“Det handler om politikk, ikke folkeskikk“
Senterpartiets forhold til Høyre 1981-1995
Morten Georg Edvardsen
Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo Våren 2010 2 Forord
Følelsen av å sluttføre en masteroppgave kan ikke beskrives, den må oppleves. Det er både glede av å ha ført arbeidet i mål, men også vemod over at tiden på Blindern er over. Lesesalen er et trygt sted.
Jeg vil takke min veileder, professor Einar Lie, for konstruktive tilbakemeldinger og korreksjoner. Jeg har også fått uvurderlig faglig hjelp av stipendiat Hallvard Notaker og resten av Høyreseminaret. De andre masterstudentene i historie fortjener også en takk for moralsk støtte og inspirasjon. Uten pauserommet hadde studenttilværelsen blitt mye fattigere. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke får mulighet til å være med på kandidatfesten sammen med dere.
De ansatte i Senterpartiet og Høyre har gitt meg adgang til deres materiale, og har vært svært imøtekommende. Det har jeg satt stor pris på. Uten det, samt Stortingsarkivets og Riksarkivets åpenhet og hjelp ville ikke denne oppgaven vært mulig. Takk også til Johan J. Jakobsen og Anne Enger Lahnstein for at dere var villige til å stille opp til samtaler, og til Steinar Ness for gode innspill.
Tusen takk til Lars for entusiastiske innspill og tilbakemeldinger gjennom hele prosessen, og til Benedikte for all oppmuntring. Min søster Beate fortjener også takk for korrekturlesingen.
Til slutt vil jeg takke mine kjære foreldre for all den støtten dere har vist meg gjennom studietiden.
Blindern, 8. mai 2010
Morten Georg Edvardsen
i ii Innhold
Forord i
Innhold iii
Forkortelser v
1 Innledning 1 Presentasjon av oppgavens tema og problemstilling 1 Avgrensning 2 Definisjon av begreper brukt i oppgaven 3 Oppgavens struktur 4 Historiografi 5 Memoarlitteratur 5 Primærkildene 6 Muntlige kilder 8 Litteratur 9 Teori og metode 11
2 Historisk bakgrunn 15 De første forsøkene på samarbeid œ Høyre tar initiativ 15 Sentrumsbevisstheten øker 16 Fornyelse i Senterpartiet 18 Veien mot Borten - regjeringen Lyng 20 Borten-regjeringen 21 Partistrategi etter Borten-regjeringa 24 Et samfunn i endring œ mot en høyrebølge og vekk fra sentrum? 27
3 Støtteparti og regjeringsparti 29 Innledning 29 Inn i samarbeidet igjen med valgnederlag som utgangspunkt 29 Forhandlinger som ikke førte fram 31 Støttepartiet 35 Interessekonflikter som drivere 37 I skyggen av Høyre 38 Uenighet om skattepolitikken 40 Hvem har ansvaret for renten? 42 “KrF skal og må presses“ 45 Regjeringsforhandlingene 48 Statsrådsfordeling 48 Det politiske grunnlaget 50 I regjering 54 Fra flertallsregjering til mindretallsregjering 59 Kabinettspørsmål 62 Konklusjon 63
4 Samarbeid og strid 67 Innledning 67
iii Et lykkelig nederlag? Fra Kongens bord og tilbake til Løvebakken 67 Nye samlingsforsøk mislykkes 69 Regjeringsstormen som ble til en bris 73 Strid om europeisk samarbeid 77 Nytt forsøk 79 I feil selskap? 81 Europeisk tåke over Lysebu 82 Inn i regjering for å gå ut 85 Konklusjon 89
5 Selvstendighetslinja 93 Innledning 93 Inn i en ny æra 93 Sp erklærer seg blokkuavhengig 96 Ny politisk profil 98 I opposisjon til markedsretting og New public management 101 I sosialpolitisk opposisjon 104 EU-saken gir selvtillit og framgang 105 Parti og velgere i takt 107 Konsolidering og avvisning 108 Konklusjon 110
6 Konklusjon 113
Kilder og litteratur 125 Kilder 125 Arkiv 125 Åpne kilder og samtaler 125 Bibliografi 126
iv Forkortelser
Ap Arbeiderpartiet
EEC European Economic Community/ Europeiske økonomiske fellesskap
EF De europeiske Fellesskap
EU Den europeiske Union
EFTA European Free Trade Association/ Det europeiske frihandelsforbund
EØS Europeisk økonomisk samarbeidsområde
FrP Fremskrittspartiet
GATT General Agreement on Tariffs and Trade
KrF Kristelig Folkeparti
NATO North Atlantic Treaty Organization
NTB Norsk Telegrambyrå
SF Sosialistisk Folkeparti
SV Sosialistisk Venstreparti
Sp Senterpartiet
VG Verdens Gang
WTO/ VHO World Trade Organization/ Verdens Handelsorganisasjon
v vi 1 Innledning
Presentasjon av oppgavens tema og problemstilling
Tema for denne oppgaven er Senterpartiets forhold til Høyre i perioden 1981 til 1995.
Senterpartiet gikk til valg på en flertallsregjering sammen med Høyre i 1981, men det lyktes ikke å danne en trepartiregjering da, og utfallet ble en mindretallsregjering av Høyre. I 1983 ble regjeringen utvidet til en flertallsregjering der Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var med. Denne regjeringen ble sittende til den gikk av etter å ha tapt voteringen på en sak den stilte kabinettspørsmål på i 1986. I 1987 forsøkte de tre partiene på nytt å danne regjering sammen uten at det lyktes. Det lykts dem derimot i 1989 å ta over makta fra Arbeiderpartiet, men allerede i 1990 pekte Senterpartiet på Arbeiderpartiet igjen etter å ha samarbeidet med partiet i perioden 1986-1989. Etter dette avviste Senterpartiet og Høyre gjensidig hverandre som samarbeidspartnere.
Hva hadde skjedd? Problemstillingen i oppgaven er: Hvilke faktorer var det som førte til at Senterpartiet ikke lengre anså Høyre som en foretrukket samarbeidspartner? Hvordan kunne det som så ut som et stadig tettere samarbeid føre til en gjensidig avvisning bare få år etter at de gikk til valg sammen som felles regjeringsalternativ? Hadde Senterpartiet gått til venstre, eller Høyre til høyre? Hvilken strategi hadde Senterpartiet gjennom perioden, og når og hvor var det vurderingene skiftet internt i Senterpartiet? Var det tegn som pekte fram mot avvisningen allerede før EU-saken kom på dagsordenen? Det er interessant å se på hva som skjedde på 1990-tallet når den liberaliseringen av offentlig sektor som Høyre ønsket på 1980-tallet også får gjennomslag i Arbeiderpartiet. Samfunnsviteren Stein Rokkan hevder det er ulike skillelinjer som har lagt grunnlaget for oppbyggingen av de politiske partiene. Skillelinjene handler om de ulike politikkområdene der partiene har forskjellige standpunkter og som er konstituerende for deres profil og velgergrunnlag.1
1 Aardal, Bernt. “Hva er en politisk skillelinje? En begrepsmessig grenseoppgang“ i Tidsskrift for samfunnsforskning nr 2 1994, side 219f
1 Det finnes lite forskningslitteratur på norske partiers samarbeidsstrategier, i sær etter 1990. Derfor bidrar denne oppgaven til å kaste lys over et tema som ikke har vært analysert tidligere.
Avgrensning
Jeg har valgt å følge Senterpartiets vurderinger av enkeltsaker, av samarbeidsstrategi på generelt grunnlag, forholdet til Høyre og andre partier, og politikkutviklingen i partiet. Jeg har valgt å se på perioden 1981-1995 fordi valget i 1981 markerer en overgang til et konsolidert parti som var mye mer samlet om strategien enn det var på 1970-tallet. I 1981 var det valg til Stortinget, og Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti gikk til valg med mål om regjeringsmakt sammen. I 1995 var den politiske uenigheten og avstanden til Høyre blitt så stor at det ikke lengre var noe samarbeid å snakke om. Dette året avviste både Senterpartiet og Høyre muligheten for at det kunne bli aktuelt at de to partiene gikk til valg som det av det samme regjeringsalternativ.
Analysen er kronologisk bygget opp, med unntak for kapittel 5 som er mer tematisk bygget opp.
Oppgavens mål er å analysere hva som skapte avstand og hva som skapte nærhet i det politiske samarbeidet mellom partiene, hvilke faktorer det var som var utslagsgivende for Senterpartiets syn og hva som preget dets syn på Høyre. Senterpartiet og Høyre skilte seg ideologisk på flere av de tradisjonelle skillelinjene som presenteres nærmere i dette kapitlet under teori og metode. De har representert ulike interesser og saker hvor interessekonflikten har vært konstant. Sentrum-periferikonflikten har vært den mest tydelige skillelinjen, og blir derfor sentral i vurderingene. Senterpartiets opphav var som et parti for interessene til befolkningen på bygdene, og partiet opprettholdte det som hovedstammen i sin politiske profil. Men det dukket også nye ideologiserende skillelinjer opp som ble svært viktige, og hvor Senterpartiet og Høyre havnet på hver sin side. Det gjaldt synet på statens rolle versus det private næringslivet og organisasjonslivets rolle i å løse samfunnsoppgaver, statlig eierskap i næringslivet samt spørsmålet om norsk medlemskap i EF/ EU/ og EØS œ som kom og gikk med ujevne mellomrom og som heller ikke er snakk om én enkelt sak, men flere saker som ble samlet under en paraply: Medlemskap eller ikke medlemskap.
2 Definisjon av begreper brukt i oppgaven
Ved definering av blokker i norsk politikk har det vært vanlig å snakke om den sosialistiske siden og den ikke-sosialistiske siden. Den sistnevnte har også gått under navnet “den borgelige siden“. Begge begrepene er omstridt. Både Johan J. Jakobsen og Kjell Magne Bondevik insisterte på å bruke ikke-sosialistisk, mens Høyre hadde en forkjærlighet til borgerlig. Begrepet ikke-sosialistisk er problematisk fordi den forutsetter tilstedeværelsen av en sosialistisk motblokk, i tillegg til at den definerer seg ut fra noe den ikke er, i stedet for å benytte et eget begrep. Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie, har påpekt dette og hevdet at å karakterisere Ap som et sosialistisk parti har vært meningsløst siden 1950.2 Men retorikk er ikke alltid logikk. Det var assosiasjonen til et motsetningsforhold mellom arbeiderklasse og borgerskap som var bakgrunnen for Jakobsens og Bondeviks aversjon mot begrepet.3 Derfor ønsket de heller ikke å bruke det. Hvilket uttrykk man bruker, er ikke bare av språkfilosofisk interesse, det har også klare partistrategiske konsekvenser.4 For Senterpartiet handlet det om muligheten til å vise at det representerte et selvstendig alternativ. Med tanke på Senterpartiets motvilje til å la seg definere inn i samme blokk som Høyre og de lange stridene og det uregelmessige forholdet de har hatt seg i mellom, mener jeg å si at begge partiene hører til i én felles gruppe av partier blir for upresist. Jeg har derfor valgt å bruke begrepet “ikke-sosialistisk“, selv om det heller ikke er helt dekkende.
Når det er snakk om regjeringssamarbeid, var aldri Venstre og Fremskrittspartiet med i regjeringene i perioden. Begrepet “trepartiregjering“ omfatter derfor Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Senterpartiet og Kristelig Folkeparti ble kalt for sentrumspartier og mellompartier om hverandre. Jeg har valgt å holde meg til å omtale dem som sentrumspartier. Begge deler antyder at de ikke er en del av høyresiden eller venstresiden, men at de har en plattform som skiller seg fra de dominerende blokkene. Mellomparti gir ikke annet inntrykk enn at de står for en mellomting mellom det Ap og Høyre representerte. Det mener jeg blir for unyansert. I sær når vi kommer til 1990 da
2 Aftenposten Morgen, 27. september 2009, side 8 3 Aftenposten Morgen, 27. september 2009, side 8 4 Svennevig, Jan. Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo, Cappelen Akademisk Forlag, 2003
3 Senterpartiet endrer strategi til selvstendighetslinjen er det tydelig at de legger noe annet i det å være sentrumsparti enn bare å være mellom to andre blokker. Derfor velger jeg å benytte begrepet “sentrum“.
I kapittel 5 og 6 brukes EU gjennomgående, selv om perioden dekker årene fra 1990 til 1995. EF skiftet navn til EU da Maastricht-traktaten trådde i kraft 1. november 1993.5 I og med at kapitlet ikke er ensidig kronologisk, men også tematisk strukturert, har jeg brukt navnet EU også før organisasjonen gikk fra å omtale seg som et fellesskap til å benytte begrepet union.
Oppgavens struktur
Oppgaven er delt inn i seks kapitler. Kapittel 1 tar for seg problemstilling og presentasjon av tema, historiografi og primærkilder, teori og metode. Kapittel 2 gir en presentasjon av den historiske bakgrunnen og samarbeidet på ikke-sosialistisk side mellom 1945 og 1981 for å gi en forståelse av hvordan Senterpartiets samarbeid med Høyre har variert gjennom etterkrigstiden. Kapittel 3 tar for seg tida Kåre Willoch var statsminister, både før og etter at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kom inn. Dette kapitelet gir en vurdering av hvordan enkeltsaker og kompromisser presset partiene til å komme til enighet om en utvidelse om ikke samarbeidet skulle sprekke helt. Det gir en analyse av problemet med å sitte som parlamentarisk grunnlag og støtte for et parti som er mange ganger større enn en selv og problemet det gir når man ikke får følge politikken fra starten på en sak. Kapittel 4 tar for seg årene etter Willoch- regjeringens avgang og fram til Syse-regjeringens fall. Dette analyserer problemet ved at Fremskrittspartiet har kommet på vippen i Stortinget, og slik skaper vansker for Senterpartiet. Høyres pågang for å få veltet Arbeiderpartiet og til å stå hardt på egen skatte- og økonomisk politikk gjør at Senterpartiet heller finner løsninger med Arbeiderpartiet. Dette kapittelet tar også opp prosessen med tilpassing til EFs indre marked og forhandlingene om en EØS-avtale i Syse-regjeringen, som til slutt feller den. Kapittel 5 omhandler selvstendighetslinjen, EU-kampen og den til slutt gjensidige avvisningen av hverandre som samarbeidspartnere. I kapittel seks konkluderer jeg rundt problemstillingen, og gir noen tanker om videre forsking på området.
5 Store norske leksikon, snl.no 10. mai 2010, http://www.snl.no/Maastricht-avtalen
4 Historiografi
Forskningslitteraturen på dette feltet er ikke så stor, men samfunnsviter Hilmar Rommetvedt har i sin doktoravhandling Partiavstand og koalisjoner i statsvitenskap forsket på det borgelige samarbeidet i perioden 1945-1990. Avhandlingen gir en god analyse av situasjonen i 1986-1987 og hendelsene som førte til dannelsen av Syse- regjeringen.
Den viktigste av partihistorieverkene for oppgaven er Roar Madsens Motstraums - Senterpartiets historie 1945-2000. Verket gir en oversikt over hvorfor samarbeid med Høyre var vanskelig, over noen av diskusjonene og aktørene. Han analyserer Senterpartiets vanskeligheter med å komme på banen og å være et aktuelt parti i skyggen av Høyre. Han slår fast at det var ledelsen som tok grep om å lede partiet inn i forpliktende samarbeid med Høyre og KrF i perioden 1981-1986. For oppgavens del er beskrivelsen hans av selvstendighetslinja særlig interessant. Likevel mener jeg at Madsen i tolkningen av kildene for perioden 1985 til 1989 undervurderer Senterpartiets analyse av valgresultatet i 1985, samt dets forhold til Arbeiderpartiet. Valget i 1985 førte til at Fremskrittspartiet var en del av det ikke-sosialistske flertallet på Stortinget. Det fikk følger for Senterpartiets forhold til de ikke-sosialistiske partiene og til Arbeiderpartiet.
Francis Sejersteds bok om Høyres historie Opposisjon og posisjon 1945-1981 gir et viktig bidrag til bakgrunnskapittelet i oppgaven. Han påpeker at det var felles motstand mot Arbeiderpartiets økonomiske politikk som ble limet for de ikke- sosialistiske partiene. Hans tolking av Høyres behov for en samlet ikke-sosialistisk side for å kunne oppnå regjeringsmakt er også nyttig. Et samarbeid med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet var altså maktpåliggende for Høyre. Det forklarer hvorfor Høyre, til tross for delvis stor motstand mot sentrumspartienes økonomiske politikk, likevel insisterte på samarbeid.
Memoarlitteratur
Jeg har benyttet meg av memoarlitteratur fra flere personer som har vært sentral i tidsperioden, personer som har vært perifere men spilt en rolle samt biografier over personer. De biografiene som har vært viktigst er Johan J. Jakobsens Mot strømmen, Kåre Willochs Statsminister, Kjell Magne Bondeviks Et liv i spenning og Anne Enger
5 Lahnsteins Grønn dame, rød klut. Erindringer. For en oversikt over de andre, se bibliografien.
Det er både fordeler og ulemper ved bruk av slik litteratur. Det problematiske ved dem er at de er skrevet av aktørene selv. De ønsker gjerne å framheve sitt syn på sakene og trekke fram momentene som støtter opp om deres egen tolkning. En slik selektiv utvelgelse av årsakssammenhenger, årsaksfaktorer og aktører kan gi et unyansert bilde. Samtidig er de skrevet i ettertid av hendelsene. Den avstanden kan føre til at viktige detaljer ikke blir tatt med fordi de blir glemt. Et motiv for å skrive kan også være å beskytte sitt eget ettermæle. Men memoarene er likevel nyttige. Ved at de får gi sin versjon kan momenter som ikke er tilgjengelig i primærkilder komme fram. Møtereferater og notater er ikke utfyllende og kan vanskelig gi et bilde av alle vurderinger. I de tilfellene er det både nyttig og nødvendig å se hvordan aktørene har vurdert saker og situasjoner. Ved at hendelsene har kommet på avstand kan det også gjøre det lettere å innrømme egne feilvurderinger eller doble motiver, i tillegg til at ting som i situasjonen ikke måtte komme ut, gjerne kan røpes i ettertid. Derfor er slik litteratur også med på å gi et utfyllende bilde av primærkildene.
Primærkildene
Senterpartiet Jeg har benyttet meg av referater fra møter i arbeidsutvalget i Senterpartiet, sentralstyret og det som har vært tilgjengelig fra landsstyrer og landsmøter. Jeg har også benyttet referater fra gruppemøtene i stortingsgruppa. Jeg har ikke vært i stand til å lokalisere landsmøtereferater fra andre år enn 1985. Referatene fra dette landsmøtet var rimelig detaljert, det samme gjelder gruppemøtene i stortingsgruppa. Referater fra landsstyremøter har også vært svært vanskelig å finne. Jeg har funnet deler av taler og dokumenter framlagt for landsstyret i privatarkivene fra Johan J. Jakobsen og arkiv fra tidligere generalsekretærer i Senterpartiet i dets privatarkiv i Riksarkivet.
Referatene fra stortingsgruppa er ofte svært detaljerte når det er viktige strategivalg som skal tas, og noe inngående men ikke særlig detaljert på budsjett. Orientering om den politiske situasjonen er ofte detaljert og har gitt klarhet i en del vurderinger. Men det hender også at de er så korte at jeg har måttet benytte memoarlitteratur for å få
6 en utdypende forklaring på vurderingene. Slik sett har de utfylt hverandre godt. Referatene er ofte detaljert i hva den enkelte representant sier under møtene, noe som ofte gir en god innsikt i synspunkter og strategivalg. For 1989 og 1990 er det en del møter det ikke har vært ført referater fra hvor bare innkallingen foreligger.
Referater og dokumenter fra arbeidsutvalget, sentralstyret, landsstyret og landsmøter etter 1990 og ut min periode ble avlevert til Riksarkivet i 2006, men det er ikke tilgjengelig. Riksarkivet har ikke sortert materialet, og det har ikke vært mulig å få tilgang til det. Jeg har derfor vært avhengig av å finne uttalelser og vedtak derfra i aviser, memoarlitteratur og i historieverket Motstraums av Roar Madsen. Senterpartiet ga ut håndbøker i valgårene på 1990-tallet med en gjennomgang av partiets politiske aktiviteter. I disse er en del viktige uttalelser fra møter samt politiske hendelser beskrevet og gitt en politisk-strategisk vurdering. Disse gir ikke oversikt over alt som er relevant og viktig, men har vært nyttig når primærkildene ikke har vært tilgjengelig. Jeg har også benyttet meg av partiets stortingsvalgprogram for å finne vedtatt politikk som har lagt føringer for partiets arbeid i Stortinget.
Høyre Jeg har benyttet meg av protokollene til Høyres gruppestyre. I likhet med Senterpartiets protokoller har detaljgraden i referatene variert, men i enkelte viktige diskusjoner har debatten blitt referert, ikke bare hvilke saker som har vært tatt opp. Referatene blir ført med argumentasjon fra medlemmene i gruppestyret. Jeg har hatt tilgang til hovedorganisasjonens arkiver også uten at det har vært så mye relevant i disse. Partiprogrammet har også vært nyttig til å se etter konkrete saker der partiene har vedtatt ulik politikk eller politiske målsettinger.
Høyres håndbøker har på samme måte som Senterpartiets vært nyttig for å se hvilke strategiske vurderinger som har vært gjort i enkelte av sakene som har vært oppe i perioden.
Aviser Jeg har benyttet meg av søk i A-tekst og i mikrofilmarkivet til Nasjonalbiblioteket. Fram til 1984/ 1985 er det kun Verdens Gang som har vært tilgjengelig på A-tekst. Etter dette har Dagbladet, Norsk Telegrambyrå, Aftenposten, Nordlys og Bergens
7 Tidende. I mikrofilmarkivet har jeg sett på Nationen og Dagbladet i tiden før det er tilgjengelig på A-tekst.
Særlig i forbindelse med den pågående diskusjonen om utvidelse av Willoch- regjeringen har Nationen vært viktig for å se diskusjonen fra Senterpartiets side. I tillegg til dannelsen av regjeringen i 1981 var avisen viktig. Under tiden hadde Nationen tidligere partileder Dagfinn Vårvik som redaktør. Det gjør at avisen var godt orientert om Senterpartiets politiske og strategiske vurderinger og smerteterskler. I og med at Verdens Gang var den eneste avisen tilgjengelig fram til ca 1985 kan det være en overvekt av artikler fra avisen. Media har også sin agenda, og deres vinkling vil være farget av denne og av journalistens personlige oppfatninger. Men media er en viktig premissleverandør både for velgere og for politikerne og derfor er det også relevant å ha med deres vurdering av saker.
Partiprogrammer Jeg har gått gjennom partienes stortingsvalg- og prinsipprogrammer for årene mellom 1981 og 1995. Jeg har brukt CD-romen Vi vil..! Norske partiprogrammer 1884-2001 fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Det er en samling av programmer for alle norske partier mellom 1884 og 2001. Når det er referert sidetall i partiprogrammet, er det basert på hvilken side det står på i filen på denne CD-romen, ikke i partienes egne trykte versjoner av programmene.
Muntlige kilder
Jeg har hatt samtaler med tre sentrale aktører i Senterpartiet, Johan J. Jakobsen, Anne Enger Lahnstein og Steinar Ness. Johan J. Jakobsen var partileder fra 1979- 1991, parlamentarisk leder 1977-1983 og 1991-2000. Han var samferdselsminister fra juni 1983 til april 1986 og kommunalminister fra oktober 1989 til november 1990. Lahnstein var nestleder 1983-1991, parlamentarisk leder 1989-1990 og partileder fra 1991 til 1999. Hun var også Kulturminister fra 1997 til 1999, stedfortredende statsminister 1997-1999 og fungerende statsminister september 1998. Ness var leder i Senterungdommen fra 1984-1986, gruppesekretær i stortingsgruppa i 1985, sekretariatsleder fra 1986, statssekretær i Miljøverndepartementet 1989-1990 og generalsekretær fra 1991 til 1997.
8 Alle tre var helt sentrale i hele perioden, og var sentrale i partistrategien. Bruk av intervju kan være nyttig for å få fram tilleggsopplysninger til det som står i primær- eller sekundærkildene Det som kan være et problem med muntlige kilder er, som med memoarlitteratur, at det ses fra intervjuobjektets side. I tillegg er avstanden i tid en faktor som gjør at detaljer kan ha blitt glemt. Ting som var svært viktig for flere år siden kan bli mindre viktig over tid og enkelte forklaringsfaktorer kan bli borte.
Litteratur
Det er skrevet lite om bruddet mellom de gamle samarbeidspartnerne Senterpartiet og Høyre. I boka Motstraums hevder Roar Madsen at maktstrategien med regjeringsdeltagelse sammen med Høyre ga mindre spillerom ettersom det partiet var mer sentraliserings- og vekstvennlig6 enn Senterpartiet. Dette kan gi et signal på årsaken til at de drev fra hverandre.
Hilmar Rommetvedts avhandling Partiavstand og koalisjoner fra 1991 omhandler samarbeidsforsøk og partikoalisjoner i Norge i tida 1945-1990. Han undersøker avstand mellom partiene gjennom en totalavstandsmodell som har vært nyttig å se på.7 I den ser han på hvor enig partiene har vært i Stortingets finanskomité. Dette kaller han for den objektive delavstandsmodellen.8 I analysen av den har han sett på prosentvis grad av felles innstillinger fra komiteen, og brukt det som grunnlag for å vurdere avstanden mellom partiene. Problemet er at det ikke tar hensyn til viktige og mindre viktige saker, en merknad teller like mye som alle andre uansett hvor stor forskjell det er i meningsinnholdet i den. Men utslagene for Senterpartiet og Høyre er ganske store9, så selv om det ikke viser den fulle sannhet gir det et inntrykk som gir den relevans til min oppgave. Den er med på å forklare økning i avstanden mellom Sp og Høyre.
Masteroppgaven Borgelig samarbeid 1977-1983 œ ultimatum og pragmatisme i et politisk samarbeid av Ragnar Holst Larsen fra 2009 omhandler deler av perioden min. Den bygger på en del av de samme kildene som min oppgave, og vi har begge
6 Madsen, Roar. Motstraums. Senterpartiets historie 1959-2000. Det norske Samlaget AS, Oslo 2001, side 225 7 Rommetvedt, Hilmar. Partiavstand og koalisjoner. Dr. polit. avhandling, Universitetet i Bergen 1991, side 124. 8 Rommetvedt 1991, side 149 9 Rommetvedt 1991, side 150
9 vært tilknyttet prosjektet Høyres historie ved Forum for samtidshistorie ved Universitetet i Oslo. Hans oppgave tar for seg hva som lå til grunn for utviklingen av samarbeidet mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i perioden 1977-1983 og hvilke faktorer som gjorde seg gjeldende. Hans konklusjon er at sentrumspartienes ønske om å komme inn i budsjettbehandlingene for å få innflytelse i statsbudsjettene gjennom hele prosessen, samt missnøye med at regjeringen og Høyre fikk æren for det samarbeidspartiene fikk til, gjorde at regjeringen ble utvidet. I tillegg var det mange saker på våren i 1983 som de måtte enes om, og som det var lange forhandlinger om. Alt dette førte til at en utvidelse av regjeringen ble nødvendig for at sentrum ikke skulle bli helt overkjørt av samarbeidet.10
I oppgaven har jeg tatt utgangspunkt i hvordan Senterpartiet har vurdert sitt forhold til og samarbeid med Høyre. Jeg har lagt vekt på vurderingene Senterpartiet har gjort i forhold til hvor de ville få mest politisk innflytelse; i opposisjon eller posisjon. Begge rollene gir mulighet til påvirkning, men på ulike måter. Hvilken modell som er best sett i forhold til hensyn til velgeroppslutning og den politiske virkelighet varierer. I tillegg er enkeltsaker av betydning. Det kan være summen av mange enkeltsaker som gir slitasje på et samarbeid, eller det kan være enkelte konkrete saker som er av stor symbolsk og ideologisk verdi. Det generelle synet på samarbeid med Høyre har variert over tid, og på mange måter vært et vannskille i partiet mellom de som ble sett på som tradisjonalister og konservative versus radikale elementer. I tillegg har forholdet blitt påvirket av andre ytre faktorer. Det politiske handlingsrommet blir påvirket av den økonomiske situasjonen, som var ustabil gjennom 1980-tallet og begynnelsen av 1990- tallet. I tillegg må Fremskrittspartiets inntreden som en aktør med påvirkningskraft tas med i analysen i forhold til hvordan Senterpartiet vurderte sine handlingsalternativer i forhold til valg av samarbeidspartner og strategi.
De personlige relasjonene er også viktige i vurderingen av samarbeid mellom politiske partier. Ulike miljø og ulike personer ser forskjellig på samarbeid. Politisk samarbeid handler om å gi og ta og ha forståelse for hverandres ulikheter og behov for markering. Jeg skal også se på hvorvidt det fantes varierende grad av samarbeidskulturer mellom aktørene.
10 Larsen, Ragnar Holst. Borgelig samarbeid 1977-1983. Ultimatum og pragmatisme i et politisk samarbeid. Masteroppgave i historie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, 2009, side 121ff.
10
På bakgrunn av det kildematerialet jeg har hatt tilgjengelig er det disse faktorene jeg har sett på for å analysere hvilke faktorer som har påvirket Senterpartiets strategivalg og forhold til Høyre.
Teori og metode
I valgforskningen har Stein Rokkan utviklet en teori om skillelinjer i norsk politikk i seks punkter:
1. Territorial motsetning mellom sentrum og periferi, mellom sentrale deler av landet og utkantstrøkene. Forenklet er det en motsetning mellom Østlandsområdet på den ene siden og Sør-Vestlandet og Nord-Norge på den andre. 2. Sosiokulturell motsetning i språkstriden, mellom riksmåls- og nynorsktilhengere 3. Moralsk konflikt over salg og produksjon av alkohol. 4. Konflikt over kontrollen med statskirken mellom lekmannsbevegelsen og passive medlemmer på den andre siden. 5. Varemarkedskonflikt mellom primærnæringer og bynæringer over priser og subsidier på forbruksvarer. 6. Arbeidsmarkedskonflikt mellom lønnstagere og arbeidsgivere, eller mellom den fagorganiserte arbeiderklassen og næringslivet.11
I alle de enkeltsakene Senterpartiet og Høyre var uenige i, kommer skillelinjene de to partiene i mellom klart fram, og det er interessekonflikten mellom sentrum og periferi som er den fremtredende.
Bartolini og Mair hevder at tre elementer må være oppfylt for å være en skillelinje. De tre er et empirisk element, et normativt element og et organisatorisk/adferdsmessig element. Det empiriske elementet peker tilbake på det sosioøkonomiske grunnlaget for skillelinjen. Det andre understreker at det forutsetter en kollektiv identitet der verdier og oppfatninger reflekterer en samhørighet innenfor gruppen. Det tredje tar
11 Rommetvedt, Hilmar. Borgelig samarbeid: sprikende staur eller laftet tømmer? Stavanger, Universitetsforlaget 1984, side 16f
11 utgangspunkt i at den sosioøkonomiske basisen for en skillelinje ikke i seg selv innebærer noen form for organisering. Det er først når partier, fagforeninger eller organisasjoner etableres at de interesser som ligger til grunn for skillelinjen får et institusjonelt uttrykk. Og den siste av disse er den viktigste her; Senterpartiet oppstod som et parti som skulle forsvare distriktenes interesse ovenfor andre. Motsetningen var institusjonalisert. Når disse konfliktlinjene ikke slo større ut enn at de førte til at Senterpartiet valgte å gå i regjering med Høyre, tyder det på at konfliktlinjene ikke var viktig nok til å samarbeide med noen andre.12 Oppfatninger av skillelinjene kan variere, noe modellen heller ikke tar hensyn til.
En slik modell dekker ikke alle nyanser man gir et grovt bilde av enkelte viktige politiske skiller. Den første av de seks er geografisk betinget, mens de tre neste er kulturelle, og de to siste økonomiske konfliktlinjer. Ap hadde i en del tilfeller like interesser med Senterpartiet i disse klassiske konfliktlinjer. Skillet mellom bygdekultur og bykultur står sentralt i forholdet mellom Senterpartiet og Høyre. Noe forenklet kan man si at varemarkedskonflikten var det som la grunnlaget for dannelsen av Senterpartiet i 1920. Men Høyre la seg etter hvert nærmere Senterpartiet på varemarkedsdimensjonen, og her gikk skillet mellom det og Arbeiderpartiet, ettersom Høyre sluttet seg til Senterpartiets krav om høyere priser på jordbruksprodukter.13 Senterpartiet og Høyre var i mange av disse sakene på hver sin side, men likevel finner man et grunnlag for å samarbeide.14 Ved anvendelse av denne modellen, går det tydelig fram at Senterpartiets interesser ofte kolliderte både med Høyre og Ap. Den territoriale motsetningen er viktig med tanke på de politiske prioriteringene i Høyre og i Senterpartiet, fordi Sp har stått sterkt i distriktskommuner mens Høyre har stått sterkest i større kommuner. Men skillelinjene i politikken er ikke fastlåste, nye dukker opp og kan være både permanente, forbigående eller situasjonsbestemt. Et eksempel på en situasjonsbestemt, eller sovende, skillelinje er EF/ EU-saken i norsk politikk. Ved å se på hvilken side av disse skillelinjene disse partiene kan plasseres er det også mulig å si noe om avstanden mellom partiene og interessemotsetningene.
12 Aardal 1994, side 223 13 Rommetvedt 1984, side 21 14 Sejersted, Francis. Høyres historie 3; Opposisjon og posisjon 1945-1981. Oslo, J. W. Cappelen Forlag AS, 1984, side 180
12 Hilmar Rommetvedt opererer i Partiavstand og koalisjoner med tre målsettinger for politiske partiers virksomhet; et politikkaspekt, et posisjonsaspekt og et stemmeaspekt. Innholdet i politikken er alltid viktig, men uten posisjoner får man ikke gjennomført de politiske målene. Posisjoner kan man oppnå ved å inngå koalisjoner og/ eller maksimere velgeroppslutningen. Men det er en risiko for at de ulike målene ikke lar seg forene. For å komme i posisjon med andre må man inngå kompromisser, og regjeringsansvar kan være en belastning ved framtidige.15 Denne tilnærmingen har vært brukt i oppgaven i analysen av Senterpartiets handlingsalternativer og strategivalg. De ulike målene lar seg ikke alltid forene. I noen tilfeller gjør de det, i andre tilfeller vil de kollidere. Rommetvedt påpeker også at vektleggingen av målene kan variere over tid. Når de kommer i konflikt med hverandre, kan det løses ved en sekvensiell målforfølgelse der oppmerksomheten konsentreres om forskjellige mål til forskjellige tider. Det er da rimelig å anta at hensynet til velgerne får større oppmerksomhet etter hver som det nærmer seg valg, mens politikkmålene står mest sentralt i tiden mellom valgene.16
15 Rommetvedt 1991, side 49 16 Rommetvedt 1991, side 49f
13 14 2 Historisk bakgrunn
De første forsøkene på samarbeid œ Høyre tar initiativ
Mellom 1945 og 1961 hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten uavbrutt, og flertallet i Stortinget alene. De ikke-sosialistiske partiene hadde ikke lyktes i sine forsøk på å få flertall. De hadde forsøkt seg på valgteknisk samarbeid ved å utnytte muligheten valgsystemet ga, uten at det ga det ønskede resultatet.17 Sakte men sikkert, ble de fire partiene over tid enig om å gå sammen som et alternativ til Ap. Det skulle ta 16 år før de til slutt lyktes.
Årsaken til Høyres ønske om ikke-sosialistisk samarbeid var at partiet så på høyre/ venstredimensjonen i politikken som det sentrale skillet. Holdningen i Høyre var at de fire ikke-sosialistiske partiene måtte danne et felles alternativ til Ap for å komme i posisjon.18 Slik var ikke nødvendigvis holdningen hos de tre andre. Senterpartiet samarbeidet med Arbeiderpartiet på 1930-tallet og inngikk Kriseforliket som sørget for dannelsen av Nygaardsvolds regjering i 1935. Slik kom Ap i regjering ved hjelp av Senterpartiet.19 Det skulle ikke bli siste gang. Ut over 1940 og 1950-tallet vokste det fram en bevissthet om et politisk “sentrum“ i Senterpartiet, som innebar at det ikke mente det nødvendigvis lå nærmere Høyre enn Ap.20
I forhold til samarbeidet med Arbeiderpartiet er det et poeng at Ap etter 1945 og fram til 1961 ikke trengte samarbeide med andre parti for å få gjennomført politikken sin, i og med at partiet hadde flertallet alene. Velgeroppslutningen til partiet ga ikke grunnlag for at partiet måtte søke samarbeid, derfor ble det ikke nødvendig med mer enn sak til sak-samarbeid. Situasjonen ga også grunnlaget for betegnelsen av perioden som “ettpartistaten“. Skulle Senterpartiet ha særlig håp om makt og innflytelse, måtte det bli i samarbeid med de andre ikke-sosialistiske partiene.
17 Sejersted 1984, side 178 18 Sejersted 1984, side 179 19 Furre, Berge. Norsk historie 1914-2000. industrisamfunnet: frå vokstervisse til framtidstvil. Oslo, Det norske Samlaget AS, 2000, side 76 20 Ohman Nielsen, May-Brith. Bondekamp om markedsmakt. Senterpartiets historie 1921-1959. Oslo, Det norske Samlaget AS, 2000, side 280
15 Både ideologisk og saklig var det motsetninger. For Senterpartiet var skillet mellom sentrum og periferi av større viktighet enn skillet mellom “borgerlig“ og sosialist. Derfor var motkultur-sakene i Rokkans skillelinjer av større betydning enn om det samarbeidet med Arbeiderpartiet eller Høyre. Senterpartiet, Venstre og Ap lå ikke så langt fra hverandre politisk, mens KrF var en motpol på spørsmål om kultur og livssyn.21 Derfor var det forståelig at det fantes saklig motvilje i Senterpartiet mot å søke regjeringsmakt med Høyre.
