Bjørn-Petter Finstad

Fra fiskeforedlingsanlegget i Havøysund 1965 Bjørn-Petter Finstad

Parti, konsern, stat Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Nord-Norge

I løpet av de første femten årene etter 1945 ble det etablert en rekke fiskeindustribedrifter iN ord-Norge. De nye frossenfiskfabrikkene ble dels etablert i eksisterende havnebyer og fiskevær, dels vokste de fram som hjørnesteinsbedrifter i nye tettsteder. Eierskapsformen varierte mellom samvirke, statsdrift og privateide foretak. Som regjeringsparti hadde Arbeiderpartiet en særskilt rolle i forbindelse med denne industrireis- ningen. Arbeiderpartiet var også en varm tilhenger av statlig eierskap, og i denne artikkelen er fokuset rettet mot forholdet mellom partiet og A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri (Finotro).1 Konsernet, som ble stiftet i begynnelsen av 1950-årene, hadde staten ved Fiskerideparte- mentet som hovedeier. Statens eierandel varierte mellom 90 og 98 prosent av aksjene, men fra 1981 ble Finotro omdannet til heleid statsaksjeselskap. I 1986 ble det solgt, etter 35 års drift med betydelige økonomiske underskudd. Spørsmålene i denne artikkelen dreier seg imidlertid om noe annet: Hvordan var forholdet mellom Arbeiderpartiet og Finotro?2 Hvilken rolle spilte Arbeiderpartiet i planleggingsfasen og driftsfasen i Finotros historie? Finotro ble solgt i 1986, med Arbeiderpar- tiet i regjeringsposisjon. Hva forteller avviklingen om endringer i partiets fiskeri- og industripolitikk? Artikkelen er et bidrag til å kaste lys over deler av den sosialdemokratiske orden innenfor fiskeriene etter 1945, med det statseide fiskeindustrikonsernet Finotro som eksempel.3 Tanker om industriell produksjon innen fiskeriene hadde imidlertid sine røtter i 1930-årene, og det er derfor nødvendig med et tilbakeblikk. 161 Arbeiderhistorie 2010

1930-årene: Transformasjonen som uteble Norge fikk en aktiv industripolitikk for første gang i løpet av 1930-årene, og det var særlig Arbeiderpartiet som ivret for en industrialisering av samfunnet ut fra en tankegang om at bare industrien kunne bære oppe et velferdssamfunn, skape økonomisk vekst og bidra til nye arbeids- plasser.4 Etter regjeringsskiftet i 1935 ble denne politikken forsøkt satt ut i livet. På fiskerienes område kom imidlertid initiativet til industripro- duksjon noe tidligere, fra borgerlig hold. Da de første statlige fiskeindus- trianleggene reiste seg av asken i Finnmark og Nord-Troms i begynnelsen av 1950-årene, var det gått tjue år siden tanken om industrialisering av fisketilvirkningen første gangen var blitt behandlet i et offentlig doku- ment i Norge, etter initiativ fra handelsminister Lars Oftedal i Johan Ludvig Mowinckels regjering. Innstillingen fra Kjøle- og fryserikomiteen av 1931 foreslo en omfattende omstilling fra de dominerende konvensjonelle tilvirkningsmetodene tørking og salting av fisk og over til fersk og frossen vare.5 Langs kysten ble det planlagt en sammenhengende kjede av kjøle- og fryseanlegg, og utbyggere kunne få støtte og lån på gunstige betingelser til oppbygging av slike anlegg. Mellom 1931 og 1940 bevilget Stortinget omtrent seks millioner kroner til dette formålet. Hva var bakgrunnen for denne satsingen, midt i den dypeste krise perioden for norsk fiskerinæring på 1900-tallet? Kort formulert kan problemanalysen, slik den kom fram i nevnte komitéinnstilling av 1931, beskrives med begrepet fiskernes prisproblem. Norsk fiskerinæring var Vest-Europas største målt i volum, og i slutten av tjueårene var meng- deutbyttet av torskefiskeriene i Norge over dobbelt så stort som neste nasjon på lista: Storbritannia.6 Imidlertid fikk norske fiskere bare mellom en fjerdedel og en tredjedel av den prisen britiske fiskere oppnådde for torskefangstene sine. Årsaken til dette, sett med Kjøle- og fryserikomi- teens øyne, var at norsk fisk ble tilvirket som tørrfisk og saltfisk og eksportert til markeder med dårlig kjøpekraft i Sør-Europa, Sør-Amerika og Afrika. Derfor var det nødvendig med en omlegging i produksjonen av fisk, og det var nødvendig å finne nye markeder:

