†Rbok Arb.Bevegelsen 2000
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Arbeiderhistorie 2000 117 ELISABETH LØNNÅ En feministisk opposisjon til Arbeiderpartiet Arbeiderpartiets kvinnepolitikk er kam- arkalske økonomiske politikk i perio- pen for likestillingsloven, for kjønns- den fra 2. verdenskrig til midten av kvotering og lengre barselspermisjoner. 1960-tallet. Det er Gro Harlem Brundtland og «kvinneregjeringen» fra 1987, og det er senere regjeringer med enda flere kvin- Arbeiderpartiet blir ner. Det er partikvinner mot kontant- kvinnevennlig støtten, og for full utbygging av barne- Omslaget innenfor partiet kom midt på hager. Slik har det imidlertid ikke alltid 1960-tallet. I 1963 hadde Haakon Lie vært. Fram til midten av 60-årene sto forklart partiets landsmøte at det nå var Arbeiderpartiet for et helt tradisjonelt på tide å mobilisere kvinnene som kvinnesyn. Kvinnens naturlige plass var gruppe: i hjemmet, og kvinner skulle spille en underordnet rolle både i partiet og i Vi må tale kvinnenes rett i et mannssam- samfunnslivet ellers. Protestene mot funn. I år feirer vi 50-årsjubileet for kvinne- nes stemmerett. De har i løpet av fem årtier dette synet fantes, men de var ikke så lært å bruke den. Det var ikke slik for 30 år sterke at de ble noen utfordring for par- siden. Om noen år er kvinnenes frammøte tiledelse og partiapparat. Opposisjonen ved valg høyere enn mennenes. mot husmorrollen og den mannsdomi- nerte politikken kom fra et ganske an- Konklusjonen var klar. Skulle Arbeider- net hold. Den ble båret fram av små, partiet vinne «halve velgerfolket,» måt- men taleføre grupper av organiserte fe- te det bli slutt på at kvinnene kokte kaf- minister, med Norsk Kvinnesaksfore- fe og gjorde «negerarbeidet» i partilage- ning (NKF) i spissen. Mot en tilsynela- ne.1 Året etter kom det første offentlige tende overveldende politisk motstan- utslag av den nye interessen for kvinne- der, men i en oppgangstid og med kon- politikk i finansminister Brattelis tron- junkturene på sin side, gjorde de en tale i 1964. Her hevdet han sterkt at energisk innsats for å endre lovverk og kvinner måtte få bedre utviklingsmulig- holdninger i kvinners favør. Denne ar- heter, fordi deres samfunnsmessige stil- tikkelen omhandler NKFs kamp mot ling var for dårlig.2 Brattelis «kjærlig- det de mente var Arbeiderpartiets patri- hetssang til kvinnene» kom overrasken- Arbeiderhistorie 2000 118 de på mange, Arbeiderpartiet var ikke etterlyste kvinnelig arbeidskraft. Regje- kjent for å gå ut med kvinnekrav. Den ringens økonomiske politikk la imidler- var imidlertid bare begynnelsen på en tid ikke til rette for at flere av de mange, prosess som skulle få større og større gifte kvinnene skulle kunne delta på ar- fart. beidsmarkedet. Barnehager fantes nes- I 1965 fikk Arbeiderpartiet for første ten ikke, hushjelp var nå nesten umulig gang likestilling med på sitt arbeidspro- å få tak i, og deltidsarbeid lite akseptert gram. Det skulle ennå ta noen år før en hos arbeidsgiverne. Arbeidsplassene var likestillingspolitikk slo gjennom og fikk ikke likt fordelt utover landet, og mange betydning. Men en viktig skanse for steder kunne det tross de gode tidene den tradisjonelle kvinnerollen hadde, være vanskelig å finne en jobb. I tillegg om ikke falt, så i alle fall fått noen åp- kom en dominerende husmorideologi, ninger. Inntil