Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1. 1980. Sigvart Tøsse Småbrukarorganisering og arbeidarrørsle*) I 1938 skreiv historikaren Wilhelm Keilhau at småbrukarane sin oppmarsj var «den mest bemerkede kjensgjerning i det norske jordbruks utviklingshistorie mellom 1905 og 1914».'). Eit resul­ tat av denne oppmarsjen var danninga av Norsk Småbrukerfor- bund i 1913. Artikkelen vil ta opp bakgrunnen for denne organi- sasjonsdanninga og utviklinga fram til slutten av 1920 åra. I tiåret før første verdenskrig skjedde også gjennombrotet for fagorganisasjonen og Det norske arbeiderparti. I 1912 organi­ serte skog- og landarbeidarane seg i eit eige forbund som slutta seg til Arbeidernes faglige landsorganisasjon. I Småbrukarfor- bundet dominerte folk frå Arbeidardemokratane. Den geograf­ iske basisen for begge forbunda var Austlandet, serleg Hedmark og Oppland. Småbrukarforbundet fekk ikkje den store tilslut­ ninga, men klarte seg over ei nedgangstid i 20 åra og byrjinga av 30 talet. Norsk skog- og jordbruksarbeiderforbund frå 1912 gjekk derimot i oppløysing i byrjinga av 1920 talet. Politisk var Arbeidarpartiet på frammarsj. Det store gjennombrotet på byg­ dene i Austlandet kom ved valet i 1927 som viser masseover- gang frå dei tidlegare arbeidardemokratveljarane. Eit interessant aspekt som vil bli teke opp her, er da tilhøvet mellom småbruka- rorganisasjonen og arbeidarrørsla. Men først spør vi om kvifor Norsk Småbrukerforbund blei danna, og kva var dei økonomi­ ske, sosiale og politiske føresetnadene for ein slik organisasjon? *) Artikkelen byggjer vesentleg på hovudoppgåva mi i historie-. Norsk bonde- og småbrukarlag 1913-28. Bakgrunn og verksemd. Trondheim 1976. Økonomisk og sosial bakgrunn Jordbrukstellinga i 1907 - den første serskilte jordbrukstellinga - viste store endringar frå tidlegare statistiske oversikter. Stats­ minister Gunnar Knudsen sa at tellinga opna augo hans for kor utprega eit småbruksland Norge var. Sidan 1865 hadde det blitt mest 6096 fleire skyldsette bruk under 20 da innmark. Bruk mellom 20 og 50 da innmark hadde auka 30 96.2) Eit småbruk vart i statistikken 1907 definert som eit jordbruk mellom 5 og 50 da dyrka jord. Desse utgjorde 3/4 av alle bruk over 5 da dyrka jord. Ein grunn til auken i talet på småbruk var at husmannsbruk o.l. vart bortselt fra hovedbølet og fekk si eiga skyld. Det totale antall jordbruk auka såleis med 10.000 bruk frå 1890 til 1907.3) Staten støtta etter kvart dei som ville laga nye småbruk. På 1800-talet meinte mange landbruksautoritetar at det var uheldig når jorda vart stykka ut i småbruk. Men fleire kom etter kvart til å sjå positivt på småbruksdanninga. Motiva var fleire: Amerika og fabrikkarbeid i byane lokka arbeidskrafta bort frå bygdene. Husmannsvesenet var i rask tilbakegang. Bøndene tok til å klage over dyr arbeidshjelp, noen augna politiske konse­ kvensar av industrialismens framvekst. Tanken om å gje hus­ menn og arbeidarar jord til sjølveigarbruk fekk derfor tilslutning i Stortinget også utanfor dei sosialradikale i Venstre. Seinare ini­ tiativtakar til Norsk Landmandsforbund, Landmark, ønska t.d. ein slik reformpolitikk for å hindre «Socialismens samfunnsfar- lige Lærdomme».4) Med opprettinga av jordinnkjøpsfondet i 1894 og seinare løy­ vingar til jorddyrkingspremiar og premielån byrja Stortinget å gje ei forsiktig støtte til små sjølveigarbruk. Det viktigaste tiltaket var Den norske arbeiderbruk- og boligbank