Kunde man opnå at det fiskespisende publikum i de tettbefolkede land vilde forlange frossen fisk og frossen filet, skulde man tro at en ny tid vilde oprinne for våre kystfiskerier. Ti da vilde vi så å si overalt på kysten kunne produsere en sådan vare, og Finnmark, som nu ligger uheldigst til, når det gjelder ferskfiskeksport, vilde kunne bli leverandør av kvalitetsvare framfor nogen.7

Ved å satse på utbygging av anlegg for kjøling og frysing av fisk ville det bli mulig å eksportere fiskeprodukter til et kjøpesterkt publikum i SAU 162 og Vest-Europa, og da ville også prisen til fiskerne øke, var tankegangen. Arbeiderhistorie 2010

Og fiskerne var positive til omleggingen, så lenge den ikke utfordret de økonomiske og sosiale strukturer i næringen. Det var altså Nygaardsvolds forgjengere som initierte utbyggings- planen for fryse- og kjøleteknologi, men bevilgningene til formålet økte etter at Arbeiderparti-regjeringen tiltrådte. I budsjettåret 1933/34 var stortingsbevilgningen på kr 400 000,-, men vokste til én million i året fra og med 1936/37. Utfallet av satsingen på anlegg for kjøling og frysing av fisk var imidlertid svært beskjeden. For til tross for en viss økning i ferskfiskeksporten mot slutten av 1930-årene, var det fremdeles de konvensjonelle tilvirkningsmetodene som dominerte da andre verdenskrig brøt ut. Særlig var utførselen av tørrfisk i vekst, og denne anven- delsen utgjorde en økende andel av torskefangstene. Det raskest voksende eksportproduktet var tørrfisk til Italia og Nigeria – i 1937 gikk 84 prosent av norsk tørrfiskeksport til disse to markedene.8 Etter Arbeiderpartiets regjeringsovertakelse i 1935 var det de ikke- industrielle tiltakene i fiskeripolitikken som fikk mest oppmerksomhet, med råfiskloven av 1938 og trålerloven av 1939 som de to viktigste. Trålerloven satte en stopper for en videre utvikling av et norsk trålfiske, og sementerte de eksisterende sosiale og økonomiske forholdene i norsk fiskerinæring med en kystflåte som i overveiende grad var eid av fiskeri befolkningen selv.9 Råfiskloven virket i samme retning – den ga salgslag av organiserte fiskere lovfestet og monopolisert rett til førstehåndsom- setning og prisfastsetting, nettopp for å løse det nevnte prispro- blemet.10

Sløying av fisk på havna i Berlevåg i 1936. Arbeiderhistorie 2010

Landets samlede kapasitet for filetfrysing var på bare ti tonn i døgnet i 1939.11 Den viktigste årsaken til den manglende utbyggingen av moderne anlegg for frysing og kjøling av fisk, var selvsagt den økonomiske krisetilstanden i torskefiskeriene.D ermed ble det okkupasjonsårene som ble gjennombruddsfasen for industriell frossenfiskproduksjon iN orge, med etableringen av de tyskeide anleggene i Trondheim, i Bodø, på Melbu og i Hammerfest.12

Fra Blehrs ferskfiskplan til London-planens fiskeridel Det er godt kjent at det foregikk et viktig planarbeid for etterkrigstidas satsing på utbygging av en norsk frossenfiskindustri i regi av eksilregje- ringen i London i krigsårene – den såkalte fiskeridelen av London-planen. Men hvordan den faktisk ble til, har vært lite dokumentert.13 I juni 1942 sendte Fiskerikontoret i Handelsdepartementet et brev til Fiskeridirek- tøren i Bergen med tittelen: «Utarbeidelse av en flerårsplan for ferskfiskeksport». Brevet var signert av handels- og forsyningsministeren i Quislings regjering, Eivind Blehr.14 Bakgrunnen for initiativet Næringslivsplaner og var at departementet mente det ville åpne seg nye markeder planøkonomisk for eksport av norsk fersk og frossen fisk etter at krigen var tankegods hadde en over, og at det ville være av stor betydning å få tilrettelagt sentral plass i produksjonen for dette formål. At en minister utgått fra Nasjonal Samling tok til orde for NS-ideologien like å utarbeide en slik plan med tanke på etterkrigstida, er imid- tilbake til partiets lertid ikke særlig oppsiktsvekkende. Næringslivsplaner og første program etter planøkonomisk tankegods hadde en sentral plass i NS-ideolo- stiftelsen i 1933. gien like tilbake til partiets første program etter stiftelsen i 1933.15 Blehr hadde vært handels- og forsyningsminister siden «statsakten» 1. februar 1942. Han sto på en nasjonal fløy i Nasjonal Samling og ønsket å beskytte norske næringsinteresser mot tysk dominans. Som Quislings minister kom han derfor i konflikt både med okku- pasjonsmaktens krav og med tyskorienterte krefter i eget parti. Historiker Øystein Sørensen oppsummerer Eivind Blehrs økonomiske og sosiale grunnsyn som «preget av ideer om økonomisk selvberging og en viss statlig styring over økonomien».16 Det er ikke kjent hvordan Fiskeridirektoratets ledelse vurderte fram- støtet fra Blehr i juni 1942, annet enn at direktoratet påtok seg oppdraget med å utarbeide planen. Trolig var holdningen preget av et pragmatisk nytteperspektiv: Det å framskaffe fakta og opplysninger for planlegging av etterkrigstidas fiskerinæring kunne ha verdi for andre formål enn å understøtte Quisling-regjeringens fiskeriplanlegging. Ikke noe annet 164 norsk miljø hadde større samlet kompetanse på feltet enn direktoratet, Arbeiderhistorie 2010

