Åpnene Som Økte Da Det Ble Stilt Krav Om Mer Avanserte Og Kompliserte Våpen• Systemer
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
FORSVARSSTUDIER Defence Studies ©Forlaget Tanum-Norli a.s. 1983 ISSN 0333-3981 ISBN 82-518-1791-9 Norbok a.s, Oslo/Gjøvik Innhold Forord . 6 Foreword 10 R. Tamnes: Den norske holdningen til en nordisk atomvåpenfri sone 1958-1983 ............................ 11 English Summary . 84 O. Riste: Ein ide og ein myte: Roosevelts frihamnstanke for Nord-Norge . 87 English Summary . 107 R. Tarnnes: NATO's og Norges reaksjon på Tsjekkoslovakia- krisen 1968 ............................................ 111 English Summary . 185 O. Wicken: Ny teknologi og høyere priser .................. 188 English Sumrnary ........................................ 229 O. Riste: The Foreign Policy-Making Process in Norway: An Historical Perspective . 232 Bidragsytere . 245 Notes on contributors . 245 Forord FHFS - Forsvarshistorisk forskningssenter - presenterer med dette FORSVARSSTUDIER 1982. Det er den andre årboka i rekken siden sentret kom i arbeid i august 1980. Bidragene i årboka er tidligere blitt publisert i serien FHFS NOTAT, som inneholder artikler og studier av institusjonens faste forskere og av andre spesielt inviterte bidragsytere. FHFS NOTAT blir distribuert gratis til en avgrenset krets av spesielt interesserte. Ved å samle alle bidragene gjennom året til en Årbok, med et sammendrag på engelsk av alle norskspråklige artikler, ønsker FHFS å nå et bredere publikum med interesse for forsvarshistorie og sikkerhetspolitikk. FORSVARSSTUDIER 1982 inneholder analyser som ikke bare har historisk interesse, men som i høy grad kan bidra til å kaste lys over og gi økt innsikt i aktuelle og brennbare sikkerhetspolitiske spørsmål. De siste måneders utvikling har slått dype sprekker i den brede, tverrpoli tiske oppslutning om norsk sikkerhetspolitikk som har vært hovedregelen siden 1949. I en oversikt over hvordan den utenrikspolitiske prosess har utviklet seg i Norge siden landet fikk sin utenrikspolitiske uavhengighet i 1905, tar Olav Riste bl.a. opp spørsmålet om hvordan en slik konsensus er blitt oppnådd, og peker på den sentrale rolle som den utvidede uten rikskomite har spilt i prosessen. Med utgangspunkt i nasjonens sterke ønske om å unngå innblanding i europeisk stormaktspolitikk, kombinert med en erkjennelse av behovet for en utenrikstjeneste som kunne ivareta den store handelsflåtens interesser og dessuten støtte landets omfattende utenrikshandel, søker forfatteren å vise hvorfor der ikke var grobunn for utvikling av en tradisjon og et apparat for utforming av en mer langsiktig utenriks- og sikkerhetspolitikk. I det vakuum som således var oppstått rykket Stortinget, og spesielt Stortingets utenrikskomite, inn med ikke bare kontrollerende, men også med politikk-utformende funksjoner. Dette mønstret syntes vel etablert ved utgangen av mellomkrigstiden. Under den annen verdenskrig, uten parlamentarisk medvirkning, la 6 den norske regjering i London det første grunnlaget for en norsk utenrikspolitisk linje preget av gjennomtenkte og framtidsrettede perspektiver. Men etterkrigstidens Ønske om en tverrpolitisk samling om politiske hovedlinjer kom til å gjenetablere og ytterligere understreke Stortingets sentrale rolle i den utenriks- og sikkerhetspolitiske prosess - en rolle som har klare fordeler for en småstat ved at utenrikspolitikken framstår som uttrykk for en samlet nasjon, men som også innebærer en viss fare for uklare ansvarsforhold. Norges forhold til Sovjetunionen er et permanent tema i norsk sikker hetspolitikk. I forlengelsen av en artikkel om de norsk-sovjetiske proble mene vedrørende Svalbard i FORSVARSSTUDIER 1981, tar Olav Riste i en artikkel opp Roosevelts ide fra 1943 om frihavner i Nord-Norge for Sovjetunionens handelsforbindelser med det atlantiske området. Ideen førte til full alarm i den norske utenriksledelsen i London, og gav støtet til en hektisk diplomatisk aktivitet både for å kvele ideen i fødselen og for å få bekreftet eller eventuelt avkreftet en mistanke om at sovjetiske krav eller ønsker lå bak Roosevelts forslag. Anstrengelsene førte til at det første av disse mål ble oppnådd. Spørsmålet om ideens opphav fikk imidlertid ikke noe helt klart svar. Denne uklarheten bidro til å gjenopp live tradisjonelle norske mistanker om Sovjetunionens langsiktige mål på nordkalotten. På grunnlag av materiale som senere er blitt tilgjengelig trekkes den klare konklusjon at frihavnsideen hadde sitt utspring i Roosevelts fore stillinger om en framtidig verdensorden, uten tilknytning til sovjetiske utspill vedrørende norsk territorium. I artikkelen settes frihavns-ideen inn i sin sammenheng med Roosevelts visjon om en etterkrigsorden preget av en omfattende internasjonalisering av kontrollen med kolonier, havner og andre strategisk viktige områder, det