Eidsvollsmenn fra Borg og andre sentrale aktører i 1814 Riksdagsmennene på Eidsvoll ble valgt på tre ulike måter: Kjøpstedene valgte egne utsendinger (fra en til fire, avhengig av byens størrelse), hvert amt valgte tre representanter hvorav en skulle være bonde, og i tillegg valgte de militære enhetene sine egne representanter. For den siste gruppen kan det være litt vanskelig å si hvilket geografisk distrikt de kom fra, da de ofte tjenestegjorde i et annet distrikt enn de opprinnelig tilhørte. Jeg har tatt med noen militære med klar tilknytning til vårt bispedømme, som representerte militære avdelinger på Eidsvoll. I forhold til befolkningen var militære, embetsmenn og kjøpmenn fra byene sterkt over-representert på Eidsvoll, mens bøndene var under- representert. At bøndene i det hele tatt var representert, var likevel et viktig skritt. Den mest kjente Eidsvollsmannen fra det nåværende Borg bispedømme er utvilsomt Christian Magnus Falsen (1782-1830) fra Ås. Han var født i Christiania, og kom fra en familie av jurister. Selv ble han utdannet jurist fra København i 1802, og i 1808 ble han sorenskriver i Follo og bosatte seg på gården Vollebekk i Ås. Han utarbeidet, sammen med lektor Adler, et forslag til grunnlov allerede i februar 1814. Dette var preget av liberale idéer fra Frankrike og USA, og fikk betydelig påvirkning på den endelige grunnloven. – Falsen var blant de yngste på Eidsvoll, bare 32 år gammel, men han ble formann for den viktige konstitusjonskomiteen, og satt som riksforsamlingens president en tid. Sammen med Georg Sverdrup ledet han «selvstendighetspartiet» (også kalt prinsepartiet), og lå i strid med grev Wedel-Jarlsberg, som ledet «unionspartiet». Falsen har – med en viss rett – blitt omtalt som «Grunnlovens far», selv om det er en ære han må dele med flere. Senere ble han bl.a. stiftsamtmann i Bergen og høyesterettsjustitiarius. Han fikk slag i 1828 og døde to år etter. Fra det nåværende Borg bispedømme var det én prest blant utsendingene til Eidsvoll, prost Peter Hount. Han var først kapellan på Voss, senere sogneprest i Moss og fra 1801 sogneprest i Berg ved Halden. Fra 1811 var han prost over Nedre Borgesyssel prosti. Han var en radikal opplysningsteolog, motstander av haugianerbevegelsen, men ivret for skolen og folkeopplysningen. På Eidsvoll tilhørte han selvstendighetspartiet. Han kjempet forgjeves mot den famøse «jødeparagrafen», og mente den var inhuman. I krigen med Sverige i august 1814 dro han sammen med Carsten Tank mellom Karl Johans og Christian Frederiks hovedkvarter (som var på Spydeberg prestegård) med fredsforslag. Selv mente han at han bidro vesentlig til freden. Men han ble av andre ansett som for velvillig innstilt til svenskene, noe som hindret en videre politisk karriere. Han døde allerede i juli 1815, visstnok bitter over kritikken etter sin innsats i fredsforhandlingen. John Hansen Sørbrøden (1775–1857) var bonde i Berg ved Halden, men kom fra en gammel lensmanns-slekt med røtter til Båhuslen. John Sørbrøden var også en velkjent og avholdt predikant, som sto sentralt i Hauge-bevegelsen. Slektsgården Sørbrøden ble et 1 haugiansk sentrum i Halden-området. Han var en av få haugianere på Eidsvoll. At det i det hele tatt ble valgt haugianere til riksforsamlingen, kam tyde på at den skarpe motsetningen mellom haugianerne og embetsmennene var i ferd med å dempe seg noe. Hauge selv ble dette året også endelig satt fri etter ti års