Eidsvollsmenn fra Borg og andre sentrale aktører i 1814

Riksdagsmennene på Eidsvoll ble valgt på tre ulike måter: Kjøpstedene valgte egne utsendinger (fra en til fire, avhengig av byens størrelse), hvert amt valgte tre representanter hvorav en skulle være bonde, og i tillegg valgte de militære enhetene sine egne representanter. For den siste gruppen kan det være litt vanskelig å si hvilket geografisk distrikt de kom fra, da de ofte tjenestegjorde i et annet distrikt enn de opprinnelig tilhørte. Jeg har tatt med noen militære med klar tilknytning til vårt bispedømme, som representerte militære avdelinger på Eidsvoll. I forhold til befolkningen var militære, embetsmenn og kjøpmenn fra byene sterkt over-representert på Eidsvoll, mens bøndene var under- representert. At bøndene i det hele tatt var representert, var likevel et viktig skritt.

Den mest kjente Eidsvollsmannen fra det nåværende Borg bispedømme er utvilsomt Christian Magnus Falsen (1782-1830) fra Ås. Han var født i Christiania, og kom fra en familie av jurister. Selv ble han utdannet jurist fra København i 1802, og i 1808 ble han sorenskriver i Follo og bosatte seg på gården Vollebekk i Ås. Han utarbeidet, sammen med lektor Adler, et forslag til grunnlov allerede i februar 1814. Dette var preget av liberale idéer fra Frankrike og USA, og fikk betydelig påvirkning på den endelige grunnloven. – Falsen var blant de yngste på Eidsvoll, bare 32 år gammel, men han ble formann for den viktige konstitusjonskomiteen, og satt som riksforsamlingens president en tid. Sammen med Georg Sverdrup ledet han «selvstendighetspartiet» (også kalt prinsepartiet), og lå i strid med grev Wedel-Jarlsberg, som ledet «unionspartiet». Falsen har – med en viss rett – blitt omtalt som «Grunnlovens far», selv om det er en ære han må dele med flere. Senere ble han bl.a. stiftsamtmann i Bergen og høyesterettsjustitiarius. Han fikk slag i 1828 og døde to år etter.

Fra det nåværende Borg bispedømme var det én prest blant utsendingene til Eidsvoll, prost Peter Hount. Han var først kapellan på Voss, senere sogneprest i Moss og fra 1801 sogneprest i Berg ved Halden. Fra 1811 var han prost over Nedre Borgesyssel prosti. Han var en radikal opplysningsteolog, motstander av haugianerbevegelsen, men ivret for skolen og folkeopplysningen. På Eidsvoll tilhørte han selvstendighetspartiet. Han kjempet forgjeves mot den famøse «jødeparagrafen», og mente den var inhuman. I krigen med Sverige i august 1814 dro han sammen med Carsten Tank mellom Karl Johans og Christian Frederiks hovedkvarter (som var på Spydeberg prestegård) med fredsforslag. Selv mente han at han bidro vesentlig til freden. Men han ble av andre ansett som for velvillig innstilt til svenskene, noe som hindret en videre politisk karriere. Han døde allerede i juli 1815, visstnok bitter over kritikken etter sin innsats i fredsforhandlingen.

John Hansen Sørbrøden (1775–1857) var bonde i Berg ved Halden, men kom fra en gammel lensmanns-slekt med røtter til Båhuslen. John Sørbrøden var også en velkjent og avholdt predikant, som sto sentralt i Hauge-bevegelsen. Slektsgården Sørbrøden ble et

1 haugiansk sentrum i Halden-området. Han var en av få haugianere på Eidsvoll. At det i det hele tatt ble valgt haugianere til riksforsamlingen, kam tyde på at den skarpe motsetningen mellom haugianerne og embetsmennene var i ferd med å dempe seg noe. Hauge selv ble dette året også endelig satt fri etter ti års fangenskap. Selv om Sørbrøden på mange måter representerte det motsatte av prosten Peder Hount, sto de sammen på Eidsvoll. Sørbrøden tilhørte også selvstendighetspartiet. Senere var han vararepresentant til stortingene i 1815– 1816 og 1818 og siden stortingsrepresentant i 1833.

