4 • 09

Innhold

581 Leder

585 Norden, Europa eller USA? De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

611 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan? En analyse av anvendelsen av luftmakt i Afghanistan anno 2009 Dag Henriksen

645 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk Øystein Haga Skånland

Fokus: NUPI 50 år 679 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 Anders C. Sjaastad 745 NUPI som forskningsinstitusjon: Institusjonell identitet og faglige bidrag Arild Underdal

Hilsninger fra søsterinstitutter 755 Er NUPI der det hender? Oss femtiåringer imellom Kristian Berg Harpviken 759 Hilsen til NUPI ved 50-års jubileet Peter Johan Schei 762 NUPI er på plass! Anne Lene Dale Sandsten

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 577577 119.10.099.10.09 10.3210.32 765 Hilsning fra DIIS Nanna Hvidt 766 En ung forskers møde med NUPI Erik Beukel 769 Den nordiska balansen: ett utdrag ur den utrikespolitiska debatten Raimo Väyrynen

Anmeldelser: NUPI 50 år 778 Peace-Keeping. Experience and evaluation – the Oslo papers Sverre Lodgaard 780 «The Nordic Balance. Past and Present», Cooperation and Confl ict 1(2): 30–63 og «Nordisk balanse før og nå», Internasjonal Politikk 25(5): 491–541 Halvard Leira 784 Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv John Kristen Skogan 787 Det politiske Europa – Europeisk integrasjon: Teori, idé og praksis Pernille Rieker og Ulf Sverdrup 790 Politikk og sikkerhet i Norskehavsområdet. Om de enkelte land og våre felles problemer Morten Skumsrud Andersen 792 The Arab-Israeli Confl ict – Psychological Obstacles to Peace Anne Marie Aanerud 794 Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fi skeriprosjektets historie 1952–1972 Øyvind Eggen 797 «How Corruption May Corrupt» Arne Melchior 799 Aid and Political Conditionality Redaksjonen 802 Kvinner, krise og krig (NUPI-rapport nr. 225) Randi Solhjell

0001 Innhold.indd 578 19.10.09 15.45 805 Uses of the Other: The ’East’ in European Identity Formation Ole Jacob Sending 808 Report on integrated missions. Practical Perspectives and Recommendations Niels Nagelhus Schia

813 Bidragsytere

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 579579 119.10.099.10.09 10.3210.32 00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 580580 119.10.099.10.09 10.3210.32 Leder

I 1968 forutsa Andy Warhol at alle i fremtiden vil være berømte i femten minutter. Warhols berømmelse har vart betydelig lenger, men i en verden hvor idealet er opplevelser i sanntid, hvor stadig fl ere opplever å sitte i tidsklemme og hvor meningsmålingsdemokratiet avløses av mentometer- demokratiet, er det nåtid og umiddelbar fremtid som står i fokus. På fag- konferanser opplever vi nå at jevnaldrende forskere avfeier konferansefor- men som avleggs, og mener at informasjonsutveksling, kommentarer og samarbeid langt heller kan og bør gjennomføres online i nærmest mulig sanntid. For forskningsformidling innen faget vårt er det også den umid- delbare nyhetsverdien som står sentralt. Samtidig er den historiske bevisstheten, både generelt i samfunnet og innen faget vårt, uhyggelig lav. I redaksjonen regner vi oss som relativt unge forskere – vi er gamle nok til å ha hatt mareritt om atomkrig, til å vite hva det innebærer når en ICBM er utstyrt med MIRV, til å ha forstått hvor viktig det var da Berlinmuren falt og til å huske at Zico brant straff e mot Frankrike i VM. Vi er samtidig ikke så gamle at vi har noe levet forhold til den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, NATOs dobbeltvedtak eller Eric Heiden. For de studentene som høsten 2009 begynte å studere internas- jonal politikk ved norske universiteter og høgskoler, faller begge de to set- tene av hendelser før de ble født, og mange av disse studentene gikk på bar- neskolen 11. september 2001. Ergo er redaksjonen allerede middelaldrende. Vår bekymring over manglende historisk bevissthet er imidlertid ikke bare et resultat av tidlige grå hår og gremmelse over den oppvoksende slekt. Vi tror heller ikke at historien først og fremst er viktig for å gi oss lærdommer for vår egen tid, om noe gjentar historien seg som farse. I våre øyne er his- torien særlig viktig fordi den er med på å få oss til å forstå hvordan vi har havnet der vi er nå, den er historie om oss selv. Gitt denne grunnholdningen var vi glade for å bli spurt om dette num- meret av Internasjonal Politikk kunne ha fokus på NUPI, som ledd i insti- tuttets femtiårsfeiring. Vi innrømmer gladelig at NUPIs jubileum ikke har preget nyhetsbildet på samme måte som jubileene for unionsoppløsn- ing, Ibsen, Grieg, Hamsun eller NATO, men for de av oss som jobber ved NUPI, og vi håper også for leserne av Internasjonal Politikk, gir jubileet en anledning til historisk tilbakeblikk og øket forståelse av hvordan vi har havnet akkurat der vi er i dag.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 581581 119.10.099.10.09 10.3210.32 Det er ikke åpenbart hva jubileumshysteriet i samtiden er et symptom på. Kanskje illustrerer det et fåfengt forsøk på å fange en idyllisert fortid, i mangel på stabilitet i nåtiden? Eller kanskje det er uttrykk for et ønske om å ta med det beste fra fortiden i møtet med stadig omskiftelighet? For redaks- jonen har det vært viktig å unngå idyllisering, men samtidig å få frem noen varige trekk ved instituttet og dets historie. Strukturelt mener vi at den beste måten å gjøre dette på er ved å presentere et nummer av tidsskriftet hvor stoff et om NUPI kommer i tillegg til vanlig stoff , og er underlagt den vanlige kvalitetssikringen. Både NUPI og Internasjonal Politikk har sterke røtter i koblingen mellom forskning og formidling – faglig dybde og innsikt, men også viktig og velformulert generell opplysning. Vårt håp er at dette nummeret skal være en fest både for NUPI og våre lesere, og som alle gode femtiårsfeiringer består det både av seriøse innslag og lettere underholdning. Vi begynner som vanlig med fagartiklene, og først ute er en artikkel som kombinerer det historiske perspektivet vi er så glade i, med fokus på et av våre naboland og en sakstype som er brennaktuell. Jens Ringsmose og Laust Schouenborg setter dagens overveielser rundt kjøp av nye jagerfl y i historisk perspektiv ved å diskutere overveielsene og debatten som fant sted i Danmark på 1970-tallet i forkant av landets beslutning om å kjøpe amerikanske F-16-fl y. Artikkel nummer to handler også om fl y, men her om bruken, ikke innkjøpene. Dag Henriksen tar opp en viktig tematikk, nem- lig bruken av luftmakt i krigføringen i Afghanistan. Den siste fagartikkelen tar oss for alvor over i bursdagsfeiringen. Den ble kommisjonert i anledn- ing feiringen, men har vært igjennom fagfellevurdering på lik linje med andre fagartikler. Mer enn de fl este andre norske forskningsinstitutter har NUPI levd i skjæringen mellom fag og politikk, og Øystein Haga Skånland viser både mangfoldet i de kontaktene som har eksistert og hvordan de har endret seg over tid. Til tross for at mange vil forbinde NUPIs kobling til politikken med enkeltindivider som har gått frem og tilbake mellom depar- tementer og NUPI, viser Skånland at det er indirekte koblinger som har vært de viktigste – NUPI har vært med på å forme norsk utenrikspolitisk diskurs, og dermed også mulighetsbetingelsene for utenrikspolitikken. Fra fagartiklene beveger vi oss over i den rene feiringen, og som kjent – ingen fest uten gaver. Gitt at vi ikke kunne regne med at gaver ville dukke opp helt uoppfordret, ønsket vi oss forskjellige ting fra forskjellige forfat- tere. Anders C. Sjaastad presenterer i sitt bidrag en oversikt over NUPIs første femti år, som selv for de middelaldrende forskerne i redaksjonen bød på mye nytt. Mot denne bakgrunnen presenterer så Arild Underdal, tidligere styreleder ved instituttet, NUPIs rolle i norsk forskning om inter- nasjonal politikk. Og så er det hilsningene, hvor kollegaer fra nær og litt fjernere får komme til orde i spaltene. Basert på personlige erfaringer

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 582582 119.10.099.10.09 10.3210.32 sender direktører og seniorforskere ved søsterinstitutter i Norge og Norden sine gratulasjoner. Som seg hør og bør runder vi av med en skikkelig dessert. Bokspalten i dette nummeret gir en hyggelig liten smakebit på tolv på ulike måter viktige NUPI-publikasjoner de siste fem tiårene. Samlet gir de oss et bilde av instituttets faglige spenn og ulike roller gjennom sin levetid. Vi føler at vi i god NUPI- og IP-ånd her presenterer et slags Kinderegg av et nummer, med forskning, informasjon og en og annen saftig anekdote på en gang. Nyt det gjerne med kaff e og avec. Det gjenstår for oss bare å konkludere som Timmy Gresshoppe på julaften: Fra alle oss, til alle dere …

Benjamin de Carvalho Kristin M. Haugevik Halvard Leira

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 583583 119.10.099.10.09 10.3210.32 Abstract Norden, Europe or the United States? The Foreign Policy Considerations in Regard to the Purchase of the F-16 In the coming decade, Denmark will initiate replacement of its current fl eet of F-16 fi ghters. In the spring of 2009, most indicators suggest that politicians will have a choice of one of three options: the American F-35 Joint Strike Fighter (JSF) and F-18 Super Hornet, produced by Lockheed Martin and Boeing, respectively, and the Swedish Saab JAS 39 Gripen. Denmark is thus on the verge of taking the fi rst step in a process broadly similar to the one preceding the purchase of the F-16 in 1975. Also back then there was a choice between three candidates: the American F-16, the Swedish Saab 37E Viggen and the European Dassault Mirage F1E (of French origin). The purpose of the present article is to analyse the foreign policy considerations preceding the purchase of the F-16 in 1975 and to discuss their relevance in regard to the present pending decision.

Key words: F-16 | F-35 | Denmark | weapons procurement | security policy | Cold War

Sammendrag I løbet af det kommende årti vil udfasningen af de første danske F-16-jagere blive ind- ledt. I foråret 2009 tyder meget på, at et eventuelt dansk valg af et fremtidigt jagerfl y til erstatning for F-16-fl yene kommer til at stå mellem tre hovedkandidater – de ameri- kanskproducerede F-35 Joint Strike Fighter (JSF) og F-18 Super Hornet fra henholdsvis Lockheed Martin og Boeing samt det svenske Saab JAS 39 Gripen. Dermed er Danmark på vej til at tage de første skridt i et forløb, der i fl ere henseender vil være analogt med den beslutningsproces, som gik forud for købet i 1975. Som i dag stod valget i midten af 1970’erne mellem tre kandidater af henholdsvis amerikansk (F-16), svensk (Saab-37E Viggen) og europæisk (Dassault Mirage F1E (fransk)) oprindelse. Formålet med nærvæ- rende artikel er at analysere de danske udenrigspolitiske overvejelser, som gik forud for købet af F-16-fl yet i 1975, og diskutere deres relevans for den forestående beslutning.

Nøgleord: F-16 | F-35 | Danmark | våbenindkøb | sikkerhedspolitik | kold krig

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 584584 119.10.099.10.09 10.3210.32 Årgang 67 | Nr. 4 | 2009 | 585–609 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

Norden, Europa eller USA? De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med

Jens Ringsmose og Laustkøbet Schouenborg af de danske F-16-fl y

jens ringsmose Syddansk Universitet laust schouenborg London School of Economics and Political Science

Ud fra almindelige solidaritetsbetragtninger, et emne der netop var kernen i drøftelserne på NATO-topmødet i sidste uge […] må det være naturligt […] i første række at koncentrere sig om mulige leverandørlande inden for alliancens medlemskreds. Ved valget af det amerikanske fl y søger man tillige at medvirke til, at den amerikanske off entlighed bibringes større forståelse for nødvendigheden af et fortsat amerikansk engagement i Europa og af det europæiske ønske herom. Ud fra en dansk sikkerhedspolitisk vurdering har en vis fysisk amerikansk tilstedeværelse i Europa altid været anset for en nødvendighed for alliancens troværdighed.1

I løbet af det kommende årti vil udfasningen af de første danske F-16- jagere blive indledt. Flyene, der for langt størstedelens vedkommende blev bestilt og indkøbt i USA midten af 1970’erne, vil inden for en ca. tiårig periode være forældede, og de ansvarlige danske beslutningstagere står derfor over for at skulle træff e afgørelse om, hvorvidt Danmark skal have et erstatningsfl y og – i givet fald – hvilket.2 I foråret 2009 tyder meget på, at et eventuelt dansk valg af et fremtidigt jagerfl y til erstatning for F-16-fl yene kommer til at stå mellem tre hovedkandidater – de amerikanskproduce-

Forfatterne takker Dansk Institut for Militære Studier for fi nansiel støtte og Nikolaj Petersen samt de to anonyme referees for deres nyttige kommentarer. 1 Folketingstidende (1974–1975). 2 For en grundig analyse af Danmarks behov for et kampfl y, se Rasmussen & Breitenbauch (2007).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 585585 119.10.099.10.09 10.3210.32 586 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

rede F-35 Joint Strike Fighter (JSF) og F-18 Super Hornet fra henholdsvis Lockheed Martin og Boeing samt det svenske Saab JAS 39 Gripen. På trods af at et eventuelt erstatningsfl y med al sandsynlighed først kommer til at indgå i det danske fl yvevåben mod midten af næste årti, er det sandsynligt, at en endelig politisk beslutning vil blive truff et i løbet af det kommende halve års tid. Dermed er Danmark på vej til at tage de første skridt i et forløb, der i fl ere henseender vil være analogt med den ganske komplicerede beslut- ningsproces, som gik forud for købet af F-16-fl yene i juni 1975. Som i dag stod valget i midten af 1970’erne mellem tre kandidater af henholdsvis amerikansk (F-16), svensk (Saab-37E Viggen) og europæisk (Dassault Mirage F1E (fransk)) oprindelse. Og som i 1970’erne vil politikernes ende- lige beslutning utvivlsomt være betinget af hensynet til en stribe forskel- lige faktorer, konjunkturer og parametre. De enkelte fl ys tekniske speci- fi kationer og operative formåen vil således blive holdt op og afvejet imod en række industri- og indenrigspolitiske, økonomiske, teknologiske samt udenrigs- og sikkerhedspolitiske hensyn, inden et politisk fl ertal i sidste ende bestemmer sig for, hvilken fl ytype der skal træde i stedet for de alders- stegne F-16-jagere. Formålet med nærværende artikel er at analysere de danske udenrigs- politiske overvejelser, som gik forud for købet af F-16-fl yet i 1975. Hoved- sigtet med artiklen er med andre ord at kaste lys over de drøftelser og betragtninger, forskellige danske beslutningstagere gjorde sig i relation til spørgsmålet om, hvordan et eventuelt fl ykøb ville påvirke Danmarks bre- dere sikkerheds- og alliancepolitiske relationer til de internationale omgi- velser i almindelighed samt forholdet til USA, Frankrig og Sverige i særde- leshed. Fremstillingens centrale spørgsmål bliver dermed: For hvem – og hvorfor – pegede sådanne brede sikkerhedspolitiske overvejelser i retning af F-16-jageren, Washington og opretholdelsen af de transatlantiske bånd? Var der blandt de involverede beslutningstagere enkeltpersoner eller grup- per, der ønskede et tættere nordisk samarbejde, og som derfor argumen- terede for den svenske løsning? I hvilken udstrækning spillede hensynet til den europæiske integrationsproces og Danmarks nybagte position som EF-medlem en rolle i de storpolitiske overvejelser? Og hvordan reagerede de centrale danske politikere og embedsmænd på svenske, amerikanske og franske forsøg på at påvirke beslutningsindholdet? Ambitionen med artiklen er dermed ikke at nå frem til en vurdering af, i hvor høj grad og med hvilken vægt de udenrigspolitiske hensyn påvir- kede den endelige afgørelse – en sådan undersøgelse er så afgjort ikke uinteressant, men den vil med stor sikkerhed sprænge artikelformatets fysiske rammer. Hensigten er derimod alene at identifi cere og kortlægge de overvejelser og refl eksioner, forskellige danske beslutningstagere gjorde

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 586586 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 587

sig med hensyn til fl yindkøbets indvirkning på Danmarks udenrigs- og alliance politiske stilling. Rationalet bag en analyse af købet af F-16-jagerne i dette udenrigspoli- tiske perspektiv turde være indlysende. Der er næppe tvivl om, at danske politikere og embedsmænd anno 2009 gør sig de samme brede sikker- hedspolitiske overvejelser, som deres forgængere gjorde i årene 1973 til 1975. Materielanskaff elser af så omfattende en karakter handler ikke alene om økonomiske og tekniske specifi kationer, men uomgængeligt også om alliancepolitiske og diplomatiske relationer til omverdenen. Af fl ere årsa- ger – herunder hensynet til rigets sikkerhed – fi nder disse refl eksioner imidlertid kun sjældent vej til medierne og den brede off entlighed. Derfor kommer de storpolitiske betragtninger også til at fylde uforholdsmæssigt lidt i den verserende off entlige debat om F-16-fl yets arvtager, der i stedet er helt domineret af – indrømmet vigtige – militærsaglige, økonomiske og industripolitiske anskuelser. Netop fordi det kommende beslutningsforløb i så mange henseender vil komme til at minde om processen, der gik forud for F-16-købet, er der imidlertid grund til at forvente, at en øget indsigt i 1970’ernes sikkerhedspolitiske overvejelser vil kunne medvirke til at kaste lys over de nutidige – og i vid udstrækning dulgte – sikkerhedspolitiske argumenter, som knytter sig til hver af de tre fl ytyper. Et historisk studie af «århundredets våbenhandel», baseret på afklassifi ceret arkivmateriale, vil således kunne bidrage til at nuancere forståelsen af den igangværende beslutningsproces. Selvom den aktuelle beslutningsproces på afgørende punkter minder om forløbet, som gik forud for købet af F-16-jagerne, er der imidlertid også klare forskelle. Danmarks beslutning om at indtræde i et multinationalt køberkonsortium sammen med Holland, Belgien og Norge i første halv- del af 1970’erne bidrog i høj grad til at komplicere den daværende ind- købsproces. Vel var der indlysende potentielle politiske, militærsaglige og økonomiske gevinster forbundet med et sådant fællesindkøb, men antallet af aktører, der skulle tages i ed, førend en endelig beslutning kunne træf- fes, voksede tilsvarende. En anden væsentlig forskel består i, at det danske fl yvevåbens nuværende opgaver er langt mindre veldefi nerede end under den kolde krig, hvor jagerfl yenes rolle var snævert betinget af NATO’s for- svarsplaner for Vesteuropa. I den nuværende situation er det langt mere uklart, hvilken kapacitet Danmark har behov for, og valget af fl ytype vil derfor i sig selv udgøre en form for politisk tilkendegivelse. Artiklens hovedkonklusion er, at størstedelen af datidens centrale dan- ske beslutningstagere skønnede, at de udenrigspolitiske hensyn, isoleret betragtet, pegede i retning af F-16-jageren og Washington. Flere andre for- hold – blandt andet de militærsaglige, teknologipolitiske og prismæssige (Kofoed 2007: 175) – talte ligeledes til fordel for de amerikanske jagerfl y, men anskuet i et særskilt og bredt sikkerhedspolitisk perspektiv fandt bro-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 587587 119.10.099.10.09 10.3210.32 588 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

derparten af de involverede danske aktører, at en investering i F-16-fl yet gav større politisk og sikkerhedsmæssigt afkast end det franske eller svenske alternativ. I sidste ende beroede dansk sikkerhed på USA’s alliancegaranti til Vesteuropa, og der var derfor god ræson i at vise solidaritet med sik- kerhedsgaranten hinsides Atlanten. Dertil kom, at de dansk-amerikanske relationer som en følge af Vietnam-krigen havde nået et af sine absolutte lavpunkter ved indgangen til 1973 (Petersen 2004: 151ff ). For fl ere danske nøglebeslutningstagere var det derfor en prioritet at få rettet op på det ram- ponerede forhold til Det Hvide Hus og Washington. Set i det lys var der al mulig grund til at vælge F-16. Artiklen er kronologisk struktureret og rummer tre hovedafsnit. Første hovedafsnit behandler den historiske baggrund for beslutningsforløbet, som ledte frem til – hvad der i samtiden blev døbt – «århundredets våben- handel». I andet hovedafsnit analyseres sagens udvikling fra december 1973 til februar 1975, hvor de udenrigspolitiske overvejelser først og fremmest fandt sted på regerings- og embedsmandsniveau. Endelig rummer rappor- tens tredje og sidste hovedafsnit en undersøgelse af beslutningsprocessen i tidsrummet fra marts til juni 1975. Først på dette relativt sene tidspunkt blev fl ykøbet diskuteret bredt i politiske kredse og internt i de politiske partier. Artiklen rundes af med en konklusion, hvor vi drager paralleller til den forestående danske beslutning samt den tilsvarende i Norge. Fremstil- lingen er baseret på et omfangsrigt, og hidtil uudnyttet, kildemateriale fra først og fremmest Forsvarsministeriet og Udenrigsministeriet.

Baggrunden

Ved det brede forsvarsforlig i april 1973 var spørgsmålet om, hvor en frem- tidig dansk ordre på jagerfl y skulle placeres, endnu ikke et emne, som blev viet megen interesse fra hverken politisk eller administrativ side. Først i sensommeren 1973 begyndte forsvaret i det små at sondere markedet for jagerfl y til erstatning for F-100- og F-104-fl yene, der nærmede sig deres udløbsdato. Ifølge forsvarets egne vurderinger ville F-100-jagerne således være uoprettelig forældede ved indgangen til 1980’erne, mens F-104-eska- drillernes levetid skønnedes at udløbe omkring 1985. Dårligt havde for- svaret imidlertid påbegyndt de indledende undersøgelser af fl yvevåbnets behov og af mulige erstatningsfl y, førend begivenheder i NATO’s såkaldte EUROGROUP, bestående af forsvarsministrene fra de europæiske NATO- lande, ændrede fundamentalt på forudsætningerne for et fremtidigt dansk fl ykøb.3

3 «Eventuel anskaff else af jagerfl y til fl yvevåbnet», FVM, 4. kontor, 1975–1983, Folketingsbe- slutning om erstatningsfl y, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 588588 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 589

NATO’s EUROGROUP blev oprettet i slutningen af 1960’erne blandt andet med henblik på at koordinere kredsen af europæiske medlemslandes våbenkøb og samtidig arbejde for en øget standardisering af de europæiske alliancepartneres krigsmateriel. Da det i efteråret 1973 blev kendt, at ikke bare Danmark, men også Holland, Norge og Belgien stod over for en snar- lig udskiftning af aldrende jagerfl y, tog EURO-gruppen på et ministermøde i december beslutning om at iværksætte en undersøgelse af mulighederne for et fælles fl yindkøb. I starten af maj 1974 enedes de fi re små NATO-lan- des forsvarsministre om at danne et fælles konsortium. Der blev endvidere nedsat en styregruppe bestående af højtstående fl yspecialister til at under- søge markedet for mulige kandidater. Fra dansk side gav forsvarsminis- ter Erling Brøndum (V) initiativet opbakning, men tog samtidig forbehold for Danmarks deltagelse i et senere fællesindkøb samt for tidsplanen for beslutningsproceduren, idet han ikke følte sig sikker på at have indenrigs- politisk rygdækning til at give et bindende tilsagn. Endnu i foråret 1974 var den danske stillingtagen i det hele taget præget af nogen forsigtighed.4 Styrekomiteens indledende undersøgelser afslørede, at de fi re landes totale behov var på 348 fl y, mens det stod klart, at kandidatfeltet endnu i sommeren 1974 bestod af det amerikanske YF-175 fra Northrop – som dog blev sorteret fra da det mødte modstand fra USA’s fl yvevåben – det amerikanske YF-16 fra General Dynamics samt det franske Mirage F1 fra Dassault. Efter svenske henvendelser i København, Haag og Bruxelles og pres fra Norge og Danmark blev det svenske AJ 37 Viggen, produceret af Saab, ligeledes inkluderet i evalueringen.6 Af forskellige udenrigs- og indenrigspolitiske årsager hældede Dan- marks konsortiepartnere i udgangspunktet mod forskellige løsninger: Norge, den pålidelige atlantiske partner, var naturligt tiltrukket af den amerikanske løsning; i kraft af sit tætte forhold til Frankrig hældede Bel- gien indledningsvist mod Mirage, mens Holland var placeret et sted midt imellem – politiske hensyn trak i begge retninger, og det samme gjorde sig gældende, for så vidt angik hensynet til den hollandske industri.7

4 «Fælles udskiftning af jagerfl y i Danmark, Norge, Holland og Belgien», FVM, Materiale om udskiftning af F-104 med F-16 fl y, pakke 3; «Kære statsminister», Brev fra forsvarsminister Brøndum til statsminister Hartling, 22. juli 1974, FVM, Materiale om udskiftning af F-104 med F-16 fl y, pakke 6; «My dear colleague», Brev fra forsvarsminister Folservolt til forsvar- sminister Brøndum, FVM, F-16 programmet, pakke 39, RA; (Dörfer 1983: 95ff ). 5 «Y» står for prototype. 6 «Udskiftning af F-104 fl y», 31. maj 1974, FVM, 4. kontor, Materiale om udskiftning af F-104 med F-16 fl y, pakke 5; «Notat. Anskaff else af fl y til erstatning for F-100 og F-104», udateret, & «Notat. Politiske tilkendegivelser vedrørende eventuelt dansk-norsk-hollandsk-belgisk fælles indkøb af jagerfl y» 4. november 1974, UM 105.B.13.c/2, RA. 7 «Notits. Flysagen», 15. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA; «Notat. Politiske henvendelser ved- rørende eventuelt dansk-norsk-hollandsk-belgisk fælles indkøb af jagerfl y», 4. november 1974, UM 105.B.13.c/2, RA; (Dörfer 1983: 29, 197).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 589589 119.10.099.10.09 10.3210.32 590 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

Således tegnede de overordnede rammer for den danske beslutning sig. De fi re små NATO-lande havde igangsat et samarbejde om et fællesindkøb, og fra et pragmatisk synspunkt kunne det ikke skade at deltage i projektet, selvom det måske i sidste ende ikke ville føre til noget konkret. I de føl- gende afsnit vil den danske beslutningsproces i månederne, der gik forud for Folketingets vedtagelse om at indkøbe F-16-jagere i juni 1975, blive skil- dret. Fokus vil – som nævnt – være på de udenrigspolitiske overvejelser.

Forberedelsesfasen – foråret 1974 til februar 1975

Beslutningsprocessen, der ledte frem til Folketingets endelige blåstemp- ling af regeringens forslag om at indkøbe F-16-fl y til erstatning for de beda- gede F-100-jagere i juni 1975, var præget af en høj grad af kompleksitet samt et stort antal aktører og interesser involveret i et forhandlingsspil med fl ere niveauer: Internationalt blev der ført forhandlinger mellem kon- sortielandene og de potentielle leverandørlande samt internt i gruppen af konsortielande, mens det nationale plan var kendetegnet ved forhandlin- ger mellem de politiske partier, drøftelser internt i partierne samt et omfat- tende arbejde på embedsmandsniveau. Periodevis forsøgte også industrien og fagforeningerne at påvirke beslutningsprocessens udfald. I tidsrummet frem til februar 1975 foregik langt størstedelen af forhandlingsspillet imid- lertid i den internationale arena. At de fi re små NATO-landes overvejelser og samarbejde om et fælles indkøb blev viet anseelig interesse fra de potentielle leverandørlandes side, blev demonstreret på et meget tidligt tidspunkt i processen. Allerede i begyndelsen af 1974, mens konsortiesamarbejdet endnu var i sin spæde vorden, blev det amerikanske udenrigsministerium og National Security Council således opmærksom på spørgsmålets betydning. Efter drøftelser i State Department besluttede Nixon-regeringen at rette henvendelse til Norge, Danmark, Holland og Belgien i slutningen af februar. Og med hen- blik på at understrege den betydning, man fra amerikansk side tillagde emnet, blev det endvidere besluttet at lade udenrigsminister Henry Kissin- ger signere beskeden til konsortielandene (Dörfer 1983: 16). Kissingers skriftlige opfordring til at vælge en amerikansk fl ytype inde- holdt både løfter og slet skjulte advarsler. På den ene side forsikrede Wash- ington om, at den amerikanske regering var villig til at give logistisk støtte, delagtiggøre eventuelle køberlande i den nyeste fl yteknologi og forskning på området og bidrage til at gøre købet lukrativt i en økonomisk hense- ende. Samtidig lagde Nixon-administrationen vægt på, at købet af et ame- rikansk kandidatfl y ville påvirke de transatlantiske forbindelser i en positiv retning. Bestillingen af fl y i USA ville demonstrere samarbejde og byrde- deling i NATO. På den anden side kunne det få negative konsekvenser for

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 590590 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 591

det vestlige forsvarssamarbejde og – ikke mindst – for kongressens vilje til at opretholde USA’s anseelige militære tilstedeværelse i Europa, om de fi re juniorpartnere besluttede sig for et ikke-amerikansk fl y. For at understrege den pointe henviste brevet til den såkaldte Mansfi eld-resolution, som et fl ertal i kongressen havde forkastet tre år tidligere, men som hvis vedtaget ville have ført til en betydelig reduktion af det amerikanske styrketal i Euro- pa.8 Ifølge den svenske sikkerhedspolitiske forsker Ingemar Dörfer havde Kissingers henvendelse en ikke ubetydelig virkning på regeringerne i de fi re små europæiske lande (Dörfer 1983: 16, 199, 206f).9 I begyndelsen af maj 1974 indledte den af konsortielandene nedsatte sty- regruppe bestående af specialister en række tekniske og økonomiske under- søgelser med henblik på at nå frem til en fælles vurdering af kandidatfl yenes egenskaber. På et møde mellem de fi re landes forsvarsministre den 2. maj i Bruxelles havde den belgiske – og i mindre udstrækning den hollandske – minister understreget behovet for, at styregruppen snarest muligt udar- bejdede en betænkning, som kunne danne afsæt for et fælles indkøb, og de fi re landes jagerfl ykyndige repræsentanter gik da også omgående i gang med det omfattende arbejde. Fra dansk side gjorde man det klart, at indkø- bet af erstatningsfl y ikke havde samme presserende karakter som i Belgien og Holland. Med sigte på at opnå en optimal timing og samtidig undgå «at pådrage sig den politiske onus ved valget» af erstatningsfl y fastholdt Dan- mark denne afventende position i de følgende måneder.10 Betegnende for den smalle Venstre-regerings ønske om at holde en relativ lav profi l i sagen var endvidere, at Danmark som det eneste medlem af konsortiet var repræ- senteret i styregruppen ved forsvaret – oberst P. Faaberg – og ikke ved en ledende embedsmand fra Forsvarsministeriet (Dörfer 1983: 196). Imens begyndte embedsværket i det danske udenrigsministerium så småt at formulere en sammenhængende udenrigspolitisk linje i «fl ysa- gen». Udgangspunktet og det centrale tema i ministeriets overvejelser igennem hele forløbet var først og fremmest at sikre, at Danmark blev mindst muligt eksponeret for politisk pression fra sælgerlandenes side.11 «Afpolitisering» blev således løsenet, der skulle virke til at fremme danske interesser. Set fra en dansk synsvinkel var der nemlig al mulig grund til at frygte, at valget af fl ytype med nogen ret kunne opfattes og fremstilles som

8 Senator Mike Mansfi eld (D-M) fremlagde det første af en række af resolutionsforslag med krav om «substantial reductions of the U.S. presence in Europe unless the allies increased their defense expenditures» i august 1966 (Kaplan 2004: 54). 9 Det har ikke været muligt at opspore brevet fra Kissinger til Hartling-regeringen, hverken i Udenrigsministeriets eller Forsvarsministeriets arkiv. 10 «Den interministerielle kontaktgruppe. Flykøbets udenrigspolitiske aspekter», 5. november 1974, UM 105.B.13.c/2, RA. 11 «Den interministerielle kontaktgruppe. Flykøbets udenrigspolitiske aspekter», 5. november 1974, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 591591 119.10.099.10.09 10.3210.32 592 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

et politisk valg mellem det europæiske fællesskab, det transatlantiske sam- arbejde og «den nordiske løsning». Som nybagt medlem af EF og udsat frontlinjestat var det langt fra tillokkende at blive placeret i en situation, der uomgængeligt ville skabe harme eller i det mindste ærgrelse i enten Wash- ington eller Paris. Den bærende strategi i Udenrigsministeriets arbejde med fl ykøbet og vejledningen af den danske regering tog derfor også sigte mod at neddysse sagens politiske perspektiver i størst muligt omfang. I ministeriets analyse burde de ledende danske beslutningstagere bestræbe sig på at skildre valget mellem de potentielle kandidatfl y som alene baseret på tekniske og økonomiske overvejelser, mens man samtidig måtte søge at nedtone sagens indlysende udenrigspolitiske aspekter. I månederne efter at de fi re små europæiske NATO-lande offi cielt besluttede at indlede et formelt samarbejde om indkøbet af nye jagerfl y forsøgte især Frankrig og USA gentagne gange at påvirke den danske rege- ring med udenrigs- og sikkerhedspolitiske argumenter.12 Den svenske rege- ring var væsentlig mere tilbageholdende med at spille de udenrigspolitiske kort over for Danmark. Ifølge et udenrigsministerielt notat fra januar 1975 havde Sverige «formentlig fra starten erkendt sin i denne sammenhæng udenrigspolitiske outsiderstilling og koncentreret sig om de tekniske og økonomiske aspekter samt søgt at øve indfl ydelse via fagforeningerne i Danmark og især Holland». Notatets forfatter vurderede endvidere, at Sve- rige allerede tidligt i 1974 havde erkendt, at mulighederne for at afsætte Viggen til de fi re konstortielande var relativt beskedne. Sagens standardi- seringsaspekt havde således ført til at «man fra svensk side næppe for alvor havde troet på Viggen som et NATO-fl y i bredere forstand».13 Fra fransk side blev den danske regering første gang kontaktet vedrø- rende fl ykøbet i maj 1974, da den afgående franske forsvarsminister, Robert Galley, i et brev til forsvarsminister Erling Brøndum understregede, at den franske regering tillagde hele anliggendet stor betydning. Ifølge Galley – som få dage senere blev afl øst af Jacques Souffl et – var det af økonomiske årsager mere nødvendigt end nogensinde at overlade udførelsen af nye, store militære projekter til den europæiske industri. For så vidt angår det politiske aspekt undlod den franske forsvarsminister ikke at gøre opmær- ksom på, «at det ville være en alvorlig sag, såfremt EF-partnerne indførte ikke-europæisk materiel». Dette ville ikke blot føre til et alvorligt handicap for den europæiske fl yindustris fremtid, men også for landenes fremad- skridende integrering.14 I Udenrigsministeriets politiske afdeling konsta-

12 «Notat. Politiske tilkendegivelser vedrørende eventuelt dansk-norsk-hollandsk-belgisk fælles indkøb af jagerfl y», 4. november 1974, UM 105.B.13.c/2, RA. 13 «Notat. Flysagen», 28. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA. 14 «Kære hr. minister og kollega», 11. maj 1974, FVM, Materiale om udskiftningen af F-104 med F-16 fl y, pakke 1, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 592592 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 593

terede man i november 1974, at Frankrigs hovedtema i den politiske kam- pagne rettet mod de fi re konsortielande var, at Mirage var et europæisk fl y, i den forstand at «de tre af køberlandene ved at vælge Mirage ville markere deres tillid til Den Europæiske Union». Valg af et andet fl y ville «afsløre manglende oprigtighed i deres erklæringer om at ville realisere Europa». Det var også dette budskab den franske premierminister Jacques Chirac overbragte sin kollega statsminister Poul Hartling, da Chirac var på offi - cielt besøg i København i sommeren 1974. Her argumenterede den fran- ske regeringschef i et ganske off ensivt overtalelsesforsøg for, at «Danmark skulle beslutte sig til at købe Mirage. Det ville betyde noget afgørende i den europæiske politik, det ville binde de europæiske lande sammen, hvis de kunne gøre noget sådant i fællesskab».15 Også over for forsvarsminister Erling Brøndum, som ifølge egne opteg- nelser yderst håndfast «blev slæbt frem til påvirkning» under en middag på den franske ambassade, tydeliggjorde Chirac den betydning, Paris til- lagde spørgsmålet:

Han understregede, at der alene var tale om en politisk afgørelse i de fi re landes valg af fl y. Kvaliteten var den samme. Prisen på Mirage ville være konkurrence- dygtig, produktionens omfang ville kunne tilpasses behovet i opadgående retning, kompensationen ville være fuldt ud på højde med andres, økonomiske garantier ville være til stede […] Europa måtte stå sammen, også i forsvarsspørgsmål.16

I overensstemmelse med Udenrigsministeriets anbefalinger undlod Brøn- dum klogelig at berøre sagens udenrigspolitiske aspekter i sin samtale med den franske premierminister. Hvorvidt Hartling gav en lignende til- bagemelding på de franske forsøg på at bevæge den danske regering til at erkende sagens politiske dimension kan ikke læses ud af det tilgænge- lige kildemateriale, men fulgte statsministeren de i Udenrigsministeriet til lejligheden udarbejdede «Talking Points», opnåede de franske besøgende ikke, hvad de kom efter. Forud for mødet anbefalede Udenrigsministeriet således statsministeren at påpege, at regeringen endnu afventede de mili- tære eksperters vurderinger: «… as long as the experts are still engaged in

15 «Den interministerielle kontaktgruppe. Flykøbets udenrigspolitiske aspekter», 5. november 1974, UM 105.B.13.c/2; «Referat af mødet i Det Udenrigspolitiske Nævn tirsdag den 6. august 1974» UM 3.E.92/74/17, RA. For den franske regerings betragtninger vedrørende sagen poli- tiske karakter se også «Evt. fælles indkøb af jagerfl y», Indberetning fra ambassaden i Paris, 20. december 1974, FVM, Materiale om udskiftning af F-104 med F-16 fl y, pakke 5, RA. Også på det efterfølgende pressemøde fremhævede Chirac den vægt, Frankrig tillagde sagen, Ber- lingske Tidende (1974). 16 «Notits vedr. fl ysagen. Samtale med den franske statsminister Chirac ved fransk ambas- sademiddag», 5. august 1974, FVM, Folketingsbeslutning om erstatningsfl y m.m., 4. kontor, pakke 41, RA; «Franske premierminister om Mirage-fl y og Danmark», 20. september 1974, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 593593 119.10.099.10.09 10.3210.32 594 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

their fact-fi nding it seems more expedient not to implicate foreign policy aspects in the deliberations».17 I en sammenfatning af de foreløbige franske bestræbelser på at over- bevise Danmark om det hensigtsmæssige i at indkøbe Mirage, konstate- rede Udenrigsministeriet i januar 1975, at Paris generelt havde været mere pågående end såvel Sverige som USA. I sin propagandaudøvelse havde Frankrig således fra starten – «med gallisk temperament» – udtrykt sig stærkere og «søgt at vinde forståelse for ‘det europæiske aspekt’ ved at understrege sagens afgørende betydning for den europæiske fl yindustris overlevelsesevne».18 Ifølge Ingemar Dörfers vurdering virkede den anmas- sende franske tilgang imidlertid kun til at forringe det franske fl ys chan- cer for opnå støtte i København,19 og det var kun i Belgien og Holland, at Mirage blev overvejet som en seriøs løsning (Dörfer 1983: 113, 119). Den amerikanske regerings forsøg på at påvirke de danske beslutning- stagere med politiske argumenter tog som nævnt sin begyndelse med Henry Kissingers skriftlige henvendelse til de fi re konsortielande i februar 1974. Efter denne indledningsvise temmelig frembrusende tilgang over for de fi re juniorpartnere valgte Washington i de følgende måneder en mere afdæmpet og – i Udenrigsministeriets bedømmelse – mere «business- like» fremgangsmåde. Man var ikke helt klar over, hvorfor USA havde dre- vet så relativ beskeden en propaganda til fordel for et amerikansk fl y, men anså det for sandsynligt, at man fra amerikansk side havde erkendt, at «en alt for massiv optræden kunne virke som en psykologisk boomerang i for- holdet til de europæiske køberlande». Det kunne endvidere ikke afvises, at USA nærede tiltro til, at begrebet «det atlantiske aspekt» blev mødt med større forståelse i Europa end tidligere.20 At Washington var mindre fremfarende end Frankrig over for konsor- tielandene, var imidlertid ikke ensbetydende med, at den danske regering ikke blev gjort bekendt med USA’s store interesse i at afsætte de ameri- kanske fl y. Da den multinationale ekspertstyregruppe afl agde besøg i USA i juli 1974, var der således arrangeret møder med en række højtstående

17 «Notat. Anskaff else af fl y til erstatning for F-100 og F-104», udateret, UM 105.B.13.c/2, RA. De franske påvirkningsforsøg var ikke alene rettet direkte mod de politiske beslutningstagere. Under et besøg i Frankrig blev det også over for konsortielandenes repræsentanter i styregrup- pen klart tilkendegivet, at en gennemførelse (eller en manglende sådan) af et fælles indkøb «ville have en overordentlig stor politisk betydning, specielt i lyset af, at 3 af de 4 MNFP-lande [Multinational Fighter Program-lande, (forfatterne)] tilhørte EF». «Status vedr. Multinational Fighter Program (MNFP)», 2. juli 1974, UM 105.B.13.c/2, RA. 18 «Notat. Flysagen», 28. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA. 19 Dörfer (1983: 197): «But his [Chiracs, (forfatterne)] gross misjudgement of Scandinavian mentality backfi red immediately. Although his intervention was known only in close politi- cal circles, it was suffi cient to kill once and for all any chances the Mirage might have had in Denmark». 20 «Notat. Flysagen», 28. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 594594 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 595

regeringsmedlemmer – heriblandt forsvarsminister James Schlesinger og handelsminister Frederick Dent – og fra amerikansk side blev det fremhæ- vet, at fl ykøbet «kunne blive den vigtigste politiske begivenhed for USA og Europa i de kommende 6 måneder».21 Også den danske ambassadør i Washington, Eyvind Bartels, blev i løbet af sommeren gjort bekendt med den vægt, USA tillagde fl ysagen. Under en samtale med den nytiltrådte amerikanske viceudenrigsminister, Robert S. Ingersoll, fi k den danske ambassadør et indblik i de politiske aspekter, man fra amerikansk side tillagde det kommende europæiske indkøb af jagerfl y. Ifølge Bartels’ referat af samtalen erklærede Ingersoll blandt andet, at «det måtte forekomme mærkværdigt, om de fi re NATO-lande besluttede sig til at købe et fl y fra et land, som havde valgt at melde sig ud af NATO’s militære samarbejde».22 I en senere indberetning til Udenrigs ministeriet vurderede Bartels for egen regning, at det kunne få endog meget vidtræk- kende konsekvenser for det transatlantiske samarbejde, såfremt konsortie- landenes ordre ikke blev placeret i USA:

Uden at dette over for ambassaden er udtrykt i helt så konkrete vendinger, er der ikke tvivl om, at den nævnte amerikanske indstilling i det væsentligste er baseret på, at USA yder det største bidrag til NATO-alliancen, og at det for Administrationen, der til stadighed må udfolde store bestræbelser i forhold til Kongressen for at bevare de amerikanske styrker i Europa, vil være yderst vanskeligt at fortsætte denne linie, hvis Kongressen vil blive sat i stand til at kunne henvise til, at de europæiske allie- rede ikke har vist sig at værdsætte USA’s bidrag til alliancen […] Som nævnt er dette ikke en argumentation, som (endnu) offi cielt fremføres fra amerikansk side, men utvivlsomt de overvejelser, som ligger bag de bestræbelser, der i sommerens løb er blevet udfoldet fra offi ciel amerikansk side med henblik på at sikre USA leverancen til de omhandlende fi re NATO-lande.

På baggrund af disse noget dystre forudsigelser måtte ambassadøren fra- råde, at der blev truff et en afgørelse, som gik imod de amerikanske bestræ- belser for at sikre sig det fælles indkøb. «En sådan negativ afgørelse ville blive en alvorlig belastning for USA’s forhold til Europa, herunder i høj grad i sikkerhedspolitisk henseende».23 Som nævnt anlagde man fra svensk side en relativ tilbageholden stra- tegi over for de fi re konsortielande. Statsminister Olof Palme tog gan- ske vist spørgsmålet op under et møde med Poul Hartling i København i november 1974, men såvel indberetninger fra den danske ambassade i Stockholm som Udenrigsministeriets skriftlige overvejelser om sagen

21 «Status vedr. Multinational Fighter Program (MNFP)», 2. juli 1974, UM 105.B.13.c/2, RA. 22 «Samtale med den amerikanske viceudenrigsminister», 7. august 1974, UM 105.B.c/2, RA. 23 «Eventuelt fællesindkøb af jagerfl y», 9. december 1974, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 595595 119.10.099.10.09 10.3210.32 596 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

peger i retning af, at den svenske regering ikke nærede nogen stor tiltro til, at det ville lykkes at afsætte det svenske jagerfl y til konsortielandene. Efter mødet med Palme rettede den danske statsminister direkte henvendelse til sin svenske kollega med opfordring om at forelægge styregruppen yder- ligere oplysninger om Viggen. At den svenske regering ikke reagerede på denne tilskyndelse er med til at underbygge opfattelsen af, at Sverige på et tidligt tidspunkt reelt havde afskrevet sig muligheden for at sælge de sven- ske jagerfl y. 24 Endnu i efteråret 1974 forsøgte producent af Viggen-jageren, SAAB-Scania, imidlertid stadig at påvirke den danske beslutningsproces. Repræsentanter fra fi rmaet rettede således direkte kontakt til de ledende politikere i forsvarsforligspartierne samt til LO’s formand, Thomas Niel- sen, for at opnå støtte fra fagforbundets side.25 Hvorvidt den svenske hen- vendelse havde nogen eff ekt på LO’s holdning i fl ysagen er vanskeligt at vurdere, men i foråret 1975 gav Thomas Nielsen offi cielt det store fagfor- bunds opbakning til et køb af Viggen (Dörfer 1983: 198). På trods af at størstedelen af de politiske sonderinger og forhandlinger foregik i den internationale arena frem til februar 1975, så begyndte fl ysa- gen så småt at udvikle en indenrigspolitisk dimension i løbet af sommeren og efteråret 1974. På møder i Udenrigspolitisk Nævn den 12. juni, 6. august og 19. september redegjorde regeringen således for sagens foreløbige udvikling, hvorefter de politiske partiers repræsentanter drøftede emnet. Da sagens udenrigspolitiske perspektiver første gang – og relativt kursorisk – blev behandlet den 6. august, var baggrunden den franske premiermi- nisters besøg i Danmark. Statsministeren indledte med at redegøre for de samtaler, der var blevet ført mellem Jacques Chirac og den danske regering og fremhævede samtidig, at man fra dansk side ikke havde ladet sig presse af den fremfarende franske fremfærd. Fra socialdemokratisk hold bemær- kede tidligere udenrigsminister Per Hækkerup, at det var klart, at der var en væsentlig NATO-interesse i, at ordren blev placeret i et NATO-land:

Han ville dog – uden at sagen havde været drøftet i hans parti – kraftigt henstille, at regeringen var opmærksom på, at det fra et almindeligt udenrigspolitisk synspunkt ville være værdifuldt, hvis det blev besluttet at købe fl yene i Sverige. De tidligere køb [Draken-fl y i 1968, (forfatterne)] havde haft en ganske væsentlig almen udenrigs- politisk betydning.

24 «Kære ambassadør Borch». 4. oktober 1974, UM 105.B.13.c/2; «Kære Olof Palme» 19. december 1974, UM 105.B.13.c/2; «Notat. Den svenske statsministers besøg i København den 22. novem- ber 1974. Flysagen», 20. november 1974, UM 105.B.13.c/2; «Notat. Flysagen», 28. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA. Under et middagsarrangement betroede den fungerende chef for det svenske udenrigsdepartement over for Danmarks ambassadør i Sverige, E. Schram-Nielsen, at «det vigtigste med hele propagandaen for «Viggen» var at vise, at Saab-Scania og L.M. Erics- son lå på højde med det bedste, som udlandet kunne byde på – «men vi kommer inte att sälja «Viggen», «tilføjede han». «Kære ambassadør Borch». 4. oktober 1974, UM 105.B.13.c/2, RA. 25 «Referat. Udskiftning af jagerfl y», 21. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 596596 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 597

I modsætning til, hvad der blev Socialdemokratiets politik et halvt år senere, da partiet igen blev regeringsbærende, pegede den socialdemokratiske udenrigspolitiske ledelse altså endnu i sommeren 1974 på det værdifulde i «en nordisk løsning». De øvrige partiers spørgsmål og tilkendegivelser havde alene adresse til sagens økonomiske og tekniske aspekter.26 Næste gang fl ysagen blev berørt i Udenrigspolitisk Nævn – den 19. sep- tember – indledte forsvarsministeren med en længere og detaljeret redegø- relse for den hidtidige udvikling i sagen. I overensstemmelse med Uden- rigsministeriets anbefalinger og regeringens hidtidige fremgangsmåde holdt forsvarsministeren sig snævert til sagens økonomiske og tekniske aspekter. I lighed med den multinationale styregruppes «Interim Report» konkluderede han, at det amerikanske fl y ville være billigst og teknologisk set mere moderne end såvel Mirage som Viggen. Under den efterfølgende drøftelse ønskede Arne Christiansen (Venstre) oplysninger om, hvorvidt de fi re landes forsvarsministre på et netop afholdt møde mellem konsorti- elandene «havde drøftet de politiske hensyn, som kunne tale for valg af de franske fl y, nemlig ønskeligheden af at fremme en selvstændig europæisk produktion og den dermed forbundne mulighed for fransk tilbagevenden til Europasamarbejdet». Erling Brøndum afviste, at en sådan politisk dis- kussion havde fundet sted på forsvarsministermødet, og oplyste, at han under mødet havde lagt vægt på, at forhandlingerne blev ført mellem for- svarsministrene, og at bredere udenrigspolitiske spørgsmål derfor ikke var blevet gjort til genstand for drøftelse. Mens både Venstres og Fremskrid- tspartiets repræsentanter i nævnet – Knud Enggaard og John Arentoft – begrænsede sig til spørgsmål og kommentarer af en teknisk-økonomisk karakter, så fremhævede Arne Stinus (Det Radikale Venstre), at «de radi- kale af politiske grunde ville fortrække, om fl yene blev købt i Sverige, men dog gjorde sig klart, at økonomiske og teknologiske spørgsmål måtte tages i betragtning». Dette synspunkt blev i store træk delt af Retsforbundets Ib Christensen, der anså det «franske pristilbud for tiltrækkende, men havde politisk sympati for køb af svenske fl y». Nævnets socialdemokratiske med- lemmer kommenterede ikke forsvarsministerens redegørelse.27 At regeringen ikke blot søgte at fremme jagerfl ykøbet gennem en afpo- litisering af sagen i forholdet til de internationale omgivelser, men også i relation til den indenrigspolitiske arena, fremgår af et kortfattet notat udar- bejdet af forsvarsministeren den 10. oktober 1974. I notatet gjorde Erling Brøndum sig overvejelser om, hvordan købet mest hensigtsmæssigt skulle

26 «Referat af mødet i Det Udenrigspolitiske Nævn tirsdag den 6. august 1974», UM 3.E.92/74/17, RA. 27 «Referat af mødet i Det Udenrigspolitiske Nævn tirsdag den 19. september 1974», UM 3.E.92/74/17; «Referat. Udskiftning af jagerfl y», 21. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA. Se også Petersen (2004: 181).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 597597 119.10.099.10.09 10.3210.32 598 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

forelægges Finansudvalget, og heraf fremgik ret entydigt, at der ikke skulle spilles på spørgsmålets politiske sider, men på sagens økonomiske og beskæftigelsesmæssige dimensioner:

Lokomotivet, der kan trække denne sag igennem, bliver de industrielle fordele. Hvilke muligheder har vi for at grave mere i dette i form af underhånds- eller offi - cielle udtalelser fra industrien, og hvor detaljeret kan vi beskrive de allerede opnå- ede kontakter mellem de fi re producenter og danske fi rmaer? Vil det være muligt gennem eksempler at påvise, hvorledes beskæftigelsen vokser, hvilken teknologisk viden, der tilføres, og hvilke afl edte virkninger en sådan chance for dansk industri indebærer i form af adgang til yderligere produktions- og afsætningsmuligheder?28

I det omfang forsvarsministeren erkendte fl ykøbets politiske muligheder og risici, så gjorde han sig ingen illusioner om, at udenrigspolitiske argu- menter ville have nogen eff ekt i Finansudvalget. Dette skal nok også ses i lyset af den altdominerende økonomiske krise, som var indtrådt i 1973 med høj arbejdsløshed til følge. Mod slutningen af september 1974 skønnede regeringen, at fl ysagen havde betydning for så mange ressortområder, at det kunne være hensigts- mæssigt med en større grad af koordination mellem de berørte ministerier. Efter forslag fra forsvarsministeren blev det derfor på et ministermøde den 24. september vedtaget at nedsætte en interministeriel kontaktgruppe af embedsmænd. Det aftaltes, at udvalget skulle bestå af repræsentanter for Forsvarsministeriet, Statsministeriet, Udenrigsministeriet, Finansminis- teriet og Handelsministeriet med Forsvarsministeriets departementschef C.C.F. Langseth som formand. Fra Udenrigsministeriet blev udenrigs- råd, ambassadør G.F.K. Harhoff og vicechefen for den politiske afdeling, ambassadør Ole Bierring, udpeget til at repræsentere den udenrigspoli- tiske ekspertise. I månederne frem til den endelige beslutning om at ind- købe F-16-jagerne blev truff et, afholdt kontaktgruppen en række møder.29 Samtidig med at fl ykøbet således langsomt blev inddraget i den inden- rigspolitiske proces, arbejdede man sig i Udenrigsministeriet frem mod et konsolideret standpunkt i sagen, og den 4. februar 1975 forelå det nær- meste, man kom på et autoritativt dansk syn på fl ykøbets udenrigspolitiske aspekter. I et notat, som senere blev lagt til grund for det interministeri- elle koordinationsudvalgs udenrigspolitiske vejledning af de centrale dan- ske politikere samt regeringens forslag til folketingsbeslutning om køb af

28 Unavngivet notat, 10. oktober 1974, FVM, Materiale om udskiftningen af F-104 med F-16 fl y, pakke 1, RA. 29 «Notat vedrørende ministermøderne 24., 26. og 30. september samt 8. oktober 1974», STM; «Bidrag til P.- og R.-oversigten. Udskiftning af jagerfl y», 23. oktober 1974, UM 105.B.13.c/2; «Referat. Udskiftning af jagerfl y», 21. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 598598 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 599

jagerfl y, udlagde ambassadør Ole Bierring købets udenrigspolitiske impli- kationer. Som tidligere udenrigsministerielle analyser lagde notatet først og fremmest vægt på, at afgørelsen om anskaff elsen af nye jagerfl y om muligt burde træff es – og motiveres – alene ud fra hensynet til to forhold:

Ønskeligheden af at erhverve det fl y, der ud fra en samlet bedømmelse af de mili- tærtekniske og økonomiske aspekter […] må anses for det bedste, og/eller ønske- ligheden af, at de fi re konsortielande når frem til anskaff else af samme fl y, hvorved der opnås den standardiseringsfordel, som var motiveringen for det mellem de fi re lande indledte samarbejde. Det må anses for væsentligt at undgå, at anskaff elsen med større eller mindre berettigelse bliver udlagt som udenrigspolitisk begrundet: som et valg for eller imod det transatlantiske alliancesamarbejde, for eller imod det europæiske samarbejde mellem de ni EF-lande, for eller imod en «nordisk» løsning.

Kun i det tilfælde hvor anskaff elserne kunne begrundes med enten stan- dardiserings- eller teknisk-økonomiske argumenter, kunne der med vægt argumenteres imod, at der i købet lå en udenrigspolitisk tilkendegivelse. I tilfælde af at et køb ikke lod sig begrunde entydigt med disse argumenter, måtte de udenrigspolitiske overvejelser imidlertid indgå i motivering af et køb. Og i en sådan situation pegede pilen ifølge Bierring på det amerikan- ske fl y:

Skiftende danske regeringer har til stadighed anset medlemskabet af NATO for det, under de nuværende og forudseelige forhold, eneste realistiske grundlag for Danmarks sikkerhed og for fremme af afspændingsbestræbelserne mellem Øst og Vest. Ud fra almindelige solidaritetsbetragtninger må det følgelig være naturligt ved materielanskaff elser af et så betydeligt omfang, som der her er tale om, i første række at koncentrere sig om mulige leverandørlande inden for alliancens medlem- skreds.

At valget i sidste ende måtte falde ud til fordel for USA og ikke Frankrig begrundede Bierring med et grundlæggende dansk sikkerhedspolitisk ønske om «en vis fysisk amerikansk tilstedeværelse i Europa». Ifølge ana- lysen – som fandt støtte i Statsministeriet30 – var tilstedeværelsen af ameri- kanske styrker på det europæiske fastland nemlig nødvendig for alliancens troværdighed. I den sammenhæng syntes Bartels’ advarende indberetnin- ger fra Washington at have gjort et vist indtryk i København. Under alle omstændigheder argumenterede Bierring med, at valget af et fransk jager- fl y kunne få konsekvenser for USA’s syn på Danmark og NATO-Europa i almindelighed:

30 «Kontaktgruppen vedrørende anskaff elser af jagerfl y», 18. februar 1975, FVM, F-16 program- met 1974, pakke 39, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 599599 119.10.099.10.09 10.3210.32 600 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

I et amerikansk perspektiv vil det utvivlsomt blive anset for naturligt og ønskeligt, at de europæiske lande vælger det amerikanske fl y. Naturligt fordi USA stedse gen- nem årene har været en hovedleverandør af forsvarsmateriel, i hvert fald så længe de militære hjælpeprogrammer var i kraft, og fordi det amerikanske fl y teknologisk er mere avanceret end de europæiske. Ønskeligt fordi det vil være et brugbart argu- ment for den amerikanske administration over for kongressen til understregning af nødvendigheden af et fortsat amerikansk engagement i Europa og det europæiske ønske herom. Omvendt kan valget af det franske fl y i USA blive udlagt som et tegn på, at Europa vender Amerika ryggen.31

Selvom Udenrigsministeriet således udadtil søgte at give indtryk af, at de udenrigspolitiske aspekter kun havde anden prioritet – og kun egentlig betydning i fald mindre ømtålelige og mindre delikate betragtninger ikke viste sig entydige – så erkendte man dog ikke så overraskende indadtil, at politiske synspunkter ikke var helt så negligerbare som foregivet. I et brev til Peter Dyvig, den danske chargé d’aff aires – og senere ambassadør – i Washington, forklarede Ole Bierring således, at man fra dansk side havde valgt at fremhæve, at sagen udelukkende drejede sig om at fi nde «den mili- tærteknisk set bedst egnede maskine». Men fortsatte så: «Over for os selv må vi jo imidlertid nok indrømme, at dette måske er en lidt for fi rkantet måde at stille tingene op på, og at de politiske aspekter ikke helt kan afvi- ses, især ikke hvis de fi re lande ikke træff er samme valg.»32

Beslutningsfasen – marts til juni 1975

Fra det tidlige forår 1975 fi k fl ykøbet en stadig mere fremtrædende place- ring i den hjemlige debat. Samtidig begyndte de skrevne medier også for at alvor at vise sagen interesse. Forhandlingsspillet på den ene side mel- lem konsortielandene og leverandørlandene og på den anden side mellem konsortielandene indbyrdes fortsatte ganske vist med tiltagende intensitet

31 «Notat. Flykøbet: Udenrigspolitiske betragtninger», 4. februar 1975, UM 105.B.13.c/2; «8-mands udvalget om forsvarsordningen», 10. februar 1975, FVM, Folketingsbeslutning om erstatningsfl y m.m., pakke 41, RA. Det udenrigspolitiske hensyn til USA kom også klart til udtryk i en udenrigsministeriel notits fra januar 1975. Heri hed det: «Ikke alene må Danmark være interesseret i at imødekomme amerikanske ønsker, der synes rimeligt begrundet i hen- synet til den amerikanske opinions positive interesse for alliancen – og der kan ikke være tvivl om, at valget af Mirage vil have en meget uheldig virkning i så henseende – Danmark kan ikke på indeværende tidspunkt med nogen sikkerhed gå ud fra, at en forskydning af alliancens tyngdepunkt fra USA til et af Tyskland og/eller Frankrig domineret Europa vil være i dansk interesse», «Notits. Flysagen», 15. januar 1975, UM 105.B.13.c/2, RA. Dele af formuleringerne i Ole Bierrings notat gik ordret igen i regeringens «Bilag til Betænkning over forslag til folket- ingsbeslutning om anskaff else af erstatningsfl y til fl yvevåbnet», Folketingstidende (1974–1975). 32 «Kære Peter», 20. december 1975, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 600600 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 601

frem til begyndelsen af juni, men den indenrigspolitiske bevågenhed, der blev sagen til del, voksede markant fra marts 1975. I slutningen af januar 1975 afgav den multinationale styrekomite en indstilling, der på stort set alle områder vurderede F-16 som bedre end såvel Mirage som Viggen, og bare en uge senere, den 5. februar, meddelte den danske forsvarskommando Forsvarsministeriet, at man ud fra en samlet bedømmelse af operative, tekniske og økonomiske forhold anbefa- lede, at Danmark valgte F-16 som udskiftningsfl y for de forældede F-100- jagere. Forsvarskommandoen ville ikke udelukke de franske og svenske fl y, men foretrak entydigt en amerikansk løsning. De militære myndighe- der vurderede i øvrigt Viggen til at være Mirage-jageren overlegen.33 Den 10. februar redegjorde den interministerielle kontaktgruppe, det såkaldte 8-mands-udvalg med repræsentanter fra de fi re forsvarsforligspartier, for styrekomiteens indstilling, Forsvarskommandoens teknisk-økonomiske vurdering samt den interministerielle kontaktgruppes egne betragtninger. Ifølge mødereferatet gik «repræsentanter fra Socialdemokratiet, Venstre og Det Konservative Folkeparti i princippet ind for at anskaff e de 58 fl y i muligt samarbejde» med de øvrige konsortielande. Der var tilsyneladende «enighed mellem alle 4 partier i 8-mands-udvalget om, at det amerikanske fl y» burde foretrækkes.34 Den 17. februar – blot fi re dage efter at Anker Jørgensens regering havde afl øst regeringen Hartling – mødtes de fi re landes forsvarsministre til drøf- telse af styregruppens endelige rapport i Bruxelles. På mødet blev det ved- taget at stille producenterne en række supplerende spørgsmål for at rydde den sidste usikkerhed om tilbuddenes karakter af vejen. Fra dansk side blev det tilkendegivet, at man foretrak F-16. I sit indlæg pointerede den nytiltrådte forsvarsminister, Orla Møller, således, at regeringen var enig i Forsvarskommandoens indstilling: «Apart from the purely technical and operational aspects that make us prefer the F-16 to the two other aircraft, we fi nd that information presented on logistics, operating costs, and pro- curement costs also leads us to select the F16». I samme åndedrag under- stregede forsvarsministeren imidlertid også, at der endnu ikke var truff et endelig politisk afgørelse i sagen. Af taleindlægget – der tilsyneladende for størstedelens vedkommende var udarbejdet inden regeringsskiftet den 13. februar – fremgår endvidere, at den afgående forsvarsminister, Erling Brøndum, gjorde en tilføjelse i papiret dagen inden sin afgang. Tilføjelsen blev formentlig ikke bragt i anvendelse af Orla Møller på forsvarsminister-

33 «Eventuel anskaff else af jagerfl y til fl yvevåbnet», 4. april 1975, FVM, Folketingsbeslutning om erstatningsfl y, pakke 41, RA. 34 «Eventuel anskaff else af jagerfl y til fl yvevåbnet», udateret; «8-mands-udvalget om forsvarsord- ningen, mødereferat nr. 9», 10. februar 1975, FVM, Folketingsbeslutning om erstatningsfl y m.m., pakke 41, RA. Om 8-mands-udvalget, se Petersen (2004: 178ff ).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 601601 119.10.099.10.09 10.3210.32 602 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

mødet – det er udstreget i det arkiverede indlæg – men peger i retning af, at man allerede på dette tidspunkt havde en klar fornemmelse for, at der i Folketinget var et fl ertal for F-16:

However, on the basis of informal discussions with representatives from the poli- tical parties in Denmark it is my impression that there will be an overwhelming support to the selection of the American F-16 aircraft, rather than the French Mirage or the Swedish Viggen. Furthermore, I do believe that there is a good possibility of obtaining a political majority in favour of a Danish aircraft procurement, provided that Denmark and the other three countries can agree on a common solution.35

Hvorfor den nytiltrådte forsvarsminister fravalgte Brøndums tilføjelse er ikke åbenlyst, men set i lyset af de videre hændelser er det ikke usand- synligt, at Orla Møller forudså, at der kunne opstå vanskeligheder med at opnå støtte til den amerikanske løsning i Socialdemokratiets folketings- gruppe. Den socialdemokratiske regerings bekymringer for så vidt folke- tingsgruppen var dog ikke større, end at udenrigsminister K.B. Andersen i telefonsamtaler med sine hollandske og norske kollegaer i midten af marts kunne meddele, at «det var regeringens klare agt at få problemerne løst i nærmeste fremtid», og at han ikke var meget i tvivl om, at Danmark «ville ende med det amerikanske plan F-16».36 I de følgende uger var der ikke megen bevægelse i sagen. Regeringerne i Norge, Danmark og Holland var indstillede på at købe amerikansk, men navnlig den hollandske regeringsledelse havde store problemer med at overbevise baglandet i Arbejderpartiet om det hensigtsmæssige i at inves- tere i F-16-jageren. I Norge var situationen den modsatte – her var det til- syneladende Arbeiderpartiets transatlantiske inklination, der bragte den norske regering til at melde klart ud til fordel for den amerikanske kan- didat (Dörfer 1983: 102). Belgien hældede af politiske årsager stadig imod Mirage, men havde i det danske udenrigsministeriums udlægning ikke megen appetit på at gå enegang, såfremt de øvrige konsortielande opnåede enighed om det amerikanske kandidatfl y. Trods den belgiske forkærlighed for det franske jagerfl y, lykkedes det imidlertid de fi re lande på et forsvars- ministermøde den 3. april at opnå fælles fodslag om en udtalelse, der fast- slog, at F-16-fl yet havde «uomtvistelige fordele».37

35 «Den danske forsvarsministers indlæg på den 17. februar 1975 i Bruxelles vedr. eventuel fælles- anskaff else af jagerfl y til Danmark, Norge, Holland og Belgien», udateret, FMN, F-16 pro- grammet 1974, pakke 39. Se også Dörfer (1983:101). 36 «Notits til Direktøren», 14. marts 1975, UM 105.B.13.c/2, RA. Ifølge Dörfer (1983: 102) beslut- tede den norske regering sig for F-16, samme dag som den norske forsvarsminister, Foster- voll, kontaktede K.B. Andersen telefonisk. 37 «Notits. Flysagen», 14. april 1975, UM 105.B.13.c/2, RA. Se også Dörfer (1983: 24).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 602602 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 603

Fra dansk side gav konsortiepartnernes udmeldinger på forsvarsminis- termødet den 3. april anledning til, at forsvarsminister Orla Møller tog ini- tiativ til at «presse fl ysagen igennem hurtigst muligt». Henholdsvis den 9. og 11. april blev den seneste udvikling i fl ykøbet således forelagt 8-mands- udvalget og Forsvarsudvalget, og omtrent samtidig blev også Finansudval- get orienteret om sagens hovedtræk. På et regeringsmøde den 8. april blev det drøftet, om man skulle forsøge at opnå støtte fra Det Radikale Venstre, der ønskede at udskyde beslutningen til efter forligsperiodens udløb, eller om man hellere måtte erkende, at dette ikke ville være muligt, «og at sagen derfor skulle behandles uden særlig hensyntagen til de radikales stilling».38 Hvilken konklusion denne drøftelse udmundede i fremgår ikke klart af det tilgængelige kildemateriale, men regeringens videre håndtering af sagen tyder på, at man besluttede sig for ikke at investere særligt meget i forsøget på at få det tidligere så forsvarskritiske parti om bord. Ifølge Ingemar Dörfer var regeringen Anker Jørgensen imidlertid ikke helt så sikker på, at Danmark i sidste ende ville tilslutte sig et køb af F-16, som K.B. Andersen mundtligt havde tilkendegivet over for sine norske og hollandske kolleger. I Dörfers tolkning var det først og fremmest modstand i den socialdemokratiske gruppe på Christiansborg, der fi k regeringen til ryste på hånden og foretage yderligere en rekognosceringsrejse til Stock- holm:

Instead Orla Möller went to Stockholm in secret on March 27 to see his Swedish colleague. His motives for this curious maneuver were mixed. He was not quite sure yet that his Prime Minister in the end would commit Denmark to the F-16 and wanted to see if Sweden were available as a fall-back position if Denmark bailed out. At the same time he wanted to know what impact a Danish decision might create. But Eric Holmqvist’s [den svenske forsvarsminister, (forfatterne)] answer sticking to the party line was not enlightening on the second question. On the fi rst question Holmqvist was quite clear – Viggen was indeed available as a serious option should Denmark decide to choose it (Dörfer 1983: 198).

At regeringens største forhindring i bestræbelserne på at få en aftale om køb af F-16-jageren på plads ikke var at fi nde i Folketinget, men i Social- demokratiets egen folketingsgruppe, blev tydeliggjort på en række grup- pemøder i foråret 1975. På ikke færre end syv møder blev sagen debatteret i tidsrummet fra marts til begyndelsen af juni. Af partiets gruppeproto- kol fremgår, at de til tider ganske ophedede diskussioner var præget af fi re overordnede argumenter – to for købet af F-16 og to imod. Tilhæn- gerne, der blandt andet talte Per Hækkerup, Erling Olsen, Poul Søgaard,

38 «Foreløbigt referat af den interministerielle kontaktgruppes møde onsdag den 9. april 1975», 9. april 1975, UM 105.B.13.c/2, RA.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 603603 119.10.099.10.09 10.3210.32 604 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

Robert Pedersen og Egon Jensen, argumenterede for det første med, at F-16 – som vurderet af såvel den multinationale styrekomité som af For- svarskommandoens eksperter – var at foretrække af såvel økonomiske som tekniske årsager. Enkelte af F-16-jagerens støtter antydede for det andet, at hensynet til NATO og alliancepartnerne tilsagde, at Danmark i denne sag købte amerikansk. Heroverfor stod for det første fl ykøbsmodstandernes argument om, at man ikke kunne forsvare at bruge milliarder på fl yanskaf- felser, når der samtidig blev gennemført besparelser på en række andre områder. Blandt andet Svend Auken, Ejler Koch og Jens Kampmann slog således på, at «vælgerne slet ikke ville kunne forstå, hvis regeringen nu bevilgede penge til noget sådant». Det andet argument mod købet af F-16- jagerne havde i større udstrækning en – om end implicit – udenrigspolitisk karakter. Blandt andet Ole Espersen og Karl Hjortnæs var ikke principielt modstandere af at indkøbe erstatningsfl y, men foretrak den nordiske løs- ning. Da hverken sagens tekniske, standardiseringsmæssige eller økono- miske perspektiver kunne give støtte til et køb af Viggen, er det vanskeligt at tolke prioriteringen af de svenske jagere som andet end udenrigspolitisk motiveret. I det tidlige forår var en anseelig del af den socialdemokratiske folke- tingsgruppe endnu afvisende over for et køb af amerikanske erstatningsfl y, 39 men efterhånden opgav en stadig større del modstanden. Ud over på forskellig vis at argumentere for det hensigtsmæssige i at erhverve F-16 slog partiledelsen navnlig på, at gruppen måtte stå samlet i spørgsmålet, og umiddelbart inden sagen skulle behandles endeligt i Folketinget i begyn- delsen af juni, lykkedes det omsider Anker Jørgensen med kraftige appel- ler til partidisciplinen at banke de genstridige gruppemedlemmer på plads. Kun Birte Weiss nægtede til det sidste at stemme ja til regeringsforslaget.40 Under Folketingets behandling af fl ykøbssagen 11. marts, 30. maj og 11. juni 1975 blev sagens storpolitiske perspektiver berørt, men uden at blive tildelt nogen fremtrædende rolle. Fra socialdemokratisk hold motiverede man – som formuleret af Orla Møller under førstebehandlingen af beslut- ningsforslaget – i helt overvejende omfang købet af et erstatningsfl y med afsæt i fi re argumenter:

Det operationelle. Flyene skal være af en teknisk kvalitet, som man som ansvarligt medlem af et folketing kan give tilladelse til anvendelse af i det danske fl yvevåben. Der er den økonomiske baggrund. Det er den mulighed for medproduktion og i

39 Dörfer (1983: 199) vurderer, at endnu i midten af april var 25 af Socialdemokratiets 60 folke- tingsmedlemmer modstandere af et køb af F-16. 40 Referater fra Socialdemokratiets gruppeprotokol, 7. marts, 11. april, 5. maj, 27. maj, 30. maj, 6. juni og 9. juni 1975, Socialdemokratiets gruppeprotokol 1972–1976, Folketingets bibliotek, Christiansborg.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 604604 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 605

øvrigt industriel kompensation, der er mulighed for. Og endelig også – og det læg- ger jeg meget stærk vægt på at få understreget ganske kort nu – de sikkerhedspoli- tiske perspektiver.

Samtidig ville forsvarsministeren dog gerne «sætte en tyk streg under», at der var «en stærk moralforpligtigelse» til at opfylde nogle pligter, når man gik med i en alliance.41 Over for venstrefl øjens angreb slog forsvarsministe- ren, udenrigsministeren og den socialdemokratiske forsvarsordfører, Poul Søgaard, gang på gang på, at F-16-jageren var et erstatningsfl y og under ingen omstændigheder kunne udlægges som dansk oprustning. Venstre, hvis folketingsgruppe ifølge partiets gruppeprotokol ikke brugte megen tid på at diskutere spørgsmålet, lagde som Socialdemokra- tiet vægt på F-16-jagerens tekniske, operationelle og økonomiske fortrin. Partiets ordfører på sagen, Arne Christiansen – der som nævnt fl irtede med tanken om, at de udenrigspolitiske perspektiver pegede mod Mirage i sommeren 1974 – støttede nu i forsommeren 1975 regeringsforslaget og det amerikanske fl y helhjertet. Det samme gjorde Det Konservative Folke- parti, og som Venstre slog de konservatives ordfører, Erik Ninn-Hansen, på F-16-jagerens saglige fortrin. Sagens udenrigspolitiske aspekter forbigik Ninn-Hansen i tavshed. Mindre håndsky over for fl ykøbets politiske dimensioner var Centrum Demokraterne og Socialistisk Folkeparti. Helt klar i mælet var CD’s leder, Erhard Jakobsen, således, da han under regeringsforslagets andenbehand- ling påpegede, at han tidligere havde tilrådet at støtte USA så meget som muligt, og at han nu fandt det glædeligt, at de fi re konsortielande havde fundet snævrere samarbejde med Washington på det forsvarstekniske område, end man tidligere havde haft.42 Fra den anden ende af det sik- kerheds- og forsvarspolitiske spektrum beklagede SF’s forsvarspolitiske ordfører, Morten Lange, at et fl ertal i Folketinget nu forhindrede et nordisk samarbejde. Lange erklærede endvidere, at det havde været meget natur- ligt, om Danmark havde købt svensk: «De fælles projekter, der kunne laves mellem Danmark og Sverige hvad angår industriproduktioner, ville jo være langt mere nærliggende og logiske, uanset hvad karakter de var af. Rege- ringen har altså ved valg af fl ytype bundet sig nærmere Nord-amerikas Forenede Fristater».43 Ved den afsluttende afstemning vedtog Folketinget indkøbet af F-16-jageren med 114 mod 48 stemmer. Efter halvandet års til- løb blev der dermed sat punktum for et uhyre komplekst forhandlingsspil.

41 Folketingets forhandlinger, 1974–1975, sp. 5626. Se også Poul Søgaards indlæg i forbindelse med Folketingets andenbehandling, Folketingets forhandlinger, 1974–1975, sp. 6107. Se i øvrigt DIIS (2005: bd. 2, 290ff ) for en analyse af Folketingets behandling af sagen. 42 Folketingets forhandlinger, 1974–1975, sp. 6145. 43 Folketingets forhandlinger, 1974–1975, sp. 6210.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 605605 119.10.099.10.09 10.3210.32 606 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

Konklusion

Formålet med denne artikel har været at belyse de udenrigspolitiske over- vejelser i forbindelse med F-16-købet i 1975. Vores hovedkonklusion er, at de i høj grad var til stede, og at de i overvejende omfang pegede i retning af en amerikansk løsning, men at de samtidig forsøgtes skjult bag militær- saglige og økonomiske argumenter. Som vi har påvist, var man i det dan- ske embedsværk fuldt ud klar over sagens udenrigspolitiske implikationer. Det er også uomgængeligt, at de ansvarshavende politikere var sig bevidste om disse og konsekvent stræbte efter at «afpolitisere» sagen. Det lader sig ikke gøre at komme med en endegyldig forklaring på dette forhold i en rapport som denne, men det er dog passende at pege på en række mulige faktorer. Danmarks rolle som udsat småstat i det storpolitiske spil bør nævnes som den første faktor. De centrale danske aktører var for størstedelens vedkommende af den opfattelse, at Danmarks fortsatte overlevelse som selvstændig stat beroede på den amerikanske sikkerhedsgaranti gen- nem NATO. Så længe fl ysagen i den off entlige debat ikke fremstod som et valg mellem Europa, Norden eller USA, blev denne sikkerhedsgaranti ikke bragt i fare. Selv om det tilsyneladende ikke har efterladt sig mange spor i de skrevne kilder, så er det også sandsynligt, at man ønskede «afpo- litisering» af hensyn til Sovjetunionen. Tidligere erfaringer viste med al tydelighed, at politisering af sikkerhedspolitiske emner ofte blev fulgt af forsøg på pression fra Kremls side i form af diplomatiske noter og andre aktiviteter.44 Endelig kan man også se på valget mellem Europa, Norden og USA med omvendt fortegn. De danske politikere var ikke interesserede i, at fl ykøbet skulle fremstå som et udenrigspolitisk fravalg af henholdvis det europæiske eller nordiske samarbejde. En anden faktor – og her bevæger vi os ind på et område af relevans for den nutidige debat – er den danske og nordiske tradition for rationalistisk og ekspertdomineret politikformulering. Hermed menes vores tradition for at nedsætte kommissioner og faglige ekspertudvalg med henblik på at formulere pragmatiske forslag til løsninger på vigtige politiske spørgsmål og i høj grad at respektere disse indstillinger.45 Det skulle gerne fremgå af den analyserede beslutningsproces, at de ansvarlige politikere med held fi k præsenteret fl ykøbet som et ekspertspørgsmål. Den politiske debat blev til stadighed udskudt, indtil Forsvarskommandoen og styregruppen havde barslet med deres rapporter, og da de begge pegede på F-16, blev det sær- deles vanskeligt for eventuelle modstandere at gå imod denne indstilling.

44 Se eksempelvis Jensen (1987) og Jensen (2000). 45 For en kritisk gennemgang af litteraturen om «the Nordic model of government», se Arter (1999, kapitel 7).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 606606 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 607

I 2009 står vi igen over for en vidtrækkende beslutning om, hvorvidt Danmark skal have et erstatningsfl y og – i givet fald – hvilket. Der vil nok gå en årrække, før det når off entligheden, men de samme storpolitiske overvejelser, som var fremme i 1975, bliver med stor sikkerhed også gjort i dag. Ligesom i 1975 står valget mellem en nordisk og amerikansk løsning, og ligesom dengang kan vi højst sandsynligt forvente en bureaukratisk for- beredelsesfase efterfulgt af en kort men hektisk politisk beslutningsfase. De storpolitiske rammer om beslutningen har dog ændret sig markant. I 1975 var billedet domineret af den kolde krig og ønsket om opretholdel- sen af den amerikanske sikkerhedsgaranti og dernæst hensynet til det europæiske og det nordiske samarbejde. I 2008 har sikkerhedsgarantien ikke samme betydning. Den kolde krig er forbi, og selv om Rusland på det seneste har vist en mere aktiv adfærd i, hvad der betegnes det «nære udland», er der ingen fare for en russisk invasion i en overskuelig fremtid. Det betyder også, at det danske fl yvevåbens rolle er langt mere fl ydende i dag end i 1970’erne, hvor jagerfl yenes rolle som en del af NATO’s kollektive forsvar var klart defi neret. Imidlertid er Danmarks udenrigspolitik anno 2009 også kendetegnet ved et tæt parløb med USA. Vi er allierede i krigen mod terror og bidrager aktivt til NATO-missionens indsats i Afghanistan. Den europæisk-nordiske dimension har også ændret karakter. Fra at europæisk og nordisk samarbejde tidligere blev opfattet som hinandens modsætninger, er de i dag, med Sveriges og Finlands indtræden i EU, i nogen grad hinandens forudsætninger. I denne optik kunne valget af en svensk løsning blive set som en symbolsk tilslutning til en europæisk for- svarsidentitet eller en nordisk dimension inden for denne – selvfølgelig med det forbehold, at Danmark ikke i øjeblikket er formel partner i det europæiske forsvarssamarbejde. Hvis vi vender blikket mod Norge, så har den norske regering allerede taget en principel beslutning til fordel for F-35 JSF, og her blev der igen lagt vægt på de tekniske, operative og økonomiske argumenter. I regeringens pressemeddelelse kunne man dog ikke undslå sig, at der også var sikker- hedspolitiske elementer i beslutningen:

Regjeringen legger til grunn at begge fl y har vært mulige kandidater ut fra vår sik- kerhetspolitiske orientering og behov. Nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid utvi- kles uavhengig av anskaff elsen av nytt norsk kampfl y. Norges vilje og evne til å delta aktivt i oppbyggingen av dette samarbeidet ligger fast. Det gjelder også det bilate- rale norsk-svenske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet som videreføres på grunnlag av de to forsvarssjefenes fagmilitære innspill.46

46 «Går inn for Joint Strike Fighter», pressemeddelelse 181/2008, Forsvarsdepartementet, 20. november 2008.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 607607 119.10.099.10.09 10.3210.32 608 Jens Ringsmose og Laust Schouenborg

Ovenstående citat må klart tolkes som et forsøg på at vedkende sig sikker- hedspolitikkens betydning, men samtidig at nedtone denne ved at frem- hæve, at beslutningen ikke vil få negative konsekvenser for det norsk-sven- ske samarbejde. Denne tolkning synes at støttes af statssekretær Espen Barth Eides udmeldinger i en kronik i VG med titlen «Kampfl y og sikker- hetspolitikk» (Eide 2008). Her sagde han bl.a. at

Det er faktisk ikke lenger slik at et valg av kampfl ytype er et valg av sikkerhetspoli- tisk kurs. Den sikkerhetspolitiske kursen legger Regjering og Storting på helt andre måter enn gjennom en enkelt materiellinvestering, selv om kampfl y er en særlig viktig sådan.

Dette er en helt annen situasjon enn den som rådet da vi valgte F-16-fl yene, midt under den kalde krigen. Da var frihetsgradene Norge rådet over, ganske små. Utvik- lingen i europeisk og transatlantisk politikk har rett og slett gjort det fullt mulig for denne Regjeringen både å velge amerikansk gjennom JSF, eller europeisk og svensk gjennom Gripen. Kvalitet, pris og industripolitiske muligheter avgjør. Alt i alt er altså sikkerhetspolitikken ikke lenger den avgjørende faktoren for et norsk kampfl yvalg, selv om, som det heter, alt henger sammen med alt.

Som sagt, alt hænger sammen. Også i Norge har de sikkerhedspolitiske aspekter af købet haft betydning – både under og efter den kolde krig. Ambitionen med denne artikel har været at kaste lys over disse aspekter, som ellers kun sjældent fi nder vej til den off entlige debat.

Litteratur

Arter, David (1999) Scandinavian Politics Today. Manchester: Manchester University Press. Berlingske Tidende (1974) «Chirac og Hartling var på bølgelængde», 2.08. DIIS (2005) Danmark under den kolde krig. Den sikkerhedspolitiske situation 1945–1991, 4 bd. København: Dansk Institut for Internationale Studier. Dörfer, Ingemar (1983) Arms Deal. The Selling of the F16. New York: Praeger Publis- hers. Eide, Espen Barth (2008) «Kampfl y og sikkerhetspolitikk», kronik i Verdens Gang, 10.08. Folketingstidende (1974–1975) «Bilag til betænkning over forslag til folketingsbeslut- ning om anskaff else af erstatningsfl y til fl yvevåbnet», 2. samling, tillæg B, spalte 1115. Forsvarsministeriet (1974) Forsvarsministerens årlige redegørelse. København: Forsvars- ministeriet. Jensen, Bent (1987) Tryk og tilpasning. Sovjetunionen og Danmark siden 2. verdenskrig. København: Gyldendal.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 608608 119.10.099.10.09 10.3210.32 De udenrigspolitiske overvejelser i forbindelse med købet af de danske F-16-fl y 609

Jensen, Bent (2000) Bjørnen og haren. Sovjetunionen og Danmark 1945–1965. Odense: Odense Universitetsforlag. Kaplan, Lawrence S. (1999) The Long Entanglement. NATO’s First Fifty Years. Westport: Praeger. Kaplan, Lawrence S. (2004) NATO Divided, NATO United. The Evolution of An Alli- ance. Westport: Praeger. Kofoed, Hans (2007) «Derfor blev det F-16. Oplysninger fra styrekomiteens rapport og forsvarsudvalgets betænkning om baggrunden for valget», Flyv, 48(9): 214–216. Kaarsted, Tage (1992) De danske ministerier, 1953–1971. København: PFA Pension. Petersen, Nikolaj (1981) Forsvaret i den politiske beslutningsproces. København: Forsvars- ministeriet. Petersen, Nikolaj (2004) Europæisk og globalt engagement. Dansk Udenrigspolitiks Histo- rie, bd. 6. København: Danmarks Nationalleksikon. Rasmussen, Mikkel Vedby & Henrik Ø. Breitenbauch (2007) «Danmarks behov for kampfl y. En strategisk analyse af det fremtidige behov for danske kampfl y». København: Dansk Institut for Militære Studier. Ringsmose, Jens (2007)«Frihedens assurancepræmie» – Danmark, NATO og forsvarsbud- getterne. Odense: Syddansk Universitetsforlag.

