Heftet Ringerike 2001

RINGERIKE www.heftet-ringerike.org 2001 (Hefte nr. 73)

Utgitt av

RINGERIKES MUSEUM RINGERIKE UNGDOMSLAG RINGERIKE HISTORIELAG

Redaksjon FRED HARALD NILSSEN (redaktør) TOM BJØRNSTAD OTTO FRYDENLUND BJØRN KNOPH LIV SKRETTEBERG

TRYGVE GJERALD (forretningsfører)

BK Grafisk as, Sandefjord Opplag: 4.200 stk. 2 HEFTET ÅR 2001 Oppsving for lokalhistorie

Vi konstaterer at interessen for lokal- I Hole kommer første bind av bygde- og idylliserende. Derfor synes vi at historie er stor for tida. Det har mange boka ut i år. Det er første gang på over kunstneren Asle Raaen arbeid for å forklaringer, ikke minst fordi distriktet 30 år at det på Ringerike blir utgitt et sette søkelyset på hattemaker Hallstein vårt er så rikt på historie fra lenge før lokalhistorisk verk av en faghistoriker. Knudsens kamp for arbeidsfolks vikingtida. De første bofaste ringe- I 1968 hadde Andreas Ropeid ferdig demokratiske rettigheter og et mer rikingene fant her både grøderik jord tredje bind av Hønefoss-boka. Han rettferdig samfunn, er et prisverdig til- og fiskerik fjord. startet arbeidet til Hønefoss´ 100-års- tak i det kommende jubileumsåret. jubileum i 1952. Hva den første arbeiderreisinga på Det er ikke uten grunn at Buskerud Markeringen av at det neste år er Ringerike egentlig sto for og hvor hys- fylke har valgt prosjekt Hringariki som 150 år siden Hønefoss fikk bystatus, terisk og brutalt myndighetene slo ned fylkets tusenårssted. Samtidig synes har gitt interessen for historien til stedet berettigede opprøret, er kommet i stadig flere også å være ekte interessert det ved fossen et nytt oppsving. I løpet skyggen av en tilslørende forteller- i å vite hvordan det var i Ringerikes av høsten og neste år kommer det ikke tradisjon hvor hattemakeren blir mer lokalsamfunn før i tida. Vi ser hvordan til å mangle på litteratur som trekker eller mindre latterliggjort. stadig nye lokale historielag dukker fram gamle Hønefoss. Det er naturlig opp på Ringerike. Det siste året har vi at heftet "Ringerike" også i vår 73. Om dette og mye mer, kan du lese om i fått lag i Nes i Ådal og på Nakkerud og utgave er med på å gi sine bidrag. årets hefte. Tyristrand. Samtidig vil vi peke på faren for at lokalhistorie lett blir litt for nostalgisk F-red

Innhold

BJØRN KNOPH: Hønefossbilder gjennom 150 år ...... 3 BJØRN KNOPH: Forretning for borgerskapets søte liv ...... 6 OTTO FRYDENLUND: Hønefoss’ første bykart ...... 8 DORIAN RED: Ringerikes og kjærlighetens hovedstad ...... 10 ELSE MARIE ABELGÅRD: Hagbart Thisted, en idérik borger i en ung by ...... 11 FRED HARALD NILSSEN: Den første arbeiderreisinga på Ringerike ...... 14 JØRN JENSEN: Murbebyggelsen i Hønefoss ...... 17 RITA HOLM: Oppvekst i Hønefoss hjelpefengsel ...... 24 OLAV SKARD: Galgefurua på Tanbergmoen ...... 26 ASLE GIRE DAHL: Nakkerud stasjon ...... 28 ASLE GIRE DAHL: Nakkerud og Tyristrand Historielag ...... 31 OTTO FRYDENLUND: "Lokalet" er blitt historie ...... 32 GEIR ODDEN: Runesteiner på Ringerike ...... 35 GUDMUND BAKKE: Vågårds-gruppa – sabotører uten heder og medaljer ...... 38 BÅRD FRYDENLUND: Stubdalsforliket 1759 – et oppgjør om Nordmarka ...... 42 ARVE FRYDENLUND: Fra Åsa-tangen til Jammerklo i 1830 ...... 48 ROLV REDNER: Oppussing av Norderhov gamle prestegård ...... 53 ELLING KRISTIAN HANSEN: Trollhara og skrømt i skauen ...... 55 TORBJØRN RØBERG: Børse-Gunner – en sagnomsust smed ...... 58 SVERRE GRIMSTAD: Bjørnehiet på Gråberget ...... 62 SVERRE GRIMSTAD: Gråsetervisa – om seterliv og huldredans ...... 63 BYJUBILEUM 3

En del år senere ble det arrangert barnetog. Her ser vi barnetoget kommer opp St. Olafsgate og svinger inn i Norderhovsgaten. I bakgrunnen Hønefoss Bryggeri. (Ukjent fotograf) Hønefossbilder gjennom 150 år

Hønefoss by er snart et hundre og femti år gammel. I 1852 var Heftet "Ringerike" har fått en det her et lite tettsted ved fossen med mange håndverkere og gruppe Hønefoss-patrioter tjenestefolk og noen handlende. Det var en by med møller og med både foto- og historie- noen få sagbruk, små boliger og lite annet. Siden har Hønefoss kompetanse til å plukke ut utviklet seg kraftig. Nå er byen sentrum i storkommunen noen fotografier som gir Ringerike med et meget variert næringsliv. glimt av arbeids- og hver- dagsliv, festligheter og Av Bjørn Knoph dere dem. De gir inntrykk av en by som begivenheter gjennom de første 50 år for det meste besto av Hønefoss bys historie. I flere hundre år har kunstnere avbildet beskjedne boliger og noen bygninger fossen og omlandet mer og mindre beregnet for handel, som ofte hadde et naturtro og romantisk. De eldste foto- stallrom i bakgården. Nørves fotografi Med i gruppen har vært grafiene viser hvordan det virkelig så ut. fra 1866 forteller imidlertid at det også fotograf Gudrun Tingleff Folketellingen i 1865 forteller at byen begynte å reise seg en del større, mer Jenssen, rektor Eilin Lilleng hadde noe så nymotens som en fotograf. bymessige bygninger på Sørsida. Myhre, Ringerikes Blads Det var Johan M. Nørve som bodde i redaktør Tore Roland, fylkes- Bigumgården på Nordsida. 17. mai fra strids- til festdag fotograf Bjørn Johnsen og Ett av Nørves fotografier fra 1866 må Hønefoss Handelstandsforening tok i være et av de første som finnes. Siden er 1887 initiativet til å feire 17. mai, og journalist Bjørn Knoph. det kommet til en mengde fotografier senere slo flere foreninger seg sammen. fra Hønefoss. Det er interessant å stu- I 1890 var det to 17.mai tog i byen. 4 BYJUBILEUM

Bakgrunnen for det var politiske strids- Friheden – uden selv at eie stort av af rettstog. Ringerikes Blad skrev i refera- spørsmål. Slutten av 1800-tallet var en den", ble det sagt. Alminnelig stemme- tet at toget hadde musikkorps, sitt rene meget beveget tid. Unionsstriden rett for menn ble innført først i 1889 og flagg uten unionsmerket og et par stem- pågikk, og det var meget sterke motset- for kvinner i 1913. Venstrefolk ble litt merettsfaner. For en stor del besto toget ninger mellom Høyre og Venstre, og sure og det gjorde 17. mai til en stridens av ganske unge arbeidere. "Ogsaa nogle sosialdemokratene hadde begynt å reise dag i 1890. Fruentimmer havde taget plas her", het på nakken. Kampen for stemmeretten I 1891 var tonen en annen. Oppropet det. Etter talene gikk man til pågikk, og det var kjempelange folke- fra komiteen var ikke så sterkt agitato- Schjongslunden hvor det var dans. Etter møter og diskusjonsmøter. Hønefoss risk. "Hønefoss Tidende" skrev at kam- det andre 17. maitoget begav man seg til hadde besøk av både Bjørnstjerne pen for alminnelig stemmerett var ikke Glatved Hotel hvor det var folkefest Bjørnson og den kjente sosialdemokrat ledd i en sosial kamp, men i unionskam- med dans og samtaler. Også for barna Carl Jeppesen. pen. Stemmeretten var ikke et arbeider- ble det arrangert en festlighet. I 1890 arrangerte Hønefoss og spørsmål, men et Venstrespørsmål og Det første 1. maitoget i Hønefoss ble Omegns Arbeidersamfund et arbeider- toget var en anledning til å demonstrere arrangert i 1904. Den senere kjente tog den 17. mai. Mellom 600 og 700 for et rent norsk flagg. redaktør Torgeir Vraa var dagens taler. personer deltok i toget som startet på Sosialistene var trolig ikke av sam- 1. mai året etter var han med å utgi det Nordre torv kl. 18. "Lenge nok har vi men mening innerst inne. Arbeider- første nummer av avisen Fremtiden som gaaet med paa Hurraraabene for samfunnet arrangerte igjen et stemme- Norsk Arbeiderpresse la ned i år.

Næringslivet tok seg opp

I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, heter det. Folk ved Hønefossen har i alle år fått sanne disse ord.

Vi vet riktignok at foged Ivar Wiel i sin Ringeriges Beskrivelse skriver at "de, som boe og opfødes ved Saugbrugene, hvilket ere for det meste et ladt og lider- lig Folk". Men andre beskrivelser forteller om strevsomme mennesker som behersket mange yrker og håndverk. Her var sager, møller, stamper, spiker- hammer (Hammerbrogaten), møbelpro- duksjon og fletting av stråhatter. Her var også blikkenslagere og pottemakere, og etter hvert handelsmenn og transport- folk og sikkert tømmerfløtere for å nevne noe. Interiør fra et av verkstedene ved Hønefoss Bruk. (Foto: Knut Espe, Buskerud På 1800-tallet ble veiene utbedret, og Fylkesfoto) i 1853 fikk den unge byen sitt eget post- kontor. 1868 ble Randsfjordsbanen firma utvidet og bygget et lite kraftverk ker, og krisen var der. Det hanglet og Drammen – Hønefoss – Jevnaker åpnet. til eget bruk og til gatebelysning i gikk en tid, men så måtte Hønefoss Det var av stor betydning for Hønefoss, Hønefoss. En ny fabrikk ble bygget i kommune søke gjeldsordning. Lokalene og enda større ble betydningen da banen 1911. Dens karakteristiske og vakre kom imidlertid til nytte. ble forlenget fra Drammen til Kristiania fasade kan vi glede oss over hver gang Det fører forlangt å nevne alle bedrif- i 1872. vi går over bybrua ter som etter hvert fikk lokaler på bru- I 1873 fikk Chr. Anker tilskjøtet en I 1918 kjøpte Hønefoss kommune ket, men vi kan nevne Hønefoss rekke eiendommer ved fossen. Han Hønefoss Bruk. Lloyd leide og drev tre- Karosserifabrikk (Høka), Georg moderniserte sagbruk, bygget et høvleri sliperiet. Hønefoss gikk sammen med Bentzen, et vulkaniseringsverksted, en og snekkerfabrikk m.v. og startet et tre- Norderhov kommune om å bygge en ny gummivarefabrikk, Mikro og pappem- sliperi i 1881. I 1893 solgte han til firma kraftstasjon som ble satt i drift i 1920. ballasjefabrikken NAPI. I dag er det et Edward Lloyd, London, som trengte tre- Først i 1930-årene mistet kraftverket stort kjøpesenter m.v. i lokalene. masse til sine papirfabrikker. Dette leveransen til Lloyds og Follum fabrik- BYJUBILEUM 5 Schjongslunden var stedet

Schjongslunden var stedet hvor folk samlet seg i gamle Hønefoss. Den perioden varte til lenge etter krigen. Dr. Schjong forærte i sin tid det prektige området til Hønefoss kommune.

Her var det folkemøter av politisk karakter, her var dans og handelsmesser som nesten ble tatt av flommen, og her var det revyer og kabareter – for å nevne noe. Mange kjente navn fra underhold- ningsverdenen opptrådte på friluftssce- nen i lunden. En gang hadde det nesten gått galt. Det var tradisjon i Hønefoss å samle inn penger til gode formål. Barnehjelpsdagen og Hønefoss Presseklubb arrangerte Røde Kors-Uka var tilbakevendende begivenheter. "Damene" på bildet opptrådte på underholdningskveld, og i den anled- Hotell Fønix til inntekt for bygging av fødehjem. Det er fra venstre tannlege Harald ning var det bygget et svært stupetårn på Ekeberg, dr. Per Hoveid, dr. Olaf Stedjeberg, distriktslege Halfdan Klouman, dr. Knut elvekanten. Det ble brukt til oppvisning Bærøe, tannlege Einar Heieren og dr. Hans Helmen utkledd som brud. Brudgommen, av stupere fra Drammen. Vekten av journalist Leif Berg, kom ikke med på bildet. (Foto: Gudrun Tingleff Jenssen) svømmerne ble for mye for tårnet som veltet ut i elven. Drammenserne var dørsidretter som håndball og ishockey. I eldre tid var Glatved Hotel stedet for rutinerte og stupte til hver sin kant, og Hønefoss kommune reiste ungdomsher- det gode selskap. Lokalet Ringerike i ingen kom til skade. Publikum trodde berget, og campingplass i tilknytning til Storgaten vis-à-vis Hønefoss Auto, ble det hele var arrangert og jublet. herberget. I mange år var den meget reist av den borgerlige arbeiderforening, Hønefoss idrettspark ble anlagt i godt besøkt. og det ble også brukt som fest- og kon- Schjongslunden etter krigen, og her er Elvevannet ble etter hvert forurenset sertlokale. Den kommunale kinemato- det blant annet avviklet Norges- og lite fristende. Hønefoss Bys Vel med grafen hadde også lokale her helt til mesterskap på skøyter og i friidrett. I en banksjef Sørensen i spissen fikk derfor Samfunnshuset ble reist. periode var interessen for friidrett meget bygget friluftsbadet som er blitt meget stor. Senere ble det reist haller for innen- populært. En livlig handelsby Hønefoss har alltid vært et Landhandlere, en Gjæstgiver og en morgenen, og det ble drevet mye tusk- kommunikasjonssenter, og det Markettender (person som selger mat til handel, byttehandel, da det var lite kon- har vært drevet en viss han- soldater på ekserserplass). Landhand- tanter i omløp. delsvirksomhet her fra tidenes lerne hadde lokale kunder. Folk på byg- morgen. dene tok i regelen sin "forsyning for året" fra Kristiania eller "Branæs" på I 1792 fikk to menn privilegie på å være vinterstid. Sagfutene betalte ellers sine landhandlere i Norderhov, og de slo seg folk med matvarer. Salt, tobakk, og ned ved Hønefossen. De tørnet sammen senere også kramvarer med ulovlige handelsmenn. De to ble I 1852 kom det til flere butikker. I ikke lenge i distriktet, og ble presset ut. 1855 startet Gudbrand Løchen butikk på I 1798 fikk Ole Lagesen privilegium, og nordsiden etter tidligere å ha handlet litt han drev godt. Omtrent samtidig ble det på Løken på Røyse. Det må være den landhandel ved Riddergården, og det la eldste eksisterende forretning i grunnlaget for Glatved Hotel. Hønefoss i dag. Løchen flyttet til det Jens E. Krafts "Historisk-topografisk som i dag er Søndre Torg. I dag er det Haandbog over Kongeriget Norge" optikk som er forretningens spesiale. En stilig Hønefossforretning tidlig i det (1845 - 48) forteller om Hønefoss at Det ble etter hvert mer bondehandel. forrige århundre. (Foto: Knut Espe, "Ved Udgangen af 1845 levde der 3 Kjøpmennene kjørte bøndene i møte om Buskerud Fylkesfoto) 6 BYJUBILEUM Forretning for borgerskapets søte liv

Gjemt bak et innrammet fotografi, fant Anne Louise Myrhaug fra Geithus en stor reklameplakat for Oluf Weiens meget assorterte forretning i Hønefoss. Fire fotografier fra forretningen og reklameteksten er opplysende og interessante tidsbilder fra Hønefoss i årene etter 1900.

Av Bjørn Knoph get en murgård i stedet, og der drev da Oluf Weien forretning – formodentlig i I denne ganske elegante og elektrisk det lokale hvor Sveinung Jørgensen opplyste forretningen i gullsmed senere solgte farmasøytiske produkter Jørgensens gård ved Søndre Torv kunne m.v. byens borgerskap få kjøpt gode føde- varer av ymse slag og fra flere land, Men altså – hvem var Oluf Weien? Her mens bonden kunne få sette fra seg hest kommer Frank Otterbech i Genealogisk og vogn i bakgården. Ved behov kunne Datasentral, Ringerike, til hjelp. han kjøpe både svøper og kjørepisker Folketellingen 1900 forteller at handels- hos Oluf Weien. betjent Oluf Weien er Anders E. Weien og Anette Weiens tredje barn, født i Meget assortert butikk 1881. I manntallet for 1909 tituleres Byens brede lag kunne kanskje også slå Oluf Weien som kjøpmann. Han bor av en handel, for her var det isenkram fortsatt i Storgaten 6. Otterbech kan som bygningsspiker og trådstift, verk- videre fortelle at Oluf Weien hadde tatt tøy, bygningspapp og emaljevarer som examen artium, og det var det ikke kjeler og kaffekjeler, forteller plakaten mange som gjorde i de dager. som opplyser at forretningen har telefon. Noe telefonnummer var det ikke Hvordan gikk det ham? nødvendig å oppgi. Damene på telefon- Hvordan det gikk Oluf Weien i livet, har sentralen hadde numrene i hodet. Weien vi ikke fått undersøkt, men vi vet at han reklamerer selv med Colonial, Mel- og flyttet til Drammen etter noen år og drev Fedevarer, Vine, Cigarer og Tobakker Central Hotel. av alle Sorter, foruten Frugt, Ost og Hermetikk, Pellerins Margarin, Vildt og Vi har studert fotografiene fra hans for- Fisk. retning som formodentlig ble foreviget før jul siden det står en slags julenisse i Hvem var han? utstillingsvinduet. Det kan slås fast at Hvem var Oluf Weien? Eldre lesere hus- det gode borgerskap i Hønefoss som ker A.E. Weiens efterfølger i krysset hadde penger å betale med, kunne ha det Storgaten – Kong Ringsgate der den rent overdådig i matveien, og det mang- mektige Halvor Syversen regjerte. let ikke godt drikke heller. Dagens gull- Hønefossboken av 1914 forteller at A.E. smed Fridthjof Jørgensen synes å huske Weien hadde forretning nettopp i gull- at forretningen var kjent for sitt gode smed Jørgensens gård helt fra 1879, utvalg av vin. Plakater i butikken fortel- men så brant den ned i 1903 og Weien ler at her er det rhinskvin fra Rheinberg flyttet sin forretning. Gullsmeden byg- & Co og Montebello champagne fantes BYJUBILEUM 7

også. Ville man ha en god drikk ved Hva mer finner vi på Wiens disker eller pen, men den varen var jo ikke akkurat sengetid, kunne man gå i boksen med hyller? Bildene viser stolt fram diverse noe å reklamere for før jul. Eller hadde Bovril og kanskje nyte en kjeks fra oster og pølser, druer og andre frukter, veien sirupssnipper i tankene? Sæthre eller kanskje heller en biscuit hermetisk ananas fra Singapore, "fineste eller superior maccaroon fra Huntley røget sild i olje", Bjellands sardiner og Palmers som holdt til ved Reading . annen hermetik. Litt bortgjemt står siru-

Oluf Weiens reklameplakat for sin meget assorterte forretning i Hønefoss. Plakaten tilhører Anne Louise Myrhaug. (Foto: Fred Harald Nilssen) 8 BYJUBILEUMKAPITELL Hønefoss’ første bykart

Da Hønefoss fikk bystatus i 1852, var stedet et samfunn som manglet penger til alle de nødvendige gjøremål som det var behov for i byen.

Av Otto Frydenlund

I 1855 var innbyggertallet i Hønefoss 830. Derav hadde vel 500 tilknytning til håndverkerstanden. Den blomstrende sagbruksdrifta fra gammelt av var det nå bare et par sager igjen av. De møllene som var ved fossen, ga bare sesongar- beid. Så det var nok kummerlige forhold for mange av innbyggeren. Det første budsjett som formannska- Bebyggelsen på og omkring torvet på Nordsida, tegnet etter eldre folks hukommelse. pet satte opp i 1853, var på 970 spesidaler. Den eneste inntektsposten var november 1851 til å fastlegge den nye I Hønefossboka fra 1915 står det at 3. brennevinsavgiftene, som sto for 483 bygrensa. Alle disse var fra Norderhov. mai 1855 ble det fremlagt et kart over spesidaler, resten måtte skrives ut i Forståelig nok ble det en del diskusjon byen, målt opp og tegnet av en forhen- skatt. om hvor grensa skulle gå, men det jen- værende underoffiser Hans Berg fra I selve tettstedet Hønefoss hadde det ket seg så folket ble fornøyd. Blant Hole. Hans Berg var født 1817 og døde i ikke vært noe særlig interesse for å få annet var det litt diskusjon om hele 1890. Han overtok gården Berg i Hole bystatus. Nabokommunen Norderhov "Gullatangen" som i dag heter Holt- etter sin far i 1846 og hadde den til sin hadde alt i 1841 søkt om å få Hønefoss tangen, skulle være med i byområdet død. Han var underoffiser og har målt utskilt. Mon tro om det var for at fol- Fogd Oweren var ikke helt fornøyd med opp og tegnet kart over flere av de større kene ved Hønefossen var en økonomisk planen. Han trodde den ville bli for gården på Ringerike. I ekteskap med belastning for Norderhov? Det var noen kostbar for Hønefoss. Han mente det var Maren Oline Blyberg (f. 1822 d. 1885) ildsjeler ute i distriktet som hadde arbei- satt av for stort område til by. Så stort at hadde han åtte barn, hvorav seks nådde det med saken og som ledet til loven av det vel ikke var grunn til å tro at det voksen alder. 3. september 1851 om opprettelse av en noen gang ville bli utnyttet fullt ut! Etter Hvordan Hans Berg kom inn på kjøpstad ved Hønefoss. Da grensekom- hans oppfatning ville bebyggelsen nå bli denne jobben med kartleggingen av misjonens arbeid var avsluttet, ble for- spredt over et altfor stort område med Hønefoss er noe uklart. En skulle ikke slaget sendt departementet og approbert derpå følgende utgifter for kommunen. tro han har hatt noen avtale med kom- ved kongelig resolusjon av 22 mars Det første man måtte gjøre var å få munen, for som det står i den gamle 1852. Dette er dagen byen regner som laget et kart over byen. Det var nødven- Hønefossboka, så fikk Berg noen måne- sin fødselsdag. dig å få tegnet inn en reguleringsplan for der senere etter at arbeidet var utført, 6- Den kjente hattemaker Halsteen den fremtidige bebyggelsen. I 1853 ble seks- spesidaler (24 kroner) for jobben. Knudsen fra Hønefoss sendte inn søk- det underhandlet med stadskonduktøren Da hadde han også utarbeidet regule- nad om bystatus, og fikk satt i gang en i Kristiania, men hans forlangende for ringen som var tegnet inn på bykartet, underskriftskampanje, som ga 183 arbeide var så stort at saken ble utsatt. som vel kan sies å være mønsteret for underskrifter, derav var det bare 43 som Neste år ble det underhandlet med tre den eldre del av byen den dag i dag. Han kunne kunsten å skrive sitt eget navnet, kadetter om å få laget et bykart. De ble skulle også som det står, være kommi- resten måtte undertegne med påholden tilbudt 60 spesidaler for arbeidet, men sjonen behjelpelig med "Opstikningen penn. de forlangte 120, så saken ble igjen af de foreslaaede Gader og offentlige For å få fastlagt de nye grensene for utsatt. Pladse." Den gamle reguleringa er bare byen ble sorenskriver Gabriel Fougner, En bonde fra Hole laget det første ubetydelig forandret. Alle som lager kaptein Jesper Seip og gårdbruker Thor bykartet med inntegnet regulering for kart er nøye med å få med navnet sitt på Ferden oppnevnt av amtmannen i Hønefoss. kartet, men Berg har ikke satt sitt navn BYJUBILEUM 9 på det gamle Hønefosskartet, uvisst av hvilken grunn. Det ser ut til at han på sine eldre dager har ajourført bykartet i 1883. Da viser et kart en underskrift med H. Berg. Byen lå jo på "Nordsia" den gangen. Det var også mange hus ute på øya. Der Nordre Torg ligger i dag, var det inntil 1854 fire tomter med påstående hus. Denne plassen ble utsett som det nye torget, men så var det disse husene da som lå i veien. Her kom den røde hane til hjelp for reguleringen av byen, slik den har hjulpet til i mange bybranner. Den 23. mai 1854 brøt det ut brann på "Nordsia". 20 hus ble lagt i aske, deri- blant husene på det fremtidige torg. Nå kunne torget utformes slik det er i dag. Kommunen hadde fått pålegg om å velge en reguleringskommisjon, og i Modell av området ved Hønefossen i 1854, konstruert etter Hans Bergs kart samme år. mai 1853 ble magistraten Kahrs, kom- Flommen tok den gamle brua i 1860, og ny bru kom i 1862. Byen lå den gang på misjonens formann, apoteker Gøtzche Nordsida. (Foto: Otto Frydenlund) og Christopher H. Damstuen valgt. Det er umulig å si hvem som var pådrivere på Helgesbråten som ga navnet til gaten. med reguleringsarbeid, men etter tradi- Kvernberggaten er noe amputert. Nå går sjonen skulle Hans Berg ha ansvaret for den bare mellom Kirkegaten og Stangs den tekniske utformingen av planen. gate. Nede ved Sundbrua (den gamle Kahrs, som var formannen for kommi- brua kom først i 1862), vises det plass sjonen, viste visstnok liten interesse for for lasting og lossing av varer som jobben, for han var fraværene på de "Røyertene" kom roende med fra fleste kommisjonsmøtene. Så det ser ut Svangsstranda. En lignende plass var for at Berg gjorde det meste av jobben. det på stranda nedenfor Glatvedt hotell. Det var en imponerende jobb som Stabells gate fikk navnet etter familien Berg utførte. Kartarbeidet med den tids Stabell som bodde i den gamle "Hygen- hjelpemidler, og det nøyaktige resulta- gården", ovenfor gullsmed Jørgensens tet, er til å ta av seg hatten for. Under- gård. I 1770-årene bodde den senere tegnede har kartlagt to byer og arbeidet Eidsvollsmannen, generalen Frederich med regulering av to andre og har da Hans Jensen Berg (1817-1890) var bonde W.B. Stabell i denne gården. mulighet for å bedømme den jobben på Berg i Hole og utdannet som under- På "Nord-sia" var gatenettet bundet som Hans Berg utførte i Hønefoss. offiser. Han ble mye brukt som oppmåler av bebyggelsen som alt lå der. Det nye Utenforstående har vanskeligheter for å og karttegner. var Hønengaten som gikk i rett linje ned forstå hvor mye arbeide det ligger i å til elvebakken. Hammerbrogaten kom lage et kart hvor en skal kunne legge De mange små elveløpene som var også med nå. målestokken hvor som helst og det skal den gang hvor mange av sagbrukene og Det ble vist regulering "paa den saa- stemme med terrenget. For eksempel møllene fant drivkraften sin, er enten kaldte Soutange". (Også kalt Støen- må husenes plassering måles nøyaktig fylt igjen eller lagt i kulvert. Nå er det jo tangen). I dag heter den Vesterntangen, inn i forhold til hver andre, husenes bare selve fossen som av og til viser og på "Gullatangen" som i dag heter størrelse og retning måtte være pinlig muskler når det er flomtid. Ellers er Holttangen. nøyaktig. Da Per Chr. Hurum, Andreas også den tørrlagt når vannet går med til Hønefoss har gjennom årene utvidet Hauge og undertegnede i midten av å drive turbinene i kraftverket. sine grenser, så gamle fogd Owerens 1990 åra laget den modellen av gamle Lage regulering på "Sø-sia" var gan- bekymringer har vist seg ikke å holde. Hønefossen som står på Ringerike ske greit. Det var området til Kvern- Folketallet i Hønefossområdet og nær- Bibliotek, brukte vi det gamle kartet til bergsund Ødegård og der var det lite områdene har økt formidabelt. Så et Berg som grunnlag. Det ble blåst opp bebyggelse i 1850-åra. Gatebredden ble bykart i dag hadde nok blitt dyrere en 6 (forstørret) til målestokk 1:500 og lagt satt til 20 alen (12.5 m). Gatenavnene spesidaler som ble Hans Berg til del. over dagens kart over området. Det var som vises på kartet er de samme som er forbausende hvor godt de to kartene i dag med få unntagelser. St. Olavs gate Kilder: stemte med hverandre på de punktene ble den gang ble kalt "Teglverksgaden". Hønefossboka fra 1915 og Ropeids som kunne sammenlignes. Den gang lå det nemlig et teglverk oppe Hønefossbøker. 10 BYJUBILEUM Ringerikes og kjærlighetens hovedstad

Alle vi som går og rusler her på Ringerikes jord Og hva k j æ r l i g h e t e n angår, har vi plenty nok av den. vet at Hønefoss er bedre enn de aller fleste tror. Har du e n gang vært i Schjongslund’, går du sikker dit igjen. Og selvfølgelig fortjener den å få et sommer-kvad Jeg har rusla litt her oppe, men fór ellers vidt omkring og den er verdens aller vakreste og minste hovedstad. i mange land og riker der hvor flørten var i sving.

Den har gater og butikker – og et mektig meieri Senoritas i Valencia, mamseller i Paris der de bruker shopping-bagger til å putte penga i fikk mitt hjerte til å banke nokså kvikt, naturligvis. – ikke noen feller tårer over baggen som forsvant, Der var ynde, eleganse – der var form og sjarm og stil …såntno’ hender jo i a n d r e byer også, ikke sant? - det var sang i deres øyne, det var drøm i deres smil.

Nei, h e r kjeder vi oss ikke – som en kanskje måtte tro – Men det der var bare blåbær. Da jeg kom til H ø n e f o s s for ved rutebilstasjonen ligger byens flotte kro. fikk mitt øye skue kvinner som bød alle andre tross. Der er lapskaus, pils og bayer, der er vørterøl og brus Hva er skjønt som småby-damer som med sommerkjoler på og der møtes Ringerike til et liv i sus og dus…. tar en tur på promenaden under sommerhim’len blå?

Her er bønder, her er byfolk – her er litt av alle slag. For en uskyld – for en renhet dette vakre synet byr. Og så glor vi på hverandre til gjensidig velbehag. ...Og dog gjemmer deres hjerter mange glade eventyr. Byens torg har frodig flora. Hør dets muntre melodi: Deres smil er underfundig – det er fler’ enn jeg som vet Det er biler fra alle verdens land som suser oss forbi. at de alle går og bærer på en deilig hem’lighet…

Selve f o s s e n er et eventyr – ja over all forstand – Hva er storby, hva er småby under kjærlighetens sol? En severdighet å kikke på….især når den har v a n n. Skulle damene bekjenne ved Gud Amors skriftestol Noen n a t t k l u b b har vi ikke, men når skumringen tar fatt er jeg sikker på det senere av noen hver kan si’s Selges wienerwurst med lompe …. slik er H ø n e f o s s at det s a m m e skjer i Hønefoss som nede i Paris. ved natt. Dorian Red

DORIAN RED

Omtalen av en bag på meieriet i andre vers har sammenheng med at meieriets pengeskap ble sprengt i 1959. Skapsprengeren tok med bagen med penger i. Diktet må da være skrevet i 1959 eller 1960.

Dorian Red var det pseudonym dikteren Arne Paasche Aasen (1901 –78) satte under sine mer lettbente vers som han i før- ste rekke forsynte Arbeiderbladet med. Han hadde hytte i Haugsbygd og tilbrakte mye av sommeren der sammen med kona som gikk under navnet Vaps. Paasche Aasen mest kjente dikt fra disse kanter er "Blåveispiken". Han skrev også vakre dikt til Haugsbygds pris. BYJUBILEUM 11 Hagbart Thisted en idérik borger i en ung by

Hagbart Thisted (1847-1938) kjempet fram mange ideer som han mente ville tjene Hønefoss som by i et rikt og stort oppland. Han likte best å sette ting i gang. Når det gikk bra, kunne han bli lei og da måtte han finne på noe nytt.

