OVERKLASSENS GLANSTID OVERKLASSENS GLANSTID Et liv i stor stil – men bare for de få

Et stilfullt levesett med elegant utstyrte hjem gjorde sitt inn- tog blant borgerskap Norsk Folkemuseum og embetsstand på Bygdøy i Oslo åpner i 2019 i 1700-tallets Norge. en ny og stor kultur­historisk Det skulle gjerne vises utstilling som skal vise borger­ frem, først og fremst i skapets og embetsstandens de rike handelshuse- betydning for fremveksten av ne i byene, men også det moderne Norge. Utstillin­ hos de mer velståen- gen spenner over tidsrommet de embetsmenn, fra 1600 til 1914, en periode redere og skippere. der Norge gjennom økende handel og kulturutveksling tok stadig mer del i større globale Slik kunne det se ut når samfunnets absolutte forbrukstrender og idéstrøm­ elite svingte seg i dansen tidlig på 1800-tal- let. Bildet viser Oslo historiske dansegruppe i ninger. Norsk Folkemuseum vil tidsriktige kostymer i aksjon i ballsalen på Bogstad gård. Ballsalen var stor, hele 130 sette søkelys på enkeltmen­ kvadratmeter, og ble oppført som et eget tilbygg vestover etter at Peder Anker over- tok godset i 1772. Salen er i dag innredet som nesker som gjennom sine på Ankers tid, med originale møbler og lyse- kroner. På veggene henger malerier trolig handlinger skapte nye forut­ kjøpt av Peder Anker selv og hans tre brødre på deres reise rundt i Europa i 1760-årene. setninger for fremtiden. I en En slik dannelsesreise, eller «grand tour», som den også ble kalt, hørte med til den europeiske overklassens utdannelse gjennom serie artikler vil Aftenposten 1700-tallet og inn på 1800-tallet. Målet var å tilegne seg språk, få innblikk i andre kulturer Historie ta for seg de for­ og skaffe seg kunnskaper innen historie, filosofi og politikk. I tillegg til denne aristo- skjellige tidsepokene og kratiske allmenndannelsen ville deres far at de skulle få utdanning i handels- og industri- fag. Etter et år ved universitetet i København de som bidro til å sette preg var brødrene Anker i Tyskland, Italia, Frank- rike, England og Sverige. på dem. Foto: Lars Erling Mikkelsen/Bogstad gård. U

16 Nr. 11 • 2017 Nr. 11 • 2017 17 OVERKLASSENS GLANSTID OVERKLASSENS GLANSTID

Av ULF ANDENÆS Historiker og journalist

Forbildene ble hentet ute i Europa. I noen kretser var forbindelsen med kontinentet og De britiske øyer livlig. Blant høydepunktene var bygninger pry­ det med rokokkostilens finesse i utsøkt form­ språk og utsmykningsglede. Et overskudd for dem med skaperevne var det blitt. Trelasthandelen opplevde en glans­ tid. En klasse av trelasteksportører innkas­ serte en fortjeneste uten tidligere sidestykke. Gylne tider var det også på kysten, der denne handelen hadde fått skipsfarten til å blomst­ re. Et innbringende partnerskap Blant de største i Christiania var familiene Collett og Leuch. Ikke bare hadde de tjent seg grunnrike. I tillegg hadde de knyttet seg til hverandre med tette bånd, både som forretningspart­ nere og som partnere i ekteskap i flere slekt­ ledd. Samarbeidet ble så nært at de forente sine krefter i et felles firma, handelshuset Collett & Leuch. Den engelske stamfaren for den norske Collett-familien, James Collett (1655–1727), kom fra et handelshus i London som hadde spesialisert seg på innførsel av trelast fra Norge. I 1683 besøkte han sin forretningsfor­ bindelse Peder Nielsen Leuch i Christiania. De kom så godt overens at Collett giftet seg med Leuchs datter Karen, ble boende i Chris­ tiania og tok borgerskap i byen. Trelastimpor­ tøren i London var blitt trelasteksportør i Bildet viser «de Ankerske plankestabler» på havnen i Christiania. Mannen med ryggen til skal være John Collett. I bakgrunnen sees lysthuset med barokkhagen som hørte til