Anonymitetsrett Og Kildevern

Home , Anders Buen, Fredrik Stang, Johan Ludwig Mowinckel, Knut Tvedt, Vegard Sletten

Nils E. Øy Anonymitetsrett og kildevern

Institutt for Journalistikk Fredrikstad 1994

1 2 Innhold

Forord side 5

Kapittel 1: Klargjøring av begrep og prinsipp side 7

Kapittel 2: Anonymitetsrettens forhistorie side 9

Kapittel 3: Anonymitetsrettens aktuelle historie side 23

Kapittel 4: Tolkning av gjeldende lov side 43

Kapittel 5: Oversikt over kildesakene side 53 30 kildesaker 1952-1994, tabell-oversikt side 72

Kapittel 6: Aktuelle problemstillinger side 73

Kilder og litteratur side 101

Bilag: Høyesteretts kjennelse i Edderkoppen-saken side 103 Saksregister 1839-1994 med Rt-henvisninger side 116 Norsk Redaktørforenings uttalelser side 118 Lovtekster; Straffeprosessloven om vitneplikt m v side 120 Tvistemålsloven om vitneplikt m v side 122 Straffeprosessloven om ransaking m v side 124 Straffeprosessloven om beslag m v side 125

3 © Nils E. Øy - Institutt for Journalistikk 1994. ISBN 82-7147-122-8

Manuskriptet er utarbeidet med støtte fra Rådet for anvendt medieforskning/Kulturdepartementet. Boka er publisert med støtte fra Pressens Faglitteraturfond

Omslaget er tegnet av Per Christiansen.

Trykk:

«En Ret for Redaktørene til at hemmeligholde sine Forfatteres Navne forudsætter en stram Organisation inden Journaliststanden, Oprettelse af faste Æresdomstole og en høit udviklet Sans for den journalistiske Ære hos alle Medlemmer af Standen. Skal man vente med en Lovforandring, til alle disse Forudsætninger er opfyldt, vil der rinde meget Vand i Sjøen før Loven forandres.»

T.D. i Aftenposten 27.9.1908.

4 Forord

Kildevern - betyr det at journalister alltid skal hemmeligholde og skjule sine kilder? Man kan spørre. Mange journalister - og redaktører - har gjemt seg bak kildevernet når de er spurt om dokumentasjon av nyheter og påstander som publiseres. Det er enkelt å bruke kildevernet som dekke over svakt kildearbeid. Samtidig har kildevernet lange og sterke tradisjoner hos oss, det har en egen “aura” blant elementene som skaper vår yrkesrolle - men dessverre er det alt for mange i yrket som bare kjenner begrepet som sådan. Så blir “absolutt kildevern” en form for egenbeskyttelse, også fordi man ikke kjenner det reelle innhold. Journalistikken har det motsatte som første bud: Gjør ditt beste for å få alle kilder til å stå åpent fram: Leseren bør få vite dine kilder. Leseren skal ha mulighet for å tolke de informasjoner du gir. Kunnskap om kilden er blant de viktigste elementer for tolking av informasjon. Åpenhet om kilder øker din og mediets troverdighet. Spar kildevern til de saker hvor dette virkelig er nødvendig, og etter en særlig streng kildekritisk vurdering. Først da kan kilden eventuelt gis et løfte - og som skal holdes! ** Boka bygger på et kompendium utarbeidet til bruk i undervisningen ved Institutt for Journalistikk. Arbeidet med stoff og manuskript er støttet av Rådet for anvendt medieforskning/Kulturdepartementet. Utgivelsen av manuskriptet i bokform skjer med støtte fra Pressens Faglitteraturfond.

Tilegnes en som jeg fikk glede av å ha som inspirator, både når det gjelder kildevern og andre presseprinsipielle spørsmål, i over 20 år - Hans Andreas Ihlebæk.

Fredrikstad oktober 1994 Nils E. Øy

Årstall brukt i boka: I overskriften over omtale av kildevernsaker og i forskjellige registre er det brukt årstall som ikke stemmer overens med de hendelser som ligger til grunn for saken. Årsaken er at sakene registermessig er gitt årstall etter det år kildesaken ble avgjort, der dette er kjent.

5 6 Kapittel 1

Klargjøring av begrep og prinsipp

Som hovedregel har vi alle vitneplikt for domstolene. Denne alminnelige vitneplikten gjelder bare overfor domstolen. Ingen har plikt til å forklare seg for politiet, bortsett fra å svare på enkelte spørsmål når politiet har uttrykkelig lovhjemmel. Normalt vil jo de fleste likevel forklare seg frivillig også overfor politiet. Nekter man å forklare seg for politiet, vil politiet normalt begjære rettslig avhør for forhørsretten. Det finnes enkelte unntak fra hovedregelen om vitneplikt for domstol, dels formet som forbud for domstolen mot å ta i mot vitnemål, dels som adgang til å nekte å avlegge vitnemål i visse situasjoner. Pressefolks kildevern er et slikt unntak fra hovedregelen om vitneplikt, formet som en adgang til å nekte å vitne om forfatterskap eller kilde til opplysninger i redaksjonelt arbeid. Domstolen kan likevel, etter gjeldende lov, i nærmere angitte tilfeller pålegge vitneplikt. Pressens kildevern er altså ikke et lovpåbud om kildebeskyttelse, men en adgang til å nekte å forklare seg for retten om slike spørsmål. Påbud om kildevern er derimot gitt som et etisk og integritetsmessig prinsipp i pressens Vær Varsom-plakat, punkt 3.1. Selv om vi her kaller pressens kildevern et unntak fra prinsippet om vitneplikt, er det viktig for forståelsen av regelen at den regnes som en «hovedregel» - ikke som et vanlig unntak. Det var Høyesterett som fastslo dette i Edderkoppen-saken i 1990. * * * Pressefolks rett til å nekte å gi forklaring er ikke gitt av hensyn til journalisten eller redaktøren. Det er en beskyttelse som samfunnet har innvilget den som vil være anonym forfatter eller kilde; i trykt skrift, i radio eller fjernsyn. Opprinnelsen til denne beskyttelsen er «anonymitetsretten». Dette var også det mest brukte begrepet tidligere. Det var en rett for ethvert menneske til å skrive anonymt i aviser,

7 blader og bøker, fra den tid da publisering av forskjellige personlige artikler var det vesentlige innhold i trykt skrift. Det vi i dag kaller «kildevern» kom først senere, ettersom journalistikken vokste fram med bruk av en eller flere kilder som ga opplysninger til journalistens reportasjer. Også kildene skulle etter hvert nyte godt av anonymitetsretten. Anonymitetsretten er altså primært en rett for den enkelte innbygger, og ses gjerne som en vesentlig del av ytrings- og trykkefriheten i et demokratisk samfunn. Når journalister og redaktører forvalter denne retten i forhold til domstolene er det egentlig ikke vår rett - vi er redskaper, verktøy både for den som vil bruke anonymitetsretten, og for samfunnet som gjennom lov har etablert denne sikkerhetsventilen i sitt demokratiske system. Lovverket har også regler om unntak fra hovedregel om vitneplikt for den som er siktet eller tiltalt. Også denne adgangen til å nekte å forklare seg har vært påberopt av pressefolk. I den historiske gjennomgang av eldre saker som følger i neste kapittel vil vi se at dette nektelsesgrunnlaget særlig ble brukt av pressefolk tidligere - før vi fikk den egentlige kildevernbestemmelsen i 1951. I dette bildet bør vi også ta med at lovverket har spesialregler for ransaking og beslag i redaksjonslokaler. Dette hører nøye sammen med anonymitetsretten, og er altså gitt for å sikre at denne retten ikke kan omgås gjennom ransaking og beslag. Samtidig er det også journalisten, redaktøren og medieselskapet som er pålagt ansvar for saklig bruk av ytringsfrihet under dette dekke av anonymitet. Vi «overtar» det straffe- og erstatningsrettslige ansvar for det som publiseres. Det hersker mange misforståelser omkring kildevernet, både innenfor og utenfor pressen. Det er mange gode grunner for å gjenopplive begrepet «Anonymitetsretten», og sidestille det med begrepet «Kildevern». Det første begrepet gir klarere beskjed om det reelle innhold, og gir ikke på samme måte som det siste umiddelbare assosiasjoner til at det egentlig er journalisten som beskytter seg selv. I tillegg til de juridiske elementer i dette landskapet kommer selvsagt også de etiske og integritetsmessige sider ved anonymitetsrett og kildevern. Gjennom Vær Varsom- plakaten har vi pålagt oss en ubetinget plikt til å beskytte forfattere og kilder, selv om domstolen skulle pålegge oss vitneplikt. Plakaten inneholder altså en klar oppfordring til ikke å bøye seg for norsk lov og norske domstoler. Mange har kalt dette sivil ulydighet. Det er viktig å understreke at Vær Varsom-plakaten stiller krav om kildevern overfor dem som vi har lovet anonymitet. Dette punktet i plakaten må ikke leses slik at kilder skal oppfordres til å være anonyme eller at enhver kilde skal beskyttes for en hver pris. Fremste siktemål må fortsatt være å få kildene til å stå fram. Anonymitetsretten er en sikkerhetsventil, en unntaksregel som vi kan bruke når der ikke finnes andre muligheter.

2. 8 Anonymitetsrettens forhistorie

Det som vi i dag oftest kaller kildevern eller kildebeskyttelse oppsto under navnet anonymitetsrett. Den historiske bakgrunn må vi tilbake til det kongelige eneveldets dager for å finne, da keisere og konger bare tillot de privilegerte å skrive eller å trykke. Men noen ytrings- eller trykkefrihet var det jo ikke. Majesteten måtte ha kontroll med hvem som skrev og hvem som trykte. Lovverket ga derfor et anonymitetsforbud; enhver som forfattet noe måtte gjøre det under sitt fulle navn. Skulle boktrykkeren trykke noe ulovlig og forfatterens navn ikke ble oppgitt , vel - så var det boktrykkeren som fikk straffen. Her kan vi snakke om den første flik av et strafferettslig redaktøransvar, pålagt boktrykkeren. Senere ble dette ansvaret overført direkte til den som utga eller redigerte et skrift, utgiver eller redaktør. Første gang begrepet «redaktør» ble brukt i Danmark-Norges lovgivning var i de kongelige forordninger om trykkefrihetens innskrenkninger i 1799. Men selv om vi nå fikk redaktøransvaret på plass i lovverket, gjaldt fremdeles anonymitetsforbudet. Ingen hadde lov til å ytre seg anonymt eller under pseudonym. Boktrykker, utgiver og redaktør pliktet å oppgi hvem forfatteren var. Forandring i dette kom med Grunnloven på Eidsvoll i 1814. Fra da av regner vi med at anonymitetsretten ble innført i norsk rett. Når jeg bruker uttrykket «regner med», så er det fordi Grunnloven for så vidt ikke sier noen ting bokstavelig om akkurat dette. Men de rettslærde mener at Grunnlovens bestemmelser i § 100 om ytrings- og trykkefrihet, samt opphevelse av 1799-forordninger og rettspraksis etterpå, ikke kan tolkes på annen måte. Folk måtte etter dette ha rett til å ytre seg også anonymt. (Se for øvrig Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i brigadesjefsaken i Aftenposten 1894 - side 13). Det synes også som bevisstheten om rett til anonyme ytringer var til stede allerede umiddelbart etter 1814. Samtidens debattglade sogneprest Bonnevie på Kongsberg skrev i et innlegg i Norsk Rigstidende allerede i 1817 at han for sin del ville ikke «betjene mig av anonymiteten». Den gang var det altså ikke snakk om å verne eller beskytte kilde, ettersom det var svært lite av journalistikk og kildebruk slik vi kjenner det i dag. Det var først og fremst de anonyme artikkelforfattere som skulle vernes.

9 Spørsmålet fikk for så vidt ingen aktuell betydning i første del av forrige århundre. Så langt vi vet var der ingen rettssaker hvor det var behov for slike tolkninger før omkring midten av 1800-tallet - men deretter kom sakene i en jevn strøm. Kjøpmannskritikk i Vestlandske Tidende i 1839 Den første Høyesterettssak vi har funnet i tilknytning til anonymt innlegg kom i 1839 i Vestlandske Tidende, der en anonym innsender rettet sterk kritikk mot en lokal kjøpmann. Kritikken ble forsterket etter at kjøpmannen selv besvarte kritikken, og dermed ble det sak. Spørsmålet om å oppgi forfatteren later likevel ikke til å ha vært et omtvistet spørsmål, for saken ble ført mellom kjøpmannen og redaktøren (boktrykker Krohn), og det spørsmål som Høyesterett fikk til behandling gjaldt redaktørens rett til å føre vitner i underretten, for å kunne føre sannhetsbevis. Her fikk redaktøren medhold. Kildevern i 1845 (se sammenheng m avsn foran!) I februar 1844 brakte «Ugebladet for Fredrikstad, Sarpsborg og Omegn» en artikkel med kritikk av ikke navngitt kjøpmann i byen: «Når en handelsmann på auksjon kjøper gamle, forlagte varer, f eks tre år gamle tvebakker (kavringer) og igjen utselger disse som gode saker, er da dette på det nærmeste ei en kjeltringaktig ferd?» I den lille byen visste alle hvem det ble siktet til, og kjøpmann Peder Mossin gikk til rettssak. Bytingsprotokollen forteller at boktrykker Coudrio, som utga avisen, nektet å oppgi innsenderens navn - og sto selv opp for å ta det eventuelle ansvar. Dommen påla ham å betale 20 speciedaler i bot og 12 speciedaler i saksomksotninger. Da pressen fikk «egen» Høyesterett i 1850 En av norgeshistoriens mest spesielle pressesaker fikk sin begynnelse gjennom pressens kommentarer til en Høyesterettsdom i 1849. Dette året ble en kapteinløytnant J. G. Sigholt dømt til 6 månederes straffarbeid og embetsfortapelse i Høyesterett, og dagen etter tok han sitt eget liv. Morgenbladet skrev i sine kommentarer etter dommen at den var korrekt og rettferdig, og at avisen ikke hadde hørt noen innsigelser mot den. Dette vakte harme i enkelte miljøer, blant annet i Stavern. Redaktør i Staverns lokalavis «Nordstjernen» (senere Gjengangeren i Horten) var på den tid Iens Steenberg. Kort tid etter mottok han Morgenbladets kommentarer et anonymt innlegg i sin annonsekasse, og som han satte på trykk i sin avis 21. november 1849. Dette førte til at redaktør Steenberg ble satt under tiltale for «forsætligen og aabenbar Ringeagt mod Rigets Høiesteret», på grunn av følgende passus: «....Som sagt, alt hvad han (Sigholt) havde Haab til, tilintetgjorde hans Dommere, og havde ogsaa ædelt og godt Motiv til at sætte et vanzierende Stempel paa hans borgerlige Ære, som det sikreste Middel mod hans senere Optræden, thi man

10 ahnede, og det blev vist - at den Afdøde var for ærekjær til at modtage og udholde den Skamplet, som var sat paa ham ved Fru Justitias kolde Jernklør.» Steenberg ble pålagt å oppgi navnet på forfatteren av innlegget, men nektet dette. Følgelig overtok han det juridiske ansvar for innholdet, og ble i mars 1850 dømt til 64 dagers arrest av sorenskriveren i Larvik. Ved ankebehandling i Stiftsoverretten ble dommen i mai 1850 endret til 32 dagers fengsel på sedvanlig fangekost. Også denne dommen ble anket. Situasjonen var dermed at en dom om krenkelse av Høyesterett var påanket til Høyesterett. Og det gjaldt ikke bare Iens Steenberg i Nordstjernen. Lignende artikler med kritikk av Høyesteretts Sigholt-dom var også gjengitt av redaktør, cand. theol. Gotlieb Lidstow Eischendorff (38 år) i Drammens Adresse for 5. januar 1850. Han sto fram og erkjente sitt eget forfatterskap til denne artikkelen. Også i saken mot redaktør, præliminarist Georg P. C. Hammerstein i Frederikshalds Budstikke, gjaldt det en artikkel som redaktøren selv hadde skrevet; en almanakk for året 1849. Der skrev han slik i omtalen av november måned (fra gammelt kalt slaktemåned i Norge): «Retfærdigheten slagtes og nedlægges i Høiesterets Salttønde.» Samtlige tre ankesaker skulle dermed til Høyesterettsbehandling. Den ordinære Høyesterett vek derfor sete, og ved kongelig resolusjon av 24. august 1850 ble det oppnevnt en «Pressens Høiesteret». Dommene over samtlige tre ansvarshavende redaktører ble stadfestet og alle tre måtte sone sine fengselsstraffer: Redaktør Steenberg fikk fengsel i vanlig fangekost i 32 dager, redaktør Eischendorff fikk 96 dagers arrest, og redaktør Hammerstein 16 dager på vanlig fangekost. Saken vakte stor oppsikt, også utenfor landet, ettersom den var blant de første store rettssaker i den nyskapte norske presseverden. Debatten gikk høyt i lang tid etterpå. Det skulle etter hvert bli mange konfrontasjoner mellom pressen og domstolene i forfatter- og kildespørsmål. Jaabæk-kritikk i Adressebladet i 1876 I Adressebladet, som var et tillegg til Almuevennen, ble det trykt en anonym artikkel med kritisk gjennomgåelse av politikeren Søren Jaabæks kirkelige holdninger. Etter at Søren Jaabæk reiste sak mot redaktøren, sto den anonyme artikkelforfatter selv fram og tok ansvaret i rettssaken. Forfatteren, pers. kap. Julius Riddervold Berg, ble for øvrig frifunnet i Høyesterett. Underslagpåstand i Morgenbladet i 1876 I 1881 behandlet Høyesterett en ærekrenkelsessak mot redaktør Friele i Morgenbladet, med bakgrunn i en anonym artikkel i hans avis på ettersommeren 1876, signert Pq. Her ble politikeren og offiseren Albert Jacobsens liv nøye gjennomgått, i forbindelse med hans kandidatur til stortingsvalg. Etter at Jacobsen hadde truet med sak etter første artikkel,

11 kom en ny og enda sterkere artikkel fra samme signatur. Her ble Jacobsen konkret beskyldt for å være ansvarlig for manko på «500 Daler» i en militær kasse i forlegningen i Fredrikstad, og dessuten for ikke å ha betalt kjøpmannsgjeld for sine soldater, og som Jacobsen skulle ha trukket fra deres lønn. Den anonyme forfatter avsluttet sin andre artikkel slik: «Vi have selvfølgelig, Hr. Redaktør, intet imod at overtage det personlige Ansvar ligeoverfor det Injuriesøgsmaal, som ovenstaaende maaske tør blive anlagt, men vi antage rigtignok, at dette Ansvar ikke vil blive generende.» Redaktør Friele benyttet seg ikke av forfatterens tilbud. Han nektet å oppgi forfatterens navn, og åpenbart må Albert Jacobsen ha vært likeglad med det. Spørsmålet om å få avdekket forfatternavnet var ikke fremme for Høyesterett, som i 1881 avgjorde selve ærekrenkelsessaken. Friele ble dømt. Sedelighetssaken i Oslo i 1886 Boktrykker og redaktør Christian Holtermann Knudsen ble 4. august 1886 dømt av Oslo byrett til å betale 50 kroner i bot for «krenkelse av sedeligheten». Bakgrunnen var at han 20. februar samme år lot trykke en artikkel som agiterte for barnebegrensning, med bakgrunn i overbefolkningslæren. Politiet beslagla artikkelen og reiste tiltale mot Holtermann Knudsen, ettersom denne ikke ville oppgi forfatterens navn. Forfatteren hadde bedt om at hans navn ble hemmeligholdt. Holtermann Knudsen sonet dommen med 11 dager på vann og brød i 1887. På grunn av økonomiske vanskeligheter maktet han ikke å betale boten. Fengselssaken i Morgenbladet i 1893 9. april 1893 brakte Morgenbladet en artikkel fra Akershus Strafanstalt under overskriften «Fra fangelivet». Der ble det blant annet opplyst at fengselsledelsen hadde tatt i bruk spesielle virkemidler overfor en særdeles vanskelig fange, som ikke lot seg innordne med de vanlige disiplinærtiltak. Fengselsledelsen hadde strødd klorkalk over hele cellegulvet til fangen, og da han ble tatt ut og flyttet til en annen celle hadde han tydelige symptomer på forgiftninger. Fengselsdirektøren krevde rettslig granskning av saken, og journalist Thomas Vetlesen i Morgenbladet ble bedt om å forklare seg. Han nektet dette, og i Kristiania forhørsrett ba han om aksept på dette ettersom han eventuelt kunne straffes for innholdet i artikkelen. Forhørsretten godtok ikke dette, og kjennelsen ble påkjært. Høyesteretts kjennelse 16. juni 1893 godtok heller ikke generelt fritak fra forklaringsplikten. Mellom linjene kan det leses at man mente at journalisten måtte ha plikt til å forklare seg til sakens belysning, men at han eventuelt kunne nekte å forklare seg om forhold som konkret kunne få betydning for hans eget eventuelle straffeansvar. Anonyme forfattere ble røpet

12 I tre tilfeller i forrige århundre er forfatternes navn blitt oppgitt fra avisenes redaktører. Kildene forteller imidlertid ikke nærmere omstendighetene omkring disse tilfellene, heller ikke om forfatterskap ble oppgitt etter pålegg fra retten. Bakgrunnen kan jo ha vært at forfatterene har samtykket i dette. Det første tilfelle gjaldt en sak i Intelligenssedlerne som sto for retten i 1841, og det andre gjaldt en kritisk artikkel om Meråkerbanens utbygging i Aftenbladet i Trondheim, og som Høyesterett behandlet i 1888. Den tredje saken handlet om statsministeren og ble behandlet i 1894: Avisen Folketanken i Risør brakte 29. november 1893 en anonym artikkel der det ble spurt om det var riktig at statsminister Stang får «400.000 for å sitte som minister for det svenske underbruk». Det ble iverksatt etterforskning og i Risør forhørsrett 10. januar 1894 opplyste avisens redaktør at artikkelen var forfattet av «indrulleringsbetjent P. K. Rock». Den aller første sak for Høyesterett der selve forfatterbeskyttelsen sto helt sentralt, gjaldt en artikkel i Aftenposten i 1892:

Brigadesjefsaken i Aftenposten i 1894 Under den nøkterne overskriften «Lidt Militærstatistik» skrev Aftenposten 19. juni 1892 også om et rykte som sirkulerte i Bergen. Det handlet om disposisjoner til en brigadesjef, og fikk avisen til å konkludere med at brigadesjefen viste liten forståelse for sin stillings ansvar. Brigadesjefen antok at det måtte stå militære kilder bak opplysningen, og ba derfor om å få oppgitt kilden - slik at det eventuelt kunne reageres med militær disiplin. Brigadesjefen understreket at han ikke ønsket å trekke avisens medarbeidere til ansvar, og regnet antakelig med at journalist eller redaktør dermed ikke kunne nekte på oppgi kilde. Redaktør Amandus Schibsted møtte selv i Kristiania byrett, der han erklærte at kilden ikke ville bli oppgitt, at han selv tok det fulle ansvar for innholdet. Han la dessuten til at kilden var en militær embetsmann, men ikke ansatt ved brigaden i Bergen .... Forhørsretten fritok redaktør Schibsted fra å opplyse om kilden og påtalemyndig- heten påkjærte kjennelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til samme resultat som forhørsretten. Det ble slått fast at når det kun dreier seg om ansvaret for artikkelens innhold, hvor redaktøren kan overta det juridiske ansvar, er redaktøren ikke forpliktet til å oppgi kilde. Kjæremålsutvalget foretok her en tolkning av lovgivning og rettsutvikling fra forordningene i 1799 og frem til 1893 og konkluderte slik: «Den saaledes givne Tilladelse til anonymt Forfatterskab vilde ikke faa fuld

13 Betydning, saafremt det skulde paahvile dem, der har havt Befatning med Offentliggjørelsen, den Pligt som Vidne at meddele Forfatterens Navn, og der er derhos lidet tænkeligt, at Loven skulde have villet paalegge dem saadan Vidnepligt og samtidig belægge dem med Straf, hvis deres Vidnesbyrd ikke fører til Forfatterens Opdagelse og Fældelse. Ved i sit Blad at optage en anonym Artikel har Redaktøren gjort den til sin og stillet sig i første Række ansvarlig for dens Indhold; hvis Artikelens Indhold er strafbart, er det paa Forhaand uden videre givet, at han er at betragte som skyldig.»

Mobiliseringssaken i Verdens Gang i 1895 Vinteren 1893 sendte Armékommandoen i Norge ut mobiliseringsregler til sine forskjellige avdelinger, med pålegg om taushetsplikt for innholdet. I Verdens Gang kom det 23. april 1895 en artikkel med opplysninger om disse mobiliseringsreglene. Armékommandoen antok at noen måtte ha brutt sin taushetsplikt og krevde derfor kilden oppgitt av avisen. Redaktør Thommesen nektet og saken kom opp for Kristiania forhørsrett. Her ble redaktøren pålagt å oppgi kilde, i det man ikke kunne finne at redaktøren i et slikt tilfelle kunne overta ansvaret for et brudd på taushetsplikt, og dermed nekte å oppgi hjemmelsmann. Thommesen påkjærte til Høysterett, men forhørsrettens pålegg ble stadfestet. Jaktrykter i Vestlandsposten i 1898 Høsten 1897 meldte Vestlandsposten om et rykte som fortalte at det på Klepp på Jæren skulle være skutt et sjeldent dyr, enten elg eller hjort. Redaksjonen nektet på spørsmål fra politiet å oppgi hjemmelsmann for ryktene, og redaksjonssekretær Sivert Sivertsen ble dermed innstevnet for forhørsretten. Han fastholdt nektelsen, ble pålagt å svare, og kjennelsen ble anket. Høysteretts kjæremålsutvalg konkluderte med at pressemannen måtte være pliktig til å svare «naar det av paatalemakten fordres».

Utvandrersaken i Vestlandske Tidende i 1907 Redaktør Vemmestad i Vestlandske Tidende i Arendal ble i februar 1907 innstevnet som vitne i Arendals meddomsrett. Domstolen behandlet en injuriesak mellom en kjøpmann og en lærer, og man ville vite om avisen sommeren 1906 hadde fått et brev fra «en Del til Virginia udvandrede Unggutter». Dette svarte redaktøren ja til, men svarte nei på spørsmålet om brevet ble trykt i hans avis. Da redaktøren også ble spurt om hva brevet inneholdt og hvorfor han ikke tok det inn, nektet han videre forklaring med henvisning til pressens taushetsplikt og til at en av forfatterne fantes blandt de innstevnede vitner. Rettens pålegg om å gi forklaring ble påkjært til Høyesterett, som fastholdt forklaringsplikten:

14 «Loven gir ikke Pressemænd som saadanne nogen Anledning til at undslaa sig for at vidne.» Dementiene i Ørebladet 1907 Ørebladet i Kristiania brakte i 1907 en oppsiktsvekkene historie om en hest som var blitt skamfert på en opprørende måte av en kvinne. Da politiet forlangte nærmere opplysninger om mishandlingen, ønsket Ørebladet ikke å bistå. Saken kom ikke som kildesak for domstolen, etter at Ørebladet meldte at avisens kilde ikke lenger ville vedstå seg historien. Noe lignende skjedde med en artikkel som Sven Elvestad skrev i Ørebladet i august 1907. Etter at politiet reiste tiltale mot ham ble beskyldningene trukket tilbake uten at saken kom for domstolen. Lensmannssaken i Finnmarken i 1908 Vinteren 1908 gikk redaksjonssekretær Oscar Emil Ruud i Finnmarken til privat straffesak mot lensmann M. Hansen for ærekrenkende uttalelser i en artikkel i Vardøposten. Lensmannen hadde beskyldt journalisten for løgn i artikler som journalisten skrev om lensmannen, i bladet Finnmarken. Under rettssaken ble det krevd at journalisten skulle oppgi kilder for sine opplysninger om misligheter ved lensmannens føring av panteprotokoll, som forøvrig var bevist. Journalisten nektet å gi slik opplysning, og ble idømt en bot på 30 kroner. Høyesteretts kjæremålsutvalg var enig med journalisten i at han ikke hadde vitneplikt for dette spørsmål, først og fremst fordi opplysningen var uten betydning for hovedsaken. Høyesterett opphevet boten. Lensearbeidersaken i Glommen i 1908 En artikkel i avisen Glommen i Sarpsborg 10. juni 1908 om en lensearbeiderstreik ble av arbeidsgiverne oppfattet som oppfordring til lovbrudd. Tømmerdireksjonen i Fredrikstad gikk til anmeldelse av redaktør Georg Markus Nordraak, og politiet forsøkte forgjeves å få ham til enten å overta ansvaret for innholdet eller oppgi forfatter. Redaktøren ble til sist innstevnet for forhørsretten, der han fortsatt nektet å forklare seg, fordi han mente at artikkelen ikke hadde straffbart innhold. Forhørsretten svarte med å pålegge ham vitneplikt, som ble påkjært på stedet. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet pålegget ettersom det ikke kunne utelukkes at redaktøren ville få status som siktet i saken.

Jeppesen-saken i Arbeiderbladet i 1908 I 1908 mobiliserte Kristiania Journalistklubb i den første virkelig store kildesaken i vårt århundre. Bakgrunnen var en kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg 15. juni 1908 som påla redaktør Carl Christian Jeppesen i Social-Demokraten (Arbeiderbladet) å oppgi kilden for en del artikler som inneholdt beskyldninger mot en offentlig tjenestemann - en rittmester - for misligheter i tjenesten. Redaktøren nektet likevel å oppgi sine kilder, og

15 fikk bøter på 100 og 1000 kroner. Saken vakte stor oppsikt. I en resolusjon som ble oversendt Stortinget uttalte Kristiania Journalistklubb at «straffeprosessloven bør endres derhen, at en redaktør og hans medarbeidere ikke kan tvinges til å oppgi kilder eller forfatterskap til artikler i vedkommende blad». (Ot. prp. nr. 28, 1950, side 3.) Samtidig fikk Stortinget overlevert en resolusjon, vedtatt på et massemøte med 700 deltakere i den Social-demokratiske Forening dagen før (21. september), der man sterkt beklaget «den for rettsfølelsen støtende hensynsløshet» som Høyesterett hadde vist overfor redaktør Jeppesen. I foreningens uttalelse het det blant annet: «Den frie offentlige kritikk hører med til et demokratisk statssamfunn og det betinges av den redaksjonelle hemmelighet, at redaktører ikke tvinges til å oppgi kilde. En underordnet må trygt kunne stole på, at når han f. eks. er bekjent med mangler i en administrasjon, som han av samfunnsmessige velferdshensyn ønsker rettet på, så prisgir ikke avisen hans navn og utsetter ham for de forfølgelser og ulemper som offentliggjørelsen av hans navn ville medføre.» Protestene førte, om ikke annet, til at Odelstinget oversendte spørsmålet til justiskomitéen i Stortinget, men som i sin tur ønsket Justisdepartementets syn på saken. (Innst. O. nr. 32, 1909.) Tre av komitémedlemmene avga likevel en umiddelbar kommentar til det prinsipielle spørsmål. Det var O. S. Åvatsmark (V); Kr. Friis Petersen (V) og Fredrik Stang (H), som uttalte: «Etter deres oppfatning vil det være til gavn for en fri og uavhengig presses arbeide, og derigjennom for viktige samfunnsinteresser, at pressefolk er fritatt for som vitne å oppgi kilde for mottatte og benyttede meldinger eller forfatter til artikler. Skal pressen være i stand til å øve en sunn og gavnlig kritikk, må den kunne benytte seg av opplysninger som enkeltmann av så mange hensyn ikke våger å meddele, dersom han ikke kunne stole på vedkommende pressemanns diskresjon. Hva som under taushetsløfte meddeles en pressemann er han æresforpliktet til å tie med, og det kan ikke innsees at det er noen offentlig interesse som gjør det påkrevet at han skal tvinges til å bryte sitt løfte, når redaktøren er ansvarlig for bladets innhold. De nevnte medlemmer av komitéen finner således en lovforandring i den her omhandlede retning ønskelig, uten at de for tiden kan uttale seg om i hvilken form den bør skje.» Skjenkekontrollsaken i hotellblad i 1911 Det gikk hele tre år før Jeppesen-saken kom tilbake til Odelstinget, og i mellomtiden behandlet Oslo forhørsrett en ny kildesak. Hotell-Restaurant og Turisttidende hadde 8. juni 1911 skrevet om «Spionagesystemet i vor by», som egentlig gjaldt politiets kontroll med skjenkestedene. Tre politifunksjonærer følte seg ærekrenket, men de tre redaktører av bladet nektet å oppgi forfatternavn. Redaktørene, Aug. E. Rud, Sev. Christoffersen og Fr. Kolstad ble anmeldt og saken sendt forhørsretten for rettslige avhør. Her hendte 16 det underlige at det ikke var pressefolkenes vitneplikt som kom i fokus, men tvertimot en politimanns. Overkonstabel Aarnæs ble fritatt for å vitne om forhold som gjaldt kritikk mot hans kolleger, og denne fritakelsen ble fastholdt av Høyesterett i 1912. Jeppesen-saken ble aktualisert igjen i Odelstinget i 1912, i forbindelse med revisjonen av straffeprosessloven. (Ot. med. nr. 2, 1912.) Og selv om departementet uttalte at Høyesteretts avgjørelse i Jeppesen-saken neppe var riktig, så verken departementet eller Stortinget noe behov for å innføre en særskilt begrensning av vitneplikten for pressefolk. Dette ble klart først i 1917, da Odelstinget behandlet en proposisjon (Ot. prp. nr. 49, 1916) med forskjellige lovforslag - men ingen om vitneplikten. Begrunnelsen både fra departement og justiskomité var at de alminnelige regler om vitneplikt var tilstrekkelige. Justiskomitéens flertall uttalte at «gjeldende lovgivning, rettelig forstått, hjemler pressefolks fritagelse for vitneplikt i den utstrekning dette kan være påkrevet og riktig. En videregående fritagelse ville bare kunne skje med tilside- settelse av andre hensyn som måtte tilkjennes større vekt.» (Innst. O. XXIX, 1917.) I justiskomitéen var det bare én røst som talte pressens sak; Knut Sjølie (Soc.) Han følte seg ikke trygg på at domstolene også i fremtiden ville bruke den rettsoppfatning som Høyesterett hadde lagt til grunn i Jeppesen-saken. Han fant det særlig nødvendig at offentlige tjenestemenn måtte få adgang til å opptre helt anonymt når de fant grunn til å gi meddelelser til pressen. Det var redaktørens sak å avgjøre om han ville benytte seg av en slik meddelelse og selv påta seg hele ansvaret. Sjølie uttalte at påtale-myndigheten selvsagt burde ha samme rett overfor redaktører som overfor prester, sakførere osv. til å kreve opplysninger «hvor åpenbarelsesplikt er bestemt i lovgivningen» - det vil i det vesentlige si i de tilfelle hvor det ikke gjelder å oppdage en allerede begått forbrytelse, men å avverge en forbrytelse som truer. Sjølie konkluderte med å foreslå et tillegg til straffeprosesslovens § 177 som imøtekom pressens krav til kildebeskyttelse. Innstillingen kom til behandling i Odelstinget samme år (Ot. forh. 1917, side 1329-36.) Under debatten her fikk Sjølie støtte av Andreas Hansson og Anders Buen. - Pressens folk, sa Andreas Hansson (V), finner det å stride mot en redaktørs ære og forpliktelse å oppgi en forfatter som har skrevet i hans blad. Når en redaktør som plikter å gå nøyaktig gjennom artikkelen finner at han kan innta den i bladet, mener jeg at han har ansvar for at den er publisert, og domstolene har i de aller fleste tilfelle respektert dette. Når han så nekter å oppgi hjemmelsmann blir redaktøren satt under tiltale og i tilfelle dømt, om domstolen kommer til det resultat. Jeg mener dette må være riktig. En vitneplikt som den det her pålegges redaktøren strider mot, eller iallfall går betenkelig nær, Grunnlovens § 100 om trykkefrihet. - Det er enstemmighet blant pressens folk om at den gamle praksis må avskaffes, sa

17 redaktør Anders Buen (Soc.), som støttet Sjølies forslag. Jeg tror det er en meget nødvendig foranstaltning for folkets skyld, ikke først og fremst for pressens skyld. Flertallet i Odelstinget var likevel ikke enig, og en rekke talere uttalte at man kan ikke «overlate all ting til pressen». Anders Buen uttalte før avstemningen: Blir ikke forslaget vedtatt i dag, er det av disse spørsmål som kommer igjen og igjen. Sjølies forslag ble så forkastet mot 17 stemmer. Resultatet var altså status quo: Pressefolk - som andre - kunne fritas for vitneplikten bl. a. når de ved å svare kunne utsette seg selv for straff. En rekke rettsavgjørelser i de følgende årene bare bekreftet at tilstanden sett fra pressens synspunkt var like lite tilfredsstillende. Den rettsoppfatning som departementet gjorde gjeldende - at Høyesteretts dom i Jeppesen-saken ikke var riktig - ble slett ikke akseptert. En av dem som gikk i mot departementets syn var lagmann Olaf Salomonsen, i en artikkel i Nordisk Tidsskrift for Strafferett i 1914. Han uttalte at pressefolks vitneplikt etter gjeldende rett var betydelig mindre innskrenket enn departementet ville ha det til. Og dermed fortsatte det med stadig flere kildesaker: Brevsaken i Fremover i 1915 Avisen Fremover i Narvik gjenga 2. februar 1915 kopi av brev fra en handelsmann i Nordland til det tyske generalkonsulat i Kristiania, samt kopi av et brev fra generalkonsulen til den tyske visekonsulen i Narvik. Visekonsulen anmeldte tyveri og rettsstridig bruk av brevene til politiet, og redaktør Waldemar Carlsen ble innstevnet som vitne. Han nektet å forklare seg, ettersom han mente at han kunne pådra seg straffeansvar. Forhørsretten aksepterte ikke dette, og påla ham vitneplikt. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til (med to mot én stemme) at Carlsen måtte fritas for vitneplikt, på grunn av han eventuelt kunne regne med å bli siktet. Leserbrevsaken i Helgeland i 1916 Redaktør John Gerhard Wulfsberg i bladet Helgeland ble stevnet for retten som vitne i en offentlig ærekrenkelsessak i 1915. Bakgrunnen var at en tidligere straffedømt hadde sendt et brev til Justisdepartementet med kraftige beskyldninger mot flere offentlige tjenestemenn, med bakgrunn i hans egen straffesak. I brevet til departementet opplyste han at tilsvarende brev ville bli sendt til alle aviser som hadde skrevet om saken hans. Det var dette siste redaktør Wulfsberg ble bedt om å forklare seg om, og han opplyste retten om at avisen Helgeland ikke hadde trykt noe leserbrev fra den tiltalte. Wulfsberg

18 ble så spurt om han var blitt bedt om å ta inn et slikt brev. Til det nektet redaktøren å svare. Han fant det uriktig som redaktør å besvare et sånt spørsmål, fordi publikum bør kunne gå ut fra at man kan betro redaktøren ting som ikke skal komme videre. Han sa at han var sikker på at tiltalte ikke ville ha noe imot at han svarte på spørsmålet, men han ville likevel nekte. Forhørsretten påla redaktøren å svare på spørsmålet. Kjennelsen ble påkjært, og Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til samme standpunkt - men undret seg over at dette spørsmålet var nødvendig å stille, når man hadde fått svar på det første.... Også i 1917 påla Høyesteretts kjæremålsutvalg en journalist å oppgi sin kilde. Saksforholdet er ikke nærmere beskrevet i Rettstidende, som bare har en lakonisk melding om at journalisten i kraft av sin stilling ikke kan nekte forklaring. Spritreseptsaken i Bergens Annonce Tidende1919 Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet både i 1918 og i februar 1919 en kildesak der redaktør Johan Nordahl-Olsen i Bergen Annonce Tidende nektet å forklare seg om utskriving av ulovlige legeresepter på sprit. Redaktøren var innkalt som vitne fordi han hadde sett to slike legeresepter, og dette bekreftet han for forhørsretten. På rettens «henstilling» nektet han imidlertid å oppgi navn på de personer som reseptene var utstedt til. Han påberopte seg at reseptene var forevist ham i egenskap av pressemann. Kjæremålsutvalget påla redaktøren å oppgi navnene. Sparebanksaken i Ofotens Tidende i 1926 I april 1926 ble det gjort bevisopptak i Narvik forhørsrett i en ærekrenkelsessak som Narvik Sparebank hadde anlagt mot Martin Johansen, Bodø. Redaktør Karl Nesje i Ofotens Tidende var innstevnet for å gi forklaring om en artikkel trykt 4. mai 1923, under overskriften «Omkring elektrisitetsverket», signert med bokstaven N. Redaktøren nektet å opplyse forfatterens navn, og ble pålagt å gi forklaring. Høyesteretts kjæremåls-utvalg opprettholdt pålegget om vitneplikt. Sarpen-saken i 1927 Redaktør Nils Funnemark i avisen Sarpen i Sarpsborg havnet i en kildesak i 1927. Han nektet å gi politiet navnet på forfatteren til en artikkel, og dermed gikk saken den vanlige veien via forhørsretten og helt fram til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Resultatet ble en bot på 200 kroner, men redaktøren nektet fortsatt - og Norsk Presseforbunds hovedstyre vedtok å betale boten for ham, samt å bestille en juridisk utredning om spørsmålet. En kildesak i 1933 førte til følgende uttalelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg: «Brudd på eventuell taushetsplikt som journalist kan ikke antas å bevirke tap av borgerlig aktelse, når taushetsplikten kommer i strid med vitneplikten.» Skotøyarbeidersaken i Arbeiderbladet i 1928

19 Høyesterett opphevet i 1928 en avvisningsdom som Oslo byrett hadde avsagt i ærekrenkelsessak mot redaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet, i forbindelse med kritikk mot en bedrifts behandling av skotøyarbeidere. Tranmæl oppga ikke forfattere til to av de aktuelle artiklene. Høyesterett uttalte blant annet: «Redaktørens ansvar for beskyldninger er helt selvstendig og ikke avhengig av om han pålegges å oppgi forfatter. Han kan eventuelt fri seg selv fra søksmål, når han ikke selv er forfatter, ved utvetydig å oppgi navnet til den fornærmede. Når dette ikke er gjort, må fornærmede ha rett til å fremme sak mot redaktøren.» Kokainsaken i Aftenposten i 1933 Aftenposten hadde våren 1933 en artikkel om politiets spor i etterforskningen av en sak om kokainsalg i hovedstaden. Riksadvokaten mente at journalisten her måtte ha en offentlig tjenestemann som kilde, og som eventuelt hadde brutt sin taushetsplikt. Etter at journalist Medbøe nektet å oppgi kilden til politiet, ble han innkalt til forhørsretten. Etter samme svar her, ble han pålagt å oppgi kilden - og påkjærte på stedet. Høyesteretts kjæremålsutvalg påla journalisten plikt til å opplyse hvorvidt han hadde fått informasjonen direkte eller indirekte fra en polititjenestemann, og «kun hvis han benekter dette kan han fritas for å oppgi sin hjemmelsmann». Utvalget mente at antagelsen om at det foreligger straffbart forhold kunne avklares ved et slikt svar fra journalistens side. Journalisten hadde anført at det var en alminnelig instruks i Aftenposten at kilder til meldinger i bladet ikke skulle oppgis, og at han ikke kunne bryte en slik instruks. Til dette uttalte kjæremålsutvalget at slik form for «forretningshemmelighet» ikke godkjennes som fritaksgrunn for vitneplikt. Jaktsaken i 1934 En journalist som omtalte påstander om ulovlig jakt i distriktet i sin avis i 1934, nektet å gi opplysninger til politiet om hvem som sto bak den ulovlige jakten. Journalisten hadde selv oppgitt at han kjente til hvem personene var. Da Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet saken, viste man bl a til Jaktryktesaken i 1898. Journalisten ble pålagt å oppgi kilde, men under dissens. Mindretallet mente at det ikke forelå noe straffbart forhold. Slagsmålssaken i Hålogaland i 1936 Avisen Hålogaland hadde 25. november 1935 en notis om fyll og bråk og om to ungdommer i slagsmål en lørdagskveld. Redaksjonssekretær Aksel Olsen fikk spørsmål om denne saken fra politiet, men nektet å forklare seg. Han fastholdt nektelsen da han ble innkalt til Trondenes forhørsrett. Han ønsket ikke å opptre som angiver, med de ubehageligheter dette kunne medføre. Han ble likevel pålagt å forklare seg om det andre punkt i notisen (slagsmålet), og påkjærte straks kjennelsen.