Utrykte kilder

Rigsarkivet (RA): Udenrigsministeriets arkiv (UM) 3.E.92: Referater af møder i Udenrigspolitisk Nævn. 105-gruppen (NATO-sager). 105.B.13.c/2 (købet af F-16).

Forsvarsministeriets arkiv (FVM) Forsvarsministeriets 4. kontor: Materiale vedr. udskiftning af F 104–5 med F-16 fl y, pk. 1–6. Forsvarsministeriets 4. kontor: F-16 programmet, pk. 12, 19, 27 og 39–42. Forsvarsministeriets 4. kontor: F-16 program delvist klassifi ceret materiale pk. 43.

Statsministeriets arkiv (STM) Referater af ministermøder den 8. april, 15. april, 22. april, 5. maj, 27. maj (1 og 2), 3. juni og 16. juni 1975, vedrørende jagerfl yanskaff elserne.

Folketingets bibliotek, Christiansborg Socialdemokratiets rigsdags- og folketingsgruppes mødeprotokol.

I øvrigt gennemsete partiarkiver, men uden relevant materiale: Venstre gruppeprotokoller 1974–75. Det Konservative Folkepartis gruppeprotokoller 1974–75.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 609609 119.10.099.10.09 10.3210.32 Abstract Why are we not doing better in Afghanistan? An analysis of the application of airpower in Afghanistan as of 2009 According to the United Nations, the general security situation in Afghanistan was deteriorating in 2008, and NATO’s Secretary General admits that as we enter 2009 the situation there is not what the Alliance had hoped for. Why are we not doing better? In this article, I focus on the application of airpower in Afghanistan – the number one kil- ler of insurgents in the confl ict. My ambition is to provide answers as to how airpower is utilized in Afghanistan today, the extent to which it is, and why it is being utilized in this manner. Among other things, the article is based on interviews of the air leaders- hip of ISAF in the period 2007–08. The article shows that the kinetic part of airpower has increased signifi cantly during the past three years and that the dominating focus of the kinetic application of airpower in this period has been to support ground forces. Among other things, this means reducing casualties, and in that way ensuring that NATO protects its own centre of gravity – in turn ensuring the possibility of a NATO presence in Afghanistan over time.

Key words: Afghanistan | air power | ISAF | NATO | OEF

Sammendrag I følge FN ble den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan dårligere i 2008, og NATOs generalsekretær innrømmer at situasjonen i Afghanistan ved inngangen til 2009 ikke er slik alliansen hadde håpet. Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan? Denne artikkelen fokuserer på anvendelsen av luftmakt i Afghanistan – det militære virkemiddelet som dreper fl est opprørere («insurgents») i denne konfl ikten. Artikkelen forsøker å gi svar på hvordan luftmakt anvendes i Afghanistan i dag, i hvilket omfang og hvorfor luftmakten benyttes på den måten den gjør. Artikkelen baserer seg bl.a. på intervjuer av ISAFs luftmilitære lederskap i perioden 2007–08. Artikkelen viser at den «skarpe» anvendelsen av luftmakt har økt markant de siste tre årene. Den argumente- rer videre for at hovedfokuset til den «skarpe» anvendelsen av luftmakt de siste årene har vært å støtte landoperasjoner, bl.a. for å redusere egne tap og derigjennom sørge for at NATO ivaretar sitt eget strategiske tyngdepunkt – og derved sikre NATOs tilstedevæ- relse i Afghanistan over tid.

Nøkkelord: Afghanistan | luftmakt | ISAF | NATO | OEF

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 610610 119.10.099.10.09 10.3210.32 Årgang 67 | Nr. 4 | 2009 | 611–644 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan? En analyse av anvendelsen av luftmakt i Afghanistan anno 2009

dag henriksen Luftkrigsskolen

Innledning Ifølge FN har sikkerhetssituasjonen i Afghanistan forverret seg i 2008. Ved inngangen til 2009 hevder likeledes den amerikanske forsvarssjefen at situasjonen i Afghanistan har blitt verre, og NATOs generalsekretær understreker at situasjonen ikke er slik alliansen hadde håpet. Hvorfor lyk- kes vi ikke bedre i Afghanistan? Denne artikkelen forsøker å belyse én dimensjon ved dette, ved å analy- sere USAs og NATOs anvendelse av luftmakt som en del av sin strategi for å lykkes i Afghanistan. I oktober 2008 publiserte FNs sikkerhetsråd en rapport som poeng- terer problemet med luftangrep og tap av sivile liv. Rapporten hevder at dette påvirker den afghanske opinionen og forholdet mellom FN og de internasjonale militære styrkene i landet: «Civilian casualties (especially from air strikes by the US-led Operation Enduring Freedom (OEF)), con- tinue to fuel public anger across Afghanistan and have escalated tensions between the UN and the coalition as well as between the Afghan govern- ment and its western allies» (FN oktober 2008). Noen uker senere gikk president Hamid Karzai ut og kommenterte gra- den av feilbombing i Afghanistan: «we have no power to stop the planes, if we could, if I could […] we would stop them and bring them down», og la til: «we ask the international community to come to Afghanistan to better not to worsen the situation» (Salahuddin 2008). I februar 2009 kom en rapport fra UN Assistance Mission in Afghanis- tan (UNAMA) som viste at sivile tap i Afghanistan hadde gått opp 40 % i 2008, og derved representerte de verste sivile tapstallene siden konfl ikten brøt ut i 2001. Av 2118 drepte sivile i 2008, ble 552 drept av allierte luftan- grep (Casualty Monitor 2009; Associated Press 2009).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 611611 119.10.099.10.09 10.3210.32 612 Dag Henriksen

Problemet med feilbombing eller kollateral skade1 har vært en betydelig utfordring i Afghanistan de siste årene. I slutten av juli 2007 rapporterte Associated Press (AP 2007) at «U.S.-led coalition and NATO forces fi ghting insurgents in Afghanistan have killed at least 203 civilians so far this year – surpassing the 178 civilians killed by militants [insurgents]». Responsen fra Karzai var at «Afghan life is not cheap and it should not be treated as such». På spørsmål om han ønsket å begrense bruken av luftmakt,2 svarte han: «Absolutely. Oh, yes, in clear words and I want to repeat that, [there are] alternatives to the use of air force» (USA Today 2007). Hvorfor følger ikke USA og NATO president Karzais oppfordring og fi nner alternative måter for maktanvendelse som gjør at de unngår å ta livet av sivile i den utstrekning de gjør? Denne artikkelen forsøker å vise hvordan luftmakt anvendes i Afgha- nistan i dag, i hvilket omfang og hvorfor luftmakten benyttes på den måten den gjør. Artikkelen baserer seg blant annet på egen tjeneste i ISAFs (Inter- national Security Assistance Force) luftmilitære hovedkvarter i Kabul og intervjuer av ISAFs luftmilitære lederskap i perioden 2007–08. Artikkelen viser at anvendelsen av luftmakt er meget omfattende, og fortsetter å øke i omfang. Anvendelsen av luftmakten kan primært deles inn i (1) en etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskampanje; (2) en luft- transportkampanje, (3) ulike støtteoperasjoner og (4) en luftkampanje bestå- ende av (a) nærstøtte eller «Close Air Support (CAS)» og (b) ressurser for å ta ut ledere og sentrale aktører innen opprørernes nettverk (Time Sensitive Targeting (TST)). Det er sistnevnte kampanje som er den sentrale delen av den luftmilitære maktanvendelsen i Afghanistan, og er derfor viet størst oppmerksomhet. Artikkelen argumenterer for at det er fem hovedårsaker til at luftmak- ten benyttes på den måten den gjør i Afghanistan: (1) For å ivareta eget strategiske tyngdepunkt, gjennom å redusere egne tap, (2) på grunn av konfl iktens natur, (3) på grunn av begrensninger i ISAFs planleggingspro-

1 Begrepet «kollateral skade» henspeiler på det engelske begrepet «collateral damage», som ifølge det amerikanske forsvarsdepartementet defi neres som «unintentional or incidental injury or damage to persons or objects that would not be lawful military targets in the circum- stances ruling at the time. Such damage is not unlawful so long as it is not excessive in light of the overall military advantage anticipated from the attack». For denne artikkelens formål kan en grovt sett skille mellom (1) feilbombing, hvor en ved en feiltakelse bomber feil mål; (2) kollateral skade, hvor en treff er riktig mål, men uten å være klar over det, ender opp med å skade/drepe ikke-militært personell og/eller ødelegge materiell samtidig; (3) kollateral skade hvor en treff er riktig mål, og vet en ender opp med å skade/drepe ikke-militært personell og/ eller ødelegge materiell samtidig – selv om den kollaterale skaden på ingen måte er ønskelig (i situasjoner hvor den forventede militære nytteeff ekten overstiger den forventede kollaterale skaden, og ivaretar kravet om proporsjonalitet) (United States Department of Defense 2001). 2 Ifølge Forsvarets doktrine for luftoperasjoner defi neres begrepet «luftmakt» som: «Luftmakt er militær bruk av systemer som opererer i eller passerer gjennom luftrommet. Dette inkluderer bakke-til-luft våpen, bemannede og ubemannede fl y, satellitter og romplattformer som er til støtte for militære operasjoner» (Forsvarets overkommando 2002).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 612612 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 613

sesser, (4) fordi det er relativt kort tid siden ISAF overtok ansvaret for hele Afghanistan og (5) begrenset teoretisk tradisjon innen luftmaktmiljøet. Den argumenterer videre for at luftmakt alene ikke løser problemene i Afghanistan, men at det i dag er utenkelig å fortsette den internasjonale militære tilstedeværelsen uten tilgang på omfattende luftmilitære ressur- ser generelt, og luftmakt i nærstøtterollen (CAS) spesielt. Dilemmaet en står overfor er at dersom en reduserer luftmakt i nærstøtterollen (CAS) vil egne tapstall stige, og viljen til å sende styrker til Afghanistan reduse- res. Fortsetter en som nå, vil viljen til å bidra også reduseres, fordi graden av feilbombing og påfølgende tap av sivile liv i Afghanistan er vanskelig/ umulig å forsvare for både afghansk og hjemlig opinion. Litt spissformu- lert kan en si at luftmakten, sammen med bakkestyrkene, gir et strategisk handlingsrom til å fi nne løsninger som kan lykkes på sikt – men også, om en vinkler det annerledes, bidrar til å opprettholde en strategi som fl ere og fl ere påpeker ikke fungerer.

Bakgrunn

Anvendelse av luftmakt er den militære faktoren som tar livet av fl est opprørere3 i Afghanistan, og anses av mange for å være den største asym- metriske4 militære fordelen NATO disponerer i kampen mot Taliban/Al Qaida. Eller som den tidligere luftkommandøren i ISAF påpeker: «wit- hout air power in Afghanistan – the mission is doomed to fail» (Meulman 2007). For å forstå hvordan luftmakt anvendes i Afghanistan i dag, i hvilket omfang og hvorfor den benyttes på den måten den gjør, er det nyttig å begynne med å gi et riss av den politiske og militære kontekst som luft- makten er uløselig bundet til i Afghanistan. NATOs Deputy Secretary General, Claudio Bisogniero, hevder at opp- draget i Afghanistan «probably [is] the most important, and challenging, mission in the Alliance’s history» (Bisogniero 2008). Ambassadør Bisog- niero er en av mange som har pekt på behovet for å utvikle en bredere og mer helhetlig strategi som i større grad evner å koordinere den militære og sivile innsatsen i Afghanistan – en såkalt «Comprehensive Approach» – på en måte som gjør at en i større grad lykkes i å gjenoppbygge Afgha- nistans sivile samfunn og bistå utviklingen av eff ektive politiske strukturer.

3 I Afghanistan benyttes oftest begrepet «the insurgents» om de grupperinger USA og NATO kjemper mot – et noe upresist begrep som ofte er en sekkepost for ulike aktører som Taliban, Al Qaida, krigsherrer, lokale kriminelle o.l. Jeg vil i artikkelen bruke den norske betegnelsen «opprørere» som en fellesbetegnelse på disse grupperingene. 4 I denne sammenheng betyr asymmetri at luftmakten av mange anses å være den militære komponenten USA og NATO disponerer som, relativ til motstanderen, representerer den største ulikheten i militær styrke.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 613613 119.10.099.10.09 10.3210.32 614 Dag Henriksen

Han understreker behovet for at den afghanske regjeringen i større grad må involveres i landets utfordringer: «Without this, outside agencies may eventually even be regarded as ‘occupiers’ and the indigenous government will be perceived as weak and ineff ective» (ibid). Innholdet og tidspunkt for uttalelsene var neppe tilfeldig. Karzai og hans regjering har gradvis blitt svekket, og i mars 2008 utga Agency Coor- dinating Body for Afghan Relief (ACBAR) en rapport som konkluderte med at «increasing insecurity and criminality is jeopardizing progress in Afghanistan», og at «aid has been insuffi cient and in many cases wasteful or ineff ective». Rapporten konkluderte videre med at betydelige ressurser ikke når frem til afghanske myndigheter, og at årsaken i hovedsak skyl- des «weak governance, inadequate government human capacity and wide- spread corruption» (ACBAR 2008). Høsten 2008 poengterte Richard Holbrooke at «success [in Afghanis- tan] will require new policies with regard to four major problem areas: the tribal areas in Pakistan, the drug lords who dominate the Afghan system, the national police, and the incompetence and corruption of the Afghan government». Med henblikk på Karzais jobb kommenterte han kort at «[the] central government has shown that it is simply not up to the job» (Holbrooke 2008). Karzai er under betydelig press, og har vært det over tid. Innenrikspo- litisk forsøker han å utvide sentralregjeringens innfl ytelse i mer rurale og klan-dominerte områder som over tid har vært mer tilbøyelige til å stole på de eldre i sine respektive landsbyer og/eller sin egen familie/klan. Ulike etniske gruppers lojalitet tenderer til å ligge hos sterke lokale ledere – de såkalte krigsherrene – da historien har vist at slike ledere over tid har gitt bedre beskyttelse enn de ulike utøvende myndighetene i Kabul. Krigsher- rene på sin side lever godt med en svak sentralregjering som i liten grad har makt til å øve innfl ytelse på krigsherrenes lukrative forretningsvirk- somhet innen narkotikahandel, korrupsjon og utpressing. Ansett som en pragmatisk nødvendighet for å etablere en konstitusjonell plattform for en fungerende sentralregjering, har en del av krigsherrene og narkotikahand- lerne blitt inkludert på ulike nivå i Karzai-administrasjonen – til tross for de åpenbare problemene dette medfører. Rettssikkerheten er kun margi- nalt etablert i store deler av landet. Korrupsjon er av de fl este akseptert som et betydelig problem, og arbeidet med å gi tilstrekkelig grad av utvikling i alle deler av Afghanistan har de siste åtte årene gitt langt svakere resultater enn forventet. Dette genererer naturlig nok et stadig tiltagende press på sentralregjeringen i Kabul. Til tross for Afghanistans- og den sittende administrasjonens mange utfordringer, synes det som om Hamid Karzai blir sittende etter valget 20. august 2009. I skrivende stund (primo september 2009) er ikke valg- resultatet klart, men foreløpige rapporter indikerer at Karzai blir sittende

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 614614 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 615

ved makten (CNN 2009). For på en del områder har det riktignok vært pro- gresjon. Ifølge forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen har fem mil- lioner fl yktninger returnert til Afghanistan, millioner av unge jenter går nå på skole, og helsestasjoner og veier bygges kontinuerlig (Strøm-Erichsen 2008). Afghanistans utenriksminister, Dr. Rangeen Dadfar Spanta, påpe- ker likeledes:

A new constitution has been adopted, new democratic institutions created and a new, democratic government has been elected. The freedoms enjoyed by our media and civil society organisations are totally unprecedented and unparalleled across the whole region. You in Norway may take these basic attributes of a democratic society for granted; for Afghanistan they are simply historic (Spanta 2008).

Dette er betydelige og viktige fremskritt. Likevel er det ikke tilstrekkelig progresjon til å endre det større og mer generelle bildet av situasjonen i Afghanistan, og problemene strekker seg som nevnt langt ut over de mili- tære sikkerhetsaspektene. På spørsmål om hvorvidt det var opprørerne som var NATOs største utfordring i 2008, svarte tidligere øverstkomman- derende for ISAF-styrkene, general Dan McNeill, at «the insurgency is a part of the challenge, but is not necessarily the main part. We face a com- bination of problems: a lack of governance, which is not reaching out into the country; corruption, which is making governance very diffi cult; and the pervasive cultivation of poppy and drug money, which feeds all three problems» (Spiegel Online 2008). Situasjonen i Afghanistan i 2009 oppleves rimeligvis ikke som spesi- elt enkel. En lykkes ikke militært i forhold til å hindre opprørerne i å de- stabilisere sentrale områder i Afghanistan, og en lykkes ikke i å bygge opp landet sivilt i en takt og i et omfang som den afghanske befolkningen og det internasjonale samfunn forventer. En lykkes ganske enkelt ikke med å etablere den såkalte «comprehensive approach». Eller som forsvarsminis- ter Anne-Grethe Strøm-Erichsen innrømmer:

Det er ikke vanskelig å se problemene og se hvor vi har kommet til kort i Afgha- nistan […] Den afghanske regjeringen er fortsatt svak, korrupsjon er utbredt, nar- kotikaproduksjonen er stor og befolkningen opplever fortsatt massiv fattigdom og betydelig utrygghet […]. Problemet er at det internasjonale samfunnet har bidratt for lite til den sivile gjenoppbyggingen og at hjelpen har vært for lite målrettet og for dårlig koordinert. Det er tragisk at mye utviklingspenger brukes med for liten eff ekt og er frakoplet bredere utviklingsstrategier (Strøm-Erichsen 2008).

FNs generalsekretær Ban Ki-moon hevdet ved inngangen til 2009 at sik- kerhetssituasjonen i Afghanistan ikke har vært dårligere siden 2001, at

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 615615 119.10.099.10.09 10.3210.32 616 Dag Henriksen

90 av landets 400 distrikter er identifi sert som områder preget av ekstrem risiko og at dette har redusert FNs mulighet til å implementere sitt mandat i Afghanistan. Han poengterer at strategien i Afghanistan trenger et helt annet tempo og retning (FN Radio 2008). FNs spesialutsending Kai Eide forstår at frykten for å gi penger til korrupte afghanske myndigheter er stor, men sier samtidig at det gjør at hjelpeinnsatsen ikke bidrar til å vinne kri- gen. Innsatsen er for oppsplittet, og nasjonene fokuserer for ofte på sepa- rate programmer i de provinser de opplever som «sine egne». Han mener blant annet at det er «katastrofalt dårlig» at EU og Europa ikke har maktet å bygge opp det viktige politi- og justisvesenet i landet (NRK 2009). USAs forsvarssjef, admiral Mike Mullen, argumenterer likeledes at «it has gotten worse in Afghanistan […] violence is up, [and] the Taliban is back». Admiral Mullen hevder måten den afghanske regjeringen styrer på ikke fungerer godt og må forbedres (Miles 2009). I juni 2009 ble daværende sjef for ISAF-styrken, general David McKiernan, sparket – tilsynelatende hoved- sakelig på grunn av manglende progresjon i Afghanistan og en for «kon- vensjonell» tilnærming til konfl ikten (MacAskill 2009). McKiernan ble erstattet med general Stanley McChrystal for blant annet å besørge «new thinking» ift. måten en skulle bekjempe opprørerne (ABC News 2009a). I hvilken grad McChrystal representerer en «ny» tilnærming kan kanskje diskuteres, men fokuset synes å være «[to] protect the Afghan population rather than kill or capture insurgents; build up Afghan forces; boost the legitimacy of the government in Kabul and improve the co-ordination of civilian aid» (The Economist 2009). I dette perspektivet blir luftmakt spesi- elt viktig, og McChrystal poengterer klokelig dilemmaet mellom nødvendig ildstøtte på den ene siden, og samtidig «Air power contains the seeds of our own destruction if we do not use it responsibly» (Filkins 2009). Sommeren 2009 har imidlertid gitt en relativt tøff start for McChrystal. I august ble det klart at 2009 er det blodigste året for de internasjonale styrkene siden 2001, og samme måned ble den blodigste måneden for amerikanske styr- ker siden krigen startet (Telegraph 2009; The New York Times 2009a). Situasjonen påvirker naturlig nok den hjemlige vestlige opinion. Uten mer synlig progresjon er det grenser for hvor lenge opinionen er villig til å støtte operasjonen. En årlig undersøkelse gjennomført i 2007 viste at kun 30 % av den europeiske opinionen støttet militære operasjoner mot Taliban i Afghanistan (Bruno 2008). I mai 2008 viste en ny undersøkelse at majori- teten i den tyske opinionen ikke støtter fortsatt tilstedeværelse i Afghanistan (Deutsche Welle 2008). Senhøsten 2008 viste en undersøkelse at mer enn to tredjedeler av den britiske opinionen mener britiske tropper bør trekke seg ut av Afghanistan innen ett år (BBC News 2008). I august 2009 kom en måling som viste at over halvparten av amerikanerne mener dette er en krig det ikke er verd å kjempe, og over en tredjedel tror krigen er i ferd med å tapes. Motstanden mot krigen steg fra 11 % til 57 % i perioden april–august

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 616616 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 617

2009. Riktignok tror ca 60 % at de allierte kan nedkjempe Taliban og bidra med eff ektiv økonomisk bistand – men den generelt synkende trenden i den amerikanske opinionens støtte til krigen i Afghanistan synes markant (ABC News 2009; Mount and Levine 2009). Kanskje representativt for mange nasjoner som bidrar i Afghanistan, påpeker Australias statsminister, Kevin Rudd, at det er begrensninger i Australias engasjement i Afghanistan: «I've committed this Australian government to being there for the long haul, but it's not a blank cheque – we'll continue to review this» (ABC News 2008). Mange opplever derfor 2009 som et skjebneår for det internasjonale samfunns innsats i Afghanistan. Admiral Mullen mener den militære inn- satsen «has to be met with a commensurate surge from other agencies, par- ticularly the State Department, in order for us to start generating success in 2009, which is a critical year» (Miles 2009). Behovet for å snu trenden og oppnå suksess synes sentralt i den nylig valgte Obama-administrasjonen, som så langt i 2009 har bestemt seg for å sende nye 21 000 soldater til Afghanistan (Ghosh 2009). Det haster med å endre bildet. For som sjefen for International Institute for Strategic Studies, John Chipman, anmerker: «In Afghanistan, we are entering what is probably the most critical period since 2001» (Blair 2009). Den amerikanske forsvarssjefen, general Mullen, kommenterte likeledes: «I do believe we have to start to turn this around from a security standpoint over the next 12 to 18 months (…) no one is more aware than general McChrystal, and certainly the two of us [general Mullen og forsvarsminister Gates], that there is a limited time for us to show … that this approach is working» (Mount and Levine 2009). USAs forsvarsminis- ter Robert Gates sier han på ingen måte tror at tidspunktet for å trekke seg ut fra Afghanistan har kommet, og tror den nye strategien vil kunne snu den negative trenden – men advarer samtidig mot «[a] tipping point where the Afghans see us as part of the problem rather than part of the solution» (ibid). Denne situasjonen må naturligvis balanseres opp mot den uttrykte årsaken til de alliertes tilstedeværelse i Afghanistan. NATOs generalsekre- tær innrømmet på NATO-toppmøtet i februar 2009 at situasjonen i Afgha- nistan ikke er slik alliansen hadde håpet, men la til: «we cannot aff ord the price of failure in Afghanistan […]. Instability in an already highly unstable region, a safe haven for international terrorism and massive suff ering for the Afghan people is simply too much to accept» (BBC News 2009).5 Anvendelsen av luftmakt i Afghanistan må ses i lys av denne situasjo- nen. Det eksisterer ikke en adekvat helhetlig strategi for å lykkes i Afgha- nistan. Den militære komponenten opererer følgelig ikke som en del av en helhetlig strategi, men forsøker å utnytte sine tilmålte ressurser som best en kan. En har for lite ressurser til i tilstrekkelig grad å kunne ivareta sik-

5 For en nærmere beskrivelse av ISAFs mål i Afghanistan, se «ISAF's Strategic Vision Declara- tion by the Heads of State and Government of the Nations contributing to the UN-mandated NATO-led International Security Assistance Force (ISAF) in Afghanistan» (NATO 2008).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 617617 119.10.099.10.09 10.3210.32 618 Dag Henriksen

kerheten i store deler av landet, og er spesielt tynt oppsatt på bakken sett i forhold til geografi , topografi , demografi og konfl iktens natur. Det sivile gjenoppbyggingsarbeid som kunne bidratt til større stabilitet og forstå- else, representerer en dimensjon de fl este observatører erkjenner ikke har fungert. I et slikt perspektiv fremstår luftmakt for mange som et militært eff ektivt, økonomisk rimelig og politisk foretrukket alternativ – til tross for det mange opplever som en for høy grad av feilbombing. Resten av artik- kelen vil forsøke å forklare hvorfor.

Hvordan anvendes luftmakt i Afghanistan i dag?

La oss begynne med å se litt på hvordan luftmakt anvendes i Afghanis- tan i dag. Ifølge tidligere luftkommandør (Deputy Commander Air, 2007– 2008) i ISAF, generalmajor Freek Meulman,6 anvendes luftmakt innen fi re hovedområder i Afghanistan (Meulman 2007):

1. En etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskampanje for å samle og distribuere informasjon om motstanderen, en såkalt «Intel- ligence Surveillance Reconnaissance (ISR) campaign». 2. En lufttransportkampanje for å transportere personell, mat, ammuni- sjon, nødhjelp, VIPs og annet som må transporteres til/fra eller inne i selve operasjonsområdet. 3. Ulike støtteoperasjoner, som for eksempel å drive luft-til-luft tanking av fl y. 4. En luftkampanje bestående av (a) ressurser for å gi fl ystøtte til egne bak- kestyrker i strid med fi enden, såkalt nærstøtte eller «Close Air Support (CAS)», og (b) ressurser for å ta ut ledere og sentrale aktører innen opp- rørernes nettverk (Taliban, Al Qaida m.fl .), såkalt «Dynamic Targeting (DT)» eller «Time Sensitive Targeting (TST)».

Det er denne siste kampanjedelen («Close Air Support» og «Dynamic Tar- geting») som representerer den skarpe anvendelsen av luftmakt i Afgha- nistan, og følgelig den delen som i stor utstrekning dreper opprørerne. Det er også denne delen av maktanvendelsen som i størst utstrekning er kilden til feilbombing og kollateral skade hvor blant annet sivile liv går tapt. Det er denne kampanjen som dominerer den luftmilitære maktanvendelsen i Afghanistan.

6 Generalmajor Freek Meulman var ISAF DCOM AIR fra januar til november 2007, hvor still- ingen ble endret fra DCOM AIR til Director Air Coordination Element (ACE) pga. organisator- iske endringer i ISAF HQ – en stilling han hadde frem til slutten av januar 2008. Han er i dag Vice Chief of Defence i Nederland.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 618618 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 619

Fordi det er denne anvendelsen av luftmakt som tar livet av fl est men- nesker, er mest omstridt, men samtidig ansett av de fl este som USAs og NATOs største militære fordel i kampen mot opprørerne, vil denne artik- kelen fokusere på denne kampanjen. For å gi et innblikk i både omfang og trender i anvendelsen av luftmakt, kan statistikken i Figur 1 være illustrativ. Tallene i Figur 1 viser antall fl ytokt i rollen som nærstøtte (CAS) til egne styrker i strid med fi enden. Nærstøtteoperasjoner defi neres som «operasjo- ner mot fi endtlige mål i nærheten av egne styrker» (Forsvarets overkom- mando 2002: 66). En ser av tallene at slike operasjoner stiger jevnt og relativt markant, med ca. 100 % økning i perioden 2004 til 2007. Ingen av de nevnte kilder har, så langt undertegnede har greid å fi nne ut, publisert oppsummerende tall for 2008, eller foreløpig status per september 2009. En artikkel i USA Today (Vanden Brook 2009) hevder imidlertid at antall fl ytokt i rollen som nærstøtte (CAS) har steget fra 13 965 i 2007 til 19 603 i 2008, noe som i så fall innebærer en markant økning i denne type oppdrag.

Figur 1: Antall amerikanske fl ytokt i rollen som nærstøtte (CAS) i Afghanistan ifølge CFACC,7 og antall fl ygninger i rollen som nærstøtte (CAS) i Afghanistan ifølge Human Right Watch.8

14 000 12 000 10 000 8000 6000

4000 CFACC 2000 HRW 0 2004 2005 2006 2007

7 Tallene er hentet fra Anthony H. Cordesman ved Center for Strategic and International Studies (Cordesman 2007), som baserer seg på tall fra US Central Command’s Combined Force Air Component Commander (CFACC). Tallene viser ikke fl ytokt gjennomført av andre allierte. Hva angår allierte bidrag, hevder Human Rights Watch: «Airpower in Afghanistan is primarily provided by strike aircraft of the United States, with British, French, and Dutch aircraft par- ticipating in a small minority of reported airstrikes» (HRW 2008). 8 Tallene er hentet fra Human Rights Watch (HRW 2008). De spesifi serer ikke hvorvidt dette kun er amerikanske fl y, eller om de også inkluderer allierte fl y. De baserer sine tall blant annet på samme kilde som Cordesman (CFACC). Tallene for 2006 og 2007 synes å korrelere godt med tallene fra Cordesman, noe som kan sies å styrke tallenes troverdighet.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 619619 119.10.099.10.09 10.3210.32 620 Dag Henriksen

Tallene over viser trender og omfanget av fl ytokt i rollen som nærstøtte (CAS), men ikke hvor mange av disse som faktisk avleverte våpen mot bak- kemål. Statistikken i Figur 2 viser hvor mange amerikanske fl ytokt som avleverte våpen i henholdsvis Afghanistan og Irak. Tallene er interessante fordi norsk opinion ofte synes å ha hatt en ten- dens til å oppleve konfl ikten i Afghanistan som langt mindre omfattende enn krigen i Irak. Slik er det imidlertid ikke i forhold til anvendelsen av nær- støtte (CAS) til egne bakkestyrker. Fra og med midten av 2005 har trenden i Afghanistan vært en markant økning i avlevering av våpen, med nesten 100 % økning bare fra 2006 til 2007. Tilsvarende oppdrag i Irak utgjør kun i underkant av 40 % av samme type oppdrag i Afghanistan. Heller ikke i forhold til dette har de nevnte kilder så langt publisert oppsummerende tall for 2008, eller foreløpig status for 2009, men USA Today (Vanden Brook 2009) hevder at til tross for en markant økning i antall fl ytokt i rollen som nærstøtte (CAS) i Afghanistan, ble det totale omfanget av benyttede våpen redusert noe, fra 3572 i 2007 til 3369 i 2008. Som årsak til denne reduk- sjonen oppgir analytikere at dette skyldes endret taktikk hos opprørerne som følge av erfaringene med vestlig luftmakt: «Afghan insurgents have learned to attack U.S. troops and scatter before they can be hit by air strikes, a change in tactics that creates new pressure on coalition ground forces» (ibid). Det bør også legges til at fokuset på de strategiske konsekvensene av feilbombing har vært betydelig de senere år, og at general Petreus’ innfl y- telse for å moderere maktbruken bl.a. resulterte i et nytt direktiv («Tactical Directive») høsten 2008 (Eikelboom 2009), som kanskje også har hatt en viss eff ekt. Her kunne en anta en økning i 2009 pga. den betydelige økning av (i første rekke) amerikansk personell i Afghanistan og sommerens off en-

Figur 2: Antall amerikanske fl ytokt som dropper våpen i rollen som nærstøtte (CAS) ifølge CFACC

3500 3000 Afghanistan Iraq 2500 2000 1500 1000 500 0 2004 2005 2006 2007

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 620620 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 621

siv i den sørlige delen av landet, men samtidig gir general McChrystal sig- naler om å begrense anvendelsen av luftmakt, så trenden er usikker. Tallene varierer noe, men i 2007 og 2008 var det altså ca 3000–3500 fl ytokt som anvendte våpen i Afghanistan. Ser vi til slutt på trenden i antall tonnasje med våpen som faktisk ble anvendt, som en del av bildet på luft- maktens omfang i Afghanistan, får vi statistikken som vist i Figur 3.

Figur 3: Antall pund bomber som ble anvendt i Afghanistan ifølge Human Rights Watch (HRW)

1 400 000 1 200 000 1 000 000 800 000 600 000 400 000

200 000 HRW 0 2006 2007

Tallmaterialet er hentet fra Human Rights Watch (HRW 2008), men består bare av årene 2006 og 2007. I tillegg har HRW tall for de syv første månedene av 2008, hvor det så langt ifølge HRW er avlevert i underkant av 800 000 pund våpen. Dette indikerer at den stigende trenden fortsetter. Amerikanske tall indikerer imidlertid en reduksjon i antall tonnasje fra 1956 tonn i 2007 til 1314 tonn i 2008 (Military.com 2009). Tallene her er usikre, men er i samsvar med de amerikanske kildene som oppgir redusert antall våpen som droppes i Afghanistan. Med andre ord: luftmaktens omfang i Afghanistan er stort. Det droppes mye våpen, og mange mister livet som en konsekvens av dette. En typisk dag i Afghanistan når det gjelder anvendelsen av luftmakt, involverer bakkestyrker som planlegger en operasjon i sitt ansvarsområde for å påvirke, redusere eller eventuelt ødelegge opprørernes styrker og inn- fl ytelse i områder hvor de er sterke.9 De sender inn en forespørsel om luft-

9 Major Steinar Skaar, som i 2009 satt sentralt plassert i planlegging av operasjoner i Regional Command North i Afghanistan, sier at de overordnede føringer for operasjonsplanlegging i Afghanistan i dag bygger på en kombinasjon av (1) konseptet Shape to Clear to Hold to Build (SCHB), (2) en såkalt Comprehensive and Integrated Approach, og (3) Partnering (å jobbe sam- men med Afghan National Security Forces (ANSF) i forbindelse med planlegging, gjennom- føring og evaluering av operasjoner) (Skaar 2009).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 621621 119.10.099.10.09 10.3210.32 622 Dag Henriksen

støtte på forhånd, og vil normalt ha fl y tilgjengelig som kan levere våpen mot bakkemål i den perioden operasjonen pågår. Operasjonen starter, og bakkestyrkene havner i kontakt med opprørerne – noe som i Afghanistan kalles «troops in contact» – som ofte angriper OEF/ISAF-styrkene med håndvåpen, bombekastere og/eller raketter. Bakkestyrkene kaller inn fl y- støtte, og leder fl yene inn på målet – og de utfører nærstøtte (CAS) for bakkestyrkene, som deretter kan fortsette operasjonen. På denne måten representerer luftmakten den faktoren som tar livet av fl est opprørere i Afghanistan. Som en høyere britisk offi ser poengterte i sin orientering i ISAF HQ høsten 2007: «the number of insurgents killed on a regular basis has almost biblical proportions».10 Slik sett har krigen et større innslag av utmattelseskrig,11 eller «war of attrition» på engelsk, enn mange kanskje liker å tenke på i Vesten. ISAF HQ CJ3 Chief Operations for ett år siden, brigader Pavel Macko,12 poengte- rer at i de mest urolige områdene i Sør- og Øst-Afghanistan kan operasjo- nene best beskrives som nettopp utmattelseskrig («attrition warfare»):

Although I have reservations on how to defi ne attrition warfare precisely, I agree that to some extent, this is attrition warfare. It is unfortunately a necessity, even though we know that this kind of war will not bring a solution to the problems of Afghanistan (Macko 2007).

Trenden har vært relativt tydelig de siste årene, hvor motivasjonen for å sende bakkestyrker til Afghanistan generelt – og til Sør- og Øst-Afghanis- tan spesielt – for mange NATO-land har vært meget moderat. Kompensa- sjonen for et begrenset antall bakkestyrker har vært i stadig økende grad å anvende den teknologien som for mange representerer de alliertes største fordel i Afghanistan, nemlig luftmakt. For selv om Human Rights Watch burde inkludert alle allierte nasjoner som bidrar med luftmaktskapasiteter til å levere våpen mot bakkemål i Afghanistan, har de nok rett i sin vurde- ring når de høsten 2008 skriver:

The US, which operates in Afghanistan through its counter-insurgency forces in Operation Enduring Freedom (OEF) and as part of the NATO-led International

10 Offi serens navn må dessverre anonymiseres, da vedkommende ikke har autorisert at jeg benytter sitatet til akademiske formål. Sitatet er såpass illustrativt at jeg velger å bruke det, da offi sielle tall ikke er tilgjengelig. 11 Utmattelseskrig er en metode som «i hovedsak [er] rettet mot en motstanders evne», og i denne sammenheng en høyintensiv krigføring som innebærer å utnytte en «teknologisk over- legenhet til å nedkjempe motstanderen» (Forsvarsstaben 2007). Begrepet knyttes ofte til 1. ver- denskrig, og kan sies å ha fått en viss negativ klang i en del miljøer som følge av de voldsomme menneskelige og materielle ødeleggelser som denne formen for krig tradisjonelt har medført. 12 Brigadergeneral Macko tjenestegjorde som ISAF HQ CJ3 Chief Operations, i perioden 2007– 2008.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 622622 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 623

Security Assistance Force (ISAF), has increasingly relied on airpower in counter- insurgency and counter-terrorism operations. The combination of light ground for- ces and overwhelming airpower has become the dominant doctrine of war for the US in Afghanistan (HRW 2008: 2).

Hvorfor benyttes luftmakten på den måten den gjør?

Hvorfor bruker så det internasjonale samfunn luftmakt på den måten og i den utstrekning det gjør i Afghanistan i dag? Hvorfor følger ikke USA og NATO president Karzais oppfordring og fi nner alternative måter for maktanvendelse som gjør at de unngår å ta livet av sivile i den utstrekning de gjør? Situasjonen i Afghanistan er kompleks, og det er naturlig nok en lang rekke variabler som påvirker hvorfor maktanvendelsen antar den form og omfang som den gjør. Denne artikkelen argumenterer like fullt for at det er fem hovedforklaringer på dette forhold, hvorav den første faktoren nok er den mest sentrale:

I: For å ivareta eget strategiske tyngdepunkt Den allierte viljen til å ha et stort antall bakkestyrker i Afghanistan har vært relativt moderat, og ujevnt fordelt over tid. En rapport fra The Royal United Services Institute (RUSI) for Defence and Security Studies kan illustrere pro- blematikken: I 2004 var styrkebidragene til Afghanistan så begrenset at «there was a widespread perception at the time that NATO’s force genera- tion process had broken down» (RUSI 2005). Ett år senere var situasjonen en annen. Rapporten konkluderer:

These successes all point to a fairly unremarkable conclusion: force generation works best when there is a high level of political cohesion amongst the member nations. In 1999, there was a strong consensus behind the need for military inter- vention in Kosovo. […] In 2005, the desire of certain European countries to repair relations with the United States, but precluded by domestic politics from sending troops to Iraq, undoubtedly contributed to a renewed enthusiasm for consolidating and expanding NATO’s military presence in Afghanistan (ibid).

Det rapporten beskriver som «political cohesion» blant NATOs medlems- land, synes begrenset i Afghanistan i dag – selv om USA øker styrkebidra- get i løpet av 2009, og noen NATO-nasjoner sier de vil gjøre det samme. Mange NATO-land opplever at situasjonen er vanskelig, ser at den perio- den man er inne i (2009) kan bli avgjørende for Afghanistans fremtid, men har vært motvillige til å øke sine styrkebidrag. Som relativt små nasjo-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 623623 119.10.099.10.09 10.3210.32 624 Dag Henriksen

ner i forhold til folketall, har Canada og Nederland tatt et betydelig ansvar over tid i Sør-Afghanistan, og ønsker at andre alliansepartnere skal overta og ta sin del av byrden. Mange har vært motvillige til det av ulike årsaker. Storbritannias forsvarsminister, John Hutton, hevdet på NATO-toppmøtet i februar 2009 at Storbritannia allerede «is punching above its weight» i Afghanistan som den nest største bidragsyteren, og at andre nasjoner nå må bidra mer:

Our view has always been very clear: Nato needs to do more […] The European members of Nato need to do more […] There needs to be fairer burden-sharing of responsibilities, particularly in those really hard areas where what we need are combat forces […] The ball is absolutely in Europe's court now and we need to pick it up if we're going to be seen to be responsible, eff ective allies of the US (BBC News 2008).

Det er viktig å forstå konsekvensen av denne generelle motviljen mot å sende bakkestyrker til Afghanistan, og dens betydning for anvendelsen av luftmakt. Luftmakten har langt på vei måttet kompensere for det begren- sede antall bakkestyrker, og som Human Rights Watch riktig påpeker:

The US and NATO are using airstrikes in an «economy of force» battle against insurgents. Instead of having a large ground footprint, they use a relatively small number of ground forces supplemented with airpower. The airpower manifests itself in a graduated scale of force, ranging from fl yovers, intended to have a deter- rent eff ect, to direct air attacks with canon rounds or bombs (HRW 2008).

Grunnen er i hovedsak at en slik maktanvendelse er et kompromiss som sikrer fortsatt internasjonal militær tilstedeværelse i Afghanistan. Anven- delsen av luftmakt tillater oss med andre ord å ha relativt få bakkestyrker i landet, og kanskje viktigere: det tillater oss å ta relativt få tap, fordi bakke- styrkene i større grad unngår å gå i direkte trefning med opprørerne. Dette bidrar til å opprettholde viljen til fortsatt tilstedeværelse i Afghanistan hos de ulike nasjonene, noe som er en forutsetning for i det hele tatt kunne lykkes på sikt. Så med hensyn til det å ivareta eget politisk tyngdepunkt, så har nok general Meulman rett når han hevder at oppdraget ikke ville vært gjennomførbart uten luftmakt (Meulman 2007). Ifølge general Meulman er ikke bare luftmakten den sentrale asymmetriske fordelen NATO har i kampen mot opprørerne – den er også det mest sentrale virkemidlet for å minimalisere egne tap, og derved holde NATO-alliansen samlet: «The opponent knows that the centre of gravity [CoG] is the will of the coalition. And he knows that if he can infl ict damage – that is, people that are killed or wounded – he will infl uence the political will of the coalition» (ibid).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 624624 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 625

ISAF’s Deputy Director ACE, Air Commodore Sean M. Bell,13 fremholder det samme: «in a country where we laden our troops with body armour, they do not speak the language or understand intimately the culture of the land – the only advantage our troops have is airpower, for which the insur- gents have no military answer». Ved å gi nærstøtte (CAS) til bakkestyrkene sørger luftmakten for at «NATO’s casualty numbers stay low enough to maintain NATO’s presence in Afghanistan» (Bell 2007). Dette er for øvrig mye likt tenkningen i Kosovo for ti år siden: også den gang var anvendelsen av luftmakt i større grad tilpasset behovet for å ivareta egen vilje til å fortsette krigen – noe man anså som forutsetningen for å kunne lykkes på sikt – enn hvordan anvendelsen ville virke på fi enden (Henriksen 2007). Prisen en så langt har betalt for denne strategien er en grad av feilbom- bing og kollateral skade som gjør at sivile rammes relativt hardt. Det man vinner på en slik strategi når det gjelder å bidra til å holde egne tapstall nede og derved styrket mulighet for tilstedeværelse, risikerer man å tape ved at man skader afghanske sivile og deres eiendom i en utstrekning som egen og afghansk populasjon ikke fi nner akseptabel. NATO er smertelig klar over denne dynamikken. NATOs generalse- kretær understreker den avgjørende betydning det har å håndtere nettopp denne problemstillingen: «it is imperative that we reduce the loss of inno- cent civilian life and damage to civilian property. If we do not, then we risk losing the support that we continue to receive from the vast majority of people in Afghanistan» (Scheff er 2007). Denne problematikken er sammensatt. Generalmajor Eikelboom,14 som gikk av som luftkommandør i ISAF i november 2008, påpeker at det kan være vanskelig nok for trenet personell å fastslå hvorvidt et våpen som detonerer kommer fra et fl y du normalt ikke ser, eller fra et bakkebasert våpensystem. Hvorvidt det som rapporteres som luftangrep faktisk er luft- angrep eller noe annet, er derfor én potensiell feilkilde (Eikelboom 2009). ISAF’s ACE Chief Combat Operations, oberst Seth Bretscher,15 poeng- terer: «NATO needs to improve on the public aff airs side of this issue. There is a growing frustration among many Allied offi cers concerning this issue». Han bestrider sterkt Associated Press’ tapstall forårsaket av NATO, og hevder mange offi serer føler at journalister for ofte trykker slike sivile tapstall uten å sjekke fakta grundig nok. Han hevder at journalistene

13 Air Commodore Sean M. Bell tiltrådte som Deputy Director of ISAF’s Air Coordination Element (ACE) i oktober 2007, og holdt denne stillingen frem til sommeren 2008. 14 Generalmajor Jouke Eikelboom tjenestegjorde som ISAF Director Air Coordination Element (ACE), som er den stillingen som tidligere het DCOM AIR – altså luftkommandøren i ISAF. Han holdt denne stillingen i perioden januar–november 2008. 15 Oberst Bretscher har tjenestegjort i Afghanistan (OEF) i periodene 2001–2002, 2004–2005, og som ISAF Air Coordination Element Chief Combat Ops i perioden 2007–2008.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 625625 119.10.099.10.09 10.3210.32 626 Dag Henriksen

«seem to have little awareness of insurgent tactics of consciously placing themselves among civilians to avoid air strikes, or exaggerate and exploit the «civilian casualty card» if we do strike» (Bretscher 2007). Det er imidlertid liten tvil om at sivile tapstall som en konsekvens av fl yangrep er et betydelig problem for ISAF og måten krigen føres på. Til tross for at en har fokusert på dette tidligere, også i direktivs form, utga Commander ISAF det såkalte «Tactical Directive» høsten 2008, som setter fokus nettopp på problemet med feilbombing og kollateral skade, og har satt opp konkrete tiltak for å redusere dette (Eikelboom 2009). General McChrystal synes å forsterke dette fokuset ytterligere etter at han overtok som øverstkommanderende i Afghanistan.

II: Konfl iktens natur De fl este observatører forstår at målene en har i Afghanistan bare kan vin- nes gjennom en kombinasjon av sivile og militære faktorer. Hvorvidt den britiske general Sir Rupert Smith i sin bok The Utility of Force hadde rett når han hevdet at «war as a massive deciding event in a dispute in interna- tional aff airs: such war no longer exists» (Smith 2005), er vanskelig å vur- dere. Men det synes i alle fall som om det er bred enighet i NATO om at så er tilfellet i Afghanistan. NATOs generalsekretær har eksplisitt poengtert at «success in Afghanistan will never be achieved through a military victory – overall success will depend on reconstruction and development – it will depend on jobs, electricity, roads, schools and teachers» (Scheff er 2007). ISAFs luftmilitære lederskap argumenterer for det samme, og sier: «there is no purely military solution to the problems in Afghanistan. Military force only sets the conditions for security, development and governance – the comprehensive approach» (Meulman 2007). I et intervju med Sunday Times i oktober 2008 sier den avtroppende øverstkommanderende for de britiske troppene i Afghanistan, brigader Mark Carleton-Smith, likeledes at «we can’t defeat Taleban […] What we need is suffi cient troops to contain the insurgency to a level where it is not a strategic threat to the longevity of the elected Government» (Coghlan & Evans 2008). Ifølge forsvarssjefen, general Sverre Diesen, kompenserer opprørerne sin teknologiske underle- genhet – relativ i forhold til USA og ISAF – med en sterkere vilje til å ta tap og en persepsjon av at tiden er på deres side. De har ingen ambisjon om å vinne krigen militært mot USA og ISAF – noe de ikke trenger. Klassisk geriljakrigsteori tilsier at dersom de unngår å tape, vil det internasjonale samfunn til slutt gi opp og trekke seg ut:

Dermed kan heller ikke vi forutsette at vi skal kunne beseire Taliban i tradisjo- nell, taktisk forstand, noe mer enn de kan håpe å beseire oss. Men i likhet med

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 626626 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 627

dem er heller ikke vi avhengig av det. Den strategiske målsetting med en counter- insurgency kampanje er ikke å slå motstanderen militært, men å holde ham nede i tilstrekkelig grad til at han ikke greier å ødelegge det som skjer parallelt med de militære operasjonene – nemlig oppbyggingen av et samfunn som er velordnet og stabilt nok til at geriljabevegelsen taper den politiske kampen om befolkningens oppslutning og støtte (Diesen 2008).

En av de sentrale teoretikerne innen «counterinsurgency warfare», David Galula, hevder at forskjellen mellom konvensjonell krigføring og et «insur- gency» knytter seg til at alle parter i konvensjonelle kriger har noenlunde samme opplevelse/erfaring – mens

the contestants in an insurgency fi ght diff erent wars conducted under diff erent rules. An insurgent force has comparatively few weapons and no army; if it openly appears on the same battlefi eld as the counterinsurgency force, it will be defeated. What it does have is political control over at least some of the population and, as a result, a shield from behind which to strike its conventional opponent at will (Galula 2006).

Dette er i samsvar med den virkelighetsbeskrivelse ISAFs tidligere luft- kommandør gir. Generalmajor Meulman hevder at NATO kjemper en typisk «counter-insurgency (COIN) war» i Afghanistan. Siden motstande- ren ikke har kapasitet til å møte NATO i åpen kamp med større styrker, har de adoptert mer tradisjonelle «irregular revolutionary warfare strategies». Strategien er ofte delt i tre faser: (1) en første fase hvor opprørerne ikke føler seg sterke nok til å møte motstanderen direkte, og derfor velger å kjøpe seg tid og rom for å bygge opp egen styrke; (2) andre fase inntrer når de føler seg like sterke som motstanderen på bakken, men fortsatt ikke sterke nok til å møte ham i større trefninger; og (3) tredje fase når opprørerne føler seg sterke nok til å møte motstanderen konvensjonelt på slagmarken.16 Ifølge Meulman opplever NATO i dag en fase 2-situasjon i Afghanistan. De har forsøkt å møte NATO konvensjonelt på slagmarken noen ganger, noe som viser at de føler seg militært sterke (fase 3), men i disse situasjonene har de vist at de ikke er sterke nok militært til å forfølge en slik strategi. Derfor benytter de seg av «the poor man’s weapons of Improvised Explosive Devi- ces (IEDs), ambushes and kidnappings» (Meulman 2007). Dagens anvendelse av luftmakt må derfor ses i lys av konfl iktens natur. Topografi en og motstanderens taktikk muliggjør at opprørerne i stor grad

16 Her bør vel nevnes at inndelingen blant annet minner om Mao Tse-Tungs klassiske gerilja- krigstenkning, og derfor kan sies å beskrive en mer generell karakter for denne type krigføring enn de spesielle karaktertrekk ved opprørsgruppene i Afghanistan. For mer om Maos tenkn- ing, se Tsetung 1978.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 627627 119.10.099.10.09 10.3210.32 628 Dag Henriksen

kan velge tid og sted for sine angrep – noe som gjør det vanskelig for bakke- styrker å kontrollere store deler av Afghanistan. Luftmaktens fl eksibilitet, rekkevidde, hastighet og ildkraft bidrar til å kompensere for denne ulem- pen, og representerer et militært virkemiddel som gjør at motstanderen ikke ser seg tjent med å endre sin taktikk og i større grad utfordrer våre bakkestyrker i større forband. De vet at dette vil representere relativt enkle mål for de ulike luftmaktsressursene. Samtidig vet en at et avgjørende militært slag/gjennombrudd som vil vinne krigen i Afghanistan ikke er mulig i denne type konfl ikter – og at ambisjonen derfor er å operere på en måte som gjør at vi kan være i Afg- hanistan over tid. Derfor har den skarpe delen av luftmakten i stor utstrek- ning hatt som hovedfunksjon å sørge for at opprørerne som utfordrer oss militært på bakken eff ektivt elimineres.

III: Planleggingsprosessen i ISAF En annen forklaring på hvorfor luftmakt anvendes som den gjør i Afghanis- tan, er knyttet til den interne planleggingsprosessen i ISAF – en faktor som har representert en bekymring for det luftmilitære lederskapet over tid. For å forstå luftmaktsbruken i Afghanistan, må man forstå at bakkeope- rasjoner har vært hovedfokuset i denne operasjonen, eller det generalma- jor Meulman kaller en «land-centric operation» (Meulman 2007). En klas- sisk «counter-insurgency operation» gir mange gode grunner til å fokusere på bakkeoperasjoner: det er der opprørerne er, og det er der muligheten til å vinne «the hearts and minds» til den afghanske populasjonen er størst. Men logisk burde den overordnede ambisjonen være å utnytte det militære potensialet i størst mulig grad i forhold til å nå den overordnede målset- tingen om å øke sikkerheten i Afghanistan. Å gi nærstøtte (CAS) til bakke- styrker kan ofte være den klokeste anvendelsen av ressursene, men det har i altfor liten grad vært fokusert på hvilken eff ekt luftmakten kan bidra med ut over rollen som nærstøtte (CAS). Det burde i større grad være et spørs- mål om fordeling av ressursene, hvor operasjoner ut over nærstøtte poten- sielt kan være en bedre utnyttelse av ressursene for å nå de mer overord- nede målsettingene i Afghanistan. ISAFs luftmilitære lederskap påpeker at en slik helhetlig vurdering i mindre grad har vært dominerende. Mønsteret har blitt såpass tydelig, og bruken av nærstøtte (CAS) har blitt erfart såpass eff ektiv av bakkestyrkene, at det over tid har representert en utfordring for det luftmilitære lederskapet å få gjennomslag for en sterkere helhetstenk- ning rundt anvendelsen av luftmakt. Air Commodore Bell forklarer:

Close Air Support (CAS) is my 9’iron in my golf bag. I have a lot of other clubs in my golf bag, but there is only one that is recognized by the people in the theatre. And yet,

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 628628 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 629

I think the other clubs could be very, very eff ective if we could bring them to bear pro- perly. We have been slow to exploit the full spectrum of airpower’s asymmetric advan- tage, but it is an issue we are working very hard every day to improve (Bell 2007).

Generalmajor Meulman påpeker at luftmakten ikke er i teatret for å støtte bakkestyrkene med nærstøtte, men å bidra til å nå NATOs Joint Force Commander’s målsettinger i Afghanistan. Så i stedet for å be om den eff ek- ten en ønsker å oppnå, og deretter spørre luftmaktmiljøene om hvordan disse eff ektene best kan oppnås, blir en i hovedsak bedt om å stille med plattformer – vi trenger to F-16 eller én B-1 – som kan gi nærstøtte når det trengs. Generalmajor Meulman hevder det luftmilitære lederskapet må kjempe hver dag for å bli hørt i Afghanistan, for derigjennom å kunne åpne perspektivene i forhold til hvordan luftmakten best kan utnyttes (Meulman 2007). Den fundamentale forskjellen mellom luft- og landstyrker i Afghanis- tan ifølge Meulman, «is that land forces do decentralized planning and decentralised execution, while air forces do centralized planning and decentralised execution» (ibid). Denne strukturen bidrar til å opprettholde det nokså begrensede perspektivet på hvordan luftmakten bør utnyttes, fordi bakkekampanjenes planlegging utføres i stor grad av de respektive bakkestyrkene [Task Forces] innen hver region – med dertil mangelfull til- gang på luftmaktskompetanse. «The answer lies in creating Air Planning Teams, which have proved eff ective during the fi rst half of 2008. We gather air experts before an operation, listen to what the challenge is and then go off and try to integrate all the eff ects» (Bell 2007). I likhet med generalmajor Eikelboom (Eikelboom 2009) hevder Air Commodore Bell at dette har bedret seg i 2008, men at en ikke er i mål ennå:

Since COIN [counter-insurgency] seems to imply a land-dominated battle space, Air Power is often considered more of an afterthought – yet in reality, since it represents the single military asymmetric advantage available to the coalition, air and space power must be exploited fully if we are to maximise our eff ectiveness. We must not simply off er a shop window to our land colleagues and provide available air – we must provide integrated air, and demonstrate just how eff ective a truly integrated plan can be (Bell 2007).

Sett i forhold til anvendelsen av luftmakt i Afghanistan, medfører altså det mer overordnede og til dels institusjonaliserte fokus på bakkeoperasjoner, kombinert med den planleggingsprosess som har vært etablert over tid, at luftmakt i stor grad har blitt sett på som et støttevåpen for landstyrkene – noe som bidrar til å forklare hvorfor rollen som nærstøtte (CAS) har vært så dominerende over tid i Afghanistan.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 629629 119.10.099.10.09 10.3210.32 630 Dag Henriksen

IV: Tid En viktig faktor å merke seg for å forstå anvendelsen av luftmakt i Afgha- nistan i dag, knytter seg til den begrensede tidsperiode dagens situasjon har vært rådende. Selv om luftmakten i den amerikansk-dominerte OEF har operert i hele Afghanistan siden 2001, har ikke dette vært situasjonen for NATO før inntil relativt nylig. NATO overtok ansvaret for Sør-Afghanistan i juli 2006, og Øst-Afghanistan i oktober 2006. Som Meulman påpeker: «The use of airpower before October 2006 was a completely diff erent situation for NATO – after that, the nature of the mission and the confl ict changed radically» (Meulman 2007). Ildprøven kom med den første store operasjo- nen sommeren 2006 – Operasjon Medusa – etter at NATO overtok ansvaret for Sør-Afghanistan. Operasjonen som fokuserte på et Taliban-kontrollert område vest av Kandahar, viste at dersom en skulle lede disse operasjonene på en profesjonell måte, måtte en del strukturer endres. Nettoresultatet var opprettelsen av Air Coordination Element og derigjennom funksjonaliteten til å utføre komplekse luftoperasjoner. En fl yttet Air Support Operations Cen- tre (ASOC) fra den amerikanske fl ybasen Bagram utenfor Kabul og eta- blerte denne som en operativ kapasitet i ISAFs hovedkvarter – og sørget derved for at evnen til å koordinere og utføre komplekse luftoperasjoner på en fl eksibel og eff ektiv måte ble muliggjort fra ISAFs hovedkvarter tidlig i 2007, noe som tidligere ikke hadde vært mulig. Gjennom hele 2007 og 2008 har en sett en kontinuerlig forbedring av ISAFs mulighet til å utnytte dette potensialet ved å raffi nere systemet for å motta forespørsler om luft- støtte, felles målutvelgelse og koordinering av ressursene (ibid). Dersom man forsøker å forstå dagens bruk av luftmakt, må en være klar over de imponerende fremskritt som er gjort, hvor en teknologisk og prosedyremessig innen deler av operasjonsspekteret har etablert en mili- tær profesjonalitet som verden knapt har sett maken til. Men en skal også være klar over den begrensede erfaring ISAF har hatt med planlegging og koordinering av luftoperasjoner i hele Afghanistan. Dette kan bidra til å for- klare hvorfor luftmakten i større grad enn ønskelig har blitt et støttevåpen til bakkestyrkene, og i mindre grad har hatt evne og kapasitet til å integrere hele/deler av de ulike planleggingsprosessene i Afghanistan for å utnytte et bredere spekter av luftmaktens potensial.

V: Begrenset teoretisk tradisjon Et annet forhold som påvirker måten vi så langt har anvendt luftmakt på i Afghanistan, knytter seg til en begrenset teoretisk/intellektuell tradisjon innen luftmaktsmiljøet – spesielt i forhold til konfl ikter i det lavere sjikt av intensitetsspekteret av den typen vi ser i Afghanistan i dag («counter-insur- gency»). En har over tid hatt en bedriftskultur i de respektive luftforsvar

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 630630 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 631

hvor fokuset i stor grad har vært på den taktiske kompetansen – det har generelt vært fagmannen som har stått i fokus, og ikke tenkeren. Autorite- ten i fagmiljøene har i langt sterkere grad vært knyttet opp mot hvor dyktig en er i luftkamp eller andre operative situasjoner på det taktiske nivå, sna- rere enn ens militærteoretiske evner eller luftmaktteoretiske forståelse på det operasjonelle og/eller strategiske nivå i forhold til hvordan kriger kan vinnes (Builder 1994; Drew 1997; Olsen 2007). I Afghanistan er den dominerende aktøren USA. De bidrar med nesten all etterretnings-, overvåknings- og rekognoseringskapasitet, og den store majoritet av luft-til-bakke kapasiteten (HRW 2008). En slik amerikansk dominans passer inn i det generelle bildet vi har sett de siste 20 årene. De var overveldende dominerende i den første Golfkrigen i 1991, bidro med klart mest ressurser i Bosnia 1995, og bidro med større ressurser enn alle andre NATO-medlemmer til sammen i Kosovo 1999. På grunn av sin dominerende ressurstilgang, sin dominans i de militære organisasjoner som leder operasjonene, og følgelig den doktrinelle innfl ytelse som dette medfører – har amerikansk tenkning rundt anvendelsen av luftmakt hatt en dominerende innfl ytelse de siste tjue årene. Det er derfor naturlig å ta utgangspunkt i amerikansk tenkning i denne perioden for å forstå hvorfor maktanvendelsen blir som den blir. Det kan her legges til at amerikansk tenkning etter den første Golfkrigen i 1991 i liten grad har vært utfordret innen NATO i denne perioden, og at det er liten grunn til å tro at den teore- tiske/intellektuelle tradisjonen som beskrives har vært spesielt annerledes i andre land – Norge er neppe noe unntak. Ressurser, utdanning, trening og utstyr har i USA etter 2. verdenskrig generelt vært fokusert mot å vinne den større høyintensitetskrigen mot Warszawapakten (NATO), og etter den kalde krigens slutt, å vinne en høy- intensitetskrig i Midtøsten eller på den koreanske halvøy som et ledd i deres Major Regional Contingency strategi.17 Ressurser, utdanning, trening og utstyr til å vinne den mer begrensede konfl ikten i den lavere delen av intensitetsspekteret – som for eksempel «counter-insurgency operations» av den typen vi ser i Afghanistan – har vært langt mer begrenset. Dette anses av mange som uheldig fordi «conventional armies are not well suited to the demands of counterinsurgency. The fi repower on which they pride themselves cannot be leveraged against an insurgent; in fact, an almost entirely diff erent orientation is necessary» (Galula 2006). Professor Dennis Drew, som var en av hovedarkitektene bak den første US Air Force (USAF) doktrinen etter den første Golfkrigen i 1991 (utgitt i

17 Major Regional Contingency-strategien gikk ut på at USA skulle være dimensjonert for å håndtere to større konfl ikter tilnærmet samtidig, slik at én potensiell fi ende ikke skulle utfordre USA dersom de havnet i en annen militær konfl ikt. Fokuset lå her på å ivareta sin avtalefestede forpliktelse til å forsvare Sør-Korea, og samtidig ha kapasitet til å håndtere en konfl ikt i Midtøsten (Clark 2001: 46–47).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 631631 119.10.099.10.09 10.3210.32 632 Dag Henriksen

1992), hevder at USAF har ignorert denne type konfl ikter og foretrukket å se på dem som kun en mindre utgave av den store konvensjonelle høy- intensitetskrigen. Professor Drew, i likhet med de fl este som har studert denne type konfl ikter, hevder imidlertid at lavintensitetskonfl ikter er kva- litativt annerledes enn den konvensjonelle storkrigen, og at ulikhetene i for liten grad har vært i fokus innen den amerikanske luftmaktsteoretiske tradisjonen. Drew hevder at årsaken til denne manglende dimensjonen innen amerikansk tenkning er at:

US airmen have long been known for their fascination with technology and the mental toughness required to press home a bombing attack against fi erce resistance or to outduel an enemy fi ghter. But they have never been known for their academic inquisitiveness, their devotion to the study of the art of war, or their contributions to the theory of airpower. Instead, American airmen have remained «doers» rather than introspective «thinkers» (Drew 1997: 321).

På 90-tallet representerte Golfkrigen i 1991 selve «gullstandarden» for hvor- dan luftmakten burde anvendes innen US Air Force – en konfl ikt mange mente synliggjorde luftmaktens potensial som det foretrukne militære vir- kemiddel for å oppnå begrensede politiske målsettinger. Luftmakten skulle brukes strategisk, med overveldende kraft mot strategiske mål. Med kon- septer som «Eff ects-based Operations» (EBO) og «Shock and Awe» skulle motstanderens politiske og militære lederskap paralyseres til å akseptere «vår» vilje. Det var med dette utgangspunkt luftkommandøren i Kosovokri- gen, generalløytnant Michael C. Short, tilnærmet seg konfl ikten i Kosovo i 1998–99. Golfkrigen hadde vist hvordan dette burde gjøres:

[Operation Desert Storm] was in my mind a perfect example of how air power should be used […] On the fi rst day or the fi rst night of the war, you attack the enemy with incredible speed and incredible violence. Violence that he could never have imagined […] to shock him into inaction until he is paralysed […] That was how I thought airpower should be used in Serbia (Short 2001).

Generalløytnant Shorts perspektiv på maktanvendelse i 1999 ble ikke etter- fulgt av politiske årsaker. Å tilnærme seg en svært politisk sensitiv konfl ikt med en strategi med fokus på å smadre motstanderen, fremstod i overkant simplistisk. Drøyt to år etter Kosovokrigen, 11. september 2001, var dette det domi- nerende synet i US Air Force i forhold til hvordan luftmakt burde benyt- tes – hardt og massivt. Selv om konseptet med en eff ektbasert tilnærming (EBO) inkluderer et bredere fokus på eff ekt – også systemer som bidrar med andre faktorer enn skarpe våpen – så har massiv våpenlevering vært

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 632632 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 633

en sentral og integrert del av den amerikanske tenkningen rundt anven- delsen av luftmakt. Begrepet «Shock and Awe» fi kk følgelig betydelig gjen- nomslag i den andre Golfkrigen i 2003 (CNN 2003). Luftmaktsmiljøet har med andre ord over tid generelt hatt en begrenset teoretisk/intellektuell tradisjon for å knytte anvendelsen av luftmakt til bre- dere og mer overbyggende strategier for å lykkes i kompliserte scenarier – kanskje spesielt i forhold til lavintensitetskonfl ikter av den type vi fi nner i Afghanistan. Dette påvirker måten USA og ISAF opererer på i Afghani- stan i dag, for som generalmajor Meulman påpeker: «airpower in Afgha- nistan doesn’t follow the traditional line of air campaigning. This is not about achieving air superiority and then going for an Off ensive Counter Air (OCA) campaign and strategic bombing. This is not a typical air cam- paign. Airpower in counter-insurgency is diff erent» (Meulman 2007). Air Commodore Bell påpeker at luftmaktsmiljøet egentlig ikke har greid å til- passe seg «counter-insurgency»-operasjonene i Afghanistan:

The threat in counterinsurgency is one man. He is a man dressed as a normal man. He has a mobile phone, maybe a laptop, an AK-47 and he sits on the back of a don- key. Is any of our airpower specialized equipment tailored for that particular threat? I don’t think the answer to that is «yes». We have equipment and doctrines for tack- ling high-end wars, but adapting all of this high-tech capability that is optimised for dealing with massed tanks and armies – to dealing with the man on the donkey with a laptop and a mobile phone, is a signifi cant challenge (Bell 2007).

Air Commodore Bell innrømmer at det er én ting å ha luftmaktens ulike kapasiteter tilgjengelig – å forstå hvordan disse bør integreres for å oppnå ønsket eff ekt, er en ganske annen historie: «The fact is that we are not doing a good job in communicating airpower’s potential to the other ser- vices, and to be honest – although progress has been made – we are not all that good in understanding this potential ourselves» (ibid). Sjefen for strategidivisjonen i US Central Command’s luftoperasjonssenter (CAOC) i Qatar, oberstløytnant William «Bill» Pinter,18 hevder at luftmaktsmiljøet stadig forbedrer seg i forhold til dette (Pinter 2008). Dette til tross, en US Air Force rapport poengterte rundt årsskiftet 2007/2008:

The US Air Force needs to reassess its capabilities across the spectrum of confl ict and recognize the limitations resident within its current force construct towards irregular warfare (IW) […] US Air Force doctrine and theatre command and con- trol were designed to defeat conventional forces and fi eld armies in major combat operations (MCO) […] Simply put, the US Air Force has not developed a compre-

18 Oberstløytnant Pinter var i 2008 Director of the Combined Air Operations Centre’s Strategy Divi- sion på Al Udeid Air Base i Qatar, som koordinerer luftoperasjoner i både Afghanistan og Irak.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 633633 119.10.099.10.09 10.3210.32 634 Dag Henriksen

hensive strategy [that] directly addresses how the US Air Force should organize, train and equip, and employ forces in irregular warfare and counter-insurgency environments (United States Central Command Air Forces 2007).

Luftmakten i Afghanistan i dag preges i første rekke av å støtte egne bak- kestyrker. Afghanistans topografi og opprørernes taktikk gjør det vanskelig for bakkestyrkene å kontrollere store deler av Afghanistan, og luftmaktens hastighet, rekkevidde og ildkraft bidrar til å kompensere denne ulempen. I forhold til å operere i konfl ikter av den typen vi ser i Afghanistan i dag, har luftmaktsmiljøet en begrenset teoretisk/intellektuell tradisjon å støtte seg på når en skal utvikle taktikker og strategier for å påvirke opprørerne. Litt spissformulert kan en si at den noe begrensede teoretiske tradisjon som fi nnes, har fokusert på høyintensitetskrigen, som i mindre grad har gitt et fruktbart grunnlag for å tilnærme seg situasjonen i Afghanistan.

Avsluttende kommentarer

Mange militære og sivile aktører påpeker at noen av de mest sentrale utfor- dringene en står ovenfor i Afghanistan i dag ligger utenfor det militære påvirkningsdomenet. Denne artikkelens fokus på luftmaktens anvendelse representerer slik sett et noe smalt perspektiv. Men som et ledd i den mili- tære komponenten som skal bidra til sikkerhet i Afghanistan, spiller luft- makten en sentral rolle. Argumentene fra ISAFs luftmilitære ledelse har synliggjort at den skarpe anvendelsen av luftmakt over tid har spilt en mer reaktiv rolle som nærstøtte enn de har ønsket. Det har vært nødvendig å bistå bakkestyrker med nærstøtte i betydelig utstrekning, og det bør en naturligvis fortsette å gjøre, men potensialet for å utnytte ressursene også til andre og mer proaktive formål kan bidra til å forløse større deler av luft- maktens potensial på en måte som totalt sett vil bidra til å øke sikkerheten i Afghanistan. Generalmajor Meulman påpeker eksempelvis at den faktoren som dreper fl est allierte soldater og afghanske sivile, er motstanderens såkalte Improvised Explosive Devices (IEDs). Ved å fokusere mer på å redusere denne trusselen ved å integrere etterretnings-, overvåknings- og rekog- noseringskapasiteter (ISR), elektronisk krigføringsplattformer og andre etterretningskilder på bakken, kan IED-trusselen reduseres betydelig: «This is what we are currently working hard to improve in the theatre. We need, however, to balance being too focused on the re-active «defence» – for instance countering the dangerous threats of IEDs – by maintaining a degree of «off ence» by exploiting the full spectrum of capabilities availa- ble» (Meulman 2007; Bell 2007).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 634634 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 635

En annen faktor er strømmen av våpen og «insurgents» som krysser grensa til Afghanistan fra omkringliggende stater – spesielt fra Pakis- tan. Ifølge oberst Bretscher burde luftkomponenten bli gitt ansvaret for å overvåke og kontrollere de omfattende grenseområdene i større grad – på samme måte som luftkomponenten ble gitt ansvaret for å lokalisere og ødelegge Iraks SCUD-missiler i Vest-Irak under Operation Iraqi Freedom i 2003. Gjennom å integrere ulike kapasiteter som opererer i luften og i rommet, øke omfanget av etterretnings-, overvåknings- og rekognoserings- kapasiteter (ISR) i det afghanske teatret, og styrke samarbeidet og koordi- neringen opp mot bakkestyrker som raskt kan rykke ut der en ser uønsket grensepassering, kan fl yten av «insurgents» og materiell inn i Afghanistan bli betydelig redusert. Oberst Bretscher påpeker imidlertid at siden ope- rasjonen er så landsentrert som den er, så er «any thought of airmen and airpower being «lead» and «supported» command for counter-border ope- rations currently immediately dismissed» (Bretscher 2007). Et tredje eksempel for å utnytte luftmakten i større grad, er å fokusere enda mer ressurser på motstanderens lederskap – med andre ord styrke kapasiteten til Dynamic Targeting (DT). Generalmajor Meulman argu- menterer for at i likhet med mer konvensjonelle kriger, fi nnes det nøk- kelpersonell i motstanderens lederskap også i såkalte «counter-insurgency operations». Dersom NATO/ISAF forbedret sin evne til å skille det mest innfl ytelsesrike lederskapet (såkalt «Tier 1 Leadership») fra de mindre inn- fl ytelsesrike lederne (henholdsvis «Tier 2, Tier 3 and Tier 4 Leadership»), ville en neppe stanse motstanderen, men en ville kunne forstyrre hans kapasitet og påvirke hans mulighet til å operere på bakken i Afghanistan: «This is the asymmetric capacity that we brought on the opponent. This is our asymmetric approach the way the insurgent approaches it. Airpower can often fi nd and keep track of the insurgents, and although we try to use organic army assets primarily (direct and indirect fi re), airpower very often makes the diff erence» (Meulman 2007). Et eksempel på denne type opp- drag kan kanskje være det amerikanske angrepet med en såkalt «unman- ned aerial vehicle (UAV)» i august 2009, som synes å ha tatt livet av den fremste lederen for det såkalte «Pakistanske Taliban», Baitullah Mehsud (The New York Times 2009b). Hva som skal til for å lykkes i Afghanistan er en sammensatt problem- stilling. Delvis ligger svaret på dette hos Pakistan og deres vilje og evne til å hindre fl yten av våpen og materiell inn i Afgha nistan – og deres vilje og evne til å unngå at opprørerne benytter Pakistan som et fristed og oppmar- sjområde for angrep i Afghanistan. Her har Pakistan iverksatt en off ensiv våren og sommeren 2009 som det blir spennende å følge videre gjennom- føring og konsekvens av de neste månedene/årene. Samtidig må en i langt større grad lykkes med oppbyggingen av det sivile samfunn i Afghanistan, og mange argumenterer for at FN er den eneste organisasjonen som har

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 635635 119.10.099.10.09 10.3210.32 636 Dag Henriksen

bredde og legitimitet til å assistere den afghanske regjering i å oppnå nett- opp dette. Videre synes det som om en sentral utfordring blir å engasjere og bygge allianser med motstandere, slik en til dels har gjort i Irak. Fotini Christia og Michael Semple er inne på et sentralt poeng for fremtidens håndtering av situasjonen i Afghanistan når de skriver:

What is required instead is a nimble, sophisticated political campaign that is built on a proper understanding of the nature of the insurgency and that, combined with the reconciliation eff orts of the Afghan government, the United States’ NATO allies, and Pakistan, enables insurgent commanders and their supporters to realign with the Afghan government. The overriding lesson of the U.S. experience in Iraq – fi rst its failures and more recently its successes – is that no occupying power can hope to quash an insurgency by killing and capturing its way to victory. It must make friends, especially among its enemies (Christia and Semple 2009).

Kanskje kan en argumentere for at President Karzais valgkamp og allianse- bygging i 2009 er et ledd i en slik utvikling (?) Det internasjonale samfunn synes ikke å lykkes tilstrekkelig i Afgha- nistan, og det synes derfor som om den langsiktige strategien er redusert til å utstyre, trene og utdanne de afghanske sikkerhetsstyrkene slik at de selv kan overta jobben med å besørge sikkerheten i eget land. Det er NATOs billett ut av et engasjement som virker stadig mer ugreit. I 2007 sa den belgiske utenriksministeren, Karel De Gucht, at ISAF verken kunne eller burde bli værende i Afghanistan i fl ere tiår, og at «an exit-strategy» burde inkludere å trene og utstyre den afghanske hæren (ANA) (De Gucht 2007). Ett år senere argumenterer forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen for at «trening av den afghanske hæren faktisk er det høyest prioriterte området når ISAF styrkes» (Strøm-Erichsen 2008). På NATO-toppmøtet i Bucuresti i mars 2008 ble det utarbeidet et strategidokument som sa at NATO forpliktet seg til å sende fl ere team som kunne trene, utdanne og utvide den afghanske hæren (ANA) til en eff ektiv kamporganisasjon på 80 000 soldater innen 2010 – og anså en slik utvikling som nøkkelen til en nedjustering av ISAFs engasjement (Ames 2008). I september 2009 bekrefter Storbritannias statsminister Gordon Brown at å la afghanske styrker overta større deler av ansvaret for sikkerheten, samtidig som kvali- teten i det afghanske lederskapet styrkes «is the basis of our strategy and it is the basis of the American strategy as well» (The Independent 2009). Spørsmålet blir da hvordan luftmaktsdimensjonen skal ivaretas i frem- tiden. Det internasjonale samfunn har begynt å gjenoppbygge Afghan Nati- onal Army Air Corps (ANAAC), og dets rolle kan bli en viktig komponent i fremtiden. Hvilken form og ambisjon skal et slikt luftforsvar ha? Bør det bygges etter vestlig modell med høyteknologi, kampfl y og de kapasiteter som – uten sammenlikning med dagens situasjon (USA/NATO) – gir en

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 636636 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 637

asymmetrisk fordel mot en motstander mange frykter vil reise seg i enda større grad når USA og NATO en gang i fremtiden trekker seg ut? Sosial- antropologen Fredrik Barth påpeker imidlertid at dette vil være et feilgrep:

Da vil de måtte kjempe en asymmetrisk krig mot sine motstandere, med droner og fl y mot en fi ende som gjemmer seg blant sin egen befolkning – på grunn av den nye hærens trening og utrustning. Den «overlegne» teknologien som de interna- sjonale rådgiverne vil gi afghanerne – som de [afghanerne] altså ikke har råd til selv – har jo allerede vist seg lite egnet for den krigen som føres […] For amerikanske og norske tropper må kamper i Afghanistan foregå i en fremmed verden som de vet lite om og hvor de ikke kan tolke de tusen tegn som bare er forståelige for lokale folk. En afghansk hær må legge vekt på sin beherskelse av nettopp slik kunnskap. Uten det er den maktesløs (Barth 2008: 69–70).

Barth er inne på et viktig poeng, men sannsynligvis trenger det ikke være snakk om et «enten-eller», men en mellomting hvor legitimiteten i befolk- ningen og lokal kunnskap ivaretas, og hvor en også styrker Afghan National Army Air Corps i en slik grad at de potensielt kan utnytte deler av de forde- ler luftmakten kan tilby (fl eksibilitet, høyde, hastighet og ildkraft) når dette anses påkrevet. Luftmakt løser ikke problemene i Afghanistan. Men i dag er det utenke- lig å fortsette den internasjonale militære tilstedeværelsen uten tilgang på omfattende luftmilitære ressurser generelt, og luftmakt i nærstøtterollen (CAS) spesielt. Rent militært er det nok betydelig gevinst å hente når det gjelder å koordinere de totale luftmilitære ressursene mer helhetlig, men behovet for nærstøtte er en nødvendighet en må forholde seg til. Og det vet motstanderen. For det er et slags skjebnefellesskap mellom anvendel- sen av luftmakt i Afghanistan og den fremtidige strategiske løsningen på konfl ikten. Litt spissformulert kan en si at luftmakten, sammen med bak- kestyrkene, gir et strategisk handlingsrom til å fi nne løsninger som kan lykkes på sikt – men også, om en vinkler det annerledes, bidrar til å opp- rettholde en strategi som er feilslått. Luftmakten muliggjør fortsatt militær tilstedeværelse i en god del år ennå, selv om en ikke skulle komme nær- mere en ønsket helhetlig løsning på situasjonen i Afghanistan. Men dette handlingsrommet synes å reduseres gradvis. Dilemmaet er: reduserer en luftmakt i nærstøtterollen (CAS) vil egne tapstall stige, og viljen til å sende styrker til Afghanistan reduseres. Fortsetter en som nå, vil viljen til å bidra også reduseres, fordi graden av feilbombing og påfølgende tap av sivile liv i Afghanistan er vanskelig/umulig å forsvare for både afghansk og hjemlig opinion. At det luftmilitære fagmiljøet ikke har vært analytisk forutseende nok til å forstå kompleksiteten i COIN-operasjoner, og utviklet utdanning, trening og doktriner som i langt større grad har hatt fl eksibilitet nok til å håndtere situasjoner som Afghanistan bedre, er et forhold fagmiljøene må

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 637637 119.10.099.10.09 10.3210.32 638 Dag Henriksen

ta innover seg i betydelig grad. Og selv om en lenge har vært bekymret for feilbombing, er det symptomatisk for anvendelsen av luftmakt i Afghanis- tan at det tok syv år før det kom et «Tactical Directive» med institusjonell kraft bak for, forhåpentligvis, å redusere graden av feilbombing. I dag synes det ekstremt vanskelig å bryte ut av det tidligere nevnte dilemma. En kunne akseptert større risiko for egne styrker, og derigjen- nom etablert prosedyrer som både ville redusert omfanget av CAS og sam- tidig redusert graden av feilbombing. Denne risikoen er de fl este nasjo- nene i NATO ikke villig til å ta – sannsynligvis fordi en totalt sett vurderer de politiske kostnadene ved å ta en slik risiko for større enn ved å la være. I dag har derfor anvendelsen av luftmakt et betydelig element av utmat- telseskrig, eller «attrition warfare» i seg fordi luftmakten i stor utstrekning har hatt som hovedfunksjon å sørge for at opprørerne som utfordrer oss militært på bakken eff ektivt elimineres. Det bidrar til fortsatt tilstedevæ- relse, men i forhold til å bidra til å lykkes med å løse de overordnede utfor- dringene i Afghanistan, er eff ekten langt mer usikker. For USA og NATO i dagens situasjon – og eventuelt for afghanerne selv i fremtiden – kan det være nyttig å merke seg Henry Kissingers ord fra en annen konfl ikt hvor luftmakten ble ansett som et av de sentrale virkemidlene mot en asymme- trisk motstander (Vietnam):

We fought a military war; our opponents fought a political one. We sought physical attrition; our opponents aimed for our psychological exhaustion. In the process, we lost sight of one of the cardinal maxims of guerrilla warfare: the guerrilla wins if he does not lose. The conventional army loses if it does not win (Kalyanaraman 2003).