Paleet. Paleet ble reist av Christian Ancher (1711–1765) midt på 1700-tallet. Ut mot sjøen fikk han anlagt en Norge. barokkhage, som allerede i 1760-årene ble åpnet for publikum som byens første park. Lysthuset ble reist av sønnen Bernt Anker. Paleet ble i Alt syntes å ha klaffet for denne London­ 1801 testamentert til offentlige formål, og ble blant annet brukt som kongebolig på 1800-tallet. Akvarellen malt av engelske John William Edy kjøpmannen i Christiania, der han ble en av er et minne om banebrytende forlagsvirksomhet og tidlig turisme: Edy var sommeren 1800 i Norge for å samle motiver for forleggeren John byens rikeste menn, om ikke den rikeste, Boydell. Edys bilder vitner om at Norge nå var i ferd med å bli et reisemål for engelskmenn. Foto: Eidsvoll 1814. hedret av kongen med tittelen kommerseråd. Han fikk mange kjente etterkommere i vårt Jo mer trevirke de trengte i England, Skott­ viste seg som en forretningsbegavelse som han ervervet Bogstad gård med underbruk, land, blant dem en av grunnlovsfedrene på land, Nederland og Danmark, desto mer fikk pengene til å yngle, og forente sin dyktig­ skoger og sagbruk, og dertil en lang rekke Eidsvoll i 1814, Johan Collett. Berømt blant de kunne tas ut fra Østlandets dype skoger, med het i handel med særs gunstige ekteskap. andre gårder og skogeiendommer i Aker og inngiftede i slekten var forfatterpionéren kortere seilas til markedene enn det var for To ganger giftet han seg med rike enker Bærum, blant dem Vækerø, Ullern, Øvre Camilla Collett, Henrik Wergelands søster, konkurrentene rundt Østersjøen og i Nord- som ikke bare hadde arvet mye fra sine fedre, Bestum og Grini. Ekteskapet med Morten gift med jusprofessoren Peter Johan Collett. Amerika. men dertil hadde hatt svært så velhavende Ugles datter hadde dermed innbrakt Leuch ektemenn. det som ble Bogstad- og Vækerøgodset i Nord­ Norske formuer Kramkar med full klaff marka for ham og hans arvinger, et gods som skapt av en brann Stamfaren for Colletts partnere i Leuch-fami­ Ekteskap som karrière under skiftende konstellasjoner i eierfamili­ «Uten den store brannen i London i 1666 ville Bogstad gård sett fra vannet. Hovedbygningen er oppført i årene 1760–80 i klassisistisk lien var et av de sjeldne eksempler på at det Leuchs første giftermål var med datteren til ene har ruvet i hovedstadens omgivelser til ikke Collett blitt en ledende familie i Chris­ byggestil, en arkitekturstil som hadde antikkens greske og romerske arkitektur som forbilde. gikk an i 1600-tallets Norge å slå seg opp fra Morten Lauritzen Ugle, Anne Mortensdatter, denne dag. tiania», sa noen. Peder Anker overtok i 1772, og utvidet og innredet hovedbygningen til å bli Norges største og enkle kår til å bli en av de rikeste i landet. som var enke etter en fremstående kjøp­ Etter den første hustruens død var ikke det Katastrofebrannen det året betydde at Lon­ fremste residens, en posisjon Bogstad hadde helt frem til Slottet sto ferdig i 1849. Parken på Dette var en tid med sterk rangorden. Folk mann, Peder Madssøn av den skotskættede andre ekteskapet mindre fordelaktig for don som en av Europas største byer måtte 130 dekar er en av Norges eldste landskapsparker. Den ble anlagt i en engelsk romantisk stil kjente sin plass på samfunnsstigen og de aller Kinck-slekten. Annes far var en av Christia­ Leuch. Denne gang giftet han seg inn i den av Peder Anker rundt 1780, med slyngede kanaler, karpedammer, andedam, små vannfall og bygges opp nærmest fra grunnen av. Dette broer. Både som spiskammer og som rekreasjonssted har parken spilt en stor rolle for verter fleste forble parkert der. Peder Nielsen Leuch nias mest kapitalsterke borgere, som hadde mektige og fornemme Krefting-slekten, som hadde bidratt mest av alt til gullalderen for og gjester under viktige forhandlinger, ikke minst i 1814. Nede ved vannet sees den rekon- (1636–1693) var et lysende unntak. Han hadde vært långiver til kongemakten og kjøper ved hadde innvandret fra Tyskland. Hans annen norsk trelast. struerte utgaven av Peder Ankers lysthus. Foto: Lars Erling Mikkelsen/Bogstad gård. startet opp som skreddersvenn og kramkar, salgene av krongods. Gjennom dette hadde brud var Alhed Johansdatter Krefting, datte­ U