NS-minister Eivind Blehr tok i 1942 initiativ til å utarbeide en plan for norsk fiskerieksport. Blehr står til høyre på bildet. De øvrige er (f.v.) ministerpresident Vidkun Quisling, minister Ragnar Sigvald Skancke, minister Gulbrand Lunde og minister Anton Fredrik Prytz.

både med hensyn til fryseteknikk og med hensyn til bygningstekniske løsninger for oppføring av fryserier. Planen forelå i november 1943 i form av en tjukk utredning med åtte kapitler fordelt på 90 sider, og var det mest omfattende arbeidet som til da hadde vært laget om mulighetene for å legge om de norske fiskeriene fra de konvensjonelle produkter tørrfisk og saltfisk og over til fersk og frossen vare.17 Den var skrevet i et nøkternt språk, og det er ingenting i teksten som vitner om at dette var et bestillingsverk fra en NS-minister. Det er heller ikke noe som tyder på at planarbeidet ble underlagt noen nitidig kontroll fra Nasjonal Samling eller fra Quisling-regjeringen. Direk- toratets ledelse ble nazifisert først i november 1944, ett år etter at planen var ferdig.18 Planen inneholdt to momenter som peker framover mot etableringen 165 Arbeiderhistorie 2010

av Finotro-konsernet. Det første er at planen begrunner hvorfor Finn- mark måtte bli sentrum for norsk frossenfiskproduksjon:

Det torde være innlysende at Finnmark med sin jevne tilførsel først og fremst må settes i stand til å levere ferskfiskprodukter. Her er utnyttelse av moderne fryseteknikk ennå viktigere enn i sydligere distrikter, idet de meget lengere avstander vanskeliggjør forsen- delse av den isede vare. En vesentlig del av de frosne ferskfiskvarer bør derfor produseres i Finnmark.19

Samlet sett hadde Nordland høyere ilandbrakte fangstmengder, men i Finn- mark var fangstene fordelt jevnere over hele året. En jevn råstofftilgang er en av forutsetningene for industriell frossenfiskproduksjon, som krever store kapitalkostnader. For det andre poengterte planleggerne i direktoratet at den statlige finansieringen av utbyggingen måtte bli omfattende. På Vestlandet ble det antatt at fryseriutbyggingen ville kunne skje uten statsstøtte, mens i Finn- mark regnet direktoratets fagfolk med at det kanskje ble nødvendig med hundre prosent statsdrevne anlegg. Hvordan skal dette vurderes? I planens ordlyd hadde Finnmark «de beste betingelsene for å levere råstoff til tidsmessige filetfryserier». Utsagnet bygger på en positivistisk forståelse av forholdet mellom statistisk materiale over fiskefangster og den virkeligheten som skjuler seg bak tallene. En kritisk vurdering av Finnmarks forutsetninger som sentrum for Norges nye frossenfiskindustri gir imidlertid et atskillig mer nyansert bilde. En av de viktigste faktorene ved filetproduksjon er altså stabil råstofftilgang. Riktignok hadde Finnmark jevne landinger av fisk gjennom hele året. Men fylket hadde også en fiskeflåte bestående av svært mange små fartøyer, som verken var særlig mobile eller hadde muligheter til å drive sammenhengende og effektivt helårsfiske. En betydelig del av fangstene i Finnmark var dessuten landet av fartøyer fra andre regioner. Planleggerne tok heller ikke hensyn til at Finnmark manglet en industriell fiskerikultur. De tradisjo- nelle tilvirkningsmetodene var helt dominerende. Fiskebrukene lå spredt – i 1939 var det 236 fiskebruk i Finnmark. Og da planen ble lagt fram i 1943, var det bare i Hammerfest det eksisterte et fryseri med tilstrekkelig kapasitet til å oppfylle planens målsettinger: Den tyske Lohmann-fabrikken på Fuglenes med en filetfrysningskapasitet på 50 tonn pr. døgn.20 Hva som skjedde med dokumentet Norges ferskfiskeksport etter krigen etter at det ble avlevert til Blehrs Næringsdepartement i november 1943, er ikke kjent, annet enn at planen ble oppbevart av ekspedisjonssjef og NS-medlem Ketil Fleischer Gjerløw Harnoll i Handelsdepartementet etter avleveringen.21 Om planen ble gjort ytterligere kjent i NS-kretser, vites 166 ikke. Arbeiderhistorie 2010

