KATOLSK TIDSSKRIFT FOR RELIGION OG KULTUR

Redaktørens hjørne - av biskop Bernt Eidsvig Bernard av Clairvaux' femte julepreken Paven og liturgien Med ryggen mot menigheten? Krusifiksdommen i Strasbourg Thomas Aquinas Moderne kvinner under slør og flagrende gevanter Frans av Assisi Personalordinariater for eks-anglikanere Berlinmurens fall

Nr. 5 & 6 – 2009. Årg. 121 Løssalg kr 60,– Innholdsfortegnelse

3 Redaktørens hjørne: 47 Personalordinariater for eks- Av biskop Bernt Eidsvig anglikanere som blir katolikker Av p. Fredrik Hansen 6 Bernard av Clairvaux’ Femte Julepreken 51 Berlinmurens fall Av Erik Varden OCSO Av msgr. Torbjørn Olsen

10 Paven og liturgien 59 Bokomtale: Av Ole Martin Stamnestrø Lars Roar Langslet – Veivisere Av biskop Bernt Eidsvig 16 Med ryggen mot menigheten? Av Sigurd Hareide 61 Bokomtale: P. Arnfinn Haram OP – 20 Krusifiksdommen i Strasbourg Tre florentinarar Av Håkon Bleken Av Olav Hovdelien

25 Thomas Aquinas 63 Bokomtale: Av Lars Roar Langslet Øystein Morten – Stavkyrkja i Eidsborg 30 Moderne kvinner under slør og Av Sigurd Hareide flagrende gevanter Av sr. Else-Britt Nilsen OP 66 Debatt

39 Frans av Assisi Av Liv Benedicte Nielsen

Utgiver: Oslo katolske bispedømme. Redaksjonsråd: Håkon H. Bleken, p. Arne Fjeld OP, Akersveien 5, 0177 Oslo. Tlf.: 23 21 95 00. Sigurd Hareide, Nils Heyerdal, Henning Laugerud, E-post: [email protected] sr. Else Britt Nilsen OP og Magdalene Thomassen. Signerte artikler står for forfatterens egen regning. Faste medarbeidere: Janne Haaland Matlary og Redaktør dette nummer: Kåre Langvik-Johannessen. Biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo Abonnement: Årsabonnement kr. 300,- (Norge)/ Redaksjonssekretær dette nummer: kr. 325,- (øvrige europeiske land)/kr. 345,- Kristine Dingstad (andre verdensdeler). Bankgiro: 3000 20 01485. (IBAN No 8130002001485, BIC Plus No 22) Redaksjonsmedlemmer: Olav Egil Aune, p. Arnfinn Redaksjonsslutt: 10. september 2009 Haram OP, Hanne Andrea Kraugerud, Brynjulv Design: Molvik grafisk AS, Asgeir Dahlby Norheim og Øivind Varkøy. Trykk: Molvik grafisk AS

ISSN 0802-6726 Redaktørens hjørne

Veien videre

å mitt kontor har jeg et komplett sett Med dette mener jeg ikke å si at St. Pav Norges visstnok eldste tidsskrift, Olav tidligere hadde vært lite leseverdig. St. Olav (inntil 1917 St. Olaf). Tre og en halv Biskop Fallize, som grunnla bladet, var en hyllemeter fyller de, og det går sjelden en profesjonell pressemann i sitt hjemland uke uten at minst ett av bindene har vært Luxemburg, en førsteklasses skribent og en konsultert. fryktet polemiker. En god del av de usignerte Jeg ble kjent med tidsskriftet på kommentarer i de lesesalen på Rjukan bibliotek i midten av første årganger er Tiden er kommet for 1960-årene. Det ble tydeligvis lest med nok ført i pennen av et nytt oppbrudd for interesse av mange i denne kommune med ham. Han utfordret St. Olav. For mange tre katolske innbyggere. Men, dette var selvsagt den lutherske av leserne vil dette tiden efter konsilet. Den katolske kirke geistlighet, men lovet ikke være et gledens figurerte stadig i nyhetene, og St. Olav at “vor polemik skal budskap. hadde glimrende skribenter: Hallvard endog, saa ofte det lar Rieber-Mohn, Erik Gunnes og Åge Rønning, sig gjøre, faa et rent fredsommeligt for bare å nevne redaktørene. I deres tid anstrøg”. Det ble ikke så veldig ofte. Fallize ble den polemiske genre lagt bort. De hadde forfattet sannsynligvis også bladets viktigere ting fore: De ville forklare ukentlige utenrikspolitiske oversikt. Det hvorledes Kirken tenker, lærer og forstår manglet ikke på innsikt og kunnskap, heller verden. For første gang i moderne tid var ikke på politisk klokskap. Her var han ikke katolisismen gjenstand for almindelig positiv redd for å formulere liberale standpunkter, nysgjerrighet i Norge. St. Olav gav svar på i sitt forsvar av ytringsfriheten – Bismarck folks spørsmål, på et nivå som kunne gjøre får gjennomgå – og når det gjaldt kvinnenes hovedstadens kulturredaktører misunn- stemmerett, for å nevne to eksempler. elige. Ganske eiendommelig blir det derfor når 4 Redaktørens hjørne

han – efter alt å dømme nyttesløst – forbyr fordypningsstoff, og bladet vil fremdeles norske katolikker å lese bøker og aviser for- sendes gratis til alle katolske husstander i fattet av protestanter; for ham var dette landet, samt andre interesserte. Dagens St. tydeligvis et spørsmål om sannhet eller Olav-abonnenter som ikke mottar Broen, vil løgn. Det siste ville han ikke utsette sin selvsagt fra nyåret motta “nye St. Olav” – hjord for. dog nu gratis. Broens redaktør, Heidi Øyma, I sin lange historie har St. Olav blir St. Olavs redaktør, og hennes med- forandret og fornyet seg mange ganger. arbeidere blir St. Olavs medarbeidere. I perioder har det vært deprimerende Kirkebladet Broen opphører i sin nu- innadvendt, for ikke å si elendig skrevet. værende form, men preg og innhold blir lett Andre årganger er ennå høyst leseverdige. gjenkjennelig i det nye St. Olav. Jeg har full I mellomkrigstiden satte Sigrid Undset, Lars tillit til at Broens redaksjon er oppgaven Eskeland og Karl Kjelstrup sine krefter inn mektig og at leserne vil få grunn til å glede for å lage et godt tidsskrift. Den gang var seg over et fyldigere og mer innholdsrikt polemikk og apologetikk nødvendig både blad. For å bøte på savnet av det for Kirkens ry og for de 3000 troendes nuværende St. Olav, vil vi fra neste år av få selvfølelse, og St. Olav leverte begge deler – et St. Olav årsskrift. Vi ønsker å presentere velskrevet og med vilje til saklighet. visjoner og planer for dette om kort tid. Tiden er kommet for et nytt oppbrudd For det nye St. Olav har jeg tre for St. Olav. For mange av leserne vil dette ønsker: (1) At St. Olav forklarer den Broen foretar fra ikke være et gledens katolske tro slik at den kan forstås av årsskiftet en navne- budskap. Jeg ber disse mennesker av god vilje. Katolsk apologetikk endring til St. Olav – godta at bladet i er nødvendig. (2) At bladet observerer og katolsk kirkeblad. sin nuværende form kommenterer norsk kirkeliv. (3) At St. Olav er blitt for kostbart forblir åpent for kritikk og debatt. for Oslo katolske bispedømme. Mange Jeg ønsker å rette en stor takk til tids- abonnenter er falt fra i de siste årene, og skriftets mange redaktører, medarbeidere bare få er kommet til. Når redaktøren nylig og lesere gjennom årene. Jeg takker også sa opp, fant vi med tungt hjerte ikke alle som i 50 år har gjort Broen til et stadig tilstrekkelig grunn til å lyse stillingen ut mer spennende og leserverdig tidsskrift, og på ny. ønsker Heidi Øyma og det nye St. Olavs Broen foretar fra årsskiftet en redaksjon Guds rike velsignelse. navneendring til St. Olav – katolsk kirke- blad. Hvert nummer blir utvidet med åtte Oslo, 27. november 2009 sider, slik at det også blir plass til noe + Bernt Eidsvig Ståle Johannes Kristiansen og Svein Rise (red): MODERNE TEOLOGI - TRADISJON OG NYTENKNING HOS DET 20. ÅRHUNDRETS TEOLOGER Høyskoleforlaget 2008 – Kr. 618.- – 750 sider

Det 20. århundre fremstår som et av de mest skapende tatt viktige impulser fra andre faggrener, ikke minst fra århundrer i teologiens historie. Ikke minst kjennetegnes kontinental filosofi. Dette forholdet blir belyst i kapitlet perioden av imponerende enkeltprestasjoner fra frem- teologi, filosofi og litteratur, med portretter av filosofer stående teologer, som på hver sin måte søkte å fornye og litterater som Paul Ricoeur, Edith Stein, C.S. Lewis, den teologiske tenkningen – dels gjennom revitalisering Northrop Frye, G.K. Chesterton, Jacques Maritain og av tradisjonen og dels ved spenstig nytenking. I anto- Jean-Luc Marion. logien Moderne teologi presenteres de mest sentrale av disse teologene gjennom 48 enkeltportretter, skrevet av nordiske, engelske og amerikanske bidragsytere. Sammenlignet med oversiktsverker av samme format, utmerker boken seg med et bredere økumenisk perspektiv: Hovedfigurantene fra alle de tre teologiske tradisjonene – protestantisk, ortodoks og katolsk – er representert.

Av fremtredende katolske teologer finner man her portretter av blant andre Henri de Lubac, Yves Congar, Karl Rahner, Hans Urs von Balthasar og Joseph Ratzinger.

Alle portrettene inkluderer biografi og utdypning av teologiske nøkkeltanker og plasserer den aktuelle figuranten innenfor århundrets teologiske diskurs.

Det siste perspektivet utvides gjennom bokens oversikts- artikler om blant annet postmoderne teologi, frigjørings- teologi, feministteologi, Radical Orthodoxy og økumenisk teologi. 1900-tallets teologiske tenkning har også mot- 6 Kristi fødselsfest

Bernard av Clairvaux’ Femte Julepreken

Et trekk som kan gjøre en middelaldersk tekst vanskelig tilgjengelig for moderne, vestlige lesere, er mangelen på lineær fremdrift. Vi forventer at et foredrag eller en preken skal frakte oss fra A til B. Vi ønsker oss en innledning, en utlegning og et sammendrag. Vi håper å fatte tekstens tema med større klarhet når siste side er nådd. Setter vi oss ned med en prekensamling fra middelalderen, er vi hen- satt til en annen verden. Opplegget virker rotete, tilfeldig. Hyppige gjentagelser frister oss til å hoppe over noen linjer her og der, mens endeløse bibelsitater bent frem kan være irriterende: Vi vil komme til poenget! Mangen leser har tatt fatt på et bind av Bernard eller Beda med beste hensikt og høyeste forventning – og gitt opp etter noen timer.

AV ERIK VARDEN OCSO

Erik Varden OCSO er trappistmunk tilhørende Mount Saint Bernard Abbey, England. Han har doktorgrad i kirkehistorie fra St. John’s College, Cambridge, og studerer nå bysantinsk og syrisk patristikk ved Det pavelige orientalske institutt i Roma.

il vi høre en middelalderpreken slik henter begrepet fra 2 Korinterbrev 1,3, en Vden først ble forkynt, må vi foreta et tekst som opptrer i juleliturgien og innleder par mentale justeringer. Først og fremst må prekenen. Vi skjønner umiddelbart hva vi vende oss til å høre flere stemmer i sam- slags trøst det dreier seg om: Vi feirer klang. Predikantens metode er symfonisk. Frelserens fødsel som et kjærtegn fra Guds Istedenfor en gjenkjennelig melodi i dur Faderhånd. Men Bernard nøyer seg ikke eller moll som lett lar seg plystre, byr han med å beskrive okse og asen og Betlehems oss uventede harmonier. Et snev av bevisst stjerne. Trøsten Paulus snakker om (“conso- dissonans gjør at vi lengter tilbake til grunn- latio”), får ham til å tenke på trøsten tonen. I Bernard av Clairvaux’ Femte Profeten Jesaja oppforder til (“consolamini”) Julepreken, er grunntonen “trøst”. Bernard i første vers av sitt førtiende kapittel, som 7 Kristi fødselsfest

Kirken mediterer over gjennom adventstiden. “barmhjertigheter” nesten like tullete på Og derved etableres en ny klangbunn. For latin som på norsk. Moderne eksegese Trøstens Bok (dvs. Deutero-Jesaja, kap. antar lett at det dreier seg om en hebraisme 40-55) er også boken om smertesmannen, i Paulus’ greske ordbruk, som har blitt for- om den Herrens forsmedde budbringer midlet til latinen. Bernard, derimot, avstår “uten skjønnhet”, som følger oss gjennom fra å rasjonalisere. Han prøver isteden å Den stille uke. Guds “trøst”, slutter forstå og utvikler på det grunnlag sitt andre Bernard, er et rop i påvente av svar – og nøkkelpoeng. Menneskets frelsesbehov, midt på juledagen minner han oss om at påpeker han, rammer både kropp og sjel, menneskenes respons, etter noen betingede derfor må Guds barmhjertighet likeledes Hosanna-rop, lød: “Korsfest ham!” Vi kan være tosidig. Guds barmhjertighet er ut- ikke feire Guds Sønns inkarnasjon uten å trykk for hans vesen. Den er like endeløs og minnes velkomsten han fikk. Her ligger den udefinerbar som Gud selv. Men ut fra vår tematiske nøkkel til betraktningene som erfaring, slik den kommer vår skapte virkelig- følger. De hellige tre konger (som brakte het i møte, har barmhjertigheten to sider, gravritualets myrra sammen med gull og åpenbart i Kristus: Ved hans menneske- røkelse), Simeon (som forutså Marias vorden i Marias liv fornyes vår natur og smerte) og den barmhjertige samaritan muliggjøres sjelens forening med Gud; ved (som usentimentalt viser mot volden i vår hans oppstandelse fra de døde utslettes verden), kommer inn i bildet for å stille oss dødens makt, slik at også kroppen får vesentlige spørsmål: Hvordan tar jeg det oppreises i Gud til evig liv. Spørsmålet er imot, dette barn som er oss født? Omfavner om vi tar gaven imot. Julen, sier Bernard, jeg Kristus i hans helhet, og derved min del stiller oss foran et konkret valg: mellom i den synd som ble hans bane? Eller vil jeg sykdom og helse, liv og død, natt og dag. ha ham bare til pynt, som en rødmusset Guds “trøst” står foran oss som en åpen dør. pjokk på en dyne, uten forstyrrende bilder Går vi inn, eller trer vi tilside? Har vi mot til av Gabbata og Golgota? Bernards preken å anerkjenne vår fattigdom, vårt behov? nøder oss til samvittighetsgranskning. Leser vi prekenen med disse retningslinjene Et annet homlietisk særpreg som ved i bakhodet, byr den oss et konsentrat av første øyekast kan virke fremmed, er den frelseshistorien, med et bibelsk perspektiv prinsipielt bokstavelige tolkning av enkelte som strekker seg fra skapelsen til Åpen- tekster. Det sies ofte at middelalderens baringsbokens “Kom, Herre Jesus!” Ingen eksegese drukner i symboler, og det stemmer julehygge, kanskje, men alvor og dramatisk at symbolske lesemåter spiller en vesentlig intensitet i et mål som er høytiden verdig. rolle. Men de forutsetter respekt for teksten som den står. For Bernard og hans samtidige, Bernards Preken som for deres læremester Origenes, var Skriften en slags inkarnasjon av Guds evige VELSIGNET ER GUD, VÅR HERRE JESU Ord, og derfor gjenstand for den største KRISTI FAR. HAN ER BARMHJERTIG- andakt. Holdningen anskueliggjøres ved HETENES FAR OG ALL TRØSTS GUD, SOM vår prekens forklaring av navnet “barm- TRØSTER OSS I ALL VÅR TRENGSEL. hjertighetenes Far”: “Pater misericor- Velsignet er Han som elsket oss med så diarum”. Som flertallsord, forekommer overstrømmende kjærlighet at Han sendte 8 Kristi fødselsfest

sin kjære Sønn, sitt velbehag, for å gi oss HERRENS BARMHJERTIGHET ER FRA forsoning og stifte fred mellom seg og oss. EVIGHET, sikter til Kristus. For hvem er vel Guds Sønn ikke bare formidler vår for- evig som Faderen, om ikke Sønnen og Den soning; han garanterer den. Brødre! Hva Hellige Ånd? Det er utilstrekkelig å hevde trenger vel vi å frykte, som har en så trofast at de tre er barmhjertige. De er barm- megler? Med Ham som garantist, finnes hjertighet. Gud Fader forblir barm- ingen grunn til tvil. Men kanskje tenker du hjertighetenes Far, men likefullt er de tre som så: “Hva er det dog for slags megler kun én barmhjertighet, på samme måte som fødes i en stall og legges i en krybbe, som de utgjør ett vesen, én visdom, én som svøpes som andre, gråter som andre, guddom og én majestet. Når Gud kalles og ligger målløs som andre spedbarn?” Selv barmhjertighetenes Far, begriper vi vel at under disse omstendighetene, skal du se, er det er Sønnens egennavn vi hører? Med Han en storartet megler. Virksomt skaper rette kaller vi Ham barmhjertighetenes Far, han fred uten fakter. Det er sant at Han er for det er hans særlige egenskap å vise målløs, men Han er det målløse Guds Ord, nåde og tilgi. som ikke tier om det så er taust. “TRØST [3] Noen spør kanskje hvordan dette DERE, TRØST DERE”, SIER HERREN VÅR kan ha seg når Hans dom er en VELDIG GUD. Det er budskapet fra Immanuel, Gud- AVGRUNN? For det står ikke skrevet at med-oss. Stallen forkynner det, krybben HANS VEIER ER barmhjertighet alene, men forkynner det; tårene og svøpet likeså. at de er BARMHJERTIGHET OG SANNHET. Stallen forkynner at den som er falt i Når vi slik priser Ham for begge deler, kan hendene på røvere vil finne omsorg. Han neppe være mindre rettvis enn barm- Krybben forkynner næring for det falne hjertig? Det er sant som det står: HAN menneske, som i Salmene kalles for et BENÅDER HVEM HAN VIL OG FORHERDER trekkdyr. Tårene og svøpet forkynner at HVEM HAN VIL. Ikke desto mindre forblir blodige sår får renses og stelles. Kristus miskunn Hans særlige egenskap. Fra sitt hadde ikke selv slike behov. Alt som skjer eget vesen henter Han barmhjertighetens med ham, skjer for de utvalgtes skyld, ikke jordsmonn og sæd. Det er vi som liksom for hans. “DE VIL HOLDE MIN SØNN I nøder Gud til å dømme og fordømme, fra AKT”, sier barmhjertighetenes Far. Ja, Hans eget hjerte strømmer miskunn Herre, de vil nok holde ham i akt. Men snarere enn straff. Lytt til Hans ord: hvem da? Ikke folket i Juda som han ble “ØNSKER JEG DA DEN UGUDELIGES sendt til, men de utvalgte for hvis skyld han DØD,” SIER HERREN, “OG IKKE HELLER ble sendt. AT HAN VENDER OM TIL LIV?” Det sømmer [2] Vi ærer ham i krybben, vi ærer seg å kalle Ham barmhjertighetenes, ikke ham på korset, vi ærer ham i graven. Fromt dommens eller hevnens, Far, ikke bare mottar vi ham som for vår skyld gjorde seg fordi en far er mer tilbøyelig til miskunn liten og senere ga sitt blod for oss. Ham som enn til harme og fordi Gud, som sine barns for vår skyld ble hyllet i et linklede og far, er barmhjertig mot dem som frykter gravlagt, holder vi høyt i ære. Med de vise Ham; nei, Han bærer navnet fordi Han menn tilber vi ham fromt. Med Simeon henter barmhjertighetens årsak og opphav favner vi ømt vår Frelsers barndom og fra sitt eget vesen, mens det er vi som gir MOTTAR HERRENS BARMHJERTIGHET anledning til dom og hevn. MIDT I HANS HUS. Skriftens ord om at [4] La gå at Han er barmhjertighets 9 Kristi fødselsfest

opphav, men hvorfor kalles Han i flertall DERES SYNDER. Deretter forener han, ikke barmhjertighetenes Far? Hos Profeten leser hva som helst, men ydmykhetens kropp vi at “GUD HAR TALT ÉN GANG, TO med sin egen herlighets kropp. Til slutt GANGER HAR JEG HØRT DET: MAKTEN ER trøster Han sitt folk, det ydmyke folk Han GUDS, OG DEG, HERRE, TILKOMMER frelser, mens han fornedrer de stoltes MISKUNN”. På samme måte peker øyekast. Vil du lære Hans folk å kjenne? Apostelen på en dobbel barmhjertighet i det DEN FATTIGE ER DEG OVERGITT. Slik ene Ord, den ene Sønn. Han taler ikke om taler et menneske etter Guds sinnelag. I barmhjertighetens, men om barmhjertig- Evangeliet sier Han selv: “VE DERE RIKE, hetenes Far; ikke om trøstens, men om all FOR DERE HAR FÅTT DERES TRØST!” trøsts Gud som trøster oss, ikke bare nå og Måtte vi, mine aller kjæreste, alltid velge å da, men i all vår trengsel. HERRENS tilhøre det folk Herren Gud trøster, heller BARMHJERTIGHET ER MANGFOLDIG, står enn det Han møter med ve-rop. Hva kan vel det, siden DE RETTFERDIGES PRØVELSER trøste én som allerede har funnet sin egen ER MANGE, OG HERREN UTFRIR DEM FRA trøst? Kristi tause barndom bringer ingen ALLE. Der er én Guds Sønn, ett Ord, men trøst til taletrengte. Kristi tårer bringer siden vår elendighet er så sammensatt, ingen trøst til dem som hånler. Staselig søker den ikke en eneste stor barmhjertig- kledde folk finner ingen trøst i Hans enkle het, men et mangfold av barmhjertigheter. svøp. Stall og krybbe trøster ikke dem som Ut fra menneskenaturens dobbelte be- elsker de fornemste plassene i synagogen. skaffenhet (og fra begge sider er det Nei, de avstår med lett sinn fra trøsten som sørgelige saker vi ser), er det rimelig å blir de fattige til del, dem som sørger og snakke om en dobbelt elendighet, selv om venter på Herren i stillhet. La enhver ta seg begge aspektene rommer et mangfold. Ja, i akt, for Guds engler trøster heller ikke på sannelig er både kropp og sjel underlagt annet vis. Gleden over det nye Lys ble først mange prøvelser, men Han som frelser hele forkynt for årvåkne gjetere som holdt våke- mennesket, redder oss fra samtlige. For om natt. Til dem ble det sagt at Frelseren er den ene, eneste Guds Sønn i julens mysterium født. EN HELLIGET DAG OPPLYSTE fattige, kom for sjelens skyld, for å ta bort verdens strevende menn – ikke dere rike som har synder, befattet Han seg også med kroppen, mottatt både deres trøst og Herrens “Ve!”. som Han oppreiste fra de døde og forenet Natten ble lys som en dag, ja, ble til dag, for med sin herlighets kropp. Derfor er det engelen sa: “EN FRELSER ER FØDT DERE I rimelig at vi velsigner barmhjertighetenes DAG”, ikke “i natt”. Ja, natten er veket, og Far og priser Hans dobbelte miskunn. For dagen forestår, dagenes sanne Dag, Guds idet Herren vår Gud på én gang mottok frelse, vår Herre Jesus Kristus som er menneskenaturens kropp og sjel, sa Han opphøyd over alle ting, Gud velsignet i ikke bare: “Trøst dere”, men, som vi alt har evighet. Amen. bemerket: “Trøst dere, trøst dere”. Slik forsikres vi om at Han kom for å frelse begge sider av vår menneskelighet. Han Anmerkning: avslo å ta imot den ene uten den andre. [5] Hvor utrettet Han så dette? Blant STORE BOKSTAVER angir allusjoner til sitt folk, naturligvis. For HAN VIL FRELSE, eller sitater fra Skriften, oversatt direkte ikke hvem som helst, men SITT FOLK FRA fra den latinske bibel Bernard brukte. 10 Liturgi Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970

“Jeg er ikke interessert i liturgi, og jeg samler ikke på frimerker.” Slik ordla han seg, den katolske presten, da han hørte hva jeg holdt på å skrive min doktor- avhandling om. Heldigvis ble jeg gitt den nådegave å tie, men i mitt stille sinn tenkte jeg at dette utsagnet plasserte ham i klasse med skomakere som ikke er interessert i lær. For denne presten var liturgi en esoterisk hobby for særinger, på linje med filateli. Han er nok ikke den eneste i vår kirke som, til tross for Den liturgiske bevegelses bestrebelser, fortsatt tenker slik om den grunnleggende, sentrale, og mest bestandige blant de teologiske disipliner: I himmelen lurer vi jo ikke lenger på hvem som skrev Hebreerbrevet eller hvor mange Esaiaser og Jeremiaser som var på ferde; der er alle spørsmål besvart, og alle teologiens grener forenes i den evige liturgi. Min prestevenn bør snarest fremdyrke en interesse for liturgi, og lære seg å skjelne mellom duften av røkelse og lukten av svovel.

