Arbeiderpartiet, LO Og Regjeringsmakten 1928–2008

12. oktober 1965. De borgerlige samarbeidspartiene hadde vunnet stortingsvalget. Avtroppende statsminister Einar Gerhardsen må overlate nøkkelen til kontoret til den nye regjeringssjefen Per Borten. Med unntak av John Lyngs tre ukers regjeringstid i august 1963, hadde Arbeiderpartiet hatt makten i landet siden frigjøringen i 1945. Nå var epoken over. HANS OLAV LAHLUM «Ingen gir fra seg regjeringen frivillig» Arbeiderpartiet, LO og regjeringsmakten 1928–2008 Temaet for denne artikkelen er Arbeiderpartiets forhold til regjeringsmakten fra 1928 til dags dato – eller om man vil fra Christopher Hornsrud til Jens Stoltenberg. Fokus settes ikke på valget av regjeringsmedlemmer eller på utformingen av regjeringens politikk, men derimot på Arbeider- partiets vilje til å ta eller gi fra seg regjeringsmakten. Ved en gjennom- gang av disse 80 årene vil artikkelen få frem kontinuiteten i partiets vilje til regjeringsmakt, men også hvordan det er gjort flere situasjonsbe- stemte unntak og hvordan formen på partiets regjeringsvilje har endret seg. Særlig vekt vil bli lagt på å få frem LO-ledernes betydning for spillet om regjeringsmakten og bruken av den. Hovedvekten vil bli lagt på utviklingen de siste 15 årene, som så langt er svært sparsomt dekket i faglit- teraturen. Regjeringsdannelsene i 1928 og 1935 er godt dekket i tidligere fremstillinger, og kan, tatt i betraktning LOs beskjedne rolle her, oppsum- meres i få setninger. Da Christopher Hornsrud ble statsminister for en uvanlig kontroversiell mindretallsregjering i 1928, hadde han selv erkjent sin manglende innflytelse over beslutningen. Avgjørelsen om regjeringsdannelsen ble, med Hornsruds egne ord, tatt av to menn: Arbeiderblad- redaktør Martin Tranmæl og Arbeiderparti-formann Oscar Torp.1 Og de to sa ja til mindretallsregjering, tross betydelig skepsis nedover i partiet og partipressen. LOs formann, Halvard Olsen, var positiv, men ingen sentral aktør. Regjeringsdannelsen fikk stor langsiktig betydning for partiets videre strategi, men liten betydning for politikken i 1928. Det borgerlige stortingsflertallet felte regjeringen Hornsrud etter å ha hørt 277 ArbeiderhistoriE 2008 dens radikale tiltredelseserklæring, slik at partiet bare beholdt regje- ringskontorene i 18 dager. Maktovertakelsen i 1935 ble langt mer varig, og den påtroppende statsministeren hadde spilt en langt mer aktiv rolle. Grunnlaget for krise- forliket i 1935 ble lagt gjennom en tilnærming mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet i Stortinget, og hovedmannen fra Arbeiderpartiets side var den parlamentariske lederen Johan Nygaardsvold. Martin Tranmæl aksepterte regjeringsdannelsen som en dyd av nødvendighet, og partiformannen Oscar Torp var en undervurdert støttespiller for den. LOs rolle var som i 1928 stilltiende samtykkende: Formannen Olav Hindahl holdt en lav profil i saken, og fagbevegelsen fikk ikke igjennom sitt krav om to representanter i regjeringen Nygaardsvold.2 Nygaardsvolds regjeringsdannelse kom til å innvarsle en styrkning av stortingsgruppens rolle i forhold til sentralstyret og partiapparatet. Fagbevegelsens innflytelse på regjeringen inntok en ny og historisk unik form sommeren 1939, da LOs formann Olav Hindahl selv gikk inn i regjeringen som arbeidsminister. En ung nestformann ved navn Konrad Nordahl rykket opp til fungerende formann. Det skulle vise seg å peke fremover mot en ytterligere økning av LOs innflytelse over regjerings- spørsmålet de tre kommende tiårene. Viljen til å regjere alene fastlegges Etter 2. verdenskrig svingte pendelen hardt tilbake – mot økt innflytelse for sentralstyret og partiapparatet, i allianse med fagbevegelsen. Den nye LO-formannen var en av hovedmennene bak beslutningene om først å tilby regjeringsoppdraget til Hjemmefrontens leder Paal Berg, og så gjøre Einar Gerhardsen til både partiformann og statsminister.3 Gerhardsen hadde Den innvarslet en politisk allianse mellom Nordahl og fått Nordahls støtte Gerhardsen som skulle prege landet og arbeiderbevegelsen de for sitt ønske om å neste tjue årene – tross en stadig mer anstrengt personkjemi videreføre en bredere mellom de to topplederne. Nordahl ble etter eget ønske samlingsregjering stående utenfor regjeringen, men utøvde en sterk innflytelse på dens sammensetning.4 gjennom å invitere i spørsmålet om den videre strategien etter valgseieren i med NKP, Venstre 1945, led imidlertid partiformannen og LO-formannen et og KrF. oppsiktsvekkende nederlag. Gerhardsen hadde fått Nordahls støtte for sitt ønske om å videreføre en bredere samlingsregjering gjennom å invitere med NKP, Venstre og KrF. Det forslaget grunn- støtte i landsstyret, etter motstand fra et firkløver bestående av den nylig avgåtte partiformann Oscar Torp, den nylig tiltrådte partisekretær Haakon Lie, den