Handelsminister Anders Frihagen (til venstre) og Klaus Sunnanå var sentrale i London-regjeringens gjenreisningsstrategi for fiskerinæringen.

Innholdet i planen fikk imidlertid stor betydning for Forsynings- og Gjenreis- ningdepartementet i London i krigsårene, under ledelse av statsråd Anders Frihagen. Det bestod av seks avdelinger og en rekke underkomiteer som arbeidet med særskilte forsynings- og gjenreisningssaker.22 En av avdelin- gene var Fiskerikontoret, som ble ledet av Arbeiderpartiets fremste fiskeri strateg, Klaus Sunnanå. Få, om noen, hadde større autoritet og innflytelse i fiskerispørsmål i London-administrasjonen enn ham.D en tidligere student- politikeren og motdagisten fra Karmøy var utdannet statsøkonom ved Universitetet i Oslo fra 1930.23 I oktober 1935 ble han ansatt som sekretær ved Krisehjelpskontoret i Fiskeridirektoratet, som arbeidet med offentlige tiltak for å motvirke krisetilstanden i fiskeriene. Sunnanås sterke posisjon i London hadde imidlertid sammenheng med at han hadde skiftet beite, fra Fiskeridirektoratet til sekretærstillingen i Norges Fiskarlag, etter oppfor- dring fra formann Jens Steffensen. Sunnanå tiltrådte Fiskarlaget sommeren 1938, og arbeidet den første tiden iherdig med å få etablert Norges Råfisklag som lovbeskyttet salgslag, noe som skjedde i november samme år. Enda viktigere var at han hardt og kompromissløst avviste forsøkene på nazifise- ring av Norges Fiskarlag fra høsten 1940.24 Hans motstand mot Nasjonal Samling gjorde at han ble tvunget til å forlate Norges Fiskarlag sommeren 1941. Etter et opphold ved den norske legasjonen i Stockholm, kom han til London og ble ansatt som konsulent og leder av Fiskerikontoret i Forsy- nings- og Gjenreisningsdepartementet. Ikke bare i planleggingen av fiskeriene for etterkrigstida, men også som rådgiver for regjeringen Nygaardsvold i diverse andre fiskerispørsmål, fikkS unnanå en viktig rolle. Han befant seg 167 Arbeiderhistorie 2010

nær det sentrale regjerings- og partiapparatet i London, blant annet delte han leilighet med Erik Brofoss og O. C. Gundersen. I London var Brofoss byråsjef og siden ekspedisjonssjef i Forsynings- og Gjenreisningsdeparte- mentet, mens Gundersen var direktør for Statens trygdekontor. De to ble som kjent henholdsvis finansminister og justisminister i Gerhardsens regjering fra høsten 1945. Fiskerimyndighetene i London hadde god kjennskap til forholdene for fiskerinæringen i Norge under tysk okkupasjon, og i en rapport fra mai 1945 skriver Klaus Sunnanå at man i London var «forholdsvis godt underrettet om utviklingen hjemme i Norge og de planer som er utarbeidet der med hensyn til den framtidige utvikling av våre fiskerier».25 Den norske legasjonen i Stockholm fungerte som formidlingssentral for informasjon fra Norge til London om disse spørsmålene, og rapporter vedrørende fiskeriene ble sendt med kurerer. I London var man også orientert om Fiskeridirektoratets omfattende arbeid med planlegging for fryseriutbygging og ferskfiskeksport etter krigen, og ett av de sentrale kapitlene i utredningen ble sendt med kureren «1410 L» fra Stockholms- legasjonen til London i april 1944.26 Etter at Finnmark og Nord-Troms ble rammet av den brente jords taktikk høsten og seinvinteren 1944, utarbeidet Forsynings- og Gjenreis- ningsdepartementet planer for gjenreisningen av Finnmark. Kapitlet som handler om utbyggingen av Norges ferskfiskeksport etter krigen, bygger imidlertid direkte på Norsk ferskfiskeksport etter krigen, utarbeidet av Fiskeridirektoratet på oppdrag av Eivind Blehr og ferdigstilt i november 1943. En sammenligning av de to dokumentene avsnitt for avsnitt viser at de er tilnærmet identiske. Det er således stor grad av kontinuitet mellom krigstid og etterkrigstid når det gjelder planleggingen av fiskeindustrien i Finnmark ogN ord-Troms. Det samme gjelder på aktørplanet. Klaus Sunnanå var sentral i planleggingen av fiskeindustrien i London, og i egenskap av stillingen som fiskeri- direktør fra 1948, fikk Sunnanå stor innflytelse også over utbygging og driften av fiskeindustriselskapet Finotro. Direktoratet planla og prosjekterte Finotro-utbyggingen, og Sunnanå var også ordfører i representantskapet til selskapet (se nedenfor). Som fiskeridirektør var Sunnanå opptatt av å modernisere næringen, men samtidig holde kapitalen og teknologien i tømmene. Han var også en av de første talsmennene for vitenskapsbasert fiskeriforvaltning. Når det gjelder eierskap, var han tilhenger av statsdrift og samvirkedrift.27