hele styrt av en verdens organisasjon under de fire stormakters ledelse. Ved å trekke Sovjetunio nen inn i et slikt stormakts-direktorium ønsket Roosevelt å «normalisere» dens forhold til omverdenen, og bl.a. avverge sovjetiske krav om annek sjon av strategisk viktige områder. Således kunne frihavner i Nord-Norge framstå som et alternativ til Sovjets krav om finsk avståelse av Petsamo. Atomvåpenfrie soner er blitt et sentralt tema i de siste tre års debatt om faren for en atomkrig. Men temaet har en forhistorie som går tilbake til femti-årene, og som det er nødvendig å kjenne dersom dagens forslag skal kunne vurderes ut fra et mindre snevert perspektiv. I forlengelsen av en artikkel i FORSVARSSTUDIER 1981 om norske holdninger til atomvåpenfrie soner i Sentral-Europa 1957-1965, drøfter Rolf Tamnes 7 denne gangen spørsmålet om en nordisk atomvåpenfri sone i tiden 1958- 1983. Tamnes gjør rede for de sovjetiske og finske fremstøt til fordel for en slik sone og gir en oversikt over hvorfor utspillene ble avvist fra norsk side helt frem til 1980-81. På et tidspunkt revurderte det regjerende Arbeiderparti sitt syn på den nordiske sone. Det hadde tildels sammen heng med de nye internasjonale og nasjonale strømninger rettet mot atomvåpen. Samtidig var det nå lettere å godta en atomvåpenfri sone fordi vestlig bruk av atomvåpen i tilknytning til norsk territorium ble ansett som lite troverdig og hensiktsmessig. Arbeiderpartiet avviste like vel de sovjetiske og finske soneforslagene. Nå som tidligere krevde par tiet at Sovjet måtte fjerne i det minste endel av sine atomvåpen i området opptil sonen, og man forutsatte at gjennomføringen av sonen fant sted som ledd i en bredere nedrustningsløsning mellom øst og vest - ikke som en isolert ordning. Polen-krisen aktualiserte pånytt spørsmålet om NATO-landenes hold ninger til og reaksjoner på dramatiske forandringer i Øst-Europa. I en artikkel om NATO's og Norges reaksjon på Tsjekkoslovakia-krisen i 1968 har Rolf Tamnes avslutningsvis trukket linjene frem til Polen-krisen. Søkelyset er forøvrig rettet mot l) varsel, 2) krisehåndtering og 3) sik kerhetspolitiske justeringer etter innmarsjen i august 1968. Forfatteren konkluderer med at innmarsjen kom som en overraskelse. Det skyldtes at den sovjetiske beslutningen om å gripe til militære midler trolig ble tatt relativt sent, at man på vestlig side feilbedømte endel varsler og at Vest levde i den tro at Sovjet på grunn av den gryende avspenningen ville unngå å forstyrre dialogen med landene i vest gjennom en invasjon. På vestlig side var det ikke særlig frykt for at krisen skulle spre seg, selv om endel aktivitet i grenseområdet til Romania skapte en viss uro i tiden umiddelbart etter innmarsjen. Invasjonen førte til at NATO foretok endel forbedringer i kommuni kasjonssystemene og i rutinene for krisehåndteringen. Man fant det også påkrevet å styrke forsvarsevnen, selv om det var bred enighet om at innmarsjen ikke rokket ved det grunnleggende forsvarskonseptet. På norsk side resulterte dette i at garnisonen i Porsanger ble bygd opp fra ca 400 mann til en mer velutstyrt bataljonsgruppe på ca 100 mann. Tiltakene skapte politisk strid bak kulissene. Deler av Arbeiderpartiet og Venstre oppfattet tiltakene som en overdreven opptrapping i forhold til Sovjet. Tamnes konkluderer med at krisen i 1968 først og fremst kjennetegnes av at den i så liten grad skapte konflikt mellom øst og vest. Tvertimot bidro den til å gi avspenningen større fart. 8 Diskusjonen om de økonomiske og forsvarsmessige konsekvenser av F-16-kjøpet og om dette har ført til en uforsvarlig reduksjon av mobili seringshærens beredskap, kan bare forstås på bakgrunn av en langsiktig tendens til aksellererende kostnader for våpensystemene. Olav Wicken gir i sin artikkel en oversikt over den tekniske utviklingen av tradisjonelle våpensystemer i rakettenes gjennombruddstid fra slutten av 1950-årene. Etter opprustningen i forbindelse med Koreakrigen var det et ønske i vestlige land å redusere bevilgningene til Forsvaret. Det ble besluttet å ta i bruk langtrekkende raketter med kjernefysiske sprengladninger fordi dette bl.a. var et billigere forsvar. Imidlertid viste det seg etter kort tid at det også var behov for tradisjonelle våpensystemer som fly, skip og tanks. Disse måtte, for ikke å bli et lett offer for de nye rakettene, få bedre yteevne samtidig som de selv ble utstyrt med raketter. Dette førte til at hvert enkelt av våpensystemene ble stadig mer kostbare. Artikkelen påpeker at det særlig var kostnadene til forskning og utvikling av våpnene som økte da det ble stilt krav om mer avanserte og kompliserte våpen• systemer. Det blir også påpekt at resultatene av den militære forskning på mange områder har blitt mindre i forhold til den økte innsatsen. Oslo, mars 1983 Rolf Tamnes Redaktør Foreword FORSVARSHISTORISK FORSKNINGSSENTER -