I 1920-årene spredte inflasjonen seg rundt i Europa. Bildet er tatt i Tyskland i 1924. EIVIND THOMASSEN

Pengemakt – folkemakt Arbeiderpartiet og kravet om demokratisering

av ca. 1920–491

«Som den velfylte pengepung tjener rikmannen til de berettigede ønskers oppnåelse, så skal også stemmeseddelen tjene arbeiderne.» (Christopher Hornsrud)2

I mellomkrigstiden hadde Norges Bank vært den toneangivende myndighet i norsk pengepolitikk. I årene etter andre verdenskrig, etter at Arbeiderpartiet vant stortingsflertallet og varig regjeringsmakt, ble dette forandret. Endringen var en villet politikk fra det nye regjerings- partiets side. «Norges Bank må ikke føre noen selvstendig pengepolitikk som blir diktert av snevre kapitalinteresser. Banken må følge de retnings- linjene som Stortinget og Regjeringen trekker opp», het det i det viktige programdokumentet Framtidens Norge.3 I budsjettforslaget for 1946–47 ble det foreslått at staten skulle overta de private aksjene i banken. 4 «Dette er eit steg på vegen mot det mål at samfunnet skal ha fullt herre- døme over penge- og kredittsystemet», hevdet Arbeiderpartiets stor- tingsrepresentant Olav A. Versto, «og det fører vidare fram til fullt økonomisk demokrati».5 Det ble utover i etterkrigstiden vanlig å se Norges Bank som en av de svakeste og minst «uavhengige» sentralbankene i hele Vest-Europa. Selvfølgelig fantes det mange årsaker til denne utviklingen. Ikke alle var politiske. Arbeiderpartiets holdning til sentralbanken var trolig likevel avgjørende for at Norges Bank, i motsetning til sentralbankene i mange andre land, bare i liten grad fikk mulighet til å gjenvinne noe av sin tapte autoritet i pengepolitikken utover i etterkrigstiden.6 Enkelte av Arbeiderpartiets representanter knyttet som vist en 101 A rBEIDERHISTORIE 2014

forandring av Norges Banks gamle posisjon til demokratibegrepet og til en forestilling om økt samfunnskontroll med Norges Bank. Lignende ideer kunne gjenkjennes i mye av det som ble sagt og skrevet i partiet etter krigen.7 Men hvordan hadde egentlig dette kravet om mer demo- krati oppstått? Jeg skal i denne artikkelen ta for meg utviklingen i Det norske Arbeiderpartis forhold til Norges Bank i mellomkrigstiden.8 Krigs- årene 1940–45 har jeg valgt å se bort fra i denne analysen.9 Hvordan kom utviklingen gjennom 1920- og 30-årene til å prege Arbeiderpartiets syn på Norges Bank? Hvordan kom dette synet til uttrykk i partiets politikk overfor banken og hvorfor ble denne politikken koblet til et krav om mer «demokrati»? Jeg er ikke den første som interesserer meg for disse spørsmålene. I hvert fall ikke i internasjonal sammenheng. Den ungarske historikeren og samfunnstenkeren Karl Polanyi var for eksempel opptatt av sentral- bankene og pengepolitikkens betydning for politisk og sosial nyoriente- ring i 1920- og 30-årene. Polanyi så mellomkrigstidens motstand mot sentralbankledet pengepolitikk i mange land nettopp som en demokra- tisk eller folkelig politisk reaksjon mot 1800-tallets markedsbaserte økonomiske system. Polanyi så sentralbankene som bærende institu - sjoner i dette systemet.10 Den amerikanske økonomen og historikeren Barry Eichengreen har sett utvidelsen av demokratisk deltakelse til bredere samfunnslag i de vestlige landene som en hovedårsak til at det gamle, internasjonale pengesystemet brøt sammen i mellomkrigstiden og at et nytt system tok form etter 1945.11 Denne artikkelen kan i noen grad ses på som et forsøk på å belyse Polanyi og Eichengreens Politikken som ble poenger fra ett enkelt lands, nemlig Norges, perspektiv. ført fikk imidlertid Jeg vil i det følgende forsøke å vise at det allerede fra store sosiale og etableringen av Norges Bank i 1816 ble skapt en viss avstand, økonomiske dels symbolsk, dels reell, mellom Norges Bank på den ene kostnader. siden og og regjering på den andre. Denne avstanden sprang ut av datidens pengesystem og ble begrunnet med et delegeringsprinsipp. Dette prinsippet skal vi komme nærmere inn på med det aller første. Delegeringen av ansvaret for pengepolitikken til Norges Bank gjorde det naturlig at banken tok en lederrolle i forsøket på å løse mellomkrigstidens pengepolitiske kriser. Politikken som ble ført fikk imid- lertid store sosiale og økonomiske kostnader. Arbeiderpartiet ble den viktigste eksponenten for en politisk reaksjon mot denne politikken. Arbeidsdelingen mellom Norges Bank og de politiske institusjonene, og den negative utviklingen som ble assosiert med denne arbeidsdelingen, la grunnlag for et politisk krav om større folkevalgt deltakelse i pengepo- litikken. Utviklingen la også grunnlaget for en retorikk som koblet kravet om deltakelse til et krav om mer demokrati eller folkemakt. Utover i 1930- 102 årene kom endrede forutsetninger for den tradisjonelle sentralbank - A rBEIDERHISTORIE 2014

rollen, og nye tanker i forlengelsen av dette, til å legitimere Arbeiderpartiets endringskrav.

Norges Banks uavhengighet Da Norges Bank ble etablert i 1816, var det for å produsere pengesedlene i den nye norske staten. Slik det var vanlig den gangen ble det hevdet at antallet sedler, for å bevare verdien, måtte begrenses, det vil si holdes i et bestemt lovfestet forhold til en reserve av edelt metall. I Norge var dette i begynnelsen sølv, og fra 1874, gull. Norges Bank var videre forpliktet til å gjennomføre veksling mellom sedler og reservemetall i form av mynter. Dersom en innbygger hadde en seddel, var Norges Bank, slik det sto skrevet på den, pliktig til å veksle seddelen i et gitt antall mynter med et gitt metallinnhold – og omvendt. Så lenge disse bestem- melsene ble overholdt, og så lenge mengden metallreserver i verden ikke endret seg dramatisk, ville verdien på pengesedlene utvikle seg stabilt, parallelt med verdien på reservemetallet. Og så lenge andre land forholdt seg til de samme reglene (noe de stort sett gjorde) ga dette såkalte metallstandardsystemet også faste valutakurser mellom de ulike penge- enhetene i forskjellige land.12 Det var ved inngangen til 1800-tallet bred enighet om at metallstan- dardsystemet best ble opprettholdt dersom seddelbankene som trykte sedlene sto mest mulig fritt fra innblanding fra regjeringene. Siden det var så enkelt og billig å trykke penger, ville regjeringene, ifølge resonne- mentet, være fristet til å øke seddelmengden for å finansiere større stat- lige aktiviteter (i datidens kontekst særlig krig). Dersom en slik seddeløkning ble stor nok, ville den føre til stigende priser (inflasjon). Sterkt stigende priser, i første rekke på matvarer – slik de kom til uttrykk i Norge særlig under Napoleonskrigene – hadde ødeleggende konse - kvenser for økonomien og for folks levekår. Med all sannsynlighet var det på bakgrunn av et lignende resonne - ment da Norges Bank ble etablert, for å hindre at statsmakten atter ville misbruke seddelmonopolet, laget en rekke bestemmelser som skulle sikre banken uavhengighet fra regjeringsmakten. Norges Bank var formelt et privateid aksjeselskap. Banken hadde forbud mot å yte direkte lån til staten. Uavhengigheten ble bekreftet og Norges Bank styrket som institusjon med ny sentralbanklov i 1892. Regjeringsmedlemmer ble nektet mulighet til å sitte i direksjonen, bankens hovedstyre. For å få «større Kraft og Enhed i Ledelsen af Bankens Anliggender», fikk styret nå en fast ansatt formann.13 Formannen var riktig nok utnevnt av regje- ringen og kunne avsettes av regjeringen på dagen. Direksjonsformannen fikk imidlertid etter hvert en ganske sterk stilling vis-a-vis regjeringene, kanskje på grunn av direksjonsformennenes personlighet, kanskje på 103 A rBEIDERHISTORIE 2014