Et korporativt fiskeriselskap Etter krigen fortsatte arbeidet med å konkretisere planene for oppbyg- 168 gingen av en fryseindustri i den nordligste, hardest krigsrammede regi- Arbeiderhistorie 2010

Honningsvåg i 1948, der hovedkontoret til det nye statlige selskapet Finotro ble etablert.

onen. I februar 1948 forelå Finotro-planen, som foreslo etablering av et frossenfiskkonsern med tolv anlegg mellom Skjervøy i Nord-Troms og Vadsø i Øst-Finnmark.28 Utvalget bak den enstemmige planen besto av 18 mann, hvorav hele 8 kom fra forvaltningen, dvs. fra Fiskeridirekto- ratet, Fiskeridepartementet og Handelsdepartementet. Fravær av industrikompetanse i utvalget er et påfallende trekk. Og fiskekjøpersiden var kun representert ved Olaf Holm fra Ålesund, som imidlertid ikke hadde deltatt aktivt i arbeidet med innstillingen.29 Til gjengjeld var Norges Fiskarlag tungt representert med fem medlemmer: fiskarlagsformann Jens Steffensen fra Bø i Vesterålen, nestformann Einar Andreassen fra Åkrehamn, generalsekretær Finn Bryhni, formannen i Finnmark Fiskarlag, Wiggo Lund fra Kjøllefjord og Thoralf M. Nilsen fra Langesund. Ved siden av å inneha verv i fiskernes organisasjoner, var samtlige av dem medlemmer av Arbeiderpartiet.30 Det gjaldt også et annet av medlemmene, Rich. Bodin, bestyreren ved Vardø Kooperative Forening.31 Planen var på flere måter en videreføring av London-planens fiskeridel, men nå i en gjenreisningskontekst. Den gjentok at Finnmark måtte bli sentrum for denne nye industrien, og den viste hvor avhengig befolkningen i fylket var av fiskeriene.E t gjennomgangstema i analysen var de økonomiske problemene finnmarksbefolkningen opplevde i 169 Arbeiderhistorie 2010

