Litteratur 235 Register 247
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
UvA-DARE (Digital Academic Repository) Realismer i norsk samtidsprosa van der Poll, S. Publication date 2009 Document Version Final published version Link to publication Citation for published version (APA): van der Poll, S. (2009). Realismer i norsk samtidsprosa. General rights It is not permitted to download or to forward/distribute the text or part of it without the consent of the author(s) and/or copyright holder(s), other than for strictly personal, individual use, unless the work is under an open content license (like Creative Commons). Disclaimer/Complaints regulations If you believe that digital publication of certain material infringes any of your rights or (privacy) interests, please let the Library know, stating your reasons. In case of a legitimate complaint, the Library will make the material inaccessible and/or remove it from the website. Please Ask the Library: https://uba.uva.nl/en/contact, or a letter to: Library of the University of Amsterdam, Secretariat, Singel 425, 1012 WP Amsterdam, The Netherlands. You will be contacted as soon as possible. UvA-DARE is a service provided by the library of the University of Amsterdam (https://dare.uva.nl) Download date:01 Oct 2021 Suze van der Poll der van Suze REALISMER I NORSK Universiteit van Amsterdam van Universiteit SAMTIDSPROSA Realismer i norsk samtidsprosa Suze van der Poll 2008 Realismer i norsk samtidsprosa Realismer i norsk samtidsprosa ACADEMISCH PROEFSCHRIFT ter verkrijging van de graad van doctor aan de Universiteit van Amsterdam op gezag van de Rector Magnificus prof. dr. D.C. van den Boom ten overstaan van een door het college voor promoties ingestelde commissie, in het openbaar te verdedigen in de Agnietenkapel op vrijdag 24 april 2009, te 10.00 uur door Suze van der Poll geboren te Amsterdam PROMOTIECOMMISSIE: Promotor: Prof. dr. H.A. van der Liet Co-promotor: Dr. P. Bjørby Overige leden: Prof. dr. P. Aaslestad Prof. dr. U. Langås Prof. dr. J.T. Leerssen Prof. dr. A. Quak Prof. dr. A.M. Swanson Prof. dr. P.E. Törnqvist Faculteit der Geesteswetenschappen INNHOLD Forord 7 Innledning 9 I Fra realisme til realismer 15 II Realismeteorier 39 III Lars Saabye Christensens visuelle realisme 63 IV Dag Solstads performative realisme 93 V Jon Fosses kristenmytiske realisme 125 VI Skittenrealisme 159 VII De yngre realistene 181 VIII Konklusjon 209 Summary 213 Samenvatting 223 Litteratur 235 Register 247 FORORD “Realisme”, begrepet kan lyde gammeldags eller til og med akterutseilt, men jo lenger man arbeider med realisme, desto tydeligere blir det: Realisme (eller realismer) har ikke gått ut på dato, og kjedelig er den i hvert fall ikke. Det var realismen(e)s tilsynelatende trygge posisjon i den norske samtidslitteraturen som dannet utgangspunktet for denne avhandlingen. Å skrive en avhandling om samtidslitteratur kan være synonym med å bevege seg på gyngende grunn, Ibsen eller Hamsun er fastere for den saks skyld, men – og det er ikke ubetydelig når en skriver en avhandling om norsk litteratur på kontinentet – det er nettopp denne samtidslitteraturen som når fram til mine landsmenn og -kvinner. Det er en levende litteratur, noe som bokstavelig er blitt illustrert av at flere forfattere har kommet til Amsterdam og holdt foredrag, blant dem Lars Saabye Christensen, Hanne Ørstavik, Jon Fosse, Johan Harstad og Karl Ove Knausgård. Disse besøkene satte meg i stand til å stille forfatterne spørsmål om prosjektene deres og har bidratt til å kaste nytt lys over forfatterskapene. Samarbeidet med studentene har vært en annen viktig faktor i skriveprosessen. Dette samarbeidet har gitt meg muligheten for å diskutere romanene og teoriene omkring samtidslitteraturen og disse diskusjonene har flere ganger tvunget meg til å formulere mer presist eller tenke grundig gjennom realismen nok en gang. Selve undervisningen har resultert i at tiden jeg hadde til disposisjon for skrivningen har vært svært begrenset og ikke minst fragmentert, men det har også medført at jeg, i motsetning til mange andre, aldri har erfart arbeidet som ensomt. Det å sitte og skrive mer eller mindre isolert fører med seg en vanskelighet: Jeg har flere ganger opplevd at avstanden mellom Amsterdam og Norge – Internettet, flyselskapene og telefonforbindelsene til tross – kan være stor. Takket være venner som Helene Grønlien og Petter Egesund og ikke minst min kjære veileder Pål Bjørby ble jeg holdt oppdatert om utgivelser, artikler og anmeldelser som jeg ellers hadde gått glipp av og som er helt nødvendige når en skriver om samtidslitteraturen. Det er flere som jeg vil takke for deres oppmuntring og støtte. Mange takk til min veileder Henk van der Liet, ikke bare fordi han satte meg i stand til å skrive avhandlingen og vernet stillingen min ved flere anledninger, men også for en lynhurtig 7 kommentar til de innleverte kapitlene og for assistansen ved tekstens grafiske formgivning. Takk også til mine kollegaer Annelies van Hees og Lisette Keustermans for deres oppmuntring under skriveprosessen og for hjelpen da mine franskkunnskaper ikke strakk til. En spesiell