20 Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at notisen inneholder opplysninger om alvorlige forhold på offentlig sted, og som må påtales. Kjæremålsutvalget påla ham derfor å forklare seg både om punkt en (fyll og bråk) og punkt to (slagsmålet) i notisen. Bil-ulykkessaken i 1938 - og nytt fremstøt Neste alvorlige fremstøt for en lovendring kom i 1938, opprinnelig fra daværende lagmann i Agder, Carl Bonnevie. Foranledningen var en kjæremålssak for Agder lag-mannsrett, der spørsmålet var om en journalist skulle pålegges å oppgi kilde for en notis om en bilulykke. Redaktøren, J. Brunsvig, påberopte seg bl. a. at i publikums øyne har pressen taushetsplikt når det gjelder kilder til artikler og notiser, og at det ville være til stor skade for avisenes arbeid hvis pressen skulle måtte bryte denne plikt. Domstolen som behandlet saken i første instans erkjente at en kilde for en notis kan være en forretningshemmelighet for en redaksjon, men dette fant domstolen likevel unødvendig å ta nærmere standpunkt til, fordi den i alle fall kunne beslutte at «vitnesbyrd skal avgis når det etter avveining av stridende interesser finner det påkrevet». At redaktøren blant kolleger ville tape borgerlig aktelse hvis han brøt sin taushetsplikt, ble avvist med at slik innsigelse ikke tidligere var godkjent av domstolene. Endelig ble det også pekt på at der ikke gjelder noen særregler for journalister med hensyn til vitnepliktens omfang. Lagmann Bonnevie følte seg nødsaget til å avsi en kjennelse som påla journalisten å oppgi kilden. Mangelen på en egnet lovbestemmelse tvang ham til dette. Men saken fikk også Bonnevie til å stille spørsmålet «om der ikke er behov for en lovforandring som m. h. t. vidneplikt sidestiller pressehemmeligheter (av denne art) med forretnings- hemmeligheter.» (Ot. prp. nr. 28, 1950, side 7). Overfor Justisdepartementet foreslo Carl Bonnevie at det i Tvistemålslovens § 209 ble gjort en enkel tilføyelse som ga et vitne rett til å nekte å svare på spørsmål som kunne «åpenbare» pressehemmeligheter. Tilsvarende endring måtte foretas i Straffeprosess- loven. Det gamle krav om anonymitetsrett er «ikke tilfredsstillet ved de gjeldende rettsregler», mente lagmannen. Norsk Presseforbunds hovedstyre ga lagmann Bonnevies forslag helhjertet tilslutning og ba Justisdepartementet ta et nytt initiativ i saken. Etter nye overveielser i departementet ble resultatet det samme som tidligere - intet skjedde. Dette var i 1938. Stridsspørsmålet var naturlig nok ikke særlig framme under den 2. verdenskrig, men det skulle ikke gå lang tid etter fredsslutningen før nye kildesaker dukket opp....

21 22 Kapittel 3

Aktuell historie - lovprinsipp fra 1951

Knapt var lovlige norske institusjoner gjenopprettet etter krigen før spørsmålet om bedre rettsvern for kildene påny ble satt på presseorganisasjonenes dagsorden. To avgjørelser i Høyesteretts kjæremålsutvalg utløste nye krav om at lovgiverne nå ryddet av veien sin inngrodde mistillit til pressen. I august 1946 ble Egil Tresselt i Verdens Gang av Høyesteretts kjæremålsutvalg pålagt å oppgi kilden til en artikkel om misligheter i forbindelse med Kommunikasjonsdepartementets behandling av bil-lisenser. I november 1947 led Roar Storsletten i Dagbladet samme skjebne. Storsletten ble innstevnet som vitne i en privat straffesak, reist av en privatperson som var blitt omtalt i Dagbladet - mot de personer vedkommende mente var avisens kilder. Storsletten nektet å oppgi kilden til opplysningene som avisen hadde offentliggjort, til tross for pålegg fra domstolen. Stortingsrepresentant Sjur Lindebrække tok temaet opp i et innlegg i finansdebatten i Stortinget 10. oktober 1946: - Det melder seg også andre hensyn som her i Norge allerede har gitt seg meget beklagelige og alvorlige utslag. Det er en kjensgjerning, tror jeg, at evnen og viljen til åpen opposisjon i dag ikke virker som den skal. Avisenes og pressens folk kan fortelle oss mange ytterst beklagelige eksempler på det. Det kommer henvendelser til avisene med klager over feil og misgrep fra statsadministrasjonen, men folk vil ikke ha sitt navn nevnt, og avisene må ikke skrive slik at identiteten røpes - folk vil ikke skrive under eget navn for

23 ikke å bli trukket frem i åpen opposisjon til de bestemmende myndigheter. Han avsluttet med å minne om pressens krav om kildebeskyttelse og henstilte til regjeringen å undersøke om en kunne lempe på journalistenes vitneplikt. Statsminister Einar Gerhardsen syntes nok opposisjonen boltret seg i kritikk og anklager. Men, la han til, er det noe i den frykt hr. Lindebrække og andre har gitt uttrykk for, er det et problem som en må ta opp til alvorlig drøftelse. Stormen rundt Tresselt-saken hadde knapt lagt seg før Justisdepartementet kom med et overraskende utspill i januar 1947. Både med henvisning til de sterke presse- reaksjonene, og til innlegget fra Sjur Lindebrække i Stortingets finansdebatt høsten før, ba departementet i januar 1947 om Norsk Presseforbunds uttalelse, «eventuelt med formulert forslag til mulige nye lovbestemmelser». (Ot. prp. nr. 28, 1950, side 9.) Departementet understreket hvor tvilsomt og vanskelig hele spørsmålet om pressens anonymitetsrett var og at «det vanskelig kan bli tale om å innrømme pressen en helt alminnelig rett til å nekte å oppgi kilde». Departementet uttalte også at «fritagelse for å oppgi kilder må avbalanseres ved en skjerpning av pressens strafferettslige ansvar. Også en utbygging av pressens økonomiske ansvar for ærekrenkelser kan i denne sammenheng komme på tale.» Presseforbundet lot selvfølgelig ikke anledningen gå fra seg. En komité med Rolv Werner Erichsen som formann la fram en omfattende innstilling om hele problemkomplekset, supplert med utkast til nye bestemmelser både i straffeprosessloven og tvistemålsloven, til Presseforbundets landsmøte i 1948. (Innstillingen i sin helhet er gjengitt som vedlegg til Ot. prp. nr. 28, 1950.) I sin generelle begrunnelse for lovforslagene uttalte NP-komitéen: «Den beskyttelse som den norske presse krever for sine kilder, er i første rekke diktert av samfunnsmessige hensyn. Skal pressen fylle sin oppgave ikke bare som nyhetsbringer, men også som samfunnets våkne kritiker, må den være i stand til å formidle den enkelte borgers iakttagelser og opplevelser, uten at denne selv behøver å tre frem i rampelyset. Man vil ofte høre den innvending at den borger som vil øve kritikk over offentlige eller private forhold, påtale misligheter eller avsløre korrupsjon, selv må stå frem og ta ansvaret for sine uttalelser. Prinsipielt er dette selvfølgelig riktig, og i de fleste tilfelle vil en redaktør forlange at vedkommende selv skal innestå for riktigheten av sine opplysninger ved å stille sitt navn til disposisjon. Men det vil hyppig forekomme tilfelle hvor de samme hensyn som har motivert retten til det anonyme forfatterskap, også kan foreligge når det gjelder kravet om beskyttelse for avisens kilder. Sett fra ytringsfrihetens synspunkt kan man si at så vel det anonyme forfatterskap som pressens kildebeskyttelse er av vesentlig betydning for at en fri presse skal kunne

24 fylle sin samfunnsmessige oppgave. Når en avis selv vil påta seg ansvaret for berettigelsen av en kritikk og holdbarheten av sine anførsler, bør den ha anledning til å åpne sine spalter for den som ikke selv vil ha sitt navn nevnt.» Presseforbundets innstilling ble også forelagt Straffelovkomitéen, som i prinsippet anerkjente behovet for at det i lovgivningen ble innført særlige bestemmelser om pressefolks vitneplikt. Men heller ikke Straffelovkomitéen unnlot å bemerke at «det unektelig er visse betenkeligheter ved å utvide pressens adgang til å dekke sine hjemmelsmenn». (Vedlegg til Ot.prp. nr. 28, 1950.) Ifølge komitéen var behovet for en lovendring ikke særlig påkrevet, men det kunne likevel være hensiktsmessig å innføre «smidigere» regler på dette området. Det var imidlertid en viktig forskjell mellom Presseforbundets utkast til lovtekst og det som Straffelovkomitéen formulerte. Presseforbundet ville ha fastslått en rett for pressefolk til å nekte å svare på spørsmål, mens departementet bare ville åpne en adgang for domstolen til å frita redaktører og medarbeidere for vitneplikt. I praksis ville den siste formuleringen innebære at det var redaktøren/journalisten selv som måtte overbevise domstolen om rimeligheten av at han/hun ble fritatt for å avgi vitneprov, slik at domstolen kunne veie de stridende interesser mot hverandre. Straffelovkomitéen pekte på at det var ikke alltid opplysninger ble gitt for å «øve samfunnsmessig berettiget kritikk», men også av sensasjonslyst. Justisdepartementet sendte komitéens forslag på høring, og forslaget fikk tilslutning fra styret i Den Norske Dommerforening og fra Riksadvokaten. Den sistnevnte forutsatte at utvidet kildebeskyttelse måtte føre til «økt aktivitet fra påtalemyndighetens side overfor forbrytelser i trykt skrift og danne en foranledning for domstolene til å skjerpe den økonomiske reaksjon for disse forbrytelser i betydelig grad, også hvor beskyldningen ikke er fremført mot bedre vitende, når den dog er usann.» Norsk Presseforbund mente at det var inkonsekvent av Straffelovkomitéen - når den først anerkjente prinsippet - å stille pressevirksomhet i en mer ugunstig stilling enn annen forretningsvirksomhet: - Samfunnsmessige hensyn som anonymitetsretten skal tilgodese overfor samfunnet som «den lille manns talerør», burde tilsi at pressens kildebeskyttelse iallfall ikke blir dårligere enn handelsmannens eller fabrikkherrens beskyttelse for sine forretnings- eller bedriftshemmeligheter, uttalte Presseforbundet, som samtidig påpekte at lovteksten burde formuleres slik at fritak for vitneplikt var hovedregel, og vitnesbyrd unntaket. Pressens folk ble ikke hørt i Justisdepartementet med disse argumentene. Proposisjonen (Ot. prp. nr. 26, 1950) tok «midt på treet» og sluttet seg i hovedsak til Straffelovkomitéens forslag til lovtekst. Saken skulle nå til Stortinget, og pressen kunne i hvert fall notere seg at man for første gang fikk anerkjent prinsippet, og det var også første gang en viktig prinsippsak for pressen var gitt en så grundig behandling. Den trykte proposisjonen var

25 på 60 store sider. Justisministeren, O. C. Gundersen, viste seg å legge liten vekt på forskjellene i de to lovutkastene. Han var sterkest opptatt av prinsippet og premissene. Så ville tilfeldighetene at det 9. nordiske pressemøte ble holdt i Oslo kort tid etter at proposisjonen var framlagt. Justisministeren var blant de innbudte, og der fikk han høre massiv kritikk mot lovforslaget, fra nordiske som fra norske deltakere. Han uttalte da at han anså forskjellene i lovutkastene for mest å være teknisk-juridiske, og at han for sin del heller ikke hadde betenkeligheter ved å akseptere Presseforbundets formulering. Han var ikke uvillig til å overveie saken på nytt. Det nordiske pressemøtet vedtok denne resolusjonen: «For at en ansvarsbevisst presse skal kunne løse sine samfunnsmessige oppgaver må tillitsforholdet mellom offentligheten og pressen sikres. Det er en forutsetning for tillitsforholdets bevaring at pressen og myndighetene respekterer kildens anonymitet ut fra den vurdering at bladets ansvarlige redaktør er ansvarlig for avisens innhold. Med mindre offentligheten kan henvende seg til pressen i den forvissning at anonymiteten bevares, vil pressen være avskåret fra å fylle ut sin plass som organ for den frie nyhetsformidling, som samfunnets våkne kritiker og individets beskytter.» Også Presseforbundets Anonymitetsrettskomité tok imot justisministerens invitt, og motiverte på nytt hvorfor deres forslag burde velges: «Det forekommer oss ikke å være av uvesentlig betydning at fritagelsen fremtrer som en rett for pressemannen, og ikke som en adgang for retten til å frita ham for vitnesbyrd. - - I praksis vil forskjellen vise seg i at etter departementets forslag må pressemannen overbevise retten om at det er rimelig at han fritas, mens det etter vårt forslag er retten som så å si har bevisbyrden for de omstendigheter som gjør det påkrevet at vitnesbyrdet avgis, eller: etter vår formulering fremtrer retten til nektelse som det prinsipale, og plikten til vitnesbyrd som en unntagelse, mens forholdet etter departementets forslag blir det omvendte. Vi tror vårt forslag er bedre skikket til å fremme en ensartet rettspraksis, idet anvendelsen av en lovbestemmelse av denne art ikke åpner muligheter for så forskjelligartede avgjørelser.» Den 11. oktober 1950 hadde departementet overveiet saken, og sendte brev til Justiskomitéen i Stortinget: Departementet fastholdt sitt forslag til lovtekst, men justisministeren føyde til at man ikke tilla forskjellene særlig stor betydning, og så ingen betenkeligheter med å vedta pressens forslag dersom Justiskomitéen fant dette ønskelig. Departementet opplyste samtidig at den hadde bedt Straffelovkomitéen om å utrede spørsmålet om pressens strafferettslige og økonomiske ansvar. Stortingets justiskomité fremla sin innstilling først i 1951 (Innt. O. VII, 1951). Et mindretall på fire ønsket ikke å behandle saken før det også forelå forslag til nye

26 ansvarsregler. Flertallet, seks medlemmer, mente at det foreliggende forslag ikke ville hindre skjerpning av ansvarsreglene senere. I sin uttalelse pekte de på ett av Straffelovkomitéens momenter: «Når en avis av sensasjonslyst - for å øke sitt salg - tar inn uriktige ærekrenkende artikler, bør den økonomiske reaksjon være så kraftig at det blir innlysende at den slags journalistikk ikke lønner seg.» Justiskomitéen fortsatte: «Flertallet forstår at den oppfatning det her gis uttrykk for, også deles av de ansvarlige kretser innen norsk presse. Utvidelse av kildebeskyttelse må alene grunngis med ønsket om den størst mulige ytringsfrihet, som er grunnvollen for en demokratisk statsform, og en ansvarsbevisst presse er det viktigste middel til å fremme denne frihet.» Det var etter flertallets mening derfor naturlig at pressen inntok en særstilling i samfunnet og ble sikret en størst mulig bevegelsesfrihet. Flertallet understreket at en slik særstilling stilte overmåte store krav til pressens hederlighet og ansvarskjensle. Flertallet mente det ville være viktig at samfunnet reagerte meget strengt mot den presse som grep inn i folks privatliv, uten at det kunne påvises noen rimelig offentlig interesse for inngrepet. Justiskomitéen kom til det resultat at den ville følge pressens ønske om en lovbestemmelse som i utgangspunktet ga rett til å nekte å vitne, men uttalte samtidig at den gikk ut fra at «pressens folk lojalt vil bøye seg for domstolen i de tilfelle hvor den pålegger vitneplikt, og at domstolene reagerer meget kraftig hvis denne lojalitet ikke blir vist». Prinsippet får rettsvern Det var gått 34 år siden sist, da debatten omsider kom i Odelstinget 31. mai 1951. Og det ble en omfattende debatt, først om forslag om utsettelse og deretter om realitetene, etter at utsettelsesforslaget var forkastet mot 19 stemmer. Justisminister O. C. Gundersen sa at hele denne sakens lange historie viser at vi på dette område har regler som aldri har slått rot hos pressens folk. Slik som reglene nå er utformet, er det meget vanskelig, for ikke å si umulig, å få pressens folk til å akseptere dem, og her kan man kanskje si at mot pressen kjemper selv gudene forgjeves. - Pressefriheten er et slikt gode for oss alle, at dersom vi er i tvil om vi bør utvide den mer, bør denne tvil komme pressefriheten til gode, avsluttet justisministeren. Lars Ramndal (V): Dette er ikke noe privilegium for pressen, men en oppstaking av de linjer som bør være i samarbeidet mellom samfunn og presse. Det er av stor verdi å få lovregler som etter alle solemerker å dømme vil bli respektert.

27 Herman Smitt Ingebretsen (H): Det er ikke her spørsmål om større eller mindre frihet for det pressen selv skriver, men det er spørsmål om «den lille mann», som forsøker å hevde sine interesser ved hjelp av pressen, skal få anledning til det. Det de ansvarlige pressefolk ber om er ikke noe annet enn at de må få den stilling at «den lille mann» kan betro seg til dem, og at de får ta ansvaret for det som blir skrevet og som deres kilde er kommet med, er riktig og berettiget. Nils Hønsvald (A) pekte på at den oversikt som var inntatt i proposisjonen over gjeldende rett på dette område hadde krevet seks fulle sider. Den viser at pressefolks virksomhet er nokså tett omgjerdet med straffebestemmelser. Det er neppe noen annen næring som har så mange ris bak speilet som pressen. Når det likevel sjelden forekommer rettskrenkelser i avisene, tyder det på høyt utviklet ansvarsfølelse. Torolv Kandahl (H) sa at det mest klare og presise som er sagt om dette spørsmål, finnes i rapporten fra en av FNs underkomitéer i forbindelse med spørsmålet om pressefrihet. Her heter det at pressefriheten også omfatter dette: «also to safeguard all sources of information honourably used.» Det kan vel oversettes med at pressefriheten omfatter vern om alle opplysningskilder som blir brukt på en hederlig måte. Bestemmelsene om retten til å nekte forklaring i kildesaker ble vedtatt mot 3 stemmer i Odelstinget, og få dager senere enstemmig vedtatt i Lagtinget. Den første lovbestemmelsen Straffeprosesslovens § 177 fikk dette innholdet etter vedtakene i Stortinget (og med tilsvarende bestemmelser i Tvistemålslovens § 209): Et vitne kan nekte å svare på et spørsmål når en kan gå ut fra at svaret vil utsette vitnet eller noen han står i slikt forhold til som nevnt i § 176, for straff eller tap av den borgerlige aktelse. Retten kan likevel beslutte at vitnesbyrd skal gis når forholdet er slik som nevnt i § 176 siste ledd. Et vitne kan nekte å svare på et spørsmål, når det ikke kan svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelighet. Retten kan likevel beslutte at vitnesbyrd skal gis, når den etter avveining av de stridende interesser finner det påkrevet. I så fall kan retten også bestemme at vitnesbyrdet bare skal meddeles den selv og partene i møte for lukkede dører og under pålegg av taushetsplikt. Utgiveren (redaktøren) av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Annet ledd, annet punktum, får tilsvarende anvendelse. Vitnesbyrd bør alltid kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige

28 opplysninger om saken som han kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi denne. Redaktøren måtte i fengsel Men selv om prinsippet om kildebeskyttelse nå var anerkjent, og Stortinget forventet at pressefolk lojalt skulle bøye seg for domstolens pålegg når slike først ble gitt, ble det snart strid igjen. Bare ett år etter at Stortinget gjorde sitt lovvedtak kom den såkalte «Hall- Hofsø-saken», der domstolen til alt overmål brukte anledningen til å sette redaktøren i fengslig forvaring - mens det tidligere stort sett hadde dreid seg om bøtereaksjoner når pressefolk nektet å oppgi kilde. Naturlig nok blusset debatten opp igjen, og nye krav om lovendringer ble reist. Norsk Presseforbund henvendte seg også til Riksadvokaten med ønske om mer ensartet opptreden fra påtalemyndighetens side, og 12. mai 1953 sendte riksadvokat Andreas Aulie ut dette rundskrivet til samtlige statsadvokater: «På grunn av den prinsipielle betydning den slags saker regelmessig blir tillagt, ber jeg om for fremtiden å bli underrettet når det fra påtalemyndighetens side blir krevet rettslig kjennelse for at en av de i straffeprosesslovens § 177 siste ledd nevnte personer skal svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det.» Debatten blusset opp igjen i 1965 På samme måte blusset debatten opp igjen i kjølvannet av de fleste kildesakene som fulgte, og presseorganisasjonene brukte enhver anledning til å kreve kildevernet styrket. Virkelig fart i diskusjonen, og konkret arbeid med lovverket, ble det likevel først etter den såkalte «Klepsland-saken» i 1965. Heller ikke han fikk lov til å bruke sin rett til å beskytte kilden, denne gang fordi opplysningene det dreide seg om ikke var blitt trykt før han varslet politiet om mistanke om promilleflyging. Etter ordlyden i § 177 den gang kunne retten til å nekte å vitne bare brukes om meldinger og opplysninger «i skriftet»; dvs at det allerede var satt på trykk. Skulle han så ventet til avisen kom ut ville det neppe vært mulig å forhindre flygingen, eller eventuelt å påvise promille. Lovforslag i 1969 Dette førte til at Straffeprosesslovkomitéen så nærmere på bestemmelsen, og i 1969 foreslo en endring som skulle gi samme rett når det gjaldt opplysninger som var betrodd en pressemann, og som ennå ikke var satt på trykk. Forslaget ble formulert i en ny § 126, som bare gjaldt pressefolks vitneplikt: Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det som her er bestemt, gjelder også i det tilfelle at opplysningene på forhånd er

29 meddelt videre på annen måte, når dette er gjort umiddelbart før det ble tatt inn i skriftet. Samme rett som utgiver har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Reglene i § 125 annet ledd får tilsvarende anvendelse. Forklaring bør alltid kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som han kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi denne. Straffeprosesslov-komitéen I innstillingen om ny straffeprosesslov uttalte komitéen følgende: «Spørsmålet om pressens rett til å dekke sine kilder var gjenstand for inngående drøftelser i forbindelse med lovendringen av 15. juni 1951 (Ot. prp. nt. 28 for 1950), men den gang var ikke fremme det spørsmål som er behandlet i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 11. februar 1966 i den såkalte Klepsland-saken, Rt. 1966 s. 176. Det heter her at de alminnelige regler om vitneplikt kommer til anvendelse når opplysningene er meddelt politiet, selv om hjemmelsmannen skulle ha oppsøkt vedkommende fordi denne var pressemann, og “selv om de opplysninger hjemmelsmannen ga, senere ble referert i pressen”. På bakgrunn av denne kjennelse ble det i Stortinget 22. februar 1966 av representanten Bjellaanes stillet spørsmål til justisministeren om departementet ville overveie en revisjon av bestemmelsene om vitneplikten for utgivere av trykt skrift og deres medarbeidere (Forh. i Stortinget s. 2023). Ved departementets brev av 24. februar 1966 ble nærværende komité bedt om å overveie det reiste spørsmål i forbindelse med revisjonen av straffeprosessloven.» Norsk Presseforbund gjorde senere samme år en henvendelse til komitéen, idet forbundet i et udatert brev foreslo tilføyet følgende som nytt annet punktum i strpl. § 177 tredje ledd: «Det samme gjelder spørsmål om hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd vedkommende i dennes egenskap av utgiver (redaktør) eller når redaktør (utgiver) vegrer seg ved å oppgi hjemmelsmannen fordi det ville stride mot god presseskikk å gi slik meddelelse.» I begrunnelsen for det fremsatte forslag blir det fremholdt at «pressens medarbeidere i stilling medfør blir betrodd en serie opplysninger og informasjoner som vil tjene som grunnlag for den journalistiske virksomhet», og skulle «slike opplysninger være av den art at en journalist anser seg pliktig til å orientere politiet eller andre offentlige myndigheter for å unngå samfunnsskadelige følger, vil man stille journalisten overfor en alvorlig samvittighetskonflikt, hvis han ikke skulle ha rett til å dekke sine kilder på samme måte

30 som om han skulle skrive en artikkel om saken». Det heter videre at en «slik utvidelse av kildebeskyttelsen må være ikke bare i pressens interesse, men også i almenhetens og de offentlige myndigheters interesse». For øvrig fremholdes at hensett til at retten i alle tilfelle kan pålegge vitneplikt «når den etter avveining av de stridende interesser finner det påkrevet», kan det ikke være sterke betenkeligheter ved å utvide grunnlaget for redaktørens og journalistens primære rett til å vegre seg ved å besvare spørsmål. Lovkomitéen uttalte videre:

«Komitéen er enstemmig kommet til at bestemmelsene om pressens rett til å dekke sine kilder bør endres for så vidt som det ikke bør være avgjørende at opplysningene er satt på trykk før - eller samtidig med at - de meddeles videre på annen måte. En slik begrensning vil lett kunne virke urimelig, især hvis det er nødvendig straks å underrette politiet eller annen myndighet dersom en ulykke eller en forbrytelse skal kunne avverges. I dette tilfelle kan vedkommende pressemann også være pliktig til straks å underrette politiet eller en annen myndighet, nemlig hvis det er fare for tap av menneskeliv, jfr. strl. § 287 nr. 2, eller hvis det gjelder å avverge en av de forbrytelser som er nevnt i strl. 139. Når det gjelder spørsmålet om hvordan anonymitetsretten skal avgrenses, har imidlertid komitéens medlemmer delt seg i to fraksjoner.

Komitéens flertall mener at anonymitetsretten fortsatt bør knyttes til det trykte ord, slik at det ikke blir tilstrekkelig at opplysningene er betrodd vedkommende som pressemann, uten hensyn til om de er kommet på trykk. Det er pressefriheten som skal vernes, og det er nøye sammenheng mellom pressens strafferettslige ansvar (for innholdet i trykt skrift) og utstrekningen av pressefolks vitneplikt, jfr. Ot.prp. nr. 28 for 1950 s. 30 spalte 2 og Innstilling fra Straffelovrådet om ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift (1955) side 48.

Det er riktignok slik at den som henvender seg til en pressemann med en opplysning, kan ha interesse av selv å forbli anonym, enten pressemannen bruker opplysningen i avisen eller ikke. Normalt må han imidlertid kunne gå ut fra at pressemannen enten bruker opplysningene i avisen eller beholder dem for seg selv. Kilden har under enhver omstendighet tatt risikoen for at pressemannen kan gjøre seg skyldig i indiskresjoner. Bare i sjeldne unntakstilfelle vil det være naturlig at pressemannen melder fra til politiet eller annen offentlig myndighet for å hindre en straffbar handling eller en ulykke. Det kan føles urimelig for kilden at han i slike tilfelle ikke kan dekkes etter den nåværende lovbestemmelse. Men her vil flertallets lovforslag komme ham til hjelp, nemlig i alle de tilfelle der opplysningene er trykt i umiddelbar tilknytning til den forutgående anmeldelse. Tilbake blir bare en meget liten rest tilfelle der pressemannen foretar en anmeldelse, men ikke finner at opplysningen egner seg til å inntas i avisen.

Man antar at det ikke er noe vesentlig behov for også å dekke disse tilfellene. Det finnes såvel i våre nordiske naboland som i en rekke andre land lov-bestemmelser om pressens rett til å beskytte sine kilder. Man kjenner imidlertid ikke til at disse noe sted går lenger enn til å beskytte kilden til opplysninger som er offentliggjort i trykt skrift, eller at det har vært følt behov for det. Det har det for så vidt heller ikke vært her i landet. I Klepsland-saken, som er nevnt ovenfor, skjedde offentliggjørelse i avisen så snart det var mulig etter at melding var gitt politiet.

Dertil kommer at når vedkommende opplysning ikke er inntatt i trykt skrift - eventuelt før eller etter meddelelse på annen måte - savner man etter flertallets mening grunnlaget for å sondre mellom betroelser til pressefolk og betroelser til andre personer som nyter almen tillit, og som det måtte være naturlig at almenheten henvender seg til. Det kan f. eks. være at en kilde, som selv ønsker å være anonym, henvender seg til en stortings-representant eller en annen kjent person på stedet med

31 opplysninger som det er av offentlig interesse kommer videre til rette vedkommende. Kilden kan også tenkes å gå direkte til politiet eller den myndighet som saken hører under. Etter gjeldende rett vil ikke kilden i noen av disse tilfelle normalt ha krav på å bli dekket.

Hvis man, som foreslått av mindretallet nedenfor, lar det avgjørende kriterium være om opplysningen er betrodd pressemannen til bruk i hans virksomhet, vil man etter flertallets mening innføre en regel som rettsteknisk vil være vanskelig å anvende i praksis. Normalt vil man bare ha vedkommendes eget ord for at den utrykte opplysning er betrodd ham på denne måten. Enten må retten uten videre slå seg til ro med dette, eller den må prøve å verifisere anførselen. Det siste lar seg imidlertid vanskelig gjøre uten at kilden samtidig røpes. På grunnlag av svært knappe opplysninger vil det videre være vanskelig for retten å foreta den “avveining av de stridende interesser” som skal til for å avgjøre om kilden må oppgis uansett at tilfellet faller inn under lovens alminnelige regler. Det kan nevnes at i Klepsland-saken skjedde betroelsen til pressemannen fra en personlig venn, og at det var omtvistet om den var skjedd til bruk i hans virksomhet.

Man har tidligere vært inne på at når opplysningen først settes på trykk etter at den er meddelt videre på annen måte, bør inntagelsen i trykt skrift skje umiddelbart etterpå. Etter flertallets mening er en slik regel nødvendig av rettstekniske grunner. Det kan ikke være tilstrekkelig at opplysningen trykkes etter at den har tapt sin aktualitet. Under enhver omstendighet bør opplysningen være trykt før spørsmålet om vitneplikt er blitt aktuelt ved at vedkommende er begjært rettslig avhørt.

Komitéens mindretall foreslår følgende utforming av annet punktum i § 126:

“Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd utgiveren til bruk i hans virksomhet”.

Mindretallet mener at anonymitetsretten bør sees mer ut fra kildens og samfunnets interesser. Har kilden betrodd seg til pressemannen som sådan, bør denne kunne gjøre det som er hans moralske plikt uten å måtte treffe et valg mellom å sette opplysningene på trykk eller å røpe kilden. I praksis antar man at det vil spille liten rolle om det er flertallets eller mindretallets forslag som blir lagt til grunn, idet slike situasjoner som forslagene tar sikte på, i seg selv er sjeldne og enda sjeldnere blir satt på spissen i en rettssak, men prinsipielt mener mindretallets at det ikke bør være avgjørende om opplysningene settes på trykk eller ikke. Det som er av betydning for pressefriheten er at folk uten for stor risiko kan gi pressen opplysninger. Om opplysningene faktisk blir brukt eller ikke, vil kilden ikke ha herredømme over, og det kan være vanskelig for ham å gjøre seg opp noen mening om dette på forhånd. Grunnen til at opplysningene ikke settes på trykk, kan være at pressemannen ikke finner det riktig å skape publisitet om saken, f. eks. fordi han ikke finner opplysningene sikre nok eller fordi offentliggjøring ville skade etterforskingen eller virke urimelig overfor impliserte personer. Det kan endog tenkes at en pressemann etter å ha brakt en opplysning til politiets kunnskap, av politiet direkte blir anmodet om ikke å omtale saken. Man finner det ikke rimelig at journalisten for å dekke sin kilde likevel skal være nødt til å bruke opplysningene i avisen. Noen sikkerhet for å bli holdt utenfor saken kan kilden riktignok aldri ha, fordi domstolen alltid kan pålegge journalisten å oppgi kilden hvis den etter en avveining av de stridende interesser finner det påkrevd. Dette er en begrensning i anonymitetsretten som man ikke kan gi avkall på. Men det er etter mindretallets oppfatning ikke tilstrekkelig grunn til generelt å avskjære journalisters adgang til å dekke kilden fordi om han finner at opplysningene bør brukes på en annen måte enn kilden hadde tenkt.

En utvidelse av vegringsretten slik mindretallet foreslår, skulle ikke by på vesentlige betenkeligheter i betraktning av det korrektiv som ligger i rettens adgang til å pålegge vitneplikt når den etter en avveining av de stridende interesse finner det påkrevd. Det antas heller ikke å være grunn til å begrense vegringsretten til tilfelle hvor det er en offentlig myndighet pressemannen har gitt opplysningene til. Opplysningens art og måten de er brukt på vil være momenter ved den skjønnsmessige avveining som

32 retten foretar. Dette må være tilstrekkelig til å motvirke misbruk av vegringsretten.

På et punkt går mindretallets forslag mindre langt enn flertallets. Etter mindretallsforslaget er det et vilkår for vegringsretten at opplysningene er betrodd vedkommende til bruk i hans virksomhet. I dette legger man at kilden har regnet med at hans navn ikke skulle utleveres og at opplysningene skulle brukes i pressevirksomheten i vedkommendes virksomhet som pressemann. Muligens burde dette være et vilkår for vegringsretten også etter første punktum. Hvis kilden selv ikke har regnet med anonymitet, synes det å være liten grunn til å gi journalisten rett til å nekte å oppgi hans navn. Man vil imidlertid ikke foreslå noen innskrenkning i den vegringsrett som nå gjelder, men når retten til å dekke kilden foreslås utvidet til også å gjelde opplysninger som ikke er kommet på trykk, finner mindretallet at vilkåret bør være at opplysningene er «betrodd» pressemannen i den ovenfor nevnte forstand. Hvis meningen fra kildens side bare har vært å bruke journalisten som en mellommann overfor politiet, ikke å gi ham stoff for hans journalist-virksomhet, kan journalisten selvsagt ikke nekte å oppgi kilden selv om denne har gitt uttrykk for ønsket om å være anonym. Det er heller ikke meningen å gi journalisten noen vegringsrett med hensyn til kilden for opplysninger som bare gjelder den økonomiske side av virksomheten, f. eks. om en forretningsforbindelses hederlighet eller økonomiske stilling. Derimot vil etter forslaget vegringsretten også gjelde kilden for opplysninger som ikke er beregnet på å komme i avisen, men på å tjene som bakgrunnsinformasjon for journalisten, f. eks. til bruk for vurdering av påliteligheten av de opplysninger som tenkes offentliggjort.»

Så langt om lovkomitéens begrunnelser. I forslaget til ny straffeprosesslov kom det også en annen bestemmelse med betydning for journalisters vitneplikt, formulert slik i § 128: Antar retten at et vitne som blir kalt fram, ikke har rett til å gi forklaring eller til å svare på et spørsmål, eller kan nekte å gjøre det, skal den gjøre oppmerksom på dette. Påstår et vitne at det ikke har rett eller plikt til å gi forklaring, må det gjøre grunnen sannsynlig. I mangel av annet bevis er det nok at vitnet bekrefter den med forsikring. Har noen som kunne ha nektet å gi forklaring, begynt å forklare seg, kan han likevel nekte å fortsette eller å avgi forsikring. En slik bestemmelse om at vitnet skal veiledes om denne type rettigheter fantes ikke i loven tidligere, bortsett fra de tilfeller der vitnet sto i slektsskapsforhold eller lignende forhold til siktede. Forslaget til ny § 128 ville altså gi dommeren plikt til å orientere vitnet også om retten til å beskytte en kilde. Slike regler virker prejudiserende for politiet, og skulle dermed altså kunne styrke pressefolks stilling også ved politiavhør. Støtte til mindretallet Disse forslagene ble altså lagt fram i 1969, men det skulle likevel ta meget lang tid før forslagene ble fremmet, behandlet og satt i verk. I mellomtiden fortsatte debatten, og 15. april 1970 avga Norsk Presseforbund sin uttalelse om forslagene:

33 «For pressens vedkommende er det naturlig å legge særlig vekt på straffeprosesslovens bestemmelser om avismedarbeidernes vitneplikt. Norsk Presse-forbund viser for så vidt til den skrivelse som forbundet sendte Straffelovkomitéen etter Klepsland- saken i 1966, og som er omtalt på side 206-207 i innstillingen. Norsk Presseforbund er takknemlig for den imøtekommelse av vår henstilling om utvidelse av kildebeskyttelsen som forslaget til § 126 i den nye lov er uttrykk for. Når det gjelder den foreslåtte avgrensning av anonymitetsretten, må imidlertid Norsk Presseforbund inntrengende henstille at § 126 annet pkt. ikke blir formulert slik som foreslått av komitéens flertall i innstillingen side 21 og 207-208. Norsk Presseforbund har vanskelig for overhodet å forstå at det kan være rimelig grunnlag for en slik begrensning som forslaget tilsikter, og må gi uttrykk for en sterk reaksjon overfor den begrunnelse som er gitt. Når forbundet ikke finner grunn til å gå nærmere i detaljer, er det fordi man anser det tilstrekkelig å vise til mindretallets uttalelser i innstillingen s. 208, som på en helt overbevisende måte gir uttrykk for de samme synspunkter som pressen har i dette spørsmål. Norsk Presseforbund vil bare tilføye at man finner det absolutt uriktig når mindretallet uttaler at det antar det vil spille liten rolle i praksis om det er flertallets eller mindretallets forslag som blir lagt til grunn. Pressen ser det tvertimot som et meget viktig spørsmål. Når det sies at slike situasjoner som forslagene tar sikte på “i seg selv er sjeldne og enda sjeldnere blir satt på spissen”, må Norsk Presseforbund ta et forbehold idet det i allfall synes at spørsmål om vitnepliktens omfang og begrensning for journalister hyppig kommer opp og blir stridsemne. For øvrig er spørsmålet om tilfellene er sjeldne eller hyppige ikke avgjørende når det gjelder spørsmål om behovet for en prosessregel og løsning av rettsspørsmål som i et hvert fall vil komme til å foreligge, og da være av stor viktighet. Så vel straffeloven som straffeprosessloven inneholder vel for øvrig i meget stor utstrekning regler som bare kan få og får anvendelse i sjeldne tilfelle. Norsk Presseforbund hadde gjerne sett at bestemmelsene om vitneplikten var blitt formulert slik at anonymitetsretten i langt større utstrekning enn nå og etter forslaget var blitt uavhengig av skjønnsmessige vurderinger, men vil likevel anta at så vel pressen som almenheten i det vesentlige vil anse § 125 jfr § 125 annet ledd tilfredsstillende hvis den endelige formulering skjer etter mindretallets forslag. Norsk Presseforbund vil bare legge til at paragrafene bør inneholde en tilføyelse om at reglene har en tilsvarende anvendelse for vitneplikten for medarbeidere i Norsk Rikskringkasting.»

Loven omfatter også kringkasting Det siste punkt i Norsk Presseforbunds brev, om at bestemmelsene også skulle gjelde NRK, ble umiddelbart akseptert og fremmet som tilleggsforslag. I påvente av at forslaget

34 til en helt ny straffeprosesslov skulle bli fremmet, ble dette tillegget tatt opp som egen sak i Stortinget i 1973 og vedtatt. Den gamle § 177 i loven fra 1951 fikk et ekstra siste ledd med følgende ordlyd: “Disse bestemmelser får tilsvarende anvendelse på kringkastingssjef og medarbeider i Norsk Rikskringkasting for så vidt angår opplysninger i en sending.”

Debatt etter Lillehammer-saken Så fortsatte debattene omkring anonymitetsretten og kildevernet med store topper rundt hver ny sak som ble behandlet for domstolene. En sterkt opphetet debatt om spørsmålet kom i kjølvannet av Lillehammer-saken i 1973, samme år som Stortinget behandlet NRK- tilføyelsen. Også denne gang var det politiets fremgangsmåte overfor pressen som var utgangspunktet, men i enda høyere grad enn tidligere ble anonymitetsretten sett i sammenheng med redaktøransvaret (Straffelovens § 431). Bakgrunnen var drapet på en araber i et boligstrøk i Lillehammer, utført av en israelsk aksjonsgruppe. Saken vakte stor oppsikt også fordi den berørte Norges forhold til fremmede stater og spesielt til partene i Midt-Østen-konflikten. To meldinger om etterforskningen i Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer måtte etter politiets antagelser være resultat av lekkasje innenfor politiet selv, og etter ordre fra statsadvokat Håkon Wiker ble to av avisens medarbeidere etter tur - og uten redaktørens vitende - innkalt til politiavhør. Her ble de eksaminert om kilden(e) til meldingene i avisen. Lenger kom ikke saken for så vidt gjelder politiets befatning med den. Politiets fremgangsmåte førte imidlertid til sterke reaksjoner fra presse-organisasjonene. Norsk Redaktørforening fremhevet særlig at alle spørsmål om hvem som kunne være avisens kilde måtte rettes til redaktøren. Professor Johs. Andenæs rykket ut og hevdet at Redaktørforeningen var på villspor. Denne del av debatten gjengis og drøftes nærmere under kapittelet «Aktuelle problemstillinger». Professor Andenæs deltok i høstdebatten 1973 med en artikkel i tidsskriftet «Lov og rett» og en kronikk i Arbeiderbladet, og kom også inn på de prinsipielle spørsmål omkring kildevernet. Begge steder ga han uttrykk for at Stortinget hadde vært litt blåøyet i 1951 da endringen i Straffeprosesslovens § 177 ble vedtatt: «Mye vil ha mer», skrev Andenæs, og fortsatte: «Pressen har innkassert den prinsipielle godkjenning av retten til å dekke kilden, men vil ikke kjennes ved forutsetningen for denne godkjenning: Plikten til å bøye seg for rettens avgjørelse. Fra Norsk Journalistlags formann er det i forbindelse med den pågående diskusjon offentlig uttalt at pressefolk ikke oppgir kilden uansett hva domstolene sier. Journalistene står altså over

35 loven. Også presseorganer som i enhver annen sammenheng understreker borgernes forpliktelse til å rette seg etter en lov vedtatt i demokratiske former, selv om man personlig er uenig i loven, gir uttrykkelig eller stilltiende sin tilslutning til den oppfatning at dette gjelder for alle andre, bare ikke for pressefolk». (Lov og Rett nr. 8-1973, sidene 337-338.) I kronikken i Arbeiderbladet 13. oktober 1973 avsluttet Johs. Andenæs med følgende formaning til pressefolkene: «Pressens organisasjoner har i dette tilfelle på helt sviktende grunnlag gått til angrep på påtalemyndigheten. De ville gjøre en nyttigere innsats om de ville rette søkelyset innad og sørge for at deres medlemmer respekterer de forpliktelser som lovgivningsmakten har pålagt dem. Det ville bidra til å svekke det litt ubehagelige inntrykk man undertiden sitter igjen med, at pressens folk ser på seg selv som hellige dyr, hevet over de lover som gjelder for vanlige dødelige.» Debatten etter Lillehammer-saken i 1973 er den mest omfattende offentlige debatt vi har hatt om kildevernet her i landet, etter at prinsippet ble vedtatt i Stortinget i 1951. Den sentrale problemstillingen i debatten - utenom den «sivile ulydighet» - var likevel forholdet til redaktøransvaret, og som altså tas opp igjen lenger bak i boken. Nytt lovforslag i 1979 Forslaget til ny straffeprosesslov ble omsider lagt fram helt på slutten av 1970-tallet, i Ot. prp. nr. 35 (1978-79). Før den tid hadde presseorganisasjonene gjort flere henvendelser til departementet med forslag til endringer av loven. Resultatet ble at det alternativ som Presseforbundet anbefalte i 1970 ble lagt til grunn i departementets forslag. Ordlyden i forslagets første og annet ledd var slik: «Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.» Men presseorganisasjonene var ennå ikke fornøyd. Flertallet av kildesaker for domstolene siden 1951 hadde fortsatt gått i pressens disfavør, og svært mange av dem kom som en følge av lovens nokså bastante krav om at saker der man antok at det var brudd på taushetsplikt, der skulle domstolen gi pålegg om vitneplikt. Dessuten kom at opprettelsen av en egen paragraf for pressens vitneplikt førte til at punktet «avveining av de stridende interesser» ikke lenger sto i selve paragrafen, men kom inn via henvisning til annen paragraf. Presseorganisasjonene mente at dette svekket kildevernet. Både departementet og justiskomitéen i Stortinget fikk brev og besøk; man ønsket en vesentlig styrking av lovbestemmelsen - helst slik kolleger i Sverige og Vest-Tyskland hadde det.