nylig tiltrådte nestformann Trygve Bratteli og den fort- 278 satt fungerende redaktør Martin Tranmæl.5 Underliggende var ønsket ArbeiderhistoriE 2008 Alliansen mellom Arbeiderpartiets leder og statsminister Einar Gerhardsen ( i midten) og den mektige LO-lederen Konrad Nordahl (til høyre), preget den politiske utviklingen i landet fra 1945 til 1965. Her er de i samtale med Oscar Torp i 1951, samme år han overtok som statsminister fram til 1955. om å gjøre mest mulig ut av regjeringsmakten når man endelig hadde fått det etterlengtede stortingsflertallet. En stor rolle spilte imidlertid hensynet til LO; de fire store blant motstanderne av regjeringssamarbeid ønsket alle en hard linje mot kommunistene innen fagbevegelsen, og fryktet at den ville bli vanskelig å gjennomføre hvis NKP samtidig ble sittende i regjeringen.6 Gerhardsen og Nordahls nederlag innvarslet en lang tradisjon for at Arbeiderpartiet regjerte basert på et nært samarbeid med LO, men uten noe samarbeid med andre partier. i en ellers svært pragmatisk partikultur ble prinsippet om bare å styre alene en bærebjelke som fikk stå urokket i 60 år. Den hønsvaldske parlamentarismes epoke Den ellers svært interessante historien om regjeringsskiftene i 1951 og 1955 faller utenfor rammene av denne artikkelen. Det forelå ingen nasjonal krisesituasjon verken da Oscar Torp helt uventet avløste Einar Gerhardsen høsten 1951, eller da Gerhardsen langt mindre uventet gjen- inntok Statsministerens kontor i januar 1955. Arbeiderpartiet hadde et trygt flertall i Stortinget, og det var ingen uenighet om at partiet skulle 279 ArbeiderhistoriE 2008 beholde regjeringsmakten og regjere alene. Det forelå bare en intern uenighet knyttet til hvem som skulle lede regjeringen.7 1950-årene ble det store tiåret for Arbeiderpartiets «ettpartistat» slik den er kjent fra historikeren Jens Arup Seip.8 Den litt arrogante og klos- sete parlamentariske leder Nils Hønsvald ga navn til «den hønsvaldske parlamentarisme», hvor partiet og ikke Stortinget bestemte når en statsminister eller statsråd skulle byttes ut.9 1960-årene skulle bli langt mindre sorgløse. Allerede høsten 1961 måtte Arbeiderpartiet grunnet en ny og mer krevende politisk situasjon ta sitt forhold til regjeringsmakten opp til ny vurdering. Partiledelsen hadde undervurdert utbryterpartiet SF så Et formalisert sterkt at man tilsynelatende ikke hadde noen plan B for den situasjonen som oppsto da Arbeiderpartiet fikk 74 og SF 2 av regjeringssamarbeid Stortingets 150 mandater. Å gi ifra seg regjeringsmakten var i med SF var den gang forvirringen som fulgte et ønske fra yngre stjerner som Ragnar utenkelig. Derimot var Christiansen, Reiulf Steen og Odvar Nordli, men også den å invitere Venstre inn spontane reaksjonen fra den aldrende LO-formannen Konrad i regjeringen en idé Nordahl. Gerhardsens stadig klarere uttalte ønske om å fort- både Gerhardsen og sette ble imidlertid avgjørende for landsstyrets beslutning, andre seriøst etter at også Nordahl ved nærmere ettertanke sluttet seg til det.10 Et formalisert regjeringssamarbeid med SF var den gang vurderte. utenkelig. Derimot var å invitere Venstre inn i regjeringen en idé både Gerhardsen og andre seriøst vurderte. Den ble imidlertid aldri formelt foreslått, og forsøk på sonderinger mellom Gerhardsen og Venstres formann Bent Røiseland førte etter tafatt opptreden fra begge ikke til noen avklaring.11 Nærmere kom Arbeiderpartiet på 1900- tallet aldri et regjeringssamarbeid med andre partier. Tilnærmingen mellom de borgerlige partiene og Kings Bay-saken bidro i stedet til en politisk polarisering de kommende årene. i det landsstyret som etter valget i 1961 vedtok å beholde regjeringsmakten selv om man hadde mistet flertallet, møtte også den da 82 år gamle Martin Tranmæl. i en samtale etter møtet, ba han en av partiets unge stjerner huske at «ingen gir fra seg regjeringen frivillig».12 Den kommentaren sier mye om hvilken lang vei både Tranmæl og hans parti hadde gått siden dannelsen av den radikale Fagopposisjonen av 1911 50 år tidligere, da målsetningen var å prioritere revolusjonære masse- aksjoner fremfor parlamentarisk arbeid. Ved Martin Tranmæls død i 1967 hadde Arbeiderpartiet fortsatt aldri gitt fra seg regjeringsmakten frivillig. Det skulle derimot skje to ganger under århundrets siste tredjedel. Regjeringsmakten tapes – og gjenvinnes Et velregissert borgerlig stormløp mot regjeringen kulminerte dramatisk 280 med dens avgang på Kings Bay-saken i august 1963, da de to SF-repre- ArbeiderhistoriE 2008 sentantene stemte for de borgerliges mistillitsforslag. Dermed sto Arbei- derpartiet foran dilemmaet fra 1961 i ny form, knyttet til hvor offensivt man skulle gå ut for å styrte John Lyngs borgerlige mindretallsregjering. igjen tvilte partiformann Einar Gerhardsen, som mistrivdes i mindretalls- posisjon,

Load more