Nils E. Øy Anonymitetsrett og kildevern Institutt for Journalistikk Fredrikstad 1994 1 2 Innhold Forord side 5 Kapittel 1: Klargjøring av begrep og prinsipp side 7 Kapittel 2: Anonymitetsrettens forhistorie side 9 Kapittel 3: Anonymitetsrettens aktuelle historie side 23 Kapittel 4: Tolkning av gjeldende lov side 43 Kapittel 5: Oversikt over kildesakene side 53 30 kildesaker 1952-1994, tabell-oversikt side 72 Kapittel 6: Aktuelle problemstillinger side 73 Kilder og litteratur side 101 Bilag: Høyesteretts kjennelse i Edderkoppen-saken side 103 Saksregister 1839-1994 med Rt-henvisninger side 116 Norsk Redaktørforenings uttalelser side 118 Lovtekster; Straffeprosessloven om vitneplikt m v side 120 Tvistemålsloven om vitneplikt m v side 122 Straffeprosessloven om ransaking m v side 124 Straffeprosessloven om beslag m v side 125 3 © Nils E. Øy - Institutt for Journalistikk 1994. ISBN 82-7147-122-8 Manuskriptet er utarbeidet med støtte fra Rådet for anvendt medieforskning/Kulturdepartementet. Boka er publisert med støtte fra Pressens Faglitteraturfond Omslaget er tegnet av Per Christiansen. Trykk: «En Ret for Redaktørene til at hemmeligholde sine Forfatteres Navne forudsætter en stram Organisation inden Journaliststanden, Oprettelse af faste Æresdomstole og en høit udviklet Sans for den journalistiske Ære hos alle Medlemmer af Standen. Skal man vente med en Lovforandring, til alle disse Forudsætninger er opfyldt, vil der rinde meget Vand i Sjøen før Loven forandres.» T.D. i Aftenposten 27.9.1908. 4 Forord Kildevern - betyr det at journalister alltid skal hemmeligholde og skjule sine kilder? Man kan spørre. Mange journalister - og redaktører - har gjemt seg bak kildevernet når de er spurt om dokumentasjon av nyheter og påstander som publiseres. Det er enkelt å bruke kildevernet som dekke over svakt kildearbeid. Samtidig har kildevernet lange og sterke tradisjoner hos oss, det har en egen “aura” blant elementene som skaper vår yrkesrolle - men dessverre er det alt for mange i yrket som bare kjenner begrepet som sådan. Så blir “absolutt kildevern” en form for egenbeskyttelse, også fordi man ikke kjenner det reelle innhold. Journalistikken har det motsatte som første bud: Gjør ditt beste for å få alle kilder til å stå åpent fram: Leseren bør få vite dine kilder. Leseren skal ha mulighet for å tolke de informasjoner du gir. Kunnskap om kilden er blant de viktigste elementer for tolking av informasjon. Åpenhet om kilder øker din og mediets troverdighet. Spar kildevern til de saker hvor dette virkelig er nødvendig, og etter en særlig streng kildekritisk vurdering. Først da kan kilden eventuelt gis et løfte - og som skal holdes! ** Boka bygger på et kompendium utarbeidet til bruk i undervisningen ved Institutt for Journalistikk. Arbeidet med stoff og manuskript er støttet av Rådet for anvendt medieforskning/Kulturdepartementet. Utgivelsen av manuskriptet i bokform skjer med støtte fra Pressens Faglitteraturfond. Tilegnes en som jeg fikk glede av å ha som inspirator, både når det gjelder kildevern og andre presseprinsipielle spørsmål, i over 20 år - Hans Andreas Ihlebæk. Fredrikstad oktober 1994 Nils E. Øy Årstall brukt i boka: I overskriften over omtale av kildevernsaker og i forskjellige registre er det brukt årstall som ikke stemmer overens med de hendelser som ligger til grunn for saken. Årsaken er at sakene registermessig er gitt årstall etter det år kildesaken ble avgjort, der dette er kjent. 5 6 Kapittel 1 Klargjøring av begrep og prinsipp Som hovedregel har vi alle vitneplikt for domstolene. Denne alminnelige vitneplikten gjelder bare overfor domstolen. Ingen har plikt til å forklare seg for politiet, bortsett fra å svare på enkelte spørsmål når politiet har uttrykkelig lovhjemmel. Normalt vil jo de fleste likevel forklare seg frivillig også overfor politiet. Nekter man å forklare seg for politiet, vil politiet normalt begjære rettslig avhør for forhørsretten. Det finnes enkelte unntak fra hovedregelen om vitneplikt for domstol, dels formet som forbud for domstolen mot å ta i mot vitnemål, dels som adgang til å nekte å avlegge vitnemål i visse situasjoner. Pressefolks kildevern er et slikt unntak fra hovedregelen om vitneplikt, formet som en adgang til å nekte å vitne om forfatterskap eller kilde til opplysninger i redaksjonelt arbeid. Domstolen kan likevel, etter gjeldende lov, i nærmere angitte tilfeller pålegge vitneplikt. Pressens kildevern er altså ikke et lovpåbud om kildebeskyttelse, men en adgang til å nekte å forklare seg for retten om slike spørsmål. Påbud om kildevern er derimot gitt som et etisk og integritetsmessig prinsipp i pressens Vær Varsom-plakat, punkt 3.1. Selv om vi her kaller pressens kildevern et unntak fra prinsippet om vitneplikt, er det viktig for forståelsen av regelen at den regnes som en «hovedregel» - ikke som et vanlig unntak. Det var Høyesterett som