vagant 4/ # 4 2008 Jonathan Littell | Alain Badiou | Yasmina Reza | Jenny Hval | Svein Jarvoll Anna Hallberg | Øyvind Rimbereid | Odd W. Surén | Marcel Beyer | Cecilie Løveid Gisle Selnes | César Aira | Patti Smith | Tormod Haugland | Das Beckwerk | Ingvild Burkey for for 2008 TIDSSKRIFT LITTERATUR & KRITIKK LITTERATUR

kr. 75,- ISBN 978-82-02-29509-7 04

9 788202 295097 retur: vagant, postboks 9200 grønland, 0134 oslo WWW.CAPPELENDAMM.NO Vinduet. bidragsytere Gyldendals tidsskrift for litteratur siden 1947. Nytt nummer kommer 12. desember. Du burde abonnere. Ring 24 14 75 00. marit victoria wulff andreassen, f. 1971. Billedkunstner. anders johansson, f. 1968. Kritiker. Seneste bok: Nonfi ction 
vinduet | gyldendals tidsskrift for litteratur | redaktør audun vinger | no 1 | 2008 | 62. årgang | kr 95,-  vinduet | gyldendals tidsskrift for litteratur | redaktør audun vinger | no 2 | 2008 | 62. årgang | kr 95,-  vinduet | gyldendals tidsskrift for litteratur | redaktør audun vinger | no 3 | 2008 | 62. årgang | kr 95,- Å skrive bort skjønnheten Mircea Ca˘rta˘rescu Tor Ulven Jenny Hval intervjuer Mara Lee Mellom minner og drømmer Gravgaver Ulven og musikken Åpner separatutstilling på Galleri F15 i januar 2009. Bor i (2008). Bor i Rissne utenfor Stockholm. Skandinavisk misantropi Inger Bråtveit Ulven på scenen Ane Farsethås om Abo Rasul I dialog med Vesaas Ulven og billedkunsten Ulven som gjendikter Multimal César Vallejo Dikt&Datt Stavanger. Jazz & poesi i Norge 1960–1980 Visjonær, revolusjonær, slagkraftig Vinduetboka Pushwagner En Australiareise revisited Gunnhild Øyehaug Soft City frem fra glemselen Svein Jarvolls eventyrlige roman tjue år etter Venter og blinker audun lindholm, f. 1980. Ansvarlig redaktør i Vagant, driver Sun Ra Vertigo Poesi i det ytre rom Carl-Michael Edenborg sprer bena Vinduetboka Mark E. Smith mads anders baggesgaard, f. 1976. Ph.d.-stipendiat i forlaget Gasspedal. Bor i Bergen. SOLARIS animert Motvillig rocklyriker Litteraturhistorie ved Aarhus Universitet og medredaktør av Passage. Bor i Århus. sandra lillebø, f. 1978. Kulturjournalist i Klassekampen. Bor i Oslo.

Egen bok das beckwerk, opprettet 2002. Skaper fortellinger om det følger med bladet! bjørn skogmo alminnelige menneskets forsøk på å få innfl ytelse over verdens- jonas liveröd, f. 1974. Billedkunstner. Seneste bok: The Samlede dikt historien. Fortellingene kan ta form av romaner, konserter, Violence (2008). Bor i Malmö. 0042-6288

installasjoner, fi lmer og iscenesettelser av historiske begiven- ISSN ISSN 0042-6288 ISSN 0042-6288 heter. Seneste utgivelser: Suverænen (2008) og I sammenbruddets hans jacob ohldieck, f. 1978. Stipendiat ved Institutt for

tjeneste. Samtaler ved Peder Holm-Pedersen (2008) (m. Mikkel Bolt). fremmedspråk, UiB. Redaksjonsmedlem i Vagant. Bor på ISBN 978-82-05-38426-2 ISBN 978-82-05-38426-2 978-82-05-38427-9 ISBN 978-82-05-38426-2 978-82-05-38428-6 Transnasjonal virksomhet med hovedsete i København. Ramsøy. mikkel bolt, f. 1972, lektor ved Institut for Kunst- og martin paulsen, f. 1978. Stipendiat ved Institutt for frem- vinduet.no Kulturvidenskab, Københavns Universitet. Medredaktør af medspråk, UiB. Bor i Bergen. tidsskrifterne K&K og Øjeblikket. Seneste bok: I sammenbrud- dets tjeneste. Samtaler ved Peder Holm-Pedersen (2008) (m. med Das frode helmich pedersen, f. 1976. Førstelekter ved Institutt Beckwerk). Bor i København. for lingvistiske, litterære og estetiske studier, UiB. Anmelder i Bergens Tidende. Bor i Bergen. ingvild burkey, f. 1967. Forfatter. Seneste utgivelse: Den mest tenkelige av alle verdener (2008). Bor i Oslo. henrik petersen, f. 1973. Kritiker og oversetter. Bor i Stockholm. Nyheter utkommet 2008 oktober www.oktober.no sindre ekrheim, f. 1967. Diktanmelder i Bergens Tidende. Bor i Bergen. tore renberg, f. 1972. Forfatter. Seneste bok: Charlotte Isabel Hansen (2008). Bor i Stavanger. Ingvild Burkey Mona Høvring johann grip, f. 1964. Oversetter og forfatter. Seneste bok: Den mest tenkelige av alle verdener Å Paradis Reisen fra Karawankene (2007). Bor i Härjedalen. gisle selnes, f. 1965. Professor i litteraturvitenskap, UiB. «utsøkte språkbilder … Krevende å «Med samlingen Å Paradis har Mona Bor i Bergen. anmelde, inciterende å lese!» Høvring fått sitt virkelige gjennombrudd anne helene guddal, f. 1982. Master i litteraturvitenskap, freddy fjellheim, klassekampen som forfatter» redaksjonsmedlem i Vagant. Bor i Bergen. mazdak shafieian, f. 1980. Redaktør i Au petit garage og reda- karin nygård, morgenbladet ksjonsmedlem i Vinduet. Seneste bok: Dyregravsmørke (2006). Terje Holtet Larsen alf van der hagen, f. 1962. Ansvarlig redaktør i Bor i Bergen. Home is where you die, Jørgen Krog Morgenbladet. Bor i Oslo. sier Mr. Saunders Norsk elghund, grå kjetil sletteland, f. 1975. Litteraturviter. Bor i Bergen. anna hallberg, f. 1975. Poet og litteraturkritiker i Dagens «Teksten er et paradoks, den er laby- «Særdeles vittig og absurd beretning Nyheter. Seneste bok: Mil (2008). Bor i Stockholm. cathrine strøm, f. 1978. Redaktør i TransFe:r Forlag rintisk og lærd, rørende og absurd. fra flatbygdene i Østfold» og redaksjonsmedlem i Vagant. Arbeider på bibliotek. Bor Takk Mr. Saunders!» turid larsen, dagsavisen peder holm-pedersen, f. 1976, redaktør av Turbulens.net – i Bergen. gabriel michael vosgraff moro, vg Forum for samtidsrefl eksion. Seneste bok: I sammenbruddets tjeneste. Torgeir Rebolledo Pedersen Samtaler ved Peder Holm-Pedersen (2008) (m. Das Beckwerk og sigurd tenningen, f. 1982. Redaktør i Au petit garage og reda- Min fars tegnemaskin Siri Amalie Oftestad Mikkel Bolt). Bor i København. ksjonsmedlem i Vagant. Seneste bok: Gæa (2007). Bor i Bergen. «Jeg tror det er mange, svært mange, Åndene mønstret henne som vil kunne ha glede av denne dikt- jenny hval, f. 1980. Skribent og student, lager musikk arild vange, f. 1955. Forfatter, gjendikter, oversetter. Seneste «Diktene er lekne og visuelle, med samlingen, også blant dem som ikke under navnet Rockettothesky. Seneste utgivelse: oversettelse: Franz Kafk a: Dagbøker 1909-1923 (2008). Bor i overraskende billedkollisjoner» leser poesi.» Medea (2008). Bor i Oslo. Trondheim. arne hugo stølan, vg astrid hygen meyer, nrk p2 finn iunker, f. 1969. Forfatter og dramatiker. Seneste bok: Det skjendige drapet i Skippergata (2007). Bor i Oslo. vagant # 4 / 2008 kjetil sletteland fortellerens død Om Terje Holtet Larsens Home is where you die, sier Mr. Saunders | s. 90 anders johansson att skriva eller låta sig skrivas Om Tormod Hauglands Orm, ugla og and. Prosa obskura | s. 96 leder utstøtningen | s. 4 frode helmich pedersen sagaen om arvid jansen odd w. surén jeg er en tredje Om Per Pettersons Jeg forbanner tidens elv | s. 102 Åtte bøker i Serie Imperativ | s. 8 sindre ekrheim wunderkammer mazdak shafieian & sigurd tenningen ugjenkjennelighetskoden Om Cecilie Løveids Nye ritualer | s. 109 Om Nils-Øivind Haagensens Nils-Øivind Haagensen sa | s. 22 anna hallberg blomstrande dikter i dammfria buntar Om Øyvind Rimbereids Herbarium | s. 26 anne helene guddal inn i mørket Om Jonathan Littells De velvillige | s. 30 oversikt over medvirkende s. 114 gisle selnes avantgardens måneskinn, eller fornuften i sin argentinske fase enquête alf van der hagen, johann grip, Om César Aira | s. 42 ingvild burkey, tore renberg & finn iunker | s. 116 marcel beyer de malte Oversatt av Arild Vange | s. 49 cathrine strøm «utprøvende og lite autoritært» Epost-intervju med Tone Hødnebø | s. 121 martin paulsen russerne kommer! Russisk samtidslitteratur i Skandinavia | s. 56 cathrine strøm «utover, bakover, i alle retninger» Intervju med Espen Stueland | s. 122 mads anders baggesgaard den der ler sidst … Om klovnen Sarko og alle de andre artister | s. 60 hans jacob ohldieck «dette har vi tenkt. vi tror det er bra. se på det!» sandra lillebø utvidelse av hatsonen Intervju med Eirik Vassenden | s. 126 Vagant-replikk | s. 68 audun lindholm hinsides vått og tørt peder holm-pedersen, det revolutionære liv Intervju med Henning Hagerup mikkel bolt & das beckwerk Fra I sammenbruddets tjeneste | s. 70 og Pål Norheim | s. 130 jenny hval art, not nature Tre versjoner av Patti Smiths The Coral Sea | s. 84

ansvarlig redaktør: Audun Lindholm trykk: Zoom Grafi sk, Drammen illustrasjoner kontor- og postadresse abonnement: Ett år (fi re numre): artikler, essays og skjønnlitteratur redaksjon: Susanne Christensen, omslagsfoto: Maximilien Brice © cern jonas liveröd: Swarming spaces (s. 6) Vagant, Nygårdsgt. 2A, 5015 bergen kr. 250, student abonnement: kr. 220, institu- kan sendes til redaksjonen for vurdering, Anne Helene Guddal, Erlend O. Nødtvedt, The z+ end of the cms Tracker with The Backroom (for Diane) (s. 40), Black telefon og faks: 55 36 84 36 sjoner: kr. 335, utenfor Norden: kr. 340. men Vagant har ikke ansvar for ikke- Hans Jacob Ohldieck, Frode Helmich Tracker Outer Barrel completed. Sculpture (s. 48), Svart katedral (s. 54), e-post: [email protected] Abonnementet løper til det sies opp skriftlig. bestilt materiale. Svar kan ta tid. Pedersen, Cathrine Strøm og omslagsvignett: Grandpeople PersianExplosion (s. 58), Doppelganger ritual nettadresse: www.vagant.no va g a n t er et ikke-kommersielt tidsskrift, takk til: Alle bidragsytere, Sigurd Tenningen (s. 65), The fi nding (s. 66) isbn: 978-82-02-29509-7 drevet på idealistisk grunnlag. Medlem av Martin Johannes Møller forlagskontakt: Anne Krogh logo: Sandra Lillebø issn: 0802-0736 Norsk Tidsskrift forening. og Henrik Petersen design: Øystein Vidnes marit victoria wulff andreassen opplag: 1900 typesnitt: Bembo Book & Tribute Gjennom skogen (nr. 1, 2 og 5 i en serie på 5, i samarbeid med s. 83, 94 & 107) papir: Munken Pure 115 g Vagant u t g i s m e d s t ø t t e f r a i et intervju med Klassekampen kort tid etter at Irving- Foredragene skulle ta utgangspunkt i forfatternes egne invitasjonen ble off entliggjort: «Arrangørene [av Norsk erfaringer fra hjembyene og belyse sider ved de nye litteraturfestival] bør trekke tilbake invitasjonen. Og hvis demarkasjonslinjene i et integrert Europa. Blant bidrags- de tar det kloke valget, så er det ikke noe tap for ytringsfriheten.»͗ yterne var tyske Marcel Beyer som valgte å snakke om At forkjempere for ytringsfriheten likevel aksepterer framveksten av høyreekstrem ungdom og deres reter- og forsvarer billig sjikane av ulike slags intellektuelle ritorialisering av bykjernen i Dresden. I sitt foredrag, – leder – og kulturelle minoriteter, burde derfor ikke overraske som Arild Vange har oversatt for dette nummeret av noen. Hver gang de kunne være gjenstand for konfronta- Vagant, peker Beyer på hvordan den fascistiske leiren sjon med intellektuelt redelig behandling, inntreff er en ikke kan betraktes isolert, men bør forstås innenfor en utstøtning som overtar all oppmerksomhet. Slik følger kulturell ramme som produserer frykt og eksklusjoner. den liberale tanken om et ideenes frie marked til punkt og Gjenerobringen har pågått lenge – bare måneder etter Utstøtningen prikke sin børsregulerte motsats. Informasjonsstrømmen at muren falt var David Irving på plass i Dresden for å er overveldende og styrkeforholdet mellom kommen- forelese i Kulturpalast, byens storstue for fremvisning av tatorene på den ene siden og festivalledelsen på den sosialistisk kultur. På 60-tallet var han i byen for å forske i andre, gjenspeiles i mediebedriftenes overlegne omfang arkivene, og ble av de lokale makthaverne oppfattet som og distribusjon. Idet ytringen forvandles til vare i opp- en «borgerlig» historiker med hang til usannheter. merksomhetsøkonomien, overbys den straks av andre Forvaltning av krigshistorie står også sentralt i er det slik at vi bare er i stand til å snakke om hovedtemaet «sannhet», og ikke bare aviser og fremtre- ytringer som står høyere i kurs. Og her kunne man kan- Jonathan Littells roman De velvillige fra 2006. Som en del ondskapen først etter at vi har sterilisert den, dende kulturpersonligheter, men også sentrale sponso- skje bebreide Sæterbakken og Norsk litteraturfestival for av nummerets kritikkavdeling har redaksjonsmedlem abstrahert den, fj ernet alt ved den som er for- rer truet med å boikotte festivalen. Et unntak var Ottar ikke bedre å ha forutsett denne mekanikken og hvilke Anne Helene Guddal gjort en bredt anlagt lesning av den bundet med lidenskap og lyst, kjent dens til- Grepstad, som i en kronikk i Dagens Næringsliv skrev at midler som står til rådighet for å utstøte det uønskete fra vel 1000 sider lange boka: «En roman av dette omfanget trekningskraft død og maktesløs, redusert den til et «[å] utsetje seg for den mentale tyngsla det ville ha vore å samfunnsdebatten. og med et slikt ambisjonsnivå kan ikke bæres av en små- fremmedlegeme, gjort refl eksjonen omkring den ene og lytte til eit heilt foredrag av David Irving, kunne ha gjort borgerlig pliktoppfyllende Höss eller en blodløs og intel- alene om til et spørsmål om diagnostikk?» Dette spørs- det tydelegare kor skjør ideen om det liberale samfunnet * lektuelt begrenset Eichmann. Den trenger et åndsmen- målet stiller Stig Sæterbakken i en utlegning av Poes er.»͖ Bildet av holocaust-fornekteren Irving overskygget neske med sans for eksesser både i litteraturen og i livet.» berømte fortelling «The Tell-Tale Heart» fra 1843.͕ nemlig fullstendig det som ifølge ledelsen lå til grunn for I et essay i New Left Review tidligere i år karakteriserte Overskridelser og unntakstilstander i litteraturen og Logikken som utledes av fortellingen er ikke begrenset invitasjonen: diskusjonen om hvordan historiske sann- den franske fi losofen Alain Badiou den politiske utstrå- livet er også gjenstand for undersøkelse når Das Beckwerk til litteratur og ondskap alene, men regulerer også andre heter forvaltes og verifi seres. Blant de øvrige kommen- lingen til Nicolas Sarkozy med følgende ord: «Vivent les og Mikkel Bolt diskuterer «Det revolusjonære liv». Odd forhold, som dem mellom en konsensusorientert off ent- tatorene viste berøringsangsten seg å være nærmest total, riches, and to hell with the poor.»͘ Til dette nummeret W. Surén har sett nærmere på forlaget H Press og skri- lighet og mer avvikende ytringer. Vi husker hvordan mens kritikken av festivalledelsen grenset til forakt, noe av Vagant har Mads Anders Baggesgaard sett nærmere ver om deres Serie Imperativ 1-8. Serien utgjør i dag et Jostein Gaarder i 2006 ble «hjulpet» fram av aviskommen- som gjør det betimelig å spørre seg: Er dette den beste på Badious og Yazmina Rezas bøker om Frankrikes selvfølgelig orienteringspunkt i diskusjonen omkring ny tatorer og profi lerte forfatterkollegaer til å dementere måten å omgås ubehagelige løgner og kontrære histo- president, som i medias fremstilling balanserer mellom norsk litteratur, og har inspirert en rekke andre aktører. sider ved sin egen kritikk av de israelske styresmaktene. rieoppfatninger på? Pressens og sponsorenes autoritære rollen som klovn og kyniker. Etter fj orårets valgseier Som en del av Vagants 20-årsjubileum har vi dessuten Gaarders rett til å ytre seg ble aldri trukket i tvil, men omgang med Sæterbakken er imidlertid ikke tilfeldig: Vi er Sarkozy blitt et nasjonalt symbol på den kollektive funnet plass til en egen seksjon viet tidsskriftets historie. utsagnet ble eff ektivt justert og tilpasset det rådende befi nner oss i Ibsens verden, der «Folkebudet» irettesetter frykten som kjennetegner den europeiske høyrebølgen. Nåværende ansvarlig redaktør Audun Lindholm har klima for akseptabel meningsutveksling. Tidligere i år folkefi enden på vegne av den kompakte majoritet. På en Faren for oppstand og mulige inntog av banlieue-ungdom samtalt med Henning Hagerup og Pål Norheim, og vi viste reaksjonene på Dag Solstads kritikk av synet på overbevisende måte viser utfallene mot Sæterbakken og i storbyene, den pågående krigen mot terror, samt sat- har spurt tidligere redaksjonsmedlemmer om deres tid i ytringsfriheten som hellig idé, hvordan det nærmest er Norsk litteraturfestival hva som ligger til grunn for det singen på en aggressiv økonomisk politikk har vist seg å Vagant. umulig å stille spørsmål ved et slikt ideal og samtidig bli ellers så uantastelige prinsippet om ytringsfrihet: kon- være en virkningsfull kombinasjon i jakten på stemmer God lesning! tatt på alvor. Diskrediteringen av Solstad etter talen på sensus og homogenitet. og politisk oppslutning. Sarkozys bruk av politimakt litteraturhuset i mai kan ikke misforstås: Hans ytring var Som tilfellene med Solstad og Gaarder viser, skal det mot forstadsopprørerne har dessuten gjort ham til en Sigurd Tenningen og forblir non grata i store deler av dagspressen. nemlig ikke mye til før alarmen går og den institusjona- handlingens mann og skapt nye frontlinjer som forener Da Stig Sæterbakken tidligere i høst gikk av som liserte kritikken rykker ut. Når denne i tillegg får direkte velgere på tvers av de tradisjonelle grupperingene radikal noter kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival – Sigrid konsekvenser for hva som er mulig å diskutere off entlig, og konservativ, høyre og venstre. 1 Stig Sæterbakken, Det onde øyet, Cappelen, 2001, s. 18. Undset-dagene, var det som følge av et massivt press mot ja, da har vi utvilsomt med en innskrenking av ytringsfri- Under fj orårets bokmesse i Leipzig ble syv euro- 2 Ottar Grepstad, «Sanninga om løgna», Dagens Næringsliv, 13.10.2008. ham selv og festivalen. Invitasjonen av David Irving til heten å gjøre, om enn det fra høyeste hold fornektes inn- 3 Klassekampen, 9.10.2008. Min utheving. peiske forfattere invitert til å snakke under vignetten neste års festival var ifølge kritikerne ikke forenlig med til det parodiske. Eller som Per Edgar Kokkvold uttalte 4 Alain Badiou, «The Communist Hypothesis», «Byinnsikter – aksept og aggresjon i det urbane samfunn». http://www.newleftreview.org/?view=2705.

4 5 6 7 press inviterte forfat- tere av ulik overbevisning, om jeg så må si, til å skrive hver sin bok under vignetten: Hvorfor skrive hva hvordan. Som man kunne regne med fra et utvalg av profesjonelle individualister, forholdt for- fatterne seg til spørsmålet på hver sin måte, men med det felles at de unnlot å svare med bastante oppskrifter. Den som ventet seg et knippe ulike, men uttrykkelige poetikker som resultat, venter nok ennå. De åtte forfatterne som har kommet med en tredje Av odd w. surén hvorfor skrive hva hvordan. Åtte bøker i Serie Imperativ bøker i serien er for slue til å blottstille sine beveg- grunner en gang for alle, bortsett fra på det mer kuriøse detaljplanet, som Ole Robert Sundes beslut- ning om å gå lange turer for å skrive korte, eller i hvert fall kortere, setninger. Der poetikkbegrepet i det hele tatt tangeres i tekstene, er det som noe for- svein jarvoll: fatterne, om enn i ulik grad, vegrer seg for å ta eksplisitt i bruk som formel; tildriv, tema og metode beregnes ikke etter private femårsplaner, Ustadighet, ustadighet men tiltrekkes av bevisstheten som legemer i per- sonlige Kuiper belter av erfaring og Oortskyer av Jeg er lengsel. Motivet foreligger ikke som testamente i møter blant annet Jarvoll Bokbrenneren, i ett med sine omgivelser, selv i ødeleggelsen framhever den eller budsjett. nitten år gammel, belest og spontant destruktiv. sin annerledeshet, og Jarvoll står stille og ser sprø askebøker Resultatet er åtte gode og interessante bøker i Han forteller om bøker anskaff et ad ærlig og uær- gjennomleve eksemplarenes siste og korteste stadium, og forholdsvis lite format, selv om utseendet bedrar lig vei, lenge samlet i reoler, men så plutselig brent i bokbrenneren er seg bevisst at ingen eventuelle iakttagere en smule, for dette er bøker som ikke sjelden byr et bokbål som ville fått salig Heinrich Heine til å avslutte av opptrinnet vil se noe annet enn hendelsen selv, motivene på friksjon mot tanke og blikk, leseren raser ikke sin grubling over hvorfor han var så trist (Heine, som skrev kom ikke til syne gjennom handlingen. Slik går Jarvolls gjennom tekstene, Thure Erik Lunds 62 sider gir at der hvor man brenner bøker, vil man til slutt også totakts språkmotor jevnt og vakkert om hendelsen: meg assosiasjoner til mang en holmgang med store brenne mennesker, skrev dessuten Lorelei, som innledes steiner i åkeren, ja, ekte kampesteiner (det var like med ordene: Ich weiß nicht, was soll es bedeuten, daß ich Jeg tror ikke det var noen av naboene som forstod hva som mye kamp som stein i dem): En diger stein som lig- so traurig bin (og for klassikeren Jarvoll, denne mulige foregikk, og de forstod i hvert fall ikke det fulle omfanget ger grunt er lettere å håndtere enn en mindre som oversettelsen til latin: Ignoro, quid id sibi velit, tristissi- av hva som foregikk, ennsi kunne forstå tilskyndelsene til stikker dypt. mus cur sim)). bokbrenningen, og hvis de hadde forstått hva som foregikk, Det som først og fremst samler bøkene, er Litteraturkremasjon er ingen kremaksjon. Og leseren og blitt forklart tilskyndelsene til bokbrenningen, ville de den selvframstillingen spørsmålet forutsetter. ser det for seg: Midt i ungdommens og forsommerens uansett ikke fattet noen videre interesse for hva som foregikk, Forfatterne forholder seg til personen «jeg», ikke suburbane Gyldendal på jorden så vel som i Oslo står uansett ikke fattet noen interesse for tilskyndelsene til at det ulikt Rimbauds utsagn, med verbet i tredje person: tenoldingen (så utgammel som bare en belest nittenåring foregikk, uansett ikke ha fattet noen interesse for ham som «je est un autre», jeg er en annen. Men den andre er kan være) Jarvoll og betrakter sine istykkerleste bøker bli fi kk det til å foregå: hvis noen la merke til noe, hvis en eller altså en tredje, eller som Erling Lægreid så treff ende til en Aschehoug i en hage på Nordstrand. Han observerer annen nabo i et av nabohusene i disse fredelige forstadskvarta- har kalt sin anekdotiske kortroman med sterke selv- skriftens forvandling fra positiv til negativ, svart på hvitt lene med sitt fl ertall av nittenførtitalls- og nittenfemtitallsvil- biografi ske trekk: «Han». blir hvitt på svart i fl ammenes hastige stoff skifte, som for å laer på fl atene på midtre Nordstrand kjente røyklukt gjennom Jeg velger å lese kronologisk, i den rekkefølgen aksentuere kunstskriftens kontrære eksistens, den går aldri et åpent vindu, eller gjennom et åpent eller halvåpent eller bøkene kom ut.

8 9 odd w. surén jeg er en tredje

lukket vindu slumpet til å få øye på bålet på nabotomten, eller på detaljen og helheten og leter etter den språkrytmen som Lik denne bokanmelderen opplevde bokens jeg å bli tidlig scenen som absolutt autentisk, den var, ikke som ledd i en på tomten bortenfor nabotomten, eller på tomten bortenfor best kan formidle opplevelsen og ideen. At den unge man- farløs, moren måtte ta seg arbeid som vaskehjelp hos de rike, årsakskjede eller et stort og utspekulert plott, den fant bare tomten bortenfor nabotomten, eller på tomten bortenfor tom- nen brente eksemplarer med aff eksjonsverdi, og ikke sønnen var lesende, betraktende, sensitiv, og i langsom- sted, slik skjedde det, eller slik kan hendelsen erindres i ten bortenfor tomten bortenfor nabotomten … oppfattet det som om han lot litteraturen selv gå opp i røyk, mere utvikling enn han selv trodde, slik at den voksne man- skrift, med den voksne, lærde og erfarne forfatterens språk, ligger uuttalt slumrende i omgivelsenes indiff erens, hand- nen (Jarvoll) kan slå fast «at min tanke aldri kunne være på og ikke minst ved hans utelatelser: Beveggrunner, tilskyn- Jarvoll har, som vi forstår, ikke begynt å gå så lange turer lingen forblir øyensynlig uten konsekvenser. Selv Heine høyde med mine erfaringer». delser og utfall ligger ofte utenfor teksten, som om mye av som Ole Robert Sunde. Og selv om avslutningen av sitatet, kan puste ut, gjerne på bålet, sammen med Ray Bradbury. Med sitt presise, koherente detaljspråk og sitt blikk det vesentlige ikke lar seg fastslå, men virker på det bevisste som ikke er en avslutning av det siterte avsnittet, minner Litteraturen han stend, om bokji, ho stupa. for det vesentlige klarer Jarvoll å skrive fram stor spenning liv slik mørk materie holder galaksene sammen. om en skolestil skrevet av Ole, Dole og Doff en, der man Ustadighet Ustadighet er en bok som består av korte, i små hendelser, som når han i gutteårene ulovlig tar seg Med henvisning til Simonides nevner Jarvoll erindrin- benytter enhver mulighet til å putte inn lettkjøpte ord for å avsluttede kapitler, formodentlig nær eller identisk med inn i leiligheten i etasjen over, hele tiden fryktsomt klar gens seier over glemsel og død. Man kunne legge til at det fylle kvoten, er det nettopp der vi kommer til det Jarvollske elementer i forfatterens biografi . Hvert lille kapittel er som over at han kan bli avslørt, men han utmaler ikke spen- ikke er noen vesentlig forskjell på glemsel og død, ikke der ved språket, det som ikke behøver noen poetikk for å pre- en novelle, eller en skisse, av hendelser og sansninger, om ningsmomentet på noe vis, han forlater scenen tidsnok til erindring er mulig, altså blant mennesker. Erindring er sivili- sentere sine motiver. Jarvoll utvider øyeblikket og forsky- den unge sjakkspillerens framganger, om en liten restfa- å meddele leseren at dette egentlig ikke er hans anliggende, sasjon. Har Jarvoll en poetikk, er den sivilisasjonens og erind- ver perspektivet, han zoomer inn og ut, fokuserer vekselvis milies klamring til et sosialt sjikt den egentlig har falt fra: spenningen var en hviskning, ikke et rop, dermed oppfattes ringens forpliktelse: Som erindrende representerer du oss.

øyvind berg: Chutzpah i måneskinn

yvind berg i metaform er en rabalderkara- lavt i ansiktet til å ytre det, får jeg lyst til å si: Prosit! Eller: Berg tør å rive og slite i språket, enten han skriver i poesi- tekster og samles i et diff usjonssjikt av usikker sjanger, vane av vandelsreisende i skrift mellom oaser God bless you. Gesundheit. ens kolonihage eller sprer seg utover prosaens allmen- der forfatteren unngår å utlevere så vel seg selv som hele av mulig stillhet. Ridende på palindromeda- Chutzpah, altså. Det er viktig. Der fakirene går over ning, og prosa/poesi blir to steker av samme sidestykke: sitt forehavende, men man kan likevel lese boken som en ren, hans ørkenskip i passende passgang, har glødende kull, går en god amerikaner over levende lik. Å formulere tankene er makt, å reformulere dem er serie begrunnelser for diktsjangeren, poesien, det språket han slikt å gjøre, har han slikt å føre, er han uten frykt og Det dør de av, de levende likene, og blir like. Det gjør opprør, motmakt, maktmot. Berg er en rebell, med nar- makten ikke mestrer og derfor aldri kan besvare, men daddel, meningstørst vrenger han ordene og fi nner dem chutzpah (prosit) – bærerne også, de vinner sine seirer, rens avvæpnende fl ir, men likevel farlig, ved å vrenge bare møte med sensur og vold. tomme – en av arak, karavane, men også: Spirit inni ti men seiersseremonien er utsatt, eller, som skuespilleren maktens ord sier han: Ingenting her, ingenting der, Teksten med den treff ende tittelen «Gjennomsnitts- rips – og likevel meningspotente: Tom ene dro ordene Lily Tomlin har sagt: The problem with the rat-race is ordet var bare bokstaver, makthaverne er tryllekunst- fetisjismen» avsluttes slik: mot. Mot er forresten fransk for ord. Ord som verden så that even if you win, you’re still a rat. nere. Illusjonistene gjør sine kanoner om til kaniner ved forakter. Bokstaver, hvirvlende. Verdens snedrev. Liv, Diktet «Chutzpah i måneskinn» går slik: joviale eufemismer, Berg viser oss det beste forsvaret mot coward: How did he kill himself? ses om Moses vil! søvndyssende retorikk, man må ikke bli en terminal for anon: With a gun. He blew his brains out. Vi forlater midtøsten om høsten. Ørkenen er for Kunsten er å forlate samfunnet, sier min drepte venn. avspilling av vedtatte sannheter. coward: He must have been a marvellous shot. ørkesløs, kamelen skammer seg. Berg smir sin poetikk Kunsten er, når de krøller sammen livet ditt Bergs lille bok er, som man forstår, inspirerende. om til politikk, hans estetiske forsett konstituerer en prak- som noen sivstrå Den er også en lærebok i strategisk forståelse av språket. feil: Han sikta bare i midten. Der vådeskudd bør roses som sis som er selvforklarende som metode, tildrivet kan leses å forføre måneskinn like forbanna. Mens ett dikt forskyver og sensurerer konjunksjonene til nådeskudd, midt i den blekrosa planeten. av metodens resultat, produktet kommer først, faktorene enhet i et majuskelsvulmende eller (diktet «Den kloke må utledes. Tekstens signalement og kommunikative Ingenting annet betyr noe. Solon eller»), er andre tekster viet ekkolali, Guantànamo, Bergs skudd er ikke suicidalt forgjeves, det treff er i hensikt, dens hvordan og hva, utgjør samlet dens hvorfor. Ingenting annet betyr noe. guder og mennesker, kunst og gjennomsnittlighet, midten slik Olav H. Hauge defi nerer det: Her er òg eit Berg skriver om viktigheten, slik amerikanere av byrd Gilbert&Sullivan, Noel Coward, mafi aens idé, struktur midtpunkt. Makten tegner blinken der skjoldet er tyk- eller overbevisning ser det, av guts, av mot (ikke bare Visst er Berg språkhvass, visdom og vissvass møtes i og kultur, året 1871 i smått og stort samt det lyriske dra- kest, Berg er lur og sikter eksentrisk. ord), som på jiddisch eller hvadetnåer heter chutzpah! lekens framvisning av mulige forbindelser, og sannsyn- maets utvikling og historie. Dikt veksler med essayistiske Etter slikt et nys av et ord, som om munnen ligger for lige forblindelser. Ord uten vanens visir viser vei, poeten

10 11 odd w. surén jeg er en tredje

tone hødnebø: Skamfulle Pompeii

one hødnebøs bidrag i serien innledes med i live uten forfall og død av egne idealforestillinger om seg selv, i Kunstnernes Hus Gjennom tekster av varierende karakter og lengde, en saksopplysning, nemlig at det som følger er bare dere forandres på markedets prærie. dikt og epistler, arbeider Hødnebø seg fram mot mulige notater gjort mellom 3. april og 31. mai 2004. for virkeligheten trenger en skjebne Mest interessant, i det minste for denne leseren, er begrunnelser for litteratur, først og fremst sin egen. Å Til det vil jeg gjerne få uttrykke at Tone Hødnebø når hun ikke siterer, men tenker klart og dypt skrive for å være tro mot lykkelige øyeblikk, og ikke Hødnebø skriver misunnelsesverdig gode notater. Hva vil det si å dikte? Hødnebø sier: om egne handlinger og valg: minst (og etter å ha nevnt at stillheten bare er for dem som Ingen har tatt oppgaven mer alvorlig enn Hødnebø. ser Gud, forskjellen på stillhet og taushet er interessant og Hennes notater er hviskende bekjennelser, forsiktig Hvis tanken lar seg stanse, er den ikke tro mot seg selv. Jeg enten jeg vil eller ikke kommer jeg ikke utenom den tiden da jeg ville ha sagt det stikk motsatte av Hødnebø: Taushet uttrykte skriftemål, en hviskelære om det skammelige tror ikke på det guddommelige, det ordet kan ikke misforstås, jeg forsøkte å formulere noe om verden for å gjøre den mer impliserer at taleføre instanser tier, stillhet er en observa- ved å være, ved å tenke, ved å tro at det en tenker er verd jeg tror heller at et ord leder til et annet, jeg tenker på pate- håndgripelig, og jeg må gå inn i min egen utopi, jeg både vil sjon uten forutsetning av handlende viljer som for anled- noe, ved å skrive det ned, ved å vise det til andre. Det er en tiske villfarelser, en form for falske slutninger, som å fare med og vil ikke begrave sannheten: en identitet, en forbindelse, et ningen holder munn) for å få tausheten til å skamme seg. sympatisk smålåtenhet som ikke virker kokett: Hødnebø løgn, en upålitelighet som ligger og venter i språket, som når rom å gå rundt i. Å skrive er også å uttrykke hvordan det er Å skrive er å tvile på alt, sier hun også. Og: har lest seg bort fra alle tilløp til naivitet. Erkjennelsen Hesiod i Verk og dager beskriver væren som en kule å ikke tro på noe, som å hate sin samtid fordi den er for nær? av at det meste er tenkt eller funnet opp før, har knuget en nedstigning i noe som allerede fi nnes større ånder enn Ibsens fj ompenisse Hjalmar Ekdal, men skjebnen trenger kanskje ingen virkelighet, per- Erkjennelsen er kjærkommen, det klassiske har jo for i alt som beveger seg Hødnebø lar seg ikke lokke til resignasjon. I likhet med sonlighet, guddom, men skriften trenger en tilskyn- lengst bevist sin verdi, det er hevet over tvil, det gir for- som nytt av det nye forbløff ende mange andre i denne bokserien er hun i dia- delse. Hødnebø siterer Dickinson: «Kunsten er et hus fatteren et fast holdepunkt. Av alle som med innsikt og gammelt av det gamle. log med antikkens tenkere, med Middelhavskystenes to som forsøker å bli hjemsøkt». Deretter beskriver hun en dyktighet forholder seg til antikkens store navn i denne tusen år gamle kloke hoder, men hun er det på sin egen off erscene, igjen som beboer av mediterrane myter, og to bokserien, er Hødnebø den eneste som har funnet en Man fristes til å supplere med: Nytt av det gamle, som måte. Hun erkjenner at virkeligheten trenger en skjebne: tusen år etter sin tid. Som leser klør jeg i hjernen etter begrunnelse for dette fenomenet, som ellers er nokså er bedre enn gammelt av det nye. Og, som hun sier til å svare på Dickinson-sitatet, for kunsten forsøker ingen- påfallende. Hvorfor er man f.eks. så lite opptatt av sin slutt: «Jeg skriver for å fi nne det punktet som skal romme Dike, Ananke og Moira ting, den eksisterer ikke uten kunstnerne, kunsten er ikke egen kulturkrets og dennes mytologiske forutsetninger alle mine punkter, min løgn, min fortvilelse og skam, Themis og Pistis et landområde, en egn, et hus, det er kunstnerne som og historiske litteratur, altså det norrøne? Hvorfor er det for å se meg selv i det fremmede, i oppramsingen av det utenfor bymurene forsøker å være spøkelser, ektoplasmatiske skjermbilder grekere og romere som dominerer? uendelige.»

thure erik lund: Språk og natur

hure erik lund skuer ut over landet og verden Lund snur seg på tronen i kronen, eller til halsen i Lund ler ikke av det han ser. Teksten hans preges av har nådd så langt at den nå kan fi nne noe galt med selv fra tretoppen eller gjørmediket der han bor, og søle, og ser at mennesket er giftig. Men hva er motgiften bekymring og alvor, hans motiv for å ytre seg skriftlig lig- den aller friskeste. Evnen til å kurere har ikke hatt samme han ser det samtidige mennesket som sædcelle, mot mennesket? ger i erkjennelsen av menneskeverdenen som naturfi endt- gunstige utvikling. og TV-apparatet som egg. Menneskets streben Jeg ville ha svart: Latteren. I hvert fall om jeg trodde lig, og i bevegelse bort fra alt som en gang var godt. Han Lund har mye og interessant å si om noe han dess- er etter å komme på TV, komme inn i apparatet og at medskapningene hadde humoristisk sans og at det er later til å mene at det er mer sykdom på kropp og i sinn verre kaller «den klassiske naturen». Han mener da formo- befrukte det, og bli ett med det i en ny organisme i et slik som det av og til sies: Gud skapte mennesket for at i dag enn tidligere, men forveksler kanskje diagnoser og dentlig den klassiske oppfatningen av naturbegrepet, og paradis av en evig reklamefi lm. dyrene skulle få noe å le av. sykdommer? Vi har fl ere diagnoser i dag, legevitenskapen ikke at naturen selv har historiske epoker og ideologiske

12 13 odd w. surén jeg er en tredje retninger. Leser man seg forbi slik støy i språket, og lærer tankens univers er språket lyset, våre andre kunstarter er pekuniært. Avkastning som eksemplets profi tt, idealets Ein Zeichen sind wir, deutungslos, seg å tåle de mange nye verbene som ikke representerer noe utenfor mennesket. Likevel er det dette andre som, rente av menneskelighet, er vel ikke mindre i dag enn Schmerzlos sind wir und haben fast distinkte handlinger, for eksempel å haie, fi nner man etter Lunds mening, har fått prioritet, og da særlig bildet, tidligere, den har alltid vært liten, men aldri helt lik null. die Sprache in der Fremde verloren. en tekst som arbeider metodisk og hardt med store og vi er dyrkere av bilder. Renteheving kan her bare ventes i nedgangstider. Jesus tunge emner, ikke minst om hvordan evolusjonen fort- Å dyrke bilder kalles idolatri. Våre idoler er doble som godhetens sentralbanksjef sloss mot fi nansminister Lund fi nner ennå mennesket forståelig, intelligibelt i setter i menneskelige konstruksjoner, som økonomien avguder, de er bilder som lever i bilder. Ser man men- Satan i all evighet og innbyrdes avhengighet. den store sammenheng, ikke redusert til betydningsløst og næringslivets struktur. Konsernenes vekst og fusjoner neskeheten som «de andre», er det ikke vanskelig å gi Lund skriver tankevekkende, provoserende, ærlig og tegn løsrevet fra språket. Hölderlins tekst til erindringens til eierkjeder, de multinasjonale selskapene, denne dyna- Lund rett i påstanden om samtiden som bildedyrkende. oppriktig. Men fra tretoppen så vel som fra gjørmediket titan, Zevs’ elskerinne og de ni musers mor synes mer miske akkumulasjonen av makt, som ved urokkelige Ser man menneskeheten som «meg og min krets», blir det er han sikker på at alle meningsmotstandere er gærninger, dystopisk enn Lunds kritikk av teknokratiet og idolatrien naturlover, former og endrer menneskenes tilværelse, og noe verre. Vi dyrker ikke de fremmede, som vi ikke tror og på at den staute mannen i pakt med den egentlige og i Mammons idélatrine. Lunds menneske er heller ikke individets betydning og innfl ytelse skrumper, uten at på, og heller ikke de kjente, som vi har mistet troen på. djerve naturen er svaret på menneskenes fortvilelse. Han smerteløst, det lever, men mer i erkjennelsen av de onde individene later til å forstå det. Tankene, og teoriene de Få er helter på tomannshånd, færre er kloke i fl okk. Først oppfordrer til kamp, men tegner ingen fronter. Det er tidene enn i kampen mot dem; teksten er best der for- representerer, minner meg sterkt om romanen Så kom vi når vi motstandsløst messer massens mantra, er det virke- Lund mot røkla, ser det ut til. Lund, og de som er som fatteren presenterer sin analyse, og svakest der løsningen til slutten, av amerikaneren Joshua Ferrier, som nylig kom lig fare på ferde. Lund. skisseres. på norsk. Samtiden lovpriser individet, men det står uten «Å være et godt menneske gir i dag ingen avkast- «Ord og begreper er vi,» skriver han. Det minner Lunds fi losofi ske ambisjoner overgår riktig nok hans egentlig makt til å påvirke sin egen skjebne. ning,» sier Lund. Jeg formoder at han som antikapi- meg om Hölderlin, som innleder Mnemosyne (en av ver- språklige ferdigheter, men det plasserer ham i det beste Lund opplever mennesket som skjønnlitterært, i talist her tenker på avkastning i videre betydning enn sjonene) slik: selskap, langt borte fra det briljant intetsigende.

kristine næss: Vanlig

t registrerende jeg ser hendelser løsrevet Kristine Næss skriver noen av tekstene sine etter frontruter. Noen snubler i en plastbøtte i mørket, på grusen. fra sine årsaker i Vanlig av Kristine Næss. en mal av regler om og forventninger til et uttalt «jeg» i En dør slår igjen. Altså: Fallet er en del av situasjonen som gjør det nødven- Setningenes sammenheng er observatøren, lyrisk landskap: «Jeg» står bak vinduet og ser, som en syk dig for henne å uttrykke seg i skrift, men uten en grunn leseren deltar i registreringen av den regis- Wergeland, dikteren blir meteorolog, vær og vind skifter Slike tekster utfordrer leserens bevissthet om det utelatte, til å «reise seg» ville hun heller bli liggende. Skrivingen er trerende, vi overvåker iakttageren: der ute, dikteren er inne. Med stillebenstil og i periskop- beskrivelsen, i all sin nøkternhet, er naturligvis ikke kom- muligens å forstå som oppreisning, et forsøk på å komme perspektiv får dikteren formidlet at hun savner seg selv i plett, Næss forteller indirekte om seg selv i kraft av de til sin rett, fornuftens revansj over den irrasjonelle skjeb- Som å følge et kamera på mange meters dyp. Hvordan det som sees så vel som i det som ser: «Jeg var ikke der.» elementer i det observerbare hun fester seg ved. nen, i det hele tatt en handling, et bevisst grep for å fram- kan jeg tro at jeg alltid vil leve, uansett omgivelser og Hun er heller ikke nødvendig i bildet, ikke som Den konkrete erfaringen er altså svært viktig for stille seg selv. situasjon? Et øye bak pleksiglass, et øye som følger med. objekt eller aktør, valg av metode og ytringsform plas- denne litterære selvangivelsen, konsekvent lar forfatteren Heller ikke Næss formulerer noen poetikk, men hun Kjemper for å komme opp. Jeg prøver å se gjennom vann. serer henne godt nok, som i denne rapporten, et stykke sansninger drive teksten, men ikke uten å refl ektere over gjør det gjentatte ganger klart at den nevnte selvfram- En hånd. Lyset der oppe. Ta meg opp til noe jeg kan haiku-prosa som presenterer det foreliggende og nøyer fenomenet, og lengte etter noe annet (foranledningen her stillingen er vesentlig i det som driver henne til å skrive. forstå! seg med det: er at hun har falt på et kafégulv): Noe aff ektert forteller hun at hun har trukket seg ut av

hendelsene: Igjen møter vi et forskjøvet jeg som søker sine motiver. Sola går ned. Landskapet mørkner: åsene, skogene, husene. Men hva er det, annet enn form og bestemmelse? Det kan Bare slik, sett som en fremmed er jeget, om enn forbi- Flaggstenger og lysmaster. Himmelen lyser fremdeles. ikke være noe annet, en fortelling fra vår tid. Likevel trenger De ligger omkring meg. Jeg greier ikke å røre ved dem, men det gående, uten ansvar for sine observasjoner, for ikke å Kraftig temperaturfall. Skarp luft. Lukten av vedfyring. Blek jeg noe mer. En god grunn til å reise meg. Men først må alle få er det eneste jeg vil. Det er et spørsmål om jeg. En forestilling snakke om sine tolkninger. måne. Gresset dogger kaldt, kondens driver av bilpanserne, med seg fallets betydning. om hva jeg inneholder. Hvor jeg står. Hva jeg gjør. Hva jeg er.

14 15 odd w. surén jeg er en tredje

I det stillestående, men konkrete, ofte presist og tydelig Vindstille, oppholdsvær. Jeg er på vei til drivhusene. Gatene noen barn roper. Spredte lyder som får stillheten i området Det ligger en sorg og durer under det Kristine Næss gjengitt, er Næss på sitt beste, særlig når det stilleben- ligger delvis under vann. Trikker står forlatte på skinnegan- til å virke som et rom, en enorm hall noe toner gjennom, skriver, en melankolsk tone tvers igjennom alt, men den aktige trues av bevegelse, når noe er ved å skje, og det gene, mellom stasjonene. Vannfl atene skinner. Himmelen er urovekkende. Som om det er en stemme, ja, det kunne ha er ikke tafatt og hjelpeløs, først og fremst framstår Næss beskrevne blir mulige kulisser for hendelser som ennå gul. To makedonske kvinner kommer mot meg på fortauet, vært stemmer, fra en annen tid, forbindelser med spredte som refl ektert, om enn sårbar og såret. ikke har funnet sted, åsteder som venter på hendelser, med hver sin trillebag. Svarte klær, svarte sjal, de smiler og bosetninger, advarsler: Vi ser deg, men du har glemt oss. som i denne fi ne skildringen: hilser. Så bjeff er en hund langt borte, en bilmotor starter opp,

ole robert sunde: Kalypso

alypso var datter av Atlas, skjønt det også se, pinlig nøyaktighet veksler med sprukket språk («en barken, uten en kniv brukte jeg hendene til å fj erne noe bark leverer han attpåtil noen riktig infame personskildrin- hevdes at hun var en av Nereidene, dvs. datter av sykkel tråkket forbi … et rop gaulet») i en mikroodyssé og til å fj erne rusk og rask, deriblant en edderkopp, noen ger, og fi ne øyeblikk av sannferdig situasjonskomikk, Nereus. Hvorom allting er var hun en nymfe omkring i Oslos Middelhav, der kykloper venter i form maur, hva gjorde de her, en grønn larve, trekkspillaktig, Odyssevs blir Woody Allen når Sunde mister nøklene som i sin nymfomani holdt Odyssevs fanget i av skjeggete fi losofer med halitose, og sirener av ymse fyrstikkstor, som om den kunne dras sammen til en tone sine, og dermed sivilisasjonen sin, den forsvinner i sju lange år på Ogygia, som muligens er slag og fra hans nære eller perifere bekjentskapskrets og som en tone sammendratt til et fortykket punktum og underverdenen, nøklene faller mellom sprinklene i en dagens Gozo. Navnet Kalypso betyr noe sånt som: Jeg anroper ham, og der han beretter om sin lattermilde tonen, kunne det ha vært kammertonen og alt løvet, hva rist, og ned i en kum, en grav, men en hjelpende og skal skjule. Penelope, fruen der hjemme som får stadig drøyere slags tone var det, etter at kammertonen var tatt, så kunne handlekraftig ung mann hjelper ham med å hente hele Oslos Leopold Bloom, Ole Robert Sunde, går i påstander å le av, servert av Odyssevs Robert Sunde, den tone etter. sin sivilisasjon og identitet tilbake idet han synes fanget Kalypso som en oppdiktet, men virkelig person lykkelig og som: Jeg har totalt gehør (det er bedre enn absolutt, som av eller i Oslo, strandet på gaten, utelåst og hjelpeløs. Ulysselig rundt i Oslo, tilskyndet av, jeg hadde nær sagt Gud og Hvermann påberoper seg), jeg glemmer aldri Fra larve til trekkspill og videre til kammertone, asso- Lik James Joyce er Sunde en mester i å mytologi- Morten Mus, i hvert fall Morten Moi, til å gå lange turer et navn, jeg glemmer aldri et ansikt. Lutter utsagn som siasjonsrekken er personlig og fornøyelig, om enn uklart sere det uvesentlige, eller benytte mytens metode til å fordi dette, ved ikke nærmere angitte mekanismer, skal få dementeres av virkeligheten, uten at det legger noen fokusert, astigmatisk: «som om den kunne dras sammen forstørre det trivielle, og dermed si at intet egentlig er ham til å skrive kortere setninger. Og innimellom kan det demper på opphavsmannens pågangsmot eller vilje til til en tone». Man drar noe ut, men presser det sammen, og trivielt i seg selv, bare ved iakttagerens sløvhet, går man synes som om taktikken virker, Sunde er til tider nesten nye egenerklæringer. larven ville jo ikke forvandles til en tone, selv trekkspil- omkring i en søvnodyssé synes vel alt kjedelig. Sundes imøtekommende i denne teksten, som kan kalles en essay- Dypt i Sundes støvsugerhjerne er det et svart hull i let er fortsatt et trekkspill etter å ha blitt sammenpresset støvsugerblikk arbeider kontinuerlig, men hans assosia- istisk roman, inkorporert i Sundes tekstkontinuum som kunnskapen, eller i tilliten til kunnskapen, han syns ikke eller dratt ut, det yter en tone, men dette er Sundes måte, sjonsmaskineri summer også og går, støvsugerens fi lter nok en fascinerende oppdagelsesreise i hverdagen, skrevet han vet nok, men søker sin innbilte brist leget ved varig tilnærming, ikke defi nisjon, i perioder der setningenes er tungen og hjernebarken, ved sin sammenlignings- i nærsynt støvsugerstil og med den nevrotiske navigatø- undring. Treff er han et kastanjetre på sin vei, forsøker rekkefølge er likegyldig. trang minner Sunde leseren på sammenhengen mellom rens hang til å oppgi posisjon hele tiden. han å avlure det dets arborære hemmeligheter, skrevet i Ved møtet med naturen i det urbane, speiler Sunde og skjebnefellesskapet til alt levende, i det hele tatt alt Sunde punkterer bevegelsen, eller bestrider lin- sevje mellom barken og veden: seg selv. Naturen blander seg med kulturen, det er eksisterende, forgjengeligheten, men i Sundes utvidete jen, han forsøker å gjøre hvert Nå til en blivende tid, et ikke godt å vite hva som er hva, også Sunde er 2000 år øyeblikk, hans gjennomdokumenterte punkter, står varig værelse, og samtidig stokker han begivenhetene og Skulle ikke det få meg til å stille alle spørsmålene og for å gammel og gresk, når han ikke er 2000 år gammel og tiden stille, som ved lysets hastighet, eller ved et sort utgjør sitt eget talekor: Med tre stemmer forteller han få et svar la jeg øret mot stammen; og for å være ærlig sav- romersk, men han er dessuten født i går i all sin nysgjer- hull, det som i fysikken kalles en singularitet. Nettopp hva han ser, hva han har sett og hva det fi kk ham til å net jeg en kniv som jeg kunne ha brukt til å fj erne den ytre righet, og fra evigheten i sitt indre bibliotek. I Kalypso det kan stå som betegnelse på hele Sundes prosjekt.

16 17 odd w. surén jeg er en tredje

erling lægreid: Han

rling lægreid er enslig nynorskforfatter i standens moralske urokkelighet («ingen arbeidar bomma kaff e og krumkake og ikke minst om diskriminering av Å nevne enkeltmenneskets spesifi kke motargument mot oktetten. Det er ikke det eneste som skiller røyk!»), men for lite til å oppfatte dens kår som tilfredsstil- bygdemennesker i Oslo: en gruppes forakt for en annen medfører et problem, man ham ut i denne serien. Hans prosjekt er en lende, i hvert fall ikke for ham. angriper ikke forakten prinsipielt og generelt, men bare kommunikativ anekdotisk prosa, beslektet Han forteller fra tidlige jobberfaringer, bl. a. som sjoko- Då han kom frå Voss landsgymnas til Oslo for å studera som dens partikulære begrunnelse. Hva om Lægreid ikke med Jarvolls oppgaveløsning, men med formidling av ladeselger på kino, en innledning av karrieren han for øvrig attenåring, fekk han hybel i Uranienborg menighet. Då hadde vært av god familie, ikke hadde hatt god økonomi, opplevelser som det primære, og ikke kommunikasjons- deler med Leif Juster og Arve Opsahl, og formidler egne opplevde han forakt for første gong i sitt liv. Han var forakta ikke hadde gått på et elitegymnas og ikke vært kvik- middelet selv. Der Jarvoll bevisst utelater handlingens tanker om all den fi lmen han fi kk anledning til å se gratis. for den han var, vestlending og dialekttalande. Hybelvertane kere enn de fl este? Hadde hovedstadens forakt da vært Alfa og Omega, og stoler på leserens evne til interpole- I forundringen over at de fi ne, unge Hollywoodjentene ville ikkje ha grautmåltalande folk i sitt hus, det lukta fj øs av berettiget? rende meddiktning, er Lægreid både pliktoppfyllende skulle forelske seg i halvgamlinger som Fred Astaire og dei. Butikkdamene skjønte liksom ikkje kva han sa og drosje- Lægreid skriver lesevennlig, med kåseriets pregnans guide og taktfull veivals. Han står heller ikke i dialog med Bing Crosby unngår han å trekke slutninger om lerretets sentralen forstod aldri adressa Holtegata tjuefi re. Han prøvde under poengets primat, han er en forteller som har noe antikkens gullgutter, i hvert fall ikke bevisst, men fi nner gjengivelse av virkeligheten som eksempel på en propa- seg med talord på engelsk, tysk, fransk latin og gammalnorsk, å fortelle, men som sjelden viser opplevelsene ukom- sine holdepunkter og referanser i sin egen tid og i sine ganda for verdens styrende menn, fi lmen viser et ønske- men det nytta ikkje, sentralen skjønte det ikkje. mentert. Det gir leseren av og til en følelse av tillitsbrudd, egne opplevelser. Å lese boken hans mot slutten av en slik scenario for fi lmskaperne, selv på alder med de nevnte Han vart litt forundra, for han hadde god slekt, god Lægreid fi nner det nødvendig å si hva han skriver, men serie ble derfor bære lækkert. sjarmgubbene, der menneskefl okkens alfa-hann er en økonomi, hadde gått på eit elitegymnas og var kvikkare enn han skal samtidig ha ros for sitt velordnede hode og sitt Ved perspektivforskyvning fra første til tredje person mann i alderen 45-65 år (å få øye på en annen agenda enn dei fl este. Likevel skulle han bli utsett for open forakt frå folk gode, selektive minne. Han har levd, lest og refl ektert er Lægreid fri til å skrive sin historie, eller sine historier, den kunstneriske bak et kunstverk er alltid interessant, for utan danning, som var så kulturlause at dei ikkje visste jen- lenge, og med Han har han levert et enkelt, til tider tynt, om en gløgg gutt på landet, en som ikke ville ende opp eksempel kan en undre seg over at norsk fi lm og fj ernsyns- tenamnet på mor si. Mange jødar må ha tenkt på same måte, men innimellom også gripende portrett av en våken per- som en Per Bufast og bli skjebne for gårdens kveg, eller en teater på 1970-tallet aldri ble kunstnerisk komplett uten en tenkte han. son med minoritetserfaringer midt i majoriteten. som på noe vis kunne forsone seg med en løpebane som avkledd Anne Marie Ottersen). kroppsarbeider. Likevel later han til å føle en viss stolthet Lægreid beretter om mållag og postmenn, om protest ved sine erfaringer fra proletariatet, nok til å glorifi sere mot kristenfundamentalisme på leirskole, om konjakk,

aud olsen: På kjøkkenet

vorfor ikke løpe skrikende og naken sivilisasjonen (eller arvesynden, det er kanskje samme sak, noe virkelig eget, en tekst nær det personlige. Man kler av Det man ikke kan tale om, bør man tie om, eller man bortover gaten, i vinterkulden?» spør pseu- Gustav Fröding hevdet jo at klærne er arvesynden. seg, eller som det så vakkert heter på høgnorsk: Ein nækjer kan velge forfatternes metode: Man kan skrive om det. donymet Aud Olsen i den todelte boken På Kanskje han hadde en veldig alderdommelig garderobe?) seg. De siste fi kenblader fl yr bort i vintervinden når man Eller, rettere sagt: Man kan skrive om noe annet. kjøkkenet. Spørsmålet er interessant ved har forkledd, skjult, glattet over skal bringes fram i dagen, også blottlegger sine beveggrunner og sine hensikter, og Aud Olsen er et pseudonym, altså nok et forskjøvet adverbet ikke, for hvorfor i all verden skal man vel løpe og man er utsatt for elementenes vold og fi endtlighet. leverer fra seg en tydelig poetikk. Den nakne slipper riktig- jeg, et strategisk valg forfatteren treff er, formodentlig for skrikende og naken bortover gaten i vinterkulden? Man Å skrive, eller nærmere bestemt publisere noe man har nok å gjøre i buksa, men han gjør i litteraturen slik Arbeider- å frigjøre energi og skape seg rom. Hun er i bokens ene kommer formodentlig kompromitterende til syne, alt skrevet, innebærer en beslektet utrygghet, dersom det er partiets strateg Martin Kolberg får det til i politikken. del «oversetter» av et ambisiøst essay med utgangspunkt

18 19 odd w. surén jeg er en tredje i Aristoteles’ defi nisjon av fabelen. Originalen, som ikke korresponderende evner. Mye av de akkumulerte kvalifi - man blir svimmel. Det tyvende århundre forsøkte så, uten Aud Olsen forsøker, som skribent og «oversetter», å eksisterer, men som hun oversetter fra, er av Gustav kasjonene brukes til å refl ektere over varens vesen, varen helt å lykkes, å sprenge denne rekken, Heidegger i sin skrive seg mot erfaringens yttergrenser: Haarnack, nok et pseudonym for samme forfatter. som består der varer omsettes, varen som forblir utilgjen- berømte misbruk av modalverbene, pronomenets metafysikk Dette maskespillet røper mer av forfatterens motiver og gelig, uoppnåelig i sin universelle eksistens, vikende og (Es regnet), og de notoriske sirklene; i denne sammenheng er Det nærliggende ville vel være å undersøke om og i hvilken metode enn tekstens empiriske fi ngranskning av diktver- varig bak varenes spesielle og forgjengelige forekomster. sirkelfi guren ulykkelig, fordi man idet man postulerer en sir- forstand dødens form kan installeres i det man leser, skriver. kets mulige struktur som enhet med tenkt fysisk eksis- Slik Thure Erik Lund ser sædcellemennesket svømme kel, også postulerer et punkt hvorfra man iakttar den, og der- Det kan den ikke. … at skrivingen var den dødes frihet da, tens, om enn nettopp denne studien (essayet «Figuren» mot fj ernsynsegget, for å komme på tv og bli virkelig med befi nner seg utenfor sirkelen, i en annen fi gur, kort sagt kanskje? Kanskje. av forfatterens inkarnasjon Haarnack) er fascinerende og (tittelen Få meg på, for faen av Olaug Nilssen melder seg, det fi losofi ske subjekt. På tilnærmet samme måte forholdt det intellektuelt utfordrende, slik forfatteren, ved delegert der er fenomenet behandlet rent skjønnlitterært og intui- seg med språket, historien, varen og forfatteren, skjønte jeg. Aud Olsens forsøk på å skrive ender med forholdsvis lite identitet, våger å tenke selv, og ikke bare eksellere som tivt som den enkeltes pussige besettelse), er menneskene skrift, men mye erkjennelse om skrivingens muligheter sitatkunstner. Forfatteren stiller seg laglig til for hogg, hos Aud Olsen fanget av og i varehandelen (det moderne Aud Olsen sitter på kjøkkenet. Hun skriver, men får i og begrensninger. men den som vil svinge sverdet mot Olsen og Haarnack, menneskets Ogygia, Kalypsos øy), inntil dødens sødme begynnelsen bare til to ord: Det regner. Erkjennelsen av bør sørge for at det er skarpt. befrir individet fra alt, ikke minst fra seg selv, men altså værets ustadighet fører til den innsikt at utsagnet bare vil Langsomt merket jeg at jeg ikke forsto noe av litteratur, eller Den delen av boken der Aud Olsen presenterer seg ikke fra døden. være sant av og til. En mulig utvidelse av ordenes gyldig- forståelsen gled også av tingene og ble som dem, på en måte. og sin tenkning, framstiller henne som en kvinne som het kan oppnås ved å fl ytte til Bergen, innser hun, men Men dette var kanskje ikke et hinder for å skrive? Tvert om, har jobbet i kassen på Prix i Rakkestad i 22 år, men som Det moderne subjekt var konstituert som selviakttagelse, et selv slike drastiske skritt vil ikke kunne gjøre utsagnet på den måten slapp jeg å late som hele tiden, at jeg formidlet samtidig har slukt det man kan kalle intellektuelt ambi- noe som iakttar seg selv. Denne fi guren, som gjennomløp stabilt gyldig. Man kan altså skrive, men ikke skrive sant, noe eller tvert om var original og oppfi nnsom, formidlet en siøs litteratur, og derigjennom kvalifi sert seg til å bli en hele den vestlige litteraturen, skjøt seg selv foran iakttageren om sannheten skal være etterprøvbar under alle forhold, oppfi nnsomhet eller hva du vil. skrivende person med store intellektuelle ambisjoner med minst ett skritt, dannet en uendelig rekke, omtrent som å skrive blir dermed å lyve, man avslører seg som løgner. og, som det viser seg i denne bemerkelsesverdige boken, forestillingen om det uendelige rom fra renessansefysikken,

Oppsummering

t publikum som vet hva det vil ha, har stagnert. klassikere, de oppfatter sin skrift historisk og prøver å I selvframstillingens tidsalder, der det av og til ser ut Forfattere som leverer det publikum vet det vil være seg bevisst sin selvvalgte litterære kontekst. Dette til at personligheten søkes sublimert fra passiv oppdagelse ha, undergraver sin eksistensberettigelse, så sant kan noen ganger virke som kamufl asjeteknikk, man av jeget til aktiv oppfi nnelse av imaget (en idé jeg mener de regner seg som kunstnere. Etter års grubling skjuler seg i presedens vunnet av store navn og relaterer å lese bl.a. av Thure Erik Lunds koherente prosjekt, men i lønnkammeret feiler forfatteren, i det hele tatt kunst- seg og sin virksomhet til det hevdvunne. Som svar på da som et blikk på de andre, han er jo nettopp ikke fan- neren, om hun eller han bare oppnår å bli publikums like- spørsmålet om hvorfor de skriver, viser de altså til sin les- get av den personlig introverte modus operandi), har H mann på sitt eget spesialfelt. H Press inviterte forfattere ning. Neste spørsmål fra H Press kan da være: Hvorfor Press gått foran der de store forlagene neppe kommer til som ikke er tatt ut på landslaget i jovialitet, og fi kk gode, lese hva? Skjønt slik norsk politikk ser ut til å utvikle seg, å gå etter. Det kan ikke skyldes at vestigio terrent (sporene unnvikende svar på essensielle, men til syvende og sist blir spørsmålet kanskje bare: Hvorfor lese? Nettopp her skremmer), for serien har på ingen måte skadet det lille ubesvarlige spørsmål. representerer Imperativ-serien fra H Press en motpolitikk, forlaget som har gitt den ut. Årsaken er heller å fi nne i de Hvorfor skrive hva hvordan? Spørsmålet er nærgå- der forlaget som proaktiv kulturaktør griper inn i littera- stores tillit til gravitasjonskreftene: Er du tung nok, kom- ende, irriterende, plagsomt. Må det besvares? Bør det turen etter tidsskrift-metoden. Utgivelsespolitikken til mer verden til deg. Spørsmålet som er utgangspunktet for besvares? store norske forlag er ellers profi lert som hønseegg, selv Imperativ-serien kan derfor følges av et annet: Hvorfor Hvis meddelelse representerer en medfødt trang hos Samlagets språklige apartheidagenda hjelper dem ikke til gi ut hva? H Press har med sitt gode spørsmål vist at en alt levende med mæle og ører, er det vel nærliggende å se å unngå tallet null, eggets tilnærmede projeksjon, som forlagspoetikk kan være absolutt fordomsfri. De andre skriften som sivilisert sublimering av slike tilbøyeligheter. summen av sine ideer. H Press har på sin side vist at det stiller ingen spørsmål, og kan dermed rose seg av torne- Et fl ertall av de åtte forfatterne i serien forholder seg som ikke er noen motsetning mellom bestilling og åpenhet, krattets frilynthet: Ingen vet hva vinden bringer, hva som tidligere nevnt stadig vekk til litteraturens og fi losofi ens forfatternes oppgaveløsning er fri og inspirerende. helst kan bli hengende fast.