Major Valentin (von) Sibbern (1779-1853) var valgt fra Smålenenes amt, men på Eidsvoll representerte han sin militære avdeling. Han vokste opp på Værne kloster i Rygge, tok juridisk embetseksamen i København i 1802, og ble i 1812 major ved Akershusiske ridende Jegerkorps. Han deltok aktivt i debatten på riksforsamlingen, og var bl.a. talsmann for at Norge måtte betale sin statsgjeld. Han tilhørte selvstendighetspartiet, selv om han en tid ble beskyldt for å helle til unionistene. Han var også representant ved «det overordentlige storting» i 1814, som utsending for den del av Smålenenes amt som ikke var besatt av svenske tropper, og møtte på flere storting fram til 1824. Han var stortingspresident i årene 1818-24. Han ble amtmann i Smålenene og senere stiftsamtmann i Akershus, og satt som statsråd i hele 20 år, fra 1830 til 1850.

Første representant fra Akershus Amt var godseier og kammerherre Peder Anker (1749-1824), som bodde på Bogstad i Aker (riktignok utenfor Borg). Han eide store skoger, sagbruk og jernverk, bl.a. Bærums Verk, og det meste av Nordmarka. Han forbedret og moderniserte driften av sine omfattende eiendommer slik at disse ble mønsterbruk. Som general-veiintendant for Akershus stift bygde han bl.a. Ankerveien, som gikk mellom Bærums Verk og Hakadal Verk. Peder Anker deltok både på «notabelmøtet» på Eidsvoll 16.- 17. februar og på riksforsamlingen. Han var fetter av verkseier Carsten Anker på Eidsvoll, og var en av få som bodde i selve Eidsvollsbygningen under riksforsamlingen. Han var en av forsamlingens eldste (65) og mest respekterte deltakere, og dens første president. Politisk støttet han sin svigersønn Herman Wedel Jarlsberg, som var leder av unionspartiet. Fra nov. 1814 til 1. juli 1822 var han norsk statsminister i Stockholm.

Christian Christensen Kollerud var gårdbruker og sagbrukseier fra Høland. Han oppholdt seg i ungdommen en tid på Rød herregård i Fredrikshald (Halden), og mottok sterke impulser fra et ledende kulturelt og politisk miljø der. Han bodde først på farsgården Skjeggenes i Setskog, før han han kjøpte Kollerud i Hemnes og slo seg ned der. Etter hvert kjøpte han opp flere gårder med tilhørende skogeiendommer. Kollerud var en velstående bonde da han 1814 ble valgt som bøndenes representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Selv regnet han seg imidlertid aldri som bonde. Med sin elegante fremtoning skilte han seg også ut blant forsamlingens øvrige bønder. Politisk var han imidlertid helt anonym og spilte ingen rolle under forhandlingene. Man antar at han tilhørte selvstendighetspartiet.

2

Gregers Winther Wulfsberg (1780-1846) var jurist. Byfogd i Moss fra 1811 og sorenskriver fra 1822. Utsending fra Moss. Wulfsberg var uavhengig på Eidsvoll. Hans forslag om at to brødre eller far og sønn ikke samtidig kunne sitte i regjeringen, ble vedtatt. Han foreslo også at Stortinget, ikke Kongen, skulle velge regjeringen, men dette fikk bare hans egen stemme. Han var – ikke uten grunn – redd for at kongen skulle få for mye makt over regjeringen. Han er omtalt som vår første tilhenger av parlamentarismen, men i 1814 var ikke tiden moden for hans tanker. Wulfsberg møtte på flere storting senere. Amtmann i Smålenenes Amt fra 1831til sin død.

Peter Blankenborg Prydz (1776-1827). Offiser, født i Østre Aker. Kaptein og sjef for Skedsmoske Kompani, senere major i 2. Akershusiske brigade. Døde i Skedsmo 1827. Tilhørte selvstendighetspartiet.

Johan Daniel Frederik Petersen (1757-1816). Offiser. Var i 1814 sjef for Det Søndenfjeldske Infanteriregiment, som han representerte på riksforsamlingen. På Eidsvoll var han medlem av konstitusjonskomitéen og tilhørte selvstendighetspartiet. Han deltok under krigen i august samme år som visekommandant ved Fredriksten festning.

Ole Svendsen Iglerød (1784-1872) møtte på Riksforsamlingen som 2. representant for Søndenfjeldske infanteriregiment. Han tilhørte selvstendighetspartiet. Iglerød var sønn av en gårdbruker i Aremark. Fra 1808 til 1814 var han musketer i Det søndenfjeldske infanteriregiment på Fredriksten festning, og i 1814 var han med i kampene mot Sverige. Han ble såret i hånden under felttoget. Etter at han var dimittert overtok han farsgården i Aremark.

