219

Dieter Nelles

“Landsforræderi” som motstand!

Den Internasjonale Transportarbeider- føderasjonens (ITF) samarbeid med engelsk etterretningstjeneste 1939-1945

“Jeg frykter at en tysker som tjenestegjør i engelsk eller fransk armé vil støte på store vanskeligheter når det poli­ tiske opprenskningsarbeidet blant massene som er forgiftet med nazistisk propaganda kommer igang etter krigen.” Dette skrev Walter Auerbach, redaktør av ITFs tidskrift “Faschismus” i et brev til en tysk kamerat.1 Hans spådom skulle vise seg å holde stikk. Alle nasjonalsosialismens motstandere som kjempet med de allierte styrkene, eller samarbeidet med deres sikkerhetstjenster, ble brennmerket som “spioner og sabotører mot fedrelandet”2 i nasjonalis­ tiske kretser i Vest-Tyskland. De ble ikke betraktet som en del av motstanden mot nasjonalsosialismen.3 Det var ikke bare i nasjonalistiske kretser det ble satt ITFs generalsekretær, skille mellom høyforræderi og landsforræderi mot Nazi- Edo Fimmen (1881- Tyskland. Hans Jahn, den første formannen i det vesttyske 1942), var en sentral Jernbanearbeiderforbundet og SPD-parlamentsmedlem, skikkelse innen interna­ sjonal arbeiderbevegelse følte seg ærekrenket av sine egne kollegaer i forbundsstyret i mellomkrigsårene. Han som “betalt agent for en fremmed makt”.4 Jahn, som organi­ var en av de få, innflytel­ serte motstanden blant tyske jernbanearbeidere tilknyttet sesrike fagforenings­ ITF fra 1933, kunne returnere til Tyskland allerede i april ledere som tidlig så 1945 ved hjelp av amerikansk sikkerhetstjeneste. Han ga da hvilken fare fascismen utgjorde for den interna­ uttrykkelig beskjed om at han “ikke på noe tidspunkt hadde sjonale arbeiderbevegel­ vært knyttet til en alliert troppe-enhet.5 sen. Fimmen, som Transportarbeiderinternasjonalen hadde, under ledelse tidligere bl.a. hadde vært av sin nederlandske generalsekretær Edo Fimmen (1881- formann i den nederland­ 1942) samarbeidet med engelsk og fransk sikkerhetstjeneste ske landsorganisasjonen, allerede før krigen startet. Ved første øyekast kan det se ut ledet Transportarbeider- internasjonalen fra 1919 som et paradoks at det mest aktive, internasjonale fag- til sin død i 1942.1 årene sekretariat, det som følte seg spesielt forpliktet i forhold til 1919-1923 var han også internasjonal solitaritet innen arbeiderklassen, søkte samar­ sekretær i Det internasjo­ beid med sikkerhetstjenesten i de “kapitalistiske demokra­ nale fagforeningsforbund tier” i kampen mot nasjonalsosialismen. Men aktivistene (Amsterdam-Internasjo- innen ITF så ikke på seg selv som “spioner”. De ville, slik nalen). 220

lederen for ITFs motstand blant sjømenn Hermann Kntifken uttrykte det, “kjempe for Tysklands nederlag med alle midler”. Dertil hørte også innsamlingen av “materiell som belyste den tyske opprustningen og forberedelsene til en overfallskrig” som de stilte til de vest-alliertes sikkerhets­ tjenesters disposisjon.6 Selv om ITF ikke var den eneste organsisasjonen innen arbeiderbevegelsen som allerede før krigen samarbeidet med vestlige, allierte sikkerhetstjenester,

Fjårde årgången Amsterdam den 8 februari 1936 Nr 3

"Två år efter februarlrevolten. Heder åt hjåltarnal Trogenhet åt martyrerna! Vi ha hålllt ut i två år, v i kåmpa v id a re I Før vårt førbund, for friheten, før socialismen!"

(Ur de Østerrlklska frlfackliga Jårnvagsmånnens och transportarbetarnas lllegala organ) Politisk famlljefostran. (ITF) Generaldirektøren før de øster- rlklslca forbundsbanorna publicerade 1 "Nachrichtenblatt der Generaldlrektlon der osterreichischen Bund- desbahnen" den 28 december 1935 en kungbrelse betråffande"forbunds- banepersonalens famlljemedlemmars polltiska upptrådande". Xungorel- sen år synnerligen belysande før forhållandena i den "kristliga" Etter Hitlers maktover­ korporativa staten. Generaldirektøren erinrar om en tjånsteorder, utfårdad i februarl 193^. enllgt vilken tjånstemånnen ålades "att takelse tok ITF initiativ såvål under som utom tjånsten tlllvnrataga och befrttmja statens ln- tressen avensom att med alla till buds stående medel søka r.vvarja til å organisere en effek­ konstnterade eller hotande nackdelar. tiv motstand mot fascis­ Till de skydligheter, som redan omskrivits 1 denna førordning hor också uppgiften att på ett effektivt sått påverka familjemed- men innen fagbevegelsen. lemmarna 1 sådan rlktnlng att de avhålla sig från alla stats- eller regeringsfientliga aktioner eller stråvanden. Som et ledd i denne virk­ Denna skyldighet år helt allmånt forankrad 1 familjefaderns lag- llga befogenheter, men for tJhnstemftnnen vid de offentliga føreta- somheten utga ITF fra gen a r den av s a r s k l l d b e ty d e ls e p å grund av d e ra s e ta r k a ekono>- miska och moraiiska forbundenhet med staten och regerlngen. 1933 det antifascistiske Kanslersåmbetet har 1 ett till førbundsmyndigheternas central- stållen rlktnt olrkular påpekat att uralctlåtenhet att fullgøra sin bladet "Tyskland under skyldighet med avseende å fomlljens politlska fostran kan vara till- råcklig anledning till disciplinår bestraffning av tjansteman. h a k ko rset” , fra 1934 med I øverensstammelse med denna tolkning skulle också Jag vara tittelen “Fascism”. tvungen att vid grøvre førsummelser mot ovanstående førpliktelse vidtaga dlBolpllnåra åtgårder." Bladet ble utgitt på flere språk. 221 så var ITF og sjøfolkene som var tilsluttet ITF av spesiell betydning.7 Denne artikkelen handler om deres samarbeid med den engelske sikkerhetstjenesten Special (Secret) Intelligence Service (SIS), med hovedvekt på Skandinavia. I et innle­ dende avsnitt blir ITFs motstand skissert. Denne motstan­ den har hittil stort sett vært ukjent.8

