«De Tredje Land» Finn Moe Og Den Tredje Verden I Norsk Utenrikspolitikk

VEBJØRN ELVEBAKK

«De tredje land» Finn Moe og den tredje verden i norsk utenrikspolitikk

«Hvis det rundt i verden, i araberstatene og blant Afrikas og Asias millioner, festner seg det inntrykket at A-pakt-fellesskapet går mot nasjonal sjølstendighet og frihet, da nytter det ikke hvor meget en ruster. For da er slaget tapt.»1 I den kalde krigens Norge var det de følsomme spørsmålene knyttet til NATO-medlemskapet og forholdet til naboen i øst som dominerte den utenrikspolitiske debatten. Å finne en balanse mellom avskrekking og beroligelse i forhold til Sovjet og mellom integrasjon og avskjerming i forhold til USA og NATO, satte dagsordenen i Utenriksdepartementet, i Stortingets utenrikskomité og i Det norske Arbeiderparti. Imidlertid brakte det norske medlemskapet i FN fra 1945 med seg en annen utenrikspolitisk dimensjon – et norsk forhold til «den underutviklede verden». I denne mest folkerike delen av kloden vokste det etter den andre verdenskrigen frem tallrike nasjonalstater der det tidligere hadde vært europeiske imperier. Denne artikkelen tar for seg arbeiderpartipolitikeren Finn Moes (1902–71) tanker om den tredje verden de 20 årene han satt på Stortinget og hadde en sentral plass i utformingen av norsk utenrikspolitikk.2 Moe – som hadde det viktige vervet som utenrikskomiteens formann fra 1950 til 1965 – var i større grad enn mange av sine kolleger opptatt av disse fra norsk ståsted fjerne og for stor del alliansefrie landene. Han ble særlig oppmerksom på «den fargede verden» gjennom sitt virke ved FNs hovedforsamling,3 og utviklet tidlig artikulerte meninger om vestlig politikk overfor tidligere og daværende koloniområder. I sin argumentasjon for norsk bistand og oppløsning av kolonirikene var Moe langt fra alene, særlig ikke i sitt eget parti. Det som gjør Moe til 117 A rBEIDERHISTORIE 2006

et interessant studieobjekt i dette saksforholdet, er graden av innvirk- ning han mente at utviklingen i denne verdensdelen måtte få på norske og vestlige politiske disposisjoner. Der utenriksminister Halvard Lange var forsiktig i sine uttalelser om allierte kolonimakter, gikk Moe langt i sin kritikk. Der andre politikere ville begrense norske bistandsoverfø- ringer i et allerede stramt statsbudsjett, ville Moe ta midler fra forsvars- budsjettet og sende dem sørover. For mange av 50-tallets politikere var det utenrikspolitiske perspek- tivet tvekampen mellom øst og vest. Denne striden ville utviklingslan - dene trolig avgjøre, mente Moe, men hans forståelseshorisont var langt mer kompleks enn som så. Han betonte f.eks. at fremtiden ville bringe en form for multipolar verden, der gigantene India og Kina ville ta plass ved siden av Sovjet og USA. Utenrikskomiteens formann satte også sitt ja til norsk medlemskap i EEC i sammenheng med utviklingen i andre verdensdeler. Det er Finn Moes politiske tenkning om den tredje verden og utenrikspolitikk på dette feltet som skal belyses i denne artikkelen.4

Finn Moe – akademiker, journalist og utenrikspolitisk ekspert Moe begynte sitt politiske virke som aviskorrespondent i 1920-tallets Paris og Berlin. Han forlot det som kunne ha blitt en akademisk karriere ved Sorbonne til fordel for arbeid for den norske arbeiderpressen, og vendte aldri tilbake til sine fag sosiologi og filosofi. Tilbake i Norge ble han en verdifull utenriksmedarbeider for Martin Tranmæl i Arbeider- bladet. På 30-tallet fungerte han som tranmælittenes ekspert på utenrikspolitikk og skrev en rekke bøker om internasjonale spørsmål. Under krigen arbeidet han for den norske eksilregjeringen først i USA, deretter i London, før han sommeren 1945 igjen kunne reise tilbake til Oslo og Youngstorget. Som en av utenriksministerens nære medarbeidere og skrivefør forsvarer av den norske brobyggingspolitikken, var han på tale som ny norsk utenriksminister da Trygve Lie ble valgt til FNs generalse- kretær. Da valget falt på Halvard Lange, dro Moe over Atlanteren og fungerte først som Lies rådgiver og senere som Norges faste representant ved FNs hovedforsamling i New York. I 1949 vendte han hjem til Oslo og et sete ved Oslo-benken på Stortinget og fikk det prestisjefylte vervet som utenrikskomiteens formann. Under diskusjonen om norsk medlemskap i Atlanterhavspakten i 1949 gikk Moe inn for et frittstående skandinavisk forsvarsforbund. Under den kalde krigens mest intense år på begynnelsen av 50-tallet var Moe imidlertid blitt en overbevist NATO-tilhenger. Fra midten av tiåret ønsket Moe å utvide norsk og vestlig dialog med Sovjet og støttet en rekke spirer til 118 avspenning. I diskusjoner omkring sikkerhets- og forsvarspolitikk ga Moe A rBEIDERHISTORIE 2006

