Taler og preken i Longyearbyen 17. mai 2018

Nedenfor kan du lese de offisielle talene som ble holdt i Longyearbyen på 17. mai 2018

- Tale ved 22. juli-minnesmerket utenfor Svalbard Kirke v/Leif Magne Helgesen, sokneprest Svalbard Kirke - Tale ved bautaen ved Huset v/Anne Jahre, 17. mai-komiteen - Tale ved gruvearbeidermonumentet på Torget v/Ottar Svensen, leder 17. mai-komiteen - 17. mai-preken v/Leif Magne Helgesen, sokneprest Svalbard Kirke - Tale ved bautaen på Skjæringa v/Jan Morten S. Ertsaas, Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS - Tale ved bautaen på Skjæringa v/Viacheslav G. Nikolaev, generalkonsul Barentsburg - Barnas tale i Svalbardhallen v/Anniken Berger og Eiril Tjora, 7. klasse - Russetale v/russepresident Amalie Henriksen, «Rødrussen» - Tale for dagen i Longyearbyen kulturhus v/Aimée Lind Adamiak - Begrunnelse for tildeling av Ungdommens kulturstipend v/Arild Olsen, lokalstyreleder - Begrunnelse for tildeling av Tyfusstatuetten v/Arild Olsen, lokalstyreleder - Takketale fra mottaker av Tyfusstatuetten v/Liv Mari Schei

Tale ved 22. juli-minnesmerke utenfor Svalbard Kirke v/Leif Magne Helgesen, Svalbard Kirke

Fem ungdommer fra Svalbard dro til Utøya på ungdomsleir i Arbeiderpartiet. Astrid, Aslak, Torje, Viljar og Johannes. Fire kom tilbake, merket for livet fysisk og psykisk. En ble drept på Utøya; Johannes Buø.

Johannes var vår konfirmant noen måneder tidligere. Han var en av de yngste som ble drept, i det som vi kan kalle en meningsløs handling. Men det var ingen meningsløs handling. Det var beregnende ondskap Det var et beregnende angrep på Arbeiderpartiet Det var et beregnende angrep på vårt fargerike fellesskap Det var et beregnende angrep på vårt demokrati Det var ikke blind vold! Det som skjedde da bomben smalt i regjeringskvartalet, og da terroristens kuler drepte på Utøya - det var målrettet vold mot vår nasjons verdier!

I januar i år besøkte jeg, sammen med våre konfirmanter, 22.juli-senteret, i Regjeringskvartalet i Oslo. Det var et sterkt møte med gjenstander og stedet der bomben smalt. Det sterkeste var å se bildene av alle de menneskene som ble drept på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Jeg skal ikke male ut bildene av det som skjedde, men jeg vil sitere det Laila Buø, mor til Johannes, sa da vi snakket sammen noen dager etter terroren. Laila sa det slik: “Vi skal videre. Vi skal vinne over ondskapen!”

Ondskapen river ned. Dødskreftene river ned. Ikke blind vold, men kald beregnende målrettet vold. Heldigvis stopper det ikke der.

Opp av 22.juli vokser det en sterk fager blomst, og ikke bare en blomst, men mange blomster, ulike blomster, blomster i alle farger. Roser, fredsliljer, hvitveis, Svalbardvalmue, saxifraga, blåklokker. Sårbare blomster. sårbare for giftstoffer, sårbare for tørke og flom sårbare for å bli trampet ned. Slik alle blomster på Svalbard er fredet. Slik alle mennesker på jord er fredet!

Vi har ikke lov til å plukke en blomst på Svalbard! Vi har ikke lov til å drepe et menneske på jord!

Går vi tur rundt Longyearbyen, unngår vi å tråkke på blomstene Vi verner om det sårbare livet. Slik skal vi også unngå å tråkke på mennesker!

Livet er sårbart, men ikke svakt. Livet er sterkt! Det opplever vi nå når snøen tiner i mai, og blomstene snart titter frem. Opp av kald jord vokser de vakreste blomster, blomster i alle farger. Vi lever i et fargerikt fellesskap av ulike blomster.

Livet er vakkert i all sin prakt. Livet er sterkt med alle sine utfordringer og valg. Vi velger hva vi skal tro på. Vi velger veien vårt samfunn skal gå. Vi tror på kjærligheten som er sterkere enn døden! Det gir håp for fremtiden!

Vi tror på livet! Våre ord, våre handlinger, vår politikk, våre liv – har en retning. Vi kan være med å bygge våre felleskap, i stedet for å rive ned. Vi er sammen i kampen for livet!

La oss ta et minutts stillhet i respekt for Johannes Buø og de 77 som omkom 22. juli 2011.

Tale ved bautaen ved Huset v/Anne Jahre, 17. mai-komiteen

Feiringen av 17. mai er nordmenns kanskje aller fremste uttrykk for fred og frihet.

Dagen er en ekte kjærlighetserklæring til det vi ser på som våre fremste idealer: Fred, frihet og likeverd.

Vi markerer ikke denne dagen med militærparader der våpen og marsjerende soldater dominerer. Vi feirer den med musikk, vaiende flagg og barnetog, vi feirer den med sang, latter og glede.

Men det er ingen selvfølge at vi kan gjøre dette - og på 17. mai er det også en tradisjon at vi minnes dem som ofret livet sitt for vår fred og frihet. Det er derfor vi hver 17. mai samles ved bautaen over Einar Sverdrup, og senere i dag også legger ned krans ved bautaen på Skjæringa.

