Arbeiderhistorie 2000 117

ELISABETH LØNNÅ

En feministisk opposisjon til Arbeiderpartiet

Arbeiderpartiets kvinnepolitikk er kam- arkalske økonomiske politikk i perio- pen for likestillingsloven, for kjønns- den fra 2. verdenskrig til midten av kvotering og lengre barselspermisjoner. 1960-tallet. Det er Gro Harlem Brundtland og «kvinneregjeringen» fra 1987, og det er senere regjeringer med enda flere kvin- Arbeiderpartiet blir ner. Det er partikvinner mot kontant- kvinnevennlig støtten, og for full utbygging av barne- Omslaget innenfor partiet kom midt på hager. Slik har det imidlertid ikke alltid 1960-tallet. I 1963 hadde Haakon Lie vært. Fram til midten av 60-årene sto forklart partiets landsmøte at det nå var Arbeiderpartiet for et helt tradisjonelt på tide å mobilisere kvinnene som kvinnesyn. Kvinnens naturlige plass var gruppe: i hjemmet, og kvinner skulle spille en underordnet rolle både i partiet og i Vi må tale kvinnenes rett i et mannssam- samfunnslivet ellers. Protestene mot funn. I år feirer vi 50-årsjubileet for kvinne- nes stemmerett. De har i løpet av fem årtier dette synet fantes, men de var ikke så lært å bruke den. Det var ikke slik for 30 år sterke at de ble noen utfordring for par- siden. Om noen år er kvinnenes frammøte tiledelse og partiapparat. Opposisjonen ved valg høyere enn mennenes. mot husmorrollen og den mannsdomi- nerte politikken kom fra et ganske an- Konklusjonen var klar. Skulle Arbeider- net hold. Den ble båret fram av små, partiet vinne «halve velgerfolket,» måt- men taleføre grupper av organiserte fe- te det bli slutt på at kvinnene kokte kaf- minister, med Norsk Kvinnesaksfore- fe og gjorde «negerarbeidet» i partilage- ning (NKF) i spissen. Mot en tilsynela- ne.1 Året etter kom det første offentlige tende overveldende politisk motstan- utslag av den nye interessen for kvinne- der, men i en oppgangstid og med kon- politikk i finansminister Brattelis tron- junkturene på sin side, gjorde de en tale i 1964. Her hevdet han sterkt at energisk innsats for å endre lovverk og kvinner måtte få bedre utviklingsmulig- holdninger i kvinners favør. Denne ar- heter, fordi deres samfunnsmessige stil- tikkelen omhandler NKFs kamp mot ling var for dårlig.2 Brattelis «kjærlig- det de mente var Arbeiderpartiets patri- hetssang til kvinnene» kom overrasken- Arbeiderhistorie 2000 118

de på mange, Arbeiderpartiet var ikke etterlyste kvinnelig arbeidskraft. Regje- kjent for å gå ut med kvinnekrav. Den ringens økonomiske politikk la imidler- var imidlertid bare begynnelsen på en tid ikke til rette for at flere av de mange, prosess som skulle få større og større gifte kvinnene skulle kunne delta på ar- fart. beidsmarkedet. Barnehager fantes nes- I 1965 fikk Arbeiderpartiet for første ten ikke, hushjelp var nå nesten umulig gang likestilling med på sitt arbeidspro- å få tak i, og deltidsarbeid lite akseptert gram. Det skulle ennå ta noen år før en hos arbeidsgiverne. Arbeidsplassene var likestillingspolitikk slo gjennom og fikk ikke likt fordelt utover landet, og mange betydning. Men en viktig skanse for steder kunne det tross de gode tidene den tradisjonelle kvinnerollen hadde, være vanskelig å finne en jobb. I tillegg om ikke falt, så i alle fall fått noen åp- kom en dominerende husmorideologi, ninger. Inntil da hadde Arbeiderpartiet fremmet både gjennom massemedia og i vært kvinnesakskvinnenes viktigste den arbeiderpartidominerte statlige og motpart gjennom 20 år. kommunale politikken. Ifølge denne var kvinnens plass i hjemmet, hvor hun skapte den lykkelige familien som det Arbeiderpartiet og gode samfunnet skulle bygges på. husmoridelogien Kvinnene ble riktignok tilskrevet en Det har aldri vært så mange husmødre i viktig plass i samfunnslivet, som bærere Norge som i 50 og 60-årene, og toppen av familien og familieverdiene. Men det kom i 1960. Da arbeidet 55% av alle var ikke viktig å få kvinner med i styre kvinner over 15 år, i egne hjem. I ho- og stell. Rett etter krigen stilte flere or- vedsak kom denne utviklingen av at så ganisasjoner med NKF og Norske Kvin- mange kvinner giftet seg, og giftet seg ners Nasjonalråd (NKN) seg i spissen tidlig. Av disse var det få som gikk ut i samlet krav om å få inn flere kvinner i fast, registrert, lønnet arbeid. Antal gifte politiske organer. De vant overhode ik- yrkeskvinner steg faktisk - i 1946 var ke fram. Kvinnerepresentasjonen ble bare 3,9% av de gifte kvinnene i lønnet litt større i kommunene og på - arbeid, i 1950 var det blitt 5,4%, i 1960 et, men ikke slik at det var noe å snakke 9,5%. Mest synlige var de gifte yrkes- om. I regjeringene satt det ingen, en el- kvinnene i hovedstaden, 27.000 av i alt ler to kvinner helt fram til 1973. Kvin- 44.000 gifte kvinnner i lønnet arbeid nerepresentasjonen var på under 6 % var bosatt i i 1950. Men i forhold både på Stortinget og i kommunene til andre industriland var de norske tal- gjennom 50-årene.4 Til tross for et jevnt lene svært lave. I Sverige hadde 23.3% og iherdig press både fra NKF og andre gifte kvinner arbeid i 1960, i Danmark organisasjoner gjennom hele etterkrigs- 23%, og i Finland 25,9%.3 tiden, var det så å si umulig å få mer Når så få kvinner var ute i arbeidsli- enn ett kvinnelig medlem inn i en of- vet, skyldtes det ikke mangel på ar- fentlig komité. Det var det ene medlem- beidsplasser. Tvert om, konjunkturene met konvensjonene krevde, eller «son- gikk opp, arbeidsmarkedet var stramt offeret», som Eva Kolstad kalte dette og både myndighetene og næringslivet gisselet for kvinnerepresentasjon.5 Arbeiderhistorie 2000 119

rang og den må sees i sammenheng med Ar- beiderpartiets hele arbeid for å skape en høyere levestandard for hele det arbeidende folk.7