Av Else Marie Abelgård

Hagbart Thisted var født 8. mars i 1847 i Lardal. Allerede som 12-åring ble han sendt på Nissen gutteskole, videre fikk han handelsutdannelse i Lübeck og praksis i London, Paris og flere steder i USA. Herfra brakte han med seg erfaring fra mange ulike miljøer, språkkunnska- Familiebilde fra 60 års bryllupsdag 1933. Hagbart og Kirsten Thisted med døtre og per, interesse for hest og en klimafeber deres familier. som tvang ham til sengs når den meldte seg. Hjemme i Lardal ventet Kirsten Hagbarth Thisted hadde på sine reiser i I 1904 kjøpte Thisted Petersløkken. Juel Schjerven. I 1873 giftet de seg og distriktet registrert at det var mye ugress Her ble elektrisk frørenseriet oppført i fikk etter hvert døtrene Mathilde, Inga i kornåkrene og han tok fatt på planene 1908, det samme ble en benmølle og en og Kristine. med å realisere en mølle og et frøren- elektrisk sag. Hagbarth Thisted var ikke seri. Han fant et lite hus som sto ved møller, men han hadde folk som kunne Teknisk interessert sydenden av broen. Der bygget han faget, blant disse var Olaves Han hadde stor interesse for tekniske mølle i 1904. "Den var Hønefoss' eneste Wilhelmsen. Gule og grønne erter ble nyvinninger. Det ble bygget en talesta- mølle og hadde derfor beskjeftigelse ikke alltid godt nok sortert. Når en slik sjon fra Kristiania til Glatved med fire med å male de omliggende distrikters feil oppsto, tok Olaves ertene med til abonnenter (Glatved, Berg på Hadeland korn. Ved siden av "bondemalingen" Hønefoss hjelpefengsel for at de inn- Glassverk, Grøndahl på Follum og drives den også som handelsmølle og satte kunne sortere ertene for hånd. En Røsholm på Hofs Brug.) Første samtale kjøper inn større og mindre partier fra soknedøl syntes da han var ferdig med var visstnok julaften 1888. Da staten Ringeriksbygdene til formaling og sin del at ingen skulle ha nytte av hans innløste de private telefonselskap, ble salg", står det i byens historie av 1915. I arbeid og blandet ertene sammen igjen. han spurt om å være bestyrer, men han 1918 overdro H. Thisted sin mølle til I 1898 hadde Ole, Herman og Anton takket nei. Han ville være en fri mann. Herrer Nils og Finn Engelstad. Oppen, Erik Waagaard og Hagbart Ifølge Ringerikes Blad 21. februar 1901 Fra omtalen i Ringerikes Blad siteres: Thisted dannet aksjeselskapet, Hønefoss foreslo regjeringen å innløse Thisteds "Under det tidligere navn Thisteds Elektrisitetsverk, og bygget kraftverk i telefonnett i Hønefoss for 18 500 kro- Elektriske Mølle, agter de at drive Kvernvoldfossen. Kraftverket produ- ner. møllen uforandret under ledelse av Finn serte strøm til belysning på Veme, Hagbarth Thisted kjøpte en norskbyg- Engelstad, der har været ansatt ved Oppen og sentrale steder i Hønefoss og get bil som het Star. Den var visst sjel- møllen de siste 3 aar". Møllen var i drift etter hvert til byens industrielle virk- den ute av garasjen. til etter 2. verdenskrig. somheter. 12 BYJUBILEUM Hotelleier i Hønefoss

Glatved hotell.

Hagbart Thisted startet 1873 et Drev fram hotellet Bruget, som balanserte tallerkenstabler glassmagasin i Kristiania, men Vellykkede begivenheter gjorde Glatved som en sirkusartist. lyktes ikke. Det ble den direkte hotell kjent og ga det stjerne i interna- Hotellets lille ishus kunne ikke årsaken at han kom til sjonale reisehåndbøker (Bædeker). romme de enorme mengder rester av Hønefoss i 1888. Hotellet hadde i noen tid vært forfall, mat. Kjøkkenjomfruen visste råd. Alle men pinseaften 1888 var hotellet fylt av stallguttene ble sendt med plakater på gjester og grunnstenen til nytt liv i byen og inviterte til folkefest. En krone Vennen Hans Berg på Kristiania glass- hotellets historie var lagt. Flere malere måtte man betale ved inngangen og for verk sa det ikke nyttet med to store besøkte hotellet. Malerier som i dag er i denne sum fikk man varm mat. Det glassmagasin i Kristiania. Thisted gikk etterkommernes eie, var kanskje beta- vrimlet av folk og restematen forsvant. konkurs og familien måtte søke en ling for opphold på Glatved. På 1880-tallet var det mote å etterlate annen levevei. Ekteparet Thisted ville I 1889 var det en orientalistkongress i rester i vinglassene. Vinslantene fra prøve seg som turistverter og var på Kristiania med 400 deltakere fra hele kongressen og de siste matrester ble gitt befaring i Gudbrandsdalen og Vest- verden. De hadde utflukt til Hønefoss til hotellets griser. De ble ganske beruset. landet. De hadde nesten bestemt seg for og skulle spise på Glatved. Store telt var Keiser Wilhelm II og kong Oscar II å slå seg til i Loen, men plutselig dukket reist på løkka utenfor hotellet. Dette med følge besøkte Hønefoss i 1890. den store og blide Aksel Glatved opp i kunne være god reklame for hotellet og Bystyret og byens honoratores var inn- Kristiania for å selge Glatved Hotell. mye arbeid ble lagt i forberedelsene. budte gjester til middag. Keiseren og Hagbart Thisted slo til og kona Kirsten Byen var pyntet med æresportaler og i kongen hadde det travelt så hver rett reiste samme dag til Hønefoss for å en av øyene i fossen var det bygget en fikk ikke lang tid. Doktor Dietrichson overta. Hun hadde kjøpekontrakten med bjørn. I bakken mellom Riddergården og Thisted-døtrene som sto i kulissene og godt var det, for Lauritz Glatved var og Glatved fikk fotograf Scazincsky hadde stor moro av alle de forfjamsede ikke informert. reist tribuner og en stillas ute i elven for fjesene som ikke rakk å smake på maten Dette var i april 1888. Med salget å forevige begivenheten. Orientalist- før servitørene hentet tallerknene. fulgte gamle og prektige Randi Skøien, deltakerne var meget fargerikt kledd. Kristine Berg mintes med skrekkblandet som var kokke, en rød eldgammel hare- Altanene på Glatved var fylt av tilskuere fryd kysset hun fikk på kinnet av Oscar hund, Alarm, og hesten Ruggen som som strømmet til fra hele distriktet. II. Blomsterbuketten hun fikk av keise- fraktet gjester til og fra stasjonen På menyen var det blant mye annet ren hang i glass og ramme. Thisted-døtrene reiste noen dager senere helstekt smågris. 19 griser stekt knestå- Hønefossen var vakker og mange med toget fra Vestbanen til Hønefoss. ende i bakerovnen. En dyktig kjøkken- turister kom for å se. Især engelske Hagbart Thisted var igjen i Kristiania jomfru var hentet fra Kristiania. Stall- menn kom til Glatved for å fiske ørret i for å rydde opp og organisere flyttingen. guttene på Glatved og Hønefoss Brug elven. Når laksefisket startet i Lærdal, Med hest og gigg kunne han endelig dra var servitører. Særlig roser Kristine kjørte Thisted dem i karjol over fjellet. etter til Hønefoss hvor han kom til å Berg den unge og flittige Anders Som hotellvert ivret han for å fremme virke resten av sitt liv. Frøyshov, sønn av stallmesteren på turisttrafikken. Thisted var med og stif- BYJUBILEUM 13

for sin svigersønn Oluf Hofgaardsgate. Hønefoss gamlehjem er Berg. Hestene, Umberto og støpt med grus og stein herfra. og Director som Thisted kjøpte var kanskje blant Da Thisteds feiret sitt gullbryllup, de første blodshestene skjenket de Hønefoss kirke et smijerns- på Ringerike. gjerde for å forskjønne kirkens inn- gangsparti. Han tilplantet kirkegården Etter at Glatved var så man kunne vandre som i en hage mel- solgt, flyttet familien lom gravstedene. Thisted nyttårsaften Thisted likte ikke å krangle med folk. 1899 inn hos Ole Han betalte sin skatt med glede. Av sinn Helgesen på Helges- var han sosialist, men stemte borgerlig bråten, før de våren for han ville stå fritt til å uttale seg. Han 1900 fikk sitt eget hjem var en praktisk mann. Når byens øldrik- i Thistedgården, Foss- kere samlet seg på Petersøya og ble veien 1. Den ble kalt sultne, gikk de til fru Kirsten for å få den første store mat. Thisteds mente de måtte gjøre seg Hagbart og Kirsten Thisted klare for hjemreise til Hønefoss moderne forretnings- fortjent til mat. Ei harpe til sortering av i spisslede fra Berg på Sokna i 1914. gård i byen. "Gården var sand ble reist og en stor grushaug ble branntaksert for kroner kjørt fram. Når de hadde gjort noen kast tet turistforening. Han hadde inntil 18 120 600,-. Arkitekt var Larsen, gråstens- med sand, kunne de gå til fru Kirsten og hester på stallen for å kunne skysse gjes- muren av murer Bergstrøm og murerar- be om mat. tene til Ringkollen og Sperillen. Han beidet for øvrig av murmesterne Ole og drev en kort tid passasjerrute til Oslo Peter Johannesen, blikkenslagerarbeidet Hagbart Thisted må ha vært omgjenge- med charabanc som var en åpen firehjult av C. Larsen, snekker og tømmer- lig og samfunnsengasjert. Han hadde vogn med benk langs hver side bak kus- mannsarbeidet av Hagen Jensen, maler- sine trofaste tjenere både på Glatved og ken. Gjestene ble hentet i Sandvika. I arbeidet av maler Pettersen, og elektrisk Løkken. Kirsten Thisted kunne være Humledal var det hvil og hesteskifte fra lys og kraft av Hønefoss elektrisitets- kvass, men myndig og ansvarsbevisst. stallen han hadde der. verk " (Ringerikes Blad 10. november Det var ikke lett å tjene hos henne og 1900) datteren Matilde. Solgte hotellet I dette bygget åpnet også Hønefoss Hagbart Thisted mottok Kongens for- I 1899 solgte Thisted Glatved. "Når Verktøyfabrikk sin bedrift i 1900 med tjenstmedalje i gull i 1937. Bergensbanen står ferdig, vil ikke tra- "tidsmessige og sindrige Maskiner som "En mektig energi, våkent initiativ og fikken være den samme. Hotellvert i kan gjøre noget af hvert". I bygget var en forståelsesfull interesserthet", sto det liten by er jeg ikke skikket til å være, " det også telefon, telegraf og post. i minneordet ved hans død i 1938. hevdet Thisted. Kirsten Thisted elsket å Kirsten Thisted døde i 1942. være hotellvertinne. Hun var et ordens- Til Petersløkken De etterlot seg tre døtre. Mathilde var menneske og ble kalt Kirsten med det Da Thisted hadde bygd om Petersløkken ugift. Inga var gift med Bernhard Bache store nøkkelknippet. Hun var ikke glad i 1916, flyttet han dit sammen med sin og hadde tre barn. Kristine Helene var for salget, men hun støttet alltid sin kone Kirsten og datteren Mathilde. gift med Oluf Berg hadde åtte barn. mann. Døtrene hadde ved å gå sin mor Thisted måtte alltid ha dyr omkring seg, til hånde hjulpet til i hotelldriften. De og gris ble han aldri ferdig med. På hadde fått lære språk ved opphold i Petersøya holdt han gris. Til fór ble det Om artikkelforfatteren Frankrike og Tyskland. Kristine seilte brukt skyller blant annet fra Hvalsmoen Else Marie Abelgård født på Sokna i som underjomfru på båten Sperillen en og avfallet fra frørenseriet. Fuktigheten 1939. Etter lærerutdanning og prak- sommer. Mathilde, som kanskje var på Petersøya gjorde at dette ikke ble sis i Bodø fra 1959 til 1964, var hun i mest imot salget, gikk inn i Røde Kors. lønnsom butikk; et spadestikk i grunnen flere år lærer på Sokna skole. Hun er Inga var gift og Kristine var forlovet. og vannet tøt fram. Likevel fortsatte leder av Soknedalen lokalhistoriske Matilde Thisted og Bjarne Basberg med forening og med i redaktørforening- Hesteentusiaster hjelp fra Adolf Bakka til etter annen ver- ens avis Dalen Vår. Else Marie Hagbart og Kirsten Thisted var glad i denskrig. Abelgård er oldebarn av Hagbart hester. De kjørte hver sommer til Lardal Fra Petersøya hentet Thisted i flere år Thisted. med hest, ja helt til Rjukan var de på den grove grusen som høst og vår la seg familiebesøk på sine eldre dager. Når de mellom Petersøya og fastlandet. Den ble Kilder: skulle til Sokna vinterstid, kappkjørte de fraktet med elva fra Heen. Thisted var Et lydbånd med datteren Kristine gjerne i hver sin spisslede. Hagbarth formann i byggekomiteen for Hønefoss Berg fra 1950-årene, et brev fra dat- Thisted fikk ha sine tanker i fred og nye og Opland kreditbank. Peter Ask var teren Matilde Thisted og samtaler ideer ynglet under slike kjøreturer. hans byggmester og fra Petersøya hentet med dattersønnen Kaare Berg. Han kjøpte inn hester for avl blant annet de støpegrus. To hus satte han opp i 14 BYJUBILEUM

Den første arbeiderreisinga på Ringerike – Fra suksess til tragedie

Arbeidsfolks første politiske dragende oppgave ved å lære småkårs- organisering på Ringerike var folk å spare og ha orden på økonomien til å begynne med en suksess. sin. Hønefoss-foreningen opprettet Det revolusjonære tilløpet ble "Hønefos Laaneindretning" som senere skiftet navn til "Hønefoss sparebank". imidlertid slått ned med hard Det ble etablert en rekke hjelpekasser hånd av myndighetene og og understøttelseskasser. Lederen for endte med harde fengsels- Hønefoss arbeiderforening, hattemaker straffer og personlige tragedier Halsten Knudsen, fikk i gang en skrive- for dem som stilte seg i spissen skole og forsøkte å få de andre forening- for bevegelsen. ene på Ringerike til å gjøre det samme. Skolen ble kalt søndagsskole. Første skoletime begynte 21. april 1850 kl. Av Fred Harald Nilssen 14.30 i skolestua på Nordsida. Videre ble det opprettet leseværelser Det var Marcus Thrane sto bak arbeider- og boksamlinger for medlemmene. Alt reisningen på Ringerike. Distriktet dette og advarsler mot fyll viser hvor spilte en sentral rolle da Thrane- ansvarlige foreningene var. bevegelsen blomstret for 150 år siden. Oppblomstringen var spesiell stor på Fester Ringerike. I løpet av ett år ble det dannet Det ble hold forskjellige fester for med- 19 foreninger. lemmene. Det var både 17.mai-fester og Noe urettferdig har arbeiderforening- jonsokfester. Foran 17.mai-festen i 1850 ens virksomhet på Ringerike som oftest ble det advart mot faren for fyll og bråk. blitt framstilt som en tragikomisk hen- Man hadde erfaringer med at noen av ding i Ringerikes lokalhistorie, på grunn medlemmene "ikke setter Foreningens av den tragiske slutten den fikk gjennom Moralitet i det bedste Lys... og det er den såkalte "Hattemakerkrigen". derfor en Pligt for ethvert Medlem, at afværge Galskaber, hvor man kan". Ikke bare politikk Halsten Knudsen truet med festdel- Ved siden av sin rent politiske virk- takere som skulle "være saa fri at vorde somhet drev arbeiderforeningene et beskjænket, da maa de uden Fortrydelse omfattende opplysningsarbeid. Thrane- fjærne sig fra vort Samvær den Dag". bevegelsen hadde et program som ingen Arbeiderforeningene på Ringerike i dag ville ha problemer med å slutte sendte vinteren 1849-50 en søknad til Marcus Thrane kom til Hønefoss i slutten fullt opp om. Hovedkravet var alminne- kongen om at Hønefoss måtte bli by. av april 1849 og agiterte for at lig stemmerett. Arbeiderbevegelsens arbeiderne måtte organisere seg. pionerer argumenterte med at dersom Første forening (Illustrasjon: Asle Raaen) arbeiderne fikk stemmerett, ville de få Da Marcus Thrane kom til Hønefoss i talsmenn på Stortinget og slik kunne slutten av april 1849, ble det stiftet en Ådal 107, Sokndalen Ytre 50, Sokne- endre lovene. forening der. Like etterpå ble det stiftet dalen, øvre 87, Storelven, Norderhov Skolen skulle være lik for alle. Den to i Ådal. "Arbeiderforeningens Blad" 38, Vegårdsfjerdingen, Norderhov 12. skulle gi undervisning i historie, geo- for september viste hvilken fart organi- Utover høsten og vinteren vokste grafi, naturfag og fysikk. seringen hadde det året. I en oversikt foreningene voldsomt. Sommeren 1850 Foreningene ivret for å opprette over antall foreninger hadde Hønefoss var Hønefoss-foreningen blant landets sparebanker. De ble sett på å ha en opp- 219 medlemmer, Ytre Ådal 79, Øvre største. BYJUBILEUM 15

Selv om historikere har hatt proble- hvordan det var mulig for at den organi- mer med å finne ut hvor mange med- serte politiske arbeiderbevegelse blom- lemmer bevegelsen hadde på Ringerike, stret så raskt opp. anslår forfatter av Hønefossboka, Andreas Thranebevegelsens suksess var at den Ropeid, at foreningene på det meste fikk sterk grobunn på landsbygda. Slik høsten 1850 hadde 1400 medlemmer. ble det skapt helt andre gunstige forut- Det finnes ingen sikre og fullstendige setninger enn i andre land ved at en unn- medlemslister. Det nærmeste som finnes gikk å skape et sterkt motsetningsfor- av oversikter er lensmennenes lister og hold mellom arbeidsfolk i bygdene og underskriving av petisjoner som arbei- arbeidere i det framvoksende industri- derforeningene sendte kongen for å be proletariatet i byene. om at Hønefoss ble by. Sundløkken agiterte sterkt mot Ved siden av Marcus Thrane kom embetsstanden, spesielt skifteforval- flere ringerikinger til å operere som terne, fogdene og prestene. Militæret ble agitatorer i hele landet. Hattemaker spart. Stortinget ble beskyldt for å hale Halsten Knudsen og Gudbrand Larssøn ut tiden for berike seg selv og at lovene Sundløkken gjorde seg særlig bemerket ikke gavnet arbeideklassen. i organiseringsarbeidet sammen med "De offentlige Tjenestemænd, som lærer Johan Henrik Semmen. havde Utpantninger og Eksekutioner, Ringerike kom også til å bli sterkt kaldte han "Graabener"; Skiftevesenet representert på de store arbeidermø- skildrede han med følgende drastiske tene"Lilletinget" som ble holdt på Lade- Billede: Naar en Husmand dør, og han gårdsøen som Bygdøy het i 1850. Ved har en Ko og en Sau, tager Skriveren siden av hattemaker Knudsen møtte Koen og Lensmanden Sauen, medens husmann Gulbrand Johnsrud fra Øvre Husmandens Familie kanske til Rest Ådal og Hans Christensen Fjeld fra faar beholde Gryden," heter det i skild- Thranebevegelsen fikk så god oppslutning Hole. ringen av Sundløkkens agitasjonsferd i at det ble dannet 19 arbeiderforeninger Hallingdal. på Ringerike. (Illustrasjon: Asle Raaen) Blomstringsår Organisasjonstanken bredte seg raskt Militante ådølinger blant bønder og arbeidere på Ringerike. Det andre Lilletinget i 1851 ble den Arbeiderne ikke er i stand til at udholde Agitatorer som Gudbrand Sundløkken direkte opptakten til "Hattemaker- det længer. Det ser ud for at det ikke og hattemaker Knutsen ble sendt til krigen". Selv om Thranebevegelsen længer er noen anden Vei tilbage for os, Hadeland, Land, Toten, Hallingdal og hadde et demokratisk program, rådet det end den der gaar til Galgen. Hvem har Sogn for å få dannet arbeiderforeninger. klare antidemokratiske tendenser blant bemyndiget Aristokratiet til at være vore Om Sundløkken het det at: " Han søgte arbeidere og husmenn på Ringerike. Det Formyndere? Til at forfatte og fore- at vække Arbeiderstandens Misnøie kan forklares med at de var svært skep- skrive Love for os? Vi har ikke bemyn- med de bestaaende Forhold og angrep tiske til datidas demokrati. Foran arbei- diget dem dertil. De har ikke spurgt os paa det voldsomste alle af Lykken mere dermøtet i 1851 rådde det en militant derom. Skal da deres Love være gjæl- begunstigede Samfundsklasser, idet han stemning i Ådal. Ytre Ådalens Arbei- dende for os? Nei, langtfra," het det dog undgik at berøre Arbeidernes derforening holdt 1. juni møte på blant annet. Det ble konkludert med at Forhold til Gaardbrugerne, som han Løkkemoen under gården Skollerud for alle personer som hadde nådd myndig- søgte at inddrage og til dels fik inddra- å instruere formann, lærer Johan Henrik hetsalder skulle ha stemmerett "baade i get i Foreningerne". Olsen Semmen, hvordan han skulle for- statsborgerlige og kommuneanliggen- Denne omtalen av hvordan Gudbrand holde seg på tinget: "Nu er Armoden der". Hvis ikke dette ble innfridd, måtte Sundløkken agiterte gir et godt bilde av og Elendigheden bleven saa stor, at staten selv ta følgene. Hattemakerkrigen Forhandlingene på Lilletinget i 1851 Trussel om maktbruk gjorde myndig- ble han befridd av folkemassene. Han førte til at Thrane og Abilgaard ble hetene nervøse og arresterte Thrane. ble arrestert på ny, men ble igjen befridd arrestert. Det skyldes uklare voteringer Myndighetenes aksjon mot arbeiderfor- etter kamp. Helge Tytodden og Iver om bruk av makt dersom arbeiderne eningene og kriminalisering av dem, Øien, kjent som Ringerikes sterkeste ikke fikk gjennomslag i stemmeretts- førte til uroligheter på Ringerike og ble karer, ekskorterte Knudsen hjem. I løpet saken gjennom forhandlinger. Ringe- den direkte årsaken til Hattemaker- av de neste dagene ble det holdt flere rikingene Johnsrud, Semmen og krigen i juli 1851. møter i Hønefoss og Ådal. Ådølingene Knudsen ble nevnt blant dem som talte I Hønefoss ble hattemaker Knudsen dro i demonstrasjonstog til Hønefoss og for maktbruk. forhørt. Da han skulle føres til arresten, Tytodden truet med at hele dalen ville 16 BYJUBILEUM

De mest aktive i arbeidet for et mer rettferdig samfunn på Kvinnene viste på sin måte hva de mente om øvrighetens Ringerike fikk straffarbeid. (Illustrasjon Asle Raaen) behandling av thranittene. (Illustrasjon Asle Raaen) gjøre opprør dersom han eller Knudsen Anders Gulsplads, to år og Elling 1849 ble referert og kommentert. I utvi- ble arrestert. Semmen, ett år. En rekke andre del- det form ble Amund Pedersen Wolds I mellomtida rykket både kavaleri og takere i Hattemakerkrigen ble dømt til foredrag om et mer moderat program infanteri fram til Norderhov og fikk kortere fengselsstraffer. Helge Tytodden 30. mars 1851 trykt. arrestert Knudsen, Semmen, Tytodden som kommisjonen hadde dømt til sju år, Men om Hattemakerkrigen var avisen og Fredrik Hvalseie. De ble ført til var i mellomtida druknet i fløtnings- helt taus. Først 7. august står å lese at Kristiania og de fleste måtte sitte fire år ulykke. Høyesterett avviste derfor dom- "Aarsagen til at vi Intet have indtaget i i fengsel før de fikk dom. men hans. vort Blad om Arbeiderurolighederne er 4. juli 1855 begynte de hardest dømte den, at vi troede saadant at være mindre Harde dommer å sone dommene sine. Da hattemaker rigtig saa længe Arrestationerne foregik, En kongelig kommisjon ble oppnevnt Knudsen skulle overføres til straffean- og fordi Bladet læses af de Fleste her i for å dømme arbeiderforeningenes stalten, døde han plutselig av kolera og Egnen. Christinianiablade have nu leve- ledere og deltakere i opprøret. Kom- ble gravlagt på kolerakirkegården ved ret saa fuldstændige Referater af det misjonen avsa ikke dom før 10.april Tøien. passerende, at det maa ansees ufornø- 1854. De tiltalte ble delt i åtte grupper, Flere av "opprørerne" dro til Amerika dent at oprippe dette for vort Publikum, fra dem som ble frifunnet til tildels etter at de hadde sonet straffene sine. uden for Ringeriget, og der kjendes harde tukthusstraffer. Dommene vari- Marcus Thrane dro også av gårde i Historien af Enhver". erte fra noen ukers fengsel på vann og begynnelsen av 1860-årene. Avisa begrenset seg til å skrive om brød til 10 år for lærer Semmen og 15 år Selv om den første arbeiderreisninga avhørene av de mest framtredende for hattemaker Knudsen. ble slått hardt ned, fikk den varig betyd- lederne. Saka gikk til Høyesterett som avsa ning. Den kom til å prege den kampen dom året etter. Semmen og Knudsen som Venstre og De Forenede Norske fikk redusert dommene sine til hen- Arbeidersamfund reiste for allmenn holdsvis tre og ni år. stemmerett. Da den moderne politiske Andre ringerikinger som ble dømt var arbeiderbevegelse vokste fram, hadde Kilder: Gulbrand Johnsrud, ett år, Anders den rot i Thranebevegelsen. Thrane og Andreas Ropeid: Hønefoss – Larsen Sundløkken, tre og ett halvt år, hans menn hadde skapt grobunnen. byens historie, bind 2. Anders Kristiansen Marigaard, 30 Thranerørsla i norske bygder, Det dagers vann og brød, Ole Mælingen, ni Taus lokalavis Norske Samlaget, Oslo 1977 måneder, pottemaker Nils Andersen, sju Ringeriges Ugeblad er en mager histo- Kaare Fr. Wilhelmsen: Den poli- måneder, Hans Olsen Holt, åtte måne- risk kilde for julidagene i Hønefoss. tiske arbeiderbevegelse i Buske- der, Ole Ingebrigsten Semmen, lærer Bladets redaktør, Johan Jørgen Krohn, rud, Buskerud Arbeiderparti 1948 Semmens far fikk to år. Han var blind og stilte seg avventende til arbeiderfore- Oddvar Røste: En varde i distrik- hadde diktert fullmakten sønnen fikk til ningene. Han ga mye spalteplass til tet, Ringerikes Blad 150 år, Lilletinget i 1851. Videre fikk Fredrik referater og innlegg om foreningenes Hønefoss 1995 Hvalseie 30 dagers vann og brød, virksomhet. Thranes foredrag 27. april BYJUBILEUM 17 Murbebyggelsen i Hønefoss

I "Ringerike" for 2000 ble den eldste bebyggelsen i Hønefoss omtalt. Nå skal vi gå videre og vise en del eksempler på murgårder fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Tekst og foto av Jørn Jensen

De første murgårdene i Hønefoss ble bygd rundt 1860, og andelen murgårder økte jevnt fram mot århundreskiftet og ut på 1900-tallet. Et fåtall murvillaer ble bygd tidlig på 1900-tallet, men de aller fleste murgårdene var forretningsgårder Stabellsgt. 7. med leiligheter i de øverste etasjene. Disse var naturlig nok plassert i sentrale gårdene ikke fikk noen stor utbredelse. med et enkelt klassisistisk preg, uten for strøk, mens murvillaene lå i boligområ- Det var nok også lettere å finne folk som mye dekor. De tallrike pussdetaljene i dene som grenset opp mot sentrum. kunne bygge trehus, enten de ble tømret jugendstil på fasaden er kommet til ved Fordelen med å bygge i mur var min- eller satt opp i bindingsverk. en ombygging i 1915. Arkitekten for sket brannfare. I gammel tett trehusbe- ombyggingen het Eide og byggmesteren byggelse ville en eventuell brann kunne Stabells gate 7 skal være den første Johansen. Her har vært både forretning spre seg raskt og få store konsekvenser. murgården i Hønefoss sentrum. Den er og bank, og gården er kalt Tandberg- Hønefoss har vært spart for store brann- vist på et fotografi fra 1866. Bildet er gården. katastrofer, med unntak av en brann på tatt fra Nordsida og vi ser Nordsida i 1854. Drammen har derimot tydelig hvordan den gan- opplevd flere storbranner. Bybrannen på ske nybygde og hvitpus- Bragernes i 1866 var den verste. Da sede gården hever seg høyt brant hele 376 eiendommer og 5000 over den lave trebebyggel- mennesker ble husville. Etter denne sen i strøket. Gjestgiver brannen og et par mindre branner i 1870 Elling Amundrud bygde ble det innført nye byggeforskrifter som huset. Hønefoss kommune begrenset gesimshøyden for trehus til hadde kontorer her i mange fem meter. På den måten ønsket myn- år, og Hønefoss Samlag dighetene at det skulle bygges murhus. (Vinmonopolet) hadde Dette var imidlertid ikke helt vellykket, utsalg i gården fra 1893. da så å si hele byen, med unntak av en Stabells gate 7 ble revet i del sentrumseiendommer, ble bebygd slutten av 1990-åra, etter med halvannenetasjes trehus. Denne flere års forfall. hustypen ble faktisk kalt Drammens- huset. I Hønefoss har det parallelt med En annen av de aller første byggingen av murhus på slutten av murgårdene, er Søndre 1800-tallet blitt bygd flere store trebyg- torg 5. Gudbrand Olsen ninger i to fulle etasjer. Her har det altså Botilrud var eier av eien- ikke vært forskrifter som har prøvd å dommen i 1861. Byg- framtvinge murbebyggelse. Kostnadene ningen er sannsynligvis ved å bygge i mur var større enn ved å satt opp på denne tida. bygge i tre, noe som har ført til at mur- Gården hadde til å begynne Søndre Torg 5. 18 BYJUBILEUM

Hallingby og Oluffa Øverbyes hadde forretning i 1. etasje, sistnevnte hadde Manufaktur og Modeforretning. En fløy mot Stabells gate, Søndre torg 4 B, ble reist i 1894. Gården er en typisk representant for murbygninger fra slutten av 1800-tallet, oppført i en stilart som kalles historisme, med en blanding av flere eldre stilformer. En kan legge merke til at det er ulik detaljering fra etasje til etasje.