AV OLE MARTIN STAMNESTRØ I år er det 40 år siden Paul VI Forfatteren er prestestudent for Oslo katolske bispedømme promulgerte den nye utgaven av Missale og har doktorgrad i liturgikk fra universitetet i Oxford. Romanum. I denne anledning bringer Artikkelen er opprinnelig holdt som innlegg på et seminar i regi av Nettverk for katolsk teologi 23. mars i år. St. Olav to artikler om liturgiske temaer.

Ratzingers liturgiske oppdragelse Før Den liturgiske bevegelses første halvdel i som allerede lar oss “edruelig beruse”1 (ca. 1840-1940), ble liturgien ofte betraktet Vav liturgien – for å bruke kardinal strengt objektivt, som Kirkens nødvendige Ratzingers eget uttrykk – kan med glede plikttjeneste, og nærmest som en mekanisk konstatere at pave Benedikt XVI ugjen- nådeformidler, mens det åndelige liv ble kallelig har befestet liturgiens sentrale næret først og fremst av para-liturgiske plass i katolsk teologi. Liturgien skal i andaktsøvelser, som rosenkrans, korsvei og Vestkirken reddes fra teologiens periferi. sakramentsandakt. Den liturgiske bevegelse

1 Eller “nøktern rus” i Gunnar Wicklund-Hansens over- settelse. Se Joseph Kardinal Ratzinger, Liturgiens ånd: En innføring (Oslo: St. Olav forlag, 2001), s. 98. 11 Liturgi

i efterkrigstiden bidrog dessverre ofte til time kirkelige autoritet? Dette er kjerne- den motsatte ytterlighet: et overveiende spørsmål i den høyst dagsaktuelle debatt i subjektivt syn på liturgien, der prestens vår kirke på det liturgiske felt vedrørende egne preferanser ble foretrukket fremfor en korrekt tolkning av Sacrosanctum Kirkens norm under parolen “pastoral Concilium og forholdet mellom den liturgi” i den lokale fellesskapsbyggingens ordinære og den ekstraordinære form av navn. Benedikt ser tilbake til Den liturgiske den romerske ritus. På mange måter har bevegelses første halvdel, og lar seg denne liturgiske debatten vært et konsen- inspirere til å finne en plass for liturgien i trat av den videre diskusjon om hva som er katolsk teologi, som skygger unna de to den korrekte tolkningsnøkkel for Det annet nevnte ytterligheter. Det vil ikke være mulig Vatikankonsils dokumenter. Liturgien har her å gi en bred oversikt over Den liturgiske altså vært prøvesten for en mer vidtgående bevegelse eller en systematisk gjennom- debatt som berører såvel de kirkehistoriske gang av Pavens liturgiske teologi – selvom som de dogmatiske disipliner: Hva er en jeg selvfølgelig vil berøre begge deler autentisk katolsk forståelse av hvordan et flyktig. Det jeg ønsker å gjøre i det følgende, konsil skal tolkes i forhold til de foregående er å se litt nærmere på den pågående konsiler? Spørsmålet er omfattende, men vi diskusjon som dreier seg om hvorledes man skal her holde oss til det liturgiske. balanserer paveembedets autoritet mot liturgiens autoritet, og hvilke konsekvenser Uoversiktlig liturgisk landskap dette har for ens tolkning av dagens litur- giske situasjon i Den katolske kirke. De mange posisjoner i den pågående debatt om liturgireformen kan synes uoversiktlige: Tradisjonalister står mot reformvennlige, Liturgien og ulike konsiltolkninger og de som ønsker den såkalte “reform av Fylden i paveembedets autoritet ble som reformen”, kjemper mot dem begge. Enda kjent klargjort og dogmatisk formulert ved mer uoversiktlig blir billedet hvis man Det første Vatikankonsil.2 Det annet Vatikan- forsøker å plassere de forskjellige fraksjoner konsils liturgikonstitusjon Sacrosanctum i det tradisjonelle mønsteret av konserva- Concilium formulerer uttrykkelig liturgiens tive på den ene side mot progressive på den iboende autoritet: “Liturgien er det ende- annen. Vi er vant til å tenke at konservative mål som all kirkelig aktivitet streber mot. er ultramontanere som hegner om pave- Samtidig er liturgien den kilde hvorfra all embedets vide fullmakter, mens de pro- Kirkens kraft har sitt utspring.”3 Følgelig er gressive er kollegialister som motsetter seg liturgien kildespringet også for den pavelige romersk sentralisme og søker å begrense kraft, eller autoritet. Er det mulig å har- Pavens og kuriens handlingsrom. Imidlertid monisere Det første Vatikankonsils betoning er det et litt annet billede som avtegner seg av embedet med Det annet Vatikankonsils når slagene skal utkjempes om en korrekt fremhevelse av kulten? Hvor vide fullmakter forståelse av forholdet mellom embede og har Paven til å bedrive liturgireform? I kult. Man skulle kanskje tro at tradisjonal- hvilken grad må liturgien finne seg i å bli istene med en forkjærlighet for den ekstra- justert (eller endog reformert) av den legi- ordinære form ville støtte seg på den

2 De Romani Pontificia infallibili magisterio i Vincent 3 Sacrosanctum Concilium, §10 i Norman P. Tanner S.J., McNabb, red., The Decrees of the Vatican Council red., Decrees of the Ecumenical Councils: Volume (London: Burns and Oates, 1907), s. 43-47. Two, Trent to Vatican II (London: Sheed & Ward, 1990), s. 823 (min oversettelse). 12 Liturgi

klassiske ultramontane grunnvoll, som er iserer breviariet i 19116 og avskaffer den det sterke paveembedet. Men i den daglige resitasjon av salmene 148-150 til pågående debatt er det paradoksalt nok Laudes.7 Reid ser her en pave som “ute- den motsatte tendens som kommer til syne lukkende i kraft av sin autoritet”8 tilside- blant de toneangivende tradisjonalistiske setter “eldgammel og universell praksis.”9 liturgikere. Selv er jeg ikke overbevist om at denne utvilsomt gamle skikk er universell.10 I alle tilfelle synes det underlig å argumentere for Tradisjonalisten Reid at en pave – på bakgrunn av mange biskopers – organisk vekst ønske – ikke engang nennsomt og av I 2004 utkom den bok som umiddelbart pastorale hensyn kan omorganisere skulle bli referansepunktet for tradisjonal- psalteriet uten å bli beskyldt for å overstige istiske liturgikere de senere år: Alcuin sitt myndighetsområde. Reids The Organic Development of the Liturgy4 – en grundig fremstilling av litur- Den enda mer gisk utvikling i Vestkirken, med hovedvekt tradisjonalistiske Hemming på det tyvende århundrede frem til 1962. Bokens hovedtese avsløres i tittelen: Likefullt har en annen samtidig tradisjonal- organisk utvikling som et grunnprinsipp for istisk liturgiker gått et skritt lenger enn liturgisk reform. Her støtter Reid seg på Alcuin Reid. I sin bok Worship as Sacrosanctum Conciliums ofte oversette Revelation: The Past, Present and Future of krav til det forestående reformarbeide: Catholic Liturgy11 argumenterer Laurence “Noe nytt må ikke innføres med mindre Hemming for at alle det tyvende århundre- Kirkens vel virkelig og med sikkerhet nød- des liturgireformer – fra Pius X til Johannes vendiggjør disse forandringer. Det må Paul II – var grunnleggende gjennomsyret sørges for at eventuelle nye ordninger av en rasjonalisme. Denne rasjonalismen vokser organisk ut av de eksisterende søkte å forme liturgien og gjøre den ordninger.”5 Spørsmålet blir så: Hva konsti- forståelig, istedenfor et utgangspunkt der tuerer en organisk utvikling, og hva må man lar seg forme av liturgien og ikke regnes som så radikalt at det representerer plages av de elementer som foreløbig synes et brudd med det foregående snarere enn uforståelige, fordi man ser på liturgien som en organisk utvikling? Reid trekker den en åpenbaringskilde, der det dunkle efter- konklusjon at prinsippet om organisk hvert blir tydeligere for Kirken som er utvikling sviktes for første gang av pave St. underveis mot den fullkomne sannhet. Man Pius X, når denne pave bruker sitt embede forandrer ikke det mystiske, man venter til å sette seg over kulten, idet han reorgan- tålmodig på åpenbaringen.12 Resultatet blir

4 Alcuin Reid, The Organic Development of the Liturgy: 8 Ibid. The Principles of Liturgical Reform and their Relation 9 Ibid., s. 65. to the Twentieth Century Liturgical Movement Prior to 10 For et sammendrag av diskusjonen om Laudate- the Second Vatican Council (Farnborough: Saint salmenes angivelig universelle resitasjon til Laudes, Michael’s Abbey Press, 2004). se Ole Martin Stamnestrø, ’The Liturgical Reforms of 5 SC, § 23, Tanner, s. 826. the Second Vatican Council Considered in the Light of 6 Pius X, Apostolisk konstitusjon Divino Afflatu (1ste the Preceding Liturgical Movement’ (upublisert desember 1911). doktorgradsavhandling, University of Oxford, 2007), 7 “That a pope could discard ancient liturgical Tradition ss. 75-78. by sole virtue of his own authority is found nowhere in 11 Laurence Paul Hemming, Worship as Revelation: The liturgical history before St Pius X.” Reid, The Organic Past, Present and Future of Catholic Liturgy (London: Development of the Liturgy, s. 67. Burns & Oates, 2008). 13 Liturgi

altså en overveldende konsentrasjon om pave satt en stund på St. Peters stol, hadde kultens autoritet på bekostning av det ikke behovet meldt seg for å lete med lys og kirkelige embede. lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet. Tradisjonalistenes problem Både Reids og Hemmings tradisjonalisme Progressive liturgikere i uvant er til en viss grad problematisk. Reid har skyttergraver gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om Tradisjonalistene overrasker oss altså med organisk vekst som det korrekte en anti-ultramontan argumentasjon. Enda utgangspunkt for all liturgireform. mer overraskende er den argumentasjon Problemet er at det er en høyst subjektiv som brukes av progressive liturgikere, for øvelse å skulle sitte til doms over hvilke hvem kollegialitet og liturgisk “stede- liturgiske endringer som tilfredsstiller dette gengjøring” – for å låne et uttrykk fra kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. forslaget til liturgireform for Den norske Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium – kirke – vanligvis er viktigere anliggender paragrafen rett før formuleringen om enn hegning om Det første Vatikankonsils organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig romerske sentralisme. Ikke desto mindre tydelighet at det er det kirkelige læreembe- har flere av dem tatt til orde for en omfat- dets privilegium å dømme i disse spørsmål, tende utøvelse av det kirkelige embede i men dette farer Reid raskt over. Denne liturgireformens navn. Det medlem av tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, kurien som var aller mest sentral i arbeidet ikke ultramontan nok. Dog har han opp- med liturgireformen i tiåret efter konsilet, nådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med erkebiskop Annibale Bugnini – blant annet støtte i et konsildokument) som har beredt sekretær for liturgikongregasjonen 1969- grunnen for en kritikk av den omfattende 1975 – skriver således om den hurtige og utøvelse av pavemakt over liturgien som vidtrekkende tillatelse som i 1965 ble gitt til Paul VI kom til å representere. Hemmings feiringen av hele messen på folkesproget: problem er enda større: Han gir svært lite “Det kan ikke benektes at konsilets prinsipp rom for et levende kirkelig embede og går om bruk av folkesproget ble tolket vidt ... langt i å avvise både pavers og konsilers men denne tolkningen ble godkjent av den autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk legitime autoritet.”13 Til stadighet i sine man sitter igjen med, er at naturlige ultra- memoarer bruker han lydighet mot pavelig montanere som Reid og Hemming tvinges autoritet som et argument mot ymse kri- til å finne anti-ultramontane argumenter tikere av liturgireformen, som fra hele ver- for å forsvare et ultramontant anliggende, den bragte sin bekymring til Roma. nemlig bevaring av den ekstraordinære Ennvidere synes hans respekt for liturgiens form som garanti for en tradisjonell katoli- egen autoritet, som formulert av sisme i møte med progressive tolkninger av Sacrosanctum Concilium, å være fraværende Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, når han taler om at den nye liturgi i hoved- hadde det ikke vært for at Paul VI som en sak skal “omstruktureres ex novo”14 – hvor mektig, men efter deres oppfatning liberal, er det blitt av Sacrosanctum Conciliums:

12 Ibid., ss. 24ff. 13 Annibale Bugnini, The Reform of the Liturgy 1948- 1975 (Collegeville: The Liturgical Press, 1990), s. 110. 14 Liturgi

“Det må sørges for at eventuelle nye på bekostning av kollegialitet, ja som en ordninger vokser organisk ut av de erke-ultramontan sønn av Det første eksisterende ordninger”?15 Vatikankonsil, har tatt til orde for en En annen progressiv liturgiker, Piero begrensning av den mulighet Paven har til Marini, som i mange år samarbeidet tett å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver med Bugnini i liturgikongregasjonen – og Ratzinger: som var pavelig seremonimester fra 1987- Etter Det annet Vatikankonsil opp- 2007 – skriver i sin bok A Challenging stod et inntrykk av at paven egentlig kunne Reform: Realizing the Vision of the avgjøre alt når det gjaldt liturgi, og fremfor Liturgical Renewal16, som utkom i 2007, om alt når han handlet på oppdrag av et pave Paul VI som en varm tilhenger av økumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at “bruddets hermeneutikk” i den liturgiske liturgien er noe som er gitt på forhånd, og reform.17 Jeg har selv forsøkt å vise at Paul ikke er åpent for tilfeldige påfunn, i VIs holdning var langt mer sammensatt,18 betydelig grad tapt i Vestens offentlige men Marini appellerer til pavelig autoritet bevissthet. Men i virkeligheten har Det for å understøtte sitt radikale program for første Vatikankonsil på ingen måte definert liturgisk reform. Det er altså klart at i vårt paven som en absolutt monark, men tvert uoversiktlige samtidige liturgiske landskap imot som en garantist for at man er lydig støter vi på progressive liturgikere som overfor Guds ord: Hans fullmakt er bundet omfavner romersk sentralisme så lenge til trostradisjonen – og dette er avgjort Paven heter Paul VI. I tillegg har vi å gjøre gyldig også innenfor liturgiens område. med tradisjonalister som av legning er ultra- Liturgien blir ikke “laget” av myndigheter. montane, men som tvinges til å konstruere Paven kan bare være en ydmyk tjener som anti-ultramontane argumenter for å vokter dens rette utvikling og dens fort- beskytte seg mot Paul VI, men som for å satte integritet og identitet.19 klare dette også må distansere seg fra Pius Her tar Paven et oppgjør med pro- Xs liturgiske reformer. Ovenikjøpet er vi i gressive liturgikere som Bugnini og Marini. den senere tid blitt minnet om at det Samtidig er det viktig å understreke at utenfor Kirkens fulle fellesskap finnes Pavens analyse skiller seg vesentlig fra tradisjonalister som slett ikke deler denne tradisjonalister som Reid og Hemming. uvilje mot Pius X! Paven påpekte i sin Juletale til den romerske kurie i 2005 at de progressive og tradisjonalistene bruker samme tolk- Pave Benedikts program ningsnøkkel for å forstå Det annet Vatikan- for liturgisk fornyelse konsil, nemlig “bruddets hermeneutikk”.20 Det kan på dette punkt være klargjørende å Forskjellen ligger i at konsilet for tradisjon- vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et alistene fortoner seg som et tragisk brudd tankekors at nettopp den pave som mens med katolsk tradisjon, mens det for de han var kardinal, ofte ble ansett som en progressive representerer en ny pinse. I varm forkjemper for romersk sentralisme begge tilfelle ansees konsilet som et klart

14 Ibid., s. 129. 18 Stamnestrø, ‘The Liturgical Reforms of the Second 15 SC, § 23, Tanner, s. 826. Vatican Council Considered in the Light of the 16 Piero Marini, A Challenging Reform: Realizing the Previous Liturgical Movement’, ss. 196ff. Vision of the Liturgical Renewal (Collegeville: 19 Ratzinger, Liturgiens ånd, s. 116. Liturgical Press, 2007). 20 Pave Benedikt XVI, Juletale til den romerske kurie 17 Ibid., ss. 29, 39 – for å nevne bare etpar eksempler. (22de desember 2005). 15 Liturgi

brudd med den forutgående katolisisme et noe misvisende begrep – det tridentiner- formet av middelalder og motreformasjon. konsilet promulgerte, var jo ikke et produkt Paven avviser som kjent denne “bruddets av 1500-tallet, men simpelthen den messe- hermeneutikk” og ønsker å fostre en tolk- form som nærmest uforandret var blitt ning av Det annet Vatikankonsil tuftet på feiret i Roma så lenge Kirken kan huske). “kontinuitetens hermeneutikk”.21 Paven Summorum Pontificum er altså ikke nød- slutter seg til både paragraf 23 og paragraf vendigvis først og fremst å forstå som en 22 av Sacrosanctum Concilium – både håndsrekning til en liten gruppe lefebvrister, organisk vekst som et grunnprinsipp i men som en gave til hele Kirken. liturgisk fornyelse, og en respekt for det Summorum Pontificum er en påminn- kirkelig embede som den legitime fortolker else til den nye messen om noen grunn- av den praktiske iverksettelse av dette leggende liturgiske prinsipper (som liturgiens prinsipp. Av denne grunn bruker han sin Gud-vendte retning), og det er et utgangs- autoritet til å oppmuntre til en gjenopp- punkt for liturgisk fornyelse i tråd med Det dagelse av Sacrosanctum Conciliums visjon annet Vatikankonsils liturgikonstitusjon for liturgisk fornyelse. En fornyelse som Sacrosanctum Concilium. Dokumentet er finner sted innenfor rammene av Vestkirkens ikke et forsøk på å skru klokken tilbake, liturgiske tradisjon og i organisk kontinuitet men er tvert imot fremadrettet, idet det med denne liturgiske tradisjon. Imidlertid staker ut kursen for videre liturgisk har Vestkirkens liturgiske tradisjon mange fornyelse. Paven bruker med andre ord sin steder gått i glemmeboken siden slutten av autoritet til å minne oss om at Paven ikke 1960-tallet. Det nye som ble innført, stod har ubegrenset autoritet til å bedrive liturgi- ikke i et organisk forhold til det gamle, og reform, mens han fremmer Det annet det har derfor vært nødvendig å gjenopp- Vatikankonsils ønske om liturgisk fornyelse dage denne tradisjonen for å kunne forstå i pakt med prinsippet om organisk hva som er rammeverket for fornyelse. utvikling, og anerkjennelsen av at liturgien Derfor promulgerte pave Benedikt XVI sitt også har en egen – om ikke ubegrenset og motu proprio Summorum Pontificum22 absolutt – iboende autoritet. vedrørende tridentinermessen (for å bruke

21 I den nevnte juletale bruker Paven uttrykket “refor- to the correct interpretation of the liturgical develop- mens hermeneutikk” som et motstykke til “bruddets ment which followed the Second Vatican Council: cf. hermeneutikk”. Det har av den grunn vært hevdet i Benedict XVI, Address to the Roman Curia (22 enkelte kretser at Paven ikke tar til orde for en December 2005): AAS 98 (2006), 44-45.” (Vatikanets “kontinuitetens hermeneutikk”. Se for eksempel hjemmesides oversettelse på http://www.vatican.va/ Joseph A. Komonchak, ’Novelty in Continuity’ i The holy_father/benedict_xvi/apost_exhortations/docu- Tablet (31te januar 2009), s. 5f.: “One might have ments/hf_ben-xvi_exh_20070222_sacramentum- expected Pope Benedict to call the position he caritatis_en.html.) Paven har også nylig berørt dette favours the ’hermeneutics of continuity,’ and careless tema. I sin tale til medlemmer av prestekongregasjo- commentators have used that term to describe his nen (16de mars 2009) uttrykker han det ønske at view.” Imidlertid bruker Paven uttrykket “kontinu- presteformasjonen må preges av “communion with itetens hermeneutikk” i sin apostoliske exhortasjon unbroken ecclesial Tradition, without pausing or Sacramentum Caritatis (22de februar 2007) – med being tempted by discontinuity. In this context, it is direkte henvisning til Juletalen – for å klargjøre important to encourage priests, especially the young innholdet i uttrykket “reformens hermeneutikk”: generations, to a correct reading of the texts of “Concretely, the changes which the Council called for Vatican Council II, interpreted in the light of all the need to be understood within the overall unity of the Church’s doctrinal inheritance.” (AC/PRIESTS historical development of the rite itself, without the MISSION/CPVIS 090316 [530]). introduction of artificial discontinuitites.” Dette for- 22 Pave Benedikt XVI, motu proprio Summorum klares nærmere i fotnoten: “I am referring here to the Pontificum (7de juli 2007). need for a hermeneutic of continuity also with regard 16 Liturgi

Med ryggen mot menigheten?