grunn av Norges Banks tyngde som ekspertorgan. Direksjonsformen - nene ble sittende lenge og fikk etter hvert betydelig personlig innflytelse over Norges Banks beslutninger. Loven la få restriksjoner på hva de kunne foreta seg for å holde kronen i sin lovbestemte verdi.14 Avstanden mellom Norges Bank og statsapparatet skyldtes altså i første rekke et ønske om å skille seddelbanken fra regjeringen. Forholdet til de folkevalgte på Stortinget skulle være tettere. Det var for eksempel bestemt i grunnloven at Stortinget skulle føre oppsyn med rikets penge- vesen. Et stortingsoppnevnt representantskap kontrollerte bankens bøker og regnskaper og vedtok bankens interne reglement. I henhold til 1892-loven utnevnte også Stortinget tre av fem direksjonsmedlemmer. I realiteten førte imidlertid tidens idealer og den videre historiske utviklingen til en viss avstand, også mellom Norges Bank og Stortinget. Stortinget og regjeringen delegerte i praksis den løpende utøvelsen og oppfølgingen av pengepolitikken til Norges Bank. De delegerte denne myndigheten nettopp for å sikre at pengepolitikken ble ført på en antatt nøytral måte.15 Trolig spilte det også inn at både teori og praksis på dette feltet var krevende saker å sette seg inn i. Fra delegerings- og uavhen- gighetslogikken fulgte det, i ytterste konsekvens, at Norges Bank, dersom den mente det var viktig av hensyn til seddelverdien, ikke bare hadde rett, men også plikt, til å gjøre hva den mente var nødvendig for å oppfylle dette ansvaret (innenfor lovens rammer vel å merke) Dersom et - også dersom det skulle vise seg å stride mot regjeringens og flertall ønsket et Stortingets disposisjoner. annet opplegg for Slik Norges Bank var organisert var det vanskelig å se for pengepolitikken var seg at Norges Bank kunne handle i konflikt med det norske demokratiske systemet som sådan. Dersom et stortingsflertall det lite som i siste ønsket et annet opplegg for pengepolitikken var det lite som i instans kunne siste instans kunne hindre det. Det er imidlertid ikke så hindre det. vanskelig å se for seg hvordan delegeringsprinsippet og Norges Banks «uavhengighet» kunne havne i konflikt med et demokratiideal. Jeg forstår, i likhet med historikeren Francis Sejersted, det jeg her har valgt å kalle demokratiidealet som et ønske om at samfunnet, eller folket om en vil, skal kunne ta del i statens myndighets- utøvelse via valgte representanter.16 Innenfor denne definisjonen kan det tenkes mange ulike grader av deltakelse. Det er av mindre viktighet her. I den grad folkevalgte representanter ønsket større innflytelse over Norges Banks disposisjoner, kunne dette ønsket kobles til et ønske om å utvide folkets, eller i hvert fall de folkevalgtes deltakelse i statens myndighetsutøvelse. Slik Francis Sejersted har påpekt, var nettopp Norges Bank det kanskje beste eksemplet på et område hvor demokratiidealet nettopp 104 ikke vant gjennomslag i den norske statsdannelsen fra 1814.17 Formålet A rBEIDERHISTORIE 2014

Arbeiderpartiet trakk fram konsekvensene av 20-tallets paripolitikk så sent som i valgkampen 1949. A rBEIDERHISTORIE 2014

med hele institusjonen var i noen grad å løfte pengepolitikken ut av det politiske apparatets myndighetsutøvelse for å oppnå antatt nøytrale (ikke-politiske) goder, slik som stabile priser og valutakurser. Demokratiidealet, ønsket om større politisk deltakelse for folket, kom til å prege den videre utviklingen av de politiske institusjonene i Norge utover på 1800-tallet. Allerede i 1814 hadde lovgivende makt blitt lagt i hendene på folkets valgte representanter på Stortinget. I 1884 ble det innført at regjeringene skulle utgå fra flertallet i nasjonalforsamlingen. Andelen av folket som fikk velge representanter ble også utvidet. I 1898 ble allmenn stemmerett for menn innført. Folkeviljen, uttrykt gjennom representasjon i Stortinget, ble i økende grad anerkjent å ha rett til å påvirke de løpende politiske prosessene. Denne utviklingen ble i stor grad drevet frem av ulike sosiale bevegelser. I tiden opp mot første verdenskrig falt det likevel ingen av disse sosiale bevegelsene inn å ønske seg større innvirkning på Norges Bank og det banken foretok seg. Heller ikke den organiserte arbeiderbeve - gelsen, som vokste frem fra slutten av 1800-tallet, brydde seg nevne - verdig om det. Trolig hang dette sammen med metallstandardsystemets relative suksess. Norges Bank og det internasjonale pengesystemet som den var del av, bidro til stabile priser og valutakurser gjennom store deler av 1800-tallet. Stabile priser var selvsagt gunstig for folk med formue, men kom også vanlige arbeidsfolk til gode. Måten prisstabiliteten ble oppnådd på var godt innarbeidet og ikke åpenbart veldig urimelig mot enkeltgrupper i samfunnet.

Paripolitikken Det var den såkalte paripolitikken i årene 1920–28 som for første gang virkelig gjorde arbeiderbevegelsen interessert i pengepolitikken og Norges Banks rolle.18 Det var også denne som mer enn noe annet dannet utgangspunktet for ønsket om, og forårsaket det sterke engasjementet for, større politisk kontroll med Norges Bank. «Vi må denne gangen unngå den deflasjonen som påførte norsk næringsliv og arbeidsliv så store ulykker […], men som visse kapitalgrupper høstet svære fordeler av», het det for eksempel i Framtidens Norge i 1945.19 Paripolitikken gikk, enkelt sagt, ut på å bringe kronens internasjonale verdi tilbake til 3,75 kroner per amerikanske dollar, kursen kronen hadde hatt i 1914. Etter at retten til å veksle norske pengesedler mot gullmynt ble suspendert på grunn av krigsutbruddet, hadde Norges Bank, i forstå- else med regjeringen, trykket langt flere sedler enn det var dekning for etter de gamle reglene. Prisene steg, og kronekursen, prisen på kroner målt i annen valuta, fløt etter hvert langt bort fra sitt gamle leie. Krigen, 106 pengetrykkingen og prisstigningen ble sett på som en stor utskeielse. A rBEIDERHISTORIE 2014