da hadde Arbeiderpartiet fremmet både gjennom massemedia og i vært kvinnesakskvinnenes viktigste den arbeiderpartidominerte statlige og motpart gjennom 20 år. kommunale politikken. Ifølge denne var kvinnens plass i hjemmet, hvor hun skapte den lykkelige familien som det Arbeiderpartiet og gode samfunnet skulle bygges på. husmoridelogien Kvinnene ble riktignok tilskrevet en Det har aldri vært så mange husmødre i viktig plass i samfunnslivet, som bærere Norge som i 50 og 60-årene, og toppen av familien og familieverdiene. Men det kom i 1960. Da arbeidet 55% av alle var ikke viktig å få kvinner med i styre kvinner over 15 år, i egne hjem. I ho- og stell. Rett etter krigen stilte flere or- vedsak kom denne utviklingen av at så ganisasjoner med NKF og Norske Kvin- mange kvinner giftet seg, og giftet seg ners Nasjonalråd (NKN) seg i spissen tidlig. Av disse var det få som gikk ut i samlet krav om å få inn flere kvinner i fast, registrert, lønnet arbeid. Antal gifte politiske organer. De vant overhode ik- yrkeskvinner steg faktisk - i 1946 var ke fram. Kvinnerepresentasjonen ble bare 3,9% av de gifte kvinnene i lønnet litt større i kommunene og på Storting- arbeid, i 1950 var det blitt 5,4%, i 1960 et, men ikke slik at det var noe å snakke 9,5%. Mest synlige var de gifte yrkes- om. I regjeringene satt det ingen, en el- kvinnene i hovedstaden, 27.000 av i alt ler to kvinner helt fram til 1973. Kvin- 44.000 gifte kvinnner i lønnet arbeid nerepresentasjonen var på under 6 % var bosatt i Oslo i 1950. Men i forhold både på Stortinget og i kommunene til andre industriland var de norske tal- gjennom 50-årene.4 Til tross for et jevnt lene svært lave. I Sverige hadde 23.3% og iherdig press både fra NKF og andre gifte kvinner arbeid i 1960, i Danmark organisasjoner gjennom hele etterkrigs- 23%, og i Finland 25,9%.3 tiden, var det så å si umulig å få mer Når så få kvinner var ute i arbeidsli- enn ett kvinnelig medlem inn i en of- vet, skyldtes det ikke mangel på ar- fentlig komité. Det var det ene medlem- beidsplasser. Tvert om, konjunkturene met konvensjonene krevde, eller «son- gikk opp, arbeidsmarkedet var stramt offeret», som Eva Kolstad kalte dette og både myndighetene og næringslivet gisselet for kvinnerepresentasjon.5 Arbeiderhistorie 2000 119 rang og den må sees i sammenheng med Ar- beiderpartiets hele arbeid for å skape en høyere levestandard for hele det arbeidende folk.7 Norsk Kvinnesaksforening Flere organisasjoner var involvert i dis- kusjoner om kvinnesak i 50-årene. Nor- ske Kvinners Nasjonalråd var den store paraplyorganisasjonen som inkluderte de fleste kvinneorganisasjoner i middel- klassen. Den sto ofte på en linje som støttet likestilling. Foreninger med et feministisk program var blant annet Norske Kvinners Akademiske Landslag, Yrkeskvinners Landsforbund og Norges Lærerinneforbund. Klarest feministisk Rachel Seweriin ledet DNAs Kvinnesekreta- profil hadde imidlertid NKF. riat i årene 1953-1963. NKF var en relativt liten forening, med omtrent 1000 medlemmer i denne Arbeiderpartiet forsøkte ikke å gjøre perioden. Mange av medlemmene had- noe med denne situasjonen, tvert imot de god utdanning. De var ressurssterke regnet partiet uuttalt med at det skulle og dyktige, de var ofte yrkeskvinner og være slik. Rachel Seweriin, som var sen- ofte ansatt i det offentlige. NKF hadde tral