Et annet viktig moment er størrelsesforskjellen. Høyre var i valgene i 1953, 1957 og 1961 mellom 8 og 10 prosentpoeng større enn de tre andre hver for seg. Det påvirket naturlig nok styrken de tre kunne gå inn i forhandlinger med Høyre. Det kan se ut som at det i Høyre tok lang tid for folk å forstå at Senterpartiet, Venstre og KrF mente de ikke hadde så mye å hente ut av et samarbeid som det Høyre hevdet. Et slikt samarbeid måtte bygges opp over lang tid, spesielt for sentrumspartiene var det viktig å klare å utligne noe av størrelsesulempen ovenfor Høyre ved at de selv ble større i Stortinget.22
Etter valget i 1953 bedret klimaet for ikke-sosialistisk samarbeid seg. Tilnærmingen ble innledet med en felles ikke-sosialistisk innstilling til Langtidsprogrammet 1954- 1957. Her slo de fast at de fire partiene på vesentlige områder hadde oppfatninger som lå temmelig likt på linje med hverandre. At man kunne enes om felles innstillinger til dette viser en vilje til å opptre samlet og å nærme seg hverandre. Symbolverdien i det var kanskje større enn det reelle innholdet. Likevel hevder Sejersted at det var vanskelig å se for seg at de kunne fått til et samarbeid om statsbudsjettet, fordi en fellesuttalelse i langtidsprogrammet ikke ble sett på som like forpliktende.23
Sentrumsbevisstheten øker
I 1956 slo Senterpartiet fast at partiet ønsket et trepartisamarbeid om regjeringsmakta bestående av sentrumspartiene. Begrunnelsen var et ønske om å holde de sakene sentrumspartiene var samlet rundt i fokus, og veksle mellom samarbeid Ap/ Høyre. Partiet tok nå aktivt grep for å endre partiets posisjon fra
21 Sejersted 1984, side 179 22 Sejersted 1984, side 180f 23 Sejersted 1984, side 185f
16 opposisjon til mulig makt. Likevel var det en oppfatning av at en bred ikke- sosialistisk samling var praktisk umulig å få til. I valget mellom samarbeid med Høyre og samarbeid med sentrum, skulle man velge det siste. Tanken modnet etter hvert som partiet fornyet seg, men møtte også motstand i stortingsgruppa, blant annet fra Jon Leirfall og Elisæus Vatnaland, mens Erland Steenberg støttet den nye lederen, Per Borten, sine sentrumstanker. Det kan synes som at det var et generasjonsspørsmål - de eldre mot de yngre der den yngre generasjonen var mer åpen for ikke å samarbeide med Høyre. Borten fikk tilslutning for sin linje; partiet skulle argumentere for et bredest mulig samarbeid, men velge samarbeid med KrF og Venstre framfor Høyre om de måtte.24 En av årsakene til at Borten ikke ville ha med Høyre var den voksende tanken om et uavhengig sentrum, der Borten så for seg at Senterpartiet kunne bli en kraft og et bredere parti.25
Fornyelsesprosessen i partiet som foregikk fra omtrent midten av 1950-tallet hadde ført partiet nærmere KrF og Venstre. Grunnen til at Sp ikke ønsket å gå så høyt på banen i forhold til samarbeid med Høyre var en frykt for å miste velgere i distriktene som var skeptisk til den mer urbane profilen til Høyre. Høyre stod sterkest i byene og tettbygde strøk, og det var ikke der Senterpartiet hentet sine velgere. Senterpartiet stod sterkest blant bønder og fiskere, omtrent tre av fire velgere i 1957 hadde slik yrkesbakgrunn.26 Høyre hadde en annerledes velgerprofil. Ledelsen antok at det var mindre kontroversielt blant egne velgere dersom man frontet forpliktende samarbeid med KrF og Venstre.27
Etter et nytt valgnederlag i 1957 innså ledelsen i Høyre at partiene måtte finne andre strategier for å vinne fram med sine samarbeidsønsker. Partiet nedsatte en ny samarbeidskomité, og denne gangen gravla tanken om det valgtekniske samarbeidet. Skritt for skritt skulle det bygges opp et tillitsforhold mellom de fire partiene. I innstillingen het det at “Høyres stortingsrepresentanter skal søke et kameratslig og naturlig samarbeid med sine kolleger i de andre borgelige partier.“ Dette skulle i motsetning til før være hovedstrategien, og John Lyng ble mannen som i første rekke
24 Madsen 2001, side 42 25 Madsen 2001, side 42 26 Madsen 2001, side 31 27 Madsen 2001, side 42
17 utførte denne strategien. Lyng ble også partiets gruppeformann i 1958, og en varm pådriver for samarbeid.28
Senterpartiet ville ha Venstre og KrF til å gå inn for den nye sentrumslinja det selv ivret for. Når KrF og Venstre heller ikke ville binde seg til Høyre, så Senterpartiet dette som en mulighet.29 Senterpartiets navnebytte i 1959 signaliserte et ønske om en ny profil og å utvide velgermassen og medlemsmassen. Partiet ville også vise at det ikke var en todeling i politikken, men tre. Sentrum skulle være en sidestilt kraft til venstresida og høyresida. At partiet hadde framgang i valgene etter 1947 og at Venstre samtidig ble svekket, gjorde at visjonene om Senterpartiet som et tyngdepunkt i sentrum ikke var helt urealistisk. Sentrum hadde på 40 år styrket seg slik at de i 1957 hadde 2/3 av de ikke-sosialistiske stemmene. Det var på denne bakgrunn Borten mente det var et grunnlag for en sentrumsregjering. I tillegg hadde partiet gradvis nærmet seg KrF i stortingskomiteene og avstanden til Høyre hadde økt noe.30 Både KrF og Venstre gikk med på at de skulle føre forhandlinger etter valget i 1961 om regjering.31 I Høyrekretser var det bekymring for at samtalene og samordningen i sentrum kunne føre til at Høyre ble holdt utenfor er regjeringssamarbeid.32
Valget i 1961 ga ikke grunnlag for forhandlinger om en ny regjering likevel. Men Arbeiderpartiet mistet sitt absolutte flertall, og ble avhengig av Sosialistisk Folkeparti som kom inn med to mandater.
Fornyelse i Senterpartiet
Partiet opplevde som nevnt vekst ut over 1950-tallet. Partiet ble representert i alle komiteene på Stortinget etter 1953, og måtte dermed ta stilling i et mye bredere utvalg av saker enn tidligere. Det gjorde en fornying av partiet nødvendig. Da Per Borten i 1955 ble leder i Senterpartiet, var ett av målene hans å fornye partiet.33
28 Sejersted 1984, side 191 29 Madsen 2001, side 43 30 Madsen 2001, side 42f 31 Madsen 2001, side 43 32 Madsen 2001, side 44 33 Madsen 2001, side 13
18 Sentralisering, bruksnedleggelse og endring av valgordningen ved bortfall av “bondeparagrafen“ gjorde at ledelsen var bekymret for oppslutningen til partiet i framtida. Men for å nå nye velgere måtte både politikken og organisasjonen også fornyes. Nye yrkesgrupper skulle trekkes inn i partiet både som velgere, medlemmer og representanter. Navnet ble sett på som noe som kunne begrense velgerpotensialet. Senterkvinnene og Senterungdommen ble også satsingsområder for partiet. Både satsinga på Senterungdommen og studiearbeidet fremmet politikkutvikling, og utgivelsen av tidsskriftet Senit fra 1968 la grunnlaget for større diskusjoner rundt ideologi.34 Landbrukets plass i programmene ble mindre, mens industripolitikk, fiskeripolitikk, miljø og desentralisering ble viktige deler av Senterpartiets politiske profil. Madsen hevder i Motstraums at partiet valgte en tredje vei i valget mellom den gamle bondepartistrategien og en tenkt folkepartistrategi med bred appell i ulike yrkesgrupper og regioner. Det skjedde ved at partiet samordnet ulike distriktsinteresser. Resultatet, mener han, ble et distrikts- eller bygdeparti, der man valgte en moderat endring i stedet for å gå mer radikalt til verks. Ut over 1970-tallet kommer nye politikkområder inn i programmet, og man fikk en skjerpa sentrumsprofil, som flyttet Senterpartiet fra posisjonen som et høyreparti for bygdene til å bli et mer radikalt sentrumsparti. Kritikk av markedsøkonomien, krav om ressursøkonomi og strukturkritikk av utviklinga i utviklingslandene, samt et mer positivt syn på statens rolle i samfunnet tyder på en endring av partiets plassering i det politiske landskapet.35
Motstand mot sentralisering og for samfunnsplanlegging med en sterkere stat fikk etter hvert større plass hos Senterpartiet fra 1960 og utover. Distriktsutbygging ble en fanesak, og det var Arbeiderpartiet som regjeringsparti som ble satt opp som partiets hovedmotstander. Grunnen til det var at det var Ap som hadde sittet med makten og administrert og ønsket en slik utvikling der følgene ble et stort tempo i antallet nedlagte bruk og utflytting fra bygdene. I 1958, etter initiativ fra Senterungdommen, fremmet Sp under salderingen av statsbudsjettet sammen med KrF og Venstre, et utbyggingsfond for næringslivet på bygdene.36 Et slikt fond ble da også vedtatt i 1960 etter framlegg fra regjeringen. Den stadige sentraliseringen i samfunnet satte partiets
34 Madsen 2001, side 38 35 Madsen 2001, side 36f 36 Madsen 2001, side 105
19 politikk under press. Statlige virkemiddel som utbyggingsfond skulle være et verktøy for å motvirke sentralisering og nedbygging av distriktene.
Veien mot Borten - regjeringen Lyng
Til tross for flere forsøk på å danne både et sentrumsalternativ og et felles ikke- sosialistisk alternativ, var det Arbeiderpartiets opptreden som klarte å samle de fire partiene. De oppfattet regjeringen og regjeringspartiet som maktarrogant. Fra februar til august 1963 samlet opposisjonen seg om tre mistillitsforslag. Det som til slutt felte regjeringen og som førte Høyre, Senterpartiet, KrF og Venstre inn i regjering, var Kings Bay-saken. Granskningsrapporten etter ulykken var svært kritisk, og industriminister Kjell Holler gikk av. Stortinget mente hele regjeringen måtte stilles til ansvar, og Sosialistisk Folkeparti avgjorde voteringen ved å stemme sammen med de fire andre opposisjonspartiene, og sørget for flertall for mistillit. Regjeringen Gerhardsen måtte gå. De partiene som hadde sørget for at regjeringen gikk, måtte stå for dannelsen av en ny. Det ga grunnlag for regjeringen ledet av Høyres leder John Lyng.37
Den nye statsministeren ønsket at regjeringserklæringen skulle være et dokument som pekte framover. Andre tok til ordet for at den skulle vise til regjeringsskiftet og peke på at man nå hadde ryddet opp i parlamentariske prinsipper, og at skiftet var en logisk avslutning på den krisen som hadde oppstått. Lyng mente at det ville gjøre dokumentet til noe som pekte bakover i stedet for framover. Han ville ha et gjennomarbeidet politisk dokument som også kunne være et grunnlag for framtidig samarbeid partiene i mellom. Lyng så framover til valget i 1965. Det var viktig å vise at de ikke-sosialistiske partiene kunne samarbeide om regjeringsmakt, ikke bare om symboler. Regjeringserklæringen var omdiskutert i Senterpartiets stortingsgruppe. Den ble ansett for å være for høyrevridd, 38 uten at det fikk særlig praktisk betydning. Den første ikke-sosialistiske regjeringen etter 1945 fikk kun sitte i fire uker. Men den var viktig likevel som opptakt til valget i 1965. De fire partiene hadde vist at de var i stand til å danne regjering sammen, og at de kunne gjøre det uten at det var store motsetninger. Men mange i Senterpartiet hadde vært bekymret over at det var for mye høyrepolitikk i regjeringens program. Motsetningene var der, og selv om de ikke
37 Madsen 2001, side 47f 38 Madsen 2001, side 48f
20 fikk stor betydning i regjeringen Lyng, peker det framover til kritikken i partiet ovenfor partnerne i Borten-regjeringen og Willoch-regjeringen.
Borten-regjeringen
Ved valget i 1965 mistet venstresida flertallet i Stortinget, og de ikke-sosialistiske partiene fikk et flertall på 10 mandater. Det var et valg med framgang for Senterpartiet mens Høyre gjorde sitt beste valg etter krigen. Det var duket for regjeringsforhandlinger. Det ble tidlig klart at sentrumspartiene ikke ønsket en statsminister fra Høyre. Etter at Høyres stortingsgruppe hadde diskutert saken og hatt en avstemning ble det klart at de gikk for Borten. Borten ble ansett som mer konservativ enn Venstres kandidat til statsministerposten, Bent Røiseland, så slik sett var det lettere for Høyre å gå for Borten enn for Røiseland.39
Det tok ikke alt for lang tid før det kom fram uenigheter partiene i mellom. I første rekke var det Høyre som ikke følte deres gjennomslag var sterkt nok. Under budsjettbehandlingen og arbeidet med budsjett for 1967 var det stor misnøye i Høyres stortingsgruppe. Kritikken derfra til partiets regjeringsfraksjon gikk på at regjeringens skattepolitikk og det offentliges forbruk ikke gikk i den retningen Høyre ønsket. Skattene gikk i stedet opp, det samme gjaldt det offentliges utgifter. Forslaget fra Høyre var å kutte skattene med tre ganger så mye som hva regjeringen gjorde, og det skapte murring at de ikke fikk gjennomslag.40 Høyres leder, Sjur Lindebrække, hadde to lengre samtaler med den tidligere Høyre-statsministeren, utenriksminister John Lyng, om å bryte samarbeidet. Dette var imidlertid Lyng ikke tilhenger av, og frarådet sterkt at partiet skulle gå inn for dette. Høyre hadde investert mye i regjeringsprosjektet og i stedet ble fraksjonen og stortingsgruppa enig om ukentlige kontaktmøter.41
Høyre forsøkte å få gjennomslag på andre områder i den økonomiske politikken når skatteforslagene ikke førte frem. De fremmet i 1967 forslag ovenfor regjeringen om å tilpasse rentenivået til markedet, og å innføre skattefri banksparing, samt andre sparestimulerende tiltak.42 Mens Senterpartiet var opptatt av å holde renta lav ved
39 Madsen 2001, side 54 40 Berntsen, Harald. Staurberaren Per Borten. Oslo, H. Aschehoug & Co., 2007, side 238 41 Sejersted 1984, side 233 42 Sejersted 1984, side 233
21 politiske vedtak, ville Høyre ha en mer markedsstyrt rente.43 Lav rente var gunstig for folk, og det var lett å selge som politisk sak som appellerte spesielt til velgere i lavlønnsgrupper, velgergrupper Senterpartiet i større grad enn Høyre var avhengig av. For Senterpartiet var det et sosialpolitisk spørsmål, men for Høyre var det et økonomisk spørsmål. Høyre sto ikke alene om dette synet. Også Verdens Gang tok til ordet for at man måtte gjøre noe med inflasjonen ved å trekke inn kjøpekraft. Isteden for å gjøre det via skatter og avgifter, argumenterte også avisens kommentatorer i likhet med Høyrefolk at det burde gjøres ved at folk ble stimulert til å spare mer. Det ville skje når renta var høyere, og når den ble markedsregulert.44
I regjeringen kom hovedmotsetningene til å gå mellom Senterpartiet og Høyre. Mens Høyre hadde mer skattelette, sterkere liberalisering av økonomien og avgrensing av det offentliges utgifter og en mindre ekspansiv finanspolitikk som prioriterte områder, var Senterpartiet mer opptatt av å utvide velferdsstaten og dermed øke utgiftene. Den som fra Høyres side sterkest målbar Høyres program, var handelsminister Kåre Willoch. Et konkret eksempel var i forbindelse med forberedelsene til budsjettet for 1969. Willoch gikk ut mot å øke budsjettet, og ønsket større skattelette. Dette var statsminister Borten imot, og satte foten ned. Borten mente man for budsjettet for 1969, måtte favorisere dem med lave inntekter. Han fikk støtte fra de andre sentrumspartiene, og hadde solid støtte i egen stortingsgruppe som hadde truet med å bryte samarbeidet på grunn av progresjonssatsene.45
Det var nå stadig mer tydelig at partiene stod lengre fra hverandre i praktisk politikk enn det de hadde forhandlet seg fram til i 1965. I sak etter sak oppstod det stadig større konflikter. Industripolitikken var nok et konfliktområde. Borten og Senterpartiet var skeptisk til utenlands oppkjøp av norske selskaper, mens Høyre ikke ville legge begrensninger på oppkjøp. Willoch var mannen som målbar uenigheten i Høyre mot resten av regjeringen.46 Uenigheten dreide seg ikke bare om utenlandsk kapital i Norge, men også om flytting av norsk industri til utlandet.47 Willoch forlot til slutt regjeringen i juni 1970 på grunn av det manglende
43 Sejersted 1984, side 237 44 Verdens Gang 4. januar 1967 45 Berntsen 2007, side 242 46 Berntsen 2007, side 239f 47 Berntsen 2007, side 252
22 gjennomslaget i den økonomiske politikken48 Dette peker framover. Denne konflikten kom opp igjen både i Willoch-regjeringen, og frem for alt i forhandlingene om EØS-avtalen og adgang til det indre markedet i EF. Det er en tydelig ideologisk skillelinje mellom Senterpartiet og Høyre i forhold til nasjonalt eierskap og kontroll over ressurser som går langt tilbake.
Regjeringen måtte til slutt gå av på grunn av at Borten etter sigende hadde vist fram et fortrolig dokument til lederen for Folkebevegelsen mot EF-medlemskap, Arne Haugestad. Et par dager etter stod innholdet på trykk i Dagbladet. Borten selv nektet for å ha vært kilden til Dagbladet. Borten og Senterpartiets stortingsgruppe mente dette ikke var en alvorlig nok sak til å gå av på, men lederne i KrF og Venstre mente det ville være riktig. Regjeringen hadde ikke lenger noen tillit i egne rekker. I Senterpartiet mente man at bakgrunnen for at de andre partiene ville ha Sp bort fra statsministertaburetten, var den gryende EEC-saken. Høyre og Senterpartiet var motpoler i spørsmålet. Bruddet virket likevel samlende internt i Senterpartiet. Nå kunne det målbære sin motstand mot EEC fullt ut.49 Her ser vi også et trekk som peker framover til neste gang EF-medlemskap kom opp i den offentlige debatten. Senterpartiet benyttet anledningen når de kunne til å posisjonere seg politisk for å få uttelling for sin motstand mot norsk medlemskap i EF/ EU. Det forble en ideologisk skillelinje som lå latent og klar for og vekkes til live når debatten blusset opp.
Etter avgangen ville de andre fire partiene ha en ny ikke-sosialistisk regjering, men uten Borten. Dette avviste først Senterpartiet. Ikke uforståelig, Senterpartiets statsminister var blitt sparket av samarbeidspartiene, og nå ville de ha Senterpartiet inn igjen, men uten partiets statsminister. Presset mot Sp ble stort, og det ville ikke bli sittende med skylda for at landet fikk en Ap-regjering. Derfor sa landsstyret i partiet ja œ på vilkår. Det viktigste var at Werner-planen som innebar suverenitetsavståelse til Brussel måtte til behandling i Stortinget. I tillegg krevde Sp at det måtte utredes alternative forhandlingsløsninger, og at man måtte prøve å få til en nordisk samordning av kravene. Slik ville Sp vri oppmerksomheten fra regjeringsspørsmålet til forhandlingene med EEC. På denne måten klarte Senterpartiet å vri posisjonsaspektet over til et politikkaspekt der hensynet til hva
48 Sejersted 1984, side 246 49 Madsen 2001, side 62ff
23 man fikk gjennomført ble satt foran ønsket om posisjoner. Men partiet gjorde det ikke klart om det var absolutte krav, eller om det var utgangspunkt for forhandlinger. Etter hvert innså partene at forhandlingene ikke kom til å føre fram. Senterpartiet fikk skylda for bruddet, og ble anklaget for å ha holdt Kjell Bondevik fra KrF, som partiet hadde sagt det ville ha som statsminister, for narr. Bondevik var såra og vonbroten, og avisene fant fram krigstypene. Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet ble statsminister.50
Bratteli hadde gitt beskjed om at han ville gå av dersom det ble et nei-flertall i folkeavstemningen.51 Det ble det, og regjeringa trakk seg. Resultatet ble en sentrumsregjering ledet av Lars Korvald. De to andre partiene var ikke villig til å gi Senterpartiet statsministeren. Det var ikke aktuelt for Senterpartiet å ha med Høyre, og Høyre ville heller ikke være med.52 Landets første sentrumsregjering satt ikke lengre enn ett år.
Partistrategi etter Borten-regjeringa
Spørsmålet om hvem Sp skulle samarbeide med etter 1971 for å oppnå partiets politiske mål, ble et svært omstritt spørsmål. Noen ville fortsette med bred ikke- sosialistisk samling som inkluderte Høyre, mens andre avviste dette helt. Takhøyden i partiet ble mindre etter hvert som debatten tilspisset seg, og 1970-tallet var preget av konflikt og uro internt.53 Det var en tydelig venstretendens i partiprogrammene fra 1969 til 1977.54 Den som særlig var representant for denne venstretendensen og som argumenterte mot mer samarbeid med Høyre, var stortingsrepresentant Bjørn Unneberg. Unneberg skrev i boka Grønn sosialisme for utkantproletarer at de reelle politiske skillelinjene gikk mellom dem som har makt, økonomisk og politisk innflytelse over sin egen og over andres situasjon, og de som ikke har makt, hverken politisk eller økonomisk over sin egen eller andres situasjon. Han mente at industrien og kapitalen hadde slått seg sammen mot folk og at det var innenfor dette systemet både Ap og Høyre opererte og latet som at det var interesseforskjeller mellom dem.55 Disse tankene ser vi igjen i Senterpartiet under Anne Enger Lahnsteins ledelse.
50 Madsen 2001, side 66ff 51 Furre 2000, side 211 52 Madsen 2001, side 68 53 Madsen 2001, side 163 54 Madsen 2001, side 145f 55 Unneberg, Bjørn. Grønn sosialisme for utkantproletariatet: noen folkelige grunntanker om frihet, likhet og brorskap i vår tid. Oslo, Cultura Forlag, 1971, side 51
24 Unneberg hevdet at Sp og Høyre ikke lengre sto særlig nært hverandre, og at grunnsynet og partienes historiske rolle var så ulik at de ikke lengre hadde et grunnlag for å fortsette å samarbeide. Men det var mange som var uenig med han, og som motargument ble det brukt tradisjonelle, konservative Sp-argumenter om privat eiendomsrett, næringsfrihet og NATO-medlemskap og at partiet måtte samarbeide for å få til et alternativ mot Ap og motkonjunkturpolitikken.56
Partileder Dagfinn Vårvik ønsket sonderinger med Høyre for å få til en ny koalisjon til valget i 1977, men ikke forhandlinger. Det var en slags tilnærming til partiet, uten at det ville binde seg. Lederen i Hedmark Sp, Per N. Hagen reagerte på Vårviks uttalelser med å si at Senterpartiet burde ha bedre ting å gjøre enn å diskutere samarbeid med Høyre.57 Synet var bygd på at EF-kampen var starten på en ny politisk filosofi og et annet samfunnssyn. I et slikt bilde av partiet passet ikke samarbeid til høyre inn. Opposisjonen mot Vårviks linje pekte også på at vilkårene for samarbeid med Høyre hadde endret seg etter at Venstre nærmest var blitt utradert. Etter dannelsen av Anders Langes parti hadde Høyre, etter mange i Senterpartiets syn, valgt en mer høyrevridd kurs, og valgt ledelse som var mer høyreorientert enn det for eksempel John Lyng var. De mente at avstanden til Høyre hadde økt i løpet av de ti årene som hadde gått fra dannelsen av Bortens regjering. Deres påstand var at samarbeidet ville enten bli handlingslammet eller at Sp måtte tilpasse sin politikk til Høyres. Det ble også argumentert med at de tradisjonelle skillelinjene ikke lengre gikk mellom sosialister og ikke-sosialister. Som argumentasjon for det synspunktet brukte de EF-kampen og ressurs- og energispørsmål og miljø. De som frontet disse holdningene i organisasjonen var først og fremst det viktige fylkeslaget i Hedmark og Senterungdommen. Årsmøtet i Hedmark Sp vedtok i 1975 at samarbeid eller forhandlinger med Ap og Høyre ikke kunne komme på tale. Dette viser hvor dyp splittelsen var på dette punktet. Vårvik var på årsmøtet og prøvde å hindre et slikt vedtak, men ble ignorert.58
Under landsmøtet i Sandefjord i 1975 kom det til et oppgjør om samarbeidet. I redaksjonskomiteen hadde et flertall på tre av fem gått inn for å fremme en uttalelse for landsmøtet med kritikk av partilederens ønske om bredt borgelig samarbeid. Av
56 Madsen 2001, side 150 57 Verdens Gang 4. februar 1975 58 Madsen 2001, side 150ff
25 disse var redaktør Andreas Hagen i Østlendingen på Hedmarken og Senterungdommens representant. Senterungdommen hadde allerede i 1973 slått fast at for dem var det kun trepartisamarbeid med KrF og Venstre som kunne være aktuelt. Landsmøtet endte opp med å vedta en uttalelse om at man skulle sondere med de tre andre partiene i forkant av valget i 1977. Selv om det ikke ble tolket slik av hverken media eller Høyre, var det vedtaket man til slutt falt ned på, et kompromiss mellom to fløystandpunkter. Vårvik kunne fortsette sonderingene også med Høyre. Men med et stort mindretall som var uenig, var partiet sterkt splittet. Sonderingene førte fram til en slags konkusjon. Partiene ble enig om en lite forpliktende formulering om at den nye regjeringen de ville danne, skulle basere seg på partiprogrammene og de felles verdier og holdninger som dannet basis for regjeringen Lyng, Borten og Korvald.59
Etter valget i 1977 stod regjeringssamarbeid sammen med Høyre og KrF igjen som eneste mulige vei til regjeringsmakt for Senterpartiet. Håpet om sentrumssamarbeid var borte i og med Venstres fall. KrF hadde tatt konsekvensen av det tidligere enn Sp, og hadde gått inn for samarbeid med Høyre. Valget i 1977 ble en nedtur for Senterpartiet, og det ble heller ikke aktuelt med regjeringsdannelse for de ikke- sosialistiske partiene, i og med at Arbeiderpartiet og SV beholdt flertallet med ett mandats overvekt. Senterpartiets dårlige valgresultat førte til at opposisjonen i partiet mente samarbeidet med Høyre måtte gravlegges. Den nye partilederen, Gunnar Stålsett, forklarte Senterpartiets problem med krysspresset mellom vedtaket om å jobbe for en ikke-sosialistisk regjering og å markere sentrumsprofil. Det satte partiet i en vanskelig situasjon. Senterpartiet ville heller ikke godta en statsminister fra Høyre i en eventuell regjering. Andre syntes Senterpartiet hadde markert for lite samarbeidsvilje og at det var årsaken til at flertallet glapp og at Sp lekket velgere både til Ap og Høyre. Begge delene har noe for seg. Et parti som ikke er enig med seg selv utstråler ikke fasthet. Om ikke velgerne følte at de kunne stole på at Senterpartiet ville gå for det regjeringsalternativet den enkelte velger ønsket, er det ikke overraskende at de gikk til et annet parti, selv om de egentlig ville stemme på Sp. Ap hadde signalisert ønske om samarbeid med sentrumspartiene. Når diskusjonene ble tatt offentlig, og ikke i interne organer i Sp, viste det tydelig et parti med stor indre
59 Madsen 2001, side 158
26 uro. Senterpartiets ambivalente holdning bidro til at Høyrefolk ikke syntes det var så farlig at flertallet glapp i 1977. De mente det la grunnlaget for framgang for Høyre ved at de kunne bruke de neste fire årene på å markere egen politikk og bygge seg opp. Riktignok skulle man være forsiktig med å markere saker som ville være problematisk for sentrumspartiene, men Høyres politikk måtte i følge Willoch være utgangspunktet for felles standpunkter. Senterpartiet på sin side holdt fast i sentrumsstrategien. Det ble slått fast både av Stålsett og Johan J. Jakobsen som var blitt parlamentarisk leder. Men partiets mål skulle fortsatt være å bidra til en ikke-sosialistisk regjering senere.60
Et samfunn i endring œ mot en høyrebølge og vekk fra sentrum?
Internt i Senterpartiet var uenigheten om linjevalg store. Den politiske fornyingen som partiet hadde gått gjennom helt siden 1950-tallet hadde slått ut i en stor ideologisk bredde. Nye politiske saker var kommet opp i samfunnsdebatten, som miljøvern, mer samfunns- og vekstkritikk og politisk styring og økologi. Disse sakene slo også inn i Senterpartiet og førte til en radikalisering av partiet.61 Utflyttinga fra distriktene hadde vært stor på 1950 og 1960-tallet, men hadde en liten oppbremsing på 1970-tallet før den igjen økte. Samfunnet var i store endringer over lang tid, men det Berge Furre kaller for den sosialdemokratiske orden var i krise på slutten av 1970-tallet. Det var troen på en sterk stat med evne til å styre økonomisk og sosial utjamning og en sterk velferdsstat han hadde i tankene, og samfunnstrenden gikk da i en annen retning. Han hevder også at verdier som utjamning og solidaritet ble svekket.62 Det var opptakten til høyrebølgen man så konturene av, og inngangen til et mer liberalisert samfunn. Impulser fra Reagans USA og Thatchers Storbritannia inspirerte flere land, også Norge.
Høyre ble mer offensiv på slutten av 1970-tallet, og opplevde framgang. Det er lett å tro at det kunne ført til større avstand til sentrumspartiene, men her spilte personer en viktig rolle. Høyres leder Erling Norvik skapte tillit blant partitoppene i de andre ikke-sosialistiske partiene. Likevel var det mange som fryktet en hørevridning i Høyre. Jamnstillingsvedtaket for landbruket var helt essensielt for samarbeidet mellom Senterpartiet og Høyre i denne perioden.63 Uten dette ville det sannsynligvis
60 Avsnittet bygger på Larsen 2009, side 24ff 61 Madsen 2001, side 147 62 Furre 2000, side 266 63 Madsen 2001, side 211
27 være vanskeligere å bygge bro over motsetningene EF-striden hadde skapt. At Høyre forpliktet seg til å heve inntektene i landbruket, gjorde samarbeidet med det mye lettere for Sp. Samarbeid med Ap var på 1970-tallet i realiteten ennå fjernere enn før for Senterpartiet, til tross for at det var en stor mindretallsgruppe som ønsket dette. Aps politikk ble retorikken og programform lagt mer til venstre, med forslag om offentlig representasjon i forretningsbankene og en mer radikalisert industripolitikk. Furre hevder at det kom av behovet for å holde LO innenfor familien og å ta velgere fra SV. Det som utløste størst konflikt i perioden og som ledet opp til at de tre ikke- sosialistiske partiene lettere samlet seg, var det de anså som en “sosialiseringspolitikk“ Ap ville gjennomføre, med mer bruk av oljepenger, utvidelse av statsindustri, statlig dominans i oljeindustrien og offentlig representasjon i tillegg til ansatte-representasjon i private bedrifter.64 Dette økte avstanden også til Senterpartiet, og bidro til å samle opposisjonen igjen til et felles mål: avløse Arbeiderpartiet fra regjeringsmakten. I tida fram mot valget i 1981 vises det at konfliktene om Europaspørsmålet fra EEC-kampen i 1972 og distriktspolitikken œ eller skillelinjen om sentrum- periferiskillelinjen som hadde vært del av konflikten i samarbeidsvurderingene ovenfor Høyre gjennom store deler av 1970-tallet var blitt tonet ned. Ønsket om en ikke-sosialistisk flertallsregjering var nå det sterkeste.65
Den situasjonen som oppstod før valget i 1981 viser at til tross for at de klassiske skillelinjene fortsatt skilte Senterpartiet og Høyre på flere sentrale områder, var regjeringsambisjonene og utsiktene til regjeringsmakt det som nå drev dem sammen. Det hadde ikke vært noen store ideologiske endringer hverken i Sp eller Høyre i retning av den andre. Til tross for at de var enige om at Arbeiderpartiet trengte avløsning, var det ikke noe varm omfavnelse av Høyre. Det var stor skepsis imot Willoch som statsminister, og utsikten til at Høyre skulle bli dominerende i forhold til sentrumspartiene gjorde ikke engasjementet for en ikke-sosialistisk regjering veldig stort.66 I 1981, som i 1963 var det samling mot Ap som var den fremste motivasjonen for å søke regjeringsmakt sammen, ikke en ideologisk nærhet.
64 Furre 2000, side 246 65 Jakobsen, Johan J. Mot strømmen. Oslo, Gyldendal, 2000, side 96 66 Madsen 2001, side 173
28 3 Støtteparti og regjeringsparti
Innledning
Dette kapitlet skal se på hvordan Senterpartiet brukte innflytelsen i samarbeidet med Høyre i perioden 1981 til 1986 for å overkomme de politiske og ideologske skillelinjene som fantes mellom de to. Var regjeringsforhandlingene i 1981 et reelt forsøk på å danne en flertallsregjering, eller var det bare et pliktløp? Hvordan kom de ideologiske skillene mellom partiene opp i tida Senterpartiet var støtteparti for den rene Høyreregjeringen? Vi skal her se på enkeltsakene og deres betydning for å analysere hvilke faktorer som skapte avstand og hvilke som skapte nærhet. Som vi skal se, var partiene uenig i svært mye innen industri og næringspolitikk, distriktspolitikk, kulturpolitikk og den økonomiske politikken. Det var fortsatt svært delte meninger i Senterpartiet om forholdet til Høyre, og ulike krefter i partiet dro i hver sin retning. Kapitlet skal gi svar på hvilke motiver og drivere som gjorde at Senterpartiet likevel kunne gå inn i regjering, drøyt to år etter at forhandlingene endte med brudd.
I perioden er det hendelsesforløp som veldig godt viser de ideologiske motsetningene mellom partiene. På tross av, eller på grunn av disse ble det likevel et regjeringssamarbeid. De politiske skillelinjene, samt aspektene ved politiske partiers målsetninger skal benyttes for å analysere gjennom et teoretisk rammeverk de viktigste utviklingstrekkene i perioden. Særlig når det gjelder beslutningen om å gå inn i regjeringen, men også med tanke på de reelle uenighetene som var mellom de to partiene, og hvordan de overkom dem. Skillelinjenes viktighet både hos velgerne og i de politiske partiene varierte. Vi skal se på om, og i så fall hvordan skillelinjene spilte inn i det politiske samarbeidet. Her skal vi ta i bruk Rommetvedts tre målsetninger for politiske partiene, som gir et godt grunnlag for å analysere de strategiske vurderingene som ble tatt og hva som lå til grunn for Senterpartiets handlinger.
Inn i samarbeidet igjen med valgnederlag som utgangspunkt
Blokkdelingen i politikken passet aldri Senterpartiets leder Johan J. Jakobsens politiske selvbilde og oppfattning av hvor partiet stod. Stridene internt ga et tydelig
29 bilde av det. Selv om Johan J. Jakobsen som partileder førte partiet inn i et samarbeid med Høyre i forkant av valget i 1981 og partiet ble en del av det parlamentariske grunnlaget for Willochs rene Høyreregjering, var det viktig for han og partiet at de ikke ble oppfattet som del av en borgelig blokk. Jakobsen hevder i ettertid at det var sentrums styrke å kunne samarbeide til begge sider, og at det har vært partiets strategi.67 Samtidig uttrykte han motstand mot hele begrepet “borgelige partier“. Hans begrunnelse for det var at han mente begrepet “borgelig“ har vært brukt som brodd mot arbeiderklassen, og dermed skapt en motsetning mellom grupper som han tok avstand fra. I følge Jakobsen var det også holdningen hos Kjell- Magne Bondevik i den tida de to samarbeidet tett som statsråder og partiledere. Begge oppfattet sentrum som noe eget. Partiet ville ha større påvirkning og gjennomslag i et samarbeid med Høyre enn med Ap, som ikke var særlig samarbeidsinteressert. Et samarbeid med Ap var ikke realistisk, og sentrum som selvstendig alternativ var falt bort i og med at Venstre var gått fra å være et mellomstort parti i norsk sammenheng, til å bli helt uinteressant. En ny sentrumsregjering med modell av Korvald-regjeringen var altså ikke en mulighet. Senterpartiet kom ikke utenom Høyre dersom partiet ville ha innflytelse.
Valget i 1981 ble ikke noen suksess for Senterpartiet. Et valgresultat blir alltid gjenstand for diskusjon internt, og særlig i et parti som gjennom 1970-tallet hadde vært sterkt preget av intern uro ble dette ekstra viktig. Blant annet var landsmøtet i Sandefjord i 1975 spesielt opprivende, der resolusjonskomiteen delte seg i tre i spørsmålet om politisk samarbeid.68 I 1981 virket partiet derimot mer samlet enn det hadde vært tidligere. Det var et bedre klima intern. Det var også forsiktig optimisme i partiet, og derfor ble mange overrasket over nedgangen i oppslutningen. Opposisjonen i partiet så resultatet som et utslag av at utspillene til Senterpartiet var for “tannløse“ œ partiet hadde uklar profil og svekket troverdighet på grunn av bindingene til Høyre. Andre mente at valgkampen hadde vist at partiet var lite samstemt, og at velgerne hadde problemer med å forstå programinnholdet. Dette var et syn stortingsrepresentant og senere parlamentarisk leder Johan Buttedahl frontet. Han mente partiet måtte rette ryggen og lage et nytt prinsipprogram der partiet var tydeligere på politikken og kunne klare å skille seg ut. Dette var ikke svært ulike
67 Samtale med Johan J. Jakobsen 14.5 2009 68 Jakobsen 2000, side 62
30 synspunkter, og kan tyde på at partiet ikke lengre var like splittet som tidligere.69 Fokus ble satt på politiske saker, ikke samarbeidskonstellasjoner, og det syntes som at det store flertallet i partiet hadde slått seg til ro med et formalisert sentrum/ høyresamarbeid.
Landsmøtet i Sp i 1981 vedtok en uttalelse der det ble slått fast at Senterpartiet “vil ta sin del av ansvaret for at det på grunnlag av et slikt flertall kan dannes en ikke- sosialistisk regjering.“ Dette vedtaket mente Jakobsen ville legge et grunnlag for at man i valgkampen kunne få fokus på sakene, og ikke på hvem man skulle samarbeide med.70 Gode forhåpninger til tross, fokuset i valget var på de to kandidatene til statsministerposten: Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. Problemet for Senterpartiet var at av de tre partiene som skulle samarbeide, var det Høyres saker som fikk oppmerksomheten i valgkampen, ikke Senterpartiets. Det var ikke så interessant hva støttepartiene til Høyre stod for og resultatet for Senterpartiet ble svake 6,6 prosent.
Forhandlinger som ikke førte fram
Regjeringsforhandlingene tok til rett etter at valgresultatet var klart. Entusiasmen ser ut til å ha vært noe variert, men likevel hadde partiene kjørt så sterkt på løftet om å danne en ikke-sosialistisk regjering etter valget, at de ikke hadde noe valg. De hadde gitt seg selv en klar forpliktelse til å forsøke å få til en trepartiregjering. Men i sær en sak stod i veien helt fra starten av, Kristelig Folkepartis abortstandpunkt. Senterpartiet mente at abortsaken ikke burde være et hinder for et regjeringssamarbeid mellom de tre partiene, men KrF stod så hardt på det at forhandlingene ikke kom videre. Likevel prøvde Sp sine forhandlere å lansere “Stålsett-skissen“ som et kompromiss mellom Høyre og KrFs syn, uten at det fikk noe gjennomslag hos noen av de to partiene. Forslaget fra utvalget i Sp ledet av tidligere partiformann Gunnar Stålsett gikk ut på at en lege, kvinnen selv og en person valgt av kvinnen, skulle avgjøre om det skulle gjøres abortinngrep.71 Høyre hadde tatt abortspørsmålet ut av sitt partiprogram, og ville ikke pålegge sine representanter å stemme for innstramminger i abortloven. Det ble da opp til den enkelte Høyrerepresentant å stemme etter sin egen overbevisning.
69 Madsen 2001 side 174 70 Jakobsen 2000 side 96f 71 Madsen 2001 side 175
31
Etter at forhandlingene var avsluttet, ble det sendt ut en felles uttalelse fra de tre partiene som konkluderte med at: “(…) forhandlingene ikke hadde ført til en løsning på abortspørsmålet som alle parter kan stille seg bak. I den situasjonen som da er oppstått er forhandlingsdelegasjonene i de tre partiene enige om at det etableres en mindretallsregjering av Høyre, og at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter dannelsen av en slik regjering.“72 Det er grunn til å stille spørsmål om forhandlingene var mer en pliktøvelse for å vise at de tre partiene stod ved det de hadde lovet i valgkampen om å danne en borgelig regjering, eller om det var realistisk med en trepartiregjering på dette tidspunktet. “Alle“ så de store uenighetene mellom partiene på sentrale områder innenfor skatte- og avgiftspolitikken, u-hjelp, oljepolitikken og synet på staten og det offentliges rolle i samfunnet. De politiske skillene var fortsatt store, selv om partiene hadde et mål om å styre sammen. Senterpartiet og KrF var ikke en del av den ideologiske bølgen Høyre var en del av. Interessekonfliktene var fortsatt sterkt til stede, og med et offensivt Høyre med stor iver etter å få brukt seieren i valget til gjennomslag for politikken sin, ble de ikke veldig nedtonet.