Litteratur

ABC News (2008) «Afghanistan situation «grim»: Rudd.» 28.04. Tilgjengelig på http://www.abc.net. au/news/stories/2008/04/28/2228850.htm. Lesedato 20.02.2009. ABC News (2009a) «McChrystal takes over in Afghanistan» 15.06. Tilgjengelig på http://www.abc.net.au/news/stories/2009/06/15/2598892.htm. Lastet ned 05.09.2009. ABC News (2009b) «POLL: On Election Eve, Support Slips for Afghan War» 19.08. Tilgjengelig på http://abcnews.go.com/PollingUnit/Afghanistan/story?id=8363179 Lesedato 05.09.2009. ACBAR (2008) «Falling short: Aid eff ectiveness in Afghanistan.» Rapport utgitt i mars. Tilgjengelig på http://www.oxfam.org/en/policy/ briefi ngnotes/ACBAR_ aid_eff ectiveness _paper_0803. Lesedato 20.02.2009. Ames, Paul (2008) «UN Envoy Seeks Bigger Afghan Role.» Washington Post 3.04. Tilgjengelig på http://www. washingtonpost.com/wp-dyn/content/arti- cle/2008/04/03 /AR2008040304281.html. Lesedato 20.02.2009.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 638638 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 639

Associated Press (2009) «U.S. General in Afghanistan Probes Airstrike Death Claim.» 18.02. Tilgjengelig på http://www.foxnews.com/story/0,2933,495344,00.html. Lesedato 20.02.2009. Barth, Fredrik (2008) Afghanistan og Taliban. Oslo: Pax Forlag. BBC News (2008) «Britons call for troop withdrawal.» 13.11. Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/1/hi/uk/7725228.stm. Lesedato 20.02.2009. BBC News (2009) «Increasing Afghan challenges for Nato», 19.02. Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/7900654.stm Lesedato 13.08.2009. Bell, Sean M. (2007) Intervju med Air Commodore Sean M. Bell i ISAFs hovedkvarter i Kabul, Afghanistan, 19.11. (Upublisert.) Bisogniero, Claudio (2008) «Assisting Afghanistan: The importance of a comprehen- sive approach.» Tale ved GLOBSEC-konferansen 17. januar. Tilgjengelig på http://www.nato.int/docu/speech/2008/s080117a.html. Lesedato 20.02.2009. Blair, David (2009) «Afghanistan enters 'critical period' as Nato's role is considered.» Telegraph 27.01. Tilgjengelig på http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/asia/ afghanistan/4362637/Afghanistan-enters-critical-period-as-Natos-role-is-conside- red.html. Lesedato 20.02.2009. Bretscher, Seth (2007) Intervju med oberst Seth Bretscher i ISAFs hovedkvarter i Kabul, Afghanistan, 1.12. (Upublisert.) Bruno, Greg (2008) «The NATO Alliance at War.» Washington Post 3.04. Tilgjenge- lig på http://www. washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2008/04/03 / AR2008040302278.html, lastet ned februar 2009. Artikkelen refererer til en undersøkelse gjennomført av Transatlantic Trends med tittelen «Key Findings 2007», tilgjengelig på http://www.transatlantictrends.org/trends/doc/Transatlantic %20Trends_all_0920.pdf. Lesedato 20.02.2009. Builder, Carl H. (1994) The Icarus Syndrome. The Role of Air Power Theory in the Evolu- tion and Fate of the U.S. Air Force. New Brunswick: Transaction Publishers. Casualty Monitor (2009) «Afghanistan: UN Reports Highest Annual Civilian Casu- alty Rate So Far in 2008.» 19.02. Tilgjengelig på http://www.casualty-monitor. org/2009/ 02/afghanistan-un-reports-highest-annual.html. Lesedato 20.02.2009. Christia, Fotini og Semple, Michael (2009) «Flipping the Taliban. How to Win in Afghanistan», Foreign Aff airs July/August: 35. Clark, Wesley K. (2001) Waging Modern War. Bosnia, Kosovo, and the Future of Combat. New York: PublicAff airs. CNN (2003) «'Shock and awe' campaign underway in Iraq.» 22.10. Tilgjengelig på http://edition.cnn.com/2003/fyi/news/03/22/iraq.war/. Lesedato 01.03.2009. CNN (2009) «Karzai ahead in Afghan election but could face runoff » 05.09. Tilgjengelig på http://www.edition.cnn.com/2009/WORLD/asiapcf/09/02/ afghanistan.elections /index.html. Lesedato 05.09.2009. Coghlan, Tom & Michael Evans (2008) «We can't defeat Taleban, says Brigadier Mark Carleton-Smith.» Times Online 6.10. Tilgjengelig på http://www.timesonline. co.uk/tol/news/ world/asia/article4887927.ece. Lesedato 20.02.2009. Cooper, Helene (2009) «Putting Stamp on Afghan War, Obama Will Send 17,000 Troops.» New York Times 17.02. Tilgjengelig på http://www.nytimes. com/2009/02/18/ washington/18web-troops.html?_r=3. Lesedato 20.02.2009.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 639639 119.10.099.10.09 10.3210.32 640 Dag Henriksen

Cordesman, Anthony H. (2007) «US Airpower in Iraq and Afghanistan: 2004–2007. «Center for Strategic and International Studies, 13.12. Tilgjengelig på http://www. csis.org/media/csis /pubs/071213_oif-oef_airpower.pdf. Lesedato 20.02.2009. (Cordesman har hentet tallene fra US Central Command’s Combined Force Air Com- ponent Commander.) De Gucht, Karel (2007) «Security and Development: The case of Afghanistan», Semi- nar address on 7 February, Brussels, Belgium. Tilgjengelig på http://www.irri-kiib. be/speechnotes/07/070207-afgh-De.Gucht.html. Lesedato 14.07.2009. Deutsche Welle (2008) «Former Minister: Germany Must Fight in Southern Afghanis- tan.» 4.05. Tilgjengelig på http://www.dw-world.de/dw/article/0,2144,3309849,00 .html. Lesedato 20.02.2009. Diesen, Sverre (2008) «Afghanistan – Militærmaktens muligheter og begrensninger.» Tale i Oslo Militære Samfund 25. februar. Drew, Dennis M. (1997) «Air Theory, Air Force, and Low Intensity Confl ict: A Short Journey to Confusion», i P.S. Meilinger (red.) The Paths of Heaven. The Evolution of Airpower Theory. Maxwell AFB: Air University Press (321–355). Eikelboom, Jouke (2009) Foredrag på Luftkrigsskolens Luftmaktseminar 4. februar. Filkins, Dexter (2009) «U.S. Tightens Airstrike Policy in Afghanistan», The New York Times 21.06. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/2009/06/22/world/asia/ 22airstrikes.html?_r=1. Lesedato 05.09.2009. Forsvarets overkommando (2002) Forsvarets doktrine for luftoperasjoner. Oslo. Forsvarsstaben (2007) Forsvarets Fellesoperative Doktrine. Oslo. FN (2008) October 2008 Afghanistan, rapport fra FNs sikkerhetsråd. Tilgjengelig på http://www.securitycouncilreport.org/site/c.glKWLeMTIsG/b.4559881/. Lesedato 20.02.2009. FN Radio (2008) «Security situation in Afghanistan deteriorating: UN report.» 29.09. Tilgjengelig på http://www.unmultimedia.org/radio/english/detail/35820.html. Lesedato 20.02.2009. Galula, David (2006) Counterinsurgency Warfare. Theory and Practice. Westport, Con- necticut, London: Praeger Security International. (Første utgave kom i 1964.) Gates, Robert M. (2009) «Submitted Statement to the Senate Armed Services Committee.» 27.01. Tilgjengelig på http://74.125.77.132/search?q=cache:NIc7u Wrej9sJ:armed-services.senate.gov/statemnt/2009/January/Gates% 252001–27- 09.pdf+%22 Senate+Armed +Services+Committee%22+%22Gates%22&hl=no&ct =clnk&cd=1&gl=no. Lesedato 20.02.2009. Ghosh, Bobby (2009) «Obama Afghanistan Plan Breaks Old Ground.» Time. com 29.03. Tilgjengelig på http://www.time.com/time/nation/arti- cle/0,8599,1888257,00.html. Lesedato 09.05.2009. Henriksen, Dag (2007) NATO’s Gamble. Combining Diplomacy and Airpower in the Kosovo Crisis 1998–1999. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press. Holbrooke, Richard (2008) «Hope in Pakistan. The Problems Are Real, but So Is the Progress.» Washington Post 21. mars. Tilgjengelig på http://www.washingtonpost. com/wp-dyn/content/article/2008/03/20/AR2008032003016.html. Lesedato 20.02.2009. Holbrooke, Richard (2008) «The Next President. Mastering a Daunting Agenda.» Foreign Aff airs september/oktober. Tilgjengelig på http://www.foreignaff airs.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 640640 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 641

org/20080901 faessay87501-p0/richard-holbrooke/the-next-president.html. Lese- dato 20.02.2009. HRW (2008) «‘Troops in Contact.’ Airstrikes and civilian deaths in Afghanistan.» September, side 13. Tilgjengelig på http://www.hrw.org/sites/default/fi les /reports/ afghanistan 0908web_0.pdf . Lesedato 20.02.2009. Kalyanaraman, Sankaran (2003) «Conceptualisations of Guerrilla Warfare.» Strategic Analysis, 27 (2): 1–2. MacAskill, Ewen (2009) «Top general sacked as US bids to turn around Afghan war», The Guardian 11.05. Tilgjengelig på http://www.guardian.co.uk/world/2009/ may/11/ us-general-sacked-afghanistan. Lesedato 05.09.2009. Macko, Pavel (2007) Intervju med brigadergeneral Pavel Macko i ISAFs hovedkvarter i Kabul, Afghanistan, 21.11. (Upublisert). Meulman, Freek (2007) Intervju med generalmajor Freek Meulman i ISAFs hoved- kvarter i Kabul, Afghanistan, 24.11. (Upublisert.) Miles, Donna (2009) «Mullen: Afghanistan surge unlikely to top 30,000.» American Forces Press Service 9.02. Tilgjengelig på http://www.centcom.mil/en/news/mul- len-afghanistan-surge-unlikely-to-top-30–000.html. Lesedato 20.02.2009. Military.com (2009) «US Dropping Fewer Afghanistan Bombs.» 08.04. Tilgjenge- lig på

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 641641 119.10.099.10.09 10.3210.32 642 Dag Henriksen

Scheff er, Jaap de Hoop (2007) «Address by NATO Secretary General, Jaap de Hoop Scheff er at the Rome Conference on the Rule of Law in Afghanistan.» 3.07. Til- gjengelig på http://www.nato.int/docu/speech/2007/s070703a.html. Lesedato 20.02.2009. Short, Michael C. (2001) «An Airman’s Lessons from Kosovo» i John A. Olsen (red.) From Manoeuvre Warfare to Kosovo? Trondheim: Luftkrigsskolen (257–288). Silverstein, Ken (2008) «Six Questions for Patricia Gossman on Afghanistan.» Har- pers Magazine 28.04. Tilgjengelig på http://www.harpers.org/archive/2008/04/ hbc-90002891. Lesedato 20.02.2009. Skaar, Steinar (2009) Intervju med major Steinar Skaar. Luftkrigsskolen 23.02. (Upu- blisert.) Smith, Rupert (2005) The Utility of Force. The Art of War in the Modern World. London: Penguin Books. Spanta, Rangeen Dadfar (2008) «Afghanistan Today: Progress and Challenges.» Tale i Oslo Militære Samfund, 25. februar. Spiegel Online (2008) «More than Promises Needed in Afghanistan.» 31.03. Tilgjen- gelig på http://www.spiegel.de/international/world/0,1518,544385,00.html. Lese- dato 20.02.2009. Strøm-Erichsen, Anne-Grethe (2008) «FMINs tale på Forsvarets Afghanistan-semi- nar.» Oslo Militære Samfund 25. februar. Telegraph (2009) «Afghanistan: bloodiest year for international troops» 25.08. Tilgjen- gelig på http://www.telegraph.co.uk/news/newstopics/politics/defence/6087327 /Afghanistan-bloodiest-year-for-international-troops-since-2001.html Lesedato 05.09.2009. The Economist (2009) «McChrystal in the bull ring» 03.09. Tilgjengelig på http://www.economist.com/world/asia/displaystory.cfm?story_id=14376264. Lesedato 05.09.2009. The Independent (2009) «Plans to boost Afghan troops sparks UK withdrawal possibility», 04.09. Tilgjengelig på http://www.independent.co.uk/news/uk/ politics/gordon-brown-defends-afghanistan-campaign-1781762.html. Lesedato 06.09.2009. The New York Times (2009a) «August Deadliest Month for U.S. in Afghanistan», The Associated Press 28.08. Tilgjengelig på http://www.nytimes.com/ aponline/2009/08/ 28/world/AP-AS-Afghanistan.html. Lesedato 05.09.2009. The New York Times (2009) «Hakimullah Mehsud», 25.08. Tilgjengelig på http://topics.nytimes.com/topics/reference/timestopics/people/m/hakimullah_ mehsud/index.html. Lesedato 06.09.2009. Tsetung, Mao (1978) Militærskrifter i utvalg. Oslo: Forlaget Oktober. USA Today (2007) «Karzai: U.S., NATO must limit airstrikes.» 26.10. Tilgjengelig på http://www.usatoday.com/news/ world/2007–10-26-karzai_N.htm. Lesedato 20.02.2009. United States Central Command Air Forces (2007) «Balancing the Force: Improving Air Force Combat Capabilities and Theatre Command and Control for Major Com- bat Operations and Irregular Warfare». White Paper, Combined Air Operations Centre, Strategy Division, United States Central Command Air Forces, Al Udeid Air Base, Qatar, 5.12.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 642642 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hvorfor lykkes vi ikke bedre i Afghanistan 643

United States Department of Defense (2001) Dictionary of Military and Associated Terms, Joint Publication 1-02, 12. April (as amended through 17 March 2009). Tilgjengelig på http://www.dtic.mil/doctrine/jel/new_pubs/jp1_02.pdf. Lesedato 05.09.2009. Vanden Brook, Tom (2009) «Afghan insurgent tactics shift to dodge air strikes.» USA Today 19.01. Tilgjengelig på http://www.usatoday.com/news/military/2009–01-19- airstrikes_N.htm. Lesedato 08.05.2009.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 643643 119.10.099.10.09 10.3210.32 Abstract A Research Institute with Good Connections: NUPI and Norwegian Politics How has the relationship between the Norwegian Institute of International Aff airs (NUPI) and the political sphere developed over the past fi fty years? In this article, I pre- sent an interview based study of the Institute’s role in relation to politicians and the bureaucracy. NUPI has been important in the provision of information, perspectives, premises and criticism, acting as an arena and involving itself directly in politics. It has been infl uenced by changes in the political landscape and in society at large, particu- larly after the end of the Cold War. My main conclusion is that the Institute’s infl uence on politics in large part has been indirect. It has contributed to shaping Norwegian foreign policy discourse, and has thus infl uenced the conditions of possibility for policy and politics.

Key words: Norwegian Institute of International Aff airs | foreign policy | infl uence | roles

Sammendrag Hvordan har forholdet mellom Norsk utenrikspolitisk institutt og den politiske sfæ- ren utviklet seg gjennom instituttets første femti år? Denne artikkelen presenterer en intervjubasert undersøkelse av instituttets roller i forhold til politikere og statsadmi- nistrasjon. Den ser på hvordan NUPI har fungert som informasjonskilde, premiss- og perspektivleverandør, kritiker av rådende politikk, arena og direkte politisk aktør. Det legges også vekt på at instituttets forhold til den politiske sfæren er blitt påvirket av poli- tiske og samfunnsmessige endringer. Hovedkonklusjonen er at NUPI først og fremst har påvirket politikken indirekte – det har bidratt til å forme norsk utenrikspolitisk diskurs, og dermed påvirket mulighetsbetingelsene for politikken.

Nøkkelord: Norsk utenrikspolitisk institutt | utenrikspolitikk | innfl ytelse | roller

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 644644 119.10.099.10.09 10.3210.32 Årgang 67 | Nr. 4 | 2009 | 645–678 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk øystein haga skånland NUPI

Jubileer er gode anledninger for refl eksjon, tilbakeblikk og oppsummering. I slike sammenhenger er det også naturlig å spørre om hvilken betydning jubilantens virke har hatt. Denne artikkelen er ment som en systematisk refl eksjon over dette temaet i anledning Norsk utenrikspolitisk institutts 50-årsdag. Hva slags betydning har instituttet hatt for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk? Hvordan har NUPI påvirket denne politikken? Og hvordan har relasjonene til den politiske sfæren utviklet seg? Disse pro- blemstillingene innebærer at fokus ligger på instituttets grensefl ater mot det politiske liv – artikkelen er ikke ment som en historisk gjennomgang og analyse av forskningen og virksomheten som sådan.1 For å kunne spore endringer over tid i forholdet til politikken, er det imidlertid også nødven- dig å se på instituttets utvikling og hvordan samfunnsendringer har fått betydning for forskning og formidling. I norsk sammenheng er det få studier som fokuserer på forsknings- og kunnskapsinstitusjoners betydning innenfor utenrikspolitikken. Det er betegnende at et av standardverkene på feltet, antologien Norsk utenriks- politikk, diskuterer både utenrikspolitikken som forskningsfelt og utenriks- politiske beslutningsprosesser uten å nevne forskningens mulige påvirk- ning og betydning med ett ord (Knutsen, Sørbø & Gjerdåker 1997; se også Riste 2001). I det norske forskningsmiljøet har det med andre ord vært liten tradisjon for akademisk refl eksjon rundt relasjonene til den politiske sfæren. Dette er imidlertid i ferd med å endres. Internasjonalt har interes- sen for forholdet mellom forskning, kunnskap og politikk økt sterkt de siste tjue årene, kanskje som et resultat av økende selvrefl eksivitet innen fagfeltet International Relations (IR). Det fi nnes i dag en relativt omfat-

1 Anders C. Sjaastads (2009) artikkel i dette nummeret av Internasjonal Politikk omhandler instituttets historie generelt, med fokus på institusjonell utvikling og utviklingen i instituttets forskningsprofi l. Se også Fonn & Elvebakk 2003.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 645645 119.10.099.10.09 10.3210.32 646 Øystein Haga Skånland

tende litteratur som fokuserer på hvordan kunnskapsmiljøer og forskning kan påvirke staters politikk.2 Den økende interessen kan også spores på internasjonale fagkonferanser. Den største av dem innen IR, International Studies Associations (ISA) årlige konferanse, fokuserte på forholdet mel- lom forskning og politikk i 2007 (se Tickner & Tsygankov 2008) og har det som hovedtema i 2010. Vi ser også en gryende norsk interesse for tilsvarende problemstillinger. Rolf Tamnes (1997: 453f) viser at samfunnsforskningen har hatt en viss innfl ytelse på norsk utenrikspolitikk fra og med 1960-tallet. Ellen Røm- ming (2003) har studert forskningsinstituttet Fafos rolle i norsk midtøs- tenpolitikk, og Terje Tvedt (2003) ser forskningsinstitusjonene som en viktig og integrert del av det norske «sør-politiske systemet». I den mest oppdaterte oversikten over norske utenrikspolitiske beslutningsproses- ser tilgodeses forholdet mellom forskning og politikk med et eget kapittel (Fonn & Sending 2006).3 I denne artikkelen tar jeg utgangspunkt nettopp i Fonn & Sendings (2006) vektlegging av forskningsinstitusjonenes roller overfor den poli- tiske sfæren. Jeg ser på hvordan NUPI har fungert som informasjons- kilde, premiss- og perspektivleverandør, kritiker av rådende politikk, arena og direkte aktør.4 Den sistnevnte rollen innebærer mulighet for direkte påvirkning av politikk gjennom deltagelse i konkrete beslutnings- prosesser. De andre rollene gir en mer indirekte form for innfl ytelse. Med diskursanalytisk terminologi kan vi si at NUPI – gjennom å være med på å forme narrativer, verdensbilder, selvbilder, kunnskap og mening – bidrar til å defi nere hvilke praksiser som er mulige og legitime. Dermed kan instituttet være med på å påvirke mulighetsbetingelsene for politik- ken (Milliken 1999: 236; Neumann 1999: 83; Neumann 2002: 632–641). Analysen tar ellers ikke utgangspunkt i bestemte teorier om beslutnings-

2 Blant de mest kjente bidragene fi nner vi Peter Haas’ (1992) teori om epistemiske samfunn, litteraturen om tenketankenes rolle og innfl ytelse (se for eksempel Stone & Denham 2004; Stone, Denham & Garnett 1998), og Foucault-inspirerte tilnærminger som vektlegger diskurs og sammenhengen mellom kunnskap og makt (se for eksempel Litfi n 1994). 3 Forholdet mellom politikk og samfunnsforskning synes generelt å være gjenstand for økende oppmerksomhet. I en mye omtalt studie analyserer Nuland, Tranøy & Christensen (2009) forholdet mellom velferdsforskningen og norsk politikk på området. Forskningsinstitusjonen NIFU STEP har studert bruk av samfunnsvitenskapelig forskning generelt (Brofoss & Sivert- sen 2004). For en gjennomgang av ulike forklaringsmodeller i litteraturen om bruk av forskn- ing, og en test av hvilke forklaringsfaktorer som er mest relevante i norsk kontekst, se Brofoss & Wiig 2006. Se også faglige evalueringer av norsk utviklingsforskning (Norsk forskningsråd 2007) og norske institutters forskning på fredsbygging og konfl iktforebygging (Brusset et al. 2008). 4 Disse rollene er valgt som fokus for analysen delvis med basis i nevnte analytiske rammeverk (Fonn & Sending 2006), og delvis induktivt, altså med basis i den empiriske undersøkelsen. For en diskusjon av akademikeres rolle som rådgivere og kritikere, se Neumann 2008.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 646646 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 647

prosesser5 eller forholdet mellom kunnskap og politikk. Jeg legger imid- lertid vekt på at forholdet mellom NUPI og politikken har vært preget av gjensidig påvirkning. I tråd med historisk-sosiologiske rammeverk for analyse av kunnskap (se for eksempel Elzinga 1997; Sending 2004), ser jeg derfor også på hvordan NUPI har blitt påvirket av den politiske sfæren og av historiske prosesser. Studien er basert på kvalitative, løst strukturerte intervjuer med NUPI- medarbeidere, stortingspolitikere og representanter for embetsverket i Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet og Norad.6 NUPI-medar- beiderne er valgt ut med tanke på å dekke de ulike forskningsavdelingene, og jeg har lagt spesiell vekt på å intervjue medarbeidere med lang erfa- ring. De intervjuede politikerne har erfaring fra utenrikskomiteen og/eller forsvarskomiteen på Stortinget. De departementsansatte er valgt ut for å dekke de ulike avdelingene NUPI har forholdt seg til. Her har jeg basert meg på innspill fra NUPI-medarbeiderne og fra andre byråkrater.7 Analysen tar utgangspunkt i de nevnte rollene og er delt i to. Den før- ste delen omhandler perioden fra instituttets opprettelse og frem til den kalde krigens slutt rundt 1990, og den andre delen tar for seg de siste to tiårene. Hovedvekten er lagt på den andre delen av den enkle grunn at materialet her er langt mer omfattende og rikt. Den kalde krigens slutt er valgt som delelinje fordi den førte med seg store endringer i det inter- nasjonale landskapet og dermed også i rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk. Prosessene forbundet med globalisering skjøt fart, og den utenrikspolitiske agenda ble langt bredere og mindre fastlåst (se for eksempel Lange, Pharo & Østerud 2009; Smith 1997). Jeg diskuterer en del av disse utviklingstrekkene og deres betydning for NUPI, og analyse- rer instituttets roller i forhold til den politiske sfæren med særlig henblikk på hva som har endret seg etter 1989. Det vektlegges at kontakten med departementene har økt, at oppdragsforskning og anvendt forskning har blitt viktigere og at instituttet i større grad enn før opptrer som politikkut- vikler og operatør.

5 Sending, Fonn & Neumann (2006: 10) viser at teoriutviklingen rundt norske utenrikspoli- tiske beslutningsprosesser lenge har stått stille. Det er dermed smått med anvendbare og oppdaterte analytiske rammeverk på feltet. 6 For analyser og diskusjoner av Stortinget, partiene og Utenriksdepartementet og Forsvarsde- partementet som utenrikspolitiske aktører, se hhv. Sjaastad 2006; Matlary & Halvorsen 2006; Græger & Neumann 2006. Også andre aktører kan være involverte og ha innfl ytelse: fagde- partementene, frivillige organisasjoner, kommersielle aktører, interesseorganisasjoner og andre kunnskapsinstitusjoner. Studiens begrensede omfang tillater imidlertid ikke at disse dekkes. 7 Jeg har selv vært tilknyttet NUPI gjennom et Internship under arbeidet, og er å betrakte som en informert outsider.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 647647 119.10.099.10.09 10.3210.32 648 Øystein Haga Skånland

1959–1989

Da NUPI ble opprettet, var Arbeiderpartiet fremdeles helt dominerende i norsk politikk. Sentrale skikkelser i partiet, blant andre Finn Moe og Thor- vald Stoltenberg, var direkte involvert i prosessen som førte til instituttets tilblivelse. Arbeiderpartiet var imidlertid ikke alene om å ønske et uten- rikspolitisk institutt. Universitetsmiljøet, med idéhistoriestudenten Knut Midgaard i spissen, tok også initiativ. Behovet for mer kunnskap og nøk- tern informasjon om internasjonale forhold i Norge ser ut til å ha vært en sentral beveggrunn for alle de involverte, og opprettelsen av NUPI var tyde- lig inspirert av britiske Royal Institute of International Aff airs (Chatham House)8 og svenske Utrikespolitiska Institutet (Fonn & Elvebakk 2003:17– 27; Knutsen 1997: 42f). Flere av informantene antyder imidlertid at man fra Arbeiderpartiets side også så på instituttet som en del av en strategi for å skape større ro rundt norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og legitimere den overfor den norske off entligheten. Valget av den første direktøren kan også ses som en refl eksjon av rådende politiske maktforhold. John San- ness kom fra stillingen som utenriksredaktør i Arbeiderbladet, hadde et nært forhold til Arbeiderpartiet og var trygt plassert i hovedstrømmen når det gjaldt utenrikspolitisk tenkning9 (Fonn & Elvebakk, 2003: 27–35). Også styreformannen Finn Moe ble rekruttert fra partiets rekker. Det nye instituttet ble likevel ingen ren arbeiderpartibastion. Helt fra starten var ulike politiske grunnsyn representert hos personalet. Den før- ste fagmedarbeideren som ble ansatt, Harald Hallaråker, var for eksempel sterkt venstreorientert, og etter hvert kom det til medarbeidere med bånd til Venstre, Høyre og Sosialistisk Folkeparti. De intervjuede NUPI-medarbei- derne legger vekt på at takhøyden for ulike meninger var stor, og instituttet var preget av pluralisme. Det er imidlertid ingen tvil om at graden av kon- takt med det politiske miljøet var høy. «Alle kjente alle», og det var ansett som legitimt for NUPI-medarbeidere å ha både direkte linjer til politik- ken og politiske ambisjoner. NUPI-medarbeidere ble brukt som rådgivere i partisammenheng, og ble dermed informasjons- og perspektivleveran- dører for fl ere partiers utenrikspolitiske orientering. Anders C. Sjaastad, Arne Olav Brundtland og John Kristen Skogan ble for eksempel brukt som rådgivere av Høyres stortingsgruppe, særlig på sikkerhetspolitiske spørs- mål. Direktør Sanness var i en periode medlem i Arbeiderpartiets sentral- styre, og det satt NUPI-medarbeidere i partiets internasjonale utvalg. Det

8 Se for eksempel Parmar 2004a; Parmar 2004b. 9 For en utdyping av Sanness’ utenrikspolitiske synspunkter, med vekt på hans skepsis overfor Sovjetunionen, se Melle 2007. Melle karakteriserer her Sanness som premissleverandør for Ap’s politikk og «representativ for det hegemoniske segmentet i landets største parti i tolkinga av internasjonal politikk» (Melle 2007: 205).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 648648 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 649

hendte også at politikere tok direkte kontakt med NUPI-forskere. Daniel Heradstveit forteller for eksempel at rundt midten av 1970-tallet tok både utenriksminister Knut Frydenlund og statssekretær Thorvald Stoltenberg initiativ til uformelle møter for å få informasjon og nye perspektiver på konfl ikten i Midtøsten. Heradstveit var blant de få nordmenn som hadde forsket på konfl ikten, og presenterte synspunkter som avvek fra den sterkt israelsvennlige norske opinionen. Kontakten med Stortinget generelt var også relativt omfattende. De uformelle nettverkene var tette, og det var jevnlig kontakt mellom stor- tingsrepresentanter og NUPI-medarbeidere. Sammenlignet med i dag hadde politikerne langt færre medarbeidere og rådgivere som kunne hente inn kunnskap, og NUPI ble dermed en viktig kunnskapskilde for fl ere utenrikspolitikere. Publikasjoner fra NUPI hadde vid distribusjon blant stortingsrepresentantene, og det var ikke uvanlig at politikere ringte til NUPI for å få informasjon om en sak. NUPI-forsker John Kristen Skogan sier det slik: «Selv om NUPI var underlagt Kirke- og undervisningsdepar- tementet, så hadde man en følelse av at dette var Stortingets – et institutt som Stortinget skulle ha nytte av.» I instituttets selvforståelse var det også viktig at NUPI skulle være en alternativ og uavhengig informasjonskilde i forhold til Utenriksdeparte- mentet.10 Utenriksdepartementet hadde riktignok vært involvert i oppret- telsen og var representert i styret, men fl ere NUPI-medarbeidere legger vekt på at kontakten ut over dette var relativt beskjeden. Dette kan ha sam- menheng med at departementet mente å ha den nødvendige kompetansen innomhus, og at diplomatiet hegnet om sitt tradisjonelle monopol over utenrikspolitikken. Den internasjonale situasjonen var også relativt stabil, dominert av øst–vest-problematikken. Norges utenrikspolitiske oriente- ring lå fast, og behovet for nyskapende innspill ble sannsynligvis oppfat- tet som begrenset blant embetsmennene i departementet (jamfør Fonn & Sending 2006: 168; Leira & Neumann 2005a: 492f). På 70-tallet endret dette seg imidlertid noe. Utenriksdepartementets hegemoni i utenrikssaker ble utfordret av fagdepartementer som stadig utvidet sin internasjonale virksomhet (Græger & Neumann 2006: 73f), og det utenrikspolitiske feltet fremstod som mer omfattende og uoversiktlig enn tidligere. Rolf Tamnes (1997: 453f, 460–466) viser at det førte til noe større åpenhet for innspill fra instituttsektoren. I tråd med denne utvik- lingen gjennomførte NUPI ved Tertit Aasland sitt første UD-fi nansierte anvendte forskningsprosjekt på midten av 1970-tallet. Prosjektet omhand- let Mosambik, og ble igangsatt da Utenriksdepartementet trengte infor-

10 NUPI var og er et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter, administrativt underlagt Kirke- og undervisningsdepartementet/Kunnskapsdepartementet.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 649649 119.10.099.10.09 10.3210.32 650 Øystein Haga Skånland

masjon i forbindelse med utviklingssamarbeid med landet. Etter dette ble kontakten mellom NUPI og departementet gradvis utbygd. De tette båndene til den politiske sfæren ble generelt ikke oppfattet som noe problem. Direktør Sanness la imidlertid vekt på at NUPI ikke skulle fremstå som partisk i off entligheten. Han etablerte en tydelig norm om at alle off entlige uttalelser skulle være nøkterne og balanserte,11 og at NUPI som institutt ikke skulle ha politiske meninger eller preferanser. Denne normen ble imidlertid brutt ved fl ere anledninger. I forbindelse med EF- striden i 1972 ble NUPI direkte politisert. Instituttets ekspert på europeisk integrasjon, Martin Sæter, forholdt seg tilsynelatende nøytral, men fl ere av de andre medarbeiderne «kastet seg hemningsløst inn i debatten», som John Kristen Skogan uttrykker det.12 Forskningssjef Johan Jørgen Holst og direktør Sanness var faktisk redaktører for boka Hvorfor ja til EF, utgitt av Ja til EF-aksjonen. NUPI var med andre ord preget av den opphetede stemnin- gen og fungerte ikke som en nøktern motvekt mot motsetninger og splid. NUPIs medarbeidere var heller ikke alltid upartiske i sine analyser av internasjonale begivenheter. Oddbjørn Melles (2007) sammenlikning av Sanness’ kommentarer rundt USAs krigføring i Vietnam og Sovjetunio- nens invasjon av Afghanistan er talende. Vietnamkrigen ble ikke omtalt i tidsskriftet Internasjonal Politikk før i 1976, altså etter at krigen var slutt. Det er i seg selv oppsiktsvekkende. Sanness’ ene artikkel om krigen er apologe- tisk overfor USA, omtaler USAs rolle som et «engasjement» og fremstiller de vietnamesiske motstanderne negativt. Til sammenlikning omtalte San- ness Sovjetunionens krigføring i Afghanistan i en rekke tekster, og karak- teriserte den som en aggressiv erobringskrig preget av terror og imperia- lisme. Den kalde krigens ideologiske klima preget med andre ord analyser og synspunkter på enkelte områder (se også Fonn 2007: 275f). Instituttet ble likevel hovedsakelig oppfattet som en kilde til nøktern informasjon og kunnskap om verden utenfor Norge. I tråd med formålspa- ragrafen vedtatt av NUPIs styre, som vektla bidrag til «økt innsikt i mellom- folkelige spørsmål» og «opplysning om internasjonale forhold» (NUPIs statutter referert i Fonn & Elvebakk 2003: 39) som sentrale arbeidsoppga- ver, ble informasjons- og formidlingsvirksomheten en hovedbeskjeftigelse for instituttet. Direktør Sanness var av den oppfatning at forskning som ikke ble formidlet til allmennheten ikke var interessant, og dette preget virksomheten særlig de første ti årene. Når NUPI raskt klarte å etablere seg som et profi lert og anerkjent institutt, var det nettopp på grunn av høy aktivitet på informasjonsområdet.

11 Denne linjen kan ses som en fortsettelse av tanken om «sakkyndig og objektiv oplysning», som preget oppstarten av tidsskriftet Internasjonal Politikk. Fonn 2007. 12 For en utdyping, se Sjaastad 2009. Se for øvrig Forr 2009: 59–62 for en beskrivelse av Prios rolle.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 650650 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 651

Allerede fra starten ble det satt i gang kronikktjeneste og nyhetstjenester rettet mot norske medier og beslutningstakere. Hvor Hender Det?, en kart- basert informasjonstjeneste primært rettet mot skoleverket, ble etter hvert svært populær og fi kk vid distribusjon – den ble blant annet lest av mange stortingsrepresentanter. Tidsskriftene Tidens Ekko og Internasjonal Politikk13 sørget for grundigere og mer forskningsbasert formidling. NUPI nådde samtidig ut direkte gjennom massemediene – direktør Sanness hadde for eksempel en rekke utenrikskronikker i NRK Radio. Den omfattende semi- nar- og foredragsvirksomheten var også en viktig informasjonskanal. Erik Nords innsats står i en særstilling her. Gjennom et utall foredrag og sitt svært omfattende kontaktnett hos norske organisasjoner, bidro han sterkt til å forme nordmenns oppfatninger om nord–sør-forhold (se også Fonn & Elvebakk 2003: 42–51, 76ff ; Fonn 2007). Instituttet var med andre ord klart synlig i norsk off entlighet allerede fra starten, og etter interessen og responsen å dømme fylte det et udekket behov. På 60-tallet var det få andre aktører som informerte om utenrikspo- litikk og internasjonale forhold i det off entlige rom. Utenriksdepartemen- tet og Forsvarsdepartementet var stort sett tause, og det gjaldt også politisk ledelse. NUPI, som det eneste instituttet som skulle dekke utenriksområ- det som sådan,14 fi kk stor oppmerksomhet og dermed en helt sentral rolle i å informere om og fortolke verden for norsk off entlighet.15 NUPI spilte fra oppstarten også rollen som arena. Konferanser, semi- narer og studiegrupper ble en viktig del av virksomheten, og de fungerte ikke bare som kanaler for informasjonsformidling. Gjennom disse arran- gementene brakte NUPI sammen forskere, studenter, byråkrater, prakti- kere og journalister til meningsutveksling og dialog.16 Slik ble det bygd opp nettverk og fora der viktige spørsmål innen ulike fag- og politikkfelt kunne luftes (Fonn & Elvebakk 2003: 51ff ). Forum for utviklingsstudier er et godt eksempel. Olav Stokke17 var initiativtaker og organisator, og seminarserien

13 For en historisk gjennomgang av tidsskriftet Internasjonal Politikks historie, se Fonn 2007. Fonn legger vekt på at da NUPI overtok redaktøransvaret i 1960, ble tidsskriftet mer rettet mot forskningspublisering. Aktualitetspreget ble likevel forsøkt beholdt. 14. Det norske fagmiljøet innenfor internasjonal politikk var lite og spredt da NUPI ble opprettet, og de andre forskningsinstituttene (Christian Michelsens Institutt, Fridtjof Nansens Insti- tutt, Forsvarets Forskningsinstitutt og fredsforskningsinstituttet Prio) hadde alle et smalere tematisk fokus (Fonn & Elvebakk 2003: 18ff , 91f). For en vitenskapssosiologisk diskusjon av IP-fagets fremvekst i Norge, se Leira & Neumann 2007. 15 Disse funnene korresponderer med Inderjeet Parmars funn i en sammenliknende studie av utenrikspolitiske institutter i USA, Storbritannia, Canada, Australia, New Zealand og Sør- Afrika. Parmar (2004b: 31) fi nner at instituttene har lykkes best i sin rolle som informasjons- og kunnskapsleverandører. 16 For en tilsvarende beskrivelse av Prios rolle som arena, se Forr 2009: 35–38. 17 Olav Stokke var for øvrig medlem av Norads råd i 1965–75 og spesialrådgiver for Utenriksde- partementet og Departementet for utviklingshjelp i 1983–84. Han spilte dermed også mer direkte roller i forhold til utformingen av norsk utviklingspolitikk.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 651651 119.10.099.10.09 10.3210.32 652 Øystein Haga Skånland

ble den ledende arenaen for dialog om utviklingsspørsmål i Norge. Del- tagerne kom fra NUPI, universitetet, organisasjonslivet (FN-sambandet), Norad og pressen, og representanter fra andre skandinaviske land ble også invitert. Det ble vektlagt å få frem ulike perspektiver, og det var rom for kritikk av gjeldende norsk politikk på området. Forumet munnet i 1974 ut i et tidsskrift med samme navn,18 og dette ble det ledende norskspråklige fagtidsskriftet på utviklingsområdet. Tidsskriftet ble, ved hjelp av Norad- fi nansiering, distribuert til 150 utvalgte og sentrale aktører i det norske bistandsmiljøet. Det ble dermed en viktig formidlingskanal. Det er vanske- lig å si noe sikkert om innfl ytelse over norsk politikk, men det er naturlig å anta at forumet og tidsskriftet spilte en ikke ubetydelig rolle som faglig samlingspunkt og perspektivleverandør. NUPI hadde også en tydelig arenafunksjon som vert for Sikkerhetspoli- tisk Studiegruppe. Den ble dannet i 1960, og samlet mange av ekspertene på det sikkerhetspolitiske området i Norge. I tillegg til statsvitere og his- torikere deltok også fl ere fagmilitære, og studiegruppen produserte fl ere fagartikler som ble publisert i Internasjonal Politikk. NUPI satset for øvrig utover 60-tallet mer på det sikkerhetspolitiske forskningsfeltet. Arne Olav Brundtland gjorde seg bemerket med sin teori om nordisk balanse (se for eksempel Brundtland 1966), og Johan Jørgen Holst lanserte begrepspa- ret avskrekking og beroligelse som tilnærming til norsk sikkerhetspoli- tikk overfor Sovjetunionen (se særlig Holst 1967).19 Både Brundtlands og Holsts begreper ga uttrykk til og formet den norske sikkerhetspolitiske forestillingsverden i fl ere tiår (se også Fonn & Elvebakk 2003: 62–68, 84; Knutsen 1997: 26f, 37). I 1967 ble den første militærstipendiaten (Fredrik Bull-Hansen, senere forsvarssjef) tilknyttet instituttet for å bedre kontakten til Forsvaret. Da Johan Jørgen Holst ble ansatt som forskningsdirektør i 1969, ble foku- set på sikkerhetspolitikk ytterligere skjerpet. Holst dreide samtidig fors- kningen over mot «aktuelle policy-problemer for norsk utenrikspolitikk» (Holst sitert i Fonn & Elvebakk 2003: 87; se også Knutsen 1997: 20), og understreket kravet til aktualitet. Den tidligere vektleggingen av uavhen- gighet i forhold til Utenriksdepartementet ble tonet ned. Inspirasjonen fra de amerikanske tenketankene Holst i en periode hadde vært tilknyt- tet20 var åpenbar, og gjennom 70- og 80-tallet hadde NUPI et visst ten-

18 Tidsskriftet skiftet i 1992 navn til Forum for Development Studies. For en positiv evaluering, se Norges forskningsråd 2007: 68f. 19 Holst hadde på dette tidspunktet ikke tiltrådt sin stilling ved NUPI. 20 Holst hadde vært tilknyttet Hudson Institute og Center for International Aff airs ved Harvard. Han opparbeidet seg et omfattende kontaktnett i det amerikanske sikkerhetspolitiske tenket- ankmiljøet – et miljø som fi kk viktige posisjoner særlig i president Ronald Reagans adminis- trasjon. Flere andre NUPI-forskere ble også involvert i nettverket, og NUPI fi kk dermed privi- legert tilgang til amerikansk sikkerhetspolitisk tenkning (for en utdyping, se Sjaastad 2009).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 652652 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 653

ketankpreg21 på det sikkerhetspolitiske området. Utgangspunktet for den sikkerhetspolitiske forskningen ble heretter behovet for å hegne om Nor- ges territoriale integritet, og det ble fokusert på sikkerhetspolitisk strategi, atomvåpen, rustningskontroll, nedrustningsforhandlinger, utviklingstrekk i sovjetisk militær aktivitet og militærteknologi (se også Fonn & Elvebakk 2003: 82–90). Forskerne kom nå med konkrete policy-innspill i forhold til problemstillinger som ble oppfattet som aktuelle av politikere og byråkra- ter. NUPI tok imidlertid også en mer proaktiv rolle – forskerne fungerte ved fl ere anledninger som agendasettere. Artikkelen om sovjetisk fl åteak- tivitet i Norskehavet og implikasjonene for Norge (Holst 1970), som Holst skrev med bidrag fra Sjaastad og Skogan, kan tjene som eksempel. Den off entliggjorde nye opplysninger og analyser og fi kk stor oppmerksomhet blant de som syslet med sikkerhetspolitiske spørsmål (Sjaastad 2009). I utgangspunktet er det klare spenninger mellom å involvere seg i løpende prosesser og å sette agenda. Når instituttet maktet begge deler, hadde det sannsynligvis sammenheng med god politisk teft hos forskerne og et nært forhold til politikken. Kontakten med både byråkrater, fagmilitære og journalister var generelt tett. NUPI nøt tillit og respekt, fi kk til dels stort gjennomslag i den sikker- hetspolitiske debatten, og ble en sentral og nyttig premissleverandør for det sikkerhetspolitiske etablissementet. Aktører i Forsvarsdepartementet oppfattet kombinasjonen av teori, konseptuell tenkning og praktisk poli- tikk som viktig og svært relevant. NUPI-medarbeidere fremmet også kri- tikk, men de sikkerhetspolitiske perspektivene støttet likevel i stor grad opp om offi siell norsk politikk og rådende geopolitisk tenkning.22 Den kalde krigen dominerte det sikkerhetspolitiske verdensbildet (se for eksempel Melle 2007), og opprettholdelsen av norsk sikkerhet var et imperativ som overkjørte de fl este andre hensyn. I denne konteksten var muligheten for kritikk begrenset dersom en ønsket å bli lyttet til.23 Tenketankpreget på det sikkerhetspolitiske feltet ble forsterket ved den omfattende rekrutteringen av NUPI-forskere til utøvende forsvars- og sikkerhetspolitiske stillinger. Anders C. Sjaastad var forsvarsminister for Høyre fra 1981 til 1986 og stortingsrepresentant mellom 1986 og 1997, og John Kristen Skogan var statssekretær for Høyre i Forsvarsdepartementet i

21 Begrepet tenketank forbindes i norsk sammenheng ofte med ideologiske og aktivistiske amerikanske tankesmier. Her bruker jeg imidlertid begrepet videre. I tråd med nyere faglit- teratur (Stone 2004: 2–5; se også Wallace 1994: 142f), ser jeg på tenketanker som institusjoner som driver policy-relevant forskning, policyanalyse og evt. også rådgivning. 22 Ó Tuathail & Agnews (1992) begrep «communities of intellectuals of statecraft» er fruktbart i denne sammenhengen. De understreker at ulike grupper, inkludert forskningsinstitusjoner, bidrar til å reprodusere gjeldende geopolitisk diskurs som siden utgjør basis for sikkerhets- politikken. 23 For en understreking av at det generelt sett er vanskelig å plassere seg langt unna utenriks- og sikkerhetspolitisk mainstream dersom en ønsker å bli lyttet til, se Wallace 2004: 282.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 653653 119.10.099.10.09 10.3210.32 654 Øystein Haga Skånland

1989–1990. Johan Jørgen Holst er likevel det klareste eksemplet på person- trafi kken – han vandret frem og tilbake mellom direktørstillingen på NUPI og statssekretær- og statsrådsposter i arbeiderpartiregjeringer fra 1976 til sin død i 1994.24 Joseph S. Nye Jr., som selv har erfaring fra amerikansk administrasjon, understreker at forskere som får utøvende politiske stillinger tar med seg kunnskap og perspektiver fra sitt tidligere virke. Han betrakter slik med- brakt kunnskapskapital som «en av de mest eff ektive overføringsmekanis- mene for ideer fra akademia til utøvende myndigheter» (Nye 2008: 159, min oversettelse). Vi kan med andre ord anta at persontrafi kken indirekte innebar at NUPI styrket sin innfl ytelse i norsk politikk. Den førte imid- lertid også med seg utfordringer for instituttet. Rollene som politiker og forsker var ikke alltid klart atskilte sett utenfra, og inntrykket av at NUPI var et «establishment’s institute», en del av det sikkerhetspolitiske etablis- sementet der Arbeiderpartiet og Høyre dominerte, ble styrket.25 Instituttet fi kk dermed en ganske annen profi l på det sikkerhetspolitiske området enn for eksempel fredsforskningsinstituttet Prio, som fra slutten av 60-tallet ble sett på som kritisk og radikalt.26 Nupi talte imidlertid aldri med én stemme. Det var et breddeinstitutt, med større forskningsprogrammer innen blant annet utvikling og euro- peisk integrasjon. Martin Sæter var instituttets «Mr. Europe». Han var lenge Norges mest profi lerte forsker innen europeisk integrasjon, og gjen- nom sine vitenskapelige publikasjoner og forelesningsvirksomhet hadde han stor innfl ytelse over den faglige diskursen om EF/EU i Norge. På begynnelsen av 80-tallet kom også Avdeling for internasjonal økonomi til, og det ble gradvis bygd opp en forskningsportefølje på handelspoli- tikk, korrupsjon, tekniske endringer og internasjonal konkurranseevne. Det sikkerhetspolitiske feltet var med andre ord bare en del av virksom-

24 Holst var forsvarsminister fra 1986 til 1989 og fra 1990 til 1993, og utenriksminister fra 1993 til 1994. Han var for øvrig også statssekretær i Forsvarsdepartementet fra 1976 til 1979, og i Utenriksdepartementet 1979–81. 25 For en generell problematisering av policy-relevant og aktualitetspreget forskning, se Hill 1994. I norsk sammenheng har Terje Tvedt (2003: 114–157, 181–187) kritisert det tette forholdet mellom forskning og politikk på det sør-politiske området. Tvedt hevder at elitesirkulasjo- nen bidrar til et ugjennomsiktig, udemokratisk system med klare korporative trekk og omfat- tende innsidehjelp. Forskere og forskningsinstitusjoner er avhengige (ikke uavhengige, slik de burde være) av forvaltningen, de beveger seg innenfor den rådende sør-politiske diskursen, og de fungerer som legitimitetsproduserende aktører snarere enn kritisk korreks overfor off - isiell politikk. Problemet med Tvedts analyse i denne sammenhengen er at den fokuserer på hvordan forskningen koopteres og påvirkes av staten, og i liten grad fanger inn at forskningen også kan påvirke politikken (se også Fonn & Sending 2006: 170f). 26 I sin gjennomgang av Prios historie gjør Gudleiv Forr (2009: 52–131, se også Fonn & Elve- bakk 2003: 91–99) det til et hovedpoeng at instituttet fra slutten av 60-tallet til ut på 80-tallet fremsto som en av de mest markante off entlige kritikerne av norsk sikkerhetspolitikk, og at forholdet til myndighetene til tider var anstrengt.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 654654 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 655

heten. Direktør Sanness la videre vekt på at konsensus om et utenrikspo- litisk saksområde burde undersøkes og eventuelt utfordres, og det fantes til enhver tid kritiske røster ved instituttet. På det utviklingspolitiske feltet ytret for eksempel Tore Linné Eriksen og Erik Nord seg stadig kritisk om Norges offi sielle linje, og Daniel Heradstveit fremmet alternative perspek- tiver på konfl ikten i Midtøsten. NUPIs fi nansiering bidro også til en betydelig grad av uavhengighet i forhold til den politiske sfæren. Instituttet var i utgangspunktet fullfi - nansiert gjennom grunnbevilgningen fra Kirke- og undervisningsde- partementet, og var dermed ikke avhengig av å skaff e prosjektmidler fra Utenriks-, Utviklings- eller Forsvarsdepartementet. De intervjuede NUPI- medarbeiderne legger vekt på at det ga mulighet til å defi nere både tema- tikk og problemstillinger for forskningen på egen hånd, uten å hele tiden orientere seg etter hva som var relevant for departementene og den øvrige politiske sfæren. Det ble gjennomført noe oppdragsbasert forskning, men bare innenfor områder forskerne i utgangspunktet betraktet som faglig interessante. Den fi nansielle uavhengigheten av politiske aktører innenfor eget fagfelt innebar samtidig at de ansatte hadde reell frihet til å kritisere offi siell politikk. Kort oppsummert kan vi si at NUPI i sine første tretti år hadde til dels nær kontakt med og tette bånd til den politiske sfæren. Rollen som infor- masjonsleverandør var viktig i hele perioden, og det ble satset tungt på dette feltet. Instituttet var dermed med på å forme nordmenns bilde av omverdenen. Rollen som premiss- og perspektivleverandør var kanskje særlig synlig på det sikkerhetspolitiske området. Her hadde NUPI et klart tenketankpreg, med vekt på policy-relevante innspill og aktualitet, og et perspektiv som lå tett opp til offi siell politikk. På andre saksfelt markerte imidlertid NUPI-medarbeidere seg med kritikk av gjeldende norsk politikk. Rollen som arena var også viktig. NUPI hadde evne til å bringe sammen et bredt spekter av ulike aktører til diskusjon og meningsutveksling, og det er vanskelig å tenke seg at dette over tid ikke fi kk betydning for norsk poli- tikk. Det bør også nevnes at kontakten og persontrafi kken mellom NUPI og politikken var til dels omfattende. Flere NUPI-medarbeidere var direkte aktører i utenriks- og sikkerhetspolitikken gjennom sine verv i utøvende politiske stillinger.

1990–2009

Forholdet mellom NUPI og den politiske sfæren har vært i mer eller min- dre kontinuerlig endring fra oppstarten i 1959. Endringstakten var imid- lertid spesielt stor i kjølvannet av den kalde krigens slutt, med omfattende endringer både i NUPIs primære studieobjekter (den internasjonale arena

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 655655 119.10.099.10.09 10.3210.32 656 Øystein Haga Skånland

og norsk utenrikspolitikk), innen akademia og i norsk forskningspolitikk. Her diskuterer jeg hvilke konsekvenser utviklingstrekkene har fått for NUPIs forhold til den politiske sfæren før jeg igjen retter blikket mot insti- tuttets roller. Den kalde krigens slutt innebar svært omfattende endringer på den internasjonale arena og endret oppfatningene av rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk. Med bortfallet av konfrontasjonen mellom øst og vest forsvant en avgjørende og defi nerende dimensjon i Norges forhold til omverdenen. Sikkerhetspolitikken, som hadde stått helt sentralt i Norges utenrikspolitiske orientering og ligget mer eller mindre fast siden vedtaket om å gå inn i Nato i 1949, måtte tilpasses den nye og langt mer uover- siktlige situasjonen. Den mistet derfor noe av sin dominerende posisjon. Nye problemstillinger knyttet til akselererende endringsprosesser globalt – gjerne sammenfattet i begrepet globalisering – gjorde sitt inntog, og den utenrikspolitiske agendaen ble sterkt utvidet. Endringene i det utenrikspolitiske landskapet fi kk direkte betydning for NUPI. Kompetansen på sikkerhetspolitiske problemstillinger knyttet til Sovjetunionen fremsto med ett som mindre relevant. Flere av informan- tene har inntrykk av at det tok tid før instituttet klarte å omstille seg til den nye situasjonen. NUPI hadde imidlertid hele tiden fl ere bein å stå på – langt fra all forskningen var sikkerhetspolitisk orientert. Fra og med 80-tallet ble instituttet preget av en stadig større pluralisme, både når det gjaldt forskningstematikk, tilnærminger og fagområder. Det ble bygd opp kompetanse på nye felter, og fl ere nye avdelinger og programmer kom til.27 Rekrutteringen av personale ble også bredere. Instituttet hadde lenge vært sterkt mannsdominert, men fra og med 90-tallet kom det til stadig fl ere kvinner. Flere av dem ble profi lerte og anerkjente forskere, og kjønnsbalan- sen ble dermed gradvis bedre. Økt kvinneandel innebar også større mang- fold i tilnærminger og fagområder – blant annet fi kk kjønnsperspektiver større innpass. Mange av de kvinnelige forskerne markerte seg imidlertid også innen tradisjonelt sterkt mannsdominerte områder, som sikkerhets- politisk forskning. Globaliseringsprosessene grep også direkte inn i den norske kunn- skapsproduksjonen rundt utenrikspolitiske forhold.28 Stadig fl ere aktører gjorde seg gjeldende som kunnskapsleverandører. De etablerte forsknings- instituttene – NUPI, Prio, Christian Michelsens Institutt, Fridtjof Nansens Institutt og Forsvarets Forskningsinstitutt – fi kk nå konkurranse fra blant annet Fafo, Institutt for forsvarsstudier, Norsk institutt for by- og region-

27 For en gjennomgang av utviklingen i forskningsprogrammer og -avdelinger, se Sjaastad 2009. 28 For en generell understreking av at forskning, teoriutvikling og kunnskap påvirkes av samfun- net, og ikke bare av faktorer internt i forskningsmiljøene, se for eksempel Elzinga 1997.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 656656 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 657

forskning, Cicero og ARENA-programmet ved Universitetet i Oslo, som utviklet omfattende forskningsporteføljer på internasjonale spørsmål (se også Knutsen 1997: 43). Oppblomstringen av forskningsinstitutter bidro til større bredde både i rekruttering av forskere, tilnærminger, fagdisipli- ner og politisk tilknytning,29 og det ble fl ere om beinet både når det gjaldt forskningsmidler og oppmerksomhet. De store frivillige organisasjonene innenfor miljø, utvikling og humanitær bistand30 utviklet seg samtidig til viktige informasjons- og premissleverandører. Konsulentselskapene gjorde seg gjeldende også på det utenrikspolitiske feltet, og norske uten- rikspolitiske aktører (både politikere og departementer) søkte i økende grad kunnskap internasjonalt, særlig hos den blomstrende internasjonale tenketanksektoren.31 Parallelt bidro kommunikasjonsrevolusjonen, og sær- lig fremveksten av Internett som en helt sentral kommunikasjonskanal, til langt større og lettere tilgang på informasjon. NUPI møtte derfor stadig sterkere konkurranse, og posisjonen som dominerende kunnskapsleve- randør på internasjonale forhold ble mindre fremtredende. Etter den kalde krigens slutt ble også norsk forskningspolitikk gradvis endret. For instituttsektoren ga det seg særlig utslag i endrede fi nansielle rammebetingelser og større vekt på enkeltoppdrag som fi nansieringskilde. Disse generelle tendensene gjorde seg også gjeldende for NUPIs del, antagelig i større grad enn for mange andre institutter. Tidligere hadde grunnbevilgningen fra Kirke- og undervisningsdepartementet stått for det alt vesentlige av NUPIs inntekter. Nå ble grunnbevilgningens andel av de totale inntektene gradvis redusert, og prosjektfi nansiering fra Nor- ges forskningsråd, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og andre eksterne oppdragsgivere økte. Dette innebar at fi nansieringen ble mindre langsiktig, og at avhengigheten av å få prosjektmidler ble større. De intervjuede forskerne legger vekt på at disse utviklingstrekkene fi kk fl ere konsekvenser. Forskernes inntjening ble etter hvert viktig, og utarbei- ding av prosjektsøknader ble en sentral beskjeftigelse. Det ble viktigere å holde kontakt med oppdragsgivere og innrette forskningen slik at den ble interessant å fi nansiere. Forskerne måtte dermed ta mer hensyn til aktua- litet og relevans for oppdragsgiver ved utarbeiding av forskningsopplegg og problemstillinger. Oppdragsgiverne fi kk større innfl ytelse over hvilke

29 Fafo og Institutt for forsvarsstudier kan tjene som eksempler her. Fafo er tilknyttet fag- bevegelsen, og mye av forskningen er sosiologisk. IFS er tilknyttet Forsvaret. Mange av forsk- erne er historikere, og realistisk tankegods står sterkt. 30 På utviklings- og nødhjelpsområdet er «de fem store» – Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Flykt- ningehjelpen, Norsk Folkehjelp og Redd Barna – særlig viktige. Innen menneskerettigheter står Amnesty International i en særstilling. I miljøspørsmål har blant annet Bellona, Natur- vernforbundet og Natur og Ungdom gjort seg gjeldende. 31 For analyser av tenketanksektoren, se for eksempel Stone, Denham & Garnett 1998; Stone & Denham 2004.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 657657 119.10.099.10.09 10.3210.32 658 Øystein Haga Skånland

tema som ble gjenstand for forskning og hvilke som ikke ble det, og forsøk på detaljstyring av forskningen ble vanligere.32 Forskernes mulighet til å påvirke politikk ble samtidig i stor grad begrenset til områder der opp- dragsgiverne mente å ha behov for forskningsbaserte innspill (se også Forr 2009: 212–251; Fonn & Sending 2006:170f; Morgenbladet 2009a). NUPI beholdt imidlertid en betydelig grunnfi nansiering, og forskerne hadde der- for fremdeles relativt stor akademisk frihet. Endringene i økonomiske rammebetingelser ser også ut til å ha hatt en viss innvirkning på NUPIs forskningsprofi l. Det vokste etter hvert frem programmer og prosjekter med klart anvendt preg. Anvendt forskning var ikke nytt på NUPI, den hadde vært en del av virksomheten hele tiden. Det nye var at fl ere av prosjektene var direkte fi nansiert av en oppdrags- giver. FN-programmet, som ble startet av Åge Eknes på begynnelsen av 1990-tallet og fokuserte på FNs og Natos freds- og stabiliseringsoperasjo- ner, er et godt eksempel på denne utviklingen. Programmet var fullfi nan- siert av Utenriksdepartementet og kombinerte grunnforskning, anvendt forskning og utredningsarbeid. I 2007 ble det opprettet en egen avdeling, Avdeling for sikkerhet og konfl ikthåndtering, som fokuserer på denne for- men for virksomhet. Behovet for å skaff e midler eksternt bidro åpenbart til utviklingen; det var en dyd av nødvendighet for mange ansatte å rette inn forskningen mot anvendte problemstillinger. Samtidig ønsket fl ere NUPI- medarbeidere å være med på å utvikle og forme politikk, og de tok initiativ til å opprette og videreutvikle forskningsprogrammer med anvendt preg. Dermed ble instituttet mer direkte involvert i den politiske sfæren. Parallelt med økningen i anvendt forskning foregikk det også en akade- misering av NUPI. Denne utviklingen begynte på 1980-tallet. Avdeling for internasjonal økonomi var tidlig ute – den vokste, og forskningspreget økte. Etter 1989 ble tendensene tydeligere. Forskningen kom klarere i fokus, fl ere medarbeidere tok doktorgrad, akademiske kriterier ble viktigere ved ansettelser33 og den internasjonale publiseringen økte markant. Samtidig ble NUPI koplet tettere opp mot internasjonale forskningsnettverk, og sta- dig fl ere medarbeidere deltok på internasjonale fagkonferanser. Akademi- seringen henger sammen med internasjonale tendenser, og kan illustre- res med utviklingen innen ett av NUPIs fagfelter: Internasjonal Politikk. Iver B. Neumann (2009) viser at det før slutten av 1980-tallet var svært få norske forskere innen feltet som publiserte internasjonalt, bortsett fra i nordiske Cooperation and Confl ict. Det meste ble skrevet på norsk for et

32 Denne tendensen gjelder ikke all samfunnsvitenskapelig forskning. Christensen, Tranøy & Nuland (2009: 47–67) viser for eksempel at velferdsforskningen i liten grad påvirkes av departementenes prioriteringer, og at departementene i liten grad forsøker å påvirke forsknin- gens innretning. 33 Det ble etter hvert et eksplisitt krav at nyansatte forskere måtte ha eller ta doktorgrad.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 658658 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 659

hjemlig publikum. De siste to tiårene er imidlertid antallet forskere økt kraftig internasjonalt, og en institusjonalisering av disiplinen34 har fun- net sted. NUPI er tydelig preget av utviklingen; instituttet har fått en egen avdeling for internasjonal politikk og er blant de ledende miljøene i Norge (de andre er Prio og universitetene i Oslo og Trondheim) på internasjonal, akademisk publisering. Disse tendensene til profesjonalisering fremmer forskningens autonomi og veier dermed delvis opp for den økte avhengig- heten av kortsiktig oppdragsfi nansiering. Utviklingstrekkene nevnt over har hatt betydning for NUPIs forhold til og roller overfor det utenrikspolitiske beslutningssystemet. Her diskuterer jeg de viktigste rollene og ser på hvordan de har endret seg etter den kalde krigen. Et forbehold er imidlertid på sin plass: rollene glir i stor grad over i hverandre, og de skillene jeg opererer med her må derfor betraktes som analytiske.

Formidler overfor off entligheten: kunnskap, perspektiver og kritikk av off entlig politikk Til tross for økt vektlegging av internasjonal, akademisk publisering, for- holder NUPI seg fremdeles til det hjemlige publikum. NUPI-forskere bru- kes i stor utstrekning som eksperter på utenrikspolitikk og internasjonale forhold av avisene, skriver aviskronikker og opptrer hyppig i debattpro- grammer og nyhetssendinger i etermediene. Sammenliknet med tidligere har antallet henvendelser fra massemediene økt, og så å si alle informan- tene gir uttrykk for at NUPI har en sterk stilling i det off entlige rom. Det legges også vekt på at instituttet har stor autoritet, tyngde og troverdig- het, og at det lyttes til i utenriksspørsmål. Mange av forskerne opplever at NUPI-tilknytningen gir dem oppmerksomhet. Informasjons- og formid- lingsrollen, som tradisjonelt har vært en av NUPIs hovedoppgaver, er med andre ord opprettholdt. Pågangen fra media og synligheten i det off entlige rom er særlig stor i forbindelse med internasjonale begivenheter, kriser og konfl ikter, og enkeltforskere kan i slike sammenhenger få svært bred eksponering (se også Aftenposten Morgen 2003). De hyppigst nevnte eksemplene er Sov- jetunionens sammenbrudd (Iver B. Neumann), Gulfkrigen i 1990–1991 (Daniel Heradstveit), Kosovokrigen i 1999 (Espen Barth Eide), og Irak-kri- gen i 2003 (Henrik Thune). Mer generelt har mediene brukt NUPI mye i dekningen av russisk politikk (Russlandsavdelingen), amerikansk uten-

34 Nordic International Studies Association ble stiftet i 1991–1992. Antallet norske forskere som deltar på den ledende internasjonale konferansen på feltet, International Studies Associations årskonferanse, er også mangedoblet de siste to tiårene.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 659659 119.10.099.10.09 10.3210.32 660 Øystein Haga Skånland

rikspolitikk (Svein Melby, nå forsker ved IFS) og nedrustningsspørsmål (Sverre Lodgaard og Morten Bremer Mærli). De nevnte forskerne var toneangivende kommentatorer, og påvirket derfor sannsynligvis både medias dagsorden og off entlighetens oppfatnin- ger og forståelsesrammer. Det er likevel ikke opplagt at de dermed har hatt innfl ytelse over norsk politikk. En slik innfl ytelse forutsetter at sen- trale beslutningstakere påvirkes av media og off entlig opinion. Her hersker det uenighet – Thune, Larsen & Holm (2006: 211, 225) argumenterer for eksempel for at medias innfl ytelse og makt er begrenset på det utenriks- politiske området, og at media først og fremst fungerer som «en kanalise- rende aktør som formidler politiske argumenter og virkelighetsoppfatnin- ger som allerede er formulert av politikere eller beslutningstakere.» Vi kan heller ikke uten videre anta at forskere som brukes mye av media som kommentatorer faktisk bringer noe nytt inn i det off entlige ordskif- tet. Kommentatorrollen er ofte reaktiv – forskerne responderer på medias spørsmål, og setter dermed ikke selv dagsordenen. Vi ser også en økende tendens til at forskernes analyser tabloidiseres – de gis lite plass, settes på spissen, oppsummeres i to setninger og brukes til å legitimere andres synspunkter.35 Forskerne inviteres ofte til å ta standpunkt og dermed gå ut over det de har faglig grunnlag for å si noe om. Synserpreg og manglende forskningsbelegg vil på sikt undergrave forskeres legitimitet og dermed mulighet for gjennomslag. De fl este informantene understreker imidlertid at uttalelser fra NUPI-forskere jevnt over fremstår som forskningsbaserte og rimelig balanserte. Bevisstheten rundt disse spørsmålene er også stor blant NUPI-medarbeiderne. Disse forholdene gjør det vanskelig å spore forskeres innfl ytelse på poli- tikken gjennom off entlige uttalelser og medieopptredener. I eksemplene nevnt over36 målbar NUPI-forskerne i stor grad alternative forståelser som i liten grad var representert av andre aktører og som gikk på tvers av den rådende utenrikspolitiske konsensus. Gjennom spissformulerte utsagn bidro de til å utvide grensene for hva som er mulig å si og mene, og hva som er legitime standpunkter. Både departementsansatte, forskere og poli- tikere understreker dessuten at beslutningstakere forholder seg til medi- ene, og at politikkutformingen ikke kan ses isolert fra det off entlige ord- skiftet. Flere NUPI-forskere har for øvrig opplevd å fi nne egne utsagn og argumenter direkte gjengitt i off entlige styringsdokumenter eller taler. I og med at forskernes forståelser og oppfatninger i de nevnte tilfellene har blitt

35 Her er det imidlertid stor forskjell på ulike medier og formidlingsformater. Flere av forskerne understreker at nyhetssendinger på TV og ekspertuttalelser i avisene gir lite tid og plass til nyansering. Dagsnytt 18 er bedre, og kronikker er den formen som gir best mulighet til å gjen- nomføre et forskningsbasert resonnement. 36 Med mulig unntak for Irak-krigen, der den norske debatten var bred og alternative synspunk- ter var godt representert (Henrik Thunes egen anm.).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 660660 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 661

en del av den utenrikspolitiske diskursen, er det sannsynlig at de har øvd en påvirkning på senere politikkutforming. Slikt diskursivt entreprenørskap har gjort seg gjeldende også i andre tilfeller. På 90-tallet kritiserte NUPI-forskerne Iver B. Neumann, Ståle Ulriksen og Espen Barth Eide de pågående forsvarsreformene, og hevdet at de tok utgangspunkt i den kalde krigens trusselbilde snarere enn dagens internasjonale situasjon. Argumentasjonen ble fremsatt i fagmilitære tids- skrifter, vitenskapelige publikasjoner og media (se for eksempel Eide 1995, 1999; Neumann & Ulriksen 1995, 1997; Ulriksen 2002) og skapte til dels opphetet debatt. Forskerne deltok også på seminarer og debatter med fag- militært personell, og fl ere ble engasjert som forelesere ved Krigsskolen og Stabsskolen. Synspunktene og perspektivene fi kk dermed et bredt ned- slagsfelt hos fremtidige beslutningstakere i Forsvaret, og ble gradvis del av hovedstrømmen i den forsvarspolitiske tenkningen.37 Fonn & Sending (2006: 180, se også 179) sier det slik: «Det er vanskelig å identifi sere kon- kret hvordan slike endringer skjer, og enda vanskeligere å måle eff ekten på praktisk politikk. Men det er utvilsomt slik at perspektivene, argumentene og problemdefi nisjonene som ligger til grunn for debattene om Forsvaret, er endret i retning av disse forskernes innspill.» Vi fi nner et delvis parallelt eksempel i en gruppe NUPI-forskeres38 understreking av behovet for en samlet og helhetlig gjennomgang av norsk utenrikspolitikk. Også her ble argumentasjonen gjentatt både i fag- lige publikasjoner og media (se for eksempel Græger & Leira 2005; Leira & Neumann 2005b; Stryken 2004; Stryken, Thune & Ulriksen 2005), og den fant gjenklang hos sentrale personer i Utenriksdepartementet. Forskerne bidro dermed indirekte til prosessen som senere førte frem mot utenriks- minister Jonas Gahr Støres «Refl eksprosjekt» og den nylig fremlagte stor- tingsmeldingen om norsk utenrikspolitikk. Disse to eksemplene viser at forskere kan få innfl ytelse over politikk- utforming gjennom off entlig kritikk og påpekning av mangler i gjeldende politikk. En slik kritikerrolle, der forskerne går norsk politikk etter i søm- mene og bidrar til kunnskapsbasert debatt, hilses for øvrig på generelt grunnlag velkommen av de fl este av de intervjuede byråkratene og poli- tikerne.39 Eksemplene her peker imidlertid i retning av at gjennomslag avhang av fl ere faktorer. For det ble første ble argumentasjonen gjentatt over tid, i fl ere formidlingskanaler og av fl ere forskere. For det andre førte

37 For en grundig analyse av norsk forsvarsdiskurs etter den kalde krigen, se Græger 2006. For en analyse av NUPI-forskernes rolle som diskursive entreprenører, se særlig s. 69f. 38 Blant andre Sverre Lodgaard, Henrik Thune, Iver B. Neumann, Ståle Ulriksen, Nina Græger, Halvard Leira, Christian-Marius Stryken. 39 Gitt at støtte til liberale og demokratiske idealer er en del av norsk politisk kultur, er dette langt fra overraskende. Det er mulig svarene hadde vært noe annerledes dersom spørsmålene gikk på mer spesifi kke tilfeller av kritikk.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 661661 119.10.099.10.09 10.3210.32 662 Øystein Haga Skånland

medieoppmerksomheten til at forskerne ble oppfattet som sentrale eksper- ter på feltet, og de ble dermed invitert til å delta i arbeidsgrupper, komi- teer og rådslag. For det tredje foregikk formidlingen til dels direkte overfor aktører med innfl ytelse, og argumentasjonen fant et visst gehør hos disse. Dette leder oss over til rollen NUPI kan spille overfor det smalere sjiktet av sentrale aktører og beslutningstakere.

Leverandør av perspektiver, premisser og policy-forslag til sentrale aktører og beslutningstakere NUPIs mest åpenbare vei til innfl ytelse går gjennom formidling overfor og direkte kontakt med sentrale aktører og beslutningstakere. Flere ulike kanaler gjør seg gjeldende her – skriftlig formidling, formelle konsultasjo- ner og uformelle, personbaserte kontakter. I tillegg til den allerede omtalte formidlingen gjennom massemediene, foregår skriftlig formidling av forskning og evalueringer gjennom viten- skapelige publikasjoner (artikler og bøker), rapporter og notater. Vitenska- pelige publikasjoner er sentrale innen fagmiljøet, og det hender de også får politisk betydning – særlig på politikkområder som oppfattes som tekniske eller kunnskapsintensive40 (se også Fonn & Sending 2006: 172). Generelt vil likevel rapporter og notater, som gjerne er mindre vitenskapelige i for- men, ha en større leserkrets blant politikere og beslutningstakere. NUPIs notater og rapporter er vanligvis knyttet opp mot mindre fors- kningsprosjekter og utredninger fi nansiert av departementer (og i noen grad også selskaper og internasjonale organisasjoner). Intervjuene indi- kerer at de hovedsakelig leses av oppdragsgiver og et smalt sjikt av aktø- rer, for eksempel departementsansatte, frivillige organisasjoner, nærings- organisasjoner og journalister, som jobber med relaterte problemstillinger. Disse publikasjonene kan få stor betydning og bidra med perspektiver, premisser og policy-forslag. For eksempel har NUPIs Avdeling for inter- nasjonal økonomi gjennom utredninger og rapporter lagt premisser for og påvirket norsk handelspolitikk i forhold til industrivare- og tjenestehandel, tollpreferanser overfor u-land og frihandelsavtaler. Kilder i Utenriksdepar- tementet legger vekt på at NUPIs utredninger er operasjonelt orienterte og derfor ofte direkte relevante for handelspolitiske forhandlinger. Videre viser Norads evaluering av norsk forskning innen konfl iktforebygging og fredsbygging at Kari Karamés (2001, 2004, 2006) rapporter om kvinner og konfl ikt har fått «betydelig innvirkning» på norsk politikk og norske hold- ninger (Brusset et al. 2008: 60–63, se særlig 62). Tilsvarende skriver Ellen

40 For eksempel er Olav Stokkes arbeider innenfor blant annet kondisjonalitet og koherens i bistand blitt standardverk i fagmiljøet. De har også hatt betydning for europeisk utviklings- politikk.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 662662 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 663

Rømming (2003: 15, se også 11–16, 97) at evalueringer ledet av Marianne Heiberg (da NUPI-forsker) førte til at «UD la om den norske bistanden til de palestinske områdene». Det er imidlertid ingen automatikk i at notater og rapporter får gjen- nomslag. Stortingsrepresentanter har for eksempel lite tid til å sette seg inn i spesifi kke problemstillinger, og de leser derfor i liten grad fors- kningsrapporter. Heller ikke departementene, som ofte fi nansierer fors- kningsprosjektene, gjør alltid aktiv bruk av resultatene.41 Enkelte av inter- vjuobjektene antyder at departementene først og fremst kommisjonerer forskning for å vise at de «gjør noe» på et område, og at rapportene i slike tilfeller fungerer som etterlegitimering av allerede vedtatt politikk. Fors- kning kan med andre ord fungere som ryggdekning og redskap for å møte og passivisere kritikk.42 Blant de intervjuede byråkratene legges det også vekt på at forskningsrapporter ofte oppleves som lange, akademiske, tilba- keskuende og lite operasjonelle. De savner gode, korte oppsummeringer, slik en gjerne fi nner i internasjonale tenketankrapporter. Distribusjonen av rapportene til relevante aktører er heller ikke tilfredsstillende. Resultatet er ofte at få tar seg tid til å lese dem, og at mange av dem ikke blir brukt.43 Denne situasjonen er knyttet til de tidligere omtalte trendene med kommunikasjonsrevolusjon, enorm tilgang på informasjon, økt konkur- ranse og globalisering på kunnskapsproduksjonsfeltet, med påfølgende sterk økning i antallet forskningsrapporter som produseres. En kilde i UD uttrykker seg slik: «Vi har et hav av informasjon og ekstremt lite tid til å lese.» Situasjonen har imidlertid også sammenheng med hva departe- mentene ønsker å oppnå med sine forskningsbevilgninger, og hva slags innspill de opplever at de trenger. Informantene understreker at forsknin- gen kan bidra med forståelse av kompleksitet, dybdekunnskap, analyse og konseptuell tenkning som departementene selv ikke har kapasitet til. Sam- tidig legger mange, særlig i Utenriksdepartementet, vekt på at forskningen må være anvendt for å være interessant, og at den må omhandle områder som oppleves som direkte relevante for departementenes arbeid. De fl este

41 I sin studie av norsk velferdsforskning gjør Christensen, Tranøy & Nuland (2009) tilsvarende funn. De legger imidlertid vekt på at det særlig er den langsiktige programforskningen som i liten grad brukes. Departementsinitierte forskningsprosjekter brukes langt fl ittigere. 42 Denne typen bruk av forskning betegnes gjerne som strategisk. Se for eksempel Brofoss & Wiig 2006: 14ff ; Hagen 2009: 76–83; Hatland & Bay 2009. 43 Disse funnene korresponderer med funnene i evalueringen av norsk forskning og utvikling innenfor området fredsbygging og konfl iktforebygging. Utenriksdepartementets tilnærming karakteriseres som «bruk av forskeren snarere enn forskningen». Det slås også fast at mange UD-ansatte foretrekker korte briefi nger og workshops fremfor lange rapporter (Brusset et al. 2008: 65; se også Norges forskningsråd 2007: 89f; Tranøy et al. 2009: 17f; 42f). I delvis motsetning til denne konklusjonen fi nner Brofoss & Sivertsen (2004: 14, se også 63–75) at «oppdragsgivere vurderer rapporter og den muntlige formidlingen som klart viktigst» når det gjelder formidling.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 663663 119.10.099.10.09 10.3210.32 664 Øystein Haga Skånland

ønsker konkrete policy-innspill og anbefalinger, og opplever ofte at dette er enklere å få hos internasjonale tenketanker enn hos norske forskningsin- stitusjoner. Finansiering av prosjekter ved internasjonale tenketanker har også den fordelen at det gir UD kontakter som de senere kan dra nytte av – særlig i situasjoner der tenketankansatte trekkes inn i den amerikanske statsadministrasjonen.44 Både formelle konsultasjoner og personlige kontakter fremstår som vel så viktige kanaler som skriftlig formidling. Når det gjelder Stortinget, ser imidlertid kontakten ut til å være mindre enn i NUPIs tidlige år. De inter- vjuede politikerne trekker frem forskningsinstitusjonenes seminarer som gode kilder til dybdekunnskap og nye perspektiver, men tidspress legger begrensninger på deltagelsen. NUPI-forskere blir av og til invitert til stor- tingshøringer og møter med utenrikskomiteen. Det hender også at poli- tikere tar kontakt med forskere for å få kunnskap og vurderinger direkte. Både forskere og politikere oppfatter likevel omfanget og betydningen av slike konsultasjoner som begrenset. Frivillige organisasjoner, pressgrup- per og næringsorganisasjoner fremstår generelt som langt viktigere pre- missleverandører for stortingsrepresentantene. Kontakten mellom NUPI-medarbeidere og de politiske partiene har imidlertid fremdeles et visst omfang. Partiene inviterer iblant forskere til møter og uformelle samtaler for å innhente synspunkter på internasjonale forhold og utenrikspolitikk. Flere politiske rådgivere har også vært innom NUPI som studentstipendiater eller i andre stillinger. Som i forrige periode er samtidig fl ere «nupister» aktive partimedlemmer og deltar i partiinterne internasjonale utvalg og fora. Det gir mulighet for å kommunisere egne analyser og synspunkter direkte til politikerne, gi råd og få informasjon om hva som rører seg på den politiske arenaen. Tendensen til at NUPIs direktører har tilknytning til Arbeiderpartiet er for øvrig opprettholdt – i dette henseende går det en lang linje fra John Sanness via Johan Jørgen Holst og Sverre Lodgaard til Jan Egeland, dagens direktør. Instituttet har også fostret fl ere statssekretærer: Janne Haaland Matlary, seniorforsker ved NUPI 1987–1992, var statssekretær i Utenriksdepartementet fra 1997 til 2000. Espen Barth Eide, leder av NUPIs FN-program og senere Avdeling for internasjonal politikk, var statssekretær i Utenriksdepartementet fra 2000 til 2001, og er nå statssekretær i Forsvarsdepartementet (2005–). Per Botolf Maurseth, seniorforsker, var statssekretær i Kunnskapsdepartemen- tet fra 2006 til 2007. Jan Egeland, nåværende NUPI-direktør, har beveget seg motsatt vei – fra posisjoner i politikken (statssekretær i Utenriksde-

44 Flere trekker samtidig frem at de norske forskningsinstitusjonene har et klart komparativt fortrinn: de har bedre kjennskap til den norske politiske konteksten, det administrative appa- ratet og de politiske beslutningsprosessene. De kan dermed utforme mer skreddersydde anbefalinger.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 664664 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 665

partementet 1992–1997, spesialrådgiver og undergeneralsekretær i FN 1999–2001, 2003–2008) til NUPI. Slike partibånd og personutvekslinger innebærer et potensial for gjensidig påvirkning, og kan føre til at instituttet i enkelte kretser oppfattes som politisert. Ut fra denne studien er det imid- lertid vanskelig å si noe om omfanget og betydningen av påvirkningen, som i hovedsak må forventes å foregå på uformelt plan. Den direkte kontakten med departementene ser alt i alt ut til å være langt mer omfattende enn kontakten med Stortinget og partiene. NUPI forholder seg først og fremst til Utenriksdepartementet og Forsvarsdepar- tementet, men i og med opprettelsen av instituttets Energiprogram, har også kontaktfl aten mot Olje- og energidepartementet blitt større. Det er vanskelig å spore noen helt entydig utvikling i disse kontaktene – de varie- rer over tid og fra saksområde til saksområde. Generelt ser det likevel ut til at NUPI har tettere kontakt med departementene nå enn tidligere. Antall forskningsprosjekter direkte fi nansiert av departementene har gått kraf- tig opp, og slik prosjektfi nansiering fører gjerne med seg kontakt mellom forskere og departementsansatte. Denne utviklingen er særlig markant i forhold til Utenriksdepartementet. I forhold til Forsvarsdepartementet er bildet mindre entydig. Forsvarsdepartementet er en viktig fi nansierings- kilde, både gjennom prosjektmidler og mer langsiktige stipendordninger. NUPIs rolle som premissleverandør og tenketank på det sikkerhetspoli- tiske området ble likevel gradvis svekket utover på 90-tallet, og nettver- kene som involverte NUPI-forskere og nøkkelpersoner i departementet ble mindre tette. Samtidig fi kk fl ere av forskerne en stor kontaktfl ate i forhold til Forsvaret gjennom seminarer og forelesninger på blant annet Stabssko- len. Kontaktene er dermed blitt bredere og mer åpne. NUPI har også, som allerede nevnt, vært en viktig kritiker og perspektivleverandør i debatten om Forsvaret. Kontakten med departementene innbefatter alt fra formelle konsulta- sjoner til personlige bekjentskaper. I den formelle enden av skalaen fi nner vi deltagelse i komiteer, utvalg og rådslag som blir konsultert i forbindelse med viktige beslutninger og begivenheter. NUPI er for eksempel represen- tert med to forskere i Utenriksdepartementets sikkerhetspolitiske utvalg, og har tidligere deltatt i Forsvarspolitisk utvalg og Utvalg for nedrustning og sikkerhet.45 Slik deltagelse er på ingen måte en nyvinning – NUPI har gjennom hele sin levetid vært involvert i denne typen arbeid gjennom sine medarbeidere. Utvalgene representerer like fullt en viktig arena for kontakt med og mulig påvirkning på den politiske sfæren. Deltagelse gir

45 Utenriksdepartementets sikkerhetspolitiske utvalg er arvtakeren til Utvalg for nedrustning og sikkerhet, og skal «gi råd og komme med innspill om sikkerhetspolitikk, nedrustning og inter- nasjonale utfordringer mot norsk sikkerhet» (Utenriksdepartementet 2007). Forsvarspolitisk utvalg avga sin anbefaling til forsvarsministeren høsten 2007. Det så spesielt på utfordringer knyttet til den videre moderniseringen av Forsvaret (Forsvarsdepartementet 2006).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 665665 119.10.099.10.09 10.3210.32 666 Øystein Haga Skånland

NUPI-medarbeidere mulighet til å bidra til å utforme formelle forslag og uttalelser og å komme med innspill og synspunkter direkte overfor beslut- ningstakere. Samtidig gir det en viss autoritet og status som innebærer at en blir lyttet til i andre sammenhenger. I forbindelse med departementsfi nansierte forskningsprosjekter er det videre vanlig å arrangere workshops, briefi nger og seminarer nettopp for å sørge for at den produserte kunnskapen kommer byråkrater og beslut- ningstakere til gode. Prosjektene fører også av og til med seg mer uformell dialog og samarbeid som innebærer muligheter til å gi innspill til beslut- ningsprosesser og policy-utforming. NUPIs Russlandsavdeling har for eksempel en referansegruppe bestående av representanter for Utenriksde- partementet, Forsvarsdepartementet, E-tjenesten og Forsvarets Forsknings- institutt. Gruppen møtes en gang i halvåret og får presentert avdelingens forskning og ferske situasjonsvurderinger. Dette gir gode muligheter til å komme med direkte innspill. Det norske fagmiljøet på russlandsspørsmål er for øvrig lite, og byråkrater og forskere kjenner hverandre. Nettverkene er tette, kompetanse- og kunnskapsutvekslingen fungerer godt og perspek- tivene på Russland samkjøres. NUPIs forskere har, sammen med andre norske forskere, på denne måten vært med på å påvirke norsk politikk. Norge vektlegger engasjement og godt naboskap i sitt bilaterale forhold til Russland, og skiller seg klart fra andre europeiske lands mer konfronte- rende linje. Flere av intervjuobjektene understreker at dybdekunnskap er en forutsetning for en slik politikk, og at de sterke norske miljøene innen russlandsforskning har vært viktige premissleverandører. Eksemplet med Russlandsavdelingen er ikke unikt; forskere og departe- mentsansatte som jobber innenfor samme fagområde kjenner ofte til hver- andre. God personlig kontakt og god kommunikasjon mellom forskere og byråkrater synes å fremme både NUPIs gjennomslag og departemente- nes nytte av forskningen.46 Omfanget av og kvaliteten på slike kontakter varierer naturlig nok over tid og fra område til område, men generelt er kontakten relativt omfattende. NUPI er et av de sentrale fagmiljøene innen området internasjonal politikk i Norge, og særlig Utenriksdepartementet rekrutterer mange som tidligere har vært innom NUPI som studentstipen- diater, vitenskapelige assistenter eller forskere. Personutvekslingen fører med seg personlige bekjentskaper og bidrar til at kunnskap og perspektiver fra NUPI spres i departementet. Slik er den en indirekte, men potensielt viktig vei til innfl ytelse (se også Nye 2008). Flere av informantene i depar- tementene understreker for øvrig at de ønsker tettere kontakt og samar- beid med NUPI (og forskere generelt), og at utveksling fra embetsverket til

46 For en beslektet analyse av betydningen av personlige kontakter, se Rømming 2003 (om Fafos rolle i norsk midtøstenpolitikk).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 666666 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 667

NUPI er viktig.47 Forskere med erfaring fra departementene har innsikt i hvordan ting gjøres og hva som er mulig, og kan dermed utforme konkrete og relevante anbefalinger. Dermed blir potensialet for innfl ytelse over poli- tikk også større.48

Direkte aktør: politikkutvikler og operatør I eksemplene beskrevet over har NUPI på ulike måter fungert som kunn- skapsleverandør overfor den politiske sfæren. I enkelte tilfeller har institut- tet imidlertid vært mer direkte involvert som aktør. Denne rollen har blitt mer utpreget etter den kalde krigens slutt. Fafos sentrale stilling i norsk midtøstenpolitikk (se Rømming 2003) har sannsynligvis bidratt til denne utviklingen – den demonstrerte at Utenriksdepartementet kan ha stor nytte av å trekke forskningsinstitusjoner inn som aktører. NUPI har fungert på to litt ulike måter her: som bidragsyter i utviklingen av ny politikk, og som operatør for departementene. Den førstnevnte rollen kan eksemplifi seres med Kari Karamé og Torunn Tryggestads49 arbeid med kvinner i konfl ikt.50 Som nevnt hadde Karamés (2001) rapport om kjønn og væpnet konfl ikt stor innfl ytelse på norsk politikk og norske holdninger på området. Prosjektgruppen bak Women in Armed Confl ict and Peace-Building: Implementing the UN Secu- rity Council Resolution 1325, som ble etablert ved NUPI i januar 2006, fi kk ansvar for å skrive utkast til Norges handlingsplan for oppfølgingen av FN- resolusjonen. Samarbeidet med Utenriksdepartementet var tett, og NUPI ble dermed direkte involvert i politikkutvikling (Brussett et al. 2008: 62). Vi fi nner et liknende eksempel innenfor arbeidet med integrerte fredso- perasjoner. Espen Barth Eide, som hadde forsket på samspillet mellom ulike virkemidler i fredsprosesser, ble i 2004 spurt om å gjennomføre en utredning av dette feltet i FN-regi. Mye av det påfølgende utredningsarbei- det ble gjort på NUPI. Den resulterende rapporten (Eide, Kaspersen, Kent & von Hippel 2005) og konferanseserien om Integrated Missions fi kk stor

47 Ordningen med militærstipendiater har hatt stor betydning her – den har sørget for at institut- tet har hatt forskere med praktisk erfaring fra Forsvaret. Flere av de tidligere militærstipendi- atene har også blitt rekruttert inn i stillinger i Forsvarsdepartementet. Liknende ordninger for ansatte i Utenriksdepartementet har hatt tilsvarende funksjoner. 48 Persontrafi kken mellom forskning og politikk er imidlertid ikke ukontroversiell. Morgenbladet (2009b) hevdet for kort tid siden at NUPIs uavhengighet og vitenskapelige legitimitet utfor- dres nettopp av persontrafi kken. Disse synspunktene ligger nær opptil Terje Tvedt (2003), som kritiserer «elitesirkulasjonen» og forskningsinstitusjonenes mangel på uavhengighet i det norske sør-politiske systemet. 49 Tryggestad er nå ansatt som forsker ved Prio. 50 Dette politikkområdet fi kk stor oppmerksomhet etter at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 om kvinner og konfl ikt.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 667667 119.10.099.10.09 10.3210.32 668 Øystein Haga Skånland

oppmerksomhet og betydning for FNs videre arbeid på området. Parallelt arbeidet fl ere av NUPIs forskere tett med FN-seksjonen i Utenriksdeparte- mentet. Både kommunikasjonen og personkjemien var god, og samarbei- det resulterte i at integrerte fredsoperasjoner ble et prioritert satsingsom- råde for Norge. NUPI spilte dermed en politikkutviklende rolle, og bidro til at Norge nå er en av drivkreftene i arbeidet med integrerte operasjoner internasjonalt. De fl este av kildene i Utenriksdepartementet understreker at nettopp slike politikkutviklende bidrag står øverst på ønskelisten når departemen- tet fi nansierer forskning. Eksemplene over peker imidlertid i retning av at den politikkutviklende rollen avhang av en rekke faktorer: tett samarbeid mellom departement og forskere, gode personlige relasjoner og vilje til å involvere seg praktisk og spille en tenketankliknende rolle fra institut- tets side. Mange forskere og enkelte departementsansatte uttrykker der- for en viss skepsis mot den politikkutviklende rollen. De legger vekt på at deltagelse i politikkutvikling krever at forskningens tematikk og vinkling oppfattes som relevant og dagsaktuell blant beslutningstakerne, og hev- der også at politikkutvikling innebærer en grad av nærhet til den politiske sfæren som på sikt kan undergrave forskningens uavhengighet og kritiske potensial. Dersom Utenriksdepartementet og andre oppdragsgivere legger vekt på bidrag til politikkutvikling når de fordeler forskningsmidler, vil det innebære mindre akademisk frihet og mulighet for selv å defi nere pro- blemstillinger for de forskningsinstitusjonene som er avhengige av slike midler. Disse synspunktene illustrerer at det fi nnes spenninger mellom forskningens ethos og rollen som politikkutvikler, og at politikkutvikling kan innebære visse akademiske omkostninger.51 Slike spenninger er også knyttet til den andre rollen som direkte aktør: operatørrollen.52 Å være operatør innebærer her å stå for den praktiske gjennomføringen av ulike prosjekter eller å fungere som saksbehandler for en oppdragsgiver – og da særlig Utenriksdepartementet. Denne rollen har siden 1980-tallet fremstått som et fremtredende trekk særlig ved nor- ske frivillige organisasjoners statsfi nansierte virksomhet innen fred, forso- ning, humanitær assistanse og utvikling, og er en nøkkelfaktor i «den nor- ske modellen» på disse områdene (se for eksempel Bucher-Johannessen 1999; Kelleher & Taulbee 2006; Tvedt 1998; Tvedt 2003). Ordningen er på mange måter praktisk og gunstig for Utenriksdepartementet: den øker

51 For diskusjon, se Hagen 2009; Hill 1994. Hagen argumenterer for at samfunnsforskning bør etterstrebe (politisk) relevans, og utfordrer ideen om at relevans og kvalitet er uforenlige stør- relser. Hill hevder på sin side at relevans i stor grad går på bekostning av forskningsmessig kvalitet. 52 Terje Tvedt (2003: 114–117) bruker blant annet begrepet operatør om forskningsinstitusjonenes rolle i det sør-politiske systemet. Se også Rømming (2003), som omtaler Fafo som utøver av politikk.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 668668 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 669

saksbehandlingskapasiteten og muliggjør større aktivitet. Siden begynnel- sen av 1990-tallet har også forskningsinstitusjoner, deriblant NUPI, blitt involvert på denne måten.53 NUPIs Training for Peace-program, som har pågått siden 1995, eksem- plifi serer operatørrollen godt. Programmet har som overordnet mål å bidra til økt kapasitet og høyere kompetanse i fredsoperasjoner i Afrika, og fokuserer spesielt på den sivile dimensjonen. Det involverer tre afri- kanske partnerorganisasjoner, og bidrar til opplæring av sivilt personell, policyutvikling og forskning. Frem til 2007 hadde NUPI hovedansvaret for koordinering, kommunikasjon, logistikk og planlegging. NUPI-medarbei- derne tilknyttet programmet var også involvert i forskning og policyutvik- ling, men den praktiske administrative rollen var dominerende. Dette er nå endret; UD har overtatt de administrative funksjonene, og NUPI driver hovedsakelig med forskning og rådgivning (Brusset et al. 2008: 53–58; Sol- hjell 2009).54 Kilder i Utenriksdepartementet understreker imidlertid at instituttets tidligere operatørrolle var avgjørende for å holde programmet sammen og sørge for at det ble et kontinuerlig engasjement. Innsatsen førte med andre ord til at bidrag til den sivile komponenten i fredsopera- sjoner55 ble rotfestet som et viktig norsk tiltak. Programmet har samtidig bidratt til konseptuell utvikling, og har hatt betydning både for afrikansk og norsk politikk og praksis på området (se også Brusset et al. 2008: 56).56 NUPI har også tatt på seg mindre operatøroppdrag. Instituttet arrange- rer jevnlig konferanser både i samarbeid med og på oppdrag fra Utenriks- departementet og Forsvarsdepartementet. NUPI får ofte hovedansvaret for den praktiske gjennomføringen, og utarbeider også notater som danner utgangspunkt for diskusjonen. Kildene i departementene legger vekt på at den akademiske kompetansen og de forskerbaserte internasjonale nettver- kene gjør instituttet interessant som arrangør. Den tidligere omtalte evnen til å bringe sammen forskere, fagfolk og byråkrater, og dermed fylle rollen som arena, er med andre ord fremdeles viktig. Det hender også at NUPI-

53 Gudleiv Forr (2009: 218–223) viser at også Prio har fått tilsvarende operative roller. 54 Brusset et al. (2008: 53–58) gir en positiv evaluering av programmet, og slår fast at det har hatt «betydelig suksess» særlig innen opplæring av personell og oppbygging av en solid kunnskaps- base. 55 Den sivile dimensjonen er konseptuelt tett knyttet til det tidligere omtalte begrepet integrerte fredsoperasjoner. Espen Barth Eide, som ledet NUPIs forskning på integrerte fredsopera- sjoner, forsket en periode mye på bruk av sivile politistyrker i fredsoperasjoner og bidro til konseptualisering på området. Se for eksempel Holm & Eide 2000. 56 NUPIs arbeid med etterretnings- og sikkerhetssektorreform i Bosnia-Herzegovina er et annet eksempel på operatørrollen. NUPI fungerer her som utfører med administrativt ansvar i et prosjekt som fokuserer på kompetanseheving, profesjonalisering og bedret parlamentarisk kontroll på etterretningsområdet. Involverte i Utenriksdepartementet gir uttrykk for at de betrakter NUPIs arbeid på dette området på linje med frivillige organisasjoners prosjektarbeid i regionen. Prosjektet har pågått siden 2006, og det er derfor foreløpig vanskelig å si noe om dets betydning for norsk politikk og praksis på området.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 669669 119.10.099.10.09 10.3210.32 670 Øystein Haga Skånland

forskere blir invitert av departementene til å holde innledninger eller bidra på internasjonale konferanser, og at de inkluderes som en del av offi sielle norske delegasjoner. I slike situasjoner knyttes gjerne forskernes bidrag direkte til Norge, og bidrar til å profi lere Norge som kunnskapsleverandør i internasjonale fora. Forskningen blir dermed en del av utenrikspolitikken (Fonn & Sending 2006:173ff ). Når vi sammenlikner de siste tjue årene med de første tretti årene av NUPIs historie, trer visse utviklingstrekk frem. Instituttet har gjennom- gått en akademisering, og virksomheten er nå mer internasjonalt rettet enn tidligere. Samtidig er konkurransen fra både norske og internasjonale kunnskapsinstitusjoner blitt hardere. Langt fl ere aktører både forsker på og uttaler seg om utenriks- og sikkerhetspolitikk, og NUPI har ingen privi- legert stilling slik det hadde på enkelte fagområder under den kalde krigen. Instituttet har likevel opprettholdt sin sterke posisjon i forhold til norsk off entlighet, og er i dag det mest synlige forskningsinstituttet på utenriks- politiske spørsmål generelt. Synligheten er særlig stor i forbindelse med store internasjonale begivenheter, og NUPI har vært med på å forme nord- menns oppfatninger blant annet av krigen i Kosovo i 1999 og Irak-krigen i 2003. Flere av instituttets forskere har også spilt en viktig rolle som kriti- kere av gjeldende norsk politikk. Rollene som informasjons-, premiss- og perspektivleverandør er med andre ord opprettholdt. Kontaktfl aten til Stortinget og politikerne ser ut til å være redusert de siste tjue årene – NUPI er ikke lenger «Stortingets institutt». I forhold til departementene, og særlig Utenriksdepartementet, er imidlertid bildet motsatt. Departementene fi nansierer fl ere forskningsprosjekter enn tidli- gere, og det innebærer utvidet samarbeid. NUPI har vært en viktig premis- sleverandør og politikkutvikler på fl ere områder, og i noen tilfeller har insti- tuttet også fungert som utenrikspolitisk operatør. De sistnevnte rollene har blitt mer fremtredende etter den kalde krigens slutt. De forutsetter nærhet til politikken, innebærer at instituttet blir en direkte aktør i norsk uten- riks- og sikkerhetspolitikk og gir dermed også muligheter for påvirkning. Samtidig fører de potensielt med seg visse spenninger i forhold til idealene om forskningsfrihet og uavhengighet. Instituttets økte avhengighet av pro- sjektfi nansiering ser for øvrig ut til å forsterke disse spenningene.