20 21 nils-øivind haagensen Nils-Øivind Haagensen sa gjenkjennelighets - (jeg er i himmelen når jeg ser deg glad) koden Flamme forlag, 2008 Av mazdak shafieian & sigurd tenningen

filmen de andres liv fra 2006 følger vi Ulrich empati, ikke som nok en overvåkning av ham selv, men voyeurens hemmelige blikk. I det minste ikke uten et Sartres Huis clos (1944), og underbygger mer enn noe Mühe i rollen som østtysk Stasi-agent ved navn som kroppslig implementert ideologi i form av skyld og mellomledd: Teveselskapene legger alt til rette for å legi- annet at det her dreier seg om et spill for skuespillsamfun- Gerd Wiesler.1 Wiesler tilbringer dagene (og net- frykt – de to sentrale bestanddelene i Hannah Arendts timere tittingen som underholdning, og opphever der- nets lukkede dører: Pas besoin de gril: l’enfer, c’est les Autres. tene!) med å lytte til et kunstnerpar som er under fremstilling av det totalitære regimets dynamikk. På den med følelsen av overvåking, både for deltaker og tilskuer. Men i motsetning til det en fi nner hos Sartre, synes det overvåkning av det østtyske regimet. Et helt sensorium måten øyner vi konturene av et rigid maktapparat som Deltakerne er på sin side bevisste om sine valg, og tilbyr ikke å være de andres gjenspeiling av en selv som gir opp- av mikrofoner er plassert ut i leiligheten deres, og alle er til stede i selv de minste og mest intime forhold. Det sine kropper og sin intimitet til kameraenes sugende hav til helvetet i Ecuador. I stedet dreier det seg om et samtaler og bevegelser – begjær – fanges opp av den plikt- melder seg som eksistensielt trykk både hos overvåker og blikk. Men som Jean Baudrillard påpeker i tilfellet med helvete i seg, tout simplement! oppfyllende agenten. de overvåkede, og er hele tiden til stede som mistanke og «Loft story», den franske utgaven av Big Brother: «Det er Mens han lytter med all sin oppmerksomhet og fornemmelser, stress. De ulike personenes innvirkning på nettopp når alt skal sees (…) at vi oppdager at det ikke * møysommelig noterer de andres liv, oppstår imidlertid hverandres handle- og væremåte kan derfor minne om lenger er noe å se.»2 en gryende empati i den ellers så avsondrete agenten: bevegelser beskrevet i kinetikken og termodynamik- Likevel: Norske programredaksjoner søker stadig årets utgivelse fra Nils-Øivind Haagensen er ført Gjennom hodetelefonen får han tilgang til to intense liv, ken, men også (i disse cern-tider): de enslige partiklenes videre i jakten på nullitet og fullstendig utjevning. Et i trykken av Flamme Forlag og bærer en ubestemmelig og tar gradvis til å leve seg inn i dem, om enn uten at de totale forvandling i møte med den andre. av de siste tilskuddene er høstens hovedsatsing fra nrk, blanding av tittel og forfatternavn: Nils-Øivind Haagensen selv er klar over det. Trykket øker etter hvert som avstan- Grepet som fi lmen spiller på, selve innsamlingen og «Den store reisen». Her følger vi tre norske kjernefamilier sa (jeg er i himmelen når jeg ser deg glad). Trykksaken er den den minker, og til slutt skjer det uunngåelige: Wiesler går fremstillingen av de andres liv, synes til forveksling likt som er sendt ut for å bo blant urfolk i Namibia, Ecuador første i forlagets serie av «singler», og bærer tydelig preg for langt og konfronteres med regimets urokkelige ruti- de frembringelsene vi kjenner fra virkelighetsserier i teve. og Indonesia. Ifølge en av de yngre deltakerne, Kristine av lavkostnadsproduksjon og redaksjonell vilje til å tenke ner. Han må lyve for å dekke over for de han er satt til å Men de historiene som der fortelles i lyset fra intimi- Berg, var det «et sjokk å se hvor primitivt [himbaene i alternative (mindre) formater for publisering av skjønn- overvåke, og dermed er en opprører født – midt i hjertet tetslaboratoriene, divergerer inntil det ugjenkjennelige. Namibia] bodde». En annen deltaker, familiemammaen litteratur. Med tittelside og kolofon inkludert, teller av det hemmelige politiets barokke apparat. Deltakernes hysteriske utlevering av sitt eget bilde i serier Christin Prøis, sier rett ut at de fysiske forholdene hun utgivelsen 12 ryggstiftede sider. Omslaget er i off white Stasi-agent Wieslers empati overfor sine overvåk- som «Jakten på kjærligheten» og i selskap med nrks Hilde møtte hos Waroani-indianerne i Ecuador «var et helt hel- kartong og en grønn påstiftet seddel der det i tillegg ningsobjekter avskjæres hele tiden av forbudet mot Hummelvoll, kan nemlig ikke umiddelbart forenes med vete».3 Uttalelsen er til forveksling lik Garcins i Jean-Paul til nevnte navn-tittel, også er trykket deler av et kart.

22 23 mazdak shafieian & sigurd tenningen ugjenkjennelighetskoden

jeg ikke får med meg at hun tar fordi jeg ennå ikke har sett I et samfunn dominert av klare bilder fra reklame og henne, men kunne allikevel kjenne (sier jeg på den første teve, kan det synes jordnært å avfi nne seg med dem, å benken vi fi nner utenfor en bygning som ligner en liten retts- akseptere deres lysende orden. Det skinn av edruelighet I stedet taper vi konturene av de bakenforliggende strukturene av sal) at kroppen min fra fi ngertuppene og innover liksom ble som utstråles, overskygger imidlertid den underliggende syne, til fordel for en overdimensjonert dikterpersona. skarpere, mer fokusert … (s. 5) produksjonen av det Guy Debord kaller «overfl ødige behov».5 Dess mer nøh betrakter, dess mer godtar han å I motsetning til den lyttende Gerd Wiesler i Berlin, frem- gjenkjenne seg selv i de rådende bilder og behov. Kanskje står nøh ved ankomsten til Paris som en togreisende er det derfor ikke til å undres over at Gerd Wiesler er den Pangloss; Voltaires ukuelige pratmaker og fi losof. I likhet som lytter og noterer (skriver), mens nøh ustanselig pra- Utsnittet viser danske Sjælland, og har København og som en smakebit på interrailboka Møt meg, møt meg, møt med tevekameraenes evne til å omforme alt som kommer ter og ser. Utgangspunktet for en slik poetikk eller tenke- Roskilde som iøynefallende stedsnavn. Det hele er svært meg fra 2006. Begge er skrevet i reisens tegn, og begge i deres vei, tjener den pratsomme stilen (som nøh har måte er naturligvis at den søker å forsone individet med stilig og minner mest av alt om en art reisedokumenter beskriver dikteren nøh der han farter rundt på kontinen- gjort til sin poetiske signatur), til eff ektivt å utjevne det reklamens overveldende billedproduksjon. Ulempen er med billetter og boardingkort skjult mellom permene. tet. Underveis besøker han venner og kjente og streifer meste av det han streifer innom. Dermed fremstår den imidlertid at seeren dermed reduseres til en passiv konsu- Og en reise er det også vi får presentert: innom ulike leiligheter og rom, hele tiden i jakten på ellers så porøse skrivemåten (det er tilsynelatende plass ment i strømmen av overleverte forestillinger. De gester singulære opplevelser: «og først etter en veldig varm dusj til de mest «overfl ødige» detaljer) i stedet som ugjen- og fakter som tilsynelatende er hans egne, produseres i dette diktet skal jeg reise fra Oslo til Paris og tilbake, besøke et par og en kopp te tenker jeg at dagene mine alltid er i entall, nomtrengelig enetale: Jo mer han betrakter, jo likere blir andre steder og har andre opphav: «som om det ikke er kompiser der nede, kjøpe en dress og gå rundt i den, se på alle men- ikke fl ertall, dagene står for seg selv og at jeg om litt skal gjenstandene for hans blikk, eller sagt på en annen måte: meg/ (og kanskje er jeg ikke det)». neskene og oppleve tristheten, du vet, som man gjerne opplever når glemme hvor skrukkete fi ngrene mine blir av det varme Jo mer gjenkjennelig blir blikket. Denne likheten frem- Slik blir ensomheten hos nøh en logisk konsekvens man ser på mennesker i en fremmed by … (s.3) vannet til Andrea ( jeg står i et badekar på et trangt lite bringer imidlertid aldri noen reell brist, og hos nøh er av hans egen optikk: Den tilsynelatende umuligheten baderom i ei bortgjemt leilighet i Paris, full av fl asker, det derfor ikke snakk om noen détournement. Resultatet av å gripe de andres liv, blandet med reklamens fortryl- Den topografi ske opptakten lover godt, og som lesere ser kremer, klyper, børster)» (s. 7). synes å være en mett tilfredshet ved tingenes umiddelbart lende blikk på verden, kan nemlig ikke føre til annet enn vi fram til å være med på den store reisen som nøh har fun- Interessant ville det imidlertid være om nøh i stedet gitte tilstand, slik vi er vant til å få dem presentert: en identifi kasjon av ensomheten som den ene produktive net rom til i det lille heftet. Underveis presenteres vi dessu- for å fl akke videre, for et øyeblikk ville dvele ved de rom- instansen som regulerer menneskelivene. Den eneste ten for en rekke andre steds- og personnavn, hvorav kvin- mene og menneskene han streifer innom. En slik under- jeg kjøper ei cola på Seven Eleven mulige veien til lykke blir derfor å overvinne ensom- nene er i klart overtall: Irene, Karla, Andrea, Isadora, Stina, kuing av hastigheten kunne tenkes å avdekke forhold ved og det er da det skjer heten, reise ut i verden, presse seg selv til å snakke med Line, Sylvia (Plath), Simone (de Beauvoir) og Virginia den ensomheten som stadig trekkes frem. I stedet taper idet jeg snur meg med pølse i ei hånd og cola i den andre sidemannen på toget, besøke mennesker vi egentlig ikke (Woolf). Som en del av diktet blir nøh også vitne til et vi konturene av de bakenforliggende strukturene av syne, jeg ser dem kjenner, gjøre ting vi ellers ikke gjør, «utfordre» seg selv, hemmelig bryllup i København. Dette avføder, skal vi tro til fordel for en overdimensjonert dikterpersona hvis Anders og Line bryte med vanen, gå på enda en konsert, besøke enda en det vi leser, et gledesutbrudd, og muligens også kimen til små og store idiosynkrasier holdes opp i lyset, som var som allerede har sett meg by, gripe dagen, seile sin egen sjø, forbli single, gifte seg både tittel og utgivelse som sådan: «Anders Bortne sa ( ja)/ de bevismateriale i en pågående injurie rettet mot kjær- som ser på meg som om det ikke er meg hemmelig i København – alt det vi gjenkjenner som det Line Midtsjø sa ( ja)/ Nils-Øivind Haagensen sa ( jeg er i ligheten og samholdets umulighet (nøh knytter selv, via (og kanskje er jeg ikke det) passive konsumets hellige midler. himmelen når jeg ser deg glad)» (s. 11). en metonymi, sammen kjærligheten og jurisdiksjonen. og jeg ser på dem Dermed er vi tilbake ved et av nøhs kjæreste topoi Se sitatet nedenfor). Dette er naturligvis kjent stoff i en noter og fordi vi er dem vi er, der vi er fra tidligere utgivelser: ensomheten og (den umulige) mengde samtidig litteratur, men ulikt en Ørstavik, en 1 Florian Henckel von Donnersmarck, Das Leben der Anderen, blir jeg nødt til å si navnene deres kjærlighetens primat. Single-betegnelsen kunne kan- Lund eller en Rimbereid anes hos nøh ingen vilje til å Tyskland, 2006. si Anders, si Line skje være knyttet til dette, men tar vi utgangspunkt i undersøke forbindelsen mellom ensomheten og de pro- 2 Jean Baudrillard, Big Brother og andre virkelighetsillusjoner, oversatt av Per (s. 9) Buvik, Oslo: Cappelen Damm, 2008, s. 8. Wikipedias defi nisjon av begrepet, antyder den også noe duksjonsforhold den stiger ut av. Slik blir nøhs poetiske 3 http://www.nrk.no/programmer/tv/den_store_reisen/1.6203195. annet: «Singler gis som regel ut i forkant eller i etter- produkt ennå en gang fortellingen om ensomheten opp- 4 http://no.wikipedia.org/wiki/Single. kant av studioalbum for å promotere musikken og selge høyd til fetisj, både sui generis og endemål: produsent og 5 Se Guy Debord, utdrag fra Skuespillsamfunnet (1967), oversatt av Jonas Bals og Kim A. Tallerås i Vagant 2/2007, s. 6-15. mer.»4 I motsetning til chapbooks, der den enkelte teksten vare i ett. Resultatet er enda mer shopping, fremstilt som presenteres som et selvstendig hele, står altså singlen i en uhemmet utvelgelse av bruksgjenstander (Jenta, Søta, et tettere forhold til forfatterens øvrige opus. Til single Anna, Stina) i bytte med en kulturelt gangbar valuta (den å være fungerer Nils-Øivind Haagensen sa … derfor svært nøktern-sympatiske diktersjarmøren nøh): godt, og hans tidligere bøker fremstår her i konsentrert form. Fra og med Adressebøkene har den pratsomme og toget ankommer Gare du Nord søndag formiddag og jeg går I et samfunn dominert av klare bilder fra reklame og teve, ekspansive stilen for alvor satt seg, og med årets utgivelse fra nesten aleine i vogna til hele verden fram og tilbake foran viser han hvordan den også lar seg tilpasse et mindre for- meg på stasjonen, en labyrint av liv og ett av dem er Stinas kan det synes jordnært å avfi nne seg med dem, å akseptere mat. Nærliggende er det i så måte å lese årets utgivelse som står stille og ser etter meg og ser meg og tar et bilde som deres lysende orden.

24 25 Blomstrande

øyvind rimbereid Herbarium dikter i Gyldendal, 2008 dammfria buntar

Av anna hallberg

herbariers värde ligger i att de är en bas för växtsystematisk ent bokstavligt betyder herbarium »bok Å gjemme kriger bak en blomst, den lover bare fl ere. forskning och botanisk nomenklatur, att de utgör en refe- om växter«, även om det förstås används för Å famle rundt et tistelkratt, men ikke resignere. rens när nyinsamlade arters identitet skall kontrolleras samt att beteckna ett urval av pressade växter. I øyvind rimbereid, ur Herbarium (Gyldendal, 2008) att de utgör en historisk dokumentation. Nationalencyklopedin skriver Olle G. Olsson om herbarium: Den smala stammen Herbariet är alltså en plats som pekar både framåt och Den böjda nacken bakåt. Mot nya ännu oklassifi cerade identiteter och som samling av pressade växter, svampar och alger, vanligen upp- historisk dokumentation, ett arkiv över det förgångna. fästade på pappersark eller inlagda i konvolut och försedda Bleka blomma Øyvind Rimbereids Herbarium är lika systema- med etiketter med artens vetenskapliga och ev. också andra tiskt ordnat som en vetenskaplig studie i botanik. namn, insamlingsplatsens geografi ska läge (t.ex. landskaps- var är ditt namn« Diktsamlingen inleds med »Prolog. Blomstene«, slutar och sockentillhörighet) och beskaff enhet, insamlingsdatum pia paulina nykänen, ur Herbarium med »Epilog. Den siste blomsten« och däremellan ryms samt insamlarens namn. De färdigmonterade arterna ordnas (Albert Bonniers Förlag, 2000) tjugo dikter som alla har titlar i form av blomnamn: i släkten och familjer i systematisk ordning. Herbariet förva- »Peon«, »Skogstjerne«, »Zilla spinosa« ... ras i buntar så dammfritt som möjligt mellan hårda pappski- Det fi nns en klassisk estetisk lockelse i den spänning vor eller i skåp med fack. […] Något mycket litet som ändå, i sin ringa mellan »natur« och »kultur«, kaos och kontroll, romantik För mer vetenskapligt bruk började herbarier användas utsträckning, motverkar undergången. och naturvetenskap, förgänglighet och bevarande som är under Linnés tid. Herbarier fi nns vid de fl esta universitet jacques werup, ur Herbarium (Kolibri, 2000) själva herbariets idé. De tunna slingrande växterna som och vid många fristående forskningsinstitutioner. Sådana pressas ihop »i buntar så dammfritt som möjligt mellan

26 27 anna hallberg blomstrande dikter i dammfria buntar hårda pappskivor« – kan dessa torkade och färglösa döda Man kan titta på dikten »Hvit kala. Brudebukett« som växter fortfarande säga oss något om de som lever och inleds med frågan »Hva vil Praha-våren / kunne fortelle blomstrar därutanför? Och omvänt: är det inte genom oss?« Tonläget i dikten är genomgående stadigt och lätt Hans diktsamling är en veritabel stilstudie över olika lyriska att plocka in fl oran i boken, göra den till något annat, till didaktiskt. Men det är som Rimbereid skriver: »På en text och litteratur, som gör att vi kan se den, tänka om grasgrønn løper / balanserer vi mellom mørket bak oss undergenrers sätt att relatera till blomman som emblem och meta- den och, i någon mån, kanske också förstå den? / og alt kommende mørke«. I det mellanläget balanserar for och den allegoriska tolkningen är aldrig långt borta. Att likna en diktsamling vid ett herbarium är ett så också dikten som sådan, inlemmad i sin egen bildvärld, tacksamt grepp att det krävs motrörelser för att inte där inga större konfl ikter eller motsättningar fi nns. dikterna ska bli till dekorativa illustrationer, grundstruk- Och apropå egentligheter, så hänfaller Rimbereid turen i sig är ju redan från början så fullödig, komplex, stundtals åt en närmast naivistisk ursprunglighetstro, när från ett framtida samhälle 2480. I Herbarium är det istället och metafor och den allegoriska tolkningen är aldrig vacker och intelligent. Något av detta blir synligt när han skriver om »Alt liv utradert / av reklameteknikkens historien som pekar framåt, inte minst dikten »Tulipan. långt borta. man jämför hur olika Rimbereids Herbarium, Pia Paulina trykk« (angående Warhol) eller »Egentlig rose« som är Mani« om sextonhundratalets tulpanmarknad, som 2008, Men så är ju blomman, i all sin självklara enkelhet, Nykänens diktsamling Herbarium och Jacques Werups »rosen innerst i rosen«, rentvättad från all yttre symbolik i den amerikanska fi nanskrisens kölvatten, känns närmast något av det mest symboliska som fi nns. Som uttryck för dikter (som tillsammans med Georg Oddners fotografi er och historisk användning. obehagligt aktuell: »En krise / og fortolkningsfelle / trig- kärlek, för avund, för svartsjuka eller sorg. Som symbol utgör boken Herbarium) förhåller sig till sin titel. Är jag sträng? gende en kollektiv / schizofreni«. för det enkla, som symbol för det festliga, som rituella Där Werup känslosamt fl yter medströms in i bloms- Ja, jag är sträng, kanske alltför sträng mot en dikt- inslag vid dop, konfi rmation, bröllop och begravning. tervirvlarna och landar i en ganska sentimental dikt- samling som är så välkomponerad, så rik och rörlig * Som politiskt attribut, som skönhetsobjekt, som bas för ning tar Nykänen snarare fasta på herbariets torra och som Herbarium. För varje omläsning växer den ut och giftiga, narkotiska eller medicinska preparat. Den tatu- systematiska karaktär. Hennes dikter utvecklar sig till förgrenas ytterligare (förlåt metaforiken) och jag slås av Som alltid när jag läser norsk eller dansk poesi, fascineras erade rosen på sjömannens bringa, den förföriska plast- en fragmenterad brottshistoria som visserligen är skarp hur noga varje blomma är vald. Den monstruösa raffl esia jag över de många likheterna och skillnaderna mellan blomman i Amy Winehouses hår … men inte särskilt drabbande. Rimbereid däremot, rör – »Blommans doft påminner om ruttet kött« läser jag på språken. Till exempel heter »Snøklokke« »Snödroppe« I Rimbereids Herbarium samlas varken plastblommor sig över hela registret och förmår utvinna det mesta Wikipedia –, blå valmuesøster, som är en asiatisk variant på svenska, vilket gör att raden »En forsinket snøklokke« eller indieprinsessor. Istället är det drottning Sonjas ur den stora metaforsfär som herbariebegreppet bär av vår nordiska röda, peon, som också är ett stigande eller inte alls skulle träff a lika rätt på svenska. »Jonsokkoll« håruppsättning det diktas om, i ett ode som jag tror att med sig. Han skriver till exempel klassisk kärlekslyrik, fallande versmått. Och så isrosen, den vackraste rosen heter »Blåsuga« och »Hvitveis« »Vitsippa« medan namnen man måste vara infödd för att helt ta till sig. Ganska ofta som i dikten »Forglemmegei. Forelskelse (fritt etter av alla som blommar på våra fönsterrutor när de andra i på skogsstjärna, dvärgtistel, styvmorsviol och förgätmi- saknar jag den humor och konfrontativa raspighet som Basho)«, historisk-fi losofi sk tankedikt, som i »Tulipan. trädgården har vissnat. gej är i det närmaste identiska med varandra. Som svensk det annars fanns mycket av i Solaris korrigert. Rimbereid Mani«, högtidsdikt, som i »Jonsokkoll. Ode ved dronning Kanske verkar det bakvänt att inleda med de nega- läsare är det också lätt att dra sig till minnes den blomster- står så stadigt i traditionen att han är bättre ju längre Sonjas 70-årsdag, Rogaland 4. juli 2007« eller andra typer av tiva konsekvenserna av Øyvind Rimbereids stilistiska våg som svepte in i den unga poesin efter Ann Jäderlunds ut han sträcker sig. Som i den första rosdikten, när han blandformer där den lilla ökenväxten zilla spinosa ger kompetens. Framsidan är förstås att hela diktsamlingen genombrott med diktsamlingen Som en gång varit äng lakoniskt skriver »Altså: fl ygende kvinne, rose og larve« namn åt en spretande dikt med »svart londontaxi og genomsyras av vilja, konsekvens och ambition. Sällan (1988). Ett femtontal unga kvinnliga poeter publicerade – då spänns dikten på allvar ut mellan klassisk lyrik och amfetaminrus«. har jag läst en diktsamling där metaforerna är så väl- diktböcker med blomstertitlar, blomstermetaforik och levande samtid, till skillnad från de dikter som liksom Rimbereid är imponerande säker rytmiskt, använder funna, där rytmen känns självklar och njutbar och där blomstertematik, vilket föranledde Thomas Götselius att kröker sig runt sin egen axel och blir till ett visserligen ledigt rimmad och stavelseräknande vers men ibland helheten och delarna i varje rad förhåller sig till varan- i slutet av nittiotalet i en många gånger därefter citerad fi ngerfärdigt men ändå tillrättalagt blomsterbroderi. tycker jag att den säkerheten ligger honom i fatet. Att dra. Man kan komma att tänka på Inger Christensens krönika i Dagens Nyheter utmattat utbrista: »Svensk Och om ni spårar en kritisk ambivalens i min hållning det blir för mycket uppvisning, lite högstämt och duktigt systemdiktning, den tyske poeten Durs Grünbein eller poesi tål inte så många fl er sådana stilblommor«. så har ni naturligtvis alldeles rätt. Jag kretsar hela tiden och att dikterna fogar sig alltför väl in i mallen. Trots att svenske Fredrik Nybergs diktsamling Blomsterur som på Och det är nog sant att måttet var rågat den gången, kring samma frågeställning, som inte så lätt låter sig Rimbereid skriver om Israel och Palestina, om fi nans- ett liknande sätt rör sig mellan katalogisering och kaos, men den post-jäderlundska poesin fyllde ändå en viktig formuleras. Å ena sidan är det uppenbart att Herbarium kriser och fängelser, om smärta, sorg, lycka och ensam- skönhet och destruktion. funktion vad gäller att bredda utrymmet för frågor om är en högklassig diktsamling, ja, man skulle kunna säga het – sätts sällan något grundläggande på spel, egentligen. I Solaris korrigert blickade Rimbereids diktjag tillbaka genus, identitet, feminism och kroppslighet. Nittiotalets klanderfri. Å andra sidan är det inte säkert att just »klan- svenska blomsterpoesi kopplades gärna till just kropp, derfri« är det bästa för en diktsamling att vara. Det är sexualitet, förruttnelse kontra livskraft vilket i viss mån ett omdöme som ges mer med hjärnan än med hjärtat. ledde till att metaforiken låstes. Mot den bakgrunden Jag är övertygad om att Øyvind Rimbereid har poten- kan man säga att Øyvind Rimbereids Herbarium åter- tial att skriva så att den sortens tvivel raseras i grunden, Rimbereid är imponerande säker rytmiskt, använder ledigt uppväcker en motivsfär och gör den gångbar igen. Hans men han gör det inte i Herbarium. Det är synd på så rimmad och stavelseräknande vers men ibland tycker jag att diktsamling är en veritabel stilstudie över olika lyriska vackra blommor. undergenrers sätt att relatera till blomman som emblem den säkerheten ligger honom i fatet.

28 29 jonathan littell De velvillige Oversatt fra fransk av Tom Lotherington Inn i mørket Aschehoug, 2008 Av anne helene guddal

1.

vordan og hvorfor begir en så ung har allerede blitt etablert. Det samme kan ikke sies om den og absolutt behov, påtrengende nok til å kunne sammenlig- Jonathan Littell har på et vis en slik slektstilknytning mann seg inn i noe så ambisiøst sytti år etiske eller politiske betydningen av utryddelsen, eller til og nes med ethvert annet primærbehov. Så denne boken er først – hans jødiske forfedre emigrerte til usa på slutten av etter det inntrufne?»1 Slik lyder med om den menneskelige forståelsen av det som skjedde der og fremst skrevet med henblikk på å tilfredsstille nettopp 1800-tallet på fl ukt fra pogromene i Russland – men opp- åpningsspørsmålet til den franske his- […]. Ikke bare mangler vi noe i nærheten av en fullstendig dette behovet, ut fra en trang til å få tømt sitt indre.3 fatter ikke seg selv som jøde, forteller han i samtalen med torikeren og redaktøren Pierre Nora i forståelse; selv meningen og grunnene for bødlenes og ofre- Pierre Nora. Dessuten, og det er selvfølgelig viktigst, er en samtale med Jonathan Littell, den unge mannen (f. nes atferd, ja, veldig ofte selve ordene deres, virker fortsatt Hvilken trang er det da «de andre», i dette tilfellet fortelleperspektivet i romanen hans ikke lagt til off eret, 1967) hvis ambisiøse prosjekt – en over tusen siders første- dypt gåtefulle. Dette kan bare forsterke oppfatningen til dem Jonathan Littell, skriver for å tilfredsstille? Historikerens men overgriperen: «Fra begynnelsen av var jeg fascinert personsberetning lagt i pennen på den fi ktive ss-offi seren som vil at Auschwitz skal forbli for alltid ubegripelig.2 mandat er et (antatt) allment behov for å forstå de hen- av spørsmålet om forklaringene til folk som dreper. Mye Maximilien Aue – nå foreligger i norsk oversettelse delsene som setter merke på vårt kollektive liv. Vitnets mer enn av ofrene.»4 under tittelen De velvillige. «Det inntrufne» er selvsagt Primo Levi, overlevende fra Auschwitz, forfatter av en mandat er selve overlevelsen av disse hendelsene: den andre verdenskrig, mer spesifi kt nazistenes jødeut- rekke bøker som kretser om erfaringen fra konsentra- Superstes, det latinske ordet for vitne, er betegnelsen på et 2. ryddelser, men mindre selvsagt skulle det altså være at en sjonsleiren og et slags «kronvitne» og referansepunkt menneske som har levd gjennom en hendelse fra begyn- forfatter nesten sytti år etter krigens slutt skriver ei bok for Agambens analyser av vitnesbyrdet, hevder allerede nelse til slutt, og som i kraft av sin overlevelse kan – og i Også overgriperen kan bære vitne. Men hva var driv- om dette. Hva ligger til grunn for Noras spørsmål? Er det i 1958 noe lignende, i forordet til Hvis dette er et menneske: en juridisk og ofte også eksistensiell forstand må – bære kraften bak nazistenes vitnesbyrd? Rudolf Höss, kom- forfatteren som er for ung eller tematikken som er for vitne om den. Knapt nok noen vil stille spørsmål ved den mandanten i Auschwitz, skrev sine memoarer i løpet av gammel? […] denne min bok, om enn de enkelthendelser som skildres overlevendes behov for å fortelle om sin erfaring. Også de seks månedene han satt fengslet i Warszawa i påvente I forordet til Remnants of Auschwitz, siste bok i trilo- er aldri så grusomme, [har] ikke noe å tilføye det som en såkalt andregenerasjons overlevende fra konsentrasjons- av henrettelsen. Dommen er med andre ord allerede felt gien om homo sacer, det nakne livet, understreker Giorgio hel verden av lesere nå allerede har fått vite om det forstem- leirene anerkjennes retten til å bearbeide dette trauma- og lar seg ikke påvirke av det han skriver, men det er sna- Agamben at mende tema som heter livet i konsentrasjonsleirene. Den tiske materialet innenfor både dokumentariske og fi ktive rere behovet for å overbevise (kanskje primært seg selv?) er ikke skrevet med det mål for øye å fremsette nye ankla- rammer: Deres motivasjoner framstår som umiddelbart om at han er menneskelig som synes å være drivkraften bak […] problemet med de historiske, materielle, tekniske, gepunkter; derimot vil den kanskje kunne bidra med doku- forståelige og akseptable, det er deres historie, som barn skriveprosjektet: «I det følgende vil jeg forsøke å skrive byråkratiske og juridiske omstendighetene for utryddelsen mentasjon som kan danne grunnlag for en stillferdig refl ek- av overlevende formes også deres liv av det kollektive om mitt innerste liv,» lyder den første setningen. «Jeg vil, av jødene har blitt tilstrekkelig klargjort. Framtidige studier sjon over visse sider ved den menneskelige sjel. […] Trangen historiske traumet, som imidlertid ikke er mer kollektivt så langt hukommelsen strekker til, forsøke å gi en sann- kan kaste nytt lys på enkelte aspekter ved hendelsene som til å la ’de andre’ få vite, la ’de andre’ få ta del, fi kk blant oss, enn at vi andre, som ikke har denne familiebakgrun- ferdig fremstilling av alle vesentlige begivenheter i mitt fant sted i konsentrasjonsleirene, men et generelt rammeverk før frigjøringen og i tiden etter, karakter av et umiddelbart nen, ofte opplever oss som (medlidende) utenforstående. liv, alt både av godt og vondt som har hatt innfl ytelse

30 31 anne helene guddal inn i mørket

Höss gjør seg selv til studieobjekt med en bemerkelsesver- Höss blir raskt skuff et – han blir motarbeidet av late og drikkfeldige dig innlevelse i det barnet han en gang har vært, uten noen underordnede, og fra sine overordnede får han ikke den økonomiske hierarkisering av minnene. støtten han trenger for å gjøre leiren sin velutrustet og moderne. på min psykiske utvikling.»5 I freudiansk ånd må en Auschwitz bare kunne skapes om til en brukbar leir hvis sak å dømme om, det hadde ikke jeg tilstrekkelig oversikt selv når jeg opplevde ting som måtte få hjertet til å krympe slik framstilling, «for å gjøre helhetsbildet så fullstendig alle la ryggen til og gikk inn for oppgaven, fra komman- til å kunne gjøre.»13 seg hos alle som ennå hadde menneskelige følelser igjen. Jeg som mulig», begynne med den tidligste barndommen: danten og ned til den usleste fange.»10 Det er med andre kunne ikke engang snu meg bort når jeg var redd for å bli Forholdet til far (en «fanatisk katolikk» som oppdro ham ord godt mulig at Höss faktisk var oppriktig da han 3. overveldet av mine følelser. Jeg måtte stå der helt rolig og «etter strenge militære prinsipper») og mor (påtakelig nok under rettssaken insisterte på at skiltet han fi kk plassert kald og se mødrene gå inn i gasskamrene med de leende eller nesten usynlig i framstillingen, uten individualiserende over inngangspartiet til Auschwitz med mottoet Arbeit Den frustrerende ugjennomtrengelige og automatiserte gråtende barna sine. […] Jeg måtte være med overalt. Dag og epiteter eller karakteristikker), og til søstrene som han, Macht Frei ikke var ment som en sadistisk hån av de døds- henvisningen til Führer Befehl løper som et mantra gjen- natt, måtte jeg være tilstede og se på når likene ble fj ernet og selv uvitende av hvilken grunn, «aldri var i stand til å pre- dømte fangene, men ganske enkelt som en oppstiver av nom alle memoarer og forsvarstaler, og fungerer som et brent; i timevis måtte jeg stå og se tenner bli brukket løs og stere noen varmere følelser for […]».6 Höss gjør seg selv arbeidslysten. I begynnelsen var fl ittige statsansatte som eff ektivt hinder for enhver videre refl eksjon over mulig- hår bli klippet av. Jeg måtte stå time etter time i den forfer- til studieobjekt med en bemerkelsesverdig innlevelse i det Höss tilbøyelige til å glemme alle (utvetydige) indikasjo- heten for å handle annerledes. Rettsforhandlingenes delige, uhyggelige stanken som bredte seg når massegravene barnet han en gang har vært, uten noen hierarkisering av ner på at endemålet med leirene ikke var økt produksjon, innstendige forsøk på å appellere til nazistenes person- ble åpnet og likene derfra ble brent. Jeg måtte til og med stå minnene: Alt kan ha like stor betydning i kartleggingen av men utryddelse av uønskede folkegrupper. Derfor kan lige skyldfølelse har derfor en tendens til å virke fånyttes ved kikkhullet i døren inn til gasskammeret og se dem dø, subjektets indre liv, har jo psykoanalysen lært oss. Höss, tilsynelatende uaffi sert av den kunnskapen han inntil det smertefullt absurde. Slik oppstår for eksempel fordi legene oppfordret meg til det. Alt dette var jeg nødt til Rudolf er hissig og viljesterk, en einstøing, en dedi- i skrivende stund har om leirenes egentlige funksjon, portrettet av Eichmann som utspekulert løgner, en som å gjøre – fordi jeg var den alle så på, fordi jeg måtte vise dem kert dyrevenn. På syvårsdagen får han ponnien Hans, en bruke memoarene til å utlegge problemene forbundet forsøker å skjule den egentlige motivasjonen for sine alle sammen at jeg ikke bare ga ordrer og bestemte hva som fortrolig, den eneste som forstår ham. Noen ganger, når med eff ektiviseringen av arbeidskraften: misgjerninger (et glødende hat mot jødene) ved stadig skulle gjøres, men også var rede til selv å være med på alt det mor og far er borte, får Hans bli med inn på soverommet. å påkalle førerordren, mens Hannah Arendt påpeker det jeg forlangte av dem som sto under min kommando.15 Rudolf liker å gjemme seg bort i skogen mellom de høye Hvis jeg skulle kunne håpe på å få fangene til å yte skikkelig nærmest komiske ved en slik tilskriving av dybde – om schwarzwaldgranene, men han får ikke lov til det, «for arbeid, måtte de – i strid med vanlig praksis i konsentrasjons- enn med negativt fortegn – til denne fantasiløse funksjo- Det påfallende ved denne passasjen er hvor fokuset lig- en gang da jeg var ganske liten og lekte med meg selv der leirene – få bedre behandling. Jeg gikk ut fra at det ville bli nærens personlighet: ger: Ordet som gjentas hyppigst, er jeg. Menneskene som inne, hadde et sigøynerfølge funnet meg og tatt meg med. mulig for meg å skaff e dem både bedre husvære og forplei- er på vei inn i gasskamrene og kroppene i forråtnelse er Jeg ble reddet av en bonde fra våre kanter som kom forbi ning enn i de gamle leirene. […] På den måten håpet jeg å Desto lenger man lyttet til ham, jo mer åpenbart ble det at kulisser for hans personlige drama: Jeg måtte se dette. Og og bragte meg hjem».7 Rudolf kjenner en uimotståelig få fangene til å legge godviljen til under det oppbyggings- hans manglende evne til å snakke var nært forbundet med ikke får jeg gi uttrykk for det jeg har sett. tiltrekning mot vann, han bader og vasker alt han kom- arbeidet som måtte gjøres, og jeg mente også at jeg da måtte hans manglende evne til å tenke, det vil si til å tenke fra noen Språkreglene som styrte dagligtalen i naziadministra- mer over, ødelegger klær og leker på den måten. «Denne kunne forlange toppytelser av dem.11 andres ståsted. Ingen kommunikasjon var mulig med ham, sjonen var nødvendige for å få jobben gjort. Det er let- lidenskapen for vann har fulgt meg hele livet igjennom,»8 ikke fordi han løy, men fordi han var omgitt av det mest påli- tere å gå til arbeidet dersom du bidrar til «evakuering» og bekjenner kommandanten fra fengselscellen. Aller best Men Höss blir raskt skuff et – han blir motarbeidet av late telige forsvarsverket mot andres ord og nærvær, og dermed ikke drap på ufattelige antall mennesker. Men så står man liker lille Rudolf å høre far fortelle om sin tid som soldat i og drikkfeldige underordnede, og fra sine overordnede mot virkeligheten som sådan.14 der, med virkeligheten veltende mot seg, og man holder Øst-Afrika: «Jeg lyttet med glødende begeistring når han får han ikke den økonomiske støtten han trenger for ut og klamrer seg til førerordren – men det er jo ingen snakket om misjonsselskapenes velsignelsesrike virksom- å gjøre leiren sin velutrustet og moderne. Fangene blir Dette forsvarsverket er inkarnert i førerordren, og dens trøst i den, ingen forståelse for hva disse fl ittige utsendte het i sivilisasjonens tjeneste, og jeg var fast bestemt på at skitnere og mer utsultet for hver dag som går, og vi kan avstumpende eff ekt på overgripernes evne til empati var for Det tredje riket gjennomgår? Signalene om demora- jeg ville bli misjonær og dra ut til det mørkeste Afrika, bare forestille oss hvilken pine dette påfører renslighets- en bevisst – og udiskutabelt vellykket – strategi i Det liserte og nerveslitte tjenestemenn i øst når eliten, og i helst midt inne i svarte urskogen.»9 fetisjisten Höss. Men sommeren 1941 kommer i hvert fall tredje riket. Likevel er selv de mest innarbeidede selv- oktober 1943 ser Himmler seg nødt til å gjøre et eksepsjo- Höss’ misjonsselskap blir ss, som sender ham på opp- en avklaring fra Himmler: En storstilt utryddelsesaksjon bevaringsteknikkene sjelden ufeilbarlige. Når aff ektene nelt unntak fra taleforbudet omkring jødeutryddelsene. drag i rurale strøk i Øvre Schlesien for å bygge opp et skal forberedes.12 Hvordan reagerer så kommandanten innimellom presser på, settes arbeidsdyktigheten på spill, I sin over tre timer lange tale til et knippe ss-offi serer i nettverk av konsentrasjonsleire. I sivilisasjonens tjeneste i Auschwitz på denne eksplisitte redefi neringen av opp- og kommandanten i Auschwitz får et potensielt disipli- Posen (Poznan) vies seks minutter til den allerede hektisk skal Det tredje rikets statsfi ender interneres og settes draget? «Riktignok var denne ordren noe utenom det nærproblem å hanskes med. Han må vise seg sterk, uan- pågående, men altså aldri off entlig erklærte, Endlösung: i arbeid. Höss utfører dette oppdraget med mye energi vanlige og temmelig rystende. […] Jeg refl ekterte ellers fektet, sikker i sin sak – være et godt forbilde: og pågangsmot, for arbeidsomhet er en dyd han skatter ikke nærmere over det den gangen – jeg hadde fått en Jeg vil også nevne et veldig vanskelig tema for dere her, høyt; gjennom arbeidet frambringes fellesskapsfølelsen, ordre – og måtte utføre den. Om denne masseutryddel- Alle så på meg. Hvilket inntrykk gjorde slike scener […] på fullstendig åpent. Det burde drøftes blant oss, og likevel vil vi trekker i fl okk: «Fra første øyeblikk var jeg klar over at sen av jødene var nødvendig eller ikke, var det ikke min meg? […] Jeg måtte late som om jeg var kald og hjerteløs, vi aldri snakke om dette off entlig. […] Jeg snakker om den

32 33 anne helene guddal inn i mørket

’jødiske evakueringen’: utryddelsen av det jødiske folk. Det er etterfulgt av fortellerens kvasiintellektuelle refl eksjoner din Gud og gå i fred. Men hold alltid fast ved denne tan- blir framstilt av historikerne og, ikke minst, slik de har en av disse tingene som det er lett å si. ’Det jødiske folket blir over ondskapens vesen som skaper ubehag, men tydelig ken: Du har kanskje vært heldigere enn meg, men du er framstilt seg selv i memoarene sine. Littell har dermed en utryddet’, vil ethvert partimedlem fortelle deg, ’fullstendig er også en prinsipiell motvilje mot den individualiserte ikke et bedre menneske.» (s. 25) allerede etablert personlighetsmodell for hånden – som klart, det er en del av våre planer, vi eliminerer jødene, utryd- fortellestemmen.17 Det har sikkert ikke virket formil- Fortelleperspektivet, og romanen som sådan, er betin- han også kan la sin karakter utfordre og bryte med. Dette der dem, ha!, en enkel sak.’ […] Og ingen av dem har sett det, dende på denne skepsisen at forfatteren har gitt uttrykk get nettopp av den tidsavstanden til krigen som får Pierre gir Aue på sett og vis en fordel: Han vet bedre enn sine har utholdt det. De fl este av dere vil vite hva det betyr når 100 for en viss identifi kasjon med sin forteller: «Han har et Nora til å undre seg over – og også beundre – Littells forgjengere, slik leserhenvendelsen gir uttrykk for, han kropper ligger samlet, når det er 500, eller når det er 1000. Og forhold til omverdenen som ikke ligger så langt fra mitt, prosjekt. En omfangsrik holocaust-diskurs har blitt framstår klokere fordi hans skaper er innlært i denne dis- å ha gjennomført dette, og – med unntak av menneskelige selv om jeg står på den ene siden og han på den andre.»18 etablert – historiske dokumenter, vitnesbyrd og memoa- kursen og vet hvilke forklaringsmodeller han bør styre svakheter – å ha forblitt anstendig, har gjort oss harde og er Vitnesbyrd skrevet fra «den andre siden» må inkor- rer, fi lmer og minnesmerker, teorier og kritikker – og unna, og hvilke historiske og psykologiske teser som har en ærefull historie som aldri nevnes og aldri skal nevnes. […] porere helt andre leserforventninger og –reaksjoner enn fi ltreres gjennom De velvillige. «Jeg er en skikkelig min- legitimitet. I samtalen med Pierre Nora legger Littell for Men samlet kan vi si: Vi har utført denne vanskelige oppga- ofrenes litteratur: ikke innlevelse og medlidenhet, men nefabrikk,» (s. 8) skriver Aue i åpningskapitlet, men man dagen en imponerende – men ikke overraskende, dersom ven av kjærlighet til vårt folk. Og vi har ikke pådratt oss noen distanse, fordømmelse og kanskje også avsky. Dette vet kan også si om ham at han først og fremst er en resirkule- man på forhånd har lest boka – detaljkunnskap om sen- skade, i vår sjel eller i vår karakter.16 Maximilien Aue, protagonisten i De velvillige, når han set- ringsinstans for minner som allerede er i omløp. Vi fi nner trale historiske dokumenter, og evner også å ta stilling til ter seg til skrivebordet mange år etter krigens slutt for å igjen både Eichmann og Höss i De velvillige: Eichmann de ulike fortolkningsdebattene omkring hvordan folke- De velvillige viser imidlertid, som vi skal se, at the return skrive sin historie, og det er derfor forestillingen om en forsøker seg på åndfulle samtaler – som på stakkarslig- mordet på jødene endte opp med å bli den viktigste misjo- of the repressed melder seg med ubønnhørlig styrke: moralsk selvtilfreds leser han går i strupen på i romanens parodisk vis beveger seg langt utover hans intellektuelle nen for den nazistiske staten. Raul Hilbergs standardverk Skadeverket lar seg ikke mane vekk med talegaver. åpningskapittel: og språklige evner, fullkomment i tråd med Arendts The Destruction of the European Jews (1961) setter Littell på portrett av ham – omkring Kants kategoriske imperativ sporet av utryddelsens byråkratiske mentalitet, som danner 4. Menneskebrødre, la meg fortelle dere hvordan det gikk for og Bachs komposisjoner, mens Höss med utpreget eien- hovedaksen i hans egen roman, mens han kraftig motset- seg. Vi er ikke brødrene dine, innvender dere, og vi vil ikke domsfølelse geleider Aue rundt i «sin» konsentrasjonsleir ter seg den delen av historieskrivningen som har hevdet Nazistenes memoarer ble stort sett skrevet i nær tilknyt- vite det. […] Dere skal få se at dette angår dere. Tro ikke at uten å fortrekke en mine over lidelsene som omringer at tilintetgjørelsen var en direkte konsekvens av en gjen- ning til en juridisk situasjon, og mistanken om en hen- jeg søker å overbevise dere om noe som helst. Hva dere måtte dem på alle kanter – også her spilles forelegget, Höss’ nomgripende antisemittisme i den tyske befolkningen siktsmessig anger snarere enn genuin selvransakelse er mene er tross alt deres egen sak. Når jeg har besluttet å skrive, memoarer, eksplisitt ut. Riksfører Himmler, som ingen som sådan, en kontroversiell hypotese som blant annet ikke langt unna. Denne skepsisen som hefter ved over- etter alle disse årene, er det for å sette tingene på plass for meg av hans underordnede ser ut til å ha satt særlig pris på i fremmes i Daniel Goldhagens Hitler’s Willing Executioners gripernes vitnesbyrd nedfeller seg også i mottakelsen av selv, ikke for dere. […] Etter krigen har jeg vært en diskret sine memoarer, kommer derfor tilsvarende dårlig ut av (1996). Kritikken av Goldhagen dreide seg imidlertid skjønnlitteratur om holocaust skrevet av forfattere som mann; gudskjelov har jeg aldri, som enkelte av mine gamle det i Aues fortelling, mens Albert Speer får opptre i sin også om forsøket på å leve seg inn i overgripernes aff ekter ikke er personlig motivert av ønsker om lavere straff er kolleger, hatt behov for å skrive mine Memoarer, verken for sementerte rolle som refl ektert og dannet, den uten tvil og tankestrømmer i de mest ekstreme situasjoner ved å eller syndsforlatelse. Det er ofrenes rett å komme til orde, å rettferdiggjøre, eller i vinnings hensikt […].(s. 7-8) mest spiselige av nazistene – også etter krigen. Speers kar- anlegge et personlig presensperspektiv som selvfølge- som en alltid utilstrekkelig kompensasjon for subjekti- riere startet som Hitlers idealistiske hoff arkitekt, men det lig er utilgjengelig annet enn gjennom imaginasjonen: viteten som ble fratatt dem i leirene; men med hvilken Denne henvendelsen til leseren er selvfølgelig eksem- er i den utfordrende stillingen som rustningsminister når Historikeren må dermed kaste objektivitetspretensjonen rett skal også nazistene gis en individualisert stemme, en plarisk retorisk og søker nettopp å overbevise – men om krigsframgangen har snudd at Aue settes i forbindelse over bord og gjøre seg til dikter. Problemet oppstår som kropp som lider og begjærer, en familiehistorie og en hva? Moralens kollaps er allmenngyldig og ondskapen er med ham; de befi nner seg begge på nytterasjonalitetens kjent når historikere ikke vil vedkjenne at det er nettopp skjebne? Innebærer ikke representasjon alltid en men- ikke lenger noe som rammer de få ved fødselen, som en side og samarbeider om å skaff e tilskudd og tillatelse til det de har gjort (og i en viss forstand alltid må gjøre, neskeliggjøring som beveger seg faretruende nær apolo- nedarvet karakterbrist eller latent patologi, men kontek- å øke slavearbeidernes produktivitet – «konstruktive» til- om de heter Goldhagen eller ikke). Littell blir rent ut gien? Spesielt, og kanskje ikke så oppsiktsvekkende, har stuelt betinget og utløst av skjebnebestemmende tilfel- tak for å gjøre en endelig seier mulig, mens Hitler innbitt fornærmet når Pierre Nora hevder å fi nne gjenklang for slike spørsmål dominert den tyske holocaust-diskursen. digheter; derav Aues advarende ord (som lyser mot oss i styrer statsskipet mot undergangen i den totale krig. Goldhagens tese i De velvillige, men Goldhagens imagi- Mottakelsen av De velvillige har derfor vært symptoma- illevarslende hustavleform på det lett gotisk-skumle – og native metode kan jo ikke være ham fullstendig fremmed. tisk motsetningsfull: Mens Littell i Frankrike har blitt ikke så rent lite kitschy – omslaget til den norske utgaven): 5. Det er i det hele tatt påfallende at Littell i samtalen om beæret med høythengende priser, har han i fl ere tyske «Hvis du er født i et land eller en tid der ingen kommer romanen virker mest selvsikker når det gjelder bokas aviser blitt beskyldt for demonifascinasjon og voldspor- for å drepe din kone eller dine barn, og heller ikke noen Maximilien Aue er altså formet som karakter på bak- dokumentariske og historiefaglige nivå, mens den litte- nografi . Ikke bare er det de utbroderte drapsscenene kommer for å be deg drepe andres koner og barn, så takk grunn av portrettene av virkelighetens nazister, slik de rære gestaltningen av hovedpersonen trekkes i tvil: «[…]

Nazistenes memoarer ble stort sett skrevet i nær tilknytning til Speer startet som Hitlers idealistiske hoff arkitekt, men det er i den en juridisk situasjon, og mistanken om en hensiktsmessig anger utfordrende stillingen som rustningsminister når krigsframgangen snarere enn genuin selvransakelse er ikke langt unna. har snudd at Aue settes i forbindelse med ham.

34 35 anne helene guddal inn i mørket

Nøkkelen til overgriperens psykologi er, som overgri- Det kan her røpes at heller ikke denne romanen, som jo er komponert peren selv gjør oss oppmerksomme på, dragningen mot over et diskursivt nettverk av valide politiske og psykologiske hypoteser grenseoverskridelsen. og resonnementer, lar kabalen gå opp i en slags opplysningens seier. når emnet er ukjent risikerer man i høy grad å gjøre feil. også valgt det radikale og det absolutte; hvordan kunne jeg at en merkelig tvetydighet i romanen oppstår: For Aues Jeg er ikke i det hele tatt overbevist om at resultatet er i det øyeblikk vende ryggen til og si nei, og heller velge de overskridelse befi nner seg på seksualitetens område – han ‹Da jeg var liten og gikk for presten, lærte de oss at det var troverdig. […] Noen kritikere har satt fi ngeren på at Max borgerlige lovers velbehag, den middelmådige tryggheten i bryter samfunnspaktens incestforbud og utfordrer (men en styggedom, noe forferdelig.› […] ‹Ja, men husk hva Platon ikke riktig har fått gestalt. Det er ikke så mye en roman- samfunnspakten? Det var selvfølgelig umulig. (s. 104) klokelig nok så diskret som mulig) naziideologiens hete- sier: I denne sak fi nnes intet absolutt; dette er, alene og i seg selv, ver- fi gur som en stemme, et tonefall, et blikk.»19 Riktignok ronormative matrise – og ikke i hans virke som ss-offi ser ken skjønt eller uskjønt. Jeg skal si deg hva jeg tror: Den kristne framhever Littell at forfatteren har en (anerkjent) frihet Dette opphevede perspektivet vitner om en etterrasjo- for øvrig; der opptrer han i praksis som konform karri- fordommen, det kristne forbudet, det er en jødisk overtro.› til å forfølge en intuisjon eller en innlevelsesevne på en nalisering som den aldrende Aue blir i stand til gjennom ereklatrer, på lik linje med den langt mindre fl amboyante [Deretter følger en lengre utlegning om Paulus og Herodot]. måte som historikeren ikke har, men det er tydeligvis den avstanden i tid og rom som ligger mellom skrive- Eichmann. Han ender opp med å gjøre det onde ikke som ‹Dette visste jeg ikke. Men vår Weltanschauung fordømmer også i denne litterære friheten at redselen for å feile opp- øyeblikket og den, må vi anta, kaotiske og overveldende en naturlig konsekvens av sin opposisjon mot loven, men tross alt homoseksualitet.› […] ‹Jeg for min del tror at det du står: For om det historiske materialet er aldri så fi nlest på erfaringen av massakren – men likevel er jo dette rasjo- fordi han underlegger seg den loven som er gjeldende i snakker om der, er et eksempel på en dårlig fordøyd nasjo- forhånd og faglig-korrekt framstilt i romanen, gjør den naliserende blikket lagt til Aue der han står «ved randen Det tredje riket. Men kanskje kan likevel ikke disse fel- nalsosialisme, eller noe som forsøker å skjule andre interesser. seg samtidig avhengig av en protagonist som ikke bare av en massegrav i Ukraina». Jeg kunne selvfølgelig tene holdes fra hverandre så enkelt? Når loven selv har […] Jeg har forresten en fransk venn som anser Platon for å skal levendegjøre dette materialet – som allerede er vel- stilt spørsmål ved troverdigheten i en slik umiddelbar tatt opp i seg overskridelsens prinsipp, når Staten og være den første ekte fascist.› – ‹Ja, men likevel! De homoseksu- kjent – men som samtidig skal kunne bringe oss nærmere abstraherende holdning, men viktigere er det kanskje å Nasjonen også har valgt det radikale og absolutte, som elle er jo feminine, mannekvinner, som du sa. Hvordan mener det fascinerende utilgjengelige, det mørke kontinentet, nem- legge merke til at dette er en uunngåelig eff ekt av karak- Aue hevder i den siterte passasjen, synes den tradisjonelle du en stat skulle kunne tolerere menn som ikke egner seg til å lig overgriperens psykologi. tertegningen: En roman av dette omfanget og med et debatten omkring ondskapen som enten byråkratisk være soldater?› – ‹Nå tar du feil. Det er en feilaktig oppfatning slikt ambisjonsnivå kan ikke bæres av en småborgerlig pliktoppfyllelse (ondskapens banalitet, som Arendt ynder som setter den virile soldat opp mot den feminine homosek- 6. pliktoppfyllende Höss eller en blodløs og intellektuelt å kalle det) eller anarkistisk eksess uansett å tvinge en suelle. Denne typen mann eksisterer, selvfølgelig, men det er begrenset Eichmann. Den trenger et åndsmenneske med skjematisk forklaringsmodell på et materiale som til sta- et moderne produkt av fordervelsen og degenerasjonen i våre Der Höss i sine memoarer framlegger seg selv som psy- sans for eksesser både i litteraturen og i livet, en som selv- dighet unndrar seg slike oppklaringsforsøk. Det kan her storbyer, blant jødene og de jødifi serte, de som ikke har kom- kologisk studieobjekt, men overlater til leseren å tolke følgelig ikke har levd et «alminnelig liv» – den retoriske røpes at heller ikke denne romanen, som jo er komponert met seg ut av presteskapets klør. Historisk sett har de beste det han forteller (og unnlater å fortelle), er Max Aue sjongleringen med denne betegnelsen i passasjen ovenfor over et diskursivt nettverk av valide politiske og psyko- soldatene, elitesoldatene, alltid elsket andre menn. […] Se analysand og analytiker i en og samme person. Under er for kokettering å regne – men en som har vokst opp logiske hypoteser og resonnementer, lar kabalen gå opp i på Aleksander! Og Fredrik den Store, selv om man nødig vil forberedelsene til massakren av den jødiske befolkningen med en lidenskapelig lojalitet til sin fraværende far og et en slags opplysningens seier – heldigvis, kunne jeg være innrømme det, det er det samme med ham.› (s. 208-211) i Babij Jar, refl ekterer Aue slik over hvorfor han befi nner tilsvarende lidenskapelig hat til sin mor fordi hun gifter fristet til å si. Snarere er den fullstendige oppløsningen som seg i denne situasjonen: seg på nytt (Hamlet!), som har hatt et seksuelt forhold hovedpersonen og romanen ender i mer i tråd med den Aue ville naturligvis ikke kommet langt med denne til sin tvillingsøster i barndommen (Narkissos!), og som historiske katastrofen. historieforståelsen i ss-systemet for øvrig, og han lig- Jeg tenkte på livet mitt, på den forbindelse det kunne være straff har blitt holdt på avstand fra henne i oppveksten på ger lavt med sine erotiske eskapader under «Operasjon mellom dette livet jeg hadde levd – et helt og holdent almin- ulike skoleinstitusjoner, der han – etter å ha sverget evig 7. Barbarossa», off ensiven mot Russland som ble igangsatt nelig liv, et hvilket som helst liv, men også på noen vis et ual- troskap til søsteren og bestemt seg for aldri å elske noen sommeren 1941, men ikke lavt nok: Ryktene begynner minnelig liv, utenom det vanlige, skjønt det uvanlige også er andre kvinner – hengir seg til kjærlighetsløse og ofte Men før alt går til helvete for Aue, fortoner overskridel- å gå blant medsoldatene, som misliker hans arrogante svært alminnelig – og det som foregikk her. En forbindelse masochistiske one night stands med menn. Ja, nøkkelen til sen seg også som forlystelse og intellektuell lek. Under forfi nelse og tydelige avsky for de hyppige tilfellene av måtte det være, og det var det da faktisk også. Riktignok overgriperens psykologi er, som overgriperen selv gjør et slags ferieopphold på Jalta mellom slagene, forfører unødvendig voldsbruk mot sivile i de okkuperte lands- deltok jeg ikke i henrettingen, jeg kommanderte ikke pelo- oss oppmerksomme på, dragningen mot grenseoverskridel- han den yngre kollegaen Partenau ved hjelp av Platons byene i øst. (Det er ikke dermed sagt at Aue presenteres tongen; men det gjorde ikke store forskjellen, for jeg var sen. (Dette kan for så vidt også være nøkkelen til at den Drikkegildet. Det er for så vidt easy match. Hans talegaver som et godt menneske, en moralsk kategori han har oppgitt jevnlig til stede, jeg hjalp til med å forberede det, og etterpå franske resepsjonen jevnt over er mer velvillig innstilt til og fi losofi ske kapasitet hever ham over den gemene hop for lengst – han forsøker alltid å unnslippe aktiv delta- skrev jeg rapporter […]. Helt siden barndommen hadde jeg De velvillige enn den tyske: En veletablert litterær og fi lo- av uselvstendig tenkende han er omgitt av på østfronten, kelse i massakrene, men han er heller aldri i nærheten vært besatt av en lidenskap for det absolutte og for grense- sofi sk tradisjon i Sades fotspor har bidratt til at tospannet og slik kan den nazistiske ideologien framstå parodisk i all av ordrenekt eller desertering.) Fordi de ikke fi nner overskridelse; nå hadde denne lidenskapen ført meg til ran- sex & vold lettere lar seg fordøye i analyser av ondska- sin inkonsekvente og hule prakt. Kunnskap er som kjent konkrete beviser og fordi han ellers er en uklanderlig tje- den av en massegrav i Ukraina. Jeg hadde alltid villet at min pens mange ansikter, også den nazistiske varianten.) makt, og på sokratisk vis får Aue omsnudd sin samtale- nestemann, «slipper han unna» med tvangsforfl ytning til tenkning skulle være radikal; nå hadde Staten og Nasjonen Det er her, i framstillingen av hva det onde består i, partners indoktrinerte tabuholdning til homoseksualitet: den fullstendig fastlåste kampsonen i Stalingrad. Det er

36 37 anne helene guddal inn i mørket på dette tidspunktet – rundt juletider i ’41 – selvfølgelig Om vi hadde vært i mangel av frampek i god, gresk ansiktet mot det smale speilet som så utover rommet. Da siste gang av sin rådsnare venn Thomas, som sleper ham nærmest ensbetydende med en dødsdom. tragedie-stil tidligere, får vi det til gangs med dette hullet, lysten grep fatt i meg, holdt jeg øynene oppe, jeg gransket med mellom frontlinjene inn i Berlin og tilbake på sin som gjennomløper resten av romanen som symbol – og det rødsprengte, heslig oppblåste ansiktet mitt, forsøkte å post for å unngå å bli henrettet som desertør. Her blir 8. kanskje også medisinsk forklaring? – på Aues stegvise få øye på min søsters ansiktstrekk, det sanne ansiktet som han forfulgt av de to Gestapo-mennene som fl ere gan- forsvinning inn i psykosen. I tråd med den greske tra- kunne fylle mine trekk bakfra. Men da skjedde det noe for- ger har avhørt ham i forbindelse med drapet på moren Stalingrad representerer i romanen, som i den virkelige gediens logikk representerer den fysiske skavanken en bløff ende: mellom disse ansiktene og deres fullkomne sam- og stefaren, men beskyttet av sin høye posisjon har han krigen, det defi nitive vendepunktet: De endeløse fi lo- ekstraordinær og skjebnesvanger innsikt: mensmeltning snek det seg inn et annet ansikt, glatt og gjen- ikke kunnet anholdes. Den tragiske ironien i at disse sofi ske refl eksjonene og ordgyteriene, de lingvistiske nomskinnelig som en glassplate, vår mors bitre, rolige ansikt, anklagene om skyld som han ikke kan unnslippe gjelder og sosialantropologiske studiene av kaukasiske fj ellfolk, Jeg hadde følelsen av at hullet i pannen var en åpning mot uendelig tynt, men tettere og mer ugjennomtrengelig enn en sivil, privat forbrytelse og ikke delaktigheten i folke- og de gastronomiske og erotiske forlystelsene langs et tredje øye, et pinealøye, som ikke var vendt mot solen, i den tykkeste mur. Et djevelsk raseri kom over meg, jeg brølte mord, er virkningsfull og helt i tråd med Det tredje rikets Svartehavskysten tilhører en annen verden. Angsten skal stand til å betrakte solens blendende lys, men rettet mot og knuste speilet med et knyttneveslag […]. (s. 541) perverterte moralske rammeverk. Gestapistene Clemens fra nå av ta fullstendig kontroll over Aues kropp og sjel, mørkets rike, gitt evnen til å se inn i dødens nakne ansikt, og og Weser – hvis navn jeg ved en tilfeldighet fi nner igjen og de sporadiske anfallene av kvalme og psykoselignende fatte dette ansiktet, bakenfor hvert ansikt av kjøtt og blod, Denne romanen spiller med andre ord ikke subtilt på i den jødiske språkforskeren Viktor Klemperers dagbok tilstander som han opplevde etter å ha bevitnet utrensk- under smilene, tvers gjennom den hviteste og friskeste hud, de psykoanalytiske strengene. Det er ingen overraskel- fra krigen, der han beskriver to «Gestapo-blodhunder» ningene og straff eaksjonene i Ukraina og Kaukasus, blir de mest lattermilde øyne. Katastrofen var der allerede, og de sesmomenter i den private galskapen som brer om seg i som jevnlig ransaket bygården hans: nok en indikasjon etter hvert en permanent tilstand. Aue er ikke lenger i var ikke klar over det, for katastrofen er selve tanken på den Aues liv, og dermed kobler denne undergangshistorien på romanens palimpsestkarakter – dukker opp som fra stand til å gjøre noe som helst: Han ligger dysenterisk kommende katastrofe, som ødelegger alt før den inntreff er. seg naturlig på hovedfortellingen i boka om det kollek- intet på de mest utenkelige steder og tidspunkt, og glir og febril i de underjordiske ss-kvarterene, fordypet I grunnen, gjentok jeg for meg selv med fåfengt bitterhet, tive raset mot stupet: Vi vet jo hva som skal skje, enden dermed naturlig inn i det surrealistiske universet som i Orestien mens de andre forbereder evakuering.20 Da er det bare de første ni månedene en får være i fred, etterpå er nær, men det siste punktum – både for romanen og mot slutten av romanen har fått hegemoni. kameraten Thomas til slutt får slept ham med seg opp kommer erkeengelen med luende sverd og jager deg ut for Det tredje riket – avventes likevel pinefullt, som om Det topper seg i en grotesk slapstick-scene der Aue har på gateplan og forsøker å geleide ham trygt gjennom av den porten som det står Lasciate ogni speranza på, og det ødeleggelsens krefter er uendelige, umettelige. Dette fått audiens hos Hitler i bunkeren for å få Det tyske gull- skytsilden fra alle kanter, river han seg løs og begir seg er bare én ting man heretter vil, vende tilbake, mens tiden er betegnende ikke bare for den uutholdelig uttværede korset for sin lojalitet: søvngjengeraktig inn i infernoet: ubønnhørlig fortsetter å skyve deg forover, og i enden er det sluttfasen av krigen, men et immanent prinsipp i nazis- ingenting, absolutt ingenting. (s. 466) men som bevegelse. På et tidspunkt da krigen ennå gikk Aldri hadde jeg sett Føreren på så nært hold. Han gikk i en Bak meg syntes jeg jeg merket noe røre seg: Jeg snudde meg, Det tredje rikets vei, sier Goebbels i en tale at «[i] den enkel, grå uniform med skyggelue; ansiktet virket gult, Thomas og Ivan veivet med armene, de andre så etter meg. Det beste ville være å aldri ha blitt født, skrev Sofokles, verden av absolutt fatalitet hvor Hitler beveger seg, har grimete, oppsvulmet, øynene var stive, livløse, og begynte Jeg skjønte ikke hva de ville, men jeg skammet meg over å men det eneste alternativet til dette umulige ønsket – sett ingenting mening lenger, verken godt eller ondt, tid eller plutselig å blunke noe voldsomt; det glimtet i en dråpe sik- gjøre meg så bemerket, jeg vinket vennlig til dem og fort- bort fra døden, selvfølgelig – synes i Aues tilfelle å være rom, og hva andre mennesker kaller suksess kan ikke kel i munnviken. […] Han støttet seg mot et bordhjørne og satte å gå. Jeg kastet på ny et blikk tilbake: Ivan kom løpende regresjonen. Han tillater seg oftere og oftere å nedsenke bli brukt som et kriterium … Hitler vil antakelig ende fremførte en kort og nokså usammenhengende tale der det etter meg, men jeg ble distrahert av et lett dunk mot pannen: seg i den tapte uskyldstilstanden før Loven tvang ham i katastrofe».21 var snakk om Fredrik den Store, om evig ære og om jødene. en murbit, kanskje, eller et insekt, for da jeg kjente etter, fi kk og søsteren fra hverandre, og drar til slutt på besøk til […] Føreren nærmet seg, og jeg fortsatte å observere. Så sto jeg en liten bloddråpe på fi ngeren. (s. 435) den forhatte moren og stefaren i barndomshjemmet i 9. han foran meg. […] Den sure, råtne ånden hans var dråpen Frankrike – tilbake til hullet, han dreper dem begge, som som fi kk begeret til å renne over: Det var virkelig ikke til å Insektbittet er et skudd i hodet. Aue våkner – mirakuløst i søvne, etterpå husker han ingenting. Men morsdrapet Mens den røde hær rykker stadig nærmere Berlin, holde ut. Så jeg lente meg frem og bet ham hardt i potetne- nok – til live på et sykehus i Berlin, med «[…] et hull gjen- er i høyeste grad et varslet mord. Kvelden før han setter befi nner Aue seg på søsterens forlatte landsted alene, i sen, helt til blods. (s. 1010) nom hodet mitt, en smal, rund korridor, en eventyrlig brønn, seg på toget til Frankrike, etter at han for første gang på sin egen private bunker, så å si, vernet fra virkeligheten, stengt og utilgjengelig for tanken, og hvis dette var sant, var mange år har hatt et reelt møte med søsteren og blitt sek- men besatt av sine indre demoner. Kveilet inn i søsterens Beskrivelsen av medaljeutdelingen og Hitlers skrale ingenting som før, hvordan skulle det kunne være det? Min suelt avvist av henne, sjekker han opp en gutt på en bistro silkelakener maner han henne fram, spiser middag med forfatning er antakelig hentet fra Albert Speers memoa- tenkning om verden måtte heretter organiseres rundt dette som kompensasjon: henne i lyset fra kandelabrene, trenger inn i alle hennes rer (han var blant dem som ble lengst i kretsen rundt hullet. Men det eneste konkrete jeg kunne si, var: Jeg våknet, kroppsåpninger, velter seg i brennevinssøl, sæd og eks- Hitler, og en av de få som lived to tell the tale) og er kjent og ingenting blir noensinne det samme.» (s. 458) Jeg ba ham ta meg stående, lent mot kommoden, med krementer. Han blir dratt inn i virkeligheten igjen en fra fi lmatiseringen av Hitlers siste dager i Der Untergang

Det beste ville være å aldri ha blitt født, skrev Sofokles, men Det er ingen overraskelsesmomenter i den private galskapen som brer det eneste alternativet til dette umulige ønsket – sett bort fra om seg i Aues liv, og dermed kobler denne undergangshistorien seg døden, selvfølgelig – synes i Aues tilfelle å være regresjonen. naturlig på hovedfortellingen i boka om det kollektive raset mot stupet.

