Protest Og Pragmatisme AUF Og Midtøsten-Konflikten 1967–81
Total Page:16
File Type:pdf, Size:1020Kb
El Fathas barnesoldater utstyrt med maskinpistoler og skarp ammunisjon i Jordan 1969. Tom RunE STRandå Protest og pragmatisme AUF og Midtøsten-konflikten 1967–81 På sitt landsmøte i 1971 brøt AUF med det pro-israelske synet som arbei- derpartiet hadde stått for i hele etterkrigstiden. Ikke nok med det, det anti-sionistiske standpunktet som ble vedtatt sto i skarp kontrast til moderpartiets tradisjonelle israelvennlige holdning. ungdomsfylkingen gikk nå inn for å erstatte den israelske staten, som mange ia rbeiderpar- tiet hadde et nært og varmt forhold til, med en palestinsk stat der alle hadde samme rettigheter. Først et tiår senere vedtok arbeiderpartiets landsmøte å utdype kontakten med PLo. På landsmøtet i 1981 jobbet auFs representant i redaksjonskomiteen iherdig for at det skulle stå i resolusjonen at PLo var den eneste rettmessige representant for pales- tinerne. dette ble det ikke noe av, men for auF var dette likevel en seier og et betydelig skritt fremover. Tross alt betraktet det norske arbeider- parti nå PLo som en representant for det palestinske folk. Samme år hadde dessuten Lo-kongressen vedtatt å likestille den palestinske arbei- derorganisasjonen PTuF med israelske Histadrut. dette innebar ikke noen anerkjennelse av PLos program og krav, men representerte likevel noe helt nytt.1 Fortellingen om hvordan den norske arbeiderbevegelsen etter hvert fikk en ny holdning til Palestina-konflikten, er en historie om langsomme endringer. Seksdagerskrigen i 1967 skulle komme til å utløse en omvur- dering av AUFs syn på konflikten i midtøsten. det er derfor naturlig å starte fortellingen her. Først ved inngangen til 1980-årene brøt en ny holdning til midtøsten-spørsmålet for alvor frem innen den norske arbei- derbevegelsen. Vedtakene på Lo-kongressen og ap’s landsmøte i 1981 var i så måte milepæler. men vedtakene dette året representerte ikke noen radikal endring i så måte. Fortsatt sto pro-israelske krefter sterkt både i arbeiderbevegelsen og i det norske politiske miljøet. Først i slutten 127 ArI bE dERHISToRIE 2011 av 1980-årene skulle Palestina-spørsmålet bli et forholdsvis ukontrover- sielt tema i det politiske liv. men auF hadde altså stilt seg på palestinernes side i Palestina- konflikten allerede i 1971 og arbeidet både tålmodig og iherdig for at moderpartiet skulle følge etter. Hvilken rolle spilte AUF i omprøvingen av arbeiderbevegelsens tradisjonelle midtøsten-standpunkt? det er ingen tvil om at ungdomsfylkingen spilte en viktig rolle når det gjaldt arbeider- bevegelsens protest mot uSas krigføring i Vietnam. I løpet av en periode på to–tre år, fra 1965 og frem tila rbeiderpartiets landsmøte i 1967, hadde motstanden mot Vietnamkrigen blitt dominerende i hele arbeiderbeve- gelsen. men Palestina-konflikten var annerledes. For det første eksisterte det tette bånd mellom den norske arbeiderbevegelsen og staten Israel. For det andre skulle ml-dominansen i Palestinafronten føre til at AUF valgte å bli stående utenfor det organiserte solidaritetsarbeidet for Palestina praktisk talt gjennom hele 1970-tallet. dette til tross: auF var ungdomsorganisasjonen til det partiet som hadde hatt tilnærmet regjeringsmonopol i de første tiårene etter andre verdenskrig. I perioden denne artikkelen omhandler, satt arbeiderpartiet med makten i årene 1971 –72 og 1973–81. det innebar muligheter for påvirkning og innflytelse, også i en såpass følsom og spesiell sak som midtøsten-spørsmålet. 1967 som vendepunkt I sin bok n orge – Israels beste venn dokumenterer historikeren Hilde Henriksen Waage grundig arbeiderpartiets og fagbevegelsens forhold til Israel i 1940- og 1950-årene.2 I disse tiårene utviklet den norske arbei- derbevegelsen et nært vennskapsforhold til den nye jødiske staten. I grove trekk passer denne beskrivelsen også på ungdomsfylkingen. 3 den viktigste grunnen til at de unge støttet Israel, var naturlig nok minnene om Holocaust. den norske arbeiderpressens beretninger om Lynkrigen og den hvordan man i den nye staten Israel «bygde opp et sosialistisk påfølgende okkupa- samfunn fra grunnen av» vakte begeistring hos unge sosia- sjonen av palestinske lister. Palestina ble ellers betraktet som en region preget av områder ble en tilbakeliggenhet, der den arabiske befolkningen hadde fått til vekker for mange lite eller ingenting. Seksdagerskrigen forsommeren 1967, og begivenhetene i Oslo AUF. som fulgte i kjølvannet av denne, skulle markere begynnelsen på en nyorientering i auFs syn på hva som skjedde i denne regionen. Lynkrigen og den påfølgende okkupasjonen av palestinske områder ble en vekker for mange i oslo auF. Fra midten av 1960-årene hadde mange i den nye opposisjonen engasjert seg sterkt i protesten mot Vietnam- 128 krigen. Kunnskapen om hva som skjedde på den andre siden av kloden i ArI bE dERHISToRIE 2011 Sørøst- asia, var stor. når det gjaldt midtøsten og det som skjedde der, var kunnskapen heller skral. En av representantene for den nye