Det skapende universitet skapende Det

- Om mediering av offentlig informasjon offentlig av mediering Om - Hjulstad Johan Tegnspråk på nett på Tegnspråk

NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Det historisk-filosofiske fakultet Hovedoppgave Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier Om medieringavoffentlig informasjon Tegnspråk pånett Johan Hjulstad Trondheim våren 2007 Hovedoppgave ianvendt språkvitenskap Det skapende universitet skapende Det

Tegnspråk på nett

Om mediering av offentlig informasjon

Johan Hjulstad

Hovedoppgave i anvendt språkvitenskap Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier NTNU

Forside: Bildet er trykket med tillatelse fra Signo © Michal Tomaszewicz

2 Forord Det har ikke bare vært lett å kombinere hovedfagsstudiene med fulltids jobb. I perioder hvor jobben krevde sitt og fremdriften i hovedoppgaven ble så som så, har jeg tenkt at det var dumt at jeg begynte å jobbe underveis i hovedfagsstudiene. På den andre siden har det gitt meg en unik mulighet til å forankre oppgaven i konkrete problemstillinger som jeg vet berører folks hverdag. Det har tatt sin tid, men nå er hovedfagsoppgaven min endelig ferdig, og jeg har mange å takke.

Først og fremst vil jeg rette en stor takk til min veileder Ellen Andenæs som har fulgt meg på min vei gjennom hele min studietid ved anvendt språkvitenskap. Takk for at du har vært så raus – både med din tid, din medmenneskelighet og din kunnskap. Uten din fleksibilitet ville det nok vært vanskelig å kombinere jobb i Oslo og studier i Trondheim.

Takk til min biveileder Odd-Inge Schröder for oppmuntringer på akkurat de riktige tidspunktene, og for gjennomlesning av transkripsjoner, samt tilbakemeldinger på de tegnspråklige delene.

Det er en rekke personer som på ulike vis har vært involvert i denne undersøkelsen som jeg gjerne vil takke. Jeg vil takke sjefen min, Svein Garden, som har gitt meg permisjon til å fullføre oppgaven. Videre vil jeg takke alle de som hjalp meg underveis i prosjektet. En særlig takk til alle de involverte i forbindelse med workshopen. Foreleserne, Kristian Skedsmo, Torlaug Løkensgard Hoel og Thomas de Lange, ga workshopen faglig tyngde, og de tolv oversetterne ga meg et meget interessant og flott materiale å jobbe med. Også en stor takk til arbeidstakerne ved Rycon som så gjennom demoene og delte sine tanker med meg.

Takk også til mine studiekolleger som har sørget for en uforglemmelig studietid, og overbevist meg om at anvendtere er utenom det vanlige ålreite folk.

Min kjære mamma fortjener også en stor takk. Jeg føler meg privilegert som har fått en tospråklig oppvekst, med tegnspråk som mors-mål. Videre skal du ha takk for å ha gitt meg og min kjære husrom i kortere og lengre perioder i forbindelse med studiene.

Sist, men ikke minst, vil jeg takke min elskede Hilde som har måttet leve med en alltid dobbeltarbeidende samboer. Takk for all støtten du har gitt meg, samt den urokkelige troen på at jeg skulle klare å fullføre. Jeg gleder meg til all den fine tiden vi skal ha uten oppgaver hengende over oss.

Oslo 4. juni 2007

Johan Hjulstad

3 Innholdsfortegnelse 1. Innledning...... 7 1.1. Erfaringer med å lage tegnspråktekster ...... 8 1.2. Informasjon fra NAV når ikke frem...... 10 1.3. Nettet som kommunikativ ressurs ...... 10 1.4. Norsk tegnspråk som offisielt språk ...... 11 1.5. Overordnet kunnskapsinteresse ...... 12 1.6. Målsetning og problemstillinger for undersøkelsens første fase ...... 12 1.7. Problemstilling for undersøkelsens andre fase ...... 14 1.8. Oppgavens oppbygging...... 15 2. Nye kommunikative ressurser i kontekst ...... 16 3. Teoretisk perspektiv ...... 23 3.1. Kommunikasjonsetnografisk utgangspunkt...... 23 3.2. Dialogisme – rammeverk for studier av språk, handling, kommunikasjon og kognisjon..... 24 3.3. Dialogismens grunnleggende prinsipper...... 24 3.3.1. Semiotisk mediering:...... 24 3.3.2. Interaksjonisme:...... 25 3.3.3. Kontekstualisme: ...... 26 3.3.4. Kommunikative konstruksjoner: ...... 27 3.3.5. Dobbel dialog:...... 28 4. Materiale og metode ...... 30 4.1. Undersøkelsens kunnskapssøkende bevegelser...... 30 4.2. Teknologi – innledende kunnskapssøkende bevegelser...... 31 4.3. Oversettelse – innledende kunnskapssøkende bevegelser...... 35 4.4. Materialinnsamling...... 35 4.4.1. Observasjon av eksisterende oversettelsespraksiser...... 36 4.4.2. Planlegging av workshop...... 37 4.4.3. Gjennomføringen av workshopen ...... 40 4.4.4. Brukergruppe-intervju ...... 44 4.5. Bearbeiding for undersøkelsens andre fase ...... 44 4.5.1. Modalitet – de fysiske rammebetingelsene for tegnspråk...... 44 4.5.2. Å skrive tegnspråk ...... 45 4.5.3. Transkripsjonsarbeidet ...... 47 5. Tegnspråk på nett i et dialogisk perspektiv...... 51 5.1. Dialog som metafor for et kommunikativt perspektiv...... 51 6. Oversettelse i et dialogisk perspektiv...... 56 6.1. Oversettelse som prosess ...... 56 6.2. Dialogisk perspektiv på forståelse...... 57

4 6.2.1. Forståelse generelt ...... 57 6.2.2. Forståelse hos brukergruppen...... 59 6.2.3. Forståelse hos oversetterne ...... 59 6.3. Dialogisk perspektiv på tekstskaping ...... 61 6.3.1. Responsregler ...... 62 6.3.2. Resultater av arbeidsøktene...... 63 6.3.3. Oversettelsene ...... 65 7. Nettløsninger som medierende artefakter ...... 66 7.1. Universell utforming – (politisk) modell for inkludering...... 67 7.2. WAI – som modell for tilgjengelighetsutforming ...... 69 7.3. Demo – som konkret modell for nettløsning ...... 70 7.3.1. Programmering av demoer ...... 71 7.3.2. Mer om nettløsningene...... 75 8. Forslag til praksiser ...... 77 8.1. Prosedyrer for oversettelse...... 77 8.2. Prosedyrer for arbeid med nettløsninger ...... 80 9. Videre undersøkelser av tegnspråktekstene ...... 81 9.1. Endringer som uttrykk for balansering av gjensidighet ...... 82 9.2. Listebøyer som kohesjonsskapende ressurs...... 89 9.3. Retoriske spørsmål som informasjonsstrukturerende ressurs ...... 90 9.4. Non-manuelle komponenter som kontekstualiseringssignaler og fokusskapende ressurs... 95 9.5. Sånn kan det også gjøres – hvorfor ”fortelle” når du også kan ”vise”? ...... 100 9.6. Endring av målgruppe – løsrivelse fra kildeteksten? ...... 103 9.7. Endringer ved tekstskapingsprosesser – i retning av kommuniserende tekster...... 105 10. Oppsummering og drøfting...... 112 11. Litteratur...... 120 12. Vedlegg ...... 125

5

6 Innledning

”Streben etter å kunne kommunisere på nye måter er en av menneskets sterkeste drivkrefter, med sosiale, psykologiske, økonomiske og materielle konsekvenser” (Säljö 2001:165).

1. Innledning

Målsetningen med denne undersøkelsen har vært å forsøke å imøtekomme behovet for en ny type kommunikativ ressurs, nemlig tegnspråklig materiale gjort tilgjengelig på Internett. Tegnspråk har ikke noe eget skriftspråk, og dersom man skal legget det ut på nett, må det spilles inn på video. Det å legge ut video på nettet, som så streames over bredbånd, er egentlig ikke veldig vanskelig. Men selv om det kan virke som en enkel sak, er likevel en slik kommunikativ ressurs et meget sammensatt og komplekst verktøy. Både å mestre og tilvirke det innebærer håndtering av et utall av ressurser (deriblant tegnspråket i seg selv) som virker sammen, og gjør det mulig å benytte det i meningsfull samhandling. Derfor bygger jeg i denne undersøkelsen på flere typer arbeid, og har belyst flere ulike sider ved denne typen kommunikativ ressurs. Undersøkelsen har vært organisert i to hovedfaser. Der jeg omtaler undersøkelsen sikter jeg til helheten i denne hovedfagsstudien. I den første fasen, som jeg har omtalt som ’”Tegnspråk tilgjengelig på nett”-prosjektet, har jeg sett nærmere på teknologien som gjør slike løsninger mulig, samt på ulike sider som har å gjøre med språklig kommunikasjon; dvs oversettelse, forståelse og tekstskaping. Gjennom de ulike kunnskapsbestrebelsene i første fase fikk jeg svart på noen typer problemstillinger, og i andre fase bygger jeg videre på den første fasen og går i dybden på noen språklige fenomener knyttet til oversettelser av skriftlige tekster til tegnspråk.

Spiren til denne undersøkelsen stammer fra noen år tilbake da jeg arbeidet med yrkesveiledning av døve og hørende arbeidssøkere ved Aetat Senter for Yrkesrettet Attføring (SYA). Metodikken i veiledningen var basert på et opplegg der hver enkelt arbeidssøker vekslet mellom å ha samtaler med attføringskonsulent og jobbe selvstendig med ulike typer veiledningsmateriell. Fordi mye av dette materiellet var skriftlig, ble arbeidssøkere som hadde svake lese- og skriveferdigheter mye mer avhengige av meg for å komme seg gjennom veiledningsopplegget, enn det som ellers var vanlig. Dette gjaldt hørende med lese- og skrivevansker så vel som flere av de døve arbeidssøkerne. Med de hørende gjennomgikk jeg materiellet muntlig og med de døve brukte jeg tegnspråk. Av grunner jeg kommer tilbake til, var det nokså mange av de døve arbeidssøkerne som ikke kunne benytte seg av alt veiledningsmateriellet på egen hånd, og dermed så jeg at det her kunne vært behov for å lage tegnspråklig materiell for denne gruppen. Hvis det hadde eksistert slikt tegnspråklig veiledningsmateriale hadde de tegnspråklige arbeidssøkere kunnet gjennomføre mer av veiledningsopplegget selvstendig, og dermed bruke mindre tid på å komme seg gjennom det. Jeg hadde kjennskap til at Møller kompetansesenter hadde en egen avdeling som laget tilpasset tegnspråkmateriell for skoleverket, og visste at dette skulle være mulig. Videre hadde jeg sett noen eksempler fra Sverige hvor tegnspråklig informasjon var lagt ut nå nettet. Da Aetat SYA i 2001/2002 skulle få egne nettsider, og hadde et møte med IT-avdelingen om dette, fikk jeg anledning til å ta opp om det ville være mulig å legge ut tegnspråkvideo på nettet, for på denne måten gjøre informasjon

7 Innledning tilgjengelig. Tilbakemeldingen var den gang at de vurderte tekniske utfordringene som for store. Dermed ble det ikke gjort noe mer med dette.

Senere, da jeg begynte å jobbe ved Rycon, møtte jeg denne problemstillingen på nytt. Rycon er en arbeidsmarkedsbedrift med arbeidstilbud til døve arbeidstakere, og arrangerer tiltak for NAV (Arbeids- og velferdsforvaltningen)1. Rycon gir hovedsakelig tilbud til tegnspråklige døve, og igjen er utfordringen at det meste av materialet som benyttes til kartlegging, kvalifisering og veiledning av arbeidstakere og arbeidssøkere er skriftspråksbasert. Også her er det mange av arbeidstakerne/- søkerne som ikke har tilstrekkelige lese- og skriveferdigheter i norsk til å kunne nyttiggjøre seg slike verktøy. Ved Rycon avdekket vi et behov for å tilpasse slike attføringsfaglige verktøy til våre målgrupper, og vi satte oss som mål å utvikle og oversette slikt materiell. Ved å få tilgang til tegnspråklig materiell kan arbeidssøkerne, i stedet for å måtte forholde seg til skriftspråklige varianter, få tilgang på det samme men i form av tegnspråk.

Idéen om å begynne å utvikle tegnspråklig materiell ble tatt ett skritt videre. Rycon har, som arbeidsmarkedsbedrift, aktivt forsøkt å finne frem til levedyktige forretningsområder som kan gi grunnlag for å skape arbeidsplasser og arbeidstreningsplasser for døve. Ved at vi setter i gang med å lage tilpasset materiale selv – dvs informasjon og attføringsfaglig verktøy på tegnspråk – ville dette komme til nytte i bedriften. Samtidig ville vi, ut fra den erfaring og kompetanse vi får anledning til å bygge opp, kunne tilby tjenester til andre med behov for å få utviklet tegnspråklig materiale. Dermed var idéen om et nytt forretningskonsept født, og omstillingsmidler fra Aetat ble brukt til å investere i et studio med profesjonelt kamera og redigeringsutstyr, samt utstyr til produksjon av CD/DVD.

1.1. Erfaringer med å lage tegnspråktekster

Det er imidlertid ett eller annet som gjør at oversettelse mellom skriftlige tekster og tegnspråk, spilt inn på video, oppleves som vanskelig2. Jeg har selv rimelig gode ferdigheter i både norsk tegnspråk og norsk. Jeg er vokst opp med tegnspråk, har tolkeutdanning og et par års yrkeserfaring som tegnspråktolk. Likevel har jeg opplevd at selv om tolking3 ansikt-til-ansikt fungerer nokså greit, resulterer de tekstene jeg har oversatt på grunnlag av skriftlige tekster i dårlige oversettelser. Med dårlig sikter jeg til at de blir tunge, lite kommuniserende og keitete – i mangel av bedre uttrykk. Da jeg tidligere arbeidet med yrkesveiledning av arbeidssøkende, hvor jobben ofte gikk ut på å veilede døve gjennom skriftlig veiledningsmateriell, hadde jeg som regel få problemer med å formidle

1 Aetat og Trygdeetaten ble lagt ned, og i stedet ble NAV opprettet 1. juli 2006. Derfor vil jeg veksle mellom å bruke Aetat og NAV, men det siktes altså til ”den samme” etaten.

2 Det er viktig å understreke at det lages mange gode tegnspråktekster på video, basert på oversettelser fra skriftlige tekster. At det å lage tegnspråktekster på grunnlag av skriftlige tekster oppleves vanskelig og lite lystbetont, betyr ikke at dette er en aktivitet det ikke bør satses på. Poenget er heller at dette er et nytt område hvor det er behov for ny kunnskap.

3 Jeg velger å trekke et skille mellom tolking når det gjelder ”oversettelser” i ansikt-til-ansikts-situasjoner, og oversettelse når det er snakk om å oversette skriftlig tekst til tegnspråk – som har mange felles trekk med muntlige språk.

8 Innledning innholdet – som jeg etter hvert kjente godt – ansikt-til-ansikt overfor arbeidssøkerne. Men da jeg på et senere tidspunkt skulle forsøke å lage tegnspråktekster på video som omhandlet det samme innholdet, ble jeg misfornøyd med resultatet, og hadde vanskelig å stå inne for det jeg presterte. Det er lett å konkludere med at det er mangler ved ens egne tegnspråkferdigheter som er årsaken til at det blir slik, og forsøke å slå seg til ro med det.

Det viste seg at det ikke bare er jeg som opplever denne typen oversettelse som vanskelig. Selv tospråklige døve tegnspråkbrukere med relativt mye erfaring med å oversette opplever at det kan være vanskelig å oversette skriftlige tekster til tegnspråk på video. Som eksempel vil jeg trekke frem en anledning der vi skulle gjøre et forsøk på å oversette en interessetest som jeg kjente godt. En døv tegnspråkkonsulent skulle ha hovedansvaret for å oversette, og i tillegg var vi tre andre som skulle hjelpe til med å veilede og komme med tilbakemeldinger. Vi gjorde dette fordi vi antok at det ville være lettere å jobbe sammen i oversettelsesprosessen. Det hjalp antakeligvis noe, men avslørte også at utfordringene ikke bare er knyttet til praktiske ferdigheter i forbindelse med oversettelser og tegnspråk. Selv om alle vi fire som deltok hadde utdanning på høyere nivå i tegnspråk, hadde vi vanskelig for å sette ord på hva utfordringene egentlig besto av. Med andre ord hadde vi et mangelfullt metaspråk for å gi oversetteren tilbakemeldinger og til snakke sammen om resultatet.

Det er flere som har pekt på utfordringene knyttet til oversettelse fra skriftlige tekster til tegnspråk på video. Guri Amundsen (1999) påpeker de samme utfordringene jeg og andre opplever. I forbindelse med innføringen av nye læreplaner for døve elever i tilknytning til L97 fikk Møller Kompetansesenter oppgaven med å utvikle læremidler på tegnspråk. Amundsen forteller at også Møller slet med dette nybrottsarbeidet, som innebar mye oversettelse fra skriftlige tekster til tegnspråk på video. Semesteroppgaven hennes var et forsøk på å kartlegge et nytt felt og identifisere problemområder, og er en refleksjon etter to år med utvikling av læremidler på tegnspråk. Amundsen gir gjennom sine beskrivelser et tilstandsbilde av de utfordringene som ansatte ved utviklingsavdelingen ved Møller opplevde i produksjonsprosessen. De befant seg i en situasjon hvor det ikke var noe å bygge på fra før og var dermed nødt til å tråkke opp nye veier. Underveis har de utviklet mye kunnskap og kompetanse (ibid.). En oppsummering av momentene hun nevner, og som særlig skaper gjenkjennelse, handler om at språkmodellene (oversetterne) ikke kjenner seg igjen på video, og synes det tungt og lite inspirerende å jobbe alene med tekst. De opplever at de ønsker å endre på rekkefølgen av informasjonselementer og kanskje legge til noe for å skape bedre flyt. De synes det er fristende å endre teksten, men er usikre på om de kan tillate seg det. Som resultat sliter de med motivasjonen for oversettelsesoppgaver og synes ikke oversettelse er morsomt. Enkelte ganger gir oversetterne rett og slett opp, og returnerer tekstene med beskjed om at tekstene er for krevende eller umulige å oversette. På tross av utfordringene oversetterne opplever, registrerer Amundsen at oversetterne har en ”velutviklet språkfølelse” for hva som er godt og behagelig tegnspråk.

9 Innledning

Hvorfor er det slik? Hvilke kunnskaper er det oversetterne har behov for slik at denne typen oversettelse ikke oppleves så tungt? Hvordan kan vi forstå denne ”velutviklede språkfølelsen”? Jeg satt igjen med en opplevelse av at det kunnskapsmessige grunnlaget for denne typen praksis er utilstrekkelig. I denne undersøkelsen har jeg villet belyse hva som kan ligge til grunn for at denne typen oversettelse oppleves utfordrende, samt forsøkt å berøre kunnskapssituasjonen omkring fenomenet å lage tegnspråktekster på bakgrunn av skriftlige tekster.

1.2. Informasjon fra NAV når ikke frem

Det var ikke bare i forhold til veiledningsmateriell i bedriften at det var et behov for å utvikle nye kommunikative ressurser. Vi som er arbeidskonsulenter i attføringsavdelingen opplever å bruke mye tid på å gi tiltaksdeltakerne helt grunnleggende informasjon på tegnspråk, informasjon som allerede skulle ha vært kjent. Alle arbeidssøkende som deltar i arbeidsmarkedstiltak har fått innvilget yrkesrettet attføring via NAV. Men forbausende mange av våre tiltaksdeltakere er ikke kjent med sine rettigheter og plikter som arbeidssøkende tilmeldt hos NAV. Informasjon som av ulike grunner ikke når frem til mange av våre tiltaksdeltakere kan dreie seg om utfylling av meldekort, krav om utarbeiding av handlingsplan, stønader og støtte til tilretteleggingstiltak, og mye mer. Mye av tiden vi arbeidskonsulenter har med hver enkelt tiltaksdeltaker går med til å gi denne type informasjon. På denne måten når jo informasjonen fra NAV omsider frem. Men dette er tid som vi skulle ha brukt til avklaring av arbeidsevne og arbeidskapasitet, kvalifisering og yrkesveiledning, samt til å skaffe egnete arbeidspraksisplasser og arbeidsforhold. Dette er innhold som NAV har spesifisert at tiltakene skal bestå av. Grunnleggende informasjon er som regel en forutsetning for å få til et godt attføringsfaglig resultat, og når denne ikke er kjent, forsinkes ofte prosessen med å komme ut i jobb for den enkelte. Den samme informasjonen blir ofte gjentatt, og den ligger også ute på nettet. Dersom vi visste at informasjonen som allerede ligger ute på nettet var reelt tilgjengelig, kunne vi ganske enkelt henvist til nettet, og arbeidssøkeren kunne selv satt seg inn i den informasjonen han eller hun trenger. Det slo meg at her må det være rom for å gjøre betydelige forbedringer. For det første betaler NAV for det tilskuddet som går til å lønne oss, og dermed betaler de for at informasjonen omsider når frem. For det andre er det også NAV som må bære de økonomiske konsekvensene av forsinkelser, misforståelser og feil i de enkelte arbeidssøkernes attføringsløp, som skyldes manglende informasjon. Dette fører dermed med seg dobbelt opp med utgifter for NAV – på grunn av manglede tilgjengelighet til deres informasjon, og gir grunn til å forsøke å gjøre noe med situasjonen. Rycon ville derfor, ved å tilby NAV å gjøre informasjonen deres tilgjengelig på tegnspråk på video, gjøre noe som er lønnsomt rent samfunnsøkonomisk og som ville være til praktisk hjelp for arbeidskonsulentene – både hos oss og andre som jobber med tegnspråklige døve og arbeid.

1.3. Nettet som kommunikativ ressurs

Dersom NAVs informasjon skulle gjøres tilgjengelig på tegnspråk, kunne man tenke seg løsninger der tegnspråkvideoene ble gjort tilgjengelig via CD eller DVD. Jeg så imidlertid at det største potensialet ligger i nettet som informasjonskanal – og medierende ressurs. Dette er i tråd med utviklingen i

10 Innledning offentlige etater som har gått i retning av bred satsning på Internett som den viktigste informasjonskanalen, og at denne skal være tilgjengelig for flest mulig ut i fra prinsippene om universell utforming. De senere års utvikling av Internett har gitt mange døve forhåpninger om å (endelig) få en informasjonskanal hvor informasjon er tilgjengelig også på tegnspråk. Det å legge ut video på nettet er som nevnt ikke veldig vanskelig, men vi hadde behov for større kunnskap om hvilke utfordringer som er knyttet til teknologien. Dersom man ser på hva som må til for at skriftlige tekster skal lages og publiseres, og sammenligner med hva som skal til for at tegnspråk skal lages og publiseres, er det i øynefallende at det er mye mer omfattende teknologi som må på plass. Det interessante er at teknologien nå er i nærheten av å være allment tilgjengelig. Digitale videokameraer er blitt allemannseie, redigeringsprogrammer er blitt billige og lette å lære og bruke. Det samme er programmer for komprimering og konvertering av videofiler til formater som gjør det lett å avspille på egne cd- og dvd-spillere, eller på datamaskiner, spilt av lokalt eller via bredbåndstilkobling. Selv om utviklingen har gått i denne retningen er det mange måter å gå frem på, og mye software å velge i, og det var derfor uklart hva som var fornuftig å satse på. Dersom vi skulle kunne levere et produkt som vi kan stå inne for, var det nødvendig å vurdere hvilke løsninger vi burde satse på. Dersom vi skulle være leverandør av slike tjenester, ville det ikke være anledning til å forsøke seg frem, vi måtte vite hva som lønner seg før jobben skulle gjøres.

1.4. Norsk tegnspråk som offisielt språk

Norges Døveforbunds fremste kampsak er at Norsk Tegnspråk (NTS) skal anerkjennes som et offisielt språk. Det er en kjent problemstilling for Norges Døveforbund at døves tilgang på informasjon er begrenset, og at manglende informasjonstilgang hemmer deltagelse i samfunnslivet. Dette anses som et demokratisk problem. Kommunikasjonsaspektet har derfor vært den viktigste mobiliseringsfaktoren for døvebevegelsen opp gjennom historien. Kampen har i hovedsak dreiet seg om døves rett til å bruke tegnspråk (Haualand, 2000).

Forskning har de senere årene (fra 80-tallet i Norge) vist at Norsk tegnspråk er et fullverdig språk, som har en egen grammatikk forskjellig fra norsk. Man anser tegnspråk som den eneste formen for muntlig kommunikasjon som døve har forutsetninger for å tilegne seg på naturlig vis. Videre skjer døves tilegnelse av ferdigheter i lesing og skriving best når innlæringen baseres på tegnspråk. Lenge så man ikke på tegnspråk som et ordentlig språk, og dette førte til at det ikke ble brukt i undervisningen i skolene. De fleste av den voksne befolkningen av døve har dermed ikke fått opplæring i og på det språket de naturlig har forutsetninger for, og det er derfor ikke så rart at mange døve sliter med å forstå sammensatt informasjon presentert på skriftlig norsk. Tegnspråk er med andre ord ikke bare målet, det er også veien til kommunikasjon og informasjon for døve (Haualand, 2000).

Det er nå en voksende aksept for at tegnspråk er døves primære språk, og norsk tegnspråk er i disse dager i ferd med å anerkjennes som Norges fjerde offisielle språk. Endringen i synet på tegnspråk og

11 Innledning døves rettigheter som har foregått de seinere år både her i landet, i Norden og i Europa, førte til at Kultur- og kirkedepartementet ga ABM-utvikling i oppdrag å utrede spørsmålet om tegnspråk bør bli offisielt språk i Norge. Rapporten som kom i juni 2004 konkluderte med at det mer er et spørsmål om når norsk tegnspråk skal lovfestes som offisielt språk i Norge, enn om dette skal skje (Bergh, 2004:5). Senest 30. mars 2007 undertegnet Norge FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, som blant annet innebærer at Norge har forpliktet seg til å anerkjenne og fremme bruk av tegnspråk (artikkel 21b), samt at døve skal få anerkjennelse og støtte for sin spesifikke kultur og språklige identitet (artikkel 30-4) (Forente Nasjoner 2007).

En måte å iverksette en lovfesting av Norsk tegnspråk som offisielt språk kan være at offentlige etater med informasjonsansvar overfor befolkningen blir pålagt å gjøre informasjon som særlig angår døve tilgjengelig på tegnspråk. Og dersom de samtidig skal nå ut flest mulig, er Internett blitt det mest naturlige valget i dag. Dersom en lovfesting blir en realitet, vil det antakelig være mye informasjon som må gjøres tilgjengelig på tegnspråk. Ved å finne ut av hvordan én etats (NAVs) informasjon kan gjøres tilgjengelig på internett, kunne undersøkelsene bidra med svar på hvordan dette kan gjøres i forhold til flere etaters informasjon. Dette har derfor vært min overordnete kunnskapsinteresse.

1.5. Overordnet kunnskapsinteresse

På grunnlag av spørsmålene og resonnementene ovenfor var derfor den førende tanken slik: ”la oss tenke oss at ulike offentlige instanser vil gjøre informasjonen sin tilgjengelig også for tegnspråklige, hva skal til?”. Dette har vært det spørsmålet som jeg stadig har vendt tilbake til og som jeg har sett nye kunnskapsspørsmål og kunnskapssøkende bevegelser i forhold til. Med andre ord har følgende spørsmål vært sentralt for undersøkelsen:

Hva skal til for at offentlig informasjon på tegnspråk skal bli tilgjengelig på nett?

”Hva som skal til?”, er imidlertid et lite presist forskningsspørsmål i den forstand at det er vanskelig å isolere den eller de faktorene som til sist er de(n) avgjørende. Spørsmålet har likevel vært nyttig, og har hele tiden vært det spørsmålet jeg har vendt tilbake til når jeg har vært nødt til å ta valg og beslutninger underveis. Ved å gjøre kunnskapssøkende bevegelser med utgangspunkt i spørsmålet om hva som skal til, ville jeg kunne bidra til å bevege kunnskapsfeltet noen hakk nærmere målet. Med dette som utgangspunkt var det klart at det var minst to områder det var behov for mer kunnskap. Som jeg var inne på, var det behov for mer kunnskap i tilknyting til oversettelser, og det å skape tegnspråktekster på grunnlag av norskspråklige skriftlige tekster, og det var behov for mer kunnskap i tilknytning til bruk av teknologi for tilgjengeliggjøring.

1.6. Målsetning og problemstillinger for undersøkelsens første fase

Det var som nevnt flere som hadde interesse for mer kunnskap om hvordan offentlig informasjon på tegnspråk kan gjøres tilgjengelig på nett. Vi sendte dermed en søknad til Stiftelsen Helse og

12 Innledning

Rehabilitering i samarbeid med Norges Døveforbund, om midler til et prosjekt der vi ikke skulle utføre jobben med å gjøre NAVs Internettsider tilgjengelige, men finne ut av hvordan vi eventuelt skulle gjøre det. Prosjektet ”tegnspråk tilgjengelig på nett” ga meg muligheten til å jobbe som prosjektleder på heltid i ett år, og ga meg dermed rikelig anledning til å gjøre en rekke kunnskapssøkende bevegelser.

For å nærme meg spørsmålet om hva som skal til, laget jeg meg noen forestillinger om hvordan situasjonen ville vært dersom utfordringene allerede hadde vært løst. Ut i fra mine forestillinger • ville offentlige etater se at det var samfunnsøkonomisk lønnsomt å satse på at døve fikk tilgang på informasjon, og slik betraktet det som naturlig å bevilge penger til slike formål • de som jobber med å fremstille slike tegnspråktekster ville være trygge på hvordan de raskt og effektivt skulle gå frem for å skaffe tilveie nødvendig opplysninger omkring det materialet som skulle oversettes • de ville være trygge på at de satt inne med de ressursene som skulle til for at de kunne lage tegnspråktekster som ble forstått av målgruppen, samtidig som de hadde noen helhetlige rammer å jobbe etter • de som hadde ansvaret for teknologien med å lage avspillingsløsninger og publisere tegnspråkvideoene til nett, ville ha kunnskap om hvordan dette skulle gjøres og ha konkrete eksempler på løsninger som de kunne vise til • produksjonsprosessen ville være kostnadseffektiv, samtidig som resultatet var kvalitetsmessig tilfredsstillende, og det ville være verdt utgiftene knyttet til å lage slike løsninger

Disse forestillingene peker i retning av løsninger som kan være svaret på ”hva som skal til”. Ut fra forestillingene sto det klart for meg at det å ha et konkret eksempel på, eller modell for, hvordan dette kunne løses, med andre ord en demo, ville hjelpe oss et langt stykke på vei. For å få laget en slik demo måtte vi ha oversettelser, og vi måtte ha svar på hvilke tekniske løsninger vi skulle satse på. For å få oversettelser arrangerte jeg en workshop for oversettere, og for å få svar på tekniske løsninger gjorde jeg (og de som hjalp meg underveis) en hel del undersøkelser.

Jeg så også at perspektiver fra anvendt språkvitenskap kunne være til hjelp her. Det kunnskapssynet jeg har lagt til grunn i undersøkelsen bygger på en dialogisk tilnærming til språk, handling, kommunikasjon og kognisjon. Det dialogiske perspektivet ser jeg videre som en mer spesifikk del av sosiokulturelle forståelser av menneskelig samhandling med omverden, som legger vekt på at samspillet mellom mennesker, eller mennesker og omverden, ikke foregår direkte, men er mediert via ulike redskaper eller ressurser (se f.eks. Säljö 2001). Ressursene vi benytter i samspillet med omgivelsene er av mange ulike slag, og hva som fungerer som ressurs, kan være alt fra for eksempel en stokk til komplekse systemer som språk. Med andre ord er ressursbegrepet meget tøyelig og dynamisk. Som nevnt i innledningen betrakter jeg video med tegnspråktekster som skal spilles av via

13 Innledning bredbånd på nettet som en slik ressurs – en ressurs som igjen består av en mengde andre ressurser som igjen spiller sammen. Det ligger også i dette synet at vi benytter disse ressursene om og om igjen, noe som gjør at det utvikler seg relativt stabile praksiser for bruken av dem. Disse relativt stabile praksisene blir igjen til ressurser i seg selv, som man kan ta i bruk i samspill med omgivelsene.

I dette perspektivet på hvordan mennesker til daglig omgås og håndterer kompliserte og sammensatte ressurser, vet vi at etablerte praksiser blir meningsfylte ressurser i seg selv – og som gjør håndteringen lettere. Sagt på en enklere måte: Når vi har gjort ting gjentatte ganger, blir det etter hvert lettere. Utfordringen i forhold til å lage tegnspråktekster ut fra skriftlige utgangspunkt er at det bare i beskjeden grad finnes steder hvor oversettere har fått anledning til å opparbeide seg rutiner i forhold til denne praksisen. Og når det gjelder oversettelse av offentlig informasjon fra skriftlige tekster på Internett til tegnspråktekster som også presenteres på nettet, finnes det ennå ingen etablerte praksiser. Dermed ante jeg at det ville bli vanskelig å bare gå ut og finne allerede fast etablerte praksiser. Derfor ville jeg invitere oversettere som hadde erfaring med oversettelse fra andre steder og situasjoner, og la dem prøve ut arbeidsmåter – ut i fra erfaringen deres fra andre steder. Ut i fra min bakgrunn, og med perspektiver, fra anvendt språkvitenskap ønsket jeg å fortolke resultatene fra en slik utprøvingssituasjon, og på grunnlag av dette foreslå nye praksiser, eller modeller, for oversettelse. På denne måten håpet jeg at jeg kunne bidra med noe av det som skal til.

Målet for første fase av undersøkelsen har dermed vært å finne gode modeller for hvordan offentlig informasjon på tegnspråk kan gjøres tilgjenglig på nett.

Problemstillingene som jeg har søkt å besvare i denne fasen av undersøkelsen er dermed: • Hvordan kan vi lage en demo som viser forslag til endelig løsning? o Hvilke praksiser kan jeg foreslå for oversettelsesarbeidet? o Hvilke perspektiver kan dialogisme bidra med? ƒ I forhold til tegnspråk på nett generelt? ƒ I forhold til oversettelse? ƒ I forhold til forståelse? ƒ I forhold til tekstskaping? o Hvilke praksiser kan jeg foreslå for arbeidet med de tekniske sidene? ƒ Hvilke retningslinjer kan vi rette oss etter for å finne gode tekniske løsninger?

1.7. Problemstilling for undersøkelsens andre fase

Den første fasen av undersøkelsen genererte materiale som jeg ønsket å arbeide videre med. I denne fasen hadde jeg som mål – på grunnlag av analyser av materialet – å finne gode modeller. I den andre fasen ønsket jeg å arbeide videre med tekstene som oversetterne laget i workshopen for å undersøke nærmere noen av de språklige ressursene oversetterne bruker når de utformet tekstene. Disse undersøkelsene kan sees som en videreføring av første fase, og er et supplement til spørsmålet

14 Innledning om hva som skal til for at offentlig informasjon på tegnspråk skal bli tilgjengelig på nett. Resultatene kan først og fremst bidra til fagområdet oversettelse og forhåpentligvis bidra til å øke oversetternes kunnskaper på området.

Problemstillingen jeg har søkt å besvare i denne fasen av undersøkelsen har vært: • Hvordan benytter oversettere (et utvalg) språklige ressurser til å oversette informasjonstekster?

1.8. Oppgavens oppbygging

I neste kapittel vil jeg komme med ytterligere kontekstualiserende informasjon om hvorfor det kan være nyttig at offentlig informasjon oversettes til tegnspråk og gjøres tilgjengelig på nettet. Det er grovt sett to samfunnsmessige diskurser som begge peker i retning av at det bør legge til rette for tegnspråk på nett. I kapittel tre presenterer jeg det teoretiske perspektivet jeg har lagt til grunn for mine undersøkelser. Jeg har latt meg inspirere av et kommunikasjonsetnografisk utgangspunkt som tilsier at tilnærmingene til språkbruk bør baseres på språkbrukernes kommunikative kompetanse. Jeg ser dialogisme, det teoretiske perspektivet som jeg harr lagt til grunn, som et perspektiv som nettopp gjør dette. Det dialogiske perspektivet er et teoretisk rammeverk for språk, handling, kommunikasjon og kognisjon, som jeg har brukt til å tolke materialet mitt i analysene for å komme frem til modeller for hvordan tegnspråk kan gjøres tilgjengelig på nett. Jeg benytter det samme rammeverket i analysene i undersøkelsens andre fase. I kapittel fire beskriver jeg de metodiske fremgangsmåtene jeg har benyttet meg av for å imøtekomme målsetningene og problemstillingene. Kapitlene 5 – 8 svarer på problemstillingene i undersøkelsens første fase, dvs hvor jeg forsøker å oppfylle prosjektets målsetninger. Kapittel 9 er en analyse av utkastene til oversettelser, som svarer på problemstillingen for undersøkelsens andre fase. I kapittel 10 oppsummerer jeg og trekker noen tråder mellom denne undersøkelsen og kunnskapssituasjonen som gjelder offentlig informasjon generelt.

15 Nye kommunikative ressurser i kontekst

2. Nye kommunikative ressurser i kontekst

Hvorfor skal vi ha tegnspråk på nett? Jeg har fått tilbakemelding om at det ikke umiddelbart er innlysende at det bør legges til rette for at tegnspråk blir gjort tilgjengelig på nett. Jeg mener at den utviklingen vi nå ser med at det blir flere eksempler på tegnspråk på nett i ulike varianter, kan sees som et svar på den språklige situasjonen tegnspråklige døve befinner seg i for øyeblikket. Rycon AS eies av Stiftelsen Signo, som helt siden starten i 1898 har søkt å løse ulike oppgaver blant døve og døvblinde som har behov for tilrettelagte tiltak og tjenester. Stiftelsen Signo har samarbeidet med Gazette – et større kommunikasjonsfirma, om kommunikasjonsstrategi, hvor anbefalingene var at Signo utvikler en kommunikasjonsstrategi hvor tegnspråk profileres, og hvor nettet benyttes som primærkanal for kommunikasjon internt og med omverden. I et møte noen av oss ved Rycon hadde med Signo og Gazette, redegjorde jeg for hvorfor tegnspråk bør gjøres tilgjengelig på nett. Gazettes representant var i ferd med å planlegge et ”frokostseminar om tilgjengelighet på nett for alle” for kommunikasjonsledere og -rådgivere med ansvar for nettjenester i offentlige virksomheter. Han fattet interesse for planene våre og inviterte meg til å holde et 20 minutters innlegg. I og med at folk ikke umiddelbart skjønner hvorfor vi ha tegnspråk på nett, følte jeg det var viktig å fremheve et nyansert bilde av døves språksituasjon, og unngå å ensidig fremstille døve som lese- og skrivesvake. Jeg mener det er den totale språksituasjonen som gjør at mange døve har vanskeligheter med å lese sammensatt offentlig informasjon. I dette kapittelet skal jeg derfor beskrive den språklige situasjonen døve tegnspråkbrukere befinner seg i, og dermed beskrive en bakgrunn som undersøkelsen kan sees i forhold til.

Norsk tegnspråks historie Norsk tegnspråk regnes i dag for å være primærspråket for norske personer som enten er født døve eller blir døv i tidligste barneår. Det er først nylig at dette har blitt et alminnelig perspektiv. De første beskrivelsene vi har av det norske tegnspråket har vi fra et festskrift som teolog og forstander ved Throndhjems døvstummeinstitutt, S. Skavlan skrev i forbindelse med 50 års jubileet i 1875 (Skavlan 1875). Det er vanskelig å vite noe sikkert om hvordan det norske tegnspråket oppsto, men vi kan anta at det er utviklet spontant ved at døve mennesker i Norge har hatt behov for å kommunisere med hverandre. Videre har det nok særlig hatt sterke forbindelser med opprettelsen av døveskolene, som igjen har bidratt til at språket har spredt seg og blitt noenlunde likt over hele landet. Man finner både likheter og ulikheter med andre lands tegnspråk, men særlig er dansk tegnspråk nokså likt det norske (Schröder 1993). Dette skriver seg antakelig fra at Andreas Christian Møller, som startet landets første døveskole i Trondheim i 1825, selv hadde vært elev og senere undervist ved døveskolen i København (Bergh 2004:17).

De første døveskolene benyttet tegnspråket i undervisningen, men etter hvert ble det på grunnlag av suksess med å lære noen døve å tale, opprettet skoler basert på en undervisningsmetode som er blitt kjent som talemetoden. Dette dannet grunnlaget for en nær 200 år lang strid mellom tegnmetoden og

16 Nye kommunikative ressurser i kontekst talemetoden (Schröder 1981). I 1880 ble det bestemt at talemetoden (også kalt den orale metode) måtte anses som den eneste egnede undervisningsmetode for døve. Det ble hevdet at tegnspråk var ødeleggende for døve barns muligheter for å lære seg å tale (Widell 1992). Fra da av ble det ikke brukt tegn i undervisningen og mange steder til og med forbudt mellom døve på skolen. Døve lærere ble sett på som inkompetente og kunne ikke lengre undervise (Widell 1988).

De ulike tegnspråkene var lenge ikke akseptert som fullverdige språk. Det var først i begynnelsen av 1960-tallet at lingvister i USA begynte å interessere seg for tegnspråk, og det var språkforskeren William Stokoe som la et forskningsmessig grunnlag for anerkjennelse av amerikansk tegnspråk som et fullverdig språk. Stokoes oppdagelse var at tegnspråk var dobbelt strukturert, akkurat som alle kjente talespråk. Han fant at amerikansk tegnspråk både har betydningsbærende elementer og et fonemsystem som er med på å identifisere de ulike betydningsbærende elementene. Stokoes forskning ga grunnlag for å hevde at amerikansk tegnspråk hadde samme slags strukturelle kompleksitet som for eksempel engelsk talespråk. Dette var med på å gi amerikansk tegnspråk status som fullverdig språk (Bergh 2004:17). Videre forskning har støttet opp under Stokoes funn, og norsk forskning har vist at det samme gjelder for norsk tegnspråk (NTS). Det var først med Stokoes funn, at forskning på tegnspråk kom i gang, og med hans funn som utgangspunkt har lingvistene forsket videre på tegnspråk som et visuelt kommunikasjonssystem. Vonen (1997:7) sier at: ”Man fant etter hvert ut at tegnspråkene tilfredsstilte alle kriterier på fullverdige, såkalt menneskelige språk, så sant man ga opp det tradisjonelle kriteriet om at språk skulle være lydbasert”.

De betydningsdifferensierende enhetene eller fonemene i tegnspråklige uttrykk, er størrelser som håndformer, håndorienteringer og hendenes bevegelser og plasseringer. Endring i en av disse kan være nok til å endre betydningen av et uttrykk fullstendig. Et tegn kan bestå av en eller flere betydningsbærende enheter eller morfemer. Et morfem kan for eksempel bestå av en kombinasjon av (en eller flere) håndform(er), orientering(er), bevegelse(r) og plassering(er) (Bergh 2004:18).

I Norge er det først og fremst Marit Vogt-Svendsen, Odd-Inge Schröder og Irene Greftegreff som har gjort tegnspråkforskningen kjent. Schröders forskning (1983) konstaterte at norsk tegnspråk benytter seg av ca. 27 ulike håndformer med betydningsdifferensierende funksjoner. Greftegreff (1991) fant i alt 42 forskjellige håndformer, men da hadde hun også tatt med håndformer som er relativt sjeldne og /eller brukes til å beskrive form og håndtering av objekter (Bergh 2004:18). Fremdeles står vi med bare noen få avhandlinger om deler av det norske tegnspråket. Irene Greftegreff beskriver situasjonen pr 2006 slik: ”Et (…) problem er at forskning på norsk tegnspråk som lingvistisk objekt er omtrent ikke-eksisterende” og videre at, den forskning som finnes, ”hovedsakelig har vært utført av studenter og stipendiater. Norges forskningsråd har støttet flere prosjekter, men videre oppfølgingen i universitetssystemet skjer ikke. Siden 1992 har universitetsansatte publisert kun én vitenskapelig artikkel om norsk tegnspråk i en tellende informasjonskanal” (Greftegreff 2006). På tross av dette kan man imidlertid fastslå at både norsk og internasjonal forskning har fått på det rene at tegnspråk har

17 Nye kommunikative ressurser i kontekst sin egen oppbygning og struktur, og slett ikke er verken en gjengivelse av det talte språket i et annet medium, eller gestikulering eller pantomime. Dette er bakgrunnen for at Norsk tegnspråk i disse dager er i ferd med å anerkjennes som Norges fjerde offisielle språk.

Mer om døves språksituasjon Det er en rekke forhold rundt tegnspråkets historie og døves språksituasjon, med sine helt bestemte utviklingsbetingelser, som er relevante i forhold til denne undersøkelsen. Som nevnt ovenfor ble ikke tegnspråk lenger anerkjent som undervisningsspråk fra 1880 og utover, og omtrent på samme tid, ble det opprettet døveforeninger, der døve kunne komme sammen og kommunisere ved hjelp av tegnspråk. Da foreningene fikk sin paraply- og interesseorganisasjon (Norges Døveforbund) var helt fra begynnelsen bruk av tegn i undervisningen en av kampsakene (Schröder 1981). Dette var riktignok ikke ut i fra et syn om at tegnspråk var et eget språk. Etter hvert som talemetoden vant frem ble også tegnspråket påvirket i form av at det utviklet seg i to varianter. Dette fenomenet kan beskrives som en slags form for tegnspråksdiglossi, der språkbruken varierer etter hvem vi snakker til og ut fra den sosiale situasjon (Peterson 1995). Det var høystatusvarianten, eller tegnspråknorsk døveforbundet kjempet for skulle tas i bruk i undervisningen. ”Tegnspråknorsk er en konstruert og klart avgrenset kode som kan sies delvis å være utviklet gjennom et standardiseringsforsøk av tegnforrådet i norsk tegnspråk og delvis for å synliggjøre eller visualisere norsk. For å bruke dette systemet, må en kunne norsk, men ikke nødvendigvis tegnspråk” (Vogt-Svendsen i Peterson 1995). Tegnspråknorsk eller lignende norskpåvirkede varianter har de senere årene blitt utsatt for mye kritikk. For eksempel sier den svenske tegnspråkforskeren Inger Ahlgren om ”tecknad svenska” at det er som å lese en tekst der du bare får se ett ord om gangen (Peterson 1995). Forkjemperne for bruken av tegnspråknorsk har hatt sterk innflytelse i Norge, og det hevdes at man fremdeles merker innflytelsen fra denne perioden på det tegnspråket som benyttes rundt omkring.

En annen faktor som stiller tegnspråkets situasjon i en særstilling er at selv om det er laget flere systemer for nedskriving av ytringer på tegnspråk, finnes det ennå ingen tegnspråksamfunn hvor slike systemer er tatt i allmenn bruk av et stort antall språkbrukere. Derfor er det i dag vanlig å primært betrakte tegnspråk som et muntlig språk. Ettersom Norsk tegnspråk ikke har et eget skriftspråk, må man feste tegnspråkteksten til video eller film – dersom tegnspråkteksten skal vare ut over her og nå. Utviklingen innen film- og videoteknologi har ført til at tegnspråk i dag i økende grad brukes til å formidle informasjon til tegnspråkbrukere som ikke er tilstede i formidlingsøyeblikket. Videre har teknologien skapt helt andre muligheter til å studere tegnspråkets oppbygging og ulike kommunikasjonssituasjoner (Amundsen 1998/2005). Flere forskere har påpekt sammenhengen mellom utviklingen av lydbåndopptakere og fremveksten av studier av muntlig kommunikasjon og samtaleanalyse (se f.eks. Ten Have 2000:6). På tilsvarende måte har nok utviklingen av film- og videomediet nær sammenheng med kunnskapen om tegnspråk, og derigjennom anerkjennelsen av tegnspråk som fullverdige språk. Videre har den teknologiske utviklingen med internett, muligheter for komprimering av videofiler, samt bredbånd gjort at det nå oppstår nye muligheter for at tegnspråk

18 Nye kommunikative ressurser i kontekst kan distribueres (både synkront og asynkront). Dette har også ført til at kostnadene går ned, og dermed at mengden tilgjenglig tegnspråk har gått opp.