Finn Moe var engasjert i hjelpearbeidet under borgerkrigen i Spania. Her er han fotografert sammen med Spaniakomiteens nestformann Fredrik Haslund før avreise til det krigsherjede landet i november 1937.

i årene etter 1955 tidvis uttrykk for dissens i forhold til deler av Langes politikk, samtidig som han sto statsminister Einar Gerhardsens syn nært. Det som fremfor alt kjennetegnet Finn Moe som stortingspolitiker, var hans internasjonalisme. FN sto fra opprettelsen i 1945 hans hjerte nært. Moe tok også til orde for nordisk og atlantisk samarbeid på økonomiske så vel som politiske områder. I tråd med sin ungdoms bånd til det europeiske kontinent ble Moe med tiden en forkjemper for norsk deltagelse i europeisk samarbeid, som han foretrakk fremfor både nordiske og atlantiske løsninger. I sine siste leveår på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet brant han særlig for den europeiske idé.5 I sine mange og omfattende utenrikspolitiske redegjørelser på Stor- tinget eller i Arbeiderbladets spalter fant Moe likevel ofte plass til problemstillinger knyttet til områder fjernt fra både Norge og Europa. Hans perspektiv på den kalde krigen strakk seg lengre enn til øst/vest- konfliktens oppmarsjområde i Sentral-Europa, og hans argumentasjon for det vesteuropeiske samarbeidet hadde premisser i en utvikling som foregikk langt øst for Bosporus-stredet. 119 A rBEIDERHISTORIE 2006

De «underutviklede» land Etter andre verdenskrig var kolonirikene i oppløsning. De ulike nasjonene kjempet for sin selvstendighet og vant den enten på fredelig vis eller ved bitter strid. Fra et sosialistisk perspektiv hadde imperialismen alltid vært et onde, og ble sett som en av grunnene til det 20. århundrets katastro- fale kriger mellom de europeiske imperiemaktene. Denne holdningen preget også den unge Finn Moe da han skrev boken Stormaktene i 1939, der han tok for seg bakgrunnen for konflikten mellom Storbritannia og Frankrike på den ene siden og Tyskland på den andre. 6 Den moralske siden ved spørsmålet var viktig for sosialistene, som så kolonialismen som et utslag av det kapitalistiske system. Både før og etter den andre verdenskrigen gikk Moe, som resten av sin generasjon i arbeiderbeve- gelsen, inn for en oppløsning av kolonirikene. Som følge av det norske medlemskapet i FN fra 1945 måtte Norge ta direkte stilling til spørsmål omkring frigjøringsprosessene og eventuell bistand til tilbakeliggende områder. Norsk holdning tok utgangspunkt i

Den norske FN-delegasjonen i møte med generalsekretær Trygve Lie og hans rådgiver Finn Moe i New York 1946. Fra venstre: Generalkonsul Rolf Christensen, Finn Moe, Jacob Worm-Müller, Eric Colban, Trygve Lie, Carl Joachim Hambro, Terje Wold og Johan Strand Johansen. A rBEIDERHISTORIE 2006

at kolonirikene måtte oppløses gradvis og i ordnede former. Imidlertid kunne ikke denne delen av utenrikspolitikken isoleres fra øst/vest- problemstillingen. Den idealistiske holdningen måtte veies opp mot hensynet til Norges to store europeiske allierte, kolonimaktene Storbri- tannia og Frankrike.7 Den kalde krigen ble etter utbruddet av Korea-krigen utvidet til en global ideologisk kamp. Denne utviklingen preget Moes argumentasjon i forhold til situasjonen i de underutviklede land på første halvdel av 50-tallet. Det var fra øst/vest-konfliktens perspektiver han Det var fra øst/vest- observerte utviklingen i Asia, Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika. konfliktens perspekti- En slik angrepsvinkel la grunnlaget for de konklusjonene han ver han observerte trakk om de områdene hans samtid snart skulle døpe den tredje utviklingen i Asia, 8 verden. Det prinsipale for Moe var at Vesten måtte bryte med Afrika, Midtøsten og sin koloniale linje og føre en politikk som siktet mot å respektere Sør-Amerika. utviklingslandenes krav om selvstendighet. I motsatt tilfelle risi- kerte demokratiene å tape den nå globaliserte striden mot kommunismen. Fra Stortingets talerstol formulerte han seg slik:

«Jeg er for min part klar over at vi nå høster fruktene av århundrers imperialisme og kolonivelde, og at det derfor er av avgjørende betydning at det gjøres helt klart at demokratiene går inn for asiatiske folks fulle selvstendighet og at vi viser vilje til å støtte dem i arbeidet for økonomisk og sosial utvikling.»9