36 I en lengre henvendelse til justiskomitéen i februar 1981 understreket Presseforbundet at «pressen alltid vil se det som en fordel at den kan gi kilden for opplysninger som den publiserer. Men det inntreffer situasjoner da viktig informasjon for allmenheten bare kan bli kjent ved at kilden holdes anonym. Det er helt avgjørende for tillitsforholdet mellom pressen og den enkelte samfunnsborger, at pressens medarbeidere ikke oppgir kilden når det er gitt løfte om å bevare vedkommendes anonymitet». Som forbilledlige eksempler for norske lovgivere fremhevet Presseforbundet tilsvarende lovgivning i Sverige og Vest-Tyskland. Det ble vist til at den svenske Tryckfrihetsförordningen, som for øvrig har grunnlovs karakter, knesetter prinsippet om «meddelares ansvarsfrihet», og knytter dette direkte til anonymitetsretten. Tryckfrihetsförordningen inneholder et alminnelig forbud med å etterforske hvem som er forfatter til en artikkel eller kilden for opplysninger som er gitt. Unntakene fra denne hovedregelen er ikke flere enn at pressen i praksis kan leve med dem. Normalt vil den som identifiserer kilden pådra seg straffeansvar, het det i NP-henvendelsen. For at spørsmålet om kildevernet skulle sees i det rette perspektiv ble justiskomiteen minnet om at Vest-Tyskland, med langt fattigere pressefrihetstradisjoner enn Norge, i 1975 innførte en nesten uinnskrenket rett for journalister til å holde på såkalte «redaksjonshemmeligheter». Loven av 1975 ga alle som medvirker i produksjonen av trykte skrifter eller kringkastingssendinger, adgang til å nekte å vitne om meddelelser som vedkommende har fått i sitt arbeide. Vegringsretten gjelder bare for redaksjonelt stoff og materiale. Samtidig ba man også om at departementet så nærmere på bestemmelsene om ransaking i redaksjonslokaler og beslag av redaksjonelt materiale. Bakgrunnen var et par tilfeller av slike ransakinger og beslag, og man mente at bestemmelsene her ikke var betryggende i forhold til kildevernet. Man fryktet at politiet - i stedet for å kreve oppgitt kilden for en domstol - kunne gå til ransaking og beslag av materiale i redaksjonen, som røper kilden(e).

Ny straffeprosesslov i 1981 Men da Stortinget behandlet hele forslaget til ny straffeprosesslov i 1981, ble pressens talsmenn ikke hørt. I § 125, som ble det endelige nummer på «pressens vitnepliktparagraf», fulgte Stortinget det forslaget som departementet hadde lagt fram. Svaret på Presseforbundets krav om en mer gjennomgripende lovendring var at dette bare kunne skje etter en grundigere utredning. Derimot hadde justiskomitéens medlemmer lyttet til Presseforbundets argumentasjon om behov for særbestemmelser ved ransaking og beslag i redaksjonene. Komitéen uttalte i sin innstilling: «Presseforbundet har på side 6 i brevet til komitéen peika på at det i kap. 15 ikkje er gitt nokon regel om vern mot ransaking av redaksjonslokale. Komitéen har merka 37 seg dette og viser til at spørsmålet står i nær samanheng med pressa si anonymitetsrett, og at dei to spørsmåla eventuelt bør utgreiast saman.» Dette skjedde i 1981, men den omfattende nye loven om straffeprosessen kunne ikke iverksettes straks. Det ble snart klart at ikraftsettelsen av loven måtte skje gjennom en egen senere lovbehandling, der man samtidig måtte behandle store deler av loven på nytt. Dermed fikk presseorganisasjonene en ny sjanse, og brukte første anledning til å be departementet om en grundigere utredning av kildevernet, slik man mente Stortinget hadde forutsatt, og slik at man kunne legge grunnlag for en mer omfattende lovendring. Svaret kom tidlig i 1983, i to høringsnotater som departementet sendte ut om ikraftsettingsloven for den nye straffeprosessloven. Der het det at departementet ikke fant grunn til å ta et initiativ til videre utredning av spørsmålet, men derimot arbeidet departementet med bestemmelser om ransaking og beslag i redaksjonslokaler. Norsk Presseforbund skrev til departementet 3. mars 1983 og ba om fornyet vurdering av spørsmålet om en utredning, særlig med henvisning til den offentlige ut-redning om «Massemedier og mediepolitikk» (NOU 1983:3), som kom med konkret forslag om utredning av anonymitetsretten (utredningen, side 21): «Ytringsfriheten er imidlertid på visse felter mangelfullt og ufullstendig behandlet i lovverket. Det gjelder bl. a. kilders lovmessige stilling og retten til anonymitet. Medieutvalget tilrår at kilders rett blir nærmere belyst og vurdert.» I samme brev gjentok og forsterket Presseforbundet sine synspunkter på det konkrete innhold i den nye paragrafen, både om «avveining av de stridende interesser», og spesielt om forholdet til taushetsplikten. Siden Stortinget behandlet saken sist hadde man hatt Kommunestyresaken (Tønsbergs Blad, 1981) nettopp om forholdet til taushetsplikten, og som ytterligere dokumenterte behovet for innskrenkning av domstolens adgang til å pålegge vitneplikt. Presseforbundet viste til at pressefolk nå kan pålegges vitneplikt i saker om brudd på instruksfestet taushetsplikt, og mente at man i hvert fall burde innskrenke dette til «lovbestemt taushetsplikt». Endelig påpekte Presseforbundet at man ved forrige lovendring hadde «glemt» å likestille lovbestemmelsen for trykte medier og kring-kasting, ved at loven for NRK-medarbeidere fortsatt hadde begrensningen «for så vidt angår opplysninger i en sending». Lovendringer i 1985 Regjeringens forslag (Ot. prp. nr. 53 (1983-84) kom Presseforbundet i møte på noen punkter, men slett ikke alle. Presseforbundet var ikke fornøyd med innskrenkningen av domstolenes adgang til å pålegge vitneplikt, hverken generelt eller spesielt i forhold til saker om taushetsplikt, og heller ikke når det gjaldt det særlige vern ved politiets ransaking av

38 redaksjonslokaler. Før Stortinget skulle behandle proposisjonen kom også nye momenter i forbindelse med politiets ransaking av redaksjonslokalene til bladet «Ikkevold» i 1983, og som Stortingets justiskomité uttalte seg kritisk om i en annen sammenheng. Ikkevold- saken ga Presseforbundet nye argumenter i et møte med justiskomiteen før denne ga sin endelige innstilling . Noen innrømmelser ble dermed gitt i siste runde: Justisdepartementet ville ikke motsette seg at det også i § 125 ble foretatt en presi- sering og skjerping av vilkårene for å pålegge pressefolk forklaringsplikt. Justiskomitéen på sin side gjorde bestemmelsen om vitneplikt i taushetspliktsaker mindre kategorisk. Det skjedde ved at ordene bør alltid ble erstattet med kan i de tilfelle det var tale om å pålegge forklaringsplikt fordi artikkelen eller meldingen bringer opplysninger som antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt. Også dette spørsmålet skulle heretter gjøres til gjenstand for avveining i det konkrete tilfelle. Endelig ser vi at oppløsningen av NRK-monopolet var kommet så langt at det ikke lenger var snakk om bare NRK-medarbeidere i siste ledd i paragrafen. Ordlyden ble nå endret slik at den gjaldt kringkastingsmedarbeidere generelt.

Gjeldende lovbestemmelser Den endelige form på Straffeprosesslovens bestemmelse ble dermed slik, etter vedtakene i Stortinget i 1985, og som trådte i kraft i 1986:

§ 125 Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den finner det særlig viktig at forklaring gis. Retten skal foreta en avveining av de stridende interesser og herunder bl. a. legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for sakens opplysning. Reglene i § 124 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra

39 forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi ham. Disse bestemmelser gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider.

Bestemmelsen i § 124 annet ledd annet punktum som det vises til, har dette innhold: § 124, annet ledd, annet punktum I så fall kan retten bestemme at forklaringen bare skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. For sivile saker finnes en likelydende bestemmelse i tvistemålslovens § 209 a, med henvisning til § 209 annet ledd annet punktum.

Ransaking i redaksjonslokaler Særregelen om ransaking i redaksjonslokaler kom inn i loven ved behandlingen i 1985. De alminnelige bestemmelser om ransaking står i straffeprosesslovens kapittel 16. Hovedregelen er at uten skriftlig samtykke fra den det gjelder, kan ransaking bare foretas etter beslutning av retten. I særlige tilfelle (ved fare for «opphold») kan påtalemyndigheten beslutte ransaking uten rettens beslutning. Justiskomitéen forutsatte at dette ble aktuelt bare i «heilt ekstraordinære tilfelle» for redaksjonslokaler. Her ble det så gitt en særregel som lyder slik: § 197, annet ledd: Ved ransaking av redaksjonslokale kan påtalemyndigheten bare treffe slik beslutning dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning. Beslag av redaksjonelt materiale Justiskomitéen lyttet også til presseorganisasjonene når det gjaldt behov for særregler i bestemmelsene om adgangen til beslag. Også disse bestemmelsene står i straffeprosesslovens kapittel 16. Utgangspunktet er at påtalemyndigheten kan ta beslag i «ting» som antas å kunne ha betydning som bevis. «Ting» kan også være dokumenter. Spørsmål om beslag kan imidlertid prøves for retten. To paragrafer i loven fikk nå bestemmelser som særlig har betydning i forhold til pressefolks kildebeskyttelse: § 204: Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte

40 å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder dette tilsvarende for beslag.

§ 205, tredje ledd, annet punktum: Dersom politiet vil ta med dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag kan tas, skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av representant for besitteren. Kildebeskyttelsesutvalget Debatten omkring massemedier, domstoler og politi hadde sine topper også i 1980-årene, selv om der ikke var noen store kildeverndebatter. Men fra enkelte hold ble det reist massiv kritikk særlig mot medienes reportasjer fra domstolene på den tiden, og dette førte til at regjeringen Willoch i november 1985 tilsatte førsteamanuensis Hans Kristian Bjerke i en énmannsutredning, for å utrede massemedienes forhold til domstoler, politi og påtalemyndighet. Da regjeringen Brundtland overtok i mai 1986 ble mandatet for denne utredningen trukket tilbake. Bjerke ble i stedet oppnevnt som leder for et bredt sammensatt utvalg som endelig skulle foreta en grundigere utredning av anonymitetsrett og kildevern, samt offentlighet i rettspleien. Utvalget fikk navnet «Kildebeskyttelses- utvalget», ble oppnevnt i november 1986 og avga sin innstilling («Kildevern og offentlighet i rettspleien») den 11. desember 1987 (NOU 1988:2). Når det gjelder selve kildevernet samlet hele utvalget seg prinsipielt om å formulere dette som et «forbud for retten til å ta i mot forklaring», noe som altså er en gjennomgripende endring i forhold til dagens «rett for pressefolk til å nekte å forklare seg». Utvalgets medlemmer ble imidlertid ikke enige om formuleringer når det gjaldt rettens adgang til likevel å pålegge vitneplikt under visse omstendigheter. Innstillingen kom her ut med hele fire forskjellige forslag, hvorav to av dem er presserepresentantenes prinsipale og subsidiære forslag til lovtekst. Det fører for langt å gå i detalj om de forskjellige alternativer her, ettersom det foreløpig også dreier seg om en utredning. Vi noterer likevel at utvalgets medlemmer var enige om at nåværende bestemmelse, som langt på vei fortsatt forutsetter vitneplikt når det gjelder brudd på taushetsplikt, skal erstattes av andre bestemmelser. Flertallet av medlemmene forutsetter at det skal «tungtveiende samfunnsinteresser» til før pålegg kan gis, og har også formulert en ekstra sikkerhetsventil som skal ta hensyn til saklig interesse hos en kilde, gjennom denne formuleringen: «Dersom det må antas at forfatteren eller hjemmelsmannen har villet avdekke forhold som det er av samfunnsmessig betydning

41 å få gjort kjent, bør vitnet ikke pålegges å gi opplysningen.» Utvalget har også lagt fram forslag om noe strengere formkrav til en eventuell beslutning om ransaking i redaksjonslokaler. Justisdepartementet har ennå (oktober 1994) ikke lagt fram noe lovforslag med bakgrunn i utredningen. Absolutt kildevern Konstituert førstestatsadvokat i Økokrim og tidligere lovrådgiver i Justisdepartementets lovavdeling, Einar Høgetveit, har i en artikkel i «Lov og rett» (1992 side 567) tatt til orde for å imøtekomme pressens krav om absolutt kildevern. Som avsluttende personlig meningsytring i artikkelen (som for øvrig drøfter Høyesteretts avgjørelse i Edderkoppen- saken), skriver han: «Jeg legger ellers for det første vekt på at jeg mener det er grunn til å tro at massemediene vil være i stand til å bringe fram i dagen flere kritikkverdige forhold når kildevernet er absolutt framfor bare relativt. For det andre legger jeg vekt på den meget sterke stillingen som et absolutt kildevern har som yrkesetisk norm innenfor massemediene. Å pålegge journalister vitneplikt har stort sett vist seg å være et slag i luften. De nekter fortsatt å forklare seg, og utøver sivil ulydighet med massiv støtte fra sine kolleger og fagorganisasjoner. Lovgivningen bør etter mitt syn respektere den faste etiske overbevisningen som kommer til uttrykk på denne måten. For det tredje har praksis vist at behovet for å pålegge journalister vitneplikt er lite. At journalisten ikke forklarer seg, innebærer som nevnt ikke noe forbud mot å oppklare et saksforhold på andre måter. Og som regel lykkes man med det. Hensynet til full oppklaring av de få sakene hvor vitneprov fra journalisten likevel er nødvendig for dette, må etter mitt syn stå tilbake for de hensynene som taler for et absolutt kildevern.»

42 Kapittel 4

Tolkning av gjeldende lov

Etter at någjeldende lovbestemmelse trådte i kraft i 1986 har vi hatt ni kildesaker framme for domstolene. Samtlige slike saker som er rettslig behandlet siden den første lovbestemmelsen kom i 1951, er omtalt nærmere under kapittel 5: Oversikt over kildesakene. I dette kapittel gjengis i hovedsak den beskrivelse av gjeldende rett som er skrevet av Kildebeskyttelsesutvalget i «Kildevern og offentlighet i rettspleien» (NOU 1988:2), samt momenter fra kommentarlitteratur og dommer i kildesaker de senere år. Reglene om vitneplikt Utgangspunktet etter de gjeldende regler er at redaktøren og de personer som etter bestemmelsene er likestilt med ham, er gitt en rett til å nekte å svare på spørsmål (fra domstolen) om hvem som er forfatter til en artikkel eller kilden til opplysninger som framkommer i trykt (periodisk) skrift, fjernsyn eller radio. Domstolen har likevel adgang til å pålegge vitneplikt hvis den finner det særlig viktig at forklaring gis. Domstolen skal i så fall foreta den avveining som er gitt i paragrafens tredje ledd. Henvisningene i bestemmelsene til § 124 i straffeprosessloven og § 209 i tvistemålsloven innebærer at retten kan velge den «mellomløsning» som består i at navnet på kilden kun meddeles retten og partene i møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. Saker som gjelder hemmelighold av anonyme forfattere forekommer i dag ytterst sjelden. I de kildesaker som er registrert ved Medierettarkivet ved Institutt for Journalistikk er det ingen saker innbragt for domstol om dette spørsmål siden 1952.

43 De to neste punkter redaktør, journalist m v kan nekte å forklare seg om, er kilder til a) opplysninger som er publisert, og b) opplysninger som ikke er, eventuelt heller ikke blir publisert. Når det gjelder forklaringsnektelse om kilder til opplysninger som er publisert, kan redaktør/journalist alltid nekte dette - uansett når og hvordan man har fått disse opplysningene, og uansett om de er gitt ved løfte om anonymitet. Dette er annerledes for opplysninger som ikke er publisert, men som er «betrodd» journalisten «til bruk i hans virksomhet». Bestemmelsen kom inn ved den nye straffeprosessloven av 1981 og trådte i kraft 1986. På dette punkt forutsetter loven at kilden har regnet med at hans navn ikke skulle gjøres kjent (jfr «betrodd»), og at opplysningene skulle brukes i journalistens virksomhet som pressemann. Hvis meningen fra kildens side f. eks. bare har vært å bruke journalisten som mellommann overfor politiet, kan journalisten etter loven ikke nekte å oppgi kilden, selv om kilden ønsker å være anonym. Videre følger det av bestemmelsens tredje ledd at retten kan kreve forklaring gitt hvis det må antas at kilden ved overleveringen av opplysningen har gjort seg skyldig i straffbart brudd på taushetsplikt. Det er som regel ikke straffbart for en utenforstående (journalisten) å medvirke til at en offentlig funksjonær krenker sin taushetsplikt (kfr. straffelovens § 121), men departementet har regnet dette for en mindre beskyttelsesverdig journalistisk virksomhet. Det heter i Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 61 at «Pressens legitime grunnlag for å beskytte hjemmelsmannen blir vesentlig svakere når opplysningene er gitt ved straffebare forhold». I departementets lovutkast het det at forklaring «bør alltid kreves» i disse tilfellene. Justiskomitéen ville imidlertid ikke utelukke en beskyttelse av kilden også ved brudd på taushetsplikt. Det heter i Innst. O nr. 72 (1984-85) side 17:

«Komitéen meiner likevel at også når teieplikt er pålagt bør retten ha høve til å vege dei motstridande interessene opp mot kvarandre. Det kan tenkast tilfelle der sterke grunnar taler for offentleggjering sjølv om opplysningane er underlagt teieplikt, og grunnlaget for teieplikta treng ikkje vere like tungtvegande i alle høve.» I tråd med dette endret komitéen lovutkastet til «Forklaring kan kreves ....» Resultatet er altså at selv om det foreligger brudd på taushetsplikt skal retten vurdere om det er vesentlige hensyn som likevel taler mot å pålegge vitneplikt. Videre er det i følge Justiskomitéens uttalelser særlig to selvstendige skjønnstemaer som denne avveiningen av de stridende interesser kan bygge på. Vitneplikt bør for det første ikke pålegges hvis sterke grunner talte for offentliggjørelse av opplysningene, og for det andre hvis hensynet bak taushetsplikten var mindre tungtveiende i den konkrete situasjon. I kommentarlitteraturen er dette punktet tolket forskjellig. Mest restriktiv er professor

44 Jo Hov i «Rettergang i sivile saker», 2. utgave 1994, side 399. Til tross for at dette er den nyeste boka, skriver professor Hov kategorisk at «Vitneprov bør for det første alltid kreves når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten. Å oppfordre andre til å bryte sin taushetsplikt er som regel ikke straffbart (jfr strl § 121), men beskyttelsesverdig er ikke journalistikk basert på en slik virksomhet.» Professor Hovs tolkning stemmer mer med loven før endringen i 1986, og harmonerer dårlig både med forarbeider til lovendringen (Justiskomitéens endring) og med kjennelsen i Edderkoppen-dommen. Bjerke og Keiserud i «Straffeprosessloven med kommentarer», bind I, side 364, tolker endringen annerledes: «Meningen med å erstatte 'bør alltid' med 'kan' var å gjøre det klart at opplysningen om hvem som er kilde alltid kan kreves i disse tilfellene, men at retten også her bør vurdere om det er vesentlige hensyn som taler mot dette, jfr. Innst. O nr 72 (1984-85) side 17.» Slik også hos Tore Schei «Tvistemålsloven med kommentarer», bind II side 72: «Men også ved straffbart brudd på taushetsplikten, skal det foretas en konkret vurdering av om redaktøren m v skal pålegges å oppgi kilden. Ved vurderingen skal det legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette. Det kan f eks være tilfelle hvis bruddet på taushetsplikten har muliggjort avdekking av kritikkverdige forhold som det er i samfunnets interesse å gjøre kjent. Men også andre tungtveiende hensyn for kildebeskyttelse kan tilsi at vitnet ikke pålegges å oppgi kilden i et tilfelle hvor det må antas å foreligge straffbart brudd på taushetsplikten. Se nærmere om vurderingstemaet Rt. 1986 s. 1245.» Både Bjerke/Keiserud og Schei skrev sine kommentarer før Høyesterett avsa kjennelse i Edderkoppen-saken. Utdrag fra denne kjennelsen er gjengitt side 47, og kjennelsen i sin helhet er inntatt som bilag bak i boka. Videre følger det av bestemmelsen at retten kan pålegge vitneplikt når journalisten «vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som (han) kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi denne». Saker om antatt brudd på taushetsplikt. Flere av sakene som er behandlet etter lovens ikrafttredelse i 1986 - også før Kildevernutvalget kom i arbeid - har behandlet nettopp spørsmålet om vitneplikt i forhold til kilder som eventuelt har brutt sin taushetsplikt. I oktober 1986 avsa Frostating lagmannsrett kjennelse for at journalisten ikke skulle pålegges vitneplikt i Bigamisaken (Adresseavisen). Retten la til grunn at det ikke var andre hensyn enn en oppklaring av selve taushetsbruddet som kunne tale for pålegg om vitneplikt, og retten uttalte bl. a.:

«Når det gjelder spørsmålet om overtredelse av taushetsplikt som sådan så bør det i utgangspunktet være vedkommende forvaltningsorgan, eventuelt politiet selv, som internt innskjerper taushetsplikten og kontrollerer at den blir overholdt. Rent unntaksvis bør

45 pressen pålegges vitneplikt i slike tilfelle, og da kun hvor overtredelsen er svært alvorlig, eksempelvis hvor det i særlig grad svekker tilliten til vedkommende organ eller etats evne til å kunne behandle taushetsbelagt materiale uten at dette lekker ut. Lagmannsretten kan ikke se at den foreliggende sak representerer en slik situasjon.» Den andre avgjørelsen er en kjennelse i Høyesterett av 21. november 1986, inntatt i Rt. 1986 side 1245. I en reportasje om en hjertetransplantasjon oppga Bergens Arbeiderblad (nå Bergensavisen) navnet på den person hvis hjerte var benyttet ved transplantasjonen. Høyesterett antok at opplysningen var gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt fra en ansatt ved et sykehus. Redaktøren og en journalist ble pålagt å oppgi kilden. Om innholdet av § 125 uttalte førstvoterende:

«Jeg forstår etter dette den aktuelle lovbestemmelse slik: Også hvor opplysningene må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, skal det foretas en konkret vurdering av om redaktøren skal pålegges å oppgi kilden. Men ved denne vurderingen skal det legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette. Etter min mening vil fritak for forklaringsplikt, hvor opplysninger må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, først og fremst være aktuelt hvor pliktbruddet har vært nødvendig for å få avdekket kritikkverdige forhold som det er i samfunnets interesse å få gjort kjent. Jeg viser i denne forbindelse til en artikkel av stortingsrepresentant Georg Apenes, “Trykkefriheten; prydelse for folket eller salgssjefens 17. mai-sløyfe?” (i boka “Start pressen!”), hvor han nettopp peker på det berettigede i å dekke kilden hvor bruddet på taushetsplikten har til hensikt å rette søkelyset og offentlighetens oppmerksomhet mot et relativt større onde. Slik bestemmelsen er utformet, vil den også kunne anvendes hvor det foreligger andre tungtveiende hensyn for kildebebeskyttelse.» I tilknytning til spørsmålet om det forelå straffbart brudd på taushetsplikt, uttalte førstvoterende at den foretatte etterforskning pekte i denne retning og at nøyaktigheten av de opplysninger som må være gitt avisen, tilsa det samme. Det heter videre:

«De alternative måter forsvareren har pekt på at avisen - - - kan ha fått opplysningene på, er teoretisk mulige, men heller ikke mer. Straffeprosesslovens § 125 tredje ledd fjerde punktum krever at opplysningene «må antas» å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt. Det beskjedne beviskrav som ligger i «må antas» er klart oppfylt.» Førstvoterende uttalte deretter at bruddet på taushetsplikten etter hans skjønn var alvorlig. Han understreket viktigheten av å sikre tillitsforholdet mellom pasienter og deres pårørende på den ene side, og sykehuset og dets personale på den annen side. Han uttalte at særlig hvor pasientens navn var røpet gjennom brudd på taushetsplikten fra noen ansatt ved sykehuset, var det av preventive grunner meget viktig at dette forfølges og om mulig avdekkes. Avslutningsvis heter det i kjennelsen i Høyesterett:

«De hensyn den kjærende part har påberopt for å nekte å oppgi kilden, kan ikke berettige dette. Pressens generelle rett og plikt til å informere er her ikke tilstrekkelig. Denne generelle rett og plikt danner hovedhensynet bak straffeprosesslovens § 125. Men ved

46 straffbart brudd på taushetsplikten er hovedregelen - tross nevnte hensyn - at kilden kan kreves oppgitt. Heller ikke i og for seg aktverdige grunner som hensynet til å informere om hjertetransplantasjoner og å bidra til en “avmystifisering” av dette, ser jeg som tilstrekkelig tungtveiende i nærværende sak. Jeg peker her igjen på at de opplysninger som må være gitt, er at hjertet til en navngitt person er benyttet til en konkret transplantasjon.» Her kan det være på sin plass med utdrag fra en senere Høyesterettskjennelse, lang tid etter at Kildevernutvalget la fram sin innstilling i 1988 - fra Edderkoppensaken (15. januar 1992), der førstvoterende Peter Løken uttalte:

«Den kjærende part har hevdet at § 209a må ses som en unntaksbestemmelse fra den alminnelige vitneplikt, og tolkes mot denne bakgrunn. Selv om kildevernet etter § 209a formelt kan ses som et slikt unntak, er jeg med hensyn til tolkingen tilbøyelig til å se de regler den oppstiller om kildevern som sideordnet lovens hovedregel. Kildevernet bør ha en så sentral plass i avveiningen, at tolkingen må ta utgangspunkt i at vi her står overfor likeverdige regelsett. - - - Ved denne avveiningen finner jeg det riktig å legge til grunn et langsiktig perspektiv. Det kan neppe bestrides at mange forhold kommer frem i dagen fordi kilden vet at han eller hun er gitt et anonymitetsvern. Kildevernet må derfor i mange tilfelle ikke veies mot behovet for å få avdekket kritikkverdige eller straffbare forhold, men mot at etterforskningen blir mer tid- og ressurskrevende. Det må antas at et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket, enn det som ville vært tilfelle ved et vern av begrenset omfang, eller hvor vernet ikke blir gitt. Å opplyse om forhold av stor offentlig interesse, har for mange en høyere terskel enn når det gjelder mer trivielle forhold. Dermed kan også behovet for sikkerhet for anonymiteten i de førstnevnte tilfelle bli større enn ellers.» (Kjennelsen i Edderkoppen-saken er gjengitt i sin helhet bakerst i boka) Forøvrig er det interessant her å notere seg at medienes kildevern nylig er styrket i dansk lov. Også i Danmark hadde man tidligere et påbud om alltid å gi vitnepålegg når det kunne antas at det dreide seg om brudd på taushetsplikt. Nå skal dette ikke lenger gjelde, dersom det må antas at forfatteren eller kilden har ville avdekke forhold som er av samfunnsmessig betydning. Ordlyden bør være velkjent i det norske Justis- departementet. Den er hentet fra det norske Kildevernutvalgets innstilling fra 1987 (NOU 1988:2). * Spørsmålet om «antatt brudd på taushetsplikt» var også fremme i Barnetortursaken i VG i 1992, der påtalemyndigheten ønsket å etterforske mulig taushetsbrudd omkring rettspsykiatriske rapporter. Agder lagmannsrett uttalte at riktig nok er beviskravet «må antas» ganske beskjedent, men:

47 «Det kan ikke pålegges vitneplikt overhode hvor politiet kun antar at det på ett eller annet tidspunkt, av en eller annen person, på et eller annet sted, er foretatt et mulig brudd på taushetsplikt.» Retten viser her til Andenæs; Straffeprosessloven, side 188 og Rt. 1992 side 39 og 49-50. Helt utenfor kildevernet Helt utenfor området for retten til å nekte forklaring faller de tilfeller hvor en journalist ved egne iakttagelser har fått rede på eller fotografert straffbare forhold, eller andre forhold som det kreves forklaring om. Her gjelder de vanlige vitneregler. Det vil si at journalisten normalt kan pålegges å forklare seg overfor domstolen om forholdet. (Se omtalt i kapittel 5: Flem-Devold-saken; jf RT 1965 side 1211, videre Politimann-saken, Vitnesaken, Myrdal-sak i Søndag-Søndag, Myrdal-sak i NRK-film, Brumunddal-saken og Glistrup-saken.) For fullstendighetens skyld bør også nevnes at det forekommer at journalisten kan påberope seg andre fritagelsesgrunner enn bestemmelsene i straffeprosesslovens § 125 eller tvistemålslovens § 209 a. Disse gjelder imidlertid for alle vitner, og regulerer ikke pressefolks stilling særskilt. Se lovtekstene gjengitt bak i boka.

Ransaking og beslag i redaksjoner Det er nær sammenheng mellom reglene om pressens rett til å beskytte kilden og reglene om ransaking og beslag i redaksjonslokaler. Ofte kan opplysninger om redaksjonens kilder finnes i dokumenter som oppbevares i redaksjonslokalene. Under arbeidet med lov om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosessloven ble denne sammenhengen påpekt både av departementet og Justiskomitéen, se Ot. prp. nr. 53 (1984-84) side 61- 63 og 167, og Innst. O. nr. 72 (1984-85) side 16-17. Adgangen til ransaking er regulert i straffeprosesslovens kapittel 16. Om de alminnelige regler vises til Andenæs; Norsk straffeprosess II 1987 side 127 flg og Bjerke, Straffeprosessuelle tvangs- og rettsmidler 1986, side 41 flg. Hovedregelen er at uten skriftlig samtykke fra den det gjelder, kan ransaking bare foretas etter beslutningen av domstol. Påtalemyndigheten er imidlertid gitt sekundær- kompetanse til å beslutte ransaking hvis det er «fare ved opphold». Ved ransaking av redaksjonslokaler er denne sekundærkompetansen underlagt særlige begrensninger. Det heter i straffeprosesslovens § 197 annet ledd annet punktum: «Ved ransaking av redaksjonslokale kan påtalemyndigheten bare treffe slik beslutning dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning.»

48 Særregelen om påtalemyndighetens adgang til å beslutte ransaking i redaksjonslokaler på egen hånd ble tilføyd ved straffeprosesslovens ikrafttredelseslov i 1985. Bakgrunnen var bl. a. politiets aksjon mot redaksjonen i bladet «Ikkevold» i oktober 1983. Justis- komitéen uttalte da at ransaking i redaksjonslokale uten beslutning fra domstol må være aktuelt bare i «heilt ekstraordinære tilfelle». Bestemmelsen som er sitert ovenfor gjelder etter sin ordlyd enhver form for ransaking i redaksjonslokaler. Den er ikke begrenset til tilfeller hvor etterforskningens formål er å få rede på identiteten til en kilde. Bestemmelsen omfatter også tilfeller hvor politiet er på jakt etter annet enn det som kan kalles redaksjonelt materiale, f. eks. våpen eller narkotika. Om begrepet «redaksjonslokaler» heter det i Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 167:

«Med uttrykket “redaksjonslokaler” sikter man til avisens ordinære kontorer for dens pressemedarbeidere. Det avgjørende må normalt være avisens kontoradresse. Bestemmelsen vil ikke gjelde ransaking av privatboligen til en pressemedarbeider. Avgrensningen av “redaksjonslokale” kan nok undertiden by på visse problemer, men den nærmere grensedragning må her skje gjennom praksis.» I Bjerke/Keiserud I, side 513, heter det:

«Har f. eks. en avis sitt trykkeri i samme hus, må det antas at dette omfattes av “redaksjonslokale”, mens dette neppe er tilfelle når avisen trykkes hos andre.» Etter dette må det normalt antas at korrespondenters og frilanseres hjemmekontorer som regel faller utenfor begrepet. Domstolens avgjørelse om ransaking treffes ved vanlig beslutning (kfr straffeprosesslovens § 53), og ikke ved kjennelse. Det er altså ikke nødvendig å holde rettsmøte. Etter § 197 tredje ledd skal både domstolens og påtalemyndighetens beslutning «så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med ransakingen og hva den skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes.» Det behøver imidlertid ikke gis noen begrunnelse for hvorfor det finnes skjellig grunn til mistanke om slik straffbar handling som kreves for ransaking etter §§ 192, 193 og 195 (jf. Rt. 1981 side 1199 og Andenæs II side 133). Om disse formreglene uttalte departementet i Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 63:

«Ransaking av et redaksjonslokale reiser vanskelige og kontroversielle spørsmål. Det må kunne forutsettes at spørsmålet vil bli undergitt en nøye vurdering på forhånd av påtalemyndighet og domstolen, og at det ikke er nødvendig med ytterligere formkrav enn de som følger av ny strprl. § 197.» I tillegg til de kompetanseregler som er nevnt, er en vanlig polititjenestemann gitt adgang til å beslutte ransaking på egen hånd i særlige tilfelle. Etter § 198 gjelder dette bl.

49 a. når mistenkte treffes eller forfølges «på ferske spor» (første ledd nr. 2), eller når det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles (nr. 3). Det må antas at disse regler gjelder også når det dreier seg om et redaksjonslokale. Ransakingen settes i verk av politiet etter nærmere regler i strprl. §§ 199 til 201. Så vidt mulig skal ransakingen skje i nærvær av et vitne, jf. § 199. I § 200 annet ledd første punktum heter det: «Skal noens bolig eller rom ransakes, skal han eller - om han er fraværende - en av hans husstand eller nabo tilkalles når det kan skje uten opphold.»

Beslag Utgangspunktet er at det kan tas beslag i ting som antas å kunne ha betydning som bevis, eller som antas å kunne inndras, eller å kunne kreves utlevert av fornærmede (se strprl. § 203). Begrepet «ting» omfatter også dokumenter, fotografier, filmer, bånd mv. Primærkompetansen til å treffe beslutning om beslag er lagt til påtalemyndigheten, jf. § 205 første ledd. Påtalemyndigheten kan imidlertid bringe spørsmålet om beslag inn for forhørsretten, hvis den finner at særlige grunner taler for det, jf. § 205 annet ledd. «Særlige grunner» kan bl. a. være at det foreligger tvil om vilkårene for beslag er til stede. Retten treffer i disse tilfelle sin avgjørelse ved simpel beslutning. (I de tilfelle som omfattes av § 205 tredje ledd er formen imidlertid alltid kjennelse, jf nedenfor.) For begge instanser gjelder at beslutningen så vidt mulig skal være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Se § 205 første og annet ledd. Etter § 206 kan en polititjenestemann - uten beslutning av påtalemyndigheten - ta beslag når han setter i verk beslutning om ransaking eller pågripelse, og ellers når det er fare for opphold. Videre heter det at beslag kan tas av enhver når den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Slike beslag skal straks meldes til påtalemyndigheten, som må ta standpunkt til om beslaget skal opprettholdes, jf. § 206 annet ledd. Uansett hvem som har truffet forhåndsbeslutningen om beslag, har enhver som rammes av beslaget rett til å kreve spørsmålet om beslaget skal opprettholdes inn for domstolen, jf. § 208. I disse tilfelle skal retten treffe sin avgjørelse ved kjennelse, jf. tredje ledd. Etter § 204 er imidlertid visse dokumenter unntatt fra beslagsadgangen. Bestemmelsene i første ledd lyder:

50 «Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117-121 og 124-125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder dette tilsvarende for adgangen til beslag.» For så vidt gjelder opplysninger om en kildes identitet, har altså redaktører, journalister m. fl. en rett til å nekte forklaring. Påtalemyndigheten kan derfor ikke treffe beslutning om beslag av dokumenter eller annet som inneholder slike opplysninger, med mindre retten ved kjennelse har pålagt forklaringsplikt (etter § 125 tredje ledd, se § 205 tredje ledd første punktum). Dersom en pressemedarbeider påberoper overfor politiet at det beslag de har tenkt å foreta omfatter dokumenter med slikt innhold som han kan nekte å forklare seg om, kan politiet likevel ta dokumentene med seg, men har ikke adgang til å gjennomgå dem før retten har truffet avgjørelse om at de kan beslaglegges. Dette ble uttrykkelig understreket både av departementet og justiskomitéen. (Se Ot. prp. nr. 53 (1983-84 side 63, og Innst. O. nr. 72 (1984-85) side 17.) For å sikre at politiet ikke får tilgang til opplysningene før retten har vurdert spørsmålet, føyde komitéen til et nytt annet punktum i § 205 tredje ledd: «Dersom politiet vil ta med dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag kan tas, skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av representant for besitteren.» Justiskomitéen uttalte i denne forbindelse (side 17):

«Komitéen vil her streke under ... at det er spesielt viktig at politiet ikkje tar med seg andre opplysningar frå presselokaler enn det dei etter lova har høve til å skaffe seg. ... Etter komitéens sitt syn vil eit slikt formkrav vere med på å sikre at politiet ved ransaking i redaksjonslokaler bare får tilgang på slike opplysningar som dei har heimel for. Dette vil også kunne motvirke at urettvis kritikk blir retta mot politiet i slike saker.» Om den nærmere forståelse av bestemmelsen vises til Bjerke/Keiserud bind I side 524 og Rt. 1986 side 1149. Det bør påpekes at den nevnte regel i § 205 tredje ledd annet punktum også gjelder ved spørsmål om beslag av dokumenter som ikke befinner seg i et redaksjonslokale, men f. eks. hjemme hos en journalist eller redaktør. Det eneste kravet er at dokumentet besittes av den som har rett til å nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse av hemmelighold. (Jf. § 204 første ledd og § 205 tredje ledd, se også Rt. 1986 side 1149 og 1154-1155.) Videre understrekes at avgjørende for hvilke dokumenter politiet må forsegle i lukket

51 konvolutt, er hva besitteren - eller representant for besitteren - hevder er dokumenter med et slikt innhold at besitteren kan nekte å forklare seg om det. (Jf. § 204 første ledd.) At man risikerer den ulempe at forhørsretten må gjennomgå dokumenter som politiet ikke under noen omstendigheter ville ha beslaglagt, er ikke avgjørende. (Se Rt. 1986 side 1149 og 1154-1155, og Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 63.)

52 Kapittel 5 Oversikt over kildesakene 1952-1994

Hall-Hofsø-saken i Folkeviljen 1953 Knapt et år etter at Stortinget i mai 1951 vedtok å innføre lovprinsippet om kildebeskyttelse ble det satt på den første praktiske prøve: Den 8. januar 1952 brakte avisen Folkeviljen i Harstad en kort nyhetsmelding under tittelen «Forsøk på voldtekt i Harstad». Politiet tok umiddelbart kontakt med redaktør Erling Hall-Hofsø og ba ham oppgi kildene for opplysningene i meldingen. Kildene ønsket ikke å bli blandet inn i en straffesak, og Hall-Hofsø nektet å gi navnene til politiet. Han tilbød seg derimot å skaffe alle de opplysninger som var mulig, uten å røpe kildenes identitet. Påtalemyndigheten mente at effektiv etterforskning og oppklaring gjorde det nødvendig å få opplysningene direkte fra avisens kilder, og brakte saken inn for forhørsretten. Trondenes forhørsrett avsa kjennelse for at Hall-Hofsø måtte avgi forklaring og oppgi navnene på sine «hjemmelsmenn». Denne kjennelsen ble senere opprettholdt av Hålogaland lagmannsrett, og Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1953, men Hall-Hofsø nektet fortsatt å avsløre sine kilder. Påtalemyndigheten krevde nytt avhør i forhørsretten, som til sist avsa kjennelse for at redaktøren skulle holdes i fengslig forvaring inntil han etterkom pålegget fra domstolene. 17. februar 1953 måtte han gå i fengsel. Etter 17 døgn, den 3. mars, slapp han fri. Da hadde den ene kilden meldt seg, og den andre hadde politiet selv funnet fram til. Harstad-saken vakte naturlig nok oppsikt, også i våre naboland. Tidligere hadde det vært vanlig med bøter når pressefolk tross pålegg nektet å forklare seg - men nå, når prinsippet var anerkjent i ny lovbestemmelse - valgte domstolen den strengeste reaksjon som loven ga adgang til: Fengslig forvaring i inntil tre måneder. Snart bølget debatten på ny om kildevernet, om pressens ansvar overfor domstolene, om politiets hårsårhet, og om lovendringer.

53 Nidaros-saken i 1956 Riksadvokatens direktiv til statstadvokatene etter Hall-Hofsø-saken i 1952-53 førte til henvendelser to ganger i årene som kom. I 1956 ønsket politiet at en journalist i avisen Nidaros i Trondheim skulle pålegges å oppgi kilde. Riksadvokaten ga saken denne påtegningen ved tilbakesending til statsadvokaten: «Jeg kan ikke finne at etterforskningen i denne sak har en strafferettslig betydning som nødvendiggjør noen fortsatt aksjon overfor vitnet, således som foreslått av politiet.» Saken ble dermed ikke ført fram for domstol, og er ikke medregnet i senere oppstillinger og statistikk i denne boken.

Bilavgiftssaken i AP i 1959 Den andre saken - hvor Riksadvokaten ga samtykke til å fremme saken - var en utløper av den såkalte Seip-saken (offentliggjøring av hemmelig sak under behandling i Stortinget i 1959). Oslo forhørsrett hadde etter begjæring fra politiet i Oslo pålagt redaktør John W. Lager og journalistene Johan Ludwig Mowinckel og Hellick Olav Haugen å oppgi navnet på hjemmelsmannen for noen opplysninger som Oslo-kontoret for Associated Press hadde sendt ut 28. januar 1959. Pålegget gjaldt for de to førstnevnte også navnet på «vedkommende talsmann for Handelsdepartementet». Alle tre pressefolkene påkjærte avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett og fikk medhold. Politiet mente at byråets opplysninger måtte være gitt av folk som var pålagt taushetsplikt i forbindelse med den hemmelige proposisjonen om bilrasjonering og bilavgifter. Domstolen fant det imidlertid ikke sannsynliggjort at det forelå brudd på taushetsplikt, fordi opplysningene i nyhetstelegrammet hadde slike avvik fra innholdet i dokumentet, at de neppe kunne stamme direkte derfra. (Tilf. 2010: Sejersted nevner i artikkel om avhør i Stortinget etter Grl § 75 h at det ved ett tilfelle i 1964 ble truet med § 75h overfor journalister, for å finne kilden til en lekkajse, men uten at man gjorde alvor av det.) Kilde: "Konstitusjon og inkvisisjon - om Stortingets innkallinsrett etter Grunnloven", av Fredrik Sejersted, Tidsskrift for retts- vitenskap 198 side 404 - TfR 1998-404.)

