RINGERIKE www.heftet-ringerike.org 2003 (Hefte nr. 75)

Utgitt av RINGERIKES MUSEUM RINGERIKE UNGDOMSLAG RINGERIKE HISTORIELAG

Redaksjon FRED HARALD NILSSEN (redakt¿r) TOM BJ¯RNSTAD OTTO FRYDENLUND BJ¯RN KNOPH LIV SKRETTEBERG

RUNAR JOHANSEN (forretningsf¿rer)

ISBN 82-996833-0-0

BK Grafiske as, Sandefjord Opplag: 4.200 stk. 2 HEFTET ÅR 2003

Jubileumsnummer Årets hefte bærer preg av to jubileer. 1924. Hun, mannen Jonas Ramus og fagekspertise og foreta en antropolo- Siden det er 75. gangen heftet blir familien og trefningen med svenskene gisk unders¿kelse av legemene deres, utgitt, dveler vi litt ved hvordan arbei- i 1716 har vært et tilbakevende tema i dr¿fter han hva som er sannsynlig. det med å formidle lokalhistorisk stoff heftet. Gjennom årene er det blitt stilt kom i gang og er blitt holdt ved like i en rekke spørsmål om hva som faktisk Gjennom en DNA-test har Holck for- over åtte tiår. Den som har satt mest hendte denne marsnatten for snart 300 søkt å finne svar, men det avgj¿rende preg på heftet, er Harald Vibe. Asle år siden. beviset mangler. Det ser ut til av vi må Gire Dahl presenterer historien om Selv om vi i årets jubileumsnummer slå oss til ro med "at det med rimelig bygutten som ble en kulturbærer på bringer en svært omfattende artikkel sannsynlighet" er Anna Colbj¿rns- Ringerike. om Anna Colbj¿rnsdatter og mannen datter og Jonas Ramus som hviler i Jonas Ramus, er siste ord neppe skre- kirkens gravkrypt. Ideen om et historielag på Ringerike er vet om dem. enda eldre enn et lokalhistorisk hefte, En viktig presisering som kommer men det var f¿rst i 1953 at historielaget Artikkelforfatter, professor Per Holck, fram i artikkelen er at likene ikke er så dagens lys. I år markerer historie- har som utgangspunkt om det virkelig balsamert, altså at det er en annen for- laget at det 50 år siden det ble stiftet. er legemene til ekteparet som ligger klaring på hvorfor legemene er den til- mumifisert i krypten under Norderhov standen de er i. Den f¿rste artikkelen heftet Ringerike kirke. På bakgrunn av at han i 2002 hadde om Anna Colbj¿rnsdatter var i fikk tilgang til krypten for å bruke sin F-red Innhold

ELLING M. SOLHEIM: Det var her det begynte ...... 3 KÅRE GRYTLI: Skrevet til stemnet på Mo...... 4 OLAV NORHEIM: "Mitt hjerte er ikke lenger fritt"...... 5 FRED HARALD NILSSEN: Det 75. heftet Ð ingen selvf¿lgelighet...... 6 ASLE GIRE DAHL: Harald Vibe – en kulturbærer i bygdelagene...... 8 CHRISTOPHER HALS GYLSETH: Elling M. Solheims liv blir bok ...... 12 GUDMUND BAKKE: Ringerike historielag 50 år ...... 14 HELGE FONNUM: Talen på stiftelsesdagen for Ringerikes historielag ...... 20 OTTAR RIIS STR¯M: Ringerikspoteten: Med smilehull og ring i midten ...... 22 TORBJ¯RN R¯BERG: L¿vehale - et levende kulturminne ...... 26 FRED HARALD NILSSEN: Juristen som kvad bare en gang ...... 28 ELLING M. LIEN: Den gang det kom vei til gamle Ringåsen ...... 31 ASLE GIRE DAHL: Med Nakkerud på fluktruta ...... 33 KOLBJ¯RN GULLIKSEN: Krigsmarerittet i Haugsbygd ...... 36 BJ¯RN KNOPH: H¿nefoss f¿rst ute med skoleturer ...... 38 OTTO FRYDENLUND: Skifabrikkens første år i Hønefoss ...... 40 OTTO FRYDENLUND: Ringerikingen som ble medlem av USAs lovgivende forsamling ...... 42 OTTO FRYDENLUND: Satt i Amerika og skrev "Ungdomsminder ifra Ringeriket" ...... 43 ODD TANGERUD: Turdans-spelemannen fra Ask ...... 45 FRED HARALD NILSSEN: En internasjonal ekspert ...... 46 PER HOLCK: Anna Colbj¿rnsdatter og Jonas Ramus i Norderhov kirke ...... 48 MO 3

Det var her det begynte Mostjernet 1953

Det var her det begynte. Ikke i Wergelands veldige vårbrudd, I dette åpne, lyse lendet ikke i Welhavens dr¿mmelunder, med solens skaperkraft men i sønnabrisen frå Europa dirrende mot mektig muld, trivdes J¿rgen Moe best. hvor vekstens eventyr Da var tiden inne. toner veldig i midtsommerdagens h¿ysang, De skjulte skatter skulle hentes ut det var her' det begynte. til dagen og livet. På disse tufter gikk han omkring Hvem hadde gulln¿kkelen? den gode mannen som hadde fått gullnøkkelen i vuggegave: Da stod han der, mannen som tiden trengte, n¿kkelen til berget det blå. Rustet til sitt kall. Her gikk han den unge J¿rgen Moe, Og nå hender det underlige: blant mennesker og dyr og trær- og blomster, de to m¿tes med smil i ¿yet som for all fremtid prentet sine navn og godord til alle. i norske sinn. På slekten jord gikk han Asbj¿rnsen og Moe. og heimens liv var ham kjært. Ulike i mangt, vidt forskjellige i lag og lynne. Rundt om lå, bygden han kjente så vel: Asbj¿rnsen Ð en matglad mons, Gården og husmannsplassen, rund og jovial, rik og fattig, Moe med sin klare viten gammelt og ungt folk. og sterke diktersinn. Lagnad og kår kunne være så ymse, Begge h¿rte de tiden kalle men noe hadde de alle å berge seg med: og gikk. et skjemtsomt ord, Til folket gikk de. smil i et rynket ansikt. Til herregården og husmannsplassen, Det var gull i gråstein. til graveren og k¿labrenneren I gard og grend, og fikk h¿re underlige ting. i helg og yrke, Aktsomt og med flid ble det skrevet ned m¿tte han dem. så tonefallet, den lille nyansen, ikke gikk tapt. Sinnet var åpent og ømt, Slik berget de vår dyrebare skatt fra glemsel. det var sang der inne, Det var i siste liten. ord som presset på. 4 MO

Så ble porten slått opp på yid vegg De er kjente her til berget det blå, og sp¿r kanskje etter den gode mannen og ut myldret de: som fridde dem ut Konge og kongsdatter, fra berget det blå. prest og klokker, fut og skriver, Så vil vi dvele her denne midtsommerkvelden, Herremannsbruden og Kari Trestakk, her i vår barndoms hellige lund. Per og Pål og Espen Askeladd. Småbølger i tjernet, Ja f¿rst og fremst Askeladden, duft fra konvaller og nyperoser, geniet frå peiskroken vind som suser i gresset rundt Beates dokkestue, med fliren i munnviken. Et staselig f¿lge var det som kom dette dyrebare klenodiet. i alvor og skjemt. Hjertet skjelver i spenning. De befolket vårt tun Kommer Viggo snart? og glyttet frem over alt: De ligger og skinner over landet I kunst og diktning, de kjente og kjære stedene: i språket og toneklangen Aulestad og Plassen, og i folkets hverdag. Ibsenhuset og Åsenstova. Det bundne ble frigjort, Nå har Moegården tatt plass mellom dem. det unevnte fikk navn. Alle som kommer hit Over alt var de med. skal h¿re denne underlige hvisken fra tre til tre: Bli ikke forskrekket Det var her det begynte. om du skimter dem her i kveld. Skrevet til stemnet på Mo Diktet er skrevet av Elling M. Solheim til Jonsok- stemnet på Mo 1954. "Det var her det begynte" er prenta i dikt-samlinga frå "Leik i grålysningen" (Aschehoug) 1954.

Av Kåre Grytli

I Ringerikes Blad kan ein lese om Jonsokstemnet at "M¿rke og truende skyer skremte folk fra å møte frem til Moe stevnet i går". Ved attentiden var 300 møtt frem – Førstelærer Vidar leste en prolog forfattet av Elling M. Solheim. Prologen var en varm hyllest til dikterpresten og eventyrfortelleren J¿rgen Moe. På en mesterlig måte ble innholdet samlet i dette "Det var her det Motunet 1953. 1950-tallets "Store-Beate" (Beate Moe Haugen) og Lille-Beate. begynte". Elling M. Solheim var sj¿lv til (Begge foto Kåre Grytli) stades. Hovudtalen var ved professor Olav Midttun. Ringerike Ungdomslag sto bak Om artikkelforfatteren dette minnemøtet og læraren og kultur- Kåre Grytli (85) er født i Torvikbukt i Øre og bor i Oslo. Han er utdannet lektor og journalist og kulten Bjarne Vidar frå Ask var initiativ- har blant annet brei lærer- og skoleledererfaring i folkehøgskoler. takaren. Ringerike Ungdomslags felles- Fra 1978 til 1986 var han både informasjonssjef for Informasjonskontoret for folkehøgskolen og daglig leder i Norsk Folkehøgskolelag. Han arbeidet som lærer ved Ringerike folkehøgskole kor sto for festsong, mellom anna "Det 1952 til 1960. I 1957 var han redaktør for skolens festskrift. Han var også medredaktør av Stein lysned i Skoven" (frå Seterreise i Fossgards bok "Arbeid og strid for ein god idé" (1980). "Dikte" 1849). KJ®RLIGHET 5 - Mitt hjerte er ikke lenger fritt

Dette er ei trist og gammal som mange sikkert kjærleikssoge om bondeguten veit om. S¿stra heitte Sophie frå Valdres og overklasse- Christine Schnitler frøkna frå Ringerike som Piro, vart trulova ikkje kunne få kvarandre. med Hans Jacob Historia er levande i muntleg Stabel i Norderhov i 1802 og seinare og skriftleg overlevering i gift med han. Han Valdres den dag i dag, etter var residerande snart 200 år. kapellan i Vestre Slidre frå 1799 til Av Olav Norheim 1806. Men årstalet i På veggen i ei bergskorte i ulendt terreng hola viser då tyde- nedanfor E 16 i Vestre Slidre, om lag tre leg 1808, altså to mil "nord", altså vest for Fagernes, er det år etter at Stabel Hola i L¿kjes-berget. (Foto: Jahn B¿re Jahnsen) hogd inn eit årstal: 1808. slutta som kapel- Historia er i stutte trekk slik eg h¿yrde lan i bygda? Forklaringa er denne: Stabel Rå seld etter at Anders Piro d¿ydde i 1788, henne fortalt i gamle dagar på 1960-talet, vart sokneprest i S¿r-Aurdal i 1806, men 62 år gammal. Seinare er det ein offiser og slik ho er nedskriven dei siste 70 åra: prestegarden i Bagn var då ikkje ferdig, så Piro som blir f¿rste offiseren til ta i bruk I Vestre Slidre var det ein bygdegut og han og familien budde enno ei tid på chefsgården Tandberg som offisersgard i ei fin utanbygds fr¿ken som hadde vorte Lislome i Vestre Slidre. Ekteparet Stabel 1791. Er det bror til Marte? Svogeren til kjære i kvarandre. Dei møttest i ei hole i hadde tre barn, og det var altså for tante- Marte Piro i Valdres, han som hadde tilsett L¿kjes-berget i Vestre Slidre. Han kom barna sine at Marte Piro var guvernante henne som guvernante, ville ikkje ha roande over fjorden frå vestsida. Dei måtte eller huslærar. henne i sitt hus etter at ho var skilt. Men m¿tast i all hemmelegheit, for han var Bondeguten T¿lleiv T¿lleivson, eller han hjelpte henne ¿konomisk, seier segna. ikkje fin nok for familien hennar. Thorleif Thorleifson Vik, f¿dd i 1771, var Hola, Fr¿kensk¿re som vi seier, ligg Men dei fekk ikkje kvarandre. Trist, korporal og odelsgut til ¯vre Vik, ein fin der, med årstal og det heile, og både Marte men sant. gard på vestsida av Slidrefjorden. og T¿lleiv har levd. Men om ho vart gift For om lag 70 år sidan vart segna ned- Dessutan h¿yrde han til ei kjent og stor og skilt med ein dansk forretningsmann er skrive og dr¿fta i Tidsskrift for Valdres presteslekt frå Vang i Valdres. Men trass i meir usikkert, skriv Jahnsen. Historielag. Guten var T¿lleiv T¿lleivson, slekt, status og tittel var han ikkje bra nok Veit nokon på Ringerike meir om slut- odelsgut til garden ¯vre Vik, f¿dd 1771. for familien til Marte Piro. ten på denne historia? Han vart omtala som "lutnan", altså løyt- Segna seier at Marte vart tvangsforlova Til Frøkenskøre kjem du anten ved å gå nant. Han er også omtala som korporal, og tvangsgift med ein dansk forretnings- gjennom tunet på Løkje i Vestre Slidre Ð "rimeligvis seinare kaptein". mann. Det er sagt at T¿lleiv i staden for sp¿r om lov Ð og over det vesle jordet Men jenta visste dei ikkje kven var. Det fr¿kna si, fann ei lapp ein dag han kom til vestover f¿r du svingar ned under stupet. var sagt at ho var ei prestedotter. Men det hola. "Mitt hjerte er ikke lenger fritt", stod Eller du kan parkere ved forsamlingshuset kunne ikkje stemme. For i kapellansgar- det på lappen. Kvamshall, gå over E 16 og bratt ned gjen- den like ved var det berre små ungar på Men ekteskapet med den danske forret- nom skogen. Frøkenskøre er ikkje lett å den tida, og i prestegarden lenger s¿r var ningsmann enda med skilsmisse, seier finne. presten barnlaus og ugift. segna i f¿lgje Jahn B¿re Jansen. Dette var Fleire har fortalt historia om Fr¿ken- I fjor haust gav lokalhistorikaren Jahn skandale den gongen, og Marte Piro reiste sk¿ren. Svigermor til han som skreiv ned B¿re Jahnsen ut boka Sagn i Valdres, der heim til familien sin på Ringerike, skriv segna i 1934, avslutta slik: "Kom so og for- denne segna er med. Han fortel der at den Jahnsen. tel, at det ikkje finst romantikk i Valdres!" fine fr¿kna heitte Marte Piro, f¿dd i 1784, Til Ringerike, ja vel? Men kvar på dotter til oberstløytnant Dorph Piro på Ringerike? Truleg Norderhov. Tidlegare Litteratur Veisten i Norderhov. S¿ster til Marte Piro hadde familien hennar først hatt Bråk, Tidsskrift for Valdres Historielag 1934 og 1937 var kapellansfrue på kapellansgarden Veisten og så Rå. Far hennar må vel vere A. Lagesen: Ringerikske slekter, Oslo 1935 Lislome i Vestre Slidre, ein gard nedanfor major Anders Piro (1726-1788). I f¿lgje Jahn Børe Jahnsen: Sagn i Valdres, Oslo 2002. hovudvegen, og ned for Lomen stavkyrkje Lagesen i Ringerikse slekter vart garden 6 HEFTET 75 ÅR Det 75. heftet – ingen selvfølgelighet

Heftet Ringerike skal fremme Larsen på vegne av ungdoms- laget ÇSamholdÈ tok tatt ini- interesse for, samle og for- tiativet til m¿tet. midle folkeminne og lokal Stiftelsesm¿tet vedtok historie med tilknytning til lover og valgte styre. På det Ringerike. Vi er stolte av å ha første ordinære årsmøtet som ble holdt på Røysehall 30. fått delta i dette arbeidet som oktober 1921, la styret i fram startet opp i 1922. et forslag både om et folke- minnelag og et julehefte for Ringerike. Det ble vist til at Av Fred Harald Nilssen det i distriktet var mange gamle sagn og historier som Årets hefte er det 75. i rekken av utgiv- ikke var blitt skrevet ned. elser siden starten for over 80 år siden. I Da årsmøtet så at det var dag er heftet godt forankret på Ringerike om å gjøre å samle dette før og økonomien er så god at heftet gir et det gikk tapt for ettertida, ble vesentlig bidrag til at biografien om det enstemmig bestemt å Elling M. Solheim blir skrevet. samle noe av det i et hefte sammen med andre gode for- Et tilbakeblikk på heftets historie viser tellinger og gi det ut som et at det er ikke har vært noen selvfølge at "Ringerikshefte julen 1922È. det er kommet relativt hyppig ut siden Gunnar Tveiten, E. Viker det første heftet så dagens lys i 1922. og A. Hovde ble valgt inn i I 1925 ble det bestemt at "Jul på den f¿rste redaksjonen. De Da Harald Vibe kom med i redaksjonen i 1930, ga Ringerike" skulle gå over til å bli en kul- var både interesserte og hadde han heftet den ramma som fortsatt pryder heftets turhistorisk årbok, og i 1926 ble navnet erfaring med lokalhistorisk forside. Bildet viser interi¿ret i B¿nsnes kirke. endret til ÇRingerikeÈ. Det ble aldri arbeid. (Foto: Bj¿rn Johnsen) noen årbok. Heftet fortsatte i samme Tveiten, som ble formann i spor og ble heftet Ringerike. redaksjonsnemnda, hadde vært redaktør følgen var at han måtte legge ut penger I 1930 tegnet maleren Harald Vibe for bygdeboka ÇHole herredÈ. Viker av Ringerike ungdomslags kasse for å få omslaget slik vi kjenner det i dag. Vibes hadde vært formann i bygdebok-komi- ordnet oppgjøret. På styremøtet 7. april inntreden i redaksjonen dette året førte teen for Norderhov, og Hovde var godt hadde ikke styret full oversikt over sal- til en standardheving av forsidene. kjent med den muntlige tradisjon på get, men styret mente likevel at det Heftet framsto med den f¿rste forsiden Ringerike. burde komme et nytt hefte, og ba redak- med fargebilde. Fram til 1960 hadde Det f¿rste heftet kom som planlagt i sjonskomiteen om å begynne arbeidet heftet tidvis fargebilder laget av Vibe. På desember 1922, og inneholdt en blan- med et nytt hefte. 1970-tallet kom de f¿rste fargefotoene ding av artikler om historiske emner, på forsidene. Disse ble imidlertid limt på fortellinger og dikt. Det ble imidlertid understreket at en del forsida. Men heftet kom for seint til at det ble kostbart billedstoff burde sl¿yfes, og at F¿rst i 1996 trykket vi forsider med noen salgssuksess. De som skulle selge heftet ikke måtte komme seinere enn 1. fargebilder, noe vi siden har hatt. heftet, fikk for liten tid på seg til å selge desember. Etter hvert fikk kassereren juleheftet. inn oppgj¿r fra selgerne. Ungdomslaget Det var altså Ringerike Ungdomslag I tillegg fikk redaksjonen ¿konomiske dekket et mindre underskudd. som påtok seg jobben med å utgi heftet. problemer siden boktrykkeren forlangte Det andre heftet ble redigert i samsvar Forhistorien var at de ni frilynte ung- sluttoppgj¿r tidlig i januar 1923. med styrets vedtak, og for å lette domslagene på Ringerike høsten 1920 Selv om kassereren fikk utsatt betal- økonomien ble det også tatt inn en del hadde stiftet fylkeslaget etter at Lars ingen noen uker ble det "for kort tid, og annonser. HEFTET 75 ÅR 7

med museet og at det heller Ellen Hals 1938-72 ikke hadde gjort noe for hef- Elling Skollerud 1946-49 tet. Lars Erik Viljugrein 1953 Ola Brænden syntes ikke Henry J¿rgensen 1954-73 dette kunne få stå uimotsagt. Ola Brænden 1938-45 og 1956-71 Han rykket ut i Ringerikes Gudleik Guldal 1972-80 Blad og redegjorde for hvor- Arne B. Bang 1975-83 dan Ringerikes museum i Helene Klemp 1975-80 1936 var blitt trukket inn i Thorleif Solberg 1981-84 driften av heftet. Britt Astri Sviund 1984-85 De to kulturinstitusjonene Aslaug Kvernberg 1984-87 fant imidlertid sammen og Petter Tandberg 1986-92 fikk utgitt et hefte i 1953. I Ingebj¿rg Liljedahl 1985-98 1956 laget de en overens- Trygve Gjerald 1984-2002 komst som ble avl¿st av ved- Olav Norheim 1992-99 tekter da Ringerike historielag Gudmund Bakke 1993-98 som i 1973 var blitt reorgani- Fred Harald Nilssen 1993- sert, ble trukket med som utgi- Bj¿rn Knoph 1993- ver og det ble laget nye ved- Otto Frydenlund 1999- tekter. Liv Skretteberg 1999- I 1991 kom det et forslag Tom Bj¿rnstad 1999- om nye vedtekter for heftet Runar Johansen 2002- som ble tatt i bruk i 1993. Da heftet fikk eget nettsted, Heftestatistikk 1922-2003 I 1976 begynte redaksjonen å lime fargebilder på mente redaksjonen at det var Utgitte årganger: 75 forsidene. (Foto: Bj¿rn Johnsen) naturlig å få synliggjort dette i Årganger fortsatt i salg: 37 vedtektene. Bidrag totalt: 3413 De ¿konomiske problemene som heftet Artikler totalt: 1374 hadde i starten, ble verre på 1930-tallet. Et forslag om dette i 1999 til eierne (herunder lyrikk og sangtekster m.v.) Til tider ble problemene så store at det utl¿ste imidlertid et initiativ fra museets Bilder totalt: 2013 ikke lot seg gjøre å få utgitt heftet. venneforening om en dyptgripende ved- (hvorav 75 forsider og 1469 fotografier) Verken i 1935 eller 1937 kom det tektsendring som ville f¿re til en total Bidragsytere totalt: 537 noen hefte. Ringerike ungdomslag s¿kte omorganisering av heftet. Heftets styre (det faktiske tallet er noe lavere, fordi samarbeid med Ringerikes museum i gikk sterkt mot og vant fram med sitt noen også har skrevet under pseudonym) 1936. syn. I 2002 ga eierne av heftet sin tilslut- ning til styrets forslag hvor det heter at Noen av tallene i statistikken kan inneha Det velstående ekteparet Ellen og Olav heftet "Ringerike" utgis av Ringerike feil. Vi arbeider fortsatt med innholds- Hals hadde i 1933 hjulpet heftet med å Historielag, Ringerike Ungdomslag og databasen. Den er ikke skikkelig katego- fortsette. Da Ellen Hals ble medredakt¿r Ringerikes Museum i fellesskap. Heftet risert og kvalitetssikret ennå. Vi arbeider i heftet i 1938 og Ringerikes museum utkommer med ett eller flere nummer i kontinuerlig med å kvalitetssikre data- ble utgiver sammen med Ringerikes papirutgave per år. Deler av heftene basen. Ungdomslag, ble ¿konomien sikret. publiseres parallelt på Internett. Etter ett Ellen Hals skaffet til veie mange verdi- år publiseres opptil hele heftet i nettver- De st¿rste fulle artikler, og betalte bidragsyterne av sjon. bidragsyterne til heftet egen lomme, og hun stilte seg også som gjennom åra: garantist for eventuelt underskudd. Redaksjonsmedlemmene Harald Vibe (100 bidrag) Oversikten over heftets redaksjonsmed- Fred Harald Nilssen (96 bidrag) Da Ringerike Ungdomslag var imidler- lemmer gjennom tidene viser at det i alt Elling M. Solheim (63 bidrag) tid blitt opptatt med andre oppgaver som har vært med 30 personer. Noen har hatt J¿rn Jenssen (56 bidrag) også krevde tid og penger, og det f¿ltes ekstra lang fartstid. Einar Heimås Dokken (55 bidrag) derfor som en lettelse da Ringerikes Elling Viker (46 bidrag) Museum i 1936 kom med som inte- Gunnar Tveiten 1922-24 og 1933 Ringerikes Museum (46 bidrag) ressent. Einar Viker 1922-29 Otto Frydenlund (46 bidrag) Anders Hovde 1922-24 Bj¿rn Knoph (36 bidrag) Brudd Thorvald Krogsrud 1925-31 Sverre Grimstad (35 bidrag) I 1952 ble samarbeidet mellom ung- Hans Johnsrud 1925 og 1938-45 Halvard L¿yland (35 bidrag) domslaget og museet brutt. På ungdoms- Nils Johannessen 1930 og 1981-89 lagets årsmøte i 1953 hevdet Bjarne Bjarne Vidar 1931-36 og 1950-51 Vidar at det var umulig å samarbeide Harald Vibe 1932-36 og 1953-56 8 HEFTET 75 ÅR Harald Vibe – en kulturbærer i bygdelagene

Bygutten Harald Vibe (1877-1965) kom til Ringerike og vokste seg inn i gammel bonde- kultur. Han har levert betydelige bidrag til distriktets historie i ord og bilder, f¿rst og fremst som redaksjonsmedarbeider i 30 år i heftet "Ringerike". Han har til nå har vært den største bidragsyteren. Siden 1930-utgaven har ornamentrammen med Ringerike Ungdomslags initialer fått prege heftets forside.

Av Asle Gire Dahl Kanskje var det naturen som lokket, kanskje jaktslot- Harald Vibe ble f¿dt i Christiania og tet, eller var det sjansen og vokste opp på Majorstua, der faren drev skjebnen? Det må i alle fall ha mekanisk verksted. Hjemmet i Rosen- vært et kultursjokk for Vibe å borggaten var samlingssted for kunst og forlate sitt kontoratelier på kulturinteresserte, riktig et utviklende Carl Johans gate og if¿re seg miljø for et barn med talent for å tegne. godseierens habitt. Men han Og tegne gjorde han allerede f¿r han valgte å gjøre det, og han var begynte på skolen. aktiv fra første stund på et Skisseblokkene ble fulle av fektende område som var nytt for ham. adelsmenn, folk, hester og skeive trehus Den ¿konomiske ned- og viser en fantasifull og ualminnelig gangstiden og driften av eien- observant unge. Harald Vibe var svært kunnskapsrik, og levende dommen tærte imidlertid på Etter middelskolen begynte han på opptatt av begivenheter i samtiden. Her med avisen krefter og interesse, så han arkitektlinja ved hovedstadens Kunst- på eldre dager. (Foto: Nils Egelien) solgte Ask Gods i 1922 og og håndverkskole hvor han fikk grundig flyttet til gården Øvre Ask der innsikt i bygningstradisjoner og kon- han fikk bedre tid til å virke struksjonstegning. Horten Tekniske Skole. Etter noen år tok som kunstner. Men interessen for malerkunsten var han imot en stilling som tegner ved Det Utsikten fra gården ga vel også bedre sterk, så han begynte som elev hos Kongelige Frederiks universitet i hjem- oversikt over distriktet – det er på denne Gudmund Stenersen. Sammen med byen, hvor han fant seg vel til rette. tiden hans interesse for historien våkner. andre elever fikk Vibe en tid også anled- Her var det tradisjoner og originalitet ning til å male under veiledning av Ringerike kaller både ute og inne. Bildet på neste side Christian Skredsvig i Eggedal. Tiden omkring f¿rste verdenskrig var viser kj¿kkeninteri¿ret med eldstejenta Senere studerte han hos den ber¿mte turbulent med mye eiendomshandel og Ellen som modell og en yngre datter norskf¿dte maleren Peter Severin høye priser på landbruksvarer. Malerens utenfor. Det brune i ulike sjatteringer er Kr¿yer i K¿benhavn. Hjemme igjen bror hadde kj¿pt Ask Gods av Odegard i en gjennomgående farge og blikket f¿l- fortsatte han studiene under Harriet 1916, men av forskjellige grunner, kom ger det lange perspektiv helt ut på gårds- Backer som var en venninne av moren. denne igjen tilby Harald å overta den plassen. Kunstens vei er tornefull, og Vibe må store gården i 1919. Han hadde allerede Her er mange interi¿rdetaljer fra en på et tidspunkt ha vurdert de økono- tilbrakt mange uker på stedet og malt de ikke altfor fjern fortid. Den svarte kom- miske utsiktene for en maler som heller store gobeliner som hang i den staselige fyren med ringer, gryta, kj¿rlene er gjen- dårlige. I hvert fall tok han eksamen som tårnbygningen med motiver fra gitt i sin slitte saklighet, som sammen tegnelærer og fikk departementets auto- Solkongen Ludvig den 14. tid med jakt- med lys og skygger likevel skaper risasjon for å virke som lærer ved landskaper. atmosfære, slik så det ut! HEFTET 75 ÅR 9

tider og liten vilje blant politikere til å bruke penger på kultur, hindret hans ekspansjonsplaner. Noen nyetableringer ble det riktig nok, den lokale aksjonen for å få oppført et kapell på Ask var både lang og preget av stridigheter f¿r den lykkes. Vibes kommentar til prosessen har vidd og snert, slik utdraget nedenfor fra en st¿rre tegning viser:

Maleren Årene på Tyristrand ble en aktiv periode. Han var fast medarbeider i avisen "Fremtiden", hvor han illustrerte flere l¿rdagssider, av og til trykt i farger. Våren 1929 hadde han 16 tegninger og bilder i avisen.

For å bli bedre kjent i bygda, og hente inspirasjon, gikk han lange turer hvor Kj¿kkeninteri¿r, i privat eie. (Foto: Asle Gire Dahl) han tok skisser. Her benyttet han en spe- siell teknikk, ved å måle ut perspektiv Etableringsfasen var dessuten med i redaksjonen i 16 år. og tegne linjer i lufta f¿r han festet det til Vibe innstilte seg etter hvert på et yrke På side 11 står en verkfortegnelse, utar- skisseblokka. Det fortelles at folk som som kunstner. Visst hadde han hatt bil- beidet etter Arne Bangs liste, i alt så han utendørs, syntes det i begynnel- der på utstilling før, både i Unge vesentlig tegninger. sen var merkelig at mannen sto stille i Kunstneres Forbund og andre steder. I lang tid av gangen mens han gjorde 1924 debuterte han på Statens høstutstil- Med sitt store engasjement i kulturlivet underlige tegn med h¿yere arm. Da de ling med maleriet "Vaardag". var det naturlig at han tok plass i styret forsto at de hadde fått en kunstmaler Hvem som kj¿pte det vites ikke, men for Ringerike Museum, og bidro sterkt som sambygding, gikk det ikke lenge f¿r motivnavnet brukte han senere som vår- til publisitet om saken. Både i skrift og de ¿nsket seg bilder. dag og -kveld både i rødkritt og akvarell. tale gikk han inn for at det skulle bli et Under krigen var han ærlig aktiv med Vibe utvidet også sin sosiale om- levende museum, ikke bare en samling utforming av lokale motiver. Han malte gangskrets og kom med i bygdenes kul- gjenstander. Det måtte bygninger til – gårder og hytter på bestilling, men også turliv gjennom ungdomslagene som virksomheten krevde plass. Men dårlige landskaper, blomster og stilleben som hadde en blomstringstid i denne perio- den. Han kåserte på møter, malte faner og bannere, og tegnet det vakre ung- domslokalet "Hovtun" ved Semmen i Ådal. Utover dette arbeidet han også i tre og metall. Etter at han flyttet til Tyristrand og fikk utsikt over R¿ysehalv¿ya kom han for alvor i kontakt med historien. Da heftet "Ringerike" ble lagt om, var det naturlig å be han om å medvirke. Noe av det f¿rste han gjorde som illustrat¿r og billedredaktør var å utforme en ny for- side som ornamentramme med Ringe- rike Ungdomslags initialer. Billedfeltet ble fylt hvert år – 17 ganger med egne bidrag. Det ble også mange saktegninger av bygninger. Han tegnet landskaper til Harald Solbergs dikt, laget vignetter til "Sagsus" av Anders Viljugrein og illu- strerte en rekke artikler i heftet. Han skrev også selv om bygnings- historie og om minner fra sitt liv. Han Humoreske vedr¿rende planen om en kirke på Ask, i familiens eie. (Foto: Asle Gire Dahl) 10 HEFTET 75 ÅR

Gården Oppsal på Tyristrand, i privat eie. (Foto: Asle Gire Dahl) han solgte i bygda. Han hadde gode for- sikker, med en tydelig strek og en velut- informert på nytt – slik var den gamle utsetninger for å gi motivet en bygnings- viklet sans for perspektivet. Spesielt bygdeveien og miljøet ved Skjærdalen, messig korrekt så vel som en kunst- kommer dette til uttrykk i husene. Han eller enda bedre: Slik så det ut i Hole nerisk utforming, og fant vinkler og skeier aldri ut eller blir symbolistisk i kirke f¿r brannen. Hans bilde er blant de bakgrunn som l¿ftet fram motivet Ð mer fargebruken, og blått er favoritten som meget få – hvis ikke det eneste – som originalt enn "sett fra veien". har varierer over. Få gjør ham blåveisens viser det gamle interi¿ret. koloritt etter. Bildet ovenfor kan være et eksempel. På Holleia vanket han ofte. Naturen Minneutstilling Gårdsidyll en sommerdag, slik mange der inspirerte ham både sommer og vin- H¿sten 2001 holdt Nakkerud og hadde opplevd den og fortsatt opplevde ter Ð f¿rst og fremst Asksetra og vass- Tyristrand historielag en minneutstilling noe ved gjensynet. Publikumsreaksjoner draget nord for Væleren. Her er han over Harald Vibe. Et trettitall bilder da bildet hang på utstilling viste det, både naturalist og romantiker, ikke rart befant seg i distriktet, og fra familien eller som en spontanreplikk fra en at folk likte å ha slike bilder på veggen. fikk vi utlånt verker som ikke hadde besøkende uttrykte: "Jeg får sånn lyst til lokale motiver. Det ble en pen m¿nstring å gå inn i det bildet!" Dokumentalisten som mer enn 250 mennesker kom for å Vibe var en allsidig kunstner, og hans se. For skolebarn ble han et nytt bekjent- Vibe tegnet selv huset som han lot bygge innsats i vårt distrikts kulturliv er uvur- skap, for de eldre et hyggelig gjensyn. på Øvre Fegri, et hyggelig hjem som derlig. Han var en pådriver og gledes- Det gjorde godt for identiteten å få inn- barn, naboer og venner ofte s¿kte. I spreder i sin levetid, og det verk som prentet at bygdene på vestsida av fjorden atelieret slapp de sjelden inn, husker står igjen etter ham har verdi på to plan: har sin egen maler, og at hele Ringerike Nils Egelien, kunstneres barnebarn Ð det kunstneriske og det historiske. kan være ham takk skyldig for alt det bare når døra tilfeldigvis var ulåst. Han Bildene har ofte en fortettet stemning. vakre han har vist oss, og for den innsats måtte ha arbeidsro, men kunne også for- De er figurative og tydelige innenfor en han gjorde i kulturlivet gjennom et langt telle og veilede når etterkommerne ville motivkrets alle kjente. Samtidig er de og virksomt liv. pr¿ve seg med pensel og palett. "Bruk historiske kilder av stor betydning for Harald Vibe har hvilt på Tyristrand øya dine gutt" var svaret på spørsmålet kommende generasjoner. kirkegård siden 1965. om hva slags farger som passet til ansik- I vår dager hvor tingene endrer seg i ter. Så fulgte en kort innføring – med raskt tempo, kan langtidspersepsjonen Om artikkelforfatteren mange senere påminnelser om å huske svikte oss. Vi har vanskelig for å regis- Asle Gire Dahl (61) er født på Nakkerud og det ene og det andre. trere at omgivelsene gradvis skifter - bor der fremdeles. Han er dr. polit og har arbeidet i ulike skoleslag, fra 1985 som Vibe var ingen frihåndsmaler, han landskap forandres, skog hogges, hus lærer i pedagogikk og fagdidaktikk ved arbeidet alltid ut fra skisseblokka. En bygges om, de rives Ð de brenner. Høgskolen i Buskerud, Hønefoss. Han har merker tydelig hans bakgrunn i tegnefag Vibes bilder dokumenterer dette og sittet i styret for Nakkerud og Tyristrand og arkitektur. Han er naturalist, stil- gir sammenligningsgrunnlag. Vi blir Historielag siden starten. HEFTET 75 ÅR 11 Vibes bilder i heftet Ringerike

1930: Interi¿r fra B¿nsnes kirke (maleri) Innholdsfortegnelse med RUL fane og utsikt fra Krokskogen Ringerikslandskap 1931: H¿nefossen (maleri) Riddergården, Nedre Veien, ¯vre Lerberg og gjenstander i museet 1932: Stein kirkeruiner, ¯vre Solberg, Utsikt fra Ask, Riddergården og Asksetra 1933: Utsikt fra ¯vre Ask, Utsikt fra Fegri over fjorden og Frognøya, Munkestuen ved Norderhov gamle prestegård, og Norderhovfl¿yen samme sted, ¯vre Ask, Ertelia på Nakkerud og sol over Ringerike sett fra Ask 1936: Halvdanshaugen, Bybrua (H¿nefoss), Lerbergsætra og Haga på Ask 1938: Fjellbygd (maleri), vignetter til dikt, Kjærraten i Åsa, P. Chr. Asbjørnsen og tømmerfløtere på Krokskogen 1939: Norderhov kirke (akvarell), illustrasjon til "Solregn", Berg og Ullern i Hole, Halvdanshaugen restaurert 1946: Gamle Skjærdalen 1948: Halsteinrud gård, 1940-bautaen i Haug 1949: Ridergården (maleri), Fasterstua der Jørgen Moe ble f¿dt 1950: Madonna i Bønsnes kirke, Bønsnestangen og Steinlaussæter i Hole 1951: Skrivergården Vaker (akvarell), Skjærdalen Brug, Skjærsjøelva og Kleivmannen 1953: Interiør fra Hole gamle kirke (akvarell), Dampbåten "Grev Wedel" og Pjåkerud gård på Tyristrand 1954: Fra Asksætra (akvarell), En liten Bergpreken, vignetter om Harald Hardråde og bjørn, Tjuenborgen i Ådal 1955: Vinternatt i Ådalsskog (akvarell) 1956: Vinterskogdrift på Holleia (akvarell), Landeveien ved Breien gård, To gamle kaller, Egge på Ask, Flattum fylkesskole (Ask) og S¿r-Hollerud på Tyristrand 1957: Fra Ask (akvarell), Spålen og Finnerud setrene i Nordmarka 1958: Klavåsen (Tyristrand) og veibrua over Sogna ved Ask 1960: Hesteskyss (akvarell) og Tangebråten på Tyristrand 1978: Asksætra og interiør fra samme

Fra Setertjern (Hovinsetra), i privat eie. (Foto: Asle Gire Dahl) 12 SOLHEIMJUBILEUM Elling M. Solheims liv blir bok

Dikteren Elling M. Solheims liv (1905-1971) er en fortelling om styrke og pågangsmot, fattige kår, sykdom og ukuelig vilje. Neste år kommer boka om hans liv.