Norsk Kvinnesaksforening Flere organisasjoner var involvert i dis- kusjoner om kvinnesak i 50-årene. Nor- ske Kvinners Nasjonalråd var den store paraplyorganisasjonen som inkluderte de fleste kvinneorganisasjoner i middel- klassen. Den sto ofte på en linje som støttet likestilling. Foreninger med et feministisk program var blant annet Norske Kvinners Akademiske Landslag, Yrkeskvinners Landsforbund og Norges Lærerinneforbund. Klarest feministisk Rachel Seweriin ledet DNAs Kvinnesekreta- profil hadde imidlertid NKF. riat i årene 1953-1963. NKF var en relativt liten forening, med omtrent 1000 medlemmer i denne Arbeiderpartiet forsøkte ikke å gjøre perioden. Mange av medlemmene had- noe med denne situasjonen, tvert imot de god utdanning. De var ressurssterke regnet partiet uuttalt med at det skulle og dyktige, de var ofte yrkeskvinner og være slik. Rachel Seweriin, som var sen- ofte ansatt i det offentlige. NKF hadde tral i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, en humanistisk, sosialliberal plattform, forteller om partilederne: «Einar Ger- hvor individets rettigheter var sentrale. hardsen brydde seg ikke om kvinnesa- Kvinner og menn ble sett som grunn- ker. Heller ikke Haakon Lie. Han var leggende likt utrustet med evner og an- bare opptatt av vaskemaskiner, i hvert- legg. Målet for foreningen var et like- fall til valgkampen var over.»6 Når Ar- stilt samfunn, hvor menn og kvinner beiderpartiets ledere tok hensyn til deltok i like høy grad. kvinner, var det husmødrene som lå Foreningen var på denne tiden sterkt dem på hjertet. Gjennom dem nådde de preget av erfaringene fra mellomkrigsti- familiene, og når de nådde familiene, den. Under de økonomiske krisene den nådde de også ut til folket. Gerhardsen gangen ble gifte kvinner forsøkt presset formulerte dette selv også, her i Kvinne- ut av arbeidslivet, og foreningen hadde nes Valgavis ved det første valget etter sett det som sitt viktigste, konkrete mål krigen: å slåss for kvinners rett til arbeid. Anti- fascisme spilte også en stor rolle, og Å gi husmødrene bedre arbeidsforhold, bed- re levevilkår er en så stor oppgave at mange kampen for retten til arbeid ble knyttet kanskje viker tilbake for den i første om- til motstanden mot et nazistisk kvinne- gang. Det er en samfunnsoppgave av første syn. Foreningens leder fra 1936 hadde Arbeiderhistorie 2000 120

vært . Hun overlot Kvinnene er så undertrykt i patriarkatet, at ledervervet til Dakky Kiær i 1946, men de fleste av dem ikke har mulighet til å inn- trakk fremdeles i de fleste ideologiske se hvor ødeleggende og unaturlige forhold de lever under. trådene. Det var hun som sto bak fore- Avskaffelsen av patriarkatet kan der- ningens program, slik som det ble stre- for ikke, slik som det i alminnelighet ket opp i 1946: hevdes, skje ved noe nytt fremstøt fra flertallet av kvinnene selv, men ved at 1) Samme lønn for menn og kvinner for de nåværende myndigheter i de demo- samme eller tilsvarende arbeid kratiske land [...] planmessig og bevisst 2) Samme adgang til utdanning på alle hitfører denne bedring ved hjelp av en felter rekke storstilte reformer.9 3) Samme adgang til avansement i alle stillinger NKF så sin rolle som «En los med stø 4) Gifte kvinners fulle adgang til er- kurs», som også kunne gå på tvers av vervslivet, idet det samtidig tas hen- populære stemninger og strømninger. syn til deres arbeid som mødre og En hovedoppgave for losen var å få re- husmødre gjeringen, Stortinget og kommunestyre- 5) Effektive offentlige tiltak som letter ne til å gjennomføre nødvendige refor- kvinnenes arbeid med hjem og barn mer som kunne fremme likestilling. 6) Øking av kvinnenes deltakelse i det Dette var fra 1946 nedfelt i foreningens 8 offentlige liv. lover, hvor det i paragraf to het at dens formål skulle fremmes «Ved øket inn- Her gjaldt altså 5 av 6 punkter kvin- flytelse på lovgivningen, og samarbeid nenes rettigheter i arbeidslivet. Det siste med myndighetene».10 punktet, om deltakelsen i det offentlige liv, ble også ansett som viktig. Men le- dere som Margarete Bonnevie, Dakky Maktens kanaler Kiær og senere Eva Kolstad mente at dette spørsmålet ikke kunne løses før Kvinnebevegelsens organisasjoner had- kvinner deltok i arbeidslivet og var blitt de generelt dårlig erfaring med å få økonomisk selvstendige. Det sentrale valgt inn kvinner i Stortinget og i kom- var å bekjempe «forsørgersystemet», munestyrene. NKF gikk derfor aktivt det samfunnssystemet som bygde på at inn for kontakt med myndighetene mannen tjente penger, mens kvinnen gjennom andre kanaler enn valgkana- ble forsørget mot å arbeide i sitt eget len. Denne linjen var svært gunstig i hjem. Å kvitte seg med forsørgersyste- forhold til utviklingen i det politiske met var nøkkelen til å avskaffe patriar- systemet. I den første etterkrigstiden katet. Derfor ble også den økonomiske ble makt flyttet ut av Stortinget og over politikken så viktig. til organisasjonene i samarbeid med Kontakten med myndighetene var av Staten og næringslivet. Den politiske overordnet betydning. I boka Patriarka- opposisjonen hadde tapt kampen om tets siste skanse, som kom ut i 1948, for- velgerne, men i stedet ble de interesse- klarte Bonnevie hvorfor: ne den representerte, fremmet og for- Arbeiderhistorie 2000 121

