Ekteskapet Til Despot Djuradj Branković Og Despina Irina Kantakouzenos
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Ekteskapet til despot Djuradj Branković og despina Irina Kantakouzenos Politisk alliansebygging gjennom ekteskap mellom Bysants og Serbia på 1400-tallet Anastasia Heidi M. Larvoll Hovedoppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historiske studier Universitetet i Oslo Våren 2006 Veileder: Hilde Sandvik 0 Oppgaven dedikerer jeg til min datter Mila Elisabeth og fremtidige forskere på feltet. Jeg takker mor, far og stemor, Ida, Hilde, Bekim, Panos og Aleksandar. Anastasia Heidi Mila Larvoll 1 INNHOLDSFORTEGNELSE Innledning 1-6 Kapittel 1 7-22 ARISTOKRATIET I BYSANTS OG SERBIA Konstantinopel 7-8 Aristokratiet 8-10 Despottittelen 10-13 Despotens hustru 13-14 Katolikker i Bysants 14-17 Serbia vest for Bysants 17-20 Ytre og indre fiender 20-22 Kapittel 2 23-34 SLEKTENE BRANKOVIĆ OG LAZAREVIĆ MELLOM BYSANTS OG OSMANERNE Slekten Branković 23-24 Osmanerne 24-26 Slekten Lazarević 26-33 Slektstavle 31 Portrett-kolage 34 Kapittel 3 35-49 DJURADJS EKTESKAPSALLIANSER Stefans søster fru Mara Branković 35-36 Alliansen med Trebison 36-39 Megalokomninas barn 39-42 Alliansen med Thessaloniki 42-45 Bryllup og alder 45-46 Balladen om Djuradjs giftemål 46-48 Slektstavle 49 Kapittel 4 50-71 BYGGING AV HOVEDSTADEN OG DETS FØLGER Det diplomatiske spillet om statsovertagelsen 50-53 Bygging av hovedstaden 53-55 Balladen om byggingen av Smederevo 55-59 Noen grunner til at Irina fikk skylden 59-62 Balladen om konflikten med hæren 62-65 Den reelle konflikten med hæren 66-67 Djuradjs despottittel 68-70 Portretter av familien 71 2 Kapittel 5 72-97 IRINA SOM UTLENDING OG FORRÆDER Balladen om giftemålet til Todor av Stalać 72-74 Døtrene Katakuzinas og Maras giftemål 75-77 Balladen om Djuradjs Jerina 77-81 Herskerinnen får offisiell makt 81-83 Balladen om Djuradj Smederever 83-85 Djuradj og Irina i eksil 1439-1444 85-88 Skatten i Dubrovnik 88-90 Balladen om sønnene til Djuradj Smederever 90-94 Kampen om sønnene Grgur og Stefan 94-97 Kapittel 6 99-125 SLUTT Den siste ekteskapsalliansen med Bysants 98-101 Balladen om feiringen av patronen til Djuradj Smederever 101-105 Konstantinopels fall 105-108 Djuradjs død 108-111 Irina arvet staten 111-114 Irinas død 115-117 Despot Djuradjs gravtale 117-121 Analyse av versene 121-125 KONKLUSJON 126-127 Liste over litteratur og kildeutgaver 128-131 Apendiks: Despot Djuradjs gravtale på norsk 132-134 DESPOT DJURADJS GRAVTALE ORIGINAL 135-137 3 INNLEDNING "Through the untold compassion and love of my Lord, our sweet Jesus Christ and through his all-merciful kindness, he has chosen my humbleness and made me heir to my parents, ruler of the Serbs. Thus am I Despot Djuradj by the divine grace of Christ the Lord, the true-believing and Christian ruler of the Serbs with our God-given pious and Christian lady Jerina." 11.9.1429, The Esfigmenou charter of despot Djuradj1 Dette sitatet inneholder en feil. Fruens navn er feilstavet i forhold til den arkaiske originalen gjengitt i samme bok. Mannen som oversatte charteret fra gammelserbisk til samtidsserbisk valgte å „rette“ på originalen, slik at hun er oppført som „Jerina“ i stedet for det som opprinnelig står der og det hun virkelig het. „Jerina“ var hennes satiriske pseudonym i folekdiktningen og er egentlig en type aggressiv ugle. Med samme legitimitet som oversetteren, griper jeg nå inn i dette sitatet og endrer det tilbake. Imidlertid er heller ikke „Erina“ det helt riktige navnet, slik mannen hennes ofte skrev. I begynnelsen av deres ekteskap og regjeringstid ønsket han å gjøre lyden av konens navn litt mer lokalt, vel vitende om at adelskvinner fra hennes hjemland aldri hadde vært populære i hans hjemland. Hun var fra Bysants og han var fra Serbia. De giftet seg i 1414. Denne oppgaven handler om rollen de adelige ekteskapene spilte i fortidens politiske alliansebygging. Forholdene analyseres gjennom ekteskapet til den serbiske adelsmannen Djuradj Branković og hans greske adelsfrue Irina Kantakouzenos på 1400-tallet. Paret var titulert med bysantinske titler mottatt fra Konstantinopel. Derfor er det Bysants som er oppgavens sceniske hovedramme. Det Østlige Romerriket eller Bysants, som det ble hetende fra renessansen av da det ikke var flere bysantinere til å forsvare dets sanne navn, begynte med krisen som atskilte antikken fra middelalderen og sluttet med den neste store krisetiden, som atskilte middelalderen fra humanisme og renessanse. Det er ikke en overdrivelse å si at Østromerriket er middelalderens bærebjelke. Dets betydning er (bevisst) undervurdert i skolen som dominerer historiefaget i Vest i dag. Dette skjedde primært på grunn av den katolske kirkens interesser, som etter 1453 glemte Bysants’ sosiale, kulturelle og politiske betydning for verdenshistorien. Vi har, blant annet, fått Bibelen, gaffelen, bredekjolen og høyblokker derifra, som gjør dem verdige til å bli omtalt i en hovedoppgave i historie. Det er ikke min ambisjon å rette opp mange århundres urettferdighet med en hovedoppgave. Men, det jeg 1 P. Ivić, V. Djurić, S. Ćirković, The Esfigmenou charter of despot Djuradj, 73. 