Samtidig måtte det parlamentariske forholdet mellom de tre som utgjorde Stortingets flertall avklares. Aftenpostens redaktør Egil Sundar hadde i mange år argumentert sterkt for at de tre partiene måtte finne sammen, og han hadde fortsatt et håp om at det skulle lykkes. Høyres Lars Roar Langslet skrev i dagboken sin dagen etter at forhandlingene var kommet i gang at “i går ettermiddag begynte regjeringsforhandlingene mellom H, KrF og Sp œ de merkelige forhandlingene ingen tror vil lykkes. Bortsett fra Sundar“.73 De var nok klar over at faren for å ikke komme til enighet var svært stor på grunn av KrF-landsmøtets vedtak. Willoch omtalte atmosfæren i KrF som “ikke preget av kristelig fordragelighet“.74 Han antyder at uenigheten var stor i KrF i forhold til hvordan partiet skulle forholde seg til landsmøtevedtaket i abortsaken. Alle var ikke nødvendigvis like bastant på kravet om fullt gjennomslag i abortsaken. Kåre Kristiansen var villig til å bruke abortsaken som forhandlingskort i andre saker og i fordelig av posisjoner. Lars Korvald derimot stod fast på at KrF ikke hadde noe å gi i den saken. Korvald stod sterkt i KrF og hans linje
72 Jakobsen, 2000 side 100 73 Langslet, Lars Roar, Fra innsiden: Glimt fra et halvt liv i politikken, Oslo, Cappelen forlag, Oslo 1994, side 180 74 Willoch, Kåre, Statsminister, side 65f, Schibsted, Oslo, 1990
32 fikk gjennomslag. Når verken Høyre eller KrF var innstilt på kompromiss i saken, hadde ikke Senterpartiets forslag noen mulighet til å få gjennomslag. Men allerede på sentralstyremøtet i Senterpartiet 16. september, før forhandlingene startet, ble diskusjonen oppsummert med at det var enighet i sentralstyret om at mulighetene for å komme til enighet med Høyre var små. Det var flere i Senterpartiets sentralstyre som var av den oppfatningen at det var et betydelig antall saker der Sp og Høyre var på kollisjonskurs, og at det var like greit at det gikk som det gikk. Det kan derfor virke rart at de ønsket forhandlinger om regjeringsdeltagelse når flere uansett trodde at det neppe ville bli et vellykka utfall.
Sentralstyrerepresentantene som argumenterte for dette synet mente nok at partiet måtte forhandle for å oppfylle landsmøtets resolusjon om å bidra til en ikke- sosialistisk regjering, men at deres primærønske ikke var et regjeringssamarbeid med Høyre - i alle fall ikke med det styrkeforholdet valget hadde gitt. Men partilederen hadde et mer positivt syn til en mulig regjeringsdeltagelse enn det som kom fram i sentralstyremøtet, og han ville prøve å se hva som kunne komme ut av det. I det samme sentralstyremøtet ble det oppfordret til at Senterpartiets forhandlingsdelegasjon måtte ta opp flere saker enn kun abortsaken. Håpet var at et brudd måtte komme på flere og større saker enn abortloven.75 Etter at forhandlingene var avsluttet var det KrF som måtte tåle å få ansvaret for at det ikke ble en flertallsregjering. Det er trolig at det var opposisjonen i Senterpartiets sentralstyre som ønsket at ved å forhandle på flere saker og ikke kom fram til enighet om disse kunne vise til dem senere, og eventuelt bruke dem som pressmiddel i forhandlinger med Høyre på et senere tidspunkt.
Utgangspunktet for forhandlingene var altså ikke det aller beste. Høyres stortingsgruppe vedtok også på sitt første møte etter valget at “dersom forhandlingene med de to andre borgelige partier viser at det vil være mer naturlig å danne en Høyreregjering med parlamentarisk støtte fra de to partier, vil Høyres stortingsgruppe anbefale denne løsning“. Til det siste møtet hadde både Jakobsen og Willoch med seg en skisse til uttalelse som avsluttet forhandlingene. Willoch var glad for at også Jakobsen kom med det, for da følte han at han slapp mistanken om at han
75 Sentralstyremøte i Senterpartiet 16. september 1981. P-0652, PA 652 Senterpartiet, serie A nummer 0012
33 hadde gjort det fordi han gikk inn for sammenbrudd i forhandlingene. Dermed var det en smal sak å arbeide dem sammen til en felles uttalelse.76 Det var ikke aktuelt for Senterpartiet å gå inn i regjering med Høyre uten KrF. For det første ville det blitt en mindretallsregjering, og for det andre ville Høyre være tallmessig betydelig mye større enn Sp. De ville likevel være avhengig av KrF i Stortinget, og risikoen for Sp til å bli overkjørt ville vært svært stor. Statsministeren avviste også en Sp/ Høyreregjering, fordi det ville komplisere regjeringsarbeidet, uten å gi noen særlig tryggere situasjon i Stortinget.77
Politikkaspektet var altså viktigere enn posisjonsaspektet. Det hadde vært mulig å se for seg at taburettene var vurdert som så viktig at partiet uansett ville ha gått inn i regjeringen når de hadde mulighet til det. Det hadde til og med gått til valg på å få det til, så alt lå til rette for det. At politikken telte mest vises ved at de startet forhandlingene nettopp om det politiske grunnlaget, og ikke med fordeling av statsrådsposter til partiene. Å opprette en mindretallsregjering virker uforklarlig dersom posisjonsaspektet telte mer enn politikkaspektet.78 Det som også vises tydelig er at den moralsk-religiøse skillelinjen i norsk politikk bestod. For Kristelig Folkeparti var denne skillelinjen fortsatt viktig, og det ikke var innstilt på kompromiss. Et vilkår for at noe skal være en konfliktlinje er at den er konsistent og over tid.79 For et kristelig parti var abortsaken en slik sak.
Blant Senterpartiets folk var inntrykket at Høyre ikke hadde meget i mot å danne regjering alene. Selvsagt hadde det ikke det.80 Det kan neppe ha kommet som en stor overraskelse på Senterpartiet eller KrF, til tross for ønsket om bredt samarbeid og lovnader om trepartiregjering. Partiet surfet på en popularitetsbølge, og hadde gjort sitt beste valg etter krigen med 31,7 % og 53 mandater. Senterpartiet og KrF hadde til sammen 26 mandater. Kåre Willoch skriver i boken Statsminister at “troen på at forhandlingene virkelig ville føre frem til en flertallsregjering var ikke større enn at man […] ble enige om at et eventuelt brudd i forhandlingene måtte skje i den best mulige atmosfære“.
76 Willoch 1990, side 70 77 Willoch 1990, side 221 78 Rommetvedt 1991, side 50 79 Aardal, Bernt 1994, side 223 80 Jakobsen 2000, side 100
34 Antagelsen i Senterpartiet stemte altså godt. Willoch underrettet de andre forhandlerne ved deres første møte om at dersom resultatet ble en ren Høyreregjering ville det for Høyres del likevel være aktuelt med senere deltagelse fra KrF og Sp, og han begrunnet dette med “Høyres prinsipielle ønske om en flertallsregjering.“81 Det var ingen i Høyre som trodde det ville være til skade for partiet å regjere alene, men Willoch understreker i sine memoarer at Høyre la vekt på de tradisjonene for samarbeidsønske det hadde, samt at dets velgere ønsket et samarbeid. I realiteten hadde de ikke noe annet valg enn å være positiv til samarbeid på prinsipielt grunnlag. Det var avhengig av støtten fra Sp og KrF, samtidig som at de hadde brukt lang tid på å argumentere for felles ikke-sosialistisk samling mot Ap. Som blivende regjeringssjef var Willoch bekymret for hvorvidt upopulære tiltak ville få det nødvendige flertall bak seg i Stortinget når arbeidet med å få bukt med inflasjonen skulle iverksettes i praksis.82 En frykt som viste seg å være berettiget.
Støttepartiet Senterpartiet hadde nå akseptert å være del av det parlamentariske grunnlaget for en regjering partiet ikke var en del av, og støtte for et parti det fortsatt var delte meninger om hvor tett Sp skulle samarbeide med. Men partilederen og det store flertallet i partiet mente at å støtte Høyreregjeringen var å oppfylle vedtaket fra landsmøtet i Stavanger i 1981, som de mente forpliktet partiet til å bidra til dannelsen av en ikke-sosialistisk regjering. Jakobsen mente at det var et politisk handlingsrom både til å trekke støtten til regjeringen, og til å gå inn i den, og at partiet kunne ha en relativt fri stilling.83
Uenigheten om hvordan man skulle forholde seg til regjeringen kom raskt opp i partiet, også i stortingsgruppen. Allerede før regjeringsskiftet 14. oktober hadde den nyvalgte stortingsrepresentanten Lars Velsand vært ute i et intervju med Nationen og tatt til orde for at Senterpartiet måtte starte planleggingen av løsrivelsen fra Høyre. Velsand mente at et samarbeid med Høyre ville gi Senterpartiet et snevert spillerom, og ville starte planleggingen av strategien for å gi partiet bedre markeringsmulighet igjen. Muligheten for Senterpartiet til å få politisk gjennomslag sammen med Høyre mente han ikke var særlig stor, og han hevdet at han ikke hadde veldig tro på at det
81 Willoch 1990, side 79 82 Willoch 1990, side 66ff 83 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009
35 store skillet i norsk politikk gikk mellom Ap og “de borgerlige“. Han trodde heller ikke at Høyre og Senterpartiet hadde så mye til felles som mange innbilte seg.84 Han avviste i det samme intervjuet at utspillet var en oppfordring til å bryte samarbeidslinjen umiddelbart, men at partiet måtte vurdere utspillene fra Høyreregjeringen etter hvert som de kom, og vurdere om Senterpartiet fikk nok gjennomslag. Velsand var ikke den eneste i stortingsgruppa som mente dette. Både han og Hedmarks-representanten Ragnhild Queseth Haarstad var svært skeptiske til Høyresamarbeid, og ble regnet til å være en del av den såkalte Hedmarks-geriljaen, anført av Per N. Hagen, ordfører på Tynset og redaktøren i avisa Østlendingen, Andreas Hagen. Disse kom til å være en markert intern opposisjon mot Høyresamarbeid i hele perioden. De hadde likevel forsonet seg med situasjonen, og den borgerkrigslignende situasjonen partiet hadde hatt på 1970-tallet hadde lagt seg. Men nestlederen i Senterpartiet og medlem i finanskomiteen, Sverre Helland, hadde motsatt holdning. Han tok allerede tidlig i desember 1981 til orde for at regjeringen måtte utvides, og mente at dette burde skje våren 1983, riktignok med forbehold om at Sp fikk et akseptabelt antall statsråder og hvilken styrke partiet kom til å få.85 Det var mangelen på faste samarbeidsformer som fikk han til å ønske regjeringsdeltagelse. Både Velsand og Helland ville ha gjennomført mer av Senterpartiets politikk, men hadde helt ulik vurdering av hvordan partiet best kunne få det til.
I Høyre var det også stemmer som tok til ordet for tettere samarbeid. Tre dager etter Hellands utspill tok Høyres nestleder Håkon Randal opp samme sak, og sier at han ønsket en forandring i samarbeidsmønsteret ved at Senterpartiet og KrF kom inn i regjeringen. Regjeringen la Høyres politikk fram for Stortinget, noe Senterpartiet naturlig nok ikke ville støtte uten videre. Hellands syn er ganske opplagt. Sp ville hatt større mulighet for å påvirke politikken i sin retning om det hadde sittet innenfor og hadde hatt muligheten til å følge politikkutformingen fra dag til dag, i stedet for å måtte forhandle på grunnlag av forslag utarbeidet fra Høyres folk. Når Senterpartiet ikke hadde styring på noen av departementene eller var med på utformingen av politikken fra starten av, ble det vanskelig å sette sitt preg på den. Politikken ble ført på Høyreregjeringens premisser. Denne vurderingen kom også til å prege Sp-ledelsen
84 Nationen 7. oktober 1981, side 3 85 Verdens Gang 19. desember 1981, side 3
36 senere i perioden. Her ligger kjernen i problemet Senterpartiet etter hvert fikk: hvordan skaffe reell politisk innflytelse.
Interessekonflikter som drivere
Det er to vurderinger som ligger til grunn i en analyse av Senterpartiets vurderinger av sine handlingsalternativ i situasjonen det nå stod i. Det ene går på det generelle synet på samarbeid med Høyre, som blir et ideologisk spørsmål. Det andre er vurderingen av hvor det fikk flyttet mest på Høyre; innenfor regjeringen eller som samarbeidsparti i Stortinget. I forlengelsen av det kommer også vurderingen av hva som var mest sannsynlig å få til; gjennomslag i enkeltsaker og å bruke enkeltsakene som pressmiddel, eller å få gjennomført en helhetlig endring av samfunnet i Senterpartiets retning. Størrelsesforskjellen mellom Sp og Høyre tatt i betraktning, var det ikke realistisk at Senterpartiet ville klare det siste. Derfor ble strategien å påvirke på enkeltsaker.
Høyre gikk til valg på et reformprogram for å liberalisere og avregulere Norge. “Et åpnere samfunn“ har i ettertid blitt et slagord for reformprogrammet. Åpningstidene i butikkene ble utvidet, skatter og avgifter skulle kuttes, de offentlige utgiftene skulle ned og NRK-monopolet skulle brytes. Senterpartiet var uenig med Høyre i flere av reformforslagene, jamfør diskusjonen i sentralstyret i forkant av regjeringsforhandlingene. Blant annet sendte regjeringen ut endringsforslag til konsesjonsloven i landbruket tidlig i 1982. Denne saken hadde Senterpartiet og Høyre vært uenig i helt siden loven ble vedtatt våren 1974, og det var den av disse liberaliseringsforslagene som skapte de høyeste bølgene mellom partiene den første tida. Senterpartiet ville beholde boplikten slik den var, mens Høyre ville myke den opp. Partiet ville også oppheve den såkalte “bordet fanger“-paragrafen ved salg av gårdseiendom, som innebar at selger kunne tvinges til å avhende sin eiendom mot sin vilje og til den pris det offentlige fastsatte. Høyre ville gjøre det enklere å kjøpe og selge også landbrukseiendom.86 Senterpartiets utgangspunkt med å opprettholde kravet om bo- og driveplikt ved overtakelse var å beholde en bondestand som eide gården de drev.87 Det var frykten for at gårder skulle bli kjøpt opp og bare brukt som feriehus som lå bak Senterpartiets motstand. Om man slapp kjøp og salg av gårder friere, så partiet for seg at det kom til å gjøre det mye vanskeligere å opprettholde
86 Høyres stortingsvalgprogram 1981-1985, side 12 87 Senterpartiets stortingsvalgvalgprogram 1981-1985, side 39
37 bosettingsmålene. Likevel kan det ses på som et paradoks at Senterpartiet, som på lik linje med Høyre ville framstille seg som forsvarere av eiendomsretten likevel valgte motstand mot å endre denne loven. Det førte til at det offentlige hadde makt til å gripe inn i retten til en eiendom. Men det må ses på som et distriktspolitisk virkemiddel fra partiets side, og et styringsverktøy fra det offentliges side. Ved å kunne regulere hva eiendommene skulle brukes til og knytte det opp til drift av gården skulle bosettinga kunne opprettholdes. Når saken til slutt ble behandlet, ble det ikke de store endringene som Høyre hadde ønsket seg, fordi Senterpartiet og Arbeiderpartiet var enige. Det var ikke flertall i Stortinget for Høyres dereguleringspolitikk i jordbruket.
I mediepolitikken møtte Høyre også motstand fra Senterpartiet. Høyre ønsket mer konkurranse for NRK for å komme vekk fra situasjonen med én monopolist. Senterpartiet hadde støttet Ap i at monopolet burde bestå, helt siden Høyre fremmet forslag om en oppmyking på tidlig 1960-tall.88 I Senterpartiets partiprogram for 1981-1985 argumenterte de for en utbygging av NRKs distriktskontorer og at disse måtte legges ut i distriktene og at ansatte skulle hentes fra hele landet. Argumentasjonen var distriktspolitisk. Senterpartiet ville bruke NRK-monopolet til å produsere programmer fra hele landet. Stoffet i NRK skulle hentes i hele landet, ikke bare produseres på Marienlyst. Argumentasjonen her kan også ses i forhold til opprettholdelse av pressestøtten, der mangfoldet i avisene i distriktene var er mål. For begge partiene dreide dette seg om viktige prinsipper for mediepolitikken, men med ulike virkemiddel. Høyre argumenterte med pressefrihet, ytringsfrihet og trykkefrihet. Mangfold i radio og TV skulle sikre alle muligheter til å spre informasjon.89 Det prinsipielle argumentet til Høyre var at en demokratisk stat ikke kunne ha et statsmonopol på formidlingen av meninger.90 Senterpartiet ønsket å bruke NRK som middel for å inkludere distriktene i programproduksjonen i NRK og gjennom det får et større mangfold som inkluderte hele landet.91
I skyggen av Høyre Den forventede politiske og oppsluttningsmessige uttellingen uteble for Sp, til tross for at partiets ledelse følte at det fikk gjennomslag for en del saker ovenfor
88 Willoch 1990, side 114 89 Høyres stortingsvalgprogram 1981-1985, side 87 90 Willoch 1990, side 114 91 Basert på gjennomgang av Gruppeprotokoller for Senterpartiet 1981-1983
38 regjeringen. Det Sp oppnådde var stort sett små påplussinger i budsjettet på enkeltområder, samt å stoppe eller bremse Høyres reformiver. Gallupframgangen partiet hadde trodd ville komme med mer innflytelse og oppmerksomhet kom ikke, og Senterpartiet ble heller ikke fremstilt som vinner i samarbeidet av media. Ved behandlingen av statsbudsjettet for 1982 gikk Høyre høyt ut i forhold til forventninger om gjennomføringen av partiets program. Partileder og parlamentarisk leder Jo Benkow, som hadde ansvaret for å lose regjeringens forslag gjennom i Stortinget, slo fast at det fort kunne bli regjeringskrise om ikke støttepartiene var villige til å imøtekomme Høyres krav om skattelettelser, krav om å dempe veksten i offentlige utgifter og støtte til å få gjennomført de endringene i lovverket som partiene hadde vært enig om før valget. Han gjorde det klart at Høyre ikke ville ta ansvaret for en politikk som førte regjeringen bort fra Høyres program, uten at han ga noen lovnader om at sentrum skulle få gjennomslag for sine merkesaker, annet enn en mulig økning i u-hjelpen.92 Dette skulle legge et press på sentrumspartiene. Det kan synes som at Høyre følte et behov for å understreke alvoret i forventningene om støtte fra to uregjerlige samarbeidspartnere. Mens Høyre var opptatt av å holde utgiftene nede og ikke øke rammene, var de to andre opptatt av å få gjennomslag for sine saker. Forsøket på å presse Senterpartiet til å gå inn for mer Høyrepolitikk ble ikke tatt seriøst av gruppa til Senterpartiet. De så sin rolle som politisk støtteparti slik at det skulle dra Høyre mot sentrum og Senterpartiets program.93 At Høyre var avhengig av deres støtte var viktigere enn at Høyre var regjeringspartiet og den desidert største part. Senterpartiets egen størrelse var ikke viktig for dem, det var maktposisjonen det hadde som telte. Om størrelsen var viktig, så kan det se ut til at de mente Høyre i stedet måtte finne seg i å jenke seg og ikke dominere samarbeidet for mye og tro det kunne presse Senterpartiet.
Ulysten med å være støtteparti ble over tid stor. Det ble etter hvert ganske synlig for Jakobsen at posisjonen som parlamentarisk grunnlag var veldig krevende. Det var regjeringen som fikk den politiske uttellingen, selv om det var løsninger de tre partiene kom fram til i felleskap. Det spredte seg et syn på samarbeidet som en situasjon der Senterpartiet fikk være med å støtte regjeringa, men at det var støtteparti for at Høyre skulle få gjennom sitt program. Jakobsen følte at Sp fikk
92 Verdens Gang 4. november 1981, side 4 93 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009
39 gjennomslag for en del saker i samarbeidet, men at det ikke kom godt nok fram.94 Det startet bra og han var tilfreds med Willochs tiltredelseserklæring i Stortinget som han følte imøtegikk Senterpartiet på mange områder innen olje- og utenrikspolitikken, men at den var for forbeholden på distriktspolitikken og fylkenes vanskelige økonomiske situasjon. Her mente han at det var behov for forsterkninger i budsjettet for at Sp kunne bli fornøyd.95
Uenighet om skattepolitikken
Sentrumspartienes hovedprioritet var ikke innskjæringer i pengebruken og strammere budsjetter, det var høyere bevilgninger til sine kjernesaker.96 For å øke handlingsrommet og finansiere de tiltak de ville ha penger til mente sentrumspartiene at folketrygdavgiften kunne heves, og ved ikke å gå inn for reelle skattelettelser ville det finnes penger til de tiltakene Sp og KrF ønsket. Alle i gruppa visste hvor viktig skatteletter var for Høyre, men for Senterpartiet var det symbolsk og reelt like viktig å ikke gå inn for dette. Ragnhild Queseth Haarstad stod hardt på denne linja, og mente at her var det Høyre som måtte besinne seg - ikke Senterpartiet. I forbindelse med 1982-budsjettet sa hun at dersom Høyre tok regjeringskrise på “sitt eget skatteflesk“, så fikk det bare gjøre det. Johan Buttedahl var også skeptisk til signaleffekten av skattelettelser i en tid med innskjæringer på andre områder i det offentlige, og at man måtte ta hensyn til den psykologiske effekten det ville ha. 97
Det gikk svært tydelig fram av stortingsvalgprogrammet til Sp at lavere skatt ikke var ønskelig: “Skal våre sentrale målsettinger for samfunnsutviklingen oppfylles, kreves det et høyt fellesforbruk i samfunnet. Gjennom informasjon må det skapes forståelse for behovet for vårt høye skattenivå“.98 I Høyres program gikk det motsatte like tydelig fram: “Det totale skatte- og avgiftstrykket i Norge må betydelig ned“.99 Det lengste Senterpartiets program strakk seg i forhold til skatte- og avgiftslette var i forhold til beskatning av enkeltmannsforetak og familiene, samt å unngå automatisk skjerpelse som følge av generell pris- og lønnsøkning. Haarstads utsagn tydet på at
94 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009 95 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 15. oktober 1981 96 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 10. og 11. oktober 1981 97 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 4. og 5. oktober 1982 98 Senterpartiets stortingsvalgprogram 1981œ1985, side 46 99Høyres stortingsvalgprogram 1981œ1985 side 22
40 enkelte i Senterpartiet var mer enn villig til å sette hard mot hardt og la Høyre stille kabinettspørsmål på skattelette, og i ytterste konsekvens muligens å la regjeringen gå. Senterpartiets egne saker var viktigere enn Høyresamarbeid, og de krevde for det meste økte bevilgninger. Samtidig var den økonomiske situasjonen slik at Høyres skattelettelser vanskelig kunne la seg gjennomføre i det omfang det var skapt inntrykk av.
Senterpartiets og Høyres programformuleringer om skattepolitikken lot seg vanskelig forene. Når den ene ønsket kutt og den andre ville plusse på er det opplagt et dilemma. I et slikt lys kan man forstå at Haarstad og de som prioriterte likt med henne var mer vennligsinnet ovenfor Ap enn Høyre. Og selv om partiet hadde et samarbeid med regjeringen, var det flere i gruppa som tok til orde for å bruke støtte fra Arbeiderpartiet i stortingsforhandlingene som reell trussel mot Høyre. Dette ble løftet fram som en mulighet fra Lars Velsand. Jakobsen så ikke bort fra å bruke det som et forhandlingskort mot Høyre, men understreket at Sp måtte unngå å bli fristet av overbud fra Ap. Målet var å finne løsninger med Høyre.100 Høyre var avhengig av støtten fra Senterpartiet og KrF for å ha flertall i Stortinget, noe som ga en gunstig forhandlingsposisjon Jakobsen mente der var rom for å utnytte, i stedet for å påføre Høyre mange nederlag gjennom samarbeid med Ap.101 Resultatet av budsjettforhandlingene i 1982 ble at KrF og Senterpartiet hadde fått dempet Høyres merknader om redusert skatt. Den økonomiske situasjonen tilsa heller ikke at det var rom for store skatteletter. Høyre fikk ikke et rent Høyrebudsjett, og fikk heller ikke den innstramningen det hadde ønsket.
Senterpartiets gruppe var likevel ikke fornøyd med distriktsprofilen i det opplegget regjeringen og sentrumspartiene var blitt enig om.102 Jakobsen slo fast at det var en del ting ved budsjettet som ikke var så aller verst, men at det hadde vært tungt å få inn distriktspolitiske tiltak han var fornøyd med.103 De distriktspolitiske tiltakene Senterpartiet ønsket var for det meste selektiv industristøtte og andre næringstiltak. Regjeringen hadde foreslått å kutte støtten til DNN Aluminium i Tyssedal med 100 millioner, kutt i u-hjelp, redusert pressestøtte som ville rammet lokal- og
100 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 4. og 5. oktober 1982 101 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 4. og 5. oktober 1982 102 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 18. oktober 1982 103 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 18. oktober 1982
41 regionalaviser sterkt samt reduksjoner på trygdebudsjettet og kutt i matsubsidier.104 Det kravet som det ble aller vanskeligst for partiene å finne løsning på var industritiltakene. Senterpartiet hadde foreslått å gi lettelser i elektrisitetsavgiften.105 Høyre ønsket ikke å bruke slike støttetiltak til næringslivet, fordi det ga bedriftene en avskjerming mot konkurranse fra utenlandske bedrifter.106 Tanken bak var at alle bedrifter måtte konkurrere på like vilkår og ikke bli holdt kunstig oppe av statlige overføringer. Det synet delte ikke Senterpartiet uten videre. Industriens vilkår var også distriktspolitikk og ment for å holde oppe hjørnesteinsbedrifter i distriktene. Ved å inngi slike lettelser kuttet staten i deres kostnader og gjorde det lettere å unngå oppsigelser eller nedleggelse.107
Høyre må også ha vært klar over at Senterpartiets representanter hadde et annet syn enn hva det selv hadde i skattepolitikken. Senterpartiets program var helt klart, og regjeringen var i mindretall. Grunnen til at Høyre fremmet forslag de visste eller gikk sterkt ut fra at ikke ville få flertall i Stortinget, må ha vært at regjeringen måtte markere sine primærstandpunkter, men uten å provosere samarbeidspartiene alt for mye.108 Dilemmaet for Sp var mangelen på alternativer, samt løftet til velgerne om en ikke-sosialistisk regjering.
Hvem har ansvaret for renten?
Senterpartiets landsmøte i mars 1983 hadde vedtatt at renten burde senkes med ett til to prosentpoeng, og at utlånsrammene til statsbankene og de private bankene måtte økes. Vedtaket var utarbeidet i sentralstyret først109, så dette var ikke et benkeforslag over bordet fra et overmodig landsmøte, slikt som fort kan skje på landsmøter. Det var et internasjonalt tilbakeslag i økonomien, og arbeidsledigheten var stigende. Det var behov for tiltak, og ett av tiltakene Senterpartiet ønsket var å sette ned renten. Dette var Willoch motstander av, han ønsket ikke en sterkere politisk styring av renten, heller tvert i mot. Statsministeren ville ha en mer markedsliberal politikk på dette feltet, med en markedsstyrt rente. Senterpartiet og KrF delte ikke dette synet. Disse to partiene hadde i et vedtak i Stortingets behandling
104 Verdens Gang 5. november 1981, side 4 105 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 5. oktober 1982 106 Høyres stortingsvalgprogram 1981œ1985, side 18 107 Senterpartiets stortingsvalgprogram 1981œ1985, side 33 108 Nordvik, Erling, Hiv dokker i kalosjan, C. W. Cappelens Forlag AS, Oslo, 1990, side 147 109 Senterpartiets sentralstyremøte 7. februar. P-0652, PA 652œSenterpartiet, serie A, 0013
42 av Renteutvalgets innstilling i sesjonen 79-80, lagt inn en særmerknad i forbindelse med spørsmålet om renten der de slo fast at partiene var i mot en friere rentepolitikk, og at de holdt fast ved at man også i framtiden måtte regulere kreditten til visse formål for å kunne prioritere andre. I 1983 ble det såkalte Virkemiddelutvalget nedsatt. Det gjentok det samme som Renteutvalget hadde sagt om den politisk styrte renten œ at den skulle være fleksibel og styrt etter tilbud og etterspørsel i kredittmarkedet men det ble ikke fulgt opp. Regjeringen var utvidet med Sp og KrF da denne kom opp, og disse to partiene hadde tenkt å fortsette sin politikk for en lav rente, også innenfor regjeringskollegiet.110
Regjeringen drøftet rentepolitikken på regjeringskonferansen 21. mars 1983, før Senterpartiet og KrF hadde kommet inn. Det gikk tydelig fram av diskusjonen at det ikke var stemning for noen renteerklæring fra regjeringen om lavere rente. Argumentet var at det var regjeringens domene å bestemme over renten, og at Stortinget ikke skulle legge seg bort i det. Regjeringens drøftinger om saken ble avsluttet med følgende vedtak: “Dersom det fremmes forslag med anmodning fra Stortinget til regjeringen om nedsettelse av renten, og det samtidig erkjennes at denne del av kredittpolitikken er regjeringens ansvarsområde, må regjeringen meddele at den for tiden ikke finner det riktig å gjennomføre en slik rentenedsettelse. Dersom et slikt forslag fremmes uten en slik samtidig erkjennelse av at dette er regjeringens ansvarsområde, må regjeringen meddele at den ikke kan godta det (dvs. stille kabinettspørsmål). Statsministeren og finansministeren setter opp et notat til Senterpartiets formann om dette“.111 Det var et viktig prinsipp for regjeringen å holde fast på at renten var regjeringens ansvarsområde. Skulle renten endres, måtte initiativet komme fra regjeringen, ikke Stortinget. Det ble riktignok åpnet for en rentenedsettelse på et seinere tidspunkt, men da måtte den ses i sammenheng med Sysselsettingsmeldingen.112
Stortinget debatterte regjeringens sysselsettingsforslag 24. mars, tre dager etter regjeringens møte. Her var Ap og SV på offensiven ovenfor Sp og KrF. Men spesielt Senterpartiet på grunn av landsmøtets vedtak om rentespørsmålet. Gunnar Berge, Aps finanspolitiske talsmann slo fast at “[Sp og KrF] sier én ting på sine
110 Lie, Einar Den norske Creditbank 1982-1990, Universitetsforlaget, Oslo, 1998, side 75 111 Willoch 1990, side 224f 112 RA-S-1005-A-Aa-L0045.b Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch 21. mars 1983
43 landsstyremøter og landsmøter og i sine henvendelser til regjeringen, men når det skal fattes beslutninger i Stortinget, gjør disse partiene knefall for Høyre.“ Han påpekte også at Senterpartiets landsmøte vedtok en rentenedsettelse som var større enn det Ap under behandlingen hadde foreslått. I forbindelse med denne debatten fremmet Senterpartiet og KrF et forslag om at man anmodet regjeringen om å gjennomføre kredittpolitiske tiltak som blant annet kunne føre til en reduksjon av det generelle rentenivået, og å foreta en bred kredittpolitisk vurdering i revidert nasjonalbudsjett for 1983.113 Dette var langt fra det kravet om en til to prosent lavere rente som landsmøtet i Senterpartiet hadde bedt om, men etter at Jakobsen hadde blitt orientert om regjeringens standpunkt, var det ikke mulig å fremme et slikt forslag.
Det var altså ingen støtte å hente fra Høyre i denne debatten. På slutten av Stortingets behandling fikk SV, som hadde lagt inn et forslag om rentenedsettelse med 2 prosent, endret sitt forslag til ikke å inneholde et bestemt tall. Men Senterpartiet og KrF kunne ikke stemme for dette heller, for da ville regjeringen gå av. At Høyre ikke tok til motmæle mot hardkjøret var tøft for sentrumspartienes representanter som fikk gjennomgå kraftig, og det var det Jakobsen ble skuffet over. Dette var den mest ydmykende opplevelsen Jakobsen hadde hatt i Stortinget, og etter at møtet var avsluttet gikk han bort til finansminister Presthus og sa “ikke én gang til“. 114 Senterpartiet og KrF måtte la være å stemme for politikk de egentlig ville ha gjennomført, for å unngå at regjeringen de var støttepartier for skulle gå av.
Forslaget ble ikke lagt dødt likevel. I Senterpartiet hadde tålmodigheten med regjeringen blitt strukket langt. Det var ikke bare i denne saken, men denne var den som fikk mest oppmerksomhet utad. Partiets sentralstyre skulle ta opp saken på sentralstyremøtet 17. april. Svanhild Salberg som var leder i det innflytelsesrike Nord-Trøndelag Sp, uttalte til VG i forkant av møtet at dette handlet om partiets troverdighet, profil og politikk.115 Derfor mente hun det gikk en grense for hva partiet kunne tåle, og at en nedsettelse måtte komme innen det reviderte budsjettet, tidligere enn hva Presthus hadde tenkt. Også sentralstyremedlemmene Unn Aarrestad og
113 Jakobsen 2000, side 110 114 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009 115 Verdens Gang 5. april 1983, side 4
44 Borghild Brennekåsa ville sette saken ytterligere på spissen ovenfor regjeringen.116 Partileder Jakobsen avviste i samme oppslag i Verdens Gang hele begrunnelsen til Willoch for ikke å sette ned renten, og trakk fram eksperter som støttet hans standpunkt. Når sentralstyret drøftet denne saken ble det fremhevet at dette var en alvorlig lærepenge for Senterpartiet, og at regjeringen måtte forstå at Sp ikke hadde mer å gå på i rentespørsmålet. Sentralstyret var villig til å la det få parlamentariske konsekvenser. Utfallet ble at Sentralstyret sendte et brev til regjeringen, der de krevde at regjeringen måtte komme tilbake med saken i revidert budsjett.117 Men Høyres syn på saken lå fast. Senterpartiet vant likevel tilslutt delvis igjennom. I revidert nasjonalbudsjett stod det at regjeringen ville arbeide videre med rente- og kredittspørsmålene, og 3. juni la regjeringen frem en renteerklæring der det gikk fram at rentene ville bli satt ned på lån i næringslivet.118 Rentespørsmålet ble også en del av forhandlingene om utvidelse av regjeringen. Rentespørsmålet var en viktig del av den økonomiske politikken mens den fortsatt var politisk styrt. Og den befester også et viktig skille i den økonomiske politikken mellom Sp og Høyre.
“KrF skal og må presses“
Når forhandlingene i 1981 brøt sammen hadde Willoch sagt at dersom partiene ønsket å komme inn i regjeringen seinere, var døren åpen for det. Høyre hadde heller ikke noe valg dersom Senterpartiet og KrF skulle ønske å komme inn i regjeringen i og med at partiene hadde gått til valg på det, og Høyres egne uttalte samarbeidsløfter. Likevel var ikke Høyre entydig begeistret for å ta sentrumspartiene med inn og å gi fra seg makt var ikke det partiet var mest lysten på etter å ha regjert alene. Høyre trivdes svært godt i regjeringsposisjon. Likevel hadde Høyre offisielt hatt døren på gløtt for utvidelse av regjeringen. Så seint som på vinteren 1983 var det lite som tydet på at det ville bli en utvidelse av regjeringen. Willoch mente det ville være mest naturlig å vente til etter valget i 1985.119 For et hvert parti vil det nok være fristende å ha regjeringsposisjonen alene så lenge som mulig, og ved å ta inn nye måtte Høyre gi bort statsrådsposter. Selv om det var mange som spekulerte i at regjeringen kom til å bli utvidet, var det ulike vurderinger om når det burde skje. I boken Statsminister gjengir Willoch dagboknotater fra 7. januar 1982 fra en samtale med daværende leder
116 Verdens Gang 5. april 1983, side 4 117 Sentralstyremøte i Senterpartiet 17. april 1983. P-0652,PA 652 œ Senterpartiet- serie A-0013 118 Jakobsen 2000, side 111 119 Willoch 1990, side 219
45 i Kristelig Folkeparti, Kåre Kristiansen. Her går det fram at Willoch vurderte det å vinne valget i 1985 som det viktigste, men at man offentlig skulle holde målet om en flertallsregjering, uten at Høyres statsråder skulle sitte på oppsigelse. Kristiansen derimot ønsket å få sentrumspartiene inn i regjeringen i 1983.120 Det var ikke bare Willoch som hadde 1985 som et mer naturlig tidspunkt enn 1983. Rolf Presthus hadde vært invitert i selskap hos Bondevik 1. januar 1983, der Bondevik hadde sagt at hans primære ønske var at regjeringen skulle bli utvidet etter at langtidsprogrammet var blitt trukket opp av Stortinget våren 1985, altså mai/ juni.121 Men i Senterpartiet var utålmodigheten stadig voksende, og tok nå nye former enn bare enkeltkrav ovenfor regjeringen.
Ved årsmøtene i Senterpartiets fylkeslag vinteren 1983 ble den store diskusjonen hvorvidt det ikke var på tide å gå inn i regjeringen. Det var nå blitt et skifte i synet på samarbeid i hele partiorganisasjonen. Også tidligere skeptikere tok opp spørsmålet om det ikke var på tide å gå inn og ta mer direkte kontroll på sakene, til tross for uenighet med Høyre på mange områder. En av disse var radikaleren Per N. Hagen. At han hadde tatt til orde for at tiden var moden, ga Jakobsen tro på at han hadde ryggdekning i brede lag i partiet for å komme med et framstøt. Det var altså ikke de som tradisjonelt ønsket et samarbeid med Høyre som hadde begynt å bevege på seg, det var de mer radikale kreftene i partiet som ville inn i regjeringen for å drive fram senterpartipolitikk. Det første utspillet kom Jakobsen med i talen til landsmøtet i Senterpartiet i mars 1983. Han konkluderte da med at partiene måtte diskutere en utvidelse så snart landsmøtene i de tre partiene var overstått. Det var kun 26 landsmøtedelegater som stemte mot uttalelsen om at det var på tide å utvide regjeringen med KrF og Senterpartiet. Men det var fortsatt ett forhold som stod i veien: KrF stod på sitt vedtak om abortspørsmålet. Den nyvalgte nestlederen Anne Enger Lahnstein gjorde det da klart fra landsmøtets talerstol at “KrF skal og må presses“.122 Nå var Sp blitt regjeringsklar. KrFs landsmøte var ikke like direkte som Senterpartiets. De fattet et vedtak der de slo fast at det måtte oppstå en spesiell “parlamentarisk situasjon“ for at de kunne gå inn i en regjering. Det ga i det minste en åpning. Lahnsteins uttalelse var ikke langt unna det som ble virkeligheten, KrF var
120 Willoch 1990, side 219 45 Bondevik, Kjell Magne, Et liv i spenning, Aschehoug, Oslo, 2006, side 160ff 122 Jakobsen 2000, side 150ff
46 ikke klar til å løpe inn i regjeringen med glede. Partiet hadde nå ikke bare abortsaken å ta hensyn til, det måtte en politisk krise til for at de skulle bli med.