Med paripolitikken skulle det ryddes opp. I praksis betydde paripolitikken at Norges Bank reduserte pengemengden og slik tvang prisene til å falle igjen (deflasjon). Mer konkret ble dette oppnådd ved at Norges Bank holdt høye renter og trappet ned utlånsvirksomheten. Denne politikken tvang etter hvert kronekursen oppover, og i 1928 ble gullvekslingen gjen- opptatt til gammel, offisiell kurs. Paripolitikken tok til omtrent samtidig med et stort økonomisk tilba- keslag i 1920. Utover i 1920-årene kom mange land tilbake igjen fra denne nedturen. Flere steder opplevde man det som siden ble omtalt som «the roaring twenties». Norge slet på sin side med å legge virkningene av tilbakeslaget bak seg. Det kan være liten tvil om at paripolitikken etter hvert bidro til denne utviklingen.20 Selv om mange andre land gjennom- førte en lignende politikk, hadde ingen land en så lang og strabasiøs vei tilbake til pari som Norge. I årene 1920–24 var utviklingen i økonomien, prisene og kronekursen svært ustabil. Politikken ble heller ikke ført helt konsekvent av hensyn til den økonomiske utviklingen. Fra 1925 satte det inn en sterk kronestigning og prisnedgang. Fortjenesten i næringslivet gikk ned. Samtidig var det vanskelig å få arbeiderne med på lønnsnedsettelser. Slik ble fortjenesten i mange bedrifter skvist, aktiviteten gikk ned og arbeidere ble sagt opp. Selv om statistikken kan være dårlig, er det klart at tall på både konkurser og antall arbeidsledige økte i årene 1925–28. Den reelle verdien på all gjeld gikk opp med pengeverdien. Mye av denne gjelden var tatt opp i en tid da kronen var svak og inntektene høye. Nå gikk verdien på gjelden opp mens verdien på pantet gikk ned med det generelle prisnivået. Evnen til å betjene renter og Den reelle verdien på avdrag ble svekket av lavere inntekt og det høye rentenivået all gjeld gikk opp som paripolitikken førte med seg. Denne utviklingen førte til en med pengeverdien. omfattende gjeldskrise med ettervirkninger langt inn i 1930- årene.21 Folk som ikke maktet å bære gjelden fikk eiendelene sine auksjo- nert bort med tvang. Tvangsauksjoner rammet særlig bønder og fiskere i distriktene. Inntrykk fra disse sørgelige prosessene kom til å prege flere av Arbeiderpartiets sentrale etterkrigspolitikere.22 Det utviklet seg gjennom de første 1920-årene også en omfattende norsk bankkrise. Det norske bankvesenet hadde vokst voldsomt på den oppblåste seddelmengden under krigs-boomen. Under tilbakeslaget begynte mange å slite. Selv om Norges Bank i utgangspunktet mente at ikke alle disse bankene hadde livets rett, valgte direksjonen likevel å støtte noen av bankene for å unngå større sammenbrudd. Uten solide banker å holde kroner i, ville heller ikke kroneverdien kunne komme tilbake til pari. Det borgerlige stortingsflertallet støttet den pengepolitikken som ble ført og sto i siste instans ansvarlig for den. De borgerlige politikerne 107 A rBEIDERHISTORIE 2014

valgte likevel i grove trekk å ikke legge seg opp i Norges Bank praktiske utførelse. Paripolitikken blandet de seg helst ikke inn i, og rundt riksretts- saken mot regjeringen Berge 1926–27 hadde også bankstøttepolitikken blitt så upopulær at de fant det best å ligge lavt. Denne holdningen var helt i tråd med 1800-tallets delegeringsprinsipp. «For mig har ledemotivet vært, at så lenge nasjonalbanken leder norsk pengepolitikk, så skal også den ha ledelsen, initiativet skal utgå fra den, og det er […] efter dens ønske at vi skal handle», mente Høyre-mannen , statsminister 1924–26.23 Holdningene i den politiske arbeiderbevegelsen var mindre entydige. Det skyldtes i noen grad intern splittelse. Arbeiderpartiets partiapparat ble fra 1918 dominert av en radikal og revolusjonær fløy, inspirert og ledet av redaktør i Social-Demokraten (senere Arbeiderbladet), Martin Tranmæl. Tranmæls linje virket fremmedgjørende på de moderate elementene i bevegelsen, som sluttet opp om de parlamentariske insti- tusjonene. I 1921 brøt de moderate sosialdemokratene ut og dannet et eget parti, for så å vende tilbake igjen foran valget i 1927. I 1923 brøt kommunistene ut. Hele veien fantes det imidlertid en moderat, parlamen- tarisk orientert fløy i Arbeiderpartiet ved siden av den radikale partile- delsen. For de radikale elementene i bevegelsen og partiet var nok paripoli- tikken først og fremst et eksempel på en kriserammet kapitalistisk og borgerlig pengepolitikk, en integrert del av den samfunnsorden man ville bort fra. Mer moderate elementer, særlig i Arbeiderpartiets stortings- gruppe, så imidlertid tidlig at paripolitikken også representerte en umid- delbar trussel mot arbeidsfolks levekår. Spesielt var Christopher Hornsrud, en av de virkelige veteranene i partiet, en tydelig talsmann for denne posi- sjonen. Allerede våren 1921 uttalte han: «Nu gælder spørsmaalet. Vil vi la seddelpressen gaa av hensyn til at hindre arbeidsløshet, og til at holde næringslivet oppe? Nei nu har borgerpartiene baade praktiske og teore- tiske betenkeligheter, […] nu maa seddelmassen ned.»24 Sammenhengen mellom paripolitikken på den ene siden og økende økonomisk og sosial elendighet på den andre, ble gradvis tydeligere erkjent utover i 1920-årene. I desember 1925 erklærte Arbeiderpartiet «at den vesentligste årsak til den økonomiske krise er å søke i pengepo- litikken». Kronestigningen «kaster hver dag nye tusener av strevsomme mennesker ut i arbeidsløshet», het det videre. 25

Forestillingen om et bankdiktatur Norges Banks særegne institusjonelle rolle og paripolitikkens ekstreme konsekvenser, la grunnlaget for en retorikk overfor sentralbanken som 108 skulle komme til å holde seg inn i etterkrigstiden. Selv om paripolitikken A rBEIDERHISTORIE 2014

Oppslutningen om 1. mai i 1924 var «veldigere enn noensinne», i følge Arbeiderbladet. «I Kristiania talte demonstrasjonstoget mellem 22 og 24000.» En av parolene var «Sæt banksvindlerne ind, slip vore kamerater ut!». F rmannoTO: He Christian Neupert

var betinget av Stortingets samtykke, ble ansvaret for politikken i stor grad lagt på Norges Bank som satte politikken ut i praksis. Banken ble tilskrevet en lederrolle. Delvis ønsket nok ledelsen i Norges Bank selv å ha en slik lederrolle. Delvis fikk lederrollen utvikle seg på grunn av flertallsholdningen i Stortinget. Men rollen ble også styrket av en svært ustabil parlamentarisk situasjon, med valg hvert tredje år, mindretallsre- gjeringer, partisamlinger og splittelser med mer. Alt dette bidro til å bygge en forestilling om at pengepolitikken ikke bare ble utført, men at den også ble bestemt utenfor Stortinget, av andre interesser enn folkets egne. Edvard Bull, sentral og radikal arbeiderpartiideolog, og kretsen rundt ham identifiserte utover i 1920-årene «bankkapitalen» – i kontrast til den produktive industrikapitalen – som en hovedmotstander for arbeider- klassen.26 Her ble Norges Bank både implisitt og eksplisitt utpekt som en sentral aktør. Norges Bank var, som nevnt, opprettet som en privat aksje- bank. Det bidro kanskje til å sette den i bås med forretningsbankene. Men det ble også hevdet at pari- og bankstøttepolitikken Norges Bank utførte, primært var en politikk som gagnet bankkapitalen, på bekostning av andre interesser. Det kan diskuteres i hvilken grad dette rent faktisk var tilfellet. Bildet av millionstøtte til kriserammede storbanker (hvorav ikke 109 A rBEIDERHISTORIE 2014