svart gjennom andre kanaler. I Stein god, og særlig var Oslo Venstre påvirket Rokkans ord: av NKF. Dette fikk imidlertid aldri fas- te, organisatoriske former. De viktigste avgjørelser i den økonomiske Til tross for at NKF var en liten fore- politikk tas sjelden i partiene eller i Stor- ning, gjorde den seg også gjeldende i ra- tinget: det sentrale sted er forhandlingsbor- det der regjeringens utsendinger ansikt til dio, aviser, tidsskrifter og ukeblad. For ansikt møter fagforeningsledere, represen- det meste ble likestillingspolitikken tanter for bøndene, småbrukerne og fisker- presentert i avisene. Formenn og med- ne, og utsendinger fra Norsk Arbeidsgiver- lemmer tok opp aktuelle temaer, i form 11 forening. av kronikker eller artikler over flere nummer, helst i Dagbladet og Verdens Forhandlingssamfunnet ble et sentralt Gang. Sett i forhold til mediebildet to- trekk ved samfunnsmodellen, antallet talt, måtte kvinnesakskvinnenes stem- utvalg og råd som representerte ulike me bli sped. Men sett i forhold til fore- interesser økte, og før myndighetene ningens størrelse, er mediedekningen tok avgjørelser, skulle berørte parter nesten forbløffende. Den var langt fra høres. bestandig på kvinnesakskvinnenes side, Kvinner hadde som gruppe hverken men den gjorde dem til et permanent velgere i ryggen eller organisasjoner og ganske synlig innslag i den offentlige med makt innenfor systemet. Deres re- meningsutvekslingen. presentanter møttes ikke «ansikt til an- sikt» med regjeringen over et forhand- lingsbord. Norsk Kvinnesaksforening Diskusjonen om samskatten klarte likevel ved flere anledninger å nå Inga Refsum var leder i Hjemmenes Vel gjennom med sine synspunkter. Skriv (senere Husmorforbundet), og en av og utredninger var den viktigste ar- NKFs motstandere. I en artikkel i Ver- beidsmåten. NKF fikk tilsendt stoff til dens Gang mente hun at kvinnene had- høring i forbindelse med reformer og de en tredelt oppgave i livet: lovendringer. Utredningene ble laget Å sette barn til verden. Å skape et dels av enkeltpersoner, dels av faggrup- hjem hvor mannen kan finne hvile og per innenfor NKF, og var både grundige avslappelse, livslykke og ny stimulans og faglig solide. Kontakt med myndig- til sitt arbeid. Å oppdra barn til sam- hetene kunne foregå gjennom personlig funnsnyttig arbeid.12 frammøte og samtaler med politikerne. For å kunne oppfylle disse viktige Da hadde man alltid et grundig skriftlig oppgaver, var kvinnene avhengige av arbeid i ryggen. Samtidig gjorde fore- den beskyttelsen ekteskapet ga, fortsat- ningen hva den kunne for å være i for- te Refsum. Men ekteskapet var en sår- kant og ta opp saker på egen hånd. Ikke bar institusjon. De fleste unge kvinner minst var Margarete Bonnevie aktiv. De hadde en utdannelse, og ville kunne ta ledende kvinnesakskvinnene var ofte en jobb hvis de ønsket. Hvis mannens medlemmer av Venstre, og posisjonene inntekt da «falt snau», kunne spørsmå- der ga dem en ekstra kanal å arbeide let om en ekstrainntekt oppstå. Så lenge gjennom. Kontakten med Venstre var ekteparet ble skattet sammen, var det Arbeiderhistorie 2000 122

Den maner fram igjen reaksjonens spøkelse på en måte som en ikke skulle trodd noen ville våget her i Norge så snart etter nazis- mens sammenbrudd. Bak hver av Inga M. Refsums linjer ser man formelig skyggen av Rosenberg, Hitler og Gøbbels.

Dette vakte naturlig nok bestyrtelse. En avisdebattant mente for eksempel at det slett ikke bare var nazister som så en fare i husmødrenes arbeid utenfor hjemmene, og foreslo at Margarete Bon- nevie skulle ta en «man to man talk» med fru Refsum. En annen trodde at yr- keskvinner fikk færre barn enn husmø- dre, og mente derfor at fødselstallet og Norges nasjonale framtid sto i fare der- som særskilt ligning skulle lokke flere gifte kvinner ut i arbeidslivet. Sigrid I diskusjonen om samskatten falt det mange Stray i Norske Kvinners Nasjonalråd forskjellige ytringer om kvinnens plass. Å ta gikk derimot ut med støtte til kravet om lønnet arbeid kunne ifølge Inga Refsum i å oppheve samskatten. Hun begrunnet foreningen Hjemmenes Vel bidra til å «lok- dette med tall som viste at en familie ke konen ut av hjemmet til ubotelig skade med hjemmeværende kone hadde mer å for hjem og barn». Foto: Fri Fagbevegelse. helst mannen som tok seg ekstraarbeid for å få det hele til å gå rundt. Men fikk kvinnen skattefordel ved å lignes for seg, kunne det føre til at hun ble den som gikk ut og skaffet ekstra inntekt. «Det er å lokke konen ut av hjemmet til ubotelig skade for hjem og barn, en ska- de som overhode ikke kan vurderes i kroner og øre.» For Inga Refsum var samskatten derfor en beskyttelse av ek- teskapet og familien. Gjennom flere avisartikler og gjennom foredrag i Hjemmenes Vel appellerte hun om at samskatten ikke måtte røres. Yrkes- kvinnene burde få trekke fra utgifter til nødvendig hushjelp. Noen «særbegun- stigelse» utover dette burde de ikke få. Margarete Bonnevie rykket raskt ut med en saftig karakteristikk av Refsums Dakky Kiær ledet Norsk Kvinnesaksforening artikkel: fra 1946 til 1956. Arbeiderhistorie 2000 123

rutte med enn en familie hvor begge følge, og etter lovrevisjonen i 1927 ble hadde inntekt, når skatt og utgifter til det igjen slått fast at ektefeller skulle hushjelp var trukket fra. I NKF arbeidet lignes under ett. Siden den gang hadde Dakky Kiær internt for å få folk til å samskatten blitt et mye større problem møte opp og ta ordet på Refsums møte i for gifte kvinner i arbeidslivet, fordi Hjemmenes Vel: «Det gjelder at de som skatteprogresjonen hadde økt sterkt, kan og vet går - inn i det hvepsebolet.»13 særlig etter krigen. Kvinnene tjente som Diskusjonen om samskatt var ofte regel minst, og deres inntekt ble lagt på preget av et stort tallmateriale og av toppen av mannens inntekt. Når skat- kompliserte, skattetekniske drøftinger. ten så ble trukket fra toppen, ble det så Ofte ble det framhevet at dette var en lite igjen at det kanskje ikke lønte seg «vanskelig sak»eller «en overordentlig for dem å arbeide, eller mennene syntes komplisert» sak. De fleste innså likevel ikke det lønte seg at konene tok jobb. at det her også dreide seg om synet på kvinnens stilling i familie og arbeidsliv. Kampen mot samskatten Som stortingsmann Leiro formulerte det i Odelstinget i 1959: «Slik ordskiftet NKF startet sine angrep på samskatten har gått i pressa og elles om det som våren 1945, med Margarete Bonnevies vert kalla samskatten, har dette frå ym- utredning til regjeringen. 14 år senere, i se hald vorte sett på som kvinnesak og 1959, fikk ektefeller rett til å kreve sær- mindre som skattesak. Av den grunn er skilt ligning. De som arbeidet i samme vel ordskiftet kome litt på avvegar.»14 bedrift, for eksempel i jordbruket, måt- Nettopp dette ordskiftet «på avve- te vente ennå 10 år til. I hele denne pe- gar» gir oss mange opplysninger om rioden rettet NKF et utall henvendelser ulike gruppers holdninger til kvinnerol- til myndighetene om saken, ofte sam- len i femtiårene. I siste instans dreide men med andre organisasjoner. Marga- samskatt-diskusjonen seg om hva som rete Bonnevie, Grete Bonnevie Høyer, var viktigst, fellesskapet i familien eller Tordis Støren, Ingerid Gjøstein Resi, kvinnens muligheter til individuell ut- Eva Kolstad og andre skrev artikler i foldelse? Grunnleggende verdier sto på dagspresse og tidsskrifter. De lokale spill, og diskusjonen om samskatt vek- kvinnesaksforeningene hadde samskat- ket sterke følelser på begge sider. Folk ten oppe på diskusjons- og foredrags- engasjerte seg gjerne totalt på den ene møter, og den ble også behandlet på eller andre siden. landsmøter og rådsmøter. De nordiske Loven av 1921 hadde bestemt at kvinnesakskongressene tok opp sam- mann og hustru skulle lignes sammen, skattproblemene i 1946, 1952 og 1960. uansett om de hadde særeie: «Mann og Mot protestene sto Norges Husmor- hustru lignes under ett for begges sam- forbund, som uttalte seg for fortsatt lede formue og inntekt.» Norske Kvin- samskatt fordi dette var mest rettferdig ners Nasjonalråd protesterte straks. overfor familier med barn og bare en Full kontroll over egen inntekt og for- inntekt. Husmorforbundet ba imidler- mue hadde alltid vært et av kvinnebeve- tid samtidig om skattefrie fradrag for gelsens krav. Protesten ble ikke tatt til yrkeskvinnene, fordi loven slik den var Arbeiderhistorie 2000 124

