Henrich Adelaer I Finnmark 1690 181 Sakregister 329 Personregister
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
NORDNORSKE SAMLINGER UTGITT AV ETNOGRAFISK MUSEUM I FINNMARK OMKRING 1700 AKTSTYKKER OG OVERSIKTER FØRSTE BIND VED MARTHA BROCK UTNE OG O. SOLBERG OSLO 1938 A. W. BRØGGERS BOKTRYKKERI A/S INNHOLD Side Forord V Niels Knag, Matricul oc Beschrifuelse ofuer Find- marchen for Anno 1694 1 Joerde-Boeg og Mandtal ofuer Nordmend og Finner udj Ost og -West Findmarchen Saa og Paa grentze Finnerne for Anno 1694 33 Øst-Finmarkens Beskrivelse.. 49 Christen Bertelssøn Harøe, Findmarchens Beschri- fuelse 1683 66 Thomas von Westen, Topographia Ecclesiastica. 2. Del: Finmarckia 1717 78 Ex Topographia Ecclesiastica Findmarckiæ Thomæ von Westen 1717 119 Isak Olsen, Finnernis Afgudssteder 134 Finnmarkskommisjonen av 1685. Lindenows under- søkelser på tingene 141 Fra oktroien av 1687 til kommisjonen av 1690 . 176 Henrich Adelaer i Finnmark 1690 181 Sakregister 329 Personregister. 332 Stedregister 335 Finnernes offersteder 341 Tillegg og rettelser. 343 Adelaers innberetning, tidligere i det danske rigsarkiv (jfr. s. 182), blev høsten 1937 overdraget det norske riksarkiv. V FORORD For Finnmarken var årtiene før og efter 1700 en tid med omlegninger både i landsdelens indre liv og i dens forhold til verden utenom. I det forutgående hundreår hadde dens beboere til en viss grad nydt godt av værenes beliggenhet ved den store ferdselsvei til Hvitesjøen og av Nordsjøbyenes hvalfangst ved Spitsbergen. Trafikken langsefter kysten hadde fremkalt øket virksomhet inne ved land, alle handelsrestriksjoner til tross. Men fra midten av det 17. årh. var det stilnet av, berøringen med den fremmede skibsfart var blitt mindre, for til slutt næsten å høre op. Der var også trådt andre omstendigheter til, således forandringer i organisasjonen av fiskeriene, som hadde øvet en ugunstig virkning på værenes produksjon. Og i det tidsrum som fulgte meldte der sig mange slags vanskeligheter. Det blev snart nødvendig å avpasse næringslivet snevrere efter de stedlige hjelpekilder. Og skulde fisket og eksporten ta sig op igjen, måtte der bedre og mindre ensrettede drifts- former til, og nye tiltak. Høilydt blev det stillet krav i denne retning, navnlig til forretningsstanden. Men for de handlende var det så sin sak å gjøre en tilstrekkelig omfattende innsats av kapital og initiativ til beste for denne fjerntliggende, tynt befolkede kyst, all den stund de så sig møtt med bebreidelser og kritikk oftere enn med forståelse og tiden til dels var politisk utrygg, til dels også holdt mere lokkende opgaver frem annet steds. Derav meget av den usikkerhet som ytrer sig i foranstalt- ningene til Finnmarkens ophjelp i denne overgangsperiode Landsdelen tapte dog under den økonomiske stagnasjon ikke noget av sin betydning som nasjonens forpost ved Ishavet. Det norske blev snarere konsolideret likeoverfor naboene. Russlands før vedholdende kolonisatoriske fremstøt på Norges bekostning VI tapte sin kraft. Sveriges utvidelse av sin administrasjon og kirkelige virksomhet til de indre strøk umiddelbart nord for vannskillet blev nøitraliseret, den blev til en politisk ekspan- sjon mere i navnet enn i gavnet. For der var like sterke eller sterkere krefter i virksomhet på den annen side, uten at for øvrig nogen av partene var sig det bevisst. Viddens stammer, dem Sverige knyttet sin fremrykning til, seg med større tyngde enn tidligere utover mot havet, fra delvis ubestridt svenske distrikter over fjellryggen og helt ut til den faste bebyggelse. Men derved bragtes de i intim for- bindelse med kystens folk og blev trukket inn i en sfære av ensidig norsk påvirkning. Skjønt de bevarte sitt sprog og sin nomadenæring, tapte de meget av sin intellektuelt-folkelige individualitet. Deres gamle religion forkrøplet til brokker av overtro, sine sagn byttet de ut for lån, lånt blev mange skikker og institusjoner, lånt blev deres prydkunst, som det skal vises i et annet arbeide i denne serie, fra det 17. og 18. århundres bondekunst på Vestlandet. Og villig overtok de fra kystens handel alle slike stofflige goder som lot sig passe inn i deres særegne miljø. På denne måte blev den norske kyststripe kulturelt utvidet i sydlig retning. Den norske innflydelse hvilte jo på en bred materiell basis, så det fra etnografisk ennu mere enn fra historisk synspunkt må fremstille sig som et naturlig resultat av utviklingen at vidden vest for Tana helt op til vannskillet blev lagt til Finnmarken, da landegrensen senere blev trukket op. Det er i første rekke det store, for det meste ubrukte håndskriftmateriale fra tiden omkring 1700 og behovet for de meddelelser det inneholder om de nordligste finner før for- andringene i deres tilstand var inntrådt, som har fremkalt den foreliggende kildesamling. Det viser sig nemlig i finneforsk- ningen ofte å være uråd å komme til klarhet over hvorledes former og innretninger skal opfattes med hensyn til oprin- delse og nasjonal tilhørighet, når det perspektiv, som historien gir, mangler. Og våre nordligste landsdelers tilskikkelser