alle hadde drevet like renhårig) samtidig med nye konkurser i industrien og stigende ledighetstall, kan likevel ha gjort forestillingen troverdig. Det ga etter hvert mening å snakke om «Norges Bank og de økonomiske krefter og makter, som Norges Bank representerer».27 Nærmere spesi- fisert dreide det seg om «Mammons menn og makter», et «kobbel av utbyttere og snyltedyr».28 Som vi så i forrige avsnitt ble denne tråden, om enn i en langt mer dempet tone, plukket opp igjen i 1945. I forlengelse av bildet av bankkapitalen lå det en forestilling om disse interessene som internasjonale av natur, og slik i opposisjon til de genuint norske. Dette bildet ble nok styrket av at de fleste andre land også hadde ført paripolitikk og at politikken ble anbefalt på internasjo- nale konferanser.29 Videre ble interessene både eksplisitt og implisitt koblet til typiske jødestereotypier: «Abraham, Isak og Jacob sitter og spiller om den norske krone», hevdet for eksempel Christopher Hornsrud i 1926.30 Forestillingen om at bankene hadde makten fikk tidlig gjennomslag i Arbeiderpartiet. «I Norge som i alle andre land beherskes det økono - miske liv først og fremst av bankene», het det i en partierklæring fra 1922.31 Også denne påstanden kunne i høy grad diskuteres. Poenget er imidlertid den situasjonsforståelsen ordvalgene var en del av, eller som de forsøkte å skape. Det ble etter hvert snakket om et «bankdiktatur» som «dikterte» norsk politikk. 32 Norges Banks uavhengighet fra folkevalgte politikere var en opplagt, om enn implisitt, del av denne forestillingen. Det var jo denne uavhengigheten, enten den var begrunnet i lov eller de borger- lige partienes delegering, som gjorde at Norges Bank kunne føre politikken frem. Selv om det ikke alltid ble uttrykt i rene ord, var det temmelig klart, i den grad en slik rolle kunne tilskrives én person, hvem som spilte rollen som «diktator»: Nicolai Rygg, ansatt som ny direksjonsformann eller sentralbanksjef i 1920, Nicolai Rygg, fotografert var en glødende forsvarer av målet om å føre kronen tilbake til i begynnelsen av pari. I flere patosfylte taler etterlot han ingen tvil om hva han 1930-årene. mente var riktig politikk. Nicolai Rygg kom i påfallende grad til å fremstå som en personifisering av Norges Bank for både tilhengere og motstandere av sentralbankens tradisjonelle uavhen - gighet. Begge sider anerkjente nok det næringslivsmagasinet Farmand kalte Ryggs «skarpkantede rakryggethet». Bladet roste Rygg for ved en anledning å ha irettesatt politikerne: «Det lød som en advarende brum- ming fra en hvilende, men aktpågivende løve.»33 For Farmand var dette det riktige å gjøre for en sentralbanksjef. For motstanderen kan det ha bidratt til å bygge en forestilling om en sentralbanksjef som ikke lyttet til 110 «folket». A rBEIDERHISTORIE 2014

Pengemakt og folkemakt Ideen om bankkapitalens diktatur og den økende relevansen eller aktua- liteten denne forestillingen syntes å få utover i 1920-årene, fikk en funk- sjon i videreutviklingen av det som kanskje kan sies å være arbeiderbevegelsens kjernemotiv: større medbestemmelse for arbeider- klassen i økonomisk-politiske beslutninger på alle nivå. Dette kravet ble, i hvert fall så tidlig som i 1918, assosiert med begrepet økonomisk demokrati.34 Svaret på det problemet bankdiktaturet representerte, viste seg også å være utvidelse av deltakelse – økonomisk demokrati. Nå skal det sies at denne koblingen ikke var så klart uttalt tidlig i 1920-årene som den ble i etterkrigstiden, representert av Verstos sitat i innledningen til artikkelen. Det virker likevel klart at oppfatningen var i ferd med å feste seg: Pengemakt eller folkemakt var den talende tittelen på en av 1920- årenes Arbeiderparti-pamfletter om partiet og pengepolitikken.35 Hva skulle så vage ideer om mer folkemakt i pengepolitikken bety i praksis? Selv om det er uklart hvilken pengepolitikk Arbeiderpartiet så for seg, kan vi i noen grad identifisere de institusjonelle endringene det ønsket å gjennomføre. Delvis er det grunn til å tro at grupper i partiet lenge identifiserte «folkemakt» og økonomisk demokrati med arbei - dernes overtakelse av hele styringsapparatet. Altså var ikke kravet nødvendigvis så nært knyttet til de eksisterende demokratiske institusjo- nene, i første rekke Stortinget. For de parlamentarisk innstilte, primært i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, innebar imidlertid demokratiserings- ideen åpenbart større folkevalgt kontroll med Norges Banks løpende disposisjoner. Allerede i 1923 foreslo stortingsgruppa å etablere et stor- tingsoppnevnt bankråd, som ikke bare skulle føre oppsyn med de private bankene og deres virksomhet, men som også skulle ha et overordnet ansvar for hele pengepolitikken: rentesetting, valutahåndtering og kredittgiving.36 I dette forslaget lå det, ble det hevdet, «den første begyn- nelse til en virkelig samfundsmessig kontroll med privatbankenes ledelse, en kontroll som også vilde strekke sig til Norges Bank og dens pengepo- litikk».37 Senere ble det foreslått en statlig valutasentral som skulle regu- lere og kontrollere omsetningen av valuta. Etter hvert vant en moderat tilnærming til det eksisterende politiske systemet frem innenfor Arbeiderpartiet. Foran stortingsvalget 1933 omfavnet partiledelsen klart en strategi om maktovertakelse ved hjelp av stortingsflertall og regjeringsmakt. Spenningen mellom en radikal og en moderat fløy ble svakere. Utover i 1930-årene ble det også tydeligere at Arbeiderpartiets pengepolitiske program, slik vi skal se nærmere på om litt, baserte seg på råd, oppnevnt av storting eller regjering, med overordnet myndighet over pengepolitiske beslutninger. Slik ble ønsket om demokrati og folkemakt også knyttet klarere til det eksisterende parlamentariske systemet. 111 A rBEIDERHISTORIE 2014

Norges Banks egenrådighet Ifølge Arbeiderpartiets ideologer i 1920-årene fantes det altså et bank- diktatur med andre interesser enn arbeiderklassen og som i virkeligheten dikterte norsk politikk. I én forstand kunne dette som antydet tolkes som at bankkapitalen styrte gjennom det borgerlige stortingsflertallet, som på sin side lot Norges Bank og «pengemakten» ture frem. Men det kom også til å bygge seg opp en forestilling om at Norges Bank i perioden handlet på tvers av eller mot det som var Stortingets reelle vilje. Med andre ord at Norges Bank og bankens støttespillere også hadde utfordret parlamentariske normer og praksis. Det var dette inntrykket som syntes å prege Arbeiderpartiets utsagn i etterkrigstiden. Norges Bank hadde, slik Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Carl Westerlund uttrykte det i 1949, søkt «å føre en pengepolitikk i strid med det som Regjeringen og Stortinget er enig om».38 Hvordan hadde denne forestillingen oppstått? Det var ikke bare Arbeiderpartiet som var kritisk til paripolitikken. På borgerlig side utenfor stortingssalen fantes det minst like høylytte kriti- kere. Det utviklet seg utover i 1920-årene en forestilling om at det var mulig å mobilisere et stortingsflertall mot paripolitikken og andre deler av Norges Banks politikk mellom Arbeiderpartiet og borgerlige enkeltre- presentanter.39 Splittelsen mellom partiene var riktig nok dyp, og et slikt flertall kunne bare oppnås under helt spesielle omstendigheter. Ufor- melle sondringer i og utenfor Stortinget ga kanskje likevel grunn til opti- misme. Men også konkrete episoder skapte inntrykk av at enkelte borgerlige representanter var på gli. Allerede i 1923 vedtok for Det forslaget Rygg eksempel Stortinget å utrede det nevnte Arbeiderparti- presenterte, var noe forslaget om et bankråd. helt annet enn i hvert Viktigere enn bankrådet var prosessen om den såkalte fall sosialistene hadde kronestabiliseringen sommeren 1926. I etterkant av voldsom sett for seg, og hadde kronestigning og prisras i 1925 vedtok Stortinget å sette ned et utvalg for å utrede pengepolitikken og veien videre. Utvalget svært små sjanser til skulle særlig se på mulighetene for å stabilisere kronekursen å bli vedtatt. – ta en pause i paripolitikken. Utvalgets innstilling kom i januar 1926 og anbefalte såkalt «midlertidig stabilisering». Med tanke på hvor upopulær paripolitikken nå hadde blitt, ville en vellykket stabili- sering av kronekursen på et nytt nivå fort bety en avlysning av hele pari- prosjektet, en faktisk nedskriving av kroneverdien. 40 Det ble også arbeidet målrettet av visse krefter for å oppnå dette. 41 Bare etter mye frem og tilbake, og mye politisk spill i kulissene, ikke minst fra den ivrige paritilhengeren Mowinckel, lyktes det (med 74 mot 62 stemmer) tilhen- gerne å få vedtatt et forslag som sikret fortsatt paripolitikk. Slik det ble fremstilt i Aschehougs autoritative norgeshistorie allerede i 1938, var det bare politiske samarbeidsvansker som hadde hindret et stortingsflertall 112 mot forslaget.42 A rBEIDERHISTORIE 2014