I mai 1942 ledet Einar Sverdrup, som var direktør i Store Norske Spitsbergen Kulkompani, en militær operasjon for å befri Spitsbergen. Han var på vei tilbake til stedet som han motvillig måtte forlate et snaut år tidligere da britene tvangsevakuerte hele befolkningen i Longyearbyen.

Den 14. mai ble ekspedisjonsskipene «Isbjørn» og «Selis» angrepet av tyske fly i Grønfjorden, Einar Sverdrup og 13 av hans medsoldater ble drept.

Under krigen ble all feiring og flagging på nasjonaldagen forbudt av tyskerne. Forbudet varte under hele okkupasjonen. Da krigen endelig var over, var 17. mai i 1945 en gledeseksplosjon i jubel og i rødt hvitt og blått.

På Svalbard falt 26 menn i kampen mot Nazi-Tyskland. De og mange andre som ble drept under fem lange krigsår fikk ikke oppleve denne frihetsdagen.

Vi har mye å takke disse for, og det er viktig at vi på en gledens dag som i dag, ikke glemmer at for noen var vår fred og frihet dyrekjøpt.

Einar Sverdrup var en av dem som ga sitt liv for friheten, for Svalbard og for Norge. I respekt og takknemmelighet legger vi ned en krans ved hans minnebauta.

Tale ved gruvearbeidermonumentet på Torget v/Ottar Svensen, 17. mai-komiteen

Vi har ganske mange minnesmerker her i Longyearbyen. Bautaen på Skjæringa, ved Huset, Minnesmerket over gruvearbeidere som har omkommet i gruvene, 22.juli monumentet og sikkert enda flere som jeg har forbigått. Men det som står mitt hjerte nærmest er Gruvebusen her på torget. Grunnen til det er at gruvearbeideran var de som skapte dette samfunnet og la grunnlaget for at vi i dag har et levedyktig samfunn.

Selv om det kanskje ser noe mørkt ut for gruvebusen per i dag, så tror jeg at det i mange år vil være en oppegående bus. Selv om det nå utredes alternative energikilder så vet jeg av erfaring at ting tar tid og busen i gruve sju vil nok være her lenge. I tillegg skal det ryddes i Svea og Lunkefjell og kanskje er siste ord i sagt om den saken.

Noen ganger har vi hatt ett minutt stillhet etter at blomster er satt ned, og da har ofte tankene gått til de som ofret livet i gruvene på Svalbard. I år så tenker jeg at vi hedrer den fullt ut oppegående gruvebusen som har sitt daglige virke her, med feiende flott hornmusikk fra Storbandet.

Det er med stor respekt at jeg setter ned blomster ved Gruvebusen.

17. mai-preken v/Leif Magne Helgesen, sokneprest Svalbard Kirke

Gratulere med Dagen! Hva betyr denne dagen? Hva betyr 17.mai? Er det en viktig dag, eller er det bare en dag hvor vi feirer oss selv? Er dette en inkluderende dag, - eller er det en ekskluderende dag?

Det er de som bor i vårt felleskap både her i Longyearbyen og på fastlandet, som har problemer med å feire sammen med oss i dag. De føler seg ikke inkludert. Er det slik vi vil ha det, at noen står utenfor fellesskapet på vår festdag, eller er alle velkomne?

Er dette en hvit dag, eller er det en fargerik dag hvor vi feirer sammen med svensker, dansker, tyskere, amerikanere, asiater, afrikanere, russere, ukrainere .. Er vi rause som nasjon? Er vi rause som fellesskap? Er vi rause på Svalbard?

Jeg tror det! I hovedsum er vi rause i Longyearbyen og på fastlandet. Verdier denne dagen er klare. Vi feirer frihet og likeverd. Vi feirer at vi har fred. Vi feirer at vi har trosfrihet, vi har meningsfrihet, vi har et demokrati hvor vi alle er med på å bestemme.

Men våre verdier blir satt på prøve i et Europa hvor nasjonalistiske strømninger øker. Også i Norden, og i vårt eget land, er nasjonalismen en farlig kraft som vil ødelegge den frihet og likeverd som våre forfedre har kjempet for.

I 1989 ble Berlin-muren revet. Det er 29 år siden. Da trodde vi at murer var historie. Da trodde vi piggtråd og gettoer var historie.

I dag er det bygd nye gjerder og murer med piggtråd på toppen. Muren Israel har bygd for å holde palestinerne borte, er dobbelt så høy som Berlin muren var. Vi kjenner til USAs planer om å bygge en mur mot Mexico.

I Europa, i yttergrenser av EU, har Ungarn satt opp et gjerde mot Serbia som minner om det vi ser på bilder fra konsentrasjonsleirer. Det samme har Bulgaria gjort mot Tyrkia. Middelhavet er blitt som en vollgrav rundt en befestet borg. Middelhavet er blitt vårt tids massegrav. Det er uverdig. I Norge fikk myndighetene panikk når noen mennesker kom syklene over grensen på Storskog - fra Russland til Finnmark.

Er vi inkluderende, eller er vi ekskluderende?

Det er mange dilemmaer som følger av at mennesker søker mot Europa og vårt eget land, men alle skal behandles med respekt og verdighet. Alle mennesker er like mye verdt. Det er utfordringen!

Vi har bygd flere tiår på å rive gjerder i Europa. Vi bruker måneder på å bygge nye gjerder og murer. Det er en feil utvikling

Jeg er stolt av det norske flagg. Det er et vakkert flagg. Det står for viktige verdier vi bygger vårt fellesskap på. Men flagget kan også misbrukes.