Skolene er viktige bygninger i nær- miljøet. Ringerikes Middelskole i Kvernberggata 18 sto ferdig i 1886. Bygningen var i to etasjer i teglstein uten puss. Ytterst på hver langside ble fasaden trukket litt fram, noe som ga bygningen et mer monumentalt preg. En forlengelse fra 1919 huset Hønefoss og Storgata 6 Oplands Kommunale Gymnasium. Siden er skolen utvidet flere ganger, Storgata 1 tilhører også de første mur- skal være bygd for A. E. Weien i 1883. I men eldste del står fortsatt. gårdene. I størrelse og form skiller den likhet med de andre tidlige murgårdene, seg ikke mye ut fra nabogårdene Søndre er den bare i to etasjer. Det brutte hjør- Hønefoss Folkeskole i Hønengata 9 var torg 8 og 7A (Løchengården), men er i net ble påbudt i bygningsloven av 1845. opprinnelig en toetasjes bygning med motsetning til de to oppført i pusset tegl- valmtak. Feltene rundt de høye trefags- stein. Eiendommen er oppmålt i 1864, Nordsida av Søndre torg ble ikke vinduene var pusset, resten av byg- og kartet fra 1883 viser at den er bebygd før i 1887. Tidligere lå den ningen besto av upusset teglstein. Den bebygd, men med et betydelig kortere såkalte "hestebindinga" her, der bøn- sto ferdig i 1890, og inneholdt både hus enn det som står i dag. Huset er dene bandt hestene når de var på bytur. sløydsal, skolebad og folkebad. Noen år siden forlenget. Gården er omtalt som Søndre torg 4, en stor treetasjes bygård i seinere kom skolekjøkken og gymna- banksjef Jensens gård. Ringerikes pusset teglstein ble bygd for Thorvald stikksal. I 1923 ble det påbygd en etasje Sparebank holdt til her fra 1878 til Gulbrandsen Wexhal, med forretninger i til med mansardtak. Antakelig ble hele 1899. Deretter overtok Oppland 1. etasje og leiligheter i de andre eta- bygningen samtidig pusset, noe som ga Privatbank fram til 1917. Dette er et sjene. Både Hønefoss og Ringerikes den et ganske endret utseende. godt eksempel på de tidlige toetasjes Sparebank hadde lokaler i gården i en murgårdene med et enkelt uttrykk. periode. Gamle bilder viser også flere Industriarkitekturen fra slutten av 1800- Storgata 6 er kalt Syversengården, og forretninger, både Anders Olsen, Kristi tallet finnes det fortsatt mange gode

Arnemannsveien 5 BYJUBILEUM 19

Arnemannsv. 5. Prinsens gate 27 . eksempler på i distriktet. På Hønefoss Hønefoss bru godt synlig. Einar vare på. Gården til venstre, Nordre torg Brug, i Arnemannsveien 5, ble det Engelstad var arkitekten. 2, er nyere. Delen mot torget er bygd i bygd tresliperi. Denne bygningen sto 1907, og utvidet mot Torggata året etter. trolig ferdig i 1897, i 1922 ble den nye Trevarefabrikken i Prinsens gate 27 er Gården kalles Gilhuusgården. Et bilde i kraftstasjonen bygd inntil. Store byg- trolig bygd mellom 1910 og 1920. Også Andreas Ropeid "Hønefossboka", tredje ninger i upusset teglstein, med vinduer mindre bedrifter bygde industrilokaler bind på side 237, viser første byggetrinn med jernsprosser, er typisk. preget av tidas rådende stil. Her er klare og den gamle hjørnegården, Karistua. jugendtrekk. Bygningen er seinere for- Hønefoss Brug ble i 1893 solgt til lenget i tre. Stabells gate, som tidligere var en av Edward Lloyd Ltd., et firma som drev byens travleste handelsgater, har flere sin virksomhet i hele verden, og hadde Også Nordre torg er mer eller mindre fine murhus fra perioden rundt 1900. hovedkontor i London. Dette var ver- omkranset av murgårder. I Nordre torg dens største papirfabrikkeier fram til 1, til høyre, holdt Ringerike samvirkelag Stabells gate 1 er kanskje den mest spe- 1920. Fabrikken i Hønefoss framstilte til fra 1893, og i lang tid framover. sielle av dem, først og fremst på grunn papirmasse, som ble fraktet til England, Gården er imidlertid bygd noe tidligere. av den uvanlige formen. Bygningen er og videreforedlet der. Det nye bygge- Den har langt på vei beholdt sitt opprin- hele fire etasjer høy, bare seks meter trinnet fra 1909 ga bybildet i Hønefoss nelige preg. Spesielt hjørnegårdene har bred mot gata og ti meter bred bakerst et nytt ansikt, med tårnet i sørenden av en viktig plass i bybildet, og bør tas godt på eiendommen. Dette var en liten tomt,

Nordre torg 1 og 2. 20 BYJUBILEUM

Torvald og Fridthjof opp i utmurt bindingsverk, altså en tre- Jørgensen bygde konstruksjon hvor bindingsverket er huset, trolig etter teg- utfylt med teglstein. Denne byggemåten ninger av arkitekt finnes fåtallig i by- og industribebyggel- Heinrich Karstein fra sen fra 1700-1800-tallet. Blaafarve- Skien. Det var gull- værket på Modum er vel det nærmeste og sølvsmedforret- eksemplet. Her var trolig gjestgiveri fra ning i 1. etasje og 1809 og hotell fra 1858. Det ble siden bolig i 3. etasje. kalt Jernbanehotellet. En toetasjes trebygning mot gata ble revet i 1912 og Stabells gate 10 har nåværende treetasjes pussede murgård en framtredende plass oppført for Peter Viker og Jacob Aabel. i bybildet på hjørnet Arkitektens navn var Magnus. Rundt av Stabells gate og 1920 ble Jernbanehotellet omdøpt til Riperbakken. Den Grand Hotel. Sammen med de andre lyse gule upussede murgårdene fra samme periode danner teglsteinen, pussdetal- Grand Hotel med sin kunstferdig utførte jene, det skifertekte fasade et spesielt helhetlig historisme- mansardtaket og T- /jugendmiljø. Stabells gate 1. postvinduene gjør at Før veisystemet gjennom Hønefoss gården er et godt sentrum ble omlagt, og Fossveien, og for å få en god utnyttelse ble resulta- eksempel på stilarten historisme. Den hadde Thistedgården en strategisk belig- tet slik. Gården er trolig bygd ca. 1890 ble bygd for apoteker Caspar Fredrik genhet. Ved ankomst nordfra lå gården, for Hagbarth Thisted. Fra 1918 var den Baptist Rumi i 1898, og erstattet en stor med adresse Fossveien 1, midt imot rett eid av Nils Engelstad, som drev trebygning, som finnes avbildet i før Søndre torg. Det var en stor treeta- "Colonial og Fedevarer", solgte fersk Hønefoss-boka. I bakgrunnen ses sjes gård med en veksling mellom upus- fisk og hadde lager av P. A. Larsens vin, Stabells gate 12, også oppført i upusset set tegl og pussede felter, med et kar- som det sto skrevet på den ene gavl- teglstein. Den røde teglsteinen, jugend- napp kronet med tårn akkurat der gården veggen. vinduene og det avrundete hjørnet der knekker. Det var virkelig en staselig Stabells gate går over i Soknedalsveien, bygning, som ved ombygging av lofts- Stabells gate 2 er bygd etter en brann i gir gården sitt særpreg. etasjen i 1960-åra har mistet noe av sin 1903. Gullsmed Jørgensen bygde i 1874 opprinnelige glans. Hagbarth Thisted, en toetasjes tregård nederst i Stabells Lenger ned i gata ligger Stabells gate 8, som bygde gården i 1900, leide ut til gate. Etter brannen i 1903 ble det reist i dag Grand Hotel. Den eldste delen av post, telefon og telegraf. Thisted var en en moderne treetasjes gård i pusset tegl- hotellet ligger inne i gården og skal aktiv forretningsmann og eide blant stein, preget av jugendstilen. Brødrene være bygd i 1809. Dette huset er satt annet mølla på naboeiendommen.

Stabells gate 10. BYJUBILEUM 21

Anledning af Anmeldelse fra Doctor Schjong om at han har begyndt med at udgrave Tomt til en Bygning paa Torvets nord- østre Side, at foretage Udstikning af Torvets Grændser –" Dette var en toetasjes bygning med valmtak og empirevinduer. Et bilde fra 1908 viser at garver Ødegaard holdt til på hjørnet mot Fossveien, mens Samuel Heiman solgte "Manufaktur & Klæder" i lokalet lengst sør. Heiman fikk borgerskap som kjøpmann i 1907. I likhet med Tandberggården på den andre sida av torget og Amundrudgården i Stabells gate 7, skilte den Fossveien 1. hvitmalte doktor Schjongs gård seg ut fra de andre Ved byggingen av Søndre torg 3 i 1915, i flere gårder rundt Søndre torg. mørke (delvis umalte) trebygningene på vis-à-vis Fossveien 1, ble torget lukket Postkontoret leide også lokale i den et fotografi fra 1865. mot nord av moderne bymessig bebyg- nybygde gården, fra 1915 til 1934. gelse. De to gårdene har mye felles, tre Huset som sto på denne tomta før Hofgaards gate 6 er en enkel jugend- fulle etasjer og mansardtak, og også Hønefoss Sparebank bygde sitt store bygning, uten overdådige detaljer. Søndre torg 3 har en knekk på fasaden. nybygg, var kanskje også en murgård. Vindustypen, det bratte taket og marke- De pussede veggene, bueformete vin- Det fikk ikke et særlig langt liv, bygd i ringen av hjørnene er typiske stilkjenne- dus- og døråpninger og enklere detalje- 1859 og revet i 1914. Byggingen av tegn. ring gjør likevel at denne gården skiller dette huset er omtalt i kommunale papi- seg fra Thistedgården. Hønefoss Spare- rer: "Aar 1859 den 16. Mai sammen- Bloms gate 3 er en av mange villaer fra bank bygde gården. Banken ble grunn- traadte Reguleringscommissionens Med- perioden 1910 til 1930. De kunne ha et lagt i 1876, og holdt opp gjennom åra til lemmer – paa Byens Søndre Torv, for i spennende og variert uttrykk, med

Hofgaards gate 6. Bloms gate 3. 22 BYJUBILEUM

Søndre torg 2.

åra, med en ny fløy med iskjeller mot kalt med tidligere stilretninger. Nå torget i 1875. Den nyeste delen ble revet skulle form og funksjon danne en enhet, i 1931 og en stor og moderne bygård ble unødvendige detaljer og dekorasjon reist. Funkisstilen var ny og brøt radi- skulle bort. Enkle hus med en praktisk

Bloms gate 9 elementer fra tidligere stilperioder. Vinduene i dette huset tilhører jugendstilen, mens de joniske søylene og seg- mentgavlen foran inngangen er preget av nybarokk. Eiendommen er utskilt i 1925, huset er trolig bygd på samme tid.

De to byggetrinnene i Bloms gate 9 viser forskjellene mellom jugendstilen og funkisstilen. Jugendbygningen til høyre med vekslingen mellom pussede og upussede flater, høye vinduer og det bratte skifertekte mansardtaket står i sterk kontrast til den glatte pussfasaden med de liggende vinduene i funkisbyg- ningen til venstre. Den eldste delen er trolig bygd i 1908, mens funkisfløyen må være fra første halvdel av 1930-åra.

Storgata 8 har både jugend og funkis i samme bygning. De nederste etasjene med næringslokaler er mest utsatt for motens skiftninger og ønsket om nye praktiske løsninger. Jugendvinduene, høye krysspostvinduer med småruter i øvre rammer i 3. etasje, er nok av origi- nal type. Bygningen er trolig satt opp mellom 1910 og 1920.

På Søndre torg 2 bygde Hønefos Bryggeri sin gård allerede midt i 1850- Storgata 8. BYJUBILEUM 23

ut med moderne udelte vinduer, etter ganske få år. Dette kommer nok av at kvaliteten på materialene var synkende utover 1900-tallet. Huset må være fra 1930-åra.

Rutebilstasjonen fra 1939 er også en fin funkisbygning. Her har vi både vind- usbåndet, den avrunda formen, den slette fasaden og det flate taket.

Karlsen-gården i Storgata 17 vises som eksempel på etterkrigstidas seinfunksjo- nalistiske sentrumsbygg, hvor betonge- lementer og glass er hovedbestandde- lene i fasadene. Gården er bygd i 1953, Sundgata 2. etter tegninger av arkitektene F. Wocak og Robert Esdalie. planløsning ble idealet. Vi kan nok likevel oppleve at de enkelte arkitektene satte sitt særpreg på husene, og detal- jene fantes fortsatt, men ikke så iøyne- fallende. Et typisk kjennetegn var vindusplasseringen i vindusbånd, og vindusrammer uten ruteoppdeling. Søndre torg 2 er i så måte en god representant for funkisstilen. Det flate taket som også er svært utbredt i perioden, finnes ikke her. Bryggeriets nye gård ble tegnet av arkitektene Andreas H. Bjercke og Georg Eliassen, og sto ferdig i 1932.

Sundgata 2 er en god representant for funkisvillaene i mur som er en nokså fåtallig gruppe. Det slake valmtaket, vindusplasseringen på hjørnene og det buete hjørnet er typiske stilkjennetegn. To- og trefags vinduer uten ruteoppdeling var svært vanlig. Mange av disse såkalte funkisvinduene er seinere skiftet Rutebilstasjonen.

Storgata 17.

Kilder: "Hønefossboksa" av Andreas Ropeid. Annet og tredje bind "Postkort forteller om Ringerike" av Tor Østlund og Håkon Løbben SEFRAK-registreringer "Hus i sentrum. Bevaring av kultur- minner i Drammen sentrum" av Jo. Sellæg "Rundtom Drammen" nr. 1989 24 BYJUBILEUM Oppvekst i Hønefoss hjelpefengsel

Aslaug Bergliot Jensen ble født i Oslo 17. mars 1915. Da faren Heftet Ringerike har fått tilgang fikk jobb som fengseldirektør i Hønefoss, flyttet familien inn i en til et lite hefte i A-5 format på leilighet i fengselsbygningen. 40 sider fra juli 2000. Heftet heter "Frydenholm Posten". Det er utgitt av beboere og perso- Av Rita Holm som ble solgt. Far og fangene stod oppe nalet på pleiehjemmet på loftet i hovedbygningen og lagde Frydenholm, i Holte i Danmark. Faren het Eigil Ottar Ekeberg, (1889 - møblene. Rita Holm som arbeider på 1972) og moren Marie Sølvi. Vi flyttet I bygningen bak lå fengslet. Her pleiehjemmet, er i fritiden leder fra Oslo til Hønefoss da jeg var sju-åtte bodde fangene, vi hadde aldri mer enn for Ledøje-Smørum lokalarkiv. år og min bror Kjell to-tre år. Vi bodde i tjue fanger, men noen ganger var det Her arbeider hun blant annet et stort hus midt i byen. I huset hadde vi også kvinner blant fangene, og de ble med å samle inn og skrive ned en leilighet til høyre for hovedinn- holdt for seg selv. minner fra beboerne på gangen, og til venstre lå min fars kontor. Det var mor som stod for maten. Hver Frydenholm. Lengre til venstre lå det en stor sal hvor dag laget hun mat i kjøkkenet til fang- "Vi arbeider mer og mer med det ofte ble holdt møter Engang i mel- ene og oss selv. Hun hadde alltid en erindringer fra demente, og har lom kom det folk til far, og så hadde han fange til å hjelpe seg med matlagingen. fått noen gode resultater", skri- møter med dem i salen. og vi spiste den samme maten. ver Holm i forbindelse med Fangene hadde det fritt. Når far gikk artikkelen vi bringer i Otto Fengslets beboere for å handle, hadde han alltid en fange Frydenlunds oversettelse. Min far var en dyktig håndverker, han med for å bære varene. Men de fikk var snekker og kunne lage møbler. Han aldri lov til å gå alene, av frykt for at de lærte fangene å lage mahogni-møbler, skulle stikke av. Far gikk alltid med en

Hønefoss hjelpefengsel sto ferdig i 1862. Tilbygget til høyre ble først klart til bruk som arrestlokaler i 1932. (Foto fra Politihistorie for Hønefoss (1984) BYJUBILEUM 25

var dyktig til å sy og hun ville at jeg skulle lære det. Jeg begynte så og sy hos min mor og hos et par nabokvinner. Vi flyttet tilbake til Oslo da jeg var 16-17 år. Min far fikk arbeid som også hadde med fengsel å gjøre. Jeg kom nå i riktig sylære.

Reiste til Danmark Da jeg var 18 år, reiste jeg til Fredrikshavn i Danmark. Her traff jeg min mann, og vi ble gift og fikk en leilighet i Fredrikshavn. Jeg var i en forretning, hvor jeg vasket og strøk for folk. Etter som tiden gikk bestemte jeg mer og mer i forretningen, hvor det var ansatt seks-sju mennesker. Min mann var også ansatt der, og vi bodde i annen etasje over forretningen. Min mann kalte meg en engel, for som han sa: "Du forstår alt og klarer alt". Det gikk noen år men vi fikk ingen Familien Ekeberg, f.v. Kjell, Marie Sølvi, Aslaug Bergliot og Egil Ottar. barn. Så ville vi adoptere et barn og en (Foto: Privat) dag i 1948 kjørte vi hjem fra Århus med den søteste lille pike. Jeg glemmer aldri liten revolver i lommen. "Det er min min bror og meg. Vi løp ofte opp til den dagen, hvor jeg satt med henne i beste venn", sa pappa. dem. Når en fange var syk, ble en lege mine armer. Hun var det beste vi hadde, budsendt og likeledes fikk de besøk av og så var hun så søt. Hun fikk navnet Dagligliv i fengslet tannlegen. I fengslet var det også et lite Kirsten Sølvi, og gjennom hele hennes Fangene gjorde selv rent i fengslet og bibliotek, men de satte mer pris på å barndom fortalte jeg at vi selv hadde vasket også klærne sine selv. Far tok en komme ned i stuen til oss hvor far hadde valgt henne og vi elsket henne. gang i mellom et par av de flinke fangene sin store boksamling. De fikk lov til å Vi hadde virkelig noen gode år i ut og satte dem til å ordne i hagen vår. Om låne de bøker de hadde lyst på, og de var Fredrikshavn. Om aftenen satt vi ofte og sommeren satt min 5 år yngre bror og jeg meget forsiktige og passet godt på de la kabal og spilte kort med min manns sammen med fangene ute i hagen. Mor lånte bøkene. bror Robert. Det hendte da også ofte at spilte gitar, mens vi sang med. På slike Vi gikk på en alminnelig skole, men vi gikk på kino. dager eller kvelder stoppet folk opp og ble behandlet som om vi hørte til de rike samlet seg utenfor stakitten til hagen vår. barna, hvilket vi ikke gjorde, men vi Flyttet til Holte Om vinteren gikk jeg på ski med far og fikk klærne sydd og var muligens litt Jeg hadde én tante, som bodde i et lite broren min. De var meget dyktige, men penere kled. Jeg kan huske det var noen hus på Skodsborg Badesanatorium. Hun jeg ble aldri særlig god til å gå på ski. Vi som kalte meg "snobbunge", men det reparerte klær for sanatoriet. Vi flyttet til fikk aldri mor til å prøve å gå på ski. var jeg ikke. Holte og fikk arbeide på Skodsborg. Jeg Det var underholdning for fangene serverte og reparerte klær og min mann om vinteren. Det foregikk i den store Gikk i byen med "piken" vår passet fyren på Skodsborg Badesana- salen i huset, og her opptrådte fangene Da jeg ble eldre, gikk jeg i byen med torium. Det trivdes han godt med. Tante for hverandre. Det var god underhold- tjenestepiken vår. Piken bodde oppe på sa at vi skulle oppføre oss pent for ikke ning, som fikk latteren til å runge. Mor loftet, og når vi kom sent hjem stod mor å ødelegge atmosfæren. Hun var alltid spilte også gitar og vi sang med. nede i trappen og sa bare: "Se å kom i stille og sur og sa: "Aslaug, tenk deg Under et av disse opptredene ble et seng". Andre ganger listet vi oss forsik- om". "Men nå har jeg glemt, hva jeg vil par fanger uvenner og begynte å tig inn, men mor hørte det og kom ut: si", svarte jeg alltid. Jeg har alltid elsket krangle. Men da sa pappa: "Det holder, "Styr dere og kom i seng". lek og moro. nå kan dere gå ned til dere selv". De unge tjenestepikene vi hadde var Jeg kan ikke huske når vi sluttet i Det gjorde de og de skammet seg. alltid riktige bondepiker. Skodsborg, vi fikk et vaskeri og renseri Pappa mente at man alltid skulle tale Jeg ville ikke fortsette i skolen, så da på Stasjonsplassen i Vedbæk. Vi flyttet fast og rolig til fangene. jeg var ferdig, kom jeg først i huset hos så til Vedbæk og bodde der noen år. Men Det ble ikke gjort noe spesielt når en familie i Hønefoss. Jeg ville gjerne en dag holdt det også opp. De siste år fangene hadde fødselsdag, og jeg kan være barnepleierske, men de mente jeg bodde vi på Holte. ikke huske de fikk besøk av andre enn var for liten og spinkel til det. Min mor 26 RETTERSTED Galgefurua på Tanbergmoen

Ved den tidligere eksersersplass Jensebråten, ved skigarden til Av Olav Skard eiendommen Lunden, på Tanbergmoen, står en sju meter høy furu som blir kalt galgefurua. Få andre furuer har en lignende forhisto- rie, og som fortsatt er synlig. Galgefurua bør fredes.

Da moen ble tatt i bruk som eksersersplass, skal furua ha fungert som en slags gapestokk.

I 1710 ble retterstedet for Ringerike flyttet fra Stein til Tanbergmoen. To henrettelser er beskrevet i bygdebøker.

Ved midtsommertid 1783 hadde piken Dorte Nilsdatter født et guttebarn på et ensomt sted i Froks havnehage, drept det og veltet steiner over barnet. Man undres da ikke over at dommen lød: "Dorte Nilsdatter bør miste sin hals, ha sin hovedlod og jord til kongen (staten) forbrutt og betale paa sin arrest, underholdning, tiltale og paa følgende ekse- kution medgaaende omkostninger".

Ved underrettsdom 29. januar 1805 ble svensken Peder Walberg alias Johannes Jensen, han kom fra Bergen under dette navnet, dømt til "at halshugges og derefter brændes" for tyveri, mord og mord- brann. Walberg hadde myrdet den 40 år gamle Jøran Engebretsdatter og hennes seks år gamle sønn Engebret på Steinsvolden på Krokskogen. Dommen ble stadfestet av Høyesterett 28. juni 1805 og opplest for Walberg av lensmann Iversen i arresten 30. juli.

"Den 13. August 1805 blev han ført op til Tanbergmoen, hvor en masse mennesker hadde samlet sig. Mange kløv op i de nærstaaende trær for riktig at kunne nyte den blodige akt. Her faldt Peder Walbergs hode for skarpretter Ledels Galgefurua på Tanbergmoen. I ei av greinene henger en jernklave. sikre øks, hvorefter kadaveret blev (Foto: Fred Harald Nilssen) brændt, det sikre tegn paa arten RETTERSTED 27 av hans "misgjerning" med Berte Engebretsdatter". Skarpretterens honorar var 23 riksda- ler. Løytnant Thor Breien kommanderte militærvakten ved henrettelsen av Peder Walberg.

Det kan se ut som om lynnedslag en gang i tiden har hindret treet i normal vekst. Furua er målt å være mer enn 200 år gammel. Stammetverrsnitt er ca. 0,8 meter. I den abnorme galgefurua sitter ennå en jernklave fastvokst i galgegreina, ca. fire meter over bakken. Klaven er festet til greina med hjemme- smidde spiker. Under klaven er det feste for en bøyle, og hengetauet ble gjort fast i denne. I galgegreina skulle det etter forskriftene være en jernbolt, men denne er forsvunnet.

På retterstedet fulgte ofte den Onde med følget, alene eller i følge med en stor, svart hund. Ingen har fortalt å ha sett den Onde på vei til Tanbergmoen. Det skal heller ikke ha spøkt ved Galgefurua.

Ulike henrettelser Gjennom tidene har dødsstraff vært praktisert på ulike vis. Ser vi bort fra brenning på bål ved hekseprosesser, var henging den mest nedverdigende og verste fullbyrdelse av dødsstraff. Hals- hugging var en "finere" måte, med sverd eller øks. Sverd kunne være et privilegium for adelige dødsdømte. Dødsstraff ved henging ble avskaffet i 1815. Er noen blitt hengt i Galgefurua på Tanbergmoen, må treet i dag være langt mer enn 200 år gammelt. I 1815-1876 ble all dødsstraff fullbyrdet ved halshugging med håndøks. Straffeprosess- Kilder: loven av 1887 bestemte at halshugging Bø, Olav og Hodne, Ørnulf: Norsk natur i folketru og sagn. Det Norske for fremtiden skulle skje med falløks, Samlaget. Oslo, 1974. giljotin, men denne fullbyrdelsesmeto- Gunnerød, Arild: Galgefurua. Ringerikes Blad, 21. august 1999. den har aldri vært brukt i Norge. Norsk Lindrupsen, Eli: Blodig og dramatisk. Ringerikes Blad, 30. oktober 1993. straffelov av 1842 avløste straffekapitlet "O.L": Galgefurua på Tandbergmoen i Norderhov. Ringerikes Blad, 7. juni 1960. i Lovboken, og den fastsatte dødsstraff Steinhamar, August (redaktør): Norderhov. En fremstilling av herredets utvikling for landsforræderi, overlagt drap (mord) til 1914. I kommision hos Joh. E. Bye, Hønefoss. Norges Jubilæumsutstilling 1914. og enkelte andre graverende former for Tveiten, Gunnar: Hole herred, Ringerike. En bygdebeskrivelse. Utgit i anledning drap. De siste henrettelsene i henhold til jubilæumsåret 1914. loven av 1842 var i 1876, da i alt tre personer ble halshugd. Om artikkelforfatteren: Olav Skard (63) er født i Hole og bor i Bærum. Han er utdannet sivilingeniør og Ved straffeloven av 22. mai 1902, og har arbeidet med plantevernmidler ved Bayer. Skard har skrevet om vegetasjon som trådte i kraft 1. januar 1905, ble på torvtak og spesialartikler om ca. 30 norsk treslag, foruten en rekke fagartikler dødsstraff ved borgerlige forbrytelser om skadegjørere i ulike plantekulturer. avskaffet. 28 SAMFERDSEL Nakkerud stasjon

Det var et hell at debatten om kanal eller jernbane falt ut til det siste alternativet for transporten gjennom midtfylket i 1860-årene. Dermed fikk bygdene på vestsida av Tyrifjorden en sikker transportåre i nord- sør retningen, til Drammen og siden til Christiania.

Av Asle Gire Dahl

Anlegget gikk raskt framover og nådde til Skjærdalen i 1867. Da den høytide- lige åpningen fant sted året etter i oktober, og hele følget av prominenser med kong Carl XV i spissen reiste med Jernbanen kom til Nakkerud i 1867, men stasjonen kom først i 1874. Bildet er fra 1906. direktetog Drammen-Randsfjord, stod (Foto: J.A. Dahlstrøm, Nakkerud) det nok en flokk skuelystne langs linja ved Nakkerud også. Men her var det ingen stasjon. Om toget stoppet for å mål av eiendommen Nakkerud tilhø- Hougsund. Neste kl. 9.32 til Randsfjord. sette av eller ta på passasjerer de første rende Gulbrand Isaksen, Lnr. 221a, tak- Dernest kl. 11.02, 16.39, 17.28 og siste årene, vet vi ikke med sikkerhet. Men sert til 366 spesidaler. Dernest et stykke tog med avgang kl. 19.47. Hvor mange det er sannsynlig at dette ble gjort på på om lag 3 da av Lnr. 220b tilhørende som reiste på åpningsdagen, kjenner vi den tid på døgnet hvor det var dagslys. cand.jur. Smiths dødsbo, til en betaling ikke, men det ble i hvert fall sendt en Da beslutningen om å oppføre en sta- av 145 spesidaler. Stasjonsbygningen pakke til Krøderen, en på 1,6 kg til sjonsbygning ble tatt, var det selvsagt på var tegnet av arkitekten G. A. Bull av Drammen og en 3 kilos til Christiania - grunn av trafikkutviklingen. Ringerike type "Vestbanenes Huse no. 76. Normal de to siste til en porto på henholdsvis 16 Nikkelverk gikk for fullt omkring 1870, for Vestbanernes Stationer af 4. Klasse", og 24 shilling. og det ble aktuelt å endre transportveien samme som på Geithus og Burud. Huset for malmen, som først ble kjørt med lå vakkert til og lignet på en liten for- I årene som fulgte ble det flere avganger hest til fjordkanten ved Skjærdalen og stadsvilla, stilmessig noe uvanlig på lan- – sommerruter 1911 med fire tog i hver så fraktet i bomseiljakter til Berg i Hole det. Det var i halvannen etasje, plassert i retning med forbindelse til hovedstaden eller Svangstrand, og videre til øst-vest retningen, altså med tverrveg- – totalt sett et helt annet trafikkbilde i Drammen. Denne transporten var fare- gen mot skinnegangen. Nede var det et forhold til hva man hadde hatt i lasse- full, jernbanen var langt tryggere. At ganske lite venterom, med ovn, ved- kjørernes tid. Banen var smalsporet, stasjonen ble anlagt mellom sporet og kasse og ekspedisjonsluke. På østsiden 1067 mm, og lokomotiv av "Hedin" – fjordkanten kan skyldes forventninger var det et rom som vendte mot fjorden, typen trakk åpne og lukkede godsvogner om tømmertransport. På den tiden ble og det var dør til entré og trapp opp til som vanligvis lastet 6,5 tonn, mens kar- stokkene riktig nok fløtet ned Henåa og den øvrige del av mesterens leilighet tetene – hvorav noen kombinerte 2. og lagt opp i lenser, men transporten videre som lå i 2.etg. Ingen særlig komfort ver- 3. klasse – tok 16 + 16 passasjerer. skjedde i liten grad på jernbanevogner. ken for betjening eller reisende, det Farten lå på 30 til 40 kilometer i timen. I Plasseringen av stasjonen gjorde ferdsel kunne bli trangt om plassen på vedkassa sørgående retning måtte en gjerne bytte på veien til og fra i neste hundreår tung- en gråkald vinterdag, noe folk av eldre på Hougsund, i alle fall var det togbytte vinn og til dels risikofylt. generasjon kunne fortelle. i Drammen. Turen til Christiania kunne dermed gjøres på om lag fire timer, det En liten villa ved fjorden Transportrevolusjon vil si at man kunne reise til hovedstaden Ekspropriasjon av grunn fant sted Jomfruturen gikk offisielt fra stasjonen i et viktig ærend og komme hjem til 2.desember 1873 der jernbanen tok 14 1. oktober 1874 klokka 7.54 i retning kvelds. Billettprisen i 1881 var 20 øre til SAMFERDSEL 29