18 Nr. 11 • 2017 Nr. 11 • 2017 19 OVERKLASSENS GLANSTID OVERKLASSENS GLANSTID

På fine sommerdager ble det gjerne servert te og kaffe i hager og lysthus. Dette er en silhuett av et teselskap i hagen hos familien Christie i ren til godseier Johan Krefting, som eide Bergen. På bordet troner temaskinen. Klippekunsten har vært kjent siden antikken. Som portrettform var silhuetter på mote i Europa fra ca. Bærums verk. 1750 til utover på 1800-tallet. De ble utført av både profesjonelle og amatører. Denne silhuetten er i privat eie. Foto: Norsk Folkemuseum En askeladd fra 1600-tallet Leuch ble rådmann i Christiania, der han befestet Leuch-familiens posisjon som en av bryllup av klasse. De nygifte var født inn i to bygge tre boliger som var standsmessige så En flott samovar eller temaskin som denne hørte med til et velutstyrt tebord. Den er laget i gjennom sine ekteskap og egne kjøp var blitt de aller rikeste familier i landet, og alliansen av landets mest formuende familier og til­ det holdt: En av dem var brudeparets byhus 1788 av sølvsmed Sivert Torsteinson i København og er prydet med Københavns bymerke og Collett- og Anker-familiens våpen. Den sto ganske sikkert på bordet når fruen i huset tok imot en betydelig gårdeier. med Collett-familien gjorde dem ikke fatti­ hørte begge et internasjonalt nettverk av i Rådhusgaten 13, som hadde stått ferdig til sine visitter. Te og kaffe var nye og eksklusive drikker som ble stadig mer populære utover på I sum en overbevisende klassereise for en gere. slektninger og forretningsforbindelser på bryllupet, intet vanlig krypinn for et nygift 1700-tallet. Men det var så dyrt at det bare var byborgere og embetsfamilier på landet som med karrièrestart som omvandrende kram­ begge sider av Nordsjøen. par, men et vakkert palé for de to, med et tall­ hadde råd til å drikke det jevnlig. I sin dagbok fra Bogstad gir Morten Leuch innblikk i at kaffe kar. Det lød som en askeladdhistorie. En gullkantet allianse Den 26 år gamle brudgommen Morten rikt tjenerskap. Rett rundt hjørnet lå den og te var faste innslag i hverdagslivet morgen, middag og kveld, og det samme gjaldt sikkert Også med sin lokale norske bakgrunn var Noen generasjoner senere var det duket for Leuch hadde på forhånd arvet både Bogstad- storartede gården til Mathias familie, Collett­ når de oppholdt seg i byen. Mathia Collett utstyrte Bogstad med en kinesisk gongong som hørtes overalt i gården og hagen. Alle måtte møte innen ti minutter etter at det var slått på Leuch et unntak innen sin tids overklasse, der giftermål mellom arvingene Morten Leuch godset og medeierskapet i handelshuset Col­ gården, i Kirkegaten 15, som i vår tid er gjen­ gongongen, ellers fikk de hverken te eller kaffe. «Orden og skikk» måtte håndheves også i det det ellers var familier av utenlandsk her­ (1732–1768) og Mathia Collett (1737–1801). 6. lett & Leuch, drevet av de to familier. Med reist på Norsk Folkemuseum etter at den ble U frie livet på lystgården Bogstad. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum. komst som dominerte. Hans etterkommere mai 1758 var Christiania vitne til et sosietets­ Mathia ved sin side hadde han midler til å revet i 1939.