i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse, en humanistisk, sosialliberal plattform, forteller om partilederne: «Einar Ger- hvor individets rettigheter var sentrale. hardsen brydde seg ikke om kvinnesa- Kvinner og menn ble sett som grunn- ker. Heller ikke Haakon Lie. Han var leggende likt utrustet med evner og an- bare opptatt av vaskemaskiner, i hvert- legg. Målet for foreningen var et like- fall til valgkampen var over.»6 Når Ar- stilt samfunn, hvor menn og kvinner beiderpartiets ledere tok hensyn til deltok i like høy grad. kvinner, var det husmødrene som lå Foreningen var på denne tiden sterkt dem på hjertet. Gjennom dem nådde de preget av erfaringene fra mellomkrigsti- familiene, og når de nådde familiene, den. Under de økonomiske krisene den nådde de også ut til folket. Gerhardsen gangen ble gifte kvinner forsøkt presset formulerte dette selv også, her i Kvinne- ut av arbeidslivet, og foreningen hadde nes Valgavis ved det første valget etter sett det som sitt viktigste, konkrete mål krigen: å slåss for kvinners rett til arbeid. Anti- fascisme spilte også en stor rolle, og Å gi husmødrene bedre arbeidsforhold, bed- re levevilkår er en så stor oppgave at mange kampen for retten til arbeid ble knyttet kanskje viker tilbake for den i første om- til motstanden mot et nazistisk kvinne- gang. Det er en samfunnsoppgave av første syn. Foreningens leder fra 1936 hadde Arbeiderhistorie 2000 120 vært Margarete Bonnevie. Hun overlot Kvinnene er så undertrykt i patriarkatet, at ledervervet til Dakky Kiær i 1946, men de fleste av dem ikke har mulighet til å inn- trakk fremdeles i de fleste ideologiske se hvor ødeleggende og unaturlige forhold de lever under. trådene. Det var hun som sto bak fore- Avskaffelsen av patriarkatet kan der- ningens program, slik som det ble stre- for ikke, slik som det i alminnelighet ket opp i 1946: hevdes, skje ved noe nytt fremstøt fra flertallet av kvinnene selv, men ved at 1) Samme lønn for menn og kvinner for de nåværende myndigheter i de demo- samme eller tilsvarende arbeid kratiske land [...] planmessig og bevisst 2) Samme adgang til utdanning på alle hitfører denne bedring ved hjelp av en felter rekke storstilte reformer.9 3) Samme adgang til avansement i alle stillinger NKF så sin rolle som «En los med stø 4) Gifte kvinners fulle adgang til er- kurs», som også kunne gå på tvers av vervslivet, idet det samtidig tas hen- populære stemninger og strømninger. syn til deres arbeid som mødre og En hovedoppgave for losen var å få re- husmødre gjeringen, Stortinget og kommunestyre- 5) Effektive offentlige tiltak som letter ne til å gjennomføre nødvendige refor- kvinnenes arbeid med hjem og barn mer som kunne fremme likestilling. 6) Øking av kvinnenes deltakelse i det Dette var fra 1946 nedfelt i foreningens 8 offentlige liv. lover, hvor det i paragraf to het at dens formål skulle fremmes «Ved øket inn- Her gjaldt altså 5 av 6 punkter kvin- flytelse på lovgivningen, og samarbeid nenes rettigheter i arbeidslivet. Det siste med myndighetene».10 punktet, om deltakelsen i det offentlige liv, ble også ansett som viktig. Men le- dere som Margarete Bonnevie, Dakky Maktens kanaler Kiær og senere Eva Kolstad mente at dette spørsmålet ikke kunne løses før Kvinnebevegelsens organisasjoner had- kvinner deltok i arbeidslivet og var blitt de generelt dårlig erfaring med å få økonomisk selvstendige.