I Den norske kirke pågår det for tiden en omfattende liturgireform. I den for- bindelse er det foreslått at alle kirkerom skal få “frittstående alter” slik at presten kan forrette nattverden vendt mot menigheten, slik katolikker av romersk ritus er blitt vant til siden liturgireformen etter 2. Vatikankonsil. Mange katolikker vil nok ønske lutheranerne velkommen etter med denne endringen, men går man dokumentene fra konsilet etter i sømmene, finner man intet der om at alteret eller bønneretningen i messen skulle endres. Endringen av alteret falt sammen med andre viktige endringer etter konsilet (særlig muligheten for mer folkespråk) og blandes ofte sammen med disse. Men både av historiske og teologiske årsaker bør trolig heller katolikkene lære av lutheranernes tradisjon denne gangen. Følgende kronikk ble publisert i avisen Vårt Land den dagen høringen startet for Den norske kirkes liturgireform:

AV SIGURD HAREIDE

Sigurd Hareide er stipendiat ved Det teologiske menighetsfakultet og jobber med innføringen av luthersk gudstjenesteform i Norge etter reformasjonen.

dag [1. september 2008] starter høringen av frittstående alter” slik at presten kan Ifor utkast til ny hovedgudstjeneste for forrette nattverden vendt mot menigheten Den norske kirke. En av de største end- (latin: versus populum, mot folket) i alle ringene er forslaget om “gjennomført bruk kirkerom. I eldre kirker skal dette skje 17 Liturgi

enten ved at det veggfaste alteret flyttes tallet fantes det imidlertid teologer som fullt frem mot menigheten eller ved at et nytt ut identifiserte seg med konsilets idealer alterbord settes inn i tillegg til det gamle samtidig som de var kritiske til den alteret. Ominnredningen begrunnes med at universelle utbredelsen av versus populum- den skal “styrke menigheten som fellesskap feiringen og de ofte brutale kirkeombygg- og aktivt handlende forsamling.” For å ingene. Den i ettertid mest kjente er pro- fremme den nye praksisen, er liturgens fessor Joseph Ratzinger, dagens pave. tradisjonelle vending mot alteret i øst blitt Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte beskrevet som “å stå med ryggen mot han spørsmål ved den nye måten å feire menigheten.” messen på: “Må enhver messe … bli feiret Drøye førti år etter at denne en- vendt mot folket? Er det så absolutt nød- dringen av kirkerommet og liturgien ble vendig å kunne se presten i ansiktet, eller gjennomført nesten over alt i Den katolske kunne det ikke ofte være svært gagnlig å kirke, under henvisning til 2. Vatikan- reflektere over at han også er en kristen, og konsils prinsipp om lekfolkets aktive del- at han har all grunn til å vende seg til Gud tagelse i liturgien, pågår det for tiden en sammen med alle sine medkristne i spennende debatt om bønneretningen i menigheten og sammen med dem si ’Fader messen, ledet an av ingen ringere enn pave vår’?” Benedikt XVI. Kanskje kan denne debatten I Joseph Ratzingers senere kritikk av bidra til en mer nyansert samtale og praksis versus populum-feiringen påpeker han at også i Den norske kirke, enn hva “ryggen- det ikke bare er presten som kommer mot-menigheten-retorikken” så langt bærer uforholdsmessig mye i fokus, men også bud om? menigheten selv. Den blir en krets “som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme”, skriver Å være vendt mot Kristus sammen han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og Til tross for at feiring av messen versus fortsetter: “Den felles vending mot øst var populum har blitt offisielt oppmuntret av ikke ’feiring mot veggen’, og betydde ikke at Vatikanets sakraments- og gudstjeneste- presten ’vendte ryggen til folket’: Så viktig kongregasjon siden 1964, forutsatte rett- ble han slett ikke oppfattet. Slik man i ledningen underveis i den nye messeboken synagogen så i fellesskap mot Jerusalem, fra 1970 at prestens normale bønneretning slik ser man her i fellesskap ’mot Herren’.” var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt Å feire nattverden vendt mot øst, er uttrykk en sjeldenhet, og for mange er feiringen for at menighet og prest sammen er “et vendt mot folket blitt et symbol for liturgi- vandrende Guds folk i oppbrudd mot øst, reformen med dialog mellom prest og mot den kommende Kristus, som går oss i lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960- møte.” 18 Liturgi

Liturgiens kosmiske dimensjon giske spiritualitet”, heter det i et skriv fra 1996 fra Vatikanets kongregasjon for Vendingen mot øst svarer i følge kardinal østkirkene. Ratzinger til nattverdens “eksplosive trinitariske dynamikk”. Gjennom feiringen Versus populum og ordets liturgi av nattverden bringes liturg og menighet ut over seg selv og sin lukkede krets til I argumentasjonen for å feire messen vendt Faderen, ved Sønnen, forsamlet i Den mot folket, har det ofte blitt fokusert på Hellige Ånd. Dette trinitariske mønsteret betydningen for nattverdfeiringen. I en bok kjennetegner også de klassiske nattverd- om liturgi og arkitektur fra 1967, hevdet bønnene som Den norske kirke et stykke på imidlertid Louis Bouyer, en av de første tals- vei restaurerer i forslaget til ny nattverd- mennene i Frankrike for versus populum- liturgi. Når nattverden forrettes vendt mot feiringen, at det ikke var messens nattverd- øst, bringes både fremtiden i Guds rike og del som var den viktigste årsaken til at den hele skaperverket inn i menighetens liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet feiring. Det er derfor i følge Ratzinger promoterte og praktiserte skikken. I den paradoksalt at man i en tid hvor man gamle messeboken krevde nemlig for- gjenoppdager skaperverkets betydning, skriftene at tekstlesningene i en enkel samtidig avsvekker betydningen av at messe uten diakon og subdiakon skulle skje kirkebygget står midt i kosmos, vendt mot fra en bok som lå på alteret, det ville øst, og på den måten “inviterer solen til å vanligvis si vendt fra folket. Men ved å feire være et tegn for menigheten på lovsangen hele messen vendt mot folket – slik den til Gud og Kristi mysterium.” gamle messeboken faktisk gav anledning til Denne bevisstheten om liturgiens pga. de romerske basilikaene (Peterskirken kosmiske dimensjon er også typisk for de o.a.) som i motsetning til de fleste andre ortodokse kirkenes gudstjenestefeiring, kirker ikke var vendt mot øst – kunne hvor tanken om feiring vendt mot folket er tekstlesningene tydeligere fremstå som fullstendig fremmed. Innad i Den katolske tiltale til folket samtidig som man leste fra kirke har det i tråd med dette blitt advart boken som lå på alteret slik det var mot at versus populum-feiringen skal spre foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle seg til de katolske kirker med østlig guds- lesningene skje fra en lesepult, og dermed tjenesteordning. I stedet skal tradisjonen var i følge Bouyer det viktigste argumentet med å vende seg i bønn mot øst “ivaretas for den moderne versus populum-feiringen som et sant uttrykk for den østlige litur- borte. 19 Liturgi

Denne begrunnelsen for feiring av Alterkorset – det “indre troens øst” messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den Vanligvis har pave Benedikt likevel valgt en norske kirkes liturgiske praksis. For helt mellomløsning i forhold til idealet om felles siden reformasjonen på 1500-tallet har bønneretning. Ved å plassere alterkorset – nettopp tekstlesningene i den lutherske som ofte har vært satt til side de siste liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok tiårene – midt på alteret igjen, får prest og fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det menighet et felles referansepunkt uten at alltid imponerte ham hvordan “våre prote- nye ombygginger er nødvendig. I oldkirken stantiske brødre i omformingen av middel- var retningen mot øst blitt forbundet med alderens liturgiske former har fått til en korset, “Menneskesønnens tegn”, som ekte balanse” mellom på den ene side forkynner Kristi gjenkomst, og som gjerne fellesskapets relasjon til gudstjeneste- var avbildet på veggen helt øst i kirke- lederen og på den annen side deres felles rommet. Derfor kan alterkorset i følge bønneretning vendt mot korset og alteret i Ratzinger “tjene som et indre troens øst”. øst. Dette bør vi “virkelig prøve å lære av”, Slik understrekes det at messens indre skriver han, og foreslår en tilsvarende retning alltid er til Faderen, ved Sønnen, skjelning i den katolske liturgien mellom uansett feiringens bønn og tekstlesning. ytre retning. Å feire nattverden vendt Konkret har Ratzinger argumentert Når Den norske mot øst, er uttrykk for for at ordets liturgi skal forrettes vendt mot kirke fremover skal at menighet og prest folket, mens nattverdens liturgi burde vurdere om middel- sammen er “et vandr- forrettes slik at liturg og menighet sammen alderkirkene og andre ende Guds folk i opp- vender seg i bønn mot alteret. Det vakte en gamle kirker skal brudd mot øst, mot viss oppsikt da pave Benedikt i januar 2008 ombygges, håper jeg den kommende Kristus, [gjentatt 2009] forrettet messen slik i Det gudstjenestereformens som går oss i møte.” sixtinske kapell. I stedet for å bruke det lille prinsipp om lokal frittstående alteret som har vært satt inn tilpasning gjøres gjeldende. Det vil være et tidligere, ledet han ordets liturgi fra sin stol godt økumenisk bidrag om Den norske med tekstlesningene lest fra lesepulten kirke i alle fall i disse kirkene fortsatt vendt mot folket, mens han under natt- bevarer feiringen av gudstjenesten vendt verdens liturgi forrettet vendt mot det mot folket under ordets liturgi og vendt mot gamle, veggfaste høyalteret. øst under nattverdens liturgi slik det har vært siden reformasjonstiden. 20 Aktuelt

Krusifiksdommen i Strasbourg

Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg (heretter EMD) har nylig avgjort at det er i strid med menneskerettighetene at det henger krusi- fikser i klasserommene på offentlig skoler i Italia. Det har vært sterke reaksjoner mot dommen i Italia, ikke bare fra katolsk hold. Det er langt på vei enighet over hele det politiske spektret om at avgjørelsen er uakseptabel. Regjeringen har varslet at dommen vil bli “anket”.

AV HÅKON BLEKEN

Håkon Bleken er advokat og leder av Oslo katolske bispedømmes kommisjon for Rettferdighet og fred.

aken er reist mot Italia av Soile Lautsi, (EMK, tilleggsprotokoll nr 1 § 2). Bestem- Sopprinnelig finsk, men bosatt og gift i melsen lest i sammenheng med retten til Italia. Lautsi har to barn som gikk på trosfrihet (EMK § 9) tilsa at staten ikke offentlig barneskole, hun er medlem av en kunne påtvinge henne og hennes barn å bli italiensk ateistforening og mener at det er i utsatt for katolsk påvirkning i strid med strid med den europeiske menneske- egen overbevisning. rettskonvensjon (heretter EMK) når hennes barn tvinges til å se et krusifiks i klasserom- Dommens resultat met. Det var uomtvistet at krusifiksene er og ankemuligheten slik plassert at elevene ikke kunne unngå å se dem. Konvensjonen pålegger etter I dette fikk Lautsi medhold og ble tilkjent Lautsis mening staten å sikre at ingen blir 5000 euro i erstatning for tort og svie hos nektet rett til utdanning og at funksjoner den italienske stat. Dommen er enstemmig staten påtar seg i denne sammenheng, og avsagt av det såkalte “annet kammer” utøves med respekt for foreldrenes rett til å (det er fem slike kamre i domstolen). få “undervisning i samsvar med deres egen Kammeret besto av syv dommere, hvorav religiøse og filosofiske overbevisning” fem kom fra “katolske” land (Belgia, 21 Aktuelt

Portugal, Italia, Litauen og Ungarn). De to givningen er derfor neppe noe utslag av siste kom fra henholdsvis Serbia og Tyrkia. Vatikanets politiske makt, men snarere av Den italienske regjering kan klage saken at italienerne som folk var (og i ikke liten inn for såkalt “storkammer”, som består av utstrekning fortsatt er) dypt katolske, selv hele 17 dommere. Domstolen må finne at om man ikke alltid er enig med Den hellige saken reiser et alvorlig spørsmål ved- far i mer verdslige spørsmål. rørende konvensjonens fortolkning eller et Etter at katolisismen ble avviklet som alvorlig spørsmål av allmenn betydning for statsreligion i 1984, fortsatte krusifiks- å ta saken opp på nytt. Det er ikke lovene formelt å gjelde, men er ikke blitt usannsynlig at domstolen finner at det er håndhevet. Tradisjonen med krusifikser i tilfellet. Mye taler for at domstolen med klasserommene har imidlertid fortsatt, og fordel kan gå vesentlige dypere inn i saken det synes som om “folk flest” mener det er og eventuelt også begrunne det samme en utmerket ordning. Således uttalte lederen resultatet på en grundigere og bedre måte i for venstresidens største parti (PD) at han en storkammeravgjørelse. Den foreliggende ikke kunne se at krusifiksene “var noe avgjørelsen er noe lettvint. problem”. Etter at dommen falt, har flere borgemestre gått til innkjøp ar krusifikser for å sikre at ikke de fleste, men alle Bakgrunnen for krusifikser klasserom, gymnastikksaler osv. i deres i italienske klasserom kommune skulle ha sitt krusifiks! Ikke- Det fremgår av dommen (som for øye- religiøse italienere er blitt så provosert av blikket kun er tilgjengelig på fransk, se dommen at de har ervervet sitt første krusi- http://www.echr.coe.int/) at plikten til å ha fiks. Reaksjonen kan kanskje sammenlignes krusifiks i offentlige skolerom er lovpålagt i med hva som ville skje her til lands dersom Italia. Lovgivningen går helt tilbake til tiden domstolen skulle komme frem til at det er i før Italias samling og gjaldt i kongedømmet strid med menneskerettighetene at det er et Piemonte-Sardinia som var motoren i liggende latinsk kors i det norske flagget. Italias samling. De någjeldene lover er ved- Det norske flagget er jo en variant av tatt på 1920-tallet, etter at fascistene under Dannebrog, det danske flagget, som kom Mussolini hadde tatt makten. Det siste har ned fra himmelen til hjelp under et slag det vært gjort et poeng ut av; man insinuerer kong Valdemar Sejr vant i Baltikum på enda et komplott mellom svarte og brune 1200-tallet. politiske retninger og Den katolske kirke. Noe særlig grunnlag for dette er det imidler- Mennskerettighetsdomstolens syn tid ikke. Kirken, som ved Italias samling mistet hele kirkestaten og store verdier Den sentrale del av dommen finner vi i av- ellers i Italia, var i skarp opposisjon til den snittene 56 og 57. I avsnitt 57 fastslår nye nasjonalstaten helt frem til 1929. Så retten hva den mener er i strid med EMK. skarpe var disse motsetningene at pavene Her gjelder det å lese teksten nøye. Det (som samtlige var italienere) holdt seg inne heter: “La Cour estime que l’exposition i Vatikanet i selvpålagt husarrest i 50 år obligatoire d’un symbole d’une confession… etter Italias samling! Den aktuelle lov- [Retten mener at den obligatoriske utstillingen 22 Aktuelt

av et konfesjonelt symbol …]”. Med andre Slik domstolen ser det, følger statens ord gjelder dommen direkte for et tilfelle plikt til nøytralitet og upartiskhet i tros- som det italienske, hvor eksponeringen av spørsmål av plikten til respekt for for- krusifiksene er lovpålagte eller obliga- eldrenes tro og overbevisning. Skolen kan toriske. Italia kan i første omgang komme ikke være et sted for misjon og prekener utenom dommen ved å oppheve de eksi- (dommens avsnitt 47c). Barnas kritiske sterende lovene som allerede i praksis er sans er ennå ikke oppøvet og evnen til sovende, og deretter fortsette praksis med å å motstå statens påvirkningskraft er be- ha krusifiksene på frivillig grunnlag. EMDs grenset. Domstolen mener videre at å begrunnelse er likevel så generell at mye tvangseksponere elevene for et krusifiks, taler for at staten ikke bare må unnlate å ikke er i samsvar med nøytralitetsforplikt- påby krusifikser ved lov, men nok også ville elsen. Eksponeringen kan innebære et bli forpliktet til å forby krusifiksene dersom press overfor ikke-troende og anderledes- praksis skulle fortsette på frivillig grunnlag. troende elever. For ikke-katolske elever kan Dommen gjelder selvsagt bare for krusifikset være følelsesmessig belastende. den offentlige skolen. Punkt 57 fortsetter: Det var også fru Lautsis bekymring: “…donnée dans l’exercise de la fonction “…l’impact de l’exposition du crucifix sur publique relativement à des situations ses enfants… [… effekten av eksponering av spésifiques relevant de contrôle gouvern- krusifikset på hennes barn …]” (jfr. avsnitt mental… [… i utøvelsen av en offentlig 54). At katolske elever vil føle seg hjemme i funksjon i spesielle situasjoner, under et slikt miljø, er en interesse som må vike. myndighetenes jurisdiksjon]”. Poenget er Det samme gjelder de katolske foreldrenes altså at krusifiksene er til stede i en sammen- ønsker. heng hvor staten utøver offentlige funksjoner For det andre, mener dommerne, er og den derfor har full kontroll. Tidligere i staten forpliktet til å innprente elevene premissene har domstolen pekt på menneske- “kritisk tenkning”. Motsetningen mellom rettighetenes sentrale funksjon som gar- krusifikset og en kritisk tenkning er ikke antist for minoritetene overfor statens, nærmere begrunnet, men det er rimelig å særlig den moderne stats, voldsomme makt. anta at domstolen mener kritisk tenkning i Tilsvarende gjelder for minoritetenes rett til forhold til en spesifikk religiøs overbevisning beskyttelse overfor flertallets vilje i et ikke overensstemmer med at denne over- demokrati. Retten finner det derfor uten bevisningens fundamentale symboler betydning hva det store flertall av italienere eksponeres i klasserommet. I eksponeringen måtte ønske eller mene. ligger en implisitt standpunkttagen. Staten Domstolens begrunnelse rekker mye tar stilling: Katolisismen eller kristen- lenger enn til tilfellet med lovpålagte krusi- dommen er bra eller i hvert fall bedre enn fikser i skolen. Begrunnelsen er treleddet: andre overbevisninger, se avsnitt 53. For det første er staten forpliktet til Det fremmer ikke en kritisk innstilling til religiøs nøytralitet (se dommen, avsnittene katolisismen hos elevene. 48 og 56). Dette høres mer ut som en på- For det tredje er krusifiksene i strid stand enn som en begrunnelse og man kan med EMKs krav til et “demokratisk samfunn”. spørre: Hvorfor det? EMD mener at demokratiet krever pluralisme 23 Aktuelt

i utdannelsen, særlig i et multikulturelt minoritetens interesser kontra nasjonens samfunn. Krusifiksene er i strid med slik kultur og overbevisning, samt kriteriene for pluralisme i og med at én overbevisning gis denne interesseavveiningen. Domstolen går forrang. EMD ser ut til å mene at demokrati imidlertid ikke skikkelig inn i dette problem- forutsetter likestilling mellom alle religioner komplekset og foretar ingen konkret av- og overbevisninger. veining. Som eksponent for en sekulær ideologi, har den en alt for enkel tilnærming når den baserer seg på prinsippet om den Bør dommen ankes? “nøytrale stat”. Dette er en form for Før man fra katolsk hold kritiserer krusifiks- sekularisme som Kirken ikke bør si seg enig dommen, bør man gjennomtenke hvor langt i. Denne form for sekularisme tar som på vei det er ønskelig å følge menneske- premiss at stat og samfunn ikke skal gi rettighetsdomstolens vern av minoritets- uttrykk for verdivalg relatert til tro og livs- interessen i religiøse spørsmål. Tros- og syn. Det er vel dette standpunktet Benedikt religionsfrihet er grunnleggende katolske XVI kaller “relativisme”. Standpunktet er i verdier og hvis man med “sekulært samfunn” tillegg umulig fordi det vakuumet som opp- mener at stat og samfunn skal respektere står dersom religionen og dens verdisett den enkeltes overbevisning, er også Kirken fjernes, må fylles med noe annet. Dette for den sekulære stat. Det 2. Vatikankonsils annet kan ligne mer eller mindre på det uttalelser om dette er ufravikelige sann- man fjernet, men nøytralitet er ikke mulig. heter slik paven også har uttalt i forkant av Etter mitt syn kan Italia være tjent forsøkene på videre dialog med skismatik- med en anke blant annet fordi staten unnlot erne i SSPX. Det er dessuten klart at EMDs å fokusere på dette kjernespørsmålet. Man linje kan være til nytte for Den katolske aksepterte menneskerettighetsdomstolens kirke i alle land hvor katolikkene er i sekulære ideologi som en gitt forutsetning. minoritet og kan være truet av å bli Dermed ble argumentasjonen fra påtvunget flertallets ideologiske oppfatning. statens side noe anstrengt. Et hovedargu- Spørsmålet er imidlertid hva som er ment var at krusifikset ikke først og fremst “tvang” eller uakseptabel påvirkning fra var et kristent eller katolsk symbol, men et samfunnets side i trosspørsmål. Kirken, uttrykk for italiensk kultur mer generelt. særlig pave Johannes Paul II, har fremhevet Som sådan symboliserte krusifikset derfor viktigheten av at katolisismen så langt råd også den sekulære italienske stat og er et er blir en integrert del av et folks og en sekulært samfunnssymbol! Om dette sier nasjons liv og kultur. Med sin bakgrunn fra domstolen kort: “De l’avis de la Cour, le Polen opplevde han religionen som luften symbole du crucifix a une pluralité de signifi- folket i siste instans puster i. Nærmest på cations parmi lesquelles la signification en ubevisst måte slik vi alle til daglig må ha religieuse est prédominante. [Etter rettens luft. På samme måte er krusifikset i Italia mening har krusifikset som symbol en en del av folkets liv. Meningsmålinger tyder rekke betydninger, blant hvilke den på at mellom 80% og 90% av befolkningen religiøse betydning er den dominerende.]”. ønsker krusifiksene i skolen. Problemet er Det er vanskelig å være uenig i at krusifikset derfor den konkrete avveiningen av tross alt først og fremst er et religiøst symbol 24 Aktuelt

eller uttrykk! Italia som sekulær stat bør problemstillingen med et “nøytralitetsdogme”. derfor argumentere med at sekularismen Det må foretas en konkret avveining av ikke er ensbetydende med at skolen skal hvor ille det er for Lautsis barn at de må se være kjemisk fri for religiøs symbolikk. krusifikset når de er på skolen all den stund Kravet om nøytralitet kjenner vi igjen sekulære foreldre er mye mindre flinke til å fra den norske debatten om “verdinøytral- lage privatskoler etter egen tro og over- itet” i skolen. “Verdinøytralitet” høres veldig bevisning enn sine kristne kolleger, sammen- rimelig og tilforlatelig ut og var mantraet til holdt med hva krusifikset betyr for italienere alle som ville svekke kristendommens flest, italiensk kultur, historie og tradisjon. posisjon i den norske skolen. Når man så I en slik vurdering vil også graden av først hadde kvittet seg med det kristne påvirkning i skolen spille inn. Krusifikset er verdisettet via “nøytraliteten”, viste det seg kanskje ikke verre enn at propagandaen på selvsagt at vakuumet som oppstod måtte hjemmebane lekende lett kan overbevise fylles med andre verdier. Det finnes derfor barna om at det gir uttrykk for vrøvl og ingen nøytral posisjon, noe de fleste i Norge blind overtro! Personlig ville jeg ikke hatt er enige om i dag. Også de som seiret og problemer med å ha barna på skolen i et som nå freidig fyller skolen med andre muslimsk land fordi det sto skrevet over verdier enn de tradisjonelt kristne. Nemlig tavlen: “Det finnes ingen annen Gud enn de verdier som de selv tror på! Allah og Muhammed er hans profet”. Det Og slik må de også være. Det er ikke burde være mulig å formidle til egne barn mulig å tømme skolen for “sannhet” og “det at ikke alt Muhammed lærte er sant og gode”. Det ville heller ikke være ønskelig. riktig likevel. Skolen må til enhver tid formidle sam- Tar man dette riktige utgangspunktet, funnets oppfatning av hva som er riktig og vil også et annet viktig prinsipp i dom- galt, sant og falskt, godt og ondt. Det ville stolens praksis få sin rette plass, nemlig være bra om Italia kunne bringe saken inn prinsippet om at staten har “a margin of for storkammeret og angripe domstolens appreciation”. Domstolen innrømmer statene tendens til å lukke øynene for denne grunn- en viss frihet til selv å fortolke eksempelvis leggende sannheten, nemlig at man ikke prinsippet om religionsfrihet. I et demo- kan ha en “nøytral” offentlig skole. Spørs- kratisk samfunn er det rimelig at samfunnets målet er hele tiden hvilke sannheter og egne politiske organer gis en viss frihet til å hvilken moral som skal fylle skolen. Slik er utforme den offentlige skoles innhold. Det det bare! Tar man det som utgangspunkt, kan ikke være dommerne i Strasbourgs kan ikke resultatene begrunnes i et nøytral- oppgave å drive finjustert kontroll med itetssynspunkt slik domstolen gjør i krusi- skolens ideologiske innhold. Det reiser i seg fikssaken. Da blir spørsmålet grensene for selv et demokratiproblem som i den senere religiøs påvirkning (eller annen påvirkning) tid har fått adskilling fokus rent generelt, som kan tillates i den offentlige skole, mao særlig på den politiske venstresiden her i hva må mindretallet finne seg i i forhold til landet. flertallet. At det går en slik grense, er klart, EMD argumenterer også med at men den kan ikke trekkes ved å tildekke kravet til “kritisk rasjonalitet” i skolen er i 25 Aktuelt

strid med krusifiksene. Standpunktet kan tale for at dommerne vil finne at kren- reflekterer en ikke-utalt fordom, nemlig at kelsen må tåles av hensyn til minoriteten religionen ikke er sann eller i hvert fall ikke “de homofile” og samfunnets almindelige er i posisjon til å kreve sannhetsstatus. moraloppfatning. På samme måte må Kritisk rasjonalitet må føre til at religion er elevene finne seg i typer seksualunder- noe som anses som tvilsomt. Men dette visning som foreldrene finner krenkende i gjelder bare i forhold til religion. Domstolen forhold til sin overbevisning, fordi det er vil nemlig neppe mene at den offentlige tale om å gi elevene faktisk kunnskap som skole rent generelt må avholde seg fra å er “nødvendig i et demokratisk samfunn”. hevde at noe er sant fordi det vil være i strid Konvensjonen, som domstolen bevisst med kritisk rasjonalitet. Darwins lære om tolker og anvender “dynamisk”, gir følgelig evolusjonen er da sann?! Italia bør hevde at mange muligheter for at menneskerettigets- selv om krusifiksene skulle signalisere en domstolen uten demokratisk forankring positiv evaluering av katolisismen som kan påtvinge Italia sin ideologi. Eller Norge fundament for italiensk historie og kultur, ved å fastslå at politisk reklame i TV må kan skolen samtidig formidle prinsippet om være tillatt, for å nevne et hjemlig eksempel. kritisk holdning til religionen. Det er et Det var sikkert ingen i Italia som drømte om langt stykke fra krusifiks på veggen til en at krusifiksene skulle være i strid med “halleluja-holdning”. menneskerettighetene da landet rundt Ovenfor er nevnt at det til en viss 1950 vedtok å slutte seg til konvensjonen. grad er bra at domstolen går langt i å Menneskerettighetene dreide seg den gang beskytte minoriteter mot inntykk og på- om helt andre grunnleggende rettigheter og virkning den ikke liker. Men hvor mye ble forstått på bakgrunn av overgrepene beskyttelse det egentlig gir for katolikker er som nazismen, fascismen og kommunismen tvilsomt. hadde stått for og fortsatt sto for (Sovjet, EMK åpner nemlig for begrensninger Kina m.v.). Trosfrihet dreide seg den gang i trosfrihet og respekt for privatliv og familie- ikke om å få slippe å se et krusifiks henge liv som er “nødvendig i et demokratisk på veggen i klasserommet, men om å bli samfunn” eller av hensyn til “andres rettig- drept eller satt i fengsel for sin tros skyld, heter og friheter”. Det vil være en tendens bli systematisk indoktrinert av diktaturer til at disse hensynene kommer til anvend- med ateistisk propaganda, bli nektet else hvis dommerne har sympati for de skolegang for barna fordi man ikke delte verdier eller den ideologi som kommer i diktaturets ideologi osv. konflikt med katolske verdier. Eksempelvis I det lange løp kan ikke domstolen ville det være interessant å se om Norge uten å undergrave menneskerettighetene ville bli dømt for brudd på menneskerettig- som positivt ladet begrep, avsi dommer som hetene fordi katolske elever mot sin overbe- det store flertall i demokratiske samfunn visning i norsk skole indoktrineres med et oppfatter som overgrep. EMDs praksis er i syn på seksualliv generelt og samkjønnet så måte ikke bærekraftig. sex spesielt, som er i strid med deres og deres foreldres tro og overbevisning. Meget 26 Kåseri

Thomas Aquinas

Under feiringen av Hellig Olav i Roma 16. oktober hadde Lars Roar Langslet i oppdrag å kåsere om Thomas Aquinas, høymiddelalderens store filosof. Her gjengir vi kåseriet, som ble fremført under festen i Den norske ambassade.