Av Christopher Hals Gylseth

I januar 2005 er det hundre år siden Elling M. Solheim ble f¿dt. Ett av elementene ved hundreårsjubileet blir en bredt anlagt biografi om Ellings liv og diktning. Jubileumskomiteen for Solheim-feiringen i 2005 har vært så vennlige å gi meg oppdraget med å skrive denne biografien, og jeg ser på dette som en ære.

Ellings litterære virksomhet vil få en stor plass i boka om hans liv. I bio- grafien må vi også se nærmere på hans stilling i lokalsamfunnet. Han fikk kunstnerl¿nn fra kommunen, noe som var uvanlig. St¿rre pengegaver fikk han flere ganger, blant annet på både på 50- og 60-årsdagen. På 50-årsdagen 17. januar 1955 var Arnulf ¯verland en av gratulantene da Elling M. Ringerikingene visste at han i alle år Solheim fikk overrakt en folkegave på 17.300 kroner. Gunhild Hoff i midten. hadde gitt mye av seg selv. Han stilte (Foto: Kåre Grytli) opp med taler, sanger og prologer ved alle slags offentlige tilstelninger. Og mange følte behov for å gi noe tilbake. Veme, skogen og naturen Elling gikk på Lunder Fortsettel- Han vokste opp på småbruket Solheim, sesskole i 1919-1920, og siden ett år på Da en jury oppnevnt av heftet Ringerike, på Veme i Soknedalen. Faren, Martin Ringerike Fylkeskole (som seinere ble kåret ham til «Århundrets ringeriking» Hansen, arbeidet i skogen og på jern- til Ringerike Folkeh¿yskole) fra 1923- for det tjuende århundre i 1999, var dette banen. Han lærte Elling å sette pris på 1924. Her hadde den legendariske E. M. et naturlig og riktig valg. Elling M. de store skogene, og ga ham interessen Færden undervist, og Herman Solheims ånd og diktning lever frem- for historiefortelling og sang. Elling Wildenvey var blant de tidligere ele- deles. begynte tidlig å skrive små historier. vene. Det var mens Elling gikk på fyl- Han opplevde dessuten politiske arbei- kesskolen, at dikteren i ham våknet for Elling levde sitt liv i det stille, var derm¿ter hjemme i Solheim-stua, og alvor. I 1925 var den f¿rste diktsam- beskjeden og smålåten. Samtidig kjente fikk samhold og engasjement inn med lingen ferdig, ÇPreludium. Unge versÈ. han sitt verd som lyriker, og visste godt morsmelken, så å si. Som tenåring Boka, som var Ellings stolthet, fikk en at han hadde noe å fare med. Men det ønsket Elling først å bli lærer, men slik uheldig skjebne etter at forlaget gikk var en lang og hard vandring, f¿r han gikk det ikke. Utdannelsen ville blitt for konkurs. Den ble trykket, men kom aldri nådde sine mål. dyr. Men noe skolegang ble det da. ut i bokhandelen. Dette var et hardt slag. SOLHEIMJUBILEUM 13 Gardist Elling likte seg godt da han avtjente militærtjenesten i Oslo, i Garden i 1926. For det første var det viktig for ham å komme seg hjemmefra, og dessuten var det gildt å være i Kongens garde. Han var som gardist med på flyttingen av Osebergskipet, gjennom Oslo til Bygd¿y. Et ærefullt oppdrag.

Etter militærtjenesten må det ha vært rart for ham å komme hjem. Fra spen- nende forhold i hovedstaden og tilbake til arbeid i skogen. Han måtte jo ta seg fysisk arbeid for å leve. Det var de harde tjueåra, og arbeidsfolk måtte slite hardt. Elling ble mer og mer politisk interes- sert. Han var med på stiftelsen av et sosialistisk ungdomslag på Veme, og skrev politiske dikt om Sovjet og revo- lusjon. Han arbeidet i skogen, men triv- des dårlig.

Sykdom og debut To viktige ting i hans liv skjedde Herman Wildenvey besøker Elling M. Solheim. (Foto: Kåre Grytli) omtrent på samme tid, i 1934. Multippel sklerose-sykdommen br¿t ut, og han debuterte som lyriker med boka ÇJeg Gunhild Ellgunstad lever i dagÈ. Sorg og glede på samme Hittil hadde moren, Torine, stelt Elling Elling og Gunhild flyttet fra Kyllingstad tid. Med ett var han blitt en syk og mer- hjemme. Men hun var gammel og på slutten av 1950-tallet, og bygget sitt ket mann. Samtidig hadde han nådd sine trengte hjelp, og sykepleier Gunhild eget hus i Hønefoss. Dette fikk de råd til drømmers mål. Han var blitt poet. Elling Hoff kom inn i Ellings liv. For Elling må etter en storstilt folkegave, en innsam- ble trukket i flere retninger, og f¿lte seg «søster Gunhild» ha vært som en åpen- ling som gjorde Elling takknemlig og bundet av den lumske sykdommen. baring fra f¿rste stund, ung, vennlig og r¿rt. ÇEllgunstadÈ ble husets navn, opp- vakker som hun var. Dette ga ham inspi- kalt etter dem begge. Det var godt å I tillegg skjedde alt dette i en alvorlig rasjon og skaperglede. Gunhild skapte et komme dit, forteller mange. Særlig krisetid, både nasjonalt og internasjo- nytt liv for ham, og forlot ham aldri NRK-veteranen Erik Bye har fortalt nalt. Elling reiste rundt på folkemøter, siden. mye om dette. Han intervjuet Elling der blant andre den unge Arbeider- flere ganger, og m¿tet med den lamme, partipolitikeren Einar Gerhardsen talte, Noen år på 1950-tallet holdt Gunhild og men aktive dikteren var en stor og viktig og leste fra ÇJeg lever i dagÈ. Han fikk Elling til på Trøgstad, på Tandberg- opplevelse for ham og mange andre som mye applaus. Diktene grep tilh¿rerne. moen. Der bodde de på eiendommen til kom på besøk. Elling utga en rekke Samtidig skrev han dikt på sin egen dia- kunstneren Ståle Kyllingstad, en god b¿ker etter krigen, fra ÇLandet leverÈ i lekt, om hjembygda og naturen. venn av Elling. De fikk mye bes¿k i 1946 til erindringsboken ÇFotefarÈ i denne perioden. Av og til hadde de kul- 1965. Journalist turkvelder, hvor folk leste dikt, spilte Fra ca. 1936 til 1940 var Elling journa- fiolin og sang. Dette var en god og Han var høyt respektert også blant de list i Drammensavisen ÇFremtidenÈ som utviklende fase i Ellings liv, sykdommen fremste av sin tids forfattere. Arnulf hadde lokalkontor på Hønefoss. Han ble til tross. ¯verland skrev om Ellings diktning i stadig dårligere, og måtte stelles mer og 1948 at "..det har ikke sprunget en mer av moren hjemme på Solheim. Han var nå lam fra halsen og ned. renere kilde i vår folkelige lyrikk siden Sykdommen f¿rte med seg en slags mer- Rudolf Nilsens dager". I 1938 kommer diktsamlingen ÇNatta og kelig frihet, siden den ga tid til ro og nyingenÈ. Elling var blitt mindre poli- ettertanke. Samtidig bandt den han fast tisk og mer lokalt orientert. Tidlig under og voldte store smerter. Gunhild var 2. verdenskrig, i 1941, kom boka ÇGro n¿kkelen til alt i denne tiden. Hun hjalp NorgeÈ. Elling viste seg her som en ham å skrive diktene ned, og ble hans nasjonalsinnet lyriker, og ble h¿yt bindeledd til verden utenfor. respektert for dette. 14 HISTORIELAGSJUBILEUM Ringerike historielag 50 år

Ringerike historielag ble stiftet 10. desember 1953, og kan dermed se tilbake på 50 års virksomhet. At laget gikk i dvale forholdsvis raskt etter f¿dselen, og faktisk ikke ble reorganisert og aktivisert f¿r i 1971, skal ikke ta glansen av en jubilant som har satt spor etter seg og har vært og er en viktig bidragsyter i arbeidet med å ta vare på, og spre kunnskap om lokalhistorien på Ringerike.

Av Gudmund Bakke den «for øyeblikket finner å burde anbe- fale likeovenfor Ringerikes Museums Tanken om et historielag ble luftet aller- styre at man går til innsamling av doku- ede i 1902 av August Steinhamar, forfat- menter og aktstykker for arkivering og ter av den første Norderhovboka. På det senere bearbeidingÈ. Komiteen hadde første ordinære årsmøtet til Ringerikes bl.a. fått tilbud fra forhenværende lens- Ungdomslag i 1921 ble det foreslått å mann Jon Guldal om kj¿p av hans danne et folkeminnelag, men det f¿rste samling av avisartikler og papirer, og håndfaste initiativet til å danne et histo- anbefalte at det ble forhandlet videre rielag på Ringerike kom i 1925. Da gav om dette. Den brakte også på bane å styret i Ringerike Ungdomslag Hans s¿ke ervervet de etterlatte papirene til Johnsrud i oppdrag å lage en utredning Andreas Lagesen, forfatter av ÇRinge- om saken. rikske slekterÈ. Hva en eventuell kultur- Johnsrud var en av tre redakt¿rer i historisk publikasjon angikk, mente heftet "Jul på Ringerike", og siden det komiteen at en utgivelse av en slik var redaksjonen som arbeidet videre neppe var aktuelt («tilrådelig») for et med ideen, f¿rte det til at heftet gikk historielag, på bakgrunn av at heftet over til å bli et lokalhistorisk skrift. Året Ringerike allerede var så godt innarbei- etter (1926) ble heftets navn endret til det i regi av Ringerike Ungdomslag og "Ringerike", men tanken om et historie- museet. lag ble ikke fulgt opp. Neste initiativ kom fredssommeren I de første etterkrigsåra var optimismen 1945. I brev av 14. juli 1945 henstilte stor. De mørke åra var tilbakelagt, og det ingeni¿r Arne B. Bang til Ringerikes var mange ting å ta fatt i. Nye foreninger Museum «å gå inn for dannelsen av et så dagens lys på mange områder, og historielag for Ringerike, som blant gamle ble reorganisert. Alle ropte på til- annet skulle ha til oppgave å utgi kultur- slutning, medlemmer og Ð ikke minst Ð historiske publikasjonerÈ. Saken ble tatt Arne B. Bang var Ringerike historielags ildsjeler. Innlegg i lokalavisa forteller at opp på museets årsmøte i juli 1946, og f¿rste formann. tanken om et historielag hadde både til- her ble det protokollført at det ville være hengere og motstandere. En anonym «av den aller største betydning og i tråd innsender mente at det var komiteer nok med museets kulturelle arbeide at M¿tereferater og avisinnlegg fra denne fra f¿r, og at museet etter hans mening Ringerikes historie blir tatt opp til gran- tida vitner om at det viktigste argument fylte oppgaven. De samme tanker ble til- sking på bredt grunnlag». Det ble for å danne et historielag, var ønsket om kjennegjort av formannen i museums- enstemmig besluttet å nedsette en å få satt i gang arbeid med registrering styret, Anders Viljugrein. Fra Hole skrev komité på tre medlemmer til å utrede og innsamling av lokalhistorisk doku- Jon Guldal at han oppfattet saken som saken, bestående av ingeniør Johannes mentasjon, som gamle navn, folke- skrinlagt. Bye, Anders Viljugrein og forslagstille- minne, arbeidsredskaper, dokumenter ren selv, Arne B. Bang (som samtidig osv. I juni 1947 hadde den nedsatte Men tilhengerne av et historielag arbei- ble innvalgt som styremedlem i museet). komiteen arbeidet i ett år, og uttalte at det i det stille. ¯nsket om ¿konomisk HISTORIELAGSJUBILEUM 15 trygghet, et fundament, for en forening og Helene L. Klemp i spissen. De gikk som skulle ta fatt på et så viktig arbeid, ut i lokalavisa og s¿kte kontaktfolk i synes å ha vært den viktigste årsaken til hver bygd på Ringerike, med god lokal- at stiftelsen lot vente på seg. Men i 1953 kjennskap og kunnskap om bygdenes kom det positive signaler fra de fem folk og historie. Siktemålet med reorga- Ringeriks-kommunene, og dermed var niseringen var å få fortgang i registre- det duket for stiftelsesm¿te. ringen av gamle hus, folkeminner, foto- grafier, setrer, stedsnavn, gammelt innbo Torsdag 10. desember 1953 ble stiftel- og redskap. I tillegg ¿nsket man gjen- sesmøtet holdt i Håndverkerens store sal nom medlemsm¿ter med foredrag om i H¿nefoss. En rekke organisasjoner og lokalhistoriske emner å spre interesse enkeltpersoner var innbudt. 50 personer for distriktets rike forhistorie. Tanken var til stede, og Ringerikes Blad skrev at om en egen årlig publikasjon hadde vært "i forsamlingen så man en rekke av dem drøftet, men man så nok et samarbeid som teller når det gjelder en kulturhisto- med de to utgiverne av heftet Ringerike risk sak som denne på Ringerike". På som mer nærliggende, «da historielagets vegne av innbyderne ønsket Hønefoss’ arbeide jo naturlig ligger nær museums- ordf¿rer, C.S. Bentzen, velkommen. arbeidetÈ. Arne B. Bang ble valgt til formann i interimsstyret, som skulle arbeide videre I 1971 ble det avholdt ÇnyttÈ stiftelses- med saken og legge fram forslag til m¿te i Ringerike historielag. Trond lover på et seinere møte. Bergsund ble formann og Ragnar Innledningsforedraget på stiftelses- Nøklebye sekretær. Fra 1973 overtok m¿tet ble holdt av rektor Helge Fonnum. N¿klebye formannsvervet, som han Han understreket i foredraget, som er innehadde til han ble avl¿st av Otto gjengitt i sin helhet i heftet Ringerike i Frydenlund i 1979. 1954-55, behovet for å få samlet inn tra- I denne perioden kom m¿te- og fore- disjon fra den gamle norske bygdekultu- Trond Bergsund, formann 1971-72. dragsvirksomheten i foreningen inn i ren, som var en ubrutt arv fra sagatiden faste former, ved siden av den omfatt- og lenger tilbake. I det kulturskiftet man nå var inne i, var denne kulturen i ferd medlemmene i det nyvalgte styret hadde med å måtte vike plassen for bykultur. dessuten verv i Ringerikes Museum. Den f¿rste og viktigste oppgaven for et Formannen selv, Arne B. Bang, hadde Ringerike historielag måtte være å endog fra 1951 vært museets styrefor- samle folketradisjon av alle slag, og på mann, et verv han hadde sammenheng- bredest mulig grunnlag, mente Fonnum, ende fram til 1974. som selv hadde vært beskjeftiget med Den store saken for Ringerikes slik virksomhet i nær en mannsalder i Museum i denne perioden var å få byg- sin f¿debygd i Hallingdal. getomt eller få løst behovet for perma- nente lokaler til utstilling på annen måte. Tirsdag 26. januar 1954 ble forslag til Det lokalhistoriske milj¿et var lite, og vedtekter behandlet. M¿tet ble holdt i tillitsmennenes krefter synes i stor grad lokalet Ringerike nederst i Storgata, og å ha gått med til å skaffe penger til ble avsluttet med at arkeolog Karl Vibe- museumssaken. At et nystartet historie- Müller kåserte om fortidsundersøkelser lag derfor hadde store vanskeligheter på Ringerike. De foreslåtte vedtektene med å finne fotfeste, er ikke overras- ble enstemmig vedtatt av de 14 fram- kende. Den forventede st¿tten fra kom- m¿tte, og Arne B. Bang ble valgt til munene uteble, og det endte med at lagets f¿rste formann. De ¿vrige med- Çhistorielaget fikk derfor status som en lemmene av interimsstyret gikk også gren av museets virksomhet inntil nye med på å fortsette. interessenter kunne finnesÈ.

"Starten var utmerket. Blir den videre Det var derfor svært liten – om noen – interesse derefter, tegner det til å bli en aktivitet i Ringerike historielag fra 1954 suksess," skrev Ringerikes Blad etter og til slutten av 1960-åra. Da begynte stiftelsesmøtet. Men blåmandagen kom noen personer igjen å snakke sammen, raskt. De få kronene som medlemmene og i 1970 var tida inne for å reorganisere betalte i kontingent, fristet ikke til å foreningen. Et interimsstyre ble nedsatt starte opp de store prosjekter. Flere av med Trond Bergsund, Ragnar N¿klebye Ragnar N¿klebye, formann 1973-78. 16 HISTORIELAGSJUBILEUM ende registreringen av kulturhistoriske områder, som Nordmarka, Krokskogen, minnesmerker som ble påbegynt (se Holleia og Vassfaret), folketellinger, kir- nedenfor). keb¿ker, skattemanntall, tingprotokoller, utvandrerlister, panteb¿ker og skifte- Ringerike historielag har den siste kort. Mye av det eldste finnes bare på mannsalder vært en aktiv forening som mikrofilm, men lesemaskiner gj¿r det har gitt et vesentlig bidrag til at kunn- tilgjengelig. Videre har man en anselig skap om lokalhistorien på Ringerike er mengde lokalaviser (den eldste fra gjort kjent for oss som bor her, og blitt 1845), avisutklipp ordnet i mapper etter tatt vare på for ettertiden. En viktig del emne, hovedfagsoppgaver fra universi- av et historielags virksomhet vil naturlig teter og h¿gskoler med emner fra nok være medlemsmøter med foredrag Ringerike, jubileumsberetninger fra lag, om lokalhistoriske emner. Siden 1971 foreninger og bedrifter, klubbaviser og har både lokale foredragsholdere og fag- årsberetninger. folk hentet utenfra, bidratt til mye lær- Siden 1997 er det bibliotekar Liv dom, inspirasjon og hygge på historie- Skretteberg som har hatt ansvaret for lagets m¿ter. Spesielt f¿rjulsm¿tene i denne delen av bibliotekets virksomhet, Svenskestua på Norderhov gamle og samlingen utvides stadig. prestegård er blitt en tradisjon som mange har satt pris på. I tillegg har Ringerike slektshistorielag rusleturer, byvandringer, og ikke minst Slektsforskning har fått vind i seilene de sommer- og h¿stturene til historiske siste tiårene, og Ringerike er intet unn- steder, museer og samlinger andre steder tak. I 1976 ble det nedsatt et tremanns- i S¿r-Norge fått stor oppslutning fra utvalg for slektsforskning i Ringerike medlemmenes side. historielag, bestående av Jens Fjeld, Brit Astri Sviund og Runar Berg. Gjennom Blant lagets virksomhet for ¿vrig, b¿r Sviund hadde de en fot innenfor det spesielt nevnes: Otto Frydenlund, formann 1979-80. lokale biblioteket, og mye av arbeidet den f¿rste tida var samarbeid om opp- Registrering I 1973 organiserte Ringerike historielag mens skjemaene for¿vrig forefinnes i en omfattende registrering av kulturhis- Ringerikssamlingen på Ringerike bib- toriske minnesmerker i daværende liotek. Ringerike kommune. Arkeologiske min- ner, husmannsplasser, gamle ferdsels- Ringerikssamlingen veier, setrer, husmannsplasser, spor av Bibliotekene skal være vår felles lokale eldre bosetting, og lokale stedsnavn var hukommelse, og her b¿r lokalhistoriske blant de ting som skulle nedtegnes, og samlinger være en viktig del. Så også på lokalkjente folk ble utpekt til å ta seg av Ringerike. I 1967 ble Brit Astri Sviund sine områder. De skulle i f¿rste rekke ansatt som bibliotekar ved Ringerike opps¿ke muntlige kilder Ð dvs. eldre bibliotek. Hun var interessert i lokalhis- folk – for dermed å få sikret en informa- torie, og var også styremedlem i sjon som for en stor del ville bli borte Ringerike historielag. Etter hvert enga- med dem. sjerte hun seg i oppbygging av en lokal- historisk samling på biblioteket – en Sentrale lokale ÇrodemennÈ var Hans samling som ble hennes hjertebarn. Erlandsen (Steinsfjerdingen), Torbj¿rn Sammen med tidligere biblioteksjef Slåtto (Røyse), Hartvig Brobekk Helene L. Klemp fikk hun på kort tid (Sundvollen), Einar Heimås Dokken samlet en imponerende mengde stoff. (Ask/Holleia) Ingrid L¿bben og Randi Dessverre ble Brit Astri rammet av syk- Gjerde (Norderhov kirkebygd), Trond dom (hun d¿de i 1995), men da var Bergsund (Ådal), Trygve Meisterlin og Ringerikssamlingen allerede et begrep Einar Maribo (Sokna), Thorleif Solberg blant lokalhistorisk interesserte, som (Vågård), og Arthur og Otto Frydenlund s¿kte til ÇRingeriksrommetÈ som en (Åsa). På Tyristrand lyktes det ikke å få kilde å øse av, til inspirasjon og ¿kt noen til å påta seg arbeidet. viten. Her finner vi b¿ker med historisk Informasjonen fra Hole (Steinsfjerd- og geografisk stoff fra Ringerike (det ingen, R¿yse og Sundvollen) er samlet i geografiske Ringerike, med kommu- stensilhefter på de lokale bibliotekene, nene Ringerike og Hole og tilst¿tende Aslaug Kvernberg, formann 1982-88. HISTORIELAGSJUBILEUM 17

lagets regi (1650- og 1660-åra), og 20 ble gradvis redusert, for så å bli helt fra Solbergs hånd (1680- og 1690-åra), avskaffet i 1997. og arbeidet fortsetter. Det er en anselig datamengde som i I 1991 ble medlemsbladet Hringariki dag er lagret i GDSR’s database. Fra kir- startet (f¿rste utgave kom i desember keb¿kene er det for eksempel foretatt ca 1991), og her har siden en mengde 150.000 registreringer. Samlingen med lokalhistorisk stoff – både om slekter og skiftekort ved Ringerike bibliotek er andre ting – blitt tatt vare på og gjort registrert, og det samme er en oversikt kjent. Ildsjelene i redaksjonen har vært over samtlige finneplasser m.v. på Solberg, Hallmann og Eigil Elsrud. Krokskogen. Gammelt skolemateriell Bladet er veldig populært, og utkommer ved Ringerike skolemuseum samt nav- med to årlige utgaver, hver på 70-80 nelister fra en god del skoleprotokoller sider. I 2000 fikk man patentert navnet fra før 1900 er også registrert. Endelig ÇHringarikiÈ. er det, i samarbeid med Kildeskrift- H¿sten 1994 tok slektshistoriegruppa avdelingen ved Riksarkivet, scannet og navnet Ringerike Slektshistorielag. Fra lagret bilder av og opplysninger om segl 1. januar 2004 står laget på egne bein, og bumerker fra hele Buskerud og deler med eget medlemsregister og innkre- av Oppland fylke. ving av kontingent. Ildsjeler i GDS’ arbeid har i f¿rste Slektsgranskerne m¿tes jevnlig til rekke vært Jens Jonsrud, Frank arbeidsm¿ter, og til tre-fire m¿ter med Otterbech og Rudi L¿ken. Sistnevnte slektsfaglige foredrag per år. I tillegg har laget programmer, hvor man etter avvikles årlige kurs i lesing av gotisk hvert vil kunne s¿ke seg inn og hente skrift. aktuelle opplysninger (som vil bli til- gjengelig for folk flest når arbeidet med Genealogisk Datasentral korrekturlesing er fullf¿rt). Jonsrud og Frank Otterbech, formann 1993-96. Ringerike Otterbech er i dag pensjonister og har i Etter modell fra Hadeland ble det i alle år arbeidet uten et øre i vederlag. En desember 1992 nedsatt et utvalg som ikke liten del av deres arbeidsinnsats går bygging av Ringerikssamlingen, samti- skulle legge forholdene til rette for bruk dig som man samlet, ordnet og tok vare av arbeidsledige på Ringerike til en mer på lokalhistorikeren Erling Bjørkes målrettet registrering av historiske data. arbeider fra Soknedalen, Kr¿dsherad og Etter s¿knad fikk utvalget bevilget 5.000 Hallingdal. kroner fra Ringerike kommune til inn- Den 7. februar 1985 ble slekts- kj¿p av et registreringsprogram og noen historiegruppa i Ringerike historielag mikrofilmer, og dermed var Genea- formelt stiftet. Brit Astri Sviund ble logisk Datasentral Ringerike en realitet. f¿rste leder, og andre sentrale personer var Thorleif Solberg og Kjell Hallmann. Flere – både private og bedrifter – gav Gruppa fortsatte å samle, bl.a. kopier av brukt datautstyr i gave, og etter litt skiftekort, skattemanntall, prestemann- ÇbehandlingÈ av den slektsinteresserte tall og kirkebøker til lokalsamlingen på dataeksperten Rudi L¿ken hadde man biblioteket, og i 1988 startet arbeidet tilstrekkelig datautstyr til å begynne med avskrift av tingb¿ker tilbake fra arbeidet. I første rekke har dette gått ut 1652. Tingb¿kene refererer rettsfor- på å overføre opplysninger fra offentlige handlinger på Ringerike og tilstøtende kilder som kirkeb¿ker, folketellinger, distrikter, men vanskelig gotisk hånd- manntall, emigrantlister, militærruller, skrift har umuliggjort bruk av disse for skifteprotokoller m.v. til en database. de aller fleste. Etter at de er blitt Çover- Ringerike kommune har siden mars satt», kan alle nå gjøre dykk ned i den 1993 stilt lokaler til disposisjon (1993- spennende verden som tingreferatene 94 i Askveien 6, 1994-95 Vestre åpner for oss. I rettsforhandlingene blir Lundstad (Austjord), 1995-1999 Arne- det stadig opplyst om navn, familiefor- mannsveien 3, og siden 2000 Veien hold, slekter, gårder, skogteiger og andre gamle skole). Kommunen organiserte ting fra dagliglivet. Etter at de f¿rste også bruken av arbeidsledige på tiltak i heftene ble omsatt fra gotisk håndskrift inntil 10 måneder for hver. GDS ved hjelp av profesjonelle historikere, er Ringerike har i alt sysselsatt nærmere det Thorleif Solberg som har stått for 100 arbeidsledige og hadde på det meste Sigurd Huseby er Ringerike historielags arbeidet. Hittil er det laget seks hefter i 15-16 personer i arbeid, inntil tiltakene formann i jubileumsåret. 18 HISTORIELAGSJUBILEUM med til å besvare henvendelser fra inn- fredse da det i 1998 endte med at skole- s¿rget for at hver skole på Ringerike har og utland med spørsmål om forfedre, museet fikk plass i 1. etasje på Veien fått de tre bøkene i gave. slektskapsforhold, bosted, gårdsnavn gamle skole. Herved slapp de å måtte Med hjelp av fotograf Johan Brun, osv. De aller fleste får hjelp! lafte opp igjen de gamle bygningene organiserte Ringerike historielag i 1988 (som nå blir nyttiggjort i Kjerratmuseet i innsamling og avfotografering av gamle Lokalhistorisk arkiv Åsa), og de slapp å kjøre flerfoldige bilder på Ringerike. En rekke uerstatte- I forståelse med Ringerike kommune flyttelass med gammelt materiell – én lige bilder ble kopiert og tatt vare på, har det de siste åra blitt registrert doku- gang til! samtidig som informasjon om personer menter fra de gamle kommunearkivene i 11. april 2000 ble Ringerike skolemu- og motiver ble registrert. Disse ble sei- H¿nefoss, Norderhov, Tyristrand og seum offisielt åpnet. Da hadde ildsjelene nere oversendt til Buskerud fylkesfoto Ådal. Mange av disse lå lagret i fuktige hver nedlagt hundrevis av arbeidstimer i på Norderhov gamle prestegård. og dårlige lokaler, men i dag er det oppussing og istandsetting av lokalene. Ringerike kommune har kj¿pt sam- meste trygt forvart i brannsikre rom i Gulvbelegg og panel var fjernet for å få lingen av flyfotografier av gårder, bruk kjelleren på Heradsbygda servicesenter. fram de gamle t¿mmerveggene i skole- og eiendommer på Ringerike fra 1950- Arbeidet ledes av Håkon Prestmo, og bygningen, som er fra 1864. I dag fram- og 60-årene av Fjellanger-Wider¿e AS. andre sentrale er Jens Jonsrud og Frank står den slik de norske folkeskolene var Samlingen er katalogisert og ordnet av Otterbech. Vi ser her kimen til et lokal- på landsbygda rundt 1. verdenskrig. Otto Frydenlund, og befinner seg i dag historisk arkiv for Ringerike kommune «Stuene» var gjerne små og unnselige, på Ringerike bibliotek. (Hole kommune har eget lokalhistorisk men av uvurderlig betydning for byg- arkiv i tilknytning til Hole bibliotek på dene. Det f¿rste styret Vik). Drift og omvisning forestås av en Direkt¿r Arne B. Bang ble Ringerike gruppe Ð ÇSkolekomiteenÈ. Skoleklasser historielags f¿rste formann. ¯vrige sty- Ringerike skolemuseum fra hele Ringerike bes¿ker skolemuseet remedlemmer var gårdbruker Kornelius Da den gamle bruksskolen på Sørsida, og får oppleve en skoletime fra gamle Leine, forretningsf¿rer Thor Thorsen og ved bruenden mellom Tippen og dager. Lars Egil Viljugrein, og varamenn: Samfunnshuset, ble revet i 1962, ble skogbruker Trond Bergsund, småbruker lærer Ola Bjørntoft forbitret. Bygningen Hefte Ð b¿ker Ð bilder Peter Lyse og lærer Sigvart Mjør. hadde han gått og tenkt på som rammen Heftet Ringerike ble startet i 1922 av Revisorer: Ingeborg Mohn og Aslaug om et skolemuseum på Ringerike. Siden Ringerike Ungdomslag. Det var de Kvernberg Skavhaug. var han besatt av tanken på at distriktet mange sagn og historier som fantes på måtte ha sitt eget skolemuseum. Etter en Ringerike som ikke var nedskrevet, som Formålet tid kom han over et eldre, laftet hus som var bakgrunnen for at heftet ble startet. Ringerike historielags vedtekter i 1954 skulle rives. Det lå ved fossen ovenfor Fram til 1926 var navnet «Jul på (paragraf 1) slår fast at "laget har til for- handelsskolen, og Bj¿rntoft kontaktet RingerikeÈ. mål å øke og spre kunnskap om Ringe- eieren og fikk huset til nedrivning. I 1936 kom Ringerikes Museum med, rikes fortid. Laget har f¿lgende arbeids- Bj¿rntoft rev av panelet, merket stok- og siden 1973 har også Ringerike histo- oppgaver: kene og demonterte huset. Etter hvert rielag stått bak utgivelsen av det lokal- a) Å sette i gang innsamling av sagn, fikk han med seg Jens Jonsrud, Ole historiske heftet. I dag utpeker hver gamle skikker og tro, folketoner, Eidsmoen, Otto Frydenlund og Frank forening to representanter til heftets stedsnavn og all slags tradisjon som Otterbech. Etter en tid fikk de ytterligere styre, som velger redaktør og forestår knytter seg til distriktet, ætt og gård, to laftede t¿mmerbygninger som ble tatt det praktiske arbeidet. Gjennom heftet, eventuelt i samarbeid med offentlige ned, merket og lagret. Fra tidligere var som i 2003 blir utgitt for 75. gang (det granskingsinstitutt som tar på seg det samlet inn en mengde gammelt ble ikke utgitt i 1935, 1937, 1941-44 og slike oppgaver. skolemateriell som bl.a. dukket opp i 1952) er en utrolig mengde lokalhistorie b) Hjelpe folkemuseene, oldsakssam- forbindelse med feiringen av 250 års- fra Ringeriksbygdene blitt tatt vare på lingene og Fortidsvernet med å jubileet for skolevesenet i Norge i 1989. og gjort kjent, og skribentene som har registrere og frede kulturminner. bidratt med artikler – både utenfra og i c) Gi ut en årbok eller tidsskrift som Etter hvert hadde ildsjelene samlet et heftets redaksjon Ð fortjener stor takk. inneholder lokalhistoriske og ætte- stort lager av gamle pulter, skoleb¿ker, historiske utredninger og skildringer, blekkhus, pennaler, kart og annet utstyr. I 1984 tok Jens E. Fjeld og Otto gjengir tradisjon fra distriktet, og Dette ble først lagret på loftet på Frydenlund initiativ til opptrykk av tre offentliggj¿r arkivtilfang som kan H¿nefoss skole (hvor Bj¿rntoft var lokalhistoriske bøker som hadde vært være nyttig for bygde-, by- og ætte- lærer), siden flyttet til Veien gamle utsolgt i mange år og vanskelige å få tak historikerne. skole. De ventet på Ringerike kom- i for historieinteresserte: Den gamle d) Å støtte arbeidet med å få ut gode mune, som hadde lovet å stille tomt til H¿nefoss-boka fra 1915 og Andreas bygdeb¿ker, bybøker og ættebøker. disposisjon. Flere alternative plasse- Lagesens b¿ker Ringerikske slekter II ringer ble vurdert, og personene som (Haug) og Norderhov (III). Restopplaget I museets regi entusiastiske stilte sine kunnskaper og av b¿kene er i Ringerike Slekts- Ð Bang var interessert og arbeidsom, men erfaringer til gratis disposisjon, var til- historielags eie, og Otto Frydenlund har travelt opptatt. Arbeidet i Ringerikes HISTORIELAGSJUBILEUM 19

Styret i Ringerike historielag i jubileumsåret 2003. Foran står Liv Gjestvold Blom (vara), i rekke 2 står fra venstre Sigurd Huseby (leder), Randi Gjerde (sekretær) og Else Marie Abelgård (vara), og i bakerste rekke fra venstre Trond Olav Vassdal (kasserer), Ole Haakon Opperud (ekstern info), Ellef Ellefsen (rep. Ringerike slektshistorielag) og Runar Berg (nestleder). Arne Sund (vara) var ikke tilstede da bildet ble tatt. (Foto: Gudmund Bakke)

Museum lå nok hans hjerte nærmere. f¿lge med helt til slutt! Moren gav seg. Blom og Håkon Prestmo. (Ellefsen og Ved flere anledninger spurte jeg om ikke Frank Otterbech. Prestmo representerer slektshistoriela- historielaget kunne arrangere m¿ter get, og går ut ved årsskiftet 2003/2004). med historiske foredrag. Men alt som At det gikk bra… skjedde var i museets regi. Aslaug Ð Jeg minnes godt den tiden Aslaug Formenn i Kvernberg. Kvernberg var formann. For meg står Ringerike historielag hun som den virkelige representanten Flere historielag for historielaget. Hun vokste opp i 1953 Arne B. Bang Interessen for lokalhistorie har gått i H¿nefoss, og kjenner byen og distriktet 1971-72 Trond Bergsund b¿lgedaler, men siden 1980 har den vært ut og inn. Hun hadde en egen evne til å 1973-78 Ragnar N¿klebye jevnt stigende. Dette avspeiler seg ikke formidle sine kunnskaper. Mange vil 1979-80 Otto Frydenlund minst i dannelsen av nye historielag i huske hennes interessante byvandringer, 1981 Peter Tandberg distriktet. Både Jevnaker, Soknedalen, og ikke minst de treffsikre kommenta- 1982-88 Aslaug Kvernberg Hole, Øvre Ådal og Tyristrand har i dag rene under m¿tene. Hun var alltid posi- 1989-91 Knut R¿nniksen egne, livskraftige lag. I realiteten er der- tiv og i godt hum¿r. Da var det virkelig 1992 Jan Thuen for Ringerike historielag i dag en fore- hyggelig å gå på historielagsmøter. Men 1993-96 Frank Otterbech ning for H¿nefoss, Haug, Norderhov på julemøtene i Svenskestua ville hun 1997 Jan Thuen kirkebygd, Åsa, Heradsbygda og nedre alltid ha levende lys på juletreet. At det 1998-99 Leif Næssan del av Ådal. gikk bra Ð i den bevaringsverdige, 2000-01 Torbj¿rn Paule knuskt¿rre bygningen! Frank Otterbech. 2002- Sigurd Huseby Protest – For noen år siden hadde vi en rundtur Styret i jubileumsåret på Ringerike med arkeolog Karl Vibe- Ringerike historielags styre i jubileums- Kilder Müller som leder. Han har ordet i sin året 2003 består av Sigurd Huseby (for- Ringerikes Museums 50 års jubileums- beretning (1973), Ringerikes Museums makt! En av turdeltagerne, en mor med mann), Runar Berg (nestformann), møteprotokoll 1946, heftet Ringerike to guttunger i 10 års-alderen, f¿lte seg Randi Gjerde (sekretær), Trond Olav (diverse årganger), Ringerikes Blad ikke helt i form, og ønsket å reise hjem Vassdal (kasserer), Ole Haakon Opperud (diverse årganger), og samtaler med igjen etter en halv times tid. Da protes- (styremedlem) og Ellef Ellefsen. Aslaug Kvernberg, Frank Otterbech, Otto terte den eldste gutten. Denne mannen Varamedlemmer er Else Marie Frydenlund, Ragnar Nøklebye, Thorleif Solberg og Sigurd Huseby. var så morsom å høre på at han ville Abelgård, Arne Sund, Liv Gjestvold 20 HISTORIELAGSJUBILEUM Talen på stiftelsesdagen for Ringerikes historielag

Rektor Helge Fonnum holdt innledningsforedraget på stiftelsesdagen for Ringerikes historielag den 10. desember 1953. Med tittelen "Bygdehistorie" ble talen trykket i heftets 1954-utgave.