Klepsland-saken i Tromsø i 1966 Den såkalte Klepsland-saken i Tromsø i 1965 skulle bli en sak som også fikk konsekvenser for senere lovgivning: Natten til 11. juli 1965 ble redaksjonssekretær Tor Klepsland i avisen «Tromsø»

54 oppsøkt av en mann som fortalte at det var grunn til mistanke om alkoholpåvirkning hos mannskapene på to rutefly som hadde tatt av fra Tromsø samme natt. Tor Klepsland orienterte straks politikamrene i Tromsø og Bodø om opplysningene han hadde fått. Senere ble det reist tiltale mot annenflygerne på begge flyene, og i straffesaken var det av interesse å få opplyst hvem som først hadde underrettet Klepsland om mistanken. Avisen «Tromsø» hadde presentert saken i et stort oppslag, men Klepsland nektet konsekvent å oppgi navn på personen som hadde oppsøkt ham, eller hvem vedkommende påsto å ha opplysningene fra. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at Klepsland ikke kunne påberope seg bestemmelsen om begrenset vitneplikt for pressefolk, og uttalte blant annet: «I dette tilfelle er det spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for en melding som Klepsland ga til politiet. Under disse omstendigheter er Utvalget enig med forhørsretten og lagmannsretten i at bestemmelsen i § 177, tredje ledd, ikke fritar Klepsland fra å oppgi sin kilde. Dette gjelder selv om hjemmelsmannen skulle ha oppsøkt Klepsland fordi denne er pressemann, og selv om de opplysninger hjemmelsmannen ga, senere ble referert i pressen. Forøvrig har forhørsretten på grunnlag av Klepslands egen rettslige forklaring antatt at de opplysninger han mottok ikke ble gitt ham i egenskap av pressemann, og lagmannsretten har lagt til grunn at det for hjemmelsmannen ikke har vært tanken, eller iallfall ikke hovedsaken, å få opplysningene inn i avisen.» Tor Klepsland fastholdt likevel sin nektelse, og ble ilagt en bot på 500 kroner, subsidiært 10 dagers fengsel. Saken ble den direkte foranledning til at mindretallet i Straffeprosesslovkomitéen i 1969 tok opp forslag om en moderat utvidelse av anonymitetsretten, og som departementet og Stortinget sluttet seg til i 1981: Anonymitetsretten skulle ikke bare gjelde kilder for opplysninger til artikler som var publisert, men også for opplysninger som pressefolk har fått og som ikke er publisert.

Flem Devold-saken i Sunnmørsposten 1965 Fire uker etter at Klepsland hadde varslet politiet om promillemistanken mot fly- mannskapene, skrev Helge (nå Simon) Flem Devold en artikkel i Sunnmørsposten om utstrakt narkotikamisbruk under jazzfestivalen i Molde. Han ba politiet rette oppmerk- somheten mot festivalen og skrev at det «sammen med jazz-musikerne kommer store kvanta narkotika til Molde». Under det rettslige avhøret som fulgte etter artikkelen opplyste Flem Devold om sitt kjennskap til narkotikamisbruk i Norge generelt og dels i Molde, men unnlot å nevne navn på noen som var innblandet. Forhørsretten kom i dette tilfelle til at forutsetningen for å pålegge journalisten vitneplikt ikke var til stede, ettersom det ikke var noe konkret

55 straffbart forhold politiet ønsket opplysninger om. Denne avgjørelsen ble omstøtt av lagmannsretten (under dissens), og Flem Devolds påkjæring mot denne ble forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. I likhet med lagmannsretten la kjæremålsutvalget til grunn at det dreide seg om etterforskning av bestemte straffbare forhold, og at opplysningene «ikke var betrodd ham i egenskap av pressemann», men bygde på journalistens «egne iakttagelser». I denne saken ble også spørsmålet om foreldelsesfrist for påtale av narkotikasakene behandlet. Flem Devold selv fastholdt hele tiden at opplysningene nettopp var gitt ham som journalist. I likhet med Tor Klepsland fikk han en bot på 500 kroner, subsidiært 10 dagers fengsel.

Aldershjemsaken i Nordlands Framtid i 1969 Journalist Jan Erik Lund i Nordlands Framtid i Bodø ble i 1969 pålagt av Lofoten forhørsrett å oppgi kilden til en del artikler i sin avis om kritikkverdige forhold overfor pensjonærene ved et aldershjem i distriktet. Søkelyset var rettet mot hjemmets bestyrerinne, som ble oppsagt av formannskapet i kommunen. Formannskapet mente at artiklene bygde på dokumenter som Lund bare kunne ha fått adgang til ved at noen i kommunen hadde brutt sin taushetsplikt. Politiet satte i gang etterforskning, men Lund nektet å oppgi kilder. Forhørsretten påla ham å oppgi kilden, men Hålogaland lagmannsrett opphevet forhørsrettens kjennelse. Lagmannsretten la avgjørende vekt på at etterforskningen ikke hadde noe annet formål enn å avdekke kilden for opplysningene. Under dissens fra en av dommerne slo retten fast at diskresjonsbruddet ikke hadde noen skadelige virkninger, men tvertimot bidro til at Lund kunne skrive en korrekt reportasje om en sak som uten tvil hadde krav på offentlig oppmerksomhet.

Personnummersaken i Aftenposten i 1974 Aftenposten brakte 18. januar 1974 en artikkel under overskriften «Personnummer til salgs», skrevet av frilansjournalist Thomas Steven Gilb. Artikkelen hevdet at en ung dataoperatør kunne skaffe et magnetbånd fra en offentlig etat med liste over personer med bestemte sykdommer, for 10.000 kroner. Hensikten var at disse personene skulle få tilbud om kjøp av bestemte medisinske hjelpemidler fra kommersielle lege-middelfirmaer. Gilb ble pålagt å oppgi sin kilde ved kjennelse i Oslo forhørsrett 5.2.1974. Hans påkjæringer til lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg ble forkastet.

Televerket-saken i Økonomisk Rapport i 1976

56 Tidsskriftet Økonomisk Rapport offentliggjorde i nr. 15-1976 en stort oppslått artikkel om «Bestikkelser i Televerket». Artikkelen fortalte om et betydelig svart marked for teletjenester i Oslo-området. Den økende ventetiden for å få telefon hadde ifølge bladet ført til at montører fra Televerket i arbeidstiden utførte installasjoner mot betaling under bordet fra firmaer som ikke kunne vente på tur. Penger, whisky og kostbare gaver ble gitt som betaling til montørene. Etterforskning ble satt i gang og politiet ønsket å få navnene på de firmaer som i artikkelen var betegnet som A, B, C o. s. v. - i alt seks firmaer. De kildene som ikke hadde bedt om full diskresjon hadde redaktør Nils Johan Schjander oppgitt til politiet, men for de øvrige ville han ikke gi opplysninger. Oslo forhørsrett kom til at artikkelen etter sitt innhold hadde et samfunnskritisk formål av den art som lovgiverne hadde tilsiktet ved bestemmelsen om begrenset vitneplikt for pressefolk. Om redaktør Schjander skulle pålegges å oppgi navnene på de seks firmaene, ville det etter domstolens oppfatning neppe være av vesentlig betydning for Televerket når det skulle vurdere tiltak for å få stoppet den uheldige praksis som forekom. Hensynene som talte for at redaktør Schjander skulle pålegges å røpe sine kilder var etter rettens oppfatning ikke tungtveiende nok. Han ble ikke pålagt å vitne.

Politimann-saken i Oslo i 1977 Journalist Jan Erik Bjørn ble i Oslo forhørsrett 1. juni 1977 pålagt å oppgi navnet på en anonym politimann han hadde intervjuet, i en ennå ikke publisert artikkel med tittelen «Sensasjonelt intervju med politimann i Oslo». Journalisten påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som erklærte seg enig med forhørsretten. Begge disse domstolene var noe i tvil om journalisten hadde adgang til å nekte å forklare seg etter daværende lovbestemmelse, etter som dette gjaldt en artikkel som ennå ikke var trykt. Begge domstolene kom imidlertid til at det uansett var hjemmel for å pålegge vitneplikt i denne saken: Lagmannsretten uttalte at «Bjørns utkast til artikkel inneholder opplysninger om en rekke straffbare forhold som påstås å ha funnet sted ved Oslo politikammer, og for at politiet skal kunne komme videre med etterforskningen av saken, er det påkrevet at Jan Erik Bjørn nå oppgir sin kilde». Høyesteretts kjæremålsutvalg opprettholdt beslutningen om å pålegge vitneplikt, og uttalte forøvrig: «Formålet med straffeprosesslovens § 177 tredje ledd er å verne om pressefriheten. Den betingede rett til kildebeskyttelse som bestemmelsen gir, er knyttet til det trykte ord. For opplysninger en pressemann sitter inne med, uten at de er blitt gjengitt i trykt skrift, gjelder de vanlige regler for vitneplikt.»

57 Sporveissaken i Renholderen i 1977 Redaktør Jens Andersen i bladet Renholderen brakte i nummer 5-1976 en artikkel med overskriften «Bransjens Lockheed-affærer». I denne artikkelen siterte bladet en anonym disponent i et rengjøringsbyrå som fortalte at han ble avkrevd 50.000 kroner under bordet for å få kontrakt på renhold på T-banestasjoner i Oslo. På grunnlag av denne opplysningen ble redaktør Andersen anmeldt av Oslo Sporveier AS til politiet for injurier. Da redaktøren avga forklaring for politiet i oktober 1976 ble han avhørt som mistenkt, og han erkjente ikke straffeskyld for å ha kommet med uriktige opplysninger om korrupsjon ved Oslo Sporveier. Den 17. februar 1977 møtte Andersen for Oslo forhørsrett, der han krevde å få status som siktet. Men før forhørsretten avsa kjennelse om dette, avga han forklaring, der han nektet å oppgi navnet på den disponent som ble sitert i artikkelen. 1. mars 1977 avsa forhørsretten kjennelse om at Andersen var å betrakte som siktet, med det resultat at han kunne nekte å avgi videre forklaring. Forhørsretten uttalte blant annet: «Etter det som foreligger i saken finner retten at politiets undersøkelse utvetydig har rettet seg mot redaktør Andersen. Han synes konsekvent hele tiden å være betegnet som mistenkt etter den foreliggende anmeldelse for ærekrenkelse. Politiet har ikke foretatt en eneste undersøkelse hos Oslo Sporveier i sakens anledning. Det er ikke foretatt noe avhør og øyemedet med det anførte brev fra sporveienes økonomiavdeling kan neppe ha annen hensikt enn å underbygge at det som redaktør Andersen har skrevet i sitt bald umulig kan medføre riktighet.» Politiet påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet 22. juni. Lagmannsretten uttalte blant annet: «- - idet man særlig legger vekt på at etterforskningen ensidig har rettet seg mot redaktør Andersen til tross for at det neppe kan by på problemer av betydning å identifisere den eller de personer i AS Oslo Sporveier som direkte berøres av Andersens artikkel, jfr i den forbindelse Kommuneadvokatens anmeldelse, der det uttales "at beskyldningen rammer en begrenset gruppe kommunale tjenestemenn - - -". Videre legger lagmannsretten vekt på at fra det øyeblikk politiet mottok anmeldelsen, ble den anmeldte rutinemessig registrert som mistenkt, og under det utenrettslige avhør var han betegnet som mistenkt og gitt dennes rettigheter. Både formelt og reelt er redaktør Andersen blitt behandlet som mistenkt. Dette har gitt ham begrunnet tro på at det var innledet straffeforfølgning mot ham som følge av anmeldelsen fra AS Oslo Sporveier via kommuneadvokaten. Straff- forfølgningen ble innledet utenrettslig ved avhøret 7. 10.1976. Etter tre måneder, nemlig 10.1.1977, sendte politiet saken til Oslo forhørsrett, hvor dommeren reiste spørsmålet om mistenktes status.» Politiet brakte så denne siste kjennelsen inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg, som ikke tok kjæremålet til følge: Andersen beholdt sin status som siktet, og kunne dermed

58 fortsatt nekte å gi forklaring.

Narkotikasaken i Fremtiden i 1978 I en reportasje i Drammen-avisen Fremtiden 23. august 1978 skrev journalist Alf Ole Ask at i uken forut var det omsatt LSD til en verdi av 27.000 kroner på et mindre hotell på Ringerike. Lignende omsetning av mindre harde stoffer hadde ifølge avisen pågått på to av restaurantene i Hønefoss. Ask påberopte seg retten til å nekte å vitne da han ble innkalt til Ringerike forhørsrett til avhør. Han viste spesielt til kildenes personlige sikkerhet, og til at personer som ikke viker tilbake for narkotikasalg heller ikke nøler med represalier overfor dem som forsøker å hindre slikt salg. Også av denne grunn måtte behovet for å beskytte kilden gå foran hensynet om å gjøre kilden kjent. Men han ble ikke hørt av forhørsretten, og pålegget om å oppgi kilde ble senere stadfestet av lagmannsrett og kjæremålsutvalget i Høyesterett.

Kommunestyresaken i Tønsbergs Blad i 1981 I november 1980 behandlet Våle kommunestyre en sak bak lukkede dører. Saken gjaldt spørsmålet om oppsigelse av sjefen for elekrisitetsverket i kommunen. Den 21. november brakte Tønsbergs Blad en kort omtale av saken, og fulgte opp dagen etter med blant annet ordlyden i de forslag til vedtak som var fremmet i det lukkede møtet. Kommunestyret mente at dette måtte dreie seg om straffbart brudd på taushetsplikt av den eller de som var kilde for avisen, og journalist Harald Syversen og redaktør Svein Døvle Larssen ble innkalt til forhørsretten i Horten for avhør. Begge nektet og forhørsretten fant ikke grunnlag for å pålegge vitneplikt, ettersom den mente at det ikke dreide seg om straffbart brudd på taushetsplikt. Politiet fikk imidlertid medhold i Agder lagmannsrett, og senere også av Høyesteretts kjæremålsutvalg - for den siste artikkelens vedkommende. Etter dette ble begge innkalt på nytt til Horten forhørsrett, og da de fortsatt nektet å oppgi sine kilder, ble de på stedet ilagt rettergangsbøter på 4.000 kroner for redaktøren og 3.000 kroner for journalisten, subsidiært 34 og 18 dagers fengsel. Senere reduserte Agder lagmannsrett bøtene til henholdsvis 1.000 og 500 kroner.

Millionkupp-saken i Alle Menn i 1981 Journalist Alf R. Jacobsen, som den gang var frilansjournalist, slapp bot i sin kildesak i mai 1981. I en artikkel i bladet Alle Menn brukte Jacobsen en ikke navngitt kilde som fortalte at han hadde sett folk fra Oslos gamblermiljø på fotballkamp samme dag som det såkalte millionkuppet i Drammen fant sted. Politiet fattet interesse for opp-lysningene

59 fordi bladet hadde fått henvendelsen fra kilden før etterforskningen ble rettet mot gamblermiljøet i Oslo. Jacobsen nektet å oppgi kilde, til tross for at Høyesteretts kjæremålsutvalg ved sluttbehandlingen av saken i mai 1981 ga pålegg om dette. I denne saken ble det ikke gjort noen strafferettslig oppfølgning i form av bøtlegging.

Grensepåle-saken i VG i 1982 I slutten av august 1982 offentliggjorde VG en melding om at en sovjetisk grensepåle i Elvenes i Finnmark var saget over og stjålet. Ifølge avisen var påle nr. 209 angivelig saget ned om lag to uker i forveien og tatt med til Oslo. Sør-Varanger politikammer, som etterforsket saken, ba Oslo-politiet om assistanse, og 22. september møtte sjefredaktør Andreas Norland i Oslo forhørsrett. Forhørsretten viste til at skadeverket og tyveriet av grensepålen rammes av Straffelovens § 292 og karakteriserte handlingen som meget alvorlig. Etter rettens mening måtte «det være åpenbart at det omtalte skadeverk kan virke skadelig for Norges forhold til Sovjetunionen, og dette hensyn må veie ulikt tyngre enn den interesse redaktør Norland har i å beskytte sin kilde». Redaktør Norland nektet likevel å oppgi kilden, og påkjærte pålegget til Eidsivating lagmannsrett. Her uttalte han at hvis pressen ikke kan omtale så små og betydningsløse episoder uten at spørsmålet om kildens identitet skal bringes på bane, blir det svært lite tilbake av pressefriheten. Videre ble det vist til at forhørsretten hadde foretatt en uriktig avveining av de stridende hensyn som skal vurderes ved tolkningen av Straffeprosesslovens § 177. Lagmannsretten var likevel enig med forhørsretten, og Norland påkjærte til Høyesterett. Men da kjæremålsutvalget skulle behandle saken hadde politiet pågrepet en 40-åring som tilsto at det var han som hadde stjålet grensepåle nr. 209. Saken ble betraktet som oppklart, politiet frafalt begjæringen om at VG-redaktøren skulle oppgi kilde. Dermed ble det heller ingen behandling av kildesaken i kjæremålsutvalget.

Bigami-saken i Adresseavisen i 1986 Journalist Per Øystein Jevne i Adresseavisen ble begjært avhørt om sine kilder i forbindelse med en artikkel om et bigamiforhold. Man antok at opplysningene i artikkelen måtte stamme enten fra politikammeret eller fylkesmannskontoret i Sør-Trøndelag, og at opplysningene dermed var gitt i strid med straffbar taushetsplikt. Politiet krevde derfor å få oppgitt kilden(e) av Jevne, som nektet. Han fikk medhold da saken ble sluttbehandlet i Frostating lagmannsrett ved kjennelse av 28. oktober 1986 (121/1986 B). Retten la til grunn at det ikke var andre hensyn enn en oppklaring av selve taushetspliktbruddet som kunne tale for pålegg om vitneplikt.

60 Transplantasjonssaken i Bergens Arbeiderblad i 1986 Høyesterett kom til motsatt standpunkt i en kjennelse av 21. november 1986 (Rt. 1986 side 1245). Retten mente at det var tilstrekkelig grunnlag for å tro at opplysningene i en artikkel i Bergens Arbeiderblad (nå Bergensavisen), med navn på donor i en hjerte- transplantasjonssak var kommet gjennom straffbart brudd på taushetsplikt ved Haukeland sykehus. Dette var den første kildevernsak Høyesterett behandlet (Rt 1986 s 1245). Alle andre avgjørelser er tatt av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Retten uttalte at brudd på taushetsplikt i dette tilfelle var så alvorlig at det av preventive grunner var meget viktig at taushetsbruddet kunne forfølges og om mulig avdekkes. Endelig slo retten fast at pressens generelle rett og plikt til å informere ikke var tilstrekkelig i den konkrete saken til å la kildebeskyttelsen gå foran hensynet til tillitsforhold mellom pasienter/pårørende på den ene side og sykehuset på den andre. Redaktør Olav Terje Bergo og journalisten ble pålagt å forklare seg. Begge nektet fortsatt, og ble bøtlagt. Redaktøren ble ilagt en bot på hele 20.000 kroner, mens journalistens bot ble på 5.000 kroner, etter avgjørelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1987 (Rt 1987 s. 910).

Vitnesaken i Stavanger Aftenblad i 1988 Journalist Randi Vingerhagen i Stavanger Aftenblad ble i en kjennelse av 4. mai 1988 ilagt en rettergangsbot på 5000 kroner av Jæren forhørsrett. Årsaken var at hun nektet å forklare seg om innholdet i en intervjusamtale hun hadde med en person som var saksøkt. Saksøker var en thailandsk kvinne som krevde erstatning for brutt ekteskapsløfte. Denne saken er tatt med i denne oversikten over kildesaker, men faller egentlig utenfor rammen av det tradisjonelle «pressens kildevern». Kilden er jo kjent i dette tilfelle, og da gir ikke lovverk eller rettspraksis noen rett for journalisten til å nekte å vitne. Når journalisten likevel gjorde det, var det for ikke å bryte løftet om ikke å publisere de deler av samtalen som ikke skulle på trykk.

Sosialstyresaken i Osterøy i 1989 Sommeren 1986 og vinteren 1987 bragte avisene Bergens Tidende og Nordhordland hver sin omtale av to saker under behandling i sosialstyret i Osterøy kommune. Begge sakene var fra kommunens side unntatt offentlighet. Den ene av sakene gjaldt uttrykk for mistillit til en nytilsatt sosialsjef i kommunen. Osterøy kommune mente at journalistene måtte ha fått sine opplysninger fra personer i kommunen som hadde brutt sin taushetsplikt, og politiet satte i gang etterforskning for å finne kilden(e). Både journalist Dagrun Stokke i Nordhordland og journalist Håkon Glatved-Prahl jr i Bergens Tidende nektet å oppgi sine kilder ved bevisopptak i oktober 1988. Journalistene ble så innstevnet for Nordhordland forhørsrett 17. april 1989, men fastholdt også der at de ikke kunne røpe

61 sine kilder. Ved forhørsrettens kjennelse ble begge journalistene pålagt å oppgi kilden til sine artikler, men i juni 1989 kom Hordaland politikammer til at hele saken måtte henlegges som foreldet. Pålegget om å oppgi kildene ble dermed lagt til side. Foreldelsesfristen for straff ved taushetsbrudd etter straffelovens § 121 første ledd er to år.

Edderkopp-saken i 1992 Journalistene Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen, som forfattere av boka «Edderkoppen», ble i Oslo byrett 10. oktober 1990 pålagt å forklare seg om sin kontakt med åtte forskjellige personer, samt hvem av dem som var kilder til «de enkelte deler av kildematerialet». Forfatterne nektet og påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Pålegget ble opphevet av lagmannsretten ved kjennelse 12.12.1990, som igjen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saken ble imidlertid behandlet av Høyesterett, for andre gang i historien i en kildevernsak. Høyesteretts kjennelse kom 15. januar 1992, og for første gang i historien ga landets høyeste domstol en avgjørelse som ikke påla journalistene vitneplikt. Lagmannsrettens avgjørelse ble stadfestet, gjennom en kjennelse der Høyesterett drøfter en rekke prinsipielle spørsmål omkring anonymitetsrett og kildevern (Rt 1992 s 39). Kjennelsen er inntatt i sin helhet som eget bilag bakerst i boka.

Barnetortur-saken i VG 1992 Lørdag 17. februar 1990 bragte VG et oppslag foran hovedforhandlingene i en drapssak fra Mandal, der to søsken var tiltalt for drap. Reportasjen var skrevet av journalist Knut Engen. Statsadvokatene i Agder besluttet å sette i gang etterforskning for å avdekke mulig overtredelse av straffbar taushetsplikt, i form av lekkasje fra de rettspsykiatriske erklæringene i drapssaken. Knut Engen nektet å gi vitneforklaring i politiavhør 11. oktober 1990, og ble innkalt til avhør i Kristiansand forhørsrett 26. august 1992. Også her nektet han å forklare seg om kilden til opplysningene i reportasjen, og politiet ba da om rettslig kjennelse for vitneplikt. Forhørsretten fulgte begjæringen, og påla Engen å oppgi kilde. Kjennelsen ble påkjært til Agder lagmannsrett, som behandlet saken 2. oktober 1992. Her ble Engen fritatt for vitneplikt. Lagmannsretten la avgjørende vekt på at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å anta at det forelå straffbart brudd på taushetsplikt. Retten viste til at den rettspsykiatriske rapporten var omdelt også til personer som ikke var bundet av taushetsplikt, og at journalisten umulig kunne besvare et spørsmål om han hans kilde hadde taushetsplikt eller ikke. I så fall ville journalisten allerede langt på vei ha brutt

62 kildevernet. Lagmannsretten uttaler videre: «Det kan ikke pålegges vitneplikt overhode hvor politiet kun antar at det på ett eller annet tidspunkt, av en eller annen person, på et eller annet sted, er foretatt et mulig brudd på taushetsplikt.» Retten viser her til Andenæs; Straffeprosessloven, side 188 og Rt. 1992 side 39 og 49-50. Agder lagmannsrett har ellers lagt stor vekt på Høyesteretts kjennelse i Edder- koppsaken, om at reglene om journalisters vitneplikt «må fortolkes under hensyntaken til et 'langsiktig perspektiv'. Ved den konkrete anvendelsen skal det således ikke legges avgjørende vekt på et tilsynelatende rimelig resultat i den aktuelle sak, men på pressens arbeidsforhold på lengre sikt.»

Myrdal-saken i NRK i 1992 Lederen for Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI), Arne Myrdal, ble tiltalt for voldsbruk under tumulter som oppsto ved organisasjonens årsmøte i Grimstad i april 1990. Demonstrasjonene ble dekket av NRK-Dagsrevyen, og Kristiansand politikammer ba om å få utlevert NRKs filmer derfra - også det som ikke var blitt sendt. NRK sa ja til å utlevere det innslaget som var sendt, men nektet å utlevere råfilmene. Kristiansand forhørsrett fikk begjæring fra politiet om å ta beslag i filmene. Retten fant at råfilmene antas å være bevis i straffesaken, og dermed er det hjemmel for å ta beslag - med mindre andre lovregler hindrer dette. Retten har så vurdert straffe-prosesslovens § 125, og kommet til at filmen ikke vil avsløre kildeidentiteter som det er påberopt beskyttelse for. Retten finner heller ikke at opphavsrett, personvern eller retten til eget bilde i fotografiloven er til hinder for beslag. Forhørsrettens kjennelse ble påkjært til Agder lagmannsrett, som fastholdt beslaget. Retten var for så vidt enig i NRKs synspunkt om at «alminnelig plikt til å utlevere upublisert materiale vil kunne virke negativt inn på nyhetsjournalistenes arbeidsvilkår, og derfor framstå som uheldig i forhold til de oppgaver som nyhetsmedia har i et åpent og demokratisk samfunn. Lagmannsretten kan imidlertid ikke være enig i at det prinsipp NRK her påberoper seg har samme relevans og tyngde som journalisters rett til kildevern....» NRK påkjærte kjennelsen til Høyesterett. Kjæremålsutvalget behandlet saken 19. mars 1992 og opprettholdt beslaget. I begrunnelsen heter det at journalister rett til å nekte å svare på spørsmål «gjelder imidlertid bare mottatte opplysninger, ikke egne iakttagelser. Fotografen kunne således ikke i medhold av straffeprosesslovens § 125 nekte å svare på spørsmål om hva han selv hadde sett, og da ville heller ikke den film han har tatt opp være unntatt fra beslag selv om forutsetningene for å anvende § 125 forøvrig skulle være til stede.»

63 Om beslag av upublisert materiale uttalte kjæremålsutvalget:

Fiskebåtsaken i Sunnmørsposten i 1992 I april 1992 reiste en fiskebåtskipper fra Sunnmøre erstatningskrav mot Staten for uberettiget straffeforfølgning, etter at han i november 1991 ble frifunnet for forsikrings- svindel. Ved behandlingen av erstatningskravet for Søre Sunnmøre herredsrett i Volda i juni 1992, ble journalist Olav Sindre Rise i Sunnmørsposten innkalt som vitne. Han sa seg da villig til å forklare seg om forhold som ikke faller innenfor kildevernet. Advokaten til fiskeskipperen ba likevel om at retten ga journalisten pålegg om å oppgi kilden for sin kjennskap om sted og tid for pågripelsen av skipperen 20. desember 1989, da journalisten og en fotograf fra Sunnmørsposten var til stede på kaien. Også fotografen ble ført som vitne, men fikk ikke spørsmål som berørte kildevernet. Søre Sunnmøre herredsrett fritok journalisten for vitneplikt: «Retten fant enstemmig at vilkårene i straffeprosessloven § 125, tredje ledd, ikke er oppfylte for å pålegge vitnet å oppgi kilden.»

Myrdal-saken i Søndag-Søndag i 1992 Under hovedforhandlingene i den tidligere omtalte straffesaken mot Arne Myrdal i Sand herredsrett høsten 1992 ble journalist Eivind Pedersen i Dagbladet ført som vitne, for å forklare seg om hva som skjedde ved slagsmålet som oppsto i demonstrasjoner ved årsmøtet som Folkebevegelsen mot Innvandring hadde i Grimstad 21. april 1990. Ett av poengene i straffesaken var en påstand fra Arne Myrdal om at demonstrantene var bevæpnet. Som dokumentasjon viste han til et bilde fra Søndag-Søndags reportasje (tatt av Eivind Pedersen), der et våpen angivelig skulle stikke opp fra en plastpose. Avisen ble framlagt som bevis, men Myrdals forsvarer ønsket også originalbildet framlagt. Eivind Pedersen nektet dette under henvisning til pressens kildevern. Sand herredsrett avsa da kjennelse for at Pedersen måtte legge fram bildet. Retten fant at det ikke forelå unntak fra vitneplikten i denne saken. Pedersen påkjærte kjennelsen på stedet. Agder lagmannsrett behandlet saken 15. desember 1992 og forkastet kjæremålet fra Pedersen. Lagmannsretten anførte at spørsmålet om å framlegge bildet ikke kommer inn under pressens kildevern og gjelder heller ikke upublisert materiale. Retten viste forøvrig til en annen Myrdal-sak (Høyesteretts kjæremålsutvalg om NRK-filmene) om at der ikke gjelder noe generelt unntak for pressens grunnlagsmateriale med hensyn til hva som kan

64 beslaglegges som bevis.

Ulvejaktsaken i Aura Avis i 1993 Journalist Ole Ragnar Ekren i Aura Avis møtte 16. desember 1992 i avhør for Nordmøre forhørsrett i Kristiansund, der han ble bedt om å forklare seg om en reportasje om en ulv som var skutt, av ukjent gjerningsmann. Journalisten forklarte seg om sin befatning med saken, men nektet å oppgi kilder for opplysningene. Politiet begjærte rettens kjennelse for pålegg av vitneplikt, og fikk medhold i dette av forhørsretten. Kjennelsen ble påkjært til Frostating lagmannsrett. Politiet la vesentlig vekt på at journalisten i denne saken ikke bare kunne oppfattes som journalist, men at han var blitt en mellommann for kilden i forhold til politiet. Lagmannsretten, som behandlet saken 25. januar 1993, oppfattet ikke saken slik. Retten regnet journalistens handlinger som «en side av det journalistiske arbeide». Retten konkluderer med at forklaring fra journalisten i denne sak ikke er så «særlig viktig» at det bør gjøres unntak fra pressens kildevern. Forhørsrettens pålegg om vitneplikt ble opphevet. Høysterett behandlet påkjæring fra politiet i saken 2. september 1993 og fastholdt lagmannsrettens avgjørelse: Journalist Ole Ragnar Ekren pålegges ikke vitneplikt om sin kilde. Høyesterett støtter i det vesentlige lagmannsrettens begrunnelser, og finner at journalistens befatning med saken antas å være journalistisk motivert.

Malerisaken i P4 i 1994 Edvard Munchs maleri «Portrettstudie» ble stjålet 20. august 1993 fra Nasjonalgalleriet i Oslo. I september 1993 ble Tore Eriksen, som da praktiserte som advokat, kontaktet av en person som oppga å være mellommann for tilbakelevering av bildet mot 400.000 kroner. Etter denne henvendelsen kontaktet Eriksen statsadvokat Nicolaisen i Eidsivating og etter et nytt møte med mellommannen 4. mars 1994 tok Eriksen kontakt med inspektør Lier på Oslo politikammer om saken - forøvrig samme dag som Eriksen i egenskap av journalist laget en radiomelding i P4 om saken. Oslo Politikammer begjærte 8. mars rettslig avhør av Tore Eriksen for Oslo forhørsrett, men Eriksen nektet å vitne med henvisning til pressens kildevern. Oslo forhørsrett avsa kjennelse 17. mars, og avviste politiets begjæring. Forhørsretten viste til at pålegg om vitneplikt oftest kommer til anvendelse når det gjelder «straffbare forhold av alvorlig art eller spørsmål av vesentlig betydning for enkeltpersoner eller almenheten». Forhørsretten konkluderte med at etterforskningen nok kan bli mer tid- og ressurskrevende når pålegg ikke gis, men viser til at påtalemyndigheten fra først av kunne håndtert saken annerledes. Tore Eriksen tok selv kontakt med påtalemyndigheten allerede i september

65 1993. Oslo politikammer har påkjært forhørsrettens kjennelse til lagmannsretten.

Brumunddal-saken i VG i 1994 Våren 1994 behandlet Eidsivating lagmannsrett en straffesak med tilknytning til det såkalte Brumunddalsslaget den 31. august 1992. En VG-journalist var innstevnet som vitne, blant annet for å si noe om hvor han så tiltalte i det aktuelle området under tildragelsene rundt jernbanestasjonen. Journalist Alf Gjørlihagen møtte i retten, der han leste opp en telefaks han hadde fått fra VG-redaktør Sigmunn Lode. Her ble journalisten pålagt å ikke uttale seg om det «upubliserte stoff» han på VG-oppdrag hadde innhentet, og journalisten påberopte seg fritaksrett for vitneplikt etter straffeprosesslovens § 123. Bestemmelsen gir adgang for fritak for vitneplikt bl a «når svaret vil kunne utsette vitnet...» for «straff eller tap av borgerlig aktelse. Retten kan frita vitnet ved fare for vesentlig velferdstap av annen art når det ved en vurdering også av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg». Journalisten ble forelagt straffelovens § 172 om straff for den som unnlater å opplyse om omstendigheter som godtgjør at en tiltalt eller dømt er uskyldig. Journalisten fastholdt likevel nektelse, også etter at domstolen påla ham vitneplikt. Saken endte med at aktor sløyfet det tiltaltepunkt som vitnet eventuelt skulle forklare seg om. Dom i straffesaken falt 24. april 1994. Riksadvokaten har senere tatt denne saken opp med Norsk Redaktørforening. Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.

Skrik-saken i Dagbladet i 1994 Oslo forhørsrett foretok 14. juli 1994 et rettslig avhør av journalist Gunnar Hultgren i Dagbladet, i tilknytning til tyveriet av Edvard Munchs «Skrik» fra Nasjonalgalleriet 12. februar 1994 og det funn av bildets ramme som ble omtalt i Dagbladet 27. april 1994. Aktor opplyste innledningsvis at den siktede i saken hadde løst journalisten fra hans kildevern. Journalisten opplyste i retten at han 26. april 1994, antakelig ved 12.30-13.00-tiden tok kontakt via personsøker med siktede, men at han ikke kunne svare på spørsmål om han snakket med siktede om maleriet «Skrik». Journalisten forklarte at det da kunne framkomme opplysninger til skade for andre kilder enn siktede, og det kunne skje en avskalling som derved setter kildevernet i fare. Journalisten opplyste at han har hatt

66 samtaler med omkring 100 personer i saken fra 12. februar og fram til avhøret. Aktor ba om at forhørsretten avsa kjennelse om pålegg av vitneplikt og dagen etter kom forhørsrettens kjennelse om at journalisten ikke pålegges vitneplikt. Retten kom til - særlig med henvisning til Edderkoppen-saken - at kildevernet må veie tyngst. Retten ga heller ikke politiet medhold i at journalisten måtte forklare seg om sine samtaler med siktede eller forøvrig oppgi de kilder han har i saken. Politiet påkjærte kjennelsen på stedet til lagmannsretten.

Glistrup-saken i Dagbladet i 1994 Fotojournalist Tore Bergsaker i Dagbladet fotograferte 24. oktober 1993 under en anti- rasistisk demonstrasjon mot den danske politikeren Mogens Glistrup ved Haraldsheim vandrerhjem i Oslo. Politiet ba om å få alle bilder/negativer fra fotografen - også det som ikke er publisert - for å kunne identifisere flere personer som eventuelt skal ha begått overgrep mot Glistrup. Etter at Bergsaker nektet, har Oslo forhørsrett 14. juli 1994 avsagt kjennelse for at politiet kan ta beslag i «alle bilder» som Bergsaker tok under reportasjen, med henvisning til at bildene faller utenfor kildevernet. Avgjørelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som opprettholdt forhørsrettens pålegg 24. august 1994, med samme begrunnelse. Avgjørelsene tilsvarer avgjørelsen i Myrdal-NRK-saken, som også dreide seg om ikke-publisert film fra demonstrasjoner. Saksforholdet faller utenfor det kildevern som er oppstilt i loven i dag. Tore Bergsaker fastholder at han ikke vil utlevere filmer, og politiet overveier å gå til ransaking og beslag av filmmaterialet.

Skattesaken, i tre Oslo-aviser, 1994 I en privat straffesak om injurier, reist av to privatpersoner og et firma, mot Staten, Oslo kommune og en privatperson, reiste saksøkerne krav om vitnepålegg mot tre Oslo- journalister for opplysninger om kilder de hadde brukt. De tre journalistene, Tore Letvik i Arbeiderbladet, Arne O. Holm i Dagbladet og Erik Halvdan Sønstelie i VG ble innkalt til vitneavhør i saksforberedende rettsmøte i Oslo byrett 9. november 1993. Alle tre nektet å svare med henvisning til kildevernet. Saksøkerne ba deretter om rettens kjennelse for at journalistene skulle pålegges å svare på sju spesifiserte spørsmål oppstilt av saksøkernes advokat. Oslo byrett avsa kjennelse i saken først 7. september 1994 og ga pålegg om at de tre journalistene skal besvare spørsmålene i saksøkernes spørreskrift. Byretten la særlig vekt på at saken gjelder spørsmål om brudd på straffbar taushetsplikt, og at saken vankelig

67 kan bli tilstrekkelig opplyst uten journalistenes vitnemål. Det er ventet at journalistene påkjærer kjennelsen.

Oppsummering av kildesakene Siden Stortinget i 1951 første gang gjennom lov anerkjente prinsippet om pressefolks rett til å nekte å forklare seg om forfattere og kilder, har altså pressefolk 28 ganger stått overfor en domstol med krav på seg til å oppgi kilder eller annen informasjon i tilknytning til kildearbeid i reportasjer. Dertil kommer tre saker hvor kildevernet har vært påberopt i tilknytning til annonser, som totalt gir 31 saker. Rene kildevernsaker, altså saker hvor retten har akseptert at problemstillingen kommer inn under det redaksjonelle kildevern i straffeprosessloven eller tvistemålsloven, kan telles til 20 saker. En av disse sakene gjelder en av annonsesakene. I tillegg har der vært flere saker hvor politiet i utgangspunktet har forlangt å få kilder oppgitt, men der politiet ikke har gått videre til domstolen selv om journalist eller redaktør har nektet. Eksempler på slike saker er forsøket på å avdekke en eventuell kilde for opplysninger fra dommen i Treholt-saken, etter at Harald Stanghelle i Aftenposten opplyste at han hadde lest dommen. Økokrim fikk oppdraget med å etterforske saken, og hadde Harald Stanghelle til avhør. Her nektet han å svare på spørsmål om kilden, og Økokrim begjærte ikke rettslig pålegg om vitneplikt. Vinteren 1993 ga politiet opp å finne kilden, og saken ble henlagt etter bevisets stilling. Et annet eksempel er henleggelsen av en anmeldelse fra Borre kommune, som ønsket etterforsket mulig brudd på taushetsplikt etter et avisoppslag i Gjengangeren om kommunalt kjøp av en bygning. Vinteren 1993 henla politiet saken, etter at berørte journalister nektet å forklare seg om kildene. «Vi erkjenner Gjengangerens rett til fastholdelse av kildevernet», uttalte politiinspektør Rune B. Hansen til avisen. Elleve av de 20 klare kildevernsakene er kommet etter at den nye lovbestemmelsen trådte i kraft i 1986. I nær halvparten av disse sakene (9 av 20) er pressefolk blitt pålagt å oppgi kilden, men har likevel fastholdt sin nektelse. I de fleste tilfelle er pressefolkene blitt bøtlagt for dette. I ett tilfelle, den første saken i 1952, ble redaktøren satt i fengslig forvaring (Hall- Hofsø-saken), som ikke regnes som straff. I ett tilfelle er det ikke skjedd noen bøtlegging (Millionkuppsaken i Alle Menn), i ett tilfelle ble saken avsluttet før den ble satt på spissen, fordi politiet oppklarte saken via andre kanaler (Grensepålesaken i VG), og i ett tilfelle ble saken henlagt etter at pålegg var gitt, på grunn av foreldelse (Sosialstyresaken, Bergens Tidende og Nordhordland). Etter ikrafttredelsen av den nye loven i 1986 er pressefolk pålagt vitneplikt bare i tre

68 av sju reelle kildevernsaker (Transplantasjonssaken i Bergens Arbeiderblad, sosialstyresaken i Osterøy og Skattesaken i Oslo), mens retten til å nekte er blitt anerkjent i de øvrige sakene (Bigami-saken i Adresseavisen, Billett mrk.-saken i Halden Arbeiderblad, Edderkoppen-saken, Barnetortursaken i VG, Fiskebåtsaken i Sunnmørsposten, Ulvejaktsaken i Aura Avis, Maleri-saken i P4 og i Skrik-saken i Dagbladet). I begge de reelle kildevernsaker som Høyesterett eller kjæremålsutvalget har behandlet i 1990-årene er journalister fritatt for vitneplikt. I samtlige saker om redaksjonelt kildevern som Høyesteretts kjæremålsutvalg behandlet mellom 1952-1990 ble journalistene pålagt vitneplikt. Elleve av sakene har dreid seg om beskyttelse av kilder der utgangspunktet har vært mistanke om brudd på taushetsplikt. Denne type saker har økt i antall de senere år. Fordeling av alle typer kilde-saker på ti-år: 1950-årene: 2 saker 1960-årene: 3 saker 1970-årene: 6 saker 1980-årene: 7 saker 1990-årene: 13 saker hittil

De ni sakene hvor domstolene har kommet til at forholdet ikke kommer inn under «pressens kildevern», er Klepsland-saken (1965), Flem-Devoldsaken i Sunnmørsposten (1965), Billett mrk.-saken I i Aftenposten (1976), Sporveissaken i Oslo (1977), Politimannsaken i Oslo (1977), Vitne-saken i Stavanger Aftenblad (1989), Myrdal-saken i NRK (1991), Myrdal-saken i Søndag-Søndag (1992), Billett mrk.-saken II i Aftenposten (1993), Brumunddal-saken (1994) og Glistrup-saken (1994). To av disse åtte sakene ville gått inn under kildevernet i dag: Det gjelder Klepsland-saken som førte til en lovendring som ga kildevern også for betrodde opplysninger som ikke er offentliggjort. Den andre tilsvarende sak er Politimannsaken i Oslo i 1977. Vi ser at antall kildesaker ble nær doblet i 1970-årene i forhold til ti-årene før, mens vi hittil i 1990-årene har nådd samme antall som i 70- og 80-årene til sammen. Av de 14 reelle kildevernsakene som er kommet siden 1980 har åtte saker hatt sitt utgangspunkt i mistanke om brudd på taushetsplikt, mens de seks siste gjelder oppklaring av andre forbrytelser eller vitnemål i sivile søksmål. Se forøvrig en tabell-oppstilling over kildevernsakene etter 1952 på side 72.