Konklusjon

Hvis vi ser NUPIs historie under ett, er det klart at båndene til politikken hele tiden har vært sterke. Instituttet ble opprettet gjennom et stortingsved- tak, og særlig i perioden før 1990 var kontakten med de politiske partiene og Stortinget omfattende. Høyre og Arbeiderpartiet, som i denne perio- den var de primære bærerne av den norske utenrikspolitiske konsensusen,

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 670670 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 671

brukte NUPI-medarbeidere som rådgivere. Fra og med 70-tallet ble fl ere av disse medarbeiderne også rekruttert som statssekretærer og statsråder. De ble dermed direkte aktører i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Utveks- lingen er opprettholdt frem til i dag, men vi ser en viss dreining fra rene politiske posisjoner over mot embetsverket. Kontakten med politikere og politiske partier ser samtidig ut til å ha blitt noe redusert de siste 20 årene. Forholdet til forvaltningen, og da særlig Utenriksdepartementet og For- svarsdepartementet, har fulgt en annen konjunktur. Utenriksdepartemen- tet var involvert i opprettelsen av NUPI, men kontakten var lenge begren- set. Instituttet hegnet om sin uavhengighet fra departementet, og i UD så en tilsynelatende ikke det store behovet for innspill utenfra. Dette endret seg gradvis fra og med 70-tallet, da daværende forskningssjef Johan Jørgen Holst satt aktualitet i høysetet og bygde ut kontakten særlig med Forsvars- departementet. Instituttet utviklet seg dermed til å bli en viktig agenda- setter og premissleverandør på det sikkerhetspolitiske området. Etter den kalde krigens slutt mistet NUPI gradvis denne posisjonen. Kontakten og samarbeidet med departementene har likevel økt, særlig på grunn av økt prosjektfi nansiering fra Utenriksdepartementet. Prosjektfi nansieringen har for øvrig fått større betydning i takt med at grunnbevilgningens andel av de totale inntektene har blitt redusert. Denne endringen har hatt konse- kvenser for instituttets forhold til departementene – særlig forskerne legger vekt på at den fører til at forskningsområder og problemstillinger i større grad påvirkes utenfra, og at den akademiske friheten og uavhengigheten kommer under press. Det fører også til at mulighetene til å påvirke politik- ken i stor grad begrenses til de områdene departementene oppfatter som interessante og mener de har behov for forskningsbasert kunnskap om. Instituttets betydning og innfl ytelse i forhold til den politiske sfæren kan med fordel analyseres gjennom å studere hvilke roller det har spilt. Fra oppstarten i 1959 er det særlig rollen som informasjons- og perspektivleve- randør som peker seg ut. Gjennom off ensivt informasjonsarbeid fi kk NUPI raskt en sterk posisjon som informasjonskilde om internasjonale forhold overfor både norsk off entlighet og den politiske sfæren, og ble dermed en sentral fortolker av verden utenfor landets grenser. Denne rollen er opprett- holdt helt frem til i dag, til tross for at antallet aktører som uttaler seg om internasjonale forhold har økt kraftig. NUPI påvirker dermed off entlighe- tens oppfatninger av internasjonale forhold. Selv om sammenhengen mel- lom synlighet i media, påvirkning av off entlig opinion og utenrikspolitiske enkeltbeslutninger er komplisert, er det sannsynlig at instituttet på denne måten er med på å påvirke beslutningsgrunnlaget over tid. NUPI fi kk også raskt en viktig arenafunksjon. Gjennom en omfattende seminar-, konferanse- og møtevirksomhet har instituttet brakt sammen politikere, byråkrater, praktikere, forskere, journalister og organisasjoner med overlappende interesseområder, og dermed bidratt til kontakt og

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 671671 119.10.099.10.09 10.3210.32 672 Øystein Haga Skånland

meningsutveksling. Igjen er innfl ytelse og påvirkning vanskelig å spore, men det er sannsynlig at NUPIs rolle som arena har bidratt til å samkjøre ulike aktørers perspektiver og oppfatninger. Instituttet har samtidig spilt en viktig rolle som premissleverandør og agendasetter overfor både Stortinget, de politiske partiene og departemen- tene. I forhold til Stortinget og partiene fremstår rådgivningsvirksomheten som viktigst. Overfor departementene har NUPI både spilt rollen som opp- rettholder av gjeldende konsensus (særlig i sikkerhetspolitikken på 70- og 80-tallet) og som kritiker av gjeldende politikk. NUPI har i noen tilfeller også vært direkte involvert som utenrikspolitisk aktør. Instituttets forskere har fungert som politikkutviklere og påtatt seg ulike operatørroller. Rekrut- teringen av nupister til statssekretær- eller statsrådsstillinger innebærer også en rolle som direkte aktør, men denne er knyttet til enkeltpersoner og ikke til instituttet som sådan. NUPIs gjennomslag har variert over tid og fra saksområde til saksom- råde. Denne studien er ikke rettet inn mot å teste eller utvikle teorier om hvilke faktorer som fremmer innfl ytelse, men intervjuene gir grunnlag for enkelte observasjoner. For det første bidrar NUPIs omdømme og standing positivt. NUPI betraktes generelt som et sentralt og tungt forskningsmiljø innen internasjonale forhold og utenrikspolitikk i Norge, og blir derfor lyt- tet til. Den høye medieprofi len og synligheten innebærer samtidig at insti- tuttets forskere kan være med på å forme det utenrikspolitiske ordskiftet. For det andre ser direkte kontakt og god kommunikasjon med ulike beslut- ningstakere ikke overraskende ut til å fremme innfl ytelse. De mest hånd- faste eksemplene på påvirkning fi nner vi således der NUPI-forskere har samarbeidet godt med beslutningstakere, for eksempel med utviklingen av konseptet integrerte fredsoperasjoner. De fl este intervjuede byråkratene og politikerne legger i tillegg vekt på at relevans og aktualitet er sentrale forutsetninger for innfl ytelse for forskningsinstitusjoner. Her er imidlertid et forbehold på sin plass: dersom andre aktørers oppfatninger om hva som er aktuelt og relevant blir bestemmende, kan det innebære at forsknings- institusjonenes innfl ytelse over prioriteringer og perspektiver begrenses. For det tredje, og nær knyttet til foregående punkt, har NUPI også øvd innfl ytelse gjennom kritikerrollen. I tilfeller der den norske utenrikspoli- tiske debatten er preget av konsensus, kan instituttet spille en viktig rolle gjennom å nyansere og problematisere, og dermed utvide grensene for ordskiftet. Sett under ett ser instituttets innfl ytelse først og fremst ut til å være knyttet til innretningen på norsk politikk over tid. NUPI har, med delvis unntak for tilfeller der nupister har sittet i utøvende politiske stillinger, ingen direkte innfl ytelse over konkrete enkeltbeslutninger. NUPIs forskere bidrar riktignok med policy-innspill og anbefalinger, men de har ikke kon-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 672672 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 673

troll med hvordan disse brukes eller hva slags politikk rådene resulterer i.57 Instituttet bidrar imidlertid til både off entlighetens, forvaltningens og poli- tikernes oppfatninger av internasjonale forhold og norsk utenrikspolitikk; det er med på å forme norsk utenrikspolitisk diskurs. Denne diskursen er en sentral mulighetsbetingelse for politikken; den bestemmer i stor grad agenda og utgjør beslutningsgrunnlaget for politikere og embetsmenn. Ut fra det empiriske materialet kan vi videre konkludere med at 50-års- jubilanten har fungert både som forskningsinstitusjon og tenketank. De to rollene synes ikke å være klart adskilte – instituttet har i stor grad kombinert forskning, faglig integritet og uavhengighet (forskningsinstitu- sjonsrollen) med nærhet til beslutningstakere, politisk relevans og policy- rettet virksomhet (tenketankrollen). En viss spenning er det likevel mulig å spore. Dersom instituttet blir mer avhengig av prosjektmidler og får et klart tenketankpreg, vil det kunne gå på bekostning av akademisk frihet, uavhengighet og legitimitet. Tilsvarende vil en rendyrket satsing på grunn- forskning innebære at instituttet oppleves som mindre relevant av beslut- ningstakere, og at muligheten for å komme med innspill reduseres. I sine første 50 år har imidlertid NUPI plassert seg mellom de to polene, og har dermed oppnådd både innfl ytelse og legitimitet.

Litteratur

Aftenposten Morgen (2003) «De ordner verden for oss», 15. mars: 25. Brofoss, Karl Erik & Gunnar Sivertsen (2004) De samfunnsvitenskapelige instituttene. NIFU Skriftserie 3/2004. Oslo: NIFU. Brofoss, Karl Erik & Ole Wiig (2006) Bruk av forskning. Fasettert begrep – mange forkla- ringsmodeller. Rapport 2/2006. Oslo: NIFU Step. Brundtland, Arne Olav (1966) «Nordisk balanse før og nå», Internasjonal Politikk 24(5): 491–541. Brusset, Emery, Sidsel Roalkvam, Mark Hoff man, Annina Mattsson, Tony Vaux (2008) Evaluation of the Norwegian Research and Development Activities in Confl ict Prevention and Peace Building, Norad Evaluation Report 5/2008. Oslo: Norad. Bucher-Johannessen, Bernt (1999) «‘Den norske modellen’. Stat og samfunn hånd i hånd til fremme av Norge», Internasjonal Politikk 57(2): 199–220. Christensen, Johan, Bent Sofus Tranøy & Bjørn Richard Nuland (2009) «Departe- mentene og velferdsforskningen: Hvor lang er en armlengde?» i Bjørn Richard

57 Iver B. Neumann (1999: xiii; se også Neumann 2002) gir et godt eksempel på denne man- glende kontrollen. Neumann beskriver hvordan hans hypotese om at alle politiske aktører ville forsøke å plassere seg selv så sentralt som mulig i regionsbyggende aktivitet, vakte stor inter- esse hos en embetsmann i Utenriksdepartementet. Denne embetsmannen ble senere sentral i arbeidet med å skape en barentsregion med Kirkenes som sentrum. Han tok med andre ord utgangspunkt i noe som var ment som en rent akademisk observasjon med kritisk brodd og brukte den i det praktiske arbeidet videre.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 673673 119.10.099.10.09 10.3210.32 674 Øystein Haga Skånland

Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjo- nalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget. Eide, Espen Barth (1995) «Forsvarets internasjonale rolle», Aftenposten, 18. mars. Eide, Espen Barth (1999) «Regionalizing Intervention? The Case of Europe in the Balkans» i Anthony McDermott (red.) Sovereign Intervention?, PRIO Report 2. Oslo: Prio. Eide, Espen Barth, Anja T. Kaspersen, Randolf Kent & Karin von Hippel (2005) Report on Integrated Missions. Practical Perspectives and Recommendations. NUPI-rapport. Oslo: NUPI. Elzinga, Aant (1997) «The science-society contract in historical transformation: with special reference to ‘epistemic drift’», Social Science Information 36(3): 411–444. Fonn, Birgitte Kjos (2007) «‘Sakkyndig og objektiv opplysning – og skrevet i en popu- lær form’ – Internasjonal Politikk i 70 år», Internasjonal Politikk 65(2): 259–278. Fonn, Birgitte Kjos & Vebjørn Elvebakk (2003) Med verden som bakteppe. Historien om gründertiden ved NUPI 1959–69. Oslo: NUPI. Fonn, Birgitte Kjos & Ole Jacob Sending (2006) «Forskningen og politikken» i Bir- gitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk prak- sis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Forr, Gudleiv (2009) Strid og fred. Fredsforskning i 50 år: PRIO 1959–2009. Oslo: Pax. Forsvarsdepartementet (2006) «Regjeringen oppnevner forsvarspolitisk utvalg». Anbud, publisert 18.08.2006. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/ dep/fd/dok/andre/Anbud/2006/Regjeringen-oppnevner-forsvarspolitisk-utvalg. html?id=87326 Græger, Nina (2006) Norsk forsvarsdiskurs 1990–2005: Internasjonaliseringen av Forsva- ret. Doktorgradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap. Græger, Nina & Halvard Leira (2005) «Forsvarspolitikk som utenrikspolitikk», Dagbla- det 10. april: 40. Græger, Nina & Iver B. Neumann (2006) «Utenriksdepartementet og Forsvarsdepar- tementet som beslutningspolitiske aktører» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cap- pelen Akademisk Forlag. Haas, Peter M. (1992) «Introduction: epistemic communities and international policy coordination», International Organization 46(1): 1–35. Hagen, Kåre (2009) «Er en politikkrelevant velferdsforskning egentlig mulig?» i Bjørn Richard Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universi- tetsforlaget. Hatland, Aksel & Ann-Helén Bay (2009) «Forskningens rolle i velferdspolitikken: instrumentell eller strategisk?» i Bjørn Richard Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget. Hill, Christopher (1994) «Academic International Relations: The siren song of policy relevance» i Christopher Hill & Pamela Beshoff (red.) Two Worlds of International Relations. Academics, Practitioners and the Trade in Ideas. London & New York: Routledge.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 674674 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 675

Holm, Tor Tanke & Espen Barth Eide (red.) (2000) Peace building and police reform. Cass series on peacekeeping, nr. 7. London: Frank Cass. Holst, Johan Jørgen (1967) Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv. Oslo: NUPI. Holst, Johan Jørgen (1970) «Noen norske sikkerhetsproblemer i syttiårene», Minervas kvartalskrift, 3/1970. Karamé, Kari (2001) «Gendering Human Security. From Marginalisation to the Inte- gration of Women in Peace-Building. Recommendation for Policy and Practice from the NUPI–Fafo Forum on Gender Relations in Post Confl ict Transition». NUPI-rapport 261. Oslo: NUPI/Fafo. Karamé, Kari (2004) «Gender and Peace-Building in Africa». NUPI-rapport. Oslo: NUPI/Training for Peace. Karamé, Kari (2006) The Gender Perspective in Norwegian Peace Eff orts. A study for the Norwegian Ministry of Foreign Aff airs. Oslo: NUPI. Kelleher, Ann & James Larry Taulbee (2006) «Bridging the Gap: Building Peace Nor- wegian Style», Peace & Change 31(4): 479–505. Knutsen, Torbjørn L. (1997) «Norsk utenrikspolitikk som forskningsfelt» i Torbjørn L. Knutsen, Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) Norsk utenrikspolitikk, 2. utg. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Knutsen, Torbjørn L., Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) (1997) Norsk utenrikspo- litikk, 2. utg. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Lange, Even, Helge Pharo & Øyvind Østerud (2009) «Utenrikspolitikken etter den kalde krigen» i Even Lange, Helge Pharo & Øyvind Østerud (red.) Vendepunkter i norsk utenrikspolitikk. Nye internasjonale vilkår etter den kalde krigen. Oslo: Unipub Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2005a) Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005. Oslo: Pax. Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2005b) «Utenrikskommisjon nå!», Dagbladet 27. juli: 34. Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2007) «Internasjonal politikk i Norge. En disiplins fremvekst i første halvdel av 1900-tallet», Internasjonal Politikk 65(2): 141–171. Litfi n, Karen T. (1994) Ozone Discourses: Science and Politics in Global Environmental Cooperation. New York: Colombia University Press. Matlary, Janne Haaland & Audun Halvorsen (2006) «Bare når utenriks blir innenriks: utenrikspolitikken i partiene» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akade- misk Forlag. Melle, Oddbjørn (2007) «Tekst og kontekst. John Sanness om Vietnam og Afghanis- tan», Internasjonal Politikk 65(2): 205–227. Milliken, Jennifer (1999) «The Study of Discourse in International Relations: A Cri- tique of Research and Methods», European Journal of International Relations 5(2): 225–254. Morgenbladet (2009a) «Forskere blir moteslaver», 16. januar. Morgenbladet (2009b) «Aktivistisk NUPI?», 16. januar. Neumann, Iver B. (1999) Uses of the Other: «The East» in European Identity Formation. Minneapolis: University of Minnesota Press. Neumann, Iver B. (2001) Mening, materialitet, makt: En innføring i diskursanalyse. Ber- gen: Fagbokforlaget.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 675675 119.10.099.10.09 10.3210.32 676 Øystein Haga Skånland

Neumann, Iver B. (2002) «Returning Practice to the Linguistic Turn: The Case of Diplomacy», Millennium: Journal of International Studies 31(3): 627–651. Neumann, Iver B. (2008) «The responsible intellectual: adviser and critic» i J. Ann Tickner & Andrei Tsygankov (red.) «The Forum. Risks and Opportunities of Cros- sing the Academy/Policy Divide», International Studies Review 10(1): 155–177. Neumann, Iver B. (2009). «Topptidsskrifter i internasjonal politikk (VII): Cooperation and Confl ict», Internasjonal Politikk 67(3): 579–581. Neumann, Iver B. & Ståle Ulriksen (1995) «Gjenreis forsvarsdebatten!», Norsk Militært Tidsskrift 166(12): 42–47. Neumann, Iver B. & Ståle Ulriksen (1997) «Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk» i Torbjørn L. Knutsen, Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) Norsk utenrikspolitikk, 2. utg. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Norges forskningsråd (2007) Evaluation of Norwegian Development Research. Nuland, Bjørn Richard, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) (2009) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Uni- versitetsforlaget. Nye Jr., Joseph S. (2008) «The Costs and Benefi ts of ‘In and Outers’» i J. Ann Tickner & Andrei Tsygankov (red.) «The Forum. Risks and Opportunities of Crossing the Academy/Policy Divide», International Studies Review 10(1): 155–177. Ó Tuathail, Gearóid & John Agnew (1992) «Geopolitics and discourse. Practical geopo- litical reasoning in American foreign policy», Political Geography 11(2):190–204. Parmar, Inderjeet (2004a) Think Tanks and Power in Foreign Policy. A Comparative Study of the Role and Infl uence of the Council on Foreign Relations and the Royal Insti- tute of International Aff airs, 1939–1945. Basingstoke/New York: Palgrave Macmillan. Parmar, Inderjeet (2004b) «Institutes of international aff airs: their roles in foreign policy-making, opinion mobilization and unoffi cial diplomacy» i Diane Stone & Andrew Denham (red.) Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press. Riste, Olav (2001) Norway’s Foreign Relations – A History. Oslo: Universitetsforlaget. Rømming, Ellen (2003) Redskap eller aktør? Fafos rolle i norsk Midtøsten-politikk. Rap- port 64, Makt- og demokratiutredningens rapportserie. Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap. Sending, Ole Jacob (2004) How Does Knowledge Matter? The formation, content and change in international population policy. Report No. 86. Bergen: Universitetet i Bergen. Sending, Ole Jacob, Birgitte Kjos Fonn & Iver B. Neumann (2006) «Utenrikspolitik- kens indre liv» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Sjaastad, Anders C. (2006) «Stortinget som utenrikspolitisk organ» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Sjaastad, Anders C. (2009) « Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009», Internasjonal Politikk 67(4) (dette nummer). Smith, Dan (1997) «Etter den kalde krigen – nye rammer for utenrikspolitikk» i Tor- bjørn L. Knutsen, Gunnar Sørbø & Svein Gjerdåker (red.) Norsk utenrikspolitikk, 2. utg. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 676676 119.10.099.10.09 10.3210.32 Forskningsinstitusjon med gode forbindelser: NUPI og norsk politikk 677

Solhjell, Randi (2009) Training for Peace in Africa: an overview of the Training for Peace Programme, 1995–2009. Oslo: NUPI/Training for Peace. Stone, Diane (2004) «Introduction: think tanks, policy advice and governance» i Diane Stone & Andrew Denham (red.) Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press. Stone, Diane & Andrew Denham (red.) (2004). Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press. Stone, Diane, Andrew Denham & Mark Garnett (red.) (1998) Think Tanks Across Nati- ons: A Comparative Approach. Manchester: Manchester University Press. Stryken, Christian-Marius (2004) «Må Norge elske USA?», Samtiden 112(2): 115–123. Stryken, Christian-Marius, Henrik Thune & Ståle Ulriksen (2005) «Politiske tvangs- tanker», Dagbladet 9. september: 38. Tamnes, Rolf (1997) Norsk utenrikspolitikks historie. Bind 6. Oljealder. 1965–1995. Oslo: Universitetsforlaget. Thune, Henrik, Torgeir Larsen & Gro Holm (2006) «Budbringerens utenriksmakt? Medias innfl ytelse i norske utenrikspolitiske beslutningsprosesser» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Tickner, J. Ann & Andrei Tsygankov (red.) (2008) «The Forum. Risks and Opportu- nities of Crossing the Academy/Policy Divide», International Studies Review 10(1): 155–177. Tranøy, Bent Sofus, Johan Christensen, Bjørn Richard Nuland & Gudmund Hernes (2009) «Innledning: Staten og velferdsforskningen» i Bjørn Richard Nuland, Bent Sofus Tranøy & Johan Christensen (red.) Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvali- tet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget. Tvedt, Terje (1998) Angels of Mercy or Development Diplomats? NGOs and Foreign Aid. Trenton: Africa World Press/Oxford: James Currey. Tvedt, Terje (2003) Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen. Oslo: Gyldendal. Ulriksen, Ståle (2002) Den norske forsvarstradisjonen. Militærmakt eller folkeforsvar? Oslo: Pax. Utenriksdepartementet (2007) «Utvalg for sikkerhetspolitikk, nedrustning og inter- nasjonale utfordringer mot norsk sikkerhet opprettet.» Pressemelding nr. 051/07, publisert 11.05. Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/pressesen- ter/pressemeldinger/2007/utvalg.html?id=466606 Wallace, William (1994) «Between two worlds. Think-tanks and foreign policy» i Christopher Hill & Pamela Beshoff (red.) Two Worlds of International Relations. Academics, Practitioners and the Trade in Ideas. London & New York: Routledge. Wallace, William (2004) «Afterword: soft power, global agendas» i Diane Stone & Andrew Denham (red.) Think Tank Traditions. Policy research and the politics of ideas. Manchester & New York: Manchester University Press.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 677677 119.10.099.10.09 10.3210.32 678 Øystein Haga Skånland

Intervjuer58 Medarbeidere ved NUPI Arne Melchior Axel Borchgrevink Indra Øverland Per Botolf Maurseth Nina Græger Ståle Ulriksen Jens C. Andvig John Kristen Skogan Kari Karamé Helge Blakkisrud Daniel Heradstveit Vegard Valther Hansen Jakub M. Godzimirski Anders C. Sjaastad Mikkel F. Pedersen Erik Nord Sverre Lodgaard Iver B. Neumann Olav Stokke Walter Carlsnæs Jan Egeland Torhild Skard Henrik Thune

Politikere, stortingsrepresentanter Bjørn Jacobsen, SV Einar Steensnæs, tidligere KrF, nå spesialrådgiver ved Oslosenteret Finn Martin Vallersnes, H Jan Petersen, H Morten Høglund, FrP Thorbjørn Jagland, Ap Marit Nybakk, Ap Kjell Magne Bondevik, tidligere KrF, nå leder av Oslosenteret

Forsvarsdepartementet Espen Barth Eide, statssekretær Tom Holter, avdelingsdirektør, seksjon for Sikkerhetspolitisk utredning Harald W. Støren, spesialrådgiver, seksjon for Sikkerhetspolitisk utredning John Lunde, spesialrådgiver

Utenriksdepartementet Jostein Leiro, avd.dir., Avdeling for FN, fred og humanitære spørsmål Janis Bjørn Kanavin, avd.dir., Seksjon for Afghanistan og Pakistan Anita Nergård, avd.dir., Seksjon for globale sikkerhetsspørsmål og SUS-landene Nils Ragnar Kamsvåg, avd.dir., Vest-Balkan-seksjonen Lars Petter Henie, underdirektør, FN-seksjonen Halvor Sætre, underdirektør, Seksjon for humanitære spørsmål Sverre Jervell, seniorrådgiver, Seksjon for nordområdene, ressurser og Russland Bente Bingen, seniorrådgiver, Seksjon for Afghanistan og Pakistan Evan C. Kittelsen, forhandlingsleder, WTO/OECD-seksjonen Kjell Lillerud, seniorrådgiver/forhandlingsleder, WTO/OECD-seksjonen

Norad Asbjørn Eidhammer, avd. dir., Evalueringsavdelingen

58 Intervjuene er gjennomført i perioden 2. februar til 15. juni 2009.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 678678 119.10.099.10.09 10.3210.32 Årgang 67 | Nr. 4 | 2009 | 679–744 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

fokus: nupi 50 år Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 anders c. sjaastad NUPI

Historien om NUPI kan selvfølgelig skrives ut fra mange vinklinger og med ulike tyngdepunkt. Dette er denne forfatterens subjektive fremstil- ling, farvet av lange opphold ved NUPI og av mange år borte fra instituttet. NUPI-karrieren startet med et «sommeroppdrag» i 1969 og deretter som ansatt på NUPI i perioden 1970–81. Fra høsten 1981 og ut 1997 observerte jeg instituttet med utgangspunkt fra regjering og storting. Fra 1998 og fram til skrivende stund har jeg vært tilbake på NUPI. Denne fremstil- lingen vil naturligvis være påvirket av min «nærhet» til instituttet i disse ulike epoker, selv om også «avstand» gir perspektiv på NUPI og dets virk- somhet. Fremstillingen av NUPIs historie de siste ti år er bevisst gjort mer skjematisk, først og fremst fordi disse begivenhetene er såpass nær i tid og det historiske perspektiv mangler. Å korrigere også denne svakheten bør derfor være en utfordring for NUPIs neste historieskriver ved et fremtidig jubileum. Det er mange av dagens «nupister» som har vært til stor hjelp i mitt arbeid, uten at alle kan nevnes. Noen må allikevel navngis. Bibliotekets tre musketerer – Dagfrid Hermansen, Tore Gustavsson og Hazel Henriksen – har gravd fram informasjon i stort og smått. Dessuten har Tore Gustavs- sons eget arkiv fylt ut store huller i NUPIs offi sielle arkiv hvis tilstand har lidd under instituttets mange fl yttinger. Geir Flikke og Olav Stokke har bidratt med skriftlige fremstillinger av henholdsvis Russlandsavdelingen og Bistands- og utviklingsavdelingen som har vært til uvurderlig hjelp. En spesiell takk går til John Kristen Skogan, som har vært min fremste «sparring partner» og en viktig database. Han har i tillegg med sedvanlig grundighet gått gjennom tidligere utkast. Den foreliggende versjon er det imidlertid jeg alene som står ansvarlig for.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 679679 119.10.099.10.09 10.3210.32 680 Anders C. Sjaastad

NUPI etableres og den spede start (1959–68)

En forsiktig fødsel NUPI oppstod ikke som følge av en gjennomtenkt plan, men ved at to uavhengige initiativ smeltet sammen.1 Det ene initiativet hadde sine røtter i det politiske miljø rundt Stortinget og Utenriksdepartementet, mens det andre kom fra en ung student i idéhistorie, senere professor i statsviten- skap Knut Midgaard. Nå fantes det for lengst modeller i utlandet. Royal Institute of International Aff airs eller Chatham House, som var det daglige navn, ble etablert allerede i 1920. Utrikespolitiska Institutet (UI) i Stock- holm så dagens lys i 1938 og hadde i likhet med Chatham House forskning og informasjon til allmennheten som likestilte oppgaver. Ideen om NUPI var heller ikke enestående i Norge på denne tiden, idet Fridtjof Nansens Institutt på Polhøgda var blitt etablert i 1958, og forløperen til Institutt for Fredsforskning (PRIO) ble også startet i 1959. En rekke sentralt plas- serte personer ble viktige i den videre ferd fram til etableringen av NUPI. Midgaard rekrutterte støtte fra Arne Næss og Jens Arup Seip før han pre- senterte tankene i et notat til førstesekretær Tim Greve, utenriksminister Halvard Langes høyre hånd. Det politiske initiativet kom høyst sannsynlig fra Finn Moe, som i en årrekke var formann i Stortingets utenrikskomité. Han hadde eksamener i fi losofi og sosiologi fra Frankrike og hadde blant annet vært utenriksmed- arbeider i Arbeiderbladet og ambassadør ved den norske faste delegasjon ved FN. Under krigen hadde han arbeidet for den norske regjering både i Storbritannia og USA. For Finn Moe var det viktig å bidra til å øke kunn- skapen og informasjonen om mellomstatlige forhold. Både krigserfarin- gen, konfl iktene om Norges etterkrigspolitikk ikke minst innenfor arbei- derbevegelsen og striden om forholdet til Sovjetunionen, gjorde at Moe ønsket seg en institusjon som kunne skaff e til veie informasjon om inter- nasjonale forhold for Stortinget og andre statlige institusjoner. For Finn Moe var det formidlingen og ikke forskningen som var det sentrale ved et utenrikspolitisk institutt. Forskningens betydning for NUPI ble naturlig nok sterkere vektlagt fra universitetsmiljøet. Moe skulle bli NUPIs første styreformann, og han satt i vervet i 12 år. Hans brede interessefelt kom også til å prege NUPI. Moe var blant de første til å interessere seg for europeisk integrasjon og var også opptatt av de avkolonialiserte landene i den tredje verden. Allerede i 1956 – før Knut Midgaard hadde engasjert seg – hadde Tim Greve forfattet et kort notat om opprettelsen av et utenrikspolitisk institutt.

1 Fremstillingen av NUPIs etablering og de ti første leveår bygger i det alt vesentlige på Fonn & Elvebakk 2003.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 680680 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 681

Alle de sentrale bestanddeler ved det som etter hvert skulle bli NUPI, var med i førstesekretær Greves notat inklusive den todelte formålsparagra- fen og organisasjonsmodellen med et råd og et styre som utgår av Rådet. Allikevel gikk det tre–fi re år før instituttet ble en realitet, og historien gjorde i mellomtiden noen krumspring (Fonn & Elvebakk 2003: 23–27). Det som brakte saken ut av dødvannet var kontakten mellom Midgaard fra Universitetet og Greve fra UD samt at Thorvald Stoltenberg, som hadde tiltrådt som «midlertidig vikarsekretær» i UD, ble koblet inn. Stoltenberg sendte planene om NUPI videre til byråsjef Einar Anstensen som tente på ideen, og saken endte opp hos utenriksminister Halvard Lange. UD oppnevnte så en komité som skulle forberede saken bestående av Halvard Lange, Frede Castberg2 og Finn Moe med både Knut Midgaard og Tim Greve som sekretærer ettersom to initiativer skulle samordnes. Det var i sannhet en på alle måter tung komité. Det ble raskt enighet om at et utenrikspolitisk institutt måtte ligge under Kirke- og undervisningsdepar- tementet for å sikre at det kunne drive uavhengig forskning og administra- sjon. Videre ble det laget et utkast til statutter der det blant annet gikk fram hvilke institusjoner som skulle være representert i NUPIs råd og at det skulle ha mange medlemmer inklusive representasjon fra pressen. Styret skulle velges fritt blant Rådets medlemmer med en begrensning: En av Stortingets representanter skulle også sitte i styret. Nå var saken satt på skinner. Finn Moe innkalte fremtredende represen- tanter for de institusjoner som skulle sitte i Rådet samt Midgaard og Greve til et møte i Nobelinstituttets lokaler i september 1958. Arbeidsnotatet fra den ovennevnte UD-nedsatte komité ble godtatt nesten uten innsigelser, og de tilstedeværende var godt fornøyd både med initiativet og de konkrete planene om et norsk utenrikspolitisk institutt. Et arbeidsutvalg førte saken videre og fremmet sin søknad til Kirke- og undervisningsdepartementet i november samme år. Det første ordinære møte i Rådet ble holdt et års tid senere. Styrets formann og nestformann ble henholdsvis Finn Moe og Nobelinstituttets direktør August Schou. De tre øvrige medlemmer av sty- ret ble professor Frede Castberg, sjefredaktør Christian A.R. Christensen og byråsjef Petter Graver fra UD. Professor Eilif Paulsen fra Norges Han- delshøyskole ble Rådets formann. Det nyvalgte styret stod nå overfor sin kanskje viktigste oppgave – å fi nne den rette person til å bekle stillingen som NUPIs første direktør.

2 Castberg som satt som representant for Universitetet i Oslo, var professor i juss og rektor ved universitetet i årene 1952–58. Han var spesielt opptatt av samfunnsvitenskapenes stilling og var den enkeltperson som må tilskrives æren for at statsvitenskap ble etablert som eget fag ved UiO i begynnelsen av 50-årene (Fonn & Elvebakk 2003: 25).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 681681 119.10.099.10.09 10.3210.32 682 Anders C. Sjaastad

En direktør av format Valget falt på den 47 år gamle historikeren John Christian Munthe San- ness. Han ble ansatt av NUPIs styre 1. november 1959 og kom fra stillingen som utenriksredaktør i Arbeiderbladet, der han hadde vært siden slutten av 1940-tallet. Sanness hadde også de nødvendige akademiske kvalifi kasjoner; han hadde lenge undervist i statsvitenskap på Blindern og ble dr.philos. samme året NUPI ble opprettet på en avhandling om skandinavismen på siste halvdel av 1800-tallet med tittelen Patrioter, intelligens og skandinaver (Sanness 1959). Sanness’ journalistiske evner hadde han utviklet allerede under krigen da han ble oppdratt av legendariske Anthony J. Martin i BBC Norwegian Service i London. I stillingen som utenriksredaktør hadde han analysert verdenssituasjonen i årevis, og var dessuten en fast og høyt skat- tet utenrikskronikør i NRK-radio. Således hadde han erfaring og forutset- ninger for å bygge opp det nye NUPI både som forskningsinstitusjon og informasjonsinstitutt. I tillegg var Sanness meget sprogmektig. Ikke bare snakket han fl ytende russisk og tysk, utmerket engelsk og temmelig godt fransk og spansk, men under et kjedsommelig foredragsopphold i Finland lærte han seg fi nsk på café for å få tiden til å gå.3 I sin ungdom var John Sanness erklært anarkist, og som 17-åring ble han utvist fra Katedralskolen for sine protester under monarkiets 25-årsfei- ring. Senere ble han et aktivt medlem av kretsen rundt tidsskriftet Mot Dag og frontfi guren Erling Falk. Under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet var han der som hjelpearbeider. Da Norge ble okkupert i 1940, var Sanness formann i Det Norske Studentersamfund. I kraft av dette vervet arrangerte han et møte i september 1940 der Johan Scharff enberg holdt sitt legen- dariske foredrag med det resultat at de begge ble arrestert. Først etter to måneder i fangenskap kom Sanness seg over til London der han ble resten av krigen. Da Sanness var vel tilbake i Norge etter frigjøringen, skulle han som fortsatt fungerende formann i Studentersamfundet arrangere et festmøte der Hans Majestet Grisen skulle kaste glans over arrangementet. «Grise- ordenen» var skapt av Studentersamfundet i 1859 som en parodi på den nyopprettede St. Olavs Orden. Ifølge de hevdvunnede statutter kunne bare «Grisen», Studentersamfundets høye beskytter, når han var til stede titu- leres med «Deres Majestet». HM Grisen materialiserte seg i form av en gullforgyllet trefi gur av arten Yorkshire-gris i tilnærmet naturlig størrelse. I den frihetsrus som rådet hadde også Kong Haakon V blitt invitert til arrangementet, og til alles overraskelse og Sanness’ forskrekkelse, aksep- terte kongen invitasjonen. Protokollhensyn skapte nå problemer for den gamle anarkist og republikaner: Som formann i Studentersamfundet og

3 Intervju med Dagny Sanness. Sitert etter Fonn & Elvebakk 2003: 29.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 682682 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 683

Stormester av Griseordenen kunne han ikke fravike den korrekte omtale av HM Grisen, og det ville være en ny majestetsfornærmelse dersom han ikke titulerte Kong Haakon på en korrekt måte. Det var den gryende histo- riker Sanness som løste dilemmaet på en elegant måte: Kong Haakon ble hilst med den gammelnorske monarkiske tiltaleform «Høye Drott» mens Grisen beholdt «Deres Majestet» slik seg hør og bør.4 Da John Sanness ble utnevnt til direktør på NUPI, hadde han for lengst funnet sitt politiske ståsted i sentrum av Det norske Arbeiderparti. Han hadde samarbeidet med størrelser som Martin Tranmæl og Olav Larsen i Arbeiderbladet og var utenrikspolitisk på bølgelengde med folk som Halv- ard Lange, Haakon Lie og Willy Brandt, som han var personlig venn med. Når enkelte har karakterisert Sanness som en «kald kriger», er dette både politisk galt og egentlig stigmatiserende. Under hele den kalde krigen hadde Sanness’ standpunkter i utenrikspolitiske spørsmål støtte hos det store fl ertall av det norske folk – selv om hans ikke sjelden var mer sofi sti- kerte. Bare i kampen for norsk medlemskap i EF var Sanness litt av en akti- vist.5 Av natur var Sanness heller ingen forstokket og enøyd ideolog, slik man impliserer ved betegnelsen «kald kriger» – spesielt når merkelappen brukes mange år senere. Sanness var derimot en ytterst analytisk person som på mange måter var inkarnasjonen av det klassiske, greske dannelse- sidealet. Hans kunnskapsbredde og vide interessefelt syntes uten grenser, noe som gjorde ham til en stimulerende og fascinerende samtalepartner. Han var en glitrende taler og en skarp skribent. En mer overraskende side var Sanness’ jordnære sans for politikk og samfunnsliv: Høytfl yvende teo- rier og analytiske byggverk stengte aldri for sylskarpe observasjoner av det praktiske liv. Dette forhindret imidlertid ikke Sanness fra tidvis å være utrolig distré: En morgen kom Sanness inn på instituttet og bad om hjelp fordi han hadde låst bilen med nøkkelen i tenningen. Erik Nord ble med og kunne raskt konstatere at han trengte en skrutrekker for å dirke opp den låste frontdøren. «Det kan jeg ordne,» sa Sanness og åpnet den ulåste bakdøren og tok ut en skrutrekker. «Som direktør var John Sanness en mentor og inspirator. Han foret sine unge protesjeer med gode ideer, leste manusene deres og stimulerte miljøet med sin karisma og veltalenhet. Han lot gjerne yngre medarbei- dere ta æren for hans egne ideer dersom de for øvrig fulgte opp på en måte som tilfredsstilte hans høye krav» (sitert fra Fonn & Elvebakk 2003: 34). Sanness var i det hele omgjengelig og hyggelig og gjorde konversa-

4 John Sanness fortalte selv historien til forfatteren vel vitende om at også sistnevnte som tidligere formann i Det Norske Studentersamfund hadde vært Stormester av Griseordenen og kunne verdsette historien. 5 En ellers god, grundig og generøs omtale av John Sanness i Fonn og Elvebakk 2003 skjemmes nettopp av at han påklistres merkelappen «kald kriger».

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 683683 119.10.099.10.09 10.3210.32 684 Anders C. Sjaastad

sjon til en livskunst. Når som helst kunne han oppsøke sine medarbeidere på kontoret for å slå av en prat. Og hans grunnholdning var å stimulere den enkelte til å jobbe med det som interesserte vedkommende så lenge resultatet var bra. «Ut over 60-tallet gjorde han underverker med det lille instituttet, men noen detaljrytter som med nitid grundighet bygde opp et velorganisert og veladministrert institutt, var han ikke, og det preget nok NUPIs første tiår (ibid.: 35). Det var antagelig Halvard Lange som foreslo John Sanness som direktør ved NUPI, og ut fra samtidens reaksjoner var det et nokså opplagt valg. I ettertid og med historien som bevis, kan vi trygt konkludere med at det også var et lykkelig valg – både for NUPI og landet.

Instituttet lever opp I november 1959 satt John Sanness og Per Frydenberg, NUPIs to ansatte, på hver sin side av Youngstorget, med en startbevilgning fra Stortinget på 100 000 kroner, men uten lokaler til å etablere noe institutt. På nyåret fi kk de to midlertidig installert seg i et par ledige rom i Victoria Terrasse. Samtidig ble den første sekretæren ansatt, og utpå vårparten kom sovjetek- sperten Harald Hallaråker. Etter bare noen måneders virksomhet kom «de to frontfi gurenes avslappede forhold til administrative rutiner for en dag» (ibid.: 38). Ikke ble det brukt «unødig» tid til å sette seg inn i de statlige regnskapsrutiner. Da NUPI ble kalt inn på teppet til en bekymret Riks- revisjon våren 1961 etter å ha levert et slags regnskap for 1960, var Per Frydenberg helt uforberedt på hva som kom. For å gjøre en lang historie kort: NUPI ble innberettet til Stortingets administrasjonskomité for sin pengebruk til dels uten hjemmel. Redningen kom i 1963 da Harald Njøs ble ansatt som administrasjonssekretær, en funksjon han innehadde i 34 år. «Njøs hadde både handelsgymnasium og erfaring fra lønningskontoret i Distriktskommando Trøndelag, og var dermed ikke helt ukjent verken med statlige regnskaper eller at administrative rutiner kunne ha en verdi» (ibid.: 39). Riksrevisjonen trakk angivelig et lettelsens sukk.

De tidlige forskningsanstrengelser Studiegruppene kom tidlig i gang på NUPI, og var en eff ektiv måte å «melke» ekspertisen på. Den egentlige forskningen derimot, hadde lenge trange kår. Det gikk mange år før instituttet fi kk noe som kunne kalles en forskerstab. Dette skyldtes ikke prinsipiell uvilje fra departementets side, men snarere at forskningen hovedsakelig burde fi nansieres utenfra. Men sett fra NUPI-ledelsens side var faglig fordypning uten penger umulig, og fi nansiering utenfra både vanskelig og uforutsigbart. Utover på 60-tallet ble det gjort mange fremstøt for å få skaff et faste forskerstillinger til instituttet.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 684684 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 685

Den første fagmedarbeideren som ble rekruttert var økonomen Harald Hallaråker, som kom fra forsvarets etterretningstjeneste i 1960. Med sine russiskkunnskaper, i tillegg til å medbringe et stort arkiv, var Hallaråker en nyttig tilvekst til staben. Selv om Hallaråker opprinnelig var kommunist, hadde han «ingen problemer med å betjene den vestlige kapitalismens fot- soldater» (ibid.: 57). I 1961 opprettet Sanness og Hallaråker et kontor for studier av sovjetisk næringsliv ved NUPI. Kontoret skulle «yte service i form av opplysninger og utredninger om sovjetisk næringsliv for interes- serte norske fi rmaer og organisasjoner.» Virksomheten var i virkeligheten ren konsulentvirksomhet, og etterspørselen etter tjenester strømmet inn fra både private og off entlige institusjoner. Allerede første driftsåret var Kontoret for Øst-Økonomi selvberget rent økonomisk. Noe av det første Hallaråker ellers gjorde på NUPI, var å etablere tidsskriftet Øst-Økonomi – en liten uanselig stensil de første årene, men som raskt vekket interesse i de andre skandinaviske land. For å gjøre en lang historie kort: Tidsskriftet ble etter hvert internasjonalt og engelsksproglig under navnet Economics of Planning, beregnet på den eksklusive gruppen av fagfolk som behersket økonometri og dessuten interesserte seg for studier av den «andre ver- den». Sanness, som selv aldri gikk av veien for en faglig utfordring, uttalte ved en anledning at hvis han forstod noe som helst i en artikkel i Econo- mics of Planning, var det noe som var galt.6 I 1966, tre år etter omlegnin- gen, hadde tidsskriftet 800 abonnenter, imponerende for en så spesialisert publikasjon. Konsulenttjenesten derimot, ble for tidkrevende selv om den var lukrativ, og i 1964 ble den avviklet. NUPIs aller første virkelige forskningsprosjekt var en kvantitativ inn- holdsanalyse av leder- og kommentarartikler i et 20-talls utvalgte aviser i seks vestafrikanske land.7 Olav Stokke, som hadde blitt midlertidig ansatt som informasjonsredaktør i begynnelsen av 1961, ble overtalt til å steppe inn som prosjektleder og fi kk med seg Mariken Vaa som vitenskapelig assistent. Stokke, som i likhet med Per Frydenberg hadde politisk og orga- nisasjonsmessig erfaring fra partiet Venstre, hadde vært redaktør i Ven- stre-avisen Fjell-Ljom på Røros. John Sanness fremhevet for øvrig betydnin- gen av Stokkes erfaring som lokalavisredaktør for å kunne lede prosjektet Afrikanske holdninger. Som den romslige person Sanness var, hadde han i det hele tatt ikke noe imot venstremenn, noe han da også uttrykte på sitt vis: «Venstre har alltid vært en respektabel gjennomgangsbolig» (Stokke 2009a). Prosjektet fi kk etter hvert støtte fra Forskningsrådet og Rådet for konfl ikt- og fredsforskning. Olav Stokke ble således NUPIs første NAVF- stipendiat. Men analysen av avisene skulle bli mye mer tidkrevende enn

6 Fra intervju med Martin Sæter, ibid.: 59. 7 De seks landene var Ghana og Nigeria i tidligere britisk Vest-Afrika og Elfenbenskysten, Guinea- Bissau, Mali og Senegal i tidligere fransk Vest-Afrika.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 685685 119.10.099.10.09 10.3210.32 686 Anders C. Sjaastad

beregnet, og prosjektet trakk ut. I 1967 rev så Biafra-provinsen seg løs fra Nigeria, og konfl ikten vakte stort engasjement i Vesten. På NUPI betydde dette at medarbeiderne kastet seg rundt for å være aktuelle i mediebildet. Afrikanske holdninger ble aldri fullført, bortsett fra at Mariken Vaa brukte «sitt» materiale fra fransk Vest-Afrika til en magistergrad i sosiologi. Men gjennom dette prosjektet ble Afrika-studier etablert ved NUPI. Det var sikkerhetspolitikken som skapte behovet for NUPI, og i de fl este perioder av dets historie var sikkerhetspolitikken instituttets viktigste forskningsfelt. Sikkerhetspolitisk studiegruppe ble dannet allerede i 1960. En rekke av datidens fremste sikkerhetspolitiske debattanter deltok ivrig, og resultatene av virksomheten materialiserte seg ofte som artikler i Inter- nasjonal Politikk.8 Samtidig som John Sanness mente at arbeidet for fred og nedrustning aldri måtte oppgis, var hans mening at nedrustningsspørs- målene ikke måtte isoleres fra de sikkerhetspolitiske mål. Fra første stund kom derfor den NUPI-genererte sikkerhetspolitiske forskningen til å være preget av den realistiske skole og ikke som PRIO farget av ideologisk freds- forskning. Ifølge Sanness var det viktig at norsk politikk på dette området var nedfelt i grundige studier og utredninger, og her hadde NUPI en viktig rolle å spille. Og til slutt ble da også sikkerhetspolitikken som det eneste forskningsfeltet på NUPI tilgodesett med en ny statsfi nansiert stilling for budsjettåret 1963 – og det skulle gå mange år før neste forskerstilling ble bevilget. Arne Olav Brundtland ble ansatt i denne stillingen og det var han som i de påfølgende år utviklet begrepet «Nordisk balanse» – en forestil- ling om en sikkerhetspolitisk balansegang mellom de fi re nordiske land Finland, Sverige, Danmark og Norge og forholdet til henholdsvis USA og Sovjetunionen. Denne problematikken preget mye av den sikkerhetspoli- tiske tenkningen på NUPI i mange år fremover, og for Brundtland selv ble begrepet «Nordisk balanse» hans akademiske alter ego. For utredning og forskning var forestillingen om en nordisk balanse stimulerende, men den møtte sin begrensning da enkelte entusiaster skulle gjøre den til en modell for praktisk utenrikspolitikk. I regi av Sikkerhetspolitisk Studiegruppe konsentrerte man seg også om å studere tysk og fransk sikkerhetspolitisk tenkning. I de første tiårene etter 1945 var sikkerhetspolitikken i Tyskland og Frankrike ikke overras- kende preget av de to lands ulike skjebner under og som følge av krigen. Men utover på 1960-tallet hadde begge disse landene med vidt forskjel- lig utgangspunkt beveget seg mot en europeisk linje i utenrikspolitikken. Dermed måtte man også gradvis anlegge et europeisk perspektiv på sikker- hetspolitikken i vår verdensdel. Eilert Struksnes konsentrerte seg om fran-

8 Dosent Nils Ørvik, generalkrigskommissær Wilhelm Hansteen, historikeren Jakob Sverdrup, oberstløytnant Arne Haugan (mangeårig redaktør i Norsk Militært Tidsskrift), Bjørn Egge, Jo- han Jørgen Holst foruten John Sanness selv var blant de mest aktive.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 686686 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 687

ske holdninger til et europeisk sikkerhetssystem i lys av både fransk ned- rustningspolitikk og fransk politikk generelt. Den andre som engasjerte seg forskningsmessig innenfor studiet av utviklingen i Europa var Martin Sæter, som i en menneskealder kom til å være NUPIs fremste ekspert på europeisk integrasjon. Martin Sæter kom til NUPI som informasjonsredaktør i begynnelsen av 1964 med særlig ansvar for Rask informasjon. Sæter var politiutdannet, men tok cand.philol.-graden i historie og ble raskt fascinert av europeiske spørsmål. Sanness’ evne og vilje til å skyve fram medarbeidere ble avgjø- rende for Sæters karrierevalg. På Sanness’ initiativ søkte Sæter stipendium fra Nedrustningsutvalget, og i 1965 reiste han til den vesttyske hovedstad Bonn for å studere «det tyske problem» og mulighetene for nedrustning og avspenning (Fonn & Elvebakk 2003: 73–74). Oppholdet der, som falt sammen med dannelsen av den «store» tyske regjeringskoalisjon mellom CDU og SPD og med Willy Brandt som utenriksminister, kom til å påvirke Sæters tenkning for resten av livet. Mang en gang i interne, opphetede debatter på NUPI kunne Sæter slynge ut trumfkortet: «Men Brandt har sagt det.» Sæter ble den første NUPI-medarbeideren som tok doktorgraden da han disputerte på sin mammutavhandling om europeisk integrasjon (i bokform som Sæter 1971). I 1968 ble det etablert et eget Europa-prosjekt på NUPI i tillegg til Sæters arbeid. Prosjektet ble ledet Kaare Sandegren, som i et par år vikarierte for Per Frydenberg. Dette gav også anledning til å hyre inn en ny økonom, og valget falt på Valter Angell. Hans første oppgaver var å se på følgene av norsk medlemskap i et EEC uten Storbritannia og også se på resultatene av frihandelssamarbeidet innenfor EFTA. Fredsbevarende styrker i FN-regi var et annet tema som NUPI viet opp- merksomhet i de første årene. Allerede under Korea-krigen i 1950 hadde en amerikansk koalisjon rykket inn på vegne av FN og stanset Nord-Koreas fremrykning. Senere ble FN-personell satt inn etter Suez-krisen i 1956, og i Kongo og på Kypros på 60-tallet. De ulike FN-operasjonene ble grundig studert og analysert fra de fl este vinkler. Men i regi av Sikkerhetspolitisk Studiegruppe kom en ikke uvesentlig gruppe til ord, nemlig de militære som hadde utført oppdragene. I første omgang resulterte dette i et spe- sialnummer av Internasjonal Politikk viet internasjonale sikkerhetsstyrker. I 1964 arrangerte NUPI i samarbeid med Chr. Michelsens Institutt og Nobelinstituttet den såkalte Lesson Learned-konferansen med eksperter fra hele verden. Per Frydenberg var primus motor for arrangementet, og etter konferansen redigerte han boken som ble et referanseverk på dette områ- det i mange år (Frydenberg 1964). På nyåret 1964 kom også Erik Nord til NUPI. Nord var byråsjef i UD, og hadde i en tiårsperiode tjenestegjort som sekretær for Stortingets uten- riks- og konstitusjonskomité, der Finn Moe i mange år hadde vært leder. Erik Nord ble eksplisitt ansatt for å formidle innsikt om den tredje ver-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 687687 119.10.099.10.09 10.3210.32 688 Anders C. Sjaastad

den, utvikling og bistand. Han hadde stor innsikt i disse temaene og var dessuten en inspirerende og engasjert foredragsholder som brente for det han formidlet. Nord opptrådte nesten overalt der tredje verden var tema og holdt over 150 forelesningstimer i året. Hans popularitet ble også styrket gjennom ungdomsopprøret som begynte å manifestere seg på slutten av 60-tallet. Derigjennom oppstod det en ny interesse for u-landene. Erik Nord «hadde teorier om underutvik- ling som la ansvaret på vestlig kapitalisme snarere enn på u-landene selv, noe som var helt i tråd med strømningene i den nye generasjonen» (Fonn & Elvebakk 2003: 77–78; Stokke 2009). I dag er vel bildet av u-landenes skjebne og deres eget ansvar noe mer nyansert. NUPI var preget av en sterk korpsånd på 1960-tallet. Alle de få med- arbeiderne fra direktøren og nedover måtte gjøre det meste og være med på alt. Instituttet i Parkveien9 var som en liten familie. Alle visste hva de andre drev med, og det var overkommelig å delta på ethvert seminar og arrangement om man lystet. Sanness oppmuntret til en åpen diskusjons- kultur og var selv positiv og konstruktiv i sine kommentarer. Men i det daglige samværet på NUPI og i de hyppige faglige diskusjoner var tonen som oftest røff . Det var den skarpe akademiske formen som rådde, gjerne perfeksjonert gjennom den nådeløse debatten fra møtene i Det norske Stu- dentersamfund. Det var en del medarbeidere med en slik bakgrunn som ledet an, mens for andre kunne nok tonen være ubarmhjertig selv om pole- mikken ikke var ondt ment. Intimiteten i Parkveien kunne imidlertid ikke vare ved. Trangboddhe- ten forfulgte også NUPI hit, selv om plassen til å begynne med syntes bra. NUPI-biblioteket vokste dessuten, riktignok i rykk og napp, dels gjennom bevilgninger til spesialfelter, dels gjennom milde gaver. Economics of Plan- ning skaff et også en rekke bytteabonnementer på utenlandske tidsskrifter, men plassmangelen forhindret at biblioteket kunne fungere som ønsket. I dag synes en slik problemstilling uvirkelig i lys av den sentrale plass som NUPIs bibliotek kom til å få og fortsatt har, både for de ansatte og alle andre brukere.

NUPI i en opprustningstid (1969–81)

Gründerperioden over Etter en tiårig gründerperiode var det på tide for NUPI å ta et skritt videre i sin utvikling. 60-årene var preget av behovet for ikke bare å bli etablert som egen institusjon, men også raskt å bli kjent og anerkjent som et nyttig

9 NUPI fl yttet inn i lokaler i Parkveien etter knapt et år i Victoria Terrasse der instituttet startet sin virksomhet.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 688688 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 689

institutt for det norske samfunn. I etableringsfasen var det viktig med de raske resultater som samtidig var bredt etterspurt. Derfor var for eksem- pel Rask informasjon fra utenlandsk presse et genialt påfunn. Avisene på 60-tallet var med få unntak uten egen utenriksdekning, og hadde heller ikke journalister i sin stall som selv fant frem i utenlandsk presse. Dette at NUPIs sprogmektige medarbeidere kunne tilby utenlandske artikler i norsk sprogdrakt, ble derfor begjærlig tatt imot. Men alt har sin tid – avi- sene skaff et seg etter hvert egne kvalifi serte medarbeidere, og markedet for NUPIs Rask informasjon tørket inn med det resultat at pressetjenesten ble nedlagt med virkning fra 01.01.1969. Noen år senere kom NUPI imidlertid på banen med en ny pressetjeneste, men denne gangen i form av originale kronikker forfattet av instituttets egne medarbeidere. Denne pressetjenes- ten hadde også et lykkelig liv og gav NUPI et ansikt blant avislesere over hele landet. Ved inngangen til 70-årene hadde NUPI behov for en strammere orga- nisering og å tilby nye «produkter». Under gründerperioden hadde insti- tuttet en typisk «fl at» struktur der alle inklusive direktøren syslet med det meste. Hvorvidt John Sanness tok inn over seg den gamle strukturens åpenbare begrensninger ved inngangen til en ny tid, kan diskuteres. Men han forsøkte uansett å styrke forskningsaktiviteten ved å øke bemanningen og ikke minst få tilsatt en egen forskningssjef som i årevis av lønnsmessige årsaker hadde tittelen «forskningsleder». Med ansettelsen av Johan Jørgen Holst sommeren 1969, fi kk Sanness også en «organisasjonsnisse» med på lasset. Holst var ingen ukjent mann for NUPI. Han hadde gjort seg bemerket som energisk og kunnskapsrik allerede som student, blant annet gjen- nom deltakelse i instituttets kanskje viktigste forum, nemlig «Sikkerhets- politisk Studiegruppe». Da instituttet skulle ansette sin første medarbei- der på feltet «sikkerhetspolitikk» var Holst en mulig kandidat, men valget falt på Arne Olav Brundtland. I stedet ble Holst tilknyttet FFI der han hadde sin base i fl ere år. Denne første konkurransen mellom Brundtland og Holst kunne man imidlertid senere gjennom en årrekke ane sporene av, bare etter hvert dempet av Holsts tiltagende politiske ambisjoner og den taktiske rolle som Brundtlands ektefelles meteorittiske politiske kar- riere kom til å spille. Johan Jørgen Holst hadde før han ble ansatt som forskningsleder til- brakt mye tid ved ulike forskningsinstitusjoner i USA og hadde allerede bygget opp et imponerende kontaktnett som skulle komme både NUPI og enkelte av medarbeiderne til gode. Gjennom hyppige utenlandsreiser og deltakelse på tallrike seminarer og konferanser gjennom de neste par tiår skaff et Holst seg en kontaktfl ate som var få andre forunt, og særlig i USAs mangslungne akademiske verden var han på hjemmebane. Mens hans amerikanske kontaktnett nok spente vidt, var det først og fremst blant

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 689689 119.10.099.10.09 10.3210.32 690 Anders C. Sjaastad

republikanere og såkalte «Jackson-demokrater» at han fant sin plass i et tidvis nært samarbeid som resulterte i fl ere bøker. Han ble blant annet medredaktør for boken Why ABM, som argumenterte for at USA burde utplassere et anti-rakettforsvar for å nøytralisere de sovjetiske interkonti- nentale atomraketter. Dette var synspunkter og miljøer som ikke var like opportunt å vedkjenne seg i en senere politisk karriere, men for NUPI og Norge kom den store kretsen av fremragende strateger rundt Albert Wohlstetter til å ha stor positiv betydning.

NUPI organiseres Fra NUPIs etablering og frem til denne dag har NUPI hatt en todelt mål- setting: Instituttet skal bedrive både forskning og informasjon. John San- ness selv personifi serte dette «idealet» med sin bakgrunn som journalist/ utenriksredaktør og historiker/dr.philos. Men han hevdet også og med sti- gende styrke etter som instituttets forskningsvirksomhet vokste i volum og dybde, at informasjonsvirksomheten til den enkelte fagmedarbeider burde ha sitt grunnlag i forskningsmessig innsats, ellers risikerte man å ende opp som en hvilken som helst kommentator. Holst hadde ikke noe avvi- kende syn når det gjaldt betydningen av NUPIs informasjonsvirksomhet. Selv var han en ivrig informant i alle slags fora og publikasjoner. Skulle han kritiseres for noe, måtte det snarere være at han tidvis delte sine tan- ker med off entligheten uten at bidraget alltid var like gjennomarbeidet i forhold til hva man kunne forvente av en så dyktig fagmann. Men som forskningsleder så han det som sin viktigste oppgave å bygge opp en fors- kningsavdeling med et tilhørende forskningsprogram. En sentral oppgave var å rekruttere forskere til den nye avdelingen. Fra før arbeidet Arne Olav Brundtland innenfor det sikkerhetspolitiske felt med vekt på «Nordisk balanse», og Martin Sæter forsket på «Europeisk integrasjon», mens Daniel Heradstveit konsentrerte seg om «Fredsmulig- heter og rustningskontroll» i Midt-Østen. To nye statsvitere ble tilsatt på «innsamlede» forskningsmidler, nemlig Anders C. Sjaastad og John Kris- ten Skogan. I likhet med mange av sine kollegaer både før og senere gikk de nå en usikker tilværelse i møte der de måtte hoppe fra prosjekt til pro- sjekt alt etter hvor det var penger å fi nne. Men de holdt liv i seg i hovedsak innenfor fagfeltet internasjonal politikk med vekt på sikkerhetspolitikk. I forbindelse med sin tiltredelse i 1969 proklamerte Holst at «tyngde- punktet i forskning og utredningsarbeid vil ligge på aktuelle policy-pro- blemer for norsk utenrikspolitikk». Da det første langtidsprogrammet for forskningsvirksomheten 1970–74 forelå, var imidlertid perspektivet atskillig bredere, noe som var et resultat av interne diskusjoner, men også avspeilet den enkelte forskers kompetanse og interessefelt. Det var utmeis-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 690690 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 691

let ni prosjektområder10 som senere ble rullert, slått sammen, oppdelt og omdøpt alt etter hva slags fi nansiering NUPI søkte eller prioriterte. Holst var alltid utrolig kreativ når det gjaldt å lage fi ne dokumenter med sinnrike inndelinger og kategoriseringer. Denne evnen ble bare overgått av hans håndlag med forskningssøknader. Johan Jørgen Holst var en kløpper til å skrive søknader. Særlig var hans prosjektbeskrivelser med sikte på forskningsstøtte fra de store amerikan- ske stiftelsene uovertrufne. Søknadene var spekket med vanskelige sub- stantiver som selv de færreste engelsksproglige fullt ut forstod, men som etterlot et inntrykk av stor intellektuell tankekraft og gav løfter om spen- nende forskningsresultater. Store beløp – ikke minst fra Ford Foundation – ble på denne måten brakt i havn år ut og år inn. Når pengene var kom- met i hus, oppstod det imidlertid gang på gang et problem, ikke minst for de forskerne som skulle sette prosjektet ut i livet: Hvordan skulle man operasjonalisere alle de fi ne ord og vendinger? Ja, rent ut sagt: hva var det nå man egentlig hadde lovet å gjøre? Kanskje var det Holsts evne til blen- dende formuleringer, men som ofte gikk rundt problemene eller skygget for dem, som gjorde at Holst som utenriksminister brakte «Oslo-avtalen» i havn – på papiret. Som kjent oppstod det også her et problem med å få satt de tilsynelatende omforente forpliktelser ut i livet. Ved inngangen til 70-årene hadde NUPI fått økt bemanning og en fors- kningsleder med klare planer og ideer. Og også instituttets husproblem ble endelig løst. Etter mange år med en spredt tilværelse og et liv preget av trangboddhet, kunne NUPI endelig fl ytte inn i nye lokaler i Bygdøy allé 3 ved årsskiftet 1969/70. Overgangen var stor og positiv, selv om det tok tid å tilpasse seg en romsligere tilværelse, eller som «administrasjonsav- delingen» skrev i instituttets årsmelding for 1970: «Flyttingen har sinket arbeidet på fl ere felter, og først mot årets slutt er vi kommet à jour med rutinene.»

Hverdagen tar over Mens NUPI i gründerperioden stort sett ble «hyllet» for sin innsikt og vis- dom, møtte instituttet brått den brutale virkelighet tidlig på 70-tallet. Det startet med Israel, fortsatte med EF, og så ble NUPI indirekte «rammet» av kontroversene rundt utdelingen av Nobels fredspris.

10 De ni prosjektområdene var: 1. Teori og metodeproblemer; 2. Beslutningsprosesser i utenriks- politikken; 3. Rustningsmiljøet og den internasjonale stabilitet; 4. Det politiske og økono- miske miljø i Europa; 5. Norden som politisk og økonomisk system; 6. Utviklingen innbyrdes og innen supermaktene; 7. FNs fredsbevarende aksjoner; 8. De nye stater i det internasjonale politiske system; 9. Spesielle konfl iktområder.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 691691 119.10.099.10.09 10.3210.32 692 Anders C. Sjaastad

Olav Stokke, som var stillingsplassert som informasjonsmann på tross av at han var NUPIs første medarbeider med et forskningsstipendium fra NAVF, fi kk i 1969 permisjon for å forske tre år ved Afrikainstituttet i Upp- sala. Som vikar ble lektor Jan Bjøndal ansatt, og han skulle fungere som vitenskapelig konsulent for informasjonsarbeid i skolen. Han vist seg snart som en energisk pedagog og satte i gang et skoleprosjekt som skulle være et undervisningsopplegg om «kulturområdet» Midtøsten for gymnas og lærerskole. I denne forbindelse forfattet Bjøndal også et Tidens Ekko-hefte «Israel – folk og samtid». Bjøndal var neppe klar over hvilken storm som traff ham før det var for sent. Kjente israelsvenner i den off entlige norske debatt med Dagbladets utenriksredaktør Karl Emil Haglund i spissen gikk til frontalangrep på Bjøndal og heftet. Under henvisning til feil, unøyaktig- heter og utelatelser ble spørsmålet reist om hvordan NUPI kunne stille seg bak et slikt angivelig anti-iraelsk skrift. Sanness som selv hørte hjemme blant Arbeiderpartiets israelsvenner, ville nok helst ha sett gjennom fi n- grene med feil og mangler ved heftet, men skjønte også at situasjonen fordret et tilbaketog.11 Etter et livlig møte i NUPIs styre fi kk Sanness støtte for sin beslutning om å trekke Tidens Ekko-heftet tilbake under henvis- ning til at Bjøndal ikke hadde fått den nødvendige faglige støtte i arbeidet med heftet.12 Et års tid senere besluttet direktøren å nedlegge hele Tidens Ekko-serien, mens skoleprosjektet ved Bjøndal ble stilt i bero ved årsskiftet 1971/72. Hvor lite slingringsmonn det var i datidens debatt om Israel og Midtøsten fi kk den ferske utenriksminister Knut Frydenlund erfare da han noen år senere ble hudfl ettet, ikke minst av sine egne, for å ha støttet at Yassir Arafat hadde fått tale i FN. Norge gjorde helomvending ved neste FN-avstemning om PLOs observatørstatus etter instruks fra utenriksmi- nisteren. Men «bombesjokket» kom Frydenlund ikke over og var aldri senere å se i nærheten av barrikadene i spørsmål om Israel og Midtøsten. Ett av de ni prioriterte prosjektområdene i langtidsplanen 1970–74 hadde overskriften «Det politiske og økonomiske miljø i Europa». Utover de første årene på 70-tallet kom tyngdepunktet i forsknings- og utrednings- arbeidet til å konsentrere seg om integrasjonsprosessen i Vest-Europa og dermed mer eller mindre eksplisitt om Norges forhold til EF. Beslutningen

11 I et brev til Bjøndal begrunnet Sanness sin beslutning om å trekke tilbake heftet: «Jeg er spesielt forferdet over setningen s. 18: ’Det er et spørsmål om å kolonisere, arbeide og drepe med samme jublende lyst’. Jeg må imidlertid konstatere at samme ytterst uheldige uttrykks- form og forvrengende tendens går igjen på en rekke punkter. I tillegg kommer en rekke alvor- lige, direkte feil i den historiske fremstillingen.» Brev, datert Oslo, 10.02.1971, NUPIs arkiv. 12 I vedtaket fra styremøtet 18.02.1971 stod det blant annet: «Styret er av den mening at brosjyren ikke holder den faglige, saklige standard som man må kreve av publikasjoner fra Instituttet. Styret er samtidig klar over at anti-semittisme ligger forfatteren fjernt, og det vil beklage alle uttalelser i pressen som kunne tolkes som en beskyldning om anti-semittisme. Direktøren har overfor styret beklaget den mangel på skjønnsom kontroll og veiledning som har ført til at brosjyren ble utgitt i denne form.» NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 692692 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 693

om å avholde en folkeavstemning i 1972 om Norges tilknytning til EF, delte folket og førte dem ned i hver sin skyttergrav. NUPIs medarbeidere befant seg selvfølgelig i begge leire. John Sanness hadde gått i permisjon i slutten av 1971, og forskningsleder Holst var fungerende direktør i hele 72. I års- meldingen for 1972 beskrev Holst hvilke spilleregler som var nedfelt for de ansattes EF-engasjement: «Direktøren fant det naturlig at de av instituttets medarbeidere som ønsket det engasjerte seg også personlig i debatten om dette viktige utenrikspolitiske spørsmål […] Det ble imidlertid gjort gjel- dende som regel for alle at de deltar i politisk debatt på personlig grunn- lag og at ingen har anledning til å trekke instituttet til inntekt for sine synspunkter. Vi hadde interne uoverensstemmelser om den grensegangen som alltid vil være vanskelig, men spørsmålet førte ikke til noen varig eller dyptgående strid.» Men engasjementet var i hvert fall stort inntil folket hadde talt. På «ja til EF»-siden fant man blant andre John Sanness, Johan Jørgen Holst, John Kristen Skogan, Valter Angell og Anders C. Sjaastad. «Nei»-siden rommet folk som Harald Munthe-Kaas, Daniel Heradstveit, Erik Nord og Arne Treholt.13 «Forskerne» uansett standpunkt bidrog i skrift og tale, og Sanness/Holst redigerte endog en pamfl ett for «ja-siden» hvor det ikke ble unnslått hvor de arbeidet til daglig (Holst & Sanness 1972). «Nei»-folkene hevdet på sin side at de nøye holdt instituttets navn og rykte hellig ved å legge sine aktiviteter til lunsjpausen utenfor huset. Helt uskyldsrene var de nok allikevel ikke: Få dager før folkeavstemnin- gen ble det off entliggjort en uttalelse fra 42 personer ved NUPI og PRIO der det blant annet ble hevdet at «[e]t Norge utenfor EF er det beste bidrag til fred». Uttalelsen ble slått opp i Dagbladet under overskriften «Flertallet ved NUPI mot EF-medlemskap» (Dagbladet 1972). En trøst for «ja»-siden fi kk være at NUPI i hvert fall var splittet som det norske folk, mens «på ’nei’-siden fi nnes også omtrent samtlige ansatte ved Fredsforskningsinsti- tuttet» (ibid.). Men også blant «ja»-tilhengerne varierte nok evnen til å tolke sitt eget folk riktig, hva en liten episode fra Europabevegelsens valgvake folkeavstemningsnatten kan illustrere: Da resultatpilen i TV-studio vippet over til «ja»-fl ertall på grunn av noen opptelte bystemmer, jublet Johan Jørgen Holst over det han trodde ville bli seier. Samtidig erklærte John San- ness at han nå gikk hjem for å døyve tapet der idet han forkynte at stem- meovervekten fra byene var altfor knapp til å oppveie alle «nei»-stemmene fra utkant-Norge når de kom inn. EF-saken fi kk imidlertid et etterspill i NUPIs styre. Erik Nord sendte nemlig et brev til styrets og NUPI-rådets medlemmer straks folkeav-

13 Olav Stokke, som var «ja-mann», nådde ikke tilbake fra Uppsala før slaget var over, mens Mar- tin Sæter var sterk tilhenger av at EF-samarbeidet skulle utdypes og utvides med fl ere land, men var skeptisk til at Norge hørte hjemme i dette selskapet. I senere år mente Sæter nærmest at det var en fordel for EU at man slapp å ha med et «umodent» land som Norge.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 693693 119.10.099.10.09 10.3210.32 694 Anders C. Sjaastad

stemningsdagen var over, der han fremmet kritikk av de uttalelser styrets formann (Paul Thyness) hadde avgitt til Morgenbladet i forbindelse med oppropet mot EF-medlemskap.14 Brevet inneholdt også en kritikk av direk- tørens adferd i EF-debatten. Ifølge styrereferatet redegjorde fungerende direktør Holst for sin oppfatning av saken som gikk ut på at det «ikke var reist krav om eller ønsker om at styret eller rådet foretar seg noe bestemt»15 og at «konsulent Nords brev måtte forestås som en orientering om et syns- punkt». På samme vis var «direktørens og professor Sanness’ redegjørel- ser ment som en orientering for styrets og rådets medlemmer ettersom saken var reist». Det var enighet i styret om at man ikke skulle diskutere de ansattes engasjement i EF-debatten, men da det også var reist et prinsipielt spørsmål, fattet styret et enstemmig vedtak om en protokolltilførsel der det blant annet stod:

På bakgrunn av den pressedebatt som utspant seg omkring medarbeidernes enga- sjement i valgkampen foran folkeavstemningen, og konsulent Nords brev til styrets og rådets medlemmer samt direktør Sanness’ og fungerende direktør Holsts tilsvar til samme, tok formannen opp spørsmålet om retningslinjer for medarbeidernes deltakelse i off entlig debatt av denne art. Styret fi nner det naturlig å følge en liberal praksis når det gjelder medarbeidernes rett til å engasjere seg også i politisk kon- troversielle spørsmål med foredrag, artikler, intervjuer m.v. Hvis denne praksis skal kunne opprettholdes, er det imidlertid nødvendig at den enkelte medarbeider på sin side lojalt medvirker til at instituttet som sådant så langt som mulig holdes utenfor. Styret vil derfor innskjerpe at medarbeiderne for fremtiden ikke må benytte seg av NUPIs navn i forbindelse med sitt engasjement i politisk kontroversielle saker. I de tilfeller hvor det er vanlig presse- eller kringkastingspraksis at det blir gitt opp- lysninger om stilling ved NUPI, påligger det vedkommende medarbeider å gjøre oppmerksom på at instituttet ikke hefter for de meninger som kommer til uttrykk.16

Da NUPIs styreformann Paul Thyness ved årsskiftet 1977/78 gikk av etter seks år i stillingen, ble han i et avskjedsintervju spurt om ikke partipoli- tiske synspunkter blander seg inn i utenrikspolitisk forskning.17 Intervju-

14 Thyness hevdet at «det er svært få som kan komme inn under betegnelsen fagmedarbeidere ved NUPI som har underskrevet uttalelsen» og at fl ertallet av de ansatte ved NUPI som hadde tiltrådt uttalelsen var «oppnådd ved hjelp av 3 tilbeordrede sivilarbeidere, 1 tidligere vikar og 2 vikarer. For øvrig ligger tyngdepunktet av underskrivere på den administrative side i NUPI» (Morgenbladet 1972). 15 Referat fra styremøtet 12.10.1972. NUPIs arkiv. 16 ibid. 17 «Jeg tror de fl este partifarver er representert ved instituttet. Det skulle borge for en høy grad av saklighet og objektivitet. Men enda viktigere er kvaliteten av forskerne. Det er forskningsmes- sige primitivister som lar sitt faglige arbeide påvirkes av sin politiske misjonsiver, og slike folk har NUPI med stor fl id unngått» (Gjengangeren 1977).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 694694 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 695

eren mente å kunne konstatere at det var «skjedd en ikke uvesentlig parti- politisering av utenrikspolitikken», hvorpå Thyness repliserte:

Det kom noe nytt inn efter EF-kampen. Ikke bare uvante synspunkter, men også nokså selsomme midler fi kk en slags legitimitet for en tid. Vi merket det også litt ved NUPI, men nærmest bare som en skygge av hva som skjedde på annet hold.18

I sannhet litt av en attest til instituttet, selv om nok enkelte vil betvile at dyden hele tiden har vært så intakt. Det hører med til NUPIs historie at da det ble avholdt en ny folkeavstemning om Norges tilknytning til EU i september 1994, var instituttets daværende medarbeidere mer opptatt av å legge et faglig grunnlag for en Europa-debatt enn av selv å være på bar- rikadene. I 1973 var John Sanness tilbake som direktør på NUPI. Samtidig var han medlem av Nobelkomiteen for fredsprisen, noe som få fant problematisk gitt Sanness’ store innsikt i internasjonale forhold. Men ved tildelingen i 1973 tråkket komiteens fl ertall ut i et høyeksplosivt minefelt. Med tre mot to stemmer besluttet komiteen å gi prisen til Henry Kissinger og Le Duc Tho fordi de to forhandlerne hadde «virket i samsvar med Alfred Nobels tanke som var at internasjonale konfl ikter måtte løses gjennom forhand- linger og ikke ved krig. Det er vårt håp at alle parter i denne konfl ikten vil føle det moralske ansvar for at avtalen om våpenhvile i Vietnam vil føre til en varig fred for Indokinas krigsherjede folk.» I kampens hete etter at til- delingen ble off entliggjort, ble det påstått at forslaget opprinnelig kom fra John Sanness, som hadde brukt sin rett som medlem av Nobelkomiteen til å foreslå kandidater til fredsprisen og at han fi kk med seg Aase Lionæs og Bernt Ingvaldsen (Aktuell 1973). Uenigheten innad i komiteen hadde vært stor, og de to øvrige medlemmer av Nobelkomiteen, Einar Hovdhaugen og Helge Rognlien, forlot Nobelkomiteen i protest fordi formann Aase Lionæs hadde fremstilt det som om komiteen hadde vært enstemmig i valget (Ste- nersen, Libæk & Sveen 2001: 201). De nasjonale og internasjonale reaksjo- nene på pristildelingen var voldsomme. I USA skrev New York Times om «Nobels krigspris», og en av Kissingers gamle kollegaer fra Harvard påstod at «enten forstår folk i Norge svært lite av det som har foregått, eller de har særlig stor humoristisk sans». Seksti forskere også fra Harvard underteg- net et brev der det het at fredspristildelingen var «mer enn et menneske med normal rettferdighetssans kan bære». Nå skal det vel i ærlighetens navn sies at akademiske kollegaer ikke alltid er de mest objektive og gene- røse når en av deres egne har gått til topps. Kissinger aksepterte prisen, mens Le Duc Tho nektet å motta den angivelig fordi det ennå ikke var blitt fred i Vietnam. Det hører med til historien at på dette tidspunkt var han

18 ibid.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 695695 119.10.099.10.09 10.3210.32 696 Anders C. Sjaastad

antagelig i gang med å planlegge den militære off ensiven som i 1975 gjorde at Sør-Vietnam falt og Vietnam ble samlet til ett rike. Selv falt Le Duc Tho i unåde for sin dogmatiske linje og ble kastet ut av politbyrået (ibid.). Nå er det fast praksis at Nobelkomiteen aldri off entliggjør hvem som har foreslått ulike kandidater. Det kan bare forslagsstillerne selv gjøre. Så vidt vites verken bekreftet eller avkreftet Sanness noen gang at han var den opprinnelige forslagsstiller i 1973. Som medlem av komiteen var han strengt tatt avskåret fra det. Men det ville allikevel vært mulig å fraskrive seg farskapet hvis han hadde villet, gjennom for eksempel velplasserte lek- kasjer. Det hadde imidlertid ikke passet krigsmannen John Sanness’ lynne. For NUPIs renommé var det imidlertid ingen vinnersak selv om den ikke førte til varig skade. Og Sanness selv ble ny formann i Nobelkomiteen etter Aase Lionæs fra 1979.