Skjærdalen, 40 øre til Vikersund og 60 uet i 2. etasje med, slik at mesteren kom øre til Hønefoss. Til Drammen kostet seg ned på kontoret for å melde avgang. det kr. 1,25-1,65, avhengig av hvilken Det var en diskret metode – å blåse i klasse man reiste på – til hovedstaden dampfløyta ville vekket hele nabolaget. kostet tilsvarende kr. 1,65-2,10. Person- trafikken var ikke særlig livlig, 8-12 rei- Liste over mestere sende per dag var vanlig i begynnelsen 1874 -1881 Olaus Pedersen av 1880-årene. For eksempel reiste sju 1881 -1895 Jørgen Haraldsen personer til Åmot 7. august 1882, og en 1895 -1906 Hermand Glenne til hver av stasjonene Christiania, 1906 -1910 Edvard Christiansen Vikersund, Krøderen, Skjærdalen, 1910 -1926 Borger Hoen Randsfjord, Hønefoss, Galleberg og Skollenborg. Bare en sjelden gang reiste 1928 -1934 Christian Aslaksen man på 2. klasse. Det falt nok for dyrt 1934 –1940 Svend Dahl for menigmann. I 1911 kostet det kr. 1940 –1949 Oscar Veig 5.10 på 2. klasse til Christiania og 3.10 1949 -1953 Svend Dahl på 3. klasse – en betydelig prisforskjell. 1953 -1960 Harry Claussen 1960 -1970 Oddleiv Halvorsen Trafikken økte utover i 1870-årene, især gjaldt det godstrafikken. Også post- Telegrafister: August Øderud (1898- mengden var økende, ikke minst ble det 1903), Hans Bøvre (fra 1903-), Arnt sendt mange bankobrev. Bygdas kjøp- Stasjonsmester Hermann Glenne i Olsen (1918-19), Karl Thon (1919-24), menn betalte kontant 50-1000 kroner for uniform. Den inngav autoritet. (Foto: Ola Jahren (1922-24), Sverre Reiersen varer fra sine grosserere i Christiania; Fotograf J. A. Dahlström, Nakkerud) (fra 1925), Bernt Enger (1932-37) Carl Truls Ruud (Svensrud Landhandleri) Eggum, Torleif Trondsen, Arne Lerum sendte til Eckersberg og L. Emb. stykke ut i det nye århundre, pluss lønn (1937-41), Ragnar Sonerud (1941-43), Fabrikker, Martinius Nakkerud fra posten. Hertil kom fritt husvære, Willy Christoffersen (1946-51), Asbjørn (Nakkerud Landhandleri) til Frölich og brensel og bekledning. Mesteren søkte Askerud (1951-53), Kjell Eriksen G.M. Olsen (Grefsrud Bakeri og land- gjerne selskap med bygdas ledende (1954-56), Sigurd Dolve (1957-58) og handleri) til Anker. Nikkelverket hadde familier, og var en velsett person. Det Tor Solheim (1971). mange på lønningslista. Aksjonærer og hendte også at han ble bedt med på jakt, leverandører fikk sitt, og bøndene noe som kunne være en spesiell opple- Modernisering betalte trofast renter og avdrag til velse for en som hadde tilbrakt mye tid I 1909 ble hele strekningen lagt om til Hypotekbanken. Verksarbeidere, hvorav på et kontor. I hver fall var en av mes- bredsporet bane, dvs. 1435 mm spor- flere svensker og tyskere, sendte penger terne rundt århundreskiftet tydeligvis så vidde. Nikkelverket ble rustet opp til hjem. Det høyeste beløp i en lakkforse- stolt over å ha skutt blink at han spaserte stordrift i 1911, med en moderne tau- glet konvolutt på denne tiden ble ekspe- rundt på perrongen i formiddagstimene bane som gikk ned i en grav ved opplas- dert 9. oktober 1877 fra E.T. Solberg til en høstdag med gevær over skulderen tingssporet nord for stasjonen. Kurvene L. Abrahamsen, Christiania - kr. 4000,- . og et harehode lett synlig under lokket med trekarmer tømte sitt innhold av nik- på ryggsekken. kelmatte i godsvognene, og kunne ta Stasjonsmesteren med sekker av importert malm fra Med stillingen som stasjonsmester fikk Trafikken på Randsfjordbanen økte, og i Grekenland, Caledonien og Egypt til- bygda sin første fastboende øvrighets- 1899 ble det bevilget penger til 250 bake til smeltehyttene ved verket. person, en sjef som representerte et meters forlengelse av sidesporet, slik at Oplandsposten hadde denne førjulsskil- landsomfattende statlig transportsel- to godstog kunne krysse. En landsens dringen 13. desember 1912. skap. Mesteren i uniform inngav autori- stasjon var ikke av de letteste å betjene. tet hva enten han viste seg i kontorluken Det var manuell kontroll med all ferd- Kommer man til Nakkerud i dag eller på perrongen. Til stillingen kom sel, flagg skulle settes opp ved pensene, møter øyet en lang rekke av sorte det folk som hadde vært ekspeditører og og all avgang ble meldt fra stasjonen på jernbanevogner, og like så sorte menn konduktører, ofte i flere år, før de avan- jernbanens eget ringeklokkesystem, og som sjauer koks til taugbanen. Så serte. Enkelte av dem gikk faktisk ned i tidspunktet protokollert. Sikkerheten vugger kurvene seg opp over de hvite lønn for å bli mester ved en stasjon i var satt i system, men det var mennesker åser på vei mot verket. Alle gleder seg klasse 4, antakelig for å slippe det travle som skulle vedlikeholde det - det krev- over at det er full drift der, bare den reiselivet og få fast tilhørighet i ei bygd. des årvåkenhet, i hver fall våkenhet. En elskverdige stationsmester klager. At stillingen var kombinert med å være av mestrene var ikke alltid lett å få opp i Hans kontor er en "bås" på snaut 3 x poståpner og telegrafekspeditør ga ikke 6-tida om morgenen, og lokføreren på 5 meter hvor han skal ekspedere tog, nok ekstrainntekt som eventuelt kunne godstoget hadde derfor utstyrt seg med pakker og telegrammer - pakkene er kompensere. Årslønnen i det første tiå- ei bambusstang, med snøre og en stein stablet under bordet og utover gul- ret lå på 1200 kroner og steg til 1800 et knyttet i enden som han banket på vind- vet... 30 SAMFERDSEL

måtte geleides Det var norske og tyske ingeniører, opp på en skrå- svenske diamantborere, artister og foto- stilt lem med hjul grafer som var gjenstand for avstands- under. I sesongen beundring blant bygdas jenter. Den flot- kunne en laste teste karen var visstnok premierløitnant opp på forhånd Alfred Roscher Lund, når han i uniform hele vogner med ankom eller tok avskjed med sine gjes- budskap som ter på perrongen – og holdt den rene skulle til fjellbei- oppvisning i militær høflighet. Flere ter med godstog. med ledende stillinger i NSB hadde Hester ble sendt også tilknytning til stedet, det gjaldt hele året, ofte både kontorsjef, billettsjef og distrikts- med ordinære sjef. Lørdagskveldene var det livlig. Da tog. Vintertid kom de som tjente i byen hjem på helge- kunne det by på besøk, og kunne vise seg fram i ny kåpe ekstraarbeid. eller frakk, foruten å ha mangt å fortelle Stasjonsidyll malt av Georg H. Trapp, 1940. Maleri i privat eie. Stasjonsbetjent til himfødingene. Stasjonen var også (Foto: Asle Gire Dahl) Per Øverby (han utgangspunkt for større arrangementer, som har gitt navn som sangerstevner, da man gikk under Økningen i godstrafikken skapte behov til boligfeltet Perhagan) var en trofast faner og flagg med Nakkerud Horn- for mer betjening, og klagene førte til at medarbeider i nærmere 30 år. Han var musikk i spissen til Tyrihall. stasjonsbygningen i 1915 ble forlenget liten av vekst, men både sterk og rask. mot syd slik at mesteren skulle få større Konduktørene som reiste på strekningen Dramatikk i bryllupet leilighet og kontorplass. Ombyggingen var ofte noen spissburer, og en gang ved En mørk høstkveld i 1948 ble det feiret til tidsmessig standard kostet nærmere juletider etter et kraftig snøfall så en av bryllup i Vestbygda. Ved midnatt brøt 10 000 kroner. Senere ble det også dem fra morgentoget at perrongen ikke flere av brudens familie opp og ble kjørt ansatt stasjonsbetjent, slik at det faste var ryddet. På vei fra Åmot ringer han til sitt hjem ved stasjonen. Noen fulgte personalet ble tre mann. Likevel ble det opp til stasjonen og melder at han kom- med på turen og praten gikk livlig, bilen trangt i bygningen, mesteren som hadde mer med hest om en halv times tid. stoppet i veien bort til stasjonen for hatt soveværelse i 1. etasje måtte avgi Betjenten ut i snøkavet og måkte så gjestene ville spasere de siste meterne. det til telegrafistrom og ekspedisjonslo- svetten rant; lemmen med rekkverk var Bilen svinger rundt og kjører sakte mot kalet fungerte også som venteværelse. dratt fram akkurat i det toget seig inn på overgangen, da en i følget oppdager Særlig om kveldene kunne det samle stasjonen. Da åpner døra til konduktør- lokomotivets lyskaster ved hjørnet av seg mange ungdommer ved det runde vogna seg, og konduktøren rekker fram stasjonsbygningen. Han springer opp bordet, slik at mesteren ikke fikk særlig en gråpapirinnpakket gyngehest. Det ved siden av bilen og dundrer på ruta. mye plass til å utføre sin oppgave på. var julegave til barna i Syllinggården! Sjåføren skjønner straks sammenhen- Noen likte det dårlig, mens andre sta- sjonsmestere var mer sosiale og trivdes Det sosiale liv med å ha folk rundt seg. Jernbanestasjonen var et sen- Telegrafister kom og gikk, hva enten trum for sosialt liv på denne de bodde noen år der – eller de var avlø- tiden. Det var ruslasjon fra sere i visse sesonger. Avløserne leide morgen til kveld, med rei- hybel i Nakkerudgården eller meieriet sende og folk som skulle som var bygget like ved jernbanesporet ekspedere eller hente post, på vestsiden. Dette var ofte ungkarer blader og gods. Det var all- som kunne vikariere ved flere stasjoner i tids kjente å treffe her, og distriktet. Det hendte at de kom ut på en ikke sjelden var det folk man rangel ei helg – og våknet i heller elen- ikke kjente – noe som kunne dig form. En av dem ble observert i det gjøre turen spennende. han stakk hodet ut av vinduet og så at Mellom de siste var det det stod ett tog med dampen oppe ved noblessen på Colbjørnrud, hver pens og ventet på grønt flagg. med fru Roscher i spissen "Nydelig regn...", var telegrafistens som vakte beundring. Hos eneste kommentar. henne gjestet kunstnere og Stasjonsbetjenten hadde nok å gjøre, kandidater og representanter det var lang vei til pensene, ofte også for eierne av Verket som ble mye gods å håndtere. Noe av det van- hentet og brakt med landauer Inger Guri Storvik (Fjellstad) og telegrafist Asbjørn skeligste var dyretransportene. Det fan- trukket av 2 hester. Til og Askerud flanerer på perrongen, oktober 1952. tes egne lukkede "kuvogner", og dyrene med en russisk prinsesse! (Foto: Asle Gire Dahl) SAMFERDSEL 31 gen, gir full gass og bilen kommer nesten over sporet. Men lokomotivet treffer Nakkerud og enden av lasteplanet og kaster bilen til Tyristrand Historielag side. Morgenen etter lå bløtkaker og På initiativ fra Kaare Fleten ble et nytt bryllupsgaver strødd oppover i skrå- lag for lokalhistorie dannet høsten ningen. 2000. På årsmøtet 19. mars i år ble Asle Gire Dahl valgt til leder, Raymond En stemning Sørstrøm, nestleder, Elfrid Bækø sek- Stasjonen døste i sola en ettermiddag retær, initiativtakeren ble kasserer og om sommeren når vi unger kom fra Ellen Magnussen, styremedlem. Laget bading i vika like nedenfor - det duftet har for tiden 72 medlemmer og formå- av kreosot fra svette sviller. Når halv- let er å være et forum for historieinte- femtogene krysset, drev kølrøyk og resserte innenfor gamle Tyristrand damp fra prustende lokomotiver over kommune. Det er opprettet grupper for bygningen. Ut av tåka kom arbeidsfolk slektsgransking, intervju og innsamling med vesker og rypesekker, pendlere fra av gamle bilder. Søndag 6. mai arran- de nærmeste stasjoner – ikke så få av gerte laget en kulturhistorisk rusletur dem var jernbanefolk. De som stod fra Tangebråtan via Klavåsen til Hovin. igjen på perrongen, og noen som kom Været var strålende og de om lag 50 slentrende da toget gikk, begav seg sam- 24. august 1992. Exit Nakkerud stasjon. deltakerne fikk mange interessante men med oss andre inn i det rommelige Annie Holthe og Arne Norli, begge opplysninger om steder de passerte venteværelset hvor vi satte oss ned i naboer og av jernbanefamilier betrakter underveis. Ved endestasjonen var det taushet på benkene. Alle ventet. Så ble ruinene med en mine av galgenhumor. rast, og Lars Egil Viljugrein leste de røde lemmene i luken foldet til side, Trenger vi et kulturvern på bygdene? Elling Solheims dikt "Kongens heim- og telegrafisten leste opp navnene på (Foto: Asle Gire Dahl) komst", til minne om Olav Haraldson avisabonnenter; Jahren, Wicklund, som kom den gamle kongeveien over Sulland... i det postbud Albert Tomta sporet mot fjorden. Bygningen ble malt her i 1015. forlot kontoret for å ta fatt på sin rute. og modernisert, med WC innenfor ven- Innsamlingen av skriftlig materiale De som bodde østenfor Skolestusvingen teværelset og bad/toalett i mesterleilig- og bilder er kommet godt i gang, og måtte hente blader og brev selv – det var heten, som fikk en ansiktsløftning. foreningen arbeider med en utstilling "Busken" og Fremtiden vi skulle ha med Rutetilbudet var fremdeles åtte tog i til minne om maleren Harald Vibe, som hjem. Klokka 17.30 var ekspedisjonen hver retning på hverdager, med redusert bodde på Tyristrand i en mannsalder - stengt, men det kunne kjøpes billetter til betjening. Mesteren flyttet i 1970 og en og hentet mange av sine motiver her- kveldstoget senere. telegrafist holdt det gående til neste fra. Utstillingen blir holdt på Kultur- høst. Da ble stasjonen ubetjent og land- kilden (Nakkerud skole) i oktober. Det Stasjonen var ungdommens faste møte- postbud opprettet. Leiligheten i 2. etasje er også planer om å arrangere en tur til plass, det var akseptert å gå dit – et ble leid bort til jernbanepersonale Hovinsetra for å utdype temaet "Seter- offentlig rom en hadde lov til å opp- Bilen har den fordel at man kan reise liv i gamle dager". holde seg i – selv om det bare var for å hvor man vil når man vil, det er ikke Laget holder sine møter på skolen, treffe jevnaldrende. Medlemmer av fest- mulig med en farkost på 80 tonn stål, ei og tar sikte på å stille ut samlingene på komiteen visste at det ikke nyttet med heller med noe annet offentlig transport- biblioteket i det gamle herredshuset. Vi noen underholdning på lokalet helge- middel. Bilen er tilpasset individuelle har også søkt kommunen om å få dis- kvelder før 9-toget var gått. Da satte ønsker og behov, som er et kjennetegn ponere plass til dokumenter i brannsik- ungdomsflokken seg i bevegelse oppo- ved markedsledende varer og tjenester i kert rom samme sted. Vi vet det er ver Nakkerudgata. Etter en ulykke i forbrukersamfunnet. Det spiller ingen interesse for historie blant mange, og nærheten midt på 50-tallet fikk plano- rolle for staten at bilen er en dyr trans- ønsker alle velkommen til et felles løft vergangen bommer, klokker og lyssig- portmåte, omkostningene blir jo belastet for å samle inn materiale om lokalsam- nal - i seg selv en attraksjon syntes vi. den enkelte. funnene våre mens det ennå er tid. Stasjonsbygningen ble revet i 1992. Asle Gire Dahl Avvikling Mange verdifulle dokumenter gikk tapt. Ti år etter at kjøpetillatelse for privatbil Fremdeles var det stoppested her med Om artikkelforfatteren: falt bort var bilismen i ferd med å for- leskur og oppslagstavle, men da Asle Gire Dahl (59) bor på Nakkerud. trenge de offentlige transportmidler. Det Bergensbanen begynte å gå denne strek- Han er utdannet lærer, har arbeidet i ble trafikknedgang, samtidig som NSB ningen, og tilbringertogene forsvant, ble flere skoleslag og underviser nå på rasjonaliserte. I 1959 ble banen elek- det en sterk nedgang i antallet brukere Høgskolen i Buskerud, Hønefoss. Han trifisert og stasjonsområdet forandret av stoppestedet. Den 7. januar 2001 var har vært formann i stedets velforening utseende. Det kom opp master med kjø- en æra i bygdas historie over, en skjebne og har for tiden samme verv i Nakkerud reledninger, bryggerhus og WC ble vi delte med flere andre bygdelag langs og Tyristrand historielag og Nakkerud revet året etter – det samme gjaldt laste- Randsfjordbanen. hornmusikk. 32 UNGDOMSHUS

Sollys, lokalet til ungdomslaget Samhold på Ask ble innviet 1905. "Lokalet" er blitt historie

Forsamlingshusene i bygdene i salen var utenkelig. Kom du bort til der få oversikt hvordan det hele fore- husker vi mest som samlings- døra og fikk tittet inn, fikk det være nok gikk. Det var så mye enklere for jentene. steder for folk i alle i aldre. i første omgang. Det var forresten van- De var så mye mer veslevoksne, og Best huskes "lokalet" som lig at kara stod og trykte ved inngangen danse kunne de fleste av dem på et tidlig huset der ungdom møttes til til bortimot midnatt. Om det var treghe- stadium. De ble snart populære hos de ten eller sjenansen hos gutta, skal være eldre danseløvene. bygdefest. Men lokalet huskes usagt. også for juletrefestene og Jentene satt da basarene. danselystne på benkene rundt veggene, Av Otto Frydenlund om da ingen av dem danset med hveran- Da du hadde fått prestehanda på hodet, dre. Etter hvert kom var det tillatt å ta på seg konfirmasjons- også motet hos det habitten – blådressen for gutta og om- "sterke kjønn". Sjøl- sydd konfirmasjonskjole, eventuelt far- tilliten var blitt for- get for jentene – og sette kursen mot sterket atskillige ungdomslokalet. Jo nærmere du kom hakk ved hjelp av festplassen, jo mer nervøs ble du. Nå medbrakte gledes- skulle du jo te deg som en "voksen". dråper på flaske, så Smugrøykinga var et tilbakelagt sta- de ség inn på gulvet dium, så du kunne vifte med sigaretten og fant seg en danse- som en fullbefaren danseløve. Men partner, slik at det dette var noe nytt. Det var følelsen av ble fart i dansen. spissrotgang mellom de som stod uten- Nybegynneren smøg for, når du satte kursen mot inngangen seg forsiktig inn på med kontingenten klar. Det å gå helt inn en benk, og kunne Dalheim, lokalet til Veme ungdomslagets ble innviet i 1911. UNGDOMSHUS 33

mye utover bygdene. Foxtrot, slowfox og tango kom etter hvert sammen med 30-årenes swing. Etter siste krig har det dukket opp flere nye danser.

Likt bygd Ungdomslokalene ble stort sett bygget etter samme lest. I salen var det ofte montert en slags scene i ene enden, om det da ikke var bygget ferdig en, og så de harde trebenkene som var plassert ute i lokalet. Disse ble stuvet bort når dansen tok til, så det stod igjen bare benker rundt veggene. For øvrig var det et kjøk- ken og kanskje et "kammers" og garde- robe. Fra kjøkkenet var det ofte en luke ut til salen hvor eventuelt handel kunne foregå. Bevertningen på lokalet var den tradisjonelle kaffe med julekake og kanskje Furuvang, lokalet til Lunder ungdomsforening ble innviet i 1912. boller, om det da ikke stod på plakaten: "Damer medbringer smørbrød og herrer De nybakte konfirmantene i blådres- Men der det var samlet ungdom var betaler kr. 2 -". sen stakkar ble sittende til de kanskje det dansen som ble det viktigste. Bord å sitte ved var det dårlig med, så ble tatt med i en "ut å gå på brannvakt". Musikken var vanligvis trekkspill. Fikk det ble å balansere maten på skåla ved Der kunne du jo hoppe med og muligens vi hjelp av en fiolin eller gitar ble det jo sia av kaffekoppen, noe som ikke alltid få tak i den jenta som du svermet for i rene orkesteret. var like vellykket. På kjøkkenet var det hemmelighet. Men så skjedde det som Dansemønstret har gjennom århun- ofte en kvinne som hadde ansvaret for du ikke hadde tenkt på. Uten pause ble dret skiftet en del. Gammaldansen har serveringen som fast jobb. det spilt opp en vals. Der stod du midt vanligvis satt en ekstra spiss på stem- Vinterstid kunne det være en kald for- inne på gulvet med jenta som straks sa ningen. Det var mange av de eldre som nøyelse å sitte for lenge på benkene at nå danser vi. Da var det bare å hoppe var "racere" til å svinge seg i danser som langs veggene, når en satt ved et vindu i det. Det er vel mang en gutt som har springdans, reinlender og galopp. Vi som gav en kald trekk i ryggen. Da trådt sine første dansetrinn inne på et måtte være spesielt oppmerksom så vi måtte en ty bort til den gloheite ovnen tettpakket dansegulv. Da var det jo ikke kom i veien for en beksømstøvel en stund, til det ble for varmt fra den. ingen som så hvor hjelpeløs du var. Slik som var i full sving. Men det var også ble mange kjent med dansens myste- "nymotens" danser som var populære. Ut i de små timer rium på lokalet. En kan vel si at du lærte Det var amerikanerne som gav oss nye Festene skulle vanligvis slutte klokka å danse etter naturmetoden. former for dans. I 20-årene var det char- to, men da var ofte stemningen så høy at leston som var moten, kanskje ikke så spillemannsskåla ble sendt rundt og fes- Ungdomshus Ungdommen har til alle tider kommet sammen til leik og dans. Det var jo på den måten vi ble kjent med hverandre. Ei gress-slette, en låve, ei drengestue eller et veiskille kunne brukes til ungdommens atspredelse. På begynnelsen av 1900-tallet ble det satt i gang bygging av forsamlingslokaler i de forskjellige skolekretsene. Da fikk ungdommen et sted hvor de kunne samles. De fri- lynte ungdomslaga ble starta bortover i bygdene. I den tida hadde ungdommen ikke så mye å ta seg til i fritida. Det ble derfor stor søkning til ungdomslaga. Var det et driftig styre, kunne det bli sangkor, lei- karring, teatergruppe, lagsavis, disku- sjonskvelder og flere andre aktiviteter. Aakerkredsen ungdomsforening, også i Lunder, innviet lokalet Fram i 1911. 34 UNGDOMSHUS ten fortsatte ut i de små timer, om da ikke spillemennene i løpet av kvelden var skjenket så mye at de ikke var i stand til å fortsette. Helsemessig var det vel mye å sette fingeren på når det gjaldt disse dansefestene.

Hadde en mørke klær på seg, kunne en skrive navnet på ryggen når dansen hadde holdt på en stund. Jakka ble nå ofte kastet når varmen ble for besværlig. For å få glatte gulv ble talkum ofte brukt, noe som støvet formidabelt. Røyken lå også tett når alle karfolka fyrte på pipa eller sigaretten. Jentene begynte å røyke noe seinere. For å avkjøle seg var det å gå ut i kulda. Tynnkledde som mange var, kunne en ofte skaffe seg en forkjølelse på nakken.

For å friske på humøret på festen, var det mange som "hadde med seg noe på lomma". Om det var kjøpte saker eller Lokalet som Hole ungdomsforenings tok i bruk i 1900, kjøpte laget først i 1932 og ble sjøllaget, virket det etter hensikt og vel kalt Røysehall. så det. Det ble flere turer ut når det skulle spanderes. Dette var å friske opp Juletrefester trefestene. Det var spennende å beskue tilværelsen for ungdom som kanskje lå Som barn var det juletrefestene og basa- alle gevinstene som var plassert på inne på skauen hele uka og hadde ikke rene som sitter i minnet fra lokalet. På lemmebord båret av trebukker. Mange så mye annet å se fram til enn festen på juletrefestene gikk det ikke stille for seg gevinster var populært, for ikke snakke lokalet. når ungeflokken slo seg løs. Det er mer- om den tradisjonelle fruktkurven som kelig at det ikke ble flere branner i den var siste trekningen. Skuffelsen til små- Sted å vise seg tida før de elektriske julelysene kom i pikene var også stor, som ikke vant duk- Før idretten ble vanlig blant gutta, hvor bruk. Jeg husker spesielt en episode før- ken de hadde stått ved bordet og beund- de kunne konkurrere seg imellom, var ste julen det var elektrisk juletrelys på ret. Bevertningen var noe unga så fram det på lokalet en skulle vise hvor sprek lokalet. Av gammel vane var det en som til. Det var kaffe til alle. Jeg husker ikke en var. For noen var det alltid et eller tok sigaretten og gikk bort til juletreet at det var noe spesielt drikke for unga. annet som var uoppgjort med en eller for å få tent på røyken. Noe som skapte Men boller, julekake og smørbrød gikk annen. Med hjelp av kong Alkohol ble munterhet i salen. ned på høykant. Når unga var mette, det rabalder når kamphanene røk i tot- kom det ganske mye mat ned på gulvet. tene på hverandre. Inne i lokalet var det Basarer Det var nok litt av en jobb dagen etter alltid mange som gikk i mellom og fikk På basarene var det mer høytidelig, og når det skulle ryddes opp igjen. dempet gemyttene. Utenfor og på hjem- det ble ikke så mye bråk som på jule- veien kunne det ofte gå varmt for seg. Så det gav seg mange anledninger til omkamp på neste fest. Lokalene Sosialt rangsystem Fra gammelt av var det et utbredt Det var mange ungdomslokaler på Ringerike som "Sollys" bygd 1905, "Haugvang" klikkevesen blant ungdommen. Noe 1913, "Dalheim" 1911, "Furuvang" 1912, "Fram" 1911, "Furumo", "Njardarhov" som en kunne merke på ungdomsfes- 1928, "Solvang" 1910, "Varden" 1911, "Røysehall" 1900, "Elverhøy" 1913, tene. Det var de som graderte seg som "Framnes" 1897, "Folkvang" 1905, "Solgløtt" 1910 og "Lundemo" 1910, for å "fine" og mindre "fine" og nedover. Det nevne en del av forsamlingslokalene i ringeriksregionen. De fleste er vel ikke i bruk var den tids kode, og den ble nøye over- lenger på den gamle måten. En del er vel kanskje revet eller de har fått en annen holdt. Det hadde vel lett for å bli en øko- funksjon. nomisk rangforskjell som skapte skillet. I dag har husene utspilt det meste av sin rolle. Bilen har gitt ungdommen mulig- Dette har idretten mye av æren for å ha heter for å reise til Hønefoss på kino, kafeer og restauranter. Økonomien blant ung- jevnet ut, ved at det ble de forskjelliges dommen kan vi heller ikke sammenlikne med det som var før. For den eldre årgang prestasjoner som telte, og ikke hva slags er det fjernsynet som opptar dem om kveldene. Så de gammeldagse festene på loka- miljø en kom fra. let blir bare noe en kan mimre om for oss som har opplevd den tida. SKRIFT I STEIN 35 Runesteiner på Ringerike

Ulike historiske beretninger ploging ved en gravhaug på jordet mel- inn (til land), op på vindkalde iser, forteller oss om runesteiner lom kapellangården Hønen (dagens (frem) i ubygd (det er Øst-Grønlands som er observert på Ringerike Ringvold gård) og Tanberg i Norderhov "Ubygder"). Ondt – (den grumme skjeb- rundt 1815. Den målte ca 1,25 m i nes tilskikkelse) at man skal dø tidlig – i tidligere tider. Mange er lengde, ca 21 cm i bredde og ca 10,5 cm kan ta lykken bort." Begge er altså enige kommet bort. Sannsynligvis i tykkelse. På den ene siden fantes det en i grunntrekkene i innskriften og alderen befinner de seg fortsatt på runeinnskrift. Den ble brakt til Hønen (ca 1050), men mens Bugge plasserer Ringerike og venter på å bli gård, plassert på en trekrakk og brukt skipsforliset i Vinland, velger Olsen å gjenoppdaget. som saltstein til dyrene. I 1823 avtegnet plassere det på de vindkalde isdekkede antikvar L.D. Klüwer runetegnene. områdene ved Øst-Grønland. Olsen Selve runesteinen forsvant trolig fra mener dessuten at det ikke er usannsyn- Hønen da kapellan Christopher Støren lig at hendelsen som omtales på Av Geir Odden residerte der mellom 1828-34. I løpet av Hønensteinen er en hendelse man finner 1840-årene forsvant også Klüwers igjen i islandske skrifter om Finn Det er med håp om dette at jeg nå kort avtegning, men heldigvis hadde stift- Ketilsson Fegins skipbrudd på skal gå gjennom lista over de mest amtmann W.F.K Christie kopiert Grønland. Finn Fegin var dattersønn av kjente av de bortkomne runesteinene. Klüwers manuskript i 1838. Det var ringerikingen Sigurd Syr og derfor nært Christies kopi som lå til grunn da beslektet med folk i området der steinen Hønensteinen Sophus Bugge i 1902 kom med en tolk- ble funnet. For å fastslå om innskriften Ettersom det i år feires at det er 1000 år ning av runeinnskrften. Hans tolkning sier Vinland eller vindkald er vi avheng- siden Leiv Eiriksson sørget for at det lyder: "De kom ud (i Havet) og over ige av å gjenfinne steinen. Gjennom amerikanske fastlandet ble kjent blant store Strækninger og trængende til årene har mange mennesker, inkludert nordboere, passer det bra å begynne Klæde at tørre sig paa og til Mad bort prominente personer som Sophus med juvelen blant de bortkomne stei- imod Vinland op paa Ise i Ubygden. Bugge og Helge Ingstad, forsøkt å finne nene. Hønensteinen fortalte nemlig om Ondt kan tage lykken bort, saa man dør steinen. Grunnmurer, trapper og piper er et vikingtids skipsforlis i amerikanske tidlig." I 1951 kom Magnus Olsen fram blitt saumfart, tidligere andedammer eller grønlandske farvann der personer til en litt annerledes tolkning som lyder gravd opp og stikkrenner undersøkt, fra Ringerike med stor sannsynlighet "Ut (mot vest) og fjernt (over havet), og men steinen er ennå ikke kommet til har deltatt. Steinen ble funnet under trengende til håndklæde og mat, kom de rette.

Klüwers tegning av innskriften på Hønensteinen. 36 SKRIFT I STEIN

Runesteinen fra Stein I september 1934 ble det under rivning av en gammel kjellermur på gården Stein i Hole funnet et fragment av en likstein fra middelalderen. Steinen som var av den stedegne rødbrune sandstei- nen, hadde en største lengde på 60--70 cm. Steinen var på gården framtil 1937 Tanberg-stenen 1. da den kom bort på uforklarlig vis. Konservator Sverre Marstrander under- søkte og fotograferte steinen. Jon Guldal hadde tegnet av runene i 1934. Det var ikke mulig å komme fram til en sikker tolkning før man under oppryd- ning av papirer på runearkivet i 1985 kom over en glemt tegning som Sverre Marstrander gjorde av steinen i 1934 og der hans onkel C. J. S. Marstrander har tolket runene til: "Bård Helgeson … Klüwers tegning av Tanberg-2 steinen. Klüwers tegning av Tanberg-3 steinen. hans dødsdag (og sjelemesse) er …".

Tanbergsteinene Steinen som var av rødbrun sandstein Det er allment kjent at det er utstilt en hadde runeinskripsjon på den ene smal- runestein fra Tanberg på Ringerike siden og toppen som vi kjenner følgende museum, men ikke alle er klar over at deler av: "… etter Åleif, sin far (?) … det i tillegg til Hønensteinen og Tanberg (begravet?) …" 1 er funnet ytterligere tre runesteiner og Magnus Olsen gjetter på at de siste en bildestein i ringeriksstil på Tanberg- runene forteller at Åleif ble begravet på jordet. Av disse er de to runesteinene Toten. Begge steinene var kommet bort som er kalt Tanberg 2 og 3 kommet bort. da Bernt Moe forsøkte å finne dem i Begge var fragmenter av noe som opp- 1832. rinnelig har vært større runesteiner og Jon Guldals riss av skriften på rune- de ble funnet en gang i perioden 1817- Norderhovruner steinen på Stein. 1823 ved det som må ha vært kirkegår- Fra kirkegården ved Norderhov kirke den til Tanberg kapell. Begge steinene beretter sokneprest Jonas Ramus om en er datert til første halvdel av 1000-tallet. likstein fra middelalderen i sin bok Antikvar L. D. Klüwer undersøkte og "Norriges Beskrivelse". Steinen som var Mosteinen avtegnet begge steinene i 1823. lang og flat, hadde på kanten en runein- Fogd Iver Wiel så i 1743 en tre alen høy Fragmentet (toppstykket) av Tanberg 2 skripsjon som sa: "Her hviler Pål stein med bokstaver stående på en grav- steinen var 39 cm langt, 31,4-23,4 cm Hallvardsson Vidihol (Viul)." Det er haug ved gården Mo i Hole. I 1832 ble bredt og 15,7 cm tykt. På venstre side av altså en mann fra gården Viul som er det til Oldsaksamlingen levert inn en bredsiden var det en runeinskripsjon blitt gravlagt her en gang på 1300-tallet. pilspiss og noe man trodde var en som vi kjenner deler av slutten på som I 1743 skriver fogd Iver Wiel at steinen skjoldbule funnet i denne haugen rundt sa: "… denne (steinen) …sin bror." nå enten var tatt bort eller blitt kastet 1780. Mye tyder derfor på at haugen var Magnus Olsen gjetter på følgende ned i en grav. jevnet med jorden ved de tider. Fogd innhold "[N.N. reiste] denne [sten efter Om en innskrift i Norderhov kirke Wiel mente at steinen var sønderbrutt i Bjarne] sin broder." Fragmentet (topp- som nå anses å være gått tapt, mener L. flere fragmenter og fantes på gården stykket) av Tanberg 3 steinen var 39 cm D. Klüwer i 1823 under tvil at manns- Øderå som var et underbruk av Mo. langt, 62,7-55 cm brett og 13,1 cm tykt. navnet Sigurd står. I 1870 opplyste N. Nicolaysen at to fragmenter av steinen fantes i hver sin pille under stabburet på Øderå. På disse kunne man se streker hugget inn, men øverste del med kvistene manglet. I 1946 kunne eieren av Øderå opplyse om at de to steinfragmentene ikke lenger var synlige, men at det kunne tenkes at de fortsatt fantes under stabbu- Klüwers tegning av en runeskrift i Norderhov kirke. rets stolper. SKRIFT I STEIN 37

Fragment av Mosteinen. (Illustrasjon fra Nytt om runer 13/1998)