Bill. mrk.-saker Tre saker om såkalte «Billett merk-annonser» er fra pressens side også koblet til

69 prinsippet om kildebeskyttelse, med motstridende avgjørelser. Det gjelder en sak fra Aftenposten i 1976, en sak fra Halden Arbeiderblad i 1990 og enda en Aftenposten-sak i 1993. Sjefredaktør Hans Vatne og annonsedirektør Henning Kofoed i Aftenposten ble i april 1974 bøtlagt av Oslo politikammer for overtredelse av prislovens § 15, fordi de nektet å oppgi navn og adresse på annonsører under «Bill. mrk.» Foreleggene ble ikke vedtatt, men ved dom i Oslo byrett ble begge dømt til hver sin bot på 300 kroner. Saken ble anket til Høyesterett, der de dømte bl. a. påberopte seg lovbestemmelsene om anonymitetsrett (Rettstidende 1976 side 1219). Høyesterett fant enstemmig at opplysningsplikten etter prisl. § 15 gjaldt uten den begrensning som ligger i interesseavveiningen i vitneregelen for pressefolk. Begrunnelsen for dette var at spørsmålet gjaldt hvem som sto bak noen annonser, og dette fant man sto for langt fra det tradisjonelle spørsmålet om kildevern. Det var klare uttalelser i forarbeidene til vitneregelen for pressefolk at den ikke skulle gjelde spørsmålet om hvem som sto bak annonser. Byrettens dom ble altså stadfestet. Førstvoterende kom imidlertid med en uttalelse der han tok opp spørsmålet om den vide opplysningsplikten etter prisloven § 15 sammenholdt med vitneregelen for journalister etter daværende strpl. § 177 tredje ledd: «Det er en sak for seg at bestemmelsene bare gir adgang til å kreve opplysninger, og at den vide adgangen må forutsettes brukt med omtanke. For så vidt kan jeg forestille meg at den avveining av de stridende interesser som de domfeltes forsvarer har omtalt, er et ledd i de overveielser som skjer før det i alvorlige konfliktsituasjoner blir krevd opplysninger.» Berte-Elen Konow drøfter dette forholdet i en avhandling til juridisk embetseksamen høsten 1988, publisert i heftet «Pressens anonymitetsrett», nr 17 i Det juridiske fakultets skriftserie, Universitetet i Bergen, 1989, side 88: «Det kan synes noe uheldig at det er så dårlig samsvar mellom opplysningsplikten overfor et administrativt organ og reglene om vitneplikt for retten. Etter min mening er det også uheldig at det ikke i prisloven er inntatt en formulering som viser til vitnereglene. Det er lite tilfredsstillende at det eneste signal om at prismyndighetene i visse tilfeller bør foreta en avveining av de stridende interesser som gjør seg gjeldende om pressens anonymitetsrett finnes i domsgrunnene til en for de fleste administrativt ansatte godt bortgjemt dom.» Halden forhørsrett kom til samme konklusjon som Høyesterett i Aftenposten-saken, da den behandlet begjæring fra Halden politikammer 20. oktober 1989 om å få oppgitt navnet på en annonsør i Halden Arbeiderblad. Forhørsretten uttalte at «beskyttelse av kilden for annonser hører ikke inn under hva en redaktør kan nekte å forklare seg om,

70 jfr. uttalelser i Ot. prp. nr. 28 1950, og Høyesteretts dom i Aftenposten-saken (Rt.1976, side 1219-1221)». Redaktør Arvid Johanson påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten kom til stikk motsatt konklusjon i denne saken: Forhørsrettens kjennelse ble opphevet ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21. februar 1990. Ved kjennelse av 2. november 1992 påla Oslo forhørsrett Aftenpostens sjefredaktør å utlevere til politiet informasjon om hvem som rykket inn en bill. mrk.-annonse i juli 1992. Politiets krav om dette hadde bakgrunn i etterforskning av spritsmugling. Avisen - som i denne saken ikke påberopte seg kildevern - påkjærte saken til lagmannsrett, som 4. desember opprettholdt avgjørelsen. Avisen påkjærte videre til Høyesteretts kjære- målsutvalg, bl a med henvisning til feil saksbehandling. Avisen mente at man ikke var blitt tilstrekkelig informert om sakens realiteter. Kjæremålsutvalget ga ingen innrømmelser om saksbehandlingsfeil og påpekte at kravet om utlevering av dokument om annonsen gjaldt bevis i pågående etterforskning, samtidig som avisen ikke har påberopt seg noe fritak for vitneplikten. Kjæremålsutvalget opprettholdt avgjørelsen om at avisen måtte utlevere dokument med informasjon om annonsøren.

År. Sak Innenfor Pålegg gitt? Utgangspunkt i Avgjort kildevern? taushetsplikt? oppklaring? av: 1) 1953 Hall-Hofsø-saken Ja Ja Nei Ja H.rett 1959 Bilavgiftsaken/AP Ja Nei Ja Nei Lagmr. 1966 Klepsland-saken Nei 2) Ja Nei Ja H.rett 1966 Flem-Devold-saken Nei Ja Nei Ja H.rett 1969 Aldershjemsaken Ja Nei Ja Nei Lagmr. 1974 Personnummersaken Ja Ja Ja Nei H.rett

71 Oversikt over 31 kildesaker 1952-1994 (se også register side 116-117). 1976 Televerket-saken Ja Nei Nei Ja Fh.rett 1976 Bill. mrk. I Nei Ja Nei Ja H.rett 1977 Sporveissaken Nei 3) Nei Nei Ja H.rett 1977 Politimannsaken Nei 4) Ja Nei Ja H.rett 1978 Narkotikasaken Ja Ja Nei Ja H.rett 1981 Kommunestyresaken Ja Ja Ja Nei H.rett 1981 Millionkuppsaken Ja Ja Nei Ja H.rett 1982 Grensepålesaken Ja Ja 5) Nei Ja Lagmr. 1986 Bigamisaken Ja Nei Ja Nei Lagmr. 1986 Transplantasjonssaken Ja Ja Ja Nei H.rett 1988 Vitnesaken Nei Ja Nei Nei Fh.rett 1989 Sosialsstyresaken Ja Ja 6) Ja Nei Fh.rett 1990 Bill. mrk. II Ja Nei Nei Ja Lagmr. 1992 Edderkopp-saken Ja Nei Ja Nei H.rett 1992 Barnetortursaken Ja Nei Ja Nei Lagmr. 1992 Myrdalsak (TV) Nei Ja Nei Ja H.rett 1992 Fiskebåtsaken Ja Nei Ja Nei B/H-rett 1992 Myrdalsak (avisfoto) Nei Ja Nei Ja Lagmr. 1993 Bill. mrk. III Nei Ja Nei Ja H.rett 1993 Ulvejaktsaken Ja Nei Nei Ja H.rett 1994 Maleri-saken Ja Nei Nei Ja Fh.rett 1994 Brumunddal-saken Nei Ja Nei Ja Lagmr. 1994 Skrik-saken Ja Nei Nei Ja Fh.rett 1994 Glistrup-saken Nei Ja Nei Ja Lagmr. 1994 Skattesaken Ja Ja Ja Nei B/H-rett 1) Høyesterett/Høyesteretts kjæremålsutvalg = H.rett, Lagmannsrett = Lagmr.; Forhørsrett = Fh.rett; By/heredsrett = B/H-rett 2) Klepslandsaken falt utenfor grensene for lovens kildevern etter lovens bestemmelser i 1965. Det var denne saken som førte til at loven ble endret, slik at kildevernet nå også omfatter betrodde opplysninger som ikke er publisert. 3) Saken falt utenfor kildevernet, men vitnepålegg ble likevel ikke gitt fordi redaktøren ble gitt status som siktet. 4) Denne saken falt utenfor kildevernets grenser av samme grunn som Klepslandsaken; opplysningene var ikke publisert ennå. 5) Lagmannsrettens kjennelse med pålegg om vitneplikt var påkjært til Høyesterett, men saken ble løst av politiet selv før realitetsbehandlingen av kjæremålet. 6) Etter at Nordhordland forhørsrett påla vitneplikt ble saken henlagt av politiet som foreldet.

Kapittel 6

72 Aktuelle problemstillinger

Vi har allerede nevnt Lillehammer-saken i 1973, der politiet tok journalister i Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer inn til avhør om journalistenes kilder, uten at redaktøren i avisen ble orientert. Saken ble ikke fulgt opp gjennom begjæring om avhør for domstol, men avfødte i stedet en voldsom debatt om anonymitetsretten og forholdet til redaktøransvaret. Det skjedde etter at særlig Norsk Redaktørforening kritiserte politiet for å gå direkte til journalistene og ikke til redaktøren med sine spørsmål om kilder.

Redaktørens ansvar? Etter Norsk Redaktørforenings syn skulle alle spørsmål om hvem som kunne være avisens kilde rettes til redaktøren. At politiet i dette tilfelle ikke engang hadde underrettet redaktøren om at avhørene skulle finne sted, gjorde ikke saken bedre. Professor Johs. Andenæs rykket ut i debatten til forsvar av politiet og påtale- myndigheten. Han mente at presseorganisasjonenes forargelse hvilte på helt sviktende grunnlag, og at Redaktørforeningen var på villspor når den hevdet at alle spørsmål om kilder skulle rettes til redaktøren. Andenæs viste til at den begrensede vitneplikt som var innrømmet redaktører og journalister ved lovendringen i 1951 var en personlig rett for det vitnet som det var aktuelt å avhøre. Derfor var det også helt i sin orden at politiet i Lillehammer-saken innkalte de av avisens medarbeidere som man mente hadde hatt kontakt med kilden(e). Så får det bli journalistens eget ansvar å avgjøre om han/hun vil nekte å svare. Dersom journalisten nekter, får det bli rettens sak å ta stilling til om kilden skal oppgis, skrev Johs. Andenæs. På begynnelsen av 1970-tallet var nok misforståelsene omkring redaktøransvarets reelle innhold enda større enn i dag, og mye tyder vel på at overdrevne forestillinger om nettopp omfanget av redaktøransvaret var årsak til at en del av debatten fikk så høy temperatur. Høyesterettsadvokat Knut Tvedt, som den gang var juridisk rådgiver for Norsk Redaktørforening, innledet til debatt om anonymitetsprinsippet og redaktøransvaret på et hovedstyremøte i Norsk Presseforbund 27. august 1973, og foredraget danner hovedinnholdet i skriftet «Anonymitetsretten» som journalist Gerd Benneche redigerte og Norsk Presseforbund utga i mars 1974.

73 Om redaktøransvaret heter det innledningsvis følgende: «I debatten omkring Lillehammer-saken kom det til uttrykk atskillige misforståelser når det gjelder redaktøransvaret. Etter lovgivningen har en redaktør ikke et så sterkt objektivt ansvar som norsk presse synes å regne med.» Dette hindret likevel ikke at høysterettsadvokat Tvedt hadde motforestillinger til professor Andenæs framstilling av redaktøransvar i forhold til anonymitetsretten. I en kronikk i Arbeiderbladet (15.10.1973) skrev Tvedt at Andenæs bare hadde presentert halve sannheten ved å hevde at retten til å nekte å forklare seg dreier seg om en personlig rett for det vitne som det er aktuelt å avhøre. «Grunnlaget for bestemmelsen i straffeprosesslovens § 177 var ikke hensynet til de medarbeidere som ble innkalt som vitner, men hensynet til pressen som institusjon og dens samfunnskritiske rolle. Det som gjelder, og det som praktiseres i pressen, er at det bare er redaktøren som kan avgjøre om kilden skal oppgis», hevdet Knut Tvedt. Dette synspunkt er ytterligere utdypet i skriftet «Anonymitetsretten», der det blant annet heter: «Det generelle utgangspunktet i avisen, for redaktør og enhver medarbeider, er og må være at enhver kilde, enhver hjemmelsmann for artikler og opplysninger, skal være beskyttet mot oppgivelse. - - - Det synes å være enighet i pressen om å utvirke at politiet, når det blir snakk om å pålegge en journalist en slik vitneplikt eller åpne en etterforskning hvor spørsmålet om kildeangivelse kan bli aktuell, alltid bør rette en henvendelse om dette til avisens ansvarlige redaktør, slik at denne får høve til å drøfte saken med vedkommende journalist.» Noen avklaring om politiets plikt til først å gå til redaktøren ga debatten ikke. Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag tok også spørsmålet opp med Riksadvokaten, der de uttalte sin bekymring for påtalemyndighetenes fremgangsmåte og den praksis som hadde festnet seg i saker som gjaldt kildevernet. Riksadvokaten svarte at noe iniatiativ fra hans side ikke kunne ventes. Han var i ett og alt enig i det syn som professor Johs. Andenæs ga uttrykk for. Av et senere brev fra Riksadvokaten (til Norsk Redaktørforening 3. januar 1974) gikk det fram at han i et møte med landets statsadvokater året før hadde redegjort for sitt syn på pressens vitneplikt. Han hadde som sin oppfatning uttalt at «påtalemyndigheten bør være meget varsom når det gjelder å fremtvinge opplysninger fra journalister om kilder». Riksadvokaten minner videre om at det «i de 6 år jeg har vært riksadvokat, ikke i en eneste sak har vært spørsmål om å bruke Strprl. § 189» (fengslig forvaring). Men Riksadvokaten ville i en fremtidig sak ikke fraskrive seg retten til «å gå den vei som lovgivningen gir anvisning på ...».

74 Hvem har siste ord? Debatten i Lillehammer-saken kom også til å dreie seg om hvem som har siste ord i et spørsmål om kilden eventuelt skulle oppgis. Nå kan det synes som dette måtte være en svært så teoretisk debatt, ettersom ingen pressefolk noen gang har fulgt domstolens pålegg om å oppgi kilde. Men på den tiden var teksten i «Vær Varsom-plakaten» ikke så kategorisk som i dag, i kravet om absolutt kildevern. Dermed var det i hvert fall en aktuell problemstilling å drøfte et slikt spørsmål. Ordlyden i plakaten på den tid var slik: Vern om avisens kilder! Oppgi ikke navn på hjemmelsmann for opplysninger elller forfattere som opptrer under pseudonym, hvis ikke vedkommende selv samtykker. Først når det foreligger et pålegg fra en domstol om å oppgi kilde eller navn på forfatter, er det avisens og den enkelte medarbeiders plikt å vurdere om kilden eller forfatteren skal gjøres kjent. Som vi ser gir ikke plakat-teksten noen konkret veiledning om hvem som eventuelt skulle ha det siste ord i en slik sak. Dette spørsmålet ble også behandlet i skriftet «Anonymitetsretten»:

«Er det da redaktøren eller journalisten som til syvende og sist skal ta avgjørelsen? Det reiser seg uvilkårlig flere spørsmål i denne forbindelse.

Hvis redaktøren mener at kilden bør beskyttes, må det være særdeles sterke grunner for at en journalist likevel beslutter seg for å oppgi kilden. Redaktørens ønske om en fast policy for avisen i slike saker, bør følges om ikke ganske spesielle omstendigheter er tilstede. Skulle derimot redaktøren ønske at journalisten oppgir kilden, mens journalisten sier nei, må det vel enda mer spesielle omstendigheter til, før man vil mene journalisten opptrer illojalt ved å fastholde sin nektelse. Man kan også komme i den situasjon at journalisten har lovet ikke å oppgi sin kilde overfor redaktøren. Arbeidsforholdet innenfor en redaksjon og tillitsforholdet mellom redaktøren og hans medarbeidere, og ikke minst redaktørens særlige ansvar etter § 431, gjør det lite sannsynlig at en journalist kan inngå avtaler som redaktøren ikke skal ha rett til å få fullt kjennskap til, også for så vidt angår kildene. Avtaler med løfter av slikt innhold må journalisten ikke innlate seg på uten i rene unntakstilfelle.

Men slike tilfeller som nevnt kan bli aktuelle, ikke minst i små lokalsamfunn hvor avisens redaktør gjerne er sterkt involvert i lokalpolitikken. Har redaktøren godtatt en artikkel eller melding uten å kjenne kilden men i tillit til journalisten, kan det ikke anses som illojalt at journalisten fastholder sin taushet i forholdet til redaktøren, selv hvor det blir rettslig etterforskning og det blir tale om å søke rettens bistand for å få journalisten til å oppgi kilde.» Tidligere generalsekretær Hans Andreas Ihlebæk i Norsk Presseforbund oppsummerte

75 debatten om forholdet journalist-redaktør slik i sin bok «Lov og etikk i journalistikk» (side 71-72):

«Noen endelig avklaring brakte vel ikke denne diskusjonen. Et spørsmål for seg er i hvilken grad journalisten, uten å underrette redaktøren, skal gi løfte om å beskytte kilden. Det er et internt styringsproblem i hver enkelt redaksjon. Sikkert er det at journalisten kan komme i situasjoner hvor han/hun ikke har noen praktisk mulighet til å konferere med redaktøren før et løfte gis. Retten til å beskytte kilden må være en personlig rett for journalisten i den forstand at er et løfte først gitt, så er det bare kilden - og ikke redaktøren - som kan løse journalisten fra et slikt løfte.»

Hvem kan gi løfte? I dag er spørsmålet om hvem som kan oppgi kilden ikke like interessant, så lenge yrkeskodeksen fastslår at det ikke skal skje i noe tilfelle (Vær Varsomplakaten pkt 3.1). Men både Tvedt og Ihlebæk brakte opp spørsmålet om hvem som kan gi løfte om anonymitet til forfattere og til kilder, og det er vel blant de mer aktuelle problemstillingene internt i redaksjonene i dag, på kildevernets område. Spørsmålet er ikke problematisk når det gjelder anonyme artikkelforfattere eller personer som skriver under pseudonym. Her er det helt åpenbart at det er ansvarlig redaktør som avgjør spørsmålet om artikkelen skal settes på trykk under hans ansvar. Det er redaktøren som kan delegere avgjørelse om å publisere slike artikler, og det er ikke diskusjonstema at redaktøren til enhver tid har rett til å vite hvem som står bak slike innlegg som medarbeidere tar inn i avisen på redaktørens vegne. Noe mer problematisk blir spørsmålet når det gjelder forholdet til journalisters anonyme kilder, ikke minst med den lovendringen som ble vedtatt i 1981, da «pressemannen» også fikk retten til å nekte å forklare seg ikke bare om opplysninger som er publisert - men også opplysninger «betrodd ham til bruk i hans virksomhet». Antakelig er det nyttig å dele problemkomplekset opp i to deler, på den ene siden den fase hvor journalisten samler inn opplysninger fra forskjellige kilder (research) og på den andre side spørsmålet om å publisere opplysningene.

Research-fasen Høyesterettsadvokat Knut Tvedt uttalte at det bare i helt spesielle tilfeller kunne være aktuelt at en journalist ga løfte om anonymitet til kilder, uten at redaktøren skulle ha rett til å få fullt kjennskap til kilden. Hans synspunkt, som selvsagt har mye for seg, var imidlertid bygd på den gamle lovteksten der kildevern bare gjaldt for opplysninger som allerede var publisert. Synspunktet kan derfor ikke ha samme gyldighet når vi nå drøfter

76 journalistens moderne research-arbeid, både i lys av den nye lovbestemmelsen som trådte i kraft i 1986, og i lys av Høyesteretts kjennelse i Edderkoppen-saken. Hans Andreas Ihlebæks oppsummering som er nevnt ovenfor, er også skrevet før lovendringen. Han har imidlertid gjentatt de samme synspunkter i NPs jubileumsbok «Start pressen!» (side 148), som ble skrevet etter at lovendringene var vedtatt. Hans utgangspunkt er imidlertid først og fremst det praktiske; det vil ofte være praktisk umulig å få konferert med redaktøren før et løfte må gis. Den praktiske situasjon er jo at journalisten oppsøker, men ofte også selv blir oppsøkt av kilder. Mange av kildene er bevisste på kildebeskyttelsesmuligheten, og mange også opptatt av at bare journalisten selv skal kjenne kilden. Journalister skulle være de første til å vite at så snart to personer kjenner en hemmelighet, så ... Kan så journalisten i slike situasjoner gi et bindende løfte om kildevern? Etter den siste lovendring må svaret være ja, for så vidt angår løftet om beskyttelse for kilden til opplysninger som blir «betrodd» journalisten til «bruk i hennes virksomhet». Hva journalisten derimot ikke kan gjøre - og heller ikke bør gjøre - er å gi noe løfte om at opplysningene fra kilden skal bli publisert. Så lenge vi ser et klart skille mellom disse to elementene i kildevernet, bør det stå helt klart at den enkelte journalist har en personlig rett til å love kildevern i research-fasen. Det er han/hun som er betrodd opplysningene til bruk for sin virksomhet. Dette må også forstås slik at i denne fase bør en redaktør ikke nødvendigvis ha noe krav på å få vite hvem som er journalistens anonyme kilder. Journalisten kan, om hun/han ønsker det, gi løfte om at ingen andre skal få vite kildens navn. Høyesteretts kjennelse i Edderkoppen-saken må kunne tas til inntekt for synspunktene ovenfor. Førstvoterende Lødrup uttalte blant annet: «Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfelle kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at "kringkastingsmedarbeider" direkte er omtalt i bestemmelsens siste ledd. Jeg nevner også at den enkelte pressemedarbeider sto sentralt ved lovendringene i 1980-årene.» Konklusjonen kan bli en annen i saker hvor journalisten - som representant for sin redaksjon - blir oppsøkt av en kilde. Her kan vi få en vanskelig gråsone, der omstendighetene omkring den enkelte henvendelse må være avgjørende. Dersom henvendelsen åpenbart kommer til den bestemte journalisten, må vi gå ut fra at det er kjennskap til egenskaper hos denne spesielle journalisten som styrer kildens henvendelse. Kilden vil «betro» seg til en bestemt journalist. Da må konklusjonen bli som ovenfor.

77 Kommer derimot en generell henvendelse til redaksjonen, og en journalist blir utpekt til oppdraget med den bestemte kilden, er det redaksjonen som sådan kilden har «tiltro» til. I en slik sak bør vedkommende journalist enten drøfte spørsmål om løfte med redaktøren, ta forbehold om redaktørens godkjennelse, eller stille seg åpen for at også redaktøren må ha rett til å kjenne navnet på kilden. Eventuelt fortsatt med det forbehold som er nevnt for redaktørens involvering øverst på side 74.

Publisering av opplysninger Forholdet til redaktøransvaret blir sterkere aktualisert i det øyeblikk det blir snakk om å publisere en artikkel med opplysninger som er gitt under løfte om anonymitet. Hva som skal publiseres er klart redaktørens ansvar etter Redaktørplakaten. Dersom journalisten leverer en artikkel med opplysninger gitt av kilde som er lovet anonymitet, må det være journalistens ansvar å varsle redaktøren (eller desken) om at så er tilfelle. Det store spørsmål blir så om redaktøren bør ha krav på å vite hvem som er kilden(e), før historien settes på trykk. Høyesterettsadvokat Tvedt mente at hovedregelen må være at redaktøren har et slikt krav, i og med sitt særlige redaktøransvar etter straffelovens § 431. Etter mitt skjønn er redaktørens mandat etter Redaktørplakaten vel så viktig i denne forbindelse. Her er redaktøren gitt alle fullmakter fra eierne når det gjelder innholdet i hva som publiseres. Strafferettslig kan ansvar falle både på journalist og redaktør. Det særlige redaktøransvar etter § 431 er jo heller ikke absolutt (objektivt). Tvedt mente likevel at der kunne være spesielle tilfeller, i små lokalsamfunn, der redaktøren ofte var involvert i lokalpolitikken. Dette siste er ikke like vanlig i dag, men den prinsipielle problemstilling - at redaktøren kan være involvert i noe som den anonyme kilde er redd for - er fortsatt like aktuell, enten det gjelder små eller store redaksjoner. Hvem skal så avgjøre om redaktøren i slike spesialtilfelle skal få vite kilden eller ikke? Er det kilden selv? Er det journalisten? Eller redaktøren? Spørsmålet lar seg ganske enkelt ikke besvare på denne måten. La oss først være enig om at slike saker ikke byr på noe problem så lenge redaktøren kan informeres om kilden - det vil si at hverken kilden, journalisten eller journalistens løfte er til hinder for det. Antakelig vil det gjelde de fleste saker. Men så kommer tilfellene hvor kilden forlanger at bare journalisten skal kjenne kilden, og hvor journalisten kan ha gitt slikt løfte. For det første slår vi igjen fast at journalisten må ha plikt til å si fra når det foreligger en slik omstendighet ved en historie journalisten leverer. Så må det bli opp til redaktøren å avgjøre om han vil publisere artikkelen på de

78 premisser som foreligger. Noen redaktører vil kanskje se det som mistillit til seg selv at de ikke skal få vite kilden, og si nei til alle slike saker. Det er selvsagt redaktørens fulle rett. Redaktøren kan sette som betingelse for å publisere saken at han får kjennskap til kildene. Får han ikke det, kan han som redaktør nekte å publisere den. Andre redaktører vil vurdere dette mer konkret; dels etter artikkelens karakter og innhold, og dels etter forholdet til vedkommende journalist. Det er jo oftest slik at man vil ha noe forskjellig tillitsforhold til medarbeiderne i denne type saker, alt etter hvilke erfaringer man har vunnet med hverandre. Dermed kan det ofte bli slik at redaktøren vil si ja til å publisere en artikkel med anonym kilde til medarbeider A uten å få vite kilden; mens han (foreløpig) kanskje er så usikker på medarbeider B at han vil si nei. En slik pragmatisk praktisering av problemstillingen mellom journalist og redaktør i kildevernsaker krever selvsagt en lojal oppslutning fra journalistens side til at det skal sies fra når man opererer med kilde som er lovet anonymitet. Skulle journalisten bevisst unnlate å gjøre det, og det etterpå kommer til en kildesak, vil det klart foreligge illojalitet fra journalistens side.

Redaksjonelle retningslinjer Institutt for Journalistikk har høsten 1993 gjennomført en undersøkelse av hvilke retningslinjer redaksjonene har for kildevernet. Undersøkelsen viser at få aviser har skriftlige retningslinjer, og enda færre har retningslinjer som berører den problemstillingen vi behandler her. De muntlige retningslinjer, som en del redaksjoner henviser til, bygger i hovedsak på den generelle kildevern-normen i Vær Varsom-plakaten, men som ikke berører den aktuelle problemstillingen. To redaksjoner med muntlige retningslinjer gjør imidlertid spesielt oppmerksom på at det bare er redaktøren som kan treffe beslutninger om anonymitetsløfte, og at redaktøren derfor også har krav på kjennskap til kilden. I alt 13 av 150 avisredaksjoner som har gitt svar i undersøkelsen har skrevne retningslinjer om anonyme kilder og kildevern. Åtte av de 13 redaksjonene har også regler som gjelder forholdet mellom journalist og redaktør i slike saker. Nedenfor gjengis utdrag fra retningslinjene i redaksjonene:

I en redaksjonell instruks i Gudbrandsdølen Lillehammer Tilskuer er kildebeskyttelsen omtalt slik: «Pressens anonymitetsrett», eller retten til å beskytte kilder, er for alle avisens medarbeidere fastlagt i Straffeprosesslov og Tvistemålslov. Den nye Vær Varsom- plakaten forutsetter at ingen redaksjonell medarbeider skal røpe en kilde eller

79 artikkelforfatter som er lovet anonymitet. Ikke alle kilder bør loves anonymitet. Formålet med kildebeskyttelse er å sikre anonymitet for kilder som har begrunnet frykt for represalier dersom identiteten blir avslørt. Mange kilder som ønsker slik beskyttelse kan opptre med falsk flagg. Årsaken til at man vil være anonym kan i virkeligheten ligge i at man vil plante opplysninger som skal tilgodese eget personlig formål, som eventuelt vil være åpenbart dersom kilden står fram. Redaksjonens medarbeidere plikter derfor å utvise spesiell kildekritikk når det fra kildens side aktivt blir bedt om anonymitet. Vi oppgir uansett ikke navn på en person som har tipset oss om en sak til noen utenfor redaksjonen, hvis ikke samtykke er innhentet. Plikt for medarbeidere til å si fra om løfter til anonyme kilder er formulert i en egen konklusjon, slik:

“Konkret løfte om anonymitet til kilder som selv ber om det, bør om mulig først drøftes med ansvarlig redaktør. Er dette ikke mulig, skal redaktøren snarest informeres, og under enhver omstendighet før opplysninger fra en anonym kilde settes på trykk.” Verdens Gangs hefte «God VG-skikk» inneholder flere punkter om kildevern, men uten at retningslinjene konkret berører hvem som kan gi løfte. VG-reglene lyder slik: - kilder til opplysninger som gjengis i avisen bør som hovedregel fremstå med fullt navn. - anonyme kilder kan brukes når det er eneste mulige måte å få frem viktig informasjon. - bruk av anonyme kilder krever skjerpet aktsomhet. - redaksjonen påtar seg et særlig ansvar ved å gå god for anonyme kilders troverdighet. - opplysninger om anonyme kilder kan bare gis med kildens eget samtykke, som er gitt direkte til redaktør eller journalist, utenfor kontroll av andre. - bare sjefredaktør, eller stedfortreder, kan fravike det absolutte kildevern, etter kildens samtykke. - redaksjonelle medarbeidere fritas ikke for plikt til absolutt kildevern selv om kilden har opptrådt illojalt ved for eksempel å gi feilaktige opplysninger. - det er viktig å strebe etter flest mulig kilder til opplysninger. - upublisert materiale kan bare utleveres til utenforstående etter spesiell tillatelse fra redaksjonsledelsen. - det er nødvendig med skjerpet hensynsfullhet og aktsomhet overfor kilder som gir opplysninger i forbindelse med sorg, ubalanse eller annet mentalt press. - kilder eller øyenvitner som har vært utsatt for, eller er involvert i, katastrofer og ulykker, må behandles med spesiell varsomhet og omtanke. Tønsbergs Blad har i sine husregler ett punkt om anonyme kilder, som lyder slik:

- Anonyme kilder skal som hovedregel ikke brukes. Hvis en anonym kilde eller bare én kilde benyttes, påhviler det journalisten ekstra strenge krav til kildekritikk.

80 Sandefjords Blad har flere punkter om anonyme kilder:

Med «anonyme kilder» menes i denne sammenheng kilder som ikke er navngitt på trykk, men hvor journalisten som har jobbet med saken kjenner vedkommendes identitet. Det er et mål for redaksjonen i SB at flest mulig kilder skal stå åpent frem. Anonymitet skal ikke tilbys før vedkommende kilde uttrykkelig har avslått å bli gjengitt med navn. Når bærende opplysninger i en sak bygger på anonyme kilder, skal opplysningene i hovedsak bare publiseres når minst to kilder - uavhengig av hverandre - bekrefter dem. Dette kravet må veies mot kildens generelle tillit/trovedighet. Kilder som krever/tilbys anonymitet skal underkastes ekstra kildekritisk vurdering. Når en kilde tilståes anonymitet skal denne vernes aktivt av vedkommende redaksjonelle medarbeider. Det bør avklares med kilden i hvilken utstrekning vedkommendes identitet kan gjøres kjent for andre i redaksjonen. Anonymiteten kan også gjøres gjeldende overfor vaktsjef/reportasjesjef/redaktør. Dersom det samme skal gjelde overfor ansvarlig redaktør, må dette avklares på forhånd. Når en kilde tilståes anonymitet skal vedkommendes identitet ikke under noen omstendighet røpes for personer utenfor SBs redaksjon.

Stavanger Aftenblad har flere retningslinjer: Om anonyme kilder:

Primært skal vi bruke åpne kilder. Anonyme kilder bør først og fremst brukes i saker der vi bringer videre vesentlige opplysninger som ellers ikke ville blitt kjent. Når vi får tips fra kilder som ikke vil stå fram, må vi spørre oss selv hva som er kildens beveggrunner. Blir vi forsøkt brukt i et spill? Vær forsiktig med anonym kritikk fra «en leser» e.l. Folk bør primært stå fram med navn om noe skal kritiseres. I de tilfellene vi finner å imøtekomme ønske om anonymitet, er regelen at den angrepne part skal komme til orde samtidig med kritikken. Nødvendigheten av å holde denne regelen stiger med alvoret i kritikken. Om kildebeskyttelse:

Vi skal ikke love anonymitet i tide og utide. Men når vi gjør det, skal vår kildebeskyttelse være 100 prosent. Det betyr også at vi ikke snakker i korridorene og i kantinen om hvem som er våre kilder. Vi har en plikt til å fortelle politiet det vi vet når vi innkalles som vitner, kjenner til forbrytelser e. l. i egenskap av vanlige samfunnsborgere. Er vi utsendt for å dekke en demonstrasjon, skal vi ikke stå opp i retten om våre inntrykk. Har vi tatt bilder, skal de ikkeoverleveres til politiet selv om de er ønsket som bevismateriale. Politiet skal heller ikke ha adgang til våre notater eller annet materiale som bakgrunn for våre reportasjer. Henvendelser fra politi, advokater eller påtalemyndighet om assistanse eller

81 vitneavhør, skal henvises til nyhetsredaktør. Om kildekritikk:

Vær spesielt kritisk i de tilfeller hvor kilden nekter å stå fram, og vi velger å akseptere anonymitet. Vi skal normalt ikke bruke bare én anonym kilde i saker som kan være kontroversielle.

Norsk Telegrambyrå har stilt opp følgende regler for «Kildebehandling» i sine husregler:

NTBs kilder har rett til å vite hvordan de blir gjengitt når de blir sitert. Søk å få kildene til å stå åpent fram. Kilder som ønsker å være anonyme, har krav på beskyttelse. Når anonyme kilder brukes, må det stilles særlig strenge krav til kildekritikk. Sjefredaktøren - eller stedfortreder - har krav på å få opplysninger om anonyme kilder dersom han/hun ber om det. Den enkelte medarbeider må ikke gi slike opplysninger til andre, verken i eller utenfor redaksjonen. NTB har et selvstendig ansvar for å vurdere troverdigheten av nyheter hentet fra andre medier. Kilder for slike opplysninger skal krediteres. Harstad Tidende har blant annet følgende husregler om anonyme kilder:

Medarbeidere skal forsøke å få alle kilder til å stå åpent fram. Når anonyme kilder brukes, må det stilles særlige krav til kildekritikk. Kilder som ønsker å stå fram med navn, skal likevel ikke navngis, dersom det er grunn til å tro at vedkommende ikke er klar over konsekvensene for seg selv. Når en anonym kilde brukes, skal den redaksjonelle medarbeider aktivt forsvare kildens rett til å være anonym. Medarbeideren plikter bare å oppgi navn overfor redaktøren. Kilden skal være garantert at utlånt eller upublisert materiale behandles med diskresjon, og ikke utleveres til noen utenfor redaksjonen. Harstad Tidende kan honorere tips, men det betales ikke for opplysninger, og heller ikke for å få noen til å stå fram som kilde. Under overskriften «Kildevern» har Halden Arbeiderblad følgende retningslinjer i sine husregler:

Retten til å beskytte kilder er for alle redaksjonelle medarbeidere fastlagt i Straffeprosessloven og Tvistemålsloven. Vær Varsom-plakaten forutsetter at ingen redaksjonelle medarbeidere skal røpe en kilde eller artikkelforfatter som er lovet anonymitet. Den regelen gjelder i Halden Arbeiderblad. Formålet med kildebeskyttelsen er å sikre anonymitet for kilder som frykter konsekvenser for dem selv, dersom de avsløres. Den enkelte medarbeider bør være forsiktig med å love anonymitet og drøfte det med

82 ansvarlig redaktør før slikt løfte gis, dersom mulig. I alle fall skal ingen sak med bakgrunn i anonym kilde trykkes før den er diskutert med ansvarlig redaktør eller den han bemyndiger. Haugesunds Avis har følgende om anonyme kilder i sin redaksjonshåndbok:

Unngå bruk av anonyme kilder. Anonyme kilder skal bare benyttes dersom det er avgjørende for å få fram opplysninger av stor viktighet. Husk at kilden kan benytte kildevernet til manipulasjon og at det kan være fare for å bli misbrukt i slike saker. Kilden må være kjent av journalist og redaktør. Unngå kommentarer og opplysninger som gis off the record. Avisen må ikke forpliktes til å bringe stoff på en spesiell dag eller side.

Avisen Bygdanytt har følgende punkt om anonyme kilder i egne retningslinjer:

Anonyme kjelder skal som hovudregel ikkje nyttast i reportasjesamanheng. Det skal avtalast med redaktøren på førehand om vi kan gjera unntak. Redaktøren skal alltid vita kven kjelda er, sidan han er ansvarleg for det som kjem på trykk. Dersom ei kjelde ikkje vil stå fram, må du prøva å få tak i ei ny!

Asker og Bærums Budstikke har blant andre følgende punkter om anonyme kilder i sine husregler:

Budstikkas redaksjonelle medarbeidere skal forsøke å få alle kilder til å stå åpent frem. Når anonyme kilder brukes, må det stilles særskilt krav til kildekritikk. Også kildens hensikt med å være anonym skal vurderes. Når en anonym kilde er brukt, skal den enkelte redaksjonelle medarbeider aktivt forsvare kildens rett til å være anonym. Medarbeideren plikter bare å navngi kilden overfor ansvarlig redaktør, eller den han/hun bemyndiger. Kilder som ønsker å stå frem med navn skal imidlertid ikke navngis dersom det er grunn til å tro at han/hun ikke er klar over konsekvensene av å få sitt navn knyttet til saken. I slike tilfeller skal ikke mindreårige/umyndige navngis uten i samråd med nærmeste foresatte. Budstikkas redaksjonelle medarbeidere skal ikke betale for opplysninger, og heller ikke for å få enkeltpersoner til å stå frem som kilder. Avisen Hadeland har følgende interne kilderegler: En sak bør alltid ha flere enn en kilde. Anonyme kilder skal som hovedregel ikke brukes. Hvis en anonym kilde eller bare en kilde benyttes, må journalisten ha enda strengere krav til kildekritikk. Nyhetskilder beskyttes når de er lovet anonymitet. Notater, film, lydopptak osv av upublisert materiell skal aldri utleveres til noen utenfor redaksjonen. Glåmdalen i Kongsvinger sier blant annet dette om kildespørsmål i sine interne retningslinjer: Det må være et hovedkrav at kilden framstår under fullt navn. Men der bruk av anonyme kilder er den eneste utvei for å få brakt fram viktig informasjon og argumentasjon, kan de brukes. Anonyme kilder fratar imidlertid leserne muligheten til å vurdere uttalelsene ut fra hvem som har uttalt seg. Da unnlater vi å gi leserne viktig informasjon. Vi skal 83 derfor ha en kritisk holdning til kilder som selv ikke ønsker å stå fram, fordi de som regel har et motiv for å be om anonymitet. Kravet til kildebeskyttelse er absolutt. Det gjelder også internt prat og uformelle samtaler blant kolleger om avisas redaksjonelle arbeid.

NRK behandler forholdet både til kilder og kildemateriale på flere måter. Dels er dette spesielt regulert i kringkastingsloven, dels kommer fotografiloven spesielt inn i bildet på grunn av fjernsynets bilder, og dels er det gitt interne retningslinjer i NRKs programregler. Kringkastingsloven har følgende bestemmelse:

§ 2-3. Forhåndsvurdering av program. Den som ikke har medvirket eller som ikke har programansvar i kringkastingsselskap kan ikke kreve å få se eller høre et program før sending. Første ledd begrenser ikke adgangen til å gi pålegg eller å beslutte og iverksette tvangstiltak etter rettergangsloven.

I NRKs programregler punkt 8 heter det: Ingen andre enn medvirkende kan kreve å få høre/se et programinnslag før sending. Lyd- eller videokopier og avskrifter av kringkastede programinnslag kan som hovedregel utleveres til privat bruk i den grad NRKs tekniske kapasitet tillater det. Kopi/avskrift av kringkastede nyhetsinnslag kan også utleveres til dokumentasjon. En forutsetning er at utlevering ikke bryter vernet om anonymitet eller krenker privatlivets fred. Utlevering av programkopi til annen bruk forutsetter samtykke av rettighetshaverne. Ingen - verken medvirkende eller andre - kan kreve å få avspilt eller utlevert kopi av ikke-kringkastet programmateriale (råopptak).

Omstendelige retningslinjer i Star Tribune i Minneapolis Avisen Star Tribune i Minneapolis brakte i 80-årene en artikkel basert blant annet på en anonym kilde, og som førte til at avisens leserombudsmann kort etter offentliggjorde omfattende retningslinjer for avisens fremtidige bruk av anonyme kilder. Retningslinjene gjengis her på norsk, basert på en svensk oversettelse foretatt av den svenske avisen Svenska Dagbladets egen leserombudsmann:

A. Publisering av anonym informasjon: 1) Selv om anonyme kilder kan være av meget stor betydning i enkelte viktige artikler, kan hyppig bruk av slike kilder øke risikoen for ukorrekt og urettferdig journalistikk, og dette kan i sin tur få innvirkning på avisens troverdighet hos leserne. 2) Uttalelser og sitat fra anonyme kilder skal bare publiseres i Star Tribune når det er nødvendig for å få fram viktig informasjon, og da bare etter at visse skritt er tatt for å sikre at alt som publiseres er rettferdig og korrekt.

84 3) Før slike anonyme uttalelser publiseres må både reporter og redaktør i hver enkelt sak være enig om at det for det første ikke er mulig å få samme informasjon eller uttalelse offisielt, for det andre at nyhetsverdien er vesentlig, og for det tredje at det ikke finnes noen grunn til å betvile riktigheten av informasjonen eller uttalelsen. 4) Anonyme uttalelser skal normalt ikke brukes til å uttrykke negative synspunkter om enkeltpersoner eller organisasjoner, og aldri uten tillatelse fra redaksjonsledelsen. 5) Vi må gjøre klart for oss selv, og eventuelt også for leserne, hvordan en anonym kilde kan ha kunnskap om det som vi legger i hans munn. Vi må være ekstra forsiktige med å viderebringe anonym andrehåndsinformasjon som inneholder anklager om feil eller kriminelle handlinger. (Det siste gjelder for øvrig også for ikke-anonyme kilder.) 6) I den utstrekning det er tilrådelig og er forenlig med løfte om anonymitet, bør vi fortelle våre lesere om kildens kvalifikasjoner, om den tilhører en eventuell organisasjon, eller kan mistenkes for å ha særlige grunner for å uttale seg, og vi bør også opplyse om årsaken til at han/hun ikke vil framstå med navn. 7) Selv om vi ikke kan kontrollere telegramnyheter på samme måte som nyheter fra egne reportere, bør vi arbeide for at byråenes bruk av anonyme kilder tilsvarer våre egne krav på korrekthet og vesentlighet, og vi bør returnere tvilsomme tilfelle til de redaktører som sender dem til oss. 8) Det finnes en type anonym informasjon som kan brukes friere: offentlige personers diskusjon om offentlig politikk, så lenge de ikke anklager hverandre for klanderverdige handlinger. Ett eksempel er en informasjon hos en utenriksminister som gis under forutsetning av at han selv ikke oppgis som kilde. Selv om det også i slike sammenheng ville være verdifullt å kunne navngi kilden, er det oftest vanskelig å få politikeren eller den høytstående tjenestemannen til å stille opp.