Det gikk trått med konkrete initiativer om utvidelse av regjeringen etter landsmøtene. Derfor bestemte Jakobsen seg for at det måtte komme et nytt framstøt for å få noe konkret til å skje. 20. mai 1983 holdt Jakobsen en tale i Valle i Setesdal for lokallaget i Sp. Han hadde sørget for å tipse NRK om innholdet på forhånd,123 og i talen trakk han fram viktige saker der han mente Senterpartiet ikke hadde fått påvirke utspillene fra regjeringen i stor nok grad. Det dreide seg om revidert nasjonalbudsjett, jordbruksoppgjør, sysselsettingstiltak, industrisakene og kommunenes og fylkeskommunenes økonomi. Han mente det ikke ville være holdbart å vente helt til valget i 1985 med å avklare situasjonen. Utspillet var ikke avklart med samarbeidspartnerne på forhånd, og både Kjell-Magne Bondevik og statsminister Willoch ble overrasket over framstøtet. Men partiformann Kristiansen i KrF fulgte opp Jakobsens utspill, som han hadde sympati for. Bondevik var betraktelig mer reservert..124 Utspillet var ment til å presse Høyre for å finne løsninger på de sakene som var problematiske for Senterpartiet. Jakobsen orienterte i etterkant stortingsgruppa om den parlamentariske situasjonen som han mente var i ferd med å bli dramatisk, og at også KrF var innstilt på å drive hardkjør mot Høyre for å skape en parlamentarisk situasjon slik landsmøtet deres hadde krevd. Lars Velsand som lenge hadde vært kritisk ovenfor Høyre stilte seg positiv til at Senterpartiet var på banen, og at partiet måtte gå høyt ut med saker for å gi seg gode forhandlingskort œ fremfor alt i finansieringen av sysselsettingstiltak.125 Den parlamentariske situasjonen KrF trengte kom på regjeringens forslag om å legge ned aluminiumsproduksjonen ved DNN Tyssedal i Odda og i stedet få til annen produksjon der. Det ville ført til sterk reduksjon i antallet arbeidsplasser på verket. Forslaget ble møtt med store protester, og KrFs Hordalandsrepresentanter motsatte seg en slik løsning. Asbjørn Haugstvedt fra KrF var en av de mest markante motstanderne av dette. Han var både leder i industrikomiteen og var fra Hordaland. Stortingsgruppa til KrF hadde gitt Haugstvedt fullmakt til å jobbe for en løsning før vårsesjonen var over. Regjeringen ville utsette saken. Dermed var det kommet en sak som måtte få en avklaring.126 Det
123 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009 124 Bondevik 2006, side 160ff 125 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 25. mai 1983 126 Willoch 1990, side 232
47 lå an til at det kunne bli et nederlag i Stortinget for regjeringen, som også stod på sitt. Det var inngått så mange kompromisser at det nå lå åpent for å starte forhandlinger om samarbeidssituasjonen, før hele samarbeidet raknet. De måtte ta et valg. Willoch kalte ledelsen i sentrumspartiene inn til et møte 24. mai der de ble enig om å starte regjeringsforhandlinger.127
Regjeringsforhandlingene
På møtet 24. mai ble de tre partiene enige om å drøfte grunnlaget for en utvidelse av regjeringen. Begrunnelsen for at det nå måtte komme, bar preg av at det var eneste utvei fra den situasjonen som nå var oppstått i forbindelse med Jakobsens utspill, Tyssedalsaken og den dynamikken som oppstår når spekulasjoner om regjeringsendringer løper i den offentlige debatten. Det ble også framstilt som at utvidelse var eneste måte å forhindre at lignende problemer ville oppstå i framtida. Statsministeren ville ha utvidelsen unnagjort før Stortingets sesjon var over i midten av juni. Det var med andre ord knapt med tid.128
Høyre hadde en stor fordel i forhandlingene; som regjeringsparti og innehaver av statsministertaburetten kunne de legge premissene for store deler av forhandlingene. Willoch hadde allerede krevd at det skulle være en omdannelse129, og ikke en ny regjering, og slik sett gitt et tydelig signal om at Høyre ikke fant det naturlig med store endringer i regjeringens politiske profil. De kunne også argumentere for viktigheten av kontinuitet og slik forsvare de statsrådspostene det hadde. Høyre stilte også med den største delegasjonen i forhandlingene. Det viktige her er å se på hvilke gjennomslag Senterpartiet fikk og om de greide å flytte tyngdepunktet mot sentrum.
Statsrådsfordeling
Willoch var opptatt av de erfaringene han hadde fra Borten-regjeringen. Han var klar på at det var maktpåliggende at partilederne i Senterpartiet og KrF var en del av regjeringen. Han ville at det politiske tyngdepunktet måtte være i regjeringen. For Høyres del forble riktignok partileder Jo Benkow i Stortinget. Statsministerens posisjon i eget parti var så sterk at det ikke var like viktig for Høyre å ha partilederen i regjeringen. Både Senterpartiet og KrF aksepterte at lederen måtte sitte i regjeringen.
127 Bondevik 2006, side 166 128 Willoch 1990, side 236 129 Madsen 2001, side 178
48 Jakobsen var usikker på om det ville svekke stortingsgruppene, men aksepterte likevel å gå inn i regjeringen.130
Senterpartiet hadde lagt fram krav om å få fire statsråder i regjeringen. Statsministerens utgangspunkt var en matematisk fordeling av statsrådspostene basert på styrkeforholdet i Stortinget. Det ville gitt en fordeling på 12 til Høyre, 3 til KrF og 2 til Senterpartiet, noe Jakobsen ga beskjed om at var uakseptabelt for Senterpartiet. Heller ikke KrF ville gå med på Willochs forslag. Sentrumspartiene mente at enkelte departementer måtte veie tyngre enn andre, og Willoch aksepterte at statsministeren skulle telle for to. Senterpartiets delegasjon fikk til slutt gjennomslag for at partiet skulle ha tre departementer, selv om Willoch stadig presiserte at dette ville bety en overrepresentasjon for Senterpartiet. Senterpartiet hadde flere departementer på sin ønskeliste, øverst stod Utenriksdepartementet, hvor Jakobsen var Senterpartiets kandidat. Han hevder selv i Mot strømmen at han ikke var veldig interessert og trodde ikke han var egnet heller, så det var ikke et helhjertet engasjement de la i å få denne posten. Slaget stod i realiteten mellom KrF og Høyre. Partiet ønsket også å få kommunalministeren og olje- og energiministeren, uten at dette heller lyktes. Partiet fikk Jakobsen i samferdselsdepartementet, Rakel Surlien i miljøverndepartementet, og Finn T. Isaksen i landbruksdepartementet.131 Tidlig i forhandlingene hadde Kåre Kristiansen foreslått 11 til Høyre, 4 til KrF og 3 til Senterpartiet. Det fikk Jo Benkow til å påpeke at KrF var svært opptatt av å poengtere at KrF ikke måtte bli underrepresentert i forhold til Høyre, men at det samme tydeligvis ikke gjaldt ovenfor Senterpartiet.132 Jakobsen har i ettertid bekreftet at de to partiene var svært lite samkjørte, og at Senterpartiets delegasjon opplevde at KrF var vel så opptatt med å sikre at Senterpartiet ikke skulle få for mye, som å sikre at KrF fikk hva det ønsket.133 Dette var også tilfellet i forhandlingene om budsjettet for 1982.134 Den manglende samkjøringen mellom KrF og SP i forhandlingene virker noe oppsiktsvekkende. De insisterte på å være sammen om de skulle samarbeide med Høyre, men brukte ikke sin felles styrke i forhandlingene mot det, men forhandlet hver for seg. Når Høyre var så mye større en de to andre, og de stadig var uenig om
130 PA-1257-Jakobsen, Johan J, Serie H, Regjeringsforhandlinger 1983 I, protokoll fra forhandlingsmøte 4. juni 1983, side 4ff 131 Jakobsen 2000, side 118ff 132 PA-1257-Jakobsen, Johan J, serie H, Regjeringsforhandlinger 1983 I, protokoll fra forhandlingsmøte 4. juni 1983, side 4 133 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009 134 Larsen 2009, side 117.
49 skattepolitikken og andre viktige saker kunne de ha dratt fordeler av å bygge opp under hverandres forslag og krav, men det gjorde de ikke.
Gruppesekretær Eivind Reiten ble utnevnt til statssekretær i Finansdepartementet under Presthus, som beholdt sin plass. Reiten måtte også akseptere at det fortsatt skulle være Høyres statssekretær i departementet, Kjell Storvik som var nummer to i den politiske ledelsen i departementet. Reiten hadde en høy stjerne i Høyre, som anså han som en dyktig økonom. Willoch skriver om han i Statsminister: “Både han [Presthus] og jeg kjente Reiten som en usedvanlig dyktig økonom, som dessuten hadde det avgjørende fortrinn at han ikke ga opp sin faglige integritet til fordel for politisk anti-økonomi.“ Jakobsen fremmet i forhandlingene at de ville ha Reiten inn som statssekretær, noe Willoch så på det med stor tilfredshet, og skriver videre i boka at “Det letter forhandlingene når noen krever noe som man ellers gjerne ville prøve å dytte på dem.“135 Willoch var alltid svært opptatt av den økonomiske politikken, og tanken var at en økonom fra Senterpartiet i regjeringen ville bidra til å holde “utgiftspartiet“ i ørene, når det var en av deres egne som satt i den politiske ledelsen i det mektige Finansdepartementet.136
Det politiske grunnlaget
Under forhandlingene var Willoch klar på at han ikke ville akseptere at en utvidet regjering skulle gå bort fra Høyres skattepolitikk. Det ble en del av forhandlingsprotokollen at regjeringen skulle gjennomføre lettelser i summen av direkte beskatning av personer, familier og bedrifter. Det ble også slått fast at målet var å holde utgiftene på samme nivå som ved budsjettbehandlingen i 1982, og at det offentliges andel av brutto nasjonalprodukt måtte reduseres. Statsministeren ville heller ikke akseptere en annen løsning på Tyssedal-saken enn den regjeringen hadde presentert. Generelt var det lagt inn flere forutsetninger for de økonomiske disposisjonene regjeringen kunne gjøre. Blant annet ble det slått fast at målet om å dempe pris- og kostnadsveksten skulle være avgjørende ved utformingen av finans- og kredittpolitikken. Først etter at det hadde lyktes å gjenreise veksten i samfunnsøkonomien skulle det være rom for økt innsats over de offentlige budsjettene. De generelle vilkårene for næringslivet skulle bedres, i stedet for selektiv
135 Willoch 1990, side 245ff 136 Willoch 1990, side 245ff
50 støtte til enkelte deler av industrien. I næringspolitikken skulle også bosettingsmålene tas hensyn til, samt at jamnstillingsvedtaket for landbruket skulle ligge fast. Regjeringen ville også gå inn på differensierte virkemidler i distriktspolitikken. Størrelsen på bistandens andel av brutto nasjonalprodukt var også et tema der de tre var uenige, og hadde ulike programformulering. I forhandlingsprotokollen ble formuleringen svært ullen, en slo fast at den skulle utformes med hensyntagen til de tre partienes programmer, samt fellesinnstillingen.137 I tillegg til den omtalte protokollen på 25 punkter, ville Willoch ha en hemmelig del av protokollen. Det var denne som slo fast at Statsministeren skulle kunne motsette seg statsråder fra de andre partiene, og det samme skulle gjelde for de tre partienes stortingsgrupper. Regjeringsmedlemmene måtte også støtte regjeringens sikkerhetspolitikk.138 Statsministeren ville ikke ha noe av at Norge skulle være et “fotnoteland“ i NATO, og aksepterte derfor ikke noen avvik i sikkerhetspolitikken.139
Willoch var helt klar på at han ikke ville søke avskjed for den rene Høyreregjeringen, for så å danne en ny regjering. Derfor ble betegnelsen omdanning og utvidelse av Willoch-regjeringen brukt. Dette vakte irritasjon i Senterpartiet, blant annet i stortingsgruppa. Velsand og Haarstad tok opp dette i et gruppemøte og lurte på hvordan det var mulig å legge fram en regjeringserklæring uten at det kommer en ny regjering.140 Men Høyre var ikke interessert i å skape mer dramatikk rundt omdannelsen enn nødvendig. Det symbolske i at to nye kommer inn var viktig for de som ønsket at Willoch skulle danne en ny regjering. Argumentasjonen var at det skulle markeres en ny politisk kurs, ikke bare en utvidelse der Høyre nærmest slukte Senterpartiet og KrF. I uttalelsen fra landsmøtet i Senterpartiet ble det slått fast at målet med å komme inn i regjering var å endre kursen i Senterpartiets retning. Jakobsen aksepterte Willochs ønske om ikke å gå av, selv om også han i utgangspunktet ville at regjeringen skulle gå av først. Senterpartiets Råd vedtok på et møte 31. mai at regjeringen måtte søke avskjed, for så å danne en ny.141 De i
137 PA-0696-Serie A- L0001. Forhandlingsmøtene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dannelse av regjering, A œ forhandlingsprotokoll, Protokoll om det politiske grunnlaget for omdannelse av regjeringen, 4. juni 1983 138 Pa-1257-Jakobsen, Johan J., serie H, Regjeringsforhandlinger 1983 I, protokoll fra forhandlingsmøte 4. juni 1983, side 4ff 139 Samtale med Steinar Ness, 12. mai 2010 140 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 7. juni 1983 141 Nationen 1. juni 1983, side 2
51 stortingsgruppa som alltid hadde vært mer vennlig innstilt ovenfor tettere samarbeid med Høyre, var ikke like opptatt av det. Det var viktigere for dem at Senterpartiet satte inn statsråder som var sterke nok til å markere partiet tydelig, i stedet for å være opptatt av symboler ved omdannelsen.142
Sentrumspartiene insisterte på at det måtte legges fram en regjeringserklæring i Stortinget når det ikke ble et reelt regjeringsbytte. Willoch gikk motvillig med på det under forutsetning av at den var kort. Den ble på syv sider.143 I debatten i Stortinget gjorde riktignok ikke Senterpartiets representanter noe for å skjule at de mente dette var en ny regjering, ikke bare en utvidelse. Både Ole Gabriel Ueland og den nye parlamentariske lederen Johan Buttedahl hevdet dette sterkt for å forsvare partiets valg, mens Høyres representanter stod på det partiene faktisk var blitt enig om.144
Som nevnt var det fellesinnstillingen til langtidsprogrammet fra 1981 som ble utgangspunktet for forhandlingene. Det som vekte størst motstand i Senterpartiets stortingsgruppe var formuleringen om skattepolitikken og den økonomiske politikken. Lars Velsand mente at partiet låste seg alt for mye til skatteletter, og at det dermed ville bli vanskelig å få bevilget de nødvendige midlene til kommunene og fylkene.145 Den økonomiske situasjonen hadde vært et av de viktigste ankepunktene fra Senterpartiet mot Høyreregjeringen. Da forhandlingene var over, var Velsand og Haarstad fortsatt ikke overbevist om at resultatet oppfylte landsmøteresolusjonens forutsetning for å gå inn i en regjering med Høyre. Da stortingsgruppen behandlet forhandlingsresultatet krevde Haarstad å få inn en egen protokolltilførsel slik at hun kunne få dokumentert sin motstand for ettertiden uten å stemme i mot å godkjenne det politiske grunnlaget. I protokolltilførselen understreket hun at hun forbeholdt seg retten til å opptre illojalt ovenfor regjeringen dersom hun mente at politikken den førte gikk ut over de forutsetningene landsmøtet, etter hennes tolkning, hadde satt for å ta regjeringsansvar, samt at hun mente Senterpartiet ikke burde akseptert at regjeringen bare ble utvidet. Velsand undertegnet også denne protokolltilførselen. Dagen før hadde det vært et sentralstyremøte i Senterpartiet hvor Velsand var medlem. Han ba på dette møtet om å få komme med en protokolltilførsel etter at
142 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 3. juni 1983 143 Jakobsen 2000, side 116 144 Tidene S. Stortingsforhandlinger (3269œ4913) 1982-1983, side 6729ff 145 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 3. juni 1983
52 sentralstyret hadde godkjent resultatet av forhandlingene med KrF og Høyre. Konklusjonen var den samme som den Haarstad fremmet dagen etter œ nemlig at de forbeholdt seg retten til å vurdere en fortsatt regjeringsdeltagelse på fritt grunnlag om ikke politikken ble snudd til det de oppfattet at var landsmøtets intensjon. Det er naturlig å gå ut fra at de hadde samkjørt dette på forhånd og blitt enig om framgangsmåten for å markere sin motstand. I Velsands merknad blir det trukket fram den økonomiske politikken, næringspolitikken og mediepolitikken som områder der partiet hadde avgjørende innvendinger mot regjeringens politikk. Merknaden pekte på behovet for det de kalte for en “aktiv og målrettet distrikts- og sysselsettingspolitikk“. Denne ble også underskrevet av sentralstyremedlemmene Torun Dramdal og Solveig Rosnes.146 Det problematiske forholdet til Høyre var fortsatt til stede. Det er helt tydelig at det ikke hadde vært en ideologisk tilnærming, men at det var den parlamentariske situasjonen som gjorde utvidelsen nødvendig.
Denne uenigheten i forhold til landsmøtevedtaket kom likevel ikke fram i media eller i diskusjonen i Stortinget i forbindelse med Statsministerens tale da han kunngjorde omdannelsen av regjeringen. Både stortingsgruppa og sentralstyrets vedtak om å godkjenne forhandlingsresultatet var enstemmig. I Stortingsdebatten om regjeringserklæringen kom verken Velsand eller Haarstad med kritiske bemerkninger til det politiske grunnlaget til regjeringen. Men Haarstad benyttet anledningen til å vise opposisjon på et politikkområde som var svært viktig for Willoch œ sikkerhetspolitikken. Stein Ørnhøi fra SV fremmet et forslag på vegne av seg selv, Hans H. Rossbach fra Venstre og Haarstad. Forslaget gikk ut på at Stortinget skulle gis adgang til å drøfte utplassering av mellomdistanseraketter fra NATO.147 Det kan tolkes som en måte å markere seg mot regjeringen på fra Haarstads side. Å skape splid ved å gå offentlig ut med reservasjonen i forhold til protokollen ville neppe blitt akseptert av hennes partifeller, og kunne skapt irritasjon ovenfor Senterpartiets medlemmer i regjeringen fra deres kolleger i Høyre. Å være forslagsstiller på et forslag som ikke kom til å få flertall i Stortinget var en mindre markering. Med tanke på at Willoch ikke ville akseptere statsråder som ikke ville stå fast på den sikkerhetspolitikken han ønsket, kan dette ses på som et stikk i siden til Høyre. Det
146 Pa-0652, PA 652 SenterpartietœSerie A nummer 0012, hyllenummer 1A1064/1 147 Tidende S. Stortingsforhandlinger 1982œ1983 (3269œ4913), side 4865
53 var reelle og store uenigheter mellom Sp og Høyre også i sikkerhetspolitikken, men det var kun Haarstad som markerte den.148
Nationens ansvarlige redaktør på denne tiden var Dagfinn Vårvik, tidligere partileder i Senterpartiet. I en lederkommentar dagen etter Jakobsens pinsetale ga avisen full tilslutning til hans initiativ, med begrunnelse i de problemsakene som tårnet seg opp, og de ventende sakene Sp og KrF måtte ta stilling til under tidspress og uten mulighet til å påvirke før regjeringens utspill.149 Etter at regjeringen og det politiske grunnlaget ble presentert, var begeistringen noe avdempet. Da var avisen bekymret for Høyres totale dominans. Sentrumspartienes statsrådsgevinst virket for dem ikke tillitsvekkende, og avisen advarte mot at om lysten til å dominere og diktere fortsatte i regjeringen, ville det komme til å røyne på både i og utenfor kollegiet.150 Det var ikke bare Nationen som tolket det slik at Høyre hadde trukket det lengste strået. Dagbladet hevdet at Senterpartiet hadde tapt stort i forhandlingene, og at Jakobsen var svært skuffet over resultatet han hadde oppnådd. Jakobsen benektet i oppslaget at dette var realiteten, og pekte på at sentrum hadde fått tunge departementer fra Høyre, som Olje- og energidepartementet, statsråden i Samferdselsdepartementet og statsråden i Kirke- og undervisningsdepartementet.151 To av de departementene han trakk fram var tatt over av KrF. Jakobsen vedgikk likevel at han ikke var helt fornøyd når han skriver at han og Buttedahl ikke var direkte misfornøyd med uttellingen.152 Det minste partiet har ikke den beste forhandlingsposisjonen. Partiet kunne derfor heller ikke forventet at de skulle få akkurat de departementene de ønsket seg.
I regjering
Jakobsens forgjenger i samferdselsministerstolen, Høyres Inger Koppernæs, la fram en melding om jernbanens framtid før hun gikk av. Denne meldingen ble møtt med skepsis og kritikk fra mange hold, også fra Senterpartiet. Innvendingene dreide seg om overføring av sidebanene fra staten til fylkene, den bedriftsøkonomiske tenkningen Høyreregjeringen ville legge til grunn, samt avvisning av forlengelse av Nord-Norgebanen.153 Det siste punktet regnet regjeringen i april med at ville bli
148 Samtale med Ness, 12. mai 2010 149 Nationen 25. mai 1983, side 3 150 Nationen 9. juni 1983, side 3 151 Dagbladet 8. juni 1983, side 7 152 Jakobsen 2000, side 121 153 Jakobsen 2000, side 129
54 vedtatt likevel, men regjeringen ville likevel foreslå det samt å bevilge en milliard ekstra til veibygging i Nord-Norge som kompensasjon. Like etter at Senterpartiet var gått inn i regjeringen tok Jakobsen opp jernbanemeldingen. Hans utgangspunkt var at han ville trekke hele meldingen tilbake, men i forhandlingsprotokollen var partiene blitt enig om at de meldinger som var lagt fram av den rene Høyreregjeringa ikke skulle trekkes tilbake. Jakobsen fikk derimot tilslutning til å legge fram en tilleggsmelding, mot at han garanterte Willoch at han ikke ville komme med nye løfter om Nord-Norgebanen. Statsministeren gjorde det også klart at Høyre ikke ville gå med på økning av rammene til jernbanen.154
5. januar 1984 la Jakobsen fram et notat for regjeringen om meldingen. Her viste han til at det var flertall i Stortinget av SV, Ap, Sp og Venstre for en forlengelse, og at resultatet av behandlingen der kunne bli at flertallet i Stortinget stemte fram et slikt vedtak. Derfor mente han at det kunne være en god idé og likevel fra regjeringens side komme med et prinsippvedtak om bygging, uten at man låste seg til et spesielt tidspunkt for bygging av banen. Willoch avviste dette på bakgrunn av det han hadde uttalt på regjeringens møte i august 1983 der saken var oppe, og mente at selv om forslaget kunne komme opp i Stortinget var det forskjell på selv å legge fram forslag man mener er galt og at andre gjør det.155 Dette var den viktigste politiske saken i jernbanemeldingen, men som tidligere nevnt var det et forslag Senterpartiet nok hadde gitt opp å få Høyre med på. Jakobsen prøvde likevel å få denne mer uforpliktende formuleringen, uten at Willoch falt for fristelsen denne gangen heller.
I denne sammenheng er det verd å nevne at Gro Harlem Brundtland ikke så på utvidelsen av regjeringen som en svekkelse for Arbeiderpartiets mulighet til gjennomslag for sin politikk. De ville fortsette med å fremme forslag i Stortinget som kunne friste sentrumspartiene til å gå mot egen regjering.156 Saken om Nord- Norgebanen kunne være en slik, og det var muligens med et slikt stortingsflertall i bakhodet Jakobsen jobbet med formuleringene på dette området. Meldingen som ble lagt fram var såpass avvikende fra den Koppernæs hadde lagt fram, at den av enkelte i
154 RA-S-1005-A-Aa-L0045.b Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch, referat fra regjeringskonferanse 28. april og 4. august 1983 155 RA-S-1005-A-Aa-L0045. Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch, referat fra regjeringskonferanse 5. januar 1984 156 Dagbladet 9. juni 1983, side 8
55 media ble karakterisert som en “motmelding“.157 Forslaget fra regjeringen før utvidelsen om å bevilge en milliard ekstra til vei i Nord-Norge som kompensasjon for ikke å forlenge banen, ble stående.
Rammene for budsjettet for 1984 var i stor grad lagt før Sp og KrF kom inn i regjeringen. Det var ikke så store og omfattende endringer det var mulig å få til på kort tid, og de nye statsrådene fikk derfor forskjøvet fristen til å komme med kuttforslag innenfor sine rammer. Det ble imidlertid raskt klart at de to nye regjeringspartiene ikke ville akseptere kutt i u-hjelpen, slik som Willoch hadde lagt opp til, og som Høyre ønsket for å få ned utgiftene på budsjettet, men også fordi de mente u-hjelpa var for høy. Partiet ville ikke ha andelen u-hjelp av BNP høyere enn 1 prosent. Resten av hjelp til u-land skulle gå gjennom handel, lån og hjelp til bedrifter som ville etablere seg i u-landa.158 Bondevik karakteriserte u-hjelpa som en avgjørende sak som mye kunne stå og falle på for KrF159, og antydet med det at dersom de ikke fikk gjennomslag for det i regjeringen kunne det hende Stortinget ville vedta det likevel. Senterpartiet og KrF var på linje her. Jakobsen foreslo en opptrapping av bistanden i budsjettet for 1984. Willoch understreket på møtet at de andre partiene ikke kunne forvente at Høyre ville være med på en årlig vekst i u-hjelp som skulle følge igjen neste budsjett, men gikk til slutt med på å øke satsen til 1.15 prosent av BNP160. Willoch presenterte de nye statsrådene et kuttkrav på 5.5 milliarder i budsjettet i forhold til 1983-budsjettet, noe Jakobsen raskt avviste. I følge han var det nok med et kutt på 1.4 til 1.5 milliarder. Et av forslagene fra sentrumspartiene var blant annet at regjeringen kunne øke avgiften i folketrygden for å unngå kutt andre steder.161
Dette brøt direkte med den hemmelige delen av protokollen, der avgiften til folketrygden var å regne som skatt, og Høyre var innstilt på å fortsette skattelettepolitikken - og formuleringen i det politiske grunnlaget til regjeringen var “reelle“ skattelettelser nevnt. Men sentrumspartiene motsatte seg skatteletter for
157 Jakobsen 2000, side 128 158 Høyres stortingsvalgsprogram 1981-1985, side 5 159 RA-S-1005-A-Aa-L0045.c Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch, referat fra regjeringskonferanse 29. august 1984 160 RA-S-1005-A-Aa-L0045.c Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch, referat fra regjeringskonferanse 18. og 23. august 1983 161 RA-S-1005-A-Aa-L0045.b Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch, referat fra regjeringskonferanse 17. juni
56 personer under budsjettforhandlingene om 1984-budsjettet. Presthus ville ha innstramninger i et budsjett som lå an til å bli mer ekspansivt enn Høyre ville. Men når KrF og Senterpartiet ikke var villig til å holde igjen på egne fanesaker som bistand, samferdsel, overføringer til kommuner og fylkeskommuner og helse- og sosialbudsjettene eller selektiv industristøtte, ble ikke resultatet av budsjettet at man begrenset de offentlige utgiftene eller at det ble plass til store skattekutt. Jakobsen karakteriserte budsjettforhandlingene i regjeringen for redningsaksjoner fra Senterpartiets side, fordi Høyrestatsrådene på viktige Sp-saker hadde så lave ambisjoner.162 Sentrumspartiene ville ikke nå heller ha skattelette til privatpersoner, og krevde at disse måtte reduseres. For å styrke budsjettet måtte enkelte avgifter også settes opp.163 De skattelettene som ble vedtatt var rettet mot familienes økonomi, ikke direkte knyttet til enkeltpersoner. Det ble også noe skattelette til næringslivet.
Budsjettforliket fra de tre regjeringspartiene bar veldig preg av å være forlik. Sentrumspartiene satte foten ned for store skatteletter, og Høyre ville sette foten ned for økte offentlige utgifter. Det ble ikke stort igjen av det stramme budsjettet med store skatteletter som Høyre ønsket. Sentrumspartiene stod fast på at det skulle merkes på budsjettet at de var kommet i regjering, og at det ikke bare skulle være dem som måtte slakte noen hellige kyr. Dersom Høyre trodde at regjeringsposisjonen skulle “ansvarliggjøre“ sentrumspartiene til å legge om sin politikk, ser det ut til å ha vært et ønske som ikke slo til. I 1984 og 1985 var veksten i det private forbruket svært sterkt, det samme var presset for økte offentlige utgifter. Finansminister Presthus ville derfor redusere utgiftssida i budsjettet med nærmere 3 milliarder kroner. Bakgrunnen var at budsjettet for 1985 som var vedtatt, var et av etterkrigstidens mest ekspansive. Budsjettet baserte seg på et økonomisk opplegg Presthus mente det ville være helt umulig å styre landet etter. Dersom oljeinntektene hadde gått ned kunne det ha ført til akutte problemer i økonomien, som var helt avhengig av oljekronene fra Nordsjøen. For å komme fram til de innstrammingene Presthus mente var nødvendig, ble det satt ned et underutvalg i regjeringen der alle tre partier var representert. Resultatet av dette arbeidet ble ikke helt som forventet. I stedet for kutt i milliardklassen ble utgiftene økt med 227 millioner.164 I tillegg fikk
162 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 30. september 1983 163 RA-S-1005-A-Aa-L0045.c Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch, referat fra regjeringskonferanse 22. august 1983 164 Lie 1998, side 82
57 sentrumspartiene med seg resten av regjeringen på en rentenedsettelse forsommeren 1984. Argumentasjonen var fordelingspolitisk og sosialpolitisk motivert. Deres syn hadde opplagt støtte i deler av Høyre, blant annet hos finansministeren som tydeligvis ikke delte statsministerens bastante holdning på dette feltet. Dette ble gjort i statsminister Willochs sykefravær. Statsministeren var ikke særlig fornøyd med det regjeringen hadde gjort, men kunne ikke godt gå ut mot regjeringen etter at han var kommet tilbake.165 Det er liten tvil om at Høyre stort sett ga etter i forhandlingene der sentrumspartiene stadig presset på for større bevilgninger. Det viser at det var et tydelig skille i synet på den økonomiske politikken mellom sentrum og Høyre. Mens Høyre så det som naturlig at budsjettet fra regjeringen var et framforhandlet resultat de tre partiene imellom som Stortinget skulle slutte seg til,166 så Senterpartiet på det som helt naturlig at det skulle være mulig for Stortinget å komme med endringer i budsjettet dersom regjeringen skulle forvente å få partiets støtte i Stortinget œ til tross for at de altså selv satt i regjeringen. Budsjettet er konstitusjonelt Stortingets ansvar, så helt unaturlig var ikke holdningen i Sp.
Dersom vi ser bort fra budsjettuenighetene i regjeringen var forholdet internt for det meste fordragelig og konfliktfritt. Det var riktignok en sak som kunne ha ført til at Senterpartiet tok dissens i regjeringen, om ikke Willoch hadde vært så fast bestemt på at han ikke ville ha noen dissenser. Det var spørsmålet om Statoils overtagelse av Statfjordfeltet fra oljeselskapet Mobil. Mobil hadde på midten av 1970-tallet fått operatøransvaret for feltet, under forutsetning av at det skulle overføres til Statoil ti år etter at det var erklært drivverdig. Statoil ba i 1984 om at overføringen måtte skje i 1987, mens Mobil mente at det av miljømessige og økonomiske årsaker ikke burde skje før i 1995. Senterpartiet støttet Statoil, og la vekt på den nasjonale kontroll over oljevirksomheten. Stortingsgruppen til Senterpartiet var ikke til å rikke i saken. Høyre og KrF var villig til å komme Mobil i møte og utsette overføringen til 1990. Men heller ikke i regjeringen var Senterpartiet villig til å flytte på seg. Landbruksminister Finn T. Isaksen hadde skrevet en formulering til dissens under møtet som han fikk godkjent av Jakobsen. Det ble ikke nødvendig å bruke denne, regjeringen kom fram til et kompromiss som slo fast at overføringen burde skje innenfor perioden 1. januar 1987-1. januar 1989. Statsministeren mente dette svekket
165 Lie 1998, side 78 166 Gruppestyreprotokoll for Høyre 25. oktober 1983
58 Norge som en troverdig forretningspartner, mens Senterpartiet var fornøyd med å ha sikret nasjonal kontroll over oljeressursene samt å styrke Statoil som statlig verktøy i oljepolitikken.167
En annen sak om utenlandsk forretningsvirksomhet som skapte uenighet i regjeringen, dog ikke i samme format, var spørsmålet om utenlandske selskapers mulighet til å kjøpe seg inn i norske bedrifter, og hvor stor porteføljeandel de kunne ha. Industriministerens forslag var at eksportrettede bedrifter med dokumentert behov for økt egenkapital eller bedrifter med en internasjonal profil kunne på individuelt grunnlag gis en konsesjon på inntil 40 %, og i enkelte tilfeller over 40 %. Jakobsen mente det var en alt for stor liberalisering av konsesjonsloven, og etter forslag fra landbruksminister Isaksen ble taket satt på 33 %, og søknader på over 40 % måtte forelegges regjeringskonferansen for avgjørelse.168 I et lengre perspektiv ser man her at det var et skille mellom Høyres næringspolitikk og Senterpartiets, som også fikk store konsekvenser for forholdet dem i mellom i Syse-regjeringen. Spørsmålet om nasjonalt eierskap og forvaltning av naturresursene var svært viktig for Sp.
Fra flertallsregjering til mindretallsregjering
Før valget i 1985 var det fortsatt stemning for å regjere med Høyre og KrF om det ble et nytt flertall for regjeringspartiene. Partiet var samlet om at denne linjen var veien til innflytelse og makt, og erfaringene fra årene som støtteparti kom nok godt med i vurderingen av handlingsalternativer. Partilederen slo fast i et foredrag før valget i 1985 at partiet var med på å “gjøre en god politikk bedre“.169 I og med at partiet gikk til valg på fornyet tillit til den samme konstellasjonen, kunne man ikke forventet annet enn at Jakobsen skulle påpeke Senterpartiets betydning i regjeringen. Det gjorde han også i sin tale til Senterpartiets landsmøte i mars 1985, og viste til at samarbeidet i perioden som nærmet seg slutten hadde vist at de tre partiene, til tross sine særdrag utgjorde et troverdig regjeringsalternativ. Også Magnus Stangeland, daværende første vararepresentant til Stortinget fra Hordaland og listetopp til stortingsvalget delte oppfatningen av at samarbeidet var til det beste for Senterpartiet. Han slo fast at de siste årenes politiske utvikling hadde vært gunstig, og
167 Jakobsen 2000 side 138f 168 RA-S-1005-A-Aa-L0046 Statsministerens kontor, Statsminister Kåre Willoch 29. september 1983 169 Aftenposten Aften, 22. juni 1985, side 7
59 at det var gjennom regjeringssamarbeid med Høyre og KrF at Senterpartiet fikk størst politisk gjennomslag. Landbruksminister Finn T. Isaksen hadde etter nesten to år i regjering sett viktigheten av å ha ei hand på rattet fra dag til dag, en innflytelse som ikke kunne oppnås på noen annen måte. Skulle partiet ta ansvar og være med å styre, måtte regjeringsposisjonen være målet. Dette var som vist også en av grunnene til at Sp ville inn i 1983.
Gjennomgangstonen i generaldebatten på landsmøtet i 1985 var at Senterpartiet måtte søke å beholde makta. Det var ingen som tok til ordet for å bryte regjeringssamarbeidet. Av markante partirepresentanter var det kun Lars Velsand som nok en gang inntok rollen som den kritiske ovenfor Høyre. Han var kritisk til å omtale koalisjonen som et “samarbeid“, som er et positivt ladet ord. Han mente det var mer på sin plass å snakke om en “kamp“ for å holde posisjoner og for å flytte grenser i ønsket retning. Han dro fram økonomien i kommunene og kulturpolitikken som eksempler på saker der Senterpartiet hadde måttet “kjempet“ mot Høyre, og ville synliggjøre denne kampen slik at partiet kom over fra en forsvarsposisjon til angrepsposisjon. Begrunnelsen hans var at ved å synliggjøre kampene, ville velgerne vært i stand til å se hva konsekvensene ville ha vært uten Senterpartiet i regjering.
Velsand var den eneste som tok opp dette aspektet.170 Det er ikke så rart heller, seks måneder før et valg er ikke et ideelt tidspunkt å velge for å gyve løs på dem en ønsker å sitte i regjering sammen med. Aftenposten fulgte opp med en lederartikkel der avisens redaktør Egil Sundar ba Velsand besinne seg, fordi han ifølge avisen undergravet regjeringens troverdighet171. Partiet la seg ikke på Velsands linje. I stedet valgte regjeringspartiene å markere sine kjernesaker i valgkampen, og å være enig i at de ønsket en ikke-sosialistisk regjering bestående av de tre partiene, og ellers framstå som samlet og enhetlig mot opposisjonen. Partiets nestleder, Anne Enger Lahnstein, oppsummerte innleggene i debatten med utsagnet “dette går jo bra“, og slo fast at partiet slapp en ørkesløs samarbeidsdebatt slik det hadde hatt på 1970-tallet, fordi partiet var enig om at det ønsket innflytelse og makt. Men samtidig etterlyste hun en ideologisk forankring i hva målet med partiets politikk skulle være.172 Et slikt
170 PA-652 Senterpartiet, serie D, Landsmøtet œ diverse/ sakspapirer 1983 og 1985, eske D0004, mappe merket “landsmøtet 1985“ 171 Aftenposten Aften 21. mars 1985, leder side 2 172 PA-652 Senterpartiet, serie D, Landsmøtet œ diverse/ sakspapirer 1983 og 1985, eske D0004,
60 ideologisk perspektiv, hadde ikke vært framtredende i den interne debatten. Som uttalelsene til Stangeland og Isaksen viste, var målet nettopp å ha kontroll på enkeltsakene. Lahnstein tok initiativ til å løfte debatten til et ideologisk plan. Det perspektivet hadde ikke vært veldig framtredende etter de store konfliktene i partiet på 1970-tallet. Partiet regnet seg som et ikke-sosialistisk parti, og i den to- blokktenknigen som dominerte i politikken var en eller annen form for samarbeid med Høyre nødvendig om Sp skulle ha innflytelse.
Etter valget tapte de tre partiene flertallet i Stortinget, og ble avhengig av Fremskrittspartiet. På det første landsstyremøtet etter valget oppsummerte parlamentarisk leder Buttedahl den politiske situasjonen og årene partiet så langt hadde sittet i regjering med at de hadde lyktes i å føre Senterpartipolitikk i regjeringen, og at de hadde tillit i eget parti. Buttedahl hadde også vært fornøyd med måten partiet hadde klart å være i regjering og markere egen politikk på. Til tross for valgresultatet var det ikke snakk om å gå ut av regjeringen. Regjeringspartiene anså det slik at siden de fortsatt hadde flere mandater i Stortinget enn Arbeiderpartiet og SV hadde deres regjeringsalternativ vunnet fram hos velgerne. Samtidig hadde Fremskrittspartiet lovet å ikke felle en borgelig regjering og slik åpne for at Gro Harlem Brundtland kunne bli statsminister igjen. Men regjeringspartiene var avhengig av støtte fra FrP for å få flertall i Stortinget, et parti Buttedahl mente var så totalt forskjellig fra Sp i ideologi og politikk at det ikke fantes grunnlag for å føre politiske forhandlinger med det, og avviste helt å gå inn i et forpliktende samarbeid med Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet hadde også vært ute med følere ovenfor Senterpartiet i håp om å ta over regjeringsmakten, et samarbeid Buttedahl avviste med henvisning til at det samarbeidet de var inne i fungerte svært godt. Dette bekreftet også Jakobsen i sitt innlegg i samme forsamling. Han mente de siste årenes erfaring viste at Senterpartiet ikke burde ha satset på en annen hest.173 Ledelsen slo fast at det ikke var grunnlag for andre regjeringsalternativer enn mindretallsregjering i perioden, og Senterpartiet skulle opptre ansvarlig og sørge for politiske resultater i tråd med det partiet hadde gått til valg på. Det anså de ikke var mulig å gjennomføre dersom de ga FrP en annen stilling enn de andre opposisjonspartiene. Senterpartiet tok altså et oppgjør med Fremskrittspartiet allerede i 1985. Partiet satte ned en
mappe merket “landsmøtet 1985“ 173 PA-652 Senterpartiet, Serie D œ Landsstyret eske D0014 18. oktober 1985, mappe merket “landsstyre 85“
61 grensestolpe i forhold til hvor langt til høyre partiet ville akseptere at politikken kunne legges før partiet måtte si stopp. Dette fikk betydning for Senterpartiets forhold til Høyre gjennom hele perioden, og har fått lite oppmerksomhet både i Madsens historieverk Motstraums, men av kildene ser det heller ikke ut til at Høyre tok dette tilstrekkelig inn over seg. For Senterpartiet dreide seg om en politisk og ideologisk avstand som var så stor at det ikke var mulig å kompromisse seg over skillelinjene.