20 Nr. 11 • 2017 Nr. 11 • 2017 21 OVERKLASSENS GLANSTID OVERKLASSENS GLANSTID

gifter seg med Bernt Ankers bror, Peder Anker (1749–1824). Herskap og tjenere Bernt Anker er trelasthandler, reder, verkseier, godseier og kammerherre, en aristokratisk skikkelse med rundt 30 tjenere i husholdnin­ gen. Det var Bernt Anker som hvert år sendte sitt lintøy til England for å få det vasket der – formodentlig på eget skip. Om han var rik fra før, antas han etter dette ekteskapet med en av Norges mest velhavende kvinner å ha blitt Norges aller rikeste i sin generasjon. Ved hans død ble formuen beregnet til eventyr­ lige 2,3 millioner riksdaler. Anker-brødrene får en adelstittel som kronen på verket. Etter bryllupet med Bernt Anker flytter Mathia inn i hans herskapelige residens Pale­ Man kan knapt overdrive prestegårdenes betydning for kunnskaps- og kulturformidling i Norge. Hagen var en viktig del av prestegårdsanleggene, både til pryd og matproduksjon. et ved sjøkanten i Christiania, som etter hans Idealene for utforming ble hentet fra utlandet, og de forseggjorte prestegårdshagene var med tid ble kongebolig frem til Slottet sto ferdig på å spre hagekunsten over hele landet. Denne akvarellen, som viser Torvastad prestegård i på midten av 1800-tallet. Nå er det Paleet som Rogaland, er malt av Marie Abel og er en kopi etter Johan F.L. Dreiers prospekt fra 1816. Det blir et midtpunkt for byens selskapsliv, med sies at Dreier tok seg noen friheter i fremstillingen av hus, hage og omgivelser, men bildet herregården Frogner som ekteparets lystgård viser hvordan prestegårdshagen kan ha sett ut, med nøye inndelte felter og fiskedam. hvordan Lysekrone laget ved Nøstetangen glassverk, på sommerstid. anlagt i Hokksund i 1741. Den er fra 1760- prestegårdshagen kan ha sett ut, med nøye inndelte felter og fiskedam. Foto: Norsk Folkemuseum. årene, som var en blomstrende periode for norsk glasskunst. Foto: Haakon Harriss/ Arv for en greve Norsk Folkemuseum. skilt innbydende på en lummer sommerdag. som en lystgård uten sidestykke, så var også Bogstad-godset, en arv etter Matheas første Da var det mer tiltalende å søke seg ut i det byhuset i Rådhusgaten 13 i særklasse. En så ektemann Morten, blir solgt til hennes nye Romslige boforhold grønne. Samtidig kunne lystgården skaffe flott og luksuriøs innredning var det knapt svoger Peder Anker, som etter å ha giftet seg Med sitt hjem i byen fullført og innredet jordens grøde til herskapene i byhusene, som­ sett maken til i 1700-tallets Christiania. Stuen med Matheas pleiedatter Anna flytter inn på kunne Morten og Mathia ta fatt på oppgrade­ merbeite og vinterfôr til deres hester. der gjester ble tatt imot og festsalene innen­ herregården i Sørkedalen med henne. Også ringen av den andre boligen, familiens land­ for ble utstyrt med det ypperste kunsthånd­ Peder Anker er blant dem som senere deltar sted på Bogstad. Det ble et nytt Det gode liv på landet verk som var å oppdrive. i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Han gif­ herregårdsanlegg, som et lite slott. Mortens Alle norske byer hadde slike lystgårder i Lederne for den tidens handelshus drev ter bort sin datter Karen til landets fremste svoger, tremenning og forretningspartner, omegnen. Blant de mest kjente utenfor Chris­ gjerne virksomheten hjemmefra, slik at deres adelsmann og politiske lederskikkelse, grev James Collett den yngre, stilte nå opp også tiania nevnes Oslo Ladegård, Bygdøy kongs­ byhus hadde både bolig, kontor og rom for Herman Wedel-Jarlsberg, som arver Bogstad- som hans arkitekt for byggearbeidene som gård, Mangelsgården, Linderud, Frogner, selskapsværelser