Av Helge Fonnum en minnestein over herr Ingemar av loft og stabbur, i uthus og under uthus, i Ask!). Og ÇNorges siste vikingÈ Alv krinkler og kroker, blant alt slags skrap Ringerikes historie går langt tilbake. Få Erlingsson stammet fra Tornberg og skrot. Hvorfor kalte gamle folk dette steder på kloden har så gammel «histo- (Tannberg) i Norderhov. her for Çsn¿lÈ, sa en gammel mann til rieÈ. Vi har jo nylig lest i avisene at det Man kunne si at ret fra disse selvbe- meg, han viste meg en lauvkniv. Jo, det var livlig i disse trakter allerede for 350 visste storingene går en linje helt ned var lett å forklare: på gamalnorsk heter millioner år siden: Urfisken på Ringe- mot våre dager, da Gudbrand H¿nen det ÇsnidillÈ. Ð ÇDette kalla dei ei grise- rike. Og tar vi oss en spasertur langs som kjent fant det på sin plass å gi sul», sa bonden på Hove til meg. Han med stranden av Steinsfjorden, kan vi general Schlanbusch litt undervisning i viste meg et slags triangel av tre, foret lett finne forsteninger av dyr som levde ringeriksk folkeskikk. ÇJe er av adel, je med tøy; «dette sette dei på halsen åt her for mangfoldige millioner år siden. au,È sa Gudbrand H¿nen. griso so dei kji skulde kunne smette Men historien om den slags fortidsliv Det kunne således ha sin store inter- gjenom utgarden. Eg kan so vidt hugse danner en egen vitenskap: palæonto- esse å sette sammen en Ringerikes histo- ho i brukÈ, sa han. Og ganske riktig: I logien. rie frå de eldste tider og ned til våre Gulatingsloven står det at et gjerde skal dager. Men det er ikke den oppgaven være så tett at gris som har «sulu» på Også den egentlige historien begynner som først og fremst venter på Ringerikes halsen, ikke kan komme gjennom! imidlertid meget tidlig på Ringerike, for historielag. Den f¿rste og viktigste opp- Denne tingen var altså den siste repre- mer enn 1000 år tilbake. Og forut for gaven for et Ringerikes historielag vil sentant for en bruksmåte gjennom 1000 historiens lys har vi her de rike sagnmin- være å samle folketradisjon av alle slag år på den gården. ner og de svære gravfelter, ÇKongenes og på bredest mulig grunnlag. Det var ingen sjeldenhet å finne på en graverÈ osv. Fra historiens morgen- Da jeg har vært beskjeftiget med slik gård 20 - 30 ting som fortjente plass på demring har vi de mange ber¿mte rune- virksomhet nu i snart en mannsalder, et museum. steiner fra Ringerike. De viser at vårt etter oppdrag frå min fødebygd i Jordfunne ting som stein¿kser og distrikt var et kultursentrum så langt til- Hallingdal, har jeg n¿dvendigvis kom- pilespisser kan man også støte på (slike bake: met til å samle visse kunnskaper og erfa- saker skal egentlig sendes inn til ringer på området, og jeg syntes derfor Oldsaksamlingen). ÇRingeriksstilenÈ. Og hvert skolebarn at jeg fikk si ja da jeg ble anmodet om å Selvsagt må man lete etter gamle vet å fortelle om Halvdanshaugen, innlede dette m¿te. dokumenter, særlig skinnbrev, eller s¿ke Sigurd Syr og Olav Haraldss¿nn osv. Og Jeg mener da det er riktig å fremføre å få vite hvorhen slike ting har tatt vegen ned gjennom middelalderen fortsetter enkelte trekk som kan antyde hvor (private oppkjøpere har undertiden vært det med kjente steder og historiske per- arbeidsoppgavene ligger, og hva slags slemme skadedyr!) sonligheter på Ringerike: Høvdingsetet oppgaver det gjelder. Min fremstilling på Veien, lendermannen Ingemar av vil bli sterkt personlig farget, men til I denne fjellbygden samlet jeg også ca. Ask, han som sa om Magnus barfot og gjengjeld kan jeg si at jeg vet hva jeg 800 Amerikabrev, til sammen ca. 4000 hans krigstog vestover at kong Magnus snakker om. sider omregnet til oktavformat. (En kom til å bli sendt til Helvete fordi han Jeg tok sikte på gamle arbeidsredska- gruppe av dem som en amerikansk pro- ville tilegne seg et land som han ikke per og avlagte bruksting. Rundt på går- fessor fikk se, oversatte han til engelsk hadde rett til! (F.N. kunne gjerne reise dene i alle grender banet jeg meg veg til og utga dem i bokform). HISTORIELAGSJUBILEUM 21

Naturnavn, dvs. navn ute i naturen, så skikker. Det er også verdifullt å få tak i over 1000 sider verdifullt kulturhistorisk som navn på hauger og berg, myrer, folketro og segner og slikt. Jeg har truf- stoff! daler, tjern og bekker kan det være prak- fet gamle folk som ikke lenger trodde på tisk å innsamle på trykte skjemaer, de underjordiske eller haugafolket, men Det er blitt sagt at den tid vi kjenner gjerne ved hjelp av skolebarna, med som dog faktisk hadde sett dem! Vi lever minst, er den sist forl¿pne tid. Derfor effektiv kontroll. Slike navn kan være i et kulturskifte! skal man også samle tradisjon fra de par eldgamle. siste mannsaldre. Og særlig fordi vi Vi har en brønn som kalles «få-brøn- Mest merkelig synes jeg det har vært å står i et stort kulturskifte, som nevnt. nenÈ, hva kommer det av? sa en mann til oppleve hvorledes gammel hedensk reli- Nettopp nå har lektor Edvard Bull gitt ut meg. Jo, navnet stammer fra lindyr- gion har levd i vårt folk helt ned til vår et verk ÇarbeiderminnerÈ. Det er en bok kingstiden, det var den br¿nnen hvor de tid. La meg nevne et par eksempler: som inneholder tradisjon fortalt av ca. «fådde» linet. På en gård brukte de En kone fortalte meg om sin bestemor 90 fabrikkarbeidere. Ringerike har i dag kunavnet ÇTannkollÈ, det var fra gam- at om juleaften pleiet hun alltid å skvette et mangesidig næringsliv. Her er om- melt av blitt bevart ved oppkalling, men tre skjeer med øl på peisvarmen, og da råder nok å arbeide på, også for folke- ingen kunne si hva det skulle bety. Den en av de unge ved en slik leilighet sa for minnesamlere. lærde dr. I. Reichborn-Kjennerud l¿ste sp¿k: ÇAlle gode ting er tre!È ble den den gåten for meg: I gammel tid pleiet gamle så sinna at de trodde ikke hun ®rede forsamling! man å gi barnet en gave når det fikk sin skulle ha overlevet det. Det var tydelig Det har Ð som gjentagende nevnt Ð i de første tann. Det kunne være for eksem- nok religion for henne, offer til ilden. par siste mannsaldrer gått for seg et pel et sverd eller en ku eller en trell (var En gang spurte jeg en 90-åring om gjennomgripende kulturskifte, og i våre det en trell, skulle han være født på han kunne huske noe slags offer til dager skjer forandringen raskere enn samme tid som barnet. Trellen Kark som solen. Nei, sa han, det kunne han ikke. noensinne. Folkeopplysningen og de svek Håkon jarl, har sikkert vært en slik Men en lang stund etterpå gikk det som tekniske hjelpemidler har f¿rt til at den tanngave. Det heter nemlig i sagaen at en gledesr¿dme over det bleke ansiktet: gamle bygdekulturen som var en ubrutt de to var f¿dt samme natt). Han kunne huske at en gang da han var arv fra sagatiden og enda lenger tilbake, liten gutt, hadde hans bestemor sagt til viker plassen for bykultur, tanke- og A propos ku-navn. Å gi kua navn var ham at han skulle ta litt smør og kline på f¿lelseslivet blir preget av den felles- likeså viktig som å gi barna navn. Og det veggen ved peisen, det sted som solen menneskelige vesteuropeiske kultur, det ble nesten bare brukt navn med de for- skinte på (formodentlig var det første moderne internasjonale felleseie. historiske endelsene -fog, -gjev, -lin osv. dagen solen kom igjen om våren på den dersom de hadde horn, ellers var endel- gården som ligger nede i dalbunnen). Derfor blir det så viktig nettopp nå å sen -koll. Og de holdt strengt på opp- Altså: offeret til solguden var fremdeles samle inn tradisjon til belysning av den kallingsskikken. I denne sammenheng i bruk! gamle kultur. Vi er kanskje den siste fristes jeg til å nevne at jeg her på Jeg har lagt merke til den gledelige generasjon som har anledning til det, Ringerike har h¿rt ÇmoderneÈ kunavn ting at de fleste gamle mennesker svært snart vil det være uigjenkallelig for sent. som Dronning Maud og Kronprinsesse gjerne vil fortelle om gamle dager, ja, Derfor er også innsamlingen av stoffet Martha! Ja, på Tyristrand hadde de nylig mangen gang er det tydelig nok en stor nå viktigere enn behandlingen av det. ei ku som bar navnet Puttisa fordi man- velgjerning mot dem å sitte og lytte til Den fagmessige, vitenskapelige utnyt- nen hadde puttees på da han hentet den dem og vise interesse for hva de for- telse av stoffet kan komme senere. Et heim! teller. konkret og n¿yaktig, mest mulig ordrett Likesom jo barna også nu mer og mer gjengitt stoff vil kunne bli historisk kilde får nye navn utenfor oppkallingsskik- En interessert mann som jeg blant annet for all framtid. ken. ga i oppdrag å nedskrive de ordspråk og Altså: Ringerikes historielag bør dan- lignende som han hadde h¿rt brukt i nes. Vi lever i et kulturskifte! bygda, ble så ivrig at han hadde papir og Gj¿res det ikke, vil kommende slekter Derfor gjelder det nu å få opptegnet all blyant med seg i arbeids¿kta. En annen savne det. Gj¿res det, vil kommende slags tradisjon: om sed og skikk, om bonde, som ble arbeidsuf¿r av gikt alt i slekter være takknemlig for det. kosthold, om alle slags arbeidsmåter, om 60-års alderen, har uttrykt sin takknem- La denne dagen bli i dobbelt forstand dagligliv og fester, således jule- og lighet for at han ble satt i gang med å en ÇhistoriskÈ dag for Ringerike, Ð for påskeskikker, bryllups- og begravelses- skrive sine erindringer. Han har levert det sagnomsuste Ringerike. 22 LANDBRUK Ringerikspoteten - med smilehull og ring i midten

I omtrent 140 år har en liten potet fra Ringerike gledet ringerikinger, oslofolk, ¿stlendinger og bergensere. Poteten har i lange tider vært sett på som selve aristokraten blant potet- sortene.

Av Ottar Riis Str¿m

Skj¿nt noen potetsort i moderne for- stand er Ringeriks-poteten ikke. Den er ikke krysset fram slik som en gj¿r med potetsortene i dag. Ringerikspoteten som også en tid ble kalt for Aabler, er det en kaller for en gammel landsort.

Hvor kom den fra? Hvor landsorten kom fra da den kom til Ringerike en gang på 1860-tallet, vet vi ikke. Den kan ha kommet til Norge på ei skute fra England eller Skottland. Eller den er kommet fra Holland. Det vi har en antakelse om, er at den ble brakt fra Botanisk hage i Oslo til gården Søndre By i Hole en gang midt på 1860-tallet.

Han som hadde poteten med til Hole var bonden, stortingsmannen og ordf¿reren Morten Ludvig Sundt som eide gården fram til 1869. Det gikk nok noen år før dyrkingen ble av noe omfang, og kanskje ble den bare dyrket der på gården de første årene.

Aabler Mer fart over dyrkingen ble det da går- den ble solgt til Jens Aabel i 1869. Aabel Ringerikspoteten har stått mot kravet om at poteter skal være runde og glatte. var en dyktig og anerkjent bonde og (Foto: Morten Brun) LANDBRUK 23 begynte å dyrke Ringerikspoteter i På den tiden foregikk salget av poteter I Landbruksdepartementets småskrift nr. større omfang. I de første årene ble pote- i store sekker til vinterlagring hos den 24 fra 1938 er tonen en noe annen: tene kalt for Aabler og solgt som det enkelte. Det er vel de færreste i dag som "Ringeriks, små runde mørkerøde både på Ringerike og i Kristiania. kjøper så mye Ringerikspoteter knoller med gult kj¿tt og stort t¿rrstof- Poteten var liten og ga lav avling. finnhold. Gir liten avling, men regnes å Kanskje bare halvparten av det andre Red R¿yse stå over andre i mategenskaper og kan potetslag på den tiden ga. Men folk likte I Varg Villvolls fortellinger fra 1940-tal- derfor betales bedre enn andre slag." den og var villig til å betale mer enn for let er det en historie om holeværinger "vanlige poteter". Da som nå ser det ut som utvandret til USA tidlig på 1900- Dyrkingsproblemer til at den ble betalt med minst dobbel tallet. Ringerikspoteten er svak for virus og pris i forhold til andre potetslag. If¿lge Jon Guldal (som brukte "Varg tørråte. Spesielt skader dette riset og gir Villvoll" som pseudonym) savnet de mindre avling. I 1939 var det blitt så ille Den f¿rste skriftlige kilden som finnes ringerikspoteten, og fikk den sendt over at Ringerikes blad hadde en artikkel om salg av Aabler, er fra gården Hunstad til Amerika. med overskriften: "Vil Ringerikspoteten i Hole. I en regnskapsprotokoll fra 1886 Der ble den dyrket lokalt og fikk gå ut". Artikkelen var et intervju med står det om omsetning av Aabler den 22. navnet Red R¿yse. For den vanlige ame- Finn E. Moltzau som da var formann i oktober. rikaner som skal ha alt stort, ble sann- laget. synligvis ikke sorten noen suksess. Ringerikspoteter eller I dag vet vi bedre. Ringeriks-poteten har r¿de ringeriks Ringerike potetsalgslag overlevd og er i beste velgående. Dette Etter hvert begynte Jens Aabel og andre Fra 1935 ser det ut at dyrkingen av skyldes bedre settepoteter og bedre bønder fra Hole å selge potetene på mar- Ringerikspoteter får et stort oppsving. dyrkingsteknikk. kedet i Kristiania. Her skiftet den navn Grunnen til dette er organisering av til Ringerikspotet av den enkle grunn at Ringerike potetsalgslag. "Skal forgå av det var b¿nder fra Ringerike som solgte Dette laget måtte hatt stor tilslutning, Ringerikspoteter." den. for allerede året etter var det over 70 Mange vordende Ringeriksb¿nder fikk medlemmer. sin opplæring innenfor landbruk på I gamle kilder het det at det gikk 30 år Laget som da var det eneste i Norge, Buskerud landbruksskole på Åmot. Før f¿r potetene ble dyrket utenfor R¿yse. skulle bare arbeide med å markedsføre krigen var det der en lærer som elsket å Om dette er tilfelle, vet vi ikke. Ringe- og selge Ringerikspoteter. Dessverre har erte ringerikingene med utsagnet: rikspoteter har aldri vært produsert i det ikke vært mulig å finne igjen proto- "Ringeriksb¿ndene skal forgå av flog- store mengder og alltid oppfattet som en kollen fra laget, men en god del er skre- havre og ringerikspoteter". litt eksklusiv vare. vet om laget i Ringerikes Blad og i Floghavre var den gang som nå et Skuespilleren Per Aabel sa en gang at Gartner-hallens jubileumsbok fra 1980. stort problem i kornåkrene hvis den han husket at faren hans fikk med seg slapp løs. Å sammenligne dette med en sekk "Ringerikspoteter" hjem til Laget fikk etter hvert samarbeide med ringerikspoteter, var nok dr¿yt for dem Kristiania i 1909. Da het poteten frem- Gartnerhallen og solgte potetene på søn- som var vant til at r¿de ringeriks var deles Aabler. Slekten til Per Aabel kom dre deler av ¯stlandet og i Bergen. I helgekost. fra S¿ndre By. 1939 ble over 120 000 kg solgt gjennom På 1920-tallet ser det ut som dyr- laget. Ikke krigspotet kingen av Ringerikspotetene hadde Salgslaget ser ikke ut til å ha vært i Under den annen verdenskrig ble det spredd seg til andre deler av Ringerike. I virksomhet lenger enn til 1940. knapt med mat i hele landet og fokus ble alle fall ble poteten dyrket på Skriver- lagt på å produsere mest mulig til en sul- gården Vaker i Norderhov i 1924. I 1930-åra var det ikke mange som tende befolkning. Otto Strøm som kom fra Skedsmo på hadde lastebil på gårdene. Potetene ble Romerike, kj¿pte Vaker i 1923. Allerede derfor transportert på innleid bil til Oslo. Ringerikspoteten ga liten avling og ble året etter dyrket han Ringerikspoteter på En av dem som hentet inn og kj¿rte mye av den grunn produsert i mindre omfang gården. Ringerikspoteter inn til Oslo, var Jens enn f¿r. Potetproduksjonen ¿kte veldig, Aabel. Han kj¿rte inn med "stor og var med på å mette mange som ellers Nå het poteten ikke lenger Aabler. De Chevrolet lastebil" som den gang tok tre ville ha gått sultne. f¿rste kiloene med Ringerikspoteter ble tonn. solgt fra gården den 27. september 1924 Paterssons Victoria til banksjef Larsen i Ringerikes Spare- I en utredning fra Landbruksdeparte- Rundt 1920 oppsto det en feilaktig opp- bank. Prisen var 30 ¿re for kiloen. En mentets potetkomité fra 1935 står det fatning av at Ringerikspoteten var var nøye med å notere den gangen. f¿lgende om Ringerikspoteten: samme potet som den Engelske sorten I en annonse i Ringerikes Blad fra "Ringerikspoteten dyrkes vesentlig Paterssons Victoria. Feiloppfatningen h¿sten 1931 blir det annonsert: R¿de for salg på Oslo-markedet, og har en gikk helt til Landbrukshøyskolen på Ås. Ringeriks i 50 kg sekker fra Viul gård avgrenset kundekrets særlig blant de noe Det ble publisert sortsomtaler der det ble selges tilkj¿rt H¿nefoss hver fredag. bedrestillede familier." uttrykt at dette var samme sort. 24 LANDBRUK

Paterssons Victoria var den f¿rste sorten i Europa som var krysset fram med vitenskapelige metoder. Dette skjedde i 1867. Nå vet vi at Ringeriks-poteten allerede da var i produksjon på Røyse hos Sundt på By.

Ifølge professor Bjor på Norges Landbruksh¿gskole, gjorde professor Lunden sammenlignende forsøk på Landbruksskolen i begynnelsen av 1950-åra, og konkluderte da med at Ringerikspoteten ikke var identisk med Paterssons Viktoria. Hans konklusjon som er blitt stående, var at de røde ring- eriks var en gammel landsort uten kjent opphav.

Moderne dyrking Framover mot 1990-åra ble det lagt stor vekt på at potetavlingene skulle være store og potetene runde og glatte. Ringerikspoteten ble produsert i et visst omfang, også utenfor Ringeriks- området. Mange Ringeriksbønder hadde sin faste produksjon og kundekrets. På 1990-tallet begynner mattrendene å endre seg. Økonomien blant folk var blitt generelt god, og fokus ble mer lagt på tradisjonsmat og lokale matretter. Norge var i ferd med å få franske tilstan- der innenfor kokkekunsten. Interessen for gode råvarer og til dels eksklusiv matlaging ¿kte sterkt. Særlig økte interessen for rakefisk og lutefisk sterkt. Som tilbeh¿r til dette ble det brukt både Ringeriks- og mandel- poteter. Ettersp¿rselen etter disse potetslaget økte. Derfor økte også produksjonen på Ringerike.

Potetdyrkerlaget I forbindelse med opprettelsen av fore- ningen Ringerikskost ble det også opp- rettet et Ringerikspotetdyrkerlag. Fra starten av besto dette av seksgårder og produsenter i Hole og Ringerike. F¿rste offentlige opptreden hadde laget på mat- Dagens potetdyrkere på Ringerike arbeider for at bare ringerikspoteter som blir dyrket messa på Hellerud ved Oslo i 1998. på Ringerike, skal kunne markedsføres som Ringerikspotet. (Foto: Morten Brun) Potetdyrkerlaget var fra f¿rst av en interesseorganisasjon som skulle fremme potetdyrkerenes interesser. hvert ble det klart at laget ville arbeide Ringerikspotetene krever nemlig en Laget har seinere deltatt både på for at det vesentlige av produksjonen av middels lett og varm jord for å trives. Rakefiskfestivalen på Fagernes og ved poteten burde foregå på Ringerike. Denne finnes særlig på kalkrik silurjord markeder i Hønefoss og Bærum. Området på nordsida av Tyrifjorden har som det finnes mye av i Hole, Ganske fort begynte produsentene å helt spesielt gunstige forhold når det Norderhov og Haug. I tillegg finnes lang se på mulighetene for felles pakking gjelder klima og jordsmonn for å dyrke fagkunnskap på hvordan Ringeriks- med egen emballasje og logo. Etter den krevende knollen. 1poteten skal dyrkes og behandles. LANDBRUK 25

På grunn av sin noe kantete form liker Beskyttede Ringeriks fra. Muligens lå den i vadsekken på en ikke poteten å bli sortert på store Våren 2003 ble søknad om beskyttet hjemvendt soldat. Kanskje kom den på fabrikkanlegg som lett skader den og opprinnelsesbetegnelse sendt inn til et handelsskip. lager blå støtmerker. Matmerk i Oslo. Etter behandling der vil s¿knaden bli lagt ut for h¿ring i tre Helt siden den dukket opp på Ringerike To av de seks produsentene er i slekt måneder. Hvis det da ikke kommer inn på midten av 1800-tallet har den delikate med Jens Aabel som for alvor fikk fart store innsigelser, vil s¿knaden kunne bli poteten gjort seg kjent som selve fest- på salgsproduksjonen av Ringeriks- godkjent av Landbruksdepartementet poteten i norsk kokekunst. Den vokser poteter. Dette er Anne Berte Lerberg på rundt juletider 2003. best i en lettere jordtype. Gir ikke så Lerberg på Ask og Anders Øren på Øren store avlinger, men en desto mer uts¿kt i Haug. Beskyttet opprinnelsesbetegnelse vil si smak. at Ringerikspoteten må dyrkes innenfor De andre gårdene i laget er Fekjær (John et nærmere angitt område på Ringerike Til pinnekjøtt, lutefisk og på restauran- Fekjær), Gusgården (Ole Peter for å kunne merkes med denne betegnel- tenes julemenyer er den melne Ringe- Thingelstad), Fr¿haug (Nils-Erik sen og for å kunne kalles Ringerikspotet rikspoteten en ubestridt ener. Godt egnet Fr¿haug) og Vaker (Ottar Riis Str¿m). når den selges. til; Koking m/skall, gratinert, gryte- All produksjon også av settepoteter, retter, råsteiking." Opprinnelsesmerking sortering og pakking må skje innenfor Landbruksdepartementet og stiftelsen det samme området for å få godkjen- I ei bok om b¿nder i Buskerud fra 2003 Godt Norsk arbeidet rundt årtusenskiftet nelse. Meningen er at poteten skal forbli er Ringerikspoteten presentert med titte- med merkeordninger for norske land- en lokal potetsort på Ringerike, og pro- len: "Med smilehull og ring i midten" bruksprodukter. I Frankrike og Italia har duseres under strenge regler til kvalitet. slike merkeordninger eksistert i mange Alle som har spist Ringerikspotet vet at år. Hvem har ikke h¿rt om Camembert, Matglede den har til dels dype grohull og en r¿d Champagne og Parmaskinke. Nettstedet matglede.no har f¿lgende karstrengring innenfor skallet. En ville pr¿ve om slike ordninger karakteristikk av Ringerikspoteten: kunne innføres også i Norge. Resultatet "Noen mener Skottland, men ingen ble de såkalte Godt Norsk merkeord- vet sikkert hvor Ringerikspoteten kom ningene og beskyttede opprinnelsesbe- tegnelser. Ringerikspotetdyrkerlaget begynte arbeidet for å få en beskyttet opprinnel- sesbetegnelse for Ringerikspoteter som- Ringerikspotetsang meren 2002. Det ble startet et prosjekt i I en sang om alle potetsortene vi har i Norge står det følgende om samarbeid med stiftelsen Matmerk som Ringerikspoteten: arbeider med merkeordningene. Laget fikk tilskudd fra SND og tilsatt en pro- (fremf¿res med aristokratisk mine) sjektleder fra Senter for produktutvik- ling i næringsmiddelindustrien. Som sistemann i rekken, jeg fyrer av en salutt En slik merking av poteter finnes bare for noen få andre potetslag i Europa. Det For Ringerikspotet, som jeg, fortjener godt med krutt er to sorter i Frankrike, en i Finland, en i Jeg h¿rer til de gamle, som aldri du blir lei Nederland og en på Jersey. Så det var Og lutefisk med tilbeh¿r, den f¿lges trygt av meg ikke mye hjelp å få fra eksempler i Norge. Heldigvis har Ringerikserter-dyrke- rene arbeidet med den samme merke- ordningen, og har derfor vært til hjelp og inspirasjon. Kilder • Ringerikes Blad 1920 -2003. Våren 2003 var dyrkerlaget for Ringe- • Bygdebok for Hole, 1914 rikspoteter på Jersey for å lære om og • Regnskapsprotokoller og jordbruksnotater fra div. gårder på Ringerike. • Landbruksdepartementets potetkomité. Rapport 1935 studere Jersey Royal. Denne tidligpote- • Landbruksdepartementets småskrift nr. 24/1938 ten dyrkes bare på den lille kanaløya og • Gartnerhallen jubileumsbok 1930-1980 fikk i 1997 beskyttet opprinnelsesmer- • Ringerikspotetdyrkerlagets årsmeldinger, søknader og brev mm.1998-2003. king. • Div. nettsteder for mat. Poteten dyrkes fra desember til • Heftet "Bønder i Buskerud" 2003 mars/april, da den tas opp og selges på • Muntlige kilder: Leif Strøm, prof. Tore Bjor det engelske marked til svært høy pris. 26 BOTANIKK Løvehale - et levende kulturminne

På Ringerike Museum og på Mo gård vokser en av Norges mest sjeldne planter; l¿vehale (Leonurus cardiaca L. ssp. cardiaca). Angivelig kom den til landet med munker under middelalderen. Fra klostrenes urtehager spredde l¿vehalen seg til gårder og byer. I dag overlever den i de milj¿ene som ligner mest på middelalderens verden.

Av Torbj¿rn R¿berg

Løvehalens håndfaste saga begynner 100 år etter at kong Harald Hardråde grunnla Oslo omkring 1050 da han lot bygge en kongsgård ved utløpet av Loelva, i nåværende Gamlebyen. I 1970-76 gjennomgikk Gamlebyen omfattende arkeologiske utgravinger, og i utgravningsfeltene fra middelalderen ble to millimeter store l¿vehalefr¿ fun- net mellom lag fra årene 1125 og 1175.

Hvordan planten kom til landet må vi bare bygge på antagelser. Den allmenne oppfatningen blant botanikerne er at veksten trolig kom til Skandinavia med klostervesenet i middelalderen. Munkene videref¿rte kunnskapen om antikkens legeplanter og dyrket plantene i sine urtehager. Mange av vekstene de brakte med seg hadde derfor i utgangs- punktet sine naturhistoriske r¿tter i Syd- og Mellom-Europa. Etter hvert som klostrene ble anlagt stadig nordover i Europa med kristningen fikk også syd- ligere vekster en nordligere utbredelse.

Planten kan også ha kommet med Nærbilde av løvehale. (Foto: Torbj¿rn R¿berg) vikingene. Under reisene deres kan BOTANIKK 27

på gårdene enn i opp av asfalten i Oslo, er plantene ikke mer enn en halv m h¿ye og spinklere. L¿vehalens tilbakegang har medf¿rt at den i Direktoratet for naturforvalt- nings rapport Nasjonal r¿dliste for tru- ede arter i Norge 1998 har fått status som direkte truet. Det vil si at den står i fare for å dø ut i nærmeste framtid der- som de negative faktorene fortsetter å virke.

Årsaken til at den er drevet til randen av utryddelse er flere. Et forhold er videre- utvikling av hjertemedisinen Ð hvilket har medf¿rt at l¿vehalen ble avleggs. Dernest har milj¿et den trenger, endret seg. I byene har utbygginger, asfaltering, parkifisering eller gjengroing av gjen- værende grøntområder gjort det vanske- lig for den. Ellers i landet er nedlegging av gamle hager, endringer av husdyrhold L¿vehale langs fortauskanten ved Sofies gate i Oslo. (Foto: Torbj¿rn R¿berg) med påfølgende forandringer av kultur- landskapet også medvirkende. Alle disse l¿vehalen ha kommet til landet f¿r mid- Siden munkevesenet ble oppl¿st med forholdene skaper problemer med spi- delalder, nemlig som ÇblindpassasjerÈ reformasjonen i 1537, ble klostrene ned- ring, fr¿setting og spredning. med varer eller bevisst blitt sådd av lagt. Dette hadde ingen f¿lger for l¿ve- vikinger med nye legekunnskaper og fr¿ halen som innen da hadde spredd seg og Løvehalen er et levende kulturminne på fra sine ferder. sto omkring på gårdene. På tun og beite- flere måter. Til tross for at l¿vehalen har I Halvdan Svartes saga fortelles det at mark der jorda var åpen, tørr og forsvunnet fra resten av landet, holder dronning Ragnhild dr¿mte at hun sto i næringsrik, men ikke overgj¿dslet, triv- den fortsatt stand ved Ringerikes hagen sin. Tolkning av sagaens norr¿ne des den godt. Hovedtyngden av funnene museum og på Mo gård – hvilket gjør teksten tyder på at denne hagen dreier fra 1800-tallet og frem til i dag stammer den til et lite eventyr i vår kulturhistorie. seg om en urtehage. således fra gårdstun og løvehalen går derfor nå under benevnelsen gårdstun- Uansett urtens dunkle fortid er det et god plante. stykke både i tid og rom fra Gamlebyens middelalderfr¿funn til de blomstrende Sjelden og truet løvehalene på gårdene Norderhov og Det kjennes til sammen 73 funn av l¿ve- Kilder: Mo i vår tid. hale i landet, fra 1800- og 1900-tallet, • Høiland, Klaus. 1995: Truede kulturbe- fordelt på fylkene Buskerud, Østfold, tingede planter i Norge 2. Gårdstun. NINA-Fagrapport 003:1-34 Fra medisin- til gårdstunplante Akershus, Oppland, Vestfold, Telemark • Naturhistoriska riksmuseet, 2003. Den Årsaken til at planten ble dyrket, skyldes og Aust-Agder. Etter 1950 var det bare virtuella floran dens legende virkning. Under 1500- og seks funn og ved årtusenskiftet kun tre 1600-tallet ble den brukt mot hjerte- tilbake. Disse fordeler seg på Norderhov http://linnaeus.nrm.se/flora/di/lamia/leonu/ klapp og if¿lge Hoffberg (1792) var den i Ringerike, Mo på Hole og Sofies gate leoncar.html • Schia, Erik (red.), 1988: De arkeologiske «av stärkande kraft». Noen år senere ved St. Haugen i Oslo. utgravinger i gamlebyen, Oslo. skrev C. Quensel i Svensk Botanik Selv om oslobestanden står opp av en Bind 5/volume 5. «Mindets tomt» - (1804) at den har "redan längesedan asfaltert fortauskant, er plantene forbau- «søndre felt». Animal bones, moss-, blifvit i Medecinen bortlaget och har ej sende frodige, over en menter h¿y, men plant-, mera än latinska namnet qvar af sitt ord- de teller ikke flere enn femti individer. insects- and parasite remains. • Størkersen, Ø. (red.). 1998: Nasjonal net anseende mot hjertklappning". rødliste for truede arter i Norge 1998. Bestanden på Norderhov er todelt. DN-rapport 1999-3 L¿vehalens medisinske egenskaper er i Rundt 5 planter står ved museets syd- dag dokumentert. Den inneholder et vegg, 20 andre under stabburet og 50 Befaringer: digitalis-liknende glykosid som virker nord for museet. På Mo gård ble det fun- Gårdene Norderhov og Mo 16. september 2003. Sofies gate i Oslo 9. mai 2003. på hjertefunksjonen – en virkning man net rundt 20 planter i beitemarken. Tunet kjente til allerede i middelalderen, derav ble ikke unders¿kt. Selv om l¿vehalen det latinske artsnavnet cardiaca. tilsynelatende står i et gunstigere miljø 28 SANG Juristen som kv

Sakf¿rer Georg Robert Schirmer (1845 Ð 1917) har skrevet seg inn i distriktets historie som en framtredende skikkelse gjennom sitt virke som sorenskriver, mangeårig ordfører i Norderhov og stortingsmann for Buskerud. Det er nesten oversett at han skrev visa "Eg veit ei lita jente".

