Hungermarsjen I 1932
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1983 Einhart Lorenz Hungermarsjen i 1932 I juni 1932 ble det gjennomført to hungermarsjer i Norge. Den ene gikk fra Trondheim til Oslo, den andre fra Sarpsborg til Oslo. Under massearbeidsløsheten som hersket i begynnelsen av 1930- åra ble slike hungermarsjer gjennomført i en rekke europeiske land, i USA og Kanada for å gjøre oppmerksom på de arbeidsløses pro blemer og for å sette myndighetene under press. Bak marsjene sto oftest kommunistene som organisatorer, men deltakerne hadde også bakgrunn i andre retninger innen arbeiderbevegelsen. Hungermarsjen fra Trondheim startet den 29. mai 1932 med 50 - 60 kvinner og menn som deltakere. Den gikk over Flå (over natting 29./30.5.), Støren (30./31.5.), Singsås(31.5./1.6.), Holtålen (1./2.6.), Ålen (2./3.6.) til Røros (3. - 5.6.). Her hadde deltakerne sin første «rastdag» før turen gikk videre den 5. juni til Tolga og Tynset. Her tvang værforholdene dem til å forandre den planlagte ruta over Alvdal, Bar kald, Atna til Koppang. Toget gikk isteden via Tylldal (7./8.6.), Øvre Rendal (8./9.6.), Ytre Rendal (9./10.6.), Koppang (10./1 1.6.) til Rena (12.- 14.6.). Etter en ny hviledag fortsatte marsjen via Elverum (14./15.6.), Hamar (15.-17.6.), Tangen (17./18.6.), Minnesund (18./19.6.), Søndre Samfund mel lom Dal og Bøn (19./20.6.), Lillestrøm, Lørenskog (20./ 2 1.6.) til Oslo. Toget nådde Youngstorget i Oslo den 21. juni, kl. 20. Under veis hadde marsjdeltakerne fått følge av 18 arbeidsløse fra Åmot. Østfold-marsjen begynte den 15. juni i Sarpsborg, hvor NKP hadde en forening for arbeidsløse. Den startet med ca. 20 deltakere 67 og gikk via Fredrikstad, Onsøy, Moss og Vestby til Oslo. Også dette toget kom fram til Oslo den 21. juni om kvelden. NKPs hovedorgan, «Arbeideren», brakte daglige reportasjer fra marsjene,1 og særlig den store marsjen fra Trondheim til Oslo fikk en bred dekning. En rekke Arbeiderparti-aviser brakte «noytrale» meldinger om starten, men stort sett ble marsjen tidd ihjel. «Arbei derbladet» stilte seg kritisk og så først og fremst marsjen som et kommunistisk propagandaframstøt. For «Arbeideren» var det viktig å vise at marsj deltakerne repre senterte ulike politiske oppfatninger og det ble understreket at «kanskje det verdifulleste av alt er at idéen har samlet alle arbeids løse uansett politisk opfatning».2 Iflg. «Arbeideren» besto delta kerne av arbeidsløse som soknet til DNA3, NKP og dessuten av medlemmer fra Trøndelag Arbeideridrettskrets av Kampforbundet for Rød Sportsenhet (NKPs arbeideridrettsorganisasjon), AIF, bor gerlige idrettsforeninger, avholdsbevegelsen o.a. De som ønsket dem lykke på reisen i Trondheim, var kommunister, nemlig «Ny Tid»s redaktør, Knut Olai Thornæs, og Jørgen Vogt. Hungermar- sjens leder, Ole Ressem, var etter eget sigende partiløs, men under veis var det stort sett kommunister som tok seg av marsj deltakerne - både når det gjaldt taler, musikalske innslag osv. Men det fantes også unntak: da marsjdeltakerne ble nektet overnatting i det fri- lynte ungdomslagets lokale, i menighetshuset og i sløydskolen i Tolga, stilte forfatteren Ivar Sæter gården sin til disposisjon. Arbeiderpartiets reaksjoner varierte. I Røros overlot partiet Fol kets Hus til deltakerne, men de ble nektet spalteplass i «Hamar Ar beiderblad». Tre dager før toget nådde