38 39 – selvfølgelig med unntak av det fantastiske nesebittet og noter den etterfølgende komplett usannsynlige overlevelsen av 1 «Nora & Littell», i Atlas Litterära Tillägg, nr 1, 2008, s. 97 (min overset- «attentatforsøket». telse fra svensk). 2 Agamben, Giorgio: Remnants of Auschwitz. The Witness and the Archive. Zone Books, New York 2002 [1999], s. 11-12 (min oversettelse fra 10. engelsk). 3 Levi, Primo: Hvis dette er et menneske. Document forlag, Oslo 2006 Detroniseringen er et faktum: Det er ikke lenger noen [1958], s. 7-8. 4 «Nora & Littell», Atlas Litterära Tillägg, s. 102. Lov som gjenstår å overskrides, og dermed er også den 5 Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz. Selvbiografi ske opptegnelser av siste rest av mening i Aues liv forsvunnet. Men han for- Rudolf Höss. Cappelen forlag, Oslo 1959 [1958], s. 15. (Höss’ egen tittel søker likevel å komme seg vekk fra kaoset i Berlin i live, på memoarene – Selvbiografi . Min psyke, utvikling, liv og levnet – under- ja, overlevelsesinstinktet har aldri kommet så sterkt til streker det uttalte forsøket på å gjøre rede for seg selv, eller mer presist, for selvet.) uttrykk som nå, da alt endelig er tapt. Når romanen er 6 Ibid., hhv. s. 15, 17 og 20. ført til ende, har Aue regredert til et fullstendig enkelt 7 Ibid., s. 15. og primitivt stadium: Omgitt av døende dyr i Zoologisk 8 Ibid., s. 16. 9 Ibid., s. 18. hage begår han rovmord på sin eneste venn Thomas for å 10 Ibid., s. 114. få tilgang til utreisepasset og pengene hans. 11 Ibid., s. 114-115. Livet fortsetter. Aue fl ykter til Frankrike, stifter fami- 12 Denne likvideringsordren ble endret da behovet for arbeidskraft til rustningsindustrien økte, slik at de arbeidsføre jødene ikke skulle lie og får jobb på en blondefabrikk. Han skriver disse drepes med en gang. Konfl ikten mellom det økonomiske hensynet til memoarene. Han insisterer som de andre overgriperne på rustningsindustrien og det ideologiske hensynet til «den endelige løs- sin menneskelighet – det er sitt eget gåtefulle jeg han aldri ning» (som jo var Førerens ordre, i tråd med hans kompromissløse hat blir ferdig med å stirre inn i: «Jeg lever, jeg gjør det som mot jødene) preget naziadministrasjonen helt til slutten av krigen. 13 Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz, s. 168. er mulig, slik er det med alle, jeg er et menneske som de 14 Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem. A Report on the Banality of Evil. andre, jeg er et menneske som deg.»22 Albert Speer, den Penguin Books, New York 1994 [1963], s. 49 (min oversettelse fra desillusjonerte idealisten som ikke maktet å avslutte livet engelsk). 15 Höss, Rudolf: Kommandant i Auschwitz, s. 180-181. da det var over, skriver: 16 www.holocaust-history.org/himmler-poznan/speech (min oversettelse fra engelsk). Som i et speilkabinett ble hvert selvbedrag mangedoblet til et 17 Et unntak er den tyske sosiologen Klaus Theweleit – blant annet kjent for sine studier av Freikorps-mentaliteten i Männerphantasien – som gang på gang stadfestet bilde av en fantastisk drømmeverden lovpriser Littells bok. som ikke lenger hadde noe å gjøre med den dystre omverden. 18 «Nora & Littell», Atlas Litterära Tillägg, s. 108-111. I disse speilene kunne jeg bare se mitt eget ansikt, mangfol- 19 Ibid. s. 111. 20 Tittelen De velvillige er for øvrig hentet fra betegnelsen på hevngudin- diggjort. Intet syn av noe fremmed forstyrret denne unifor- nene i Orestien. 23 mitet av hundre alltid like – mine ansikter. 21 Sitert i en fotnote hos Deleuze/Guattari: A Thousand Plateaus. Capita- lism and Schizophrenia. University of Minnesota Press 1987 [1980], s. 538 (min oversettelse fra engelsk). 22 Op.cit., s. 30. 23 Speer, Albert: Erindringer. Gyldendal, Oslo 2005 [1969], s. 260.

Det er ikke lenger noen Lov som gjenstår å overskrides, og dermed er også den siste rest av mening i Aues liv forsvunnet.

40 41 césar aira césar aira Parménides Las conversaciones Mondadori, 2006 Beatriz Viterbo, 2007

césar aira césar aira La vida nueva Las aventuras de Barbaverde Mansalva, 2007 Mondadori, 2008

egels begrep om «die List der Vernunft» litterære produksjon tatt fullstendig overhånd. Inntil fi re handler om hvordan den opphøyde Ideen lar romaner – de fl este riktignok temmelig korte – har han gitt det adskillig mer kortsiktige og egennyttige ut per år over en anselig tidsperiode. Han er allerede i ferd Avantgardens Begjæret gjøre den viktigste verdenshisto- med å okkupere det litterære rommet uten at så mange riske jobben for seg. Mens mennesket tror at det handler har rukket å reagere. Carlos Fuentes har lansert Aira som ut fra sin egen umiddelbare interesse, viser det seg i etter- kommende Nobelprisvinner – muligens som et svar på tid at handlingene er del av et større mønster, at de har sluttsekvensen i El congreso de literatura (Litteraturkongressen, måneskinn, hatt et overgripende og langsiktig mål: å forandre verden 1999), der en Fuentes-maskin går amok og produserer etter epokens indre objektive logikk. Subjektet blir selv hvite kjempelarver istedenfor fuentoider. klar over at noe er i ferd med å skje først når det er for sent Slike scenarioer er karakteristiske for Airas fortel- eller Fornuften i sin å motvirke denne tause revolusjonen, når den gamle ver- lekunst. Her skrives det på høyt turtall – planløst, ekspe- den allerede er forsvunnet eller i ferd med å forsvinne. rimenterende, konseptuelt – i retning av det utfallet som Forestillingen om fornuftens sluhet er kanskje vel så måtte presse seg fram, uten hensyn til klassiske krav til anvendelig i litterære som i verdslige sammenhenger. I plott og karakterer. Aira-klassikeren Cómo me hice monja argentinske fase Argentina har den dukket opp i ulike forkledninger og i (Hvordan jeg ble nonne) fra 1993 er symptomatisk i så måte: fl ere etapper. Kretsen av unge litterater rundt Macedonio Etter en rekke fascinerende absurd-realistiske beskrivelser Fernández hadde i sin tid et felles romanprosjekt om en av den seksårige jenta César Airas opplevelser – den kval- presidentkampanje der strategien var å gjøre små inngrep mende fornemmelsen av å spise forgiftet iskrem, hennes i hverdagens tekstur helt til den «riktige» kandidaten alle- sykehusopphold, skolegang, besøk hos faren i fengselet Av gisle selnes rede hadde overtatt makten. En av disse unge litteratene, – kuttes fortellingen brått idet den grusomme enken etter antihegelianeren Borges, skulle senere bygge den hegeli- iskremselgeren som Césars far har drept, drukner den anske fi guren ut til sin mestertrope, blant annet i form av uskyldige jenta (som attpåtil er romanens forteller) i en ulike parodier på det moderne opplysningsprosjektet. tank full av rosa iskrem. Det hele kulminerer i følgende Men i løpet av de siste tiårene kan det virke som om uforglemmelige passasje: «Lungene mine sprengtes av en den adskillig yngre (og levende) César Aira har overtatt høylydt smerte, hjertet trakk seg sammen for siste gang og denne fi guren og investert den ettertrykkelig i sitt eget stanset … hjernen, mitt mest trofaste organ, holdt stand forfatterskap. Etter å ha overlevd som underbetalt overset- en liten stund til, akkurat nok til å tenke at det som nå var ter av alt fra billig kiosklitteratur til akademiske studier av i ferd med å ramme meg, var døden, den virkelige døden argentinsk historie (som Nicolás Shumways The Invention …» of Argentina) til et stykke ut på 1990-tallet, har Airas egen Til tross for fornuftens list er det nok av dem som

42 43 gisle selnes avantgardens måneskinn ukontrollert fabulering som egentlig aldri når helt frem er det relativt korte og sannsynlige intervaller mellom dit den skal. Utgangspunktet er fortellerens altoppslu- oppringningene, men etter et visst punkt tar det av (et Off eret som måtte til for å fremskaff e stadig nye og større kende interesse for samtalene han har med en av sine par uker blir til fl ere år, en måned til halvannet tiår) slik venner, og som han rekonstruerer ned til minste detalj at fortelleren til slutt beveger seg hinsides alle «realistiske» verker, ble etter hvert så stort at det ikke lot seg gjennom- – analyserer, eller også reviderer – om kvelden etter at parametre for et normalt menneskeliv. Sekvensen har føre i løpet av en vanlig levealder. han har lagt seg. Det som snart skal tiltrekke seg all opp- likevel sin egen absurde logikk, og det skinner tydelig merksomhet, er en enkel detalj fra en fj ernsynsfi lm begge igjennom at fortelleren/hovedpersonen aksepterer – ja, samtalepartnerne har sett noen dager tidligere. Det vil si, kanskje også medvirker til – at romanen aldri blir utgitt. I ingen av dem har egentlig sett den, for begge har vært stedet for Verket får vi altså fortellingen om en uendelig mener at César Aira ikke er noen «ordentlig» forfatter fullstendig på alvor, i alle fall ikke litteraturen, og aller opptatt med andre ting samtidig, vært ute en tur eller utsettelse som på sett og vis tar Verkets plass. Tittelens – at han knapt nok er i stand til å skrive romaner, eller minst den alvorlige litteraturen. Romanen er nødt til å zappet rundt mellom ulike kanaler. Dette fører til at for- allusjon til Dantes Vita nuova er selvsagt et ironisk signal at han i hvert fall ikke tar seg tid til å gjøre det skikke- gi slipp på tanken om det store Verket hvis den i det hele tellerens påpekning av det som ifølge ham er en opplagt om en felles metalitterær tendens: Mens Dantes nye liv lig. «César Aira er ingen forfatter», sa en av de groveste tatt skal overleve. De store forfatternes produksjon ble goof – nemlig at en fattig fj ellbonde, en ukrainsk gjeter, er det som utspiller seg i poesiens domene etter Beatrices kritikerne, rivalen Ricardo Piglia (med et bilde lånt fra gradvis mindre – Flaubert skrev fem, Joyce to, Proust ett har et fasjonabelt armbåndsur – blir møtt med komplett åpenbaring, er Airas «nye» eksistens det ikke-litterære mesteren Macedonio), i en polemikk for et par år siden, verk – og mer altoppslukende. Off eret som måtte til for mangel på forståelse hos den andre. Fortellerens forsøk livet som utfolder seg ved et møte som aldri fi nner sted «men et pseudonym som argentinske skribenter bruker å fremskaff e stadig nye og større verker, ble etter hvert så på å forklare det som for ham (og for leseren) er så ele- – eller eventuelt det litterære livet slik fortelleren forestil- når de gir ut sine romaner.» Bakgrunnen var et intervju i stort at det ikke lot seg gjennomføre i løpet av en vanlig mentært at det unndrar seg forklaring, er kanskje verdt ler seg at det kunne vært, dersom historien/fortellingen Claríns litteraturbilag, der Aira, i et klassisk «generasjons- levealder. Derfor har den kommersielle litteraturen over- et litterært eksperiment; det samme kan sies om samtale- hadde tatt en annen retning. utspill», gjorde opp status for den moderne argentinske tatt plassen til de store klassiske verkene. Airas eget for- partnerens ekstreme ekspansjon av det vi trodde var ram- Begge disse romanene, men særlig Det nye livet, dveler litteraturen: Borges var et geni, alene nesten for mye for hold til romanen som Verk er bortimot ikke-eksisterende. mene for plottet (fi lmen, romanen) når det blir hans tur ved måten fortellingen – den narrative sekvensen – skan- bare ett århundre, Cortázar tilsvarende medioker – på sitt Han permuterer en rekke ulike genrer, skrivemåter, til å gi sin versjon av hendelsesrekken(e). Men den virke- deres på: For at begynnelsen, A, skal nå fram til målet, D, beste en dårlig Borges, men på det jevne auténticamente tematikker, og lar langt på vei selve skriveprosessen være lige utfordringen består selvsagt i å vise hvordan samtalen må historien først innom B og C, eventuelt også A1 (og deplorable (genuint beklagelig) – mens eldre samtidige styrende. Don’t look back: Ikke revider; aldri korriger. forutsetter et blindt punkt, en mangel på konvergens, slik B1 og C1) eller A2 (B2, C2) og så videre. Dette er konven- som Piglia og Juan José Saer ble fremstilt som altfor Nulla dies sine pagina. Slik vokser forfatterskapet hinsides at selv en minimal/marginal bagatell avstedkommer en sjonelt betinget, og store deler av eff ekten til Airas nueva alvorlige/professorale til å ha noen vesentlig funksjon Verkets grenser. César Aira spør ikke om det han skriver tilnærmet uendelig hendelsesrekke som forandrer «alt» – escritura (nye skrift) oppstår ved måten han konsekvent innenfor Airas horisont. De kasserte storhetene erstat- er godt, men om det er nytt. på det fortaltes, på erindringens og på fortellingens nivå. (eller snarere ukontrollert) bryter dette konvensjonelle tet han med Alejandra Pizarnik (riktignok i en «revidert» César Airas prosjekt er ikke i først rekke å frembringe I likhet med Samtalene utspiller Det nye livet seg som mønsteret på. Fortellingen kommer i mål et helt annet versjon, renset for mye av den tragiske galskapen hun litteratur, men kunst, avantgardistisk konseptkunst. Aira refl eksjoner omkring en serie samtaler; også her antydes sted enn der den så ut til å være på vei da den begynte ofte forbindes med) og Osvaldo Lamborghini, som Aira er ingen forfatter, men en kunstner som tilfeldigvis skri- ulike versjoner av samme hendelsesrekke, med særlig – det skjer noe underveis, rekken forgrenes eller forpur- selv forvalter den litterære arven etter (bokstavelig talt, ver bøker. oppmerksomhet rettet mot (muligheten for) en alterna- res – eller så fragmenteres sekvensen så grundig at målet som eksekutør av hans etterlatte verk). Andre navn som tiv tidsdimensjonering. Fortelleren er, i alle fall i utgangs- forblir for alltid et unnvikende punkt i det fj erne. dukker opp i César Airas personlige/reviderte kanon, er * * * punktet, en håpefull forfatter som nettopp har sendt sitt I denne (argentinske) sammenhengen er det (ekstra) tysk-argentineren Roberto Arlt, criolloen Adolfo Bioy første manus til en forlegger som vanligvis gir ut radikal vanskelig å la være å tenke på Borges’ klassiske essay Casares – Borges’ nære venn og samarbeidspartner – og, De to romanene fra 2007, Las conversaciones (Samtalene) og faglitteratur, men som – con amore og på lavt budsjett – «Kafk a og hans forløpere». Og da sikter jeg ikke først og ikke minst, Silvina Ocampo, forfatter av en rekke gro- La vida nueva (Det nye livet), gir et innblikk i hvordan César tilbyr seg å trykke fortellerens debutroman. Handlingen fremst til det eliotske hovedpoenget, nemlig at enhver tesk-surrealistiske, «feminin-fantastiske» fortellinger som Aira-maskineriet virker når det er på det jevne. Ingen av er sentrert rundt de stadig sjeldnere telefonsamtalene der virkelig forfatter skaper sine egne forløpere, men til det verken ektemannen Bioy Casares eller Borges helt fant bøkene er spesielt dårlige, ingen av dem er spesielt vel- romanforfatteren in spe holdes oppdatert om gjentatte narrative forløpet (eller skjemaet) som Borges mener ut av.* La meg for egen regning legge til noen navn fra lykkede, og måten de mislykkes på, er ettertrykkelig forpurringer på veien fra manus til debut. I begynnelsen å gjenfi nne hos en rekke forfattere (Browning, Bloy, den aller første og halvforløste fantastikk/sci-fi -bølgen skrevet inn i tekstens mønstre. Begge er nærmest over- i argentinsk litteratur på andre halvdel av 1800-tallet: tydelig «eksperimenterende», og det er ikke vanskelig å få Eduardo Holmberg, Miguel Cané, Eduardo Wilde, tak på hva det er de vil undersøke. Man kan enten irritere Leopoldo Lugones. seg eller frydes over den fullstendig respektløse måten Ikke alle disse fi gurene er like velkjente i en norsk eksperimentene iverksettes på. Spesielt velskrevet er det Mens Dantes nye liv er det som utspiller seg i poesiens domene sammenheng. Da er det vel rimelig å si to ord om hva ikke bestandig, i alle fall ikke i vanlig «litterær» forstand, etter Beatrices åpenbaring, er Airas «nye» eksistens det ikke- det er som kjennetegner Airas litterære prosjekt? Det men det er da heller ikke meningen; likevel, eller nettopp litterære livet som utfolder seg ved et møte som aldri fi nner sted. er uærbødig, konseptuelt, lekende, avantgardistisk og derfor, er det fremdeles noe befriende over Airas skrift. har som mål å ta et langt skritt bort fra den litteraturen Samtalene er en ikke ueff en vri på Proust, i minia- som henger igjen i klassiske mønstre. Aira tar ingenting tyrformat først, men etter hvert med en fullstendig

44 45 gisle selnes Kierkegaard) som neppe ville lignet hverandre hvis ikke kveldene. Han passer på å gjøre versene så generelle og Sir Arthur Conan Doyle fortelle hvordan han konsiperte (praktisk talt) og dessuten bortimot umulig å rekonstru- Kafk a hadde kommet inn i bildet som en slags kataly- abstrakte at de i alle fall ikke motsier det Parmenides så sine Sherlock Holmes-historier ved å la en vitenskape- ere. Den frie fabuleringen har absolutt autoritet, og det sator – nemlig Zenons paradoksale argumenter mot vidt har antydet av innholdet. I ettertid legger han bare til lig forklaring erstatte de altoverskyggende tilfeldig- er ikke så nøye hvordan (eller om) det hele (i det hele tatt) mangfold og bevegelse. Den mest kjente versjonen er noen innledende og utfyllende passasjer. Når verket etter hetene i tidligere fortellinger om forbrytelser og deres henger sammen. Alle nye improviserte momenter i fabe- selvsagt Akhillevs’ kappløp med skilpadden; den mest mange år (men lite arbeid) omsider er ferdig, slår Perinola oppklaring (med et vesentlig unntak, selvsagt, nemlig len gis øyeblikkelig tilbakevirkende kraft. En nyoppdaget elementære er imidlertid omtrent slik: For at pilen skal seg løs i en underjordisk bule, drikker seg full, loppes av Edgar Allan Poes tre Dupin-noveller). Det er vanskelig glidelås i gulvet er en fullstendig legitim fl uktvei. nå sitt mål, må den først tilbakelegge halvparten av veien noen av stamgjestene og slepes døddrukken inn i en stall. å tenke seg en mer konsekvent omkalfatring av denne til målet; men før den tilbakelegger halvparten av veien Utpå morgenkvisten sparkes han i hjel av en hest. rigorøse poetikken enn den César Aira bedriver i sine * * * til målet, må den ha tilbakelagt halvparten av halvparten; Igjen er det vanskelig å ikke trekke en linje til Borges, fi re Barbaverde-romaner. Her er absolutt alt tillatt så og slik i det uendelige. denne gang til den usynlige Pierre Menard og hans gjen- lenge det lar seg forestille i en eller annen form. Alle Det er kanskje vanskelig å forestille seg at disse fi re (eller Som de fl este vil vite, var Zenons hensikt med disse tagelse av en annen uomgjengelig klassiker, Don Quijote. krav til konsekvens, motivasjon, psykologi – verosimili- syv) bøkene er skrevet av én og samme forfatter? Men paradoksene å illustrere sin egen læremester Parmenides’ Men César Aira har defi nitivt sin egen umiskjennelige vri tas, tout court – er midlertidig suspendert, etter mønster César Aira er i stand til å koble sammen nesten hva det ontologiske grunnsetning, nemlig at Væren er én og på dette grepet og unngår derfor det som er blitt skjeb- av superhelters og gale professorers grenseløse oppfi nn- skulle være – så lenge det ikke har vært prøvd før, i hvert udelelig. Da kan det kanskje være på sin plass å fremheve nen til så mange mindre forfattere – nemlig å ende opp somhet. Det overordnede grepet er å pode den outrerte/ fall ikke med hell – for å undersøke hvordan det virker, tittel og tema for Airas viktigste 2006-roman, Parménides på glemselens loft som en blek kopi av originalen. Ikke daterte fantastikken på den «prosaiske» virkeligheten i eller enda bedre, for å være vitne til at det kortslutter. – en besynderlig «historisk roman» som for en gangs bare skriver Aira en overraskende historisk «kunstner- det argentinske innlandet (Rosario) – riktignok med en Airas tekstmaskineri trekker veksler nettopp på kortslut- skyld ikke er lagt til argentinsk 1800-tall, men til Magna roman». I denne romanen gir han oss også en «illustrert» lengre ekskursjon til Egypt, men da i nært selskap med ningens estetikk og virker kanskje best når det ikke vir- Graecia omlag 500 år før Kristus. Denne gangen er roma- innføring i sin egen poetikk, samtidig som han faktisk en fl okk vulgære argentinske bondestudenter – samti- ker. På fi nurlig vis er det nå i ferd med å forandre i alle fall nens permutasjon av genrer og tematikk ubestemmelig makter å revidere Parmenides’ verk slik at det lar seg lese dig som det godes forsvarer, Barbaverde, og hans evige den spanskspråklige verdenslitteraturen: There’s no success original – på grensen til det foruroligende – samtidig som spor etter en alternativ tilblivelse – en prosess der til- onde motstander, Richard Frasca, holdes ettertrykkelig like failure … Det skal likevel innrømmes at failure av og som den er adskillig mer lavmælt absurd enn de to opp- feldighetene spiller en adskillig større rolle enn alvorlige i bakgrunnen. I handlingens fokus fi nner vi den unge til er no success at all. Deler av denne materien er temmelig følgerne. Hovedpersonen er Perinola, en håpefull poet, fi losofi ske ideer. journalistspiren Sabor og den litt eldre konseptkunstne- tungrodd; det er en prøvelse å konsentrere seg igjennom som hyres av lovgiveren Parmenides for å skrive det store Med Las aventuras de Barbaverde (Grønnskjeggs eventyr) ren Karina, som han forelsker seg i. De opererer egentlig (for eksempel) alle de umotiverte vendingene i eventy- – men akk så generelle – naturfi losofi ske verket sistnevnte beveger vi oss over i et ganske annet register. Dette er en ikke sammen, men tilfeldighetene vil at de stadig vekk rene om Grønnskjegg og Frasca. Men på sitt «beste» – det har satt seg fore å dikte. Her tar med andre ord den avsluttet syklus på fi re kortromaner – skrevet i perioden møtes og vikles inn i parallelle eventyr: I «Den store lak- vil si i mange av de korte eksperimentromanene og i så fi ktive Perinola den «historiske» Zenons plass. (Zenon 2004-2007, samlet mellom to permer og utgitt i 2008 – sen» samler den onde Frasca atomer fra det ytre rom slik godt som alle essay-bøkene han har gitt ut (og som her er skrives allerede tidlig ut av historien som en udugelig ettertrykkelig kalkert etter juvenil årgangsaction, under- at de former en gigantisk laks på femti millioner lysår urettmessig forbigått) – er César Aira defi nitivt på parti poet.) Handlingen i romanen er som i de to oppfølgerne holdningsromaner, men særlig etter cómix og tegnefi lm som nærmer seg jorda på katastrofalt vis; i «Nåtidens med fremtiden: en ukuelig modernist i de postmoderne konsentrert omkring et «utsatt» og mangfoldig verk. av det masseproduserte slaget. Her er det langt mellom hemmelighet» planlegger han å ødelegge nåtiden ved tidene, en optimistisk iscenesetter av avantgardistiske Eksperimentet («konseptet») er denne gang å forvandle ekkoene fra Borges og den seriøse/fi losofi ske litteraturen hjelp av en virtuelt fremskaff et hær av keops-pyramider; seanser, en anti-sensuell og fullstendig ubarokk «rasjo- Parmenides’ Peri physeos fra et sublimt «heideggeriansk» – med mindre man velger å se hele konseptet som en ytter- i «Lekesakene» bygger Frasca et laboratorium på en øy nalist» – særlig radikal i normal politisk forstand er han dikt om Værens konstitusjon til amanuensens høyst hånd- ligere ekspansjon (og parodiering) av alle de iscenesatte befolket av deporterte aktivister, der han omformer heller ikke – kort sagt, en forfatter som kan bidra til å verksmessige – og av og til parodiske – komposisjon. Hos opptrinnene fra Don Quijotes andre del, der det myldrer leketøy til virkelige gjenstander og vice versa; i «På det forandre noe av det man trodde at man visste om den Aira har Parmenides bare noen få vage ideer å formidle til av masker og kulisser på en måte som gjør virkeligheten store hotellet» skal han auksjonere bort tall til fi ktive kjø- «fantastiske» latinamerikanske litteraturen. Perinola om hva diktet skal inneholde; deretter ofrer han bortimot ugjenkjennelig. Men det er en sammenligning pere som del av et monsterplott som har utgangspunkt i det knapt en tanke. Perinola er en habil heksameter-smed som langt fra restløst går opp. et perforert univers. og skriver brorparten av diktet i all hast en av de første På nylig fremskaff ede bbc-opptak kan man nå høre Jeg skal ikke røpe hvordan Barbaverde (med ujevn note assistanse fra Sabor og Karina) til slutt klarer å avverge * «Det er ett kjennetegn ved Silvina Ocampos fortellinger som jeg alle disse usannsynlige angrepene – ikke så mye fordi det fremdeles ikke kan forstå» – skriver Borges lett patroniserende i sitt ville ødelegge spenningen for den som måtte planlegge «Préface» til den franske utgaven av Ocampos Faits divers de la terre et du ciel (1974) – «og det er hennes merkelige dragning mot en slags uskyldig å lese Airas eventyrlige fortellinger i nærmeste fremtid, eller oblik grusomhet; jeg tilskriver dette kjennetegnet den interessen, Når verket etter mange år (men lite arbeid) omsider er ferdig, slår men fordi samtlige løsninger er fullstendig arbitrære den forbløff ede interessen, som ondskapen vekker i en edel sjel.» Perinola seg løs i en underjordisk bule, drikker seg full, loppes av noen av stamgjestene og slepes døddrukken inn i en stall.

46 47 De malte Av marcel beyer Oversatt av arild vange

i

resden, februar 2008. Mens jeg skriver, kretser helikoptrene over byen. Når bal- kongdøren står åpen om ettermiddagene og jeg hører lyden fra rotorbladene, betyr det vanligvis at Dynamo Dresden spiller hjemmekamp og at det gjestende laget ankommer. Men rundt 13. februar hvert år, datoen for bombarderingen, signaliserer heli- koptrene dette for meg: I dag sonderes terrenget, i dag okkuperes det off entlige rom, for å markere det som minnerom. Det handler om vold. Med forsøket på å erobre områ- det rundt gamlebyen i Dresden, området rundt det såkalte barokkpanoramaet for en dags tid, handler det om sym- bolsk vold og, mens skaren av europeiske nasjonalsosialis- ter støter på innfødte motdemonstranter under oppmar- sjen, her og der også om helt konkret, rå, fysisk vold.

dresden, mai 1980. Imre Kertész noterer i Galeidagbok: «Jeg går en tur til Neustadt. Trøstesløse gater, på et hjørne står en farget studine og snakker med en blond gutt på

49 marcel beyer de malte saksisk. Jeg kommer til Elbe; i det fj erne Zwinger, slottet, lest i 2008: «Jeg tror ikke historien er styrt av et system, En støvet plakat full av dueskit som i forbindelse med oppussingen var Albertinums monumentale barokk; den barokke broen, og heller ikke at dens såkalte ’lover’ gir oss noen mulig- det japanske paleet på den andre bredden, en høyskole, het til å utlede fremtidens (eller for den saks skyld nåti- kommet til syne bak en veggbekledning: «David Irving: ‹Streiftog i den neoklassisisme – og så med ett gulmalte boligkasser i de dens) samfunnsmessige former, men snarere at det å bli historiske sannhet›», står det, «historikeren fra England som er den mest fantastiske farger. Det hele er imidlertid ikke noen seg bevisst det relative, hvilket vil si det vilkårlige, i et mest leste i hele verden», og «ikke motbevist en eneste gang på tretti år». feriebebyggelse, men snarere et nyanlagt bysentrum, et trekk ved vår kultur, allerede er å forskyve den ørlite provisorisk virkende permanent bosted for travle bybe- grann; og at historien (ikke vitenskapen, men dens gjen- boere. Like i nærheten et gammelt, trøstesløst arbeider- stand) ikke er noen annet enn en serie av slike umerkelige kvartal. Som om ursmakløsheten plutselig stiller sine forskyvninger.»1 Vest-Tyskland og ble sosialisert i de tanke- og diff erensi- man fortsatt «dagdriveren», ikke langt unna «asosialitet», ellers så diskret bortgjemte innvoller til skue. Jeg tar meg eringsglade åttiårene. slik er det faktisk. I omveltingstiden satte en kunstner i å betrakte menneskene på samme måte som Diogenes i dag, etter å ha bodd i Dresden i tolv år, kjenner jeg Atten år senere, når jeg i intervjuer med høyreradi- seg ned foran hotellet Dresdner Hof, i dag Hilton, med med lykten. Utelukkende pene og velpleide mennesker, meg hver gang litt støtt når jeg i en riksdekkende dagsa- kale sjefsideologer fornemmer en irriterende tone som hatt og pappskilt, ba om en gave, skisserte et bilde av men som om man skulle ha brennemerket dem, bærer de vis eller i en nyhetssending kommer over et fotografi av skifter mellom uforskammethet og jubel, tenker jeg: framtiden. Politifolkene visste først ikke hva de skulle alle et lysende tegn på sin gjennomsnittlighet. Jeg kan Phaetonfabrikken i Dresden i kombinasjon med en bilde- Triumff ølelsen deres, ja, energien deres, nærer seg også gjøre, men så bestemte de seg, for sikkerhets skyld, for å ikke forestille meg at noen i denne byen plutselig ville tekst som «Volkswagen investerer i Øst-Tyskland – vårt av at de kan hevde at de vesteuropeiske intellektuelle arrestere ham. begynne å tenke.» (Galeidagbok, s. 96) bilde: Den transparente fabrikken i Leipzig». Når noen overgav Øst-Europa til dem nesten helt uten kamp. Sommeren 1991 visste jeg ikke at det på den andre ikke kan skjelne Litauen fra Latvia. Eller Kiev fra Kraków. siden av Elbe ble utkjempet fordelingskamper, det begynne å tenke: Høsten 1989 ligger Øst-Europa, Dersom jeg i vesttyske kretser henviser til slike pågikk gatekamper mellom høyreradikale og punkere. altså grovt sagt alt som ligger på den andre siden av den Leipzig-Dresden-feil, blir min forbauselse gjerne avvist ii Erobring av terreng, tap av terreng. Det off entlige rom vesttyske og østerrikske grensen i øst, uoppnåelig langt som såret regional stolthet, som et spørsmål om lokalpa- dresden, juni 1991. Jeg kjenner ddr bare fra postkort: ble dag for dag, eller: natt for natt, fordelt på nytt, revir borte for meg. La meg ta et eksempel: 7. november 1989 triotisme – og jeg legger merke til, nå med forbauselse fi respors, seksspors, åttespors veier – og på kortene som ble markert. Like lite visste jeg den gangen at det også begynner jeg – seminarstoff – å lese Erobringen av Amerika over min egen oppførsel, at jeg ergrer meg, siden det for var trukket i plastfolie en håndfull biler som virker helt i ddr fantes steder hvor man kunne stå og henge i all av den franske strukturalisten Tzvetan Todorov, med meg ikke handler om verken stolthet eller regionalisme fortapte. De langstrakte, tomme plassene. Fotografen off entlighet i Dresden. Den store parkeringsplassen på undertittelen: «Forholdet til den andre». Et blikk langt eller patriotisme. Leipzig eller Dresden, en bagatell, ja må ha avventet et øyeblikk da det ikke gikk et eneste en bensinstasjon i sentrum av byen: Her møttes storby- vestover, langt tilbake i historien, uendelig langt bort fra visst, men det som gjør at jeg føler meg støtt er ikke bare menneske gjennom bildet i eksponeringstiden. Han ens landsbyungdom, foreldrene deres hadde også tilbrakt det som skjedde den gangen i Mellom- og Øst-Europa. at to byer forveksles, men den demonstrative diff erensi- må ha stilt seg opp allerede i grålysningen. Våkenetter. kveldene her. Dagen før fant for eksempel den første tillatte mandags- eringsuviljen som kommer symptomatisk til uttrykk. Tålmodig venting, i dager, uker. Det jeg har lært etter at jeg fl yttet til Dresden i 1996: demonstrasjonen sted i Dresden. Da den kalde krigen var over, oppfattet jeg det slik Første gang jeg var på besøk i Dresden var de store I første rekke beveger man seg i det off entlige rom for å Todorovs første kapittel har overskriften: «Oppdage». at det åpnet seg nye verdener. Ikke bare geografi sk, ikke plassene like tomme som på postkortene, og den som går tilbakelegge en strekning. Fra et oppholdssted til et annet. Den første setningen lyder: «Jeg vil føre en samtale om bare at det for meg som vesttysker plutselig kom nye land på måfå rundt i sentrum om kvelden lar seg nettopp der- Det off entlige liv fi nner sted i lukkede rom. I lukkede jeg’ets oppdagelse av den andre.» En bok om tegnene, vol- og områder til syne på kartet, men også som en åpning for identifi sere som en besøkende fra Vest-Tyskland. Jeg kretser. Bakgård, hage, bolig. den, erobringen av rom. I ettertid spør jeg meg om jeg, av nye refl eksjonsrom, nye diff erensieringsmuligheter. som vokste opp på steder hvor bybildet mesteparten av som bare tenkte på Øst-Europa som et utstrakt, hvitt felt Enhver forenklende fl okktenkning, tenkte jeg, er ryd- dagen domineres av mennesker, trengte ganske lang tid januar 2008. Etter et arrangement går jeg gjennom på kartet, ikke for lengst befant meg på et spor uten å ane det av veien en gang for alle, ingen blokker mer, ingen på å fi nne en forklaring: Her fantes det bare menneskean- Neustadt med tegneserieskapere fra Hamburg, på vei det. Jeg spør meg om ikke Todorov, en intellektuell av selvfølgelig viten, ingen grove, entydige grensesettinger, samlinger i det off entlige rom i form av organiserte mas- til en restaurant. Foran inngangen en menneskemengde bulgarsk avstamning, også snakker om Øst-Europa når men snarere utallige fi ne linjer, uanselige overlappinger, ser. Den indre bykjernen under fri himmel: et vakuum. på gaten: Neustadt-punkerne, som de kalles, en løst han tar Vesten nærmere i øyesyn. markeringer i stadig bevegelse. En intellektuell utfor- Det off entlige rom er kontaminert. Høsten og vinteren sammensatt gruppe på femti, kanskje hundre unge og De avsluttende setningene i boken hans, utgitt i 1982, dring for ethvert menneske som vokste opp i det gamle 1989 erobret man gatene og plassene, uten styring, uten ikke fullt så unge mennesker som bruker denne delen organisering, uten å foregi noen orden, gikk man mot av gaten til møtested. «Må vi gå gjennom der?», spør en ordenen. Men det vil nok ta litt tid etter denne erupsjo- tegneserieskaper litt usikker i stemmen. nen før man erobrer det off entlige rom enda en gang uten Men det fi nnes da tøff ere kvartaler i Hamburg, tenker å oppfatte det som en kampsone. Man må lære seg å fl a- jeg. Henger usikkerheten sammen med at Dresden er et Her fantes det bare menneskeansamlinger i det off entlige nere. Tilsynelatende også å stå og henge. I Vest-Tyskland fremmed område for henne? Eller holder hun seg unna rom i form av organiserte masser. Den indre bykjernen driver man rundt. I Øst-Tyskland går man på tur. lignende områder i Hamburg? Jeg er så uforsiktig at jeg under fri himmel: et vakuum. «Drive rundt»: I Vest-Tyskland for lengst bare en forklarer: «Når de viser opptøyer fra Neustadt i Dresden form for fritidsbeskjeftigelse. I Øst-Tyskland kjenner på nyhetene, er det alltid i denne gaten det skjer.»

50 51 marcel beyer de malte «Neustadt-punkerne»: Et snart sentimentalt minne også reise, plassen foran stasjonen hvor de første volde- «Borgerlig»: Det er nøkkelordet her. For Weidauer, som to setninger om tidlige seire over de høyreradikale. Man okkuperer lige konfrontasjonene med politiet fant sted, en hen- og forsvarer territoriet. I dag overvåkes plassen av to delse som munnet ut i de fredelige demonstrasjonene tidligere siterte fra Goethes Faust, er «borgerlig» nettopp det videokameraer. Den som vil se høyreradikale, må ta seg tidlig på vinteren. kampbegrepet han bruker for å bekjempe det borgerlige Dresden. en titt i bakgårdene i nærheten. Eller i nabokvartalet. Der det ikke fi nnes noen fast grunn under føttene, i juni 2006 oppdager jeg på sentralbanestasjonen hvor revirgrensene hele tiden forskyver seg, hvor brølin- en støvet plakat full av dueskit som i forbindelse med faktisk er jeans og hår ned over ørene, og det man- gen en kveld tyder på at noen er gode og fulle, og neste oppussingen var kommet til syne bak en veggbekled- iv glende lille fdj-tørkle, en provokasjon i Øst-Tyskland kveld på en politisk manifestasjon, hvor man kan gjen- ning: «David Irving: ‹Streiftog i den historiske sann- – men avsløringen av den borgerlige kulturen som en bar- kjenne nasjonalsosialistene på mange kjennetegn, men het›», står det, «historikeren fra England som er den det er med litt av en utholdenhet man klamrer seg bariets dekorasjon er på ingen måte noe eksplosivt stoff neppe på springerstøvler og hvite skolisser, må man lære mest leste i hele verden», og «ikke motbevist en eneste til den klassiske epoken, antikken og de gamle fi losofene til opprør: Det ryddet de off entlige myndighetene så å si seg å bevege seg på usikker grunn, idet man overhodet gang på tretti år», samt: «Tirsdag, 5.6. 1990 Dresden, i Dresden. Ingen fører en lærd samtale uten å henvise til av veien allerede da staten ble grunnlagt. blir oppmerksom på tegnene i seg selv og øver seg på Kulturpalast, Am Altmarkt. Onsdag 6.6 1990 Leipzig, Dürer, Schiller, Wagner – for et pop- og diskurssosialisert I et samfunn hvor de kulturborgerlige kretsene hvordan man skal tyde dem. Kongressal der agra, Mark-Kleeberg. Torsdag, 7.6 menneske fra Vest-Tyskland er dette vanskelig å forklare, i utgangspunktet hører til en undergrunn som ikke 1990 Gera, Haus der Kultur, Strasse des 7. Oktober. det virker nesten suspekt, ja, man føler nesten medlidenhet. er villig til å tilpasse kunst og litteratur og fi losofi til Hver kveld: Kl. 19.30. Inngang: 10 mark for lokalbe- Kertész derimot: Med årene beskjeftiger han seg, iii en sosialistisk kulturforståelses retningslinjer, vokser folkningen, 10 dm for gjester vestfra. Til denne uvan- på bakgrunn av sin egen biografi , på reiser vestover, til undergrunnsbevegelsene ut av de omsorgsfullt pleide imre kertész noterer i kronikken han begynte på i lige reisen inn i den historiske sannhet inviteres De» Wien, til Øst-Berlin, til ddr, deretter til Vest-Tyskland, ruinene til borgerskapet som brøt sammen i 1945 – intet 1961, og foreløpig avsluttet midt på nittitallet, utgitt i to – ja, her blir man virkelig invitert med på en «uvanlig om og om igjen inngående med nøkkelfi gurer fra det åpent generasjonsbrudd, men en generasjonsfølge for- bind under tittelen Galeidagbok og Jeg – en annen, og som reise», og hadde det ikke vært tale om arrangementet tjuende århundre: for eksempel Nietzsche, Freud, Kafk a, bundet med forskyvninger, friksjoner og underliggende jeg også i dag, mer enn ti år etter at de ble avsluttet, synes til en notorisk holocaust-fornekter, ville man rett og uten noen form for sentimentalitet. Han skriver: «Den konfl ikter. er en slags mønsterbok, et ideelt vademekum for alle som slett ha gnidd seg i øynene: En nasjonalsosialistisk ubevisste driftverdenens natt, som Freud ser helhjertet En provokasjon, ja, en forargelse kan man i 1973 deri- er villig til å lese Vest-Europa inn i Øst-Europa, fortiden taler i Kulturpalast, i Strasse des 7. Oktober. Sarkastisk inn i (Thomas Manns ord), er fremdeles et vennlig lite mot oppleve ved at en forfatter med borgerlig bakgrunn, inn i samtiden og omvendt – Imre Kertész fastholder uttrykt, nøkternt betraktet: Ingen vesteuropeisk nasjo- hjørne i forhold til det menneskene har bedrevet i det en forfatter som ble mønstersosialist, men mer og mer altså i mai 1980: «I Dresden ser jeg utelukkende ansikter nalsosialist ville den gangen ha vært så dum at han siste århundret av historien, på ingen måte ubevisst, og plaget av tvil, Franz Fühmann, årgang 1922, skriver i sin som på bildene til de tyske mestrene i Zwinger: Hva gjør hadde latt Øst-Europa ideologisk i stikken. i en stund nå sågar med mangedoblede øyne gjennom dagbok fra Ungarn Tjueto dager eller midt i livet: «Én bedy- de her, de har jo allerede blitt malt?» (Galeidagbok, s. 95) fj ernsynet. At vi må frykte oss selv, fordi vi ikke vet hva rer ’Jeg var en ung fascist’ og mener og forklarer menin- Han noterer: «Hotell Newa: Har lest gjennom men irving var ikke på besøk i Dresden for første gang vi kan være i stand til – eller nettopp ikke være i stand gen sin på følgende måte: ’Jeg var ung, jeg var glødende, det som er ferdig av Fiasko. Det passer til ruinene her.» i denne omveltningstiden. Allerede i 1961 ble han mottatt til –, vet vi ikke lenger fra Freud, men fra våre egne erfa- jeg var begeistret, jeg var i fyr og fl amme, jeg var villig (Galeidagbok, s. 95) i rådhuset og poserte for fotografene sammen med ordfø- ringer.» (Galeidagbok, s. 156) til å ofre meg, jeg var glad for å stå til tjeneste, jeg var En dag senere skriver han: «Egentlig liker jeg den reren Walter Weidauer. Den unge engelskmannen, som Spørsmålet om kulturen vil kunne være en virksom full av hengivelse overfor fedreland, nasjon og ære, jeg delen av Dresden jeg kan se fra vinduet mitt i 13. eta- gikk i lære hos Thyssen i Vest-Tyskland og drev research motgift mot barbariet, ble en gang for alle besvart i 1945. var troende, jeg var modig, jeg var lydig, kort og godt: sje: Jernbanehallen, togene som kjører forbi på de høyt i Øst-Tyskland i forbindelse med arbeidet sitt om bom- Nei, Johan Sebastian Bach beseirer ikke udyret. Nei, Jeg var alt, bare det som gjør en fascist til en fascist, det anlagte skinnene, takene på den andre siden, de eiendom- barderingen av Dresden, ved siden av sed-mannen som Weimar er ingen beskyttelse mot Buchenwald. Ikke at var jeg aldri, da jeg var fascist.» (s. 182) Hvorpå Fühmann melige skorsteinene, kuplene og værhanene, tårnuret på kort tid etter ham kom til å tre frem i off entligheten med Imre Kertész i det stille forventet at spørsmålet mot for- henviser til seg selv og fortsetter: «Du ville ha fungert universitetet, de grønne åsene langt borte med husene en egen bok om «Inferno Dresden». I forordet blir Irving modning likevel skulle la seg besvare med «Ja» – for ham like bra i Auschwitz foran gasskamrene, som du fungerte som ligger skjult mellom trærne. Når jeg så på jernba- faderlig irettesatt: «Dessverre har også han, som mange er kultur og barbari et begrepspar som kan brukes til å bak fj ernskriveren din i Charkow eller Athen: Det var jo nestasjonen fi kk jeg fra første stund en følelse av déjà andre borgerlige historikere, i noen spørsmål latt seg for- skjerpe egen refl eksjonsevne. derfor du var der, min venn.» (s. 181) vu. Stadig vekk ble jeg drevet mot vinduet og sto der lede til ondsinnede usannheter. Uansett hvor høyt man Derfor ser han i Dresden «utelukkende ansikter som Når man ser tilbake har Franz Fühmann på denne og stirret stivt utover. Først i dag forsto jeg at dette er ellers setter David Irving må dette ikke få stå uimotsagt.» på bildene til de tyske mestrene i Zwinger», derfor møter måten avslørt den antifascistiske gestus, ikke bare den i jernbanestasjonen jeg dro hjem fra i 1945, da jeg kom fra «Borgerlig»: Det er nøkkelordet her. For Weidauer, han, i en stat som henviser til at den ikke ble grunnlagt ddr, men også den til hans kollegaer i Vest-Tyskland. Buchenwald.» (Galeidagbok, s 97/98) som to setninger tidligere siterte fra Goethes Faust, er av fengselsbetjentene, men av de befridde, de malte. Ni år etter at ungareren Imre Kertész var på besøk «borgerlig» nettopp det kampbegrepet han bruker for å Kunstvesener muligens. Men bildet på det sosialistiske i Dresden var dette jernbanestasjonen hvor man sluset bekjempe det borgerlige Dresden. Dessuten er det rift mennesket, som steg ut av lerretene til de gamle mes- v ddr-borgerne som kom fra Budapest videre til vesten, om begrepet, ikke alle fra Dresden vil uten videre over- trene, svarer de åpenbart ikke til. tenkt med kertész og fühmann: Ethvert forsøk jernbanesporene hvor folk fra Dresden – eller som late det til en Walter Weidauer. på å begrense bestialitet til et lokalt fenomen, eller som Kertész kaller dem: de malte – sto og ropte, de ville et fenomen som utelukkende eksisterer hinsides min

52 53 marcel beyer verden, min verdensanskuelse, mitt sosiale miljø, hinsides dresden, i februar. Helikoptrene drar sin vei. min kulturelle ramme, bygger på ønsketenkning. Og Nasjonalsosialistene har i et par timer lagt beslag på denne ønsketenkningen arbeider i retning av bestialitet. gamlebyen, Fjernsyns-Dresden. Sang de kampsangene Hvis et menneske blir slått i hjel på åpen gate i sine, hadde de med seg reaksjonære visesangere, spilte München eller i Dresden, skjer det ingen av stedene de «nazirock» for å sette seg i scene som tabubrytere i utenfor, men innenfor en kulturell ramme. En grundig off entligheten? Nei, denne dagen provoserte de resten av undersøkelse av de rådende parallellene, forskjellene og befolkningen med andre toner: De fylte området mellom mønstrene som muligens ligger til grunn, er etter min Zwinger, Semperoperaen, Residenzslottet og Brühlsche mening en utfordring man ikke burde overlate til krimi- Terrasse med klassisk musikk. nologene alene. note For dem som ikke tror at det er fare for at de selv en 1 Oversatt av Arne Kjell Haugen, Document Forlag, Oslo 1992. gang kan komme til å knuse ansiktet til en som ligger på bakken med støvlene sine, gjelder: Verken å høre på motetter av Bach eller bootlegs av Bob Dylan høyner automatisk vår refl eksjonsevne.

under vignetten «Byinnsikter – aksept og marcel beyer, født 1965, er i romanene aggresjon i det urbane samfunn» ble sju forfattere, Flughunde (1995), Spione (2000) og Kaltenburg (2008) bl.a. Marcel Beyer, Mircea Cărtărescu, Rafael opptatt av de siste hundre årenes tyske historie sett Chirbes og Slavenka Drakulić invitert til å fortelle i et familie- og generasjonsperspektiv. Flere av om «sine» metropoler eller småbyer. Tekstene ble Beyers romaner er oversatt til dansk og svensk. I framført som foredrag på bokmessen i Leipzig i essayboken Nonfi ction (2003) refl ekterer han over mars i fj or og trykket i det tyske litteraturtidsskrif- forholdet mellom poetikk og politikk, form og tet Sprache im technischen Zeitalter nr. 186, juni 2008. stoff , språk og tema. Beyer er også en kjent lyri- Utgangspunktet for «byinnsikten» til Marcel Beyer, ker, spesielt på bakgrunn av de to siste samlingene som vi trykker i norsk oversettelse her, er at han Falsches Futter (1997) og Erdkunde (2002). Dikt av fl yttet fra Vest-Tyskland (Køln) til Øst-Tyskland Beyer fi nnes på norsk i Ratatosk 1-4/2005 oversatt (Dresden) i 1996, hvor han har bodd siden. av Arild Vange.

54 55 også ord & bilds russlandsnummer Ryska hjärtan er USA på 1970- og 1980-tallet utfordrer, som artikkelforfat- resultatet av én oversetters arbeid. Gjesteredaktør Kajsa ter Martin Bergqvist er inne på, den russiske litteraturens Öberg Lindsten har skrevet forord og oversatt ti novel- bluferdighetsideal og er fylt av «Lycka. Fylleri. Sodomi i ler samt forfatternes selvpresentasjoner. Novellene er parker». Her illustrert av Limonovs egne formuleringer: Russerne kommer! hentet fra ulike litteraturtidsskrifter, som tradisjonelt har Russisk samtidslitteratur i Skandinavia utgjort navet i det russiske litterære livet. Dette gir Ryska Det fanns något annat i samma hus, förutom hunden, som hjärtan et helstøpt inntrykk. Samtidig er det interessant å frestade mig: hyresvärdinnans trettonåriga dotter. Jag minns Av martin paulsen legge merke til hvor «sosialdemokratisk» denne utgivel- – mine fi ngrar darrade – hur jag mätte avståndet mellan hen- sen er. Halvparten av novellene er skrevet av kvinner og nes bröst. Jag sydde en vit blus åt henne. Hennes mor var där, Ord & Bild 5/2007, Ryska hjärtan, gjesteredaktør Kajsa Öberg Lindsten. selv om bare to av forfatterne bor utenfor Moskva, vel- liksom min före detta fru. De stirrade. Legenda 5/2006, Verden er en sum af fakta, en sitren, en uforklarlig skælven, redaktører Jeppe Brixvold og Mette Moestrup. ger Lindsten å fokusere på at deres fødesteder er spredd Subaltern 1/2007, Tema: Ryssland, redaktør Adam Persson. over hele Russland. Dette er påfallende: Hos russiske Samtidslitteraturen er ellers representert med et intervju bokhandlere blir kvinnelige forfattere helst plassert i en med pønkeren og poeten Nikon, og et samarbeidspro- egen seksjon for «kvinnelitteratur», uavhengig av sjan- sjekt med fotohaikuer av Dmitri Plax og Ihar Korzun fra ordiske lesere har visst igjen fått år gamle Skidan er på grunn av sine opptredener på ulike germessig eller tematisk tilhørighet, og dermed implisitt henholdsvis Stockholm og Minsk. øynene opp for russisk samtidslitteratur. I litteraturfestivaler i Skandinavia og sine fascinerende col- redusert til annenrangs litteratur. Dessuten blir alt uten- Resten av nummeret er viet ulike artikler om tema 2005 ble det danske nettstedet russisklitteratur. lage-aktige dikt kanskje den best kjente russiske samtids- for Moskva og St. Petersburg gjerne ansett som tilbake- som terrorismens historie i Russland, samtidsmusik- dk lansert, Nordahl & eftfs temanummer om poeten i Norge. Litteraturkritikeren Dmitrij Golynko stående og fattigslig provins. Lindsten presiserer ikke sin kens posisjon i Russland og Tarkovskijs fi lmatiske Russland kom i 2006 og litteraturfestivalen sirkler inn årsaken til Skidans popularitet på følgende vis: agenda, men gir i forordet et hint: «Nu när järnridan är språk. Denne pluralistiske tilnærmingen gir Subalterns Ordkalotten i Tromsø var høsten 2007 viet Russland. borta borde vi ju kunna ta till oss den ryska samtidslit- russlandsnummer et friskt preg og nyanserer bildet av Tidsskriftene Ord & Bild, Legenda og Subaltern har også I sine bøker tilegner Skidan seg den radikale spørsmålsstillin- teraturen på ett bredare och mindre ensartat sätt.» Russland. Presentasjonen av samtidslitteraturen, hvor kommet med russlandsnumre i samme periode. Det er gens taktikk, og stiller aktuelle spørsmål som: Hva er en dikter Ryska hjärtan er politisk også på andre måter. Andrej de aktuelle tekstene ledsages av intervjuer med eller arti- neppe tilfeldig at alt dette skjer i løpet av et par år. i dag? Hva er en intellektuell i dag? Hva er i dag et politisk Gelasimovs «En känslig ålder» handler om en ung homo- kler om den aktuelle forfatteren, er et stjerneeksempel Ser vi på styrkeforholdet mellom ulike språk hva subjekt? Hva er det talende og skrivende «jeg», og hva er fi l gutts søken etter sin plass i det russiske samfunnet, på hvordan tidsskriftenes styrke kan utnyttes for å få en angår antallet oversettelser på det internasjonale bokmar- «hun» som setter skrivemaskinen i bevegelse? – Og han svarer Nina Gorlanovas «Brevet till Putin» undersøker mulighe- bedre forståelse av litteraturen. kedet, var russisk lenge like populært som fransk og tysk. intelligent, revolusjonært, innimellom freidig og diskuta- ten for kritikk av myndighetene i dagens Russland, mens unescos Index Translationum viser imidlertid at språket belt, og aller viktigst, i uventede skarpe og poetiske lysglimt. Arkadij Babtsjenkos «Tio avsnitt om kriget» er basert på de omtalte numrene illustrerer den nyoppdagede har mistet mye av sin posisjon etter Sovjetunionens sam- (Golynko 2007: 807) egne erfaringer fra krigene i Tsjetsjenia. Roman Sentsjins skandinaviske interessen for russisk samtidslitteratur og menbrudd. Dette gjelder også i Skandinavia. Antallet «Främlingen» minner mye om Gogols «Revisoren», der viser at russerne ikke kommer av seg selv. De er avhen- oversettelser av russisk samtidslitteratur til de skandi- Legenda 5 har valgt å fokusere på poesi fra St. Petersburg den latterliggjør det perverterte byråkratiet på den rus- gige av at lokale sympatisører bereder grunnen for deres naviske språkene i perioden ble kraftig redusert midt og inneholder dikt av Jelena Sjvarts, Arkadij siske landsbygda. Vektleggingen av det politiske blir i innmarsj. Redaktørene og oversetterne har gjort en på 1990-tallet. Tendensen har tatt seg noe opp igjen fra Dragomotsjenko, nevnte Aleksandr Skidan og utdrag lengden påfallende, og kan kanskje ses på som et symp- kjempeinnsats i så måte. Samtidig har de hatt tre helt begynnelsen av 2000-tallet, særlig i Sverige. fra en roman av Alexander Ilianen. En avgrensning som tom på hvordan vi skandinaver ser Russland. Det kan ulike innfallsvinkler: Legenda har konsentrert seg om I dette markedet av oversatt litteratur inntar tids- denne er et klokt valg for den som skal begynne å gjøre derfor være et poeng å understreke at Jelena Dologpjats poesi fra St.Petersburg og framstår dermed som fokusert. skriftene en helt sentral posisjon. Ikke bare fordi de egner seg kjent med en så mangfoldig litterær tradisjon som den og Ljudmila Petrusjevskajas mindre politiske fortellinger I Ord & Bild har man tatt for seg noveller hentet fra de seg bedre for oversettelse av sjangre som blir oversett i russiske. Av forordet fremgår det at en slik orientering er minst like gode. tradisjonstunge litteraturtidsskriftene og følgelig plassert bokmarkedet (spesielt poesi og kortere prosa), og dermed er motivasjonen bak denne utgivelsen: Forfatterskolen seg i sentrum av den etablerte russisk litterære virkelig- supplerer forlagenes bokutgivelser, men også fordi man i ba slavisten Jon Kyst om hjelp i forberedelsene til en tur kulturtidsskriftet Subalterns russlandsnummer er heten, om enn med en aldri så liten «sosialdemokratisk» tidsskriftene har større muligheter til å kontekstualisere til St. Petersburg, hvor de skulle møte de fi re forfatterne. både mindre litterært og mindre ensidig samtidsfokusert skandinavisk vri. Subaltern beveger seg mot yttergren- den oversatte litteraturen. Det er derfor Kyst som, med ett unntak, står bak de gode enn de to andre. Redaktørene har dessuten utvidet det sene ved å ta for seg forfattere som enten er ekskludert fra oversettelsene. Samtidig kunne redaksjonen gjerne ha geografi ske perspektivet til å omfatte Hviterussland og eller har valgt å leve uten for det litterære etablissemen- den danske forfatterskolens skriftserie Legenda gjort mer for å hjelpe leserne: Forfatterpresentasjonene Ukraina. Mest relevant fra et samtidslitterært perspektiv tet. Samlet gir disse tidsskriftsnumrene et kjærkomment tar hver gang for seg et særskilt tema. Nummer 5, som er informative, men blir muligens litt for korte til å eta- er artikkelen om Eduard Limonov, som trykkes sammen innblikk i en mangfoldig russisk litterær virkelighet. har tittelen Verden er en sum af fakta, en sitren, en uforklarlig blere den nødvendige konteksten. Intervjuer med, eller med et utdrag fra hans En förlorares dagbok. Stempelet som litteratur skælven, handlet om ny russisk poesi. essays om, de ulike forfatterne ville ha hjulpet betraktelig nasjonens enfant terrible har blitt satt på fl ere av Limonovs Golynko, Dmitrij. 2007. «Aleksandr Skidan.» I Audiatur – Katalog for ny Tittelen på nummeret er hentet fra den meget siter- i så måte. russiske forfatterkolleger, men få kler det så godt som poesi, Paal Bjelke Andersen og Audun Lindholm (red.). Bergen: Audiatur, bare Aleksandr Skidans dikt «Delvise objekter». Den 43 ham. Hans nådeløst selvbiografi ske bøker fra eksiltiden i Gasspedal og nypoesi.net: 805-807.

56 57 58 59 Om klovnen Sarko og alle de andre artister Den der ler sidst … Av mads anders baggesgaard

icolas sarkozy er en klovn. Ikke evner. Så de fortryder, gør de, at de valgte en lille utilta- på grund af hans politik. Selvom der lende mand med gummiansigt til præsident, uagtet at de er nok at være uenig i, er den ikke så fl este utvivlsomt er ganske enige i den politik han fører. markant at den kan kvalifi cere så Den eneste formildende omstændighed er at Sarko, tre stærke udtryk. Nej, det der gør måneder efter skilsmissen fra hustruen Cecilia, giftede sig Sarkozy til en klovn – ikke en hvid med supermodellen og sangeren Carla Bruni der er både klovn, vel at mærke, men en klassisk køn at se på og fornuftig at høre på. Hvis hun kan forel- trist klovn med eller uden rød næse – ske sig i ham, må der alligevel være noget ved ham, synes er hans læber. Hans fyldige læber, der synes at rationalet at være. bevæge sig frit rundt i et ansigt de er alt for store til; Men selv om Sarkozy lige nu ikke står franskmænde- alain badiou fejres af Slavoj Žižek som vor et ansigt hvor der ligesom er alt for meget hud, hængende nes hjerter nærmest, er det utvivlsomt endnu alt, alt for tids største fi losof og har gennem en årrække øjenbryn, kødfulde kinder; og alt sammen placeret på en tidligt at afskrive ham. Han har igennem hele sin karriere, besat den højeste fi losofi ske lærestol i Frankrig mand der tydeligvis er for lille og helt uden format til at for at bruge en politisk kliché, vist sig som en terrier der som professor ved École Normale Supérieure. bære det. Sådan ser en klovn ud. En trist, tragisk klovn, ufortrødent fortsætter trods modstand og forhindrin- Samtidig kritiseres han fra fl ere sider for sin høj- der falder på halen og selv får de lagkager i ansigtet, som ger, og chancerne er gode for at han til næste valg netop stemte alvor. Peter Osborne har således udråbt han havde udset sig andre som mål for. klemmer sig op over de 50% ligesom hans amerikanske Badiou som den fi losofi ske neoklassicismes Sådan en karakteristik er ganske respektløs over for en modstykke George W. Bush. Der synes at være noget i førstetænker (og det er ikke en kompliment!), yasmina reza statsmand fra en af verdens, trods alt, førende stormagter. tiden der producerer politikere, der lader kritik og dårlige og direkte adspurgt om sin holdning til Badiou L’aube le soir ou la nuit Ikke desto mindre ligger den nær mange af de hånlige meningsmålinger prelle af, vel at mærke ikke til fordel for svarer hans kollega på Université Paris viii gen- Flammarion Albin Michel, 2007 beskrivelser, den franske præsident har været udsat for i en visionær politik, men tværtimod til fordel for den rene nem 20 år, Jacques Rancière, med et skuldertræk dette forår. Fra at have vundet en sikker og overbevisende bekræftelse af deres eget ego. Vi elsker, som vi altid har og bemærkningen: »Tja, han vil jo så gerne være valgsejr sidste år, har Sarkozy sat nye rekorder som den gjort det, at kritisere vores ledere, men hvor denne kritik fi losof …« mest upopulære siddende præsident nogen sinde, ikke tidligere gav ledere der forsøgte at stå fast og stå imod, i Badiou deler vandene fordi han insisterer på mindst med henvisning til hans fremtoning og hans realiteten eller som ren positur, ser vi nu ledere der i stedet ikke alene at tænke store tanker, men også bygge manerer, som da han for nylig afviste en tilhører der ved svælger i rollen som objekter for andres hån, som klovne store systemer i en tid der ellers er grundigt vac- en landbrugsmesse ikke ville tage hans hånd, med det med andre ord, der agerer skydeskive for publikums latter, cineret mod den slags. Hans to hovedværker siden berømte udråb: »Casse-toi alors, pauvre con!«, der i men som vel at mærke selv har situationen under kontrol L’être et l’événement (1988) og Logiques des mondes alain badiou oversættelse betyder noget i stil med: »Pis af, idiot.« Sådan og publikum i deres hule hånd. (2006) søger at præsentere henholdsvis en onto- De quoi Sarkozy est-il le nom noget sætter franskmændene ikke pris på. De er vant til Sarkozy er således helt uden tvivl et symptom, uden logi og en logik for fænomenets tilsynekomst lignes, 2008 veluddannede politikere fra det bedre borgerskab. Enarker at det står helt klart hvad det er han er et symptom på grundlag af matematikken (matematikken er uddannet på den prestigefyldte École Normale d’Admi- på. Og måske derfor har det sidste år ikke alene budt på ontologien selv) og er lige så komplicerede som nistration. I modsætning til Sarko, der forsøgte sig med en kritik og forhånelse, men også på en række analyser der de er ambitiøse. Badious tanker formuleres i et uddannelse på Sciences Po, der fungerer som adgangsvej på forskellige måder forsøger at komme bag om fæno- helt eget vokabular, som han ikke viger tilbage til ENA, men tidligt måtte opgive på grund af manglende menet Sarko. To af de mest interessante, der begge har for at lade ledsage af matematiske formler. [ ]

60 61 mads anders baggesgaard levet deres liv højt placeret på bestsellerlisterne, angriber Sarkozy der skrives om, men privatmanden Sarkozy i sin samfundet der er ekskluderet fra valghandlingen i form [ ] Desuden insisterer Badiou på at supplere præsidenten på vidt forskellige, men gensidigt oplysende funktion som off entlig person. af i første række illegale indvandrere der lever og arbejder sin fi losofi ske virksomhed med en konkret måder. Tidens konge blandt de radikale fi losoff ers, Alain De begivenheder der skildres, og de begivenheder i Frankrig, men ikke har stemmeret, og i anden række de politisk praksis placeret på den yderste ven- Badiou (f. 1937), analyserer, som det fremgår af titlen, i Reza har fået lov til at følge, er i sagens natur hovedsa- milliarder der lever under vestlig dominans i den tredje strefl øj. Badiou var i 60’erne aktiv i det radikale essayet De quoi Sarkozy est-il le nom Sarkozy som et rent geligt off entlige begivenheder og beskrivelser af livet verden uden skygge af mulighed for politisk indfl ydelse kommunistparti ucfml og stiftede i 1985 med symptom på en underliggende strømning, som et egen- bag scenen med kampagnemedarbejderne og de politiske på de processer der direkte eller indirekte styrer deres liv vennerne Sylvain Lazarus og Natacha Michel navn der betegner og personifi cerer en tendens i tiden. konsulenter. Privatlivet med konen Cécilia lades, som og sundhed. den post-maoistiske bevægelse L’Organisation Sarkozy er ifølge Badiou et symptom på frygten og den det mange steder er blevet kommenteret, bemærkelses- Løsningen ligger for Badiou om ikke lige for, så dog Politique, der med den kinesiske kulturrevo- politiske apati i et kriseramt Frankrig, der sammenlig- værdigt uberørt. Med god grund viste det sig, da Nicolas klart foran os: Opgaven er at skyde det politiske cirkus lution som forbillede søger at rejse den franske nes med Frankrig under den lidt for samarbejdsvillige og Cécilia få måneder efter valget lod sig skille. Bogens bort og i stedet insistere på at kigge efter bevægelser der befolkning til modstand mod den statslogik der Vichyregering i 2. Verdenskrig. Dengang var det maréchal efterskrift rummer en tak til Cécilia, og i bagklogskabens foretager en egentlig politisk handling, kigge efter det efter organisationens overbevisning styrer de Petain der nød godt af franskmændenes angst for krigen, lys står en række scener i bogen tydeligt frem som symp- Badiou gennem hele sit forfatterskab har betegnet begiven- eksisterende politiske partier, og tale de svages i dag er det Sarkozy der nyder godt af et fransk folk lam- tomer på det forestående, som en beskrivelse af en togtur heden, den radikalt uventede skabelse af det politiske der sag: arbejderne og de tusindvis af statsløse sans met af frygt, nu for indvandrere, terror og stigende glo- hvor Sarko utålmodigt venter på et telefonopkald som på en ny vis trækker det hidtil usete ind i vores syns- og papiers der lever et liv under kummerlige forhold balisering. Resultatet er, nu som dengang, en regering der aldrig kommer, et telefonopkald fra Cécilia naturligvis. handlingsfelt. Begivenheden er hos Badiou så radikal at vi i dagens Frankrig. ikke opstiller idealer, men tværtimod alene søger at tæk- Cécilias fravær fra bogen er utvivlsomt resultatet af en ikke kan foregribe den, men vi kan så at sige berede grun- kes. Essayet er både en svidende karikatur af l’homme aux aftale som Reza overholder, indgået mellem hende og den for den ved at åbne vores øjne for de dele af verden vi rats – rottemanden Sarkozy der som Freuds patient for Sarkozy, men fraværet er også på sin vis typisk for bogens ikke ser. De quoi Sarkozy est-il le nom er således ikke i første alt i verden søger at undgå at træff e nogen beslutninger metode: En række af bogens temaer er først blevet rigtig række en beskrivelse af tingenes tilstand, men tværtimod overhovedet, paralyseret af frygt – og en aktualisering af tilgængelige for læserne i månederne efter bogens udgi- en intervention der forsøger at fremsætte den aksiomati- Badious mere principielle fi losofi ske og politiske forfat- velse, efterhånden som de spor der er lagt ud i romanen, ske sætning: »Der er kun én verden« som paradigme for terskab i forlængelse af hans overvejelser over forholdet materialiserer sig i den politiske off entlighed efterhånden vores politiske væren. Og alene ved at fastholde denne mellem individ og samfund i specielt L’éthique, essai sur la som privatmennesket Sarkozy former præsidentrollen på enkle sætning som ufravigelig, begår vi ifølge Badiou en conscience du mal (1993), Abrégé de métapolitique (1998) og det godt og ondt. politisk handling der langt overgår enhver deltagelse i sene hovedværk Logiques des mondes (2006). Et naturligt spørgsmål er her hvilken af de to meto- både politiske debatter og valghandlinger: »At bekræfte: Billedet af Sarkozy er derimod noget mere positivt der der er bedst egnet til at forstå fænomenet Sarkozy: ’Der er kun én verden’ er således et princip for handling. i Yasmina Rezas (f. 1960) L’aube, le soir ou la nuit, der er Filosoff ens teoretiske blik, der forstår præsidenten som Og dette princip gælder også ligheden af eksistenser på Sarkozy. Badious behandling af præsidenten er alt anden resultatet af et års observationsarbejde hvor Reza har fået en tom plads, der gennemløbes af historiske tenden- ethvert sted i denne ene verden.«2 Ligheden har universel en respektfuld, ikke bare med henvisninger til rotter, men lov at følge Sarkozy i hans arbejde som indenrigsminister ser; eller romanforfatterens indlevende beskrivelse af værdi på tværs af alle geografi ske og sociale skel, og hvis vi også med nedladende beskrivelser som »en ophidset stris- og i kampagneperioden frem til valget. Yasmina Reza er mennesket i system, der åbner for en reel forståelse af holder os denne enkle sandhed for øje er vejen for virkelig ser« og, med henvisning til Sarkozys beskedne højde, »en først og fremmest kendt som dramatiker, blandt andet en præsident, som mange ikke føler den store sympati politisk forandring åben. Ikke nødvendigvis fordi vi der- meget lille Napoleon.«3 Beskrivelser der er med til at gøre for stykket Art (1995), der blev en international succes for. Det er imidlertid et spørgsmål vi hurtigt kan lægge med indstifter en reel lighed, men fordi den rene udsigelse De quoi Sarkozy est-il le nom til en meget underholdende og vandt talrige priser, men hun har også de to romaner på hylden, fordi Badiou explicit ikke prøver at forstå af denne sætning trodser den frygtens konsensus som bog, og som utvivlsomt også har bidraget til at gøre den Hammerklavier (1997) og Une Désolation (2001) bag sig. Det Sarkozy, hverken som menneske eller historisk fænomen. Sarkozy er navnet på. At fastholde ligheden som aksioma- til en bestseller, men også beskrivelser der sætter spørgs- var således lidt af en overraskelse at Sarkozy indlod sig på Badious bog er langt fra et portræt af Sarkozy, ja, den tisk princip for politisk handling negerer petainismen, som målstegn ved Badious egentlige ærinde. For hvis formålet projektet, og resultatet, der ikke er en traditionel repor- er ikke engang hverken et portræt eller en kritik af det Badiou beskriver som den franske reaktions historiske er at bortlede opmærksomheden fra det politiske cirkus tage, men bærer undertitlen roman, var ventet med stor politiske spil Sarkozy må tænkes at være en brik i. Politik, form, dens transcendentale, og holder et mulighedsrum til fordel for den virkeligt politiske arena, burde dette spænding. Rezas roman er et forsøg på at skildre men- af den slags Sarkozy bedriver, den slags der indebærer åbent, som ifølge Badiou skaber intet mindre end mulig- fokus på personen og personaen Sarkozy vel ikke være nesket Sarkozy, men vel at mærke også her i en symp- politikere, valg, traktater og menneskerettigheder, er heden for en ny kommunistisk tænkning. Og dermed nødvendigt? tomatisk forstand, nemlig som individ formet og farvet nemlig ifølge Badiou slet ikke politisk, men tværtimod bliver det også klart at Sarkozy i Badious læsning ikke er Hvis man studerer receptionen af Badious bog i af de magtspil og det magtapparat han er placeret i. Et alene et udtryk for statsmagtens legitimering af sig selv, symptom på en historisk udvikling, men derimod typisk for Frankrig bliver det da også hurtigt klart at den umiddel- spaltet menneske, der spiller det politiske spil bedre end manifesteret gennem valghandlingen. Politik, og valg- en ahistorisk fi gur, nemlig den reaktionære som ontologisk, bare reaktion, naturligvis som den er formet af mediernes nogen, men som samtidig har meget svært ved at fi nde kamp i særdeleshed, giver således ikke mulighed for at politisk og logisk kategori. Sarkozy er ikke en person, han selektionskriterier, ikke peger i retning af en større for- sin plads i verden, »De er utvivlsomt rovdyr i deres egen skabe ændringer i samfundet, men er tværtimod ideo- er heller ikke bare et udtryk for den tid han lever i, men en ståelse og opmærksomhed overfor samfundets udstødte. arena, men udenfor er de tamme,«1 skriver Reza om poli- logiske skinmanøvrer der kun tjener til at fj erne fokus negering af det politiske som sådan. Fokus er tværtimod helt klart på oppositionen mellem tikerne i bogens indledende afsnit og understreger således fra de dele af samfundet der kunne danne subjekt for en Set i det lys er det imidlertid bemærkelsesværdigt den venstreintellektuelle Badiou og statsmanden Sarkozy. romanens fokus på dobbeltheden: det er privatmanden egentlig politisk begivenhed, nemlig præcis de dele af hvor meget plads Badiou bruger på at tale om personen Og det er vel at mærke en særdeles velkendt opposition,