ITFs motstand 1933 til 1939 Selv som Willi Eichler etter Fimmens død i 1942 forutså at Fimmens navn ville få en sentral plass når “historien om fascismens motstandere” skulle skrives,9 har Fimmen ennå idag ikke blitt den ære til del som han fortjener.10 Fimmen var en av de få innflytelsesrike fagforeningsledere som tid­ lig så hvilken fare fascismen utgjorde for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Allerede i tyveårene førte ITF en mili­ tant, antifascistisk politikk. Etter Hitlers maktovertakelse tok ITF initiativ til å organisere en effektiv motstand mot fascismen innen fagbevegelsen. Dette ble avslått av den tyske landsorganisasjonen, Allgemeiner Deutscher Ge- werkschaftsbund (ADGB). Selv om ITF ble sjokkert over den tilpasningspolitikken som de tyske faglige lederne la opp til, regnet de med at ikke alle organiserte var enige i denne kursen. De forsøkte derfor å opprette kontakter til Tyskland fra Amsterdam. Slik støt­ tet de straks de illegale gruppene av transport- og jernbane- arbeidere som ble dannet. Det lyktes Gestapo å ødelegge ITF-gruppene i Hamburg, Berlin og Stettin i 1936, men det illegale nettverket som jernbanearbeiderne bygget opp for­ ble stort sett intakt. Deres leder, Hans Jahn, slapp fengsling ved å flykte til utlandet.11 I den første tiden under nazi-herredømmet ble motstan­ den blant tyske sjømenn i inn- og utenriksfart drevet så og si utelukkende av kommunister tilknyttet International Sea- men and Harbour Workers (ISH). I flere av havnebyene i Europa ble det dannet såkalte aktivistgrupper som fordelte illegale skrifter til tyske sjømenn. De drev også kurer- tjeneste for det tyske kommunistpartiet (KPD) og organi­ serte transport for folk som var i fare.12 Etter konflikter med ledelsen i ISH og KPD om hvordan det illegale arbeidet skulle drives ble aktivistgruppen i Antwerpen, som på denne tiden var den største, slått sammen med ITF. Overfor Fimmen forpliktet gruppen seg å kutte alle bånd med par­ tier, og alle publikasjoner skulle avklares med ham. Fra ITF 222

fikk aktivistgruppens medlemmer en liten sum penger. Samtidig stilte det belgiske transportarbeiderforbundet et kontor til disposisjon og la inn et ord hos myndighetene for å sikre oppholdstillatelse. De mellom seks og ti personene som gruppen i Antwer­ pen besto av hadde i begynnelsen av 1936 betrodde menn og sympatisører på 71 sjøgående skip og 45 Rhin-båter. Dette I november 1927 reiste illegale nettet ble i de påfølgende år betraktelig utvidet. I en dansk fagforenings­ delegasjon til Sovjetunio­ 1939, et tidspunkt hvor de fleste illegale gruppene tilknyttet nen, der de var invitert i arbeiderbevegelsen allerede var knust av Gestapo, hadde anledning tiårsjubileet ITF-gruppen i Antwerpen fortsatt omkring 250 betrodde for revolusjonen. Under personer på tyske skip og kontakt med to illegale grupper oppholdet besøkte blant havnearbeiderne i Hamburg. Det var flere grunner til transportarbeiderne i den praktiske suksessen arbeidet deres fikk. De var meget delegasjonen sine sovjetiske kollegaer i godt kjent med arbeids- og livsvilkårene til sjøfolk, og den Leningrad. Liggende i “naturlige” solidaritetsfølelse blant sjømenn var tilsynela­ forgrunnen midt på tende så sterk at selv medlemmer av Hitler-partiet ikke ville bildet, Hermann forråde distribusjonen av illegal litteratur og antifascistisk Kniifken, som fra 1924 propaganda. Derfor klarte ikke Gestapo, på tross av massive hadde vært ansatt som leder av sjømennenes anstrengelser, å infiltrere ITFs illegale nettverk. internasjonale klubb i Gruppens ledende krefter hadde da også lang politisk L eningrad. erfaring. Kniifken var en internasjonalt kjent, revolusjonær 223 sjømann. Under første verdenskrig var han en av organisa­ torene til de revolusjonære gruppene i den tyske krigs- marine og satt ett år i fengsel. For å sikre to tyske delegater til den Kommunistiske Internasjonales 2. kongress organi­ serte han i 1920 mytteri på fiskebåten “Senator Schroder”. Lenin kalte ham derfor “Kamerat pirat”. Etter at han vendte tilbake til Tyskland ble han dømt til fem års tukthus, men etter to sultestreiker i 1923 ble han sendt til Sovjetunionen. Der ledet han sjømennenes internasjonale klubb (Interclub) i Leningrad. I 1929 ble han fengslet uten å få vite hvorfor, men etter sterke, internasjonale protester fra sjømenn ble han løslatt. Han reiste tilbake til Tyskland og ledet der Interclubs skandinaviske seksjon i Hamburg. Etter nasjonal­ August Enderle (1887- sosialistenes maktovertakelse organiserte han motstanden 1959) var jernarbeider blant tyske sjømenn i Rotterdam og i Antwerpen. Gruppen og tysk representant ved Den Røde Faglige klarte å verve de fleste av de kommunistiske lederne blant Internasjonales ledelse i sjømennene til ITF. En provokatør for Gestapo bemerket i Moskva. Han ble eksklu­ denne sammenhengen at “ikke en eneste nevneverdig tysk dert av det tyske kommu­ sjømannsfunksjonær” lenger sto til tjeneste for KPD.13 Ved nistparti i 1928 og var i siden av Antwerpen ble det også dannet ITF-grupper i 1930-årene en av de ledende politikere i det Rotterdam og i København i 1936. I 1937 ble det i tillegg tyske Sosialistiske etablert en gruppe i Stockholm som ble ledet av den tyske Arbeiderparti (SAP). emigranten August Enderle, en god bekjent av Edo Fimmen Enderle levde fra 1934 og medlem av Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands til 1945 sammen med (SAP). I tillegg til Enderle var to tyske kommunister knyttet sin kone Irmgard i eksil til denne gruppen. Til forskjell fra Antwerpen var de fleste i Stockholm, hvor ekte­ paret hadde et nært av medlemmene her ikke sjømenn og heller ikke ITF-med- samarbeid med Edo lemmer. Men de måtte anerkjenne retningslinjene til ITF og Fimmen, Walter forplikte seg til å ikke drive propaganda for politiske partier Auerbach og andre og kun fordele ITF-materiell så lenge de var tilknyttet ITF.14 ledende ITF-politikere. ITFs offisielle anerkjennelse av gruppen i Stockholm var August og Irmgard Enderle fikk etter krigen politisk svært viktig fordi de dermed ble støttet av det viktige funksjoner i den svenske Sjømannsforbundet. vesttyske fagbevegelse. I november 1937 henvendte Willy Brandt seg til Fimmen for å diskutere arbeidet blant tyske sjømenn som kom til Norge.15 Antakelig kom dette initiativet i forbindelse med den skandinaviske folkefrontkonferansen som tyske flykt­ ninger, såvel kommunister, venstresosialister som sosialde­ mokrater, holdt i 1937 i Gøteborg, og hvor de hadde disku­ tert felles fagforeningsarbeid.16 Fimmen reagerte først til­ bakeholdende på Brandts forslag. De norske havnebyene hadde, med unntak av Narvik, ingen stor betydning for ITFs arbeid. Fimmen gikk bare inn for et mulig samarbeid der­ som Brandt skulle samarbeide med en annen tysk emigrant, 224