AV LARS ROAR LANGSLET

Lars Roar Langslet (f. 1936) er magister i idéhistorie. 1969-1989 var han stortingsrepresentant for Oslo, og 1981-1986 kulturminister i regjeringen Willoch. Han har skrevet en rekke bøker om filosofiske, religiøse, politiske og kunstneriske emner, bl.a. biografier om Kong Olav V og John Lyng, og boken “Olav den Hellige” (1995). Han ledet i en årrekke arbeidet med å oversette katolsk liturgi fra latin til norsk og var formann i programkomitéen ved pavebesøket i 1989.

i feirer Hellig Olav, og hva har han å primitivt, barbarisk og brutalt. Og ganske Vgjøre med Thomas Aquinas? Ingen visst var det mange slike innslag også i de verdens ting, bortsett fra at begge ble tusen år som regnes til middelalderen – helgener, men av dem er det mange – og men det 20. århundre overgikk visst alle bortsett fra at begge levde i middelalderen, andre epoker i barbari og brutalitet. Folk men den var lang. flest tror dessuten at middelalderen var Først litt om tiden: den mest urimelig preget av kamp mellom eneveldige despotier, nedvurderte og tilsvertede epoken i Vestens heksebrenning, magi og beksvart overtro. historie. Selv navnet ’middelalder’ er jo Det er helt galt – slike redsler kom først inn sjikanøst – aevum medium, “mellom-tiden”, for fullt i kjølvannet av renessansen og dvs. mørketidene mellom den lysende reformasjonen. antikken og den like lysende renessansen Men “Mørk middelalder” heter det og reformasjonen. Når folk kaller noe fortsatt, enda det er over 100 år siden solid “middelaldersk”, mener de noe avskyelig forskning påviste at store deler av den var 27 Kåseri

et høydedrag i kulturutviklingen – grunn- fåmælt og oppslukt av studier, ble han leggende både for rasjonell tenkning, ansett som uegnet for grevelige meritter, og human rettspleie og et sivilisert samfunns- ble utplassert i det rike benediktinerabbe- liv. Jeg ville heller si “Lys middelalder” – en diet Montecassino for en karriere som av de viktigste formende epoker i vår historie. kirkefyrste. Der merket de raskt at gutten Selvsagt vekslet det mellom mørkere var blendende begavet og slukte lærdom og lysere tider, som i alle epoker av så lang med en tankekraft som snart overgikk varighet. Men selv i de dystre fasene var det lærernes. Under studier i Napoli oppdaget lys. I de kaotiske første århundrene spredte Thomas den nye intellektuelle tiggerordenen klostervesenet seg som en mildnende og Dominikanerne, og da han har blitt tyve år kulturbærende kraft over store deler av og hadde tatt sin magistergrad, bestemte Europa, og i Nord-Afrika og Midtøsten. Og han seg for å gå inn i den ordenen. Det ble på 7-800-tallet, som også regnes til de skandale i familien – en høyadelig som tigger- dystre, blomstret den islamske høykulturen munk! Verre enn om den unge kronprins i store byer og universiteter, fra Bagdad til Haakon hadde meldt seg inn i AKP(ml). På Syd-Spania, med eksemplarisk toleranse og veien til nye studier ved Sorbonne i Paris på et utrolig avansert nivå, som får vår ble han rett og slett kidnappet av sine brødre, tids ayatollaher og mullaher til å fremstå som holdt ham innesperret i flere måneder som fillefranser på en ruinhaug. Det var for å få ham på andre tanker. De skjøv arabiske lærde som først fikk hovedverker i endog inn til ham en lettkledt dame av antikkens filosofi og vitenskap oversatt og utvilsomt rykte, for å overbevise ham om at formidlet til Europas latintalende intellekt- livet hadde søtere gleder enn bøker – men uelle, blant dem Thomas Aquinas. alt var forgjeves, og de måtte la ham reise. 1000-tallet, Hellig Olavs tid, var en tid Først til Paris, så Köln, der han studerte da det lysnet og en ny orden ble til – under den vidgjetne Albertus Magnus, og så sentralstyrte kongedømmer med rettslige begynte en hektisk ambulerende virksom- normer inspirert av Kirken, som ble de nye het som foreleser, ved vekslende universi- rikenes ideologiske lim. Slik utviklet det seg teter og i store klostre, også rundt Roma, da over store deler av Europa, også i Norge, der Santa Sabina var hans base. For lær- takket være Hellig Olav og arven fra ham. dommen var det jo ingen landegrenser, og 1200-tallet, Thomas Aquinas’ tid, kalles hans ry vokste og vokste. Også pavene høymiddelalderen, og var en overveldende brukte ham som rådgiver, og han ble bedt rik veksttid for intellektuell innsats, kunst, om å delta i et kirkemøte i Lyon i 1274, men arkitektur. Og fremst blant de mange bane- på veien dit døde han, bare knapt 50 år brytende tenkere som preget tiden, står gammel. han – Thomas av Aquino. Vi har allikevel et enormt litterært Han var den yngste blant syv sønner verk etter ham, små og store skrifter, med av greven av Aquino, og slektning av to bindsterke Summa’er i teten. Han hadde Frederik II, keiseren over Det hellige sekretærhjelp, for selv skrev han så raskt at romerske rike. Men siden gutten var tung, skriften ble nesten uleselig. Men han tenkte 28 Kåseri

enda raskere. Han skal ha sagt at han Spinoza, Descartes og Leibniz, Hume, Kant takket Gud for å ha forstått hver eneste side og Hegel – de urokkelig store som all senere han hadde lest. Til gjengjeld var det vel filosofi har måttet forholde seg til. Det bare de vanskeligste bøkene han studerte. skrives stadig nye avhandlinger også om To av hans skrifter er kommet på Thomas. norsk, oversatt av Nils Heyerdahl – en En ambassadefest bør skånes for blendende prestasjon at det kunne gjøres så vidløftige referater av hans tenkning – vi smidig og så presist! Men det dreide seg må nøye oss med noen glimt fra utsiden. jo ikke om popmusikk, så de ble selvsagt For dette er ikke underholdningsstoff. ikke verdiget omtale av våre såkalte Thomas skriver tørt og saklig, klart og kulturredaksjoner. balansert, uten fengende appeller og bilder Thomas var både teolog og filosof, – med andre ord: sånn som man nettopp men med klart blikk for hvor grensen går ikke må skrive om man vil bli hørt i vår tids for det fornuften på egenhånd kan medieverden. Her er ingen lidenskap som erkjenne. Der kommer Åpenbaringen til, dirrer i teksten – men man aner en liden- som teologien tolker, også den med solid skapelig søken etter sannhet, og en enda argumentasjon. Thomas var en uvanlig mer lidenskapelig kjærlighet til Gud, som er skarpsynt analytiker, alltid opptatt av å all sannhets kilde. skjelne – distinguendum est. Men enda mer Man blir slått av hans radikale kultur- suveren er han som syntesebygger, når han åpenhet. Aristoteles er for ham Filosofen ordner og kommenterer et kolossalt stoff, med stor F, og også hans arabiske tolkere fra Aristoteles og hans arabiske tolkere, fra har høy stjerne. Når han argumenterer mot Bibelen, fra Augustin (og gjennom ham dem på noen viktige punkter, er det slett Platon), fra de andre ikke fordi de er “hedninger”, men fordi de Thomas Aquinas hører kirkefedrene og store tar feil. Sannheten er jo for alle, faren for å til de få fiksstjernene på teologer – og setter ta feil er også jevnt fordelt. Men gang på filosofiens firmament, alle disse brikkene på gang siterer han Ambrosius: Enhver hevet over de tids- plass i sin egen tanke- sannhet, av hvem den enn sies, er av den konjunkturene som de bygning, der alle de- Hellige Ånd. Og han bruker byggestener fra fleste filosofier og finisjoner og argu- andre, også grekere, muslimer og jøder, til ideologier er prisgitt. menter for eller mot sin egen tankebygning, men som helhet er er blitt prøvet under- den opplagt hans eget, meget selvstendige veis. Sagt i korttekst forener han gresk verk. tenkning med kristendommen – en syntese Et storslagent tankens byggverk, like som har preget vestlig kultur siden da, med overveldende som de gotiske katedraler! tilliten til fornuften, rasjonalitetsidealet, Men det står bergfast på den enkleste av all som ledestjerne. common sense: at verden utenfor meg er Thomas Aquinas hører til de få fiks- virkelig, at tingene er det de er, uavhengig stjernene på filosofiens firmament, hevet av meg – og ikke et produkt av mitt er- over de tidskonjunkturene som de fleste kjennelsesapparat (slik Kant lærte). All vår filosofier og ideologier er prisgitt. Han står erkjennelse bunner i sansenes møte med på høyde med Platon og Aristoteles, verden. Men denne “empirisme” forenes 29 Kåseri

her med en subtil teori om hvordan vi optimist. Han har et lyst menneskesyn, men gjennom sansning og tenkning danner oss så levde han jo i den lyse middelalder. pålitelige forestillinger om verden og dens På slutten av sammenhenger. sitt liv fikk den Thomas skriver tørt Allikevel må filosofen stanse på fromme Thomas mys- og saklig, klart og terskelen til det store mysterium: at verden tiske åpenbaringer. balansert, uten overhodet er, at jeg selv er til. Vi ser jo at Han skrev ikke om fengende appeller og ting forgår og vet at vi alle skal dø, så også dem, men mistet bilder – med andre ord: ikke-væren inngår i vår erfaring. Underet trangen til å skrive. sånn som man nettopp er væren. Eller som Wittgenstein sa: Til en medbror sa ikke må skrive om man Mysteriet er ikke hvordan verden er, men at han: “Jeg har sett ting vil bli hørt i vår tids den er. Det er “det ontologiske mysterium” som gjør at alt jeg har medieverden. – kjernen i Thomas’ filosofi. skrevet, fortoner seg som vissen halm.” Gud er for Thomas den rene og abso- Han er visst den eneste av de store filosofer lutte Væren. Alt annet er hans skapte verk, som har gitt sitt eget livsverk en så ydmyk radikalt avhengig av ham. Men i den skapte etterskrift. Men allerede hans samtidige så verden er det ulike måter å være på, ulike at han var en hellig mann. værensplan, som Thomas analyserer med At han hadde dyp religiøs og poetisk skarpsindighet. Med et bilde fra gotisk arki- følsomhet, ser vi av de vidunderlige tektur kunne vi si at alle “støttepilarene” i salmene han skrev, Lauda, Sion, Salva- hans tenkning er basert på væren, og de torem og Adoro te devote. Fortsatt blir de mange “strebebuene” som forbinder de sunget når katolske kirker verden over ulike værensplan, er analogi-prinsippet. feirer alterets sakra- Thomas er kultur- Analogi betyr: en viss likhet til tross for ment, Skjærtorsdag optimist. Han har ulikhetene. Alt som eksisterer, har jo del i og på Kristi legems- et lyst menneskesyn, væren – altså en viss likhet, selv om fest. Da lyder hans men så levde han jo i ulikhetene er slående. Det er i kraft av stemme, enda klarere den lyse middelalder. analogi at vår fornuft også kan ane hva Gud og vakrere enn i de er: Den Absolutte, som er hele skaper- lærde skriftene. Adoro te devote er nok den verkets utspring og mål. Vi kan bare erfare vakreste salmen jeg kjenner – på linje med fliker av sannhet, godhet og skjønnhet, men Herre Gud, ditt dyre navn og ære i norsk gjennom dem aner vi at Gud må være selve tradisjon. Sannheten, Godheten og Skjønnheten. Her forstår vi at de allikevel hadde Hva så med mennesket? Det er skapt noe med hverandre å gjøre, den norske i Guds bilde som “det mest fullkomne i hele kongen og det italienske filosof-geniet, som naturen”, skriver Thomas. Ganske visst begge ble helgenkåret. De levde og døde i skadet av synden, men slett ikke fordervet! den samme tro – en tro som er sterkere enn Gudsbildet i oss er intakt. Vår fornuft er noe menneskeverk. De vitnesbyrd de hver capax entis – i stand til å gripe det værende. for seg gav om det, var helt ulike, men Og vår vilje er fri, ikke “trellbundet” – i hadde det samme midtpunkt. De preget sin stand til å søke rettferdighet og det felles tid, men mer enn det: Sporene etter dem gode, og til å elske Gud. Thomas er kultur- har vært synbare i all ettertid. 30 Norsk kirkehistorie

Moderne kvinner under slør og flagrende gevanter - ordenssøstre i Norge gjennom 150 år

Kvinners arbeid i kirke og samfunn er ofte blitt oversett. Helt spesielt har dette kanskje rammet ordenssøstrene. De utgjør en kvinnegruppe som utvilsomt har egget fantasien, men deres egentlige historie har lenge vært nokså upåaktet. En avvikende livsform i et ekstremt ekteskapsorientert samfunn som vårt, har sikkert bidratt ytterligere. “Nonnene” – som de oftest er blitt kalt – var kvinner med en annen oppfatning av kristenlivet enn den gjengse. Ikke bare var de katolikker, men tilhørte attpåtil en eller annen skummel religiøs orden.

AV SR. ELSE-BRITT NILSEN OP

Sr. Else-Britt Nilsen OP er magister i sosiolog og doktor i teologi. Hun har ikke minst gjort seg bemerket med sin forskning omkring ordenssøstre og deres historie i Norge i moderne tid. Siden 2001 har hun vært statsstipendiat.

iendtligheten de møtte ved gjeneta- et samfunn fullstendig er preget av arven Fbleringen i annen halvdel av 1800- fra reformasjonen, slik den for eksempel tallet, og de gjentatte beskyldningene om uttrykkes i Grunnlovens § 2: “katolsk propaganda”, skyldtes ikke bare protest mot en “fremmed” religion, men var Den evangelisk-lutterske Religion forbliver også reaksjon på en livsform som gikk på Statens offentlige Religion. De Indvaanere, tvers av “normalen”; ikke bare snakket og der bekjende sig til den, ere forpligtede til kledde de seg rart, men de hadde valgt et at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og liv i ugift stand. Ikke bare var det to trossys- Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere temer som møttes, men også to livsformer. fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. Ordenssøstrene eksponerte mer enn andre Constitution for Kongeriget Norge katolikker det fremmede – en motkultur – i - 17. mai 1814 31 Norsk kirkehistorie

Ja, trolig var kulturskillet langt viktigere fremme sentralt kirkelig enn lokalt de enn læreforskjeller, og ordenssøstrenes livs- første årene. Katolikkene i området var i form så uattraktiv at senere tiders feminister alle fall selv svært lavmælte og lanserte seg i stor grad har avskrevet dem. ikke i proselyttvirksomhet.5 Og det var da Men under flagrende gevanter og heller ikke støyende misjonserklæringer sinnrike slør fantes kvinner som var svært eller oppsiktsvekkende drakter som preget så moderne i tanke og virke, enten de den første etablering av kvinnelig ordensliv underviste, pleiet syke eller grunnla syke- i Norge etter reformasjonen. Den foregikk hus. De katolske institusjonene som etter etter svensk oppskrift. hvert vokste frem, svarte fremfor alt på viktige allmenne behov, og det oppsto Nonner “i verden”, møteplasser mellom en altoverveiende uten ordensdrakt protestantisk befolkning og eksotiske fremmede nonner, mellom Den katolske Norges tilknytning til det apostoliske kirke og det norske samfunn. prefektur i Stockholm (like til 1868), gjorde Denne historien er tett sammenvevd at kirkelige “løsninger” som fungerte godt i med en annen historie – den som begynte i vårt naboland, også ble forsøkt hos oss. 1843: Det året da kong Carl Johan tillot Under et besøk i Paris på slutten av opprettelsen av en katolsk menighet i 1830-tallet anmodet Studach om hjelp til Christiania.1 Kirkelig sett hørte den inn misjonen i Sverige. En spansk guvernante under den apostoliske vikar i Sverige,2 meldte seg; Caroline de Bogen, som ble sveitseren Jacob Lorentz Studach. Den husholderske for både prestene og for katolske kirkes misjonsdepartement fattige katolske barn i Stockholm.6 I tillegg Propaganda Fide,3 regnet for øvrig det var hun lærer ved menighetsskolen. Hun protestantiske Norge, i likhet med Norden holdt en lav profil, men dirigerte allikevel for øvrig, som sitt ansvarsområde.4 etter hvert det meste. I katolske kretser Hovedoppgaven var å sikre alle katolikker i kritisertes hun for å påvirke Studach; området sakramentene, og å gjøre den fra ikke-katolsk hold beskyldtes hun for katolske tro kjent gjennom tale og skrift. proselyttmakeri. Ambisjonen om å gjenerobre tapte Carolines åndelige veileder var en områder for Moderkirken er blitt omtalt fransk jesuitt, pater Guidée. Det var på som et forsinket utslag av motreformasjonen. hans anbefaling at hun var kommet til Misjonsaspektet synes å ha vært mer Sverige. De første årene der fulgte hun, og

1 To år senere kom Dissenterloven som ga kristne sam- 5 Utad var det katolske nærvær lite synlig. Beskrivelsen funn utenfor statskirken rett til fri religionsutøvelse. fra 1856 i Norsk Kirketidende stemmer med Dermed var veien åpen for grunnlegging av katolske terrenget: “Hertillands har Katholicismen hidindtil menigheter rundt om i landet. været lidet paaagtet. Paa det eneste Sted i Landet, 2 Sverige fikk i 1783 egen apostoliske vikar, direkte hvor den har opnaaet nogen kirkelig Fasthed, under Propagandakongregasjonen i Roma, med Christiania nemlig, har den forholdt sig stille og rolig, myndighet over alle områder under den svenske har, saavidt vides, ikke synderlig stræbt efter at gjøre kongen. Cf. Palmqvist 1954 og 1958. Proselyter, men... kun beskjæftiget sig med de 3 Egt. Sacra Congregatio de Propaganda Fide Menighedslemmer, der tilhøre den selv.” Norsk (Departementet for troens utbredelse). Opprettet i Kirketidende, 8.6.1856, s. 257. 1622. 6 Ankom i 1839. 4 Først i 1977 opphører Norges status som misjons- område. Cf. Rieber-Mohn 1980:107f; Frosell 1995:11. 32 Norsk kirkehistorie

etter hvert også et par andre damer, en avla ordensløfter, men levde ute i samfunnet, leveregel som han hadde trukket opp. Etter enten hver for seg eller flere sammen. ti år trengtes flere medhjelpere ved skolen. Kongregasjonen viste seg livskraftig også På dette tidspunkt vokste det frem mange under fredeligere forhold, men bevarte sin kongregasjoner på Kontinentet med sosialt diskrete profil.12 Ett av deres arbeids- arbeid som innsatsområde, og en appell til områder var undervisning, og Sverige var en av dem hadde under andre forhold vært blant deres tidligste grunnleggelser uten- naturlig. Imidlertid var det ingen selvfølge lands.13 at vanlige ordenssøstre ville få adgang til Mariadøtrene – som også Caroline de Sverige. Ifølge landets lovgivning7 var Bogen sluttet seg til – virket ved den hverken munke- eller nonneordener tillatt, katolske pikeskolen og gjorde et godt ei heller opprettelse av klostre. Men pater arbeid. Hurtig vant de prestenes velvilje. At Guidée visste råd. Han mente at medlemmer lærerinnene var Mariadøtre, visste ikke fra La Société des Filles du Coeur de Marie mange utenom de katolske prestene i (Frankrike) ville egne seg for arbeid i Stockholm. Ja, selv blant ikke-katolikker Sverige.8 vakte skolen anerkjennelse, og protestanter La Société des Filles du Coeur de begynte å sende sine døtre dit.14 Hva var da Marie (her: Mariadøtrene)9 ble grunnlagt mer nærliggende enn en forespørsel om at hemmelig på 1790-tallet, dvs. under den de også måtte komme til Christiania? franske revolusjon, av Pierre-Joseph de Clorivière10 og Marie Adélaïde de Cicé.11 På Mariadøtre til Christiania dette tidspunkt var alle religiøse ordener i landet oppløst, og Mariadøtrene var en Et par brev fra Studach gir oss glimt av erstatning for dem. Fordi kongregasjonen hendelsesforløpet. Det første er fra juni måtte arbeide anonymt, bar ikke med- 1856 og rettet til kassaforvalteren for lemmene ordensdrakt. Av samme grunn l’Oeuvre de la Propagation de la Foi i kalte de seg mademoiselle, frøken, eller Lyon:15 “Jeg har bedt Mariadøtrenes leder madame, fru, og ikke søster. Medlemmene (Mlle de Goësbriand)…, sende to dyktige

7 Toleranseediktet (1781). Og senere i forordningen om kvinnelig organisasjon uten misbruk av paternal- “Främmande trosbekännare” av 23.10.1860. I 1873 isme. Lacouture 1995:41. fikk landet begrenset religionsfrihet, men kloster- 12 I 1799 var det 267 Mariadøtre, i 1852 vel 1000, ved forbudet gjaldt like til 1952. Den svenske lovteksten århundreskiftet 2328. I 1825 kom kongregasjonen definerte ikke “kloster”, og de ordenssøstre som under pavelig jurisdiksjon. Den nære forbindelse etablerte seg i landet fra midten av 1800-tallet, med jesuittene fortsatte etter at jesuittordenen ble unngikk ordet. De grunnla skoler, sykehus, barnehjem gjenopprettet. Werner 1996:164. etc. Jesuittordenen ble sett på med mistro i Sverige i 13 I 1846 startet de i England, i 1851 i USA og Sverige. annen halvdel av det 19. århundre, men var ikke 14 Palmqvist 1958:111. I “förordning ang. främmande forbudt som i Norge. Cf. Werner 1996:128 ff. trosbekännare” fra 1860 fastslås det at bare katolske 8 Palmqvist 1958:110. barn får gå på katolske skoler. Tidligere fantes det 9 Må ikke forveksles med det protestantiske søster- ikke noe uttrykkelig forbud for ikke-katolske barn å fellesskapet Mariadöttrarna av Den Evangeliska gå på katolsk skole (man hadde neppe regnet med en Mariavägen, som svenske Gunvor Paulina Norrman slik mulighet), og derfor tok man imot også ikke- (Paulina Mariadotter) grunnla i slutten av 1930-årene. katolske elever. Men straks etter dissenterloven i 10 Opprinnelig jesuittprest, men i 1773 hadde Clemence 1865, klager Studach over at katolske skoler må si XIV avskaffet ordenen. Da jesuittordenen ble gjen- nei til ikke-katolske barn, og følgelig synker elevan- opprettet i 1814, fikk de Clorivière ansvaret for tallet. Studach til l’Oeuvre 11.3.1861. Cf. Palmqvist reetableringen i Frankrike. 1958:447. Senere ble forbudet moderert, og trolig 11 Egentlig dreide det seg om to kongregasjoner: de har man funnet lempelige måter å praktisere det på. Clorivière grunnla L’Association des Pauvres Prêtres; 15 Omtales i fortsettelsen som l’Oeuvre. I 1840 begynte de Cicé, La Société des Filles du Coeur de Marie. Cf. l’Oeuvre å gi bidrag til katolsk virksomhet i Sverige. Casgrain 1899-1905; Rayez 1966. Lacouture For tilblivelsen av l’Oeuvre, cf. Dufourcq 1993:118ff. fremhever Clorivières evne til å samarbeide med en 33 Norsk kirkehistorie

kvinner til Christiania for å påta seg under- giftene i forbindelse med avreisen til “Mlle visning og oppdragelse av piker i Norge. Lecoispellier og Mlle Victoire”.20 Hvorfor Forutsetningen er imidlertid at de får en dro de? årlig garanti på 2.000 francs noen år Kongregasjonens ledelse kalte dem fremover. I Christiania er det nemlig like neppe tilbake av økonomiske grunner. dyrt som i London, og mine ressurser Heller ikke var protestantenes holdning tillater meg ikke å hjelpe dem; i hvert fall utslagsgivende, for alle katolske instanser ikke (i den aktuelle situasjon)... Imidlertid uttaler at det rådet større religiøs toleranse er pikenes (katolske) oppdragelse i denne i Christiania enn i Stockholm, hvorfra byen så maktpåliggende nødvendig at jeg Mariadøtrene ikke ble tilbakekalt.21 I Stock- ikke våger å utsette dette lenger.”16 holm var imidlertid forholdene i andre Ved årets utgang skriver Studach henseender usedvanlig gunstige i etablerings- igjen til l’Oeuvre, og tingene utvikler seg i fasen, takket være Caroline de Bogen. Hun riktig retning: “Misjonen i Christiania har kjente de lokale forhold inngående, og ved nå endelig en kirke selv om intet er helt selv å bli Mariadatter sørget hun for kon- ferdig... For tiden ligger jeg i forhandlinger tinuitet. Kanskje kunne noen av vanskene i om et lån… for å bygge et hus nær kirken. Christiania ha vært avverget hvis et Det behøves et hus i Christiania for liknende bindeledd hadde eksistert der. At misjonærene og våre skoler for gutter og det var alvorlige vansker, fremgår tydelig piker… To franske ordenssøstre17 skal ta av disse linjene notert av menighetens ansvaret for undervisningen av våre piker i sokneprest Jean Claude Lichtlé: Christiania allerede fra våren av.”18 “Höimesse: Mr. Lichtlé: Prædiken paa Våren 1857 kom Antoinette Lecois- Norsk af Mr. Lichtlé. - Kun en liden Tiltale i pellier og en annen, trolig Victorine Nourry, Anledning af Menighedens utaknemlige til Christiania for et “forsøk på en grunn- Opförsel mod dem som vier sig til deres leggelse”,19 og ble de første ordenssøstre i Vel.” (15. søndag e. pinse 1862) landet etter reformasjonen. De to Maria- døtrene hadde da allerede arbeidet flere år I margen har Lichtlé tilføyd: “Mlle i Stockholm. Oppdraget var undervisning av Lecoispellier er reist.”22 Lichtlés innstilling pikene i menigheten og arbeid for et til Mariadøtrene er ikke helt klar,23 selv om vakrere gudstjenesteliv. han tar dem i forsvar vis-à-vis menigheten. Imidlertid ble ikke Mariadøtrene den Det skjer også i et brev til St. Josephsøstrenes samme suksess i Christiania som i Stock- generalpriorinne i Chambéry samme høst: holm, og i 1862 brøt de opp. I menighetens “Gjennom flere år har det vært regnskap for dette året oppgis billettut- vanskeligheter ved pikeskolen. Mlle L(ecois-