Interne konfl ikter På tross av de nevnte «feilskjær» hadde NUPI fortsatt en sterk stilling utad i de tidlige 70-årene. Men innad på instituttet var det atskillig uro som på mange måter hadde startet da Johan Jørgen Holst ble tilsatt som fors- kningsleder. I utgangspunktet var dette ikke noe Holst kunne noe for: Han var bare blitt ansatt i en nyopprettet stilling som noen av de gamle nupister selv kunne tenkt seg å bekle. Sanness påførte imidlertid Holst et starthan- dikap ved at forskningslederstillingen ikke var utlyst – ikke engang internt på NUPI. Arne Olav Brundtland, som var foretrukket ved forrige korsvei, var en som reagerte – ikke minst på ansettelsesprosedyren.19 Men den som fremfor noen var i opposisjon i den tidlige fase, var Sanness’ «høyre hånd» fra instituttet ble etablert, Per Frydenberg. Frydenberg var initiativrik og full av ideer og på mange måter den «alt- muligmannen» som Sanness og instituttet trengte i en gründerperiode. Han var matematiker, og hadde blant annet samarbeidet og assistert Knut Midgaard med hans bok om spillteori (Midgaard 1965). Som god venstre- mann var han en sterk tilhenger av «fl ate strukturer» på NUPI og at virk- somheten burde skje litt «con amore». Mens Holst av natur var reservert for ikke å si sjenert, var Frydenberg utadvendt med en støyende latter. Også kjemien dem imellom var ikke den beste. Men først og fremst var det en strid om instituttets videre utvikling ispedd personlige ambisjoner. Egent- lig var det ikke så rart at Frydenberg følte seg plassert på sidelinjen – i realiteten var han i hvert fall passert på rangstigen av den nye nummer to på NUPI, forskningsleder Holst. På den annen side hadde ikke Holst gjort

19 Enkelte vil nok argumentere med at mens Brundtland siden sin ansettelse bl.a. hadde produ- sert boken Sikkerhetspolitisk omprøving (Brundtland 1968), kunne Holst slå i bordet med en murstein i to bind: Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, bind I & II (Holst 1967).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 696696 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 697

noe annet enn å ta skritt for å bygge ut forskningsvirksomheten ved NUPI slik han var ansatt for å gjøre. Frydenbergs strategi ble å føle særlig omsorg for informasjonsvirksomheten ved instituttet, noe som sikkert også var ektefølt. Siden 1966 hadde han fungert som leder av informasjonsvirksom- heten, med unntak av perioden desember 1967 til september 1969 da han hadde permisjon for å arbeide i NRK og da Kaare Sandegren var hans vikar. Selve ideen om å strukturere NUPI mer formelt var ikke ny: Allerede i 1966 ble tanken om å dele opp instituttet i avdelinger forelagt Styret i et notat fra direktøren. Siden 1966 hadde Styret i hvert års budsjettforslag tatt opp spørsmålet om å opprette slike avdelingslederstillinger men uten å få gjen- nomslag. Høsten 1970 kom organisering og avlønning av lederstillingene i fokus på Styrets møter etter en fl erårig forhistorie. Styret bestemte først at «funksjonen som leder for informasjonsavdelingen kunngjøres internt»,20 og til funksjonen som leder meldte det seg ingen. Til neste styremøte stilet Per Frydenberg et brev under overskriften «Ad Lederfunksjonen ved infor- masjonsavdelingen – et partsinnlegg – «.21 I brevet som tar for seg forhisto- rien med atskillige detaljer, konkluderer Frydenberg med følgende:

Jeg har overfor Direktøren gjort det klart at jeg ut fra mine interesser og mitt smule engasjement i Instituttet gjerne vil arbeide med informasjonsproblemer, eventu- elt om ønskes som avdelingsleder. Ekstern stillingsbenevning og lønnsplassering betyr i så måte intet. Det er imidlertid avgjørende for meg at informasjonsfunksjo- nen ved Instituttet tas seriøst av ledelsen, og min tolkning i dag er den at Direktøren klart nedprioriterer denne virksomheten vis-à-vis forskningen. […]. Jeg tør antyde at 11 års samarbeid med Direktøren ved Instituttet burde ha gjort det klart at jeg ville akseptere en løsning som skjøv stillingsopprettelsen til side, dersom det fantes en for Instituttet som helhet mer optimal ordning.

En noe mer melodramatisk forklaring er selvsagt at Direktøren på det nåværende tidspunkt ønsker at jeg sier opp min stilling. Den generelle atmosfære ved Institut- tet gjør dessverre ikke en slik tolkning absurd.

Jeg har – med tungt hjerte – funnet grunn til å legge denne saken frem for Styret, fordi jeg er ansatt av Styret, og fordi mitt avslag på å ta på meg lederfunksjonen ved informasjonsavdelingen ellers muligens ville fortone seg noe uforklarlig.

Per Frydenberg sa imidlertid opp sin stilling på NUPI og drog igjen til NRK – denne gang for godt. I NUPIs årsmelding for 1971 står han oppført som «avdelingsleder» i informasjonsavdelingen til 31.01.71. Men Fryden-

20 På styremøtet 21.09.1970. NUPIs arkiv. 21 Brev «Til Styret Norsk Utenrikspolitisk Institutt» av 08.12.1970. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 697697 119.10.099.10.09 10.3210.32 698 Anders C. Sjaastad

berg skulle komme til å skrive et nytt brev til NUPIs styre et års tid senere – med utsiktspunkt fra Marienlyst. I mellomtiden var Harald Munthe-Kaas blitt ansatt som ny leder av informasjonsavdelingen. Og John Sanness følte åpenbart at NUPI nå var tilstrekkelig «stabilisert» til at han kunne søke om permisjon i året 1972 «for å fullføre egne forskningsarbeider». I søknaden til KUD foreslo Sanness at «forskningssjef Johan Jørgen Holst konstitu- eres som direktør i permisjonstiden» og anså ham «fullt kvalifi sert». San- ness gjorde også et poeng av at Holst allerede var lønnet i sjefsregulativet og at Instituttet derfor ikke behøvde å be om tilleggsbevilgning selv om Sanness bad om permisjon med lønn. Men Sanness hadde nok feilbedømt situasjonen – i hvert fall stemningen på NUPI. Utpå høsten 1971 oppstod det stor uro på instituttet, dels knyttet til utly- sing og besettelse av noen fagstillinger, men ikke minst utløste spørsmålet om hvem som burde konstitueres som direktør under Sanness’ permisjon, kraftige reaksjoner. I tillegg begynte ytterligere en prinsipielt viktig per- sonalsak å vake: Hvilke krav kunne magister Olav Stokke gjøre gjeldende når han vendte tilbake til NUPI høsten 1972 fra et tre års forskningsopp- hold ved Afrikainstituttet i Uppsala? Det ble innkalt til allmannamøte 10. november 1971, og 20 personer møtte fram, hvilket vil si praktisk talt full oppslutning fra de ansatte. Hovedsaker på dagsordenen var Sanness’ per- misjonssøknad og personalpolitikken ved NUPI. Allmannamøtet vedtok enstemmig å be om at Instituttets styre måtte innkalles for å behandle direktørens permisjonssøknad, og fant det samtidig beklagelig at allman- namøtet ikke var tatt med på råd før Sanness foreslo at forskningssjefen skulle konstitueres i stillingen som direktør. Videre ville møtet «peke på den kompliserte og uheldige personalpolitikk som er skapt på Instituttet» og «vil be om at det for fremtiden føres en åpen og klar personalpolitikk slik at de ansatte til enhver tid med sikkerhet vet hvor de står». Denne enstemmige «resolusjonen» ble vedtatt stilet til styret med ti mot seks stemmer for at den skulle oversendes direktøren. Så skjedde det virkelig oppsiktsvekkende: «Allmannamøtet drøftet hvem det ønsket å se som kon- stituerende direktør for 1972 dersom Sanness ble innvilget permisjon». I første valgomgang fi kk Munthe-Kaas åtte stemmer, Njøs fi re, Nord tre, Brundtland to og Holst to, mens én stemmeseddel var blank. I annen bun- det valgomgang fi kk Munthe-Kaas ti stemmer mens Njøs fi kk åtte, og to stemmesedler var blanke. Denne manglende støtte til direktørens anbefa- ling nådde også pressen. Kilden til det fyldige referat fra allmannamøtet var instituttets interne «NUPI-Nytt», som var lagt om til et ukentlig mel- dingsblad og som utkom dagen etter allmannamøtet i sin nye utgave. Tan- ken var selvfølgelig å forbedre den interne kommunikasjon og ikke minst varsle om saksliste og gi referat fra de såkalte «Mogulmøtene» som var faste ukentlige møter der direktør og avdelingsledere deltok.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 698698 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 699

En uke etter dette allmannamøtet sendte Per Frydenberg sitt andre brev til NUPIs styre. Her tok han opp «tre konkrete saker som alle har sitt utspring på et tidspunkt da jeg selv var medansvarlig ved Instituttet. Andre konfl ikter som har oppstått senere skal jeg naturlig nok la ligge». Den ene personalsaken gjaldt «reintegreringen av magister Olav Stokke etter forskningspermisjon», som berøres nærmere i neste kapittel. Nå er det Frydenbergs konklusjon som skal siteres:

Men når jeg tross alt har gått til dette uvanlige skritt å henvende meg til Styret, er det ikke i første rekke av hensyn til de medarbeidere som er direkte involvert […] Hovedgrunnen er at institusjonen synes å gå i indre oppløsning fordi ledelsen ikke lenger formår å skape det som engang var Instituttets store styrke: en sammensvei- set stab av medarbeidere, et miljø som var villig til å yte langt ut over det et vanlig arbeidsforhold skulle tilsi. Selv et overfl adisk blikk på NUPI avslører i dag at dette miljøet mangler, og denne observasjon gjøres i stadig videre kretser utenfor Insti- tuttet. La meg understreke at dette var en prosess som var langt kommet før den siste tids presseinteresse. Det er egentlig Instituttets renommé som seriøs institu- sjon som står på spill. 22

På tross av denne «grausame Salbe» og all annen opposisjon, ble enden på visen allikevel at Johan Jørgen Holst ble konstituert som direktør. Det hører med til historien at Holst ble en god direktør og satte en rekke ting i sys- tem. Og på tross av en smule strid om hans sterke «Ja til EF»-engasjement i 1972, forsvant mye av motstanden mot ham, og da han ved neste korsvei var kandidat til å etterfølge Sanness som fast NUPI-direktør, var det ikke lenger merkbar motstand blant NUPIs ansatte. Vikariatperioden kom i det lange løp til å gavne Holsts posisjon på instituttet. En viss rolle spilte det nok også at Harald Munthe-Kaas forlot NUPI høsten 1973. Han fungerte tidvis som et alternativt «maktsentrum» og utfordret Holst jevnlig uten å ta mål av seg til å være noen rival. Munthe-Kaas, som var Asia-ekspert og hadde før NUPI-tiden arbeidet i Hong Kong i det anerkjente tidsskriftet Far Eastern Economic Review, ble rekruttert til NRK som utenriksekspert og -korrespondent. Han fi kk fem års permisjon uten lønn, men vendte aldri tilbake til NUPI. Anders C. Sjaastad overtok informasjonssjefsstillingen samtidig som han fortsatte som forsker. Etter fl yttingen til Bygdøy allé 3 syntes NUPI trygt etablert i egnede lokaler, men i 1974 oppstod det plutselig nye farer: Regjeringen hadde fått for seg at en del statsinstitusjoner burde utfl yttes fra Oslo, og blant de 29 kandidater som skulle vurderes nærmere, var NUPI. Første etappe i utvelgelsen bestod i å kartlegge institusjonens kontaktbehov med uten-

22 Til Styret Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Personal- og ansettelsespolitikken ved NUPI. Oslo 17.11.1971. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 699699 119.10.099.10.09 10.3210.32 700 Anders C. Sjaastad

verdenen. Informasjonssjefen skulle organisere forsvaret mot utfl ytting, og i en manende appell om at alle instituttets medarbeidere måtte møte opp på et strategimøte, advarte han om at «ellers risikerer vi å havne i Kjøllefjord alle sammen». Forsvarsstrategien lyktes, og NUPI endte opp som en uegnet utfl yttingskandidat. Datidens ansvarlige statsråd var åpen- bart mindre envis i sine bestrebelser enn statsråd Victor Norman noen tiår senere.

Forskning og prioriteringer Sikkerhetspolitikken kom til å utgjøre et tyngdepunkt i NUPIs forsk- ningsvirksomhet på 1970-tallet. Allerede i 1970 publiserte Johan Jørgen Holst, Anders C. Sjaastad og John Kristen Skogan en artikkel under tit- telen «Noen norske sikkerhetsproblemer i syttiårene», som kom til å få stor innfl ytelse på forsvarsdiskusjonen i Norge. Den vakte også oppmerk- somhet utenfor landets grenser. Artikkelen avslørte at Sovjet-marinen i de senere år hadde lagt seg til et omfattende og off ensivt øvelsesmønster med en «fremskutt forsvarslinje som Norge blir liggende bak», og at dette «bærer bud om at russerne i sine maritime disposisjoner i økende grad betrakter Norskehavet som et Mare Sovjeticum» (Holst, Sjaastad & Sko- gan 1970). Disse konklusjonene trakk forfatterne blant annet på grunnlag av de store sovjetiske marineøvelsene «Sever» i 1968 og «Okean» i 1970. Disse opplysningene og vurderingene var ukjente selv for den vanligvis godt informerte norske opinion, og vakte derfor stor oppsikt og til dels bekymring. Dagbladet gikk til og med så langt under overskriften «Tvil om vår basepolitikk» som å tillegge forfatterne en rekke meninger som det ikke fantes grunnlag for i artikkelen, og på toppen av det hele insinuere at «spørsmålet er nå om forfatterne taler helt på egen hånd i den saken, eller om de også blir inspirert av militære og politiske kretser som lenge har vært uenig i den forsiktige norske basepolitikken» (Dagbladet 1970a). Dette avfødte naturligvis et skarpt tilsvar fra forfatterne under overskriften «Dagbladet, basepolitikken og lesekunst» (Dagbladet 1970b) som avisen klokelig lot være å kommentere. I Arbeiderbladet derimot, kunne man fi nne en lederartikkel «Nye problemer for Norge» der det blant annet stod skrevet at «[d]et reiser seg et vell av militære og sikkerhetspolitiske proble- mer og spørsmål som må diskuteres, om man misliker dette eller ikke» (Arbeiderbladet 1970). Det var imidlertid åpenbart at ikke alle innenfor det forsvarspolitiske «establishment» var like begeistret for artikkelen og den informasjonen som der fremkom. Uansett, forsvars- og sikkerhetspolitik- ken kom til å stå sentralt i den norske off entlige debatt i de tidlige syttiå- rene, og det var heller ikke tilfeldig at regjeringen Bratteli nedsatte «For- svarskommisjonen av 1974» med et meget bredt mandat og med Odvar

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 700700 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 701

Nordli som formann.23 Det er neppe selvskryt å hevde at NUPI i den sik- kerhetspolitiske debatten utover på 1970-tallet hadde en tyngde som intet annet norsk institutt. Men det ville være galt å påstå at NUPIs forskningsvirksomhet i denne perioden var utelukkende sikkerhetspolitikk. Olav Stokkes tilbakekomst til NUPI fi kk på kortere og ikke minst lengre sikt stor betydning for NUPIs innsats med hensyn til informasjon og forskning om bistand og utvikling i forhold til utviklingslandene. Stokke var opprinnelig ansatt som informa- sjonsmann, men hadde i stigende grad arbeidet med Afrika-spørsmål før han hadde et tre års forskningsopphold på Afrikainstituttet i Uppsala og var stilt i utsikt en forskerstilling etter endt Sverige-opphold. Etter intern strid på NUPI om besettelse av en ny forskerstilling, endte Stokke i før- ste omgang opp som «taperen»24 og ble tilordnet informasjonsavdelingen. Informasjonssjef Harald Munthe-Kaas hadde ambisiøse publikasjonspla- ner for NUPI med mange ulike tidsskrifter og skriftserier, og Stokke var tiltenkt en nøkkelrolle i denne nye giv i avdelingen. Selv ønsket Stokke å konsentrere sin virksomhet om bistand og utviklingsland, og startet med å «skyte ned» de mest høytfl yvende prosjektene. Dragkampen var ikke ende- lig over da Munthe-Kaas forlot NUPI i 1973, men i 1974 ble Forum for utvi- klingsstudier igangsatt med Olav Stokke som redaktør, og i forskningspla- nene for samme år var det kommet inn et nytt rammeprosjekt, «Studier av utviklingsland og bistandsspørsmål». Dette var starten innenfor instituttet på en omfattende virksomhet sentrert rundt bistand og utvikling – hele tiden med Stokke som krumtapp. Etter 35 år med kontinuerlig innsats på dette felt fortjener Olav Stokke betegnelsen NUPIs «maratonmann». I 1976 ønsket instituttledelsen å få innført en forskerstruktur ved NUPI.25 Den gamle byråkratiske stillingsbetegnelsen «vitenskapelig kon- sulent» ble til slutt erstattet med «forsker» I/II/III. Dette bidrog nok til å sementere avdelingsstrukturen på instituttet, men bar samtidig bud om en organisering som kunne tillate fl ere «avdelinger» innenfor Forskningsav- delingen. På syttitallet hadde NUPI to–tre sosialøkonomer som hadde sine spesifi kke prosjekter, men inngikk på vanlig måte som «enkeltstående» medarbeidere tilknyttet Forskningsavdelingen. Allerede midt på syttitallet oppstod tanken om å opprette en egen forsknings- og utredningsavdeling for internasjonal økonomi. UD var tidlig ute og pekte i et notat på «beho- vene for en utenriksøkonomisk utrednings- og forskningsinstitusjon som

23 Nordli gikk av som formann i januar 1976 for å overta som statsminister, og Ronald Bye ledet kommisjonen frem til innstillingen forelå i 1978. For øvrig var en av Minerva-artikkelforfat- terne, Anders C. Sjaastad, ett av Høyres to medlemmer i Forsvarskommisjonen. 24 Ledelsen valgte å øremerke stillingen for en økonom, og Valter Angell som også allerede var på NUPI, fi kk den. 25 KUD reiste innvendinger mot innføring av forskerstruktur ved NUPI siden instituttet ikke utelukkende driver forskning, men også informasjonsvirksomhet.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 701701 119.10.099.10.09 10.3210.32 702 Anders C. Sjaastad

med fordel kunne utgjøre en avdeling ved NUPI».26 UD tok ballen videre, men lyktes ikke å få til en ekstraordinær bevilgning over KUDs budsjett for opprettelse av en utenriksøkonomisk avdeling ved NUPI fra 1. januar 1978. I et notat til «Mogulmøtet» skrev Sanness at UD ville forfølge saken for å oppnå en bevilgning på budsjettet for 1979. Han understreket også at NUPIs ledelse «er sterkt interessert i å få avdelingen opprettet, og at dette er i samsvar med de retningslinjer og ønskemål som råd og styre har for- mulert gjennom fl ere år.» Sanness påpekte at det neppe vil være mulig å få avdelingen opprettet som følge av et ønske i NUPIs eget budsjettforslag til KUD. Saken hadde dette året vært reist ved initiativ fra UD og også for 1979-budsjettet var det avgjørende med en oppfølging fra UDs side der «det blir betont at avdelingen fra UDs synspunkt vil dekke et viktig behov». Denne gang førte initiativet fram, og NUPI ble i budsjettproposisjonen for 1979 tildelt to nye forskerstillinger som sammen med de to økonomene som allerede var på instituttet skulle utgjøre den nye utenriksøkonomiske avdeling. I tillegg ble det i 1979 for første gang tatt inn fl ere hovedfags- studenter i sosialøkonomi.27 Derimot tok det tid å rekruttere til de nye stil- lingene. Et hovedproblem var regulativplasseringen av disse forskerstillin- gene; på det åpne marked var nemlig økonomene langt mer lønnsmessig konkurransedyktige enn de mer nøysomme statsviterne. I tillegg var det nok en viss skepsis blant etablerte økonomer med forskningsambisjoner å velge arbeidsplass utenfor de kjente miljøer som universitetet, Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank. Etter mye tautrekking om lønnsplassering ble stillingene etter hvert besatt, men den nye lederen for avdelingen, Birger Fredriksen, var først på plass høsten 1981. NUPI var således ved inngangen til åttiårene mer enn et «sikkerhetspo- litisk» forskningsinstitutt med noggo attåt. Foruten «bistand og utvikling», som var blitt en viktig aktivitet, var nå utenriksøkonomisk avdeling i virk- somhet, og i tillegg hadde «Midt-Østen» gjennom syttitallet med Daniel Heradstveit som spydspiss, blitt et sentralt forskningsfelt. Interessant nok hadde imidlertid NUPIs råd visse problemer med å holde fast ved en bred forskningsstrategi for instituttet: På rådsmøtet i januar 1976 fremkom det ønsker om en omlegging av aktiviteten med større vekt på den tredje ver- den, utviklingsland og bistandsspørsmål. Dessuten var det ønskelig med et utvidet samarbeid og funksjonsdeling med andre institusjoner som arbei- der i dette fagfeltet. To år senere «advarte [fl ere rådsmedlemmer] mot at den vekt som ble lagt på andre områder enn sikkerhetspolitikken, fi kk føre

26 Notatet var opprinnelig forfattet av byråsjef Knut Berger tidlig i 1977 og senere bearbeidet i dialog mellom blant andre statssekretær Thorvald Stoltenberg og direktør Sanness. NUPIs arkiv. 27 Allerede fl ere år tidligere hadde instituttet begynt å ta inn hovedfagsstudenter spesielt i stats- vitenskap, og hadde raskt høstet god erfaring med en slik ordning.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 702702 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 703

til at NUPI ikke bevarte og utbygde den kompetanse som var opparbeidet på dette område».28 NUPIs råd med sin brede sammensetning av representanter fra aka- demia, presse, departementer og andre off entlige instanser, var lenge et nyttig styringsorgan i NUPIs liv, spesielt for et nystartet institutt som trengte all den støtte det kunne få fra veletablerte institusjoner. Men med tiden mistet rådet mye av sin funksjon og ble mer og mer et sprikende «meningsorgan». I forbindelse med innføring av nye statutter for NUPI i 1985, gikk rådet over fra å være NUPIs øverste styringsorgan til bare å bli rådgivende, og i 1997 ble det endelig nedlagt. Annen halvdel av syttiårene på NUPI kom blant annet til å bli preget av at Johan Jørgen Holst ble utnevnt til statssekretær i Forsvarsdepartementet tidlig i 1976. Riktignok var John Sanness fortsatt direktør, men forsknings- sjefstillingen som hadde blitt utviklet til en nøkkelposisjon under Holst, ble nå besatt på vikariatsbasis med fl inke, men travle forskere. Etter intern utlysing ble Martin Sæter ansatt som fungerende forskningssjef, men til- trådte som dosent II ved Institutt for statsvitenskap fra årsskiftet 1977/78 og fratrådte etter eget ønske vikariatet som forskningssjef. Igjen ble det intern utlysning, og denne gangen ble Daniel Heradstveit, som også ved første korsvei var Sanness’ kandidat, tilsatt. Så søkte Sanness om permisjon som direktør, i første omgang frem til sommeren 1979, men senere forlenget ut 1980. «Stolleken» fortsatte, og Heradstveit rykket opp som konstituert direktør, mens Olav Stokke vikarierte som fungerende forskningssjef. Da tiden nærmet seg for Sanness’ tilbakekomst, søkte denne så om å få fratre stillingen som direktør fra 1. januar 1981 for å gå over i en forskerstilling: «Jeg har ledet NUPI siden opprettelsen i 1959. Jeg ønsker å bli fritatt for direktøransvaret med den administrative arbeidsbyrde det medfører. Jeg er fylt 67 år og ønsker å bruke mine siste år ved NUPI til å fullføre egne fors- knings- og forfatterarbeider.»29 KUD gav så Sanness avskjed som direktør. Sanness’ avgang satte imidlertid i gang en prosess med hensyn til stil- lingen som ny direktør og hvilke alternativer som forelå. I teorien var det tre muligheter: 1. Fast stilling som nå; 2. Åremålstilsetting i stillingen; og 3. Rotasjon i funksjonen. På styremøte 25. september 1980 ble det fattet et enstemmig vedtak: «Styret søker å fi nne en løsning for direktørstillingen ved NUPI som gjør det mulig å tilsette direktøren på åremål uten forlen- gelse. Stillingen må fortsatt være embetsstilling.» Etter samtaler i KUD ved styreformann Eilif Dahl ble det klart at å fortsette som nå var uproble- matisk og kunne iverksettes umiddelbart. Ansettelse på åremål derimot, anså departementet som uaktuelt idet det ikke forelå embetsstillinger på åremål. Riktignok hadde man ansatte på åremål i visse, særlig høyt plas-

28 Referat fra NUPIs rådsmøte 30.01.1978. NUPIs arkiv. 29 Brev til NUPIs styremøte avholdt 25.09.1980. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 703703 119.10.099.10.09 10.3210.32 704 Anders C. Sjaastad

serte stillinger, men de var ikke embetsmenn og lå ofte i en meget høy lønnsklasse. Alternativet med rotasjon kunne gjennomføres, men ville kreve en omgjøring av stillingen og vedtak i Stortinget. Det siste alternati- vet reiste også en rekke spørsmål som måtte avklares før saken eventuelt kunne fremmes fra NUPI til departement og videre til Stortinget, noe som ville føre til en betydelig forsinkelse. De ansatte var kritisk til styrets behandling av direktørsaken og «ikke minst til den manglende reelle mulighet hittil for de ansatte til å delta i denne beslutningsprosessen».30 Når det gjaldt det prinsipielle, var stemnin- gen på allmøtet – som det nå hette i likestillingens navn – at «en rotasjons- ordning etter mønster fra universitetsinstituttene eller åremålstilsetting var å foretrekke fremfor den nåværende ordning». Styret besluttet allikevel å gå inn for å ansette direktøren i fast stilling som hittil på grunnlag av KUDs reaksjoner, og stillingen ble utlyst. Det meldte seg fi re søkere: Johan Jørgen Holst, Daniel Heradstveit, Olav F. Knudsen og Finn Sollie, og styret rangerte dem i nevnte rekkefølge. Tidene forandrer seg, og denne gangen gikk de ansatte praktisk talt enstemmig inn for Holst som ny direktør. Før noen ansettelse kunne fi nne sted, var det valg og regjeringsskifte i Norge. Kåre Willoch tiltrådte i spissen for en ren høyreregjering som imidlertid hadde fl ertallsstøtte i Stortinget. Det var denne regjeringen som sørget for at arbeiderpartimannen Johan Jørgen Holst ble utnevnt av «Kongen i stats- råd» til ny direktør på NUPI. Dessuten gjorde regjeringsskiftet at Holst ble tilgjengelig for snarlig tiltreden, mens NUPI på den annen side mistet sin informasjonssjef. Anders C. Sjaastad ble ny forsvarsminister og gikk ut i det som skulle ble en langvarig permisjon.

Fra kald krig til jernteppets fall (1982–89)

Ny direktør og nye ambisjoner Fra november 1981 var Johan Jørgen Holst tilbake på NUPI, og nå som fast direktør på ubegrenset tid. Hans virketrang var intakt, og den fi kk utløp i mange retninger. Straks etter tilbakekomsten foreslo Holst å utvide de ansattes representasjon i råd og styre til henholdsvis fi re og to samtidig som styret skulle utvides til ni medlemmer, noe som ikke umiddelbart ble akseptert av Kultur- og vitenskapsdepartementet (KVD), som nå var NUPIs foresatte.31 Dette innledet på mange måter den langvarige, bitre og etter hvert svært off entlige konfl ikten mellom KVD og NUPI omkring

30 Brev til styret av 18.05.1981 «Ad. stillingen som direktør ved NUPI». NUPIs arkiv. 31 I Regjeringen Willoch var det gamle Kirke- og undervisningsdepartement (KUD) blitt delt i to, henholdsvis Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) og Kultur- og vitenskapsdeparte- mentet (KVD).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 704704 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 705

revisjon av instituttets statutter.32 I 1981 hadde så å si alle medarbeiderne på NUPI organisert seg i tre fagforeninger, og i juni 1982 ble det innført et Medbestemmelsesutvalg på instituttet i henhold til en avtale inngått mellom NUPI, Norsk Tjenestemannslag, Forskerforeningen ved NUPI og Departementenes Funksjonærforening ved NUPI, basert på Hovedavtalen mellom partene i arbeidslivet. Dette var unektelig en milepæl, og gav de ansatte på instituttet for første gang rettigheter i henhold til det off entlige avtaleverk. Inntil da hadde instituttet som arbeidsplass unektelig hatt noe «Klondyke-aktig» over seg og uten at belønningen fantes i gull. Dette inne- bar også at medarbeidernes hevdvunnede forum allmannamøtet – senere allmøtet – kom til å miste sin betydning. Savnet var nok størst sosialt, og særlig for veteranene som hadde sørget for at dette samlingssted var den siste bærer av «NUPI-tonen» – denne fl eipete og sjikanøse, men tidvis også elegante og humoristiske omgangsform som hadde preget instituttet siden unn fangelsen. Direktøren sørget for at Medbestemmelsesutvalget kom i arbeid og i det hele tatt fi kk orden på instituttet igjen gjennom nye reglementer og instrukser. Direktøren selv måtte nå etterleve en ny direktørinstruks. En sak som i utgangspunktet skapte konfrontasjon mellom direktøren og fag- foreningene, var spørsmålet om gjennomsnittlig arbeidstid for den enkelte medarbeider. Arbeidstiden på NUPI hadde lenge vært 34,5 timer per uke i årsgjennomsnitt mot 37,5 timer som norm i staten. Holst forlangte der- for overfor Medbestemmelsesutvalget at arbeidstiden ved NUPI «må fra 1. januar 1986 bringes i samsvar med avtaleverket og bestemmelsene fra Sentraladministrasjonen».33 Ikke overraskende ble dette ikke applaudert av fagforeningene, som påberopte etablerte rettigheter. Realiteten var selvføl- gelig også at de færreste, i hvert fall blant forskerne, arbeidet så lite og hadde dessuten ikke adgang til overtidsbetaling i sitt tjenesteforhold. Resultatet ble at direktøren i første omgang måtte suspendere sin proklamasjon og i stedet legge saken fram for Forbruker- og administrasjonsdepartementet. I brevet argumenterte Holst lojalt, blant annet med at «de ansatte hevder å ha fått muntlig tilsagn om dette (dvs. arbeidstiden, forfatterens merknad) ved ansettelse, og dette er det ikke grunn til å betvile».34 Holst konkluderte med at «på denne bakgrunn vil jeg gjerne inngå en avtale om arbeidstiden som ikke endrer etablerte rettigheter, men som samtidig er i henhold til inngåtte avtaler og i samsvar med det ansvar jeg er pålagt som arbeidsgiver i en statsinstitusjon.» Imidlertid ble spørsmålet om arbeidstid tatt opp som forhandlingssak i Medbestemmelsesutvalget, der man ikke kom til enighet gjennom lokale forhandlinger. Saken ble derfor oversendt NTL og YS for

32 Striden om revisjon av NUPIs statutter behandles i et senere kapittel. 33 Notat til Medbestemmelsesutvalget fra Direktøren datert 15.11.1985. NUPIs arkiv. 34 Brev til Forbruker- og administrasjonsdepartementet 22.11.1985. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 705705 119.10.099.10.09 10.3210.32 706 Anders C. Sjaastad

videre forhandlinger, og på denne bakgrunn ble KVD bedt om å innkalle til forhandlingsmøte.35 Til syvende og sist havnet tvisten om arbeidstiden i Arbeidsretten. Dommen forelå først vinteren 1988, og kjennelsen gikk ut på 37,5 timer per uke. I sannhet verken et overraskende resultat, en møn- stergyldig saksbehandling eller et heseblesende tempo. Underveis hadde dessuten KVD blitt fornærmet fordi NUPI hadde tilskrevet FAD direkte og fått svar: «Vi vil på det nåværende tidspunkt uttale at saken burde vært tatt opp tjenestevei med Kultur- og vitenskapsdepartementet.»36 Men én ting var ved det gamle: Holst likte å reise utenlands. Fra sine tidligere NUPI-dager hadde han etablert et imponerende kontaktnett, særlig i Europa og ikke minst i USA, noe som defi nitivt hadde kommet NUPI til gode. I sine år som statssekretær i FD og ikke minst i UD var hele kloden blitt hans tumleplass, og reisevirksomheten bare tiltok da han var tilbake på NUPI. Dette inspirerte til følgende instituttvits: Hva er forskjel- len på Gud og Holst? Gud er overalt, mens Holst er alle steder bortsett fra på NUPI. Og hans politiske ambisjoner hadde vokst ytterligere. Dette avspeilte seg også i de forskningstemaer som ble satt på NUPIs dagsorden og som han selv engasjerte seg i: Det var de omstridte sikkerhetspolitiske saker fra de siste arbeiderpartiregjeringer som skulle utredes og kommen- teres (NATOs dobbeltvedtak, Norden som atomfri sone og Forhåndslag- ring av amerikansk forsvarsmateriell). Han la ikke skjul på at han ofte var «ghostwriter» for Gro Harlem Brundtland og fungerte til dels som «aktiv opposisjonspolitiker». Alt dette skapte misnøye på NUPI, både i styret og blant de ansatte.

Strid om NUPIs statutter I et brev av 30. juli 1981 ba Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) NUPI gjennomgå instituttets statutter med tanke på revisjon. Spesielt pekte KUD på bestemmelsen om direktørens plass i styret, men forut- satte at samtlige paragrafer ble gjennomgått. Etter en omfattende intern behandling på NUPI, på de ansattes allmøte og på fi re styremøter, ble det nye forslaget til statutter sluttbehandlet på årsmøte i NUPIs råd i januar 1982. Et nøkkelpunkt i forslaget var at styret ikke ville tilrå at oppnevnin- gen av rådsmedlemmer skjer i statsråd slik KUD hadde foreslått, men som før ved direkte oppnevning fra de institusjoner som i henhold til statuttene skal representeres i rådet. «Det anses svært viktig at det ikke foretas endringer på dette punkt, da dette kan svekke Instituttets frie stil- ling». Så kom det nytt brev fra KVD hvor det ble påpekt at NUPIs forslag

35 Brev fra Norsk Tjenestemannslag til Kultur- og vitenskapsdepartementet datert 17.02.1986. NUPIs arkiv. 36 Brev til NUPI fra KVD datert 08.04.1986. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 706706 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 707

«innebærer at instituttets øverste styringsorgan er et råd bestående av 37 medlemmer oppnevnt av en rekke institusjoner og organisasjoner, deri- blant tre medlemmer oppnevnt av Stortinget.» Videre ble det konstatert at etter NUPIs forslag ville rådet velge et styre på ni personer av og blant sine medlemmer, og dermed avvike bare lite fra eksisterende ordning. Og KVD skjerpet tonen:

Instituttets forslag til styringsordning skiller seg sterkt ut fra det som er vanlig for statsinstitusjoner og går til dels på tvers av regelbestemte krav som må stilles til styring av et statlig institutt. (KVD) er også opptatt av at (NUPI) skal beholde sin frie stilling på det faglige område. Vi antar imidlertid at den faglige uavhengighet ikke behøver å berøres av en tilpasning av styringsstrukturen til de vanlige mønstre. […] Vi vil derfor be om instituttets uttalelse til en ordning der (NUPIs) råd beholdes som et rådgivende organ med medlemmer utpekt direkte av berørte organisasjo- ner/institusjoner. Av administrative og økonomiske grunner bør (NUPI) vurdere et vesentlig mindre råd enn sitt forslag. Det styrende organ antar departementet bør bestå av inntil 7 medlemmer oppnevnt av Kongen/departementet, gjerne etter forslag fra aktuelle institusjoner/organisasjoner. I styret, det høyeste organ på insti- tuttet, må også de tilsatte være representert.37

Svarbrevet undertegnet direktøren varslet imidlertid ikke noe tilbaketog fra NUPIs side: «[…] den nå gjeldende styringsordning har fungert godt» og «anser […] det verken ønskelig eller nødvendig med noen grunnleg- gende endringer i styringsordningen.»38 Det ble også gjentatt at Instituttet la stor vekt på å bevare en fri stilling i faglig sammenheng og å bli opp- fattet som frittstående, noe departementet forsøkte å imøtekomme i sitt neste brev: «Som tidligere uttrykt har departementet forståelse for den vekt (NUPI) legger på sin frie stilling i faglig sammenheng. Departemen- tet har derfor ikke noe imot at instituttets faglige selvstendighet fastslås i vedtektene for instituttet – eventuelt i formålsparagrafen, § 1.»39 Nå var skyttergravene bemannet, og det vil føre altfor langt å beskrive i detalj den stillingskrig som pågikk de neste årene. Styret, for eksempel, beskrev statuttsaken som den mest arbeidskrevende saken i 1983 med brev, møter med den politiske ledelse i KVD og et ekstraordinært rådsmøte. Og slik fortsatte det fram til høsten 1985, da KVD i brev orienterte om at det «ved kongelig resolusjon 6. august 1985 er […] fastsatt nye vedtekter for Norsk utenrikspolitisk institutt».40 I statuttenes § 1 Formål ble det slått fast at «[i] nstituttet har en fri og uavhengig stilling i alle faglige spørsmål». Videre

37 Brev til NUPI fra KVD datert 09.07.1982. NUPIs arkiv. 38 Brev til KVD fra NUPI datert 02.11.1982. NUPIs arkiv. 39 Brev til NUPI fra KVD datert 05.01.83. NUPIs arkiv. 40 Brev til NUPI fra KVD datert 20.8.85. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 707707 119.10.099.10.09 10.3210.32 708 Anders C. Sjaastad

heter det at «[i]nstituttet ledes av et styre på 7 medlemmer med person- lige varamedlemmer» (§ 2) og at «Rådet for Norsk utenrikspolitisk insti- tutt har 22 representanter» og «skal være rådgivende for instituttet i saker vedrørende hovedlinjene for instituttets faglige virksomhet» (§ 6). Men hvis departementet hadde trodd at Holst og styret ville nedlegge våpnene, tok det skammelig feil. I et nytt svarbrev undertegnet styreformann og direktør ble det uttrykt glede over tillegget i § 1, men mente at det ikke er «samsvar mellom prinsippet som er foreslått og den struktur som er valgt når det gjelder ansvarlighetforholdene når det gjelder ledelsen av instituttet.»41 Konklusjonen var at statuttene ikke måtte settes i kraft «før etter at vi har hatt tid og anledning til på en grundig måte å gi uttrykk for vårt syn overfor Departementet og Stortinget […]». Nå begynte det dessu- ten for alvor å gå partipolitikk i saken. I et avisintervju med Johan Jørgen Holst i september 1985, hevdet han: «Grunnen til bekymringa ved NUPI er at regjeringas styringssystem kan så tvil om instituttets uavhengige stil- ling og den frie forskningas integritet. Eg trur ikkje at Willoch-regjeringa har ønske om å ta direkte politisk kontroll over instituttet. Men når regje- ringa skal utnemne heile styret, ligg sjansen for dette prinsipielt føre.»42 Klassekampens intervjuer hadde imidlertid dette inkvisitoriske spørsmål: «Så reaksjonen er ikkje eit velplassert utspel frå AP-folka ved NUPI mot regjeringa, ei veke før valget?» Svaret var en kategorisk avvisning.43 Etter at rådet i et ekstraordinært møte enstemmig hadde sluttet seg til krigser- klæringen og særlig reagert på at NUPIs styre ikke lenger skulle velges av rådet, stod så slaget i Stortinget. Under Stortingets behandling i desember 1985 av statsbudsjettet 1986 for de to departementer KUD og KVD, kom striden om NUPIs statutter til å spille en ikke usentral rolle og der partienes tungvektere på området del- tok. I spissen for kritikerne stod Reiulf Steen supplert av Sissel Rønbeck og SVs talskvinne Tora Houg. Polemikeren Steen angrep verdien av statutte- nes krav om at forskningen skal være fri og uavhengig ved å minne om den konstitusjonen som Josef Stalin bestemte skulle gjelde for Sovjetunionen i 1931. Der stod det at Sovjetunionen er det frieste og mest demokratiske land i verden. Mens Reiulf Steen ikke ønsket å «trekke parallellen så langt – langt derifra – […]», hadde NUPIs direktør i en avisartikkel gjort nettopp det, ifølge Høyres talskvinne Siri Frost Sterri. Kultur- og forskningsminis- ter Lars Roar Langslet slo tilbake mot Reiulf Steens argumentasjon ved å

41 Brev til KVD fra NUPI datert 30.08.85. NUPIs arkiv. 42 Klassekampen 3. september 1985. NUPIs arkiv. 43 «Nei, nei. Ved NUPI er dei fl este politiske retningar representert, og dette har slett ikkje noko med partipolitikk å gjera. Vi er tvert imot leie for at saka kjem opp under valkampen. Vi ønsker at Stortinget skal ta stilling til denne striden, fordi Stortinget i sine premiss for løyvingar har åtvara mot alt som kan true NUPIs frie stilling.»

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 708708 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 709

påkalle Holberg: «– jeg tenker især på Erasmus Montanus og det bevis han fører for at Mor Nille er en sten». Den eneste av de deltagende stortings- representanter som falt litt utenfor denne debatten, var Fremskrittpartiets Carl I. Hagen. Han nøyde seg med å foreslå å redusere bevilgningene til blant annet NUPI idet «vi kan ikke se at dette er noen særlig nyttig fors- kning, og vi ønsker gradvis å nedbygge Norsk Utenrikspolitisk Institutt og overlate utenrikspolitikken til Utenriksdepartementet» (St.forh. 1985: 1316–94). Senere, på nittitallet, antagelig som resultat av en noe dypere refl eksjon hos herr Hagen, modererte han sitt syn på NUPI og gikk inn for å nedlegge bare halve instituttet, mens PRIO fortsatt så vidt vites lever i beste velgående på FrPs dødsliste. Statuttsaken levde imidlertid videre. Under stortingsdebatten hadde statsråd Langslet hevdet at man hadde kommet NUPI ytterligere i møte, og ved kongelig resolusjon av 14. februar 1986 ble NUPIs vedtekter av 6. august 1985 revidert. Formålsparagrafen ble beholdt uforandret, mens utnevnelsesprosedyren for styret ble endret. Formannen, nestformannen og ett styremedlem skulle oppnevnes av KVD. To av styremedlemmene var det rådet som skulle nominere, mens to skulle foreslås av de ansatte. Dette innebar at et fl ertall av styremedlemmene ikke skulle nomineres av departementet. Ved endringen ble antall representanter til NUPIs råd øket fra 22 til 28. Apropos striden om statuttene og rådets betydning som rådgiver for NUPIs virksomhet, kan det være illustrerende å sitere rådets «forsknings- strategi» slik den fremkom på årsmøtet i januar 1985: «Behovet for res- surser for å bygge opp kompetanse for å følge utviklingen i områder som Sovjet/Øst-Europa, Kina, India, Latin-Amerika og USA, utvikle generell kompetanse vedrørende den tredje verden og å bevare og videreutvikle NUPIs kompetanse når det gjelder utviklingen i Europa, ble understre- ket» (NUPI 1985). Ut fra et slikt perspektiv ville det vel bare være de to polene som unnslapp NUPIs oppmerksomhet. Senere har heller ikke polene blitt fredet for NUPIs interesser. I hvert fall kan man trygt si at årsmøtet neppe gav NUPI entydige råd om noen hårdhendt prioritering av ressursene.

Publikasjoner, konferanser og NUPIs informasjonsplikt I NUPIs gründerperiode var spekteret av publikasjoner begrenset, men samtidig gjenkjennelige. Tidsskriftet Internasjonal Politikk var fl aggskipet, og beregnet på den særlig interesserte og kritiske leser. Tidens Ekko-serien bestod av hefter – ofte temanummer – som var beregnet på alminnelige lesere, blant annet innenfor skoleverket. Economics of Planning var et høyt spesialisert fagtidsskrift med en i hovedsak internasjonal leserkrets. Rask

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 709709 119.10.099.10.09 10.3210.32 710 Anders C. Sjaastad

informasjon fra utenlandsk presse kom ut med sitt første nummer i mars 1960 og var sett med dagens øyne en besynderlig publikasjon. Den bestod rett og slett av redigerte og oversatte artikler fra – som navnet antyder – utenlandsk presse, og det var de ledende internasjonale aviser stoff et ble hentet fra. Rask informasjon ble en øyeblikkelig suksess med mange hundre abonnenter, med både Stortinget, Forsvaret, næringsdrivende og de største avisene blant dem. «Blant de 35 redaktørene i riks-, regions- og lokalaviser som abonnerte på tjenesten allerede det første året, var reak- sjonene nesten panegyriske» (Fonn & Elvebakk 2003: 44–45). Hvor hen- der det? så dagens lys høsten 1962. De første utgavene var stort sett kart med små tekstbobler, mens det senere ble mer tekst og mindre kart. Ikke minst kunne HHD? fra 1972 innholdsmessig trekke betydelige veksler på NUPIs pressetjeneste. Med årene ble hver utgave av HHD? undergitt en grundig pedagogisk bearbeiding av redaktøren, med tillegg av sup- plerende kart, bilder, tekstbokser og andre grafi ske fremstillinger. Etter et par år kunne HHD? notere et abonnementstall på 4–5000, som etter ytterligere noen år steg til 7000 (ibid.: 44). Med tiden fi kk NUPI en egen skolemedarbeider og etter hvert en erfaren lektor i stillingen. Opplagstal- let nådde nye høyder – over 17 000 abonnenter i rekordåret 1993 – før moderne teknologi gjorde papirutgaven mer og mer sårbar for kopiering. Etter år med fallende opplag lever i dag Hvor hender det? i beste velgående i en moderne elektronisk utgave. NUPIs store betydning for skoleverket både gjennom HHD? og de utallige besøk av skoleklasser, fi kk man et bevis på gjennom en aksjon fra skoler over hele landet da NUPIs budsjett for 1994 ble betydelig redusert. Bekymrede brev ble stilet til Stortingets Kirke-, utdannings- og forsknings- komité der ikke minst lektorer i samfunnsfag fryktet konsekvensene for egen undervisning av et svekket NUPI. Hvorvidt aksjonen gjorde inntrykk på en av de mest lobbyutsatte komiteer på Stortinget, vites ikke. Selv om brevene var individuelt og kløktig utformet, kan stortingsrepresentantene ha hatt en berettiget mistanke om at aksjonen ikke var fullt ut «spontan». Mer penger ble det i hvert fall ikke på budsjettet. Men ikke alle NUPIs publikasjoner fra de tidlige år hadde samme lange liv. Tidens Ekko fant aldri helt sin form på tross av mange omlegninger og tilpasninger. Delvis skyldtes det at Tidens Ekko aldri fi kk en naturlig plass mellom Internasjonal Politikk og HHD?, men snarere ble skviset mellom dem. Da Tidens Ekko-heftet «Israel – folk og samtid» ble trukket tilbake i 1970, var dette begynnelsen på slutten, og hele publikasjonen ble ned- lagt i annet halvår 1971. Economics of Planning holdt koken helt til redaktør Harald Hallaråker plutselig døde i 1975. Det var ingen på NUPI med den nødvendige kompetanse til å lede tidsskriftet videre. Etter at det kom ut med sitt siste «norske» nummer i 1977, ble tidsskriftet overtatt av Centre

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 710710 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 711

for Russian and East European Studies ved University of Birmingham.44 Selv for publikumssuksessen Rask informasjon fra utenlandsk presse hadde livet en ende – det ble nedlagt i 1968. Årsaken var dels at det ble for tid- krevende og ikke ga instituttet tilstrekkelig rom for kompetanseoppbyg- ging. Dessuten hadde pressen nå fått seg ordentlige utenriksredaksjoner, og «den opplyste allmennheten var blitt i stand til å skaff e seg utenlandske aviser på egen hånd» (ibid.: 82). Under opprustningstiden på 70-tallet oppstod det nye publikasjoner på NUPI. I 1972 ble NUPIs pressetjeneste etablert. Den ble organisert i to kje- der slik at hver enkelt avis hadde eneretten til artiklene innenfor sitt hoved- distribusjonsområde. De to kjedene hadde hver fem aviser som til sammen representerte vel 150 000 abonnenter fra Larvik i sør til Harstad i nord. Det nye ved pressetjenesten var at artiklene var i kronikks form og var originalforfattet nesten utelukkende av NUPIs fagfolk. Tjenesten holdt seg populær lenge, og i 1982 kom Arbeidernes Pressekontor (AP) som dekket 40 aviser også inn som abonnent. Men etter et par år sa AP opp sitt abon- nement, og de gjenværende aviser brukte samtidig tjenesten mindre enn før. Konsekvensen ble å nedlegge pressetjenesten fra årsskiftet 1984/85. I løpet av 1970 ble det utarbeidet et opplegg for utgivelse av en årbok om norsk utenrikspolitikk. Hensikten var å bøte på mangelen av en syste- matisk, omfattende og lett tilgjengelig dokumentasjon om dette tema. Men det skulle gå fl ere år før prosjektet ble realisert. Første bind utkom i 1975 og dekket kalenderåret 1974. Redaktør var Johan Jørgen Holst, og han utvi- klet en mal for årboken som med små forandringer ble beholdt for resten av NUPÅs45 levetid. Hvert bind hadde en samling analytiske artikler om ulike temaer forfattet av instituttets forskere under overskriften «perspek- tiver på norsk utenrikspolitikk» for vedkommende år. Videre redegjorde de ulike stortingspartier for sitt syn på et aktuelt utenrikspolitisk spørs- mål, og for 1974 var det for eksempel «markedspolitikken» som var tema. Likeledes fi kk hvert år en av de store norske organisasjoner anledning til å beskrive sin internasjonale virksomhet. Endelig rommet NUPÅ en solid dokumentasjon over alle viktige stortings- og regjeringsdokumenter, taler, artikler, brev osv. av relevans for norsk utenrikspolitikk i dette året. Det var således en «murstein» av en bok på 5–600 sider. Redaktøroppgaven var derfor meget arbeidskrevende, og gikk derfor på omgang blant instituttets medarbeidere. Men selv en slik arbeidsdeling ville ikke vært tilstrekkelig til å produsere årboka hvert år uten NUPIs fremragende redaksjonssekretær Eilert Struksnes som ankerfeste. Andre nøkkelpersoner var Karen Kanter

44 Tidsskriftet lever fortsatt i beste velgående etter å ha slått seg sammen med et annet tidsskrift i 2001, for så å få nytt navn i 2005: Economic Change and Restructuring, og utgis nå av Springer Boston. 45 Det fulle navnet var Norsk Utenrikspolitisk Årbok.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 711711 119.10.099.10.09 10.3210.32 712 Anders C. Sjaastad

i en årrekke, og senere Jan Risvik. Årboka ble populær og hadde et opplag på 1200–1500 eksemplarer hvorav departementer som UD og FD foruten biblioteker avtok et betydelig antall. Men i lengden kostet arbeidet med NUPÅ mer enn det smakte for instituttet, og boka ble heller aldri noe lukrativt salgsobjekt. Siste utgave kom ut i 1993 og dekket kalenderåret 1992, og det var slutten på prosjektet. En annen ny publikasjon som langt på vei var et enmannsforetak, Forum for utviklingsstudier, kom ut med sitt første nummer i 1974 med Olav Stokke som redaktør. Dette var et prosjekt som viste seg snart å være av liv laga. Ved årsskiftet 1991/92 ble tidsskriftet engelsksproglig og fi kk navnet Forum for Development Studies. Med Olav Stokke som redaktør i 35 år hadde tidsskriftet en stor spredning, først i Norden. Men som engelsksproglig nådde det opp i over 600 abonnenter – ikke dårlig for en så spesialisert publikasjon. NUPI hadde fra fødselen av lagt stor vekt på studiegrupper og seminarer i instituttets regi. Dette var en billig og eff ektiv måte å utnytte den utenriks- politiske ekspertise som den gang fantes i Norge. Selv om den ikke var stor etter dagens målestokk, hadde NUPI i starten bare noen få fagmedarbei- dere. I tillegg til den nytte deltagerne hadde av slike diskusjoner, førte også virksomheten til publikasjoner, de første årene særlig som artikler eller sær- nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk. Utover på 1970-tallet begynte de store internasjonale fagkonferansene å bli arrangert i NUPIs regi, og sluttresultatet var ofte en bok basert på de reviderte konferansepapirene. For å skape en egen identitet når det gjaldt NUPIs bokproduksjon, ble i 1971 serien Utenrikspolitiske skrifter etablert i samarbeid med Universitetsforla- get. Disse bøkene, som på engelsk ble rubrisert under navnet Norwegian Foreign Policy Studies, kom til å spenne over hele spekteret av instituttets forskningsvirksomhet. Den første boken i denne serien var Daniel Herads- tveits bok Brennpunkt Midt-Austen fra 1971. Skriftserien rakk å omfatte over 80 bøker før den ble nedlagt midt på 1990-tallet. Grunnen var at NUPI ikke lenger så seg tjent med å være egen forlegger med eller uten samar- beid med Universitetsforlaget. Det ble nå isteden instituttpolitikk å få utgitt bøker på de anerkjente utenlandske forlag slik som de britiske Frank Cass eller Routledge eller på ett av de velrenommerte angelsaksiske universitets- forlag. Fram til i dag er det ikke få bøker som er blitt publisert av disse for- lagene med nupister i rollen som redaktør eller bidragsyter.

NUPI i fri dressur Da regjeringen Willoch ble felt i april 1986 og Gro Harlem Brundtland dannet ny regjering i mai, førte dette blant annet til at NUPIs direktør ble utnevnt til ny forsvarsminister. I og med at direktørstillingen ikke var

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 712712 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 713

på åremål, måtte den i alle fall utlyses som vikariat. En statsråds og en regjerings politiske liv er alltid vanskelig å forutsi. Brundtland-regjerin- gens overlevelsesevne var dessuten truet av at det fram til stortingsvalget i 1989 ville være et ikke-sosialistisk fl ertall i Stortinget. Styret stod nå over- for muligheten av å besette direktørstillingen som et kortvarig vikariat eller utlyse den off entlig som en mulig langvarig konstituering. Daniel Heradstveit, som nylig etter eget ønske hadde blitt løst fra stillingen som forskningssjef og dermed som fast stedfortreder for direktøren, ville ikke igjen46 vikariere idet han ville konsentrere seg om forsknings- og under- visningsoppgaver blant annet knyttet til stillingen som professor II ved Universitetet i Bergen. I tillegg var det ikke blitt oppnevnt noen ny sted- fortreder etter Heradstveit, slik instituttets vedtekter tilsa. Slik situasjonen nå forelå, hadde Holst – i samråd med NUPIs medbestemmelsesutvalg og rådets formann – innstilt forsker/førsteamanuensis Kjell Skjelsbæk som midlertidig vikar. Skjelsbæk på sin side hadde arbeidet de to siste år på NUPI som forsker og leder av FN-prosjektet med permisjon fra sin stil- ling som førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Styret fulgte rådet på basis av et notat fra styreleder Arild Underdal.47 Senere – etter at UiO først hadde nektet å forlenge Skjelsbæks permisjon for deretter å gi tillatelse – ble Kjell Skjelsbæk konstituert som direktør og fungerte i stillingen fram til Johan Jørgen Holst kom tilbake 1. november 1989. NUPIs «jerngrep» på Forsvarsdepartementet ble imidlertid opprettholdt ved at John Kristen Skogan overtok vakten som statssekretær. I 1988 fi kk NUPI ny forsknings- sjef da Olav Fagelund Knudsen tiltrådte stillingen. Birger Fredriksen fratrådte stillingen som leder av NUPIs økonomiav- deling i 1986 til fordel for Verdensbanken etter tre år ved instituttet. Dette gav opphav til strid da etterfølgeren skulle ansettes. Johan Jørgen Holst blandet seg inn fra sidelinjen ved å lansere en alternativ kandidat til Carl Erik Schulz som var innstilt til stillingen. Forsøket utløste korreks fra styre- leder Arild Underdal, og det er neppe tilfeldig at han ikke ble gjenoppnevnt da hans periode utløp ved årsskiftet 1987/88. Det førte til comeback for Paul Thyness som styreleder mens han ennå satt i en av toppstillingene i UNDP48 i New York. Vel tilbake i Norge høsten 1988 kunne Thyness igjen begynne sitt virke som styreleder. Når først Underdal skulle presses ut, var valg av etterfølger både saklig og taktisk smart. Thyness hadde fått betyde- lig anerkjennelse for sin forrige periode som styreleder. Dessuten var han

46 Heradstveit hadde vært konstituert direktør i perioden 1978–81. 47 Til Styrets medlemmer; varamedlemmer til orientering fra formannen datert 28.05.1986 «Vikar i direktørstillingen for den tid Johan Jørgen Holst er statsråd» (Styret, 06.06.1986). NUPIs arkiv. 48 Thyness satt som styreformann, som det da het, i perioden 1972–1977 da han måtte trekke seg som følge av at stortingsrepresentanter ikke lenger kunne sitte i off entlige styrer og råd. I 1980 ble han utnevnt til Assistant Administrator i United Nations Development Fund.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 713713 119.10.099.10.09 10.3210.32 714 Anders C. Sjaastad

høyremann i likhet med Underdal, og dermed kunne det hevdes at vrakin- gen av Underdal i hvert fall ikke var noe partipolitisk spill. I slutten av august 1986 off entliggjorde noen forskere på NUPI en rap- port som vakte stor oppsikt i vide pressekretser med blant annet et hoved- oppslag på forsiden av International Herald Tribune: «The Soviet Union is building an air base in its Arctic Kola peninsula to accommodate its newest strategic nuclear bombers, which will be capable of striking targets in the United States, a Norwegian Institute said Friday» (International Herald Tri- bune 1986). Studien, som var forfattet av Tomas Ries og Johnny Skorve med John Kristen Skogan som prosjektleder, bygget blant annet på frigitte NASA-fotografi er og avslørte en større strategisk fl ybase og en viktig ubåt- base som var ukjent for off entligheten og de fl este eksperter. Sjelden eller aldri har en NUPI-pressekonferanse vært så overbefolket, og det ble solgt rapporter og fotokopier for over 70 000 norske datidskroner. En person kom imidlertid til å møte seg selv i døren, nemlig Johan Jørgen Holst. Som tidligere nevnt hadde Holst sammen med Sjaastad og Skogan i 1970 off entliggjort en artikkel om sovjetiske fl åteøvelser og konsekvenser for norsk sikkerhetspolitikk uten at norske myndigheter var forhåndsvarslet, noe som ville vært unaturlig for et uavhengig forskningsinstitutt. Nå deri- mot, var den ferske forsvarsminister svært misfornøyd med at han ikke var advart i forkant, og han satte departement og Etterretningsstaben i Forsva- ret i arbeid hele helgen for å få oversikt over sakskomplekset. NUPI-stu- dien førte til en heftig polemikk mellom Holst og særlig Aftenposten om rapporten spesielt og norsk forsvarspolitikk generelt. Holst fastholdt: «Det gjenstår at rapporten fra NUPI formidler et bilde av utviklingen på Kola som er ganske riktig.» Men forsvarsministeren reserverte seg samtidig ved å hevde at «noen av de nyheter som ble slått mest opp fra rapporten ikke samsvarer med det bildet norske myndigheter har» (Aftenposten 1986).49 Det beste polemiske poenget kom imidlertid fra Tønsberg Blad: «Det har vi visst lenge,» sier forsvarsminister Johan Jørgen Holst. Han har bare ikke sagt noe om det» (sitert fra Tønsbergs Blad 1986). I ettertid kan vi fastslå at rapportens opplysninger om de to militærbasene var reelle nyheter for alle som ikke hadde adgang til norsk militær etterretning, mens påstanden om at russerne hadde bygget ytterligere et atomkraftverk på Kola nær Mur- mansk i tillegg det som var kjent fra før, var feilaktig. Utover på 1980-tallet begynte NUPI å få plassmangel, og mot slutten av tiåret var kontorlokalene i Bygdøy allé 3 sprengt. Allerede høsten 1986 besluttet styret å starte jakten på nytt husvære. Etter å ha snust på vel- egnede, men for dyre lokaler ifølge departementet, fl yttet NUPI til Grøn- landsleiret 25 med offi siell åpning 29. september 1989 ved statsråd Hall- vard Bakke. Lokalene var store og godt tilpasset instituttets behov, men

49 Se for øvrig Aftenposten 1986a, 1986b, 1986c, 1986d, 1986e, 1986f og 1986g.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 714714 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 715

mange utenforstående brukere av NUPIs tjenester fant beliggenheten usentral. På den annen side kan man hevde at Grønland tilbød det mest internasjonale miljø i Norge for et utenrikspolitisk institutt med lokalbebo- ere fra hele verden.

Fra utviklingsoptimisme til realisme (1990–96)

En «ny» verden Murens fall, Sovjetunionens oppløsning og Warszawa-paktens sammen- brudd skapte forståelig nok euforiske reaksjoner. Samtidig snek det seg inn rosenrøde forestillinger om fremtiden. Svært mange ble oppslukt av den naive tro på at geopolitikk og kamp om makt og innfl ytelse i det inter- nasjonale samfunn hørte fortiden til. Man trodde med rette at den kalde krigen var en særegen 40-årig epoke i historien. Det disse «optimistene» imidlertid glemte, er at staters forsøk på å ivareta sine viktige nasjonale interesser ofte fører til konfl ikt, kamp og sågar krig i noen tilfeller. Hel- ler ikke i de tidlige 90-årene var det grunn til å forvente at vi stod overfor «the End of History». På den annen side var det ingen som med troverdig- het hadde spådd at de dramatiske hendelser i 1989–91 ville skje – selv om enkelte senere har forsøkt å skryte på seg en slik «clairvoyance». I Vesten og i Norge var det en utbredt forestilling at Boris Jeltsins Russ- land ville bli en nærmest intim samarbeidspartner for Vesten og NATO – for ikke å si en ekte alliert. Russlands tap av «delstater» og vasallstater på toppen av en stadig vanskeligere økonomi, fi kk mang en observatør til å tro at Russland for fremtiden kun ville fremstå i skikkelse og handling som en mellomstor europeisk stat med begrenset egenmakt. Det man glemte var at Russland fortsatt hadde 150 millioner innbyggere som befolket et enormt eurasisk kontinent. Hvorfor skulle en slik nasjon for evig og alltid dele Vestens interesser? Og hvorfor skulle Russland – i motsetning til Sov- jetunionen – forbli en uproblematisk nabo for småstaten Norge? Dette var den forestillingsverden NUPI var omgitt av i begynnelsen på 1990-tallet. Det var ikke uten problemer å fi nne en vei fremover og utmeisle et forskningsprogram for et institutt som var etablert på grunn av den kalde krigen og som hadde levd høyt på konfrontasjonen mellom Øst og Vest.

Omorganisering NUPI har opp gjennom årene vært jevnlig omorganisert eller utsatt for slike forsøk. Enkelte ganger har det hatt sitt utspring i åpenbare interne behov som følge av endringer i forskningsprioriteringer eller sterk vekst.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 715715 119.10.099.10.09 10.3210.32 716 Anders C. Sjaastad

Ved en anledning var omorganisering også en løsning for å komme rundt en intern konfl ikt på instituttet. Dette skjedde i 1993, da virksomheten ble organisert i tre seksjoner50 og seksjonslederne kom til å få en sentral plass i instituttets aktiviteter. I tillegg har så vel departementer som forskningsråd gjort iherdige forsøk på å få omdannet eller sammenslått NUPI. Det første forsøk på å revurdere NUPIs status ble foretatt av det såkalte Midgaard-utvalget som avga sin innstilling om «Forskning om sikkerhets- og fredsspørsmål og internasjonale forhold» i 1985 (NOU 1985). Ikke uven- tet gikk dette utvalget ledet av Knut Midgaard – en av initiativtagerne til NUPIs skapelse – inn for at «de tre spesialiserte frittstående instituttene i Oslo-området (FNI, NUPI, PRIO) bør forbli selvstendige forskningsen- heter». Men utvalget gikk samtidig inn for at instituttene «bør lokalise- res sammen slik at visse ’stordriftsfordeler’ lettere kan høstes». Det siste skjedde ikke, delvis på grunn av motstand fra de berørte institutter, men også fordi tiden ikke var egnet til det nødvendige økonomiske løft for å få dette til. Forslagene vedrørende de utenrikspolitiske forskningsinstituttene ble i liten grad fulgt opp av konkrete tiltak fra myndighetenes side. Neste anslag var farligere. I 1991 kom NORAS’51 tilråding om den anvendte samfunnsvitenskapelige instituttsektor. Tilrådingen inneholdt tre forslag som berørte NUPI spesielt:

• Samlokalisering av NUPI, PRIO og FNI i nytt bygg på Polhøgda ved Fornebu med tanke på eventuell sammenslåing. • En utjevning av størrelsen på grunnbevilgningene til de ulike insti- tutter som innebærer redusert grunnbevilgning til NUPI i forhold til da værende. • En omgjøring av overveiende statlig eide institutter som NUPI til for- valtningsorganer med særskilte fullmakter.

Det siste forslaget hadde NUPI ikke noe imot, men under forutsetning av at tjenestemannslovens krav til og rettigheter for medarbeiderne ble opprettholdt. Dette endte da også opp med å bli NUPIs nye status seks år senere. De to andre forslagene derimot, var utfordrende. Tanken om å frata NUPI noe av instituttets grunnbevilgning og fordele mer til andre har hele tiden vært levende blant sjalu søsterinstitutter. Men NUPI har fra etableringen vært pålagt av storting og departement å spre informasjon til allmennheten om internasjonale forhold og spørsmål vedrørende krig og fred. Og dette har hele tiden vært en omfattende og kostbar oppgave.

50 «Seksjon for utenriks- og sikkerhetspolitikk» med Iver Neumann som leder; «Seksjon for internasjonal økonomi og utviklingsøkonomi» med Arne Melchior som leder; «Seksjon for tredje verden-studier: utvikling og regionale konfl ikter» med Olav Stokke som leder. 51 Norges råd for anvendt samfunnsforskning.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 716716 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 717

Tanken om en sammenslåing av de tre institutter ble avvist allerede av Midgaard-utvalget, som blant annet viste til faren for faglig «ensretting». Midgaard-utvalget hadde også vurdert Polhøgda som stedsvalg, men fant det «praktisk sett mindre gunstig» enn plassering i Oslo sentrum eller i nærheten av Universitetet på Blindern. Nå var FNI på den annen side kontraktsmessig og historisk forpliktet til å ligge på Nansens eiendom på Polhøgda – hevdet de. Andre lokaliseringsalternativer ville således bety at FNI ikke kunne bli med i en samlokalisering. De tre instituttenes styrer var alle negative overfor en sammenslåing, men var varierende positive til en samlokalisering. Ut over dette skjedde det lite de neste par årene. Så kom det to rapporter fra Norges forskningsråd, og de var vidtgående. En arbeidsgruppe nedsatt av Norges forskningsråd/Kultur og samfunn hadde fått til mandat å vurdere en reorganisering av de utenrikspolitiske instituttene i Oslo-området. Gruppen, som var ledet av Geir Lundestad, hadde som medlemmer direktørene for PRIO, FNI, CICERO og NUPI samt en avdelingsdirektør fra Universitetet i Oslo.52 Flertallet – alle bortsett fra NUPIs fungerende direktør Olav Knudsen – gikk som sitt prinsipale forslag inn for å kannibalisere NUPI. «Den utviklingsforskning som i dag drives ved NUPI bør […] overføres til SUM» (Lundestad m.fl . 1994: 38). Videre hevdet fl ertallet at «(d)e problemer NUPI har hatt med å integrere økonomene i den øvrige virksomhet, tilsier at det ikke bør være en egen økonomiseksjon» (ibid.: 35). Økonomene skulle følgelig enten overføres til SUM eller spres «på de relevante temaområder» innenfor et nytt superinsti- tutt som skulle bestå av «størstedelen» av NUPI, PRIO og Europaprogram- met. Bare NUPIs Knudsen gikk imot disse forslagene og fremmet sitt alter- native opplegg, nemlig en «samlokalisering med felles forskningsstyring» (ibid.: 38–40). Noen av de samme synspunkter på NUPI og dets virksomhet gikk også igjen i den andre rapporten fra Norges forskningsråd som skulle være en faglig evaluering av FNI, NUPI og PRIO (NFR 1994). I tillegg avspeilet den universitetssektorens vanlige nedvurdering av NUPIs statutt- pålagte informasjonsvirksomhet overfor allmennheten. Nesten ved enhver anledning foreslås informasjonsoppgavene redusert eller overført til andre instanser. Fra de akademiske elfenbenstårn er det bare forskningen som bør telle, og de eneste som skal vite om resultatene er kollegaene, spesielt de konkurrerende. Allmennheten forstår seg allikevel ikke på hva de driver

52 Arbeidsgruppen var sammensatt slik: Direktør Geir Lundestad, Nobelinstituttet, leder, direk- tør Olav F. Knudsen, NUPI, avd.dir. Tom Løland, UiO, direktør Dan Smith, PRIO, direk- tør Willy Østreng, FNI, spesialrådgiver Terje Emblem, Norges forskningsråd (observatør), rådgiver Tore Li, KUF (observatør), spesialrådgiver Bjørn Lindgren, Norges forskningsråd (ob- servatør), konsulent Lars Groth, Pharos DA, arbeidsgruppens sekretær. Sammensetningen må sies å være spesiell. Det er høyst uvanlig at oppdragsgiveren i tillegg til å gi mandat og be- stemme sammensetningen av utvalget dessuten «overvåker» utvalgets arbeid ved å oppnevne egne observatører.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 717717 119.10.099.10.09 10.3210.32 718 Anders C. Sjaastad

med. Aller nådigst mente evalueringsutvalget at NUPIs stipendiatordning for hovedfagstudenter kunne tillates å fortsette: «NUPI-forskernes kontakt med studenter gjennom undervisning og veiledning bør fortsette, fordi slik kontakt er utfordrende og kan gi forskerne nyttige impulser til nytenkning» (ibid.: 71). Begrunnelsen var altså ikke at NUPI på denne måten ivaretar en viktig funksjon som universitetene selv burde, men ikke makter å utføre på en fullgod måte. Snarere mente altså utvalget at studentkontakten kun var viktig for å holde NUPI-forskerne intellektuelt i ørene. Nå hadde NUPI-folket ikke ligget på latsiden. Allerede i oktober 1993 besøkte Stortingets utenrikskomité NUPI for første gang siden instituttet ble opprettet, og denne høsten var også kontakten god med Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité. Lobbyvirksomheten startet for alvor lenge før de to rapportene fra Norges forskningsråd offi sielt forelå. Foruten de ulike forsvarsstrategier som ledelsen benyttet, var det ikke minst NTLs avdeling ved NUPI med formann Valter Angell som beman- net barrikadene. Fremgangsmåten var enkel: Så lenge det var en arbeider- partiregjering som styrte og statsråd Gudmund Hernes i KUF som måtte nedkjempes, gikk den mest eff ektive påvirkningskanalen gjennom fagbe- vegelsen. Det var to hovedinnvendinger det ble spilt på. Mens man i prin- sippet støttet en samlokalisering, ble det argumentert sterkt imot en opp- splitting av NUPI: «Den internasjonale utvikling tilsier at det er et sterkt behov for å bygge videre på den fl erfaglighet som eksisterer ved NUPI, med innslag av statsvitere, økonomer, historikere og antropologer. En mer snever innretning vil være et tilbakeskritt […] og utelater viktige aspekter ved internasjonal politikk der NUPI-forskerne har relative fortrinn».53 For det andre argumenterte man heftig imot å gjøre NUPI om til en stiftelse slik som foreslått. Under marsjen som varte i over et år, ble «alle» kontaktet og informert, bl.a. LOs ledelse, Arbeiderpartiets partisekretær Dag Terje Andersen, Statsministerens kontor, relevante departementer og Aps nøk- kelpersoner på Stortinget inklusive nestleder for NUPIs fagkomité Marit Nybakk. Med tanke på NUPIs senere historie kan det også nevnes at davæ- rende statssekretær i UD, Jan Egeland, stod på adresselisten til Angell & co. Andre nupister med annen partisympati brukte dessuten sine kanaler. En viktig delseier var et vedtak i LO-sekretariatet som støttet det alternative forslag fra Lundestad-utvalget – med andre ord NUPI-direktørens votum – og LO gikk heller ikke inn for stiftelse som organisasjonsform. Den siste kampen ble faktisk den hardeste. Uavhengig av all påvirkning inklusive brev fra Valter Angells NTL og henvisning til LOs vedtak, holdt statsråd Gudmund Hernes fast ved stiftelsesformen for NUPI til sin siste arbeids-

53 Uttalelse om arbeidet med sterkere integrering av utenrikspolitiske institutter i Oslo-regionen. Fra: NTL-Avdeling 117/3, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Til: NUPI styre v/styreformannen, 19. april 1994. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 718718 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 719

dag i KUF. Det var først da han ble helseminister og Reidar Sandal overtok at også den kampen ble vunnet. Men før saken kom så langt, hadde statsråd Hernes heller ikke gitt seg når det gjaldt reorganiseringen av de utenrikspolitiske instituttene. Han forsøkte riktignok ikke å følge opp de mest radikale forslagene fra Lundestad-utvalgets fl ertall, men la i stedet fram en pussig bastardløs- ning: «Departementet foreslår at det etableres en off entlig stiftelse […] kalt ’Norsk senter for internasjonale studier (NOSIS)’ som har til oppgave å binde sammen de utenrikspolitiske forskningsinstituttene i Oslo-regionen uten at de enkelte instituttene mister sin identitet» (St.prp. nr. 1 1995–96: 309). NOSIS skulle ikke drive egen forskning, men få ansvaret for admi- nistrative og tekniske fellestjenester og «fordele basisbevilgningen til de tilknyttede miljøer innenfor de rammer KUF setter for dette» (ibid.). NOSIS’ første hovedoppgave var imidlertid å fi nne et egnet sted for sam- lokalisering av «de fl este NOSIS-tilknyttede miljøer […] fortrinnsvis […] i nærheten av Universitetet i Oslo». Bortsett fra NUPI var «alle de aktuelle NOSIS-miljøer organisert som stiftelser», og dette var også begrunnelsen for at «NUPI bør omdannes fra statsinstitusjon til stiftelse» (ibid.). Det var vanskelig å se dette forslaget som noe annet enn en unødvendig byråkra- tisk overbygning. Sjelden har et forslag fra en regjering blitt møtt med en mer brutal avvisning av en samlet fagkomité: «Komiteen støtter ikke departementets forslag om å etablere NOSIS som den organisatoriske overbygning for den videre utvikling av sektoren» (Budsjettinnst. S. nr. 12. Tillegg nr. 1 – 1995– 96: 3). Komiteen mente videre at det var «viktig at det mangfold institut- tene representerer ivaretas» og ville «understreke viktigheten av en bred og uavhengig forskning også på utenriks- og sikkerhetsspørsmål». Medlem- mene fra Høyre og SV hevdet i tillegg at «NOSIS kan innebære en makt- konsentrasjon som kan true disse prinsippene» og at «departementets for- slag vil føre til unødvendig byråkrati, lite eff ektiv bruk av forskningsmidler og uklare ansvarsforhold». En liten digresjon er på sin plass. I Dagbladet i juli 1995 skrev Andreas Hompland en epistel under tittelen «Distrikt på bytur» i forbindelse med at Stortingets kommunalkomité anbefalte å fylle opp Oslos «austkant med statlig verksemd og nasjonale kulturinstitusjonar». Også NUPI fi kk plass i Homplands distriktspolitiske logikk:

Norsk utenrikspolitisk institutt har lobbyert og kjempa med nebb og klør og alle tilgjengelige argument og vel så det mot å bli innlemma i ein av Gudmund Her- nes sine forskingsfusjonar. Dei har argumentert med at eitkvart sivilisert land med respekt for seg sjøl og utanrikspolitiske ambisjonar må ha ein tenketank som NUPI. Dei har påberopt seg spesielle og særeigne forpliktelsar og kontaktar, faglighet og tradisjonar, integritet og uavhengighet. Den faglige kampanjen har hjelpt lite, men

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 719719 119.10.099.10.09 10.3210.32 720 Anders C. Sjaastad

nå har dei fått eit nytt og ultimat argument rett opp i hendene. Dei kan bare visa til adressa si: Grønlandsleiret 25. For tida er det ikkje politisk mulig å fl ytta ein statlig institusjon frå austkanten av Oslo til Blindern eller Bærum. Det er eit paradoks at Norsk utenrikspolitisk institutts lagnad kan bli avgjort av norsk distriktspolitikks fi nurlige vegar» (Hompland 1995).

Og sannelig, i komitéinnstillingen står følgende å lese: «Komiteens fl ertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og representanten Christiansen, vil understreke at samarbeid og samloka- lisering i mange tilfeller kan gi en faglig og økonomisk gevinst, og vil se det som naturlig at NUPI, PRIO og Europaprogrammet på sikt ser verdien av å samlokalisere sitt arbeid i tilknytning til NUPIs eksisterende lokaler på Grønlandsleiret i indre Oslo øst» (Budsjettinnst. S. nr. 12. Tillegg nr. 1 – 1995–96: 4). Hva er det onde tunger sier: En hver prinsipiell sak i Stor- tinget blir til syvende og sist til et spørsmål om lokalisering. Den formelle fi nalen ble utspilt i Stortinget i plenum. I desember 1995 drøftet Stortinget de grunnleggende spørsmål vedrørende instituttets status og virksomhet med basis i komitéinnstillingen. NUPI skulle fort- sette som et uavhengig institutt. Vedtaket innebar heller ingen endring av NUPIs særegne formålsparagraf fra 1959. Det betydde at forskning og informasjonsoppgaver fortsatt skulle være NUPIs doble formål. Men Stor- tinget gav dessuten departementet fullmakt til å omdanne instituttet til en stiftelse (NUPI 1995: Forord). Først i desember 1996 vedtok så Stortin- get at NUPI skulle være et «forvaltningsorgan med spesielle fullmakter», og tjenestemannsloven ble fortsatt gjort gjeldende for instituttets ansatte. Allerede i januar 96 hadde imidlertid komiténestleder Marit Nybakk gitt sin partifelle og nytiltrådte statsråd Reidar Sandal noen gode råd:

Ved behandlingen av omorganiseringen av de utenrikspolitiske instituttene […] gikk stortingsfl ertallet inn for å gi Regjeringen fullmakt til å omgjøre Norsk Utenrikspoli- tisk Institutt (NUPI) fra forvaltningsorgan til stiftelse. Fraksjonen var egentlig imot å foreta et så raskt vedtak […] Vi bøyde oss imidlertid for departementets syn og sikret fl ertall for vedtaket. Jeg er kjent med at Norsk Tjenestemannslag i ettertid har hen- vendt seg til statsministerens kontor for å få NUPIs forvaltningsmessige tilknytning vurdert av Kolstølutvalget. Jeg er videre kjent med at statsministerens kontor har stilt seg positiv til at det skjer. Jeg vil be deg om å bruke litt tid på denne saken og la Kolstølutvalget vurdere hensiktsmessigheten ved å omdanne NUPI til stiftelse […].54

Og Sandal brukte sin tid og brukte den godt – det tok et år før tilbaketoget var gjennomført.

54 Notat til statsråd Reidar Sandal fra Marit Nybakk 10.januar 1996, sak: Omgjøring av NUPI til stiftelse.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 720720 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 721

Europaforskning Med det «nye» Europa som arena ble den forsvars- og sikkerhetspolitiske forskning nedtonet på NUPI, og i stedet ble vekten lagt på det som ble kalt «Europaforskning». I 1991 ble NUPIs «Europaprogram» etablert, og i insti- tuttets årsmelding for dette året ble det omtalt blant annet slik:

For NUPI vil «Europaforskning» være bredt defi nert. Innsatsen er ikke uteluk- kende konsentrert om Norges forhold til Europa, og dreier seg om studiet av sen- trale endringsprosesser i regionen, både med hensyn til utenrikspolitikk (herunder sikkerhetspolitikk) og utenriksøkonomi. Hovedvekten i arbeidet ligger på forståel- sen av hvilke overgripende rammer og føringer som oppstår eller kan bli operative gjennom endringsprosessene i Europa, i hvilke sammenhenger de gjør seg gjel- dende, og hvordan de virker (NUPI 1991).

Nå var interesse for vår egen verdensdel ikke noe nytt fenomen på NUPI, og spesielt Martin Sæter hadde viet sin forskning til studier av integra- sjonsprosessen i Europa. Sæter var en sjelden plante i den norske fors- kningsfl ora. Han var sterkt inspirert av tysk «Ostpolitik» og hadde Willy Brandt som ledestjerne. Som den tyske fi losofen Hegel konstruerte han et innfl økt byggverk – i Sæters tilfelle av politiske forutsetninger for EFs og Europas utvikling der alt var avhengig av alt. Men mens Hegel ikke trodde på prediksjoner, mente Sæter at hans modell også tillot spådom- mer om fremtiden, hva følgende lille anekdote kan illustrere: Om kvelden 19. august 1968 på en nordisk statsviterkonferanse i Helsingfors, havnet Sæter i en timelang diskusjon med Anders C. Sjaastad om situasjonen i Tsjekkoslovakia. Sæter hevdet at Sovjetunionen nå hadde akseptert «Praha- våren», hva Sjaastad på det sterkeste bestred. Neste morgen til frokost fant Sjaastad Sæter dypt nedbrutt med hodet i hendene. Da Sjaastad uttrykte sjokk over meldingen om Sovjetunionens og Warszawa-paktens militære invasjon av Tsjekkoslovakia i løpet av natten, utbrøt Sæter: «Og alle mine teorier er falt i grus.» Det hører med til historien at det tok Martin Sæter bare et par uker før han kunne forklare ut fra sin modell hva som var skjedd: Årsaken til invasjonen var at USA ikke i tide hadde kommet Sov- jetunionen i møte med innrømmelser. Det var med andre ord ikke noe galt med Sæters teorier – det var bare aktørene som ikke oppførte seg slik de skulle. Men på 1990-tallet hadde utviklingen i Europa tatt Sæter igjen. Hans doktoravhandling som ble utgitt av Universitetsforlaget som bok under tit- telen Det politiske Europa, fi kk en renessanse. Denne mursteinen av en bok sammen med mindre men viktige publikasjoner gjorde Sæter til en nøkkelperson i NUPIs nye Europa-satsing. I 1993 ble det faglige hovedmål på instituttet å prioritere og styrke studiet av utviklingen i Europa. Dette

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 721721 119.10.099.10.09 10.3210.32 722 Anders C. Sjaastad

skulle skje først og fremst i form av større konsentrasjon og dybde på euro- peiske emner. Blant de faste forskerne la fl ere om sin forskning slik at de i større grad dekket europarelevante temaer. Det ble også avholdt en rekke konferanser med særlig europainnretning. Mens NUPI var i Bygdøy allé 3, var plassmangel i tillegg til manglende bevilgninger en alvorlig hemsko for en utbygging av forskerstaben. I 1992 ble instituttet for alvor ivrig etter å ekspandere ut over hva grunnbevilg- ningen over statsbudsjettet gav åpning for. I tillegg til de 13 faste forskere ble ytterligere 13 personer rekruttert til NUPI, basert på ekstern fi nansier- ing. For eksempel nedla økonomene mye arbeid i å skaff e midler utenfra gjennom søknader til UD, NORAS, Nordisk Økonomisk Forskningsråd og NAVF. Fra NUPIs side begynte man også å snuse på mulighetene for fremtidig fi nansiering fra EFs forskningsprogrammer. Viktigst allikevel på kortere sikt var suksessen med søknader til Ford Foundation. Her fortsatte Holst i utrolig grad å få gjennomslag på NUPIs vegne. Midt på 1980-tallet hadde instituttet fått betydelige beløp over tre år til et «fl åteprosjekt» og til en studie av «FN-operasjoner» – i begge tilfeller førte det til nyrekrutte- ring av forskere. Ved inngangen til 90-årene vant NUPI igjen fram overfor Ford Foundations i en internasjonal prosjektkonkurranse. Denne gangen gjaldt det et prosjekt om nye tilnærminger til fredsbevarende virksomhet. NUPI lyktes her med å bryte gjennom den tradisjonelle ramme og legge opp til en utforskning av fredsbevarende operasjoner som også omfattet gjennomføring av FNs vilje og fredsbevarende operasjoner i KSSE-regi i det nye Europa.