Bernhard Taurer, som var tilknyttet den sosialdemokratiske gruppen “Neu Beginnen”. Fimmen anså Taurer for å være en ung kamerat som var istand til, og hadde vilje til, å “arbeide for arbeiderbevegelsens beste på tvers av parti- tilhørighet”.17 Taurer støttet samarbeidet, men var overras­ ket over Brandts initiativ. For som Fimmen skrev: “Hittil har det ikke sett ut til at noe var på gang i denne retningen”.18 Taurer og Brandt hadde på denne tiden politisk sett et distansert forhold til hverandre.19 Det at de samarbeidet med hverandre i sjømannsarbeidet er også et bevis for hvilken betydning samarbeidet med ITF hadde for de politiske emigrantene. Endelig ble gruppen offisielt anerkjent av

Den nederlandske forfatteren JefLast taler på et Spania-møte i Oslo i 1937.1 forgrunnen sitter Willy Brandt. 1 1939 fikk Jef Last i oppdrag av ITF å reise til Narvik, der han skulle forsøke å hygge opp en motstandsorganisasjon blant tyske sjøfolk. 225

Fimmen i begynnelsen av januar 1938. Da ble også en tysk kommunistisk flyktning som bodde i Bergen, Karl Henne- mann, trukket inn. Også han hadde tilbudt Fimmen et samarbeid.20 Senere deltok enda flere emigranter i arbeidet. Brandt skrev om en venn i Kristiansand. Dette var antakelig SAP- medlemmet Werner Buchmeister. Fra begynnelsen av 1939 arbeidet også to andre SAP-medlemmer, Walter Fischer og Wally Heidenfelder, blant tyske sjøfolk.21 I sin første rap­ port til Fimmen skrev Heidenfelder i juni 1939 at de hadde snakket med sjømannsforbundets sekretær Joachim Dahl om støtte til arbeidet. Men arbeidet måtte først “komme skikkelig i gang før det kunne bli snakk om regelmessig Joachim Dahl hadde en økonomisk støtte”.22 sentral stilling i Sjø­ I mars 1939 fikk den nederlandske arbeiderforfatteren mannsforbundet og var en naturlig kontaktperson Jef Last i oppdrag av ITF å reise til Narvik. Der skulle han når det gjaldt sjømanns- forsøke å bygge opp en motstandsorganisasjon blant tyske arbeidet. Dahl hadde sjøfolk. Som kamuflasje for arbeidet skrev han reportasjer reist i utenriksfart i for den nederlandske avisen “Het Volk”. Disse ble senere mange år som kokk og utgitt under fellestittelen “Midnattsolens barn”.23 Etter kort stuert før han slo seg ned i Bergen, der han var tid ble det klart at denne planen ikke lot seg gjennomføre fo rm a n n i den lokale fordi det, som Last skrev “for en hollender uten personlige kelnerforeningen fra kontakter blant de tyske sjømennene var umulig å skaffe seg 1926 til 1930. Fra 1932 den nødvendige fortrolighet”.24 var han fastlønnet tillits­ ITF hadde ikke bare utvidet nettverket blant sjømenn i mann i Norsk Stuert- og innen-og utenriksfart i Norge. 11938 fantes det ITF-grupper Kokkforbund og fra 1935 fo rm a n n i S jø m a n n s­ i flere havner i Sverige og i Frankrike. Likeledes ble det forbundets Bergens- arbeidet blant tyske sjømenn i Basel og StraBburg, og den avdeling. Under krigen tyske sjømannen Erich Krewet sørget for virksom anti- deltok han i illegalt fag­ nazistisk propaganda også på USAs østkyst. Edo Fimmen lig arbeid, ble arrestert lyktes å få støtte for dette arbeidet hos de berørte lands og torturert og satt i tysk fangenskap fram til fri­ Landsorganisasjoner. Gruppen i Antwerpen forble den klart gjøringen. Fra 1945 og viktigste i ITFs motstand. fram til 1953 var han Etter avtale med Edo Fimmen forfattet Kniifken lederne stortingsrepresentant for i bladet “Die Schiffahrt”. De programmatiske artiklene Arbeiderpartiet. hadde en tydelig syndikalistisk tendens. Ikke partiene, men fagbevegelsen var etter deres mening arbeiderbevegelsens eneste legitime talerør. De skarpe og polemiske angrepene mot de politiske partiene framkalte protester fra ITF-grup- pen i Stockholm. Særlig en artikkel hvor folkefrontsbestreb- elsene i tysk eksil ble betegnet som “forbrytersk svindel” og “bedrageri og hjernevask”25 vakte harme. Kritikken fra gruppen i Stockholm ble imidlertid moderat, ikke minst fordi de ikke ville miste Fimmens støtte. Fimmen støttet 226

“Schiffahrt”s politiske tendens og hadde gjort dette allerede tidligere klart overfor Enderle.26 Ikke bare ideologisk skilte Antwerpen-gruppen seg fra alle andre ITF-grupper. I tillegg til det faglige arbeidet startet de tidlig planleggingen av sabotasjeaksjoner dersom det skulle bli krig. De forutså nederlaget for de republikan­ ske troppene i den spanske borgerkrigen, og Nazi-Tysk- lands aggressive ekspansjonspolitikk gjorde at Fimmen og gruppen i Antwerpen ble stadig mer overbevist om at det ikke var mulig å unngå en krig i Europa. Deres håp om at kampene i Spania også kunne bli en vekkelse for tyske arbeidere ble stadig mindre realistisk etter som krigen skred frem. Dermed fikk det rent faglige arbeidet stadig mindre betydning for gruppen i Antwerpen. Det viktigste nå ble å bekjempe ITFs fiende nr l.27 “Det støtet som mange venter på må komme utenfra”, skrev Hermann Kniifken. “Hvis det blir krig kan det først gjennomføres aksjoner når hver enkelt arbeider i krigsindustrien blir klar over at utbyttingen blir enda større og den dårlige ernæringen blir enda verre.”28 Vissheten om at en militær konfrontasjon med Nazi- Tyskland var uungåelig, og den faste besluttsomheten om “å gjøre alt som er mulig for å få en rask slutt”,29 var den avgjørende grunnen til at ledelsen i ITF og gruppen i Antwerpen gikk inn i et samarbeid med etterretningstjenes­ tene i England og Frankrike. De tok dermed de praktiske konsekvensene av det faktum at den internasjonale fagbe­ vegelsen ikke hadde klart å hindre fascismens frammarsj i Europa. Slik ble de “kapitalistiske demokratiene” ITFs for­ bundsfeller. Arbeiderne har “mye å tape og å forsvare” i tilfelle krig, - mye som det er verdt å kjempe for om det så bare er “restene av den borgerlige frihet”, skrev Edo Fimmen i en artikkel i anledning 25 års-dagen for første verdenskrig. Hva denne friheten betyr, kan bare den måle som “har erfart på kroppen hva det betyr når nasjonalsosialistene og fascis­ mens terror fratar arbeiderne alle rettigheter”.30