Denne uttalelsen falt i forbindelse med Kinas inngripen i Korea-krigen. For Moe var utgangspunktet urettene som europeerne hadde begått mot asiater. Han nærte en dyp bekymring for den indre utviklingen i de asiatiske land. Den vanskelige økonomien kunne gjøre situasjonen politisk eksplosiv og drive de folkerike asiatiske landene over i kommunismens leir.10 På den annen side kunne ikke Vesten godta Kinas intervensjon i Korea, og Moe støttet opp om amerikanernes krigføring på vegne av FN. Moe hevdet at et av de virkelig alvorlige problemene i Asia var at den sosiale gjæring hadde fått en nasjonal dimensjon gjennom de privile- gerte klassenes allianse med kolonimaktene. Moe så for seg en kata strofe dersom Vesten kom i et motsetningsforhold til de fargede folkeslagenes nasjonale reisning.11 Spesielt alvorlig var dette i lys av Moes antagelser om at disse problemene snart ville spre seg til den arabiske verden og Nord-Afrika, kanskje til og med til Sør-Amerika. I likhet med mange andre sosialister så Moe frigjøringsprosessen som irreversibel: «Frigjøringen av tidligere ikke-sjølstyrte land og folk er en historisk prosess som ikke lar seg stanse,»12 skrev han i Arbeiderbladet i 1952. For Moe var det innlysende at Vesten måtte møte dette problemkom- plekset med politiske fremfor militære virkemidler.13 Vesten burde helt 121 A rBEIDERHISTORIE 2006

og fullt støtte de fargede folkeslags uavhengighet. Ved en slik anti-kolonial politikk kunne vestlige stater effektivt motarbeide «Kominforms infiltrering».14 Ut fra ønsket om å unngå et skisma mellom Vesten og de under utviklede land, angrep Moe spesielt Frankrikes politikk. Det gjaldt både i Indokina og i Nord-Afrika. Franskmennenes fremferd i Tunis sammenlignet han med tyskernes overgrep mot Norge i aprildagene 1940. Den patos Moe la i saken, vitner om et kraftig engasjement mot kolonipolitikk i sin helhet. Aller mest fryktet han kanskje konsekvensene for Vesten: «Hvis det rundt i verden, i araberstatene og blant Afrikas og Franskmennenes Asias millioner, festner seg det inntrykket at A-pakt-felles- fremferd i Tunis skapet går mot nasjonal sjølstendighet og frihet, da nytter det sammenlignet han ikke hvor meget en ruster. For da er slaget tapt.»15 Utenriksmi- med tyskernes nister Lange kritiserte også Frankrikes politikk i Nord-Afrika. Han var imidlertid forsiktigere når det var tale om krigen i overgrep mot Norge Indokina, hvor frigjøringsbevegelsen var sterkt kommunistisk i aprildagene 1940. influert. Lange fikk da også sterk motbør fra Moe og en samlet utenrikskomité etter at han i desember 1952 stemte for et resolusjonsforslag i NATOs rådsmøte, der det ble uttrykt uforbeholden støtte til Frankrike i Indokina-konflikten.16 På Stortinget i januar 1953 tok imidlertid både Lange og Moe til orde for at Vesten måtte legge et nytt politisk grunnlag i sitt forhold til de fargede folkeslag, ellers ville de falle som offer for den kommunistiske

Finn Moe ble valgt inn på Stortinget ved valget i 1949 og satt som representant fram 122 til 1969. Her er han i samtale med utenriksminister Halvard Lange i 1954. A rBEIDERHISTORIE 2006

imperialisme.17 Utenriksministeren gikk inn for en gradvis og fredelig overgang fra kolonistyre til selvstyre for de folkeslagene som ikke hadde nådd nasjonal uavhengighet. Selv om norsk utenriksledelse som følge av sterkt innenlandsk press støttet stadig sterkere opp om frigjøringspro- sessen utover 50-tallet, sto Lange ganske ofte nærmere kolonimaktene enn Moe og flertallet i eget parti. Det skyldtes først og fremst at Lange som utenriksminister sto mindre fritt i forhold til landets allierte enn komitéformann Moe.18 I Arbeiderbladets spalter gjorde Moe også et poeng ut av at kolonifri- gjøringen handlet om mer enn kald krig og den nasjonale gjæringen i de underutviklede land, det var samtidig et spørsmål om hvordan trygge freden. Hvis ikke den hvite mann gikk til det skritt å samarbeide med de fargede i en overgang til selvstyre, ville det kunne føre til en meget alvorlig situasjon: «En slik utvikling ville ikke bare svekke de vestlige demokratiers stilling. Den kan i det lange løp bli en fare for freden.» 19 Forestillingen om at en anti-kolonial politikk var i samsvar med verdens- utviklingen og hindret konflikter i fremtiden delte Moe forøvrig med utenriksministeren Halvard Lange.20