62 63 mads anders baggesgaard der ikke tjener til andet end at bekræfte Sarkozys posi- Sarkozys retorik netop her ligger så tæt op af Badious tion. Sat på spidsen kan man sige at Badious bog, der vision om en forenet verden. Sarkozy præsenterer fransk- bærer Sarkozys navn i store typer på forsiden, ikke tjener heden som netop det universale der kan inkludere de eks- til andet end at styrke præsidentens brand som én der er kluderede Badiou anråber. Men ligheden er naturligvis kun i opposition til den venstredrejede elites tankespind, en overfl adisk. Sarkozys tale er netop kun henvendt til de der handlingens mand. har fransk statsborgerskab, eller har mulighed for at få det, Betragter man receptionen på Rezas portræt, tegner og er således en rent ideologisk konstruktion der tjener til der sig derimod et langt mere kompliceret mønster: Før at skjule de reelt ekskluderede i det franske samfund, de bogens udgivelse var den ventet med stor længsel, som et papirløse, der ingen mulighed har for at få del i de univer- vidnesbyrd om den mand alle gerne ville vide noget om i selle franske værdier. Sarkozys ord er en farce der mimer og tiden efter valget hvor bogen udkom. Da bogen så ende- spotter Badiou og hans ligesindedes fremstillinger. Badious lig kom, vel at mærke uden stor lancering, var det derfor konfrontatoriske taktik formår imidlertid aldrig at komme forventeligt at den blev modtaget med en vis skuff else. bag om denne retorik, men spiller tværtimod Sarkozys spil Der bliver ikke afsløret nogle store hemmeligheder om – træder i klovnens udlagte bananskræl om man vil. Sarkozy, og bogens prosa er mere mediterende end den Hvilken af de to beskrivelser der har den største mod- er handlingsmættet. Og først senere begyndte bogens standskraft lader sig naturligvis ikke afgøre af denne korte beskrivelser at bundfælde sig i den off entlige debat. analyse. Rezas fokus er det politiske billede her og nu; Bogen lod sig med andre ord ikke umiddelbart passe ind Badious mål er at holde muligheden for politisk tænkning i de kendte skabeloner, og der synes at være om ikke et åben for kommende begivenheder, at holde den kommu- decideret modstandspotentiale i Rezas bog, så et rum nistiske hypotese i live. Ikke desto mindre synes det som for forhandling mellem to positioner: politikerens og om Badious brede historiske pensel lader ham træde lidt forfatterens. Reza tematiserer selv denne kamp. Hendes let hen over den politiske virkelighed vi befi nder os i og projekt beskrives bogen igennem som en duel der skal ikke mindst over de retoriske og måske ligefrem politiske afgøre styrkeforholdet mellem hende som forfatter og træk reaktionære kræfter som Sarkozy næsten ubemær- statsmanden Sarkozy, eller som det formuleres i bogens ket kan få lov at lave. Politikere af Sarkozys type, vi tør indledning: »Forfatterne har det til fælles med tyrannerne næsten ikke nævne Sarah Palin i denne sammenhæng, at de deler verden efter behag.«4 Kampen foregår på to er simpelthen om ikke for intelligente så i hvert fald for forbundne niveauer: der dystes på evnen til at fortælle og snu til at blive ramt at denne type direkte konfrontation. evnen til at forføre. Reza vinder den sidste duel ved hjælp Reza præsenterer et måske lidt kedeligt, man alligevel af beskidte kneb idet hun fl ere steder har indrømmet at tankevækkende og til tider endda overraskende billede hendes interesse i Sarkozy i virkeligheden skyldes et af en mand der nok er mest spændende at iagttage som ønske om at forstå den socialistiske politiker Dominique symptom. Løsningen på klovnens problem kunne derfor Strauss-Kahn, nu formand for Verdensbanken, som hun i måske ligge i en mere diskret afdækning af deres retoriske den periode hvor bogen blev til, havde et forhold til. manøvrer der piller glansen af – eller måske skal vi bare Men på fortællesiden af ligningen er Sarkozy faktisk vente på en virkelig begivenhed. tæt på at vinde hende over. Det sker med en tale leveret kort før valget, her citeret fra Reza: »Ja, jeg er barn af en noter immigrant. Ja, jeg er søn af en ungarer og barnebarn af en 1 »Sans doute sont-ils fauves dans leur arène, ailleurs ce sont des animaux græker født i Thessaloniki… Ja, jeg er en Franskmand af domestiques.« (Reza 9) 2 »Donc, affi rmer : ‹Il y a un seul monde » est un principe d’action, un im- blandet blod som mener at man er fransk målt i forhold til pératif politique. Ce principe est aussi celui de l’égalité des existences den kærlighed man bærer til Frankrig, målt i forhold til en tout lieu de ce monde unique. ›« (Badiou 92) den tilknytning man bærer til dets universelle værdier.«5 3 »Un fl ic agité« og »Napoléon-le très petit« (Badiou 9) 4 »Les écrivains ont en commun avec les tyrans de plier le monde à leur Sådan lyder Sarkozys ord, og de taler til Reza fordi hun désir.« (Reza 9) også selv er datter af en immigrant, og fordi hun også selv 5 »Oui, je suis un enfant d’immigré. Oui, je suis le fi ls d’un Hongrois gennem sin opvækst har følt franskheden som en inklusiv et le petit-fi ls d’un Grec né à Salonique … Oui, je suis un Français de sang mêlé qui pense que l’on est français en proportion de l’amour og bekræftende mulighed i sit liv. Passagen er interessant, qu’on porte à la France, de l’attachement que l’on porte à ses valeurs de ikke bare fordi den gør indtryk på Reza, men også fordi universalité.« (Reza 134)

64 65 66 67 karakteriseres. Verst går det ut over Assouline, som hev- sørget for å levere en av de virkelig store snakkisene for des å være en «bendelorm», og Noiville, «cette conne» (bør andre år på rad: Cremisi sto nemlig også bak Yasmina oversettes som «den idioten», men kan også oversettes som Rezas bestselger Dans l’ombre de Nicolas Sarkozy (I skyggen «den fi tta»). Anklagene går på alt fra urettferdige kritikker av Nicolas Sarkozy), som kom ut i fj or. Ifølge forlagets og spredning av usannheter, til sjalusi og misunnelse over egne tall skal den ha solgt i 200.000 eksemplarer (talende Utvidelse av hatsonen at det er de to som for øyeblikket inkarnerer de franske nok er også den omtalt i herværende publikasjon). forlagenes beste eksportvare. At forlagssjefen vet hva som skal til for å lykkes er Av sandra lillebø Og ganske riktig: Libération viet nylig en artikkel neppe noen ulempe, og, tilfeldig eller ikke: Den eneste til sammenlikningen av Houellebecqs anerkjennelse av de skriftlige mediene som etterlates noen grad av ære i utlandet, med hans underdog-posisjon i Frankrike («I i Ennemis publics er ukebladet Paris Match, som også får bhl: Nylig fant jeg en stabel med gamle plater av Richard Anthony bak hyllen Frankrike kalles dette knapt for litteratur, i usa leses det første og største intervjuet med de to. Samme dag med Spinoza-bøkene mine. Det rørte meg mer enn jeg hadde kunnet forestille han på Harvard»). I Tyskland skal Die Zeit ha utropt skriver bladet i sin anmeldelse at «Folkefi ender» er «alt meg. Hva med deg, Michel, forbinder du Richard Anthony med noe? Houellebecq til representant for det mest nyskapende i annet enn et forlagskupp» og «et verk med stor fi losofi sk mh: Så pussig at du nevner dette – Anthony sto for min seksuelle oppvåkning. fransk litteratur siden nyromanen. Og Libération har rett rekkevidde». Min første masturbasjon, for å være nøyaktig. når de påpeker at det ligger et paradoks her: for mens både Libération, hvor bhl sitter i de styrende organer, er også Lévy og Houellebecq, og i enda større grad polemikkene positivt innstilt til boka. Bokredaktør Claire Devarrieux rundt deres arbeid, står for oss ikke-franskmenn som nett- skriver i sin kommentar: «Ikke bare fungerer denne duoen heldigvis er ikke dette et utdrag fra kjendiskretser i New York. På den andre siden Michel opp noe veldig spesifi kt fransk, er det lite samsvar mellom når de alternerer dagligdagse og metafysiske betraktninger, det franske forlaget Flammarions siste Houellebecq, håpløshetens og kynismens forfatter, en det forfl atede språket og den rå realitetsorienteringen i de oppnår også å lage en uhyre spennende bok.» scoop – samtaleboka mellom fi losofen misogyn, ufl idd og kjederøykende islamofob med hang Houellebecqs bøker, eller den ualminnelig allviterske Kanskje ikke så rart da, at Pierre Assouline («bendel- Bernard Henri-Lévy og forfatteren Michel til skattesnylting og sexturisme. tonen som gjennomsyrer det meste Lévy foretar seg, og ormen») skriver i et rasende innlegg på bloggen sin at: Houellebecq. Men Edouard Launets parodiske «avslø- Det er et poeng i seg selv at bildet på forsiden av den nitide, upersonlige detaljstudien framelsket av fransk «Når man ser hvordan media ruller ut den røde løperen ringer», som ble trykket i avisa Libération få dager før Ennemis publics ikke forsøker å korrigere inntrykket: akademia og applaudert av de lesende franske masser som til disse selvutnevnte ‹folkefi endene›, må man spørre Ennemis publics (Folkefi ender) kom i salg i butikkene, er mens Houellebecq, med sigaretten i munnviken, inntar stadig bruker cartesianisme som en hedersbetegnelse. seg hva [media ville gjort] for sine venner.» «Med sine ikke helt ueff ent å ta i bruk når man skal forsøke å si en liketil og resignert, men likevel bedrevitende hold- Duoen har i realiteten svært lite til felles med det som bøker, sin oppførsel og sine personligheter inkarnerer noe om hvordan boka blir lest av fransk off entlighet: ning, poserer Lévy med hvit skjorte, åpen i halsen, og rører seg i det øvrige intellektuelle livet i Frankrike. Sånn Houellebecq og bhl det falskeste, kunstigste og mest vel 330 sider personlig pludring, krydret med en og en ettertenksom pekefi nger plassert over leppene, som sett er man nødt til å gi dem i hvert fall delvis rett i at de oppdiktede, og dermed også det mest avskyelige, som annen saftig (og pinlig) innrømmelse, og med et mar- om han skulle være på nippet til å oppnå en høyere inn- på sett og vis har havnet på feil klode – og derfor kunne er å oppdrive i litterære kretser.» En «utvidelse av hatso- kant preg av namedropping. sikt og sette den ut i livet. Var det ikke klisjeene de ville ikke et slikt bokprosjekt ha lyktes uten medias hjelp, som nen», konkluderer han. I realiteten handler denne utgivelsen om to helt andre utrydde? Var ikke poenget nettopp å vise fram det ekte Alain Beuve-Méry påpeker i Le Monde. «Den franske kulturen er død,» proklamerte magasinet ting: først og fremst opplagstallene (100.000 i første opp- bildet av dem selv? Hvordan dette uortodokse bokprosjektet kom Time forrige vinter, og karakteriserte i samme åndedrag lag), dernest den interne kampen som utkjempes rundt «Alt skiller oss, som man sier – bortsett fra et funda- på bena, er usikkert. Noen steder sies det at det var den franske samtidslitteraturen for «navlebeskuende» – en kaff ekoppene ved Saint-Germain-des-Prés. De to aspek- mentalt poeng: Vi er begge nokså foraktelige individer.» Houellebecq som først skrev til Lévy etter at de to hadde kritikk Houellebecq forøvrig stiller seg bak. tene ville ikke hatt så mye med hverandre å gjøre, hadde Slik innleder Michel Houellebecq korrespondansen, møttes gjennom en felles venn, forfatteren Frédéric Nei, skriver forfatteren Jacques-Pierre Amette i Le det ikke vært for at det første – altså publikumssuksessen som raskt går inn i tematikken bokas tittel viser til: De Beigbeder. Andre hevder at de to ble enige om korre- Point, og bruker gjenklangen Ennemis publics har gitt i – virker inn på hvor stor oppmerksomhet en utgivelse får to er hatet og foraktet av alle. «Alle» skal i denne sam- spondansen under en felles lunsj med Lévys kone, Arielle utenlandsk presse, som bevis på det. «For utenlandsk i utlandet, som igjen fører til franske stridigheter om lit- menhengen vise seg å bety de franske intellektuelle Dombasle, som hadde en liten rolle i Houellebecqs fi lm presse,» skriver Amette, «er Saint-Germain det siste reser- teraturens kvalitetskriterier, det franske kulturelle unntaket, kretser, eller, mer presist: Den lille gjengen som fortsatt Muligheten av en øy (2008). Det som ikke sies, men som vatet for en stamme som fascinerer med sine krangler, sine og så videre. henger rundt forlagshusene og kaff ekoppene ved Saint- det derimot hersker liten tvil om, er at Teresa Cremisi, polemikker, sine samtaler, sine overskridelser, sine origi- Det er allerede gjentatt til det kjedsommelige i både Germain-des-Prés, mer enn tjue år etter at Sartre og de øverste sjef for forlaget Flammarion, har hatt en ikke nale personer, sine klikker og sine stormer i koppene på norsk og internasjonal presse. Men for ordens skyld: Beauvoir forlot åstedet. Vi snakker om Pierre Assouline, ubetydelig fi nger med i spillet. Café de Flore». Er det dette Lévy og Houellebecq – for Hovedpersonene i høstens slag, for ikke å si slager, er forfatter, kritiker og Le Monde-skribent. Vi snakker Cremisi er nemlig ingen hvem som helst. Da hun ikke å si Cremisi – vet, og spiller på? begge klart defi nerte fi gurer i litteraturens univers. På den om Assoulines kollega i storavisa, Françoise Noiville, og forlot storforlaget Gallimard til fordel for lillebror Når Houellebecq i boka skriver at han «gjerne over- ene siden fi nner vi den borgerlige hvitsnippen Bernard- vi snakker om Jérôme Garcin, forfatter og kulturredak- Flammarion for tre år siden, var det en begivenhet i seg spiller sin franskhet når han er i utlandet», er det enda let- Henri Lévy, Sartre-biograf, krigsreporter og engasjert tør i Le Nouvel Observateur. Ikke minst snakker vi om selv. Hun henter inn litterære utmerkelser nesten hvert tere å følge Amette helt til svaret på spørsmålet om hva intellektuell, gift med den vakre skuespillerinnen Arielle Denis Demonpion, uautorisert Houellebecq-biograf og år, og er den som står bak lanseringen av både Philip Roth som egentlig står igjen av den franske kulturen: «Om ikke Dombasle og vant til å ferdes i champagnenytende journalist i ukemagasinet Le Point. Alle navngis, og alle og Harry Potter i Frankrike. Med Ennemis publics har hun gode idékamper, så i hvert fall gode kampideer.»

68 69 i februar 2005 mødtes kunsthistoriker Mikkel Bolt og Internationale, om fi losofen Giorgio Agamben og samti- lederen af den transnationale virksomhed Das Beckwerk dens politiske interventionskunst, og Das Beckwerk har for første gang for at samtale om forholdet mellem livet og siden 2002 produceret et væld af romaner, performances, kunsten, mellem hverdagen og revolutionen. Samtalerne koncerter, installationer, fi lm og iscenesættelser. Blandt fortsatte gennem tre år, ledet af Peder Holm-Pedersen, de mest kendte produktioner fra Das Beckwerk er bio- Det stifter og redaktør af internetmagasinet Turbulens.net – grafi en Claus Beck-Nielsen (1963-2001) (2003) og Nielsen & Forum for samtidsrefl ektion. Samtaleteksterne er tidligere Rasmussens forsøg på at indføre demokratiet i Irak, usa, publiceret på Turbulens.net, og bliver dette efterår udgivet Iran og Afghanistan med kassen The Democracy, en odyssé samlet i bogen I sammenbruddets tjeneste. Mikkel Bolt har man bl.a. kan læse om i romanerne Selvmordsaktionen revolutionære udgivet bøger om den sidste avantgarde, Situationistisk (2006) og Suverænen (2008). | sc liv

eder holm-pedersen: De sidste par års samtale perspektiv, hvor det enkelte menneskes rettigheder ikke bolt: Problemet med den danske venstrefl øj er, at har i høj grad kredset om et centralt problem: revoluti- er bundet til et nationalt statsborgerskab. Ifølge Carsten den ikke har været i stand til at diagnosticere, at den er onen og ikke mindst, hvordan man i praksis, i sin er der så to ting, som vi, altså os med pas, os, der ikke er nationalistisk. Og at den har været det hele tiden faktisk. hverdag kan leve revolutionært. Men vi er endnu blevet ekskluderet, kan gøre, mens vi venter på, at natio- Fagbevægelsen, de politiske partier og de forskellige ikke nået frem til det afgørende svar. Det må være det, der er nalstaten afvikles, og det her kosmopolitiske perspektiv marxistiske grupperinger har jo stort set alle været ken- målet i dag: Hvordan kan man i praksis leve revolutionært? bliver etableret. Dem med pas kan gøre alt for dem, der detegnet ved en form for nationalisme. ikke har noget pas, dvs. sørge for at folk får asyl, støtte mikkel bolt: I forhold til det spørgsmål kan man f.eks. op om de udviste irakiske asylansøgere osv. Og samtidig das beckwerk: De har stået og sunget Internationale pege på Carsten Juhls kommende værk – Globalæstetik. kan man gøre sig stor umage med at udtale og huske alle på dansk. For den handler bl.a. om, hvad man helt konkret kan fremmedord. gøre nu og her. For ham er det store problem national- bolt: Denne nationale begrænsning af venstrefl øjs-pro- staten og nationalpopulismen. National-staten udgør en Så vi på den måde kan være med til at opløse nationalstaten jektet har selvfølgelig noget at gøre med en lang historisk blokering for etableringen af et kosmopolitisk perspektiv. indefra? mellemregning omkring udviklingen i Sovjetunionen Af peder holm-pedersen, og forløbet i den russiske revolution. Som bekendt burde mikkel bolt & das beckwerk das werk: Så vi har i en eller anden forstand ventet på bolt: Det er i hvert fald de ting, Carsten peger på, vi kan revolutionen jo ifølge Marx være sket i England, det sted den her voldsomme kapitalistiske globalisering? gøre nu og her for at skærpe den globalæstetiske sensibi- hvor industrien og økonomien var højest udviklet. Men oktober 2007 litet. En æstetisk sensibilitet, der kan løfte vores selvfor- pludselig stod Lenin og Trotskij sgu og havde taget mag- bolt: Den rummer i hvert fald en positiv mulighed, ståelse ud af de her national-statslige rammer. ten i Rusland, i et af de mest tilbagestående lande. idet den kan være med til at indlede den første etape hen Trotskij har så forestillingen om den permanente imod udviklingen af en eller anden form for global vel- At den globale kapitalisme ligefrem skulle rumme en positiv verdensrevolution, hvor revolutionen springer videre til færdsstat, hvor der kan ske en global omfordeling af de mulighed er ikke just det budskab, man oftest hører fra den tradi- de højt udviklede lande. Det argumenterer man også for økonomiske ressourcer. Og ikke mindst kan de mange tionelle venstrefl øj i Danmark. i starten, altså at det er det, der skal og vil ske. Derfor eksklusioner af mennesker, der hele tiden fi nder sted i det ser man også den her heftige omdæmningspolitik fra nationalstatslige regi, blive afviklet i det kosmopolitiske de vestlige landes side, der aktivt går ind og tager del i

70 71 peder holm-pedersen, mikkel bolt & das beckwerk det revolutionære liv eneste, man kan drømme om, er et øjebliks ro. At lortet man tidligere til 1. maj kunne have kapitalister med horn bliver afb rudt, så vi lige kan orientere os. i panden som et billede på den onde togfører, så er det Man begynder jo ret hurtigt at udrense alle alternative i dag nogle ansigtsløse kræfter, der kører toget, akkurat konkurrerende socialistiske projekter og ideer, så de får Hvordan skulle denne afb rydelse så iscenesættes? ligesom i metroen. Selv Bill Gates er jo bare med på vog- etableret det her partidiktatur. Proletariatets diktatur, men nen. Mange af dem prøver så ligesom f.eks. den tidligere bolt: De fl este af de her 30’er-tænkere er tilbøjelige til fi nansspekulant George Soros og rocklegenden Bono at altså kun som netop de magthavende forstår det. at mene, at det er hinsides den enkeltes evner, at det sker. være gode i farten. Men de er allesammen om ikke ofre, Igen med Benjamin, der skriver om Historiens engel, der så underlagt togets fart og retning. Nogle af dem har så baglæns blæses frem i tiden og ikke kan indløse noget bare været heldige og er kommet med på første klasse, den russiske borgerkrig og bekæmper og forsøger at at forstå, hvad det er, der foregår. Det, de hører fra radio som helst. mens andre tramper rundt i nogle kemikalier for at farve begrænse bolsjevikkerne og det nye system, der er ved at Moskva, giver simpelthen ikke mening i forhold til det, der det tøj, som dem på første klasse slet ikke gider have på, blive etableret. var teorien, og det der var projektet. Og det bliver et billede på hans egen afmagt. På trods af denne men som de nærige små borgere på economy class køber. Da så den her verdensrevolution bliver mindre og Det er også det, man kan se, når man sidder og afmagt drister jeg mig nu alligevel til at forsøge at etablere en Der er på den måde ikke nogen onde, vi kan udpege. Det mindre realistisk, og de forskellige revolutionsforsøg i læser teksterne fra 30’erne, altså Benjamin, Bataille og afb rydelse. Om ikke andet så i hvert fald i denne samtale, for nu er bare lortet, der kører derudad. Der er jo ingen, der f.eks. Tyskland og Ungarn mislykkes, jamen, hvad gør Hemingway f.eks. De tematiserer alle noget med, at de kørte toget også bare af sted med os og samtalen. Vi skulle jo gerne arbejder for at fremme den globaliserede kapitalisme. man så? Det er det ene forhold, der kommer til at spille ikke kan se og forstå, hvad det er, der fi nder sted, hvad bevæge os hen imod spørgsmålet om, hvad der bør gøres helt ned Der er ingen hattedameforening, der arbejder til fordel en rolle for projektets videreudvikling. der er på færde i deres samtid. Benjamin har f.eks. fore- på individplan. for kapitalismens bevarelse og udbredelse. Den kører Det andet forhold har noget at gøre med udviklin- stillingen om, at de, der burde vide, de ved ikke noget bare af sig selv. Det er ikke sådan, at der står nogen eller gen internt i det system, de får etableret i Rusland. Man som helst. Og det er ikke, fordi der er nogen, der forby- das beckwerk: Ja, og jeg havde egentlig også tænkt noget bag alt det her med en masterplan. begynder jo ret hurtigt at udrense alle alternative kon- der dem og Benjamin selv at få noget at vide. Problemet på en åbning til den her samtale i dag, men det vil sgu kurrerende socialistiske projekter og ideer, så de får etab- er simpelthen, at samtiden er blevet uigennemsigtig. Han være latterligt, hvis jeg begynder at komme med den nu. bolt: Men det er jo dog klart, at der er nogen, der leret det her partidiktatur. Proletariatets diktatur, men kan ikke se, hvor de her forskellige ledemærker og pejle- Sådan lidt festarrangøragtigt. Og vi kan ikke bare starte faciliterer den her udvikling. Og hvis man skulle prøve altså kun som netop de magthavende forstår det. positioner er henne. Så den historiske udvikling accelere- forfra, når Historiens tog kører. Så realistiske må vi være. at identifi cere nogle af de her hattedame-foreninger, så Den bevægelse konsolideres selvfølgelig i det øjeblik, rer voldsomt på det her tidspunkt, og Benjamin, Bataille Når samtalen kører, så kører den, og så må vi se, om vi er det jo sådan nogle instanser som Verdensbanken eller Lenin bliver en grøntsag, og Stalin kommer til magten. og de andre føler simpelthen, at de er ved at falde af toget. kan få lokomotivet til at køre i den rigtige retning. g8-landene, der kan fremstå som de store monstre. Han introducerer så forestillingen om socialisme i ét land, På det punkt ser jeg en klar parallel til den situation, vi og dermed forlades ideen om verdensrevolutionen og det står over for i dag. Det er ganske enkelt meget svært at Vi er vel allerede godt på vej, for nu har vi jo fået tematiseret den das beckwerk: Det er jo også kun, fordi man gerne vil kosmopolitiske perspektiv til fordel for en forestilling se, hvad det er, der foregår i vores samtid, og hvor det er, her afmagt, som man meget let kommer til at føle, stillet over for have et monster og ikke bare det abstrakte Ingen, som om, at socialismen nu er forankret i Sovjetunionen. Historien er på vej hen. Derfor er det også meget svært de store politiske og historiske processer, der bestemmer vores sam- markedskræfterne og markedets ny verdensorden er. for en kritisk politisk fi losofi at pege på, hvad det er, der tid. Men den afmagt og den passivitet, som den som oftest aff øder, das beckwerk: Og så bliver den ultranationalistisk. skal gøres. vil I vel ikke acceptere? bolt: Ja, ja, og alle spiller spillet. Bono, der går ind og For Benjamin betød det eksempelvis, at hans tænk- hilser på i g8-klubben og siger: Er I ikke med på, at det bolt: Det er den ene ting. Det andet er, at alle de for- ning i stadig stigende grad blev messiansk. I de histo- das beckwerk: Absolut ikke. Men samtidig må vi jo store problem, vi må fokusere på nu, er fattigdomsbe- skellige nationale kommunistpartier rundt om i Europa riefi losofi ske teser, som han skriver, lige før han begår også sige, at toget har kørt lige siden, Benjamin prøvede kæmpelse i Afrika, eller nogle økologiske problemer, og resten af verden pludselig skifter funktion. Tidligere selvmord, er der ingen tiltro til, at der skulle være nogen at stoppe det og altså endte med helt at hoppe af. Og det eller hvad det nu kunne være. havde de haft som mål at være med til at skabe den her positiv progression i historien, som når Marx skriver, at har jo kun kørt stærkere og stærkere. Der er ikke sket Der kører hele tiden det her mediemæssige spil, hvor altomfattende revolution, en forenet frigørelse af arbej- marxismen skal forstås som et lokomotiv, der bare drø- nogen standsning. Det er kørt så heftigt, at alle dem, der nogle forskellige kendisser går ind og forsøger at for- derklassen, men nu har de pludselig som funktion at legi- ner fremad i Historien. Det billede oversætter eller for- måtte have siddet længst fremme og have styret toget, er handle med de her klubber. Uden for murene står der timere det russiske kommunistparti og hele udviklingen i vandler Benjamin til et nej, det er ikke historiens marxi- faldet tilbage i passagervognene. Det betyder også, at når så den her store gruppe af alle mulige forskellige former Rusland. Dvs. de kæmper ikke længere for revolutionen, stiske lokomotiv, der er revolutionen. Det er afb rydelsen. eller den sættes i hvert fald på vågeblus, hvis det i den Revolutionen er afb rydelsen af den bevægelse, en form konkrete situation er vigtigere at legitimere, hvad det er, for standsning, en rydning, hvor der kan ske noget andet. der foregår i Sovjetunionen. Han ved så ikke, hvad det er, der skal ske. Det betyder, at der bliver udviklet en underlig selvforstå- Og vi kan ikke bare starte forfra, når Historiens tog kører. Så realis- else, hvor man hele tiden lytter til, hvad radio Moskva siger, das beckwerk: Hvis toget bare kører, og det ikke sty- tiske må vi være. Når samtalen kører, så kører den, og så må vi se, om for det er jo den, der forklarer, hvordan verden hænger sam- res af det marxistiske lokomotiv, men det i stedet bare vi kan få lokomotivet til at køre i den rigtige retning. men, og hvor Historien er på vej hen. Men det bliver stadig er Historiens tilfældige kræfter, der drøner derudad, sværere for venstreintellektuelle og avantgardeteoretikere, og ingen kan se, hvad der foregår, så er det klart, at det

72 73 peder holm-pedersen, mikkel bolt & das beckwerk det revolutionære liv for aktivister, der forsøger at afb ryde møderne og gøre hvis verden kunne blive god, og vi kunne narre den her akademikere har kontakt med praksis, hvor de jo ofte til, at de får deres nye fritidsklub. Og hvad så? Hvad skal opmærksom på, at det er en forkert dagsorden, og at den Historiens løbske vogn. fungerer som en slags guruer. der så ske? De klynger sig til ‘69’ og skriver det over det frihandelskapitalisme g8-møderne står for, i virkelighe- Du er begyndt at afh olde nogle kurser eller sådan hele. Det gode er, at det måske ender med at gå hen og den er med til at ruinere en masse mennesker og gør, at Hvis ikke det er Bono-vejen, vi skal følge, hvor man forsøger at noget, ikke? blive sådan et neoistisk tomt navn. folk dør af sult osv. osv. gøre noget godt i farten, hvad stiller vi så op? Hvordan skal vi Men selvfølgelig har vi med nogle økonomiske struk- kunne ændre retningen på ‘Historiens løbske vogn’? Hvad stiller bolt: Jo, altså det bliver en form for workshops, som i das beckwerk: Det kunne selvfølgelig gå hen og blive turer at gøre, der er langt større end det, der foregår på vi op med uoverskueligheden, hvad kan vi gribe fat i? øjeblikket er under udvikling, og de kommer til at fi nde det, men i øjeblikket er det jo bare identitetsaffi rmerende, de her møder. Og de økonomiske strukturer er der som sted i november 2007. Det er sammen med en gruppe, der og det mimer jo fuldstændig markedsøkonomien. Deres sådan ikke nogen, der sidder bagved og styrer, og som vi bolt: Det er jo bl.a. det, der er opgaven for os intellek- kalder sig ‘Vi er alle militante-initiativet’, som indehol- ‘69’ er blevet et perfekt brand, og om ganske få år kunne kunne kalde onde. tuelle. Vi sidder jo på en eller anden måde og venter og der repræsentanter fra forskellige grupperinger inden for de sikkert sælge brandet ‘69’ for mange milliarder på det Kampene i forbindelse med de her møder er ikke forsøger at analysere den her uoverskuelige situation og miljøet. Netop den intellektuelles rolle i et sådant enga- internationale marked. desto mindre vigtige som symbolske kampe. På samme udpege, hvor det kritiske potentiale eller ligefrem det gement er en svær balancegang. På den ene side må man måde som f.eks. de her latterlige billeder af Bush, der revolutionære afsæt kunne være. Ligesom f.eks. Hardt undgå at reproducere den her klassiske avantgardemodel, bolt: Der er tydeligvis en eller anden underlig forbin- fejrer sejren i Irak ved at servere kalkun til Thanksgiving, og Negri og hele multitude-diskussionen. Er multituden hvor man instruerer nogle andre til noget. Hvor man delse mellem Ungdomshuset og den identitets- og livs- har stor symbolsk betydning. Jagten på billeder er bare der nu, eller er den der ikke? Kunne man måske forestille tror, man ved noget, som de andre måske er på nippet til stilsproduktion, de har gang i, og det man kunne kalde supervigtig i dag. Og den symbolske betydning må man sig, at det er det prekære arbejde, der udgør en mulig- at fi nde ud af, og som man så ligesom skal fungere som den kreative klasse eller oplevelsesøkonomien eller sådan medregne, når sådan nogle fænomener som Bono og hed, og skal vi sætte vores lid til de indiske arbejdere eller fødselshjælper for eller sådan noget. Altså den her guru- noget. Det er jo ikke så længe siden, at København blev Soros og deres funktion i det her spil skal analyseres. For måske dem i Kina? Og sker der måske endda noget her- status, som du også nævnte. udnævnt som en af de smarteste byer i verden af det her er de med deres tilstedeværelse nemlig ikke bare med til hjemme, man kan gribe fat? Er der f.eks. en ungdomskul- På den anden side kan et sådant engagement også meget stilbevidste internationale magasin – The Monocle. at legitimere det her system? De problematiserer jo over- tur i miljøet omkring Ungdomshuset, man kan forlene betyde, at man reelt bliver nødt til at udvande det, man Og det var primært pga. Ungdomshuset. Så selvom hovedet ikke selve systemet, men træder blot ind i det og med et eller andet kritisk alternativ? arbejder med. Den teoretiske aktivitet udvandes, for at mange folk på Nørrebro sikkert er ved at være godt forsøger at få noget igennem. Og selvom det, de forsøger Når man så som intellektuel har forsøgt at udpege man kan være i forbindelse med masserne, i det her til- trætte af, at deres cykler er smadret, eller hvad ved jeg, så at få igennem, selvfølgelig umiddelbart kan lyde ganske dette sted, hvorfra der kunne ske noget, så forsøger man fælde Ungdomshuset. Skal man f.eks. være en del af det må man jo sige, at Ungdomshuset i et større perspektiv er fi nt, er de jo med deres deltagelse også med til at give at udvikle, hvad man i bedste fald ville kunne kalde en miljø og kunne spille en rolle i det, så har det, man kom- en fantastisk måde at brande København på. disse mekanismer legitimitet. eller anden form for revolutionær teori. Men man sidder mer med, kun mening, hvis man er optaget af at være og venter på den revolutionære praksis. politisk engageret og kan indgå i det politiske kredsløb på das beckwerk: Christiania er også blevet lidt for das beckwerk: De vil jo ikke have, at det skal gøre ondt samme måde, som de gør. Madame Tussaudagtigt, selvom der selvfølgelig stadig på nogen. Vi skal endelig ikke derud, hvor nogen forvri- das beckwerk: Det er jo netop den intellektuelles tra- Men det revolutionære projekt, som jeg taler om, kan kommer mange turister. Men man har brug for noget nyt. der ankelen eller bliver slået ihjel. Så de prøver i en eller ditionelle praksis, som han eller hun normalt retfærdig- netop ikke identifi ceres som et politisk projekt. Det har anden forstand at nå hen til det gode, uden at noget skal gør ved at sige, at min skriftpraksis er praksis nok, og der- noget at gøre med en hverdagspraksis. bolt: Ja, og der kommer Ungdomshusbevægelsen ind. grundlæggende forandres. for kan jeg godt have hund og leve sådan en småborgerlig Christiania har jo reelt ikke bidraget med meget andet Men det er jo ikke kun hykleri fra de her meget rige tilværelse ved siden af. Men hvad er det så, du kan gøre i det engagement? Hvad kan du end Christiania-cyklen og chillumpiben. Der er mere typer som Bono, Gates og Soros’ side. Ligesom jeg tror Men der er jeg simpelthen for dum til at forstå, at det bidrage med? røre i Ungdomshusbevægelsen. g13, hvor man ville på det idealistiske aspekt i amerikanernes indtog i Irak, kan være sådan. Det er også derfor, jeg straks peger på din besætte et hus i Vanløse, var jo f.eks. en enormt eff ektiv så tror jeg også, at de her folk virkelig mener og tror hund og spørger, hvad fanden skal den hund her? Der må bolt: Det handler selvfølgelig bl.a. om at gøre aktion, hvor man var supergode til at få medierne til at på det. De sidder dér med deres alt, alt, alt for mange gøres et eller andet ved den, den er jo kontrarevolutionær opmærksom på nogle af de her identitetsmæssige ‘købe’ historien om en ikke-voldelig besættelse. penge og deres alt, alt, alt for megen magt, og det er bare eller i hvert fald en sikker revolutions-prævention, den faldgruber, som vi jo også tidligere har talt om. At Men spørgsmålet er selvfølgelig, om man risikerer skide svært, for hvad fanden skal de stille op med alle de skal jo både luftes og have mad, og jeg ved sgu ikke hvad, Ungdomshusbevægelsen tenderer til at reproducere en at reproducere nogle problematiske strukturer, når man muligheder? Det er jo også derfor Gates går ned på den som overhovedet ikke har noget med revolutionen at gøre. ganske traditionel forestilling om at være imod noget og indgår i et medieskuespil, som det var tilfældet med lokale burgerbar og spiser, for hvis han skulle udtænke, derved, når det kommer til stykket, måske er med til at eksempelvis g13. hvordan den middag skulle se ud, der ville svare til alle bolt: Det var jo også derfor, jeg kom for sent i dag. bekræfte det, de egentlig er imod. Det er det ene problem: at en bevægelse, der forstår sig de penge og muligheder, han har, så ville han jo aldrig få som alternativ, lader sig opsluge i et massemediekredsløb, noget at spise. Han ville skulle tænke og tænke og tænke. das beckwerk: Til din ros må jeg jo så samtidig sige, das beckwerk: Og den identitetsfælde ligger de i den der har til funktion at sy samfundet sammen. Det andet Derfor tænker typer som ham også, om de dog ikke kan at du alligevel har ladet hunden løbe i den forstand, at grad under for. problem er, når man forstår sig som de udvalgte, ‘vi er nå at gøre et eller andet godt med deres mange penge, for du jo ikke bare sidder med din teoretiske praksis. Du har de revolutionære’, og så trækker sig tilbage i en eller det går alt sammen så pisse stærkt, og om lidt bliver de kontakt med Ungdomshusmiljøet på en anden måde end bolt: Det er meget, meget tydeligt. Og det kommer anden selvvalgt marginaliseret position. Denne militante gravet ned. De ved jo godt, det er løgn, men tænk nu, den traditionelle form for kontakt, man oftest ser, når også til at udgøre et problem for dem, for nu ser det jo ud identitet fører i så fald til en hierarkisering, der skaber

74 75 peder holm-pedersen, mikkel bolt & das beckwerk det revolutionære liv problemer på det kollektive niveau. Når man stræber bolt: Det er jo også derfor, man ikke ser de her efter den her forførende militante identitet og de stærke Nielsenagtige typer i grå jakkesæt til demonstrationerne. billeder, der bekræfter den, så risikerer man blindt at Det er på den måde en præventiv kontrarevolution, hvor man reproducere en masse problematiske identitetsmodeller. das beckwerk: Vi undgår den her genkendelse og det simpelthen på forhånd forsøger at undgå, at der overhovedet kan En af faldgruberne i den her militante identitet er, at med at blive en del af noget, af en fælles identitet. Det ske noget som helst andet. man føler sig revolutionær, men man ender reelt med at giver os så en anden slags eksklusivitet end det her let gen- isolere sig fra det omgivende samfund og lever i de her kendelige terrorisme-aristokrati, nemlig en eksklusivitet, underlige eksklusive smågrupper. Man skaber et terro- der bare betyder, at man falder ud af verden med fare for ristisk aristokrati. Sådan har det også været historisk, i at blive fuldstændig marginaliseret, ja, helt at forsvinde. 70’erne f.eks., hvor det var meget tydeligt. Men ligesom du har forsøgt at gå skridtet videre end den klassiske akademiker og har taget kontakt til det kosmopolitiske perspektiv. Men problemet er selvføl- Hvad er det så helt konkret, du kan eller vil prøve at gøre? das beckwerk: Man forsøgte at skabe de der ‘fl ydende her miljø omkring Ungdomshuset, hvor du mener, der gelig, at kortene ikke synes givet til vores fordel. Vores øer’, som drev længere og længere ud og endte et sted måske kunne ligge kimen til en ny verdensorden, så har samtid rummer ikke det, man ville kalde et egentligt bolt: Det drejer sig helt konkret om to ting. At skabe en langt ude i junglen, hvor de så alle tog gift i et kollek- vi jo sådan set forsøgt lidt det samme i forhold til ame- revolutionært afsæt. Den vesteuropæiske arbejderklasse diskurs omkring det at være militant, så vi undgår de her tivt selvmord, hvis de da ikke bare imploderede og blev rikanernes Masterplan, som vi har etableret en parallel er simpelthen ikke solidarisk med resten af verden. Den identitetsfælder. Den anden ting er, at der skal udvikles småborgerlige, eller som Amdi endte med at gemme til, fordi vi anser det som en mulighed for, at der kunne er ikke interesseret i at dele sin rigdom med nogen andre. liste over do’s and don’t’s i en demonstration. sig af Historiens vej i et palads i de varmere lande. ske noget andet, ja, vi har oven i købet taget kontakt til Men set i et større perspektiv må man også sige, at Revolutionen har en tendens til at ende som vits. Washington og er i en vis forstand gået ind på deres præ- sådan noget som afk olonialiseringsbevægelserne og glo- das beckwerk: Fedt! misser i forsøget på at skrive en ny verdenshistorie. bali seringen tilsammen udgør muligheden for, at der bolt: Ja, der er en lang tradition for, hvad vi kan kalde kunne ske et eller andet. De sætter nogle processer i gang, bolt: Særligt den sidste er jeg jo så godt nok selv lidt oprørets individualisme, hvor det militante bliver til Nu har I efterhånden fået problematiseret det, der foregår omkring der handler om migration og bevægelse og skaber samti- skeptisk over for, da jeg ikke er sikker på, at det overho- et spørgsmål om moral og individualitet og kortslutter Ungdomshuset, så betragteligt, at jeg kommer til at undre mig dig så stor grad af ulighed både internationalt og natio- vedet er det udtryk, demonstrationen, vi er interesseret selvforståelsesmæssigt. Det kæmpende isolerede individ over, at det er netop det miljø, du Bolt har engageret dig i. Hvad er nalt, at det er en form for skændsel, eller hvad vi nu skal i. Er demonstrationer overhovedet tidssvarende som ser sig selv som ‘udvalgt’ og ser på andre som objekter, der det for et potentiale, du trods alt ser i det? kalde det. Så der er et behov for en meget omfattende kritisk udtryk? skal bevidstgøres og mobiliseres. Man udvikler en pro- omkalfatring. blematisk selvforståelse, hvor man ser sig selv i stand til at bolt: At nå til en forklaring af det kræver en lang mel- Det ser så ud, som om at de strømninger og politiske das beckwerk: Men nu er det så demonstrationen, vi bedømme alle andre. Det bliver en form for dømmesyge, lemregning. Rydningen af Ungdomshuset, det at huset projekter, der står bag den her kultur-kamp og krigen har. Alle dine medakademikere vil sikkert sige om dig, at som man kan se hos f.eks. 70’er terrorismen, hvor man hele simpelthen bliver jævnet med jorden, og forsøgene på mod terror, kan se en eller anden mulighed, omridset af du nu er fuldstændig fortabt. Nu peger du på noget, og tiden er i stand til at sige, at de og de opfører sig forkert. at normalisere Christiania, mere end de allerede selv en mulig omfordeling i vores globaliserede samtid, som du går tilmed ud i det. Og så tager du endda fat i noget Det er, som jeg ser det, klart et af de mest presserende har gjort, og den slags ting, er for mig at se eksempler vi ikke kan se. For vi kan jo rent faktisk ikke se det her så gammeldags som demonstrationen, og alle vil sige, at problemer, fordi vi her har at gøre med en uheldig vari- på og skal indskrives i en større historisk udvikling. revolutionære afsæt. det jo ikke er demonstrationen, men en helt ny form for ant af avantgardeforestillingen, hvor man tror, man ved, Herhjemme går udviklingen under navnet kulturkam- Men det er, som om de på alle måder præventivt for- multitudemobilisering, vi har brug for. Men jeg bliver hvad der skal gøres. pen, og det udgør i min optik en streng i et langt større søger at undgå, at denne mulighed kan fi nde sted. Altså jo alligevel glad, også selv om det måske er åndssvagt. internationalt politisk projekt, der aktuelt går under ved at afvikle og kriminalisere alternativer forsøger man Man kan jo ikke blive på idealplanet, og der vil altid være das beckwerk: Det har Das Beckwerk da trods alt navnet krigen mod terror. Det projekt udgør for mig at dæmme op for noget. Hvad det så er, man forsøger nogle praktiske problemer med at involvere sig og rent undgået ved, at vi har fj ernet identiteten og lavet hullet at se et forsøg på at standse den udvikling, som Carsten at dæmme op for, er for mig at se svært at sige. Det er faktisk gøre noget derude i virkeligheden, som forplum- i fl aget. Juhl faktisk peger på som en mulighed i vores historiske tilsyneladende ikke rigtig noget. Det er på den måde en rer det tænkte. Men man må fandeme forsøge, risikere at situation, altså muligheden for etableringen af det her præventiv kontrarevolution, hvor man simpelthen på få Historiens snavs på hænderne. forhånd forsøger at undgå, at der overhovedet kan ske noget som helst andet. bolt: Et konkret eksempel på min funktion i forbindelse Det er den her langt mere omfattende politiske kam- med at skabe en diskurs for de her ting kunne være, da Ligesom du har forsøgt at gå skridtet videre end den klassiske pagne, som rydningen af Ungdomshuset skal skrives ind jeg i forbindelse med de her få butiksplyndringer, der har akademiker og har taget kontakt til det her miljø omkring i. Derfor er det også muligt at gå ind i konfl ikten omkring været, var ude og forsøge at vende tingene på hovedet. Ungdomshuset og forsøge at sætte den ind i det her større Ungdomshuset og deres pressegruppe var jo hurtigt ude Ungdomshuset, hvor du mener, der måske kunne ligge kimen til perspektiv og i den forbindelse netop også gøre opmærk- og sige, at det ikke var dem. I stedet har jeg spurgt til, om en ny verdensorden, så har vi jo sådan set forsøgt lidt det samme i som på, at det er for dårligt, når alle de her grupper går på ikke de her plyndringer faktisk er udtryk for en demo- forhold til amerikanernes Masterplan. gaden, blot fordi deres fritidshjem bliver ryddet. kratisering af protesten? Helt almindelige folk bliver

76 77 peder holm-pedersen, mikkel bolt & das beckwerk det revolutionære liv pludselig kriminelle og skider på, at der måske kan ske blevet kæmpestort og får nu sikkert også et hus, og poli- mange fattige får deres helt basale behov, altså behov, Man kunne ikke overskue undtagelsestilstanden. Man noget med dem, fordi de går ind og tager nogle bajere tiet får fl ere penge. som vi slet ikke kender længere i Danmark, når de bliver bliver, som den Nielsen, der befandt sig dernede, henvist eller et farve-tv. dækket, så opstår straks den her trang til at få varer, til at til at sidde og se på sig selv og sine helt nære omgivelser. Når nu alle implicerede parter i konfl ikten synes at have vundet, få tv’et og noget at stille det på og noget at stikke det ind Det minder om det, vi kom fra med 30’erne og das beckwerk: Når alle mulige folk, der ikke er ung- var det så den mulighed, der lå i Ungdomshuskonfl ikten ud fra det i. Måske fordi der ikke er andet at gå efter. Men alligevel. Benjamin, hvor dem, der burde vide, ikke vidste noget domshusaktivister eller kriminelle, går med i de her store perspektiv, der blev den store taber? Derfor opstår også spørgsmålet om, hvordan man skaber som helst. I Iran var det så bare ikke radio Moskva, men plyndringer og går ind og stjæler ting, så har det for mig en forbindelse mellem folk, der umiddelbart bare ønsker radio Democracy, der ikke sendte. at se ikke noget at gøre med en demokratisering af prote- bolt: Ja. et tv og noget at stikke det ind i, og så en eller anden sten. Det er jo tværtimod netop et udslag af markedsme- utopi om et revolutionært projekt. das beckwerk: Det bryder sammen på en eller anden kanismerne. Og en bekræftelse af dem. Hov, nu kan vi få Vi skal lige tilbage til spørgsmålet om, hvorledes de her plynd- Der har Das Beckwerk jo bl.a. haft to radikalt forskel- begejstrende måde, som jeg stadig ikke helt kan gen- noget gratis! Det er jo noget, der sker uden bevidsthed ringer skal forstås. Her havde I jo tilsyneladende to forskellige lige strategier. I Irak var der den positive og gode frem- nemskue, men ikke desto mindre mener jeg, at man eller om noget som helst, nærmest helt dyrisk. Jeg tager et perspektiver på den sag. gangsmåde, hvor man samtalede med folk og tog dem vi bare må fortsætte i den retning, for der er altså noget eller andet! alvorligt og så videre. Et smukt initiativ, men resultatet interessant på færde i sammenbruddet. Men der er absolut et sammenbrud i de situationer, bolt: I forbindelse med spørgsmålet om, hvorvidt der er blev bare temmelig formløst og luftigt. Vi kom, mødtes, dét kan jeg se i det. Og jeg er også glad for, at du prøver tale om en demokratisering af protesten eller snarere en vi sejrede, og så var vi væk. I Iran var projektet meget bolt: I Irak var der vel ikke på samme måde som i Iran at vende det på hovedet og går skridtet længere i den for- bekræftelse af markedsmekanismerne, som Beckwerket mere arrogant i en vis forstand. Der misbrugte eller ret- en glæde ved at det brød sammen. Der endte det jo med, kerte retning, så det pludselig bliver en demokratisering nævnte, vil jeg jo mene, at begge elementer er til stede. tere sagt forførte vi de iranske unge til at gøre nogle ting, at de her vilde konspirationsteorier erstattede den reelle af protesten. Altså det som alle de ‘gode’ i ungdomshus- Det vigtige for mig at se er det her element med, at der der var farlige for dem selv, samtidig med at vi også selv kommunikation. miljøet tager afstand fra, for de vil nemlig gerne gøre pludselig bliver åbnet et andet rum med nogle andre bragte os i fare. Der stod vi ikke i det godes tjeneste, for at ligesom Soros og Bono. De vil lave deres revolution, spilleregler. Byen som festival eller leg. Sådan nogle ting. ville gøre det gode ville endnu engang bare ende som en das beckwerk: Det er selvfølgelig rigtigt. Forskellene uden at nogen bliver vrede. De vil gerne have et godt ry i Man udfordrer eller ophæver for et øjeblik den private slags Bono-aktivisme på vores niveau, altså et forsøg på i de to projekter skyldes blandt andet, at forholdene i off entligheden. ejendomsret. Men som du også rigtigt nok nævner, så inden for rammerne af det forhåndenværende at mødes Iran var de stik modsatte af dem i Irak. Det var en anden bekræfter man den samtidig i ét og samme moment ved med alle parter og få alle parter til at mødes, mens de slags undtagelsestilstand i Iran, hvor rollerne var så hårdt bolt: De prøver jo hele tiden at balancere, så de på den at gå ind og tage netop den eller den bestemte vare. Det overordnende strukturer i virkeligheden fortsætter som fordelt og systemet så stift, at det eneste, der var at gøre, ene side stadig kan mobilisere en masse mennesker på er i den forstand en underlig paradoksal situation, hvor altid, og intet i sidste ende har ændret sig til det bedre. var at forsøge at få det til at bryde sammen, og derfor har gaden og samtidig kunne være en legitim dialogpartner man ser en internalisering og bekræftelse af den kapita- Der var en eller anden form for sammenbrud i det, vi du også ret i, at begejstringen over sammenbruddet var for Ritt Bjerregård. g13 aktionen, hvor de ville besætte listiske vareøkonomi samtidig med den her pludselige lavede i Iran, men som altså ikke var så entydigt sympa- større i Iran. For sammenbruddet var den eneste mulig- huset ude i Vanløse, var jo i den henseende perfekt. ophævelse af den og dens bytteformer. tisk eller uskyldigt. hed, der var for at få samfundet i bevægelse. Det var et supersmart marketingstrick fra de unges Det er også det, man kan se i nogle af de her dybt side, da de gik ud og sagde, at det var en ikke-voldelig underlige og morsomme situationer fra nogle af de store bolt: Det var ikke opbyggeligt. Det mindede med sin bolt: Den her nærmest solipsistiske dekadence og den demonstration, men vi tager huset! uroligheder i usa, hvor man ser hjemløse stjæle tv’er! Jeg dekadence mere om noget kvasi-Bataille-agtigt tilsat meget individuelle nydelse viste sig at være subversiv Politiet spillede så af en eller anden grund med på den mener, hvor fanden skal de stille tv’et? De har jo heller hemmelige agenter og det hele. stillet over for den systematiske og regimeautoriserede historie og valgte bagefter at gå ud og sige, jamen de unge ikke noget stik til det. Jeg ved ikke helt, hvad der sker i bevægelse eller revolution, der hersker i Iran. Den vest- var faktisk fl inke, de var ikke voldelige. De kunne jo sådanne situationer, men det må have noget at gøre med, das beckwerk: Ja, Nielsen & Altheimer var en slags lige livsstil som en form for angrebsvåben. nemt have kørt den modsatte strategi og i stedet have sagt, at vi jo ved, at de her varer simpelthen er lykken. Om hemmelige agenter, som bare ikke stod i nogens tjeneste at det var løgn, at de skubbede til politiet og krænkede tv’et så kan tilsluttes eller ej. eller i hvert fald kun i sammenbruddets tjeneste. Og vi das beckwerk: Men en så radikal vestlighed, som ameri- den private ejendomsret. Måske valgte de af økonomiske kom jo også derhen, hvor højre- og venstrefl øjen bøjer kanerne aldrig kunne levere eller repræsentere. For de vil årsager at sige, at de unge opførte sig fi nt, for så kan man das beckwerk: Ligesom jeg går ind for selvmord, hvis sammen som på en globus og mødes i enderne der, hvor altid i det mindste forsøge at levere en vare, der lod, som jo også sige, at man måske skulle overveje at snakke lidt det er originalt, så må de her begivenheder à la plyndrin- det er lidt uklart, om det egentlig var radikalt revolutio- om den var god. med dem. gerne også have noget originalt, noget formbevidst over nært eller snarere højreradikalt liberalistisk. Og så gik snakken jo rent faktisk i gang, og politiet sig og ikke bare ende med at bekræfte varebegæret. Hvis bolt: Strategien med at vælge dekadencen frem for det selv kom til at fremstå endnu mere som vindere, for man f.eks. røvede en bank og brugte pengene som huske- bolt: Irakprojektet var et opbyggeligt forsøg på at ind- opbyggelige som kritikkens form minder på mange de kan gå ud og sige, at de her ting har kostet så og så sedler, altså klipsede dem sammen til en lille notesbog, føre demokratiet, som godt nok blev gennemspillet på måder om den situation, Bataille så sig selv i i 30’erne. mange millioner, så de har nu fået en ekstra bevilling på eller bruger dem som toiletpapir. Det ville være fi nt. den her meget bogstavelige måde. Det resulterede i, at Han er interesseret i at gå hele vejen, når dialektikken 50 millioner. Men den her trang til tv’er har efterhånden fået karak- alle de forskellige medieringer af projektet hele tiden bryder sammen. Det er det, Breton ikke kan klare. Han Alle har faktisk vundet. Ritt har vundet, for Kø ben havn ter af et almenmenneskeligt behov, som vi også er stødt kom til at handle om, at kommunikationen brød sam- vil jo gerne skabe en balance mellem de destrutive og er blevet en smart og levende by, ung domshusmiljøet er på, når vi har rejst rundt i verden. I det øjeblik verdens men, at kommunikationslinjerne hele tiden blev blokeret. opbyggelige energier, han vil i hvert fald ikke så langt ned

78 79 peder holm-pedersen, mikkel bolt & das beckwerk det revolutionære liv das beckwerk: Men man bliver da nødt til at forsøge das beckwerk: Derfor må man også være radikal i sin det, for ellers kan man legitimere hvad som helst. Så kan selvkritik og være sig bevidst, at der altid vil være noget, Det man forbinder med rigtig kunst, det religiøse osv., det man jo bare læne sig tilbage, alt imens man tjener masser der kompromitterer og latterliggør en, når man forsøger. spiller ikke rigtig nogen rolle. af penge og nyder turen med det her løbske tog, vi alle er Om det så er hunden, eller det at konen laver maden. Der kastet ombord på, og ganske selvtilfreds sige, at man går vil altid være noget. ind for revolutionen, men man venter bare på den. Derfor irriterede det mig også på en begejstrende måde, da du sidste gang forsøgte at svare eller rettere bolt: Det er selvfølgelig ikke det, jeg siger. Men man må netop hele tiden veg udenom, da vi bad dig fortælle, i lortet, som Bataille vil. Breton satser ikke ifølge Bataille. fra fascismen gjorde, at man var nødt til at redde et eller være sig bevidst, at der er mange problemer forbundet hvordan du helt konkret levede eller skulle leve dit revo- Han vil ikke svines til, ikke have snavs på habitten. andet. Den politiske horisont var på den måde blevet med f.eks. den situationistiske model, hvor man mente at lutionære liv. Der lå jo en skam over de her liv, vi fører, Den forløsning Bataille er interesseret i, er ligesom reduceret til et valg mellem fascisme eller den borgerlige leve et revolutionært liv. De gjorde jo netop et forsøg på i modsætning til f.eks. Debord, der lidt selvhøjtideligt jeres projekt i Iran alt andet end opbyggelig. Derfor er kulturelle civilisation. Og Batailles problem var selv- så at sige at springe ventetiden over og leve det revolutio- hævdede at leve det revolutionære liv. Du pegede ikke han også hurtigt opmærksom på, at der er et eller andet følgelig, hvordan man etablerer alternative positioner i nære liv nu og her. Men hvordan skulle man så gøre det? på dit liv og sagde ‘Hør her venner, nu har jeg endelig i fascismen, som faktisk er interessant, fordi det den gør sådan et politisk landskab. Ser vi på Guy Debord, så koketterede han jo f.eks. med, fundet ud af det, nu gør jeg det rigtige!’ – fascismen – er, at den lader massen komme til udtryk. Det ender derfor også med, at han helt afstår fra det at han aldrig havde haft et arbejde. For det er klart, at det Massen bliver italesat. politiske engagement og helt konkret går under jorden at have et job er jo noget af det værste. På samme måde bolt: Et andet problem i forbindelse med den her model, Og det er de parlamentariske demokratier slet ikke og laver en gruppe, som vi nærmest ikke ved noget om holdt han sig altid på afstand af institutionerne og afviste hvor revolutionen søges realiseret her og nu i ens eget liv, i stand til i 1930’erne, så der er en eller anden form for den dag i dag. Vi ved, at gruppen hed Acéphale, dvs. enhver form for institutionel anerkendelse osv. Sagde han. er, at det meget let går hen og bliver et personligt projekt. suverænitet, imødekommelse af det heterogene, og det den hovedløse, og var en hemmelig sekt, der nægtede Det er udtryk for et personligt engagement, der ikke er jo det, Bataille er interesseret i. De vestlige kapitali- at give hånd til antisemitter, og mødtes under rituelle das beckwerk: Til gengæld opbyggede han en god evner at forbinde sig med det kollektive niveau, og det er stiske samfund er jo netop kendetegnet ved, at det hete- omstændigheder. Og så var det meningen, at de skulle gammeldags myte om den radikale og konsekvente ene- for mig at se et stort problem. rogene, de her skadelige energier, er blevet udgrænset. have foretaget en menneskeofring ude i en skov under et gænger Debord. I den forbindelse kunne man også spørge, om ikke Det man forbinder med rigtig kunst, det religiøse osv., tordenramt egetræ. Historien er, at alle medlemmer af der i Beckwerkerne er en tendens til, at det engagement, det spiller ikke rigtig nogen rolle. Man er blevet et trist sekten meldte sig som den, der skulle ofres, men ingen af bolt: Og netop i forbindelse med den myte, så melder de lader komme til udtryk, først og fremmest også er et kedeligt rationelt væsen. Han er opmærksom på, at der dem ville være bøddel. Så det lykkedes ikke. spørgsmålet sig, om det liv han rent faktisk levede, nu personligt engagement. Altså et individuelt engagement, mangler et eller andet her. Kulturen er kold. Så han kan Men, altså, ingen ved rigtig, hvad det gik ud på. Det også var et liv, der kunne stå mål med myten. Kunne det som det kan være svært at se, hvorledes skal forbinde sig se, at fascismen kan et eller andet. Men han gør i samme var så hemmeligt og mystisk, at man også i dag er i tvivl liv overhovedet leves? Og var det virkelig så revolutio- med det kollektive. Måske fordi Beckwerkerne også for- ombæring opmærksom på, at det er en falsk suverænitet i om, hvorvidt Bataille selv var klar over, hvad det gik ud nært? Det var det jo nok ikke. I virkeligheden var det et søger at springe over, fordi ventetiden er uudholdelig, og den forstand, at den virkelig suveræne handling, det ved på. Da krigen så kom, holdt Bataille op, og han blev den ganske marginaliseret liv, hvor han boede ude på en gård, derfor går man bare i gang med sit individuelle projekt. han jo fra Nietzsche, hvad er det? Det er, at man satser store veletablerede fi losof. fi k konen til at lave al maden, og så svinede han ellers alle alt. Man satser sig selv. Og det gør fascismen jo ikke, for til, der henvendte sig. das beckwerk: Det er selvfølgelig en hård, men nok den retter aggressionen udad – mod jøderne eller andre Men det er vel ikke den form for revolutionær livspraksis, vi efter- Så, ja, vi må gøre forsøget, men samtidig må vi jo også også en rammende kritik af hele Beckwerk-tingen. For nationer, så den resulterer i krig. Den virkelig suveræne lyser, hvor vi skal blive hovedløse og foretage menneskeofringer være os bevidste, at det næppe er muligt. Man skal ikke den er jo enormt individualistisk. Selvom de forskellige han ville jo ofre sig selv. under tordenramte egetræer. Vi leder vel efter en livsførelse, hvor tro, man lever det her revolutionære liv, for så ender vi versioner af Nielsen og også Rasmussen og hans afl øser Selvfølgelig skal man ikke køre de her paralleller mel- vi stadig kan forblive en del af samfundet og samtidig være med til i den her situation, hvor man meget selvtilfreds opstil- Altheimer alle er en slags ideelle afpersonaliserede tomme lem 30’erne og vores samtid for langt ud, men den for- at forandre det? ler imperativer, der reelt ikke lader sig realisere og derfor individer, så har Beckwerket jo aldrig formået at mobili- cering af den politiske horisont, der fandt sted i 30’erne, bare bliver moralske. En sådan selvforståelse udvikler sere massen og skabe den her forbindelse til det kollektive. svarer på nogle måder til den forcering, der fi nder sted nu. bolt: Der hvor jeg kommer fra, som er et eller andet sig hurtigt til en form for dømmesyge, hvor man, som Derfor mistænker jeg også nogle gange mig selv for, At verden forsøges reduceret til et valg mellem to ting, miskmask af postsituationistisk ultraleftistisk revolutio- Debord, ender med at svine alle andre til. at den radikalitet, jeg har gang i, i virkeligheden ender terrorisme eller demokrati, enten er du med os, eller også nær teori, så er det sådan, at uden en reel tilbundsgående ude i sådan noget ultraliberalistisk, altså en form for er du imod os. social krise er det ikke muligt at skabe en forbindelse For Batailles vedkommende var problemet, at der mellem revolutionær teori og revolutionær praksis. blev lavet en forenet antifascistisk front, som gik ud på Mobiliseringen er simpelthen ikke mulig. Derfor må man at forsvare den kulturelle civilisation. Bataille fattede også spørge, om det overhovedet giver mening at tale om simpelthen ikke, hvad der foregik, for det var jo netop en revolutionær livsførelse på nuværende tidspunkt, altså Der lå jo en skam over de her liv, vi fører, i modsætning til den – den kulturelle civilisation, avantgarden hele tiden en revolutionær praksis, når omgivelserne i en eller anden havde været interesseret i at smadre, at sprænge i luften, forstand umuliggør, at man kan leve det liv. f.eks. Debord, der lidt selvhøjtideligt hævdede at leve det og nu skulle man så pludselig forsvare den, fordi truslen revolutionære liv.

80 81 peder holm-pedersen, mikkel bolt & das beckwerk højreradikalisme. Som bare ikke er nationalistisk. Altså sikkert også til at gøre det for din liste med do’s and en eller anden kosmopolitisk højreradikalitet, hvor indi- don’t’s for demonstrationer, som jeg formoder, du går op videt er fuldstændigt suverænt. Det kan jeg også høre, på et bjerg og kommer ned med på ti tavler, som du ikke når min bedste fj ende, Thomas Altheimer, taler om, hvor selv har skrevet. det er, han vil hen. Så er det den her radikale suverænitet, Ligeledes vil der også altid være ting i vores daglige hvor hvert enkelt individ ligesom råder over hele verden praksis, der uvægerligt vil kompromittere og latterlig- og kan gøre lige, hvad det vil. Det er jo også aspekter af gøre os. Det kan ikke undgås. Så vi må alle være situatio- det, der var på spil i Iran-aktionen med dens dekadence. nister, bare uden at tro, at vi er blevet endegyldigt gode Og det er klart, at det er eller kan i hvert fald blive og gør det endegyldigt rigtige. Jeg mener: Jeg har penge temmelig problematisk. i banken, og Das Beckwerk modtager penge fra staten til at lave de her ting. Det er jo fuldstændig latterligt! bolt: Det bliver nærmest lidt Ernst Jünger-agtigt. bolt: Og jeg har mit lille kontor ude på kua og får min das beckwerk: Det bunder i en eller anden rasende til- faste hyre. tro til, at mennesket kraftedeme er en kolossal mulighed. Og den mulighed kan man ikke lade gå til spilde i mid- De her samtaler skal udgives på Gyldendal. Den største litterære delmådighed. Det er jo det farlige ved det elitære projekt, institution i Danmark. altså at vi må gå så radikalt til værks, at der simpelthen bare er nogen, der er for lallende, og dem kan vi ikke das beckwerk: Det er selvfølgelig helt til grin. vente på. bolt: Jamen, det er klart. Der er et eller andet der, der er Der er altså en række problemer forbundet med at forsøge at rea- helt galt. lisere det revolutionære liv her og nu. Det ender meget let i de her marginaliserede og selvtilfredse og moraliserende livsformer. På das beckwerk: Hvordan kan vi så legitimere, at vi gør den anden side er det vel også problematisk at deltage i en række af det alligevel? de systemer og strukturer, der konstituerer den samtid, man gerne vil ændre? Så hvad stiller man op? bolt: Jamen, det må vi jo gøre på den her lidt hykleriske facon ved at sidde og italesætte det på forhånd og gøre das beckwerk: Derfor ender vi også med det para- opmærksom på, at Gyldendal er en frygtelig institution, doksale spørgsmål, der går på, hvordan man kan blive i og at det er meget kompromitterende for os at blive udgi- verden og handle i sammenbruddets tjeneste uden netop vet på Gyldendal. Dels af en masse institutionelle grunde, at deltage i og dermed bidrage til de systemer, der jo i en men også fordi det er et forlag, der bl.a. udgiver sådan eller anden forstand er med til at opretholde den verden, noget som Søren Krarups racistiske litteratur. vi gerne vil forandre. das beckwerk: Det er sgu frustrerende, at vi ikke når bolt: Når den revolutionære livsførelse forsøges realise- frem til nogen konkret livspraksis for det her latterlige ret i en ikke-revolutionær situation, så ender den med at formløse personlige liv. Men vi er dog i dag nået så langt, at fremstå på godt og ondt som latterlig. vi siger, at vi bliver nødt til at forsøge at leve revolutionært vel vidende, at det ikke kan lykkes. Derfor vil det også altid das beckwerk: Det her med det latterlige ser vi også i fremstå lidt latterligt, og det må vi så bare tage på os. forhold til målet om som verdensborger endelig at træde i handling, for uanset hvor heroisk den handling er, så vil den altid kompromittere det utopiske, vi havde forestil- Samtalen er hentet fra Peder Holm-Pedersen, Mikkel Bolt & Das Beck- let os, og derfor på visse måder fremstå lidt latterlig. Det werk: I sammenbruddets tjeneste, © Gyldendal 2008. Gjengitt med tillatelse gælder for vores interrail-ture til Irak og Iran og kommer fra forlaget.