opposi- sjonen i oslo auF, Jan otto Hauge, var på rundreise i Sørøst-asia våren 1967. På tilbaketuren var Hauge innom beijing. det var her han fikk nyheten om at det var brutt ut krig i midtøsten. Hauge trodde først ikke på at det var Israel som hadde angrepet nabolandene. «Jeg hadde ingen spesielle holdninger til spørsmålet, og var i likhet med andre dårlig orien- tert før dette. Israel var sosialistisk styrt, og vi var fascinert av kibbutz- systemet,» erindrer han.4 da han kom hjem til norge, skjønte han at det han hadde hørt i beijing stemte. det var Israel som hadde gått til angrep først. Han reagerte på den ensidige støtten til Israel, og trakk konklu - sjonen at her var det grunn til å se nærmere på hva som skjedde. det samme inntrykket hadde Rune Gerhardsen, også han fra oslo AUF. Han stilte seg skeptisk til at Israel hadde prøvd å skape inntrykk av at dette var en forsvarskrig. 5 For Gerhardsen kunne ikke Israels krigføring oppfattes på noen annen måte enn en angrepskrig. men i AUFs ledelse var stemningen en annen. I ukene før krigen brøt ut hadde arbeiderpartiets sentralstyre vedtatt å opprette en Israel- komité. AUF-formann ola Teigen sluttet lojalt opp om opprettelsen av komiteen.6 Like før krigen brøt ut hadde han uttrykt sin støtte til Israel i et telegram til sin gode venn michael Harish i AUFs søsterorganisasjon mapai Youth. Han kunne forsikre den israelske ungdomsorganisasjonen at AUF solidariserte seg fullt ut med det israelske folk.7 d et er ingenting som tyder på at sentralstyret diskuterte hvilken side ungdomsorganisasjonen skulle stille seg på, eller hva auF skulle mene om konflikten. På sentralstyremøtet 22. juni, det første etter at seksda- gerskrigen var over, ble IuSYs oppfordring om støtte tatt til etterretning, og Teigen orienterte om arbeidet til Israel-komiteen.8 d et var først da det ble klart at Israel ikke aktet å trekke seg tilbake fra områdene det hadde okkupert i juni 1967, at enkelte for alvor begynte å stille spørsmål ved Israels politikk overfor nabolandene og palesti - nerne. Fn skulle senere på høsten 1967 vedta 242-resolusjonen som krevde at Israel trakk seg tilbake til grensen landet hadde før krigen. For Jan otto Hauge og andre i opposisjonen var dette en bekreftelse på at de var på rett kurs da de hadde inntatt en skeptisk holdning til moder- partiets holdning i dette spørsmålet.9 d en ensidige støtten til Israel fra arbeiderpartiet og de borgerlige partiene i kjølvannet av seksdagerskrigen, var noe av bakgrunnen for at oslo auF sammen med Fritt Forum, SuF og Kommunistisk ungdom i mai 1968 demonstrerte i forbindelse med markeringen av 20-årsdagen for Israels opprettelse. under feiringen som ble holdt i universitetets aula, deltok Israel utenriksminister Ebba Eban. utenfor ble det delt ut løpe- sedler med et opprop om at Israel måtte trekke seg ut av de okkuperte 129 ArI bE dERHISToRIE 2011 d eltakerne i demonstrasjonen til støtte for palestinerne utenfor universitetets aula i oslo under markeringen av staten Israels 20-årsdag 7. mai 1968. områdene. Inne i aulaen kom det til håndgemeng da demonstranter reiste seg under Ebans tale og ropte slagord. demonstrantene ble raskt fjernet av Haakon Lie og andre partitopper som var til stede. I oslo auFs årsberetning går det frem at laget ikke kjente til at oppropet skulle deles ut som en løpeseddel.10 d essuten ble det påpekt at det under demonstra- sjonen ble brukt transparenter med politisk innhold som gikk langt ut over det oslo AUF hadde gått med på. mye tyder på at denne fremstil- lingen stemmer. Selv om mange i oslo AUF etter hvert var blitt Demonstrasjonen i og skeptiske til den israelske politikken i de okkuperte områdene, utenfor Aulaen i mai ville det være lite taktisk å delta i en slik provokasjon inne i 1968 er blitt omtalt aulaen. som den første demonstrasjonen i og utenfor aulaen i mai 1968 er blitt 11 Palestina-demonstra- omtalt som den første Palestina-demonstrasjonen i norge. Til tross for at det kun var visse grupperinger i oslo auF som sjonen i Norge. deltok, var det tydelig at det nå fantes to meningsfløyer i arbeiderpartiet. men det skulle ennå gå en stund før denne uenigheten for alvor kom opp til overflaten. auFs taushet rundt dette spørsmålet under seksdagerskrigen og i de første par årene som fulgte, er ikke vanskelig å forklare. opposisjonen i ungdomsfylkingen skulle komme til å sette alt fokus inn på Vietnam- 130 motstanden, og senere naTo-spørsmålet. «det var nærmest som om ArI bE dERHISToRIE 2011 hendelsene i midtøsten virket forstyrrende på oss, vi var nærmest mono- mant opptatt av Vietnam og NATo,» forteller Rune Gerhardsen. dess- uten var opposisjonen i mindretall i sentralstyret frem til 1969. den hadde således små muligheter for å få gjennomslag for en omvurdering av auFs forhold til Israel. Et nytt syn formes Rune Gerhardsen beskriver byggingen av opposisjonens nye utenrikspo- litiske plattform som en prosess «der dominobrikkene ramlet på plass på område etter område etter Vietnam-protesten».12 I 1969 var turen kommet til midtøsten.