i 1903. Denne ga lån til nye bruk opp til 20 da dyrka jord. Fram til 1913 lånte Arbeidarbrukbanken ut vel 18,5 mill. kr. til ialt 13.140 bruk. Over 1/3 vart utlånt til Oppland og Hed­ mark, og det var arbeidarane i jord og skogbruk som nytta ban­ ken mest. Mange av bruka var tidlegare husmannsplassar eller andre leigebruk, slik at vel 1 /3 var nye bruk.5) I 1914 vedtok Stortinget å opprette ein småbrukslærarskole som skulle utdanne småbrukslærarar. Samstundes sette departe­ mentet fram proposisjon om å avløyse arbeiderbruk- og bolig­ banken med Den Norske stats Småbruks- og Boligbank. I lova om den nye banken blei lånegrensa kraftig auka. og arealgrensa på 20 da oppheva. Kring 1913 hadde altså staten engasjert seg eit godt stykke i å støtte småbrukarane og i å skaffe arbeidarar jord. Ein komite nedsatt av Selskapet for Norges Vel ønska å gå så langt som til å innføre ein avgrensa kommunal forkjøps- og ekspropriasjonsrett for å skaffe jord. Det hadde skjedd ei endra haldning til fordel for småbruket. Direktør Ødegaard ved Landbrukshøgskolen hevda i 1910 at alle partia var samde om å få oppretta flest mo­ gelege småbruk.6) Ordet «småbrukerbevegelsen» vart no nytta om det nye i tida. Småbruket ga for mange berre ei biinntekt. I 1907 hadde96 34 av alle jordbrukarar hovudyrket sitt utanom jord- og skog­ bruk. Av dei knapt 125.000 småbrukarar med frå 5 til 50 da dyr­ ka jord i 1907 hadde vel 52.000 eller 4296 jordbruket som bi- yrke.7) Folketellinga i 1920 klassifiserte ca. 65.000 personar som småbrukarar. Av desse var berre 1196 utan biyrke, medan små­ bruket var eit biyrke for 65,5%. Dei viktigaste hovudyrka i kombinasjon med småbruk var fiske, industri, handverk og skogsarbeid. Med satsing på intensiv drift og spesialitetar som egg, svinek­ jøtt, frukt, honning o.a. kunne ein klare seg med eit lite areal utan biyrke. Kring århundreskiftet blomstra slike smånæringar opp og fekk sine foreningar som underavdelingar under Selska­ pet for Norges Vel. Andelsrørsla ga voner om lettare pro- duktomsetning. Den danske husmannsrørsla ga her eit eksempel på kva organisasjon og samvirke kunne utrette. Ei auka tiltru og offentleg støtte til småbruk blei avspegla i namnebruken. Som allment kjent og brukt var småbrukarnam- net ei nydanning kring 1900. I folketellinga 1890 var det berre 812 personar som kalla seg småbrukar. I 1910 var det tilsva­ rande 3.519 personar, og i 1920 var det 18.625 personar som ga opp småbruk som hovudyrke. Småbrukarnamnet var mest utbreidt i Hedmark, Oppland. Nord-Trøndelag og Nord-Norge, medan det var lite nytta på Vestlandet. Utbreiinga av namnet fell saman med dei områda der det var mange jord- og skogsarbeidarar og husmenn i høve til talet på sjølveigarar. I same områda var det mange store gar­ dar. Der var rett og slett bruk for ulike namn på små og store jordbrukarar, medan på Sør- og Vestlandet var alle meir likever­ dige som bønder. Spesielt på Oplandene tok det altså til å festne seg ei samfunns- rolle som småbrukar. Kanskje er det naudsynt for ein organisa- 119 sjon å knyte an til ei slik yrkesrolle eller yrkesidentitet om han skal få fotfeste. Arbeidardemokratane var i høg grad med på å skape eit slikt fundament i form av ei serskilt småbrukarrolle. I auka grad identifiserte dei seg med småbrukarane og søkte å gje småbrukarnamnet ein positiv klang. For Arbeidarpartiet var det nok og lettare å solidarisere seg med småbrukarar enn med bøn­ der. (Sml. det