under samme tak. Morten godset inklusive Vækerø og Bærum Verk etter var i gang i årene etter 1760. Bogstad, Schafteløkken og Ullevål. Omkring Leuchs og Mathias hus var fra første stund ham. Den tredje boligen som ekteparet bygde, Bergen, landets største by, der velstanden blitt et midtpunkt for byens selskapsliv, for­ Slik kunne eiendom og formuer sikres og var en ny, staselig hovedbygning på Vækerø, fortsatt bygget på landets eldste store teller førstekonservator Kari Telste ved Norsk overføres innen Christianias høyeste over­ erstattet av et nygotisk inspirert murpalé 100 eksportvare – fisk – var Damsgård, Stend, Store Folkemuseum i sin beskrivelse av innrednin­ klasse, gjennom oppsamlet kapital og strate­ år senere. Milde, Lønningen, Landås, Kronstad, Alvøen, gen. giske ekteskap. Hovedbygningen på Bogstad ble oppført Fjøsanger, Frydenlund, Fantoft, Hop, Lyseklos­ etter franske forbilder, forteller konservator ter, Bellevue, Fastings Minde, Christinegård, Rammet av skjebnen Et hus med prestisje Geir Thomas Risåsen ved Norsk Folkemuse­ Elsesro med flere. Det unge paret hadde tilsynelatende alt hva Huset som Morten Leuch og Mathia hadde um. Dette var tiden for de mange lystgårder Tilsvarende var Lade og Leangen utenfor de kunne ønske seg i livet og mer til. Men de hatt i Rådhusgaten 13, ble, etter Mortens død utenfor Norges byer. Lystgårdene var bonde­ Trondheim, Ledaal utenfor Stavanger, Austad fikk erfare at lykken ikke kan kjøpes for pen­ og Mathias nye samliv med Bernt Anker i gårder i det nære omland. De ble tatt i bruk og Gulskogen nær Bragernes og Strømsø som ger. Paleet, solgt til staten. av overklassen til sommerboliger, herskapelig ble til Drammen, Refsnes ved Moss, Rød ved En sorg for dem må det nok ha vært at de Fordi byhuset i Rådhusgaten var så overdå­ bebygd, vanligvis med en forpakter eller Halden, Nøisomhed ved Molde, Ulefoss ved forble barnløse og dermed ikke greide å sikre dig innredet og så velegnet for representa­ bestyrer som bodde der fast og drev jorden. Skien og en rekke andre. en arving for det blomstrende handelshus. sjon brukte staten det til mange av sine Mange av de tidligere lystgårder ble senere Så rammer skjebnen: Morten Leuch dør, bare offentlige formål. Tilbake til naturen selvstendige herregårder med helårs boset­ 36 år gammel, i 1768, under et besøk hos slekt­ Bygningen fikk tilføyet nabogården Kon­ En lystgård fylte en dobbelt oppgave. Den ning for eierne, noen ble revet eller sterkt ninger på herregården Hafslund ved Glom­ gens gate 6 og ble hovedstadens stiftsgård, skulle være tilfluktssted i landlige omgivelser, innebygget på grunn av byenes vekst. ma. det vil si sete for den fremste kongelige slik dette ble lovprist av tidens fremste ånder Etter Napoleonskrigene ble det norske han­ Noen år etter Mortens død skapes en ny embetsmann i landsdelen, stiftamtmannen. med Frankrikes Jean-Jacques Rousseau i spis­ delsborgerskapet hjemsøkt av nedgangstider allianse i overklassen: Hans enke Mathia gif­ Landet var på dette tidspunkt delt inn i fire sen. Under hans motto «Tilbake til naturen» og konkurser. For stadig flere ble det tyngende ter seg på nytt, i en om mulig enda mer stift, det vil si bispedømmer: Christiania, Ber­ kunne man unnslippe den varme årstids tvil­ å opprettholde to herskapelige husholdnin­ standsmessig forbindelse denne gang: Hen­ gen, Christianssand og Trondhjem; de hadde Lysekroner kom for fullt inn i herskapshusene utover på 1700-tallet. Når det var invitert somme stank og dunster i den tidens byer ger. De måtte velge mellom å beholde byhuset nes ektemann nummer to er den navngjetne den gang en verdslig