takk til vår bibliotekar Caroline Godfried som ikke bare har lest hele manuskriptet men som uten å nøle har utbredt Universitetsbibliotekets rike samling hver gang jeg trengte en ny bok eller tidsskrift. Takk også til mine korrekturlesere Marcus Ferley og Paul Nagtegaal som kom med kommentarer til henholdsvis det engelske og nederlandske sammendraget. Størst takk skal Pål Bjørby ha. Først og fremst fordi han er en meget kyndig, inspirerende og dreven veileder som (øyensynlig) aldri ble lei av å lese og kommentere mine tekster med største presisjon, men også for at jeg fikk erfare veiledningstimene som har funnet sted på utellelige kaféer i Brussel, Antwerpen, Amsterdam, Kristiansand og Bergen, som inspirerende og mest av alt: koselige (og da har jeg ikke ølet i sinne som støtt fulgte etter mange timer med diskusjon). Denne avhandlingen hadde aldri blitt til uten hans hjelp. 8 INNLEDNING Samtidskulturen viser en stor interesse for “virkeligheten”. Det har oppstått en fornyet interesse for den figurative kunsten blant billedkunstnere og på TV-kanalene myldrer det av såkalte realityserier som forsøker å skape illusjon av at den iscenesatte formen for intimitet og virkelighet som presenteres er autentisk. Denne “hungeren” etter virkeligheten har også satt sine spor i det litterære landskapet og har resultert i mange verk med et tydelig realistisk innslag. Ikke bare innenfor Norge, men også for eksempel den anglo-amerikanske, franske og nederlandske litteraturen illustrerer den fornyede interesse for virkeligheten. Den realistiske litteraturen har aldri vært helt borte, men har i lengre perioder befunnet seg i margen, spesielt da den postmodernistiske estetikken dominerte litteraturen. Siden 1990-årene har den realistiske litteraturen imidlertid fått en mer prominent stilling. Noen forfattere, som for eksempel Jon Fosse, har åpent gitt uttrykk for at denne fornyede interessen for verden skyldtes at den postmoderistiske estetikken begynte å “kjede” dem. Postmodernistene vektla at virkeligheten var tekstualisert. Men stadig flere forfattere forsøker å påvise at det finnes en reell (ikke-språklig) virkelighet.1 Det paradoksale er selvsagt at forfattere utelukkende kan fange denne virkeligheten ved hjelp av språklige midler, men likevel forsøker de å overkomme postmodernismens vektlegging av det meningsløse og er de opptatt av å få kunnskap om verden. Likevel vegrer mange litteraturkritikere seg for å sette merkelappen realistisk på moderne norsk prosa. Den karakteriseres gjerne som minimalistisk, i Jon Fosses tilfelle, eller stemples som naivistisk som for eksempel Erlend Loes verk. Realisme er et begrep som fortsatt helst forbindes med 1800-tallets litterære storhetstid, og spesielt med verkene som ble skrevet i det moderne gjennombrudds ånd. Den reserverte holdningen overfor bruken av realisme, skyldes først og fremst at begrepet lenge er blitt assosiert med en verdikonservativ, borgerlig og absolutistisk holdning. Samtidig kan det være problematisk å anvende begrepet på grunn av dens 1 De gjorde dermed rett til Derridas utsagn om at “il n’y a pas de hors-texte”. Som Nico van der Sijde tydeliggjorde i Het literaire experiment. Jacques Derrida over literatuur (1998), mente Derrida ikke at det ikke finnes noenting utenfor språket, men vektlegger han nettopp at språket ikke omfatter alt. Det vil si at enhver representasjon skjuler noe, eller lar noe (det Andre) være usagt, og det er det som er et viktig tema i den nye realistiske litteraturen. Denne litteraturen er på leting etter en uttrykksform som kan fange det Andre, som vanskelig lar seg representere språklig. 9 kaleidoskopiske karakter. I sitt oversiktsverk Realism (1992) sammenlignet Lillian Furst realisme med det mytologiske monsteret Hydra, som Herkules satte seg fore å ta livet av, men som det vokste tre nye hoder på for hvert hode han kappet av. Sammenligningen er vel litt drøy, men den tydeliggjør at realisme har en forholdsvis lav status innenfor kunst og litteratur. Det har den gjort alt siden begynnelsen. Da Gustave Courbet utstilte maleriet Un enterrement à Ornans (1849-1850) og akkompagnerte utstillingen med et manifest der han tydeliggjorde at han ikke ønsket å etterfølge de store kunstnere, men avbilde den konkrete virkeligheten ble han kritisert for å ha gitt en for rå representasjon av virkeligheten, samme kritikk rammet Gustave Flaubert etter at han hadde skrevet Madame Bovary (1857). Er dette kunst? spurte man. I vår samtid, hvor ekshibisjonisme er allestedsnærværende er det ikke først og fremst den realistiske litteraturens tendens til å beskrive det skandaløse som skaper debatt, men spiller fortsatt spørsmålet om verket kan heve seg over en banal virkelighet med. Da Erlend Loes Naiv. Super. (1996) kom ut ble han kritisert for å komme med for enkle løsninger på de eksistensielle problemene som ble tatt opp.2 Romanen ble en hype, den hadde ikke bare et nært forhold til den norske virkeligheten anno 1996, men fikk attpåtil halve norgesbefolkningen til å kjøpe Brio. Slik innfluerte Naiv. Super. sin samtid sterkere enn noen annen bok, men samtidig ble spørsmålet “Er det skjønnlitteratur?” reist.