Brosjyre utgitt av Arbeiderpartiet under valgkampen før Stortingsvalget i 1927. A rBEIDERHISTORIE 2014

Det kunne se ut som om det bare var samarbeidsvansker eller forvirring som hindret et flertall mot Norges Banks politikk. Til en viss grad kunne det nok også se ut til at Norges Bank selv bidro til å skape denne forvir- ringen. Da bankrådet ble utredet i 1923, hadde Høyre-regjeringen gitt Norges Bank i oppgave å komme med forslag. Det forslaget Rygg presen- terte, var noe helt annet enn i hvert fall sosialistene hadde sett for seg, og hadde svært små sjanser til å bli vedtatt. Vedtatt ble det heller ikke.43 Også etter utvalgets innstilling i 1926 overlot regjeringen til Norges Bank å lage et forslag. Rygg fryktet at selve parimålet var truet. Man måtte, slik Rygg selv uttrykte det, «unngå å få i stand noen stabilisering de jure».44 Det forslaget som til slutt ble lagt frem for Stortinget, var kompli- sert og uklart og la, hvilket var det viktigste, håndhevelsen av bestem- melsene i hendene på Norges Bank. Etter noen måneder med intervensjoner i valutamarkedet tillot Norges Bank kronen å stige igjen. Kanskje aller viktigst for Arbeiderpartiets vurdering av forholdet mellom Norges Bank, regjering og storting var imidlertid det dramatiske etter- spillet etter stortingsvalget høsten 1927.45 Arbeiderpartiet, som etter en samling nå også inneholdt de tidligere sosialdemokratene, fikk hele 59 mandater og ble største enkeltparti. Partiet hadde agitert mot pengepo- litikken i valgkampen og mye tyder på at dette bidro til fremgangen. 46 De borgerlige partiene som hadde stått ansvarlige for politikken gikk alle sammen tilbake. Bondepartiet, også imot paripolitikken, gikk frem og hadde et teoretisk flertall sammen med Arbeiderpartiet. Det var uklart hvilken regjering landet ville få, og det var ikke urimelig å anta at det nye tinget ville treffe beslutninger med betydning for kroneverdien. Nord- menn og utlendinger begynte å flytte penger ut av norske banker og over til utlandet. Rygg forsøkte desperat å få på plass en kriseplan for den mest utsatte av de store forretningsbankene for å hindre en ny bankkrise og et nytt kursfall. Etter noe frem og tilbake i januar 1928 fikk Arbeiderpartiet omsider tilbud fra kongen og dannet regjering under veteranen Christopher Horn- srud. I noen hektiske dager før regjeringens tiltreden la Rygg stort press Hornsrud hadde på den påtroppende statsministeren. Hornsrud hadde nok ikke noe ønske om å få et totalt sammenbrudd i norsk bank- og dessuten lite til overs pengevesen i fanget som Arbeiderpartiets første regjerings- for Ryggs direkte sjef. Det var likevel vanskelig for ham å få regjeringskollegene fremgangsmåte. med på å akseptere en plan som, også sett fra borgerlig side, hadde flere kontroversielle sider.47 Å innføre Ryggs opprinne- lige kriseplan ville ifølge Hornsrud være å oppfylle de radikale partikol- legenes argument mot at partiet skulle danne regjering i det hele tatt, nemlig at en arbeiderpartiregjering kun ville bli «administrator for borgerskapets interesser». Hornsrud hadde dessuten lite til overs for 114 Ryggs direkte fremgangsmåte. «Om Norges Bank hadde vært mer A rBEIDERHISTORIE 2014

netthendt, kunne proposisjonen vært fremsatt», hevdet Hornsrud i et møte med sentralbanksjefen.48 I møte med Venstre-leder Mowinckel mandag 6. februar 1928 erklærte Rygg, «med hånden på hjertet», at det var best om regjeringen falt. 49 Senere samme dag fremmet Mowinckel mistillitsforslaget som felte den nye regjeringen. Det er ikke tvil om at Rygg her befant seg særlig langt utenfor rollen som sentralbanksjef i tradisjonell forstand. Det skal likevel sies, til Ryggs forsvar, at han ikke selv hadde ønsket å havne der. Høyre og Bondepartiet hadde på dette tidspunktet i flere dager ønsket å kaste regjeringen, men trengte støtte fra Venstre. Venstre var avventende. Det ble lagt press på Rygg fra flere hold om å gripe inn og erklære at regje- ringen var en trussel for landets økonomi. Rygg avviste disse oppfordrin- gene. Rygg endret i stedet strategi og ville ha Hornsrud med på en ny plan, et valutalån, som kunne brukes til å forsvare kronekursen med enda en stund. Rygg fortsatte å presse på for dette lånet, men møtte total avvisning fra Hornsrud, som nå – trolig i frustrasjon – hevdet kronekursen

Regjeringen Hornsrud. Stående fra venstre: kirkeminister Olav Steinnes, justisminister Cornelius Holmboe, sosialminister , landbruksminister og handelsminister Anton L. Alvestad. Sittende fra venstre: forsvarsminister Christian , utenriksminister Edvard Bull, stats- og finansminister Christoffer Hornsrud og arbeidsminister . A rBEIDERHISTORIE 2014

ikke kunne forsvares. Det er lett å forstå at Rygg, av hensyn til pengeve- senet og den økonomiske stabiliteten, ikke kunne gå god for en politikk hvor kontroll med pengeverdien ble oppgitt.50 Slike hensyn måtte også telle uavhengig av spørsmålet om hvilken verdi kronen til syvende og sist burde ha. Selv om det var en spektakulær politisk begivenhet, ble regjeringen Hornsrud ikke desto mindre kastet av et stortingsflertall, helt i tråd med etablert parlamentarisk praksis. Episodens forspill og etterspill gjorde likevel at spenningen mellom sentralbankens uavhengighet og demokra- tiretorikken kunne settes på spissen. For den avgåtte statsministeren var regjeringens fall et «resultat av en utenomparlamentarisk aksjon, hvis hensikt var å skaffe en lydig regjering for visse private bank- og penge- interesser».51 «Det er bankkapitalens diktat, det er ikke Stortingets vilje […] som feller regjeringen», hevdet utenriksminister Edvard Bull.52 «Som Ryggs visergutter» hadde Venstre ifølge Arbeiderbladet løpt inn på Stortinget «med det mistillitsforslag som tvang landets første arbeider- regjering til å gå».53 Selv om forholdene falt mer til ro utover i 1930-årene, både økono- misk og politisk, forsvant imidlertid ikke inntrykket av konflikt mellom Norges Bank og krefter på Stortinget. Da Rygg i 1936 informerte regje- ringen Nygaardsvold om at han planla å heve diskontoen, datidens styringsrente, var regjeringen, ifølge finansminister Kornelius Bergsvik, «samrøystes av det syn at […] det [vilde] vera det beste um diskontoen ikkje vart sett upp». Likevel valgte Rygg kort tid etterpå å heve renten som varslet. «Norges Bank har, som kjent, etter lov og reglement makta og ansvaret for diskontoen», måtte Bergsvik innrømme i Stortinget.54