Den nye situasjonen som oppstod som følge av valgresultatet førte til at den parlamentariske situasjonen ble vanskeligere. FrP ville ha innflytelse, mens sentrumspartiene ikke på noen som helst måte var villig til å komme partiet i møte. Det politiske flertallet på ikke-sosialistisk side var flyttet mot høyre - mens Senterpartiets begrunnelse for å gå i regjering var å holde politikkens tyngdepunkt i sentrum. Det ble vanskeligere etter at regjeringen ble avhengig av FrP for å sikre flertall i Stortinget. Det oppstod også et betydelig press utenfra, fra krefter som mente den eneste løsningen for å sikre borgelig politikk og borgelig flertall i landet og et stabilt styre, var ved å inkludere FrP i det parlamentariske grunnlaget for regjeringen. I sær Aftenpostens ansvarlige redaktør, Egil Sundar, var svært aktiv ovenfor Senterpartiet gjennom sine lederartikler, som Jakobsen oppfattet som utidig mas og irritasjon i et spørsmål de ikke hadde noen intensjon om å endre oppfatning.174 En tilnærming til FrP var fortsatt helt uaktuelt for Senterpartiet.
Kabinettspørsmål
Kort tid etter nyttår 1986 brøt oljemarkedet sammen, og oljeprisen falt dramatisk fra en snittpris i 1985 på 230 kroner per fat til like under 100 kroner i 1986. 20 % av statens inntekter stod i fare for å bli borte. Regjeringen måtte ta grep for å unngå at økonomien gikk totalt ut av kontroll mens det ennå var mulig. Det var disse tiltakene som ble lagt fram for Stortinget i 29. april 1986 som fikk tilnavnet “påskepakken“. Regjeringen var blitt enig på regjeringskonferansen 28. april om at dersom regjeringen ikke fikk Stortingets tilslutning til i det vesentligste i de økonomiske tilstrammingene. Det viste seg å være ganske åpent lenge hvordan flertallet i Stortinget kom til å bli. Det var usikkert hva Ap kom til å gjøre, og i utgangspunktet hadde FrP lovet i valgkampen i 1985 at de ikke kom til å bidra til at Gro Harlem
174 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009
62 Brundtland kom inn i regjeringsbygget. Påskepakken inneholdt en del skatte- og avgiftsøkninger, blant annet en økning av bensinavgiften. Etter lange diskusjoner både i gruppestyret og stortingsgruppa valgte Ap til slutt å gå i mot regjeringens forslag. Da det kom til votering gjorde Willoch det klart at regjeringen ville levere sin avskjedssøknad dersom de ikke fikk flertall for sitt forslag.175 Regjeringen tapte voteringen, Fremskrittspartiet stemte i mot en økning av bensinavgiften, det samme gjorde Arbeiderpartiet som imidlertid økte bensinavgiften etter at de selv var kommet i regjering. Regjeringen stod samlet bak avgjørelsen om å stille kabinettspørsmål. Det var blitt umulig for regjeringen å styre landet uten å ha et flertall i Stortinget som ga regjeringen mulighet til å føre en politikk den selv mente var ansvarlig og nødvendig i den situasjonen landet var kommet opp i. Dersom regjeringen ikke hadde tatt konfrontasjonen med Stortinget da, ville det ha kommet senere. Det var ingenting som tydet på at FrP ville endre strategi og bli mer samarbeidsvillig ovenfor regjeringen. Dersom de hadde gitt etter i avstemningen den gangen, ville det samme problemet ha dukket opp ved neste anledning. Regjeringspartiene stolte ikke på FrP, og dermed var det ikke lengre et stabilt og forutsigbart grunnlag for regjeringen å regjere på.
Konklusjon
Som vist i kapitlet var avstanden mellom Senterpartiet og Høyre stor på mange områder. I og med at forhandlingene strandet så tidlig som de gjorde var fordi KrF ikke kunne akseptere og sitte i en regjering som administrerte abortloven. Dermed måtte de ikke forhandle seg fram til enighet på det tidspunktet. I stedet aksepterte Senterpartiet å være del av det parlamentariske grunnlaget for en ren Høyreregjering. Forhandlingene framstår som bare et pliktløp som måtte gjennomføres fordi de hadde lovet en ikke-sosialistisk regjering dersom de fikk flertall. Det hadde ikke vært en ideologisk tilnærming mellom Høyre og Senterpartiet, tilnærmingen hadde først og fremst bestått i at begge partiene var avhengige av hverandre for å innta regjeringskontorene i 1981.
Skillelinjene ble raskt tydelige i det praktiske arbeidet da budsjettforlikene skulle framforhandles og når partiene skulle bli enig om sysselsettingspakker og innstramninger for å demme opp for de økonomiske vanskelighetene på begynnelsen
175 Willoch 1990, side 383ff
63 av 1980-tallet. De ideologiske forskjellene gikk på statens rolle som aktiv aktør i næringspolitikken hvor Senterpartiet ville ha en sterkere stat enn hva Høyre ville, i den økonomiske politikken handlet det om skatteletter og størrelsen på den offentlige pengebruken. Senterpartiet var tilhenger av statlige støtteordninger for å opprettholde desentralisert bosetting og næringsliv. Et annet viktig spørsmål var synet på fastsettingen av renten. Der Høyre var tilhenger av en mer markedsstyrt rente, var Senterpartiets oppfatning at renten skulle være et politisk virkemiddel. Det gjaldt både som sosialpolitisk virkemiddel i forhold til lånetakere, men også for industrien. I løpet av våren 1983 var presset mot partene for å finne løsninger i Stortinget så stort at de var nødt til å ta grep som lettere kunne føre dem til enighet. En annen faktor som var avgjørende for Senterpartiet var behovet for å komme inn i prosessene til regjeringen tidligere og ha en hånd på rattet. Slik kunne de legge føringer for politikken, ikke bare forholde seg til Høyres politikk. Rammene for vedtakene blir som regel lagt ut fra proposisjonene fra regjeringen til Stortinget. Derfor var også behovet for å komme inn i beslutningsprosessene også en viktig forklaringsfaktor for at Senterpartiet valgte å søke regjeringsmakt i 1983. Det var altså snarere motsetningene som førte dem sammen enn ideologisk nærhet.
I tillegg var de uenig i hvor langt man burde gå i å la utenlandske aktører skaffe seg aksjeandeler i norske selskap. Senterpartiet mente Høyre gikk for langt og ønsket ikke en like stor liberalisering. Den uenigheten som ble satt mest på spissen i den utvidede Willoch-regjeringen var hjemfall av Statfjordfeltet fra Mobil til Statoil. Her truet Senterpartiet med dissens. Dette er en sak som peker fram mot EØS- forhandlingene og striden rundt de norske konsesjonslovene, og som blir berørt nærmere i neste kapittel. Men det er ikke tvil om at i næringspolitikken var spørsmålet om nasjonalt eierskap til naturressurser veldig viktig for Sp. Høyre var mer villig til å liberalisere. Dette var en skillelinje i næringspolitikken som kom opp ved ujevne mellomrom hvor det for Senterpartiet var svært viktig å få gjennomslag. Dette hører ikke til de tradisjonelle skillelinjene Rokkan definerte, men nasjonalt eierskap til naturressurser var en så viktig sak for Senterpartiet at det kan defineres om en ny skillelinje.
Det kan slås fast at Senterpartiet i denne perioden ikke samarbeidet med Høyre på grunn av et nært ideologisk forhold. Det var mer de politiske realitetene som innebar
64 at de ikke hadde noen annen vei til innflytelse som gjorde at de måtte samarbeide. Det fungerte så lenge de var i en posisjon der de kunne presse Høyre mot sentrum, noe de i stor grad klarte i perioden 1981-1985. Høyre måtte, som vist, ofte gi etter for sentrumspartienes press mot de største endringene Høyre ville gjennomføre i skattepolitikken og reduksjon av offentlig sektor. Etter valget i 1985 mistet derimot de tre partiene flertallet. Fremskrittspartiet ble en del av det ikke-sosialistiske flertallet på Stortinget. Men Senterpartiet stod fast på at den politiske avstanden til FrP var så stor at det ikke var mulig å overkomme den. Den ideologiske avstanden mellom Senterpartiet og FrP, et liberalistisk parti baser på motstand mot skatter, avgifter og offentlige inngrep, ble så stor at Senterpartiets parlamentarisk leder slo fast at det ikke var aktuelt med noe slags formelt samarbeid. FrP måtte bli behandlet som et annet opposisjonsparti.
Høyre var på sin side mer åpen for samarbeid med FrP. Det store problemet oppstod når budsjettene skulle gjøres opp. Fremskrittspartiet ville selvsagt ha gjennomslag for sin politikk. Det flyttet det politiske tyngdepunktet fra sentrum og lengre til høyre. Dette ble særlig tydelig ut over vinteren 1986. Senterpartiet hadde store problemer med å akseptere den retningen politikken ble presset inn i, og da regjeringen til slutt tapte avstemningen Willoch stilte kabinettspørsmål på, var regjeringens dager talte. Det ideologiske skillet mellom Sp og FrP var så stort at det også kom i mellom Senterpartiets forhold til Høyre. Når de kunne samarbeide uten at FrP var der som et forstyrrende element, var det mulig å finne pragmatiske løsninger. Den muligheten hadde gått tapt etter at Stortingets flertall var endret etter valget i 1985. Dette fikk konsekvenser gjennom hele perioden 1985-1989, men skapte også avstand mellom Høyre og Senterpartiet inn i neste periode.
65 66 4 Samarbeid og strid
Innledning
I analysen av hvilke faktorer som gjorde at Senterpartiet ikke lengre så Høyre som en naturlig samarbeidspartner er de strategiske valgene til Sp etter Willoch-regjeringens avgang sentral. Dette kapitlet tar for seg perioden fra regjeringens avgang og fram til statsminister Syse leverte regjeringens avskjedssøknad i november 1990. Det ene spørsmålet som må besvares, er hvordan samarbeidet utviklet seg etter at Gro Harlem Brundtland hadde tatt over som statsminister. Fortsatte partiene å samarbeide i Stortinget, eller kom Senterpartiet til å søke å få gjennomslag hos den nye regjeringen uten å gå via Høyre? De ideologiske skillelinjene var, som vist i kapittel 3, fortsatt tilstedeværende mellom de to. Senterpartiet hadde alltid følt en politisk nærhet til Arbeiderpartiet, og nå satt Arbeiderpartiet i en mindretallsregjering i et Storting med ikke-sosialistisk flertall. Det ga Senterpartiet en nøkkelrolle. Likevel hadde det gått til valg på at et ikke-sosialistisk flertall måtte gi en ikke-sosialistisk regjering. Det åpnet for regjeringsskifte i løpet av perioden. Hvor oppfattet da Senterpartiet at det ideologiske tyngdepunktet ville ligge nærmest dem selv; i en mindretallsregjering av Ap der Sp kunne sikre seg innflytelse gjennom avstemningene i Stortinget, eller i en mindretallsregjering med KrF og Høyre?
Den sovende, men alltid tilstedeværende skillelinjen om Norges forhold til den europeiske integrasjonen i EF kom opp igjen, og førte reetablering av et ikke- sosialistisk regjeringsalternativ som syntes helt utenkelig ved valget i 1989. Den var helt avgjørende for at Syse-regjeringen kunne se dagens lys. Senterpartiets vurdering av hvilke saker som var viktige for partiet og i hvilket samarbeid det fikk mest gjennomslag i, forandret seg. Et viktig spørsmål som må besvares, er om det kun var press utenfra som skapte tilnærming mellom Sp og Høyre, og i så fall hvilke faktorer det var som var sterke nok til å samle dem om et regjeringsalternativ.
Et lykkelig nederlag? Fra Kongens bord og tilbake til Løvebakken Regjeringens avgang ble til slutt en uunngåelig konsekvens av den parlamentariske situasjonen. Når partiledelsen i Sp så kraftig hadde tatt avstand fra
67 Fremskrittspartiets politikk og totalt avvist et forpliktende samarbeid med dets to representanter i Stortinget, var det ikke lengre mulig å se for seg at det skulle bli noe annet enn mindretallsregjeringer i valgperioden. Signalene ledelsen hadde fått fra hele partiorganisasjonen viste at det var et stort flertall som mente det var riktig at Arbeiderpartiet måtte ta over, og at Senterpartiets gruppe skulle anbefale det.176 Det hadde blitt spekulert i om det på grunn av et ikke-sosialistisk flertall i Stortinget burde dannes en sentrumsregjering, men dette ble ikke oppfattet som aktuelt i den oppståtte situasjonen.177 Det ville vært en parlamentarisk svak regjering, prisgitt et stort Ap på den ene siden og FrP på den andre. Partiets ledelse så på dannelse av en sentrumsregjering som et alternativ nummer to, ikke som et førstevalg. Det var en utbredt oppfatning at det var Ap som hadde et ansvar for å skaffe landet en regjering, og at det kun var i en akutt kaotisk situasjon partiet ville se på det som sitt ansvar søke å danne regjering.178 En slik sentrumsregjering ville uansett stått svakt i møtet med Stortinget, og forholdet til FrP hadde neppe blitt noe bedre for en sentrumsregjering enn hva det var for trepartiregjeringen. Fremskrittspartiet ville sannsynligvis også fra en slik regjering forlange en samarbeidsavtale. Dette gikk også tydelig fram av et brev fra FrP til de parlamentariske lederne i Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Der presenterer Hagen mulige løsninger for en ikke- sosialistisk regjering, alle med et formalisert forhold til FrP.179 Senterpartiet utelukket det fordi det ville begrense mindretallsregjeringens muligheter for forhandlinger med Stortinget ved å låse den opp til å komme fram til løsninger med FrP.180 Partiet ville sitte i en friere posisjon i Stortinget som et opposisjonsparti som kunne forhandle med regjeringen for å vinne fram med sine prioriteringer. Men til forskjell fra situasjonen under Willochs rene Høyreregjering, hadde Senterpartiet ikke noen avtale med Arbeiderpartiet som gjorde partiet forpliktet til å komme til enighet med regjeringen. Det var brei enighet i partiorganisasjonen om at de ikke skulle ha det heller.181
Partiet stod etter regjeringens avgang i en friere posisjon. Båndet til Høyre var løsnet, og partiet hadde valgt å innta en åpen holdning ovenfor den nye regjeringen. Dagen
176 Sentralstyremøte 9. mai 1986, PA-652 Senterpartiet, serie Aœmøtebøker og protokoller, eske 0014 177 Sentralstyremøte 9. mai 1968, PA-652 Senterpartiet, serie Aœmøtebøker og protokoller, eske 0014 178 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 30. april 1986 179 Gruppestyreprotokoll for Høyre 30. april 1986 180 Lahnstein, Anne Enger Grønn dame, rød klut. Erindringer. Aschehoug, Oslo, 2001, side 88 181 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 21. mai 1986
68 etter at regjeringen hadde tapt bensinavgiftsaken i Stortinget, ble strategien framover drøftet i stortingsgruppa til Sp. De ble enige om at Sp skulle fortsette å holde sammen med de to andre regjeringspartiene, men på samme basis som situasjonen hadde vært før valget i 1981. Men samtidig ville de holde Willoch og Høyre tilbake. Det var viktig at Høyre ikke skulle dominere media og at Willoch ikke skulle framstå som en felles parlamentarisk leder.182 Partiet skulle stå på egne bein. Når partiet hadde kommet ut av regjeringen var de ikke like forpliktet til å stå skulder ved skulder med Høyre, og hadde tenkt å benytte muligheten til å markere sine primærstandpunkter klarere.183 Resultatet av denne strategien vistes i debatten om den nye regjeringens tiltredelseserklæring. Harald Synnes fra KrF og Jan P. Syse fra Høyre hadde forespurt Senterpartiet om de skulle samkjøre sine tre partiers opptreden i debatten. Dette ble avvist av flertallet i Senterpartiets gruppe. Partiet ville heller profilere rene Senterpartistandpunkter framfor å markere ikke-sosialistisk samhold.184 Anne Enger Lahnstein beskrev den nye situasjonen som en befrielse der den uenigheten som måtte skyves under teppet i regjeringstiden kunne slippe til overflaten.185 Uenigheten i forhold til hvem som mente man burde være samkjørt med de andre borgelige og hvem som mente at partiet burde stille helt ubundet til andre, var ganske tradisjonell. Representanter fra fylker der ønsket om sterkt samarbeid med Høyre stod sterkest, som i Nordland, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland anså det som helt naturlig at partiet skulle samkjøre seg med KrF og Høyre. Anne Enger Lahnstein var sterkt uenig i at partiet skulle la seg begrense i debatten ved å kjøre et felles opplegg, hun ville at partiet skulle stå fritt til å angripe Arbeiderpartiets politikk og samtidig fritt presentere egne mål uten å ta hensyn til de to andre. Hun og Gudmund Restad, stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal, stod sammen om denne holdningen som det til slutt ble flertall for i gruppa.186
Nye samlingsforsøk mislykkes
I debatten om Brundtland-regjeringens tiltredelseserklæring ga Høyre ganske tydelig uttrykk for at de ikke hadde noen tillit til regjeringens evne til å styre den økonomiske politikken. Høyres utgangspunkt var at den burde avløses så raskt som mulig - og at med et ikke-sosialistisk flertall i Stortinget, kunne Aps mindretallsregjering bare bli
182 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 30. april 1986 183 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 30. april 1986 184 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 14. mai 1986. 185 Lahnstein 2001, side 94 186 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 14. mai 1986
69 et overgangsfenomen.187 Men Syses iver for å ta over regjeringsmakten ble ikke delt av Johan Buttedahl som fortsatte som Senterpartiets parlamentariske leder også etter at Jakobsen var tilbake i Stortinget. Senterpartiet hadde bestemt seg for at det skulle legge seg på en linje der partiet kunne få flertall for sin politikk vekselvis med de øvrige ikke-sosialistiske partiene og Arbeiderpartiet.188 Det skulle i praksis bety at Senterpartiet ikke ville gå inn for å felle regjeringen på generell mistillit, men at det måtte komme en konkret sak der regjeringen gikk i mot Stortingets vilje for at det skulle bli aktuelt.189 En slik sak dukket ikke opp under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett.
De tre partiene forsøkte i starten av behandlingen å samkjøre seg om et felles opplegg, men forhandlingene strandet. Høyre ville ikke akseptere sentrumspartienes forslag om å øke medlemspremien i Folketrygden, andre former for skatteøkninger eller økning av arbeidsgiveravgiften. Det kunne heller være et alternativ å kutte i u- hjelp, et område Høyre nok visste ville være uaktuelt for både Sp og KrF.190 Høyres strategi var et håp om å få splittet de to sentrumspartiene fra hverandre og isolere Senterpartiet som “det virkelige utgiftspartiet“, slik Presthus formulerte det, uten at det lyktes. Willoch konkluderte med at Høyre først som sist kunne innstille seg på at det var umulig å få til tilstrammingspakker sammen med Sp og KrF, som “var og forble utgiftspartier“.191 Konklusjonen måtte derfor bli brudd i forsøkene på å samles; Senterpartiet ville ha en distriktspakke på 200 millioner, og Kristelig Folkeparti var helt imot å kutte i u-hjelp.192 Dette viser at de områdene der partiene da de hadde flertall i Stortinget, og da de var i regjeringsposisjon sammen i en mindretallsregjering, var i stand til å finne løsninger fordi de måtte. De ideologiske, eller realpolitiske, skillene mellom dem var stor. Nå hadde de ikke lengre denne forpliktelsen, fordi sentrum kunne finne løsninger med Arbeiderpartiet der Ap ble presset mot sentrum i stedet for at sentrum måtte gå mot høyre for å holde sammen et ikke-sosialistisk alternativ.
187 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2523-3749) 1985-1986, side 2643 188 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2523-3749) 1985-1986, side 2660 189 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 30. september 1986 190 Gruppestyreprotokoll for Høyre 3. juni 1986 191 Gruppestyreprotokoll for Høyre 9. juni 1986 192 Gruppestyreprotokoll for Høyre 9. juni 1986
70 Regjeringssamarbeidet var limet. Lysten til å strekke seg langt nok for å oppnå enighet var tydeligvis ikke til stede. De tre partiene hadde etter svært kort tid funnet fram til egne programformuleringer de ikke ville vike fra eller ofre på det ikke- sosialistiske samarbeidets alter. Høyre ville kjøre hardt på innstramminger og ville ikke gi etter overfor sentrumspartiene og risikere at Arbeiderpartiet kunne kritisere dem for å ha hindret det Ap mente var en høyst nødvendig tilstramming.193 Etter at det ble klart at det ikke ble et felles forslag fra de tre tidligere regjeringspartiene, ble det veldig viktig for Senterpartiet at sentrum holdt sammen i resten av behandlingen. Det var også bekymringer i Høyres gruppe for at en for aggressiv holdning ovenfor sentrumspartiene kunne skape bitterhet og få skadevirkninger på sikt, og større avstand.194 Derfor skulle Høyre være mild i omtalen om sentrumspartiene utad. I avstemningen om revidert nasjonalbudsjett stilte Senterpartiet og Kristelig Folkeparti seg sammen med felles forslag. Arbeiderpartiet støttet flere av disse subsidiært,195 og de to sentrumspartiene hadde god selvtillitt da sesjonen ble avsluttet. Partiene hadde fått en ny og sentral plass i det politiske landskapet der de kunne skape flertall sammen med både Arbeiderpartiet og Høyre og FrP. De var ikke lengre bare haleheng til en høyre- og venstreside. Men det viste også at viljen i Sp til å finne løsninger med Ap var blitt større i løpet av høsten 1986.
Ved behandlingen av statsbudsjettet sprakk det mellom Senterpartiet, Høyre og KrF igjen. Det var forhandlinger i forkant om et mulig felles alternativt budsjettopplegg mot regjeringen, men Høyres nedskjærings- og innstrammingsforslag var mer enn det Senterpartiet fant rimelig. Men partiet følte seg likevel forpliktet til å gå flere runder med Høyre, fordi de hadde utarbeidet det inneværende langtidsprogrammet sammen, og hadde slik sett forpliktelser ovenfor Høyre de måtte ivareta.196 Høyre hadde også gitt klart utrykk for at de ønsket et samarbeid med KrF og Senterpartiet om budsjettet, men Høyre stilte ultimatum på skattepolitikken og nedskjæringer.197 Interessen for å få en bevegelse i den parlamentariske situasjonen som kunne gi grunnlag for et regjeringsskifte var svært ulikt. Høyre ønsket å få til et regjeringsskifte høsten 1986, og dersom det ikke ble et skifte i forbindelse med budsjettet, fryktet de
193 Gruppestyreprotokoll for Høyre 9. juni 1986 194 Gruppestyreprotokoll for Høyre 10. juni 1986 195 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2523-3749) 1985-1986, side 3451 196 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 22. oktober 1986 197 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 29. oktober 1986
71 at det kunne skade det borgelige samarbeidet sterkt, og også ramme Høyre.198 Sentralstyret i Senterpartiet hadde vedtatt at Sp først og fremst skulle fremme sine forslag i stortinget med sikte på subsidiær støtte fra Arbeiderpartiet og Høyre.199 Realiteten de tre partiene stod ovenfor i spørsmålet om å komme til enighet om å felle regjeringen, var om de skulle dekke til de opplagt store uenighetene om prioriteringer i blant annet den økonomiske politikken og danne regjering, eller om de skulle konstantere at avstanden var for stor og innse at det ikke var et regjeringsgrunnlag. Det var det siste alternativet Senterpartiet og Kristelig Folkeparti entes om da de på et møte 29. oktober landet på at de ikke kom til enighet med Høyre. De hadde i stedet blitt enig om et skatteopplegg på 14 punkter.200 De ulike prioriteringene i den økonomiske politikken i Senterpartiet og Høyre ble mer åpenbar nå som de ikke var forpliktet til å samarbeide. I den friere posisjonen Senterpartiet var kommet i, viste det seg at det i økonomisk politikk lettere fant sammen med Arbeiderpartiet enn Høyre, dette til tross for at partiet hadde et landsmøtevedtak fra 1985 om borgelig samarbeid.
Ledelsen i Senterpartiet opplevde situasjonen som at Høyre hadde flyttet seg mer til høyre i den økonomiske politikken, noe som ikke virket forlokkende på Senterpartiet når de visste at de kunne få gjennomslag på enkeltposter sammen med Ap.201 Om denne høyrevridningen i Høyre var realitet eller retorikk fra Senterpartihold, kan diskuteres. Men Høyre satte i alle fall svært store krav til skattepolitikken. Det kan ha sammenheng med at partiet ble utfordret fra høyre av FrP, men påstanden kan også ha blitt brukt som et påskudd fra Senterpartiet. Igjen ser man at det var store motsetninger i partienes politiske målsetninger. Når Høyre la så stor vekt på å få gjennomslag for sin økonomiske politikk for større skatte- og avgiftslettelser og mindre offentlig pengebruk, førte det til ytterligere avstand. Når Høyre var innstilt på kompromisser i disse sakene førte det til at det ble lettere å samarbeide. Forklaringen på det bunner i at Senterpartiet hadde interesse av å ha en aktiv statlig sektor og å omfordele midler gjennom å ta det inn via skatter og avgifter, for så å bevilge det til andre politisk prioriterte områder for partiet. Det gjaldt økte budsjetter til kommunene og fylkeskommunene, næringsstøtte, u-hjelp og andre utvalgte områder.
198 Gruppestyreprotokoll for Høyre 22. oktober 1986 199 PA-52-Senterpartiet-serie A-møtebøker og protokoller, eske 0014 Sentralstyret 1985-1988 200 Gruppemøteprotokoll for Sp 28. oktober 1986 201 Aftenposten Morgen 25. februar 1987, side 3
72 Strategien til Senterpartiet var å føre en “saklig opposisjonspolitikk“ ovenfor Ap. I det la Sp at av hensyn til landets anseelse ute œ som var viktig på grunn av Norges åpne økonomi œ ville de møte forslag fra regjeringen som de mente var tjenelig for landet og ivaretok Senterpartiets politiske mål med vilje til å finne løsninger. Likevel innebar ikke det en fredning av Arbeiderpartiregjeringen. Senterpartiet valgte å fortsette å ha samtaler med Høyre og KrF for å “holde beredskapen oppe“.202 De hadde fortsatt en landsmøteuttalelse om regjeringssamarbeid å ta hensyn til.
Regjeringsstormen som ble til en bris Bestrebelsene etter å få på plass en trepartiregjering i perioden fikk en siste runde i juni 1987. Høyre tok våren 1987 initiativ ovenfor Senterpartiet og KrF til “mer resultatorienterte drøftelser“, noe Senterpartiet var lunken til, men likevel ble med på.203 Det er også tydelig at partiet var svært delt i synet, og utad framstod det som at partiet rett og slett ikke var interessert. Aftenpostens oppslag etter samtaler mellom lederne i de tre partiene i januar 1987 var ett av dem som skrev at regjeringslysten var størsts i KrF og Høyre, og at Senterpartiet hadde minst hastverk.204 Tidligere uttalelser fra parlamentarisk leder Buttedahl bekreftet også inntrykket. At partiet ikke stresset var fordi den rådende holdningen i ledelsen var at det var viktigere hva de samarbeidet om, ikke hvem de samarbeidet med. Det eneste som var klart, var at de ikke ville inngå forpliktende samarbeid eller forhandlinger med Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet, og at det var naturlig å holde tett sammen med Kristelig Folkeparti.205 Partiet hadde, som vist tidligere i dette kapittel, fått subsidiær støtte fra Arbeiderpartiet for flere av sine budsjettforslag som Høyre ikke hadde villet akseptere. Det måtte også foreligge et politisk grunnlag der det var oppnådd enighet på konfliktspørsmål. Likevel ble det ført foreløpige forhandlinger i april som ga Buttedahl tro på at det var mulig å komme fram til løsninger som var gode for partiet.206 9. april sendte de tre partiene ut en felles pressemelding om at partiene nå skulle sette seg ned i konkrete forhandlinger for å komme fram til et politisk grunnlag. Men disse forhandlingene blir ikke ferdigstilt. Senterpartiet hadde krevd at regjeringen måtte felles på en konkret sak, og ikke et generelt mistillitsforslag, slik KrF og Høyre var åpen for. Resultatet ble at de ble enige om at de kunne felle
202 Senterpartiets håndbok 1987, side 177f 203 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 1. april 1987 204 Aftenposten Morgen 11. februar 1987, side 3 205 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 22. oktober 1986 206 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 8. april 1987
73 regjeringen på jordbruksoppgjøret. Senterpartiet hadde funnet den konkrete saken de trengte for å felle regjeringen, og etter lengre diskusjoner og stor uenighet i Høyres gruppe gikk også de med på en slik løsning œ med forbehold om at dersom ikke regjeringen ble felt ville de ikke støtte andre økninger i produksjonsstøtten til bønder. Høyre trodde ikke Senterpartiet egentlig ønsket et regjeringsskifte, og landet på at dette var den eneste sjansen de hadde til å få felt regjeringen og ta over œ med risikoen for å bli beskyldt for å selge politiske prinsipper for å vinne regjeringsmakt.207 Kravet de tre partiene fremmet i Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret var at oppgjøret skulle sendes tilbake til regjeringen, med påbud om nye forhandlinger. Problemet var at de fortsatt var avhengig av Fremskrittspartiets to stemmer. Dette partiet var ikke interessert i å støtte et forslag som ville føre til økte overføringer til landbruket, like lite som de i 1986 hadde vært interessert i å stemme for å øke bensinavgiften.208 Resultatet ble at tilbakesendingsforslaget ble nedstemt. “Frifuglen“ Ragnhild Queseth Haarstad stemte mot sammen med FrP, Ap og SV. Hun mente dette bare var å skjule reelle motforestillinger kun for å komme i regjering.209
Men spenningen i Stortinget 12. juni 1987 var ikke over etter den nevne avstemning. Høyre og Kristelig Folkeparti hadde nemlig fremmet et mistillitsforslag under behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, der det ble vist til fellesinnstillinga fra Høyre, KrF og Senterpartiet, og det ble slått fast at en regjering av disse tre partiene var best egnet til å føre denne politikken. De tre partiene hadde samlet seg om et opplegg for revidert som ville være strammere enn regjeringens forslag.210 Problemet var bare at Senterpartiet hadde gitt klar beskjed både utad og til Kristelig Folkeparti og Høyre om at generell mistillit ikke var en aktuell måte for partiet å felle Gro Harlem Brundtlands regjering på. Høyre og KrF hadde tydeligvis ikke fortalt Sp om forslaget på forhånd. I debatten etter at forslaget var presentert beklaget Lars Velsand at forslaget var satt fram,211 og partileder Jakobsen prøvde å påberope seg åndsverksloven.212 Han gikk faktisk så langt som å si at han ikke aksepterte måten merknadene var benyttet på. Det reviderte budsjettet var en korreksjon av budsjettet
207 Gruppestyreprotokoll for Høyre 6. juni 1987 208 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2807-4215) 1986-1987, side 4155 209 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2807-4215) 1986-1987, side 4158 210 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2807-4215) 1986-1987, side 4166 211 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2807-4215) 1986-1987, side 4182 212 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2807-4215) 1986-1987, side 4191
74 Stortinget hadde vedtatt i 1986. Senterpartiet hadde vært med på å skaffe flertall for et budsjett sammen med regjeringen, og var derfor medansvarlig for det økonomiske opplegget mistillitsforslaget kritiserte. Når det rent politiske innholdet i det regjeringen ikke fremmet gikk fullstendig ut av kurs med det Senterpartiet ønsket, så de heller ingen grunn til å felle regjeringen på det tidspunktet.213 Kristelig Folkeparti og Høyre satte Senterpartiet i en veldig vanskelig posisjon ved å inkludere partiet i ordlyden i et mistillitsforslag de måtte vite Sp ikke kunne stemme for. Dette fikk egentlig ikke konsekvenser for forholdet mellom Sp og Høyre, for i Senterpartiet hadde de ikke trodd at Høyre ville støtte dem på jordbruksoppgjøret. Det ble bare en konstatering av at avstanden var så stor at det ikke var noe grunnlag for å samarbeide tett lenger.214
Høyre og Senterpartiet stod ovenfor vanskelige avveininger både strategisk og politisk. De taktiske vurderingene var mange og kan synes uoversiktlig for oss som ikke var tilstede og fikk full innsikt i partienes strategiske valg. Begge hadde havnet i en situasjon de egentlig ikke ønsket. Senterpartiet ville i utgangspunktet ikke felle Ap- regjeringen. Men det var kommet i en skvis mellom lojalitet til valgløftet om ikke- sosialistisk regjering og forholdet til KrF og Høyre, og hensynet til kjernevelgerne ved muligheten til å sikre et bedre jordbruksoppgjør. På den andre siden var spørsmålet om hvor de ideologisk hørte hjemme; i selskap med Ap og KrF eller Høyre, KrF og FrP. Senterpartiet måtte altså være sikker på at jordbruksoppgjøret ble sendt tilbake til regjeringen. Det forutsatte at FrP ville stemme for tilbakesendelse av jordbruksoppgjøret. Sp kunne ikke garantere at det ville stemme for mistillitsforslaget på revidert budsjett, for hadde de gjort det, måtte Sp ha regnet med at FrP ville hoppet av opplegget på jordbruksoppgjøret. Da ville Senterpartiet ha havnet i en situasjon der de hadde sørget for regjeringsskifte uten mulighet for påplusning på jordbruksoppgjøret. Tilsvarende var Høyres dilemma at partiet måtte være sikker på at det ville bli et skifte. Høyre ville i utgangspunktet ikke gå inn for økte produksjonstilskudd til jordbruket. For å lykkes med strategien forutsatte det at Sp ville stemme for mistillitsforslag på revidert budsjett dersom FrP gikk imot tilbakesendelse. Høyre var avhengig av en garanti fra Senterpartiet om at partiet ville sørge for et regjeringsskifte œ om nødvendig på revidert nasjonalbudsjett. Hadde de
213 Tidende S. Stortingsforhandlinger (2807-4215) 1986-1987, side 4189 214 Samtale med Anne Enger Lahnstein 24. juni 2009
75 ikke en slik garanti, risikerte de at Senterpartiet kom til å hoppe av ved avstemningen over revidert. Dermed ville Høyre stå igjen med å ha stemt for en tilbakesendelse, men uten å ha fått til regjeringsskifte. Alt var altså i realiteten opp til FrP.215
Senterpartiets opptreden i denne saken kan ses på fra to sider. Det ene er Buttedahls argumentasjon i debatten i Stortinget om at den økonomiske politikken regjeringen hadde presentert for Stortinget ikke var grunn nok til å felle regjeringen, all den tid Senterpartiet hadde fått gjennomslag i Stortinget i budsjettrundene for enkelte endringer i det økonomiske opplegget som allerede var vedtatt. Altså; Senterpartiet var rimelig fornøyd og mente politikken gikk i en retning som ga mer gjennomslag med Ap enn med Høyre. En annen måte å se det på kan være at partiet rett og slett ikke hadde noe lyst på et nytt regjeringssamarbeid. Lahnsteins tidligere nevnte lettelsesfølelse over at regjeringssamarbeidet var over kan vise til en betydelig regjeringsslitasje. Dette, kombinert med den store motstanden mot å forholde seg til FrPs ønsker og Høyremotstanden fra folk som Lars Velsand og Ragnhild Queseth Haarstad, samt betydelig reservert holdning fra Lahnstein og Gudmund Restad gjorde at partiet holdt tilbake. Opptrinnet 12. juni i Stortinget med det mislykkede stormløpet mot regjeringen, tok lufta ut av ballongen for resten av perioden.
Samarbeidet hadde fått stygge skudd for baugen. Det så slett ikke lyst ut med tanke på valget i 1989 og muligheten for å få til en avklaring om et regjeringsalternativ. I en rekke saker gjennom 1988 sikret Senterpartiet flertall for regjeringens forslag. Dette bekymret Høyre, som slo fast at Senterpartiet i stadig større grad hadde blitt et støtteparti for regjeringen.216 Det hjalp ikke at Lars Velsand hevdet at arbeidsløsheten hadde vært større dersom Høyre hadde styrt den økonomiske politikken. Det fikk Syse til å se helt bort fra Senterpartiet som en mulig ny regjeringspartner.217 Men Senterpartiets landsmøt i 1989 slo likevel fast at det overordnede målet for Senterpartiet ved valget var et styrket sentrum som kunne få regjeringsmakt med Høyre, og slo fast at et formalisert samarbeid med andre partier var utelukket.218 Det samme landsmøte la også inn forbehold om at en regjering der Senterpartiet var med,
215 Avsnittet bygger på Rommetvedt 1991, side 214 216 Madsen 2001, side 183 217 Madsen 2001, side 183 218 Madsen 2001, side 184
76 ikke kunne søke om norsk EU-medlemskap.219 Bakgrunnen for denne 180 graders omvendingen til Høyre igjen går rett inn i den sovende skillelinjen i norsk politikk som var knyttet til den europeiske integrasjonen. Senterpartiet trengte regjeringsmakt for å ha hånda på rattet og foten på bremsen. Det var behovet for å ha kontroll på en sak som gikk rett inn i partiets ideologi som nå beredte grunnen for å gjenreise et ikke-sosialistisk regjeringsalternativ.
Strid om europeisk samarbeid Striden om norsk medlemskap i EEC hadde forsuret forholdet mellom Senterpartiet og Høyre kraftig på 1970-tallet. Debatten og folkeavstemningen skapte splid i partiene som det tok tid å komme over. Når saken på ny kom opp var det som en følge av regjeringens Stortingsmelding om Norges forhold til EF. Den ble diskutert i Stortinget 7. juni 1988. Før den kom til Stortinget hadde den vært innom utenrikskomiteen for behandling, hvor Senterpartiet og Høyre hadde kommet med fyldige merknader som konkluderte i hver sin retning. Mens Høyre slo fast at det beste for Norge ville være fullt medlemskap,220 var Senterpartiet like klar på at vurderingen av samarbeidsforholdet skulle basere seg på den tilknytningsformen det allerede hadde - altså ikke et medlemskap i EF.221 Også i debatten i Stortinget var det disse to partiene som sterkest frontet medlemskapsspørsmålet selv om meldingen fra regjeringen la til grunn at tilknytningsformen ikke skulle endres.222 Senterpartiet var bekymret for muligheten til nasjonale myndigheter å styre over politikken.223 Høyre var bekymret for at Norge ble marginalisert i europeisk politikk.224
Landsmøtet i Senterpartiet i 1989 gikk inn for et europeisk samarbeid, men på et annet grunnlag enn medlemskap. Senterpartiets krav var at EFTA skulle styrkes og at det var gjennom EFTA at Norge skulle samarbeide med EF. Slik kunne Norge tilpasse seg det indre markedet, men med klare forutsetninger om fortsatt styringsrett og avvisning av overnasjonale organer. Andre forutsetninger partiet satte var at det
219 Madsen 2001, side 184 220 Innst. S. nr 244 1987-1988, Innstilling fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen om Norge, EF og europeisk samarbeid, side 39 221 Innst. S. nr 244 1987-1988, Innstilling fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen om Norge EF, og europeisk samarbeid, side 41 222 Innst. S. nr 244 1987-1988, Innstilling fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen om Norge, EF og europeisk samarbeid, side 4 223 Tidende S. Stortingsforhandlinger (3003-4420) 1987-1988, side 3897 224 Innst. S. nr 244 1987-1988, Innstilling fra Utenriks og konstitusjonskomiteen om Norge, EF og europeisk samarbeid, side 39
77 fortsatt skulle være kontroll ved riksgrensen, at avgjørelser knyttet til de fire frihetene œ fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft œ skulle tas av norske politiske organer. I tillegg mente partiet at norske politiske myndigheter måtte ha styringsrett over den økonomiske politikken, samt at man gikk i mot tilpasninger som ga lavere grad av selvberging,225 lavere ambisjon i distriktspolitikken eller i miljøpolitikken.226 Som motsats til Senterpartiets EF-skeptiske uttalelse stod Høyres program for perioden 1989-1993. Det slo fast at Høyre ville føre en målrettet politikk med sikte på å tilpasse lover, regler og skatte- og avgiftspolitikken til det europeiske handelssamarbeidet. Det slo også fast at det var et mål at Norge ble med i EF i løpet av stortingsperioden.227 Posisjonene til de to partiene på dette feltet var altså diametralt forskjellig. Noen år tidligere ville dette neppe hatt noen betydning œ de to partienes holdninger var velkjent fra 1972-avstemningen. Men det hadde skjedd bevegelser i løpet av 1989 som endret dette. Skillelinjene i spørsmålet om tilknytningen til EF var vekket til live.