82 83 Patti Smith & Kevin Shields: The Coral Sea Art, not nature Pask Records, 2008 Tre versjoner av Patti Smiths The Coral Sea

Av jenny hval

ørste gang jeg hører Patti Smiths innspil- studioinnspilling. Smith har uttalt at hun skrev teksten hører jeg, ikke mer, og det blir en slags introduksjon selv ling av The Coral Sea glemmer jeg at jeg kan for å gi Mapplethorpe noe annet enn tårer etter at han om det ikke er i begynnelsen av teksten. Det har vært engelsk. Jeg sitter i en bil og hører stemmen døde av aids i 1989. Og når hun skulle fremføre teksten helt svart inne i høretelefonene, men nå begynner jeg å hennes som om den er naken lyd, uten ord. Så i spoken word-format, valgte hun seg gitarist Kevin ane konturer, se skyggene av Patti Smiths benete hender. begynner ting utenfor bilvinduet å forandre seg: Shields fra bandet My Bloody Valentine som samarbeids- Jeg får med meg gjentakelser, som refrenger, de hun Menneskers hud lysner og stivner til marmor. Himmelen partner. Plateversjonen som jeg hører på bilstereoen er en banker inn i meg: mørkner til tung sirup. Husene dupper i asfalten, trafi kk- dobbelplate med to konsertopptak av denne teksten. lysene styrer oss unna skjær og trailere glir forbi i venstre- The Coral Sea er presentert som en reise. Hoved- Of a boy fi la med svære gallionsfi gurer mellom frontlyktene. Vi personen, gutten M, reiser mot et korallhav i Oseania, kjører i The Coral Sea, vi også. Så nærværende er stemmen og gjennom teksten reiser han også både mot kunsten, gjentar hun og former en gutt av ord, som om han hug- hennes. manndommen og sin egen grav. Med to innspillinger av ges ut av marmor: Patti Smith er kjent for mange som punkbevegelsens verket i dobbel cd-innpakning, har det samtidig blitt en sterkeste kvinneskikkelse, med sine rå, vakre og ikke reise fra bok til spoken word, der Patti Smiths levende Of a boy minst lyriske plater. Horses (1975) og Easter (1978) er som stemme maner fram den døde. dreaming of himself øyeblikk der beat-poesi, Arthur Rimbaud, og punk- Jeg setter meg ned, tar på meg høretelefoner, og lover of a boy estetikk smelter sammen. Da Smith platedebuterte med meg selv å lytte skikkelig mens jeg skyver inn disk 1 i who constructed his own universe tekstlinjer som «Jesus died for somebody’s sins but not spilleren. of a boy mine», hadde hun alt jobbet som journalist, poet og kriti- ker. Ordene kom først, men det var aldri slik at det skulle disk 1: 22.06.2005 Av gjentakelsene, hugg for hugg, skaper Smith sitt uni- stoppe der. vers, en skulptur av en guttekropp. Hun kaller ham M. The Coral Sea er tidligere utgitt i bokform (1996), og Lyttingen til The Coral Sea er som å komme inn i et rom Gitaren til Kevin Shields legger seg etterhvert rundt er en hyllest til Robert Mapplethorpe, fotografen som er som er helt mørkt: Gradvis venner jeg meg til det, og denne gutten, lyden av marmor, tåke og skum. Han mest kjent for sine portretter og stiliserte sort-hvittbilder først da begynner jeg å skjelne ord: forsøker ikke å etterape eller underbygge Patti Smiths av kjønnsorganer og blomster. Han var også Smiths stemme. My Bloody Valentine har da heller aldri handlet beste venn, og gjennom mange år samarbeidet de to I am here om bakgrunnslyd, men heller om en slags blodig impre- tett: Det var Mapplethorpe som tok de berømte bildene and I will create mysteries sjonisme, ustødig, musikalsk tungetale mellom bevisst- av Smith til platecovrene og betalte for hennes første I am here 1 het og drøm. Og i sine beste, mest oppslukende øyeblikk:

84 85 jenny hval art, not nature en drukning i et rom som fylles, ikke med vann, men Gutten M vil forandre skyene, naturen, sin egen form. strukket ut som en ståltråd som holder på å ruste i styk- og det stille, og ordene går av seg selv mot slutten av siste med lyd. Lyd som gjør vondt, som får ørene til å blø. Jeg Arrogansen i formuleringene ligger som voksavstøpnin- ker. Kroppen hans holder ikke, fragmenter av teksten spor. De stopper opp, bygges opp og ned, tæres i stykker, tenker på heisdørene som glir fra hverandre i Ondskapens ger over bølgene, et lokk over naturens villskap. Ordene kastes rundt meg som avrevne kroppsdeler: men de er bare overfl ate, hud over fl ytende kjøtt. En fal- Hotell og blod som fl ommer utover hotellkorridoren. I leses langsomt og innbitt, tvinges frem. Gitarlinjene har lisk kropp stiger opp, stillbildene smelter: The Coral Sea er det kanskje Robert Mapplethorpe som så lang etterklang at alt rundt meg går i sakte fi lm. Men He could no longer eat; solids passed through him with skal fylles med blod, gjenoppstå i ord og gjennom Patti naturen, fortsetter Smith, tar sin hevn: the violence of a cloud. He drew his nourishment from a And all the muscles were contracting. Smiths kropp. Og gitarlyden trekker i lange linjer ut banquet of eyes (...) And he was emerging, drenched and pink and vibrant, the ordene hennes, gir dem ekko. Lyden fi sker Mapplethorpe Now nature turned to him and said: Boy, I am taking you, Tears shed from every pore (...) skin pulled back by the hand of God. i kjøtt og blod ut av munnen hennes. and he turned to her for her salvation, and he set aboard to Gjennom lyden begynner jeg å se for meg farger og make peace with her, bowing to her mysteries ... Jeg ser for meg at Patti Smith sanker sammen Ms tårer, Og så, bare gitarlyden igjen, mens ordenes ekko sitter bilder: en grå, episk reise i draperinger, lys og skygge. M plukker dem fra hver pore og blander dem med sine egne igjen i hodet. The Coral Sea ebber ut, drar opp ankeret, er en slags Odyssevs, en helt på sjøreise mot korallhavet. Og så forsvinner vi ned i et sort hylster med M, det til de blir ord, ord som slynges ut rundt meg til lyd. Og glir ut fra land. Og samtidig ser jeg for meg en scene, scenen Smith og mørke rommet strammes rundt oss, jeg kan ta på veg- nå går alt fort, bildene snor seg sammen, M er syk og Shields deler foran publikum under fremføringen: dek- gene som om jeg er inne i et annet menneske. Neglene hard og overmenneskelig på én gang. Jeg ser ham tyde- disk 2: 12.09.06 ket på en skute seilende i mørket. Patti Smiths stemme mine skraper mot innsiden av en annens hud, en feber- ligere og tydeligere for meg som en gudekropp, en gresk, messer frem denne historien som en fi llete, mektig kropp. For M er syk, perfekt skulptur, som jeg ser for meg bildene hans: 2 Når disk 2 begynner, har det gått ett år og tre måneder Flygende Hollender. Hun binder M, levende guttekropp, etter den første konserten ble spilt inn, og noen uker sammen med Robert Mapplethorpe, død. En sjelden heee’sslleeepyy He found the shirt he was looking for, of a material spun of siden jeg hørte på disk 1. Og denne gangen er jeg for- gang bryter stemmen ut i sang. Først stille, som når hun silk and muscle ... beredt, for jeg har bokversjonen av The Coral Sea foran har lullet oss i søvn med hvisking: sier Smith langsomt, som en junkie, munnen helt lukket. meg ( jukser jeg?). Når første spor, prologen, begynner, Stemmen mister brystklang, lukkes ute av kroppen hen- Bildene som dras ut av Smiths munn: stein, hav, silke, skjelner jeg ordene med én gang. Stemmen høres dypere sleep nes og resonnerer kun mellom tennene, som om hun er muskler. Hele tiden som et lysspill der hud og mar- ut, mer kontrollert, men det er kanskje jeg som er mer sleep en tom, liten kiste. Et par avsnitt tekst mumles, jeg får mor og skinnet på en frukt kan bety det samme. Som i kontrollert, med boken. Jeg hører at Morpheus, drøm- sleep det ikke med meg, hører bare tenner og luft. Og så kom- Mapplethorpes fotografi er, hvor utsnitt av nakne krop- meguden, vekkes og mer hun tilbake til meg, med ord lest langsomt og insis- per ligner renessansens symmetriske, blankpolerte stil- Så synger hun: terende. De drar meg inn og nekter meg å puste når ikke leben. Og som fl atene som dukker opp rundt meg når jeg burns into form hun puster, nekter meg å stoppe opp. M og jeg blir kastet hører på plata i bilen: asfalt og mur, aluminiumsfelger og Mother I wanted to be your boy inn i en tykk tåke av stavelser. Alt jeg skjelner er hugg av glass forvandles, bytter plass, blir hverandre. slik ordene fra Smiths munn brennemerker sitt publikum. (…) gjentakelser, harde konsonanter: Også Ms klimaks er en transformasjon. M skal for- Men å ha boken der, som jeg først tenker er en trygghet, mother I know you love me vandle seg: blir vanskelig. Fremføringen klarer ikke å holde seg til He didn’t like to think papiret. Lange passasjer er byttet ut, kuttet, lagt til, fl yt- Det er M som snakker i teksten, men det er en mors vug- He didn’t like to talk he reached into the night tet rundt. Ordene har gjennomgått en voldsom mutasjon. gevise som synger ordene. Smith leser teksten og leg- He didn’t like to think fastened a wing Handlingen i teksten blir tydeligere fra starten denne ger stemmen rundt M, som en beskyttende mor legger He didn’t like to talk an antenna gangen. Gutten M drømmer om å fi nne en sommerfugl hun vokalene åpne og langsomme, moother, rundt den another wing å feste til kroppen sin, slik Pan festet skyggen til føttene. Robert Mapplethorpe hun var så glad i: Og så mildner hun: the Herculean Moth Men der boken forteller om Ms eventyr og omgivelser, har Patti Smith i spoken word-versjonen gjort radikale, He opened his eyes and closed them. And felt the warm He liked to feel. Jeg ser for meg at han fester seg til en sommerfugl og brutale endringer. Her er marmor og gull mer og mer sensation as if his mother was covering him ... tar av fra bakken. Eller er det Patti Smith som fester seg byttet ut med sykdom, smerte og væske som renner fra Betydningen av ordene er borte igjen. Teksten gjør meg til den døde M, tar ham på seg? Alt som skjer med M er kroppen. Å fremføre teksten bringer ut et annet, synlig Stemmen er en mor, og Smith leser setningen som en spi- yngre, til et spebarn. Jeg forsvinner noen sekunder inn jo også i hennes kropp. Aldri har døden vært så nærvæ- og tydelig jeg, et som ikke kan bindes av tid og sted: ral, en hånd som varsomt krummes rundt meg. i lyden av et orgel i bakgrunnen, undervannsklang. Når rende i teksten. Når Smiths stemme sprekker, blekner Og M seiler videre, fra gutt til kunstner. Smith legger orgelet forsvinner, hører jeg Smiths stemme stoppe opp gutten Ms hud og avdekker den døende og døde Robert I feel the pain of leaving hendene på roret, tar kontroll over bølgene og forteller: ved ordene Mapplethorpe som på fotopapir i fremkallingsvæske. En sammensmeltning av en AIDS-syk voksen mann og en roper Smith til meg på øret fra et sted langt bortenfor Art, not nature, moved him. Nature, he had boasted, was hoow hee looonged ung gutt, av en fortelling og en stemme. Den greske sta- papiret, meant to be redesigned; opened and folded like a fan. tuekroppen smuldrer opp i kast mellom det voldsomme

86 87 jenny hval art, not nature

the pain of disappearing gitarstrenger, lik insektben. Like før jeg setter på disk ansikt på vei ut av en skygge. Hånden hans ligger på jak- He didn’t like to think 2, har jeg lest om Lou Reed og Velvet Underground, keslaget, som om han holder i en sekk han har på ryggen. He didn’t like to talk Hun er mer direkte, smerten eksisterer her og nå. Hun hvordan John Cale la merke til at Reed stemte alle gitar- Patti Smith har vært svært opptatt av Rimbaud hele He didn’t like to think konfronterer døden ved enhver anledning: strengene til samme tone. Hvordan man lager en drone, sin karriere, og på Horses-coveret holder hun hendene He didn’t like to alk trekker lytteren ned under bakken i gravkamre av sort rundt en jakke slengt over skuldrene på samme måte. He liked to feel. don’t cry cause I’m gonna fucking die sirup, fratar oss pusten og hjerteslagene. Men det Kevin Ansiktet alvorlig og skyggelagt. Smith som Arthur e didn’t like to think Shields alltid har klart, er å trekke oss opp igjen med sine Rimbaud, tenker jeg. Hun imiterer kroppen hans, didn’t like to talk He roper Mapplethorpes stemme gjennom kroppen hennes. lange gitarlinjer, sin ekstreme eff ektvask, på en måte som ansiktsuttrykket, faktene. En påkallelse gjennom sin liked to feel. Patti Smith har fl yttet virkeligheten inn i The Coral Sea. holder oss i luften i stedet. Smith forteller samme historie egen kropp av en annens poesi. Når M roper om lys og gravitasjon når hun beskriver havet: Rimbaud drømte i sine dikt og brev om å være det han De lange gitarlinjene, som hele tiden dras opp og ned i kalte en seer; en visjonær som kunne overskride sansene pitsj, vugger foran meg som en pendel. Bilder trer fram What is the point The sun and the sea, as a courtesy, commingle. The rays inn til en universell livskraft han mente fantes, usynlig for gjennom denne opplevelsen; teksturer i hvitt og grått; what is the point break and sparkle, laquering the surface, as if in preparation vanlige mennesker. En poet kunne få øye på denne kraf- følelsen av marmor mot fi ngertuppene; fornemmelsen what is the point in crying? for the perfect walk. ten og vise den til sine medmennesker gjennom poesien. av blomsterkroner som langsomt åpner seg; greske sta- Den kunne oppleves som en helhetlig kunstform, ikke tuer av mannekropper, er det med en intensitet som tilhører henne, ikke en gutt I all denne desperasjonen, all denne virkeligheten bare ord, men farger og musikk. Også hos Patti Smith på et skip i en fi ksjonsfortelling. What is the point slår inn i som konfronterer døden, blir Kevin Shields som et lys. aner jeg bilder, farger og skikkelser, tenker jeg, slik jeg a material spun of silk and muscle øret, lag på lag i en rytmisk gjentakelse og tar ordene ut av Gitaren holder stemmen oppe når hun roper, redder den fornemmer Rimbaud på omslaget av Horses. Men først teksten og til meg. Ordene tilhører ikke en tekst, men er fra døden ved å være harmonisk, musikalsk, som vann, og fremst aner jeg et menneske. I høretelefonene: Og dermed begynner ting utenfor bilvinduet å forandre en direkte linje mellom to mennesker, slik en popartist på som gull, som marmor, alle de vakre ordene som ikke seg: Menneskers hud lysner og stivner til marmor, him- scenen er en fi gur som både forteller en historie og er en lenger kan brukes i Patti Smiths munn. Jeg hører tydelige I am here melen og asfalten mørkner til tung sirup. Patti Smith historie. Slik oppstår et musikalsk nærvær; ved å gjenta, progresjoner, akkorder klinger og blinker som en fyrlykt. declaring his existence holder begge hender på rattet foran meg. Når hun tar bygge opp dynamikk gjennom kroppen til teksten tilhø- Shields deler ut håndfl ater til den døende Mapplethorpe, I am here The Coral Sea i sin munn, lar hun munnhulen bli en som- rer oss. Her og nå. til Smith, og til meg, slik M blir reddet av musikken: I am here merfugllarves puppe. I stemmen ligger hele tiden et håp Nye tekstpartier underbygger nærværet. Gutten M for- and I will create om å gi den døde liv igjen. Ved å iscenesette seg selv i vandles mer og mer til den virkelige Robert Mapplethorpe After a time he was carried away, the strains of music I will create mysteries møte med teksten, kan hun, og jeg, nå tilbake til Robert i ordene Smith leser. I den skrevne teksten ser M rundt i tightening around him, forming a cocoon within which he I will recreate old mysteries Mapplethorpe, i live. rommet sitt og ser: dropped into sleep. I will break apart new mysteries I et bilde fra teksten, etter M at har kledd på seg som- I am here merfuglen, faller en øyevipp ned på Ms kinn. Jeg legger The ebony bootjack, a translucent pitcher and bowl, his Ms opplevelse har blitt min. Lyden nøster oss inn til vippen mot Patti Smiths munn mens hun fortsetter å lese. drafting instruments and the cobalt inkwell wherein he had samme sted. Kunsten redder oss. Dette er enda et parti som ikke tilhører den skrevne ver- Og jeg får det for meg at munnen har øyelokk, leppene capped so many demons. Slik har The Coral Sea blitt tre tekster som sammen har sjonen av The Coral Sea. Når Patti Smiths spoken word- vipper. Smiths øye blunker fram ord, gråter dem til meg. et narrativ, tenker jeg. Og slik kan Patti Smith forsvare å persona tar over teksten, kommer et mer direkte jeg til Men i fremførelsen ser M isteden: gi ut en dobbelplate med to framføringer. Bevegelsen er syne, et jeg som påkaller Robert Mapplethorpe i kjøtt noter

klar, og ingen av tekstene er den «riktige» The Coral Sea. og blod, hennes kjøtt og blod. Popartisten er en seer, en 1 Når ikke sidetallet er angitt, siterer jeg fra den oppleste teksten slik jeg His brushes, his cameras, his shirts, his jewels, his boots, his Slik jeg selv ikke klarte å høre ordene tydelig fra begyn- visjonær, Rimbauds drøm realisert. hører den i plateversjonen av The Coral Sea. photographs, (…) his self, himself, asleep … nelsen, har Patti Smiths fysiske møte med sin egen tekst, Og hun jobber med voldsom kraft for å hensette meg 2 Mapplethorpe har selv uttalt at fotografi et er «the perfect way to make hennes stemme, tvunget teksten videre. i en tilstand hvor jeg kan oppleve The Coral Sea på en a sculpture». Fra introduksjonsteksten til utstillingen Robert Mapplet- horpe And The Classical Tradition, online: Smith har forvandlet sjøfarer-utstyret til fotografens annen måte enn utenfra: Hennes slag av konsonanter og http://www.guggenheimlasvegas.org/past/exhibition_331_page_17.html. utstyr, forvandlet M til Mapplethorpe. disk 1 og 2, 31.10.2008 gjentakelser av stavelser bringer meg inn i en hypnoselig- Foran meg på papiret byttes ordene ut, og samtidig nende tilstand. renner farger inn fra alle kanter når jeg leser. De blanke Jeg setter på platene én gang til mens jeg ser på sidene og partiene fargelegges med lyd. Og det er kan- Mapplethorpes omslagsbilde til Smiths første plate Horses. skje nettopp fargelegging Kevin Shields bedriver med Ved siden av den på bordet ligger den norske oversettel- gitaren sin. I den andre fremføringen er han tydeligere, sen av Arthur Rimbauds diktsamling Une Saison en Enfer skyggelegger stemmen fra begynnelsen. Selv under (Årstid i helvete, 1873), og under tittelen er det trykket et prologen hører jeg Shields’ fi ngre krafse mot dempede bilde av poeten som ser mot meg med sitt unge, alvorlige

88 89 terje holtet larsen Home is where you die, sier Mr. Saunders Fortellerens død Oktober, 2008 Av kjetil sletteland

a min far var 60 år gammel, mottok han oppdagelsen av Uqbar konstellasjonen av et speil og en manglende interesse for samfunnet og samtiden, for å som går i dine klær nå, det er jeg som kan regnes som din nyheten om at han hadde en bror. En eldre ensyklopedi.»1 Deretter introduseres jeg-fortelleren, en samle materielle goder og skaff e seg et fast hjem, og til rettmessige arvtaker. bror, resultatet av et for vår familie ukjent forfatter som har fl ere likhetstrekk med Terje Holtet en spesiell type introversjon. Den innebærer også all den Jeg kunne sørge for at han la merke til meg, for eksempel forhold mellom min fars far og en kvinne fra Larsen – han tillegges både hans litterære produksjon distansen som skal til for å gjøre en «selvmordsroman» til ved fl ere ganger å passere ham og så stanse for å slippe ham nabolaget, en gang tidlig på 1930-tallet. Det var aldri og deler av historien i Peer Gynt-versjonen (2003) og Fra forholdsvis behagelig lesning. Og det er jo ikke så rent lite. forbi meg igjen, påpasselig med ikke å bli for nærgående, for noen tvil om farskapet; min onkel skulle komme til å et mislykket forsvinningsnummer (2004; årets bok er tilsyne- Fortellingen stilles opp mot, stykkes opp av og glir å se om han dro kjensel på den fl otte jakken sin, eller fant fremstå som en presis etterlikning av min bestefar, og av latende siste del i en løst sammensatt, pseudobiografi sk dels over i de essaylignende innslagene om Uqbar- grunn til å gi meg et anerkjennende smil, noe jeg riktignok moren skulle han få bestefars navn, Arthur Emil trilogi) – og som ellers er hjemløs og i lengre tid har «hatt fortellingen og Borges og tilknyttede forfattere. Ikke aldri fi kk inntrykk av at han gjorde. Men jeg fi kk heller aldri Sletteland – noe som vel tyder på at hun ikke ønsket å det med å forsvinne [...] i håp om å bli utsatt for et eller akkurat noen kriminalroman, kan man si, skjønt den inntrykk av at han avslørte meg som en sjarlatan. Han lot sna- glemme ham snarest mulig. Det er blitt sagt at de to vor- annet uventet, for eksempel en ulykke eller et overfall» synes å være inspirert av en: Virkelighetens utgave av rere til å anta at jeg hørte hjemme her i dette strøket (s. 28). dende foreldrene var glade i hverandre. I en ideell verden (s. 10). Han er tilbake i Oslo, der han har tatt inn på et de to fi ktive herrene Borges og Adolfo Bioy Casares i ville de ha giftet seg, slik man forventet på den tiden, appartementshotell i et av byens bedre strøk: «Tlön, Uqbar, Orbis Tertius» samarbeidet om fl ere kri- Han beskriver seg altså som en som fremtrer som en annen antakelig fått fl ere barn, naturligvis ingen av dem min far, minalfortellinger, og drøfter i innledningen av novellen enn den han er, og opptrer nærmest som skygge for menn med åpenbare konsekvenser for familien min. Vi lever Jeg var kommet for å få orden på noen gamle minner og for å mulighetene for å skrive «en roman der jeg-fortelleren med en helt annen klassebakgrunn enn ham selv – en ikke i en ideell verden, for å si det slik. Bestefars potensi- dø en umerkelig død, stille og rolig gå under. Det var planen. forvansker kjensgjerningene og roter seg bort i en rekke åpent upålitelig forteller. Dermed kunne vi kanskje for- elle svigermor vurderte ham som for dårlig, og han for- Det ville ikke bli nødvendig med fl ere forsvinnings- selvmotsigelser, noe som etter hvert skal føre til at leserne, vente en såkalt leken autofi ksjon omkring Terje Holtet svant ut i verden. Omtrent fj orten mennesker har denne numre eller fl uktforsøk. Det eneste jeg behøvde å gjøre, var eller noen få av dem, aner at det skjuler seg en brutal eller Larsens person, men isteden får vi servert en forholdsvis forvisningen som biologisk forutsetning, deriblant altså å følge mine gamle rutiner. Resten var venting. Det kunne banal virkelighet bakenfor det som blir fortalt» (s. 45). usannsynlig beretning om hvordan fortelleren har blitt jeg. Jeg nevner ikke dette fordi familiehistorie direkte umulig slå feil (s. 11). Forvanskningene og selvmotsigelsene viser seg på fl ere holdt med bolig og penger av en serie «modne rasedyr- vedkommer litteraturkritikken, men for å markere et par nivåer i Home is where you die …, først metaforisk gjennom skvinner», skilte fruer fra Oslos beste vestkant, navngitt distinksjoner: 1) jeg er virkelig, og 2) dette er sakprosa. Hovedfortellingen dreier seg om denne jeg-fortellerens fortellerens dyre klær, som han kjøper brukt på Fretex kronologisk og alfabetisk som Camilla A til Camilla L Home is where you die, sier Mr. Saunders kan i begyn- noe tafatte forsøk på å gå til grunne; hans såkalte rutiner, før han fl ytter inn på sine midlertidige oppholdssteder – en svindlertilværelse, kan man si – og om livet på appar- nelsen, om man hopper over omslaget og tittelsiden som hans fortid og hans mulige fremtid, hans manglende (der han også forlater dem når han forsvinner igjen), og tementshotellet, der beboerne er nettopp aparte menn betegner boken som roman, også se ut til å være sakprosa. evne til å engasjere seg i verden, hans «uvirkelighet» – en som han øver seg på å bære med samme naturlige verdig- (og én meget tykk kvinne). Fortellerens familiehistorie De første sidene fremstår som et biografi sk essay om den egenskap han mener å ha arvet fra sin mor, uten at det het som klærnes tidligere eiere: og minner fra barndom og oppvekst i Oslo, som såvidt da 85 år gamle forfatteren Jorge Luis Borges’ ekteskap og er klart om den er genetisk eller sosialt betinget. De jeg vet er nokså identiske med Terje Holtet Larsens, er påfølgende død i Genève, langt hjemmefra, innledet av har iallfall begge vokst opp i relativ hjemløshet, hun i Det var disse velkledde herrene jeg parasitterte på. Det måtte jevnt over både mer troverdige og mer engasjerende. Det en kompakt presentasjon av fortellingen «Tlön, Uqbar, barne- og fosterhjem, han med en omfl akkende mor som man kunne si. I gatene i dette strøket hadde jeg derfor kun- samme gjelder utlegningen av Borges’ liv (eller mangel på Orbis Tertius», som omhandler virkeliggjøringen av en aleneforsørger, uten faren som forlot dem før han ble net more meg med å følge etter menn på min egen størrelse, dette) og forfatterskap, hans kun potensielle forhold til forfalsket verden, og dennes åpningssetning: «Jeg skylder født. Uvirkeligheten synes å være knyttet til fortellerens vanligvis en eldre og distingvert herre, og tenke: Det er jeg Oslo (bl.a. hans forkjærlighet for tigre og hans kjærlighet

90 91 kjetil sletteland fortellerens død til den norskættede Norah Lange), og hans stort sett «Det er en mulighet, men en svært lite interessant mulighet,» munnen, uten at jeg vil si det for sikkert, det kunne være en tilfeldigvis er blitt boende i Oslo. Dels er han nok basert britiske litterære forbilder og deres liv og forfatterskap. svarte Lönnrot. «Du vil sikkert svare at virkeligheten ikke skygge, eller alderen. på den nevnte Herbert Ashe, men er diktet opp med en Liv og tekst, altså. Til å være ute av stand til å interes- er det ringeste forpliktet til å være interessant. Dertil vil jeg Skulle dette være et forvarsel om et eller annet? Det ville langt fyldigere historie; dels i motsetning til fortellerens, sere seg for virkeligheten, er fortelleren godt informert svare at virkeligheten kan sette seg utover en slik forpliktelse, jeg i så fall tidsnok oppdage. Følelsen av noen som helst form dels som utfylling av Borges’ manglende tilknytning til om mange områder av den, og formidler innsikter som men det kan ikke hypotesene.»2 for litterær oppdagelse var jeg ikke i stand til å frembringe. Norge og Oslo, som en slektning av hans mange britiske vekker iallfall min interesse. Jeg vil ikke dermed ha sagt Kanskje det er speilet det er noe galt med, kan jeg huske at litterære forbilder. Han synes å være en mulig jeg-fortel- at hotell- og kvinnefortellingen ødelegger boken som Igjen altså den manglende interessen for virkelighe- jeg tenkte, i et så billig og simpelt speil som dette kan man ler – eller forfatter – slik hovedpersonen forestiller seg seg helhet, for den inneholder en del fi ne skildringer, særlig ten. Lönnrots hypotese ligger i det okkulte. Slik skal sannsynligvis ikke forvente annet enn å se seg selv. Men der selv i fremtiden, en litterær type som tilsvarer den distan- av den distanserte verdigheten som følger av å bære gode han også forutse, etter tre drap, hvor et fj erde drap vil sto jeg altså og betraktet mitt fremtidige jeg, mens jeg ventet serte og kresne stilisten bak romanen. Forholdet mellom klær på riktig måte, og som igjen refl ekteres i mange skje – men sporene er falske. Det er ikke Lönnrot som på at et eller annet skulle skje, at mitt fremtidige jeg skulle gi Mr. Saunders og hovedpersonen kan ses som en speil- eksemplariske setninger, og den gir også mening som en «leser» skurken Red Scharlachs sinn, men Scharlach som seg til kjenne, om jeg kan si det sånn. vending av forholdet mellom fortelleren og hovedper- slags skrudd null-situasjon (hotelltilværelsen) med tilba- «skriver» den fi ktive forbryterske logikken for Lönnrot. God aften, Mr. Saunders, sa jeg (s. 60–61). sonen, som en fi ktiv og vrengt skildring av litteraturens keblikk på et liv som har bestått av variasjoner over ett og Treviranus’ opplagte forklaring viser seg å ha vært kor- muligheter for selvfremstilling – som romanen forsåvidt samme tema (kvinnehistoriene), men den kunne nok ha rekt, men Lönnrot løser saken gjennom en konsekvent Den reserverte engelskmannen Mr. Saunders svarer tolv lefl er med gjennom de selvbiografi ske elementene. Mr. vært gjort mer troverdig – ikke som realisme, men som rekke med feiltakelser. Oppklaringen er et selvmord. sider senere: Saunders er den som avdekker for leseren det falsumet «litteratur». Mye av det man forventer fra en romanfor- Home is where you die ... gjør noe lignende med speil- som er sentralt for fi ksjonen, og i romanen er han også telling, slik som karakterisering, konfl ikt og handling, motivet fra «Tlön, Uqbar, Orbis Tertius». Det er tanker Jeg tror ikke vi har truff et hverandre tidligere, sier Mr. den som opprettholder det. Til slutt kommer det frem at mangler eller er påfallende svakt utført. Skjønt, dette er omkring speilet og dets uhyrlighet som først minner Saunders. Det stemmer, sier jeg, jeg har nettopp fl yttet inn. I jeg-fortelleren nå, i fortellesituasjonen, bare eksisterer i kanskje meningen: Akkurat idet fortelleren er i ferd med Bioy Casares på Uqbar, et landområde i Irak som viser så fall ville jeg ha satt pris på en forklaring, sier Mr. Saunders. Mr. Saunders’ hukommelse. Slik er Mr. Saunders et bilde å rotes inn i noe så fortersket litterært som et trekant- seg å være oppdiktet, og kun omtalt i visse eksempla- Din engelske lidelse, sier jeg. Hva behager? Det eneste som på både jeg-fortelleren og den bevissthetsinstansen som drama, avbryter han oppholdet på appartementshotellet. rer av The Anglo American Cyclopaedia, «et ordrett, men skiller oss er tiden, sier jeg, jeg beklager hvis jeg har latt deg gjør hovedpersonen til et bilde på jeg-fortelleren; han Og fortellingen står uansett ikke isolert: De essayistiske ikke helt adekvat opptrykk av Encyclopaedia Britannica vente. Jeg venter ikke på noen, sier Mr. Saunders, og jeg tilsvarer interpretanten, som det heter i Charles Sanders innslagene gir metonymiske koblinger til fi ksjonen og til fra 1902». I «hotellspeilenes illusoriske dyp» henger også interesserer meg ikke for gjetteleker. Peirces semiotikk, en instans som både knytter det som forfatterens biografi , dels i tradisjonen etter Borges, på minnet om Herbert Ashe, en ensom engelskmann som Jeg trodde du ville forstå hva jeg mener, sier jeg. I min betegner til det som betegnes og som også selv (på et villedende og avledende måter. Gjennom konstellasjo- holdt til på Hotell Adrogues, og som led av uvirkelighet. alder kan man tillate seg det privilegium å velge hva man psykisk nivå) betegner det samme. Han har altså også noe nen av det fortellende (speilet) og det essayistiske (ency- Han var sannsynligvis medlem av Orbis Tertius, sam- ønsker å forstå, sier Mr. Saunders. Det er ganske enkelt, sier av leseren i seg. Et trekantdrama à la det hovedpersonen klopedien) får romanen et slags plott. Ikke noe ordinært mensvergelsen som sto bak oppfi nnelsen av Uqbar og jeg, vi befi nner oss i hver vår tid, nærmest i hver vår dimen- forlot, utspiller seg innenfor selvrepresentasjonen. romanplott, men likevel: it thickens. Og det er godt. Tlön, en fi ktiv verden der Berkeleys fi losofi er common sjon. Du er den jeg vil kunne komme til å bli, med mindre det Home is where you die ... gir altså en ganske paradoksal Også i parasitteringen på Borges brukes Borges som sense og språkene er uten substantiver, og som ved hjelp endelig skulle lykkes meg å gå til grunne (s. 73–74). og umulig fremstilling av seg selv og fortelleren, som forelegg. Argentineren skrev ofte om eldre litteratur (og av en rekke forfalskninger, først med Uqbar-artikkelen i likevel er sannferdig nok: Det er sant at en jeg-forteller om både fi ktive og ekte plagiater), eller skrev gammel det nevnte leksikonet, skal smeltes sammen med vår egen Fortellerens mulige «fremtidige jeg» peker på at vi har befi nner seg på et annet tidsplan enn den personen han litteratur om igjen i nye og fordreide versjoner, gjerne verden. Holtet Larsens forteller antyder at han har et lig- med en etterstilt forteller å gjøre. Den midlertidige over- kaller jeg, at han er en etterligning av et levende men- i en hybridprosa et sted mellom essay og fortelling. I nende formål, «å forfalske virkeligheten med virkelighe- gangen til presens, med fraser som «kan jeg huske at jeg neske, og at han, om han er selvbiografi sk, bare eksisterer «Døden og passeren» speilvendes for eksempel detektiven tens egne midler». Men, som nevnt, fortelleren befi nner tenker», understreker dette. Sammen med fortellerens i sitt fremtidige jegs hukommelse. Dette er den brutale C. Auguste Dupins metode fra Edgar Allan Poes tidlige seg på et annet virkelighetsnivå. Speilet mangfoldiggjør upålitelighet fremtvinger det spørsmålet om hvem eller eller banale virkeligheten bak det som blir fortalt, fortel- krimfortellinger. Denne dreier seg om å sette seg inn i og forfalsker, og hos Borges har det også hukommelse. hva fortelleren egentlig er: Er fortelleren hovedpersonen lerens uvirkelighet. Jeg kan ikke si noe annet enn at det forbryterens sinn, avspeile det, så å si, eller lese det, ikke Holtet Larsen gir det på sin side en eksplisitt fremtidsdi- som er blitt Mr. Saunders, eller er han fremdeles «seg er et intelligent gjennomført selvportrett, og at romanen bare for å se hva han har gjort, men også for å forstå hva mensjon, med sin egen versjon av Herbert Ashe: selv», så å si? Etter hvert forstår man at jeg-fortelleren lykkes i sin uttalte hensikt: å gi de to forrige bøkene «et han har måttet foreta seg etter forbrytelsen – forsåvidt rett og slett er jeg-fortelleren. Fortelleren er ikke Mr. fundament» (s. 307). Den er interessant, og det er jo som den samme metoden som forbryteren benytter for å Jeg reiste meg, kvalte en gjesp, spurte meg selv hvor mye Saunders, for det har lykkes ham å gå til grunne. Jeg- kjent den eneste forpliktelsen en roman har. unnslippe politiets etterforskning, men da altså ett skritt klokken kunne være, og gikk bort til det billige, liksomitali- fortelleren er død. Døden affi serer ham heller ikke noe foran. Begge kriminalmysteriene viser seg å ha åpenbare enske speilet i den fargerike og simple liksombladgullbelagte videre, og omverdenen reagerer ikke: Han er «i stand til å løsninger, men der Dupin løser saken ved ikke å la seg rammen som var hengt opp mellom utgangsdøren og døren imitere en levende person» (s. 307). Mr. Saunders forsvin- noter lokke bort fra overfl aten, forkaster Erik Lönnrot politi- inn til badet, utvilsomt i den tro at det lot seg forveksle med ner heller ikke etter fortellerens død. 1 Terje Holtet Larsens gjengivelse avviker noe fra Finn Aasens overset- kommissær Treviranus’ nokså opplagte hypotese: et kostbart speil. Der ble jeg stående og beskue mitt fremti- Og da må vi vel spørre: Hvem er Mr. Saunders? Han telse i Labyrinter. dige jeg, som ikke var så ulik den mannen jeg allerede hadde beskrives som «en engelskmann av det harmløst kon- 2 Jorge Luis Borges: «Døden og passeren», i Labyrinter, Oslo: Cappelen 1993, s. 92. rukket å bli, muligens med et litt mer resignert drag rundt servative, og kanskje litt hjelpeløse slaget» (s. 56) som

92 93 94 95 tormod haugland Orm, ugla og and. Prosa obskura Att skriva eller Forlaget Oktober, 2008 låta sig skrivas Kritik obskura Av anders johansson

et bär emot att kalla sig essäist. Förmodligen Men essän ska inte bara vara kättersk och sprängkraf- uppfattade jag det inte som en essä, utan något friare, mer hänger det ihop med essäns allmänna status i tig; den måste också vara extra mjuk och anpasslig enligt skönlitterärt? Haugland föreslog ett svar: essäer ger svar, den (svenska) litterära off entligheten: roma- Adorno: »att tala oestetiskt om något estetiskt, utan det gör inte skönlitteraturen. ner eller poesi ger uppmärksamhet och i för- någon likhet med saken, låter sig inte göras utan att man Jag har funderat på hans karakteristik ibland sedan längningen pengar. Och essäer? De märks inte. Förr gav förfaller till fi listeri, och därmed på förhand glider bort dess, och den dyker givetvis upp igen när jag får i upp- de åtminstone en viss prestige, men nu? Knappast. En från saken i fråga«.2 Essän verkar genom att imitera – efter- drag att skriva om hans bok Orm, ugla og and. Prosa obskura, kollega förklarade, efter att ha fått blott fyra recensioner som det den vill komma åt inte kan defi nieras. »ei samling essay, noveller, intervju og artiklar« som det av en essäsamling han skrivit, att han inte längre trodde Tror man på detta ideal så måste man rimligen försöka står på baksidan. Stämmer Hauglands egen beskrivning på det meningsfulla i att skriva böcker. följa det också i recensioner av essäer. För hur skulle in på boken? Ger de olika texterna några svar, eller läm- Om det fi nns ett sårat och förorättat tonfall i det sagda sådana skrivas annat än i essäform, kätterskt och anpass- nar de läsaren svarslös? Kan man skilja genrerna åt med så är det inte meningen – den skribent som är upprörd ligt på samma gång? Därför måste det vara rätt att närma hjälp av det kriteriet? över att hans eller hennes vedermödor inte får tillräckligt sig saken för den här recensionen genom att bryta mot en stor uppmärksamhet borde nog ägna sig åt något annat. av recensionsgenrens oskrivna regler: tala inte om perso- i mars hade jag releasefest för en bok jag hade skrivit. Eller är det just det förorättade jag vill ha ur mig? Är essä- nen bakom den recenserade boken, framförallt inte om Det var en märklig dag: på morgonen hade min fru för- formen inte i själva verket sårets uttryck par excellence? din personliga relation till honom eller henne. klarat att hon ville skiljas. Hela dagen gick jag omkring Och är inte dess förutsättningar idag ovanligt goda? Jag träff ade Tormod Haugland en gång, på Nordens som i en dröm, i slow motion, nästan som om jag stod folkhögskola på Biskops Arnö. Haugland var där som utanför mig själv. På festen stötte jag ihop med Jonas »[e]ssäns innersta formlag [är] kätteriet. Genom lärare; själv var jag inbjuden för att hålla en föreläsning. Hassen Khemiri, som jag hade hälsat på en eller två gånger brott mot tankens ortodoxi blir det i saken synligt, som På kvällen läste jag, i likhet med några av kursdeltagarna, tidigare och vars senaste bok jag just hade recenserat. Jag det i hemlighet är denna ortodoxis objektiva ändamål att upp en kort text som låg närmare skönlitteraturen. hade kritiserat den för att inte hänga ihop. I mina ögon hålla osynligt.«1 Adorno sa det. Essän skulle alltså vara en Under det efterföljande vindrickandet pratade jag med bestod boken av en ganska godtycklig samling texter. Han genre som verkar genom brott – mot kontinuiteten, det Haugland om just gränsen mellan skönlitteratur och antydde – och jag var fullt medveten om det – att detta var kända, det enkla, det förväntade. essäistik. Vad var det jag hade läst upp egentligen? Varför en anklagelse som kunde riktas också mot min bok. Med

96 97 anders johansson att skriva eller låta sig skrivas vad jag uppfattade som spelad stränghet sa han att vi borde något annat som står på spel i hans fall. Hur mycket det prata om det där en annan gång, i nyktert tillstånd. än kretsar kring »Tormod Haugland« så blir det aldrig Vad håller ihop en bok? Vad håller ihop en författare? Vad håller ihop Vad håller ihop en bok? Vad håller ihop en författare? Vad narcissistiskt, knappt ens personligt. håller ihop en recension? Vad håller ihop en kritiker? Vem en recension? Vad håller ihop en kritiker? Vem talar i en essä? Är talar i en essä? Är svaren på de frågorna nödvändigtvis de i novellen »plump fiksjon« återvänder Konrad, för- svaren på de frågorna nödvändigtvis de samma idag som för låt säga samma idag som för låt säga hundra år sedan, eller ens tjugo? klädd till kvinna, till den pub han var med om att starta hundra år sedan, eller ens tjugo? tio år tidigare. Efter ett tag avslöjar han sig, tar av för- kanske är det här anslaget missvisande i förhål- klädnaden och förklarar att han har ägnat åren som gått åt lande till Hauglands bok. Hur förutsägbart är det inte att skriva böcker: att inleda en essä om essäer (eller vad det nu är) med en många av texterna i Orm, ugla og and är tydligt knutna när han sedan diskuterar Tarjei Vesaas. Varför, frågar sig anspråksfull vända till Adorno? Bör inte formuleringen – Eg laga eit pseudonym, sa eg, for ikkje å verte attkjend. Eg till en viss geografi sk miljö, närmare bestämt Ytre- Haugland, fl yttade Vesaas tillbaka till den lantliga hem- »ei samling essay, noveller, intervju og artiklar«, liksom kalla meg for Tormod Haugland. Nordhordland. Jag hittar det på den norska västkusten, bygd han en gång hade lämnat för att bli författare? Han titelsidans precisering »Tekstar 1994–2007«, förstås som – Tormod Haugland? Men han er jo forfattar, sa Hilda. norr om Bergen. I Vagant (3/2007) läser jag att Haugland både svarar och insisterar på frågan: »Det var der han ett avdramatiserande av genrefrågan: »det är inte så noga – Ja, det er meg, sa eg. bor i Bøvågen, Ytre-Nordhordland. Läget bekräftar mitt hadde stoff et sitt. Det var derifrå han hadde erfaringane vad det är för sorts texter, det är allt möjligt – ’tekstar’ – Du er jo Konrad, sa ho. Du liknar ikkje på Haugland i intryck av att det är något vilt över hans texter, något som som kunne omdannast til litteratur, men likevel; kvifor kort och gott.« Pretentiösa frågor om vilken form som det heile. gör motstånd mot det salongsfähiga, mot Oslo, mot kul- måtte han attende for å bu der?« (s. 117) Svaret förblir håller samman Orm, ugla og and skjuter i så fall över målet. – Eg har lært å kle meg ut, sa eg. Eg har gjeve ut åtte turen, det verserade och civiliserade. Eller är det jag som outtalat, eller åtminstone hängande. Ett mer allmänt Boken hålls samman av sina pärmar. End of discussion. bøker på det namnet, sa eg. (s. 105) exotiserar? Det verkar alltid regna hos Haugland, men svar kommer nämligen i textens sista stycke. Det handlar Eller? En avdramatiserad form är också en form; i när jag bläddrar för att få det bekräftat blir jag osäker. om »å fi nne sitt litterære omfalos, anten det no er knytt någon bemärkelse är Hauglands formella anspråkslös- Av detta skulle man kunna göra en typiskt postmodern Men även om det fi nns ett intresse för en konkret til noko fast og konkret eller til noko meir skjørt og het givetvis en chimär. Vilka kriterier ligger bakom det poäng om roller och masker som föregår all verklighet, plats – tydligast i essän »Skriving i Ytre-Nordhordland usynleg, som ideen om kven ein er.« (s. 121) När Vesaas »kresne utvalet« som det talas om på bokens baksida? att det autentiska jaget är en konstruktion, författarfunk- etter Mongstad-raffi neriet« – och en förkärlek för byg- fl yttar tillbaka är det – skulle man kanske kunna säga tionen en produkt av texten, osv. Men är det inte något dediktning hos Haugland, så är det när det kommer till i förlängningen av den tanken – för att försöka få ihop och det här förment slappa, personliga anslaget – i det resonemanget som börjar kännas slentrianmässigt? kritan knappast den specifi ka platsens karaktär han är text och liv; för att rädda sin trovärdighet inför sig själv. Haugland är ju inte slapp! Varför skriver jag överhuvud- Och är det inte något hos Haugland som pekar i en lite ute efter. Snarare då föreställningen om hemmet, vad Litteraturen, som en gång möjliggjordes genom upp- taget om mig själv istället för om Haugland? Det var ju annan riktning? det innebär att vara hemma: »Heim er ingen eintydig brottet från hemmet, kräver ett återvändande. Som om hans bok det skulle handla om! Eller är bästa sättet att I essän »Om masker« berättas det om en gammal släk- storleik, det handlar kanskje mest om ein idé, noko litteraturen framtvingade en rekonstruktion av den sköra förstå den att gå via sig själv, via förhållandet mellan skri- ting som till sist växte ihop med den näbb – »eit slags som kan fi nnast. Heim er det vi prøver å skape, noko vi närvaro – autenticitet rent av? – som den samtidigt har vandet och jaget? Är litteraturens koherens alltid knuten instrument for stemma« – eller mask hon hade tillverkat freistar å kome til.« (s. 111) Det är inbjudande att påstå bidragit till att omöjliggöra en gång för alla. till subjektets koherens? Eller är det tvärtom: att skriva där hon suttit instängd fl era år i ett mörkt rum. Resultatet att det är just detta Hauglands skrivande kretsar kring. – essäer inte minst – är att skapa subjektivitet, att ge form åt är skrämmande, omänskligt: »Ingen kjende henne att, det Problemet är bara att själva idén om hemmet verkar det som gäller för Vesaas verkar i någon mån gälla också ett liv som annars vore formlöst? var ikkje råd å defi nere henne. Var dette i det heile eit men- upplösas när man närmar sig den. »Samstundes treng för Haugland. Ta texten »Dårlige skor«. Den börjar I Hauglands skrivande dyker »Tormod Haugland«, neske?« (s. 91) Det är inbjudande att läsa det som en bild av ikkje heimplass representere andre merkjelappar på eins som en essä, eller ett resereportage, men glider efter- eller någon som tycks påminna om honom, förvisso författaren som till sist växer ihop med sina verktyg, sina litterære arbeid enn det ein kvar forfattar søkjer å oppnå; hand omärkligt över i ett mer fi ktivt modus. Textens upp gång på gång. (Var inte Tor Iden i Inkarnasjon (2004) stilmedel. Den cybernetiska relationen är kanske min- ei scene med truverd og liv.« (s. 113) Man skriver med jag – Haugland själv? – förklarar inledningsvis att han också ett alter ego?) I Orm, ugla og and framstår »Tormod dre grotesk än bilden av trämasken som växer ihop med andra ord inte om hemmet för att ge det litterär gestalt; fi ck idén att gå »frå Haugland og sørover mot Manger«. Haugland« ibland som ett namn på en specifi k författare, ansiktet, men den fråga som väcks är den samma: hur ska man skriver om hemmet för att det är ett sätt att skapa Redan en sida in i texten träff ar han en man som heter ibland som något mer allmänt och öppet, en identitet vi defi niera detta? Vad är resultatet av detta maskspel som trovärdighet. Följdfråga: ger det trovärdighet på grund Hans Manger. Haugland och Manger – två personnamn vem som helst kan kliva in i. Också boktiteln är bokstav- kallas litteratur? Det gamla goda humanistiska svaret: en av en allmän föreställning om hemmet, en äkthetskliché, och två ortsnamn. Vad säger det sammanträff andet? Att ligen hämtad ur detta namn, som om författaren i sig är bild av »det mänskliga«. Men är inte poängen snarare den eller på grund av att den skrivande kan skriva extra bra namn och plats är samma sak? Att språket till syvende och det alfabet skrivandet har att laborera med. motsatta: möjligheten att möta något icke-mänskligt? om det som står honom närmast? sist inte är något annat än ortsnamn? Jaget och texten ännu en gång således. Jag vet inte om Maskessän slutar med ett resonemang om karnevalens Med en hänvisning till Thomas Bernhard framför Lite längre in i texten hamnar jaget, vägledd av jagtrenden är lika stark i Norge som i Sverige (en lärare maskspel, om att lämna teatern med masken på, för att på Haugland någon sida senare den lite slitna tanken att det Manger och en annan man, i en märklig underjordisk på en svensk skrivarskola berättade nyligen att om de den vägen till sist »møte kontrasten, det største måtehald; att känna sig hemma är att kunna vara närvarande där värld, ett slags jättelik kompost eller verkstad under en senast antagna studenterna mest skrev om sitt »jag«, så det å kome heim.« (s. 92) Detta hem är, som jag ser det, man råkar befi nna sig. Hemmet skulle alltså vara ett till- annan himmel. Så småningom kliver jaget in i ett café var det inget mot alla de som inte blev antagna …). Men den plats hela Orm, ugla og and kretsar kring och utforskar. stånd, en närvaro som, underförstått, går den moderna därnere. Där klyvs han i två: ett jag som agerar och ett även om också Haugland bearbetar det egna jaget är det människan förbi. Denna tanke blir lite mer övertygande som betraktar det andra:

98 99 anders johansson att skriva eller låta sig skrivas

Det som no skjedde var uverkeleg; meden eg roleg steig bara singulariteter som föregår både den litterära formen tillställningen. »Det är jag som är Multituden!« säger han. etablerat. Allt avstannar, cirkeln sluts, dörrarna stängs. mot bordet, såg eg meg sjølv sitje der, på stolen, ved bordet. och formationen av subjektet. Man skapar inte, det skapas. Jag frågar vad han tyckte om samtalet och vi pratar lite Trovärdighet och närvaro uppnås måhända, men än sen? Eg sat allereie ved bordet, medan eg gjekk mot det. Der Ha förtröstan: du blir improviserad! om den stundande bokmässan i Göteborg. Jag funderar Vad ska vi ha den närvaron till? sat eg. Eg hadde notisblokka og lokalavisa framfor meg. Till en viss gräns vill säga. Ett återkommande motiv hela tiden på att ta upp frågan om våra båda böckers kohe- När Haugland talar om att vara hemma, ett realis- Eg gjekk heilt bort til bordet, stilte meg bak meg. Eg såg i Orm, ugla og and är människan som ligger för döden. rens, men gör det inte. Förmodligen är jag för nykter. tiskt liv osv., är han inte långt borta från detta. Men hos handa mi som kvilte oppå blokka, som eit vern om orda, Eller snarare människor som befi nner sig i nyss döda eller Haugland fi nns också en annan sida som i mina ögon är men så la eg avisa i ein brett over notisblokka. Eg tok opp snart döda människors närhet. Någon ska begravas, några två texter i hauglands bok handlar om svenska för- mer intressant. Om Larssons auktoritära subjekt hela avisa med blokka inni, reiste meg frå stolen og gjekk roleg andra äter omelett och bråkar om ifall kroppen ska kre- fattare: Stig Larsson och Kristian Petri. (Är han särskilt tiden har stilmedlen i sin hand, fi nns det hos Haugland mot utgangen medan eg følgde etter like bak. Ved spele- meras eller inte. Döden ställs mot livets trivialitet. Vad intresserad av svenskar – svenska män? – eller är det bara en odefi nierad öppenhet där skrivandet är herre över automaten stansa eg, ville eg spele? Eg stod så tett ved han är hemkomsten till sist, annat än denna död? Fast döden ett uttryck för det allmänt generösa norska intresset för subjektet snarare än tvärtom. Medan Larsson, den siste som spelte at han snudde seg, eg forstyrra han, han skjøna förblir en stum fond, i vars närhet texterna vecklar ut sig. svensk litteratur?) Båda texterna är bra, i synnerhet den modernisten, skriver, låter sig Haugland, när han är som ikkje kvifor eg hadde stansa så nært han, og eg skjøna det Det på andra sidan lämnas därhän, okommenterat. Är om Larsson som kombinerar initiering och respektlöshet bäst, skrivas. Larsson improviserar, Haugland improvise- heller ikkje, for eg kunne ikkje gå lenger, eg kunne ikkje det trots allt i den triviala vardagen hemmet fi nns? Inte i på ett sätt som är ovanligt i förhållande till det förfat- ras. Larsson har svaren, Haugland har mest frågor, också i stå lenger, eg kunne berre falle. Eg såg at eg fall ned på gol- döden, utan i dess närhet. tarskapet. Texten kommer från Vagant och handlar om det som ser ut som essäer. vet og vart liggjande (s. 178) antologin Artiklar 1975–2004. Haugland menar bland är jag verkligen ärlig mot mig själv? Bör jag inte annat att Larsson »i sin argumentasjon framstår som ute vagants redaktörer hör av sig med respons på en Jaget vaknar sedan upp på sjukhuset, till synes i den verk- säga att jag ofta tappar tråden under läsningen av boken? av si tid«. Den höga pretentionsnivån tynger hans texter, tidigare version av min text. De är både artigt positiva liga världen. Efter några aningen mer triviala händelser Att jag kämpar och kämpar medan texten bara fl yter och när den komiskt självmedvetna retoriken redigeras och precist kritiska. Hauglands bok glider undan mina slutar novellen med att jaget säger att han vill återvända förbi. Det beror säkert på den rastlöshet och oförmåga bort, vilket enligt Haugland är fallet i Artiklar 1975–2004, famlanden tycker de. Argumentationen håller inte alla till ett realistiskt liv: att koncentrera mig jag oftast brottas med nu för tiden, blir den auktoritära tvärsäkerheten extra problematisk. gånger, omdömena haltar. men är det inte också något i texten – en undanglidande Problemet är närmare bestämt att Larssons karakteris- De har förmodligen rätt. Ytterst är det nog för att – Eit realistiskt liv? spurte Miriam. Kva er det? karaktär, en otydlighet beträff ande texternas mål – jag tiska överdrifter och självupphöjelser när allt kommer jag själv haltar, inte håller. Faller isär i skilsmässosorg. – Eit enkelt liv, sa eg. Eg må heim no. (s. 187) reagerar på, eller snarare inte reagerar på? Är det min omkring är så föga överraskande, menar Haugland. Förmår inte samla mig till att tränga igenom Hauglands recension som lider av en viss håglöshet, eller Hauglands Vilken konstnär tror inte på det han eller hon gör? Vem lågmälda fi ness, inte leverera några hållbara svar, bara fl er Jaget, enkelheten och hemmet – konstellationen påmin- texter som utmärks av en viss intetsägande gråhet? tycker inte att han har god smak? Vem har inte haft för- frågor. Är det en ovidkommande ursäkt? Lömskt själv- ner om den som etablerades i anslutning till Vesaas. Så Borde inte essän om ordet »fi tta«, till exempel, ha varit domar om en fi lm som man sedan fått bekräftade när man god? Eller borde det tvärtom fi nnas fl er sådana texter: vad innebär det att gå tillbaka till ett »realistiskt liv«? lite mindre lärd, eller åtminstone lite mer köttslig? Eller faktiskt sett den? essäer som inte försöker dölja sin upphovsmans ohälsa? Tillbaka till sakprosan från fi ktionen? Till verkligheten är det lite torra fi lologiska anslaget tvärtom kongenialt? Nu är Haugland ändå övervägande positiv till Larsson. »Borde« låter pretentiöst – jag menar inte i en idealisk från litteraturen? Till ett skrivande som korresponderar Haugland är en författare som sällan drar på munnen – Jag uppfattar det som att han intresserar sig för honom för värld, utan i världen och litteraturen som den ser ut? med det levda? Vad är det i så fall för sorts skrivande? »Skrivinga er alvoret« kan det heta. Samtidigt blir han att han ser likheter med det egna skrivandet – kort sagt: Hur ska man annars kunna göra skrifta si meir levande aldrig patetisk eller känslosam vilket kan ge intryck av han förhåller sig kritiskt till en förebild. Textens avslu- enn røynda, eller närma sig den skrift som försöker »skriving« heter en av bokens kortare texter. Jag att inget viktigt står på spel. tande karakteristik – »ein forfattar som […] hadde som med det? Jag bestämmer mig för att börja försvara Den tycker mycket om den. Den handlar om talang vs inlär- Men det är trots allt inte hela bilden. Det är förvisso mål å gjere skrifta si meir levande enn røynda« (s. 207) – dåliga recensionen. Eller Den mörka. Den som vägrar ning, om skönlitterärt författande och annat skrivande. något lågmält över Hauglands humör och stil – Ole framstår också som högst användbar om Haugland själv. ge svar, vägrar att helga det igenkännbara och igenkända Det hela landar i frågan om inspiration. Men Haugland Robert Sunde talar i sitt efterord om »en forlegen taus- I det ljuset är det intressant när han citerar en passage ur som Deleuze skriver vid ett tillfälle.3 Kritik obskura. vänder på detta fenomen på ett ganska intressant vis: »Alt het« – men den karaktären hänger samtidigt ihop med essän »Den särskilda stilen« där Larsson talar om stilen som Tänker mig att Tormod Haugland kunde fungera som er improvisasjon. […] Ein ser improvisasjonen, men det er det som jag kanske uppskattar mest med boken: att den en oupplöslig del av författaren. Eller med Hauglands ord: utgångspunkt. ikkje ein sjølv som improviserer; ein vert improvisert.« (s. lyckas skruva ned den där förbannade självhögtidlig- stilen som en materialisering av subjektiviteten. Jag und- 50) Återigen är det som om en väg ut ur en traditionell, låst heten som vilar över litteraturen i allmänhet och essän i rar om han på den här punkten inte bara refererar Larssons motsättning öppnas, i det här fallet mellan talang och arbete, synnerhet. Kanske handlar det om att Hauglands texter hållning, utan också faktiskt ansluter sig till den. Eller frihet och disciplin. Det är en problematik som naturligt- tycks bevara ett tvivel både på sin egen förmåga och på fi nns det just här en liten men avgörande skillnad? notar vis hänger ihop med frågan om det skrivande subjektets de genrer de skriver in sig i. I det tvivlet, i den oklarhe- Själv tror jag att Larssons stilideal är en av orsakerna 1 Theodor W. Adorno, »Essän som form«, övers. Anders Johansson, förhållande till omvärlden. På ett sätt som för tankarna ten – »Prosa obskura« – ligger en större potential än i det till »at forfattarskapen har stilna« (s. 205) som Haugland Glänta, nr 1, 2000, s. 44. (»Der Essay als Form«, Noten zur Literatur. till Deleuze sätter Haugland en parentes kring subjektets självsäkra och klara. formulerar det. (Haugland verkar mena att stelnandet Gesammelte Schriften, bd 11, Frankfurt a.M.: Suhrkamp, 1974.) skapande – och befriar det därmed. På skriftens immanenta i första hand beror på den modernistiska konstsynen.) 2 Ibid., s. 33. 3 Gilles Deleuze, »Bilden av tänkandet«, övers. Jenny Högström & Fred- plan fi nns, för att tala med Deleuze, inga subjektiva känslor, jag träffar hassen khemiri igen. Cirkus Hardt Texten binds fast vid sin upphovsman, närmare bestämt rik Svensk, Aiolos, nr 24 / Glänta, nr 4, 2003/nr 1, 2004, s. 26. (Diff érence förnimmelser, erfarenheter eller överväganden; här fi nns & Negri är i stan, och vi stöter ihop i baren efter vid den bild av upphovsmannen som texten själv et répétition, Paris: Presses Universitaires de France, 1968.)

