Taler Og Preken I Longyearbyen 17. Mai 2018 Nedenfor Kan Du Lese De Offisielle Talene Som Ble Holdt I Longyearbyen På 17. Mai 2
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Taler og preken i Longyearbyen 17. mai 2018 Nedenfor kan du lese de offisielle talene som ble holdt i Longyearbyen på 17. mai 2018 - Tale ved 22. juli-minnesmerket utenfor Svalbard Kirke v/Leif Magne Helgesen, sokneprest Svalbard Kirke - Tale ved bautaen ved Huset v/Anne Jahre, 17. mai-komiteen - Tale ved gruvearbeidermonumentet på Torget v/Ottar Svensen, leder 17. mai-komiteen - 17. mai-preken v/Leif Magne Helgesen, sokneprest Svalbard Kirke - Tale ved bautaen på Skjæringa v/Jan Morten S. Ertsaas, Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS - Tale ved bautaen på Skjæringa v/Viacheslav G. Nikolaev, generalkonsul Barentsburg - Barnas tale i Svalbardhallen v/Anniken Berger og Eiril Tjora, 7. klasse - Russetale v/russepresident Amalie Henriksen, «Rødrussen» - Tale for dagen i Longyearbyen kulturhus v/Aimée Lind Adamiak - Begrunnelse for tildeling av Ungdommens kulturstipend v/Arild Olsen, lokalstyreleder - Begrunnelse for tildeling av Tyfusstatuetten v/Arild Olsen, lokalstyreleder - Takketale fra mottaker av Tyfusstatuetten v/Liv Mari Schei Tale ved 22. juli-minnesmerke utenfor Svalbard Kirke v/Leif Magne Helgesen, Svalbard Kirke Fem ungdommer fra Svalbard dro til Utøya på ungdomsleir i Arbeiderpartiet. Astrid, Aslak, Torje, Viljar og Johannes. Fire kom tilbake, merket for livet fysisk og psykisk. En ble drept på Utøya; Johannes Buø. Johannes var vår konfirmant noen måneder tidligere. Han var en av de yngste som ble drept, i det som vi kan kalle en meningsløs handling. Men det var ingen meningsløs handling. Det var beregnende ondskap Det var et beregnende angrep på Arbeiderpartiet Det var et beregnende angrep på vårt fargerike fellesskap Det var et beregnende angrep på vårt demokrati Det var ikke blind vold! Det som skjedde da bomben smalt i regjeringskvartalet, og da terroristens kuler drepte på Utøya - det var målrettet vold mot vår nasjons verdier! I januar i år besøkte jeg, sammen med våre konfirmanter, 22.juli-senteret, i Regjeringskvartalet i Oslo. Det var et sterkt møte med gjenstander og stedet der bomben smalt. Det sterkeste var å se bildene av alle de menneskene som ble drept på Utøya og i Regjeringskvartalet. Jeg skal ikke male ut bildene av det som skjedde, men jeg vil sitere det Laila Buø, mor til Johannes, sa da vi snakket sammen noen dager etter terroren. Laila sa det slik: “Vi skal videre. Vi skal vinne over ondskapen!” Ondskapen river ned. Dødskreftene river ned. Ikke blind vold, men kald beregnende målrettet vold. Heldigvis stopper det ikke der. Opp av 22.juli vokser det en sterk fager blomst, og ikke bare en blomst, men mange blomster, ulike blomster, blomster i alle farger. Roser, fredsliljer, hvitveis, Svalbardvalmue, saxifraga, blåklokker. Sårbare blomster. sårbare for giftstoffer, sårbare for tørke og flom sårbare for å bli trampet ned. Slik alle blomster på Svalbard er fredet. Slik alle mennesker på jord er fredet! Vi har ikke lov til å plukke en blomst på Svalbard! Vi har ikke lov til å drepe et menneske på jord! Går vi tur rundt Longyearbyen, unngår vi å tråkke på blomstene Vi verner om det sårbare livet. Slik skal vi også unngå å tråkke på mennesker! Livet er sårbart, men ikke svakt. Livet er sterkt! Det opplever vi nå når snøen tiner i mai, og blomstene snart titter frem. Opp av kald jord vokser de vakreste blomster, blomster i alle farger. Vi lever i et fargerikt fellesskap av ulike blomster. Livet er vakkert i all sin prakt. Livet er sterkt med alle sine utfordringer og valg. Vi velger hva vi skal tro på. Vi velger veien vårt samfunn skal gå. Vi tror på kjærligheten som er sterkere enn døden! Det gir håp for fremtiden! Vi tror på livet! Våre ord, våre handlinger, vår politikk, våre liv – har en retning. Vi kan være med å bygge våre felleskap, i stedet for å rive ned. Vi er sammen i kampen for livet! La oss ta et minutts stillhet i respekt for Johannes Buø og de 77 som omkom 22. juli 2011. Tale ved bautaen ved Huset v/Anne Jahre, 17. mai-komiteen Feiringen av 17. mai er nordmenns kanskje aller fremste uttrykk for fred og frihet. Dagen er en ekte kjærlighetserklæring til det vi ser på som våre fremste idealer: Fred, frihet og likeverd. Vi markerer ikke denne dagen med militærparader der våpen og marsjerende soldater dominerer. Vi feirer den med musikk, vaiende flagg og barnetog, vi feirer den med sang, latter og glede. Men det er ingen selvfølge at vi kan gjøre dette - og på 17. mai er det også en tradisjon at vi minnes dem som ofret livet sitt for vår fred og frihet. Det er derfor vi hver 17. mai samles ved bautaen over