Samarbeid med sikkerhetstjenesten Antwerpen var i 30-årene tumleplass for ulike sikkerhets­ tjenester. Verfts- og havneanleggene har bestandig vært et yndet sted for etterretning, og sjøfolkene hørte til de få yrkesgruppene som uhindret kunne forlate Tyskland og reise tilbake igjen. De var informert om skipslastene, og dette hadde stor betydning i sammenheng med den interna­ sjonale spenningen i 30-årene. Dermed kunne betrodde 227 personer i ITF under den spanske borgerkrigen ikke bare informere om levering av krigsmateriell og troppetranspor- ter fra Tyskland til Francos Spania, men skrev også rappor­ ter over de militære anleggene i havnebyene der, hvor sterke de stasjonerte troppene var, og om hvordan stemningen var i befolkningen. Denne informasjonen sendte Fimmen ikke bare til den republikanske regjeringen, men de ble også delvis sendt videre til Europas demokratiske regjeringer. Uavhengig av dette hadde Kniifken siden 1934 hatt kontakt med SIS og skaffet også den franske sikkerhetstje­ nesten informasjoner om den tyske opprustningen.31 Et “of­ fisielt” samarbeid var det først snakke om fra 1938/1939. Sommeren 1938 opprettet SIS en avdeling D (for destruk­ sjon) som skulle kartlegge antatte svakheter hos tyskerne. På sensommeren 1938 reiste en av deres agenter, A.F. Rickman, til Sverige for å undersøke mulighetene for sabo­ tasje mot malmutskipning fra Sverige til Tyskland. Han kamuflerte sitt ærend ved å hevde at han ville skrive en bok om jernmalmgruver og -havner, - en bok som faktisk også kom i 1939.32 Det følgende brev fra Kniifken til Fimmen viser at ITF skulle delta i de planlagte sabotasje-aksjonene. “I mellomtiden har jeg nyheter fra London som vil gjøre min eventulle reise til Sk. på den sist avtalte dato umulig. O. vil måtte reise alene. Da den vennen som snakket med deg i Amsterdam ikke lenger er i London, må man først vente til han kommer tilbake og har snakket med deg 20.6. i Amster­ dam. Så vidt jeg fikk vite skal det finne steden slik sammen­ komst med deg og O. i Amsterdam. Jeg er av den mening, forhåpentligvis du også, at alt skal forbli slik det er avtalt selv om jeg ikke reiser. Min reise er egentlig en biting som raskt kan la seg ordne når folkene i London har forstått at reisen er blitt nødvendig. Det kan skje raskere enn noen av oss tror. Jeg er av den mening at du skal opprettholde kon­ takten med disse menneskene, og i våre anliggenders inter­ esse skal du reservere deres hjelp for oss. De vanskeligheter som ofte oppstår for folk (og som de ikke bare later som at de har) vil forsvinne med tiden. Slik er det alltid for dem; det er typisk engelsk og beror etter min mening og min viten på uoverensstemmelser og formaliteter mellom våre folk og folkene i Home-Office. Derfor er det ingen grunn til eng­ stelse. Allikevel er naturligvis mye avhengig av kamerat O.s reise til Sverige. Enda en mulighet for reisen kan henge sammen med bestemte forklaringer som kan bli aktuelle i 228

forhold til kommende skandinaviske regjeringer i forhold til malmtransport.”33 Med O. menes Fimmens stedfortreder i ITF J.H.Oldenbroek. Forkortelsene Sk. for Skandinavia og Schw. for Sverige kan tyde på at det ikke bare var tenkt på sabotasjeaksjoner i Sverige, men også i Norge. Dette inntrykket forsterkes av det faktum at såvel Enderle som Brandt skulle trekkes inn i planleggingen. Antakeligvis hadde samtalen mellom Old- enbroek og SIS funnet sted i Sverige, og de hadde kommet frem til konkrete avtaler. Til begge skrev Fimmen følgende, liktlydende brev: “Det er mulig at jeg absolutt må snakke med deg i løpet av de neste 14 dagene. Meddel meg derfor med en gang om du har mulighet for å treffe meg tre dager etter at jeg har sendt et telegram. Naturligvis med fly og på min regning.”34 Såvel Brandt som Enderle signaliserte straks at de var beredt til et møte.35 Det kom riktignok til videre samtaler mellom ITF og “folkene i London”,36 men 20. juli 1939 skrev Kniifken til Fimmen “at man måtte la hele prosjektet ligge”, og kommenterte dette slik: “Det er ikke bare til ska­ de at man, samme hvordan det er, etterpå, når det er for- sent, kommer tilbake til det.”37 Som en følge av dette ville Fimmen avbryte all kontakt med “englenderne”,38 men han lot seg overtale av Kniifken som på tross av avslaget håpet at forbindelsen kunne bringe fordeler for arbeidet deres.39 Til Brandt og Enderle skrev Fimmen at selv om møtet ikke ville finne sted, skulle de holde orden i sine papirer, og hvis det skulle bli nødvendig komme så raskt som mulig til Amsterdam eller London.40 Kniifken undervurderte åpenbart den betydning deres informasjon hadde for etterretningstjenesten, og mange ganger også dømmekraften til deres personale da han selvbevisst skrev til Fimmen at “de menneskene det gjelder er ganske enkelt ikke i stand til å finne slike kilder som vi har hos oss”.41 Inntil krigen brøt ut var SIS i følge Philip Knightley “en ineffektiv organisasjon som gjorde lite inn­ trykk på sine kontakter”,42 og spesielt avdeling D “led både av pengemangel og mistro fra de andre SIS-avdelingene. Og Whitehall (det britiske Utenriksdepartementet, D.N.) hadde ingen tro på dem.43 Riktignok hadde SIS-avdeling D utarbeidet mulige planer for sabotasjeaksjoner i Sverige, men disse skulle bare brukes i krisesituasjoner. Man håpet at det ikke skulle bli behov for dem.44 At ITF allikevel satset på et videre samarbeide med SIS, 229 og også med den franske sikkerhetstjenesten, viser hvor lite spillerom disse militante antifascististene hadde i den siste tiden før annen verdenskrig brøt ut. Fimmen beskrev den franske sikkerhetstjenesten som “herrer som først og fremst tenker på seg selv og forsøker å bruke andre mennesker, mens deres inflytelse i realiteten er begrenset”.45 For Fimmen førte dette til følgende utsagn: “Vi er rede til å la oss bruke for felles mål så langt man er villige til å betale oss for det. Ikke med penger, men i form av visse lettelser for de av våre kamerater som lever illegalt og som ellers ikke vet hvor de skal gjøre av seg.”46