fastslo dette i Edderkoppen-saken i 1990. * * * Pressefolks rett til å nekte å gi forklaring er ikke gitt av hensyn til journalisten eller redaktøren. Det er en beskyttelse som samfunnet har innvilget den som vil være anonym forfatter eller kilde; i trykt skrift, i radio eller fjernsyn. Opprinnelsen til denne beskyttelsen er «anonymitetsretten». Dette var også det mest brukte begrepet tidligere. Det var en rett for ethvert menneske til å skrive anonymt i aviser, 7 blader og bøker, fra den tid da publisering av forskjellige personlige artikler var det vesentlige innhold i trykt skrift. Det vi i dag kaller «kildevern» kom først senere, ettersom journalistikken vokste fram med bruk av en eller flere kilder som ga opplysninger til journalistens reportasjer. Også kildene skulle etter hvert nyte godt av anonymitetsretten. Anonymitetsretten er altså primært en rett for den enkelte innbygger, og ses gjerne som en vesentlig del av ytrings- og trykkefriheten i et demokratisk samfunn. Når journalister og redaktører forvalter denne retten i forhold til domstolene er det egentlig ikke vår rett - vi er redskaper, verktøy både for den som vil bruke anonymitetsretten, og for samfunnet som gjennom lov har etablert denne sikkerhetsventilen i sitt demokratiske system. Lovverket har også regler om unntak fra hovedregel om vitneplikt for den som er siktet eller tiltalt. Også denne adgangen til å nekte å forklare seg har vært påberopt av pressefolk. I den historiske gjennomgang av eldre saker som følger i neste kapittel vil vi se at dette nektelsesgrunnlaget særlig ble brukt av pressefolk tidligere - før vi fikk den egentlige kildevernbestemmelsen i 1951. I dette bildet bør vi også ta med at lovverket har spesialregler for ransaking og beslag i redaksjonslokaler. Dette hører nøye sammen med anonymitetsretten, og er altså gitt for å sikre at denne retten ikke kan omgås gjennom ransaking og beslag. Samtidig er det også journalisten, redaktøren og medieselskapet som er pålagt ansvar for saklig bruk av ytringsfrihet under dette dekke av anonymitet. Vi «overtar» det straffe- og erstatningsrettslige ansvar for det som publiseres. Det hersker mange misforståelser omkring kildevernet, både innenfor og utenfor pressen. Det er mange gode grunner for å gjenopplive begrepet «Anonymitetsretten», og sidestille det med begrepet «Kildevern». Det første begrepet gir klarere beskjed om det reelle innhold, og gir ikke på samme måte som det siste umiddelbare assosiasjoner til at det egentlig er journalisten som beskytter seg selv. I tillegg til de juridiske elementer i dette landskapet kommer selvsagt også de etiske og integritetsmessige sider ved anonymitetsrett og kildevern. Gjennom Vær Varsom- plakaten har vi pålagt oss en ubetinget plikt til å beskytte forfattere og kilder, selv om domstolen skulle pålegge oss vitneplikt. Plakaten inneholder altså en klar oppfordring til ikke å bøye seg for norsk lov og norske domstoler. Mange har kalt dette sivil ulydighet. Det er viktig å understreke at Vær Varsom-plakaten stiller krav om kildevern overfor dem som vi har lovet anonymitet. Dette punktet i plakaten må ikke leses slik at kilder skal oppfordres til å være anonyme eller at enhver kilde skal beskyttes for en hver pris. Fremste siktemål må fortsatt være å få kildene til å stå fram. Anonymitetsretten er en sikkerhetsventil, en unntaksregel som vi kan bruke når der ikke finnes andre muligheter. 2. 8 Anonymitetsrettens forhistorie Det som vi i dag oftest kaller kildevern eller kildebeskyttelse oppsto under navnet anonymitetsrett. Den historiske bakgrunn må vi tilbake til det kongelige eneveldets dager for å finne, da keisere og konger bare tillot de privilegerte å skrive eller å trykke. Men noen ytrings- eller trykkefrihet var det jo ikke. Majesteten måtte ha kontroll med hvem som skrev og hvem som trykte. Lovverket ga derfor et anonymitetsforbud; enhver som forfattet noe måtte gjøre det under sitt fulle navn. Skulle boktrykkeren trykke noe ulovlig og forfatterens navn ikke ble oppgitt , vel - så var det boktrykkeren som fikk straffen. Her kan vi snakke om den første flik av et strafferettslig redaktøransvar, pålagt boktrykkeren. Senere ble dette ansvaret overført direkte til den som utga eller redigerte et skrift, utgiver eller redaktør. Første gang begrepet «redaktør» ble brukt i Danmark-Norges lovgivning var i de kongelige forordninger om trykkefrihetens innskrenkninger i 1799. Men selv om vi nå fikk redaktøransvaret på plass i lovverket, gjaldt fremdeles anonymitetsforbudet. Ingen hadde lov til å ytre seg anonymt eller under pseudonym. Boktrykker, utgiver og redaktør pliktet å oppgi hvem forfatteren var. Forandring i dette kom med Grunnloven på Eidsvoll i 1814. Fra da av regner vi med at
Details
-
File Typepdf
-
Upload Time-
-
Content LanguagesEnglish
-
Upload UserAnonymous/Not logged-in
-
File Pages130 Page
-
File Size-