mellomkrigsårene, og bakgrunnen for den tilbakeliggenheten næringen opplevde. Den ensidige tilvirkningen av tørrfisk og saltfisk/klippfisk, ble som tidligere sett på som en av hovedårsakene til den dårlige lønnsom- heten. På denne bakgrunn var det nødvendig med industrianlegg som kunne ta imot fiskefangstene hele året, og foredle dem med henblikk på nye markeder. Et annet viktig moment var at planen ikke hadde tråler- drift som forutsetning for en utbygging av moderne produksjonsanlegg for fisk i Nord-Troms og Finnmark. Det mest oppsiktsvekkende med Finotro-planen var trolig eierskapsformen: Utvalget foreslo at staten skulle være majoritetseier, men at fiskernes organisasjoner Norges Fiskarlag og Norges Råfisklag samt Landsorganisasjonen, skulle ha minoritetseierposter i konsernet. I desember 1950 behandlet Stortinget proposisjonen som foreslo en bevilgning på tolv millioner kroner til oppbygging av konsernet, nå redu- sert fra tolv til sju anlegg.32 I stortingsdebatten om Finotro uttrykte fiskeriminister Reidar Carlsen et svært pragmatisk og ikke særlig prinsipielt syn på statlig drift – langt unna det som ellers var tonen blant hans fiskeripolitiske partifeller. Men utbyggingen ble vedtatt, mer eller mindre i tråd med Finotro-planens ordlyd. Den borgerlige stortingsopposisjonen hadde kun én innvending: At LO skulle være med på eiersiden i selskapet. I perioden 1951 til 1955 ble selskapet bygget opp. Hovedkontoret ble plassert i Honningsvåg, der også Finnmark Fiskarlag hadde sitt hoved- sete. De øvrige anleggene ble bygget i Skjervøy, i Kjøllefjord, Mehamn, Berlevåg, Båtsfjord og Vardø. Også i Hammerfest var det planlagt et Finotro-anlegg, men etter at Findus ble etablert der med sørnorsk sjoko- ladekapital i ryggen, ble dette skrinlagt – en avgjørelse som for øvrig falt fiskeridirektør Sunnanå svært tungt for brystet. Det er tvilsomt om det finnes tilsvarende eksempler til Finotro- modellen når det gjelder korporativt eierskap i norsk industrihistorie. Her satt staten ved Fiskeridepartementet med 98 prosent av aksjene, og med tre interesseorganisasjoner som medeiere, riktignok kun med små aksjeposter, men like fullt medeierskap som ga styreplass og innflytelse. To av dem, Norges Fiskarlag og Landsorganisasjonen, var reine faglige organisasjoner, mens Norges Råfisklag var et salgslag basert på samvirke, med lovfestet enerett til omsetning av torskefiskefangstene i første- håndsleddet på strekningen fra Møre og nordover. De tre minoritetsei- erne må videre karakteriseres som reine Arbeiderparti-bastioner på dette tidspunkt. Hvorfor fikk Finotro et slikt eierskap? Den viktigste årsaken er at Finotro først og fremst skulle tjene fiskernes interesser. At LO kom med på eiersiden, rokker ikke ved det faktum at selskapet ble etablert for å 170 føre fiskeribefolkningen i Nord-Troms og Finnmark ut av mellomkrigs- Arbeiderhistorie 2010

tidas økonomiske tilbakeliggenhet ved å øke foredlingsgraden og omsette de ferdige produktene på nye markeder. Også i praksis fikk fiskernes organisasjoner stor innflytelse over selskapet, langt utover det stør- relsen på eierposten skulle tilsi. Fiskeridepartementet, som var dannet i 1946, manglet på sin side industrikompetanse, og inntok helt fra starten av en passiv eierrolle. Sett fra fiskernes side var etableringen av Finotro en forlengelse av deres økonomiske kamp fra mellomkrigsperioden, mot «nessekongeveldet» og fiskekjøpernes maktposisjon.D et gjaldt å få kontroll over flest mulig ledd i verdikjeden. Råfiskloven av 1938 hadde som nevnt sikret fiskernes salgslag råderett over førstehåndsomsetning og pris- fastsettelse, men fiskerne ønsket innflytelse også over videre- Sett fra fiskernes side foredling og omsetning i de neste leddene. Ved siden av statlig var etableringen av eierskap stod samvirketanken svært sterkt blant fiskerne, og Finotro en forlengelse de første par tiårene etter 1945 var storhetstida for fiskarsam- av deres økonomiske virkelagene. Flesteparten av dem ble etablert i Finnmark. kamp fra mellom- Plassen tillater ikke å gå nærmere inn på motivene bak det krigsperioden, mot statlige eierskapet til fiskeindustriselskapet Finotro. Men på et noe mer generelt grunnlag bør det også nevnes at industrieta- «nessekongeveldet» blering i Nord-Norge med statlig støtte i form av direkte eier- og fiskekjøpernes skap, lån og andre virkemidler, foregikk i en kald krig-kontekst. maktposisjon. I en hovedfagsoppgave fra 1974 skriver Arve Veiåker at sikker- hetspolitikken må ha blitt vurdert i sammenheng med Nord-Norge- planen, til tross for at det ikke finnes spor av dette i diskusjonene omkring planen.33 Heller ikke i debatten omkring Finotro er det funnet koblinger til slike motiver. Likevel er det opplagt at vurderinger knyttet til sikker- hetspolitikk må ha ligget bak den store offentlige innsatsen for å bygge ut industrien nordpå, også innen fiskeriene. I august 1951 avleverte Forsvarsdepartementet en høringsuttalelse om utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, der det heter:

(…) bare det overskudd som produktive næringer gir, kan holde et forsvar oppe. Det er derfor neppe nødvendig å begrunne nærmere en utbygging av Nord-Norges næringsliv og kommunikasjoner vil ha stor betydning.34