Døve som tospråklige Fra erkjennelsen om at tegnspråk er et fullverdig språk, har ikke veien vært lang til å betrakte døve som tospråklige. Særlig interesse har tanken om tospråklighet hatt i forbindelse med å utnytte dette til beste for det døve barnet i pedagogisk sammenheng. Dette gjenspeiles i de nyere læreplanene L97 og LK06. Bakgrunnen for en slik pedagogisk tankegang er at de siste tiårenes forskning på hørende barn fra språklige minoriteter, tyder på at en sterk pedagogisk satsning på utvikling av førstespråket (minoritetsspråket) vil kunne føre til bedre resultater også i tilegnelsen av andrespråket (majoritetsspråket) (Arnesen m.fl. 2002). Barnet vil lettere orientere seg i verden når begrepsutviklingen foregår på det språket det behersker best, og for barnets selvoppfatning er det av stor betydning at det foretrukne språket gis anerkjennelse, også i skolesammenheng (ibid.).

I den senere tid er det skrevet flere hovedfagsoppgaver som ser på døves tospråklighet i lys av andrespråksteori. Torill Solbø Zahl (2000) har sett på hvordan døve barn av døve foreldre skriver på andrespråket norsk, og Elizabeth Svinndal (2002) har gjort en analyse av døve og sterkt tunghørte elevers skriftlige tekster ved hjelp av andrespråksteori. Sistnevnte har støttet seg til kanadiske studier, og har analysert og sammenlignet tekstene med tekster av hørende og døve, som i begge tilfellene har fransk som andrespråk. Hun konkluderer med at døve og sterkt tunghørte elever produserer norsk innenfor mange av de samme rammene som andre andrespråksinnlærere gjør. Språklæringen ser ut til å følge læringsprosesser som beskrives innen andrespråksteori og lingvistiske teorier om språktypologi og språklige universalier. Slike resultater åpner for å se døve og sterkt tunghørtes læring av talebaserte språk som normalutvikling (ibid.).

Døves lese- og skriveferdigheter På den pedagogiske arenaen har det også vært meget stor interesse for døves lese- og skriveferdigheter i andrespråket norsk. Resultater fra nasjonal og internasjonal forskning på døves leseferdigheter ligger til grunn for at døve regnes som en lesesvak gruppe. Det refereres ofte til at førspråklige døves lesenivå etter endt grunnskole i gjennomsnitt er tilsvarende en 9-åring eller fjerde klassetrinn for hørende elever. Også når det gjelder døve barns skriveferdigheter bekreftes tendensen i forskningslitteraturen (Arnesen m.fl. 2002). En vanlig innvending er at man ennå ikke har sett de positive ringvirkningene av tospråklighetspedagogikken. Det var ikke før på 1980-tallet at noen få lærere aktivt begynte å bruke tegnspråk i undervisningen, og først i 1997 ble det en rettighet for døve barn å få opplæring i og på tegnspråk. Det betyr at voksne døve bare dersom han eller hun har vært heldig, har opplevd lærere som brukte tegnspråk i skolegangen. Mange generasjoner døve har måttet tilegne seg skriftspråket bl.a. via munnavlesning, og det er dermed kanskje ikke så underlig at lese-

19 Nye kommunikative ressurser i kontekst og skriveferdighetene i gjennomsnitt ligger under befolkningen ellers. For øvrig anslås det at ca 33% av den norske befolkningen har så svake lese- og skriveferdigheter at de har problemer i yrkeslivet4.

Utredningen fra ABM-utvikling trekker også frem at teknologien i form av cochlea implantat5 har skapt noen nye problemstillinger. Fremtidens døvfødte vil med en slik operasjon kunne fungere som tunghørte, og muligens ikke bruke tegnspråk som primære kommunikasjonsform. Mange er derfor bekymret for Norsk tegnspråks fremtid og betingelser. Professor og tegnspråkforsker Arnfinn M. Vonen har tatt for seg spørsmålet om hvorvidt Norsk Tegnspråk er utrydningstruet. Han konkluderer med at det er mulig at norsk tegnspråk er utrydningstruet, men at det er sikkert at norsk tegnspråk er truet av ny marginalisering. Både Vonen og tegnspråkforsker Sonja Erlenkampf poengterer at fremtiden for Norsk tegnspråk ligger hos brukerne av språket6, som selv velger når og på hvilke måter de bruker språket. Med andre ord vil Norsk tegnspråk kanskje ikke dø ut dersom man ikke får en lovfesting av norsk tegnspråk som offisielt språk i Norge, men det vil helt klart endre døves muligheter betraktelig. Jeg har vurdert ”CI-debatten” som lite relevant for denne undersøkelsen. Uansett hva som skjer i forhold til døve barn, vil store deler av den voksne, døve befolkningen i yrkesaktiv alder, ha lave lese- og skriveferdigheter i mange år fremover – og dermed ha svekket tilgang på informasjon.

Døve – en språklig og kulturell minoritet Bevisstheten om at tegnspråk et er fullverdig språk har også ført til en etnisk selvtilskriving, og gjort at døve i større grad har begynt å argumentere for at de bør bli sett på som språklig minoritet, fremfor som funksjonshemmet. På grunn av den spesielle kommunikasjonssituasjonen døve opplever, har de opp gjennom historien søkt sammen med andre døve – organisert treffpunkter hvor de har kunnet kommunisere på et språk der alle kan delta på like fot. Poenget er at når kommunikasjonen foregår på tegnspråk, så opplever heller ikke den døve seg som funksjonshemmet.

Dersom døve har et eget språk, har de også en egen kultur? I alle fall oppsto det på 80-tallet en gryende bevissthet om døvefelleskapets særlige kvaliteter, og at denne best kunne forstås i en kulturell ramme (Hjulstad 1999). Dette innebar en forskyvning i forståelsen av døve og døvesamfunnet som først og fremst funksjonshemmede til en språklig minoritet. I ettertid har man hatt en døvekulturdiskurs, en stadig pågående ’lengre samtale’, om at døve best kan forstås som språklig og kulturell minoritet, heller enn en gruppe funksjonshemmede. En slik forskyvning innebærer bl.a. at det vil være mer naturlig å sammenligne seg med andre språklige minoriteter, som for eksempel samene, og på denne måten hevde sine rettigheter til å bruke språket sitt.

4 Se for eksempel oppslag i aftenposten; http://forbruker.no/jobbogstudier/jobb/article1503841.ece [lesedato 03.04.07]

5 Cochleaimplantatet består av en utvendig og innvendig del som gir døve mulighet til å oppfatte lyder. CI tilbys både for døvblitte barn og voksne og for døvfødte barn. Den ytre delen består av mikrofon, taleomformer og sender. Den indre delen har en mottaker som overfører signalene til elektrodene inne i cochlea (sneglehuset). Signalene sendes via hørselsnerven til høresenteret i hjernen, der signalene blir opplevd som lyd.

6 Foredrag på fagdager arrangert sommeren 2006 av Nedre Gausen Kompetansesenter i samarbeid med Norges Døveforbund.

20 Nye kommunikative ressurser i kontekst

Hilde Haualand, en døv antropolog, har gjort en undersøkelse om ”Døves tilgang til og bruk av informasjon”, og hevder at døves tilgang til informasjon betinges blant annet av kompetanse i et annet språk (norsk) enn det man som tegnspråkbruker kan best. Videre sier hun at i forhold til spørsmålet om døve skal betraktes som funksjonshemmede eller som medlemmer av en språklig minoritet, trenger ikke svaret være enten eller, men et situasjonsbetinget både óg. Dette innebærer blant annet at de tilpasninger som må gjøres for å sikre døve bedre tilgjengelighet til informasjon, må baseres på både de rettigheter døve har som funksjonshemmede, og på at Norsk tegnspråk gjennom forskrift er offentlig anerkjent som minoritetsspråk i Norge (Haualand 2000).

Døve som funksjonshemmet – endringer i synet på funksjonshemming I motsetning til synet på døve som en språklig minoritet står synet på døve som først og fremst funksjonshemmet. I de senere årene synes det imidlertid å også ha skjedd en dreining i synet på funksjonshemmede generelt. Fokuset synes tidligere hovedsakelig å ha vært på den funksjonshemmede, og på trening og behandling av individet, slik at han eller hun kan tilpasse seg samfunnets krav. I Manneråkutvalgets innstilling, NOU 2001:22 Fra bruker til borger, drøftes funksjonshemmingsbegrepet, og trekker inn ”gap-modellen”, som fremhever at det i samfunnet også finnes en rekke funksjonshemmende forhold. Modellen viser misforholdet mellom individets forutsetninger og miljøets krav, og fremmer et mer relativt perspektiv på funksjonshemming (Andersen & Bergh 2003). Utfordringene ligger ikke lenger bare å styrke individets forutsetninger, men vel så gjerne å endre på samfunnets krav til funksjon. Dette har de senere årene blitt et mer og mer rådende syn på funksjonshemming generelt, noe som gjenspeiles i en rekke nyere offentlige dokumenter.

21 Nye kommunikative ressurser i kontekst

Gap-modellen. (Kilde: Universell utforming over alt! Artikkelsamling – Sosial- og helsedirektoratet)

På bakgrunn av denne forståelsen av funksjonshemming har det kommet krav og ønsker om at viktige områder i samfunnet skal være tilgjengelig for alle, og at det skal settes standarder for hvordan produkter og omgivelser skal utformes. I denne sammenheng har tenkningen som kalles universell utforming fått økt oppmerksomhet de siste årene. Begrepet universell utforming er basert på noen prinsipper som en gruppe amerikanske arkitekter, produktdesignere, ingeniører og forskere innen omgivelsesutforming har utarbeidet, med den hensikt å forenkle livet for alle ved å lage produkter, kommunikasjonsmidler og bygde omgivelser mer brukbare for flere mennesker. Dette har nå blitt en vedtatt offisiell politikk, hvor full deltakelse og likestilling er overordnet målsetning (Revidert lov om offentlige anskaffelser – januar 2007). Det er imidlertid ikke en utbredt forståelse at tilgjengelighet for døve handler om at informasjon også presenteres på tegnspråk. Det er en forståelse som jeg i denne undersøkelsen forsøker å argumentere for.

Oppsummering – to diskurser som peker i samme retning For å oppsummere når det gjelder situasjonen omkring Norsk tegnspråk og døves rett til å gi og få informasjon på sitt eget språk, er det to samfunnsmessige argumentasjonsrekker – døve som språklig minoritet og målet om å endre funksjonshemmende forhold – som begge peker i retning av at det bør bli større tilgang til tegnspråk i samfunnet. Undersøkelsen kan i så måte sees som et forslag til løsning for én måte å gjøre dette på.

22 Teoretisk perspektiv

3. Teoretisk perspektiv

I dette kapittelet skal jeg presentere de teoretiske perspektivene jeg har støttet meg til i denne undersøkelsen. Da Rycon tok avgjørelsen om at vi skulle forsøke å satse på å utvikle tegnspråklig materiell, var jeg midt oppe i hovedfagsstudiene mine i anvendt språkvitenskap. Jeg mente at anvendt språkvitenskap kunne bidra med nyttige perspektiver på vårt behov for å utvikle ny kunnskap omkring det feltet vi hadde begitt oss ut på. ”Anvendt språkvitenskap søker etter teorier som kan ta høyde for både samspillet mellom kommunikasjonsavledete fenomen og den kontekstuelle situeringen av dette samspillet, med andre ord teorier som er økologisk valide på en måte som lingvistiske teorier vanligvis ikke er det” (Evensen 1997). I et nokså komplekst fenomen som det å skulle oversette offentlig informasjon fra NAVs nettsider, gjøre den tilgjengelig via tegnspråkvideo på de samme nettsidene, slik at døve arbeidssøkere skal få tilgang på en ny kommunikativ ressurs, så jeg en slik tilnærming som særlig egnet.

3.1. Kommunikasjonsetnografisk utgangspunkt

”In sum, if one analyses the language of a community as if it should be homogeneous, its diversity trips one up around the edges. If one starts with analyses of the diversity, one can isolate the homogeneity that is truly there.” (Hymes 1972:276)

Det grunnleggende synet jeg har på språklig kommunikasjon er blant annet inspirert av etnografiske retninger innen språkvitenskapen. Tegnspråk har oppstått spontant ved at døve har hatt behov for å kommunisere via andre kanaler enn gjennom lyd, og kanskje først og fremst gjennom at døve barn ble samlet i døveskoler. Videre har norsk tegnspråk fått anledning til å utvikle seg gjennom at døve har laget arenaer, blant annet i de mange døveforeningene rundt omkring i landet, hvor de har kunnet utfolde seg med sitt eget språk. På denne måten er norsk tegnspråk blitt utviklet til et fullverdig lingvistisk system. Dersom man skal studere dette systemet er man nødt til å starte med språket slik det faktisk blir brukt i befolkningen. Da jeg har døve foreldre, har jeg vokst opp i døvemiljøet og jeg vet at de aller fleste døve behersker en rekke forskjellige former for tegnspråklig kommunikasjon. Det er imidlertid tegnspråket slik døve benytter det seg i mellom som er blitt kjent som Norsk tegnspråk (NTS). Når vi ennå bare i beskjeden grad har fått lingvistiske beskrivelser av det norske tegnspråket, er det et poeng å starte med språket slik det faktisk blir brukt blant døve. I slike situasjoner viser døve i kommunikasjon med andre døve frem sin kommunikative kompetanse – for å bruke ett av kommunikasjonsetnografen Dell Hymes’ mest sentrale begrep. Jeg ser dette som et viktig begrep, da jeg vil hevde at; når det av og til kan ”vrenge seg i magen” til oversettere som jobber med oversettelse av skriftlige tekster til tegnspråk, handler det først og fremst om at resultatet går på tvers av hva deres kommunikative kompetanse tilsier. Hymes sitt utgangspunkt var fra studier av barn med avvikende språkutvikling. Begrepet kommunikativ kompetanse innebar for han hele det lingvistiske repertoaret inklusive sosial kompetanse, dvs kompetanse som om språkbrukssituasjonen, samt de kulturelle og sosiale normene som gjelder for de bestemte språklige hendelsene (Norrby 1996:48). “I should take competence as the most general term for the capabilities of a person”, skriver han i

23 Teoretisk perspektiv artikkelen hvor han lanserte begrepet. Han ga uttrykk for at dersom man skal utvikle teorier om språk, trenger vi “to place linguistic theory within a more general sociocultural theory” (Hymes 1972:286). Og videre at “… we have to begin with the conception of the speech habits, or competencies, of a community or population, and regard the place among them of the resources of historically-derived languages as an empirical question” (ibid.). Å forstå barn som kommunikative vesener krever en teori hvor sosiokulturelle forhold har en eksplisitt og konstituerende rolle – og det har ikke generativ grammatikk. Med dette lanserte Hymes ikke en egen helhetlig språkteori, men kom nærmest med et forslag til et program for hvordan en slik språkteori burde utvikles.

3.2. Dialogisme – rammeverk for studier av språk, handling, kommunikasjon og kognisjon

”Det dialogiske alternativet har som sentral målsetning å vinne vitenskapelig fundert innsikt i språket som bru mellom mennesker og i kontaktfeltet mellom individuell psyke og kulturelt kollektiv” (Rommetveit 1996)7.

Siden Hymes lanserte begrepet kommunikativ kompetanse i 1966, er det mange ulike retninger som har akkumulert og kommet med teoretiske bidrag som peker i den retningen som Hymes staket ut. Blant annet har Linell (2005) gjort en innsats for å oppsummere aspekter og elementer fra det han kaller dialogiske tilnærminger til språk, handling, kommunikasjon og kognisjon. Jeg oppfatter denne dialogiske tilnærmingen nærmest som et direkte svar på Hymes ”bestilling”. Linell samler disse aspektene og elementene under termen dialogisme, der han refererer til flere slike gjensidig relaterte tilnærminger. Dialogisme er ikke egentlig én helhetlig språkteori, men jeg skal slik Linell gjør det, behandle dialogismen som et nokså koherent teoretisk rammeverk. Dialogisme er også et epistemologisk rammeverk som tar for seg de mest generelle kategoriene som dialogisk orienterte forskere benytter i sin tenkning omkring menneskelig språk, handling, kognisjon og kommunikasjon. Med andre ord er dialogsime et (meta-) teoretisk rammeverk for hvordan vi – med våre ulike kapasiteter og på ulike nivå, dvs som vanlige mennesker og som forskere – tilegner oss kunnskap om verden og tilegger den mening (Linell, 2005:5). Jeg vil videre betrakte dialogisme som et mer spesifikt teoretisk rammeverk innenfor det som kan kalles det sosiokulturelle teoretiske paradigmet.

3.3. Dialogismens grunnleggende prinsipper

I det følgende avsnittet beskriver jeg de grunnleggende antakelsene og perspektivene, som ligger i den dialogiske modellen. Nøkkelbegrepene i dette perspektivet er semiotisk mediering, interaksjonisme, kontekstualisme, kommunikativ konstruksjon og dobbelt dialog.

3.3.1. Semiotisk mediering:

I det dialogiske perspektivet er det et grunnleggende poeng at vi aldri kommuniserer direkte, men at vi bruker verktøy eller ressurser av ulike slag til å kommunisere. Den greske opprinnelsen for begrepet dialog kan oversettes slik; dia ’i og gjennom’ og logos ’språk, ord og tanke’. Det er altså et konsept

7 Jeg har oversatt sitatet fra nynorsk.

24 Teoretisk perspektiv som ikke fokuserer på selve språket, logos, men det som skjer i eller gjennom bruken av språket. Semiotiske systemer, for eksempel et språk, kan forstås som en slags abstrakt tredjepart i dialogen, som de to andre partene må relatere seg til. Imidlertid er det ikke bare språk som vi kjenner det fra snakk, skrift eller tegn som kvalifiserer som slike tredjeparter. For eksempel kan også sosial kunnskap, særlig dersom vi forstår den dynamisk, også fungere som tredjepart (Linell 2005:10). Sagt på en litt annen måte, mening kan ikke skapes med mindre den enkelte part har tilgang til sosiokulturelt frembrakte ressurser for å skape mening. Disse kan være språk, konsepter (uttalte eller skjulte, personlige, eller teoretiske), kunnskaper om verden, sosial kunnskap, normer (bevisste eller ubevisste) og identiteter (ibid.), men også artefakter som penn og papir – eller Internett. Som det går frem av innledningskapittelet, handler denne undersøkelsen nettopp om hva som skal til for at tegnspråk på nettet skal kunne bli en kommunikativ ressurs for døve. Men tegnspråk på nett involverer bruk av et helt spekter kommunikative ressurser. Og alle disse ressursene er verktøy som medierer, eller formidler, med tegnspråket som den mest sentrale ressursen. Sagt annerledes, det å kommunisere på tegnspråk, er å kommunisere via tegnspråk. Meningskonstruksjon bygger på bruken av semiotiske tegn (ord og symboler), og i sammenheng med denne undersøkelsen, bruken av tegnspråket selv til å skape mening.

3.3.2. Interaksjonisme:

Meningsfull kommunikasjon og kognisjon involverer alltid interaksjon, med andre personer, med systemer, dimensjoner av ens selv, m.m. – gjennom tekster eller andre ”meningsbærende” tegn.

Samtalen, prototypen på dialogisk kommunikasjon, er en av de situasjonene hvor det blir mest tydelig at vi samhandler. Det kan imidlertid være verdt å merke seg at det ikke det faktum at vi snakker etter tur, som i seg selv gjør det til samhandling. Turtaking er en av måtene man oppnår forståelse på i samtale. Det interessante er heller hva turtakingen er med på å realisere, nemlig utveksling og forhandling av mening.

Det er også på denne måten skrivere og lesere samhandler hver gang leserne forstår en skriftlig tekst (Nystrand, 1986:40). Med andre ord skjer det interaksjon i til og med tilsynelatende ensomme aktiviteter. I den tilsynelatende ensomme aktiviteten lesing, samhandler (inter-agerer) leseren med den trykte teksten (eventuelt med bilder), med elementer, deler og helheten i teksten. Tekstens mening resulterer fra leserens samhandling med og rekonstruksjon av forfatterens konstruksjoner. Dette er ikke bare en re-konstruksjon av forfatterens mening, men leseren reagerer på teksten og utvikler en aktiv responderende forståelse (Linell 2005:7). De konkrete tekstene sees på denne måte som den symbolske møteplassen mellom en situert skriver og en eller flere situerte lesere (Evensen 2004:150). Å lese en bestemt tekst innebærer at man relaterer den til tidligere kunnskap og andre tidligere leste tekster. Interaksjon med et kognitivt artefakt, som for eksempel et nettsted, er derfor en dialogisk aktivitet (Linell 2005:7.).

25 Teoretisk perspektiv

Videre er det helt sentralt i det dialogiske perspektivet at all interaksjon har en ”rettethet”. Sagt enkelt handler dette om at vi former det vi sier, ut fra hvem vi sier det til. Ulike teoretiske bidrag har fremstilt dette forholdet. Ytringer har adressivitet (Bakhtin 1998), samtalebidrag er ”recipient designed” (Sacks, Schegloff & Jefferson 1974), prinsippet om ”attunement to the attunement of the other” (Rommetveit 1974) og ”reciprocity of premises” (Nystrand 1986), er alle prinsipper som forteller om det samme, helt grunnleggende om hvordan vi samhandler. Her skal jeg benytte meg av Nystrands beskrivelser av prinsippet om gjensidighet i kommunikasjon. Et fundamentalt premiss for at interaksjon i det hele tatt skal være mulig er at det forutsettes en felles ”kontrakt” mellom produsent og mottaker. ”Kontrakten” kan beskrives som en forventning produsenten har om at mottakeren vil forsøke å forstå, og en forventning fra mottakerens side om at produsenten produserer sin ytring med den hensikt at han som mottaker skal forstå. Denne forventningen om gjensidighet i diskurs er viktig fordi det betyr at formen og atferden i diskurs ikke alene avgjøres av hva taleren eller skriveren har å si (mening), eller er ute etter å utrette (formål), men også av den felles forventningen om at de samhandlende skal forstå hverandre. Av disse tre kreftene (mening, formål og ”kontrakt”) som former diskurs, er ”kontrakten” den mest fundamentale. Uten en slik ”kontrakt” mellom de samhandlende er både meningen og formålet vanskelig å etablere på sitt beste og umulig på sitt verste (Nystrand 1986:48). Dette er forhold som gjør at alle ytringer også i noen grad vil være påvirket av den eller de som ytringene er rettet til.

3.3.3. Kontekstualisme:

Diskurs kan forstås som ytringer, som igjen kan forstås som enheter av språkproduksjon (enten talte eller skrevne) som iboende er kontekstualiserte (Schiffrin 1994:41). Enhver ytring, eller diskurs, har mange ”lag” av kontekst. Linell (2005) opererer for eksempel med følgende klasser av fenomen; situasjoner, ko-tekster, aktivitetstyper, kunnskap om referenter, tidligere interaksjon og kulturell kunnskap (Linell 2005:7). Kontekst er et nokså ullent og mangesidig begrep som er vanskelig å definere. Det ville derfor vært mer presist å hevde at en gitt ytring eller stykke diskurs er innlemmet i, eller aktiverer, en matrise med ulike dimensjoner ved kontekster (Linell 1998:127). Sagt annerledes, situert diskurs og kontekster er gjensidig avhengig av hverandre.

Dette peker på det som Merleau-Ponty har kalt for språkets essensielle ufullstendighet og hentydende karakter. Det som blir sagt (meningen) blir på mange måter ikke bare uttrykt i og gjennom ordene, men gjerne mellom, bakenfor og bortenfor ordene (ibid.). Dette innebærer at man kan ikke spesifisere et stykke diskurs utenfor dens relevante kontekster, og på samme måte, ville ikke disse kontekstene vært det samme i fraværet av denne bestemte diskursen som finner sted der (Linell 2005:7).

Kontekst er ikke bare noe statisk som finnes utenfor selve språkbruken. Når vi bruker språk, lager vi også kontekster innenfor og mellom ytringer. Når vi sier at et uttrykk eller en mening må settes inn i en sammenheng er det nettopp slik kontekst vi snakker om (Norrby 1996:38). Alle ytringer er kontekstavhengige, så vel som kontekstfornyende. Kontekst blir i denne sammenheng noe dynamisk,

26 Teoretisk perspektiv noe vi også aktivt skaper i språkbruk. Enkelt uttrykt betyr dette at når vi sier noe, så gjør vi det i forhold til det som allerede er sagt, men samtidig forandres også konteksten med det vi sier (ibid.). På denne måten kan vi si at vi med våre ytringer rammer inn de påfølgende ytringene, og vi skaper dermed forståelsesrammer for hvordan det vi sier skal forstås. Etter hvert som lag på lag av tekst og kontekst bearbeides, begrenser eller rammer det inn mulighetene for fortolkningen av det neste laget (Nystrand 1986:58). Dette er et dynamisk kontekst- og rammebegrep, og er noe som skjer underveis når vi språker. Et slikt dynamisk og prosessuelt syn på kontekst finnes bl.a. i Gumperz’ kontekstualiseringsteori. I tolkning av ytringer gjør språkbrukerne intelligente gjetninger eller allmenne antakelser om hva som menes med en ytring ut i fra det de vet om verden. Ved hjelp av all tilgjengelig kontekstuell informasjon (også om sosial og kulturell kontekst) drar språkbrukerne slutninger og tolker mening. For å signalisere hvordan ytringer skal tolkes utnytter språkbrukerne diverse verbale og ikke-verbale tegn, eller såkalte kontekstualiseringssignaler, som har til funksjon å løfte frem visse enheter i kommunikasjon, hvorpå andre havner i bakgrunnen og fungerer som kontekst for det som løftes frem (Norrby 1996:45).

3.3.4. Kommunikative konstruksjoner:

Mening i en ytring eller diskurs blir skapt i, og gjennom, aktiv meningsskaping av språkbrukerne, som en del av de språklige, kognitive og kommunikative prosessene (Linell 2005:8). Men språkbrukerne starter ikke på nytt hver gang de lager språklige uttrykk eller får et språklig materiale presentert. De kommunikative ressursene er blitt brukt på bestemte måter før. Vi står med andre ord ikke fritt til å konstruere hvilken som helst mening – i alle fall hvis vi skal gjøre oss forstått. I ulike grupperinger av mennesker som samhandler, dvs er i interaksjon med hverandre, gjentatte ganger – i spesifikke gjentatte aktiviteter, med gjentatt felles formål og med gjentatte normer – vil de kommunikative ressursene og måten de brukes på etter hvert sedimenteres, og bli til relativt stabile mønstre av bruk. For å låne ordene til Lars Sigfred Evensen ”… discourse occurs at a socio-cultural point of intersection where communicative convention emerges as a result of the interplay between social groups, their organization, their purposes and their symbolic resources”. Og for å ta sjanger som eksempel; “Thus, according to Swales (1990), genre may best be understood as the emerging answer to the recurring purposes of specific ’discourse communities’” (Evensen 2004:152). Slike gjentakende relativt stabile mønstre av bruk foregår på omtrent alle tenkelige nivåer, fra hvordan historisk relativt stabile kulturelle samfunn utvikler egne språk – så vel som variasjon innenfor språket – helt til hvordan uformelle små-skala samfunn eller grupper har sine lokale praksiser for bruk av symbolske ressurser. Sedimenterte bruksmønstre blir i seg selv til kommunikative ressurser for oss, som vi benytter oss av i konstruksjon av mening (ibid). Kommunikativ konstruksjon forutsetter dermed samhandling med andre. På litt forskjellige nivåer kan man eksempelvis forstå samfunnsmessige diskurser8, sjangre, kommunikative praksiser på denne måten, som er et resultat av at kommunikative konstruksjoner gjentas og blir gjenkjennelige.

8 Da også forstått som samfunnsvitenskapelig og Foucault-sk anvendelse av begrepet, hvor det brukes om hvordan ”virkeligheten” blir språklig konstruert og hvordan kunnskap og makt er sammenvevd (Andenæs 2003).

27 Teoretisk perspektivektiv

3.3.5. Dobbel dialog:

Dobbel dialog viser til at interaksjon og konstruksjon kombineres, eller med andre ord viser dobbel dialog til kombinasjonen av sosio-interaksjonisme og sosialkonstruksjonisme (Nystrand 1986). I og gjennom kommunikative aktiviteter er det alltid dialog både innenfor situasjoner, og innenfor tradisjoner. Deltakerne i kommunikative aktiviteter forholder seg (samtidig og kontinuerlig) til både samhandlingen der og da (situert samhandling) og til sosialt og kulturelt etablerte måter å handle på (sosiokulturelle praksiser, eller situasjonsoverskridende praksiser).

Et av de helt avgjørende poengene med dialogisme er at alle de 5 prinsippene jeg har gjort rede for her gjelder for hver og en konkrete ytring samtidig og på en gang. Ytringer står alltid i dialogisk forhold til både til interaksjonen her og nå, og til de situasjonsoverskridende praksisene. De ulike teoriene om språk, kommunikasjon og kognisjon, som har elementer av dialogisk perspektiv i seg, legger ulik vekt på situert interaksjon og sosio-kulturelle praksiser. For eksempel fokuserer Conversation Analysis (CA) omtrent bare på den situerte interaksjonsprosessen, mens for eksempel Foucaults diskursteori hovedsakelig er opptatt av sosio-historiske tradisjoner (Linell 2005:14). Det er nettopp i forhold til den doble dialogen at det dialogiske perspektivet skiller seg fra de fleste andre teoretiske bidrag. Lars Sigfred Evensen (2004) har laget en diatope-modell som illustrerer dette.

language/ languages discourse/ heteroglossia practice genres communities innovation inter-text

situated situated writer(s) diatope reader(s)

inter-text recurrent recurrent activites/ discourse purposes functions norms

Denne modellen er laget med tanke på skriftlig kommunikasjon, men kan godt anvendes på ethvert språklig materiale. Modellen beskriver topografien (eller landskapet) enhver språklig (dialogisk) ytring befinner seg i. Ytringene står i et konstant dialogisk forhold til skriveren, leseren, språket, diskurssamfunnet, sjangre, aktiviteter, formål, normer osv. Modellen forsøker å illustrere hvordan denne sammensmeltningen av innbyrdes forbindelser gjør at mening vanligvis fremstår som ett integrert fenomen (Evensen 2004:156). Innenfor et slikt rammeverk blir det synlig at interaksjon må

28 Teoretisk perspektiv fortolkes og sees på bakgrunn av de mer stabile ressursene for meningsskaping. Og motsatt, at mer stabile systemer må fortolkes og sees på bakgrunn av, og som skapt av, interaksjon. Dette er et grunnleggende annet syn på hva språk grunnleggende sett er, enn mer monologiske forståelser av språk. I dette perspektivet fremstår ikke språk, sjangre og kulturell kompetanse som statiske objekter, men som dynamiske og fleksible ressurser som gradvis utvikles og endres etter hvert som de blir brukt (ibid.). Det er på bakgrunn av dette teoretiske rammeverket jeg har forsøkt å besvare hva som skal til for at tegnspråk skal bli tilgjengelig på nett, og søkt å svare på problemstillingene for undersøkelsen.

29 Materiale og metode

4. Materiale og metode

I dette kapittelet redegjør jeg for, og begrunner, de metodiske fremgangsmåtene jeg har benyttet. Det overordnete metodiske fremgangsmåtene for denne undersøkelsen er inspirert av fortolkende metode slik den er beskrevet av Haavind (2000). Fortolkning er ganske enkelt en form for transformasjon av et meningsinnhold til et annet. Fortolkende metode er en kvalitativ tilnærming som ikke har et fast oppsatt metodisk opplegg. Nettopp fordi fortolkning er en generativ prosess, er standardiserte oppskrifter verken mulig eller ønskelig. Imidlertid følger metoden likevel visse overordnete rammer for fremgangsmåte, hvor fortolkende metode best beskrives som en arbeidsprosess over tid, og hvor den metodiske prosessen har ulike trinn som står i forhold til hverandre. Utgangspunktet er at man har en kunnskapssituasjon som man søker å utvide ved hjelp av bestemte problemstillinger. Med disse problemstillingene går man inn i interaksjon med andres erfaringsverden. Denne erfaringsverdenen fester man til et materiale som gjør det tilgjengelig for nærmere undersøkelser. Materialet bearbeides, og man ordner det på systematiske måter slik at det får status som resultater. Resultatene presenteres deretter på en slik måte at de blir tilgjengelig for andre. Og til slutt knyttes presentasjonen av resultatene opp mot den opprinnelige kunnskapssituasjonen, og dette viser hvordan man nå har en endret kunnskapssituasjon. Mellom hvert av trinnene fortolkes meningsinnholdet gjennom en bearbeiding ved hjelp av språklige virkemidler, hvor meningsinnholdet transformeres. Språket er et virkemiddel til å formulere forbindelsen mellom trinnene, hvor forbindelsen begrunnes og reflekteres over (Haavind 2000:30). Den metodologiske prosessen er med andre ord en serie slike transformasjoner – fra en fremstilling av en bestemt kunnskapssituasjon, gjennom en rekke transformasjoner, til en ny kunnskapssituasjon. Det er et poeng i fortolkende metode at det metodiske opplegget ikke følger et mer fastsatt metodisk opplegg enn at det følger visse trinn, nettopp fordi det er den spesifikke kunnskapsinteressen som gir undersøkelsen fokus og retning. Og videre at det er det bestemte forskningstemaet som spiller med i vurderingen av hvilke fremgangsmåter som kan være hensiktsmessige for å utvide eller presisere kunnskapsgrunnlaget (Haavind 2000:10). De kunnskapssøkende bevegelsene og fremgangsmåtene må i hvert tilfelle først og fremst begrunnes ut fra hva de gjør i den bestemte undersøkelsen, og det er fortolkningenes relevans som først og fremst bidrar til at de blir utsagnskraftige.

4.1. Undersøkelsens kunnskapssøkende bevegelser

Ved å få prosjektfinansiert deler av mine kunnskapsbestrebelser, kunne jeg tillate meg å stå midt inne i feltet, og dermed gjøre en rekke ulike kunnskapssøkende bevegelser (Jfr Haavind 2000). Det er et poeng i fortolkende metoder at intersubjektive møter mellom forsker og utforsket ikke er en feilkilde, med tvert i mot en metodisk forutsetning. I og med at jeg søkte mer kunnskap innenfor de to ulike feltene ’oversettelse’ og ’tekniske løsninger’ ble det naturlig å invitere deltakere i to ulike prosjektgrupper, og videre fikk jeg anledning til å knytte til meg ulike personer i en ressurs- /referansegruppe som kunne fungere som rådgivere i forhold til de to områdene. De to områdene og de kunnskapssøkende bevegelsene knyttet til hvert av områdene kan i så måte sees som to parallelle

30 Materiale og metode metodologiske prosesser, hvor arbeidet har foregått i ulike trinn. Første trinn innebar planlegging og avgjørelser om hvem jeg skulle invitere. Neste trinn innebar interaksjon med ulike parter som på ulike måter kunne lære meg mer om de to områdene, samt ulike undersøkelser og søk i litteratur. Det var nødvendig for meg å undersøke og sette meg inn i hva som er blitt gjort på området tidligere. I tredje trinn arrangerte jeg en ukes workshop for oversettere og fikk hjelp til å lage demoer som eksemplifiserer de valgte tekniske løsningene. I fjerde trinn ble det innsamlede materialet fortolket, og ut fra dette foreslo jeg modeller for hvordan offentlig informasjon på tegnspråk kan gjøres tilgjenglig på nett. I undersøkelsens andre hovedfase transkriberte jeg det innsamlede materialet og analyserte oversetternes utkast til informasjonstekster på tegnspråk. Nedenfor følger beskrivelser av hvilke kunnskapssøkende bevegelser jeg foretok meg.

4.2. Teknologi – innledende kunnskapssøkende bevegelser

Helse og Rehabilitering har tidligere finansiert en rekke andre prosjekter som er relevante for undersøkelsen. Det var viktig å sette meg inn i disse prosjektene, for å se hva jeg kunne lære, eventuelt om jeg kunne bygge videre på noe som allerede var blitt gjennomført. Et slikt prosjekt som ga meg nyttig kunnskap, og har påvirket valgene og forslagene til modeller var ”Digitalt tegnspråkbibliotek”9. Prosjektet ble gjennomført av Døves Media med Norges Døveforbund som søkerorganisasjon. Målsetningen med prosjektet var å etablere en sentral database for informasjons- og kulturprogram på tegnspråk, og gjøre dette tilgjengelig via Internett. Tidlig i prosjektet gikk de i gang med et samarbeid med Svenske Døvas Riksforbund (SDR), som hadde jobbet med en tegnspråkportal på nett siden 2002. Resultatet ble nettstedet www.tegnwebben.no, som har sin svenske parallell i www.teckenwebben.se. I og med målsetningen jeg hadde om å finne alternativer for hvordan offentlig informasjon på tegnspråk kan publiseres til nettet, og hvilke løsninger som burde velges, hadde dette prosjektet delvis sammenfallende problemstillinger. Som jeg senere kommer tilbake til, har Tegnwebben funnet frem til en plattform med gode løsninger for hvordan video kan knyttes til tekst. På denne måten gjøres videoene søkbar på tema og stikkord.

Som jeg var inne på tidligere er den samfunnsmessige diskursen om ’tilgjengelighet for alle’ nokså fremtredende for tiden – ofte også referert til som prinsipper for universell utforming. Den 23. oktober 2006 ble rapporten Full deltakelse for alle? Utviklingstrekk 2001-2006 offentliggjort. Den er resultat av et samarbeidsprosjekt mellom Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne. Prosjektet er en uavhengig oppfølging av det regjeringsoppnevnte Manneråkutvalgets utredning Fra bruker til borger (NOU 2000:22). Særlig delrapporten om IKT trekker frem de viktigste instansene og dokumentene som har operert med begrepet universell utforming. I løpet av de siste 5 årene har begrepet kommet med i lovtekster,

9 Prosjektnr.: 2003/3/0187 http://www.helseogrehab.no/pbib/ProsjektDetaljer.asp?SoeknadsAar=2003&SoeknadsType=3&SaksNr=187

31 Materiale og metode forskrifter og handlingsplaner, og framheves i mange politiske dokumenter10 som en strategi for å utvikle god tilgjengelighet. Delrapporten gir en god og oppdatert situasjonsbeskrivelse for områdene informasjons- og kommunikasjonsteknologi og tilgang til informasjon for personer med nedsatt funksjonsevne (Fuglerud m.fl. 2006).

Det finnes allerede en god del tegnspråk på nettet11. For å finne løsninger og formater for videoavspilling som jeg mener er gode, har jeg sett nærmere på nettsider som allerede har tegnspråk, og sett på hvilke løsninger andre har valgt. Her presenterer jeg noen få av de løsningene jeg undersøkte nærmere:

Tegnwebben: www.tegnwebben.no Zoom webTV: www.zoom.coip.no

Møller kompetansesenter: hercules.tk2.no/moller/vgs/1_tegnspraak/materiell/materiell.html Bibelselskapet: www.bibelen.no

10 De instansene og dokumentene jeg i første rekke forholdt meg til er: Deltasenteret, Norge.no, Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne, eNorge 2009 – planen, veilederserien – ”Tilgjengelige nettsteder”, ”Full deltakelse for alle? Utviklingstrekk 2001-2006”, St.meld. nr.: 17 (2006-2007) – Eit informasjonssamfunn for alle.

11 Dette er nettsider som inneholder ulike andre tegnspråklige sjangre, som for eksempel undervisningsmateriell, nyhets- og kulturprogrammer, oversettelser av deler av bibelen, og annen informasjon.

32 Materiale og metode

NRK: www1.nrk.no/nett-tv/prosjekt/102 HiST: tegntolk.alt.hist.no/pmwiki/pmwiki.php/Tegnklasser/KapL1

Conrad Svendsen Senter: www.conradsvendsen.no British Deaf Association: www.signcommunity.org.uk

Jeg har også særlig sett på eksempler på tegnspråk på nett i Sverige. Der finnes det flere firmaer som jobber med oversettelse av nettinnhold til tegnspråk. På den svenske utgaven av Tegnwebben (teckenwebben.se) finnes det et lenkearkiv til alle nettstedene som har tegnspråklig informasjon. Mange ulike instanser, som for eksempel kommuner og politiske partier o.l., har laget tegnspråklig innhold, og i løpet av det siste året har jeg vært vitne til at lenkearkivet stadig har vokst.

For å kunne foreslå tekniske løsninger var det viktig at jeg også lærte å mestre, eller i det minste kunne forstå, de teknologiske ressursene som er involvert. Jeg deltok derfor på et 4 dagers Flash- kurs. Kurslederen har vært involvert i prosjektene Tegnspråklig teatermanus og IT-begreper på tegnspråk12. I begge prosjektene laget han programmer som benyttet Flash til å kombinere tegnspråkvideoer og tekst. Flash, et program fra Macromedia (nå Adobe), er i utgangspunktet et animasjonsprogram. Men Flash kan også brukes til å spille av video, som gjør det enkelt å kombinere video, bilde, lyd og annen grafikk. Man kan bruke det til å lage 2-D animasjonssnutter til mer

12 Begge prosjektene var finansiert av Helse og Rehabilitering gjennomført av henholdsvis Teater Manu og FunkWeb, med henholdsvis Norges Døveforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon som søkerorganisasjoner.

33 Materiale og metode avanserte nettsider og til og med enkle spill. En fordel med Flash er at filtypen som lages er godt egnet til Internett. Og det brukes streaming, som betyr at man ikke behøver å laste hele videoen for å se den. Etter kurset i Flash, ut fra behovet for å få praktisk trening, laget jeg et eksempel på videoløsning i Flash, som ble lagt ut på prosjektets nettsider.

Jeg var nødt til å støtte meg på datafaglig kompetanse for å finne svar på hvilke løsninger vi burde velge, og jeg samarbeidet videre med kurslederen om å programmere og lage demo. Undersøkelsene innebar kontakt med Døves Media, Daytime AB, DSS, Norge.no, Deltasenteret, Nasjonalbiblioteket, samt ulike instanser i NAV. Vi fikk en demonstrasjon av hvordan Tegnwebben fungerer, og løsningene for hvordan innhold publiseres. Formålet med undersøkelsene var å avklare tekniske utfordringer, og forholdet til eventuelle samarbeidspartnere. På bakgrunn av undersøkelsene av eksisterende løsninger, samt annen innsamlet informasjon vurderte vi i samråd at vi ville satse på Flash som teknisk løsning. Da undersøkelsene var ferdig, programmerte kurslederen tre ulike demoer, som kan sees som løsningsforslag for tegnspråk på nett som kommunikativ ressurs.

34 Materiale og metode

4.3. Oversettelse – innledende kunnskapssøkende bevegelser

Det har vært helt avgjørende å holde meg orientert om dagens situasjon og status når det gjelder norsk tegnspråk, og hva som rører seg på dette området. Blant de kildene jeg støttet meg til var utredningen som ABM-utvikling utførte på oppdrag fra kultur- og Kirkedepartementet (Bergh 2004). Utredningen er både en kartlegging av eksisterende tilretteleggingstiltak, drøfting av ulike virkemidler for å sikre tegnspråkbrukere deltagelse i samfunnslivet, og vurdering av bruk av legale virkemidler (ibid.). Som allerede nevnt ovenfor konkluderte utredningen entydig at Norsk tegnspråk bør bli et offisielt språk.

”Det anbefales derfor at Kultur- og Kirkedepartementet utarbeider et lovforslag om at norsk tegnspråk blir offisielt språk i Norge, og på hvilke områder dette skal gjelde. I forbindelse med vedtaket foretas også nødvendige endringer i andre lover som blir påvirket av loven” (Bergh 2004:57).

Norges Døveforbunds rapport, Døves tilgang til og bruk av informasjon (Haualand 2000)13, gir et bilde av situasjonen for døve når det gjelder tilbud om, tilgang til og bruk av informasjon gjennom ulike medium, og belyser hvordan døve fungerer i informasjonssamfunnet. Videre legger den frem forslag til tiltak som kan gi døve bedre tilgang til informasjon. Selv om undersøkelsen tar for seg hvordan døve bruker en rekke medier, og ikke først og fremst Internett, trekker rapporten frem sentrale poenger som har hatt stor relevans for denne undersøkelsen.

Teater Manu sitt prosjekt Tegnspråklig teatermanus14, hadde blant annet som mål å utvikle en generell prosedyre, eller mal, som gjør at arbeidet med oversettelse av teatermanus på norsk til tegnspråk kommer i faste former. Prosedyren ble utviklet gjennom oversettelsen av Peer Gynt av Henrik Ibsen (Halvorsen & Peterson 2006). Deres utgangspunkt og mål har vært delvis overlappende med mine. Felles utfordring har vært at tid og ressurser går til spille og et ønske om å effektivisere dette. Utgangspunktet for Teater Manu, som har døve skuespillere som selv er nødt til å oversette teatermanuskripter på norsk til tegnspråk, er at tiden som blir brukt til oversettelse går på bekostning av det kunstneriske arbeidet. Tilsvarende for vår situasjon ved Rycon er at arbeidskonsulentene bruker tid på å gi informasjon til arbeidssøkere, tid som skulle vært brukt til andre ting.

4.4. Materialinnsamling

Min utfordring ble hvordan jeg kunne skape en situasjon som kunne svare på spørsmålene jeg ønsket svar på. I dette avsnittet gjør jeg nokså grundig rede for hvordan jeg brukte observasjon til å planlegge workshop – hvor jeg igjen observerte og samlet ulikt materiale som notater og videoopptak

13 Undersøkelsen ble finansiert av Sosial- og helsedepartementet.

14 Helse og Rehabilitering (prosjektnr.: 2004/3/0305) http://www.helseogrehab.no/pbib/ProsjektDetaljer.asp?SoeknadsAar=2004&SoeknadsType=3&SaksNr=305

35 Materiale og metode av oversettelser. Til slutt gjorde jeg et kort intervju med mulige brukere av tegnspråk på nett som kommunikativ ressurs. Materialet dannet basis for begge fasene i undersøkelsen.

4.4.1. Observasjon av eksisterende oversettelsespraksiser

Det finnes steder der det allerede har utviklet seg relativt stabile oversettelsespraksiser til tegnspråk. NRK har sendt tegnspråkoppleste nyheter hver ukedag siden 1989. De har som en del av nyhetsredaksjonen opparbeidet gode rutiner på arbeidsflyt, og oppleserne har dermed mye erfaring på å oversette nyhetsmeldinger. I forbindelse med disse sendingene har det utviklet seg en egen sjanger for denne typen tegnspråktekster (Raanes & Erlenkamp 2005).

Jeg fikk anledning til å følge en av nyhetsoppleserne på jobb. Der er alle oppleserne døve, og det er også en tegnspråktolk tilstede. Sammen jobber de med å oversette nyhetsinnslag, som de får presentert skriftlig og som de har to timer på å forberede før sending. Nyhetsoppleseren jobber i desken sammen med resten av nyhetsredaksjonen i NRK.

Å få se hvordan det fungerer i desken i NRK ga meg et godt grunnlag for å reflektere over oversettelse, og var også til støtte da jeg skulle sette sammen programmet for workshop i oversettelse. Oversettelse blir ofte fremstilt som noe som først og fremst skjer inne i hodene til oversetterne. Dermed er det også vanskelig å få tilgang til hva det er som skjer. Ved å følge nyhetsoppleserne i NRK fikk jeg imidlertid synliggjort at oversettelse også innebærer en god del observerbare aktiviteter. Oversetteren benytter seg av og veksler mellom en rekke kommunikative ressurser. Her følger en beskrivelse av hva jeg kunne se:

I NRK har de egne dataprogrammer som også tegnspråknyhetsoppleserne benytter seg av. De logger seg på og kommer inn i et skjermbilde med ferdig oppsett for å skrive autoscript-tekst. Nyhetsoppleseren får overlevert nyhetsinnslagene på papir fra vaktsjefen, og leser gjennom alle først. Deretter starter han programmet og oppretter et dokument for hvert av innslagene. Når dette er gjort, åpnes første innslag på nytt, og han leser gjennom hele teksten fra innslaget før han begynner å skrive. Hver enkelt nyhetsoppleser har et individuelt notasjonssystem for å huske hva de skal si på tegnspråk under nyhetssendingen.

Det er tydelig at oppleseren forsøker seg frem; han ser på nyhetsmeldingene vaktsjefen har delt ut, ser på skjermen, skriver, løfter hendene fra tastaturet og fremfører setningen på tegnspråk, og skriver igjen. Dette gjentar seg hele tiden under oversettelsesarbeidet med nyhetsinnslaget. Av og til sletter han noe han har skrevet og skriver inn en ny formulering. Noen ganger bytter han på rekkefølgen av elementer i innholdet. Når det er laget notasjoner til hele innslaget, leser han gjennom mens han tegner for seg selv. Også underveis redigerer han noe på notatene sine. Deretter lagrer han.

