FRA SOLIDARISK SAMVÆRSKULTUR TIL KUNNSKAPSSOLIDARITET Nina Volckmar FRA SOLIDARISK SAMVÆRSKULTUR TIL KUNNSKAPSSOLIDARITET Det sosialdemokratiske skoleprosjekt fra Sivertsen til Hernes Dr. polit.-avhandling Pedagogisk institutt Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU Trondheim 2004 Til mamma og pappa FORORD Denne studien har sitt utspring i prosjektet Utdanning som nasjonsbygging, finansiert gjennom Norges forskningsråd og programmet Kompetanse, utdanning og verdi- skaping. Takk til Norges forskningsråd for fullfinansiering under arbeidet med av- handlingen. En spesiell takk går til styringsgruppa i prosjektet Utdanning som nasjons- bygging; Sveinung Vaage (prosjektleder), Rune Slagstad, Alfred Oftedal Telhaug og Harald Thuen. Telhaug har vært min veileder og nærmest daglige diskusjonspartner under hele prosjektperioden. Takk for ditt sterke engasjement og smittende entusi- asme – og vel så mye – takk for til dels provoserende og frustrende motforestillinger underveis. Takk til Slagstad som har lest og kommentert tidlige utkast til deler av avhandlingen, og takk til Vaage for en fullstendig gjennomlesning av teksten helt i sluttfasen. 2000/2001 hadde jeg gleden av å være ”visiting scholar” Harvard University i Boston, USA. Takk til Julie A. Reuben som trakk meg med i seminarvirksomheten innen det utdanningshistoriske fagmiljø ved Harvard Graduate School of Education, og som åpnet mine øyne for mangfoldet og kompleksiteten i amerikansk utdannings- historie gjennom kurset ”The Elusive Quest of Equality: Historical Perspectives on American Education”. Takk til Eli-Ann Tandberg som med et våkent øye har lest korrektur og kommet med råd om språklige forbedringer. Takk også til Frode Myklebust som i siste runde har gitt meg teknisk assistanse i arbeidet med en god layout. Arbeidet med avhandlingen har strukket seg over år, og livets utfordringer i denne perioden har til tider satt meg litt ut av spill. Derfor – en stor takk til familie, venner og kolleger som alltid har vært der for meg – holdt kontakten og oppmuntret meg, og bidratt med praktisk hjelp for å få meg over kneikene. Uten dere hadde jeg ikke greid å fullføre dette prosjektet. Marte, Eirik og Petter har levd med prosjektet mitt mens de selv har gått veien fra barn til voksen, og har, i takt med alderen, vist stadig mer omsorg og hensyn, og pushet på for at jeg en dag skulle bli ferdig. Trondheim, 1. august 2004 Nina Volckmar INNHOLD I INTRODUKSJON 1. Studiens utgangspunkt 3 Nasjonsbygging, danning og styring 5 Tidligere forskning 6 2. Min studie 11 Analytisk narrasjon 11 Perspektiver på styring 15 Perspektiver på danning 23 En analyse av tekst 27 II HELGE SIVERTSENS PROSJEKT – DEMOKRATISK OPPDRAGELSE 1. Sivertsens inntreden 33 Bakgrunn 34 Sivertsens utgangspunkt 35 2. Sivertsens utdanningspolitiske verk 45 En obligatorisk 9-årig skole 45 Lærerutdanningen 62 Videregående skole 64 Universitet og høyere utdanning 66 Voksenopplæring 67 Kulturpolitikk 69 Samnorsklinjen 73 Fredsarbeid 73 3. Sivertsens utdanningspolitiske tenkning 75 Det sosiale motiv 75 Det instrumentelle motiv 79 Det kulturelle motiv 82 Det demokratiske motiv 84 Solidarisk samværs- eller medmenneskekultur 86 4. Sivertsens reformpolitiske strategi 91 Sivertsens rolle 93 Sterk politisk styring 100 ix III GUDMUND HERNES’ PROSJEKT – KUNNSKAP OG ENKELTINDIVIDETS VILJE 1. Hernes’ inntreden 113 Bakgrunn 115 Hernes’ utgangspunkt 117 2. Hernes’ utdanningspolitiske verk 131 Norgesnettet – ny organisering av høyere utdanning 131 Målstyringsprinsippet – også i utdanningssektoren? 135 Felles generell læreplan 137 Reform 94 141 Reform 97 144 Lærerutdanningen 156 3. Hernes’ utdanningspolitiske tenkning 159 Det sosiale motiv 159 Det instrumentelle motiv 165 Det kulturelle motiv 168 Det demokratiske motiv 176 Fra økonomi til kultur som det dominerende motiv 178 Kunnskap og kunnskapssolidaritet 181 4. Hernes’ reformpolitiske strategi 185 Hernes’ rolle 186 Sterk politisk styring 194 IV EN SAMMENLIGNING 1. Det sosialstatlige prosjekt fra Sivertsen til Hernes 209 Å styrke fellesskapet 209 Det økonomiske argument 213 Styring 215 Danning 220 Sivertsen og Hernes som utdanningspolitiske strateger 222 Kontinuitet og brudd 230 NOTER 235 KILDER 263 PERSONREGISTER 281 x I INTRODUKSJON 1 STUDIENS UTGANGSPUNKT Denne studien er en delstudie av et større prosjekt, Utdanning som nasjonsbygging. Styring og danning gjennom ulike kunnskapsregimer.1 Prosjektet, som hadde støtte fra Norges Forskningsråd i perioden 1998-2002, tematiserte utdanningens rolle i Norge i et historisk perspektiv fra 1840 og frem til våre dager. Prosjektet fulgte Jens Arup Seips og Rune Slagstads inndeling av Norgeshistorien i ulike historiske regimer.2 Seip identifiserte tre epoker i sin fremstilling av den historiske