Landsforræderi” Som Motstand!
Total Page:16
File Type:pdf, Size:1020Kb
219 Dieter Nelles “Landsforræderi” som motstand! Den Internasjonale Transportarbeider- føderasjonens (ITF) samarbeid med engelsk etterretningstjeneste 1939-1945 “Jeg frykter at en tysker som tjenestegjør i engelsk eller fransk armé vil støte på store vanskeligheter når det poli tiske opprenskningsarbeidet blant massene som er forgiftet med nazistisk propaganda kommer igang etter krigen.” Dette skrev Walter Auerbach, redaktør av ITFs tidskrift “Faschismus” i et brev til en tysk kamerat.1 Hans spådom skulle vise seg å holde stikk. Alle nasjonalsosialismens motstandere som kjempet med de allierte styrkene, eller samarbeidet med deres sikkerhetstjenster, ble brennmerket som “spioner og sabotører mot fedrelandet”2 i nasjonalis tiske kretser i Vest-Tyskland. De ble ikke betraktet som en del av motstanden mot nasjonalsosialismen.3 Det var ikke bare i nasjonalistiske kretser det ble satt ITFs generalsekretær, skille mellom høyforræderi og landsforræderi mot Nazi- Edo Fimmen (1881- Tyskland. Hans Jahn, den første formannen i det vesttyske 1942), var en sentral Jernbanearbeiderforbundet og SPD-parlamentsmedlem, skikkelse innen interna sjonal arbeiderbevegelse følte seg ærekrenket av sine egne kollegaer i forbundsstyret i mellomkrigsårene. Han som “betalt agent for en fremmed makt”.4 Jahn, som organi var en av de få, innflytel serte motstanden blant tyske jernbanearbeidere tilknyttet sesrike fagforenings ITF fra 1933, kunne returnere til Tyskland allerede i april ledere som tidlig så 1945 ved hjelp av amerikansk sikkerhetstjeneste. Han ga da hvilken fare fascismen utgjorde for den interna uttrykkelig beskjed om at han “ikke på noe tidspunkt hadde sjonale arbeiderbevegel vært knyttet til en alliert troppe-enhet.5 sen. Fimmen, som Transportarbeiderinternasjonalen hadde, under ledelse tidligere bl.a. hadde vært av sin nederlandske generalsekretær Edo Fimmen (1881- formann i den nederland 1942) samarbeidet med engelsk og fransk sikkerhetstjeneste ske landsorganisasjonen, allerede før krigen startet. Ved første øyekast kan det se ut ledet Transportarbeider- internasjonalen fra 1919 som et paradoks at det mest aktive, internasjonale fag- til sin død i 1942.1 årene sekretariat, det som følte seg spesielt forpliktet i forhold til 1919-1923 var han også internasjonal solitaritet innen arbeiderklassen, søkte samar sekretær i Det internasjo beid med sikkerhetstjenesten i de “kapitalistiske demokra nale fagforeningsforbund tier” i kampen mot nasjonalsosialismen. Men aktivistene (Amsterdam-Internasjo- innen ITF så ikke på seg selv som “spioner”. De ville, slik nalen). 220 lederen for ITFs motstand blant sjømenn Hermann Kntifken uttrykte det, “kjempe for Tysklands nederlag med alle midler”. Dertil hørte også innsamlingen av “materiell som belyste den tyske opprustningen og forberedelsene til en overfallskrig” som de stilte til de vest-alliertes sikkerhets tjenesters disposisjon.6 Selv om ITF ikke var den eneste organsisasjonen innen arbeiderbevegelsen som allerede før krigen samarbeidet med vestlige, allierte sikkerhetstjenester, Fjårde årgången Amsterdam den 8 februari 1936 Nr 3 "Två år efter februarlrevolten. Heder åt hjåltarnal Trogenhet åt martyrerna! Vi ha hålllt ut i två år, v i kåmpa v id a re I Før vårt førbund, for friheten, før socialismen!" (Ur de Østerrlklska frlfackliga Jårnvagsmånnens och transportarbetarnas lllegala organ) Politisk famlljefostran. (ITF) Generaldirektøren før de øster- rlklslca forbundsbanorna publicerade 1 "Nachrichtenblatt der Generaldlrektlon der osterreichischen Bund- desbahnen" den 28 december 1935 en kungbrelse betråffande"forbunds- banepersonalens famlljemedlemmars polltiska upptrådande". Xungorel- sen år synnerligen belysande før forhållandena i den "kristliga" Etter Hitlers maktover korporativa staten. Generaldirektøren erinrar om en tjånsteorder, utfårdad i februarl 193^. enllgt vilken tjånstemånnen ålades "att takelse tok ITF initiativ såvål under som utom tjånsten tlllvnrataga och befrttmja statens ln- tressen avensom att med alla till buds stående medel søka r.vvarja til å organisere en effek konstnterade eller hotande nackdelar. tiv motstand mot fascis Till de skydligheter, som redan omskrivits 1 denna førordning hor också uppgiften att på ett effektivt sått påverka familjemed- men innen fagbevegelsen. lemmarna 1 sådan rlktnlng att de avhålla sig från alla stats- eller regeringsfientliga aktioner eller stråvanden. Som et ledd i denne virk Denna skyldighet år helt allmånt forankrad 1 familjefaderns lag- llga befogenheter, men for tJhnstemftnnen vid de offentliga føreta- somheten utga ITF fra gen a r den av s a r s k l l d b e ty d e ls e p å grund av d e ra s e ta r k a ekono>- miska och moraiiska forbundenhet med staten och regerlngen. 