36 Materiale og metode

Når teksten blir lagret, sendes den automatisk til autoscript-maskinen. På skjermen vises også automatisk utregning av den tiden det vil ta å lese teksten, beregnet ut fra statistikk over gjennomsnittlig tidsbruk i forhold til mengde tekst. Deretter går oppleseren løs på neste nyhetsinnslag og gjentar hele prosedyren. Innimellom diskuteres enkelte begreper med tolken, og ved ett tilfelle ble vaktsjefen spurt om et begrep.

Tolken oversetter også noe. Hun går inn og åpner innslag som oppleseren har laget, men ikke begynt på. Tolkens prosedyrer fungerer på omtrent samme måte. Når hun er ferdig leser oppleseren gjennom og korrigerer eventuelt, ut i fra tegn og uttrykksmåter som han selv er komfortabel med.

Når alle innslagene er ferdig, leser han gjennom innslag for innslag på nytt, samtidig som han tegner for seg selv. Dersom det er behov, korrigerer han også i dette leddet. Deretter tar han utskrift på papir, og går i ”sminken”. Han går i studio litt før sending. Der er det en egen konsulent som styrer autoscript-maskinen. Han er hørende og kan ikke tegnspråk, og derfor oversetter tolken for konsulenten slik at han kan holde følge med opplesningen. Oppleseren har med seg papirene for sikkerhets skyld. De øver en siste gang på opplesningen, og går gjennom alle innslagene. Så er det sending.

4.4.2. Planlegging av workshop

Etter hvert som prosjektet skred frem, ble det klart at det beste var å organisere oversettelsesarbeidet i en workshop, som ville gi meg en rekke tilganger og muligheter for videre undersøkelser. Ved å arrangere en workshop med spennende og attraktivt innhold, håpet jeg å få med eksterne oversettere, og på den måten gjøre relativt mer ut av oversettelsesarbeidet og utprøvingen av modeller.

Det å lage tegnspråktekster på grunnlag av skriftlige tekster, som oftest på norsk, og spille dem inn på video er ikke nytt. Det må likevel sies at det totalt sett har vært et nokså beskjedent omfang på denne typen språklig virksomhet. Som jeg var inne på, er det først og fremst miljøet rundt Møller Kompetansesenter, en del av statlig spesialpedagogisk støttesystem, som har utviklet tegnspråkmateriell, og da først og fremst materiell til bruk i skolen. Mye av læremiddelutviklingen har vært oversettelser fra skriftlige tekster til tegnspråktekster på video. Det andre større miljøet er rundt Døves Media, som har hatt en del større oversetteroppdrag og i første rekke i forhold til medieproduksjoner for NRK. I forbindelse med at det ble egne nyhetssendinger på tegnspråk i NRK, har nyhetsoppleserne fått mye erfaring med å oversette nyhetsmeldinger som de får presentert skriftlig. Andre som har kompetanse på oversettelser av denne typen er Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, og de senere årene også Teater Manu. Jeg henvendte meg derfor til disse miljøene da jeg skulle invitere til workshop.

37 Materiale og metode

Jeg ønsket primært å invitere deltakere med erfaring med oversettelser av skriftlige tekster, og ikke tolker, som hovedsakelig jobber med tolking fra og til muntlige språk. Særlig håpet jeg på å få med noen fra Møller Kompetansesenter, da det er de som har mest erfaring med denne type oversettelser. Videre ønsket jeg at det skulle være en viss spredning med oversettere fra de andre miljøene. Ved et tidligere samarbeidsmøte mellom Møller, Døves Media og Rycon ble det etterlyst fagutdanning på området, og jeg håpet oversetterne ville se på workshopen som faglig påfyll.

De 12 deltakerne jeg valgte å invitere hadde bakgrunn fra så å si alle institusjoner i Norge med mye oversettererfaring av denne typen. Dvs fra Rycon, Møller Kompetansesenter, Høgskolen i Sør- Trøndelag, NRK, Døves Media og Teater Manu. Blant disse var det 8 døve, som har tegnspråk som sin primære kommunikasjonsform, og 4 hørende, som alle jobber som tolker, og på denne måten har tilegnet seg høy kompetanse i tegnspråk. Så å si alle hadde høyere akademisk utdannelse fra høyskole og universitet, som skulle tilsi gode allmennkunnskaper, samt gode lese- og skriveferdigheter i norsk.

Først planla jeg at deltakerne selv skulle få velge hvilke tekster de ønsket å oversette, innenfor et utvalg av Aetats tekster som jeg hadde forberedt. Denne tanken forlot jeg etter hvert, da jeg fant det mer formålstjenlig å styre utvelgelsen av tekster selv. Jeg skrev ut de valgte tekstene på papir, og organiserte utskriftene ut fra hovedstrukturen på nettsidene til Aetat. Der var informasjonen organisert i to hovedbolker; ’arbeidsgiver’ og ’arbeidssøker’. I og med at målgruppen for tekstene var arbeidssøkende døve vurderte jeg informasjon til arbeidsgivere som lite aktuell. Jeg tok utskrift av det meste av informasjonen som er rettet mot arbeidssøkere, og organiserte dem i mapper, lik den strukturen som er på nettsidene, og la dem utover et bord slik at deltakerne selv kunne plukke ut det de ville oversette. I tillegg hang jeg opp en ”site-map” som viste hvordan de ulike kategoriene var ordnet i forhold til hverandre15.

Etter hvert som workshopen skred frem ble det lite tid for deltakerne å orientere seg i mangfoldet av tekster og velge selv. Bare i første arbeidsøkt fikk de anledning til å velge fritt. Da bare noen få deltakere fikk nok tid til å lage utkast i denne økten, har jeg valgt å ta disse ut av samlingen tegnspråktekster som utgjør materialet i denne undersøkelsen. Avgjørelsene om hvilke tekster som skulle oversettes tok jeg ut i fra mitt kjennskap til og erfaring med veiledning av arbeidssøkere og hvilken informasjon fra Aetats nettsider som er aktuelle for målgruppen. Det var viktig for meg at det var tekster jeg visste var relevante og inneholdt informasjon som jeg vet brukes av arbeidssøkere.

I forbindelse med en arbeidsøkt hvor alle deltakerne skulle lage ett utkast til den samme teksten, fant jeg det mest nærliggende å velge teksten Arbeidsmarkedstiltak, fordi Rycon på vegne av NAV arrangerer nettopp arbeidsmarkedstiltak. Senere i workshopen foreslo jeg at deltakerne skulle jobbe

15 Tekstene under kategorien arbeidssøkere var organisert i 7 underbolker; ’Ledige jobber’, ’Registrer deg’, ’Yrkes- og utdanningsveiledning’, ’Arbeidsmarkedstiltak’, ’Attføring’, ’Inntektssikring’ og ’Dine behov’. Under disse bolkene var det igjen underbolker med tekster omkring ulike tema. Tekstene var av varierende lengde, men som regel ikke lengre enn en side.

38 Materiale og metode sammen i tre grupper, og at den ene gruppa skulle jobbe videre med teksten Arbeidsmarkedstiltak. Den andre gruppa skulle selv velge blant tekstene gruppert under kategorien Jobbsøkertips. De valgte tekstene Jobbsøkertips, Bli trygg på egen kompetanse, og Orienter deg i arbeidsmarkedet. Den tredje gruppen foreslo jeg skulle jobbe med teksten Innvandrere (se tekstene i vedlegget). Deltakerne fordelte seg på hver av gruppene ut i fra hvilke tekster de kunne tenke seg å jobbe med, og det ble et omtrent likt antall i hver gruppe. De endelige utkastene til disse fem tekstene var de samme videotekstene som senere ble brukt i demoene.

Tilrettelegging for opptak Målet med å arrangere workshop var at det skulle oversettes, og at det skulle prøves ut ulike måter å jobbe med oversettelse. Jeg forsøkte derfor å tilrettelegge slik at oversettingen kunne forløpe på en enklest mulig måte. Lokalet workshopen skulle arrangeres i var såpass stort at det kunne innredes 4 ”opptaksstudioer”. Jeg rigget opp ett digitalt videokamera, en TV-skjerm/monitor, samt bærbare pc- er, nok papir, flippover og skrivemateriale til hvert av de fire studioene. Videokameraene ble brukt til opptak, og til avspilling av opptakene, som ble vist på skjermene. De bærbare pc-ene ble brukt til notater og til å lage opptaksmanus. Når det skulle tas opptak, ble de satt under videokameraet for å vise frem støttetekst, slik at oversetterne skulle huske den planlagte teksten. De som ikke ønsket å bruke bærbar pc til dette formålet, kunne benytte flippoveren. Videre hadde de bærbare pc-ene tilgang til nett og printer, slik at deltakerne kunne se tekstene slik de så ut på nettet, og eventuelt skrive dem ut på papir. Hver av deltakerne fikk hver sin videokassett til å gjøre opptak. Dersom det skulle oppstå tekniske problemer underveis, skulle de få assistanse. Deltakerne hadde tydeligvis erfaring i bruk av slikt utstyr, men jeg ser i ettertid at jeg ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt høyde for den ekstra tiden det tar å skulle håndtere slik teknologi. De planlagte arbeidsøktene tok derfor litt lengre tid enn jeg hadde forutsett. Det ble likevel, i alt, laget 38 utkast til de 5 NAV-tekstene. I løpet av workshopen ble det også generert en del annet materiale som jeg har støttet meg til i denne undersøkelsen. Når oversetterne skal fremføre oversettelsen sin, er de avhengige av å lage notater som de kan bruke som hjelp til å huske den oversatte teksten. Praksisene som oversetterne har for å lage og bruke slike notater er imidlertid så ulike og individuelle at det ville blitt for omfattende å undersøke dem nærmere innenfor rammen av denne undersøkelsen. Jeg hadde også satt av tid til oppsummeringer og diskusjoner. Under oppsummeringene skrev jeg opp stikkord på flippover, for å nedtegne hva som kom frem, og disse støttet jeg meg senere til i undersøkelsen. Etter hver av dagene skrev jeg refleksjonslogg som har hjulpet meg en del i forhold til å huske hva som skjedde underveis i workshopen. Observasjonene av nyhetsoppleserne i tegnspråknyhetene i NRK, ga meg mulighet til å sammenligne arbeidet som skjedde i workshopen med det som skjer omkring nyhetsopplesninger. Disse observasjonene, 32 av utkastene, de 5 NAV-tekstene, observasjoner fra workshopen, notater underveis, samt logger utgjør materialet for denne undersøkelsen.

39 Materiale og metode

Samtykke Ett av formålene med workshopen var blant annet å sitte igjen med oversettelser som skulle benyttes til utvikling av demoer som skulle eksemplifisere hvordan de tekniske løsningene skulle fungere. For at jeg skulle kunne bruke oversettelsene måtte jeg også hente inn samtykke til dette. Jeg opplevde det som noe følsomt å samtidig spørre om både få bruke oversettelsene til bruk i demo og som materiale for hovedfagsoppgaven. Jeg besluttet derfor at jeg ikke ville spørre om samtykke på forhånd – altså før selve workshopen – men heller vente til jeg kunne gi en mer omfattende redegjørelse for hvordan oversettelsene ville bli brukt og hvorfor jeg ba om slikt samtykke (Se samtykke i vedlegg). Fordi jeg var oppmerksom på at man kan oppleve et visst press i tilknytning til å underskrive samtykkeerklæring i gruppe, valgte jeg følgende fremgangsmåte: Jeg hadde på forhånd laget permer til hver enkelt deltaker med program, praktisk informasjon, deltakerliste, informasjon om prosjektet, samt powerpointpresentasjoner av noen av foredragene til workshopen. Der la jeg også inn de to samtykkeskjemaene. Først presenterte jeg forespørselen om å få bruke oversettelsene til demo, og deretter at jeg også ønsket å benytte materiale fra workshopen til undersøkelser i forbindelse med hovedfagsoppgaven min. Jeg forsikret om at jeg ville anonymisere deltakerne i hovedoppgaven. Jeg informerte om at samtykkeerklæringene befant seg i permene, og at de ikke skulle underskrive umiddelbart, men at de kunne bruke hele uken på å vurdere om de ønsket å gi et slikt samtykke, og eventuelt levere skjemaet til meg på et senere tidspunkt. På denne måten håpet jeg å ivareta det etisk vanskelige knyttet til at de ikke var informert om mine planer for bruk av materialet på forhånd. Alle bortsett fra én deltaker leverte samtykkeskjema. Jeg har derfor ikke brukt materiale fra denne deltakeren i undersøkelsen.

4.4.3. Gjennomføringen av workshopen

I dette avsnittet beskrives forløpet i workshopen, og dermed settingen som oversettelsene ble skapt i. I utformingen av workshopen tok jeg en rekke valg, basert på tanker jeg har gjort meg i løpet av undersøkelsen. Jeg ønsket at workshopen også skulle inneholde noen teoretiske innslag i tillegg til praktisk oversettelsesarbeid, først og fremst for at det praktiske arbeidet med oversettelser, og erfaringsutvekslingen, skulle kunne knyttes til teoretiske modeller. Som nevnt tidligere mente jeg at dialogiske tilnærminger burde være fruktbare i forhold til det å stå overfor en slik oppgave. Felles for de teoretiske bidragene var at de alle er forenlige med denne tilnærmingen. Dette er også bakgrunn for at jeg valgte ”oversettelse og formidling som dialogiske prosesser” som tittel på workshopen (Se programmet for workshopen i vedlegget).

Den første dagen ble deltakerne ønsket velkommen, og jeg innledet og presenterte programmet for uka, og fortalte kort om prosjektet og bakgrunnen for det. Deretter fulgte den første teoretiske bolken. Jeg hadde invitert universitetslektor Kristian Skedsmo, som argumenterte for nytten av å se på tolking og oversettelse i et performativt (og interaksjonistisk) perspektiv. Disse perspektivene fokuserer på visse aspekter av det dialogiske rammeverket. Skedsmo kritiserte transport- eller overføringsmodellen, også kalt rørmetaforen, for kommunikasjon. Dette er en modell som ofte brukes

40 Materiale og metode om kommunikasjon. Denne modellen, eller metaforen, er uheldig å bruke i forbindelse med oversettelse, fordi den gir et lite nyansert bilde av hva som faktisk skjer i språklig kommunikasjon.

Transport- og overføringsmodellen for kommunikasjon: Sender – budskap – mottaker (kilde: Wikipedia)

Skedsmo har undersøkt mye oversettelseslitteratur, og konstaterer at perspektivene som han foreslår å bruke, performativisme og interaksjonisme, er lite representert (Skedsmo 2001b). Disse perspektivene legger vekt på at oversettelse er å utføre kommunikative handlinger, altså man gjør noe. Med andre ord at det man gjør som oversetter, er å forsøke gjøre noe tilnærmet det samme som kildeteksten (altså teksten vi oversetter fra) gjør.

Slutten av første dag var viet til å jobbe med oversettelser. Tanken var at dette skulle være en nokså fri bolk hvor deltakerne selv kunne organisere seg, med utgangspunkt i sine tidligere erfaringer med oversettelsesarbeid. Det ble nokså dårlig tid, så de fleste brukte det meste av denne tiden til å diskutere.

Neste dag hadde jeg invitert professor ved Avdeling for lærerutdanning ved NTNU, Torlaug Løkensgard Hoel, til å snakke om prosessorientert tekstskaping, samt lede et opplegg med konkrete øvelser i å jobbe med tekst og responsgrupper. Hoel er en av de fremste innenfor feltet prosessorientert skrivepedagogikk i Norge, og hun var involvert da Møller kompetansesenter for noen år siden arrangerte seminar i prosessorientert tekstskaping på tegnspråk. Selv om oversettelse vanligvis er noe annet enn det man forbinder med tekstskaping, har de to prosessene mange likehetstrekk. Noe av hensikten med å invitere Hoel var å gjøre en konkret utprøving av det å arbeide prosessorientert også i forhold til oversettelser. Derigjennom fikk vi anledning til å prøve ut én modell for hvordan man kan arbeide med oversettelser.

Hoel ledet det meste av denne dagen. Først foreleste hun om to av språkets funksjoner. Disse er språket som støtte for tankeutvikling, og språket som redskap for kommunikasjon, formidling og

41 Materiale og metode presentasjon. Deretter ga hun noen øvingsoppgaver for å illustrere. Etter dette jobbet deltakerne parvis, og fikk presentert et sett med responsregler å jobbe etter. Da denne sekvensen var ferdig, ville hun at hver og én skulle lage ett utkast til oversettelse av samme tekst. Deretter arbeidet deltakerne i responsgrupper, og til slutt ble erfaringene med denne måten å arbeide på diskutert. Hoel snakket til slutt ytterligere om denne måten å arbeide med tekst på.

I workshopen ønsket jeg også å forsøke å finne frem til ”verktøy” som kunne være til hjelp for å arbeide systematisk med forståelsesfasen av oversettelsesprosessen. Den tredje dagen hadde jeg derfor invitert Thomas de Lange. Han er stipendiat ved Intermedia ved Universitetet i Oslo og har jobbet mye med kultur-historisk aktivitetsteori16. Kultur-historisk aktivitetsteori er en forståelsesramme for analyse av institusjonelle virksomheter, og er en videreutvikling av Vygotskys modell for læring.

Aktivitetsteori kan også ses som kontekstteori. Det finnes en mengde teorier som omhandler mennesker og menneskelig atferd – og som sier noe om, og kan gi oss forståelser av, den situasjonen kommunikasjon opptrer i. Ikke alle disse har en dedikert plass for kommunikasjon, som kan hjelpe oss å forstå sammenhengen mellom kommunikasjonen og konteksten. Aktivitetsteori er en teori eller modell med en slik dedikert plass for kommunikasjon. Jeg valgte å trekke frem akkurat aktivitetsteori fordi det i en oversetteroppgave, som det å oversette NAVs informasjon på Internett, er mange lag av kontekst – som kan påvirke meningsskapingen i oversettelsen. Jeg hadde ikke satt av tid til arbeidsøkter denne dagen, og hele dagen gikk med til forelesning og påfølgende diskusjoner.

De siste to dagene var satt av til praktisk oversettelsesarbeid. Hensikten var at deltakerne skulle forsøke å ta i bruk det som var gjennomgått i løpet av de foregående dagene. Jeg ga deltakerne beskjed om å selv organisere seg internt i gruppene. De valgte selv hvordan de ville gå frem i arbeidet med tekstene, og hvilken rolle og ansvar hver enkelt skulle ha. På programmet for den fjerde dagen hadde jeg i utgangspunktet satt opp arbeidsøkter først på dagen, og arbeid med respons senere på dagen, men ga beskjed om at de kunne disponere tiden som de ville. Gruppene jobbet svært ulikt, noe som har gitt meg grunnlag for refleksjoner omkring hva som står på spill i slike oversettelser.

Den første gruppen besto av 4 deltakere, som skulle jobbe videre med teksten Arbeidsmarkedstiltak. De valgte å gå grundig til verks i å forberede teksten for oversettelse. De valgte en sekretær og definerte mål for arbeidet – at det var mye viktigere å få frem prosessen enn å få laget et ”tipp topp” resultat. De kom frem til at de skulle lage en omdisponert tekst som fulgte ”tegnspråkoppsett” av teksten. I denne prosessen brøt de opp den skriftlige teksten i mindre komponenter og vurderte hvordan hver komponent kunne uttrykkes på tegnspråk, for så å bygge opp tegnspråkteksten på en slik måte at den hang sammen på en måte som føltes komfortabel i forhold til tegnspråklig oppbygning av tekster. Underveis ble det mange diskusjoner. Da de hadde diskutert seg frem til, og

16 http://www.intermedia.uio.no/people/home/thomasdl/thomasdl?set_language=no&cl=no [lesedato 13.12.06]

42 Materiale og metode planlagt, en helhetlig tekst, valgte de hvem som skulle lese opp tegnspråkteksten, og gjorde så opptak. Etter opptak hadde de en omgang med respons. Neste dag diskuterte de videre rundt teksten. Selv om de hadde endret selve oppbyggingen som fulgte ”tegnspråkoppsett”, kom de frem til at teksten fremdeles var uferdig og at den var for mye ”norskpåvirket”. Etter mye diskusjon laget de et nytt forslag og opptak.

Den andre gruppen hadde 4 deltakere, og fikk velge tekster under bolken Jobbsøkertips, som består i alt av 9 tekster. Disse tekstene, som er veiledningstekster med tips og råd knyttet til det å søke jobb, ble valgt fordi de representerte en litt annen teksttype enn Arbeidsmarkedstiltak. Gruppen valgte å ta utgangspunkt i arbeidsmåtene fra opplegget til Torlaug Løkensgaard Hoel i forhold til å arbeide med respons. Gruppen valgte å dele seg slik at to og to jobbet sammen om samme tekst, og én av dem ble valgt til å være den som skulle spille inn tegnspråkteksten. Når det skulle gis respons, var hele gruppen samlet.

Den tredje gruppen hadde 3 deltakere og jobbet med teksten Innvandrere. Underveis i workshopen ble spørsmålet om hvem som skal være målgruppen for disse tekstene tatt opp gjentatte ganger. Gjentatte ganger gir oversetterne uttrykk for at oversettelsene ofte blir det de kaller ”for norskpåvirket”. Med andre ord blir resultatet tekster avleseren17 er mer eller mindre avhengig av å kunne norsk for å kunne forstå og få utbytte av. Dermed blir dette tekster som er vanskelig tilgjengelig for ”ikke-fullt-tospråklige18” døve, eller døve innvandrere som fullt ut behersker tegnspråk, men ikke norsk. Oversetterne gir også uttrykk for at det oppleves som vanskelig å lage tekster som ikke er påvirket av norsk. På bakgrunn av disse beskrivelsene foreslo jeg en NAV-tekst som er henvendt mot innvandrere, og at de skulle forsøke å lage en oversatt versjon spesielt tilrettelagt for denne gruppen.

Videre var denne gruppen inspirert av Torlaug Løkensgard Hoels opplegg, hvor hun skilte mellom språkbruk som redskap for tanken, og som presentasjonsspråk. Ved bruk av språket som ”tenkespråk” er det gjerne en selv som er mottaker, det har en utforskende karakter, det er uklart, famlende og spontant. Brukt som ”presentasjonsspråk”, derimot, skal språket være presist, estetisk og gjennomtenkt. Noe av poenget med å skille disse formene for språkbruk er at når man lager tekster som er ment for presentasjon, setter man gjerne inn en sensur, hvor man bruker kritisk sans for å sortere, ordne, strukturere og bearbeide den språklige formen i teksten. Dessuten kan denne sensuren virke hemmende i arbeidet med å skape tekst. Derfor kan det være nyttig å sette seg selv i en situasjon hvor man får anledning til å leke med språket, prøve ut formuleringer og uttrykksmåter,

17 Jeg skiller mellom lesing og avlesning. Man leser en skriftlig tekst, men avleser tegnspråk. Tilsvarende skiller jeg mellom rollene leser og avleser.

18 Jeg ser et poeng i å ikke bruke betegnelsen norsksvake døve. ”Ikke-fullt-tospråklige” trekker på diskurser om at døve bør anses som en språklig minoritet i Norge, og hvor målet er tospråklighet og beherskelse av begge språkene – norsk tegnspråk og majoritetens norsk. Å være ” ikke-fullt-tospråklig” er en nokså vanlig tilstand, og stiller denne gruppen døve på linje med mange andre grupper.

43 Materiale og metode hvor man forsøker å dempe sensuren og den kritiske sansen. I stedet kan man heller flytte den kritiske sansen til et senere ledd i prosessen. Den tredje gruppa ville prøve ut denne tilnærmingen i forhold til teksten Innvandrere. De delte teksten i tre, og hver av deltakerne skulle prøve seg frem i forhold til hver sin del.

Siste dag tok oversetterne opptak av alle sisteutkastene til de fem tekstene i studio, hvor det er bedre kamera, god belysning og en såkalt green-screen, som tillater å redigere bort bakgrunnen. Dette ble gjort fordi jeg ønsket å bruke sisteutkastene i demoene. Til slutt ble de fem oversatte tekstene vist frem for deltakerne i plenum og diskutert. Hele workshopen ble deretter evaluert.

4.4.4. Brukergruppe-intervju

I tidlige faser av planleggingen av workshop ønsket jeg å involvere arbeidstakere i evaluering av hvor forståelig oversettelsene var. Men fordi det ble knapt med tid til alt jeg ønsket å ha med, valgte jeg heller å gjøre dette i et eget brukergruppe-intervju i etterkant. Etter at demoene var ferdige, plukket jeg ut fire arbeidstakere som fikk se demoene med oversettelser. Deretter hadde jeg ca en times gruppeintervju med dem. Alle de fire arbeidstakerne faller innenfor målgruppen, og tre av dem har norsk som tredje eller fjerde fremmedspråk. De ble spurt om hvor godt de oppfattet tegnspråktekstene, og vi hadde en påfølgende diskusjon om nytten av å få tilgang på slik informasjon. Dette ga meg nyttige perspektiver som supplerte erfaringene fra workshopen, noe jeg kommer tilbake til i pkt 6.2.2.

4.5. Bearbeiding for undersøkelsens andre fase

Som nevnt i innledningen ønsket jeg også å gå videre i undersøkelsen og se nærmere på hvordan oversetterne benytter tegnspråklige ressurser til å oversette informasjonstekster – noe som det ikke var rom for å gjøre innenfor undersøkelsens første fase. Undersøkelsens andre fase betinget at materialet ble bearbeidet for at det skulle bli tilgjengelig for videre analyse. Dette gjør jeg rede for i underkapitelene som følger.

4.5.1. Modalitet – de fysiske rammebetingelsene for tegnspråk

I dagligtale omtales norsk tegnspråk gjerne bare som ”tegnspråk”, noe som er en potensielt villedende språkbruk. Det er for eksempel mye større forskjeller mellom norsk, dansk eller svensk tegnspråk enn det er mellom de tilsvarende skriftspråkene (Greftegreff, 2006:3). Det er kanskje her vi finner årsaken til en meget hyppig misforståelse, eller myte. Mange som vet lite om tegnspråk tror at tegnspråk er internasjonalt, en misforståelse som kanskje skriver seg fra at kanalen språket realiseres gjennom nevnes samtidig som man omtaler det19. Tegnspråk er visuelt-gestuelle språk. Det vil si man bruker synssansen for å oppfatte det og man bruker gester, eller mer presist, hendenes form og bevegelse, samt mimikk for å produsere det. Svennevig (1995) påpeker noe helt grunnleggende ved

19 Hvis man derimot snur litt på perspektivet, og fokuset er på hvilke medier verdens språk realiseres gjennom, kan man, dog med fare for å overforenkle, si at det er en viss sannhet i at både tale og tegn – og kanskje til og med skrift er internasjonalt i det at de forekommer så å si over alt i verden.

44 Materiale og metode språklig kommunikasjon, nemlig at ”for at man skal kunne bruke språket i kommunikasjon, må det realiseres som materielle spor i et fysisk medium; enten som lydbølger i tale eller som visuelle tegn i skrift” (Svennevig, 1995:17). Tale og skrift er de primære mediene vi har tilgang til, sier han videre. Her glemmer han at tegnspråk også må medregnes som et primært medium. Tale er vokalt-auditivt, skrift er visuelt-grafisk, mens tegnspråk altså er visuelt-gestuelt. Videre sier han at mediet ikke bare er et nøytralt transportmiddel for språket. Mange års forskning har vist at det er sammenheng mellom hvilken kanal som brukes og stilen i det språklige uttrykket. Dette er fysiske ulikheter som resulterer i forskjeller i språkbruk – som også kan kalles kanalspesifikke forskjeller (ibid.). Det som særlig er spesielt med tegnspråkene er at de utnytter tegnrommet foran tegneren hvor grammatikken utspiller seg tredimensjonalt, og at mimikken – det som kalles de non-manuelle komponentene – inngår i tegnspråkets grammatikk, i motsetning til eventuelle ansiktsbevegelser i talespråk (Vogt-Svendsen 1990:10). Rammebetingelsene for mediene virker inn på måten vi formulerer oss, og dette gjelder naturligvis også tegnspråk.

4.5.2. Å skrive tegnspråk

Da materialet var innsamlet, måtte det transkriberes. Uten transkripsjon er det umulig å systematisk analysere snakk, sier Deborah Cameron (2001:31). Dette gjelder naturligvis like mye for tegnspråk. Det er en rekke utfordringer knyttet til det å transkribere tegnspråk, og særlig bidrar rammebetingelsene for tegnspråk med utfordringer i forhold til å skrive det ned – og dermed gjøre det tilgjengelig for forskning. I transkriberingen opplevde jeg det vanskelig å yte tegnspråket særlig rettferdighet. Det var som om jeg forsøkte å tvinge noe som i utgangspunktet er tredimensjonalt inn i en todimensjonal form – der jeg ikke en gang hadde verktøyene som skulle til for å skape perspektiverende gjengivelser i det todimensjonale. Jeg skal forsøke å forklare dette litt nærmere. Det å nedtegne grafiske symboler på en todimensjonal flate har bestemte egenskaper som gjør det mulig å gjengi og samtidig holde stille det som skjer – som andre måter å ”fryse” materialet, dvs lydbåndopptak og videoopptak, ikke har. Alle de transkripsjonssystemene jeg kjenner til benytter seg av skriftspråklige konvensjoner i større eller mindre grad. Ett eksempel er hvordan alle systemene benytter seg av de samme konvensjonene for skriveretning som i skriftspråkene i den vestlige verden. Elinor Ochs (1979) har fremhevet poenget om at transkripsjonskonvensjonene ikke er en uskyldig prosess hvor vi bare nedtegner dataene som de er, men at transkripsjon alltid vil være en selektiv prosess som reflekterer teoretiske målsetninger og definisjoner, og at transkripsjonene alltid vil være forskerens data (Ochs 1979:44). Med andre ord er det i transkripsjonskonvensjonene allerede innbakt teori som bidrar til å styre utvelgelsen og hva det er vi ser og tegner ned i transkripsjonen. Dermed starter analysen egentlig allerede i transkripsjonsprosessen, og påvirkes av det systemet som velges. Derfor har det vært viktig for meg å hele tiden gå tilbake til videomaterialet og forsøke å være meg bevisst dette.

I denne undersøkelsen har jeg hovedsakelig transkribert etter systemet som danske Elisabeth Engberg-Pedersen (1991) benytter, men har følt at jeg har vært nødt til å gjøre noen få justeringer.

45 Materiale og metode

Dette er et transkripsjonssystem som etter hvert er blitt ganske vanlig å bruke. I begynnelsen av 80- tallet var representanter fra ulike nordiske land samlet til en konferanse i København for å komme frem til disse transkripsjonsreglene, hvor det ble etterstrebet en viss likhet innen Norden. Reglene var hentet fra amerikanske forhold20 og forsøkt tilpasset nordiske forhold (Schröder, pers.komm.).

I sin fulle versjon er dette en partiturtranskripsjon, som vil si at det inneholder en rekke linjer for å markere ulike ting som skjer samtidig i utførelsen av tegnene. Her har jeg gjengitt hvordan en kort ytring kan se ut fullt ut transkribert.

Kropp: h ((svakt)) Hode: hake inn ------sv - Bryn: ^^ ------~~ ------Øyne: )-( ------v Blikk: + ------sv-- + -- Munn: arbeidsmarkedstiltak ii hva Hender: INDEKS+sv ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK I+sv HVA

Oversettelse: Hva inneholder så arbeidsmarkedstiltakene?

Dette systemet har noen helt klare ulemper. For det første tar dette systemet, i sin fulle versjon, mye plass. Det kan føre til at lesbarheten synker og det blir vanskeligere å finne igjen trekk i lengre sekvenser. Videre viser ikke dette systemet hvordan de enkelte tegnene faktisk ser ut, fordi de glosses21 med norske ord som symbol for tegnene. Dette kan på den andre siden ses som en fordel, fordi det øker lesbarheten betraktelig. Jeg har gjort forsøk på å vise andre, som er kjent med systemet, transkriberte eksempler, og derigjennom fått bekreftet at de er i stand til å lese transkripsjonene og gjengi tekstene med rimelig stor nøyaktighet. Ved at systemet bygger på norske gloser som symboler for de manuelle tegnene, forsvinner muligheten til å få inntrykk av den relative tiden det tar å utføre de ulike tegnene. De norske glosene for tegnene er i tillegg supplert med anførsel av modifikasjon av tegnene. I tegnspråk finnes det mange tegn som kan utføres slik at de semantisk avviker fra det som kan kalles grunnformen for tegnet, eller i umarkerte former for tegnet. Det er imidlertid tvilsomt at man kan snakke om bøyninger i disse tilfellene. I stedet er det vanlig å si at tegnene modifiseres. Det er først og fremst her det kommer frem om tegnene er plassert på markerte områder i tegnrommet, men også om tegnene er modifiserte for flertall eller noe annet. Det er egne linjer for symboler for hva som skjer med de såkalte non-manuelle artikulatorene. Det vil si slike ting som bevegelser av hode og kropp, blikkretning, øyebrynene og munnbevegelser. Slik gir det anledning til å markere at tegnspråk benytter flere artikulatorer samtidig. Detaljene som er mulig å få frem ved den fulle versjonen er en styrke ved dette systemet.

20 Visstnok først og fremst fra C. Baker & D. Cokely

21 Å glosse er å sette inn en forklaring (eller randbemerkning), og stammer fra praksisen å forklare foreldete eller fremmede ord i antikke håndskrifter. Det å bruke betegnelsen glossing marker, og minner oss om, at ordene bare symboliserer tegnet.

46 Materiale og metode

4.5.3. Transkripsjonsarbeidet

Det er en vanlig oppfatning at det er formålet med analysen og det bestemte materialet som bør avgjøre hvor detaljert man skal transkribere (Norrby 1996:79). Da jeg i denne undersøkelsen ville forsøke å identifisere hvordan oversetterne benyttet seg av tegnspråklige kommunikative ressurser til å lage informasjonstekster, ønsket jeg ikke å begrense meg til bare de manuelle tegnene. For enkelthets skyld begynte jeg likevel med å transkribere de manuelle tegnene, samt modifikasjonene for disse, for hele materialet. Dette kan sees på som en grovere transkripsjonsversjon. Det skaffet meg en viss oversikt over materialet og ga et grunnlag til så smått å begynne å sammenligne tekstene.

Transkripsjon av manuelle tegn Som nevnt transkriberes de manuelle tegnene med norske ord i grunnform, gjengitt med store bokstaver, som for eksempel KOMPETANSE eller JOBBE. Modalverbene, derimot, skrives i presens, som for eksempel KAN eller MÅ. Jeg valgte å ikke lage separate linjer som angir tegnutførelsen for hver av hendene, som Engberg-Pedersen (1991) til tider gjør. Hun gjør det da også bare i tilfeller der det er nødvendig for undersøkelsen. Senere så jeg at jeg kanskje skulle ha gjort det, da dette kan være en ressurs man benytter for å skape kohesjon i teksten.

Ikke alle tegn lar seg gjengi med enkeltstående norske ord. For å markere at de viser til ett tegn, glosses de med flere norske ord med bindestrek mellom ordene. Videre finnes det en rekke særegne tegnspråktegn som ikke lar seg gjengi med bare ett norsk ord. Disse kalles gjerne polymorfemiske tegn (Wallin 1994), proformverb (Engberg-Pedersen 1991) eller classifiers (for eksempel Valli & Lucas 1995). Også disse gjengis med bindestrek mellom de norske ordene når de gjengis. Da jeg startet å transkribere hadde jeg en ambisjon om forsøke å skille mellom de tegnene som kan kalles leksikaliserte tegn (glosset med ett eller flere norske ord), og slike særegne tegn. De siste hadde jeg tenkt å glosse i nåtidsform med små bokstaver og bindestrek. Det viste seg at det var vanskelig å være konsekvent på dette området, og derfor har jeg brukt små bokstaver for alle tegn som krever flere norske ord. Dette fungerer da som en påminnelse om at dette tegnet må leses som ett tegn. Eksempel på slike er: i-tilknytning-til, vil-gjerne, slentre-rundt. Disse tegnene var det nokså utfordrende å være konsekvent i forhold til, fordi når de modifiseres gir de gjerne assosiasjoner til ulike norske ord og uttrykk. Ettersom det var et poeng for meg å sammenligne ulike tekster, var det et poeng å transkribere disse likt, selv om en i oversettelse ville vært mer korrekt å bruke forskjellige ord og uttrykk. Enkelte tegn er såkalte sammensatte tegn. Det er som regel to tegn (av og til tre, men sjelden mer) som er satt sammen, f.eks.: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK.

Som nevnt ovenfor kan tegn modifiseres på ulike måter slik at de semantisk avviker fra grunnformen av tegnet. Tegn som ikke er modifiserte er notert med bare glossing. Dette er tegn som er plassert i det som kan kalles det nøytrale området rett foran tegneren. For de som er modifiserte noteres +

47 Materiale og metode mellom tegnsymbolet og symbolet for modifikasjon (f.eks. PERSON+fl = flertallsmodifikasjon). Dersom tegnet modifiseres på flere måter tilføyes flere + og påfølgende symboler.

Tegn kan modifiseres ved for eksempel å plasseres på ulike steder i tegnrommet. Symbolene for plasseringsmodifisering er forkortelser: c (tegnerens locus), sh (litt til høyre), h (til høyre), mh (ut for høyre skulder), m (midt foran), v (til venstre, i kombinasjon med s og m gjelder det samme som for høyre), o (opp), n (ned). Dersom tegn plasseres på bestemte steder av kroppen har jeg markert dette med å notere kroppsdelen (f.eks. INDEKS+hånd). Tegn som plasseres på flere steder eller er spredt utover i tegnrommet noteres med kombinasjoner av plasseringsmodifikasjoner (f.eks. vsvm).

Noen av disse modifiseringene er faste tegnsymboler, som for eksempel eiendomsformene; MIN, DIN og SIN.

Når man skal uttrykke sammenhenger mellom referenter, bygger man på tegnspråk opp en referanseramme ved at de aktuelle referentene blir plassert i rommet (Amundsen 1998/2005). På denne måten utnytter man i tegnspråk rommet foran kroppen. Tegn plasseres gjerne direkte i tegnrommet (jfr. 4.5.1), eller så pekes det med indeksfingeren på bestemte steder i tegnrommet. Denne bruken av indeksfingeren til å peke ut referenter benyttes særlig mye i tegnspråk. Når tegneren for eksempel peker på seg selv, INDEKS+c, betyr det ganske enkelt ”jeg”. Når tegneren peker rett på kamera, dvs avleseren, betyr det ”du”. Ved å glosse disse som JEG og DU osv ville jeg ikke fått synliggjort at dette tegnet benyttes svært ofte i tegnspråk, og er nettopp ett av de tegnene (ressursene) benyttes til å holde noe i fokus (peke ut), med andre ord gi dette ’noe’ forgrunnsstatus – og dermed skape perspektiv og kontrast i tegnspråktekster22.

Videre er manuelle tegn som er modifisert i forhold til bevegelsesmåte transkribert med et adverb eller adjektiv (f.eks. VURDERE+nøye), og manuelle grensemarkører markeres enten i parentes; (hender ned) eventuelt (hender sammen), eller med +shl – hvor sluttposisjonen til tegnet holdes lenge.

Transkripsjon av non-manuelle komponenter De utdragene som jeg har funnet interessant for nærmere analyse har jeg transkribert fullt ut. Alle eksemplene som er benyttet i denne oppgaven har jeg, for å være sikker, først transkribert fullt ut, og deretter (eventuelt) endret til en enklere transkripsjonsmåte

I tegnspråk ledsages tegnene ofte av markerte munnbevegelser. Disse er transkribert i en egen linje for munnbevegelser (Mu:). I de tilfellene hvor tegnene ledsages av lån av ordbilder fra norsk har jeg notert ordene med små bokstaver slik: arbeidssøker, kompetanse, må. Dette har jeg gjort

22 For mer om hvilke funksjoner indeks-hånd kan ha se Engberg-Pedersen 1991, kap 6 og kap 10.

48 Materiale og metode uavhengig av om hele ordet faktisk er tydelig artikulert, noe de ofte ikke er. Det er også en rekke tegn som ledsages av såkalte munngester, som ikke kan beskrives med norske ord. Disse har jeg valgt å beskrive med bokstaver ut i fra hvordan munnbevegelsene ville vært dersom de skulle blitt uttalt. Disse må ikke forveksles med faktisk uttale av ordene: mm, o, poff, puh, ii etc. Munngester og ordbilder i norsk tegnspråk er beskrevet i flere arbeider av Marit Vogt-Svendsen (se for eksempel Vogt-Svendsen 2001).

Det som kalles non-manuelle trekk er bevegelser som gjerne fortsettes over flere tegn og markeres med stiplet linje etter symbolet, så lenge de varer, eller blir avløst av at det noteres noe nytt.

I linja for blikkretning (bl:) har jeg, når blikket er rettet mot bestemte steder i tegnrommet, notert blikkretninger med de samme symbolene som for plasseringsmodfiseringer. Når blikket er rettet mot kamera har jeg notert et +. Det er ganske interessant å se at personer med tegnspråk som førstespråk til og med blunker på helt bestemte plasser i ytringene. Jeg har ikke vært like konsekvent med å notere blunking gjennom hele materialet, men der jeg har lagt merke til dette, har jeg notert blunking som v.

I linja for øyne (øy:) har jeg notert markerte tilfeller av oppsperrede øyne: oo, og sammenknepne øyne: )-(. I tegnspråklitteraturen (bl.a. Engberg-Pedersen, 1991) blir det beskrevet flere former for sammenkniping av øynene, hvor denne benyttes i tematiseringer. Det er tidvis vanskelig å avgjøre om sammenknipningen er av denne typen, men i den grad jeg har sett tydelige forskjeller har jeg notert andre former for sammenknepne øyne som: smk.

Jeg har valgt å lage en egen linje for markering av bevegelser av øyebrynene23 (br:). Hevede øyebryn transkriberes ^^, og sammentrukne øyebryn transkriberes ~~.

I linjene for hodets bevegelser (ho:) og kroppens posisjoner og bevegelser (kr:) er det av og til vanskelig å si nøyaktig hva tegneren gjør. Et kraftig nikk kan for eksempel innebære at hodet beveges så kraftig bakover at det innebærer at kroppen følger med, før hodet igjen beveges fremover. På samme måte må hodet nødvendigvis følge med ved markert bevegelse av kroppen til siden. Ut over slike tvilstilfeller er det likevel tydelig at kroppen og hodet benyttes til å markere bestemte ting. Nikking med hodet er markert med ni som viser bekreftelse, og risting er markert med ri og viser benektelse. Ved tematisering beveges haken tilbake, og noteres med h-i.

23 Engberg-Pedersen har hevede øyebryn under linjen for øyne, mens jeg har funnet det mer gunstig å ha dette under en egen linje for øyebryn. Da det f.eks. er mulig å både ha sammenknepne øyne sammen med både hevede og sammentrukne øyebryn, og kan gjøre det vanskelig å notere. Hun har dessuten heller ikke eget symbol for sammentrukne øyebryn, slik det er fremstilt i Engberg-Pedersen, 1991.

49 Materiale og metode

Jeg har ikke funnet grunn til å notere i tilfeller der hodet og kroppen befinner seg i det som kan kalles nøytral stilling. Hodet eller kroppen kan beveges frem (fr) eller tilbake (tlb), og ned (n) eller opp (o) der kroppen trykkes sammen eller rettes opp, haken senkes eller løftes. Der hvor kroppen forskyves til en av sidene noteres høyre (h) eller venstre (v), og dersom kroppen eller hodet dreies om en tenkt horisontal akse noteres (rh) og (rv) for henholdsvis dreining mot høyre og venstre.

Kommentarer til transkripsjonen har jeg skrevet i doble klammer ((kommentar)).

Oversettelser i transkripsjonene Jeg har vært i tvil om jeg skulle oversette transkripsjonene når jeg gjengir dem i denne undersøkelsen, og har kommet frem til at det vil jeg gjøre av hensyn til de som har vanskelig for å lese transkripsjonene. Men det må understrekes at jeg bevisst har oversatt dem på en måte som fremhever hvordan tegnspråksytringene uttrykkes, og (paradoksalt for hva jeg hevder ellers i undersøkelsen) ikke for å gjengi gode oversettelser.

50 Tegnspråk på nett i et dialogisk perspektiv

5. Tegnspråk på nett i et dialogisk perspektiv

”Det er viktig å huske på at språkets naturlige og opprinnelige form er i det talte ordet (eller, for den hørselshemmede, i tegnet) i kommunikasjon ansikt til ansikt” (Säljö, 2001:164).

I undersøkelsens første fase hadde jeg altså satt meg fore å få laget en demo som kunne vise hvordan offentlig informasjon kunne gjøres tilgjengelig på Internett. Videre ville jeg forsøke å foreslå noen praksiser (som jeg også har kalt modeller) for hvordan man på den ene siden kan arbeide med oversettelser av informasjonstekster, og på den andre, hvordan man kan utføre det tekniske arbeidet – som begge er nødvendig for å tilvirke en slik ressurs. For å komme frem til anbefalte praksiser, dvs arbeidsmåter eller prosedyrer, ønsket jeg å bruke det dialogiske perspektivet til å begrunne forslagene. I dette kapittelet tar jeg for meg noen momenter som det dialogiske perspektivet kan berøre i forhold til tegnspråk på nett generelt. I kapittel 6 tar jeg for meg noen av perspektivene dialogisme kan tilføre oversettelsesaspektet ved det å lage og presentere informasjonstekster på tegnspråk. Jeg har lagt mest vekt på sidene som har med oversettelse å gjøre, og på denne måten har jeg ønsket å supplere fagfeltet for oversettelse med kommunikasjonsteoretiske perspektiver. I kapittel 7 tar jeg for meg noen av retningslinjene som benyttes i offentlig sammenheng for hvordan løsninger på nett bør utformes. Disse tre kapitlene (5, 6 og 7) forbereder altså forslagene mine til modeller for hvordan dette kan gjøres – fremstilt i kapittel 8.

5.1. Dialog som metafor for et kommunikativt perspektiv

I kapittel to var jeg inne på at det først og fremst er lingvistikken som skal ha æren for at man i dag ser tegnspråk som fullverdig språk på linje med talte språk. Dette har vært et enormt viktig bidrag til store endringer for døves situasjon. Selv om det har vært relativt lite tegnspråklingvistisk forskning i Norge, preger lingvistisk kunnskap og perspektiv tegnspråkfeltet sterkt. Innholdet i undervisningstilbudet som gis på universitet og høgskoler består hovedsakelig av lingvistiske forskningsresultater og perspektiver. Mye av forskningen har gått ut på å bevise at tegnspråk er et fullverdig og rikt språk, og ikke bare pantomime, gester, eller gjengivelse av talespråket i en annen form. For oss som til daglig holder på med tegnspråk er dette en selvfølge. Derfor har det vært mulig for meg å ta ett steg videre, og vinne mer kunnskap om tegnspråk generelt og oversettelse spesielt, og på denne måten bidra til fagfeltet.

I prosjektet ”Tegnspråklig teatermanus” baserte de seg på lingvistikk og litteraturhistorie for å utvikle prosedyrer for gode oversettelser. De påpeker i prosjektet at det er en utfordring i oversettelsessammenheng at Norsk tegnspråk ennå ikke er et fullt ut beskrevet og normert språk, i samme grad som norsk tale- og skriftspråk er det. Derfor er det så vanskelig for oversettere å avgjøre hva som er riktig eller feil bruk av NTS, og lite å støtte seg til av grammatikkbøker og annet materiale. Tegnspråkforsker Elisabeth Engberg-Pedersen understreker at slik er det også i forhold til andre

51 Tegnspråk på nett i et dialogisk perspektiv talespråk som ikke har en skriftspråklig parallell. Det kan være kjekt å huske at av verdens ca 6000 språk er det bare om lag 150 som også har en skriftspråksvariant. Språk som ikke har et skriftspråk er ofte mindre standardiserte enn språk som har det – og som brukes i undervisning og formelle situasjoner. Derfor er det større usikkerhet hva som er riktig og gal bruk i et slikt språk (Engberg- Pedersen, 1991). De fleste nordmenn har tolv års skolegang med undervisning i det norske skriftspråket, hvor de har lært hva som regnes som riktig og godt skriftspråk. De første døve som gjennom hele sin skolegang har hatt lovfestet rett til opplæring i og på Norsk tegnspråk fullfører videregående skole først i 2010.