virket urettferdig for disse. Arbeider- mitéinnstillingen het det blant annet: kvinnenes organisasjoner uttalte seg ik- ke. Det skyldtes at Arbeiderpartiet var Det økonomiske fellesskap i ekteskapet in- for samskatt. nebærer ingen diskriminering av kvinnen, forutsatt at det er et fellesskap mellom to li- På bakgrunn av henvendelsene fra keverdige parter. Så lenge man bygger på fa- kvinneorganisasjonene behandlet Fi- milien som den grunnleggende sosiale en- nansdepartementet og Stortingets fi- het, må også fellesskapet omfatte økonomi- nanskomité ektefellers beskatning i en. 1948. Finansdepartementet kunne godt se at kritikken mot skattereglene var Tok man samskatten bort, ville man gå berettiget, og var enig i at samskatten på tvers av dette prinsippet, og det kun- hindret gifte kvinner i å ta seg arbeid. ne igjen få negative konsekvenser: «Dette forhold er særlig uheldig under «Fornekter man det økonomiske felles- de nåværende forhold da behovet for skap, må dette få dyptgående uheldige arbeidskraft er sterkere enn noensinne» følger for familielivet, så nøye som alle het det.15 Likevel gikk Finansdeparte- sider ved livet er knyttet sammen i et mentet inn for felles ligning. Hovedbe- hjem.»16 grunnelsen var at familien måtte sees Kvinnesaksforeningen sendte straks som en økonomisk enhet. I tillegg kom av sted en grundig kommentar. Den ik- at overgang til særskilt ligning ville gi ke levnet noen tvil om foreningens staten mindre inntekter. Flertallet i standpunkt, at innstillingen var helt Stortingets finanskomité, som tilhørte forfeilet. Utvalget hadde tatt «uhyggelig Arbeiderpartiet, mente at særskilt lig- lite hensyn til kvinnenes mulighet for ning ville gi familier med to yrkesaktive fri livsutfoldelse; utvalget har tvert om bedre økonomi enn familier med én vært besatt av en fordomsfull oppfat- forsørger. Det var ikke akseptabelt. Der- ning av familiefaren som eneforsørger med satte flertallet likestilling og sosial og hustruen som husarbeider, og har utjevning opp mot hverandre. Ikke gjort alt for å låse denne arbeidsforde- uventet vant den sosiale utjevningen. lingen fast.» Resultatet var fortsatt samskatt. Lo- Foreningen mente at en slik tradi- ven om dette ble sanksjonert i juli sjonsbundet, fordomsfull holdning ikke 1948. Men protestene strømmet inn, og burde ha kommet til syne så sent som i regjeringen utnevnte til slutt «Utvalget 1954, 100 år etter at Camilla Collett til utredning av spørsmålet om særskilt sendte ut Amtmandens Døtre.17 ligning og andre spørsmål i forbindelse med skattlegging av ektefeller.» Hele fi- re kvinner kom med i utvalget, og det Gradvis opphevelse var svært mange den gangen. Skuffelsen av samskatten ble desto større da «samskattkomitéen» Først fem år senere fremmet Finansde- la fram sin innstilling i 1954. Det viste partementet sin proposisjon om sam- seg at den gikk enstemmig inn for fort- skatten. Nå var flere gifte kvinner i ar- satt samskatt. Det viktigste var at den beid, og flere kvinner hadde en utdan- felles økonomien ble opprettholdt. I ko- ning de gjerne ville bruke. Samskatten Arbeiderhistorie 2000 125

rammet særlig kvinner med god lønn, mens det nettopp var de godt utdanne- de kvinnene som trengtes i arbeidslivet. Departementet gikk fremdeles inn for felles ligning som prinsipp, og det var stadig like maktpåliggende å holde fa- milien samlet økonomisk. Imidlertid var en nå villig til å gjøre et unntak. Ek- tefeller som hadde hver sin inntekt, kunne kreve å lignes særskilt, såfremt den ene ikke arbeidet i den andres be- drift. Begrunnelsen for nyordningen var enkel nok. I en del yrker som krevde lang utdannelse var det ikke stor nok tilgang på fullt kvalifiserte utøvere. De gjeldende skatteregler var en medvir- kende årsak til at kvinner med lang og dyr utdannelse ikke gikk ut i arbeid. Fi- Eva Kolstad ledet Norsk Kvinnesaksforening nanskomiteens flertall sluttet seg til de- i årene 1956 -1968. partementet. Kvinnene skulle få ligne særskilt, men det var ikke uten en viss rettighet som man bevisst forsøker å irritasjon. Også Finanskomitéen så det- knuse i fødselen?» spurte hun forsam- te som en avvik fra «den prinsipielt rik- lingen. Eva Kolstad mente at kvinner i tige ligningsmåte»18 samme grad som menn måtte ha rett til Venstre hadde nå tatt særskilt lig- å legge en plan for sitt liv. Da måtte de ning opp på sitt program. også kunne satse på en økonomisk stil- stilte som komitémedlem fra Venstre et ling som var uavhengig av hvilken øko- mindretallsforslag med dette som nomi mannen hadde. Hun siterte Bjørn- grunnprinsipp: «Ektefeller lignes hver son, Ibsen, Kielland og Lie, som hadde for seg for formue som tilhører hver en- uttalt seg til Stortinget i forbindelse kelt, og for inntekt som hver av dem med særeiesaken i 1888: «[...] tør vi i har vunnet.»19 Seip hadde frafall, og den en så alvorlig Sag minde om, at Kjærlig- som forsvarte forslaget i Odelstinget var heden er en mangfoldig Ting; til hans varamann, NKFs formann Eva Grundlag for varig økonomisk Ordning Kolstad. Hun gjorde nå sin stortingsde- er den lidet skikket.»20 «Innlegget artet but. I et meget grundig foredrag fram- seg som et kraftig oppgjør med manns- hevet hun særskilt ligning som en prin- samfunnets privilegier selv anno 1959», sippsak, som ikke først og fremst dreide kunne Dagbladet bemerke etterpå.21 seg om skattetekniske spørsmål, men Seips forslag om særskilt ligning fikk om den gifte kvinnens stilling som indi- bare 10 stemmer. Fremdeles hadde fa- vid og menneske. «Hvilken annen yr- milien som økonomisk fellesskap større kesgruppe ville man våge å by en så verdi enn kvinnens individuelle rettig- sterkt konjunkturbetonet rettighet, en heter. For Arbeiderpartiet var det dess- Arbeiderhistorie 2000 126