Einar Sverdrup, og senere i dag også legger ned krans ved bautaen på Skjæringa. I mai 1942 ledet Einar Sverdrup, som var direktør i Store Norske Spitsbergen Kulkompani, en militær operasjon for å befri Spitsbergen. Han var på vei tilbake til stedet som han motvillig måtte forlate et snaut år tidligere da britene tvangsevakuerte hele befolkningen i Longyearbyen. Den 14. mai ble ekspedisjonsskipene «Isbjørn» og «Selis» angrepet av tyske fly i Grønfjorden, Einar Sverdrup og 13 av hans medsoldater ble drept. Under krigen ble all feiring og flagging på nasjonaldagen forbudt av tyskerne. Forbudet varte under hele okkupasjonen. Da krigen endelig var over, var 17. mai i 1945 en gledeseksplosjon i jubel og i rødt hvitt og blått. På Svalbard falt 26 menn i kampen mot Nazi-Tyskland. De og mange andre som ble drept under fem lange krigsår fikk ikke oppleve denne frihetsdagen. Vi har mye å takke disse for, og det er viktig at vi på en gledens dag som i dag, ikke glemmer at for noen var vår fred og frihet dyrekjøpt. Einar Sverdrup var en av dem som ga sitt liv for friheten, for Svalbard og for Norge. I respekt og takknemmelighet legger vi ned en krans ved hans minnebauta. Tale ved gruvearbeidermonumentet på Torget v/Ottar Svensen, 17. mai-komiteen Vi har ganske mange minnesmerker her i Longyearbyen. Bautaen på Skjæringa, ved Huset, Minnesmerket over gruvearbeidere som har omkommet i gruvene, 22.juli monumentet og sikkert enda flere som jeg har forbigått. Men det som står mitt hjerte nærmest er Gruvebusen her på torget. Grunnen til det er at gruvearbeideran var de som skapte dette samfunnet og la grunnlaget for at vi i dag har et levedyktig samfunn. Selv om det kanskje ser noe mørkt ut for gruvebusen per i dag, så tror jeg at det i mange år vil være en oppegående bus. Selv om det nå utredes alternative energikilder så vet jeg av erfaring at ting tar tid og busen i gruve sju vil nok være her lenge. I tillegg skal det ryddes i Svea og Lunkefjell og kanskje er siste ord i sagt om den saken. Noen ganger har vi hatt ett minutt stillhet etter at blomster er satt ned, og da har ofte tankene gått til de som ofret livet i gruvene på Svalbard. I år så tenker jeg at vi hedrer den fullt ut oppegående gruvebusen som har sitt daglige virke her, med feiende flott hornmusikk fra Storbandet. Det er med stor respekt at jeg setter ned blomster ved Gruvebusen. 17. mai-preken v/Leif Magne Helgesen, sokneprest Svalbard Kirke Gratulere med Dagen! Hva betyr denne dagen? Hva betyr 17.mai? Er det en viktig dag, eller er det bare en dag hvor vi feirer oss selv? Er dette en inkluderende dag, - eller er det en ekskluderende dag? Det er de som bor i vårt felleskap både her i Longyearbyen og på fastlandet, som har problemer med å feire sammen med oss i dag. De føler seg ikke inkludert. Er det slik vi vil ha det, at noen står utenfor fellesskapet på vår festdag, eller er alle velkomne? Er dette en hvit dag, eller er det en fargerik dag hvor vi feirer sammen med svensker, dansker, tyskere, amerikanere, asiater, afrikanere, russere, ukrainere .. Er vi rause som nasjon? Er vi rause som fellesskap? Er vi rause på Svalbard? Jeg tror det! I hovedsum er vi rause i Longyearbyen og på fastlandet. Verdier denne dagen er klare. Vi feirer frihet og likeverd. Vi feirer at vi har fred. Vi feirer at vi har trosfrihet, vi har meningsfrihet, vi har et demokrati hvor vi alle er med på å bestemme. Men våre verdier blir satt på prøve i et Europa hvor nasjonalistiske strømninger øker. Også i Norden, og i vårt eget land, er nasjonalismen en farlig kraft som vil ødelegge den frihet og likeverd som våre forfedre har kjempet for. I 1989 ble Berlin-muren revet. Det er 29 år siden. Da trodde vi at murer var historie. Da trodde vi piggtråd og gettoer var historie. I dag er det bygd nye gjerder og murer med piggtråd på toppen. Muren Israel har bygd for å holde palestinerne borte, er dobbelt så høy som Berlin muren var. Vi kjenner til USAs planer om å bygge en mur mot Mexico. I Europa, i yttergrenser av EU, har Ungarn satt opp et gjerde mot Serbia som minner om det vi ser på bilder fra konsentrasjonsleirer. Det samme har Bulgaria gjort mot Tyrkia. Middelhavet er blitt som en vollgrav rundt en befestet borg. Middelhavet er blitt vårt tids massegrav. Det er uverdig. I Norge fikk myndighetene panikk når noen mennesker kom syklene over grensen på Storskog - fra Russland til Finnmark. Er vi inkluderende, eller er vi ekskluderende? Det er mange dilemmaer som følger av at mennesker søker mot Europa og vårt eget land, men alle skal behandles med respekt og verdighet. Alle mennesker er like mye verdt. Det er utfordringen! Vi har bygd flere tiår på å rive gjerder i Europa. Vi bruker måneder på å bygge nye gjerder og murer.