fangenskap. Selv om Sørbrøden på mange måter representerte det motsatte av prosten Peder Hount, sto de sammen på Eidsvoll. Sørbrøden tilhørte også selvstendighetspartiet. Senere var han vararepresentant til stortingene i 1815– 1816 og 1818 og siden stortingsrepresentant i 1833. Major Valentin (von) Sibbern (1779-1853) var valgt fra Smålenenes amt, men på Eidsvoll representerte han sin militære avdeling. Han vokste opp på Værne kloster i Rygge, tok juridisk embetseksamen i København i 1802, og ble i 1812 major ved Akershusiske ridende Jegerkorps. Han deltok aktivt i debatten på riksforsamlingen, og var bl.a. talsmann for at Norge måtte betale sin statsgjeld. Han tilhørte selvstendighetspartiet, selv om han en tid ble beskyldt for å helle til unionistene. Han var også representant ved «det overordentlige storting» i 1814, som utsending for den del av Smålenenes amt som ikke var besatt av svenske tropper, og møtte på flere storting fram til 1824. Han var stortingspresident i årene 1818-24. Han ble amtmann i Smålenene og senere stiftsamtmann i Akershus, og satt som statsråd i hele 20 år, fra 1830 til 1850. Første representant fra Akershus Amt var godseier og kammerherre Peder Anker (1749-1824), som bodde på Bogstad i Aker (riktignok utenfor Borg). Han eide store skoger, sagbruk og jernverk, bl.a. Bærums Verk, og det meste av Nordmarka. Han forbedret og moderniserte driften av sine omfattende eiendommer slik at disse ble mønsterbruk. Som general-veiintendant for Akershus stift bygde han bl.a. Ankerveien, som gikk mellom Bærums Verk og Hakadal Verk. Peder Anker deltok både på «notabelmøtet» på Eidsvoll 16.- 17. februar og på riksforsamlingen. Han var fetter av verkseier Carsten Anker på Eidsvoll, og var en av få som bodde i selve Eidsvollsbygningen under riksforsamlingen. Han var en av forsamlingens eldste (65) og mest respekterte deltakere, og dens første president. Politisk støttet han sin svigersønn Herman Wedel Jarlsberg, som var leder av unionspartiet. Fra nov. 1814 til 1. juli 1822 var han norsk statsminister i Stockholm. Christian Christensen Kollerud var gårdbruker og sagbrukseier fra Høland. Han oppholdt seg i ungdommen en tid på Rød herregård i Fredrikshald (Halden), og mottok sterke impulser fra et ledende kulturelt og politisk miljø der. Han bodde først på farsgården Skjeggenes i Setskog, før han han kjøpte Kollerud i Hemnes og slo seg ned der. Etter hvert kjøpte han opp flere gårder med tilhørende skogeiendommer. Kollerud var en velstående bonde da han 1814 ble valgt som bøndenes representant til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Selv regnet han seg imidlertid aldri som bonde. Med sin elegante fremtoning skilte han seg også ut blant forsamlingens øvrige bønder. Politisk var han imidlertid helt anonym og spilte ingen rolle under forhandlingene. Man antar at han tilhørte selvstendighetspartiet. 2 Gregers Winther Wulfsberg (1780-1846) var jurist. Byfogd i Moss fra 1811 og sorenskriver fra 1822. Utsending fra Moss. Wulfsberg var uavhengig på Eidsvoll. Hans forslag om at to brødre eller far og sønn ikke samtidig kunne sitte i regjeringen, ble vedtatt. Han foreslo også at Stortinget, ikke Kongen, skulle velge regjeringen, men dette fikk bare hans egen stemme. Han var – ikke uten grunn – redd for at kongen skulle få for mye makt over regjeringen. Han er omtalt som vår første tilhenger av parlamentarismen, men i 1814 var ikke tiden moden for hans tanker. Wulfsberg