uten et sentralt argument at oppheving kvinnegrupper under krigen, og var noe av samskatten ville gi fordeler til famili- helt unikt i norsk historie, et bredt, or- er som hadde det bra økonomisk fra før ganisert samarbeid mellom kvinner på av. Atter ble det hevdet at hvis gifte tvers av klasseskiller og partitilhørighet. kvinner betalte mindre skatt, måtte det Snart etter stiftelsen, i februar 1946, ba føre til at andre, «vanlige lønnstakere», Samarbeidsnemnda regjeringen sette måtte betale mer. Særskilt ligning brøt ned en komité som kunne utrede fami- med evneprinsippet. Denne argumenta- liepolitiske spørsmål. I denne henven- sjon bygde på tanken om familien som delsen la Samarbeidsnemnda fram sine økonomisk enhet. Den sosiale utjev- ønsker og krav. Det første av disse var ningen skulle stille befolkningen likere formulert slik: «Samme lønn for kvin- familievis, ikke enkeltvis. ner som for menn for samme eller til- Loven i 1959 var et stort framskritt svarende arbeid».22 for den økonomiske likestillingen. Etter Regjeringen svarte ikke på henven- den ble det aldri igjen skattemessig delsen. Året etter ba nemnda på nytt om ulønnsomt for en gift kvinne å ha et yr- å få en utredningskomité om kvinnenes ke. NKF ønsket imidlertid særskilt lig- lønnsforhold. Denne gangen opplyste ning som prinsipp, sammen med rett til regjeringen at den ikke hadde penger til å trekke fra utgifter til pass av barn. en komité. Men noe skjedde likevel, Foreningen tok derfor mot reformen cand. oecon. Johan Vogt fikk i oppdrag med blandede følelser, og alt to år etter å utarbeide en kortfattet oversikt over gikk den ut med et nytt forsøk på re- likelønnsspørsmålet. Vogt var en av de form. Pressemeldinger og henvendelser unge sosialøkonomene som skulle pre- til Finansdepartementet nådde imidler- ge norsk økonomisk politikk i etter- tid ikke fram. Interpellasjoner og krigstida, og han hadde klare sympatier grunngitte spørsmål ble siden reist på for kvinnesaken. Antakelig var han al- Stortinget både i 1961, 1963 og 1964, lerede nå medlem i NKF, senere skulle før ektefeller i felles bedrift også fikk han bli styremedlem i Oslo Kvinnesaks- rett til å ligne hver for seg. Arbeidet for forening. Nå skrev han, utrolig nok, en likestilling gikk dermed videre på dette utredning som ble ferdig på tre måne- området også. der, og som var så grundig at den kun- ne brukes som utgangspunkt for en hel Johan Vogts utredning om kvin- serie senere utredningsarbeid. Vogt trakk klare konklusjoner. Kvin- nelønn nene var for det aller meste ansatt på I november 1945 ble Norske Kvinneor- egne arbeidsområder, eller i mindre ganisasjoners Samarbeidsnemnd stiftet, kvalifisert arbeid enn menn. Lønning- med tilslutning fra 17 organisasjoner ene lå langt under mennenes. I industri- fra hele spekteret i norsk politikk, fra en var kvinnelønnen gjennomsnittlig NKP og Arbeiderpartiets Kvinnesekre- 60% av mannslønnen. Et lite fåtall kvin- tariat til Norske Kvinners Nasjonalråd. ner utførte nøyaktig samme arbeid som NKF var også med. Samarbeidsnemnda menn, men også disse fikk lavere betalt, sprang ut av kontakten mellom illegale 80% av menns lønn. Vogt mente at den Arbeiderhistorie 2000 127

første oppgaven nå måtte være å bryte sensasjonelt høy kvinnerepresentasjon, gjennom de barrierene som hindret men hverken Margarete Bonnevie eller kvinner i komme inn på menns arbeids- andre fra NKF kom med, til tross for områder. Den andre oppgaven måtte den sentrale rollen de hadde spilt for være å gjennomføre lik lønn for kvinner opprettingen av komitéen. Likelønns- og menn for likt arbeid, og den tredje å komitéen arbeidet langsomt, og det høyne lønningene i typiske kvinneyr- skulle ta ti år før den kom med sin inn- ker. Samtidig som han oppfordret til å stilling. I mellomtiden agiterte NKF in- ta opp om disse prosjektene, pekte han tenst for likelønn på sine egne premis- på andre problemer som måtte løses. ser. Det gjaldt først og fremst spørsmålet ILOs konferanse i Genéve vedtok i om lønn i forhold til forsørging av 1951 en konvensjon om lik lønn for barn.23 kvinner og menn for arbeid av samme Mens han arbeidet, hadde Johan verdi. En hel rekke kvinneorganisasjo- Vogt kontakt med Samarbeidsnemnda, ner hadde drevet lobbyvirksomhet un- og da han var ferdig, satte nemnda ned der konferansen. Feminister så konven- en egen komité som skulle ta for seg ut- sjonen som en moralsk seier for kvinne- redningen hans. Her var blant annet ne, og et ryggstø i det videre arbeidet. Margarete Bonnevie med. Innstillingen Norsk Kvinnesaksforening presset på til departementet er preget av hennes for å få likelønnskonvensjonen ratifisert tanker. Samarbeidsnemnda mente at li- i Norge. Den gikk meget tidlig, alt i kelønnsspørsmålet ikke kunne behand- 1953, inn for å få likelønn vedtatt som les isolert. Komitéen som skulle nedset- lov av Stortinget. Margarete Bonnevie tes, måtte ta opp spørsmål knyttet til og Ingerid Gjøstein Resi reiste da et pri- lønns og arbeidsforhold på et bredt vat lovforslag for Stortinget. I §110 om grunnlag. Siste punkt i Samarbeids- retten til arbeid, ønsket de et nytt ledd: nemndas innstilling må være skrevet av «Kvinder og Mænd bør have Ret til lig Margarete Bonnevie selv. Her ba nemn- Løn for ligt eller ligeverdigt Arbeide».25 da om å få utredet «De rådgjerder som Likelønnskomitéen kom med sin fra samfunnets side er nødvendige for å innstilling i 1959.26 Statistikeren Signy gjøre det mulig for kvinnene å delta i Arctander hadde da laget en grundig ut- ervervslivet uten at det går ut over deres redning med et omfattende tallmateria- oppgaver som mødre.»24 le som kunne legges til grunn for komi- téens beslutninger. Materialet viste at Likelønnsrådet opprettes kvinner og menn hadde lik tarifflønn for arbeidet som funksjonærer i det of- I desember 1949 oppnevnte Kommu- fentlige, som faglært arbeidskraft og naldepartementet en ny komite: Like- som lærlinger. I andre tariffer var løn- lønnskomitéen. Den fikk et mandat nen ulik. Hovedmassen av kvinner had- som tok utgangspunkt i kvinneorgani- de imidlertid annet arbeid enn menne- sasjonenes syn på likelønnen, og som ne, og dette arbeidet hadde lavere viste til Samarbeidsnemndas henven- lønnstariffer enn tariffene for menn. I delse fra 1948. Komitéen fikk også en gjennomsnitt fikk kvinner her 67,2% av Arbeiderhistorie 2000 128