Det er imidlertid noe problematisk ved dette håpet om at normering skal gjøre oversettelse mye lettere. De som arbeider med normering24 opererer med to normbegrep: foreskreven norm og operativ norm. Normering dreier seg stort sett om ortografi og morfologi. Da snakker vi om det som kalles 'foreskreven norm' – som det gjøres vedtak om, og som nedfeller seg i ordbøker og grammatikker. Tekstutforming er derimot ikke et område som er gjenstand for normering i vanlig forstand – der er det sjangerutforming som setter standarden, og som blir en operativ norm. En operativ norm har en kvalitet, utbredelse og status som gjør dem normdannende gjennom å forme folks korrekthetsoppfatninger (Andenæs, pers.komm). Norsk tegnspråk har ikke noen etablert sjanger for informasjonstekster av typen ’offentlige virksomheters informasjon til befolkningen’, derfor finnes det heller ikke noe sted man kan hente inn empiri for å gjøre nærmere studier av denne sjangeren. Men som jeg har vært inne på finnes det eksempler på at det er blitt laget sakprosa-tekster i forbindelse med læremiddelutvikling på Møller, og på mange måter kan nyhetsopplesninger i NRK ligne på det å lage informasjonstekster. Dersom offentlig informasjon på tegnspråk utformes på en noenlunde enhetlig måte, så vil det antakelig på sikt etablere en operativ norm. Om en eventuell slik operativ norm vil ligne tekster fra læremiddelutvikling eller NRK gjenstår å se. Sjangre vokser frem i takt med formidlingsbehov, og både Halliday og Swales snakker om ”the primacy of purpose”, som altså innebærer at det primært er tekstenes hensikt som er styrende for valg (og eventuelt utvikling) av sjangre (Amundsen 1999). Jeg mener imidlertid at det er gode grunner til å argumentere for at denne eventuelle operative normen bør være mest mulig i samsvar med språkbrukernes språkfølelse og praksiser. Videre mener jeg at undersøkelser av de praksisene oversetterne selv bruker (når kommunikasjon og forståelse står i sentrum) – dersom slik kunnskap blir spredt, diskutert og undervist – nettopp kan bidra til å etablere en operativ norm som vil fungere i forhold til oversetternes språkfølelse. Det et dialogisk perspektiv i første rekke kan bidra med er dermed å legitimere den språkfølelsen kompetente oversettere faktisk har. Dette forsøker jeg å belyse i de resterende kapitlene av denne undersøkelsen.

Den dialogiske tilnærmingen står i motsetning til lineære, og statiske, modeller og forståelser av språk og kommunikasjon. Kristian Skedsmo kritiserte som nevnt i kapittel 4.4.3 den lineære transport- eller

24 Min veileder, Ellen Andenæs, er medlem av Fagråd for normering og språkobservasjon, og har tipset meg om dette poenget.

52 Tegnspråk på nett i et dialogisk perspektiv overføringsmodellen for kommunikasjon. Det er direkte misvisende å forestille seg kommunikasjon som budskap – dvs en eller annen form for mening eller intensjon, som pakkes eller kodes inn i en eller annen form – og deretter sendes eller fraktes fra den ene til den andre. Dette er ikke en god modell dersom ønsket vårt er å virkelig forstå hva det er som skjer i språklig kommunikasjon. Denne modellen er imidlertid nokså utbredt. Den er tatt opp i vårt dagligspråk, og brukes i undervisning i en rekke fag rundt omkring i utdanningsinstitusjonene. På ett tidspunkt under workshopen ba jeg hver av oversetterne om plukke ut det punktet de syntes var mest utfordrende med oversettelsesarbeidet. Ett punkt som en av oversetterne nevnte, var nettopp at det er utfordrende å forklare ”de andre” hva som oppleves vanskelig. Dette utsagnet bekrefter den erfaringen vi ved Rycon også hadde om at oversetterne har behov for et rammeverk, og et metaspråk for hva det er som er utfordringene i denne oversettersituasjonen. Det er ikke å forvente at oversetterne skal sette seg inn i alt hva dialogisk teori er og innebærer, men et sted å begynne er å bytte ut metaforer – som overføringsmetaforen nevnt ovenfor (som forkludrer forståelsen) – med dialog som metafor for hva språkbruk mest grunnleggende handler om.

Som jeg nevnte i teorikapittelet, er det et grunnleggende poeng i det dialogiske perspektivet at vi aldri kommuniserer direkte, men at vi bruker verktøy av ulike slag til å kommunisere. I forhold til det å lage tegnspråktekster kan mine observasjoner av nyhetsoppleserne i NRK fungere som eksempel. I den kommunikative aktiviteten oversettelse er, bruker oppleseren blant annet skriftlige tekster med nyhetsinnslagene, datamaskin og egne programmer for å skrive tekst til autoscript-maskinen, skjermen til å lese det han har skrevet, samt tegnspråket selv til å skape mening. Alle disse ressursene er symbolske verktøy som medierer, eller formidler. Men også i forhold til en endelig løsning hvor avleseren bruker datamaskin og skjerm, og programmer som for eksempel nettlesere som har mulighet for å vise tekst, grafikk og avspillingsløsninger for fremvisning av tegnspråktekster. Som allerede nevnt, er det å kommunisere på tegnspråk å kommunisere via tegnspråk. Meningskonstruksjon bygger på bruken av semiotiske tegn (ord og symboler), eller for å si det enkelt, bruken av språk.

Det er imidlertid grunn til å gjøre en presisering her. Perspektivet om at språk er et verktøy kan misbrukes, eller misforstås, dit hen at det bare er et verktøy. Det finnes flere eksempler på at det er blitt forfektet et syn på det å bruke tegn i kommunikasjon som bare et verktøy for å oppnå noe annet. Med andre ord kun som et hjelpemiddel som skal avhjelpe en ellers vanskelig situasjon, og et middel til å lære det som er viktig, nemlig norsk. Dessverre er slike perspektiver fremdeles fremtredende i visse miljøer, på tross av at norsk tegnspråk utvilsomt er et fullverdig og rikt språk. Arbeidet med å konstruere og standardisere tegnforrådet til å lage det som er blitt kalt tegnspråknorsk er et slikt eksempel (Peterson 1995). Et slikt syn vil være å misforstå det dialogiske perspektivet. Jeg mener tvert i mot at det dialogiske perspektivet innehar et potensial for å vise og forklare hvorfor norsk tegnspråk langt overgår tegnspråknorsk i hvilke ressurser en har tilgjengelig for å skape mening. Den svenske tegnspråkforskeren Inger Ahlgren har beskrevet ”tecknad svenska” som å lese en tekst der

53 Tegnspråk på nett i et dialogisk perspektiv du bare får se ett ord om gangen, og det er illustrerende også for tegnspråknorsk. Kompetente brukere av norsk tegnspråk (som oversetterne i denne undersøkelsen) viser derimot at de bruker en mengde av tegnspråklige ressurser til også å skape sammenheng og kontraster, til å nyansere, spesifisere og innsnevre meningspotensial i tekster (eller sette det som blir sagt i kontekst). Dette er ressurser som ikke utnyttes i den konstruerte koden tegnspråknorsk, hvor den konteksten man er nødt til å støtte seg på – når man skal slutte seg frem til hva som er meningen med det som blir sagt – er ens kunnskaper om norsk. Med tanke på at kommunikasjon grunnleggende sett er samhandling er det å basere visuell kommunikasjon på å bare ”vise frem et tegn av gangen”, uten å bruke særlig flere ressurser for å sette dem i sammenheng, en lite samarbeidende praksis. Det gir avleseren lite hjelp eller få signaler om hvordan det som blir sagt skal forstås. Dermed er det kanskje ikke så rart at det ofte oppstår misforståelser ved bruk av en slik kode.

Meningsfull kommunikasjon og kognisjon involverer som nevnt alltid samhandling. Også i tilsynelatende ensomme aktiviteter skjer det samhandling. Når tegnspråkoversetteren leser NAVs Internettside, eller når oversetteren sitter (alene) foran kamera for å gjøre opptak, eller når den døve arbeidssøkeren avleser oversetterens publiserte videotekst på nettet, er det samhandling. Når oversetteren leser den skriftlige teksten, samhandler han eller hun med elementer, deler og helheten av teksten. På samme måte samhandles det med elementer, deler og helheten av videoteksten når den døve avleser videoteksten. Med andre ord resulterer tekstenes mening fra (av-)leserens samhandling med, og rekonstruksjon av, forfatterens/oversetterens konstruksjoner. Dette er som nevnt en dialogisk aktivitet.

Slik samhandling innebærer utveksling av mening. Overført til temaet for denne undersøkelsen; det er når avleseren av den oversatte tegnspråkvideoen på Internett forstår, at det faktisk skjer samhandling mellom avleseren og oversetteren. Dersom den døve surfer på NAVs nettsider, men ikke forstår teksten på nettsiden, da er det heller ikke dialog med teksten. Med andre ord, når man ikke lykkes i å forstå, lykkes man heller ikke i å samhandle. Ut i fra dette blir det helt grunnleggende at formålet med å lage oversatte informasjonstekster på tegnspråk er å lage tekster som blir forstått.

Som nevnt er det en grunnleggende oppfatning i det dialogiske perspektivet at det ikke finnes noe mening utenfor kontekst. Vi er tilsynelatende, men bare under visse betingelser, i stand til å forstå et dekontekstualisert tegn (for eksempel ords betydning uten kontekst). Ser vi nøye etter, vil det imidlertid alltid være omgitt av omstendigheter. Dersom en av oversetterne slår opp ordene ’arbeidsmarked’25 og ’tiltak’26 i en ordbok, kan han eller hun forstå hva ordet ’arbeidsmarkedstiltak’ betyr i det abstrakte. Dette er imidlertid en situasjon der oppsalgsordet er dekontekstualisert fra

25 Arbeidsmarked: tilbud på og etterspørsel etter arbeidskraft. et stramt a- situasjon med stor etterspørsel etter arbeidskraft (og høy produktivitet) (Kilde; Bokmålordboka) 26 Tiltak: sette inn, treffe nødvendige t- ta de nødvendige forholdsregler, skritt/offentlige t- prosjekter, aktiviteter (Kilde; Bokmålordboka)

54 Tegnspråk på nett i et dialogisk perspektiv normal kommunikativ kontekst, og hvor oversetteren har lært å fokusere på den leksikalske betydningen. Denne handlingen er, med andre ord, del av en (annen) relevant kommunikativ aktivitetskontekst, som er å ”slå opp i ordbok”. Når oversetteren skal oversette ordet arbeidsmarkedstiltak i sammenheng med en NAV-tekst, må ordet forstås ut fra setningen, ut fra teksten, ut fra Internettsiden, ut fra NAVs nettsted, ut fra NAVs virksomhet osv. Oversetteren må forstå konteksten ordet inngår i – dvs oversetteren må fortolke konteksten. All kontekst er fortolket kontekst. Gitt at vi forstår og fortolker konteksten, kan vi i beste fall slutte oss frem til mening ut fra informasjonen vi får i en ordbok. Jeg mener videre at det ikke er noe prinsipielt annerledes som skjer i oversettelse, enn i meningsfull samhandling ellers. Dermed er jeg av den oppfatning at dialogisk teori også er anvendelig som oversettelsesteori.

Når oversettere skal lage en tekst som oppleves som meningsfull for en avleser, starter de ikke på nytt hver gang de lager et språklig uttrykk eller får et språklig materiale presentert. En oversetter kan for eksempel ikke velge å ikke forholde seg til at ordet ’arbeidsmarkedstiltak’ er blitt brukt på helt bestemte måter før. De kommunikative ressursene er blitt brukt på bestemte måter før, dvs gjentatte måter å bruke ressursene på blir til kommunikative praksiser, som man forholder seg til i meningsskapingen. Bakhtin (1998) har uttrykt dette forholdet på denne måten: ”Ord (tegn generelt) er interindividuelle. Alt som er sagt, eller uttrykt, eksisterer utenfor ”sjelen” til den talende, og tilhører ikke bare han” (Slaattelid 1998:67). Vi står med andre ord ikke fritt til å konstruere hvilken som helst mening. Det er hver enkelt leser av NAVs Internettsider som skaper meningen ut av tekstene, men de gjør det ut i fra at de har kjennskap til hvordan elementene i teksten er brukt før.

Når en døv arbeidssøker avleser informasjonstekster på tegnspråk på NAVs nettsider, er det ikke bare oversetteren og den døve som er i dialog. De tegnspråklige ytringene står samtidig i et dialogisk forhold til tradisjoner. Dvs det vil si at ytringene er eksempler på, og uttrykk for, en kultur som har hatt sin helt bestemte historie og er blitt utviklet blant først og fremst døve. Dersom norsk tegnspråk blir et offisielt språk i Norge, og også offentlige etater begynner å ”snakke” tegnspråk, vil slike informasjonstekster på tegnspråk også bære med seg flere ”stemmer” (Jfr. Bakhtin 1998). Med andre ord vil det ikke bare innebære at det etableres nye praksiser for hvordan og i hvilke sammenhenger tegnspråk brukes, men også offentlige etaters tradisjoner vil endres ved at deres tekster vil bæres frem i en ny form – dvs ytringer som står i et dialogisk forhold til det offentlige Norges tradisjoner.

55 Oversettelse i et dialogisk perspektiv

6. Oversettelse i et dialogisk perspektiv

I problemstillingen spør jeg om hvilke perspektiver dialogisme kan bidra med i forhold til oversettelse. Dette vil jeg forsøke å belyse i dette kapittelet. I denne undersøkelsen har jeg gjort et nummer ut av at det ligger en utfordring i hvordan skal vi oversette fra norsk tekst for ”ikke-fullt-tospråklige” døve. Med andre ord, hvordan vi kan finne gode måter å oversette tekst fra Internettsider på til et tegnspråk som målgruppen vil kunne forstå? Gjentatte ganger, bl.a. i workshopen, er det blitt poengtert at det synes som om oversettelser til tegnspråk i for stor grad blir påvirket av norsk. Dermed ligger det også en utfordring i hvordan kan vi finne gode måter å arbeide på, slik at vi kommer frem til oversettelser som reduserer påvirkningen fra norsk. Med andre ord er det et ønske om å unngå at oversetterne benytter seg av varianter som forutsetter at man må ha god kjennskap til norsk for å kunne forstå. Den første utfordringen handler om forståelse hos målgruppen, og den andre handler om hvordan man kan legge til rette for forståelse, dvs hvordan vi kan finne måter å skape gode tekster. I arbeidet for å finne frem til gode modeller for oversettelse har jeg hovedsakelig basert meg på to aktiviteter i prosjektet, observasjon av nyhetsopplesere i NRK og workshop for oversettere. Videre har jeg benyttet det dialogiske perspektivet til å reflektere over hvordan jeg kunne møte de nevnte problemstillingene.

6.1. Oversettelse som prosess

I et dialogisk perspektiv fremheves kontekstens betydning. Derav følger det at det er viktig å skille mellom teksters produksjonskontekst og brukskontekst. Det er to tekster vi opererer med i de oversettelsessituasjonene vi står ovenfor i denne undersøkelsen – kildeteksten og oversettelsen. Dermed er det også to sett av produksjons- og brukskontekster. Produksjonskontekst er den situasjonen hvor skriveren eller den som snakker, skaper teksten, mens brukskonteksten viser til den situasjonen hvor teksten faktisk leses eller lyttes til. Den første produksjonskonteksten, hvor NAV utformer sine tekster for Internett har jeg ikke undersøkt her. Så har vi en brukskontekst – den situasjonen hvor oversetteren leser kildeteksten. Deretter har vi med en produksjonskontekst å gjøre, hvor det nå er oversetteren som skaper en tekst. Selv om avleseren ikke er til stede ansikt-til-ansikt med oversetteren, ”taler” ikke teksten uavhengig av kontekst. Tvert i mot, skriftlige tekster, og tegnspråktekster, blir konstruert for endelig27 brukskontekst (Nystrand 1986).

Den endelige brukskonteksten innvirker vel så mye på tekstskaperen som den gjør på avleseren. Da nyhetsoppleseren i NRK drev på med oversettelsen vekslet han stadig mellom å lese nyhetsmeldingene på papir, å skrive på pc’en, å lese det han har skrevet på skjermen, å skrive igjen, å fremføre setningen på tegnspråk, å rette det han har skrevet, og å skrive igjen. Dette gjentok seg gang på gang. Når han gjør dette blir skriveren et øyeblikk leseren, det neste, tegneren, og igjen det neste, avleseren. Produksjonskontekst veksler med å midlertidig bli brukskontekst. Når

27 Her bruker Nystrand eventual, jeg har vært usikker på hvordan jeg skal oversette begrepet men har altså landet på endelig, men kunne kanskje også ha brukt faktisk.

56 Oversettelse i et dialogisk perspektiv skriveren/tegneren ”prøver ut teksten” på denne måten, får teksten sin mening. Nyhetsoppleseren avgjør i denne situasjonen om den teksten han skaper har det meningspotensialet han ønsker den skal ha. I prosessen, selv om han sitter alene, forhandler han og balanserer hva han har forstått, hvordan han ønsker å formulere seg, opp mot sine egne forventninger som avleser. Brukskonteksten for kildeteksten er riktignok med å påvirke produksjonskonteksten. Men det er gjennom hele prosessen den endelige brukskonteksten (i hans tilfelle, nyhetssending som skal avleses av døve ”hjemme i stua”), som er nøkkelfaktoren som avgjør forhandlingene, og som regulerer produksjonen i hver omgang han bearbeider teksten.

I situasjonen for denne undersøkelsen skulle det tilsvarende være slik at oversetteren tar sine valg ut fra det han mener en mulig arbeidssøkende tegnspråkbruker, foran et videovindu på nettsiden, vil ha behov for av formuleringer og uttrykksform for å kunne forstå.

En vanlig inndeling av oversettelsesprosessen er i forståelsesfase, overføringsfase og formuleringsfase. Som jeg var inne på tidligere er overføringsfase en misvisende betegnelse. Derfor ønsker jeg ikke å benytte denne betegnelsen. Brukskontekst og produksjonskontekst samsvarer imidlertid rimelig godt med forståelsesfase og formuleringsfase. I et dialogisk perspektiv, og ut fra perspektivet på mening som konstruksjon, er det i alle disse kontekstene (dvs brukskontekst, produksjonskontekst og endelig brukskontekst), bare oversetterens egne fortolkninger av mening det arbeides med i oversettelse. Følgelig er det heller ikke noe som skal overføres. Jeg observerte at oppleseren i NRK vekslet mellom de ulike beskrevne aktivitetene i stort tempo. Det er derfor kanskje ikke helt presist å kalle de vekslende aktivitetene for faser. Jeg mener det likevel kan være konseptuelt nyttig med en oppdeling i separate faser, og dermed sitter jeg igjen med to faser. Forståelsesfase og formuleringsfase, og hva som skjer i hver av dem, lå til grunn da jeg arrangerte workshop og oversetterne prøvde ut ulike modeller for hvordan man på gode måter kunne jobbe med hver av dem.

6.2. Dialogisk perspektiv på forståelse

6.2.1. Forståelse generelt

Dialogisk perspektiv på kommunikasjon kan fortelle at lesing (avlesing) og forståelse (paradoksalt) er en elimineringsprosess (Nystrand 1986). Allerede før vi begynner å lese (avlese) en tekst har vi fått mye kontekstuell informasjon. Tenk på en person som skal lese, eller avlese tegnspråkoversettelsen av, teksten Arbeidsmarkedstiltak på Internett. Allerede før han har begynt på selve teksten, har han slått på pc-en, startet nettleseren, skrevet inn adressen til NAV i adressefeltet, eller på annen måte navigert seg frem til NAVs nettsider. Inne på NAVs nettsider har han ulike områder å velge i. Disse er Jobb og arbeidsliv, Familie og omsorg, Pensjon og Helsetjenester. Allerede her skjer det en innsnevring av hvilke forståelsesrammer han gjør bruk av for å forstå den teksten han etter hvert skal lese. Men elimineringsprosessen fortsetter. Inne på siden under Jobb og arbeidsliv, befinner det seg

57 Oversettelse i et dialogisk perspektiv en meny med en rekke forskjellige valgalternativer. Det er i alt 10 valgmuligheter her. Den aktuelle teksten befinner seg under Arbeidssøker, og ikke for eksempel Arbeidsgiver som også befinner seg i den samme menyen. Ikke bare får han kontekstuell informasjon om hvilke forståelsesrammer som gjelder for den aktuelle teksten, han får også informasjon om hvilke forståelsesrammer som ikke gjelder. Under Arbeidssøker er det igjen 6 valgmuligheter i menyen, hvor tre av disse også har undermenyer. Det siste menypunktet, etter Din side, Ledige jobber, Registrer deg, Om jobbsøk og Inntektssikring – er menyen Arbeidsmarkedstiltak. Ikke bare har leseren fått kontekstuell informasjon om hvor teksten befinner seg, men også om at i rekken av aktuell informasjon som gjelder arbeidssøkere, kommer informasjonen om arbeidsmarkedstiltak sist. Men eliminasjonsprosessen fortsetter. Den aktuelle teksten Arbeidsmarkedstiltak er hovedteksten under menyen. Som undermenyer er det ytterligere 11 tekster. Leseren får kontekstuell informasjon om at det for den aktuelle teksten finnes underkategorier, som lager forventninger om at teksten vil handle om nettopp disse underkategoriene.

Når vi forstår, benytter vi kontekstuell informasjon til å snevre inn det semantiske feltet, og hvert nye nivå av forståelse begrenser fortolkningen av det neste. Vi kan imidlertid bli lenket direkte til den gjeldende siden, og ikke gå om alle disse nivåene. Den aktuelle leseren vil jo likevel forstå teksten, eller? Jo, men det handler også om grader av forståelse. Fullstendig overlappende forståelse er dessuten aldri mulig. Jeg vil likevel hevde at kontekstuell informasjon er viktig for hvilke forståelsesrammer som tas i bruk, og kompetente nettbrukere vil ta i bruk de kontekstuelle ”signalene” som til en hver tid er tilgjengelige. Nettsteder legger også til rette for dette med å legge ut såkalte nettstier, som for eksempel: Du er her: // NAV // Jobb og arbeidsliv // Arbeidssøker // Arbeidsmarkedstiltak.

Men elimineringsprosessen er ikke over med dette. Når leseren faktisk begynner å lese teksten (eller avlese tegnspråkteksten), fortsetter eliminasjonsprosessen. Hvert tekstavsnitt, hver ytring, hvert uttrykk, hver lille informasjonsbit snevrer inn de semantiske mulighetene videre og videre inntil det punktet hvor leseren ikke lenger er usikker på hva meningen i kommunikasjonen er. På denne måten jobber leseren seg gjennom de mange lagene av kontekst inntil han forstår hva det er skriveren sier. Dette forteller oss at lesing av tekster, men også avlesing av tegnspråktekster, er en ”top-down”- aktivitet. Det er ikke slik at avleseren av tegnspråktekster først bearbeider tegnenes håndformer, orienteringer, bevegeleser og plassering for å forstå tegnene, og så hvordan de lokaliseres i forhold til andre tegn, for så å forstå hele teksten. Tegnspråktekster (tekster generelt) avleses i nøyaktig den motsatte rekkefølgen. Tekster blir med andre ord forståelige ut fra hvilke andre tekster de opptrer sammen med, i kontekstene de befinner seg i. Ytringene blir forståelige ut fra andre ytringer, ord eller tegn får mening ut fra ytringskonteksten, og de betydningsdifferensierende enhetene får sin valør ut fra tegnet de er en del av. Deler blir med andre ord meningsfulle med hensyn til helheten. Forgrunnen blir meningsfull med hensyn til bakgrunnen.

58 Oversettelse i et dialogisk perspektiv

Dette er også et poeng for de analysene jeg har foretatt i fase 2 av denne undersøkelsen. I det semiotiske systemet tegnspråk er, finnes det kommunikative ressurser som oversetterne benytter seg av nettopp for å skape kontekst, og dermed perspektiv og innsnevring meningspotensial i tekstene. Disse finnes også på ulike nivåer innenfor teksten, mellom ytringene, og innenfor de enkeltstående ytringene. Jeg kommer tilbake med mer om dette i undersøkelsens andre fase.

6.2.2. Forståelse hos brukergruppen

Brukergruppeintervjuet viste at tre av de fire arbeidstakerne ikke hadde noen vansker med å forstå alt som ble sagt i demoene. Det kan være verdt å merke seg at de vurderte om oversettelsene fungerte som tekster, og vurderte ikke hvordan de stemte overens med kildetekstene. Den siste av dem oppga at han forsto oversettelsen av teksten Innvandrere best. Han oppga at han ikke forsto alt i de andre oversettelsene. Vedkommende kan regnes som en ”alminnelig” døv innvandrer som klarer seg greit i tegnspråklig kommunikasjon. Imidlertid kom det frem et viktig poeng i intervjuet. Han hadde nemlig aldri ”prøvd Internett”. Det er mulig at det er manglende generell kunnskap om hva Internett er, vel så mye som manglende språklige ferdigheter, som gjør det vanskelig for han å forstå oversettelsene. Dette peker på at tilgjengelighet også handler om anledning til å få opplæring i de redskapene, eller ressursene, som kan gi oss tilgang til informasjon. De andre tre er faste brukere av Internett, men ga uttrykk for at de til tider har vanskelig med å forstå skriftlig informasjon. Alle ga tydelig uttrykk for at informasjon tilgjengelig på tegnspråk ville være til stor hjelp for dem. Ellers ga intervjuet nyttig tilbakemelding om at det ikke bare handler om å forstå innholdet, men at tegnspråktekstene også skal være behagelig å avlese. Jeg mener på bakgrunn av intervjuet at brukere (dvs ”ikke-fullt-tospråklige” døve) med fordel kan trekkes med i oversettelsesprosessen, da de kan bidra med nyttig respons som kanskje ikke er like fremtredende for de tospråklige oversetterne.

6.2.3. Forståelse hos oversetterne

Det er gode grunner til å anta at det er de samme prosessene som foregår når den døve arbeidssøkeren skal forstå en oversatt tegnspråktekst, som når oversetteren skal forsøke å forstå den skiftlige teksten fra nettsiden. I forberedelsene til workshopen tok jeg utskrift av sidene til Aetat.no og organiserte dem i mapper lik den strukturen som var på nettsidene. Dessverre fikk ikke oversetterne tid til å orientere seg i tekstene. Jeg tror likevel at å gå gjennom strukturen for å skaffe til veie kontekstuell informasjon, er en viktig bit av forståelsesfasen i oversetterprosessen.

Vi vet at kontekst virker inn på hvordan vi forstår en tekst. Men som nevnt, er det mange lag av kontekst. Utfordringen ligger da i hvordan vi kan identifisere lagene, skille dem, og ikke minst jobbe systematisk med kontekst. Man kan kaste bort masse tid på å sette seg inn i og forstå NAV. Ved å gå systematisk frem kan man forhåpentligvis også jobbe mer effektivt, og oversettelsesprosessen vil ikke bli så kostbar (Jfr. Forestillingene mine om at kostnadseffektivitet er noe av det som skal til for at det skal bli noe av offentlig informasjon på tegnspråk). Derfor inviterte jeg Thomas de Lange til å snakke om aktivitetsteori. Aktivitetsteori er idéhistorisk i slekt med dialogisme, og blir blant annet beskrevet

59 Oversettelse i et dialogisk perspektiv

(Evensen 2003) som en kontekstmodell som egner seg til nettopp å kartlegge og tydeliggjøre kontekst, og som kan supplere kommunikasjonsteori. Her gjengir jeg modellen slik Engeström har utformet den28:

Figur: The structure of human activity (Engeström, 1987:78)

Modellen er også benyttet som redskap blant praktikere som arbeider innen ulike virksomhetssystemer (Helle 2001), og skulle derfor også kunne benyttes til vårt formål.

De ulike hjørnene i trekanten benyttes til å stille opp ulike elementer, som vi så kan analysere relasjonen mellom. I modellen kan vi kjenne igjen Instruments fra det dialogiske perspektivet, og som viser til medierende artefakter (eller verktøy) som språk/sjargong/verktøy/modeller – m.a.o. virkemidler som brukes for å realisere handlinger. Subject står for subjekter/individer/gruppe, som motiveres av et formål. Object står for formål, dvs utgangspunkt for handling samtidig som det gjenskapes av handlinger. Rules står for normer, kutyme, forskrifter o.l. Community står for kollektivet, eller fellesskapet vi er en del av. Division of labor står for arbeidsdeling og ulike ansvarsområder.

Jeg skal her gjøre et forsiktig forsøk på analyse, hvor jeg tar utgangspunkt i teksten Arbeidsmarkedstiltak, som er et område jeg kjenner nokså godt. Tanken er at teksten speiler virksomhetssystemet, og ved å sette opp riktige elementer ved hver av hjørnene, kan man få tilgang til viktig kontekstuell informasjon, som hjelper oss å forstå teksten. Subjektet er her NAV. Formålet er å tilby arbeidsmarkedstiltak. Arbeidsdelingen når det gjelder arbeidsmarkedstiltak fungerer omtrent som følger; det er regjeringen som gjennom statsbudsjettet bestemmer hvor mye penger som skal gå til arbeidsmarkedstiltak. De overlater ansvaret til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som sørger for forskrifter som styrer innsatsen i forhold til arbeidsmarkedstiltakene. Ansvaret for oppfølgingen av forskriftene ligger hos Arbeids- og velferdsdirektoratet, som lager utfyllende regler til forskriftene, utformer tiltaksregelverk og kravspesifikasjoner til tiltaksarrangørene. Direktoratet avgjør hvem som får lov til å være tiltaksarrangør – som regel er det arbeidsmarkedsbedriftene. Oppfølgingen av arbeidsmarkedstiltakene skjer på fylkesnivå, eller regionkontorer, i NAV, mens det er den enkelte

28 http://www.edu.helsinki.fi/activity/pages/chatanddwr/activitysystem/ [lesedato 13.12.06]

60 Oversettelse i et dialogisk perspektiv saksbehandler ved de lokale NAV-kontorene som søker arbeidssøkerne inn til tiltakene. Arbeidskonsulentene i tiltakene sender tilbake rapportering, som blant annet inneholder vurdering av arbeidsevne. Kollektivet er her arbeidsmarkedet generelt, og arbeidsledige spesielt. Målgruppen er i denne sammenheng først og fremst de som faller utenfor arbeidsmarkedet, og særlig er det yrkeshemmede med behov for ekstra tiltak for å komme tilbake i arbeid. Når det gjelder regler, er allerede noen nevnt: Forskrifter, utfyllende regler, og kravspesifikasjoner – men også ”aktør-modellen” – et prinsipp NAV retter seg etter i den individuelle oppfølgingen – som går ut på at det er den enkelte arbeidssøker som være aktiv med å drive frem sin egen attføringsprosess. Til å realisere alt dette bruker NAV en rekke medierende verktøy som for eksempel styringsdokumenter, elektronisk saksbehandlingssystem, handlingsplaner, samt vurderingskriteriene ”høvelig arbeid”, ”hensiktsmessig” og ”nødvendig” til å vurdere hvem som får tiltaksplass og hvilke tiltak som passer den enkelte.

Med en slik ”analyse” som bakgrunn, var tanken at oversetterne kunne få ytterligere kontekstuell informasjon til teksten og som kunne støtte opp under forståelse omkring formuleringene i teksten. Eksempler på formuleringer som finnes i teksten, og som denne enkle analysen gir utfyllende kontekstuell informasjon til, er – politiske føringer, arbeidsmarkedstiltak, evne til arbeid, helhetstenkning osv (se teksten i vedlegget). Kontekstuell tilleggsinformasjon kan også bidra til at oversetterne får et større repertoar av alternative formuleringsmuligheter til å rekonstruere meningsinnholdet i teksten.

I workshopen fikk vi illustrert et viktig poeng med en slik modell; det er sammenhengen mellom tekst og kontekst som er interessant. Da modellen ble gjennomgått, ble den ikke sett i forhold til konkrete tekster, noe som førte til at diskusjonen omkring modellen ble nokså abstrakt. Derfor ble det heller ingen reell utprøving av modellen. Under visse betingelser mener jeg likevel at modellen kan være én måte (av flere mulige) for hvordan man kan jobbe systematisk med oversettelse. Skal dette fungere, må det for det første gjøres et godt forarbeid med å skaffe til veie relevant informasjon som tilhører hver enkelt av områdene i modellen. Én løsning kunne være å invitere noen som kjenner NAV meget godt til et seminar. Det må i så fall tas utgangspunkt i de konkrete tekstene, så man er sikker på at den kontekstuelle informasjonen er relevant, og at oversetterne ser på hvilke måter teksten ”speiler” virksomheten.

6.3. Dialogisk perspektiv på tekstskaping

”Vi skriver på premissene til leseren, leser på premissene til skriveren, snakker på premissene til lytteren og lytter på premissene til den som snakker” (Rommetveit 1974:63)

Ettersom jeg har vært interessert i å finne ut hvordan tekster kan oversettes slik at målgruppa vil forstå, vil jeg legge til; – og, vi oversetter på premissene til avleseren. Jeg ønsket også å prøve ut prosessorientert tekstskapingsmodell i forhold til oversettelse. Det var i denne fasen av oversettelsesprosessen at de fleste, og mest konkrete, resultatene av workshopen kom frem. Under

61 Oversettelse i et dialogisk perspektiv sekvensen med Torlaug Løkensgard Hoel fikk alle oversetterne prøve seg i forhold til teksten Arbeidsmarkedstiltak, noe som resulterte i 10 ulike førsteutkast. I arbeidsøktene i løpet av de to siste dagene, hvor gruppene skulle prøve ut prosessorientert arbeidsmåte, laget en gruppe ytterligere to utkast til denne teksten. Den andre gruppen laget tre utkast til teksten Bli trygg på egen kompetanse og tre utkast til teksten Orienter deg i arbeidsmarkedet og hele ni29 utkast til Jobbsøkertips. Den tredje gruppen laget i alt 9 ulike utkast til deler av teksten Innvandrere. I alt ble det laget 32 utkast til disse 5 NAV-tekstene som jeg har benyttet meg av som materiale for undersøkelsen i fase 2. Gruppene valgte ulike fremgangsmåter i oversettelsene av tekstene, og dette ga meg et godt grunnlag for å vurdere hva jeg mener kan foreslås som gode prosedyrer for oversettelse.

Som det fremgår av navnet, er prosessorientert tekstskaping en måte å utvikle tekster på som fremhever prosessen ved tekstskaping. Videre bygger modellen på antakelser om hva som fremmer og hemmer tekstskapingen. Det er ansett som viktig at en deler tekstskapingsarbeidet inn i flere faser, eller trinn, slik at en unngår å ha fokus på alle sider og deler av teksten hele tiden. Videre deler prosessorientert tekstskaping og dialogisk perspektiv synet om at lesing og skriving, snakking og lytting, og tegnspråksnakking og avlesning er komplementære prosesser. Derfor er leseren eller avleseren viktige i tekstskapingsprosessen. De innlemmes i prosessen i sekvenser, hvor lesere (avlesere), gir tilbakemeldinger og respons, på helt bestemte måter. Videre anses det som viktig og utviklende for tekstskaperen å ikke bare motta, men også å gi respons på andres tekster. I en prosessorientert tekstskapingsmetode er det klare regler for hvordan denne responsen skal gis.

6.3.1. Responsregler

Den som gir respons skal • Kommentere noe positivt i teksten • Ikke ta teksten fra tekstskaper • Stille spørsmål til teksten

Den som mottar respons skal • Ikke svare på kommentarene • Skrive ned spørsmål til teksten (Hoel 1995) I tråd med denne undersøkelsen er ett av mine viktigste poenger å fremheve den viktige rollen avlesere har for også tegnspråkoversettelsen. Som jeg allerede har vært inne på kan én mulig forklaring på hvorfor det kan være utfordrende å oversette og lage gode og forståelige informasjonstekster på tegnspråk, være at det ennå ikke finnes etablerte sjangerkonvensjoner eller operativ norm for denne typen tekster. En oversettelsesprosess som trekker inn andre avlesere tidlig, og som en avgjørende del av prosessen, kan i så måte være svaret på hvordan det er mulig å omgå

29 Det må riktignok sies at 4 av disse utkastene var opptak som ble tatt på nytt fordi oversetteren fikk ”jernteppe” under opptakene.

62 Oversettelse i et dialogisk perspektiv problemet med at oversettelsene blir ”for påvirket av norsk”. Det blir også måten oversetterne kan bevege seg i retning av kvalitet på tross av mangelen på operativ norm.

6.3.2. Resultater av arbeidsøktene

Hver av arbeidsøktene, og de ulike arbeidsmåtene gruppene valgte i oversettelsesarbeidet, illustrerer viktige poenger. Jeg har ikke brukt materialet til å sammenligne ulike arbeidsmåter for å vurdere om noen er bedre en andre, men heller ut fra arbeidsmåtene trukket ut poenger som jeg har lagt til grunn for forslaget til prosedyrer for oversettelse. Under den første arbeidsøkten jobbet alle oversetterne med den samme teksten. Resultatet av denne arbeidsøkten viste at det var meget stor forskjell på oversettelsene. Et i øynefallende eksempel var at den lengste oversettelsen (3:11) er over dobbelt så lang som den korteste (1:30). Dette viser til at det er mange måter å oversette tekster på. Videre mener jeg at det illustrerer det at det ikke bare er én versjon som er riktig, men at det kan finnes flere versjoner som er like gode. Det å ha 10 forskjellige deltakeres forslag til den samme teksten ga oversetterne en rik mulighet til å hente forslag til tegnvalg, uttrykksmåter og tekstoppbygging fra hverandre. Jeg foreslår at i stedet for å betrakte det at oversettere lager ulike forslag til samme tekst som et problem, bør det heller betraktes som en utnyttbar ressurs på veien til de gode oversettelsene.

Torlaug Løkensgard Hoel fremhevet at ikke bare bruker vi språket i forbindelse med presentasjon av ferdige tekster, men vi bruker det også som redskap for tanken. Vi benytter språket som redskap for tanken i den kreative prosessen tekstskaping og oversettelse er. Dette forsøkte den tredje gruppen å ta tak i. Deres arbeidsmåte viste at det med fordel kan legges opp til en eksploreringsfase i begynnelsen av en hver oversettelse. På denne måten kan oversetterne få anledning til å prøve ut formuleringer og tegnvalg. Ikke bare er dette en fordel med tanke på å finne gode oversettelser, men det er også en måte å prøve ut de forståelsene man har av kildeteksten.

Den andre gruppen var den gruppen som laget flest utkast, og dermed hadde flest responsrunder. Jeg mener ut fra dette å se at heller enn å dvele for mye med forberedelsene til å gjøre opptak, kan det i tekstskapingsprosessen være nyttig å bruke videoopptak mest mulig og ha påfølgende responsrunder.

Den første gruppen valgte som nevnt å plukke kildeteksten fra hverandre i små enheter, for så å bygge den opp igjen på en måte som tar vare på typiske tegnspråklige uttrykksmåter og tekstoppbygning. Her er det flere interessante poenger som kommer frem. For det første kan prosessen med å For det andre viser valget av arbeidsmåte at oversetterne har en kommunikativ kompetanse som de benytter seg av, når de ser at en skriftlig tekst typisk er bygd opp annerledes enn en tegnspråktekst.

Et tredje interessant punkt som denne gruppen kom frem til, var at de konkluderte med at sisteutkastet fremdeles var ”for mye påvirket av norsk”. Denne måten å evaluere oversettelser er noe jeg også har forsøkt å ta tak i denne undersøkelsen. I utsagnet ligger det en forestilling om at det ene

63 Oversettelse i et dialogisk perspektiv språket, norsk, påvirker det andre språket, tegnspråk. Det problematiske med utsagnet er imidlertid at det ikke er klart hva som menes med ”norsk”. Språket norsk brukes på mange ulike måter, og i mange ulike situasjoner. Norsk skriftspråk og norsk talespråk brukes forskjellig og struktureres forskjellig i ulike situasjoner. I offentlige saksdokumenter av ulike slag brukes en helt annen norsk enn i for eksempel en ungdomsroman. Det er fullt mulig å skrive ”muntlig”, og visse muntlige former er svært preget av skriftlige former, som for eksempel forelesninger. Her er det med andre ord nødvendig å nyansere en del.

Det er imidlertid ikke vanskelig å forstå hva det siktes til med utsagnet ”for påvirket av norsk”. Den oversatte versjonen har i slike tilfeller en form som ikke er slik døve ville ha uttrykt seg i en ansikt-til- ansikt situasjon. Oversetterne kjenner med andre ord igjen gode og forståelige uttrykksmåter når de ser dem. Det var også tydelig at oversetterne, i stor grad, har det som ofte kalles mottakerbevissthet; en følelse av hva avleseren (her: en ”ikke-fullt-tospråklig” døv) vil oppfatte og ikke. Sannsynligvis stemmer følelsen også. Dette peker på at deres kommunikative kompetanse er meget høy. Jeg vil videre hevde at dette viser at oversetterne selv sitter på tilstrekkelig tegnspråkkompetanse til å vurdere hva som er gode oversettelser. Dermed mener jeg at de selv sitter på nøkkelen til hvordan de kan skape tegnspråktekster som er gode. Imidlertid synes det som de er usikre på hva som skal styre oversettelsen, og at metaspråket de har å snakke om oversettelser ikke er tilstrekkelig nyansert.

Det er ett forhold som muligens kan forklare ”for mye påvirket av norsk” – utsagnet. Det viser til den spesielle historien Norsk tegnspråk har hatt. Før tegnspråklingvistikken kom på banen, hadde den tegnspråkformen døve benyttet seg i mellom lav status, og høystatusvarianten var å visualisere norsk. For å beskrive de mange tegnspråkvariantene har tegnspråklingvister fremstilt dette forholdet som en lineær linje, med tegnspråk slik døve bruker det seg i mellom på den ene siden, og norsk på den andre siden. Mellom ytterpunktene finnes det en rekke blandingsformer. Denne modellen har vært særdeles nyttig i forhold til det å skape en forståelse for hva tegnspråk er, og ikke er, og har i så måte vært et viktig bidrag til at tegnspråk er blitt anerkjent som eget språk. Det jeg imidlertid mener at man ”glemmer”, når denne modellen blir brukt i forhold til å evaluere oversettelser, er at lingvistene har vært opptatt av å finne ut av tegnspråket som system. Beskrivelser av systemet Norsk tegnspråk og systemet Norsk, må ikke forlede oss til å tro at det er bare én riktig måte å bruke det på, eller bare én riktig oversatt versjon. Ser man på typiske forskjeller mellom norsk skriftspråk og norsk talespråk, ser vi at tale kjennetegnes av en enklere informasjonsstruktur, hvor man gjerne tar utgangspunkt i kjent informasjon og føyer til ny informasjon. Den kjente informasjonen kommer ofte først i setningen, det vil si før det finitte verbet, på det som kalles tema-plassen. Den nye informasjonen fordeler seg på resten av setningen, det vi kaller rema-delen. Dette kalles en umarkert informasjonsstruktur (Svennevig 1995). I skriftlige former derimot, er det typisk mer utbygde konstruksjoner. Setningene er gjennomsnittlig lengre og det er utvidete nominale og adverbiale ledd. Av og til settes det sammen hele sekvenser av preposisjonsuttrykk. Alt dette kan være riktig norsk.

64 Oversettelse i et dialogisk perspektiv

Forskjellene mellom muntlig og skriftlig språk forklares først og fremst med at det er kanalspesifikke forskjeller i forhold til hvilke muligheter vi har for å planlegge, og hvor mye informasjon vi er i stand til å bearbeide på en gang. De to mediene gir vanligvis henholdsvis taleren og skriveren ulik mengde tid til å planlegge og tolke ytringene. Dette resulterer i visse forskjeller i selve språkbruken (ibid.). Språkbruken i tegnspråk vil også preges av de betingelsene tegnspråket som kanal har. Tegnspråk er et språk som i hovedsak benyttes ansikt-til-ansikt, og i de tilfellene tegnspråkteksten kan planlegges (ved bruk av video), vil avleseren likevel avlese i ”tale-tempo”. Selv om det er fullt mulig på tegnspråk å lage, eksempelvis, lange ytringskonstruksjoner hvor ny informasjon plasseres først i ytringen, er det imidlertid ikke typisk norsk tegnspråk.

6.3.3. Oversettelsene

I denne undersøkelsen har jeg ikke hatt som mål å evaluere verken oversettelsene eller oversetterne. I første fase av undersøkelsen, har jeg først og fremst sett på prosessene og ikke produktene. Jeg inviterte oversettere som jeg anser som noen av landets mest erfarne og kompetente på området, og vurderte at om noen har forutsetninger for å lage gode oversettelser, så er det disse. Gruppene laget flere utkast, hvor de fra utkast til utkast endret oversettelsene i retning av hva de mener er gode oversettelser. Gjennom å se nærmere på hva oversetterne endrer fra utkast til utkast, mener jeg også at det skal være mulig å se på hva oversetterne selv mener er som gjør oversettelser gode. Tar man for gitt at oversetterne vet hva de holder på med, er retningen i retning av gode oversettelser. I undersøkelsens andre fase går jeg videre og ser på hvordan oversetterne benytter (et utvalg) ressurser for å oversette informasjonstekster.

65 Nettløsninger som medierende artefakter

7. Nettløsninger som medierende artefakter

For å kunne lage en demo som viser forslag til endelig løsning måtte jeg også finne svar på hvilke tekniske løsninger som burde velges. Jeg hadde generelt behov for mer kunnskap om de ulike løsningene som finnes. Jeg stilte meg blant annet to spørsmål: Hva er gode tekniske løsninger som gjør det enkelt å produsere og implementere videofilene med tegnspråk? Hvilke løsninger for hvordan sidene gjøres tilgjengelig er å foretrekke? Disse spørsmålene berører områdene produksjon, publisering og tilgjengelighet. Jeg hadde allerede en forestilling om at det hele måtte være enkelt. Jeg mente at enkle løsninger vil øke sjansen for at offentlige etater vil satse på og realisere løsningene. Nedenfor følger noen av de utfordringene jeg har tatt stilling til i valg av løsninger.

Det er ikke spesielt vanskelig å lage videofiler med tegnspråklig innhold og legge det ut på nett. Bare det siste året har det nærmest skjedd en eksplosjon av videobasert innhold på Internett. Et eksempel på dette er nettstedet YouTube, som gratis tilbyr hvem som helst å legge ut videoinnhold på Internett. Flere og flere firmaer satser på å benytte video for å informere om sin virksomhet på nettet gjennom såkalt web-TV. Utfordringen lå imidlertid i å vurdere hvilke av de mange mulige løsningene som er å foretrekke, dvs kan regnes som gode.

Et av valgene jeg sto overfor var valg av avspillingsløsninger for video via Internett. Det finnes i dag en rekke forskjellige slike løsninger. En gjennomgang av hva andre som har lagt ut tegnspråk på Internett har valgt, viste at de mest vanlige avspillingsløsningene er Windows Media Player – fra Microsoft. Quick-Time – fra Apple – var en god nummer to. Disse avspillerne kan håndtere flere fil- formater, hvor de vanligste formatene henholdsvis er wmv-filer og mov-filer. Disse to avspillerne svarer også til hva som er foretrukket av henholdsvis PC-brukere og Mac-brukere. Tegnwebben, for eksempel, tilbyr begge avspillerne som valgmulighet. En rask gjennomgang av norske Internettsider med tegnspråk, viser at Tegnwebben, Møller kompetansesenter, NRK, Norsk Døvemuseum og Bibelselskapet har valgt Windows Media Player, mens Tegnwebben og Zoom har valgt Quick-Time. Tilsvarende undersøkelser av svenske nettsider viser at tendensen er den samme der. En annen nokså vanlig avspillingsløsning, men som sjelden er valgt i forbindelse med tegnspråkvideoer, er RealPlayer. Eksempelvis er det et EU-prosjekt som har valgt denne løsningen. Selv om kun få nettsider har valgt FlashPlayer fra Macromedia (nå overtatt av Adobe) som løsning, ble jeg mest imponert over disse løsningene. Særlig det Britiske Døveforbundet har valgt en Flashløsning som er flott å se på. Conrad Svendsen Senter (virksomhet i Signo) har i løpet av året fått nye Internettsider og bruker FlashPlayer for å spille av tegnspråkvideoene.

En annen forskjell mellom de ulike nettstedene er hvorvidt de har integrert videovinduet som en del av nettsiden, eller om de har valgt å la videoen åpnes i eget vindu. Særlig la jeg merke til at mange av nettsidene i Sverige hadde løsninger hvor video åpnes i eget vindu. Min vurdering er at dette ikke er gode løsninger fordi det gjør navigeringen tyngre.

66 Nettløsninger som medierende artefakter

En annen problemstilling jeg tidlig ble klar over i forhold til bruk av video, er at video kan utfordre interaktiviteten. Dersom det settes i gang en litt lengre video er det umulig å vurdere om informasjonen som kommer lengre ut i videoen er av interesse. Jeg mente at, dersom det er mulig, bør det velges løsninger som fremmer muligheten for interaktivitet.