Flagget misbrukes hvis vi bruker det til å løfte oss selv opp, og tråkke på andre. Flagget misbrukes hvis vi glemmer at vi lever i et større felleskap på jord. Flagget misbrukes hvis det brukes som våpen i ekstremisters hender.

Derfor er denne dagen viktig. Vi verner om vårt flagg og våre verdier. Vi verner om fellesskapet. I Longyearbyen har vi lang tradisjon med å feire denne dagen sammen med våre gode naboer fra Barentsburg. Norge og Russland. Naboer som aldri har kriget mot hverandre.

Vi har erfaring fra å løse konflikter på en fredelig måte. Det handler om verdivalg. Fred er mulig!

Selv i Syria, i Jemen, mellom Israel og Palestina, og i Europa hvor vi lever og bor. Fred er mulig!

Vi er forskjellige som mennesker. Det er ingen trussel! Det er en positiv verdi at vi er forskjellige. Fredelig sameksistens i et fargerikt fellesskap er mulig!

Selv i den verste konflikt på jord; Fred er mulig!

Derfor ferier vi denne dagen Vi løfter stolt vårt flagg, mens vi sender noen ord til Gud vår Fader i takk og bønn for vår nasjon og for alt liv på jord.

I Bibelen står det vakre ord om det som er den største verdien vi kan bygge våre fellesskap på. Det står om tro, håp og kjærlighet. Størst blant alle verdier, er kjærligheten!

Kjærligheten er en gave, Kjærligheten er en oppgave!!

La oss reise oss å synge vår nasjonalsang sammen!

Tale ved bautaen på Skjæringa v/Jan Morten S. Ertsaas, Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS

Kjære alle sammen – Gratulerer med dagen!

Denne vakre bautaen ble reist av ansatte i Store Norske til ære for dem som falt i kamp på Svalbard under andre verdenskrig. Den ble avduket i 1949 av Kong Olav som den gang var Kronprins.

Han avsluttet sin tale i forbindelse med avdukingen med følgende:

«I takknemlighet og ærbødighet minnes vi disse menn og det de gjorde for land og folk i en trengselstid. Må deres minne alltid leve blant oss, enten vi er her på Svalbard eller hvor som helst i vårt vidstrakte og kjære land.».

17. mai er en gledens og ettertenksomhetens dag. For de yngste blant oss handler dagen om ballonger, is, glede, lek og moro. For oss som er noe eldre er det også en dag for ettertanke, takknemlighet og refleksjon.

Vi feirer at Norge på denne dagen for mer enn 200 år siden fikk egen grunnlov – en moderne og fremsynt grunnlov som sikret oss frihet, demokratiske rettigheter og trygghet.

For oss som bor i Norge og her i Longyearbyen er det en selvfølge at vi fritt kan utrykke våre meninger, velge våre ledere, leve ut vår kjærlighet og fostre opp våre barn i trygge omgivelser. Det vi tar for gitt er ingen selvfølge andre plasser i verden – det blir vi daglig minnet om i internasjonale nyheter.

Vi er heldig stilt i Norge, trygt plassert i en fredelig del av verden med overflod av naturressurser. Men rikdom på ressurser er ikke uten videre oppskriften til nasjonal suksess. Det viktigste er vår evne til å samarbeide, til å dele av felles goder og å ha respekt for hverandre. La oss derfor være takknemlighet for det grunnlaget som ble lagt på Eidsvoll i 1814 og som siden er forvaltet og foredlet i et levende og fungerende demokrati. Gjennom arbeid, kloke valg, framsynthet, respekt og godt samarbeid har våre forfedre og vi utviklet det Norge vi har i dag.

Noen har også ofret mer enn vi kan forvente.

Vi hedrer og minnes i dag 26 landsmenn som gav sine liv i kamp her på Svalbard. De kjempet og gav det største offeret for vår frihet. 14 av dem mistet livet under operasjon Fritham i 1942. Einar Sverdrup, Store Norskes daværende direktør ledet en gruppe som skulle hindre Tyskerne fra å få kontroll over Svalbard. Den 14. mai like etter midnatt ble skipene Isbjørn og Selis angrepet, skutt i brann og senket av tyske fly i Grønfjorden. De overlevende etter angrepet tok seg til Barentsburg og Svea og fortsatte kampene der.

Det siste året har vi på nytt opplevd at liv er gått tapt i Grønnfjorden. Jeg vil benytte anledningen til å sende en hilsen til våre russiske naboer og gjester og minnes de 8 av deres landsmenn som mistet livet i helikopterulykken i oktober i fjor. Vi er få her opp, og har ingen å miste.

Med disse ord er det med stor respekt og takknemlighet jeg legger ned kransen til minne om de 26 nordmenn som gav sitt liv i kampene på Svalbard under krigen.

Tale ved bautaen på Skjæringa v/Viacheslav G. Nikolaev, generalkonsul i Barentsburg

Kjære Kjerstin Askholt, Arild Olsen og Ottar Svensen! Mine damer og herrer!

På vegne av delegasjonen fra det russiske Barentsburg takker jeg dere for invitasjonen om å feire Grunnlovsdagen sammen med dere, våre naboer og venner!

Den 17. mai 1814 fant den høytidelige Grunnlovssigneringsseremonien sted i Eidsvoll. Norge ble til et selvstendig og fritt land.

