hadde vært til stede mellom AUF og moderpartiet ble for alvor brutt gjennom AUFs nei til fortsatt NATO-medlemskap i 1969. Det sentrale for AUF på dette tidspunktet var å innta et klart standpunkt og sette en agenda i Midtøsten-konflikten. Etter at de sterke konfrontasjonene var over etter EF-striden i 1972, var en av de viktigste oppgavene for AUF å bygge opp organisasjonen igjen og normalisere forholdet til ledelsen i moderpartiet. Ungdomsorgani- sasjonens justering av sin Midtøsten-politikk kan sees som en naturlig følge av disse omstendighetene, og gjenspeiler at forholdet mellomAU F og partiet nå bar preg av at begge parter dro i samme retning. I hvilken grad greide AUF å påvirke moderpartiet og få gjennomslag for sitt syn i Midtøsten-spørsmålet? Det er vanskelig å gi noe entydig og klart svar på dette. Begivenhetene i Midtøsten i løpet av 1970-årene, blant annet PLOs signaler om moderasjon, er nok den viktigste grunnen til at et nytt syn på konflikten etter hvert fikk fotfeste i arbeiderbeve - gelsen. Når det gjelder fagbevegelsen hadde nok Palestinafronten og Kjell Bygstads arbeid fra 1978 og utover størst betydning. Når det gjelder AUF kan det være fruktbart å understreke innslaget av konti - nuitet i Midtøsten-standpunktet. Til tross for justeringer holdt AUF hele tiden fast på det de mente var viktigst i dette spørsmålet: nemlig kravet 148 om en anerkjennelse av palestinernes rettigheter. Dette klare kravet ble Arirhistbe de orie 2011

fremmet iherdig i partiets organer gjennom hele 1970-tallet. I det lange løp påvirket dette både partiet og fagbevegelsen.

Noter 1 Artikkelen er basert på forfatterens masteroppgave: Tom Rune Strandå, «AUF og Midtøsten-konflikten 1948-1996». (Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2010.) 2 Hilde Henriksen Waage, Norge – Israels beste venn: Norsk Midtøsten- politikk 1949–1957. (Oslo: Universitetsforlaget, 1996.) 3 Strandå, «AUF og Midtøsten-konflikten 1948–1996», 12–14. 4 Samtale med Jan Otto Hauge 16.11.2009. 5 Samtale med Rune Gerhardsen 04.11.2009. 6 Terje Halvorsen, Partiets salt: AUFs historie (Oslo: Pax, 2003), 304. 7 Arbark. AUF. Boks Da – 0168. Mappe: 7P. Det går ikke klart frem hvilken resolusjon Ola Teigen her viser til. Sannsynligvis dreier det seg om Israelkomiteens opprop. 8 IUSY: International Union of Socialist Youth 9 Hans Svein Urdahl Wendelbo: «DNA og Midt-Austen: Det Norske Arbeiderparti og Midt-Austenkonflikta», (Hovedoppgave i historie, Universitetet i Trondheim 1980), 37. 10 Arbark. AUF i Oslo arkiv. Boks C 0004. Årsberetning 19.11.1967– 07.12.1968. 11 Wendelbo: «DNA og Midt-Austen», 71. 12 Samtale med Rune Gerhardsen 04.11.2009. 13 Arbark. AUF i Oslos arkiv. Boks Da 0208. Mappe 3j: «Midt-Østen-debatt». 14 Arbark. AUF i Oslos arkiv. Boks F 0001. Årsmøteberetning. 15 Fædrelandsvennen, «Haakon Lie er skuffet – annet var ikke å vente», 12.05.1970. 16 Landsmøteprotoll AUF 1971, 123. 17 Halvorsen, Partiets salt, 364. 18 Arbark. AUF. Boks Da 0213. Mappe 7N. Forslag fra Ole Bjørn Røeggen om Midt-Østen. 19 Ibid. 20 Halvorsen, Partiets salt, 380. 21 Tarjei Johannessen Vågstøl, «Den norske solidaritetsrørsla for Palestina, 1967–1986», (Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2007), 27. 22 Samtale med Hans Bendiksby 27.10.2009. 23 Fritt Palestina, «Referat fra det konstituerende møtet for Palestinakomiteen i Norge», 1970, nr. 1 24 Samtale med Hans Bendiksby 27.10.2009. 25 Odd Karsten Tveit: Alt for Israel (Oslo: Cappelens forlag, 1996), 474. 26 Karl Emil Hagelund, Israel – elsket og hatet: Norske holdninger gjennom 35 år. (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983), 92. 27 Samtale med Rune Gerhardsen 04.11.2009. 28 Samtale med Rune Gerhardsen 04.11.2009. 29 Samtale med Steinar Tamsfoss 18.11.2009 30 Vågstøl, «Den norske solidaritetsrørsla for Palestina, 1967–1986», 42. 31 Samtale med Jan Otto Hauge 16.11.2009. 32 Wendelbo, «DNA og Midt-Austen», 66. 33 Ibid., 100. 34 Ibid., 67. 35 Samtale med Rune Gerhardsen 04.11.2009. 149 Arirhistbe de orie 2011

