Bjørn-Petter Finstad

Fra fiskeforedlingsanlegget i Havøysund 1965 Bjørn-Petter Finstad Parti, konsern, stat Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Nord-Norge i løpet av de første femten årene etter 1945 ble det etablert en rekke fiskeindustribedrifter in ord-norge. de nye frossenfiskfabrikkene ble dels etablert i eksisterende havnebyer og fiskevær, dels vokste de fram som hjørnesteinsbedrifter i nye tettsteder. eierskapsformen varierte mellom samvirke, statsdrift og privateide foretak. som regjeringsparti hadde arbeiderpartiet en særskilt rolle i forbindelse med denne industrireis- ningen. arbeiderpartiet var også en varm tilhenger av statlig eierskap, og i denne artikkelen er fokuset rettet mot forholdet mellom partiet og a/s Finnmark og nord-troms fiskeindustri (Finotro).1 Konsernet, som ble stiftet i begynnelsen av 1950-årene, hadde staten ved Fiskerideparte- mentet som hovedeier. statens eierandel varierte mellom 90 og 98 prosent av aksjene, men fra 1981 ble Finotro omdannet til heleid stats- aksjeselskap. i 1986 ble det solgt, etter 35 års drift med betydelige økonomiske underskudd. spørsmålene i denne artikkelen dreier seg imidlertid om noe annet: Hvordan var forholdet mellom arbeiderpartiet og Finotro?2 Hvilken rolle spilte arbeiderpartiet i planleggingsfasen og driftsfasen i Finotros historie? Finotro ble solgt i 1986, med arbeiderpartiet i regjeringsposisjon. Hva forteller avviklingen om endringer i partiets fiskeri- og industripolitikk? artikkelen er et bidrag til å kaste lys over deler av den sosialdemokra- tiske orden innenfor fiskeriene etter 1945, med det statseide fiskeindus- trikonsernet Finotro som eksempel.3 tanker om industriell produksjon innen fiskeriene hadde imidlertid sine røtter i 1930-årene, og det er derfor nødvendig med et tilbakeblikk. 161 arBeiderHistorie 2010 1930-årene: Transformasjonen som uteble norge fikk en aktiv industripolitikk for første gang i løpet av 1930-årene, og det var særlig arbeiderpartiet som ivret for en industrialisering av samfunnet ut fra en tankegang om at bare industrien kunne bære oppe et velferdssamfunn, skape økonomisk vekst og bidra til nye arbeids- plasser.4 etter regjeringsskiftet i 1935 ble denne politikken forsøkt satt ut i livet. På fiskerienes område kom imidlertid initiativet til industripro- duksjon noe tidligere, fra borgerlig hold. da de første statlige fiskeindus- trianleggene reiste seg av asken i Finnmark og nord-troms i begynnelsen av 1950-årene, var det gått tjue år siden tanken om industrialisering av fisketilvirkningen første gangen var blitt behandlet i et offentlig doku- ment i norge, etter initiativ fra handelsminister Lars oftedal i johan Ludvig Mowinckels regjering. innstillingen fra Kjøle- og fryserikomiteen av 1931 foreslo en omfattende omstilling fra de dominerende konvensjonelle tilvirkningsmetodene tørking og salting av fisk og over til fersk og frossen vare.5 Langs kysten ble det planlagt en sammenhengende kjede av kjøle- og fryseanlegg, og utbyggere kunne få støtte og lån på gunstige betingelser til oppbygging av slike anlegg. Mellom 1931 og 1940 bevilget stortinget omtrent seks millioner kroner til dette formålet. Hva var bakgrunnen for denne satsingen, midt i den dypeste krise- perioden for norsk fiskerinæring på 1900-tallet? Kort formulert kan problemanalysen, slik den kom fram i nevnte komitéinnstilling av 1931, beskrives med begrepet fiskernes prisproblem. norsk fiskerinæring var Vest-europas største målt i volum, og i slutten av tjueårene var meng- deutbyttet av torskefiskeriene i norge over dobbelt så stort som neste nasjon på lista: storbritannia.6 imidlertid fikk norske fiskere bare mellom en fjerdedel og en tredjedel av den prisen britiske fiskere oppnådde for torskefangstene sine. Årsaken til dette, sett med Kjøle- og fryserikomi- teens øyne, var at norsk fisk ble tilvirket som tørrfisk og saltfisk og eksportert til markeder med dårlig kjøpekraft i sør-europa, sør-amerika og afrika. derfor var det nødvendig med en omlegging i produksjonen av fisk, og det var nødvendig å finne nye markeder: Kunde man opnå at det fiskespisende publikum i de tettbefolkede land vilde forlange frossen fisk og frossen filet, skulde man tro at en ny tid vilde oprinne for våre kystfiskerier. ti da vilde vi så å si overalt på kysten kunne produsere en sådan vare, og Finnmark, som nu ligger uheldigst til, når det gjelder ferskfiskeksport, vilde kunne bli leverandør av kvalitetsvare framfor nogen.7 Ved å satse på utbygging av anlegg for kjøling og frysing av fisk ville det bli mulig å eksportere fiskeprodukter til et kjøpesterkt publikum i SAU 162 og Vest-europa, og da ville også prisen til fiskerne øke, var tankegangen. arBeiderHistorie 2010 og fiskerne var positive til omleggingen, så lenge den ikke utfordret de økonomiske og sosiale