VEBJØRN ELVEBAKK «De tredje land» Finn Moe og den tredje verden i norsk utenrikspolitikk «Hvis det rundt i verden, i araberstatene og blant Afrikas og Asias milli- oner, festner seg det inntrykket at A-pakt-fellesskapet går mot nasjonal sjølstendighet og frihet, da nytter det ikke hvor meget en ruster. For da er slaget tapt.»1 I den kalde krigens Norge var det de følsomme spørsmålene knyttet til NATO-medlemskapet og forholdet til naboen i øst som dominerte den utenrikspolitiske debatten. Å finne en balanse mellom avskrekking og beroligelse i forhold til Sovjet og mellom integrasjon og avskjerming i forhold til USA og NATO, satte dagsordenen i Utenriksdepartementet, i Stortingets utenrikskomité og i Det norske Arbeiderparti. Imidlertid brakte det norske medlemskapet i FN fra 1945 med seg en annen uten- rikspolitisk dimensjon – et norsk forhold til «den underutviklede verden». I denne mest folkerike delen av kloden vokste det etter den andre verdenskrigen frem tallrike nasjonalstater der det tidligere hadde vært europeiske imperier. Denne artikkelen tar for seg arbeiderpartipolitikeren Finn Moes (1902–71) tanker om den tredje verden de 20 årene han satt på Stortinget og hadde en sentral plass i utformingen av norsk utenrikspolitikk.2 Moe – som hadde det viktige vervet som utenrikskomiteens formann fra 1950 til 1965 – var i større grad enn mange av sine kolleger opptatt av disse fra norsk ståsted fjerne og for stor del alliansefrie landene. Han ble særlig oppmerksom på «den fargede verden» gjennom sitt virke ved FNs hovedforsamling,3 og utviklet tidlig artikulerte meninger om vestlig poli- tikk overfor tidligere og daværende koloniområder. I sin argumentasjon for norsk bistand og oppløsning av kolonirikene var Moe langt fra alene, særlig ikke i sitt eget parti. Det som gjør Moe til 117 A RBEIDERHISTORIE 2006 et interessant studieobjekt i dette saksforholdet, er graden av innvirk- ning han mente at utviklingen i denne verdensdelen måtte få på norske og vestlige politiske disposisjoner. Der utenriksminister Halvard Lange var forsiktig i sine uttalelser om allierte kolonimakter, gikk Moe langt i sin kritikk. Der andre politikere ville begrense norske bistandsoverfø- ringer i et allerede stramt statsbudsjett, ville Moe ta midler fra forsvars- budsjettet og sende dem sørover. For mange av 50-tallets politikere var det utenrikspolitiske perspek- tivet tvekampen mellom øst og vest. Denne striden ville utviklingslan - dene trolig avgjøre, mente Moe, men hans forståelseshorisont var langt mer kompleks enn som så. Han betonte f.eks. at fremtiden ville bringe en form for multipolar verden, der gigantene India og Kina ville ta plass ved siden av Sovjet og USA. Utenrikskomiteens formann satte også sitt ja til norsk medlemskap i EEC i sammenheng med utviklingen i andre verdensdeler. Det er Finn Moes politiske tenkning om den tredje verden og utenrikspolitikk på dette feltet som skal belyses i denne artikkelen.4 Finn Moe – akademiker, journalist og utenrikspolitisk ekspert Moe begynte sitt politiske virke som aviskorrespondent i 1920-tallets Paris og Berlin. Han forlot det som kunne ha blitt en akademisk karriere ved Sorbonne til fordel for arbeid for den norske arbeiderpressen, og vendte aldri tilbake til sine fag sosiologi og filosofi. Tilbake i Norge ble han en verdifull utenriksmedarbeider for Martin Tranmæl i Arbeider- bladet. På 30-tallet fungerte han som tranmælittenes ekspert på uten- rikspolitikk og skrev en rekke bøker om internasjonale spørsmål. Under krigen arbeidet han for den norske eksilregjeringen først i USA, deretter i London, før han sommeren 1945 igjen kunne reise tilbake til Oslo og Youngstorget. Som en av utenriksministerens nære medarbeidere og skrivefør forsvarer av den norske brobyggingspolitikken, var han på tale som ny norsk utenriksminister da Trygve Lie ble valgt til FNs generalse- kretær. Da valget falt på Halvard Lange, dro Moe over Atlanteren og fungerte først som Lies rådgiver og senere som Norges faste represen- tant ved FNs hovedforsamling i New York. I 1949 vendte han hjem til Oslo og et sete ved Oslo-benken på Stortinget og fikk det prestisjefylte vervet som utenrikskomiteens formann. Under diskusjonen om norsk medlemskap i Atlanterhavspakten i 1949 gikk Moe inn for et frittstående skandinavisk forsvarsforbund. Under den kalde krigens mest intense år på begynnelsen av 50-tallet var Moe imid- lertid blitt en overbevist NATO-tilhenger. Fra midten av tiåret ønsket Moe å utvide norsk og vestlig dialog med Sovjet og støttet en rekke spirer til 118 avspenning. I diskusjoner omkring sikkerhets- og forsvarspolitikk ga Moe A RBEIDERHISTORIE 2006 Finn Moe var engasjert i hjelpearbeidet under borgerkrigen i Spania. Her er han fotografert sammen med Spaniakomiteens nestformann Fredrik Haslund før avreise til det krigsherjede