Utviklingshjelpens motiver I tillegg til avkoloniseringsstandpunktet var hovedlinjen i norsk politikk overfor utviklingslandene å gå inn for bistand gjennom FN. Historikeren Jarle Simensen har i første bind av Norsk utviklingshjelps historie sett på den norske stortingsdebatten om India-hjelpen og klarlagt de ulike motivene for bistand som kom frem i Stortinget. Argumentene for utviklingshjelp var mangesidige: humanitære hensyn, fredsøyemed, Vestens dårlige samvittighet overfor de fargede folkeslag og ønsket om å vinne partnere i den kalde krigen.21 I realiteten ble de norske bidragene gjennom FNs hjelpeprogram lenge ganske beskjedne, noe som sto i kontrast til de uttalte mål for norsk politikk. Grunnen var Norges egen vanskelige økonomiske situasjon i den første etterkrigstiden.22 I tråd med sin vel utviklede interesse for nord/sør-problemstillinger var Moe svært positiv til norsk utviklingshjelp. Utenrikskomi- Hans fremste og teens formann ble en pådriver for norsk bistand i stortingsde- battene. Hans fremste og uttalte motiv for utviklingshjelp var uttalte motiv for å finne i den kalde krigen, han ville ha bistandsmottakerne på utviklingshjelp var vestlig side. Da spørsmålet om hjelp til India ble aktuelt å finne i den kalde gjennom det norsk-indiske Kerala-prosjektet, lansert i 1952, krigen. argumenterte Moe for dette fiskerisamarbeidet.23 For Moe var ikke antikolonialisme-standpunktet i seg selv tilstrekkelig. Vesten kunne ikke forholde seg passiv til at landene falt som offer for en ny – og nå kommunistisk – imperialisme: «China er alt tapt for demokratiets sak, 123 A rBEIDERHISTORIE 2006

kanskje nettopp fordi demokratiene ikke kjente sin besøkelsestid. Og det siste valg i India med kommunistpartiets sterke fremgang, inneholder vel også litt av en advarsel.»24 De sikkerhetspolitiske aspektene dominerte Moes argumentasjon. Imidlertid anførte han også humanitære hensyn og pekte på økonomisk egeninteresse: Europa måtte «China er alt tapt for erobre (eller gjenerobre) Østen som marked for europeisk demokratiets sak, industri.25 kanskje nettopp Også i de neste årene fortsatte Moes argumentasjon for fordi demokratiene utviklingshjelp både direkte til India og gjennom FN å konsen- ikke kjente sin trere seg om den kommunistiske fare, samt fredsperspektivet: besøkelsestid.» «Derfor tror jeg det er av stor betydning også for fredens sak, for å bevare freden i verden, at vi er klar over hvor viktig dette spørsmålet om den hvite sivilisasjons forhold til fargede folkeslag og til økonomisk tilbakeliggende land er.»26 Innlegget indikerer at Moe var bevisst på en ny nord/sør-problematikk i kjølvannet av kolonifrigjøringen, i tillegg til den allerede etablerte konflikten mellom øst og vest. For Moe var ikke utviklingshjelp bare et spørsmål om moral, men et sikkerhetspolitisk problemkompleks tuftet på den kalde krigens logikk.

Nye og gamle perspektiver Fra midten av 50-tallet ble Moes interesse for spørsmål knyttet til avko- lonialisering og utviklingshjelp videre utviklet. Det skjedde ut fra forestillingen om at den kalde krigen tok form av kamp om «de tredje land», overbevisningen om utviklingslandenes forestående tyngde i verdenspolitikken samt den fare som lå i en fremtidig nord/sør-konflikt. Ved inngangen til 1960-årene hadde den akselererte kolonifrigjø - ringen og den tiltagende moderniseringen i land som Kina overbevist Moe om at verden sto foran dramatiske omveltninger. Fra Stortingets talerstol så han denne utviklingen i møte: «Den som ser seg om i verden i dag, må bli slått av det faktum at vi gjennomlever en radikal omveltning, en omveltning så dyptgående og vidtrekkende at vi på mange måter står overfor en ny problemstilling.»27 Han så for seg at forholdet mellom øst og vest ville bli mindre dominerende på den utenrikspolitiske dagsorden. Maktkonstellasjonene i verden var i endring, de tidligere koloniområdene veide stadig tyngre. Parallelt med denne troen på at verden sto overfor en omkalfatring, opprettholdt han sine advarsler mot en politikk som kunne skyve de fargede folkeslag inn i kommunistenes favn. Fra 1955 mente han å se at denne trusselen var intensivert og skisserte et nytt trusselbilde: Sovjet var nå i gang med en «smilets offensiv». Landet forsøkte å bryte ut av isolasjonen. Atomtrusselen og terrorbalansen gjorde maktbruk til et 124 uegnet middel for å nå politiske mål. Kommunistenes ærgjerrighet fikk A rBEIDERHISTORIE 2006

I 1952 var Finn Moe formann i FNs politiske komité. Med sitt brede engasjement i organisasjonen gjennom flere år, var han æresgjest på FNs 25-årsdag i 1961.