Våren 1989 hadde Norge formannskapet i EFTA, og under toppmøtet i EFTA- samarbeidet i mars i Oslo, ble prosessen som til slutt munnet ut i EØS-avtalen sparket i gang.228 Men EF-saken var ikke et sentralt tema i valget i 1989. Kun 9 prosent av velgerne hadde oppgitt at EF-spørsmålet var en viktig sak for dem. Likevel hadde 46.6 prosent svart at de var mot norsk EF-medlemskap, mens 31.6 svarte i valgundersøkelser at de støttet et norsk medlemskap.229 Men her var Senterpartiets og Høyres velgere unntakene. 52 prosent av Senterpartiets velgere og 14 prosent av Høyres velgere mente utenrikspolitikken var et sentralt spørsmål. Det var blant deres velgere man fant de som var mest opptatt av utenrikspolitikken, og Sp-velgerne skiller seg sterkest ut.230 Men i og med at spørsmålet ikke hadde vært en sentral del av valgkampen, hadde det ikke skapt store konfrontasjoner mellom Senterpartiet og Høyre. Det var andre politiske saker som hadde sørget for det i forkant av valget. Blant annet ønsket Høyre en ny fordeling mellom det private og det offentlige for å bygge ned offentlig sektor.231 Senterpartiet var tradisjonelt mer vennlig innstilt
225 Med selvberging menes det her produksjon av mat innenlands til eget forbruk 226 Senterpartiets håndbok 1991, side 160f 227 Høyres Stortingsvalgprogram 1989-1993, side 91f 228 Bjartnes, Anders og Skartveit, Hanne; Brussel œ tur retur, Tiden Norsk Forlag, Oslo, 1995,side 33f 229 Todal Jensen, Anders og Valen, Henry (red); Brussel midt imot, Ad Notam Gyldendal, Oslo, 1995, side 33 230 Madsen 2000, side 187 231 Høyres Stortingsvalgprogram 1989-1993, side 5
78 ovenfor offentlig sektor og å bruke den politisk til å oppnå samfunnsmål. Men muligheten for at det skulle være et ikke-sosialistisk regjeringsalternativ ved valget, trodde mange sprakk for godt da Lars Velsand i Stortinget hevdet at Arbeiderpartiets økonomiske politikk lå nærmere Senterpartiets enn Høyres.232 Viljen til samarbeid med Ap hadde tydeligvis økt når handlingsrommet for valg av samarbeidspartnere hadde blitt større.
Nytt forsøk
Muligheten til å enes om en regjeringsplattform til valget i 1989 syntes ikke stor. Pådriverne for å bryte med Høyre kunne nå hatt en sjanse, men landsmøtet vendte seg til KrF og Høyre. Det kan ha sammenheng med partiets lave oppslutning som ikke ga et godt utgangspunkt for risikable strategiendringer. I tillegg hadde velgerne til Senterpartiet og de lavere tillitsvalgte i partiet fortsatt et mer positivt syn på trepartisamarbeidet enn hva partiledelsen hadde.233 Etter hvert som valget nærmet seg begynte det, til tross for et dårlig utgangspunkt, å føre samtaler der partiene begynte å arbeide sammen med et felles dokument de kunne vise til for å dokumentere felles samling mot Arbeiderpartiet.
Langidsprogrammet hadde tradisjonelt vært en viktig markering av vilje til samarbeid. Arbeidet fikk ikke akkurat en “flying start“. Høyre tok de to andre på sengen ved å legge fram en egen delinnstilling, en innstilling som ikke ble tatt særlig godt imot i Senterpartiet.234 Men de ble til slutt œ etter lange forhandlinger - enige om en liste med 22 punkter som ble avsluttet med at dersom valgresultatet ga grunnlag for det, ville det etter valget bli ført forhandlinger om et regjeringsalternativ av sentrumspartiene og Høyre.235
Enigheten om merknadene kom i tolvte time. Det forestående stortingsvalget framstår som motivasjonen for å komme fram til enighet, og taktiske hensyn i forhold til å komme på banen for å bli tatt seriøst som samarbeidspartnere og regjeringsalternativ. Som nevnt var Senterpartiet ikke særlig høyt oppe på meningsmålingene i forkant av valget, og Senterpartiet fryktet at de kunne ende opp
232 Lederkommentar, Aftenposten Morgen 3. februar 1989 233 Madsen 2000, side 196 234 Rommetvedt 1991, side 221 235 Innst. S. nr 305, 1988-1989, Foreløpig innstilling fra Finanskomiteen om langtidsprogrammet 1990-1993, side 36
79 med å bli isolert fordi Kristelig Folkeparti hadde åpnet for å gå i regjering med Høyre uten Senterpartiet. Dersom Sp ikke hadde gått inn i forhandlingene for å prøve å bli enig med Høyre, var det en reell mulighet at partiet kunne blitt helt uinteressant i valgkampen.236 Dokumentet hadde formuleringer om aktiv distriktspolitikk for å verne bosettingsmønsteret, men Høyres politikk for liberalisering, konkurranseutsetting og privatisering var også tatt med. I tillegg skulle det komme en kritisk gjennomgang av næringsoverføringene. Høyre hadde fått satt et sterkt avtrykk på Senterpartiets hjertesaker. Likevel hevdet det selv at Høyre hadde låst seg til å legge politikken i sentrum gjennom merknadene.237 Det kan tenkes at partiet ikke så disse merknadene som veldig forpliktende i innhold, men at symboleffekten var det viktigste. Senterpartiets politikk og Høyres politikk var motstridende på de nevnte områdene. Sps program og hovedsaker krevde større offentlige utgifter enn Høyres, og en mer aktiv stat, i første rekke i næringslivet og distriktspolitikken. I tillegg var Sp mer skeptisk til privatisering.238
Også ved denne anledningen kan det synes rart at Senterpartiet søkte regjeringsmakt med Høyre. Men heller ikke denne gangen var det noe realistisk alternativ til stede dersom målet var å komme i regjering. Avstanden til Høyre var ikke blitt noe mindre etter bruddet i 1986, det viste Velsands uttalelser og de foreløpige trefningene om forholdet til EF. Men Senterpartiet var heller ikke fornøyd med Arbeiderpartiets politikk. Mangelen på åpenhet fra Ap-regjeringen i forhandlingene med EFTA og EF om tilpassingen til det indre markedet, var en avgjørende faktor for målet om å komme i regjering. Sentrumspartiene var også for små til å være et alternativ med realistiske sjanser til regjeringsposisjon alene. Men Sps håp var at sentrum kunne komme styrket ut av valget, spesielt fordi Venstre hadde kommet på offensiven med gode målinger vinteren og våren 1989. Et samlet sentrum skulle være en motvekt mot et større Høyre i forhandlingene om regjeringsplattform.239
236 Rommetvedt 1991, side 223ff 237 Senterpartiets håndbok 1989, side 322 238 Basert på en gjennomgang av Senterpartiets stortingsvalgprogram for 1989-1993 239 Jakobsen 2000, side 193
80 I feil selskap?
Hilmar Rommetvedt har i avhandlingen Partiavstand og partikoalisjoner studert avstandene mellom partiene på Stortinget ved bruk av en totalavstandsmodell.240 Studien tok utgangspunkt i partienes fraksjonsmerknader fra komitébehandlingene. Det er under behandlingene i komiteene at det meste av politikken formes, debatten og avstemningen i Stortinget er mer formalitet. Det er betenkeligheter med å legge alt for mye vekt kun på komitémerknader, noe Rommetvedt også kommer inn på. Modellen skiller ikke på innholdet i merknaden. Det er en svakhet ved modellen som han også drøfter. Selv om partiene kommer med hver sine merknader, betyr ikke dette at det er stor forskjell i synet på saken som er til behandling. Det kan være at det bare er politisk opportunt å komme med en egen merknad. Andre ganger er det derimot stor avstand. Det totalavstandsmodellen viser oss er at målt i forhold til komitémerknader, hadde avstanden mellom Senterpartiet og Høyre økt. Mens den prosentvise uenigheten mellom de to kun varierte mellom 15 og 25 prosent i årene 1981-1986, lå den mellom 60 og 76 i årene 1986 til 1989.241 Disse tallene viser ikke en full sannhet, men viser at partiavstanden hadde økt og gir et empirisk grunnlag for å hevde at avstanden var større enn tidligere. Tallene viser også en nær halvering av totalavstanden mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet i samme periode.242 Disse tallene, med forbehold om unøyaktigheter, viser også hvorfor det før valget i 1989 virket så lite trolig at det skulle være mulig å stable et trepartialternativ på beina. Senterpartiet hadde begynt å prioritere annerledes. Det var lettere å finne løsninger med Arbeiderpartiet enn før, først og fremst i økonomiske spørsmål. Samtidig hadde Sp bestemt seg for at partiet skulle opptre i ansvarlig opposisjon og bidra til å finne løsninger sammen med regjeringen som bidro til å få gjennomført Senterpartipolitikk.243 En konsekvens av det vil nettopp bli større avstand til Høyre som var det største opposisjonspartiet, og som hadde som mål å bytte ut Ap og ta over selv œ og dermed ikke hadde noe behov eller ønske om å stemme sammen med Ap.
Det var ikke nyforelskede partier som hadde funnet hverandre i 22- punktserklæringen. Det skulle bli en annen sak som overbeviste strategene i Sp om å
240 Rommetvedt 1991, side 111f 241 Rommetvedt 1991, side 124 242 Rommetvedt 1991, side 124 243 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009
81 søke regjeringsmakt ved det forestående valget. Som nevnt hadde Senterpartiets landsmøte satt EF-saken som én av hovedsakene i partiets valgkamp. Da Gro Harlem Brundtland avviste Senterpartiets krav om full åpenhet om tilpasningen til EFs indre marked og å løfte saken inn i valgkampen, skapte det svært stor irritasjon i partiet. Aktører i Senterpartiet som hadde vært skeptisk til på nytt å samarbeide med Høyre, fikk et nytt strategisk argument for å søke regjeringsmakt: komme inn i regjering for å ha ei hand på rattet i tilpasningsprosessen, og å være med på å styre Norges forhandlingsposisjoner. De stolte ikke på Arbeiderpartiets ledelse i saken da statsministeren la lokk på prosessen.244 Partiet fikk en kraftig stimulans til å frata Ap regjeringsmakt og selv ta over. Til tross for at den politiske avstanden mellom Sp og Høyre var vel kjent, mente partiledelsen at statsministeren opptrådte så maktarrogant at det gjorde det helt nødvendig å søke regjeringsmakt.245 Det var altså ikke et nært politisk fellesskap med Høyre som ga det utløsende støtet for å gå helhjertet inn for regjeringsovertagelse, det var strategiske avveininger om påvirkning i europaspørsmålet. EF ble en samlingskraft for to partier med motsatt syn på spørsmålet. Fra et ganske defensivt utgangspunkt œ frykten for å bli isolert og tilsidesatt œ fant partiet en offensiv strategi for å gå i regjering.
Europeisk tåke over Lysebu Forhandlingene på Lysebu om det politiske grunnlaget for regjeringen skulle vise seg å bli svært vanskelige. Uenighetene var mange, både om forholdet til FrP, skattepolitikken og u-hjelp. Men det som kom til å skape mest bråk mellom Senterpartiet og Høyre var spørsmålet om distriktspolitikken og forhandlingene med EF. En ting som understreker hvor viktig EF-spørsmålet var for Senterpartiet var at de hadde valgt å ha med seg generalsekretæren, John Dale, i forhandlingsdelegasjonen. Han ble sett på som kunnskapsrik på dette feltet, og hadde kontakter i nei-organisasjonene.246
Det var særlig to områder i forhold til EF-tilpasningen som var problematisk. Senterpartiet ønsket overhode ikke noen åpning for at regjeringen kunne gå inn for overnasjonale ordninger, slik som en tollunion. I tillegg krevde partiet formuleringer som slo fast at konsesjonslovene ikke skulle svekkes. Partiets forhandlere stod så
244 Rommetvedt 1991, side 226ff 245 Lahnstein 2001, side 101 246 Samtale med Lahnstein 24. juni 2009
82 hardt på dette, at dersom Høyre skulle ha noen håp om å få til en dannelse av en ny regjering, hadde de ikke noe annet valg enn å gi etter. Senterpartiet var åpen for å bygge ned tekniske og administrative handelshindringer, men ville ikke gå med på posisjoner som ville bety avgivelse av makt til overnasjonale organer. Lahnstein forklarte dette med at dersom man gikk med på en tollunion i stedet for et frihandelsområde, ville det ikke være noe for en folkeavstemning å avgjøre. Partiet fryktet en bit for bit-innmelding i EF. Høyre var mer åpen for en tollunion og ville holde muligheten åpen for en slik løsning. Konsekvensen av at Senterpartiet stod så hardt på konsesjonslovene, og hvor stor betydning de fikk i forhandlingene om integrasjonen, var neppe mulig å forutse der og da.
Høyre ga altså etter på punkter som var maktpåliggende for Sp å vinne. Høyre fikk likevel gjennomslag for viktige saker for seg, som skattepolitikken og øvrig økonomisk politikk. Senterpartiet ville også ha inn omfattende distriktspolitiske krav, som fikk Høyre til å steile. Syse mente det hele så ut som en faneparagraf for en ren Senterpartiregjering. Likevel ble omtalen av distriktspolitikken ganske omfattende, selv om Senterpartiet motvillig måtte gå med på å ta ut store deler av sine forslag. Blant annet skulle bosettingsmønsteret opprettholdes og de samfunnsøkonomiske konsekvensene av sentralisering skulle utredes. Når den enes primærområder var mer sekundær for den andre part ble det til slutt mulig å komme fram til kompromisser, selv om de satt langt inne og var skjøre.
Forhandlingene pågikk i en måned. Den politiske avstanden var tydelig på alle områder det ble forhandlet om, og viljen til å flytte på seg var ikke særlig stor hos noen av partene. Men etter at det ble klart at tollunion for ikke-medlemsland i EF neppe kom til å bli realistisk, var det ikke et stort offer for partiet å gi seg på det området. Til gjengjeld fikk partiet gjennomslag for at skatter og avgifter skulle ned, slik at det faktiske skatte- og avgiftstrykket skulle bli lavere. I tillegg gikk Sp og KrF med på at veksten i det offentlige ikke skulle bli større enn veksten i det private. Slik sett kan man hevde at partiene fikk gjennomslag på områder som var de viktigste sakene for seg. Så lenge det ikke var et flertall i Stortinget på det tidspunkt som ønsket å søke medlemskap i EF, var ikke formuleringen om at Norges forhandlinger skulle ha som utgangspunkt at landet ikke var medlem reelt sett, et tap for Høyre. Men det var en viktig presisering for Sp. Partiene beholdt handlefriheten til å endre
83 syn gjennom den såkalte selvmordsparagrafen.247 De valgte å skyve dette problemet ut i framtiden rett og slett fordi her var Senterpartiet og Høyre så uenige at det ikke var mulig å komme fram til noen annen løsning.
Av et svært dårlig utgangspunkt og etter et valg hvor ingen av de tre ble valgvinnere, klarte de å danne regjering. Den største valgvinneren, FrP, som gikk fra 2 til 22 mandater, stengte de ute. Senterpartiet slo tydelig fast at FrP skulle behandles på samme måte som Ap og SV, mens både Høyre og Kristelig Folkeparti var åpen for å ha samtaler med FrP og orienteringer om hva de tre var blitt enige om i forhandlingene, samt i framtidige behandlinger som budsjettsaker. Bakgrunnen for Senterpartiets motstand var at dersom man omtalte FrP som en del av det parlamentariske flertallet regjeringen støttet seg på, ville man da ha definert norsk politikk som to blokker der Sp og FrP var en del av den samme blokken. Dette tok særlig partiets nestleder Anne Enger Lahnstein sterk avstand fra. Senterpartiet hadde definert FrP som det partiet som stod lengst fra en selv, mens Høyre var mer åpen for å orientere FrP-leder Hagen om saker fra forhandlingene. Senterpartiet mente at så lenge regjeringen var en mindretallsregjering var det helt unaturlig å ha noen former for avtaler med FrP. Lahnstein sa blankt nei, og slo fast at det handlet om politikk, ikke folkeskikk.248 Lahnsteins motstand mot å se det norske politiske landskapet som delt i to blokker, får senere ganske store følger for samarbeidet med Høyre, men foreløpig var det FrPs ønske om å bli tatt inn i den politiske varmen det gikk ut over.
Senterpartiet fikk til slutt statsråden i Kommunal- og administrasjonsdepartementet, Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet, Olje- og energidepartementet og statsråden for bistand i Utenriksdepartementet. Partileder Johan J. Jakobsen ble kommunalminister. Senterpartiet ville også svært gjerne ha Handelsdepartementet. Det var Handelsministeren som skulle føre forhandlinger med EFTA og EF om en EØS-avtale, og derfor en svært sentral posisjon. Men det var ikke mulig å få gjennomslag for, Høyre insisterte på å få denne posten.249
247 Punktet som slo fast at “partiene har handlefrihet i perioden til å vurdere hvilket tilknytningsforhold til EF som best tjener Norges interesser“ har blitt omtalt som en selvmordsparagraf 248 Avsnittet bygger på en gjennomgang av referatene fra forhandlingsmøtene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dannelse av regjering 18. septemberœ9. oktober 1989. Riksarkivet, PA-0697 249 Avsnittet bygger på en gjennomgang av referatene fra forhandlingsmøtene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dannelse av regjering 18. september-9. oktober 1989. Riksarkivet,
84
Partiene var klar over at de gikk vanskelige tider i møte. Det var mange potensielle problemsaker som lå foran dem, og hvor lenge regjeringen kunne sitte var det ingen som kunne forutse. At den var en mindretallsregjering var ikke dens største problem, det var den åpenbare spliden regjeringspartiene i mellom œ og mellom Sp og Høyre spesielt. I tillegg hadde Gro Harlem Brundtland lagt igjen enkelte bomber for den nye regjeringen, blant annet hadde landbruksminister Gunnhild Øyangen i forhandlinger i GATT250 uttalt at Norge kunne tenke seg å fjerne importvern for grønnsaker og enkelte andre landbruksprodukter.251 Et forslag i tråd med Høyres program,252 men som Senterpartiet ikke ville kunne gå med på.
Inn i regjering for å gå ut Senterpartiet hadde oppnådd målet om å komme i regjering, og i regjeringsforhandlingene hadde de altså fått de sterke formuleringene om konsesjonslovene som det ønsket. Det var de mest Høyrekritiske personene i Senterpartiet, med generalsekretær John Dale og Anne Enger Lahnstein i spissen som også var de sterkeste pådriverne i EF- og EØS-saken i partiet. Dette var blitt viktigere enn andre saker der Senterpartiet var sterkt uenig med Høyre, EF- tilpasningen måtte inn under partiets kontroll. Senterpartiet ønsket en forbedret frihandelsavtale som kunne være til gode for næringslivet, men som samtidig sikret andre viktige nasjonale interesser.253 Senterpartiet insisterte på at konsesjonslovene ikke måtte svekkes, fordi det handlet om at landet skulle ha kontroll over egne naturressurser som olje, gass, vannkraft og jord œ det som skaffet landet langsiktige inntekter. De viktigste argumentene for at den nasjonale styringen med ressursene var så viktig, var at det la grunnlaget for økt velferd gjennom inntekter som kunne fordeles, og utenlandske oppkjøp av disse ville gjøre det vanskeligere for “folk flest“ og for lokalsamfunn å være med å påvirke sin egen situasjon.254 Kapittelet i Lysebu- erklæringen som omhandlet Norges forhold til integrasjonen i EF, viste tydelig at regjeringen på et tidspunkt ville sprekke når forhandlingene nådde et visst punkt.
PA-067 250 General Agreement on Tariffs and Trade, forløperen til Verdens Handelsorganisasjon (WTO). 251 Leder i Dagens Næringsliv 7. oktober 1989 252 Høyres stortingsvalgprogram 1989-1993, side 18 253 Madsen 2001, side 236 254 Madsen 2001, side 191
85 Selvmordsparagrafen stod der av en grunn; Høyre og Sp var umulig å forene på EF og EØS-spørsmål.
Fordi Syse-regjeringen ikke hadde flertall i Stortinget, måtte den få flertall for budsjett og andre viktige saker i Stortinget med FrP eller Ap. Det var partiene som hadde sørget for regjeringsskiftet sitt ansvar å få på plass et budsjett. Det var lange forhandlinger med FrP. Senterpartiet var svært ukomfortabel med situasjonen œ det skulle forhandle om politikkens innhold og retning med partiet det så på som sin fremste motstander. Partiene var tilbake til situasjonen fra 1985-1986. Forskjellen nå var at FrP hadde 22 representanter mot to den gangen. Dette peker også framover mot da Senterpartiet pekte på Gro Harlem Brundtland som statsminister etter at Syse-regjeringen sprakk.255 Tyngdepunktet på ikke-sosialistisk side ble flyttet til høyre når FrP skulle regnes inn. Partiet krevde kutt på områder som var viktig for Senterpartiet, som landbruk, skattefordeling til fordel for distriktskommuner og økte kommuneoverføringer.256 Selv om partiet var fornøyd med samarbeidet regjeringspartiene imellom, var FrP en belastning. Det kom blant annet ved at det skapte irritasjon i Senterpartiet over at Høyre hadde hatt “utidig kontakt“ med FrP i finanskomiteen.257
I september 1990 formulerte regjeringen sine forhandlingsposisjoner ovenfor EFTA og EF på konsesjonslovene, der den ba om unntak når det gjaldt muligheten til å opprettholde konsesjonslover som sikret rett til nasjonalt fortrinn for næringslivet og som kunne hindre utenlandske oppkjøp.258 Dette var i strid med EFs regelverk om ikke-diskriminering, og ble avvist. Norge ble til slutt stående alene i EFTA om ikke å gi etter og det måtte komme en bevegelse i posisjoner for at forhandlingene skulle gå videre. Stortingsflertallet av Høyre, Arbeiderpartiet og FrP ville gi opp kravene om å holde på konsesjonslovene.259 Senterpartiets landsstyre hadde slått fast at det forutsatte at regjeringen stod på at konsesjonslovene måtte ligge fast.260 Dette lå til grunn for partiets vurdering av saken, og det var ingen vilje til å prøve på overgangsordninger. Det hadde gått så langt at det ble en prinsippsak hele partiet
255 Lahnstein 2001, side 114 256 Lahnstein 2001, side 115 257 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 17. november 1989 258 Lahnstein, Anne Enger; EF og Grunnloven, utgitt av Senterpartiet 1993, side 69 259 Madsen 2001, side 191 260 Madsen 2001, side 191
86 stilte seg bak, og partiet mente at ved å gå inn for overgangsordninger, ville landet bli stående igjen med en EØS-avtale helt likt medlemskap, men uten noen form for medbestemmelse.261
Det var en felles forståelse i regjeringspartiene om at regjeringssamarbeidet hadde kommet til veis ende, og Syse søkte avskjed. Hans ønske var å fortsette i en ren Høyreregjering etter at det ble klart at KrF ikke ville regjere med Høyre uten Senterpartiet, og lovte at en slik regjering skulle regjere på Lysebu-erklæringen og andre dokumenter de tre hadde utformet sammen.262 Dette ble avvist av Senterpartiet. De mente hele grunnlaget for Lysebu-erklæringen var borte når den aller viktigste saken for Sp var årsaken til bruddet. Partiet pekte på Gro Harlem Brundtland som statsminister. Det var riktignok ikke en samstemt stortingsgruppe som gjorde det, selv om rådene fra fylkeslederne var entydig. I utgangspunktet ville ikke alle i gruppa ta standpunkt. De mente partiet ikke trengte å velge mellom Brundtland eller Syse. Det var også en “vente og se-holdning“ i den øvrige ledelsen i partiet. Men Lahnstein var klar på hva hun mente måtte bli Senterpartiets nye kurs og hvilket valg det måtte ta. Som leder av partiets stortingsgruppe var Lahnstein helt sentral og den drivende kraft i det valget gruppa landet på, og det var hun som formulerte vedtaket stortingsgruppa tilslutt fattet. I realiteten var det hun som ledet partiets valg, ikke partilederen Jakobsen. Hun var også fast bestemt på at partiet måtte ta en beslutning 29. oktober. Det var ikke noe poeng i å utsette avklaringen. Sp måtte komme i førersetet og legge premissene for regjeringsskiftet, ikke komme bakpå og la seg lede av de andre partienes valg.263 Det viktigste i stortingsgruppens vedtak var punkt nummer fem. Det la grunnlaget for strategien for resten av perioden. I punktet stod det at “Senterpartiet vil i opposisjon vektlegge sin Europa- politikk, styrke og videreutvikle sentrum som politisk tyngdepunkt og samatbeide på fritt grunnlag fra sak til sak, for å få størst mulig gjennomslag for egen politikk. Som et selvstendig opposisjonsparti er det ikke aktuelt for Senterpartiet med formalisert støtte til noen regjering.“264
261 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 5. oktober 1990 262 RA-S-1005-A-Aa-L0056 Statsministerens kontor, Statsminister Jan P. Syse, referat fra regjeringskonferanser 28. oktober 1990 263 Samtale med Ness, 12. mai 2010 264 Lahnstein 1993, side 72
87 Begrunnelsen for å anbefale en Arbeiderpartiregjering framfor en Høyreregjering var tredelt. Det første var forholdet til de videre forhandlingene med EF om en EØS- avtale. Høyre hadde et klart mål om at Norge skulle bli medlemmer i EF. Sps utgangspunkt var at EØS-avtalen skulle være et skikkelig alternativ til medlemskap. Her hadde ikke Ap konkludert ennå, og det var mange motstandere i Ap. Senterpartiet kunne vanskelig støtte en regjering som så klart slo fast at de hadde det motsatte mål med prosessen enn det de selv hadde. Ved å la Høyre fullføre prosessen kunne det oppfattes som å nedvurdere bruddet. Det andre argumentet for å velge Ap framfor Høyre var forholdet til FrP. Partiet fryktet at tyngdepunktet ville bli flyttet til høyre og at Sp ville bli oppfattet som en blokk med FrP œ en blokkdeling de ikke likte. Den tredje begrunnelsen var hensynet til stabilitet. Budsjettbehandlingen året før der partiet følte de ble forsøkt presset fra skanse til skanse i lange budsjettforhandlinger med uvisst resultat, fristet ikke til gjentagelse.265
Senterpartiets valg skapte sterke følelser i Høyre. Leder i Unge Høyre, Jan Tore Sanner, avviste samarbeid med Senterpartiet i resten av århundret og mente partiet hadde sveket det borgelige samarbeidet, mens Anders Talleraas ikke fant parlamentarisk språkbruk som han mente passet seg.266 Ikke en særlig forsonende tone, som også tyder på at Høyre ikke hadde regnet med at Senterpartiet ville konkludere slik det gjorde.
Det var i aller høyeste grad et dristig valg. Det var en enkel oppgave for de som ville beskylde Sp for å ha byttet til den sosialistiske siden. Partiet hadde definitivt valgt en ny strategi. Anne Enger Lahnstein hadde markert seg som en senterpartipolitiker som analyserte annerledes enn hva Sp tradisjonelt hadde gjort. Hun hadde siden hun kom inn i politikken sett på det som unaturlig at norsk politikk var delt inn i to blokker der Sp var definert i den samme blokken som Høyre og FrP, og at den politiske avstanden for hennes del ofte var større til Høyre enn til Arbeiderpartiet.267 Selv om avgjørelsen om å peke på Ap ble foretatt etter samråd med fylkeslederne i partiet, kunne ikke partiet være sikker på at velgerfolket og medlemsmassen var klar for et slikt linjeskift, eller om bevisstheten rundt EF-spørsmålet var like stort ute som i partiledelsen. Det var både positive og negative reaksjoner som kom inn til
265 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 29. oktober 1990 266 Verdens Gang 30. oktober 1990, side 4 267 Lahnstein 2001, side 72
88 partikontoret, men også denne gangen, som i 1986, oppfattet Lahnstein reaksjonene som at det var en slags befrielse i partiet.268 Sett i forhold til en undersøkelse fra 1987 der 64 % av de spurte Senterpartivelgerne godt ville ha Høyre med i regjering og kun 12 % ikke ville ha Høyre med, var det en brå holdningsendring.269
Konklusjon
Da Willoch-regjeringen gikk av, var den utløsende faktoren nederlaget i kabinettspørsmålet. Bakgrunnen for at det ble stilt, var et forsøk på å få Stortinget til å akseptere at regjeringen måtte få gjennomslag for de innstrammingstiltak den fant nødvendig. Flertallet i Stortinget var uenig i det forslaget regjeringen hadde fremmet, og felte regjeringen. For Senterpartiet var dette et bevis på at Fremskrittspartiet ikke var til å stole på, og at det ville benytte samme metode ved neste korsvei for å presse igjennom sin politikk. Partiene som utgjorde Willoch-regjeringen var altså prisgitt støtten fra Fremskrittspartiet. Senterpartiet hevdet at det var FrP av alle partiene på Stortinget som stod lengst fra dem selv ideologisk, og dermed anså de et samarbeid med det umulig. Muligheten for gjennomslag hadde ikke vært særlig stor om deres strategi skulle bli å være med i en samlet ikke-sosialistisk gruppe mot Arbeiderpartiregjeringen fordi Sp da ville vært nødt til å inngå kompromiss som ville lagt politikken lengre til høyre. Senterpartiet valgte å være i opposisjon mot Ap- regjeringen, men i det de kalte for en saklig opposisjon sammen med Kristelig Folkeparti. Sympatien for Arbeiderpartiets politikk på flere områder var stor i deler av Senterpartiet. Mange følte det som en lettelse å komme ut av samarbeidet med Høyre. Rent ideologisk var nærheten større til Ap enn til Høyre, noe som ble svært tydelig i en regjering der Fremskrittspartiet var en del av det flertallet i Stortinget trepartiregjeringen var avhengig av. Gjennom å stemme slik at Arbeiderpartiet subsidiært måtte støtte sentrumspartienes politikk, fikk de dratt Ap mot sentrum. Selv om det ennå var store diskusjoner internt om hvor nært de skulle knytte seg til Høyre i budsjettbehandlingene, ble det raskt klart at de under behandlingen av budsjettet for 1987 hadde prioriteringer som gikk i hver sin retning. Høyre satset strategisk tungt på sine markeringssaker innen skattepolitikken, mens det ikke var et område Senterpartiet ville prioritere.
268 Lahnstein 2001, side 139 269 Rommetvedt 1991, side 272
89 I 1986 varslet Høyre “høstjakt“ på regjeringen Brundtland. Men Senterpartiet delte ikke lysten på å felle regjeringen. Bakgrunnen for det var to ting. Det ene var at den parlamentariske situasjonen fortsatt var den samme, det ideologiske spriket mellom de fire ikke-sosialistiske partiene var for stort. Det andre var at Senterpartiet ikke ville felle Arbeiderpartiet på generelt grunnlag, men det måtte skje på en konkret sak som var så viktig at det kunne forsvares å kaste regjeringen. Det var i høyeste grad i Senterpartiets interesse at Ap satt i regjering. Slik ble FrP holdt utenfor alt for stor innflytelse.
Dette var Senterpartiets syn på den politiske situasjonen og de handlingsvalg det hadde i perioden 1986 til 1989. Men i forbindelse med forhandlingene mellom EF og EFTA om det indre markedet, dukket igjen Europaspørsmålet opp i norsk politikk. Arbeiderpartiet ledet an i tilpasningen til EF, støttet av Høyre og FrP i Stortinget. Senterpartiet var i mot suverenitetsavståelse og å svekke lovverket som sikret nasjonalt eierskap til naturressurser. Dette var en så viktig ideologisk sak for Senterpartiet, at andre vurderinger ble lagt til side og som fikk partiet til å bestemme seg for at de måtte søke regjeringsmakt. Det eneste realistiske alternativet var å søke å danne flertall sammen med Kristelig Folkeparti og Høyre, og den utløsende faktoren var at Arbeiderpartiet ikke ville diskutere EF og EØS i valgkampen. Senterpartiets konklusjon ble da at de måtte inn i regjeringen og legge premissene for tilpasningsprosessen. Valget førte på ny til at det ble ikke-sosialistisk flertall på Stortinget. Men det var verken Sp, KrF eller Høyres fortjeneste. Det var Fremskrittspartiets framgang som sørget for det. Dermed var Senterpartiet oppe i samme dilemmaet som fra 1985. Men spørsmålet om å bevare konsesjonslovene og å unngå at Arbeiderpartiet kunne kjøre gjennom tilpasningspolitikken i Stortinget sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, uten at Senterpartiet hadde noen innflytelse, var nå overordnet.
Paradoksalt nok var det den saken der Senterpartiet og Høyre stod på hver sin side i en av de viktige politiske skillelinjene i norsk politikk som nå førte dem sammen inn i regjeringskontorene. Regjeringen møtte det samme dilemma med den store avstanden til FrP når budsjettene skulle behandles som den gjorde i 1985, og for Senterpartiet var det vanskeligst. Men partiet hadde gått inn i regjeringssamarbeidet fullt klar over at det kom til å bli politiske nederlag, og det var partiet forberedt på.
90 Alle krefter skulle legges inn på en tilpasningsprosess som Sp mente dreide seg om mye mer enn bare enkeltsaker, men om hele grunnlaget for den politikken de stod for. Samtidig var det en mulighet til å befeste eierskap til motstanden mot EØS- og EF-medlemskap. Derfor ble det nødvendig å sikre en utgang av regjeringen, både for Senterpartiet og for Høyre. Partiene skulle stå fritt i perioden til å vurdere tilknytningsformen til EF. På det tidspunktet forutsetningene fra Lysebu-avtalen om at konsesjonslovene skulle bestå, og at Norge ikke skulle søke medlemskap i regjeringen, var dens dager talte. Hverken Senterpartiet eller Høyre ville gå på akkord med eget standpunkt i det spørsmålet. Når forhandlingene mellom EFTA og EF var kommet til det punkt at det var umulig for Norge å få gjennomslag for å beholde konsesjonslovene slik de var, kunne ikke Senterpartiet sitte i en regjering som svekket dette lovverket. De ville ikke være med på å endre regjeringens forhandlingsposisjon, og med Lysebu-erklæringen i hånda som bevis på at det hadde ført regjeringens politikk, sørget partiet for regjeringens avgang.
Da kom det store strategivalget opp. Hvem skulle nå ha regjeringsansvar? Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti pekte på Jan P. Syse som fortsatt statsminister, men i en mindretallsregjering utgått av Høyre. Gro Harlem Brundtland var Arbeiderpartiets statsministerkandidat, med støtte fra Sosialistisk Venstreparti. Senterpartiet avgjorde. De faktorene som Senterpartiet baserte sin avgjørelse på, var for det første at ved å støtte dannelsen av en mindretallsregjering fra Høyre ville det være å undergrave betydningen av at de gikk ut av regjeringen på en sak som var av så stor strategisk og ideologisk betydning for partiet. For det andre ville en Høyreregjering ganske enkelt kunne kjøre gjennom en tilpasningspolitikk sammen med FrP og Ap i Stortinget, uten at de hadde noen grunn til å ta hensyn til innvendinger fra motstandere og skeptikere. Det tredje hender sammen med det andre, nemlig at i Arbeiderpartiet og i fagbevegelsen var det et stort mindretall som var motstandere av en omfattende EØS-avtale og motstandere av norsk medlemskap i EF. Disse ville Gro Harlem Brundtland være nødt til å ta hensyn til. Arbeiderpartiet hadde ikke noe formelt vedtak på at de ønsket Norge inn i EF, men det hadde Høyre. I tillegg måtte Ap til en viss grad ta hensyn til SV og Sp i Stortinget. Det gjorde det lettere for Senterpartiet å overlate integrasjonsprosessen og EØS-forhandlingene til Ap. Men en annen og særdeles viktig forklaringsfaktor er den ideologiske avstanden til høyresiden. Det var ikke mulig å oppnå ikke-sosialistisk flertall uten
91 Fremskrittspartiet. Senterpartiet hadde mistet muligheten til å presse Høyre mot sentrum. At Senterpartiet i november 1990 anbefalte Gro Harlem Brundtland som statsminister var et brudd med sentrum/ høyresamarbeidet som hadde vart gjennom store deler av 1980-tallet.
92 5 Selvstendighetslinja
Innledning
Da Senterpartiet pekte på Gro Harlem Brundtland som statsminister i stedet for Jan P. Syse, fikk det varige konsekvenser for Senterpartiets forhold til Høyre. Det ble starten på bruddet mellom dem. Det markerte også et ideologisk oppgjør med Høyre og høyresiden i norsk politikk. Den politiske begrunnelsen slik den er redegjort for i kapittel 4, viser at Senterpartiet ikke anså avstanden mellom Sp og Ap som større enn mellom Sp og Høyre.
Dette kapitlet skal analysere den nye linja til Senterpartiet i praksis, og hvordan det påvirket Senterpartiets forhold til Høyre. Et viktig spørsmål er hvordan EU-saken spilte inn, og om denne skillelinjen er den viktigste forklaringsfaktoren til utviklingen i forholdet partiene i mellom.
Senterpartiet la seg på ei linje det kalte for selvstendighetslinja. Var det en del av en ny, ideologisk strømning i partiet som markerte at det ikke hadde noen ideologisk tilknytning til verken Ap eller Høyre, eller var det en befesting av politiske skillelinjer som hadde vært der hele tiden, men ikke blitt tydelig kommunisert utad på grunn av samarbeidsbindinger? Når partiet hadde tatt et brudd med Høyre, var det da for å forsvare valget med å gå ut av regjeringen, og peke på Ap at de måtte slå så tydelig fast sin selvstendighet til andre blokk-dannelser?
Inn i en ny æra
EØS-striden sprengte til slutt regjeringen Syse. Sp kom på fullstendig kollisjonskurs med Høyre, som var åpen for å tilpasse lovverket for å få til en avtale som de var helt klare på skulle være en mellomstasjon på vei mot fullt medlemskap.270 EU- utålmodigheten i deler av Høyre var svært stor. Utfallene mot Senterpartiet i synet på Europaspørsmålet var kraftige, og under partiets landsmøte i mai 1990 ble Senterpartiet beskyldt for å være “særlig perspektivløs“ og for ikke å se at det handlet om hele utviklingen i Europa, ikke “bare kroner og ører“, altså markedsadgang og
270 Høyres stortingsvalgprogram 1989-1993, side 90
93 handelsspørsmål. Statsminister Syse måtte i følge Norsk Telegrambyrå (NTB) gå inn og stoppe et resolusjonsforslag som sa at EØS var en omvei til EU-medlemskap,271 i stedet for et steg på veien. Hadde Høyre vedtatt dette ville det gjort situasjonen i regjeringen mye vanskeligere enn den allerede var. Regjeringens forhandlinger med EFTA og EU om en EØS-avtale var ennå ikke sluttført. Hadde Høyre konkludert allerede da med at EØSœavtalen ikke skulle være et varig alternativ til medlemskap i EU hadde situasjonen blitt svært vanskelig for regjeringen, og et uholdbart utgangspunkt for Sp. Vanskelighetene var, som vi har sett, store nok fra før i forhandlingene. Her kom skillelinjen i EU-spørsmålet svært tydelig fram, og Senterpartiets frykt for at en Høyreregjering ville hatt fullt kjør på målet om å melde Norge inn i EU og tilpasse det norske regelverket til EUs regelverk var berettiget. Høyre ville gå lengre enn Senterpartiet og de politiske målene kolliderte. Skillelinjen slo inn for fullt. Det viser også spekteret i tilnærmingen til EU. Mens Høyre både så på det å komme inn i EU som en mulighet til lettere å realisere Høyres politikk på flere områder, hadde de også en ideologisk tilnærming til at EU handlet om samarbeid og felles-europeisk politisk integrasjon.272 Senterpartiet så det ikke slik. For det handlet det om suverenitetsavståelse fra norske folkevalgte organ og markedsliberalisme og markedsretting samfunnet. Partiet var for samarbeid og frihandelsavtaler, men mot en politisk unionsdannelse.273 Det var klare ideologiske skiller som ikke lot seg forene. 1990-årenes store politiske sak var Norges tilknytning til EU. Da var det ikke rart at de to partiene som stod på hver sin side ikke hadde et veldig stort politisk samarbeid.
