“Det handler om politikk, ikke folkeskikk“ Senterpartiets forhold til Høyre 1981-1995 Morten Georg Edvardsen Masteroppgave i historie Institutt for arkeologi, konservering og historie Universitetet i Oslo Våren 2010 2 Forord F lelsen av å sluttføre en masteroppgave kan ikke beskrives, den må oppleves. Det er både glede av å ha ført arbeidet i mål, men også vemod over at tiden på Blindern er over. Lesesalen er et trygt sted. Jeg vil takke min veileder, professor Einar Lie, for konstruktive tilbakemeldinger og korreksjoner. Jeg har også fått uvurderlig faglig hjelp av stipendiat Hallvard Notaker og resten av Høyreseminaret. De andre masterstudentene i historie fortjener også en takk for moralsk støtte og inspirasjon. Uten pauserommet hadde studenttilværelsen blitt mye fattigere. Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke får mulighet til å være med på kandidatfesten sammen med dere. De ansatte i Senterpartiet og Høyre har gitt meg adgang til deres materiale, og har vært svært imøtekommende. Det har jeg satt stor pris på. Uten det, samt Stortingsarkivets og Riksarkivets åpenhet og hjelp ville ikke denne oppgaven vært mulig. Takk også til Johan J. Jakobsen og Anne Enger Lahnstein for at dere var villige til å stille opp til samtaler, og til Steinar Ness for gode innspill. Tusen takk til Lars for entusiastiske innspill og tilbakemeldinger gjennom hele prosessen, og til Benedikte for all oppmuntring. Min søster Beate fortjener også takk for korrekturlesingen. Til slutt vil jeg takke mine kjære foreldre for all den støtten dere har vist meg gjennom studietiden. Blindern, 8. mai 2010 Morten Georg Edvardsen i ii Innhold Forord i Innhold iii Forkortelser v 1 Innledning 1 Presentasjon av oppgavens tema og problemstilling 1 Avgrensning 2 Definisjon av begreper brukt i oppgaven 3 Oppgavens struktur 4 Historiografi 5 Memoarlitteratur 5 Primærkildene 6 Muntlige kilder 8 Litteratur 9 Teori og metode 11 Historisk bakgrunn 15 De første forsøkene på samarbeid œ Høyre tar initiativ 15 Sentrumsbevisstheten øker 16 Fornyelse i Senterpartiet 18 Veien mot Borten - regjeringen Lyng 20 Borten-regjeringen 21 Partistrategi etter Borten-regjeringa 24 Et samfunn i endring œ mot en høyrebølge og vekk fra sentrum? 27 3 Støtteparti og regjeringsparti 29 Innledning 29 Inn i samarbeidet igjen med valgnederlag som utgangspunkt 29 Forhandlinger som ikke førte fram 31 Støttepartiet 35 Interessekonflikter som drivere 37 I skyggen av Høyre 38 Uenighet om skattepolitikken 40 Hvem har ansvaret for renten? 42 “KrF skal og må presses“ 45 Regjeringsforhandlingene 48 Statsrådsfordeling 48 Det politiske grunnlaget 50 I regjering 54 Fra flertallsregjering til mindretallsregjering 59 Kabinettspørsmål 62 Konklusjon 63 4 Samarbeid og strid 67 Innledning 67 iii Et lykkelig nederlag? Fra Kongens bord og tilbake til Løvebakken 67 Nye samlingsforsøk mislykkes 69 Regjeringsstormen som ble til en bris 73 Strid om europeisk samarbeid 77 Nytt forsøk 79 I feil selskap? 81 Europeisk tåke over Lysebu 82 Inn i regjering for å gå ut 85 Konklusjon 89 5 Selvstendighetslinja 93 Innledning 93 Inn i en ny æra 93 Sp erklærer seg blokkuavhengig 96 Ny politisk profil 98 I opposisjon til markedsretting og New public management 101 I sosialpolitisk opposisjon 104 EU-saken gir selvtillit og framgang 105 Parti og velgere i takt 107 Konsolidering og avvisning 108 Konklusjon 110 6 Konklusjon 113 Kilder og litteratur 125 Kilder 125 Arkiv 125 Åpne kilder og samtaler 125 Bibliografi 126 iv Forkortelser 0p Arbeiderpartiet EEC European Economic Community/ Europeiske økonomiske fellesskap EF De europeiske Fellesskap EU Den europeiske Union EFTA European Free Trade Association/ Det europeiske frihandelsforbund EØS Europeisk økonomisk samarbeidsområde FrP Fremskrittspartiet GATT General Agreement on Tariffs and Trade KrF Kristelig Folkeparti NATO North Atlantic Treaty Organization NTB Norsk Telegrambyrå SF Sosialistisk Folkeparti SV Sosialistisk Venstreparti Sp Senterpartiet VG Verdens Gang WTO/ VHO World Trade Organization/ Verdens Handelsorganisasjon v vi 1 Innledning Presentasjon av oppgavens tema og problemstilling Tema for denne oppgaven er Senterpartiets forhold til Høyre i perioden 1981 til 1995. Senterpartiet gikk til valg på en flertallsregjering sammen med Høyre i 1981, men det lyktes ikke å danne en trepartiregjering da, og utfallet ble en mindretallsregjering av Høyre. I 1983 ble regjeringen utvidet til en flertallsregjering der Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var med. Denne regjeringen ble sittende til den gikk av etter å ha tapt voteringen på en sak den stilte kabinettspørsmål på i 1986. I 1987 forsøkte de tre partiene på nytt å danne regjering sammen uten at det lyktes. Det lykts dem derimot i 1989 å ta over makta fra Arbeiderpartiet, men allerede i 1990 pekte Senterpartiet