Andreas Michael Heiberg (1767-1815). Jurist. Født i Norge, men bodde i oppveksten på Bornholm, og arbeidet senere der. Byfogd og byskriver i Fredrikstad fra 1810, og byens utsending til Eidsvoll. Blant de moderate i selvstendighetspartiet. Døde allerede i 1815.

Diderich Hegermann, (1763-1835). Offiser. Fra 1790 ansatt ved (den senere) Krigsskolen, og bidro sterkt til å gi skolen en sentral stilling i offisersutdannelsen. På riksforsamlingen representerte han Det Oplandske Infanteriregiment, og tilhørte selvstendighetspartiet. Samme år ble han generalmajor og statsråd. Ledet den norske brigaden som slo svenskene ved Onstadsund ved Glomma 9. august, en av de få vellykkede norske militæroperasjonene under krigen. Tok avskjed i 1817, og virket siden som bruksherre og forretningsmann på storgården Boen ved Kristiansand.

Palle Rømer Fleischer (1781 - 1851) var født i Moss. Han var offiser ved Det norske jegerkorps, og representerte korpset på Eidsvoll. Han tilhørte unionspartiet. Senere i 1814 ble han utnevnt til major i hæren og adjutant hos kronprins Karl Johan. Han avsluttet sin militære karriere som generalløytnant. Han var statsråd og sjef for Armédepartementet (forsvarsminister) flere ganger mellom 1837 og 1848.

3

Carl Adolph Dahl (1769 -1819) var jurist med eksamen fra Universitetet i København i 1791. Han arbeidet som byskriver i Fredrikshald og var med i krigen mot svenskene i 1808– 1809. På riksforsamlingen knyttet han seg ikke til et bestemt parti, og ble anklaget for å støtte Christian Frederik samtidig som han støttet svenskene. På sensommeren i 1814 var han med og forsvarte Fredrikshald mot svenske angrep. Han møtte senere på Stortinget.

Andre sentrale aktører med tilknytning til Borg:

Biskop Frederik Julius Bech (1758-1822) var i 1814 biskop i Akershus stift med sete i Christiania. Akershus stift omfattet den gang hele Østlandet og nedre Telemark. Bech kom til å spille en viktig rolle i 1814, ikke minst i forbindelse med bededagsgudstjenesten. Han var født i Middelfart på Fyn, og arbeidet en lengre periode som lærer og prest i Trøndelag, før han ble utnevnt til biskop i Akershus stift i 1805. Han regnes som en utpreget opplysningsmann og rasjonalist. Han var ingen betydelig teolog, men sterkt opptatt av skole og folkeopplysning. Han tok initiativ til et lærerseminar i Trondheim, og utga flere skrifter med pedagogisk innhold. Bech var også blant initiativtakerne til Selskapet for Norges Vel (1809). Som embetsmann og rasjonalist hadde han ingen sans for Hauge-vekkelsen, og utga et advarende skrift mot bevegelsen allerede i 1802. Men han mente at vekkelsen måtte bekjempes med opplysning, ikke med politi.

Politisk var Bech konservativ. I 1814 deltok han på «notabelmøtet» på Eidsvoll 16.- 17.februar. Her var han den eneste, sammen med brukseier Carsten Anker, som støttet enevoldstanken. Han samarbeidet nå tett med prins Christian Frederik, og var den som skrev brevet til prestene om bededagsgudstjenesten med edsavleggelse og valg til riksforsamlingen. Han utformet også bønnene til gudstjenesten. Men om høsten, da den politiske vinden hadde snudd, fremsto han som en varm beundrer av Karl Johan og støttet unionen med Sverige. Christian Frederik skal ha sagt om ham at «Han skifter Mening, som man skifter Linned». I 1818 var han den som kronet kong Karl Johan i Nidarosdomen. Han døde i bispegården i Christiania i 1822.