Tonen ovenfor Høyre var blitt skarpere. Da Johan J. Jakobsen gikk av som partileder på landsmøtet i mars 1991, slo han fast at det ikke lengre var slik at det var mulig å komme tilbake til de “gode gamle dagene“, da samarbeidet var en funksjon av et todelt partimønster, uten at han så noen grunn til å beklage det. Landsmøtet syntes ikke det var å beklage at situasjonen var blitt slik, og partiet var samlet om at det trivdes med sin rolle der det hadde utdefinert seg fra blokkene. Han bekreftet også i talen sin at Senterpartiet oppfattet situasjonen slik at Høyre hadde vendt seg til FrP. Det førte Høyre bort fra sentrum og vanskeliggjorde et framtidig regjeringssamarbeid.274
271 Norsk Telegrambyrå 5. mai 1990, “Syse fikk problemer med EF-utålmodige partifeller“. 272 Høyres stortingsvalgprogram 1989-1993, side 89f 273 Senterpartiets stortingsvalgprogram 1989-1993, side 4 274 Aftenposten Morgen 9. mars 1991, side 8
94 Som følge av den tyngden Sp hadde gått inn i motstanden mot deler av tilpasningen til det indre markedet og EØS-avtalen var det helt naturlig at partiet holdt et sterkt tak i staken også etter at de hadde gått ut av regjeringen. Senterpartiet la opp to hovedlinjer i den videre strategien i europadebatten fra 1990.275 Det ene var å kreve at alle lover som innebar endring ved et EØS-medlemskap måtte utredes grundig, det andre var å meisle ut et alternativ til det EU-like samfunnet ved å få fram hvordan EU- tilpassingen preget norsk hverdagsliv. I en tale til Senterpartiets landsstyre 28. juni 1991 la den nyvalgte partilederen Anne Enger Lahnstein vekt på sjølråderetten, et begrep som skulle bli hovedparolen for Senterpartiets motstand mot EØS- og EU- medlemskap.276 I dette lå behovet for nasjonal kontroll over naturressursene sentralt, fra mineral og vannkraft til fisk og olje og gass. Det var her industrikonsesjonslovene og hjemfallsretten kom inn. Det var slike styringsverktøy Sp ville sikre, og som de så truet av et EU-medlemskap og en EØS-avtale uten varige unntak. I et intervju med Aftenposten juli 1991, tre måneder etter at Lahnstein tok over som partileder, markerte hun skarp brodd til ja til EU-partiet Høyre og mot Ap som styrte prosessen. Senterpartiet hadde bestemt seg for å utnytte medlemskapsdebatten ved å forsøke å gjøre den til en verdikamp. For å etablere sitt rom skulle Senterpartiet argumentere for at de stod alene mot resten av det politiske og økonomiske etablissementet i næringslivet og organisasjonene.277 Motstanden mot EØS-avtalen hadde fått større dimensjoner enn konsesjonslovene. Det var blitt selve merkesaken. Blant annet ser man det gjennom at EØS og EU var fast post på gruppemøtene i Stortinget fra 1990.278
Intervjuet i Aftenposten peker framover i forhold til retningen Sp tok under Lahnstein-perioden. Den klare motstanden mot EU ga partiet en sentral posisjon i valgkampen ved kommune- og fylkestingsvalget i 1991 og til et ekstraordinært godt valgresultat ved stortingsvalget i 1993. Ved valget i 1991 fikk partiet en oppslutning på 12 %, mot 6,8 % i 1987. Ved valget i 1993 fikk partiet 16.7 % mot 6.5 % i 1989. Bak dette lå en systematisk satsing på EU-saken for å befeste Senterpartiet som det ledende partiet på nei-siden hos velgerne. Som vist i avsnittet over var Europaspørsmålet oppe på alle gruppemøtene, og det var en omfattende EU-skolering
275 Madsen 2001, side 237f 276 Norsk Telegrambyrå 30. juni 1991, “Sp for folkeavstemning om EØS“ 277 Aftenposten Morgen 13. juli 1991, side 3 278 Basert på en gjennomgang av protokollene fra Senterpartiets stortingsgruppe 1989-1993
95 i partiorganisasjonen.279 I august 1991 ble det avholdt et ekstraordinært møte i Stortinget hvor EØS ble diskutert. Det var en måned før kommune- og fylkestingsvalget, og debatten ble direktesendt på NRK TV. Saken ble satt på dagsordenen i valgkampen, og valgresultatet viste at Senterpartiet hadde opparbeidet seg en troverdighet hos velgerne på saken.
Henry Valen kaller valget i 1993 for et avvikende valg på grunn av rollen EU- spørsmålet spilte280, og går med det langt i å tolke resultatet av valgundersøkelsen dit hen at uten EU-saken ville ikke resultatet blitt slik det ble. En valgundersøkelse fra valget i 1993 viste også at 65 % anså EU-saken som det viktigste stridsspørsmål i valgkampen.281 Sp klarte ved disse valgene å holde saken som sin, og ble det tydelige partiet på neisiden. Strategien ga resultater i form av økt oppslutning. Samtidig økte avstanden til Høyre betydelig. Mens 9,7 % av velgerne oppfattet Senterpartiet som mer eller mindre radikalt i 1985, var dette tallet i 1993 gått opp til 31,5 %, og kun 11,7 % oppfattet partiet som mer eller mindre konservativt. Lahnstein selv hevder at partiet ikke hadde forandret seg i en mer radikal retning, men at de nye utfordringene landet stod overfor krevde at de måtte gå til angrep på hele måten samfunnet ble styrt på om det skulle være mulig å sikre bosetting, likeverdige kår og desentralisering.282 Det var en analyse som også bekreftes av utsagnet Johan J. Jakobsen kom med under åpningen av valgkampen i 1993, der han slo fast at landet ikke trengte mer høyrepolitikk for å løse de utfordringene Norge stod ovenfor.283
Sp erklærer seg blokkuavhengig
Generalsekretær i Sp, John Dale, la i april 1991 fram et strateginotat for partiets sentralstyre. Notatet inneholdt to viktige elementer for partiets framtidige strategi. Det ene innebar at partiet måtte være et opposisjonsparti i en tid framover for å kunne rendyrke opposisjonsrollen istedenfor å kompromisse og formulere fellesstandpunkter med andre. Landsmøtet til Sp i 1991 vedtok i et politisk manifest om veivalg for 1990-åra som hadde en brodd både mot høyresida og mot venstresida. Både den økonomiske liberalismen og sosialisme førte i følge landsmøtet til en ensretting og standardisering som skader mangfoldet i naturen og menneskelivet.
279 Lahnastein 1993, side 79 280 Aardal, Bernt og Valen, Henry; Konflikt og opinion, NKS-forlaget, Oslo, 1995, side 227 281 Aardal og Valen 1995, side 19 282 Samtale med Lahnstein 24. juni 2009 283 Senterpartiets håndbok 1995, side 16
96 Som alternativ skulle Senterpartiet bidra til å skape et politisk alternativ i sentrum og kjempe for ressursforvaltning, maktspredning, bosetting og rettferdig fordeling av samfunnsgoder.284 Det var på bakgrunn av denne vurderingen Dale oppsummerte situasjonen med at det var på tide å kjøre sitt eget løp uten å inngå kompromisser på egen politikk med andre. Senterpartiet hadde i mange år hatt den posisjonen som avgjorde flertallet på Stortinget. Dersom partiet stemte med Arbeiderpartiet og SV hadde de tre partiene flertall. Stemte det med Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet ga det også flertall. Det kunne gi avgjørende innflytelse. Problemet oppstod da Arbeiderpartiet og Høyre, og tidvis FrP, fant sammen. Generalsekretæren mente at denne posisjonen ikke lengre ga virkelig makt, men at det kun var i enkeltsaker Sp kunne påvirke, i tillegg til at det kunne avgjøre hvem som skulle inneha regjeringsmakten. Problemet var at det var de små slagene som ble vunnet, ikke de store. Når deres analyse av samfunnet og det politiske landskapet var at både høyresiden og venstresiden tok feil og ikke styrte samfunnet i en retning Sp kunne slutte seg til, og de faktisk mente alvor med ønske om å endre samfunnet i sin retning, måtte det få følger for samarbeidsstrategien.
Det var Ap, ikke Høyre, som skulle være hovedmål for kritikken, og ved å legge opp til samme strategi mot begge partier skulle Sp prøve å komme seg ut av posisjonen der de ble sett på som et mellomparti som kun var et midtpunkt mellom Ap og Høyre. Det politiske landskapet skulle i stedet tegnes som en trekant, ikke en rett linje med ett ytterpunkt til høyre og ett til venstre.285 Dette var måten partiet hadde sett på seg selv hele tiden, som at de ikke tilhørte en blokk av partier, men at de representerte noe eget. Men det hadde ikke blitt løftet fram som hovedstrategi før. Den tidligere maktstrategien hadde vært å få gjennomslag på enkeltsaker. Nå ble den påvirkningsmåten altså sett på som et problem og ikke som en styrke. Sett i forhold til situasjonen på 1980-tallet var dette et skifte i strategi. Opposisjonsrollen skulle rendyrkes. Som beskrevet i kapittel 4, var holdningen etter Willoch-regjeringens avgang at partiet skulle drive konstruktiv og ansvarlig opposisjonspolitikk. Det innebar at det skulle finne løsninger på enkeltsaker og ikke bidra til regjeringskrise. De hadde muligheten til å felle Arbeiderpartiregjeringen, men lot det være fordi de mente det var mer ansvarlig å unngå hyppige regjeringsskifter og fordi de kunne
284 Madsen 2001, side 265 285 Madsen 2001, side 266
97 flytte regjeringen i enkeltsaker. Nå skulle de presse Høyre til støttepartirollen. Det ble ikke avvist å skulle høste enkelte samarbeidsgevinster, men det skulle være mer strid enn samarbeid.286 Dermed er det forholdet til Arbeiderpartiet i denne perioden også svært interessant.
Hovedpoenget i analysen til Dale var at makta i politikken var flyttet fra sentrum og til et uoffisielt samarbeid mellom Ap og Høyre/ FrP. Når andre avgjorde kursen, var det ikke lengre noe poeng i å være medansvarlig for den politikken som ble ført. Målet var å framstå som et tydelig alternativ selv, og å avsløre at det var Arbeiderpartiet og Høyre som i virkeligheten styrte landet sammen. Ap og Høyre selv insisterte på at de var hovedmotstandere og representerte to motpoler.287 I følge Jakobsen var Arbeiderpartiet og Høyre på ledernivå på samme plattform i alle de store sakene på 1990-tallet.288 Det var altså full tilslutning i partiledelsen til Dales vurderinger. Den beste måten å synliggjøre dette på skulle være å tvinge Høyre til å holde oppe en Ap-regjering. Senterpartiets håndbok for 1993 oppsummerte perioden 1989-1993 og skulle brukes som argumentasjonsgrunnlag i valgkampen. Den listet opp 30 saker de mente dokumenterte dette uoffisielle samarbeidet. Tilpasning til EU var en sentral vinkling i saksutvalget som spredte seg fra konsesjonslovgivningen som var blitt svekket, utenlandsk oppkjøp av norsk næringsliv, de andre partienes nei til å ta i mot flere kvoteflyktninger, til sosialpolitiske spørsmål.289 I EU-saken var ledelsen i både Ap og Høyre enige om målet. Sammen hadde de flertall i Stortinget, og kunne dermed drive en tilpassingspolitikk om de ønsket det. På den bakgrunnen er det ikke unaturlig at Senterpartiet ville bruke muligheten til å “avsløre“ samarbeid mellom Ap og Høyre. Det ville gi dem et rom å spille i.
Ny politisk profil
Det andre elementet som strateginotatet fra Dale tok opp, var hvilken politisk linje Sp skulle profilere. Dale konkluderte med at det var to hovedlinjer i partiets politikk; desentraliseringslinja og rettferdighets-/jamnstillingslinja. Nå skulle partiet legge vekt på rettferdighetslinja. Sosialpolitikk og velferdssaker skulle ha hovedprioritet.290 Også partifolk som tidligere hadde vært mer opptatt av næringspolitikk og samarbeid
286 Madsen 2001, side 266 287 Aftenposten Morgen 5. januar 1991, side 3 288 Gruppeprotokoll for Senterpartiet 12. januar 1991 289 Senterpartiets håndbok 1995, side 17 290 Madsen 2001, side 266
98 med Høyre anså dette som en riktig strategi. Magnus Stangeland fra Hordaland hadde stemt i mot at Senterpartiet skulle velge Ap-regjering framfor Høyreregjering i 1990.291 Han ga på gruppemøte i januar 1991 sin tilslutning til at Senterpartiets politikk framover måtte legge vekt på demokrati og avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt. I tillegg ville han at partiet skulle legge vekt på sysselsettingen og økonomien til vanlige folk.292 Anne Enger Lahnstein mente at Arbeiderpartiet hadde lagt seg på en linje der liberalisering av den økonomiske politikken og markedstenkning var det rådende på alle felt. Hennes analyse var at fellesskapet måtte sikre seg styringsverktøy, noe man ville tape om markedsretting i offentlig sektor bredte om seg.293
I stedet for 1980-tallets strategi der partiet forsøkte å påvirke enkeltvedtak, var det styringsideologien de ville forandre. Dette henger sammen med behovet for å vise et alternativ til EU-medlemskap. New public managements inntog i norsk forvaltning ble løftet opp som eksempel på at politikerne mistet makt til et marked, og ble fremhevet som motsatsen til demokratisk folkevalgt styring294. Sp hevdet at det var en direkte motsetning mellom folkestyre, maktspredning, solidarisk velferd og å drive ressursforvaltning, framfor å rive ned. Dales notat slo fast at Høyres politikk hadde det siste som konsekvens. Det var likevel ikke en ideologisk glidning fra Senterpartiets side. Dette hadde ligget i Senterpartiets argumentasjon mot EEC- medlemskap i 1972. I og med at notatet ble godkjent av sentralstyret er det å regne som at ledelsen i partiet sluttet seg til den vurderingen.295 Høyre var altså en Sp- motpol i de strategiske valgene, og i følge Sp forlot også Ap under Gro Harlem Brundtland alle disse standpunktene på veien mot EF-medlemskap. John Dale mente det var her Sp sin mulighet for vekst lå; å framstille Senterpartiets politikk som en motsats til det EU-like samfunnet.296 Det var vurderinger resten av ledelsen sluttet seg til.
I den motstanden kunne de finne seg nye allierte også, ikke bare bli stående alene mot sin tidligere regjeringspartner og ledelsen i Arbeiderpartiet. En selvsagt alliert
291 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 29. oktober 1990 292 Gruppemøteprotokoll for Senterpartiet 12. januar 1991 293 Samtale med Lahnstein 24. juni 2009 294 Lahnstein 1993, side 98f 295 Madsen 2001, side 266 296 Sentrum nr. 2 1991, siste side
99 var den organiserte nei-kampanjen. Der hadde partiet gode kontakter gjennom generalsekretær Dale. En annen stor og viktig potensiell alliert var fagbevegelsen. Fagbevegelsen var viktig i Nei til EF og oppbyggingen av en bred nei-side.297 Begrunnelsen i 1990 for å anbefale at Ap og Gro Harlem Brundtland dannet regjering var nettopp dette; det var et stort mindretall i Ap og i arbeiderbevegelsen som var EU-motstandere.298 En slik allianse ble sett på som helt avgjørende for å kunne vinne saken. Derfor takket Lahnstein ja til å holde appell på 1. mai i 1991 i Kragerø, en dag venstresida stort sett alltid hadde hatt for seg selv, med unntak for EØS- og EU- kampen mellom 1990 og 1994, og der Senterpartiet ikke hadde tradisjon for å delta.299 Men alliansebyggingen var så viktig at hun sa ja, selv om det skapte furore og ubehag i Arbeiderpartikretser. Mange der syntes det var uhørt at en Sp-politiker skulle tale.300 Hovedvekten i talen var kritikk mot markedskrefter og at stadig økt konkurranse førte til et kaldere og hardere samfunn der vanlige folk falt igjennom. Hun mente dette var konsekvensen av et EU-likt samfunn og viste til innføring av de fire frihetene301 som grunnlag for påstanden. Poenget var at Sp mente at de fire frihetene ville fjerne makt fra politikere og overgi det til et marked som skulle styre seg selv. Grunnen til at Senterpartiet valgte seg ut Ap som hovedmottaker for angrepene, var at en slik markedstilpasset politikk Norge ville få gjennom EU, ikke var ulogisk høyrepolitikk, men at det ikke så at det var forenelig med tradisjonelle sosialdemokratiske verdier. Det var forenelig med Fremskrittspartiets politikk302 og Høyres program.303 Med Lahnsteins argumenter kunne Sp skaffe seg allierte i den EU-kritiske delen av Ap og fagbevegelsen gjennom å forsvare velferdsstaten og vanlige folks interesser mot makteliten i næringslivet og politikken.304 Det var et populistisk anti-establishmenttrekk i retorikken. Hun satte opp “verdiskapingen i vanlige folks arbeidsinnsats“ mot “jappenes pengeflytting og gjenreisning av respekten for vanlige folks arbeid“.305
297 Todal Jensen, Anders og Valen, Henry (red); Brussel midt imot. Folkeavstemningen om EU, Ad Notam Gyldendal, 1995, side 25 298 Todal Jensen og Valen 1995, side 24 299 Todal Jensen og Valen 1995, side 25f 300 Samtale med Lahnstein 24. juni 2009 301 Betegnelse på de fire hovedområdene i det indre markedet; fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft. 302 Johansen, Anders og Jens E. Kjeldsen. Virksomme ord. Politiske taler1814-2005. Oslo, Universitetsforlaget 2005, side 552 303 Høyres stortingsvalgprogram 1989-1993, side 2 304 Todal Jensen og Valen 1995, side 25 305 Johansen og Kjeldsen 2005, side 554
100 Stiller man seg mot etablissementet i samfunnet står en lagelig til for hugg, og det var lett å stemple Sp som et parti som var mot alle endringer. Det ble derfor nødvendig for partiet med en motstrategi. Det manglet ikke på motstand i fra den gamle regjeringspartneren. Etter Syse-regjeringens fall var det tydeligvis en god del bitterhet ovenfor Senterpartiet internt i Høyre. Om målet var å piske Senterpartiet på plass, slik strategien til Sundar i Aftenposten på 1980-tallet så ut som306, er vanskelig å si, men i Høyres håndbok fra 1992 tok partiet i bruk sterke ord. Partiet ble omtalt som sosialistisk, upålitelig, inkonsekvent og udemokratisk.307 Hovedelementet i kritikken og “syndelista“ til Sp fra Høyre var at der Arbeiderpartiet hadde gått inn for effektivisering og markedstilpassing, hadde Senterpartiet gått motsatt vei.308
I opposisjon til markedsretting og New public management
Høyres kritikk mot Senterpartiet var rett, i den forstand at de gikk motsatt vei av Høyre selv og Ap. Midten av 1980-tallet innvarslet et skifte i forhold til organiseringen av offentlig virksomhet. Mange statsbedrifter og etater ble berørt, som NSB, Statkraft og Vinmonopolet, Posten og Televerket. Tidligere syn på hva som var naturlige skiller mellom privat og offentlig virksomhet og mellom monopol og konkurranse ble utfordret. Idealene ble hentet fra det private næringslivet. En del av dette arbeidet ble startet av den rene Høyreregjeringen i 1981-1983. Det var også en internasjonal trend. Men slike tanker var ikke fremmed for det reformerte sosialdemokratiet heller.309 Omstillingen av offentlig sektor i Norge på slutten av 1980 og på 1990-tallet dreide seg for det aller meste om fristilling fra direkte politisk styring.310
Kraftmarkedet var et av områdene der liberaliseringen kom tidligst. Et startskudd kan sies å ha kommet da avdelingsdirektør Bjørn Braaten i Statkraft holdt et foredrag i april 1990 og etterlyste en mer markedsbasert omsetting av kraft i Norge.311 Eivind Reiten ble olje- og energiminister for Senterpartiet i Syse-regjeringen i 1989, og det var i hans tid som statsråd at den nye kraftloven ble lagt fram, en lov som liberaliserte det norske kraftmarkedet og gjorde det til et av de mest liberale i verden. Forslaget
306 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009 307 Høyres håndbok 1992, side 117ff 308 Verdens Gang 11. juli 1992, side 8 309 Se Nilsen, Yngve og Thue, Lars; Statens Kraft 1965-2006. Miljø og marked, Oslo, Universitetsforlaget, 2006, side 230 og Brundtland, Gro Harlem; Dramatiske år 1986-1996, Gyldendal 1997, side 436ff 310 Brundtland 1997, side 436f 311 Nilsen og Thue 2006, side 277
101 gikk ut på å dele Statkraft til to nye aksjeselskaper, Statkraft og Statnett og åpne for fri konkurranse, samt etableringen av et felles nordisk marked, noe Reiten hadde støtte for i eget parti. Saken kom ikke opp i Stortinget før etter at regjeringen Syse hadde gått av.
Da saken hadde vært innom Energi- og industrikomiteen hadde derimot Senterpartiet snudd. Senterpartiet gikk nå inn for å dele Statkraft inn i to forvaltningsbedrifter. Høyre stod på det Reiten hadde lagt fram, mens KrF støttet Ap-regjeringens forslag om å dele Statkraft inn i to statlige foretak. Det siste ble også Stortingets vedtak, fordi Senterpartiet og Høyre støttet regjeringen subsidiært. Det ble laget et nummer i Stortinget av at Senterpartiet hadde skiftet mening, for de andre partiene med unntak av SV, sto fortsatt på det regjeringen hadde foreslått.312 Ikke mange år senere, i 1996 vedtok landsstyret i Senterpartiet at kraftmarkedet måtte komme under folkevalgt kontroll og styring. Konkret skulle det gjøres ved at kommunene og fylkeskommunene ble sikret eierskapet til naturressursene, og at det skulle være folkevalgt kontroll med eksport og import av strøm. Partiet ville også avvikle den nordiske kraftbørsen, for slik å få slutt på kortsiktig spekulasjon i prisen på strøm. Til NTB uttalte Lahnstein at ønsker om profitt ikke måtte føre til salg av arvesølvet.313 Utsagnet er et godt eksempel på retorikken Senterpartiet brukte i forhold til offentlig eierskap og ønsket om offentlig kontroll, helst gjennom folkevalgte organer. Dette var en videreføring av kampen for konsesjonslovene og tilpasningen til EU. En av hovedsakene for Senterpartiet var blitt å forsvare nasjonal folkevalgt styring av naturressursene. Det står i motsats til det Høyre frontet, nemlig mer privat eierskap også innenfor kraftsektoren. Standpunktet Sp inntok i Stortinget da saken kom opp der sto mer i stil med den harde linjen Sp holdt i spørsmålet om hjemfallsretten og konsesjonslovene i Lysebu-forhandlingene og EØS-forhandlingene. I regjeringen var saken antageligvis ett av flere kompromisser partiet måtte inngå og som de kanskje så som situasjonsbestemt.
At Senterpartiet ikke var enig med Høyre i dette spørsmålet, etter at de hadde forlatt regjeringen er ikke veldig overraskende. Også i debattene om omorganiseringen av NSB stod Senterpartiet for den samme motstandslinjen mot markedsøkonomisk
312 Nilsen og Thue 2006, side 294f 313 Norsk Telegrambyrå 13.oktober 1996 “Sp vil sikre offentlig eierskap i kraftsektoren“
102 tenkning i staten. Da Høyre inntok regjeringstaburettene alene i 1981, var partiet avhengig av Senterpartiet og KrF for å få flertall. Høyre ønsket å gå langt i å innføre bedriftsøkonomiske kriterier for lønnsomhet og utskillelse av rutebiler og reisebyrå fra NSB. Men da Senterpartiets leder Johan J. Jakobsen kom inn i regjeringen som samferdselsminister, kom han som redegjort i kapittel 3 med en tilleggsmelding til Jernbanemeldingen fra Høyre-forgjengeren Koppernæs. I tilleggsmeldinga gikk Jakobsen bort fra disse punktene. I stedet fokuserte Jakobsen på miljøaspektet og andre samfunnsmessige sider ved jernbanen. Men det var ikke bare jernbanen og Statkraft som gikk gjennom endringer i selskapsstruktur. Også Vinmonopolet gjorde det, og bakgrunnen for det var EØS-tilpasning. Et gammelt prinsipp har ligget til grunn for alkoholpolitikken i Norge; tesen om at et statlig salgsmonopol for vin og brennevin reduserer de private fortjenestemulighetene i bransjen. Dersom de private interessene ble gitt fritt spillerom, ville det utgjøre et konstant press for å få forbruket opp.314 Denne vurderingen av alkoholpolitikken sto Sp fast på. Slik ble ikke alkoholsalg vurdert på kontinentet, og i møte med EF fikk ikke norske myndigheter særlig stor forståelse for ordningen med statlige alkoholmonopol. EØS-avtalen presset derfor fram en splittelse av Vinmonopolet, og selskapet ble delt i 1995. Produksjon, grossist og salg ble skilt ut.315 Senterpartiet ønsket å gjøre selskapene til statsforetak under politisk styring316, mens Høyre gikk inn for at de skulle bli aksjeselskaper.
Skillet mellom Sp og Høyre i disse sakene var ganske tydelig. Senterpartiet argumenterte med at de folkevalgte fikk mindre mulighet for styring av virksomhetene ved en overgang til AS fra forvaltningsbedrift. Bedriftene ville bli frikoblet fra løpende politisk styring og kontroll og fra statens regler om innsyn og offentlighet. Frykten var at det fra Høyres side var et første steg på veien til å privatisere selskapene. Motstanden var ikke knyttet til enhver bedrift, men til det de anså som viktige samfunnsinstitusjoner som sikret post, tele og transport i hele landet.317 For å møte kravene om omstilling og mer effektivitet i statlig styring foreslo et utvalg i Senterpartiet i 1991 at NSB, Postverket, Televerket og Statkraft burde bli omgjort til statsforetak etter en egen lov. Slik kunne man i stedet for å spare i kroner og øre lage
314 Hamran, Olav og Christine Myrvang; Fiin gammel. Oslo, Tano Aschehoug, 1998, side 435 315 Hamran og Myrvang 1998, side 435 316 Madsen 2001, side 267f 317 Senterpartiets håndbok 1995, side 27f
103 en organisering som kunne sikre bedre service og ytelser, uten å gå veien via AS og potensiell framtidig privatisering.318
I sosialpolitisk opposisjon
Et utslag av den nye politiske kursen var dokumentet Politisk manifest œ vegvalg for 1990-åra som ble vedtatt på landsmøtet i 1991 hevdet at grunntryggheten i samfunnet var truet, at fattigdommen i samfunnet økte og at gapet mellom de rike og fattige ble større. Politisk styring, samfunnssolidaritet og forsvar for velferdsstaten var Senterpartiets svar for å rette opp skjevhetene.319 Skylda for utviklinga var det Ap som fikk. Det var det som måtte ta ansvaret for å rette det opp. Å legge så mye vekt på sosialpolitikk og velferdsstaten var nytt for 1990-tallets Sp. Selv om det var en del av den politiske profilen, spesielt under Borten som det er gjort rede for i kapittel 2, var den ikke veldig framtredende i valg av departementer eller kampsaker, med unntak av rentepolitikken og uhjelp. Lahnstein hadde siden hun kom inn i politikken ment at på det området hadde Sp mer til felles med Ap enn til Høyre.320 Nå ble kritikken rettet mot Ap, fordi Senterpartiet hevdet at Arbeiderpartiet hadde gått bort fra å verne om velferdsstaten og kjempe mot forskjells-Norge.321 De kunne ta seg inn på det som mer tradisjonelt hadde vært venstresidas domene. Gjennom å utfordre Arbeiderpartiet på sine egne kjernesaker og påvise at Ap hadde svikta, la det grunnlaget for å kapre velgere fra Ap. I tillegg kunne Sp presse Ap tilbake til sin “egentlige“ politikk, fordi det var lettere å påvirke Ap i slike saker enn Høyre. Det skyldes at det er saker som venstresida tradisjonelt hadde hatt et større engasjement for enn hva høyresida hadde hatt. Alliansepartnerne og ideologiske frender var å finne i Ap. Om ikke i partitoppen, så i alle fall på grunnplanet. De kunne mobiliseres i Ap gjennom å se at det var krefter utenfra som kjempet for det samme som dem. Dette var gjenomgangstema i perioden 1990-1995. På landsmøtet i 1991 kritiserte påtroppende nestleder Kolbjørn Almlid Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Han var bekymret for den norske økonomiske modellen med blandingsøkonomi, og så på det som nødvendig å forsvare den også mot sterke krefter i Arbeiderpartiet. Grunnen var frykt for at det de så på som en solidarisk overføringspolitikk til kommunene og
318 Norsk Telegrambyrå 11. april 1991 “SP-utvalg foreslår omorganisering av statlig virksomhet“ 319 Madsen 2001, side 265 320 Lahnstein 2001, side 72 321 Samtale med Lahnstein 24. juni 2009
104 distriktene, kunne stå i fare med Arbeiderpartiets linje.322 Tidligere var det Fremskrittspartiets økonomiske politikk partiet advarte sterkest mot, mens Høyres og Arbeiderpartiet kunne det i det minste forhandles med. Nå var alle partiene deres motstandere.
EU-saken gir selvtillit og framgang
Søknaden om EU-medlemskap ble sendt høsten 1992. I september 1993 var det valg til nytt storting. Senterpartiet ønsket å diskutere saken i valget, men ble av regjeringen og de andre ja-partiene møtt med at det ikke hørte hjemme i valgkampen til stortingsvalget, saken skulle avgjøres ved folkeavstemningen i 1994.323 Det var strategien og intensjonen til Arbeiderpartiet324, men i Senterpartiet mente de at det var en tilsløring av realitetene, og at det var uriktig at den faktiske avgjørelsen lå i folkeavstemningen. Det var fem grunner til at Sp mente det var naturlig at EF skulle være en del av valgkampen i 1993. Det ene var at alle partiene var enig om at det var en viktigste saken de nærmeste årene œ da måtte den diskuteres. Det andre var at medlemskapssøknaden var sendt av et storting som ikke hadde blitt valgt etter at saken hadde vært diskutert, og ikke reflekterte velgernes syn på saken. Det tredje var tilpassingspolitikken som oppfølging av EØS-avtalen som skulle opp i den kommende perioden. Det fjerde var et forslag om å endre grunnloven for å komme unna kravet om tre fjerdedels flertall for å melde Norge inn i EU. Det siste og viktigste poenget var at ved valget skal partiene be om fornyet tillit og stå til ansvar for det de gjorde i forrige periode œ som å melde Norge inn i EØS-avtalen. Senterpartiet mente de måtte stå til ansvar i 1993, noe de unnvek ved å feie debatten under teppet i 1989.325
Selvsagt så partiet også at de hadde en strategisk god sak å kjøre valgkamp på. Den store framgangen på meningsmålingene i forkant av valget viste at Senterpartiet hadde tillit hos velgerne i spørsmålet. Arbeiderpartiet og Høyre ville helst framstille valget som et alternativ mellom Gro Harlem Brundtland og Høyres Kaci Kullmann Five.326 Senterpartiets strategi var å slå seg inn som en kile i debatten mellom de to. Ved å kreve at EU måtte være en del av debatten i Stortingsvalget, kunne de få et bevis for at deres tese om at Ap og Høyre i realiteten var enige i de lange linjene i
322 Aftenposten Morgen 9. mars 1991, side 8 323 Todal-Jensen og Valen 1995, side 14 324 Bjartnes og Skartveit 1995, side 166 325 Lahnstein 1993, side 119f 326 Brundtland 1997, side 334
105 norsk politikk. Dermed kunne de selv fremstille seg som alternativet og unngå å forsvinne fra rampelyset i valgkampen, slik de ofte ellers gjorde, i skvis mellom Arbeiderpartiet og Høyre. I og med at Senterpartiet hadde avvist muligheten for å støtte en statsminister fra Høyre, slik vist tidligere i kapittelet, var dette valget det første på flere tiår der de ikke-sosialistiske partiene ikke klarte å samle seg om et felles regjeringsalternativ. Uten det, var Fives kandidatur helt usannsynlig. Senterpartiet lanserte Anne Enger Lahnstein som sin statsministerkandidat, med det formål å vise at partiene på neisiden var i stand til å styre œ landet kunne styres av andre enn Arbeiderpartiet eller Høyre.327 Tanken bak var antageligvis at dersom det ble et nei-flertall i folkeavstemningen kunne det hende at Gro Harlem Brundtland ville trekke seg som statsminister. Da måtte nei-partiene ha et alternativ klart.
Det var svært stor interesse for EF-saken blant velgerne ved valget i 1993, 53 prosent oppga til Statistisk Sentralbyrå at det var den viktigste saken for dem,328 og aller viktigst var det for Senterpartiets velgere med 89 prosent, mens 60 prosent av Høyres velgere mente det samme.329 Det viser en kontinuitet i forhold til valget i 1989, hvor begge partienes velgere også da var de som satte EU-spørsmålet høyst. Senterpartiet og Høyre hadde de velgerne på hver sin side som var mest opptatt av EU-saken. Valget førte til at Sp ble Stortingets nest største parti. Meningsmålingene gjennom hele 1993 fram til valget viste et høyt og stadig stigende nivå for Sp, et nivå de aldri før hadde ligget på.330 Hamringen på EU-saken hadde gitt resultat. De kunne ikke bli ignorert lengre. Saken fikk den oppmerksomheten partiet ville den skulle ha, og Sp tjente grovt på det. EU-saken motiverte velgere til å skifte parti, og Sp tok velgere fra alle partiene. Høyre ble stående igjen som den store taperen av valget. Det førte til at Stortinget i 1993 hadde langt flere motstandere av medlemskap enn det de hadde ved folkeavstemningen i 1972. Høyres strategi om å ikke snakke om EU slo helt feil. Arbeiderpartiet fikk stor framgang i de største byene, og Høyre tapte mange velgere til Ap.331 Strategien med å holde den viktigste saken for velgerne ute av valgkampen gjennom å ikke ville stille i debatter med Senterpartiet om det og avfeie at det var relevant for valget, var en feilstrategi. Senterpartiet hadde EU-standpunktet til den tidligere samarbeidspartneren som sitt hovedangrepspunkt i valget. Samtidig virker
327 Norsk Telegrambyrå 15. august 1993, “Ap og Sp har føringen i valgkampen“ 328 Aardal og Valen 1995, side 20 329 Aardal og Valen 1995, side 21 330 Aardal og Valen 1995, side 17 331 Aardal og Valen 1995, side 34
106 det ut fra kildene som at partiet helst ville overse Høyre. Også blant velgerne hadde det skjedd et skifte. Store velgergrupper ville ha Senterpartiet i regjering. Den største gruppen av velgere ville ha en regjering av SV, Ap og Sp. Mange vurderte også en regjering av Ap, Sp og KrF som et godt alternativ, mens langt færre ville ha de tidligere regjeringskollegene Sp, KrF og Høyre i regjering.332
Parti og velgere i takt
En utvalgsundersøkelse fra 1991 viste at partiets medlemmer stod nærmere Arbeiderpartiet enn Høyre i saker som offentlig styring, støtte til svake grupper og utjamning. Sp og KrFs velgere var de som vektla sterkest saker som EU-medlemskap, distriktspolitikk og moralsk-religiøse verdier. Selv om Sp-velgerne lå nær Ap i en del spørsmål, var Senterpartiets velgere skeptiske til det reformerte sosialdemokratiets ny-liberale innslag, de hadde en uttalt bekymring for større lønnsforskjeller i samfunnet, skeptisk til prioritering av høy økonomisk vekst og de var motstandere av norsk medlemskap i EU. De var også noe mer forsvarsvennlige, opptatt av støtte til omsorgsarbeid i hjemmet, mer kritisk til innflytelsen organisasjonene i arbeids- og næringslivet. Viljen til å gi økte overføringer til utkantstrøk var også større.333 Velgergruppen til Senterpartiet var dermed kanskje ikke så konservativ som oppfatningen tradisjonelt hadde vært. De som fryktet og spådde velgerflukt fra Senterpartiet på grunn av bruddet med Høyre i 1991, hadde dette med i beregningen. Det var ikke slik at Sps velgere var så opptatt av å være “borgelig“ eller ikke- sosialistisk. I de sakene som er omtalt her, ser det ut til at Sp-velgerne hadde en venstresidetendens, eller en anti-establishmentholdning. Det passet inn i profilen med krass kritikk av regjeringen og dens angivelige hovedstøttespiller, Høyre. Det viste seg både etter den mislykkede jakta på regjeringsmakt i 1987 og etter avgangen i 1990.
Senterpartiets nye strategi fanget opp strømninger som deres velgere identifiserte seg med, og hadde slik sett lyktes i å gjøre Sp til et parti med bredere nedslagsfelt enn “jord- og steinpolitikk“ œ næringspolitikk og næringsinteresser. Det var en brodd i retorikken mot både Ap og Høyre. Senterpartiet argumenterte med at det ikke var
332 Madsen 2001, side 275 333 Madsen 2001, side 147
107 store forskjellen på de to; deres samfunnsmål var svært likt og gikk i samme retning men med ulik argumentasjon.
Konsolidering og avvisning
Etter at kampen om EU-medlemskap var avsluttet 29. november 1994 med at 52,2 % av velgerne stemte nei334 og seieren var halt i land, var det på tide å legge opp løpet for årene framover. Første anledning for partiorganisasjonen til å gjøre det, var på landsmøtet i Haugesund i mars 1995. På dette møtet vedtok landsmøtet et nytt prinsipprogram som igjen slo fast at det nasjonale eierskapet og kontrollen med naturressursene måtte sikres, og utenlandsk inntog i næringslivet måtte holdes under kontroll.335 Programmet inneholdt krav om at all økonomisk utvikling måtte underlegges økologiske hensyn, og at verdensøkonomien var et uttrykk for verdens maktkonsentrasjon. I tillegg opprettholdt partiet kritikken av privatisering. Det slo fast at når viktige samfunnsinstitusjoner privatiseres, flyttes makt til markedet, og beslutninger fattes uten folkets innsyn og innflytelse.336 Partiet konsoliderte altså den markedskritiske politikken og retorikken det hadde lagt seg på fra 1990 gjennom dette programmet. Selv om Lahnstein som frontet den nye linjen hadde vært omstridt og kritisert av folk utenfor partiet, stod hun sterkt innad. Hun hadde blitt gjenvalgt både i 1993 og 1995 uten motkandidat.337
På ‘95-landsmøtet ble det også diskutert hva partiet skulle gjøre nå som folkeavstemningen var vunnet. Svaret ble at Senterpartiet måtte gå i front for å forsvare folkets nei til EU-medlemskap. Lahnstein tolket resultatet av avstemningen dit hen at folket også hadde sagt nei til politikken Sp mente var tilpasning til EU. Lahnstein mente Sp skulle gå i front for å skape et alternativ til en Ap-regjering og høyresidens tilpasningslinje. På nytt ble det slått fast at Arbeiderpartiet og Høyres framstilling av hverandre som hovedfiender var kunstig, og at selv om EU-kampen var overstått ville ikke den politiske situasjonen gå tilbake til toblokktilstanden. Som bevis for at Ap og Høyre var enig om de politiske målene, brukte hun tidligere statsminister Kåre Willoch. Han hadde uttalt at Høyre hadde fått gjennomslag for sin
334 Todal Jensen og Valen 1995, side 7 335 Senterpartiets prinsipprogram side 12, vedtatt på landsmøtet i 1995 336 Basert på en gjennomgang av Senterpartiets prinsipprogram vedtatt i 1995 337 Madsen 2001, side 272
108 politikk med vikar.338 Dette ga ikke grunnlag for noe nytt felles ikke-sosialistisk regjeringsalternativ. Nå ville Senterpartiet ta opp igjen og gjøre alvor av de tidligere ideene om en sentrumsregjering. Det betydde i klartekst at strategien var å etablere et politisk alternativ uten Høyre.