16 Stockholm 27.6.1856. Vol D 3 Suède et Norvège. følgende begrunnelse hentet fra Mariadøtrenes 17 “Deux religieuses francaises” skriver han, og unngår protokoll ikke helt overbevisende: “Den religiøse for- også her å si at det dreier seg om Mariadøtre. I det følgelse hviler fortsatt over dette arme landet og det første brevet skrev han “deux femmes capables”. krever nidkjærhet: Etter flere års kamp har Mlle 18 Stockholm, 31.12.1856. Vol D 3 Suède et Norvège. Lecoispellier måttet oppgi etableringen av en 19 Mariadøtrenes protokoll, s. 5f. virksomhet ved (Mariadøtrene) i Christiania. Mgr 20 Christiania Parochialstatistik 1854-1864. OKB Studach beklaget dette sterkt, men innså at det i den Dokumenter 1847-1879. I slutten av 1862 ble begge aktuelle situasjon ikke fantes annen utvei...” (s. 6f.). tilbakekalt til Paris. Lecoispellier dro deretter til 22 Bekjentgjørelser 1857-1867. Kingstown i Irland, hvor hun endte sine dager. 23 Palmqvist 1958:125f. Cf. Casgrain 1905:19f. 21 Palmqvist 1958:125. I denne sammenheng synes 34 Norsk kirkehistorie

pellier) var fransk og kunne ikke noe annet Stockholm inntil sommeren 1892.27 Da dro språk enn fransk til tross for at hun hadde de av mangel på økonomiske midler og kall. oppholdt seg en årrekke i disse landene.24 Dessuten hadde det i en periode oppstått Av den grunn kunne hun ikke undervise konkurranse med Josephsøstrene som drev synderlig ved skolen. To svenske25 fra en liknende skole i Stockholm. I en rede- Stockholm etterfulgte hverandre (der) for å gjørelse fra Mariadøtrene selv, oppsummerer hjelpe henne. Begge kunne godt fransk, de erfaringen i nord slik: tysk, engelsk, musikk, tegning foruten de “Den gang kongregasjonen aksepterte nordiske språk. Deres karakter og deres misjonen i Stockholm, forbød fortsatt svensk fremferd i undervisningen sto imidlertid lovgivning religiøse ordener å etablere seg i ikke i forhold til deres kunnskaper. Skolen landet. Skolegangen til katolske barn og gikk dårlig, foreldrene var misfornøyde; de omsorgen for fattige familier kunne derfor protesterte og etter hvert tok de barna ut av betros ordenssøstre bare under forut- skolen. Siste vår tok et av menighetens setning av at disse ordenssøstre ikke ga mest fremstående (medlemmer) sine tre inntrykk av å være annet enn helt vanlige piker ut av skolen. legkvinner. Slik er det ikke lenger i dag. Man gjorde ikke annet enn å sladre Vi ser med glede at St. Joseph- og St. om lærerinnene, og ingen var villige til å la Elisabethsøstrene med suksess fyller den seg irettesette. Alt som lærerinnen sa til karitative rolle som Mariadøtrene tidligere barna ble utspionert, irettesatt av for- alene kunne utøve...”28 eldrene. I særdeleshet ønsket man ikke at de (lærerinnene) skulle snakke til dem om Stabilt søsternærvær religion. Skolen var således død, moralsk oppløst. Fordi man hadde enkelte be- Til Christiania kom St. Josephsøstrene 4. grunnete anklager mot skolen, ble man… august 1865. Før de la ut på reisen, hadde utakknemlig. Religionen ble skadelidende, de skiftet ordensdrakten ut med vanlige og fordi jeg påpekte urettferdigheten i deres klær. Dette etter råd fra den franske konsul oppførsel, mistet også jeg deres tillit og ble i Norge, dersom søstrene “...vilde sikre omgitt av samme motsigelses- og mistenk- sig fremgang i sin virksomhet”. Først tre somhets ånd. Jeg var slagen, det var også år senere ble de “synlige” i bybildet. På Mlle Lecoispellier. Hun bad om å bli forflyttet”. dette tidspunkt hadde de vunnet respekt Lichtlé overlot så denne del av under- som dyktige pedagoger og gjort sin første visningen til en legdame, frk Studemunn.26 eiendomshandel (Akersveien 4). Det siste Mariadøtrene fortsatte virksomheten i vakte imidlertid oppsikt; også i pressen.

24 Underforstått i Sverige og Norge. 27 Av de i alt 38 Mariadøtre som hadde virket i Sverige 25 Kanskje dreier det seg om tidligere elever som siden 1851, var bare to svenske. For forholdet ønsket å hjelpe søstrene uten selv nødvendigvis å mellom de to pikeskolene, cf. Werner 1997:184f. være Mariadøtre. En Mlle. Nielson nevnes i 28 Hentet fra en redegjørelse som generalpriorinnen menighetens regnskap for 1861. Trolig er det Julia overrakte biskop Bitter, da de møttes 21.4.1891. Et Nilsson (f. 1842 i Stockholm), som var elev ved skolen annet eksemplar ble stilet til erkebiskopen av Paris, i bl.a. 1854. I listen over menighetsmedlemmer i kardinal Richard, Mariadøtrenes kirkelige over- Stockholm oppføres hun i 1864-1867 som språk- ordnede (cf. Casgrain 1905:378). En påtegning lærerinne, mens hun ikke er med i listen fra 1860. (9.5.1891) viser at han godkjente nedleggelsen i Hun emigrerte senere til Amerika. I regnskapet for Stockholm. (Dette eksemplaret oppbevares i Maria- 1862 nevner Lichtlé billettutgifter for Mlle. døtrenes arkiv i Paris.) Bachsfeldt (sammen med pastor Pfanzelter). 26 Hennes reiseutgifter figurerer også i regnskapet for 1862. 35 Norsk kirkehistorie

Men den katolske sokneprest (nå p. Stub) En østerrisk lege som inspiserte Rikshos- visste å svare: pitalet på 1860-tallet, beskrev forholdene “Det er sant at der i hovedstaden fins der så primitive at Rikshospitalet etter hans noen franske, katolske damer, som øver barm- mening ikke kunne kalles et sykehus! Og vi hjertighet mot fattige og syke og tar sig av kan lett tenke oss langt verre tilstander i barnenes opdragelse. For ikke å støte våre utkant-Norge. Det var ingen tilfeldighet at landsmenn, som for de flestes vedkommende Hammerfest fikk landets første katolske aldri har sett en ordensdrakt, og for ikke å hospital i 1882; St. Vincent – særlig inn- bli utsatt for alle de fordommer som henger rettet med tanke på invalide, foruten ved de religiøse ordenssamfund, så har poliklinikk for sårbehandling, og – når disse damer inntil nu gitt avkall på å bære nøden var der – tanntrekking. sin ordensdrakt... Alle de som ønsker å se Året etter åpnet Vor Frue Hospital søstrene, behøver bare å innfinne sig i St. sine dører for sine første pasienter i hoved- Olavs kirke førstkommende søndag. Ja, de staden, støttet og oppmuntret av hoved- er innbudt til å innfinne sig der hver stadens leger. søndag; de vil derved få bedre anledning til Da Norge nord for Polarsirkelen ikke å sette sig inn i den katolske religion som lenger ble regnet som del av Det apostoliske de dessverre er fullstendig uvitende om.”29 prefektur for Nordpol-områdene (siden 1855), Slik kunne søstrene endelig iføre seg fikk hele landet i 1869 en felles kirkelig sin ordensdrakt. administrasjon, uavhengig av Sverige. I Noe som kunne ha vært en alvorlig hindring 1887 overtok luxembourgeren Johannes for etableringen både av Mariadøtrene og Olaf Fallize oppgaven som landets kirkeleder St. Josephsøstrene i Norge, var begge etter franskmannen Bernard Bernard. Og kongregasjonenes sterke historiske bånd til som andre allerede har formulert det; jesuittene. Den såkalte jesuitterparagraf ble “uansett hvilket aspekt av moderne katolsk jo opphevet først i 1956.30 Imidlertid var kirkehistorie man er opptatt av, så kommer nok tanken om “kvinnelige” jesuitter fjern man ikke utenom denne mannen”, som satt for de fleste, og godt var det både for kirken ved roret i 35 år. og det samfunn som etter hvert nøt godt av En av hans første embetshandlinger St. Josephsøstrenes tjenester. var å inndele prefekturet i tre regioner (det Når så St. Elisabethsøstrene ankommer sydlige, det vestlige og det nordlige Norge). Hammerfest – verdens nordligste by – 13. Dette berørte også søstrene: oktober 1880, for å ta seg av syke og fattige, Josephsøstrene som skulle virke på sikrer disse to kongregasjonene Norge et Øst- og Sørlandet, forlot Trondheim og uavbrutt søsternærvær både i syd og nord sendte søstre til Fredrikstad, Halden, som har fortsatt like til dags dato. Porsgrunn, Kristiansand og Drammen. Den katolske kirke trengte skole, og Elisabethsøstrene fikk sin arbeids- snart erfarte søstrene at det norske samfunn mark i nord. En grunnleggelse i Trondheim ikke bare trengte hjemmesykepleie, men samsvarte med egne interesser; en “mildning” også hospitaler. Ikke nok med at sykehus av isolasjonen for søstrene i Hammerfest. var mangelvare, i tillegg fremstod kvali- Elisabethsøstre kom det også til hoved- teten på de eksisterende som svært dårlig. stadens nye menighet St. Hallvard.

29 Kronikk 1940:17. 30 Jødene fikk adgang til Norge i 1851, munkeordenen i 1897. Religionsfriheten kom først i 1964 (ved Grunnlovsjubileet). 36 Norsk kirkehistorie

Franske søstre skulle komme til Bergen St. Josephsøstrene klarte å sette seg i og bygge opp virksomheten på Vestlandet. respekt, men det hadde sin pris – for da Men Vestlandet voldte problemer. Et nederlenderen Johannes Smit etterfulgte positivt og ganske overraskende resultat av Fallize i 1922, var den nye kirkelederen vanskelighetene, var grunnleggelsen den allerede før han ankom Norge, innstilt på å norske St. Franciskus Xaverius-søstrenes innskrenke deres makt. Det gjorde han bl.a. kongregasjon (1901). I løpet av få tiår vokste ved å verve diocesane nederlandske søster- den til å bli den nest største i landet. kongregasjoner.31 Over diosecane kongrega- I 1900 fantes det 124 ordenssøstre i sjoner hadde lokalbiskopen langt større Norge; i løpet av ti år var antallet mer enn myndighet – ikke minst når det gjaldt fordoblet. Den rike vekst i kvinnelig ordens- økonomi – enn tilfellet var for de pavelige liv i datidens katolske Europa fremmet kongregasjoner. Dessuten forventet Smit av denne utviklingen. Det samme gjorde den søstrene – som av prestene – at de skulle lokale kirkelederens og søstrenes egne være nederlandske eksempler (“verdens ambisjoner og mål. beste katolikker”). Og som et eks. på dette Fallizes strategi for ordenssøstre anbrakte han tyske Franciskus Xaverius- kan oppsummeres slik: Til menigheter som søstre i nederlandske klostre, for at de manglet søstre, gjorde han iherdige forsøk skulle bli påvirket av den gode ånd. på å få søstre. Ved menighetsgrunnleggelser Vitaliteten i nederlandsk katolisisme ønsket han søstre allerede i oppstartings- disse årene var stor: “Inte nog med att den fasen, idealkonseptet var “kirke-skole-hos- katolska minoriteten genom sin expansion pital”. Presset Fallize søstrene? Spørsmålet och strama sammanhållning utvecklats till er nærliggende, og på Vestlandet hvor en verklig maktfaktor i det holländska fransiskanerinner fra Luxembourg virket i samhället, de hollänska katolikerna kom 1890-årene, er svaret klart ja. St. Joseph- också att få en allt större betydelse för den og Elisabethsøstrene kjente landet bedre og katolska kyrkan i stort och de svarade för kunne lettere vurdere hva som var mulig, den yttre missionen.” Og når enkelte og hva som ikke var det, i oppfyllingen av kristelige miljøer i Norge ventilerte katolsk- biskoppelige ønsker. Men selv for søstrene fiendtlige holdninger også av denne grunn, som klarte å motstå press og påtrykk, var så var det forståelig. Denne ekspansjonen Fallize ingen lett herre å forholde seg til. på personalsiden var ikke bare bemerkelses- Disse linjer fra St. Josephsøstrenes leder i verdig i et kirkedistrikt med et par tusen Norge, til generalpriorinnen i Chambéry i katolikker, den var dessuten uten side- 1901, er klar tale. Og som så ofte, gjaldt det stykke i Norden Instituttet: Smits tid i Norge begrenset seg til “Jeg trenger ikke, kjæreste Moder, å seks år, men det var viktige år for historien fortelle Dem at han (Fallize) er vårt aller vi her er opptatt av. Og i årene som nå største kors; et piggete kors fullstendig følger, vokser antallet ordenssøstre og når dekket av torner... Man unngår å nærme sitt rekordtall ved inngangen til 1940 med seg ham i stadig frykt for å bli utsatt for et 560 søstre; faktisk var hver femte katolikk i eller annet knep. Jeg går nesten aldri alene Norge ordenssøster! til ham.” Det er klart at disse kvinnene spilte

31 Og ut fra tidspunktet for denne vervingsaktiviteten, er det ikke usannsynlig at han hadde besluttet det i forbindelse med de første samtaler med Fallize i 1922.V. Poels, s. 185. 37 Norsk kirkehistorie

en viktig misjonsstrategisk rolle i katolsk tiske grunnleggelse (Lunden kloster i 1951) kirkeplanting. Sammen med sognepresten – så blir det mer og mer klart at kallene utgjorde de menighetens kjerne. I norsk avtar. Endringen begynte nokså tidlig i sammenheng var søstrene uunnværlige etterkrigsårene, men det er i perioden fordi andre menighetsmedlemmer var så 1965-75 at det går opp for de impliserte få. Søstrene var nødvendige for å gi den parter (biskopene, menighetene og ikke stedlige kirke en viss størrelse. Og de små minst søstrene selv) at noe radikalt var i stasjonene støttet seg i det meste på ferd med å skje. søstrene. De katolske skolene trengte deres Denne erkjennelsen kom samtidig arbeidskraft, og selv om de ikke eide disse som verdenskirken gjennom Det annet institusjonene (St. Joseph institutt et viktig Vatikankonsil hadde oppfordret alle unntak), så var de såre viktige for opp- ordenssamfunn og kongregasjoner til å ta rettholdelsen av dem: Ellers kom sakristi- sine regler og konstitusjoner opp til revisjon arbeid, hushold for prester, barnehager, og å gjennomføre en reform preget av internater, hjem for unge piker … “tilpasning og fornyelse”. Søstrene tok villig Men søstrene viktigste “arbeidsplass” utfordringene – med styrking av faglig var en annen – ved de katolske sykehusene kompetanse og teologisk fordypning, åpnet som de selv eiet og administrerte. Der var for samarbeid og kontakt mellom søstre det “kvinneregiment helt til topps”, som en fra ulike kongregasjoner (Søsterrådet ble av de første kvinnelige legene ved Vor Frue opprettet i 1967), og de bidro aktivt i treffende formulerte det. Andre katolske arbeidet med og gjennomføringen av den helseinstitusjoner fantes dessuten. liturgiske fornyelse som ikke minst innebar Omkring 1940 var de private sykehus tidebønner på norsk (et arbeid som stadig fordelt på ulike typer eiere: “De som ble vekk pågår). drevet av private og av frivillige organisa- Ordenslivets indre fornyelse var viktigst sjoner (ca. 70 %), og de som ble drevet av for søstrene selv, men for mennesker religiøse organisasjoner. Av de siste hadde omkring var det nok andre ting som gjorde de katolske sykehusene over halvparten av større inntrykk: At ordensdrakter ble be- sengene.”32 Skole, men særlig sykehus, klippet og modernisert – ja endog at “sivile sikret et katolsk nærvær i norsk dagligliv. nonner” nok engang ble del av det kirkelige Og minst like viktig for den lille minoritets- landskap. Det var spennende samtaleemner kirken innad, var det faktum at søstrenes for konvertitter i slutten av 1960-årene! Og hospitalvirksomhet i stor grad opprettholdt så fulgte avviklingen av en rekke av økonomien: Bygg av nye kirker ble flere søstrenes store institusjoner, mest sykehus. ganger finansiert (eller med-finansiert) Nedtrappingen skyldtes i hovedsak to ting: av søstrene, og prestene var – følte de – Fallet i rekruttering, og en offisiell helse- ubehagelig avhengig av søstrene. “Et tegn politikk uten rom for private sykehus. på kraft er det ikke. Snarere et symptom på I 1967 kommenterte sr. Andrea tilbakegang”, sier en visitator i 1950-årene. Kampshoff – den gang provinsial for St Egentlig en helt overflødig bekymring Josephsøstrene – denne utviklingen slik: på dette tidspunkt. Til tross for enkelte “For de søstre som har vært med på å bygge nyetableringer – bl.a. landets første monas- opp våre sykehus gjennom et liv fullt av

32 Anne-Lise Seip 38 Norsk kirkehistorie

omsorg for de syke, nøysomhet og flid, er kompetanse innen medisin og sykepleie, det ikke så lett, men de har forstått at vi men helt uten tanke på å gjenta tidligere ikke kan fortsette … som tidligere. Samtidig generasjoners bragd på helsefronten. er vi alle blitt oppmerksomme på andre Materiell fremgang har avslørt andre behov sosiale oppgaver … (oppgaver i menigheten) i befolkningen. Behov for eksempler og … En meget positiv følge av sykehussalget perspektiver som strekker seg ut over den er at flere søstre kan bli gjort fri for å ta en materielle sfære aksentueres, samtidig som religiøs videreutdanning og etterutdanning.” vi konstaterer spenninger og konflikter i Til tross for nedtrapping på enkelte møte med innvandrere og flytninger. Dette områder, var søstrene på utkikk etter nye er dagsaktuelle behov i vårt samfunn, og oppgaver som med tiden var blitt mer her kan igjen klosterlivet fremstå som presserende enn dem de tradisjonelt hadde ressurs. påtatt seg. Mindre kommuniteter oppstår, Mens det omfattende samfunnsarbeid og “utearbeidende” søstre er ingen merk- har avtatt blant ordenssøstrene (dessverre verdighet lenger. På slutten av den viktige er det ikke blitt overflødig), er det mer tiårsperioden 1965-75 blir det fastslått: spesifikt “klosterlige” blitt aksentuert: liturgi, “Det er de samme ordenssamfunn og bønn, stillhet og liv i fellesskap. Mange kongregasjoner som i Norge bærer dagens søker allerede mot klosterfellesskapene, byrde og hete, nu som for ti år siden. Og det ikke for selv å slutte seg til dem, men for er rimelig når man tenker på at søstre er åndelig fornyelse, ro og kanskje veiledning. arbeidere i Guds rike på livstid, og at et liv Klostrene fremstår mer og mer som en omfatter en lang rekke årtier.” Omtrent på slags “åndelige hospitaler” som, i likhet samme tidspunkt (1977) ble det arrangert med det eldre katolske sykehustilbud, et strukturseminar for Oslo Katolske Bispe- frekventeres på tvers av konfesjonelle dømme (OKB) om “Morgendagens kirke”, grenser. og utsiktene var dystre: Man forutså ingen Nye kongregasjoner og gamle monas- vekst overhodet, hva kirkemedlemmer, tiske ordener har etablert seg. Norske kvinner prester og ordenssøstre angikk – det var går fortsatt i kloster, mens enkelte uten- bare nedgang, stigende gjennomsnittalder landske kommer svært langveis fra: og utdødende kongregasjoner. Det viser Filippinene, India, Indonesia, Mexico, USA, bare hvor vanskelig det er å spå om frem- Vietnam og kanskje snart også fra tiden. Det lå definitivt ikke i kortene at våre afrikanske land. Klosterfellesskapene frem- menigheter skulle vokse ut over alle bredder står som eksempler på at flerkulturell og støvleskaft. Eller at vi skulle oppleve den sameksistens både er mulig og berikende, gryende begynnelsen til et eget preste- om enn sikkert krevende, for alle som våger seminar i OKB. Eller at vi siden 1990 skulle å åpne seg for utfordringen. Sitter dagens få flere klostergrunnleggelser i Norge enn nonner inne med en like samfunnsnyttig vi har hatt de første 70 år. kompetanse som tidligere i helsesektoren, Fortsatt finnes det ordenssøstre i vårt men nå på mellommenneskelige rela- land, nå også i Den norske kirke. Omkring sjoner? 200 i tallet er de: En håndfull med 39 Jubileum

Frans av Assisi

Kirken feirer i år at det er 800 år siden Den hellige Frans av Assisi skrev sin første, enkle ordensregel – som i hovedsak besto av evangelienes råd om perfeksjon. I forbindelse med jubileet gir kunstneren og legfransiskaneren Liv Benedicte Nielsen en personlig refleksjon over Frans’ liv og virke. Artikkelen er illustrert med Nielsens egne tresnitt med motiver fra Frans’ liv – også trykket i boken Frans av Assisis skrifter (St. Olav forlag 1982).