I uttalelsen, som var undertegnet forsvarsminister Jens Chr. Hauge, blir altså industriutbygging koblet med forsvarsvilje: Når landsdelen ble mer økonomisk utviklet, følte folk at de hadde noe å forsvare. Industriutbyg- gingen vil dessuten virke integrerende, og var et uttrykk for nasjonal solidaritet og sammenbinding, heter det videre. I en krigsødelagt landsdel med et svakt økonomisk fundament, med en etnisk heterogen befolkning som neppe hadde grunn til å føle særlig lojalitet overfor den norske stat, 171 Arbeiderhistorie 2010

Peder Holt (til venstre) ble valgt til Finotros første styreformann. Her er han sammen med Reidar Carlsen, som var fiskeriminister da Stortinget vedtok etableringen av selskapet.

i en region med nært naboskap til Sovjetunionen, og der Norges Kommu- nistiske Parti hadde betydelig oppslutning, ble det sett på som viktig å skape optimisme og framtidstro. Alternativet var økonomisk stagnasjon, arbeidsledighet og fraflytting, med påfølgende misnøye og radikalisering av befolkningen.

Selskapets styrende organer – og Arbeiderpartiets fiskeriutvalg Innflytelsen fraA rbeiderpartiet i selskapets styrende organer var tydelig fra første stund. Partimedlemskapet gikk gjerne sammen med verv eller posisjoner i fiskernes organisasjoner, enten lokalt, regionalt eller nasjo- nalt. Av de sju medlemmene til Finotro-styret oppnevnte staten tre, mens hver av de tre eierorganisasjonene hadde hver sin representant. I det første Finotro-styret ble fylkesmannen i Finnmark, Peder Holt fra Vardø, valgt til styreformann.35 Siste medlem var administrerende direktør. Og med unntak av en fiskekjøper fra Berlevåg og direktør HelgeR ichardsen 172 fra Tromsø, var samtlige partimedlemmer. Arbeiderhistorie 2010

De to neste styrelederne kom også fra Vardø. Rich. Bodin overtok etter at Holt ble fiskeristatsråd i Oscar Torps regjering. Bodin hadde vært medlem av utvalget som planla Finotro (se ovenfor), og var ansatt ved kontoret til Norges Råfisklag da han ble styreleder. Bodin var tidligere kommunist, og han satt blant annet i NKPs sentralstyre i begynnelsen av 1930-årene.36 Etter krigen gikk imidlertid Bodin over til Arbeiderpar- tiet. Finotros tredje styreleder, fiskeskipper Valter Gabrielsen, var vara representant til Stortinget, formann i Finnmark Fiskarlag, og medlem av landsstyret i Arbeiderpartiet da han overtok etter Bodin som styreformann i 1958. I 1962 ble styret i Finotro skiftet ut, og Råfisklagets direktør Johs. Overå ble valgt til ny styreleder.37 Overå, opprinnelig fra Sunnmøre, hadde bakgrunn som skipper og fiskeriinspektør, før han ble sjef for Krisehjelpskontoret i Fiskeridirektoratet, der også Klaus Sunnanå arbeidet. I 1938 ble han den første direktøren i Norges Råfisklag.A t han tiltrådte som styreleder i Finotro bar bud om to viktige ting. Det første var at kystfiskerinteresser fremdeles skulle ha kontrollen over konsernet. Overå var kjent som innbitt trålermotstander, og i hans styretid var det utenkelig at Fintro skulle engasjere seg i trålerdrift, i motsetning til Fino- tros private konkurrent, Findus i Hammerfest, som utelukkende var basert på fangster fra egen trålerflåte. Det andre var at innflytelsen til Arbeiderpartiet vedvarte, og faktisk ble styrket. Johs. Overå var sammen med Sunnanå en av partiets viktigste fiskeristrateger, som den første direktøren iR åfisklaget i 1938. Til styrets nestformann ble valgt Trygve Olsen, fisker fra Havøysund, styremedlem i Norges Råfisklag – og sønn av Johs. Olsen. Også i representantskapet til Finotro var partiinnslaget stort. Den fremste var formannen, fiskeridirektør Klaus Sunnanå. Nestformann i dette organet var Finnmarks fiskerhøvding, Johs. Olsen, som var stor- tingsrepresentant i tjue år fra 1945. I hele denne tiden var han medlem av sjøfarts- og fiskerikomiteen, de siste to periodene som formann. Olsen hadde i tillegg viktige verv i fiskeriorganisasjonene, som styreleder i Norges Råfisklag i årene fra 1938 til 1951, og formann iN orges Fiskarlag fra 1951 til 1955. Det tredje representantskapsmedlemmet som skal nevnes var Alfred Skar, opprinnelig fra Sørfold, og journalist og redaktør for LOs pressekontor i en årrekke etter krigen. De fleste av de nevnte styremedlemmene og representantskapsmed- lemmene fra Arbeiderpartiet møtte også i partiets interne fiskeriutvalg. Skar og Sunnanå hadde vært med å stifte dette utvalget i 1937, og også Overå var medlem av utvalget før krigen.38 Etter krigen var Alfred Skar fiskeriutvalgets formann.O g Finotro-styreleder Johs. Overå ble oppnevnt som særskilt representant for Finotro i fiskeriutvalget fra 1965. I denne 173 Arbeiderhistorie 2010

