Civita-Notat 3 2014
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Civita-notat nr. 3 / 2014 Hvem bygget landet? Om norsk konsensus og veien dit Liberty is not collective, it is personal. All liberty is individual liberty. - Calvin Coolidge ”Jeg er så inderlig lei av at høyrepartiene snakker Norge ned,” sa Jens Stoltenberg i sin åpningstale til Arbeiderpartiets landsmøte våren 2013, noen måneder før stortingsvalget. Arbeiderpartiet, derimot, skulle «stå opp for landet vårt». Som ledd i valgkampstrategien ble det snakket mye om Den norske modellen, avledet fra det som normalt omtales som Den nordiske modellen. Avgrensingen hadde sitt formål: Sverige har en borgerlig regjering og passer derfor ikke inn i modellen, hvor velferdsstaten presenteres som noe eksklusivt sosialdemokratisk. Landsmøtetalens underliggende budskap var at vi har Arbeiderpartiet å takke for vår velferd, vårt demokrati og våre verdier. Professor Rune Slagstad, skrev et polemisk tilsvar i Aftenposten: ”Ap har funnet frem til den selvgode maktarrogansen: De representerer ”de gode krefter i Norge”- og kritikerne de utidige nedbrytere av partiets verk.”1 Arbeiderpartiet gjør altså som den tyske syttenhundretallsfilosofen Gottfried Leibniz: Man erklærer sin egen tid for ”den beste av alle verdener”. Debatten om velferdsstaten og det gode norske samfunn har lenge vært et stridstema mellom høyre- og venstresiden. Under Arbeiderpartiets kritikk av opposisjonen (og derigjennom dens velgere), ligger en årelang definisjonskamp; kampen om å bli kreditert æren for sosiale og demokratiske fremskritt. Hvem bygget Norge slik vi kjenner det i dag, vår velferd og vår felles forståelse av det liberale borgerbaserte demokratiet? Civita har utgitt en rekke bøker og pamfletter om temaet.2 I dette notatet skal jeg nærme meg tematikken ved kronologiske sveip, fra mellomkrigstidens ganske sterke motsetninger frem mot det ganske konsensuspregede som har kjennetegnet norsk politikk i lang tid. Tyngdepunktet mitt vil være mellomkrigstiden, fordi det er i denne perioden de ideologiske motsetningene var størst. Teksten er mer tematisk enn kronologisk og byr på eksempler og illustrasjoner, mer enn fullstendige analyser, som ville kreve et helt annet format enn notatets. Notatet er altså ikke en komplett historie, men snarere et innspill til debatt. Som kilder har jeg benyttet meg av partiprogrammer, presseklipp og sekundærlitteratur. Arbeidshypotesen har vært at den norske og nordiske velferdsstaten og det norske demokratiet er resultat av en bred enighet og høy grad av pragmatisme som er ganske unik i europeisk sammenheng. Partiprogrammer og presseklipp kan si en god del om intensjon og ideologisk substans. De kan også si noe om syntetisering av ideer i et lengre tidsforløp. For å kunne tolke nedslaget i praktisk politikk, har jeg valgt å sidestille postulater med resultater (i form av viktige reformer), samt ulike syn på deltagende politikk og liberalisering. Ideologier er viktige, men ikke alt Ingen ideologier har noensinne blitt realisert i den mest rendyrkede form. Det er verken mulig eller ønskelig. Ideologier er verken entydige eller absolutte. Vi velger politisk utsyn og ideologisk ståsted etter etiske kriterier, kanskje også ut fra et grunnleggende menneskesyn. 1 Civita-notat nr. 3 / 2014 Den amerikanske økonomen og politiske filosofen Thomas Sowell hevder at all politisk filosofi koker ned til to grunnleggende idealtyper om menneskenaturen: den utopiske visjon og den tragiske visjon. Enten er mennesket et formbart vesen som kan perfeksjoneres, slik at vi kan bygge et samfunn fritt for ulikhet, urett, fattigdom og diskriminering, eller så vil alle disse store drømmene havarere på grunn av menneskets uforutsigbare «natur». Den første visjonen inspirerte jakobinerne og sosialistene, den siste har preget synet til blant annet Edmund Burke og John Stuart Mill. Dette er klassiske motsetninger: den radikale vs. den liberale tradisjon. Det er åpenbart ikke et enten eller, snarere et både og. Likevel kan vi grovt trekke opp et skille hvor liberalere av prinsipp nødig vil forby eller begrense våre valg, mens andre vil bruke loven for å skape bedre holdninger. En liberal forståelse av frihet kan være at vi som enkeltmennesker gir noe av vår frihet til våre folkevalgte – i form av skatter, lover og forordninger – i bytte mot sikkerhet, samferdsel, skole, helse og så videre. Det er altså den individuelle friheten som er fundamentet i en liberaldemokratisk stat. Frihet er ikke gitt oss fra oven. Det er vi, altså folket, som tillater myndighetene å begrense vår handlefrihet i noen grad. Frihet i en liberal forstand er altså ikke det samme som muligheter. Når staten skal vedta like muligheter politisk, innebærer det store inngrep i andre menneskers frihet. Dette er ikke til å unngå, men alle forstår at