Samarbeid under krigen ITF-sekretariatet ble etter krigens utbrudd forlagt til Eng­ land. I oktober 1939 reiste Kniifken med dansk pass med navnet Knudsen til Sverige. I følge utsagn som en ITF- sjømann ga Gestapo var dette for å “studere og hindre malmtransport med båt”.47 Der tok Kniifken kontakt med formannen for ITF, den svenske fagforeningslederen Char­ les Lindley. Han hadde samtaler med betrodde personer innen ITF og besøkte flere svenske havnebyer.48 Ved for­ midling gjennom den tyske anarchosyndikalisten Helmut Riidiger etablerte han kontakt med svenske syndikalister. “Vi kommer til å gjøre et godt stykke praktisk arbeid sammen med kameratene, det vil si sjøfolkene i ITF”, skrev Riidiger om denne samtalen til en kamerat. “Og kanskje også mer - som jeg ikke kan skrive noe om.”49 Kort tid etter ble Kniifken arrestert av svensk politi. Han hadde spurt på det engelske konsulatet om å få sende ITFs informasjon om tyske krigsskip og militære anlegg til Lon­ don på raskest mulig måte, det vil si utenom den engelske sensuren. Fordi det var midt i lunsjpausen hadde han imid­ lertid bare trufffet den svenske vaktmannen som varslet politiet, - som altså arresterte Kniifken en dag senere. Kniifken ble dømt til fem måneders fengsel for “pass- forseelse” og ulovlig innsamling av hemmelige opplysnin­ ger. Da Gestapo erfarte at svensk politi hadde arrestert Kniifken forlangte de ham utlevert med begrunnelse i Kniif- kens deltakelse i sabotasjehandlinger mot tyske skip i 1938. Disse beskyldningene, som det ikke ble fremlagt bevis for, ble underbygget av at Kniifkens angivelig ikke skulle ha utført sabotasjehandlingene som ITF-funksjonær, men som betalt agent for SIS.50 Gestapos spesielle interesse for Kniifken hadde økt etter det såkalte “Venlo-intermessoet”. 9.novem- 230

ber 1939 trengte en SS-kommando inn på nederlandsk territorium, krenket Hollands suverenitet, myrdet en med-

INTERNATIONAL TRANSPORT WORKERS’ FEDERATION l \ / | CROSSLAND FOSSE BOX END. KEMPSTON BEDS., ENGLAND. FACTS AND FIGURES ABOUt TUE DICTATORSHIPS

ISSUED IN ENGLISH, GERMAN AND SPANISH

WHEN OUOTING PLEASE MENTION SOURCE (I.T.F.)

No. 22. 8th November, 1944. General Staff of the (ITF) The journal of the underground free Trade Union Centre in Norwegian Underground Norway, "Fri Fagbevegelse”, describes hov/ a greater unity has emerged in the course of the struggle against the invaders: 'During the first period of the occupation the Norwegian opposition v/as mostly organized v/ithin the various trades v/hich had their ov/n slogans and their ov/n leaders. The fighting later changed its character: the main weight v/as concentrated on common slogans and v/e got a general staff for the v/hole (clandestine) front, v/hich v/e simply call the rleaders of the home front’ . It has been a great advantage that this leadership has be en able to establish close contact v/ith the Government and the Allied Supreme Cornmand, and that agreement v/as reached on a number of important questions concerning our part in the v/ar effo rt.... "The Warsaw tragedy is a terrifying example of what di3unity between the home front and the regular forces can lead to. On the other hand the actions of the French forces of the interior and especially the liberation of Paris show the advantages of well-organized co- operation betv/een the home front and abroad.... ■'The present home front leaders, among whom the free trade unions are well represented, have during the last year proved that they know thoir Job. Thcy nako'all tho attacks v/hich can be made v/ithout the front’s collapsing or being exposed to setbacks. They have shown the right understanding v/hen judging the number of victims an action demanded in proportion to the result. Their slogans quickly reach London, from v/hich they are spread by radio and also through the netv/ork of the free newspapers. 'At the same tine they educate special people for especially difficult taska, such as dynamiting, m ilitary information service, military preparations, etc. Obviously there may be questions of a tactical nature during the struggle here at home over which there may be disagreement. It is understandable that certain young active elements may demand more radical fighting methods. But they should remember that a happy solution of broadly plannec actions depends on our succeeding in getting the active support of the greater majority or preferably of all good Norwegians. It may look fine,but there is no reason in publishing slogans v/hich only a few v/ill or dare to follow. This on the contrary v/eakens the authority of the home front, and helps our enemies. We have no direct means v/ith v/hich to force peo­ ple to take part in the effort. During the xvar, it'vd.ll often happen that the general staff, which has a survey of the front and knov/s better than others what considerations play an im­ portant role, must carry out actions v/hich are difficult to understand immediately. But this is no reason to start operating on oneTs ov/n initiative at once.... "In a v/ell-known free (clandestine) paper we recently read a harsh example of how not to behave when we meet something v/e do not approve of. The paper described those taking part in the factory guard, which has been established at many concerns, as traitors. We v/rote to this paper...that for tactical reasons which cannot be explained here factory guards are not bfcing boycotted until further notice.... Ue advise vzorkers to be on their guard against all manoeuvres v/hich might cause disunity or confusion in this critical period." (7.X.44.) For some time past the underground organization of the Norwegian trade unionists has no longer described itself as "Free Trade Union Movement", but as "Norwegian Trade Union Fed- eration". The organization of the netv/ork of trade union cells has latterly been tightcned UD. 231