med i betraktningen. Her delte komité- en seg. Flertallet mente kvalitetsfor- skjellene først og fremst var individuel- le, og at gjennomsnittlig fravær for kvinner og menn som grupper ikke burde bety noe for lønnsfastsettelsen. Arbeidsgivernes tre representanter mente imidlertid at det var naturlig å opprettholde de tariff-forskjellene som uttrykte den gjennomsnittlige forskjel- len i arbeidets verdi. De gikk inn for fortsatt ulike tariffer for kvinner og menn, og forklarte dette med at kvin- ners arbeid hadde dårligere kvalitet. Likelønnskomitéens flertall konklu- derte med å gå inn for å ratifisere ILO- konvensjonen. Den gikk også inn for å opprette et eget likelønnsråd. Begge de- ler ble vedtatt i Stortinget. Likelønnsrå- Likelønnskomiteens innstilling fra 1959 kun- det fikk ingen myndighet til å gripe ne blant annet konkludere med at kvinnene konkret inn i lønnsoppgjørene. Også ofte ble plassert i stillinger med lavere når det gjaldt ILO-konvensjonen, la ko- lønnstariffer enn de stillingene menn hadde. mitéen vekt på at den ikke betydde no- Foto: Fri Fagbevegelse. en pålegg overfor partene i arbeidslivet. Staten ville selv bli nødt til å følge kon- menns lønn. Komitéen hadde forsøkt å vensjonen i de tariffoppgjørene der den finne ut hvorfor det var slik, og trakk var part, men der var likelønnsprinsip- særlig fram en forklaringsmåte. Kvalite- pet «praktisk talt gjennomført» allere- ten på arbeidet var forskjellig. Opplys- de. På andre arbeidsområder skulle ninger som ble hentet inn fra næringsli- myndighetene forsøke å fremme tiltak vet viste at kvinner hadde større fravær for likestilling, men på en måte som ik- enn menn, og at gifte kvinner hadde ke brøt med de vanlige metodene for større fravær enn ugifte kvinner. Dessu- lønnsfastsetting. Likelønnsrådets opp- ten var sluttprosenten høyere for kvin- gaver var delt i tre. Det skulle for det ner, de hadde «lav industriell leveal- første drive opplysningsvirksomhet om der,» som det het. Dette måtte da være likelønnsspørsmålet. For det andre var blant årsakene til at kvinners lønn skulle det gjøre undersøkelser om de var så lav. enkelte tariffområdene, og drøfte muli- En slik forklaring fikk betydning for ge tiltak for likelønn. For det tredje hvordan likelønnsproblemet skulle an- skulle det fremme tiltak som ga kvinner gripes. Spørsmålet var om kvinners ar- lettere adgang til arbeidslivet. Kvinnen beid faktisk var likeverdig med menns, hadde en særlig oppgave som husmor når en tok de såkalte minusfaktorene og mor, het det. Dette hemmet dem i å Arbeiderhistorie 2000 129

delta effektivt i ervervslivet. Nå skulle Ifølge dette reformforslaget skulle imidlertid forholdene legges bedre til hele lønnssystemet legges om på en en- rette, kvinnene skulle blant annet få kel, men i prinsippet genial måte, som bedre muligheter for yrkesopplæring, Margarete Bonnevie hadde funnet fore- husarbeidet skulle rasjonaliseres og legg for i Belgia og Frankrike. Hver ar- daghjem bygges. beider skulle ha en grunnlønn, lik for Det første Likelønnsrådet kom sam- mann og kvinne, gift og ugift. Arbeids- men i desember 1959, og likelønnskon- giver skulle i tillegg betale en fast sum vensjonen trådte i kraft i 1960. Året et- pr. arbeider pr. dag til en felleskasse. ter gjorde LO og NAF en rammeavtale Denne felles trygdekassen skulle så be- som gjorde slutt på kjønnsdelte tariffer. tale ut en viss sum pr. barn pr. måned Lønningene skulle ikke fastsettes sær- for de ansatte. Når to ektefeller arbei- skilt for kvinner og menn, men etter en det, skulle bare den ene av dem få til- arbeidsvurdering som tok utgangs- legget. NKF så vesentlige fordeler med punkt i arten av det arbeidet som ble ut- en slik ordning. En fordel ville være at ført. Avtalen skulle sette gradvis ut i li- hverken samfunnet eller arbeidsgiveren vet, og gjennomføres innen 1967. Kvin- fikk større utgifter. Det var jo her lønn nesaksforeningen hilste rammeavtalen som ble «inndradd» og betalt inn til fel- velkommen som et gledelig fremskritt, leskassen. En annen fordel ville være at men var samtidig skeptisk til resultate- barna ble forsørget fra tre hold, mor, far ne. Poengsettingen i arbeidsvurdering- og trygdekassen, i stedet for som før ba- en burde overvåkes, mente man. Kam- re av faren. Dermed ville de være tryg- pen gikk altså videre. Men prinsippet gere enn med bare en forsørger. Og den om likelønn var nå fastslått i Stortinget, tredje, største fordelen, var altså at og noe av ansvaret overtatt av det of- mann og kvinne ville stille likt som for- fentlige. sørgere og likt med hensyn til lønn, og at kvinnen dermed ville oppnå samme posisjon i familien og i samfunnet som Forsørgerkassen som mannen. lønnsreform I Margarete Bonnevies analyse var år- Kvinnesaksforkjemperne trodde ikke li- saken til lønnsforskjeller mellom kjøn- kelønnskonvensjonen og Likelønnsrå- nene enkel. Menn hadde et forsørgertil- det kunne løse problemene med kvin- legg i lønnen. Hvis en fjernet dette og i nelønnen. For å nedkjempe patriarkatet stedet ga det til dem som virkelig hadde trengtes en hel omlegging. Arbeidet for barn å forsørge, enten det nå var menn likelønn måtte gå inn som del av en eller kvinner, ville en også legge grunn- større, gjennomgripende lønnsreform, laget for reell likelønn. Folk ville få en lønnsreform som ville gjøre slutt på lønn etter kompetanse og innsats, ikke forsørgersystemet. Dette var en reform etter kjønn. Samtidig ville en imidlertid som Margarete Bonnevie selv hadde ut- sørge for at barnefamiliene fikk en inn- arbeidet forslaget til i forbindelse med tekt som virkelig monnet, og inntekts- debatten om barnetrygd i 30-årene, og skjevhetene mellom barnefamiliene og som NKF arbeidet aktivt for.27 andre ville utjevnes. Barnetrygden ville Arbeiderhistorie 2000 130