Grunnloven ble fundamentet for Norges vellykkede og flere århundre lange utvikling. Den bidro til at store resultater ble oppnådd med en høy levestandard for sitt folk, sosial trygghet og framtidsrettet teknologisk utvikling.

Disse verdiene ble tappert forsvart av norske soldater da disse under den andre verdenskrigen kjempet en ujevn kamp mot en lumske fiende, den tyske fascismen.

Hvert år kommer takknemlige nordmenn til dette monumentet for å hedre Norges patrioter, Norges trofaste sønner som ga sitt liv på Svalbard for frihet og uavhengighet. Med dette sørger de for at dette minne blir ført videre til den neste generasjoner.

I dag, i en tid hvor Longyearbyen står foran store endringer innenfor næringslivet, forskning og kultur, ønsker vi dere med deres familier og venner lykke til med dette arbeidet. Vi ønsker dere alle sammen framgang og velstand.

Gratulerer med dagen! Ha en vellykket Grunnlovsdag!

Barnas tale i Svalbardhallen v/Anniken Berger og Eiril Tjora, 7. klasse

Kjære Longyearbyen, i dag er dagen hvor store og små samles her i hallen for å leke leker, spise pølser, is og kake. Grunnen til at vi gjør alt dette, er fordi at for 204 år siden kjempet vårt tapre fedreland for at vi skulle få et demokrati og en egen grunnlov. Da møttes 112 menn i Eidsvoll-bygningen, for å lage grunnlov.

Vi i 7.klasse syntes at det er bra at vi har en dag hvor vi blir minnet på hvor heldige vi faktisk er. Vi er takknemlig for at 17.mai handler så mye om nettopp oss, barn og unge. At vi også får lov til å gå i toget og at vi får lov til å ha en mening om hvordan vi syntes at ting skal være. Istedenfor at vi må se på at militæret marsjerer i gatene, sånn som noen barn opplever. Vi må tenke på familier i andre land, som ikke har det så bra som oss. Krigen i Syria har nå vart i litt over 7 år, og flere og flere barn og voksne blir enten drept eller må flykte fra hjemmene sine.

I 1814 løste mye seg for Norge, men selv om vi fikk vår egen grunnlov var ikke alt rettferdig, vi var ikke helt selvstendige før i 1905. Damer fikk nemlig ikke stemmerett før i 1913. Før det hadde bare rike menn som var over 25 år lov til å stemme. Heldigvis er det ikke sånn lenger. Damer sine meninger betyr nå like mye som menn sine. Men vi er ikke helt i mål ennå, damer har fortsatt noen forskjeller på jobb, som for eksempel at det er lønnsforskjeller mellom de to kjønnene.

Det har nå blitt bestemt at Svea skal legges ned, barn og voksne frykter at de må flytte ned. Noen barn har bodd i Longyearbyen hele livet, og må lage seg en helt ny hverdag et annet sted. Derfor er det viktig at vi tar vare på hverandre i tiden fremover. Vi er tross alt et bittelite samfunn. Hvis ikke en gang vi, vi som har alt vi kan ønske oss og rett til å si hva vi mener ikke klarer å stå sammen. Hvordan skal da utmagrede, sultne, slitne, redde mennesker klare å være venner, og la vær å drepe hverandre? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger.

Svalbard blir bare mer og mer internasjonalt. Flere og flere mennesker fra andre land flytter hit for å jobbe, eller på grunn av den vakre og eksotiske naturen vi har her. Vi syntes at det er hyggelig at det har blitt en tradisjon at barna fra Barentsburg kommer hit for å danse og feire denne viktige dagen sammen med oss. For denne dagen er faktisk ganske viktig! Tenk på hvordan Norge hadde vært om vi fortsatt var i union med Sverige eller Danmark, da hadde vi ikke kunnet sitte her å spise så mange is vi ville.

Alle vi i 7. klasse ønsker å takke dere som bidro til at vi fikk dratt på leirskole. Nå er det 6. klasse sin tur til dra, og det hadde vært hyggelig om dere kunne kjøpt et ekstra kakestykke av dem, sånn at de også får dratt på leirskole.

Nå har vi snakket lenge nok, så nå gjenstår det bare en ting å si: Gratulerer med dagen.

Russetale i Longyearbyen kulturhus v/Amalie Henriksen, Rødrussen

Det var det herrens år nittenhundrede og ni og nitti. Et snøskred feide nedover de franske alpene, et jordskjelv inntraff Tyrkia, NATO går i krig mot Jugoslavia, og Vladimir Putin blir president i Russland. Om ikke verden hadde gått gjennom nokk allerede, så, sakte men sikkert, en etter en, inntraff 99er generasjonen de norske kyster. Ragnarok var nær. Fenrisulven holdte på å slite av sæ lænken, sola og månen blir snart slukt og Thor e allerede i basketak med midgardsormen.

Kjære alle sammen! Gratulerer så mye med dagen.

Mitt navn er Rudi og jeg er årets terrorsjef,

Og mitt navn er Amalie og jeg har vært så heldig å få være årets russepresident.

Russen her på Svalbard begynner nesten å ligne mer og mer på fastlandet, vi har til og med anskaffet oss både gensere og logo i år. Med det ble vi hetende Polarbeers.

Vi er et russekull på 6 veldig forskjellige personligheten. Dere skal nå få presentert hvert enkelt russenavn, men å tolke de blir opp til dere selv. Solveig ble KAKSE-VEST. Therese fikk navnet PAPPA BETALER. Malin heter 7SOVEREN. Leia heter NAPOLEON. Rudi heter FY FASAN.