forvaltning under til fest, strålte hele huset. Fløydørene til spisesalen ble slått opp, og lyset skinte over bord som som manglet sanitære anlegg. eller å satse på lystgården som fast bolig. Bernt Anker (1746–1805). Ikke nok med det: stiftamtmannen parallelt med den geistlige bugnet i sølv og krystall. Det var luksus og eleganse, det ble danset i høye saler med lysekro- Ifølge samtidige beskrivelser var Christia­ Pleiedatteren som hun og Morten hadde opp­ under biskopen. ner og speil i forgylte rammer hvor stråleglansen fra prismene spilte i alle regnbuens farger. Et hjem for overklassen Bildet er fra en tidligere utstilling på Norsk Folkemuseum. nias rennesteiner stillestående kloakker med fostret i mangel av et eget barn, Anna Elisa­ Morten Leuchs hus, nå under navn av Stifts­ U Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum fast og flytende avfall fra husene, – ikke sær­ Om Morten Leuch og Mathia hadde Bogstad beth Cold, foreldreløs, men av god familie, gården, ble i tillegg embetsbolig for kongens

22 Nr. 11 • 2017 Nr. 11 • 2017 23 OVERKLASSENS GLANSTID stattholder i Norge, og etter at stattholder- grad for egen regning, til å bli et stilfullt Skutene dro ut fullastet med trevirke og vend­ embetet ble avskaffet, ble den statsminister­ gårdsanlegg, beskrevet som det flotteste i te tilbake med et rikholdig utvalg av forbruks­ bolig. Gården ble sete for overhoffretten, på bygda. Senere kjøpte han en gård i tillegg, til varer og mer kostbare gjenstander. 1700-tallet høyeste domstol i den norske del egen kostnad og for eget bruk. Hovedbygnin­ De velstående sjøkapteiner og redere var av riket, og for den nye norske Høyesterett de gen der ble staselig utført, innvendig rikt blant de kjente skikkelser langs Skagerraks første årene etter 1814. Den rommet også kon­ dekorert. Da den måtte vike plass for et nytt og Nordsjøens kyster. En representant for torer for regjeringen, og i noen år (1785–1802) våningshus i 1908, ble store deler av interiøret skipperborgerne på Sørlandet var Knud Jen­ også lokaler for hovedstadens bibliotek, overtatt av Norsk Folkemuseum, der det vil sen Nordberg (1752–1810) på gården Vestre Deichmanske. Etter 1814 holdt statsrådet inngå i de planlagte nye utstillingslokalene. Strømsbu ved strandstedet Strømmen nær møter her for saker som kunne besluttes uten Presten Wolff må ha vært en holden mann den blomstrende sjøfartsbyen Arendal. Kap­ kongens nærvær. som har hatt råd til dette byggeriet med all teinen seilte i nordsjøfart, for det meste på I 1913 ble gården revet for å gi plass til Sjø­ sin utsmykning. Hadde han arvet etter sin England, mens hans bror Thomas Nordberg, fartsbygningen. Før rivningen ble Morten fars handelshus i Hamburg? bosatt i Kristiansand, seilte i langfart til hav­ Leuchs stue og festsaler samt to andre inter­ Ved å bevare noen av de beste rommene til ner i Amerika og i Østen. iører fra tiden som stiftsgård gitt som gave Morten Leuch i Christiania, kaptein Nordberg til Norsk Folkemuseum, der de inngikk i i Arendal og presten Wolff i Sandsvær kan Under hammeren Bysamlingen. De vil få et nytt liv i de nye museet vise hvordan velstående borgere og Ved Knud Nordbergs død i 1810 var alt gått utstillingslokalene som åpner i 2019. De er embetsmenn og redere og skippere innrettet under hammeren på auksjon. Hustruen blant de fineste interiørene i museets sam­ sine hjem i siste halvdel av 1700-tallet. Dorthe Christine født Hirscholm var gått bort linger, skriver førstekonservator Kari Telste i fire år tidligere. Innbo og løsøre fremsto som sin omtale. Redere og skippere et bredt utvalg av importerte gjenstander, En særskilt