1933 det antifascistiske Kanslersåmbetet har 1 ett till førbundsmyndigheternas central- stållen rlktnt olrkular påpekat att uralctlåtenhet att fullgøra sin bladet "Tyskland under skyldighet med avseende å fomlljens politlska fostran kan vara till- råcklig anledning till disciplinår bestraffning av tjansteman. h a k ko rset” , fra 1934 med I øverensstammelse med denna tolkning skulle också Jag vara tittelen “Fascism”. tvungen att vid grøvre førsummelser mot ovanstående førpliktelse vidtaga dlBolpllnåra åtgårder." Bladet ble utgitt på flere språk. 221 så var ITF og sjøfolkene som var tilsluttet ITF av spesiell betydning.7 Denne artikkelen handler om deres samarbeid med den engelske sikkerhetstjenesten Special (Secret) Intelligence Service (SIS), med hovedvekt på Skandinavia. I et innle dende avsnitt blir ITFs motstand skissert. Denne motstan den har hittil stort sett vært ukjent.8 ITFs motstand 1933 til 1939 Selv som Willi Eichler etter Fimmens død i 1942 forutså at Fimmens navn ville få en sentral plass når “historien om fascismens motstandere” skulle skrives,9 har Fimmen ennå idag ikke blitt den ære til del som han fortjener.10 Fimmen var en av de få innflytelsesrike fagforeningsledere som tid lig så hvilken fare fascismen utgjorde for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Allerede i tyveårene førte ITF en mili tant, antifascistisk politikk. Etter Hitlers maktovertakelse tok ITF initiativ til å organisere en effektiv motstand mot fascismen innen fagbevegelsen. Dette ble avslått av den tyske landsorganisasjonen, Allgemeiner Deutscher Ge- werkschaftsbund (ADGB). Selv om ITF ble sjokkert over den tilpasningspolitikken som de tyske faglige lederne la opp til, regnet de med at ikke alle organiserte var enige i denne kursen. De forsøkte derfor å opprette kontakter til Tyskland fra Amsterdam. Slik støt tet de straks de illegale gruppene av transport- og jernbane- arbeidere som ble dannet. Det lyktes Gestapo å ødelegge ITF-gruppene i Hamburg, Berlin og Stettin i 1936, men det illegale nettverket som jernbanearbeiderne bygget opp for ble stort sett intakt. Deres leder, Hans Jahn, slapp fengsling ved å flykte til utlandet.11 I den første tiden under nazi-herredømmet ble motstan den blant tyske sjømenn i inn- og utenriksfart drevet så og si utelukkende av kommunister tilknyttet International Sea- men and Harbour Workers (ISH). I flere av havnebyene i Europa ble det dannet såkalte aktivistgrupper som fordelte illegale skrifter til tyske sjømenn. De drev også kurer- tjeneste for det tyske kommunistpartiet (KPD) og organi serte transport for folk som var i fare.12 Etter konflikter med ledelsen i ISH og KPD om hvordan det illegale arbeidet skulle drives ble aktivistgruppen i Antwerpen, som på denne tiden var den største, slått sammen med ITF. Overfor Fimmen forpliktet gruppen seg å kutte alle bånd med par tier, og alle publikasjoner skulle avklares med ham. Fra ITF 222 fikk aktivistgruppens medlemmer en liten sum penger. Samtidig stilte det belgiske transportarbeiderforbundet et kontor til disposisjon og la inn et ord hos myndighetene for å sikre oppholdstillatelse. De mellom seks og ti personene som gruppen i Antwer pen besto av hadde i begynnelsen av 1936 betrodde menn og sympatisører på 71 sjøgående skip og 45 Rhin-båter. Dette I november 1927 reiste illegale nettet ble i de påfølgende år betraktelig utvidet. I en dansk fagforenings delegasjon til Sovjetunio 1939, et tidspunkt hvor de fleste illegale gruppene tilknyttet nen, der de var invitert i arbeiderbevegelsen allerede var knust av Gestapo, hadde anledning tiårsjubileet ITF-gruppen i Antwerpen fortsatt omkring 250 betrodde for revolusjonen. Under personer på tyske skip og kontakt med to illegale grupper oppholdet besøkte blant havnearbeiderne i Hamburg. Det var flere grunner til transportarbeiderne i den praktiske suksessen arbeidet deres fikk. De var meget delegasjonen sine sovjetiske kollegaer i godt kjent med arbeids- og livsvilkårene til sjøfolk, og den Leningrad. Liggende i “naturlige” solidaritetsfølelse blant sjømenn var tilsynela forgrunnen midt på tende så sterk at selv medlemmer av Hitler-partiet ikke ville bildet, Hermann forråde distribusjonen av illegal litteratur og antifascistisk Kniifken, som fra 1924 propaganda. Derfor klarte ikke Gestapo, på tross av massive hadde vært ansatt som leder av sjømennenes anstrengelser, å infiltrere ITFs illegale nettverk. internasjonale klubb i Gruppens ledende krefter hadde da også lang politisk L eningrad. erfaring. Kniifken var en internasjonalt kjent, revolusjonær 223 sjømann. Under første verdenskrig var han en av organisa torene til de revolusjonære gruppene i den tyske krigs- marine og satt ett år i fengsel. For å sikre to tyske delegater til den Kommunistiske Internasjonales 2. kongress organi serte han i 1920 mytteri på fiskebåten “Senator