Og Amalie ble TINDERELLA.

I år har vi prøvd å vært litt mer synlig, og føler egentlig vi er blitt lagt ganske godt merke til. Vi har blant annet vært med på norsk rikskringkasting, vi har omdøpt Sysselmannsgården, omkledd gruvebusen og prøvd å skrive på veien, men vi hadde visst litt lite maling.

Ordføreren har også gitt oss tilsnakk og bedt oss dra på pøbelkurs. Dette tok vi til betraktning, og fikk låst oss inn på kontoret hans forleden kveld og pakket inn hele kontoret hans. Så vær forsiktig med hva du ønsker deg neste gang.

Selv om vi lever i 2018, og tar friheten vi er tildelt her i Norge forgitt, må vi huske på at ikke alle land i verden har det liket. Hadde det ikke vært for de 112 mennene som underskrev grunnloven i 1814, og den kontinuerlige kampen for likestilling og rettferdighet, ville ikke Norge som vi kjenner det i dag eksistert. Våre hverdagsproblemer blir små når vi ser det i den større sammenhengen. Vi må aldri miste håpet og gi opp kampen for et fritt og sterkt Norge.

Til og med verdens nordligste russ har hatt dugnad, og vi vil takke Svalbardbutikken for spons med varer. Vi vil også takke Svalbard Turn og Lufttransport for at vi ble tilbud dugnad hos dere.

Vår opprinnelige plan var å få resten av russen opp på scenen, for det er mange vi alle personlig gjerne vil takke, mange lærere spesielt, men det fant vi ut at ville ta ufattelig lang tid. Selv om en ekstra spesiell takk går til Elin for at du har lært oss å analysere dikt noe vi vil få stor nytte av senere i livet. Så håper vi at våre kjære lærere høre oss nå, dere vet selv hvem dere er, dere har betydd utrolig mye for oss gjennom årene. Uten dere ville ikke vi vært personene vi er i dag og det dere har gjort for oss vil vi være evig takknemlige for. Igjen vil vi si gratulerer så mye med dagen alle sammen, og håper dere har hatt en fin feiring

TUSEN TAKK!

Tale for dagen i Longyearbyen kulturhus v/Aimée Lind Adamiak

Kjære Sysselmann, kjære Lokalstyreleder, kjære alle sammen

Gratulerer med dagen!

Både 1. og 17. mai er to viktige datoer i min familie. Begge dagene markeres og feires alltid.

Bakgrunnen for, verdiene og kampene bak disse høytidsdagene er både ulike, men også like. To viktige stikkord for meg her er trygghet og frihet. Begge datoene representerer det. Og jeg har mange ganger tenkt på hvor mye og hvordan disse begrepene henger sammen.

Dette er ikke bare begrep som er viktige i andre deler av verden hvor de daglig kjemper for disse rettighetene, dette er verdier som mange har kjempet for med livet i Norge og for Norge. For det Norge vi i dag har. Trygghet og frihet. Kan man ha det ene uten det andre? Kan vi som mennesker være helt trygge hvis vi ikke har frihet? Kan vi som mennesker ha full frihet hvis vi ikke er trygge? Trygghet er også en viktig faktor i vår lille by. Er vi trygge nok?

17. mai for meg betyr frihet, grunnlov og demokrati. Jeg har bodd i fire ulike land, i tre verdensdeler. Jeg har vokst opp som øst-tysk statsborger i Norge. Jeg ble først norsk på papiret i løpet av barneskolen, og hadde dobbelt statsborgerskap fram til Berlin-muren falt i 1989. Kun en av mine fire besteforeldre var fra Norge. Dette har gitt meg perspektiv på hvordan vi har det, og hva jeg setter pris på i Norge. Det har gitt meg perspektiv på hvor heldige vi er, og hvilke verdier som er viktige. Det har medført tanker og takk til de som har kjempet for vår frihet, for vår grunnlov, for vårt demokrati og for vår velstand.

Jeg har bodd i to andre demokratier, New Zealand og Tyskland, med sine likhetstrekk med Norge og sine ulikheter, men definitivt ikke med samme grad av velstand. Jeg har også bodd i Uganda - som en gang var på vei mot et slags annerledes afrikansk demokrati, men som nå - men som nå kjemper mot og med seg selv i kampen, slik som så mange andre nasjoner, folk og enkeltindivider fortsatt kjemper. Slike våre forfedre har kjempet for oss.

Demokrati tar tid. Vi må være tålmodige og vi må være utålmodige. Vi fikk det ikke akkurat raskt til i Norge heller, og vi må ikke glemme at vi fortsatt ikke er helt i havn. Allmenn stemmerett tok tid. Like rettigheter og likestilling for alle tok, og tar ennå tid.

Vi må være tålmodige med å få varige holdninger og endringer hos andre. Vi må være utålmodige når det gjelder å gi andre rettigheter som vi selv setter så stor pris på – og kanskje tar for gitt.

Jeg er opptatt av demokrati. Jeg er vel forpliktet til det som statsviter. Særlig ligger lokaldemokratiet meg nært, og deltakelse og medvirkning på alle områder. Deltakelse fra folket i saker som særlig berører dem, og deltakelse fra de unge – de unge som skal lære seg demokratiets spilleregler på godt og vondt, og som skal overta og bringe vårt samfunn videre. Vi må ikke være redde for å la de få prøve seg, de fleste trenger jo å øve seg for å bli skikkelige gode til noe.