gren av det nye borgerskapet voks­ særlig fra England. Prestegården – te frem langs kysten, ikke minst på Sørlandet. En innredet finstue fra kaptein Nordbergs et midtpunkt i bygda Der lå det godt til rette fra naturens hånd, hus er tatt vare på av Norsk Folkemuseum, Innen embetsmannskulturen hadde preste­ med naturlige havner i hver vik, trevirke til som vil gi den en plass i de nye utstillingslo­ ɁɁ1902: Under en gårdene en spesiell plass. skipsbygging og tømmereksport, kyndighet kalene. lunsj mellom jour­ Ved reformasjonen var kirken blitt lagt i båtbyggeri, sjømannskap blant lokale folk Blant handelsborgerne fantes store kon­ nalisten Géo Lefèv­ direkte under kongemakten. I tillegg til å ta og nærhet til Vest-Europas fremste havner. traster: Noen få og svært rike trelasthandlere re og redaktøren seg av de åndelige anliggender var presten levde som grever, mens høkere og småhand­ Henri Desgrange i 20 samtidig kongens mann i bygda. Prestegår­ lere hadde en krambu til livets opphold. Mel­ sportsavisen november den var et midtpunkt i ethvert lokalsamfunn lom disse ytterpunkter var håndverkerne i de L’Auto blir ideen – hvert sogn – landet rundt. Presten fikk større ulike laug, med vekslende inntekter. Bøndene om Tour de France nærhet til allmuefolket og kom i berøring på landsbygda fortsatte ennå å leve på gam­ unnfanget. med flere sider av deres tilværelse enn andre Snart 300 år etter kan det være litt av en jobb å gjenskape fortidens prakt. Malerikonservato- lemåten, mens småkårsfolket i by og land ɁɁ1949: 30 av 31 passasjerer og typer embetsmenn. Han førte kirkebøkene og rene Helene Skoglund-Johnsen og Anne Milnes arbeider med å konservere lerretstapetene fra hadde nok med å greie seg på et tilnærmet hele besetningen på fire omkom­ holdt gjennom dette oversikt over befolknin­ 1730-årene som prydet veggene i salen til sogneprest Peter Heinrich Wolff (1700–1770) på eksistensminimum, fra dag til dag og fra mer da et nederlandsk fly styrter Lie gård i Ytre Sandsvær. Wolff fikk dessuten utsmykket rommet med rik dekorasjonsmaling i gen, hadde tilsyn med skolene og for det som hånd til munn. i skogen ved Hurum under inn­ fantes av sosial omsorg for de vanskeligstilte. taket og på brystpanelet i anledning giftermålet med sin andre kone i 1759. Interiøret skal stilles ut i den nye utstillingen som åpner på Norsk Folkemuseum i 2019. flyvning til Fornebu. Blant passa­ Illustrasjoner og billedtekster: Prestegården var en utpost for folkeopp­ Foto: Haakon Harriss/Norsk Folkemuseum. sjerene var 28 jødiske barn, bare lysningen og var ofte den fremste gården i Trond Bjorli, Kari Telste, Erika Ravne Scott og Marie Fongaard Seim, Norsk Folkemuseum. ett av dem overlevde. Barna var bygda. På steder uten et godt vertshus – og prest i Sandsvær i det nåværende Kongsberg på vei fra Tunisia til en mellom­ det var de fleste – var det som regel på preste­ gjennom nærmere 40 år, en mann det ble stasjon i Norge før de skulle gårdene at representanter for øvrigheten og fortalt historier om på folkemunne lenge Lesning: videre til sine nye hjem i Israel. rangspersoner på reise fikk sitt losji. Kona på etter hans død. Folk trodde han hadde over­ Finn Holden: Christian IVs by. Livet ɁɁFØDT: Nadine Gordimer prestegården hadde ikke bare ansvaret for naturlige evner og at han hadde vært eier av i Kvadraturen (2012). Arno Berg: Det gamle Christiania (1965). (1923–2014). Sørafrikansk for­ den mangfoldige husholdning. Etter hvert Svarteboka, forteller Geir Thomas Risåsen. John Peter Collett og Bård Frydenlund (red.): fatter. Mottok Nobelprisen i lit­ påtok hun seg også oppgaver i forbindelse Wolff