arbeider ved den hollandske sikkerhetstjenesten, og bort­ førte to SIS-medarbeidere, major Stevens og kaptein Best.51 Av Stevens fikk Gestapo vite at Kniifken var tilknyttet SIS under betegnelsen “101B'’.52 Massive intervensjoner fra Charles Lindley og den bri­ tiske ambassadøren hindret at Kniifken ble utlevert til Tysk­ land. Inntil 1943 satt Kniifken i strengt isolat, og først tidlig på høsten 1944 fikk han lov til å reise over til England.53 Arrestasjonen forhindret for det første utvidelse av ITFs motstand i Sverige. Den repressive flyktningspolitikken til den svenske regjeringen vanskeliggjorde forholdene ytter­ ligere. Arbeidet til de tyske sjømennene ble av regjeringen betraktet som spionasje og straffet. Ikke bare emigrantene ble overvåket av sikkerhetspolitiet, men også de svenske syndikalistene. Deres kritikk av den svenske nøytralitets­ politikken ble av sikkerhetspolitiet sett på som støtte til britiske interesser.54 I England ble båndene mellom SIS og ITF knyttet tettere. Formodentlig sto dette i sammenheng med organisatoriske og personelle forandringer i SIS. I juli 1940 ble avdeling D hos SIS oppløst og sabotasjeavdelingen Special Operations Executive (SOE) grunnlagt. Denne ble underlagt Hugh Dalton, medlem av Labour Party og minister for økonomisk krigføring. SOEs bindeledd til ITF var en tysk emigrant som kom til SOE via sine personlig kontakter til Dalton.55 Peter Tennant, presseattaché ved den britiske ambassa­ den i Stockholm, var SOEs ansvarlige agent i Sverige. Etter at den tidligere nevnte Rickmann ble arrestert siktet for en planlagt sabotasjeaksjon i Oxelsund i april 1939, skrev Tennant at Sverige ikke lenger var mål, men base for aksjoner i Tyskland og i de besatte landene. Bare i tilfelle tysk invasjon var det planlagt aksjoner.56 Tennant nevner i sine momoarer kontakten til seks unge, svenske syndikalister som hadde kjempet i den spanske borgerkrigen. “These young were keen to undertake direct action but I asked them to lie down for the time being and quietly penetrate the enemy camp until such time as action was required”.57 En av disse syndikalistene var Olof Jans- Motstående side: son som arbeidet sammen med Willy Brandt i Svensk- Den engelske utgaven Norsk Pressebyrå.58 Selv om Tennant bare skriver om sven­ av ITFs publikasjon ske syndikalister, hører de tyske anarchosyndikalistene “F ascism ” fo r 8. november 1944, brakte Fritz Brenner, Helmut Kirschley, Karl Loshaus und Helmut en rapport om situa­ Riidiger også til denne kretsen. I et tilbakeblikk skriver sjonen i det okkuperte Helmut Kirschey om deres aktiviteter: N orge. 232

“Våren 1941 kom Fritz Brenner på besøk fra Stockholm og fortalte at han og Riidiger arbeidet sammen med den norske motstandsbevegelsen via den britiske ambassaden og presseattachéen. (...) Man hadde fore å formidle propa- gandamateriale til tyske sjøfolk som kom tallrike til Gøte­ borg. Videre skulle man forsøke å bringe dette materiellet til tyske tog som fraktet tyske soldater til og fra Norge via Gøteborg. Han fortalte meg at ITF var inne i bildet, blant annet Edo Fimmen, hvis rolle jeg kjente fra før. Jeg begynte da å snakke til tyske sjøfolk her og forsøkte å finne ut om det fantes antifascister blant dem. Men også muntlig propa­ ganda fant man viktig (...) 1942 kom en kurer, den svenske redaktøren for den syndikalistiske avisen “Arbetaren” til meg. Han hadde vært hjemme hos meg tidligere flere gan­ ger, men denne gangen hadde han panikk og fortalte at han ble skygget av det svenske politiske politiet, og han ba om hjelp til å bli kvitt en koffert med materiell. Få dager senere ble jeg arrestert etter en grundig husundersøkelse og ankla­ get for å drive ulovlig etterretningstjeneste, en omskrivelse av ordet spionasje. Man beskyldte meg for å være delaktig i ulovlig tjeneste overfor Tyskland og Norge (...) De fant selvfølgelig ikke noe de kunne bruke, men jeg ble utsatt for et to uker langt kryssforhør, og det viste seg at Stockholm- redaktøren Einar Strahle også var arrestert. Etter en sulte­ streik som ble kjent i pressen, ble jeg løslatt etter to uker i fengsel. Under et forhør ble jeg fortalt at telefonlinjen glødet av telefoner fra det tyske generalkonsulatet på grunn av mine aktiviteter (...) Jeg kunne forøvrig formidlet Fritz gode kontakter til hans arbeid med jernbanefunksjonærer. Disse gjemte flyveblad og lignende i toalettpapir. Når sol­ datene tørket seg bak fikk de et flyveblad med tips om hvordan de kunne skade Hitlermakten og dermed få en slutt på krigen.”59 Gestapo, og formodentlig også det svenske sikkerhets­ politiet, var informert om dette arbeidet, antakelig gjennom en informant. H.B. var tidligere tysk anarchosyndikalist som levde i svensk eksil fra 1934 til 1936 og siden kjempet i den spanske borgerkrigen på anarkistenes side. Han kom til Gøteborg i 1942 og hadde tatt kontakt med svenske syndikalister. Kirschey, som syntes denne historien var mistenkelig, meldte ham til sikkerhetspolitiet. B. tilsto da at han var kommet til Sverige i Gestapos tjeneste. De svenske syndikalistene undersøkte saken, men fikk ikke mistanker mot B., for rapportene til Gestapo baserer seg alt vesentlig 233 på samtaler med den svenske syndikalisten Holger Carls- son.60 Selv om B. overdrev sin personlige inflytelse i rappor­ tene, ga han Gestapo viktig informasjon.61 Blant annet rapporterte han om et “møte i Gøteborg” i august 1942 hvor de nevnte tyske anarchosyndikalistene, norske motstands­ folk, blant dem Martin Tranmæl, svenskene Charles Lindley, Holger Carlsson og en finne hadde deltatt. Sammenkomst- ens mål skulle være “å etablere en plattform for å utdanne en ledergruppe bestående av demokratiske og venstreradikale krefter” som skulle bekjempe Hitler. I tillegg skulle de gjennomgå forbindelsene med tyske sjømenn i svenske havner og jernebanepersonalet på transittog. I tilfellet krigen skulle gå dårligere for Tyskland skulle det settes igang en “sabotasjebølge mot all eiendom og varer i tysk tjeneste”. Dette arbeidet skulle allerede vært planlagt av Kniifken. Knufkens posisjon skulle være tatt over av Riid- iger som sammen med Lindley og Carlsson sto i direkte for­ bindelsen med den engelske sikkerhetstjenesten i Sverige og England. Også Brandt ble nevnt som ytterligere ITF- medarbeider.62 I følge Kirschey hadde dette strengt konspirative møte virkelig funnet sted i kontoret til det svenske Sjømanns­ forbundet i Gøteborg, men det hadde ikke vært snakket om sabotasjeaksjoner.63 Bare en tysk emigrant som arbeidet i utkanten av ITF, anarchosyndikalisten Emil Hessenthaler, deltok operativt i en innsats for SOE. Han ble arrestert i januar 1945 i Oslo. Detaljer i forbindelse med denne inn­ satsen er ikke kjent.64 Om Olof Jansson kunne B. berette at denne hadde åpnet et norsk-svensk pressebyrå, og at det fungerte som “infor­ manter” for den engelske sikkerhetstjenesten.65 Uavhengig av denne gruppen satte også August Enderle sammen med to medarbeidere igang arbeidet blant tyske sjøfolk, og også hans rapporter gikk via ITF til SIS.66 Sammenfattende kan det slås fast at samarbeidet mellom emigrantene rundt ITF og den britiske sikkerhetstjenesten i Sverige entydig dreide seg om etterretningsformidling. Karak­ teren av dette samarbeidet beskriver Tennant på følgende måte: “One was very much aware of the dispair and frustration felt by the representatives of the resistance groups at being used by us for nothing more than intelligence purpose.”67 At samarbeidet med engelskmennene på ingen måte var forbundet med politiske konsesjoner blir bekreftet av det 234