Av Fred Harald Nilssen

"Eg veit ei lita jente" er en fornorsket versjon av ei kjærlighetsvise som ble skrevet på dialekt. Schirmer skrev i stu- dietida si visa på odalsdialekt. Original- versjonen "Je veit ei vakker jente" tyder på at visa var tilegnet soknedalsjenta Bolette Lundesgaard som ble kona hans. Det var under arbeidet med årets hefte, at Kirsten Ropeid, datter av Andreas Ropeid lokalhistoriker og for- fatter av H¿nefossboka, gjorde oss opp- merksom på at er sakfører Schirmer som har skrevet "folkevisa". Hun mintes en diskusjon i heimen mellom mora og faren hvem som var tekstforfatter. Mora hevdet hardnakket at visa var et resultat av Klara Sembs innsamling av norske viser. Bolette Lundesgård (t.v.) var den vakre "jenta nor i skoga". Her sammen med datteren Da Kirsten Ropeid fant fram til Hildur. (Foto privat) Berulfsen omtale av visa, var det bare å kryssjekke opplysningene som viser at faren hadde rett. sammen med Bolette Lundesgård, datter bruker han de samme ordene som av Ole Lundesgård på Hovland i Lunder. Henrik Wergeland brukte, da han skrev Det fyldige navneregisteret i bind 3 av De giftet seg i 1873 og fikk ei dattera om Rouget de l«Isle, forfatter av den H¿nefossboka, bekrefter sammenhen- Hildur. franske nasjonalsangen Marseillaisen: gen. Ropeid har f¿r ¿vrig sju sidehenvis- "Kun eengang qvad han. Ja , saa b¿r det ninger til Georg Robert Schirmer i det Få knytter Schirmer til visa som er blant være. Har Musen meer end een jomfrue- andre og tredje bindet av H¿nefossboka. våre kjæreste sangskatter. Viseeksperter lig ®re?" I bind 2 er det fem sidehenvisninger og mener at han visstnok bare skrev denne to i bind 3. ene visa, og at den er skrevet på en gam- Schirmer bosatte seg i 1871 f¿rste mel norsk folketone. gang på Ringerike. Da var han nyutdan- net jurist. Noen år seinere bosatte han Når musikkprofessor Bjarne Berulfsen seg for godt og stiftet en liten familie omtaler visa i boka "Den gode vise", SANG 29 ad bare en gang

I Berulfsen korte omtale av viseforfatteren skriver I Den store barnesangboka (Bokklubbens barn han at det er ukjent om Schirmer har skrevet flere (1985) står visa i nynorsk språkdrakt og heter Eg viser. Berulfsen trekker fram at originalversjonen veit ei lita jente viser at mannen var fra Odalen og skrev med dativ- formen "skoga" og "singer" istedenfor "synger". Eg veit ei lita jente, Teksten tåler tjukk l-lyd i både "væl" og "nor": ja, eg kjenner a så vel, eg veit ei lita jente nord i skogen; Je veit ei vakker jente, med raude kinner, augor blå, ja je kjenner a så væl, med fine hender, je veit ei vakker jente nor i skoga; føter små; raue roser, auer blå, eg veit ei lita jente nord i skogen. runne kjaker, hænner små, je veit ei vakker jente nor i skoga. På sætervollen ga´, ei vene jente bort sitt ja: Å langt tel skogs ved blomstertjenna, eg har ein liten kjærast nord i skogen. langt, ja langt te skogs, der talatrosen singer så om kvællen på sætervangen stod Slutten i tredje og siste vers etterlater ingen tvil om at den unge juristen skriver om et vellykket frieri i ei vakker jente glad og log, Soknedalsskauen. f¿r trast austa tjenna, der gjekk losen. Selv om vi ikke har lyktes med å få rede på om hvor han skrev visa, er det av liten betydning om Å rau og rund gjekk sola han satt på et studentkammer i Oslo, hjemme i Odal eller på Ringerike og skrev visa. Det sentrale bakom åsom ner i vest er at han hentet inspirasjonen til visa fra Sokne- så mørkt, ja så mørkt det vart i skoga. dalen. På sætervangen ga ei jente bort sitt ja Ð je har en vakker kjærest nor i skoga. 30 SANG Lokal Høyre-høvding

Georg Robert Schirmer var en framstå- bli av midlertidig varighet, og fikk inn- ende H¿yrepolitiker i Norderhov. Som vilget en søknad til departementet om å representant for Bonde-H¿yre, tok han få selge sorenskrivergården på Knestang. opp kampen med Venstre som ville stå fram som b¿ndenes parti. Da Industri- Stortingsmann Høyre stormet fram på 1890-tallet, var Schirmer var stortingsmann fra1900 til Schirmers politiske karriere over. 1903. Han var Buskeruds 2. represen- tant, men var ikke særlig interessert i Gjennom sitt politiske engasjement for vervet. På Stortinget fikk han blant H¿yre, ruver Schirmer i Norderhovs annet i oppdrag å lede en kommisjon kommunalpolitiske historie. Sammen som revidere rusmiddelloven. Han frasa med Olaus Færden var han en av Høyres seg ledervervet underveis. ledende menn fra 1856 til 1893. Schirmer var ordf¿rer sammenheng- Innvandrerslekt ende fra 1876 til 1891. Sammen med Sakf¿rer Schirmer kom fra en kjent tysk mangeårig stortingsmann Olaus Færden slekt. Faren Bernhard Schirmer kom til framsto de som "bærere og bevarere av Odals verk i Odal i Hedmark i ung alder en nedarvet kultur og som representan- og fikk arbeid på verkets kontor. Han ble ter for dannelsen, kunnskapen, sindig- gift med bondedattera Lisbeth Berger. heten og den samfunnsmessige uegen- Georg Robert Schirmer. S¿nnen Georg Robert begynte å stu- nyttigheten". dere jus i 1864. I 1871 ble han kand I 1894 tok annen type H¿yremenn Sindige eller trege ringerikinger, strittet jur.og flyttet til Norderhov. Her startet over. Da brukseier Ole R¿sholm ble ord- imot og hevdet at det politiske initiativ han karrieren sine som kontorist hos f¿rer i 1894, sto han fram som en klar var et privat anliggende. sorenskriver Mathias Andreas Rye som talsmann for industriens interesser. Etter hvert måtte de erkekonservati- da var stortingsmann. Året etter fikk ves ringerikinger stikke fingeren i jorda. Schirmer jobb som fullmektig hos Mot konkurranse De fant omsider ut at det ikke var noen sorenskriveren i Vinger og Odalen, men mellom skolene vei utenom politisk organisering, for i 1874 kom han tilbake til Ringerike som Schirmer engasjerte seg i en skoledebatt kampen for parlamentarismen var under konstituert sorenskriver mens Rye hadde som blusset opp da H¿nefoss fikk mid- oppseiling. H¿yrefolk organiserte seg et års permisjon. Schirmer forpaktet delskole i 1884. Norderhov hadde da motvillig for å bekjempe Venstres poli- samtidig gården Bråten ved Eikli. middelskole, og mange mente at det var tiske strev med å frata Kongens og I 1876 startet Schirmer sakf¿rerpraksis nok med en middelskole i distriktet. I en regjeringens maktmonopol og overf¿re og flyttet for godt til Ringerike. Samme hissig debatt som varte fra slutten av den til et demokratisk valgt Storting. året ble han valg inn i Norderhov for- mars til ut juni st¿ttet Schirmer denne mannskap og ble ordfører 31 år gammel. oppfatningen som bygde på at det var Sorenskriver på Elvebakken Han giftert seg med Bolette Lundes- uheldig med konkurranse mellom sko- Året etter at Schrimer måtte gi seg som gaard. De fikk datteren Hildur. lene. ordfører i 1892, bodde han på Elve- I 1908 måtte Schirmer slutte som bakken. Gården lå den gang lå like uten- sorenskriver på grunn av en tiltakende I kamp med Venstre for H¿nefoss. Elvebakken var det som ¿yesykdom. På slutten av1870-åra kjempet Schirmer opp til våre dager har vært Regiments- sammen med andre konservative ringe- gården. Schirmer ble utnevnt som soren- rikinger mot Venstrefolks som hevdet at skriver etter Carl Ingvart Theodor Venstre var bondepartiet. De deltok i en Rynning som holdt til på Knestang. Kilder landsomfattende kamp i brytningstida H¿nefoss bystyre st¿ttet varmt • Bjarne Berlufsen "Den gode vise" (Den norsk bokklubben) for politisk organisering. Dette var inn- Schirmers ønske om å få bo på Elve- • Bremnes, Espeland, Mørkhagen, Sahlin ledningen til det som skulle ende med bakken. Det var mer praktisk å få soren- Sveberg: Nors visebok. Norske vise- og den partifloraen vi i dag har. skriverkontoret"fra den Udkant af sangtradisjoner gjennom 500 år Distriktet – lige paa Grænsen til Hade- (Aventura) I Schirmers tid var Bondevennfor- land". Knestang var et sted som var • Andreas Ropeid: Hønefossboka, bind 2 og 3 eningene på Ringerike sovnet inn. De besværlig å oppsøke. Et sorenskriveri på • August Steinhamar, red.: Norderhov – konservative var imot noe så radikalt Elvebakken nær Hønefoss, distriktets en fremstilling av herredets utvikling til som å danne en politisk forening. Så sentrum, ble sett på et som en særdeles 1914. lenge de kunne, holdt de seg for gode til bekvem plassering for befolkningen. • Samtale med Kirsten Ropeid å kaste seg på den konservative organi- Bystyret var snedige nok til å sikre • Ola Brænden (red): Norderhov kommune (1948) seringsb¿lgen som rullet over landet. seg at flyttingen til sentrum ikke skulle FOLKEMINNE 31 Den gang det kom vei til gamle Ringåsen

Det går en sommerlig landevei fra Gagnum i Norderhov. Grusveien er en dr¿y kilometer, den går tilbake innunder gamle Ringåsen. Veikantene har en rik flora, som gj¿r veien klassisk bonderomantisk. Utsiken er storslått til Steinsfjorden i s¿r og til Åsa i øst.

Av Elling M. Lien Her midt i bakken ligger ei Det er en julidag i 2003 med strålende lita stue vi fortsatt kaller sol. En sval bris bøljer i kornåkeren, der Fredriksta etter'n Fredrik. Her je rusler bortover mot Ringåsen. I år fyl- bodde Lysgår'n og a Sigrid ler veien 30 år, tankene går tilbake til Fugl¿ i min barndom. den gang je var liten. Ei blanding av varmt vemod og sterke Je setter meg ned i bakken, minner kommer til meg, i det je lukker åpner ei langpils og drømmer øya. Og tankene svirrer tilbake til året tebake: 1973: Det er 17. mai engang i f¿rste Det står en liten guttepjokk på fem år og halvdel av 70-talet: Je lusker i hører på en av de støvete kara fra det buksebeina på far min ned solide arbeidslaget. Pjokken er stum av denna bakken, og er klam i forundring og beundring, han knytter de håndflatene a forventning te Arbeidslag på Sørliveien: Foran fra venstre Ole små neva sine spent, og følger andektig det som ska skje. Je kikker Martin Lerfaldet, Egil Fjeldstad. Bak: Ole Magne med når skytebasen i arbeidslaget fortel- ned på steinbakken foran Dalen, Knut Wenthe. (Foto: privat) ler en av sine mange historier. meg, og det sitter ei marih¿ne Basen snakker med h¿y, klar r¿st fra på spissen av pekefingern stubben han har gått opp på. Det gnistrer min. Når vi står foran døra hass Fredrik, mitt. Go'e minner brenner seg fast for all av det st¿ blikket i det r¿dmussa ansik- flyr marihøna opp mot den klare vårhim- ettertid. Et par kaffekopper seinere rei- tet. Han deklamerer sin prosa med et mer’n. Far min banker på: "Kom inn"! ser'n Fredrik seg og sier: "Je må gjøre eventyrlig talent. mitt beste". Han stikker kjapt ut d¿ra, og Sigrid smører mat te'n Fredrik på ei spe- je sniker meg nysgjerrig etter. For det er Skytebasen hetter Fredrik Lysgård og kefj¿l. "Di vil vel ha kaffe og kake? Ja, klart je må veta hva som er'n Fredriks guttepjokken er meg. Lysgår’n var en ta du a gutten min? Ja, je har solbærsaft te beste. Je husker å flau og skamfull je kara som bygde bilvei te hemmet mitt. deg da." Vi h¿rer det snur seg og at det blei da je fikk se ryggen på Lysgår'n bak Ved enden av denna veien går'e en bratt knakar i sofan ute i stua, og litt etterpå huset der'n sto og slo lens. Je luska slu- bakke ned te h¿yre. ser vi fliret hass Fredrik i d¿ra: "Je sovna k¿ra innatt te saft og julekake. visst attpå je, koselig di stakk innom." Stien er ulendt og steinete, så en må se Han retter på sixpencen og graver fram Vi samles på kjøkkenet igjen, da finner'n seg godt for når'n går her. Det er tett med ei pakke rø mix fra den blå kjeledressen Fredrik n¿kker'n og hvisker: "Kom her!" hasselbusker på begge sier, og det vok- og ruller seg en r¿yk. N'Sigmund og'n Vi f¿ljer etter'n over berget, skyver has- ser h¿ge syriner flere ste'er. Bergmynte, Fredrik prater løsst og fast om livets små selgreiner te si's, der syrinbuskene snart kvitmaure, kongelys maler enga te et og store gleder, a' Sigrid smiler taust te blomstrer i kanta. Vi står foran et rødt dr¿mmelandskap. meg og stryker handa si gjennom håret uthus med hvit d¿r midt i ei spirende 32 FOLKEMINNE

blomstereng. Det knirker h¿gt i den en pinne. Tennsatsen føres på plass og S¿rliveien solide hengelåsen når nøkker'n vris. bunten med dynamitt tres på pælen. Je Veien fra Gagnum til Ringåsen heter i Fredrik er inne på et blonk og like fort får beskjed om å gå helt ned bakken dag S¿rliveien. Den gode gjengen fra utatt, han holder to digre glass med skru- først. Fredrik går opp for å tenne, og far 1973 som bygde den var som f¿lger: De ing i henda. Det ene er fullt a dynamitt min står no' lenger ne' :"Varsko her! Ð tre lastebilsjåførene Magne Dahlen, og i det andre er'e fenghetter og tjære- Fyr her! Has i horn! Det svir i svorn!" Knut Wenthe, Egil R¿nning. Egil lunte. Dynamitt på Norgesglass! "Vi får Kara kommer fort ne' te meg. Vi gapar, Fjeldstad: veiskrape/h¿vel, Ole M. saluttere væ, Sigmund?" Je skjælver a ser på hverandre og venter spent. "KAA Lerfaldet: hjullaster, Arild Bjerkerud: spenning og forventning, der je går etter BLAM!" I det samma ladningen går a' gravemaskin, Olav Dihle: formann, far min og'n Fredrik opp Ringåsbakka ser vi tusen stjerner i øya på'n Fredrik. stikk: Nils Håkonsen, oppsynsmann: for å væra med og saluttere. "Du må Han huker seg ned i knea, setter peke- Karl Bjerkeli, skytebas, fargeklatt, gapa, Elling, så utligner’u trøkket." Det fingern mot den blå vårhimmer’n: hum¿rspreder: Fredrik Lysgård (31. blir gitt lynkurs i behandling av spreng- "Den låter fint, det er jordens det, desember 1910 - 4.sept. 1976). stoff, og je ser med stor interesse Sigmund!" n'Fredrik surre sammen en bunt dyna- "Je handla no'n langpils på Hønen i Veien fra Gagnum f¿r 1973 gikk bare til mittgubber. går, Fredrik, blir'u med bortom gråte- Evenstuen, ca. 200 meter. Den ble holdt stokken en tur?" ved like av gardbrukere og andre. Far min slår en meterhøg pæl i bakken på det høgeste punktet i åsen. Fredrik Vi setter oss på det gamle rotveltet. klemmer fenghetta fast på lunta og lagar Fredrik og far min drekker murerpils og h¿l i den midterste gubben i bunten med je sitronbrus.

Sørliveien som framstår i dag. (Foto: Elling M. Lien) KRIGSHISTORIE 33 Med Nakkerud på fluktruta

I h¿st er det 60 år siden en gruppe tsjekkere måtte forlate Nakkerudbygda etter å ha vært på flukt gjennom flere år. De hadde kommet til Nakkerud 3. april 1940, og visste da knapt hvor de var. Lykkelig utvitende om hva Norge skulle bli utsatt for seks dager senere, lå alt til rette for å begynne en ny tilværelse.

Av Asle Gire Dahl ten syntes heller tvilsom, og folk I våre dager, hvor asyls¿keres status og som tok seg over identitet ofte er uklar, kan det være av grensen kunne for- interesse å følge noen flyktningskjebner telle om arrestasjo- slik vi kjenner dem fra krigstidens ner og terrorisering Europa, i en kr¿nike hvor bygdefolk av j¿der og politiske spilte en viktig rolle. motstandere. Da Hitler begynte Bakgrunnen å rasle med sabelen Europa i slutten av tyveårene var preget var det mange i av ¿konomisk depresjon og politiske Sudentenland som stridigheter. Krigens tapere hadde fått f¿lte seg ille til sine geografiske områder regulert. Verst mote. F¿rst ble gikk det ut over dobbeltmonarkiet deres gamle fedre- ¯sterrike-Ungarn, der nye grenser ble land "tilsluttet" det trukket opp i en politisk hestehandel. En stortyske riket, og forsøkte å skape rettferdighet for noen krisen tilspisset seg folkeslag, på andres bekostning. En del med Münchenfor- av det tidligere keiserriket, området liket der den engel- rundt fjellkjeden Sudetene, ble innlem- ske statsminister met i den nye staten Tsjekkoslovakia. Chamberlain viftet Det betydde drastiske endringer for dem med et papir og pro- som bodde der, at et slavisk språk ble klamerte fred i vår offisielt for den tysktalende befolk- tid. Forsvarsavtalen ningen. med Tsjekkoslo- Byen Teschen lå vakkert til på et høy- vakia var opphevet, dedrag med utsyn til gr¿nne daler og og den sterke tsjek- fruktbare åkrer rundt husklyngene. Pene kiske hær kunne stedstypiske bygninger i mur og bin- ikke l¿sne et skudd dingsverk omkranset torg, kirker og mot de innrykkende slott. Slekten Jande hadde eid en gård tyske tropper. Da Flyktninger krysser sitt spor. Rudolf (t.v.) Herbert Jande foran her i flere hundre år, der familiefaren den nordlige delen huset de bodde i på Engene. drev som baker. Han var dessuten for- av området også ble mann i det lokale sosialdemokratiske polsk innså familien Jande at Teschen lista over kvoteflyktninger. De var ikke partiet. I denne idyllen var stemningen ikke var noe blivende sted for sosialister, alene. Flere tusen stod i k¿en, og sosia- heller trykket. Mange mennesker hadde og kontaktet partiets hovedkvarter som listiske justiskomiteer i mange land var i mistet sine stillinger i post, jernbane og hadde forbindelser i den internasjonale ferd med å fordele de som ville rømme. kommune - til fordel for tsjekkere, og arbeiderbevegelsen. Det ble noen uker i Praha mens de ventet Hitler var kommet til makten i Tyskland. på utreise. Dokumenter var det ikke van- Han lånte villig øre til de tyskspråklige Reisen begynner skelig å skaffe, men de bar stempelet minoritetene som klaget over sitt nye Koffertene ble pakket og ferden gikk til "Gjelder ikke for tilbakereise". Familien statsborgerskap. Men st¿tte fra den kan- hovedstaden der de registrerte seg på hadde fått reisepass i dobbelt forstand – 34 KRIGSHISTORIE myndighetene var bare glade for å bli vasse i sn¿en. Der stod de mellom bus- kvitt disse representantene for en bry- keleggene, noen med små barn inntullet som minoritet i grensetrakten. i ulltepper, andre med kofferter og sek- Vi skriver desember 1938, og fire ker. F¿rste natta tilbrakte flere av dem blad Jande satte seg på toget til utendørs, og noen på "Dynamitten", nik- Warszawa. Med i reisefølget var også kelverkets gamle sprengstofflager på en ¿sterrikeren Paul Spielmann som hadde fjellknaus et stykke ovenfor gruvene. Alt andre grunner for å rømme. Hjemme i var stille og familien innså at de ikke Wien satt kone og s¿nn - de hadde ingen hadde alternativer - de ruslet ned igjen ting å frykte, de var ikke jøder. Ferden til Engene, der de fleste i l¿pet av noen gikk til Polen og videre gjennom de bal- Teschen. (Foto: privat) dager samlet seg. De fikk vente, som tiske stater. Det var dyster stemning om mange bygdefolk uttrykte det, på at eng- bord i toget, krigsforberedelser på alle elskmennene kom og befridde dem. veiene og skjerpet vakthold ved grense- passeringene. Det er synd å si at livet vendte tilbake til Etter to d¿gn var de framme i Tallin i det normale. Det var dystre dager, min- Estland. Der ventet en båtreise i høy sjø nes Rudolf Jande. De snek seg nedover i - før de gled inn på Helsingfors havn bygda og han husker godt at de stod i lille julaften. Alle som har vært langt skjul bak noen trær og så en tropp tyske hjemmefra når den store kvelden stun- infanterister marsjere gjennom "Skole- der til vet hvordan det f¿les. Litt jule- stuesvingen" med musikk og regiments- stemning ble det likevel, for de ble invi- fane i spissen. Det forsmedelige synet de tert til en familie i byen hvor mannen Paul Spielmann på fluktbåten og bading i hadde unngått hjemme i Teschen fikk de også kom fra deres hjemland. Åsterudtjern. (Fra hans private album). nå oppleve i et nøytralt land.

Midlertidig internering Bottenviken begynte. Endelig var de Likevel var Nakkerud en fredelig plett, I Helsingfors ble de grundig avh¿rt om framme i Eskilstuna der de ble internert Spielmann drev som blikkenslager og årsakene til flukten, for finnene ville som flyktninger. Her skulle folk fordeles br¿drene Jande jobbet i landbruket gjerne bevare et godt forhold til tys- de nordiske naboer imellom. Sterke –Herbert på Kolbjørnrud og Rudolf i kerne. Noen reiste til Viborg i Karelen, karer, med litt trening som t¿mmerhog- Ertelia. Det ble skogsarbeid og hestekj¿- og familien Jande flyttet etter en tid til gere, ble sendt til Norge. Av og til ble ring. De stelte dyr og lærte å hesje høy, Åbo der faren fikk praktisere i sitt gamle familier delt, men vårt reisefølge dro en ferdighet den f¿rste har hatt nytte av yrke. Det var ikke lett for guttene å få samlet. Atter en gang ble det en lang senere. Fimbulvintrene satte både folk noe å gjøre, for språket var vanskelig og togreise, og da de endelig kunne stige av og fe på en hard prøve, men ungdom- finnene ikke så lite mistenksomme over- på Nakkerud stasjon, onsdag 3. april mene hadde tæl. En morgen stanser for utlendinger. Utover sommeren 1939 1940, visste de knapt hvor de var. Rudolf t¿mmerlasset ved Allergot for å begynte Sovjet å stille krav til den finske se på gradestokken som henger på hus- regjeringen om å få opprette baser i lan- Livet på bondebygda veggen, han snur seg mot Martin det. Situasjonen var spent, men det kom Det var ingen tilfeldighet at Jandes og Hollerud som kommer etter og roper "i likevel som et sjokk å se sovjetiske fly Spielmann havnet på dette stedet. Her dag er det bare 26 grader!" over Åbo en dag utpå seinhøsten. De var det fra f¿r en hel koloni av lands- bodde i utkanten av byen. Bombene falt, menn. Det Sudettyske kollektiv var opp- "Tsjekkera på verket" fikk være i fred og familien Jande måtte søke ly i sko- rettet på Engene, i bygninger etter det det første året. Fabrikken gikk godt, men gen. tidligere Ringerike Nikkelverk. De drev rasjoneringen f¿ltes sterkere der oppe Vinterkrigen var begynt. Å stå ved en trevarefabrikk med st¿tte fra norsk fordi det ikke var jord til annet enn kj¿k- furuleggene til angrepet var over, ble en LO, som for ¿vrig eide stedet. Endelig kenhage. Gårdsguttene fikk lettere tak i øvelse de måtte gjennomgå flere ganger, kunne våre venner slå seg ned i et nøy- mat, og de ¿vrige medlemmer av kollek- husker Herbert Jande. Han var imponert tralt land og nyte friheten. Her var det tivet var populære gjester i bygda, så det over finnene som dro til fronten i sivile landsmenn med samme bakgrunn, og vanket av og til et br¿d eller stykke med klær, ofte uten noe annet enn gevær og husværet lå vakkert på ei grasslette ved flesk. Faren Josef Jande d¿de plutselig hærens merke på lua. Det var kanskje et skogstjern. Alt lå til rette for å etter en arbeidsdag på jordene. I løpet av slik de hadde tenkt seg at Sudentenland begynne en ny tilværelse. det andre krigsåret ble de oppsporet av kunne vært forsvart? Gestapo. Byråkrater som tyskerne var, På tross av finske skiløperkompaniers Men akk, lykken varte bare ei snau uke. gjorde de vendereis da de ble forelagt seire i flere slag, ble Stalins tunge mas- Som alle andre h¿rte de med vantro mel- tsjekkiske pass: "Jawohl, Sie sind auslä- kineri for sterkt. Det ble klart for fami- dingen på radio 9. april. Panikken grep derische Statsbürger!" lien at de måtte komme seg vekk - ferge dem slik den gjorde med bygdefolk flest Ved registreringen på de obligatoriske kunne ikke benyttes på grunn av mine- Ð de r¿mte til skogs! Mens nakkerudfolk identitetskortene oppgav de likevel at de leggingen, så en lang togreise rundt hadde hester og sleder, måtte tsjekkerne var tyske borgere – det var best å gar- KRIGSHISTORIE 35 dere seg. Krigen gikk sin gang, fabrik- drene å forberede seg på flukt, de hadde Epilog ken produserte leketøy og beboerne på nemlig fått innkalling om å møte i Oslo. Familien meldte seg for svensk politi, og Engene deltok i bygdelivet, spesielt Bare en kamerat ble innviet i planene, guttene satt tre d¿gn fengslet i Karlstad utmerket brødrene seg på fotballbanen. Gestapo hadde nemlig understreket at f¿r ferden gikk videre til Eskilstuna, der Men det var ett unntak. Nazistene hadde forsamlingen der oppe hadde et felles de allerede var registrert. I denne byen begynt å registrere jøder, og en av dem ansvar dersom noen flyktet. Ruta ble slo de seg ned og stiftet familie. En vak- kom i faresonen. lagt, betjent Ole Eggum skrev ut reise- ker maidag dukket brødrene opp på dokumenter som han ikke hadde full- Nakkerud, ledsaget av to svigers¿nner. Trist sorti makt til Ð sikkert med lensmannens Praten gikk livlig rundt kaffebordet i Paul Spielmann fikk advarsler fra flere vitende Ð og fru Abelvik, som var fra Ertelia. hold om at han burde komme seg unna. Finnskogen, tok kontakt med sine br¿- Jo da, de kjente seg godt igjen. De pri- Selv mente han at bygda var gjemme- dre i Risberget. set seg lykkelig over å ha fått et nytt sted godt nok og gav uttrykk for at han hjemland etter årene på flukt, og uttrykte ikke orket flere år på flukt. Under en En morgen stod de tre på stasjonen. På stor takk for den hjelp de hadde fått kinoforestilling på gamle Varden på vei mot hovedstaden var de vanlige under årene på Nakkerud. Noe fedreland Tyristrand skjedde det. reisende, og ved passering av Vorm- eksisterte ikke lenger. Etter krigen var Ole Bergan forteller: Det var h¿st- sundbrua måtte de opp med grensesone- det etnisk rensing i Sudentenland, hvor kvelden og mørkt, så jeg kom litt seint bevisene. På Flisa gikk de over i en buss, 3,5 millioner mennesker ble kjeppjaget og ble stående like innenfor døra. instruksjonene de hadde fått, sa at de ut Ð kamerater og slektninger. Filmen var begynt og det var fullt i skulle gå av i en sving noen kilometer salen. Ikke så lenge etter glir døra opp lenger nord. De følger spent med på I hjembyen hersker forfallet og huset er og lensmannen, fulgt av en tjukk gesta- veien, går av bussen og der står en borte, den tsjekkiske stat eier alt. pooffiser med et bistert oppsyn, står mann. Minnene, gode og vonde, dukket opp, til plutselig der. Lensmann Abelvik roper Han ser på dem og spør: "Skal dere de til siste hører også Spielmanns utover: "Er Paul Spielmann til stede?" plukke tyttebær?". Der kom løsenordet! skjebne. Nå vet vi at han ble sendt med Det blir stille og lyset kommer på. Den De griper bagasjen og begir seg til fots slaveskipet Donau og omkom i etterspurte reiser seg nede i rekka og går langs en smal bygdevei. Østover bærer Auschwitz, vinteren før de rakk å langsomt mot d¿ra, mens han nikker til det i taushet - en strabasi¿s marsj for fru r¿mme. kjente. Bilen venter utenfor. Jande - over myrdrag og bekker, gjen- Dagens asyls¿kere flytter fra fattig- nom skog og atter skog, med br¿drene dom, arbeidsl¿shet og en rekke andre Siste kapittel Stenbråten i spissen. Det blir ikke mye årsaker - brødrene måtte forlate gode kår Arrestasjonen i full offentlighet gjorde søvn på den hytta de overnatter i, men og ble tvunget på flukt av den politiske dypt inntrykk i bygda, og det ble også den eldste grenselosen beroliger; "Det utviklingen i det gamle Europa. uro i kollektivet etter gestapobes¿ket. kommer ingen tyskere her, men jeg er Men en sikret seg at de ikke skulle ikke sikker på naboene mine". dukke overraskende opp mer. Det ble trukket telefontråd fra kooperativen, og Omsider passerer de grensen og kom- bestyrer Hans Kjølstad varslet når han så mer fram til ei hytte med et navneskilt mistenkelige biler. Stemningen var som utl¿ser spenningen: "Hotel Norge", spent, flere etters¿kte tyskere gjemte seg de er ikke de første flyktningene på ruta! på Engene og en av beboerne var aller- De brenner reisedokumentene og priser ede innrullert i den tyske hær og sent seg lykkelige over å være i Sveige 1. s¿rover. Flere andre fryktet samme september - dagen da de skulle stilt for skjebne. Sommeren 1943 begynte br¿- militære myndigheter.

Fluktruta over riksgrensa. 36 KRIGSHISTORIE Krigsmarerittet i Haugsbygd

Haugsbygd var en av stedene i noe skyting i Haugsbygd. Tyskerne Norge som ble hardest rasert skulle stoppes ved Moesmoen. under krigen i 1940. H¿nefoss I tillit til dro jeg ikke på skogen som ble inntatt uten kamp den 14 planlagt, men ble hjemme om natten. Jeg sto opp ved femtiden om morgenen april, men i Haugsbygd var og så to skikkelser som krøp mot huset. avdelinger fra Vestoppland IR Det var tyskere. De ble beskutt av folk 6 samlet for å hindre den tyske som lå ved Klekken og begge ble drept. fremmarsjen. Det lyktes i f¿rste Jeg så de trillet ned skråningen. Et øye- omgang, men dagen etter satte blikk senere var hele huset omringet av tyskerne inn panservogner i tyskere. Jeg prøvde å rømme, men det var umulig, for kulene fra norske mili- Klekken-området. tære pep omkring huset. Hele familien tok derfor opphold i kjelleren, hvor vi Av Kolbj¿rn Gulliksen satt og h¿rte at skytingen ble verre og verre Tyskeren hadde dratt en feltkanon Etter kampene var området en haug med inn på kjøkkenet og hver gang den ble rykende ruiner. I alt 133 bygninger ble avfyrt ristet hele huset. Leiren på jord- totalskadet og like mange var delvis gulvet dannet et fint st¿v som fylte hele ¿delagte. Buskapene brant inne eller ble kjelleren. skutt. Både norske og tyske styrker En tysker åpnet kjellerlemmen og Olaf Borlaug forteller om hvordan krigs- hadde store tap, og flere sivile mistet ropte; Opp, Opp. Huset var fullt av tys- handlingene fortonet seg i Loesgrenda. livet. kere. En feltkanon som var plassert på (Privat foto) h¿yden ved Eskestrand, hadde rampo- Mange haugsbygdinger samlet seg ved nert taket og pipa og huset var gjennom- minnestøtten på Borger i 1965, for å hullet av skudd. Mange tyskere var alt tet ned på en benk og fikk et egg i hodet. minnes det forferdelige som skjedde 25 falt og var lagt i en haug ved garasjen. Flere kastet egg, men jeg greide å vri år tidligere. Noen av dem som opplevde Hele familien ble jaget over til fj¿set. meg unna. Om en stund kom et tysk de grufulle dagene, fortalte om sine opp- Jeg ble straks kommandert ut igjen og befal inn og ropte; Opp, opp. Jeg spratt levelser. Blant disse var Karl J. Wenner, jeg var sikker på et jeg skulle skytes. opp og tyskeren pekte mot d¿ra. Det bar som hadde en av de grusomste opplevel- Datteren min ropte: over gårdsplassen og mot kjelleren som ser der tre familiemedlemmer d¿de. Ð Ikke skyt far, han har ikke gjort noe jeg ble dyttet ned i. Der satte jeg alene galt. Hvis dere skyter far, så skyt oss alle hele dagen, men ut på kvelden ble Sigvart Mj¿r, som var lærer i sammen. Rasmus Sætrang og to til dyttet inn. Haugsbygd da krigen om, og som selv Jeg måtte stå ute med hendene i været Vi satt der til ved firetiden om morge- ble deportert til Finnmark, skrev ned i omtrent en og en halvtime, f¿r det kom nen. Da kom en tysker og jaget oss ut. noen av beretningene. Kolbj¿rn en tysker og f¿rte meg over til nabohuset Her ble vi stilt foran et tysk kompani og Gulliksen fikk overta en del av hans Eskestrand. Der sto alt i brann. Det kni- med det etter oss ble vi jaget til notater som vi her gjengir, slik de er tret i t¿mmerveggene, kuene rautet og H¿nefoss. Kompaniet fikk mat og s¿vn, nedskrevet av Mj¿r. tyskerne skreik, men ingen brydde seg mens vi ble jaget videre til jernbanesta- om å redde noe fra fjøset. sjonen, hvor det var fullt av norske Karl J. Wenner: En tysker beordret meg til Eidahl, fanger. I dagene etter 9. april kom det uventet som tyskerne hadde tatt som komman- Etter hvert ble vi internert i et hus i mange på besøk, og det var vanskelig å doplass. Med en bajonett i ryggen var H¿nefoss og ble der i fem d¿gn. Emma, bestemme hvem som var gode norske. det bare å lystre. Jeg ble tvunget over min kone, ble også brakt til Hønefoss for Kvelden f¿r det store slaget, kom en vegen og et jorde, mens kulene peip internering samme sted. Da skytingen mann innom. Han ga seg ut for å være en rundt meg. rundt Klekken tok slutt, ba jeg den mid- god nordmann, og fortalte at han skulle Inne i stua på Eidahl var det fullt av lertidige politimesteren i H¿nefoss, lede de norske troppene mot Jevnaker. tyskere. De spiste egg og drakk, mer og Fonnum, om lov til å reise hjem. Men På spørsmål hevdet han at det ikke ble mindre fra sans og samling. Jeg ble dyt- han sa nei. Du kommer ikke dit uten KRIGSHISTORIE 37

eldre som hadde vanskeligheter med å bevege seg. Plutselig sette tyskerne i gang med å dele oss i to grupper, over og under 40 år. Jeg var i gruppen under 40, og vi ble straks kommandert til Hønefoss. På turen så vi en rekke biler med Røde kors-merke på. Kulene pep omring oss og vi kom fordi en kraftledning som lå nede. En som kom bort i ledningen fikk et kraftig st¿t i seg. Noen krabbet, men det var like farlig som å gå oppreist. Da vi kom forbi Sætrang var det noe mindre skyting. Vi ble drevet til jernba- nestasjonen hvor det allerede var et hun- dretall norske samlet. Der var også rek- Gjennom vinduene skimtet vi branner og skjønte at det var Sætrang-gårdene som sto i tor Fonnum som strengt oppfordret oss brann, forteller Nils Olberg. (Privat foto) til å opptre korrekt mot tyskerne for å unngå arrestasjon. tysk passerseddel. Så dro jeg til den Nils Olberg: Det var fryktelig å se igjen Haugs- tyske kommandanten på hotell Fønix. Det hendte noe på Enger også. Det var i bygd. Husene på Esketrand var fullsten- En snill tolk hjalp meg med å få passer- grålysningen om morgenen, stille som dig nedbrente. På Eidahl sto bare seddel og jeg kom meg gjennom en foran en virkelig storm. Nesten guffent våningshuset igjen. Hos Ole Martin rekke kontrollvakter fram til var det. Så begynte plutselig skytingen. Sætrang og hos Peder Brandsæther var Sætrangstoppen. Der ble jeg møtt med et Om det var norske eller tyske vet jeg alt borte. På Hurum-Sætrang sto husene trist syn. Mitt eget hus og de fleste nabo- ikke, men fra bekkefarene på begge igjen. Husene til Wenner var borte, og husene var nedbrent. Men hundene min sider av huset kr¿p det fram tyskere i dyrene var innebrente. Det samme var hadde klart seg og m¿tte meg. mengdevis. Vi tok opphold i kjelleren, tilfelle hos Martin Skøyen og på Nerby. Gjensynsgleden var stor. men etter hvert som skytingen tiltok, Huset til Hermann Wenner var også Jeg dro f¿rst dit s¿nnen min, rømte vi over til fjøset. Det er gråsteins- borte. Forunderlig nok sto alle husene på Hermann, bodde litt lenger oppe, og fikk hus på Enger, så vi følte oss tryggere der. Enger, men det var forferdelig å se og der det store sjokket. Jeg ble m¿tt av Gjennom vinduene skimtet vi branner høre dyrene som ikke hadde fått mat på hunden hans, som hinket på tre bein. og skjønte at det var Sætrang-gårdene fem d¿gn. Han ledet meg til kjelleren og der lå søn- som sto i brann. To kraftige granater nen, svigerdatteren og et 15 måneder rammet låven, med et forferdelig brak. Olaf Borlaug: gammel barn som forkullede lik. Det var Kuene sto med rumpa i været og brølte, I Loesgrenda samlet 25 seg i gråsteins- det forferdeligste jeg har opplevd. Jeg de skalv av redsel. Vi var selvsagt like fj¿set hos oss. Der kom flere fra dro tilbake til Hønefoss for å fortelle redde og forsøkte å flykte, men det var Klekken, blant annet fanefunker ¿vrig familie om tragedien. et selvmordsfors¿k i det kuleregnet. Kristoffer Næs. Det var ikke så ille hos Dagen etter fikk jeg dra hjem og det Da skytingen holdt opp etter en tid, oss, men vi merket kuleregnet. En gra- første jeg måtte gjøre var å få begravet kom tyskerne og jaget oss ut av fj¿set. nat sprang like utenfor fj¿sgluggen. de døde. En nabo, som også hadde mis- De jaget oss mot et bekkefar og vi måtte Da vi skjønte at trefningene nærmet tet alt, hjalp meg med kista, som vi lagde åle oss fram dit. Derfra ble vi tvunget seg, fant vi det best å rømme Loe og mot av materialer fra branntomta. Kista mot Nerby-Sætrang, hvor det var fullt av Smeden. Vi melket dyra og ga de rikelig kjørte jeg så til Haug kirke, der klokker tyskere som bråket verre en verst. med for, dro innom stabburet og hentet og kirketjener var til stede. Likene ble Soldatene ble drevet fram videre, men flesk og skinke, tok med det vi hadde av lagt i en åpen grav. Salmer ble sunget. jeg hadde ikke inntrykk av at de visste br¿d og sm¿r. Vi kom oss velberget over Jeg kom meg så til Hurum- Sætrang, hvor de skulle. Alle norske ble stengt veien og fra Maurhagen kunne vi se der vi fikk bo under gjenoppbyggingen inne i kjelleren og vi fikk trodde at vi var krigsherjingene. Det var et fryktelig av huset. gjenglemt. Vi h¿rte at tyskerne forlot skue. Vi ble noen dager i skogen men da Snart fikk jeg ordre fra fylkesmannen stedet. vi fikk vite at tyskeren hadde brutt igjen- om å sørge for å grave ned de mange En mor med et spedbarn på armen nom våget vi oss nedover igjen. Vi dyrekadavrene. Mange av disse lå fort- ropte på tysk: tenkte mest på dyrene som måtte ha sitt satt bundet i de nedbrente fj¿sene. Bare – Dere kan vel ikke være så ubarm- stell. hos Ole Martin Sætrang var det omkring hjertige at dere lar oss brenne inne her? På veien så vi flere lik, både norske 120 dyr. Med 20 karer som hjelp gravde Da ble døra åpnet, og vi ble ført over og tyske. vi store gr¿fter, slepte kadavrene på til Martin Skøyen på Fløytingen. Vi var blikkplater dit og gravde de ned. omkring 40 stykker, blant annet et par 38 SKOLEHISTORIE Hønefoss først ute med skoleturer

Skoleinspekt¿r Knut Espe i H¿nefoss var den f¿rste her i landet som tok skolebarn med på virkelige ferieturer. Hans arbeid med denne saken var kjent og skattet av alle skolefolk over hele landet.