En av de i alt 14 prestene på Eidsvoll, var kapellan Nikolai Wergeland (1780-1848). Han kom da fra Kristiansand, men vi tar ham med her fordi han ble utnevnt til sogneprest på Eidsvoll allerede i 1816. Han ble senere prost, og bodde på Eidsvoll til han døde. Han stilte også med et eget forslag til grunnlov i 1814, og gjorde en betydelig innsats i konstitusjonskomiteen. Nicolai Wergeland er opphavsmann til uttrykk som Lagting, Odelsting og Storting. Wergeland regnes også som mannen bak «jødeparagrafen» i grunnloven, som hans sønn Henrik senere kjempet for å få opphevet. Fordi han tilhørte unionspartiet, som var i mindretall, fikk han ingen videre politisk karriere. Han er mest kjent i ettertid som far til Henrik Wergeland og Camilla Collett, men var selv lysende begavet. Han

4 var en engasjert deltaker i samfunnslivet, og kunne være både stridbar, utfordrende og nærtagende. Han ble til sin skuffelse aldri biskop eller professor, til tross for sine utvilsomme kvalifikasjoner.

Verkseier Carsten Anker (1747-1824) på Eidsvoll var en nær venn av prins Christian Frederik, og en av hans viktigste rådgivere i Norge. Det var han som stilte lokaler til disposisjon både til stormannsmøtet og selve riksforsamlingen. Men under riksforsamlingen var han ikke selv til stede. Han oppholdt seg da i London som prinsens utsending, med det formål å skape aksept i England for at Norge ønsket å løsrive seg. Det oppnådde han ikke; engelskmennene kunne ikke gå bort fra sine avtaler om at Norge skulle tilfalle den svenske kronen. Likevel bidro nok hans samtaler med engelske politikere til å skape en større forståelse for Norges sak.

Carsten Anker var født i Fredrikshald, men oppholdt seg i 37 år i Danmark, hvor han hadde høye stillinger innen statsadministrasjonen. Han bodde også en tid i London. I 1811 bosatte han seg på Eidsvoll jernverk, som han hadde kjøpt noen år tidligere. Hovedbygningen på verket, som fortsatt står, var sete for riksforsamlingen. Han ble utnevnt til statsråd, men kunne ikke tiltre, fordi han ikke var i landet. I 1815 kom han tilbake fra London, og fikk nå et nært forhold til Karl Johan. Jernverket gikk det dårlig med, men han var i sine siste år bestyrer for statens glassverk i Norge, og døde under et besøk på Biri glassverk i 1824.

Godseier Carsten Tank (1766-1832) fra Fredrikshald (Halden) deltok ikke på riksforsamlingen, men derimot var han med på notabelmøtet på Eidsvoll 16.-17. februar, et møte som la grunnlaget for den videre prosessen. Tank tilhørte en rik kjøpmannsfamilie i Halden, med base på Rød herregård. Han var en av de store donorene da universitetet i Christiania ble opprettet i 1811. Carsten Tank var en god venn av Christian Frederik, og var statsråd i prinsregentens regjering 2.mars – 26.juli 1814. Under krigen i august samme år var han sendebud mellom Christian Frederik og Karl Johan, sammen med prost Peter Hount. Han satt senere på stortingene i 1815-17 og 1821-23. Da konjunkturene for trelasthandelen ble dårlige, forsvant formuen, og han gikk konkurs i 1829. Svigersønnen Peter Martin Anker kjøpte Rød herregård, hvor Tank ble boende til sin død.

Slottsprest Claus Pavels (1769-1822) var i 1814 prest på Akershus festning og sogneprest i Aker, og en sentral person i det kirkelige og politiske liv i Christiania. Hans dagbøker fra tiden omkring 1814 er en av de viktigste kildene til de historiske begivenhetene. Han var en våken observatør og en begavet, men temmelig rasjonalistisk prest, som engasjerte seg sterkt for norsk selvstendighet og Christian Frederik i 1814. Hans tale under bededagsgudstjenesten på Akershus ble utgitt i bokform. Pavels var en dyktig predikant. Senere aksepterte han den politiske utviklingen og unionen med Sverige. Hans gode kontakter i hovedstadens høyere sirkler bidro til at han i 1817 ble utpekt til å etterfølge Johan Nordal Brun på Bergens bispestol, på bekostning av eidsvollsmannen Jonas Rein. Som biskop distanserte han seg fra noen av sine tidligere rasjonalistiske synspunkter.

5

Kilder: Karsten Alnæs: 1814: Miraklenes år. Oslo 2013; Aschehougs Norgeshistorie. Oslo 1996/2005; Einar Molland: Norges Kirkehistorie i det 19. århundre. Oslo 1979; Norsk Biografisk Leksikon; Store Norske Leksikon; Wikipedia.

Lars Inge Magerøy

6