jo større disse inngrepene er, jo større blir staten. Vokser staten, blir grensene for politikk stadig utvidet. Som en ganske klar motsetning har venstresiden tradisjonelt vært tilhenger av ideen om sosial ingeniørkunst og likhet. Man vil bruke loven til å forme oss som et politisk-moralsk kollektiv. Forslag om forbud, begrensinger, kvoteringer og lover fremmes med jevne mellomrom. Grunntonen er at valg den enkelte måtte foreta, kan være skadelige eller lite formålstjenelige. Det gjelder å ”dytte” i riktig retning, slik at folks valg i større grad er i overensstemmelse med det politiske programmet og ”fellesskapets” ønsker. Rousseau formulerte ganske likt dette tesen om allmennviljen: Den individuelle vilje står i forhold til særegne interesser som kan være av egoistisk art, mens allmennviljen forholder seg til det som er godt for alle. Å lære av den andre Ideologier er viktige som moralske kompass og for å gi oss konsistente og forklarlige syn på verden. Men uten multiperspektiver duger helten ikke, heller ikke ideologen. Det er altså et hav av muligheter innenfor ytterpunktene verdirelativisme og absolutisme. Politikken råtner på rot, dersom makt og sivilsamfunn kommer til erkjennelse av at den ene ikke har noe å lære av den andre. Derfor kan vi på enkelt vis hevde at det moderne norske demokratiet er tuftet på en ganske sunn balanse mellom frihet og autoritet. Slik sett er Einar Gerhardsens tale, ”Våre daglige gjerninger og våre sosialistiske mål”, fra innledningsforedraget på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957, interessant: Halvdan Koht sa en gang at den største seier et politisk parti kan vinne, er at saker som det har kjempet for aksepteres av dets politiske motstandere. Det norske Arbeiderparti har vunnet en del slike seire. De borgerlige partiene har etter hvert akseptert svært mange av de saker som Arbeiderpartiet har reist gjennom årene … Når avstanden mellom partiene er mindre enn før, skyldes det også at Arbeiderpartiet i dag ser annerledes på mange spørsmål. Det gjelder blant annet utenrikspolitikk og forsvar. Gerhardsen kunne nok lagt til en del om å ta lærdom av den borgerlige demokratiforståelsen også. Dette kommer jeg tilbake til. Isaiah Berlin mente at grunnsteinen i en rettferdig stat er verdipluralismen: at vi mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. For Berlin er ideologier som forfekter forestillingen om en fremtid hvor det ikke finnes konflikter omkring livets endelige mål, en trussel mot all frihet. «Når man er enige om målene, gjenstår det bare spørsmål om midler, og disse spørsmålene er ikke politiske, men tekniske, det vil si at de kan avgjøres av eksperter eller maskiner, for eksempel i form av diskusjoner mellom ingeniører eller leger.» 2 Civita-notat nr. 3 / 2014 Slik kan vi forstå det problematiske ved Friedrich Engels’ berømte utsagn om å «erstatte styring av mennesker med administrering av ting» og de marxistiske profetiene om at staten gradvis vil forsvinne, slik at menneskehetens sanne historie kan begynne. Dette perspektivet kalles utopisk av de som oppfatter det som grunnløse fantasier å spekulere omkring en slik tilstand av perfekt harmoni. Immanuel Kant skrev i sin tid at «hvis mennesker hadde vært som tømmer, ville alle hus vært skjeve». Kant mente at vi må leve med usikkerheten og det kaotiske i menneskelig adferd, men samtidig gjøre det beste ut av tilværelsen gjennom moral og respekt for andre mennesker. Å nå den erkjennelse at samfunnet og staten ikke kan løse alle utfordringer på menneskehetens vegne, er ikke like lett for alle. Mange oppfatter denne innsikten som defaitisme, som å overgi seg til verdens ulykke. Egalitært Norge Sammenlignet med veldig mange andre europeiske land var og er Norge et egalitært og relativt konsensus- orientert land. Det skyldes åpenbare kulturelle og sosioøkonomiske årsaker, som mangel på adel og at vi er en liten homogen utkantprovins, forskånet for ekstrem brutalitet og langvarige konflikter knyttet mot imperier og nasjonsbygging. Kanskje kan man legge til et innslag av Max Webers tese om protestantisk forretningsetikk og skandinavisk pietisme? Den norske harmonimodellen kan også tilskrives Hovedavtalen og den nordiske trepartsmodellen (med litt ulike varianter i de ulike landene), dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, som har bidratt til å legge grunnlaget for mer fredelige løsninger og større konsensus enn i mange andre deler av verden. Konfliktnivået i norsk arbeidsliv hadde eskalert på trettitallet, etter mange ulovlige streiker og voldelige sammenstøt med ordensmakten. Det ble etter hvert påkrevet at forholdet mellom arbeidstager og arbeidsgiver måtte formaliseres. Venstremann og høyesterettsjustitiarius Paal Berg hadde tillit blant både arbeidsgiverne og arbeidstakerne, og skulle bli en av arkitektene bak