Seksjonen/avdelingen for utviklingsstudier I 1974 ble forskning og spesialisert informasjon ved NUPI organisert i større rammeprosjekter.55 Ett av disse omfattet studier av utviklingsland og bistandsspørsmål. Da hadde styret allerede gitt uttrykk for at denne sekto- ren burde styrkes ved å trekke inn nye muligheter for fi nansiering. En slik mulighet så ut til å åpne seg ved at NORAD ville legge om sin forsknings- støtte fra stipend til enkeltforskere til mer langsiktig økonomisk støtte til forskningsinstitutters prosjekter. Olav Stokke utarbeidet en prosjektskisse der han identifi serte hovedmålsettingen for NUPI innenfor dette felt. For- uten forskning og spesialisert informasjon var hovedfunksjonen å «skape et tverrfaglig miljø for drøftelse av spørsmål i tilknytning til utviklings- land, utvikling og bistand, med særlig vekt på norske hovedsamarbeids- land». Norsk og nordisk bistand og bistandspolitikk ble identifi sert som det primære satsingsområdet for forskningen, men også det sørlige Afrika

55 Fremstillingen av utviklings- og bistandsstudier ved NUPI bygger i hovedsak på Stokke 2009a.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 722722 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 723

– politisk utvikling, frigjøring og frigjøringsbevegelser – ble spesielt nevnt (Stokke 2009a: 12–13). To spørsmål fi kk en fremtredende plass i norsk utviklingspolitikk fra midten på 1970-tallet: kravet fra utviklingslandene om en ny og mer rett- ferdig økonomisk verdensorden (NØV), og kampen mot apartheid og fri- gjøring fra det hvite mindretallsstyret i det sørlige Afrika. Som statssekre- tær i UD drev Thorvald Stoltenberg NØV-politikken med stor entusiasme. Idégruppen for en ny økonomisk verdensordning ble etablert, og utviklet seg til et inkluderende forum for diskusjon og utveksling av ideer der også UDs sentrale embetsverk deltok aktivt. NØV-engasjementet fi kk konse- kvenser for NUPIs utvikling idet den faglige økonomiske kompetanse innenfor dette politikkområdet manglet. Dette var en sterkt medvirkende årsak til UDs innsats for å få opprettet på NUPI en egen avdeling for inter- nasjonal økonomi, slik som tidligere beskrevet. I slutten av 1975 ble Helge Kjekshus knyttet til instituttet, hovedsakelig fi nansiert fra NORAD. Han gjennomførte en rekke studier av Tanzanias utviklingspolitikk; fl ere utgitt som NUPI-notater. I 1977 publiserte Kjekshus en banebrytende bok om Øst-Afrikas økologiske historie som i oppdatert utgave ble trykket på nytt nesten 20 år senere (Kjekshus 1977/1996). Inntil midten av 1980-tallet var Olav Stokke fortsatt den eneste fast ansatte forsker ved NUPI tilknyttet temaområdet utviklingsland og bistandspolitikk. Andre forskere var knyttet til instituttet for kortere eller lengre tid med ekstern prosjektfi nansiering. I første del av 1980-tallet gjorde ekstern fi nansiering det mulig å knytte Tore Linné Eriksen til NUPI på noe lengre sikt. Og i 1986 ble Harald Olav Skar fast ansatt som for- sker i den stillingen som ble ledig da Erik Nord gikk av med pensjon. Så i 1992 ble Tore Linné Eriksen endelig fast ansatt forsker ved NUPI etter å ha arbeidet ved instituttet i over 12 år, basert på ekstern fi nansiering fra ulike kilder. På 1990-tallet fortsatte Linné Eriksen å fokusere på den afrikanske krisen, noe som resulterte i stadige publikasjoner. Samtidig – gjerne i peri- oder med permisjon fra NUPI – fi kk han ferdigstilt fl ere verker om norsk historie og verdenshistorie, hvorav et bind ble belønnet med Brageprisen for årets beste lærebok. I 1996 ble et fl erårig prosjekt om forholdet mellom det politiske islam og sekulære krefter i Midtøsten og Nord-Afrika startet opp, ledet av Daniel Heradstveit og fi nansiert som et brukerstyrt prosjekt av Norges forsknings- råd og Statoil i fellesskap. Ett av delprosjektene, som ble gjennomført av Heradstveit, tok for seg islamismen i Algerie, Tyrkia og Azerbajdsjan. Sen- trale problemstillinger var knyttet til islamismens mobiliseringsmønstre, de islamske grupperingenes politiske diskurs og deres komplekse organi- sasjonsmønstre. I et annet delprosjekt fokuserte Kari Karamé på mode- rate muslimer og ikke-muslimer som distanserte seg fra islamismen, med utgangspunkt i Algerie, Egypt og Libanon. Hun publiserte studier om

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 723723 119.10.099.10.09 10.3210.32 724 Anders C. Sjaastad

rekrutteringen til politisk islam og kvinnenes arbeidssituasjon i muslim- ske land. I tillegg hadde hun som et hovedperspektiv i sin forskning kvin- ners situasjon og ulike roller i væpnede konfl ikter. Fra slutten av 1970-tallet valgte Olav Stokke som eneste «utviklings- forsker» på NUPI å søke samarbeid med forskere utenfor instituttet, og innenfor Norden var Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala sentralt. Når det gjaldt forskningssamarbeid, kom The European Association for Develop- ment Research and Training Institutes (EADI) til å spille en fremtredende rolle. NUPI ble snart etter EADIs stiftelse i 1975 institusjonelt medlem, og mye av instituttets forskning om utvikling og bistand etter 1980 har funnet sted innenfor denne samarbeidsrammen. I årenes løp ble viktige temaer innenfor europeisk utviklings- og bistandspolitikk dekket. I 1990 stod NUPI som arrangør av EADIs 6th General Conference i Oslo der «Sustainable Development» var et hovedtema. Konferansen samlet over 500 deltagere fra hele Europa og mange også fra den øvrige verden (Stokke 2009: 31). I 2005 ble ringen sluttet. Etter nesten 20 år etter den første grunnleggende analysen, ble bistandspolitikken til de enkelte europeiske land og EU igjen lagt under lupen i en komparativ studie. Oppmerksom- heten ble igjen rettet mot sentrale sider av de enkelte lands utviklings- og bistandspolitikk med hovedvekt på utviklingen etter 1990. Resultatene ble publisert i en murstein av en bok med Olav Stokke både som medredaktør og bidragsyter (Hoebink & Stokke 2005). I 2009 fi kk Stokke utgitt en ny volumiøs bok – denne gang om FN og bistandspolitikk – som fikk mye ros (Stokke 2009b). En ny æra ble innledet i 2000, da to nye forskere ble ansatt etter en åpen utlysning og faglig bedømmelse – Axel Borchgrevink og Stein Sundstøl Eriksen. Samme året forsvarte begge sine doktoravhandlinger i henholds- vis sosialantropologi og statsvitenskap. Borchgrevink analyserte i sin avhandling hvordan lokal kunnskap og moralske ideer var med på å forme økonomiske relasjoner, teknologisk utvikling og politiske prosesser i et småbondesamfunn på Filippinene (Borchgrevink 2000). I sin avhandling sammenliknet og analyserte Eriksen forholdet mellom lokale myndigheter og det sivile samfunn i Tanzania og Zimbabwe (Eriksen 2000). Borchgre- vink har siden han kom til NUPI gjennomført fl ere evalueringsoppdrag. Ett av disse var en evaluering av Verdensbankens utviklingsprosjekter inn- rettet mot urfolk i Peru, Equador, Bolivia og Guatemala, med Verdensban- ken som oppdragsgiver, og et annet gjaldt vurdering av et helsetiltak for en indianergruppe i Brasil, fi nansiert av NORAD. Eriksen har videreført studier av statens rolle som driver av utvikling, spesielt i Afrika, med særlig vekt på demokratisering og relasjoner mellom stat og samfunn. I 2000 tok Axel Borchgrevink over som ny leder av seksjonen for utvi- klings- og bistandsstudier. Dette gjorde det naturlig med en kritisk vur- dering av hva som nå skulle prioriteres. I årsmeldingen for 2000 ble det

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 724724 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 725

fremholdt at fokus skulle være på utviklingsspørsmål i sør og deres betyd- ning for norsk utenrikspolitikk. Forskningen var konsentrert om to delvis overlappende temaer, bistand og forholdet stat–samfunn. Siktemålet var å generere ny kunnskap og gjøre tilgjengelig eksisterende innsikt om inter- nasjonale aspekter ved utviklingsprosesser generelt, om nord–sør-relasjo- ner og bistandspolitikk, og om politiske og økonomiske prosesser i sør, spesielt demokratiseringsprosesser og etniske konfl ikter (NUPI 2000). Ungtyrkerne var sannelig ikke noe mindre ambisiøse enn den gamle imperialist.

Russlandssenteret Da John Sanness døde høsten 1984, mistet NUPI sin eneste genuine sovjet- ekspert. Men allerede på rådsmøtet i januar samme år kom det fram ønske om å bygge opp faglig kompetanse når det gjaldt den politiske og økono- miske utvikling i Øst-Europa og Sovjetunionen. Dette ble fulgt opp med et brev fra styret til kulturminister Lars Roar Langslet og med kopi til Uten- riksministeren og Forsvarsministeren «i betraktning av de saksområder som berøres i henvendelsen».56 Det fem sider lange brevet konkluderte slik:

Det vil fremgå av denne redegjørelse at instituttets virksomhet i stor grad er avhen- gig av midler utenom bevilgningene over statsbudsjettet, samt at opprettelsen av en faggruppe som kan dekke utviklingen i Sovjetunionen og Øst-Europa ville bli innpasset i et allsidig faglig miljø for studiet av internasjonal politikk.

Så skjedde det lite før Iver B. Neumann sommeren 1988 ble tilsatt i en nyopprettet forskerstilling for øststatsstudier. Neumann, som noen år senere fi kk en doktorgrad om Russland fra Oxford University, innvarslet den første spede starten på det som senere skulle bli Russlandssenteret. Det var få som i utgangspunktet så behov for et eget senter for Russ- landsstudier i Norge.57 Norges russlandskunnskap hadde under den kalde krigen vært innvevd i og fordelt på norske etater. Den var samtidig tilsva- rende løst institusjonalisert i et litt fl ytende offi siøst landskap av «kjen- nere» der tidligere Moskva-korrespondenter var sentrale. Hvorfor så et eget senter? Et senter kunne komme til å fl ytte kunnskapsutviklingen rundt Russland bort fra den institusjonaliserte delen av norsk forvaltning, samt innebære en dreining bort fra dem som var aksepterte «kjennere» til profesjonelle «eksperter», for øvrig et yndet ord benyttet i mediene gjen-

56 Brev av 08.10.1984. NUPIs arkiv. 57 Den videre fremstilling av Russlandssenteret og dets virke i de første årene bygger i det alt vesentlige på et notat fra Geir Flikke, skrevet som innspill til denne artikkel.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 725725 119.10.099.10.09 10.3210.32 726 Anders C. Sjaastad

nom hele Russlandssenterets eksistens. Det måtte derfor være «brukerne» som kunne se nytten av et slikt senter, og at de var mange nok eller i hvert fall viktige nok, til at et slikt senter kunne bli en realitet. Johan Jørgen Holst, som nå var forsvarsminister igjen, uttalte seg ved fl ere anledninger til pressen om russiske politikk, dertil i 1992 og 1993, ved den konstitusjo- nelle krisen i Russland. Men visste man nok om dette «Jeltsin-Russland», spurte Holst. Man visste at det var endringer på gang siden 1991, at det nye Russland territorielt var langt mindre enn Sovjetunionen, at den politiske autoriteten stod i fare for å forvitre i maktkampen mellom det reformerte Sovjetunionen under Gorbatsjov og det nye, til dels ureformerte Russland (som ikke hadde eksistert før), og at Norge fremdeles var nabo. Norge hadde med andre ord behov for kunnskap om det nye Russland. I 1994 ble et nytt skritt tatt når det gjaldt NUPIs ønske om Russland-satsing: UD og FD valgte å utnytte NUPIs eksisterende kompetanse og støtte etableringen av et nytt senter for Russlandsstudier med tre nye forskerstillinger fra 1995 (NUPI 1994). Det var en milepæl for NUPI da instituttets nye Russlandssenter startet sin virksomhet i juni 1995. Iver Neumann ble utnevnt til leder for senteret. Virksomheten skulle følges av en referansegruppe med representanter for de fi nansierende instanser, med andre ord UD og FD. I november 1995 holdt senteret sin åpningskonferanse om Russland og fredsbevarende ope- rasjoner, med støtte fra Ford Foundation. Om oppdragsgiverne i ett og alt forstod rekkevidden av hva de hadde gjort, skal være usagt. Men en av de tingene departementene uttrykkelig hadde bedt om, var at det skulle opp- rettes en kunnskapsbase om det nye Russland. Denne kunnskapsbasen skulle naturligvis ha noe med datamaskiner å gjøre, men ut over en slik forestilling, var det liten styring å hente. Problemet løste seg etter hardt arbeid ved at den nyrekrutterte seniorforsker Jakub M. Godzimirski desig- net en database og de øvrige medarbeiderne foret basen med informasjon. Over tid ble informasjonen i databasen i all hovedsak nyhetsbasert, og var i mange år en stor suksess med et imponerende besøkstall fra hele verden. I midten av 1996, med den gigantiske oppmerksomheten rundt Russ- lands presidentvalg, ble Russlandssenteret gjort til gjenstand for betydelig off entlig oppmerksomhet. Plutselig var de kapable NUPI-kommentatorer ute høyt og lavt og i alle medier inklusive den nyoppstartede kanalen TV 2, som alle grep begjærlig denne lett tilgjengelige fagkunnskapen. Med- arbeiderne forsøkte å dele russlandsspørsmålene mellom seg slik at Geir Flikke dekket det politiske system, Jakub Godzimirski utenriks- og sikker- hetspolitikk og Helge Blakkisrud selve føderasjonen. Nå var det aldri noen instruksjon på NUPI i hvordan man skulle te seg i mediene, annet enn at instituttets medarbeidere skulle delta i det off entlige ordskiftet. Således ble Geir Flikke kastet inn på ett av de første debattprogrammene Fredrik Skav- lan holdt på NRK. På direkten ble Flikke avkrevd et svar på det nærmest

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 726726 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 727

medisinskfaglige spørsmål om hvordan president Boris Jeltsins sykdom egentlig artet seg. Det er ikke alltid like lett å være «ekspert», særlig på fremmede områder. En konsekvens av at NUPI utvidet sin virksomhet gjennom etablerin- gen av Russlandssenteret, var at det faglig tunge tidsskriftet Nordisk Østfo- rum havnet på NUPIs hender i 1996 med Helge Blakkisrud som redaktør. Raskt ble det slik at tidsskriftet forlot et Universitetsforlag i krise, og det ble ett av tre tidsskrifter i NUPI-folden, bare for å havne tilbake igjen i Universitetsforlaget i overgangen fra 2008 til 2009 slik det for øvrig også gikk med de to øvrige NUPI-tidsskrifter Internasjonal Politikk og Forum for Development Studies. I denne perioden har imidlertid Nordisk Østforum vært et formidabelt NUPI-produkt som har samlet det som fi nnes av skandina- visk østkunnskap i et rikholdig artikkelbibliotek.

FN- og andre programmer FN-programmet ved NUPI (UN Programme on Peacekeeping and Multila- teral Operations) ble etablert 1. januar 1994. Dette innebar en ny type akti- vitet ved instituttet og kunne verken rubriseres som forskning eller infor- masjonsvirksomhet. Satsingen kom på bakgrunn av et ønske i Regjeringen om å styrke norsk kompetanse på spørsmål knyttet til deltagelse i fredso- perasjoner i regi av FN og andre internasjonale organisasjoner. Program- mets tidshorisont var opprinnelig på to år og var administrativt underlagt statssekretærutvalget for FN-saker. Finansieringen var i hovedsak en egen bevilgning fra UD og FD, og i 1994 ble det brukt 4,5 årsverk fordelt på åtte faglige medarbeidere. FN-programmet gjennomførte våren 1995 en større utredning for UD og FD om behov og krav til et mulig fremtidig interna- sjonalt senter/institutt for fredsbevarende operasjoner i Norge. Videre ble fl ere policy-relaterte arbeider om FN og fredsbevarende operasjoner utført for UD. Sommeren 1995 ble NUPI anmodet av FNs Avdeling for fredsbe- varende operasjoner, DPKO, om å bistå i forbindelse med at FN etablerte en egen evalueringsenhet for slike operasjoner. Sammen gjennomførte NUPI/DPKO dermed FNs første større evaluering av en FN-operasjon (Somalia) i New York i juni 1995, og NUPI bidrog også til en oppfølgings- konferanse senere på høsten. Resultatene fra disse møtene ble publisert i egne rapporter med bred internasjonal distribusjon. Høsten samme år gav UD FN-programmet i oppgave å lede/koordinere et større opplæ- rings- og kompetansebyggende program i det sørlige Afrika vedrørende fredsvarende operasjoner. Dette ble kalt Training for Peace-programmet og var tenkt som en del av en større internasjonal satsing som blant annet FNs generalsekretær i 94/95 gjentatte ganger bad om (NUPI 1995). For NUPI var uansett Training for Peace en bastard som imidlertid levde godt

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 727727 119.10.099.10.09 10.3210.32 728 Anders C. Sjaastad

på instituttet og gjorde en betydelig innsats ut fra sitt formål helt fram til denne dag. Også samarbeidet med næringslivet var økende i denne perioden. Det gjenspeiltes først og fremst i en rammeavtale med Statoil som i 1996 ble utbygget gjennom en felles fi nansiering med Norges forskningsråd (NFR). I første omgang dreiet det seg om et fl erårig såkalt brukerstyrt prosjekt om «politisk islam». Videre lyktes NUPI å få støtte til et treårig internasjo- nalt samarbeidsprosjekt om «Technology, economic integration and social cohesion» gjennom å sikre delfi nansiering fra EUs Fjerde Rammeprogram og NFR. Dette prosjektet ble startet opp i 1996 (NUPI 1996). På samme tid begynte NUPIs økonomer for alvor å interessere seg for skyggesidene ved samarbeidet over landegrensene. Økonomisk kriminalitet og korrupsjon hadde nå vokst fram som et viktig tema ved internasjonalisering, blant annet som følge av liberalisering av off entlige innkjøp og økt handel med land der korrupsjon er mer utbredt. Med Jens Andvig som primus motor har dette forskningsfeltet blitt viktig på NUPI.

Mange vikarierende direktører Perioden fram til 1997 var på mange måter en fruktbar tid når det gjaldt NUPIs aktiviteter og produksjon. Det skjedde på tross av manglende kon- tinuitet i instituttets ledelse. Allerede fra 1986 hadde Johan Jørgen Holst første gang permisjon fra sin direktørstilling. Permisjonen var naturligvis i høyeste grad legitim, men konsekvensen ble at styringen av instituttet ble overlatt til den første vikarierende direktør, Kjell Skjelsbæk. Han satt selvfølgelig hele tiden på «oppsigelse» i forhold til en direktør utnevnt på livstid, og manglet naturlig nok autoritet – ikke minst i forhold til den gamle og etablerte garde. Og verre skulle det bli. Da Syse-regjeringen avløste Brundtland-regjeringen etter stortingsvalget i 1989, kom Holst til- bake som direktør, men bare for ett år. I 1990 havarerte Syse-regjeringen, og Arbeiderpartiet kom tilbake i regjeringsposisjon. Johan Jørgen Holst ble påny forsvarsminister og forlot NUPI igjen – for siste gang. Nå var det forskningssjef Olav Fagelund Knudsen som akslet vikartrøya etter en for- underlig prosess. Departementet insisterte på at stillingen skulle utlyses off entlig. Styret, som bare hadde rådgivende myndighet i direktøranset- telser og -vikariater, innstilte to ganger enstemmig John Kristen Skogan til stillingen som fungerende direktør. Allikevel endte departementet opp med å utnevne Olav Knudsen – etter lang betenkningstid.58 Knudsens fag- lig kompetanse, som hadde landet ham stillingen som forskningssjef et par år tidligere, kunne ikke redde ham fra en omstridt håndtering av saker og

58 Dette er beskrevet nærmere i Brundtland 1996: 205–06.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 728728 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 729

personer som brakte ham i konfl ikt med fl ere av instituttets ansatte. Men Knudsens viktigste fortjeneste i direktørstolen må ikke glemmes: Han stod imot forsøkene fra ulike utvalg på å sammenslå eller endog avvikle NUPI i sin daværende form. Den manglende stabiliteten i ledelseskabalen gjaldt også stillingen som forskningssjef. Først var Daniel Heradstveit forskningssjef før Olav Fagelund Knudsen tiltrådte stillingen sommeren 1988. Da Knudsen ble fungerende direktør, ble Harald Olav Skar fungerende forskningssjef, og han satt fram til oktober 1993. Olav Stokke overtok så stafettpinnen. I januar 1994 dør utenriksminister Johan Jørgen Holst etter et kort sykeleie. Det ble senere i NUPIs regi arrangert et symposium til minne om ham med en rekke fremtredende deltagere, og bidragene ble samlet i en bok som utkom på Macmillan forlag året etter. Samtidig betydde Holsts bort- gang at NUPI for første gang på nesten 13 år stod uten en fast ansatt direk- tør. Dette innebar at stillingen måtte utlyses. Olav Fagelund Knudsen gikk av som fungerende direktør, og Olav Stokke overtok vikariatet. Det drøyet imidlertid før den ledige stillingen kunne utlyses. NUPIs status var fortsatt uavklart, og Gudmund Hernes’ NOSIS-forslag formør- ket horisonten. Først da Stortinget avga sitt votum i desember 1995, ble det fortgang i saken. Denne gang var heller ikke spørsmålet om å ansette den nye direktøren på åremål noe stort problem, slik det hadde vært da Holst etterfulgte Sanness. Stillingen ble kunngjort på nyåret med kort søknadsfrist. Etter litt vakling hos potensielle søkere stod styret igjen med tre søkere hvorav en hadde hovedsakelig næringslivsbakgrunn. Av de to gjenværende var en intern, Olav Stokke, og en ekstern, Sverre Lodgaard. I Styret som skulle gi sin anbefaling, gikk fi re medlemmer inn for Lodgaard, mens to unnlot å stemme.59 Og slik gikk det til at Sverre Lodgaard til sist ble tilsatt som direktør ved NUPI for en åremålsperiode på seks år. Stokke ble sittende fram til nytilsatt direktør kunne tiltre stillingen 1. januar 1997 og brakte med seg atskillig ro og orden. Men da Sverre Lod- gaard begynte som direktør på NUPI, kunne han ennå merke etterdønnin- gene fra en turbulent tid.

En institusjon i en omskiftelig verden (1997–2009)

Endring og kontinuitet Den nye direktøren gikk til jobben med omfattende og svært relevant erfa- ring. Hans mange år på Institutt for statsvitenskap og på PRIO hadde også brakt ham i nær kontakt med NUPI. Ledelseserfaring hadde han fra stil-

59 Referat fra møte i NUPIs styre tirsdag 30.04.1996. NUPIs arkiv.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 729729 119.10.099.10.09 10.3210.32 730 Anders C. Sjaastad

lingen som direktør for «European Security and Disarmament Studies» ved SIPRI i Stockholm og deretter som mangeårig direktør på PRIO. Til NUPI ble han hentet fra Genève, der han som direktør hadde ledet UN Institute for Disarmament Research (UNIDIR). Lodgaard hadde en strin- gent form både muntlig og skriftlig, slik at styringssignalene ikke var til å misforstå selv om tonen kunne være mild. Han hadde en typisk analytisk hjerne og få skråsikre meninger – i hvert fall i moden alder. Hans eneste kjente pasjon var laksefi ske og tidvis Rosenborg fotballklubb. Lodgaard var som person svært forskjellig fra NUPI-gründer John Sanness, men hadde allikevel det samme syn på hva NUPI skulle være: et forskningsinstitutt og ikke noen «meningssmie». Informasjonsformidling skulle også være en sentral oppgave for instituttet, men basert på forskning og innsikt og ikke synsing og popularitetsjag. Sanness for sin del hadde med styrke hevdet at det var når samstemmighet preget den norske opinion i et utenrikspolitisk spørsmål at NUPI hadde som sin særlige misjon å bringe nyanser og mot- forestillinger til torvs. I løpet av 1997 fi kk NUPI helt ny ledelse. Foruten ny direktør ble Arne Melchior tilsatt som assisterende direktør, og Valter Angell ble ny infor- masjonssjef. Administrasjonssjef Harald Njøs, som hadde holdt orden på NUPI og dets ansatte fra de tidlige kaotiske år på 60-tallet og overlevd og håndtert en rekke faste og vikarierende direktører, gikk av for aldersgren- sen. Grete Thingelstad, med blant annet erfaring fra PRIO, ble ansatt som ny administrasjonssjef. Året 1997 ble dermed preget av omorganisering, ikke bare av forsknings- aktiviteten ved NUPI, men også innen administrasjonen. NUPI ble fra 1. januar 1997 et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Institut- tet fi kk samtidig nye vedtekter. Det var allmenn tilfredshet med dem både i styre og stab. NUPIs nye status innebar blant annet at bevilgningene fra KUF ble gitt uten referanse til stillingshjemler, og at instituttet selv kunne håndtere mange saker som tidligere ble forelagt departementet. Vedtek- tene understreket instituttets faglige uavhengighet. Den nye direktøren presiserte i den forbindelse at jo bedre NUPI markerer sin uavhengighet, desto lettere er det å ha nære forbindelser med brukerne av instituttets forskning: «Markedsorienteringen gjør det nødvendig å markere vår selv- stendige plattform bedre enn før» (NUPI 1997). Sverre Lodgaard var også sterkt opptatt av vanskelige avveiningshensyn for NUPI. Han anså det som viktig å fi nne den riktige balansen mellom grunnforskning og anvendt-/ oppdragsforskning. Etter hvert ble spørsmålet om NUPIs fi nansiering sentralt. Mens insti- tuttet lenge var hundre prosent statsfi nansiert gjennom et eget budsjett- kapittel, ble den faste andelen fra staten, kalt «basisbevilgningen», stadig mindre. Lodgaard forsøkte å få holdt andelen oppe på rundt en tredjedel av NUPIs totale budsjett og lyktes stort sett med det, men uten å få noen for-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 730730 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 731

sikring om fremtiden fra verken departement eller forskningsråd. Og for regnskapsåret 2008 utgjorde basisbevilgningen kun 29 % av instituttets budsjett. Finansieringsordningen hadde selvfølgelig direkte konsekven- ser for de ansattes og ikke minst for forskernes arbeidsvilkår. Den enkelte medarbeider måtte sikre dekning av deler av sin egen lønn gjennom fi nan- siering utenfra, og da basert på søknader til tenkelige kilder og institusjo- ner. For mange av de unge forskerne som var engasjert til NUPI på tids- bestemte prosjekter fi nansiert utenfra, var dette ikke urimelig. Men for de fl este eldre og fast ansatte forskerne var det derimot i strid med hevdvun- nede rettigheter. De unge krevde likebehandling med hensyn til å skaff e penger utenfra, mens de eldre mente det nærmest var brudd på deres anset- telsesvilkår. Derfor skapte denne utviklingen splid og uro på instituttet.

Strategiske instituttprogrammer I 1997 var utviklingen av strategiske instituttprogrammer (SIPer) et viktig tiltak. Denne nyskapningen var et resultat av en ny fi nansieringsordning som Forskningsrådet hadde innført. Med utgangspunkt i NUPIs egne fortrinn og i samarbeid med andre, ble det lagt opp til to slike program- mer: ett med tittelen «Europa – integrasjon og suverenitet» og ett under overskriften «Kollektiv sikkerhet». Det første var fokusert på integrasjon, geopolitikk, internasjonal økonomi og internasjonal kriminalitet og omfat- tet også NUPIs Russlandssenter. Det andre SIPet omfattet internasjonale fredsoperasjoner, konfl iktbyggende virksomhet og forholdet mellom utvik- ling og sikkerhet, og bygget på instituttets FN-program. I tillegg til SIPene hadde NUPI nå en seksjon for internasjonal økonomi og en seksjon for utviklingsstudier. I årene som fulgte dannet de to strategiske instituttprogrammene og de to seksjonene rammen for NUPIs forskningsvirksomhet. For «Kollek- tiv sikkerhet»(SIP II) ble for eksempel forskningen i 1999 for en stor del konsentrert om spørsmål vedrørende internasjonal intervensjon i interne konfl ikter samt om internasjonal bistand til fredsprosesser etter kriger og konfl ikter. Kosovo ble et naturlig midtpunkt for dette arbeidet i 1999, ettersom begivenhetene her aktualiserte nesten hele bredden av program- mets faglige interessefelt. Dette førte også til at FN-programmet etablerte seg som et ledende miljø på Balkan-studier, og da særlig når det gjaldt det internasjonale samfunns reaksjon på konfl iktene i regionen. Da Norge som medlem av Sikkerhetsrådet fi kk ansvaret for å lede arbeidet med sank- sjonene mot Irak, ble SIP II bedt om å utrede denne problematikken. Hen- rik Thune var ansvarlig for samarbeidet med Krock Institute for Interna- tional Peace Studies, og redigerte rapporten «The Sanctions Debate: UN Sanctions in the 1990s».

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 731731 119.10.099.10.09 10.3210.32 732 Anders C. Sjaastad

Prosjektgruppen for studier av Den persiske golf ble etablert som en egen enhet ved NUPI i 2001 for å studere spørsmål vedrørende samarbeid og konfl ikt i området rundt Persiabukta. Etableringen skjedde etter anbe- faling fra Norges forskningsråd, og i første omgang fi kk enheten en treårig bevilgning. NUPIs forskning på kjerneområdene i regionen ble utført av Daniel Heradstveit og Reidar Visser. I tillegg kom instituttets kompetanse på tilgrensende tematiske og geografi ske områder. NUPI hadde i mange år gjort landstudier av islamittiske bevegelsers rolle i en rekke land i Midt- østen, og i den pågående dragkampen mellom sekularisme og islamisme i Kaukasus kunne Russlandssenteret bidra med kompetanse. I tillegg var SIP IIs studier av det internasjonale sanksjonsregimet overfor Irak et annet eksempel som tangerte arbeidet ved enheten.

Terrorangrepet mot USA «Dramatiske begivenheter åpner for store forandringer i internasjonal politikk. 11. september 2001 ble verden rystet av en slik begivenhet. Ter- roren traff en rå nerve i verdens mektigste stat, og reaksjonene ble dertil kraftige. Det åpnet seg politisk rom som mange aktører på den interna- sjonale scene begynte å bevege seg i, ikke bare for å bekjempe terror, men også for å fi nne bedre løsninger på gamle problemer og posisjonere seg for nye utfordringer. I slike situasjoner blir internasjonal politikk særlig kre- vende – og spennende. Da blir også omfattende kunnskaper og dyp innsikt i internasjonale forhold særlig viktig, ikke minst for et lite og åpent land som Norge» (NUPI 2001: Innledning). I tillegg til de tradisjonelle trus- ler stater imellom, ble det nå et økende fokus på de nye «asymmetriske» trusler som terrorisme og internasjonal kriminalitet. Internasjonal politikk ble både mellomstatlig og transnasjonal, og «globale og regionale sikker- hetsspørsmål henger tettere sammen enn før. Skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk ble mer utydelig enn tidligere» (NUPI 2002: Innledning). Dette var imidlertid perspektiver som kom i tillegg til og ikke som erstat- ning for tradisjonell sikkerhetspolitikk. Eksperter på USA og transatlan- tiske forbindelser som Svein Melby og på geopolitikk og strategi som John Kristen Skogan, var fortsatt i vinden. I 2002 opprettet NUPI en ny avdeling, «Avdelingen for internasjo- nal politikk», som umiddelbart ble NUPIs største og tok opp i seg de to tidligere strategiske instituttprogrammene «Europa – integritet og suve- renitet» og «Kollektiv sikkerhet». De to SIPene var uansett i ferd med å gå ut på dato på grunn av Forskningsrådets regler for varighet av SIPer. Men den form organiseringen fi kk, tok ikke minst konsekvensen av at det ikke lenger gav mening å skille skarpt mellom det regionale og det globale nivå i internasjonal politikk. Den nye tilnærmingen til fagfeltet

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 732732 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 733

krevde økt helhetstenkning og tverrfaglighet. Fra 2003 fi kk så NUPI to nye strategiske instituttprogrammer. Det ene, «European Security: Europe as Actor and Arena», var en fortsettelse av det femårige SIP I som løp ut ved årsskiftet 2002/2003. Dette SIPet, som skulle gjennomføres sammen med Europaforskningsprogrammet ved PRIO, studerte ulike utviklings- trekk i europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter terrorangrepet mot USA. Målsettingen var å belyse terrortrusselens betydning for utviklingen over Atlanteren; for utviklingen i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk; for utviklingen i ulike europeiske staters utenriks- og sikkerhetspolitikk; og for videreutviklingen av IP-teori generelt og sikkerhetskonsepter spesi- elt. «Hegemoni og global politisk orden» var en videreføring av SIPet om «Kollektiv sikkerhet» og var et samarbeidsprosjekt med blant annet NTNU i Trondheim. Målsettingen var todelt: på den ene siden å utforske spesi- fi kke, aktuelle og samtidige utviklingstrekk i internasjonal politikk, i sær- lig grad knyttet til stormaktspolitikk i det internasjonale statssystemet. På den andre siden anla programmet en teoretisk og historisk tilnærming til hegemoni og globale makropolitiske utviklingstrekk (NUPI 2004). Begge SIPene var avdelingsoverskridende, men hadde sitt primære nedslagsfelt i «Avdelingen for internasjonal politikk». SIPet om europeisk sikkerhet ble avsluttet i desember 2005. Samtidig ble NUPI invitert til å levere en ny treårig programsøknad til NFR, denne gangen med vekt på europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk i et utvidet Europa. Til alminnelig forbau- selse nådde NUPIs søknad allikevel ikke fram til bevilgning. Det andre SIPet, «Hegemoni og global politisk orden», utløp også i 2005 etter tre år, men NFR innvilget en to års forlengelse. Da programmet ble endelig avsluttet i 2007, ble det besluttet at forskningen på stormaktenes rolle i det internasjonale statssystemet skulle fortsette på prosjektbasis. Skal man karakterisere kort IP-avdelingens virksomhet i dag, er egen- presentasjonen på nettet ganske presis: Avdeling for internasjonal politikk analyserer spørsmål knyttet til internasjonal politikk generelt og uten- riks- og sikkerhetspolitikk spesielt. Forskningen er i hovedsak organisert rundt to hovedsatsingsområder eller programmer: Europeisk sikkerhet og transatlantiske relasjoner og Global styring: FN og internasjonale organisasjo- ner i en verden i endring. Det første programmet analyserer regionale mul- tilaterale organisasjoner (EU, NATO, OSSE) og deres rolle i internasjonal politikk, samt hvilken betydning disse organisasjonene har for de enkelte lands sikkerhets- og forsvarspolitikk, herunder Norge. Forskningen under det andre programmet studerer globale styringsmekanismer – som FN og andre internasjonale organisasjoner – under endrede internasjonale maktforhold med fokus på sikkerhet og utvikling. Videre har avdelingen programmet Den persiske golf, som analyserer etisk-normative aspekter ved utenlandske selskapers engasjement i, og spørsmål knyttet til politisk sta- bilitet i regionen. De fl este av forskerne på avdelingen bidrar innenfor fl ere

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 733733 119.10.099.10.09 10.3210.32 734 Anders C. Sjaastad

av forskningsprogrammene.60 Det er også verd å nevne at det er innenfor IP-avdelingen at vi fi nner forlengelsen av instituttets tradisjonelle kjerne- forskning omkring norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk, samt transatlantiske relasjoner USA/NATO. Også de fl este av forskerne som arbeider med teoretiske problemstillinger i internasjonal politikk fi nner vi her, med spørsmål om hegemoni, imperium, identitet, medias rolle osv. I denne sammenheng er det viktig å understreke den internasjonale aner- kjennelse som er blitt Iver Neumann til del for hans teoretiske arbeider. Mye av det andre teoretiske arbeidet på avdelingen er inspirert av ting han har gjort, igangsatt eller støttet.

Russlandssenteret Etter få års virksomhet var Senter for Russlandsstudier det største miljø for russlandsforskning i Norge. Helge Blakkisrud ble i 1999 ny leder for Senteret etter å ha fungert en tid for Iver Neumann. Forskningen i disse årene falt i hovedsak innenfor tre kjerneområder: 1. Russisk sikkerhets- og utenrikspolitikk; 2. Institusjonalisering og konsolidering i Den russiske føderasjon; 3. Sentrum–periferi-relasjonene i Den russiske føderasjon. Dessuten ble det systematisk lagt opp til å høyne kompetansen gjennom nettverksbygging nasjonalt og internasjonalt. Et illustrerende eksempel var konferanserapporten New and Old Actors in Russian Foreign Policy redi- gert av Jakub M. Godzimirski (1998), som ble lagt fram for internasjonale eksperter i Oslo, blant annet med deltagelse fra Davis Center for Russian Studies ved Harvard University. Mottagelsen overgikk forfatternes forvent- ninger og med virkninger langt ut over Norges grenser. En leder for den russiske tenketanken Russian Public Policy Center, Aleksey Salmin, som redigerte det gode russiskspråklige tidsskriftet Politeia fram til sin død i 2005, skrev i en artikkel om russisk utenrikspolitikk følgende om NUPI- publikasjonen: «Den etter vårt syn beste utgivelsen om russisk utenriks- politikk analysert gjennom aktørperspektivet, er Godzimirski (1998). Det fi nnes ingenting som likner denne utgivelsen i dagens Russland, selv om det fra tid til annen skrives innsiktsfulle artikler om utenrikspolitikk i sepa- rate tidsskrifter.» I 1999, etter fi re års drift, ble det foretatt en faglig evaluering av senteret. Kjernegruppens virksomhet ble gjennomgått i detalj. Tellekantene var nå for alvor på vei inn som styringsprinsipp ved NUPI. Foredragsvirksomhet, deltagelse på konferanser og publisering av artikler i referee-tidsskrifter ble alle talt med i nye rapporteringsskjemaer. Resultatene av evalueringen forelå sent i 1999, og de meget positive vurderingene sikret Senteret et fortsatt liv.

60 Se NUPIs nettsider, http://www.nupi.no.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 734734 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 735

De første årene var Russlandssenteret 100 % eksternt fi nansiert (NUPI 1998). Men tidlig på 2000-tallet ble også Senteret som resten av NUPI innhentet av nye krav til inntjening og prosjektforvaltning. Underveis hadde Russlandsavdelingen dessuten mistet halvparten av sin opprinne- lige bevilgning fra Forsvarsdepartementet. Eff ekten av alt dette ble økt kap- pestrid om inntjening fra FD, ikke bare mellom instituttene, men også internt på NUPI. Russlandsavdelingen var på denne tiden blitt høyt spe- sialisert, men inngrepet med internasjonal politikk var ikke satt i faglig system. Sant nok var det gjort forsøk på å veve avdelingens virksomhet inn i større tversgående prosjekter på NUPI, slik som Pernille Rieker og Ståle Ulriksens bok om EU som utenrikspolitisk aktør (2003). Men avdelingens orientering var fremdeles eksplisitt vendt mot den opprinnelige faginn- delingen, og også i økende grad mot det nye «nordområde-paradigmet» i norsk utenrikspolitikk. Bokprosjektet Hva nå USA og Europa? (2005) ble en oppfølger av EU-boken, denne gang orientert mot mulige konse- kvenser av Irak og den transatlantiske splittelsen. Boken samlet bidrag fra IP- avdelingen og Russlandsavdelingen, og bygget dermed bro mellom avdelingene. Russlandsavdelingen ble også styrket gjennom nye rekrutte- ringer, blant andre Stina Torjesen, med et doktorgradsprosjekt ved Oxford om «DDR, Demobilization, Disarmament and Reconstruction», og Elana Wilson med en doktorgrad fra Scott Polar Institute om kunnskapsoverfø- ring i Arktis. Dessuten var Julie Wilhelmsen tilbake på NUPI med et dok- torgradsprosjekt om Russlands posisjonering i kampen mot internasjonal terrorisme. Hva så med nordområdesatsingen og Russlandsavdelingen? WTO- medlemskap for Russland, de store og gyldne muligheter i nord og et NATO–Russland-råd engasjert i sikkerhet ut over alle tradisjonelle stats- grenser, gav Norge muligheter for en ny engasjementspolitikk. Dermed ble også Russlandsavdelingen relevant i en større internasjonal kontekst. Det nye inntjeningsregimet på NUPI gjorde det samtidig nødvendig for avdelingen å bygge bredere samarbeidsrelasjoner til andre instituttmiljøer. Et slikt kompaniskap med FNI ble for øvrig startet allerede på slutten av 1990-tallet. Resultatet var to bøker redigert av og med bidrag fra Helge Blakkisrud (Hønneland & Blakkisrud 2001; Blakkisrud & Hønneland 2005). Samtidig gikk det nærmest infl asjon i nordområdeforskningen i instituttsektoren. Det ble en ny trend å bygge brede konsortier for utvikling av scenariostudier om nordområdene. Et slikt prosjekt ble utarbeidet av et samarbeidslag bestående av ECON, NUPI og FNI. Boken Big Oil Play- ground, Russian Bear Preserve or European Periphery? (Brunstad m.fl . 2004) lanserte fl ere scenarier for hvordan nordområdene kunne se ut fram mot 2020, og fremstillingen var utformet på en eksplisitt brukervennlig måte.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 735735 119.10.099.10.09 10.3210.32 736 Anders C. Sjaastad

I denne perioden har Russlandsavdelingen dessuten levert solide publika- sjoner om Russland.61 Russlandsavdelingens styrke har hele tiden vært evnen til å opprett- holde et solid eksternt nettverk, samtidig som det ikke har manglet på aka- demiske produkter av høy nasjonal så vel som internasjonal kvalitet. Den opprinnelige faglige inndelingen er det lite igjen av, og databasen driftes ikke lenger. Endringen av avdelingens navn til Russland- og Eurasia-avde- lingen fra 2008, og innlemmelsen av Energiprogrammet i avdelingen, er både faglig fundert og følger naturlig av fi nansieringen.62 Senterets og senere avdelingens primære rolle i den tid den har eksistert, har vært å utvikle kunnskap om det nye Russland, bidra til det off entlige ordskiftet om utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt heve den akademiske standarden ved NUPI.63

Avdeling for internasjonal økonomi Seksjonen for internasjonal økonomi, som den kom til å hete etter at den opprinnelig var kjempet fram som en egen avdeling og før den igjen i 2002 fi kk navnet «avdeling», hadde fra slutten av 1990-tallet som målset- ting å drive forskning, utredning og informasjon knyttet til internasjonal økonomi og utviklingsøkonomi, med vekt på Norges rammevilkår i den globale økonomien. Hensikten var å kombinere akademisk kompetanse- oppbygging og langsiktig forskning med prosjekter som var aktuelle og relevante for brukerne. I en årsmelding beskrives forskningsaktiviteten på følgende måte:

Forskningens relevans er i 1997 blant annet sikret gjennom prosjekter om teknologi og økonomisk integrasjon (for EU-kommisjonen, med støtte fra NFR), Russland og norsk næringsliv (for UD og NHO), Norge og det østasiatiske mirakel (for Finans- departementet), Flerhastighets-Europa: Konsekvenser for Norge (i samarbeid med Europaprogrammet, med støtte fra NFR, og bred deltagelse fra NUPI), internasjo- nal handel og arbeidsstandarder (for LO), handelspolitikk og internasjonalisering: fra GATT-47 til WTO (for UD), barnearbeid og internasjonal handel (for UD, Redd Barna), industrispionasje (for utvalget som evaluerer POT) (NUPI 1997).

I sannhet var dette ingen liten forskningsaktivitet for en seksjon som huset ni forskere og to studentstipendiater. Enkelte av prosjektene var også fors-

61 Som Godzimirski 2005 og Wilson Rowe & Torjesen 2009. 62 Avdelingen henter penger på forskning om energi i Eurasia fra rammeprogrammet til Statoil/ Hydro (begge opprinnelig med støtte til Energiprogrammet), den tradisjonelle UD-bevilgnin- gen, samt FoU-midler fra FD. 63 Dette kapitlet om Russlandssenteret bygger i hovedsak på Geir Flikkes notat til forfatteren.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 736736 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 737

kningsmessig og praktisk omfattende. For eksempel var prosjektet om teknologi og økonomisk integrasjon et samarbeid med 11 andre europeiske forskningsmiljøer, der NUPI hadde koordineringsansvar for en tredjedel av aktiviteten. Senere år var fokuset på realiseringen av Den økonomiske og monetære union (ØMU) og konsekvensene for Norge og på «euroen og den norske krones skjebne».64 I 1999 ble det initiert nye prosjekter, blant annet om «Globalisering og fattigdom» for UD og «WTO og fi ske- rinæringen» for Fiskeridepartementet. Mot slutten av 2002 ble det igang- satt et prosjekt om Ukraina med fokus på miljøaspekter. Primus motor var Valter Angell i samarbeid med Russlandsavdelingen. På miljøområdet deltok Angell også i et større femårig forsknings- og utviklingssamarbeid mellom norske og kinesiske forskere. Av andre forskningsprosjekter kan nevnes at det i 2005 ble utført et betydelig arbeid for å kartlegge og vurdere Norges handelspolitikk overfor fattige land på oppdrag fra UD. Studien var et innspill i debatten om hvilken politikk Norge skal føre overfor de fattige land. Hovedansvarlige for studien var Arne Melchior og Per Botolf Maurseth, og den viste at Norge har en forholdsvis liberal handelspolitikk for industrivarer. For landbruksvarer, og delvis for tekstilvarer, er derimot tollsatsene høye. Fattige land rammes i forskjellig grad av dette. De minst utviklede landene (MUL-landene) har imidlertid tollfrihet ved eksport til Norge (NUPI 2005). NUPI har også deltatt i et treårig (2006–2009) EU-prosjekt med samarbeidspartnere i 11 land, koordinert av CASE, Wars- zawa. Prosjektet har hatt til formål å analysere den økonomiske og insti- tusjonelle utviklingen i land i Øst-Europa som ikke er medlemmer i EU (NUPI 2008). Et annet forskningsfelt innenfor Avdeling for internasjonal økonomi har vært og er studier av korrupsjon. Jens Andvig har på dette området opparbeidet seg betydelig internasjonal anseelse. Andvig har blant annet gjennomført en studie som tar for seg den diametralt motsatte sammen- kobling mellom korrupsjon og vekst i Kina og Russland etter markeds- liberaliseringen. Avdelingen ved Jens Andvig og Amit Shrivastava deltar i skrivende stund i et fl erårig (2007–2010) forskningsprosjekt om Vold, fattigdom og politikorrupsjon i samarbeid med CMI og The City University of New York der fokus er på sammenhenger mellom vekst, utvikling, kon- fl ikthåndtering, kriminalitet og politikorrupsjon. Shrivastava for sin del studerer spesielt politikorrupsjon i India. Lenge har forskere ment at med stigende vekst følger økt kriminalitet og korrupsjon. Nyere forskning har konkludert motsatt: Økt kriminalitet og korrupsjon ses heller som en følge av lav vekst og økonomiske sjokk (NUPI 2008).

64 Utgitt som bok, Isachsen & Røste 1999.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 737737 119.10.099.10.09 10.3210.32 738 Anders C. Sjaastad

Training for Peace Training for Peace (TfP)-programmet, som ble startet i 1995 som et trenings- og opplæringsprosjekt om fredsbevarende operasjoner og konfl iktløsning i det sørlige Afrika, fi kk en spennende utvikling de neste årene og fram til i dag. Afrika sør for Sahara er den regionen som rommer fl est konfl ikter i verden og hvor antall drepte også er størst. Og slik har det vært lenge. I en tid der sammenhengen mellom sikkerhet og utvikling understrekes mer enn før, har blant andre norske myndigheter ønsket å hjelpe statene i området til selv å kunne håndtere konfl iktene bedre. I samarbeid med NUPIs to sørafrikanske partnerinstitusjoner, ACCORD (African Center for the Constructive Resolution of Disputes) og ISS (Institute for Secu- rity Studies), ble det utviklet en pakke med kurs og seminarer for landene i SADC-regionen.65 I løpet av 1998 ble sivilt politi i fredsoperasjoner en større del av TfP. I tillegg omfattet TfP også et utvekslingsprogram der afrikansk politi- og militærpersonell ble invitert til å delta på kurs i Norge og norske instruktører ble sendt til kurs i SADC-regionen. TfP kom også til i økende grad å fungere som en base for forskningsmessig innsats for fred og fredsoperasjoner i denne regionen. Som resultat av godt arbeid og positive evalueringer i to tidligere faser av TfP, gikk man i 2005 inn i en tredje fase der virksomheten ble utvidet til også å gjelde Vest-Afrika. TfP startet da et nært samarbeid med Kofi Annan International Peacekeeping Centre (KAIPTC) i Accra, Ghana, som var regionens primære ECOWAS66- støttede treningssenter for deltagelse i fredsoperasjoner. Samtidig var TfP konsentrert om oppbygging av politi og sivil kompetanse i tilknytning til AUs mål om en fl ernasjonal afrikansk beredskapsstyrke. I løpet av 2006 kom konfl iktene i Afrika sør for Sahara enda nærmere Norge, da norske myndigheter ga tilsagn om å sende militære styrker til fredsoperasjoner på det afrikanske kontinent. TfP er nå inne i sin tredje fase (fra 2007–2010), og gradvis ekspandering har ført til at programmet i stadig større grad jobber på et all-afrikansk nivå, blant annet i samarbeid med Den afrikan- ske union (AU). Per i dag har mer enn 6500 personer deltatt i TfPs opp- læringsaktiviteter på det afrikanske kontinent. Representanter for lokalt politi, militære, relevante departementer og statlige og frivillige organisa- sjoner har fått teoretisk og praktisk opplæring som primært er rettet mot deltagelse i fredsoperasjoner. I tillegg er det blitt produsert nærmere 300 publikasjoner med støtte fra TfP. Det norske UD har hele tiden fi nansiert og koordinert programmet, med NUPI som nøkkelinstitusjon. I 2003 fl yttet NUPI igjen – denne gangen til C.J. Hambros plass ved siden av det «nye» Tinghuset. Det hører med til tidsånden at den beste

65 SADC står for Southern African Development Community. 66 ECOWAS står for Economic Community of West African States.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 738738 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 739

stedsbeskrivelse for instituttets nåværende lokalisering er å fremheve naboskapet til «Hotell Cæsar». For NUPI ble fl yttingen til gavn idet en plassering rett ved storting og styringsverk gir store praktiske fordeler. I tillegg var lokalene moderne og velegnet.

Skipper går fra borde, og ny kaptein tar kommandoen For NUPI ble 2007 preget av at Sverre Lodgaard, direktør gjennom nes- ten ti år, overlot sjefsstolen til Jan Egeland. Selv om skiftet i seg selv var udramatisk og skyldtes Lodgaards ønske om å konsentrere sin tid om egen forskning, var det to svært forskjellige personer med ganske ulike bak- grunn som avløste hverandre. Mens Lodgaard på tross av sin akademiske legning ikke kunne skjule sitt trønderske fl egma, var Egeland entusiastisk og tidvis aktivistisk med et klart emissærpreg, slik man ofte fi nner dem i Rogaland. Bortsett fra at begge hadde trådt sine barnesko på PRIO, hadde Lodgaard fortsatt et liv innenfor forskningen, mens Egeland hadde søkt sin tilværelse på barrikadene. I UD som politisk rådgiver og senere stats- sekretær, hadde Egeland vært sentral i arbeidet som ledet til Oslo-avtalen i 1993 og i prosessen fram til en våpenhvile mellom regjeringen og geriljaen i Guatemala i 1996. Deretter hadde han blant annet vært generalsekretær i Norges Røde Kors, før han i 2003 ble utnevnt til FNs visegeneralsekretær for humanitære saker og koordinator for humanitær hjelp. I sistnevnte stilling i særdeleshet hadde han vært en høyt profi lert pådriver for større innsats fra FNs medlemslands side og hadde vist stort mot ved å utfordre tallrike statsledere. Det var således en internasjonalt velkjent og respektert person som tiltrådte direktørstillingen på NUPI. Valget av Jan Egeland ble godt mottatt blant NUPIs ansatte. Men det var samtidig en underliggende spenning om Egeland med sin bakgrunn ville omgjøre NUPI fra å være en forskningsinstitusjon til mer av et aksjonsin- stitutt. Det hadde allerede en del år – ikke minst på grunn av behovet for å skaff e ekstern forskningsfi nansiering – vært et press på instituttets ansatte i retning kortsiktig oppdragsforskning. Frykten var nå at denne utviklingen ville akselerere og NUPI ville ende opp som en hvilken som helst tenke- tank.67 Mens Training for Peace hadde vært et særegent program blant NUPIs forskningsaktiviteter, var det også under Lodgaards regime kommet til programmer som var mer i grenselandet mellom instituttets tradisjo- nelle forskning og klart oppdragsrettede utredninger. Energiprogrammet ble etablert i 2006 som et frittstående og tverrfaglig program som skulle

67 Apropos dette: I 2007 ble NUPI som eneste norske institutt rangert blant de 30 viktigste «ten- ketanker» av The Think Tanks & Civil Societies Program (TTCSP).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 739739 119.10.099.10.09 10.3210.32 740 Anders C. Sjaastad

ta for seg internasjonal politikk og økonomi relatert til energispørsmål. Programmet var ment å være et forum for analyse av geopolitikk, Norges plass i verden og betydningen av olje og gass for norsk utenrikspolitikk. Det skulle også fungere som en arena og møteplass for forskjellige mil- jøer i Norge og internasjonalt som jobber med relaterte spørsmål. Først og fremst fordi fi nansieringen av energiprogrammet ikke gikk som forven- tet, ble programmet i 2008 lagt inn under Russlandsavdelingen. Balkan- programmet ble også opprettet i 2006 som et anvendt program innenfor arbeidet med sikkerhetssektorreform ved NUPI. I startfasen var det innret- tet for å koordinere norsk støtte til etterretnings- og sikkerhetsreformen i Bosnia-Hercegovina (BiH). Programmet var tenkt i sammenheng med de øvrige og omfattende reformene av sikkerhetssektoren som skulle fi nne sted i BiH for å styrke den demokratiske kontrollen, men også for å sentra- lisere og eff ektivisere vesentlige funksjoner (NUPI 2006). Senere er ytter- ligere prosjekter kommet til, blant annet en studie av hvordan sanksjonene mot Jugoslavia (dagens Serbia, Montenegro og Kosovo) på 1990-tallet blir tolket i dag, og et prosjekt som tar for seg utfordringene det serbiske sam- funnet står overfor med å integrere de serbiske væpnede styrkene i et sivilt demokratisk samfunn.

Avdeling for sikkerhet og konfl ikthåndtering (ASK) Avdelingen ble etablert i 2008 med tanke på å samle enkelte frie program- mer – egentlig TfP og FN-programmet – i en egen avdeling som skulle fokusere mer på anvendt forskning og policy-analyse. I dag ledes ASK av Ståle Ulriksen med Vegard Valther Hansen som nestleder og omfat- ter følgende programmer: Afghanistan og Pakistan-programmet, Balkan- programmet Multinational Experiment 6,68 Sikkerhetssektorreform, The Responsibility to Protect og Training for Peace. Avdelingen har også en egen NUPI-publikasjonsserie (Security in Practice) og utgir kortere «policy briefs». ASK driver anvendt forskning, policy-analyse, konseptutvikling og assistanse innenfor fl ernasjonale multidimensjonale operasjoner og tilgrensende felter. Avdelingen har som mål å kunne dekke de fl este faset- ter av fredsstøtteoperasjoner fra intervensjon til langsiktig fredsbygging og sikkerhetssektorreform. ASK kan også gjøre evalueringer av pågående nasjonale og internasjonale prosjekter og operasjoner. Til sammen syssel- setter avdelingens programmer ti forskere, rådgivere og militærstipendia-

68 Multinational Experiment 6 er et stort internasjonalt program for konseptutvikling og eksper- imentering innenfor fl ernasjonale og fl erfunksjonelle fredsoperasjoner, som går fra høsten 2008 til sommeren 2010. Målet er gjennom eksperimentering å fi nne gode måter å koordi- nere og samordne politiske, økonomiske og militære virkemidler i overgangsfasen mellom krig og fred, der det kreves robust fredsbevaring og bekjempelse av opprørere.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 740740 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 741

ter i Oslo og tre i Sarajevo. Ytterligere et dusin forskere fra de andre avde- lingene på NUPI og fra andre institusjoner deltar i ASKs prosjekter. Slike løsninger gir både faglig bredde og operativ fl eksibilitet. Afghanistan og Pakistan-programmet, som ble opprettet høsten 2008, var Jan Egelands «baby». Afghanistan er et meget fragmentert og kom- plekst samfunn der myndighetene og det internasjonale samfunn forsøker på en og samme tid å bygge opp politiske strukturer, demokratiske pro- sesser og statens instrumenter (bl.a. hær og politi) og samtidig føre krig mot Taliban. Dette skaper voldsomme brytninger mellom ulike folkegrup- per, mellom tradisjon og modernisme og mellom sentrum og periferi. Et hovedfokus vil være å forstå dynamikken i disse prosessene. Konfl iktlin- jene i Afghanistan er sterkt knyttet opp mot den regionale maktbalansen og den politiske utviklingen i nabolandene, ikke minst i Pakistan. Et regio- nalt perspektiv vil også måtte omfatte Iran, Russland, landene i Sentral- Asia, Kina og India. Denne regionale dynamikken er et annet hovedfokus i forskningsprogrammet. I mange år har det vært krav om bedre koordine- ring mellom det store antall stater og internasjonale organisasjoner som er aktive i Afghanistan, og relasjonene og styrkeforholdet mellom disse aktørene er et tredje hovedfokus. Norge er en liten, men ikke ubetyde- lig aktør i Afghanistan. Å forstå Norges rolle vil være et prioritert mål for programmet. Teoretisk vil programmet blant annet være opptatt av dyna- mikken i regionale konfl iktkomplekser, av eksternt drevet statsbygging, av utviklingen av militære doktriner og av teori og praksis i sikkerhetssektor- reform. Dette er alle felter der NUPI allerede har opparbeidet bred kom- petanse. Afghanistan og Pakistan-programmet har deltagere fra fl ere av NUPIs avdelinger. Det er et anvendt forskningsprogram som tar sikte på å gi anbefalinger til norske myndigheter og å ta aktivt del i den internasjo- nale diskursen på feltet. I alt består programmet av en rekke delprosjekter fi nansiert av Forsvarsdepartementet, Norges forskningsråd, Politidirekto- ratet og Utenriksdepartementet. Programmet har i 2009 en kjernegruppe på syv forskere og rådgivere. I tillegg vil andre eksperter, både fra NUPI og andre institusjoner, delta i delprosjekter.69

Veien videre og nye utfordringer NUPI har i løpet av sin 50-årige eksistens maktet å fornye seg for å møte ny utfordringer. Det lille instituttet som Sanness og et par medarbeidere skapte, er blitt til en stor og velfungerende forskningsinstitusjon og med omfattende informasjonsoppgaver overfor publikum i inn- og utland. Men noen av de fundamentale kjøreregler er fortsatt gyldige. NUPI har en

69 Beskrivelsen av Afghanistan og Pakistan-programmet er hentet fra NUPIs hjemmeside.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 741741 119.10.099.10.09 10.3210.32 742 Anders C. Sjaastad

berettiget eksistens bare dersom instituttet makter å kombinere en faglig forankret innsikt og autoritet med en evne til å være relevant overfor stadig skiftende begivenheter og utfordringer i det internasjonale samfunn. Det er grunn til å minne om den gamle gåten fra NUPIs dager i Grønlands- leiret som ble presentert for nye medarbeidere: Hva er avstanden mellom FAFO og NUPI? Det gale svaret var 50 meter,70 mens det riktige var 15 dok- torgrader. Samtidig må instituttet unngå å degenerere til å bli et hybelhus for selvopptatte forskere. Alt dette betyr ikke at den enkelte medarbeider skal leke spåkone eller innbille seg å kunne forutsi historiens gang. Men det innebærer at NUPI må vedlikeholde en kollektiv kompetanse som setter instituttets ansatte i stand til å gi meningsfylte bidrag til å forstå internasjonal politikk selv om enkeltbegivenheter inntreff er aldri så overraskende. Det var for eksempel mulig å studere virkningene av jernteppets fall uten på forhånd å ha spådd Sovjetunionens sammenbrudd. I en verden som stadig blir både mindre og mer komplisert, er dette ingen liten oppgave for et utenrikspolitisk institutt i de neste 50 år.

Litteratur

Aftenposten (1986a) «Behov for nøktern sikkerhetspolitikk», 04.09. Aftenposten (1986b) «Voksende strategisk rolle for Kolabasene», 23.08. Aftenposten (1986c) «Truselen i nord» (leder), 02.09. Aftenposten (1986d), «Holst ut mot NUPIs Kola-rapport», 05.09. Aftenposten (1986e) «Vår sikkerhet», 09.09. Aftenposten (1986f) «Ansvaret for vårt nasjonale forsvar», 16.09. Aktuell (1973) «I forgrunnen. Forslagsstilleren», 27.10. Arbeiderbladet (1970) «Nye problemer for Norge» (leder), 20.11. Blakkisrud, Helge & Geir Hønneland (2005) Tackling Space: Federal Politics and the Russian North. Lanham: University Press of America. Borchgrevink, Axel (2000) Clean and Green: Morality and Knowledge in a Philippine Farming Community. Oslo: UiO. Brundtland, Arne Olav (1968) Sikkerhetspolitisk omprøving? En analyse av norske sikker- hetsproblemer og utviklingen i Europa. Oslo: NUPI. Brundtland, Arne Olav (1996) Gift med Gro. Oslo: Schibsted. Brunstad, Bjørn m.fl . (2004) Big Oil Playground, Russian Bear Preserve or European Periphery? Delft: Eburon. Budsjettinnst. S. nr. 12. Tillegg nr. 1–1995–96. Dagbladet (1970a) «Tvil om vår basepolitikk», 18.11. Dagbladet (1970b) «Dagbladet, basepolitikk og lesekunst», 26.11. Dagbladet (1972) «Flertallet ved NUPI mot EF-medlemskap», 06.09.

70 FAFO hadde sine kontorer like i nærheten.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 742742 119.10.099.10.09 10.3210.32 Et liv i krig, fred og utvikling: NUPIs første femti år, 1959–2009 743

Eriksen, Stein Sundstøl (2000) Close Links and Blurred Boundaries: Council and Com- munity in a Tanzanian and a Zimbabwean District. Oslo: Universitetet i Oslo. Fonn, Birgitte Kjos & Vebjørn Elvebakk (2003) Med verden som bakteppe. Historien om gründertiden ved NUPI 1959–69. Oslo: NUPI. Frydenberg, Per (red.) (1964) Peace-Keeping. Experience and Evaluation – The Oslo Papers. Oslo: NUPI. Gjengangeren (1977) «Utenrikspolitisk forskning viktig», 29.12. Godzimirski, Jakub M. (2005) «Russia and NATO. Community of values or commu- nity of interests?» i J. Hedneskog, B. Nygren, C. Pursiainen et al. Russia as a Great Power. Dimensions of Russian Security. London: Routledge (57–80). Godzimirski, Jakub M. (red.) (1998) New and Old Actors in Russian Foreign Policy. Con- ference Proceedings. Oslo: NUPI. Hoebink, Paul & Olav Stokke (red) (2005) Perspectives on European Development Co- operation: Policy and Performance of Individual Donor Countries and the EU. London: Routledge. Holst, Johan Jørgen (1967) Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv, bind I & II. Oslo: NUPI. Holst, Johan Jørgen, Anders C. Sjaastad & John Kristen Skogan (1970) «Noen norske sikkerhetsproblemer i syttiårene», Minerva (235–253). Holst, Johan Jørgen & John Sanness (red.) (1972) Hvorfor ja til EF. Oslo: Ja til EF- aksjonen. Hompland, Andreas (1995) «Distrikt på bytur», Dagbladet 01.07. Hønneland, Geir & Helge Blakkisrud (red) (2001) Center-Periphery Relations in Russia. Farnham: Ashgate. International Herald Tribune (1986) «Soviet Enlarging Bases in Arctic, Norwegians Say», 23.–24.08. Isachsen, Arne Jon & Ole Bjørn Røste (red.) (1999) Euroen og den norske kronens skjebne. Bergen: Fagbokforlaget. Kjekshus, Helge (1977/1996) Ecology Control and Economic Development in East African History. London: Heinemann. Lundestad, Geir m.fl . (1994) Reorganisering av de utenrikspolitiske institutter i Oslo-regio- nen. Innstilling fra en arbeidsgruppe, juni 1994. Midgaard, Knut (1965) Strategisk tenkning. Oslo: NUPI. Morgenbladet (1972) «NUPI’s administrasjon ble EF-’eksperter’», 07.09. NFR (1994) «Til lags åt alle ….» Rapport fra et utvalg oppnevnt av Norges forskningsråd, Oslo, 18.5. NOU (1985) [nr. 17] Forskning om sikkerhets- og fredsspørsmål og internasjonale forhold. NUPI (1985) Årsmelding. NUPI (1991) Årsmelding. NUPI (1994) Årsmelding. NUPI (1995) Årsmelding. NUPI (1996) Årsmelding. NUPI (1997) Årsmelding. NUPI (1998) Årsmelding. NUPI (2000) Årsmelding. NUPI (2001) Årsmelding.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 743743 119.10.099.10.09 10.3210.32 744 Anders C. Sjaastad

NUPI (2002) Årsmelding. NUPI (2004) Årsmelding. NUPI (2005) Årsmelding. NUPI (2006) Årsrapport. NUPI (2008) Årsrapport. Rowe, Elana Wilson & Stina Torjesen (red.) (2009) The Multilateral Dimension in Rus- sian Foreign Policy. Abingdon: Routledge. Rieker, Pernille & Ståle Ulriksen (2003) En annerledes supermakt? Oslo: NUPI. Sanness, John (1959) Patrioter, intelligens og skandinaver. Norske reaksjoner på skandina- vismen før 1848. Oslo: Universitetsforlaget. Skogan, John Kristen (red.) (2005) Hva nå USA og Europa? Oslo: Gyldendal. Stenersen, Øyvind, Ivar Libæk & Asle Sveen (2001) Nobels fredspris. Hundre år for fred. Oslo: Cappelen. Stokke, Olav (2009a) Utviklingsstudier ved NUPI: et streiftog gjennom 50 år, upubli- sert manus. Stokke, Olav (2009b) The UN and Development. From Aid to Cooperation. Bloomington & Indianapolis: Indiana University Press. ( I United Nations Intellectual History Project Series). St.forh. 1985. St.prp. nr. 1 1995–96. Sæter, Martin (1971) Det politiske Europa. Europeisk integrasjon: teori, idé og praksis. Oslo: Universitetsforlaget. Tønsbergs Blad (1986) «Johan Jørgen Holst tar sjansen», 08.09.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 744744 119.10.099.10.09 10.3210.32 Årgang 67 | Nr. 4 | 2009 | 745–754 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

fokus: nupi 50 år NUPI som forskningsinstitusjon: Institusjonell identitet og faglige bidrag arild underdal Universitetet i Oslo

Leserveiledning

Denne artikkelen er et forsøk på å tegne et «institusjonelt portrett» av Norsk utenrikspolitisk institutt som forskningsinstitusjon.1 Portrettet bygger på langvarig bekjentskap snarere enn systematiske og inngående studier. Det er fattig på detaljer; målet er å få frem karakteristiske hovedtrekk, mer presist trekke frem viktige kjennetegn ved NUPIs bidrag til norsk fors- kning om utenrikspolitikk og internasjonale forhold. Portrettet er stint av vurderinger – de fl este mine, noen hentet fra andre. Men hovedmålet er å «artsbestemme» NUPIs viktigste bidrag til norsk forskning, ikke å evalu- ere dem. En leser som leter etter en systematisk og inngående vurdering av den faglige kvaliteten på eller den praktiske nytteverdien av forskningen ved Norsk utenrikspolitisk institutt, kan avslutte lesningen her. Som 50-åringer fl est, ser NUPI ganske annerledes ut i jubileumsåret enn det gjorde i sine første leveår. Jeg har forsøkt å fange inn viktige trekk ved denne utviklingen, men uten ambisjoner om originale bidrag til his- torieskrivingen, og i erkjennelse av at et dynamisk portrett risikerer å bli atskillig mer uskarpt enn et stillbilde. Oppgaven kan angripes på ulike måter. Jeg funnet det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i det vi kan kalle NUPIs «institusjonelle identitet» (se avsnittet nedenfor). For å bestemme den, rykker jeg frem i to etapper. Den første er et forsøk på å karakterisere den art institusjoner NUPI tilhører.

1 Jeg er klar over at NUPI også har andre oppgaver, og at det både legger føringer og har prak- tiske konsekvenser for forskningsvirksomheten.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 745745 119.10.099.10.09 10.3210.32 746 Arild Underdal

Den andre konsentrerer seg om særtrekk ved NUPI selv (som «individ»), og prøver å forstå disse særtrekkene som formet i kontinuerlig vekselvirk- ning mellom fag og politikk og mellom strategiske veivalg og evolusjon.

NUPIs institusjonelle identitet

Artstilhørighet I denne artikkelen bruker jeg «identitet» som betegnelse på en størrelse satt sammen av tre mer spesifi kke elementer. Det ene er instituttets rettslige status. Det andre er dets offi sielle formål (på engelsk ofte omtalt som «mis- sion»), slik dette er nedfelt i vedtektene og (eventuelt) nærmere presisert i andre grunnleggende styringsdokumenter. Det tredje er instituttets «orga- nisatoriske essens», forstått som «… the view held by the dominant group in the organization of what the missions and capabilities should be» (Halpe- rin 1974: 28).2 I denne sammenheng er de to siste elementene viktigere enn det første. Ved opprettelsen fi kk NUPI som oppgave «… å bidra til øket innsikt i mellomfolkelige spørsmål; å arbeide for å spre opplysning; å fremme stu- diet av mellomfolkelige samarbeidsproblemer og årsaker til internasjonale konfl ikter» (sitert etter Fonn & Elvebakk 2003: 39). Konstruksjonen var inspirert av utenlandske forbilder, i første rekke Royal Institute of Inter- national Aff airs (RIIA, nå mer kjent som Chatham House), dernest Utri- kespolitiska Institutet (Fonn & Elvebakk 2003: 5–6). I denne forstand ble NUPI utformet som det norske eksemplar av en bestemt art faginstitu- sjoner som vi i dag fi nner i mange land, ofte under nær beslektede navn. Disse instituttene skiller seg fra hverandre i mange henseende (bl.a. når det gjelder rettslig status, disponible ressurser og prioritering av arbeids- oppgaver), men de har også noen grunnleggende fellestrekk. Et slikt fellestrekk er at de har et sammensatt formål hvor forskning bare er én av fl ere oppgaver, og ikke nødvendigvis den som fremheves først. Instituttene skal også – innenfor sitt fagområde – bidra til en opplyst off entlig debatt og med kunnskap og innsikt som kan hjelpe beslutnings- takere navigere i fremmede og til dels urene farvann. Chatham House gir et pregnant uttrykk for denne rolleforståelsen: «Our mission is to be a world-leading source of independent analysis, informed debate and infl u- ential ideas on how to build a prosperous and secure world for all».3 For- holdet mellom disse tre hovedbidragene er ikke nærmere spesifi sert, men det er åpenbart at vi har å gjøre med en «mission» som gir viktige føringer

2 Den rådende oppfatning internt om «… what the missions and capabilities should be» kan i enkelte tilfelle stå i et problematisk forhold til organisasjonens offi sielle formål. 3 Chatham House: «About us».

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 746746 119.10.099.10.09 10.3210.32 NUPI som forskningsinstitusjon: Institusjonell identitet og faglige bidrag 747

for instituttets overordnede forskningsprofi l og arbeidsform, og som skil- ler det fra både «akademia» og konsulentselskapet. Mens akademisk grunnforskning idealtypisk karakteriseres som nysgjerrighetsdrevet og orientert primært mot ubesvarte spørsmål i faget selv, fordrer formålsformuleringen for Chatham House at forsknings- innsatsen i stort rettes inn mot å identifi sere og forstå viktige og aktuelle utfordringer i «det virkelige liv», og mot å bidra med kunnskap og inn- sikt som kan hjelpe beslutningstakere og deltakere i den off entlige debatt stake ut en fornuftig kurs og fi nne gode løsninger på mer spesifi kke pro- blemer. Særlig det siste leddet angir en rolleforståelse som ligger nær den som kjennetegner en «tenketank» – en karakteristikk Chatham House også bruker om seg selv. Sentralt i tenketankens arbeidsform står dialog og samarbeid med det som i norsk forskningspolitisk debatt omtales som «brukere». I denne forstand blir viktige brukere, i alle fall et stykke på vei, også partnere, ikke bare passive mottakere av ferdigprodusert kunn- skap formidlet, ex cathedra, fra instituttets forskere. Samtidig blir prak- sisgenerert kunnskap – både om studieobjektet selv og om brukernes situasjon og behov – viktig for fagmiljøet. Erfaring fra politikk, forvalt- ning, næringsliv eller annen relevant praksis vil derfor gjerne bli ansett som en viktig kvalifi kasjon, i det minste for noen av fagstillingene. Alt dette gjelder, ofte i enda høyere grad, for konsulentselskaper. Men mens et konsulentselskap i hovedsak innretter sin virksomhet mot mer eller mindre klart spesifi serte bestillinger fra bestemte kunder, har den fami- lien av institutter som NUPI tilhører et mer allment samfunnsoppdrag. I det ligger både en orientering mot fellesskapsinteresser og – i demo- kratiske politiske systemer – en forankring i prinsipper som assosieres med «akademisk frihet», først og fremst faglig uavhengighet, integritet og åpenhet. Stilt sammen blir dette en krevende konstruksjon. Forholdet mel- lom faglig uavhengighet og integritet på den ene siden og involvering og bruksorientering på den andre har i seg mange kimer til spenning. Også NUPI har tidvis erfart det. Noen fagmiljøer lykkes i å transformere den spenningen til positiv faglig energi og fremragende resultater, for andre blir den en kime til slitsom og prestasjons hemmende intern konfl ikt. Så vidt jeg kan se fra utsiden, har NUPI stort sett unngått det siste, men ikke helt lykkes i det første. Hvis jeg har rett, er instituttet i så måte i godt sel- skap. Transformasjon av spenning mellom verdier til positiv faglig energi er et meget krevende prosjekt. God tilrettelegging av rammebetingelser kan utvilsomt hjelpe, men til syvende og sist har vi kanskje å gjøre med en intellektuell prosess som bare tar av der det fi nnes en lykkelig konfi gura-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 747747 119.10.099.10.09 10.3210.32 748 Arild Underdal

sjon av fagfolk med felles interesser, komplementær kompetanse og god «personkjemi».4 Nå har jeg med viten og vilje kvalifi sert denne utlegningen ved å legge inn adjektiver som «overordnet» og «idealtypisk». Med det ønsker jeg å varsle to viktige reservasjoner. Den ene er at de forventninger jeg har utle- det av formålsformuleringer gjelder instituttet som helhet, ikke nødvendig- vis hvert enkelt prosjekt eller hver enkelt medarbeider. Særlig for et stort institutt vil det kunne anføres meget gode argumenter for diff erensiering av både kvalifi kasjoner og arbeidsoppgaver. Den andre er at forskjellene mellom ulike institusjoner ofte er mindre i virkeligheten enn i rendyrkede typebeskrivelser. NUPIs faglige bidrag spenner fra forskning som oppfyl- ler alle defi nitoriske kjennetegn på grunnforskning til utredningsoppdrag av en type som gjerne kunne ha vært utført av et konsulentselskap. På sin side er akademia – verdensledende fagmiljøer inkludert – ofte sterkt faglig engasjert i viktige, dagsaktuelle spørsmål. Et raskt blikk på en oversikt over forskningsvirksomheten ved Kennedy School of Government, Harvard University, vil gi en god illustrasjon. Ikke desto mindre står det fast at vi har å gjøre med institusjoner som skiller seg fra hverandre i viktige hense- ende, og at etablerte forestillinger om institusjonell identitet normalt har betydelig formende kraft. Disse observasjonene gjelder også for det norske fagmiljøet, selv om kløften kanskje er noe mindre enn den Walt (2005) beskriver for USAs vedkommende. NUPIs bidrag til norsk forskning kan best forstås – og bør evalueres – i det perspektivet.

Særtrekk Institusjonell identitet er imidlertid et spørsmål om langt mer enn art- stilhørighet. Innenfor en og samme «art» vil vi fi nne ganske forskjellige «individer». NUPI har viktige særtrekk som skiller det fra andre utenriks- politiske institutter. Det mest åpenbare er at instituttet er norsk. I minst én forstand er det også det grunnleggende særtrekk: Det var nettopp ønsket om et norsk fagmiljø for studiet av utenrikspolitikk og internasjonale for- hold som ledet til at NUPI ble opprettet (Fonn & Elvebakk 2003; se også Leira & Neumann 2007). Verdien av å ha et slikt fagmiljø i Norge synes i første rekke å ha vært knyttet til nærhet og tilgjengelighet. Praktisk sett er

4 Ett eksempel, fra et annet fagområde: Professorene Ole-Johan Dahl og Kristen Nygaard, som i 2001 og 2002 ble tildelt to prestisjetunge internasjonale utmerkelser for forskning med objekt- orientert programmering, forekommer meg å ha vært en slik lykkelig kombinasjon. Nygaard fortalte meg at han selv hentet mye inspirasjon fra arbeid med praktiske problemer (bl.a. ved FFI), men trengte hjelp for å komme i mål med den programmeringsfaglige utviklingen. Hans samarbeidspartner hadde den nødvendige spisskompetansen og interesse for de faglige utfordringene. Det personlige forholdet dem imellom var nært nok og robust nok til å tåle ærlig og tidvis intens diskusjon.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 748748 119.10.099.10.09 10.3210.32 NUPI som forskningsinstitusjon: Institusjonell identitet og faglige bidrag 749

nærhet og tilgjengelighet i første rekke spørsmål om geografi sk plassering og arbeidsspråk; det ville utvilsomt være lettere å kommunisere med nor- ske målgrupper fra Oslo enn fra London eller Stockholm, og på målgrup- penes eget språk. Viktigere for mitt anliggende i denne artikkelen er det at verdsettingen av nærhet og tilgjengelig også synes å ha vært knyttet til forhold som har med den faglige virksomhetens innhold og orientering å gjøre, herunder medarbeidernes bakgrunn og kvalifi kasjoner samt eier- skap til og styring av instituttet. For politikere, embetsmenn og engasjerte samfunnsborgere ville det i mange sammenhenger være verdifullt å få faglig hjelp til å analysere internasjonale spørsmål ut fra nettopp deres eget ståsted. Verken Chatham House eller andre utenlandske institusjoner kunne forventes å prioritere spørsmål som var særlige viktige for Norge, eller se verden i det vi kunne kalle et opplyst norsk perspektiv.5 Og selv om enkelte utenlandske institusjoner ville ha større faglig egenkapital å sette inn i krevende prosjekter, ville et norsk fagmiljø ha andre viktige fortrinn, bl.a. når det gjelder tilgang til viktig material og viktige ressurspersoner, og når det blir spørsmål om allmenn kunnskap om norsk politikk, økonomi og kultur. Denne forståelsen av instituttets samfunnsoppdrag er også i dag ekspli- sitt nedfelt i vedtektene.6 På ulike måter kommer den til uttrykk også i mange andre sammenhenger. Ved markeringen av sitt 25-årsjubileum gav NUPI ut en bok om – nettopp – «Norsk utenrikspolitikk» (Holst & Heradstveit 1985). Mens Johan Galtung i en populærfaglig presentasjon av fredsforsk- ning fremhevet, i kursiv, at «(F)redsforskeren har intet fedreland» (Galtung 1967: 20), gav redaktørene av NUPIs jubileumsbok allerede i forordet klar beskjed om at deres og andre bidragsyteres utgangspunkt var et annet: «… vi later ikke som vi er tilskuere med hjemmeadresse på månen». Også det rikholdige programmet for 50-årsjubileet viser stor interesse for norsk uten- rikspolitikk og Norges situasjon i internasjonal politikk og økonomi. I stort må vi kunne si at det «norske» elementet i NUPIs formålsparagraf har vært en viktig programmatisk føring gjennom instituttets 50-årige historie. Dette elementet har også betydning på en annen måte – som kontekst for instituttets arbeid. To aspekter ved denne konteksten er særlig viktige for å forstå instituttets utvikling. Det ene kan vi, noe upresist, omtale som

5 Her skrev jeg først «se verden med norske øyne». Den formuleringen kunne tolkes som uttrykk for en sterk tro på norsk klarsyn. Det ville være misvisende. Ledende pådrivere for etablering av eget norsk fagmiljø for studiet av utenrikspolitikk og internasjonale forhold, oppfattet tvert om tilstanden slik at «norske øyne» fl est så omverdenen med et blikk sløret av mangel på både faktisk kunnskap og faglig innsikt. For dem ble derfor en av de aller viktigste oppgavene for et eget norsk fagmiljø å bidra til en mer opplyst forståelse av internasjonal poli- tikk generelt og av Norges posisjon, utfordringer og muligheter mer spesielt. 6 Formålsparagrafen (§ 1) pålegger NUPI bl.a. å «… selv bygge opp og vedlikeholde kompetanse på områder av sentral betydning for norsk utenrikspolitikk».

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 749749 119.10.099.10.09 10.3210.32 750 Arild Underdal

den politiske «setting» instituttet etableres og virker innenfor. Et institutt med ambisjoner om å bidra som tenketank, må engasjere seg i samti- dens politiske dagsorden og derved forholde seg til viktige konfl iktlinjer og maktrelasjoner – i noen tilfelle som studieobjekter, mer allment som rammebetingelser for eget arbeid. Det andre aspektet er det faglige landska- pet instituttet er en del av. NUPI utvikler seg i kontinuerlig samspill med andre norske og utenlandske fagmiljøer innenfor samme og tilstøtende fagområder.7 Hvert av disse kontekstelementene kunne fortjene separat behandling, men av og til virker de sammen, og NUPIs utvikling er et interessant eksempel på nettopp det. NUPI ble opprettet i en tid preget av konfl ikt og rivalisering mellom to supermakter og deres allierte. Den utenrikspolitiske debatten i Norge ble sterkt preget av denne konfl ikten, og motsetningene dreiet seg først og fremst om hvordan Norge skulle orientere seg i dette storpolitiske spen- ningsfeltet. Det spørsmålet kom naturlig nok til å få en sentral plass på NUPIs egen dagsorden; informasjon om og analyse av den kalde krigen generelt og av Norges situasjon og muligheter mer spesielt ble en viktig arbeidsoppgave. I dette arbeidet kom NUPI til å bli assosiert med den uten- riks- og sikkerhetspolitiske hovedkurs som myndighetene hadde trukket opp. Mye av forklaringen på at det ble slik er trolig å fi nne i et interessant samspill mellom fag og politikk, og mellom strategiske veivalg og tilfeldige sammentreff . Pådriverne for å få etablert et eget norsk fagmiljø for studiet av uten- rikspolitikk og internasjonale forhold hentet altså inspirasjon og forbil- der utenfra. Det fremste forbildet utmerket seg særlig ved det vi kan kalle policy-orientert analyse av utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål. Sterkt forenklet kan vi si at det er en type anvendelsesorientert forskning som lig- ger tett på aktuelle begivenheter, analyserer dem i «realistiske» og strate- giske termer med (nasjonale) interesser og makt som nøkkelbegreper, og søker å klarlegge og vurdere bestemte aktørers utfordringer og handlings- alternativer. Dette er en tilnærming som gir god mening for beslutnings- takere fl est – særlig hvis analysene i tillegg bygger på normative premis- ser de deler og en grunnleggende virkelighetsforståelse de kan kjenne seg igjen i. Jeg har ikke grunnlag for å vurdere i hvilken grad dette utgangs- punktet har hatt formende betydning for etterspørselen etter og tilbudet av fagkompetanse. Det jeg mener vi trygt kan si er at NUPIs bidrag langt på vei tilfredsstilte disse ønskemålene. En av fl ere indikasjoner på det er at to av instituttets forskere innenfor nettopp dette fagområdet – Johan Jørgen Holst og Anders C. Sjaastad – senere ble kalt til tjeneste som statsråder,

7 Det biologiske begrepet «co-evolution» kan – med en videre defi nisjon som fanger inn sam- funnsmessige mekanismer – gi god mening også når vi forsøker å forstå utviklingen av et bestemt fagmiljø.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 750750 119.10.099.10.09 10.3210.32 NUPI som forskningsinstitusjon: Institusjonell identitet og faglige bidrag 751

og at fl ere andre har virket som statssekretærer i Utenriks- eller Forsvars- departementet. NUPIs nåværende direktør, Jan Egeland, har erfaring både som statssekretær (i UD) og fra en lederstilling på høyt nivå i FN. På samme tid vokste det frem et annet fagmiljø i Oslo, under merkelap- pen fredsforskning. Under Johan Galtungs ledelse utfordret dette fagmil- jøet grunnleggende premisser for den typen utenriks- og sikkerhetspolitisk analyse som var NUPIs varemerke. Utfordringen gjaldt dels det normative fundamentet; i stedet for «sikkerhet» for en enkelt stat (eller gruppe av sta- ter), satte fredsforskningen «fred» i det globale systemet som helhet. Dels var det spørsmål om grunnleggende virkelighetsforståelse. Mens det uten- riks- og sikkerhetspolitiske fagmiljøet arbeidet med interesser og makt (i mange sammenhenger militær makt) som sentrale faktorer, fant Galtung og fl ere andre fredsforskere mye inspirasjon i Gandhis ikke-voldslære og annen tenkning om hva som kan oppnås ved hjelp av «myke» virkemidler. Forskjellen ble ytterligere markert ved at Galtung, særlig i denne tidlige fasen, stod frem som en profi lert talsmann for en samfunnsvitenskap tyde- lig inspirert av prinsipper og normer i naturvitenskapelig forskning. Det ledet ham til å sette seg ambisiøse faglige mål og foreskrive en vei til disse målene som avvek fra den NUPI fulgte. I stedet for ideografi sk analyse av dagsaktuelle spørsmål ved hjelp av tradisjonell kvalitativ metode, siktet han og fl ere av hans medarbeidere mot teoriutvikling støttet opp av stringent statistisk analyse av omfattende databaser. En viktig konsekvens av denne forskjellen var at mens NUPIs studier av utenriks- og sikkerhetspolitikk gjerne fokuserte på aktuelle og konkrete spørsmål, ble fredsforskningen for en stor del mer generaliserende og prinsipiell.8 Dette gjaldt også i arbeidet med utviklings- og bistandspolitiske spørsmål. I et døsig debattklima kunne slike forskjeller ha forblitt temaer for fag- lige seminarer med middels oppslutning. Men i en situasjon der de poli- tiske motsetningene var tydelige og engasjementet i samfunnet relativt stort, er det lett å forstå at mange kritikere av den vestorienterte alliansepo- litikken søkte – og fant – mest støtte i fredsforskningsmiljøet, mens tilhen- gere fl est fant mer av verdi i den typen utenriks- og sikkerhetspolitisk ana- lyse som NUPI (og noen forskere i andre fagmiljøer) bidro med.9 Dette møtet mellom tilbud på og etterspørsel etter fagkompetanse aktiviserte – for en tid – seleksjons- og forsterkningsmekanismer som trakk i retning av politisering av begge fagmiljøene og polarisering i forholdet dem imellom.