100 101 per petterson Jeg forbanner tidens elv Sagaen om Oktober, 2008 Arvid Jansen

Av frode helmich pedersen er petterson hører til blant de relativt få Jansen fi nnes det knapt en eneste skildring som ikke er av klisjeer. I mine ører unngår Petterson stort sett denne norske forfattere som nyter høy internasjonal farget av fortellerens sinnsstemning. Med dette har jeg faren, og hans prosa er vellykket i den forstand at den anseelse. Ifølge forlaget utgis Petterson nå på allerede antydet et svar på det andre av de to spørsmå- er gjennomtrukket av følelser uten å bli patetisk i den over 40 språk. I The New York Times karakteri- lene ovenfor, om hvorfor Pettersons romaner egner seg moderne og negative betydningen av ordet. Det er rik- seres hans Ut å stjæle hester som så original at den utvider så godt til litterær eksport: Følelsenes språk har – når tignok mulig at noen lesere vil fi nne romanene om forfat- leserens erfaring av livet, og han sammenlignes med for- det er vellykket – tilnærmet universell appell, jevnfør teren Arvid Jansen bløtaktige, og hovedpersonen tafatt fattere som J. M. Coetzee, W. G. Sebald og Knut Quintilians berømte diktum: «Veltalenhetens liv og sjel og vanskelig å sympatisere med. Reaksjonen er forståe- Hamsun.1 Slik hyperbolsk ros bør selvsagt tas med en er dens makt over følelsene».2 I den klassiske retorik- lig: Jeg ville trolig selv ha avvist disse bøkene dersom jeg klype salt, men spørsmålene melder seg like fullt: Hva er ken anbefales det rene fornuftsspråket som kjent kun til hadde lest dem som tyveåring. Det er derfor fristende å det Petterson lykkes så godt med i sine romaner? Og forklaring av saksforhold – slik diskurs blir nemlig fort hevde at dette er litteratur for folk som selv har rukket å hvorfor egner han seg til litterær eksport, i motsetning til kjedelig for dem som ikke på forhånd interesserer seg for forbanne tidens elv.7 På hvilken måte? Jo, først og fremst må for eksempel Dag Solstad? emnet. Og for å knytte an til sammenligningen med Dag man ha mistet den evighetsfølelsen som preger et menneske Det første som slår meg under lesningen av Jeg for- Solstad, virker det mer sannsynlig at en tilfeldig leser – tidlig i tyveårene – følelsen av at livet kommer til å fort- banner tidens elv, er at Petterson er en uvanlig emosjo- uansett nasjonalitet – vil la seg oppsluke av Arvid Jansens sette å være omtrent slik det er i all overskuelig fremtid. nell romanforfatter, i motsetning til Solstad, som er en frykt for sin mors forestående død, enn av Armand V.s Det dreier seg her ikke bare om å ha erfart at tiden går og utpreget intellektuell forfatter. Boken handler om Arvid betraktninger over Aschehougs verdenshistorie.4 om å ha kjent engstelsen denne tidsopplevelsen medfører, Jansen, som er en gjennomgangsfi gur i Pettersons oeuvre: Pettersons hovedinteresser som forfatter – den men også om fornemmelsen av en ubestemmelig svakhet Han opptrer som barn i novellesamlingen Aske i munnen, barnlige undringen (Ekkoland), ungdomsforelskelsen ved en selv, «en sprekk i grunnmuren», som det heter hos sand i skoa (1987) og romanen Ekkoland (1989), og som (Jeg forbanner tidens elv), det spente forholdet til faren (I Petterson, en plutselig følelse av å mangle innsikt i alle voksen i I kjølvannet (2000) samt altså i årets roman. Arvid kjølvannet), gleden ved lesningen, skilsmissen, og det disse fl ytende relasjonene som man har for vane å kalle Jansen defi neres ut fra sine følelser, og ettersom han i angstfylt-joviale forholdet til døtrene – er alle sammen sitt liv. Jeg sikter her til ganske alminnelige ting – så som de to seneste romanene i tillegg til å være hovedperson forbundet med de evige emnene: livet, døden og kjær- opplevelsen av at vennskap kommer og går eller erkjen- også er jeg-forteller, kan hans emosjonelle habitus her ligheten. Det ligger i sakens natur at man i behandlingen nelsen av at man i bunn og grunn kanskje ikke kjenner de sies å være et styrende prinsipp. I bøkene om den voksne av denne typen tema alltid vil stå i fare for å hentes inn menneskene som står en aller nærmest. For Arvid Jansen

102 103 frode helmich pedersen sagaen om arvid jansen

I anledning morens femtiårsdagsfeiring bestemmer han seg for å holde Den sterke opplevelsen av havet og solen i tillegg til de to plutselige en forsonende tale, og også her dukker elve-metaforen opp, idet han besvimelsene, gjør det tydelig at dette ikke er noe vanlig furutre, og planlegger å sammenligne avstanden mellom dem med Rio Grande. at oppgaven han har satt seg fore har symbolsk betydning. fører dette til en nærmest desperat trang til å bygge bro for sine barn, og moren reagerer på Arvids nyhet med å naturlig prosess, men som en fremmedaktig, umenneske- håndfl atene og tok hanskene på og klatra forsiktig ned, den over mot familiemedlemmene, og sterk eksistensiell uro slå ham i ansiktet. Etter dette blir det liksom aldri riktig lig kraft som ødelegger følelsen av meningsfullhet og fred. ene hånda på greinene, den andre rundt tauet. Jeg rappellerte, når dette ikke lykkes ham. Idet han minnes den første som før mellom dem: «[D]et var noe som brast, en wire Tiden skaper angst og uro og han ønsker seg derfor vekk som fj ellklatrere gjør, og ved foten av furua besvimte jeg tiden sammen med henne som snart skal bli hans eks- hadde strukket seg langt og fl isa seg opp og røyk med et fra den. Men ville ikke alternativet – det vil si den fastfry- igjen, slo panna mot stammen og våkna med én gang (157). kone, slår det ham at «[det ikke var] til å fatte at noe så fi nt smell» (104). I anledning feiringen av morens femtiårs- singen av tiden som Arvid her gir uttrykk for å ønske seg kunne males i stykker og til slutt bli til ingenting» (215). dagsfeiring bestemmer han seg for å holde en forsonende – være jevngod med døden? Livet avhenger som kjent av Den sterke opplevelsen av havet og solen i tillegg til de to Han har åpenbart gitt opp forsøkene på å gjenopprette tale, og også her dukker elve-metaforen opp, idet han bevegelse, og bevegelse forutsetter tid. Det er dette som plutselige besvimelsene, gjør det tydelig at dette ikke er et meningsfylt forhold til sin kone, og har ingen egentlig planlegger å sammenligne avstanden mellom dem med er haken: Det fi nnes ikke noe tenkelig alternativ til en tid noe vanlig furutre, og at oppgaven han har satt seg fore forståelse for hva som gikk galt mellom dem: Rio Grande, som han mener nå må være tørket ut – det som aldri slutter å gå. Tiden kan ikke engang tenkes vekk; har symbolsk betydning. Den allegoriske dimensjonen er bare noen pytter igjen, og de to kan dermed møtes på i dette faktum ligger dens ubønnhørlighet – og nettopp blir enda klarere idet Arvid hugger løs på røttene med […] det var oss to mot røkla, hun og jeg, skulder ved skulder, midten av elveleiet uten å risikere annet enn å bli litt våte derfor er det den forbannes. Dypest sett kan forbannelsen frenetisk energi. «[T]il slutt var det ingen ting som hang hånd i hånd, det er bare du og jeg, sa vi til hverandre, bare du på beina. Men under selskapet drikker han seg stupfull, av tidens elv derfor sees på som et ekko av menneskeån- sammen der nede», kommenterer han – hvilket klinger og jeg, sa vi. Men noe hadde skjedd. Ingenting hang sammen og får ikke frem et eneste fornuftig ord når han reiser seg. dens evige opprør mot sine egne begrensninger. svært likt de tidligere beskrivelsene av hans egen livsfø- lenger, alle ting hadde avstander mellom seg, distanser mel- Livet fortsetter, og Rio Grande renner videre. lelse, men her altså med positivt fortegn. Arvid ser dette lom seg, som satellitter, trukket til og skjøvet fra hverandre i Elven har altså to betydninger i Pettersons roman: * som et frigjøringsforsøk, og dessuten som et bevis på sin samme sekund […] (33). På den ene siden viser den til avstanden mellom to men- Arvid Jansens kamp mot sin egen fortvilte situasjon kom- egen vitalitet. Han arbeider med å rive over båndene til nesker som står hverandre nær, på den annen viser den til mer til uttrykk gjennom en bemerkelsesverdig passasje, fortiden, og idet treet deiser susende i bakken, står betyd- Når Arvid etter en kjøretur kommer inn i leiligheten tiden, som aldri slutter å fl yte. Begge betydningene peker som antagelig må leses allegorisk, der Jansen, som aldri ningen klar for ham: «Livet mitt lå foran meg. Ingenting hvor han fremdeles bor med konen og entrer sin egen i retning av usikkerhet og ensomhet: Ingenting forblir helt har følt seg akseptert av sine foreldre, bestemmer var avgjort» (160). Arvids bragd blir imidlertid ikke fullt intimsfære, som på grunn av den forestående skilsmissen noensinne som det var, og det som er, er ikke nødvendigvis seg for å felle en furu utenfor familiens sommerhus, en ut anerkjent av moren, som oppfatter trefellingen som er blitt fremmed for ham, opplever han det som «et virus hverken tilgjengelig eller kjent. Arvid Jansen plages nem- oppgave faren ikke har hatt krefter til å utføre. Pettersons en gledelig men triviell nyhet. Og dersom man går til I på balansenerven» (34). Han overmannes av en følelse lig ikke bare av at fortiden alltid fremstår som en tapserfa- beskrivelser av fysisk aktivitet er svært overbevisende; kjølvannet for å fi nne ut hvordan Arvid utnytter de nye av å ha mistet sitt eksistensielle kompass. Idet hun kom- ring for ham, men også av at nåtiden alltid gjør det – den de er sanselige, presise, fulle av tekstur og tinglighet – de mulighetene som denne befrielsen gir ham, blir konklu- mer inn til ham på kjøkkenet, en kvinne han har vært synes konstant å være på vei bort fra ham. Derfor forban- minner meg fl ere steder om Cormac McCarthys taktile sjonen dyster, ettersom han der fremstår som alkoholisert sammen med i over 14 år, har han ingen annen respons på ner han tiden. Men hva innebærer denne forbannelsen? skildringer. Fellingen av furuen er imidlertid mer enn og mer fortvilet enn noen gang. lager enn å knipe øynene hardt igjen, da han ikke orker å Det er mest nærliggende å anta at Arvid Jansen, i motset- bare rensende kroppsarbeid. Etter at Arvid har klatret forholde seg til henne som en person løsrevet fra relasjo- ning til Goethes Faust, gjerne vil fryse fast øyeblikket. opp i treet for å knyte et tau rundt stammen, blir han sit- * nen til ham. Hun reagerer (forståelig nok) med irritasjon: Belegg for denne antagelsen fi nnes blant annet i romanen tende en stund: «– Herregud, Arvid, sa hun. – Kan du ikke holde opp I kjølvannet – i en scene der hans etter hvert ganske beru- Selv om døden er tilstede allerede i anslaget til Jeg for- med det der. Det er så barnslig» (34). Konklusjonen er sede far håner hans forfattervirke ved stadig å kalle ham Jeg så over hyttetakene mot havet. Det hadde striper av skum banner tidens elv, hvor moren får beskjed om at hun har like banal som den er smertefull: Hun liker ham ikke len- «Hemningway» (sic). Til slutt ramler faren i gulvet, og i vinden fra nord, det var skrukkete som et mørkt stykke tøy magekreft, tas dette temaet ikke opp på noen uttalt måte ger, og det er ingenting han kan gjøre for å endre dette.5 måten dette skjer på får Arvid til å frykte for hans liv: eller krepp-papir, og det så lammende kaldt ut og var lilla før mot slutten av boken. Moren reagerer på diagnosen – Som følge av det havarerte ekteskapet, blir det desto på en avvisende måte, det var blendende hvitt helt ytterst, som jo i praksis er en dødsdom6 – ved å reise alene til fami- viktigere for ham å gjenopprette en slitesterk relasjon […] jeg ville ikke han skulle dø, jeg ville være ti år igjen og det var sola som skinte der ute, men her inne var den borte. liens sommerhus på Jylland, hvor hun selv stammer fra. til den dødssyke moren. Forholdet mellom dem fi kk kjenne lukta av lær rive i nesa på vei ned trappa til kjelleren, Himmelen var lav og grå. Det begynte å blåse, det blåste Arvid følger etter, i et fortvilet forsøk på å gjenopprette nemlig en alvorlig knekk da den unge maoisten Arvid jeg ville at alt jeg så på skulle ha en mening og omslutte meg, meg kaldt i ryggen, og rundt meg på alle sider dro vinden en meningsfull relasjon til henne. Men idet de står ansikt Jansen, som var godt i gang med utdannelsen, fortalte at alt som hadde vært skulle samles i et nå og gi meg fred (37). gjennom furua. Jeg veit ikke hva som skjedde. Kanskje jeg til ansikt, klarer han ikke snakke med henne om dette henne at han hadde besluttet å proletarisere seg. Moren besvimte et øyeblikk, men da jeg kom til meg sjøl, var jeg at hun er døende, men søker isteden trøst for sitt eget og faren er selv arbeidere, et faktum de ikke har noe Det går her klart frem hva som står på spill for Arvid: klissvåt i ansiktet, jeg hadde hendene stramt rundt tauet og forestående samlivsbrudd. Gjennom denne opptredenen romantisk forhold til. De ønsker tvert imot et bedre liv Han opplever ikke eff ekten aldringen har på faren som en knokene var hvite. Jeg tørka ansiktet, gnei øynene hardt med synes Arvid å gi uttrykk for frykten for at moren som

104 105 frode helmich pedersen følge av sykdommen skal miste sin maternale kraft – ved hans glir fra hverandre, og han reagerer på samme måte å oppføre seg som et barn, er det som om han vil gi henne som overfor ektefellen, det vil si med å presse øynene sjansen til å utøve sin morsgjerning på tross av smerter og sammen, men fortvilelsen synes her å være enda sterkere, tiltagende tretthet. Han innser imidlertid at denne stra- idet romanen avsluttes med følgende bisarre bilde på et tegien går ut over morens respekt for ham, idet hun, som fortapt menneskes ytterste desperasjon: hun sier, ikke ser på ham som et voksent menneske. Først helt mot slutten av romanen gir jeg-fortelleren språk til Jeg dro opp noen strå fra tusten med marehalm og stakk dem det som hele tiden har vært bokens underliggende tema, i munnen og tygde på dem. De var harde og skar meg i tunga, altså døden. Det er imidlertid påfallende at dette ikke og så tok jeg fl ere strå, en neve full nesten, og putta dem i skjer ved at Arvid setter ord på frykten for å miste moren, munnen og tygde dem grundig mens jeg satt der og venta på men snarere ved å refl ektere over sin egen død: at mora mi skulle reise seg og komme (235).

[…] når det gjaldt det å dø, var jeg redd. Ikke for å være død, Dette bildet kan også leses som et svar på spørsmålet jeg det kunne jeg ikke begripe, det var å være ingenting og der- stilte innledningsvis, om hva Petterson lykkes så godt for ubegripelig for meg og ikke noe å være redd for egentlig, med i romanene sine: Hans styrke som forfatter er hans men nettopp det å dø, det kunne jeg begripe, akkurat det evner til å språkliggjøre følelser og stemninger som man sekundet da du helt sikkert veit at nettopp nå kommer det vil kjenne igjen selv om man aldri har hørt dem beskre- øyeblikket du alltid har frykta, da du plutselig forstår at alle vet. Og kanskje er det nettopp dette anmelderen i The muligheter for å være den du egentlig ville være, er over og New York Times sikter til når han skriver at Pettersons forbi, og at den du var, er den de andre vil huske. Da ville romaner utvider leserens erfaring av livet.

dét bli som en sakte stramming om halsen og ikke ei dør som noter noen åpner og lys fl ommer ut, og en kvinne eller mann du 1 Thomas McGuane: «In a Lonely Place», anmeldelse av den engelske alltid har kjent og alltid har likt, kanskje alltid har elska, stik- oversettelsen Out Stealing Horses, i The New York Times 24. 6. 2007. ker hodet sitt fram og vinker deg stille inn til en hvile der 2 Institutio oratoria, vi–2,7. 3 Både Solstad og Petterson evner å skrive frem scener man ikke glem- inne bak døra så mild og så fi n ifra evighet til evighet (233–34). mer så lett. Ytre sett er de kanskje heller ikke så ulike. Man kunne for eksempel ha forestilt seg at Petterson var kommet opp med scenen om Man merker seg at trøsten i den siste setningen er negert faren som kommer hjem og fi nner sin sønn avkledd på kne foran en allerede før setningen er begynt: det blir nettopp ikke påkledd kvinne, slik vi husker fra Armand V. Men der Solstad bruker slike scener som springbrett for refl eksjon («det var gjentagelsen» osv.) 7 slik. I dødsøyeblikket er fortiden blitt absolutt, uan- – noen ganger faktisk i så stor grad at hovedspersonens emosjonelle sett hvor mange røtter man har kappet over, og Arvid reaksjon fremstår som uutgrunnelig – holder Petterson seg hele tiden forestiller seg at det vil kjennes som en kvelning. Arvid tett på opplevelsen og forblir i den rå følelsen. 4 Romanens tittel er et sitat fra Maos poesi. Jansens personlige dødsangst gjelder med andre ord ikke 5 I romanen I kjølvannet (2000), som fi nner sted noen år etter Jeg forbanner døden som sådan, men nettopp fastfrysningen, dette at tidens elv (som foregår i 1989), berettes det om hvordan skilsmissen til ingen forandring av selvet lenger vil være mulig. Når slutt fullbyrdes. Petterson beskriver her hvordan Arvid lar sine to det gjelder morens død, virker det ikke som han engang døtre sove uten tilsyn i en campinghytte, mens han går for å ta en dram hos naboen. Drammen blir til to fulle glass vodka, drukket på rekord- evner å tenke tanken. Hennes styrke har – på tross av tid. For å komme hjem må han over en bro. Rusen overrumpler ham det tidvis skrantende forholdet mellom dem – utgjort imidlertid på veien: «Jeg gikk fortere og kom ut på brua. Nå måtte jeg et fast punkt i livet hans, kanskje det eneste, ettersom kaste opp, og jeg lente meg mot gjerdet, men det var ikke noe gjerde. Herrejesus, tenkte jeg da jeg falt, dette er for dumt. Det må ha plaska kjærligheten mellom ham og konen ikke lenger fi nnes. skikkelig, men jeg hørte ikke noe plask. Jeg bare falt og kjente hvor På bokens siste side uttrykkes deres ulike reaksjon på hen- svalt vannet var da jeg traff , og så stille det ble da det lukka seg over nes forestående død ordløst – gjennom oppførsel, gestikk meg, og hvordan støvlene fylte seg og dro meg rett ned med en gang jeg gikk under […]» (I Kjølvannet, s. 102-103). På bakgrunn av denne og positur. De står sammen nede på stranden, og hun ber episoden blir han «skilt i ekspressfart», som det står, og mister dessuten om å få være alene noen minutter. Han later som om han samværsretten med døtrene. går tilbake til huset, men sniker seg i virkeligheten usett 6 Kun 15% av de som diagnostiseres med magekreft er i live etter 5 år, tilbake og legger seg på en haug, slik at han kan betrakte ifølge dansk Wikipedia. 7 Den merkverdig klossete setningen med apostrofen («Da ville dét bli henne: Hun står på knærne i sanden, som om hun ba. som […]») er ikke betegnende for resten av romanen. Han mister konsentrasjonen, det er som om tankene

106 107 Wunderkammer cecilie løveid Nye ritualer Løveids snakkende museum Kolon, 2008

Av sindre ekrheim

øveids dikt er mer enn bare dikt, slik Løveids rekvisitter, klær og møbler. En av de fi re avdelingene innlagt i Alexandrias nybygde bibliotek. / Derfra stiger som romlig og visuell erindringsbeholder – som diktene prosa overskrider prosaen og framstår som navngir i undertittelen den personlige opphopningen han fi re ganger i døgnet opp som røk, og / det verker ikke ønsker å sprenge for å gi det døde liv. mosaikkaktig blandingsform. I sterkere av ting, forrådet, den heterogene samlingen, ved å mer i det som fylte sandalene» (s. 21). grad enn før benytter Løveid diktet i Nye kalle diktene for «de løveidske stablinger». En annen Tingene markerer en ruinøs tilstand, et fravær, noe bevegelige bilder ritualer til skueplass for scener, ekspressivt billedspråk, dia- undertittel viser til nipsgjenstander, som noen kanskje som er gått i stykker, er forsvunnet, borte: «her hos ham loger, tablåer, ting, malerier, fotografi er og elementer fra vil omtale som kitsch: «kinesiske lavalamper.» Iblant er er tingene alltid veltet, opphopet, bleket av/savn og vann, Diktene er også beholder for et distansert blikk, hvor tidligere Løveid-tekster. Det skjer i en slik grad at diktene språket pinlig registrerende, lik et kameraøye, og tek- en stadig gjenoppbygging foregår, kata- / loger fylles» fi kseringen av øyeblikkets akutte gjenstandskonstel- blir til et personlig aktivert museum eller Wunderkammer sten illuderer fotografi sk gjengivelse. Noen dikt kan (fra «Splittsekund», s. 13). De som var knyttet til tingene, lasjoner, gjengivelser av det stille livet, det ubevegelige fylt med gjenstander som forfatteren forsøker å blåse liv i. bli til ekfrase, henvendt til fotografi er av eksempelvis er borte. Tingene angir selv det døde, de er døde ting landskapet, en stue eller et passasjerskip i brann, fi nner Ikke for å gjøre dem livaktige, men for å gjenreise dem, Gisèle Freund, eller ved å fange detaljer i maleriske uten iboende betydning, til dem kan hvilken som helst sted. Gjenstandene har karakter av å være skutt ut av ønske dem faktisk levende. Derav også sorgen og savnet avbildninger, for eksempel den grønne brudekjolen i karakteristikk, mening og tegn klebes. Tingene under- erindringene, de er oppstilte, og dikt-jeget står i en tids- som strømmer gjennom Løveids skrift. Jan van Eycks maleri «Brudeparet Arnolfi ni» fra 1434 i streker det som ikke er menneskelig, det umenneske- messig avstand til det beskrevne. Tidsavstanden angir Flere av diktene strekker seg mot prosadiktet, og diktet «Arnolfi nibryllupet» (s. 42–43). Et dikt er skre- lige, i alle fall når en betrakter tingene fra allegoriens og savnets, sorgens og fraværets målestokk: desto mer den kanskje er gjenstandene som diktene framstiller, bedre vet til Harald Sohlbergs «Vinternatt i Rondane», og et barokkens synsvinkel. De har falt ut av vårt hjem og litt tidsmessige avstand til det avbildede eskalerer, jo mer ivaretatt av den nesten kvadratiske eller rektangulært fi redelt dikt fabulerer fritt over marmorskulpturen La uhjemlige. Løveid henter dem inn i diktets krets og gir akutt og stumt blir savnet og sorgen nærværende i tin- utformede teksten. Kvadratet illuderer arkitektonisk Bocca della Verità, sannhetsmunnen, som står i por- dem et sted å være. Tingene er døde og stumme, men blir gene, fordi det umulige ønsket om å levendegjøre dem rom, eller fungerer som ramme rundt et bilde eller et ticoen til Santa Maria in Cosmedin i Roma. Løveids til aktivt virkende tegn i møte med dikt-jeget. som omga seg med tingene forsterkes. «Male / rier skulle fotografi , noe som gjør at det museale preget fremheves. dikt tegner opp et erfarings-, minne- og erindringsrom I etterordet til Prosadiktet i Norge,1 i et forsøk på å bli levende», skriver Løveid i diktet «Arnolfi nibryllupet» befolket av døde ting, men også kjære døde mennesker. innsirkle hybridsjangeren prosadiktet, siterer Henning (s.42), med visshet om at ønsket er fåfengt, at eneste måte tingenes talekor Minnediktene til Georg Johannesen og Marie Takvam Holid Wærp fra Terje Johanessens Uttexti (1977): «Diktet å bevare og gi piken på bildet et slags etterliv, er å la det skaper en romlig plass i nåtiden for dem. Som tilfellet er som en skulptur, og prosadiktet er rommet hvor denne bli en konstant påminnelse, et «bilde jeg alltid vil ha med Diktene gir altså en påfallende romfølelse. De henvi- er med sandalene i «Retorikeren velger hav. Til minne skulpturen lener seg inn i.» Den romlige karakteristik- meg og sette opp på / alle vegger. Piken på veggen». ser direkte til ulike rom: stavkirke, svalgang, museum, om Georg Johannesen 1931–2005»: «Han forvandles til ken av forskjellen på dikt og prosadikt virker treff ende Samme diktsekvens avsluttes med maksimeaktige for- arkiv. Andre steder benevnes en rekke romlige objekter, 500 metafysiske symboler, ruller seg / som skrift og blir for hvordan Løveid nettopp bruker diktet og prosadiktet muleringer hvor museet og dets bildebeholdning knyttes

108 109 sindre ekrheim wunderkammer til teaterkunsten og poesien: «Et nasjonalmuseum er et en slags overgangstilstand mellom dyr, menneske og god idé å betrakte mange av Løveids dikt i lys av perspek- tematiserer et slags umulig håp om at døden er en feil teater. Et sammenkrøllet dikt.» Det virker som Løveids det guddommelige: «Det er umulig / å forestille seg at tivet fra spontanalteret – et sekulært og plutselig alter. ved mennesket, en feil som lar seg korrigere. Det sårbare dikt befi nner seg glidende på den aksen Simonides teg- noen skulle tre inn i kjolens folder og / gjemmer uten barnet er ellers en sentral fi gur i Løveids øvrige forfatter- ner opp i devisen (som Plutark tilskriver Simonides i å bli guddommelig» (s. 43). Kjolen er et kjønnet tegn kontinuerlige formasjoner skap, fra Julia i romanen Most (1972) der det i begynnelsen Moralia): Diktet er et talende bilde og bildet er et stumt som markerer kroppens ytre grenser, hvor kroppen heter «Hva som ellers foregår, vet ikke jeg, jeg er så liten, dikt. Bildet, det stumme diktet, er også ting, gjenstan- kommer i kontakt med de døde ting, kjolestoff et, men Scenen i åpningsdiktet har noe bibelsk, profetisk og så veldig liten» (s. 7). Barnet spiller også en viss rolle i Nye der – som bærer på tegn og betydning. Det gjelder bare også blikkene. Spørsmålet i Løveids dikt, og i forfatter- kultisk over seg: «Vi bærer opp /alt som skal brukes / til ritualer. å brette ut det som ligger i tingenes konstellasjoner og i skapet for øvrig, er hvem disse tegnene er for, om de det spontane alter». Det som bæres opp, er ikke tinglige bildene, for å la dem tale. understreker objektet og gjør kjolebæreren til bytte for relikvier, men «utkast til / en ny himmel / og en ny jord det sekulært opphøyde blikket, eller om tegnene er for subjektet, kjolebæreren. (…) utkast / til nye skyer over byer / nye byer over skyer» kjole og kropp: dronning Løveid turnerer kjønnsproblematikken på en kjettersk (s. 9). Kladder, utkast, skisser og forslag til skapelse og «Spontanalter», samlingens avslutningsdikt, er tilsynela- eller disponibelt materiale måte, og lar den ikke tone ut i entydigheter, slik vi også konstruksjoner settes fram, kanskje er det luftige ideer tende en av samlingens mer ukompliserte tekster, og ved ser når Løveid nærmest fl ytter det kvinnelige over på og utopier som bæres opp, framstilles. Byene over sky- første øyekast ser en at setningene er en øyeblikksimpre- Diktene sprer seg over fi re bolker, «Nye fødselsritualer», det mannlige, og dermed også gjør mannligheten til ene inneholder kanskje også et og annet luftslott. Det sjon fra en fl yplasskafé: «Nye vennskapsritualer», «Nye Kjærlighetsritualer» og noe disponibelt: «På det levende mennesket er det ikke kan dreie seg om malerisk skaping fordi «tusjtegning» «Nye avskjedsritualer». Ritualer er handlinger som mar- vanlig å se søm- / mene. På oppslagsordkjolen, eller den nevnes. Uansett hva denne form for skaping går ut på, spontanalter kerer overganger i menneskelivet. Stabilitet og orden i en mannlige kjor / tel, kan det nettopp være et poeng å virker den foreløpig, forgjengelig, fordi den, kanskje i Jeg legger ned boken Atonement, oppslått verden underlagt forandringer, skapes gjennom ritualet, fremheve / dem» (s. 41). mangel av å være perfekt, stadig forkastes til fordel for ved siden av en tallerken mozarella tomat sandwich. og ritualer initierer selv forandringer, knytter enkeltstå- et nytt utkast. Det er som om det fi nner sted en selvde- Et pappbeger enkel espresso, ende hendelser til lignende hendelser og opphøyer dem. spontanalter struksjon. Skyformasjonene går i oppløsning, forskyves et plastglass med vann. Et par briller. En plastpose med Ritualer kan gjøre det uvirkelige virkelig, gi døden en og endres. Skyene er så å si kontinuerlig formasjonsdan- magasiner, det står one way green to go. Lyset faller inn meningsfull plass ved å tildele den døde ny identitet, altså I åpningsdiktet «Nye ritualer» og i avslutningsdiktet nende: «Skyene driver med tusjtegning / hviskes, tynnes, av de store vinduene, ut mot rullebanen. (s. 60) ny betydning. Ritualer redefi nerer og redistribuerer rol- «Spontanalter» kobles talen og tablået sammen. Det / kamufl eres» (s. 9). Sistestrofen setter en annen skapelse, ler. Løveid skaper et nesten rituelt forhold til de ting hun skapes en språklig kulisse (stumt bilde) hvor diktets opp- en biologisk, kroppslig forankret skapelse, til verden, og Det er nesten ikke bevegelse i diktet, stort sett nøyer det opptar i diktet, ved å skrive dem inn i diktsamlingens trinn (tale) fi nner sted. De to diktene har ikke så mange skyver blikket nedover på vertikalaksen himmel-jord, seg med å regne opp gjenstandene på kafébordet. Diktet rituelle og kultiske sammenheng. Noe som også antyder åpenbare språklige og tematiske fellestrekk, men de og nå beveger diktet seg fra det tomme, luftige og døde nærmer seg en avbildning, et stumt bilde. Jeget kobles noe om diktningens sorgterapeutiske arbeid. slår en bue over diktsamlingen, og holder diktene inne til det levende, fra manglende perfeksjon til perfeksjon, fra bordet og tingene gjennom handlingen «legger ned I Løveids dikt forekommer kjoler og skjørt stadig i seg, knytter dem sammen som samling, ved å benytte fra kulisse til det kulissene rommer, fra konstruksjon til boken Atonement». Samtidig har handlingen preg av vekk. I diktet til Jan van Eyck-bildet leser vi om den to nesten likelydende ord. Ordene «det spontane alter» en form for skjørt og bart faktum brutum – som likevel hellig handling, av overgivelse, off er. Boken overle- grønne brudekjolen til bruden, om påklednings- og forekommer i åpningsdiktet, mens sluttdiktet bærer tit- beskyttes av, og holdes inne i, kulissene: «I skissen til veres til en annen verden, en verden av ting. Atonement avkledningsmanøvre. «Oppslagsordkjolen» er et annet telen «Spontanalter». Et spontanalter peker på en plutse- nye kulisser / bæres et barn varsomt fram / til sex vold – Omforladelse på norsk – er en roman av Ian McEwan subtilt dikt hvor kjolen er i sentrum. Kjolen både deva- lig hendelse, der hverdagslige gjenstander i rommet eller og død viskes ut» (s. 9). Den doble forstand av skapelse, fra 2001 som senere er fi lmatisert. Det er vanskelig å luerer og opphøyer, den viser et stemmeløst legeme, i naturen får en ny betydning, går over terskelen, fra å kroppslig og intellektuelt, kunne en si, hvor kroppen utrede om romantittelen er der kun for å øke tekstens disponibelt kjønnsmateriale, eller en maktfull dronning. være trivielle ting og gjenstander til å få en tidsbegrenset er investert og delaktig i det framstilte, danner også et fotografi ske skarphet eller om romanen spiller en betyd- Kjolen sperrer inne kroppen og markerer frykt for opphøyet, rituell betydning. Når blomster legges ned, helt annet ansvarsforhold i forhold til det frembrakte ningsdannende rolle. Det er nokså typisk for Løveid å begjær og nakenhet – nakenhet som igjen konnoterer når lys blir satt opp i vegkanten der en dødsulykke har og selve skapelseshandlingen. Skapelse blir noe åpent henvise til andre kunstverk, maleri og skulpturer, dikt, sannhet. Kjolen framhever form, samtidig som kjolens funnet sted, omtales stedet som spontanalter. Det er en og uavsluttet, som stadig må ivaretas gjennom fornyelse, fellesgods, myter og mytologier, og ved å trekke brok- folder lager nye spontane rom i rommet og markerer provisorisk og foreløpig anretning, og det er kanskje en selv om kunstverket settes til verden. Den nevnte strofen ker av materialet inn i diktene, skapes sidesirkulasjoner,

I Løveids dikt forekommer kjoler og skjørt stadig vekk. I diktet til Jan Det er nesten ikke bevegelse i diktet, stort sett nøyer det seg med van Eyck-bildet leser vi om den grønne brudekjolen til bruden, om å regne opp gjenstandene på kafébordet. Diktet nærmer seg en påklednings- og avkledningsmanøvre. avbildning, et stumt bilde.

110 111 sindre ekrheim

Det er en episk fortelling som legges ned på bordet i et dikt, en sjanger plas- seres i en annen. Eller epikken og romanen ofres på alteret, fordi romanen <1>?;:-1 ikke kan romme øyeblikkets spontanitet som diktet gir anledning til. 1` WaX`a^`UP__W^UR` [Y WX¨^ [S Y[`Q siseleringer og nye forgreninger. Atonement kan nok også «One way green to go» betyr, er usikkert. Siktes det til innpasses i skyldtematikken, i den betydning barndom den grønne tollsonen, den grønne Arnolfi nikjolen, er det øver i Løveids forfatterskap generelt og i diktene i Nye en slags henvisning til gartneren og Løveids forrige dikt- ritualer spesielt, hvor barnets verden – piken – fortsetter samling, Gartnerløs (2007)? Eller er skriften bare brutt ned Første kulturtidsskrift om klær å virke i den voksnes verden med stor kraft. Atonement til ting som igjen kan romme nye tegn. handler i korte trekk om en 13-årig jente som misforstår Stivheten i diktet, tingenes opphopning, de ruinøse har sett dagens lys. en episode hun er vitne til, og dikter opp noe som hun gjenstander og etterlatenskaper, kobles til en utfrielse P E R S O N A E går videre der forteller videre som en sannhet. Denne mistolkningen ved hjelp av ett ord, som lysets innfallsvinkel så å si gjør personae mote- og livsstilsmagasinene får fatale konsekvenser for den eldre søsteren Cecilie og en oppmerksom på: «rullebanen». klær kropp kultur 1.2008 årgang 1 kommer til kort. Gjennom for- hennes barndomsvenn Robbie. Når jenten er blitt 18 år, Lest i forhold til «Retningslinjer om liturgisk inventar dypende artikler og essays belyses Alexander McQueen oppdager hun at hun har gjort en feil og forsøker gjen- og utstyr» for Den norske kirke, der det i punkt 1.4 heter forholdet mellom klær, kropp og nom hele livet å råde bot og rette opp feilen. At boken at «kalk og disk, vinkanne og brødeske, gudstjenestebø- Batlak & Selvig Raf Simons kultur filosofisk, estetisk og sosialt. ligger oppslått i diktet, kan bety at jeget er gått lei et ker, lys og eventuelt krusifi ks» hører med til alterutstyret, Ann Demeulemeester sted i romanen eller bevilger seg en ettertankens pause i ser vi at Løveids «Spontanalter» tilfredsstiller de liturg- Charles Baudelaire lesingen, men det vitner også om åpenhet, en invitasjon. iske krav: Kalk=pappbeger enkel espresso. Disk=tallerken Gwen Stefani I diktet «Brukthandleren & Antikvaren» der det dreier mozarella tomat sandwich. Vinkanne=plastglass med Stig Sæterbakken «Øyeåpnende og intelligent nytt seg om nedleggelsen av et antikvariat, påtreff es en luk- vann, etc. Det løveidske alteret mangler lys og krusifi ks, Thomas Carlyle Li Edelkoort kulturtidsskrift om klær. På tide!» ket og solgt bok. Antikvaren utbryter når han har solgt men sollyset som trenger gjennom den glassinnfattede Annette Meyer Arnhild Skre, Aftenposten «det siste eksemplaret av Anna Karenina / Jeg skal aldri se terminalbygningen, går tvers gjennom bygningen, og Frederik Larsen hennes rygg igjen» (s. 25). sollyset sammen med bygningen danner en korsform. Karin Haugane «Trend med innhold blir sjeldent Å legge boken ned, er å legge fra seg, legge bort Flyplassterminaler er dessuten arkitektonisk sett ofte Ole Robert Sunde bedre enn dette.» den tapte barndommen som skildres i romanen. korsformede, med landgangsterminalen vinkelrett på Edgar Allan Poe Sissel Hoffeng, Dagsavisen Barndommen som bare kommer til en gjennom erindrin- hovedterminalen. ger, svekkede minner oppvekket av tingene, minninger Hvordan kan kafébordet benevnes som alter, når «Utfordrende for intellektet og om det som engang var barnets blikk for tingenes tegn- auraforfallet ifølge Walter Benjamin er så sterkt til stede gledelig for øyet.» rikdom og deres fortryllelse. Det er en episk fortelling i masse- og reproduksjonsalderen? Flyplassterminal- Susanne Stephansen, Kulturnytt NRK P2 som legges ned på bordet i et dikt, en sjanger plasseres universet framstår som mer massivt masseprodusert og i en annen. Eller epikken og romanen ofres på alteret, utbyttbart enn noe annet sted. I Løveids dikt framtrer fordi romanen ikke kan romme øyeblikkets spontanitet stedet i tillegg så gudsforlatt, transitorisk og billig, at en som diktet gir anledning til. En kan også lese tittelen helst vil klynge seg til tingene. Det som gjør en ting unik Atonement i forhold til den andre presise gjengivelse av og gir den aura, er dens engangskarakter – at det eksiste- skrift i diktet, gjengivelsen av noe som enten er rekla- rer ett eksemplar av den. I Løveids forstand kan en si at metekst på en plastikkpose eller tekst fra en magasinfor- engangskjørlene, pappbegeret og plastglasset, gir tingene side, hvor det står «one way green to go». Kanskje siteres om ikke deres aura, så deres engangskarakter tilbake. De bare teksten i den hensikt at det gir koloritt til stedet, kan kastes rett i søppelet etter bruk. redaktør elisabeth skjervum hole art director aina griffin bidragsytere første nummer: fl yplassen, dette stedløse sted preget av transitoriske kjerstin aukrust, charlotte bik bandlien, camilla luise dahl, cecilie dahl, karin haugane, forbindelser, sirkulasjon, handelsplass, raske og fl yktige kirsten røvig håberg, ingun grimstad klepp, frederik larsen, siren lauvdal, truls lie, karun korrespondanser, bevegelse og forfl ytting, og der tekst- note nordgård, pauline nearholm, tone rasch, ole robert sunde, siv svendsen og stig sæterbakken brokker fra reklameskilt, fl imrende skjermer og avisover- 1 Prosadiktet i Norge. En antologi. Redigert og med etterord av Henning skrifter fl yter betydningsløse – liksom ting – forbi. Hva Howlid Wærp, Aschehoug 2002. T[_ :M^bQ_QZ U a`bMXS`Q N[WTMZPXQ^Q QXXQ^ \w 112 ccc\Q^_[ZMQZ[113 114 115 ALF VAN DER HAGEN

or meg var Vagant et genuint tabloid tids- smelteovn og det tredje trygt plantet i de skjønnlitterære skrift: smalt og stort og med et brennende høydedragene.» Og profi len var alltid preget av skriben- hjerte og en sterk vilje til å dele litteraturopp- tenes «hemningsløse subjektivitet». Godt sagt! levelser med mange mennesker. Vagant ble en I utgavene fra disse første årene sto Arnold Eidslott salgssuksess, vi trykket i 5000, vi solgte mer enn Vinduet ved siden av Harold Bloom, Paul de Man og Julia etter et år eller to. Vagant var et heterogent og generøst Kristeva ved siden av John Irving og Ben Okri, Kjell Vagant er blitt 20 år – hvem skulle trodd det, da en gruppe Oslo- miljø, et lærerikt sted for en halvstudert journalist som Askildsen og Jon Fosse ved siden av Alfred Hitchcock og studenter på egen hånd lanserte debutnummeret av et nytt tids- hadde sluttet på universitetet i 1989. Jeg deltok i redaksjo- Wallace Stevens, presentasjoner av E. M. Cioran, Samuel skrift på avispapir, med hovedoppslaget «Om å spise fi skeboller nen fra 1988 til 1994. Først som medredaktør sammen med Beckett og Marguerite Duras ved siden av nye essays av med Axel Jensen»? Fra første stund av hadde Vagant sin egen Gunnar R. Totland i 1988 og 1989. Deretter i vår befriende Tor Ulven, Tone Hødnebø, Henning Hagerup, Arnstein vinkel på tingene: I bladets første leder slo Gunnar Rebnord fl ate redaksjonsstruktur, sammen med folk som Linn Bjørkly og Tom Egil Hverven. Totland fast at «Vagant, som lenge har kjempet seg gjennom en Ullmann, Anne Gjeitanger, Cecilie Schram Hoel, Hege Vagant var lett og Vagant var dypt, det var vennlig- forferdelig tåkeheim, står nå samlet på toppen av et hestehode i Imerslund, samt Pål Norheim, Tone Hødnebø, Johann het og humør, postmodernisme og metafysikk, det var melkeveien og skuer inn i et vell av muligheter». Vagant har Grip, Torunn Borge og Henning Hagerup. sært og mystisk, det var Paul Celans alvor ved siden siden skiftet format og fokus fl ere ganger, og redaksjonen har Jeg brukte mye av fritiden i Vagants kontorer på St. spalten Vagant light, der vi parodierte Ingebrigt Steen gjennomgått stadige forandringer – men alltid har noen blitt med Olavs plass og i Kirkegaten (dette var før Aschehougs Jensens reklamespråk eller kranglet med Dagbladets videre, og båret pinnen fra den ene redaksjonssammensetningen til tid). Miljøet og menneskene satte et sterkt preg på min kulturredaksjon. den neste. På sidene som følger forteller en rekke tidligere medre- arbeidsplass på dagtid, som var Kritikertorget i nrk, et Jeg hadde ekstra stor glede av å raljere over anmel- daktører om sin tid i tidsskriftet. sted hvor mange forfattere, frilansjournalister, akademi- delsene av romanen Salme ved reisens slutt i en artikkel kere og kunstnere fi kk prøve seg som anmeldere av lit- sammen med Henning Hagerup. Og jeg husker aller best teratur, fi lm, kunst og musikk. det lange intervjuet Cecilie Schram Hoel og jeg gjorde «Mitt» Vagant er først og fremst det Vagant som frem- hjemme hos Tor Ulven i oktober 1993. Intervjuet ble står i den store jubileumsantologien Ekstra-Vagant 1988- trykket til Ulvens 40-årsdag måneden etter. Men det tok 1992, utgitt av Aschehoug i 1993. Her skrev vi i forordet: meg 15 år før jeg igjen lyttet til dette opptaket, takket «Som tabloidtidsskrift har Vagant stått med ett bein i den være initiativet fra regissøren Ole Anders Tandberg som akademiske heksegryta, ett i kulturjournalistikkens står bak Tor Ulven-forestillingen En vanlig dag i helvete.

116 117 JOHANN GRIP INGVILD BURKEY

et er lettere å si hva Vagant i perioden jeg redaksjonens og innsendte bidrag. Og korrekturlesing, et kan ha vært 95-96, for jeg bodde midler- Hadde jeg mange helter i Oslo i 95/96? tb, hh og var medredaktør (4/89 til ca. 1994) ikke var, herregud, hvor mange ganger har man ikke egentlig lest tidig hos mora mi. En mørkegrønn bordtele- baa var i så fall blant dem. Trodde jeg at jeg hadde noe enn hva det var. de numrene! fon dypt i stuens jungel. «Jahallodet er bjørn- i Vagant å gjøre? Jeg hadde vel det samme forholdet til Vagant var ikke et tidsskrift man kom til I den perioden jeg var med ble det plass til en god del aagenæsblirdumed ivagant.» Dik sjo n en hans tidsskriftredaksjoner som Groucho Marx til golfk lub- med forhåpninger om et karrierespringbrett eller større forskjellig: rock (diverse norske og utenlandske artister), ble bedre med årene. Jeg tipper jeg sa, «unnskyld?» Men ber: I don’t trust the kind of club that would have me as a mem- synlighet i det off entlige rommet. På den tiden var med fi lm (mange varianter), teori (Kristeva m.fl .), gjendikt- jeg var jo ikke alene. Gamle Vagant på det tidspunktet var ber. Hørt om disse fengslene for opposisjonelle, homser andre ord ikke spørsmålet: Hva kan Vagant gjøre for deg? ninger og presentasjoner (Celan, Stevens) samt mye ori- hh, tb og baa (Henning Hagerup, Torunn Borge og og desorienterte i subtropiske diktaturer, som fungerer Men snarere: Hva kan du gjøre for Vagant? ginalstoff fra så vel norske forfattere som skribenter. Bjørn Aagenæs, ured. anm.). Redaksjonen skulle inn i nye som universiteter for de innsatte? Henning Hagerup Da jeg kom inn i redaksjonen, var tidsskriftet allerede Jo mer husvarme medlemmene ble, desto mer avan- lokaler i Kr. Augustsgt. 6 under Aschehougs Prins minner kanskje ikke mye om et kjøkkenredskap, men startet opp av gründeren Gunnar Rebnord Totland, og alle- sert begynte ting å fungere, på godt og vondt. Interne Valiants vinge. Kanskje fantes det betingelser. Kanskje man kunne øse av ham. Torunn Borge viste en slags vei. rede døpt av Henrik Hovland. Jeg ble lokket dit i en periode klikkdannelser og intens lobbyvirksomhet, gjerne sene ikke. En bevissthetsutvidelse fant sted: Espen Stueland, Bjørn Aagenæs satte store skap på plass og delte desperat jeg skulle påbegynne en planlagt magistergrad i litteratur, kvelder på pub. Synet på fl at struktur som styringsform Kristine Næss, Tore Renberg, Trude Kleven, Ola Hegdal ut gamle årganger av obskure nordeuropeiske tidsskrifter men oppdaget rimelig raskt at akademias språk mistet sin fi kk seg en trøkk. En ubehagelig følelse snek seg etter og jeg ble måkt plass til i redaksjonen. Var vi den nye når bokhyllesystemet (var det Ivar?) truet med å kollapse. tiltrekningskraft i forhold til hva vi styrte med i Vagant. hvert inn av at redaksjonens i utgangspunktet åpne og vinen? Snarere det nye mineralvannet. En uensartet, mis- Espen glødet i et kantete men ikke uvennlig mørke og Flere skribenter søkte seg fra akademia til dette tids- brede blikk for litteratur i fl ere former, nærmest usyn- tenksom, påståelig, stammende, storøyd, leopardfl ekket, skrev lykkelig om Nicholson Baker. Ola (og hh) drodlet. skriftet, som kunne by på sinnssykt dugnadsarbeid, pak- lig ble snevret inn, leseren det var tenkt å skulle nå, snek taus, blindgjengersk miks. Ales (redaksjonssekretær Ales Tore skrev side opp og side ned. Trude kom inn med den king og utsendelse av eksemplarer, i tillegg til vidløftige seg inn i bakgrunnen og vips! begynte man å stille seg Ree) malte det nye lokalet mintgrønt. Litt kaldt ble det. tigerstripete teorien – kjøkken- og andre redskaper visste diskusjoner om litteratur, både med og uten promille. spørsmålet om man var med i en litterær sekt mer enn et Kaldt var det ikke på Cacadou (Café Cacadou i Torggata) hun også utmerket å turnere. Kristine slo fra seg og ble en Mest med. tidsskrift med vidsyn og formidlingstrang. der de sterkt pupill- og på annen måte utvidete redak- venn. Selv ville jeg helst gå på Cinemateket med Bjørn og Møtet med den journalistisk orienterte fl øyen i dette For i begynnelsen handlet dette om et ønske om sjonsmøtene i virkeligheten, om jeg får formulere meg sitte taus på Teddy’s (softbar) etterpå. Men taus og Bjørn tidsskriftmiljøet, personifi sert i for eksempel Alf van der formidling. slik, foregikk i de små timer. En skiftende, vekselvis tale- blir heldigvis vrient i lengden. Hagen og Linn Ullmann og Tom Egil Hverven, var en Ett ønske delte mange av oss når vi trakk oss ut av fl ommende og katatonisk, ekspansiv redaksjon som Bidro jeg med noe? Jeg dro nok ikke min del av lasset. oppvåkning for en hardcore teorileser som underteg- redaksjonen for å begynne å nedbetale studielån: At inkluderte for mange til at de kan ramses opp her. Det Men noen illustrasjoner til fl ere av numrene og omsla- nede: Titler! Ingresser! mellomtitler! For et jåleri, Vagant som tidsskrift ikke skulle forsvinne etter det statis- rekker å nevne Arve Kleiva, så er alle på et vis med. gene på den tida fomlet jeg da frem, gjerne ti minutter tenkte jeg, men ble snart omvendt. tisk sett normale livsløpet på fem år, men sikres et lengre (Redaksjonelle tête-à-têter, tilsnakkelser og mild korreks før fristen. Designer Catherine Haanes tok godt imot Videre selve tidsskriftarbeidet, det vil si ikke essay- liv. Via forhandlinger, som jeg ikke var med i, gikk også tok man på Zoo Lounge rett over gata fra kontoret, i tida dem. Lærte jeg noe? At friksjon varmer. Det var varmt på skrivingen, som utgjør en forsvinnende liten del av det den planen med tiden i oppfyllelse, slik at Vagant nå kan før Zoo Lounge ble Rubber Chicken.) Cacadou. Jeg er dypt takknemlig. å drive et tidsskrift, når tidsskriftet skal klare seg på helt feire tjueårsjubileum – om enn under andre forhold og egne ben, men: utstrakt møtevirksomhet, sjelden eff ek- betingelser enn det ble drevet i den tidligste fasen. Ikke tiv, men oftest kreativ. Vanvittig heftig språkvask av verst. Hold ut!

118 119 «Utprøvende og lite autoritært»

TORE RENBERG Epost-intervju med Tone Hødnebø av cathrine strøm

vis jeg har forstått Vagants indre utvi- innen rammene av mitt liv, forventningens bue var spent u ble med i Vagant i 1990, året etter at din første og det føltes som om noe var over. Men så begynte Bjørn klingshistorie riktig, så fantes det et ønske til bristepunktet. Det var 1995. Å skulle møte Henning diktsamling kom ut, da bladet ennå var ungt og ueta- Aagenæs i redaksjonen, og med ham kom det inn friskt mot. om ferskt blod nærmere midten av 90-årene, Hagerup og de andre selvlysende hodene i Vagant! Å blert. Hvordan var det å tre inn i og bli en del av denne Det mest fremtredende var fellesskapet, og entusias- noe jeg – og bl.a. Ingvild Burkey og Espen skulle arbeide med dem! Ukentlig! Å være gjest i deres redaksjonen? men rundt hvert nummer etter hvert som det ble til. Det Stueland – ble glade ofre for. Herregud! Hvordan tror gnistrende, smittende nærhet. Kan en kortvokst gutt fra var moro og slit om hverandre, ikke minst når vi skulle dere det føltes å bli headhuntet til den hovedstadseliten Vestlandet ønske seg noe mer? Selvsagt kan han ikke det. For meg var det en avgjørende tid. Jeg hadde studert noen sende ut til abonnentene, og måtte sitte oppe hele natta for man selv i en årrekke hadde beundret? Beundret på nese- Vagant var et elitistisk, åpent, arrogant, generøst, selvopp- år på Blindern, deretter i Trondheim, noen år i Bergen, og å klistre navnelapper og legge i konvolutter. grust vis, fra provinsen, enten det var ved utgangen av tatt, selvkritisk og selvrettferdig sted. En herlig læretid i hadde akkurat fl yttet til Oslo, men kjente ikke så mange. min gymnastid i Stavanger, eller under mine første år som mitt liv hvor jeg selv kun var et ekorn som pilte, hurtig, De fl este i redaksjonen var veldig engasjerte, og veldig Vil du si at du «kartla dine egne litterære anliggender via Vagant», student ved Universitetet i Bergen. Dette vil aldri overgås opp og ned stammen. ulike, og enkelte var mest opptatt av sær musikk, som som Pål Norheim sier? John Tore Aartveit. Jeg husker Pål Norheim skulle teste meg første gangen jeg var innom redaksjonen, og ba meg Ikke bevisst, tror jeg. Jeg hadde mine interesseområder og lese noen tekster som var skrevet under pseudonymet hadde lest mye samtidspoesi, også dansk og svensk, og ville Gottfried von Baader. Jeg var heldigvis begeistret. gjerne formidle dette videre. På den tiden var off entlighe- ten rundt poesien elendig; viktige bøker ble ikke anmeldt. Hva var din oppfatning av Vagant før du ble med? Men jeg var nok mer personlig i mine preferanser. Jeg tror FINN IUNKER tiden i Vagant lærte meg å bli mer åpen, faktisk. Jeg visste ikke så mye om tidsskriftet, og jeg kjente i utgangs- punktet ingen av dem som var med i redaksjonen. Jeg hadde Hva tenkte du om Vagants rolle i den litterære off entligheten? gått på Forfatterstudiet i Bø, og var selvfølgelig nysgjerrig Hvordan tror du at bladet ble oppfattet? øss, det er snart blitt ti år siden Espen Måtte den fj erde fase bli den første; det er så mye viktig på dette nye tidsskriftet, ikke minst fordi det virket utprø- Stueland først tok kontakt med oss, det vil si arbeid som venter. vende og lite autoritært. Det var jo folk i redaksjonen på min Ikke godt å si. Men det føltes nødvendig med et sånt tids- med Karl Ove Knausgård, Jørgen Sejersted, Sett i lys av senere begivenheter er det også med en slags egen alder. Det var heller ikke så mange forutinntatte hold- skrift på den tida. Ikke minst formatet gav oss mange mulig- Eirik Vassenden og meg, for å høre om vi – som undring jeg leser germanist Henrik Pedersens essay om «ter- ninger eller forventninger, og alt var liksom mulig. heter når det gjaldt stoff og emner, og layouten og billedre- først ble et vi i og med Stuelands forespørsel – kunne rorens dramaturgi» i vårt dramanummer (1/2001), som for- digeringen var en viktig del av det redaksjonelle arbeidet. være interessert i å starte en bergensredaksjon av Vagant, resten også introduserte Sarah Kane for et norsk litteratur- Du var med helt frem til 1997. Hva var de største endringene i løpet Endel etablerte forfattere begynte å lese Vagant, og dess- nærmest en fi lial eller en avlastningsredaksjon. Når jeg i publikum. Nummeret utkom på forsommeren 2001, og det av din Vagant-tid? uten bidra med stoff , som Jon Fosse, Øyvind Berg og Tor dag ser tilbake på debutnummeret vårt (4/1999), må jeg si nevnte essayets dermed begrensede horisont (det handler Ulven. Det var vi selvfølgelig glade for og stolte av. Men at det ble nå riktig så fi nt, i grunnen: Her fi nnes blant om iscenesettelser av rafs virke) gjør at det nærmest hviler Jeg var mest aktiv de første åra. Vi hadde møter minst én vi fi kk sjelden noen oppmerksomhet i avisene. Etter hvert annet en artikkel av Jørgen Sejersted om Børre Knudsen en fortidig uskyld over det. gang i uka, men mye skjedde også utenom redaksjonsmø- endret bildet seg litt, og jeg tror vi nådde fram til ulike typer (som også tegnet logoen), en introduksjon til den nå så Men når dagens redaksjon i sin enquête etterspør mim- tene, spesielt på Cacadou i Torggata, og så videre til den lyse lesere, også yngre lesere, og langt utenfor Oslo. populære Slavoj Žižek og ikke minst Eivind Tjønnelands ring, sier jeg stolt: Jeg fl yttet Vagant. I løpet av to sommer- morgen i Hennings kontorleilighet i Calmeyersgate. Du artikkel om «kulturradikalismens fj erde fase», som blant dager (2002? 2003?) dro Jørgen Sejersted, daværende redak- måtte henge med hvis du skulle ha noen innvirkning. Vi Hvis du skulle trekke fram en enkelttekst fra Vagants første ti år mye annet beskriver «norske forfattere[s] lemenmarsj sjonssekretær Tiril Broch Aakre og jeg over fj ellet, og med hadde en såkalt fl at struktur hvor alle skulle bestemme like som du setter spesielt høyt, hvilken ville det være? mot Gud ( jfr. Jon Fosse, Tore Renberg, Dag Solstad)». god hjelp av Agoras (daværende?) redaktør Espen Søbye, som mye, men i praksis var det ikke så enkelt. Vi diskuterte sta- Til tross for at artikkelen med dens eksempler fra norsk vi uansett hadde ødelagt arbeidsdagen til (Vagant og Agora dig hvor «smale» vi kunne tillate oss å være, og var ikke alltid Det må være intervjuet med Tor Ulven, som var det samtidslitteratur har rukket å bli noen år gammel, er den delte på den tiden et loftskontor i Aschehougs lokaler), fi kk enige. Jeg husker blant annet en diskusjon om hvorvidt et eneste intervjuet han gav. Og Hennings artikler var alltid fortsatt lesverdig, og behovet for relevant religionskri- vi lempet hele Vagant inn i en varebil og kjørte deretter rett fotografi av Askildsen på forsiden ble for opplagt eller ikke. interessante. Vagant Light-siden, som var Pål Norheims tikk har bare blitt større siden den gang. Akk, tilbake til Bergen, til et kontor i Nygårdsgaten 2A, der tids- Våren 1995 lå redaksjonen mer eller mindre nede for telling, idé, tilførte Vagant en ny dimensjon. Jeg husker vi hadde Tjønneland, hva skjedde egentlig med denne fj erde fasen skriftet også holdt til da jeg kort tid etter forlot det. Snipp, og økonomien var skral. Det var den våren Tor Ulven døde, et slags mantra: «frekk, men deprimert.» din? Man venter i daglig håp på en norsk Zolas komme. snapp, og for alt jeg vet, holder det til der den dag i dag.

tone hødnebø, f. 1962, utga denne høsten sin femte diktsamling, Nedtegnelser.

120 121 Sånne reine ting blir fort uinteressant, et tidsskrift må Det står i den nevnte lederen fra 1995, at kanskje er det ikke sånn også inneholde en tenkning rundt den litterære teksten. at tidsskrifter skal fortsette i det uendelige. I norsk sammenheng «Utover, bakover, i alle retninger» Det må være noe som bryter litt mot poesien, slik at den er det først og fremst Vinduet av litteraturtidsskriftene som har ikke står der på en pidestall for seg selv. Men jeg orker holdt på lenge, og nå begynner Vagant å trekke på årene også? heller ikke reine kritikknumre! Poesien er kanskje ryg- Intervju med Espen Stueland graden i tidsskriftet. Men da er tenkningen i form av Det var litt sånn alle egentlig tenkte, det var fra hånd Av cathrine strøm essayistikk resten av kroppen. Den hører med. til munn, kanskje en tanke suicidalt? Det har jo noe bra En annen viktig motivasjon er at man ser at det er så ved seg, det gjelder å svi av alt kruttet hele tida, det blir sinnssykt mye god litteratur ute i verden, og at man føler fryktelig intenst. Jeg tenker samtidig at konsekvensen av Jacques og Marie Werup ga ut i 1984, og jeg hadde en del lederen i Vagant 2/1995 skriver Bjørn Aagenæs og at den norske litteraturen er snever, norsk forleggeri en dette var dårlig kjemi i redaksjonen, det ble sterke pola- navn fra Rosmarie Waldrop. Hun redigerte en bokserie Henning Hagerup om det turbulente året 1995, da tidsskrif- neve brøker og litt kjendiseri. Man begjærer en oriente- riseringer, mye sterkere enn jeg hadde anelse om da jeg sa som het Série d’écriture hvor hun hadde oversatt en del, i tet var på randen av konkurs og Aschehoug måtte tre inn som ring utover, bakover, i alle retninger. Det var en konstant ja til å bli med. Da trodde jeg at vi skulle drive det fram tillegg bodde hun jo lenge i Paris, så hun hadde en uhor- samarbeidspartner. Det var på denne tiden du kom med. følelse som alle i redaksjonen gikk med, tror jeg, det er så sammen, men det var de samme polariseringsmønstrene velig mengde navn, og ingen av dem var oversatt til norsk Hvordan var det å tre inn i redaksjonen da? mye man har lyst til å gjendikte og se om det kan oppstå som satte seg igjen og igjen, og sånne ting er slitsomt. fra før, så jeg orienterte meg ganske mye gjennom henne. noe fra. Vi ville se hva som hadde skjedd i den franske poesien Det var jo en kjempefi n mulighet. De inviterte også Men det var i hvert fall snakk om en solidaritet om et felles etter surrealismen, som var godt kjent fra før og ikke Tore Renberg og Ingvild Burkey. Trude Kleven var inne Hva er idealtidsskriftet, etter ditt syn, om du skal se det litt fristilt prosjekt? trengte videre presentasjon. allerede. De bestilte vel ikke et kupp akkurat, men de var fra Vagant? Det fi ne med slike nyorienteringer, er at det tvinger åpne for våre ideer. Turbulensen fortsatte riktignok, men Ja, det følte vi sterkt. Absolutt. Det var ikke noe felles lit- folk til å ta stilling. Forfattere leser det, og så begynner de det ble man på en måte sosialisert inn i, som spøkelser Det jeg nesten alltid er på jakt etter i tidsskrifter er gode teratursyn, vi var veldig ulike. Bjørn og Henning tenkte kanskje å tenke at norsk poesi må forfl ytte seg videre. Det man må bli kjent med, jeg trodde det var sånn det skulle artikler og essays, det er det første jeg leter etter. Så har nok ganske likt om det å orientere seg klassisk, men jeg er en av de avgjørende dynamikkene. Mye bra skjedde i være i et tidsskrift. I og med at jeg kom med veldig ung, det jo stor verdi når man oppdager en forfatter man hadde mer lyst til å lage numre om ny poesi, bruke tids- norsk poesi på åttitallet, da Gyldendal hadde en veldig tenkte jeg at det er den beste dynamikken for et tidsskrift ikke kjente til fra før. For eksempel om noen har laga skriftet som en mulighet til å bli kjent med litteratur jeg fi n oversettelsesserie, hvor de bl.a. ga ut René Char og at det er så polariserte fronter, men i etterkant tror jeg et nummer om ny kanadisk poesi, og du kjenner to av ikke visste om fra før. Det var en klassisk konfl ikt, mel- Francis Ponge. Surrealismen ble oversatt, og andre deler kanskje det er helt feil. navnene, så skjønner du at de andre også kan være veldig lom å se framover og bakover. Så det var helt klart noen av den modernistiske poesien, det hadde en reell innfl y- spennende siden de står i det selskapet. Du scanner etter sterke brytninger der. Når det er sagt, å jobbe med Bjørn telse på det som ble skrevet i Norge. Den anarkistiske Hva betydde det for deg å bli med i redaksjonen, og hvordan ble en sammenheng, og begynner å orientere deg på den og Henning var også fl ott og lærerikt. Henning er en billedfl owen skjøt fart, og om ikke alt var like bra, så var ditt syn på Vagant endret etter at du kom med? måten. Tidsskriftet må være vendt mot samtiden, med levende legende. det likevel utrolig viktig for norsk poesi. Jeg mener ikke en forventing om å forme en liten bit av den. Og så må å si at Vagant hadde en tilsvarende funksjon, men jeg tror Ja, si det. Det har formet meg veldig som forfatter å det som sagt være en del essays som har et langt historisk Hva er det du selv er mest fornøyd med at du fi kk til? Hva var likevel det var viktig. Og language-poesien, for eksem- kunne være med i en tidsskriftsredaksjon. Jeg skrev en perspektiv, som er klassisk bevisste, samtidig som de er drivkraften din, hva ønsket du å få til? pel, var ikke nevnt noe sted i skandinavisk off entlighet masse essays da jeg var med og har fortsatt med det siden, cutting edge, skarpt tenkte og ja, det hele. før Vagant kom med usa-nummeret. Det var den første selv om jeg ikke trykker dem i tidsskrifter lenger. Det ga Det er et par numre jeg er veldig fornøyd med. presentasjonen av language-bevegelsen i Skandinavia. Vi en form til essaytenkninga, og man fi kk dessuten mye Redaksjonssammensetningen endret seg mye i den perioden du var Bekjennelsesnummeret (1/1998) er et av de numrene som fi kk en fi n anmeldelse i en svensk avis for det numme- feedback. Jeg tenker at uansett hva Vagant er og har vært med. Var det slik at du overtok som fast hovedredaktør fra 1/1998? står seg, og kuriosanummeret (4/2001&1/2002) har noen ret, anmelderen mente at alt var så utrolig begredelig i etterpå, og selv om jeg kanskje ikke alltid liker det så vel- morsomme tekster som man aldri ville ha funnet i noe Sverige, med John Ashbery og Kenneth Koch, hva de dig godt, så er forholdet mitt til dette bladet litt som en Ja, da gikk Bjørn og Henning ut. Og jeg sto aleine igjen. annet norsk tidsskrift på den tida. Det er vel de numrene nå heter alle sammen, femtitallsgenerasjonen. Her kom fotballsupporter til klubben; det kommer og går spillere, Da de sluttet tror jeg de egentlig tenkte at nå er Vagant jeg er mest fornøyd med. I usa-nummeret er det kanskje endelig fase to etter Ashbery-generasjonen. og de kan man like eller mislike, men det er liksom Vagant ved veis ende. De laget et nummer som virkelig gjorde også en del bra, men der ser jeg også mange svakheter, som er kjærligheten. kål på budsjettet, de handlet som om klassikernumme- huff og huff . Hva er forskjellene mellom antologier og tidsskrift, eller arbeidet ret skulle bli det siste nummeret, derfor skulle det lages Ellers: På den tiden fantes det jo ikke noe Vagant med disse? Du markerte deg for alvor da du var hovedredaktør for temanum- dyrt, med glansa omslag og sånt noe. Så de etterlot seg Bergen, det var heller ingenting som tilsa at det skulle bli

meret om fransk samtidspoesi, som du gjorde sammen med Rune et ekstremt dårlig forhold til Aschehoug, og ble veldig noe sånt. Ideen oppstod vel litt tilfeldig, som alle gode Både det franske og det amerikanske nummeret er på en Christiansen. Hvordan arbeidet dere fram det nummeret? overrasket da jeg sa at jeg hadde lyst til å fortsette med ideer, og tok av. Jeg kjente noen litterater og forfattere måte poesiantologier, men med presentasjoner, kritikk Vagant. Det var nok et kritisk punkt i bladets historie. Så i Bergen som jeg gjerne ville hatt med dersom det hadde og ettertanke i tillegg til diktene. Jeg ville aldri laget et Rune var veldig godt informert, vi tenkte at vi skulle gå gjaldt det å sette sammen en ny redaksjon. Hvor godt det være fysisk mulig, men det var det jo ikke siden de bodde reint poesitidsskrift, sånn som det ble gjort av for eksem- videre fra der Boulevarder och fågelsträck endte, antologien lyktes får andre vurdere. der. Da tenkte jeg, pokker heller, hvorfor ikke lage en pel Olav Angell, som hadde et poesitidsskrift på åttitallet.

122 123 cathrine strøm «utover, bakover, i alle retninger» redaksjon i Bergen! Det var kanskje ikke tenkt å bli så en eller annen overraskende, overrumplende invitasjon Det at vi hadde så mye goodwill blant forfattere, må Du har jo selv skrevet at du oppdaget Vagant fordi redaksjonen permanent som det har vist seg å bli, men jeg synes denne ned i postkassa. Det er det som er så utrolig moro eller jo ha betydd at det var viktig for forfatterne å bli sett gikk rundt og solgte det ... løsningen funka jævlig bra for Vagant. Jeg er glad for det. takknemlig med det å jobbe med tidsskrift, plutselig er i Vagant. Det å ha en tekst på trykk i Vagant innebar at det en forfatter som overrasker seg selv med en tekst som du fi kk veldig gode lesere. Det var det ganske utbredt Ja, vi prøvde oss litt på det noen ganger, men det følte Det var altså ikke bare tenkt som en gjesteredaksjon for ett hun ikke ville ha skrevet uten et tupp i baken, det er de bevissthet om i hele det litterære Norge. jeg var feil bruk av ressurser, til liten nytte. Vi stod på nummer? tekstene man håper å få. Jeg synes også at det er viktig at Blindern og hadde et par stands der, vi solgte et par tids- tidsskriftet har en historisk bevissthet, en litt annen, mer Er det mye du tenker at dere skulle ha gjort annerledes? skrifter, til folk som uansett ville ha oppdaga det i bok- Nei, først tenkte vi at må prøve dette og se. Vi hadde bevegelig, lettbeint loop bakover i historien enn vanlig handelen neste måned, nysgjerrige, kule typer, av begge et års prøvetid, da det kom to numre fra Oslo og to fra forleggeri har. Bokhøsten har kort hukommelse, så tids- Jo, det er selvfølgelig noen temanumre vi gjerne skulle kjønn. Dette ville aldri gitt meg jobb i en markedsavde- Bergen. Det viste seg å gå veldig bra, de hadde masse skriftet må prøve å grave i arkiver, fi nne en sammenheng ha laga, og det er alltid mange forfatterskap man skulle ling. Vi tenkte at det beste vi kan gjøre er å lage så gode glød i Bergen, og hadde selvfølgelig lyst til å vise mellom noe som er aktuelt og noe som skjedde for to ha løfta fram, men man kan ikke rekke alt. Noe jeg er numre som mulig, slik at det går et rykte, og å ta imot Oslo at de kunne lage bedre tidsskrift – det var en god tusen år siden. fornøyd med er at vi satte i gang en serie som prøvde å debutanter, skrive tilbakemeldinger til dem slik at folk konkurransesituasjon. kanonisere forfatterskap som egentlig var altfor unge til får et forhold til tidsskriftet. At det blir personlig. Jeg tror Som du skriver i teksten «Jakten på noe samtidig»1 var selve avis- å bli kanonisert, eller i hvert fall å trekke dem fram i lyset. at alle vi som ble invitert med i 1995 hadde prøvd å sende Hva var det som gjorde at hele tidsskriftet ble fl ytta? formatet noe av det fi ne ved Vagant da du først traff på bladet; det Det var et forsøk på å fi nne gode lesere til forfatterskap tekster til Vagant på forhånd. Vi visste at hvis man sender litt fl yktige ved det, noe som skal brukes, ikke arkiveres. Tenkte som ikke hadde fått nok oppmerksomhet i avisene. inn ting der så får man en tilbakemelding, det forsvinner I 2002 hadde jeg fått nok. Det hadde vært sterke og du annerledes om Vagant da du selv satt i redaksjonen, at du ikke bare, er man heldig, kommer det til og med på trykk. nedbrytende konfl ikter i redaksjonen, og så tenkte vi at ønsket å skape noe mer bestandig? Hvem lagde dere tidsskriftet for? Det er de forfatterspirene man må håpe på, selv om det Bergen skulle overta for et år eller to, og siden sende det med debutanter alltid er vanskelig, man får tilsendt en videre, det var en del forfattere rundt i Norge som spurte Akkurat da jeg satt i redaksjonen gjorde jeg nok det. På Det er det store og vanskelige spørsmålet. Vi hadde del som ikke er så bra. Noen år var det enorme mengder, «kommer ikke Vagant snart hit?» Det var sånn forvent- en eller annen måte har du skylapper. Tidsskriftet er jo vårt kontaktnett, folk vi kjente og forfattere som vi og det går utover det andre redaksjonsarbeidet. I og med ningene var på den tida. Nå har det jo satt seg helt. Det det viktigste av alt. Men når jeg ser tilbake på det er det diskuterte med, men når man pakker ned et tidsskrift og at alt arbeidet er frivillig, må man prioritere: Skal man er det morsomme med å prøve å huske hvordan det var: annerledes. Ikke at jeg leser de numrene jeg laget, på en sender det til Ørsta eller Volda eller Trondheim vet man jobbe med en forfatter som har sendt inn en god artik- Ingenting var gitt, mens alt virker selvsagt når man ser måte interesserer de meg ikke. Selv om de var forferdelig jo ikke hvem mottakerne er. Vi følte at de var venner, i kel og gjøre den enda bedre, eller skal man sitte og skrive det retrospektivt. viktige da. betydningen: interesserte, folk som snakker oppriktig, tjue brev til debutanter som kanskje ikke har skrevet noe og som vet minst like mye som deg selv. Dette var før bra og aldri kommer til å bli forfattere? Hvordan vil du beskrive Vagants rolle i den litterære off entlighe- Mener du da viktig først og fremst i forhold til ditt eget forfatter- googlinga, jeg vet ikke om dere sitter og googler abon- Men man håper jo alltid: Steinar Opstad debuterte i ten på den tiden? skap, eller det at det faktisk utgjorde en forskjell i den litterære nentene deres nå (ler). Ellers skrev vi for de vi kjente, en Vagant i sin tid. Jeg hadde gått på Skrivekunstakademiet off entligheten? sober liten krets, gode lesere, selvfølgelig veldig kritiske, sammen med ham, så jeg visste at han var god. Han for- Vagant var dark horse-tidsskriftet. Det var ingen som vis- det var mye bank og juling å få på byen hvis det var ting svant for meg noen år, jeg visste ikke helt hva han drev ste hva de kom til å få. Tidsskriftet hadde et godt rykte, Vagant fi kk forfattere til å skrive en masse tekster, mens folk ikke likte. med, men så fi kk jeg huka tak i ham på gata, og lokket og bredt kontaktnett. Men forlagene hadde polarisert Vinduet var ganske tannløst på hele nittitallet. Det ham til å sende noen dikt. Da de kom var det enorm seg veldig mot det. Mens det i Vinduet var snille jenter begynte å skje noe fra og med John Erik Riley og Nikolaj Hva gjorde dere for å nå ut med numrene? Tenkte dere på tids- begeistring, og enighet om at det er sånne ting som gjør og gutter, var Vagant noen skumle, mørke, fæle typer. Frobenius, men før dem var det grusomt tannløst, rett skriftet som ferdig da det kom fra trykken, eller hadde dere en del det verdt å lage tidsskrift. Det var slike ting vi fi kk høre fra enkelte redaksjoner i de og slett. Så var det noen andre tidsskrifter som kom og oppsøkende virksomhet, arrangementer, slippefester? note ulike forlagene, måten de omtalte Vagant på var ikke sær- gikk, men Samtiden før Åmås var heller ikke noe spen- lig pen, særlig gjaldt det Gyldendal. Selvbildet i redak- nende, i hvert fall ikke for de fl este yngre forfattere. Nå Nei, det hadde vi ikke mye av. Det er noe som har kom- 1 Espen Stueland: «Jakten på noe samtidig», i Audun Lindholm & Paal sjonen var vel at kjærligheten vår var til litteraturen, ikke er tidsskriftkulturen mye mer interskandinavisk enn det met mer de siste årene. På den tida het det øl, gå på byen Bjelke Andersen (red.): Audiatur – Katalog for ny poesi 2005, Bergen: Gas- til forlagene. var på den tida, man forholdt seg mye til enten Norge med bladet, feste – ikke slippefest. Det ender likedan. spedal, Audiatur og nypoesi.net 2005, s. 219-221. eller litteraturer langt borte, til helt andre språk og tider, Er ikke negasjonen, motstanden til det etablerte, selve tidsskriftets det var ikke så mye utveksling, her og nå, levende forfat- rolle eller fremste kjennetegn? tere. Det er den store forandringen de siste fi re-fem årene, vitaliteten er en helt annen enn for ti år sida. Det er også Jo, det er det, og dessuten motstanden mot etablerte en annen dynamikk mellom avisene og tidsskriftene, sjangere. Det er utrolig viktig i tidsskriftshistorien. Et som gir tidsskriftene selvtillit, og som hever det intellek- tidsskrift må prøve å lokke ut av forfattere gode tekster tuelle nivået i dagspressen: Gode artikler kan trykkes i espen stueland, f. 1970, er forfatter og litteraturkritiker. som de ellers ikke ville ha skrevet, ved å la det komme Klassekampen og Morgenbladet. Han har skrevet diktsamlinger, en roman og fl ere essaybøker, og gjendiktet blant andre Stig Larsson og Rosmarie Waldrop. Til våren kommer han med essayboken Disseksjonen.