AV LIV BENEDICTE NIELSEN

vorfor går hele verden etter deg, stadig skjer, i omsorg for alt levende. “Hakkurat deg?” spør en av hans Den hellige Frans inngikk et mystisk åndelige brødre Den hellige Frans, som i sin ekteskap med en kvinne han kalte fru “guddommelige galskap” svarer: “Fordi Fattigdom, som sa til ham: “Jeg gir deg den Herren ikke kunne finne noen ynkeligere største gave: ’Ingenting’”. Mottagelsen av skapning til det vidunderlige arbeid han vil denne gaven førte til en ytterst kreativ utføre”. livsform for Frans og hans følgesvenner Ved sitt inderlige kristusforhold, sin gjennom tidene. troskap mot Kirken og sin store glede over Når man kommer fra jernbane- skaperverket, virket Frans som en fornyer stasjonen nede på sletten ved Santa Maria både av kirke og kunst på 1200-tallet. Hans degli Angeli, ser man Assisi ligge oppe på fargerike liv har til alle tider siden inspirert Monte Subasio, som en evangelisk by, diktere, kunstnere, musikere, dramatikere bygget på fjell. Byen og alle som noen gang og livskunstnere av alle slag. skulle komme til å oppholde seg i den, ble Gud skapte alt av intet, og mennesket velsignet av Frans for 800 år siden. skapt i Guds bilde er kalt til å være hans Assisi er et av kristenhetens viktigste medskaper i den skapelsesprosess som åndelige kraftsentre og pilegrimssteder, 40 Jubileum

med det “religiøse umbriske landskap” som krusifikset over alteret å tale til ham og si: Frans dro gjennom på sine vandringer, iført “Bygg mitt hus opp igjen, for det er nær ved en lappet kutte, og ønsket “fred og alt godt” å falle sammen.” I første omgang tok Frans – pace e bene. dette bokstavelig, og han foretok en rekke Jeg har selv vært pilegrim og malt en restaureringer av kirker og kapeller. I dag rekke ganger i dette landskapet, som gjerne har dette igjen vært aktuelt, etter jordskjelvet ligger badet i et hav av skiftende blått. for noen år tilbake, der heisekraner lenge sto som jakobsstiger mot himmelen. Frans’ rike kjøpmannsfar ble rasende Omvendelsen over å se sin sønn kledd i filler, tilbringe Giovanni Francesco Bernardone kom til nettene i klippehuler, tigge til livets opphold verden i 1182. Frans var en livlig ungdom og bli kastet sten etter av gateguttene. og leder for gjengen. Han ønsket å dra ut I biskopens nærvær ga Frans tilbake som ridder og vinne hele verden, inntil, som alle farens eiendeler, iberegnet de klær han hans samtidige ordensbror Thomas av sto og gikk i, mens han sa: “Fra nå av skal Celano skriver i sin biografi, “hans indre jeg aldri mer si ’far Pietro di Bernardone’, verden får en annen skikkelse, da Herren men ’Vår Far som er i Himmelen’”. Utstyrt plutselig kom over ham” og han gjennom- med en kappe som biskopen slynget om går en radikal metanoia, omvendelse. han, forlot Frans alt som var av verden, og Som Kristus, identifiserte Frans seg hans lengsel oppad førte ham for en tid opp med samfunnets utstøtte, tiggerne og især i fjellene. de spedalske, som han i begynnelsen hadde Frans’ sterkeste ønske og høyeste følt avsky for, men nå tjente med stor glede. lengsel var å leve fullt og helt etter evan- Frans skriver i sitt testamente: “Da jeg var geliet. Ved sitt liv har han vist at det er i verden, tålte jeg ikke å se de spedalske, mulig. men Herren selv førte meg blant dem, og jeg gjorde barmhjertighet mot dem. Da jeg Ordo fratrum minorum gikk bort igjen, ble det som før hadde vært uutholdelig, vendt til glede.” Etter hvert var det flere som ved Frans’ Dagens sosiale institusjoner ned- eksempel fikk inspirasjon til å leve på stammer direkte eller indirekte fra tigger- samme måte, og det begynte å samle seg munkene. åndelige brødre rundt ham. Blant dem som I begynnelsen av sin omvendelse undret på om Frans virkelig var på vei til å pleide Fans å meditere i et forfallent bli helgen, ikke gal, var en ung og rik markkapell i idylliske omgivelser nedenfor forretningsmann, Bernard av Quintevalle. byen, San Damiano, der han ba: “Høyeste, Han var vitne til at Frans lå på sitt ansikt en ærerike Gud, opplys mitt hjertes mørke og hel natt, mens han gjentok: “Min Gud og gi meg rett tro, fast håp og fullkommen mitt alt”. Neste morgen slo de opp i evan- kjærlighet, innsikt og erkjennelse, Herre, så geliene tre ganger og fant de følgende jeg kan fullføre ditt hellige og sanne opp- skriftsteder: “Hvis du vil være fullkommen, drag. Amen.” selg alt du eier og gi det til de fattige, så En morgen syntes det bysantinske skal du få en skatt i himmelen”, “Vil noen 41 Jubileum

komme etter meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg” og “Og han bød dem at de ikke skulle ta noe med på veien.” Ikke lenge etter var de å se på torget, hvor de delte ut bror Bernards jordiske gods. Frans var lite interessert i å lage en organisasjon. Likevel ble en orden dannet, som etter pavens tillatelse fikk navnet “Mindrebrødrene”, Ordo fratrum minorum, og som har holdt seg livskraftig inntil i dag. Den kom også tidlig hit til landet, allerede på 1200-tallet. Pave Innocens IIIs klage over tidens forfall lyder forøvrig velkjent: “Den menn- eskelige ondskap øker i vår moderne tid til over grensen for det normale.” Frans sendte brødrene ut to og to i verden, “som fremmede og pilegrimer”, barbente og uten penger, for å forkynne omvendelse og fred – som først og fremst består av en dyp, indre ro. De arbeidet og tigget til livets opphold, stelte de syke og spedalske. Når de kom forbi et veikors, ba “Hva annet er vel Guds tjenere enn hans spille- de den bønnen Frans hadde lært dem: “Vi menn som forsøker å dra hjertene oppover og tilber deg, Kristus, og lovpriser deg, fordi fylle dem med åndelig glede?” Frans i Speculum perfectionis du ved ditt hellige kors har forløst verden.”

Den fransiskanske gleden fra St. Frans menighet i Larvik. En kveld Den sanne kjærlighet rådet mellom dem, dukket prioren opp, iført kutte og trekkspill, som blant de første kristne, og de delte alt. og spilte og sang for oss. Vår medbragte Gleden var fremtredende. De spilte prest sluttet seg til, så det ble rene og sang og var fulle av munterhet. Folk operetten. Til slutt kastet hele gruppen seg kalte dem “bohemer”, for som Frans sa: ut i en ellevill dans. “Hva annet er vel Guds tjenere enn hans Frans sa videre til brødrene at de spillemenn, hvis gjerning det er å dra egentlig ikke hadde behov for et kloster, hjertene oppad og fylle dem med åndelig “for legemet er vår celle, og sjelen er glede?” eneboeren som sitter der inne i cellen og Jeg opplevde selv noe av den fransis- ber til Gud og tenker på Ham.” kanske glede ved en retrett i et kapusiner- Nede på sletten ved Santa Maria kloster, sammen med en pilegrimsgruppe degli Angeli hever det seg en stor basilika 42 Jubileum

med samme navn. Denne rommer det lille, Portiuncula ble senter for fransiskansk virk- uanselige kapellet som benediktinerne somhet, og her ble ordenen stiftet. Her ble på Monte Subasio overlot til Frans og også den annen orden til, da Frans tok imot brødrene. På dette lille sted, Portiuncula, Den hellige Klara. Han ga henne og dem tilbragte Frans det meste av sitt liv. Dit som sluttet seg til, San Damiano med det lengtet han alltid tilbake når han var på tilhørende lille klosteret. Her levde søstrene sine nære eller fjerne misjonsreiser. etter de samme idealer som Frans og brødrene: Fattigdom, lydighet, renhet, glede og fred. Den annen og tredje orden Det fortelles at når Den hellige Klara vendte tilbake fra sin ensomme kontempla- sjon, lengtet søstrene etter å skue hennes ansikt, som ga gjenskinn av det som er “der oppe”. I Portiuncula ble også en tredje orden, for legfolk, dannet. I fjellene over Assisi fant Frans noen huler som var gode å meditere i. Han kalte dem Carceri, sine fengsler. Disse ble grunnlaget for det første og fattigste av alle fransiskanerklostre. Hit trakk han seg iblant tilbake med noen få brødre, som skiftet på å være Marta og Maria. En tid var Frans fristet til eneboer- livet og sendte bud til sine nærmeste brødre og Den hellige Klara om forbønn for at Guds vilje måtte skje. De kom tilbake med beskjed om at hans virke skulle være i verden.

Fioretti I Fioretti, en blomsterkrans om Frans av Assisi og hans første brødre, kan en lese Klara er i virkeligheten fransiskanismens mange givende historier om Frans og blomst. Og den som besøker de stedene der hun brødrene. Den er nedtegnet av brødre som har levet, vil etter syv hundre år fremdeles hadde kjent ham og selv var helgener, kunne kjenne den underlig rene og hjerte- poeter og seere. Vi hører om en by med gripende duften. innbyrdes strid og slagsmål, så ille at borger- Johannes Jørgensen: Den hellige Frans av Assisi. mesteren til slutt sendte bud etter Frans. 43 Jubileum

Han vandret fredelig inn en morgen, mens Den staselige og oratorisk begavede innbyggerne strømmet til og hilste: “God- bror Masseo trente Frans opp i slik morgen, gode mennesker.” Og så ble de det. ydmykhet at han anså seg selv som en Kjent er historien om Frans og hans meget stor synder. Men denne store nærmeste bror og skriftefar Leone, som en ydmykheten fylte ham med et slikt indre lys iskald vinterdag gikk fra Perugia til at han alltid var full av jubel. Ofte når han Portiuncula og holdt på å forkomme av sult ba, utstøtte han en lyd som når en due og frost. Frans oppmuntret da sin bror ved kurrer. I hans alderdom hendte det at en av stadig å forklare ham hva den fullkomne brødrene spurte om det ikke var på tide å glede besto i: “Når vi endelig kommer frem istemme et nytt vers. Men bror Masseo til klosteret og de der inne beskylder oss for svarte at den som finner all sin glede i ett å være røvere og nekter å slippe oss inn, og eneste, ikke behøver noe annet. vi igjen og igjen gråtende banker på, til de til slutt kommer farende ut og kjeppjager Dyrene oss, det er den fullkomne glede. For alt hva vi i denne verden tåler med tålmodighet av Frans hadde et levende forhold til dyrene, kjærlighet til Vår Herre Jesu Kristi kors, våre nærmeste naboer i skaperverket, som det, bror Leone, er den fullkomne glede.” verken vi eller Kirken har sett vårt ansvar Vi leser om brødre, som bror for, men som ofte nevnes i Bibelen som Bernard, som vandret snart 20, snart 30 gjenstand for Guds omsorg. dager alene på de høyeste tinder og beskuet Den hellige Frans regnes som skyts- de opphøyde ting. Om bror Johannes den helgen både for dem og for økologien. Kjent enfoldige, som mente seg forpliktet til å gjøre er hans preken for fuglene, der han oppfor- etter alt Frans gjorde. Når Frans spyttet, drer dem til glede og takknemlighet overfor sukket, hevet armene og ba, gjorde han Skaperen: “De sår ikke og høster ikke, men nøyaktig det samme. “Men da den hellige den himmelsk Far før dem likevel.” Frans ble dette var, irettesatte han ham Han temmet en ulv som terroriserte med stor munterhet,” leser vi. innbyggerne i Gubbio, så den ble from som Vi blir kjent med bror Enebær, fra et lam. Ginepro, som fant på mange rare streker, En sommer mediterte han på en øy i men om hvem Frans likevel sa: “Gid vi Trasimenersjøen sammen med en hare, hadde en hel skog full av slike enebærtrær.” som han kalte “bror Mimresnute”. Det fortelles at han en gang vekket sin fore- Etter regnvær var Frans å se på veier satte med en skål grøt midt på natten, med og stier, for å redde meitemarker fra å bli disse ord: “Far, da du i dag irettesatte meg trådt på. Det var han som hadde ideen til å for mine feil, la jeg merke til at du ble gi fuglene korn og dyrene ekstra mat ganske hes av anstrengelse. Derfor har jeg julekvelden. laget denne grøten til deg, som er sunn for halsen.” 44 Jubileum

Inkarnasjonens mysterium bokstavelig kunne vandre i Mesterens spor, og det var som om hans ånd ble igjen i Getsemane og på Golgata. Han gråt over Frelserens lidelse, fordi “kjærligheten ikke blir elsket.” Hans dypeste behov var å motta Kristus i alterets sakrament. Han skriver: “Av Guds allerhøyeste Sønn ser jeg ikke noe annet legemlig i denne verden enn hans allerhøyeste legeme og blod.” Han hadde stor ærbødighet for alle prester, hvor skrøpelige de enn måtte være, fordi de forvalter dette mysterium.

En narr og en tåpe – og mystiker Mot slutten av sitt liv opplevde han det smertefulle at hans idealer ikke ble fulgt, da de nye brødrene fant hans evangeliske råd for radikale. Det som kanskje var det vanskeligste for ham å godta, var at det ord han hadde mottatt i begynnelsen av sin gjerning, ikke fikk bli stående i den endelige ordens- regelen: “Ta intet med på veien, verken stav eller veske, brød eller penger.” “Fremfor alt var det Jesu ydmyke men- Frans var også skeptisk til den neskevordelse og hans kjærlighet gjennom sin lærdom og de studier mange av dem søkte, lidelse som opptok hans tanker slik at han da han mente det kunne føre til hovmod. knapt kunne tenke på noe annet.” Thomes av Celanos biografi Han nektet en bror å eie en bønnebok, for da kunne han komme til å si til sin bror: “Bring meg mitt breviar.” Faktisk hadde han større tillit til bror Tyv og bror Røver Frans hadde et spesielt forhold til julefesten enn til de lærde. Det fortelles om en berømt og inkarnasjonens mysterium. doktor, at han først måtte gjennom en En jul stilte Frans opp en krybbe i en måneds kjøkkentjeneste, før han kunne grotte ved Greccio. Under midnattsmessen opptas i ordenen. så en av de tilstedeværende, i et syn, Om seg selv sa Frans at han var kalt Jesusbarnet bli levende i krybben og at til å være en narr og en tåpe som verden Frans løftet det kjærlig opp. aldri hadde sett maken til. En rabbi har Frans’ misjonsreiser strakte seg helt senere uttalt at for å være fullt levende, hellig, til Det hellige land, hvor seeren helt trengs disiplin, artisteri – og litt galskap. 45 Jubileum

Søster Død den korsfestede Kristus, at han mottok sårmerkene i hender, føtter og side. Til alle tider siden, har det bodd brødre på La Verna. De “tilbringer sitt liv”, som Johannes Jørgensen skriver i sin pilegrims- bok, “med å be de bønner verden ikke ber, gi avkall på de gleder verden misbruker, og gjøre bot for de syndere som ikke selv gjør det.” De siste årene av sitt liv virket Frans ved sin penn og sitt eksempel. Thomas av Celano sier om ham at han var den samme i liv som i ord. Hans behov for mindre og mindre ble stadig større og større, og han syntes aldri at han og brødrene var fattige nok. Alle som ba om noe, ga han hva han hadde, om det så var de klærne han sto og gikk i – for å “gi bror Fattigmann tilbake det vi har tatt fra ham.” I dag krever de fattige landene å få sin rettmessige eiendom og sitt daglige brød tilbake fra de rike. Samtidig med at hans ånd lyste klarere og klarere, ble hans bror Legeme stadig skrøpeligere. Han erkjente at han heller ikke hadde stelt pent med “bror Asen”, som nå “sparket”. “På den harde klippen mellom Tiber og Arno, Han hadde store smerter og var en mottok han av Kristus det ytterste tegn som hans lemmer bar i to år.” dødsmerket mann. En tid lå han syk og Dante i Paradiso nesten blind i en ussel hytte ved San Damiano. Her ble han grepet av dyp depresjon og forlatthet, inntil lyset brøt igjennom og et mesterverk av en lovsang til Skaperen for hans skjønne skaperverk, Solsangen, ble til. Den uttrykker hans dype samfølelse med det besjelede univers, naturen og skapningene, og er det første dikterverk på det italienske folkespråk. Det sies av diktningen er det gud- Med noen få brødre, trakk mystikeren dommelige språk. Frans’ egen diktning er Frans seg tilbake til det ville fjell mellom for en stor del inspirert av salmene og de Tiberen og Arno, La Verna, i ensom poetiske bøker i Bibelen, der vi møter Gud kontemplasjon. Så sterkt ble han grepet av som skaper og den universelle lovprisning 46 Jubileum

Da Frans’ kjente søster Døds etter- lengtede nærvær kom, ba han om å bli båret ned til Portiuncula og bli lagt ned på den nakne jord. Etter å ha velsignet brødrene og alle som senere skulle inntre i ordenen “alt han kunne”, og typisk for ham lagt til “mer enn han kunne”, ønsket han med glede og forventning søster Død velkommen, natten til 4. oktober 1226.

Helgen To år senere ble Frans kanonisert, og en praktfull basilika ble bygget til ære for ham. På dens vegger har store kunstnere som Giotto, Cimabue, Martini og Lorensetti gjenskapt Kristi og Frans’ liv i bilder. Malere ble samlet fra hele Italia, og Assisi ble et av de viktigste kunstsentre. Ved jord- skjelvet i 1997 ble fresker av Giotto og Cimabue sterkt skadet, men restaurert allerede etter to år. Giotto, forløper for renessansen, “Aller høyeste, allmektige gode Herre, din er all tilhørte den tredje orden, som også Dante ære, lov og pris og all velsignelse, deg alene, du og senere Michelangelo. Han fulgte de høyeste tilkommer de, og intet menneske er fransiskanske råd, ved i ånden å hensette verdig å nevne ditt navn!” seg til de hellige steder og fordype seg Fra Solsangen direkte i evangeliene og hellige historier. Fransiskanerne selv betraktet malerne som predikanter, der bildene forkynner bud- skapet også for døve og leseukyndige. av ham. Vi hører om trærne som klapper i En helgens dødsdag regnes som hendene, hauger som hopper av glede, og fødselen inn i Guds rike. Natten til 4. oktober jorden som revner av fryd. feires Transitusfesten for den hellige Frans Til gjengjeld for sin fullkomne nede i basilikaen Santa Maria degli Angeli, forsakelse, mottok Frans da også den mens byen oppe på fjellet ligger opplyst av fullkomne glede. Han kunne gripe to fakler. stokker fra bakken og spille et stumt spill Kazantzakis lar den aldrende bror bare han kunne høre. Frans opplevde også Leone si det følgende, i sin roman om den englenes nærvær, som spilte musikk fra hellige Frans: “Om han var høy fra fotsåle evigheten for ham, på grensen av hva hans til isse, vet jeg ikke, men fra issen og opp legeme kunne tåle. var han veldig.” 47 Aktuelt

“Anglicanorum coetibus” - personalordinariater for eks- anglikanere som blir katolikker

Den 4. november i år, minnedagen for Den hellige Karl Borromeo, en av Kirkens virkelig store motreformasjonshelgener, undertegnet pave Benedikt XVI den apostoliske konstitusjon “Anglicanorum coetibus”, som sammen med tilleggs- normene fra Troslærekongregasjonen åpner for etableringen av “personal- ordinariater for anglikanere som går inn i fullt fellesskap med Den katolske kirke”. Diskusjonene omkring denne nye struktur i Kirkens liv, dens betydning for økumenikken, for Kirken og for Den anglikanske kommunion, og for de mange anglikanere som ønsker enhet med Roma, har vært preget av alt fra for- nuft og objektive vurderinger til det rene vanvidd (deler av media slo først opp saken som pavens desperate jakt på prester). Denne artikkelen forsøker å trekke frem konstitusjonens konkrete forordninger og se dem i forhold til Kirkens liv.

AV P. F REDRIK HANSEN

P. Hansen studerer kirkerett ved Det pavelige universitet Gregoriana, Roma.

nnledningsvis bør det påpekes at en pavevalg. I dette tilfelle konkretiseres konsti- Iapostolisk konstitusjon har den øverste tusjonenes innhold med tilleggsnormer fra rang blant de pavelige dekreter og benyttes Troslærekongregasjonen, som gis overansvar vanligvis når nye juridiske forordninger for de nye personalordinariatene. innføres i Kirken. Eksempler i nyere tid er Sacrae disciplinae leges (1983), som inn- Ekklesiologien i bunn førte den nye lovboken i Kirken; Pastor bonus (1988), som omorganiserte den Anglicanorum coetibus innledes med fire romerske kurien; og Universi Dominici korte avsnitt som tydelig er forankret i gregis (1996), som innførte nye regler ved konsildokumentene om Kirken, Lumen 48 Aktuelt

Gentium, og om økumenikk, Unitatis redinte- prinsippene at paven går til det steg å gratio, og som retter søkelys på konstitu- forordne nye strukturer i Kirken. sjonens ekklesiologiske fundament. Dette, Konstitusjonen, som på ingen måte er og at konstitusjonen preges av fotnoter fra noe langt dokument, består videre av 13 disse to dokumentene, gir en tydelig artikler (enkelte inndelt i paragrafer) som indikasjon på hvor grunnlaget for denne fastsetter hvilken konkret form de nye per- nyordningen ligger. For det første rotfestes sonalordinariatene skal ha. Tilleggsnormene personalordinariatene i Kirkens frelses- fra Troslærekongregasjonen består av 14 bringende misjon: å kalle mennesker til det artikler (ikke sammenfallende med konsti- nye livet i og med Gud, og til slutt til tusjonens artikler) fordelt på ni temaer. For frelsens evige liv. Dette fordi Kirken, som enkelthets skyld presenteres den nye struk- konstitusjonen understreker, er et folk turen her som emnepunkter, uavhengig av samlet av og i Treenigheten og gjort til et om innholdet fremlegges i den apostoliske “sakrament, det vil si både et tegn på og et konstitusjon eller i tilleggsnormene. redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet” Grunnleggelse: (sitat hentet fra LG 1). For det andre handler dette om økumenikk – arbeidet for Et personalordinariat for anglikanere som konkret å forene de kristne. Siden splitt- opptas i Kirkens fulle fellesskap, etableres elser mellom de kristne strider mot Kristi av Troslærekongregasjonen innen en bispe- egen vilje (jf. Joh 17,20-21) og sår tvil om og konferanses område, etter rådslagning med svekker forkynnelsen av det glade budskap, den aktuelle bispekonferansen. Det er noe mister Kirken noe av tyngden i sin misjon nytt i Kirken at Troslærekongregasjonen gis ved ikke å være én, men mange som står ansvar for det som blir å sammenligne med mot hverandre. Arbeidet for enhet et bispedømme. Alle bispedømmer i Kirken innebærer også å gjøre det praktisk mulig (og etablering og endringer av disse) er for kristne å komme sammen, sågar på underlagt Bispekongregasjonen, Kongrega- tross av sine ulikheter på det liturgiske, sjonen for folkenes evangelisering (for åndelige og pastorale plan. misjonsområdene), og i noe mindre grad Innledningen dveler ved Kirken som Kongregasjonen for Østkirkene (for De ori- institusjon, en institusjon som kjennetegnes entalske katolske kirker). At personalordi- av bekjennelsen av troen i sin fylde, feiringen nariatene underlegges Troskongregasjonen, av alle sakramentene innstiftet av Jesus, og har nok sin grunn i at dette er en struktur bispekollegiet under pavens ledelse. Så vel med viktige doktrinære og trosmessige følger, Kirkens natur og misjon som arbeidet for at strukturen representerer noe også ut enhet blant de kristne, må komme til over pastoral omsorg, og til sist at dette uttrykk også i det synlige og organisa- ikke bare omhandler økumenikk (rent toriske, og det er for å videreføre disse teoretisk sett kunne man tenke seg personal- 49 Aktuelt

ordinariatene underlagt Det pavelige råd mulighet for at udøpte kan bli katolikker for kristen enhet, selv om argumenter også innen denne nye strukturen – og begynne å klart taler mot noe slikt). leve sitt kristne liv innen ordinariatet.