I 1997 hendte det en gledelig utvikling på den andre siden. Knirk mener den er Toten og Dynnasteinen fra Hadeland. På da gårdeieren på Øderå, Hans Bjørnstad, satt opp omkring 1900 for å markere Ringerike er det store felt med denne fant et fragment av runesteinen i jord- grensen mellom gårdene. steinsorten. Særlig Ulvøya i Steins- massene som var kjørt bort etter at fjorden ser ut til å ha vært et yndet Statens vegvesen hadde anlagt en ny Andre nyere funn område å hente runesteinvirke fra. gangvei. Fragmentet var av rødlig ringe- I 1982 fant Jesper Sætrang et fragment Ringerike har altså hatt en runesteinek- riksandstein og målte 44 x 10-14 x 5-6 av en runestein under gravearbeid ved sport til andre deler av Østlandet, men cm. På den ene smalsiden fantes det gården Klekken Nedre. Steinen var av vi får anta at de fleste runesteinene fant runer som kunne tydes som: "… at rødlig ringeriksandstein og målte 49 cm veien til lokale gårder. Alle som oppda- auri…" som vil si "ved grus/aur" eller i lengden, 16 cm i bredden og var 10 cm ger noe som ligner tilhugde steiner på stedsnavn "at Auri". Steinen antas å tykk. På den ene bredsiden og den ene Ringerike, bør ta seg bryet verdt med å stamme fra 1000-tallet. kortsiden kunne man lese deler av en titte etter om det kan være en runestein. runeinskripsjon som lyder: "… -eins Kanskje kan nettopp den runesteinen du Andre nyere funn [dvs. Sveins/Thorsteins/?] son Skule- måtte finne være med på å endre vår for- I 1982 fant Jesper Sætrang et fragment son./…[risset] disse [runer] da han fór ståelse av historien. av en runestein under gravearbeid ved til …". gården Klekken Nedre. Steinen var av Vi lar Sophus Bugge avslutte dette i rødlig ringeriksandstein og målte 49 cm Steinen beretter altså som Hønensteinen beretningen om Hønensteinen: "Jeg vil i lengden, 16 cm i bredden og var 10 cm om en reise, men i dette tilfelle kjenner avslutte dette lille Skrift med at udtale tykk. På den ene bredsiden og den ene vi dessverre ikke hvor reisen gikk hen. Ønsket om, at den sten maa gjenfindes, kortsiden kunne man lese deler av en Steinen er datert til ca. 1050-1150. som i Hjemmet blev reist til Minde om runeinskripsjon som lyder: "… -eins en Nordmand, der kort Tid, efterat Leiv [dvs. Sveins/Thorsteins/?] son Skule- Ikke alle runeinskripsjoner stammer fra Erikssøn havde oppdaget Vinland, son./ …[risset] disse [runer] da han fór oldtiden, vikingtiden eller middelalde- mødte Ishavets Farer fjærnt i Vest, men til …". ren. I 1990 ble det registrert to ulike bukkede under for disse i sin Ungdoms runefunn som Runearkivets ansvarlige Kraft." Steinen beretter altså som Hønensteinen James E. Knirk mener stammer fra om en reise, men i dette tilfelle kjenner rundt år 1900. I det ene funnet var to vi dessverre ikke hvor reisen gikk hen. navn, "warg" og "gorm" risset inn med Steinen er datert til ca. 1050-1150. eldre runer blant andre inskripsjoner i en bergnabb på Ringkollen. Det andre fun- Ikke alle runeinskripsjoner stammer fra net var et fragment av en runestein fun- oldtiden, vikingtiden eller middelalde- net av Peter Tandberg i Ringåsen. Den ren. I 1990 ble det registrert to ulike lå på gården Hesselberg i Norderhov, Kilder: runefunn som Runearkivets ansvarlige men rett ved grensen mot Veisten. Den Magnus Olsen: Norges innskrifter James E. Knirk mener stammer fra var av rødlig ringeriksandstein og på de med de yngre runer bind 1 og 2, Oslo rundt år 1900. I det ene funnet var to to bredsidene sto det en runeinskripsjon 1941,1951 navn, "warg" og "gorm" risset inn med som lyder: "Hringur seiersæl drott" på Sophus Bugge: Hønen-Runerne fra eldre runer blant andre inskripsjoner i en den ene siden og muligens "grense var" Ringerike, Kristiania 1902 bergnabb på Ringkollen. Det andre fun- på den andre siden. Knirk mener den er James E. Knirk: Recently Found net var et fragment av en runestein fun- satt opp omkring 1900 for å markere Runestones from Toten and net av Peter Tandberg i Ringåsen. Den grensen mellom gårdene. Ringerike, lå på gården Hesselberg i Norderhov, Universitetets Oldsaksamlingens men rett ved grensen mot Veisten. Den Ringeriksandsteinen Skrifter Nr. 9, Oslo 1987 var av rødlig ringeriksandstein og på de Materialet til noen av Norges fineste Heftet "Nytt om runer" 1991, 1997 to bredsidene sto det en runeinskripsjon runesteiner har vært hentet fra Artikler i heftet "Ringerike" som lyder: "Hringur seiersæl drott" på Ringerike. Den rødlige ringeriksandstei- Oldsaksamlingen. den ene siden og muligens "grense var" nen går igjen på både Alstadsteinen fra 38 KRIGSHISTORIE Vågårds-gruppa sabotører uten heder og medaljer

De fleste var unge gutter i begynte med våpeninstruksjon. Hvorfor dre bruk i bygda annektert av tyskerne, begynnelsen av 20-årene. Etter virksomheten etter hvert ble underlagt til bruk for deres egne offiserer og sol- tyskernes overfall på Norge i den kommunistiske Osvald-organisasjo- dater. Vinteren 1944 ble det reist en april 1940, var noen av dem nen, er fortsatt uklart. Det var en del fangeleir for nærmere tusen sovjetiske sympati for Sovjetunionen og kommu- krigsfanger på skytebanen på Geite- med og gjemte unna våpen fra nismen på Vågård, og etter at Tyskland ryggen, og folk i bygda fikk krigens Ringerike skytterlags bane på erklærte Sovjet krig 22. juni 1941, var grusomheter nær inn på livet ved å se de Geiteryggen på Hen. En del av det "fritt fram" for kommunister i Norge utsultede, fillete fangene på sin daglige våpnene ble lagt i ei kasse som å kjempe mot okkupasjonsmakten. marsj langs jernbanelinja og over moen ble plassert i smia på Nedre Milorg fulgte med noen få unntak helt til arbeidet på flyplassen. I krigsåra var Vågård. Smia ble et møtested, fram til krigens siste måneder ordre fra ikke Vågård noen avkrok, snarere tvert i den norske regjeringen i London om mot. og ut fra dette miljøet skulle ikke å gjennomføre sabotasjeaksjoner. Den forholdsvis uskyldige virksom- det etter hvert vokse fram ei Dermed var den kommunistiske sabotø- heten i smia var kimen til det som etter sabotasjegruppe. ren Asbjørn Sunde – med dekknavnet hvert skulle bli ei sabotasjegruppe. "Osvald" – den eneste som drev aktiv Allerede i februar 1942 ble noen av sabotasje mot tyskerne og deres virk- karene innkalt til instruksjonskurs på ei Gudmund Bakke somhet her i landet inntil det siste krigs- hytte ved Fiskebu på Øyangen, men året. Og to av sabotasjegruppene holdt ellers var det ingen stor virksomhet fram Smia lå i skogkanten nord for gården, til på Ringerike, på Vågård og i til våren 1944. og hadde et siderom (kammers) med Haug/Viul. brisker. Etter hvert kom det illegale avi- Den ubestridte lederen for Vågårds- Sabotasjene ser og radio i smiekammerset, og gutta gruppa var Reidar Hansen. Han ble 17. april 1944 tok Osvalds distriktssjef arrestert i juni 1944 og henrettet på Erland Hovde fra Modum (med dekk- Trandum tre måneder seinere. Han for- navnet "Moland") med seg tre av karene talte lite til de andre om sine kontakter fra Vågårds-gruppa, Leif Kjemperud, Lite kjente "gutter" oppover i systemet, og tok mange ube- Arne Langerud og Reidar Hansen, for å svarte spørsmål med seg i graven. Han sprenge Haversting-tunnelen på Bergens- Mye er skrevet og fortalt om ble skutt sammen med tre av karene i banen, mellom Brekkebygda og Ørgen- «gutta på skauen» og den innsats Haug/Viul-gruppa, Georg Jenserud, vika. Aksjonen var ikke vellykket, men hjemmestyrkene gjorde under Karelius Moen og Helge Olsen. skinnegangen ble ødelagt og Bergens- siste krig. Lite kjent er at det de Samorg-sekretær Reinhard Halvorsen banen var stengt i flere dager mens repa- siste krigsårene vokste fram to fra Hønefoss og tre medlemmer av rasjonsarbeidene på gikk. Minister- motstandsgrupper på Ringerike Osvald-gruppa på Modum ble henrettet presidenten selv, Vidun Qiusling, var som ikke hørte under Milorgs samtidig. med toget, og han kom uskadd fra det. paraply. Den ene holdt til i Utover våren ble det flere aksjoner. Vågårds-bygda, mellom Hen og Vågård – en avkrok? Natt til 5. mai var det Arbeidstjenestens Eggemoen, den andre bestod av Hvordan kunne en av de mest aktive depot ved Ringerikes Meieri som var en kameratgjeng i området kommunist-orienterte motstandsgrupper målet. Tanken var å få tak i AT's arkiv Haug/Viul. Fra høsten 1942 var i Norge under siste krig vokse fram i og tilintetgjøre det, men arkivet var flyt- disse to gruppene den kommu- Vågårdsbygda, som for de fleste forto- tet og aksjonen ble mislykket. Et utrolig nist-orienterte Osvald-organisa- ner seg som en avkrok? Det var flere sammentreff var det at Milorg gjennom- sjonens forlengede arm på årsaker til det. For det første var det fra førte en vellykket aksjon mot AT-konto- Ringerike. 1943 stor tysk aktivitet i området under ret ved Søndre Torv i Hønefoss samme anlegg av flyplass på Eggemoen. Da ble natt (de to gruppene visste ikke om både gården Øvre Vågård og flere min- hverandre). At gruppa i Haug/Viul sam- KRIGSHISTORIE 39

Smia lå i skogkanten nord for gården Nedre Vågård. Ved siden av selve smia var det et rom med to brisker. I dette "smiekammerset" møttes kamplystne unggutter fra Vågård og Hen til radiolytting og våpeninstruksjon. (Tegning: Ole Rundhaug). tidig var i aksjon mot HØKA (Hønefoss søkte noen av dem tilhold på Hvalsetra På Vågård ble fire av karene arrestert da Karosserifabrikk) og deres lokaler ved ved Nordre Vælsvann, mens et par holdt de var en snartur i bygda og overnattet i bybrua, var nok kjent for Vågårdsgutta. til i Fuglesangen, ei hytte i Vågårdsåsen. smiekammerset. Georg Hansen klarte å Denne aksjonen var mislykket – kun I slutten av mai aksjonerte de så mot rømme, men hans brødre Karsten og inngangsdøra ble sprengt av hengslene. Ådal forsyningskontor på Finsand. Reidar og kameraten Jon Fines ble tatt Da Osvald-gruppa på Modum tre net- Karene gikk fra Hvalsetra over åsen. med til Hønefoss og seinere til Akershus ter etter gjennomførte den vellykkede Om natta klipte de telefontrådene og og Grini. Reidar Hansen kom aldri til- aksjonen mot Bjerke jernbanebru på forsynte seg grovt med rasjoneringshef- bake til hjembygda. Ask, var "den urolige våren" for alvor ter, som de seinere ga til bestyrer Etter krigen ble det reist landssviksak innledet på Ringerike. Natt til 25. mai Oddvar Andersen på samvirkelaget på mot Modum-karen som ble arrestert på gjennomførte Vågårds-gruppa to nye Nymoen. Sammen med kjøpmann Snyta. Mistanken om at han hadde røpet aksjoner. Det var Heen Dampsag og Martin Gundersby i Åsbygda var navn og oppholdssted for medlemmer Møllefossen Bruk på Hen som ble satt i Andersen med på å holde liv i gutta den av gruppene på Vågård og Haug/Viul, brann. Leif Frydenborg og Leif siste krigsvinteren. Men før det skulle var sterk. En tidligere Stapo-betjent Kjemperud, som bodde på Hen like ved mye dramatisk skje. opplyste i saken at det virket som at han brukene, tok seg av Møllefossen Bruk. "anga alle han hadde vært i illegal for- Etter at de hadde tent på, gjemte de seg i Det sprekker bindelse med". Han ble idømt 7 måne- nærheten inntil de dukket opp og deltok Det var en arrestasjon på Snyta ved Ask ders straffarbeid, som ble ansett som i slukningsarbeidet. Resultatet av aksjo- i pinsehelga 1944 som fikk dramatiske sonet på grunn av utholdt varetektsar- nene var at dampsaga brant ned til grun- følger. Da ble et av gruppemedlemmene rest. Dommen utløste mediestorm, og nen, og Møllefossen Bruk fikk også fra Modum anholdt på vei fra Osvalds ble anket. Det hele endte med at mannen omfattende skader. De to bedriftene hovedkvarter på Sollia og hjem til ble frikjent. leverte trelast til Wehrmacht og flyplas- Vikersund. Han sprakk under tortur og Opprullingene på Ringerike førte til sen på Eggemoen. Det samme gjorde røpet trolig navnet på flere av Osvalds at de øvrige karene i Vågårds-gruppa Rud Sag på Drolsum, som Modum- folk i distriktet. En uke etter aksjonerte måtte gå i dekning. Utover sommeren gruppa satte i brann samme natt. gruppene på Vågård, Haug/Viul og hadde de forskjellige skjulesteder innpå Etter hvert som aksjonene ble flere, Modum mot tre jernbanebruer på åsen. Osvalds hovedkvarter på Sollia forsto gutta på Vågård og Hen at de Ringerike (Hen, Hval og Skjærdalen), var revet opp etter Snyta-arrestasjonen, måtte trå varsomt. Det var ikke trygt å og de påfølgende dagene satte tyskerne men Osvald kom seg unna med sine bo hjemme lenger. Så langt hadde de og deres norske medløpere inn store res- nærmeste og holdt seg i skjul i ei hytte levd «normalt», men fra slutten av mai surser for å ta knekken på aktivistene. på åsen nord for Bjoneroa. Mangelen på 40 KRIGSHISTORIE kontakt med Osvald førte da til at flere fra Vågårds-gruppa søkte kontakt med Pelle-gruppa på Krokskogen. Her var bl.a. Leif Kjemperud med på den vellykkede aksjonen mot Oslo Sporveiers lønningskontor i Oslo, som ga 114.000 kroner i utbytte. Vågårds-karene sørget også for at Pelle ble tilført våpen fra et Milorg-lager i Ådal, samt dynamitt fra Thoresen & Bergs sprengstofflager på Veienmoen i Hønefoss. I Pelle-gruppa fikk karene gode skussmål. "Gutta fra Vågård utgjorde et fint tilskudd, for de var erfarne folk," heter det i boka om Pelle-gruppa. I januar 1945 ble Pelle- gruppa sprengt. Leif Kjemperud var den eneste av karene fra Vågård som fortsatt var med der, og han søkte da tilbake til Vågårdsgruppa, mens Einar Skøien – tidligere medlem av gruppa i Haug/Viul – kom seg over til Sverige. Cella Skrubbheim ble bygd i september 1944 i Hovseteråsen, øst for Vælsvanna mellom Ådal og Jevnaker. Etter tre-fire uker ble den utvidet med et rom, da tre sovjetiske krigs- Skrubbheim fanger kom til. I bakgrunnen ser vi vakttårnet. (Tegning: Ole Rundhaug). Etter hvert som sommeren gikk, innså karene at de måtte få seg et permanent var stor. Okkupasjonsmakten forstod at NS-mann. Gutta satte seg til motverge, oppholdssted for vinteren. De bestemte Ringerike var et motstandsreir. Opp- og det kom til skuddveksling. Da de seg for Gørrtjernlia i Hovseteråsen, hvor ildnet av en vellykket aksjon mot noen minutter seinere hastet oppover de fant ei nærmest perfekt tomt. I Milorg på Hadeland, ble det om morge- mot Sørgefoss og Sandaker, lå gestapis- august/september 1944 så Skrubbheim nen 19. september 1944 innført unntaks- ten død igjen i veikanten, mens NS- dagens lys. Gutta hogg småtømmer, bar tilstand på Ringerike. Aksjonen som én mannen var såret rajer og stokker. En kontakt i bygda gang for alle skulle knuse all motstand I juni 1944 hadde Osvald fått ordre (Sverre Skogmo) skaffet papp, og golv- ble satt i verk med hjelp av Statspoliti, fra Den sovjetiske legasjonen i plank tok de fra ei gammel hytte ved SS og Wehrmacht-soldater. Ingen ring- Stockholm om å trappe ned virksomhe- Søndre Vælsvann som tilhørte et NS- ere enn selveste Reichskommisar Josef ten. Tyskerne var på defensiven på medlem. Der «lånte» de også en plate- Terboven besøkte Ringerike på formid- begge fronter, og man innså at det bare spiller. En liten ovn med kokemulighe- dagen for å bivåne det hele, og en rekke var et tidsspørsmål før de kapitulerte. ter fikk de også tak i, og dermed var nye arrestasjoner ble foretatt. Ifølge Jan Sabotasjeaksjoner var ikke lenger så Skrubbheim en realitet. I første omgang Østlunds bøker om krigen på Ringerike viktig for krigsutviklingen, og det var hadde de et rom med soveplass til fem ble 286 personer arrestert, og bare 50 av unødvendig å risikere ytterligere men- mann, og et bittelite kjøkken. Utpå høs- disse ble sendt hjem etter avhør. De res- neskeliv. Arne Langerud og Arne ten og vinteren, da de tre sovjetiske terende 236 ble sendt i fengsel eller til Juliussen fra Vågårds-gruppa traff krigsfangene kom til, ble cella utvidet Grini. Flere ble også drept, bl. a. redak- Sunde på hans nye oppholdssted i med et rom. tør Kaare Krabbe Filseth i Ringerikes Røyken på ettersommeren, og de fikk Beliggenheten i Hovseteråsen var Blad og disponent Haavard Helseth i den samme beskjeden. ideell. Et myrdrag på østsida, og en Inga Falk AS. 20. september ble også Lokalt forsøkte Milorg ved flere høyderygg på vestsida. Oppe på høyden Kåre Narvesen og Leif Frydenborg, anledninger å få kontakt med kommu- hadde de et 10 meter høyt utsiktstårn begge med tilknytning til Vågårds- nistgruppene, med sikte på samarbeid. mellom noen graner, med varslingssy- gruppa, arrestert. Distriktssjefen selv, Oskar Hassel- stem ned til cella i form av en tråd med knippe, hevdet etter krigen å ha funnet blikkbokser i enden. Stedet lå uveisomt Affæren på Ask fram til Vågårds-gruppas forlegning, til. Ingen stier gikk igjennom området, Den 23. september 1944 var Arne men dette tilbakevises av de gjenle- og Vågårds-bygda kunne nås på godt Langerud og Arne Juliussen fra vende av Vågårds-gutta. Men at det var under timen, dersom det var nødvendig. Vågårds-gruppa på Modum for å høre kontakt, er klart. Vågårds-gruppa hadde Om våren 1944 var "heit" på nytt om Sunde. Men Modum-gruppa var imidlertid ikke til hensikt å bli underlagt Ringerike, så ble ikke høsten stort oppløst, og de fleste medlemmene Milorg. Til Hasselknippe sa de at de bedre. Både kommunistenes aksjoner og hadde forduftet til Sverige. På hjemvei hadde sin overordnede kontakt i Milorgs aksjon mot Stapo-kvarteret på gikk de to som vanlig av toget på Ask Stockholm, som ikke tok imot ordre fra Teserud i Haug 30. august 1944 var stasjon. På vei mot Sørgefoss ble de den norske regjering. Seinere har det bevis på at motstandsviljen i distriktet anholdt av en tysk gestapist og en lokal vist seg at den "overordnede kontakt" KRIGSHISTORIE 41 het Zoja Rybkina. Hun hadde en dekk- dødscelle i Kronprinsens kruttårn på ter som vi så under den kalde krigen. stilling som kulturattaché ved den sovje- Akershus, bare 18 år gammel. Etter flere Etter det ble Osvald-gruppas aktivitet i tiske ambassaden i Stockholm, hvor hun harde forhør ble han overflyttet til Grini, krigsårene nærmest sidestilt med lands- var plassert av det sovjetiske etterret- og seinere til Mysen, hvor flere av de fiendtlig virksomhet. ningsvesen NKVD for å lede arbeidet i andre som ble arrestert i Vågårdsbygda Osvald-gruppas medlemmer ville Skandinavia. tilbrakte resten av krigen. mer enn å bygge opp lagre, trene og for- De fem karene som holdt til i "Tida gjekk stort sett med til å venta berede seg på innsats i det skjulte. De Skrubbheim den siste krigsvinteren, var på freden" , skrev Arnulv Aarebrot om ville aksjonere, for dermed å binde opp Arne og Åge Langerud, Arne Juliussen, den siste krigsvinteren på Skrubbheim. tyske troppestyrker i Norge og gjøre det Arnulv Aarebrot og Leif Torgersen. Karene holdt vakt, hogg ved og henta lettere for våre allierte på Øst- og Seinere kom også Leif Kjemperud til. forsyninger. Seinhøsten 1944 ble cella Vestfronten. Medlemmene av mot- Arnulv Aarebrot og Leif Torgersen flyt- oppdaget, da en Jevnaker-mann som var standsgruppene på Vågård og i tet opp til cella etter arrestasjonen av på tur gikk rett på den. De lot ham gå, Haug/Viul gjennomførte minst ni sabo- Erland Hovde på Vågård skole 15. sep- med trussel om at han kom til å bli tatt tasje-aksjoner på Ringerike. Fire av tember 1944. Det er uvisst hvorfor dersom han røpet dem. Siden viste det gutta mistet livet, av totalt 35 som til- Hovde kom til Vågård, men han ble seg at mannen tilhørte Milorg i hjem- hørte Osvald-organisasjonen. såret i skuddvekslingen under arresta- bygda, og seinere hadde rapportert Kampen som ungdommene fra sjonen, og ble ført til Det katolske syke- saken til sine overordnede. Uten følger Vågård, Hen, Haug og Viul førte mot de hus i Hønefoss. Etter noen dager ble han for gjengen på Skrubbheim, som først tyske okkupantene, var også en kamp flyttet til krigslasarettet på Sinsen (Aker fikk vite om det mer enn 50 år etterpå. for menneskeverd og rettferdighet. At sykehus). Han ble dømt til døden og den anti-fascistiske motstandskampen skutt på Akershus 10. februar 1945. Fred – under Milorgs kappe under siste krig var særlig sterk på I oktober flyttet tre sovjetiske krigs- Den smule kontakt som Vågårds-gruppa Ringerike, er noe som forplikter. I dag fanger inn på Skrubbheim. De hadde hadde hatt med Milorg seint på høsten finner fascismens grunntanke om én rømt fra fangenskap, og cella i 1944, ble tatt opp igjen utpå ettervinte- rases overhøyhet over andre igjen gro- Hovseteråsen fikk et tilbygg på et rom ren 1945. Møtet fant sted på Samsjøen, bunn blant ungdom, også på Ringerike. hvor Ismail, Tima og Sjora bodde. De og det var her Milorgs distriktssjef Det gir grunn til å rope varsko. Vi må tre var takknemlige og greie karer, som Hasselknippe fikk positivt svar på sitt fortsette å kjempe mot volds-nazisme, tok sin tørn i det daglige arbeidet. God gjentatte spørsmål om karene på mot rasisme og fremmedfiendtlighet, og hjelp fikk gutta fra familien Hildur og Skrubbheim ville bli med over til for idealer som likhet, solidaritet og Adolf Juliussen (Arnes foreldre), som Milorg. Og en av de første dagene i mai medmenneskelighet. hadde evakuert til hytta Lundheim ved 1945 kom beskjeden om at de skulle I 1998 ble «Skrubbheims Venner» Søndre Vælsvann i 1943, etter at tys- møte på Vikerfjell for tilslutning til stiftet. Foreningens oppgave er å bygge kerne hadde annektert huset deres i Hjemmestyrkene. opp igjen Skrubbheim slik den var, samt Vågårdsbygda. De tre russerne vendte tilbake til sine å bevare minnet om Osvald-gruppas Georg Hansen flyktet fra tyskernes kamerater i fangeleiren på Geiteryggen. virksomhet på Ringerike ved å bidra til arrestasjon ved smia 9. juni 1944, men 11. mai var Vågårds-gutta med da de å få skrevet en beretning. En liten bok opplevde å bli arrestert på nytt fire første Milorg-styrkene inntok Hønefoss, om Vågårdsgruppas liv og levnet ble måneder seinere. 31. oktober hadde han som de første norske soldater siden lansert i januar 2001, og opplaget på via faren fått melding om at han skulle april-dagene 1940. Tyskerne hadde 650 bøker er solgt. hente tre russiske rømlinger på tjære- kapitulert, og det var fred i Norge. brenneriet ved Lunneplassen på Vågård, Etter krigen har tusenvis av norske og bringe dem i sikkerhet innpå åsen. motstandsmenn fått sine fortjente med- Georg hadde oppholdt seg i nærheten av aljer for innsatsen i krigsårene. Milorgs Om artikkelforfatteren Fuglesangen hele sommeren og høsten, innsats kan ikke vurderes høyt nok. Med Gudmund Bakke (52) er født i og sto i stadig kontakt med karene på støtte fra England i form av flyslipp, Åsbygda og bor i Haug og er bygde- Skrubbheim. Da han kom til tjærebren- bygde nordmenn her hjemme i det bokforfatter i Hole. Han har bidratt neriet i kveldinga, ble han overrasket av skjulte opp en norsk hær som sto klar til med artikler til heftet siden 1992 og tyskerne og arrestert på nytt. Trolig gikk å rykke ut når freden brøt løs. At tys- var med i redaksjonen fra 1993 til han i en felle, og dermed bar det mot kerne med 350.000 mann i «Festung 1998, som redaktør fra 1993 til 1995. Hønefoss bakpå en tysk lastebil med Norwegen» uten videre ville legge ned Bakke er utdannet cand.philol. med vakter. På Langerudtoppen før Nymoen våpnene etter Berlins fall, var ikke historie som hovedfag. Han har arbei- bråreiste Georg seg og hoppet av laste- åpenbart. Heldigvis kom det hele til å det som lærer, journalist og forret- bilen i fart, og før vaktene hadde sum- løse seg i fredelige former. ningsdrivende og har skrevet skole- met seg, var han oppslukt av skogen. Men Osvald-gruppas virksomhet er historien for Vang skole og Åsbygda Han kom seg seinere i sikkerhet hos blitt fortiet. I 1954 ble Asbjørn Sunde skole, samt Åskameratene U & ILs familie på Skjerva i Lunner, hvor han dømt til 8 års fengsel for spionasje til 50-årsberetning og Osvaldgruppas oppholdt seg resten av krigen. Broren fordel for Sovjetunionen – ikke uten et historie på Ringerike. Karsten satt det meste av sommeren i visst preg av heksejakten på kommunis- 42 KAMPEN OM MARKA Stubdalsforliket 1759 – et oppgjør om Nordmarka

Stubdalsforliket ble gjort mellom en gruppe ringeriksbønder Friere enn andre med allmenningsinteresser i Nordmarka og representanter for eieren av Bogstad, Morten Leuch. Forliket ble underskrevet av Norske bønder blir ofte sett på som partene 6. juni 1759 på Stubdal gård øverst i Åsa mot de frieste i Europa på 1600- og 1700-tallet. I motsetning til bøndene Nordmarka og Krokskogen. i store deler av Danmark og på stor- parten av det europeiske kontinen- Av Bård Frydenlund tet på denne tida, var mange norske bønder selveiere. Norge hadde ikke Stridens kjerne dreide seg politisk frihet som egen stat, men om grensen mellom Bonde- den enkelte bonde og borger i skogen og Leuchmarka, om Norge hadde større frihet enn andre hvilke allmenningsrettighe- i samme situasjon andre steder i ter bøndene kunne kreve og Europa. I tillegg til eiendomsrett om hvilken status skogen hadde norske bønder større politisk skulle ha i denne delen av makt gjennom muligheten til å Nordmarka. Det er godt fremme saker til tings og direkte til dokumentert og kildebe- kongen i København gjennom lagt, godt debattert blant såkalte supplikker. I Norge var det både lokalhistorikere og dessuten et mer partsuavhengig jurister. rettsvesen i og med at den norske adelen hadde begrenset seg til et Forliket par grevskaper, et baroni og en del Forliket ble skrevet under gamle norske ridderslekter. En økt av 19 bønder fra Ringerike profesjonalisering av rettsapparatet og inneholder gjensidige og et sterkere skille mellom statlig betingelser for videre bruk og privat sfære i det offentlige liv, er av skogområdene. Det var grunnlag for å kalle det norske retts- langt flere rettighetsinne- vesen og embetsverk for et av havere blant bøndene på Europas mest rettferdige på 1700- Ringerike, men kun de med tallet. I hvert fall i prinsippet og på de nærmeste brukene fra papiret. Som vi skal se, garanterte Norderhov prestegjeld var ikke dette at bøndene ble "rettfer- delaktig i prosessen og dig" behandlet. Folk var likere enn skrev under. Grenseopp- andre, også på 1700-tallet. gangen mellom Krok- Morten Leuch d.y. (1732-1768) I jaktuniform. Legg "Stubdalsforliket i 1759" viser at skogen Almenning (Bonde- merke til passervinkelen han holder I høyre hand, et av bøndene var avhengige av andre for skogen) og Leuchs skog- de mest tradisjonelle frimurersymboler. (Foto: Bogstad, å nå helt fram med sine krav. område (Leuchmarka) Aschehoug 1955) Bøndene ble lurt, og forliket ga klare kommer detaljrikt fram i konsekvenser for eiendomsforhol- forliksdokumentet, og det henvises til heter, med unntak av hogst og barke- dene i Nordmarka . generalkonduktør Hammers kart over flåing. Bøndene på sin side frafalt alle Bård Frydenlund tar her for seg grenseområdene. Morten Leuch trakk tidligere påstander "...hvorom vi ere foranledningen, gjennomføringen tilbake alle tidligere stevninger og tillot komne i erfaring om vores mistagelse og etterspillet av Stubdalsforliket. bøndene med eksisterende setre i om- og derfore til Processens neddæmpelse rådet fortsatt hevd på allmenningsrettig- hermed frastaaer vores hidintil med Sr. KAMPEN OM MARKA 43

områder. Her var heller ikke grense- tilknytning. Familien Leuch hevdet rett spørsmålet avklart, og det var klare for hele området. Palludan gikk fri fordi interessekonflikter mellom bøndene fra setrene som barkeflåing og hogst skulle Ringerike og familien Leuch. vært utført i nærheten av, lå i bygdeall- I tillegg til kullmilekonfliktene mel- menning. Skogområdene rundt plassene lom familiene Krefting og Leuch, må en familien Leuch hadde skjøte på var der- også se den økonomiske situasjonen i med ikke familien Leuchs eiendom, Norge som årsak. Konjunkturene men kongens statlige allmenning. Den var positive og økonomien var andre stevningen ble gjort mot bonden stabil. Oppgangen på tømmer- Jon Schiørvold for "....schadetilføielse markedet etter depresjonen i paa hendes (Karen Leuchs) Schoug...". 1740-årene inspirerte tømmer- Her endte saken med forlik hvor handlere som familien Leuch til økt Schiørvold påtok seg å erstatte 25 riks- fokus på effektiv tømmereksport. daler for ulovlig hugst. Den gamle sorenskriveren hadde andre forutset- Rovhogst ninger enn bonden Schiørvold til å Dette resulterte også i at en i sterkere lykkes i sin sak. grad overvåkte faren for rovhogst i et område så nær havnene i Christiania. Ut Klaget til kongen Bogstadpokalen fra Nøstetangen glass- fra Leuchs helhetsvurdering framtvang Tvisten ble ikke liggende med dette. verk. Graveringen viser Bogstad gård før at en måtte barkeflåerne til livs. Året etter disse to stevningene, i 1757, den store ombyggingen omkring 1760. Barkeflåere hadde også blitt tatt tidligere. Morten Leuch og hans Grandmamma Allerede i 1729 hadde opkastede Dispute og paastaaelse saa- Karen Leuch på Bog- ledes,...". stad brakt problemet De erkjente generalkonduktørens nye på banen, og et forbud grenseoppgang av 1758 og lovte å drive mot dette forelå ting- hogst for Morten Leuch i det samme lyst samme år. To av området. Bøndene som skrev under bøndene som senere hadde navn som Buhre, Sundbye, undertegnet Stubdals- Ultved, Nordbye, Wager, Sørum, Moe, forliket hadde dessu- Tandberg, Hurum, og Bierke. Denne ten blitt stevnet av delen av Nordmarka ble tilkjent Morten Karen Leuch i 1739 Leuch som hans privatalmenning og er for ulovlig hogst og en av hovedårsakene til at eiendoms- barkeflåing til sine retten for hele Nordmarka er i private setre i Nordmarka. Og hender i dag. igjen tre år før forliket ble ført i pennen, ble to Foranledningen gårdeiere på Ringerike Stubdalsforliket startet med en konflikt stevnet. Det spesielle mellom de daværende eierne av ved denne siste proses- Bærums Værk, familien Krefting, og sen var at den ene, trelasthandlerne på Bogstad, familien Christian Palludan, Leuch. Striden dreide seg om at var sorenskriver for Krefting hadde tatt fyringsved og satt Hallingdal og Ringe- opp såkalte kølmiler i Leuchs skoger. rike. Sakene ble utsatt Det ble gjort for å fremstille køl til jern- og Palludan ble fri- verkets ovner. Det var ikke gjort en kjent for forholdet, da grenseoppgang og Krefting og Leuch det ikke var grunnlag hadde ulike syn på saken. Krangelen for å fastslå at det var begynte i 1720-årene og fortsatte fram hogd og flådd bark på til familien Leuch fant ut at de hadde Karen Leuchs grunn. andre "fiender" å hanskes med. Denne De områder Karen Generalkonduktør Christopher Hammer var en mann med gangen var det ringeriksbønder som Leuch hadde konge- mange talenter. Foruten å være landmåler, politiker og flådde bark til taktekking og isolering av skjøter på var enkelte bonde på Hadeland, skrev han bøker om jordbruk, mat og seterbyggene sine. Grunnen til at dette plasser i Nordmarka, drikke. Han har bidratt til det kjente brennevinsmerket fremsto som et omfattende problem, var med en viss skog- Hammer. (Illustrasjon fra Hammers Norsk Huusholdnings- at det regelrett tok livet av store skog- sirkumferens i direkte kalender 1772). 44 KAMPEN OM MARKA skrev tolv ringeriksbønder som benyttet seg av allmenningsrettigheter i Nord- marka til kongen i København, hvor de påklaget at Karen Leuch anså Nord- marka som sin eiendom. At fire bønder var blitt stevnet for ulovligheter var i for seg ikke hovedproblemet. Verre var det at familien Leuch anså dette som sin eiendom. Bøndene poengterte videre at kongen aldri hadde solgt "deres" allmenning, og at de felles rettigheter som bøndene kunne nyte godt av, måtte opp- rettholdes: "...om beskiærmelse imod en af de mægtigste familier her i landet, der nu søger at ville tilegne seg en skov og mark, som fra ældgammele tider af har væren holden for en bøygdealmending, uden at der er bevist at Hans kongelige majestæt eller allerhøist lovligste forfæ- dre haver egentlig bortsolgt nogen almendingsskov,..." Det er svært sannsynlig at sorenskriveren Palludan har vært en av de med- sammensvorne i denne saken, i tråd med hva juristen Arne Didrik Kjørnæs skriver i sin rettshistoriske avhandling i 1979 om "Ringeriksbøndenes rettigheter i Nordmarksgodset." Palludan nevnes ikke ved navn i oversendelsesbrevet, men argumentene er sammenfal- lende med hva han går ut med i andre kilder.