Av Bj¿rn Knoph

Journalist Leif Berg hadde i avisen Fremtiden i april 1938 en artikkel om skolebasarene og turene for skolebarn. Berg starter artikkelen med en omtale av alle basarene som ble holdt rundt om på Ringerike for å skaffe penger til skoletu- rene. De rareste ting ble tigget sammen og loddet ut, og hvis en eller annen kunne lese opp litt eller spille et eller annet instrument, var det bra underhold- ning på basaren. Ð Det er en egen stemning over basa- ren. Når en kulørt syltetøyskål til 30 øre skal trekkes, er spenningen stor. Mange små tragedier er blitt utspillet på disse basarene, og sorgene har sikkert mange ganger vært likeså store som gledene. Faksimile av basarannonser. Kanskje har den lille gutten eller jenta tatt nummer for hele krona og enda ble vil sprenge banken i Monte Carlo. Jeg Knut Espe fikk sitt f¿rste statsstipend det ingen gevinst. Hvilken bunnl¿s sorg var blakk da jeg sm¿g meg hjem om i 1905, men i 1913 fikk han et nytt for å og fortvilelse! kvelden. At jeg gråt meg i søvn kan jeg studere hvordan skoleturene arrangertes Leif Berg forteller om en slik tragedie gjerne tilstå nå så lenge etterpå. Det er i Sverige og Danmark. Men noe særlig å fra guttedagene: - Det var stor basar i vel kanskje denne hendelse som har lære i denne bransje var det nok ikke for Avholdslokalet og jeg hadde lommene gjort at jeg ikke spiller i Pengelotteriet Espe, for han hadde nok både lengre fulle av penger – hele fem kroner etter å en gang etter at jeg ble voksen. Men øvelse og et bedre grep på tingene enn ha solgt en fiolin som jeg av en eller basarene lever videre, og nå på vårpar- sine kolleger i Danmark og Sverige. annen grunn ikke kunne lære å spille på. ten gjentar eventyret seg hver eneste Instrumentet var ikke akkurat noen helg i skolestuene bortover og nettoen Mange turmål Stradivarius. Jeg hadde fått fem kroner av det hele blir fine ferieturer for barn - Den f¿rste turen jeg arrangerte gikk til for det. Men fem kroner var utrolig som ellers var blitt hjemme i ferien. Hadeland Glassverk, og det var en stund mange penger den gang, for det var før hundreårsskiftet, fortalte skolein- nemlig f¿r krigen. Iallfall har aldri jeg Espes pionerarbeid spektøren. Der var det mye interessant å følt meg så rik verken før eller senere. Skoleinspekt¿r Knut Espe i H¿nefoss er se og småguttene fikk endog lov å for- Jeg hadde visstnok bestemt meg for å den f¿rste her i landet som har tatt barna s¿ke seg som glasspuster Ð men det gikk sprenge tombolaen, for jeg gikk på med med på virkelige ferieturer og hans dessverre hull på blæra. krum hals og åpen pung. Men det gikk arbeid for denne sak er kjent og skattet – I 1897 var vi en månedslovsdag en meg som det enkelte ganger går de som for alle skolefolk over hele landet. tur til Kongsberg og beså alle severdig- SKOLEHISTORIE 39

Nå ser det forhåpentlig ut som turene kan fortsette og de bevilgende myndig- heter støtter med bidrag og viser forstå- else for saken. For ikke å snakke om den forståelse som foreldrene viser. Barna har stor nytte av disse turene og de lærer å holde sammen og ta hensyn til hverandre. Men de lærere som arbeider med skoleturene, må gå helt inn for opp- gaven og huske at turen ikke arrangeres for deres skyld, men utelukkende for barnas skyld, sa Espe.

Været ingen hindring Leif Berg forteller til slutt om skoleturen til jubileumsutstillingen: - Kanskje vi ikke var så mottagelige for de tekniske fremskritt i industrien og lignende, men noe forsto vi da takket være Espes for- klaring – og så kjørte vi på karusell og berg –og dalbane etterpå! En dag fikk vi et kraftig regnvær så vi måtte holde oss inne en stund, og det var vel det verste som kunne hende barn på ferietur. Skoleinspekt¿r Knut Espe. (Foto: Fylkesfotografen i Buskerud) Men Espe greide biffen for han satte oss til å skrive stil om turen! Ja, det ble ingen alminnelig t¿rr skoletime, men det hetene der. Det var nytt dette å dra ut forbindelse med Bergensbanen. skulle være konkurranse om den beste ungene på slikt, og det var mange som - Horten og Moss ble bes¿kt i 1910. stilen og premien var to bananer. Ja, to mente at det gjaldt for lærerne å komme Året etter reiste vi helt til København. bananer, men i 1914 v a r virkelig to ut av skolestua så de slapp å holde K¿benhavn-turen varte i seks dager og bananer noe. I den stiltimen ble det ver- undervisning. Turene fra 1897 til l904 kom på 25 kroner hvorav barna betalte ken hvisket eller gjort noe annet enn å gikk avvekslende til Oslo og Kongsberg. 10 Ð 15 kroner hver. Året etter gikk skrive. I 1904 fikk H¿nefoss folkeskole bes¿k turen til Hamar, Kongsvinger og til Da vi var ferdige med stilen, var det av svenske skolepiker, og det ble fest og svenskegrensen, mens vi 1913 igjen også slutt på regnværet. Da premieutde- en stor opplevelse for både gjester og bes¿kte Bergen. lingen kom, så fikk vi to bananer hver! verter. Vi kunne da si at vi hadde fulgt barna Det var visst ikke skrevet så mange Året etter dro ett kull til Lærdal, mens fra grensen og ut til de drivende garn. I b¿ker om barnepsykologi den gangen og 7. klasse tok en lengre tur med tog til 1914 bes¿kte vi Mj¿sbyene og ingen hadde visst tenkt på å ta doktor- Gjøvik, båt til Eidsvoll og derfra over Jubileumsutstillingen i Kristiania. graden på en avhandling om barnets sje- Hamar til B¿n og videre til Oslo hvor I 1917 måtte turene innstilles, men leliv, men kanskje Espe enda kunne gi elevene blant annet beså selve slottet. fra 1926 ble de tatt opp igjen. I 1928 noen gode råd i den anledning, skriver I 1908 ble Bergensbanen åpnet, og fulgte barna "Bergensfjord" fra Bergen Leif Berg. Espe tok elevene med toget fra Gulsvik til Oslo, og i l929 gikk turen til til Bergen. F¿rst i 1909 fikk H¿nefoss Göteborg. 40 SKIHISTORIE Skifabrikkens første år i Hønefoss

"Alme og Brodahl" var i mange år et kjent navn både her i distriktet og over det hele land. Navnet Brodahl figurerte på toppen i skiidretten i årene f¿r siste krig. Trygve og Sverres meritter i skisporet varmet enhver skiinteressert person fra tidlig i 1930-årene.

Av Otto Frydenlund

Sverre Brodahl, som br¿drene Trygve og Odd, arbeidet i flere år på skifabrik- ken til Peter ¯stye i Oslo i midten av 1930-årene. Peter Østbye (1888-1979), var mannen som startet fabrikasjonen av de første limte skiene. Han var også den Alme & Brodahl i 1939 som fant opp det revolusjonerende Fra venstre sittende foran: S. Sj¿blom, K. Skau, O. Frydenlund, E. Larsen, E. Hansen, "¯stbyes klister". "Splitkein" var navnet O. Brodahl, og foran F. Olausen. Fra venstre stående bak: I. Johansen, S. Ståvi, O. på de limte skiene alle måtte prøve Kullerud, E. Grøtumsbråten, M. Dølerud, O. Dølerud, A. Berger, V. Steen,?, O. Bakka, anskaffe seg. I. Alme og S. Brodahl. Sverre Brodahl (1908-1998), hadde i sin tid på Splitkeinfabrikken utviklet 1937. Som arbeidsleder var han midt- skiene. I samme etasje fant vi også den såkalte "Brodahl-skia". Etter å ha punktet i fabrikasjonen i mange år frem- Evenstads trykkeri som var nabo inne i vært i Frankrike og vært med på å starte over. gården. I gårdsrommet gikk det en opp en skifabrikk der, begynte Brodahl La oss ta en titt på stedet hvor den før- utvendig trapp opp til annen etasje. sammen med kameraten fra "Fosse- ste skifabrikken lå. Det var etter forhol- Til høyre oppe på trappereposet var kallen", Ivar Alme (1904-1982), også en dene trangt om plassen og ganske små det først inn til et skilager og så et kon- habil skiløper i sine yngre år, skifabrikk lokaler I hovedbygget (Grønligården) tor. Rett frem kom vi inn i en gang med og sportsforretning i Grønlies gård mot Stabelsgata hadde sportsforret- Radioverksted på venstre side. Der fant ¿verst i Stabelsgate i H¿nefoss. Det var ningen tilhold. Ganske lite butikklokale, vi Ivar Johansen. Ofte populært kalt en del av de gårdene som ble flammenes med et enda mindre kontorlokale i bak- "Radionsen". I radioverkstedet var det rov under storbrannen i H¿nefoss i rommet til forretningen. I kjelleren stadig overfylt med alle slags radioappa- 2001. under forretningen var det sykkelverk- rater. Dette var jo i "folkemottagerens" Våren 1937 satte Alfred Berger i gang sted med to mann i arbeid. Om vinteren tid. Men som Ivar alltid sa: "Det er bedre med forarbeide og tilrettelegging for å var det her full fart med å montere bin- å ha system i rotet enn rot i systemet". lage limte ski. Berger hadde arbeidet dinger på skiene. Mange av eldre årgang husker nok dette ved Bergers skifabrikk i Sandvika og I bakgården, som lå øverst i radioverkstedet. siden, en del år på Splitkeinfabrikken. ¯yabakken, var det i f¿rste et. maskin- Rett inn fra gangen var det lakker- Han var spesialist på dette å lage limte rom med freser, h¿vel og band- og sir- verksted, trangt og lågt under taket, med ski og fikk satt det hele i gang fra h¿sten kelsag, samt materialt¿rke og liming av en sterk lukt av tynner, som ble brukt til SKIHISTORIE 41 blanding i skilakken. Der inne arbeidet "Turisten", Ringkollen, for å få bedre tre mann. Det var jo merkelig at det hele muligheter for trening. Det var hans ikke gikk i lufta, med ilden i den lille form for h¿ydehus. Siden, da han ble komfyren for full speed om vinteren og kjent som skil¿per, havnet han som de alle de nylakkerte skiene i hyllene. Til fleste gode skiløperne på den tida, på h¿yre i gangen kom vi inn i en noe enkel Splitkeinfabrikken i Oslo. For å få garderobe med skap. Videre innover var muligheter til å holde formen, trente han det pusseverkstedet, hvor skiene fikk sin Splitkeinfabrikken. en del på dagtid, en arbeidstid han måtte siste puss f¿r beising og lakkering. Her ta igjen på kveldene. Han pusset den var også tre mann i arbeid. Fra 1.et ble gang ski, og for ikke å sette i gang hele skiene lempet opp til pussverkstedet syklonanlegget som tok unna st¿vet igjennom en åpning i taket. Ellers fore- under pussingen, pusset han ski så støv- gikk all transport ved å bære skiene. g¿yven var tett rundt ham. F¿rst dette Nede i kjelleren, under maskinrom- med bensin og så alt støvet, og enda met, var det fyrrom hvor all treflisa fra kapret han flere kongepokaler. Ja det var fabrikken ble båret ned og ga sentral- i de dager det. Det så ikke ut for at han varme til hele anlegget. Videre hadde hadde noe pustebesvær i løypa. Gr¿nlie sitt renseri og fargeri i et kjeller- rom ut mot ¿st. Der var det fargemester Ivar Johansen og Olav Bakka begynte Mikalsen som ordnet opp. senere en radio-sportsbutikk på Nordre Torv. Veslefossen, som den gang rant forbi Når en tenker på den arbeidsmarkeds- utenfor, under en bro i ¯yabakken og situasjon som var i 1930-åra, med mye ned mot hestebindingen, var skylleplass arbeidsledighet og lite penger blant folk, for renseri- og fargeriet. Mange par ski ble båret ned den bratte var det litt av et sjansespill dette å sette i Det var mange forskjellige typer av utvendige trappa i den gamle fabrikken. gang en skifabrikk på den tida. Men Ivar ski som ble produsert på fabrikken. Det og Sverre var optimister og torde å starte gjaldt å finne den letteste konstruksjo- opp med foretagende. nen, samtidig som den skulle være sli- I disse gamle lokalene ¿verst i testerk med riktig spenst. Hickory såle Øyabakken holdt fabrikken det gående Det viste seg at det gikk over all forvent- var det vanlige så lenge det var å få. til de i 1943 kunne flytte inn i nye loka- ning. Tatt i betraktning av at det måtte Under krigen ble det å bruke mye ask. ler i egen gård oppe i Hønengata. Mange konkurreres med flere skifabrikker, Langs veien fra H¿nensvingen og ned til par ski var da båret ned den bratte utven- måtte en legge mye arbeide i dette å få Ringvold gård sto det den gang en rekke dige trappa i den gamle fabrikken. produktet kjent. Da var skil¿pernavnet gamle asketrær som i den perioden ble Brodahlskiene var populære og ble Brodahl en garantist for kvalitet. Skiene hugget og brukt til skifabrikkasjonen. sendt rundt om i landet, også en del til ble populære blant folk og salget gikk Hoppski, slalåmski med stålkanter, ski utlandet. unna. Dette med skifabrikkasjon er av finsk bj¿rk, ski med hardvedkanter, Hallgeir Brenden tok gull i OL i Oslo avhengig av vintrer bra med sn¿ og det m. m . ble produsert. For å få lette ski ble 1952 og i Cortina 1956 med ski fra Alme kunne variere. Men skiene gikk greit ut det brukt lettved i kjernen med hickory & Brodahl. av lageret. såle og for eksempel ask overlegg. I den nye fabrikken ble det produsert Utenom sportsutstyr ble det solgt tusenvis av par ski inntil glassfiberski- biler, DKW-motorsykler og jaktvåpen Det var mye håndarbeid på et par ski den ene kom på mote i 1960-årene. Da ble hos Alme & Brodahl. Forretningen lå gang. Maskiner ble brukt til saging av Alme & Brodahl-fabrikken fusjonert sentralt til i de årene mens trafikken fra materialer, fresing av fasongen og hull- med Splitkein- fabrikken, som Laila jernbanestasjonen skapte liv i kiler på skiene og høvling av sålene. Det Schou Nilsen hadde tatt over etter kri- Stabellsgata. Nå er det merkbart stille i øvrige ble utført for hånd. T¿rking av gen. Brodahls-skiene, slik vi kjente dem den før så travle sentrumsgata. materialene var en krevende prosess. gikk over i historien. Med storbrannen i 2001 forsvant de Når en tenker på de påkjenninger ei ski En gang på sine eldre dager fortalte gamle husene, og en del av byens histo- blir utsatt for, måtte en være spesielt Sverre Brodahl meg at han som ung gutt rie forsvant i flammene. I dag er det slutt n¿yaktig med sammenliminga av de for- hadde arbeidet i to år nede i dette rense- på det meste av norsk skifabrikkasjon. skjellige delene. riet til Gr¿nlie. Hans hovedjobb i de to Pussingen som foregikk for hånd og årene hadde vært å rense klær med ben- på et pusseband, var krevende for å få sin. Vi hadde nettopp pratet om den den riktige spensten i skia. Beising og vitenskapen som nå ble brukt i skimil- lakkering foregikk med beisekloss og j¿et, med sm¿reteknikk, h¿ydehus, tre- pensel. Det skulle gi skiene den riktige ningsmuligheter, diett og ikke minst finish for salget i butikkene samt dette med penger innen idretten. Sverre beskytte skiene mot væte. hadde også i sin ungdom hatt jobb på 42 UTVANDRING

Ringerikingen som ble medlem av USAs lovgivende forsamling

Hans Simonsen så dagens lys etter hvert overtok. De siste årene av sitt første gang på gården Myra liv flyttet han til Løbbens på gården 1845, den gang lå gården i Vaker hvor hans niese var gift. Hole, senere er den etter kom- Jeg traff Simonsen bare en gang. Som muneregulering blitt liggende i guttunge var jeg på besøk i Myra. Det Ringerike. Myra kjent av var en gammel mann jeg opplevde, men så våkent blikk og hans gode hukom- finnefjerdinger, gården er godt melse fornektet seg ikke. Han kunne synlig når vi reiser etter uten å miste tråden fortelle om tia i H¿nefossveien. Statene. Årstall og datoer og de minste detaljer kunne han erindre. Ja, om det så Av Otto Frydelund var dimensjonen på gulvplankene i fabrikkbygningen kunne han huske. På Hans Simonsen hadde utferdstrang og hans 90 års dag var Ringerikes Blad på virkelyst, og som så mange andre ringe- visitt og fikk hans beretning fra Statene. rikinger på slutten av 1800-åra ble det Amerika som var målet. Her kunne en Simonsen egen beretning: med målbevisst og hardt arbeid skape Ð Det var i 1870 jeg reiste f¿rste gang til seg en formue. Amerika med båt over Hull, Liverpool I Amerika startet Simonsen et even- til Queenstown i Irland. Ved siden av tyrlig liv, og han vendte hjem i 1905 Hans Simonsen (1845-1939) i sine vel- dampen brukte båten også seil. Under som en velstående mann. Det å gjøre maktsdager i Amerika. (Bildet utlånt av storluken hadde emigrantene sin plass. karriere og samle seg en formue i Håkon Løbben) Da vi var kommet ut på havet, ble vi Amerika er han ikke alene om, men få plutselig overfalt av en voldsom storm. har gjort så mye godt med sin penger styret til det private telefonselskapet her Storluken var ikke skalket og det ble som Hans Simonsen i bygda. I telefonselskapets sirlig f¿rte heller ingen tid til det. Først måtte sei- Nå har vel mange av hans donasjoner protokoll av Bernt Bj¿rnstad, festet jeg lene reddes. Imens slo sj¿en innover gått mer eller mindre i glemmeboka. oppmerksomheten på referatene fra et dekket og like ned i rommet til oss emi- Men hans f¿debygd Hole, mottok par m¿ter. Da folket ute på Elvikgårdene grantene. Alt vi hadde lå og fløt om 11.000 kroner til gamlehjemmet. Da det skulle ha telefon, ble det bestemt at de hverandre, og selv var vi våte som druk- ble satt i gang innsamling til nytt kapell i måtte betale en del mer i årsavgift på nede rotter, og vel også redde. Jeg hus- bygda tegnet han seg uten betenkning grunn av avstand for bygging av linje. ker jeg kastet meg opp i en k¿ye og for 5.000 kroner. Takket være hans Dette syntes Simonsen var urettferdig, tenkte jeg kunne like godt d¿ liggende generøsitet har Hole fått sitt kapell. så han betalte av egen pung et beløp en som stående. Men dagen etter var det Disse summene må vi se i lyset av den gang for alle slik at abonnentene ute i verste over og jeg kunne sjangle rundt tids kroneverdi. Dagl¿nnene var den tia Elvika skulle betale den samme avgift på dekket i sjøgangen. på to-tre kroner dagen. Da kan en ta som i Fjerdingen ellers. Men mest godt I Amerika slo jeg meg ned i dagens dagl¿nner og multiplisere med har Simonsen utvilsom gjort i det stille, Minneapolis, hvor jeg på en farm like giversummene, det blir noen store sum- og det er på den måten han helst har øvet ved byen fikk min f¿rste jobb med en mer. sin godgj¿renhet. lønn på 15 dollar måneden. Men jeg I 1925, på sin 80 års fødselsdag, opp- Han var i Amerika en meget ansett skulle snart merke at det ikke nyttet å rettet han et legat på 25.000 kroner til mann. Han ble to ganger valgt inn i ligge på latsiden. Klokken fem om mor- fordel for gamle verdige trengende i legislaturen (De forente staters storting) genen begynte dagen med stell av krea- Hole. Til Ringerikes Sanitetsforenings i St. Paul, og satt som direkt¿r i to ban- turene, og så hardt arbeide ute på jor- innsamling til sykehus på Hønefoss teg- ker i Mineapolis. dene, og kveld var det f¿rst klokken ni. net han seg straks for 5.000 kroner. Hans Simonsen, som var ugift, bodde Og alt skulle gå med lynets fart. Det var Simonsen var også engasjert Åsafjer- den meste av tiden etter han kom hjem, intet som het "det kan jeg gj¿re i mor- dingen. Blant annet var han i mange år i på gården Myra som hans nevø Simen gen". UTVANDRING 43

Senere kom jeg til en annen farm og grunn for 35.000 dollars. Nå gjaldt å få forarbeidet, og vi hadde bestillinger fra deltok i slåtten, "harvesten" og tresk- det til å gå, skaffe arbeide og noe å hele landet. Kontraktene kunne gå opp i ingen. betale med. 27.000 dollar. Og når vi hadde riktig Selvbinder hadde vi ikke den gang, Det første året fikk jeg ikke en øre i meget å gjøre, hadde vi opptil 100 mann men slåmaskinen meiet ned 15-18 acre fortjeneste på fabrikken, men det gikk og vel så det i arbeide. om dagen (en acre er 4,047 mål) og fem da fremover. En tysker kom til å kjøpte Flere ganger har jeg vært i Norge etter mann skulde binde kornet. Vi bandt og seg inn i fabrikken. Stoft het han og han at jeg reiste i 1870 og har pl¿yet bandt så blodet rant. har senere besøkt meg her på Ringerike. Atlanteren i alt 10 ganger. Annen gang Men jeg sluttet med farmerarbeidet Fabrikken ble laget til aksjeselskap, jeg dro til Amerika, fulgte 31 ungdom- og la meg etter snekker- og bygningsar- med en aksjekapital på 50.000 dollar mer fra Ringerike med på samme båt. beide og det fortsatte jeg med. Jeg fikk fordelt likt på tyskeren, soløringen, min Nå er fabrikken solgt til en mann som små kontrakter og arbeidet for mestre, bror Peder og meg. Siden ble kapitalen heter Simons for 215 prosent av aksje- men så høsten 1872 ble jeg tvert syk. Jeg ¿kt til 80.000 dollar, eller til 20.000 dol- kapitalen. var helt samlingsl¿s i lang tid og kunne lars på hver av oss. Da min bror Martin I 1892 d¿de min bror Peder ved en ikke arbeide. Men jeg orket ikke å være kom over fikk han en del av mine aksjer, vådeskuddsulykke. Samme dag fikk jeg uten beskjeftigelse i lengden, og spurte likeledes Ole J. Bjerke fra Hole, som en henvendelse om jeg ville la meg nomi- en snekker om han kunne bruke meg. påskjønnelse for den interesse og dyk- nere til legislaturen, men den gang sa jeg Det kunne han, og hos ham var jeg en tighet han hadde vist i sitt arbeide i nei. Fire år etter fikk jeg samme henstil- tid. Derfra kom jeg til en mester som fabrikken. ling på ny, og sa ja, og ble valgt. To år bygget alle depotene langs en jernbane- I begynnelsen var det ikke rart med etter ble jeg gjenvalgt. Som medlemmer linje, som var under bygging. fortjeneste. Vi fikk atskillige tap på tvil- av "Huset "Capitol hadde vi en l¿nn av 5 I 1874 reiste jeg tilbake til Norge og somme forretninger, men det gikk frem- dollars dagen. Mens jeg satt her, var jeg var hjemme til 1875. I mellomtiden over, og selskapets utbytte har dreiet seg med å velge Knute Nelson til senator. hadde min bror Peder arbeidet sammen om 10-20 prosent. Men vi hadde vårt å Jeg kunne ha mangt og meget å for- med en snekker som drev trappebygging kjempe med. Under en voldsom storm telle, slutter Simonsen sin beretning, som spesialartikkel, og vi gikk alle tre blåste den ene veggen på den tre etasjes men det ville ta for lang tid. Han oppfor- sammen, fikk oss eget verksted og egen h¿ye fabrikkbygningen over ende. Men dret journalisten til å komme tilbake på hest. Vi var alene om den slags arbeide i verst var brannen som la hele bygningen 100 årsdagen for å høre mer. byen og hadde nok å gjøre. i aske. Maskiner og alt strøk med. På I de dagene innbetalte den gamle I 1879 gikk jeg sammen med en sol¿- branntomten reiste vi så en ny murbyg- hedersmann yterligere 5.000 kroner til ring som også var snekker. Vi kj¿pte ning med de mest moderne maskiner, sykehus i H¿nefoss. tomt som var 55 ganger 150 fot, og kj¿- som til dels er helt ukjente her i landet. I pesummen var 2.000 dollar. Hele tomten løpet av en måneds tid var den nye byg- Han rakk ikke å bli 100 år, han sovnet ble bebygget og noe senere kj¿pte vi ningen under tak. Det gikk med ameri- inn den 24. mai 1939, og et eventyrlig nabotomten, slik at vi kom i direkte for- kansk fart En etasje ble satt opp i uka. livsl¿p var til ende. bindelse med jernbanen. I alt kj¿pte vi Det var særlig polerte ting av løvtre vi Satt i Amerika og skrev "Ungdomsminder ifra Ringeriget"

40 år etter en begivenhetsrik ¿vre venstre hj¿rne: PIONER PRESS spredte skyer og alt i naturen var saa fre- jakttur i 18-årsaldern, som CO. Abstract legal, St. Paul. Minn. delig og stille at den minste lyd kunne Hans og broren hadde i Åsa- Simonsen har nok sittet å drømt seg h¿res i en utrolig avstand. Ja paa en av fjerdingen, satt han i Amerika tilbake til de kjente traktene på disse for Norge saa enestaaende herlige Ringerike. Hans skildring av jakten og eftermiddager var jeg som ung gut paa og skrev ned en beretning om naturen får en til å sammenlikne ham omtrent 18 aar beskjeftiget med jaktturen. med Bernh. Herres unike skildringer av Markarbeide isammen med min ældste jakt på Krokskogen og Nordmarka. Broder, og hvorfra vi var havde vi god Av Otto Frydenlund udsikt over Aaskjæden ifra Ringkollen Slik skriver så Simonsen: til Næs på Ringeriget. Og paa grund av Beretningen har jeg fått utlånt av Håkon Paa en af disse Klare og Stille ettermi- luftens renhed syntes også L¿bben, viss bestemor var niese av Hans dage i midten af September, luften var Modumsaasen at være kommen os utro- Simonsen. De fire arkene med tydelig ligesom vasket ren av den nylig faldne lig nær, ligesom også Juryhougen med og klar håndskrift, har alle et stempel i regn, solen smilende mildt imellem de sin graasprengte isse og h¿iverdige 44 UTVANDRING

byttet i vår Ransel efter at hundene hadde faat sin deel deraf. Nu besluttede vi at tage sydover mot Andersrud, men da vi ikke var heldige nok til at faa los igjen underveis fortsatte vi til vi kom til Gaupeskaret og bestemte os til at gaa op til Hvalel¿kkene, hvor vi igjen fik en rivende los.

Men nu har jeg gaat forud for et punkt i min fortelling hvilket var det som mest havde indprentet denne tur i min Har du opplevd et slikt utsyn, glemmer du det ikke. (Foto: Otto Frydenlund) Erindring. Taagen havde om mulig lagt sig endnu tettere og tykkere ned som vi alvor heller ikke syntes uvillig til at som bestemt. Vi tog veien som f¿rer om begynte opstigningen af Gaupeskaret, gjøre nærmere bekjentskab med den nordre ende av Stensfjorden, og tok men komne næsten paa Toppen av Lohreaasen. Vi havde jo daglig utsikt af ved Paulsrud op i gjennem ¯st- samme, stikker vi med en gang hoderne over disse omgivelser men kunde allige- bymarken og kom op paa flagene syd for op over taagefloden netop som solen vel ikke undgaa at beundre naturens Ringkolsæteren omtrent kl 2 om Natten. kastede sine f¿rste straaler paa de fjert- skj¿nhed og den stille fred der omgav Vi havde endnu 3 a 4 timer til det blev omliggende H¿ider. Den bratte over- oss, under disse betraktninger og vår dag og fik derfor en duelig stokild i gang ifra det skumle m¿rke i Taagen til pause i arbeidet siger min Broder med gang. Og opholdet ved en saadan en den mest klare og skyfri himmel gjorde en gang h¿r! Der er nu hengaaet omtrent smuk stille nat omgiven af den herlige et mægtigt intryk, og vi stod længe i taus 40 år siden, og jeg har i mellemtiden Barskog og som oftest en noksaa vild beundring over det storartede og h¿rt Ole Bulls vidunderlige violinspill Natur gj¿r ofte dypt intryk og mangt et smukke natursyn. Taagefloden var så og Christina Nilsens Nattergalstemning, varig Minde skriver sig derfra. jevn og tæt at vi uvilkaarlig maatte men jeg har aldrig syntes at have h¿rt Naturligvis havde vi den gang vor ven betragte den som et stort og fremmed noget der har sat mig en mer lengsels- ved saadanne anledninger med, nemlig Hav. fuld og h¿itidlig stemning, det var nem- Kaffekjedelen. Og efter at have forfris- Luften var saa ren og klar at synsvid- lig "Alarm" og "Heidor" som havde los ket os veden god Kop fik vi derpaa en den syntes at strække sig ud i det uende- paa en Hare over ved Stenseteren. Kjære noksaa forfriskende lur omend det var lige og h¿iderne ud i det fjerne maatte leser dersom du har vært Jeger da du var noksaa Kj¿lig. Vi maatte naturligvis antages som st¿rre og mindre ¿er med 18 aar vil du maaske forstå hvordan jeg endnu have en Kop kaffe f¿rend sine af solen forgyldte Toppe. Det var følte i sær når jeg forklarer at Heidor Hundene blev sluppet og det er som det fremmede og i tilleg storarted natur- med sin klangfulle stemme ligesom ¿ste oftest at dette maa ske i en fart da det skj¿nne i dette syn som greb os med for- ud af et uendelig foraad af vellyd og så opdages at dagens frembrud allerede er undring. Den skuffende lighed med en Alarm med sin Basstemme med ypper- langt fremskreden. stor havflade vakte vår store beundring, lig takt f¿lger efter ligesom med stor- Blandet ligesom med en ukjent længsel. trommen. Medens vi laa der havde en ualmindelig Som om vi var hensat langt langt ud i tyk Taage lagt sig ned omkring os. Men fremmede omgivelser. Vi havde vistnok helst kastet alt arbeide det var stille og veiret forresten (som vi og tatt b¿rsa paa Nakken. Men saasom den gang brugte at uttrykke os ) "Meget Slik skildret Simonsen en av sine ung- dette var paa en l¿rdag havde vi allerede sl¿rint". domsopplevelser, og viser at han hadde bestemt at tage til skogs ud paa kvelden Saa snart vi ansaa det mulig at kunne spesielle evner til å sette sine erindringer og derfor holdt vi det ud til den bestemte se at skyde lod vi hundene l¿s og det på papiret, slik at vi faktisk er med på tid om end med utrolig længsel. varede ikke længe førend vi havde Halli jaktturen. Det er imponerende at han st¿de paa natfoden og det mentes altid at etter ca. 40 år kan huske alle detaljer slik Vi havde rigtignok heller ikke daarlige vi vilde faa los omend det ofte kunde det kommer fram av fortellingen. Det er hunde, "Musik" var maaske en af tage timevis til at f¿lge alle kroge og lett å forstå at han satte kursen hjemover Ringerigets beste jagthunde. Og så vendinger pus havde gjort i nattens l¿b. igjen for godt i 1905, når han kunne sitte havde vi lov at bruge "Halli" som nok og dr¿mme slik om tiden i ungdommen. ogsaa syntes at vide naar det var anled- Men saa h¿re vi Musik og det siger os at Det var muligens heller ikke slike ning at faa være med til skogs, thi heni- vi nu snart vil have en ækte norsk los, thi muligheter til jakt der borte, noe som mod kvelden kom den paa sin vanlige vi kjendte våre Hunde meget godt og sikkert gav ekstra hjemlengsel for den runde for at finde ud hvad der skulde kunde let bestemme naar de havde pus barkede jeger. foretages næste dag. på glid. Saa med engang hører vi det Veiret tegnede til at blive gunstig og bekjendte Ildskrig og saa har vi en vi drog afsted ved 12 tiden om natten Klingende los, og inden kort tid havde vi MUSIKK 45 Turdans-spelemannen fra Ask

Ringerike har fostret mange "Det var en eneste festreise", sa Thor, musikere opp gjennom tidene. og det var mer edruelighet og s¿mmelig- Thor ¯degaard (1875 Ð 1938) var het over selskapslivet den gang. Fyll og råskap ble ikke tålt, og jeg så aldri et født på Ask, men slo seg ned i slagsmål". Det var nok stas å være spele- ¯vre Eiker. Han var bonde, spele- mann der. De blei henta med hesteskyss mann og komponist. Han kjente til de store "silkeballer". seg som ringeriking hele sitt liv, Da Klara Semb samla leikarring i Vestfossen, blei Thor sj¿lvsagt spele- og den vakreste slåtten hans er mann, og han ga henne også mange av valsen "Hilsen til Ringerike". melodiene til folkedansen. Semb bodde alltid på Nedre Fåsen hos Thor når hun Av Odd Tangerud var på de kanter. Også på Eiker spelte Thor til dans på Som musiker har Thor ¯degaard leika festene rundt i bygda. Han kom rang- seg både med gammeldans, turdanser og Thor ¯degaard. (Foto H. Carlsen, lende hjem fra Raaen klokka 4 Ð 5 om europeisk musikk. Vi finner melodier av H¿nefoss) morgenen med fem kroner i lomma. Paganini, Offenbach og Strauss mellom Ellers kom det fram i selskapslivet en oppskriftene hans etter norske bygde- slakteokse. egenskap ved Thor, som ligner svært på spelemenn. Han var jo også medlem av Mj¿lka solgte han i heimene rundt den sprudlende jubel vi finner i melodi- strykeorkesteret til dr. Lossius, der han ikring så han var støtt å se med mjølkes- ene hans. Han var en strålende festlig spelte bratsj. Thor greide det mester- pann på veg. De sier at han satte gjerde- forteller, og hadde så mange morsomme stykke å ta musikken med seg inn i stolpene på sin egen grunn for å være soger fra spelferdene sine. arbeidets hverdag og forene kunstner og viss på ikke å ta noe fra grannen, så etter Da han sj¿lv fikk gjester, tok han imot bonde i samme liv. noen år gikk gjerdet i en stor boge inn på dem med wienerkaker, og snart var for- Thor var musiker tvers igjennom, hans egen jord. Ofte lånte folk hest av tellinga i gang. Han var riktig en slagfer- men han måtte jo tjene til sitt livsopp- ham for å kjøre til Hokksund. Det var dig og pratsom sk¿yer. hold som bonde. Musikken fulgte ham aldri råd å få betale for det. Vi har over 40 slåtter som han har likevel i alt han tok seg til, og han hadde laga, og ellers lot han etter seg om lag st¿tt nye komposisjoner i tankene. Han Denne varsame framferda står i skri- 100 slåtter som han hadde skrevet ned levde i musikken og trådde ikke etter kende motsetning til djervskapen i etter andre. Musikkens hans er lys og penger. Inger hadde samme hug. De musikken hans, der han leiker seg i kraf- blid og l¿per lett lekende over feles- greidde seg med det de avla på garden, tige kast. Men den samsvarer med tru- trengene. Det er som det lyse landet der de gikk jamsides i trufast arbeid. skapen mot den opphavlige forma til de omkring Tyrifjorden fulgt ham til Eiker. Ellers tjente han kontanter ved å være slåttene han hadde etter eldre spele- Oppe i åra var det vanskelig for ham å skysskar i trille- eller breislede når brude- menn. "Du h¿rer je sier tre kryss" sa han lese noter, men han hadde et utrulig godt par skulle kj¿res til Haug kirke, eller det til datter Inga da hun ville spille en let- musikalsk minne, så han husket alt, både var kj¿ring til gravferd, og dombjellene tere toneart. sitt eget og det han hadde etter andre. hadde han stemt etter kirkeklokkene. I stumfilmen si tid spelte Thor på Den 28. september 1937 fylte Thor 80 kinoen på Vestfossen, og Inga fulgte på år. Dagen f¿r holdt Leikarringen stor Beskjeden livsf¿rsel piano. Thor gikk så opp i spelet at han av fest for ham i Idrettshuset i Vestfossen, Thor Ødegaard var fødd på Holeøde- og til glemte filmen. Det var ved et slikt og Thor sj¿lv var med og spelte til dans. gaard ved Ask i Norderhov. Han overtok hende at folk h¿rte Inga si: "Far, du må Thor bodde på Eiker i 39 år, men likevel farsgarden i 1894, men etter noen år fant slutte. Mannen ligger jo og skal d¿". kjente han seg som ringeriking i hele sitt hna ut at han ville ha en mer lettdriven Allerede i 1883 blei Thor med i spel- liv, og den vakreste slåtten hans er val- gard, og i 1899 kjøpte han Nedre Fåsen laget til Hans Thoresen, "H¿nefoss- sen "Hilsen til Ringerike" som han laga i ved Vestfossen i ¯vre Eiker. musikken", som den ble kalt. De spelte 1905. Thor var gift med Inger Funkalsrud ved alle st¿rre selskaper, julelag, bryllup Siste året bodde han på Dignes på fra Soknedalen, og de hadde tre barn. osv. over hele Ringerike, Ådalen og ¯st-Modum. Han d¿de der 16. septem- I dagliglivet var Thor en svært still- Hadeland. Det gikk i turdanser: menuett, ber 1938. I Vestfossen sier de ennå etter faren og snill mann. Han dreiv garden figaro, fandango, firetur, sekstur, fran- ham: "Det nytter ikke fløtte på et gam- Fåsen på gammel vis med mjølkekyr og caise og lanciers. malt tre". 46 ANNA COLBJ¯RNSDATTER En internasjonal ekspert

Professor Per Holck (61) arbeider med å få slått fast en gang for alle om det er det legendariske ekteparet Anna Colbj¿rnsdatter og Jonas Ramus som ligger i krypten Norderhov kirke.

Av Fred Harald Nilssen

I heftets jubileumsnummer trykker vi professorens vitenskapelige utredning som bygger på forskningsarbeidet hans. H¿sten 2002 fikk Per Holck tilgang til krypten i Norderhov kirke for å foreta n¿dvendige unders¿kelser av de to likene som ligger der.