i eldre århundreder er i viktige henseender en lite bearbeidet mark. Linjene er sikre nok i den politiske historie, men det hjelper ikke langt, den tegner bare kulissene om livets spill. VII At vi mangler en historisk underbygning tilstrekkelig vid til å være til hjelp ved undersøkeiser over folkelige forhold og eiendommeligheter er så meget føleligere, som der ikke er synderlig å vinne ved å trekke slutninger fra det vi kjenner fra Syd-Norge. De vilkår mennesker før har levet under i Finnmarken er noget helt for sig selv. Dette er ting som har medvirket til å bestemme stoff- valget. Selv om finnerne har stått i centrum for utgivernes interesse og det således lå nær å begrense materialet til det som handlet om dem, har vi funnet det forsvarligere å stille dem inn i en større sammenheng, ved siden av den norske almue. De to folkeelementer har gjennem lange peri- oder delt hverandres skjebne. Der har også været perioder da finnerne har været en vel så viktig støtte for det fåtal- lige samfund ved Ishavet som den norskfødte befolkning. Først den moderne utvikling har satt dem tilbake. De kom ikke med i den almindelige fremgang. Årsaken var visselig mest sprogskillet, for man ser at hvor denne sociale skranke faller, der rykker de atter frem på linje med de norske fiskerbønder. Men derved er opgaven mere blitt å legge til rette kildene for et generelt innblikk i Finnmarkens liv. Det er det som her er forsøkt. Planen til dette arbeide er gammel, men den hadde neppe latt sig virkeliggjøre om jeg ikke hadde fått en medarbeider i Martha Brock Utne. Det var hennes ønske om å ta et løft i med som gav mig mot til å føie dette nye ledd til museets alt før forgrenede og i forhold til dets midler egentlig altfor store program. I fellesskap siktet vi det topografisk-statistiske materiale, og det viktigste blev samlet og sendt ut i to hefter. For- beredelser var truffet til å gjennemgå det som utgjør resten av foreliggende bind. Da hadde jeg den sorg å miste min elskelige unge kollegas bistand. En alvorlig sygdom la skyg- ger over hennes hjelpsomme øine. Jeg måtte så fortsette alene. Det er hensikten å følge kildene på samme vis som hittil frem til det tidspunkt da de eldgamle forbindelser med Bergen blev avbrutt, altså fremover omtrent til 1730. VIII Skjønt bare et bruddstykke tør dette første bind ha en gjer- ning å gjøre. Det korrigerer i vesentlig grad den opfatning som var vokset frem om Bergensborgerne i Finnmarken på grunnlag av Speculum boreale, Lilienskiolds store skrift. Hit- til har dette i mange retninger fortjenstfulle, men på grunn av sin ensidighet i flere henseender også vill-ledende skrift tilsløret det virkelige saksforhold, nemlig at det i første rekke var den bergenske virksomhet som hadde tilført kysten dens norske folkeelement og praktisk vernet om landets gamle historiske arv der nord, — også i dette tidsrum da den høstet så mange vondord. Til belysning av finnernes stilling er det lykkes å fremlegge helt nye bidrag, omhandlende deres bosetning, stammefordeling, forskytninger så vel som deres levesett i almindelighet. Men billedet vil være langt fullstendigere, når denne rekke engang foreligger avsluttet. O. Solberg. 181 HENRICH ADELAER I FINNMARK 1690. Som delvis foran påpekt forstod man ikke i Kjöbenhavn at det var en skjebne- svanger sammenheng mellem regjeringens egne foranstaltninger og den ujevne til- førsel til de vidt spredte bosteder ved vart lands nordligste kyst. Det man festet sig ved var at klagemålene ikke vilde høre op og den overraskende påstand at embedsmenn som var ansatt nettop med det hverv å påse de nye bestemmelser til hjelp for landsdelen overholdt, selv gjorde sig skyldig i en grov krenkelse av oktroien ved å drive handel i konkurranse med de trafikerende borgere. Det var disse hovedpunkter som blev understreket i den nye kommisjons instruks, utferdiget i kongebrev av 5. april 1690. Den lød som følger: Saasom adskellige Klagemaal for Os er indkommen, saavel fra de trafiqverende Indvaanere i Vor Kiøbsted Bergen som Vi Handelen paa Findmarcken i Vort Rige Norge, efter Voris allernaadte octroye af dato den 2 aprilis anno 1687 paa tolf aars tid allernaadt haver forvndt, at amtmanden(fogden og andre Voris Betienter der i Findmarcken sig tvert imod forte octroye med handelen skal befatte, forne trafiqverende ej til ringe skade og nachdeel i deris nering oc negotie efter Voris commerce directeurs Os elskelig Jørgen Thormølen, til Møllenpris, paa deris Vegne, allerunderdt indgifne Supplications oc hosføyede documenters videre formelding; som ocsaa fra Findmarckens Indbyggere, at de trafiqverende ej landet med huis der behøves, saa fuldkommeligen skal forsyne, som de efter merbemelte octroye ere pligtige, da er Voris allernaad. villie og befaling, at I eder med første skibe, som fra Vor kiøbsted Bergen af- seiler, til bemelte Findmarcken begiver, oc paa alle tingsteder, huis enten almuen over de trafiqverende, amtmanden, fogden, eller andre betienter, eller de paa almuen( eller og de trafiqverende oc betienterne imod hin anden kunde have at klage, anhører.