Skogkommisjon I anledning en undersøkelse om rettig- hetene i Krokskogens allmenning som ble utført etter ordre fra amtmann Must samme år, kan en se noe av bøndenes oppfatninger av rettighetsforholdet. Her "L-stein" på Danielshøgda i Bærumsmarka. L-en er hugget inn i forbindelse med gren- ble det gjort klart at Leuch-familien seforretningen av 1758. Grensemerket danner i dag "treriksrøysa" mellom Buskerud, hadde skaffet seg plassene på lovlig vis Oslo og Akershus fylker. (Foto: Arve Frydenlund) med kongeskjøter, men at de urettmes- sig hadde tilranet seg retten for hele allmenningen som egentlig var statens Bogstad og var rettet mot eksport til Leuchs sønnesønn, Morten, den nye (bygdealmenning). I dokumentet er det England og vedlikehold av bygninger. talsmann for Leuch-familien. Land- dessuten referert til en kommisjon, Her fikk ikke bøndene medhold, men målsforretningen var en grenseoppgang Skogkommisjonen av 6. mai 1754, hvor bøndene fikk medhold i at kongeskjø- for å avklare Bondeskogens grense mot allmenningsspørsmålet skulle avklares. tene til Leuch-familien ikke omfattet allmenningen. Foruten Hammer, var Kommisjonen ble ledet av generalland- hele allmenningen. I motsetning til bøn- Leuch-familien representert ved Morten måler C.F. Knoph, og besto videre av dene og Palludan-sakens kjennelse, Leuchs kompanjong Peter Collett, pro- bygdelensmannen for Norderhov pres- mente Knoph og kommisjonen at det til- kurator Leonard Scheitlie og noen tegjeld og fire kyndige lagrettemenn. falt et visst område (sirkumferens) skog skogsarbeidere, sannsynligvis leilen- Kommisjonen fikk inn flere henvendel- til hver plass Leuch-familien hadde dinger fra Sørkedalen. Men ingen fra ser fra ringeriksbønder med rettigheter i skjøte på. bondestanden på Ringerike var til stede Nordmarka. De mest ytterliggående under grenseoppgangen. Selve opp- anklagene mot familien Leuch gikk i Landmålsforretning gangen ble utført ved at en enten staket retning av at de drev ulovlig sagtøm- I 1758 ble det holdt en landmålsforret- ut landemerker i lendet, eller merket merhugst i området. Sagtømmeret gikk ning av generalkonduktør Christopher "L"-er i fast fjell eller større steiner. til sagbrukene i Lysakerelva sør for Hammer. Denne var bestilt av Karen KAMPEN OM MARKA 45 En forklaring av forliket

Problemet i dette fenomenet er at bøn- apparat som var nødvendig for å fremstå forfatteren selv: "Grensene mot Nord- dene går fra å være aktive igangsettere med autoritet i slike prosesser. Palludan marka, Jens Hiorths og justisråds til å bli passive tilhørere. Det var som var ikke blant de yngste embetsmenn i Ankers skoger, ble sjelden overskredet om bøndene mistet interesse for saken. 1750-årene og burde være vel skikket til av fremmede. Kullbøndene fra Lomme- De gikk fra å være i opposisjon mot å få igjennom en prosess i "sitt eget" dalen var mer pågående og med dem ble Leuch til å bli med på et forlik hvor de sorenskriveri. det ofte spetakkel og små personlige sa fra seg de fleste rettigheter i allmenn- Mens behandlingen av stevningen oppgjør, men ringerikingene var de ingsområdet. Hvordan kunne en pågikk, mobiliserte Palludan bøndene til verste. Sørkedølene hadde svært små mengde bønder som på sitt mest aggres- en sak mot Karen Leuch, og et oversen- tanker både om deres intelligens og sive hevdet at Leuch ikke hadde lov til å delsesbrev ble forfattet og sendt til kon- hederlighet; "tømmertjuer", sa de." hugge i Leuchmarka, gå med på et forlik gen. Som nevnt er det svært sannsynlig Palludan hadde fratrådt sitt embete og av denne art? Faren for tap og bøter er i at dette er ført i pennen av Palludan selv, var sannsynligvis en gammel mann i mine øyne ikke sterke nok argumenter i noe som preger alle prosessene forut for tiden forut for Stubdalsforliket. Han seg selv. forliket. Andragendet og følgebrevet kunne da fortsatte prosessen mer uav- Jeg tror det kan være fruktbart å se på inneholder datidens korrekte underda- hengig enn tidligere. Men på et punkt i enkeltpersonene i denne konflikten. Den nighetsretorikk (for eksempel: "...paa løpet av 1758 er Palludan ikke lenger å viktigste aktøren i hele striden, har for det Deres kongelige Majestæts eien- spore. Hvordan dette henger sammen meg vært den aldrende sorenskriveren domsret og herlighet derved ikke skulle har jeg ikke klart å finne ut av. Inntil for Hallingdal og Ringerike, Christian lide..."), henvisninger til tidligere dom- ytterligere kilder foreligger, vil Palludan. Palludan var mest sannsynlig mer som gikk i favør av bøndene, spiss- Palludans "forsvinning" kun være gjen- på Vaker gård (noen mener han var på formulerte utredninger om ulike fogde- stand for spekulasjoner. Min teori er Bjerke gård), og benyttet seg av de riers og amts grenser, og bønn om ganske enkel at han døde dette året. fleste allmenningsrettighetene i Nord- utsettelse til allmenningskommisjonen Uten Palludan mistet bøndene en vik- marka. Beite- og seterretten må ha vært hadde ferdigstilt sitt arbeid. Bøndene tig brikke i sin prosess mot Leuch-fami- svært viktig for Palludan, da "Vaker- støttet også sin gamle sorenskriver ved å lien. De kunne ikke lenger støtte seg til setra" uten tvil var den største seter i komme med et felles støttebrev til hans en person med den prosess-erfaring, området, og også arena for en av proses- fordel, i saken hvor han senere ble fri- "formulerings-kompetanse" og autoritet sene forut for Stubdalsforliket. Palludan kjent for anklager om ulovlig hogst og som Palludan var innehaver av. Den nye var altså aktiv bonde samtidig som han barkeflåing. sorenskriveren Niels Michelsen viste utøvet et viktig statlig embete. Det er Dette gir et godt innblikk i stands- ingen iver i denne saken, ei heller fog- fristende å dra en parallell fra det histo- samfunnet i det førindustrielle Norge: et den William Lembach. Bøndene hadde rikeren Øystein Rian har kalt "embets- gjensidig "patron-klient-forhold" basert dermed ingen lokal autoritet å støtte seg kjøpmenn", hvor embetsmannens og på tillit og gjenytelser. "Patronen" (den til i interessekonflikten mot Morten kjøpmannens roller smeltes sammen i gamle sorenskriveren) som med sin Leuch. De nye representanter for det en og samme person. Likeledes hadde autoritet i sitt lokalsamfunn og den fag- lokale embetsverket skiftet sannsynlig- Christian Palludan to roller, embets- lige kunnskap om rettsprosesser, bisto vis allianse. Årsaken til dette må igjen mann gjennom sitt virke som sorenskri- bøndene i deres konflikt. "Klientene", baseres på mer eller mindre kvalifisert ver, bonde ved å være brukseier av bøndene, som i sin takknemlighet lojalt gjetning. De så helt klart ikke den Vaker gård ("Skrivergården"). Det lå støttet sin gamle "herre" i deres region. samme gevinst som Palludan gjorde klare egeninteresser i Palludans disposi- De var gjensidig avhengige av hveran- (ingen seter-rettigheter), og ville sann- sjoner og allianse med bøndene. dre for å komme seirende ut av saken. synligvis rette opp igjen embetsverkets Palludan ble forsøkt stevnet av Karen konfliktfylte forhold til Morten Leuch. Leuch for ulovlig hogst og barkeflåing. Regionkamp Visse konflikter kan det også ha vært En ressurssterk person som Palludan Prosessen rundt Stubdalsforliket er der- mellom fogden og den gamle sorenskri- visste råd for å motarbeide en slik hand- for mer en kamp mellom regioner enn veren. På den annen side kan det ha vært ling. En må tro at Palludan hadde gjen- mellom ulike samfunnsgrupperinger. En Morten Leuch selv eller hans prokurator nomgått et livsløp som ga han et visst region der autoritetspersonens interesser og kompanjong som var den aktive par- erfaringsgrunnlag, han hadde tiltrådt sammenfaller med almuens, og deres ten i dette forholdet. Uformell påvirk- som sorenskriver i 1726. Foruten viten felles kamp rettes mot en annen regions ning, bestikkelser, og trusler kan ha fun- om lover og rettigheter, hadde han autoritetsperson. Yngvar Hauge påpeker net sted, men det kan ikke bevises. Dette kunnskaper om prosedyre, saksbehand- også denne regionale konfliktlinjen i sin var svært vanlig på denne tiden, men ling, og dermed den historiske oversikt bok om Bogstad. Her siterer han noe med Palludan "ring-side" ville mulighe- over de rettsavgjørelser som har vært han framstiller som betraktninger fra tene for slikt være atskillig mindre. gjort i dette sorenskriveriet, og i de ulike lokalbefolkningen i Sørkedalen, selv om Ringeriksbøndene sto like fullt igjen tinglag i Hallingdal og Ringerike. det med stor sannsynlighet er et syn som som den tapende part. Videre hadde han dessuten det retoriske er representativt for familien Leuch eller 46 KAMPEN OM MARKA Konsekvensene av forliket

Med Stubdalsforliket sa Bøndenes interesser kostnadskrevende som vi kan lese i bøndene fra seg flere allmenn- Allmenningens ressurser var viktig for Morten Leuchs dagbok: "Den 5te Junij ingsrettigheter i Leuchmarka. alle gårdbrukere på Ringerike. Seter- og nemlig 3die Pindse Dag om For- Ingen fra embetsverket kom beiteretten, "havneretten" fikk de opp- middagen reiste Procurator Scheitlie til med innsigelser, verken fra rettholde, men det ble ikke tillatt å Aastædet paa Ringeriget udi een Sag bygge nye setre i Leuchmarka. Jakt- og imellem mig og eendeel Bønder forme- sorenskriver eller fogd på fiskeretten var uberørt av forliket, men delst deres voldsomme Adfærd j mine Ringerike, eller fra Amt- det ble innskrenkninger på hogst- og Skove, hvor det endelig kom til et mannens eller Rentekammerets barkeflåingsretten. Bare hogst til ved- mavert forliig, som ieg holdt bedere end kontor mer sentralt. likehold av seter-bygg ble tillatt. All 10 feede Processer." barkeflåing på rot ble avskaffet og hogst Familien Leuch fikk dermed full tilslut- til vedlikehold av egne gårdsbygninger Morten Leuch deltok sannsynligvis ning for eiendomsretten til Leuchmarka. ble forbudt. En opprettholdt noen all- aldri direkte i eller forut for Når så mange parter hadde så mye å for- menningsrettigheter, men ikke på langt Stubdalsforliket. Hans fysikk var kjent svare og det var et visst potensial for nær av samme omfang som tidligere. for å være svak, og han overlot oppga- reell gevinst for flere, er det lov å spørre Hvordan kunne en så akseptere et slikt vene i felten til kompanjongen Peter seg hvordan og hvorfor dette skjedde. tap av ressurser? Det var nok en reell Collett og prokuratoren Leonard Her tar vi utgangspunkt i de involverte fare for tap ved domkjennelse. Dette Scheitlie. Scheitlie behandlet også de gruppenes interesser. kunne innebære tap av alle allmennings- tilsvarende sakene for bestemoren rettigheter, noe som ville være katastro- Karen Leuch. Statens interesser falt for flere av gårdbrukerne. I tillegg Statskassens inntekter var en av embets- ville større pengebøter også være skjeb- Tvang, trusler og ulovligheter? mennenes viktigste anliggender. At det nesvangert for mange av bøndene. Stubdalsforliket har opptatt mange. her foregikk en endring av allmenning Svaret kan også her ha sammenheng Størst oppmerksomhet fikk saken i 1972 fra statlig til privat, medførte et tap i med den tidligere nevnte sorenskriveren da Carl August Fleischer lanserte sin potensielle salgsinntekter for den dansk- Palludan. betenkning om eiendomsforholdene i norske stat. Fogden William Lembach Oslomarka på bestilling fra Oslo kom- tok Leuchs side, og det var gode grun- Familien Leuchs interesser mune. ner til det. Leuch var blant de familier Som vi har nevnt tjente familien Leuch som brakte store inntekter til staten (toll mye på Stubdalsforliket: -en avklaring i Fleischer utløste sterke reaksjoner fra og andre avgifter på tømmereksporten barkeflåing-problemet, et utvidet innsyn den øvrige advokatstanden. Nummer og andre handelsvarer). Morten Leuch over hvem som benyttet seg av allmenn- 10/1973 av det juridiske fagtidsskriftet hadde et stort kontaktnettverk blant ingsrettighetene og dermed større "Lov og rett" ble i sin helhet viet en andre storborgere og statlige tjeneste- mulighet til kontroll, og et klart større slakt av Fleischers avhandling og et for- menn, enda større enn sin bestemor. For tømmerutvinningspotensial i disse sko- svar av Løvenskiolds eiendomsrett i lokale embetsutøvere som Lembach og gene. Som nevnt var tømmereksporten Nordmarka. Fleischer er relativt entydig den nylig utnevnte sorenskriveren Niels på denne tiden i en ekspansiv fase på i sitt syn på Stubdalsforliket: Michelsen, som tok over etter Palludan Østlandet og muligheten for store gevin- da han fratro sitt embete i 1756-57, var ster gjennom salg var økende. Hva var "Nettopp trusler (om straff for ulovlig det viktig å opprette et godt renommé i så fordelene med dette forliket, og ingen barkeflåing av trærne) gjorde at en av den politiske og materielt sterke eliten avgjørende dom? Vi må igjen se på Løvenskiolds forgjengere – Morten Morten Leuch var en del av. Dessuten faren for at en av partene skulle tape Leuch – og hans prokurator fikk noen var det åpenbart at familien Leuch, helt som overhengende. Dommen kunne gå i bønder på Ringerike til å undertegne det siden den slo seg ned på Bogstad på favør av bøndene dersom de fikk med- såkalte Stubdalsforliket i 1759. Her gikk midten av 1600-tallet, hadde tilført hold i innholdet av oversendelsesbrevet bøndene med på at det som i realiteten statskassen store og viktige inntekter til kongen i København og dersom ret- var statens allmenning, skulle betraktes gjennom kjøp av krongods tidligere. ten ga tilslutning til Knophs støtte om at som Leuchs private eiendom." Staten og dens representanter hadde Leuch kun eide en viss sirkumferens til generelt sett mest å tjene på å alliere seg hver av plassene de hadde skjøte på. Selv om Fleischer med rette er blitt kri- med Leuch. Spørsmålet er da å forklare Viktigere var nok allikevel at ringeriks- tisert for et lite nyansert historiesyn i forholdene forut for Stubdalsforliket, bøndene utførte et viktig arbeid som avhandlingen, kan han være inne på noe hvor Hallingdals og Ringerikes soren- skogsarbeidere for Leuch. Med en for som har en viss sannhetsgehalt. Han er skriver spilte en ganske annen rolle. Det streng dom, ville det være vanskelig for heller ikke alene om disse påstandene. er sannsynlig at fogden og den gamle Leuch å opprettholde et godt arbeidsgi- Flere lokalhistorikere hevder at bøndene sorenskriveren ikke var enige i alt som verforhold til bøndene. Men et rettsopp- ble tvunget inn i Stubdalsforliket. De to skjedde på Ringerike. gjør ble også vurdert som svært tid- og det mest refereres til er A.B. Hygen og KAMPEN OM MARKA 47

O. Olafssen. Hygen var fra Ringerike og påvises i forhold til en annen grenseopp- Leuch var en fremtreden mann i det hans bidrag hvor Stubdalsforliket nev- tegnelse som ble gjort av Morten Krogh sosiale, økonomiske og politiske liv i nes er en del av en bygdebok om for å kartlegge skogforholdene i Christiania, og det er nærliggende å tro Norderhov Kommune. Den andre er Akershus stift i forbindelse med innfø- at Christopher Hammer følte visse Olafssen, som etter foranstaltning av ringen av Generalforstamtet 1739-46 standsinteresser med Leuch. På 1700- Landbruksdepartementet utarbeidet et (en sentral skogforvaltning). Andre øst- tallet var det mer regelen enn unntaket oversiktsverk over almenningenes his- ligere grensepunkter er brukt flere ste- at slikt fellesskap påvirket beslutnings- torie. Her nevner han "Leuchmarken" i der. "L"-ene er dessuten ofte godt skjult, prosesser, offentlige som private. særdeleshet, og påpeker at "...ved at også for topografien i 1758. Å hevde Frimurerlosjer, opplysningsforeninger skræmme og overtale fik han (Morten som Olafssen at Morten Leuch framla og ulike herreklubber kom på mote i Leuch) dem til at underskrive et forlig for bøndene "...et Situationskart, hvor store deler av Nord-Europa i denne 6.juni 1759." Andre skribenter som har han havde avmerket Grænsene for sine tiden. De utgjorde en felles arena for vært av en annen oppfatning er Gunnar Eiendomme saaledes som han selv fant den sosiale elite også i Norge. De som Tank, Yngvar Hauge, Sjur Brækhus og mest passende,...", er å gå for langt. var del av fellesskapet hadde bedre for- Arne Didrik Kjørnæs. Disse kritiserer Hele grenseoppgangen lå i direkte til- utsetninger til å lykkes med sine saker de før nevnte dels for partiskhet og at de knytning til tidligere grenseopptegnel- og gjorde det også. Kunnskap og kjenn- ikke har hatt oversikt over rettsprosesser. Men en viss favorisering av Leuchs skap var like viktige maktmidler som i sene forut for forliket. Etter min mening interesser fant allikevel sted. Hvordan våre dager. Med sorenskriver Palludan kan de likevel ikke på en tilstrekkelig kunne generalkonduktøren tillate på sin side hadde ringeriksbøndene stått troverdig måte forklare hvorfor bøndene Leuchs menn å meisle inn "L"-er der- sterkere og utfallet kunne ha blitt et gikk med på Stubdalsforliket. som Leuchmarka hadde vært tilkjent annet. kongen som statsallmenning? Morten Faren for å bli dømt er allerede nevnt, og begge parter risikerte å tape. Ut fra samtidens normer kan en heller ikke si Kilder: i Fortid og Nutid med et kort Omrids at direkte ulovligheter fant sted. At det Gunnar Tanks arkiv, i Riksarkivet. af enhver enkelts historie (1916). forekom direkte bruk av trusler, er van- (utdrag fra tingbøker, skjøte- og pante- Øystein Rian, "Den frie og stolte nors- skelig å kunne bevise. Noen urettmes- protokoller, Buskerud Amts arkiv.) ke bonden. Myter og realiteter." i sigheter kan allikevel spores, blant Generalkonduktørens arkiv, i Riks- Lokalsamfunn og øvrighet i Norden annet i sammenheng med grenseopp- arkivet. ca. 1550-1750 (1992). gangen. Den ble satt i verk etter Morten Løvenskiold-Vækerøs privatarkiv, i Øystein Rian, "Politisk historie i Leuchs bestilling, og ved å lese om Riksarkivet. dansketiden" i Revolusjon og resonne- denne forretningen i generalkonduktø- Topografiske undersøkelser av "L"- ment. Festskrift til Kåre Tønneson rens arkiv kan en se at direktivene går i grensesteinene fra 1758 ("Stang- (1995). Leuchs favør. Bonderepresentantene linja"), gjort av Arve, Audun og Bård Stein Tveite, "Skogbrukshistorie" i som var med på forretningen var høyst Frydenlund (1995-2000). Skogbruksboka (1964). sannsynlig Sørkedals-leilendinger utpekt av Leuch selv. Navnene stemmer Litteratur: Om artikkelforfatteren best overens med slekter fra Sørkedalen. Carl August Fleischer, Makt og rett. Bård Frydenlund (29) er fra Åsa, men Videre var Leuchs folk godt representert Om sikring av Oslomarka (1972). bor og arbeider i Oslo. Han har vært som det kommer fram av Morten Yngvar Hauge, Bogstad 1649-1772 tilknyttet Universitetet i Oslo siden Leuchs dagbok: "...den 13de (..juni) om (1952). 1994 og jobber nå som politisk råd- morgenen Reiste min Kiære A.B. Hygen, "Krokskogsalmenning- giver for rektor. Compagnon Collett, Sheitly og ens historie de sidste 300 aar" i Frydenlund er medlem av historie- Øvergaard op til Stubdahl paa et Norderhov (1914). lagene på Ringerike og i Sørkedalen, i Situations Carts optagelse. – udj en Arne Didrik Kjørnæs, Ringeriks- tillegg til historiegruppa i Åsa Vel. trætte med nogle bønder paa Ringerige, bøndenes rettigheter i Nordmarks- Han sluttfører nå en hovedoppgave mine skove angaaende." godset (1979). (Svært ryddig og god med stipend fra Osloforsk om Det at han sendte sin forretningskom- oversikt, med kildehenvisninger, opp- "Konfliktlinjer mellom bønder, stor- panjong og fetter Peter Collett i dette trykk av selve teksten i Stubdals- borgere og den dansk-norske stat ærendet, viser at arbeidet var svært vik- forliket og utfyllende opplysninger om (1750-1814)", med utgangspunkt i tig for Leuch. Grensene ble som kjent hendelsesforløpet.) saker fra Christiania/Oslo og omegn. avmerket med karakteristiske og ikke Lov og rett, nr.10/1973. Denne artikkelen er et omarbeidet tilfeldig valgte "L"-er. "L"-ene er syn- Anne Hilde Nagel, "Styringsapparatet utdrag fra denne oppgaven. I tillegg til lige den dag i dag og deres plassering i Norge på 1700-tallet" i Admini- spesialfeltet "Norsk politisk historie i kan fortsatt hevdes å være svært bevisst strasjonen i Norden på 1700-tallet dansketida", er han involvert i studier og svært i favør av Leuch. På flere ste- (1985)". av politisk historie på Balkan/ det tidli- der er grensene trukket vestover for å O. Olafssen, De Norske Allmenninger gere Jugoslavia. øke Leuchmarkas areal. Dette kan også 48 I KJERRATENS DAGER Fra Åsatangen til Jammerklo i 1830

I nordøstenden av Åsahellinga, gårdene Nedre og Øvre Åsatangen Steinsfjorden ligger Åsa. Åsa, Åsakrysset, Åsa Landhandleri, Vi befinner oss i år 2001, men det er for- Navnet ble tatt i bruk tidlig på Åsabakken og Åsamarka, alle lokalisert holdene en sommerdag i 1830, som 1700-tallet, og det ble da knyt- lengst nordøst av Steinsfjorden. Vi kan hovedsaklig skal beskrives. Startstedet herav snakke om et opprinnelig Åsa. er Tangenbrygga på Åsatangen. Herfra tet til gården Gundersrud og Mange familier har deler av sine røt- skal vi først følge den nå nedlagte dens eiere. Tidligere, fra ca år ter fra Åsatangen. På 1800-tallet var det adkomstveien, forbi ruinen av en trafo- 1400, har vi forløperen til Åsa- stor industriell virksomhet her på som- stasjon, opp åsryggen til Berget/ navnet, det gammelnorske merstid. Om vinteren var det knute- Elvestad og så inn på den gamle bygde- uttrykket "Austær i Asonom". punkt for vinterveier over "Fjordisen". veien. Herfra følger vi denne veien opp På 1800-tallet ble Tangen det største til Åsakrysset og videre over Eneren bro området for tømmervelter og fløtning i til Flaten (Åsaflaten). Så følges traséen Av Arve Frydenlund Steinsfjorden. til den eldre Stubdalsveien helt opp mot Navnet Jammerklo antyder noe, men Jammerklobekken under Mekkelrud. Fra begynnelsen av 1800-tallet har vi vet ikke om det gir et korrekt bilde. Vi På 1830-tallet hørte småbruket Berget navnebruken bredd seg og da spesielt vet egentlig lite om denne plassen, og og Åsatangen til grev Wedel Jarlsbergs østover, oppover mot Stubdal eller la kanskje derav hviler det et litt mystisk eiendommer, og het da Åsaberget og oss i denne sammenheng si Jammerklo. skjær over stedet. Og gamleveien til Jonsrud tørkeplass. Det siste navnet Uttrykkene "Stubdal i Åsa" og Jammerklo, spesielt den siste delen, er skriver seg fra tørking av trelast fra opp- "Kjerraten i Åsa" er særegne for bygda vel helt glemt. gangssagene og varer fra teglverket, og understøtter det ovennevnte. La oss samt at området fra gammelt av var en også føye til følgende navn: Åsaelva, Stor aktivitet del av Jonsrud. Åsa Vandfall, Åsatangen, Åsaberget, Like etter år 1800 fikk Åsa en betydelig Brygga på Tangen er gammel. Den aktivitetsvekst. I 1830 fantes det tre har vært viktig for transport på teglverk, Pjaaka, Sandviken og Åsa- Steinsfjorden fra riktig gammel tid, helt Veien til Jammerklo tangen, fire kvernhus og tre oppgangs- fram til tømmerfløtingen opphørte i Langs veien fra Åsatangen til sager i tillegg til Kjerraten, som alene 1950-årene. Under kjerratperioden fra Jammerklo er det i dag lite vi beskjeftiget over 100 mann i sesongen. 1809 til 1850 tjente brygga som landkar direkte kan se hvordan det var i Alt dette knyttet til seg betydelig (-feste) for sperrelense over sundet til de dager da Kjerraten preget annen virksomhet. Veksten ga følgelig Valbekkodden. Her befant seg et tilsva- samfunnet innerst i Steins- en sterk økning av antall gårder og plas- rende landkar. Ved lav vannstand i dag fjorden. Denne artikkelen er en ser i området. Åsaelva var en viktig fak- sees også rester etter to steinkar i veiviser for de som vil ta turen tor som muliggjorde denne veksten. Det Orbråtavika (Paddevika) for sperre- opp Stubdalsbakka. Målet for kan da være riktig å sitere som en kurio- lensa, nesten på linje med de nevnte turen, Jammerklo, er uansett et sitet fogd Ivar Wiels Beskrivelse over landkarene. Lensesystemet tjente som fint sted med et flott navn! Det er Ringeriges og Hallingdals Fogderi i år stengsel for tømmer som var kommet dragning i navnet, som en ikke 1743: "Af denne Aas kommer ned en inn fjorden og "ventet" på tur med kjerr- kan unnlate å la seg påvirke av, Elv, som begynner i nogle Myre og sam- aten. og kanskje det vil gjøre turen les i Stubdals-Vandene, hvorfra det Ca 50 - 60 meter nordvest for brygga lettere og rikere? løber ud over Aasenfoss, hvor en privi- finnes på ca tre meter dyp en ansamling legeret Saug staar i Steens-fjorden". av tømmer og stein, som kalles Vi skal følge den eldre På en tur opp Stubdalsbakkene en "Doppa". Dette har også vært et feste for Stubdalsveien opp under sommerdag i 1830, kunne det hende vi tømmerlenser (-grimer), men er av noe Mekkelrudbakken, der veien til ville møtt 17-18-åringene Per Chr. yngre dato enn de forannevnte. Jammerklo tar av. Asbjørnsen og Jørgen Moe på vei til Selve brygga består i dag av to sorter Norderhov og Steinsfjerdingen. stein. Det er tydelig kalkstein fra I KJERRATENS DAGER 49

Skjørvolds-landet som er benyttet til "under spesielle omstendigheter", full- 1830 en vei, som var adkomsten til påbygg av brygga, kanskje rundt århun- astet med teglstein og -rør på vei utover Christopher Fougners sag og mølle. dreskiftet. fjorden. Disse lå på østsiden av elva opp mot Vi går så østover og stopper etter ca Kvernhusfossen. Veien krysset først 100 meter. I dag har vi på venstre hånd Mot Berget under rullebanen til kjerrat nr 1. Og ruinen av Tangenhuset. I 1830 kunne vi Vi går videre østover og svinger opp lenger opp krysset den elva, ved vann- herfra se startområdet for Kjerraten i mot Berget og fram til restene etter en inntaket til de forannevnte vanndrevne Åsa, ca 80 meter i nordøstlig retning, trafostasjon bygget i betong. I dag kan innretningene. lengst øst i Orbråtavika. Hit kom tøm- vi se en rest av demningen på østsiden Vi går så oppover mot Berget (Åsa- merstokkene inn kanalen ferdig klarert av elva. Steindammen er den samme berget) og passerer etter ca 40 meter tra- med "kjetting og krok" og ble koplet til som tidligere ble benyttet til oppgangs- séen for Kjerraten. Her var det bro over "evighetskjettingen" på kjerrat nr 1. Ca sag og mølle. Fundamentet med jernbol- rullebanen. Når vi nærmer oss Berget 50 meter lenger mot nord lå kjerratsmia ter for sag og turbin sees vest for trafo- kan vi over elva mot sørøst se området nær strandlinja. stasjonen. Videre ser vi avløpskanalen hvor Fougners sag og mølle var anlagt. Ser vi sørover fra vårt ståsted, og fort- for turbinen i nordvestlig retning, ut mot Saga lå helt inntil elvekanten. satt tenker år 1830, har vi først Åsa tegl- den tidligere kjerratkanalen. Så kommer vi inn på bygdeveien og verk med ovn og tørkehus. Litt lenger Tar vi i dag en avstikker sørover mot svinger østover. Tett inntil veien på mot sør sees enden av kanalen, der elva, vil vi finne to murrester. Den nær- nordsiden, lå Smedplassen, som kjer- "Storbåten" kom inn for å laste teglstein. meste, på vestsiden av dagens elveløp, ratsmeden Michel Michelsen (eller bare Teglverket ble satt opp ca 1820, og var i er det som er igjen av Åsa Mølle. Denne "Mechel Smed") leide av greven. Ca bruk til ca 1900. I dag kan en se mur- tilhørte i 1830 Anders Eriksen Aasa, 100 meter lenger mot nord har vi i dag steinsrester etter ovnen og bunnsteinene som også var eier av hele Gundersrud. gården Nedre Aasa. For 170 år siden var til pilarene for tørkehuset. Kanalen var i Mølla stammer fra 1600-tallet, men er dette et mindre bruk, også dette eid av mange år et "nytt elveleie" for Åsaelva, ombygget flere ganger, og var i bruk greven. Her ble huset Pungletta bygget men er i senere tid tørrlagt. Elva går nå som mølle til ca 1900. inntil bolighuset i 1820-åra. Pungletta nærmere sitt opprinnelige leie. "Stor- På østsida av elva og litt lenger mot var ei tømmerkoie fra anleggstiden til båten" hadde fast varerute til Svang- sør, finner vi den andre murresten. Her Kjerraten i Åsa, hvor det ble solgt strand i Lier og den sank, etter sigende var fundamentet til en oppgangssag, diverse varer, men mest brennevin. nevnt i dokumenter fra Det opprinnelige Jonsrud har sann- 1661. Til saga hørte en synligvis ligget i området Smedplassen - damstue, som det i dag Nedre Aasa. ikke kan påvises rester etter, men den må ha lig- Til Åsakrysset get nær den dammen Vi fortsetter langs den gamle bygde- som er nevnt tidligere. veien og stopper opp ved foten av den Plassen Sagvolden eller bratte kneika før Åsakrysset. På venstre Sagavolden/Saugvolden, side, helt i spissen på jordet mellom den som også lå på østsiden gamle og den nye veien, lå ei badstue, ei av elva og i tilknytning korntørke. Denne lå på greven Wedel til saga, har sitt navn Jarlsbergs eiendom, Jonsrud, og lå gun- etter denne. Mye tyder stig plassert i forhold til møllene ved på at det opprinnelige elva. Øst for badstutomta og på andre Gundersrud lå her. siden av hovedveien, sees i dag et stein- Hovedbruket ble senere gjerde opp bakken i østlig retning. Dette flyttet til Skarpsno og gjerdet er gammelt og tyder på å ha vært deretter til Øvre Åsa. grense mellom Jonsrud og Gundersrud, Knud Trulsen Hønen oppstått etter at disse plassene hadde hadde bruksrett til hatt samme eiere, Anders Jensen Sagvolden omkring Hverven og arvinger, på slutten av 1830. 1600-tallet. Sagvolden skal ha På sørsida av gamleveien ligger vært fødestedet til Ola Kvernhusfossen. Her har det vært mølle Sagvolden eller "Blom- siden før Svartedauen. Åsaelva er i et ster-Ole", som er gjort dokument fra 1356 kalt Møllebekken. I kjent gjennom Jørgen andre dokument fortelles det om eier- Moes diktning. skifte, det tidligste fra 1402. I 1830 Ser vi nå nordøstover, tilhørte Kvernhusfossen Gunder Skisse over veien fra Åsatangen til Jammerklo. har vi Åsaelva i åkerkan- Gulbrandsen Jonsrud, som året før (Illustrasjon: Arve Frydenlund) ten. Her gikk det i år hadde kjøpt møllebruket sammen med 50 I KJERRATENS DAGER

gårdsveien til Øvre Åsa tar av til venstre, mens gamleveien og Åsabakken svinger opp til høyre. I fossen rett nord for går- den var hjulhus nr 2 til Kjerraten i Åsa. Her betalte grev Wedel Jarlsberg leie for bruk av fossen til "en mekanisk innretning". Det er sannsynlig at det i denne fossen tidligere har vært mølle. Gamle muringer under og på siden av kjer- ratmuren tyder på det. De gamle møllesteinene på stabburspilarene på Øvre Åsa støtter også dette.