Universitetet i Oslo er basen for Holcks arbeid med fysisk antropologi, et hånd- verk han har utøvet i 40 år. Her er han tilknyttet Anatomisk institutt hvor han har vært professor siden 1994. Han har skrevet dr¿yt 100 artikler om anato- miske emner.

Holck studerte til lege sammen med dis- triktets kjente barnelege Ole J¿rgen Moe, som har spilt en viktig rolle med å hjelpe Holck med å komme i kontakt Professor Per Holcks har gjennom sin interesse for Anna Colbj¿rnsdatter og Jonas med folk og miljøet på Ringerike under Ramus, fått tilgang til kistene deres i gravkrypten i Norderhov kirke. (Foto: Fred Harald arbeidet med å identifisere Anna Nilssen) Colbj¿rnsdatter. Under militærtjenesten på Helge- Holcks arbeid går ut på å identifisere det kjent at hun under et fall hadde bruk- landsmoen, drev Holck privatpraksis på skjeletter for både for arkeologer og ket hofta. Ved å undersøke levningene Tyristrand, og turnustjenesten hadde han politiet. I Norden har Holck bare en like- hennes, kunne Holck påvise det. på Ringerike sykehus. mann i Danmark. Det gj¿r ham til lan- dets fremste mann til å bestemme skje- I kriminalsaker har han kunnet bidra Arkeologi og kriminalitet letters kj¿nn, alder, kroppsbygning og med å skaffe fram opplysning som kan Julidagen i år vi møtte Holck på kontoret eventuell sykelig tilstand, tannhelse og f¿re til tekniske bevis og identifiser hans var nyhetsbildet preget av at barne- tegn på medisinsk behandling, i det hele ukjente personer. hagebarn i Sofienberg barnehage i Oslo tatt å finne ut – både i arkeologisk og i – Det kan jeg ved å gjøre en rekke hadde funnet en hodeskalle. Det var ham rettsmedisinsk sammenheng Ð forhold målinger av skaller og legge dem inn i et som hadde undersøkt funnet og slått fast som kan kaste lys over tiden et men- computerprogram, forteller Holck og at den at den ikke hadde noen kriminell neske har levd i. Under arkeologiske legger til at han kan fastslå hvilken forklaring. Det dreide seg rett og slett utgravinger i Alstahaug i Nordland bisto "rasetilknytning" et skjelett har. om at barnehagen var bygd på en gam- Holck med å identifisere og rekonstru- – Det er faktisk mulig å anslå ut fra mel kirkegård. ere skallen til s¿nnen og hustruen til dik- skalleform hvilken etnisk gruppe en terpresten Petter Dass. Fra historien er skalle tilh¿rer, sier Holck og trekker ANNA COLBJ¯RNSDATTER 47

I dette området utenfor Reykjavik på Island skal Egil Skallagrimsson være gravlagt. Per Holck deltar i prosjektet med utgravingene av gården hvor den islandske h¿vdingen og skalden ble gravlagt. (Foto: Fred Harald Nilssen) fram et likfunn ved Svinesund i forbin- Siden han tilh¿rer et lite delse med kriminalsak, antakelig i for- milj¿, arbeider han mye bindelse med et narkotikaoppgj¿r. internasjonalt. I sommer Ut fra levninger av en person som det deltok han i arbeidet på var satt fyr på, kunne Holck fastslo Island med å forsøke å likets etniske tilh¿righet. identifisere Egil Skalla- Ð Det ga politiet en pekepinn om hvor grimsson. Fra utgravningene som ble ledet av Jesse Byock de skulle begynne å lete, men det er først Ð Sagaen har noen gode (stående). (Foto: Fred Harald Nilssen) når har mistanke om familietilknytning beskrivelser av ham som at vi kan ta DNA-analyser i bruk for å gir stor håp om å lykkes identifisere en person. med dette arbeidet, sier Holck og viser men enda meir underleg var det kor tung til hva som står i Egilssoga: han var. Utanpå var han ruklet over det Holck nevner også et likfunn på heile liksom harpeskjel. Skapte ville da Hardangervidda hvor det ut fra funn av Grim på Mosfell vart døypt da kristen- ha greie på tjukkleiken på hausen. Han vannflaske, sekk og klær som gikk i ret- dommen vart lovfest på Island. Han let tok ei heller stor hand¿ks og svinga med ning av det kunne være en tysker eller ei kyrkje byggja der på garden, og folk eine handa så hardt han kunne, og slo hollender. Ved hjelp av dataprogrammet seier at Tordis (niesa til Egil. Red.) let med hammaren på hausen, men det vart rekonstruerte han et ansikt som ble vist Egil føra til kyrkja. Merke på det er, at korkje s¿kk eller best. Og av slikt kan fram på TV, både i Norge og i Tyskland. da dei sidan bygde ei ny kyrkje på ein skj¿na at denne hausen vart ikkje lett Mosfell og reiv ned den gamle kyrkja skadd av småmannshogg, medan hud og Internasjonal ekspert ved Risbru som Grim hadde bygd, så hold f¿lgde. Beina av Egil vart nedlagde På grunn av sine ferdigheter blir han grov dei der ein kyrkjegard, og fann da i ytste kanten av kyrkjegarden på benyttet som internasjonal ekspert. Han mannebein under altarstaden. Desse Mosfell. har deltatt i en internasjonal gruppe som beina var mykje st¿rre enn andre manne- bisto med å identifisere drepte som bein, og av det som gamle folk seier, Det internasjonale prosjektet, hvor blant ble lagt i massegraver under krigen i tykkjest dei vita at det må ha vori beina annet Nathional Geographic er koblet Kosovo. Arbeidet er på langt nær avslut- av Egil. Presten Skapte Torarinsson, inn, blir ledet av professor Jesse Byock tet. Det er lagt på is både på grunn av som var ein klok mann, budde da der. ved Universitet i California (UCLA) i pengemangel og krigsforbrytelsenes Han tok opp hausen av Egil og sette på Los Angeles. omfang. kyrkjegarden. Hausen var uvanleg stor, 48 ANNA COLBJ¯RNSDATTER Anna Colbjørnsdat i Norder

Få steder i landet f¿ler man historiens sus slik som i og omkring Norderhov kirke og prestegård på Ringerike. I kirkens krypt hviler presten Jonas Ramus (1649-1718) sammen med hustruen Anna Colbj¿rnsdatter (ca. 1665-1736). Både hennes og mannens navn har blitt meget omtalt i det rike tradisjonsstoffet som knytter seg til den hendelse som fant sted natten til 29. mars 1716, under Den store nordiske krig, da en avdeling svenske soldater slo leir rundt prestegården.

Av Per Holck På Ringerike gjelder dette fremfor alt Danmark og var på den måten mer eller innsatsen mot svenskekongen Karl 12. i mindre uforskyldt blitt trukket inn i de Anna Colbjørnsdatters mot og snarrådig- 1716 og prestefruen på Norderhov, Anna stridighetene som stadig utspant seg i het i den forbindelse Ð meldingen hun Colbjørnsdatter Ramus’ rolle i den for- forholdet til erkefienden Sverige. fikk smuglet ut til de norske soldatene, bindelse. Den dramatiske episoden er som f¿rte til svenskenes nederlag Ð har kjent av enhver ringeriking. Tidlig på Ved slutten av 1690-årene var dette for- blitt stående som et sjeldent eksempel på 1800-tallet ble hendelsen faktisk karak- holdet igjen blitt forverret. Sverige var kvinners innsats i en krigssituasjon. terisert som ett av de få lyspunktene som den gang en stormakt med provinser på Naturlig nok har man gjennom tidene Norges historie kunne oppvise under motsatt side av ¯stersj¿en, hvor vi i dag interessert seg for ekteparets gravsted i unionen med Danmark. Bygningene og har Estland, Lettland og Litauen. Disse kirken, hvor de i mange år ble fremvist tunet hvor dette fant sted står fremdeles besittelsene oppfattet danskene som en til den nysgjerrige allmennhet. Men det intakt og gj¿r historien levende. At Anna trussel mot deres egne sydlige områder, var også noen som mente at det slett og hennes mann, presten Jonas Ramus, især da svenskene sluttet forbund med ikke var dem som lå i krypten. skulle ligge begravet i kirkens krypt, er hertugene av Holsten-Gottorp, i det som Denne artikkelen forteller litt om bak- med på å fullstendiggjøre og bevare bil- i dag er Schleswig i Nord-Tyskland, og grunnen for svenskenes planlagte marsj det av det som fant sted her for snart 300 som den gang var en oppr¿rsk sidegren mot Gjellebekk og Kongsberg, og om år siden. av det danske kongehus. den antropologisk-vitenskapelige under- s¿kelsen av de to legemene i kirkekryp- Høsten 2002 ble deres kister åpnet og en I 1699 sluttet derfor kong Frederik 4. ten som ble iverksatt h¿sten 2002, for anatomisk-antropologisk unders¿kelse forbund med den russiske tsar, Peter den om mulig å skaffe sikker identitet. foretatt. Det er resultatet av denne store, og med August den Sterke av unders¿kelsen som er nedfelt i denne Sachsen og Polen. Året etter angrep han Vi lever i en tid hvor internasjonalt sam- artikkelen. Gottorp for på den måten å komme kvem betraktes som noe selvf¿lgelig. Vi svenskene i forkj¿pet. Men Sverige kan fritt bevege oss over Europas gren- Den store nordiske krig hadde inngått en allianse med stormak- ser, og kan vel i dag vanskelig forestille 1700-tallet var et urolig århundre, med tene England og Holland, som ikke ville oss at vår nabo i øst – Sverige – engang store kulturelle omveltninger. I Norge vite av noen krig i Norden fordi dette var fiendeland. hadde man de fleste steder ikke fjernet kunne forstyrre deres behov for t¿mmer. Det er underlig hvordan krigshand- seg stort fra middelalderens levesett. Da svenskene gjorde landgang på linger og historiene bak dem holdes Jordbruket var primitivt, levealderen Sjælland, ble kong Frederik tvunget til levende i Norge. Ikke sjelden trekkes kort, og på landet bodde mange ennå i en ydmykende fredsslutning. Dette enkelthendelser og personer frem, og r¿ykstuer: lave t¿mmerbygninger med skulle imidlertid vise seg å bare være en deres innsats har kanskje lett for å en glugge i taket til å slippe røyken ut opptakt til nye stridigheter som skulle romantiseres i vår tid, i vår egen frede- gjennom, nesten uten vinduer, for glass gjøre vår del av verden til krigsskueplass lige del av verden. var kostbart og sjeldent. i hele 18 år – også kalt Den store nor- Noen steder har lokale hendelser fått Vårt land hadde helt siden slutten av diske krig. en spesiell plass i vår felles historiebok. 1300-tallet vært en provins under ANNA COLBJ¯RNSDATTER 49 ter og Jonas Ramus hov kirke

Krigerkongen Karl 12. ¯stersj¿en. Den beste svenske ungdom- Karl 12’s plan gikk ut på at han skulle (1682-1718) men lå igjen på Europas slagmarker. marsjere inn i Norge fra Holmedal i Slik var den politiske situasjonen i 1700 Man skulle tro at Karl nå ville la alle Värmland og derfra like til Christiania da den svenske kongen Karl 12. var blitt nye erobringsplaner fare. Sverige var og forene seg med en annen avdeling 18 år. På det tidspunkt hadde han allerede herjet av krigen, n¿den var stor og folket under general Carl Gustaf Mörner vist sine evner som hærfører og strateg. ¿nsket fred. Men noen slik tanke var (1658-1721). Natten til 9. mars 1716 Fredsslutningen hadde gitt ham frie t¿y- knapt mulig i hans hode. Ved opptagelse rykket kongen inn i landet med nærmere ler overfor sine ¿vrige motstandere, ikke av tvangslån og vidtgående utskriv- 8.000 mann, men m¿tte uventet mot- minst russerne som truet Finland (som ninger lykkes det ham å stable en ny hær stand, bl.a. fordi den norske hærkom- på den tiden var halvt svensk). Nå på bena for endelig å knuse Danmark. mandoen allerede hadde forstått at den ønsket han å sette dem på plass. Kongens egenart og evne til å begeistre måtte handle – og gjorde det på egen I november samme år slo Karl en tall- sine menn og leve på samme primitive hånd, i stedet for å sitte passiv og vente messig overlegen russisk hær ved byen måte sammen med dem, må ha vært en på ordre fra København. Narva i Estland, og nå begynte en utro- medvirkende årsak til at han fremdeles At felttoget skjedde på den tid av året, lig rekke kamper som endte med seier greide å finne tilhengere i det ruinerte mens sneen ennå lå dyp, kan kanskje for kongen og hans krigere – de såkalte landet. forundre oss, men det var den gang den ”karolinerne”. I 1709 hadde han trengt vanligste reisetiden, med vannene ennå dypt inn i Ukraina, til et nytt angrep på I januar 1716 var det så kaldt at Øresund islagt i et ellers veil¿st land. Tungtran- Russland, med l¿fte om st¿tte fra kosak- var tilfrosset, og kongen ville derfor sporten Ð kanonene Ð kunne lettere trek- kene. Men vinteren ble hard, og de angi- benytte anledningen til å gå over isen kes på sleder, men overnattingen måtte velige forbundsfellene lite å stole på. mot K¿benhavn, slik hans bestefar, Karl for en stor del skje utendørs, så det var Felttoget endte med slaget ved Poltava, 10. Gustaf, hadde fors¿kt med hell noen under alle omstendigheter en kald for- hvor Peter den Store vant en knusende årtier tidligere - riktignok fra den mot- nøyelse for soldatene, både de svenske seier over svenskene. Kongen flyktet til satte kanten. Han samlet sine tropper i og de norske. Tyrkia med restene av hæren – titusener Landskrona, men en storm kom til å Etter å ha slått oberst Kruse ved av soldatene var d¿de av sult, sykdom bryte opp isen, og planen måtte oppgis. Høland prestegård, lå veien åpen for og kulde i Polen og på de ukrainske For å gjenvinne sin popularitet besluttet Karl 12. til Christiania og Akershus fest- steppene Ð og i byen Bendery (i dag i Karl 12. i stedet å gå mot Norge. ning, som var hans egentlige mål. Det Moldova) kom kongen til å måtte opp- ble sagt at den som erobret Akershus holde seg helt til 1714. Angrepet i 1716 også erobret Norge Ð og det tvilte kon- Han forsøkte å overtale sultanen til å I Norge var generall¿ytnant Barthold gen aldri på. angripe Russland, men da det ikke f¿rte Heinrich Lützow (1654-1729) øverst- Et kraftig snevær gjorde imidlertid at til noe steg kongen til hest og red nordo- kommanderende. Han var kjent som en svenskenes opphold på Høland måtte ver gjennom hele Europa Ð over 2000 forsiktig strateg, og da ryktene om et forlenges, og det ga nordmennene anled- kilometer på bare 14 dager – til østersjø- forestående overfall antok mer bestemte ning til å komme seg av forskrekkelsen byen Stralsund som den gang var en former i l¿pet av februar 1716, lot han over at Karl og hans menn slett ikke var svensk besittelse under beleiring. Han tre troppekorps mobilisere Ð ett ved drevet på flukt, men tvert imot forbe- måtte etter hvert innse at han ikke mak- Vinger under oberst Ove Wind (1665- redte en invasjon i Christiania. Derfor tet å holde byen, og i 1715 vendte han 1722), ett i H¿land under oberst Ulrich forsterket man Akershus festning, og endelig tilbake til Sverige, hvor han lan- Christian Kruse (1666-1727), mens ved Gjelleråsen nord for byen – ved den det med en liten skute i Skåne julaften, general Lützow selv kommanderte trop- gamle Trondhjemsveien Ð ble det bygget etter 15 års utlendighet. Den tidligere pene mellom Fredrikstad og Halden. Et sperringer av t¿mmer, til dels med for- stormakt hadde på grunn av kongens reservekorps under generalmajor Jens svar fra egnens utkommanderte b¿nder. dumdristige ærgjerrighet mistet alle sine Sehested (1649-1730) tok stilling ved All mulig adkomst byen ble forhugget tidligere besittelser langs sydkysten av Christiania. og innrettet til forsvar. 50 ANNA COLBJ¯RNSDATTER

Da kongen nå skjønte at det var håp- Om morgenen den 21. mars 1716 fikk Mandelstierna; hans Comportement2 er løst å nå frem via Gjelleråsen, bestemte man på Akershus festning øye på sven- slet og ret. Han synes mere at flagre og han seg for å angripe fra syd i stedet, og skene på isen mellom Sjursøya og fast- ligesom flyve, end at gaa, naar han skal den 19. mars var han i H¿len, hvor hans landet. Et angrep fra den kanten ble gaae; som og let kan skee, saasom han er tropper ble forenet med general raskt stanset av festningens kanoner; i aldrig af med Kaappen, og heel lemlæs- Mörners, og sammen begynte de mar- stedet løp de svenske soldatene én og én tet paa det ene Laar. Skarn hænger altid sjen mot Christiania. De tok veien sydo- over til Bygd¿y mens kulene suste rundt af Næsen og er lidet complaisant3, naar ver over den tilfrosne ¯yeren, ned mot dem. På grunn av myndighetenes ynke- han spiser, thi han river Maden i seg og Enebakk. Derfra gikk de ut på isen i lige holdning var også borgervæpningen anstiller sig ligere en galen Mand (sit Bunnefjorden. satt ut av spill, enda den hadde sverget å venia verbis)4 end en Konge. Kl. 11 Slæt Da man i Christiania forsto hva Karl ikke vike unna ”førend Bataille var hol- om Aftenen spiste han med General- 12. hadde i sinne, bestemte regjeringen den”. Dermed kunne Karl 12. rykke inn i Major Delwick og Oberste L¿we, Begge at hæren skulle trekke seg tilbake og byen uten å møte motstand. hans Favoriter. Kl. 1 Slæt lagde han sig; innta en ny stilling mellom byen og dog med St¿vler og Sporer, Kaarde og Drammen - til Gjellebekk i Lier (hvor Kongens strategi Kaappe på lidet Halm, og saa siges han man ennå kan se rester av befestningen) I forstaden Vaterland - dvs. det nåvæ- altid at ligge og Delwick hos ham. Hans - slik at fienden ble forhindret i å rykke rende str¿ket mellom Jernbanetorvet og Drikke i mit Huus var ikke andet end videre vestover mot Kongsberg. Man Gr¿nland i Oslo - tok kongen inn i et lite koldt og ukogt Vand; men han kunde vel håpet at Akershus festning skulle klare å hus hvor det bodde en tysk garver med æde. Kl. 4 Slæt om Morgenen var han forsvare selve byen. På denne tiden var det imponerende navn Polycarpus oppe igjen”. myndighetene representert ved den Reimann. Han ble tvunget til å være såkalte ”Slotsloven”, en regjeringskom- kongens vert og svenskenes medhjelper. Vi skal ikke her komme nærmere inn på misjon på Akershus som besto av byens Huset, som sto omtrent der hvor opp- krigshandlingene i Christiania. Kongen ledende norske embedsmenn. kjørselen til ”trafikkmaskinen” ved innså likevel at den styrke han hadde til Kommisjonen skulle fungere i statthol- Postgirobygget nå ligger, ble trolig valgt disposisjon var for liten til å erobre derens sted og hadde, i den tiden den fordi det lå utenfor rekkevidden av fest- Akershus festning, og han beordret der- eksisterte (1704-1721), hatt muligheten ningens kanoner. Mens de andre offise- for nye regimenter over til Norge. Han til å ivareta norske interesser på en langt rene bemektiget seg de fineste borgerpa- så også at det ville være et altfor hasardi- bedre måte enn det som hittil hadde vært léene, befalte kongen at et værelse i øst foretagende å forsøke et frontalang- tilfelle i dansketiden. Det skjedde imid- husets 2. etasje skulle t¿mmes, et fange rep mot hoveddelen av den norske hær- lertid ikke. Noen forstand på krigskunst høy bæres inn, og dermed var hans natt- styrken som lå ved Gjellebekk, og han hadde medlemmene heller ikke, og da losji ordnet. besluttet derfor at en del av hans folk det ble påpekt at det ikke burde etterlates Presten Søren Hagerup, som også var skulle forsøke en omgående bevegelse, proviant eller annet i byen som kunne blant dem som fikk bes¿k av kongen, over Krokskogen, Ringerike og Lier, for komme fienden til gode, m¿tte dette har gitt en samtidig skildring av Karl derved å falle Gjellebekk-hæren i ryg- h¿ylydte protester. For å bli enige ble 12.: gen og så angripe fra to kanter. På en det holdt kveldsm¿ter - tiden var knapp - eller annen måte må nordmennene ha og i en beretning til den danske kongen ”- Han er virkelig den samme Person fått greie på kongens planer, for den 25. heter det bl.a. at ”nogen af vores som jeg saa Anno 1700 paa Halland, dog mars sendte ”Slotsloven” ut ordre til Collegio befandtes saa beskjænket, at saa meget forandret, at han er federe i fogdene på Ringerike, Hallingdal og man med Væmmelse maatte se der- Ansigtet og paa Hænderne ganske brun. Valdres om at b¿ndene skulle utstyres paa.....her blev ingen Protokol f¿rt eller Haaret er nu mindre end som da. Oven i med våpen og innta stilling på ”Kroug- Nogens Votum h¿rt; Alting blev forrettet Hovedet er det ganske borte og ved Skougen” for å møte svenskene der. med Banden, Skjenden og Raab”. ¯rene begynder det at blive ganske Også ved Kongsberg tok man sine for- Enden på visen ble at borgerne fikk graat. Naadig er han i at tale med alle; holdsregler, skaffet våpen og bygget beholde sine forråd, som senere i høy men ont at forstaa, thi Mælet er tykt; han barrikader, for det ble sagt at svenskene grad kom svenskene til gode. En stor del leer altid, hvad han og taler om. hadde planer om å bemektige seg sølv- av godset ble senere solgt av svenskene Gudsfrygt og Andagt viste han i sine verket. Ja, det var dem som mente at de på auksjon ute i forstedene Vaterland og Morgen og Aftenb¿nner med b¿iede skulle sko hestene sine med s¿lv derfra. Piperviken. St¿rre var samholdet ikke. Knæ. Men ellers sees lidet Kongeligt Allerede dagen etter dro kongens Dessuten viste det seg at de rommene på hos ham. I Klæder er han ikke at skille yndling, oberst Axel Löwen5, med en Akershus festning, hvor disse tingene fra hans sletteste Ryttere; thi Buxer, avdeling soldater - kildenes opplys- eventuelt kunne ha blitt oppbevart, aller- Kjole og Kaappe, de f¿rste af Skind, de ninger om antallet svinger mellom 500 ede var opptatt av stiftamtmannens, andre af gement blaat Klæde, havde og 1000 - over Bjøråsen til Hakadal. visestattholderens og biskopens private mange Huller. Han havde et Hul paa Noen enkel marsj var det ikke i det uvei- eiendeler. Snart etter forlot ”Slots- Kjolen, som han selv fortalte, at han somme terrenget. I en rapport til kongen lovens” medlemmer byen og flyttet havde faaet af Cruse1, hvis Bravour han sies det også at ”Trängseln emellan ber- sammen med de mest velstående bor- h¿iligen ber¿mte. Hans Hofstat bestod i gen var så svår, att ej mer än tvenne kar- gerne, f¿rst til Drammen, siden til Skien. 2 Kokker og 1 Kammertiener, nemlig lar kunde gå tillika fram”. På sin videre ANNA COLBJ¯RNSDATTER 51 ferd nordover ble obersten stanset av b¿nder fra Hadeland som under sin anf¿rer Gregers Granavolden hadde bygget forhugninger og sperret det trange skaret ved Bj¿rgeseter. F¿rst etter 8-9 timers kamp lyktes det svenskene å komme seg videre. Sent på aftenen6 l¿rdag 28. mars kom oberst Löwen og mennene hans til Norderhov. Helt overraskende kom de ikke. Svenskene hadde tatt seg god tid og allerede tilbragt etpar dager på Jevnaker, hvor de hadde plyndret både prestegården og de nærmestliggende Norderhov kirke. gårdene. Da presten der fikk rede på at soldatene skulle videre mot Ringerike, svenskene var kommet frem til i m¿rket. Flere ble straks hugget ned, fikk han sendt bud til Norderhov om hva Norderhov. mens andre, bl.a. oberst Löwen selv, ble man der hadde i vente. Dette budet Etter å ha mottatt den avgjørende mel- tatt til fange. mottok Jonas Ramus og Anna dingen fra prestegården har nordmen- Veiviseren Tor Hovland skal ha skutt Colbjørnsdatter tidlig på ettermiddagen, nene ganske sikkert sendt speidere ut, gjennom vinduet i prestegården, da han slik at de rakk å gjøre de nødvendigste som snart fikk bedre informasjon om fikk øye på obersten der inne, men traff forberedelser. Vel ankommet sent hvor svenskene befant seg og omtrent ikke. Löwen ble istedet oppfordret til å samme kveld ble soldatene, etter å ha hvor mange de var. De hadde jo slått leir overgi seg, men han ropte tilbake at ”jag utplassert vakter, innkvartert på de utendørs på Norderhov og tent flere bål vill hällere dö här, än hänga uti nærmestliggende gårdene: Gusgården7, for å holde varmen, så de må ha vært Sverige!”. Han sa også at han ville skyte H¿nen og Tandberg, mens oberst Löwen lette å få øye på fra Ringåsen, hvor løyt- den første som våget seg innenfor døren. selv slo seg ned på Norderhov preste- nant Collin og to lokalkjente menn som Naturlig nok ville ingen gå først inn, gård med en del av sine folk. Den serve- viste veien - Tor Hovland og Pål Putten - men flokken bakenfor presset slik på at ring de der angivelig fikk8 b¿r neppe tol- kunne iaktta svenskene. Begge to tok del d¿ren ble sprengt og den f¿rste som ble kes som et ledd i prestefruens strategi i trefningen, og de ble i ettertid hedret dyttet inn på gulvet falt om, truffet av overfor svenskene. Den var rett og slett for dette - hver på sin måte, som vi oberstens pistolkule. Noen mulighet til å en dyd av nødvendighet når man hadde senere skal se. lade om var det imidlertid ikke, og snart flere hundre fiendtlige soldater i og Etter n¿dvendig rekognosering av etter var oberst Löwen nordmennenes omkring huset, fordi man ellers kunne løytnant Collin ble det besluttet straks å fange. risikere at gården i stedet ble plyndret og gå til angrep. De norske soldatene skal Det overraskende angrepet f¿rte til brent. ha marsjert langs ¿stsiden av Steins- tap av liv på begge sider. Også her varie- fjorden, og det ble sagt at noen av sven- rer opplysningene betydelig. De for- Trefningen på Norderhov skene hørte isen knase under dem. På skjellige – ikke helt pålitelige – kildene Ved middagstid 28. mars hadde general spørsmål om hva det kunne være, fikk anslår svenskenes tap til mellom 30 og Lützow fått melding om oberst Löwens de av prestefruen til svar at slikt skjedde 250 mann, mens mellom tre og et tyve- felttog, takket være bud fra proprietæren stadig når vannet sank – en forklaring tall av de norske falt. Foruten oberst på Hakadals Verk, S¿ren L¿chst¿r, som som man merkelig nok slo seg til ro Löwen skal mellom 120 og 170 sven- allerede hadde hatt bes¿k av svenskene. med. sker blitt tatt til fange. Men mange, kan- Det tok den gang nesten 30 timer å Selve angrepet skal ha funnet sted ved skje de fleste, greide å flykte og ta seg sende meldingen til Lier. Straks ble tretiden om morgenen. If¿lge sagnet tilbake til Christiania, hvor Karl 12. fikk oberst Johan Mathias ¯tken9 og major skal de fleste av de utslitte soldatene da beskjed om hendelsen. En svensk kap- Iver Herman Kaas10 med ca. 400 drago- ligget og sovet etter å ha blitt rikelig tein med mellom 25 og 75 mann tok feil ner11 fra Det 2. s¿ndenfjeldske Regiment traktert med brennevin på prestegården, av veien og havnet i Vikersund, hvor de beordret opp til Ringerike for å avskjære slik at de ikke enset noe f¿r nordmen- overga seg. Sagnet sier at oberst Löwen svenskene. En fortropp besto av kaptein nene angrep. ble satt baklengs på en hest og ført til- Knud Gyldenstjerne Sehested12 med sitt bake til byen, en uforskammethet som kompani, samt noen fra kaptein Jacob Oberst Löwen hadde losjert seg inne i resulterte i at soldatene ikke fikk den Mathesons13 kompani under ledelse av prestegårdens stue og tatt støvlene av, bel¿nningen de hadde regnet med. I vir- premierl¿ytnant Peder T¿nder Collin14. mens han satt og varmet seg ved ovnen keligheten ble obersten og hans fangne Oberst Øtken selv dro av gårde med og åpenbart følte seg helt trygg. To ritt- offiserer og soldater ført til Stein gård og resten av regimentet en time senere. mestere lå og sov på en benk ved siden derfra til Bragernes, hvoretter de ble Soldatene gikk opp langs den tilfrosne av. Ingen rakk å sale på hestene eller kle sendt til Flekker¿y festning (Fredriks- Holsfjorden og kom sent om kvelden seg skikkelig, men måtte i stedet for- holm) ved Kristiansand for å innlosjeres frem til gården Stein, angivelig ennå før svare seg til fots så godt det lot seg gjøre der. Axel Löwens søknad om fritt leide 52 ANNA COLBJ¯RNSDATTER til Hamburg ble avslått, og først i 1719 status enn husmannsgutten og skomake- I Spidsen saae for Sønners Hær ble han løslatt, året etter Karl 12’s d¿d. ren Pål, men benskaden har nok vært At høste Gother med sit Sværd, Felttoget til Norge gikk ikke slik som den viktigste årsaken til at Pål Putten Som Mand...... ” kongen hadde håpet og planlagt. Nye ikke kunne delta i feiringen. Hans inn- nederlag, både ved Dynekilen, Halden sats ble imidlertid påskjønnet i ettertid Mens Pål Putten var holeværing, så og ved Moss, samt meldinger om at flå- ved at det ble reist en bautasten over ser det ut som om Tor Hovland kom fra testyrker var på vei fra Danmark for å ham i 1845. Den kan ennå sees på en Sigdal. Han skulle være født i 1684 og unnsette nordmennene, skapte uhold- kolle på venstre side av veien mot døde i 1741. På sine eldre dager bodde bare forhold, og natten til 30. april 1716 Klekken, trolig på samme sted hvor stua han på en plass under gården Holmen, br¿t svenskene opp og forlot Christiania hans engang sto. I den forbindelse diktet og ble også kalt Tor Hansen Holmeneie. for godt15. To år senere, under forsøket J¿rgen Moe en vise om ham17, hvor det Selv om hans handlinger under kampen på et nytt erobringstog, mistet kongen bl.a. heter: kanskje har blitt noe utbrodert av etter- livet ved Fredriksten festning i Halden. tiden, er det liten grunn til å betvile hans, De to veiviserne Tor Hovland og Pål ...”Paal var med, den Gang Slaget stod, Pål Puttens og løytnant Peder Collins Putten må ha vært barske karer, for de men siden syede han St¿vle. tapperhet og innsats og den betydning tok aktivt del i kampen sammen med Han red fra Kampen med kvæstet Fod, dette fikk for utfallet.19 soldatene. Tor omtales riktignok som og maatte sig Træben høvle” ”dragonvaktmester”, hvilket dengang Presten i Norderhov kirke var en underoffisersgrad ved rytteriet, At han virkelig har vært skomaker av Da ”karolinerne” slo leir ved Norderhov og det ser derfor ut som om han hadde yrke er ikke bare en myte, for i kirke- prestegård om kvelden lørdag den 28. militær erfaring. Begge ble imidlertid boken for Norderhov står ”Povel mars 1716, var Jonas Ramus sogneprest skadet - Pål Putten så alvorlig at han Schomager Putten” oppført som far til der. Navnet h¿res fremmed for oss i dag, siden gikk med treben. Allerede neste en liten pike som ble d¿pt Marie den 18. men prestene den gang pleide gjerne å dag inviterte den kaldblodige Anna november 1736. Vi må derfor tro at Pål latinisere sine navn, da det h¿rtes Colbjørnsdatter til gjestebud i prestegår- Putten bare har vært en ung gutt da han ”finere” ut. Jonas kom selv fra en preste- den, men if¿lge samtidige kilder16 ble deltok i trefningen på prestegården 20 år slekt, idet hans bestefar, Jon Eskilds¿n bare Tor invitert. ”Hun satte da Thore tidligere. Green (død 1625) hadde vært prest i Hovland til Bords med dem, og sagde, at Grytten ved Åndalsnes. Det var hans siden han havde Deel i Udfaldet, saa var Også om Tor Hovland ble det diktet en sønn Daniel, også prest, som i sin tid han vel den Ære værd”. Man har tolket vise som åpenbart har vært på alles fant på å oversette ”gren” til det latinske dette dithen at Tor hadde h¿yere sosial lepper, og som memoarforfatterinnen ”ramus”. Som Daniel Ramus’ yngste Conradine Dunker (1780-1866)18 ennå s¿nn ble Jonas f¿dt 27. september 1649, kunne huske fra sin barndom: og han var bare fem år da faren døde. Familien greide likevel å sende gutten til ...”Den kjekke Annas Sendebud katedralskolen i Trondhjem sammen Kom m¿rke Nat med de to eldre br¿drene Christen (f. Til Steen og meldte: Krigens Gud 1645) og Melchior (f. 1646), hvor de tok Soldaten b¿d at vove Hud eksamen i 1665. Samme år ble de imma- Og træde rask i Marken ud trikulert ved universitetet i K¿benhavn - Og vinde brat i Norge var det den gang ikke noe uni- En Seierskrands. Hiin H¿vding stod versitet - og kort f¿r sin teologiske eksa- Og vilde spare saxisk Blod men ble Jonas beskikket til kapellan hos Den Nat. sognepresten i Sørum på Romerike, den Han meldte da en Hoben Ord, 26. oktober 1681. Hva han har bedrevet i Og blandt dem var: hele den mellomliggende tiden, er At Sneen skjulte Vei og Spor, ukjent - kanskje har han måttet tjene til At let man vild om Natten foer; livets opphold som huslærer e.l. Nå var Men frem stod brat vor Hovlands Thor, iallfall den sorgen slukket, og etter Og tog til Svar: bestått eksamen et par uker senere, ble Jeg eder Veien vise b¿r, han den 18. november samme år ordi- Jeg kjender hver en Steen og St¿r, nert av biskop Hans Rosing i Den har. Christiania.20

Thor f¿rte ei Commandostav; Jonas’ nye arbeidsgiver, sogneprest Kun Bondemand, Colbj¿rn Torstenssøn, var født på går- Ham Hest og Vaaben Norge gav, den Arneberg i Hof, Sol¿r, 24. august Han ikkun som Dragon red af, 1628, hvor hans far var lensmann. Kjekk Putten-bautaen ved veien mellom Anf¿rers Krands hans Arm ham gav. og modig skal Colbjørn ha vært, en Norderhov og Klekken. Ham F¿deland egenskap han må ha overført til flere av ANNA COLBJ¯RNSDATTER 53 sine barn, og det heter at han utmerket Kort etter anset- seg sammen med andre norske studenter telsen som kapel- under svenskenes angrep på København lan i S¿rum giftet i 1658. Samme år ble han ordinert til Jonas Ramus seg prest av biskop Henning Stockfleth, og med husets unge året etter ble han kapellan hos den fr¿ken, Anna danskf¿dte sognepresten i S¿rum, Jacob Colbj¿rnsdatter Christiansen Bie (1596-1662) som var Arneberg. Bryl- gift med Sofie Hansdatter Kraft. Deres lupet sto den 8. datter Johanna ble Colbj¿rn Torstens- februar 1682. s¿ns f¿rste kone, og da svigerfaren d¿de Blant hennes fars overtok han S¿rum kirke som sogne- etterlatenskaper prest. nevnes en brude- Da den unge Jonas Ramus kom til krone med belte Sørum må han ha syntes at det var et øde og krave, verdsatt og avsidesliggende kall, ganske forskjel- til 10 riksdaler, og lig fra den gang det var et baroni 300 år Colbj¿rn Torstens¿ns gravplate utenfor S¿rum kirke. vi kan derfor tro tidligere og Sudrheim-navnet kastet at Anna har båret glans over landets historie. Den gamle ha virket på samme sted i over 60 år, var den i sitt bryllup. Hun kan da neppe ha sognepresten har nok derimot likt seg han blitt 92 år gammel – en ganske vært mer enn 15 år gammel, for alle hen- bedre. Som s¿nn av en bondelensmann uvanlig alder, ikke minst på den tid.24 nes fem barn ble f¿dt f¿r hun fylte 2027. var han jo selv oppvokst i en jordbruks- Utenfor sydveggen i S¿rum kirke kan vi Vi kjenner lite til detaljer omkring dette bygd. Colbjørn var så visst ikke en for- ennå se den store støpejernplaten som ekteskapet, men de to har åpenbart vært finet, livsfjern ”studiosus” som den nye dekker Colbj¿rn Torstenss¿ns grav.25 svært forskjellige, ikke bare i alder, men kapellanen, men trivdes med å ha skitt Den bærer inskripsjonen: også menneskelig sett. Hun jordnær, han under neglene og bruke musklene når opptatt av boklige sysler. Allerede i det trengtes. Han likte dessuten å eie Under denne Iern Plade 1680 hadde han fått utgitt et religiøst jord og n¿yde seg ikke med den avkast- Hviler de iordische Levninger skrift etter tidens smak Ð andaktsboken ning som prestegården ga, men la under Af den ”Naadens aandelige Markets-Tiid” – i seg flere gårdsbruk, hvorav 10 bare i Welærværdige og wellærde København. Den må ha vært usedvanlig S¿rum, noe som nok kan ha gitt ham en Nu salige Mand populær, for den utkom i bortimot 20 pen ekstrainntekt. Han eide også Slime Her Colbj¿ren Tostensen opplag, både her og i Sverige – sist i gård nede i Østre Aker ved Christiania, Fordum Sognepræst til Sørum Præstegiæld 1888! Nok en andaktsbok fra hans hånd, som han arvet etter sin bror Oluf i 1686. udi Nedre Rommeriges Provstie med den svulmende tittelen ”Aandelig Den beholdt han helt til 1713.21 Også Hvis Liv Colbj¿rns to br¿dre, Oluf og Paul Begyndte av (sic!) en god og ærlig Torstenss¿n, hadde en solid ¿konomi; de Herkomst drev som trelasthandlere og sagbruk- den 24. Augusti Aar 1628 seiere i Christiania. Endtes efter en Christelig Fræmdragelse Sognepresten skal ellers ha hatt et kri- den 26. Octobr Aar 1720 26 gersk og nokså hissig gemytt. Han kom efterat han havde oplevet derfor lett i klammeri med folk og f¿rte i en opbyggelig Præste Stand 62 Aar flere rettslige prosesser Ð noe som ikke i en forn¿yelig Egte Stand 59 Aar var en sjeldenhet på den tid; enkelte av med de ærdyderige Hustruer dem pågikk over flere år. Han omtales Den f¿rste ellers22 som ”den største bjørneskytter i Johanna Jacobs Datter Kraft i 12 Aar sin tid i Norge”. Et portrett av ham skal og efter de Aars Enchemands Sæde finnes på Rød herregård i Østfold, malt med den anden 1681. Catharina Kjeldsdatter Stub i 47 Aar. Da Jonas Ramus kom til S¿rum var Sine graae Haar Colbjørn gift pånytt, denne gang med F¿rde han til Graven i sin h¿ye Alders 93. Catharina Kjeldsdatter, datter av den Aar. stridbare presten Kjeld Stub, som hadde Sine B¿rn og B¿rne B¿rn vært oberst under Hannibalsfeiden23. Saa han med Glæde i et velsignet Tal av Hans f¿rste kone og Annas mor, Johanna 67 Jacobsdatter Bie Kraft, var d¿d allerede med hvilche og alle Guds B¿rn i 1673, knapt 30 år gammel. Sogne- han haaber at samles presten må derimot ha vært utrustet en i de Troendes glædelige Den 52-årige Jonas Ramus. Maleri i jernhelse, for da han døde i 1720 etter å Opstandelse. Norderhov kirke (1701). 54 ANNA COLBJ¯RNSDATTER