Oslo, ble det oppsøkt av ut sendinger fra Oslo og omegn faglige samorganisasjon, Oslo Arbei derparti, de arbeidsløses foreninger av DNA i Oslo og DNAs for ening for arbeidsløse i Lørenskog som tilbød samarbeid og støtte under den forutsetning at det ikke ble rettet angrep mot Landsorga nisasjonen og Arbeiderpartiet. Dessuten skulle toget avvikle sitt samarbeid med kommunistenes mottakelseskomité i Oslo, Interna sjonale Arbeider-hjelp. Begge disse kravene ble awist. Marsjdelta kerne fra Østfold møtte støtte og hjelp fra DNA- og AUF-hold, og i Moss ordnet DNAs nestformann med losji i Folkets Hus. Underveis ble det holdt møter på samtlige overnattingssteder, bortsett fra Tylldal. Også her var det iflg. «Arbeideren»s referater 68 kommunistene som holdt talene. Møtene ble både brukt til å rede gjøre for hensikten med hungermarsjen, nemlig å gjøre oppmerk som på de arbeidsløses problemer, og til å agitere for NKPs poli tikk, Sovjetunionen og organisasjoner som «Sovjetunionens Ven ner» og «Røde Hjelp». Aktuelle emner, som f.eks. nøden i Kirkenes eller Menstad-prosessene, ble også tatt opp. Marsjen ble avsluttet i Oslo med en rekke møter hvor ledende kommunister som f.eks. Henry W. Kristiansen, Hanna Bergstrøm, Arthur Samsing, Gottfred Hølvold og Johan Strand Johansen var talere. Stortingets presi dentskap ble oppsøkt og fikk overrrakt følgende krav:4 Til Stortinget! De arbeidsløse i Trøndelag, Hedmark, Østfold og Akershus har organisert hungermarsjer som i går kom til Oslo for overfor statsmyndighetene å si fra at der nu må gjøres noe effektivt for å avhjelpe den nødstilstand som faktisk råder blant store dele av landets arbeidende befolkning på grunn av arbeidsløsheten, og der må treffes foranstaltninger for gjennemførelse av en lov om arbeidsløshetstrygd på statens og arbeidsgivernes bekostning. Bak disse hungermarsjer står ikke bare arbeidsløse i de distrik- ter hvorfra marsjene er utgått, men vi tør si at alle landets ar beidsløse og hele landets arbeiderklasse står enig om de krav som denne deputasjon fremsetter overfor stortinget. Undertegnende deputasjon, som representerer de arbeidsløse fra hele landet vil overfor stortinget presisere at ingen av de krav som ble fremsatt av de arbeidsløse gjennem en landsdeputasjon den 28. januar iår er behandlet av stortinget og ennu mindre gjennemført. Deputasjonen krever av stortinget at det straks og før det opløses tar spørsmålet om øieblikkelig hjelp for de ar beidsløse, og spørsmålet om gjennemførelse av arbeidsløshets trygd op til behandling. I det deputasjonen henviser til de krav som blev fremsatt av landsdeputasjonen for de arbeidsløse den 28. januar iår, og som blev forelagt stortingets presidentskap, understreker deputasjo nen at følgende krav snarest må behandles og gjennemføres: 1. Der bevilges straks 5 millioner kroner for å avhjelpe den øie- blikkelige nødstilstand som hersker blandt de arbeidsløse og fattigfolk forøvrig på en rekke steder rundt om i landet. 69 2. Staten igangsetter en rekke offentlige arbeider, likesom fyl kene og kommunene opfordres til å igangsette sådanne, idet statens dagsbidrag til disse arbeider tilsvarer den tariffmessige lønn for sådanne. Stortinget tar skritt til gjennemførelse av 7 timers dag og 6 timers skift uten nedsettelse i lønningene ved alle statens og kommunenes bedrifter. 