Rang: Tro: Personalordinariatene defineres som “juridisk Den katolske kirkes katekisme (1992) sammenlignbart” med et bispedømme, de uttrykker den katolske tro, som bekjennes plasseres med andre ord på samme nivå også av medlemmene av et ordinariat. som bispedømmene, som er Kirkens grunn- Dette betyr konkret at ingen av de angli- leggende struktur. Samtidig skiller de seg ut kanske trossetninger som eventuelt strider fra bispedømmene ved at de er personlige mot katekismen, kan ha noen plass i tros- (det omfatter en bestemt gruppe menn- livet eller forkynnelsen blant eks-angli- esker), mens et bispedømme er territorialt kanerne i et personalordinariat. (dekker alle de troende i et geografisk område). Fotnoten i konstitusjonen viser til Liturgi: militærordinariatene i Kirken, som også grunnlegges for en særskilt gruppe (kato- Personalordinariatene dannes innen den likker i et lands væpnede styrker), og er romerske ritus, og den romerske liturgi sammenlignbart med et bispedømme i vil også være deres. Men, med godkjenning Kirkens liv. Men, mens militærordinariatene fra Den hellige stol, kan egne liturgiske dekker (ofte kun i en periode av livet) bøker, som reflekterer den anglikanske troende som gjør en bestemt type tjeneste/ “liturgiske, åndelige og pastorale” tradisjon, arbeid, er personalordinariatene for eks- utarbeides og brukes. Noen ytterligere bruk anglikanere en struktur som vil kunne av nåværende anglikanske ritualer tillates gjelde for troende fra vugge til grav, og ikke. baseres på deres tidligere tilhørighet som anglikanere. Ledelse: To størrelser skal inngå i ledelsen av et Medlemmer: personalordinariat. En ordinarius (felles- Legfolk, ordensfolk og geistlige som opp- betegnelse som også brukes om dem som rinnelig tilhørte den anglikanske kirke- har utøvende myndighet i et bispedømme familie (Anglican Communion) og som nå er (biskop, generalvikar, biskoppelige vikarer) katolikker, eller som opptas i Kirken ved å og i en orden (general, provinsial)). Ordi- motta sakramentene innen ordinariatet, narius må være prest eller biskop og kan være medlemmer. Den andre gruppen utnevnes av paven. Det er ingen nød- her er bemerkelsesverdig, da det gis vendighet at han er biskop, noe som vil 50 Aktuelt

gjøre det mulig også for en gift anglikansk som blir katolske prester, kan også inviteres biskop, som ordineres til katolsk prest med til bispekonferansens møter og søke til- dispensasjon fra sølibatsløftet, å lede et latelse fra Den hellige stol til å bære de slikt personalordinariat. Styrerådet (Gover- biskoppelige tegn (ring, mitra, hyrdestav). ning Council) skal bestå av minst seks Sistnevnte mulighet er underlig og virker prester, som i tillegg til å fungere som både noe løsrevet fra konstitusjonens generelle Presteråd og Konsultorkollegium, har budskap, da det virker å tillate en type utvidede fullmakter. Blant annet må de “overprest” som hverken har embete eller høres ved opptak av prestestudenter og ved myndighet som biskop eller ordinarius, etablering av et formasjonshus, og de har men synlig virker å være det. rådgivende stemme i utarbeidelse av ternaen (listen over tre mulige kandidater Forholdet til Kirken forøvrig: til embetet som ordinarius, som oversendes Den hellige stol). Et annet element av det Ordinarius blir medlem av bispekonferansen organisatoriske her, er at tilleggsnormene i det land/den region personalordinariatet gjør det obligatorisk med menighetsråd i etableres. Han må samarbeide med de ordinariatets menigheter (noe de ikke er i andre biskopene i det pastorale arbeid, og i resten av Kirken), og virker å gjøre det enkelte andre spørsmål regulere dette samme for pastoralrådet på ordinariats- samarbeidet – som for eksempel for preste- plan. Disse tre rådene – styrerådet, menighets- studiene som er felles for ordinariatets og rådene og pastoralrådet – er nok et uttrykk bispedømmenes prestestudenter, og der for den noe mer synodale struktur hos hvor ordinariatets prester skal virke i et anglikanerne, som det gis rom for også bispedømmes menigheter eller sjelesorg. innen personalordinariatene i Kirken. De mange spørsmål om personal- ordinariatene generelt, og spesielt deres forhold til bispedømmene, som så langt er Prester: blitt luftet, kan nok ennå kun besvares med Det vil være mulig for dem som har “vent og se”. Det som foreløpig er en rent tjenestegjort som biskoper, prester og teoretisk og juridisk struktur, må først møte diakoner i den anglikanske kirkefamilien, virkelighetene, og da virkelighetene i en og som oppfyller alle krav, å bli opptatt som konkret situasjon (England, USA, Australia) kandidater til ordinasjon innen personal- før alt blir noe klarere. Samtidig står Kirken ordinariatet. De som er gift, kan på indi- parat, og den engelske bispekonferansen, viduell basis og i tråd med de regler som som nok vil få et personalordinariat, har Kirken har brukt til nå, gis dispensasjon fra nylig nedsatt en kommisjon, ledet av den sølibatet og ordineres til prester. Sølibatet nye erkebiskopen av Birmingham, Bernard består imidlertid som norm, også innen Longley, for nettopp å møte de konkrete personalordinariatet. Prestestudenter innen anliggender på dette stadium. Tiden vil ordinariatetet skal, så langt det er mulig, vise. utdannes sammen med andre preste- studenter, med unntak av fag hvor særskilte Les mer om den historiske bak- (og aksepterte) deler av den anglikanske grunnen og nåværende kontekst for arv (patrimony) spiller inn – f.eks. det litur- “Anglicanorum coetibus” i Broen nr. 6- giske. Tidligere gifte anglikanske biskoper 2009. 51 Aktuelt

Da muren falt

Etter ti år som luthersk prest, ble jeg 15. august 1989 opptatt i Den katolske kirke. Biskop Gerhard Goebel i Tromsø sendte meg samme høst til Tyskland for supplerende katolske teologistudier, slik at han to år senere kunne ordinere meg til katolsk prest. Derved falt mitt opphold i Tyskland tilfeldigvis sammen med Berlinmurens fall og hendelsene i nær tilknytning til dette. Knapt noen annen «tilfeldighet» i mitt liv har jeg satt mer pris på enn denne øyenvitnemulighet. Det gav meg orkesterplass ved begivenheter som skulle bli skjellsettende for nesten alt som siden har skjedd i Europa og i verden.

AV MSGR. TORBJØRN OLSEN

ret begynte med en – sett i ettertidens nattog til Frankfurt am Main og så videre Ålys – ganske håpløs idé i Frankrike om litt vestover til Mainz, hvor jeg lette hva som skulle bli årets begivenhet, husket meg frem med trikk nr. 8 til Bretzenheim, årevis fremover: den storslagne feiring av der jeg skulle tilbringe de to neste år den franske revolusjon 200 år tidligere. i “Berthierhaus”, et kloster- og studiehus Det går ikke alltid som menneskene plan- ikke langt fra Johannes Gutenberg- legger… universitetet. Reisen gav den første kontakt med steder som siden skulle bety mye. På ettermiddagen samme mandag Til Tyskland stotret jeg meg frem på en blanding av For meg begynte det nye livsavsnitt da jeg elendig tysk og litt engelsk overfor mine nye på Oslo S søndag 10. september 1989 steg medbrødre, og dog oppfattet jeg hva en på dagtoget og reiste over København til pater fortalte at han nettopp hadde sett på Hamburg. Derfra gikk turen videre med TV: flyktninger som var kommet fra DDR, 52 Aktuelt

over Ungarn og Østerrike, til Tyskland! Slikt Fjernsynet løftet samtidig frem det var nytt og merkelig. Og siden gikk alt slag nærmest absurde da DDR midt oppe i dette i slag. – 7. oktober 1989 – gjennomførte et stor- Hver dag flommet fjernsynet over av slagent og lenge forberedt 40-årsjubileum stadig mer spektakulære nyheter om flykt- for bonde- og arbeiderstatens eksistens. ninger fra DDR, både den ene og den andre Soldater marsjerte, pionerer paraderte, vei. Den østtyske ledelse var tydeligvis offisielle gjester klappet i takt og oldinge- bitter på ungarerne, som hadde bragt lederskiktet stod oppstilt på sine tribuner. stabiliteten i uro ved på egen hånd å åpne Mine nye vesttyske venner fortalte hvordan sine grenser mot vest. I ettertid har det vist man i øst alltid klappet i takt. I bakgatene seg at det delvis handlet om avtalte spill på protesterte folk. søndagen, mellom forbundskansler Helmut Bildene ble mer spennende og mer Kohl i Vest-Tyskland og statsministeren i kompliserte da Michail Gorbatschow kom Ungarn. Antagelig reddet Kohl slik sitt som æresgjest fra Moskva og sa ting politiske liv for ti år, mot intern opposisjon offentlig som vertskapet aldeles ikke satte i Det kristelig-demokratiske parti, som pris på. Jeg husker DDR-sjefen Erich da holdt landsmøte. Strømmene av nye Honecker lang tid senere vendte blikket “republikkflyktninger” gikk også til vest- bittert bort da han ble vist bilde av ham og tyske ambassader i andre østeuropeiske Gorbatschow i offisiell omfavnelse i Berlin naboland, særlig i Praha, der begivenhetene under jubileet. Oppå alt dette kom de hele tiden valset ned alle beredskapsplaner. stadige demonstrasjoner, foruten den faste Fjernsynet viste en blanding av komiske og mandagsbønn foran Nikolaikirken i Leipzig. tragiske hendelser der politifolk mislyktes i Media grep begivenhetene fortere å holde igjen flyktninger som klatret inn enn folk flest. TV-kanalene fikk mitt første gjennom ambassadevinduer. Det var uklart år i Tyskland flere og flere programom- om politiet handlet med iver eller halv- legginger, gjerne markert med gul tekst. I hjertet. Ambassadeområdene ble overfylt, og tillegg til de stadig mer overraskende det samme gjaldt gymnastikksaler der flykt- nyheter, kom reportasjer samt analyse- og ningene ble mottatt i forbundsrepublikken. diskusjonsprogrammer i fleng. Alle mulige Vi så DDR-tjenestemenn prøve å spørsmål ble diskutert av folk som mente å vinne kontroll over situasjonen, ved å få begripe hva som skjedde. unna ubehagelige bilder. Flyktninger ble I øst begynte de politiske omveltninger. offisielt loset gjennom DDR fra øst- 18. oktober gikk Erich Honecker av helse- europeiske land til forbundsrepublikken. I messige grunner plutselig av, og deretter Vest-Tyskland utløste hver flyktning hans kone Margot. I sentralkomiteen viste gledesscener idet de etter gjeldende rett ble det seg at man hadde tydd til kuppaktige mottatt med øyeblikkelig statsborgerskap metoder for å få avgangen gjennomført. De og “Begrüßungsgeld”. gjenværende ledende kommunister stod 53 Aktuelt

frem i ny demokratisk og folkelig drakt, har forlatt Den katolske kirke) skrev tykke men gjorde knapt særlig inntrykk. Nest- bøker om dette, som nesten alle slukte. kommanderende Egon Krenz’ karriere som Pave Johannes Paul II og kardinal Joseph ny sjef varte bare et par uker. En politisk Ratzinger var – mildt sagt – ikke spesielt leder fra utkanten, Hans Modrow, kommunist- populære. Og også ellers gikk livet sin partiets førstesekretær i Dresden, dannet vante gang, med all den orden, velstand og samlingsregjering, ble selv ministerråds- vennlighet som kjennetegnet mine nye vest- formann (regjeringssjef) og prøvde så godt tyske omgivelser. han kunne å føre tingene videre. En av stats- rådene var bratsjisten, kirkemannen, advo- Til Berlin katen og øst-kristligdemokraten Lothar de Maizière. Jeg husker dog Mordrow og hans Om kvelden 9. november eskalerte begiven- delegasjon komme nokså tomhendt tilbake hetene voldsomt. Sent på kveld så vi på TV etter et besøk hos Helmut Kohl i vest. Kohl at Berlinmuren plutselig var blitt åpnet og kunne ikke pumpe penger inn i et ukontrol- folk strømmet inn i Vest-Berlin. Bildene var lerbart konkursbo. En ganske ukjent overveldende. Siden viste det seg at noen kommunist stod frem på TV og skrek om misforståelser gjorde at åpningen var endringer i partiet. Han het Gregor Gysi og skjedd uten at man formelt hadde fått skulle i en årrekke senere spille en markant besluttet det. rolle. For første gang oppstod det reell Dagen etter kikket vår rektor ganske debatt i folkekammeret (DDRs nasjonal- forvirret på meg da jeg meddelte ham at jeg forsamling) med ekte avstemninger. Mye av tidlig neste morgen kom til å dra til Berlin. den faktiske autoritet gikk over på “runde “For dette er historie,” som jeg sa. Jeg bord” som ble opprettet over alt, og som kjenner ingen andre som dro fra Mainz til bestod av en blanding av folk fra det gamle Berlin, men er desto gladere for selv å ledersjikt og opposisjonelle. Her dukket det ha gjort det. Etter togbytte i Hannover og også opp geistlige av ulike slag. lokomotivbytte ved den tysk-tyske grense Mainz ligger langt vest i Tyskland. gikk turen gjennom DDR til Vest-Berlin. Der registrerte folk begivenhetene og Scenene på denne reise glemmer jeg aldri. diskuterte dem. Men jeg syntes knapt de Stasjonene var fulle av jublende mennesker. forstod hvor viktige hendelsene var. Mine Grensepolitiet hadde plutselig lagt om sin medstudenter i katolsk teologi var opptatt praksis. De nærmest løp gjennom toget og med det som hadde engasjert dem siden delte ut passersedler! 1960-tallet: Kirken er livs- og kjærlighets- Men hva ville skje? I kupeen hadde vi fjern; sølibat og prevensjonsforbud er dumt; en meksikaner som ropte: “Ett Tyskland!” interkommunion og blandet ekteskap er Da jeg spurte en medreisende tysker om naturlig. En prest og teolog ved navn Eugen vi ville få tysk enhet, ristet han bare på Drewerman (som siden med stor bitterhet hodet og avviste det som helt irrelevant. 54 Aktuelt

“Det forblir nok to stater,” var hans videre Utover vinteren fortsatte ekstrainn- kommentar. Man måtte finne seg i å tilhøre slagene på TV, samt de politiske og prak- ulike blokker, med alt hva det innebar. tiske utfordringer. Gleden over grenseåpningen lå på et annet Når jeg leste norske teologers kommen- og mer praktisk og følelsesmessig plan. tarer i “Vårt Land” til en del av begiven- I Berlin var stemningen voldsom. hetene, virket det mer som ønsketenkning Gatene var stappfulle av mennesker. Biler enn som virkelighetsbeskrivelse. Øst- og folk passerte Checkpoint Charlie i begge Tyskland og Polen befant seg religiøst i hver retninger, uten de vante kontrollkøer. Nå sine verdener. Rett nok gav kirkene rom var det køer av helt andre grunner. Store for demonstrasjoner, og de evangeliske lysaviser gav stadig nye opplysninger om synoder hadde nok tjent som opplærings- nye grenseoverganger som ble åpnet. DDRs anstalter i demokratiske beslutnings- ingeniørvåpen arbeidet med fysisk å fjerne prosesser. Men noe religiøs oppvåkning var deler av muren. Andre deler ble midlertidig knapt å skimte i øst. Arbeidet med å besteget og sikret av politifolk fra øst. marginalisere religionene var kanskje kommunistenes mest vellykkede prosjekt. “Jugendweihe” (borgerlig konfirmasjon) På juleferie hører til en av de institusjoner som var blitt Alt skjedd veldig fort. Rett før jeg tok tog godt utbygd, og som overlevde kommunis- og ferje hjem til juleferie i Kristiansand, mens fall med relativ stor styrke. ble Helmut Kohl intervjuet på TV om tysk En del medstudenter i Tyskland fremtid, og han sa at man kanskje kunne feilinterpreterte nok også. De spurte seg om tenke seg en eller annen form for kon- ikke de kirkelige “murer” i Vatikanet snart føderasjon. Mens jeg var hjemme, ble ville falle i forlengelsen Berlinmurens fall. Nicolae Ceau?escu og hans kone i Romania Refleksjon basert på god innsikt er alltid dømt til døden og henrettet på uverdig vis. forutsetningen for riktig analyse. Å skille Da jeg etter nyttår kom tilbake til Tyskland, mellom drøm og virkelighet kan ofte by på var det ingen lenger som snakket om problemer … konføderasjon. Da dreide det seg om måte og tidspunkt for enhet. Demokratisering av DDR Jeg likte egentlig aldri Helmut Kohl. Navnebroren, den gamle sosialdemokrat Man bestemte seg for å holde demokratisk Helmut Schmidt, gav et mer tillitvekkende valg i DDR 18. mars 1990, slik at landet fikk inntrykk. Noen sa at den eneste feil ved et organ med demokratisk legitimitet som ham var partitilhørigheten! Men Kohl kunne gjennomføre gjenforeningen. Det gjorde faktisk en imponerende innsats ved første det nyvalgte folkekammer gjorde, var gjenforeningen. å stryke DDR-forfatningens kommunistiske 55 Aktuelt

preambel. Øst-kristligdemokraten Lothar forbundspresident Richard von Weizsäcker de Maizière fra Modrows samlingsregjering hadde løftet nordmenns respekt for ble ministerpresident, som man nå sa Tyskland betraktelig, fikk jeg høre at han (regjeringssjef). Han hadde et utseende og var en typisk protestant (med mye historisk trådte frem på en måte som inngav tillit. “syndserkjennelse”). Og da jeg nevnte Willy Forbundskansler Helmut Kohl dro til Brandts popularitet hos oss, gryntet de Berlin for å delta i folkekammermøte i det eldre enda surere noe om “Whisky-Willy”. berømte/beryktede “Republikkens palass”. Den verste var åpenbart Otto von Bismarck, Der måtte han ta plass på publikumsgalleriet, som fra Berlin på 1870-tallet hadde drevet men parlamentarikerne reiste seg, vendte “kulturkamp” mot katolikkene i vest. Jeg seg om og hilse den i dobbelt forstand lærte mye om hvor avgjørende ståsted er mektige gjest med applaus. Bak kullissene for hva man ser. spilte han en mer aktiv rolle enn folk visste. En av mine tysklærere på universitet Selv syntes jeg mye gikk for fort. Men når kom med et politisk ukorrekt spørsmål da alt kommer til alt, var det nok den eneste han spurte hvilket alternativ østtyskerne fornuftige vei. egentlig hadde til å bygge Berlinmuren i DDR fikk en ny nedrustnings- og 1961. Staten var i ferd med å tappes forsvarsminister, militærnekteren og presten faretruende for intelligentsia og arbeids- Rainer Eppelmann, som visstnok (til bestyrt- kraft. Tilbake ville man sittet med trygde- else for bladet “Bild” i vest) bestilte nye våpen og pleietrengende pensjonister. til Den nasjonale folkearme. Det virket som om noen gledet seg spesielt over i en kort Gjenforeningen tid å få regjere sin egen stat. Symbolske vedtak fulgte. Statsvåpenet skulle i be- På forsommeren 1990 kom pengeunionen, gynnelsen av juni, på en ukes varsel, dvs. D-marken ble innført i DDR. Litt rart fjernes over alt, unntatt i flagget. Og hvor var det å tenke på at det var vestmaktenes fjerning ikke var mulig, skulle det tildekkes. etablering av D-mark som i sin tid hadde Dette ble delvis gjennomført. forårsaket berlinerblokaden (1948-49), I Rheinland-Pfalz, hvor jeg bodde – et forspillet til opprettelsen av de to tyske ytre sett nokså katolsk område – betraktet stater. Østtyskerne fikk nå vekslet inn sine man fortsatt hendelsene med avstands- penger i D-mark etter et bestemt kurs- interesse. Men det dukket nå opp stadig system, der man fikk mindre og mindre flere østtyske biler av typen “trabant”, og igjen jo mer man hadde av gammel øst- de viste seg å være noen forferdelige valuta. Mest tragisk ble det for folk som miljøsvin. Også norske tilnærminger til tysk hadde spart et helt liv, for på sine eldre politikk vakte mindre forståelse enn jeg dager å kunne investere i en leilighet. hadde regnet med. Da jeg fortalte at Samtidig opphørte all finansiell begun- 56 Aktuelt

stigelse av flytting vestover. Gjenforenings- forble dog, oftest med lavere grad enn de prosjektet var i realiteten beseglet. Mange hadde hatt tidligere. Mange opplevde det begynte å ane at dette kom til å bli et meget som en kapitulasjon. Selv var jeg høsten kostbart og hardt prosjekt, sett fra enhver 1989 kommet direkte fra en arbeidsplass i synsvinkel! det norske Forsvarets overkommando, og Sommeren tilbragte jeg i Norge, men jeg forsto godt de militære følelser. kjørte bil sammen med mine foreldre til Det som overrasket de nye militære Tyskland et par dager etter gjenforeningen sjefer fra vest sterkest, var de enorme 3. oktober 1990. Vi dro også en tur til de ammunisjonslagre og deres elendige sikring, “nye delstatene” („neue Bundesländer”). vurdert ut fra vesttyske sikkerhetsfor- Mye var ved det gamle, ikke minst de alt for skrifter. Dermed ble det viktigste gjøremål små og nærmest ufremkommelige veier for den gamle østtyske hær å sikre sine mellom øst og vest. Og på et hotell hvor vi egne lagre etter vesttysk standart – inntil de bodde, var det billig å leve, men fremdeles kunne destrueres. med betaling for hver osteskive du tok til Samtidig fikk vi den paradoksale frokost! situasjon at sovjetarmeen nå sto langt inne Mange av de østtyske statsinstitusjoner i et NATO-land. Helmut Kohl fikk løst utfor- ble – etter min og manges mening – be- dringen ved sine penger og sitt vennskap handlet svært arrogant og ydmykende. Mest med Gorbatschow. Tyskland finansierte smertefullt må det sikkert ha vært for boliger i Sovjetunionen for de hjemvendende offiserskorpset i den østtyske folkearmé. sovjetiske offisersfamilier fra Tyskland! Forsvarsminister Eppelmanns dagsbefaling I forbundsdagen i Bonn toget nå en siste dag før gjenforeningen, var å sende del av folkekammerets medlemmer inn som avdelingsfanene til et militærmuseum. nye representanter. Den fikk for første gang Oberster og generaler fikk beskjed om at de en tydelig kommunistisk opposisjon. Bl.a. ikke trengte å komme på jobb mer. Alle den siste ministerpresident i DDR, Lothar uniformseffekter, unntatt undertøyet, ble de Maizière, tiltrådte Kohls forbundsregjering. skiftet over natten. Ingen seremonier ble Noen måneder senere trakk han seg fra gjennomført neste morgen. Men en rekke politikken etter beskyldninger om å ha vært offiserer fra vest trådte nå frem som sjefer agent for det hemmelige politi i DDR i øst, og iført arbeidsuniform samlet de (uoffisiell Stasi-medarbeider). sine nye underordnede til ordremøter. Folkearmeen ble berømmet for å ha Integrering? forholdt seg korrekt under den fredelige revolusjon. Deretter ble det tatt initiativ til I desember 1990 skulle det holdes fellestysk å få så mange østoffiserer som mulig til å forbundsdagsvalg. Det ville skape noen slutte. En god del – spesielt teknisk befal – interessante utfordringer. 57 Aktuelt

I utgangspunktet er forfatnings- den nasjonale sperregrense. Ville de slik systemet i forbundsrepublikken Tyskland kunne bli manøvrert helt ut av forbunds- kanskje det beste i verden. Halvparten av dagen medmindre de fikk inn noen med forbundsdagens medlemmer velges med direktemandat fra fremdeles veldig røde direktemandat fra enmannskretser og sikrer steder i øst? Politikerne i Bonn bestemte slik nasjonalforsamlingens geografiske seg for at slik skulle det være, og eks- representativitet. Den andre halvpart kommunistene i øst – som nå kalte seg velges fra hver delstat, slik at man på Partiet for demokratisk sosialisme (PDS) delstatsnivå får et matematisk korrekt – raste mot maktmisbruk og urettferdighet. forhold mellom velgernes og parlamentets Da var det forfatningsdomstolen grep inn partisammensetning. For å forhindre at en og sa at den nasjonale sperregrense nok splittet flertallsopinion i parlamentet skal skulle gjelde, men ikke før ved neste valg. plage og svekke en mindretallsregjering, Ekskommunistene måtte få litt tid på seg til har man oppløsningsrett og en ordning med eventuelt å etablere seg på nasjonalt plan. såkalt “konstruktivt mistillitsvotum”. Opp- Ved første valg i desember 1990 skulle i løsningsretten innebærer at regjeringen stedet sperregrenen gjelde særskilt for kan få forbundsdagen oppløst og nyvalg Østtyskland og for Vesttyskland. Og derved utskrevet. Konstruktivt mistillitsvotum har ekskommunistene vært med i forbunds- innebærer at dette må bestå i at forbunds- dagen helt frem til nå. Etter min mening dagen selv velger en ny forbundskansler. var dette helt nødvendig for at ikke sårene Dertil har man en forbundspresident valgt og splittelsen skulle bli større enn nød- av den store “forbundsforsamling” (som vendig. ikke har andre funksjoner). Han spiller Ved åpningen av den neste nyvalgte mest en seremoniell og konstitusjonell rolle. forbundsdag i november 1994, fikk eks- Men i min tid grep han inn og nedla veto kommunistene for øvrig til et lite kupp. Man mot en lov om privatisering av flyveleder- trengte nemlig en midlertidig president til å tjensten (tror jeg), idet han krevde at lede forbundsdagen inntil ordinær president politikerne eventuelt fikk ta seg bryet å var valgt, samt til å holde åpningstalen. endre grunnloven i stedet for å lage Oppdraget ligger på forbundsdagens eldste grunnlovstridige kompromisser. Så har medlem (Alterspräsident). PDS hadde fått man forfatningsdomstolen i Karlsruhe med valgt inn en meget gammel dikter (Stefan stor myndighet. Endelig har man en høy Heym, 1913-2001), som i sin tid hadde sperregrense mot småpartier. bodd i USA og var emigrert til DDR, men Det var den høye sperregrense som som også var kommet i konflikt med de ble utfordringen. For ekskommunistene som kommunistiske makthavere der. Mange var fremdeles hadde relativ stor oppslutning i sure og særlig kritiske til at han brukte øst, ville ikke ha sjansen til å komme over talen til å mane til samarbeid og enhet i 58 Aktuelt

stedet for til å bekjenne kommunistenes Det var spørsmålet om hvor regjeringssetet synder. skulle være (mange vil si – selv om det ikke er helt korrekt – hvor Tysklands hovedstad skulle ligge), i Bonn eller i Berlin? Tysk enhet? Parlamentarikerne ble stilt fritt, og uenig- Mye pussig, interessant og utfordrende heten gikk på tvers av partiskillelinjene. Vi oppsto, f.eks. for feltpresttjenesten i de nye diskuterte det en god del på universitetet, østtyske områder. Etter Annen verdenskrig dvs. det var stort sett alle mot én. At folk fra hadde man i forbundsrepublikken bygd opp Bonn ville beholde Bonn, var forståelig. en meget sivil, selvstendig, godt finansiert Men omtrent alle mine medstudenter var og høyt respektert feltpresttjeneste. I DDR klar på at det ikke måtte bli Berlin. Berlin fantes selvfølgelig ikke noe slikt, og kirkene forbant de kun med negative ting. Dertil lå var svært pasifistisk. Det hadde vært en del Berlin ikke lenger i sentrum av Tyskland. av fundamentet for deres opposisjon. Den Dessuten ville flytting koste uhorvelig mye. katolske feltpresttjenesten ble formelt Nei, Bonn var man vant til, og Bonn burde straks utvidet til å omfatte de østtyske fortsette som regjerningssete (om man da områdene, basert på det gamle fremdeles ikke skulle finne på noe helt nytt, som gjeldende rikskonkordat fra 1933 mellom finanssenteret, den gamle keiserkroningsby paven og Hitler. Men det fantes ikke så Frankfurt am Main, der den første nasjonal- mange katolikker i øst. Der var man på forsamling var blitt holdt i Paulus-kirken i evangelisk hold derimot avhengig av å 1848-49). Selv var jeg helt klar på at det inngå avtaler mellom staten og de lokale måtte bli Berlin. Det gav seg av historien. kirker om feltpresttjeneste, og kirkene Prøver man å løpe fra den, forblir den med hadde voldsomme problemer med å som noe uforløst. Historien må man leve akseptere noe slikt, selv i vesttysk form. med, på godt og vondt, hevdet jeg. Dette holdt på sitt verste på å velte hele den Medstudentene lyttet, men hadde vanskelig tyske evangeliske feltpresttjeneste, før man for å forstå argumentasjonen. En dag kom fant en løsning. en og sa at “utlendinger ikke forstår oss Andre utfordringer var ulike promille- tyskere som har slike problemer med grenser og abortlovgivning i øst og vest, Berlin”, og riktig var nok det. Men så gikk samt straff og sanksjoner mot tvilsomme Willy Brandt inn for Berlin. Han hadde vært elementer i det gamle DDR. Mest spek- borgermester der, men mente også at det takulært ble nok oppgjøret med Erich ville være viktig for østtyskernes opplevelse Honecker som ikke bare brukte gammelt av aksept. Jeg var glad. Avstemningen i chilensk vennskap, men også rakk å dra til forbundsdagen 20. juni 1991 ble en triller. Moskva som den siste “republikkflyktning”, Da Berlin seiret med 338 mot 320 stemmer, som noen sa. var jeg svært glad, men ble igjen bare i Det siste spennende som må nevnes, begrenset utstrekning forstått av mine nye kom noen måneder etter gjenforeningen. tyske venner langt i vest. 59 Bokomtale