sosialdemokratiske partiet i Sverige som endra ut­ trykket «småbønder» til «småbrukare» i handlingsprogrammet 1908). Politisk bakgrunn Kravet om jord til arbeidarane vart først og fremst reist av Arbei­ dardemokratane (seinare Radikale Folkeparti). Denne politikken var forankra i ein spesiell ideologi: Det å eige del i jorda var eit rettferdskrav, fordi jorda opprinneleg var samfunnet sin felles ei­ gedom. Dessutan var det å eige jord og arbeide med jorda noe spesielt verdifullt. Arbeidet adla mannen. Det ga han ei sunn livsinnstilling som ikkje ga grobotn for klassekamp og hat. Små­ brukarane kunne derfor bli det formildande element i den skjerpa kampen mellom klasser, parti og snevre næringsinteres­ ser. Dermed blei det ein styrke for samfunnet å ha ein talrik små- brukarstand, og i denne gruppa søkte partiet si forankring. I 1900 drøfta arbeidardemokratane og Arbeidarpartiet eit samarbeid. Arbeidarpartiet var da viljug til å støtte «vidare stats- foranstaltninger for at skaffe arbeiderne lettere og billigere ad­ gang til at erholde jord og eget hjem». Men Social-Demokraten hevda det synet at dersom landarbeidarane først skulle få sjølei- garjord, måtte bruka vere store nok til å leve av. Jordprogrammet av 1902 var det første verkelege arbeids­ programmet for Arbeidarpartiet om jordspørsmålet. Med dette satsa partiet på det sjølvstendige familiebruket ved sidan av fel­ lesbruk. Det ville skape ein trygga bruksrett gjennom frigjering frå «gjælds- og rentesystemets lumske utplyndringer» og lowern mot inngrep frå private kreditorer. I åra etter dette fekk Arbeidarpartiet etter kvart auka tilslut­ ning på bygdene. Dermed kom det inn på det same veljar - grunnlaget som arbeidardemokratane hadde (småbrukarar, land- arbeidarar). 11912 oppsto ein konkurranse mellom dei om å or­ ganisere jord- og skogbruksarbeidarane. 120 Organisering av skog- og jordarbeidarar Alt på første landsmøtet til Arbeidarpartiet i 1887 vart det sett fram forslag om å danne fagforeningar for landarbeidarane. Men bakgrunnen var korleis ein skulle «beskytte byarbeiderne mot at bli skuut tilside av landarbeiderne». Det gjaldt altså å hindre konkurranse frå husmenn og bondegutar som strøymde til byane. Dersom landarbeidarane kunne forbetre kåra sine gjennom organisasjon, ville dette dempe på tilstrøyminga av ar­ beidskraft til fabrikk- og industrianlegg. Det ville igjen hindre ar­ beidsfolk frå bygdene i å bli lønstrykkjarar. Seinare vart det og viktig å unngå at dei blei streikebrytarar under arbeidskonflikter. I 1901 var det ifølgje J. Ødegård danna einskilde skogsarbei- derforeningar som slutta seg til Arbeidsmandsforbundet.8) Men først etter ein streik ved gruvene i Folldal i 1908, der bygdegutar tok streikebrytararbeid, tok Arbeidsmandsforbundet organise­ ring av land- og skogsarbeidarane opp på landsmøtet. Styret fekk pålegg om å arbeide for å organisere landarbeidarane og til neste årsmøte førebu danninga av eit landarbeiderforbund.9) Arbeidsmandsforbundet rekna stort sett at berre reine lønsar- beidarar i jord- og skogbruk kunne bli organiserte. Serleg tenkte ein på skogsarbeidarane, som gjennom fløytarlag og hogstlag hadde nær kontakt med kvarandre. Men skogsarbeidarane hadde gjerne eit småbruk ved sidan av, og i tillegg tok dei kan­ skje jordarbeid på dei større gardane. Småbrukarane som hadde hest, tok seg oftast av køyringa av tømmeret til vassdraga og sto eit hakk høgare på rangstigen enn hoggarane.