En av de største utfordringene i forbindelse med bruk av video på Internett er å finne løsninger for hvordan man kan gjøre videoene søkbare. Fordi Internett (HTML) er tekstbasert, har det vært en utfordring hvordan man skal gjøre videoinnhold søkbart. Flere nettsteder, som for eksempel YouTube, har laget løsninger som baserer seg på å forbinde videofilene med tagger. Jeg fikk tips om en mulig løsing på dette problemet. Dersom man oppfordrer alle som publiserer tegnspråk på nettet i Norge til å lage en felles tag, som for eksempel - i tillegg til informasjon om innholdet, kan dette innholdet gjøres søkbart via vanlige søkemotorer, som for eksempel Google. Jeg ser at dette kan være en god løsning, men ser også at det ligger en utfordring i å få alle til å gjennomføre samme praksis.

Et annet, men lignende, spørsmål er valg av løsninger som forbinder norsk tekst til videoene. I en god del sammenhenger kan det være av interesse å lage løsninger som binder tekst og video sammen. Særlig Møller Kompetansesenter har laget mange produksjoner, hvor det i undervisningssammenheng har vært et poeng at det skal være mulig å følge med både på teksten og tegnspråkvideoen. Møller har også laget et program, Tegnbehandler, med nettopp det for øye å gjøre det enkelt å forbinde tekst med video. Også prosjektet ”Tegnspråklig teatermanus” har hatt behov for å utvikle verktøy som forbinder video og tekst. Tegnwebben har funnet en løsning på dette som jeg har funnet særlig interessant.

Internett er et medium i rask endring, det skjer store endringer og raske utskiftinger. Jeg har vært inne på at Norsk tegnspråk befinner seg i en noe spesiell situasjon, fordi språket står i fare for å bli marginalisert. Mangel på operativ norm for denne typen tekster gjør oversettelser til en utfordring. Det har vært relativt lite forskning på Norsk tegnspråk. Dette er faktorer som taler for å oppfordre til å ta vare på, og gjøre tilgjengelig det som finnes og er laget. Med tanke på rask utskifting av innhold på nettsider virker det fornuftig å velge løsninger, eventuelt rutiner, hvor innholdet blir tatt vare på også etter at det er ”utdatert”.

Det har også vært viktig for meg å ikke velge løsninger som kolliderer med, eller vanskeliggjør, tilgjengeligheten for andre grupper.

7.1. Universell utforming – (politisk) modell for inkludering

Tilgjengelighet har vært et viktig stikkord for prosjektet. På det politiske området når det gjelder funksjonshemmede, har det de senere årene vært lagt ned mye arbeid for å gjøre samfunnet mer

67 Nettløsninger som medierende artefakter tilgjengelig for alle. I St.meld. nr. 40 (2003-2004), Nedbygging av funksjonshemmende barrierer, la regjeringen frem politikken for personer med nedsatt funksjonsevne for de kommende årene. Meldingen legger blant annet vekt på å utvikle et mer tilgjengelig samfunn gjennom strategien universell utforming. Innholdet i begrepet universell utforming er hentet til Norge fra USA og bygger på utviklingsarbeidet som er gjort ved The Center for Universal Design ved North California State University. I forbindelse med meldingen ba stortinget om at det ble utarbeidet en egen handlingsplan for økt tilgjengelighet, og det er blitt i verksatt en rekke tiltak. På grunn av relevansen dette politiske arbeidet har for undersøkelsen, har det vært viktig for meg å sette meg inn i strategien, og holde følge med politiske dokumenter og rapporter som angår tilgjengelighet. Universell utforming er prinsipper som skal gjelde på alle samfunnsområder, og selv om prinsippene bare indirekte har vært styrende for denne undersøkelsen, kan de ses som retningslinjer det kan lønne seg å følge. De 7 prinsippene for universell utforming, inkludert definisjoner, er:

1. Like muligheter for bruk • Utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter

2. Fleksibel i bruk • Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter

3. Enkel og intuitiv i bruk • Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå

4. Forståelig informasjon • Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter

5. Toleranse for feil • Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimalisere utilsiktede handlinger

6. Lav fysisk anstrengelse • Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær

7. Størrelse og plass for tilgang og bruk • Hensiktsmessig størrelse og plass skal muliggjøre tilgang, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppstørrelse, kroppstilling og mobilitet

68 Nettløsninger som medierende artefakter

Allerede i definisjonen av universell utforming finnes forbeholdet ”i så stor utstrekning som mulig”. Prinsippene må forstås som noe man skal strekke seg etter. 100% tilgjengelighet er kanskje ikke mulig. Å arbeide etter prinsippene om universell utforming ses som en kontinuerlig prosess, der man hele tiden søker etter løsninger som kan brukes av så mange som mulig. Det er særlig prinsippene 1, 3 og 4 som skulle tilsi at universell utforming også er tilgjengeliggjøring av informasjon via tegnspråk.

Flere av dokumentene som angår universell utforming og tilgjengelighet for alle inneholder beskrivelser av hva tilgjengelighet kan bety for ulike grupper funksjonshemmede. I gjennomgangen av dokumentene ble jeg nokså forbauset over at når det gjelder gruppen døve, er det ikke nevnt ett eneste sted30 at tilgjenglighet for døve kan handle om å gjøre informasjon tilgjengelig på tegnspråk. Beskrivelsene om hva tilgjengelighet kan handle om for denne gruppen omfatter teksting av lydlig informasjon og tilrettelegging for bruk av hørselsteknisk utstyr. I St.meld. nr. 17. Eit informasjonssamfunn for alle (2006-2007), som ble lagt frem og godkjent i statsråd 15. desember 2006, er tegnspråk (endelig) nevnt:

”Dei kriteria ein har for tilkomst er heller ikkje alltid dekkjande for alle grupper av personar med nedsett funksjonsevne. Kvalitetskriteria til Norge.no har førebels ikkje tilrettelegging for teiknspråk som ein indikator på tilgjengelegheit. Det er vanleg å tru at døve ikkje har problem med å lese ein skriftleg tekst. For mange døve kan dette vere riktig, men for langt dei fleste i Noreg er norsk teiknspråk deira førstespråk. Det finst store variasjonar i kor godt dei teiknspråklege meistrar norsk. I til dømes Sverige har ein teke tak i dette ved å integrere eit videobilete i teksten på skjermen, der teksten blir omsett til teiknspråk” (St.meld. nr.17, s. 54).

I forbindelse med universell utforming vil jeg gjøre en viktig presisering. De modellene for utforming av oversatte videotekster på Internett som jeg foreslår i undersøkelsen, fyller – i seg selv – ikke prinsippene om universell utforming. Det kan være greit å kjenne til skillet mellom universell utforming og tilgjengelig utforming. Tilgjengelig utforming er å lage spesialutformede løsninger for én bestemt målgruppe. Mitt bidrag med denne undersøkelsen er med andre ord å foreslå modeller for å lage tilgjengelig design. Men dette er løsninger som i sin tur kan tilbys offentlige etater, slik at de kan oppnå (virkelig) universelt utformede Internettsider.

7.2. WAI – som modell for tilgjengelighetsutforming

For å gjøre nettsteder tilgjengelige, er det utarbeidet internasjonale retningslinjer som kalles WAI (Web Accessibility Initiative). Norge, EU og en rekke andre land har forpliktet seg til å følge disse. Ett av tiltakene i Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne er å innføre god tilgjengelighet ved bruk av WAI-kriteriene på offentlige nettsteder. Norge.no har siden 2004 hatt ansvaret for å vurdere kvaliteten på offentlige nettsteder, og samtidig fikk tilgjengelighet mer fokus i kvalitetskravene. I eNorge 2009-planen er det et mål at i løpet av 2007

30 Rapporten ”Full deltakelse for alle?”, (Fuglerud, 2006), nevner tegnspråk i forbindelse med videotelefoni.

69 Nettløsninger som medierende artefakter skal 80% av offentlige nettsteder oppfylle Norge.no sine kriterier for tilgjengelighet. Videre kreves det i revidert lov om offentlige anskaffelser (januar 2007) at universell utforming skal være et utvalgskriterium ved alle offentlige anskaffelser. Med andre ord: dersom vi skal ha forhåpninger om å kunne tilby NAV tilgjengelige nettsider på tegnspråk må WAI-kriteriene følges.

Norge.no og Deltasenteret har utarbeidet veiledninger om tilgjengelige nettsteder i tre deler. Foreløpig er bare de to første publisert. Den første retter seg mot de som har ansvar for valg av leverandører, som utarbeider anbudsdokumenter og kravspesifikasjoner, som lager innhold til et nettsted eller som leder nyutviklings- eller redesignprosjekter. Den andre er rettet mot eiere og utviklere av nettsteder, og gir korte praktiske innføringer i temaer rundt tilgjengelighet på nett og referanser til annen praktisk informasjon. Disse veiledningene inneholder praktiske råd og eksempler, og kan godt betraktes som gode modeller for tilgjenglighetsutforming i tråd med målsetningene i denne undersøkelsen.

Min ambisjon med undersøkelsen er ikke å lage egne tilgjengelige nettsider, men å finne løsninger som kan fungere i forhold til deler av offentlige etaters nettsider. Det har vært meget gunstig at det legges føringer for hvordan offentlige nettsider mer eller mindre er forpliktet til å følge prinsippene om universell utforming og basere seg på WAI-kriteriene. På denne måten skjer det en standardisering av de offentlige nettsidene som gjør det lettere for meg å vite hva jeg har å forholde meg til. Det oppfordres bl.a. til å overholde standarder, strukturere sidene godt, skille struktur og utseende (dvs bruke Cascading Style Sheets (CSS) til mest mulig), og gjerne skille ut innholdsteksten i XML (dvs hovedteksten i nettsiden som endres fra side til side). XML er et akronym for Extensible Markup Language. Det er et språk for å definere syntaks og struktur i dokumenter, og har ikke forhåndsdefinerte tagger. Dette gjør det mulig for omtrent hvilket som helst program å lese teksten.

Det må, nærmest pr definisjon, bli en utfordring å lage utforminger som både skal være tilgjengelige for blinde og på tegnspråk. For at innhold skal presenteres på tegnspråk må det brukes video. Videoavspillerne som er nevnt ovenfor, er såkalte plug-ins og applets, og er programmer som utvider nettlesere med ny funksjonalitet som ikke er mulig i HTML. Dessverre fører ofte slike nettleserutvidelser med seg problemer for brukere som bruker ulike hjelpemidler (f.eks. leselist, talesyntese eller forstørrelsesprogrammer), og for de som ikke har slike plug-ins installert på sin PC. Derfor er også rådet i veilederen at man skal bruke plug-ins med omtanke, og alltid sørge for alternativer. Videre rådes det til å skrive meningsbærende såkalte Alt-tekster, altså beskrivelser av alle ikke-tekstlige elementer. Veilederen spesifiserer hvordan begge disse rådene kan følges.

7.3. Demo – som konkret modell for nettløsning

Jeg konkluderte i samråd med IT-konsulenten med at Flash er en god løsning for videoavspilling. De aller sterkeste argumentene for å velge Flash var at programmet gir stor fleksibilitet med hensyn til å lage ulike utforminger, samt gode muligheter for å følge opp WAI-kriteriene. Adobe oppgir at så mange som 96.2 % av alle Internettbrukere har anledning til å spille av Flash video-filer. Videre er det

70 Nettløsninger som medierende artefakter utviklet en rekke gode veiledninger for hvordan man kan gjøre Flash mest mulig tilgjenglig31. Nedenfor følger beskrivelser av hvordan demoene ble laget.

7.3.1. Programmering av demoer

Da de 5 tekstene fra workshopen var spilt inn, overførte jeg dem til et redigeringsprogram for klipping. Redigeringsprogrammet jeg brukte er Avid Express Pro, men de fleste nyere redigeringsprogrammer kan benyttes til dette formålet. Siste utkast av de fem tekstene ble tatt opp i studio med ”greenscreen”/”bluescreen” som bakgrunn. Dette ble gjort med tanke på at det skulle være mulig å redigere bort bakgrunnen, som gir mulighet til å velge bakgrunn lik den siden som demoen skal inn i. Videre gir det mulighet for å lage løsninger som gjør at brukeren selv kan bestemme fargen på bakgrunnen. Enkelte døve har også synsproblemer, for eksempel Usher- syndrom, og kan ha behov for en bakgrunn som gir god kontrast.

For å bruke videofilene i Flash må de komprimeres til flash-video-filer (.flv-filer). Til dette brukte vi Flash 8 Video Encoder. Dersom man skal redigere bort bakgrunnen må man også krysse av for å importere såkalt Alpha-channel. Da videofilene var komprimert opprettet vi en flash-fil (.fla-fil). Der satte vi inn en såkalt XML-Connector. Det er en ferdig kodet komponent i Flash for å koble sammen ulike elementer til og fra XML-dokumenter. Komponenten er usynlig når vi kjører en Flash- presentasjon, men virker bakenfor designet. Connectoren er satt opp til å utløse (trigge) en datakilde, i vårt tilfelle et XML-dokument. Strukturen fra XML-dokumentet importeres for at vi skal kunne koble de riktige elementene riktig sammen etter hvert som de settes inn.

For å spille av videofilene satte vi inn en videoavspiller (FLVPlayback-komponent). Dette er også en ferdig kodet komponent i Flash 8. Til denne komponenten finnes det en rekke ferdig utformete ”skins” med ferdig utformede alternativer for avspillingsknapper. Deretter opprettet vi en kobling mellom XML-connectoren og videoavspilleren. Det er XML-dokumentet som definerer hvilken videofil som skal avspilles og plasseringen av den. Dersom man vil at videoen skal samhandle med andre elementer (for eksempel skriftlig tekst) på bestemte tidspunkter i videoen, opprettes det ”Cue points” inne i inspeksjonspanelet for FLVPlayback-komponenten.

31 Se for eksempel ”Best Practices for Accessible Flash Design” på Adobes nettsider.

71 Nettløsninger som medierende artefakter

Demo 132

Frem til dette punktet er det lik fremgangsmåte for alle de tre demoene vi laget. I det første demoforslaget valgte vi å ta med en tekstboks kan samhandle med videoen på ulike vis. Også her brukte vi en ferdig kodet tekstboks (TextArea-komponent), og også her opprettet vi kobling til XML- connectoren. For å gjøre teksten i denne komponenten lik de andre tekstene på NAVs nettsider, knyttes tekstboksen til stilarket (CSS-dokumentet) som NAV benytter. Demoen er satt inn i stedet for teksten i feltet33 som inneholder hovedteksten i hver enkelt nettside. NAV-teksten er i dette eksempelet inne i demoen.

32 Bildene er gjengitt med oversetternes tillatelse. 33 NAV har kalt dette feltet NAVcontentContainer

72 Nettløsninger som medierende artefakter

Demo 2

I demo 2 lagde vi et litt mer diskret plassert34, og mindre, videovindu. I denne demoen satte vi ikke inn noen tekstboks, og dermed kan heller ikke videoen samhandle med teksten. Merk at videoen likevel er koblet til et XML-dokument.

34 Under feltet som NAV har kalt NAVrelevantContentContainer

73 Nettløsninger som medierende artefakter

Demo 3 (videokiosk): I den tredje demoen tok vi høyde for at det er lite realistisk å oversette alle NAVs nettsider til tegnspråk. Nettstedet www.nav.no har over 3000 sider, og det er lite realistisk at alle sidene kan eller bør oversettes til tegnspråk. Noen nettsider inneholder nyheter (som skiftes ut raskt), og andre har innhold som det av ulike grunner ikke er behov for å oversette til tegnspråk. Dermed vil det være behov for tegnspråkbrukerne å få en samlet oversikt over hvilke sider som er oversatt. I demo 3 presenteres et løsningsforslag for dette (som vi har kalt ”videokiosk”) som benytter et pop-up-vindu. Riktig nok fraråder veilederen om tilgjengelige nettsteder å bruke pop-up-vinduer, men de kan brukes dersom brukeren får informasjon på forhånd om at det åpnes et nytt vindu. Denne informasjonen kan legges i lenketeksten. I løsningsforslaget satte vi inn en ferdig kodet tre-struktur (Tree-komponent). Ved å innarbeide en overordnet struktur i XML-dokumentet, kan denne komponenten tilordne en mappestruktur over alle filene som er oversatt (som følger strukturen på nettsidene til NAV). Ved å trykke på de enkelte ”dokumentene” i mappene, får man tilgang til nettsidene som er oversatt, og slipper dermed å lete etter dem. Det er en enkel sak å også sette inn en tekstboks (TextArea- komponent) i ”kiosken” og dermed få se den skriftlige teksten som følger videoen.

De tekniske sidene ved demoene (Flash-filene) er uavhengig av grafikk. Ettersom Flash i utgangspunktet er et animasjonsprogram, har man store muligheter til å variere utseende på filene, og til og med la brukerne få kontroll over utseendet. Som nevnt er ett eksempel at det kan lages valgfrie bakgrunner for videoene, som brukerne selv kan ta styringen over. Det samme gjelder

74 Nettløsninger som medierende artefakter størrelsen på videovinduet. Når løsningene først er laget, fungerer de som maler og vi slipper å lage nye løsninger hver gang. For hver ny oversettelse som lages er det tilstrekkelig å lage ny videofil (.flv- fil) og endre innholdet i XML-dokumenet. XML-dokumentet kan redigeres i et hvilket som helst tekstbehandlingsprogram (Word, Notisblokk), regnearkprogrammer (Excel), eller nettlesere (Internett Explorer, FireFox, Opera).

7.3.2. Mer om nettløsningene

NAVs nye nettsider er meget godt strukturerte og bygd opp i forhold til tilgjengelighet. 1. desember 2006 offentliggjorde Norge.no resultatene fra en kvalitetsvurdering der 691 offentlige nettsteder ble vurdert. Kvalitetsvurderingene er ment som en pådriver for å bedre kvaliteten på de offentlige nettstedene. I tilknytning til kvalitetsvurderingene fikk NAV tilgjenglighetsprisen for 2006.

Da vi skulle lage demo, var det en stor fordel at sidene til NAV er så godt strukturerte. Det gjør det mulig å hente ut, og ta utgangspunkt i, XML-koden som NAV bruker for innholdsteksten på de ulike sidene. Videre er det også mulig å benytte stilarket de bruker for å få likt utseende på tekster i demoene. Forslaget vårt går ut på å sette inn demofilene i ”object”-tagger innenfor de ”containerne” som NAV har strukturert innholdet sitt etter.

I undersøkelsen ble det ikke anledning til å ta stilling til hvilke navigeringsløsninger et eventuelt endelig resultat skal ha. Dette må NAV selv være med å vurdere. Jeg mener at den ideelle løsningen er å plassere en lenke med tittelen //Tegnspråk// mellom lenkene //skriftstørrelse// og //English// - i øverste høyre hjørne. Denne lenken kan utløse et eget ”tegnspråk-stilark”. Der defineres en egen ”tegnspråk-container” i innholds-”containeren” hvor tegnspråkvideoene plasseres. Videre utformes tegnspråk-stilarket slik at bare akkurat dette innholdselementet vises. For de sidene hvor tekst ikke er oversatt, kan man lage en tekst/videotekst som sier at ”denne siden ikke er oversatt til tegnspråk”, og at man kan lese teksten ”ved å trykke //Tegnspråk// en gang til”. Det vil si, gå tilbake til vanlig visning. Det finnes også en rekke andre måter å lage lenker til tegnspråkvideoene. Det kan tenkes at det settes inn et symbol, med lenke, ved siden av hver av lenkene i menyen – for de tekstene som er oversatt.

Rent teknisk er det ikke av betydning hvor tegnspråkvideoene og flash-filene ligger – dvs hvilken server de er plassert på. En mulig løsning er at NAV håndterer video- og Flash-filene selv, og at de streames fra deres egen server. En fordel med løsningene jeg har skissert, er at sammenkoblingen av nettsiden og video ikke skjer i serveren, men i nettleseren hos hver enkelt bruker. Dette skulle i utgangspunktet være positivt med hensyn til sikkerheten som NAV er nødt til å opprettholde.

Ut i fra en helhetsvurdering mener jeg at videofilene bør ligge på Tegnwebbens server. Som jeg var inne på ovenfor er det en utfordring å gjøre videoinnhold søkbart. Den grunnleggende idéen og målsetningen bak prosjektet ”digitalt tegnspråkbibliotek”, som resulterte i opprettelsen av

75 Nettløsninger som medierende artefakter

Tegnwebben, var å etablere en sentral database for informasjons- og kulturprogrammer på tegnspråk, samt gjøre denne tilgjengelig via Internett. På grunn av Norsk tegnspråks situasjon deler jeg oppfatningen om at en slik database er viktig. Døves Media oppgir at de sliter med å få ressurser til oppdateringer og nye publiseringer. Den norske Tegnwebben er ikke på langt nær blitt så suksessfull som den svenske Teckenwebben, som har fått mye oppmerksomhet internasjonalt35. I Sverige har de fylt Teckenwebben med betraktelig mer innhold, og i en undersøkelse36 oppgir hele 55% Teckenwebben som sin fremste informasjonskanal på Internett. Tegnwebben har funnet gode løsninger på hvordan videoinnholdet kan gjøres søkbart i deres databaser, og kobler video til tekst via XML. Jeg ser for meg at videotekster med oversatt offentlig informasjon legges på Tegnwebben, og gjøres søkbar på samme måte som det andre innholdet. På denne måten kan døve når de søker informasjon få tilgang til NAVs informasjon enten via NAVs egne sider, eller ved at den søkes frem i Tegnwebbens database. Ved et slikt søk kunne de fått opp en lenke som sender dem til riktig side hos NAV (eventuelt til en videokiosk jfr. demo 3). På denne måten kunne offentlig informasjon bidra til å gjøre Tegnwebben til et levende nettsted for tegnspråklig informasjon – og dermed bli en lett tilgjengelig kommunikativ ressurs for døve.

Tegnwebben har laget meget gode løsninger for hvordan innholdet publiseres. Daytime AB, som har utviklet Tegnwebben/Teckenwebben, har laget en enkel publiseringsløsning hvor man kan administrere innholdet via en nettside. Videre har de laget et filkonverteringsprogram, Video Manager, som benytter seg av programmet Canopus Pro Coder til å publisere video i formatene Quick Time og Windows Media Player. Dette gjør publiseringen av video meget enkel. Det er en ulempe at publiseringsverktøyet foreløpig ikke håndterer Flash-formatet. Det vil likevel være mulig å benytte Tegnwebben til streaming av Flash-videofiler. Konvertering og opplasting må imidlertid gjøres utenom publiseringsverktøyet, noe som gjør arbeidet litt mer tungvint – men likevel gjennomførbart. Daytime AB oppgir at det kan være aktuelt å inkludere Flash i en ”2.0 – versjon” av Tegnwebben.

Norsk tegnspråk er ett av de norske språkene, og dermed en del av den norske kulturarven. Jeg mener det ville bare være rett og rimelig at tegnspråktekster ble håndtert og tatt vare på for fremtiden – som den kulturarven Norsk tegnspråk er. Jeg anbefaler at man ser Tegnwebben i dette lyset – i tråd med ”digitalt bibliotek”-tanken. Videre kan en situasjon hvor flere lignende tekster blir lett tilgjengelig, bidra til at det på sikt lettere etableres en operativ norm – tilgjenglig også for nærmere undersøkelser – som i sin tur kan gjøre oversettelser lettere. Spørsmålet om hvordan offentlig informasjon på tegnspråk kan gjøres tilgjengelig via Internett, handler også om å ha god ”infrastruktur”, slik at tegnspråklig innhold lett kan gjøres tilgjengelig.

35 http://www.teckenwebben.se/?pid=170&aid=359 36 http://www.teckenwebben.se/?pid=170&aid=373

76 Forslag til praksiser

8. Forslag til praksiser

I denne undersøkelsen har jeg arrangert workshop for oversettere, og jeg har sammen med IT- konsulent utviklet demoer som viser eksempler på nettløsninger. Videre har jeg sett på hvilke forståelser et dialogisk perspektiv kan bidra med når det gjelder oversettelse. Jeg har også tatt hensyn til prinsippene for universell utforming og WAI. Ut fra alt dette har jeg kommet frem til forslag til prosedyrer for hvordan man kan gå frem for å tilby en offentlig etat å gjøre nettsidene tilgjengelig på tegnspråk. Selv om andre fase av undersøkelsen også kan sees som ytterligere begrunnelse for forslagene til praksiser, velger jeg å presentere forslagene her.

I et tenkt oppdrag fra en offentlig etat er det en rekke forhold må avklares i forkant. Det bør lages en spesifikasjon, som beskriver den endelige utformingen i detalj, inkludert hvilke tilpasninger som er gjort for å møte kravene om tilgjengelighet. Den må inneholde en oversikt over hvilke nettsider som skal oversettes, og en fremdriftsplan som beskriver i hvilken rekkefølge de skal oversettes, og hva som skal være ferdig til hvilket tidspunkt. Videre bør det være avklart rutiner for hvordan man håndterer eventuelle endringer og oppdateringer av nettsidene. Praksisene jeg foreslår her – dvs prosedyrer for oversettelse og prosedyrer for arbeid med nettløsninger – har som utgangspunkt at denne avklaringen allerede er gjort.

En av konklusjonene mine etter undersøkelsen er at det bør legges opp til at flere personer med oversetterkompetanse jobber sammen om oversettelsene. Det er bedre at flere oversettere jobber sammen, og fullfører på raskere tid, enn at kun én person får ansvar for dette arbeidet. Det bør, etter min mening, være minst tre personer involvert i oversettelsesprosessen. Videre anbefaler jeg i prosedyren at det bør arbeides med en samling tekster om gangen, helst ut fra hvordan tekstene opptrer sammen på nettet. Prosedyren gjentas for hver samling tekster.

8.1. Prosedyrer for oversettelse

Forståelsesfase: • Individuelt: o Oversetterne gjør seg kjent med nettsidene, inklusive nettsidenes struktur, for å bli kjent med tekstene og nettkonteksten. • Felles: o Felles lesing av tekster, eventuelt med invitert ekspert og organisert som et miniseminar, med tanke på å skaffe til veie kontekstuell informasjon.

77 Forslag til praksiser

Tekstskapingsfase: • Eksploreringsfase:

o Oversetterne lager utkast hvor det prøves ut formuleringer og uttrykksmåter. Her er det lov til å assosiere fritt, med tanke på å løsrive seg fra de skriftlige tekstene, stimulere til kreativitet og dempe sensuren. I denne fasen lager alle oversetterne forslag til alle tekstene i den gjeldende samlingen tekster, også de som ikke skal ha rolle som tegnspråkmodell i det endelige opptaket. Video brukes aktivt også i denne fasen. o Fasen avsluttes med oppsamlet kollegarespons etter at gjeldende samling tekster er gjennomgått. Responsreglene skal følges.

• Formuleringsfase:

78 Forslag til praksiser

o Her fordeles roller. De(n) oversetteren(e) som skal være tegnspråkmodell i endelig opptak oversetter og ”eier” teksten. Det arbeides med én tekst og utkast til oversettelse om gangen. Mellom hvert utkast får oversetteren kollegarespons. Det er teksten som skal hjelpes frem, og som kollegaene skal komme med respons til. Her skal oversetterne velge formuleringer med tanke på et dette skal bli til en endelig versjon, men det skal ikke jobbes med finpuss i denne fasen. Oversettelsene retter seg mot endelig brukskontekst. Etter andre utkast får utkastet ”hvile” med tanke på å distansere seg fra teksten (unngå å se seg ”blind” på teksten), og med tanke på å samle opp tekster til oppsamlet bruker- og kollegarespons. o Fasen avsluttes med oppsamlet bruker- og kollegarespons. Her trekkes personer fra målgruppen inn, som bidrar med ”friske øyne”. Det er viktig at også representanten(e) fra målgruppen kjenner responsreglene. Responsreglene skal følges.

• Ferdigstillingsfase:

o Oversetteren(e) lager på bakgrunn av bruker- og kollegaresponsen et tredje utkast. Her er fokus på flyt, og at utkastet skal være behagelig å avlese. Her jobbes det med hver enkelt oversettelse inntil oversettelsen er ferdig. o Etter hvert utkast gis kollegarespons. Her fokuseres det på detaljene. Også her skal responsreglene skal følges. Dersom oversetter og kolleger er fornøyd med utkastet, tas endelig opptak i studio. Oversetteren har siste ord i forhold til om man kan si seg fornøyd med utkastet. Vurderes det at noe bør rettes på, lages nytt utkast, og prosessen gjentas.

79 Forslag til praksiser

8.2. Prosedyrer for arbeid med nettløsninger

Før opptakene av de endelige oversettelsesversjonene er ferdig, bør Flash-filene (malene) som utgjør de avtalte nettløsningene være ferdige. o Videoene med ferdig oversatt versjon, klippes og bakgrunnen redigeres bort. Deretter eksporteres ukomprimerte filer. o Når filene er eksportert, komprimeres filene i de(t) Flash-video (.flv) format(ene) som er avklart på forhånd. o Tekstinnholdet for de aktuelle nettsidene (i XML-format) kopieres over til XML- dokumentet som er knyttet til XML-connectoren i Flash-fila (.fla), dvs den ferdige malen. I XML-dokumentet redigeres også navn og plasseringen til den riktige Flash- videoen. Eventuelt legges filbaner inn i tre-strukturen (ved bruk av videokiosk). o Dersom ”cue-points” benyttes, bestemmes disse i inspeksjonspanelet for FLVPlayback-komponenten (ved bruk av samhandling mellom tekst og video) o Flash-filene publiseres til Flash-presentasjonsformat (.swf). o Flash-presentasjonsfil (.swf), Flash-videofil (.flv) og XML-dokument lastes opp til riktige steder på Tegnwebbens server (eventuelt annen server). o Redigering av filbane: Dersom visningen av videoene på forhånd er definert i eget tegnspråkstilark, endres filbanen i object-taggen i ”tegnspråk-containeren” for den gjeldende nettsiden, slik at den peker til riktig swf-fil på Tegnwebben. Dersom et slikt stilark ikke er definert, lages det en kopi av nettsiden, tekstinnholdet i den gjeldende nettsiden klippes ut, og det limes inn en objekt-tag, som peker til riktig swf-fil på tegnwebben – og det lages lenke fra den opprinnelige nettsiden til vår kopi av siden. Da denne operasjonen (som er den eneste som) utføres inne på nettsiden (til NAV), må det avklares på forhånd hvem som skal ha tilgang til å utføre den. o Sidene testes

80 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

9. Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Fokuset i den første fasen av undersøkelsen har vært på å foreslå modeller, forstått som demo av endelig løsning, samt prosedyrer (eller praksiser) for arbeidet med oversettelser og de tekniske sidene. For å komme frem til disse praksisene forsøkte jeg å benytte perspektiver fra dialogisme – som i seg selv kan sees på som en modell, eller rammeverk, for språk, handling, kommunikasjon og kognisjon. Jeg konkluderte blant annet med at prosessorientert tekstskapingsmodell er en meget nyttig modell også i oversettelsesprosesser. I en slik modell får den som oversetter/lager teksten tilbakemeldinger fra andre – som bruker sin kommunikative kompetanse til å komme med respons. På denne måten får oversetteren anledning til å videreutvikle oversettelsen sin, basert på dialog med virkelige avlesere. I denne tekstskapingsprosessen har oversettere behov for et metaspråk for å gi uttrykk for responsgivningen. Som jeg påpekte i begynnelsen, var dette noe jeg følte vi manglet. Ved å gjøre nærmere undersøkelser av utkastene som oversetterne laget underveis i workshopen ønsket jeg å forsøke å sette ord på, og gi noen eksempler på, hvordan det dialogiske rammeverket kan benyttes til å snakke om utkastene.

I lys av dialogisk perspektiv foreslo jeg at oversettelse kan forstås som en prosess bestående av to faser; forståelsesfase og tekstskapingsfase. I forbindelse med forståelse generelt var jeg inne på at lesing og avlesing kan forstås som en elimineringsprosess. Når avleseren ser videoteksten på tegnspråk snevres det semantiske feltet inn. Jeg hevdet i tråd med Nystrand (1986) at hvert tekstavsnitt, hver ytring, hvert uttrykk, hver lille informasjonsbit snevrer inn de semantiske mulighetene videre og videre inntil det punktet hvor leseren ikke lenger er usikker på hva meningen i kommunikasjonen er. Avleseren samhandler, eller inngår i interaksjon, med tekstens ulike deler for å skape mening ut fra det meningspotensial oversetteren har lagt til rette for i teksten. På denne måten samskaper oversetteren og avleseren mening i dialog. Dette blir en forhandling av mening der oversetteren, så å si, legger ut potensialer for mening, og som gjør det mulig for avleseren å skape mening ut av teksten. I dette samspillet benytter oversetteren en rekke språklige ressurser for å skape kontraster og sammenhenger, forgrunn og bakgrunn, eller med andre ord perspektiver, som danner grunnlaget for at avleseren kan oppleve teksten som meningsfull. Jeg skal i denne undersøkelsen ha fokus på det arbeidet slike ressurser gjør i ytringene. Med andre ord på hva de enkelte ressursene gjør i ytringene, dvs hva slags funksjon de har.

Det er særlig tre sider ved materialet jeg har basert meg på i denne delen av undersøkelsen. Noen av utkastene er ulike oversetteres forslag til oversettelser av samme kildetekst, andre er bearbeidelser og endringer basert på tidligere utkast, og en av de fem seriene av bearbeidelser og endringer er laget med et litt annet utgangspunkt enn de andre. Disse ulike forholdene har gitt meg ulike muligheter for fortolkninger. Der hvor ti oversettere har startet med samme kildetekst og laget forslag til oversettelser, får jeg anledning til å belyse likt og ulikt i løsningsforslagene. Der hvor en gruppe oversettere har laget et forslag til oversettelse av en tekst med en uttalt annen målgruppe for teksten,

81 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene får jeg anledning til å belyse på hvilke måter denne teksten skiller seg fra de fire andre. Og der hvor den samme oversetteren etter respons fra kolleger har endret et første utkast og utarbeidet et nytt utkast, får jeg anledning til å se nærmere på endringene og belyse hva disse endringene gjør med det nye utkastet. Jeg har lagt størst vekt på å belyse likt og ulikt.

Etter at jeg hadde grovtranskribert hele materialet og sett gjennom en rekke ganger, begynte jeg å systematisere og ordne. Jeg valgte å begynne med de ti tekstene hvor alle hadde laget et utkast til den samme kildeteksten. Inntrykket mitt fra gjennomgangen, og transkripsjonene av utkastene, var at de var svært forskjellige. Et spørsmål som trengte seg på var derfor; kan jeg identifisere hva det er som gjør disse tekstene så forskjellige? Både fra erfaringene med læremiddelutvikling ved Møller og i workshopen dukket følgende tema opp – trangen til å endre rekkefølge på elementer i oppbyggingen av tekstene. Hvordan var det stilt med de ti tekstene hvor kildeteksten hadde vært lik? Var det mange som hadde forandret noe i forhold til kildeteksten? I så fall hva hadde de forandret? Hadde oversetterne fulgt samme rekkefølge? Var noe blitt lagt til? Var noe blitt fjernet? Kunne grunnen til at utkastene fremsto så forskjellig skyldes forskjellig organisering av informasjonen, dvs av det referensielle innholdet? Dette var det første jeg ville se nærmere på og undersøke.

9.1. Endringer som uttrykk for balansering av gjensidighet

”… reciprocity is a fundamental principle underlying discourse – not just because it initially prompts the discourse but also and especially because it regulates the discourse once the conversants begin talking” (Nystrand 1986:55)

Med utgangspunkt i kildeteksten til NAV, nummererte jeg setning for setning, tok deretter for meg utkast for utkast, og med transkripsjonen foran meg gikk jeg gjennom videoene på nytt. For at det skal bli lettere å følge det som kommer, gjengir jeg NAV-teksten med nummerering:

0 Arbeidsmarkedstiltak 1 Det er situasjonen på arbeidsmarkedet og politiske føringer som bestemmer utformingen, omfanget og sammensetningen av arbeidsmarkedstiltakene. 2 Formål og målgrupper vil variere fra tiltak til tiltak. 3 NAVs tilbud om arbeidsmarkedstiltak er fleksibelt og kan tilpasses den enkeltes behov for kvalifisering og arbeidstrening. 4 Vi baserer tilbudet om arbeidsmarkedstiltak på individuell vurdering, kombinasjoner av forskjellige tiltak og helhetstenkning. 5 Arbeidsmarkedstiltakene skal bidra til å 6 styrke kompetanse og evne til arbeid 7 øke mulighet for vanlig arbeid 8 skaffe til veie kvalifisert arbeidskraft 9 forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet 10 hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet 11 Det er en forutsetning at du er registrert som arbeidssøker hos NAV, for å kunne ha mulighet til å delta på tiltak.

Linje 0 er overskrift og linjene 1 og 2 er en ingress. De innholdselementene i utkastene, som noenlunde samsvarte med innholdselementene i kildeteksten, nummererte jeg ut fra den

82 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene nummerrekkefølgen jeg hadde gitt dem i kildeteksten. I enkelte ytringer kunne jeg finne igjen deler, og nummererte da med 1a, 1b, osv.

Ut fra dette kunne jeg se at hos 6 av de 10 var hvert innholdselement fra kildeteksten også representert i utkastet. 4 av disse 6 hadde verken endret rekkefølge, lagt til mer informasjon eller fjernet noen av innholdselementene fra kildeteksten. Disse 4 hadde oversatt innholdselement for innholdselement. Det er verdt å merke seg at de ikke har oversatt setning for setning. Alle oversetterne har (naturligvis) endret på strukturen på ett eller annet vis, og for eksempel brutt opp setningene i mindre enheter, eller laget andre ytringskonstruksjoner. Dette kommer jeg tilbake til senere.

Jeg fant altså at 6 av oversetterne hadde gjort endringer i forhold til innholdet. Av de 6 som hadde gjort en eller annen endring, hadde 4 av dem også kommet med noe som ikke var der i kildeteksten – altså lagt til noe. Hva er det som gjør at oversettere får en trang til å legge til noe? Hvordan kan vi forstå at oversetterne finner det nødvendig? Jeg finner det nokså interessant at av de som hadde tatt med slikt tillegg, hadde alle gjort det tidlig i teksten. Hva er det som er lagt til? Hvordan kan vi forstå dette tillegget?

Jeg begynner med et eksempel fra oversetter 5. Den informasjonen som kommer i ingressen (linje 1 og 2) har havnet litt lengre ut i teksten. Det kan være et poeng å nevne at oversetteren ikke ”lager overskrift”, dermed er dette det aller første i utkastet. Oversetter 5 (00:11:19 – 00:11:34)

Kr: fr tlb ------rv -- rh ------Ho: hi –- ri ------ni ni ni h-i -- Br: ^^---- ~~ ------^^ ------Øy: )-(------oo ------Bl: + ------+ ---- sv ------+ ---- n + ------msv + ------sv -- sh ------+ ------Mu: arbeidsmarked hva jo betyr folk arbeid hvor mange arbeidsledig lett vanskelig få arbeid He: ARBEIDS^MARKED HVA INDEKS+m BETY PERSON+fl+svm ARBEID hvor-mange INDEKS+fl+svmh ARBEIDS^LEDIG LETT+v VANSKELIG+h FÅ ARBEID Ov: Arbeidsmarked, hva er det? Jo Det handler om folk som er i arbeid, hvor mange de er, om arbeidsledige, om det er lett eller vanskelig å få jobb.

Kr: tlb Ho: ni ni ni Br: ^^------Øy: Bl: n + ------Mu: hete arbeidsmarked He: OMRÅDE+n KALLES ARBEIDS^MARKED Ov: Dette feltet kalles arbeidsmarked.

Dette kan vi forstå som en slags definisjon, eller begrepsavklaring, av hva ’arbeidsmarked’ er. Ytringen inneholder informasjon som ikke er med i kildeteksten. Videre er dette en forberedelse av det som kommer etter, som er en begrepsavklaring av ’arbeidsmarkedstiltak’. En slags utvidet begrepsavklaring som inneholder den forrige begrepsavklaringen. Oversetter 5 (00:11:34 – 00:11:50)

Kr: fr tilb Ho: ni ni hi ------ni Br: ~~ ------Øy: )-(------Bl: + ------n + ------Mu: arbeidsmarkedstiltak hva jo He: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK+trykk HVA INDEKS+m Ov: Hva er så arbeidsmarkedstiltak? jo

83 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Kr: sh/fr fr tilb sv sh fr Ho: ni ni n ni ni ni ni Br: ^^ ------^^ --- Øy: oo ------v v Bl: + --- sv ------+ ------n - + ------sv -- + ----- n ------+ ---- msvv ------+----- Mu: betyr de som l-l-l få arbeid kan få tilbud nav få kurs phh senere søk søk søk arbeid He: BETY INDEKS+fl+v får-ikke-til+svmsh FÅ ARBEID KAN FÅ TILBUD N-A-V FÅ KURS FORSKJELLIG SENERE SØKE+fl+hmv ARBEID Ov: Det betyr at folk som har vansker med å skaffe arbeid, kan få tilbud hos NAV om kurs og annet, for deretter å søke arbeid.

Denne siste begrepsavklaringen inneholder elementer fra kildeteksten. Gjennom å fortelle hva arbeidsmarked er og om hvem arbeidsmarkedstiltakene er for, og at NAV har et tilbud til disse, og at tilbudet går ut på kursing og lignende, dekkes til en viss grad innholdselementene om at arbeidsmarkedstiltakene inneholder kvalifisering. Mens elementet fra kildeteksten blir presentert i en mer innholdskompakt setning (linje 3) er elementet her kommet med i en begrepsavklarende sekvens. Deretter presenteres informasjonen fra den andre setningen fra kildeteksten, og deretter informasjonen fra ingressen. Deretter er informasjonen organisert likt som kildeteksten.

Hva gjør disse ytringene? For det første rammer de inn hva som er tekstens tema. NAV-teksten gjør dette ved at ’arbeidsmarkedstiltak’ er overskrift. Den tar imidlertid for gitt at leseren kjenner de to begrepene arbeidsmarked og arbeidsmarkedstiltak. Som jeg var inne på i teorikapittelet, er det et grunnleggende premiss i all kommunikasjon at vi inngår en slags ”kontrakt”, som lager forventinger om at vi skal forstå hverandre når vi kommuniserer. Nystrand (1986) hevder at gjensidighetsprinsippet er fundamentalt i all kommunikasjon. Gjensidighet har å gjøre med felles (mutual) og delt (shared) kunnskap. Felles kunnskap er kunnskap som to eller flere innehar i fellesskap. Denne felles kunnskapen er en viktig faktor fordi den direkte påvirker deres muligheter for å kunne etablere en felles referanseramme. Dersom partene i kommunikasjon har stor grad av felles kunnskap er de i stand til å ta mer for gitt, enn overfor noen som ikke har like stor grad av felles kunnskap – hvor det ofte er nødvendig å forklare nærmere. Delt kunnskap, derimot, er resultatet av at folk utveksler kunnskap, uansett om den i utgangspunktet er felles eller ikke. Nystrand (1986) skiller mellom felles og delt kunnskap for å fremheve at det ikke er felles kunnskap, men felles referanseramme, som er den nødvendige betingelsen for å kunne kommunisere. Derav får vi at kunnskap som deles blir til felles kunnskap. Det er gjensidighetsprinsippet som styrer hvordan folk deler kunnskap, og da spesielt avgjørelsene om hvilken kunnskap de skal utveksle i kommunikasjonen, og hvordan de velger å presentere den. Det er ikke med mål om å oppnå mest mulig felles kunnskap at vi kommuniserer, det er heller slik at vi deler bare den kunnskapen som er relevant med hensyn til formålet og til behovet til kommunikasjonspartene. Hver part snakker og lytter, skriver og leser, tegner og avleser ut i fra hva vi forventer at den andre kjenner til. Det grunnleggende for å kommunisere, er dermed ikke at man har identisk kunnskap, men heller at partene finner frem til en felles referanseramme som gjør det mulig å overlappe og relatere deres respektive perspektiver. Gjensidighetsprinsippet fungerer slik at den ene parten antar, helt til det motsatte er bevist, at den andre partens ytringer vil opprettholde en balanse av delt kunnskap. Det vil si en antakelse om at det den andre sier, klart vil kunne relateres til en etablert referanseramme. I samtale kan man se at når denne balansen blir brutt, skjer det typisk en reparasjonssekvens, og en ny

84 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene referanseramme må etableres. Denne forventningen som de kommuniserende har om balanse av delt kunnskap, er blant annet blitt kalt kommunikativ likevekt37 (Nystrand 1986:51-55).

I og med at NAV-teksten tar det for gitt at leseren kjenner de to begrepene, og går direkte til å presentere en ingress (linjene 2 og 3) som forutsetter at begrepene er kjent, vil ingressen – dersom man ikke er kjent med begrepene ’arbeidsmarked’ og ’arbeidsmarkedstiltak’ – true gjensidigheten. Jeg vil anta at det, generelt sett, er nokså mange som faktisk ikke vet hva arbeidsmarkedstiltak er – at det altså ikke er felles kunnskap. Gjør du? Det oversetteren gjør med disse ytringene, er å dele denne kunnskapen, og dermed balansere gjensidighet i kommunikasjonen – eller sagt på en annen måte, sørger for kommunikativ likevekt. Dermed blir det mulig å etablere en felles referanseramme for det som kommer lenger ut i teksten. Det oversetteren med andre ord implisitt gir uttrykk for her, er at han ikke forventer at avleseren kjenner begrepene, og dermed blir det nødvendig å først komme med noen begrepsmessige avklaringer helt til å begynne med. På denne måten snevrer oversetteren inn det semantiske feltet, og lager rammer for hvordan innholdselementene fra ingressen (som kommer litt senere i teksten) skal forstås. I og med at det kan være drøyt å forvente at avleserne på forhånd kjenner begrepene, er dermed også dette et tillegg som er rimelig å gjøre.

Oversetter 2 har også lagt til noe i begynnelsen. Her er det også tatt med en ”overskrift”, som bare markeres ved tegnet ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK, og deretter følger tillegget. I eksempelet nedenfor oppfatter jeg at det legges til en ytring om hva arbeidsmarkedstiltak er eller inneholder. Merk at tegnet I+sv ikke er fullt dekkende verken med er eller innhold – det kunne kanskje også blitt oversatt med innenfor, så oversettelsen er med andre ord ikke helt dekkende. På samme måte som forrige eksempel er denne ytringen organisert som et retorisk spørsmål, noe jeg skal komme tilbake til senere.

Oversetter 2 (00:02:09 – 00:02:16)

Kr: h((svakt))tlb Ho: hi ------sv - ni Br: ^^ ------~~ ----- Øy: )-( ------v Bl: + ------sv-- + ----- Mu: arbeidsmarkedstiltak ii hva jo He: INDEKS+sv ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK I+sv HVA+shl Ov: Hva inneholder så arbeidsmarkedstiltakene? Jo

Kr: Ho: n ni Br: ^^----- Øy: v v )-( v Bl: sv ------+ ------n ---- +------Mu: mål mm hjelp hvordan- andre hvordan få jobb He: INDEKS+sv MÅL vil-gjerne HJELPE HVORDAN- ANDRE HVORDAN FÅ JOBB (hender sammen) Ov: De har mål om å hjelpe hvord- noen med hvordan de skal få jobb

Igjen mener jeg at det er en rimelig tolkning å forstå denne ytringen, og dens funksjon, som en begrepsavklaring som gjenoppretter gjensidighet og kommunikativ likevekt. Resten av teksten er forøvrig bygd opp med samme rekkefølge på informasjonselementene som i kildeteksten.

37 Nystrand (1986) refererer til Sperber & Wilson (1982) som benytter begrepet ’communicative homeostasis’.

85 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Også oversetter 6 kommer med et tillegg, men noe er også tilsynelatende annerledes. La meg først vise tillegget: Oversetter 6 (00:16:01 – 00:16:19)

Kr: fr tlb Ho: hi ------ni Br: ^^ ------Øy: )-(------v Bl: + ------Mu: uhhh poff jobb He: FORBEREDE få-tak-i JOBB+shl Ov: Å forberede seg til å skaffe jobb

Kr: sh sv Ho: ni rv ni rh ------ni sh h--ni ni sv ------rv ni Br: ~~ - ^^ ------^^- Øy: )-(----- v )-(------)-( v Bl: + ------n + ------sh + ------sv + ------Mu: nav to phh tiltak hete a-p-s hete a-b He: N-A-V TO ULIK TILTAK+shl innen-område+sh HETE A-P-S innen-område+sh innen-område+sv HETE A-B+shl Ov: NAV har to ulike tiltak. Det ene heter APS. Det andre heter AB.

Kr: tlb fr -- Ho: ni ni ni ni Br: ^^------Øy: v Bl: sh --- sv-- + --- n ------+ -- n -- + ------Mu: de to uhhh phh jobb He: INDEKS+h INDEKS+v bevege-fremover+tld+h+v få-tak-i JOBB+shl (hender ned) Ov: Begge forbereder deg til å skaffe jobb.