Herbarium eller Siælens Lyst-Hawe”, han led av revmatisme Ð og det nevnes drog fornemmelig paa et Aars Tiid, utkom i Christiania i 1695. Mer kjent er at han under trefningen på prestegården førend Han døde”35. han nok for sitt historiske forfatterskap, var sengeliggende. Om det er riktig, har og i 1689 utga han i Christiania en nor- han i det minste vært istand til samtidig Prestefruen Anna geshistorie ”fra den første Kong Nor” og å føre kirkeboken – selv for søndagen Colbj¿rnsdatter og hennes barn frem til Harald Hårfagre28. Hans (og hus- 29. mars 171633. Tradisjonen sier imid- Mens Jonas Ramus tilsynelatende har truens) portrett ble malt og opphengt i lertid at han skrekkslagen s¿kte tilflukt i vært verdensfjern og mest opptatt av kirken i 1701, påskrevet ”Jonas Ramus kjelleren mens dette sto på, slik som den b¿kene i sitt studerkammer, får vi inn- æt(atis) 52” – dvs. malt da han var 52 år danske dikteren Adam Oehlenschläger trykk av fru Anna som en jordnær, gammel. Kunstneren er dessverre (1779-1850) nevner - riktignok mer enn sterk og samlende personlighet som ukjent. ett århundre senere:34 holdt husets ¿konomi i sine t¿yler. Hennes portrett fra 1701 i Norderhov Da det så ut til å gå tregt med utsiktene ...”Han frygtsom var, i sin geistlige kirke36 – malt da hun var ca. 34 år gam- til å overta embedet etter den gamle Stand mel Ð viser en vakker, mørkhåret kvinne S¿rum-presten, s¿kte og fikk29 Jonas Men hun var Mand i moden alder, med regelmessige, nesten Ramus Norderhov sognekall etter den Og dygtig Qvinde forresten. ”moderne” trekk og et blikk som synes å nylig avd¿de danskf¿dte Otte Jacob- granske tilskueren. Håret er høyt oppsatt sen30, og her ble han resten av livet. Men ...Da Svensken kom, han i Kjældren etter barokkens mote. Hun har et perle- f¿r det unge ekteparet forlot S¿rum, kr¿b; kjede over en utringet kjole og holder en skjenket de et d¿pefat til kirken; det er Men Blodet l¿b blomsterkvast i sin slanke hånd. ennå i bruk der. På Norderhov kunne Med Kraft i det qvindlige Hierte...” han fortsette sitt forfatterskap, enten det Ekteparet hadde som nevnt fem barn: nå var av religiøs art, eller mer historisk Uansett må hendelsen ha gått sterkt inn Ole, Daniel, Johanna, Christian og Anna rettet. I 1702 utkom boken ”Ulysses et på ham og gitt ham et sjokk som han vel Sophia. Moren overlevde dem alle. Otinus unus et idem”, der han plasserer aldri kom over. Alt året etter tok han S¿nnen Ole (1683-1714) valgte den Norge på det antikke verdenskartet og avskjed som sogneprest og d¿de i 1718, militære løpebane og hadde et hissig og hevder at Odyssevs og Odin var en og 68 år gammel. Begravelsesdagen var 16. ufordragelig gemytt. Som kornett37 kom samme person som kom til Norden på mai. If¿lge en tingprotokoll i Riks- han i klammeri med en l¿ytnant sine vandringer etter Trojaner-krigen, og arkivet heter det om hans siste dager at Christian Bruse som skj¿t ham i halsen at Homers Charybdis egentlig var ”Han tiltog sig alene som en høialdrende med sin pistol i n¿dverge og av den Moskenesstr¿mmen i Lofoten Ð ja, at Mand saadan Alteration efter Slaget grunn unngikk å bli straffet. Åpenbart hele målet for argonautene var Norge! med Svensken, at han langt fra ikke mer har Ole Ramus i sin fullskap falt av hes- Som amat¿rhistoriker ble han natur- havde sin fuldkomne F¿rlighed og ten og brukket nakken da han ville gå løs ligvis kritisert av fagfolkene i Ihukommelse, som tilforn, hvorover på løytnant Bruse med et sverd, og det København, og den lærde islendingen Svagheden sig siden alt mer og mer til- har trolig vært den egentlige dødsårsak. og manuskriptsamleren Arne Magnus- Dette skjedde ved gården Dvergsten, litt son uttalte sin bekymring over at ”Jonas syd for Brandbu, hvor en liten slette Ramus eller en saadan en” skulle bli his- ennå kalles ”Ramus-sletta”. Løytnant toriograf og snu opp ned på alt ”og Bruse slo seg senere ned i Tyristrand skrive noget Hvishvas, som concluderer hvor ”Bruse-bekken” muligvis er opp- semidoctos31 og prostituerer Væsenet kalt etter ham. I et selskap på Hole hos de Lærde”. Nå skal det straks til- prestegård skal han senere ha møtt fru f¿yes at Jonas Ramus selv var en meget Anna som spyttet ham i ansiktet og kalte lærd mann, og i 1698 hadde han tatt ham ”du min sønns morder”! Christian magistergraden ved universitetet i Bruse ble begravet i B¿nsnes38 kirke i K¿benhavn. F¿rst etter hans d¿d utkom 1737, og skal ennå på 1800-tallet kunnet ”Norriges Kongers Historie” (utg. 1719) sees der ”ligge i full uniform”. I dag er som f¿rte kongerekken frem til unionsti- hans hvilested i kirken ukjent. Muligvis den, og i 1735 utkom ”Norriges er det Ole Ramus’ kårde man fremdeles Beskrivelse”. Tross kritikken må vi i dag kan se i Nordehov kirke. huske at Jonas Ramus var den eneste i S¿nnen Daniel (1684-1727) var av en Norge som på den tid søkte å anskuelig- ganske annen støpning. Etter å ha vært gj¿re landets eldre kulturhistorie, farens medhjelper i kallet siden 1712, fremme nasjonalfølelsen og å fremstille kom han til å etterfølge Jonas Ramus norgeshistorien fra begynnelsen og til som sogneprest i Norderhov, og levde sin egen samtid. der ugift. Han prøvde å få brorens bane- Jonas Ramus hadde lenge vært syke- mann forflyttet, da han f¿lte at han ikke lig, uten at vi med sikkerhet vet hva Anna Colbj¿rnsdatter. Kopi i Norderhov kunne gi ham nadverd som drapsmann. årsaken var – noen kilder32 antyder at kirke av maleri fra 1701. Da trefningen utspant seg, fungerte han ANNA COLBJ¯RNSDATTER 55 som farens vikar, men var allerede reist Anna Colbj¿rnsdatters innsats må altså også være en avskrift. Der nev- til Ådalen for å kunne forrette gudstje- Det ser ikke ut som om Anna Colbj¿rns- nes at de falne Ð 39 svensker og 3 nord- nesten ved Viker anneks dagen etter. I en datters innsats under trefningen på menn – ble lagt i en fellesgrav ”i det metallkule i spiret på Norderhov kirke Norderhov natten til 29. mars 1716 Nørdre Hiørne Næderst paa Kirke- lot han legge en nedtegnelse om seg selv gjorde noe inntrykk på samtiden. Århun- gaarden og der nedgrafvede”.45 og slekten, datert 27. juni 1723. Ved en dret var så rikt på dyktige kvinner, og En av de f¿rste trykte beskrivelsene reparasjon i 1834 ble denne funnet og ”heltinner” var ikke noe man trengte å dukket ikke opp f¿r etpar menneske- avskrevet39. snakke om. Likevel er det ikke riktig at aldre senere, i Andreas Bussæus’ ”Histo- Datteren Johanna (1685-1717) ble hun ikke ble nevnt av sin familie. I kalls- risk Dag-Register over den stormægtig- gift med fogden Lars (Laurids) boken for Norderhov har sognepresten ste Monark Kong Friedrich den Fierdes Michelsen, som skal ha vært den som Hans Rosing 1732 etterlatt seg en Levnets og Regjerings Begivenheder og bragte meldingen om svenskenes avskrift fra ”Provstens Bog” med føl- Tilfælde”, utgitt i København 177746. ankomst videre til Stein. En attest som gende beretning: Der sies det uttrykkelig at det var ”en general Lützow utferdiget, berømmer Bondepige” som ga nordmennene mel- ham for innsatsen under trefningen ved ”Ao. 1716 d. 28de Martii, en Løverdag ding om svenskene, men uten å presisere Norderhov, samt at han har ”givet for- mod Aftenen kom et fiendtlig svendsk handlingen nærmere. inden betimelige Kundskaber om Fien- Partie andf¿rt af Oberste L¿ven, paa dens Ankomster”. Han må ha vært både 1000 Mand til Hest ind over Hare-Stue- Beretningen over viser altså at melding dyktig og ærgjerrig, for han avanserte Skoven, igjennem Hadeland og her faktisk ble sendt fra Prestegården. Men senere til viselagmann i T¿nsberg og udefter marcherende, og tog ind til det finnes også et enda eldre brev, skre- endte som assessor i Overhoffretten40. Natte-Hvile paa Prestegaarden. Obers- vet av Anna Colbj¿rnsdatter selv til Flere opprivende rettssaker om med- ten med Officerne i Mag. Jonæ Rami nev¿en og pleies¿nnen Joachim Frederik giften gjorde forholdet mellom ham og Huus, og hans medhafde Heste Folk Ramus i K¿benhavn og datert Guds- svigermoren anstrengt, men viser samti- lagde sig udi Gaarden imellem Huusene gården 13. august 1729, hvor det bl.a. dig prestefruens vilje til å holde formuen og giorde allevegne antændt Ild for sig står: udelt. Johanna Ramus d¿de i barselseng. saa vel paa Prestegaarden, som op efter Ekteparet fikk bare ett barn: datteren Jordene og paa Gaarden Tandberg, og ”....da Fienden havde indqvarteret sig Anna (1717-1791) som ble eneste bar- des bedre, den Nat (Gud skee Lov) var her i Gaarden, hvilket ikke gik af for mig nebarn og etterkommer av Anna gandske stilt for Vind og Vejr. Da uden stor baade Forskrækkelse og Colbj¿rnsdatter og Jonas Ramus Ð og Fienden hafde n¿dt Aftens Mad, som Forliis, som vel er bekjendt, men dog udi dermed fruens universalarving. Hun ble Mag. Ramus og Kieriste lod tilbære og alt dette gjorde (jeg) Fienden saa sikker i 1737 gift med Christian Petersen, som give dem, sampt Øll og Brændeviin, og tryg, at han ventet sig ingen Fare, på den tid var offiser, men senere ble afførde de sine Klæder, lagde sig parti- indtil Vores kom, som jeg vel forud stiftamtmann i Bergen (se note 68). viis for den optendte Ild og Varme tryg- vidste skulde komme, og attaqverede S¿nnen Christian (f. 1686) reiste til gelig og roelig til at sove. Imens (efter dem her paa Gaarden imellem Husene, København for å studere medisin. Om udsendte Kundskabs Expresser) kom slog Fienden paa Flugten, tog deres ham vet vi ikke stort mer enn at han for- Oberste ¯tchen med 3 Compagnier Obriste L¿wen med flere svenske lot universitetet der i 1713 og at han Dragoner over Holsfiorden til Preste- Officierer fangen, og mange bleve d¿de muligvis d¿de i Hamburg under en gaarden, mod Klokken 3 paa Natten, i paa Stedet, formedelst hvilken lykkelig pestepidemi samme år eller året etter. I all Stilhed, og i en skyndelig Iil, Hast og Action baade Kongsberg og hele Anna Colbj¿rnsdatters testamente sies fuld Rend til Hest reed ind i blandt Districtet blev frelst fra en truende Fare det bare at han ”gik bort og blev ei mere Fienden som laae i sin Roelighed, hvor og Ulykke....”47. spurgt”. over Svendsken blev slagen, consterne- ret42 og adspred, mange hugne, endeel Brevet, som egentlig var en ans¿k- Datteren Anna Sophie (1687-1722) skudte og nedsablede. Oberste L¿ven ning til kongen om å få disponere arven skulle få Hverven gård i medgift, som kom vel ud af sit Cammer, men med etter de avd¿de s¿nnene Daniel og Jonas Ramus hadde kj¿pt allerede i mange hans Officerer blev fangen ved Christian, er sammen med rapporten i 1694, men den skulle ikke overf¿res f¿r Kirken paa Jordet i hans Under Klæde kallsboken faktisk det eneste virkelige hun hadde fått et barn. Imidlertid døde som hand paa Sengen hafde ligget med, bevis på de omtalte hendelsene – alt også Anna Sophie i barselseng etter sitt vidste sig i M¿rket ingen Reterade43, for annet er basert på sagn og tradisjoner. f¿rste svangerskap. di hans Hester og Folk var i yderste Alminnelig kjent ble beretningen om En tid hadde ekteparet en pleies¿nn i Confusion44 og Consternation af Skyden, trefningen på prestegården ved histori- huset, nev¿en Joachim Frederik Ramus, Raab, jammerlig Hylen og stor Skrig. keren P. A. Munchs ”Norges, Sveriges sønn av Jonas’ eldre bror Melchior41. De, som lidet Kræfter havde, søgte og Danmarks Historie til Skolebrug” fra Jonas Ramus ga ham undervisning og Markene og Skoven....” 1838, enda svenske myndigheter mente dimitterte ham selv til universitetet i at en slik forherligelse av nordmennenes K¿benhavn (1707), hvor han endte som Omtrent samme tekst finner vi i innsats var til skade for unionen, og at professor i matematikk ved sin d¿d i ”Journal over Ringerige og Hadelands ”Norges historie måtte være fattig, siden 1769. Provstie” fra året etter - dvs. 1733, og man skrøt av en prestekones bedrifter”.48 56 ANNA COLBJ¯RNSDATTER

Som nevnt var det ganske naturlig for her paa Stedet er boende”, bemerkes det Anna Colbjørnsdatter å ta vel imot sven- at hun i 1730 fikk kongelig tillatelse til skene på Norderhov den kvelden. selv å forvalte og disponere over egne Gjestfriheten var stor, enten det gjaldt midler, som ellers skulle gått til hennes venn eller fiende, men viktigere var det yngste s¿nn Christian (som trolig d¿de nok å unngå plyndring av gården, hvor omkring 1714). Testamentet sier at 1) etpar av Christianias velstående familier Arvingen, datterdatteren Anna Lars- hadde lagret sitt gods. For å få rede på datter, skal av boet utbetale 300 riks- svenskenes planer skal Anna stadig ha daler til de fattige ved Oslo hospital; 2) gjort seg ærender til et stort skap som sto Det faste jordegods må ikke selges, da i den stuen hvor svenskene holdt krigs- jorden ansees som viktigere enn de byg- råd, og hun fikk på den måten snappet ninger som står på den, så lenge det opp såpass mange opplysninger at hun finnes skog som kan bygge dem opp kunne skrive en melding på en seddel igjen om det skulle bryte ut brann; 3) som ble lagt i skoen til tjenestejenta Arvingen skal selv innkassere rentene Anne Christine. Hun skal ha anbefalt av hennes utlånte penger og påse at pan- svenskene å sette ut hele 24 vakter ved tet til enhver tid er tilstrekkelig, men når Busund fergested, mens det angivelig hun gifter seg kan pengene innkreves; 4) var bare 2 ved Norderhov kirke. All Det skal lages en oversikt over alt det ferdsel fra Norderhov var sperret av hun eier, skrevet på ”stemplet Papiir” og St¿pejernsplaten som opprinnelig dekket fienden, men under påskudd av at det oppbevares av Anna Larsdatter, slik at nedgangen til Jonas Ramus’ grav. måtte hentes mat utenfra, fikk piken av hun bedre kan vite hva hun selv eier; 5) obersten lov til å dra. Hun tok strake En ¿nske om at kongen vil tillate at kirken ble innviet av biskop Carl P. veien til fogden Lars Michelsen som Anna Larsdatter selv får råde over de Essendrop 19/4-1882. I 1953-56 ble kir- bodde på Bjerke, og fikk gitt ham midler hun arver. Testamentet ble skre- ken igjen restaurert54, hvorved murpus- beskjed som han så bragte videre til vet på datterdatterens 19-årsdag, som på sen ble hugget bort, slik at det gamle nordmennene på Stein. Det var Anna den måten kom til å arve 20-30.000 riks- murverket kom til syne. Samtidig ble Colbj¿rnsdatters ro og mot hun viste den daler – dvs. et tosifret millionbeløp i vår taket f¿rt tilbake til sin opprinnelige natten som ettertiden bør ære henne for. tids penger. reisning, og tårnhjelmen gitt kobber- Anna må ha vært like sterk av skinn Anna Colbj¿rnsdatter skrev sitt testa- kledning. som av sinn, for hun overlevde ikke bare mente fordi hun følte døden nærme seg - Det nåværende tårnet er bygget i sin mann, men også alle sine barn. Hun ”min Dødsstund vil komme snarlig” - 162255, og har åpenbart kostet så mye at satt i uskiftet bo etter ektemannen, hun men hun hadde fortsatt sine sanser i det neppe var penger til reparasjoner i arvet sin 92-årige far i Sørum i 1720, og behold, iallfall if¿lge vitnene. Imidlertid adskillige år etterpå. Det er hevdet at i 1727 arvet hun også sønnen Daniel. skrev halvbroren Peder Colbj¿rnsen at dette tårnet er bygget av Nils Olsen Som eldre var hun derfor svært rik, og hun lenge hadde vært svakelig, og på det Haug i 1723, dvs. mens Daniel Ramus hun kom til å eie alle sognets fire kirker siste vært såpass redusert at hun kunne eide kirken, men det er uklart hva hans - Norderhov, Haug, Lunner og Viker - ”lidet erindre”. arbeide besto i, da tårnhjelmens gamle som Daniel hadde kjøpt på auksjon(!) konstruksjon fremdeles er i behold. ved kong Frederik 4’s salg av det norske Sarkofagene i Norderhov kirke Trolig har han bare fornyet spiret og kirkegodset i 172249. En rekke gårder Norderhov kirke skal være bygget i laget kulen som brevet ble lagt inni. eide hun også. I tillegg til Norderhov tiden 1100-1250. Antagelig ble den her- Både i 1821 og 1834-35 ble det foretatt eide hun bl.a. Hverven, Frog og jet av brann på 1550-tallet. Opprinnelig reparasjons- og oppussingsarbeider i Gudsgården, hvor hun kom til å bo som hadde den et forholdsvis kort kor med kirken, og i 1861 ble et nytt orgel instal- gammel presteenke. Ved mannens d¿d halvrund apsis. I 1852-54 ble det f¿rt lert (det gamle ble flyttet til kirken i solgte hun Østensjø gård ved forhandlinger om kirkens restaurering, Tyristrand). Christiania, til sin bror Jacob50. Dertil uten at det f¿rte til noe. F¿rst i 1878 ble Frem til 1881-82 sto kirkens sakristi lånte hun ut penger mot rente til bygdens en komité nedsatt for å vurdere en utvi- på nordsiden av det opprinnelige koret, b¿nder, og fikk vel også på den måten en delse av kirken. En ombygging 1881-82 slik det vises på gamle bilder. Sakristiets pen inntekt. Men hun brukte også medf¿rte at det gamle koret ble revet og kjeller hadde allerede på et tidlig tids- penger til veldedige formål, og vi vet at kirken utvidet ¿stover, og et nytt tverr- punkt blitt benyttet som gravkammer, og hun bl.a. skjenket Norderhov kirke et skip ble bygget imellom, sammen med da dette ved begynnelsen av 1700-tallet nytt orgel, tinn-lysestaker og alterduk, et nytt kor og to sakristier53. Samtidig ble ble annektert som privat gravsted for samt at ”Hospitalet udi Christiania” (eg. det gamle taket revet og gavlene gitt en familien Ramus, ble flere kister som sto Oslo hospital)51 fikk 300 riksdaler if¿lge mindre reisning enn f¿r. Dette skjedde i der nede Ð trolig av tidligere prester Ð hennes testamente, som er datert 19. juli en tid da sansen for gammel kirkearki- tatt ut og nedgravet på kirkegården. 1736 - bare fire dager f¿r hun d¿de. I tektur var liten, og dessverre ble det Samtidig ble en stor st¿pejernsplate med dette, bevitnet av Norderhovs sogne- under byggearbeidet ikke vist den pietet inskripsjon over familien lagt over ned- prest Hans Rosing52 og Jacob Wist ”som som kunne vært ønskelig. Den ombygde gangen til krypten. Det var dette etter- ANNA COLBJ¯RNSDATTER 57 f¿lgeren, sogneprest Hans Rosing, kistene tilh¿rte Anna Colbj¿rnsdatter og stille Anna Colbj¿rnsdatter og Jonas protesterte mot, idet han hevdet at grav- Jonas Ramus. Også gamle folk fra Ramus til skue for allmenheten, ble ikke kammeret ikke var privat men knyttet til Norderhov, som f.eks. klokker Even tatt til f¿lge. Tvert imot ble de nye kis- presteembedet. Jensen (1818-1903), har hevdet at det er tene utstyrt med glasslokk, og ennå i Omstendighetene rundt byggearbei- Anna og Jonas Ramus som ligger i kis- mange år var de to inntørkede legemene dene f¿rte til at nesten alle de gamle tene. En kirketjener, hvis erindringer gjenstand for nysgjerrige skuelystnes begravelsene under kirkegulvet56 og i gikk tilbake til f¿rste halvdel av 1800- blikk. Glasslokkene ble fjernet f¿rst i sakristiet ble fjernet og flyttet ut på tallet, har erklært at Anna Colbj¿rns- 1956 og erstattet med vanlige lokk av kirkegården, hvor de ble lagt i en felles- datter ennå i 1850-årene kunne gjen- tre, i samme stil og farve som kistene grav (se fotnote 45). Akkurat når dette kjennes etter maleriet i kirken. for¿vrig. skjedde er imidlertid usikkert Ð en En bemerkning i ”Morgenbladet” 8. Sitatet over har gjerne blitt brukt for å kilde57 sier at det var allerede i 1866 at juli 1873, skrevet av signaturen ”A”, gir vise at de to i gravkjelleren ikke har noe alle de kistene som sto i kjelleren ble imidlertid f¿lgende opplysning, idet med Anna Colbj¿rnsdatter og hennes gravet ned - og vi vet heller ikke årsaken vedkommende beklager seg over til- mann å gjøre i det hele tatt. Også kunst- til at det skjedde nettopp da. Hverken str¿mningen av nysgjerrige til Norder- historikeren Eivind S. Engelstad60 gir kallsboken eller den ¿vrige korrespon- hov Ð noe han for ¿vrig gir Ove personen navn, idet det angivelig har danse for Norderhov sier noe om dette. Mallings bok58 skylden for. Selv har han vært ”generalmajor C.C. Brockenhuus’ Også i 1881-82 ble 10-12 kister flyttet. åpenbart liten tiltro til hele historien: datter Sophia, som i 1725 blev gift med To kister lot man imidlertid bli stående oberst Frantz Henrik von Slangbusch”, igjen: det man mente var kistene etter ”...det blev efterhaanden almindeligt at som skulle ligge i kisten. Ved å se litt presten Jonas Ramus og Anna foretage Valfarter til Skuepladsen for nærmere på genealogien, blir det imid- Colbj¿rnsdatter, som hadde en såpass hendes ”Daad”. At de Valfartende lertid klart at denne påstanden neppe er spesiell plass i Ringeriksbefolkningens ¿nskede at se de jordiske Levninger af korrekt. Casper Christopher Brocken- bevissthet og historief¿lelse. den angivelige Heltinde i ”det huus’ datter Sophie (ca. 1688-1748) var Norderhovske Drama”, og at det for riktignok gift med oberst Frantz Henrich Ved ombyggingen i 1881 kom disse kis- vedkommende fremvisende Betjent von Schlanbusch (d¿d 1740 i Bergen), tene til å ligge under gulvet i nordre maatte være af Interesse at efterkomme men som vi ser d¿de mannen f¿r henne, tverrskip, og den nevnte malmplaten ble dette ¯nske, var ganske naturligt. så noen grunn til selvmord var det altså erstattet med en trelem. Etter å ha tjent Opnaaelsen af dette fælles Ønske lette- ikke. Da hun dertil d¿de i Christiania61, som „brannvegg” i sakristiet, er den des derved, at der i Norderhovs kan man med noenlunde sikkerhet ute- store platen nå plassert på nordveggen i Kirkekjælder fandtes et kvindeligt Lig, lukke at det er hennes lik som ligger i tårnrommet. I forbindelse med restaure- som kunde være Anna Colbj¿rnsdatter. Norderhov kirke. Imidlertid er flere ringsarbeidene i 1950-årene ble ned- Dette Lig blev ogsaa under Paabe- andre militærpersoner ved navn gangen til krypten stengt og en ny byg- raabelse af Sagnet Ð fremvist og beskuet Schlanbusch knyttet til det Ringerikske get via sakristiinngangen, samtidig som som Annas; det har til Dato været regnet kompani på 1700-tallet. En mulig for- kjellerrommet ble pusset opp. blandt de nationale Minder.....If¿lge en veksling kan f.eks. ha funnet sted med Vi vet at Anna Colbj¿rnsdatter d¿de inden Bygden vel kjendt Tradition...er generalmajor Henrich Schlanbusch (ca. mandag 23. Juli 1736, ca. 69 år gammel, det Liget af en Generalinde(?) 1718-1785). Han ble i 1756 gift med mens hun bodde på Gusgården. Det har Schlanbusch, der i Fortvivlelse over de Catharina Stuckenbrock (f. 1743) som imidlertid lenge vært spekulert i hvor- ulykkelige ægteskabelige Forhold, i 18/2-1783 ble begravet i Norderhov vidt det virkelig er hennes kiste som står hvilke hun levede, i Midten af forrige kirke. Hennes alder (40 år) passer imid- i kjelleren under Norderhov kirke, og Aarhundre skal ha taget sig selv af lertid dårlig med Anna Colbj¿rnsdatters allerede i 1825 – altså lenge før flyt- Dage. Ð Som Selvmorder kunde hun (69-70 år), som vi også skal se av under- tingen av gravene hadde begynt Ð gjorde ikke begraves i indviet Jord; men paa s¿kelsen. daværende sogneprest Abraham Wilhelm Grund af Omstændighederne skal det Det har videre blitt hevdet at kistenes Støren oppmerksom på at man ikke med være bleven tilstaaet, at hendes Lig enkle preg står i motsetning til opplys- sikkerhet visste i hvilken kiste Anna kunde nedsættes i Kirkens Kjælder. ningen om at datterdatteren Anna Colbjørnsdatter lå. I ettertid er flere Hvor Anna Colbj¿rnsdatters Lig fin- Larsdatter fikk tillatelse av stattholderen andre gravsteder foreslått, bl.a. familien des, vides ikke med Bestemthed; if¿lge til å fravike den luksusforordning som Colbj¿rnsens gravsted i Immanuels- Bygdetraditionen blev det bragt til gjaldt dengang og nedlegge liket av kirken i Halden. Antagelsen om at hun Fredrikshald og begravet i Br¿drene Anna Colbjørnsdatter i ”nettelduk” og i skulle ha blitt begravet i Oslo hospitals Colbjørnsens derværende Familiegrav- en kiste med beslag av s¿lvblikk. Det kirke, som hun betenkte i sitt testa- sted...”59 må imidlertid påpekes at denne beteg- mente, må kun anses som ren gjetning. nelsen var vanlig for fabrikkfremstilte Selv historikeren, professor Ludvig Ved ombyggingen av kirken ble likene i lerretsstoffer, men også stoffer av bom- Daae, antok at ”hendes Kiste er for- de to kistene tatt opp og skrudene angi- ull og lin – altså uten spor av luksus. længst bleven borttaget derfra” – på velig skiftet. Det ble som nevnt laget Imidlertid har vi ingen detaljopplys- tross av at hans egen morfar, som hadde nye kister, men artikkelforfatterens ninger om utseendet til de opprinnelige vært prest i Norderhov fra 1814, påsto at anbefaling om å endre skikken med å kister og sv¿p, men de stoffrestene som 58 ANNA COLBJ¯RNSDATTER ennå kunne påvises var av en type som Man unngikk å løsne kunne karakteriseres som nettelduk. nålene som holdt skrudet sammen. Den antropologiske Legemet lå på et teppe unders¿kelsen av omtrent samme slags I 1986 ble de to kistene under stoff, men sydd sammen Norderhov kirke åpnet for en under- av et par mindre biter. s¿kelse av likenes tenner, hvorved r¿nt- Det var lagt over et lag genopptak ble gjort. Unders¿kelsen stenull, som altså dannet viste at Anna Colbjørnsdatter må ha underlaget og bunnen i vært nærmest tannløs da hun døde, mens kistefyllen. Jonas Ramus har hatt sterkt slitte og kari¿se tenner. Begge to må ha hatt bety- Under likskrudet var delige og langvarige problemer med kroppen bar, uten noen tannhelsen. Muligvis kan dette skyldes Kistene i krypten: Jonas Ramus’ til venstre, Anna slags påkledning62. Huden at overklassen fra slutten av 1600-tallet Colbj¿rnsdatters til h¿yre. Rester av den opprinnelige var pergamentaktig og begynte å innføre sukker i Norge, og på blikkdekoren er ennå synlig på kistegavlen. stiv og dekket legemet den måten kom til å få dårligere tenner fullstendig. Ikke noe sted enn almuebefolkningen mange ganger. tre. De er sortmalte og ens formet i var skjelettet synlig. Enkelte steder var barokk stil med profilerte bord, slik det det avtrykk av det opprinnelige liksv¿- Da en antropologisk unders¿kelse aldri var vanlig i f¿rste halvdel av 1700-tallet. pet som synes å ha dekket legemet helt, er blitt foretatt, bl.a. for å undersøke De er likevel neppe kopier av de opprin- også under føttene, men ikke ansiktet. Et ansiktstrekkene, kroppsh¿yden, helse- nelige kistene, da i det minste den ven- par små, misfargete biter av dette lå tilstanden for¿vrig m.m., samt vurdere stre Ð som vi skal se Ð har hatt enkle, fremdeles inntil kroppen og viste seg å alderen for eventuelt å kunne sannsyn- rette sider, uten profilering. Bære- være et finvevet, lerretslignende stoff liggj¿re om de to i kjelleren virkelig hankene fra de gamle kistene er bevart med falset kant. Huden var ellers uten kan være Jonas Ramus og Anna og festet på de nye - tre på hver av lang- tegn til inngrep eller postmortal behand- Colbj¿rnsdatter, ble tillatelse til en slik sidene og en på kortsiden. Kistene har ling av noe slag, og man kan derfor med undersøkelse gitt av Fellesrådet under nye navneplater av metall, og på den sikkerhet benekte at vedkommende har forutsetning av at ingen ¿deleggende høyre (nordre) som er merket ”Anna blitt balsamert, også fordi dette ikke har inngrep skulle skje, og at legemene, kis- Colbj¿rnsdatter. Ca. 1665 - 23.7.1736”, vært kjent som gravskikk i Norge. tene og krypten skulle etterlates i samme er dertil deler av de gamle blikkorna- Tilstanden skyldes i stedet en naturlig stand som f¿r. mentene montert, noe som bekrefter t¿rkingsprosess hvor legemet har ligget Krypten ligger i dag under det nye utsagnet om den opprinnelige dekoren luftig og kj¿lig; trolig har vedkom- sakristiet, men med to av de gamle, nå på hennes kiste. mende blitt bragt ned i gravkammeret hvitkalkede murveggene (den vestre og kort tid etter d¿den. Det var ingen smyk- den nordre) i behold. Sydveggen dannes Kisten merket ker eller andre gjenstander til stede på av kirkens nordre grunnmur, hvor den ”Anna Colbjørnsdatter” liket. gamle trappen som i sin tid f¿rte ned i Legemet var if¿rt et gulhvitt likskrud av Kroppen var med sikkerhet kvinnelig krypten ennå kan sees. I dette rommet er et forholdsvis kraftig bomullstoff med og ble målt til 153 cm – det er i under- de to kistene oppstillet på katafalker av border. Det dekket bena og kroppen opp kant av hva som var vanlig på den til halsen som et slags tiden63. Vedkommende synes å ha vært teppe, men var åpent meget slank, med en forholdsvis tynn på undersiden. I hals- hals, og det kunne ikke påvises noe som regionen var det for- pekte i retning av overvekt. Likevel met som en krave som fremviste huden over mageregionen en var lukket baktil. betydelig tversgående fold som må ha Likeledes var ermene hengt ned over bekkenet, og som synes å åpne og mansjettene stå i et motsetningsforhold til den slanke heftet sammen med kroppen for¿vrig. En mulig forklaring nåler. Dette likskrudet på denne hudfolden kan være overstrek- var sydd med king av huden og bukmuskulaturen på moderne maskins¿m grunn av mange svangerskap i kort tid og har åpenbart blitt etter hverandre. anbragt i forbindelse Hodet var helt uten hår og kledd med med restaureringsar- en kyse med kniplingsblondekant fortil, beidene i 1950-årene, åpenbart laget samtidig med det øvrige Den opprinnelige nedgangen til krypten. Jonas Ramus’ kiste samtidig som kistenes skrudet og knyttet under haken med et i forgrunnen. glasslokk ble fjernet. silkebånd. Sløyfen ble knyttet opp slik at ANNA COLBJ¯RNSDATTER 59

Anna Colbj¿rnsdatters foldede hender.

Også dette legemet var kledd i et Anna Colbj¿rnsdatter i kisten. moderne likskrud, av samme stoff og omtrent samme ”snitt” som i kisten ved hetten kunne skyves tilbake. Ansiktet Kisten merket ”Jonas Ramus” siden av. Også her var underlaget et var forholdsvis velbevart, men uten ¿ye- Her var den opprinnelige kistens sider slags hvitgult laken, sydd sammen av bryn. Nesen var deformert på en slik (og vel også bunn) bevart og satt oppi flere stykker av forskjellig stoff. Under måte at man må mistenke en postmortal den nye. Den gamle kisten var rett og dette syntes den opprinnelige kistefyllen skade som årsak. Det ytterste av nesetip- uten synlig profilering, sinket i hj¿rnene å være beholdt: øverst var det et lag med pen syntes dessuten å mangle. Leppene og hadde en innvendig lengde på 184 humleblomster, ca. 8 cm tykt, og under var lukket og synes å ha vært temmelig cm, mens den ytre bredden ved hode- dette halm. I folkemedisinen var humle tynne. Munnen, som ikke har vært sær- enden var 68 cm og ved fotenden 58 cm. kjent som et sovemiddel, og i begravel- lig bred, var innsunket og vitnet om Kistesidens innvendige høyde ble målt sessammenheng ble det symbolsk brukt manglende tenner og derav bensvinn til 28 cm. Eventuell dekor lot seg ikke for å gi den evige søvn – med andre ord: (atrofi) av kjevebenet. Den r¿ntgen- undersøke. Kistebordene har vært nesten å være et vern mot spøkeri! unders¿kelsen som ble foretatt i 198764 4 cm tykke. Originalkisten har åpenbart På hodet hadde vedkommende en viste at personen har vært nærmest tann- blitt laget etter bredden på trappened- slags lue eller kalott som åpenbart har løs ved sin død – kun med etpar nedråt- gangen til krypten, for også den måler vært fra den originale påkledningen. nede rotspisser i kjevene Ð med andre 68 cm. Det har altså bare så vidt vært Den viste seg å være dobbel, idet den ord at dette har vært en gammel kvinne. mulig å få kisten ned i krypten! ytre luen var av sort silke, sydd sammen Hendene var foldet over bekkenet. De har vært slanke og med lange, ovale negler. Foldingen – åpenbart utført av de pårørende etter hennes død – var omvendt av hva som er vanlig, idet h¿yre tommelfinger var lagt over den venstre.