8 Galtung (1967: 17–18) innså selv at det han kalte mangel på «klinisk erfaring» var et handicap for den unge fredsforskningen, men mente at dette ville endre seg etter hvert som den nye vitenskap slo igjennom. 9 Andre og mer partikulære forhold, bl.a. forskjeller i debattstil og samarbeidsholdning mellom fagmiljøenes fremste ledere (Sanness og Holst på den ene siden, Galtung på den andre), bidro sannsynligvis til denne polariseringen.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 751751 119.10.099.10.09 10.3210.32 752 Arild Underdal

I dag er dette i det alt vesentlige historie. Det mest symbolladede uttrykk for «avpolariseringen» er at NUPI fra 1997 tilsatte som sin direktør en for- sker som hadde startet sin karriere i fredsforskningsmiljøet og endog få år tidligere sittet som direktør for PRIO (Sverre Lodgaard). Også denne utvik- lingen kan best forstås som resultat av samspill mellom fag og politikk, og mellom styring og evolusjon. Mest iøynefallende er endringene i den politiske konteksten. Den mest skjellsettende begivenhet var utvilsomt sammenbruddet av de kommunis- tiske regimene i Sovjetunionen og de fl este østeuropeiske statene, og – som følge av det – slutten på den kalde krigen. Men også andre utviklingstrekk fi kk betydning, bl.a. endringer i den globale fordelingen av produksjon og velstand, i handels-, kapital- og informasjonsstrømmer, i styreformer og forholdet mellom stat og samfunn mer allment, i kollektive identitetsfo- restillinger og i maktrelasjoner. Disse endringene i studieobjektene selv måtte få betydning for tematiske prioriteringer og behovet for ulike typer kompetanse i forskningsmiljøene. De formet kanskje enda mer direkte den politiske dagsordenen og den off entlige debatten. Velkjente konfl ikt- linjer fra 1960- og 1970-årene gjorde seg fortsatt gjeldende, men tre tiår senere var bildet mer sammensatt, frontene mindre skarpe og fastlåste, og klimaet i det store og hele mer avspent. Samtidig gjennomgikk NUPI selv og det norske fagmiljøet for øvrig en rivende utvikling. Om vi først fester blikket ved NUPI, er det mest iøy- nefallende den store veksten. Denne veksten omformet instituttet på fl ere måter. Mest åpenbart er det at den gav større kapasitet og «produksjon», men like viktig for mitt anliggende her er det at veksten også bidro til å øke det faglige mangfoldet, gi rom for økt spesialisering, og fornye staben av medarbeidere.10 Når fornyelsen innebærer et generasjonsskifte, bringer den gjerne inn ikke bare nye faglige impulser, men også en selvopplevd politisk historie preget av nyere begivenheter og trender. Også fl ere andre fagmiljøer, bl.a. PRIO, vokste kraftig i samme periode, og gjennomgikk en utvikling som i viktige henseende svarer til den jeg har beskrevet for NUPI. Det samlede resultatet er et norsk fagmiljø som kjennetegnes av bl.a. økt kapasitet, større mangfold, rikere tilbud på spesialisert kompetanse, og innbyrdes relasjoner med innslag av både konkurranse og meningsbryt- ning, men uten den form for polarisering institusjoner imellom som vi så klare tendenser til i de første 10–15 årene. Denne utviklingen hentet næring også fra viktige endringer på «bru- kersiden». Gjennom de siste tiårene har de såkalte «fagdepartementene»

10 Ett eksempel: Flere av de forskerne som ble rekruttert inn etter etableringsfasen har tatt sin doktorgrad ved (ledende) britiske universiteter. Det ser ut til å ha satt spor, både gjennom impulser under selve forskerutdanningen og i form av nettverk og relasjoner som gir samar- beidsmuligheter lenge etter at doktorgradsdiplomet er overrakt.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 752752 119.10.099.10.09 10.3210.32 NUPI som forskningsinstitusjon: Institusjonell identitet og faglige bidrag 753

– om enn i varierende grad – kommet sterkere med i arbeidet med interna- sjonale spørsmål. Det har utvidet kretsen av brukere, åpnet fl ere kommu- nikasjonskanaler mellom forvaltningen og fagmiljøene, og ledet til større og mer diff erensiert etterspørsel etter fagkompetanse.

Et kjapt stillbilde

NUPI fremstår i dag som et bredt orientert institutt for forskning og opp- lysning om internasjonale relasjoner generelt og norsk utenrikspolitikk mer spesielt. Spennvidden – forstått som avstanden mellom ytterpunktene – var ganske stor helt fra starten, men mangfoldet – bestemt som funksjon av antallet av og forskjellene mellom faktisk forekommende varianter – er i dag langt større. Dette gjelder både for forskningens tematiske orientering og for instituttets faglige kompetanse.11 De to dimensjonene henger også sammen; nye oppgaver kan fordre kompetanse man ikke har, og medar- beidere med ny kompetanse bringer gjerne med seg nye interesser og nye oppgaver. Gjennom vekst, nyrekruttering og annen utvikling har instituttet skaff et seg «fl ere strenger å spille på». Ut av det kan det komme en rik fl ora av bidrag, men ikke uten videre samstemt orkestermusikk. Den observa- sjonen forekommer meg å gjelde også for NUPI. Instituttet har – tro mot sitt formål – fortsatt viktige særtrekk som gjør det gjenkjennelig i det nor- ske faglandskapet. Men om vi konsentrerer oss om temavalg, teoretiske perspektiver og metodologiske strategier i forskningen, er det ikke lett å fi nne en samlende og distinkt profi l. I så måte gjenspeiler NUPI (og det norske fagmiljøet i stort) situasjonen innenfor studiet av «International Relations» i andre land; kjernen er et emneområde med organisatorisk og programmatisk forankring samt et fagfellesskap med egne nettverk, ikke en felles forståelse av hva som er «disiplinens» grunnleggende problemstil- linger og analytiske og metodologiske hovedspor.12 Hvor godt lykkes så NUPI i å oppfylle sin «mission»? Som for de aller fl este andre institutter vil svaret i noen grad avhenge av hvilke kriterier vi legger til grunn og hvordan vi måler. Som tenketank synes NUPI å komme ganske godt ut. I en fersk rangering av «public policy research organiza- tions» inntar instituttet 1. plass i Norge, 4. plass i Norden og 36. plass i

11 Det siste gjelder for aspekter som disiplinær forankring, teoretisk perspektiv og empirisk in- teressefelt, men det metodologiske repertoaret forekommer meg å være mer smalsporet. Med unntak av økonomene, fi nner jeg, for eksempel, lite bruk av formale modeller og statistiske metoder. Nå kan det – ikke minst for policy-orientert analyse – anføres meget gode argu- menter mot «hard obskurantisme» (se for eksempel Elster 2007). Men den samfunnsviten- skapelige verktøykassen er ganske innholdsrik, og ikke så rent sjelden vil en kombinasjon av ulike metodiske tilnærmingsmåter kunne gi viktig ny innsikt. 12 En interessant analyse som peker på viktige forskjeller mellom utviklingen i Norge og land der IR har status som egen disiplin, fi nnes i Leira & Neumann 2007.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 753753 119.10.099.10.09 10.3210.32 754 Arild Underdal

klassen «verden utenom USA» (The Think Tank and Civil Societies Pro- gram 2008).13 Jeg kjenner ikke til noen tilsvarende rangering av NUPI som forskningsinstitusjon. Forskningsrådets evaluering av norsk statsvitenskap fant for NUPIs vedkommende meget stor variasjon – fra bidrag som «… fra et akademisk synspunkt er dårlig kvalifi sert journalistikk …» til «… ytterst kvalifi sert forskning» (Norges forskningsråd 2002: 71).14 En bibliometrisk analyse av gjennomslag i internasjonal forskning («impact») støtter opp om inntrykket av stor variasjon.15 Når vi kontrollerer for fagdisiplin og forskernes alder, synes imidlertid NUPI – samlet sett – ikke å skille seg markant ut fra tilsvarende norske universitetsmiljøer, verken i negativ eller positiv retning. Om vi også tar med NUPIs bidrag som opplysningsinstitusjon, kan vi trygt gå ut fra at pådriverne for et eget norsk fagmiljø for studiet av og informasjon om utenrikspolitikk og internasjonale forhold i dag ville ha funnet at den innsatsen de la ned har gitt meget god avkastning.

Litteratur

Chatham House (uten år) «About Us». Presentasjon tilgjengelig på www.chatham- house.org.uk/about. Lesedato 30.07.2009. Elster, Jon (2007) «Formalisme på tomgang: hard obskurantisme», Nytt Norsk Tids- skrift 4/2007: 394–02. Fonn, Birgitte Kjos & Vebjørn Elvebakk (2003) Med verden som bakteppe: Historien om gründertiden ved NUPI 1959–69. Oslo: NUPI. Galtung, Johan (1967) Fredsforskning. Oslo: Pax. Halperin, Morton H., with Priscilla Clapp and Arnold Kanter (1974) Bureaucratic Politics and Foreign Policy. Washington D.C.: Brookings Institution. Holst, Johan Jørgen & Daniel Heradstveit (red.) (1985) Norsk utenrikspolitikk. Oslo: TANO. Leira, Halvard & Iver B. Neumann (2007) «Internasjonal politikk i Norge. En disiplins fremvekst i første halvdel av 1900-tallet», Internasjonal Politikk 65(2): 141–171. Norges forskningsråd (2002) Statsvitenskapelig forskning i Norge: Status og utfordringer. Rapport fra et internasjonalt evalueringspanel. The Think Tank and Civil Societies Program (2008) The Global «Go-To Think Tanks»: The Leading Public Policy Research Organizations in the World. Tilgjengelig på www.foreignpolicy.com/story/cms.php?story_id=4598. Lesedato: 04.08.2009. Walt, Stephen M. (2005) «The Relationship Between Theory and Policy in Internatio- nal Relations», Annual Review of Political Science 8: 23–48.

13 Chatham House tar førsteplassen i den sistnevnte kategorien, med International Institute for Strategic Studies og Stockholm International Peace Research Institute på de to neste plassene. 14 Fagevalueringen av økonomi inneholder ingen separat vurdering av NUPI. 15 Én – Iver B. Neumann – ligger, med trygg margin, på listen over Norges ti mest siterte for- skere innenfor fagfeltet internasjonal politikk.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 754754 119.10.099.10.09 10.3210.32 Årgang 67 | Nr. 4 | 2009 | 755–776 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

hilsninger fra søsterinstitutter

Er NUPI der det hender? Oss femtiåringer imellom kristian berg harpviken ,Institutt for fredsforskning (PRIO) Kristian Berg Harpviken

Utdelingen av Hvor hender det? var det nærmeste vi kom andakt på sam- funnslinjen på Lillehammer gymnas, der jeg tilbrakte de tre siste årene av 70-tallet. NUPIs fi residers publikasjon tok hver gang for seg et viktig tema i tiden, fra apartheid til atomnedrustning og ny økonomisk verdensorden. For oss unge samfunnsinteresserte var det en enorm inspirasjon. Vi fi kk ny og solid kunnskap, skrevet av etablerte forskere som vi kjente fra sam- funnsdebatten, og vi var med ett nærmere der det skjedde! Senere har jeg mange ganger blitt spurt om å skrive for Hvor hender det?. Det har alltid vært lett å si ja, og få en liten mulighet til å gi noe tilbake. NUPI selv viser tydelig – i sitt femtiende år – at instituttet har mye å gi. For meg, som forsker (og nå som direktør) ved Institutt for freds- forskning (PRIO), er NUPI både en konkurrent og en samarbeidspartner. NUPIs forskere driver frem arbeider som utfordrer alle oss som jobber med spørsmål knyttet til krig og fred. De siste fi re årene har jeg ledet et stort forskningsprosjekt, fi nansiert av Forskningsrådet, med forskere fra NUPI og PRIO i samarbeid. Gjennom det har jeg lært å verdsette NUPIs brede kompetanse, der solide forskere står sterkt i sine fagtradisjoner som antropologer, sosiologer, statsvitere eller økonomer. Jeg har også lært at viljen til å stille de vanskelige spørsmålene er stor.

NUPI i dag

Sett fra utsiden fremstår NUPI i dag som et vitalt miljø med sterk endrings- vilje. Grunnlaget ligger i forskningens kvalitet. Denne avhenger av både indre og ytre faktorer. Internt må det bygges et miljø som konsekvent søker å drive frem forskning som er metodisk solid og analytisk nyskapende. I forhold til omverdenen må forskerne oppsøke de mest krevende arenaer: De må publisere på solide forlag og i de beste fagfellebedømte tidsskrift, legge frem sine arbeider på konferanser og eksponere seg i internasjonale

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 755755 119.10.099.10.09 10.3210.32 756 Kristian Berg Harpviken

nettverk. Dette er krevende, og det forutsetter mot både hos ledelsen og de enkelte forskere. NUPI fremstår som en modig femtiåring. Konkrete uttrykk for dette er fjorårets opprettelse av en ny stilling som forsknings- sjef, og ansettelsen av Iver Neumann. Like positivt er det at NUPIs tids- skrifter, Internasjonal Politikk, Nordisk Østforum og Forum for Development Studies har inngått avtaler om utgivelse med akademiske forlag. Forpliktel- sen til kvalitet må gjelde all forskning, enten den er umiddelbart anvend- bar eller har mer langsiktig karakter. Å holde en internasjonal akademisk standard er selve nøkkelen til uavhengighet, og NUPIs nye grep er godt nytt for instituttet og dets ansatte så vel som for alle oss andre som vil nyte godt av velfundert ny innsikt. Formidling – gjennom media, debatt, foredrag – står sentralt i NUPIs virksomhet. Her stiller NUPI i en klasse for seg. Flere av instituttets for- skere er svært synlige i det off entlige ordskiftet, med direktør Jan Egeland som den aller mest profi lerte. Med sin mangefasetterte erfaring fra orga- nisasjonsliv, forskning, regjeringskontor og FN, er Egeland et populært intervjuobjekt. Men like viktig som synlighet, er evnen til å sette sentrale spørsmål på dagsordenen og stille kritiske spørsmål. Ved tiltredelsen var det mange som spurte om Egeland, med sin bakgrunn fra regjering og FN-systemet, ville kunne spille den kritiske rollen en NUPI-direktør bør ha. Det er åpenbare dilemmaer knyttet til å skulle kritisere en politikk en selv har vært med på å utforme. Dette har Egeland håndtert godt. Et venn- ligsinnet ønske fra et søsterinstitutt er at vi fremover får fl ere stemmer fra NUPI i off entligheten, ikke minst fra de yngre forskerne. Dette er delvis en utfordring til NUPIs ledelse, men like mye en oppfordring til media om å være mer dristige og slippe til de nye og mindre etablerte røstene. Det vil både det norske og det internasjonale ordskiftet ha godt av. NUPI søker også innfl ytelse på politikkutformingen. Som det sies i ved- tektene skal instituttet «gjennom samarbeid med aktuelle brukere bidra til at resultatene blir nyttiggjort i samfunnet». Med sine relasjoner til nor- ske departementer og internasjonale organisasjoner har NUPI et godt utgangspunkt for å øve direkte innfl ytelse. Mange av instituttets forskere har sentrale verv i norske politiske partier og departementskontorer, og har gode nettverk mot politikk og forvaltning. For tenketanker, som gjerne har en uttrykt politisk målsetting, er det ganske vanlig å fungere som kuvøser og mellomposteringer for departementene. For et forskningsinstitutt som gjør krav på å være uavhengig er dette mer problematisk. Samtidig er det ingen tvil om forbindelsene gir resultater. Som Birgitte Kjos Fonn og Ole Jacob Sending (2006) har påpekt, preges forholdet mel- lom forskningsinstituttene og myndighetene i Norge av en grunnleggende tvetydighet: på den ene siden driver ny kunnskap frem politisk endring, på den andre siden kan forskerne fort fungere som en integrert del av det politiske apparatet. Dette gir spenninger som det kan være krevende å

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 756756 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 757

håndtere i praksis. Forskningens legitimitet hviler på at den er grunnleg- gende uavhengig, og dette krever en tydelig grensedragning mellom insti- tutt og oppdragsgiver. For NUPIs del hersker det liten tvil om at de gode relasjonene til politiske makthavere i Norge, som har vært sentrale gjen- nom instituttets femtiårige historie, har vært en god plattform for å kunne påvirke politikken.

Landskap i endring

Penger er viktig, både for å kunne prioritere strategisk og for å hegne om egen uavhengighet. NUPI har de siste årene hatt en grunnbevilgning på rundt 30 %, som er mer enn det som tildeles andre institutter som jobber med utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er ikke usunt at en betydelig andel av forskningsmidlene er konkurranseutsatt, slik midler fra Norges fors- kningsråd, EU eller Utenriksdepartementet er det. Men det er viktig å ha tilstrekkelig grunnfi nansiering, og her er rundt en tredjedel – som NUPI har hatt – et sunt nivå. Det har også vært viktig at NUPIs kjernebevilgning har kommet fra Utdannings- og forskningsdepartementet. Dette vil endre seg, og NUPI har i likhet med andre institutter uttrykt stor bekymring for det nye systemet, der størrelsen på grunnbevilgningen vil gjøres avhengig av en rekke indikatorer på forskningens kvalitet og relevans. I årene frem til femtiårsjubileet har NUPI hatt et visst strategisk handlingsrom, og det er grunn til å håpe at det ivaretas når det nye fi nansieringssystemet tar form. For NUPI ligger det en spesiell utvikling i å ivareta forskningsfor- midling, som Hvor hender det?. Dette er viktig, men det fanges ikke opp av det nye systemets indikatorer. Det er ikke bare fi nansieringsordningene som endrer seg. Det gjør hele det politiske landskapet som NUPI opererer i. Som Gudleiv Forr (2009) skriver i boka Strid og fred, utgitt i forbindelse med PRIOs femtiårsjubi- leum, hadde NUPI under den kalde krigen en konsentrasjon om klassisk utenrikspolitisk tematikk. Maktbalanse og avskrekkingsteori var sentralt. Dette sto i klar kontrast til Institutt for fredsforskning (PRIO), der de tone- angivende forskerne var grunnleggende kritiske til klassisk utenrikspo- litikk, og man tok til orde for ikkevold og fredsrettet arbeid. Verden har endret seg. I dag er konfl iktløsning og fredsbygging sentrale oppgaver for norsk utenrikspolitikk. På mange måter er Utenriksdepartementet blitt et fredsdepartement – noe fredsforskerne etterspurte på 60-tallet. Dermed skifter også forskningsinstituttenes posisjon. For NUPI har dette ført til en ny forskningsagenda, der spørsmål knyttet til fredsbygging, militære fredsoperasjoner og konfl iktløsning har blitt sentrale komponenter.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 757757 119.10.099.10.09 10.3210.32 758 Kristian Berg Harpviken

Samarbeid med spenning

Fra PRIOs perspektiv er dette gode nyheter. Et forhold som historisk sett har vært preget av store motsetninger, er gradvis erstattet av gode sam- arbeidsrelasjoner og en forskningsagenda som i økende grad er felles. NUPIs forrige direktør, Sverre Lodgaard, hadde en fortid som direktør på PRIO. Det ville vært vanskelig å tenke seg da den kalde krigen var på sitt kjøligste. Også dagens direktør, Jan Egeland, har en fortid på PRIO, der han skrev magisteroppgaven som senere skulle bli til boka Impotent Super- power – Potent Small State (1988). I sin hilsen til PRIOs femtiårsjubileum uttrykker Egeland stolthet over å ha jobbet på PRIO. Selv har jeg aldri job- bet på NUPI, men det har fl ere av mine kolleger. De snakker varmt om sitt tidligere arbeidssted, og er eff ektive brobyggere mellom våre to institutter. Det er også betegnende at mange omtaler hverandre som kolleger selv om vi jobber på forskjellige institutter. Sett fra PRIO er det viktig at NUPI er et godt forskningsinstitutt. Vi er forskjellige på mange måter. Der NUPI retter seg primært mot et norsk publikum, er PRIO mest opptatt av det internasjonale. Hos NUPI står den klassiske sikkerhetspolitiske tradisjonen fortsatt sterkt, mens PRIO i større grad fokuserer på borgerkrig og nye sikkerhetsbegrep. Tross disse forskjel- lene konkurrer NUPI og PRIO på mange arenaer. Vi konkurrerer om de samme pengene. Vi ønsker synlighet i off entligheten. Vi ønsker innfl ytelse på politikk. Vi ønsker å tiltrekke oss de beste forskerne. Men under alt dette ligger de gode ideene og den forskningsmessige kvaliteten. Vi trenger å bryne oss på gode konkurrenter for selv å forbli gode. Det er da konkur- ransen speiles i det som er viktigere: samarbeid. Ingen har monopol på de gode ideene, de oppstår i møtet med stimulerende kolleger – og mange av oss PRIO-forskere fi nner disse på NUPI. Vi synes selv vi er ganske gode. Men vi er helt avhengige av høy kvalitet og stor idérikdom hos dem vi sam- arbeider med. Derfor er NUPI så viktig for oss. NUPI og PRIO har ikke bare mange felles interesser, vi har våre respek- tive styrker og svakheter. Dette er det best tenkelige utgangspunkt for å videreutvikle samarbeidet. Vi er glade for å ha NUPI som konkurrent – og som samarbeidspartner. Jeg er glad for at NUPI er et institutt med stor appetitt på nye utfordringer, og ser frem til å videreutvikle den spennende relasjonen mellom våre to institutter i årene fremover. Aller mest ser jeg frem til fruktbare diskusjoner og nye samarbeidsprosjekter. Derfor ønsker jeg NUPI et godt jubileumsår, og alt godt for årene fremover!

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 758758 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 759

Litteratur

Egeland, Jan (1988) Impotent Super Power – Potent Small State: Potentials and Limita- tions of Human Rights Objectives in the Foreign Policies of the United States and Nor- way. Oslo: Scandinavian University Press. Fonn, Birgitte Kjos & Ole Jacob Sending (2006) «Forskningen og utenrikspolitikken» i Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending (red.) Norsk utenrikspo- litisk praksis: Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag (165–189). Forr, Gudleiv (2009) Strid og fred – fredsforskning i 50 år: PRIO 1959–2009. Oslo: Pax Forlag.

Hilsen til NUPI ved 50-års jubileet peter johan schei ,Fridtjof Nansens Institutt Peter Johan Schei

Da Fridtjof Nansens Institutt (FNI) skulle avvikle sitt eget 50-års jubileum i 2008, ble det fra et par av styremedlemmene advart mot å være for selv- sentrert og navlebeskuende i forbindelse med den smule feiring som ble planlagt. Det bør være gjennom vitenskapelig produksjon og formidling av denne at et forskningsinstitutt markerer seg, ikke gjennom påkostede egenmarkeringer! Det er derfor med glede vi nå hilser NUPI i anledning deres 50-års jubi- leum. De har så langt klart å balansere de nevnte hensyn på en utmerket måte. Det er viktig å stoppe opp for å se på sin rolle og virksomhet i en slik anledning. NFR plasserer både NUPI og FNI i gruppen «utenrikspolitiske fors- kningsinstitutter» i den samfunnsfaglige delen av instituttsektoren. Sammen med noen få andre utgjør dette en relativt liten gruppe, som både samarbeider og konkurrerer om de altfor få forskningskronene som blir bevilget til å analysere og forstå de internasjonale prosesser og drivkrefter, og hva disse også betyr for Norge i en stadig mer globalisert verden. Norge er, og kommer nokså sikkert til å forbli, et lite land i verden. Det som skjer utenfor våre grenser er derfor av vital betydning for oss. Da vi også har satt oss selv i en situasjon der vi ikke kan delta i noen av de viktigste organi- sasjoner og beslutningsfora i Europa, trengs det ekstra tid og midler til å forstå hva som skjer på det politiske planet, og hvilken betydning dette har

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 759759 119.10.099.10.09 10.3210.32 760 Peter Johan Schei

for oss. Her hjelper det selvfølgelig at vi deltar i det europeiske forsknings- samarbeidet på linje med EU-landene, og kan konkurrere om euroene på linje med disse. I en slik anledning er det fi nt å kunne konstatere at vi gjennom mange år har hatt og fortsatt har en utmerket samarbeidsrelasjon med NUPI. Dette ikke bare på grunn av personlige vennskap siden studiedagene eller andre mer personlige relasjoner, men også på grunn av faglig-teoretisk ståsted og interesseområder, særlig i forhold til Russland og russisk poli- tikk og de post-sovjetiske landenes politikk. Vi utfyller hverandre på mange måter gjennom NUPIs større fokus på den generelle politikken i Moskva og de andre hovedstedene, mens FNI gjerne fokuserer mer spesifi kt på miljø- og energipolitikk og ressursforvaltning. Ifølge mine kolleger er det lett å samarbeide med NUPIs forskere. Man kjenner hverandre godt gjennom mange års samarbeid. Man har felles fag- lig forståelse og referansepunkter. Også NUPIs forskere er jordnære og ser at forskningen i størst mulig grad må være solid empirisk basert. Det er lite postmodernistisk forklaringsfragmentering og positivisme-skrekk. Både gjennom felles artikkel- og bokproduksjon og såkalte strategiske instituttprogrammer har man de siste årene bidratt til kunnskap om våre naboer i øst og deres politikk. NUPI har en svært sentral rolle i Norge når det gjelder formidling av kunnskap om det som skjer rundt omkring i verden. Mange av forskerne bidrar sterkt til å gjøre nyhetsformidling og politiske analyser i NRK og andre norske medier mer riktige og nyanserte. Det er alltid en fryd å høre Sverre Lodgaards analyser av hva det er mullahene og Ahmadinejad i Iran holder på med til enhver tid. Eller høre Jan Egeland formidle sine kunn- skaper om fredsprosesser og internasjonal fordelingspolitikk med sin overbevisende inderlighet og rettferdighetssans. Det er fristende å tenke på Fridtjof Nansens utsagn om at «realpolitikk er nestekjærlighet» i slike sammenhenger. I et forskningsinstitutt må det være stor grad av individuell frihet for forskerne til å uttale seg om de tema man driver forskning på, noe som til fulle også ser ut til å gjelde for NUPI, selv om det selvfølgelig må være en balanse også her mellom å ha en organisasjon som henger sammen og et «forskerhotell». Det synes å være lite støy på NUPI i denne sammenheng. Selv med mange utpregede forskerpersonligheter, virker det som det er en utmerket balanse på området. Et annet område med stor frihet og åpenhet hos NUPI er den omfat- tende seminar-, symposie- og foredragsvirksomheten som også vi som kolleger og interessepartnere nyter stor glede av. Med sin internasjonale prestisje har NUPI besøk av mange forskere og politikere fra hele verden.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 760760 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 761

Vi setter stor pris på den generøse holdning som utøves ved invitasjon til å delta ved slike anledninger. Dette er bygging av forskernettverk av beste merke. Det er alltid avgjørende at den forskning som utføres i et forsknings- institutt hverken påvirkes av økonomisk press eller politiske føringer. Det må aldri bli mulig å «bestille» forskningsresultater som passer til opp- dragsgivers ønsker, utenom det selvfølgelige faktum at de skal være opti- malt relevante i forhold til oppdraget. Selv om det i mange tilfeller har vært gode relasjoner mellom sittende regjeringer og ledelsen av NUPI, har det etter min mening eksistert en utpreget frihet og dristighet til å formidle kritiske politiske analyser, også i tilfeller der disse ikke helt har passet inn i den eksisterende utenrikspolitikk. Jeg har et klart inntrykk av at NUPI ikke har svekket sin forskningsmessige troverdighet i noe tilfelle på dette området. Dette også til tross for en relativt stor andel økonomiske midler fra departementssiden i budsjettsammenheng. Dette vitner om fagstolthet og konsistens. Det kan ikke alltid sies om institutter som i en oppdragssituasjon kan fristes til å «pynte på» sine funn av redsel for å miste mulige oppdrag i framtida. Slike fristelser hadde det nok også vært mulig å redusere dersom det hadde vært fl ere midler bevilget over basis- bevilgningspottene i NFR. Med den stadig tiltakende globalisering på de fl este politikkområder er det liten grunn til tro at det blir mindre behov for å forstå de drivkreftene som påvirker, og de føringer som ligger under politikkutformingen hos de ledende aktører i denne sammenheng. Det vil derfor være et tiltakende behov for oppegående forskningsinstitusjoner som kan bidra til at vi byg- ger våre beslutninger på den best mulige kunnskap. Dette vil gjelde både for å forstå hvordan Norge vil påvirkes av det som skjer ute i resten av ver- den, og hvordan vi selv kan være med på å påvirke det som skjer, ikke bare til fordel for oss selv, men også for å komme nærmere den «bærekraftige utviklingen» som vår tidligere statsminister var med på å utforme. Selv et lite land kan spille en avgjørende rolle der det er nødvendig med kunn- skap, kløkt og rettferdighetssans. På vegne av hele FNI gratulerer jeg NUPI med de første 50 år, og ønsker lykke til med et godt håp om et fortsatt utmerket samarbeid i de neste 50!

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 761761 119.10.099.10.09 10.3210.32 762 Anne Lene Dale Sandsten

NUPI er på plass! anne lene dale sandsten ,Fafo Anne Lene Dale Sandsten

Hva er det viktigste å få fram i det ærefulle oppdraget jeg har fått: skrive noen linjer om NUPI sett utenfra? Kort sagt må det være instituttets utmer- kede evne til å sette dagsorden og å være på plass som relevant aktør for norsk utenrikspolitikk. NUPIs forskere kombinerer tung faglig produksjon og aktiv deltakelse i media og er rause med invitasjonene til seminarer til et bredt publikum. NUPI er på plass! Mine første umiddelbare assosiasjoner til NUPI består av navn. Sverre Lodgaard. Henrik Thune. Nina Græger. Espen Barth Eide. Pernille Rieker. Kate Hanssen-Bundt. Laila Boukhari. Iver B. Neumann. Alle dyktige for- skere, med kortere eller lengre fartstid. Tydelige stemmer i off entligheten, alltid med vettuge faglige bidrag på sine felt. Gode samtalepartnere for meg, for forskerkolleger her ved Fafo og for diplomater i Utenrikstjenes- ten. Jeg kunne nevnt mange fl ere. Det er aldri rettferdig å trekke fram noen i en slik umiddelbar assosiasjon. Jeg kunne også nevnt Jan Egeland, men han forbinder jeg med så mye, ikke bare NUPI, så han skal få en egen hilsen til slutt. Det neste jeg tenker på er alle de gode seminarene NUPI inviterer til. Som leder av et søsterinstitutt med verden som forskningsfelt, må et viktig spørsmål alltid stilles: Er seminarene relevante? Vil de få praktisk betyd- ning utover å øke den enkelte deltakers kunnskap om et gitt tema? Det vil for meg alltid være et mål. Og det er et mål Fafo deler med NUPI. NUPI er faktisk spesielt gode på seminarer. Mange seminarer. Det går nesten ikke en dag uten at det kommer en e-post med invitasjon til et NUPI-seminar eller -foredrag. Her er noe for enhver smak. Jeg skulle ønske jeg kunne fått med meg mer. NUPI er ikke virkelighetsfjerne. NUPI bidrar gjennom seminarene til økt kunnskap og innsikt for forskere, politi- kere, diplomater og andre interesserte. Og NUPI inviterer like gjerne poli- tikere og diplomater som forskere til å innlede. Det var både lærerikt og ærefullt å delta på NUPIs jubileumskonferanse i januar i år med selveste Kofi Annan på talerstolen! NUPI trakk fulle hus på Grand Hotell i Oslo uten problemer. NUPIs forskere er kontinuerlig på plass i off entligheten med ekspert- kommentarer i aktuelle internasjonale spørsmål. Det er prisverdig. For- skere legger i dag i varierende grad vekt på deltakelse i den off entlige debat-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 762762 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 763

ten. Fra fl ere hold, ikke minst redaksjonene, etterlyses økt engasjement fra forskerne. Faglig produksjon kommer for mange først, og for mange stop- per det der. Mange ønsker ikke å spille russisk rullett med egen integritet, og er redde for å bli tabloidisert i media. Integritet er kanskje spesielt viktig for en forsker. Men frykten for å bli feilsitert må ikke skremme forskerne, til det er forskningen altfor viktig. NUPI har derfor god grunn til å være stolt av de mange forskerne som løpende beriker den off entlige debatten og som ser betydningen av fors- kningsformidling ut over snevre fagkretser. Noen eksempler: Norsk debatt om nedrustning og ikke-spredning trenger Sverre Lodgaards ekspertise og grundige analyser. Henrik Thune delte raust sine kunnskaper både under Irak-krigen og i konfl ikten som oppstod mellom USA og Europa, for ikke å si Midtøsten, i kjølvannet av invasjonen. Laila Boukhari bidrar vesent- lig med sine kunnskaper om Afghanistan og ikke minst Pakistan til vår forståelse av hva som foregår i regionen. Debatten om Norges bidrag i Afg- hanistan ville vært fattigere uten. Under Balkan-krigene på nittitallet var Espen Barth Eide høyt og lavt i media. Forsker Barth Eides engasjement som politiker er i seg selv et godt eksempel på NUPI-forskernes ønske om å være relevante og aktuelle. Det er også et pluss for norsk politikk at vi har politikere med slik solid kompetanse fra forskningen. Sett fra Fafo, som i motsetning til NUPI fortsatt holder til i Oslos mest internasjonale bydel Grønland, kan jeg bare konstatere at den årlige listen over inviterte samarbeidspartnere fra NUPI til Fafo-festen er lang og god. Det er bra! I søskenkjærlig ånd er det selvsagt også konkurranse mellom institut- tene, blant annet om off entlige midler til forskning. La meg la konkurran- sen ligge i denne omgang og kun nøye meg med å konstatere at om NUPI er best på seminarer, er våre seminarlokaler bedre egnet til fest … Forskerne ved Fafos Institutt for anvendte internasjonale studier har et nært og godt samarbeid med sine kolleger ved NUPI. Anslaget for fors- kningen er ganske ulik. NUPI har en hovedvekt på maktrelasjoner, globale strategiske studier og i dette bildet norske utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer. Fafos institutt for anvendte internasjonale studier har en vari- ert tverrfaglig tilnærming med vekt på studier av sosial tilpasning til krig, konfl ikt, fattigdom, naturkatastrofer eller klimaendringer. Vår erfaring er at NUPIs overordnete strategiske analyser og Fafos empiriske studier i felt kompletterer hverandre på en god måte. Det er nettopp variasjonene i til- nærminger som gjør samarbeidet fruktbart og verdifullt for forskerne fra begge institutt. Begge perspektiver hører med i studier av hvordan verden henger sammen. La meg legge til at for begge institutter er forskningens relevans helt avgjørende. Norge må forstå verden best mulig for å ha en best mulig politikk. Da må vi vite hvilke strategiske krefter som er i sving

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 763763 119.10.099.10.09 10.3210.32 764 Anne Lene Dale Sandsten

og vi må vite hvordan lokale og regionale konfl ikter eller naturkatastrofer får konsekvenser lokalt. Norske myndigheter trenger denne forskningen! Kunnskapsproduksjonen på NUPI kan samtidig ikke reduseres til klas- siske strategiske studier. Da Utenriksdepartementet skulle feire 100-årsju- bileum i 2005, var det NUPIs nåværende forskningssjef Iver B. Neumann som fi kk i oppdrag å skrive historien. Den utradisjonelle fremstilling av Utenrikstjenestens liv og levnet gjennom tidene fi kk tittelen «Aktiv og avventende». Boka ble utformet på grunnlag av mer eller mindre nærgå- ende studier av UDs indre liv, en uvant opplevelse for mange diploma- ter. Iver Neumann, som vel fortjent er en av våre hyppigst siterte forskere internasjonalt, leverte sammen med medforfatter Halvard Leira en god og til tider humoristisk beskrivelse – til glede og frustrasjon for norske diplo- mater som ikke er vant til å være forskningsobjekter. Jeg må også få nevne Neumanns artikkel «The Body of the Diplomat». Neumann trekker her blant annet på Bourdieu og leverer en utmerket studie av begge kjønns vilkår i Utenrikstjenesten. Som han konkluderer: ettersom diplomatiet er viktig for internasjonal politikk, er også studiet av diplomatiets indre liv viktig for internasjonal politikk. Artikkelen er et «must» for alle som er opptatt av likestilling i Utenrikstjenesten! Samarbeidet mellom NUPI og Fafo er mer omfattende enn de enkelte forskeres prosjekter. La meg benytte anledningen til å omtale Norsk res- surssenter for fredsbygging (Noref). Utenriksdepartementet så noen år tilbake behov for å etablere et ressurssenter som raskt kunne levere gode analyser og anbefalinger i forhold til viktige nye tema som utvikler seg på den internasjonale dagsorden. Forskningen kan ikke alltid levere så raskt. Diplomatiet har ikke alltid den nødvendige fagkunnskapen. Oppdraget om å etablere Noref gikk til Fafo og NUPI sammen. Allerede etter kort tid har vi nå fått på plass det som i dag er en uavhengig stiftelse, ledet av Mariano Aguirre, som kom til Norge i januar fra det spanske instituttet Fride. Noref er i dag en ressurs for Utenriksdepartementet, men også for de norske internasjonalt orienterte instituttene. Samtlige har i dag samarbeidspro- sjekter med Noref og deltar i Norefs omfattende globale nettverksbygging – til berikelse for alle. Jeg har lyst til å sende en egen hilsen til primus motor og energibunt Jan Egeland. NUPI-lederen gir med sin bakgrunn og sitt engasjement NUPI en høy profi l som samfunnsaktør langt utover instituttets akade- miske gjerning. Han bidrar til at NUPI er på banen i alle viktige inter- nasjonale spørsmål, ikke minst humanitært arbeid, konfl iktløsning og et kontinuerlig fokus på Norge som global aktør. Hans utrettelige tro på at små land som Norge kan spille en rolle, sprer optimisme og arbeidslyst for å gjøre en innsats! Jan Egeland er godt synlig, på egne og NUPIs vegne. Men la meg avslutte med å understreke at mine assosiasjoner til NUPI først og fremst

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 764764 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 765

handler om de dyktige forskerne og den imponerende kunnskapsproduk- sjonen NUPI leverer. Og selv om seminarer og off entlig tilstedeværelse er viktig, vil alltid de seriøse, faglige bidragene være NUPIs raison d’être. Her kan NUPIs forskere være stolte over kunnskapen som er produsert gjen- nom femti år! Her ved Fafo ser vi frem til et fortsatt godt samarbeid med våre kolleger på NUPI og gleder oss til fortsettelsen. Gratulerer, NUPI er på plass!

Hilsning fra DIIS nanna hvidt ,DIIS Nanna Hvidt

Et stort tillykke med de 50 år lyder her fra DIIS i Danmark. 50 år kan lyde af meget, men NUPI er godt nok ikke det ældste af institutterne i Nor- den. Den ære må Utrikespolitiska Institutet (UI) i Sverige have med sin grundlæggelse i 1938. Men NUPI er alligevel ’the grand old man’ for os i Danmark. Hvorfor nu det? Det hænger muligvis sammen med, at Norge tidligere end de andre nordiske lande satsede på forskning i udenrigs- og sikkerhedspolitik og på sammenspil mellem forskning og politikere. Det er der kommet meget godt ud af. NUPI og NUPI-forskerne har således haft betydelig indfl ydelse – og vel voksende – på norsk udenrigs- og sikker- hedspolitik, og har bidraget til debat og opinionsudvikling. Norsk politik har fået markant innovative bidrag fra NUPI, og lad mig her blot nævne Barents-initiativet og Oslo-processen. Især på to områder har NUPI skilt sig ud fra de øvrige institutter i Nor- den. Den ene er, at fl ere personer med NUPI-baggrund har haft minister- poster; den anden er at NUPI har været i stand til at rekruttere personer med en fremtrædende position i det private erhvervsliv og i politik. Disse to træk kombineret med at topkræfterne blev hentet i det brede forskermiljø i Norge, har gjort NUPI til noget enestående. Set her fra København har NUPI bidraget til åbenhed og kvalitet i norsk udenrigs- og sikkerhedspolitisk debat. Det har I grund til at være stolte af. Vi siger tillykke med de forgange 50 år og ønsker jer fortsat fremgang. Mange nye konstellationer ser dagens lys på den internationale scene i disse år, og de nordiske lande har i en årrække haft fl ere divergenser

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 765765 119.10.099.10.09 10.3210.32 766 Erik Beukel

end tidligere på den udenrigs- og sikkerhedspolitiske front. Der er tegn på, at det ændrer sig i disse år. I mine fødselsdagslykønskninger lader jeg også indgå et ønske om et nyt og stærkere samarbejde mellem de nordiske forskningsinstitutioner på udenrigs-, sikkerheds- og udviklingspolitiske spørgsmål.

En ung forskers møde med NUPI erik beukel seniorforsker, DIIS Erik Beukel

I 1971 blev jeg ansat som amanuensis – det hed det dengang – i stats- kundskab ved det daværende Odense Universitet (fra 1998 Syddansk Uni- versitet), og der var ingen tvivl om, at jeg i min forskning ville fokusere på udenrigs- og sikkerhedspolitik. I Danmark foregik den udenrigspoli- tiske forskning i alt overvejende grad på universiteterne. Der eksisterede et «Dansk Udenrigspolitisk Institut», der var blevet oprettet få år tidligere, men dets yderst begrænsede ressourcer rakte alene til enkelte forsknings- stipendier til forskere med bestemte projekter samt en deltidssekretær, som primært tog sig af administrative forhold vedr. bl.a. seminarer med deltagelse af universitetsforskere, politikere og embedsmænd. Det var baggrunden for, at det langt mere omfattende norske forsk- ningsmiljø, der var samlet i NUPI, hurtigt kom i fokus som en vigtig nor- disk kontakt og inspirationskilde for en nybegynder. NUPI blev på fl ere måder et forbillede op gennem ’70’erne for danske udenrigspolitiske for- skere spredt på tre universiteter og for forskningsinteresserede offi cerer. De mange NUPI-rapporter og andre publikationer fra instituttet i Oslo blev studeret med stor interesse, og det var et must at følge med i Internasjonal Politikk, der samtidig var det mest oplagte nordiske tidsskrift at søge egne manuskripter optaget i. Blandt de større bøger og artikler, NUPI-forskere off entliggjorde, var de mest relevante for en ung dansk forsker med særlig interesse for sikker- hedspolitik Johan Jørgen Holst Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv (1967), som Holst havde skrevet, mens han var stipendiat ved Forsvarets forskningsinstitutt. Også Arne Olav Brundtlands artikler fra midten af 1960’erne om den såkaldte nordiske balance fangede min interesse. Alle-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 766766 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 767

rede i undervisningen på Aarhus Universitet i slutningen af 1960’erne havde professor Erling Bjøl henledt opmærksomheden på de to norske for- skere og NUPI’s særlige status i den udenrigspolitiske forskning i Norden. En tredje NUPI-forsker, som jeg fi k stor gavn af i min gennemgang af europæiske problemer op gennem 1970’erne, var Martin Sæter, hvis Det politiske Europa (1971) var lærerig – ikke mindst på hold, hvor begejstringen for EF-projektet ofte kunne ligge på et meget lille sted. Når det gjaldt valg af emne og problemformulering kunne det for en dansk forsker være interessant nærmere at studere dansk og norsk alli- ancepolitik og deres konkrete udmøntning mht. base- og stationeringspo- litikken. Jeg havde i 1973 fået kendskab til en hidtil ukendt brevveksling fra 1952–53 i Arbejderbevægelsens Bibliotek og Arkiv mellem de socialde- mokratiske ledere Hans Hedtoft, H.C. Hansen og deres norske partifæller vedr. de to landes basepolitik. Hvilke ligheder og forskelle var der mellem de dengang helt dominerende socialdemokratier i de to nordiske NATO- lande og deres måde at håndtere det nye alliancemedlemskab på? Var der i Norge en større villighed til at gennemtænke alliancepolitikkens indhold og konsekvenser end i Danmark? Og – hvis ja – hvorfor? NUPI-forskerne var også en inspiration for danske forskere, som gerne ville etablere nær kontakt med det centrale udenrigspolitiske beslutnings- miljø af politikere og embedsmænd. Det lykkedes delvist, men der var klare forskelle, idet forbindelserne var mere direkte i Norge. Det gjaldt ikke mindst Johan Jørgen Holst, der med sin nære tilknytning til Arbeiderpar- tiet udbyggede den norske basepolitik med et sikkerhedspolitisk rationale, der aldrig blev udviklet på en tilsvarende måde i Danmark. Samtidig kunne jeg dog i min egen forskning påvise, at der i det norske socialdemokrati internt havde eksisteret ret så forskellige meninger om landets basepolitik i begyndelsen af 1950’erene, jvf. ovennævnte brevveksling (se Internasjo- nal Politikk (Okt./Dec. 1977). Det betød, at den norske politik i højere grad var et kompromis mellem forskellige personlige holdninger i regeringen og Arbeiderpartiet end man umiddelbart kunne tro ved at læse redegørel- ser for de strategiske ræsonnementer om betinget tilbageholdenhed som en side af norsk sikkerhedspolitik. Disse var baseret på bl.a. den «arms control»-tænkning, der blev udviklet i USA fra slutningen af 1950’erne, der blev anvendt på Norges situation som småstat beliggende nær ved Sovjetu- nionen. Men det var vigtigt ikke at forveksle et sikkerhedspolitisk rationale med en holdbar historisk forklaring på samme politik. I udviklingen af forholdet til det amerikanske forskningsmiljø brugte Holst som forskningschef ved NUPI og nært knyttet til det interne uden- rigspolitiske beslutningsmiljø i Arbeiderpartiet sine mange kontakter til at forklare norsk sikkerhedspolitik som en kombination af en fast allian- cepolitik og en klart betinget og af Norge selv defi neret basereservation. Holst’s intellektuelle kapacitet blev her brugt til en særdeles dygtig og gen-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 767767 119.10.099.10.09 10.3210.32 768 Erik Beukel

nemtænkt fremlæggelse af hovedbegrundelsen bag den norske politik for en amerikansk sikkerhedspolitisk elite, der på forhånd kunne være skep- tisk overfor sider af denne politik. Det oplevede jeg som visiting scholar på Center for Strategic and International Studies (CSIS) i den amerikan- ske hovedstad, da Holst i efteråret 1976 talte om «Norwegian Foreign and Defense Policy» på CSIS. Præsentationen af den norske politik var så klar og umiddelbart overbevisende, at jeg tænkte «bare vi dog havde en tilsva- rende dansk forsker på grænsen mellem forskningsverdenen og den poli- tiske verden». Denne præstation var ikke mindst imponerende, fordi jeg et par år tidligere havde oplevet NUPI’s forskningschef udlægge de samme tankegange for en større gruppe amerikanske og europæiske politikere og forskere ved en konference i Amsterdam, og da havde Holst tydeligvis min- dre gennemslagskraft. 1979–90 var jeg medlem af «Nordisk Samarbejdskomité for Internatio- nal Politik» (NORDSAM), der afholdt møder og seminarer over et par dage hvert halvår i skiftende nordiske hovedstæder og universitetsbyer. Her mødte jeg mange af den yngre generation af NUPI-forskere, som efterhån- den havde drejet forskningsaktiviteterne over mod bl.a. globale problemer og institutioner og overlapningen mellem international økonomi og inter- national politik. I hvert fald var NUPI som forskningsinstitut ikke længere så optaget af specifi kke norske sikkerhedsproblemer. I denne periode blev forbindelserne mellem NUPI og norske regerin- ger mere direkte ved, at enkeltpersoner skiftede frem og tilbage mellem forskning og regering. Anders C. Sjaastad, der havde været informati- onschef og forsker på NUPI siden 1970, blev forsvarsminister i den bor- gerlige regering 1981–86, og han blev afl øst på posten af Holst, der havde været NUPI’s direktør i de foregående fem år. I Danmark hed det blandt folk med faglige kontakter til NUPI, at når Norge skiftede mellem borger- lige og socialdemokratiske regeringer, sørgede man for at hente forsvars- ministeren fra Norges førende udenrigs- og sikkerhedspolitiske institut! I Danmark er disse år blevet kendt som ’fodnoteperioden’, og det gav i efter- året 1986 anledning til en episode, hvor Holst som Norges nye forsvarsmi- nister optrådte på en måde, der virkede irriterende på fi rkløverregeringen i København. Holst ville ikke hjælpe en dansk borgerlig regering med at afbøde sine danske partifællers fodnotepolitik – en politik som Schlüter- regeringen ikke ønskede at gøre til et kabinetsspørgsmål. Det var et af mange eksempler på rivalisering mellem de to nordiske NATO-allierede, men formentlig det eneste eksempel hvor en kendt NUPI-forsker spillede en fremtrædende rolle.1

1 Episoden er omtalt i Danmark under den kolde krig. Den sikkerhedspolitiske situation 1945–1991, bd. 3, Dansk Institut for Internationale Studier, pp. 267–68.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 768768 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 769

I Danmark blev der fra begyndelsen af 1980’erne med etableringen af «Det Sikkerheds- og Nedrustningspolitiske Udvalg» (SNU) efterhån- den opbygget et selvstændigt sikkerhedspolitisk forskningsmiljø, og med oprettelsen og den betydelige udvidelse af «Dansk Udenrigspolitisk Insti- tut» (DUPI) i ’90’erene og senere «Dansk Institut for Internationale Stu- dier» (DIIS) kom vi godt med også i Danmark. Vi behøvede ikke mere at føle os underlegne og kunne mødes med NUPI-forskere som ligemænd/kvinder.

Den nordiska balansen: ett utdrag ur den utrikespolitiska debatten raimo väyrynen ,Utrikespolitiska institutet i Finland Raimo Väyrynen

I slutet av 1940-talet fattades stora beslut i nordisk säkerhets- och försvars- politik. Sovjetunionen sökte ett för fi nländare acceptabelt sätt att binda landet vid sin egen intressesfär och som en följd av detta slöts vänskaps-, samarbets- och biståndspakten (VSB-pakten) i april 1948. Detta samt ockupationen av Tjeckoslovakien resulterade i att tre skandinaviska län- der började förhandla om ett nordiskt försvarsförbund. Detta ledde dock ingenvart eftersom Sverige var ovilligt att ingå avtal med Förenta staterna samt p.g.a. Norge i synnerhet sökte konkreta säkerhetsgarantier med väst i ett internationelt läge som man ansåg vara hotfullt. Man kan säga att i slutet av 1940-talet defi nierades både de inre och de yttre förutsättningarna för det nordiska säkerhetssystemet och deras inbördes förhållanden. Detta system är kvar även i dag utan några större förändringar i militära eller politiska grundfaktorer (Andrén et al. 1976: 10–24). När dessa beslut var fattade, gick man i nordisk säkerhetspolitik över till ett slags nationellt skede. I det inrikespolitiskt ostabila Finland grupperade sig olika politiska partier i relation till Moskva, men det egentliga utrikes- politiska beslutsfattandet hamnade alltmer i presidentens händer. Sverige började också med stöd av en tillväxande ekonomi konsekvent utveckla sin

Jag vill varmt tacka Eeva Kairisal, Georg Boldt och Jouko Rajakiili för erhållen hjälp till detta bidrag.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 769769 119.10.099.10.09 10.3210.32 770 Raimo Väyrynen

beväpnade neutralitetspolitik (i hemligt samarbete med Nato). Norge och Danmark blev integrerade med Nato, men krävde begränsningar i place- ringen av kärnvapen och permanenta utländska baser i fredstid. Det nationella säkerhetspolitiska skedet tog slut i början av 1960- talet. Det kalla kriget mellan stormakterna skärptes p.g.a. stridigheterna om Berlins ställning. Förenta staterna aktiverade sin militära närvaro i Europa också beträff ande kärnvapenpolitik. Som en del av Förenta stater- nas upprustningspolitik utvecklades tanken på en multilateral kärnvapen- styrka (Multilateral Force, MFL), i vilken också Natos europeiska medlem- mar kunde ta del, vid Östersjön och även på annat håll. Sovjetunionen började närma sig Förenta staterna i strategisk kärnvapenparitet fast dess militära betydelse i Europa var närmast av konventionell art. Taktiska kärnvapen började få allt större betydelse i de båda stormakternas strategi fr.o.m. 1950-talet. Under dessa förhållanden fungerade Sovjetunionens not om militära förhandlingar till Finland hösten 1961 som en katalysator även på nordisk nivå. Noten var otvivelaktigt ett tecken på att man i Moskva var orolig över Östersjöns förändrade strategiska situation och Natos växande infl ytande inom området. Finland blev en kanal för intressepåverkan mellan Sovjet- unionen och Nato i kampen om strategiska intressesfärer vid Östersjön ( Väyrynen 1982: 71–87). Å andra sidan kan man inte heller bestrida att noten mycket väl kunde ha varit ämnad att inverka på Finlands inrikes- politik i allmänhet och i synnerhet president Kekkonens omval till en andra mandatperiod år 1962. Åtminstone förstod man i Moskva att Kekko- nen ville att valet skulle bli ett utrikespolitiskt val, och med hjälp av noten fi ck han en brakseger. Notkrisen samt den allmänna strategiska utvecklingen gav upphov till en säkerhetspolitisk debatt i Nordeuropa. På regeringsnivå var den centrala handlingen utan tvivel president Kekkonens initiativ till ett kärnvapenfri Norden år 1963 och på almän nivå hans förslag till gränsfred med Norge 1965. Målet med Kekkonens initiativ var att övertyga Sovjetunionen om att Finland ville hålla västländernas potentiella strategiska hot utanför Norden och att i fall en militär konfl ikt uppstod, begränsa dess regionala eskalering inom området. I de andra nordiska länderna förstod man troligtvis Kekko- nens motiv till initiativen, men man förhöll sig kritisk till dem. Ur ett bre- dare strategiskt perspektiv ansåg man att Kekkonen gick Moskvas ärenden. I det tredje skedet av Nordens säkerhetspolitik på 1960-talet började man se tecken på en växelverkan mellan de olika ländernas lösningar (dessa tecken kunde man redan skönja vid slutet av 1940-talet då politi- ken skapades). Utöver det kunde man observera att de nordiska länderna bildade ett eget säkerhetspolitiskt system, vars delar man inte kunde skilja åt utan åtföljande förändringar i aktörernas ställning och politik. När den beväpnade neutralitetspolitik som Sverige utövade blev någorlunda stan-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 770770 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 771

dardiserad och Danmarks betydelse för helheten sekundär, så kunde sys- temets förändring börja bara genom en förändring i antingen Norges eller Finlands ställning. Ytterligare hade de neutrala länderna sina egna strate- giska dilemman, som hade att göra med deras politiska särställning och militära sårbarhet (Sundelius 1989). Trots att det naturligtvis inte fanns ett alliansförhållande mellan alla de nordiska länderna, kunde man ändå beskriva systemet med termen alliansdilemma.1 Förenklat betyder alliansdilemmat att medlemskap i en militärallians, förutom säkerhet även alstrar potentiell osäkerhet p.g.a. motståndarens möjliga hämndattack i krisen. Därför strävar medlemssta- ten att reglera sitt förhållande till alliansens ledare så att man inte i onö- dan utsätter motståndaren för hot. I Norges fall försökte man förmildra alliansdilemmat genom att hålla Förenta staternas medeldistansmissiler och Natos militärbaser utanför landets gränser så länge inte landet utsattes för attacker. Följaktligen kunde Sovjetunionen inte berättigat framhålla att Norge var en strategisk bas för anfall. I Finland löste man alliansdilemmat genom att hålla tröskeln så hög som möjligt för konsultationer i VSB-pakten samt för det därav eventu- ellt utmynnande militära samarbetet. På detta sätt försökte man undvika att grannländerna skulle utsättas för militärt hot genom fi nskt territorium och även genom att lova att Finland skulle försvara sig om Moskva skulle bruka militära medel mot landet. Denna målsättning kan man se i Fin- lands säkerhetspolitik under hela kalla kriget, speciellt då man dryftade utrikespolitik utanför off entligheten. Undvikandet av alliansdilemmat var en viktig orsak till Kekkonens beslut att kringgå Sovjetunionens militärled- nings många förslag till gemensamma militärövningar eftersom dessa helt klart skulle ha förorsakat negativa reaktioner i andra nordiska länder och i väst i allmänhet. Norges och Finlands grundläggande säkerhetspolitiska beslut skapade ett ömsesidigt beroendeförhållande, som påverkades av relationen mel- lan stormakterna samt den europeiska interna säkerhetspolitiska utveck- lingen. Det ömsesidiga beroendet kommer till uttryck också i det att de tre nordiska länderna, under kalla kriget åtminstone implicit erkände, att deras säkerhetspolitiska beslut, och i synnerhet de begränsningar som inkluderades i dem, var gynnsamma för alla parter. De tog också i prakti- ken hänsyn till det nordiska systemets övriga medlemmars säkerhetsinte- ressen och målsättningar. Arne Olav Brundtlands år 1966 publicerade artikel «Nordisk balanse før og nå» (Brundtlandt 1966) kan anses som den första systematiska beskrivningen av det nordiska säkerhetspolitiska systemet som grundar sig på ländernas ömsesidiga beroende. Det var inte fråga om en helt ny

1 Detta dilemma har behandlats analytiskt speciellt av Glenn H. Snyder (1984).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 771771 119.10.099.10.09 10.3210.32 772 Raimo Väyrynen

idé för den hade tidigare använts i utrikepolitiska debatter och hade också förberetts genom kollektivt samarbete i forskarkretsar. NUPI hade ett par år tidigare tillsatt en säkerhetspolitisk forskningsgrupp (Sikkerhetspolitisk Studiegruppe), vars ordförande var institutets direktör John Sanness och sekreterare Brundtland. Som ett resultat av gruppens arbete utkom insti- tutets tidskrift med ett specialnummer med norska, danska och svenska, men inte fi nska, skribenter.2 Brundtland utgår i sin analys från att både Sovjetunionen och Förenta staterna hade minskat på sitt militära engagemang i Norden (vilket seder- mera på 1980-talet visade sig vara felaktigt). Ingetdera landet hade några konkreta anfallsplaner i Norden, utan målsättningen var att förhindra den andra parten från att stärka sitt strategiska fotfäste i området. Enligt min mening var Brundtlands ursprungliga målsättning att skapa en organisationsmodell för att förstärka Nordens säkerhetspolitiska stabi- litet. Han koncentrerar sig främst på om och hur den nordiska modellen för balans skulle kunna förverkligas på en lägre politisk-militär spännings- nivå. Det är beklagligt, att Brundtland inte just utvecklar modellen i en analytisk och begreppsmässig riktning, utan tillämpar den direkt i politisk praxis. Ur artikeln framgår det tydligt, hur den fått sitt upphov ur notkrisen mellan Finland och Sovjetunionen hösten 1961. Brundtland konstaterar själv att notkrisen «satte Nordisk balanse-doktrinen i fokus og gjorde den til et dagligdags begrep blant politikerne i Nord-Europa». Med andra ord var det inte fråga om ett helt nytt begrepp, artikeln fi nslipade snarare ett begrepp som redan var i användning. Detta framgår tydligt ur Nils Ørviks i nämnda specialnummer publicerade artikel, där han stöder sig mera än Brundtland på den traditionella balansteorin. Å andra sidan ser man i denna artikel på samma sätt att Finlands säkerhetspolitik var beroende av de lösningar som både Norge och Danmark gjort i sin allianspolitik (Ørvik 1964). I sin not år 1961 föreslog Moskva för Helsingfors militära förhandlin- gar p.g.a. det ökade krigshotet, som enligt VSB-pakten (Väst-)Tyskland och dess allierade bar ansvaret för. I noten refererade man till Väst-Tysklands ökade militära aktivitet i Norge och Danmark, vilka i fortsättningen kunde utnyttjas som bas för västländernas militäroperationer. Man ansåg att Nor- ges och Danmarks regeringar medvetet hade gått in för denna politik och klandrade Sveriges regering för en alltför passiv hållning till den tyska militarismens stegring inom Östersjöområdet. Som backgrund till Mosk- vas oro var spridningen av kärnvapen till Bonn fastän endast under delvis kontroll. Kärnvapenfaktorn kommer inte fram på något nämnvärt sätt i Brundtlands eller Ørviks artikel.

2 «Nordisk balanse. En studie i nordisk sikkerhetspolitikk», Internasjonal Politikk, nr. 2–3, 1964.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 772772 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 773

Norges regering reagerade på sovjetnoten på två nivåer. Regeringen förstod att dess iakttagelser kunde inverka på Sovjetunionens politik gen- temot Finland. Regeringen försäkrade att Norge fortsätter som Nato-med- lem, men utövar sin tidigare politik som begränsar medlemskapets inne- börd. Moskvas påstående att Norge var militärt beroende av Väst-Tyskland konstaterades vara en missuppfattning, som borde korrigeras. Då Brundt- land tillämpade sin egen operativa balansmodell såg han i regeringens not Moskvas strävan till att ytterligare begränsa Norges deltagande i Nato. Ändå måste samarbetet med Väst-Tyskland ses som en del av den kollek- tiva Nato-relationen, och inte som ett bilateralt agerande om vilken Moskva borde vara oroad. Fastän man inte ville försvåra Finlands ställning, ansåg man att det inte fanns i Norge fog för ytterligare inskränkningar i Nato-medlemskapet, ifall Moskva inte ökade på trycket i Norden. En av motiveringarna till Brundt- lands analys torde vara att det i Norge höjdes röster för att landet som en motreaktion till Sovjetunionens not till Finland borde intensifi era sin Nato- relation. I detta alternativ skulle man reglera Nordens balans med inbördes växelverkan mellan å ena sidan Finland och Sovjetunionen och å andra sidan Norges Nato-relation. Om Sovjetunionen skulle ta ett fastare grepp om Finland så borde Norge intensifi era sitt förhållande till Nato för att för- säkra sig om sin egen säkerhet. Inte ens i offi ciella ställningstaganden ville man utesluta denna möjlighet, utan denna ansågs vara ett förhandlingsele- ment riktat mot Moskva och i detta avseende ansågs denna också som ett politiskt sätt att försvara Finland. I Nordens balansmodell kan man urskilja två dimensioner: en passiv/ statisk och en aktiv/dynamisk. I den statiska modellen beskriver man att de säkerhetsbeslut man gjorde under 1940-talet i sig själv erbjuder en politisk och militär balans, som inte borde rubbas med nya nordiska initiativ och som stormakterna borde respektera. Maktbalansen är självfallet en struk- tur, men den är också politik. I det aktiva alternativet observerar aktörerna hela tiden situationen och reglerar sin egen politik som ett svar på de lös- ningar som andra regionala aktörerna och externa stormakter gjort. Det radikalaste alternativet är utplaceringen av utländska trupper, i sista hand kärnvapen inom det allierade landet som en garanti för den skyddande statens utfästelse att försvara det mot yttre hot (Apunen 1984). I den balanspolitik som Norge fört har det funnits bägge drag, fastän strukturmodellen har haft prioritet. Nils Andrén har också konstaterat att en aktiv tillämpning av balanspolitiken i Norden skulle ha utmanat i Danmark och Norge en kritisk inhemsk opinion genom en säkerhetspo- litisk ompröving i lägen där inget omedelbart och reelt krigshot existerar (Andrén et al. 1976: 18–19). I Finland kritiserades Ørviks och Brundtlands artiklar. I forskarkretsar kritiserade man balansmodellen som analytiskt undermålig och alltför

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 773773 119.10.099.10.09 10.3210.32 774 Raimo Väyrynen

mekanisk, som kommen ur fysikens värld. På politisk nivå tillbakavisades den som stridande mot utrikespolitikens grundprinciper. Enligt Paasikivi- Kekkonen-linjen sköttes Finlands östpolitik bilateralt med Moskva, inte genom att stöda sig på ett tredje land, något man historiskt hade dåliga erfarenheter av. Om Norge skulle använda den i balansmodellen inbyggda möjligheten till intensivare samarbete med Nato, så skulle Finland inte ha någon talan i fråga om lösningar som påverkar dess egen säkerhetspoli- tiska situation (Apunen 1977: 256–259). Nordens balansmodell skulle såle- des inte under kalla kriget ha varit användbar som rättesnöre för Finlands politik varken som aktivt eller reaktivt tillvägagångssätt. Den nordiska balansmodellen har man inget bruk för i tiden efter kalla kriget. Finland har inte längre något militärt samarbetsavtal med Ryssland som kunde användas för att dirigera den politik som bedrivs. Sveriges bety- dande minskning av sin militärmakt samt fokus på internationell krishan- tering har underminerat betydelsen av landets beväpnade neutralitetsdok- trin. Sverige är inte heller längre det land som skapar balans och jämvikt. Norge och Danmark fortsätter som Nato-medlemmar, men deras verk- samhet inom alliansen medför på sin höjd biverkningar för säkerheten i Norden. I själva verket har Norge, Sverige och Finland ökat det praktiska militära samarbetet för att rationalisera sitt försvar och den ekonomiska börda som det medför. Nordens balansmodell slank in i den fi nska debatten köksvägen vintern 1983. Professorn i internationell rätt Bengt Broms framkastade i sympo- siet, som den internationella Pugwash-rörelsen ordnat, att fredsavtalet i Paris år 1947 och ickespridningsavtalet (NPT) hindrar främmande makter att placera kärnvapen inom fi nskt territorium. Jag tillbakavisade i sympo- siet detta påstående som ogrundat, eftersom ingetdera avtalet hindrar juri- diskt placeringen av kärnvapen på fi nsk mark om parterna så överenskom- mer. Däremot hindrar avtalen nog Finland att skaff a sig kärnvapen för eget bruk. Denna kommentar som var avsedd enbart som en rättelse spreds med avsikt i pressen och gav sedan anledning till en livlig diskussion. Saken uppblåstes ytterligare genom vissa debattörers skenarier, enligt vilka til- lämpandet av VSB-pakten kunde föra med sig Sovjetunionens taktiska kärnvapen på fi nsk mark. Slutligen uttryckte president Mauno Koivisto vid öppnandet av 1983-års riksdag sitt starka ogillande för debattörerna genom att kalla dem «spåkäringar» och meddelade, att han inte tillåter att arvet efter Paasikivi och Kekkonen förstörs. Debatten i Pugwash-mötet fi ck en egen nyans i och med min kommentar att en eventuell utplacering av kärn- vapen i Finland otvivelaktigt skulle inverka på Norges allianspolitik, och det då skulle uppstå en ny säkerhetspolitisk dynamik mellan Finland och Norge. Denna åsikt hade förstås sin grund i den nordiska balansmodellen.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 774774 119.10.099.10.09 10.3210.32 Hilsninger fra søsterinstitutter 775

Vid samma tidpunkt fi ck man i Finland veta att Norges statsminister Kåre Willoch var redo att diskutera det avtal om gränsfred länderna emel- lan som president Kekkonen framfört år 1965. Ärendet hade förberetts på tjänstemannanivå, men vid mötet med Willoch tog president Koivisto avstånd från sin företrädares initiativ. Han underströk stabilitetens bety- delse i Norden, men var inte färdig till speciella åtgärder, eftersom avtalets förberedande skulle ha väckt onödiga spekulationer, speciellt i Sovjetu- nionen. Osmo Apunen antar att Koivistos tvära reaktion i den inhemska kärnvapendebatten kunde bero på den osäkerhet som uppstod då Willoch öppnat debatten.3 Jag visste liksom de övriga debattörerna vintern 1983, att Finlands ved- ertagna politik från och med 1960-talet var att under inga omständigheter godkänna kärnvapen inom landet. Juridiskt hade man ändå inte uteslutit detta alternativ. President Koivisto upprepade denna politiska försäkran i talet han höll i Toulouse 1984. Det juridiska kryphålet täpptes till då riks- dagen 1987 antog kärnenergilagen, där det sägs att «det är förbjudet att till Finland införa kärnladdningar samt att här framställa, inneha och spränga sådana». Den nordiska balansteorin hade gjort en sista tjänst för Finlands säkerhet. Finlands och Norges relationer har traditionellt varit goda och ländernas regeringar har tillsammans lyckats lösa gemensamma problem. Detta har också återspeglats i samarbetet mellan de båda ländernas utrikespolitiska institut. Utrikespolitiska institutet i Finland gratulerar på det varmaste sin norska systerorganisation och dess tidskrift på dess 50-årsjubileum.

Litteratur

Andrén, Nils et al. (1976) Den nordiska balansens framtid. Stockholm: Centralförbundet folk och försvar. Apunen, Osmo (1977) Paasikiven–Kekkosen linja. Helsinki: Tammi. Apunen, Osmo (1984) «Ydinaseettomuus, rauhanvyöhykkeet ja Pohjolan turval- lisuus», s. 159–202 i Osmo Apunen Tekstejä Suomen ulkopolitiikasta. Tampere: Tampereen yliopisto, Politiikan tutkimuksen laitos. Apunen, Osmo (2005) Linjamiehet. Paasikivi-seuran historia. Helsinki: Tammi. Brundtland, Arne Olav (1966), «Nordisk balanse før og nå», Internasjonal Politikk 25(5): 491–541. Koivisto, Mauno (1995) Historian tekijät. Helsinki: Kirjayhtymä. Snyder, Glenn H. (1984) «The Security Dilemma in Alliance Politics», World Politics 36(4): 461–95. Sundelius, Bengt (1989) «National Security Dilemmas and Strategies for European Neutrals», s. 98–121 i Joseph Kruzel & Michael H. Haltzel (red.) Between the Blocs.

3 Denna process har bl.a. Osmo Apunen behandlat (Apunen 2005: 319–326). Se även Koivisto (1995: 65–67). Jag har diskuterat den här perioden i Väyrynen (1983).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 775775 119.10.099.10.09 10.3210.32 776 Raimo Väyrynen

Problems and Prospects for Europe’s Neutral and Non-Aligned States. Washington, D.C.: Woodrow Wilson International Center for Scholars. Väyrynen, Raimo (1982) «Nuclear Weapons and Finland’s Foreign Policy», s. 65–125 i Raimo Väyrynen Stability and Change in Finnish Foreign Policy. Helsinki: Univer- sity of Helsinki, Department of Political Science. Väyrynen, Raimo (1983) «Den utrikespolitiska diskussionen och beslutsfattandet i Finland under Koivistos mandatperiod», Internasjonal Politikk 41(2): 155–68. Ørvik, Nils (1964) «Norges sikkerhet og den nordiske balanse», Internasjonal politikk, 23(2–3): 233–274.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 776776 119.10.099.10.09 10.3210.32 Årgang 67 | Nr. 4 | 2009 | 777–811 | ISSN 0020-577X © Universitetsforlaget | NUPI | www.idunn.no/ip

anmeldelser NUPI 50 ÅR

I dette nummeret av Internasjonal Politikk vies bokspalten i sin helhet til et lite tilbakeblikk på NUPIs forskningsvirksomhet de siste femti årene. I den anledning har redaksjonen, etter innspill fra fl ere av instituttets medarbeidere, valgt ut tolv publikasjoner som er ment å illustrere den mangesidige rollen NUPI har spilt og fortsatt spiller i akademia og off ent- ligheten. En rekke av bidragene som omtales har vært betydningsfulle i en samtidig politisk debatt, andre har vært sentrale bidrag i utviklingen av et bestemt fagområde. De tolv publikasjonene er alle blitt til ved eller er utgitt av NUPI i perio- den 1959–2009. Merk at det ikke nødvendigvis er snakk om de viktigste publikasjonene i NUPIs historie, ei heller en komplett oversikt over insti- tuttets omfattende virksomhet og publikasjonsliste de siste femti årene. Bidragene er snarere valgt ut med det formål å presentere et mest mulig sammensatt bilde av NUPIs forskningsvirksomhet og rolle i det norske og internasjonale ordskiftet. Vi har ønsket å gi et innblikk i NUPIs ulike rol- ler og faglige bredde, gjennom ulike faser av instituttets historie. Fagfelt, publiseringstidspunkt, publikasjonstype og mottagelse har vært viktige hensyn når vi har valgt ut publikasjoner. I utvalget har vi derfor inkludert både mer teoritunge og mer empirisk funderte publikasjoner, og vi har funnet plass til fagartikler og rapporter så vel som monografi er, doktor- grader og antologier. Temaene omfatter dessuten en lang rekke av NUPIs forskningsområder, fra fredsoperasjoner, nordisk sikkerhetssamarbeid og utfordringer i Norskehavsområdet, til europeisk integrasjon, utviklings- forskning og politisk økonomi. Vi vil gjerne få takke Jens C. Andvig, Axel Borchgrevink, Tore Gustavs- son, Dagfrid Hermansen, Arne Melchior, Iver B. Neumann, John Kristen Skogan, Eli Stamnes og Olav Stokke for nyttige innspill i arbeidet med spalten. Selv om vi ikke har kunnet ta alle deres forslag til følge, har deres hjelp vært uvurderlig i arbeidet med å få oversikt over et utstrakt publise- ringslandskap. De tolv bidragene vi har diskutert oss frem til, presenteres av nåvæ- rende NUPI-medarbeidere. Resultatet er en hyggelig liten smakebit på den faglige og politiske avkastningen av NUPIs første femti leveår.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 777777 119.10.099.10.09 10.3210.32 778 Anmeldelser

Peace-Keeping. Experience and evaluation – the Oslo papers Per Frydenberg (red.) Oslo: NUPI 1964 Sverre Lodgaard Presentert av SVERRE LODGAARD, NUPI

Kollektiv sikkerhet er selve kompasset i FN-pakten. Som internasjonalt sik- kerhetssystem er det imidlertid utenfor rekkevidde. Bare i to korte glimt har Sikkerhetsrådet fungert slik Pakten forutsetter: Umiddelbart etter at andre verdenskrig var slutt, og etter at den kalde krigen var over. I praksis dreier det seg derfor – nå som tidligere – om spesifi kke inngrep som medlems- landene tidvis ser seg tjent med å iverksette. I 1962 nedsatte NUPI en egen kommisjon av forskere, embetsmenn og offi serer for å studere de praktiske, politiske og juridiske forutsetningene for FNs fredsbevarende operasjoner. Rapporten Peace-Keeping. Experience and evaluation – the Oslo papers, redigert av Per Frydenberg med Bjørn Egge og John Sanness som rådgivere,1 kom ut året etter og ble fulgt opp med en internasjonal konferanse i februar 1964. Den diskuterte FNs planleggings- kapasitet, øremerking og trening av nasjonale kontingenter, og juridiske og politiske aspekter ved kollektive sikkerhetsoperasjoner. Boka fra kon- feransen – som er datert november samme år – omfatter Kommisjonenes konklusjoner, de skriftlige bidragene til konferansen, og en nyttig oppsum- mering av diskusjonene. Arbeidet var en øvelse i tverrfaglighet. Alle offi serene hadde deltatt i FN-operasjoner. Rekrutteringen til prosjektet bygde opp til det som etter hvert ble en sterk NUPI-tradisjon: Problemene kjenner ikke faggrenser, så mange fag og yrkesgrupper må trekkes inn for å få dem skikkelig belyst. Ingen yrkesgruppe har monopol på innsikt. Erfaringene med fredsbevarende operasjoner var på daværende tids- punkt spinkle, begrenset til Korea, Midtøsten og Kongo. Dessuten var del- takerne godt klar over at FNs legitimering av den amerikanske innsatsen i Korea, gjennom Generalforsamlingens Uniting for Peace-resolusjon, sannsynligvis ville bli stående som et særtilfelle. Fredsbevarende operasjo- ner ville normalt være en sak for Sikkerhetsrådet og betinget av støtte både fra USA og Sovjetunionen. Kongo skulle også vise seg å være et særtilfelle. Det var den første fredsopprettende operasjonen besluttet av Sikkerhetsrå- det og iverksatt og drevet av generalsekretæren. Det skulle gå 30 år til før

1 Frydenberg var NUPIs første instituttsekretær, mens John Sanness var instituttets første direktør.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 778778 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 779

FN prøvde seg på samme slags operasjon – i Somalia i 1993 – og den var så lite vellykket at det kanskje går ytterligere 30 år før FN innlater seg på noe liknende. Sekretariatet har ikke forutsetninger for å drive store, militært krevende operasjoner. Spede erfaringer til tross greide NUPI-prosjektet likevel å peile seg inn mot de kritiske spørsmålene ved det som ble standarden under den kalde krigen: såkalt «inter-position peacekeeping», dvs. stasjonering av fredsbe- varende styrker hvis partene er enige om det, for å trygge våpenhvilen og gi tid til forhandlinger om fredelige løsninger. Mye av diskusjonen på konferansen dreide seg om øremerking av nasjonale kontingenter for FN-oppdrag, trening og opplæring av dem, og etablering av en planleggingsenhet i sekretariatet i New York. Øremerkin- gen var i sin vorden, begrenset til Canada, Nederland og de nordiske land, det vil si til land som i positiv bemerkelse ble omtalt som «usual suspects» senere hen. Generalmajor Indar Rikhye understreket at treningen var grunnleggende viktig fordi de fredsbevarende operasjonene måtte utføres etter andre prinsipper enn de fagmilitære var vant til. Bruk av våpen var bare tillatt i selvforsvar, og styrkene måtte ha bevegelsesfrihet for å nøytra- lisere de krigførende partene. Konferansedeltakerne etterlyste en sentral planleggingsenhet – det var ikke noe Department of Peacekeeping Opera- tions (DPKO) på den tiden – og understreket at den måtte ha en bred sam- mensetning. Offi serer, polititjenestemenn, diplomater, samfunnsvitere og spesialister på megling og voldgift hadde alle en rolle å spille. Studieob- jektet var en pionervirksomhet som fortsatt var i støpeskjeen, men sett i ettertid viste Kommisjonen og konferansedeltakerne en beundringsverdig evne til å fokusere på det som skulle bli de mest relevante spørsmålene i årene som fulgte. Boka er preget av realisme og praktisk sans, men også av optimisme etter Kuba-krisen og den tiltagende konfl ikten mellom Sovjetunionen og Kina, som kanskje ville føre Sovjet nærmere Vesten. Ikke minst ligger det en kollektiv sikkerhetsambisjon i den, som kommer til uttrykk i fl ere av bolkene. For eksempel kombinerer Jens Evensen en klarlegging av det fol- kerettslige grunnlaget for et sterkere fredsbevarende maskineri med lang- siktige ambisjoner for en stående FN-styrke. Trygve Lie hadde tatt til orde for en slik styrke allerede på slutten av 1940-tallet – han trengte den i Midt- østen – men ikke fått gjennomslag. Deltakerne i NUPI-prosjektet haket seg opp på den: Mens øremerking av nasjonale enheter var det realistiske, var direkte rekruttering til en stående FN-styrke ambisjonen. Man kunne begynne i det små, med en stående politistyrke. Da den kalde krigen var slutt, utviklet Brian Urquhart – den legendariske lederen for FNs fredsbe- varende virksomhet gjennom fl ere tiår – ideen videre. Hvis FN styrkes og arbeidet for kollektiv sikkerhet har framgang – hvil- ket er langt fra åpenbart – vil man før eller siden måtte ta stilling til to

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 779779 119.10.099.10.09 10.3210.32 780 Anmeldelser

grunnleggende spørsmål: Direkte fi nansiering av FN, for eksempel gjen- nom en skatt på en eller annen internasjonal aktivitet, og direkte rekrutte- ring til en stående FN-styrke. Individer som skriver sine kontrakter direkte med FN, vil ha sin lojalitet knyttet til FN. For dem vil et menneskeliv være et menneskeliv uansett hvor på kloden de befi nner seg. Nasjonale regje- ringer behøver ikke ta noe spesielt ansvar for dem. Boka snakker i denne forbindelse om FN-borgerskap. Arbeidet må ha vært spennende. I dette tilfellet var det dessuten kort vei til beslutningsfatterne, for Norge og de nordiske land ble en fortropp for «inter-position peacekeeping» – blant de beste i klassen hva opplæring og utøvelse av klassisk fredsbevarende virksomhet angår. NUPI jobbet videre med denne tematikken i åra som fulgte, og den har fortsatt en framtre- dende plass ved instituttet.

«The Nordic Balance. Past and Present», Cooperation and Confl ict 1(2): 30–63

«Nordisk balanse før og nå», Internasjonal Politikk 25(5): 491–541 Arne Olav Brundtland 1966 Halvard Leira Presentert av HALVARD LEIRA, NUPI

Arne Olav Brundtlands artikler om den nordiske balansen i Cooperation and Confl ict og Internasjonal Politikk representerer det nærmeste man kom- mer en utkrystallisering av NUPIs essens i instituttets første tiår.1 Arbeidet kombinerer faglig innsikt og politisk relevans, det henvendte seg til norsk, nordisk og også et videre internasjonalt publikum, det kom i forlengelsen av et kollektivt prosjekt med samme tema, det skapte agenda for videre teoretisk og empirisk forskning og det etablerte for resten av hans forsker- karriere Arne Olav Brundtland som «Mr. Nordic Balance». Ideen som ligger til grunn for artikkelen er relativt liketil, nemlig at det i den kalde krigens første tiår fantes en intern nordisk balanse innenfor ram- mene av den globale bipolare maktbalansen. Norge og Danmark var med-

1 De to artiklene er forskjellige bare i språk, og arbeidet vil derfor heretter omtales i entallsform.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 780780 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 781

lemmer av NATO med selvpålagte begrensninger i sin allianseintegrasjon, Sverige holdt seg til væpnet nøytralitet og Finland hadde en vennskapsavtale med Sovjetunionen. Dette grunnforholdet representerte en statisk balanse, men det sentrale var de dynamiske aspektene – øket nærvær eller press fra den ene av supermaktene i ett av landene kunne møtes med mottrekk fra landene på den andre siden, som i sin tur enten ville lede til generelt høyere spenningsnivå i regionen, eller til retur til utgangsbalansen. Hvis Sovjetu- nionen for eksempel la press på Finland, kunne Norge og Danmark antyde muligheten for å lempe på de selvpålagte begrensningene blant annet med hensyn til faste allierte baser eller lagring av atomvåpen. På den annen side ville de andre landene unngå å ruste opp sine off ensive kapasiteter, av frykt for sovjetisk opptrapping overfor Finland. Det ble antatt at selv om begge supermaktene ville ha foretrukket sterkere nærvær i de respektive statene, så var status quo å foretrekke framfor generelt økt spenningsnivå i Norden. De generelle betraktningene presenteres bare kort i innledningen av artikkelen, mens mesteparten av den går med til å presentere den histo- riske framveksten av den nordiske balansen og appliseringen av nordisk balanse som utenrikspolitisk doktrine i første halvdel av 1960-tallet. Hvis man leser artikkelen løsrevet fra kontekst, kan det derfor være vanskelig å forstå hvorfor den regnes som en klassiker – den tar opp konkrete og dagsaktuelle emner, og det antydes til og med mot slutten at den nordiske balansens tid kan være ute. For å forstå betydningen artikkelen fi kk, må man derfor vende seg til den faglige og politiske konteksten. Hvis vi begynner med politikken, så tok artikkelen opp ett av de helt sentrale sikkerhetspolitiske spørsmålet i datidens Norge – graden av hand- lingsrom for Norge og de andre nordiske landene i forholdet til Sovjetu- nionen. Brundtland ga empirisk belegg for at små land kunne spille en rolle også i et bipolart system, i hvert fall i sine nærområder, og presenterte en «oppskrift» for deler av de nordiske staters utenrikspolitikk. Samtidig bygget argumentasjonen opp under den valgte norske (og i og for seg også fi nske og svenske) kursen som fornuftig og formålstjenlig. Logikken var lettfattelig – gitt at Sovjetunionen ikke hadde styrket sin stilling i Norden i løpet av den kalde krigens første femten år, og at den nordiske balansen viste stor stabilitet over tid, måtte politikken som hadde blitt ført ha vært formålstjenlig. Det overrasker neppe at et faglig-politisk innlegg som kon- kluderer med at ført politikk har vært klok og virkningsfull, og at små sta- ter kan spille en selvstendig rolle i internasjonal politikk, ble godt mottatt blant nordiske politikere og diplomater. Det faglig-politiske nedslagsfeltet er tydelig også i valget av publisering- skanaler. I sine første år var Cooperation and Confl ict tenkt å være noe av det samme på fellesnordisk nivå som Internasjonal Politikk var internt i Norge (Neumann 2009). Selv om det var en klar systematiserende faglig ambisjon i artikkelen, var den åpenbart også innrettet mot politisk eff ekt.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 781781 119.10.099.10.09 10.3210.32 782 Anmeldelser

Den umiddelbare faglige bakgrunnen gir samme inntrykk. Som Brundt- land gjør klart i den første noten i artikkelen, kan den «betraktes som en statusrapport for et løpende forskningsprogram om nord-europeisk sik- kerhet på Norsk Utenrikspolitisk Institutt». Prosjektet var basert i det som var kjent som Sikkerhetspolitisk Studiegruppe ved instituttet, med forskere, militære, diplomater og journalister som aktive deltagere. To år tidligere hadde gruppen presentert et spesialnummer (2/3) av Internasjonal Politikk med nordisk balanse som tema, redigert av Brundtland.2 I et mer direkte faglig perspektiv representerte forskningen omkring nordisk balanse også noe nytt. Statsvitenskapen var fortsatt et relativt ungt fag i Norge, og det var gjort lite systematiserende forskning på samtidige utenrikspolitiske spørsmål. Begrepet om nordisk balanse åpnet derfor både direkte og indirekte for videre engasjement med aktuelle temaer i norsk og nordisk utenriks- og sikkerhetspolitikk; direkte i form av arbeider som videreutviklet, kritiserte eller appliserte modellen, indirekte, og viktigere, ved å presentere et teoretisk perspektiv på små staters utenrikspolitikk. I ettertid er det allikevel påfallende at vi ikke fi nner noen eksplisitt teo- retisering i artikkelen. Gitt den teoretiske interessen i amerikansk statsvi- tenskap og de tette båndene mellom norsk og amerikansk statsvitenskap, kunne man kanskje ventet å se referanser til klassikere som Tukydid eller Guicciardini, eller i hvert fall til nyere arbeider av Morgenthau, Haas eller Kissinger.3 Året før hadde Knut Midgaard publisert Strategisk tenkning, som også skulle bli en klassiker, gjennom NUPI, og det kunne vært nærliggende å legge et spillteoretisk perspektiv på den nordiske balansen. Referansene hos Brundtland er imidlertid alle som en til primærkilder eller empiriske arbeider. I lys av den senere utviklingen av strukturell realisme er det også verdt å understreke at Brundtlands balansebegrep mangler noen klar for- ståelse av struktur, det er aktørene, deres aksjoner og reaksjoner som står i fokus. Allikevel ligger det et åpenbart teoretisk grep til grunn, et grep som speiler det empiriske grepet med å påpeke relevansen av små staters uten- rikspolitikk. Maktbalansetenkningen har stått sterkt innen den realistiske politikkforståelsen, og realismen har tradisjonelt hatt fokus på stormak- ter og supermakter. Brundtlands argument peker imidlertid i retning av at også små stater kan ha regional betydning innen et realistisk perspek- tiv – det fi nnes teoretisk handlingsrom innen den globale maktbalansens sub-balanser. Annette Baker Fox (1959) hadde allerede presentert lignende tanker, og i løpet av 1960- og 70-tallet ble de videreutviklet av Brundtland og andre i forskjellige former for småstatsrealisme.4

2 Jens A. Christophersens artikkel fra dette nummeret ble også publisert i Cooperation and Con- fl ict, i 1965. 3 I spesialnummeret av Internasjonal Politikk refererer riktignok Jens A. Christophersen til Kiss- ingers A World Restored, men bare for å påpeke at Kissinger ikke med ett ord nevner Norge. 4 Se Løvold 2004 for oversikt og diskusjon.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 782782 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 783

Den nordiske balansen kom til å stå helt sentralt i Arne Olav Brundt- lands videre forskerkarriere, han vendte tilbake til temaet med ujevne mellomrom de neste tiårene. Det fortelles anekdotisk at han en gang på 1990-tallet ble spurt om det ikke nå var på tide å skrinlegge begrepet. Sva- ret skal ha vært at han ikke så noen grunn til å gi slipp på et begrep som hadde betalt lønna hans i 30 år. Endelig ble arbeidet om nordisk balanse også viktig for NUPIs videre arbeider om norsk sikkerhetspolitikk og i det hele tatt for det statsvitenska- pelige studiet av norsk utenrikspolitikk. Den tidlige generasjonen av stats- vitenskapelige forskere, ved NUPI og ellers, var i hovedsak preget av en rea- listisk politikkforståelse, og for at det i det hele tatt skulle gi mening å stu- dere norsk utenrikspolitikk, måtte det nødvendigvis fi nnes faglig-politiske argumenter for at norsk politikkutforming faktisk kunne spille en rolle – at Norge hadde et handlingsrom. Ideen om nordisk balanse fungerte her som en første brekkstang. For forskere som ikke delte realismens grunnforut- setninger var ideen om nordisk balanse også nyttig, men da som objekt for en kritikk som åpnet andre perspektiver. I dag er det lett å konkludere med at den nordiske balansen var et begrep med klar utløpsdato, men det hadde åpenbar politisk relevans i sin samtid, og var altså med på å åpne for videre teoretisering omkring norsk og nordisk utenrikspolitikk.