B: Løfte om anonymitet - retningslinjer for reporterne: 1) Etter at du har presentert deg som reporter på the Star Tribune skal du ta for gitt at alt som sies er beregnet for publisering, med mindre intervjuobjektet straks krever anonymitet. 2) Du har ikke adgang til å love anonymitet for opplysninger som intervjuobjektet tidligere har gitt uten noen begrensninger. 3) Før du gir noe som helst løfte om anonymitet skal du forsøke å ta rede på hva informasjonen kan bestå i, og hvor den kommer fra. 4) Gå alltid nøye gjennom betingelsene for et anonymitetsløfte, før du tar i mot informasjonen, slik at både intervjuobjektet og du selv er helt enige om hvor dere står. Gi ingen vage løfter i stil med at «dette kommer jeg ikke til å sitere deg på» og stol ikke på uttrykket «off the record». Dette kan bety ulike ting for forskjellige personer. 5) Det finnes bare to typer løfter en reporter kan gi selv til en eventuell kilde: a) Ikke direkte sitat. Du skal uttrykkelig si fra omtrent slik: «Jeg kommer kanskje til å bruke denne informasjonen i min artikkel, men jeg har ikke til hensikt å skriveeller fortelle at den kommer fra deg, bortsett fra til min redaktør eller om jeg blir tvunget

85 til det av en domstol.» (Legg merke til at selv om vår avis kommer til å slåss i domstolen for å bevare en kildes anonymitet, så vil vi likevel til sist følge et eventuelt pålegg i domstolen.) b) Ikke til publisering fra akkurat denne kilden. I slike tilfelle skal du si omtrent slik: «Vi kommer ikke til å skrive om dette akkurat nå på grunnlag av det du forteller. Men jeg kommer til å forsøke å få det bekreftet av andre kilder som jeg kan sitere offisielt.» (Dette gjelder også nyhetstips som ikke er tilstrekkelige som grunnlag for en artikkel.) Notér deg at når du tar i mot informasjon fra en kilde på denne måten, så lover du ikke at du ikke skal publisere nyheten, men bare at du ikke skal angi akkurat den kilden du snakker med. Ellers skulle jo en offentlig person kunne skaffe seg et fribrev ved å fortelle negative saker om seg selv, under taushetsløfte fra deg. Gi aldri løfte om ikke å forsøke å få tak i nyheten på andre måter - det er leserne vi skal tjene. 6) Du må rådføre deg med en sjef, før du lover en kilde anonymitet i en sak som kan volde andre personer skader eller ubehag. Dette gjelder særlig i slike saker der kildens identitet kan bli en like stor nyhet som selve «nyheten». Dette gjelder - men er ikke begrenset til - politiske bakvaskelseskampanjer eller forsøksballonger. 7) Rådfør deg, om det finnes den minste anledning, alltid med en sjef før du gir noen løfter til dine kilder. Om du selv synes at det er tvilsomt å gi løfte, må du alltid snakke med en sjef først. 8) Når du har lovet en kilde anonymitet skal du anstrengere deg på alle tenkelige måter for å få opplysningene bekreftet av en eller flere navngivne personer. Det kan bli aktuelt å gå tilbake til kilden og be han/henne tross alt stå fram med navn. 9) Om the Star Tribune skal publisere anonyme opplysninger, som er ærekrenkende eller kriminelle, om de viser seg ukorrekte, må vi gå tilbake til våre kilder og forsikre oss om at de offentlig våger å stå for hva de har sagt anonymt - dersom det blir snakk om rettssak. Dersom kilden nekter å gå med på dette, må vi selv avgjøre om vi i det hele tatt skal publisere opplysningene de gir.

C: Uenighet om anonymitet: 1) Vi håper at disse retningslinjer skal gjøre at vi slipper diskusjoner mellom reportere og kilder om løfter virkelig er gitt eller ikke. Men om en slik tvist oppstår kommer the Star Tribune til å stå på reporterens side, med mindre klare bevis fra fullstendig uavhengige personer gir støtte til kilden. 2) Dersom redaktøren mener at reporteren ikke burde ha lovet anonymitet til kilden, kan han la være å publisere informasjonen, og kan beordre reporteren å oppsøke kilden på nytt for å forsøke å få samme informasjon offisielt. 3) Dersom et løfte er gitt og kilden ikke vil oppgi sin anonymitet, er det Star Tribunes linje ikke å avsløre ham/henne - med mindre avisen tvinges til det av domstol, med mindre avisen etter publiseringen oppdager at kilden har løyet, eller at det finnes et helt ekstraordinært krav på avisen, for eksempel for å redde liv. Vi ser at den amerikanske avisen her tar ikke mindre enn tre forbehold når det gjelder kildevernet. Vi kan kalle det et situasjonsbestemt kildevern, i motsetning til det absolutte

86 kildevern som i dag gjelder i norsk presse: Verken pålegg fra domstol eller det faktum at kilden har løyet aksepteres som grunn for å bryte anonymitetsløfte til kilder. Det finnes riktignok ett eksempel på at anonym kilde har mistet sitt vern fordi redaksjonen mente at den var blitt lurt, men en nokså samlet norsk presse tok avstand fra slik praksis. Når det gjelder Star Tribunes tredje forbehold, «for å redde liv», finnes hittil ingen kjente eksempler i Norge på at journalist, redaktør eller redaksjon har stått overfor et så vanskelig dilemma. Når redaksjonen føler seg lurt.... Ett av de få tilfeller der en anonym kilde er avslørt av redaksjonene selv, gjaldt en sak der den tidligere Brann-trener Tony Knap ga tips - som anonym - til Dagbladet og Bergens Arbeiderblad (nå Bergensavisen) om aktuelle konflikter i sin egen klubb. Avsløringen av kilden skjedde gjennom egne initiativ og reportasjer, fordi redaksjonene følte seg lurt av kilden. Avsløringene skjedde ikke etter pålegg fra domstol.

Norsk Redaktørforenings hovedstyre tok avstand fra offentliggjørelsen av kilden:

«Norsk Redaktørforenings hovedstyre beklager meget sterkt at Dagbladet og Bergens Arbeiderblad har røpet en kilde som dannet grunnlag for avisenes reportasjer.

Dagbladets og Bergens Arbeiderblads handlemåte i konflikten mellom fotballklubben Brann og klubbens trener Tony Knap er et klart brudd på pressens kildevern slik dette er formulert i pressens etiske regelverk, og slik det til enhver tid har vært praktisert innen norsk dagspresse.

Kildevernet er en absolutt forutsetning for det tillitsforhold som må eksistere mellom publikum og presse. Det er en av grunnpillarene i en fri og uavhengig nyhetsformidling.» Bergensavisen har også pådratt seg kollegial sanksjon i en annen kildesak. En lokal politiker henvendte seg til avisen med anonymt tips om et habilitetsproblem i kommunen. Bergensavisen laget ingen reportasje på dette grunnlaget, men valgte senere (6. november 1993) å avsløre at mannen hadde blandede motiver i saken, etter at Bergens Tidende hadde laget reportasje på grunnlag av tipset. Lokalpolitikeren klaget til Pressens Faglige Utvalg. Bergensavisen uttalte i sitt tilsvar at politikeren ikke på noe tidspunkt ga uttrykk for at hans rolle i saken skulle hemmeligholdes, og reiser også sterke motforestillinger til at det skal lanseres et slags «underforstått kildevern». Pressens Faglige Utvalg konkluderte likevel med at Bergensavisen brøt god presseskikk, med henvisning til at krav om kildevern kan oppstå uten at dette uttrykkelig er avtalt - dersom dette framgår av situasjonen. I tvilstilfelle er det redaksjonen som må sørge for avklaring av dette, mener Pressens Faglige Utvalg: - Dette innebærer at en potensiell kilde på forhånd må ha visshet for at han/hun kan henvende seg til en redaksjon, uten at henvendelsen blir offentlig kjent.

87 PFU kom til at Bergensavisen brøt god presseskikk både når det gjaldt avsløring av kilde og på punktet om at kilden skal gjøres oppmerksom på at uttalelser kan bli offentliggjort. PFU mente at avisens eget oppslag med overskriften «Intrigemakeri» tyder på at redaksjonen må ha forstått at politikeren aldri ønsket å bli oppgitt som kilde i denne saken.

Ja til sivil ulydighet Vi har tidligere sett at jurister kritiserer pressefolk for sivil ulydighet når de nekter å oppgi kilder uansett pålegg fra domstolene. Den gang var ikke dette klart uttalt som etisk og integritetsmessig pålegg i Vær Varsom-plakaten - selv om det likevel fungerte slik. I den gamle plakatteksten het det at «Først når det foreligger et pålegg fra en domstol om å oppgi kilde eller navn på forfatter, er det avisens og den enkelte medarbeiders plikt å vurdere om kilden eller forfatteren skal gjøres kjent». Tidligere generalsekretær Hans Andreas Ihlebæk i Norsk Presseforbund skriver i boka «Start pressen!» (side 153) at uttrykket «plikt til å vurdere» ble valgt med omhu da Norsk Presseforbund foretok revisjonen av plakaten i 1975. Man ønsket ikke i et dokument som dette åpent å oppfordre til ulydighet mot domstolenes avgjørelser, men ingen var i tvil om hva vurderingen skulle gi som resultat, og hva som måtte være riktig fra et yrkesetisk synspunkt - nemlig konsekvent å fastholde nektelsen. Standpunktet har bred tilslutning i hver fall blant alle journalister i den vestlige verden, skrev Ihlebæk, og fortsatte: «Professor Anders Bratholm, som gjennom en årrekke har stått fremst i debatten om pressens ansvar og ansvarlighet, har selvfølgelig og saklig sett rett i at pressens holdning i disse spørsmålene er et eksempel på sivil ulydighet. (Uttalelse på møte i Norsk Presseforbunds hovedstyre 9. juni 1983). Det er ikke det eneste område hvor rett og moral ikke er helt sammenfallende. Så får både pressen og samfunnet for øvrig ta kostnadene med slike tilfeller av sivil ulydighet. For ikke i noe demokratisk sam-funn med informasjons-, ytrings- og trykkefrihet er disse frihetene kostnadsfrie.» I 1987 tok Norsk Presseforbund konsekvensen av hva man sto for i kildevern- sammenheng. Teksten i Vær Varsom-plakaten ble endret i samsvar med hva som ble praktisert (punkt 3.1): «Vern om pressens kilder. Oppgi aldri navn på hjemmelsmann for opplysninger som er gitt under løfte om anonymitet, hvis ikke vedkommende selv samtykker. Det samme gjelder for forfattere som opptrer under pseudonym.» Høsten 1994 forelå utkast til ny Vær Varsom-plakat. Her ble kildevernet foreslått forsterket, samtidig som kilde-avsnittet er vesentlig utvidet i forhold til tidligere. Den fulle tekst i forslaget til kildeavsnitt lyder slik:

88 3. Forholdet til kildene. 3.1. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon. 3.2. Oppgi ikke navn på hjemmelsmann for opplysninger, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende. 3.3. Kildevernet må praktiseres strengt også internt i redaksjonene. 3.4. Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale ikke utleveres til utenforstående. 3.5. Det bør klart framgå at uttalelser som gis, kan bli offentliggjort. Pressen har plikt til å gjengi korrekt meningsinnhold i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. 3.6. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av artikler, illustrasjoner eller sendinger. Endringer av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil eller misforståelser. 3.7. Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser. Misbuk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft. 3.8. Arbeidsmetoder som innebærer bruk av skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet kan bare brukes i unntakstilfeller. Forutsetningen må være at dette er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.

- Kast de anonyme kilder! Også de senere år har der vært enkelte tilløp til kildeverndebatter, men ikke på den offentlige arena i samme grad som før. Blant de røster som har hevet seg med kritisk syn på pressefolks ukritiske bruk av anonyme kilder er NRKs Per Olav Reinton, tidligere rektor ved Norsk Journalisthøg- skole. I boka «30-åring skutt i hodet» (Cappelen 1990), og i Journalisten (nr.13-1989), har han oppfordret kolleger til å kaste de anonyme kildene. Reinton mener at særlig Edderkopp-saken dokumenterte det forkastelige ved bruk av anonyme kilder. I sin bok skriver han blant annet (side 118):

«I sin største alminnelighet blir kildevern misbrukt slik at journalisten - og ikke minst den nysgjerrige offentlighet - blir tapende. De som vil styre informasjonen kan bruke journalistene uten selv å stå fram for offentligheten, som vi ser med hoffdannelser rundt enkelte personer som lover heite nyheter til dem som er inne, og bare kulde og is til dem som er ute. Da gjør kildevernet de sterke usårlige. Sjarlatanene kan marsjere fritt inn i journalistyrket bare de har lært seg det rituelle språket og kan skrive: ‘Etter det vi erfarer ...’. De kan late som om de har kilder når de ikke har det. Da beskytter kildevernet bløffmakerne.

89 Kildevernet verner de ansikter som ikke tåler offentlighetens lys, verner sjarlataner og lykkejegere på begge sider, og skaper journalitikere. Lyttere, lesere og seere får ikke selv anledning til å vurdere sannheten og vesentligheten.» Per Olav Reinton slo til lyd for en aksjon mot dette «fortrolighetens slaveri» slik: 1. Hver og en lemper av seg sin fortrolige kilde til en kollega som ingen fortrolighet har. 2. I redaksjonen er ingen kilder en privatsak. 3. Desken bannlyser alt som smaker av “Etter det vi erfarer” og lignende, og krever kildeangivelse så presist som det lar seg gjøre.

Reintons bilde av hvordan kildevernet kan misbrukes (og er misbrukt) er et nyttig varsko for redaktører og journalister. Også flere redaktører, blant dem Andreas Hagen i Østlendingen (tidligere NP-leder og PFU-leder), har ropt varsko om lettvint omgang med kildevernet. Det har vært for lett å love anonymitet, det har vært for lettvint kildekritisk vurdering - og dette har kostet både yrke og bransje troverdighet. Misbruket kan bare opphøre ved skjerpet kildekritisk bevissthet og kritisk bruk av løfter om anonymitet. En endret holdning på dette området er et ansvar både for journalistene og for redaktørene. De sistnevnte har neppe vært aktsomme nok når det gjelder å trekke linjer for bruk av anonyme kilder i reportasjen, og i så måte er Reintons aksjonspunkt nr. 3 viktig. Når det er sagt, er det også viktig å hindre at vi kaster barnet ut med vaskevannet. Reintons buldrende budskap om å kaste vrak på de anonyme kilder er viktig som vekker - men anonymitetsretten som sikkerhetsventil for å få fram viktige opplysninger i spesielle saker kan vi ikke gi opp. Det er en hardt tilkjempet rett av stor verdi for ytringsfrihet og samfunnskritisk journalistikk, og må ytterligere styrkes. Hans Andreas Ihlebæk formulerte det slik i et tilsvar til Reinton i Journalisten nr. 14- 1988:

«Etter min oppfatning vil Reintons “anbefalinger” ganske effektivt bidra til et fattigere nyhetsbilde - både nasjonalt og internasjonalt. Han vet selvfølgelig at store deler av det daglige nyhetstilfanget har kildevernet som forutsetning. Det gjelder også i politisk journalistikk som er utgangspunktet for Reintons betraktninger og almen-gyldige konklusjoner. Han overser at det å gi nyheten substans ofte er et tidkrevende og tålmodig mosaikkarbeid med bruk av flere kilder som ikke kan stå frem på det tidspunkt som passer redaksjonen. Alternativet til vern av kildene vil ofte være at viktige opplysninger unndras samfunnsdebatten på et tidspunkt der selve tidspunktet i seg selv kan være avgjørende.

Per Olav Reinton har gitt et utfordrende og stimulerende bidrag til en nødvendig debatt, og debatten må holdes ved like. Enda bedre ville hans bidrag ha vært om han nøyet seg med å slå ned på misbruket av kildevernet istedenfor nærmest å avskaffe det som legitim arbeidsmetode. Redaksjonsledere og ansvarlige redaktører bør se det som sin

90 oppgave å hindre misbruket og slå ned på uvettig vern av kilder overfor medarbeidere som ikke behersker metodene. Der ligger fortsatt en utfordring. Og kanskje bør man begynne med det elementære: Det er kilden som beskyttes - ikke journalisten.»

Skal kildevernet omfatte bøker? Denne problemstillingen ble aktualisert i Edderkoppen-saken, som ble reist i 1990. Journalistene Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen skrev boka «Edderkoppen - historien om en møbelhandler», som utkom på Aventura forlag i 1989. Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten begjærte avhør av journalistene, for å klarlegge om der var skjedd brudd på Overvåkingspolitiets instruks, bl a om taushetsplikt. I kjennelse av 10. oktober 1990 i Oslo byrett ble journalistene pålagt å vitne. Kjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som i sin kjennelse 12. desember 1990 opphevet byrettens pålegg. Til Høyesteretts kjennelse av 15. januar 1992 uttalte førstvoterende, kst dommer Peter Lødrup følgende:

«Etter mitt syn er det forholdsvis klart at bøker i sin alminnelighet faller utenfor rammen av § 209a. Det følger både av en naturlig tolkning av bestemmelsen og av dens forhistorie.» Resultatet av vurderingen av «Edderkoppen» konkret førte imidlertid til et annet resultat. Dommer Lødrup konkluderte:

«Selv om jeg finner at § 209a ikke omfatter bøker generelt sett, er ikke dermed resultatet gitt for «Edderkoppen». Slik forholdene her ligger an, står den og dens forfattere i en slik stilling at jeg er kommet til at den må likestilles med de trykte skrifter som gir kildevern. Jeg kan her vise til byrettens kjennelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre på dette punkt. Boken ligger etter sitt innhold innenfor formålet med bestemmelsen i § 209a som blant annet er å fremme debatten om samfunnsspørsmål. Den er også blitt til gjennom den form for samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk som i dag anses som en positiv og viktig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da virke kunstig å la det være avgjørende for kildevernet om journalistene i stedet for å presentere stoffet gjennom avis eller kringkasting, gir det ut i bokform. Jeg legger også vekt på publikums situasjon. Informasjon til journalister forventes å være undergitt anonymitetsvernet i § 209a. At flere kilder i denne saken visste at det dreiet seg om en bok under arbeid, kan ikke ha betydning for den generelle problemstillingen. Hertil kommer at en journalist i arbeidet med en bok ofte bygger på ulike kilder, som med en annen tolkning her kunne komme forskjellig ut. Jeg må gå ut fra at det som er skrevet i boken dels bygger på opplysninger forfatterne har fått i sin virksomhet som journalister, og dels på opplysninger de har skaffet seg under sitt arbeid med boken. Opplysninger som i første omgang har vært beskyttet av betroelsesregelen i § 209a første ledd annet punktum, kan ikke miste vernet om opplysningene deres ikke danner grunnlaget for avisartikler eller kringkastingsoppslag, men brukes i en bok journalisten skriver. Når en bok står i en slik sammenheng med forfatterens journalistiske

91 virksomhet som i denne saken, finner jeg at § 209a på dette punkt ikke kan gis en for snever tolkning.»

Høyesteretts konklusjon ble altså at bøker generelt ikke omfattes av vårt kildevern. På den annen side må vi forstå Høyesterett slik at det ikke er mediet som er avgjørende; men at det dreier seg om den type journalistisk virksomhet som lovbestemmelsen har tatt sikte på å beskytte.

(Samlet utskrift av foredrag og kjennelse i Høyesterett er gjengitt bakerst i boka.)

Konstituert førstestatsadvokat i Økokrim, Einar Høgetveit, har i en artikkel i tidsskriftet «Lov og rett» (1992 side 567) stilt seg kritisk til at bøker kan falle inn under kildevernet - først og fremst på grunn av de problemer som oppstår ved avgrensningen. Høgetveit drøfter i sin artikkel hvilke mer generelle prinsipper som kan utledes av Høyesteretts avgjørelse, til hjelp i slik avgrensning. Han stiller opp føgende: Bokas formål; hvor Høyesterett la vekt på bokens kritiske søkelys. Høgeteveit påpeker at slike bøker skrives ikke bare av journalister, og uttaler at dette isolert sett er lite veiledende som kriterium for avgrensning. Tilblivelsesmåten; hvor man i Edderkoppen-saken la vekt på at boka var blitt til gjennom oppsøkende eller undersøkende journalistikk. Høgetveit anfører at dette ikke er noen klart avgrenset eller definert metode, og at grensene over til forskning og utredning er flytende. Høgetveit konkluderer med at forfatterens arbeidsmetode neppe heller er god veiledning for praktisering av kildevernbestemmelsen. Forfatternes yrkesbakgrunn; som Høyesterett tilla stor vekt i sin avgjørelse. Høgetveit påpeker at også her vil grensene kunne flyte, blant annet i forhold til forskere som frilanser i journalistikk, og journalist som frilanser innen forskning. Høgetveit mener også det er uheldig at kildevernet trekkes utover de typiske aktualitetsmedier, hvor mangfoldet kan sørge for løpende og nyansert samfunnsdebatt, samtidig som virksomheten utøves av en ansvarlig redaksjon med særskilte ansvarsregler. Hensynet til kildene; hvor Høyesterett vektla kildenes forventninger til at journalister vil skjule deres identitet. Høgetveit ser det betenkelige i at det kan skapes usikkerhet blant eventuelle informanter dersom kildevernet er avhengig av hvilket medium en journalist velger for publisering av opplysninger - på den annen side har dette ikke vært noe problem hittil. Høgetveit konkluderer med følgende: «Å holde bøker utenfor (kildevernet) vil samlet sett skape renere linjer og dermed virke konfliktforebyggende.» Høgetveit tar forøvrig til orde i samme artikkel for å imøtekomme pressens gamle krav om absolutt kildevern. Han påpeker samtidig at dette vil øke behovet for rettsteknisk klare grenser, og blir dermed et tilleggsargument for å la bokutgivelser i sin helhet falle utenfor

92 kildevernet.

Samtykke fra mulige kilder En annen problemstilling som Edderkoppen-saken reiste, var betydningen av at mulige eller sannsynlige kilder gir sitt samtykke til å bli «avslørt». Hverken Høyesterett eller lagmannsretten falt for Kontrollutvalgets knep med å innhente samtykke fra «alle sannsynlige» kilder. Førstvoterende Lødrup uttalte:

«Samtykke fra en mulig kilde kan ikke uten videre medføre at retten etter § 209a til å nekte å oppgi kilden faller bort. Jeg er enig med kjæremålsmotpartene i at kildevernet ikke bare er gitt i kildens interesse, men også i den alminnelige interesse i at kilder gis anonymitet. Hvor det bare er et begrenset antall personer som kan være kilder, vil disse bringes i en vanskelig situasjon dersom et samtykke fra en eller flere av dem skulle medføre at § 209a ikke kom til anvendelse. En nektelse av å gi samtykke, vil lett utlegges slik at vedkommende har noe å skjule. Situasjonen vil også kunne være at journalisten bygger på flere kilder, og at han vanskelig kan forklare seg om en av dem uten å avdekke også de øvrige. Hvis § 209a skal få en rimelig rekkevidde, bør derfor slike samtykkeerklæringer som de som foreligger i denne sak, ikke være avgjørende. Jeg vil for øvrig her vise til lagmannsrettens begrunnelse.»

Eidsivating lagmannsrett uttalte blant annet:

«Lagmannsretten er enig med de kjærende parter at fremgangsmåten kan synes betenkelig. Den innebærer nemlig at påtalemyndigheten eller kontrollorganet på forhånd kan innhente slike erklæringer fra en ubestemt mengde personer, som kan antas å ha befatning med saken. Å nekte å gi sitt samtykke vil kunne oppfattes som mistenkelig, og på denne måte kan det være riktig å tale om en form for uheldig press.»

Førstestatsadvokat Høgetveit (i Lov og rett) er enig i at samtykke fra én kilde ikke gir journalisten noen plikt til å forklare seg slik at det kan røpe andre kilder. Høgetveit mener at dette var det essensielle i Edderkoppen-saken, og burde vært brukt som tilstrekkelig begrunnelse for å se bort fra de samtykkene som var innhentet. Høgetveit er imidlertid uenig i at det kan snakkes om uheldig press ved at samtykkene ble innhentet. Dilemmaet for mulige kilder vil fortsatt kunne oppstå selv om samtykke ikke fører til forklaringsplikt for journalisten, sier Høgetveit, og fortsetter:

«Retten for en journalist til å nekte å oppgi sin kilde innebærer selvsagt ikke noe forbud mot at et saksforhold som er omtalt i pressen, blir oppklart. Et kontrollorgan må riktignok tåle den begrensning i sine undersøkelsesmuligheter at det ikke kan pålegge journalisten å røpe kilden. Men kildevernet gir kilden ingen «immunitet» utover dette. En kilde som gir opplysninger til en journalist, må derfor - alt etter sakens omstendigheter - være forberedt

93 på at det vil kunne bli satt i gang etterforskning eller annen type undersøkelse med sikte på å avdekke kilden. Og dersom man gjennom slik undersøkelse greier å oppspore kilden - eller en nærmere avgrenset krets av en eller flere mulige kilder - har disse ingen adgang til å nekte å forklare seg under henvisning til reglene om kildevern. Forklaringsplikten omfatter eventuelt også spørsmålet om hvilke opplysninger kilden har meddelt journalisten.

Allerede her - og før spørsmålet om samtykke er brakt opp - kan det oppstå vanskelige dilemma for kilden. En full forklaring fra hans side kan avdekke at han selv har begått lovbrudd, for eksempel brudd på taushetsplikten. Han kan dermed ha valget mellom å røpe seg selv eller å nekte å forklare seg under henvisning til tvml. § 208 første ledd eller strpl. § 123 første ledd. Eller dilemmaet kan bestå i enten å fortelle om andres forhold på en måte som kan medføre ubehag for disse eller for ham selv, eller å forklare seg usant med fare for å pådra seg straffeansvar, jf straffeloven kapittel 15. I forhold til denne type pressituasjoner, som lovgivningen ikke fritar kilden for, representerer det knapt noen tilleggsbelastning for ham å bli spurt om hvorvidt han samtykker i at journalisten kan forklare seg.»

Høgetveit tar til orde for en hovedregel, ved lovendring, som klart fastslår at samtykke fra en kilde fører til at journalisten mister retten til å påberope seg kildevernet i forhold til denne kilden. Høgetveit ser ikke «den alminnelige interesse i at kilder gis anonymitet» som noe sterkt argument, fordi det etter hans skjønn er en altfor diffus størrelse til å kunne tillegges vekt. Det må her kunne reises spørsmål om ikke Høyesterett med sine anførsler om «den alminnelige interesse» er mer i samsvar med anonymitetsrettens intensjoner enn Høgetveit er. Utgangspunktet for regelen er retten til å være anonym som forfatter eller kilde til at kritikkverdige forhold blir belyst, fordi vi regner det for viktigere at slike forhold framkommer, enn at dem som kritiseres skal kunne «straffe angiveri». Anonymitetsrettens historie er full av eksempler på at myndigheter har vært mer opptatt av å finne «utro tjenere» enn å gripe fatt i de kritikkverdige forhold som trekkes fram. Erfaringene i Edderkoppen-saken, med Kontrollutvalgets bruk av samtykke til å «undergrave» kildevernet, er en god illustrasjon på behovet for den type kildevern som svensk rett stiller opp: En hovedregel med forbud mot å etterforske hvem som er kilde for massemedienes opplysninger. Bruk av «samtykke-teknikken» skjedde også i «Skrik»-saken. Da Dagbladets journalist sto i retten for å forklare seg, fikk han vite av aktor at siktede i saken hadde «løst journalisten fra hans kildevernbeskyttelse.»

Kildejakt via Televerket?

94 Televerket har lenge registrert telefonnumre som har kontakt med hverandre gjennom mobiltelefon-systemet. I 1994 blir registrering også gjennomført for det vanlige telefonnettet, med Justisdepartementets velsignelse, til tross for sterke advarsler fra Datatilsynet. Også presseorganisasjonene har reist innvendinger mot slik registrering, av frykt for at politiet kan avsløre kilder gjennom registreringene. Forsøk på dette er skjedd i hvert fall i «Skrik»-saken. Der ble det opplyst fra politiets side at det var registrert telefonkontakt mellom siktede og journalisten dagen før Dagbladet offentliggjorde funnet av rammerestene til maleriet - og som var hoved-grunnlag for at politiet ønsket vitneforklaring fra journalistens side. Utskrifter fra Televerket skal ha vist at de aktuelle personer snakket med hverandre kl. 12.38 den aktuelle dagen. Journalisten bekreftet i retten at han hadde kalt opp siktede via personsøker den aktuelle dagen, etter at han dagen før hadde fått første tips i rammesaken. Han hadde imidlertid hatt kontakt med en lang rekke personer, og ønsket ikke å forklare seg om innholdet i samtalene, verken med siktede eller andre, eller å oppgi noe om hvem som var kilder. På samme måte som «samtykketeknikken» brukt i to andre kildevernsaker, bør denne bruk av telefonregistreringen være et godt argument for en lovgivning som setter forbud mot etterforskning av journalistiske kilder - tilsvarende svensk lovgivning.

Vern for ikke-publisert materiale? Beslutningen i 1991 om å ta beslag i NRKs råfilm fra demonstrasjonene mot organisasjonen «Folkebevegelsen mot Innvandring» aktualiserte et spørsmål om vern også for ikke- publisert redaksjonelt materiale - selv om det ikke dreier seg om beskyttelse av anonyme kilder i lovens forstand. Problemstillingen er ikke ny. I flere tilfeller har journalister og redaksjoner motsatt seg å utlevere fotografier og annet materiale som ikke har vært offentliggjort, men kanskje like ofte er det i årenes løp også blitt utlevert slikt materiale. De senere år har diskusjonen om en mer prinsipiell holdning til dette spørsmålet skutt fart, og bare siden 1989 har vi hatt fem slike kildesaker. Også enkelte av våre eldste kildesaker har berørt problemstillingen. I saken om et upublisert leserbrev i Vestlandske Tidende i Arendal i 1907 påberopte redaktøren seg en slags taushetsplikt når det gjaldt innholdet i brevet og om årsakene til at det ikke ble trykt i avisen. Det samme skjedde i en lignende sak der redaktøren i Helgeland i 1915 nektet å svare på om en bestemt person hadde sendt et leserbrev til ham. I begge tilfeller ble redaktørene pålagt vitneplikt etter daværende lovgivning, og resultatet ville antakelig vært det samme i dag - så lenge det ikke var snakk om å beskytte identiteten til brevskriverne.

95 Tre av de «nye» sakene om ikke-publisert materiale dreier seg om film og fotos: Kristiansand forhørsrett, som 17. desember 1991 først behandlet begjæringen om utlevering av NRK-film, hadde ingen sans for NRK-ledelsens og presseorganisasjonenes prinsipp om ikke å utlevere utlevere upublisert materiale:

«Retten kan ikke se at det i forhold til straffeprosessens regler om vitneplikt og adgang til beslag av bevismateriale er grunnlag for å trekke noe prinsippielt skille mellom publisert og upublisert materiale.»

Ved sakens behandling i Agder lagmannsrett oppnådde man en viss forståelse for synspunktene, idet retten uttalte at en «alminnelig plikt til å utlevere upublisert materiale kan virke negativt inn på nyhetsjournalistenes arbeidsvilkår og dermed framstå som uheldig i forhold til de oppgaver som nyhetsmedia har i et åpent og demokratisk samfunn». Lagmannsretten var imidlertid ikke enig i at et slikt hensyn hadde samme relevans og tyngde som anonymitetsrett og kildevern - og i alle fall ikke for alle typer materiale:

«Lagmannsretten antar videre at prinsippets relevans og tyngde i alle fall i noen grad vil være avhengig av hva slags ikke-publisert materiale beslagsbegjæringen retter seg mot. For materiale av utpreget vurderingsmessig karakter som f eks interne notater og upubliserte utkast til artikler og lignende finner retten at prinsippet må tillegges betydelig vekt. For ikke publisert materiale av mer objektiv karakter som f eks fotografier, bånd- og filmopptak, ser retten det slik at beslag i større grad bør tillates. Særlig gjelder dette når et filmopptak som her, viser begivenheter som har foregått på offentlig sted med flere vitner til stede.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg kommenterte spørsmålet om upublisert materiale ganske knapt ved kjæremålsbehandlingen av NRK-saken:

«Det er ikke grunnlag for å tolke § 203 jfr § 240 slik at det gjelder et generelt unntak for pressens eller Kringkastingens grunnlagsmateriale. Kjæremålsutvalget vil i denne forbindelse peke på at selv i de tilfelle som går inn under § 125, vil retten etter en slik avveining som det gis anvisning på i paragrafens tredje ledd, kunne pålegge vitnet å gi forklaring.» NRK valgte en meget spesiell løsning for å komme ut av dilemmaet med beslag av råfilm fra Myrdal-demonstrasjonene: Fredag 27. mars 1992 ble de omstridte filmopptakene offentliggjort gjennom sending i Kveldsaktuelt. Framgangsmåten vakte en del debatt, like foran Norsk Redaktørforenings vårmøte i april samme år. Her ble spørsmålet om beslag av upublisert materiale også behandlet som egen sak. Fra hovedstyret fikk medlemmene utlevert en veiledning om problemstillingene, og dessuten vedtok vårmøtet en uttalelse som krever lovmessig vern av slikt materiale.

(Uttalelse og veiledning er gjengitt som egne vedlegg bakerst i boka.)

Debatten om omfanget av pressefolks vitneplikt gikk høyt i denne perioden. Både i

96 Norsk Redaktørforenings uttalelser og andre synspunkter som kom fram ble det hevdet at pressefolk aldri måtte la seg bruke slik at man framsto som en forlenget arm av myndighetene. Mange oppfattet dette slik at redaktører og journalister aldri skal vitne i noen som helst slags sammenheng. Et tilsvarende resultat som i NRK-saken ble det i saken om et fotografi fra samme demonstrasjon, tatt av Eivind Pedersen i Dagbladet og publisert blant annet i Søndag- Søndag. Fotografen nektet å framlegge originalbildet i retten, og fikk rettens pålegg om å gjøre det. Ved påkjæring til Agder lagmannsrett høsten 1992 ble pålegget opprettholdt og lagmannsretten viste til avgjørelsen i den andre Myrdal-saken om at det ikke gjelder noe spesielt vern for pressens grunnlagsmateriale i spørsmål om hva som kan kreves framlagt eller beslaglagt som bevis for domstolene. Også en fotosak i 1994 endte med samme resultat. Fotojournalist Tore Bergsaker i Dagbladet ble pålagt å framlegge negativer fra sine foto-opptak fra en demonstrasjon mot Mogens Glistrup i Oslo (Glistrup- saken). Norsk Redaktørforening har senere modifisert sine synspunkter noe i spørsmålet om vitneplikt og beslag. I mai 1993 ble foreningens synspunkter oppsummert slik:

- NR står fast på kravet om et absolutt kildevern. Det betyr at journalister og redaktører fritas for vitneplikt når det gjelder spørsmål om å oppgi kilde. - NR finner det imidlertid vanskelig å gå inn for et generelt fritak for vitneplikt for journalister og redaktører. Spørsmålet om vitneplikt bør betraktes på linje med spørsmålet om utlevering av overskuddsmateriale, nemlig at det er redaktøren som i det enkelte tilfelle bør avgjøre om materiale skal utleveres eller om det skal avgis vitnemål. I hovedsak bør det være to kriterier for å nekte: 1. Når det er fare for at kilde kan røpes ved å etterkomme kravet. 2. Når det er fare for at tilliten til pressens kildevern svekkes ved å vitne eller ved utlevering av materiale. I skrivende stund er det intet som tyder på at myndighetene har tatt opp hansken fra presseorganisasjonene når det gjelder lovmessig vern av upublisert materiale. Derimot har presseorganisasjonene forberedt et nytt punkt i Vær Varsom-plakaten som skal gi etisk og integritetsmessig ryggdekning i spørsmål om hemmelighold av upublisert materiale. I utkastet til ny plakat, som nå er til behandling, er det foreslått følgende formulering i plakatens pkt 3.4.: «Av hensyn til kildene og pressens uavhengighet skal upublisert materiale ikke utleveres til utenforstående.» De to andre ferske kildesakene som har falt utenfor det tradisjonelle kildevern gjelder journalisters vitneplikt om forhold de har fått vite eller har observert i sitt arbeid.

97 Den første av disse, Vitnesaken fra Jæren, gjaldt pålegg til en journalist i Stavanger Aftenblad om å gi forklaring om innholdet i en intervjusamtale - utover det som var blitt publisert. Den intervjuede var en mann som senere ble saksøkt av en thailandsk kvinne med krav om oppreisning for brutt ekteskapsløfte. Det var saksøkeren som stevnet journalisten som vitne i sin sak. Journalisten framholdt at yrkesetikken forbød henne å fortelle noe fra den del av en intervjusamtale som ikke var beregnet på publisering. Hun ble ikke hørt av retten med dette, og ble ilagt en bot på 5.000 kroner da hun ikke etterkom pålegg om vitneplikt. Denne saken ble brukt som eksempel av Norsk Redaktørforening da foreningen allerede i mai 1988 tok opp vern av identifiserte personers opplysninger som ikke er beregnet på publisering. Redaktørforeningen anmodet om at Justisdepartementet - i sitt arbeid med Kildevernutvalgets forslag (NOU 1988:2) - også fremmet lovforslag «som klart beskytter redaksjonelt materiale også i slike sammenhenger.» Den siste av denne type saker er Brumunddal-saken, der en VG-journalist var innstevnet som vitne av forsvaret i en straffesak etter tumultene i Brumunddal i august 1992. Journalisten viste til pålegg fra sine redaktører om ikke å vitne om overskuddsmateriale han hadde ervervet i arbeid for sin redaksjon. Saken førte til at aktor, statsadvokat Lars Frønsdal frafalt det tiltalepunkt journalisten eventuelt kunne forklart seg om. I etterkant av rettssaken tok statsadvokaten saken opp med riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn, som i mai 1994 tilskrev Norsk Redaktørforening med spørsmål om foreningen deler det syn på journalisters vitneplikt som VG-representantene ga uttrykk for. Riksadvokaten skrev bl a.:

«Det kan se ut som om enkelte presseorganer, endog innflytelsesrike sådanne, oppfatter retten til kildebeskyttelse i strpl. § 125 som en alminnelig rett til fritak for vitneplikt om nær sagt alt som en journalist erfarer på reportasjeoppdrag eller under sitt arbeid forøvrig. Det burde være innlysende at slik kan strpl. § 125 vanskelig forstås. Det vises spesielt til kravet om at opplysninger skal være «betrodd» redaktør/journalist i strpl. § 125, 1. 2. p. At representanter for pressen kunne ønske at rettstilstanden var annerldes, er et annet spørsmål.» Generalsekretær Eirik Moe i Norsk Redaktørforening understreket i sitt svar til riksadvokaten at det er forskjell på pressens etiske regelverk og lovbestemmelsene når det gjelder kildevern-spørsmål:

«Når spørsmålet om vitneplikt og beskyttelse av upublisert materiale er en del av det samme kildevernet, vil det selvsagt i utgangspunktet kunne være forskjell mellom det som er rettstilstanden og det som vil være retningsgivende for journalisters og redaktørers handelmåte. Dette er i seg selv ikke noe nytt, og betyr i praksis at journalister og redaktører vil følge det de mener er etisk riktig.» Redaktørforeningen presiserer likevel at foreningen ikke går inn for et generelt fritak

98 for vitneplikt, men at spørsmålet må betraktes på linje med spørsmålet om bruk av annet overskuddsmateriale. I brevet blir det så redegjort for de to kriterier NR har anbefalt sine medlemmer å bygge sitt etiske skjønn på (gjengitt side 97). Redaktør Sigmunn Lode i VG har senere i eget brev til riksadvokaten presisert at vitnenektelsen skjedde på det etiske grunnlag som redaktørforeningen nevner i sitt brev, bl a med henvisning til «tap av borgerlig (faglig) aktelse og vesentlig velferdstap» som en «dom» i Pressens Faglige Utvalg, eller andre faglige sanksjoner, vil medføre.

Razzia og beslag i redaksjonslokaler Som kort nevnt i kapittel 3/4 var politiets framgangsmåte ved ransaking og beslag i bladet Ikkevolds lokaler 13. oktober 1983 en sterkt medvirkende årsak til at straffe-prosessloven fikk spesialbestemmelser om ransaking og beslag i redaksjonslokaler, ved endringsloven som trådte i kraft fra 1. januar 1986. Fra Ikkevolds redaksjonslokaler tok politiet med seg abonnementskartoteket til bladet, og det viste seg etterpå at politiet også kopierte og beholdt kopi av kartoteket. Ved etterfølgende gransking ble dette kritisert, og kritikken ble forsterket ved Stortingets senere behandling av årsmeldingen for de hemmelige tjenester. Spørsmålet om adgangen til ransaking og beslag overfor massemedier har også tidligere vært omstridt. Det var en del av debatten i den såkalte Listesaken (bl a Ny Tid) i 1977. Beslag ble imidlertid ikke gjort i redaksjonslokaler. Det var imidlertid tilfelle da politiet vinteren 1981 ønsket å ransake kontoret til Jan Petter Askevold i Alle Menns redaksjon, på jakt etter brever som skulle vært smuglet ut fra en siktet i en ranssak. Oslo forhørsrett avsa kjennelse 16. januar for at ransaking kunne skje. Retten anviste da en tilsvarende beslagsløsning som ble lovbestemt fra 1986, nemlig ved at aktuelle papirer skulle legges i forseglet omslag og bringes til forhørsretten for gjennomgåelse med tanke på eventuelt beslag. Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten, og det ble blant annet gjort gjeldende at det «er ulovlig etter norsk rett å foreta ransakning av redaksjonslokaler tilhørende en lovlig norsk publikasjon, for å finne kildemateriale fremskaffet ved lovlig journalistisk virksomhet». Lagmannsretten avviste kjæremålet fra journalist og forlag, og uttalte:

«Som også uttalt av Norsk Presseforbund gir ikke gjeldende rett pressen noen særrett med hensyn til vern av redaksjonelt materiale. Noen slik særrett er heller ikke foreslått i det foreliggende lovutkast til ny straffeprosesslov (jfr Ot prp nr 35/1978-79 side 148 annen spalte). Videre kan det ikke av praksis utledes noen særlig begrensning i ransakingsadgangen når det gjelder redaksjonelt materiale. Det vil nok i praksis vises atskillig tilbakeholdenhet hvor det er spørsmål om ransaking av redaksjonslokaler, men i det foreliggende tilfelle kan det ikke sees at ransaking vil være et uforholdsmessig

99 inngrep overfor de kjærende parter. (...) Det finnes ellers ikke grunn til å gå inn på de mange rettspolitiske betraktninger i begrunnelsen av kjæremålet.»

Senere ransakingsaksjoner og beslag aktualiserer spørsmålet om det særlige vern for redaksjonslokaler er tilstrekkelig. I 1986 gjennomførte politiet en ransaking hjemme hos journalisten og forfatteren Kjell Fjørtoft, hvor det ble tatt beslag i 40 år gamle historiske dokumenter. I tillegg ble Fjørtofts kildearkiv og avskrifter av ugraderte arbeidsdokumenter gjennomgått av politiet. I 1988 tok politiet beslag i en film som Dagbladets fotograf Ola Røe hadde tatt under en demonstrasjon ved den norsk-sovjetiske grensen i Finnmark. Filmbeslaget ble gjort mens filmen var på vei med fly fra Finnmark til Oslo, og ble grunngitt med at politiet forholdt seg til en person (fotografen) som ble mistenkt for å ha brutt forbudet mot å fotografere sovjetisk territorium. I samme forbindelse vurderte politiet også ransaking i Sør-Varanger Avis, på jakt etter bilder fra samme demonstrasjonen. Noen slik ransaking ble imidlertid ikke gjennomført. I 1989 - i forbindelse med etterforskning mot eksil-kenyaneren Sammy Korir - gikk politiet til ransaking og beslag i det som senere viste seg å være redaksjonslokaler for innvandreravisen «The Norway Times». Norsk Presseforbund tok saken opp med politiet, som svarte at de ikke var klar over at Korir drev med journalistisk virksomhet og at det dreide seg om et redaksjonslokale. Politiet hevdet dessuten at dette ikke endret realitetene i saken, sett fra politiets stede. Den aktuelle saken fikk for øvrig et etterspill i form av ærekrenkelsessak fra Sammy Korir mot to polititjenestemenn, for de uttalelser om Korir som de ga i svarbrevet til Norsk Presseforbund. Politifolkene ble dømt i Oslo byrett i oktober 1993 for ærekrenkelser mot Korir og til å betale ialt 50.000 kroner i oppreisning, samt saksomkostninger.

Praktiske prosess-opplysninger: Dersom man pålegges vitneplikt, og er til stede i retten når dette skjer, må kjennelsen påkjæres på stedet - ellers blir den rettskraftig straks (straffeprosessloven § 379). Straff for å nekte å forklare seg, når pålegg er rettskraftig, kan gis ved rettergangsbot etter domstolloven § 206, både i sivilsaker og i straffesaker. I straffesaker kan retten dessuten beslutte fengslig forvaring inntil vitnet gir forklaring, når rettskraftig pålegg foreligger (straffeprosessloven § 137). Fengslig forvaring er ikke straff. Slik fengslig forvaring kan gis maksimum for tre måneder i samme sak/for samme forhold. Bestemmelsen i § 137 har ikke vært brukt mot pressefolk siden Hall-Hofsø-saken.