landet i november 1937. i årene etter 1955 tidvis uttrykk for dissens i forhold til deler av Langes politikk, samtidig som han sto statsminister Einar Gerhardsens syn nært. Det som fremfor alt kjennetegnet Finn Moe som stortingspolitiker, var hans internasjonalisme. FN sto fra opprettelsen i 1945 hans hjerte nært. Moe tok også til orde for nordisk og atlantisk samarbeid på økonomiske så vel som politiske områder. I tråd med sin ungdoms bånd til det euro- peiske kontinent ble Moe med tiden en forkjemper for norsk deltagelse i europeisk samarbeid, som han foretrakk fremfor både nordiske og atlantiske løsninger. I sine siste leveår på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet brant han særlig for den europeiske idé.5 I sine mange og omfattende utenrikspolitiske redegjørelser på Stor- tinget eller i Arbeiderbladets spalter fant Moe likevel ofte plass til problemstillinger knyttet til områder fjernt fra både Norge og Europa. Hans perspektiv på den kalde krigen strakk seg lengre enn til øst/vest- konfliktens oppmarsjområde i Sentral-Europa, og hans argumentasjon for det vesteuropeiske samarbeidet hadde premisser i en utvikling som foregikk langt øst for Bosporus-stredet. 119 A RBEIDERHISTORIE 2006 De «underutviklede» land Etter andre verdenskrig var kolonirikene i oppløsning. De ulike nasjonene kjempet for sin selvstendighet og vant den enten på fredelig vis eller ved bitter strid. Fra et sosialistisk perspektiv hadde imperialismen alltid vært et onde, og ble sett som en av grunnene til det 20. århundrets katastro- fale kriger mellom de europeiske imperiemaktene. Denne holdningen preget også den unge Finn Moe da han skrev boken Stormaktene i 1939, der han tok for seg bakgrunnen for konflikten mellom Storbritannia og Frankrike på den ene siden og Tyskland på den andre. 6 Den moralske siden ved spørsmålet var viktig for sosialistene, som så kolonialismen som et utslag av det kapitalistiske system. Både før og etter den andre verdenskrigen gikk Moe, som resten av sin generasjon i arbeiderbeve- gelsen, inn for en oppløsning av kolonirikene. Som følge av det norske medlemskapet i FN fra 1945 måtte Norge ta direkte stilling til spørsmål omkring frigjøringsprosessene og eventuell bistand til tilbakeliggende områder. Norsk holdning tok utgangspunkt i Den norske FN-delegasjonen i møte med generalsekretær Trygve Lie og hans rådgiver Finn Moe i New York 1946. Fra venstre: Generalkonsul Rolf Christensen, Finn Moe, Jacob Worm-Müller, Eric Colban, Trygve Lie, Carl Joachim Hambro, Terje Wold og Johan Strand Johansen. A RBEIDERHISTORIE 2006 at kolonirikene måtte oppløses gradvis og i ordnede former. Imidlertid kunne ikke denne delen av utenrikspolitikken isoleres fra øst/vest- problemstillingen. Den idealistiske holdningen måtte veies opp mot hensynet til Norges to store europeiske allierte, kolonimaktene Storbri- tannia og Frankrike.7 Den kalde krigen ble etter utbruddet av Korea-krigen utvidet til en global ideologisk kamp. Denne utviklingen preget Moes argumentasjon i forhold til situasjonen i de underutviklede land på første halvdel av 50-tallet. Det var fra øst/vest-konfliktens perspektiver han Det var fra øst/vest- observerte utviklingen i Asia, Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika. konfliktens perspekti- En slik angrepsvinkel la grunnlaget for de konklusjonene han ver han observerte trakk om de områdene hans samtid snart skulle døpe den tredje utviklingen i Asia, 8 verden. Det prinsipale for Moe var at Vesten måtte bryte med Afrika, Midtøsten og sin koloniale linje og føre en politikk som siktet mot å respektere Sør-Amerika. utviklingslandenes krav om selvstendighet. I motsatt tilfelle risi- kerte demokratiene å tape den nå globaliserte striden mot kommunismen. Fra Stortingets talerstol formulerte han seg slik: «Jeg er for min part klar over at vi nå høster fruktene av år hundrers imperialisme og kolonivelde, og at det derfor er av avgjørende betydning at det gjøres helt klart at demokratiene går inn for asiatiske folks fulle selvstendighet og at vi viser vilje til å støtte dem i arbeidet for økonomisk og sosial utvikling.»9 Denne uttalelsen falt i forbindelse med Kinas inngripen i Korea-krigen. For Moe var utgangspunktet urettene som europeerne hadde begått mot asiater. Han nærte en dyp bekymring for den indre utviklingen i de asia- tiske land. Den vanskelige økonomien kunne gjøre situasjonen politisk eksplosiv og drive de folkerike asiatiske landene over i kommunismens leir.10 På den annen side kunne ikke Vesten godta Kinas intervensjon i Korea, og Moe støttet opp om amerikanernes krigføring på vegne av FN. Moe hevdet at et av de virkelig alvorlige problemene i Asia var at den sosiale gjæring hadde fått en nasjonal dimensjon gjennom de privile- gerte klassenes allianse med kolonimaktene. Moe så for seg en