Det var ingen tegn til leddfortykkelser (artroser) eller giktiske deformiteter, hverken på hendene eller kneleddene, og underekstremitetene bar heller ikke preg av muskelsvinn. Det var ikke mulig å angi noen dødsårsak. Derimot var f¿ttene tydelig defor- mert, åpenbart på grunn av mange år med for trangt skot¿y, og som i h¿y grad må ha gitt vedkommende adskillige pla- ger. Det synes også å ha vært tendens til fortykkede stortågrunnledd og med begge stortærne bøyd utover (såkalt hal- lux valgus), spesielt på høyre side. Jonas Ramus i kisten. 60 ANNA COLBJ¯RNSDATTER som en ring med et rundt ”lokk” oppå, slik at den hadde sylindrisk form, mens luen under var av sort fl¿yel og sydd sammen av fire trekantede stoffstykker til en halvkule. Den var kantet med en tvunnet, sort silkesnor. Under luen fortil satt noen få hårstrå av lys/gulaktig farge fast til hodehuden; vedkommende har altså ikke vært skal- let. For ¿vrig var det sparsomme spor av Jonas Ramus’ hår i ansiktet som viser at mannen har ansikt med hatt et nokså glissent skjegg. Det kunne forst¿rret virke som om leppene har vært forholds- h¿yre ¿ye, vis tykke. Nesen har vært stor og bred, trolig på og med nokså stor avstand mellom den grunn av en og overleppen. Haken synes derimot å tumor. ha vært lite fremtredende. Det var ingen spor etter rynker eller hudfolder på ansiktets fremre flate, men det kan synes som om personen har vært tykkfallen med fyldige kinn, da huden på siden av kinnene hadde seget ned og dannet markerte folder foran ¿rene. Også fortil på halsen var det hudfolder som vitner om fedme.

I motsetning til kvinnen i kisten ved siden av var flere av tennene i behold, og underkjevens tenner kunne sees i den halvåpne munnen. Den tidligere tannun- ders¿kelsen med r¿ntgenopptak har vist at begge seksårsjekslene og den høyre Jonas Ramus’ tolvårsjekselen samt den venstre fremre ben innsurret småjeksel i overkjeven, foruten den ven- i vokset klede. stre seksårsjekselen i underkjeven – i alt fem av tennene Ð var tapt mens personen levde. Noen av dem har åpenbart blitt hadde ring. Kroppen for ¿vrig viste at køse sår? gangren på grunn av diabe- trukket, trolig på grunn av tannpine. det dreide seg om en kraftig bygget, litt tes?). Begge underekstremitetene var litt Likevel hadde hele seks av de gjen- tykkfallen person. Kroppsh¿yden ble bøyd i knærne, hvilket kan forklares værende tennene karies (”hull”) i til dels målt til 158 cm, hvilket er under gjen- med at liket har glidd litt ned og foran- alvorlig grad. Alle de synlige tennene nomsnittet for denne tiden. dret stilling under den vanskelige trans- var temmelig slitt, men ikke mer enn porten ned i krypten, da det ellers var hva man selv i dag kan se hos mange Underekstremitetene var påfallende plass nok i kisten Ð om det da ikke skyl- eldre mennesker. Tannunders¿kelsen har tynne og med store kneledd som trolig des artrosen. Det var ingen tegn til at det konkludert med at forholdene synes å skyldtes artrose (”forkalkning”). Den var foretatt noe inngrep i kroppen etter passe med en person ”mellom 50 og 70 atrofiske muskulaturen kan ha hatt sin d¿den. år”.65 årsak i langvarig sengeleie og inaktivi- Etter de nødvendige målinger og foto- Særlig interessant var det å oppdage tet. Begge f¿ttene og leggene nesten opp grafering ble begge legemenes skrud at personens h¿yre ¿ye var patologisk til knærne var surret mot hverandre med bragt tilbake i sin opprinnelige form, deformert, trolig på grunn av en tumor. en grov linduk som synes å ha vært gjen- hvoretter begge kistelokk ble satt på og Hva slags tumor dette har vært, er det nomtrukket av voks66. Den var således festet igjen. umulig å si med sikkerhet, fordi det ikke forholdsvis stiv og dertil festet sammen ble tatt vevsprøver for ikke å destruere med små nåler på baksiden, og ble av Diskusjon og konklusjon ansiktet. Teoretisk sett kan svulsten ha den grunn ikke fjernet. Årsaken til For en utenforstående kan diskusjonen hatt forbindelse med hjernen og vært denne innpakningen er usikker. Det omkring Anna Colbjørnsdatters være årsak til vedkommendes død. kunne i den ¿vre delen av leggene ikke eller ikke være virke eiendommelig. Også her var hendene foldet over bek- oppdages noe unormalt, men det kan Sagn og teorier har blitt blandet med kenet, men på ”riktig” måte, i motset- ikke utelukkes at vedkommende har hatt facts. I snart 200 år har lokalhistorikere ning til nabograven. Ingen av fingrene sår lenger nede på bena (liggesår? vari- og andre satt hverandre i stevne i fors¿k ANNA COLBJ¯RNSDATTER 61 på å bevise eller motbevise prestefruens Immanuelskirken i Halden hvor halv- d¿de som barn, mens de to gjenlevende eksistens i Norderhov kirkes gravkjeller, br¿drene Hans og Peder bodde, som hun valgte en yrkeskarriere fremfor selv å og selv hennes innsats i 1716 har blitt knapt nok hadde kontakt med og som jo stifte familie. Anna Colbj¿rnsdatters gjenstand for tvil og diskusjon, både i dessuten ennå levde i beste velgående? maternelle linje synes således å opphøre avisartikler og i b¿ker. N¿kternt sett har Da sakristikjelleren under Norderhov ved midten av 1900-tallet etter 8 genera- vel ingen kunnet benekte at hennes ro og kirke alt var annektert av familien sjoner, og det kan dermed se ut som om fornuftige handlemåte den gang i det Ramus, dvs. antagelig var ment å skulle vi aldri vil få et sikkert svar på spørsmå- minste reddet den gamle prestegårds- romme seks kister, kan det Ð kjellerens let omkring hennes identitet, da vi ikke bygningen fra å bli plyndret og brent. En st¿rrelse tatt i betraktning Ð neppe ha kjenner noen nålevende kvinne hvis slik opptreden hadde kanskje ikke vært plass til andre personer der nede. DNA-profil kunne løse gåten. En sikker enhver kunnet fremvise når man var Eventuelle senere tilkomne kister må i identifikasjon vil eventuelt bli mulig den omgitt av fiender og hadde tunet fullt av så fall ha blitt stablet oppå de andre, slik dagen en person dukker opp, som er i fremmede, aggressive, forfrosne og det har forekommet mange andre steder. slekt med henne gjennom en ubrutt sultne soldater. På den annen side må det Det må da bety at den utflytting av kister maternell linje. være tillatt å spekulere over om det som fant sted i 1866, f¿rst og fremst har Likevel er det såpass mange trekk ved endelige resultat bare var ren flaks. For angått de senest tilkomne begravelsene de to i gravkjelleren at man med rimelig hvordan kunne Anna vite at de norske f¿r de ¿vrige medlemmene av familien, sannsynlighet kan si at de er levningene allerede var underveis, slik hun nevner i eventuelt sammen med de kistene som etter Jonas Ramus og Anna Colbj¿rns- brevet til Joachim Ramus? Og at de var kan ha stått under selve kirkegulvet. Når datter. Det kan ikke være noen av deres stasjonert på Stein? Og ikke minst: presten St¿ren alt i 1825 ikke lenger barn, som alle d¿de unge. Heller ikke hvorledes hadde det ellers gått, dersom kunne peke ut den enkelte person på kan det være snakk om tidligere begra- hjelpen ikke hadde nådd frem i tide? grunnlag av kistene, er vel ikke det så velser, for gravkammeret ble jo t¿mt da Det er videre er et faktum - men unek- rart, dersom de ikke var merket med familien Ramus tok det i besittelse. For telig litt merkelig - at hun ikke er oppf¿rt navn. Teorien om at de to ”peneste” av Jonas Ramus’ vedkommende stemmer i kirkeboken for Norderhov som d¿d og likene ble valgt ut som Jonas Ramus og tannunders¿kelsen med hans virkelige begravet på stedet. Opplysningen om det Anna Colbj¿rnsdatter h¿res imidlertid alder (68 år). På maleriet av ham, som er skulle i så fall vært skrevet av sønnen litt søkt ut, sett på bakgrunn av at net- meget profesjonelt og n¿yaktig utf¿rt, Daniels etterf¿lger Hans Rosing67. Nå topp disse to i halvannet århundre hadde ser vi at han skjeler litt på det høyre må ikke dette nødvendigvis tas som et hatt en særlig plass i ringerikingenes ¿yet. Portrettmaleren som i 1701 laget bevis på at hun ikke skulle være begra- historie og bevissthet. På 1800-tallet var begge bildene, har ellers ikke hatt pro- vet her. I henhold til Christian 5’s norske man slett ikke uf¿lsom for slike tradi- blemer med fruens øyne, så noen kunst- lov fra 1687, som inneholdt datidens sjoner! feil er dette derfor ikke. Åpenbart er det viktigste bestemmelser for kirkelige En absolutt sikker og uimotsigelig gjort med hensikt, og man skal ikke se handlinger, var kirkeboken kun bestemt identifisering kunne man tenke seg å få bort fra at det kan skyldes en begyn- for vielser og dåpshandlinger – ikke et ved hjelp av en moderne DNA-analyse. nende utvikling av den ¿yetumor som ord sies om registrering av begravelser Dessverre har ikke det vært mulig i dette åpenbart har fulgt Jonas Ramus til hans (lovens kapittel 2-8-7). Riktignok sier tilfelle, f¿rst og fremst fordi arvestoffet død - ja, kanskje forårsaket den. Det må loven at prestene skal f¿re regnskap over kun overf¿res uforandret via slektens anses som en usannsynlighet at to jevn- ”Grave udi Kirkerne...efter Platzens kvinner (såkalt mitochondrielt DNA gamle personer med sykdom på samme Lejlighed”, men når familien Ramus eller mtDNA). I motsetning til vanlig ¿ye skulle ligge i samme gravkjeller. At allerede hadde annektert kjelleren under DNA fra cellekjernen, som overf¿res fra vedkommende dertil har vært prest, noe sakristiet som privat gravsted, falt vel foreldrene til barna, kan en analyse av kalotten på hodet vitner om, har vel også dette under den samtidige bestemmelsen mtDNA f¿re til identifikasjon av perso- sin betydning. som sa at ”Hvo og Kirkens Gulv aabner ner som er i slekt med hverandre gjen- Det er naturligvis ikke mulig å se til Lig at nedsætte, om end Graven han- nom en ubrutt kvinnelig linje, selv om noen direkte og avgj¿rende likhet med nem tilh¿rer, give noget til Kirken, efter- det er mange generasjoner mellom personene på maleriene og de mumi- som billigt og sædvandligt er” – men dem.68 En eventuell sammenligning med fiserte legemene, og det er tvilsomt om uten at det n¿dvendigvis f¿res regnskap. en vevspr¿ve fra f.eks. Annas halvbror dette var mulig på 1800-tallet heller, slik De gaver Anna Colbj¿rnsdatter allerede Peder Colbj¿rnsen som ligger begravet i enkelte kilder påstår. Uansett ble Anna hadde gitt, og dertil ga i testamentet, ble Immanuelskirkens kjeller i Halden, ville Colbjørnsdatters portrett laget 35 år før trolig ansett som tilstrekkelige. således ikke føre frem, også fordi de to hun døde. På likene er alle ansiktstrekk, I og med at Jonas Ramus bevislig ble hadde forskjellig mor. Jeg har gjort et rynker og andre karakteristika forlengst nedsatt i likkjelleren, slik den store st¿- forsøk på å forfølge datterdatteren utvisket. Men ved direkte måling av pejernsplaten gir et vitnesbyrd om, kan Annas etterkommere gjennom ekteska- ansiktsproporsjonene, både på maleriet det ikke være noen fornuftig grunn til at pet med den danskf¿dte Christian og på liket, ser vi at de i noen grad er Anna Colbj¿rnsdatter skulle bli stedt til Petersen (1701-1775).69 Det har lykkes overensstemmende. Hos mannen er hvile noe annet sted enn ved siden av meg å nøste opp en rent maternell linje f.eks. forskjellen mellom forholdet sin ektemann. Hvorfor skulle hennes herfra, men dessverre ender den opp ansiktsh¿yden70/ øyebredden på liket (= legeme f.eks. fraktes den lange veien til med fire kvinner (s¿stre), hvorav to 1.785) og på bildet (= 2.037) ca. 14%, 62 ANNA COLBJ¯RNSDATTER mens forskjellen i forholdet mellom Vi våger en konklusjon, basert på oven- nesehøyden og nesebredden på liket (= stående: at det med rimelig sannsynlig- 1.852) og på bildet (= 1.714) bare utgjør het er magister Jonas Ramus og hans ca. 7%. Imidlertid er avstanden mellom hustru Anna Colbj¿rnsdatter som frem- tennenes skjæreflate (som vanligvis er deles hviler i Norderhovs kirkes grav- sammenfallende med leppespalten) og krypt. Ingen av dem har vært balsamert, hakespissen betydelig større på bildet men er naturlig t¿rket grunnet kj¿lige, enn på liket, selv om hakens eksakte luftige og insektfrie omgivelser. Kon- grense vanskelig lar seg bestemme på klusjonen er basert på at deres individu- maleriet. Hos kvinnen er differensene elle h¿ye alder er i samsvar med under- enda mindre: ansiktsh¿yde/¿yebredde s¿kelsen som er foretatt, at det videre er (1.701/1.774) = 4%, underansikts- samsvar med kjente og påviste sykelige h¿yde71/neseh¿yde (1.111/1.000) = 10%, trekk hos mannen og en sannsynlig f¿d- mens forskjellen i neseindex selsskade hos kvinnen, samsvar mellom (2.000/2.000) = 0%. Det er også gjort en funn og opplysninger om kisteutstyr og såkalt superimposisjon ved hjelp av likklær, likhet i kroppstype og kropps- computerteknikk, dvs. likenes ansikter bygning sammenlignet med maleriene er avbildet i samme st¿rrelse og posisjon hos begge to, samt den historiske kon- som på bildene, og så gjort gjennomsik- tekst som blant annet usannsynliggj¿r at tige og lagt over hverandre. to personer med en slik posisjon i folkets bevissthet gjennom århundrene uten Man har som nevnt hevdet at det er Superimposisjon utført på basis av Anna videre skulle ha blitt destruert, jukset ”generalinne” Schlanbusch som ligger i Colbj¿rnsdatters portrett og hodeskallen. med og erstattet med andre. krypten og ikke Anna Colbj¿rnsdatter, uten at det er kjent hvordan denne påstanden er fremkommet. Det heter seg at hennes mann ”generalen” – i virkelig- heten var han bare oberst Ð skal ha bodd på Hverven hvor konen døde og ble bisatt ”i Ramusfamiliens gravsted i Norderhov kirke”.72 Vi skal imidlertid merke oss at den ellers så nøyaktige Ovenstad i sine militærbiografier73 sier at Franz Henrich Schlanbusch ble sjef for det 2. Bergenhusiske nasjonale infanteriregiment fra 1729 og at han d¿de allerede i 1740 i Bergen. Fru Sophie, f. Brockenhuus (ca. 1688-1748), hadde tidligere vært gift med oberst Casper Adam von Lepel som d¿de ca. 1720; selv d¿de hun i Christiania Ð seks år etter sin annen mann. Historien med selvmordet74 må altså bare være en myte.

Som nevnt er også andre av familien Schlanbusch knyttet til stedet, så som Georg Caspar Schlanbusch som tok avskjed fra det Ringerikske kompani som fenrik i 1766. Da hadde han aller- ede vært gift to ganger, hvorved hans siste kone døde fra ”et diende Barn”. Hans koner kan derfor aldersmessig neppe komme på tale. Om dennes sønn Christian Ludvig, f¿dt 1749, d¿d som oberstl¿ytnant etter 1813, eller hans kone vet vi heller ikke stort. Det gjelder også Friedrich Leegaard Schlanbusch som fikk avskjed som premierl¿ytnant ved det Modumske kompani i 1780. Den kvinnelige linje etter Anna Colbj¿rnsdatter og frem til vår egen tid. ANNA COLBJ¯RNSDATTER 63

Jeg vil med dette takke Fellesrådet for • Lagesen, A. Ringerikske slekter. Oplysninger om („Dersom Enken paa Landet ikke bliver i Kaldet slekter og slektsgaarder. III, slekter fra efter Præstens Død forsynet, da nyder hun den Norderhov kirke ved formannen Nils Norderhov hovedsogn. Oslo, 1935. næst Præstegaarden beste og belejligste Gaard Skj¿rvold, samt lederen av bygdebok- • Liljegren B. Karl XII. En biografi. Historiska af Præstebolets Gods...”), og her døde hun. komiteen, overlege dr. Ole J¿rgen Moe, media, Lund, 2000. Navnet er første gang nevnt i 1557, og skal • Moe B. Actstykker til den norske Krigshistorie, ifølge Oluf Ryghs „Norske Gaardnavne” visst- for all hjelp og im¿tekommenhet som under Kong Frederik den Fjerde. Militairt nok komme av mannsnavnet Gaute (bd. 5, har gjort denne unders¿kelsen mulig. Tidsskrift, Bd. 8. Christiania, 1838-1839. Buskeruds Amt), mens han i bd. 7 (Bratsberg Takken gjelder også journalist • Mykland K (red.). Norges historie, bd. 7. amt) sier at ordet skal være avledet av det gam- Gjennom nødsår og krig 1646-1720. Cappelen, melnorske „gufugar_r”, hvor „gufa” betegner Gudmund Bakke som har forsynt meg Oslo, 1977. en rolig, uvirksom person. Den nåværende med historiske opplysninger, og i særlig • Mørch A (red.). Sigdal og Eggedal, bd. II/III. Gudsgården ligger syd for kirken og har gnr. 41, grad professor Karl L¿ken som har Gard og slekt. Sigdal og Eggedal historielag, bnr. 1. 1953. 8 Det kan i den forbindelse nevnes at prestegår- bistått meg med informasjon under • Nicolaysen N. Norske Stiftelser. Samling af den hadde eget brenneri som sto helt til 1860- arbeidet med å oppspore Anna Fundatser, Testamenter og Gavebreve, samt his- årene. Colbj¿rnsdatters etterkommere. torisk-statistiske Efterretninger vedkommende 9 Ukjent fødselsår. Tjente seg opp fra fenrik til milde Stiftelser i Kongeriget Norge. Christiania, oberstløytnant. Fikk adelsbrev 13/6-1696. Ble 1858. oberst og sjef for de nasjonale dragoner i • Nissen K. Norderhovpresten Jonas Ramus, Anna Norge 1711. Generalmajor „til hest” fra 1720. Litteratur Colbjørnsdatters mann. Ringerike 1946-47, s. 4- Død på Rustad i Ås 8/5-1733. • Berg A. Karl XII. St. Hallvard. Organ for 12. 10 Født ca. 1670, død ugift 7/6-1739. Han var i Selskabet for Oslo Byes Vel, bd. 9. Aschehoug, • Ovenstad O. Militærbiografier. Den norske hærs 1716 major og sjef for Østlandske kompani. Oslo, 1931. officerer. Fra 18. januar 1626 til 17. mai 1814. 11 Soldat til hest, betalt og utrustet av bønder i • Berg A. En beretning fra Karl XII’s beleiring. Norsk slektshistorisk forening, Oslo, 1948-1949. fellesskap. St.Hallvard. Organ for Selskabet for Oslo Byes • Rygh O. Norske Gaardnavne. Oplysninger sam- 12 Født i Danmark ca. 1690. Var kaptein og kom- Vel, bd. 25. Aschehoug, Oslo, 1947. lede til Brug ved Matrikelens Revision, Bd. 5. panisjef ved oberst Øtkens dragonkompani. • Brænden O. (red.). Norderhov kommune. Det Buskerud Amt. Kristiania, 1909. 13 Født ca. 1683, død 1749. Var kaptein og kompa- kommunale sjølstyre 1837-1937-1945. • Solheim T, Hunstadbråten K, Sundnes PK, nisjef i oberst Øtkens regiment fra 1711. Norderhov kommune, 1948. Lorentsen M. Presten Jonas Ramus og hustru 14 Ca. 1690-1733. • Bull T. Slekten Colbjørnsen. I: Børke O., Rudie G. Anna Colbjørnsdatter i Norderhov kirke. En 15 Også på Ringerike led svenskene nye nederlag, (red.). Sørum herred. Sørum og Frogner sogn på odontologisk undersøkelse etter over 200 år. idet en avdeling ble slått av kaptein Coucheron Romerike. Sørum 1972. Den norske tannlegeforenings tidende 1987; med bønder og almue ovenfor Krokkleiva (dvs. • Børke E. Minnesmerker i Halden og på 97: 238-42. Nordkleiva) 15. april 1716. Anna Fredriksten. Erling Børke, Halden 1981. • Steinhamar A (red.). Norderhov. En fremstilling Colbjørnsdatters sønn Daniel Ramus lot senere • Christie S. og H. Norges kirker, Buskerud bd. II. av herredets utvikling til 1914. Norderhov kom- sette opp en tavle på valplassen med innskrift Riksantikvaren. Gyldendal, Oslo, 1986. mune, Hønefoss, 1914. hvor det bl.a. sto: „Hvad tænchte Svenske da de • Christophersen, HO. Over stokk og sten. Med • Øverland OA. Kornet Ramus og Løitnant Bruse. Nordmænd her vil gjæste?/ Mon de i forskere, diktere og andre langfanter. Grøndahl Ringerike, 1992-93, s. 18-29. Aggershuus sin Fod saa fast vil fæste?/ Sit Tog & Søn, Oslo, 1976. • Aalholm OA. Jubellæreren hr. Colbiørn paa Nørdrehoug mon de forglemmet har?/ Det • Collett A. Gamle Christiania-Billeder. Cappelen, Tostenssøns alder. Norsk slektshistorisk tids- staaer da nu til Rest de paa Krogkleven var...”. Christiania 1893. skrift, bd. 15, 1956, s. 181-186. 16 O. Malling: Store og gode Handlinger af • Dunker C. Gamle Dage. Erindringer og Danske, Norske og Holstenere. København Tidsbilleder. Gyldendal, København, 1871. Fotnoter 1777. Det kan være av interesse å nevne at • Daae L. Anna Colbjørnsdatter. Historiske 1 Oberst Ulrich Kruse, etter slaget ved Høland. Malling sto i nær forbindelse med Annas Skildringer II. Selskabet for Folkeoplysningens 2 Det man bærer med seg, bagasje. nevøer, de berømte juristene Jacob og Christian Fremme. Kristiania, 1878. 3 Tiltalende. Colbjørnsen, for blant sine kilder nevner han • Daae L. Det gamle Christiania 1624-1814 (utg. v/ 4 Lat.: „om man får bruke en slik betegnelse”. „et Manus om de Colbjørnsønners Slægt”. R. Tank). Cappelen, Christiania, 1924. 5 Født 1/11-1686, død 25/7-1772 i Stralsund. Han Dette familiedokumentet er ukjent for oss idag, • Engelstad ES. Fortidsminner på Ringerike. var tidlig bestemt for militæretaten, og stu- og har trolig gått tapt. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers derte matematikk for å dyktiggjøre seg i fortifi- 17 I diksamlingen ”Fra Dalene” bevaring. Oslo, 1930. kasjon. Han kom også tidlig i kontakt med Karl 18 C. Dunker: Gamle dager (1871). • Faye A. Norske Sagn. Arendal, 1833. 12., og viste seg så kunstnerisk begavet at han 19 Se H. Sollid: Hvem var dragonvaktmester Tor • Fladby R., Imsen S., Winge H. Norsk historisk bare 17 år gammel fikk male kongens portrett. Hovland? Norsk slektshistorisk tidsskrift, bd. 5, leksikon, 2. utg. Cappelen, Oslo, 1981. Med kongens støtte deltok Löwen i den span- 1936. • Hagelberg E., Sykes B., Hedges R. Ancient bone ske tronfølgekrig 1707 for å fullføre sin mili- 20 Pussig nok var denne far til Jonas Ramus’ etter- DNA amplified. Nature 1989; 342: 485. tære utdannelse, og han ble generaladjutant følger som Norderhovs sogneprest. • Helland A. Topografisk-statistisk beskrivelse hos prinsen av Oranien frem til dennes død i 21 Solgt til David Ritter. over Kristiania, bd. 1. Aschehoug, Kristiania, 1711. På grunn av krigen ble Löwen kalt hjem 22 Samtidig omtale av biskop Peder Hersleb. 1917. og sendt som kurer til Bendery, hvor han kom 23 Kjeld Stub (1607-1663) var Christianias første • Holck P. Oslo gjennom tidene. Glimt av byens til å ha daglig kontakt med kongen. Etter å ha sogneprest, men ble forvist til Ullensaker i 1641 historie med forslag til utflukter. Dreyer, Oslo, blitt tatt til fange på Norderhov i 1716 gjorde etter å ha kommet i slagsmål med byens bor- 1989. kongen store anstrengelser for å få satt ham fri, germester, Lauritz Ruus! • Holck P. Norsk folkemedisin. Kloke koner, urte- hvilket først skjedde i 1719, etter kongens død. 24 Colbjørns Torstenssøn skal ha hatt 18 barn, kurer og magi. Cappelen, Oslo, 1996. Löwen endte sine eldre dager som generalgu- hvorav minst 10 vokste opp. I sitt første ekte- • Holm NH. Axel Löwen. Svenskt biografiskt lexi- vernør i Pommern og kansler for Greifswalds skap hadde han tre barn: Mette (død etter kon, bd. 24. Stockholm, 1982-84. universitet. Hans portrett malt av den svenske 1733) som skjenket altertavlen i Sørum kirke og • Jacobsen FK. Fredriksten. Festning med ærerik kunstneren Olof Arhenius viser en ganske giftet seg med farens kapellan og etterfølger i historie. Cappelen, Oslo, 1988. annerledes og mer tiltalende person enn den embedet, Jacob Povelsøn Post. Dessuten gård- • Jensen M. Norges historie under eneveldet mustasjeprydede orientaler som er fremstilt på brukeren Jacob (ca. 1665- etter 1720) samt 1660-1814. Universitetsforlaget, Oslo - Bergen - fantasitegningen av Erik Pauelsen (1779), kob- „vår” Anna (ca. 1667-1736). I et slektsregister Tromsø, 1971. berstukket av Meno Haas i København 1780. på Internet finnes også en Christopher i tillegg • Johnsen OA. Anna Colbjørnsdatter. Norsk bio- 6 En samtidig kilde sier kl. 12 om natten (Berg, til de tre andre, men uten dato. Han skal ha grafisk leksikon, bd. III. Aschehoug, Oslo, 1926. 1947). reist til Ostindia, og må ha dødd der. I sitt andre • Kiil V. Stature and growth of Norwegian men 7 Tidligere enkesete ved Norderhov prestegård, lå ekteskap hadde Colbjørn barna Hans (1675- during the past two hundred years. Skrifter den gang mellom denne og det nåværende 1754), kjøpmann i Halden, Peder (1683-1738), utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Hønenkrysset. Her bodde Anna Colbjørnsdatter kjøpmann i Halden - begge to utmerket seg i Oslo, mat.-nat. kl. nr. 6. Oslo, 1939. som enke, i samsvar med Christian 5’s norske lov krigen mot Karl 12. i 1716 - samt Karen (ca. 64 ANNA COLBJ¯RNSDATTER

1690-efter 1727), Christine (1697-1764) og Kjeld ene i likkjelleren man har støtt på. En gravplate Sophie Schlanbusch er heller ikke oppført som (død 1739), foruten Nils og Maria, hvis årstall er innenfor kirkegårdsporten markerer idag min- død og begravet i kirkeboken for Norderhov ukjente. Det er verd å merke seg at Anna i skjø- net om begravelsene fra 1716. kirke. tet for Østensjø gård kaller Kjeld for ”Broder”. 46 Eg. Anders Buss (1679-1735), norsk teolog, med 62 Åpenbart har kroppen i eldre tid vært dårlig til- Anna Colbjørnsdatter er også omtalt som Anna interesse for jus og historie. Endte som borger- dekket, noe som ”den danske prest” oppfattet Arneberg etter slekten. mester i Helsingør. Skriftet ble, som man ser, som anstøtelig; se fotnote 59. 25 Begravelsen må ha vært storslagen; den kostet utgitt posthumt. I fogd Iver Wiels „Beskrivelse 63 Se Kiil (1939). 300 riksdaler! over Ringerike” fra 1743 nevnes Anna 64 Solheim et al. (1987). 26 Datoen på platen, som nok er tilvirket i ettertid, Colbjørnsdatter kun i alminnelige vendinger. 65 Solheim et al. (1987). er trolig feil, for i skifteprotokollen er dødsda- 47 B. Moe (1838). 66 Slik innpakking i vokset stoff var åpenbart gan- toen 31/10. 48 Mer merkelig er det at slaget knapt er nevnt i ske vanlig ved begravelser på 1700- og begyn- 27 Ifølge Conradine Dunkers „Gamle Dage” moderne svenske historiebøker. Selv en ny bio- nelsen av 1800-tallet. Bl.a. var den berømte (1871). grafi om Karl 12. (Liljegren, 2000) sier bare Bernt Ankers mor svøpt i et slikt, omtalt i 28 „Nori Regnum, hoc est Norvegia antiqva & eth- „...och när Löwen och hans närmaste män över- Aftenposten da hennes grav ble åpnet i 1877. nica.” Boken ble oversatt til dansk av presten nattade på en prästgård togs de till fånga. 67 I kirkeboken for Norderhov står det i margen Anders Borch og utgitt i 1711 med tittelen „Det Resterande svenskar kom dock snart till und- skrevet med en senere hånd: „Anna gamle og hedenske Norge”. sättning och drev tillbaka fienden. De lyckades Colbjørnsdatter døde 23. Juli d.A., men findes 29 Utnevnelsen skjedde 18. februar 1690. emellertid inte befria Löwen och hans män”. ikke her indført. Fra 26. Juli til 12. Aug. synes 30 Er omtalt med det latinske tilnavnet 49 Norderhov kirke var blitt kjøpt for 740 „kro- adskillige Forretninger at være udelatte, thi „Hafniensis”, dvs. fra København. Ble innsatt i ner”. 1 krone tilsvarte dengang 1? riksdaler. Bogen er usædvanligt mager i dette Tidsrum”. Norderhov 1659. 50 Alt to år senere (1720) solgte Jacob Sant nok, for det er bare innskrevet ett bryllup 31 Lat.: halvlærd, dvs halve sannheter. Colbjørnssøn gården til Annas sønn Daniel. Ved samt at to prekener er holdt i kirken i nevnte 32 Se AF. Ringkjøb: Presten og forfatteren Jonas hans død i 1727 ble gården ved arv overført til tid. Det må også tilføyes at få begravelser gene- Ramus (som ganske ufortjent fullstendig havnet moren, som igjen solgte den til brukeren Hågen relt er innført - bare 15 for hele året 1736 og 16 i sin kones skygge). Ringerike 1988, s. 11-14. Jenssøn i 1730. Jacobs barn tok „Colbjørnsen” for 1737 (mens det er et meget stort antall 33 Hans siste offentlige handling synes å ha vært som familienavn, og som ble brukt av hans søn- døpte). Antagelig er dette ikke engang femte- en dåp han foretok 23. august 1716. De siste ner - de kjente juristene Jacob Edvard og parten av alle de dødsfall som virkelig fant sted par årene har han innført sine handlinger på en Christian Colbjørnsen, Annas nevøer. her i løpet av ett år. nokså slurvete måte, og dertil skrevet med en 51 Oslo hospital i Gamlebyen hørte dengang ikke 68 Jeg vil med dette takke professor Erika nesten uleselig skrift. Allerede fra 31. mai til Christiania, men til Aker. Et gavebrev datert Hagelberg ved Biologisk institutt, Universitetet i samme år har sønnen Daniel ført kirkeboken 23. november 1736, gikk til forstanderen av Oslo, for all hjelp med disse analysene. En DNA- regelmessig - på en ganske annen og ordentli- hospitalet med beskjed om å motta gaven - profil av Anna Colbjørnsdatter foreligger imid- gere måte. uten at det finnes noe dokument som virkelig lertid, og den utelukker ikke identiteten. 34 I diktsyklusen ”Norgesreisen”, skrevet etter et bekrefter at gaven er innbetalt eller har gitt 69 Det kan nevnes at Petersen hadde militær bak- besøk på Ringerike i 1833. avkastning. grunn, og at han dessuten var zahlkasserer i 35 Uttalelse av lensmann i Norderhov, Ola 52 Sønn av Christiania-bispen Hans Rosing, etter- Norge i mange år (1741-1760) - et betrodd og Pedersen Raa. Etter L. Daae (1878). fulgte Daniel Ramus som sogneprest i farlig yrke for dem som kom i personlig peng- 36 Bildet i kirken er en kopi av maleren Johannes Norderhov fra 1727, død der 1742. eknipe. I årene 1760-1768 var han amtmann i Flintoe fra 1837. På baksiden står det: „Anna 53 Formannskapet gikk opprinnelig inn for å Opplandene, og han endte sin karriere som stif- Colbjørns Dtr. Arneberg. Copie efter bevare kirken slik den var, men Departementet tamtmann i Bergen 1768-1772. Død som kam- Originalmaleriet af 1701 - nu i påpekte at dette ikke var i tråd med fordingene merjunker i Christiania, hvor han omtales av Eidsvoldsgalleriet”. Det er senere flyttet til til sitteplasser, og krevde derfor uvidelse og memoarforfatterinnen Conradine Dunker som Universitetets Oldsakssamling. ombygging. Arbeidet ble utført av byggmester „en elskværdig og talentfuld Mand”. 37 Yngste offiser i et rytterkompani. Påstanden om Svend Bakke fra Lier, etter tegninger av arkitekt 70 Den lineære avstanden mellom hakespissen og at han skal ha vært student synes ikke å med- N.S.D. Eckhoff. Pris for byggearbeidene var kr. neseroten. føre riktighet, for han hadde allerede avansert 30.200. 71 Her menes den lineære avstand mellom hake- fra å være både kadett og fenrik, og han etter- 54 Under ledelse av arkitekt Finn Bryn. spissen og neseåpningens bunn (nasospinale). lot seg bare to bøker ved sin død - begge av 55 Reist av den kjente tårnbyggeren Christopher 72 Lagesen (1935). militær art. Se Øverland (1992-93). Madsen fra Lørenskog. 73 Ovenstad (1948-49). 38 Ovenstad (1948-1949) sier imidlertid at han ble 56 Helt siden middelalderen hadde det vært vanlig 74 Engelstad (1930). begravet i Hole kirke. å begrave folk under kirkegulvet - kirkegården 39 B. Moe (1838) s. 101-102. Nedtegnelsen inne- var ofte et gravsted for de mindre bemidlede. holder stort sett fromme ønsker til de etterle- Skikken med innendørs begravelser fortsatte til vende, og han omtaler ikke med et ord morens langt opp i nyere tid, og ble først avskaffet i innsats, men ber „alle herværende Præster at 1805. de ville bevise sin Fromhed og Godhed imod 57 Se E. Engelstad (1930), s. 44. samptlige vores afdøde Legemer” og „at vore 58 O. Malling: Store og gode Handlinger af Ligkister, som udi Sacristiet ere nedsatte, Danske, Norske og Holstenere. København maatte paa beste Maade conserveris”. 1777. 40 Dvs. meddomsmann i forløperen til vår 59 Dette ble skrevet som svar på en artikkel i Høyesterett. samme avis to dager før, undertegnet ”En 41 Død i Trondhjem 1693, lektor i teologi, medlem dansk Prest”, og hvor denne forteller om en av Domkapitlet. Betegnet som sin tids største reise han tidligere hadde gjort til Norderhov kjenner av Norges geografi, og har etterlatt seg kirke (uten å angi årstallet), og det sjokk han en rekke karter. Drev dessuten historiske stu- der fikk: ”...Men hvor ilde berørt blev jeg ikke dier. over det Syn, som her kom mig imøde! Foran en 42 Forbløffet, bragt ut av fatning. aaben Kjælderlem, hvorigjennem vissent Løv og 43 Retirade, tilbaketrekning. Støv har uhindret Indgang, staar Anna 44 Overraskelse. Colbjørnsdatter og hendes Mands daarlig vedli- 45 Avskriften i kallsboken for 1733-teksten er uty- geholdte Kister, og førend man veed af det, delig, for det står faktisk „nøstre Hiørne”, hvil- tages Laaget af Annas Kiste og man ser hendes ket kan leses som om svenskene ble begravet i hæsligt udseende, for lidet tildækkede Lig det østre - nedre - hjørnet av kirkegården. Der foran sig. Ogsaa Mandens Lig bliver saaledes fant kirketjener Markus Moløkken en fellesgrav stillet til Skue, om Nogen ønsker det....” med 63 hodeskaller (og vel også resten av skje- Vedrørende Anna Colbjørnsdatters halvbrødre lettene) for ca. 100 år siden, hvilket tyder på et Hans og Peder Colbjørnsen: se fotnote 24. større antall falne enn det kildene opplyser. Om 60 Fortidsminner på Ringerike (1930). det da ikke er en fellesgrav etter opprydning- 61 Ifølge Ovenstads militærbiografier (1949).