Den første ytringen kan sees som en overskrift. Her ser vi at overskriften er nokså forskjellig fra overskriften i NAV-teksten; ’Arbeidsmarkedstiltak’. Jeg vil likevel hevde at dette er én rimelig tolkning av hva (noen) arbeidsmarkedstiltak er – nemlig, en forberedelse til å skaffe jobb. Jeg mener at vi her ser et eksempel på at oversetteren benytter sin generelle kjennskap til tiltak, altså benytter seg av kontekstuell informasjon. Dette kommer tydelig frem i de to neste ytringene. Rycon arrangerer nemlig to av NAVs tiltak, som nettopp heter APS og AB. Dette har oversetteren tydeligvis kjennskap til, men ettersom NAVs tilbud om arbeidsmarkedstiltak innebefatter mange flere tiltak, blir oversettelsen feil. Jeg mener at også dette eksempelet er et resultat av å balansere, eventuelt gjenopprette, kommunikativ likevekt. En mulig måte å gjøre dette på (å opprette kommunikativ likevekt – dersom man forventer at avleseren ikke kjenner begrepene) er å være mer spesifikk enn kildeteksten, og utdype hva som menes med arbeidsmarkedstiltak ved å faktisk benevne de konkrete tiltakene. Jeg anser dette som en rimelig ting å gjøre. Det som denne oversetteren imidlertid får problemer med, er at arbeidsmarkedstiltak refererer til mange flere tiltak enn bare APS og AB. Dermed snevrer oversetteren inn det semantiske feltet for mye. Jeg finner det interessant at i en annen, tenkt, ytre kontekst – for eksempel en kontekst der hvor tekstens hensikt var å informere arbeidssøkere om tiltakene hos Rycon – blir ikke oversettelsen nødvendigvis feil. Nok en gang; all oversettelse og tekstskaping avhengig av kontekst.

Videre har oversetteren utelatt å oversette innholdselementene fra linje 8 og 10 i kildeteksten. Det er umulig for meg å vite hvorfor oversetteren har utelatt disse elementene. Men jeg finner grunn til å anta at oversetteren får problemer her fordi det sematiske feltet innsnevres for mye i begynnelsen. Da innholdet i de to linjene refererer til at arbeidsmarkedstiltakene skal bidra til å skaffe tilveie kvalifisert arbeidskraft (for arbeidsgivere) og hindre at arbeidstakere (som er i jobb) faller ut av arbeidslivet,

86 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene antar jeg at disse er tatt ut nettopp fordi de blir vanskelig å forstå innenfor en ramme hvor teksten handler om tiltakene APS og AB – som er tiltak for arbeidssøkere som allerede har falt utenfor arbeidsmarkedet. Det finnes andre tiltak som er for å holde folk i den jobben de allerede har, hvor formålet er at de ikke skal falle ut av arbeidsmarkedet. Bortsett fra tillegget i begynnelsen og at innholdet fra linje 8 og 10 er tatt ut, kan man si at også dette utkastet følger noenlunde samme organisering av informasjon som i kildeteksten.

Den fjerde som jeg oppfatter har lagt til noe som ikke er direkte uttrykt i kildeteksten, er oversetter 3. Oversetteren starter med en ”overskrift”. Deretter er innholdet fra den siste linjen flyttet frem, til rett etter overskriften (noe også oversetter 7 har gjort). Med dette rammer oversetteren inn teksten med det som kommer sist i kildeteksten. Den siste linjen i kildeteksten sier at; det er en forutsetning at du er registrert hos NAV, for å kunne ha mulighet til å delta på tiltak. Ved at innholdet i den siste linjen er flyttet frem og henvender seg direkte til avleseren, skjer det en innsnevring av det sematiske feltet til å angå ’deg’ som må registrere deg for å delta på tiltak. Deretter kommer tillegget:

Oversetter 3 (00:03:57 – 00:04:02)

Kr: tlb ------sv ------Ho: ni ni ni ri --- ni Br: ^^------~~ ------^^ ---- Øy: Bl: + ------sv ------+ ------Mu: nav m hjelpe deg tilbake jobb fast jobb men hvordan He: N-A-V vil-gjerne HJELPE PERSON+avleser TILBAKE+tl-b JOBB- FAST JOBB MEN HVORDAN (hender sammen) Ov: NAV ønsker å hjelpe deg tilbake i jobb- fast jobb, men hvordan gjør de det?

Legg merke til at dette tillegget ligner på de tilleggene som både oversetter 5 og 2 i utdragene ovenfor la til, hvor oversetteren uttrykker hva arbeidsmarkedstiltak er, eller hva som er hensikten med NAVs tilbud. Forskjellen er imidlertid at oversetter 3 velger å henvede seg direkte til avleseren (’deg’) mens de første har valgt mer generelle formuleringer. I denne siste ytringen ligger det en presupposisjon om at du faktisk er arbeidsledig38. Dermed får også denne oversetteren, på samme måte som oversetter 6 i det forrige eksempelet, problemer med innholdet i linjene (8 og 10) på grunn av for stor innsnevring av det semantiske feltet. Dette har oversetter 3 imidlertid funnet en (delvis) løsning på. Ved å flytte innholdet fra linje 8 til sist, fungerer denne som et slags avsluttende tillegg, om at arbeidsmarkedstiltak også arrangeres fordi at NAV har et mål om å skaffe tilveie kvalifisert arbeidskraft til arbeidsgivere. Også dette utkastet har ellers nokså lik organisering av innholdet som kildeteksten.

I de to siste eksemplene, av de 6 som har foretatt endringer, har oversetterne endret noe på rekkefølgen, men ikke lagt til noe. Oversetter 7 har gjort det samme som i det forrige eksempelet og flyttet informasjonen om at man må være registrert hos NAV for å være med på tiltak, til først i utkastet. Videre er det flere innholdselementer som ikke er oversatt, uten at jeg kan se årsaken til

38 Presupposisjoner er også en form for kontekstualisering (Linell 1998).

87 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene dette. Bortsett fra at innholdet fra siste linje er flyttet frem, følger alle informasjonselementene, som er tatt med, den samme rekkefølgen som i kildeteksten.

I det siste eksempelet har oversetteren ved å bytte om på rekkefølgen av informasjonen fra de to første setningene, og ved å omformulere den andre setningen til et spørsmål-svar-uttrykk, laget en konstruksjon som jeg synes å se ligner på tilleggene ovenfor. Her rammer oversetteren inn hva den påfølgende teksten handler om.

Oversetter 9 (00:22:51 – 00:23:01)

Kr: fr tlb fr tlb Ho: rh ---- ni ni ni/h-i-----ni h-i------rh------ni sv Br: ~~ ------^^------~~ ---- ^^ ------~~ ------Øy: )-(------v Bl: + ------sv ----- + ------sv ------+ ------sv --- + ------Mu: arbeidsmarkedstiltak ha ph ph ph hvorfor ha sånn hvem i—i-i phhh He: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK HA ULIK+svmshh HVORFOR HA SÅNN INDEKS+svmshh HVEM I+fl+svmshh VARIERE+vmh (hender ned) Ov: Arbeidsmarkedstiltak finnes det mange av. Hvorfor har vi slike og hvem deltar? det varierer.

Innholdsmessig mener jeg å se at denne ytringen er noenlunde dekkende i forhold til linje 2 fra kildeteksten; formål og målgrupper vil variere fra tiltak til tiltak. Ved å flytte ytringen til først i teksten, og i ytringen flytte tiltak først og tematisere dette leddet, skaper hun her en innramming og forventning om at vi skal få vite mer om nettopp arbeidsmarkedstiltak, og hvordan de varierer. På denne måten gjør også denne oversetteren noe av det samme som jeg mener også de andre gjør – balanserer gjensidighet, men har altså brukt innholdselementer som var representert et annet sted i kildeteksten.

Oppsummering – organisering av informasjon For å oppsummere, mener jeg å se at av alle de 6 som har gjort endringer, først og fremst har endret på begynnelsen, mens de i store trekk har beholdt nokså lik organisering av informasjon i forhold til kildeteksten. Videre finner jeg grunn til å tolke disse endringene som forsøk på å balansere gjensidighet ut i fra at kildeteksten har tatt for gitt at arbeidsmarkedstiltak er et kjent begrep. Jeg oppfatter forsøket på å balansere i forhold til gjensidighet som en nokså rimelig handling, da det å ta dette for gitt, kan true gjensidigheten og den kommunikative likevekten. 4 av oversetterne har altså gjort som NAV og forventet at arbeidsmarked og arbeidsmarkedstiltak er begreper som det ikke er behov for å utdype. Dette kan naturligvis også være en rimelig tolkning. Vel så mye som å gi oversettelsene en form som samsvarer med tegnspråklige uttrykksformer, mener jeg å se at utfordringer i oversettelser kan handle om å balansere kommunikativ likevekt. Konklusjonen er altså at tilleggene er rimelige, men at man samtidig bør se til at det semantiske feltet ikke snevres inn for mye. Innledningsvis nevnte jeg at det ofte spørres om hvorvidt oversetterne kan tillate seg å gjøre endringer. I så måte kan konseptet om kommunikativ likevekt og balansering av likevekt være et konsept som oversetterne kan benytte seg av i slike vurderinger.

88 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Konklusjonen på undersøkelsen av informasjonselementene; dvs om det referensielle innholdet var representert, om rekkefølgen var den samme, om det var lagt til noe, er at det ikke er årsaken til at jeg fikk så forskjellig inntrykk fra de ulike tekstene. Selv om noen foretar en omrokering, og noen legger til informasjon, følger informasjonen fra alle utkastene til oversettelsene stort sett den samme organiseringen som i kildeteksten. Altså er det antakelig noe annet (eventuelt i kombinasjon) som forklarer hva det er som gjør at jeg får inntrykk av at tekstene er oversatt så forskjellig.

9.2. Listebøyer som kohesjonsskapende ressurs

I fortsettelsen skal jeg gå nærmere inn på (noen sider ved) hvordan informasjonen i de ulike utkastene er strukturert. Tekstuell mening realiseres i hovedsak gjennom temamønstrene i teksten og kohesjonselementene. Ofte vil skriftlige og muntlige tekster kreve forskjellige tema- og kohesjonsmønstre (Halliday 1998:54). Da Norsk tegnspråk er annerledes enn norsk, og annerledes realisert enn både skriftlig og muntlig diskurs, vil jeg følgelig anta at tegnspråk har andre tema- og kohesjonsmønstre enn kildeteksten.

Det neste jeg undersøkte, var noe som jeg fant slående likt i utkastene. I gjennomgangen av tekstene så jeg fort at nesten alle benytter seg av det som i tegnspråkforskningen blir kalt bøyer (buoys) (se for eksempel Liddell, Vogt-Svendsen og Bergman 2007, eller Vogt-Svendsen & Bergman 2007). Uten at jeg hadde lagt merke til det på forhånd, hadde alle de fem kildetekstene som ble plukket ut til workshopen en eller annen form for punktliste. Ved nærmere ettersyn ser jeg at i mange av internettsidene til NAV er informasjonen strukturert på denne måten – ved hjelp av punktlister. De aller fleste av sidene er ikke stort lengre enn én side. Jeg tror dette kommer av at det har utviklet seg konvensjoner for hvordan man skriver tekster for internett, og jeg antar at bruken av punktlister er et ytterligere forsøk på å informere kortfattet, men oversiktlig. Det virker som at fordi NAV-teksten har punkter, har det falt de aller fleste oversetterne naturlig å bruke den tegnspråklige ressursen som kalles listebøyer. Tegnene utføres ved at man peker med den ene håndens pekefinger (den mest aktive hånden) på en av fingrene på den andre hånden (den mest passive hånden). Deretter holdes gjerne den passive hånden stille, mens den andre hånden brukes til å uttrykke den informasjonen som hører inn under dette punktet. Det synes ikke å være obligatorisk at den passive hånden holdes stille, den kan i visse tilfeller være med å utføre tegnene som hører inn under punktet. Jeg har valgt å glosse dette tegnet INDEKS-første, INDEKS-andre osv., ettersom hvilket punkt (og finger) det refereres til. En oversettelse til norsk kan være; ”for det første”, ”for det andre” osv. Jeg kan legge til at listebøyene ofte også gjentas etter informasjonen som hører inn under hver bøye, men ut fra utkastene er dette tydeligvis ikke obligatorisk. Jeg fant at oversetterne brukte listebøyer i 8 av de 10 utkastene på de samme stedene hvor punktene opptrer i kildeteksten. De ble også brukt i utkastene til alle de 4 andre tekstene i workshopen. Det å bruke slike listebøyer er ikke noe ukjent fenomen i tegnspråk, og er noe jeg kjenner igjen som en hyppig brukt ressurs også i ansikt-til-ansikts- kommunikasjon på tegnspråk. Det de åpenbart brukes til er å liste opp momenter og skape

89 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene sammenheng mellom dem. Bøyer brukes også i andre sammenhenger enn det som kommer frem her, men det lar jeg ligge her.

Det jeg imidlertid videre la merke til, var at to av oversetterne hadde brukt denne ressursen også på andre steder, enn hvor det forekom punkter i kildeteksten. Jeg skal her vise ett av eksemplene:

Oversetter 4 (00:10:02 – 00:10:18)

Kr: sv----- tlb Ho: ni rh ni Br: ~~------v Øy: )-(------Bl: + ------sh + ------Mu: arbeidsmarkedstilbud hvordan få jo He: ARBEIDS^MARKEDS^TILBUD+mh HVORDAN FÅ+sh+shl Ov: Hvordan kan en få arbeidsmarkedstilbud? Jo

Kr: fr ------Ho: n ------ni ni Br: ^^----- Øy: )-(------Bl: +------Mu: m individuell vurdering He: i-egenskap-av INDEKS-første hver-enkelt+fl+vmh VURDERE Ov: for det første skjer det en individuell vurdering

Kr: sh ------Ho: ni ni ni Br: ~~ ------Øy: )-(------v Bl: + ------svmsh ------+------Mu: kombinasjon puh puh puh tiltak He: INDEKS-andre KOMBINERE+fl+svmsh FORSKJELLIG+fl+mshh TILTAK+shh Ov: for det andre (vurderes det å) kombinere forskjellige tiltak

Kr: o n tlb Ho: ni rh ni Br: ^^------Øy: Bl: + ------Mu: tenke helhet He: INDEKS-tredje TENKE HELHET+shl ((scroller)) Ov: for det tredje (benyttes) helhetstenkning

Dette er en oversettelse av linje 4 i NAV-teksten som er en kompakt setning i den forstand at den består av nokså innholdstunge deler. Jeg tviler for eksempel på at vi ville sett en slik konstruksjon i spontan tale. Her har oversetteren valgt å dele opp innholdet, og bruker listebøyer som ressurs for likevel å holde elementene sammen. Listebøyene benyttes til å knytte sammen hver enkelt del. Innholdet under hver av punktene i listebøyene peker tilbake på innholdet i den første ytringen. Listebøyen som kohesjonsskapende ressurs tillater med andre ord oversetteren å bryte opp den tunge konstruksjonen i NAV-teksten, og komme med fire enklere strukturerte ytringer, som likevel henger sammen.

9.3. Retoriske spørsmål som informasjonsstrukturerende ressurs

Ut i fra undersøkelsene av listebøyer, ble jeg oppmerksom på at opptakten til bøyene må være viktig. Opptakten til bøyene fungerer tydeligvis som kontekst, eller som bakgrunn, for bøyene. Listebøyer er, som jeg har vist, en ressurs som oversetterne tyr til for å koble sammen informasjon med leddet som blir ytret før listebøyen blir presentert. Dette blir et virkemiddel som skaper enhet og struktur i teksten og synes å være en viktig, og lett tilgjengelig, kohesjonsmekanisme i tegnspråk. Før listebøyen brukes må avleseren, på ett eller annet vis, forberedes på at informasjonen som kommer skal knyttes opp til det som akkurat ble ytret. Dette gjelder ikke bare tegnspråk. Også ved bruk av punktliste, som i

90 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene kildetekstene, viser punktene tilbake til setningen før. Dersom man skal skape sammenheng, må også leseren på ett eller annet vis forberedes på dette. I tekstene Arbeidsmarkedstiltak og Jobbsøkertips er det setningskonstruksjoner som slutter på å. Henholdsvis; ”Arbeidsmarkedstiltakene skal bidra til å …” og ”Når du skal søke jobb er det viktig å …”. De andre tre tekstene har en setning som slutter med det grafiske symbolet kolon (:), før punktene listes opp. Dette kjenner vi som den skriftspråklige praksisen med å varsle om at her kommer det elementer som hører inn under denne setningen.

I undersøkelsen av utkastene til teksten Arbeidsmarkedstiltak, fant jeg at sju av de ti har helt klare eksempler på såkalte retoriske spørsmål i posisjonen før listebøyene. Altså benytter oversetterne nokså lik praksis her, noe som gjør at jeg kan slutte meg frem til at dette er en nokså tilgjengelig ressurs for oversetterne. Marit Vogt-Svendsen har i avhandlingen til sin doktorgrad, Interrogative strukturer i norsk tegnspråk (1990), undersøkt og analysert nonmanuelle komponenter i 86 spørsmål. I avhandlingen vier hun nokså stor plass til retoriske spørsmål, og viser til Baker & Cokely (1980:137) og Baker-Shenk (1983:80) som påpeker at retoriske spørsmål i amerikansk tegnspråk er ”hyppig brukt”. Også Guri Amundsen (1998/2005) fant i en eksplorerende undersøkelse av bruken av tegnrommet i en sakpreget tegnspråktekst, at teksten inneholdt utstrakt bruk av retoriske spørsmål. Hun vil ikke trekke slutninger om dette er et tekstlingvistisk trekk i sakpregete tekster på norsk tegnspråk, men påpeker at det er en interessant parallell til funn gjort av Zimmer (1989), som i en undersøkelse av et foredrag på amerikansk tegnspråk fant at retoriske spørsmål og manuelle diskursmarkører bidrar til å ordne i tekster og ytringer. En vanlig beskrivelse av retoriske spørsmål er at de ikke ber om svar, og at de derfor ofte kalles for uekte spørsmål (Vogt-Svendsen 1990:18-19). Å bruke retoriske spørsmål hevdes å være en måte å introdusere og rette oppmerksomheten mot neste informasjon. Jeg deler også Vogt-Svendsens oppfating om at ”Det kan være interessant å merke seg at ytringer som tegnspråklingvisten analyserer som retoriske spørsmål i tegnspråk, ofte ikke har spørsmålsform i oversettelsen til tale/skriftspråk” (ibid.). Det er også verdt å merke seg at kildeteksten for disse ti utkastene ikke har en eneste spørsmålsformulering.

Alle de retoriske spørsmålene som innledet listebøyene var klare tilfeller av retoriske spørsmål. Med klare tilfeller mener jeg et spørsmål med spørretegn som først besvares med et jo, hvorpå svaret følger. Tegnet JO blir enten utført manuelt (med hendene) eller jo blir tydelig uttrykt på munnen. Jeg så først nærmere på denne typen. Jeg la også merke til at begge de to utkastene som ikke hadde listebøyer, likevel brukte retorisk spørsmål før innholdselementene som de andre har listebøyer for. Med andre ord er de ikke bare knyttet til bruken av listebøyer.

Her skal jeg vise et eksempel som ikke brukes i tilknytning til listebøye. Her er tegnet JO utført manuelt, og med ordbildet jo. Jeg tar også med svaret som oversetteren altså selv kommer med:

91 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Oversetter 1 (00:00:31 – 00:00:43)

Kr: fr tlb o tlb sv sh Ho: rv ---- sv----- rv ------ni ni ni ni sh Br: ~~ ------^^------^^------Øy: )-(---- v Bl: + ----- sv ---- + ------sv - + ------sv ------+ ----- sv ------+ ------sh -- Mu: arbeidsmarkedstiltak hvem m hva jo arbeidsmarked situasjon m pluss He: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK HVEM BESTEMME HVA INDEKS+m JO ARBEIDS^MARKED+sv INDEKS+sv SITUASJON er-der INDEKS+sv PLUSS Ov: Hvem er det som bestemmer hva arbeidsmarkedstiltakene (skal bestå av)? Jo, det er arbeidsmarkedet og situasjonen der, samt

Kr: sh------Ho: rh -- ni ni Br: ^^------Øy: )-(----- v Bl: sv-- + ------sh ------sv ------sh - +--- Mu: politisk føring påvirke He: POLITIKK FØLGE+h INDEKS+h PÅVIRKE+sv PÅVIRKE+h (hender sammen) Ov: politiske føringer, som på hver sin side, påvirker

Denne ytringen viser til omtrent det samme som står i linje 1, fra kildeteksten: Det er situasjonen på arbeidsmarkedet og politiske føringer som bestemmer utformingen, omfanget og sammensetningen av arbeidsmarkedstiltakene.

Tegneren besvarer dette spørsmålet selv. Rett etter at spørsmålet er stilt, retter tegneren opp kroppen og kommer med et kraftig nikk samtidig med tegnet JO. I transkripsjonen har jeg ikke markert at nikket som kommer her skiller seg fra en rekke andre nikk, da det er vanskelig å skille styrkegradene av nikk. Hva er egentlig dette JO-et? JO, blir ofte gruppert blant en gruppe småord som ikke har noe egentlig innhold, og som ofte kalles pragmatiske partikler (Svennevig 1995:37). Slike partikler kan ha flere ulike funksjoner. Her opptrer den som en markør som forteller at man holder seg innenfor samme tema. ”Jo, nå skal du høre”, eller, ”her kommer det som vi er inne på”, eller til og med, ”nå, når felles referanse er etablert, kan vi fortsette” – kan være andre måter å uttrykke hvilken jobb JO gjør i denne ytringen. Dermed mener jeg den kan forstås som en fortsettelsesmarkør39. Med andre ord signaliseres det at det som kommer etter dette JO-et er et slags svar. Det er altså denne kombinasjonen av spørsmål og en fortsettelsesmarkør, som jeg først la merke til at mange av oversetterne brukte i utkastene.

Fortolkninger av det egentlige svaret kan for eksempel være: (Jo) det er arbeidsmarkedet og situasjonen der, samt politiske føringer, som på hver sin side, påvirker. Hva påvirker det? (jo) innholdet i (arbeidsmarkeds) tiltakene. Dette blir en måte å holde frem noe, som danner kontekst for det andre – det som kommer etter spørsmålet – altså svaret.

En telling av denne typen retoriske spørsmål viser at to har brukt det en gang hver, tre har brukt det to ganger, og de siste to har brukt det fire og fem ganger. En videre telling blant alle utkastene viste at det var bare 5 av de 32 hvor jeg ikke kunne finne slike klare tilfeller av retoriske spørsmål.

39 Jo kan også benyttes på andre måter og kan da forstås som forsterker, som angir at informasjonen antas å være felles bakgrunnskunnskap (Svennevig 1995:37).

92 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Alternativ til retoriske spørsmål Før jeg går videre skal jeg først se litt på hvordan de tre som ikke benyttet retoriske spørsmål i tilknytning til listebøyene har gjort det. De måtte vel også markere at elementene som hører inn under listebøyene peker tilbake til den delen som kommer før listebøyene? To av oversetterne foretar en direkte overgang til listebøyene. Merk at haken skyves inn, øyebrynene heves og det benyttes mysing, noe som kjennetegner tematiseringer (Engberg-Pedersen 1991:164-166), akkurat der hvor listebøyen starter. Og tematiseringene gjentas for hvert punkt, dvs hver bøye.

Oversetter 7 (00:20:09 – 00:20:18)

Kr: sv sh Ho: ni rv sh ni h-i ni rh ni Br: ~~------^^ ------Øy: )-(------Bl: + ------sv- + ------Mu: arbeidsmarked skal poh tilbud du få phh kompetanse He: ARBEIDS^MARKED SKAL+trykk BIDRA GI+sv legge-frem+sv TILBUD INDEKS-første INDEKS+avleser FÅ UTVIKLE KOMPETANSE INDEKS-første Ov: Arbeidsmarkeds(tiltakene) skal gi tilbud og støtte til, for det første, at du får utviklet din kompetanse

Og den andre oversetteren gjør det på denne måten: Oversetter 8 (00:22:06 – 00:22:11)

Kr: tlb tlb Ho: ni ni h-i ni rh sv ni Br: ^^------~~-- ^^------~~---- ^^------~~ ---- ^^---- Øy: Bl: + ------n --- +--- sv --- +------n ----- + ------Mu: arbeidsmarkedstiltak skal styrke kompetanse utvikle evne arbeid He: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK MÅ INDEKS-første STYRKE KOMPETANSE UTVIKLE EVNE ARBEID Ov: Arbeidsmarkedstiltakene skal, for det første, styrke kompetansen og utvikle evnen til arbeid

Også denne oversetteren foretar en direkte overgang til listebøyen, men med tematisering i og med at haken trekkes inn og øyebrynene heves. Jeg mener dermed å se at tematisering kan benyttes som alternativ til retoriske spørsmål nettopp på denne måten.

I det tredje eksempelet benytter oversetteren en direkte benevning av punktene som skal komme. Oversetter 10 (00:26:03 – 00:26:09)

Kr: o Ho: ni ni ni Br: ^^ ------~~ ---- ^^ ------Øy: Bl: + ---- svm ------+ m ------+------sv ------Mu: tiltak skal bidra ph ph m He: TILTAK ENHET+fl+vmh BIDRA ULIK+fl INDEKS-første INDEKS-andre INDEKS-tredje INDEKS-fjerde+shl Ov: De ulike tiltakene skal bidra til en rekke forskjellige ting.

Her har jeg valgt å oversette det oversetteren sier i den siste delen av ytringen, med en rekke, men skjer altså ved at oversetteren peker på hver av fingrene, slik at antall pek tilsvarer antall punkter som skal komme. På denne måten forteller oversetteren på forhånd at disse punktene skal gjennomgås, og dermed annonserer oversetteren på forhånd det som skal komme.

Mer om retoriske spørsmål De fleste oversetterne brukte imidlertid retoriske spørsmål. Det at såpass mange av oversetterne bruker denne ressursen som innledning til listebøyene, synes å være nokså vanlig måte å forberede avleseren på at nå kommer det en rekke punkter, med tilhørende innhold, som må sees i forhold til

93 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene det referensielle innholdet i spørsmålet. Ettersom såpass mange valgte å bruke denne ressursen som innledning til listebøyene, ville jeg undersøke materialet nærmere for retoriske spørsmål. Dette ledet igjen nysgjerrigheten over på spørsmål og spørsmålslignende konstruksjoner, samt bruken av non- manuelle komponenters betydning som kontekstualiserende ressurs, som jeg skal komme inn på etter hvert.

Hvilken funksjon har disse retoriske spørsmålene? Som jeg allerede har vært inne på forbereder de at noe annet skal komme. I samtale vet vi at såkalte preannonseringer er vanlige. I samtale veksler man på å ta tur, og skifter på å spørre og svare, tilby og akseptere, og lignende, som innebærer at samtalen konstrueres i felleskap. Men hvilken som helst samtale innebærer også betydelig mer kompliserte strukturer enn som så. I samtaleanalyser har man studert noe som gjerne går inn under benevningen presekvenser (Norrby 1996:108) En presekvens kan beskrives som en sekvens av to kommunikative handlinger, i såkalte nærhetspar. Typiske nærhetspar er av typen spørsmål - svar, samt andre parvise sekvenser, som lager forventninger om at når den første delen ytres forventes en andredel som følge av at den første er blitt ytret. Sagt på en annen måte gjør forekomsten av en førstedel en andredel umiddelbart relevant. Mellom nærhetsparets to deler råder det et forhold av conditional relevance (Schlegloff 1972 i Norrby 1996). Preannonsering er én type presekvens, og kan tolkes som førstedelen av et såkalt nærhetspar (Norrby 1996:150). Preannonseringens funksjon i samtale er å være en appetittvekker, eller forberedelse av hva som kommer. I utvidete turer, dvs i mer kompliserte strukturer som i lengre fortellinger og rapporteringer, kan man benytte presekvenser (også kalt innledningssekvenser) hvor førstedelen er en slik preannonsering. Preannonsering har på denne måten en funksjon å fange de andre samtaledeltakernes interesse, å få dem på kroken, og derigjennom tilordne seg selv rom for en utvidet tur med en lengre sekvens. Tegnspråk benyttes vanligvis i ansikt-til-ansiktssituasjoner, og jeg finner det nokså sannsynlig at dette er en ressurs som oversetterne kan utnytte også i situasjoner der det ikke er samtalepartnere (fysisk) tilstede. Med denne ressursen skaper oversetterne forventninger. Det retoriske spørsmålet blir kontekst for svaret, som dermed gir ytterligere informasjon om hvordan svar-delen skal tolkes og bidrar til en innsnevring av meningspotensial.

Jeg har tidligere nevnt at tale- og skriftspråk har ulike måter å strukturere informasjon. Det er begrenset hvor mye informasjon vi kan ha oppmerksomheten rettet mot samtidig, og selv om oversetterne har tid til å planlegge innholdet, vil avleseren fremdeles avlese i samme tempo som det spilles inn. Det er lettere for avleseren å forstå ytringen fortløpende dersom informasjonsmengden blir fordelt over flere selvstendige enheter. Med andre ord: Dersom teksten presenteres gjennom en enklere og kortere informasjonsstruktur. Når vi former en ytring i kontekst, tar vi gjerne utgangspunkt i kjent informasjon og føyer til ny informasjon. Dette kan vi forstå som henholdsvis ytringenes tema- og remadel. Mye ny informasjon i en og samme rema-del, slik som det gjerne er i skriftlige tekster, vil være vanskeligere å planlegge og forstå, enn om det er fordelt på flere tema/rema sekvenser. Forstått på denne måten ser vi at den jobben de retoriske spørsmålene utfører (eller det som utrettes ved

94 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene hjelp av virkemiddelet retorisk spørsmål) er nettopp å lage slike tema-ledd, hvor svaret på spørsmålet er rema-delen. Med andre ord kan vi se retoriske spørsmål som informasjonsstrukturerende ressurs, som oversetterne hyppig benytter seg av.

9.4. Non-manuelle komponenter som kontekstualiseringssignaler og fokusskapende ressurs

Da jeg undersøkte det jeg kalte klare tilfeller av retoriske spørsmål, ble jeg raskt oppmerksom på at det var en mengde ytringskonstruksjoner som var påfallende like de jeg hadde inkludert i den første delen. Som jeg var inne på ovenfor, fant jeg en hel del ytringer som inneholdt konstruksjoner med spørretegn, med enten hevede eller senkede øyebryn, som ble besvart med JO utført manuelt, samtidig med ordbildet jo på munnen, og samtidig med et kraftig nikk (noen ganger med tydelig føring av overkroppen tilbake før nikket) – og deretter svaret. Særlig festet jeg meg ved overgangen mellom det jeg registrerte som retoriske spørsmål og svaret. Jeg fant at det var en påfallende likhet mellom ytringer som inneholdt slike tydelige retoriske spørsmål og andre ytringer i forhold til at de inneholdt markerte overganger mellom to deler av ytringene. Dette ville jeg undersøke nærmere. Først tar jeg med et eksempel med en slik overgang som nevnt ovenfor:

Oversetter 9 (00:23:35 – 00:23:49)

Kr: sv------tlb fr- sh ------sv-fr---- Ho: h-i---ni rh------h-i------ni----ni-----ni rv------ni sh ------rv------Br: ^^------~~ ------~~ ------^^------Øy: )-(------Bl: + ------+ ------sh ------+------Mu: nav ha tilbud phh arbeidsmarkedstiltak hva i-i jo avhengig person ha behov trene e He: N-A-V HA TILBUD i-tilknytning-til ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK+shl HVA I+fl+sv JO AVHENGIG PERSON+sh HA BEHOV TRENE VEL Ov: NAV har tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Hva inneholder de? Jo, det er avhengig den enkeltes behov for (arbeids-)trening, og sånt

Etter denne ytringen kommer mer informasjon som må regnes som svar på spørsmålet. Videre fant jeg eksempler på omtrent tilvarende, men uten manuell utføring av JO. Som i dette eksempelet:

Oversetter 5 (00:11:50 – 00:12:10)

Kr: on on tlb------Ho: h-i------ni----ni/h-i------ni Br: ^^------~~ ------Øy: )-(------smk ------Bl: + ------svm ------sh ---- + ----- Mu: arbeidsmarkedstiltak hvem hvorfor jo He: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK+trykk HVEM holde-frem-til+vm INDEKS+m HVORFOR VEL Ov: Hvem er arbeidsmarkedstiltakene til for? hvorfor har vi slike? Jo

Kr: sh--- sv------fr fr Ho: rv---- ni h-i------ni/h-i------sv/h-i------ni rv-- ni Br: ~~ ------^^------Øy: )-(------v )-(------Bl: + ------sv ------+ ------sv ------+ ------sv- + ------sv- + ------Mu: ph ph ph tiltak bety ph ph passe ph ph ph forskjellig mål forksjellig målgruppe He: ULIK+fl TILTAK+msh BETY ULIK+fl+vsvm TILPASSE PERSON+fl+vsvm ULIK+fl+vsvm ULIK MÅL ULIK MÅL^GRUPPE+fl+vsvm Ov: Tiltakene er utformet ulikt for å passe i forhold til forskjellige personer med ulike mål og som tilhører forskjellige målgrupper

Legg merke til at selv om oversetteren ikke tydelig fører overkroppen tilbake samtidig som han nikker, er nikket som kommer samtidig med jo’et kraftig.

95 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Og enda videre fant jeg eksempler på omtrent samme ytringskonstruksjoner, som inneholdt spørretegn, kraftig nikk av det jeg oppfatter som samme type som eksemplene ovenfor, men uten verken manuelt JO, eller jo som ordbilde. Her tar jeg med et eksempel som jeg har benyttet tidligere:

Oversetter 9 (00:22:51 – 00:23:01)

Kr: fr tlb fr tlb Ho: rh ---- ni ni ni/h-i-----ni h-i------rh------ni sv Br: ~~ ------^^------~~ ---- ^^ ------~~ ------Øy: )-(------v Bl: + ------sv ----- + ------sv ------+ ------sv --- + ------Mu: arbeidsmarkedstiltak ha ph ph ph hvorfor ha sånn hvem i—i-i phhh He: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK HA ULIK+svmshh HVORFOR HA SÅNN INDEKS+svmshh HVEM I+fl+svmshh VARIERE+vmh (hender ned) Ov: Arbeidsmarkedstiltak finnes det mange av. Hvorfor har vi slike og hvem deltar? det varierer.

Her beveger oversetteren tydelig kroppen bakover, samtidig med et tydelig endring av hoderetningen, og det er i alle fall ikke vanskelig å se at det her er snakk om en eller annen form for overgang.

Men det er ikke bare ytringskonstruksjoner med spørretegn – altså som inneholder retoriske spørsmål – som har slike overganger. Nedenfor har jeg tatt med et slikt eksempel, som ikke inneholder spørretegn. Legg merke til at det er den samme setningen som er oversatt fra NAV-teksten som i eksempelet ovenfor. Den ene har rekonstruert setningen som et spørsmål, og den andre har altså ikke det. Men likevel, vil jeg påstå, har de en nokså lik konstruksjon av ytringen.

Oversetter 1 (00:00:43 – 00:00:49)

Kr: tlb Ho: rv ------rh------rv ------ni ni ni Br: ~~------^^ ~~ ------Øy: )-(------v Bl: + ------msh ------svsh ----- + ------Mu: formål målgruppe tiltak varierer He: FORMÅL+sv MÅL^GRUPPE+h INDEKS+svh TILTAK+svh VARIERE+vmh (hender sammen) Ov: Formål og målgruppe for tiltakene, varierer

Når jeg teller alle forekomstene av slike konstruksjoner, inkludert de som har organisert førstedelen som et retorisk spørsmål, finner jeg mange. Jeg finner slike ytringskonstruksjoner i alle utkastene, og antallet varierer fra 4 til 11 ganger i hvert av utkastene.

I forrige delkapittel var jeg inne på at retoriske spørsmål lager temaledd, og at JO er en pragmatisk partikkel hvor det er vanskelig å bestemme noe semantisk innhold og som først og fremst har pragmatisk funksjon – her å forberede og skape en overgang til svaret. Denne partikkelen relaterer ytringen til faktorer i ytringssituasjonen og formidler først og fremst relasjonelt innhold (Svennevig 1995: 37). Partikkelen kan dermed sees som et kontekstualiseringssignal. Gumperz (1992), som først presenterte teorien om kontekstualiseringssignaler, fremhever at for at noe skal plasseres i forgrunnen krever det ofte flere samvirkende kontekstualiseringssignaler (Norrby 1996:45). Ovenfor har jeg vist hvordan flere av de nonmanuelle komponentene virker sammen med den manuelle komponenten for å skape denne overgangen mellom det tematiserende leddet og remadelen. I de neste eksemplene ser vi at den manuelle delen av fortsettelsesmarkering ikke er obligatorisk, men at den samme markeringen av overgang kan oppnås ved de nonmanuelle komponentene alene. Dermed kan vi forstå

96 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene de nonmanuelle komponentene som viktige kontekstualiseringssignaler – en ressurs oversetterne benytter i utstrakt grad.

Jeg mener videre å kunne se at det er en sammenheng mellom når oversetterne velger å benytte det som jeg forstår som manuelle kontekstualiseringssignaler og ikke. Jeg mener å se en klar sammenheng mellom lengden på svaret (rema-delen) og når det benyttes manuelt kontekstualiseringssignal. I de tilfellene hvor oversetterne benyttet listebøyer, eller andre lengre svar, har de stort sett også det manuelle tegnet JO og jo som ordbilde. I et dialogisk perspektiv er ikke dette så merkelig. Desto lengre svar, desto viktigere blir signalet om at ”nå må det som nettopp ble sagt holdes som bakgrunn for det som kommer”. Med litt andre ord: Desto lengre utfylling til det som er blitt tematisert, desto sterkere og tydeligere må oversetteren formidle overgangen. Jeg tolker det slik at vi nok en gang er vitne til en balansering av kommunikativ likevekt. Med tanke på at mer informasjon skal bearbeides og oppmerksomheten skal holdes over et lengre tidspenn kan dette true gjensidigheten, og må signaliseres. Jeg mener at Nystrands reciprocity of premisses også innebærer at man balanserer det som blir sagt ut i fra at man også kjenner til de fysiske rammebetingelsene som gjelder for kommunikasjonssituasjonen.

Funnene jeg har gjort her harmonerer godt med det som Vonen (2006) forteller; at de tegnspråkene som har vært gjenstand for lingvistisk forskning så langt er kjennetegnet ved en ”topic-orientert” syntaktisk type, hvor en ytring kan innledes av et (eller flere) ”temaledd” eller ”topic(s)”, som angir tema eller referanseramme for resten av ytringen (2006:137). Videre sier han:

”Temamarkeringen omfatter dels typiske nonmanuelle markeringer som strekker seg over hele temaleddet som hevede øyebryn, og dels såkalte syntaktiske grensemarkører, som en kort pause, et nikk etterfulgt av en ørliten endring i hodestilling, og kanskje et blunk med øynene, på grensen mellom temaleddet og resten av setningen. Mye er for øvrig fortsatt ubeskrevet hva angår mønstrene for temamarkering i norsk tegnspråk”40 (2006:138).

Jeg har ovenfor først og fremst tatt for meg hvordan nonmanuelle komponenter kan forstås som kontekstualiseringssignaler i forbindelse med overgangen mellom retorisk spørsmål – svar, dvs mellom tema – rema. Jeg mener imidlertid det er gode grunner til å tolke de fleste nonmanulle komponentene som kontekstualiseringssignaler, da de alle er med på å ramme inn deler av ytringene som noe. Med andre ord gir de avleseren signaler om hvordan de manuelle tegnene skal tolkes. I samtale beskrives disse som diverse verbale og ikke-verbale tegn som samtaledeltakerne utnytter når de skal signalisere og tolke mening. Disse kan deles inn i:

40 ”’Topic-orienteringen’ som vi ser i norsk tegnspråk og mange andre tegnspråk, er vanlig i talespråk også, men ikke i vår del av verden. Mens det i europeiske talespråk er ’subjektorientering’ som er fremtredende, finner vi for eksempel mange topic- orienterte språk blant talespråkene i Øst-Asia, blant annet kinesisk” (Vonen 2006:139).

97 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

• Prosodiske trekk (intonasjon, vektlegging av ord, tonehøyde) • Paralingvistiske trekk (taletempo, pausering, nøling) • Valg av kode (dvs. lingvistisk variasjon: valg av kode/stil/dialekt) • Valg av visse typer leksikalske uttrykk og formelpregete uttrykk (Norrby 1996:45) Det er først og fremst i talespråk at vi finner kontekstualiseringssignaler, og nok en gang kan det være grunn til å fremholde skillet mellom talespråk og skriftlig språk. I talespråklig kommunikasjon kan eksempelvis intonasjon og trykk gjøre ”jobben” for oss, hvor vi i skriftlig kommunikasjon er nødt til å markere dette på annet vis. I tegnspråklig kommunikasjon, som foregår ansikt-til-ansikt, er det rimelig å tolke de nonmanuelle komponentene som slike signaler. Også Elisabeth Engberg-Pedersen (1991:162) har vært inne på denne funksjonen som de nonmanuelle synes å ha. Hun kaller det vekting av informasjon, og peker på hvordan senderen styrer mottakerens oppfattelse av hva hun forteller. Et eksempel er det hun kaller referansesjekk, som er mysing med øynene, og som ofte inngår i tematisering. Dette mener jeg er en klar parallell til det CA kaller ”request for confirmation”. Jeg finner det påfallende hvordan disse nonmanuelle komponentene rett og slett ligner, og er gjenkjennelige som, allmenne ansiktsuttrykk. Mysing eller sammentrekning av øyebrynene er likt det ansiktsuttrykket som følger når man skal peke ut noe som befinner seg på avstand. At haken trekkes inn er en naturlig bevegelse når man skal betrakte noe som befinner seg rett foran favnen. Når man legger trykk på noe, lener man overkroppen litt frem. Når man forsøker å se noe man har foran seg i perspektiv, trekker man kroppen litt tilbake og betrakter det litt på avstand. Når man hever øyebrynene er man spørrende/overrasket og når man trekker dem sammen er man undrende/spekulerende. Jeg forsøker ikke med dette å si at disse signalene bare er kroppsspråk. I tegnspråk har man utnyttet disse ressursene og benytter dem på helt systematiske måter. For en mer omfattende behandling av dette temaet, se for eksempel Liddell (1980:10-67).

Hva slags funksjon har disse signalene? Som det fremgår av navnet på signalene setter de det som blir sagt inn i kontekst. Det er signaler som oftest opptrer samtidig med de manuelle tegnene, og rammer dem inn, og gir tilleggsinformasjon om hvordan de manuelle tegnene skal tolkes. La meg gå tilbake til et av eksemplene som jeg har brukt tidligere:

Oversetter 1 (00:00:31 – 00:00:43)

Kr: fr tlb o tlb sv sh Ho: rv ---- sv----- rv ------ni ni ni ni sh Br: ~~ ------^^------^^------Øy: )-(---- v Bl: + ----- sv ---- + ------sv - + ------sv ------+ ----- sv ------+ ------sh -- Mu: arbeidsmarkedstiltak hvem m hva jo arbeidsmarked situasjon m pluss He: ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK HVEM BESTEMME HVA INDEKS+m JO ARBEIDS^MARKED+sv INDEKS+sv SITUASJON er-der INDEKS+sv PLUSS Ov: Hvem er det som bestemmer hva arbeidsmarkedstiltakene (skal bestå av)? Jo, det er arbeidsmarkedet og situasjonen der, samt

Kr: sh------Ho: rh -- ni ni Br: ^^------Øy: )-(----- v Bl: sv-- + ------sh ------sv ------sh - +--- Mu: politisk føring påvirke He: POLITIKK FØLGE+h INDEKS+h PÅVIRKE+sv PÅVIRKE+h (hender sammen) Ov: politiske føringer, som på hver sin side, påvirker

98 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

For lesere som ikke er vant med å lese transkripsjoner av tegnspråk, kan det være vanskelig å lese hva transkripsjonen, så jeg skal gå gjennom det som skjer. Det første manuelle tegnet er et sammensatt tegn som består av tre deler. Hver av de tre delene er nonmanuelt markert på ulike måter. Tegneren har ved utførelsen av ARBEID blikket rettet mot avleseren, myser og legger hodet litt på skakke. Tegnet for MARKED blir direkte lokalisert litt til venstre for tegneren, og som ved direkte lokalisering følger blikkretning og hoderetningen i samme retning som tegnet utføres i. Ved tegnet for TILTAK rettes blikket tilbake til avleseren, øyebrynene trekkes sammen og overkroppen føres litt frem. Deretter er det en ørliten pause, som jeg ikke har markert i transkripsjonen, før tegnet for HVEM hvor hodet igjen legges litt på skakke (blikkretningen og sammentrekningen øyebrynene er fremdeles der). Ved tegnet for BESTEMME føres kroppen litt tilbake, og mot slutten er blikkretningen igjen mot samme sted som hvor tegnet for MARKED og TILTAK ble plassert. Deretter kommer tegnet for HVA, og her heves øyebrynene samtidig som tegneren hever skuldrene litt, for så å peke mot samme sted som tegnene MARKED og TILTAK ble plassert. Mot slutten av dette peket nikkes det og tegneren blunker med øynene. Faktisk holdes også dette siste peketegnet en tanke lengre. Alt dette utgjør et retorisk spørsmål. Det at dette utgjør en enhet, eller en helhetlig ytring, markeres nettopp ved denne kombinasjonen av hodenikk, at tegnet holdes litt lengre, og gjerne med et påfølgende nikk. Spørsmålsmarkeringen skjer ved sammentrukne øyebryn, samtidig med tegnene TILTAK HVEM BESTEMME. Men det er to spørretegn her, og spørsmål kan også markeres ved hevede øyebryn, noe tegneren gjør samtidig med HVA INDEKS. På mange måter kan vi si at spørsmålsmarkeringene rammer inn TILTAK HVEM BESTEMME HVA INDEKS som spørsmål.

Jeg skal nå summere denne delen av ytringen: Mysingen som skjer ved ytringens begynnelse rammer inn ’arbeidsmarkedstiltak’ som tema for denne ytringen. Kroppens fremoverbøying legger trykk på den siste delen av ordet, og viser oss at det er tiltaks-aspektet ved arbeidsmarkedstiltak som er fokus. Her begynner også spørsmålsmarkeringen med sammentrukne øyebryn, og rammer inn tiltak som det man undres over. Markeringen med sammentrukne øyebryn varer også videre over de neste to tegnene, og rammer inn hvem som bestemmer over tiltakene – som det som det undres over. Ved at øyebrynene deretter heves, skjer det en ytterligere innramming – det spørres altså ikke bare etter hvem som bestemmer, men hvem som bestemmer hva som er innenfor det tegneren peker på.

I og med disse innrammingene i kombinasjon med direktelokalisering av tegnet ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK i begynnelsen av ytringen, forstår vi at pekingen (INDEKS-tegnet) refererer til innholdet av tiltakene.

Jeg har også forsøkt å fremstille dette grafisk:

99 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Svaret som gis, altså den påfølgende ytringen, kan dermed forstås som et svar på det som er fokuset i det tematiserende leddet. Oversetterne gjør utstrakt bruk av nonmanuelle komponenter jeg tolker som kontekstualiseringssignaler, og som rammer inn og skaper fokus i ytringene. Dette er med andre ord ressurser som oversetterne bruker for å tilføre ytterligere kontekstuell informasjon og til å snevre inn meningspotensialet i ytringene.

Dette er noe alle oversetterne gjør. Men utkastene varierer i forhold til hvordan de gjør det. Jeg synes å se, basert på min egen kommunikative kompetanse, at oversetterne noen ganger lykkes å forme og ramme inn ytringer med klare og tydelige fokus, mens andre ganger blir ytringene ufokuserte. Når jeg opplever noen ytringer som vanskelige å forstå, kan det skyldes enten for kompliserte og sammensatte innramminger, eller at jeg får for lite kontekstuell informasjon til å skape mening ut fra meningspotensialet oversetterne legger til rette for. Oppgaven oversetterne/tekstskaperne i en slik situasjon står overfor blir dermed å balansere det som de trenger å få sagt, opp mot hva avleseren har behov for av informasjon for å forstå det som blir sagt. Som tidligere nevnt var inntrykket mitt fra gjennomgangen av de ti utkastene at de var svært forskjellige. Etter analysene ovenfor mener jeg å kunne se at hovedårsaken til at utkastene gir inntrykk av å være så forskjellige, nettopp først og fremst er knyttet til hvordan oversetterne bruker slike ressurser.