LARS ROAR LANGSLET: VEIVISERE - NI NORSKE PROFILER PAX FORLAG A/S 2009 KR. 349.-

Når Lars Roar Langslet utgir en samling biografiske essays om ni av veiviserne i sitt liv, tre høyrepolitikere, tre akademikere og tre katolikker, vil hans mange og trofaste lesere vite at julen er reddet. I en rekke bøker siden John Lyng - samarbeidets arki- tekt i 1989 har Langslet vist at biografien er en genre han mestrer som få andre. De har alle vært preget av historisk kunnskap, psykologisk innsikt og har bragt viktige nye momenter til forståelsen av sin hoved- person. I Veivisere befinner han seg i sin egen tid. Kåre Willoch og Asbjørn Aarnes lever og er i høyeste grad skrive- og drøm 1984), som har maktet å portrettere taleføre; de andre syv (C.J. Hambro, John ham helt overbevisende. I alt han gjorde og Lyng, A.H. Winsnes, Hans Skjervheim, i store deler av det han skrev, ruver personlig- Hallvard Rieber-Mohn, J.W. Gran, Anne heten, men personen forble gjerne util- Lise Knoff) er døde i løpet av de siste gjengelig. femogførti år. Men perspektivet er også Langslet hørte Hambro for første nært fordi disse ni er personer som har gang i 1953, og han ble langsomt kjent med hjulpet ham å stake ut sin kurs på reisen den store mann. I 1956 skrev Hambro til gjennom livet. Noen av dem ville nok ha ham: “Jeg håber at De vil holde godt hus sagt at det er en gjensidighet i dette. med Deres evner og ikke la Dem bruke til å I denne korte anmeldelse når jeg skjære for meget hakkelse. Vi trenger bare innom to av veiviserne. Dem.” Det var profetisk tale, og Hambro ble I det hjem jeg vokste opp, ble navnet begeistret for den pur unge Langslets Hambro alltid uttalt med ærbødighet, og i Minerva Kvartalskrift, og vi aner at han årenes løp har jeg lest de fleste av hans følte seg bortimot fri i Langslets selskap. bøker. Til tross for den store mengde Hambro brukte gjerne sarkasmer, og biografi som foreligger, er det vel bare C.J. jo bedre de traff, desto vanskeligere var de Hambros sønn, Johan (i C.J. Hambro; Liv og å tilgi. Kong Olav uttalte en gang at Hambro 60 Bokomtale

ikke stilte sitt lys under en skjeppe, og fremholdt så sterkt – også i de høyeste dronning Maud kalte ham Mr. Know-all. instanser i Roma, og det var ikke alltid Mange i og utenfor hans eget parti var ikke populært. Subsidiaritet og konsultasjon vel til pass i hans selskap. Meget tyder på at måtte aldri bli formaliteter; på dette punkt det var derfor han ikke ble den store, var han insisterende. samlende borgerlige lederskikkelse i sin Gran representerte Den nordiske generasjon. bispekonferanse ved den viktige synoden i Langslet formidler viktige iakttag- Roma i 1971, og stilte spørsmålet om gifte elser fra Hambros siste år, og selvom disse prester i den latinske ritus. Noen har nok er fragmenter, så er det et virkelig oppfattet ham som en farlig radikaler av menneske vi får se gjennom hans øyne. den grunn, men Gran ville nok ha fremholdt – Jeg har utfordret Langslet til å vurdere et at alle spørsmål kan stilles og fritt de- dobbeltportrett i bokform: Vennskap og batteres. Svar er avhengig av konsensus. kontakt mellom Hambro og Irlands kontro- Tidligere hadde bispekonferansen utgitt et versielle president Eamon De Valera nyansert hyrdebrev om Humanae vitae, for igjennom flere årtier. Om dette er nesten nyansert for mange i Roma, tror Langslet. ingenting skrevet. Han presiserer at Gran aldri har antydet at Det var få katolikker forunt å komme han måtte stå skolerett for formentlig nær innpå biskop John Willem Gran, men liberale holdninger i kurien, men skjønner Langslet var en av dem. De ble kjent kort jeg ham rett, utelukker Langslet ikke dette. tid efter at Gran ble biskop av Oslo, og som Den 2. juni 1981 ble det kjent at lojal katolikk stilte Langslet seg til disposi- biskop Gran, bare 61 år gammel, skulle gå sjon der hvor biskopen trengte ham: I av. Han var ved god helse; arbeidskraften sprogkommisjonen for de liturgiske over- var det ingenting å si på ennå i over tyve år. settelser og i redaksjonen for Den katolske Langslet spør – og spørsmålet er ikke ukjent kirke i Norge (1993), for å nevne to eksem- fra andre hold – om dette skyldtes en pler. arbeidsulykke i Vatikanet, eller om det var Langslet får meget godt frem at Gran en reaksjon på antatt liberalisme. Biskopen av vesen og instinkt var en samlende selv har ikke gitt oss noen antydninger om person. Han anstrengte seg for å tale slik at komplotter, og de som kjente ham – og det geistlighet og legfolk skulle kjenne sin tro gjorde mange i kurien – visste at han i beste igjen i hans ord, og lykkedes efter hvert forstand var konservativ og ortodoks. Men godt i dette. Allikevel opplevde nok noen hans redelighet forlangte av ham at Gran som kontroversiell, liberal eller han stilte radikale spørsmål ved mange radikal. Han forutsatte den biskoppelige aspekter av Kirkens liv. kollegialitet – som det annet Vatikankonsil Bernt I. Eidsvig 61 Bokomtale

ARNFINN HARAM: TRE FLORENTINARAR. ESSAY OG ARTIKLAR OM RELIGION, KULTUR OG SAMFUNN. 2003-2009 EFREM FORLAG 2009 KR. 339.-

Tre florentinarar. Essay og artiklar om religion, kultur og samfunn er tittelen på en bok som nylig ble utgitt på bergensbaserte Efrem forlag. Forfatteren av boken er den for mange av St. Olavs lesere ikke ukjente dominikanerpateren Arnfinn Haram, og inneholder en samling av det han har skrevet i perioden 2003-2009. Haram er en fargerik prest, forfatter, foredragsholder, samfunnsdebattant og polemiker, og det bærer boken preg av. I den første delen møter vi essayisten Haram, i ti svært velskrevne essays. Her hever forfatteren seg over den dagsaktuelle samfunnsdebatten og fører leserne inn i den europeiske kulturarven, representert blant annet ved Georges Bernanos, Nicolaj Berdjajev og florentinerne Girolamo Savonarola, Michelangelo Buonarroti og Donatello, for å nevne noen. Essayet om Bernanos er mesterlig. Dette er litteratur av høy klasse og røper en sterk innlevelse i augo våre finn kvarandre, djup mot djup. Bernanos’ romanfigur, den ensomme Eselet ber noko inn i seg, slik mennesket franske landsbyprestens livsverden: “I gjer det. Eit indre landskap av sorg og utkanten av ein landsby beitar eit esel eller medkjensle, av uro og døyvd angst.” to saman med nokre andre dyr. Eselet blir Ikke mange andre nynorske stilister var meg og reiser dei lange, mjuke øyro; skriver bedre enn p. Haram på sitt beste. 62 Bokomtale

Essaydelen i boken, som rundt regnet konsensusen.” Haram vet å bite fra seg om utgjør den første halvdelen, er kanskje det trengs og gis spalteplass til dette i bokens sterkeste, på den måten at disse Klassekampen, Dag og tid og Morgenbladet. tekstene vil kunne hentes frem igjen om ti, Det virker som om de har funnet sammen, tyve eller kanskje femti år, uten at de har disse avisene som har sitt selvbilde knyttet gått ut på dato. til det å være alternative og kulturradikale, Et annet essay som nesten er verdt og denne dominikaneren. Her står p. prisen av boken alene, er teksten “Mellom Haram i den stolte tradisjonen etter privatreligion og teokrati”, som Haram fikk dominikanerpater Hallvard Rieber-Mohn, en pris for i en essaykonkurranse om skriver en tydelig imponert Jon Michelet i religion i det offentlige rom, som ble forordet til boken. Michelets bok Brev fra de avholdt i regi av tidsskriftet Kirke og kultur troende fra 1998, står delvis i et dialog- for noen år siden. “Det er ei ærleg sak å forhold til Haram og hans innhogg i vere heidning. Og å vere truande”, avsluttes Klassekampen. dette essayet med. Disse setningene fanger Det er mye å hente i boken Tre flo- kanskje opp noe av dominikanerpaterens rentinarar, selv om det noen ganger går prosjekt. over stokk og stein, som det heter, som i I den andre halvdelen av Tre florenti- teksten “KRL – Vive la France”. Men vi vil narar møter vi en annen Haram, her er det gjerne ha mer! Oppfordringen gjelder både den fortsatt velformulerte, men ofte lengre essays og polemiske aviskronikker. bitende, ja noen ganger beske, ironikeren Det ryktes at det også er en diktsam- som får komme til orde. “På tide at ling på gang, også den på Efrem forlag, Dagbladets undersøkjande journalistikk fær med en samling av dikt skrevet av p. slike skumle konspirasjonar opp i dagen. Haram. Det er all grunn til å se frem til Dette skulle vi ha visst før”, skriver pateren denne boken også. som kommentar til en reportasje om Olav Hovdelien katolske norske konvertitter, som stod i den krympende dagsavisen Dagbladet. Litt lenger ned i den samme teksten kommer den motkulturelle tiggermunken til orde: “Skrekkslagne vaknar dei norske mainstream-elitane opp og anar at ikkje alle kjem til å dele den kulturradikale 63 Bokomtale

ØYSTEIN MORTEN (ILL. ANDERS KVÅLE RUE): STAVKYRKJA I EIDSBORG. EIN BIOGRAFI. SCANDINAVIAN ACADEMIC PRESS/SPARTACUS FORLAG 2008 KR. 349.-

“En gammel stavkirke forteller sin historie” Da jeg gikk på barneskolen, var min favorittsjanger innen stilskriving oppgaver av typen: “En gammel landevei forteller sin historie”. Øystein Mortens bok om Eidsborg stavkirke gir meg sterke assosiasjoner til min fordums favorittsjanger. For bok- prosjektet hans er intet mindre enn å skrive en uvanlig kirkebok, både ved sitt forteller- en biografi over denne konkrete stav- grep, ved sin grundighet og sitt “utstyr”. kirkens liv, helt fra hamarbiskopen vigslet Religionshistorikeren Øystein Morten har den en gang i andre halvdel av 1200-tallet, brukt fire år på å granske kildene til til de siste restaureringer av bygningen og stavkirken, og den interesserte leser kan av gamle katolske skikker på 2000-tallet. følge kildene gjennom 526 til dels om- Ved hjelp av dette biografiske forteller- fattende sluttnoter. Den litt mindre grepet, lykkes Morten med å gjøre boken interesserte leser – eller den leseren som er om en liten stavkirke i en liten bygd i et interessert i andre ting enn å finne ut hvor hjørne av Telemark, til noe mer enn boken forfatteren har opplysningene sine fra – kan om Eidsborg stavkirke. Dette er norsk kose seg over den gode fortellingstråden, de kirke- og kulturhistorie fortalt gjennom én mange småfortellingene underveis, foto- kirkes historie. grafiene og illustrasjonene. Illustratøren Biografien om Eidsborg stavkirke er Anders Kvåle Rues fargerike tegninger av 64 Bokomtale

kirkens eksteriør og interiør fra forskjellige han tidligere i boken gir en fin gjennom- epoker, samt mange andre illustrasjoner, gang av den katolske messen. Der nevner fortjener å nevnes spesielt. Dette løfter han prekenen (men ikke katekisme- boken og hjelper på innlevelsen i tids- opplæringen) og lar tidsangivelsen for periodene som skildres i teksten. messen strekke seg til 45 minutter. Nyere Gjennom hele boken er Øystein studier av messen i senmiddelalderen Mortens religionshistoriske grep om stoffet kunne gitt ham spennende perspektiver sikkert og godt. For en katolsk leser er på bruken av kirkerommet før og etter selvsagt overgangen fra katolsk middel- reformasjonen. I en bok så full med kilde- alder til den lutherske reformasjonen henvisninger, kan jeg ellers ikke dy meg for særlig interessant. Også her er Morten stort å etterlyse en henvisning til Missale sett en solid veileder. Han gir treffende Nidrosiense fra 1519, messeboken for karakteristikker av den religiøse mentalitet Nidaros-provinsen og Norges første trykte før og etter reformasjonen, uten å gå bok. På grunn av den er det slett ikke dypere inn i de teologiske spissfindighetene sikkert at prestene bare brukte “gamle enn nødvendig når det er folkets forhold til pergament” eller “handskrivne bøker” når sitt gudshus som skal skildres. Likevel faller de katolske tekstene lød etter innføringen han av og til for fristelsen til å overdrive av reformasjonen. Innvendingene overfor kontrasten mellom katolsk og luthersk tid i er likevel bare pirk i bokens store sammen- fortellingsfremdriften. Den sedvanlige heng, der detaljene, oversikten og det gode prekestolklisjeen er her klassisk, kjent fra fortellergrepet på rikt “Telemarks-nynorsk” utallige kirkebrosjyrer og kirkehistoriske preger hovedinntrykket. fremstillinger. Når fortellingen om kirkens Et sentralt motiv i fortellingen om første (kjente) prekestol skal fortelles og Eidsborg stavkirke, er forholdet til statuen helgenstatuen blir til prekestol, vektlegges av St. Nikolas av Myra, eller St. Nikuls som kontrasten mellom den katolske og den han kalles lokalt i Eidsborg. Nikuls-statuen lutherske messen på en slik måte at leseren er trolig like gammel som stavkirken selv. får inntrykk av at presten verken prekte På St. Hansaften (Jonsok) ble helgenfiguren eller drev katekismeopplæring i den båret i prosesjon til et vann i nærheten. Der katolske messen. Messen tok bare “om lag ble væske fra Nikuls overført til vannet, og en halv time”, heter det hos Morten, med deretter ble han båret tre ganger rundt solide, men gamle sekundærkilder som vannet, alt ledsaget av bønner og sang. belegg. Etter reformasjonen ble tradisjonene Til Mortens forsvar skal det nevnes at videreført av lekfolket, trolig langt opp på 65 Bokomtale

1700-tallet. Morten plasserer den lokale prosten og menighetsrådet museet å ta ut tradisjonen inn i en større religionshistorisk statuen når de vil gjenta ritualet i sam- kontekst, der gamle katolske skikker ofte arbeid med pateren. ble ivaretatt lenge etter reformasjonen på På 1700-tallet ble stavkirkene omtalt små kirkesteder uten fast prest. Etter drøye som “gamle munkekirker”, som derfor fem hundre år i kirken, ble Nikuls kastet ut helst burde rives. I det neste århundret i forbindelse med en ombygging av koret “oppdaget” man stavkirkene, og flere av mellom 1826-29. Men etter å ha slengt dem ble etter hvert museer. Den moderne rundt i svalgangen noen år, fikk St. Nikuls i munkens møte med stavkirken og prosten 1836 skyss til Oslo på sleden til en nyvalgt på 2000-tallet reiser spørsmål ved stav- stortingsmann. Slik havnet statuen i den kirkenes funksjon i dag: Når katolske nyopprettede Oldsaksamlingen, og der er ritualer gjennomføres i gamle katolske den fortsatt. kirker, tilspisses konflikten mellom kirken Fortellingen om St. Nikuls er likevel som museumsgjenstand og arena for ikke over med dette. For i 1964 betalte kristen tro. Det er ironisk at det var menighetsrådet for en kopi av Nikuls, og statskirkens representanter som måtte dermed var han tilbake i kirken. Men hva fastholde Nikuls karakter av museumsgjen- skal man bruke en katolsk helgenstatue til i stand i møte med munken og museet. Men i en stavkirke i dag? I 2003 samarbeider den et historisk perspektiv er den lutherske lutherske prosten med museet som ligger reformasjonen, tross all kontinuitet, et ved kirken, om å gjennomføre det gamle første steg på veien mot stavkirkenes jonsokritualet igjen, etter luthersk messe og sekularisering. middelalderkonsert i kirken. Ritualet Øystein Mortens grundige og reflek- gjennomføres som et skuespill tre år på terte gjennomgang av Nikuls-tradisjonen i rad. Likevel blir det strid i lokalavisen, og Eidsborg er alene grunn nok til å lese når prosten får ny stilling et annet sted, boken. Når en gammel stavkirke forteller ønsker ikke menighetsrådet å videreføre sin historie, er det mer enn stavkirkens tradisjonen. Men så, i 2006, inviterer historie som fortelles. Både de små museet dominikanerpater Arnfinn Haram historiene om Nikuls, om presteenker og til å feire den første katolske messen i om mye annet, og den store, norske kirken på 469 år. Etter messe og vesper i religionshistorien, gir all grunn til å kirken, gjennomføres jonsokritualet – anbefale boken og ønske forfatteren lykke denne gangen ikke som skuespill, men som til med nye prosjekter. katolsk prosesjon. Året etter nekter den nye Sigrud Hareide 66 Debatt

Økumenikk, det katolske ståsted

Som leder for OKBs økumeniske kommisjon og mangeårig medlem av styret i Norges Kristne Råd, ønsker jeg ganske kort å presisere det katolske ståsted hva økumenikk angår, et ønske som er tilskyndet av Anna Rögnvaldsdóttir “tanker om økumenikk” i st. Olav nr. 4/2009. Hva er økumenikk? Hvorfor, hvordan og med hvem har Den katolske kirke en økumenisk dialog i dag?

Det vi kaller økumenikk, har sitt grunnlag en økumenikk bygget på sannhet og i det testament som Jesus ga oss kvelden nestekjærlighet. Disse to er nært knyttet før sin død: “Ut unum sint” – “Må de alle sammen, og kan ikke erstatte hverandre. være ett” (Joh 17,21). Det annet Vatikan- De konkrete retningslinjene for dette er konsil definerte arbeidet for kristen enhet bindende fremlagt i Det økumeniske som et av dets viktigste mål og som et kall direktorium fra 1993. fra Den hellige ånd. Johannes Paul II Vi kan skjelne mellom tre områder erklærte at økumenikk er en prosess man innen økumenikken. ikke kan snu, og Benedikt XVI tok det som en av sine fremste oppgaver allerede fra • Først og fremst forholdet til første dag av sitt pontifikat å påse at man de gamle østlige kirkene og til ikke lot noe være ugjort for å gjenopprette de ortodokse kirkene fra det fullstendig og synlig første årtusen, som vi erkjenner Faktisk blir alt ustabilt enhet blant alle Kristi som autentiske kirker i ekklesio- og meningsløst hvis vi etterfølgere. logisk forstand, siden de, like- ikke har en fast og Naturligvis som oss, har beholdt troen i bevisst tro på den er ikke økumenikk sin fylde og den apostoliske levende Gud, Treenig og ensbetydende med suksesjon. Én, på Kristi guddom, lettvint humanisme, • For det andre minnes vi for- på korsets frelsekraft og og heller ikke med holdet til de kirkesamfunn på oppstandelsen. ekklesiologisk relativ- som oppsto direkte eller indirekte isme. Den er grunn- ut fra reformasjonen i det 16. lagt på den trygge bevissthet Den katolske århundre. kirke har om seg selv og sine allmenne • Endelig har kristendommen prinsipper, som omtales i Det annet i nyere tid sett en såkalt Vatikankonsils dekret om økumenikk “tredje bølge”, i de karismatiske (Unitatis Redintegratio (UR) 2-4). Det er og pentekostale (pinsekirkelige) 67 Debatt

bevegelsene som oppsto i be- har en fast og bevisst tro på den levende gynnelsen av det 20. århundre, Gud, Treenig og Én, på Kristi guddom, på og som siden har spredt seg over korsets frelsekraft og på oppstandelsen. hele verden. For dem som ikke Det er en økumenikk lenger vet hva synd bygget på sannhet og Derfor står økumenikken overfor en er, og hva det vil si å nestekjærlighet. Disse to mangfoldig og differensiert virkelighet, være viklet inn i synd, er nær knyttet sammen, preget av svært forskjellige trekk. er synderens rett- og kan ikke erstatte Gjenopprettelsen av det kristne ferdiggjørelse ikke hverandre. brorskap er det viktigste og gledeligste relevant. resultat av økumenikken de siste tiårene. Det er bare ved å basere oss på vår Dokumenter og overenskomster er viktige, felles tro at vi er i stand til tale om våre men enda viktigere er dette at vi har forskjeller. Og det må foregå på en klar, gjenoppdaget at vi er brødre og søstre i men ikke-polemisk måte. Vi må ikke Kristus, at vi har lært å sette pris på krenke andres følelser eller være respekt- hverandre, og at vi sammen har lagt ut på løse. Vi må være vitner om vår tros rikdom ferden mot full enhet (Ut Unum Sint og skjønnhet, på en positiv og imøte- (1995) UUS 42). kommende måte. Vi forventer samme Det grunnleggende prinsipp er vår holdning fra andre. Hvis dette skjer, vil vi felles trosarv, og at vi forblir trofast mot og våre motparter være i stand til å det som vi med Guds hjelp på allerede har virkeliggjøre det ensyklikaen “Ut Unum oppnådd økumenisk. Vi bør så mye som Sint” uttaler: ikke bare en utveksling av mulig frembære et felles vitnesbyrd om ideer, men av gaver som vil berike begge vår tro i en stadig mer sekularisert sider (UUS 28; 57). verden. Dette betyr også å gjenoppdage og forsterke grunnlaget for vår tro. Faktisk Sr. Else-Britt Nilsen OP blir alt ustabilt og meningsløst hvis vi ikke Adresse: B-BLAD Retur: Tidsskriftet St. Olav. Akersvn. 5, 0177 Oslo

Porto betalt ved innlevering P.P. Norge / Norvège

Katolsk tidsskrift for religion og kultur

“Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, fór ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone. Det kom som en uovervinnelig kriger til det landet som var dømt til undergang, og bar med seg din ugjenkallelige befaling som et skarpt sverd.” Visdommens bok 18,14-15