strukturer i næringen. det var altså nygaardsvolds forgjengere som initierte utbyggings- planen for fryse- og kjøleteknologi, men bevilgningene til formålet økte etter at arbeiderparti-regjeringen tiltrådte. i budsjettåret 1933/34 var stortingsbevilgningen på kr 400 000,-, men vokste til én million i året fra og med 1936/37. Utfallet av satsingen på anlegg for kjøling og frysing av fisk var imidlertid svært beskjeden. For til tross for en viss økning i ferskfiskeksporten mot slutten av 1930-årene, var det fremdeles de konvensjonelle tilvirkningsmetodene som dominerte da andre verdens- krig brøt ut. særlig var utførselen av tørrfisk i vekst, og denne anven- delsen utgjorde en økende andel av torskefangstene. det raskest voksende eksportproduktet var tørrfisk til italia og nigeria – i 1937 gikk 84 prosent av norsk tørrfiskeksport til disse to markedene.8 etter arbeiderpartiets regjeringsovertakelse i 1935 var det de ikke- industrielle tiltakene i fiskeripolitikken som fikk mest oppmerksomhet, med råfiskloven av 1938 og trålerloven av 1939 som de to viktigste. trålerloven satte en stopper for en videre utvikling av et norsk trålfiske, og sementerte de eksisterende sosiale og økonomiske forholdene i norsk fiskerinæring med en kystflåte som i overveiende grad var eid av fiskeri- befolkningen selv.9 råfiskloven virket i samme retning – den ga salgslag av organiserte fiskere lovfestet og monopolisert rett til førstehåndsom- setning og prisfastsetting, nettopp for å løse det nevnte prispro- blemet.10 sløying av fisk på havna i Berlevåg i 1936. arBeiderHistorie 2010 Landets samlede kapasitet for filetfrysing var på bare ti tonn i døgnet i 1939.11 den viktigste årsaken til den manglende utbyggingen av moderne anlegg for frysing og kjøling av fisk, var selvsagt den økonomiske krise- tilstanden i torskefiskeriene.d ermed ble det okkupasjonsårene som ble gjennombruddsfasen for industriell frossenfiskproduksjon in orge, med etableringen av de tyskeide anleggene i trondheim, i Bodø, på Melbu og i Hammerfest.12 Fra Blehrs ferskfiskplan til London-planens fiskeridel det er godt kjent at det foregikk et viktig planarbeid for etterkrigstidas satsing på utbygging av en norsk frossenfiskindustri i regi av eksilregje- ringen i London i krigsårene – den såkalte fiskeridelen av London-planen. Men hvordan den faktisk ble til, har vært lite dokumentert.13 i juni 1942 sendte Fiskerikontoret i Handelsdepartementet et brev til Fiskeridirek- tøren i Bergen med tittelen: «Utarbeidelse av en flerårsplan for ferskfiskeksport». Brevet var signert av handels- og forsyningsministeren i Quislings regjering, eivind Blehr.14 Bakgrunnen for initiativet Næringslivsplaner og var at departementet mente det ville åpne seg nye markeder planøkonomisk for eksport av norsk fersk og frossen fisk etter at krigen var tankegods hadde en over, og at det ville være av stor betydning å få tilrettelagt sentral plass i produksjonen for dette formål. at en minister utgått fra nasjonal samling tok til orde for NS-ideologien like å utarbeide en slik plan med tanke på etterkrigstida, er imid- tilbake til partiets lertid ikke særlig oppsiktsvekkende. næringslivsplaner og første program etter planøkonomisk tankegods hadde en sentral plass i NS-ideolo- stiftelsen i 1933. gien like tilbake til partiets første program etter stiftelsen i 1933.15 Blehr hadde vært handels- og forsyningsminister siden «statsakten» 1. februar 1942. Han sto på en nasjonal fløy i nasjonal samling og ønsket å beskytte norske næringsinteresser mot tysk domi- nans. som Quislings minister kom han derfor i konflikt både med okku- pasjonsmaktens krav og med tyskorienterte krefter i eget parti. Historiker øystein sørensen oppsummerer eivind Blehrs økonomiske og sosiale grunnsyn som «preget av ideer om økonomisk selvberging og en viss statlig styring over økonomien».16 det er ikke kjent hvordan Fiskeridirektoratets ledelse vurderte fram- støtet fra Blehr i juni 1942, annet enn at direktoratet påtok seg oppdraget med å utarbeide planen. trolig var holdningen preget av et pragmatisk nytteperspektiv: det å framskaffe fakta og opplysninger for planlegging av etterkrigstidas fiskerinæring kunne ha verdi for andre formål enn å understøtte Quisling-regjeringens fiskeriplanlegging. ikke noe annet 164 norsk miljø hadde større samlet kompetanse på feltet enn direktoratet, arBeiderHistorie 2010 NS-minister eivind Blehr tok i 1942 initiativ til å utarbeide en plan for norsk fiskerieksport. Blehr står til høyre på bildet. de øvrige er (f.v.) ministerpresident Vidkun Quisling, minister ragnar sigvald skancke, minister Gulbrand Lunde og minister anton Fredrik Prytz. både med hensyn til fryseteknikk og med hensyn til bygningstekniske løsninger for oppføring av fryserier. Planen forelå i november 1943 i form av en tjukk utredning

Load more