faktum at Fritz Benner først i 1948, og Helmut Kirschey først i 1949 fikk lov til å reise til Tyskland. Deres forhåpnin­ ger om å få øve innflytelse på den politiske situasjonen i etterkrigstidens Tyskland var mindre bestemt av okkupasjon­ smaktene enn av den politiske utviklingen i Tyskland. For den sosialrevolusjonære delen av arbeiderbevegelsen som de representerte fantes det intet grunnlag i Tyskland. De tilhørte hverken den sosialdemokratiske reformismen eller den stalinistiske kommunisme.68 Avslutningsvis gjenstår det å holde fast ved at deres samarbeid med etterretningstjenestene utvetydig må be­ traktes som motstand, noe som blir enda tydeligere med følgende sitat fra Helmut Kirschey: “Da Hitler sto på høyden av makten hadde jeg også kun­ net samarbeide med djevelen mot fascismen.”69

Oversatt av Sigrid Thorbjørnsrud

Noter 1 Brev Walter Auerbach til Willy Nielebock, 5.1.1940 (i Archiv der sozialen Demokratie Bonn (AdsD), arkiv Auerbach, mappe 16). Walter Auerbach (1905-1975) flyktet etter Hitlers maktovertakelse først til Amsterdam og senere til London. Han var inntil 1946 ITFs generalsekretær og ble senere i Willy Brandts første regjering statssekretær i sosial- og arbeidsdepartementer 2 Jfr. Erich Kern, Verrat an Deutschland. Spione und Saboteure gegen das ei gene Vaterland, Gottingen 1963. 3 Jfr. Peter Steinbach, “Die Rote K apelle”, i:Zeitschriftfiir Geschichtswissen- schaft, 41. årg., h.9. s.771-780. 4 Brev HansJahntil Adolf KummernuB, 24.8.1950 (i University of Warwick. Modern Records Centre (MRC), ITF-papers, 159/3/D/98). 5 ITF-bekreftelse for Jahn (s.st., 159/3/C/a/l 17). 6 Hermann Kniifken: “Uber den Widerstand der Intemationalen Tran- sportarbeiterfoderation gegen den Nationalsozialismus und Vorschlage zum Wiederaufbau der Gewerkschaften in Deutschland - zwei Dokumente 1944/45”, med en innledning av Dieter Nelles, i: 1999, Zeitschrift fur Sozialgeschichte des 20. und21. Jahrhunderts, 7.årg., h.3, s.64-87, sitat på s.78. 7 Når det gjelder samarbeidet mellom det sosialistiske eksilet og de vest- alliertes hemmelige tjenester jfr. Jan Foitzik, “Revolution und Demokratie. Zu den Sofort- und Ubergangsvorstellungen des sozialdemokratischen Exils 1933-1945”, i:Internationale wissenschaftliche Korrespondenz (VWK). 24.årg., h.3, s.308-341. 8 Jfr. Willy Buschak,Ar be it im kleinsten Zirkel. Gewerkschaften im Widerstand gegen den Nationalsozialismus, Hamburg 1993, s.91-100, dessuten Nelles innledning til Kniifken (note 6). 9 Willi Eichler,Sozialisten. Biographische Aufsålze, Bonn 1973, s. 113. Willi Eichler (1896-1971) var lederen for i den tyske eksilgruppa "Interna­ sjonalt Sosialistisk Kampforbund”. Eichler og gruppa hans spilte en fram­ tredende rolle i de tyske sosialisters samling i eksil i London under den 235

annen verdenskrig. I 1959 var Eichler en av hovedarkitektene av de tyske sosialdemokraters "Godesberg-program”. 10 Edo Fimmen (1881-1942) var i mellomkrigstida en de mest kjente skikkel­ sene innen den internasjonale arbeiderbevegelsen. Det offisielle minne­ møtet etter hans død ble i utdrag kringkastet av BBC i hele verden. Etter krigen ble Fimmen glemt og hans navn finnes bare i biografiske samlebind eller historiske framstillinger av ITF. Lilly Krier-Becker, som var en personlig venn av Fimmen, skrev i 1944 på oppdrag av ITF en Fimmen- biografi som aldri ble trykt. Sigrid Koch-Baumgarten som også har skrevet et upublisert arbeid om Fimmen (Edo Fimmen. Eisenfaust im Seidenhandschuh. Eine biographische Skizze) har forklart dette slik: Fimmen var antakelig for det første for den nasjonale fagbevegelsen en for omstridt person og dette sto i veien for at hans liv og arbeid ble gransket. For det andre arbeidet han på et sidespor i forhold til den vanlige faglige praksis, inntil oppgjøret med de multinasjonale konsernene satte spørsmålet om faglig motverge på dagsorden. Inntil da hadde forskerne vist minima! interesser for fag- sekretariatene. For tiden arbeider historikeren Willy Buschak i Brussel med en Firnmen- biografi. 11 Jfr. Helmut Esters/Hans Pelger, Gewerkschafter im Widerstand. Mit einem forschgungsgeschiehtlichen Uberblick von Alexandra Schlingensiepen, Bonn 1983. Hans Jahn (1885-1960) ble i 1949 formann i det tyske jernbaneforbund og i 1956 leder for Transportarbeiderføderasjonen. 12 Jfr. Nelles (som note 6) 13 Melding fra Gestapo-spionen “Erka”, dat. 21.2.1938 (i Bundesarchiv, BA- ZW, Z/C 13936, akte 8). 14 Jfr. brevene fra Enderle til Fimmen, 12.2.1937, og Fimmen til Enderle, 3.3. og 15.3.1937 (i MRC, 159/3/C/a/53). 15 Jfr. brev fra Brandt til Fimmen, 26.1 1.1937 (MRC 159/3/C/a/52). 16 Jfr. Einhart Lorenz, Exil in Norwegen. Lebensbedingungen und Arbeit deutschsprachiger FlUchtlinge 1933-1943, Baden-Baden 1992, s.270 ff. 17 Brev fra Fimmen til Brandt, 3,12.1937 (MRC 159/3/C/a/52). Når det gjelder Taurer se Lorenz, op.cit., s.365. 18 Brev fra Fuchs [=Taurer] til Fimmen, 24.12.1937 (MRC 159/3/C/a/52). 19 Jfr. Lorenz, op.cit., s.268 ff. 20 Jfr. brevene fra Fimmen til Brandt, 7.1.1937 og Hennemann til Fimmen, 28.6.1937 (MRC 159/3/C/a/52>. 21 Brev fra Brandt til Fimmen, 28.2.1939 (i AdsD, Willy Brandts arkiv, ringperm 9), brev fra Lorenz til Nelles, 17.2.1993. Ytterligere opplysnin­ ger om Fischer og Heidenfelder hos Lorenz, op.cit., s.347, 350 og 352. 22 Brev Heidenfelder til Fimmen, 38.6.1939 (i MRC 159/3/C/a/88). 23 Jfr. Jef Last, Mijn vriend André Gide, Amsterdam 1966, s.177 24 Brev Last til Karl [=Knufken], 13.4.1939 (i AdsD, ITF-arkiv, mappe 19). 25 Jfr. Die Schiffahrt, nr.8, 1938. 26 Jfr. brev Enderle til Schiffahrt-redaksjonen, 5.9.1937, brev Fimmen til Enderle, 11.5.1937 (i MRC, 159/3/C/a/57, 53). 27 Eichler, op.cit., s. 113. 28 Brev Karl [=Knufken] til Fimmen, 25.7.1939 (i AdsD, ITF-arkiv, mappe 22 ). 29 Kurt Lehmann, Vom Widerstand deutscher Seeleute, i: Forschungsstelle fiir die Geschichte des Nationalsozialismus in Hamburg, Schwarz’ etter­ latte papirer, Manner im Widerstand A-Z. 30 Edo Fimmen, 25 år, i: Faschismus. Organ der ITF, nr.15, 22.7.19939. 31 Det er her ikke plass for å nevne de tallrike kildene for dette. 32 Alfred R. Rickmann, Swedish lron Ore, London 1939, sit. etter Craig Graham Mc Kay, From Information to Intrigue. Studies in Secret Service 236