Vår grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene, og verdigrunnlaget skal blant annet være den humanistiske arven. Vi kan begynne å skimte mørke krefter igjen i Norge. Vi må verne om vårt demokrati og tørre å stå opp for våre og alle andres menneskerettigheter. For hvis ikke alle her i byen, alle i Norge, eller alle har menneskerettigheter hvordan kan vi da hevde våre? Hvis vi beskytter oss for mye ved å isolere oss uten å kjempe for andre slik, vil vi kanskje tape. Våre forfedre kjempet for vår grunnlov for alle i Norge, for rettigheter for alle, for stemmerett for alle, for vår frihet og selvstendighet under 2. verdenskrig. Opp gjennom historien har man kjempet for flere enn seg selv og de nærmeste, for ved at alle har disse rettighetene får vi selv mer trygghet og frihet. Den som har mye, er ikke villig til å risikere så mye. Norge er veldig fredelig, for vi er så mange som har så utrolig mye å miste, så vi vil ikke risikere det vi har med å gå inn i konflikter eller krig for å få mer. Men hva med de få, de gruppene i vårt norske samfunn eller i verden som har mindre, som ser urettferdigheten og som har lite å tape for å prøve å få tak i mer til seg selv?

I kampen mot alle slags fundamentalister er jeg i vårt lille demokrati mest redd for alle de som vil at vi skal beskytte oss mot alle de andre, at vi har mer rett til noe enn andre, underforstått med at vi som nordmenn er mer verdt enn andre. De fleste andre vil jo egentlig det samme som oss – de ønsker å leve i fred, frihet og føle trygghet. Vi må ikke være så redd for alle andre. Vi må heller rette blikket mot dem som er så redde – Hvordan kan vi trygge de slik at de får respekt for alle andre? Hvordan kan vi få de til å ønske og kjempe for at alle er likeverdige? Hvordan kan vi få de til å kjempe for de som trenger det mest? Hvordan kan vi få til å kjempe sammen med dem for demokrati og menneskerettighetene.

Hvis vi vil at alle skal oppføre seg godt mot hverandre må vi alle voksne selv ta tak og stå fram som gode forbilder. Vi må selv ta ansvar for det som er vårt. Oppdra våre barn, ta oss av vårt og våre og deretter hjelpe andre og bidra i storsamfunnet. Ikke bare rope høyest om alt hva alle andre skal fikse for oss og for våre barn. De fleste av oss har mer enn nok av ressurser til å gjøre dette – og i tillegg bidra utover på hver våre måter.

Jeg ønsker å rette en takk til alle de frivillige som har vært med å gjøre dagen i dag til en fest for oss alle. Jeg ønsker også å takke alle de som stiller opp frivillig i alle hverdagene året gjennom for å skape og vedlikeholde vårt verdifulle samfunn.

Noe jeg særlig har tenkt på den siste tiden er: Hvordan kommuniserer vi egentlig med folk som vi er uenig med? Hvordan ytrer vi oss her, hvordan ytrer nordmenn generelt seg og hvordan uttaler andre mennesker seg når de er veldig eller sterkt uenige med andre? Her opplever jeg at det skjer store endringer i tiden. Er vi saklige? Møter vi alltid alle med respekt? Oppfører vi oss? Lever vi opp til våre egne verdier og hvordan vi ønsker at andre skal være mot oss?

Viktige stikkord i vårt demokrati er ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, sikkerhet og beskyttelse for den enkelte. Hvor går grensen for ytringsfriheten kontra individets beskyttelse? Hva skal til for at vi alle er sikre, trygge og frie? Og hvor tilfeldig er det ikke at du og jeg bor akkurat her nå. At vi er født der vi er født og at vi er født når vi er født. Tenk om det var du som ikke hadde alle de rettighetene eller som ikke vokste opp med våre norske verdier og velstand. Hva ville du da tenkt? Hvordan ville du da kjempet? Hva hadde du villet at de «andre» som var bedre stilt hadde gjort?

Et dikt som har fulgt meg gjennom livet er: Du må ikke sove, utgitt allerede i 1937. Arnulf Øverland advarer mot det bakenforliggende hatet, menneskeforakt og diktet handler om nazismen og fascismen framvekst i Europa – temaer som dessverre ikke er ukjente i dag heller. Jeg ønsker derfor å avslutte mine tanker og ord med å minnes de kjente, viktige ordene fra Arnulf Øverland:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Gratulerer med dagen alle sammen!

Begrunnelse for tildeling av Ungdommens kulturstipend v/Arild Olsen, lokalstyreleder

Bredde er også i år stikkordet for årets mottaker av Ungdommens kulturstipend. Mottakeren har gjort seg bemerket både som bidragsyter i, og bruker av lokalsamfunnet.

Ungdommen som vi skal hedre i kveld karakteriseres som en ledertype som viser modenhet og ansvar. Andre stikkord som er betegnende for mottakeren er:

- Takler stort ansvar og viser stor omsorgsevne overfor barn og ungdom - En blid og positiv ungdom som utmerker seg - Musikalitet

Stipendmottakeren har de siste årene også engasjert seg som en viktig ungdommelig bidragsyter på de voksnes arenaer – ja, med største selvfølgelighet. Engasjementet har vært innenfor både idrett, sang og musikk, og publikum har hatt gleden av utallige opptredener i både Barentsburg og Longyearbyen.

Når det gjelder idrett har interessen vær fordelt på barneidrett fra tidlige barneår, barnas skifestival, onsdagsrennet, turn, svømming og fotball. Ikke bare som utøver og deltaker, men også som trener. Som fjorårets stipendmottaker har vedkommende deltatt i det europeiske turnstevnet «Eurogym», og ellers ved ulike stevner og konkurranser på fastlandet.