nå utløp på politiske, økonomiske og diplomatiske felt. Det som i 1957 preget den internasjonale situasjon, var «an atomic stalemate» og kampen om «de tredje land», kunne Moe fortelle sine stortingskolleger.28 Det var altså ikke lenger snakk om en militær trussel mot Europa, men en økonomisk og sosial trussel mot andre verdensdeler. Moe var av den formening at forholdet til disse landene kunne bli helt avgjørende også for balansen mellom øst og vest. For ham ble det militære perspektiv for snevert i kampen mellom øst og vest, og han advarte mot å legge seg bak en «Maginot-linje».29 Sovjet kunne med sin kraftige økonomiske vekst snart være i stand til å underminere den vestlige innflytelse over Asia og Afrika. De tidligere kolonimaktene saboterte selv demokratienes sak med sin arrogante kolonipolitikk i en verden der tiden hadde gått fra imperialismen. Samtidens kolonikonflikter, som Frankrikes krig i Algerie og britenes nærvær på Kypros, ble derfor retorisk angrepet av utenrikskomiteens formann. Han gikk til det skritt å sammenligne britenes fremferd på middelhavsøya med tyskernes oppførsel i Norge under siste krig.30 Denne følelsesladede retorikken, som han tidligere hadde brukt i sine utfall mot 125 A rBEIDERHISTORIE 2006

fransk tilstedeværelse i Tunis, vitnet om et ønske om å vekke den norske allmennheten. Den franske krigføringen i Algerie beklaget han likeledes, og spurte til slutt om ikke Frankrike burde ha gitt etter med en gang og spart seg selv og Nord-Afrika for en åtte år lang og blodig krig. 31 De to tidligere stormaktene fikk hard kritikk av komitéformannen også i forbindelse med Suez-krisen i 1956. Moe tok avstand fra enhver maktbruk i denne saken og priste USA for ha blokkert sine to allierte i et fremstøt som, etter hans skjønn, kunne ha endt med en arabisk tilslutning til den kommunistiske blokken.32 Utenrikskomiteens formann fremholdt at det ville være skjebnesvan- gert å tro at drivkreftene i frigjøringskampene i den tredje verden var kommunisme, selv om de nye statene oftere var autoritære enn demo- kratiske i sine styresett.33 Han tok sterkt avstand fra denne kald krigs- tolkningen som han mente var svært eurosentrisk og nærsynt. Samtidig som avkoloniseringen i Asia og Afrika skjøt fart, utviklet Moe et relati- vistisk perspektiv på regimene som fulgte i imperienes kjølvann og deres nasjonalistiske politikk. I hans øyne var ikke diktaturene et resultat av en uvilje mot demokrati, men en nødvendighet for å unngå kaos. Moe dømte samtidens begivenheter ut fra sin kjennskap til europeisk historie: Utviklingslandene var inne i en fase som på mange måter var en historisk parallell til den Europa hadde hatt i det 19. århundre. 34 En industriell revolusjon kom akkurat som i Vesten til å ha en pris i menneskelige lidelser. Moe poengterte at regimene til en viss grad var nødt til å bruke tvangsmakt dersom det skulle være mulig å få gjennomført en planøko- nomisk og hurtig modernisering av tradisjonelle samfunn. 35 I en fase preget av industrialisering og nyvunnet selvstendighet var det å forvente at en sterk nasjonalisme gjorde seg gjeldende. Den patriotiske kraften var en styrke disse landene trengte i moderniseringen.36 Kroneksemplet på Moes relativisme var hans nokså positive innstilling til en hersker andre i Vesten hadde sammenlignet med Hitler: Egypts president Gamal Abd al-Nasser. For Moe var ikke denne arabiske nasjo- nalisten en ny despot, men en reformpolitiker som hadde folket bak seg, og som stod for progressive reformer i stedet for den føydale orden som hadde preget Storbritannias og Frankrikes Midtøsten-politikk.37 For folk som levde på Moe mente å se en forskjell på progressive og reaksjonære sultegrensen var diktaturer. Et progressivt diktatur kunne gi innbyggerne en demokrati kun av viss stabilitet og tilfredsstille deres mest grunnleggende behov akademisk interesse. – for folk som levde på sultegrensen var demokrati kun av akademisk interesse. Vesten hadde gjort seg skyldig i å støtte de reaksjonære diktaturene, kunne utenrikskomiteens formann fortelle Stortinget.38 Det var ikke noe truende over den nasjonale rusen som skylte over de tidligere koloniene: Andre land hadde rett til en 126 blomstrende nasjonalisme slik Norge hadde hatt i årene etter selvsten- A rBEIDERHISTORIE 2006

Handelsminister Arne Skaug, statsminister Einar Gerhardsen, utenriksminister Halvard Lange og utenrikskomiteens formann Finn Moe i Stortingets utenrikskomité under Suez-krisen i 1956.