124 125 et eller annet tidspunkt innom litteraturvitenskap- eller Jeg tenker at idealtidsskriftet er et tidsskrift der redak- nordiskstudier. Det som likevel er tydelig er at redak- tørene selv har lyst til å skrive og bidra, og trykke sine sjonsmedlemmene har ulike ambisjoner og ikke minst egne tekster. Det fi nnes selvfølgelig ulike måter å se dette begavelser: Noen vil helst lese og noen vil heller skrive, på, og den tilbaketrukne koordinatorredaktøren kan «Dette har vi tenkt. Vi tror det og dette er en slags distinksjon. Noen vil kategorisere også være et ideal, ikke minst som en glimrende måte og noen vil unnslippe kategorier, for å si det sånn, og å sette i scene en mengde andre stemmer på. Men altså: der kan det naturligvis oppstå en viss friksjon. Men den Den tilstedeværende redaktøren var et ideal for oss da vi er bra. Se på det!» viktigste forskjellen er kanskje den som har med kon- jobbet med dette. Kanskje fordi vi oppfattet klimaet der taktnett å gjøre; hvem man kjenner og omgås. Mitt inn- og da – på slutten av 90-tallet – som litt livløst, og særlig Intervju med Eirik Vassenden trykk er at forfatterredaktører har et større kontaktnett fordi feltet mellom det stramme teoretiske arbeidet og enn akademikerredaktører. Den skrivende har kanskje den praktiske kritikken i stor grad var tomt. Personlig Av hans jacob ohldieck en videre orientering, mens akademikeren gjerne har et mener jeg dette mellomrommet er viktig, og jeg frykter mer spesifi kt fagfelt. En annen sak er det jo at et tidsskrift de langsiktige konsekvensene av diverse fi nansielle tiltak som Vagant hele tiden forandrer seg, og at balansen mel- i akademia som gjør det vanskeligere for akademikere å lom de to litt hypotetiske ytterpunktene «akademisk» bruke arbeidstiden sin på slikt arbeid. og «litterært» også stadig er i bevegelse. Uansett hadde Som redaksjonsmedlem må det dessuten være helt u var med da den Bergensbaserte redaksjonen gradvis for redaksjonen. Numrene i seg selv er kanskje ikke spe- vår redaksjon et ønske om å gå tydelig til verks i forhold avgjørende at man for det første har lyst til å jobbe med overtok for Oslo-redaksjonen. Hvordan fant denne sielt lette å lese, men reststoff et og overskuddsmaterialet til det å arbeide kommenterende, begrepsorientert og de samme tingene som resten av redaksjonen, og at man overgangen fant sted, og hva førte den med seg av end- har preget mitt arbeid, og fl ere av de andres også, så vidt begrepsproblematiserende. hele tiden konsentrerer seg om en idé eller et konsept ringer i Vagants profi l? jeg har kunnet se. eller et tema fordi det i seg selv er interessant, ikke fordi Hvilken type interne uenigheter var det mer spesifi kt snakk om, vi har en deadline vi må rekke. De første to årene laget vi numrene som en slags stafett I lederartikkelen «Javel, farvel?» i Vagant 1/05, der tids- og på hvilke måter var de konstruktive/destruktive? med hovedredaksjonen i Oslo. Espen Stueland kontaktet skriftet tok farvel med Aschehoug-samarbeidet, skriver du: Samtidig er det vel en fare for at det blir et sprik mellom de ideene oss våren 99 og lurte på om vi kunne være interessert i å «Faktum er at Vagant på mange måter er det samme i dag Det gikk først og fremst på to ting: Hva skal vi skrive redaksjonen vil jobbe med og det leseren vil ha? lage et nummer; det fungerte godt – i alle fall for oss – og som for 15 år siden: Et tidsskrift som forsøker å gi plass til ulike om og hvordan skal vi gjøre det? Hvem får bestemme hva vi fi kk i oppdrag å lage hvert tredje eller fj erde nummer. måter å tenke og praktisere litteratur og kritikk på. […] Selv tidsskriftet skal inneholde? Her tror jeg det i vårt tilfelle Ja, dette er noe jeg vil tro har vært diskutert i de fl este Etter hvert overtok vi hele bladet. Mer enn noen markant kan vi jo bare snakke for de siste fem årene, men det virker som handlet mye om tilfeldigheter, hvem som hadde tid og redaksjoner. For min egen del tror jeg ikke det er noe holdningsendring handlet vel dette redaksjonsskiftet om om balansen mellom forfattere og akademikere i redaksjonen er krefter til overs. Best ble det uansett når vi klarte å fi nne å hente på å skulle spekulere i hva en hypotetisk leser praktiske ting: En redaksjon i Oslo hadde ført sitt arbeid én kilde til uro – både konstruktivt og mer destruktivt.» Hva noen slike kjernebegreper som lot seg forme til de ulike ønsker seg. Det å redigere et tidsskrift handler slik jeg til endes, og vi var noen i Bergen som hadde en vag idé var det som var konstruktivt og hva var des tru ktivt ved et slikt redaksjonsmedlemmenes egne interesser, og kanskje kan ser det om en grunnleggende sjenerøsitet, om å ville vise om at vi kunne lage et bra blad. Vi laget noen numre i samarbeid? Selv om du påpeker i lederen at Vagant på dette det ha bestemt hvilke konsepter vi brukte kreftene våre folk noe. Det kan være av ren entusiasme eller petime- løpet av de første årene som jeg fortsatt er ordentlig godt tidspunktet i stor grad var det samme som 15 år tidligere, er det på – «strid», «idyll», «kraft», «idioti», «glede» – den slags teraktig kunnskapsforvaltningstanke eller hva det er, fornøyd med, og som er det jeg tenker på som det mest også blitt hevdet at Vagant fi kk en større grad av akademisk overskrifter. Men uenigheter, ja, det mener jeg å huske at men det handler om å vise fram noe: «Dette har vi tenkt. verdifulle jeg har gjort i Vagant-sammenheng. dreining i løpet av den tiden du satt i redaksjonen. Merkelappen vi hadde. Små tilløp til fraksjonering og den slags, men Vi tror det er interessant, vi tror det er bra, se på det». «akademisk» er jo noe som fortsatt dukker opp fra tid til annen; i den grad dette er interessant for andre enn oss som var Det å skulle dele noe ut fra en forestilling om hva leserne Hvis man ser på disse første utgavene kan det se ut som tema- er det en treff ende karakteristikk? der, så lar det seg vel lese ut av bladene vi laget. Uansett ønsker seg og å basere sin tidsskriftvirksomhet på det, nummeret var uttrykk for en redaksjonell linje; er det en rimelig var det et uttalt mål for den redaksjonen som begynte å tror jeg må forfalle til en litt livløs form for papirproduk- slutning? Vel, er eller har Vagant vært «akademisk» eller «litterært»? arbeide sammen i 1999 at redaksjonen selv skulle prege sjon etter en stund. Jeg oppfatter tidsskriftarbeid som en Jeg tror nok for det første at dette skillet mellom akade- tidsskriftet. Vi ville fylle et rom som virket litt tomt såpass personlig sak at noe annet enn full inneståelse fra Ja, vi var glade i temanummeret som idé, og kjørte hardt mikere og forfattere, eller kritikere og forfattere, er mer akkurat da – slik tenkte i alle fall jeg selv. Det var vel sær- redaktøren sin side ikke er akseptabelt, ikke er godt nok. ut med «Strid» i 4/1999. Der spadde vi opp et konsept – uklart enn man av og til kan få inntrykk av. De fl este lig Vinduet vi i perioder oppfattet som en hovedantago- Og i denne sammenhengen vil det å skulle forfølge noe eller kanskje mer en glose – som vi snudde og vendte på forfattere som har sittet i redaksjonene har også hatt en nist. Vi syntes det var for slapt, og vi tenkte at det vi selv annet enn det redaksjonen selv vil, være selvmord. i en litt barnslig fascinasjon over en idé vi syntes var god, slags akademisk løpebane, som studenter eller forskere holdt på med var skarpere. men som vi ikke ante hva vi skulle gjøre med. Vi hadde i en eller annen forstand. I vår redaksjon, den som ble Du var med i redaksjonen idet Aschehoug trakk den økonomiske også et temaummer om det kanskje noe kontraintuitive etablert i 1999 med Jørgen Sejersted, Finn Iunker, Nora Så hvis du skal se for deg et idealtidsskrift vil denne redaksjonelle støtten i 2005. En stund svevde man i uvisshet om hvorvidt tids- begrepsparet «Kraft og idyll», og igjen: De helt åpne og Simonhjell, Karl Ove Knausgård og meg selv, og som tilstedeværelsen være et grunnleggende kjennetegn? Hvilken type skriftet i det hele tatt ville fortsette. Når og hvordan kom Damm enkle ordene innbød til mye rart, ikke minst tankearbeid nokså kjapt ble supplert med Preben Jordal, var alle på tilstedeværelse er det da snakk om? på banen?

126 127 hans jacob ohldieck «dette har vi tenkt. vi tror det er bra. se på det!» Tidlig i 2005 ble dette avklart på en veldig grei måte. handler om å utvide rommene eller å nyansere inventaret så må det være det at man kunne laget det bedre. Og ja, hva; da sitter man og projiserer prosjekter og problem- Aschehoug forholdt seg ryddig til oss, og det var vel en handler om hvilken funksjon et tidsskrift bør ha, slik jeg man kan alltid lage ting bedre. Alltid. stillinger på folk vi ikke engang kjenner, basert på hva de forretningsmessig avgjørelse fra deres side – tidsskriftet ideelt ser det for meg. har skrevet før eller hva vi tror de kan skrive dersom vi kostet mer enn man ville betale. Greit nok. Den praktiske Hvis du avslutningsvis skal fremheve en slags oppsummerende gir dem sjansen. delen av dette bestod kort sagt av at ett forlag overtok Ser du noen forskjell på dagens Vagant og Vagant slik det så ut erfaring fra din tid i Vagant-redaksjonen, hva ville det være? Det er et ansvar, men også et privilegium å få lov til å for et annet. Vilkårene for driften var strengt tatt ikke så under din periode i redaksjonen? forvalte et tidsskrift i en norsk litterær off entlighet. Når forskjellige i begynnelsen – vi var veldig vare for inngri- At det er utrolig morsomt å drive med tidsskriftarbeid! det ikke er morsomt lenger, ikke lenger lystbetont og pener i vår redaksjonelle frihet, for å si det sånn. Ja, visse endringer er det vel. Redaksjonen skriver jo Det som er kjedelig sitter ikke så godt fast i hukom- overskuddspreget, kan det være man bare må gi seg, fi nne fortsatt, men jeg vet ikke om det er like uttalt som for ti melsen. Men det er gøy å få bestemme alt selv, gøy å på noe annet. Og overlate tidsskriftet til noen med andre I et intervju med Klassekampen sa du den gang, riktignok med år siden. Samtidig har det et fi nt stoff tilfang og jeg synes sitte seks-syv-åtte stykker og forsøke å tenke ut hvilke ideer. Stafetten må jo gå videre. et innslag av galgenhumor, at: «Det kan hende Vagant trengte det lever opp til forestillingen om å være så sjenerøst som problemstillinger og hvilke skrivende folk som passer et spark bak, så kan vi alltids takke Aschehoug for det.» Var mulig. Selv synes jeg Vagant bør ta vare på tradisjonen sammen – casting – fi nne ut hvem som kan skrive om Vagant gått tom for ideer på denne tiden? som en som gir kritiske korrektiver. Da handler det nett- opp om å se kjente ting på andre måter. Den «klassiske»

Alle trenger vel å bli sparket bak fra tid til annen, og sik- Vagant-artikkelen består av et kritikerrost forfatterskap eirik vassenden, f. 1971, er postdoktor ved Institutt for litterære, kert vår redaksjon også. Men «tom for ideer» er ikke dek- eller en kritikerrost bok som blir pillet fra hverandre av lingvistiske og estetiske studier ved Universitetet i Bergen. Han har bl.a. skrevet kende – jeg tror heller det handlet om at vi en periode en Vagant-redaktør eller en av redaksjonens nærmeste Den store overfl aten. Tekster om samtidslitteraturen (2004). lagde tidsskriftet på oppsigelse, så å si, og vi fi kk kanskje kritikere. Denne sjangeren er jo i og for seg underhol- ikke den helt store apokalyptisk-kreative rusen av dette. dende, men den har samtidig vært viktig for tidsskriftets Uansett ble vi jo tvunget til å tenke oss litt om, rekrut- profi l, stemme og rykte. Den er selvfølgelig blitt utskjelt tere nye redaksjonsmedlemmer, forandre rutiner, lufte ut også, naturligvis fordi den er forutsigbar, og onde tun- i stuen. ger hevdet vel en stund at tidsskriftet bare bestod av slike tekster. Vi fi kk kjeft for å være kjipe og for strenge, noe Hvilken posisjon vil du si Vagant har i off entligheten, og hvilken jeg synes det er greit å si at vi var, samtidig som jeg synes posisjon bør det ha? denne kjeften var uttrykk for en litt urimelig hårsårhet i enkelte kretser. Slik jeg opplever det, er Vagant på sitt mest relevante når KRiTIKER det lærer leserne sine noe. Om det er nye ting eller gamle Så du skulle gjerne sett mer av denne typen artikler i dagens nordisk tidsskrift for litterær kritikk og essayistikk ting eller rare ting eller ting som nesten ikke er ting i det Vagant? hele tatt, spiller ikke det så stor rolle. Når det supplerer, viser frem noe som man ikke fi nner andre steder. Jeg Jeg sier ikke nødvendigvis det, men jeg synes det er viktig opplever fortsatt at de jeg kjenner og møter som kom- at et tidsskrift orker å ta på seg dette, for det blir ofte frem- menterer Vagant, hører til i én av to leire: På den ene siden stilt som noe lett og uforpliktende, det å stille seg langt har du slike som meg, som har lest tidsskriftet mye, som unna og fyre løs med stor spredning, og man får inntrykk tidligere skrev i det selv og som nå ser det med en kritisk av at det ikke innebærer noen risiko for kritikeren som distanse. På den andre siden har du dem jeg kan identifi - slakter en bok. Jeg er ikke så sikker på at det er så lett. sere meg med fra da jeg var yngre og selv begynte å lese Det krever ikke først og fremst det man av og til får høre: Vagant. Mange deler den erfaringen av å være ung og lete machoverdier som tøffh et, guts og mot, dette spiller en

etter impulser og referanser. Så oppdager man at det er heller liten rolle. Det vanskeligste med å skrive den type kritiker.nu noen som deler ut akkurat det man leter etter, som gjør kritikk er at argumentene må være bedre enn tilfellet er @ så godt de kan for å introdusere tekster og forfatterskap, når det gjelder den jevnt rosende omtalen. Panegyrikk er problemer og tematikker. Et tidsskrift fyller en viktig sjelden et problem for off entlighet, forlagsapparat eller rolle for eksempel i forhold til å supplere det vi voksne forfatter, mens en ordentlig og velbegrunnet slakt jo er akademikere forteller studentene våre i auditoriene og kjempevanskelig å lage. Hvis man kan kritisere Vagant for #10 seminarrommene. For litteraturfagene er Vagant viktig noe i den perioden tidsskriftet ble ansett for å være for tema oversettelseskritikk for å vise fram at det fi nnes fl ere ting, andre ting, og at strengt og for hardt, for akademisk og for slaktelystent,

ute d. 20 november 2008 www.kritiker.nu / info de samme tingene kan sees på fl ere måter. Alt dette som bilde marie ambjørnsen

128 129 Hinsides vått og tørt Intervju med Henning Hagerup og Pål Norheim

Av audun lindholm

min vei inn i Vagant-lesernes rekker startet med et num- Menneskene bak disse navnene antok snart mytiske pro- mer fra 1995; jeg var vel 15 år da jeg kom over denne for meg porsjoner: Skrev de om en bok, måtte jeg oppsøke denne ål norheim: vi hadde sett så mange men generasjonen før oss. Noe av poenget med et obskure trykksaken. I nummeret fantes en nekrolog over boken; oversatte de en forfatter, satte jeg meg som pro- feilslåtte utopier at vi ikke var i humør til tidsskrift som Vagant var å bedrive en form for ikke- Tor Ulven og en prosatekst signert ham, som siden ble tit- sjekt å fi nne ut mer om forfatterskapet. Det var ikke så noe prosjektmakeri av det grandiose slaget, doktrinær utforskning av posisjoner – ideologiske, telteksten i Stein og speil. Jeg husker fortsatt fornemmelsen rent få bøker og forfattere de rakk å være innom – det ble eller å være talerør for en generasjon. estetiske, metafysiske – og undersøke om ikke en del av tilstedeværelse som vokste i meg der jeg stod og leste, en del lesing i kjølvannet av numrene. På den tiden var Generasjoner hadde lenge vært en integrert og vel- forskjellige typer tankegods kunne gå bedre sammen på et kjøkken i Oslo, ved en haug med aviser som skulle bladets utgivelsesfrekvens høyst irregulær, og ukentlig smurt bestanddel i medie- og moteindustrien. Vi enn det som var opplest og vedtatt. På ett nivå dreide til resirkulering (deriblant den aktuelle Vagant-utgaven). (for å være ærlig: til tider daglig) oppsøkte jeg kiosken prøvde heller å tette vesentlige hull, vi mente at det seg om å prøve å komme hinsides en del norske Snart skulle jeg oppdage at Ulven selv, i et Vagant-intervju, som førte Vagant, for å se om en ny utgave var ute. norske forfattere og lesere burde ha visse tankemo- kulturradikale forestillinger og samtidig ivareta det var den som mest presist hadde beskrevet det jeg merket så Noe over ti år senere kan jeg konstatere at jeg selv er deller og tradisjoner til rådighet. De pompøse dik- radikale aspektet. Vi ønsket ikke at de feilslåtte uto- ettertrykkelig: Teksten var skrevet i et språk som glødet, involvert i å lage dagens versjon av Vagant, og at vi har terrollene sto ikke høyt i kurs, heller ikke de som piene skulle gjøre oss til defaitister, eller føre til at vi men som tilsynelatende lå under kaldt, ildfast glass. Dette et jubileum å markere. Hva var da mer nærliggende enn gjorde seg usynlige i ly av et utopisk kollektiv. vred småmannsgalskapen 90 grader rundt. var mitt første møte med Ulven – men også med Vagant. å tromme sammen Norheim og Hagerup til en samtale Historien hadde vaksinert oss både mot det apoka- Over natten gikk jeg fra å lese bindsterke fantasyserier til å om bladet de var med på å legge fundamentet for, og som lyptiske og de storslåtte utopiske prosjektene. — tråle gjennom biblioteket på leting etter bøker som kunne de selv arbeidet med døgnet rundt i viktige perioder av Kloke av skade ble vi vel neppe. Men det er ikke til å by på lignende opplevelser som den lesningen av Ulven sine og tidsskriftets liv? Tiden som har gått gjør det også komme forbi at mange i vår generasjon på sett og pn: På Blindern fantes det et studenttidsskrift, hadde gitt. Til å hjelpe meg i jakten hadde jeg nå funnet lettere å se de større sammenhengene tidsskriftsengasje- vis ble litt småmannsgale, både individuelt og på Littviten, som Gunnar Rebnord Totland og noen noen ubestikkelige omvisere, og i tiden som fulgte sendte mentet inngikk i, og hvilke holdninger og interesser som vegne av samfunnet. av medstudentene hans fi kk ansvaret for. De skiftet jeg jevnlig de lokale bibliotekarene ned i magasinene for å preget deres Vagant-årganger. navn på trykksaken, og gjorde den til noe helt annet. hente frem gamle Vagant-utgaver. Numrene ble saumfart, Hagerup tok med entusiasme imot invitasjonen til å ta henning hagerup: Won’t Get Fooled Again var nok og enkelte artikler ble lest igjen og igjen – de var krevende turen til Bergen, en by han ikke hadde besøkt siden 80-tal- et slags credo – eventuelt et anti-credo – for mange hh: De kuppet denne lille fagavisa, og skulle plut- lesestoff , men ga en ufravikelig følelse av at de fortalte om let, mens Norheim satte seg på scooteren fra Eidsvågneset. av oss som vokste opp på 70-tallet, selv om det selig lage tidsskrift. Jeg studerte sammen med dem, noe jeg ikke kunne være foruten. Sammen barrikaderte vi oss i et kollektiv på Møhlenpris strengt tatt ikke var vi som opprinnelig var blitt lurt, og husker at jeg tenkte at dette var det rene vanvidd. Blant bladets bidragsytere og redaksjonsmedlemmer, i tre døgn med opptakeren på, for å gjøre det følgende fantes signaturene «Henning Hagerup» og «Pål Norheim». intervjuet. / al

130 131 audun lindholm «hinsides vått og tørt» Jeg ristet på hodet da jeg hørte at de ikke bare skulle intervjuet Mor Theresa og Dalai Lama før han kom til forvandle denne unnselige blekka til et tidsskrift, men redaksjonen, og var i besittelse av en ikke ubetydelig por- Det dér, tenkte jeg, forsvinner i øl og røyk og skravl. Jeg visste også avholde redaksjonsmøtene på Café Celsius. Det dér, sjon freidighet, der tilsynelatende ingenting var umulig å ikke da hvor stor rolle kafeene spiller i tidsskrifthistorien – men tenkte jeg, forsvinner i øl og røyk og skravl. Jeg visste få til. Også Anne Gjeitanger hadde denne journalistiske ikke da hvor stor rolle kafeene spiller i tidsskrifthistorien erfaringen, fra Asker og Bærum Budstikke. det skulle jeg snart bli behørig opplyst om. – men det skulle jeg snart bli behørig opplyst om. Kjente dere den første redaksjonen godt? tekniske tingene: format, trykkeri, hardware, software, pn: Det stemmer visst, når jeg tenker etter. Jeg synes å pn: I begynnelsen ble Vagant satt på kjøkkenet til distribusjon. Det står stor respekt av hvordan han dannet huske at Alf og jeg leste en tekst jeg hadde skrevet som Gunnar. Siden fl yttet de til et kontor på St. Olavs Plass, pn: Den første redaksjonen var omgangsvenner. I 1988 rammebetingelsene for tidsskriftet. het «Avrealiseringsanstalten»? Men som oftest arrangerte der de holdt til da jeg kom inn i bildet, mot slutten av var jeg grunnfagsstudent, og vanket i samme miljø som vi kvelder hvor vi trommet sammen forfattere til opples- 1988. Bladet ble startet kort tid etter at pc-ene ble avan- Cecilie Schram Hoel, Erle Stokke, Ola Hegdal, Hege hh: Vi hadde en repromaskin, og sendte ferdige ark ning – gjerne debutanter – eller kritikere til samtale. serte nok til desktop publishing. Man behøvde ikke lenger Imerslund med fl ere. Det var mange hovedfag som gikk til trykkeriet. Og siden pakket vi det selv, kjørte til profesjonelle setterier. En genistrek fra Gunnars side dukken her. Sågar grunnfag. Narvesen og sendte ut til abonnenter. Det holdt vi på hh: Vi ble nok oppfattet som en uhyre sammensveiset var å lage tidsskriftet i tabloidformat, det ble billigere å med helt til Aschehoug kom inn i bildet. gjeng. Jeg husker jeg snakket med en venninne av meg produsere og gjorde et mer inviterende inntrykk enn de hh: Jeg var i gang med en magistergrad, og drev litt med som skulle ut med en annen venninne: De hadde først tradisjonelle tidsskriftene. Det minnet litt om Gateavisa gruppeundervisning på Litteraturvitenskapelig institutt. Det hele må ha krevd en veldig oppofrelse fra alle involverte? tenkt å gå på Nordraak, men så hadde den ene av dem sagt og tegneserieblekker. Så både det teknologihistoriske og Men jeg syntes etter hvert at det faglige miljøet begynte at nei, der sitter bare Vagant-redaksjonen og diskuterer layout- de produksjonsmessige valgene er viktige å ha i bakho- å bli veldig trangt. Dette var i den siste fasen av dekon- hh: Ville man være med, gikk man inn med hud og løsninger. Det sier jo litt. Vi satt ute og diskuterte layout- det for å forstå hvordan Vagant kom seg på beina. Bladet struksjonens store tid i Norge. Jeg gikk rett og slett lei hår. Vagant var ikke bare et tidsskrift, det var en livsstil. løsninger og interne anliggender så det suste, og regnet hadde også en amatørisk sjarm og var åpent for veldig av å turnere tekster med denne optikken, der man var Flere av oss bodde jo mer eller mindre sammen, vi satt på med at dette hadde svært stort interesse for alle andre. mye; særlig det første året var det vanskelig å plassere. forpliktet til å havne i en eller annen form for apori kafeer til stengetid og overnattet ofte på kontoret: Folk Det krysset alle de velkjente linjene om hvem som skulle uansett hva man foretok seg, og i samme slengen skulle som Pål, Torunn, Hege, Johann, Arve og jeg – og etter pn: Reality-tv-eksperten Alex Iversen fortalte meg nylig intervjues av hvem, hva de skrev om, og så videre. Dette si så mye som mulig om språkets ikke-referensialitet. En hvert Bjørn – var blant de iherdigste når det gjaldt denne at han pleide å gå på Nordraak da noen av oss vanket der. var mens Kjærstad fremdeles var Vinduet-redaktør. Av hvilken som helst tekst ble lest med Paul de Man-briller. typen livsførsel. Ellers kunne diskusjonene være friske, Vi var ikke spesielt kule i klesdrakten, men gjorde et ete- journalistene ble Vinduet oppfattet som vanskelig, der- Det som skulle være en åpning av litteraturen, og skape men ingen av dem førte til uopprettelige konfl ikter. risk, mystisk inntrykk – så unge Iversen hadde sett veldig med ble Vagant omtalt som et «friskt pust». et mer skjerpet kritisk språk, endte altfor ofte opp med opp til oss. [Ler.] å bli ren etterplapring av det diverse akademiske guruer Det slår meg at Vagant veldig tidlig fi kk markante forfattere som Det første nummeret hadde et intervju med Axel Jensen som hadde sagt. bidragsytere? hh: Malapropos: Jeg så et intervju i Dagbladet med Tor- hovedoppslag. Var han et motkulturelt ikon på denne tiden? grim Eggen da han utga Trynefaktoren, der han fortalte at pn: Jeg var bare såvidt kommet i gang med faget, men for pn: Det begynte vel for alvor sommeren 1989, da det han hadde kommet inn på Cacadou en kveld, hvor hele hh: Han bodde jo blant annet i en husbåt og represen- folk som Henning, Johann Grip og Arve Kleiva var det ble arrangert en poesifestival i Oslo. Plutselig kom en Vagant-redaksjonen satt. Ifølge ham hadde vi sett på ham terte en slags permanent tilstedeværelse av det idealistisk- annerledes. For dem var det et større sprang, det å hoppe smilende Gunnar inn døren til Vagant-kontoret med en med den dypeste forakt. Det jeg kan si, er at det blikket han kosmiske 60-tallet. Så det var et tydelig hint om at man av studiene. Men dette betød også at Vagant ble mer og mer avtale om at vi skulle lage festivalavisen. Jaha? Da gjaldt så, sannsynligvis var preget av den dypeste fyll. Jeg kan knyttet an til visse tradisjoner: Gateavisa, beat og hippi- spennende: Noen av de beste folkene forfl yttet seg over fra det å sette oss i sving. Så tok vi kontakt med forfattere og ikke huske at noen av oss ytret noe negativt om Eggen, etiden. Jeg vet ikke hvor gjennomtenkt det var, men det Litteraturvitenskapelig institutt til Vagant. Man fi kk på sett kritikere vi respekterte – deriblant Tor Ulven – og spurte verken da eller ved andre anledninger. Det var det da hel- hadde en klar signaleff ekt. og vis to universiteter, et formelt og et uformelt. om de kunne skrive om en bestemt poet. ler ingen grunn til. pn: Gunnar hadde veldig ambisiøse planer for Vagant. Vi Hvordan var redaksjonen organisert? Pål kalte prinsippet hh: Poesifestivalnummeret representerer på sett og vis Likevel, det var jo også plass for polemikk. Det er særlig én artik- andre hadde nokså diff use oppfatninger av hvor og hva anarkoindividualistisk? den store overgangen. Jeg var ikke med i redaksjonen da, kel fra deres tid som er blitt stående som en posisjonsmarkering i så han ville med bladet – jeg vet knapt om han visste det men som leser begynte jeg å ta bladet ordentlig på alvor måte. Henning og Alf van der Hagen skrev en raljerende gjen- selv. Til gjengjeld stilte han oss fri til å gjøre nøyaktig pn: Fra begynnelsen av var det én sjefredaktør, deretter med dét nummeret. nomgang av mottagelsen av Erik Fosnes Hansens Salme ved hva vi måtte ønske. Hvis vi hadde ideer, var det bare å ble det to: Gunnar og Alf. Men ganske raskt gikk vi inn reisens slutt i 1/1991: «Svimmelheten tok dem.» sette dem ut i livet. Det var hans måte å lede redaksjonen for fl at struktur – det kunne være tungvint, med uklare Opptrådte dere som gruppe også utad? Jeg mener å ha lest et på, en gjennomført anarkoindividualisme. Alf [van der ansvarsforhold, men skapte samtidig den energien som avisklipp om en lansering av et nummer der ulike redaksjons- hh: Fosnes Hansen-aff æren ødela nok litt for oss. Etter Hagen] hadde journalistisk erfaring, som kom til uttrykk drev det hele fremover. Gunnar sluttet jo etter en stund medlemmer satt på forskjellige steder i lokalet og fremførte hver den ble vi plassert i bås som en gjeng med hardcore post- i at han introduserte slike ting som ingresser, mellomtit- for å starte tidsskriftet Plastikk. Ved siden av å være sin tidsskriftspoetikk: Vagant skulle ikke fremstå enhetlig, derfor modernister og strenge bedrevitere. Alf fortalte at han ler og en bevissthet om presentasjon. Han hadde allerede grunnlegger og visjonær og utopisk, skjønte han de tok presentasjonen form av en kakafoni av ulike stemmer. gikk innom en musikkforretning og kjøpte en cd med

132 133 audun lindholm hinsides vått og tørt Mozart eller Mahler en dag. Ekspeditøren så himmelfallen hh: Det kan ikke betones nok hvor kollektivt dette var, hh: Hvis den første fasen varte til 1989 og nummeret redaksjonen supplert med Ingvild Burkey, Ola Hegdal, på ham og spurte om han virkelig hørte på slik musikk, han det var lagarbeid og samarbeid hele tiden. Alle deler i med Bloom-intervjuet – «Transatlantisk monolog», min Kristine Næss, Tore Renberg og Espen Stueland, og vi som var ihuga modernist. Så kom det jammen en korreks fra maskineriet var nødvendige. Mennesker som kanskje debut som intervjuer for øvrig, helvete for en ilddåp –, fi kk Ales Ree som fantastisk eff ektiv redaksjonssekretær. en av de andre ansatte: «Nei, nei, han der er ikke modernist, ikke skrev så mye i hvert enkelt nummer – som Hege varte den andre fasen frem til 1994 og temanummeret om Dessuten kom Trude Kleven inn i redaksjonen igjen. Det han er postmodernist.» Det rådet uansett en bekymret enig- Imerslund og Cecilie Schram Hoel – gjorde en kolossal tafatthet. Under arbeidet med det nummeret gikk på sett var også langt på vei Bjørn som halte i land avtalen med het om at det ikke passet inn i bildet at en fyr som ham innsats for å få tidsskriftet ut. Hadde vi ikke hatt dette og vis redaksjonen i oppløsning. Etter det var det nok en Aschehoug. På den tiden begynte jeg nok for min del å hørte på musikk som var mer enn 100 år gammel. samarbeidet, kunne vi sittet og skrevet essays så mye vi reell fare for at Vagant kunne bli nedlagt. føle at jeg var i ferd med å bli en slags syvende far i huset; ville uten at det var blitt noe blad av bestrebelsene. jeg lurte på når de nye redaksjonsmedlemmene skulle pn: Vi kjente oss ikke igjen i det bildet, og heller ikke pn: Jeg trakk meg underveis i arbeidet med det numme- legge meg i et horn og henge meg på veggen. Da så også i at vi skulle være en gjeng dystre kritikere som bare pn: La oss heller ikke glemme layouten. Hobben ret. Det var vel jeg som kom på temaet, men når det kom Torunn og Tone ga seg i 1996 – som de siste av den gamle leste Claude Simon og Paul Celan. Mange av oss elsket [Hilde Beate Bang Ellefsen] og Vidar Berntsen sam- til stykket, klarte jeg ikke å skrive om det. gjengen – syntes jeg nok det snart burde bli min tur også. for eksempel Dickens’ forfatterskap. Vi gjorde en del arbeidet veldig tett med bilderedaktørene, Robin Le Men jeg husker disse siste årene som svært fi ne, og de som anstrengelser for å bryte med denne oppfatningen, men Normand og Kate Gustavsen, som vi igjen arbeidet tett hh: Tafattheten grep om seg. satt igjen i redaksjonen etter at vi gamlinger ga oss, drev det lot ikke til å nå helt igjennom. med. Robin skrev sågar tekster. Og vi skrev hele tiden jo bladet videre på det mest fremragende vis. sammen. Særlig Torunn Borge, Henning, Johann Grip, pn: Det oppstod plutselig et 1:1-forhold mellom teori Hvordan opplevde dere skjæringspunktet mellom Vagant og den Arve Kleiva og Bjørn Aagenæs inngikk i forskjellige og praksis – et sjeldent sammenfall. Men jeg må si det er Noen av de nye redaksjonsmedlemmene hadde vel også brukt større off entligheten? samarbeidskonstellasjoner. forbausende at Vagant er blitt 20 år. Det er en forunderlig Vagant som sin inngangsport til den seriøse litteraturen. I Tore kontinuitet i tidsskriftet, noe vi overhodet ikke kunne Renbergs nye roman, får Jarle Klepp et refusjonsbrev signert hans pn: Det første året ble Vagant som sagt oppfattet som et hh: Det var en stor glede å skrive sammen med dem. Så se for oss da vi jobbet med det. En gang mot slutten av store litterære guru, Henning Hagerup? friskt pust. Men da Henning og jeg kom inn, hadde vi må vi få med at John Tore Aartveit var en av de helt sen- 1980-tallet husker jeg at Rune Slagstad i et radioprogram en idé om at vi ville oversette og presentere teoretikere trale medarbeiderne i fl ere år. Han var den absolutte ryg- sa noe om at det fantes to slags tidsskrifter: På den ene hh: [Ler.] Ja. Han sendte meg boken, og hele dette inn- og litteraturkritikere, de nye internasjonale strømnin- graden gjennom en rekke numre: Han var til stede fra før- siden institusjoner som Samtiden, som utgis ufortrødent slaget er jo først og fremst veldig morsomt. gene, på en fundert, grundig måte. Så vi lagde noen ste til siste øyeblikk i hele produksjonen. John Tore gjorde i femti eller hundre år. På den andre siden slike som går numre med oversettelser av, og artikler om, Paul de Man, alt arbeidet som trengs å gjøres, og var uhyre eff ektiv. inn etter ett års levetid. Og der trakk Slagstad frem «de Da jeg leste kapitlet med refusjonen som skal være signert deg, Harold Bloom, René Girard, med fl ere. Det var ganske unge postmodernistene i Vagant», og sa at dette var en fi n tenkte jeg at her har Renberg jammen tatt Hagerup på kornet. heavy bolker, som falt mange tungt for brystet. I omtalen pn: Han var suveren som korrekturleser, en glimrende ting: Noen tidsskrifter burde bare vare i ett år. I den for- gikk så Vagant fra å være et friskt pust til bare å være tung artikkelskribent, han deltok på alle redaksjonsmøter, bindelse er jeg stolt av at vi var veldig bevisste på å rekrut- hh: Den banditten har jo faktisk tatt vare på et refu- teori. Også det inntrykket måtte vi arbeide mot i noen visste hvordan man budsjetterte. I det samme skjønnlit- tere nye redaksjonsmedlemmer, folk vi visste hadde noe å sjonsbrev jeg skrev en gang i tiden. Så formuleringene er år. Vagant light var et forsøk på å fi nne en måte å slippe til terære bilaget der vi trykket Ulvens «Gull, vinter» og den fare med, som kunne bringe stafettpinnen videre. Denne autentiske. Dessverre for meg … lettere stoff på. Og Alf intervjuet Tor Åge Bringsværd, første von Baader-teksten, hadde han et litterært bidrag bevisstheten har disse igjen hatt med seg, når de har fun- John Irving og en rekke svært forskjellige forfattere. som var uforglemmelig. net frem til nye folk før de selv har sluttet: Intet après moi Karl Ove Knausgård har i et intervju fortalt om da han og Tore Samtidig introduserte Tone [Hødnebø] samtidspoeter le déluge. Og dermed har det oppstått et aldri så lite para- Renberg første gang møtte den daværende redaksjonen. Dette var før fra Sverige og Danmark, og gjendiktet Kathy Acker og hh: Jeg tror ingen andre i redaksjonen spredte seg over doks: Et tidsskrift som Vinduet har ironisk nok fungert de to unge Bergensstudentene hadde debutert som forfattere: «Der Emily Dickinson. Og noen av oss oversatte tunge tyske et så stort felt som han. Men så forsvant han. Jeg vet ikke mindre institusjonelt og mindre forutsigbart enn Vagant, satt de og så ut som vanlige mennesker. Jeg så på dem med bunnløs fi losofer. Vi dyrket denne schizofrenien mellom tungt og hvor han er i dag. i og med at Gyldendal med jevne mellomrom ansetter en respekt, ville ikke avsløre min uvitenhet, og åpnet ikke munnen.» lett, smalt og bredt i hvert eneste nummer. Fra midten ny redaktør som starter med blanke ark. av 90-tallet ble det en ny profi l, kanskje mer rendyrket, pn: Ifølge rykter befi nner han seg på hjemstedet Ulefoss pn: Karl Ove og Tore kom vel på en slags pilegrimsferd og jeg for min del er svært imponert over hva Espen i Telemark. hh: Det var utvilsomt det at Bjørn [Aagenæs] kom til Cacadou og Sara, stamstedene våre. De hadde reist til Stueland og andre fi kk til. Men frem til da var Vagant et inn som reddet oss etter tafatthetsnummeret. Det var Oslo for å gå på en konsert med et rockeband de beundret, genuint schizofrent tidsskrift. — Torunn som greide å kapre ham til redaksjonen. Han pluss at de skulle møte oss i Vagant-redaksjonen – særlig kunne tenke økonomi, og takket være ham ble det stablet Henning, vil jeg tro. Vi ble ganske forbløff et og frappert en ny redaksjon på beina, og han bidro til å gi oss gamle over dette, hvilken respekt vi ble møtt med. Det stoppet redaksjonsmedlemmer nytt mot – de som var igjen på aldri å overraske oss, vi følte oss jo på mange måter som dette tidspunktet, var Torunn, Tone Hødnebø og jeg. jyplinger selv. Ikke for det: Vi var stolte over hva vi kol- Dekonstruksjon iført slips: Det var så pyntelig og korrekt, og Dessuten hadde vi lenge håpet at Johann skulle forbli i lektivt fi kk til, da numrene kom fra trykkeriet. Jeg hadde redaksjonen, og da også han ga seg, begynte det virkelig i min ungdoms fantasier sett for meg at jeg kanskje ville de kom alltid frem til de forventede resultater. å se mørkt ut. Men takket være Bjørns bestrebelser ble skrive noen bøker, og når jeg rundet femti, begynne å

134 135 audun lindholm hinsides vått og tørt

Kanskje man i fremtiden vil endre på fi lmscener hvor det for eksempel Flere og fl ere i Norge er oppmerksomme på dette, at oljefondet, spises kjøtt, slik at når helten fører en bit indrefi let til munnen, har vår pensjonskasse, vår velferd, er helt og holdent integrert i man datamanipulert inn et stykke kålstuing på gaff elen i stedet? verdensøkonomien, også dens mest brutale sider. utgi et tidsskrift. Aksel Sandemose og Alf Larsen drev jo savner her, er det enkelte genuint eldre tekster, eldre enn Steff en Kvernelands serie «Amputerte klassikere» ble raskt klas- Fosnes Hansen-kritikken. Jeg holdt en improvisert tale med tidsskrifter på sine eldre dager. Jeg hadde aldri sett Cioran. Noen latinske satirer og spanske 1600-tallsdikt sisk Vagant-stoff . Hvordan kom dette prosjektet i gang? som dreide seg om litteraturkritikkens betydning, om for meg at det skulle bli omvendt, at jeg la tidsskriftarbei- ville ha gjort seg. hvor lærd man måtte være for å frembringe den, og hvil- det bak meg når jeg såvidt var fylt 30. pn: Steff en hadde allerede gjort ting basert på Georg ket godt språk man måtte føre. Jeg antar at for de tilste- pn: I bunn og grunn er jeg enig. Vi lyktes ikke i å lage Johannesen og Vesaas, og arbeidet med Snorre. On and deværende må dette ha fremstått ufattelig selvgodt. Det — det fullkomne Vagant-nummeret i vår tid. Men dette off bidro han i Vagant gjennom mange år. På et tidspunkt gjelder tross alt å ha et litt sobert forhold til disse tingene. nummeret er uansett av de bedre: Du kan fordype deg, lånte han Finnegans Wake av meg, jeg hadde akkurat kjøpt Man skal ikke ha altfor store forhåpninger til hva man Dere snakket om et nummer som kunne fortjene å omtales som et du kan le litt. Det var i grunnen langt på vei sånn vi ville boken. Og Steff en radbrekte den, i en helt vanvittig serie. kan utrette som kritiker. idealnummer? at bladet skulle være. Det var en tilbakevendende disku- Det ble den første amputerte klassikeren. Jeg er blant sjon hvordan vi skulle gjøre det med temanumre, om vi dem som ikke har lest hele Finnegans Wake, bare så dét er Vagant plasserte seg vel på sett og vis i forlengelsen av Athenäum pn: Ja. Henning har funnet det frem: 4/1991. Det har den skulle vie noen utgaver til kun ett tema. Man kan miste sagt, for han har ennå ikke levert den tilbake. gjennom denne oppvurderingen av kritikken? Hos de tyske rette blandingen av norsk og utenlandsk, nytt og klas- noe av spontaniteten og variasjonen hvis man lar temaet romantikerne ble jo den kritiske teksten en form for fyllestgjøring sisk, journalistikk og akademia. En lett inngang, med en bestemme alt. hh: Jeg husker at han kom med en fortelling av av det refl eksjonspotensialet som ligger i poesien. julefortelling av Paul Auster. Så kommer et intervju med Bjørnson – den er like støvete som tittelen: Støv. Steff ens Kjell Askildsen, aforismer av E.M. Cioran, en Cioran- hh: Hvis jeg skulle engasjere meg i et litterært tidsskrift lesning er svært utstrakt, og han hadde altså støtt på hh: Forsåvidt overtok vi dette nokså direkte fra de tekst til: «Avhandling om forråtnelsen», og en artikkel igjen, noe jeg tviler på at kommer til å skje, kunne jeg denne Bjørnson-teksten, og funnet ut at den var som tyske romantikerne. Med en liten justering via kritikere om Cioran av Finn Tveito. Altså først Askildsen, etter- tenkt meg å lage et tidsskrift som var strengt temaredi- skapt til å lage en tegneserie av. Så kom han med disse som Harold Bloom og Northrop Frye. Og en del andre fulgt av en fyldig Cioran-seksjon. gert, som begynte med et nummer om antikken, fortsatte sidene. Det var aldeles ellevilt. som ikke er like bastante når det gjelder å gjøre kritik- med middelalderen, og så videre, opp til vår tid. Og som ken til litteratur, men som har et høyt språklig nivå: hh: To markante pessimister. så snudde kortstokken igjen, og lagde et nytt temanum- pn: Etter hvert ble han plukket opp av Dagbladet. Gaston Bachelard, Georges Poulet, Borges selvfølgelig, mer om antikken, og så videre. Sikkert gjennom Fredrik Wandrup. I dag har jo Steff en Benedetto Croce til en viss grad, og så noen av nykriti- pn: Og deretter Vagant light: Gjør det selv-kurs for et respektinngytende forfatterskap bak seg. kerne – det lå jo et nærlesningsideal i bunn her. anmeldere. Som går i en helt annen retning. Og Tone pn: Altså antikken og middelalderen én gang til? Hødnebøs glimrende essay om Gunnar Björling. Videre hh: Jan Erik Vold gikk så langt som til å utrope ham til pn: Johann Grip skrev en artikkel om Raga Rockers, Bert Papenfuß-Gorek. hh: Ja. Om igjen. Flere ganger, i mange år. Med en blan- Norges beste litteraturkritiker. Og noe er det jo i det. «Maskiner i Nirvana». Den er svært konsekvent gjen- ding av nytt og gammelt. En masse nyoversatte skjønnlit- Den måten han behandler disse tekstene på, innebærer nomført, en slags dekonstruksjon on the Wild Side. hh: Hardtslående tysk samtidspoesi. Øyvind Berg over- tære tekster, og eldre og nyskrevne tekster om epoken. absolutt en form for original kritikervirksomhet. For alt satte. Og så er det din polemikk mot Guttorm Fløistad, jeg vet, kan det være han som blir stående som den store hh: Denne strategien var nok en slags lek med hele frem- og et kritisk essay av Torunn Borge og Anne Bøe om pn: Da kunne kanskje jeg lansere et tidsskrift som litteraturkritikeren fra overgangen mellom det 20. og 21. gangsmåten, og dermed også et oppbrudd fra den. Både Finn Skårderuds bok om anoreksi. Og en debutant. begynner med 70-tallslitteraturen, går videre til 80- og århundre. Johann og fl ere av oss andre følte vel mer og mer en mot- 90-tallslitteraturen og frem til i dag, og som så snur kort- stand mot de prosedyreaktige dekonstruktive lesningene pn: Deretter Ole Robert Sundes essay «Noen anmerk- stokken igjen? — vi så rundt oss. ninger rundt et ubehagelig spørsmål». Det handlet om – ja, hva handlet det om? Skal vi se: Benjamin, Kafk a, pn: Dekonstruksjon iført slips. Det var så pyntelig og Gombrowicz, Beckett, Cortázar ... hh: Da spørs det om ikke en tredje må ta på seg å starte et Hadde dere som program at dere skulle utfordre kritikkens former? korrekt; og de kom alltid frem til de forventede resultater. konkurrerende tidsskrift som lager temanumre om 2001, hh: En viss Sunde-kanon utkrystalliserer seg. I det hele 2002 og frem til vår tid. Og så tilbake igjen. Eller numre hh: Det var vi nok opptatt av, ja – rettere sagt var vi hh: Man kan nok til tider si det samme om nykritikerne. tatt: Dette nummeret er en tilnærmet perfekt blanding. om mandag, tirsdag og onsdag i forrige uke. nesten pinlig sterkt opptatt av det. Ikke minst av hvilken Også der er målet nå og da svært klart i utgangspunk- Jeg liker rytmen i det, vekslingen mellom lett og tungt. rolle vi selv skulle spille i å forandre denne enormt viktige tet. Cleanth Brooks, for eksempel, som har skrevet en En moderne klassiker er oversatt, samtidig som andre — norske litteraturkritikken. Jeg husker fortsatt med skam del fi ne ting: Flere av tekstene i The Well-Wrought Urn tekster trekker i en helt annen retning. Er det noe jeg den pressekonferansen der vi lanserte nummeret med – det er ingen tvil om hvor han skal hen. Og selvfølgelig

136 137 audun lindholm hinsides vått og tørt vurderer han et dikt av John Donne høyere enn et dikt Trude Kleven, som bidro med feministisk teori i løpet naturligvis ikke hadde den presise kunnskapen man har hh: Vi forholdt oss også til positivismekritikere som av Wordsworth. Det ligger i sakens natur når du opererer av nittitallet. Flere av dem som da ble løftet frem kan i dag. I usa har man begynt å sladde sigaretten fra foto- Wilhelm Dilthey og Ernst Cassirer. Hos dem betones det med et poesibegrep som er basert på diktene til the metap- sies å befi nne seg i den dekonstruktive tradisjonen, som grafi er og frimerker av berømte fi lmstjerner fra mellom- at det fi nnes en åndelig dimensjon som ikke lar seg utlede hysical poets, og underforstått måler alt mot dem, som om Luce Irigaray og Ebba Witt-Brattström. Selv hadde jeg i krigstiden. Kanskje man i fremtiden vil endre på scener direkte av de materielle forholdene, men som nettopp det var litteraturens alfa og omega. Det fører til at Donne- utgangspunktet stor sympati for den postkoloniale hold- hvor det for eksempel spises kjøtt, slik at når helten fører inntar en autonom posisjon, selv om denne dimensjonen lesningene er noe sprekere enn Wordsworth-lesningen, ningen, men selve lesemåten ble tidvis nokså moralistisk en bit indrefi let til munnen, har man datamanipulert inn kan settes i relasjon til det materielle og samfunnsmessige. selv om begge er ganske programmatiske. Vi skrev aldri på vegne av fortidige hendelser – pekefi ngeren som kri- et stykke kålstuing på gaff elen i stedet? Skulle jeg forsøke under på nykritikernes konservatisme og kristne ver- tisk metode. Og kritikeren selv har alltid rent mel i posen. å spå, vil vi i løpet av min levetid bli vitne til en nokså Da er det jo forståelig at frankfurterne blir viktigere enn densbilde, men en del grep har man jo fått derfra, til dels Chinua Achebes berømte lesning av Conrads Heart of opprivende strid mellom militante og moderate grener av nyhistoristene. via den amerikanske grenen av dekonstruksjonen. Darkness var for eksempel nokså tvilsom, synes jeg. vegetariansk litteraturteori. Jeg kommer i så fall til å følge diskusjonene med stor iver, men akter å holde meg nøytral. hh: Ja, men samtidig har frankfurterne et utrolig blikk Flere av dere var skolert i disse retningene, så det var et oppgjør Achebe ble vel først oversatt til norsk av Vinduet i 1998. for det materielle. Det er jo svært tydelig i Adornos innenfra? hh: Det ligger mange interessante muligheter i nyhis- Minima moralia og Benjamins Barndom i Berlin. Dette er pn: Jeg leste teksten hans under en reise, jeg tror det var torisismens lesning av samfunnet gjennom tekster, bøker skrevet av det bedrestilte borgerskapets barn, og hh: Det var nok et oppgjør innenfra, ja. Vi prøvde å i Kampala. Jeg er vokst opp i Afrika, og må nok inn- hvordan så å si alt kan inkluderes i tekstbegrepet. Men i beskrivelsene av tunge portièrer, store møbler og luk- fi nne en type kritikerideal der man er klar i sine premis- rømme at jeg synes Achebes lesemåte er forfeilet; Conrad samtidig står man i fare for bli sittende fast i noe som suriøse rom utfolder de en ekstremt oppmerksom mate- ser, uten at konklusjonen dermed er gitt. Der analysen er langt mer kompleks enn som så. kan minne om Hippolyte Taines lesemåte. Han kan rialitetsforståelse, som skaper en tung substans i tekstene mer skal lede deg, enn du skal styre analysen. Man kan starte sine arbeider om litteratur med lange skildringer deres. Langt på vei bruker de sin bakgrunn for å kritisere selvfølgelig diskutere i hvilken grad det er mulig; dette hh: Olof Lagercrantz har et vesentlig poeng i forordet av et lands geografi ske forhold, økonomi, handel, infra- denne bakgrunnen, eller forutsetningene for den, men er jo klassiske hermeneutiske problemstillinger. Og det til Min första krets, der han skriver, i forbindelse med struktur og lignende. Man kan fortape seg totalt i det ikke desto mindre legger de for dagen en reell, prousti- skal sies at dekonstruksjonen har vært svært dyktig til å Dantes Limbo: «Sokrates och Platon kunde inte komma og bør være litt på vakt – men det er naturligvis fascine- ansk nostalgi. fremvise visse underkjente aspekter av litteraturen, hva in i det kristna paradiset trots att de levat utan synd. Våra rende sammenhenger. Vi prøvde også å hente inn en del teoretikere som ikke du kan avdekke i margsonene og randsonene, som man döda blir liksom de granskade enligt rättsnormar de inte var à la mode, som Northrop Frye, René Girard og Gaston pleide å si på den tiden, hva som fi nnes av overraskende kände till.» Arbeidet med antikk litteratur har ofte fått pn: Det er absolutt fascinerende sammenhenger. Bachelard. Ernst Bloch skulle vi gjerne gjort mer med. materiale i en nesten hvilken som helst tekst. meg til å tenke i slike baner. Juvenal er for eksempel i stor Gottfried Benn hadde litt av det der: på den ene siden Men det er som alltid en del man ikke får gjort. På samme Og så må selvfølgelig frankfurterne nevnes; de var på utstrekning en forfatter mange av oss kan identifi sere oss steinharde facts, på den andre siden Geist. Ikke på samme måte som det er en del ting man skulle ønske ugjort. mange måter de aller viktigste for oss. Der fant vi også med i etiske og politiske spørsmål. Dessverre tenkte han vis som i den marxistiske modellen med basis og over- de radikale tilbøyelighetene, som du ikke fi nner hos helt andre tanker rundt slaveriet enn vi gjør – ikke minst bygning, men kanskje heller ikke så fj ernt fra det, selv om Som for eksempel? nykritikerne og som bare delvis er der i dekonstruksjo- betraktet han frisatte slaver som mindreverdige mennes- bevisstheten hos Benn har en helt og holdent autonom nen, eller som kom til etter hvert, for eksempel i Derridas ker – og der tar vår fornemmelse av samhørighet eff ektivt status. Her ligger vel grunnen til at Adorno kunne si om hh: Det verste vi satte på trykk tror jeg var en anmeldelse Marx-lesninger og artiklene hans om apartheid. Det er slutt. Når vår tid har sagt takk for seg, vil det dukke opp Benn at han er en av oss. Benn har ingen illusjoner, han av en lyrikkdebutant. Torunn og jeg skrev anmeldelsen, svært gode tekster, men de kom tross alt senere, etter at nok av illustrasjoner på at vi har vært tilsvarende kort- har et veldig klart bilde av makten, han ser at det handler men den hadde så å si hele redaksjonens velsignelse. Det dekonstruksjonen hadde konsolidert seg, eller var blitt synte for vår egen del; også hos oss vil man fi nne diverse om råvarer og å vise muskler; hvor mye maktutøvelse og dreide seg om en plagiatbeskyldning. Den skulle jeg vir- akademisk stuerein. intellektuelle kortslutninger som vi ikke registrerer selv. råskap som ligger under funderingen av en operahall. Det kelig ønske at vi ikke hadde skrevet. Vi fi kk også reak- koster penger, og pengene kommer et sted fra. Alle disse sjoner på teksten, fra Øyvind Rimbereid og andre, og til Hva med de senere akademiske kritikkretningene, som postko- pn: For knapt ti år siden skrev jeg noe om sigaretter som tingene. Det er jo dinosaurfossiler vi nordmenn nyter alt overmål forsvarte vi anmeldelsen i neste nummer. Vi lonialisme, nyhistorisisme og de feministiske videreføringene av allerede idag trolig vil fremstå som frivolt, kanskje til og godt av i dag. Flere og fl ere i Norge er oppmerksomme mente vel at det skulle ramme forlaget, i stedet gikk det dekonstruksjonen; satte de spor i deres Vagant? med uforståelig, for yngre folk oppvokst i proteinrike på dette, at oljefondet, vår pensjonskasse, vår velferd, er utover et sakesløst menneske som ikke hadde foretatt seg middelklassehjem. Det betyr ikke at vår generasjon var integrert i verdensøkonomien, også dens mest brutale noe verre enn å utgi et knippe dikt. pn: Nå representerer jo ikke jeg og Henning Vagant alene. uvitende om risikoen ved å røyke – den ble diskutert alle- sider. En forfatter som Erland Kiøsterud har et godt blikk Det var for eksempel fl ere i redaksjonen, blant andre rede i Gogols Døde sjeler, midt på 1800-tallet, selv om de for disse sammenhengene. —

Fra tidlig av i Vagant snakket vi om essayet som en sjanger som Vi redigerte vel ut fra mottoet John Thore lanserte: «Langsomt overskred såvel journalistikken som de akademiske sjangrene, blir teksten vår egen.» med deres faglige begrensninger og prosedyrer.