3. Umiddelbar hjelp til de fattige bønder og fiskere. Strykning av all gjeld på arbeider- og småbruk. Ingen tvangsauksjoner må finne sted over arbeidernes, småbrukernes og fiskeres bruk og eiendom. 4. Gjennemførelse av arbeidsløshetstrygd overensstemmende med det av Norges kommunistiske parti fremlagte utkast til lov om sådan. Ifølge dette forslag skal omkostningene ved trygden tilveiebringes ved at 50 pct. dekkes av arbeidergi- verne og 50 pct. av staten. På vegne av de arbeidsløse landet rundt vil vi også nedlegge den skarpeste protest mot de nye undtagelseslover som i den se nere tid er vedtatt og de som forberedes mot den arbeidende be folkning. Vi sikter først og fremst til de lover som fratar forsorgsunderstøttede retten til å sitte i forsorgsstyre og kommu nestyrer. Disse lover betrakter vi som skritt henimot å berøve de forsorgsunderstøttede alle politiske rettigheter. Hvad det vil si kan enhver tenke sig når man vet at en stor del av landets arbeiderklasse allerede må ty til forsorgsvesenet for å holde livet oppe og fler og fler er nødt til å gå den samme vei. Vi krever at disse lover opheves. Oslo den 22de juni 1932. Deputasjon for Hungermarsjen Interessen for hungermarsjen var særlig stor i bygdene i Hedmark, hvor NKP fortsatt sto sterkt. Men også i Oslo vakte marsjen inter esse langt utover NKPs krets, og iflg. Aftenposten førte marsjen til den «største forsamling kommunistene nogensinne hadde mønstret i Oslo».5 «Arbeideren» selv nevner at «omkring 10 000 Oslo-arbei- dere» møtte opp på Youngstorget den 21. juni.6 Men det later til at de fleste var møtt fram av nysgjerrighet og ikke for å høre hva 70 NKPs talere hadde å si om arbeidsløsheten. «Arbeiderbladet»s og «Aftenposten»s referater fra møtet meddeler at tilhørertallet ble fort redusert da talerne begynte med sine utredninger.7 Hungermarsjen har neppe ført til økt oppslutning om NKP blant de arbeidsløse, og den innebar intet «gjennombrudd» for NKPs po litikk i arbeidsløshetsspørsmålet - skjønt partiet selv vurderte den som positiv.8 Men selve marsjen vant etter hvert større interesse og Arbeiderpartiets foreninger for arbeidsløse i Oslo og Akershus ved tok på møter og konferanser å slutte seg til toget når det nærmet seg Oslo.9 Det er på denne bakgrunn at en må se den interessen som DNA i Oslo og «Arbeiderbladet» viste for marsjen i dens slutt fase. DNAs krav om at det propagandistiske hovedstøtet ikke måt- tes rettes mot «arbeidernes egne faglige og politiske organisasjo ner», dvs. DNA og LO, syntes berettiget på bakgrunn av NKPs «kamp mot sosialfascismen», som et halvt år i forveien på ny var slått fast.10 Men på den annen side var «Arbeideren»s referater fra marsjen og dens møter underveis, overraskende frie for alle de for mer for polemikk mot DNA og LO som ellers preget avisa i denne perioden. Det later til at kommunistene i disse ukene satset på å vinne ikke-kommunistiske arbeidere til en «enhetsfront nedenfra» og at de bevisst unngikk polemikken mot «sosialfascistene». En kan derfor ikke fri seg fra det inntrykket at ledende DNA-kretser først ikke trodde marsjen ville ha noen virkning og så, da de mer ket den interessen marsjen vakte, prøvde å frata kommunistene kontrollen over opplegget ved å komme med et tilbud om samar beid under marsjens sluttfase. Da dette ble awist, rettet «Arbei derbladet» flere angrep mot kommunistenes manglende samar beidsvilje.