Based on the Swedish Experience, 1939-1945, London 1993. 33 Brev Karl [=Kniifken] til Fimmen, 31.5.1939 (i MRC/3/C/a/92). 34 Brev Fimmen til Brandt og Enderle, 29.6.1939 (i MRC, 159/3/C/a/78). 35 Jfr. brev Brandt til Fimmen. 9.7.1939 og Fimmen til Enderle, 6.7.1939 (i AdsD, ITF-arkiv, mappe 21). 36 Brev Fimmen til Gruppe deutscher Seeleute Antwerpen, 7. og 12.7.1939 (s.st.). 37 Brev Kniifken til Fimmen, 20.7.1939 (s.st., mappe 22). 38 Jfr. brev Fimmen til Gruppe deutscher Seeleutre Antwerpen, 22.7.1939 (s.st.). 39 Jfr. brev Kniifken til Fimmen, 23.7.1939 (s.st.). 40 Jfr. brev Fimmen til Brandt, 24.7.1939, og brev Fimmen til Enderle, 31.7.1939 (s.st.). 41 Brev Karl [=Kniifken] til Fimmen, 25.7.1939 (s.st.). 42 Philipp Knightley,Die Geschichte der Spionage im 20. Jahrhundert, Aufbau und Organisation, Etfolge undNiederlagen dergrofien Geheimdienste, Berlin 1990, s.90 ff. 43 S.st., s.l 14. 44 Jfr. Mc Kay, op.cit., s.47. 45 Brev Fimmen til Willy Nielebock, 11.8.1939 (MRC, 159/3/C/a/85). 46 S.st. 47 Forhørsprotokoll Paul Dix, Geheimes Staatspolizeiamt, 18.9.1941 (i BA- ZW, Z/C 20, ark 10). 48 Jfr. Staffan Lamms filmmanus “Ein Mann namens Freitag (A Man Called Friday). Das abenteuerliche Leben des Seemanns und Revolutionars Her­ mann Kniifken”, Sverige/England/Vest-Tyskland 1988, Norddeutscher Rundfunk, Redaktion Film und Theater; dessuten Mc Kay, s. 119 f. 49 Brev Helmut Riidiger til Rudolf Rocker, 17.1.1939 (i International Insti­ tute of Social History Amsterdam (I1SG), arkiv Rocker, nr. 188). 50 Jfr. Hauptstaatsarchiv Diisseldorf, RW 58, ark 18. 51 Jfr. Callum A. Mac Donald, The Venlo Affair, i European Studies Review, bd.8, nr.4/1978, s.443-464. 52 Hauptstaatsarchiv Diisseldorf, RW 58, nr.31102. 53 Jfr. Lamm, op.cit., s.24-33. 54 Jfr. Mc Kay, op.cit., s.32. 55 Av personvernhensyn kan det ikke gis nærmere opplysninger om kilden. 56 Jfr. Peter Tennant, Touchlines of War, University of Hull Press, s. 132. 57 S.st., s. 146. 58 Jfr. Klaus Misgeld, Die “ Internationale Gruppe demokratischer Sozialisten" in Stockholm 1942-1945. Zur sozialistischen Friedensdiskussion wåhrend des Zweiten Weltkrieges, Bonn 1976. 59 Brev Kirschey til Nelles, 22.10.1990. 60 Jfr. BA-ZW. Z/C 15324; brev Kirschey til Riidiger, 16. og 24.5.1949 (i IISG, arkiv Riidiger); Arbetarrorelsens Arkiv Stockholm, samling Sveri­ ges Arbetares Centralorganisation (SAC): F I, vol.2. 61 Jfr. rapportene fra V-Person 0454 (i Bundesarchiv Koblenz (BAK), R 58, nr.337). 62 0454 berichtet unterm 28. September 1942 aus Schweden (s.st.). 63 Intervju med Helmut Kirschey, 24.8.1992. 64 Intervju med Hessenthalers kone, Hanna Tal, 6.7.1992. 65 Avskrift av en rapport fra V 0454, 27.11.1942 (i BAK, R 58, nr.337). 66 Jfr. korrespondansen mellom Max [=August Enderle] og Walter Auerbach (i AdsD, arkiv Auerbach). 67 Tennant, op.cit., s.181. 68 Jfr. Nelles, Innledning til Kniifken (se note 6); korrespondansen mellom Riidiger og Kniifken (i IISG, Riidigers arkiv, nr.55 og 57). 69 Brev Kirschey til Nelles, 22.10.1990.