138 139 audun lindholm hinsides vått og tørt annen grunn. Også Bjerke slenges inn der. Altså skal de Jeg hadde forventninger om en helt annen type tekst, Vi hadde en forkjærlighet for avantgardistene fra 1910 og et par være av samme ulla som Odd Eidem? Jeg får det ikke til etter å ha lest essayet hans i Arena om blues og Beethoven. å stemme. Det var fabelaktig, og mer litterært. tiår fremover – noen av oss lever på sett og vis i mellomkrigs- tiden fortsatt. pn: Han er mer nyansert andre steder. Han kjeftet en hh: Jeg setter stor pris på denne formale essayistikken gang på en som rakket ned på Aasmund Brynildsen, som som Ulven behersket så suverent. Hos ham er skillet jo hadde skrevet et kampskrift mot dødsstraff en rett etter større mellom essays og skjønnlitteratur enn hos for annen verdenskrig, og skrevet fi nt om kommunisten og eksempel Svein Jarvoll og Jon Fosse. Denne andre tradi- Hadde dere noen forbilder i norsk kritikkhistorie? pn: Helge Krog var morsom å lese, men ikke så veldig kunstneren Käthe Köllwitz som ung. Samt gode tekster sjonen var blitt litt borte på denne tiden. mye mer. Arne Hestenes og Odd Eidem syntes vi var om mystikk. Denne kombinasjonen hadde Johannesen hh: Min hemmelige kjærlighet til Francis Bull er vel uinteressante. Sandemose likte vi godt, alle sammen. respekt for. Det er påfallende fra 80-tallet og starten av 90-tallet hvor mange tydelig ... [Ler.] Vi kan jo nevne forfattere som Alf Bjørneboe var avgjørende, iallfall for min del; han plas- essayister som er utprøvende i formen. «Jublende genrenedbrytende Larsen, Aksel Sandemose, Jens Bjørneboe, til en viss grad serte seg godt inn i essay-tradisjonen fra mellomkrigs- hh: Ja, og han brukte et par Alf Larsen-sitater mot en artisterier,» som Henning kalte det i etterordet til Ulvens essays. Johan Borgen. tiden, samtidig som han tidvis overskred den – men da norsk rasist – en viss doktor Olsen – som var ute og fl øy kanskje mest i romanform. Sven Kærup Bjørneboe er tidlig på 60-tallet. Kombinasjonen Larsen-Johannesen hh: Ole Robert [Sunde] var ikke så blid for den karak- pn: Alf Larsen er ikke til å komme forbi. Hans essays om også en sjelden fugl i denne sammenhengen, som over- er totalt drepende for Olsen; her blir en komplett idiot teristikken. Han mente at jeg desavuerte den informale Conrad og Melville og andre er forbilledlige, de peker skrider vante skillelinjer. fullstendig pulverisert av to sterke moralske tenkere med tradisjonen, som han og Jarvoll sto for. Men det var ikke suverent på problemstillinger og overskrider det som på vidt forskjellig politisk ståsted. meningen; det var ikke tenkt evaluerende fra min side. sett og vis er blitt stående som Larsens off entlige persona: Hva med Georg Johannesen? Han var vel på mange måter den Jeg liker begge de essayistiske tradisjonene og ser ingen Den polemiske Tjøme-jævelen som svinger pisken over utløsende faktoren i essayets renessanse på 80-tallet, selvfølgelig — grunn til å fremheve den ene på bekostning av den andre. norsk åndsliv og vår tids materialisme. med sin egen skriftpraksis, men også med seminarene han holdt og Og både Jarvolls og Sundes essays har jeg stort utbytte av initiativene til å få oversatt tysk essayteori. Hvordan foregikk den konkrete redigeringen av bladet? å lese – de er jo udiskutabelt to av våre fremste essayister. hh: Du ser at det er samme skribent, men det er en enorm forskjell fra tekst til tekst. Han klarer riktignok heller ikke hh: Vi hadde stor respekt for Johannesen, naturligvis. pn: Vi la vekt på håndverket: Ingresser, fotnoter, alt — å dy seg i essayene om enkelte forfattere han verdsetter, Det var et privilegium å få være samtidig med en stør- skulle være riktig. Vi leste korrektur ufattelig mange som Conrad og Duun. Han kan hevde at de ikke har nådd relse som ham. Men vi hadde vel også sett litt for mange ganger på hvert bidrag. Det var en stor glede å lese språk- Dere dyrket til en viss grad polemikken. Særlig teksten om Gutt- frem til de store erkjennelsene, men viser i retning av dem – Johannesen-epigoner. Så vi prøvde bevisst å styre unna vask på tekster fra professorer. or m Fløistad er minneverdig: «Jesus Christ Soft Ware – Om i motsetning til folk som Inge Krokann, som hadde lest den tradisjonen. Selv om fl ere greide å turnere det ganske næringslivets frieri til kulturen.» Steiner og var på trygg erkjennelsesmessig grunn. Larsen bra, f.eks. i Agora. Og Eivind Tjønneland fortsatte jo tra- hh: Vi redigerte vel ut fra mottoet John Thore lanserte: fi kk også visse problemer med å begripe hva Aasmund disjonen med dette litt sinte, pågående, gammelmanns- «Langsomt blir teksten vår egen.» Men noen ganger gikk hh: Polemikken ble nesten modusen i Vagant light- Brynildsen holdt på med etter hvert; han gikk hinsides det aktige essayet. det over styr. Jeg hadde en ytterst uheldig aff ære med spalten. Det var nok ikke dette som opprinnelig var vi kan kalle en ortodoks antroposofi , og Larsen var uhyre Tor Ulven. Da essayet hans om Tryggve Andersens Mot meningen fra Påls side, men slik ble det. Også jeg er nok skeptisk til disse påfunnene fra unge Aasmund. pn: Det totaliserende litteraturbegrepet lå oss fj ernt, eller kvæld kom inn til redaksjonen, var vi dypt ærbødige alle skeptisk til de bastante utsagnene som ligger nedfelt i det mer presist: Det preget ikke måten vi redigerte Vagant på, sammen, det var jo en ære at han ville skrive for Vagant. polemiske, og vil helst ikke bruke den slags i en anmel- pn: Fra tidlig av i Vagant snakket vi om essayet som en selv om vi selvfølgelig så poenget. Samtidig husker jeg at vi tenkte: Selv Tor Ulven må vel delse. Det blir annerledes når det dreier seg om politiske, sjanger som overskred såvel journalistikken som de tåle at vi byr ham littegrann motstand, er det ikke noe også kulturpolitiske, ytringer. Rettere sagt: Polemikk akademiske sjangrene, med deres faglige begrensninger Johannesen har satt noen veldig tydelige skillelinjer i måten vi her som er mer kantete enn det trenger å være? Vi skrev anvendt som middel i en skjønnlitterær evaluering stiller og prosedyrer. Vi hadde en enquête om akkurat dette: snakker om norsk essayhistorie på. For eksempel med sin karak- et brev, og noen dager senere ringte jeg ham opp. Jeg jeg meg tvilende til, polemikk anvendt i en meningsut- «Hinsides vått og tørt.» Hvis man har et positivt begrep teristikk av de såkalte gullpennene. spurte ham: Synes du ikke dette blir litt norsklæreraktig? veksling – en diskusjon av sak – er noe annet. Påls essay om dannelse, og samtidig en allergi mot den kultur- Så hørte jeg hvordan han strammet seg opp. Hagerup, om Fløistad er glimrende polemikk – og et høyst betime- konservative holdningen om at «stilen er mannen», kan pn: Vi hadde disse skillelinjene inne, men forholdt oss hør her, sa han. Ja, det er norsklæreraktig. Du er også en lig spark til dem som forsøker å sette fi losofi og kunst i essayet antyde en vei ut, tenkte vi. ikke til dem på den måten at vi sa ja til det ene og nei til norsklærer. Forskjellen på deg og meg er at du er en nors- kapitalkreftenes tjeneste. det andre. Vi var pro både Montaigne og Bacon, og det klærer av i dag; jeg er en norsklærer av 1890. Vi trykte hh: Her grep vi tilbake til en eldre norsk essaytradisjon, samme gjaldt de lokale tradisjonene. teksten som den var. pn: Polemikk i skjønnlitterære evalueringer kan være som fl ere av oss var ganske fortrolige med. Alf Larsen, underholdende, men avleder gjerne oppmerksomhe- som sagt, og André Bjerke, Bjørneboe, Stein Mehren og hh: Med all respekt for Johannesen synes jeg nok det er pn: Senere lærte vi jo å sette pris på denne tørre formen ten fra viktigere spørsmål. Ta enkelte norske forfat- Wera Sæther, den typen saksorientert essayistikk. litt uklart hvordan han defi nererer dette gullpennbegre- for essays, som vi ikke hadde sett så mye av fra hans hånd. tere som i sin samtid – det vil si nokså nylig – fi kk mye pet sitt. Johan Borgen havner i gullpennleiren, av en eller

140 141 audun lindholm hinsides vått og tørt oppmerksomhet, som Leif B. Lillegaard og Odd Eidem. Du har fortsatt med å skrive sammen med andre, Henning. Både hh: Vi fi kk en gratulasjon fra en leser etter at nummeret moteriktige i en sånn manøver, samtidig var det jo mange Da de døde, døde de. Ingen snakker om dem lenger. romaner, gjendiktninger, en monografi og en rekke artikler. kom ut: Han hadde nok ikke tatt spøken helt, for han som mente at de fortsatte med mye av det samme, med et Dette er den mest eff ektive kritikken, i ettertid ser vi at Hvordan fungerer det i praksis? gratulerte oss med å ha klart å skrive et urent språk – et mer utvidet perspektiv, en akkumulert kunnskap eller en de ikke var verdt oppmerksomheten. Jeg ser ikke helt motspråk. Tvert imot var poenget å benytte seg av det forbedret forståelsesmodell. Man kan være tro mot en poenget i å lage oppstyr rundt det faktum at selv kjente hh: Jeg har alltid oppfattet det som uhyre befriende å absolutte lakeispråk, et nærmest regjeringsdiktert språk viss grunnholdning og samtidig bevege seg videre. forfattere ofte utgir halvgode bøker. Det blir litt som å sitte og spille intellektuell ping-pong. Når en slik tekst som vel burde ha vært påbudt i det norske huset Jagland kjefte på været, samtidig som man moraliserer over alle er ferdig, vet man ikke lenger hvem som har skrevet hva, drømte om å bygge. Da understreker jeg at samnorsk er pn: Jeg hadde forsåvidt mye mindre til overs for enkelte dem som snakker om det. Selv klager jeg ofte høylytt det er så til de grader blitt et felles produkt. Slik hadde jeg noe helt annet enn nynorsk og radikalt bokmål – sam- motstandere av postmodernismen og dekonstruksjo- over nedbørsmengdene i Bergen og omegn, men aldri det i forbindelse med de tingene jeg skrev sammen med norsken ble ikke utviklet av skrivende mennesker, men nen, enn for de som var fortalere for disse retningene. off entlig. Torunn, Johann, Bjørn, Alf – og i enda sterkere grad av komiteer og tonedøve byråkrater. De førstnevnte var ofte dumme eller late eller begge gjelder det romanene Elin [Brodin] og jeg har skrevet i deler, de hadde ingen anelse om hva det var de angrep, Er det ikke noe litt passivt over denne historiens dom-tankegan- fellesskap: Der oppsto det virkelig en tredje skribent som — og trodde det var synonymt med kaos. Jeg har hatt stort gen? Vi vil jo helst ha et skjerpet og realitetsorientert litterært kunne fortjent et eget navn. Også Pål hadde noen felles- utbytte av å lese særlig Baudrillard blant de postmoderne klima, med kritikere som ytrer sin oppriktige mening. Walter prosjekter, blant annet husker jeg en Heidegger-parodi Jeg har lurt en del på Vagants forhold til det nye. De fl este tenkerne, og til en viss grad Lyotard. Men når alle akade- Benjamin sier i sine kritikerteser at kritikeren må kunne forholde som du og Arve jobbet med ... unglitterære tidsskrifter virker ut fra en idé om radikal forandring, miske bokhandler i hele verden kolporterer dette, skur- seg til et dårlig verk med samme nidkjærhet som en kannibal som en bevegelse inn i noe annet og ukjent. I deres tid lot Vagant rer det. Da har det satt seg som norm. tilbereder et spedbarn. pn: Kom den på trykk? oftere til å understreke kontinuiteten med tradisjonen, og dere representerte et korrigerende blikk på tidens hype og mote. Hvis Hvis man har en ambisjon om være intellektuell avantgarde, har pn: Vel og bra. Men når unge menn med markeringsbe- hh: Ja, det gjorde den da. «Værens omsorg som vi tar et begrep som «motefi losofi »: Kan det ikke være synd å man kanskje et problem når det nye er tidens ideologi på alle hov inntar kjøkkenet, blir det ofte jævlig mye søl, gjør forsorg» … stenge en resepsjon for tidlig, med henvisning til at en tenker er områder? Modernisering er jo en hegemonisk forestilling i vår tid. det ikke? Samtidig: La oss si at det har dannet seg et blitt akademisk comme il faut? Et eksempel på at det ville vært parameter som blir en klisjé, som for eksempel sorgmunter, pn: Fra Heideggers Nachlass, ja. Den handlet om post- uproduktivt å sette ned foten for tidens motetenkning, kan være hh: Ja. Roland Barthes skriver et sted om at alt blir som blir et parameter for kvalitet, en selvsagt, uimotsagt kontoret, trygdekontoret og tenkningen; om hvordan – den riktignok utidsmessige – Nietzsches innfl ytelse på Ibsen og doxa etter hvert, og at man hele tiden må strebe videre. målestokk. Da kan man gå aggressivt ut. Ellers er det Heidegger som pensjonist skulle komme seg til postkon- Strindberg, gjennom Brandes: De ville vel neppe vært de forfat- Spørsmålet blir i så fall om det er mulig å fastholde en ikke verdt innsatsen. Det kommer ut såpass mye dårlig toret for å heve trygden før stengetid, og, fritt sitert etter terne de er uten påvirkningen fra ham? grunnleggende overbevisning – skal vi virkelig være så litteratur, som dør fredsommelig, helt av seg selv. Det er hukommelsen: «hvis ikke forsorgen sørger for omsorgen, redde for å bli grepet i en og annen potensiell banalitet spilte krefter å slå hardt ned på det; i mine øyne er det en hvem sørger da for tenkningens omsorg som forsorg», pn: Ibsen, Strindberg og Munch ble grepet av Nietzsche- at vi ikke våger å stå inne for andre meninger enn de for- meningsløs form for distraksjon. og så videre i den dur. Men du og jeg hadde også noen moten. Men visse andre ble jo også det, deriblant en øst- bigående og fasjonabelt uangripelige? Svaret her må da samarbeidsprosjekter. Vi oversatte blant annet Cioran og erriksk korporal og mislykket maler. i himmelens navn være nei; så redde kan vi ikke tillate Et slikt parameter det siste tiåret har vel vært den såkalte skit- Nietzsche. Og skrev en leder på samnorsk. oss å være. tenrealismen. For to-tre-fi re år siden sluttet folk plutselig å bruke hh: En velkjent mekanisme er at en mindre, eksklusiv ordet, det hadde selvdødd. hh: Den var en fryd å skrive. Det var jubileumslederen klikk har satt seg inn i en tenker, og deretter oppdager en pn: Stein Mehren mente at denne permanente jakten lå vår, til femårsjubileet. Vi tenkte at vi ikke kunne skrive større off entlighet vedkommende. Da begynner de som til grunn også for Adornos begrep om det ikke-identiske, hh: Eller magisk realisme. Eller kroppsmodernisme, en pompøs, selvnytende, celebrerende sak. Så begynte vi var først ute gjerne å kalle det mote – man har gått lei av en hvileløs streben videre etter det som ennå ikke er stiv- med den mekaniske koblingen av kropp og skrift, som vi å skrive på denne teksten, tidlig om morgenen etter en det selv. net i doxa. Og han mente det ikke i positiv forstand. så slitsomt mye av i overgangen mellom 80- og 90-tallet. lang korrekturøkt. pn: Det postmoderne Profi l på 1980-tallet var jo et mar- Vil også dere si at denne strebenen er negativ? Bør man for eksem- pn: Man har alltid noen klisjeer av denne typen, som Jeg kan jo lese noen setninger: «I denne leieren er en på søk etter å kant utslag av entusiasme for samtidsfenomener og mote pel slutte å lete etter fl uktlinjer av den grunn at næringslivet har stenger mer for innsikt enn de åpner, som fortjener at si noen glup-ord om den kveik og næring det gir en at det fi ns så som ideologi. funnet frem til Gilles Deleuze, og tar det de leser til inntekt for man attakkerer dem hardt og eff ektivt. Her har kritikken mange bokglade folk både her heime og i grannelanda. En hoier en prokapitalistisk bejaelse av dynamikk, vekst og endringsvilje? en oppgave. litt frimodig når åra går og en kjenner at en støtt holder på – etter 5 hh: Det er lett å havne i et dilemma her. Man skal følge — år der en støtt har kjent at en kunne ha gått dukken.» med i tiden, sågar være forut for den, eller i alle fall på hh: Dette dilemmaet dukker opp hele tiden. Et annet høyde med den, og samtidig stå fast ved noen grunnprin- eksempel er da de tok semiotikken i bruk for å lage sipper eller grunnverdier. Jeg tror det var Jon Hellesnes reklame – semiotikken som i utgangspunktet blant Jeg husker da 90-tallet begynte, og alle journalistene gikk rundt og som i sin tid skrev om hvordan akademiske kritikere på annet oppstod for å avdekke reklamens virkemidler. spurte: Hva blir det nye nå? Hva er det neste? I hvilken retning skal 80-tallet en gang salet om fra strukturalisme og marxisme Så brukte man i stedet innsiktene derfra til å lage en litteraturen gå nå, som 80-tallet er over? til poststrukturalisme og dekonstruksjon. Man ser det enda mer eff ektiv reklame. Jeg kommer til å tenke på

142 143 audun lindholm hinsides vått og tørt Benetton-kampanjen på midten av 90-tallet, som tok ser etter, sier jeg ingenting om noen Vagant-generasjon hh: Vi hadde nok en tendens til å orientere oss bakover i mennesker med badehetter, antikke gevanter, blikket i bruk bilder av folk som var rammet av sultkatastrofer, i selve teksten. Det ville tross alt vært utilbørlig om jeg tid når det gjaldt den utenlandske litteraturen, og til norsk mot kosmos og noen greske søyler rundt seg. Dette skal aids-syke, mafi a-mord, som ble anvendte i reklame- skulle kalle fi re poeter som hadde debutert lenge før samtidslitteratur på den andre siden. Vi hadde en forkjær- liksom konnotere tidløshet; det konnoterer vel hoved- øyemed for deres egen del. De pekte på disse tingene, Vagant var påtenkt, for en Vagant-generasjon. Og jeg ville lighet for avantgardistene fra 1910 og et par tiår fremover – sakelig smakløshet. Man kan si at i den grad antikken samtidig var det avskyelig, siden det hele tjente en kom- vel heller ikke sagt om noen av de faste bidragsyterne, noen av oss lever på sett og vis i mellomkrigstiden fortsatt. er blitt videreført, har det skjedd ut fra en mer radikal mersiell hensikt. selv om de hadde debutert i bladet, at de utgjorde en dialog, med mindre ærbødige misforståelser enn hva Vagant-generasjon. pn: Dag Solstads «20-tallsforfatter» kan vi gjenkjenne oss Nerdrum-elevene og en del andre retrogardister repre- pn: Jeg kan ikke annet enn å føle en sterk ambivalens når i ... Postmoderne eller ikke-postmoderne: Mange av oss senterer. Som når operaen oppstår fordi man tror at dette jeg ser disse bildene. Fotografen begrunnet det med et De unglitterære tidsskriftene begrenser seg ofte til små miljøer av opplevde vel at det etter 80-tallet var carte blanche for å er en gjenoppvekkelse av den greske tragedie. Det er en nærmest brandesiansk program, at han ville sette proble- bidragsytere, der skribentene gjerne skriver om hverandre. Det skrive på hvilken måte man enn måtte ønske. Vi så det misforståelse som mangler sidestykke, men dermed får mer under debatt. Reklamen har ifølge ham et enormt har ikke vært tilfellet for Vagant. En typisk erklæring fra slike ikke som vårt spesielle kall å søke etter de som måtte ha man en helt ny kunstform, som jo har vist sin levedyk- potensial til å gjøre nettopp dét, til å opptre som en slags tidsskrifter er denne, fra et Rondo-nummer i 1962: «Det fi nns viderebragt avantgardeånden. Men for all del, vi belyste tighet. Tilsvarende med renessansens gjenfødelse av det trojansk hest. märkbara tendenser till viktiga förändringar och nyerövringar i det gjerne dersom vi fant noe interessant. antikke, som tar tak i det den vil, og har sine misforstå- den unga svenske lyriken, tendenser som borde fångas upp och elser og blinde fl ekker, som fører til en epoke med fan- hh: Hvis reklamen tar de kritiske argumentene, snur diskuteras i samma grad som den unga prosans framrycknin- Kjærstads Vinduet var mer orientert mot det nye og samtidige tastisk tenkning, litteratur, billedkunst, musikk. Eller ta litt på dem og bruker dem selv, da er jo kritikeren nes- gar.» Det er formuleringer som hypostaserer det nye, klassisk internasjonale strømninger? det klassisistiske drama, som neppe kan betraktes som en ten stilt sjakk matt, og jeg vet ikke om dilemmaet lar avantgarderetorikk. blåkopi av det dramaet som ble utformet i antikken. seg løse. Alt dette må vel innskrives i de misforståtte hh: Han hadde jo også gode hjelpere, korrespondenter ideers historie, dette konseptet som Ulven lanserte i hh: Den erklæringen er på sett og vis typisk tidlig seks- i en rekke land. Vi hadde ikke den samme muligheten Da Øyvind Rimbereids essaysamling Hvorfor ensomt leve en anmeldelse i Kritikkjournalen av Italo Svevos Zenos titall. I Sverige fi kk man jo fra og med fyrtiotallisterna til å orientere oss i utlandet, og dette var før Internett. utkom for to år siden, ble den lest som et retningsutpekende utspill bekjennelser. Han snakker blant annet om freudianismen en sterk forventning om at hvert tiår skulle innebære noe Kjærstad var i det hele tatt en av de aller beste tidsskrift- som tok til orde for historisk og geografi sk spesifi sitet, topografi ske som mellomkrigstidens intellektuelle moteforestilling: nytt. Vi overtok vel til dels denne forventningen i Norge, redaktørene vi har hatt, hans Vinduet var generøst, stramt dikt og leilighetsdiktning – underforstått mente mange at dette Man trodde den skulle føre til en kurert menneskehet selv om det har blitt mer utfl ytende etter hvert. Jeg hus- og spenstig tenkt. Det er en av tidsskriftets beste perioder manglet i mye av den senmodernistisk infl uerte litteraturen. uten nevroser. Som Ulven sier, innbilte Freud seg aldri ker da 90-tallet begynte, og alle journalistene gikk rundt – all ære til Kjærstad for det han fi kk til der. noe sånt. Opp igjennom historien har det vært en rekke og spurte: Hva blir det nye nå? Hva er det neste? I hvil- hh: Jeg synes nok at Rimbereid forenkler noe, når han lignende misforståtte ideer: Rousseau som en restløs for- ken retning skal litteraturen gå, nå som 80-tallet er over? pn: Da vi kom inn i Vagant, var det allerede lagt en tra- snakker om dette skillet mellom romantikken og en svarer av en naturtilstand. Kants das Ding an sich, det man disjon for å publisere debutanter. Det fant vi naturlig topografi sk diktning som ikke setter subjektet så mye ikke kan fatte og forstå og derfor ikke trenger å si særlig I Vagant har det stått forsvinnende få artikler av denne typen? å fortsette, det var en stor del av Vagants identitet. Det inn i landskapet eller trekker en moral eller religiøs kon- mye om, som blir til viljen hos Schopenhauer. Og viljen var heller ingen motstand mot for eksempel samtidige klusjon ut av det. Le paysage moralisé er jo en eldgammel til makt hos Nietzsche. Derfra utgår i hvert fall mange pn: Kanskje var det derfor artikkelen som Henning avantgardistiske retninger i – la oss si Argentina: Hadde tradisjon, mye eldre enn romantikken. Tankegangen misforståelser. skrev for Lyrikk Magasin ble forfalsket ved hjelp av den noen kommet med noe spennende stoff derfra, ville vi begynner for alvor å gjøre seg gjeldende i middelalderen; nye tittelen. Det å snakke om en Vagant-generasjon var så publisert det med en gang. på 1700-tallet fl orerer den. Det romantikerne gjør i den pn: Fra das Ding an sich til Heil Hitler via en overforenk- stikk motsatt vår attityde, vi ønsket ikke å fremheve en sammenhengen, er å ta det hele ut av en ortodoks kon- ling av Nietzsches makt-begrep ... Idéhistoriens veier er bestemt gruppe eller én form for litteratur. hh: Hvis man har tidløsheten som mål, uten å tenke tekst, konklusjonene er ikke lenger styrt av teologi eller uransakelige. Man skal tenke seg godt om før man forsø- grundig gjennom problemstillingen, risikerer man å etablert tenkning på samme måte som tidligere. Dermed ker å få gjennomslag for en idé. hh: Det er klart at man på en eller annen måte blir en repre- havne i en utilsiktet parodi, der man prøver å skrive slik blir det jo mer subjektfi ksert, men ikke bare. Det er synd sentant for generasjonen man tilhører, men vi var bevisste man gjorde for 300 år siden. om vi igjen skal tilbake til de epokale forenklingene. Jeg — på at vi ikke ville gjøre dét til et ideologisk program. har jo sett det noen ganger i den senere tid, at man retur- Det tidløse har sin egen sjargong? nerer til nærmest nykritiske posisjoner når det gjelder Vil dere si at Vagant var et generasjonstidsskrift på deres tid? pn: Risikoen ved ikke å gjøre det, er at det fort blir kon- romantikken, at man snakker om perioden som om den turløst. Er det ikke Mark Stoller i Jarvolls En Australiareise hh: Nettopp. Den ultimate satyrspill-varianten er jo bare var et virvar av irrasjonalitet, fravær av tenkning, hh: Jeg skal tilsynelatende ha lansert en slags Vagant- som sier at dannelsen ligger som et belegg på tennene disse Nerdrum-elevene som maler tilsynelatende evige høystemt subjektivitet. generasjon av poeter, i en artikkel i Lyrikk Magasin: Anne hans? Selv har jeg ikke noe sjenerende belegg av den Bøe, Hanne Bramness, Øyvind Berg og Terje Dragseth. typen; jeg føler snarere at samtiden ligger som et belegg Min tittel var «Åttitallskvartett», men så mente man visst på tennene mine. Men det er klart at man ikke kan Når Benjamin sier at den historiske materialismen skal ta at dette ikke var spektakulært nok, så noen i redaksjonen – forklare alt med henvisning til historien; også dét er teologien til hjelp – så er det et vanvittig radikalt utsagn. eller hvem faen det var – forandret tittelen. Hvis man nivellerende. Jeg vet strengt tatt ikke om jeg helt er i stand til å overskue det.

144 145 audun lindholm hinsides vått og tørt pn: Det var vel noe av det gode som tross alt ble oppnådd Hva synes dere om de senere litteraturtidsskriftene som er kommet til? Det som i i utgangspunktet er en kjærlighet til visse forfattere og med dekonstruksjonen, at man fi kk nyansert romantikk- tenkere, blir uunngåelig politiske spørsmål etter hvert. begrepet såvidt mye. pn: Det var synd at Luj gikk inn så raskt. De gjorde noe helt annet enn Vagant. Kanskje lignet det litt på noen hh: Arthur O. Lovejoy skrev i 1924 et essay der han gikk numre under Espen Stueland, som dobbeltnummeret folk ute og utviklet tekstideer over kafébordene. Dette Det stod artikler i Vagant om band som Holy Toy og gjennom en rekke tekster og fant at man ikke kunne om fransk samtidspoesi. De rendyrket noe, og bladet var før Internett og de billige fl ybillettenes tid. Jeg vet Einstürtzende Neubauten. Så det må ha eksistert en viss interesse snakke om én romantikk, men fl ere. En del av poen- var spennende lesestoff . Jeg skulle gjerne lest fl ere utga- sannelig ikke om det eksisterte så mange overbevisende for undergrunnsfenomener? gene hans er senere blitt tilbakevist av andre kritikere, ver av det. motkulturelle uttrykk i Oslo på dette tidspunktet. som mener at det fi nnes en del fellestrekk, som fokuset Volapük-miljøet representerte nok en kontinuitet fra sånt hh: Særlig rockesiden var godt representert. De som på symboler, mytiske elementer, et problematiserende hh: Jeg er helt enig. La oss også nevne Au petit garage, som som Dikt&Datt på 70-tallet, men var det så mange andre? holdt på med rockestoff et var Johann, John Tore og naturbegrep, sterk fremhevelse av metaforen, av imagi- har funnet en ny måte å lage tidsskrift på – gjenkjennelig Robin. Stig Sæterbakken var vel også åndelig til stede, nasjonens betydning – den typen ting. Samtidig er det i en internasjonal sammenheng, men like fullt annerle- hh: Hvis man vil beskylde oss for noe, kan man nok si med sin fascinasjon for industriell rock. John Tore hørte viktig å betone at romantikken består av store motsetnin- des her på berget. Kraftsentrum er enda et eksempel, det at vi i stor grad gikk til den etablerte høykulturen. Vi på de mest hårreisende, bisarre ting, med stor munterhet. ger, der du har en dragning mot det folkelige, kollektive er uærbødig og morsomt og har rommet en del over- fremhevet sider ved klassiske tenkere og forfattere som vi og politiske – her er særlig Rousseau og den franske revo- raskende bidrag. Videre har vi Audiatur og forlag som H savnet i den norske debatten. — lusjonen viktig, og så dukker dette opp igjen hos tyske og Press og Gasspedal. Alt dette er blant de viktigste vitami- britiske romantikere – som løper side om side med en mer ninnsprøytningene norsk litteratur har fått i de senere år. Ville dere vise at den klassiske litteraturen hadde et kritisk poten- Trioen Ulven-Sunde-Jarvoll har på et vis blitt ikonene for en konservativ tradisjon, ideen om den rene kunst og geni- Jeg er dypt imponert over hva dere unge slyngler preste- sial, stilt overfor det norske Media Thule anno 1990? intellektuell prosamodernisme i Norge. De var godt representert dyrkelse. Man kan jo også se alle disse tendensene løpe rer – noe av det er slikt som vi gamlinger nøyde oss med å i Vagants spalter? sammen i én forfatter; eksempler er Wergeland, Shelley drømme om på kafeene i sin tid. hh: Ja, det var vesentlig, men hva som utgjør «det kri- og Blake, Novalis til en viss grad. Det er veldig synd om tiske potensial» er ofte ytterst uforutsigelig. Vi syntes hh: De var jo essayister, dermed var det en affi nitet der. disse innsiktene skal forsvinne igjen. Vi har skylt dekon- Manifest-nummeret av Rett kopi, har dere lest det? [Henter at det fantes så mye av kolossal og relevant betydning i Det var nærliggende for oss å forholde oss til forfat- struksjonen ut, men det ville være veldig traurig om alt Rett kopi.] de gamle tekstene, som vi ønsket at ikke skulle bli borte, tere som både hadde et skjønnlitterært og et essayistisk for mange barn skal forsvinne med badevannet. eller forsvinne i en løs, kosmetisk rekuperasjon. Et av forfatterskap, som refl ekterte rundt skrivingen. Svein hh: Dessverre ikke. Det er ikke til å komme bort fra at mine gamle refrenger har vært å redde den klassiske lit- Jarvoll bodde i Tromsø, mens vi møtte Ulven og Sunde — man begynner å bli litt alderstegen, og ikke lenger får teraturen fra den thorleifdahlske måten å snakke om den stadig vekk på kafeene. Alle tre var med i tafatthetsnum- med seg alt ... på. Ta for eksempel Goethe, der antroposofene har fått meret. Ellers var vel Vagant de første til å trykke noen av Hvilke tidsskrifter fra norsk tidsskrifthistorie var dere påvirket dominere bildet vårt av ham i den grad at det knapt er Arkhilokhos-gjendiktningene; å kunne presentere dem av? Dere har jo allerede nevnt Kjærstads Vinduet. pn: [Blar i Rett kopi.] Skal vi se ... «Dokumenterer fremti- mulig å se hva som står skrevet gjennom skodda. Det har var jo fantastisk. den.» Et utvalg manifester? Pessoa, de Campos, Marinetti, vært en ambisjon for meg å vise at at denne litteraturen pn: Sigmund Hoftuns gam, Gyldendals Aktuelle Magasin , Schwitters ... Du verden. Dette ser aldeles fabelaktig ut. er mer vital, overraskende og møkkete enn hva som er pn: Sundes forfatterskap var mer omstridt på den tiden. var av en viss betydning – det har jo senere forsvunnet kommet frem. Resepsjonen var delt i to: På den ene siden noen skolerte mer eller mindre ut av den almenne bevisstheten. Det hh: De har med alt her, jo. Fantastisk. akademikere som betraktet seg som talsmenn for forfat- samme gjelder Poesi Magasin, Olav Angells Poetica og pn: Vagants posisjon integrerte mange tilsynelatende terskapet, som gikk i bresjen for ham og var entydig posi- Torleiv Grue og Jón Sveinbjørn Jónsons Poesi. Vi slukte pn: «Den antikristne, kirurgiske intervensjon.» En typisk motstridende tendenser. Vi var dessuten unge, penge- tive, og så en uforstående slakterstand på den andre siden. alle disse tidsskriftene. For meg personlig var et dansk manifest-formulering. Sånn skal det gjøres! lense folk som forsøkte å tenke. Som Trond Berg Eriksen Å brekke opp i denne oppsetningen var veldig vanskelig. 50-tallstidsskrift som Heretica viktig; jeg kom over det en gang sa om Norge: De som kan tenke, har ikke penger, Jeg anmeldte Sunde fl ere ganger, både 4. person entall, som fordi jeg tidlig begynte å lese Thorkild Bjørnvig og Paul — og de som har penger, kan ikke tenke. Vi representerte er en fantastisk bok, og Naturligvis måtte hun ringe. La Cour. Norli i Universitetsgaten og Tronsmo noen vel et slags fi llearistokrati, med en hang til å lese og fylle kvartaler unna førte en hel del svenske og danske tids- Var dere opptatt av å oppsøke motkulturelle impulser under deres hodene våre med det beste som var skrevet. Da Naturligvis måtte hun ringe kom i 1992, ble den vel lest som skrifter, som noen av oss leste jevnlig, som Den blå port. tid i Vagant? en slags kulminasjon av debatter som hadde pågått store deler av hh: Vi måtte forholde oss til våre egne begrensninger, 80-tallet; denne romanen ble en bauta man ikke kunne gå utenom? hh: Jeg vil også nevne Kaj Skagens Arken – et glimrende pn: Mange av oss tenkte vel at vi befant oss i det margi- og hva vi besatt av kunnskaper og interesser. Så kunne kulturkritisk tidsskrift med antroposofi sk basis. Og der- nale, og på sett og vis hørte hjemme der, men motkultur de virkelige undergrunnsfanzinene ta seg av det aller hh: Det var en periode på 80-tallet der skillet mellom med også dette tidsskriftets forløpere: Alf Larsens Janus var ikke en viktig del av vårt vokabular. Vagant i vår tid særeste ... akademia og journalistikken var svært markant. På den og Ernst Sørensens og Aasmund Brynildsens Spektrum. var på godt og ondt forholdsvis Oslo-sentrert, vi traff ene siden insisterte man på at litteraturen måtte være

146 147 audun lindholm hinsides vått og tørt at Benjamin og Adorno ikke var med, annet enn når de skyldes det ikke mangel på respekt – tvert imot respek- Allergien mot konkret makt er selvfølgelig ingen dyd i seg selv, blir sitert med noe de har skrevet om andre forfattere. terer jeg ham så ettertrykkelig at jeg synes det han sier Om ikke Minima moralia og Einbahnstrasse er tysk littera- fortjener å bli grundig lest. like lite som en streben etter makt nødvendigvis er synonymt tur, eller Ernst Jüngers dagbøker, Strahlungen, og Ernst med et ønske om å ta ansvar. Blochs Spuren, hva skal da være det? Montaigne og Pascal pn: Utvilsomt. Når det er sagt, bør det kanskje nevnes er tross alt en selvfølgelig del av fransk litteraturhistorie. at vi satte oss bevisst fore ikke å gå i den fellen som Profi l etter vårt skjønn gikk i: Å tabuisere visse forfatterskap. forståelig, på den andre siden nærmest på at den måtte pn: Jeg husker et nachspiel hos Steff en [Kverneland], der Vi snakket tidligere om Alf Larsen. I hans tilfelle har det ikke Å reklamere høylytt og langvarig for visse retninger være uforståelig. I dag er det innlysende at disse tilsynela- jeg introduserte dem for hverandre. Det kom frem at vært noe problem å innrefl ektere essayistikken som en fullverdig del og litterære prosjekter, og vedvarende kritisere andre tende motpolene fl yter over i hverandre, og at mening og Ulven hadde enorm respekt for arbeidet hans, så ganske av forfatterskapet. Kan det være at sjangeren har falt ut av histo- som uholdbare eller utidsmessige, med henblikk på en ikke-mening er mer intimt forbundet. Eller, for å snakke raskt fi kk samtalen et humoristisk preg av oss genier imel- rieskrivningen fordi det ikke har vært sterke nok essayister siden? bestemt poetikk, livsholdning, ideologi et cetera. Men vi mindre tåkete: Naturligvis dreier litteratur seg om lom. Senere trakk han frem munnspillet. hadde noen ubevisste slagsider og allergier, vi også. mening, men meningen kan være vanskelig å kartlegge. pn: Både sjangerføringene i innkjøpsordningen og det En totalt meningsløs eller ikke-referensiell litteratur ville — mangelfulle, ofte mistroiske forholdet til retorikk har Det er en utypisk holdning for et tidsskrift av Vagants type: Å ha ingen av oss holde ut med særlig lenge – det er ren svada å vel bidratt til at forfattere gjerne har skrevet artikler med færrest mulig slagsider? kalle slikt for en «frigjørende kraft» eller hva det nå var vi pn: Ettertiden har vist at fl ere av oss hadde en forfatter venstre hånd. Alf Larsen er en virkelig sjelden fugl, siden presterte å hevde en gang i tiden. i magen, men vi prøvde ikke å formulere et program han er en essayist med stor E. Vi må vel frem til Jarvoll, hh: Det førte vel også til at det oppstod en viss forvir- for vår egen skriving gjennom bladet. Tone er kanskje Sunde og Sæterbakken for å fi nne skjønnlitterære forfat- ring. Man prøvde å identifi sere oss med en bestemt ret- Dere traff nå og da Tor Ulven ute? et unntak; hun kartla til en viss grad sine egne litterære tere, i alle fall romanforfattere, som har nedlagt like mye ning eller en bestemt sak, men det lot seg ikke gjøre. Vi anliggender via Vagant. Men i motsetning til Profi l- arbeid i essayskrivingen. var et kollektiv, men vi var også steile individualister. hh: I den grad det lot seg gjøre. I noen perioder kunne generasjonen, tror jeg samtlige av oss først og fremst Det var en del sammenfallende preferanser og ideer, men han gå ut, og vi så en del til ham etter hvert. tenkte og arbeidet i rollen som redaktører og kritikere, Hva med Jan Erik Vold – det er vel ikke helt usannsynlig at etter- også mye vi ikke kunne enes om. og i mindre grad som forfattere. tiden vil se på ham som en mer betydelig essayist enn poet? pn: Tor Ulven pleide å erte oss, i hvert fall meg, fordi pn: Det var absolutt ikke noe kollektivt språk som kom han mente vi var for cerebrale. Han mente at vi alltid Samtidig bedrev dere litterær essayistikk. Er ikke det et fullverdig pn: Det er jo en tradisjon for at lyrikere tar essaysjan- til uttrykk. Ingen som leste bladet var vel i tvil om hvem var seriøse – det stemte jo ikke. Han skrøt av at han leste litterært anliggende? geren alvorlig; bare tenk på T. S. Eliot, Ezra Pound, som signerte hvilke tekster. Donald. Men det var jo Henning som oversatte Donald! Gottfried Benn, Paul Valéry, Octavio Paz, Josef Brodsky pn: Jo, i høy grad. For eksempel Henning, Torunn, … Listen er lang. Vold er et godt eksempel, han har tatt sin hh: Samtidig – og nå er det nok marxisten i meg som hh: Han var litt skeptisk til det. Han mente at jeg som Johann, Bjørn og Espen fant fort frem til essayformer som rolle som arkivar og introdusør svært alvorlig, foruten snakker – tenkte jeg ofte at Vagant var et så kollektivt var Donald-oversetter burde vite i nøyaktig hvilket num- de kunne gjøre til sine. Jeg fant aldri frem til et språk som poetikk-refl eksjoner og polemikk. Vi har allerede snak- foretagende at vi godt kunne gjort noe à la det en roc- mer Donald havnet på en svært liten øde øy med – for jeg virkelig følte jeg kunne uttrykke meg i; først med den ket om Georg Johannesen. Stein Mehren må også nevnes. kegruppe som Genesis gjorde i sine tidligste utgivelser: eksempel – bare én palme og én blomst. Det viste seg at lille boken Z gjorde jeg det, mer spesifi kt med en tekst Det dristige og ambisiøse verket Myten og den irrasjonelle La samtlige bidrag krediteres samtlige involverte – «all det var nummer 31 i 1962 eller noe sånt – den slags detalj- som ble skrevet fem år etter at jeg sluttet i tidsskriftet. fornuft er ekstremt spennende lesning – med alle svakhe- lyrics and music by Genesis». Eller for å si det med ver- kunnskaper satt han inne med. ter iberegnet. dens mest klønete omskrivning av et berømt sitat: «Alle Kritikken har slitt med å historisere Vagant, siden det ikke kan Redaktionsmitglieder werden Brüder und Schwestern.» pn: En av de første gangene jeg traff ham var da jeg feiret knyttes til en tydelig skjønnlitterær generasjon. Man har ikke sett hh: Samtidig forkaster jo Mehren noen av de essayistene Og navn og såkalt opphavsrett får fl yte fritt … 30-årsdagen min i 1992. Det skjedde i Alfs romslige leilig- at det var en sterk essayistisk generasjon. Betyr dette at essayet har vi setter høyt. Han er for eksempel helt avvisende til het på Majorstua, og det var verten som inviterte Tor. De falt utenfor fokuset til den almenne litteraturkritikken? Adorno, og argumentasjonen hans er god. Men tilbake Kan mangelen på tydelig tilhørighet være noe av grunnen til at følgende årene så vi en god del til ham, til et stykke ut i til Vold: Det hadde vært svært interessant å prøve å gjøre man forsøkte å gi merkelappen «teoretisk» til Vagant? I mangel 1994. Det året støtte jeg faktisk på ham 17. mai, i hagen på hh: Man har fortsatt å insistere på at Vagant først og opp en foreløpig status over hele konglomeratet av virk- av en annen kategori: defi ner det som vanskelig ... Men hvis Nordraak sammen med Ole Robert. fremst er et kritikertidsskrift. Det er underlig, med tanke somhet han har bedrevet. Han har jo forfektet en poetikk, man sammenligner med Kris – det er jo påfallende mange fel- på eksperimenteringen som fant sted med essayet. Men slik nettopp Eliot og Pound gjorde, og har noen blind- les interesser –, var svenskene langt mer eksklusive og rendyrket hh: Han hadde mye humor, han var svært spøkefull. Det også med tanke på hvor mange skjønnlitterære forfattere fl ekker, som Olaf Bull og ekspresjonistiske skrivemåter. teoriorienterte. synes jeg også er et element vi ikke skal undervurdere i som var innom redaksjonen, og hvor mange som har Jeg har kanskje uttalt meg litt for bastant om Vold noen bøkene hans. Gunnhild Øyehaug nevnte det i siste num- kommet med skjønnlitterære bøker siden. ganger; jeg skal være den første til å innrømme at han har pn: Vi hentet i høy grad inspirasjon fra Kris, men for- mer av Vinduet, og den påminnelsen er det viktig å ta til seg. gjort svært mye som er av den største betydning. Når jeg søkte aldri å bli en norsk versjon av dem. De hadde en pn: Dette er jo ikke et særnorsk fenomen. Sist jeg sjek- en gang iblant har gitt uttrykk for uenighet med Vold, mer aristokratisk, kresen og suveren holdning. Den ket, var det fortsatt slik i tyske litteraturhistoriske verker

148 149 audun lindholm hinsides vått og tørt kunne ikke vi innta, av fl ere grunner. Vi ønsket også i en som ville lese. Senere dro han tilbake for å studere der, uttalt konservativt. Profi l hentet inn andre tradisjoner, Jarvolls Arkhilokhos-gjendiktninger har fanget så godt mer direkte forstand å være en del av den aktuelle samta- under Hugh Kenner. Og så kom Amerika-nummeret av som ikke var kompromitterte i deres øyne: som den kine- inn, den skitne antikken, har fått en mye større plass len. Og vi syntes at det foregikk så mye tøv i den norske Vinduet. Alt dette har hatt stor betydning for hvordan vi siske og japanske. Her hadde Vagant en annen holdning til enn før. Også Horats har dikt som defi nitivt er ganske litterære off entligheten – vi klarte vel ikke å la være og i Norge ser på beat-poesi og annen amerikansk litteratur. den europeiske tradisjonen enn tidsskriftene forut. Mens rå, men de andre sidene ved ham er selvsagt minst like kommentere det. Kanskje vi ble latt i polemikken, for å Jon Elster og noen andre introduserte Hegel på 60-tallet, viktige – han skriver hovedsakelig en type klok, moden omskrive en blødme av Fløgstad. hh: Også den foregående generasjonen av modernister gjennom Pax, Kontrast og lignende, var det ingen som poesi som jeg har lært å verdsette stadig høyere. Geir – Paal Brekke og Erling Christie – forholdt seg primært gjorde det samme med Schlegel på det litterære feltet. Gulliksens tittel Voksne dikt passer godt på Horats’ oder. hh: Som Nietzsche har gjort oppmerksom på, er det jo til det anglo-amerikanske. Det har vært en tendens til å Så bør vi huske at heller ikke Catullus velter seg i obscø- bare en liten fonetisk forskyvning fra tidsskrift til strids- se bort fra det franske, tyske, spanske og italienske – her hh: Et av mine mål da jeg begynte i Vagant, var å presen- niteter hele tiden, og Vergil er en helt annen skål: Hans skrift, Zeitschrift og Streitschrift. Man prøvde å fi nne en så vi noen lakuner vi kunne bidra til å fylle. Denne situa- tere klassikerne på en måte som ikke var kulturkonser- latin er så ubeskrivelig vakker at man kan lure på om det hylle å plassere oss i, og da var denne «teori»-hylla nær- sjonen skyldtes vel at vi er et lite land, med få kyndige vativ. På den annen side har man jo hatt en tendens til å er mulig å yte ham rettferdighet. Uansett har disse sup- liggende. Vi så opp til Kris, men det var et mer rendyr- oversettere. Men det fi nnes unntak, for eksempel Ulven, tenke på radikalisme som brudd – brudd med tradisjonen. plerende, korrigerende nylesningene som Pål snakker ket akademisk tidsskrift – til tross for at de hadde Stig som alltid understreket at han kunne fransk bedre enn om i norsk sammenheng vært mulige fordi forfattere har Larsson som et slags rabiat alibi i redaksjonen. engelsk. Og Inger Elisabeth Hansen, med det spanske og Når såpass ytterliggående forfattere som Sunde, Jarvoll og Steinar satt seg ned og lært gresk og latin. Det måtte en Jarvoll til latinamerikanske. Og Jo Eggen, som oversetter fra rus- Løding går i en aktiv dialog med det greske – kan en av grunnene for at vi skulle komme frem til denne antikkforståelsen, pn: Samt at de hadde en svært rendyrket estetisk profi l. sisk. Og Jarvoll, som kan jeg vet ikke hvor mange språk. til dette være at vi i Norge ikke assosierer dette historiske og lit- men også de andre forfatterne vi har nevnt, har bidratt Horace Engdahl var jo streng, selv om han etter hvert ble Jeg så for ikke lenge siden at han arbeidet med å lære seg terære tilfanget med en satt borgerlighet på samme måte som man til en revitalisert forståelse av epoken i Norge. Øyvind mer formidlende i sin holdning, og for eksempel oppvur- hebraisk også ... Så her er rommet blitt åpnet en del mer gjør i europeiske land med en markant høykultur? og Tone har vel blant annet tatt noen hint fra Vilhelm derte den klare enkelheten til en litteraturformidler som enn det var på 50- og 60-tallet. Ekelund og Gunnar Ekelöf – to praktfulle, antikkbe- Olof Lagercrantz. pn: Det har jo funnet sted en rekke nylesninger av ruste forfattere. pn: Som jeg opplever det, var Surrealisme-antologien den antikke kulturen i de siste tiårene. På samme måte hh: Det var en del ting jeg kunne tenke meg å gjøre i som kom rundt 1980 helt avgjørende. Den gjorde de sur- som man lenge forestilte seg at de greske statuene var — Vagant, som Kris nesten sto litt i veien for. Vi måtte jo realistiske grepene til en selvfølgelig del av det poetiske hvite – helt til man fant ut at de hadde vært malt i grelle forsøke å unngå å kopiere deres prosjekter, og gjøre noe vokabularet. farger – har det funnet sted nyfortolkninger i akademia Fra begynnelsen av har Vagant understreket verdien av tenk- annet. Jeg hadde et stort prosjekt der jeg hadde lyst til å av hva gresk og latinsk litteratur er. Pluss at de forblom- ningen utenfor institusjonene, den ikke-etablerte kritikken. Et lage et nummer om den europeiske romantikken – men Sett i bakspeilet må man vel kunne kalle denne forsinkede surrea- mede, dansk-norske måtene å gjendikte på har fått seg tidsskrift er på mange måter selve innbegrepet på et intellektuelt Kris hadde dekket den så grundig at det nesten ble umulig. lismeinfl uensen i norsk 80-tallspoesi et temmelig underlig fenomen? noen støt for baugen, eksempelvis i form av gjendiktnin- arbeid i bevegelse, rettet inn mot en sann aktualitet? De hadde oversatt hele Hölderlins Hyperion og lange rek- gene til Jarvoll og Grip & Hagerup. Det skjer noe med ker av Novalis’ og Schlegels fragmenter. Det var uhyre hh: Ja. Det å få en surrealismebølge på 80-tallet i Norge, forestillingene om denne gamle kulturen når tekstene hh: Georg Johannesen skrev en ganske skarp tekst til vanskelig å gjøre noe som sto på egne bein i skyggen av er i grunnen surrealistisk i mer enn én forstand av ordet. ikles et nytt språk. femårsjubileumsnummeret, der han vurderte årgangene dette. Så det nummeret ble aldri noe av – men per i dag inntil da. Vi inviterte ham selvsagt fordi vi ikke ville stry- ser jeg at vi lett hadde kunnet fi nne andre innfallsvinkler pn: Mye har forandret seg veldig på kort tid. Da vi Samtidig er det vel lenge siden gullalderforestillingene om antik- kes medhårs. Men vi opplevde vel at han bommet litt når enn Kris-redaksjonen valgte. begynte, fantes jo heller ikke Bokvennen, og Cappelens kens edle enfold og stille storhet? han omtalte Vagant som et «meritterende» tidsskrift. Han Upopulære Serie hadde ligget nede siden 70-tallet. Jeg så åpenbart for seg en gjeng akademikeraspiranter med — opplever det som at Norge har tatt igjen mye på disse 20 hh: Winckelmann har satt sitt klare preg på vår forståelse karriereplaner nede i Oslo, noe som på mange måter var årene etter at Vagant begynte, med hensyn til oversettelser. av antikken. Det er underlig hvordan denne traderingen det motsatte av hva vi faktisk var. Jan Erik Vold og en del av hans generasjonsfeller var orientert mot Kanskje kunne man si at fra 1905 og frem til annen ver- har funnet sted. Bildet av antikken har delvis vært basert amerikansk litteratur. Paal Helge Haugen redigerte diktantolo- denskrig, var det å reise en nasjonallitteratur det viktigste på sensur: Den første større Catullus-gjendiktningen pn: Det ligger vel i selve navnet: Vagant. Studenters friår gien Det amerikanske huset i 1970. Senere har jo usa bare anliggendet for den norske litterære institusjonen. Man som fi nnes på norsk, utelukker så å si alle de grove dik- fra akademia. Det var noe vi applauderte. blitt mer og mer dominerende i den norske kulturelle horisonten. skulle konstruere en nasjonal tradisjon. Bull, Falkberget tene. Begrunnelsen er at de ikke holder høy nok kunst- Det virker som om deres orientering var annerledes? og Undset og andre bidro til dette. Jeg har inntrykk av at nerisk kvalitet. Har man lest dem i original, vet at man at hh: Deleuze er relevant i denne sammenhengen, med i måten modernismen ble presentert på – med make it new, det gjør de. Men de er veldig grove. Disse aspektene, som sin nomadiske tenkning. Han ble sjelden nevnt i vårt pn: Vold var jo i statene på slutten av 50-tallet, skrev om referansen til ødeleggelsene under første verdenskrig og jazz og ble kjent med forfattere i San Fransisco og New erfaringssjokkene i storbyen – var bruddet det defi nerende. York. Derfra hentet han beatlitteraturen, kombinasjonen Men Eliot og Pound forholdt seg selvfølgelig og intimt jazz & poesi, kanskje også haikudiktning og andre asia- til eldre litteratur. I Norge har Thorleif Dahls kulturbi- De forblommede, dansk-norske måtene å gjendikte på har fått tiske impulser. Han sugde inn alt, og ga det videre til alle bliotek og Dreyers kulturbibliotek forvaltet tradisjonen, seg noen støt for baugen, eksempelvis i form av gjendiktnin- gene til Jarvoll og Grip & Hagerup.

150 151 audun lindholm hinsides vått og tørt Vagant, men både han og Benjamin var paradigmatiske til forestillingen om væpna revolusjon i et land som har skikkelser for hva vi var opptatt av. Jeg husker at jeg i levd i en nærmest uavbrutt agurktid gjennom hele det 20. Han så åpenbart for seg en gjeng akademikeraspiranter med sin tid forsøkte å defi nere en samlende plattform for hele århundret? Selv om det sågar fantes troende katolikker karriereplaner nede i Oslo, noe som på mange måter var det redaksjonen. Da presenterte jeg tentativt ideen om at vi i Vagant mens vi var med, synes jeg ikke det er treff ende motsatte av hva vi faktisk var. alle tilhørte den politiske venstresiden, kombinert med å si at vi stod for en såkalt reinvestering i kristne verdier. visse metafysiske lengsler. Men fl ere ville ha seg frabedt Metafysikk interesserer meg. Men jeg er verken sosialist disse lengslene, og Pål var slett ikke sikker på dette med eller kristen – eller høyremann for den del. posisjon – å forsøke å leve seg inn i en alternativ visjon av europeisk utenrikspolitikk kunne representere en mot- den norske venstresiden. Ingen av oss var rigide marxis- et Europa som gjorde andre valg på 1800-tallet – samtidig vekt til de imperiale og agressive tendensene i usa. Når ter, men jeg vil hevde at affi niteten til en radikal politisk Henning skriver med emfase om sin tilslutning til den humanis- gir dette meg et sted å se kritisk på vår samtid fra. Henning omtaler eu som en markedsunion med helt tenkning defi nitivt var til stede. tiske tradisjonen i essaysamlingen Vinternotater. Kan man se gale prioriteringer, så var jo dette prioriteringer som ble på dette som en indirekte kommentar til Baudrillard, Foucault og Hvordan bruker man en slik utkikkspost til å ta stilling til dagens aksentuert på 1990-tallet, da forestillingen om frie mar- Jeg lurer likevel på hva som er særmerkende for Vagant i denne den poststrukturalistiske kritikken av humanismebegrepet? Europa? Hva tenker dere for eksempel om at en forfatter som Gert keder, globalisering og deregulering stod på sitt sterkeste. tentative defi nisjonen. Kunne den ikke like gjerne vært en Maak under sitt nylige Norgesbesøk uttrykte undring over at vi Det skal bli interessant å se om den pågående fi nanskrisen beskrivelse av 68-generasjonen: venstresidesympatier pluss meta- hh: Poenget er ikke å avfeie Foucault, slett ikke; han går jo fortsatt står utenfor eu, en undring han begrunnet med at han er og resesjonen vil føre til et paradigmeskifte her – hvem fysiske tilbøyeligheter? virkelig i dybden. Humanismebegrepet ønsker jeg å bruke redd for at konfl iktene i et Europa med sterke nasjonalistiske og høy- vet, kanskje til og med i Storbritannia, som etter alt å i en så destillert form som mulig. Jeg tenker på hele linjen reradikale krefter skal eskalere uten en slik overnasjonal institusjon? dømme vil bli rammet svært hardt denne gangen? Selv pn: Det er jeg ikke så sikker på. Riktignok kan man si fra Erasmus av Rotterdam og oppover, frem til en tenker konservative amerikanere som Francis Fukuyama hevder at Solstad har vist at den politiske bevegelsen kunne som Giorgio Agamben, en av mine største oppdagelser de hh: Der er jeg ikke riktig med lenger. eu er en mar- nå at reaganismen, og altså også thatcherismen, er død sees som en vekkelsesbevegelse, men dette skjedde først senere årene. Og på et eller annet nivå kobler jeg dette til kedsunion med helt gale prioriteringer. Uansett for- og ubrukelig; at den var et svar på problemer som hørte senere. Det hadde vært en dypt sjokkerende påstand på den messianske marxismen, som Agamben heller ikke er står jeg at man kan tenke annerledes: Da Nederland 70-tallet til, men deretter stivnet til et hellig dogme 70-tallet om han hadde kalt akp (m-l) Brands barn. uten en viss sober affi nitet til. Det er nok dit jeg skal. og Frankrike sa nei til den nye eu-grunnloven, leste om lavere skatter og den usynlige hånd. Også Allan jeg en artikkel i det fransk-afrikanske tidsskriftet La Greenspan har innrømmet at han tok grunnleggende feil. Samtidig, etter maoismens fall, er det jo en tydelig reinvestering i pn: Jeg har oppfattet deg mer i retning av at du anerkjen- jeune Afrique, som var forbløff et over dette neiet. De Vi lever i spennende tider. humanisme og kristne verdier på den norske venstresiden? ner de klassiske siste spørsmål. Og at de ble formulert på mente at et konsolidert Europa ville være et vern mot en annen måte, i en viss forstand i et mer lukket språk, den amerikanske trusselen, og skjønte ikke hvorfor vi hh: Altfor spennende. Jeg har uansett alltid hatt mine pn: Solstad har fremhevet den humanistiske dannelsen innenfor denne utopiske horisonten. De ble avvist av splittet oss på denne måten. Det er en innvending jeg sterke tvil angående ideen om en «kapitalisme med et som sin kjerneverdi senere. Men dette skjer post-festum, kulturradikalismen, for eksempel av folk som Helge forstår og anerkjenner, uten at jeg er enig – men i siste menneskelig ansikt». Den påståtte menneskeligheten slår i 90-tallsromanene og essayistikken. Askildsen bør kan- Krog her i Norge, men innenfor en annen marxistisk tra- instans ønsker også jeg meg et mer konsolidert, forso- meg som en ytterst relativ størrelse. Hvis kapitalismen skje også nevnes her. disjon, som hos Ernst Bloch, anerkjennes de og tas opp til net Europa, om enn ikke i kapitalistisk regi. Nå er Jörg skal fortsette å bestå – noe det utvilsomt er fare for at den behandling. Bloch anerkjenner de klassiske problemstil- Haider – unnskyld uttrykket – heldigvis død, men folk gjør – foretrekker jeg selvsagt at man holder seg til en Samtidig trakk Solstad frem middelklassen som det kulturbæ- lingene – hos for eksempel en Pascal – men omfortolker som Berlusconi og Sarkozy lover ikke nettopp godt for Keynes-orientert modell. Spesielt optimistisk klarer jeg rende sjikt på Dokka-seminaret i 1980, og brukte denne sosiolo- dem innenfor en messiansk horisont. ideen om et kulturelt europeisk fellesskap, fritt for mar- uansett ikke å være. giske innsikten i dannelsens materielle basis som et av hovedargu- kedsliberalistiske tilbøyeligheter. mentene for hvorfor akp (m-l)s arbeiderklassehenvendte litterære hh: Det er nok Bloch og Benjamin jeg er på vei mot, hvis pn: Men siden dette skulle handle om Vagant, kan man prosjekt hadde mislyktes? jeg forstår meg selv noenlunde rett. Noe av det nærmeste Argumentene du nevner ligner de Habermas og Derrida har frem- spørre seg: I hvilken grad var vår beskjedne beskjefti- jeg kommer min egen følelse av religiøsitet har jeg fun- met: Mange av de tunge, progressive intellektuelle i Tyskland og gelse med den europeiske tradisjonen i tidsskriftsam- pn: Solstad i dag kan si at han fortsatt er kommunist, og net hos disse tenkerne, i alle fall av det som er skrevet i Frankrike er kraftig pro-eu? menheng et bevisst forsøk på å knytte an til et annet kombinere det med disse religiøse grubleriene. Men den nyere tid. Hos Bloch har det metafysiske et mer metafo- Europa enn den økonomiske unionen, Europop og den gangen han representerte en kommunistisk bevegelse risk preg, men hos Benjamin er det religiøse reelt. Når pn: De mener sågar at Europa trenger en sterk uten- amerikanske dominansen? som var bredere enn ham selv, var han ikke eksplisitt han sier at den historiske materialismen skal ta teologien riksminister, en enhetlig utenrikspolitikk. I forbindelse metafysisk på samme måte. Du kan lese ut en masse til hjelp – så er det et vanvittig radikalt utsagn. Jeg vet med den globalt omseggripende fi nanskrisen uttalte hh: Det som i i utgangspunktet er en kjærlighet til visse metafysikk av romanene hans, men han diskuterte strengt tatt ikke om jeg helt er i stand til å overskue det. Habermas nylig at det er behov for en overnasjonal, forfattere og tenkere, blir jo uunngåelig politiske spørs- ikke religiøse problemstillinger på den måten han gjør I en anmeldelse av Vinternotater ble jeg kalt «gam- europeisk fi nanspolitikk, som muligens kan være et mål etter hvert. Så kan man jo spørre seg hva som kom- nå. Men jeg går visst rundt grøten. Du spør hva som meleuropeer». Det er begripelig at man kaller meg det skritt i retning av en samlet utenrikspolitisk linje. Han mer først, hva som skaper ens sympatier og affi niteter. skiller oss fra 68-erne. Hva vet jeg? Kanskje ingenting siden jeg har skrevet et essay om «Det gamle Europa». forestiller seg vel dette som en mer Keynes-inspirert Her tar mitt gamle fascinasjonsobjekt Harold Bloom helt annet enn alderen? Et nokså uentusiastisk forhold til Men det jeg gjør der er nettopp å forsøke å leve meg inn i motvekt mot en mulig fortsettelse av den mer ekstreme feil, når han hevder at man skal kunne verdsette litteratu- Albania og kulturrevolusjonen i Kina? En viss skepsis hva Europa kunne ha vært. På en side er dette en umulig markedsliberalismen i usa – på samme måten som en ren og samtidig se helt bort fra historie, moral og politikk.

152 153 audun lindholm hinsides vått og tørt For å gripe tilbake til den benjaminske messianismen: Kritiske noensinne ønsket seg maktposisjoner. Vi hadde nok ikke problematikken i Aftenposten, og den utløste nærmest forbindelse til dem, og en kritikk som blir formulert uten- stemmer vil kunne hevde at den er et uttrykk for avmakt. Disse noe imot å være litt marginale. Vi regnet ikke med at det et ramaskrik – han ble forstått dithen at han mente for maktapparatene, som i formell forstand er uavhengig. utopiske splintene som befi nner seg i de tilsidesatte perspekti- å beskjeftige seg med litteratur på den måten vi gjorde, forfattere ikke burde delta i samfunnsdebatten. Det var Vagants kritikk – og det ligger allerede i navnet – ble for- vene, og Historiens engel som blåses baklengs inn i fremtiden kunne være noe annet enn relativt marginalt. Men det imidlertid ikke det han sa; han påpekte simpelthen at mulert utenfor institusjonene. Begge posisjonene har sine – kan det ikke ligge en dyrking av nederlagets posisjon i disse hender selvfølgelig at jeg tenker at jeg burde gjøre et eller man ikke automatisk er noen blendende politisk bega- fallgruber, det er opplagt. Og målt ut fra umiddelbare forestillingene? annet, i stedet for å sitte og sysle med litterære tekster. velse fordi man utgir skjønnlitterære bøker. At forfattere politiske gevinster vil den uavhengige kritikken nesten og intellektuelle har en plikt til å forholde seg til de store alltid komme til kort. Men å kreve av den som kritiserer pn: Såvidt jeg kan se er det bare reisen til Spania som gir pn: Allergien mot konkret makt er selvfølgelig ingen dyd politiske spørsmålene i samtiden, er en ganske annen sak. at hun eller han først skal besitte en formell politisk posi- grunnlag for å si at Walter Benjamin oppsøkte nederlaget. i seg selv, like lite som en streben etter makt nødvendigvis sjon, utøve konkret makt ut fra sitt embete eller et entydig Pluss denne dvelingen i Paris, der han trodde det var for er synonymt med et ønske om å ta ansvar. Condoleezza pn: Det vil alltid være en konfl ikt mellom de som setter politisk prosjekt, er i beste fall et betenkelig krav. sent – noe det jo viste seg at det ikke var. Det er blitt en Rice sitter for øyeblikket i en formelt viktig og respek- sin lit til en kritikk som kommer innenfra, fra institu- slags Benjamin-sjablong, dette. I essens er han ikke en tabel posisjon, og besitter konkret makt. Bush lytter til sjonene, fra noen som står i en eller annen instrumentell Residensen, 11.-13. oktober 2008 marginal fi gur, som bare samler opp rester og pusler med henne. Han oppfatter henne åpenbart som utfordrende dem, eller spiller kreftene på tapte saker. og relevant. Mye tyder på at hun med sin diplomatiske linje som amerikansk utenriksminister har represen- hh: Vi er ventet i verden, sier Benjamin. Det er ikke en tert en motvekt mot konfrontasjonslinjen til folk som henning hagerup, f. 1959, har skrevet essaysamlingen Vinternotater (1989) og vært kritiker i bl.a. nederlagsbetont uttalelse. Men når et liv får en slik utgang, Dick Cheney, David Addington, John Bolton og Elliot Klassekampen og Morgenbladet. Han har oversatt en rekke klassikere, skrevet tre romaner sammen med havner man fort i samme posisjon som den Cioran snakker Abrams, samt neokonservative ideologer som Norman Elin Brodin, og Tor Ulven-monografi en Skjelett og hjerte sammen med Torunn Borge (1999). om i forbindelse med Kleist: Det er som om selvmordet Podherentz, William Kristol og Robert Kagan. Det kan pål norheim, f. 1962, har skrevet bøkene Gottfried von Baaders dagbok (1998), går forut for verkene hans. Noe lignende har en tendens også tenkes at hun har bidratt avgjørende til at Bush fore- Stemmegafl er (2000) og Z (2005). Han har oversatt essays og romaner av blant andre Walter Benjamin, Gottfried Benn og Ernst Jünger. til å skje med Federico García Lorca, eller med andre store løpig har avstått fra å angripe Iran, og valgte å forhandle poeter som César Vallejo og Miguel Hernández – først- med Nord-Korea i stedet for å bombe landet i styk- nevnte døde av sult og elendighet, den andre i et av Francos ker. Sånn sett er det mulig at Condoleezza Rice de siste fengsler; man tenker inn deres død i verket så å si før man fi re årene har bidratt mer til verdensfreden enn hele det har lest en linje. Dette er i og for seg ikke så rart, det dreier norske åndsliv fra Bjørnson og frem til idag, Linneberg seg om tragiske skjebner – men la oss ikke glemme hva og Borchgrevink inkludert. Men hva jeg vil gjøre, nem- disse menneskene foretok seg mens de levde. lig å skrive, lese og samtale, det gjør jeg mye friere uten å være i en eller annen institusjonalisert maktposisjon. Aage Storm Borchgrevink skrev i 2003 et essay i Samtiden om Denne holdningen er ikke et romantisk svermeri for Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur, nederlaget. Vi var relativt frie, og hadde samtidig en der han tok opp Hennings svært positive anmeldelse av boka. Han megafon vi hadde laget selv: Vagant. De fl este av oss som skrev blant annet om Linnebergs essays at de var «et bidrag til å jobbet i tidsskriftet hadde vel verken anlegg eller tid nok gjøre den litterære off entlighetens selvpåførte isolasjon mer behage- til å kombinere dette med bestrebelser på å etablere en lig – og dermed til å videreføre vegringen mot virkeligheten. (...) maktposisjon i Det Norske Arbeiderparti eller ud, samt I Arild Linnebergs essays fungerer den Andre som et gissel i den et eventuelt familieliv. Octavio Paz, André Malraux, Verden i et større format marginaliserte litteratens kamp mot makthaverne i sentrum.» Har Léopold Senghor, for nå ikke å glemme Goethe, maktet Borchgrevink rett i at det en fare i å gjøre allergien mot konkret å gjøre begge deler. Mange forfattere og intellektuelle har makt til en dyd? Bør ikke kritikeren heller sikte seg inn mot spe- som kjent brent seg ettertrykkelig på å forsøke å forene Æ;\e^cfYXc\Xm`j\ejfd`bb\le[\imli[\i\ij`e\ sifi kke politiske prosesser – konfrontere makten fra en posisjon som sitt litterære eller fi losofi ske engasjement med politikken. c\j\i\%iXk`jgiµm\Xm`j1 den såkalte ansvarlighetens navn. Uansett dreier jo dette kan rette kritikk mot den sittende regjeringens politikk, J\e[\gfjkk`ccd[7ble[\j\ek\i%ef seg om Slavoj Žižeks umulige ideal: Bartleby i maktposi- er ikke ensbetydende med at man tror man kan overta sjon. Dette er vanskelig, for hva du enn gjør, vil du havne den samme regjeringens arbeidsoppgaver. For snart i et paradoks eller en bakevje. Ingen av oss i Vagant har ti år siden skrev Jan Kjærstad en artikkel om denne nnn%cd[%ef

154 155 brigitte lardinois (ed.) walter benjamin Magnum Magnum thames & hudson, 564 s., Passageværket innb., kr. 499,- / 999,- Bind 1 & 2 Med over 400 fotografi er i stort format er dette rævens sorte bibliotek, den største og fl otteste presentasjonen av hft., kr. 799,- Magnum-fotografene noensinne. Alle er med, Cartier-Bresson, Robert Capa, Eve Arnold, Martin Walter Benjamins monstrøse kulturverk har Parr, Susan Meiselas, Donovan Wylie, et.al. Hver utkommet i dansk oversettelse. Den tyske fi los- av dem er representert med seks bilder, som er ofen og kulturteoretikeren etterlot sitt hovedverk valgt ut og presentert med en tekst av et annet til vennen Georges Bataille ved det franske medlem. Den originale utgaven i full størrelse – nasjonalbiblioteket, før han fl yktet fra nazistene 22x40cm! – utkom i fj or. Tronsmo har sikret seg i Paris og på vei over Pyreneene ble tvunget til å restopplaget av denne! Vi fører også den nye begå selvmord. Passasjeverket til Benjamin er en utgave i noe mindre format, som nylig utkom. kolossal samling tekstfragmenter, strukturerte som en slags oppslagsbok med innbyrdes henvis- ninger. Teksten står som et viktig bidrag til å forstå sissel lægereid og moderniteten og dens forutsetninger. torgeir skorgen (red.) Hermeneutisk lesebok bruno k. öijer spartacus, 390 s., innb., Svart som silver tilbudspris: kr. 99,- wahlström & widstrand, Hermeneutikk er den gamle læren om kunsten å lese 101 s., hft., kr. 199,- og forstå tekster. I nyere tid har ordet også blitt en betegnelse på en fi losofi sk posisjon. Begge disse sidene Årets diktsamling av den uforlignelige og uforson- er med i denne boken, så vel som samfunnsvitenska- lige Bruno K. Öijer. Lavmælt, svart og presist. For pelig hermeneutikk og dekonstruksjon, noe som gjør denne boka er Öijer nominert til Augustpriset 2008 den aktuell i de fl este diskusjoner om tekst, handling med følgende attest: «Om hans poesi är enkel så rör og kultur. Tekster av: Gadamer, Geertz, Heidegger, det sig om den svåra enkelheten, en serie destillat Nietzsche; Habermas, Herder; De Man, Dilthey, Szondi, eller koncentrat av upplevelser från fem decenniers liv Ricoeur, Chladenius, Taylor, Schleiermacher, Schlegel, på jorden, alla reglerade av samma känsla för starka Freud og Bultmann. Tronsmo har også Hermeneutikk – taktslag och mjukt fallande rytmer. Detta är en bok En lesebok på tilbud. om sorg, men den låter jagets minnen och drömmar teckna fi na silverstrimmor genom svärtan.» FOUCAULT HEIDEGGER BAKHTIN GADAMER

kristin asdal, kjell lars aase berg & carl dieker (red.) BAUDRILLARD DERRIDA BAUMAN berge, karen gammelgaard, trygve riiser gundersen, Swinging With helge jordheim, tore rem & johan l. tønnesson Neighbours Cappelens Ersatz, 950 s., innb., tilbudspris: kr. 198,- Tekst og historie En 950 siders antologi av samtidspoeter (og noen Å le se tekster historisk prosaister) fra Danmark, Finland, Norge, Russland og upopulære Sverige. Med følger også 4 DVDer med opplesninger, Universitetsforlaget, 320 s., intervjuer og en 4 timer lang dokumentarfi lmserie med hft., kr. 299,- drøyt 60 poeter! Som Morgenbladets anmelder skrev: skrifter «Antologien Swinging with Neighbours må være tiårets Hva er forholdet mellom tekst og historie? Hvordan mest betydelige poesirelaterte utgivelse i Norden.» griper tekstene inn i historien? Hvordan preges NYE UTGIVELSER NÅ! tekstene våre av tida vi tilhører? Denne boka er en introduksjon til historisk lesning av tekster, en lesning som utforsker det kontinuerlige og dynamiske samspillet mellom tida, teksten og kulturen. Forfatterne diskuterer dette samspillet på ulike nivåer i kommunikasjonen: teksten, språket, saken, materiliteten, sjangeren, forfatteren og leseren. Med FREUD TAYLOR utgangspunkt i konkrete teksteksempler introduseres faglige perspektiver fra hele det humanistiske feltet, fra lingvistikken til historievitenskapene. WITTGENSTEIN PAGLIA CAMUS SARTRE

FREUD MAUSS BARTHES TAYLOR STARO-

www.cappelendamm.no BINSKI

156 ÅRETS DEBUTANTER FRA CAPPELEN DAMM Klassiske perler frå Samlaget sarah kane Psykose 4.48 sarah kane (1971–99) skreiv berre fem teaterstykke, men dei har gitt henne ein sikker plass som dramatikar både i teater- og litteraturhistoria.

PSykoSe 4.48 seier noko nytt, og sant, om det å vere menneske, og det er fornyande litteratur: Det som i smerta gjer livet leveleg, er kunstens forsonande form. Ein moderne klassikar. Omsett av jon fosse. drama | kr. 199,- CAMILLA GROTH f. 1973 har med Nature boy skrevet en HÅKON ØVREÅS f. 1974, har skrevet en samling dikt samling dikt som går i dialog med brevene til Emily som framhever de enkle og nærmeste elementene i Dickinson. Samlingen forteller en historie som kretser rundt hverdagen. Samtidig stikker en uro seg fram fra den friederich schiller tap, lidenskap, begjær og en grønn kjole. Diktene leter etter hverdagslige tematikken. Diktene gir råd og leter etter måter måter litteraturen kan være til trøst. å manøvrere seg i livet, noe som gjør Avstanden mellom hus til Dei greske gudane og lagnaden en poetisk selvhjelpsbok. Dikt i utval friedrich schiller (1759–1805) var tysk poet, historikar og dramatikar. I denne boka presenterer den prislønte gjendiktaren johannes gjerdåker eit utval av Schillers dikt på norsk. Han har også skrive eit grundig etterord.

lyrikk | kr. 229,-

juliana spahr Alle med lunger kopla saman I denne diktdagboka frå opptrappinga til Irak-krigen viser ameri- juliana spahr KRISTIAN KLAUSEN f. 1971 i Drammen, debuterer med RONNIE M.A.G. LARSEN (f. 1971) er fødd og kanske korleis privatsone og konfl iktområde novellesamlingen Måltidet i Emmaus. Ni noveller med oppvaksen på sunnmørsøya Giske utanfor Ålesund. Han grip inn i kvarandre. Fokuset pendlar mellom det lokale og det hovedpersoner som kanskje kan gå under fellesbetegnelsen spelar perkusjon i popbandet The Margarets. Off a - forteljin- globale, mellom elskarar og krigsskip. “Det absurde mennesket”: unge menn som ikke har funnet gar frå ei øy er ei samling med 21 fi ktive historier frå Giske. seg til rette hverken religiøst, politisk eller yrkesmessig, Historiene strekkjer seg over ei periode på 40 år og forteljast Gjendikting ved ingrid storholmen og gunstein bakke, sprengkåte og sprenglærde outsidere som erfarer at løgnen, med oppsiktsvekkande mykje humor og varme. Off a - simen hagerup annelie axén fantasien og kunsten gir livet mening og spenning. forteljingar frå ei øy er så lokal at den blir universell. og med etterord av og .

lyrikk | kr. 229,-

www.Samlaget.no Gyldendal presenterer

«... perfekt lektyre for mørke høstkvelder og en glimrende anledning til å bli bedre kjent med Edgar Allan Poe» Gabriel Michael Vosgraff Moro,VG

«Her eksellerer Frobenius i uhygge og skrekk» Ingunn Økland, Aftenposten

«Frobenius demonstrerer nok ein gong at han er i toppsjiktet av norske forfattarar» Marta Norheim, NRK

«… med stort hell har Frobenius skapt en spennende og rik roman (…) Jeg skal vise dere frykten skildrer grensene mellom språkhandling og voldshandling, mellom ord og smerte, setning og frykt, og den gjør det med autoritet, innsikt og styrke» Mattis Øybø, Klassekampen

160