møtte på flere storting senere. Amtmann i Smålenenes Amt fra 1831til sin død. Peter Blankenborg Prydz (1776-1827). Offiser, født i Østre Aker. Kaptein og sjef for Skedsmoske Kompani, senere major i 2. Akershusiske brigade. Døde i Skedsmo 1827. Tilhørte selvstendighetspartiet. Johan Daniel Frederik Petersen (1757-1816). Offiser. Var i 1814 sjef for Det Søndenfjeldske Infanteriregiment, som han representerte på riksforsamlingen. På Eidsvoll var han medlem av konstitusjonskomitéen og tilhørte selvstendighetspartiet. Han deltok under krigen i august samme år som visekommandant ved Fredriksten festning. Ole Svendsen Iglerød (1784-1872) møtte på Riksforsamlingen som 2. representant for Søndenfjeldske infanteriregiment. Han tilhørte selvstendighetspartiet. Iglerød var sønn av en gårdbruker i Aremark. Fra 1808 til 1814 var han musketer i Det søndenfjeldske infanteriregiment på Fredriksten festning, og i 1814 var han med i kampene mot Sverige. Han ble såret i hånden under felttoget. Etter at han var dimittert overtok han farsgården i Aremark. Andreas Michael Heiberg (1767-1815). Jurist. Født i Norge, men bodde i oppveksten på Bornholm, og arbeidet senere der. Byfogd og byskriver i Fredrikstad fra 1810, og byens utsending til Eidsvoll. Blant de moderate i selvstendighetspartiet. Døde allerede i 1815. Diderich Hegermann, (1763-1835). Offiser. Fra 1790 ansatt ved (den senere) Krigsskolen, og bidro sterkt til å gi skolen en sentral stilling i offisersutdannelsen. På riksforsamlingen representerte han Det Oplandske Infanteriregiment, og tilhørte selvstendighetspartiet. Samme år ble han generalmajor og statsråd. Ledet den norske brigaden som slo svenskene ved Onstadsund ved Glomma 9. august, en av de få vellykkede norske militæroperasjonene under krigen. Tok avskjed i 1817, og virket siden som bruksherre og forretningsmann på storgården Boen ved Kristiansand. Palle Rømer Fleischer (1781 - 1851) var født i Moss. Han var offiser ved Det norske jegerkorps, og representerte korpset på Eidsvoll. Han tilhørte unionspartiet. Senere i 1814 ble han utnevnt til major i hæren og adjutant hos kronprins Karl Johan. Han avsluttet sin militære karriere som generalløytnant. Han var statsråd og sjef for Armédepartementet (forsvarsminister) flere ganger mellom 1837 og 1848. 3 Carl Adolph Dahl (1769 -1819) var jurist med eksamen fra Universitetet i København i 1791. Han arbeidet som byskriver i Fredrikshald og var med i krigen mot svenskene i 1808– 1809. På riksforsamlingen knyttet han seg ikke til et bestemt parti, og ble anklaget for å støtte Christian Frederik samtidig som han støttet svenskene. På sensommeren i 1814 var han med og forsvarte Fredrikshald mot svenske angrep. Han møtte senere på Stortinget. Andre sentrale aktører med tilknytning til Borg: Biskop Frederik Julius Bech (1758-1822) var i 1814 biskop i Akershus stift med sete i Christiania. Akershus stift omfattet den gang hele Østlandet og nedre Telemark. Bech kom til å spille en viktig rolle i 1814, ikke minst i forbindelse med bededagsgudstjenesten. Han var født i Middelfart på Fyn, og arbeidet en lengre periode som lærer og prest i Trøndelag, før han ble utnevnt til biskop i Akershus stift i 1805. Han regnes som en utpreget opplysningsmann og rasjonalist. Han var ingen betydelig teolog, men sterkt opptatt av skole og folkeopplysning. Han tok initiativ til et lærerseminar i Trondheim, og utga flere skrifter med pedagogisk innhold.