Mer om årets prismottaker:

- Har ledet adventsamling på skolen og har sunget i Polargospel hvor stipendmottakeren nå frivillig ungdomsleder der - Har vært med i nysirkusgruppen Sirkus Svalnardo - Er aktiv fotograf, samt spiller i Longyearbyen Storband og synger i Longyearbyen Blandakor - Har i tillegg til å delta i fylkesmønstringen under UKM også vært sentral i organiseringen av UKM i Longyearbyen

De siste årene har mottakeren av Ungdommens kulturstipend vært aktiv i Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps og deltok blant annet i redningsarbeidet under rastragedien i 2015.

Ungdommen som hedres her i kveld har også vært med i Ungdomsrådet og har deltatt som «Ung arbeidstaker» som fløyteinstruktør. Nå sist så vi henne her på scenen som russepresident for årets russekull.

Gratulerer med Ungdommens kulturstipend 2018, Amalie Henriksen!

Begrunnelse for tildeling av Tyfusstatuetten v/Arild Olsen, lokalstyreleder

I år deler vi ut Tyfusstatuetten for 45. gang – hedersbetegnelsen som ble delt ut første gang i 1974.

Tradisjonen fra U. L. Polarleik videføres med denne utdelingen. Tyfusstatuetten har de fleste gangene gått til enkeltpersoner; to ganger til foreninger, samt to ganger til ektepar i fellesskap.

Oppsummert kan prismottakeren karakteriseres som:

 Profesjonell  Ressursperson  Svalbardambassadør  Forbilde

Felles for mange av mottakerne er at de er lett å be, og at de stiller opp når de blir spurt om å være med på ulike aktiviteter, arrangementer og prosjekter. Årets mottaker karakteriseres også på denne måten.

Tyfusstatuettmottakeren kom til Svalbard for over ti år siden og det var interessen for Svalbards historie som var foranledningen.

Etter en tilnærming til øyriket på bakgrunn av denne interessen fikk Longyearbyen raskt gleden av kunstneren i mange forskjellige sammenhenger – både i Longyearbyen og hos våre naboer i Barentsburg.

Tyfusstatuettmottakeren er engasjert i Longyearbyens kulturliv på flere plan. I tillegg til selv å bidra med musikk og sang, sørger årets prismottaker for at stadig nye generasjoner opplever gleden av å beherske et instrument eller sin egen stemme.

Det var arbeidet med masteroppgaven som omhandlet dokumentasjon av Svalbards musikkliv som brakte mottakeren til Svalbard. Den vakre stemmen ble vi imidlertid kjent med fra første dag og den har fulgt oss i alle årene etterpå. Prismottakeren komponerte musikken til konsertforestillingen og filmen «Polar eufori som ble laget i samarbeid med Mari Tefre og Sigrid Sandberg. Mottakeren har også vært engasjert i prosjektene «Polarheltinner» og «Svalbards isbreer».

Videre har vi kunnet glede oss over tonsetting av gamle svalbarddikt og viser på plateutgivelsen «Soløde». Med noen års mellomrom kom det mer musikk i utgivelsene «Longyear City» og nå sist «Vind». I tillegg til å glede oss som bor her på Svalbard har årets prismottaker turnert på fastlandet og vært spilt på radio.

Stemmen til årets mottaker av Tyfusstatuetten har vært ettertraktet fra første dag på Svalbard i 2006. Årets mottaker har fremført egne verk, eller vært solist – blant annet i Longyearbyen Blandakor. De første årene på Svalbard var prismottakeren musiker, komponist, manager og promotor for egen virksomhet før hun – ja det er en kvinne – ble ansatt som kulturskolelærer i deltidsstilling allerede i 2006 og i heltidsstilling som lektor i musikk fra 2007. Fra 2015 har hun vært leder for kulturskolen.

Tyfusstatuettmottakeren har vært et stort forbilde for unge sangere og pianister i kulturskolen. Som nevnt innledningsvis – årets mottaker har stilt opp langt utover det som en kan forvente av en lærer/kulturskole- leder ved å akkompagnere og følge opp elevene utenfor skoletid.

Med andre ord: Gratulerer med Tyfusstatuetten 2018, Liv Mari Schei!

Takketale fra mottaker av Tyfusstatuetten v/Liv Mari Schei

Kjære alle sammen og tusen hjertelig takk. Takk til Longyearbyen lokalstyre som gir meg denne prisen og takk til den som har nominert meg. Det er en stor ære, og jeg skjønte ingenting da Roger ringte meg for en stund siden og sa: «Liv Mari! Sitter du?». Jeg har vel egentlig tenkt mest på andre som fortjener denne prisen, men så ble det jeg som ble nummer 45 i rekken. Jeg er veldig stolt og takknemlig.