1 ønsker er å tillegge viten om Europas barndom en ”ny” nyanse, ved å skrive inn kvinnene og Bysants med en sterk kvinnekultur tilbake inn i helheten. Hovedaktørene i oppgaven kommer på hver sin måte fra den bysantinske sivilisasjonen. De bodde i Serbia, som var sterkt preget av Øst-Romerriket og østlig kristen trosbekjennelse. Serbia var også preget av umiddelbar nærhet til Italia, Ungarn og sakserne. Deres historie kjennetegnes av pendling mellom de to største europeiske kulturene – den greske og den latinske. Ved å ”sitte på to stoler” havnet de mange ganger i grøfta, slik de er i dag. Den katolske Kirken gav aldri opp ideen om å kristne serberne. Situasjonen ble ytterligere komplisert da osmanerne kom ridende over Europa og plasserte seg selv i kløften mellom sidene i et internt europeisk maktbegjær forkledd som religion. Befolkningen i områdene som ble rammet hardest av trippel religionskrig led ikke nødvendigvis så mye mer enn de krigende, ansvarlige og hardstrevende herskerne, med sine familier, hvis en ser på det samlet. Forskjellen ligger i at befolkningen ikke vant noe, uansett. I en slik atmosfære fant det serbiske folket utvei i å dikte satiriske ballader. Alle komplekse samfunnsfenomener ble bearbeidet gjennom latter og mobbing av adelskapets hell og uhell, heller uhell. I neste instans virket de satiriske balladene opinionsdannende, akkuart slik som mediene gjør i dag. Det ble diktet ballader om alt som opptok folkets interesse. Felespillere satt i taverner, under trær og tak, helst om natten, og for et par mynter deklamerte de lange ballader med en monoton strykelyd i bakgrunn. Balladene var galgenhumoristiske fortellinger med dype politiske og personlige temaer under overflaten. Foruten krig og kjærlighet, helter og kloke kvinner, omhandler balladene drap, forraderi, tortur, selvmord, alkoholisme, incest, barnemord, konemishandling, utroskap og andre sosiale deviasjoner, tilstede i et hvert samfunn til en hver tid; selv kannibalisme og menneskeofring. 2 Balladedikterne fulgte ofte karavaner og ordene ble spredt. I 1415 kom forhåndsbestilte serbiske felespillere helt til det polske hoffet for å fortelle hva som skjer.3 Den spesielle rytmen og detaljeringsgraden var i utlandet kjent som stylus sarbiacus (serbisk stil). Felespillerne og folkemunne ble Irinas største fiender. Mellom 1814 og 1864 ble balladene nedskrevet av Vuk Stefanović Karadžić. Han hadde blitt venn med Jernej Kopitar, daværende hoffbibliotekar og samler av folkedikning, i løpet av sin utdannelse i Wien. Kopitar introduserte Karadžić til Jacob Grimm og andre personligheter i den tysktalende 2 Gjennomgang av Nasjonalbiblioteket i Beograd, kartoteket, under Folkediktning (Narodne pesme). Også L. Pavlović, med refererte utdrag fra folkedikningen; 3 J.K. Jireček, (Serbernes historie I...), s. 306. I appendikset har jeg vedlagt en ballade med Irina oversatt til engelsk. Frem til medio 1800 ble det stadig til nye ballader, mens gamle ble videreført muntlig i arv. Med historisk distanse mistet de sine opprinnelige fakta og Karadžić skrev ofte ned flere varianter av samme sang. 2 forfattereliten på 1800-tallet.4 I tidens ånd ble Karadžić oppmuntret til å skrive ned sitt eget folks muntlige overleveringer: ballader, eventyr, legender og annet, som viste seg å være av enestående kunstnerisk verdi, rytme og uttrykk.5 I hjemlandet sitt ble han sterkt motarbeidet av kirken fordi han ble antatt for å være spion; som han trolig var. Han måtte det for å få utgitt sine bøker i Wien og han kunne ikke utgi dem i Serbia. De hadde vært under tyrkisk okkupasjon så lenge og var så undertrykket at de ikke lenger var skivekyndige.6 Det ble diktet svært mange ballader om hersekerinnen Irina Kantakouzenos- Brankovich, av folket kalt den forbannede Jerina. Det var det ingen grenser for hva en kunne tillegge henne av djevelske egenskaper. De demoniske trekkene fortsatte å vokse lenge etter at hun var død og hun fikk all skylden for at serberne ble okkupert av tyrkerne. Hun er fortsatt ”den forbannede Jerina” mer enn 500 år senere. Serbisk historisk tradisjon preges ellers av et analytisk resonnementoppbygging, basert på møysommelig studerte nasjonale kilder av alle tenkelig slag, samt omfattende internasjonalt samtids- og ettertidsmateriale. Fra 1860-tallet var historikere klare over disharmonien mellom historie og diktning vedrørende den forbannede Jerina, men forsatte å begrunne sine holdninger med folkediktet materiale. Det fantes noe villighet til kritisk forskning om emnet før historieskrivingen ble preget av