9.5. Sånn kan det også gjøres – hvorfor ”fortelle” når du også kan ”vise”?

I denne undersøkelsen har jeg bare fått anledning til å se på noen ytterst få av alle de ressursene som oversetterne benytter seg av. Det kanskje aller mest karakteristiske kjennetegnet på tegnspråklig

100 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene kommunikasjon er den kommunikative utnyttelsen av tegnrommet (Vonen 2006:136). Alle oversetterne bruker lokalisasjon så og si hele tiden i utkastene sine, og lokalisasjon vil si at en lang rekke tegn kan rettes mot eller utføres i en mengde ulike retninger eller områder i tegnrommet. Det er bred enighet blant tegnspråkforskere om at lokalisasjon, eller bruken av det tredimensjonale rommet foran kroppen, ikke bare finnes i alle kjente tegnspråk, men at det er en svært viktig ressurs i kommunikasjon (ibid.). Valget av retning eller område for et tegn er viktig for tolkningen av den ytringen tegnet går inn i, og er også kanskje en av de viktigste ressursene for å skape tema og kohesjonsmønstre i tegnspråktekster. Jeg hadde da også forventet at dette var et fenomen hvor jeg kunne finne likheter og ulikheter blant oversetterne. Etter hvert var inntrykket mitt imidlertid at bruken av denne ressursen er et såpass sammensatt fenomen, at dét vil jeg overlate til andre å undersøke nærmere. Jeg har naturligvis vært nødt til å gjøre visse avgrensinger. Det var imidlertid ett av de ti utkastene som jeg la meg merke til, hvor oversetteren gjorde noe som jeg opplever var litt annerledes enn de andre, og som kan sies å ha med utnyttelsen av tegnrommet å gjøre. Jeg tar med et lengre avsnitt for å vise hva og hvordan denne oversetteren har gjort det.

Oversetter 2 (00:02:24 – 00:02:46)

Kr: sv ------tlb sv ------fr sv ------rh Ho: h-i ------rv ------ni Br: ^^------~~ ------^^ ------^^ ---- Øy: )-(------v )-(------v Bl: sv ------+ ------sv ------+ ------sv- +------Mu: tiltak virkelig phh avhengig hvem mm mål hva He: INDEKS+sv TILTAK VIRKELIG VARIERE+mye AVHENGIG i-tilknytning-til HVEM HELPERSON+v INDEKS+sv PERSON+sv vil-gjerne MÅL HVA+shl (h-n) Ov: Disse tiltakene varierer en god del, avhengig den enkelte personen, personens ønsker, og hva målet (hans) er

Kr: sh fr ------n -- n -- tlb Ho: h-i ------ni/h-i------ni ri------Br: ^^------^^------~~ ------Øy: )-(------oo ------oo ------v Bl: + ------sv ---- + -- sh +------sv ------+ ------Mu: arbeidsmarkedstiltak nav m mm He: i-tilknytning-til ARBEIDS^MARKEDS^TILTAK INDEKS+sv N-A-V INDEKS+h legge-frem-sv INDEKS+hånd å-være-firkantet ikke-i-hele-tatt Ov: I sammenheng med arbeidsmarkedstiltakene og NAVs tilbud, tilbudene er slett ikke fastlåste

Kr: sv ------n/sv ------fr n ------sv-- v ------sv ------v ------Ho: rv ------h-i ------ni ni ni ni Br: ^^------^^------Øy: )-(------smk------smk------v Bl: +---- sv ------+ --- sv ------+-- sv ------sv ------+ ------Mu: m mm lære hva mm jobb hva mm He: i-tilknytning-til+sv HELPERSON+v vil-gjerne LÆRE HVA INDEKS+sv vil-gjerne JOBB HVA INDEKS+sv VURDERE+nøye i-tilknytning-til+v(h-n) Ov: Overfor den enkelte (spør vi), ”hva ønsker du å lære? hva ønsker du å jobbe med? Så vurderer vi” den enkelte

Kr: o ---- Ho: h-i ----- ni ni Br: ^^ ------Øy: )-(------v Bl: sv ------+ ------Mu: bety hva jo He: INDEKS+sv BETY HVA (jo) Ov: Hva innebærer dette? jo

Kr: sv ------Ho: ni rv ni ni Br: ~~ ------Øy: smk------Bl: + ------sv ------+ ------Mu: vi mm jobb kan He: INDEKS+c+fl VURDERE+nøye PERSON+sv vil-gjerne JOBB KAN Ov: Vi ”vurderer (i forhold til) deg, hva ønsker du som jobb? hva kan du?”

Kr: sv ------rv ------sv ------o-- Ho: h-i ------ri/h-i ----- ni ni ni Br: ^^------Øy: )-(------oo------v Bl: sv ------+ ------sv ------+ ------Mu: hva passe den ja mm phh He: HVA PASSE+sv INDEKS+v ikke-det INDEKS+sv JA KAN TOTAL^SUM legge-frem-tilbud (hender ned) Ov: ”hva passer deg? Det? neivel, hva med det? Ja? Kan du det?”, slik legger vi frem et helhetlig tilbud.

101 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Hva er det som skjer her? Før jeg forsøker å beskrive det, må jeg nevne at jeg opplever disse ytringene har vært litt vankeligere å oversette enn andre. Jeg har også tatt med en linje ekstra i begynnelsen for å få med litt mer av konteksten for de ytringene jeg skal se nærmere på. I denne linjen kommer oversetteren med utfyllende informasjon om tiltakene, som er introdusert tidligere i teksten. Videre gjøres en tydelig plassering i tegnrommet av den enkelte som får tilbud om tiltak. I den andre linjen ser vi nok et eksempel på et lengre og utbygd tematisk ledd. Oversetteren uttrykker her ”i sammenheng med de allerede nevnte arbeidstiltakene, som NAV, som allerede nevnt, tilbyr er slett ikke fastlåste”. Hele linjen frem til INDEKS-hånd å-være-firkantet er et tematiserende ledd. Dette realiseres gjennom at det brukes et tegn i-tilknytning-til – som jeg mener kan sees som et pragmatisk uttrykk som har som oppgave å knytte noe sammen. Videre ser vi at oversetteren lager tematisk koherens med det som tidligere er sagt om arbeidsmarkedstiltak og NAVs tilbud gjennom å peke på de stedene i tegnrommet hvor disse tegnene ble plassert, samtidig som oversetteren markerer dette nonmanuelt på forskjellig vis (eks: trekker haken inn, heve øyebrynene, myser). Deretter peker oversetteren nettopp der hvor tegnet for tilbudet ble plassert.

Deretter skjer det som jeg har festet meg ved, og som jeg ønsker å se nærmere på. Når tegnet å- være-firkantet utføres, senkes hele overkroppen, og videre skjer det noe med blikket som om det stirres mer intenst i retning av tegnet som utføres. Dette indikerer noe som tegnspråklingvister har kalt rolleovertakelse (Erlenkamp 2006). Dette innebærer at nå er det ikke oversetteren ”som snakker”. Med rolleovertakelsen personifiserer oversetteren nå NAVs tilbud, og med å vise tegnet å-være- firkantet er det altså NAVs tilbud det er snakk om. Deretter ser vi en overgang til en benektelse, som realiseres ved at kroppen føres tydelig tilbake, og dette skjer samtidig med negasjon ved at oversetteren rister på hodet og vifter med hendene – som jeg har oversatt med ikke-i-hele- tatt. I de ti utkastene kunne jeg finne igjen en rekke slike kortere rolleovertakelser. Slike rolleovertakelser vet jeg er nokså hyppig i samtale. Det har imidlertid slått meg at det synes som om det er mindre av det i sakpregete tekster, og kanskje enda mindre i oversatte tekster. I mitt materiale ser jeg at hvis oversetterne har brukt denne ressursen, er det bare i meget korte sekvenser. Det er dette som gjør akkurat denne oversetterens utkast interessant. I de neste ytringene er det eksempler på lengre sekvenser hvor denne ressursen er utnyttet, og dette viser at det også er fullt mulig også i oversatte sakpregete tekster. I den neste ytringen ser vi igjen dette i-tilknytning-til tegnet før en nonmanuell tematisk markering av enkeltpersonen (HELPERSON). Deretter kommer en lengre slik sekvens, som jeg nevnte, med senket overkropp og hvor blikket under størsteparten av ytringen er rettet i retning av plasseringen for HELPERSON og mer intens stirring (som jeg her har markert med smk). I de neste ytringene kommer først et retorisk spørsmål, som spør om hva dette innebærer, og så nok en slik konstruksjon – her markert på samme måte som ovenfor. Videre finner jeg det interessant at denne ytringen er konstruert som en liksom-samtale mellom NAV og enkeltpersonen, med spørsmål (men ikke svarene), og responser på (tenkte) svar. Litt omskrevet kan liksom-samtalen fremstilles slik: ”Hva passer for deg? Passer det? Ikke det, nei. Hva med det da? Ja vel? Mener du at

102 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene det kan passe? Ja, da kan vi konkludere, og legge frem et tilbud til deg”. Hele denne sekvensen er noe som NAV (personifisert) gjør og/eller sier. Her er det en overtakelse av NAVs rolle, og i oversettelsen har jeg valgt å oversette dette med å sette i hermetegn som om det er noe NAV sier.

Hvordan kan vi forstå hva oversetterne gjør i slike ytringskonstruksjoner? Dette er tydeligvis et språklig virkemiddel og en konstruksjon som tillater å fremstille noe i et ”jeg-perspektiv” ut ifra oversetterens ståsted (Erlenkamp 2006). Det blir nærliggende å trekke en parallell til at vi i talt språk ofte kan finne eksempler på sitatstemme, og i skjønnlitterære sjangre kan finne direkte tale. I mer sakpregete tekster synes det imidlertid å være sjeldnere å benytte sitater. Det er kanskje derfor at jeg bare finner igjen dette virkemiddelet i kortere utgaver i utkastene til oversettelser. Jeg mener imidlertid at det kan være grunn til å være forsiktig med å trekke denne parallellen til sitat for langt. Denne ressursen brukes ikke bare til å markere hva ”jeg-perspektivet” sier, men også hva ”jeg- perspektivet” gjør. Det vil si at man ved rolleovertakelse kan vise frem hvordan noe, som er fremstilt i ”jeg-perspektiv”, handler.

Ved å lokalisere tegn eller gi plasseringer i tegnrommet gjennom peking bygger oversetterne en referanseramme som fungerer som kontekst for det som blir sagt. Denne konteksten skaper kontraster og sammenhenger, forgrunn og bakgrunn, eller med andre ord strukturer i teksten. Det skjer imidlertid noe med denne referanserammen når oversetteren benytter disse nonmanuelle komponentene (kontekstualiseringssignalene) som nevnt ovenfor. Når oversetteren benytter tegnrommet og samtidig disse nonmanuelle markeringene, viser ikke tegnplasseringene og pekingen i tegnrommet lenger til referenter i den umiddelbare kommunikasjonssituasjonen. Det de nå viser til er den kommunikasjonssituasjonen som det som fremstilles i ”jeg-perspektiv” befinner seg i. Dvs, når oversetteren for eksempel bruker tegn som jeg har oversatt til deg og du er det ikke avleseren det siktes til, men den tenkte arbeidssøkeren. Disse kontekstualiseringssignalene har med andre ord som funksjon å re-kontekstualisere tegnrommet. Med andre ord rammer de inn det som sies, og signaliserer til avleseren at det som blir sagt må forstås ut fra en annen, tenkt ramme, enn den som gjelder i den umiddelbare situasjonen. På mange måter synes det som om at det denne ressursen kan realisere er å vise frem noe fra en annen situasjon. I stedet for å fortelle at NAVs tilbud kan tilpasses den enkelte og er basert på individuell vurdering, slik det gjøres i kildeteksten, bruker oversetteren denne ressursen til å vise frem hvordan slike tilpasninger og vurderinger gjøres.

9.6. Endring av målgruppe – løsrivelse fra kildeteksten?

I de 10 utkastene som oversetterne laget til teksten Arbeidsmarkedstiltak forekommer det som nevnt sjelden slike lengre eksempler på rolleovertakelse og dermed rekontekstualiseringer av tegnrommet. I utkastene til tre av de andre tekstene er det heller ikke lengre eksempler på dette. I teksten Innvandrere derimot, finnes det mange eksempler. Som jeg nevnte tidligere valgte den tredje gruppen i workshopen å jobbe med teksten Innvandrere, hvor de hadde en uttalt målsetning om å forsøke å lage en oversettelse spesielt rettet mot denne gruppen. Det er gjerne døve som har kommet

103 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene til Norge og til en viss grad tilegnet seg norsk tegnspråk, men som ofte ikke har tilegnet seg norsk. Jeg finner det meget interessant at denne teksten har mange flere ytringskonstruksjoner hvor oversetterne har brukt ressursen rolleovertakelse. Jeg fant at i 7 ytringer var det lengre tilfeller av rolleovertakelse, hvor oversetteren brukte denne ressursen til å overta avleserens rolle for å vise hvordan avleseren kan benytte seg av tilbudet til NAV.

Her er ett eksempel på en ytring med slik rolleovertakelse, og som svarer til følgende setning fra kildeteksten: ”Du øker sjansene for å få jobb ved å ta eget ansvar for jobbsøkeprosessen”:

Utkast 27 (01:03:03 – 01:03:13)

Kr: fr ------tlb n ------tlb Ho: h-i--- sv ------sh--sv-- svo--sh---- sv---m----sh------ni ni ni Br: ~~ ------^^- Øy: smk ------Bl: + ------sv ------sh--sv-- svo--sh---- sv---m----sh------+ ------Mu: viktig du selv mm ------lett puhh jobb He: VIKTIG INDEKS+avl SELV ANSVAR brette-opp-ermer AKTIV+fl LETE+fl+svm SØKE+fl+svmsh AKTIV+fl+shl INDEKS+avl LETT ha-nytte-av JOBB+shl Ov: Det er viktig at du selv tar ansvar, bretter opp armene, er aktiv med å lete og søker (jobb) aktivt, da er det lettere for deg å få jobb

Her ser vi igjen at det er senking av overkroppen (n) og sammenknepne øyne (smk) som markerer sekvensen med rolleovertakelse og som rekontekstualiserer tegnrommet og viser at retningene som tegnene nå plasseres i må tolkes ut i fra innvandrerens/arbeidssøkerens/avleserens ”jeg-perspektiv”. Her har jeg heller ikke oversatt som sitat, fordi det her er snakk om en fremvisning av hvordan (”det er viktig at”) ”jeg-perspektivet” handler. Det er også vesentlig å nevne at det skjer noe med utførelsen av de manuelle tegnene under denne sekvensen. Selv om det brukes tegn som jeg vet også finnes i mer nøytral form, er tegnene sterkt modifiserte. Dette gjør at de fremhever beskrivelsen av handlingene. En riktigere måte å oversette på hadde kanskje vært å oversette dem i en slags beskrivende form. Dvs at ANSVAR kunne oversettes med å-være-ansvarlig, AKTIV med å-være-aktiv, LETE med letende, SØKE med søkende osv. Jeg mener ut fra mitt kjennskap til hverdagskommunikasjon blant døve at ressursen med rolleovertakelse er nokså vanlig. Det er imidlertid vanskelig å vite sikkert hvorfor oversetterne ikke i større grad bruker denne ressursen i utkastene. Det er mulig vi her står overfor et fenomen som ikke har en direkte parallell i talt språk eller i skriftlig språk, eller som må realiseres på andre måter, dvs via omskrivninger. Uten å konkludere mener jeg at dette er et utslag av de særegne mulighetene tegnspråket har som visuelt medium til å vise frem handlinger gjennom handlingsbeskrivende tegn. Det er også mulig at den tilsynelatende manglende parallellen gjør at oversetterne oppfatter det å bruke denne ressursen som et sjangerbrudd, og ikke i tråd med den mer nøytrale stilen sakpregete tekster gjerne har.

Jeg finner det videre interessant at av de fire jeg hadde brukerintervju med var det én, som selv er innvandrer, som syntes at nettopp denne teksten var den letteste å forstå (de andre tre oppga at de forsto alle tekstene like godt). Det at den ene syntes at denne teksten var lettere å forstå, må bety at oversetterne lyktes. Men det må også bety at det å omforme ytringene til slike konstruksjoner gjør det lettere for avlesere å forstå. Kan vi dermed forstå denne ressursen og bruken av den som én måte å

104 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene sette det som blir sagt inn i en visuell handlingsbeskrivende kontekst som balanserer gjensidighet med personer som har en visuell tilnærming til sine omgivelser?

En siste forklaring på hvorfor denne ressursen ikke ble brukt i større grad i de andre utkastene kan være, på samme måte som jeg har vanskelig med å på en god måte oversette tilbake, at oversetteren synes det vanskeligere å omforme til denne typen ytringskonstruksjoner. Da kan det være et poeng i at gruppen som lagde utkastene til Innvandrere også valgte en annen arbeidsmåte enn de andre gruppene. Som nevnt lot de seg inspirere av Torlaug Løkensgaard Hoels opplegg. Gruppen valgte å begynne med en eksploreringsfase i oversettelsesarbeidet hvor de lekte med språket, prøvde ut formuleringer og uttrykksmåter, og på denne måten forsøkte å redusere den kritiske sansen og løsrive seg fra kildeteksten. Det er mulig at dette gjorde dem i stand til å komme frem til uttrykksformer hvor de også fikk brukt denne ressursen, som jeg mener å vite vanligvis forekommer hyppigere enn hva utkastene i mitt materiale skulle tilsi.

På den andre siden kan det også hende at når eventuelt denne sjangeren, offentlig informasjon på tegnspråk, har fått festet seg og blitt en etablert sjanger, vil den være preget av mindre bruk av denne typen ressurs.

9.7. Endringer ved tekstskapingsprosesser – i retning av kommuniserende tekster

Som nevnt kan prosessorientert tekstskapingsmodell også kan være nyttig i forhold til oversettelse. Dersom vi tar for gitt at oversetterne vet hva de holder på med, vil endringene oversetterne gjør i prosessen utkast – respons – nytt utkast, være en prosess som stadig vil gå i retning av gode oversettelser. Dvs at dersom ”deres språkfølelse” – som jeg mener er vesentlig del av kommunikativ kompetanse – stemmer, vil vi få tekster som mer og mer samsvarer med den kommunikative kompetansen, og dermed til bedre tekster – både kommunikativt sett og formmessig sett. Derfor fant jeg det interessant å nettopp gjøre en nærmere undersøkelse av hva endringene består i. Disse forsøker jeg så å fortolke i forhold til hva det er endringene gjør. Av plassmessige hensyn har jeg vært nødt til å avgrense, og har derfor valgt kun én av tekstene, nemlig NAV-teksten Bli trygg på egen kompetanse. Poenget for meg i denne undersøkelsen er bare å vise frem endringer som gjøres, og at dette er en fremgangsmåte som kan gi oss nyttig kunnskap om hva kompetente oversettere vurderer som gode oversettelsesforslag – og er en fremgangsmåte som igjen kan benyttes ved senere anledninger i oversettelsesarbeid.

Det er ikke mulig for meg å fastslå hvilke endringer som er et resultat av responsen, da jeg ikke har undersøkt selve responsrundene. Jeg mener imidlertid at det er rimelig å anta at endringene enten stammer fra andres respons, eller fra at oversetteren har blitt seg bevisst andre mulige uttrykksformer som resultat av dialogen med avlesere. For å fremvise hvilke endringer som er gjort i utkastene skal jeg først gjengi hele NAV-teksten, hvor jeg også har nummerert setningene:

105 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

1 Bli trygg på egen kompetanse 2 Det krever mye innsats å få en ny jobb. 3 Det kan derfor lønne seg å se på jobbsøking som en jobb i seg selv. 4 Kartlegg din egen kompetanse slik at du får fram informasjon som du senere kan bruke både i jobbsøknaden og i intervju. 5 Gå gjennom kompetansen og bakgrunnen din og tenk gjennom: 6 • Hva kan du? 7 • Hva vil du? 8 • Hva har du lært gjennom utdanningen din? 9 • Hva er drømmejobben din? 10 • Hvor har du lyst til å jobbe? 11 • Har du en CV som gjenspeiler din kompetanse og dine ønsker? 12 Det er viktig å være realistisk når det gjelder vurdering av din egen utdanning og erfaring opp mot jobber du vil søke på 13 Husk realkompetanse! 14 Realkompetanse kan også være med å bidra til at du får jobben: 15 • Hva slags ansvar har du hatt i for eksempel prosjekter? 16 • Aktuelle roller du har hatt for eksempel i team 17 • Hva slags oppgaver du kan utføre? 18 • Hva slags metoder og verktøy du håndterer? 19 • Har du oppnådd resultater som du kan vise til?

Den største endringen er naturligvis at teksten blir oversatt til tegnspråk. Nedenfor gjengir jeg første utkast. Nummereringen er kun ment å skulle gjøre det lettere å vise tilbake til ytringene, og samsvarer ikke nødvendigvis med kildetekstens nummerering. På grunn av at full partiturtranskripsjon tar mye plass har jeg valgt å ta ut transkripsjonene av nonmanuelle kompontenter. Det betyr ikke, som jeg har vært inne på, at de ikke er viktige bestanddeler i konstruksjonen av ytringer. I denne delen av undersøkelsen har jeg hele tiden forholdt meg til utkastet på videoen.

Bli trygg på egen kompetanse – første utkast

2 He: ((en del av begynnelsen er ikke med)) ALTSÅ INDEKS+avleser ARBEIDE+fl+hardt FINNE JOBB(hender ned) Ov: …det innebærer at du må jobbe hardt for å finne en jobb ((usikker oversettelse)) 3 He: INDEKS+avleser ARK sette-inn+fl det-kommer-frem INFORMASJON OM DIN KOMPETANSE INDEKS+sh INDEKS+avleser KAN BRUKE i-tilknytning-til+h JOBB^SØKNAD+h PLUSS INTERVJU (hender ned) Ov: Sett opp på et ark, slik at det kommer frem informasjon om din kompetanse. Det kan du bruke i forbindelse med jobbsøking og intervju 4 He: INDEKS+avleser GJENNOMFØRE+fl+omn DIN KOMPETANSE PLUSS DIN ERFARING TILDLIGERE+tla Ov: Når du går gjennom din kompetanse og tidligere erfaring, 5 He: INDEKS+avleser TENKE+mye INDEKS+avleser KAN HVA(hender ned) Ov: må du tenke nøye gjennom hva du kan, 6 He: INDEKS+avleser vil-gjerne HVA(hender ned) Ov: hva du ønsker, 7 He: INDEKS+avleser DIN UTDANNING FØR+tla INDEKS+avleser LÆRE HVA(hender ned) Ov: din tidligere utdanning og hva du har lært

106 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

8 He: DIN DRØMME^JOBB HVA(hender ned) Ov: Hva er din drømmejobb? 9 He: INDEKS+avleser LYST JOBB HVOR(hender ned) Ov: Hvor har du lyst til å jobbe? 10 He: HA INDEKS+avleser C-V INDEKS+avleser INDEKS+handflate C-V INDEKS+handflate det-kommer-frem INDEKS+handflate DIN KOMPETANSE OG DIN ØNSKE HVA (hender ned) Ov: Har du en CV hvor det i CVen kommer frem hva som er din kompetanse og dine ønsker? 11 He: VIKTIG INDEKS+avleser JOBB vil-gjerne SØKE+merke+sv merke+sh INDEKS+sh DIN ERFARING UTDANNING begge-to+shsv PASSE i-tilknytning-til+svsh (hender ned) Ov: Det er viktig at den jobben du ønsker å søke, på den ene siden, og din erfraring og utdanning på den andre siden, passer i forhold til hverandre 12 He: HUSK REAL^KOMPETANSE INDEKS+m VIKTIG INDEKS+m legge-til INDEKS+avleser LETT FÅ JOBB(hender ned) Ov: Husk at realkompetanse er viktig å ta med, og gjør det lettere å få jobb 13 He: VEL EKSEMPEL Ov: Det kan for eksempel være 14 He: PROSJEKT INDEKS+avleser FØR JOBBE DIN HVA SLAGS ANSVAR HA INDEKS+avleser (hender ned) Ov: I prosjekter du har jobbet med tidligere, hva slags ansvar hadde du? 15 He: TEAM INDEKS+avleser FØR JOBBE HVA SLAGS ROLLE HA INDEKS+avleser (hender ned) Ov: I team du har jobbet i tidligere, hva slags rolle hadde du? 16 He: HVA SLAGS OPPGAVE INDEKS+avleser KAN JOBBE VEL(hender ned) Ov: Hva slags oppgaver kan du jobbe med? 17 He: HVA SLAGS METODE VERKTØY INDEKS+avleser KAN BRUKE (hender ned) Ov: Hvilke metoder og verktøy kan du bruke 18 He: INDEKS+avleser har-vært FØR+tla KLARE legge-frem det-kommer-frem RESULTAT VEL (hender ned) Ov: Hvilke resultater fra tidligere kan du vise til?

Dette utkastet ble det altså gitt respons på fra kollegene. Nedenfor følger det andre utkastet som altså ble laget på grunnlag av responsen. Jeg har markert der det forekommer endringer: Bli trygg på egen kompetanse – andre utkast

1 He: VIKTIG INDEKS+avleser TRYGG EGEN KOMPETANSE (hender ned) Ov: Det er viktig at du blir trygg på egen kompetanse 2 He: INDEKS+avleser vil-gjerne NY JOBB BETY INDEKS+avleser SITTE VENTE+lenge FÅ JOBB nei-nei INDEKS+avleser NØDT sette-igang LETE+intensivt FINNE JOBB(hender ned) Ov: Ønsker du deg en ny jobb? Sitter du og venter på å få en jobb? Det kan du ikke gjøre, du er nødt til selv å være aktiv for å finne en jobb. 3 He: INDEKS+avleser ARK sette-inn DIN KOMPETANSE INDEKS+avleser KAN HVA sette-inn SENERE+tla PLUKKE+fl BRUKE i- tilknytning-til+v SØKE+v JOBB PLUKKE+fl BRUKE i-tilknytning-til+h INTERVJU+h(hender ned) Ov: Sett opp på et ark, din kompetanse og hva du kan. Senere kan du plukke ut elementer som kan brukes i forbindelse med å søke jobb og i forbindelse med intervju. 4 He: INDEKS+avleser TENKE+mye NOTERE INDEKS+avleser KAN HVA(hender ned)

Ov: Tenk nøye gjennom og noter hva du kan, 5 He: INDEKS+avleser vil-gjerne HVA(hender ned) Ov: hva du ønsker, 6 He: INDEKS+avleser DIN UTDANNING FØR+tla INDEKS+avleser LÆRE HVA(hender ned)

Ov: din tidligere utdanning og hva du har lært 7 He: DIN DRØMME^JOBB HVA(hender ned) Ov: Hva er din drømmejobb? 8 He: INDEKS+avleser LYST JOBB HVOR(hender ned) Ov: Hvor har du lyst til å jobbe? 9 He: HA INDEKS+avleser C-V INDEKS+handflate det-kommer-frem DIN KOMPETANSE DIN ØNSKE HVA (hender ned)

Ov: Har du en CV hvor det kommer frem hva som er din kompetanse og dine ønsker? 10 He: VIKTIG INDEKS+avleser VURDERE DIN UTDANNING PLUSS ERFARING INDEKS+sv PASSE i-tilknytning-til+svh INDEKS+h JOBB INDEKS+avleser vil-gjerne SØKE+h(hender ned) Ov: Det er viktig at du vurderer din utdanning og erfaring, og at denne passer i forhold til den jobben du ønsker å søke 11 He: HUSK legge-til REAL^KOMPETANSE(hender ned)

Ov: Husk å ta med realkompetanse 12 He: EKSEMPEL Ov: For eksempel 13 He: INDEKS-første PROSJEKT INDEKS+avleser FØR JOBBE DIN ANSVAR HVA(hender ned)

Ov: For det første, i prosjekter du tidligere har jobbet, hva var ditt ansvar? 14 He: INDEKS-andre TEAM INDEKS+avleser FØR JOBBE DIN ROLLE HVA(hender ned)

Ov: For det andre, i team du tidligere har jobbet, hva var din rolle? 15 He: INDEKS-tredje HVA OPPGAVE INDEKS+avleser KAN JOBBE(hender ned)

Ov: For det tredje, hvilke oppgaver kan du jobbe med?

107 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

16 He: INDEKS-fjerde ULIK+fl+msh METODE ULIK+fl+msh VERKTØY INDEKS+avleser PLUKKE+fl HVA INDEKS+avleser KAN BRUKE (hender ned) Ov: For det fjerde, i forhold til ulike metoder og ulike verktøy, plukk ut hvilke du kan bruke 17 He: INDEKS-femte INDEKS+avleser KLARE GJENNOMFØRE GOD RESULTAT HVA(hender ned)

Ov: For det femte, hva har du klart å gjennomføre med godt resultat? 18 He: INDEKS+fl+indeks NOTERE KAN INDEKS+avleser LETT FÅ+avleser JOBB

Ov: Har du notert deg slike punkter, kan du lettere få deg jobb

Jeg skal nå gå gjennom endringene som er gjort fra første til andre utkast. I og med at de første ytringene er borte fra videofilen, har jeg ikke noe sammenligningsgrunnlag og begynner med endringene som er gjort i linje 3. For det første er tegnene INFORMASJON OM tatt bort og det står igjen bare DIN KOMPETANSE i det andre utkastet. INFORMASJON OM – oppfatter jeg som en utfylling som ikke endrer det referensielle innholdet i – DIN KOMPETANSE – i særlig grad, og kan dermed sees som overflødig, og i verste fall som forstyrrende for avleser. Deretter er det lagt til et tegn SENERE+tla som er plassert i forhold til en tidslinje41. Dette gjør det mulig for oversetteren å tydeliggjøre handlingen å sette opp på ark (kartlegge) og at det denne kartleggingen brukes til er tidsmessig atskilte handlinger. Videre blir dette enda mer tydeliggjort der tegnrommet blir utnyttet til å markere to forskjellige plasseringer av de to handlingene jobbsøking og jobbintervju. Det ser nærmest ut som linje 4 fra første utkast er forsvunnet i andre utkast. Hvis vi imidlertid ser på innholdet; INDEKS+avleser GJENNOMFØRE+fl+omn DIN KOMPETANSE PLUSS DIN ERFARING TILDLIGERE+tla, ser vi at jobben denne ytringen gjør er å spesifisere tidspunktet for ytringen som kommer etter. Altså at det er når du går gjennom din kompetanse, at du skal tenke gjennom de ulike tingene som følger. Ved å sløyfe linje fire, og føye til tegnet NOTERE i linje 5 kan oversetteren faktisk få formidlet så å si det samme.

I linje 6 blir tegnet INDEKS+avleser lagt til helt i begynnelsen. Jeg tviler på at denne forskjellen kommer som resultat av respons, for den fører til en dobbel referanse til avleseren i og med at tegnet DIN kommer rett etter. Og for å foregripe litt, tegnet er ikke der i det tredje utkastet. Noe lignende har skjedd i linje 10 fra førsteutkastet. Der har oversetteren en dobbel referanse til CV. Denne er tatt bort i tilsvarende linje (9) i andreutkastet.

I linje 10 i andreutkastet har oversetteren byttet om på rekkefølgen informasjonselementene blir presentert i, og ender opp med en litt mindre innfløkt ytring. I tilsvarende ytring i førsteutkastet valgte oversetteren å tydelig markere i tegnrommet det å søke jobb for seg, og deretter kompetanse og utdanning for seg, for deretter å si at de bør passe sammen, og at det bør være sammenheng mellom dem. I andreukastet kommer informasjonen som refererer til kompetanse og utdanning først, og utføres i det nøytrale rommet foran tegneren. Deretter, når det pekes litt til venstre, får dette temaet markert plassering i tegnrommet. Så kommer tegnet i-tilknytning-til+svh som knytter dette peket sammen med søking av jobb som plasseres til høyre. Ved å flytte dette forbindelsestegnet litt

41 Verb bøyes ikke i tempus i norsk tegnspråk. I stedet benytter tegnspråk tidslinjer og tidstegn for å få frem hvilken tid det dreier seg om, der norsk bøyer verbet i tempus (Schröder 2006:86).

108 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene tidligere i ytringen mener jeg å se at det skjer en liten forskyvning i meningspotensialet, fra at ”det er viktig at utdanning og kompetanse, og de jobbene en søker passer og henger sammen”, og til at ”man med utgangspunkt i sin egen utdanning og kompetanse søker de jobbene som kan passe”. Dessuten får jeg, ut fra min egen språkfølelse, også inntrykk av at denne ytringen ”flyter” mer enn den forrige.

Fra linje 11 og ut er det foretatt endringer i alle de neste linjene, og jeg vil behandle disse i sammenheng. I tilsvarende del av kildeteksten kommer det her to setninger; Husk realkompetanse!, og; Realkompetanse kan også være med å bidra til at du får jobben:. Deretter kommer det en punktliste. I det første utkastet var dette oversatt til; HUSK REAL^KOMPETANSE INDEKS+m VIKTIG INDEKS+m legge-til INDEKS+avleser LETT FÅ JOBB(hender ned), altså en litt lengre ytring med innhold fra begge de to setningene. I andreutkastet kommer først bare den delen som sier; ”husk å legge til realkompetanse”, deretter tegnet for ”for eksempel”, og deretter listebøyer som organiserer innholdet som kommer. Som jeg har vært inne på tidligere synes listebøyer å være en ressurs som det er nærliggende å bruke der hvor kildeteksten har punkter. I denne kildeteksten er det to punktlister. I førsteutkastet valgte oversetteren altså ikke å benytte listebøyer, men i andreutkastet ble denne ressursen valgt for den siste av punktlistene. Også innenfor ytringene som blir holdt sammen av tellebøyene har det skjedd endringer. I førsteutkastet ble det, i fire av ytringene som i andreutkastet kom inn under listebøyene, brukt uttrykket HVA SLAGS (ansvar, rolle, oppgave, metoder og verktøy). I andreutkastet er imidlertid ytringene endret og de har fått et slikt tematiserende mønster som jeg fant var så hyppig brukt i teksten Arbeidsmarkedstiltak. Det vil si tematiserende ledd, markert overgang, og deretter utfyllinger eller rema-ledd (eks: DIN ANSVAR HVA, DIN ROLLE HVA).

Det som omtrent tilsvarer innholdet fra den andre setningen fra kildeteksten (linje 14) er plassert i siste ytring, hvor tegnet jeg har transkribert som INDEKS+fl+indeks kommer først. Dette er et slags oppsummeringstegn der pekefingeren fra den aktive hånden streifer over de av fingrene på den andre hånden som har fungert som bøyer. Dermed knyttes listebøyene også sammen, og det hele fungerer som en slags oppsummering. Det kan være verdt å merke seg at kildeteksten ikke har en slik oppsummering. Det er også interessant at oversetteren velger tegnet NOTERE som gjør at det også skapes tematisk koherens med linje 4, altså der hvor det ble ytret at du skulle tenke gjennom og notere hva du kan. Den siste ytringen kan dermed forstås slik; ”dersom du går gjennom og noterer deg disse punktene, kan du lettere få en jobb”.

Dette var alle endringene som ble gjort mellom første og andre utkast. Etter andre utkast hadde gruppa som jobbet med denne teksten nok en responsrunde. Nå skal jeg se nærmere på endringene som ble gjort i tredje utkast.

109 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

Bli trygg på egen kompetanse – studioopptak

1 He: VIKTIG INDEKS+avleser TRYGG EGEN KOMPETANSE (hender ned) Ov: Det er viktig at du blir trygg på egen kompetanse 2 He: INDEKS+avleser vil-gjerne NY JOBB BETY INDEKS+avleser SITTE VENTE+lenge FÅ JOBB nei-nei INDEKS+avleser NØDT sette-igang LETE+intensivt FINNE JOBB(hender ned) Ov: Ønsker du deg en ny jobb? Sitter du og venter på å få en jobb? Det kan du ikke gjøre, du er nødt til selv å være aktiv for å finne en jobb. 3 He: INDEKS+avleser ARK sette-inn DIN KOMPETANSE INDEKS+avleser KAN HVA sette-inn SENERE+tla INDEKS+avleser PLUKKE+fl BRUKE i-tilknytning-til+h SØKE+h JOBB+h PLUKKE+fl BRUKE i-tilknytning-til+v INTERVJU+v(hender ned) Ov: Sett opp på et ark, din kompetanse og hva du kan. Senere kan du plukke ut elementer som du kan bruke i forbindelse med å søke jobb og i forbindelse med intervju. 4 He: INDEKS+avleser NOTERE HVA (jo)

Ov: Hva er det du kan notere? Jo, 5 He: INDEKS+avleser TENKE+mye INDEKS+avleser KAN HVA(hender ned) Ov: tenk nøye gjennom hva du kan, 6 He: INDEKS+avleser vil-gjerne HVA(hender ned) Ov: hva du ønsker, 7 He: DIN UTDANNING FØR+tla INDEKS+avleser LÆRE HVA(hender ned) Ov: din tidligere utdanning og hva du har lært. 8 He: DIN DRØMME^JOBB HVA(hender ned) Ov: Hva er din drømmejobb? 9 He: INDEKS+avleser LYST JOBB HVOR(hender ned) Ov: Hvor har du lyst til å jobbe? 10 He: HA INDEKS+avleser C-V INDEKS+handflate det-kommer-frem DIN KOMPETANSE PLUSS DIN ØNSKE HVA ((merk denne hva'en)) (hender ned) Ov: Har du en CV hvor det kommer frem hva som er din kompetanse og dine ønsker? 11 He: VIKTIG INDEKS+avleser VURDERE DIN UTDANNELSE PLUSS ERFARING PASSE i-tilknytning-til+svh INDEKS+h JOBB INDEKS+avleser vil-gjerne SØKE+h(hender ned) Ov: Det er viktig at du vurderer om din utdanning og erfaring passer i forhold til den jobben du ønsker å søke 12 He: HUSK INDEKS+avleser legge-til REAL^KOMPETANSE(hender ned)

Ov: Husk at du må legge til realkompetanse 13 He: EKSEMPEL Ov: For eksempel 14 He: INDEKS-første PROSJEKT INDEKS+avleser FØR JOBBE DIN ANSVAR HVA(hender ned) Ov: For det første, i prosjekter du tidligere har jobbet, hva var ditt ansvar? 15 He: INDEKS-andre INDEKS+avleser FØR JOBBE TEAM PLUSS ANNET DIN ROLLE HVA(hender ned)

Ov: For det andre, du har tidligere kanskje jobbet i team eller noe annet, hva var din rolle? 16 He: INDEKS-tredje HVA OPPGAVE INDEKS+avleser KAN JOBBE(hender ned) Ov: For det tredje, hvilke oppgaver kan du jobbe med? 17 He: INDEKS-fjerde ULIK+fl+msh METODE ULIK+fl+msh VERKTØY INDEKS+avleser PLUKKE+fl HVA INDEKS+avleser KAN BRUKE (hender ned) Ov: For det fjerde, i forhold til ulike metoder og ulike verktøy, plukk ut hvilke du kan bruke 18 He: INDEKS-femte INDEKS+avleser KLARE GJENNOMFØRE GOD RESULTAT HVA(hender ned)

Det er færre endringer mellom andre og tredje utkast enn mellom første og andre. Bortsett fra to av endringene dreier de seg først og fremst om tydeliggjørende grep. For eksempel i linje 3 er det lagt inn et ”du” som jeg mener å se gjør ytringen tydeligere. Videre er det byttet om på lokaliseringen av jobbsøking og intervju, uten at jeg ser at dette endrer noe som helst, og må mer betraktes som en smakssak.

I linje 4 er det gjort en interessant endring. Jeg har allerede fortalt at det fra førsteutkast til andreutkast ble det gjort en endring hvor tegnet NOTERE ble lagt til i linje 5. I tredjeutkastet har oversetteren laget et retorisk spørsmål, med jo som ordbilde og fortsettelsesmarkør, og linje 5 – som nå igjen er lik som den var i førsteutkastet – er blitt svaret på spørsmålet. Med dette rammes de følgende ytringene (egentlig resten av teksten) inn, og alle ytringene som kommer forstås som at det hele handler om å kartlegge (NOTERE) egen kompetanse.

110 Videre undersøkelser av tegnspråktekstene

I linje 10 er tegnet PLUSS (dvs og) lagt til, og i linje 12 er tegnet INDEKS+avleser (dvs du) lagt til. Begge disse må sies å være små endringer, og kan forstås som tydeliggjøringer.

I linje 15 har oversetteren valgt å omrokere på rekkefølgen på tegnene. I andreutkastet var rekkefølgen TEAM INDEKS+avleser FØR JOBBE, mens i tredjeutkastet er rekkefølgen INDEKS+avleser FØR JOBBE TEAM. I tillegg er det lagt til PLUSS ANNET, og oversetteren har i tillegg hevede øyebryn, som gjør at denne ytringen må forstås spørrende. I andreutkastet gjøres det en presupposisjon om at avleseren faktisk har jobbet i team før, mens den spørrende markeringen i tredjeutkastet, gjør at det blir en betingelse. Altså at, ”dersom du har jobbet i team og annet, hva var din rolle?”.

Gjennom disse endringene som skjer fra utkast til utkast kan vi følge med på hva oversetterne selv mener forbedrer tekstene, noe jeg mener er en fremvisning av deres kommunikative kompetanse. I dette eksempelet har vi sett at bruken av en rekke med strukturerende ressurser skaper tema- og kohesjonsmønstre. Disse mønstrene har sine bestemte måter å skape kontekster for ytringene i teksten, og skaper med dette perspektiver og innsnevring av meningspotensial i teksten.

111 Oppsummering og drøfting

10. Oppsummering og drøfting

Hva er det så jeg har funnet ut i denne undersøkelsen? Da jeg har bygget på flere typer arbeid i denne undersøkelsen skal jeg oppsummere resultatene i hovedgrupper etter hvilket kunnskapsområde jeg mener de først og fremst berører. Argumentene for hvorfor offentlig informasjon på tegnspråk skal gjøres tilgjengelig på nett er først og fremst å finne i to ulike samfunnsmessige diskurser. Den ene diskursen går ut på at døve først og fremst må betraktes som en språklig og kulturell minoritet, hvor konsekvensen er at norsk tegnspråk bør offisielt anerkjennes som ett av minoritetsspråkene i Norge. Den andre diskursen handler om en generell dreining i synet på hva en funksjonshemming grunnleggende sett er, og at tilpasninger i forhold til funksjonshemmede vel så gjerne bør skje ved å endre på funksjonshemmende forhold i samfunnet. Det funksjonshemmende ved mye av offentlige virksomheters informasjon utad, er at den er skriftlig, noe som gjør at mange døve – som ofte ikke har fått anledning til å utvikle full tospråklighet – har vansker med å forstå informasjonen. Det er imidlertid også et poeng at dette kan være informasjon som kan være vanskelig også for norskspråklige. Mange norskspråklige har så store lese- og skrivevansker at de har problemer med å klare seg i yrkeslivet, dermed berører undersøkelsen også problemstillinger som angår offentlig informasjon generelt.

Rycon hadde et ønske om å bistå NAV i å fjerne denne funksjonshemmende barrieren for døve ved å oversette informasjonen til tegnspråk, og hadde dermed sammenfallende interesser med Norges Døveforbund som kjemper for at tegnspråk skal bli et offisielt språk. Det gjensto imidlertid å finne ut hvordan dette kunne realiseres. I og med at vi ennå ikke har eksempler på offentlig informasjon på tegnspråk gjort tilgjenglig på nettet, besto utfordringene først og fremst i at det er lite å støtte seg til. Med utgangspunkt i tanken om at dersom noe er gjort tidligere blir det lettere i neste omgang, satte jeg meg fore å få laget demoer som kunne vise hvordan det kunne gjøres. På grunn av Rycons tilknytning til NAV ble deres informasjon på internett brukt som eksempel på offentlig informasjon, og brukt i demoene. For å få laget slike demoer var det særlig to områder det var behov for å søke mer kunnskap om – nemlig oversettelse og nettløsninger.

Når det gjelder de teknologiske utfordringene med å få laget en ny kommunikativ ressurs, eller medierende artefakt, har jeg funnet svar ved å undersøke hvilke retningslinjer som finnes for slike løsninger, fått en demo programmert, og ut fra dette foreslått praksiser for denne typen arbeid. Faktorer som har påvirket valgene underveis – og dermed påvirket forslagene til praksiser for arbeidet – har vært følgende: • Mulighet for integrert videovindu (bl.a. med tanke på enklere navigering som fremmer interaktivitet) • Mulighet for å gjøre videoinnhold søkbart • Mulighet for å forbinde skriftlig tekst til video • Mulighet for å nå ut til flest mulig.

112 Oppsummering og drøfting

Videre var det viktig at løsningen ikke kolliderer med andre gruppers behov for tilpasninger på nettet. Jeg fant at Tegnwebben allerede har laget løsninger som ivaretar noen av hensynene. Videre kommer man i offentlig sammenheng ikke utenom å legge universell utforming og WAI-kriteriene til grunn (Jfr. Revidert lov om offentlige anskaffelser – januar 2007). Særlig skulle prinsippene – om like muligheter for bruk, at løsningene skal være enkle og intuitive i bruk, samt at informasjonen skal være forståelig – tilsi at tilgjengelighet for alle også innebærer at informasjon blir gjort tilgjengelig på tegnspråk. Når man først har utviklet en tilfredstillende løsning, er det ikke mye teknisk arbeide som skal gjøres og det er heller ikke særlig innviklet – noe jeg mener forslaget til prosedyrer viser. Resultatet er altså blitt tre demoer som viser ulike løsninger, og forslag til en arbeidsprosedyre for å få det hele til å fungere.

Jeg har i denne undersøkelsen imidlertid viet størst oppmerksomhet til oversettelser av offentlig informasjon. Bakgrunnen for dette er at oversettere erfarer at det er vanskelig å oversette skriftlige tekster til tegnspråk. For å få mer kunnskap på dette området har jeg hovedsakelig støttet meg på workshopen jeg arrangerte for oversettere, men også på observasjon av nyhetsoppleser i NRK og et kort intervju med fire arbeidssøkere – som tilhører målgruppen for de oversatte informasjonstekstene. Vanskelighetene som oversetterne nevner er blant annet at resultatet synes å bli for påvirket av norsk, og blir dermed vanskelig å forstå av de som ikke er gode i norsk – selv om de forstår tegnspråk. Forklaringen på dette kan vi finne i at oversetterne står overfor to typer arbeid. I denne undersøkelsen har jeg fått synliggjort at den teksten som skal oversettes er – som alle andre tekster – et meningspotensial. Oversetternes oppgave blir da å skape en ny tekst – et nytt meningspotensial – på en slik måte at det nye ligger nærmest mulig opp til det opprinnelige, men med bruk av et helt annet sett språklige ressurser. Samtidig skal det nye meningspotensialet fungere i en annen modalitet enn det opprinnelige – det skal gjøres om fra en tekst som er skrevet for å bli lest, til en tekst som er planlagt og skrevet ned i en eller annen form, for så å bli tegnet for at den skal avleses. Oversettelsesprosessen omfatter dermed ganske forskjellige oppgaver. Prosessen kan med fordel sammenlignes med en situasjon der NAV-tekster skulle snakkes på video eller lydopptak. Da ville man også etter all sannsynlighet finne at profesjonelle ’telst-til-tale-oversettelse’ ville gjøre forandringer i forhold til kildeteksten – fordi den skulle snakkes/høres, og ikke leses. Antakelig ville også slike oversettere ha en periode med tvil om hvordan de skulle gjøre det på en best mulig måte, og måtte arbeide en del med utprøving. I så måte kunne de prosedyrene jeg har foreslått i denne undersøkelsen godt ha vært utgangspunkt for et slikt arbeid. Med andre ord er en av mine hovedkonklusjoner at det her er snakk om to typer arbeid involvert: Det ene er å oversette et språklig materiale, og det andre er å oversette mellom modaliteter.