Pjaakagårdene Veien gikk videre langs gjerdet og fram til Ospe- svingen hvor gamleveien igjen la seg inn på den eldre Den gamle brygga på Åsatangen har vært viktig for transport på Steinsfjorden fram til tømmerfløtingen veien. Veien videre oppo- opphørte i 1950-årene. Under kjerratperioden fra 1809 til 1850 tjente brygga som landkar (-feste) for ver til under Bakkebakken sperrelense over sundet til Valbekkodden. (Foto: Arve Frydenlund, 1972) kalles Pjaakagata, og vi føl- ger den og stopper på gården Valbækken. Denne gården, som i over. Det er ikke forunderlig at denne høyde med de to nordre Pjaakagårdene. mange år lå under Moe i Hole, ble i brua fikk sitt eget "kjerratnavn". Vel Gårdsnavnet Pjaaka er utledet av et 1829 utskilt som eget bruk. over Eneren Bro kommer vi inn på gammelnorsk uttrykk og betyr "å drive i Vi forflytter oss nå opp til Åsakrysset. Flaten og passerer Elvelyd, det nå ned- det små". Det er følgelig ikke av finsk Her var det ikke veikryss i 1830. Anders lagte Aasa Landhandleri. opprinnelse, som kunne være nærligg- Eriksen Aasa hadde en liten mølle på ende å tro. nordsiden av elva rett ovenfor dagens Flaten I 1823 var det på Nordre Pjaaka én bro. I tilknytning til mølla hadde han en På Flaten har vi i dag "Nordjordet" på hovedgård og den ble kalt "Kiøben- inngjerdet løkke som het Nedre Løkka. venstre hånd. I 1830 var her udyrka havn". Det er dagens Pjaaka-gård på mark med et lite tjern lengst mot øst og sørsida av veien. Ca 80 meter nord for Eneren nær veien. På andre sida av veien er Kiøbenhavn ble en annen Pjaaka-gård Neste stopp er ved kjerratens hjulhus nr "Sørjordet", som Gabriel Fjeld kalte anlagt i begynnelsen av kjerratperioden. 1, rett foran Eneren Bro. Her var det den "Damåkeren". Den fikk navnet Christophersrud. gang som i dag veikryss. Veien til Nedre Lenger mot sør har vi først Kjerratarbeideren Ole Christophersen og Øvre Jonsrud med tilknytning til Sersjantbakken, tidligere dyrka mark, bodde her. Han var gift med Marte, som Sekserbakka og Damtjern tok her av til som har sitt navn etter sersjant Erik var "signekjerring", hun gjorde ått! venstre. Hjulhuset stod i elvekanten og Andersen Aas. Han døde i 1806 og var Marte var i mange år sæterbudeie på inntil bygdeveien. Plassen Tangebakken far til den tidligere omtalte Anders Ingeborgssetera. Christophersrud-Pjaaka som grenser inntil hjulhustomten fra øst, Eriksen Aasa. Dernest har vi "Kast- fikk kallenavnet "Sverige". het tidligere Øvre Løkka. I 1830 var det åkeren", trolig navn etter en eller annen Ellingsen-Pjaaka er dagens Pjaaka- her ingen bebyggelse. "spesiell hendelse" på dette stedet. gård på nordsiden av veien. De første Eneren Bru har sitt navn etter hjulhus Derover gikk det tidligere vei opp forbi husene ser ut til å være flyttet dit, nr 1, men her har det vært bru lang tid Enga, Ødegaarden og Sør-Pjaaka. Her- engang tidlig på 1800-tallet. tilbake. I 1830, midt i kjerratperioden, fra var det tilknytning til den opprinne- Kallenavnene på Pjaakagårdene var var det ikke bare elva som bygdeveien lige Gyllas vej, kanskje Gygras vej, og et litt spesielt forhold. Det var klart måtte passere. Rullebanen for kjerrat nr veien om Seljekleiva til Gyrihaugen, enkelt å bruke disse navnene i daglig 2 og vannrenna til kjerrat nr 1 måtte Gyrihaugsetrene (Vardevolla) og Huken tale, for å skille gårdene fra hverandre, også krysses. Selv om både rullebanen seter. der familienavn og ofte fornavn var de og vannrenna lå helt nede på bakkenivå, Inne på Flaten svingte den gamle og samme. Men kallenavnene sier også litt måtte det til en viss oppbygging på den eldre Stubdalsveien svakt mot ven- om tiden de oppsto i. Før 1814 var begge sider for å få lagt en kjørebane stre. De fulgte hverandre opp til der Norge underlagt Danmark og alt av vik- I KJERRATENS DAGER 51 tighet for vårt land måtte behandles av 1805. Den gang rådde sagbruksrestrik- lang slette. Reidar Holemark, tidligere Kongen i København. Det var derfor sjoner. Det var Kongen i København eier av Hesselberg, kalte denne sletta naturlig at "Kiøbenhavn" fikk sitt kalle- som måtte gi tillatelse til en eventuell Elgsletta, og navnet oppsto under tøm- navn i dansketida og at de andre, oppføring av sag. Peder Anker sendte merkjøring i 1930-åra. Et elghode, etter "Sverige" og "Norge" hører tidsmessig sin søknad til København og fikk tilla- elgfall i nærheten, hadde forvillet seg til unionen med Sverige. telse pr brev, datert 27. desember 1805, inn i kjøreveien og ble forflyttet opp- Vi går videre ca 100 meter og stanser fra "Vi Christian den syvende, af Guds over og nedover i takt med hestetrafik- nå ved enden av jordene. Rett nord, ca Naade Konge til Danmark og Norge". I ken. 30 meter på andre sida av elva, sto hjul- brevet står det at Peder Anker får bygge Den gamle Gyrihaugveien kommer hus nr 3 til kjerraten i Åsa. en sag på plassen Pjaakas grunn og at inn på Elgsletta fra venstre og følger vår Tidlig på sommeren i 1830 var kjerra- det kan skjæres bord til bruk på kjerra- vei et kort stykke til den svinger opp ten i drift, – en ville da hørt lyder fra tene og til vedlikehold for oppsynsmen- mot høyre i retning Gaupeskaret. Vi går vannhjulet, fra evighetskjettingenes nenes boliger. Videre står det, "at her inn i en svak venstresving og krysser berøring mot bærehjulene og fra tøm- Bordene skjæres alle vankantede og at etter 15 meter et bekkefár. Rett deretter merstokkenes slag mot bærerullene. aldeles intet deraf fra Bøygden maae krysses en gammel tømmervei, som udføres!" ender ved tømmervelta ved den Gamle Langs Pjaakagata I dag kan vi se en flott steinmur etter Stubdalsveien mellom Gyrihaugsvingen Vi forlater kjerraten og følger Pjaaka- saga i elvekanten på eiendommen og Furusvingen. gata oppover. Neste stopp er ca 20 meter Skogheim, som er utskilt fra Pjaaka. Vi fortsetter imidlertid oppover en før vi kommer inn på den nye Stub- Vår vei videre går sør for Brendtlær, bakke i venstresving og kommer inn i en dalsveien. Her tok det tidligere av vei til de vil si mellom eiendommene skråli, der veien igjen flater ut og går Sør-Pjaaka Gård. Samme vei var også Brendtlær og Bakken. Etter ca 200 svakt mot høyre, ca 250 meter i nordøst- starten på den opprinnelige Gyllas vej, meter er vi i utmark og har på venstre lig retning. På denne strekningen har forbi Sør-Pjaaka, om Hvilesletta, Rolig- hånd et mindre jordstykke, hvor det i veien en bredde på vel to meter, og den moen og til Rødklev, med avgreninger dag er en hytte. Etter at Kjerratsaga kom er bygget opp med steinmurer i ytter- til nordre og søndre Gaupeskaret. Fra i drift ble det her etablert en mindre kant. Partiet er usedvanlig flott, det er Hvilesletta gikk det også vei om plass med svært enkle hus. uberørt og vel verd et besøk. Seljekleiva til nordre Gaupeskaret. Plassen fikk navnet Honerud etter Fra vårt siste stoppested, skal vi ta av byggematerialene som ble brukt. Jammerkloveien litt til høyre for å følge den eldre Veggene skal ha bestått av to lag med På slutten av nevnte strekning nærmer Stubdalsveien. Vi krysser først Nyveien hon med sagflis i mellom. vi oss en kryssende tømmervei. 10 - 15 og deretter Gamleveien. Den eldre veien Lenger opp i bakken svinger veien meter før vi når denne, tar Jammer- tar her "innersvingen" på Bakkebakk- svakt mot høyre. Når vi nærmer oss kloveien av i en bue opp mot høyre. Den svingen og kommer sammen med Nyveien, svinger den litt mot venstre, eldre Stubdalsveien går her rett fram, Gamleveien igjen ved neste kryssing av slik at kryssingen av den eldre med den krysser først tømmerveien og deretter Nyveien, rett nedenfor Bakken. nye veien skjer i rett vinkel. Jammerklobekken. Ytterligere 60 – 70 Plassen Bakken er utskilt fra Sør- Et stykke lenger opp passerer vi en meter lenger fram, går den sammen med Pjaaka og tilhørte i 1830 Peder Pedersen hytteeiendom på høyre side, og deretter Pjaaka den yngre. svinger veien litt sørover for så igjen å gå mot øst til den igjen krysser Nyveien. Brendtlær Herfra kan vi mot nord se området hvor Vår neste stopp er der den eldre og den plassen Letterud lå. Traséen til Nyveien gamle Stubdalsveien skiller lag foran ble i sin tid lagt gjennom tunet på eiendommen Brendtlær. Grev Wedel Letterud, slik at det meste av hustuftene Jarlsberg eide dette stedet i 1830. Det nå er borte. var hit jegermesteren Ole Arnesen fra Området mellom Honerud og Hedalen ble hentet i 1826. Han skulle Letterud har navnet Molbakken på et holde i stand grevens hunder og jakt- kart fra år 1800. Her er ikke navnene våpen, og jobbe på kjerraten når Greven Honerud og Letterud med og eksisterte ikke var på Jaktslottet ved Stubdal. Ole da neppe på den tiden. På utskiftning- Arnesen er stamfar til den store Bakken- skartet fra 1823 er heller ikke disse nav- slekta i Vegårdsfjerdingen. Mange nene påført, men eiendomsgrensene for kjente navn inngår her, men kanskje Ole plassene er tegnet inn. Olsen Brendtlær, sønn av Ole Arnesen, Vi går veien vår videre rett østover, ruver mest. Han var en kjempekar og opp en bratt bakke. Spor etter ble kalt "Brendtlærmaskinen", da han Stubdalsveien er vanskelig å se, da det som regel gjorde to-manns arbeid. her er anlagt en tømmervei av nyere Nord for Brendtlær, bygde Peder dato. Etter nær 150 meter flater veien ut Steinmur etter Peder Ankers Oppgangs- Anker en oppgangssag i årene 1804 til og vi kommer inn på en ca 50 meter sag, Kjerratsaga. (Foto: Arve Frydenlund) 52 I KJERRATENS DAGER den gamle Stubdalsveien nederst i kene i østlig retning. Når vi igjen nær- kloveien, der den nå går parallelt med Mekkelrudbakken. Veien er nå Jam- mer oss Nyveien blir vår vei vanskeligere tømmerveien opp første bakken. Herfra merkloveien. De første 50 meterne er å se. Men veilinjen holdes og vi krysser svinger veien sørøstover og etter ca 50 veien noe utydelig i terrenget. Men først en tømmervei og så på skrå meter er vi ved den nedlagte plassen videre oppover er den lett å følge. Nyveien. Jammerklo. Veibredden er ca 1,5 meter og det er lagt Deretter passeres tømmervelta til opp stein på venstre kant opp de bratt- Hesselberg og Jammerklobekken. I øvre este kneikene. Veien går rett opp bak- kant av velta finner vi igjen Jammer- Jammerklo Plassen Jammerklo ligger starten av kjerratperioden like etter år samt et mindre uthus. Reidar Holemark ytterst på et platå, hvor det 1800. Da var det godt om arbeid, folk har fortalt at det tidlig på 1900- tallet var stikker fram enkelte fjellnab- trakk mot Åsa , det var gode framtidsut- en kalvebinge rett øst for hustuftene. ber eller større jordfaste stei- sikter og det var generell optimisme i Inntil bingen på sørsida var det en jord- bygda. Betingelsene var til stede for haug, som han trodde kanskje kunne ner. En bekk med "sikkert" folk til å satse på nyetableringer, også være en gravhaug. Han hadde forsøkt å vann renner forbi i et søkk på opp i skogslia. Nye "-rud"-plasser, ryd- grave i haugen, men ikke funnet noe av sørsida, tett ved hustuftene. ningsplasser, dukket opp. interesse. Rester av jordhaugen kan sees Men Jammerklo ble hengende med i dag. Vi vet ikke så mye om husmannsfamili- sitt navn inn i de bedre tidene. ene som bodde på Jammerklo og hvor- Hele eiendommen Jammerklo er på 2 Kilder: dan plassen fikk sitt navn. Skal vi for- -300 mål, og består i dag bare av skogs- Ringrikes slekter søke å forklare Jammerklo-navnet, så mark. Hele eiendommen ligger i ei Kjerraten i Åsa, O.Chr Bjørnstad. må det være en plass der det var stor nordvest-vendt skråli. I et par måneder Finnemanntallet, 1686. nød, ressursene små og det gjaldt å midtsommer kommer sola inn over Utskiftningskartet, 1823. kjempe til livets opphold. Men kanskje Stubdal ved fem-tida om morgenen og Kart – skisser, Riksarkivet. 1759, dette er ledetråden til navnets opprin- går ned i nordvest ved halvelleve-tida 1814, 1830. nelse? Kan svaret være at navnet kom til om kvelden. Solrik er eiendommen, Statsarkivet i Kongsberg under svært vanskelige tider, en gang på men det er aldri brennende, tørkende Kart, Statens Kartverk. 1800, 1824, midten av 1700-tallet? Uår og harde sol, da solstrålene alltid kommer inn i 1830. vintre har vi hørt om. Da var det å over- spiss vinkel i forhold til det hellende ter- Olaf A. Pjaaka leve som betydde alt. renget. Godt med vann og mye sollys Reidar Holemark Naboplassene til Jammerklo (og har over lang tid bidratt til at jordsmon- Arthur J. Frydenlund Cabinettet), så som Mekkelrud, net er blitt både djupt og rikt. Hesselrud, Letterud med flere ble eta- Plassen Jammerklo har bestått av Om artikkelforfatteren blert i en helt annen tid. Det skjedde i bolighus, fjøs og låve under samme tak, Arve Frydenlund (61) er født i Åsa hvor han bor. Han er utdannet maskiningeniør .Han har foretatt registrering av og forsket på Kjerraten i Åsa siden 1955. Har skrevet "Kjerraten i Åsa" i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr 9, 1978-1981 og "Samuel Bagge, kjerratens konstruktør" i heftet "Ringe- rike" 1987. Frydenlund er leder av Historie- gruppa, Åsa Vel, er styreleder av Stiftelsen Ringerikes Museum, er styremedlem i Hjemmestyrke- Museets Venner D 14.2 og styremedlem i interimstyret for prosjekt Hringariki. Han er sentral i arbeidet med Kjerratstien som var ferdig i 2000, og opprettelsen av Kjerratmuseum i 2005 og bygging av et av hjulhusene Rester etter hustuft på Jammerklo. Kjellerkulp i forgrunnen midt på bildet. etter Kjerraten i 2010. (Foto: Arve Frydenlund) MUSEET 53 Oppussingen av Norderhov gamle prestegård

En tilfreds sponsorgruppe sammen med museets ledelse og prosjektleder, f.v. ordfører Per Berger; Hole, banksjef Per D. Jensen, Kredittkassen, formann i Norderhov Skogeierlag, Gunnar Konglund, banksjef Erik Fred Mathiessen, Hønefoss Sparebank, organisa- sjonssjef i Viken Skog, Trygve Enger, distriktskonservator Preben L. Johannessen, Ringerikes Museum, ingeniør Olav Simon og kulturleder Jan Berg, Ringerike kommune, adm. banksjef Alf E. Erevik, Sparebank1 Ringerike, formann i museets venneforening C. F. Lindeman (delvis skjult), malermester Geir Syversen, prosjektleder Rolv Redner, formann i Stiftelsen Ringerikes Museum Arve Frydenlund og avd. banksjef Ståle Enderud Jensen, Sparebanken NOR. Representanter for Buskerud fylkeskommune og Hjemmestyrkemuseet var ikke til stede da bildet ble tatt. (Foto: Anne Gro Christensen)

Hovedbygningen på begrunnet med høy alder, en høy grad I diskusjonen om dugnadsinnsats ble Norderhov gamle prestegård av autentisk uttrykk og sin historiske det foreslått en «sponsoraksjon» eller på Ringerikes Museum fram- betydning fra «Svenskeslaget» i 1716. lignende da en dugnad ble sett på som sto vakkert vedlikeholdt etter- Bygningen er et svært viktig element umulig med et så stort prosjekt. sommeren 2000. Det gir grunn i et kulturmiljø som vurderes å være av Bygningen har 850 kvadratmeter vegg- nasjonal verdi. flater og 50 vinduer som er delvis små- til ettertanke at åtte av ti ved- Da bygningens kledning og vinduer rutet med 12 eller 16 glass. likeholdskroner kom fra fire var i forfall på slutten av 1990-tallet, var Undertegnede påtok seg å drive pro- av distriktets fem banker. oppussing etter strenge antikvariske ret- sjektet, med Arve Frydenlund og Preben ningslinjer for kostbart. Museet hadde Johannessen som kontaktpersoner. Av Rolv Redner, prosjektleder ikke muligheter for å klare oppgaven. Ringerike kommune stilte i tillegg til Prosjektet ble et fellesprosjekt for økonomiske støtte også ingeniør Olav Den gamle prestegården er fra ca. år Venneforeningen Ringerikes Museum Simon til disposisjon i aktuelle tekniske 1600 og har svært høy verneverdi og Stiftelsen Ringerikes Museum. spørsmål. Etter befaringer med poten- 54 MUSEET sielle anbudsgivere så de kunne gjøre seg kjent med bygningen, fikk Maler- mester Geir Syversen AS oppdraget etter å ha levert et anbudsforslag på totalt 369 000 kroner. Oppussingen ble finansiert vesentlig med private sponsorkroner. Prosjekt- leder og enkelte tillitsvalgte i Stiftelsen Ringerikes Museum og Venneforen- ingen Ringerikes Museum har gjennom samtaler med bidragsytere og andre dannet seg et bilde av sponsormarkedet i distriktet. Vi registrerte at tanken om sponsormidler til kulturlivet var noe uvant for en del av næringslivet i distriktet Hole og Ringerike. Mange for- binder sponsormidler i særlig grad med idrett. Man ser ikke for seg at kulturen kan «kommersialiseres». Det er ikke stuerent, og kanskje går det på integri- teten løs, ble det sagt. De som har fulgt med i Aftenpostens artikkelserie om sponsing av norsk kul- Hovedsponsor Sparebank1 Ringerikes Sparebank ved administrerende banksjef Alf E. turliv, har sett at det blir hevdet at både Erevik flankert av malermester Geir Syversen (t.h) og prosjektleder og initiativtaker nasjonalt og internasjonalt overtar kul- Rolv Redner. (Foto: Anne Gro Christensen, Ringerikes Blad) tursponsing en økende del av midlene. I 1997 – 1998 ble det beregnet at kultur- Som eksempel på bransjeprofilering lert. Rester av løs maling og fiberreising ens andel i totalmarkedet viste en klar nevner vi trelastbransjens treprofilering etter vask ble skrapet og slipt. økning. «Idretten er størst, men bortsett til Vinter-OL 1994 på Lillehammer der Bart treverk ble grunnet med Lasol rå fra Fotballforbundet later den til å stå på innsatsen medvirket til at ca. 75 prosent kaldpresset linoljemaling uttynnet ca. 40 stedet hvil». av alle bærende konstruksjoner i OL- prosent terpentin. Etter nødvendig tørk, Dog har norsk kulturliv fått merke at byggene ble trekonstruksjoner. ble veggene malt med annet strøk. Siste kronene ikke sitter løst. Kulturspon- Prosjektleder har ved flere anled- strøk ble malt ufortynnet. Malingen ble singen handler sjelden om milde gaver, ninger satt søkelyset på arbeidet med påført med pensel. Vinduene ble skrapet mer om et forretningsmessig samarbeid. markedsføring og markedskommunika- og løst kitt fjernet fra kittfalsen. Med andre ord om hva sponsorene ven- sjon på Ringerikes Museum. Dette bør Kittfalsen ble grunnet og ny kitt lagt ter seg, og hvor kulturlivet setter grenser nå gis økende oppmerksomhet i prak- inn. Bart treverk og kitt ble grunnet. 22 for gjenytelser. tiske tiltak. vinduer var av nyere årgang. Rutene Ett utsagn til vårt prosjekt er at dette kunne sitte i vindusrammen mens de ble er en offentlig sak, og hvis man sponser, Oppussingen skrapt, slipt og malt. Metallvinduer i bør det gjenspeiles i at slike midler Bygningen var tidligere malt opp med kjeller ble stålbørstet og grunnet og der- kommer til skattemessige fradrag i regn- forskjellige malinger, først med linolje- etter malt med to strøk hvit Bengalac. skapene, som markedsføringskostnader maling med sinkhvitt. Så var den malt Vannrørene av jern langs gesimsen ble og lignende. Prosjektet har vært i kon- med en alkydolje-maling. Det var mye stålbørstet, grunnet og malt med to strøk takt med Buskerud fylkesskattekontor løs og flasset maling. På alle veggene som veggene. Renner og nedløp ble og Ringe rike Ligningskontor om dette. var det svertesopp både på siste strøk, stålbørstet og malt med to strøk. Noen fellesordning for bidrag til mellom lagene og mellom treverket og Ringerikes Museum synes ikke aktuell. første strøk maling. Finansiering Hvis tilskuddet kan dokumenteres som Finansieringen ble gjennomført ved "reklame", kan det tas opp med lig- Prosjektet hjelp av følgende fire av distriktets fem ningsmyndighetene fra den enkelte Alle vegger ble skrapet og stålbørstet til banker, Sparebank1 Ringerike 200 000 skattyter. all løs maling var fjernet. Kledningen kroner, Hønefoss Sparebank 40 000, Vitenskapelig forskning gir visse ble så vasket, forvannet og satt inn med Sparebanken NOR 35 000 og Kredit- muligheter. Blant institusjoner som er salmiakk for å løse opp fettstoffer. Dette kassen 20 000, Buskerud fylkeskom- godkjent for krav om fradrag for til- ble deretter vasket ved bruk av kost og mune, kulturavdelingen 35 000, Ringe- skudd, finner vi en del museer og en varmt vann. rike kommune og Hole kommune med stiftelse. Den skattemessige siden bør Etter at alle veggflater var vasket, ble 20 000 kroner hver, Norderhov Skog- følges opp med hensyn på eventuelle sprekker og sår i kledningen utbedret. eierlag 5000 og Viken Skogeierforening senere prosjekter. Før oppmaling ble all kledning kontrol- 3000 kroner. SKRØMT 55 Trollhara og skrømt i skauen

Dette er så lenge sia som i den tia bededagen var om våren. Jeg kan ikke akkurat huske dagen, men det var omkring det leite da det begynte å låte i tiuren. Jeg syntes å huske at den brukte å falle på en torsdag, men vi brukte den ikke som helgedag. Skofte bort en dag midt i veka, det gikk simpelthen ikke an. Det hastet både med høgst og kjøring.

Av Elling Kristian Hansen

Alt skulle være hugget og framkjørt til anammelsen begynte. Dessuten hadde det vært linnvær i flere veker alt, så det begynte å leite på føret. Vi lå i ei gammal hytte langt oppi åsen. Dette var altså kvelden før bededagen. En av kara satt borte ved ovnen og smurte støvlene sine med tjyrismø- Plutselig fikk je se ein kar som jekk føre mei. ring for i morgen skulle han på (Illustrasjon: Otto Solli) Brennleiken etter tiuren, låt han om. Døra sto oppe. Vi hørte linnværsusen og skaran. Hadde med mei Mauserhagla Liten var’n au. Je prøvde å nå’n att, men duren av et lite fossefall oppe i lia. som jikk søkka godt, og ti patroner med det fans itte råd. Like før vi kom bortått Bekkene hadde alt begynt å komme. ener-hagl. leiken vart’n borte, ved ei lita gran som – Bare det itte går med dei som det Je jikk hemate om kvelden ved ellve- sto før sei sjøl i kanten på gruppa der gikk med mei, sa en av gamlekara borte tia. La mei tell i den gamle gapahytta leiken var. i hjellen. Han akte seg på baken utover som ligg itte så langt unna leiken. Je jikk nå bortått grana der’n vart hjellkanten med nesten hele halmbosoa Hadde ei lita øksa i sekken å fekk gjort borte, men je så itte no mer tell denna si på ryggen. Han hadde kjøpt seg ny opp varme før det bejynte å bli ganske kroppen. Itte var det no spår å se der’n islender, og nå satt omtrent all halmen i kaldt. Je hadde jo gått så je var svett. hadde gått. Dette synes jeg var rart. Men senga fast på ryggen hans. Han gikk Da klokka var to hørte je tiurklokka. nå var je like ved leiken å je hørte ein bort til bordet og skjenket seg opp en Det var itte skytelyst ennå. Je bejynte tiur som satt å kneppa. Je var itte rekti kaffekopp. likevel å stiltre mei bortover mot leiken. klar over hå je hadde’n henne før det – Ja, åssen gikk det med dei da, spurte Men plutselig fikk je se ein kar som jekk satt to – tre måltroster oppi grantoppa Mikkel. Det var han som skulle på tiur- føre mei – en femti meter unna. Je lurte rett over mei. De holdt slikt leven at det leik. fælt på åkke detta kunne væra. Det var var umulig å greie ut spellet. Så je måtte – Jo det ska jeg akkorat førtelje dei, sa itte så mange i grenda som brukte å gå stille litt tel sies før å komme unna dom. han. på speljakt, å je kjente nå de fleste ta Det var kleint lyst ennå. Men så fekk je – Det var ein bededagsmårro før en dem. Men denna karen kunne je itte se tiuren. Den jikk opp å ner på eit fem – seks år sea. Det var så fin skara kjenne. Han hadde kvite hosor å no som gamalt furufall som låg opp å ner på den våren. Så tenkte je at je ville ta ein ligna slike finneskor eller skaller på bergkanten. tur oppå Goleiken eller Krestofferleiken beina å ei grå bokse å no som måtte Nå slo’n et spell å bjynte å saga. Da dom kaller. Je hadde laga mei fillelad- væra ein islender. Så hadde’n ei rau var han akkorat oppe ved rota. Da skaut der, så jeg jikk så stillesom ein katt på topplue. Han ligna rettåslett ein nisse. je, men da det smalt snudde’n om å jekk 56 SKRØMT nerover mot toppen igjen. Je trudde je stand da seru. Men je hadde skøte før høgt, å da’n han hadde har aldri sett no navn på kømmi tel toppen slo’n et spell igjen. Je de dyra som går i skau- brente på igjen, og nå holdt je lågere, ven, så je mente på at je Men han gjorde itte mer ta det enn om je hadde likså go rett tel et hadde sputta på’n. Han bare snudde å lite slakt som andre. Da jekk oppover tel rita igjen. Da’n kom dit je kom på høgda slepte slo’n et spell igjen. Je smelte på’n trea je bikkja, Los vart det gongen, men je kunne itte skjønne at det med ein einaste gong. gauv ei eineste fjør ta’n. Enda to skøtt Det bar nerover mot skaut je på’n, men da flaug ei ta røyene bygda. Det likte je min- som satt oppi furuene omkring, beint på dre godt, før å komma tiuren, og da tok’n venga fatt å borte med ein ulovlig los neri vart’n bygda var itte bra. Men Je venta ei stund før å se om det kom så bar det oppover flere tiurer på leiken, men nei takk sann. igjen. Je skulle få fint Nå lei det så langt på mårran at je måtte høll, mente je. Bare en ta på heimvegen før skaran vart før tjue – tredve meter over blaut. ei lita myrstripe. Jo da, Je prøvde hagla mi da je kom heimatt, haran kom, å det var Tiuren jikk opp å ner på eit gamalt furufall. å den var i full orden den så det var nok trollharan, det såg je (Illustrasjon: Otto Solli) denna nissen som flaug føre mei som straks Je smelte på, var skyld i alt sammen, sluttet Martin. men klikk sa det. Haran var borte før je Og tel bygds bar det for fjerde gongen, – Ja detta var omtrent som da je var fekk skifta patron. Je hadde bare enkelt- Men nå tok det nesten ein time før dom på haraskytteri før noen år sea detta, sa løpa. kom att. Je tok så godt sikte som det fan- en annen kar bortest i hjellen. Gustav Det bar tel bygds med losen igjen. Nå tes råd, å brente på, men det jikk som het han. – Folk sa at det var ein troll- jikk det nesten ein halv time før je hørte sist. Det var som om je hadde kasta hara, å gud veit hå det var au. den igjen, Det hadde nok vøri mye tap hagla etter’n med bare nevan. Da dom Det eine øret var bare halvparten så skjønte je. Der kom haran å je brente kom att femte gongen fekk je kasta mei langt som det andre. Han stakk å kasta på’n igjen, men je såg at hagelfresen over bikkja å tok a. Før da hang tunga så det var tap ustanseli. Som regel vart jikk over’n. Da satt’n sei oppå ein stein langt utom kjeften på’a. Ellers hadd’a det at han jikk inni ei ur. Han høll tel å brynte nåsan sin. Men så satte’n av jaga sei i hæl au. At detta kan væra ein oppmed Rokotjern, øverst i fjellbandet. sted igjen før nå var bikkja like etter’n. alminnelig hara kan je aldri tru. Det er Det var mange som prøvde sei på denna Det bar tel bygda igjen. Ein halvtime mange som har prøvd sei på’n etter mei, fanten, men ingen fekk’n. Så fant je på etter kom dom igjen, men da kom haran men han lever nå enda tell dags dato, at jeg sku prøv’n je au. Lånte mei ei bik- litt lenger borte, så je fekk urent skått. sluttet Gustav sin beretning kje ta ein kamerat. Den var berømt før å væra den glupeste harabikkja i bygda. Ein svær dunker. Den ga sei aldri. Han jaga gjenne hele dagen, å om skytteren bomma tok’n gjerne hara’n sjøl. Je ga mei i veg. Tok bikkja i band tel å begynne med. før je ville itte ha no los nere i bygda. Je hadde inga jaktrett noen