ter, særlig i Penge- og Finansrådet, had- de da støttet tanken om familielønn av denne typen. Formen var en annen enn Margarete Bonnevie hadde foreslått, men grunntanken var noenlunde den samme. I LO var holdningen imidlertid klar. Lønn skulle gis etter kvalifikasjo- ner og arbeidsinnsats, ikke etter famili- enes størrelse. Bare et mindretall av de fagorganiserte ville komme til å motta et eventuelt forsørgertillegg, og flertal- let ville tjene på en vanlig lønnsøkning. Derfor kunne ikke arbeiderbevegelsen gå inn for dette. I mellomtiden hadde også Arbeidsgiverforeningen snudd, og forslaget om familielønn hadde dermed Både gjennom sitt forfatterskap og sitt virke i ingen støtte der det gjaldt. Norsk Kvinnesaksforening bidro Margarete Forslaget fra Margarete Bonnevie Bonnevie sterkt til å vekke nytt liv i kvinne- kom til å prege NKFs arbeid i mange år saksbevegelsen. framover. Utenom foreningen fikk den kunne sløyfes der en av foreldrene had- imidlertid liten oppslutning. Forslaget de lønnet arbeid. Morstrygd for enslige støtte mot de fleste kvinners syn på mødre ville da være nødvendig i en pe- kvinnerollen, og det støtte mot de inn- riode, men bare til disse kvinnene had- arbeidede rutinene for lønnsoppgjør og de fått en utdanning og et eget arbeid. inntektsfordeling. Som debattinnlegg Ideen om familielønn i form av en fikk kravet om lønnsreform likevel be- omfordeling via en kasse eller et fond tydning, fordi det så tydelig og om og ble drøftet på ulike hold tidlig på 50- om igjen pekte på kjønnsskjevheter ved tallet. Ledende sosialøkonomer drøftet inntektsfordelingen. Kvinnesaksfore- saken og ga den delvis støtte. Den had- ningen hevdet at likelønn både var nød- de også støtte fra Norges Husmorfor- vendig og mulig. I den grad dette ble bund, som i kvinnesammenheng var en diskutert, oppsto en lønnsdiskusjon på stor og tung organisasjon. Spørsmålet feministiske premisser. om forsørgerlønn i form av en kasse el- ler et fond ble tatt opp av Arbeidsgiver- Regimekritikk? foreningen i forbindelse med lønnsfor- handlingene i 1950. Det ble da antydet Det store moderniseringsprosjektet ar- at NAF var villig til å betale inn et beløp beiderpartistaten sto for hadde som mål i en familiekasse, som så skulle betale å opprette en velferdsstat som inkluder- ut kontantbidrag etter familienes stør- te alle klasser. Like levekår og like mu- relse. I LO kom saken opp på represen- ligheter skulle fremmes gjennom store, tantskapsmøtet i oktober 1951. De fles- statlig styrte sosiale reformer, slik Ven- te av regjeringens økonomiske eksper- stre hadde gått inn for tidligere i århun- Arbeiderhistorie 2000 131

dret. Mange har da også påpekt at Ar- den statlige reguleringen av økonomien beiderpartiet førte videre den sosiallibe- og hvilke hensyn den skulle tjene. Den ralistiske arven fra Johan Castberg og feministiske motstanden mot Arbeider- det radikale Venstre. Men modernise- partiets politikk kan dessuten være med ringen i Arbeiderpartiets periode hadde på å kaste lys over hvordan partiet styr- som en av sine forutsetninger å opprett- te. En alminnelig beskrivelse av Arbei- holde et tradisjonelt kjønnsrollemøn- derpartiet på denne tiden er at det var ster med en tradisjonell arbeidsdeling. strengt hierarkisk og at opposisjon ikke Likheten i form av like muligheter kom til orde med mindre den stammet gjaldt ikke kvinnene. Tvert om var den fra partifeller i fagbevegelsen. Historien avhengig av at kvinner ikke først og om kvinnene i partiet bekrefter dette. fremst opptrådte som individer, men Rett etter krigen gikk partiorganet Ar- som en del av familien. beiderkvinnen friskt ut for likelønn og Det er vanskelig å sette en ideologisk ny abortlov, og Arbeiderpartiets kvin- merkelapp på Arbeiderpartiets kvinne- nesekretariat hadde ambisjoner om å le- politikk på denne tiden. Med sine be- de norske kvinners arbeid for disse og strebelser på å holde fast på en tradisjo- andre krav. Men dette varte ikke lenge. nell arbeidsfordeling kan den kanskje Partiets taktiske manøvreringer var vik- karakteriseres som konservativ. Den var tigere, og kontroversielle synspunkter i alle fall ikke liberal, og om den var so- slapp ikke fram i systemet. Kvinnese- sialistisk kan i hvertfall diskuteres. Men kretariatet sa aldri partiet imot, det stil- også merkelappen konservativ er vel te beskjedne krav på kvinnenes vegne, tvilsom, og mange av tidens yrkeskvin- og la vekten på arbeidet for husmødre- ner innenfor Høyre ville nok ha protes- ne og de sosialpolitiske tiltakene. Fra tert. De ønsket jo full frihet til å velge slutten av 40-tallet var Arbeiderkvinnen utdanning og arbeid som individer, preget av matoppskrifter, sy- og strikke- uten hensyn til kjønn, og var mot Ar- mønstre, pynt og møbler. Bladets ledere beiderpartiets reguleringspolitikk på dreide seg ofte om å forklare og forsvare dette området. Kanskje forteller DNAs regjeringens disposisjoner. Går man til kvinnepolitikk noe om partiets nære til- kvinnene utenfor partiet, viser deres ar- knytning til bondesamfunnet og det beid hvor vanskelig det var for minori- som Rune Slagstad med Gösta Esping- teter og ikke-etablerte politiske gruppe- Andersen kaller en «robust syntese» ringer å slippe til i det statlige styrings- mellom bøndenes og arbeidernes inter- systemet som Arbeiderpartiet hadde ho- esser. Ifølge disse to forskerne forklarer vedansvaret for. dette også 1950-tallets «usedvanlig grå Norsk Kvinnesaksforening sto i en og diffuse sosialdemokratiske ideolo- grunnleggende, feministisk basert op- gi».28 posisjon til Arbeiderpartiet. Men partiet Kritikken mot kvinnepolitikken er og foreningen var ikke i uenig i alle sa- dyptgående og viktig, fordi den gjelder ker. Noe var felles, for eksempel var svært mange mennesker. Den er også man enig i at abortsaken måtte tas opp, viktig fordi den tok opp den mest sen- selv om man var uenig i hvordan det trale siden ved dette regimet, nemlig skulle gjøres. Man var også enig om at Arbeiderhistorie 2000 132