Litteratur

Brundtland, Arne Olav (1976) «Nordisk balanse på nytt» Internasjonal politikk 34(3): 599–640. Brundtland, Arne Olav (1981a) The Nordic balance and its possible relevance for Europe. NUPI-notat nr. 229. Oslo: NUPI. Brundtland, Arne Olav (1981b) «Den klassiske, den omsnudde og den fremtidige nor- diske balansen» i Ole Nørgaard & Per Carlsen (red.) Sovjetunionen, Øst-europa og dansk sikkerhedspolitik. Esbjerg: Sydjysk Universitetsforlag. Brundtland, Arne Olav (1983) «Fremtidige problemer i den nordiske balanse», Inter- nasjonal Politikk 41(2): 207–216. Brundtland, Arne Olav (1988a) «Den nordiska balansen anno 1987» i Bo Huldt (red.) Fred och Säkerhet. Debatt och analys 1986–87. Stockholm: Utrikespolitiska Institutet. Brundtland, Arne Olav (1992) «Nordisk balanse – et liv etter den kalde krigen?», s. 38–54 i Bernt Bull & Anders Kjølberg (red.) Etter etterkrigstiden. Tanker og ideer for det nye Europa. Oslo: Cappelen. Fox, Annette Baker (1959) The Power of Small States: Diplomacy in World War II. Chicago: University of Chicago Press. Løvold, Andreas (2004) «Småstatsproblematikken i internasjonal politikk», Internasjo- nal Politikk 62(1): 7–31. Neumann, Iver B. (2009) «Topptidsskrifter i internasjonal politikk (VII): Cooperation and Confl ict», Internasjonal Politikk 67(3): 579–81.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 783783 119.10.099.10.09 10.3210.32 784 Anmeldelser

Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv Johan Jørgen Holst Oslo: NUPI 1967 John Kristen Skogan Presentert av JOHN KRISTEN SKOGAN, NUPI

Høsten 1967 utgav NUPI Johan Jørgen Holsts bok Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv. Holst var da ved Hudson Institute i New York – et av de dengang mer kjente amerikanske forskningsinstituttene på sikkerhetspo- litiske spørsmål – men hadde inntil nylig vært forsker ved Forsvarets Fors- kningsinstitutt. Han hadde imidlertid også vært aktiv i Sikkerhetspolitisk Studiegruppe ved NUPI, der han forøvrig to år senere ble forskningssjef. Det ligger nær å tro at deltagelsen i studiegruppen utgjorde en ikke uve- sentlig spore til boken. Boken består av to bind med henholdsvis undertitlene «Analyse» og «Dokumentasjon». Analysebindet representerte langt på vei en ny måte å tilnærme seg og redegjøre for norsk sikkerhetspolitikk på. Med utgangs- punkt i en del mer generelle, teoretisk pregede sikkerhetspolitiske betrakt- ninger og problemstillinger, mange med referanse til aktuell debatt på den internasjonale arena, stykket Holst norsk sikkerhetspolitikk opp i forskjel- lige elementer. Blant disse var medlemskapet i NATO, forholdet til nor- diske naboer, den norske basepolitikken og norske militærgeografi ske fak- torer. Dette tillot ham å se nærmere på slike elementer både hver for seg og i sammenheng med hverandre, knyttet opp mot såvel aktuelle utfordringer fra sovjetisk side som den mer generelle, teoretiske konteksten som var presentert til å begynne med. Dels hentet ut fra denne, og dels som interes- sante tillegg, lanserte han fl ere nye begreper og begrepsskiller i studiet av norsk sikkerhetspolitikk. Ikke alle disse overlevde. Det gjaldt blant annet begrepene terskel-, usikkerhets- og tabuavskrekking – ikke uventet ettersom disse lett fl øt inn i hverandre; eksempelvis var det vanskelig å se at et tabu ikke også utgjorde en terskel. Men andre av begrepene og betegnelsene Holst presenterte, kom til å vise seg både klargjørende og livskraftige. Dette var fremfor alt tilfellet med det nye begrepet beroligelse ved siden av det alt innarbeidede avskrekking. Nettopp dette begrepsparet har senere hos mange bidratt til å

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 784784 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 785

strukturere tenkningen om norsk sikkerhetspolitikk og er fortsatt ikke gått ut på dato.1 Selv om det lå noe særnorsk, dels geografi sk betinget, i beroligelse som et viktig middel i norsk sikkerhetspolitikk overfor Sovjetunionen, vakte forestillingen om det betydningsfulle ved beroligelse i en slik sam- menheng interesse også utenfor norske politiske og faglige miljøer. Blant annet kan det skyldes at denne forestillingen knyttet an til en annen fore- stilling som hadde fått økt oppmerksomhet i enkelte sikkerhetspolitiske forskningsmiljøer i utlandet, særlig miljøer Holst kjente godt fra USA. Det gjaldt forestillingen om at de fl este konfl iktmotstandere også hadde felles interesser som kunne trues av konfl ikten dem imellom om de ikke voktet seg. Derfor var begge parter tjent med å samarbeide om å unngå et væp- net oppgjør der de kunne miste kontrollen. Med den kalde krigens skarpe motsetninger som bakgrunn, var dette en betraktningsmåte som enkelte dengang fant det vanskelig å slutte seg til. Riktignok var årene 1966 og 1967 preget av en forsiktig avspenning mellom øst og vest som gav økt mottagelighet for nye tanker. Uansett skimter man bak fl ere av resonnementene og argumentene i Holsts bok forestillingen om truede fellesinteresser som selv bitre konfl ikt- motstandere vil ha fordel av å samarbeide om å trygge. Det får ham blant annet til å påpeke at sikkerhetspolitikk ikke bare er ren konkurranse, men «også et samvirke for felles trygghet og fortsatt eksistens» (s. 23). Her aner man også slektskapet til spillteori og til tankegangen bak rustningskon- troll, et saksfelt Holst senere kom til å vie særskilt interesse. For noen bidro utvilsomt Holsts bok til økt innsikt i og refl eksjon rundt sikkerhetspolitiske spørsmål av prinsipiell, overordnet natur. Men for mange lesere vakte trolig måten han tok for seg de dagsaktuelle, mer jord- nære spørsmål i norsk sikkerhetspolitikk på, vel så stor interesse. Det gjaldt eksempelvis forholdet til NATO, base- og atompolitikken, samt oppgaver og utfordringer for Forsvaret. Men heller ikke her var de overordnede, teo- retisk pregede betraktninger uten betydning. Dette var igjen særlig tilfellet med tanken om beroligelse som et middel ved siden av avskrekking for å avverge væpnet aggresjon fra sovjetisk side. Slik forstått gav beroligelse seg uttrykk i forbud mot fremmede militærbaser i Norge, i bestemte begrens- ninger på allierte øvelser der og i andre former for ensidig norsk tilbake- holdenhet. Men samtidig var Holst opptatt av eff ektiv avskrekking overfor Sov- jetunionen. Han la ikke skjul på faren for overlagt sovjetisk angrep mot Norge i en gitt situasjon. Her skilte han seg fra mange andre talsmenn

1 Avskrekking og beroligelse som beskrivelse av to hoveddimensjoner i norsk sikkerhetspoli- tikk, hadde Holst rett nok presentert like forut i en artikkel i Internasjonal Politikk (nr. 5, 1966). Men i ettertid er begrepsparet først og fremst blitt knyttet til boken.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 785785 119.10.099.10.09 10.3210.32 786 Anmeldelser

for tilbakeholdenhet og hensyntagen overfor Sovjetunionen. Det gjorde hans argumentasjon for beroligelse interessant og viktig. Ikke bare kunne den tjene som en teoretisk underbygging av norske myndigheters sikker- hetspolitikk vis-à-vis Sovjetunionen siden slutten av 1940-tallet, med dens dobbelthet mellom på den ene side integrasjon i NATO for å avskrekke Sovjetunionen, og på den annen side såkalte «ensidige bindinger» som for å berolige Sovjetunionen dels satte grenser for slik integrasjon. Men argumentasjonen for betydningen av beroligelse ble også viktig inn i de neste bortimot to hele tiår med sovjetisk fl åteoppbygging og økt militær styrkedemonstrasjon i nord. Argumentene for i ren egeninteresse å utvise en viss tilbakeholdenhet kom da, ofte under Holsts merkelapp beroligelse, til å virke som en motvekt til presset for å søke kraftigst mulig avskrekking overfor Sovjetunionen. Kanskje virket de til tider endog sterkere enn hva Holst selv, i sine senere politiske roller, skulle ønsket. Hverken før eller etter sin bok fra 1967 var Holst alene om å tenke i de baner som innfanges i begrepsparet med de to merkelappene avskrekking og beroligelse. Men ikke bare var det han som tok i bruk og gav sistnevnte merkelapp dens navn. Han var også den første som innenfor en mer omfattende teoretisk preget kontekst utformet en prinsipiell og eksplisitt formulert begrunnelse for kombinasjonen av de to måtene å søke å avverge angrep på som merkelappene står for. Spesielt på dette punkt fi kk første bind av boken en langtidsvirkning. Bokens andre bind, dokumentasjonsbindet, som forøvrig var det tyk- keste av dem, vakte i første omgang langt fra samme oppmerksomhet som analysebindet. I ettertid er det imidlertid blitt et for mange meget nyttig oppslagsbind grunnet sin gjengivelse av hele eller deler av viktige doku- menter i norsk sikkerhetspolitikk fra de par første tiårene etter 1945. Spe- sielt nyttig ble kanskje bindets dokumentariske belysning av en del sikker- hetspolitisk følsomme saker i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen gjennom perioden.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 786786 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 787

Det politiske Europa – Europeisk integrasjon: Teori, idé og praksis Martin Sæter Oslo: Universitetsforlaget 1971 Pernille Rieker, NUPI & Ulf Sverdrup Presentert av PERNILLE RIEKER, NUPI og ULF SVERDRUP, Handelshøyskolen BI

Europeisk integrasjon har vært et sentralt politisk tema og konfl iktområde i norsk politikk i etterkrigstiden. Gitt områdets viktighet både for norsk økonomi og norsk politikk, er det påfallende at den akademiske interessen for feltet i lange perioder har vært sterkt begrenset. I etterkant av folkeav- stemmingen i 1972 ble Det europeiske fellesskap (EF) spesielt og europeisk integrasjon generelt et ikke-tema. Få fagbøker og fagartikler ble skrevet, og ingen tok doktorgrad på området. Det fantes ikke noen forskergrupper som arbeidet systematisk med disse spørsmålene, og norske læresteder og biblioteker unnlot å anskaff e sentrale referanseverk og holde tidsskrifts- serier. I tillegg: de få fagfolk som hadde interesse for ulike tema omkring europeisk integrasjon, ble ofte møtt med mistanke om at de forfulgte en politisk agenda. Stillheten som bredte seg skapte et spesielt faglig og poli- tisk klima som varte i en femtenårsperiode frem til slutten av 1980-tallet. I norsk statsvitenskap var det egentlig bare ett unntak fra denne still- heten, og det var Martin Sæters arbeider. Hans bok Det politiske Europa – Europeisk integrasjon: Teori, idé og praksis utkom i 1971 på Universitetsfor- laget. Boken er hans doktorgrad – den første avlagt av en NUPI-forsker – og er et bredt anlagt forsøk på å analysere europisk integrasjon. Allerede i bokens innledning fi nner vi begrunnelsen for Sæters interesse for studiet av europeisk integrasjon. Han var opptatt av den gigantiske målestokken på integrasjonstiltakene, også sett i en global sammenheng. Han var sterkt fascinert av de perspektiver integrasjonsprosessene åpnet. Han slo fast at disse integrasjonseksperimentene bød på faglige utfordringer av ny karak- ter, der skillet mellom det nasjonale og internasjonale plan gradvis ville kunne bli utvisket. Sæter var opptatt av den dobbeltrolle som aktørene i integrasjonsprosessen var nødt til å spille: på den ene siden som ivareta- kere av sine lands interesser i alminnelighet i det internasjonale system, og på den annen side som deltakere i en prosess som gradvis vil gjøre denne ivaretakelsen mer og mer til en felles oppgave for samtlige deltakere i prosessen. Sæters ambisjon var å forstå hva europeisk integrasjon innebærer og samtidig forsøke å forklare dens dynamikk. Hans metode beskrev han

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 787787 119.10.099.10.09 10.3210.32 788 Anmeldelser

selv som en «historisk/statsvitenskapelig interaksjonsanalyse» der han var opptatt av å se på aktørenes samhandling over tid. Ett av hans prosjekter var å forsøke å identifi sere ulike aktørers ideer og mål for europeisk inte- grasjon, hvordan de ulike målene forholdt seg til hverandre, og hvordan de har hatt ulik gjennomslagskraft. Teoretisk var Sæter knyttet til funksjo- nalistisk teori. Han forholdt seg til navn som Deutsch, Etzioni, Mitrany og Haas, som alle var ledende i hans samtid. Spesielt var han inspirert av Haas og hans spillover-teori. Haas argumenterte i 1958 for at integrasjonen i Kull- og Stålunionen gjennom sin spillover-virkning ville resultere i en politisk føderasjon med EF-institusjonene som de føderale myndigheter. Stagnasjonen i integrasjonsprosessen på 1960- og 70-tallet viste imidlertid at de enkelte regjeringer ikke var villige til å oppgi vitale nasjonale interes- ser til fordel for en felles langsiktig målsetning. Ifølge Sæter presenterte Haas et føderalistisk-funksjonalistisk perspektiv på europeisk integrasjon som i for liten grad la vekt på aktørenes nasjonale interesser og storpoli- tikkens betydning. Sæters bidrag var derfor å legge storpolitikken til dette funksjonalistiske perspektivet, samt gi det et klarere aktørfokus. Han argu- menterte for at storpolitikken bestemte rammen for den funksjonelle inte- grasjonen som igjen var et resultat av medlemslandenes kompromisser. Sæter argumenterte for at europeisk integrasjon måtte forstås som en «alt- omfattende konføderal funksjonalisme». Mye av den empiriske og teoretiske analysen står seg godt også i dag. På samme måte som det er en viss fornyet interesse for Haas’ arbeider i forbindelse med nyutgivelser av hans bøker, er det å nylese Sæters arbeid interessant. Den moderne leser vil kanskje savne en noe mer utviklet insti- tusjonsteori, eller en mer raffi nert handlingsmodell. Samtidig er det fasci- nerende å se hvordan Sæter hadde mot til å gå i gang med de virkelig store og overgripende spørsmålene og forfølge disse på en nitid og systematisk måte i et historisk prosessperspektiv. Et annet slående trekk ved Sæters bok er det klart alleuropeiske perspektivet han anla. I hans analyse var det egentlig to konkurrerende integrasjonsprosjekter: Det ene i vest, der Vest- Tyskland i samspill med Frankrike spilte en avgjørende rolle, mens det andre integrasjonsprosjektet fant sted i øst, med Sovjetunionen som den sentrale aktøren. Han viste også hvordan disse to ulike prosjektene påvir- ket hverandre. I sin karakter var de ulike: Mens Vest-Tyskland innrettet sin EF-politikk etter et alleuropeisk perspektiv med støtte fra Frankrike og de øvrige EF-landene, var Sovjetunionen dominerende fordi Moskva i alleu- ropeisk integrasjonssammenheng talte på vegne av samtlige østlige land. I denne analysen er det tydelig at Sæter var opptatt av betingelser for frede- lig samkvem mellom stater og folk. Hans doktorgradsarbeid var for øvrig fi nansiert med et stipend fra Rådet for konfl ikt og fredsforskning.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 788788 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 789

Selv om boken var skrevet på norsk, var den likevel skrevet for et spe- sielt interessert fagmiljø, med omfattende sitater på både fransk, tysk og engelsk. En kortere og bearbeidet versjon av boken, Det europeiske fellesskap – institusjoner og politikk, ble imidlertid også publisert samme år. Denne boken utkom i fl ere utgaver og var pensum i statsvitenskap grunnfag i rundt tjue år. Mange studenter fi kk dermed kjennskap til EF og EU gjen- nom Sæters teorier og litt fi nurlige begreper. Fra folkeavstemningen i 1972 til slutten av 1980-tallet var Sæter den eneste forskeren i Norge med fast stilling på området europeisk integra- sjon. Sæter var dermed norsk europaforskning, og han var hele tiden ved NUPI. Sæter ble tidlig involvert i NUPIs første europaprosjekt, som ble eta- blert allerede i 1968. Dette miljøet opplevde imidlertid at fi nansieringskil- dene stanset etter folkeavstemningen, og i en lang periode arbeidet Sæter mer eller mindre alene med ulike europaspørsmål. Da europeisk integra- sjon fi kk fornyet interesse i Norge på midten av 1980-tallet, var Sæter viktig som kontinuitetsbærer for å skape og utvikle et større miljø ved NUPI. Han veiledet blant andre Janne Haaland Matlary, som var en av de første etter Sæter som skrev doktorgrad på feltet. Han var også svært viktig inspira- tor for mange andre NUPI-forskere, som Sverre Lodgaard, Iver Neumann, Nina Græger og Pernille Rieker. Hans akademiske arbeider, engasjement og inkluderende væremåte gjorde ham til et naturlig sentrum på NUPI.

Litteratur

Haas, Ernst B. (1958) The Uniting of Europe. Stanford: Stanford University Press.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 789789 119.10.099.10.09 10.3210.32 790 Anmeldelser

Politikk og sikkerhet i Norskehavsområdet. Om de enkelte land og våre felles problemer Anders C. Sjaastad & John Kristen Skogan Oslo: Dreyer forlag 1975 Morten Skumsrud Andersen Presentert av MORTEN SKUMSRUD ANDERSEN, NUPI

1975 var året avspenningspolitikken (deténte) mellom Øst og Vest ble for- malisert i Helsingfors er klæringen, Vietnamkrigen tok slutt, Norges juris- diksjon over Svalbard var i ferd med å styrke seg gradvis, og landet ble selvforsynt med petroleumsprodukter. Samme år kom boken Politikk og sikkerhet i Norskehavsområdet. Om de enkelte land og våre felles problemer for første gang ut på Dreyer forlag. Boken er skrevet av Anders C. Sjaastad og John Kristen Skogan, begge mangeårige NUPI-forskere. Begge ble ansatt på NUPI i 1970, Sjaastad som forsker og informasjonssjef og Skogan som forsker. Begge var også aktive høyrepolitikere. Sjaastad ble senere forsvarsminister i Willoch-regjeringen (1981–86), mens Skogan ble statssekretær i Forsvarsdepartementet under Syse-regjeringen (1989–90). Sjaastad og Skogans bok er en oppvisning i nøyaktighet og detaljkunn- skap, kombinert med pedagogisk generalitet og fravær av unødvendig teknisk og vanskelig språkføring. I likhet med forfatternes akademiske og politiske karrierer er kapitlene dessuten godt synkroniserte. Boken kom- binerer historisk oversikt og detaljert landkunnskap med komparativ og strategisk analyse. Bokens første kapittel introduserer Nordsjøområdet, det vil si de mari- time områdene vest for Norge og omliggende landområder: Shetland og Orknøyene, Færøyene, Island, Grønland, Jan Mayen, Svalbard, og de daværende sovjetiske områdene i nordøst. Paralleller blir også dratt til Nor- gesveldets historiske samhørighet. Å behandle områdene på denne måten, som én historisk og integrert maritim region, setter Norges datidige sik- kerhetspolitiske utfordringer i et nytt lys: Norge blir fremstilt som ett av de landområdene som omkranser Norskehavet, og ikke primært som en del av den fennoskandiske halvøy. Dette knyttes blant annet opp mot dis- kusjonen om den «nordiske balanse», den sovjetiske nordfl åten og ubåter, naturressurser og Island og basepolitikken.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 790790 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 791

Kapittel 2 gir en omfattende geografi sk-klimatisk oversikt, som under- streker slike faktorers betydning for militærstrategiske spørsmål. Hvert av landene gjennomgås i detalj. Her får vi kunnskap om kontinentalsokler, havstrømmer, isforhold, temperaturer, tåkedannelse, historiske klimafor- andringer, areal og avstander. Der er også interessante kart som gir nye perspektiver (både konkret og i overført betydning) på Norskehavsområdet. Ressurstilgang blir også behandlet her i detalj: fi ske og fi skearter – torsk og polartorsk, øyepål og tobis- og petroleumsforekomster. Som forfatterne sobert observerer: «Nordsjøen har etterhånden blitt et betydningsfullt område i verden når det gjelder boring etter og utvinning av olje og gass fra havbunnen» (s. 44). I kapittel 3 behandles Norskehavet som maritimt operasjonsområde og den nye strategiske betydningen dette området hadde fått i løpet av de 15 årene forut for bokutgivelsen. En særlig viktig faktor det vises til er utbyg- gingen av sovjetfl åten i løpet av 60-årene. Fra å være en relativt ordinær for- svarsstyrke, gikk den til å være en global faktor (selv om den i 1975 fortsatt var defensiv av natur, i motsetning til USAs off ensive hangarskip og mari- time stridsgrupper). Fordelingen av kapasitet på de forskjellige fl åteavde- lingene gjennomgås, med vekt på nordfl åten som var den største og viktig- ste, med spesielt mange ubåter (45 % av samtlige) og politisk representa- sjon i Partiets sentralkomité. Nye overfl atefartøy og Khrusjtsjovs ideer om disse blir beskrevet. Det samme blir strategiske ubåter og angreps ubåter, og det maritime fl yvåpen. Utviklingen forfatterne med dette fremhever er at en militær trussel mot Norge i 1975 hadde gått fra å være forventet fra landsiden til å bli en trussel hovedsakelig fra sjøsiden. Nordfl åten og nye baseanlegg på Kolahalvøya hadde skapt en helt ny strategisk situasjon i Norskehavet. Resten av boken består av landspesifi kke kapitler om Færøyene og Grøn- land, med spesiell vekt på forholdet til Danmark og strategisk betydning for USA (kap. 4) og Island, med vekt på Kefl avikbasen og baseforhand- lingene 1972–1975 (kap. 5). Endelig tar kapittel 6 for seg Svalbard, med fokus på ressursspørsmål, kontinentalsokkelen og forholdet Norge–Sovjet. Alle kapitlene tilbyr også et historisk riss, gjerne fra så tidlig som 900-tal- let, samt oversikt over interne (parti)politiske forhold. Særlig kapitlet om Island er interessant, her presenteres blant annet tesen om at Russlands interesse for Island var større enn for Norge (s. 273). Boken kan betraktes som et tidlig bidrag til strategisk tenkning og informasjon om det som den gang ble omtalt som Norskehavsområdet. Ikke minst bidro den til bevisstgjøring omkring denne tematikken i norske forsvars- og utenrikspolitiske miljøer. I en bokanmeldelse av boken i Inter- nasjonal Politikk i 1976, observerer Nils Morten Udgaard at «Norge i denne perioden [70-tallet] er blitt utenriks- og sikkerhetspolitisk ‘voksen’ […] det

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 791791 119.10.099.10.09 10.3210.32 792 Anmeldelser

politiske Norge er blitt seg landets internasjonale rolle bevisst på en mer realistisk måte». Bokens vektlegging av Norskehavsområdets store og skif- tende strategiske betydning på mange plan kan ses på som et viktig tidlig bidrag til en norsk utenrikspolitisk selvbevissthet i nord. Den tjener også som eksempel på et forskningsfelt hvor NUPI har spilt og fortsatt spiller en stor rolle. I dag er fokuset fl yttet lenger nord, og Norskehavsområdene omfattes nå av den mer vidstrakte debatten om nordområdene.

The Arab-Israeli Confl ict – Psychological Obstacles to Peace Daniel Heradstveit Oslo: Universitetsforlaget 1981 Anne Marie Aanerud Presentert av ANNE MARIE AANERUD, Utenriksdepartementet

The Arab-Israeli Confl ict – Psychological Obstacles to Peace er en studie av fi endebilder i konfl ikten mellom Israel, palestinerne og de arabiske statene på begynnelsen av 1970-tallet. Studien tar utgangspunkt i attribusjonsteori og er basert på kvalitative intervjuer med representanter fra den arabiske og den israelske politiske og intellektuelle eliten i perioden fra 1972 til 1976. Da den kom ut i 1981, vakte den stor interesse både i Norge, i USA og blant partene i konfl ikten i Midtøsten. Studien ble sett på som viktig fordi den representerte en tidlig applikasjon av attribusjonsteori i studiet av internasjonale konfl ikter, og dessuten bygget på rikt empirisk materiale. Boken er basert på Heradstveits doktorgrad fra Universitetet i Oslo, og da den kom ut i 1981 var Heradstveit konstituert direktør ved NUPI. Kort fortalt går attribusjonsteori ut på å evaluere hvordan mennesker forstår egne og andres handlinger og hvordan vi konstruerer kausale for- klaringer på egen og andres adferd. Her skilles det mellom situasjonelle og disposisjonelle forklaringer. En situasjonell forklaring vektlegger kon- tekstuelt press og restriksjoner som forklaring på handlinger. En dispo- sisjonell forklaring vektlegger derimot den enkeltes disposisjon, evner, karaktertrekk og motiver som forklaring på handlingen. Mens «mine» og «våre» negative handlinger gjerne forklares med situasjonelt press, tolkes ofte «de andres» negative handlinger som et resultat av deres egenskaper og ønsker. Tilsvarende er det en tendens at «våre» positive handlinger for-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 792792 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 793

klares disposisjonelt, mens «de andres» positive handlinger ofte bortfor- klares som adferd som avviker fra deres generelle disposisjon eller som engangstilfeller. Heradstveits studie konkluderer med at hypotesene hen- tet fra attribusjonsteori i stor grad fi nner støtte i det empiriske materialet bestående av intervjuer med representanter for den israelske og arabiske eliten. Funnene er interessante fordi de kan bidra til å forklare hvorfor en «objektiv» forbedring av konfl iktsituasjonen ikke nødvendigvis vil skape sterkere insentiver for fred hos konfl iktpartene selv. Attribusjonsteori innebærer også antagelser om at etablerte fi endebil- der holder seg relativt stabile over tid. For å kunne belyse dette aspektet ved teorien, har Heradstveit gjennomført sine intervjuer i fl ere omganger og innenfor et lengre tidsperspektiv. Den første intervjurunden ble gjennom- ført i 1972, fem år etter krigen mellom Israel og de arabiske nabolandene i 1967. Denne krigen kan betraktes som et vannskille i Midtøstens moderne historie og er i Israel kjent som Seksdagerskrigen, en referanse til hvor lang tid det tok for Israel å beseire nabolandene og til hvilken triumf kri- gen ble ansett for å være i Israel. For den arabiske verden var nederlaget i krigen et enormt sjokk. For første gang innså man i de arabiske landene at staten Israel var kommet for å bli. Denne krigen ble også begynnelsen på slutten for Nassers og panarabismens storhetstid. Det er derfor nærlig- gende å anta at fi endebildene i denne perioden var sterke, noe Heradstveits funn fra intervjurunden også bekrefter. Da den andre runden intervjuer ble gjennomført i 1974, hadde to andre viktige begivenheter i regionen tatt plass i mellomtiden. I 1973 ble nok en krig utkjempet i Midtøsten, denne gangen mellom Israel og Egypt og Syria. Denne krigen ble tolket som en suksess for Egypt og Syria, som gjenvant noe av den stoltheten landene tapte i 1967-krigen. I kjølvannet av denne krigen skjedde en annen viktig begivenhet: Organisasjonen av arabiske petroleumseksporterende stater, bestående av OPECs arabiske medlemsland, Egypt og Syria, innførte en oljeembargo som hadde store konsekvenser for den globale prisen på olje, men som også hadde en viktig symboleff ekt for de arabiske landene. Til tross for disse to viktige hendelsene observerer imidlertid Heradstveit at fi endebildene forble relativt stabile gjennom hele perioden. Ytre faktorer som ellers hadde store konsekvenser for konfl ikten i Midtøsten, så ikke ut til å ha nevneverdig eff ekt på innholdet i fi endebildene. I tråd med hypote- sene i attribusjonsteori demonstrerer Heradstveits studie således hvordan fi endebilder kan opprettholdes og i stor grad forbli uforandret til tross for at konfl iktens natur forandres og at utsiktene til fred dermed endres. Bokens primære målgruppe var akademikere, og i akademiske kretser fi kk da også boken stor oppmerksomhet. I norsk sammenheng var Herads- tveits studie banebrytende, både fordi den introduserte psykologiske per- spektiver i konfl iktstudier til Norge og fordi den ga ny innsikt i den lange konfl ikten mellom Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene. Opp-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 793793 119.10.099.10.09 10.3210.32 794 Anmeldelser

rinnelig var det det norske psykologimiljøet som fattet størst interesse for boken, men etter hvert fi kk den også oppmerksomhet fra norske statsvi- tere. Internasjonalt, spesielt i USA hvor attribusjonsteori var mer kjent enn i Norge, ble boken ansett som interessant fordi den benyttet attribusjons- teori i forståelsen av en pågående konfl ikt og dessuten bygget på original- data fra konfl iktpartene selv. Den har lenge vært pensum i internasjonale studier ved europeiske og amerikanske universiteter som Freie Universität i Berlin og Harvard University. For NUPI var boken viktig på fl ere måter. Den psykologiske tilnær- mingen representerte en alternativ teoretisk innfallsvinkel til studiet av internasjonal konfl ikt som frem til da hadde vært lite utbredt i norske fag- miljøer. Empirisk var den dessuten viktig ettersom NUPI på denne tiden hadde relativt lite fokus på Midtøsten. Heradstveits forskning bidro således også til å bygge opp en verdifull kunnskapsbase om regionen på instituttet.

Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fi skeriprosjektets historie 1952–1972 Helge Pharo Oslo: NUPI 1986 Øyvind Eggen Presentert av ØYVIND EGGEN, NUPI

Det første bilaterale (stat-til-stat) norske bistandsprosjektet er også det mest omtalte og omdiskuterte norske bistandsprosjekt noensinne. Det indisk- norske fi skeriprosjektet, best kjent som Kerala-prosjektet, har i mer enn 50 år har det vært det kanskje viktigste referansepunkt i norsk bistandsdebatt. Standardverket om prosjektet er Helge Øystein Pharos doktoravhandling Hjelp til selvhjelp. Det indisk-norske fi skeriprosjektet historie 1952–1972, utgitt av NUPI i 1986. Pharo jobbet som forsker ved instituttet i perioden 1974– 1978. Avhandlingen beskriver og analyserer både prosjektet som sådant, og mange tilliggende prosesser i Norge, i en sjeldent bred og omfattende his- torisk dokumentasjon som omhandler en mengde ulike sider og dimen- sjoner i prosjektet i stor empirisk detalj. Slikt sett utgjør avhandlingen en unik historisk kilde til bakgrunnskunnskap om starten på norsk stat-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 794794 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 795

lig bistand. Med sine mer enn 1000 sider er den helt klart blant de mest omfangsrike avhandlinger, men også tilsvarende innholdsrik. I ettertid, og ved lesing av avhandlingen, kan det virke underlig at Kerala-prosjektet skulle få så mye oppmerksomhet. Det er ikke et særlig unikt bistandsprosjekt; snarere er det på mange måter typisk. All omta- len skyldes nok andre forhold enn prosjektet som sådan. Det var det før- ste egentlige norske bilaterale bistandsprosjektet i den form som senere skulle bli malen for statlig norsk bistand: et avgrenset, norskstøttet pro- sjekt under lokal ledelse, men innenfor norske interesseområder og etter norske modeller med bruk av norske fagfolk. Inntil da hadde mange tatt til orde for at Norge ikke skulle drive egen bistand, men heller overføre penger til FN-systemet. Slik fungerte det som et slags eksperiment og en svenneprøve for «norsk» bistand. Som det første, og etter hvert kanskje det mest studerte norske bistands- prosjektet, fi kk det også de kritiske sidene avdekket og diskutert. Kritik- ken hørtes først fra prosjektansatte, og etter hvert fra forskere, med Arne Martin Klausen og Johan Galtung (1961) som de mest profi lerte. Dermed ble prosjektet også referansepunktet for mye bistandskritikk, og Kerala- prosjektet ble nærmest symbolet på dårlig eller mislykket bistand. Derfor kan det virke pussig at mye senere bistand ble bygget over en ganske lik modell, og dermed var egnet til å gjenta de samme feilene, selv om man selvsagt mente at man hadde lært av Kerala og derfor ville unngå samme feil. Det er først de siste par tiår, og særlig innenfor det som omtales som «den nye bistandsarkitekturen» med Paris-erklæringen som viktigste refe- ransepunkt (OECD 2005), at det har skjedd initiativ til mer radikale grep innen organisering av bistand. Samtidig kan det hevdes at Kerala-prosjektet ikke var så dårlig som ryktet tilsier: Det førte ganske sikkert til «utvikling» i betydningen økono- misk vekst, teknologiutvikling, industrialisering, arbeidsplasser og ekspor- tinntekter, bedre vanntilgang, og både direkte og indirekte til bedre helse (Simensen 2003). De sosiale og politiske endringene ble derimot ikke som forventet. Prosjektet hjalp ikke de aller fattigste ut av fattigdom, men førte til større forskjeller, marginalisering, lokale motsetninger, overfi ske og mil- jøproblemer. Men det skiller ikke Kerala fra veldig mange andre eksempler på «utvikling». Problemet var kanskje mest at norsk bistand hadde – og har – store ambisjoner om å skape en kvalitativt bedre utvikling enn den som ville skjedd uten norsk deltakelse. Norsk bistandsdiskurs hadde – og har – ikke tatt innover seg erkjennelsen at all bistand, som all utvikling, også har negative virkninger, selv når «nettoeff ekten» likevel vurderes positivt. Norsk off entlighet var ikke forberedt på konfrontasjonen med negative sider og kritikk av bistand, som var tenkt å representere noe av det beste Norge hadde å tilby verden.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 795795 119.10.099.10.09 10.3210.32 796 Anmeldelser

Pharo tar, i motsetning til de fl este andre skribenter om prosjektet, ikke klart stilling til om Kerala-prosjektet var «godt» eller «dårlig», men erkjen- ner nøkternt både prosjektets positive sider og nederlag. Han vektlegger de begrensningene som byråkratiet både i Norge og India la på prosjek- tet, og mange av problemene i prosjektet tilskrives disse begrensningene. Derimot berømmer han de prosjektansvarliges vilje til å jobbe tålmodig og langsiktig samtidig som de tilpasset virksomhetene til løpende erfarin- ger, samt at de prosjektansvarlige (kanskje i kontrast til norsk off entlighet) erkjente på hvilke områder de kunne gjøre en forskjell, og hva som lå uten- for deres mandat og innfl ytelse. Pharos avhandling er skrevet for et lite publikum, og er ikke popula- risert. Den refereres derfor relativt sjelden utenfor akademia. Men det er ingen tvil om at den er blant de viktigste kilder for forskning om Kerala- prosjektet og for norsk bistandsdiskurs. Den har sannsynligvis også poten- sialer som historisk kilde for forskning om norsk utenrikspolitikk mer generelt, ettersom denne i etterkrigstiden har hatt bistand som viktig refe- ransepunkt både i utenrikspolitisk praksis og innenlands politisk diskurs. I NUPI-sammenheng tjener den som eksempel på den omfattende fors- kningen rundt utviklings- og bistandsspørsmål som har funnet sted ved instituttet siden oppstarten. Rent bistandsfaglig står avhandlingen fortsatt som et viktig verk, etter- som mange av problemstillingene som taes opp og erfaringene som gjø- res, fortsatt følger bistandsvirksomheten i omtrent samme form og med samme aktualitet. En forskjell er nok at norsk bistand i dag er mye mer kortsiktig og mer skjematisk enn Kerala-prosjektets 20-årige perspektiv, og at noe av det som Pharo trekker fram som Kerala-prosjektets viktigste styrke: langsiktighet og fortløpende tilpasning, derfor er vanskeligere. At Kerala-prosjektets mange problemer ennå ikke er «løst», skyldes nok delvis en manglende vilje og evne til å lære innen bistand, men også at noen av dem er uunngåelige følgesvenner i all bistand, ettersom de følger med de fl este utviklingsprosesser – enten det skjer med eller uten norsk bistand.

Litteratur

Klausen, Arne Martin (1968) Kerala fi shermen and the Indo-Norwegian Pilot Project, Oslo: Universitetsforlaget. OECD (2005) Paris Declaration on aid eff ectiveness: ownership, harmonisation, alignment, results and mutual accountability. www.oecd.org/dataoecd/11/41/34428351.pdf. Simensen, Jarle (2003) 1952–1975: Norge møter den tredje verden. Bergen: Fagbok- forlaget.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 796796 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 797

«How Corruption May Corrupt» Jens Chr. Andvig & Karl O. Moene Journal of Economic Behaviour and Organization 13(1), 1990 Arne Melchior Presentert av ARNE MELCHIOR, NUPI

Fram til omkring 1990 var agendaen til internasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF), OECD og Verdensbanken domi- nert av hensyn til økonomisk eff ektivitet og vekst. Etter hvert som det ble klart at markedsfi losofi en ikke virket i en del av de fattigste landene, har det blitt sterkere fokus på institusjoner og styring. «Governance» er nå ett av de viktigste stikkord i utviklingspolitikken, og bekjempelse av korrupsjon er en viktig del. Parallelt med utviklingen av internasjonale avtaler og tiltak har forskningen på feltet blitt mangedoblet. I dette perspektivet er det verd å merke seg at NUPI hadde tilstrekke- lig uavhengighet til at forskning på nye felter kunne initieres før dette ble mote. Dette gjaldt ikke minst korrupsjon, der Jens Chr. Andvig initierte forskning på 1980-tallet, i samarbeid med andre forskere i Norge og inter- nasjonalt. En sentral publikasjon som illustrerer dette er artikkelen «How Corruption May Corrupt» av Andvig og Moene (1990). Artikkelen er en rent teoretisk analyse med det empiriske utgangs- punkt at vidt forskjellige nivåer for korrupsjon kan eksistere i tilsynela- tende like land eller situasjoner. Mens tidligere forskning hadde forsøkt å relatere korrupsjon til utviklingsnivå, hevder artikkelen at små forskjeller i utgangspunkt kan gi grunnlag for store forskjeller i korrupsjon. Dette påvises i en modell der det er fl ere mulige likevekter: små initiale forskjel- ler kan dermed være avgjørende for om den ene eller andre likevekt blir resultatet. Artikkelen er dermed et relativt tidlig eksempel på formell ana- lyse av «selvforsterkende tendenser» og multiple likevekter, i kjølvannet av Schelling (1978). I tråd med økonomifagets ideal er modellen stilisert og «ribbet til bei- net», samtidig som den intuitivt fanger opp virkelige aspekter ved korrup- sjon. «Tilbudet» av korrupsjon avhenger av andelen korrupte byråkrater (y i modellen), men straff en de får dersom de blir tatt, avhenger igjen av denne andelen: Jo mer vanlig korrupsjon er, jo lavere er straff en. Dette er viktig for å skape den selvforsterkende tendens eller «spiraleff ekten» i modellen. Andelen korrupsjon bestemmes dessuten av byråkratenes lønn, sannsynligheten for å bli tatt, og kostnadene (i penger eller moralsk) ved

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 797797 119.10.099.10.09 10.3210.32 798 Anmeldelser

å være korrupt. Etterspørselen eller «kundene» for korrupsjon avhenger i sin tur av hvor stor bestikkelse de må betale, og hvor lett det er å fi nne fram til en korrupt byråkrat. Jo færre korrupte det er, jo større er kostnadene ved å fi nne en slik. Med disse hovedelementene konstrueres en enkel modell, og de ulike likevektene mellom tilbud og etterspørsel analyseres. De ulike byråkra- tene har ulike kostnader ved å drive korrupsjon. Dette er viktig for å skape multiple likevekter: hvis alle byråkratene er like, blir resultatet enten–eller, det vil si at alle er korrupte eller ingen. I dagens økonomiforskning er det et stadig sterkere fokus på individuell heterogenitet, men rundt 1990 var dette mer sjeldent. Artikkelen er dermed moderne og tidlig ute ved å forut- sette at byråkratene er forskjellige (heterogene). Et hovedfunn i artikkelen er at små forskjeller i initiale forhold kan ha store konsekvenser for hvilken likevekt som blir resultatet. Dette har også implikasjoner for politikk: Små variasjoner i eksempelvis lønnsnivå kan dermed føre til store endringer i korrupsjon. Kutt i off entlig sektor i u-land kan dermed føre til økt korrupsjon. Forfatterne understreker likevel at denne konklusjonen avhenger av modellforutsetningene; blant annet at byråkratene er heterogene og at det alltid fi nnes noen hederlige igjen som kan avsløre korrupsjonen. I tilfeller med omfattende politisk korrupsjon kan konklusjonene bli forskjellige fra det som skjer i en slik «markedsmo- dell» for korrupsjon. En kvalitet ved artikkelen er at den er kompakt og velskrevet, ved at det tekniske aldri får dominere i den grad at man glemmer hva det egentlig handler om. Den framstår dermed som en god «story» som er rimelig lett- lest uten at det går på bekostning av den formelle analysen. Dette, sammen med artikkelens originalitet og forskningsmessige nyhetsverdi, bidrar til at dette har blitt et grunnleggende bidrag til den teoretiske litteraturen om korrupsjon. Hvis vi søker i Google Scholar, fi nner vi at artikkelen er sitert hele 275 ganger og er den mest siterte artikkel av alle arbeidene til både Andvig og Moene. Vi kan eksempelvis sammenlikne med et annet tidlig hovedbidrag til litteraturen på feltet; Rose-Ackerman (1975), som ifølge søk på samme tidspunkt (august 2009) er sitert 287 ganger. I forhold til NUPIs historie er dette nok ett av de absolutt mest siterte arbeidene, med stor internasjo- nal rekkevidde. For NUPIs økonomiavdeling, og kanskje også for NUPI som helhet, er det bare enkelte av Jan Fagerbergs arbeider om teknologi og vekst som kan oppvise større internasjonal rekkevidde. Artikkelen er dermed et eksempel på original akademisk forskning som har hatt betydelig internasjonal rekkevidde og bidratt som premiss i en senere raskt voksende forskning på feltet. Den illustrerer også nytten ved langsiktighet i forskningen, ved at uavhengighet gjorde det mulig å bidra på et felt som først langt senere kom på moten. Selv om analysen var

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 798798 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 799

teoretisk, hadde den også politikkimplikasjoner, og den er blitt fulgt opp av empirisk forskning så vel som utredning. Artikkelen er senere fulgt opp av en rekke arbeider om korrupsjon, både teoretisk og empirisk, av både Andvig og Moene. Ved NUPI er det eksempelvis foretatt forskning om kor- rupsjon i oljesektoren, korrupsjon i det tidligere Sovjetunionen, og nylig om politikorrupsjon i fattige land.

Litteratur

Rose-Ackerman, Susan (1975) «The economics of corruption», Journal of Public Econo- mics 4, ss. 187–203. Schelling, Thomas (1978) Micromotives and macrobehaviour, New York: Norton & Co.

Aid and Political Conditionality Olav Stokke (red.) London: Frank Cass Redaksjonen Presentert av REDAKSJONEN

Antologien Aid and Political Conditionality kom ut i 1995, som resultatet av et større forskningsprosjekt utført av arbeidsgruppen om Aid Policy and Performance innenfor rammene av nettverket The European Association of Development Research and Training Institutes (EADI).1 Leder for arbeids- gruppen var NUPI-forsker Olav Stokke, som også var redaktør for boken. Stokke er en av de lengstværende forskerne ved dagens NUPI. Han kom til instituttet allerede i 1961, kun to år etter oppstarten. Siden den gang har han, med kun kortere opphold, vært tilknyttet instituttet som forsker

Presentasjonen trekker på forlagets omtale, bakgrunnsinformasjon gjengitt i Fonn og Elve- bakk (2003), www.nupi.no og på www.eadi.org, kommentarer og innspill fra medarbeidere ved Avdeling for utviklingsstudier og e-postutveksling med Olav Stokke. 1 EADI er en medlemsorganisasjon for europeiske institutter så vel som enkeltforskere som beskjeftiger seg med forskning og/eller undervisning knyttet til utvikling, utviklingsland og Nord/Sør-spørsmål, miljø, handel og konfl ikt, innenfor ulike fagdisipliner. EADI samarbeider med tilsvarende regionale institutter i resten av verden. NUPI har vært institusjonelt medlem siden 1975.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 799799 119.10.099.10.09 10.3210.32 800 Anmeldelser

og seniorforsker, forskningssjef, visedirektør og leder for Avdeling for utvi- klingsstudier. Han fungerte også som direktør ved instituttet i hele 1996. I dag er Stokke en ledende skikkelse i norsk og internasjonal utviklings- forskning, og han var helt sentral i å bygge opp et forskningsmiljø rundt utviklings- og bistandsspørsmål på NUPI. I tillegg til en rekke anerkjente publikasjoner om utviklings- og bistandsspørsmål, er en av hans viktig- ste meritter ved instituttet etableringen av det nordiske tidsskriftet Forum for Development Studies i 1974. Som redaktør over en periode på 35 år har Stokke en betydelig del av æren for at tidsskriftet i dag regnes som ledende i Norge på sitt felt og nyter høy anseelse internasjonalt.2 Aid and Political Conditionality er en av fl ere tematisk beslektede bøker Stokke har forfattet og redigert innenfor rammene av EADI-samarbeidet. I dag betraktes den allment som et svært viktig bidrag til den internasjonale forskningen og ordskiftet rundt utviklingshjelp og politisk kondisjonalitet. Bokens utgangspunkt var den empiriske observasjonen av at utviklings- hjelp på 1980- og 1990-tallet i økende grad ble betinget av politisk endring i mottakerlandet. På 1980-tallet, under markedsliberalismens velmaktsda- ger, ble det særlig satt krav til økonomisk reform i mottakerlandet. Dette omtales i boken som «førstegenerasjonskondisjonalitet». På 1990-tal- let – i det som i boken kalles «andre generasjon» – ble denne tendensen enda tydeligere, men nå ble politiske reformer i langt større grad en del av bildet, med fokus på begreper som demokrati, menneskerettigheter og godt styresett («good governance»). Det er særlig denne siste formen for kondisjonalitet som vies oppmerksomhet i boka. Over femten kapitler, til sammen mer enn 400 sider, belyser, diskuterer og problematiserer bokens bidragsytere ulike aspekter ved denne utviklingen. Foruten introduksjonskapitlet står Olav Stokke selv for to av bokens kapitler. Fremfor alt er han forfatter av det vitale og svært omfattende første kapitlet, som i sidetall utgjør nesten en femtedel av boken (82 sider). Her defi neres og utdypes begrepet politisk kondisjonalitet, og Stokke gjennom- går også de mest sentrale problemstillingene ved bruken av kondisjonalitet som politisk virkemiddel, herunder det viktige spørsmålet om eff ektivitet. Kapitlet redegjør dessuten for de viktigste foreliggende forskningsbidra- gene på feltet, den såkalte «state of the art». Stokke bidrar også med en casestudie av Norge i et av bokens senere kapitler. Kapittelforfatterne for øvrig begrenset seg ikke til medlemmer av EADI, men innbefattet en rekke forskere fra miljøer i Europa, Afrika og Asia.3 De

2 Forum for Development Studies ble utgitt av NUPI frem til 2009, da Universitetsforlaget over- tok utgiveransvaret. Nåværende redaktører er Axel Borchgrevink og Knut Nustad. Tidsskriftet vil fra 2010 bli utgitt av Routledge. 3 24 studier inngikk i det opprinnelige prosjektet. Samtlige av disse studiene ble presentert på en konferanse i Berlin høsten 1993, og 14 ble videreutviklet til bokkapitler.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 800800 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 801

første empiriske kapitlene tar utgangspunkt i giverlandsiden. Her inngår, i tillegg til Stokkes kapittel om Norge, casestudier av politisk kondisjona- litet i henholdsvis belgisk utviklingshjelp til Burundi, Rwanda og Zaïre, tysk utviklingshjelp til Kenya, nederlandsk utviklingshjelp til Indonesia, sveitsisk utviklingshjelp og i de nordiske landenes utviklingssamarbeid med Tanzania. Dernest følger tre kapitler om politisk kondisjonalitet sett fra mottakersiden, med Bangladesh, Egypt og Tyrkia som eksempler. Den andre gruppen av kapitler tar utgangspunkt i mindre casespesifi kke pro- blemstillinger knyttet til politisk kondisjonalitet, herunder dialogen mel- lom Russland og Vesten i utviklingsspørsmål, matvarebistand sett i his- torisk lys («fra Marshallhjelpen til strukturell tilpasning»), de strategiske implikasjonene av økt politisk kondisjonalitet for ikke-statlige organisasjo- ners rolle i utviklingsspørsmål, og refl eksjoner rundt «eksternt overvåket» statsdannelse og målet om «godt styresett». Endelig tar avslutningskapitlet for seg tre kontroverser eller utfordringer knyttet til politisk kondisjonali- tet, nemlig doble standarder både på giver- og mottakersiden, at massive demokratiseringskrav utenfra paradoksalt nok kan bidra til å svekke interne demokratiseringsprosesser og påvirkningsforholdet mellom demokrati og økonomisk utvikling. Aid and Political Conditionality fi kk svært god mottakelse da den kom ut, og er i dag hyppig lest og sitert av forskere på området. Ikke minst er konseptene førstegenerasjons- og andregenerasjonskondisjonalitet blitt en integrert del av begrepsapparatet innenfor utviklingsstudier. Boken ansku- eliggjør da også et forskningsfelt som har vært svært viktig for NUPI gjen- nom instituttets femti år lange historie, ikke minst som følge av Olav Stok- kes innsats. Boken tjener også som eksempel på de mange forsknings- prosjektene ved NUPI som gjennom årene er blitt initiert og utført som samarbeidsprosjekter med partnere utenfor instituttets vegger, gjennom formaliserte så vel som mer uformelle rammer. På utviklingsfeltet har nettverk som EADI vært sentrale i denne sammenhengen. Mange av disse prosjektene har, i likhet med prosjektet omtalt her, munnet ut i antologier med NUPI-forskere som redaktører og/eller kapittelforfattere.

Litteratur

Fonn, Birgitte Kjos & Vebjørn Elvebakk (2003) Med verden som bakteppe. Historien om gründertiden ved NUPI 1959–69. Oslo: NUPI.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 801801 119.10.099.10.09 10.3210.32 802 Anmeldelser

Kvinner, krise og krig (NUPI-rapport nr. 225) Kari Karamé og Torunn Tryggestad (red.) Oslo: NUPI 1997 Randi Solhjell Presentert av RANDI SOLHJELL, NUPI

I kjølvannet av den kalde krigens slutt og brutale borgerkriger på 1990- tallet, vokste det frem et forskningsfelt som til da ikke hadde fått mye plass innenfor verken IR-teori, studiet av fredsoperasjoner eller i utviklingssam- menheng: kjønns- (’gender’) og kvinneforskningen. Verden hadde vært vitne til systematisk bruk av seksualisert vold i Bosnia og Rwanda, antall internt fordrevne og fl yktninger så ut til å øke på bakgrunn de nye krigene som oppstod i maktvakuumet, og skillet mellom sivile og militære mål var mindre tydelig. Dette var alle faktorer som påvirket kvinner og menn ulikt. Som en reaksjon på denne utviklingen og den manglende anerkjennelse av kjønnsaspektets betydning i relevante politiske og akademiske miljøer, gikk NUPI-forskerne Kari Karamé og Torunn Tryggestad i 1997 i spissen for et heldagsseminar med tittelen «Kvinner, krise og krig». Deltakerne til seminaret kom fra fl ere hold: I tillegg til forskningsmiljøene på NUPI, PRIO, CMI og NFR, deltok representanter fra humanitære organisasjoner og FN, og fra NORAD, UD, UDI og det norske forsvaret. Ti av disse bidra- gene er gjengitt i NUPI-rapporten Kvinner, krise og krig, redigert av Karamé og Tryggestad. Rapporten markerte startskuddet for en rekke empirisk og teoretisk orienterte studier og utgivelser knyttet til kjønns dynamikk og kvinneperspektiver i freds- og konfl iktstudier de påfølgende år.1 Kvinner, krise og krig favner et bredt spenn av teoretisk og empirisk ori- entert forskning og felterfaring knyttet til kjønnsaspektet i internasjonale konfl ikter. Den teoretiske delen, ført i pennen av Iver B. Neumann, Eli Stamnes (begge NUPI) og Dan Smith (PRIO), fokuserer på det generelle fraværet av kvinneperspektiver på den internasjonale politiske arena, samt mulige områder hvor også kvinnelige representanter innenfor IR-studiet kan påvirke nye perspektiver på sikkerhets- og utenriksspørsmål. Bidraget

1 Blant de viktigste bidragene kan nevnes Anita Helland, Kari Karamé, Anita Kristensen & Inger Skjelsbæk (red.) (1999) Women in Armed Confl icts: A Study for the Norwegian Ministry of Foreign Aff airs, Oslo: NUPI; Kari Karamé & Torunn Tryggestad (red.) (2000) Gender perspec- tives on peace and confl ict studies, Oslo: NUPI/PRIO; Louise Olsson & Torunn Tryggestad (red.) (2001) «Women and international peacekeeping», International Peacekeeping, Special Issue, Vol. 8, No. 2, London: Frank Cass 2001.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 802802 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 803

kan sees i sammenheng både med fraværet av slike perspektiver innenfor statsvitenskapelige studier på Universitetet i Oslo, og som en forlengelse av teoridebatten som oppsto i kjølvannet av «den konstruktivistiske ven- dingen» i IR-teori på 1990-tallet. Neumann og Stamnes påpeker motset- ningen ved at Norge var og er et foregangsland for likestilling, men likevel hang langt etter andre land når det gjaldt kritisk teoriutvikling knyttet til kjønnsidentiteter innenfor den politiske sfæren. Med utgangspunkt i for- fattere som Cynthia Enloe, Christine Sylvester og Cynthia Weber, identifi - serer Neumann og Stamnes potensialet i så vel som svakhetene ved den eksisterende litteraturen om kjønn i IR-faget. Rapportens empiriske bidrag omhandler kjønnsaspektet i det endrede konfl iktbildet. Forfatterne fokuserer på at kvinner ikke er forsvarløse ofre, men at de i likhet med menn har aktørroller innenfor den sivile og mili- tære sfæren. Eksempelvis drøfter Karamé utfordringer knyttet til kvinners deltagelse i det politiske islam i Midtøsten. Behovet for å nyansere Vestens syn, få kunnskap om rekruttering til bevegelsene og anerkjenne forskjellen mellom diskurs og faktisk adferd, blir tatt opp som sentrale problemstil- linger. Flere av bidragene i rapporten tar nettopp et oppgjør med det forfat- terne mener er unyanserte og stigmatiserende bilder av konfl iktsituasjo- ner fremført i vestlige medier, og av intellektuelle og NGO-miljøer med politiske agendaer. Problemstillingene rapporten tar opp er fortsatt både relevante og viktige. NUPI-forsker Espen Barth Eides artikkel om sivil- befolkningen som strategisk mål synes dessverre å være like aktuell i dag, mer enn ti år senere. Det samme er Tryggestad og Bodil Maals bidrag om kvinner og utvikling. Tryggestad og Maal observerer at utviklingsprosjekter som ikke inkluderer kjønnsdimensjonen eller kvinnelige aktører i proses- sen mot å sikre lokalt eierskap, ser ut til å ha betydelig lavere suksessrate. Viktigheten av denne rapporten for den samtidige faglige og politiske debatten kan ikke undervurderes. I perioden rapporten ble skrevet, var Helga Hernes spesialrådgiver på fredsoperasjoner i UD. Hernes benyttet seg av fagkompetansen til bl.a. Karamé og Tryggestad i møter med FN. De to forskerne bidro med fl ere publikasjoner, studier og i internasjonale arbeidsgrupper rundt tematikken «mainstreaming gender perspectives» i fredsbevarende operasjoner. De bidro blant annet til «The Windhoek Declaration and the Namibia Plan of Action for Gender Mainstreaming in Multidimensional Peace Support Operations» 31. mai 2000, som igjen var et viktig bakteppe for FNs resolusjon 1325 om «Kvinner, fred og sikkerhet» samme år. Flere av rapportens bidragsytere har dessuten på ulike måter deltatt i utformingen av Norges handlingsplan for 1325 (2006). I så måte kan denne publikasjonen sees på som begynnelsen på en prosess som har skapt større aksept og innsikt i kompliserte spørsmål som for eksempel seksualisert vold i krig, kvinnelige soldater og kjønnsdimensjonen i FN- operasjoner.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 803803 119.10.099.10.09 10.3210.32 804 Anmeldelser

For nye forskere og studenter (undertegnede inkludert) er det motive- rende å kunne forholde seg til et aktivt kjønns- og kvinneforskningsmiljø i Norge innenfor studiet av internasjonal politikk. En av de gjenstående utfordringene – som for øvrig også diskuteres i rapporten – er imidlertid hvordan kjønn skal inkluderes som en del av et teoretisk og empirisk hel- hetsperspektiv i internasjonal politikk. Tanken om ’mainstreaming gender perspectives’ har, til tross for innsatsen til blant andre Karamé og Tryg- gestad, foreløpig ikke fått nevneverdig gjennomslag i praksis. Isteden ser kjønnsdimensjonen i stor grad ut til å ha blitt en faglig nisje, en dimensjon som behandles separat snarere enn som en del av et større bilde. Dette vil etter alt å dømme bli en av de store utfordringene i både teoretisk og mer anvendt forskning i årene som kommer. Kvinner, krise og krig formidler sentrale innsikter i et forskningsfelt som sto sentralt på NUPI gjennom 1990-tallet og som hadde stor påvirkning på det norske faglige så vel som politiske ordskiftet. I de senere årene har PRIO i større grad tatt over den ledende rollen innenfor kjønnsforsknin- gen i Norge, med Helga Hernes, Inger Skjelsbæk og Torunn Tryggestad i spissen. Samarbeidet med PRIO har derfor vært viktig for på nytt å blåse liv i et aktivt miljø på NUPI.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 804804 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 805

Uses of the Other: The ’East’ in European Identity Formation Iver B. Neumann Minneapolis: University of Minnesota Press 1999 Ole Jacob Sending Presentert av OLE JACOB SENDING, NUPI

I perioden før slutten av den kalde krigen var studiet av internasjonal politikk (IP) preget av en debatt mellom realister og rasjonalister («neo- realisme» og «neoliberalisme»). Der realister fremhevet det internasjonale anarkiets eff ekt på staters interesser og handlinger med selvhjelp som resultat, vektla rasjonalister betydningen av økonomiske forhold og mulig- heten for at staters egeninteresse kan generere integrasjon og samarbeid mellom land. Under denne uenigheten lå imidlertid en felles forståelse av staters interesser og identitet som eksogent gitt – at det interessante og viktige i studiet av internasjonal politikk er å se på interaksjonen mel- lom gitte aktører, ikke på hvordan aktører, f.eks. stater, er konstituert som sådan. Fra slutten av 1980-tallet og fremover ble disse etablerte teorienes grunnantakelse utfordret ved å vise at aktørers identitet er helt sentralt ikke bare for å forstå hvordan stater handler og defi nerer sine interesser, men også – og mer grunnleggende – det internasjonale systemet av stater som sådan. Denne kritikken omtales i dag ofte som «konstruktivistisk» eller «poststrukturalistisk». Iver Neumanns Uses of the Other var et helt sentralt bidrag til denne nytenkningen i studiet av internasjonal politikk, ikke bare fordi den kombi- nerte teoretisk nybrottsarbeid med omfattende empirisk analyse, men også fordi den syntetiserte og videreutviklet etablerte teorier om identitet. Bokas overgripende tema er hvordan kollektiv identitet skapes, vedlikeholdes og endres og hva slags eff ekter dette har på politisk praksis i og mellom stater. Det empiriske fokuset er på hvordan – som bokas undertittel indikerer – «Østen» har blitt brukt som den nødvendige «Andre» for å konstituere og vedlikeholde europeisk identitet. Neumann diskuterer i innledningen fi re ulike forståelser av identitet: etnografi sk, psykologisk, kontinentalfi loso- fi sk, og det han kaller «Eastern Excursion». Med vekt på den siste av disse utvikler Neumann sitt analytiske rammeverk ved å trekke veksler på teore- tikere som Bakhtin, Kristeva, Foucault og Levinas. Neumann tar (implisitt mer enn eksplisitt) utgangspunkt i Den engelske skoles sentrale innsikter om den (sosiale) konstitueringen av «international society» og spesifi serer dette ved å se på det andre teorier tar for gitt, nemlig de sosiale og politiske

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 805805 119.10.099.10.09 10.3210.32 806 Anmeldelser

prosessene hvorigjennom aktører blir konstituert med en gitt identitet. Det er her «den Andre» kommer inn som skapt forutsetning for egen identitet. Tre aspekter ved dette rammeverket bør fremheves. For det første tas innsikter fra poststrukturell teori om bord gjennom en vektlegging av hvordan kollektiv identitet skapes og vedlikeholdes i og gjennom diskur- sive praksiser. Fordi språket rommer maktstrukturer og fordi hva som defi - neres som «det Andre» er kontingent og gjenstand for konfl ikt, fremheves de politiske og også normative aspektene av etableringen av en kollektiv identitet (hva og hvem ekskluderes og hvorfor, hvilke alternative «vi» kni- ver om overtaket osv.). Men den poststrukturelle ideen om diskursens nær- mest totaliserende kraft nyanseres, og her ligger et annet sentralt aspekt ved den analytiske inngangen: Ved å lene seg på Levinas’ etiske refl eksjo- ner om «den Andre», og ved å slutte seg til Edward Saids kritikk av Fou- cault om at enkelte tekster og individer kan ha en avgjørende eff ekt, frem- hever Neumann det aktive arbeidet, også av enkeltindivider, som går inn i å defi nere og etablere «den Andre» som nødvendig forutsetning for egen kollektiv identitet. Det er altså snakk om bruken av «den Andre». Bokas seks empiriske kapitler er delt i tre etter de nivåene for kollektiv identitet som analyseres (Europa, Regioner, Nasjoner). Den sentrale empiriske kon- klusjonen er at «Østen» ikke er en geografi sk, men generalisert sosial og politisk «Andre» for europeisk identitet. Spørsmålet er altså ikke hvorvidt europeisk kollektiv identitet endres når grenser trekkes om eller når – som i tilfellet Sovjetunionen – en politisk enhet går i oppløsning og den kalde krigen slutter. Snarere er det snakk om hvordan et nytt «Østen» vokser frem som den konstituerende innsatsfaktor for en ny europeisk identitet. For det tredje posisjonerer Neumann sin analyse med direkte referanse til den teksten som for alvor brakte studiet av kollektiv identitet – og mer generelt såkalte konstruktivistiske teorier – inn i mainstream av IP-faget, nemlig Alexander Wendts «Anarchy is What States Make of It» (1992). Neumann påpeker hvordan en rekke viktige innsikter om kollektiv iden- titet, formulert av teoretikere som R.B.J. Walker, Richard Ashley, James Der Derian og David Campbell, ble utvannet og endret på viktige punkter i stor grad fordi Wendt snakket til fagets mainstream i USA. Neumann satte her fi ngeren på noe som bare tiltok i styrke og omfang over tid: såkalte konstruktivistiske analyser har over tid utviklet seg til en form for norm- sosiologi der aktørers identitet forstås som et sett av internaliserte normer (se f.eks. Zürn & Checkel 2005). Dette står langt fra den type analyse som Neumann oppviser i Uses of the Other. Kostnadene av denne utvanningen av forståelsen av identitet er, som Neumann også viser, at maktrelasjoner, politiske eff ekter og, ikke minst, normative aspekter ved forholdet mellom selvet og «den Andre», har blitt marginalisert i IP-fagets mainstream. Uses of the Other er et viktig bidrag til den konstruktivistiske IP-litteratu- ren fordi den videreutvikler teoretiske ideer fra andre fagfelt (fi losofi , sosi-

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 806806 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 807

ologi, antropologi) om et spørsmål som på daværende tidspunkt var lite studert og som kom til å bli sentralt i senere debatter innenfor IP-faget. En skal heller ikke underslå at den var viktig fordi den viste hvordan abstrakt teori kan brukes aktivt på et omfattende empirisk materiale. Det var også i Uses of the Other at Neumann først formulerte en særegen forståelse av dis- kursbegrepet. Diskurs forstås strukturerende, ikke determinerende, som relativ heterogen og alltid i potensiell fl uks. Senere utviklet Neumann disse argumentene ved å gi plass og tyngde til en ide om praksis.1 Neumann var, meg bekjent, den første innenfor IP-faget som brakte praksis og diskurs sammen i et analytisk rammeverk, og i Uses of the Other ser vi hvordan og hvorfor dette er fruktbart både for studiet av kollektiv identitet og en rekke andre fenomener i internasjonal politikk. I NUPI-sammenheng tjener Uses of the Other som eksempel på den mangeårige grunnforskningen på IP-teori ved instituttet. Her har Neumann, ved NUPI siden 1988, vært den drivende kraften ved å vektlegge betydningen av teoriutvikling og teoretisk funderte empiriske analyser.

Litteratur

Neumann, Iver (2002) «Returning Practice to the Linguistic Turn: The Case Of Diplomacy», Millennium: Journal of International Studies 31 (3). Wendt, Alexander (1992) «Anarchy is What States Make of It: The Social Construction of Power Politics», International Organization 46 (2). Zürn, Michael & Jeff rey Checkel (2005) «Getting Socialized to Build Bridges: Con- structivism and Rationalism, Europe and the Nation-State», International Organi- zation 59, ss. 1045–1079.

1 I en artikkel i Millennium i 2002 med tittelen «Returning Practice to the Linguistic Turn», fi kk konkret praksis – i dette tilfellet diplomati – en analytisk tyngde som motvekt mot en noe endimensjonal forståelse av språk som både årsak til og eff ekt av maktrelasjoner. Denne vektleggingen av praksis har i de senere år blitt viet mye oppmerksomhet i IP-faget, både som konkretisering av hva man skal analysere rent empirisk, og som selvstendig teoretisk begrep.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 807807 119.10.099.10.09 10.3210.32 808 Anmeldelser

Report on integrated missions. Practical Perspectives and Recommendations Espen Barth Eide, Anja Kaspersen, Randolph Kent & Karen von Hippel Oslo: NUPI 2005 Niels Nagelhus Schia Presentert av NIELS NAGELHUS SCHIA, NUPI

NUPIs utgivelse av Report on integrated missions i 2005 må ses i lys av reformdebatten i FN de siste 15 årene. Siden slutten av 1990-tallet har tra- disjonelle fredsbevarende styrker gradvis blitt erstattet med bredere freds- byggingsoperasjoner som gjerne inkluderer (re)konstruksjon av nasjonale strukturer, samt etablering av sosial orden og demokrati. Generalsekre- tær Boutros Ghalis Agenda for Peace (1992) regnes av mange som start- skuddet for FNs kunnskapsproduksjon rundt denne nye utviklingen, og FN-operasjonene i det tidligere Jugoslavia og Somalia markerte de første prøvesteinene. Her ble det for første gang utstedt mandater som ga de internasjonale styrkene autorisasjon til maktbruk for å sikre tilgangen for humanitære hjelpearbeidere. FN-styrkene hadde også mandat til å bistå i (gjen)oppbyggingen av økonomiske, sosiale og politiske strukturer. Med FNs operasjoner i Kosovo, Sierra Leone, Liberia, Elfenbenskysten og Den demokratiske republikken Kongo ble utviklingen videreført. Disse ope- rasjonene hadde som mål å bygge nødvendige samfunnsstrukturer for å opprette lov og orden. Resultatet var at FN-operasjonene gradvis ble utstyrt med mer og mer multidimensjonale og komplekse mandater, og at stadig fl ere FN-organer deltok i fredsarbeidet. I takt med utvidelsen av fredsoperasjonenes mandat og mål oppsto imidlertid behovet for en mer integrert og helhetlig tilnærming innenfor FNs operasjoner. Fra 2004 ble fl ere operasjoner derfor organisert som såkalte integrerte misjoner. Dette førte blant annet til at misjoner som tid- ligere ville hatt militær ledelse, nå ble sivilt ledet av spesialrepresentanter for generalsekretæren (SRSGer). Mange vil mene at selve konseptet integrated missions oppsto allerede på et toppmøte i New York i 1998, sammenkalt på grunnlag av generalsekre- tærens reformforslag i 1997. På møtet ble blant annet spesialrepresentan- tenes funksjon i fredsoperasjoner drøftet. I 2000 tok Brahimi-rapporten problemstillingen videre. Selv om denne rapporten ikke nevner integrerte misjoner som sådan, foreslås det her at planlegging og støtte til FNs freds- operasjoner skal skje gjennom Integrated Mission Task Forces. Samme år

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 808808 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 809

ga også generalsekretæren nye retningslinjer for forholdet mellom spesi- alrepresentantene og de stedlige og humanitære koordinatorene (RC/HC) i misjonene (Note from the Secretary-General 2000). Rapporten til FNs høynivåpanel for trusler, utfordringer og endringer og Sachs-rapporten tok debatten videre i 2004 og 2005, og i 2005 kom også generalsekretærens tilsvar, med rapporten In Larger Freedom. Det var mot dette bakteppet at Report on integrated missions utkom i 2005. Rapporten var sluttproduktet til den utvidete UN ECHA Core Group (UN Executive Committee on Humanitarian Aff airs), og var i så måte godt forankret i FN-reformprosessen. Rapporten, som ble publisert av NUPI, er en uavhengig studie, og diskuterer både teoretiske og praktiske sider ved integrated missions. To av rapportens fi re forfattere var i denne perioden tilknyttet NUPI: Espen Barth Eide som leder av Avdeling for internasjonal politikk, og Anja Kaspersen som rådgiver ved FN-programmet. Rapporten består av tre deler. Første del defi nerer konseptet integrated missions som et FN-instrument for å hjelpe land i overgangen fra krig til varig fred, eller til å adressere en tilsvarende kompleks situasjon som vil kreve en multidimensjonal FN-respons, gjennom å samle aktører og per- spektiver i et overordnet rammeverk for politisk-strategisk krisehåndtering (s. 3). Andre del diskuterer hvordan integrerte misjoner kan implemente- res i felt, mens tredje og siste del gir en rekke anbefalinger til FNs framti- dige operasjoner i forhold til planlegging, struktur og ledelse. Rapporten påpekte mangelen på en felles forståelse av integrated missions som begrep, og bidro med det til å starte en bred internasjonal debatt. Gitt rapportens NUPI-tilknytning var det naturlig at NUPI, på oppdrag fra UN ECHA Core Group og i samarbeid med Utenriksdepartementet, var arrangør og vertskap for en internasjonal konferanse i Oslo med rapporten som tema. Konferansen ble holdt 30.–31. mai i 2005 med økonomisk støtte fra Australia, Norge, Sverige, UK og USA, og samlet i alt ca. 150 mennesker fra FN-systemet, akademia, humanitære organisasjoner, NGOer og repre- sentanter fra donorland. Konferansedeltakerne sa seg generelt sett enige i den integrerte tilnærmingen, og samtykket i behovet for bedre samord- ning internt i FN. Dette bidro igjen til at integrated mission i økende grad ble akseptert som modell (se Osland 2005). Året etter, i 2006, kom gene- ralsekretærens direktiv for integrated mission, som la føringene for hvordan FNs fredsoperasjoner skulle organiseres for å koordinere de forskjellige dimensjonene av fredsbygging bedre og dermed utnytte fordelene av en integrert tilnærming mest mulig. NUPI-rapporten og den påfølgende konferansen i 2005 bidro til at Norge i 2006 tok føringen i debatten om utviklingen av multidimensjo- nale og integrerte FN-operasjoner gjennom en serie konferanser (i Bei- jing, Addis Abeba, Genève, New York, Johannesburg og Brussel), samt en rekke seminarer, konsultasjoner og feltarbeid i 2007. I 2008 overleverte

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 809809 119.10.099.10.09 10.3210.32 810 Anmeldelser

Norge sluttrapporten til FNs visegeneralsekretær (Utenriksdepartementet 2008). Gjennom dette initiativet bidro NUPI til å utvikle og konkretisere konseptet om integrated mission som en løsning på FNs behov for bedre koordinering. Det strukturelle grepet som til slutt ble tatt, var å legge de humanitære FN-organisasjonene under samme kontrollstruktur som de politiske og militære komponentene i fredsoperasjonene.1 Generalsekre- tærens direktiver for en integrert tilnærming fra 2006 og 2008 staker ut kursen og etablerer fra 2008 integrated approach som modell for etablerin- gen av nye FN-operasjoner (2006 og 2008)…Eff ekten av dette har vært at FN er blitt fl inkere som organisasjon til å koordinere sitt bidrag til freds- prosesser, samt sørge for at alle FN-organisasjonene i større grad trekker i samme retning mot et felles overordnet mål. Dette har også bidratt til at FN ligger fl ere år foran for eksempel NATO, EU og AU når det gjelder integrert tilnærming til multidimensjonale operasjoner. NUPI har, gjennom FN-programmet og Training for Peace (TfP), i fl ere år jobbet med spørsmål knyttet til FN og internasjonale fredsoperasjoner. Report on integrated missions er et godt eksempel på hvordan NUPI har bidratt med kunnskapsproduksjon og policy-anbefalinger i sentrale inter- nasjonale prosesser.

Litteratur

FN (2000) «Report of the Panel on United Nations Peace Operations» [Brahimi- rapporten], A/55/305 -S/2000/809, New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.un.org/peace/reports/peace_operations/ FN (2006), «Delivering as One», Report of the Secretary-General’s High Level Panel. New York: FN.Tilgjengelig på: http://www.un.org/events/panel/resources/pdfs/ HLP-SWC-FinalReport.pdf FNs generalsekretær (1992) «An Agenda for Peace», Report of the UN Secretary- General. New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.un.org/Docs/SG/agpeace.html FNs generalsekretær (1997) «Renewing the United Nations – A programme for reform», Report of the UN Secretary-General A/51/950. New York: FN. Tilgjenge- lig på: http://www.securitycouncilreport.org/atf/cf/%7B65BFCF9B-6D27–4E9C- 8CD3-CF6E4FF96FF9%7D/SGE%20A-1997–51-950-add.1.pdf FNs generalsekretær (2000) «Note of guidance on the relations between Representati- ves of the Secretary-General, Resident Coordinators and Humanitarian Coordina- tors». New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.undg.org/docs/9900/SG- Note- of-Guidance-2000.pdf

1 Dette strukturelle grepet har skapt debatt, spesielt har humanitære organisasjoner vært kri- tiske til denne samordningen. Denne debatten har i all hovedsak handlet om «Humanitarian Space».

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 810810 119.10.099.10.09 10.3210.32 Anmeldelser 811

FNs generalsekretær (2005) «In larger freedom towards development, security and human rights for all». Report of the UN Secretary-General. New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.un.org/largerfreedom/ FNs generalsekretær (2006) «Note of Guidance on Integrated Missions». New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.undg.org/docs/9899/Note-of-Guidance-on- Integrated-Missions-2006.pdf FNs generalsekretær (2008) «Decision no 2008/24 – Integration». New York: FN. Tilgjengelig på: http://www.undg.org/docs/9898/Integration-decision-SG-25- jun-08.pdf Osland, Kari (2005) The UN & Integrated Missions – Conference Proceedings. Oslo: NUPI. Utenriksdepartementet (2008) «Implementing United Nations Multidimensional and Integrated Peace Operations – A report on fi ndings and recommendations». Oslo: Utenriksdepartementet. Tilgjengelig på: http://www.regjeringen.no/upload/UD/ Vedlegg/FN/fi nal_operations.pdf

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 811811 119.10.099.10.09 10.3210.32 00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 812812 119.10.099.10.09 10.3210.32 bidragsytere

morten skumsrud andersen (f. 1980) er for tiden vitenskapelig assistent ved NUPI og har en mastergrad i internasjonale relasjoner fra London School of Economics and Political Science og bachelorgrad i internasjonale studier fra Universitetet i Oslo. Han har nylig publisert bokkapitlet «Intern/ ekstern sikkerhet og antiterrorinstrumenter i EU» i boken Nye utfordrin- ger for europeisk sikkerhetspolitikk. Hans generelle forskningsinteresser er innen global styring og makt, fredsbygging, IR-teori og vitenskapsfi losofi .

øyvind eggen (f. 1970) er sosialantropolog og doktorgradsstipendiat ved NUPI. Doktorgradsprosjektet omhandler statsdannelse med vekt på bistandens rolle og med Malawi som case. Han har tidligere jobbet med bistand for ulike bistandsorganisasjoner og som konsulent. For tiden er han på feltarbeid i Malawi.

dag henriksen (f. 1972), dr., er hovedlærer ved avdeling for luftmakt og teknologi (ALMT) ved Luftkrigsskolen. Han er stadig tjenestegjørende offi - ser (major) og har deltatt på NATO-operasjoner i Baltikum (Baltic Acces- sion) i 2005 og i Afghanistan (ISAF) i 2007. Foruten fi re års krigsskole, har han studert historie og statsvitenskap ved NTNU og graduerte fra Uni- versity of Glasgow med en Ph.D. i militære studier (military studies) i 2006 (Operation Allied Force: A Product of Military Theory or Political Pragma- tism?). Han har gitt ut bøkene NATO’s Gamble. Combining Diplomacy and Airpower in the Kosovo Crisis 1998–1999 (2007) og Wilhelm Mohr. On World War II (2009). Artikkelen «Infl exible Response: Diplomacy, Airpower and the Kosovo Crisis, 1998–1999» ble utgitt i Journal of Strategic Studies, Vol 31, Issue 6, 2008.

halvard leira (f. 1976) er doktorgradsstipendiat ved NUPI og redaktør for Internasjonal Politikk. Han er cand.polit. i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og MSc i International Relations fra LSE. Han har publisert i Review of International Studies, Leiden Journal of International Law, Hague Journal of Diplomacy, Cooperation and Confl ict, diverse norskspråklige publikasjoner og ikke minst i Internasjonal Politikk.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 813813 119.10.099.10.09 10.3210.32 814

sverre lodgaard (f. 1945), magister i statsvitenskap. Han er seniorforsker ved NUPI og var direktør ved instituttet 1997–2007. Seneste bok (med Morten Bremer Mærli): Nuclear Proliferation and International Security (2007); seneste tidsskriftartikkel: «Toward a Nuclear Weapon-Free World», Daedalus, American Academy of Arts and Sciences 2009.

arne melchior (f. 1953) er dr.polit. i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Oslo (1997) og seniorforsker ved NUPI. Han har publisert en rekke arbei- der om handel og handelspolitikk, internasjonal ulikhet og økonomisk geografi (for informasjon se www.nupi.no).

pernille rieker (f. 1971), dr.polit., er seniorforsker ved avdeling for Inter- nasjonal Politikk ved NUPI. Hun har for tiden permisjon fra denne stillin- gen for å arbeide som seniorrådgiver ved Nordforsk. Hennes forsknings- interesser er europeisk sikkerhetspolitikk med et spesielt fokus på EU, Frankrike samt Norge og de øvrige nordiske land. Hun har publisert fl ere artikler og bøker innenfor dette feltet.

jens ringsmose (f. 1973) er ph.d. og post.doc. ved Institut for Stats- kundskab, Syddansk Universitet. Han har publisert i blandt annet Inter- national Politics , Cooperation and Confl ict, Global Society, Militært Tidsskrift og Politica.

niels nagelhus schia (f. 1974) er sosialantropolog og forsker ved Avdeling for sikkerhet og konfl ikthåndtering på NUPI. Schia arbeider med freds- bygging og fredsoperasjoner i Afrika (Liberia og DR Kongo). Han har tid- ligere studert norsk utenrikspolitikk relatert til FN og FNs sikkerhetsråd.

laust schouenborg (f. 1982) er PhD-stipendiat ved Department of Inter- national Relations, London School of Economics and Political Science. Han har publisert i blandt annet Millennium: Journal of International Studies.

ole jacob sending (f. 1972), dr.polit., er seniorforsker ved NUPI. Utvalgte publikasjoner: Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending Governing the Global Polity (kommer 2010).

anders c. sjaastad (f. 1942) er mag.art. fra Universitetet i Oslo, tidligere for- sker og nå seniorrådgiver ved NUPI. Sjaastad har forfattet en rekke artikler og bøker. Blant hans seneste publikasjoner er «Southeast Asian SLOCS and security options» i Kwa & Skogan (red.) Maritime Security in Southeast Asia (2007) og «Stortinget som utenrikspolitisk organ» i Fonn, Neumann og Sending (red.) Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser (2006).

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 814814 119.10.099.10.09 10.3210.32 815

john kristen skogan (f. 1942) er mag.art. fra Universitetet i Oslo og seniorforsker ved NUPI. Blant hans seneste publikasjoner er «Terrorism at sea: combating what – and how» i Kwa & Skogan (red.) Martime Security in Southeast Asia (2007, 2009); «Sikkerhetspolitiske mål og virkemidler», i Hovi & Malnes (red.) Anarki, makt og normer (2007); «Norge og europeiske sikkerhetspolitiske aktører» i Rieker & Carlsnæs (red.) Nye utfordringer for europeisk sikkerhetspolitikk (2009).

øystein haga skånland (f. 1982), MA i Peace and Confl ict Studies ved Universitetet i Oslo 2008, er vitenskaplig assistent ved NUPI.

randi solhjell (f. 1984) er forsker ved Avdeling for sikkerhets- og kon- fl ikthåndtering på NUPI. Hun har jobbet med temaet seksualisert vold i Den Demokratiske Republikken Kongo og FN-operasjoner i Afrika. Hun har utgitt bl.a. rapporten Combating Sexual Violence in the DRC: Towards a Comprehensive Approach? (NUPI-rapport 2009) og artikkelen «Seksualisert vold i Kongo» i Sosiologi i dag, årg. 39, nr. 2/2009.

ulf sverdrup (f. 1968), dr.polit., er førsteamanuensis ved Handelshøysko- len BI og seniorforsker ved ARENA, Senter for europastudier ved Uni- versitetet i Oslo. Han har publisert en rekke artikler om ulike sider ved europeisk integrasjon.

arild underdal (f. 1946) er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Det meste av hans forskning de senere årene har dreiet seg om internasjonalt samarbeid, med empirisk referanse til miljø- og ressursfor- valtning. Blant hans publikasjoner i det siste tiåret hører bøkene Environ- mental Regime Eff ectiveness: Confronting Theory with Evidence (med Edward L. Miles m.fl ., 2002) og Regime Consequences: Methodological Challenges and Research Strategies (med Oran R. Young, 2004). Underdal var rektor for Universitetet i Oslo i perioden 2002–2005 og prorektor i årene 1993–1995.

anne marie aanerud (f. 1985) har en mastergrad i Peace and Confl ict Studies fra Universitetet i Oslo. For tiden arbeider hun som konsulent i Seksjon for fred og forsoning i Utenriksdepartementet hvor hun gjennom- går forskningsprosjekter fi nansiert av seksjonen i perioden mellom 2005 og 2009.

Internasjonal Politikk | Årgang 67 | Nr. 4 | 2009

00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 815815 119.10.099.10.09 10.3210.32 00000000 229034790347 SSFF IInternasjonalnternasjonal politikkpolitikk 0904.indb0904.indb 816816 119.10.099.10.09 10.3210.32