utvikling, embetsmannsstaten fra 1814 til 1884, den ”borgerlige” flerpartistaten fra 1884 til 1945 og så ettpartistaten fra 1945. Slagstad beholdt den samme tidsmessige inndelingen, men endret betegnelsen på de to siste epokene. I hans rekonstruksjon av moderniseringsprosessen i Norge ble epokene benevnt som embetsmannsstaten, venstrestaten og arbeiderpartistaten. Mens Seip så de tre epokene som klart atskilte maktregimer, trer epokene hos Slagstad frem som ulike kunnskapsregimer som suksessivt avløser hverandre. Slagstad, som tilhører en yngre generasjon og er en av Seips skarpeste kritikere, fører sine analyser lenger frem i tid og reiser spørsmål om hvorvidt vi nå er inne i et nytt regime. Slagstads fremstilling av historien som en utvikling gjennom ulike kunnskapsregimer kan jamføres med Michel Foucaults fremstilling av historien som en epistemisk utvikling.3 Et episteme er et klassifikasjonssystem, en slags underliggende kulturell organisasjonskode som produserer bestemte kunnskapstyper og utvikler bestemte subjekt. Over tid avløses et klassifikasjonssystem av et annet. Slagstad har, på bakgrunn av en analyse av ulik sammenbinding mellom kunnskap og makt, klassifisert de ulike kunnskapsregimer etter hvilken kunnskap som var den dominerende. Kunnskapsregimene er ikke å oppfatte som fullstendige brudd med fortiden, men mer som en videreføring og sammensmeltning av gammelt og nytt. Embetsmannsstaten ble klassifisert som et juridisk kunnskapsregime, med professorpolitikerne som de ledende, og venstrestaten som et pedagogisk kunnskapsregime, med lærerne i front. Arbeiderpartistaten ble dominert av et vitenskapelig kunnskapsregime med basis i en positivistisk forstått samfunnsvitenskap etter naturvitenskapelige idealer. 3 Ved å sette sammenbindingen mellom kunnskap og makt i sentrum, fremhevet Slagstad, på en helt annen måte enn i tidligere oversiktsverk over den norske historie, skolens og utdanningens betydning i moderniseringsprosessen. Prosjektet Utdanning som nasjonsbygging tok tak i dette og brukte Slagstads bok De nasjonale strateger som fundament for utviklingen av prosjektet. De ulike kunnskapsregimene danner et rammeverk både for prosjektet i sin helhet og for de enkelte delstudiene. Prosjektets målsetting var: å studere aspekter ved utdanningens rolle i nasjonsbyggingsprosessen i Norge fra 1840- årene og fram til i dag. Denne prosessen følges gjennom ulike kunnskapsregimer i norsk historie: embetsmannsstaten (1814-1884), venstrestaten (1884-1940/45) og arbeiderpartistaten (1945- ). Spørsmålet om et evt. fjerde regime, kommunikasjonsstaten (1980- ) reises. Hovedtyngden av prosjektet ligger på etterkrigstiden. 4 Inspirert av Slagstads regimeinndeling og prosjektets problemstilling har jeg valgt å se på utdanningens rolle etter krigen, for å kunne bidra til å belyse spørsmålet om hvorvidt utviklingen på utdanningens område innvarsler et fjerde kunnskapsregime. Jeg har valgt å sammenligne to store utdanningspolitiske reformfaser i Norge etter krigen, reformfase I på 1950- og 1960-tallet og reformfase II fra slutten av 1980-årene og på 1990-tallet. Reformfase I faller inn under arbeiderpartistaten og et vitenskapelig kunnskapsregime, mens reformfase II går inn i en enda uavklart tidsepoke. Siktemålet for studien er å belyse om reformene på 1980- og 1990-tallet representerer noe kvalitativt nytt i forhold til reformene på 1950- og 1960-tallet. En analyse av partiprogrammene for valgene i perioden 1945-1997, antyder at så er tilfelle. Det hevdes i denne analysen at det til tross for at sosialdemokratiske ideer om likhet, solidaritet og frigjøring føres videre på 1980- og 1990-tallet, har det funnet sted en dreining mot høyre med vekt på frihet, konkurranse, valgmuligheter og tilpasning til næringslivets interesser.5 Analysen karakteriserer utdanningstenkningen på 1990- tallet, slik den kommer til uttrykk i partiprogrammene, som et ”både - og”. To utdanningspolitiske reformatorer er utpekt som bannerførere for disse reformene, Helge Sivertsen for reformene i fase I og Gudmund Hernes for reformene i fase II.6 Sivertsen var i fremste rekke under utformingen av Arbeiderpartiets nye skolepolitiske linje etter andre verdenskrig, som statssekretær i kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, som leder for Arbeiderpartiets interne skolepolitiske utredningsarbeid på 1950-tallet og som kirke- og undervisningsminister 1960-65. Sivertsens navn knyttes først og fremst til en utvidelse av den 7-årige obligatoriske folkeskolen til en 9-årig obligatorisk grunnskole, som tok opp i seg de 4 tidligere separate real- og framhaldsskolene. Hernes, mannen bak den offentlige utredningen Utdanning og ulikhet fra 1976, Maktutredningen fra 1982 og Universitets- og høyskoleutvalgets innstilling Med viten og