Ideer om en ny pengepolitikk Som vist var Arbeiderpartiet mot paripolitikken. Partiets representanter så elendigheten den bidro til og søkte å finne måter å avslutte den på. Det tok likevel flere år før dette standpunktet fremsto helt klart. Så sent som i 1925 sendte partiet fortsatt ut tvetydige signaler hvorvidt det faktisk mente at kronen på ett eller annet tidspunkt burde tilbake til sin gamle kurs eller ikke.55 Også etter 1925, da partiet synes å ha gått inn for en nedskriving, gjaldt det nedskriving for raskere å kunne knytte kronen til gull. Arbeiderpartiet så ennå ikke noe realistisk alternativ til det gamle metallstandardsystemet. Det er derfor gode grunner til å spørre hvor fundamental betydning denne motstanden hadde fått på lang sikt, både for Norges Bank og på annen måte, hvis det ikke hadde vært for den teoretiske nyorienteringen som fant sted i Norge i løpet av 1930-årene. Denne spilte også en vesentlig rolle for Arbeiderpartiets 116 offensive holdning til Norges Bank etter krigen. A rBEIDERHISTORIE 2014

En hovedårsak til den teoretiske nyorienteringen i 1930-årene var sammenbruddet i den internasjonale gullstandarden i 1931.56 Avviklingen av gullstandarden gjorde det høyst uklart hvorvidt verden noen gang ville vende tilbake til metallstandardsystemet. For generasjonene som var vant til de stabile forholdene før 1914, kunne sammenbruddet tenkes å ha urovekkende implikasjoner for internasjonal handel, for sosial og politisk stabilitet og mye annet. For andre åpnet det muligheter til å tenke nytt om pengepolitikkens mål og midler når hver seddel ikke lenger måtte dekkes av så og så mye edelt metall. Men også det nye internasjonale tilbakeslaget i begyn - nelsen av 1930-årene, den store depresjonen, kom til å tvinge frem ny refleksjon blant fagøkonomer i mange land om hva som var begrensningene og burde være målsettingene for den økonomiske politikken i en tid uten metallstandard. Å se på pengeverdien som et overordnet og «nøytralt» mål i seg selv ble mange steder forlatt. I stedet kom flere toneangivende økonomer i mange land til å snu oppmerksomheten mot befolkningens levekår. I Norge ble slike tanker i første rekke frontet av Ragnar Frisch, professor i økonomi ved Universitetet i fra 1931. Frisch kom, via Ole Colbjørnsen, til å øve innfly- telse på Arbeiderpartiets programarbeid i perioden.57 Økonomiprofessor Ragnar Frisch mente at den økonomiske politikken måtte ha som Frisch, fotografert i 1961. hovedmål å sikre full sysselsetting og så gode livsvilkår som mulig for alle innbyggere.58 Frisch’ program impliserte at staten la opp både penge- og finanspolitikk med dette målet for øye.59 Rene pengepo- litiske mål, slik som målet om en fast kroneverdi mot gull, kunne ikke spille noen selvstendig rolle innenfor dette bildet. At Norges Bank behandlet spørsmålet om gullverdien som overordnet, ble i Frisch’ frodige språkdrakt fremstilt som en «fiksjonsøkonomisk vrangforestil- ling».60 Pengepolitiske målsettinger, slik som faste priser eller valuta- kurser, kunne bare forfølges i den grad de harmonerte med behovet for vekst og sysselsetting. Dette synet impliserte at det ikke lenger kunne sitte en «uavhengig» sentralbanksjef og sende rentene opp og ned med et isolert ansvar kun for pengeverdien. Frisch så en teknisk omorganisering av pengepolitikken som et viktig virkemiddel for å kunne føre en helt ny og mer sosial økonomisk politikk. Disse tankene kom blant annet til uttrykk i forslaget om en såkalt sambandsbank, som Arbeiderpartiet lanserte i sin kriseplan i 1934. 61 Sambandsbanken skulle operere i tilknytning til et riksfinansråd for koor- dinering av finans- og pengepolitikken. Den skulle bare ha pengepolitiske reguleringsoppgaver og skulle ha fullmakt til å trekke på en ubegrenset «reguleringskonto» i Norges Bank. «Dette betyr først og fremst den full- stendige opphevelse av Norges Bank som selvstendig institusjon», 117 A rBEIDERHISTORIE 2014

uttalte ekspertkomiteen som ble satt ned av regjeringen for å uttale seg om forslaget.62 Frisch og de studentene som delte hans grunnforestillinger, den såkalte Oslo-skolen, kom etter hvert til å kjennetegnes av et sterkt uttalt ønske om å gripe inn i markedet ved hjelp av plan og regulering. Slik mente de at de ville oppnå bedre resultater enn hva rene markedskrefter var i stand til. Dette innebar at statsapparatet måtte bygge opp ny, plan- leggende og koordinerende kapasitet som skulle ta over tidligere desen- traliserte oppgaver i den økonomiske politikken. Også dette betydde svekkelse av Norges Banks tradisjonelle rolle. Som et interessant apropos kom også Frisch, når andre verdenskrig vel var over, til å knytte sitt politiske program til demokratibegrepet ved å sette opp «økonomisk demokrati» som en målsetting, også for den konkrete omleggingen av det penge- og finanspolitiske styringssys - temet.63 Om dette var mer enn et slagord, og hvilken forbindelse det hadde til det identiske begrepet fra mellomkrigstiden skal vi imidlertid ikke gå nærmere inn på her. Ragnar Frisch forsøkte i begynnelsen av 1930-årene, gjennom avis- artikler, notater og møter å få stortingsflertallet til å endre rammene for pengepolitikken, eller å få Norges Bank til å føre en mer ekspansiv pengepolitikk.64 «[J]eg kunne like gjerne moret meg med å dunke hodet mot veggen», hevdet han senere. 65 Arbeiderpartiet førte på sin side kampen videre i Stortinget. Stortingsgruppa foreslo i 1934 at staten, som et første skritt på veien mot en omorganisering av sentralbanken, skulle innløse de private aksjene i Norges Bank. Norges Bank uttalte seg mot forslaget, og det lyktes ikke å få Bondepartiet eller andre med på det.66 Frisch’ (og andre fremadstormende økonomers) vurdering av penge- politikken i 1920- og begynnelsen av 30-årene ble en svært sterk inspira- sjon for mange av de økonomene som tok ledende stillinger under etterkrigstidens arbeiderpartistyre. Ikke minst fikk mange av disse, utdannet under Frisch, sentrale stillinger i det mektige Finansdeparte- mentet. Her kom viktige styringsfunksjoner for den økonomiske poli - tikken til å bli sentralisert, på bekostning av blant andre Norges Bank.67 For økonomisk analyse hadde «innbyrdes fordringer mellom staten og Norges Bank like liten interesse som fordringer mellom mann og kone for en privat husholdnings økonomi», hevdet to av etterkrigstidens tonean- givende sosialøkonomer i 1945. 68 Dette var en total avvisning av de ideene som hadde ligget til grunn for etableringen av Norges Bank i 1816. Som nevnt hadde Norges Bank ikke kunnet gi direkte lån til staten. Frisch-elevene mente like etter krigen at regjeringen, ved Finansdepar- tementet, burde ta den direkte kontrollen med pengemengden bort fra 118 Norges Bank for selv å kunne føre en pengepolitikk mest mulig i tråd med A rBEIDERHISTORIE 2014

de overordnede målsettingene for den økonomiske politikken. «Skulle eksisterende bestemmelser av ikke-økonomisk art stille seg i veien for dette, må disse kunne gjøres om av myndighetene», hevdet to andre sentrale økonomer.69