36 Samtale med Bernt Bull 20.09.2009. 37 Arbeiderungdommen, «På besøk i Israel», 1975, nr. 2. 38 Fritt Slag, 1973, nr. 10. 39 Formelt sett kom dette vedtaket fra landsmøtet i 1971 til å ha gyldighet helt frem til landsmøtet i 1979. 40 Charles D. Smith, Palestine and the Arab-Israeli Conflict: A history with documents (Boston: Bedford/St. Martins, 2001), 330–331. 41 Samtale med Rune Gerhardsen 04.11.2009. 42 Jahn Otto Johansen, Tendensen i norsk Midt-Øst-politikk. Norsk Utenrikspolitisk årbok 1979. Red. John Kristen Skogan, 53–54. 43 Arbeiderungdommen , 1974, nr. 11-12 44 Halvorsen, Partiets salt, 399. 45 Samtale med Ragnar Nordgreen 11.02.2010. 46 Arbark. AUF. Boks Da 0315. Mappe: 054c. Protokoll fra møte i internasjonalt utvalg 15.11.1977. 47 Arbark. AUF. Boks Da 0333, Mappe: 052. «Utkast til Intern-info om konflikten i Midtøsten, 01.02.1978. 48 Samtale med Ragner Nordgreen 11.03.2010. 49 Palestina-Nytt, «I brennpunktet», 1978, nr. 4. 50 Samtale med Ragnar Nordgreen 11.03.2010. 51 Protokoll fra AUFs 36. landsmøte 22. – 25.mars 1979: 70–74. 52 Palestina-Nytt, «DNA må vise solidaritet med palestinernes kamp», 1979, nr.7: 2. Referat fra Thorbjørn Jaglands tale i Oslo Arbeidersamfunn 09.11.1979. 53 Samtale med Ragnar Nordgreen 11.03.2010. 54 Arbeiderungdommen, «Jeg ser fram til en invitasjon fra Norge», 1980, nr. 2, 1980:13. 55 Arbark. AUF. Boks Da 0366, Mappe: 054c. Protokoll fra møte i internasjonalt utvalg 15.04.1980. 56 Organisasjonene som var med, var AUF, Ghassan Khanafania kulturfond, Norges Kommunistiske Parti, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, Noregs Unge Venstre, Norsk Kvinneforbund, Norsk Studentunion, Palestinafronten, Senterungdommens Landsforbund, Sosialistisk Ungdom, Sosialistisk Venstreparti. 57 Arbark. AUF. Boks Da 0366. Mappe: 054c. Protokoll fra møte i internasjonalt utvalg 15.04.1980. 58 Palestina-Nytt 1980, nr. 4: 4. 59 Arbark. AUF. Boks Da 0366. Mappe: 054c. Protokoll fra møte i internasjonalt utvalg 15.04.1980. 60 Kjell Bygstad, Norsk Midt-Østen politikk og solidaritetsarbeidet for palestinerne, Tidsskriftet Vardøger, nr. 10, 2004, 182-183. 61 Vågstøl, «Solidaritetsrørsla for Palestina», 83. 62 Øystein Jackwitz Rovde, «I solidaritetens navn. LOs forhold til Midtøsten 1947–2002» (Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2004), 76. Fra LOs side var det spesielt formannen i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund, Arthur Svensson, som hadde tatt til orde for at den norske fagbevegelsen burde endre holdning til palestinerne og PLO. Kjemisk skulle bli det første LO-forbundet som støttet en anerkjennelse av PLO som forhandlingspart. Dette skjedde etter delegasjonsreisen i 1980. Dessuten valgte Kjemisk å bli med i Fellesutvalget for Palestina fra starten av i 1980. 63 Ibid., 79. 64 Johansen: Tendensen i norsk Midt-Øst-politikk, 64. ; Tamnes, Oljealder, 379. ; Hilde Henriksen Waage, Norwegians? Who needs Norwegians?: Explaining the Oslo back channel: Norways political past in the Middle East 150 (Oslo: PRIO Peace Research Institute, 2006), 42. Arirhistbe de orie 2011

56 Johansen: Tendensen i norsk Midt-Øst-politikk, 64–65. ; Tveit, Alt for Israel, 509–606. 64 «Frydenlund var veldig åpen for å diskutere utenrikspolitikk med oss. Jeg tror nok det skyldtes et ønske om også å ha støttespillere i forhold til det han mente var en nødvendig nyansering av norsk politikk på dette området.» Samtale med Øystein Mæland 16.04.2010. 67 Johansen: Tendensen i norsk Midt-Øst-politikk. Norsk Utenrikspolitisk årbok 1979. Red. John Kristen Skogan, 61.