på Arbeiderpartiet igjen etter å ha samarbeidet med partiet i perioden 1986-1989. Etter dette avviste Senterpartiet og Høyre gjensidig hverandre som samarbeidspartnere. Hva hadde skjedd? Problemstillingen i oppgaven er: Hvilke faktorer var det som førte til at Senterpartiet ikke lengre anså Høyre som en foretrukket samarbeidspartner? Hvordan kunne det som så ut som et stadig tettere samarbeid føre til en gjensidig avvisning bare få år etter at de gikk til valg sammen som felles regjeringsalternativ? Hadde Senterpartiet gått til venstre, eller Høyre til høyre? Hvilken strategi hadde Senterpartiet gjennom perioden, og når og hvor var det vurderingene skiftet internt i Senterpartiet? Var det tegn som pekte fram mot avvisningen allerede før EU-saken kom på dagsordenen? Det er interessant å se på hva som skjedde på 1990-tallet når den liberaliseringen av offentlig sektor som Høyre ønsket på 1980-tallet også får gjennomslag i Arbeiderpartiet. Samfunnsviteren Stein Rokkan hevder det er ulike skillelinjer som har lagt grunnlaget for oppbyggingen av de politiske partiene. Skillelinjene handler om de ulike politikkområdene der partiene har forskjellige standpunkter og som er konstituerende for deres profil og velgergrunnlag.1 1 Aardal, Bernt. “Hva er en politisk skillelinje? En begrepsmessig grenseoppgang“ i Tidsskrift for samfunnsforskning nr 2 1994, side 219f 1 Det finnes lite forskningslitteratur på norske partiers samarbeidsstrategier, i sær etter 1990. Derfor bidrar denne oppgaven til å kaste lys over et tema som ikke har vært analysert tidligere. Avgrensning Jeg har valgt å følge Senterpartiets vurderinger av enkeltsaker, av samarbeidsstrategi på generelt grunnlag, forholdet til Høyre og andre partier, og politikkutviklingen i partiet. Jeg har valgt å se på perioden 1981-1995 fordi valget i 1981 markerer en overgang til et konsolidert parti som var mye mer samlet om strategien enn det var på 1970-tallet. I 1981 var det valg til Stortinget, og Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti gikk til valg med mål om regjeringsmakt sammen. I 1995 var den politiske uenigheten og avstanden til Høyre blitt så stor at det ikke lengre var noe samarbeid å snakke om. Dette året avviste både Senterpartiet og Høyre muligheten for at det kunne bli aktuelt at de to partiene gikk til valg som det av det samme regjeringsalternativ. Analysen er kronologisk bygget opp, med unntak for kapittel 5 som er mer tematisk bygget opp. Oppgavens mål er å analysere hva som skapte avstand og hva som skapte nærhet i det politiske samarbeidet mellom partiene, hvilke faktorer det var som var utslagsgivende for Senterpartiets syn og hva som preget dets syn på Høyre. Senterpartiet og Høyre skilte seg ideologisk på flere av de tradisjonelle skillelinjene som presenteres nærmere i dette kapitlet under teori og metode. De har representert ulike interesser og saker hvor interessekonflikten har vært konstant. Sentrum-periferikonflikten har vært den mest tydelige skillelinjen, og blir derfor sentral i vurderingene. Senterpartiets opphav var som et parti for interessene til befolkningen på bygdene, og partiet opprettholdte det som hovedstammen i sin politiske profil. Men det dukket også nye ideologiserende skillelinjer opp som ble svært viktige, og hvor Senterpartiet og Høyre havnet på hver sin side. Det gjaldt synet på statens rolle versus det private næringslivet og organisasjonslivets rolle i å løse samfunnsoppgaver, statlig eierskap i næringslivet samt spørsmålet om norsk medlemskap i EF/ EU/ og EØS œ som kom og gikk med ujevne mellomrom og som heller ikke er snakk om én enkelt sak, men flere saker som ble samlet under en paraply: Medlemskap eller ikke medlemskap. 2 Definisjon av begreper brukt i oppgaven Ved definering av blokker i norsk politikk har det vært vanlig å snakke om den sosialistiske siden og den ikke-sosialistiske siden. Den sistnevnte har også gått under navnet “den borgelige siden“. Begge begrepene er omstridt. Både Johan J. Jakobsen og Kjell Magne Bondevik insisterte på å bruke ikke-sosialistisk, mens Høyre hadde en forkjærlighet til borgerlig. Begrepet ikke-sosialistisk er problematisk fordi den forutsetter tilstedeværelsen av en sosialistisk motblokk, i tillegg til at den definerer seg ut fra noe den ikke er, i stedet for å benytte et eget begrep. Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie, har påpekt dette og hevdet at å karakterisere Ap som et sosialistisk parti har vært meningsløst siden 1950.2 Men retorikk er ikke alltid logikk. Det var assosiasjonen til et motsetningsforhold mellom arbeiderklasse og borgerskap som var bakgrunnen for Jakobsens og Bondeviks aversjon mot begrepet.3 Derfor ønsket de heller ikke å bruke det. Hvilket uttrykk man bruker, er ikke bare av språkfilosofisk interesse, det har også klare partistrategiske