og gjennomføre reformer, til å styre samfunnet i det man så som riktig lei. Mens Arbeiderpartiet ønsket tiltak som virket utjevnende på klassene, ville NKF ha tiltak som fjernet de sosiale for- skjellene mellom kvinner og menn. Foreningen var mot all regulering som økte forskjellene. Men den var for regu- lering som minsket dem. Det gjaldt for eksempel lønnsreform, barnehageut- bygging og sosial boligbygging med kollektive boformer. Det er ikke tilfel- dig at ett av Margarete Bonnevies ynd- lingsbegreper fra denne tiden var «råd- gjerder». Det hadde hun tatt fra Arbei- derpartiet. Rune Slagstad benytter begrepet «kunnskapsregime» om en konstella- sjon av makt, kunnskap og verdi, hvor ulike regimer har hegemoni i ulike peri- oder.29 Slik Slagstad framstiller det var ønsket om samfunnsstyring grunn- leggende i det kunnskapsregimet Arbei- Denne annonsen er hentet fra Arbeiderkvin- derpartiet sto for på 50- og 60-tallet. På nen, mens Norge sto som vertsland under den nordiske arbeiderkvinnekonferansen i dette området sto ikke NKF for noen juli 1946. regimekritikk. Foreningen sluttet seg i høy grad til den utbredte, sosialdemo- prevensjonsveiledning og seksualopp- kratiske oppfatning at samfunnet kun- lysning var viktig. Et område hvor det ne og burde styres, og at det fantes et ikke bare var felles meninger, men også mål å styre mot. Dette synet preger også en del samarbeid, var skolen. NKF og arbeid for likestilling i dag, hvor det Arbeiderpartiet gikk begge inn for at meste er overtatt av det offentlige. gutter og jenter måtte få likt undervis- 50-årenes historie kan være med på å ningstilbud i grunnskolen, i stedet for vise hvorfor norsk feminisme har blitt at gutter fikk teorifag mens jenter fikk slik den har blitt. Mange av dens bæ- håndarbeid, slik situasjonen var til om- rende representanter er innstilt på å ar- kring 1959. Det går an å finne flere slike beide gjennom offentlige kanaler, de er eksempler i enkeltsaker. svært opptatt av kvinners rettigheter i Det er imidlertid ett punkt hvor Ar- arbeidslivet, ivrige på at det er viktig beiderpartiets og Kvinnesaksforening- med lik representasjon av kvinner og ens politikk var påfallende like også på menn. Altfor seriøst synes noen. Hvor- en mer grunnleggende måte. Det gjaldt for ikke litt mer vill og gal og sprelsk? ønsket om å bruke staten til å innføre Vel, det har vært perioder da norske fe- Arbeiderhistorie 2000 133

minister har slått seg litt løs, for eksem- 1947 pel et par år på 70-tallet. Men ellers har 13 Lønnå 1996: 162 de vært hardt arbeidende og med et al- 14 St.tid. 1959: 509 15 Ot.prp.nr. 1, 1959: 15 vorlig siktemål. På 50-tallet gjaldt det 16 Ot.prp.nr. 1, 1959: 15 - 16. De kvinnene saker som berørte folks liv direkte, og som var med var Alfhild Hertzberg, som mange fant livsviktige. Muligheten Magnhild Hagelia, Ingerid Nagelstad og til å delta i arbeids- og samfunnsliv, til å Gerd Benneche. utvikle evner og interesser de visste de 17 Lønnå 1996: 164f 18 Ot.prp.nr. 1, 1959 og Innst.OXII 1959: 7 hadde, men som de ikke fikk anledning 19 St.tid. 1959: 520 til å bruke, fordi kvinner stadig støtte 20 St.tid. 1959: 486 på stengsler på grunn av sitt kjønn. 21 Dagbladet 09.06.1959 22 Samarbeidsnemnda ble nedlagt 1952. M. Løvik, Norske kvinneorganisasjoners sam- arebeidsnemnd 1945-1952. Hovedoppga- Noter ve i historie 1976: 44 23 J. Vogt, Kvinnearbeid og kvinnelønninger. 1 Protokoll, DNAs landsmøte 1963: 141 Utredning utarbeidet etter oppdrag fra So- 2 St.tid. Forhandlinger i Stortinget nr. 23 sialdepartementet, Oslo 1948 1964, Trontaledebatten: 176 24 Lønnå 1996: 167 3 P. M. Lysestøl, Husholdets politiske øko- 25 Kvinnesaksnytt, mars 1953 nomi, Oslo 1992, J.E. Backer, Ekteskap, 26 St.prp. nr.29, 1959 fødsler og vandringer i Norge, 1856- 27 Lønnå 1996: 168ff 1960, i Samfunnsøkonomiske Studier nr. 28 R. Slagstad, De nasjonale strateger, Oslo 13, Oslo 1965, E.R. Bråten, Kvinnens 1998: 206 plass er - hvor? Et programutkast til de- 29 R. Slagstad 1998: 17 batt, Oslo 1965, Ot.prp. nr. 1, 1954. Det var 442.000 husmødre i 1930, 615.000 i 1946, 674.000 i 1950, 745.000 i 1960, 619.000 i 1970. Gifte kvinner i jord- bruksbefolkningen ble ikke regnet som yrkesaktive før i 1970 4 I. M. Means, Kvinner i norsk politikk, Os- lo 1973: 33, 121 5 Dagbladet 27.02.1964 6 G. Larsen, «Rachel Seweriin. En kvinne blant Einar Gerhardsen og hans menn», i Materialisten 2-3/1994: 10 7 Kvinnenes Valgavis 1945: 10 8 E. Lønnå, Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, Oslo 1996: 147f 9 M. Bonnevie, Patriarkatets siste skanse, Oslo 1948: 49 10 Lønnå 1996: 150 11 S. Rokkan, Stat, nasjon, klasse. Essays i politisk sosiologi. Utvalg og innledning ved Bernt Hagtvet, Oslo 1987: 97 12 Sitatene i denne debatten er fra Verdens Gang 17.01.1947, 01.03.1947 og 06.03.