var tysk, med bakgrunn fra borger­ Christianias handelspatrisiat (2008). teratur for 1991. Forfatterskapet med velgjørenhet og det kirkelige forenings­ skapet i Hamburg, og hadde kommet til Dag-Ivar Rognerød og Jiri Havran: Christiania – Kvadraturen i Oslo (1998). kretser rundt moralske spørsmål livet som senere vokste frem. København som student. Der var han blitt En slitt og tilsynelatende uanselig tallerken Museumsbulletinen, utgitt av Norsk Folkemu- og rasespørsmål, og omfatter som allikevel bærer en viktig historie. Den Embetsmenn hadde sjelden fast lønn på kjent med hoffpredikanten hos kongen, den seum. Bidrag fra Geir Thomas Risåsen, Kari ble funnet da eiendommen Strømmen ved bl.a. En verden av fremmede den tid. De måtte leve av inntektene som senere biskop i Bergen, Marcus Müller. Wolff Telste og Erika Ravne Scott. Artikkelteksten Arendal ble revet i 1911, og fulgte med til (1958), Æresgjesten (1971), embetet innbrakte. Lenge besto livsgrunnla­ fikk holde preken for kong Frederik 4. og bygger også på samtaler med disse forfattere. Norsk Folkemuseum da husets storstue ble Bevareren (1975), Burgers datter Geir Thomas Risåsen: Borgerskapets Arkadia get for en prest av avling og avkastning fra kronprinsen, den senere kong Christian 6., tatt inn i museets samlinger. Tallerkenen fra – 1700- og 1800-tallets lystgårder. Fortids- (1979), Julis folk (1981), Min prestegården, og i tillegg det som fra gam­ og ble etter dette «allernaadigst beskikket at omkring 1780 er på baksiden stemplet Wed- minneforeningens årbok (2010). sønns historie (1990) og gewood. Initialene KN står for Knud Nord- melt kunne tilkomme ham i andel av tiende være sogneprest i Sandsvær præstegjeld». Slektshistorier: berg, som den gang var eier av huset på Reisen alene (1994). og avgifter. Forskjellen mellom et fett og et Mange tyskere gjorde karrière i Danmark- Norske Slægter 1912. Strømmen. Han var skipper i englandsfart, og Var aktiv i anti­ magert prestekall gjenspeilet forskjellen mel­ Norge fordi store tysktalende områder i Sles­ Alf Collett: Familien Collett (1872) og En Den tyskfødte presten og folkeopplyseren opprinnelig må tallerkenen ha vært del av et gammel Christiania-Slægt (1883). apartheidbevegel­ Peter Heinrich Wolff kom til Sandsvær alle- lom rike og mindre rike prestegårder. vig og Holstein hørte til riket, slik at det tyske større middagsservise som han har bestilt på Hans Nicolai Anker: Familien Anker (1990). sen, og ble medlem rede som 25-åring og virket som sogneprest fikk mye innpass blant det danske. en av sine mange reiser. Familien eide flere Reidar Krefting: Slekten Krefting (1972). av ANC mens der i 39 år. Wolff satte dype spor etter seg i store te- og kaffeserviser, noe som tyder på Prest med ry Oslo byleksikon. lokalsamfunnet og sørget blant annet for å at Nordberg og hans kone Dorthe Hirscholm organisasjonen­ fort­ for trolldomskunster Berget fra forfall Norsk biografisk leksikon. innføre skolegang i prestegjeldets kirkesogn, hadde en utstrakt selskapelighet. Tallerkenen satt var forbudt. seks år før forordningen om allmueskole kom Noen av prestene var fargerike personlighe­ Wolff var samtidig byggherre. Prestegården skal sammen med deres stue inngå i Norsk i 1739. Portrettet av ham henger i Efteløt ter, og noen gikk det gjetord om. En av disse hadde ved hans ankomst til sognet vært i for­ Folkemuseums nye utstilling. Fortsetter side 29 kirke. Foto: Kirkekontoret i Sandsvær. var Peter Heinrich Wolff (1700–1770), sogne­ fall; han satte den i stand og utvidet den, i stor Foto: Haakon Harriss/Norsk Folkemuseum. Fortsetter side xx

24 Nr. 11 • 2017 Nr. 11 • 2017 25