digheten i 1905. Nassers politikk og hans nasjonalisering av Suez-kanalen var derfor høyst begripelig. Moe fant også den panarabiske tanke naturlig og ikke vesensforskjellig fra samlingsbestrebelsene i Europa. 39 Vesten måtte forstå at utviklingen i Midtøsten handlet om en nasjonalistisk uavhengighetsrus og ikke kommunistinfiltrasjon. Ved å forstå essensen i den arabiske nasjonalismen ville man kunne legge an til en meget mer gjennomtenkt politikk. Moe konkluderte med at de arabiske nasjonale aspirasjonene burde møtes med større forståelse, og dette området burde gis full uavhengighet. Generelt mente Moe at et nytt forhold til den tredje verden måtte bygges. Dette måtte skje ikke først og fremst med tanke på vestlige behov for kontroll og strategiske brohoder i den kalde krigen. Vesten måtte vise respekt for de nye staters uavhengighet og etablere et rett- ferdig bytteforhold av råvarer, slik at de nye statene ble økonomisk i stand til å stabilisere sine samfunn. Vesten måtte ikke presse u-landene inn i en allianse, men respektere deres ønske om nøytralitet. Særlig Norge, som selv hadde tviholdt på nøytraliteten helt opp til 1940, måtte skjønne denne posisjonen, argumenterte Moe.40 Denne forståelsen av helheten i forholdet mellom øst, vest, nord og sør hadde implikasjoner også for Moes syn på praktisk norsk utenriks- 127 A rBEIDERHISTORIE 2006

politikk. Det internasjonale klasseskillet var en fare for freden, og Vesten og Norge burde legge mindre vekt på militær beredskap og heller se hva som kunne gjøres på det politiske og økonomiske området. Hvis Norges militærbudsjett var på en milliard kroner, så burde utviklingshjelpen være på 100 millioner, sa Moe i 1960. 41 Det var en forsvarsoppgave å bevilge penger for å avverge den katastrofe det ville være om det kom til et motsetningsforhold mellom Vesten og den fargede verden. Han fortsatte selvsagt å støtte alle norske bistandsprosjekter, både direkte bistand gjennom India-hjelpen og indirekte gjennom FN.42 Opprettelsen av det koordinerende organet Norsk Utviklingshjelp fikk også Moes varmeste anbefalinger, og han ble nestformann i organisasjonens styre fra 1963. Dypest sett mente Moe at reisningen i den fargede verden var en av verdenshistoriens vendepunkter. Verdensarenaen hadde vært dominert av europeerne siden slutten av middelalderen, men fokus ble nå forflyttet til andre og mer folkerike deler av verden. Moe bygde sine antagelser på sosialøkonomisk grunnlag. Resonnementet var ganske enkelt at når resten av verden oppnådde samme industrielle kapasitet som Vesten, ville disse landene veie enda tyngre, deres store befolkninger og naturressurser tatt i betraktning. Moe anså også USA og Sovjet som statsen- heter vel tilpasset tidens økonomiske og teknologiske realiteter. Den dagen kolossene India og Kina var «ferdig» industrialiserte og konkur- ransedyktige økonomier, ville også de dra de samme fordelene av sitt enorme folketall, indre marked og store naturressurser og ta plass ved siden av de to supermaktene i en ny multipolar verden. Denne prosessen i Asia kunne i sin tur utgjøre en økonomisk trussel mot et fragmentert Vest-Europa.43 For den allerede Europa-vennlige Moe var derfor konklu- sjonen innlysende: Bare et samlet Europa hadde tilstrekkelig omfang og ressurser til å møte disse fremtidens mastodonter.44 I argumentasjonen for norsk bistand lot han også på 60-tallet ofte øst/vest-problemstillingen dominere på bekostning av både de globale utviklingstrekk og humanitære argumenter. Moe arbeidet for en bedring av det bilaterale forholdet mellom Norge og Sovjet og for avspenning mellom blokkene på alle områder. Imidlertid ga han ofte utrykk for at den underutviklede verden kunne komme til å avgjøre «tvekampen» mellom øst og vest, og at u-hjelp derfor var et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Man kan mistenke ham for å ha lagt frem saken på en måte som kunne vekke gjenlyd i sitt eget partis høyrefløy så vel som blant de borgerlige representanter på Stortinget. At hans argumenter for norsk utviklingshjelp var tilpasset mer anti-kommunistiske kolleger, i hvert fall etter 1955, skal han ha bekreftet overfor utenrikskomiteens sekretær Erik Nord.45 Moe selv derimot så etter hvert ikke gjæringen i andre verdens- 128 deler utelukkende gjennom den kalde krigens briller. Det var troen på at A rBEIDERHISTORIE 2006

Asia og Afrika nå skulle industrialiseres som dominerte Moes perspektiv på 60-tallet. Han trodde at disse landene skulle våkne av sin slumretil- stand, hive vestlig innflytelse på båten og ta sin rettmessige plass på verdensarenaen. Nettopp disse landenes oppvåkning var den nye tids utfordring, samtidig som motsetningene mellom øst og vest avtok.