Je såg at hagelfresen jikk over’n. (Illustrasjon: Otto Solli) SKRØMT 57

brukte å slå vollen der om måtte væra folk fra bygda som hadde sommeren før å ha høy tel kømi for å slå vollen. hesta når dom låg der i Nå måtte vi gjennom ein liten skau- lunninga om høsten. nabb før vi kom fram tel vollen. Det tok Je hadde hørt noen his- bare eit par minutter: Men da vi kom torier om denna setra. At fram tel bua kunne vi itte se tegn tel følk det skulle være urolig der. no stann. Vi var nede ved vollgarden der Men je tok itte no større vi hadde sett de, men det fans itte far no notis ta detta. Je tenkte at stann. Graset sto der like fint. Da såg vi det går vel itte no verre på hverandre å den eine sa: – Ja, det ser med mei enn andre. Men ut tel at det er flere folk enn vi veit om vi hadde itte liggi der her på denna setra. mange dar før vi merka eit Vi jikk inn i bua å kokte oss kaffi. å anna. Hvis vi høllt no Prata om detta, men kunne itte skjønne leven med veahøgst etter anna enn at det måtte væra ein slags kveldstid vart det urolig. luftspeiling. Ellers måtte det væra spø- Det var ein stall der. Vi keri. Det jikk som sagt flere historier om hørte stalldøra blei slått denna setra. Begge dessa landingene igjen så det small, men når kunne fortelle mange hendelser herfra. Mannen dreiv å slo nede ved vollgarden. vi såg ut, var det ingen å Etterpå roa vi oss i betids om kveldene, (Illustrasjon: Otto Solli) se. Likeeins vart det høggi før vi tenkte at det var best å itte legge ved utpå stabben. Da vi sei for my ut med huldra om det var no Slåttefolk på Bjørnlisetra såg ut var det stilt. Det var jo lyse som- slikt som var på færde. Dette var som – Ja, det hender mye rart i skaugen, sa mernatta – sist i juli. Vi brydde oss itte sagt før mange år seia, men je hugser det en annen gammelkar som satt borte ved så my om detta, men synes nok det var som om det skulle vært i går, sa han. ovnen og spikka tyristikker. Han var rart. Det ble ikke flere historier den kvel- eldstemann i hytta, og var i sekstiåra og Ein dag fekk vi se no rart. Vi hadde den. For det begynte å bli sent. Enda var hadde svart helskjegg. Han hadde ligget høgsten vår et kvarters veg fra setra. det nok noen som hadde flere historier på skaugen i all sin dag. Var godt kjent Like bortafør setra jikk vegen over ein på lager. Mikkel gikk på tiurleiken om overalt. Jeg skjønte at det snart kom ei liten bergnabb. Derfrå såg vi setra godt. morgenen. Men han kom tomhendt til- historie, for nå var tappen tatt av tønna. Da vi var på heimveg den dagen å kom bake til bua. Han sa at skaren bar ikke, – Ja, je har opplevd my rart i skaugen, utpå denna bergnabben, såg vi at det var så han hadde måttet snu. men no ta det rareste var før mange år folk nedpå setervollen. Det var bare tre sea. Det var vel omkring 1912 – 1913. mann av oss nå. Den fjerde var dratt tel Om artikkelforfatteren Je låg på ei seter som heter Bjørnlisetra. bygds etter hesten sin, før han sku Elling Kristian Hansen (1899 - 1982) Den ligger innpå åsen å hører med til begynne å lunne etter oss. var født i Ådal. Han ble med faren, Hans Søndre Land, trur je. Je hadde ti på mei Der sto vi da tre mann å så ein mann å Martinsen, i skogen som 12-åring. Etter høgst før ein bonde borti Bjonvika. Han to kvinnfolk nedpå vollen. Kvinnfolke konfirmasjonen var han melkekjører på hadde skauv innpå åsen. Det var borti- dreiv å breide høyet. De hadde blå kjo- Kile gård utenfor Hønefoss. I 1917 mot tre timers gonge frå bygda, Ådal ler å kvite førklær. Mannen dreiv å slo begynte han på 2. divisjons infanteri -og altså. Je låg sammen med tre landinger nede ved vollgarden. Han jikk i skjorte- underoffisersskole og ble uteksaminert på denna setra. Setra hadde itte vøri i erma. Vi såg at han hadde brynestikka høsten 1920. Etter plikttjenesten arbei- bruk på flere år den gongen. Men dom på baken. Vi blei forlikte om at det det han som fastlønnet sersjant, «stil- lingsmann», i Jegerkorpset i tre år og tjenestegjorde ved flere ekserserplasser. Lønnen var imidlertid dårlig, og han reiste hjem til Ådal og drev som tøm- merhogger. Den siste tiden arbeidet han for Flaskerud gård. Han kom tidlig med i Heimevernet og var nestkommande- rende i HV-området med løytnants grad til han gikk av i 1957. Som pensjonist begynte han lå skrive om livet i bygda i gamle dager, om samferdsel og om skogsarbeidernes og husmennenes kår. Han skrev også om jakt og fiske, hulder og spøkeri. Odd Solstad har renskrevet og tatt vare på historiene slik at de kan Kvinnfolke dreiv å breide høyet. (Illustrasjon: Otto Solli) tas vare på for ettertiden. 58 SAGNHELT Børse-Gunner en sagnomsust smed

Ingen personer ved Sperillen vilt i nærheten. Når det skjedde la han Elling, født 17. juni 1848. Begge søn- er så sagnomsust som Børse- fra seg arbeidet der og da og strøk til nene ble kom til verden på Rustan. Gunner. Han hadde ry på seg skogs og aldri tok det lange tiden før Kjersti er derimot oppgitt å være født i for å være makeløs smed og han kom att med bytte. Rustaneie 14. mars 1851. Kontrakter og salgspapirer viser at bjørnejeger med overnaturlige De offisielle kildene Børse-Gunner bodde på følgende gar- evner. Etter som tiden gikk, Fra skriftlige kilder fremkommer det der: Bråten (Langbråtan) i 1817, trådte Børse-Gunner inn i et knappe opplysninger om ham, men de Nesmoen i 1838 og 1839, Ramberget i mytisk lys. I dag huskes han er viktige da de tidfester og avklarer 1842, Rustand 1844, 1846 og 1848, hovedsaklig for noe han aldri hendelser i hans liv. Rustaneie i 1851, men familien bodde gjorde, å avlive to sjøormer. Børse-Gunner ble født på Langbrå- på Neseie, helst Langbråten, da familien tan, 31. mai 1817, som da var hus- meldte utreise 12. mai 1851. mannsplass under garden Nes i Ådal. Angivelig skal han også ha bodd på Han ble døpt i Viker kirke 5. august Blakstvedt uten at nærmer opplysninger Av Torbjørn Røberg samme år og gitt navnet Gunder foreligger. Ellensen. Foreldrene var Ellen Gundersen I sommer var det 150 år siden han Neseie (Langbråtan) og utvandret til Amerika. Der forsvinner Gunhild Gulbrandsdat- imidlertid etter hvert alle spor etter ter Blakstvedt. Båthusmyra Børse-Gunner. Han levde av å smi og 16. september 1838 hans spesialitet var børser – derav til- ble Gunner konfirmert i navnet. Børsene hans var fremragende Viker kirke, da var han siden de var uvanlige treffsikre og ingen tjueen år, hvilket må kunne gjøre dem like. Børse-Gunner sies å være noe seinere smidde tre typer: Hagle, finkalibret enn hva som vanlig var fuglebørse og grovkalibret storviltbørse. – nærmere seks år. Sagnene vil også ha det til at han i essa I 1844 het han fikk laget en egen usedvanlig diger Gunder Ellensen Rus- børse da han følte på seg at den første tand av Viker og giftet sjøormen var på veg til Sperillen. seg 20. juli det året med Børse-Gunnersteinen Foruten skytevåpen tok han på seg sin tremenning Gunhild alle slags oppdrag og smidde alt fra Olsdatter Blakstvedt, hammere når det var nødvendig, til født 8. november 1820, låser. Som bygdesmed dro han rundt fra Gunvaldstua. 19. omkring på gardene i traktene rundt nor- oktober 1844 fødte dre Sperillen og kunne bo fra måneder Gunhild en datter på til år på hver plass. Med seg hadde Rustand. De forsto at Børse-Gunner de nødvendige redskaper det var noe galt og – så skaffet oppdragsgiverne til vege det døpte henne med en han trengte av jern og forbruksvarer til gang. Jenta fikk navnet livets opphold og til veiding. Jakta ga Gunhild og døde sju både mat og skuddpremier. timer etter fødselen. Børse-Gunner var ikke som veide- De to neste barna menn flest. Ikke bare merket han viltet Børse-Gunner og på seg selv, men han hadde også en Gunhild fikk, var Ole, Kartet viser steder som er nevnt i artikkelen. (Illustrasjonen børse som det kneppet i da det var stor- født 14. februar 1846, er brukt med tillatelse av Statens Kartverk) SAGNHELT 59 Smeden Både skriftlige og muntlige fortellinger, samt sagnene gir i motsetning til kirkebøker opplysninger om hvordan hans liv artet seg.

Overleveringene viser tre sider av Børse-Gunner – smeden, skytteren og jegeren. Om smeden og skytteren fortelles det: «Gunner holtt også en Tid til her på Næsmoen. Min Far fortalte: «Vi hadde klein Smiuhammar. Jeg blev med Gunner i Smien. Vi hadde klein Råd på Jarn, men så var det en Kasse, som Smia Børse-Gunner smidde i står fortsatt på Rustan. (Foto: Torbjørn Røberg) Sömmöiene var kastet i, når man skodde Hestene. Gunner smidde Smiuhammar Spesiallagete utstyr festet han til den og Fra Bergsund går det også gjetord om av disse Sömmöiene, og det blev riktig så fikk bonden dra mens Børse-Gunner Børse-Gunners skyteegenskaper. bra Smiuhammar,» sa Far.» passet på at tingene gikk riktig for seg. En gang Børse-Gunner var på Rustan Gudbrand Nesmoen Til slutt skulle børsa skytes inn. kom det en spurv flyvende og satte seg Følgende hendelse minnes omstendig- på smietaket. Han satt og pratet med en Å smi en hammer er i utgangspunktet hetene rundt det: På Rustan bodde kar og begge så fuglen. Mannen ba ikke minneverdig, men måten han fikk Børse-Gunner i lengre tid. Det skyldes Børse-Gunner vise at han var en så god det til er det. I tillegg fortelles det at han nok at han smidde flere børser. Her på skytter som folk ville ha det til og utfor- smidde låser. Gardssmiene sto til hans garden fortelles det at da han var ferdig dret ham til å råke den. Børse-Gunner rådighet der han bodde og arbeidet. Fra med ei børse skulle han sikte den inn. sikta og fuglen datt. «Slumpetreff,» sa regnskapsbøker fra Vassenden i tids- Han satte en fyrstikkask på smietaket, karen. Like etter kom det en ny spurv rommet 1839-1842 og 1843-1868 er han la alltid en gjenstand der når han som satte seg på smietaket, Børse- Gunner oppført å ha tatt oppdrag for skulle skyte dem inn, la an på 100 Gunner ladde på nytt, og råka. «Det var garder. Han smidde der på oppdrag ljåer, meters hold og brente løs – og råka fyr- da pokker til slumpetreff,» svarte karen en pistol og børse piper. For å få riflet stikkasken på smietaket. til det. løpet til børsene brukte han slipesteinen. Ole Rustan Trond Bergsund

Bjørnejegeren Som skytter var også Børse- Gunner en dyktig bjørnejeger. I likhet med flere andre bjør- nejegere felte også han syv bjørner.

Dette tallet gjenspeiler et mer magisk tall, enn antallet bjørner han felte. Hvor mange dyr han virkelig veidet, vites ikke, men det foreligger tre ulike fortellinger. I tillegg fikk han skuddpremie fra lensmannen i Ådal – muligens for en bjørn - og det fortelles at han skjøt bjørn i Vassfaret med Per Goplerud, far til Elling Goplerud. I disse tilfellene kan Artikkelforfatteren på Børse-Gunnersteinen på Veslefjell øst for Treknatten. det være overlapping. På søndre (Foto: Torbjørn Røberg) Ramberget hvor han bodde, hang det flere bjørneskaller. En eller flere av dem «Gunner holtt en Tid til i Ramberget. Han tok Björnen med sig rode den over skal angivelig være felt av ham. Hans skjöt en Björn i Blakstvedtåsen. Fjorden, og da han kom til Ramberget, 60 SAGNHELT gek han op og bad en av Småguttene gå da hadde han skudt en Björn.» redda seg ved å klatre opp på denne stei- med i Båten efter den Hjerpen som lå Gudbrand Nesmoen nen. Bjørnen forsøkte og få tak i ham, der.» men i rien som red dyret, gjorde at bjør- Livet som bjørnejeger var ikke uten nen ikke ensa stupet, hvilket endte med Gudbrand Nesmoen farer, og en gang holdt det på å gå galt. at den raste utenfor berget og slo seg i Dette er for øvrig en fortellingen Børse-Gunnersteinen er en rundt hjel. Det er etter denne hendelsen at Mikkjel Fønhus skriver mer utførlig om. flyttblokk, på vel en og en halv meter blokken fikk navnet Børse-Gunner- «Far trodde Gunner hadde en Slaks høy, som står på tre andre mindre stei- steinen. sjette Sans slik, at han hadde en Anelse ner. Denne steinen har form som et egg, Erik Brekke om, hvor der var Björn. En Pinsedag var og ligger ved kanten av en bergvegg, Gunner urolig, gjik ut og ind flere med tuppen pekende ut mot dalen, slik Den siste fortellingen kommer på sitt vis Ganger, tok Börsen ned fra Veggen. Far at det er umulig å gå rundt. nærmere Børse-Gunner enn de øvrige i sa: «La Börsa vara nå Gunner. La Dyra En gang Børse-Gunner var og veida, det den ærlig forteller om en mislykket vara i Fred, i dag det er Pinsdagen.» klarte han av en eller annen grunn å ska- jakt med et farlig utløp. Hendelsen viser Men Gunner var urolig og drog av deskyte bjørnen. Da kulen råka ble den at hans overlegenhet som skytter, ikke gårde, og för Middagen kom han igjen, rasende og satte etter Børse-Gunner som alltid holdt stikk.

Gunder smidde seg en kraftig børse av hvordan det gikk kameraten, steg den på Sjøormene 10-12 metallstykker. Med børsa, ei geit land og gikk utenom fossen. Det viste og et reip gikk han opp til tjernet. Her sig at den hadde skubbet bork av trær og Sagnene om sjøormene, har i bandt han geita fast til et tre, klatret selv busker langs elven. Derefter gikk den til motsetning til fortellingene, opp i treet og satte seg til å vente. Da elven igjen og fulgte Begna udover til ormen kom for å spise, skjøt han den Fjøsvika ved Sperillen. Den var da blitt latt fantasien løpe fritt midt i brystet. trett og gikk på land og tok inn i som- omkring Børse-Gunners egen- Det sies at han siktet etter en slags merfjøset på Fjøsvika. I fjøset var det 10 skaper. Det er dette han særlig lysende stjerne i brystet på den, og da baasrum, 9 paa hver side, men Sjøormen huskes for i vår tid. For hver den ble truffet ble det et rabalder uten var saa lang at den maatte lægge en heimelsmann som kan fortelle like. Tjernet ble farget rødt som kvelds- løkke av sin veldige krop inn i hver om ham som bjørnejeger går sola av blodet og flommet over sine baas, og enda laa hodet og sporden på bredder.» dørstokken. det omtrent ti som kan et sjø- Anders Hurum Børsesmed Gunder hette en god skyt- ormsagn. Utgavene er mange ter. Han fikk et rykk i armen og børsa og alle har sine tilleggsopplys- Sjøromen i Abbortjern II hans kneppede det i naar det var noget ninger om hendelsesforløpet. Dette sagnet er likt med det første, men storvilt paa gang. Da var han nødt til aa For å vise de to fyldigste og her er stedet forflyttet til et annet ta et dyreliv ellers fikk han ikke fred. spennvidden i et og samme Abbortjern - et lenger sør mot Rustan. I Den dagen Sjøormen kom, rykkede denne utgaven legges det blant annet det slik i armen hans, at han trodde det sagn følger tre utgaver: vekt på andre forhold. var blitt rykket løs fraa akselen. Han tok Sagnet forteller at ved en anledning børsen sin, som han hadde skutt Sjøromen i Abbortjern I krøp en sjøorm opp på land og ålte seg Sjøormen paa Bjoneskogen med, og «I løpet av 1840-årene ble det skutt to til Abbortjern. Børse-Gunner oppsøkte gikk ut, han forsto at det var udyr på sjøormer i Ådalen, en i Sperillen og en i og skjøt den. Etter at ormen fikk sitt færde. Og det var som disse sterke rykk Åbbortjern ca. 1 kilometer vest for baneskudd ble det så mye blod i tjernet (?) armen drog ham mot Sommerfjøset i Wasenden. Sjøormen i Åbbortjern kom at vannet ble helt rødfarget. Det er der- Fjøsvika. Han kom saa nær at han saa fra Randsfjorden. Fra Bjoneroa hadde for røya i dette tjernet er så rødt i kjøttet fjøset, og med det samme braastansede den fulgt Bjonelva til det østre - det rødeste som finnes. han. For i den aapne fjøsdøra saa han det Bjonevatnet. Derifra fortsatte den oppo- Trond Bergsund svære Sjøormehodet. Ormen rullede ver Draget et stykke før den gikk på med store øine, og saa paa ham. Han la land. Den lagde svære furer i bakken, og Sjøormen i Sperillen an og skjøt. I det samme ormen fikk trærne knakk som fyrstikker der den for «Sagnet forteller at for lenge siden kom kulen i hodet, slog det et slag med krop- frem. Det sies at man kunne se tydelige to svære Sjøormer til Vangsmjøsen pen saa hele baasgarden røk sønder og spor etter ormens ferd i mange år øverst i dalen. De hadde ventelig kom- sammen og laa i en haug. Men smeden etterpå. Sjøormen slo seg til i Åbbort- met over Filefjeld fra Sognefjorden. De hadde aldrig rykninger i armen efter den jern, og der tok den både sau og geiter til skulle videre og tok Begnavassdraget tid da han skjøt den veldige Sjøormen i det ble en plage for folkene på og rundt utover gjennom fjordene og fossene i sommerfjøset i Fjøsvika.» Wasenden og i Ådalen. Dermed ble Sør Aurdal slog den ene sig i hjel. Kirsten Bergsrud, Aftenposten nr. 7, Ådalens sterke mann, Børse-Gunder, Vandet i elven gikk blodblandet i flere 1960 sendt av gårde for å ta livet av uvesenet. dager etterpå. Da den andre ormen så SAGNHELT 61

funnet på loftet i Vassenden. I brevet At Børse-Gunner minnes 150 år etter Utvandreren står det: "Om det Største Huse Jeg har at han utvandret til Amerika og er knyt- hørt tale om, det var Smiuen has Gunder tet til de mektige sjøormsagnene, vitner Det fortelles at da Børse-Gunner bodde Børsse Sme den var Saa stor at om du om en stor personlighet. Fortellingen fra på Båthusmyra (Myra) ved Begna siktet hadde den beste Kjikjirt Som fantes Saa da han nedla en bjørn og ba guttene han på en and som lå på åa, men børsa kunde du ikke se verken vegger eller hente den jerpen han hadde skutt, vitner var ikke skikkelig innskutt. Han bom- Tag i det. Saa ved du Selv det Stod paa om en litt fleipete ordelag. Den gjenfin- met, kula skrenset vannflaten og traff Slette bakken." nes også i et brev fra Anders Nilsen datteren hans som døde. Anders Nilsen Wasenden, 1872 Wasenden hvor han omtaler Børse- Etter at dette skjedde skal han ikke ha Gunner. vært seg selv på flere år. Fortellingen Dette er det siste som vites om Børse- Overdrivelsene fulgte tilsynelatende i om at han mistet en datter under slike Gunner. Hvor de etter hvert havnet og hans fotspor. Børse-Gunner var tilsyne- omstendigheter, foreligger det ingen hva som hendte med ham, Gunhild og latende en likanes kar, og da han dro, ble opplysninger om. Derimot døde datte- barna forblir ukjent. han savnet. Folk mintes ham, snakket ren Gunhild i barselseng. Antagelig er om ham og hans bragder. Hans egne det denne hendelsen som er grunnlaget Tolkning fleipete underdrivelser ble deres over- til sagnet. I folketroen er smeden tillagt overnatur- drivelser. Uansett var ikke livet enkelt. Å være lige evner. Videre hadde bjørnejegeren Børse-Gunner har satt markante spor børsesmed i Ådal må ha satt sine høy anseelse i samfunnet. For å bli bjør- etter seg rundt Sperillen, og han har til begrensninger hva angår fortjeneste, nejeger krevdes det både styrke og mot, og med funnet vegen til bokheimen. selv for en drivende dyktig og en god og ikke minst kløktighet for å overliste Børseknepping, rikosjetter med dødelig jeger at på til. Siden han hadde en fami- den. At den sagnomsuste bjørnejegeren utfall og bjørnejakt ved stup er kjente lie med tre barn, ble forpliktelsene mer Børse-Gunner i tillegg hadde en børse motiver hos Mikkjel Fønhus. Bøkene alvorlig. Børse-Gunner og hans familie som kneppet og selv fikk kastet en uro leses, sagnene fortelles, børsene henger gjorde som mange nordmenn; de søke over seg når det var vilt i nærheten, på veggene, og selv steder i fjellheimen lykken i et land der jordene lå upløyd så gjorde ham ikke mindre hemmelighets- bærer minnet om hans liv og virke. langt øyet kunne se og alle som ville, full. kunne få jord. Amerika bød på større muligheter for en driftig mann som ham. I 1851 utvandret Børse-Gunner Muntlige kilder: opplysninger om sjøormen. sammen med flere ådøler vestover og Trond Bergsund, Anders Hurum, Ole Børsa som felte sjøormen på mange av dem slo seg til i samme bygd i Rustan, Erik Brekke, Gudbrand Bjoneskogen: Udatert og ikke navn- Iowa. Brekke, Wilhelm Elsrud og Tom gitt avisartikkel. Det siste som vites om familien fra Brenne, forhenværende Kvitt eller Mikkjel Fønhus, 1917: Norsk jeger- offentlige protokoller er at Børse- Dobbelt vinner på Mikkjel Fønhus i og Fiskeforeningstidsskrift, (hefte 2: Gunner meldte utflytting til Amerika for NRK 91-95). seg, Gunhild og de tre barna 20 mai Mikkjel Fønhus, 1978: Nye romaner 1851. Utvandrerskuta «Sjafna» kastet Skriftlige kilder: og fortellinger, 7. Skogsgarden opp loss i Bragernes (Drammen) og ankom Konrad Pettersen, 2000: Transkribert med Espa New York 21. juli 1851. I passasjerlista regnskapsbok fra 1839 - 1843, tilhørte elv, H. Aschehoug & Co. (W. finner vi Børse-Gunner, Gunhild og to Ole Haraldsen Wasenden, og et brev Nygaard). av barna, men ikke Elling. Døde han på til ham fra broren Mikkjel Fønhus, 1988: Reinbukken overfarten, eller er det en glipp fra pro- Anders Nilsen Wasenden, datert på Jotunfjell og andre fortellinger. tokollføreren? Johnsrud (Mitchell County, Iowa, Aschehoug. Ved immigrasjonskontoret i Amerika USA) Mikkjel Fønhus, 1998: Trollelgen og har alle spor tidligere forsvunnet, men 12. juli 1872, private bøker. andre fortellinger. Aschehoug. nye opplysninger er kommet for dage. Nedskrevet sagn fra Anders Hurum. Børse-Gunner og Gunhild Olsdatter Gudbrand Nesmoen, håndskrevet Om artikkelforfatteren: gjenfinnes i Rock County i Wisconsin. bok, 25. april 1933, privat eie. Torbjørn Røberg (34) er arkeolog og Der fikk de sønnen Gulbrand, født 24. Eigil Elsrud, 2000: Innhentede opp- arbeider som rådgiver i Norges september 1853, og Gunhild Marie, født lysninger og slektsgranskning om Naturvernforbund. Har tidligere sam- 22. mai 1855. I 1860 bor de ikke lenger Børse-Gunner i let inn sagn fra Borgund og Lærdal i Wisconsin. Det har ikke vært mulig å kirkebøker i Norge og USA, private som er samlet i boka Bergteken – nye oppdrive andre steder heller. Her kunne papirer. vegar til gamle segner utgitt på Norsk sagaen om Børse-Gunner også ha endt, Edvard Elsrud, 1975: Vassfarbjørnen. Folkeminnelag. hvis det ikke var for et brev til Ole Grøndal. I fjorårets utgave av heftet Ringerike Haraldsen Wasenden fra Anders Nilsen Eiliv Odde Hauge, 1960. Aftenposten, skrev han artikkelen Det tyske felt- Wasenden, datert Johnsrud (Mitchell nr. 7: Om en forunderlig børse og nye toget gjennom Ådal. County, Iowa, USA) den 12. juli 1872, 62 DYRELIV Bjørnehiet på Gråberget

Gråberget nord for Heggeli- vannene kan se beskjedent ut på avstand. Toppen er snaue 600 meter høy og ruver ikke i terrenget. Men kommer vi oss først opp på den, hvilket ikke er noen kunst, vil vi oppleve en utsikt som er enorm i alle retninger.

Av Sverre Grimstad

Noe av grunnen er at selve toppunktet er en snau bergnabbe med en nesten loddrett skrent ned mot syd, men også at terrenget omkring består av store vann på et lavere nivå. Bare den skogkledde Oppkuven (704 m.o.h.) i øst stenger litt for synsvidden.

Bjørnehiet på Gråberget. Skamrek i bakgrunn. (Foto: Sverre Grimstad)

Skansedalen heter et søkk som går fra er det ingen rester av den og det er van- Skamrek og opp mot nordsiden av skelig å lokalisere stedet nøyaktig. På Gråberget. Her har det i all tid vært ferd- vår leting sammen med kjentfolk ble vi sel, både av folk og dyr. Tjuvjegere imidlertid fortalt at det også var et bjør- fraktet ulovlig kjøtt gjennom denne nehi her oppe før i tiden som man visste avsidesliggende dalen, på vei fra beliggenheten av. Oppkuven til Langebru hvor de var ute av Løvenskioldland og hvor de hadde en Bjørnehiet hytte de følte seg trygge i. Særlig under Fra trekantpunktet på toppen av siste verdenskrig var det stor trafikk her Gråberget går vi sydøstover ned i et av folk med tunge bører. søkk som vi krysser og går opp på en Et kjent elgtrekk har også alltid gått høyde på andre siden som har et loddrett gjennom dalen, noe som gjorde at bjør- stup rett ned i Skansedalen. Følg høyden nen søkte til dette området i gamle dager svakt nedover og se etter en liten varde på jakt etter mat. I bjørnens fotspor kom på en bergnabbe. Rett nedenfor, ut mot jegerne. Oppe i en bergside bygget de en stupet ser vi en halv meter bred bergs- skanse som de lå bak. Nede i dalbunnen prekk, 20 meter lang og fem meter dyp. hadde de så en død hest eller ku lig- Her lå bjørnehiet. gende som åte under noen stokker som Er du liten og tynn, kan du gå nede i lokket bjørnen til stedet. Ikke få bjørner dypet gjennom hele sprekken. Spen- ble skutt nettopp her i Skansedalen. nende er det å ligge i samme bosoa som Skansen lå på en berghylle med grove bjørnen har gjort. Litt skummelt er det Artikkelforfatteren i bjørnehiet. stokker i forkant. Inntil for 50 år siden også for bergflaket på yttersiden av (Foto: Privat) visste folk godt hvor den var men i dag sprekken ser ut til å kunne gli ut når som DER HULDRA DANSET 63 Gråsetervisa - om seterliv og huldredans helst. Men slik er det nok ikke, for sprekken ser ikke ut til å ha beveget seg på de siste tusen årene. Og da ligger den nok rolig noen år til. Men trå forsiktig slik at du ikke glir utfor. Det er langt ned.

En dramatisk jakthistorie Mot slutten av 1700-tallet fant det sted en dramatisk episode her oppe som Holtvedt forteller om i en av sine bøker. Jegeren Anders Bakken fra Åsa på Ringerike lå i skansen da han brått fikk se tre bjørner på åta nede i dalen. Han fikk skutt en av dem straks, mens en annen kom mot skansen nedenfra og Anders rakk så vidt å skyte bjørnen før den nådde opp. Den tredje kom seg unna og opp i terrenget ovenfor skansen og var i ferd med å skli ned mot han mens han gaulet stygt. Anders klarte akkurat å lade flintlåsbørsa for tredje gang og fikk skutt bjørnen like før den nådde skansen. Gråsetervollen slik den er i dag. (Foto: Sverre Grimstad)

Skamrek Fra bjørnehiet har vi fin utsikt over deler av Skamrek, vannet med dette forunder- Gråseter er den Ringeriks- Men tel hver sankthansnatt hadde lige navnet. Mange har lurt på hva det seteren som lå lengst fra dom danse på Gråsetervollen. Det blei betyr og for en gangs skyld har vi en bygda. Nær fylkesgrensen mot dikte ei vise om denna gutten og hu brukbar forklaring. Kort sagt var det et Oslo dypt nede i den trange Turid au. Gråsetra er vekke for lenge tidligere navn på Skansedalen. Fra visse dalen syd for Heggelivannene seia, visa au. Hu hørte Ringerike tel. deler av marka var det korteste veien å Telvøkse er det vel au der nå, men je gå om vannet når man skulle til lå den. Nærmeste nabo var veit nå å vøllen er henne. Ringerike. "Skam" betyr kort og "rek" Vakerseter, over tre kilomenter Bare så langt kommer vel itte je mer, er en forkortelse av brek eller brekka unna. måta-Vollen er imidlertid ikke tilgrodd, som betyr bakke, altså kortbakken. men ligger åpen og vennlig i høydedra- Skambrekk står det på gamle kart. Av Sverre Grimstad get over Heggelielva opp mot Høgåsen. Husker vi riktig hadde Olav Trygvason Seterhusene er for lengst borte og i ste- to fremtredende båter, nemlig "Ormen Den lange reisen og isolerte beliggenhe- det står det en hoggerhytte der som i dag Lange" og "Ormen Skamme," så ordet ten gjorde at Gråsetra ble nedlagt tidlig, er bortleid av Løvenskiold til private, har vært i bruk siden vikingtiden. kanskje allerede på 1700-tallet. Vi vet men lite i bruk. lite om selve driften, heller ikke hvilke Visa om setergutten og huldrejenta gårder som setret der. Bare en historie som danset på Gråsetervollen hver St. lever fortsatt, nedskrevet av Reidar Hans natt er også funnet igjen, etter å ha Kildehenvisning: Holtvedt i boken "Sørkedalshistorier." vært savnet i mange tiår. Den er sann- Reidar Holtvedt: Historier fra (1945): Og så var det hulder neri synligvis skrevet av Martin Bakken fra Krokskogen, s.164-65 (1953) Høgåsen. Turid hette'a. Hu hadde vøri Åsa, som drev mye med jakt og seter- Samtaler og turer med Rolf forlova med en gutt neante bøgda, men bruk på skauen rundt 1880. Nedre Bergendahl (77) je hørte alder at det vart noen gifting på Vakerseter var hans faste tilholdssted. dom. Visa lyder slik: 64 DER HULDRA DANSET

Langt inne på Krogskogen jeg vandrede av sted. Så rusla vi så sagte, det var alt sent på kveld, Så kom jeg frem til kilden, der satte jeg meg ned. for sola hadde senket seg langt bakom Høgåsfjell. Der kokte jeg min kaffe, der spiste jeg min mat. Vi dansa mangen St. Hanskveld på Gråseter vold, Det var så tyst og stille, kun fuglens kvitre-prat. Og derav fikk jeg navnet, hun kalte meg for troll.

Så gikk jeg ned til kilden, i kilden mørkeblå Vi hadde det så herlig, jeg husker mangen gang, Jeg så en vakker kvinne ved min side stå. Vi rusla om i skogen og jublede og sang. Jeg hilste henne vennlig, hun hilste ømt igjen. Om morgenen når vi våknet, hun viste meg omkring. Jeg skjønte med det samme, hun skulle bli min venn. Et vennskapsløfte fikk jeg, du sier ingen ting.

Vi satte oss i mosen, jeg spurte hvem hun var. Når jeg på skogen drager, hun Turid møter frem, Da ble hun med det samme så underlig og rar. Og er jeg trett og sliten da følger jeg a'hjem. Hun hviskede så sagte, jeg bor i Høgåsfjell, Der får jeg mat og drikke, der har jeg det så godt. Og nu skal du meg følge, og bo hos meg i kveld. Hu' Turid med sin harpe, hun spiller huldreslått.

For den som vil ta seg en tur opp til Nordli fra Sagene i Oslo var ansvarlig kulpene oppunder Høgåsen renner langs Gråsetervollen er det best å starte fra og vi ser initialene hans og årstallet ris- vollen, og en liten steindam er bygget veien nede i Heggelidalen. Den krysser set inn i betongen på den vestre siden. opp med bro over til hytta. "Turisthytten elven ved Gråseterhytta, en hoggerhytte 50 meter syd for brua tar det opp en for alle" står det på en vinduslem. Fra satt opp i 1937 av Løvenskiold. Hit kom traktorvei til setervollen, som ligger hytta strekker vollen seg slakt oppover i bilveien fra Sørkedalen mot slutten av rundt 200 meter oppe i dalsiden. En terrenget og her var det altså huldredans krigen, og brua ble bygget i 1948. Olaf bekk som kommer ned fra Skjorand- i tidligere tider.