Det synes som et paradoks at det er oversetterne selv som ut fra sin ”språkfølelse” ser at tekstene ikke er tilfredstillende. De har som oftest ikke problemer med å få utrykt meningsinnhold ansikt-til- ansikt, og de gjenkjenner hva som er gode uttrykksmåter når de ser dem. Et av mine hovedargumenter i denne undersøkelsen er at kompetente oversettere vet når en tekst vil oppleves

113 Oppsummering og drøfting meningsfull for ulike døve avlesere. Hensikten med denne undersøkelsen har ikke vært å fastslå hva som er ’korrekt norsk tegnspråk’. Det jeg derimot kan si noe om er hvordan tekster i en bestemt sjanger kan utformes. Det er imidlertid klart at oversetterne har brukt ressurser fra systemet norsk tegnspråk til å lage oversatte informasjonstekster. Språksystemet er et sett ressurser som utnyttes og konfigureres på forskjellige måter i ulike brukssituasjoner. Jeg mener å kunne se at det er den kommunikative kompetansen som styrer hvilken lingvistisk form kompetente oversettere velger å bruke – dvs når de avgjør hvilke av ressursene de skal bruke, når, og hvordan. Dette er en fremvisning av ”språkfølelse” og gir god grunn til å hevde at de faktisk selv innehar kommunikativ kompetanse til å komme frem til tekster som er tilfredsstillende. Slik jeg ser det, blir imidlertid utfordringen å finne frem til arbeidsmåter som synliggjør denne kompetansen. Jeg har derfor med utgangspunkt i dialogisk perspektiv, og på grunnlag av utprøving av arbeidsmåter i workshopen, foreslått praksiser og prosedyrer for oversettelsesarbeidet som jeg mener kan få frem at oversetterne selv sitter på nøkkelen til å lage gode informasjonstekster på tegnspråk. Det er i dialogen med andre kompetente tegnspråkbrukere at de har fått/får en følelse av hvordan de på en best mulig måte skal gjøre seg forstått overfor døve. Dette gjelder uansett om oversetterne kommuniserer ansikt-til-ansikt eller via en planlagt og fremført tekst på video.

I prosedyrene eller praksisene for oversettelsesarbeidet har jeg funnet måter å arbeide på, som hovedsakelig begrunnes ut i fra et dialogisk perspektiv på tegnspråk på nett generelt, oversettelse, forståelse og tekstskaping. Jeg anbefaler å konseptualisere oversettelsesprosessen i forståelsesfase og i tekstskapingsfase, selv om dette kan være en idealisering av hva som virkelig skjer i oversettelsesprosessen. Jeg ser at det er mange måter å arbeide med forståelse. Jeg fant at kultur- historisk aktivitetsteori – og modellen som viser relasjoner mellom faktorer i et virksomhetssystem – kan brukes som verktøy i forståelsesfasen dersom man er nøye på å fremheve sammenhengen mellom tekst og kontekst. Også det å jobbe med å skaffe tilveie kontekstuell informasjon – som kan støtte opp under forståelsen av kildeteksten – er noe som med fordel kan gjøres i fellesskap, dvs i dialog med andre. Videre er dette tekster som skal fungere på nettet og dermed er det viktig å undersøke nettkonteksten.

I tekstskapingsfasen er prosessorientert tekstskapingsmodell særdeles nyttig. Jeg mener å se at det kan være nyttig å organisere responsgivningen i minst tre omganger. Som ellers i prosessorientert tekstskapingsmodell er det viktig hvordan responsen blir gitt, og at det er fokus på at det er teksten som skal hjelpes frem. Det synes å være en helt klar fordel å starte med en eksploreringsfase – med andre ord en fase hvor tegnspråket brukes som redskap for tankeutvikling – da det synes å stimulere kreativitet og formuleringsmåter hvor flere (genuint) tegnspråklige ressurser blir tatt i bruk. Samtidig var jeg vitne til at det var gunstig at flere oversettere lagde utkast til samme kildetekst, da det førte til at de ble inspirert av hverandre og lånte gode formuleringer av hverandre.

114 Oppsummering og drøfting

Kompetente språkbrukere behersker et stort antall varianter og måter å bruke språket på, som blant annet gjør at det kan oppstå usikkerhet om valg av formuleringer. Det å lage tekster hvor målgruppen er tydeliggjort synes å gjøre noe med resultatet, og på bakgrunn av dette mener jeg – i den grad det vil være mulig – at man med fordel kan involvere personer i responsgivningen som befinner seg innen målgruppen for teksten. Det er en fordel å komme i dialog med de som skal forstå tekstene. Dette er i tråd med Statens informasjonstjeneste og Språkrådet, som jeg kommer tilbake til på s 114-115.

Det å se nærmere på hva som blir endret fra utkast til utkast kan peke mot hva det er som anses som gode oversettelser og gode tekster, og er en type kunnskap som jeg tror vil være nyttig for oversetterne. I det hele tatt synes det å være en fordel å heller jobbe mye foran kamera med påfølgende respons, enn å bruke mye tid på å planlegge teksten. Det synes generelt sett å være et fenomen knyttet til tekstskaping at når man jobber mye med samme tekst kan man se seg ”blind” på teksten. Derfor er det gunstig å legge inn rom for å distansere seg fra teksten underveis i prosessen, eller la teksten ”hvile” en stund før man tar den frem igjen.

Det har vært et poeng for meg at dialogisme i seg selv er et rammeverk og et metaspråk som oversetterne kan ha nytte av i dialog med responsgivere omkring tekstene. Videre har jeg argumentert for at dialogisk teori er anvendelig som oversettelsesteori. Slik kan analysene mine og resultatene jeg har kommet frem til sees som et kommunikasjonsteoretisk supplement til fagfeltet for oversettelse.

På bakgrunn av analysene mener jeg å kunne se at trangen til å endre på innholdet og organisering av innholdet har med balansering av gjensidighet å gjøre. Videre synes balansering av gjensidighet å gjøres både ut i fra kjennskap til hva som er felles kunnskap og hva som er de fysiske rammebetingelsene for kommunikasjonssituasjonen. Dette er en forutsetning for å kunne etablere felles referanserammer. I et perspektiv hvor kommunikasjon og forståelse står i sentrum, er de fleste endringene som ble gjort i materialet rimelige.

Sjangre, som kan forstås som sedimenterte bruksmåter for kommunikative ressurser (Evensen 2004:152), vokser som nevnt frem i takt med kommunikative behov. Disse bruksmåtene kan – når de har oppnådd en viss utbredelse og status fungere som en operativ norm – og vil sannsynligvis være til støtte for oversetterne som former oppfatninger om hensiktsmessige måter å utforme tekstene. Utkastene som ble laget i workshopen ga inntrykk av å være veldig forskjellige, og i en slik situasjon hvor det ennå ikke finnes etablerte sjangre, har det å undersøke hvordan oversetterne bruker ressurser til å lage tekster vært ett alternativ til å skaffe mer kunnskap på området. Det er variasjon i hvordan oversetterne bruker de ulike ressursene for å skape struktur i tekstene, dvs kohesjon- og temamønstre i tekstene. Men dersom man – som jeg har gjort – analyserer variasjonen i hvordan oversetteren bruker ressursene kan man – som sitatet av Hymes (1972) påpeker (s. 20) – også se likhetene som finnes der. I denne undersøkelsen har jeg fokusert på et lite antall av de ressursene

115 Oppsummering og drøfting som oversetterne bruker til å lage informasjonstekster. Jeg fant at oversetterne bruker listebøyer som en av ressursene for å skape sammenheng i tekstene, og i noen tilfeller også til å bryte opp lengre setninger fra kildeteksten til kortere ytringsenheter på en slik måte at listebøyen holder enhetene sammen. Før slike listebøyer bruker oversetterne ofte retorisk spørsmål som informasjonsstrukturerende ressurs. Retoriske spørsmål lager tematiserende ytringer som danner bakgrunn og kontekst for svaret og rammer inn hvordan svarytringen – dvs ytringen hvor ny informasjon føyes inn i teksten – kan forstås. Oversetterne bruker et sett med manuelle og non- manuelle signaler som jeg mener man godt kan forstå som fortsettelsesmarkører for å markere overgangen mellom teamtiserende ledd og rema-del. Jeg mener også å kunne se at de fleste non- manuelle komponentene kan forstås som kontekstualiseringssignaler, fordi de føyer til ytterligere informasjon som snevrer inn det semantiske potensialet for de manuelle tegnene. De rammer inn tegnene og skaper fokus i blant annet de tematiserende leddene. Alle oversetterne bruker slike ressurser for å lage informasjonstekster, men jeg mener å se at tekstene fremstår som nokså forskjellige fordi det er nokså stor variasjon i hvordan de bruker disse ressursene.

Jeg fant ett eksempel på en ressurs som ellers brukes i tegnspråklig kommunikasjon, men som i mindre grad blir brukt i oversettelser av typen informasjonstekster. Her brukte oversetteren non- manuelle signaler sammen med modifisering av de manuelle tegnene til å rekontekstualisere tegnrommet i det som også beskrives som rolleovertakelse. Dette synes å være en ressurs som kan brukes til å sette det som blir sagt inn i en visuell handlingsbeskrivende kontekst som balanserer gjensidighet med personer som har en visuell tilnærming til sine omgivelser. I intervjuet med personer fra den gruppen som først og fremst har behov for at slik informasjon blir oversatt, uttrykte én av dem at den teksten som inneholdt slike ressurser var lettest å forstå. Dette kan bety at oversettelser som involverer slike ressurser kommuniserer bedre og legitimerer at oversetterne bruker slike formuleringer i tekstene.

Jeg har lagt til grunn i denne undersøkelsen at det primære – når det skal lages oversettelser av offentlig informasjon – er at tekstene skal være forståelig for de som trenger å få informasjonen på tegnspråk. Hvis tekstene blir utformet på en slik måte at man er avhengig av ferdigheter i norsk for å kunne forstå dem, kan argumentasjonen for oversettelse til tegnspråk lett falle bort. Derfor er det et poeng å forsøke å lage tekster som ligger tett opptil vanlig språkbruk slik det brukes blant døve i hverdagslige situasjoner. Når det gjelder skriftspråklig informasjon investeres det mye tid og arbeid i å frigjøre seg fra kansellistilen eller foreldete normer og sjangerutforming. I den forbindelse har Språkrådet opprettet en ny språktjeneste. I Norge har det hittil ikke blitt arbeidet systematisk med å forenkle og forbedre det offentlige språket, og en av språktjenestens hovedoppgaver er å bidra til et klarere og bedre språk i statsforvaltningen (Språkrådet 2007a). Språktjenesten bruker begrepet ’klarspråk’ som betegner klart, enkelt og forståelig språk – og som kan fungere som et forbilde for offentlig språkbruk. I forbindelse med at de redegjør for hva ’klarspråk’ er, fremhever de flere av poengene jeg har pekt på i denne undersøkelsen. Noen av momentene de trekker frem er:

116 Oppsummering og drøfting

• at korrekt språk ikke nødvendigvis er godt – men at godt språk også må være klart • at det å formidle vil si å gjøre noe tilgjengelig for andre • at språket og strukturen i en tekst har like stor betydning som innholdet • at en tekst må være tilpasset leseren – fordi en skribent som har tapt leseren av syne, har også tapt muligheten til å nå fram.

Som en hjelp til å gjøre språket i dokumenter fra statlige virksomheter enklere og lettere forståelig for mottakerne har Statens informasjonstjeneste og Norsk språkråd i samarbeid utviklet Språksjekken – en hjelp til bedre språk i staten (Språkrådet 2007b). Der har de utarbeidet et opplegg for utprøving av dokumenter på målgrupper, og hvor Rikstrygdeverket har bidratt med eksempel fra Trygdeetaten – som nå er en del av NAV. I språksjekken har de laget et forslag til organisering av dette arbeidet og har foreslått å dele inn arbeidet i 6 faser – kartlegging, vurdering, prioritering og planlegging, utprøving på målgruppene, gjennomføring og evaluering. Det legges til at hver enkelt etat må tilpasse opplegget til sin egen situasjon. Jeg finner det særlig interessant språksjekken legger såpass stor vekt på at tekstene bør prøves ut på målgruppene, fordi ”… den virkelige prøven er om de som det enkelte dokument er skrevet for, skjønner hva som står der, og hvordan de skal forholde seg” (ibid. s 7). I så måte understrekes – som jeg også har konkludert med – viktigheten av å trekke inn respons og tilbakemeldinger fra brukerne.

Som språkhandling er det å informere en handling som søker å endre leserens, lytterens eller avleserens tanker, følelser eller handlinger. Det NAV overordnet sett gjør med å informere kan sees som et forsøk på å endre arbeidslediges handlinger slik at de i større grad blir i stand til å få og beholde jobb. I en situasjon hvor dette er det primære, er det også primært at tekstene blir forstått og derigjennom at avleserne faktisk kan samhandle med NAV. I en slik situasjon legitimeres oversetternes endringer – når endringen gjør det lettere å forstå og dermed gjør det enklere å samhandle med NAV. Slik blir forestillinger om lojalitet til kildeteksten sekundært. Det er først og fremst ”the primacy of purpose”, altså tekstenes hensikt, som bør ligge til grunn for vurderinger av hvor mye man har ”lov” til å endre tekstene.

Man kan lett få inntrykk av at de praksisene jeg har foreslått for oversettelsesarbeid er omfattende, men jeg vil hevde at arbeidsmåtene jeg foreslår ikke nødvendigvis vil innebære at det tar lengre tid å utvikle gode tekster, eller oversettelser. Man kommer ikke nødvendigvis raskere frem til målet ved at oversetteren sitter alene og sliter med å være misfornøyd med resultatet. Monologiske perspektiver på tekster har hatt en tendens til å fokusere på sluttproduktet, og dermed skjules det at tekstskaping generelt ofte er omfattende prosesser. Jeg er nokså overbevist om at dersom man undersøkte prosessene hos NAV for å komme frem til den endelige teksten som ligger ute på nettet – som også den nokså omfattende språksjekken understøtter – ville man oppdage at det er mye arbeid som ligger bak hver enkelt tekst. Språkrådet sier det slik:

117 Oppsummering og drøfting

”Uklart språk er dårlig språk! Dårlig språk kan føre til at deler av befolkningen mister muligheten til å delta i mye som angår dem, fordi de ikke klarer å tilegne seg innholdet i tekster fra det offentlige. Et korrekt og velfungerende offentlig språk og klare og begripelige tekster øker folks tillit til myndighetene og fremmer demokratiet og rettsikkerheten. Dessuten sparer man tid og penger på å skrive forståelig. Det lønner seg simpelthen for samfunnet å investere i et bedre offentlig språk” (Språkrådet 2007c).

Det gjenstår å se – etter hvert som det blir laget offentlige tekster på tegnspråk – hvordan sjangeren vil utvikle seg. Normering dreier seg vanligvis om ortografi, uttale, tegnsetting, morfologi og eventuelt setningssyntaks – dvs ikke om fenomener ut over setningsnivå. Jeg mener imidlertid at dersom slike praksiser jeg foreslår blir lagt til grunn for oversettelsesarbeidet, vil man ha muligheten til å sette en norm – dvs sjangerkonvensjoner som fungerer som operativ norm på tekstnivå – som er i samsvar med språkbruken til døve slik de bruker det seg i mellom. Dette kan da bli opphavet til en ’offisiell’ sjanger: tegnspråklig informasjon fra det offentlige. Da kan man tenke seg at oversettelse vil oppleves enklere, og den relativt omstendelige oversettelsesprosedyren jeg har foreslått vil kunne bli forenklet etter hvert som sjangeren blir etablert.

Uansett har undersøkelsene resultert i at Rycon nå vet hvordan en slik jobb kan utføres, og nå markedsfører tilbudet om oversettelser til tegnspråk publisert på nett. Rycon vil også ta modellene i bruk i det praktiske arbeidet ved eventuelle oversetteroppdrag. Beskrivelsene av sitasjonen omkring tegnspråklige døves tilgang på informasjon kan være med på å gjøre folk bevisst på hvorfor det er viktig med tegnspråk på nett. Videre kan valget av løsninger i demoene være til inspirasjon og hjelp for andre som ønsker å legge ut videobasert innhold på nett.

Norges Døveforbund har med denne undersøkelsen fått et eksempel på hvordan en eventuell lovfesting av Norsk tegnspråk som offisielt språk kan iverksettes. Å gjøre informasjon tilgjengelig på tegnspråk er imidlertid ennå ikke et kriterium for ”tilgjengelighet for alle”. Det vil først og fremst være avhengig av politisk vilje og vedtak om at de offentlige etatene skal oppfordres, eventuelt pålegges, å gjøre relevant informasjon for døve tilgjengelig på tegnspråk. I forbindelse med sluttføring av prosjektdelen av undersøkelsen ble resultatene lagt frem for Norges Døveforbund. De uttrykte ønske om å ta dette spørsmålet opp med myndighetene og ønsker å bruke løsningsforslagene som ett av tiltakene i en foreslått handlingsplan for å gjøre Norsk tegnspråk til offisielt språk i Norge.

Offentlige etater, som for eksempel NAV, vil forhåpentligvis se at det er samfunnsøkonomisk at deres informasjon også blir tilgjengelig på tegnspråk, og sette av de nødvendige midlene til et slikt tiltak. Jeg har også hatt et møte med kommunikasjonsstaben i NAV, som har ansvar for nettsidene, for å presentere demoene. De uttrykte interesse for demoene, og ville vurdere å teste dem ut på sine nettsider. Det er ikke bare i Norge at man vurderer å oversette offentlig informasjon til tegnspråk. I forbindelse med et nordisk nettverkstreff på området funksjonshemmede og arbeid, kom jeg i kontakt med Christina Magnusson, som er nasjonal koordinator for hørselshemmede, døve og døvblinde i den

118 Oppsummering og drøfting svenske Arbetsmarknadsstyrelsen. Hun kunne fortelle at de i begynnelsen av 2007 kommer til å sette i gang et prosjekt med å oversette nettsidene til Arbetsförmedlingen www.amv.se til tegnspråk. Fordelen med at initiativet kommer innenfra i etaten, er at det allerede er gitt at det bør settes av penger til slike formål. I Norge vil det være en lengre vei å gå for å nå frem med budskapet om hvor viktig det er at NAVs informasjon også blir gjort tilgjengelig på tegnspråk.

Om informasjon fra det offentlige skal bli tilgjengelig på tegnspråk er kanskje først og fremst et politisk spørsmål. Basert på lesingen av politiske dokumenter er mitt syn at døve bør sikres rettigheter til tilgang på informasjon både ut i fra perspektivet på døve som funksjonshemmede og perspektivet på døve som en språklig minoritet. Løsningene jeg har foreslått i denne undersøkelsen har tatt høyde for begge perspektivene. Å sikre døve rettigheter som funksjonshemmede tilsier at offentlig informasjon blir gjort tilgjengelig på tegnspråk på nett, som konkret tiltak for å fjerne funksjonshemmende barrierer. Å sikre døve rettigheter som språklig minoritet tilsier at det på dette området gjøres en samordnet og helhetlig innsats for å ivareta Norsk tegnspråk som en del av den norske kulturarven. Dette kan blant annet gjøres ved en samordning av tilgjengelighetstiltakene og at det søkes etter løsninger som sikrer både at blir lett å finne frem til tegnspråklig informasjon og at denne blir tatt vare på for fremtiden. Dette taler for en videreutvikling av Tegnwebben til å bli det ”digitale biblioteket” det var tenkt å være. Norges Døveforbund vurderer i disse dager å sette i gang arbeid med å videreutvikle Tegnwebben.

Foreløpig mangler vi dessverre mye kunnskap om norsk tegnspråk og tegnspråklig kommunikasjon. Det er behov for forskning på omtrent alle områder av norsk tegnspråk og bruken av det. I døvemiljøet har det vært sterke fortellertradisjoner hvor det helt sikkert finnes mange etablerte tekstlige sjangre – og skulle være en rik kilde for tegnspråktekstforskning. For eksempel vet jeg at det gjentatte ganger er søkt om midler til å undersøke språket i tegnspråknyhetene på NRK – som kan sies å være en rimelig godt etablert sjanger i norsk tegnspråk – uten at de har fått gjennomslag. Når det gjelder den teksttypen som jeg har tatt for meg i denne undersøkelsen må det lages mange flere offentlige informasjonstekster på tegnspråk før det blir mulig å slå fast hva som er typisk for akkurat denne sjangeren. Denne undersøkelsen er imidlertid et bidrag til dette arbeidet, og jeg har med dette beveget kunnskapssituasjonen noe.

119 Litteratur

11. Litteratur

Amundsen, Guri (1999): ”L 97 og utvikling av læremidler på tegnspråk for døve elever – et eksempel som belyser et behov for å tenke gjennom og redefinere tospråklig undervisning av døve elever”. Semesteroppgave i AVS 302. Trondheim: Institutt for anvendt språkvitenskap. NTNU

Amundsen, Guri (1998/2005): ”Bruken av tegnrommet i en sakpreget tegnspråktekst – en eksplorerende undersøkelse”. Semesteroppgave i AVS 203. Trondheim: Institutt for anvendt språkvitenskap. NTNU.

Andenæs, Ellen (2003): ”Posisjoneringsanalyse: Teoretiske utgangspunkt og analytisk praksis”. I: Posisjoneringsanalyse i praksis. Kompendium. Trondheim: Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier. NTNU

Andersen, Randi Røed & Bergh, Steinar (2003): Universell utforming over alt!: planlegging og utforming av uteområder, bygninger, transport og produkter for alle. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. URL: http://www.shdir.no/publikasjoner/veiledere/universell_utforming_over_alt____artikkelsamlin g_2942 [lesedato 03.06.2007]

Arnesen, Knut mfl. (2002): Tospråklighet og lesing/skriving hos døve barn – en kartlegging av grunnskoleelever og deres språklige situasjon. Skådalen Publication Series No. 16. Oslo: Skådalen kompetansesenter

Bakhtin, Mikhail M. (1998): Spørsmålet om talegenrane. Bergen: Ariadne

Bergh, Grete (2004): Norsk tegnspråk som offisielt språk. ABM-skrift nr.: 10. Oslo: ABM-utvikling

Cameron, Deborah (2001): Working with spoken discourse. London: Sage Publications

Deltasenteret (2006): Tilgjengelige nettsteder. Veiledere i serie (hefte 1 og 2). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. URL: http://www.shdir.no/deltasenteret/ikt/internett/

Engeberg-Pedersen, Elisabeth (1991): Lærebok i tegnsprogs grammatik. København: Døves center for total kommunikasjon.

Engeström, Yrjo (1987): Learning by expanding: an activity-theoretical approach to developmental research. Helsinki

Erlenkamp, Sonja (2006) (Online): ”Rolleovertakelse”. I: LURT: Lærings- og Undervisningsmateriell Relatert til Tegnspråk. Trondheim: Avdeling for lærerutdanning og tegnspråk. HiST. URL: http://tegntolk.alt.hist.no/pmwiki/pmwiki.php/Rolleovertakelse/KapL1 [lesedato 23.04.2007]

Evensen, Lars Sigfred (1997). ”Applied linguistics within a principled framework for characterizing disciplines and transdisciplines”. I: AILA Review, No 12 (31-41)

Evensen, Lars Sigfred (2003): Forelseningsnotater HFAVS 307. Våren 2003.

Evensen, Lars Sigfred (2004): ”From Dialogue to Dialogism: the Confessions of a Writing Researcher”. I: Bostad, F. [et al] (Red): Bakhtinian perspectives on language and culture: meaning in language, art and new media. Basingstoke: Palgrave Macmillan (147-164)

Forente Nasjoner (2007): ”Conventions on the rights of persons with disabilities”. URL: http://www.un.org/esa/socdev/enable/documents/tccconve.pdf [lesedato 19.04.07]

Fornyings- og administrasjonsdepartementet (2006): Eit informasjonssamfunn for alle. St.meld. nr.: 17 (2006-2007). Oslo: Departementet. URL:

120 Litteratur

http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/dok/regpubl/stmeld/20062007/Stmeld-nr-17-2006- 2007-.html?id=441497 [lesedato 03.06.2007]

Fuglerud m.fl. (2006): Full deltakelse for alle?: utviklingstrekk 2001-2006. Rapport del 1 og 2. Oslo: Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne og Sosial- og helsedirektoratet. URL: http://www.dok.no/full-deltakelse-for-alle-utviklingstrekk-2001-2006- .372472-48782.html [lesedato 03.06.2007]

Greftegreff, Irene (1991): ”Håndformer og håndformendringer i norsk tegnspråk: en innledende undersøkelse av foneminventaret”. Hovedoppgave i lingvistikk. Trondheim: Universitetet i Trondheim

Greftegreff, Irene (2006) (online): “Tegnordbokprosjektet ved Møller kompetansesenter sett fra en leksikografisk synsvinkel”. Andre utgave. Trondheim: Møller kompetansesenter. URL: http://www.tegnordbok.no/pdf/tegnordbokprosj_2utg.pdf [lesedato 03.06.2007]

Gumperz, John (1992): “Contextualization revisited”. I: Auer, P. & Di Luzio, A. (Eds.), The contextualization of language, Amsterdam: John Benjamins (39-54)

Haavind, Hanne (2000): “På jakt etter kjønnede betydninger”. I: Haavind, Hanne (Red.): Kjønn og fortolkende metode – metodiske muligheter i kvalitativ forskning. Oslo: Gyldendal akademisk forlag (7-59)

Halliday, Michael A.K. (1998): “Situasjonskonteksten” og “Språkets funksjoner”. I: Berge, Coppock, Maagerød (red.) (1998): Å skape mening med språk. Landslaget for norskundervisning. Cappelens Akademisk Forlag as.

Halvorsen, Rolf P. & Peterson, Svein A. (2006): ”Fra skrift til tegn – om å oversette Peer Gynt til norsk tegnspråk”. I: Redse Jørgensen, S. & Anjum, R.L. (Red.): Tegn som språk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS (151-160)

Haualand, Hilde (2000): Døves tilgang til og bruk av informasjon. Hva slags informasjon oppsøkes, og noen mulige årsaker til disse valgene. Rapport. Oslo: Norges Døveforbund

Haualand, Hilde (2002): I endringens tegn. Virkelighetsforståelser og argumentasjon i døvebevegelsen. Oslo: Unipub forlag

Helle, Merja (2001): ”How to do action oriented media research? From action research to activity theory”. Foredrag ved 2nd International EJCR Colloquium, 18. – 20. oktober 2001. Finland: University of Helsinki

Hjulstad, Johan (2007): ”Tegnspråk tilgjengelig på nett”. Prosjektrapport. Helse og rehabiliteringsprosjekt nr. 2005/1/0346. Oslo. Rycon. URL: http://www.rycon.no/prosjekt2006/p1/filer/Sluttrapport_m_omslag.pdf [lesedato 03.06.2007]

Hjulstad, Oddvar (1999): ”Fra Handikap til Kultur – døves identitetsforhandling i et sosialkonstruksjonistisk perspektiv”. Hovedoppgave til 3. avdeling i spesialpedagogikk. Oslo: Institutt for spesialpedagogikk. Universitetet i Oslo

Hoel, Torlaug L. (1995): ”Endring av tradisjonelle interaksjonsmønster og haldningar i klasserommet?”. I: NORDLYD: working papers on language and linguistics, nr.: 23 (162-173). Tromsø: Universitetet i Tromsø

Hymes, Dell (1966): ”On Communicative Competence”. I: Hymes, Dell (1972): Foundations in sociolinguistics. An ethnographic approach. Philadelphia: University of Pennsylvania Press (269-293).

Liddel, Scott K. (1980): American Sign Language Syntax. The Hague: Mouton Publishers

121 Litteratur

Liddell, Vogt-Svendsen og Bergman (2007): “A crosslinguistic comparison of buoys. Evidence from American, Norwegian, and Swedish Sign Language”. I: Vermeerbergen, M., Leeson, L. & Crasborn, O. (Red): Simultaneity in Signed languages. Form and Function. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company (187-215).

Linell, Per (1998): Approaching dialogue: talk, interaction and contexts in dialogical perspective. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company

Linell, Per (2005) (online): “Essentials of Dialogism. Aspects and elements of a dialogical approach to language, communication and cognition”. Department of Communication Studies. Linköping University. URL: http://www.liu.se/isk/research/per_li/linell_essentials-of- dialogism_050625.pdf [lesedato 23.04.2007]

Miljøverndepartementet (2004): Regjeringens handlingsplan for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne: plan for universell utforming innen viktige samfunnsområder. Handlingsplan. Oslo: Arbeids- og sosialdepartementet og Miljøverndepartementet. URL: http://www.universell-utforming.miljo.no/kategori.shtml?cat_id=22 [lesedato 03.06.2007]

Norrby, Catrin (1996): Samtalsanalys, Så gör vi när vi pratar med varandra. Studentlitteratur. Lund

Nystrand, Martin (1986): The structure of written communication. Orlando, FA: Academic Press (21- 58)

Ochs, Elinor (1979): ”Transcription as theory”. I: Ochs, Elinor & Schieffelin, Bambi B.: Developmental pragmatics. New York: Academic Press (43-72)

Peterson, Svein Arne (1995): ”Utviklingen av tegnspråknorsk i Norge”. Semesteroppgave i tegnspråk grunnfag. Institutt for spesialpedagogikk. Universitetet i Oslo

Raanes, Eli & Erlenkamp, Sonja (2005): ”Tegnspråk som offisielt språk”. Artikkel i VG. [Publiseringsdato 30.06.05]

Redse Jørgensen, Sissel & Anjum, Rani Lill (Red.): Tegn som språk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Rommetveit, Ragnar (1996): ”Læring gjennom dialog - Ei sosiokulturell og sosiokognitiv tilnærming til kunnskap og læring”. I: Dysthe, O. (Red.): Ulike perspektiv på læring og læringsforskning. Cappelen Akademisk Forlag.

Rommetveit, Ragnar (1974): On message structure: a framework for the study of language and communication. London: Wiley.

Sacks, H., Schegloff, E. & Jefferson G. (1974): “A Simplest Systematics for the Organization of Turn Taking for Conversation”. I: Language vol 50, No 4 (696-735)

Schiffrin, Deborah (1994): Approaches to discourse. Oxford: Blackwell

Schröder, Odd-Inge (1981): ”Historien om de døve: Det skjulte folket”. I: Sosionomen. Norsk sosionomforbund. Nr 26 (4) 1981. (32-37)

Schröder, Odd-Inge (1983): ”Fonologien i norsk tegnsprog”. I Tellevik, J.m., Vogt-Svendsen, M. & Schröder, O.I.: Tegnspråk og undervisning av døve barn. Trondheim: Tapir (39-52)

Schröder, Odd-Inge (1993): “Introduction to the history of Norwegian Sign Language”. I: Fisher, R. and Lane, H. (Red): Looking Back. A reader on the History of Deaf Communities and their Sign Languages. Hamburg: Signum Press (231-248)

122 Litteratur

Schröder, Odd-Inge (2006): ”Likt og ulikt – Innføring i forskjeller mellom norsk og norsk tegnspråk”. I: Redse Jørgensen, S. & Anjum, R.L. (Red.): Tegn som språk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS (79-101)

Skavlan, Sigvald (1875): Throndhjems Døvstumme-institut, program utgivet i Anledning af Institutets 50-aarige Bestaaen. I: Statped skriftserie nr 1 (2002), Trondheim: Møller kompetansesenter.

Skedsmo, Kristian (2001a): ”Hva tolker token når hun tolker? … Eller kanskje: Hva setter oversetteren over? En eksplorerende, diskursanalytisk undersøkelse av konstruksjoner av mening og kommunikasjon i et utvalg av litteratur og oversetting”. Semesteroppgave i HFAVS 304. Trondheim: NTNU

Skedsmo, Kristian (2001b): ”Tegnspråktolking i kommunikasjonsteoretisk flombelysning”. Kompendium for tolkeutdanninga ved UiO. (Begrenset distribusjon)

Skedsmo, Kristian (2005): ”Tolking i grenseland: En analyse av et utvalg tegnspråktolkers grenseoppganger mellom god og tvilsom praksis, og mellom tolking og ikke-tolking”. Hovedfagsoppgave i anvendt språkvitenskap. Trondheim: Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier. NTNU

Slaattelid, Rasmus T. (1998): ”Bakhtins translingvistikk”. I: Bakhtin, M. M. (1998): Spørsmålet om talegenrane. Bergen: Ariadne. (47-85)

Sosialdepartementet (2003): Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. St. meld. Nr. 40 (2002- 2003). Oslo. Departementet. URL: http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/regpubl/stmeld/20022003/Stmeld-nr-40-2002- 2003-.html?id=197129 [lesedato 03.06.2007]

Sosial- og helsedepartementet (2001): Fra bruker til borger – En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. NOU 2001:22. URL: http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/NOUer/2001/NOU-2001-22.html?id=143931 [lesedato 03.06.2007]

Språkrådet (2007a): ”Språktjenesten for statsorgan”. URL: http://www.sprakrad.no/Raad/Spraakkonsulenter/Spraaktjenesten_for_statsorgan/ [lesedato 23.05.2007]

Språkrådet (2007b): ”Språksjekken – En hjelp til bedre språk i staten”. URL: http://www.sprakrad.no/upload/spraksjekkbok.PDF [lesedato 23.05.2007]

Språkrådet (2007c): ”Kort om klarspråk”. URL: http://www.sprakrad.no/Raad/Spraakkonsulenter/Spraaktjenesten_for_statsorgan/Kort_om_kl arspraak/ [lesedato 23.05.2007]

Svennevig, Jan, Sandvik, Margareth, Vagle, Wenche (1995): Tilnærminger til tekst: Modeller for språklig tekstanalyse. Oslo. Cappelen akademisk forlag

Svennevig, Jan (2001): Språklig samhandling: Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo. Cappelen akademisk forlag

Svinndal, Elisabeth (2002): ”Døve og sterkt tunghørtes norskkunnskaper – en analyse av grunnskoleelevers skriftlige tekster ved hjelp av andrespråksteori”. Hovedoppgave i spesialpedagogikk. Universitetet i Oslo. Skådalen Publication series No. 15. Oslo: Skådalen kompetansesenter

Säljö, Roger (2001): Læring i praksis. Et sosiokulturelt perspektiv. Cappelens Akademisk forlag as

Ten Have, Paul (2000): Doing Conversational Analysis – A Practical Guide. London: Sage publications

123 Litteratur

Valli, Clayton & Lucas, Ceil (1995): Linguistics of American Sign Language: An Introduction. Washington, D.C.: Gallaudet University Press

Vogt-Svendsen, Marit (1990): ”Interrogative strukturer i norsk tegnspråk: en analyse av nonmanuelle komponenter i 86 spørsmål”. Avhandling (dr.art). Trondheim: Universitetet i Trondheim

Vogt-Svendsen, Marit (2001): ”A comparison of mouth gestures and mouthings in Norwegian Sign Language (NSL). I: Braem, P.B. & Sutton-Spence, R. (Red.): The Hands are the head and the mouth: the mouth as articulator in sign language. Hamburg: Signum Verlag

Vogt-Svendsen, Marit & Bergman, Britta (2007): “Point buoys: The weak Hand as a Point of Reference for Time and Space.”. I: Vermeerbergen, M., Leeson, L. & Crasborn, O. (Red): Simultaneity in Signed languages. Form and Function. Amsterdam: John Benjamins Publishing Company (217- 235)

Vonen, Arnfinn M. (1997): ”1997 – et merkeår i døveundervisningens historie”. Oslo: Skådalen kompetansesenter.

Vonen, Arnfinn M. (2006): ”Tegnspråk i et lingvistisk perspektiv”. I: Redse Jørgensen, S. & Anjum, R.L. (Red.): Tegn som språk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS (125-150)

Wallin, Lars (1994): Polysyntetiska tecken i svenska teckensråket. Stockholm: Institutionen för linvistik, Stockholms universitet

Widell, Jonna (1988): Den danske døvekultur. Bind I og II. København: Danske Døves Landsforbund

Widell, Jonna (1992): “The Danish Deaf Culture in European and Western Society” (utdrag). I Fisher, R. and Lane, H. (Red): Looking Back. A reader on the History of Deaf Communities and their Sign Languages. Hamburg: Signum Press

Zahl, Torill Solbø (2000): ”Døves tospråklighet – hvordan skriver døve barn av døve foreldre andrespråket norsk?” Hovedoppgave i spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

Zimmer, June (1989): ”Towards a description of Register Variation in American Sign Language”. I: Lucas, C. (Red): The Sociolingustics of the Deaf Community. San Diego: Academic Press (253- 272).

124 Vedlegg

12. Vedlegg

Vedlegg 1

Hovedfagsprosjekt – oversettelse som dialogisk prosess Johan Hjulstad Anvendt språkvitenskap Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Oslo 02.10.06

Samtykkeerklæring: Jeg har fått informasjon om hovedfagsprosjektet, og er orientert om hva min deltakelse i prosjektet går ut på. Jeg er også informert om at min deltakelse er frivillig, og at jeg når som helst kan trekke meg fra prosjektet. Jeg stiller herved videoopptak av oversettelser og notasjonsmateriale til disposisjon for bruk i hovedfagsoppgaven. Jeg er inneforstått med at materialet vil bli anonymisert i oppgaven.

Jeg samtykker i at materialet kan benyttes av Johan Hjulstad som grunnlag for hovedfagsoppgave.

Sted: Dato: Underskrift:

______

125 Vedlegg

Vedlegg 2 Program – workshop i oversettelse og formidling på tegnspråk - Oversettelse og formidling som dialogiske prosesser

Mandag 2. oktober

10.00 – 10.15 Velkommen til Rycon. Kaffe/Te i kantina 10.15 – 11.15 Kort omvisning i bedriften. Presentasjon av deltakere og arrangør. Informasjon og bakgrunn for prosjektet ”Tegnspråk tilgjengelig på nett”. Gjennomgang av programmet for de kommende dagene og praktisk informasjon. 11.15 – 12.15 Lunsj i kantina. 12.15 – 13.15 Noen grunnleggende perspektiver på språk/kommunikasjon/ oversettelse av Kristian Skedsmo. 13.15 – 13.30 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 13.30 – 14.15 Johan Hjulstad redegjør for bakgrunn for valg av workshop, og presentasjon av scenario: NAV har avgjort at de ønsker å få sine nettsider gjort tilgjengelig på tegnspråk. Hvordan kan vi finne gode måter å lage gode oversettelser til tegnspråk? 14.15 – 16.00 Første arbeidsøkt. Utdeling og valg av tekster. Arbeid med oversettelser og opptak.

Tirsdag 3. oktober

08.00 – 08.30 Kaffe/Te i kantina. 08.30 – 10.00 Professor Torlaug Løkensgard Hoel presenterer prosessorientert tekstskaping for oss. Omtrentlig program: 1. Om språkets funksjoner: Som støtte for tanken, og som kommunikasjon. 2. Det er mange måter å komme frem til tekst… 3. Arbeid med utlevert tekst individuelt. Lage utkast. 4. Responsgrupper. Etter tur legger hver og en frem sitt utkast og versjon. 5. Plenum – erfaringer i gruppene på arbeidsmåte. 6. Enten bearbeide teksten videre, eller begynne på ny tekst. 10.00 – 10.15 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 10.15 – 11.15 Torlaug Løkensgard Hoel fortsetter. 11.15 – 12.15 Lunsj i kantina 12.15 – 13.15 Torlaug Løkensgard Hoel fortsetter. 13.15 – 13.30 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 13.30 – 14.30 Torlaug Løkensgard Hoel fortsetter. 14.30 – 16.00 Oppsummering. I denne sekvensen forsøker vi å trekke tråden fra første arbeidsøkt; Hva var utfordringene i første arbeidsøkt? – og videre over i hva vi tenker at prosessorientert arbeid med oversettelse kan gi oss.

Onsdag 4. oktober

08.00 – 08.30 Kaffe/Te i kantina. 08.30 – 09.00 Å gjennomføre et eventuelt oversetteroppdrag fra NAV innebærer utfordringer på mange ulike plan. Hvordan kan vi sortere i utfordringene? Innledning for det som skal skje i dag og forsøk på å knytte an til oppsummeringen fra dagen før. 09.00 – 10.00 Introduksjon til kultur-historisk aktivitetsteori (AT) som forståelsesramme for institusjonelle virksomheter, av stipendiat Thomas de Lange. 10.00 – 10.15 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 10.15 – 11.15 En diskusjon: hvordan relatere aktivitetsteori til oversettelse? Oversettelse som speilbilde av institusjonen? Thomas de Lange fortsetter. 11.15 – 12.15 Lunsj i kantina. 12.15 – 13.15 Hvordan bruke det foregående i arbeidet videre? Hvordan trekke på de teoretiske rammene for å lage oversettelsesprosjekt for NAV? Thomas de Lange fortsetter.

126 Vedlegg

13.15 – 13.30 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 13.30 – 14.15 Fortsettelse på forrige økt. 14.15 – 16.00 Fri arbeidsøkt. Arbeid i gruppene. Enten ved praktisk jobbing omkring en tekst, eller diskusjon i gruppene.

Torsdag 5. oktober

08.00 – 08.30 Kaffe/Te i kantina. 08.30 – 10.00 Arbeidsøkt – videre arbeid med oversettelse. Forsøk på å ta i bruk det vi har lært. Er det til hjelp? På hvilke måter? 10.00 – 10.15 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 10.15 – 11.15 Arbeidsøkten fortsetter 11.15 – 12.15 Lunsj i kantina. 12.15 – 13.15 Responsgruppe. 13.15 – 13.30 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 13.30 – 14.30 Responsgruppe. 14.30 – 16.00 Oppsummering/ evaluering

Fredag 6. oktober

08.00 – 08.30 Kaffe/Te i kantina. 08.30 – 10.00 Arbeidsøkt – lage siste og endelig opptak i studio. 10.00 – 10.15 Kaffe/Te, min.vann, kjeks nede i u-etg. 10.15 – 11.15 Arbeidsøkten fortsetter. 11.15 – 12.15 Lunsj i kantina. 12.15 – 16.00 Avslutning. Daglig leder Svein Garden innleder oppsummeringen av workshop’en. Hva fungerer (ev. ikke)? Hva nå? Hva savnes? Hvilke modeller for oversettelse vil vi velge, eventuelt anbefale?

Vel hjem!

127 NAV - Arbeidsmarkedstiltak Side 1 av 1

Arbeidsmarkedstiltak

Du er her: // NAV // Jobb og arbeidsliv // Arbeidssøker // Arbeidsmarkedstiltak

Arbeidsmarkedstiltak Det er situasjonen på arbeidsmarkedet og politiske føringer som bestemmer utformingen, omfanget og sammensetningen av arbeidsmarkedstiltakene. Formål og målgrupper vil variere fra tiltak til tiltak.

NAVs tilbud om arbeidsmarkedstiltak er fleksibelt og kan tilpasses den enkeltes behov for kvalifisering og arbeidstrening. Vi baserer tilbudet om arbeidsmarkedstiltak på individuell vurdering, kombinasjoner av forskjellige tiltak og helhetstenkning. Arbeidsmarkedstiltakene skal bidra til å „ styrke kompetanse og evne til arbeid „ øke mulighet for vanlig arbeid „ skaffe til veie kvalifisert arbeidskraft „ forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet „ hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet Det er en forutsetning at du er registrert som arbeidssøker hos NAV, for å kunne ha mulighet til å delta på tiltak. Regelverk Forskrift om arbeidsmarkedstiltak

Relatert informasjon Utfyllende regler til forskrift om arbeidsmarkedstiltak.doc Kravspesifikasjoner - institusjonelle tiltak Hjelpemidler og tilrettelegging på arbeidsplassen

http://www.nav.no/page?id=714 04.06.2007 NAV - Jobbsøkertips Side 1 av 1

Jobbsøkertips

Du er her: // NAV // Jobb og arbeidsliv // Arbeidssøker // Om jobbsøk // Jobbsøkertips // Jobbsøkertips

Jobbsøkertips Vi har laget en oversikt med nyttige tips og råd til deg som skal søke jobb. Målet er å hjelpe deg til å bli en god jobbsøker og få en jobb du trives med.

Når du skal søke jobb, er det viktig å • være trygg på egen kompetanse • tenke utradisjonelt • orientere deg i arbeidsmarkedet • finne ledige jobber du har lyst til å søke på • lage en god CV • skrive en målrettet jobbsøknad • forberede og gjennomføre et jobbintervju du er fornøyd med Her finner du flere eksempelserier med CV, stillingsannonse og søknad. Grunnen til at vi har valgt å lage eksempelserier er for å vise at søknaden skal være et svar på en konkret stillingsannonse. Eksemplene er kun veiledende

http://www.nav.no/page?id=678 04.06.2007 NAV - Bli trygg på egen kompetanse Side 1 av 1

Bli trygg på egen kompetanse

Du er her: // NAV // Jobb og arbeidsliv // Arbeidssøker // Om jobbsøk // Jobbsøkertips // Bli trygg på egen kompetanse // Bli trygg på egen kompetanse

Bli trygg på egen kompetanse Det krever mye innsats å få en ny jobb. Det kan derfor lønne seg å se på jobbsøking som en jobb i seg selv. Kartlegg din egen kompetanse slik at du får fram informasjon som du senere kan bruke både i jobbsøknaden og i intervju.

Gå gjennom kompetansen og bakgrunnen din og tenk gjennom: „ Hva kan du? „ Hva vil du? „ Hva har du lært gjennom utdanningen din? „ Hva er drømmejobben din? „ Hvor har du lyst til å jobbe? „ Har du en CV som gjenspeiler din kompetanse og dine ønsker? Det er viktig å være realistisk når det gjelder vurdering av din egen utdanning og erfaring opp mot jobber du vil søke på

Husk realkompetanse! Realkompetanse kan også være med å bidra til at du får jobben: „ Hva slags ansvar har du hatt i for eksempel prosjekter? „ Aktuelle roller du har hatt for eksempel i team „ Hva slags oppgaver du kan utføre? „ Hva slags metoder og verktøy du håndterer? „ Har du oppnådd resultater som du kan vise til?

http://www.nav.no/page?id=679 04.06.2007 NAV - Orienter deg i arbeidsmarkedet Side 1 av 1

Orienter deg i arbeidsmarkedet

Du er her: // NAV // Jobb og arbeidsliv // Arbeidssøker // Om jobbsøk // Jobbsøkertips // Orienter deg i arbeidsmarkedet

Orienter deg i arbeidsmarkedet Å orientere seg i arbeidsmarkedet kan være vanskelig, spesielt dersom det er første gang du skal søke jobb.

Noe av det viktigste du kan gjøre som arbeidssøker er å kartlegge arbeidsmarkedet og jobbmulighetene dine i forhold til: „ ledige jobber i nærområdet eller i pendleavstand „ ledige jobber i hele Norge „ ledige jobber i utlandet „ om det er mange arbeidssøkere som søker samme type jobb „ trender i arbeidsmarkedet. Søker du jobb i en bransje som i framtiden vil oppbemanne eller nedbemanne? „ hvilke bransjer har størst behov for folk nå?

Relatert informasjon Utdanning og arbeidsmarkedet Rapport om arbeidsmarkedet

http://www.nav.no/page?id=681 04.06.2007 NAV - Innvandrer Side 1 av 1

Innvandrer

Du er her: // NAV // Jobb og arbeidsliv // Spesielle målgrupper // Innvandrer // Innvandrere

Innvandrere Det er viktig å få anledning til å vise arbeidsgivere hva slags kompetanse du har og NAV kan bistå deg hvis du har behov. Søk jobber, markedsfør deg selv, og gjør deg kjent med hva slags kompetanse arbeidsmarkedet trenger. Du øker sjansene for å få jobb ved å ta eget ansvar for jobbsøkprosessen. Dersom du er arbeidssøker med innvandrerbakgrunn, kan du ha behov for mer informasjon og oppfølging fra NAV i jobbsøkprosessen.

Hva slags tilbud kan NAV gi? Når du registrerer deg som arbeidssøker hos NAV, må du vise gyldig arbeidstillatelse, innstemplet i passet ditt eller i et annet reisedokument. Som gyldig arbeidstillatelse regnes:

„ Generell adgang til å arbeide i Norge „ Bosettingstillatelse (normalt etter tre år i Norge). Hvis du er arbeidssøker fra EU/EØS kan du ved å fremvise pass/ID-kort registrere deg som arbeidssøker hos NAV og søke arbeid i Norge i inntil seks måneder. Hvis du har gyldig arbeidstillatelse, kan NAV hjelpe deg med „ informasjon „ veiledning „ formidling til jobb som passer for deg „ ulike arbeidsmarkedstiltak I tillegg til NAV lokalt kan Intro-tjenesten gi deg en verdifull støtte. Intro-tjenesten har kontorer i Oslo, Bergen, Kristiansand og Trondheim. Tilbudet er også åpent for søkere fra andre fylker. Intro-tjenesten har i hovedsak tre typer tilbud: „ Avklarings- og veiledningssamtaler, gjerne kombinert med språktesting „ Forberedende opplæring for at du lettere skal kunne motta andre servicetilbud fra NAV på vei mot arbeidslivet „ Jobbsøkingskurs/yrkesforberedende kurs der du kan du få kartlagt kompetansen din og få veiledningssamtaler

Norskopplæring Den kommunale norskopplæringen har fått ny læreplan. Ta kontakt med voksenopplæringen i din kommune for å få informasjon. Relatert informasjon Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere.doc Integrering i randsonen.pdf

http://www.nav.no/page?id=298 04.06.2007