Konklusjon Etter krigen ble Norges Bank marginalisert. Hovedansvaret for bankens tidligere arbeidsområder ble for en stor del overtatt av Finansdeparte- mentet. Bankens beslutninger ble nært koordinert med regjeringen. I 1949 ble de privat eide aksjene overtatt av staten. Året etter begynte arbeidet med en ny lov for banken. Lovutkastet som etter hvert ble fore- slått, la opp til å svekke direksjonsformannen på avgjørende punkter og styrke Stortingets innflytelse over bankens beslutninger. Nå ble riktig nok dette lovforslaget aldri vedtatt.70 Det er også grunn til å påpeke at den formelle omleggingen av banken ble mer beskjeden enn visse programformuleringer hadde kunnet gi inntrykk av. Det er imidlertid av underordnet betydning i denne sammenhengen. Det ble utover i etter- krigstiden vanlig å se Norges Bank som en reelt sett ganske vingeklippet sentralbank sammenlignet med sentralbankene i andre vestlige land. Årsaken til utviklingen må i høy grad tilskrives Det norske Arbeiderparti, som beholdt stortingsflertallet helt til 1961. En forutsetning for utviklingen av Arbeiderpartiets forhold til Norges Bank lå som vist allerede i måten Norges Bank fra begynnelsen var etablert på. Det var fra 1816, og forble utover de neste drøye hundre årene, en avstand mellom banken og de politiske myndighetene. Delegering av ansvaret for pengepolitikken til Norges Bank gjorde at banken, når det gamle, innarbeidede metallstandardsystemet brøt Med pari- og bank- sammen, fikk en svært sterk posisjon i utformingen og utøvelsen støttepolitikken av norsk pengepolitikk. 1920–28 begynte Med pari- og bankstøttepolitikken 1920–28 begynte Arbei- Arbeiderpartiet å derpartiet å kritisere og utfordre Norges Banks rolle. Paripoli- kritisere og utfordre tikken påførte befolkningen betydelige kostnader. Norges Banks rolle. Arbeiderpartiet ønsket større innflytelse over Norges Bank for å stanse eller endre politikken, selv om det ikke nødvendigvis var helt klart hvilken pengepolitikk partiet ville føre. Ønsket om større politisk kontroll over sentralbanken ble av Arbeiderpartiets eget apparat fremstilt som et ønske om mer demokrati (folkemakt). Norges Bank ble på sin side fremstilt som et verktøy for internasjonale, antifolkelige og unorske interesser (pengemakt). Norges Banks viktige rolle i paripoli- tikken og paripolitikkens uheldige konsekvenser bidro nok til å gi denne forestillingen klangbunn i brede lag av partiet og befolkningen. Inntrykket ble neppe bedre av at et knippe særegne politiske episoder 119 A rBEIDERHISTORIE 2014

syntes å dokumentere at Norges Bank i perioder aktivt hadde motar - beidet den politiske arbeiderbevegelsen. Selv om paripolitikken tok slutt og økonomien på mange måter utvi- klet seg gunstigere for Norge utover i 1930-årene, ble brodden mot Norges Bank værende. Pengepolitikken måtte i større grad underkastes folkelig kontroll. Utover i 1930-årene fikk denne oppfatningen også støtte fra akademisk hold. Nå mente økonomer at pengepolitikken måtte rettes inn mot nye målsettinger, målsettinger om vekst og full sysselsetting som var lett forenlige med Arbeiderpartiets tradisjonelle holdninger. Alt dette fortsatte å prege Arbeiderpartiets forhold til Norges Bank i 1945 og årene etterpå. Hovedtrekkene i den utviklingen jeg har beskrevet var ikke unik norsk. Som nevnt i innledningen kan Arbeiderpartiets reaksjon på Norges Bank og pengepolitikken i mellomkrigstiden leses inn i et bredere internasjo- nalt mønster, slik det ble identifisert av Karl Polanyi allerede i samtiden. Da Polanyi skrev sitt hovedverk, The Great Transformation i 1944, trodde han at reaksjonen mot den gamle pengepolitikken og 1800-tallets markedssystem ville forvandle de vestlige landene til sosialistiske samfunn. Slik gikk det som kjent ikke. Likevel ble en samtidig orientering vekk fra det gamle pengesystemet i ulike land i 1930- og 40-årene, og en påfølgende integrering av sentralbankene i myndighetsapparatet, viktige elementer etter krigen i en helt ny og forholdsvis langvarig økonomisk orden preget av statlig kontroll og regulering.

Noter 1 Jeg vil gjerne takke Einar Lie, Lars Fredrik Øksendal, Jan Thomas Kobberrød og Øyvind Eitrheim for kommentarer til artikkelen. Redaksjonen i Arbeiderhistorie samt noen av mine medforfattere i dette nummeret har også gitt nyttige innspill. Ansvaret for innholdet er selvfølgelig helt og fullt mitt eget. 2 Etter I. Roset, Det norske Arbeiderparti og Hornsruds regjeringsdannelse i 1928, Oslo 1962: 70. 3 Framtidens Norge, Oslo 1945: 72. 4 St. prp. 2 1946–47, se Ot. prp. 65 1949. 5 Behandling i odelstinget 30.6.1949, 414. 6 F. Sejersted, Norges Bank mellom avhengighet og uavhengighet, i Norsk idyll? Oslo 2003; R. Trøite, Norges Banks uavhengighet i etterkrigstida: En analyse av sentralbankens uavhengighet fra 1945 til 1970 i et komparativt perspektiv. Masteroppgave, Universitetet i Oslo 2010. 7 Det meste er referert i andre noter. Se for øvrig også partiets program og publikasjonen Bankvesenet i Norge, Oslo 1948. 8 Artikkelen er basert på masteroppgaven Knuten på perlekjedet: Securitas- aksjonen og Norges Bank 1925–1928 (Thomassen 2012) og senere arbeid 120 med Norges Banks historie i etterkrigstiden. A rBEIDERHISTORIE 2014