Kilder: Hovedparten av framstillingen av nyere lovbehandling i dette heftet er hentet - med velvillig tillatelse - fra Hans Andreas Ihlebæks artikkel i NPs jubileumsbok fra 1985; «Start pressen!».

100 Vesentlige kilder forøvrig er: Odelstingsproposisjoner og Stortingstidende. Rolv Werner-Erichsen: For ytringsfrihet under ansvar. Norsk Presseforbund 1910-60. Rolv Werner-Erichsen: For presse- og ytringsfrihet. Norsk Redaktørforening 1950-75. Aftenpostens arkiv. NOU 1988:2 - Kildevern og offentlighet i rettspleien. Medierettarkivet ved Institutt for Journalistikk (som har registrert alle kjente avgjørelser i kildesaker).

Litteratur: Andenæs, Johs.: Redaktører, journalister og vitneplikt, Lov og rett 1973, side 337-338. Andenæs, Johs.: Norsk straffeprosess, Oslo, bind I 1984, bind II 1987. Apenes, Georg: Trykkefriheten, prydelse for folket eller salgssjefens 17. mai-sløyfe? (i “Start pressen!” side 13-26). IJ-Fredrikstad 1985. Benneche, Gerd (red.): Anonymitetsretten, Norsk Presseforbund, Oslo 1974. Bjerke, Hans Kristian: Straffeprosessuelle tvangs- og rettsmidler, Oslo 2. utgave 1986. Bjerke, Hans Kristian og Keiserud, Erik: Straffeprosessloven med kommentarer, bind I, side 362 ff. Tano Oslo 1986. Hov, Jo: Rettergang i sivile saker, Papinian Oslo, 2. utgave 1994 (side 389 ff, særlig side 399). Høgetveit, Einar: Massemedienes kildevern. Lov og rett 1992, side 567 ff. Ihlebæk, Hans Andreas: Lov og etikk i journalistikk, Institutt for Journalistikk, Oslo 1977. Ihlebæk, Hans Andreas: Informasjonsfrihet og kildevern (i “Start pressen!” side 135 ff.) IJ-Fredrikstad 1985. Konow, Berte-Elen: Pressens anonymitetsrett. Juridisk fakultets skriftserie nr 17, Universitetet i Bergen. NOU 1988:2: Kildevern og offentlighet i rettspleien, Justisdepartementet, Oslo 1988. Schei, Tore: Tvistemålsloven med kommentarer bind II, side 70-71. Tano, Oslo 1990. Werner-Erichsen, Rolv: Ytringsfrihet under ansvar, side 97-122, Norsk Presseforbund, Bergen 1960. Øy, Nils E. (red.): Start pressen! Norsk Presseforbund, Institutt for Journalistikk, Fr.stad 1985. Wilhelm, Patricia: Protection of sources, IFJ/Institutt for Journalistikk 1988. Wolland, Steingrim, og Øvrum, Rolf: Budbringerens dilemma. Om ytringsfrihet, presseetikk og redaktøransvar. Institutt for Journalistikk 1992.

101 NORGES HØYESTERETT Den 15. januar 1992 avsa Høyesterett kjennelse i kjæremålssak

102 Bilag: Høyesteretts kjennelse i Edderkoppen-saken

lnr 10/1992, jnr 34/1991

Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten (advokat Eilert Stang Lund)

mot 1. Viggo Johansen 2. Pål T. Jørgensen (advokat Jon Lyng)

Stemmegivning:

Kst dommer Lødrup: Saken gjelder to journalisters rett til kildevern, også kalt "pressens anonymitetsrett". Boken "Edderkoppen - Historien om en møbelhandler" ble høsten 1989 utgitt av Aventura forlag. Bokens tema er ifølge forordet "Arvid Engen .... og det politiske spillet han har stått bak". Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen - senere omtalt som journalistene - er bokens forfattere. Dagsnytt i NRK meldte 27. juni 1989 at "Flere kilder sentralt plassert i norsk samfunnsliv har de siste ukene gitt Dagsnytt informasjoner som alle peker i retning av at det fremdeles er nær kontakt og jevnlig informasjonsutveksling mellom enkelte tjenestemenn i overvåkingspolitiet og sentrale tillitsvalgte i Arbeiderpartiet." En viktig kilde til disse informasjoner var møbelhandler Arvid Engen. "Edderkoppen" er basert dels på materiale de to journalistene har fått fra Arvid Engen, dels på andre kilder. Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten - senere kalt Kontrollutvalget - fant grunn til å foreta nærmere undersøkelser om det innen overvåkingspolitiet var skjedd brudd på den instruks som er gitt for dets arbeid. Instruksen er gitt ved kgl res av 25 november 1977 i medhold av lov av 13 mars 1936 om politiet §§ 3 og 8. Av spesiell interesse i denne forbindelse er instruksens § 4 tredje ledd, som lyder: "Medlemskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virksomhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger", og instruksens § 8 som lyder: "Enhver som er knyttet til overvåkingstjenesten, skal nøye instrueres om sin plikt til å iaktta streng taushet om hva han erfarer i tjenesten. Han skal gi skriftlig taushetsløfte...". Etter Kontrollutvalgets mening var

103 det særlig grunn til å undersøke om det hadde funnet sted overvåking på politisk grunnlag i strid med § 4 tredje ledd, og om det forelå brudd på taushetsplikten etter § 8. Etter instruksen for Kontrollutvalget fastsatt ved kgl res av 22 januar 1928 § 4 første ledd, skal utvalget undersøke enhver klage fra enkeltpersoner eller organisasjoner, og av "eget tiltak" ta opp "enhver sak eller ethvert forhold som det finner riktig å behandle, herunder særlig forhold som har vært gjenstand for offentlig kritikk". De to journalistene nektet å møte og avgi forklaring for Kontrollutvalget. De mente at det kunne komme i strid med deres rett og plikt til å beskytte sine kilder. Ved begjæring om bevisopptak av 2 januar 1990 for Oslo byrett krevet Kontrollutvalget i medhold av domstollovens § 43 annet ledd avhør av dem. I begjæringen het det blant annet: "Bevisopptaket kreves i tilknytning til deres bok "Edderkoppen". Opplysningene i boken har foranlediget at Kontrollutvalget har iverksatt undersøkelser med sikte på å finne ut om det kan rettes kritikk mot overvåkingstjenesten. .... Som kjent har publiseringen av boken "Edderkoppen" medført at sterke offentlige interesser taler for en fullstendig og hurtig klarlegging av faktiske forhold i tilknytning til forhold vedrørende overvåkingstjenesten." Kontrollutvalget begjærte at avhøret av journalistene skulle skje for lukkede dører. Oslo byrett avsa 22 januar 1990 kjennelse med slik slutning: "Saken går for åpne dører." Kjennelsen ble av Kontrollutvalget påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som 15 mai 1990 avsa kjennelse med slik virkning: "1. Det fortsatte rettslige avhør av Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen i sak 150/90-35 ved Oslo byrett skal foregå for lukkede dører. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Kjennelsen ble av Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 12. juli 1990 avsa kjennelse med slik slutning. "Kjæremålet forkastes." Jeg bemerker at det her dreiet seg om et videre kjæremål hvor Høyesteretts kompetanse er begrenset, jf tvistemålslovens § 404, og hvor kjæremålet bare gjaldt spørsmålet om det forelå noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Journalistene hadde tatt kontakt med Norsk Presseforbund, som 30 august 1990 avga en uttalelse hvor det blant annet av hensynet til de prinsipielle sider ved kildebeskyttelsen ble anbefalt dem å holde en restriktiv linje under avhørene. Avhørene fortsatte ved Oslo byrett 8 oktober 1990 for lukkede dører, og med referatforbud. Jeg skyter her inn at Kontrollutvalget begjærte at dokumentasjonen for Høyesterett av bevisopptaket skjedde for lukkede dører. Under henvisning til de tidligere kjennelser om dette spørsmålet, hadde kjæremålsmotpartene ikke innvendinger mot dette. Høyesterett avsa mot denne bakgrunn 10 desember 1991 en kjennelse med slik slutning: "Dokumentasjon av de forklaringer som for Oslo byrett fant sted for lukkede dører, skjer også for Høyesterett for lukkede dører."

104 Under bevisopptaket 8 oktober 1990 nektet journalistene under henvisning til tvistemålslovens § 209a å besvare en rekke spørsmål. Kontrollutvalget begjærte at retten avsa kjennelse for at de hadde plikt til å besvare disse spørsmålene om forhold med tilknytning til politiets overvåknings- og sikkerhetstjeneste. Kontrollutvalget hadde innhentet erklæringer fra Martin Kolberg, Willy Haugli, Arne Huuse, Iver Frigaard, Per Karlsen, Torleiv Vika og Arvid Engen om samtykke til at journalistene besvarte spørsmål om hva de hadde fortalt dem. Hertil kommer en samtykkeerklæring fra Torbjørn Jagland, som imidlertid er uten interesse for denne saken. Oslo byrett avsa 10 oktober 1990 kjennelse med slik slutning. "Vitnene Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen pålegges å besvare alle spørsmål om forhold med tilknytning til politiets overvåkningstjeneste som de har fått kjennskap til gjennom sin kontakt med følgende personer: Thorbjørn Jagland, Martin Kolberg, Willy Haugli, Arne Huuse, Iver Frigaard, Per Karlsen, Torleiv Vika og Arvid Engen. De pålegges også å svare på spørsmål om hvem av disse som er hjemmelsmann til de enkelte deler av kildematerialet." Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 12 desember 1990 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen kan ikke pålegges å forklare seg om hvem som er hjemmelsmann for opplysninger innhentet i forbindelse med arbeidet med utgivelsen av boka "Edderkoppen". 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Kontrollutvalget har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Under henvisning til lov om forandring i lovgivningen om Høiesterett av 25 juni 1926 § 6 annet ledd, jf tvistemålslovens § 403 siste ledd, henviste Høyesteretts kjæremålsutvalg 1 februar 1991 kjæremålet i sin helhet til avgjørelse av Høyesterett. Justitiarius besluttet 4. februar 1991 at partsforhandlingene i saken skulle skje etter de regler som gjelder for ankesaker. Av nye dokumenter for Høyesterett nevner jeg særlig erklæringer fra fem sentrale personer i norsk presse: Andreas Norland, Aftenposten, Per Brunvand, Arbeiderbladet, Arve Solstad, Dagbladet, Hans Erik Matre, NTB, formann i Norsk Redaktørforening, og generalsekretær Gunnar Gran, Norsk Presseforbund. Fra Kontrollutvalgets side er det en ny anførsel knyttet til tvistemålslovens § 209a tredje ledd fjerde punktum, om vegring for å gi opplysninger, som jeg senere kommer tilbake til. Kontrollutvalget har presisert at utvalget også i denne saken undersøker om det har funnet sted overvåking på politisk grunnlag. For øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten. Da tvistemålslovens § 209a er helt sentral i saken, finner jeg grunn til å gjengi den i sin helhet her: Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller

105 hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den finner det særlig viktig at forklaring gis. Retten skal foreta en avveining av de stridende interesser og herunder bl a legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for sakens opplysning. Regelen i § 209 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi denne. Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider.

Jeg vil tilføye at en likelydende bestemmelse er gitt i straffeprosesslovens § 125, og at mine bemerkninger derfor får betydning for tolkingen av begge bestemmelser. Den kjærende part, Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten, har for Høyes- terett gjort gjeldende: Kontrollutvalget har etter domstollovens § 43 annet ledd adgang til å begjære bevisopptak, og de vitner som ønskes avhørt har da forklaringsplikt etter tvistemålslovens regler for vitneplikt. Vitneplikten gjelder for alle de typer undersøkelser som Kontrollutvalget etter sin instruks har plikt til å foreta. I denne saken er både undersøkelsen og de spørsmål som er stillet tilstrekkelig konkretisert. Tvistemålsloven oppstiller vitneplikt som den store hovedregel. Unntak fra denne plikten krever særskilt hjemmel. Et slikt unntak er gitt i § 209a. Lagmannsretten har lagt for liten vekt på at § 209a er en unntaksbestemmelse, som må tolkes ut fra det. Det fremholdes prinsipalt at dette unntaket ikke kan påberopes av journalistene. Bestemmelsen gjelder bare for periodiske publikasjoner, og i dette tilfellet står vi overfor en bok utgitt på vanlig måte av et forlag. Og selv om en bok av denne art skulle falle inn under § 209a, gjelder ikke kildebeskyttelsen når - som i denne saken - de aktuelle personer har samtykket i at journalistene blir spurt om hva de har fortalt dem. Subsidiært anføres - dersom § 209a gjelder i saken - at lagmannsretten har tatt feil ved den avveining som skal finne sted etter bestemmelsens tredje ledd første punktum. Lagmanns- retten har lagt for stor vekt på hensynet til kildebeskyttelse, og for liten vekt på de sterke samfunnsinteresser som Kontrollutvalget skal ivareta. Intet demokrati kan tolerere et overvåkingspoliti som går utenfor de rammer for deres arbeid som de politiske myndigheter har trukket opp. Mistanke eller påstander om dette må derfor undersøkes grundig. Ved interesseavveiningen her må de samtykkerklæringer som er nevnt også ha stor vekt. Det er liten grunn til å beskytte en kilde som gir avkall på kildevernet. Atter subsidiært blir det hevdet at begge alternativer i tredje ledd fjerde punktum kan medføre forklaringsplikt i denne saken. Om det foreligger straffbart brudd på taushetsplikten hos overvåkingspolitiets tjenestemenn, er et av de forhold undersøkelsen gjelder. Videre anføres det, og det er nytt for Høyesterett, at de to journalistene har vegret seg for å svare på spørsmål som ligger utenfor rammen for kildebeskyttelsen. Disse to alternativer kan - og skal -

106 anvendes uten at man er bundet av de kriterier som er fastsatt i første punktum. Kontrollutvalget har videre anført at alle spørsmål må besvares, med mindre de direkte går på hvem som er kilden. Den kjærende part har nedlagt slik påstand: "Oslo byretts kjennelse 10. oktober 1990 stadfestes." Kjæremålsmotpartene, Viggo Johanesen og Pål T. Jørgensen, har gjort gjeldende: Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet, og i det vesentlige i begrunnelen, men med enkelte presiseringer som vil gå frem av anførslene. Bestemmelsen i § 209a gjelder ikke bare periodiske publikasjoner som aviser og tidsskrifter, men også bøker og andre former for trykte skrifter som er nevnt i legaldefinisjonen av trykt skrift i straffelovens § 10. I alle fall må en bok en denne karakter anses å falle inn under vernet. At det er gitt samtykke fra de personer som kildevernet påberopes for, kan ikke være avgjørende. Kildevernet er ikke gitt bare av hensyn til kilden, men også av hensynet til pressen og den samfunnsinteresse som ligger i at kilder kan beskyttes. I dette tilfelle er det Kontrollutvalget som har innhentet samtykkene. Det hevdes at dette i seg selv er en kritikkverdig fremgangsmåte, og at et eventuelt samtykke i hvert fall må avgis overfor den som har mottatt opplysningene. Bestemmelsen i § 209a tredje ledd representerer unntak fra hovedregelen om kildebeskyttelsen, og dette unntaket må antas å ha en meget snever ramme. Etter at pressen i 1951 fikk gjennomslag for prinsippet om retten til ikke å oppgi kilde, er kildevernet utvidet. Kildevernet er av avgjørende betydning for den samfunnskritiske rollen som det i dag hersker bred enighet om at pressen skal fylle. Dette kildevernet er særlig viktig innenfor det som kan kalles dets kjerneområde, nemlig hvor søkelyset rettes mot sentrale samfunnsinstitusjoner i privat og offentlig sektor. Bokens tema er midt i denne kjerneområdet, idet den retter søkelyset mot kritikkverdige forhold i det politiske miljø og i overvåkingspolitiet. Når det gjelder de to alternativene i tredje ledd fjerde punktum - brudd på taushetspliken og vegring - er ikke vilkårene for å pålegge forklaringsplikt til stede. Det beviskrav som stilles - at opplysningene «må antas» å være gitt ved straffbart forhold - er ikke oppfylt. Videre har journalistene gitt Kontrollutvalget en rekke opplysninger, blant annet ved å la det høre fra de lydbåndene som gjaldt overvåkingspolitiet. Disse to alternativene er for øvrig spesialregler, som må tolkes på bakgrunn av hovedformålet med § 209a, nemlig kildevernet. Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, bortsett fra at kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger både for byretten, lagmannsretten og Høyesterett." Jeg bemerker innledningsvis at Høyesterett, selv om det gjelder kjæremål over en kjennelse truffet av lagmannsretten, i dette tilfelle - som gjelder avgjørelse om vitneplikt etter tvistemålslovens § 209a - har kompetanse til å prøve alle sider ved lagmannsrettens avgjø- relse, jf tvistemålslovens § 404 nr 4. Hjemmelen for å kreve bevisopptak ved domstolene er gitt i domstollovens § 43 annet ledd, og vitneplikten og dens omfang følger da av tvistemålslovens regler. Denne saken reiser flere spørsmål av betydelig rekkevidde. Virkeområdet for § 209a er omtvistet på et sentralt punkt, nemlig om bestemmelsen i tillegg til aviser og og andre

107 periodiske skrifter (tidsskrifter) også omfatter bøker og trykksaker i sin alminnelighet. Også spørsmålet om for hvem kildevernet gjelder, reiser tvil. Videre står Høyesterett overfor spørsmålet om å veie mot hverandre ulike verdier som anses grunnleggende i et moderne demokrati. Skal hensynet til kildevernet prioriteres foran eller etter hensynet til full saks- opplysning om overvåkingspolitiet har gått utenfor sin kompetanse, ved eventuelt å ha iverksatt overvåking på politisk grunnlag, og foran eller etter en klarlegging av om tjenestemenn i overvåkingspolitiet har brutt reglene for taushetsplikten? Videre må det tas stilling til betydningen av at kildene gir samtykke til at journalistene avgir forklaring, og rekkevidden av særreglene i § 209a tredje ledd om unntak for kildevernet. Gjennombruddet for pressens rett til å beskytte sine kilder kom i norsk rett ved de tillegg som ved lov av 15 juni 1951 ble gitt i tvistemålslovens § 209. Før denne lovendringen var det ingen slike regler om fritak for vitneplikt for pressen. Med et par endringer hvis betydning jeg skal komme tilbake til, svarer tilleggsloven av 1951 til någjeldende § 209a. Samtidig ble det foretatt endringer i dagjeldende straffeprosesslov § 177 for de tilsvarende spørsmål i straffesaker. Ved lovendringer i 1973 ble det i begge lover gitt en tilføyelse om at reglene også gjelder for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeider. Ved straffeprosessloven av 1981 kom regelen inn i § 125, mens tvistemålslovens § 209a ble skilt ut som en egen bestemmelse ved loven av 14. juni 1985 nr 71 om ikrafttredelse av straffeprosessloven. Samtidig ble første ledd annet punktum føyet til i straffeprosesslovens § 125, mens den tilsvarende endring i tvistemålslovens § 209a skjedde i 1986. Ved lovendringer i 1986 ble vitneplikten myket opp for de tilfeller en melding eller artikkel inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplik. Forarbeidene til de to lovene må ses i sammenheng. Området for § 209a. Etter mitt syn er det forholdsvis klart at bøker i sin alminnelighet faller utenfor rammen av § 209a. Det følger både av en naturlig tolkning av bestemmelsen og av dens forhistorie. Til nærmere belysning av dette skal jeg bemerke: Bestemmelsen gjelder ganske visst for "trykt skrift". Men allerede ordlyden for øvrig viser at det ikke er bøker bestemmelsen tar sikte på. Det er "redaktøren" av et trykt skrift som er gitt retten til å beskytte sine kilder, og kildevernet gjelder hvem som er forfatter til "en artikkel eller melding" i skriftet. Bak lovendringene i 1951 lå et omfattende arbeid, hvor Norsk Presseforbund spilte en sentral rolle, blant annet gjennom den såkalte Pressekomitéen, hvis innstilling er gjengitt som vedlegg til Ot prp nr 28 (1950). Det er pressen som har krevet kildevern, og begrunnelsen har vært hensynet til nyhetsformidlingen, se blant annet Ot prp nr 28 (1950) side 41. Spørsmålet om kildevern har stått sentralt i presseforbundets arbeid siden stiftelsen i 1910, og gjør det fortsatt. Pressens målsetting er et kildevern uten begrensninger. Etter Ot prp nr 28 (1950) skulle bestemmelsen gjelde for "blad eller tidsskrift". Endringen til "trykt skrift" ble foretatt under komitébehandlingen i Stortinget i samsvar med et forslag fra Pressekomitéen, og var godtatt av Justisdepartementet. Begrunnelsen for og den mulige rekkevidden av denne endringen er uklar. Endringen ble begrunnet slik i Innst I VII (1951) side 11: "Med hensyn til redaksjonen av de foreslåtte endringer synes pressekomitéens siste

108 forslag også i annen henseende å fremby en fordel fremfor departementets. - Komitéen taler om "trykt skrift" i sin alminnelighet, mens departementet spesifiserer fritagelsen til å gjelde "blad eller tidsskrift." Da kretsen av de personer som fritagelsen skal gjelde også omfatter alminnelige forlag og trykkerier, synes det rimelig å benytte den mere omfattende form, jfr straffelovens § 322." Dersom man med dette hadde ment å utvide området for bestemmelsens til også å omfatte bøker, som overhodet ikke hadde vært nevnt tidligere under forberedelser av loven, måtte dette være klargjort på en helt annen måte. Jeg kan ikke se at henvisningen til formuleringen i straffelovens daværende § 322 kan forstås slik at man mente at også straffelovens definisjon i § 10 av trykt skrift skulle bringes til anvendelse. Jeg vil videre peke på at man under arbeidet med loven av 1951 konsekvent talte om pressen og dens behov for kildevern og anonymitet. Proposisjonen (Ot prp nr 28 (1950)) har i overskriften formuleringen "Pressens anonymitetsrett". Det tales om pressens folk, om pressens krav om å få dekke sine kilder og om journalisters vitneplikt. Bakgrunnen og temaet for lovendringene av 1951 i proposisjonen er formulert slik (side 41): "Den beskyttelse som pressen krever for sine kilder, er i første rekke diktert av samfunnsmessige hensyn. Skal pressen fylle sin oppgave ikke bare som nyhetsbringer, men også som samfunnets årvåkne kritiker, må den være i stand til å formidle den enkelte borgers iakttagelser og opplevelser uten at denne selv behøver å tre frem i rampelyset." I denne forbindelse er det også grunn til å trekke frem hva Pressekomitéen skrev til departementet i 1948, og som her siteres etter Innst O VII (1951) side 6: "Vi er også enig med straffelovkomitéen i at pressen ikke har noe krav på å kunne dekke sine kilder når den bare av sensasjonslyst offentliggjør opplysninger eller kommer med meddelelser av oppsiktsvekkende art." I Justiskomitéen ble dette understreket av det flertallet som ikke ønsket saken utsatt: "Flertallet er enig i og vil gjerne streke under de siterte uttalelser. Flertallet mener at pressens eventuelle rett til å beskytte sine kilder, ikke kan begrunnes med hensynet til pressens forretningsmessige interesse. Skal pressen få en større rett på dette området, må det etter flertallets syn alene grunngis med ønsket om den størst mulige ytringsfrihet. Ytringsfrihet er grunnvollen for en demokratisk statsform, og en ansvarsbevisst presse er det viktigste middel til å fremme denne frihet, det blir derfor etter flertallets mening naturlig at pressen inntar en særstilling i samfunnet og sikre størst mulig bevegelsesfrihet. Men det sier seg selv at en slik særstilling stiller overmåte store krav til pressens hederlighet og ansvarskjensle. En ansvarsløs presse kan gjennom ubegrunnede angrep på folks privatliv gjøre friheten til det enkelte menneske illusorisk. Pressens viktigste oppgave er å være folkets talerør i saker av offentlig interesse. Disse ordene som nå ligger førti år tilbake i tiden, kaster ikke bare lys over tolkningen av "trykt skrift". De gir også god veiledning ved vurderingen av de andre spørsmål som denne saken reiser. Selv om det er skjedd meget i utviklingen av pressen i denne perioden, og nye former

109 for samfunnskritisk virksomhet har vokset frem, fremstår de for meg som gyldige også i dag. Pressefrihet er en del av ytringsfriheten som omfatter alle former for meningsytringer. Men diskusjonen av kildevernet og anonymitetsretten har meg bekjent ikke vært reist - iallfall ikke i noen lovgivningsmessig sammenheng - i forhold til trykkefriheten i sin alminnelighet. Det er pressens funksjoner som skal vernes gjennom kildevernet og anonymitetsretten. Kildevern for opplysninger i ethvert trykt skrift - herunder mangfoldiggjorte skrifter og plakater slik straffelovens § 10 er utformet - vil reise en rekke spørsmål som ikke ble utredet eller diskutert i forbindelse med 1951-lovgivningen eller de senere endringer i tvistemålsloven og straffeprosessloven. Representanten Stavang berørte riktignok disse problemstillingene i sitt innlegg i Stortinget i 1951, jf Forh O 1951 side 231, men jeg kan ikke av dette ene innlegg trekke noen slutninger av betydning for min lovforståelse på dette punkt. Jeg finner her grunn til å peke på at Justiskomitéens flertall sterkt fremhevet pressens særstilling. Jeg vil også trekke frem den tilføyelse som kom inn i § 209a i 1986. Kildevernet ble da utvidet til å gjelde ikke bare hjemmelsmann for opplysninger som var publisert, men også for opplysninger som er "betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet", se § 209a første ledd annet punktum. Hvis dette også skulle gjelde tilsvarende for forfattere generelt, ville retten til å holde kilder skjult kunne påberopes av alle som hevdet å holde på med en bok hvor opplysningene skulle tas inn. Jeg finner det klart at dette ligger utenfor hva som var intensjonene bak lovendringen i 1986. Også her går det frem at det er pressens og den enkelte pressemedarbeiders kildevern og anonymitetsrett man tok sikte på å bedre, se blant annet Ot prp nr 53 (1983-84) side 60 og Innst O nr 72 (1984-85) side 16. I den juridiske teori er det også pressens situasjon som har stått i sentrum, og bøker er blitt uttrykkelig holdt utenfor kildevernet. I Tore Scheis kommentarutgave (1990) til tvistemålsloven bind II står det på side 70 at § 209a gjelder "pressens rett til å nekte å oppgi" kilde. På side 71 - i kommentaren til "trykt skrift" - heter det at "Bøker faller utenfor". Er det først på det rene "at det foreligger en bok kan det ikke være grunnlag for kildevern etter bestemmelsen". I Bjerke og Keiseruds kommentar til straffeprosessloven (1986) sies det på side 362 at § 125 "gjelder pressens rett til å beskytte sine kilder", og at utgivelse av bøker faller utenfor bestemmelsen (på side 363). Til slutt vil jeg på dette punkt vise til NOU 1988:2 om Kildevern og offentlighet i rettspleien, hvor drøftelsen om kildevernets omfang også er begrenset til presse og kringkasting, se særlig pkt 2.3. Det er etter min mening pressens arbeidsform med blant annet henvendelser fra publikum som det er særlig viktig å beskytte, og det løpende arbeid som pågår i de ulike aviser (og kringkasting) med samfunnskritisk journalistikk. For personer som har informasjon, og som ikke ønsker å fremstå som kilde, er det naturlig å gå til pressen - det er pressen som er den åpne kanalen. Denne saken reiser også spørsmålet om hvilken personkrets som er gitt rett til kildevern etter tvistemålslovens § 209a. Bestemmelsen er heller ikke på dette punktet klar. Den er formulert slik at utgangspunktet i første ledd er et fritak for redaktøren, og at andre nærmere angitte persongrupper med tilknytning til utgivelsen etter annet ledd skal ha "samme rett". De personer som gis denne rett, er en meget sammensatt gruppe. I den ene ytterkant har man trykkeriets folk som bare skal sørge for selve produksjonen av det trykte skrift, og i den annen ytterkant journalisten som selv skal bringe opplysninger til veie. I dag fremstår journalisten i svært mange tilfeller ved navn; det er således ikke journalistens anonymitet redaktøren skal

110 verne. "Pressen" er noe mer enn redaktøren, og journalisten er like ofte - eller oftere - nå i fokus som kildevernets subjekt. For journalisten passer det ikke så godt å se deres rett avledet av redaktørens. Jeg finner det naturlig å forstå bestemmelsen slik at det er selve den journalistiske virksomhet som skal beskyttes. Det bør derfor ikke uten videre være avgjørende om journalisten i det konkrete tilfelle kan sies å ha opptrådt på vegne av en redaksjon. Bestemmelsen bør etter min mening forstås slik at den enkelte pressemedarbeider er gitt en selvstendig rett til å verne sine kilder. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at "kringkastingsmedarbeider" direkte er omtalt i bestemmelsens siste ledd. Jeg nevner også at den enkelte pressemedarbeider sto sentralt ved lovendringene i 1980-årene. Selv om jeg finner at § 209a ikke omfatter bøker generelt sett, er ikke dermed resultatet gitt for "Edderkoppen". Slik forholdene her ligger an, står den og dens forfattere i en slik stilling at jeg er kommet til at den må likestilles med de trykte skrifter som gir kildevern. Jeg kan her vise til byrettens kjennelse, som jeg i det vesentlige kan tiltre på dette punkt. Boken ligger etter sitt innhold innenfor formålet med bestemmelsen i § 209a som blant annet er å fremme debatten om samfunnsspørsmål. Den er også blitt til gjennom den form for samfunnskritisk og oppsøkende journalistikk som i dag anses som en positiv og viktig del av medias arbeid. Det vil etter min mening da virke kunstig å la det være avgjørende for kildevernet om journalistene i stedet for å presentere stoffet gjennom avis eller kringkasting, gir det ut i bokform. Jeg legger også stor vekt på publikums situasjon. Informasjon til journalister forventes å være undergitt anonymitetsvernet i § 209a. At flere kilder i denne saken visste at det dreiet seg om en bok under arbeid, kan ikke ha betydning for den generelle problemstillingen. Hertil kommer at en journalist i arbeidet med en bok ofte bygger på ulike kilder, som med en annen tolking her kunne komme forskjellig ut. Jeg må gå ut fra at det som er skrevet i boken dels bygger på opplysninger forfatterne har fått i sin virksomhet som journalister, og dels på opplysninger de har skaffet seg under sitt arbeid med boken. Opplysninger som i første omgang har vært beskyttet av betroelsesregelen i § 209a første ledd annet punktum, kan ikke miste vernet om opplysningene deres ikke danner grunnlaget for avisartikler eller kringkastingsoppslag, men brukes i en bok journalisten skriver. Når en bok står i en slik sammenheng med forfatterens journalistiske virksomhet som i denne saken, finner jeg at § 209a på dette punkt ikke kan gis for snever tolkning. Samtykkets betydning. Samtykke fra en mulig kilde kan ikke uten videre medføre at retten etter § 209a til å nekte å oppgi kilden faller bort. Jeg er enig med kjæremålsmotpartene i at kildevernet ikke bare er gitt i kildens interesse, men også i den alminnelige interesse i at kilder gis anonymitet. Hvor det bare er et begrenset antall personer som kan være kilder, vil disse bringes i en vanskelig situasjon dersom et samtykke fra en eller flere skulle medføre at § 209a ikke kom til anvendelse. En nektelse av å gi samtykke, vil lett utlegges slik at vedkommende har noe å skjule. Situasjonen vil også kunne være at journalisten bygger på flere kilder, og at han vanskelig kan forklare seg om en av dem uten å avdekke også de øvrige. Hvis § 209a skal få en rimelig rekkevidde, bør derfor slike samtykkeerklæringer som de som foreligger i denne sak, ikke være avgjørende. Jeg vil for øvrig her vise til lagmannsrettens begrunnelse. Avveiningen etter § 209a tredje ledd første og annet punktum. Etter tredje ledd første punktum kan et vitne pålegges å gi forklaring hvis det er "særlig viktig"

111 at forklaringen blir gitt. Etter annet punktum skal avveiningen blant annet ta hensyn til "sakens art" og "forklaringens betydning for sakens opplysning". Det er således en helhetsvurdering som vil ligge til grunn for avgjørelsen. Domstolene er, slik loven er utformet, gitt en vid kompetanse til å vurdere kildeverners rekkevidde. Jeg finner grunn til å understreke at kildevernet er utgangspunktet, og at spørsmålet blir om det foreligger sterke nok grunner til å oppheve det. Som nevnt står kildevern og anonymitetsrett her mot samfunnets interesse i å få kunnskap om overvåkingspolitiet har drevet overvåking på politisk grunnlag, og om tjenestemenn i overvåkingspolitiet har brutt sin taushetsplikt. Begge parter har under forhandlingene for Høyesterett vært enige om at de verdier som står mot hverandre, er vesentlige i et demokrati. Jeg kan uten videre slutte meg til det. Oppgaven blir følgelig å vurdere mot hverandre hensyn som begge i utgangspunktet har krav på domstolenes vern, men som her er på kollisjonskurs. Det fellesansvar og den sammenfallende interesse som Kontrollutvalget og den kritiske presse har i å avdekke eventuelle kritikkverdige forhold innen overvåkingspolitiet, er i denne saken blitt innbyrdes uforenelige. Den kjærende part har hevdet at § 209a må ses som en unntaksbestemmelse fra den alminnelige vitneplikt, og tolkes mot denne bakgrunn. Selv om kildevernet etter § 209a formelt kan ses som et slikt unntak, er jeg med hensyn til tolkningen tilbøyelig til å se de regler den oppstiller om kildevern som sideordnet lovens hovedregel. Kildevernet bør ha en så sentral plass i avveiningen, at tolkningen må ta utgangspunkt i at vi her står overfor likeverdige regelsett. Det fremgår av rettspraksis at det er mange ulike saksforhold som ligger bak et ønske om kildevern. Avveiningen må skje konkret etter hvilke interesser som står mot hverandre. Men det er ikke uten videre gitt at kildevernet bør nedprioriteres etter viktigheten av den interesse som er krenket. I noen tilfelle vil det være slik at jo viktigere den krenkede interesse er, dess viktigere er det også å bevare kildevernet. Dette kommer etter mitt syn klart frem i denne saken. Samfunnets interesser i at overvåkingspolitiet arbeider lojalt innnen de rammer folkevalgte organer har satt er fundamentale. Arbeidet for å avdekke kritikkverdige forhold - eller avsanne påstander om kritikkverdige forhold - må derfor prioriteres høyt. På den annen side er vi her på et område hvor den oppsøkende og kritiske presse har en sentral funksjon, som på andre områder hvor viktige samfunnsinstitusjoner kommer i søkelyset - det har treffende vært betegnet som kildevernets kjerneområde. Og da får kildevernets trygghets-funksjon en særlig betydning. Ved denne avveiningen finner jeg det riktig å legge til grunn et langsiktig perspektiv. Det kan neppe bestrides at mange forhold kommer frem i dagen fordi kilden vet at han eller hun er gitt et anonymitetsvern. Kildevernet må derfor i mange tilfelle ikke veies mot behovet for å få avdekket kritikkverdige eller straffbare forhold, men mot at etterforskningen blir mer tid- og ressurskrevende. Det må antas at et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket, enn det som ville være tilfelle ved et vern av begrenset omfang, eller hvor vernet ikke blir gitt. Å opplyse om forhold av stor offentlig interesse, har for mange en høyere terskel enn når det gjelder mer trivielle forhold. Dermed kan også behovet for sikkerhet for anonymiteten i de førstnevnte tilfelle bli større enn ellers. Med utgangspunkt i disse mer generelle betraktninger, er jeg kommet til at § 209a tredje ledd

112 første og annet punktum ikke kan få anvendelse for de to journalistene i saken. Den konkrete hjelp som Kontrollutvalget eventuelt vil få hvis journalistene ble pålagt forklaringsplikt, oppveies ikke av de negative sider det på lengre sikt vil ha om kilder i slike og lignende tilfeller vil kunne risikere å miste sitt kildevern. Jeg tilføyer at allerede det forhold at "Edderkoppen" foreligger, har gitt Kontrollutvalget grunnlag for å foreta omfattende undersøkelser. De momenter som tredje ledd annet punktum direkte peker på, skaper også tvil om vilkårene for å bruke denne unntaksregelen er til stede. Kontrollutvalget har bare i beskjeden grad kunnet underbygge og konkretisere påstanden om betydningen av å oppheve kildevernet, idet store deler av materialet er fortrolig. Dette tilsier etter mitt syn ikke at det her kan legges andre beviskrav til grunn enn ellers hvor det gjelder anvendelsen av denne bestemmelsen. De avsnitt fra "Edderkoppen" som er dokumentert for Høyesterett, er videre såpass vage at jeg ikke kan se det er tilstrekkelig sannsynliggjort at kildene for dette materialet er av så vesentlig betydning for sakens opplysning at kildevernet kan falle bort. Mitt standpunkt her endres ikke ved at de som etter dette omfattes av kildevernet, har samtykket i at journalistene avgir forklaring. Selv om dette er et moment som nok her kan tillegges betydning, finner jeg ikke det avgjørende. Jeg kan her vise til mine bemerkninger ovenfor om samtykkets virkninger. Kontrollutvalget har vist til at det bare er utvalget som har kompetanse til å foreta de undersøkelser denne saken gjelder. Den rapporten det utarbeider er til justisministeren, og det er videre - avhengig av rapportens innhold - påtalemyndigheten som eventuelt etterforsker og påtaler lovbrudd. Jeg kan ikke tillegge dette vesentlig betydning; slik jeg ser det står kildevernet i samme stilling her som på etteforskningsstadiet. Rekkevidden av unntakene i tredje ledd fjerde punktum. Opprinnelig oppstillet § 209a en ubetinget plikt til å oppgi kilden hvor det forelå opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt. Ved de nevnte lovendringer i 1985 og 1986 ble kildevernet utvidet ved at det nå heter at forklaring "kan" kreves gitt i slike tilfelle. I Høyesteretts kjennelse gjengitt i Rt 1986 side 1245 heter det om dette: "Også hvor opplysningene må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikten, skal det foretas en konkret vurdering av om redaktøren skal pålegges å oppgi kilden. Men ved denne vurderingen skal det legges til grunn at forklaring alltid kan kreves med mindre vesentlige hensyn i den konkrete sak taler mot dette." Jeg er enig i at dette må være utgangspunktet ved taushetsbrudd av noen betydning. Spørsmålet blir så om de hensyn jeg ovenfor har gjort gjeldende, er så vesentlige at de kan slå gjennom overfor den hovedregel om forklaringsplikt som er oppstillet her. Jeg finner at spørsmålet må besvares bekreftende, og viser til mine tidligere bemerkninger om dette. Jeg finner imidlertid grunn til å tilføye at det på dette punkt nok foreligger opplysninger som utvilsomt gjør det berettiget å foreta undersøkelser om det er begått brudd på taushetsplikten. Jeg finner heller ikke at journalistene har vegret seg for å avgi slik forklaring som de kunne uten å oppgi kilden. Journalistene har i det omfang kildevernet ikke er krenket, latt Kontrollutvalget høre avspilling av sju av de ni bånd som de har fått overlevert av Arvid Engen, for så vidt angår de deler som kan ha betydning for Kontrollutvalgets arbeid. De to øvrige bånd er ikke benyttet som kildemateriale i boken. Når det gjelder de ytterligere elleve bånd som

113 journalistene har, er disse dels spilt over fra Arvid Engens bånd, dels har de tatt dem opp selv, og dels fått overspillinger fra andre. Dette er kildemateriale som de har samlet inn som journalister, og som de ikke vil la andre høre. Men etter journalistenes forklaring for byretten inneholder det ikke opplysninger om overvåkingspolitiet. Etter min mening gir det foreliggende bevismateriale ikke grunnlag for å anta at journalistene har vegret seg for å forklare seg om forhold de var pliktig til. Spørsmålenes innhold. På foranledning av de fire spørsmål som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse, og som journalistene nektet å besvare, har partene for Høyesterett vært uenige om hvor langt man kan gå - hvis kildevernet gjelder - ved spørsmål som ringer inn kilden. Spørsmålene er referert slik: "1. Han (Johansen) ville ikke besvare spørsmålet om noen av de nevnte personer han har hatt samtaler med har bedt om ikke å bli oppgitt som kilde. 2. På spørsmål om forfatteren har fått opplysninger fra andre personer enn Arvid Engen og de overfornevnte, ville ikke vitnet (Johansen) svare. 3. Han (Jørgensen) ville heller ikke besvare spørsmålet om de har mottatt opplysninger, dokumenter eller bånd fra andre enn de overfornevnte. 4. Han (Jørgensen) ville ikke svare på hvordan han visste at dette dokumentet stammet fra Beredskapstroppen, og heller ikke på om han selv hadde sett dokumentet. Han ville heller ikke svare på hvorfor han visste at dokumentet var fortrolig." Etter mitt syn ville kildevernet miste meget av sin betydning hvis spørsmål av denne karakter måtte besvares. Jeg finner det lite tvilsomt at journalistene må kunne nekte å svare på disse spørsmålene, og viser her til lagmannsrettens begrunnelse. Kildevernet må gå så langt at det heller ikke kan stilles spørsmål hvor formålet ikke er å komme på spor etter kilden, men hvor det kan bli resultatet. Når det gjelder de spørsmål som ble nektet besvart fra det lukkede avhør for Oslo byrett 8 oktober 1990, er det enighet mellom partene om at de lå innenfor rammen av kildevernet. Jeg er også enig i det. Ved avslutningen av forhandlingene for Høyesterett anmodet kjæremålsmotpartene om at Høyesteretts kjennelse blir offentlig i sin helhet, også de deler som måtte inneholde opplysninger fra de avhør for byretten som hadde skjedd for lukkede dører. Den kjærende part motsatte seg ikke dette, men overlot vurderingen her til Høyesteretts skjønn. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å begrense offentligheten for noen del av denne kjennelsen. Kjæremålet har ikke ført frem. Jeg finner det tilstrekkelig å stadfeste lagmannsrettens kjennelse. Hva dette nærmere innebærer, vil fremgå av mine tidligere bemerkninger. Når det gjelder saksomkostninger, bør kjæremålsmotpartenes påstand om saksomkostninger for alle instanser tas til følge. Omkostningene for byretten og lagmannsretten settes til 20.500 kroner for hver instans, herav 500 kroner til dekning av utgifter. Når det gjelder omkostningene for Høyesterett er det anført at saken gjorde det påkrevet med omfattende undersøkelser i fremmed rett. Jeg vil bemerke at i en sak av så prinsipiell betydning, må dette være akseptabelt, selv om fremmed rett ikke i særlig grad ble trukket inn i forhandlingene.

114 Omkostningene settes på bakgrunn av innlevert omkostningsoppgave skjønnsmessig til 154.800 kroner, hvorav 4.800 er dekning av utgifter.

Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes. 2. I saksomkostninger for byretten, lagsmannsretten og Høyesterett betaler Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten til Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen i fellesskap 195.800 - etthundreognittifemtusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer Sinding-Larsen: Likeså. Dommer Backer: Likeså. Justitiarius Smith: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse: 1. Lagmannsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes. 2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten til Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen i fellesskap 195.800 - etthundreognittifemtusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

- - - + - - -

115 Register over alle kildesaker omtalt i boka

År Saksnavn i boka Medium Side Rettstidende 1839 Kjøpmannsaken Vestlandske Tidende 10 1850 Høyesterett-saken Nordstjernen m fl 10 1876 Jaabæk-saken Adressebladet 11 1881 Underslagsaken Morgenbladet 11 1886 Sedelighetssaken Boktrykker/redaktør 12 1888 Jernbanesaken Aftenbladet 12 1893 Fengselssaken Morgenbladet 12 Rt 1893 s. 735 1894 Statsministersaken Folketanken 12 Rt 1894 s. 572 1894 Brigadesaken Aftenposten 13 Rt 1894 s. 122 1895 Mobiliseringssaken VG 14 Rt 1895 s. 829 1898 Jaktryktesaken Vestlandsposten 14 Rt 1898 s. 444 1907 Utvandrersaken Vestlandske Tidende 14 1907 Elvestad-sakene Ørebladet 14 1908 Lensmannssaken Finnmarken 15 Rt 1908 s. 619 1908 Lensearbeidersaken Glommen 15 Rt 1908 s. 652 1908 Jeppesen-saken Social-Demokraten 15 Rt 1908 s. 653 1911 Skjenkekontrollsaken Hotelltidende 16 1915 Brevsaken Fremover 18 Rt 1915 s. 750 1916 Leserbrevsaken Helgeland 18 Rt 1916 s. 683 1917 Ukjent sak Ukjent publikasjon 18 Rt 1917 s. 383 1919 Spritreseptsaken Bergens Annonce Tid. 19 Rt 1919 s. 877 1926 Sparebanksaken Ofotens Tidende 19 Rt 1926 s. 666 1927 Sarpen-saken Sarpen 19 1928 Skotøyarbeidersaken Arbeiderbladet 19 1933 Kokainsaken Aftenposten 19 Rt 1933 s. 762 1934 Jaktsaken Ukjent publikasjon 20 Rt 1934 s. 1141 1936 Slagsmålssaken Hålogaland 20 Rt 1936 s. 202 1938 Bilulykke-saken Ukjent medium 20 1946 Bil-lisenssaken VG 23 1947 Krenkelsessaken Dagbladet 23 Rt 1947 s. 687 1953 Hall-Hofsø-saken Folkeviljen 53 Rt 1953 s. 127 1956 Nidaros-saken Nidaros 54 1959 Bilavgiftsaken Associated Press 54 1965 Flem-Devold-saken Sunnmørsposten 55 Rt 1965 s. 1211 1966 Klepsland-saken Tromsø 54 Rt 1966 s. 176

116 Registeret viser til sidetall i boka. I den grad saker har vært behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg eller i Høyesterett, og jeg har funnet henvisning eller omtale, er det gitt henvisning til Rettstidende (Rt). (Se også register side 72.)

År Saksnavn i boka Medium Side Rettstidende 1969 Aldershjemsaken Nordlands Framtid 56 1974 Personnummersaken Aftenposten 56 1976 Televerk-saken Økonomisk Rapport 57 1976 Bill. mrk. I Aftenposten 70 Rt 1976 s. 1219 1977 Sporveissaken Renholderen 58 Rt 1977 s. 965 1977 Politimannsaken Frilansjournalist 57 Rt 1977 s. 966 1978 Narkotikasaken Fremtiden 59 1979 Listesaken Div. personer 99 Rt 1979 s. 1492 1981 Kommunestyresaken Tønsbergs Blad 59 1981 Millionkupp-saken Alle Menn 60 1982 Grensepålesaken VG 60 1986 Bigamisaken Adresseavisen 60 1986 Transplantasjonssaken Bergens Arbeiderblad 61 Rt 1986 s. 1245 1987 Ikkevold-saken Bladet Ikkevold 99 Rt 1987 s. 950 1988 Vitnesaken Stavanger Aftenblad 61 1989 Sosialstyresaken Bergens Tidende, Nordhordland 61 1990 Bill. mrk. II Halden Arbeiderblad 71 1992 Edderkoppen-saken Bokforfattere 62 Rt 1992 s. 39 1992 Barnetortursaken VG 62 1992 Myrdalsaken NRK-Dagsrevyen 63 Rt 1992 s. 407 1992 Fiskebåtsaken Sunnmørsposten 64 1992 Myrdal-saken Dagblad-fotograf 64 1993 Bill. mrk. III Aftenposten 71 Rt 1993 s. 86 1993 Ulvejaktsaken Aura Avis 65 Rt 1993 s. 982 1994 Malerisaken P4 65 1994 Brumunddal-saken VG 66 1994 Skrik-saken Dagbladet 66 1994 Glistrup-saken Dagbladet 67 1994 Skattesaken Arbeiderbladet, Dagbladet, VG 67

117 Bilag: Norsk Redaktørforenings uttalelser Uttalelse fra NRs Vårmøte 3. april 1992 Norsk Redaktørforening ber Stortinget å arkivere denne type materiale, slik at vedta et bedre lovmessig vern mot beslag i verdifullt historisk stoff kan gå tapt. ikke-publisert redaksjonelt materiale. Den Utlevering av ikke-publisert materiale, såkalte Arne Myrdal-saken, hvor NRK ble enten det er i form av personlige inntrykk, pålagt å utlevere filmopptak fra sammen- notater, lydbåndopptak, fotografier eller støtene under Folkebevegelsen Mot film, kan i enkelte tilfeller være et direkte Innvandrings demonstrasjon i Fevik, viser brudd på pressens kildevern. Det vil uan- at dagens lovgivning ikke ivaretar pres- sett være de samme prinsi-pielle begrun- sens behov på dette området. nelser som ligger bak kravet om kildevern Publikum må ikke være i tvil om at det og nei til utlevering av upublisert mate- stoff mediene innhenter, bare skal brukes riale. til redak-sjonelle formål. Pressen må ikke Norsk Redaktørforening har tidligere påta seg eller pålegges oppgaver som hø- etterlyst en fortgang i justisdepartementets rer inn under påtale-myndighet og det al- arbeid med å styrke pressens lovmessige minnelige etterforsknings-apparat. Både kildevern på grunnlag av Kildevern- pressen og justisvesenet vil i det lange løp utvalgets utredning fra 1988. Foreningen tape på at det skjer en sammenblanding av ber på nytt departementet om å prioritere rollene, og at pressens arbeidsvilkår svek- dette arbeidet og at man i den forbindelse kes på en slik måte. Norsk Redaktørfor- også styrker vernet mot utlevering og be- ening frykter at dagens praksis kan føre til slag av ikke-publisert materiale. at redaksjonene blir mer tilbakeholdne med Veiledning fra NRs hovedstyre april 1992 Norsk Redaktørforening anbefaler sine blikum kan ha tillit til at det skjer uten medlemmer å ikke utlevere materiale som frykt for at det misbrukes eller brukes til er innsamlet av redaksjonen, men som ikke helt andre formål, er avgjørende for er blitt publisert. Spørsmålet er sist aktua- måten en fri og uavhengig presse funge- lisert i forbin-delse med lagmannsrettens rer på. Derfor bør det være like utenke- pålegg til NRK, fastholdt av Høyesterett, lig at redaksjonelle medarbeidere f eks om å utlevere ikke-publisert filmopptak vitner i rettssalen om sine inntrykk fra fra sammenstøtene etter Folkebevegelsen en gitt begivenhet, som at de utleverer mot Innvandrings årsmøte i 1990. I forbin- sine personlige notater, båndopptak, delse med den påfølgende straffe-saken fotografier eller film. mot Arne Myrdal har han krevd opptakene 3. Samfunnet har akseptert taushetsplikt utlevert. for bl a leger, prester og advokater, og NR uttaler følgende om de prinsipielle gitt en sterk rettslig beskyttelse av pres- spørsmål som saken reiser: sens rett til å beskytte sine kilder. I dette 1. Ikke-publisert materiale omfatter alt fra ligger det en akseptering av pressens personlige inntrykk, notater, lydbånd- rolle, som er og må være adskilt fra opptak, fotografier og levende film. For etterforskningsapparatet. Reglene om fjernsyns-journalister er film det samme kildevern i straffeprosesslovens § 125 som notat-blokka for skrivende journa- må rekke videre enn bare til beskyttelse lister. Det er ingen prinsipiell forskjell av kilder i snever forstand, der hvor på de ulike måter å registrere disse inn- presse-medarbeideren har lovet en kilde trykkene på, noen er bare mer omfat- anonymitet. Kildevernet må også om- tende, detaljerte og presise i sin gjengi- fatte ikke-publisert materiale selv om velse enn andre. det ikke er knyttet anonymi-tetsløfte til det. Begrunnelsen for å nekte utlevering 2. Alt slikt materiale bør behandles likt. At er nøyaktig den samme som for ikke å redaksjonelle medarbeidere fritt kan offentliggjøre kilder. Og virkningen av samle og registrere inntrykk, og at pu- å utlevere er nøyaktig den samme som

118 Bilag: Norsk Redaktørforenings uttalelser

ved å offentliggjøre kilder: Det vil forhold til egen samvittighet. Norsk svekke journa-listenes arbeidsvilkår og Redaktørforening utelukker ikke at det påvirke nyhets-medienes muligheter til kan tenkes situasjoner hvor materiale å fylle sine oppgaver i et åpent og demo- utleveres, men det må dreie seg om helt kratisk samfunn. I svært mange tilfeller unntaksvise «nødrettssituasjoner» hvor vil ikke-publisert materiale også kunne det er umulig å opprettholde et absolutt gi direkte opplysninger om kilder, det nei. I en slik situasjon er det en annen vil kunne danne grunnlag for mani-puler- absolutt etisk fordring som får fortrinn, ing, press og forhåndssensur, men vik- f eks når opplysninger kan hindre tap av tigst er det at det tilslører det totale til- menneskeliv e l. litsforhold som bør gjelde mellom presse og publikum. Pressen samler stoff ute- 5. Selv om domstolene legger seg på en lukkende med sikte på publisering. Det praksis hvor mediene blir pålagt å utle- stoff som pressen ikke finner egnet til vere ikke-publisert materiale, må det publisering, skal ikke senere kunne være redaksjonens eget valg hvordan dukke opp igjen i annen sammenheng. man forholder seg til en slik virkelighet. Det vil forkludre det redaksjonelle an- Redaktøren kan velge svarsforhold og skade tilliten mellom publikum og mediene. En forut-setning I) å fastholde at materialet ikke blir utle- for at pressen skal fylle sin informa- vert. sjonsplikt, er at den har bred tilgang på II) å ødelegge materialet eller på annen informasjon, faktisk også slik informa- måte sørge for at det ikke blir tilgjen- sjon som ikke er egnet til offentliggjø- gelig, eller ring, og så - på redaktørens ansvar - III) å publisere det, hvis man etter en selv- bringe informasjon og meninger videre. stendig redaksjonell vurdering finner 4. Kildevernet oppfattes som et absolutt at det har en slik verdi, og hvis det ikke prinsipp i norsk presse. Det fins likevel er i strid med andre sentrale presse- eksempler på at medier har utlevert ikke- etiske prinsipper. publisert materiale, etter en konkret vur- Norsk Redaktørforening frykter at en dering av ansvarlig redaktør. Det er ikke inn-skjerpet praksis fra domstolenes side i gitt at de tillatelser som er gjort tidli- slike spørsmål kan føre til at verdifullt gere, ville blitt gitt på nytt i dag. Den historisk arkivmateriale går tapt fordi re- konkrete vurdering i hvert enkelt tilfelle daksjonene vil velge å ikke lenger arkivere må gjøres av den enkelte redaktør, i slikt stoff.

Fornyede prinsipper fra NRs hovedstyre 1993

Norsk Redaktørforening står fast på kravet om redaktøren som i det enkelte tilfelle bør avgjøre et absolutt kildevern. Det betyr at journalister om materiale skal utleveres eller om det skal og redaktører fritas fra vitneplikt når det gjelder avgis vitnemål. I hovedsak bør det være to spørsmål om å oppgi kilde. kriterier for å nekte:

Norsk Redaktørforening finner det imidlertid 1. Når det er fare for at kilde kan bli røpet ved å vanskelig å gå inn for et generelt fritak for etterkomme kravet. vitneplikt for journalister og redaktører. Spørsmålet om vitneplikt bør betraktes på 2. Når det er fare for at tilliten til pressens linje med spørsmålet om utlevering av kildevern svekkes ved å vitne eller ved overskuddsmateriale, nemlig at det er utlevering av materiale.

119 Bilag: Lovtekster, straffeprosessloven om vitneplikt

Straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr 25 Tredje del. Bevis. Kap. 10. Vitner (utdrag)

§ 117 § 120 Retten må ikke ta imot vitneforklaring om noe som holdes Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til retten ikke ta imot forklaring om innholdet i forhandlinger fremmed stat, hvis ikke Kongen gir tillatelse. eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om. Dersom ikke tillatelsen bestemmer noe annet, skal Reglene i § 119 annet og fjerde ledd gjelder tilsvarende. vitnesbyrdet bare meddeles retten og partene i et møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. § 121 Selv om forholdet ikke går inn under § 119, kan retten § 118 frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt Retten må ikke ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi betrodd under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid eller liknende uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge virksomhet. Vitnet kan i alle tilfelle kreve at forklaring om av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune eller tele- disse forhold bare skal meddeles retten og partene i møte operatør, hvis ikke departementet gir samtykke. Samtykke for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. kan bare nektes om åpenbaringen vil kunne utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold. § 122 Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og Siktedes ektefelle, slektninger i rett opp- eller nedstigende hensynet til sakens opplysning, kan retten ved kjennelse linje, søsken og like nær besvogrede er fritatt for vitneplikt. bestemme at vitneforklaring skal gis selv om samtykke er Som besvogret anses også den besvogredes ektefelle. nektet, eller at vitneforklaring ikke skal mottas selv om Det som er bestemt for ektefeller, gjelder også fraskilte, departementet har samtykket. Før retten tar slik avgjørelse, samt personer som lever sammen i ekteskapslikenende skal den gi departementet anledning til å redegjøre for forhold. grunnene for sitt standpunkt. Denne redegjørelsen skal ikke Retten kan frita siktedes forlovede, fosterforeldre, meddeles partene. fosterbarn eller fostersøsken for vitneplikten. Regelen i § 117 annet ledd gjelder tilsvarende.

§ 123 § 119 Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må utsette vitnet eller noen det står i slikt forhold til som nevnt retten ikke ta imot forklaring av prester i statskirken, prester i § 122 første eller annet ledd, for straff eller tap av borgelig eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, aktelse. Retten kan frita vitnet ved fare for vesentlig forsvarere i straffesaker, meklingsmann i ekteskapssaker, velferdstap av annen art når det ved en vurdering av sakens leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere art, forklaringens betydning for sakens opplysning og om noe som er betrodd dem i deres stilling. forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som forklare seg. i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er Retten kan frita vitnet for å svare på spørsmål som betrodd de nevnte personer. berører dets forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller Forbudet faller bort når forklaringen trengs for å forstersøsken på slik måte som nevnt i første ledd. forebygge at noen uskyldig blir straffet. Dersom ikke den som har krav på hemmelighold samtykker i at avhøringen foregår offentlig, skal forklaringen bare meddeles retten og partene i et møte for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

120 Bilag: Lovtekster, straffeprosessloven om vitneplikt

§ 124 § 126 Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når det ikke kan Når forklaring bare ønskes om spørsmål som vitnet ikke svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelig- kan svare på uten tillatelse eller samtykke, bør vitnet som het. regel ikke kalles inn så lenge tillatelse eller samtykke ikke Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den er gitt, om det ikke er grunn til å anta at vitnet kan bli etter en avveining av de stridende interesser finner det pålagt å forklare seg etter § 118 annet ledd. påkrevd. I så fall kan retten bestemme at forklaringen bare Innkalles et vitne som har rett til å nekte å gi forklaring skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører om det forhold som det skal spørres om, kan det i stevningen og under pålegg om taushetsplikt. tilføyes at fremmøte er unødvendig dersom vitnet er bestemt på å nekte å forklare seg. Melder et vitne tidsnok før rettsmøtet at det vil nekte å § 125 gi forklaring, skal stevningen tilbakekalles om nektelsen Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål finnes grunnet. om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann § 127 for andre opplysninger som er betrodd redaktøren i hans Antar retten at et vitne som blir kalt fram, ikke har rett til virksomhet. å gi forklaring eller til å svare på spørsmål, eller kan nekte å gjøre det, skal den gjøre oppmerksom på dette. Samme rett som redaktøren har andre som har fått Påstår et vitne at det ikke har rett eller plikt til å gi kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom forklaring, må det gjøre grunnen sannsynlig. I mangel av sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå annet bevis er det nok at vitnet bekrefter den med forsikring. eller trykkeri. Har noen som kunne ha nektet å gi forklaring begynt å Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den forklare seg, kan han likevel nekte å fortsette eller å avgi finner det særlig viktig at forklaring gis. Retten skal foreta forsikring. en avveining av de stridende interesser og herunder bl. a. legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for sakens opplysning. Reglene i § 124 annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Forklaring kan kreves gitt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi ham. Disse bestemmelser gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeidere.

121 Bilag: Lovtekster, tvistemålsloven om vitneplikt

Tvistemålsloven av 13. august 1915 nr 6 Annen del. Bevis. 15de kapitel. Vitner og vitneførsel (utdrag)

§ 204 § 206 1. Retten må ikke ta imot vitneforklaring om noe som Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller retten ikke ta imot forklaring om innholdet av forhold til fremmed stat, hvis ikke Kongen gir tillatelse. forhandlinger eller forklaringer som en domstol med hjemmel i lov har pålagt de tilstedeværende taushet om. 2. Retten må ikke ta imot forklaring som vitnet ikke kan Reglene i § 205 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune eller teleoperatør, om ikke departementet gir samtykke. § 206 a Samtykke kan bare nektes om åpenbaringen vil kunne Selv om forholdet ikke går inn under § 205, kan retten utsette staten eller allmenne interesser for skade eller frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt virke urimelig overfor den som har krav på hemmelig- betrodd under sjelesorg, sosialt hjelpearbeid eller liknende hold. virksomhet. Vitnet kan i alle tilfelle kreve at forklaring om Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og disse forhold bare skal meddeles retten og partene i møte hensynet til sakens opplysning, kan retten ved kjennelse for stengte dører og under pålegg om taushetsplikt. bestemme at vitneforklaring skal gis selv om samtykke er nektet, eller at vitneforklaring ikke skal mottas selv § 207 om departementet har samtykket. Før retten tar slik En parts ektefelle, slektning i rett opp- eller nedstigende avgjørelse, skal den gi departementet høve til å gjøre linje og søsken kan nekte å gi forklaring om det som er greie for grunnen for sitt standpunkt. Denne rede- meddelt dem av parten. gjørelsen skal ikke meddeles partene. Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte, 3. Dersom det ikke i tillatelsen etter nr 1 eller samtykket samt personer som lever sammen i ekteskapslikenende etter nr 2 er bestemt noe annet, skal vitnesbyrdet bare forhold. meddeles retten og partene i møte for stengte dører og Retten kan frita siktedes forlovede, fosterforeldre, under pålegg om taushetsplikt. fosterbarn eller fostersøsken for vitneplikt om forhold som nevnt i første ledd. § 205 Uten samtykke av den som har krav på hemmelighold, må § 208 retten ikke ta imot forklaring av prester i statskirken, prester Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne eller forstandere i registrerte trossamfunn, advokater, utsette vitnet eller noen det står i slikt forhold til som nevnt forsvarere i straffesaker, meklingsmann i ekteskapssaker, i § 207 første eller annet ledd, eller noen like nær leger, psykologer, apotekere, jordmødre eller sykepleiere besvogret, for straff eller tap av borgelig aktelse. Som om noe som er betrodd dem i deres stilling. besvogret regnes også den besvogredes ektefelle. Retten Det samme gjelder underordnede og medhjelpere som skal frita vitnet ved fare for vesentlig velferdstap av annen i stillings medfør er kommet til kunnskap om det som er art når det ved en vurdering av sakens art, forklaringens betrodd de nevnte personer. betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg. Dersom ikke den som har krav på hemmelighold Retten kan frita vitnet for å svare på spørsmål som samtykker i at avhøringen foregår offentlig, skal berører dets forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller forklaringen bare meddeles retten og partene i møte for forstersøsken på slik måte som nevnt i første ledd. stengte dører og under pålegg om taushetsplikt.

122 Bilag: Lovtekster, tvistemålsloven om vitneplikt

§ 209 § 210 Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når det ikke kan Når forklaring bare ønskes om spørsmål som vitnet ikke svare uten å åpenbare en forretnings- eller driftshemmelig- kan svare på uten tillatelse eller samtykke, bør vitnet som het. regel ikke kalles inn så lenge tillatelse eller samtykke ikke Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den er gitt, om det ikke er grunn til å anta at vitnet kan bli etter en avveining av de stridende interesser finner det pålagt å forklare seg etter § 204 nr 2 annet ledd. påkrevd. I så fall kan retten bestemme at forklaringen bare Innkalles et vitne som har rett til å nekte å gi forklaring skal meddeles den selv og partene i møte for stengte dører om det forhold som det skal spørres om, kan det i stevningen og under pålegg om taushetsplikt. tilføyes at fremmøte er unødvendig dersom vitnet er bestemt på å nekte å forklare seg. Melder et vitne tidsnok før rettsmøtet at det vil nekte å gi forklaring, skal stevningen § 209a tilbakekalles om nektelsen finnes begrunnet. Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i Begjæres noen som er under 10 år avhørt som vitne, skriftet eller hjemmelsmann for opplysninger i det. Det avgjør retten etter en avveining av hensynet til vitnet og samme gjelder spørsmål om hvem som er hjemmelsmann hensynet til sakens opplysning om avhør skal foretas. Det for andre opplysninger som er betrodd redaktøren i hans samme gjelder dersom vitnet er alvorlig sinnslidende eller virksomhet. psykisk utviklingshemmet i betydelig grad. Avgjørelsen kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller hjemmelsmannen gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå § 211 eller trykkeri. Antar retten at et vitne som blir kalt fram, ikke har rett til Retten kan likevel pålegge vitnet å forklare seg når den å gi forklaring eller til å svare på spørsmål, eller kan nekte finner det særlig viktig at forklaring gis. Retten skal foreta å gjøre det, skal den gjøre oppmerksom på dette. en avveining av de stridende interesser og herunder bl. a. Påstår et vitne at det ikke har rett eller plikt til å gi legge vekt på sakens art og forklaringens betydning for forklaring, må det gjøre grunnen sannsynlig. I mangel av sakens opplysning. Reglene i § 124 annet ledd annet annet bevis er det nok at vitnet bekrefter den med forsikring. punktum gjelder tilsvarende. Forklaring kan kreves gitt Har noen som kunne ha nektet å gi forklaring, begynt når artikkelen eller meldingen inneholder opplysninger som å forklare seg, kan han likevel nekte å fortsette eller å avgi må antas å være gitt ved straffbart brudd på taushetsplikt, forsikring. eller når vitnet vegrer seg for å gi så fullstendige opplysninger om saken som det kan skaffe fra forfatteren eller hjemmelsmannen uten å oppgi ham. Disse bestemmelser gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og kringkastingsmedarbeidere.

123 Bilag: Lovtekster, straffeprosessloven om ransaking

Tredje del. Bevis. § 197 Uten vedkommendes skriftlige samtykke kan ransaking Kap. 15. Ransaking m v (utdrag) etter §§ 192, 194 og 195 bare foretas etter beslutning av retten. § 192 Er det fare for opphold, kan beslutningen treffes av Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som påtalemyndigheten. Ved ransaking av redaksjonslokale etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas kan påtalemyndigheten bare treffe slik beslutning dersom ransaking av hans bolig, rom eller oppbevaringssted for å det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning. ting som kan beslaglegges. Beslutning etter første og annet ledd skal så vidt mulig Hos andre kan ransaking foretas når det er skjellig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet grunn til mistanke om en slik handling, og med ransakingen og hva den skal omfatte. En muntlig 1) handlingen er foretatt eller mistenkte pågrepet der, beslutning skal snarest mulig nedtegnes. 2) mistenkte har vært der under forfølgning på fersk gjerning eller ferske spor, eller § 198 3) det forøvrig er særlig grunn til å anta at mistenkte der kan pågripes, bevis finnes eller ting beslaglegges. Uten beslutning som nevnt i § 197 kan politimann foreta ransaking: 1) på sted som nevnt i § 193, § 193 2) når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning Uten hensyn til om vilkårene etter § 192 foreligger, kan det eller ferske spor, eller i etterforskningsøyemed foretas ransaking av hus eller rom 3) når det er sterk mistanke om en handling som etter loven som etter sin art er tilgjengelig for alle, eller er stedet for en kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og virksomhet som krever tillatelse av politiet. det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles. § 194 Personlig ransaking av andre enn mistenkte kan likevel ikke foretas uten samtykke eller beslutning som nevnt i § Gjelder mistanken en handling som etter loven kan medføre 197. straff av fengsel i 8 år eller mer, kan det foretas ransaking av alle hus eller rom i et nærmere bestemt område dersom Politimann som ifølge påtalemyndighetens eller rettens det er grunn til å anta at gjerningsmannen kan holde seg beslutning skal pågripe en mistenkt, kan i dette øyemed skjult i området, eller at det der kan finnes bevis eller ting foreta ransaking av hans bolig eller rom, eller på sted hvor som kan beslaglegges. det er særlig grunn til å anta at han oppholder seg.

§ 195 § 199 Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som Ransakingen settes i verk av politiet så vidt mulig i nærvær etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas av et vitne, som ikke må være ugild etter reglene i ransaking av hans person dersom det er grunn til å anta at domstolsloven § 110 annet ledd. det kan føre til oppdagelse av bevis eller av ting som kan Det skal på stedet eller snarest mulig settes opp en beslaglegges. rapport om ransakingen, og den skal medundertegnes av Av andre enn mistenkte kan det foretas personlig vitnet. ransaking når mistanken gjelder en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og § 200 særlige omstendigheter taler for å foreta slik ransaking. Før ransaking settes i verk, skal beslutningen leses opp eller forevises. Foreligger det ikke skriftlig beslutning, skal det § 196 opplyses om hva saken gjelder og formålet med ransakingen. Ransaking etter foranstående bestemmelse kan foretas selv Skal noens bolig eller rom ransakes, skal han eller - om om mistenkte ikke kan dømmes til straff på grunn av han er fraværende - en av hans husstand eller en nabo reglene i straffeloven §§ 44 eller 46. tilkalles når det kan skje uten opphold. Om nødvendig kan det åpnes adgang med makt. Det som er brutt opp, skal så vidt mulig lukkes til etter ransakingen.

124 Bilag: Lovtekster, straffeprosessloven om beslag

Tredje del. Bevis. Kap. 16. Beslag og utleveringspålegg (utdrag)

§ 203 § 206 Ting som antas å ha betydning som bevis, kan beslaglegges. Uten beslutning av påtalemyndigheten kan politimann ta Det samme gjelder ting som antas å kunne inndras eller å beslag når han setter i verk beslutning om ransaking eller kunne kreves utlevert av fornærmede. pågripelse, og ellers når det er fare ved opphold. Beslag kan tas av enhver når den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. § 204 Beslaget skal straks meldes påtalemyndigheten. Finner Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet hvis denne at beslaget bør opprettholdes, utferdiger den en innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §§ 117- skriftlig beslutning med slikt innhold som nevnt i § 205 121 og 124-125, og som besittes enten av den som kan første ledd annet punktum. nekte å forklare seg, eller av den som har rettslig interesse av hemmelighold. I den utstrekning det etter de nevnte bestemmelser kan pålegges vitneplikt i visse tilfelle, gjelder § 207 dette tilsvarende for adgangen til beslag. Beslaglagte ting skal opptegnes nøyaktig og merkes på en Forbudet i første ledd gjelder ikke dokumenter eller slik måte at forveksling unngås. annet som inneholder betroelser mellom personer som er Det skal så vidt mulig gis kvittering til den som hadde mistenkt for å være medskyldige i det straffbare forhold. tingen i sin besittelse. Det er heller ikke til hinder for at dokumenter eller annet blir fratatt urettmessig besitter for å muliggjøre overlevering til rette vedkommende. § 208 Enhver som rammes av beslaget, kan straks eller senere § 205 kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal opprettholdes. Påtalemyndigheten sørger for at han blir Beslag av ting som besitteren ikke vil utlevere frivillig, gjort kjent med denne rett. besluttes av påtalemyndigheten. Beslutningen skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, Regelen i første ledd første punktum gjelder tilsvarende formålet med beslaget og hva det skal omfatte. En muntlig når noen som frivillig har utlevert ting til beslag, krever beslutning skal snarest mulig nedtegnes. Reglene i § 200 dem tilbake. første ledd gjelder tilsvarende. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Når påtalemyndighetene finner at særlige grunner foreligger, kan den bringe spørsmålet om beslag inn for § 209 forhørsretten. Reglene i denne paragrafs første ledd annet Beslag kan unnlates mot at det blir gitt løfte om eller stilt til fjerde punktum og § 209 gjelder tilsvarende for rettens sikkerhet for at tingen på oppfordring vil bli lagt fram eller beslutning om beslag. Bestemmelsene i § 208 første og utlevert. tredje ledd gjelder også når beslag er besluttet av retten etter dette ledd. Dokumenter eller annet som besitteren ikke plikter å § 210 forklare seg om uten etter særskilt pålegg fra retten, kan Ting som antas å ha betydning som bevis, kan retten ikke beslaglegges uten rettens kjennelse, hvis ikke slikt pålegge besitteren å utlevere såfremt han plikter å vitne i pålegg allerede er gitt. Dersom politiet vil ta med saken. Reglene i § 137 og domstolsloven § 206 gjelder dokumenter til retten for avgjørelse av om beslag kan tas, tilsvarende. skal dokumentene forsegles i lukket konvolutt i nærvær av en representant for besitteren.

125 Tidligere utgitt av «System i galskapen - en «Den kastrerte redaktør; Knut Lindh 1984. Institutt for Journalistikk håndbok i arkivarbeid for yrkesorganisasjonenes ideal?» «Helsen i massemediene; journalister og avismedarbei- Reidun Nydal og Marianne innføring i helse- og sosial- dere». Marit Bødtker 1992. Monsen (red.) 1989. journalistikk.» 1984. «Budbringerens dilemma «Penger i nyhetene - «Norsk dagspresse i «Står det noe nytt? Inn- - om ytringsfrihet, presseetikk håndbok for journalister». Ivar emning 1807-1815. Helge føring i analyse av aviser og og redaktør-ansvar». Steingrim Steen-Johnsen (red.) 1988. Giverholt 1984. nyheter.»Terje Hillesund 1994. Wolland og Rolf Øvrum 1992. «Teknikk eller ledelse.» «Et yrke å bli gammel i?» «Nyhetsjakt i postjour- «Bombe i debatten - nytt Johnny Almestad og Åsmund Reidun Kvaale 1984. naler og arkiv.» Skjalg Fremo syn på norsk ytringsfrihet». Ulvenes, 1988. «Det koster å være kar - 1994. Gunne Hammarstrøm 1992. «Protection of sources.» særlig når en er kvinne.» «Europaboka, for journa- «Må det være et hundeliv?» Patricia Wilhelms 1988. Torhild Skard 1984. lister.» Erika Jahr (red.) 1994. Jan Karlsen 1992. «Troverdigheten teller; «Kommunaljournalistikk» «Kritikk; av kunst, bok og «Politikere under lupen». fjernsyn og avis under lupen.» Audun Bakke 1984. musikk.» Thore Roksvold (red.) Marit Haugsbakken 1992. Mauritz Sundt Mortensen, «Bildet i journalistikken.» 1994. «Journalistikkens tapte 1987. Knut Dahlbak og Øystein «Medias makt - ofrenes ære.» Einar Eriksen 1992. «Leserens ork, avisens Kleiven 1982. avmakt. » Tom A. Kolstad, «Den besværlige kulturen ansvar. Leserundersøkelse om «Journalistspråket.» Finn- 1994. - og kunsten å skrive om den.» leselighet og oppmerksomhets- Erik Vinje, Gert Smistrup m.fl. «Sport i avis. Sju analyser Gunvald Opstad 1991. verdi.» Sverre Stoltenberg 1982. av norsk sportsjournalistikk.» «Kulturjournalistikk i 90- 1987. «Redaktørsamarbeid over Thore Roksvold (red.), 1994. årene.» Hanne Berentzen «Journalister kommuni- partigrensene.» Utgitt på vegne «Avisportrett. Før og nå.» (red.) 1991. serer.» Asbjørn Kvalbein, av Oslo Redaktørforening 1981. Thore Roksvold (red.) 1994. «Fotorett for journalister.» 1987. «Diagnose: Journalist.» «Taushet. Om taushetsplikt Theo Jordahl 1991. «Nyheter på godt og vondt Utgitt på vegne av Norsk som grense for offentlighet.» «Når internasjonale - om trender i utviklingen av Journalistlag 1981. Nils E. Øy, 3. rev. opplag 1994. mediemoguler overtar et lite amerikanske nyhetsmedier». «Pressestøtte og presse- «Journalistens telebok.» lands dagspresse.» Reidar Gunnar Sand 1987. fridom». Vegard Sletten 1979. 1994. Risvold, 1991. «Databaser - verktøy og «Taushet; vern eller makt- «Dagens mening. Bruk av «Barn leser avis.» Serien medium for journalister». Erling middel?» Gerd Benneche 1978. meningsmålinger i journali- Barn og avislesing. Øystein Rimehaug 1987. «Journalist i fagforening.» stikk.» Arve Paulsen og Olav Sande 1991. «Innføring i journalistikk.» Utgitt på vegne av Norsk Njaastad, 1993. «Råd og dåd. Om bedre Thorbjørn Wale, 4. rev. utg. Journalistlag, 2. utg. 1984. «Jakten på summetonen. konsulentbruk i avisene». 1987. «Pressefolk 1979.» Norsk Tips om datakommunikasjon Åsmund Ulvenes 1990. «Fra agitasjon til profe- Presseforbunds biografisamling for journalister.» Truls Meland «Der ordet er fritt» Gunne sjonalitet; sosialdemokratisk 1979. (red.) 1993. Hammarstrøm, 1990. presse i Vest-Europa.» Ivar «Rettspleien og masse- «Avishistorien på en annen «Pressefolk 1990.» Norsk Hippe 1987. mediene.» Halvorsen, Ihlebæk måte». Tyge Filseth 1993. Presseforbunds biografisamling «Finn fakta! Kunsten å og Øy 1979. «Offentlighetsloven med 1990. finne og retten til å få vite.» Nils «Redaksjon i ny teknikk.» forskrifter, og forvaltnings- «Journalistutdanning.» E. Øy 1986. Gunnar J. Borrevik 1979. lovens regler om taushetsplikt.» Thorbjørn Wale 1990. «Bildet som informasjon.» «Satellittfjernsyn - ja, det 1993. «Hva har vi der å gjøre? Rune Petterson 1986. må vi vel ha?» Henny Wale og «Mer offentlighet. Mer- Metode og etikk i katastrofe- og «Frist meg ikke inn i Nils E. Øy (red.) 1978. offentlighet etter Offentlig- ulykkesjournalistikk.» Arne ledelse.» Ulvenes, Svardal og «Lov og etikk i journali- hetsloven.» Nils E. Øy, 1993. Blix og Jo Bech-Karlsen, 1990. Gammelsæter 1986. stikk.» Hans Andreas Ihlebæk «Offentlighet i kommu- «Jubelen og jobben.» «Start pressen! Informa- 1977. nene. Om dokumentoffentlig- Dag Øyvind Lotsberg, Paul J. sjonsfrihetens vilkår i Norge «De fire pressesystemer». het og møteoffentlighet.» Nils Manger og Åsmund Ulvenes, anno 1985.» Nils E. Øy (red.) Siebert, Petterson og Schram, E. Øy 1993. 1989. 1985. oversatt av John Solheim. 1977. «Forskningsjournalistikk «Inn i en ny teknologisk «Den norske presse før «Analytisk journalistikk.» - en håndbok for journalister». jungel: fra storsystemer til nett 1850.» Ny utgave ved Helge Audun Bakke 1977. Aashild Erlandsen og Alf G. og PC-er i aviser.» Gunnar J. Giverholt. 1985. «Journalist og redaktør i Andersen (red.) 1992. Borrevik 1989. «Nyheter fra sør til nord.» nye roller?» Guttorm Hansen, «Medieråd til forskere». «Innsynsrett og hemmelig- Knut Sogstad og Liv Mellum Hans Andreas Ihlebæk, Trygve Aashild Erlandsen 1992. hold; rapport om klagesaker (red.) 1985. Moe og Trygve Ramberg 1976. «Den forståelige nyhet». etter offentlighetsloven 1982- «Østenfor VG og vestenfor «Journalist i ny teknikk.» Martin Engebretsen 1992. 1987.» Skjalg Fremo, 1989. Blindern. Myter om nyheter.» Gunnar J. Borrevik 1976.

126 ELDRE KILDEVERNSAKER:

1839: Vestlandske Tidende, anonyme artikler med kritikk mot kjøpmann, nevnt H.rett om vitneførsel. 1845: Boktrykker Coudrio i Ugebladet Fredrikstad, nektet oppgi artikkelforfatter, dømt. 1850: Iens Steenberg, Nordstjernen, Stavern - ærekrenkelse av Høyesterett (Gjengangeren). 1893: Thomas Vetlesen, Morgenbladet - klorkalk i Akershus Strafanstalt (RT 1893 s 735 lnr 181). 1894: Avisen Folketanken i Risør, anonymt om penger til statsministeren (RT 1894 s 572, lnr 210). 1894: Amandus Schibsted, Aftenposten - kilde til kritikk av brigadesjef (RT 1894 s 122, lnr 291-83). 1895: Thommesen, Verdens Gang, kilde til mobiliseringsregler (RT 1895 s 829, lnr 253). 1898: Sivert Sivertsen, Vestlandsposten, rykte om ulovlig jakt (RT 1898 s 444, lnr 71). 1907: Ørebladet, artikkel om kvinne som skamferte en hest - saken trukket tilbake (Aftp.) 1907: Ørebladet, artikkel om politi og skatteborgere (Elvestad) trukket tilbake (Aftp.) 1907: Redaktør Vemmestad, Arendal, injuriesak kjøpmann/lærer (Aftp.) 1908: Oscar Emil Ruud, Finnmarken, egen ærekr.sak mot lensmann (RT 1908 s 619, lnr 237). 1908: Georg Markus Nordraak, Glommen, sak om lensearbeiderstreik (RT 1908 s 652, lnr 291). 1908: Carl Chr. Jeppesen, Social-Demokraten, sak om rittmesteren (RT 1908 s 653, lnr 288). 1915: Waldemar Carlsen, Fremover, sak om brev til/fra tysk konsul (RT 1915 s 750, lnr 198). 1916: John Gerhard Wulfsberg, Helgeland, om innsendt leserbev (RT 1916 s 683, lnr 109). 1917: Journalist ikke medhold i at pressemann kan nekte gi kilder (RT 1917 s 383, lnr 526). 1919: Redaktør pålegges oppgi navn påført spritresepter han så (RT 1919 s 877, lnr 56). 1926: Karl Nesje, Ofotens Tidende, innlegg om elektrisitetsverk (RT 1926 s 666, lnr 317). 1927: Redaktør Funnemark i Sarpen. 1933: Redaktør fritatt for forklaringsplikt, pga status som siktet (RT 1933 s 762, lnr 651). 1933: Journalist Medbøe, Aftenposten, kilde i kokainetterforskning (RT 1933 s 762, lnr 694). 1936: Aksel Olsen, Hålogaland, kilde til fyll, bråk og slagsmål (RT 1936 s 202, lnr 55). 1966: Klepsland-saken (RT 1966, s 176). 1977: Jens Andersen, bladet Renholderen, kilde korrupsjon Sporveien (RT1977 s 965, lnr 751). 1977: Vitne pålagt oppgi navn på intervjuet polititjenestemann (RT 1977 s 966, lnr 778).

127 Register, kildevernsaker omtalt i boka: År Saksnavn i boka Medium Side Rettstidende 1839 Kjøpmannsaken Vestlandske Tidende 10 1850 Høyesterett-saken Nordstjernen m fl 10 1876 Jaabæk-saken Adressebladet 11 1881 Underslagsaken Morgenbladet 11 1886 Sedelighetssaken Boktrykker/redaktør 12 1888 Jernbanesaken Aftenbladet 12 1893 Fengselssaken Morgenbladet 12 Rt 1893 s. 735 1894 Statsministersaken Folketanken 12 Rt 1894 s. 572 1894 Brigadesaken Aftenposten 13 Rt 1894 s. 122 1895 Mobiliseringssaken VG 14 Rt 1895 s. 829 1898 Jaktryktesaken Vestlandsposten 14 Rt 1898 s. 444 1907 Utvandrersaken Vestlandske Tidende 14 1907 Elvestad-sakene Ørebladet 14 1908 Lensmannssaken Finnmarken 15 Rt 1908 s. 619 1908 Lensearbeidersaken Glommen 15 Rt 1908 s. 652 1908 Jeppesen-saken Social-Demokraten 15 Rt 1908 s. 653 1911 Skjenkekontrollsaken Hotelltidende 16 1915 Brevsaken Fremover 18 Rt 1915 s. 750 1916 Leserbrevsaken Helgeland 18 Rt 1916 s. 683 1917 ?? ?? -- 1919 Spritreseptsaken Ukjent publikasjon 18 Rt 1919 s. 877 1926 Sparebanksaken Ofotens Tidende 19 Rt 1926 s. 666 1927 Sarpen-saken Sarpen 19 1928 Skotøyarbeidersaken Arbeiderbladet 19 1933 Kokainsaken Aftenposten 19 Rt 1933 s. 762 1934 Jaktsaken ?? -- Rt 1934 s. 1141 1936 Slagsmålssaken Hålogaland 20 Rt 1936 s. 202 1938 Bilulykke-saken Ukjent medium 20 1946 Bil-lisenssaken VG 23 1947 Krenkelsessaken Dagbladet 23 1953 Hall-Hofsø-saken Folkeviljen 53 Rt 1953 s. 127 1956 Nidaros-saken Nidaros 54 1959 Bilavgiftsaken Associated Press, Oslo 54 1966 Klepsland-saken Tromsø 54 Rt 1966 s. 176 1966 Flem-Devold-saken Sunnmørsposten 55 Rt 1965 s. 1211 1969 Aldershjemsaken Nordlands Framtid 56 1974 Personnummersaken Aftenposten 56 1976 Televerk-saken Økonomisk Rapport 57 1976 Bill. mrk. Aftenposten 70 Rt 1976 s. 1219 1977 Sporveissaken Renholderen 58 Rt 1977 s. 965 1977 Politimannsaken Frilansjournalist 57 Rt 1977 s. 966 1978 Narkotikasaken Fremtiden 59 1981 Kommunestyresaken Tønsbergs Blad 59 1981 Millionkupp-saken Alle Menn 60 1982 Grensepålesaken VG 60 1986 Bigamisaken Adresseavisen 60 1986 Transplantasjonssaken Bergens Arbeiderblad 61 Rt 1986 s. 1245 1988 Vitnesaken Stavanger Aftenblad 61 1989 Sosialstyresaken Bergens Tidende, Nordhordland 61 1992 Edderkoppen-saken Bokforfattere 62 Rt 1992 s. 39 1990 Bill. mrk. Halden Arbeiderblad 71

128 1990 Barnetortursaken VG 62 1992 Myrdalsaken NRK-Dagsrevyen 63 Rt 1992 s. 407 1992 Fiskebåtsaken Sunnmørsposten 64 1992 Ulvejaktsaken Aura Avis 64 1992 Myrdal-saken Søndag-Søndag, Dagbladet 65 1994 Malerisaken P4 65 1994 Brumunddal-saken VG 66 1994 Skrik-saken Dagbladet 66 1994 Glistrup-saken Dagbladet 67 1994 Skattesaken Arbeiderbladet, Dagbladet, VG 67

1986 Ikkevold? kjæremålsutv. ikkevold? Konow side 85 Rt 1986 s. 1149

1979 Listesaken Div. personer Rt 1979 s. 1492 1987 Ikkevold-saken Bladet Ikkevold Rt 1987 s. 817

129 130