Da jeg flyttet hit for over tolv år siden, ble Longyearbyen en plass der mine musikalske drømmer ble en realitet. En plass som har formet meg som menneske. Jeg har hatt konserter i Longyearbyen, Barentsburg, Ny-Ålesund, på båtturer rundt Svalbard, på festivaler og på fastlandet, og det er opplevelser som jeg aldri kommer til å glemme. Det startet med en mastergrad om musikklivet på Svalbard. Dette var et området som ikke var utforsket, og det var få kilder å finne ved NTNU i Trondheim. For hundre år siden var ikke Longyearbyen kun en arbeidsplass, men også en arena for utfoldelse og kreativitet. I 1916, da Store Norske tok over kullproduksjonen, ble forholdene i samfunnet gradvis bedre, og musikklivet begynte å vokse. Gruvearbeidere med musikkbakgrunn var å foretrekke fordi Store Norske allerede fra starten av prioriterte trivsel, og det virker som om musikalsk samspill for mange var en nødvendighet. Musikken bandt med dette menneskene sammen. Det har vært og er fortsatt flere typer musikkaktiviteter i Longyearbyen. Mannskor, damekor, blandet kor, hornorkester, skolekorps, storband, revylag, jazzband, bluesband, bluegrassband, ukuleleband og pop- og rockeband har satt sitt preg på Longyearbysamfunnet. Hvordan lever egentlig musikklivet i et samfunn som stadig er i forandring?

Det var mye å finne, for eksempel: Det var akustisk piano i Longyearbyen allerede i 1916. Samme år åpnet verdens nordligste kino, og den ble ledsaget av trekkspillmusikk. I Hollywood var det vanlig at piano og orkester spilte til stumfilmene. I Longyearbyen var trekkspillet mer tilgjengelig, og antagelig var det derfor de brukte akkurat dette instrumentet til filmene. Altså en tilpasning i Arktis allerede i 1916. I 1919 startet også Longyearbyen Mannskor, som er Longyearbyens eldste forening. Det var jazzband i Ny-Ålesund allerede i 1922, og i 1926 startet unge arbeidere jazzband i Longyearbyen. I denne forskingen dukket det også opp gruvedikt som jeg komponerte musikk til og som resulterte i plateprosjektet Soløde - sanger fra Svalbard. 13 musikere deltok på prosjektet. Dette var lokale musikere, Longyearbyen Blandakor og i tillegg musikere fra fastlandet. Soløde ble et springbrett for selvtilliten til å starte og gjennomføre nye prosjekter: Polar eufori, Polarheltinner – en konsertfortelling fra virkeligheten, Det arktiske menneske og Svalbards isbreer er alle prosjekter jeg er stolt over å være en del av.

Jeg husker at Kyrre fikk CD-prosjektet i fanget da han ble ansatt som tekniker høsten 2006. Jeg er fullstendig klar over at jeg er bortskjemt. Jeg har nesten aldri løftet en forsterker eller rigget til konserter. Jeg hadde ikke vært der jeg er nå uten Kyrres lyddesign, og det har også vært en motivasjon i seg selv å opptre i alle slags sammenhenger når man får boltre både seg selv og musikkelever i profesjonell lyd og lys. Roger og resten av gjengen i kultur- og idrett legger også til rette for at kulturskole, skoleprosjekt og lokalt musikkliv får muligheten til å planlegge prosjekter og rydder vei slik at de kan gjennomføres. Korkpenger er også en viktig støtte for musikklivet.

Trygghet er et ord jeg tenker ofte på. Longyearbyen skole og kulturskole har vært en viktig arbeidsplass for meg siden 2006, både som musikklærer og leder av kulturskolen. Jeg har lært og lærer fortsatt mye av kollegene mine på skolen. Det beste som finnes er å se elevene mestre musikk i forskjellige sammenhenger, og noen ganger er prosess viktigere enn resultat. Trygghet er en forutsetning for mestring og utvikling. Jeg er opptatt av å utvikle elevene fra deres egne musikalske ståsted. I Longyearbyen har vi også litt bedre tid. For eksempel er tiden når elevene venter på kulturskoletime gull verdt. Noen venter på vennene sine, noen gjør lekser, noen hører på musikk og noen herjer. Lærere går forbi og sier hei. Alt dette handler om trygghet og integrering og følelsen av å være en del av et godt miljø. Jeg tror dette spiller en viktig rolle den dagen eleven vil fremføre «sitt stykke» på en scene. Da skal det være plass til alle, uansett nivå og bakgrunn.

Forbilder er også viktig. Mitt forbilde var min bestefar Alf Schei. Han ville helst være musiker og gruvearbeider, som sin far. Men å leve av musikk var vanskelig, og gruvearbeider fikk kan ikke lov til å bli. Han var enebarn og foreldrene syntes det var for farlig å jobbe langt inne i fjellet. På 1960-tallet jobbet han i AS Sydvaranger i Bjørnevatn som elektroingeniør. Kollega og nærmeste nabo var faktisk Robert Hermansen. I mai i 2006 trippet jeg ned til Store Norske- kontoret for å sjekke hvem som eide de usignerte gruvetekstene jeg hadde funnet, og om de ville støtte plateprosjektet mitt. Dette Svalbardprosjektet hadde nok bestefar likt godt. Noen dager senere fikk jeg en telefon fra Anne- Lise som spurte om jeg ville være med i et teaterstykke i forbindelse med hundreårsfeiringen i Longyearbyen. Før jeg rakk og svare sa hun: «Fint, takk, vi skal øve hver kveld fra og med i morgen». Det var starten på mitt Svalbardeventyr. I heimen skal Tyfusstatuetten være et symbol på Svalbard og en historieforteller om alt vi har opplevd her i Soløde. Spesielt den dagen vi ikke bor her mer. På den måten kan Sigrid og Aurora få spørre om alt de lurer på.

Jeg vil avslutte med å takke publikummet i Longyearbyen. Til dere som heier, smiler og klapper. Det betyr alt. Uten dere hadde det ikke vært noen konsertopplevelser.

Takk for meg.