9 Okkupasjon og eksil for viktige grupper, samt splittingen av Norges Bank i to, gjør det til en komplisert sak å se utviklingen i forholdet DNA– Norges Bank 1940–45 i sammenheng med den foregående perioden. For nylige bidrag på Norges Bank under okkupasjonen, se H. Espeli, ’Det gavner ingenting å gjøre store vanskeligheter i små saker. Dette er ikke store saker’: Norges Bank, administrasjonsrådet og etableringen av okkupasjonskontoen i 1940, i Historisk Tidsskrift, bd. 90, nr. 4, Oslo 2011: 559–584. 10 K. Polanyi, The Great Transformation: The Political and Economic Foundations of our Time, Boston 2001 [1944]. 11 B. Eichengreen, Globalizing Capital: A History of the International Monetary System, Princeton 2008 (2. utg.). 12 For mer om Rygg, Norges Bank og sentralbanktenkning generelt, se særlig F. Sejersted, Ideal, teori og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene, i Demokrati og rettsstat, Oslo 2001b, men også Sejersted 2001a og Sejersted 2003. 13 Etter NOU 1983: 39, 195–196. 14 Det fremgår av i Thomassen 2012 hvor stor denne makten hadde blitt, i hvert fall så sent som i 1920-årene. 15 Nå kan det absolutt, slik Kathleen McNamara gjør, diskuteres hvorvidt prisstabilitet egentlig er et nøytralt gode: K. McNamara, Rational Fictions: Central Bank Independence and the Social Logic of Delegation, i West European Politics, bd. 25, nr. 1 2002: 47–76. 16 Sejersted 2001a, 154. 17 F. Sejersted, Demokrati og rettsstat – et perspektiv på 1800-tallets politiske brytninger, i Demokrati og rettsstat, Oslo 2001a: 174–175. 18 I partiprogrammene før 1920 er det i hvert fall få konkrete punkter om dette temaet. 19 Framtidens Norge, Oslo 1945: 72. 20 T. J. Hanisch, Virkninger av paripolitikken: et essay om norsk økonomi i 1920-årene, memorandum fra sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo 1979. 21 Se Ø. Hveding, Landbrukets gjeldskrise i mellomkrigstiden: Statens lånekasse for jordbrukere, Oslo 1982. 22 To eksempler er Olav Meisdalshagen og Erik Brofoss. Se f. eks. N. O. Bergheim, Olav Meisdalshagen, Oslo 1982, 66; Jf. E. Lie, Ambisjon og tradisjon: Finansdepartementet 1945–1965, Oslo 1995, 220–221. 23 Behandling 10.6.1926, dokument 22, Stortingsforhandlinger 1927, bd. 5, 37. 24 Etter E. Nysæter, Sosialistane og pengepolitikken 1920–1928, hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen 1972: 23. 25 Sitert i Haakon Meyer, Den første arbeiderregjering, Oslo (Det norske Arbeiderpartis forlag) 1928, 18. 26 Dette var trolig inspirert av den østerrikske sosialisten Rudolf Hilferdings ideer om finanskapitalen. Se R. Hilferding, Finance Capital [orig. Das Finanzkapital]: A Study of the latest Phase of Capitalist Development, London 1981 [oppr. Wien, 1910]. 27 Pengemakt eller folkemakt: Arbeiderregjeringen – bankdiktaturet (pamflett, Det norske Arbeiderpartis forlag), Oslo 1928: 19. 28 N. Rygg, Norges Bank i mellomkrigstiden, Oslo 1950: 374. 29 Thomassen 2012: 20. 30 Forhandlingene i Stortingets møter 10. og 11. juni 1926 angående valutaordningen, dokument nr. 22 1927, 12; for mer om 1920-årenes assosiering av jøder med finans, se I. V. Brakstad, Jøden som kulturell konstruksjon i norske vittighetsblader ca. 1916–1926, i V. Moe og Ø. Kopperud (red.) Forestillinger om jøder: Aspekter ved konstruksjonen av en minoritet 1814 –1940, Oslo 2011. 121 A rBEIDERHISTORIE 2014

1 3 Nysæter 1972: 53. 32 E. Stang, Riksretten (pamflett), Oslo 1926. 33 Farmand, 15. februar 1934. 34 Se I. Debes, Økonomisk demokrati: Arbeidernes andel i bedriftsledelsen, Oslo 1919; begrepet behandles historisk, dog noe ufullstendig, i P. Knutsen, Økonomisk demokrati som tema i norsk politikk ca. 1945–1970, i Historisk Tidsskrift, bd. 73, nr. 2, Oslo 1994: 161–178. 35 Pengemakt eller folkemakt, op. cit. 36 Nysæter 1972: 54. 37 Pengemakt eller folkemakt, 30–31. 38 Carl J. Westerlund, behandling i odelstinget 30.6.1949 op. cit., 389. 39 W. Keilhau, Det norske folks liv og historie i vår egen tid, Oslo 1938. 40 Dette er behandlet i Thomassen 2012. 41 Keilhau 1938, 426. 42 Keilhau 1938, 426. 43 Nysæter 1972: 53–54. 44 Rygg 1950: 258. 45 Hornsrud-episoden er beskrevet i større detalj i E. Thomassen, Nytt blikk på Hornsrud-regjeringens fall: Sentralbanken, sosialistene og Securitas, Historisk Tidsskrift, bd. 92, nr. 3, Oslo 2013: 425–447. 46 Se Meyer 1928. 47 Thomassen 2012. 48 Rygg 1950, 342–343. 49 Avsnittet etter Thomassen 2013. 50 Jeg har her ikke valgt å trekke inn Securitas-saken i diskusjonen, selv om den også hadde betydning for Arbeiderpartiets (og andres) forståelse av episoden. Securitas-saken er imidlertid nærmere behandlet i Thomassen 2013 og Thomassen 2012. 51 N. Rygg, Vitenskap, politikk og legende, i Samtiden 1949, 58: 486–510 (sitat: 506). 52 Etter K. Kjeldstadli, Et splittet samfunn: 1905–35, Oslo 1994: 177. 53 Etter Sejersted 2001b: 98. 54 Spørsmål fra repr. Bjørnson ang. diskontoforhøielsen 2.2.1937, St. tid. 1937, 47–49. 55 Nysæter 1972. 56 Se T. Petersen, Da Norge forlot gullet, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2011. 57 R. Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 1998. 58 Dette var del av en bred internasjonal trend. Kjente navn er særlig John Maynard Keynes i Storbritannia. Trolig viktigere i den norske konteksten var tyske forbilder. Se K. G. Andersen, En norsk 3-årsplan? Ole Colbjørnsen, Arbeiderpartiets økonomiske politikk og den tyske krisedebatten 1932–1935, i Historisk Tidsskrift 82, 2003: 113–140. 59 Jf. Andersen 2003. 60 R. Frisch, Mål og midler i økonomisk politikk i etterkrigstiden, i Samtiden 1947. 61 Se J. C. Andvig, Ragnar Frisch and the Great Depression: A Study in the Interwar History of Macroeconomic Theory and Policy, doktorgradsavhandling, Universitetet i Oslo 1986. 62 Uttalelse fra komiteen til utredning av økonomiske og pengepolitiske spørsmål om enkelte politiske partiers kriseplaner 1934, 16. 63 Se R. Frisch, Økonomisk demokrati, memorandum fra socialøkonomisk institutt Universitetet i Oslo 1952 (originalteksten fra 1950). Her var Frisch trolig inspirert av svenske E. Wigforss, Økonomisk demokrati (norsk utg.), Bergen 1949. Pussig nok er disse innfallsvinklene til begrepet ikke 122 behandlet hos Knutsen 1994. A rBEIDERHISTORIE 2014

64 Se særlig «Statens plikt til cirkulasjonsregulering», notat fra 1932, gjengitt i R. Frisch, Troen på nøkken (artikkelsamling), Oslo 1995. 65 Frisch 1947: 31. 66 Rygg 1950, 579–580. 67 Lie 1995. 68 O. Aukrust og P. J. Bjerve, Hva krigen kostet Norge, Oslo 1945: 147. 69 Brev/notat fra E. Erichsen og T. Haavelmo til finansministeren, 5.4.1949, mappe «Dokumenter vedkommende St. prp. 86 1949», L0448, Finansdepartementets arkiv, Finanskontoret C (Riksarkivet). 70 E. Borlaug, Styringa av Noregs Bank: Om endring i teori, praksis og lovgjeving 1945–1965, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1994.