Avsluttende betraktninger Moe markerte seg i den utenrikspolitiske debatten ved å fremføre skar- pere kritikk av kolonimaktene enn utenriksminister Lange. Eksempelvis var den negative omtalen av britenes fremferd på Kypros av en art utenriksministeren ikke ville ha fremsatt offentlig, skjønt han trolig til en viss grad var enig med Moe i sak. Moe tok også allerede i 1956 til orde for at Algerie-saken burde vært satt på FNs generalforsamlings dagsorden.46 Tendensen var den samme gjennom hele 50-tallet; komitéformannen var villig til å gå lenger enn utenriksministeren i kritikken av allierte kolonimakter. Imidlertid ble det politiske miljøet i sin alminnelighet ved inngangen til 60-årene stadig mer skeptisk til vestlig kolonistyre. Norges mer antikoloniale linje kom særlig til uttrykk gjennom påtale av Frank- rikes politikk overfor Algerie, og Lange sluttet seg i 1960 til utviklingslandenes skarpe kritikk av fransk politikk.47 De påtagelige, men relativt små differansene mellom Lange og Moes syn, var rimeligvis et uttrykk for de ulike rollene som utenriksminister og komitéformann. Moe la også for dagen et større engasjement i tredje verden-spørsmål. Som her vist, vurderte han de nye statenes fremtidige betydning i verdenspolitikken høyt. Historikerne Knut Einar Eriksen og Helge Pharo påpeker at Moe i ettertid kan mistenkes for å i noen grad ha brukt politikken overfor den tredje verden til å markere en mer gene- rell avstand til utenriksministerens politikk.48 Denne påstanden blir desto mer plausibel hvis Moe virkelig hadde ambisjoner om utenriksminister- posten som glapp i 1946. Det finnes imidlertid ikke direkte belegg for å hevde dette. Det er likevel interessant å merke seg at det i Arbeiderpar- tiets stortingsgruppe på slutten av 50-tallet ble arbeidet for et utenriks- ministerskifte, og man må kunne anta at Moe var den sterkeste kandidaten til å overta.49 Hvis Moe hadde pretensjoner i retning av regje- ringen, var det sannsynligvis opportunt å markere avstand til Lange både i politikken overfor den tredje verden og i utenrikspolitikken forøvrig. At Moes interesse for tredje verden-spørsmål var genuin, er likevel hevet over tvil. Vi har sett hvordan Moe fra utbruddet av den kalde krigen fryktet at Vesten gjennom en blanding av kolonial arv og oppdemmingspolitikk skulle komme i et motsetningsforhold til frigjøringsprosessen i Afrika og Asia. På mange måter fikk han sine bange anelser bekreftet 129 A rBEIDERHISTORIE 2006

Finn Moe (1902–71) var født i Bergen. Han studerte i Paris og var Arbeiderbladets korrespondent i Berlin i årene 1927–29 og ble avisas utenriksredaktør i 1932. Han var stortingsrepresentant fra 1949 til 1965. A rBEIDERHISTORIE 2006

gjennom Vietnam-krigen som dominerte mye av den verdenspolitiske dagsordenen de siste årene forut for Moes død i 1971. Han advarte mot å betrakte konflikter i den tredje verden med den kalde krigens briller; demokrati mot kommunisme/diktatur. Dette gjaldt også i høyeste grad konflikten mellom Nord- og Sør-Vietnam. For hva slags demokrati var det man hadde i Saigon? Og var nå regimet i Hanoi Han advarte mot en del av en ærgjerrig verdenskommunistisk bevegelse, spurte å betrakte konflikter Moe retorisk.50 Hadde ikke nettopp vestlig innblanding i Viet- i den tredje verden nams indre forhold ført til samarbeid med et reaksjonært med den kalde regime, mens kommunistene tilsynelatende kunne spille på lag krigens briller; med den historisk betingede frigjøringsbevegelsen? Hadde demokrati mot ikke USA kommet i konflikt med selve den nasjonale og sosiale kommunisme/ reisningen i Asia og dermed viklet seg inn i en konflikt stor- makten var nødt til å tape? Den aldrende parlamentarikeren diktatur. måtte skuffet konstantere at amerikanerne tolket – det Moe anså som – sosiale og nasjonale aspirasjoner som kommunistiske intriger. USA førte nå etter hans skjønn en forfeilet oppdemmingspolitikk i Asia. Moes engasjement i u-landsspørsmål fant også utløp gjennom andre kanaler enn den politiske gjerning. Som journalist, skribent og foredrags- holder vendte han stadig tilbake til dette saksområdet. Han belyste temaet og understreket dets relevans både på Studentersamfundet talerstol, i Arbeiderbladets spalter og i tidsskrifter som Internasjonal Politikk. Som styreformann for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) arbeidet den gamle akademikeren målbevisst for å øke norsk kompe- tanse på internasjonale spørsmål.51 Moes arbeid for å skaffe midler til forskningsprosjekter ved NUPI dreide seg fremfor alt om det han oppfattet som forsømte utenrikspolitiske områder, som var stilt i skyggen av den kalde krigen, men som var vel så viktige med tanke på morgen- dagens verden. Moe etterlyste følgelig et større offentlig søkelys på nord/sør-problemer og arbeidet aktivt – og etter hvert med et visst hell – for at NUPI skulle få fagmedarbeidere til å drive forskning på og infor- mere allmennheten om tredje verden-spørsmål. Moe var som få andre intellektuelt overbevist om Afrikas og Asias fremtidige tyngde i verdenspolitikken, både i økonomisk og politisk forstand. Hans ønske var at Vestens bistand, utenriks- og sikkerhetspo- litikk skulle gjenspeile denne tenkte fremtiden. Det, mente den norske sosialisten, ville være til det beste både for nord og sør.