Når den politiske avstanden skulle markeres ble det gjerne harde utfall mot både partiet og personer. Under Høyres landsmøte i mai 1995 kunne partileder Jan Petersen melde at Høyre hadde slamret døren igjen for regjeringssamarbeid med Senterpartiet.339 Johan J. Jakobsen, som var parlamentarisk leder for Sp, repliserte med at det hele var komisk all den tid Sp uansett hadde avvist et samarbeid med Høyre allerede i 1990.340 Men det var ikke bare på det politiske og strategiske plan det buttet. Politikk er også personlig kjemi mellom dem som skal samarbeide. Jakobsens uttalelse om at “det Høyre vi møter ute i kommunene er et ganske annet Høyre enn det vi møter her i Stortinget med blant andre Per-Kristian Foss som en av de toneangivende“.341 Den personlige kjemien blant toppolitikerne i Sp og Høyre hadde ikke vært særlig god etter 1990, noe blant annet trontaledebatten i Stortinget 20. oktober var ett eksempel på, i tillegg til den refererte uttalelsen. Foss startet ett av sine innlegg med å si at han skulle si noe som formodentlig ikke skulle bli en vane: “Jeg er enig med Anne enger Lahnstein“. I innlegget angriper han Senterpartiet for å stå til venstre for Arbeiderpartiet, og for å føre en politikk resten av Stortinget forlot i 1960- og 1980-årene.342 I den samme debatten proklamerte Jakobsen at de som drømte om tida med to samlede blokker i norsk politikk, levde på en livsløgn.343 Riktignok er det viktig å påpeke at det var politikken det dreide seg om, den personlige dimensjonen var både underordnet og kom etter at de strategiske og politiske valgene var tatt. Men de viser også hvor stor avstanden mellom Sp og Høyre hadde blitt. Det var legitimt med kraftig og åpenlys kritikk mot hverandre. Det var nærmest fraværende på 1980-tallet, i alle fall på partiledelsesnivå.
Begge partiene utelukket hverandre offentlig. Per-Kristian Foss valgte, i et oppslag i Verdens Gang, Gro Harlem Brundtland som statsminister framfor Anne Enger
338 Norsk telegrambyrå 17. mars 1995, “Lahnstein: Sp må ta ledelsen“ 339 Bergens Tidende 16. mai 1995, side 6 340 Bergens Tidende 16. mai 1995, side 6 341 Bergens Tidende 16. mai 1995, side 6 342 Tidende S. Stortingsforhandlinger (1-1168) 1993-1994, side 175ff 343 Tidende S. Stortingsforhandlinger (1-1168) 1993-1994, side 75
109 Lahnstein. Han slo fast at det ikke var aktuelt for Høyre å skifte ut en Ap-regjering med en sentrumsregjering. Han mente Senterpartiets politikk lå lengre unna Høyre enn Arbeiderpartiets.344
Når sentralstyret i Sp var samlet etter valget i 1995, slo de fast den linjen Lahnstein hadde ønsket for partiet: selvstendighetslinjen skulle ligge fast, og regjeringsmakt skulle søkes sammen med KrF og Venstre. Samarbeid med Høyre var utelukket. Det var et enstemmig sentralstyre som fattet vedtaket. Lahnsteins argument var at hun tok Høyres politikk på alvor. Når den var uforenlig med Senterpartiets, var det ikke noe grunnlag for å komme fram til felles løsninger som kunne danne grunnlag for et regjeringssamarbeid.345 Partiets nest høyeste organ, landsstyret som består av fylkesledere, sentralstyret, representanter fra stortingsgruppen, Senterungdommen og Senterkvinnene, sluttet seg til dette på sitt møte i oktober 1995. Forholdet til Høyre var nå lagt på is.346
Konklusjon
Etter at Senterpartiet gikk ut av Willoch-regjeringen, måtte partiet finne sin plass i det politiske landskapet og definere hvor det hørte hjemme. Sp måtte finne et ideologisk rom å operere i. Svaret på det ble selvstendighetslinja. Den var svaret på de utfordringene Senterpartiet stod ovenfor når de skulle fronte seg som et eget alternativ i et rom mellom Ap og Høyre. Det var ikke nok å gå ut av regjeringen og late som at alt var som det hadde vært tidligere. Det ville ført til at regjeringsbruddet bare hadde blitt en episode, og Sp ville falt tilbake i en “mellompartirolle“, mens Ap og Høyre kunne fortsette å framstille hverandre som de to reelle motsetningene i politikken. Det var ikke i Senterpartiets interesse. Det måtte utnytte den nye situasjonen som var oppstått og slik bli et mer sentralt parti med en renere Senterparti-profil. Nå trengte det ikke lengre å inngå kompromisser med Høyre.
Hele det politiske spekteret gikk i denne perioden i en liberal og markedsliberal retning. Men Senterpartiet var et unntak. Det var flere grunner til det. Det ene var EU-sakens betydning i norsk politikk. Kampen mot det Senterpartiet kalte for det EU-like samfunnet stod i sentrum fra generalsekretær Dale la fram strateginotatet
344 Verdens Gang 27. juni 1995, side 3 345 Bergens Tidende 25. september 1995, side 4 346 Aftenposten Morgen 115. oktober 1995 side 4
110 som sentralstyret sluttet seg til i 1991. Det var altså ikke bare spørsmålet om Norge skulle bli med i EU eller ikke, men også tilpasningen av norsk regelverk til EUs regelverk med svekkelse av politiske styringsverktøy til fordel for fri konkurranse og frie markeder. Det andre er det faktum at Senterpartiets grunnideer og politiske utgangspunkt ikke var tjent med den politikken som ble ført. Muligheten til å bruke forvaltningsbedriftene i styringen av samfunnsinteresser innen infrastruktur og ressurser, ble svekket gjennom den omorganisering av offentlig sektor som Stortingets flertall drev gjennom. Den selektive næringspolitikken fikk det også vanskeligere i et mer markedsliberalt klima, og de distriktspolitiske virkemidlene Senterpartiet ønskte å bruke var ikke lengre vel ansett i det bredere laget av partiene. Som svar på endringene utenfra måtte altså Senterpartiet ta nye grep. I denne perioden var hovedtyngden lagt i å kritisere Arbeiderpartiet på dets egen banehalvdel ved å forsvare velferdsstaten, løfte opp fordelingspolitikken og motstand mot privatisering og markedsretting. Her lå det muligheter for nyrekruttering av velgere og mobilisering av de kreftene i Ap og fagbevegelsen som var enig med Senterpartiet.
I og med at Senterpartiet i perioden la mest oppmerksomhet i å kritisere regjeringspartiet, ble Høyre nærmest oversett. Grunnen til det var at partiet hadde avvist Høyre og høyrepolitikk i 1990. Nå hadde Sp satt inn Gro Harlem Brundtland som statsminister œ men uten at de dermed støttet Aps politikk œ og da måtte partiet vise at det var et alternativ også til Arbeiderpartiet. Slik kunne Sp lage et rom til sentrum som et tredje alternativ. Dermed var Høyre utdefinert som samarbeidspartner.
111 112 6 Konklusjon
Formålet med denne oppgaven har vært å forklare hvorfor Senterpartiet gikk bort fra å ha et tett samarbeid med Høyre i Stortinget og i regjering ved inngangen til perioden 1981-1985, og over til en linje med markering av selvstendighet og tydelig politisk avstand til Høyre ved utgangen av perioden.
Fram mot stortingsvalget i 1981 var det ønsket om å bytte ut Arbeiderpartiregjeringen og de realistiske utsiktene til å få det til som samlet Senterpartiet og Høyre. For Senterpartiet, som hadde gått gjennom 1970-tallet med store interne konflikter om hvem det skulle samarbeide med og hvem det ideologisk stod nærmest, hadde det ikke vært lett å komme fram til den løsningen. Men partiet ville ha mer politisk innflytelse, og veien til det gikk gjennom samarbeid med Høyre. Det kom fram i samtaler jeg har hatt med daværende leder i Senterpartiet, Johan J. Jakobsen og i kildematerialet fra partiets stortingsgruppe. Grunnen til det var et lite samarbeidsvillig Arbeiderparti og et fasttømret toblokksystem i norsk politikk der handlingsrommet ikke ga andre muligheter.
Det forrige ikke-sosialistiske regjeringssamarbeidet i Borten-regjeringen var også født av et ønske om å være et alternativ til Arbeiderpartiet.347 Det falt sammen da Europaspørsmålet kom inn i norsk politikk, og et hovedskille gikk mellom Senterpartiet på den ene siden og Høyre på den andre. Mot 1981 hadde ønsket om et alternativ til Ap vokst seg sterkere enn spørsmålene knyttet til Europa- konfliktdimensjonen og sentrum-/ periferidimensjonen.
Likevel var det fortsatt store forskjeller på Senterpartiets og Høyres politiske målsettinger, altså bakgrunnen for å ville bytte ut Ap-regjeringen. Da forhandlingene startet etter valgseieren i 19981 var det få som trodde det ville føre til en trepartiregjering, til tross for at det var det Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti hadde gått til valg på. Det var i første rekke den økonomiske politikken som skilte partiene. Det gjaldt skatter og avgifter spesielt. Dette gjenspeilet de
347 Madsen 2001, side 41
113 tydelige ideologiske forskjellene på partiene. Høyre som et konservativt, økonomisk liberalt parti som ønsket en mindre stat og mindre offentlig styring, mens Senterpartiet ønsket en aktiv stat både i næringspolitikken og i kampen for å sikre andre av partiets mål, som å opprettholde bosettingen i distriktene.
Protokollen fra regjeringsforhandlingene i 1981 viser at det var KrF sitt syn på abortloven som førte til at det ikke ble en trepartiregjering. Likevel går det tydelig fram fra kildene at det i Senterpartiets sentralstyre var mange som tvilte på om det hadde vært mulig å komme fram til et politisk grunnlag for en regjering, fordi motsetningene mellom Høyre og Senterpartiet var så store. Men fordi KrF hadde satt ultimatum på abortloven, kom det ikke til reelle politiske forhandlinger. Dermed ble partiene enig om at det skulle dannes en ren Høyreregjering. Politikkaspektet var viktigere enn posisjonsaspektet. Ellers ville dannelsen av en mindretallsregjering ikke gi mening.
I tiden mellom 1981 og 1985 overkom Høyre og Senterpartiet de ideologiske forskjellene gjennom forhandlinger om praktisk politikk, og det faktum at de var avhengige av hverandre for å nå hovedmålet: gjennomslag for deres egen politikk. Sentrumspartiene fikk hindret Høyre i å legge politikken så langt til høyre som det ønsket, og gjennomslag i visse for dem viktige enkeltsaker. Høyre fikk regjere, og tross alt gjennomføre en lang rekke liberaliseringsreformer og det fikk for en stor del sette dagsorden for den politiske debatten. I tillegg til hovedmålet fikk altså begge partier gjennomslag for viktige delmål. Men det var altså den parlamentariske situasjonen som holdt dem sammen i langt større grad enn noe ideologisk fellesskap.
I løpet av føreste halvår 1983, da det var spesielt mange tunge, politiske saker som måtte få en avklaring i Stortinget, vokste det fram en erkjennelse i Senterpartiets ledelse av at partiet ikke hadde nok kontroll på initiativene fra regjeringen, og at partiet fikk for lite politisk gjennomslag ut fra posisjonen som en del av en flertallskonstellasjon.348 Det utløste krav om at Sp og KrF måtte gå inn i regjeringen slik at de kunne følge sakene tettere fra prosessene startet og fram til oversendelse til Stortinget. Grunnen var at partiet ikke fikk den forventede uttelingen på gallupene for å ta ansvar, partiet fikk dårlig gjennomslag i media og det var misnøye i
348 Samtale med Jakobsen 14. mai 2009
114 organisasjonen rundt manglende Senterpartiprofil i politikken det var medansvarlig for. Statsbudsjettene, distriktspolitikken, næringspolitikken og mediepolitikken var eksempler på saker der partiet ønsket mer innflytelse.
Det var med andre ord motsetningene og uenighetene mellom Sp og regjeringspartiet Høyre som utløste prosessen med å utvide regjeringen i 1983, og ikke at partiene var kommet over de ideologiske skillene som hindret dem tidligere.
I trepartiregjeringen (1983-1986) gikk samarbeidet stort sett godt. Det var kun én sak som virkelig ble satt på spissen, men denne er til gjengjeld spesielt illustrerende for de ideologiske forskjellene som hele tiden splittet de to partiene, og saken peker også fram mot det endelige bruddet knyttet til konsesjonslovene i 1990. Saken dreide seg om tidspunktet for overføring av operatøransvaret på Statfjord-feltet fra Mobil til Statoil. Senterpartiet ville ha nasjonal kontroll og forvaltning av oljepolitikken. Derfor var partiet klar til å ta dissens på saken, noe statsminister Willoch var veldig klar på at han ikke ønsket i sin regjering. Dermed fikk Sp gjennomslag for at overføringen skulle skje tidligere enn Mobil, Høyre og Oljedirektoratet i utgangspunktet ønsket. Saken viser at Senterpartiet kunne drive Høyre et stykke på vei i spørsmålet om nasjonal kontroll over naturressursene, og kan tyde på at samarbeidet tålte visse ideologiske kollisjoner om slike enkeltsaker, når det mer altomfattende Europaspørsmålet ennå var langt unna.
Ved valget i 1985 gikk de tre regjeringspartiene til valg på en fortsatt trepartiregjering. Den parlamentariske situasjonen etter valget, med Fremskrittspartiet på vippen, ble svært vanskelig for Senterpartiet. Den muligheten partiet hadde hatt i samarbeidet med Høyre til å dra politikken inn mot sentrum, ble betraktelig mindre. De ideologiske skillelinjene mellom Senterpartiet og FrP var så store at hele ledelsen i Sp tok avstand fra alle former for formalisert samarbeid med FrP. Frykten var at FrP ikke ville nøye seg med litt, men at det etter å ha fått noe, ville presse regjeringen til å komme dem ennå mer i møte. Derfor ble det nødvendig for Sp å ta et oppgjør med Fremskrittspartiet i 1985 og sette ned grensestolper i forhold til hvem Sp kunne samarbeide med uten at det selv ville drukne. Avvisningen av FrP handlet om en politisk avstand som var alt for stor til at det var mulig å kompromisse seg over den. Da regjeringens forslag til sysselsettingstiltak og innsparinger i
115 forbindelse med den vanskelige økonomiske situasjonen Norge var inne i skulle voteres over i Stortinget i april 1986, fikk regjeringen Stortingets flertall mot seg, og gikk av.
I Senterpartiet var den generelle holdningen at det var like greit. Det politiske tyngdepunktet var flyttet i dets disfavør, dermed var grunnlaget for å samarbeide med Høyre sterkt svekket. De tre tidligere regjeringspartiene forsøkte å få til et felles opplegg under behandlingen av statsbudsjettet for 1987, men ble ikke enige. Avstanden var for stor, i sær på det økonomiske opplegget. Høyre ønsket større skatteletter enn det sentrumspartiene var villig til å gå med på. Det førte til at de tre partiene ikke ble enig om et felles opplegg. Dette illustrerer igjen de tydelige ideologiske forskjellene mellom Senterpartiet og Høyre, og var et tilbakeslag for samholdet mellom partiene. Sentrumspartienes strategi ble nå å presse Ap i deres egen retning. For første gang siden 1981 var alliansen mellom Senterpartiet og Høyre brutt. Forutsetningene for alliansen hadde begynt å smuldre sammen, som en konsekvens av at FrP inngikk i det ikke-sosialistiske flertallet.
Med andre ord: Når muligheten for at både Senterpartiet og Høyre fikk mer gjennomslag i enn utenfor regjering ikke lengre var til stede, og Arbeiderpartiet ikke lengre var en felles motstander de var enig om at trengte avløsning, var den ideologiske avstanden for stor til at partiene holdt sammen i en blokk.
Senterpartiet kunne nå vri Ap-regjeringen mot sentrum, fordi Ap var avhengig av støtte fra andre enn Sosialistisk Venstreparti for å få flertall i Stortinget. Det åpnet for nye måter for Senterpartiet å få innflytelse på. Strategien var å sørge for at Ap i Stortinget stemte subsidiært for sentrumspartienes fellesforslag, etter at Aps egne forslag hadde falt. Den parlamentariske situasjonen førte til større vilje til samarbeid med Ap. Det er altså ikke mulig å gi et godt svar på Senterpartiets forhold til Høyre uten samtidig å analysere dets forhold til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Muligheten som løsninger med Arbeiderpartiet ga er også en viktig faktor for å forklare hvorfor Senterpartiet ikke ville gå med på å felle regjeringen Brundtland på revidert nasjonalbudsjett i juni 1987. Sp ville ikke felle Ap på generell mistillit, men mente at det måtte foreligge en konkret sak som gikk stikk i strid med hva Sp ønsket.
116 Senterpartiet, Høyre og KrF ble enige om å fremme mistillit mot regjeringen Brundtland på jordbruksoppgjøret, noe som mislyktes fordi FrP stemte med regjeringen. Grunnen til at de valgte jordbruksoppgjøret var at det var den eneste saken Senterpartiet så det var mulig at det kunne få forståelse fra egne rekker til å felle Ap på. Regjeringsiveren i Høyre var stor, og dets snakk om “høstjakt“ og regjeringsskifte så snart som mulig måtte få resultater. Behovet for å komme i regjering var så stort at det lot en sak partiet egentlig støttet regjeringen i få avgjøre. Høyre ville altså svært gjerne i regjering så fort som mulig, mens Senterpartiet ville ha et bedre jordbruksoppgjør enn hva Ap-regjeringen hadde lagt fram. Etter at forsøket hadde mislyktes ble avstanden mellom Sp og Høyre som hadde vist seg under behandlingen av budsjettet for 1987, befestet. Det var også oppfatningen internt i Senterpartiet etter den havarerte regjeringsstormen. Partiledelsen ville ikke lengre bruke krefter på å samkjøre seg med Høyre. Også i Høyre var vurderingen den at dette betydde at det ikke var noe poeng i å gå omveien med forhandlinger med Senterpartiet. Fra da av fokuserte Høyre på å fronte egne saker og befeste seg som det fremste opposisjonspartiet. Forholdet mellom Sp og Høyre var nå nesten ikke- eksisterende ut perioden. Det var ikke lengre et mål å finne fram til felles innstillinger og forslag, og de ideologiske skillelinjene mellom partiene ble tydeligere i Stortinget.349
Senterpartiet konsentrerte seg om samarbeidet med KrF for å påvirke Ap- regjeringens politikk. For det konservative og økonomisk liberale Høyre var regjeringsmakt og innflytelse samme sak, for det langt mindre og sentrumsorienterte Senterpartiet betydde regjeringsmakt på det liberalistiske Fremskrittspartiets nåde mindre gjennomslag enn samarbeid med Arbeiderpartiet i opposisjon. Den eksisterende forskningen på feltet har ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over seg at Senterpartiets klare avstandstaken til FrP i 1985 var en svært viktig grunn til at velviljen til Ap-samarbeid økte og at avstanden til Høyre også økte. Madsens Motstraums drøfter dette faktum i svært liten grad.
Etter at EFTA og EU startet forhandlingene om adgang til det indre markedet i EU for EFTA-landene våknet den sovende skillelinjen om Europaspørsmålet. EFTAs ministermøte i Oslo i mars 1989 slo fast at målet med forhandlingene var å realisere
349 Madsen 2001, side 183
117 fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer, et innhold svært likt det medlemskapet i EEC som folket stemte nei til i 1972. Senterpartiet ville ikke akseptere en slik liberalisering og markedsretting av politikken, på dette tidspunkt konkretisert gjennom utsikten til svekkelse av konsesjonslovgivningene, samt tilpasning av all ny lovgivning i Norge til EUs regelverk. Da Senterpartiet i august 1989 sendte et brev til statsministeren og forlangte en åpen debatt om Norges posisjoner i forhandlingene, var svaret at det skulle komme, men i oktober. Altså etter stortingsvalget. Ap la etter Senterpartiets oppfatning lokk på saken. Det var det utløsende for Senterpartiet; det måtte i regjering for å få kontroll på EU-tilpasningen. Nå var det statsminister Brundtlands motvilje til åpenhet rundt tilpasningsprosessen som førte Senterpartiet inn i et nytt Høyre-samarbeid. Før partiet hadde fått svar på brevet, var engasjementet for å gå i regjering med Høyre og KrF ganske lunkent. Partiene hadde blitt enig om 22 felles merknader til Langtidsprogrammet, men få hadde tro på at et regjeringssamarbeid ville se dagens lys.
I 1989 som i 1985 ble det ikke-sosialistisk flertall i Stortinget, men valget ble et brakvalg for FrP og en skuffelse for Høyre. Likevel satte Høyre, Sp og KrF seg til forhandlingsbordet på Lysebu. Forutsetningen for at Senterpartiet skulle gå med på en regjeringsdannelse var to ting; at det fikk gjennomslag for at regjeringen ikke hadde noe å gi i forsvaret av konsesjonslovene og at Fremskrittspartiet ikke skulle ha noen annen status i forhold til regjeringen enn hva SV og Ap hadde. En slik binding ville ført til at Senterpartiet ville bli definert som tilhørende i samme blokk som FrP, en sammenligning det ikke fant at var i tråd med hva partiet stod for og fordi Senterpartiet i likhet med i 1985 og 1987 mente en ensidig binding til FrP ville skape et svakere grunnlag for Senterpartipolitikk i samarbeidet med Høyre. Derfor slo Lahnstein fast under forhandlingene av avvisningen av FrP handlet om politikk, ikke folkeskikk. Men forutsetningene for at regjeringen ble til, EU-konfliktdimensjonens tilbakekomst i norsk politikk og det sterke og selvsikre Fremskrittspartiet, som hadde 11-doblet sin gruppe fra 1985, skapte en regjering som var svekket alt før den tiltrådte. Senterparti hadde et rent instrumentelt syn på regjeringen; den skulle bidra til at Senterpartiet fikk EU-saken på dagsordenen.350
350 Samtale med Lahnstein 24. juni 2009
118 Høyre ville i utgangspunktet også forsvare konsesjonslovene, og stod derfor på det partiene hadde blitt enig om på Lysebu. Men Høyre var villig til å endre posisjon når det viste seg at det ikke var mulig å få varige unntak som gjorde at Norge kunne opprettholde konsesjonslovene og andre lover som ga forrang til nasjonale eiere og interesser. Det var ikke Senterpartiet villig til. Dermed trådde Lysebu-erklæringens såkalte selvmordsparagraf i kraft. Regjeringens dager var med det talt. Saken som førte dem inn i regjeringen hadde nå ført til dens avgang. Europaspørsmålet som ideologisk skillelinje i norsk politikk slo inn igjen for fullt.
Situasjonen rundt forhandlingene med EU og EFTA i 1989 snudde altså for en kort periode situasjonen. Senterpartiets eneste mulighet for å påvirke en for partiet svært viktig sak var å skape et alternativ til Ap-regjeringen. Heller ikke ved denne anledningen var det et politisk fellesskap over sammenfallende samfunnssyn som var driveren for samarbeidet mellom Senterpartiet og Høyre. Når Senterpartiet hadde oppnådd det partiet ville med Syse-regjeringen, sørget det for dens avgang og Høyrelederen Syses fall fra statsministerposten. At Senterpartiet aktivt pekte på Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland som statsminister framfor Høyres Jan P. Syse markerte det endelige bruddet med strategien og alliansen fra 1981.
Høyre var innstilt på å fortsette å regjere. Stortinget hadde et ikke-sosialistisk flertall, og partiet hadde ikke samme ideologiske motforestillinger til samarbeid med FrP som Sp hadde. Høyre var villig til å kompromisse både med sentrum og FrP. Senterpartiet satt med nøkkelen til hvem som skulle ha regjeringsmakten. De faktorene Senterpartiet baserte sin avgjørelse på var for det første at å støtte dannelsen av en mindretallsregjering fra Høyre ville være å undergrave betydningen av at Sp gikk ut av regjeringen på en sak som var av så stor strategisk og ideologisk betydning for partiet. For det andre ville en Høyreregjering ganske enkelt kunne kjøre gjennom en tilpasningspolitikk sammen med Ap og FrP i Stortinget uten å ta hensyn til Senterpartiets motstand. Det tredje henger sammen med det andre; i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen var det et stort mindretall som var motstandere av en omfattende EØS-avtale og som var motstandere av norsk medlemskap i EU. Disse ville Brundtland være nødt til å ta hensyn til. Arbeiderpartiet hadde ikke noe formelt vedtak på at de ønsket Norge inn i EU, men det hadde Høyre. Det gjorde det lettere for Senterpartiet å overlate integrasjonsprosessen og EØS-forhandlingene til Ap.
119 Partiet hadde hatt kontroll på prosessen så lenge som det lot seg gjøre. Dermed var målet med regjeringsdeltagelsen oppnådd. Men en annen og særdeles viktig forklaringsfaktor er den ideologiske avstanden til høyresiden. Det var ikke mulig å oppnå ikke-sosialistisk flertall uten Fremskrittspartiet. Senterpartiet hadde mistet muligheten til å presse Høyre og et ikke-sosialistisk stortingsflertall mot sentrum. At Senterpartiet i oktober 1990 anbefalte Gro Harlem Brundtland som statsminister var et endelig brudd med sentrum/ høyresamarbeidet som hadde vart gjennom store deler av 1980-tallet.
Etter regjeringens avgang måtte Senterpartiet forsvare valget det hadde gjort gjennom å finne en plass i det politiske landskapet. Svaret ble selvstendighetslinja. Sp skulle vise at bruddet var et oppgjør med toblokksystemet i norsk politikk. Sentrum skulle markeres som et alternativ med en egen ideologi, og med Sp i front.
Bakgrunnen for denne analysen var at måten Senterpartiet hadde hatt innflytelse på tidligere, kun ga gjennomslag på enkelte områder mens det tapte de store kampene om hele samfunnsstrukturen og om hvilke mål som skulle ligge til grunn for politikken. Når Senterpartiet skulle stake ut kursen videre, var svaret å bekrefte bruddet gjennom å avvise høyresiden og søke å lage et eget rom i sentrum der partiet kunne operere fritt. Det ble slått fast gjennom vedtaket i stortingsgruppa 29. oktober 1990 da Sp anbefalte Brundtland som statsminister og i generalsekretær Dales strateginotat til sentralstyret i 1991, det og satt ut i live under benevnelsen selvstendighetslinja. I denne prosessen landet partiet på standpunkter det ikke ville vært mulig å få gjennomslag for i et samarbeid med Høyre. De ideologiske begrunnelsene for standpunktene gjorde Sp fram mot 1993 og inn i neste periode uspiselig som regjeringspartner for Høyre, en avvisning som var gjensidig.
Konsekvensen av den nye strategien var to ting. Det ene var at angrepene fra partiet først og fremst var rettet mot Ap, fordi det satt med regjeringsmakten. Det andre var at Høyre praktisk talt ble oversett. Grunnen til det var at Sp hadde tatt oppgjøret med Høyre og høyresidens politikk da det gikk ut av regjeringen. Da måtte kreftene legges inn i å vise at det var et reelt alternativ også til Ap. Konkret ble det gjort på to måter. Det ene var å angripe Ap på dets egne kjernesaker om forsvar av velferdsstaten, kritikk av økte forskjeller mellom fattige og rike og mot privatisering og
120 markedsretting av offentlig virksomhet. I tillegg var det som partiet kalte kampen mot det EU-like samfunnet viktig. Det handlet om motstanden mot norsk medlemskap i EØS og EU og konsekvensene det ville ha for utviklingen av samfunnet. Det ble gjort for å vise at partiet hadde et svar på hvordan det ønsket at Norge skulle se ut utenfor EU.
EU-saken var den store saken i 1990-årene. Dens betydning for Senterpartiet og konsekvensene Sp mente et medlemskap ville ha for det norske samfunnet preget årene fra 1990 til 1995. Dermed ble det ikke aktuelt med noen tilnærming til Høyre. Senterpartiet ble en sterk forsvarer av offentlig sektor og velferdsstaten, av offentlig kontroll over naturressursene og muligheten for myndighetene til å ha styringsverktøy. Mens Ap og Høyre var forkjempere for fristilling av offentlige forvaltningsbedrifter, ville Sp benytte disse for å oppnå politiske målsetninger og ha dem under folkevalgt styring, ikke bare eierskap.
Rokkans skillelinjer om sentrum mot periferi viser seg å ha holdt seg som en konstant motsetning mellom Senterpartiet og Høyre. Det samme er tilfellet i den økonomiske politikken. Der gikk det et skille mellom Høyres politikk for lavere skatter og avgifter og en mindre aktiv stat på den ene siden og Senterpartiets ønske om en aktiv stat med mulighet til å gripe inn i utvalgte sektorer innen næring og industri, og høyere skatteinngang enn hva Høyre ønsket slik at det var mulig å drive omfordeling med offentlige midler. I tillegg ønsket Senterpartiet en politisk styrt rente, mens Høyre ville at den skulle være regulert av markedet. Spørsmålet om Norges tilknytning til EU sprengte to av regjeringene Høyre og Senterpartiet har sittet sammen i, først Borten-regjeringen og senere Syse-regjeringen. Dette viser sprengkraften denne saken hadde. Bartolini og Mair hevder blant annet at det forutsetter en kollektiv identitet der verdier og oppfatninger reflekterer en samhørighet innenfor en gruppe for at noe skal kunne karakteriseres som en skillelinje. Det kriteriet er oppfylt i dette tilfellet, fordi det var enighet i begge partiene om deres posisjoner på de sakene partiene var uenig om. Det var som sagt ingen ideologisk tilnærming mellom Senterpartiet og Høyre i perioden. Et hovedpoeng med etableringen av skillelinjene som teoretisk verktøy er at disse skal være et hjelpemiddel for å kunne forstå politiske preferanser og adferd over tid, altså varige motsetninger.351 Både distriktspolitikk,
351 Aardal 1994, side 229
121 økonomi og tilknytningen til EU var områder der motsetningene imellom Senterpartiet og Høyre var til stede hele tiden. Selv om dette ikke passer nøyaktig inn i sekspunktsmodellen til Rokkan var han åpen for at den ikke var helt fasttømret, og at den kunne inneholde nye dimensjoner. De seks punktene var først og fremst en forklaring på hvilke interessekonflikter som førte til etableringen av de norske partiene.
Hilmar Rommetvedts tre målsetninger for politiske partier vurderer hvordan partiene vektlegger hensynet til posisjoner, politikk og velgere. I forbindelse med forhandlingene om etablering av regjering i 1981 var det tydelig at det var det politiske aspektet som ble tillagt størst vekt. Det var mulighet for å oppnå posisjoner, men politikken stod i veien for at det var mulig da. Når regjeringen ble utvidet med KrF og Senterpartiet i 1983, var det den manglende politiske uttellingen og mangel på oppslutning fra velgerne som førte til at Senterpartiet tok initiativ til å få til utvidelsen og skaffe seg posisjoner. Unntaket kan sies å være forsøket på å ta over regjeringsmakten i 1987 og ved valget i 1989. I 1987 vurderte Senterpartiet det å komme i regjering som den reelle muligheten til å få til et bedre jordbruksoppgjør, mens Høyre var villig til å gi konsesjoner til Senterpartiet på samme sak for å komme i regjering. I 1989 var situasjonen det samme. Senterpartiet ville i regjering for å få kontroll på forhandlingene med EØS og EU. Men i 1990 gikk Senterpartiet fra sine regjeringsposisjoner etter at partiet hadde kommet så langt det kunne i å hindre svekkelse av konsesjonslovgivningene. Høyre var klar over at Senterpartiet ville inn i regjering i 1989 på grunn av denne saken, og at de øvrige politiske og ideologiske uenighetene var så store at regjeringen ikke kunne bli sittende lenge. Men Høyre hadde ikke noe annet valg. Dersom det skulle komme i regjering og kunne få gjennomslag for sin politikk var det nødt til å samarbeide med Senterpartiet, og dermed ser det ut til at Høyre måtte sette posisjoner foran politikk. Rommetvedts påpekning av at vektleggingen kan variere over tid kan forklare dette. Det kan synes som at Høyre satte hensynet til å komme i posisjon først, for så å få gjennomført sine politiske mål etter at det var kommet i regjering. Partiet ga etter i 1987 for Senterpartiets krav om økt overføringer til jordbruket, og i 1989 for partiets krav om å ikke rikke på konsesjonslovgivningene.
122 Senterpartiet og Høyre samarbeidet til tross for store og vedvarende skiller, men den gamle faktoren, Europaspørsmålet, sin tilbakekomst og den nye faktoren Fremskrittspartiet aktualiserte de mest uoverstigelige skillene og flyttet tyngdepunktet bort fra Senterpartiets politikk, i retning høyre. Da vendte Senterpartiet seg mot sentrum/ venstre for å oppnå innflytelsen som i 1981 og 1989 bare var mulig via Høyre. For framtidig forskning er det et viktig spørsmål om dette flyttet Høyre i en liberalistisk retning bort fra sentrum og Sp i en radikal retning mot grasrota i ap, noe som har ført til at partiene ennå i dag står langt fra hverandre, til tross for at Europaspørsmålet er mindre aktuelt.
123 124 Kilder og litteratur
Kilder
Arkiv
Riksarkivet i Oslo: PA-0652, Senterpartiet. PA-1257, Johan J. Jakobsen. S-1005, Statsministerens kontor, Willoch-regjeringen. S-1005, Statsministerens kontor, Syse-regjeringen. PA-0695, Forhandlingsmøtene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dannelse av regjering, 1981. PA-0696, Forhandlingsmøtene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dannelse av regjering, 1983. PA-0697, Forhandlingsmøtene mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om dannelse av regjering, 1989.
Stortingsarkivet i Oslo: Høyre og Senterpartiet: Protokoller far gruppemøter og gruppestyremøter 1981-1995.
Private arkiv: Senterpartiets Hovedorganisasjon. Arkiv hos Høyres stortingsgruppe.
Åpne kilder og samtaler
Nasjonalbiblioteket i Oslo: Mikrofilm Nationen Dagbladet
Elektroniske ressurser: www.snl.no, Store norske leksikon www.atekst.no: Verdens Gang 1945-1995 Aftenposten 1983-1995 Bergens Tidende 1992-1995
125 Norsk Telegrambyrå 1985-1995 Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, Vi vil..! Norske partiprogrammer 1884- 2001.
Stortingstidende: Tidende S. Stortingsforhandlinger mellom 1981-1995. Innst. S. nr. 244 (1987-1988) Innstilling fra Utenriks- og konstitusjonskomiteen om Norge, EF og europeisk samarbeid. Innst. S. nr 305 (1988-1989) Foreløpig innstilling fra Finanskomiteen om langtidsprogrammet 1990-193.
Samtaler: Johan J. Jakobsen, 14. mai 2009. Anne Enger Lahnstein, juni 2009.
E-post: Steinar Ness, 12. mai 2010
Håndbøker: Senterpartiets håndbok 1987, 1989, 1991, 1993, 1994, 1995. Høyres håndbok 1992.
Bibliografi
Aardal, Bernt. “Hva er en politisk skillelinje? En begrepsmessig grenseoppgang“, i Tidsskrift for samfunnsforskning nr 2 1994, side 218œ249.
Aardal, Bernt og Valen, Henry. Konflikt og opinion. Oslo: NKS-forlaget, 1995.
Bjerke, Per-Arne og Ekeberg, Jan Ove. Statsministeren. Makten og mennesket. Oslo: Tiden norsk Forlag, 1996.
Brundtland, Gro Harlem. Mitt liv. 1936-1986. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1997.
126
Brundtland, Gro Harlem. Dramatiske år. 1986-1996. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1998.
Berntsen, Harald. Staurberaren Per Borten. Oslo: Aschehoug, 2007.
Bjartnes, Andres og Skartveit, Hanne. Brussel tur retur. Oslo: Tiden, 1995.
Bondevik, Kjell Magne. Et liv i spenning. Oslo: Aschehoug, 2006.
Furre, Berge. Norsk historie 1914-2000. industrisamfunnet: frå vokstervisse til framtidstvil. Oslo, Det norske Samlaget AS, 2000.
Garbo, Gunnar. Til venstre for Venstre. Erindringer og tanker fra politiske kampår. Oslo: Cultura Forlag AS, 1997.
Gauslaa, Stein og Malmø, Morten. Presthus. Oslo: Scanbok Forlag, 1988.
Hagen, Carl I. Ærlig talt. Memoarer 1944-2007. Oslo: Cappelen Forlag AS, 2007.
Hamran, Olav og Myrvang, Christine. Fiin gammel. Oslo: Tano Aschehoug, 1998.
Johansen, Anders og Kjeldsen, Jens E. Virksomme ord. Politiske taler 1814-2005. Oslo, Universitetsforlaget, 2005
Jakobsen, Johan J. Mot strømmen. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2000.
Lahnstein, Anne Enger. EF og Grunnloven. Utgitt av Senterpartiets Hovedorganisasjon 1993
Lahnstein, Anne Enger. Grønn dame, rød klut: erindringer. Oslo: Aschehoug, 2001.
Langslet, Lars Roar. Fra innsiden: Glimt fra et halvt liv i politikken. Oslo: Cappelen Forlag 1994.
127
Larsen, Ragnar Holst. Borgelig samarbeid 1977-1983. Ultimatum og pragmatisme i et politisk samarbeid. Masteroppgave i historie, institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, 2009.
Lie, Einar. Den norske Creditbank 1982-1990: en storbank i vekst og krise. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
Lyng, John. Vaktskifte. Erindringer 1953 œ 1965. Oslo, J. W Cappelens Forlag AS, 1973.
Madsen, Roar. Motstraums. Senterpartiets historie 1959-2000. Oslo: Det norske Samlaget AS, 2001.
Nilsen, Yngve og Thue, Lars. Statens kraft 1965-2006. Miljø og marked. Oslo: Universitetsforlaget, 2006.
Nordvik; Erling i samarbeid med Svabø, Terje. Hiv dokker i kalosjan. Oslo: Cappelens Forlag, 1990.
Ohman Nielsen, May-Brith. Bondekamp om markedsmakt: Senterpartiets historie 1920-1959. Oslo: Det norske Samlaget AS, 2001.
Reinertsen, Anders. Senterpartiets politiske utvikling og velgerrekruttering 1957- 1997. Hovedoppgave i statsvitenskap, Norges tekniske og naturvitenskapelige Universitet, institutt for sosiologi og statsvitenskap, 2000.
Rommetvedt, Hilmar. Borgelig samarbeid: sprikende staur eller laftet tømmer? Stavanger: Universitetsforlaget, 1984.
Rommetvedt, Hilmar. Partiavstand og koalisjoner, Dr.polit.-avhandling, Universitetet i Bergen, 1991.
128 Sejersted, Francis. Høyres historie 3; Opposisjon og posisjon 1945-1981. Oslo: J. W Cappelen Forlag AS, 1984.
Sundar, Egil. Kapitlet som aldri ble skrevet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 1993. Svennevig, Jan. Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Oslo: Cappelen Akademiske Forlag, 2003.
Todal Jensen, Anders og Valen, Henry (red). Brussel midt imot. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1995.
Unneberg, Bjørn. Grønn sosialisme for utkantproletarer: noen folkelige grunntanker om frihet, likhet og brorskap i vår tid. Oslo: Cultura forlag, 1971.
Willoch, Kåre; Minner og meninger. I. Til slutten av sosialdemokratiets storhetstid œ i 1965. Oslo: Schibsted forlag, 1988.
Willoch, Kåre. Minner og meninger. Bind III: Statsminister. Oslo: Schibsteds Forlag, 1990.
129