131 A rBEIDERHISTORIE 2006

Noter 1 Finn Moe i Arbeiderbladet 28.3.1952. 2 Moe satt på Stortinget i fem perioder fra 1950 til 1969. Han var utenrikskomiteens formann frem til den borgerlige valgseieren i 1965. Deretter var han utenrikskomiteens nestformann. 3 Fra 1946 til 1949 var Moe Norges fast delegerte ved FNs hovedforsamling i New York. 4 Takk til professor Knut Einar Eriksen for gode kommentarer til dette manuset og for konstruktiv og hyggelig veiledning under arbeidet med min hovedfagsoppgave om Finn Moe og norsk utenrikspolitikk. 5 For mer utfyllende opplysninger om Finn Moe, se artikkelforfatterens hovedfagsoppgave: Finn Moe – en utenrikspolitisk biografi levert ved Universitetet i Oslo høsten 2004. 6 F. Moe, Stormaktene, Oslo 1939. 7 K. E. Eriksen og H. Pharo, Kald krig og internasjonalisering. Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 5 Oslo 1997: 169, 177. 8 Begrepet ble første gang lansert i 1952. Jeg bruker derfor tidvis Moes termer «de underutviklede land» og «den fargede verden». 9 St.forh. 1951, 7a: 140. 10 Se bl.a. St.forh. 1952, 7a: 1229–1230. 11 St.forh. 1952, 7b: 1916–1918. 12 Arbeiderbladet 19.12.1952. 13 Arbark, «Kampen om Asia». Artikkel uten nøyaktig datering. Ark.1343-Finn Moe. F, boks 0005. 14 St.forh. 1953, 7a: 100–104; Arbeiderbladet 14.1.1950. 15 Arbeiderbladet 28.3.1952. 16 Eriksen og Pharo 1997: 180–182 ; Meyer 1989: 45. 17 St.forh 1953, 7a: 100–104. 18 Eriksen og Pharo 1997: 180, 178. 19 Arbeiderbladet 19.12.1952. 20 Eriksen og Pharo 1997: 184. 21 J. Simensen, 1952–1975: Norge møter den tredje verden. Norsk utviklingshjelps historie bd. 1 Oslo 2003: 46 ; Pharo, Helge Øystein, Hjelp til selvhjelp: det indisk-norske fiskeriprosjektets historie 1952–72, Oslo 1986. 22 Eriksen og Pharo 1997: 171–172. 23 Simensen 2003: 46. 24 St.forh. 1952, 7a: 1229,3 25 Arbeiderbladet 19.7.1951; St.forh. 1952, 7a: 1229–1230. 26 St.forh. 1954, 7a: 1113. 27 St.forh. 1960-61, 7b: 2549. 28 St.forh. 1957, 7b: 1989. 29 St.forh. 1956, 7b: 2125. 30 SA, UUKK, 25.5.1956. 31 St.forh. 1961–62, 7a: 2040–2045. 32 St.forh. 1956, 7b: 2851–2852. 33 F. Moe, Den Afro-Asiatiske verden. I Perspektiv: Seks foredrag fra Studentersamfundets talerstol, Oslo 1959. 34 Arbark, Kronikk. 5.2.1951. Ark.1343-Finn Moe. F, boks 0005. Lengde og innhold tyder på at dette var en av Moes radiokronikker. 35 Internasjonal Politikk 1961 (1). «Politiske forutsetninger i utviklingslandene». 36 Arbark, «Hva jeg mente – Hva jeg mener». Ark.1343-Finn Moe. F, boks 0006. 132 37 Arbeiderbladet 5.1.1957. A rBEIDERHISTORIE 2006

38 St.forh. 1958, 7b: 2682–2686. 39 Moe 1959. 40 Moe 1959. 41 St.forh. 1959–60, 7a: 1580–1585. 42 Se bl.a. St.forh. 1959, 7b: 1681–1686; St.forh. 1960–61, 7a: 599–601. 43 St.forh. 1960–61, 7b: 2597–2599. 44 Arbark, DNAs landsmøteprotokoller 1967: 53–55. 45 Intervju med Erik Nord 17.6.2003. Nord arbeidet sammen med Moe både ved FN og på Stortinget, og var også en god venn av Finn Moe og hans kone Elsa. 46 Eriksen og Pharo 1997: 397; St.forh. 1956, 7b: 2123–2129; Meyer 1989: 72. 47 Eriksen og Pharo 1997: 396 48 Eriksen og Pharo 1997: 403. 49 Intervju med Erik Nord 17.6.2003; J. Kr. Meyer, NATOs kritikere: den sikkerhetspolitiske opposisjon, 1949–1961, Oslo 1989: 83. 50 St.forh. 1964–65, 7b: 3000–3005. 51 Moe var instituttets styreformann fra opprettelsen i 1959 og frem til sin død i 1971. 52 B. K. Fonn og V. Elvebakk 2003, Med verden som bakteppe: historien om gründertiden ved NUPI 1959–69, Oslo 2003: 76–78.

133