perioden nådde Finotro et høydepunkt som korporativt foretak, med stor grad av samrøre mellom parti, konsern og fiskernes organisasjoner. På mange måter fungerte Arbeiderpartiets fiskeriutvalg som en «skygge- generalforsamling» for statsselskapet, og flere saker av betydning ble behandlet i utvalget. At et internt utvalg som var underlagt sentralstyret oppnevnte en egen representant for statsbedriften Finotro, er oppsiktsvekkende, men hadde trolig sammenheng med at Arbeiderpartiet mistet regjerings- makten høsten 1965. Ved å trekke styreformannen inn i fiskeriutvalget kunne man sikre at partiet fikk innflytelse over selskapet, selv om fiskeri ministeren nå kom fra et borgerlig parti. Frykten for privatise- Dominans av fisker ring av selskapet var reell, og spørsmålet om salg av Finotro interesser og til private hadde vært drøftet flere ganger i 1960-årene, på tilsvarende mangel på bakgrunn av de elendige økonomiske resultatene. Et annet industrikompetanse i uttrykk for korporativiseringen av Finotro i sekstiårene, er at Norges Råfisklag økte sin eierandel i selskapet til litt over ti de styrende organer, prosent i 1964.39 er et gjennomgående Dominans av fiskerinteresser og tilsvarende mangel på kjennetegn i Finotros industrikompetanse i de styrende organer, er et gjennomgå- historie. ende kjennetegn i Finotros historie. Samtidig er fraværet av industrifolk noe som ikke var helt ukjent i styrene i andre statlige industriselskaper. Tidligere ekspedisjonssjef i Industridepartementet, Odd Chr. Gøthe, har for eksempel hevdet at innslaget av folk med kjennskap til stålbransjen var mangelfullt i styret til Norsk Jernverk.40 Arbeiderpartiet var Finotros viktigste støttespiller også på Stortinget, der partiets representanter kompromissløst og ukritisk forsvarte selskapet i debattene under behandlingen av årsmeldinger og regnskap. Flere ganger refinansierteS tortinget selskapet ved å tilføre ny aksjekapital. Fra regnskapsåret 1952 og fram til 1970 var det bare en håndfull ganger at driftsresultatene ikke viste store underskudd. Men til tross for kritikk fra opposisjonen i debattene, ble i all hovedsak proposisjonene om bevilgninger til ny kapital til Finotro enstemmig vedtatt.

Ikke bare fiskernes selskap Helt fra starten av var Finotro fiskernes konsern. Det var planlagt og drevet som et industriselskap med det formål å tjene fiskernes interesser, og på den måten være et alternativ til private fiskekjøpere. Dette innebar å ta hensyn til fiskerne ved innkjøp og produksjon av fisk, selv når det gikk på bekostning av prinsipper om forretningsmessige hensyn. Ett aspekt ved dette var at Finotro i hovedsak var basert på leveranser fra kystflåten, og ikke fra trålere. Dette førte ofte til mangel på råstoff, påfølgende produk- 174 sjonsstopp og avbrudd, noe som gikk utover lønnsomheten. Arbeiderhistorie 2010

Noen av deltakerne på konferansen som Arbeiderpartiets fiskeriutvalg arrangerte i 1963 der den framtidige fiskeripolitikken var tema. Fra venstre: Valter Gabrielsen, Finnmark;J ohs. Overå, Troms; Gunvald Hauge, Sjømannsforbundet; Anders Heggø, Sogn og Fjordane; Bjarne Johnsen, Troms og Magnus Andersen, Nordland.

Fra midten av 1960-årene ble imidlertid den ensidige forestillingen om Finotro som fiskernes eget konsern utfordret.N å begynte interessene til filetarbeiderne å gjøre seg mer og mer gjeldende. Filetarbei- Fra midten av derne hevdet med rette at kystflåten ikke greide å forsyne produksjonsanleggene med tilstrekkelig råstoff til å opprett- 1960-årene ble holde jevnt og forutsigbart arbeid. Utfallet var at arbeids- imidlertid den stokken ble permittert, for eksempel i perioder med dårlig vær, ensidige forestillingen for da var ikke flåten av små og mellomstore fartøyer i Finn- om Finotro som mark i stand til å dra på havet og fiske. Filetarbeidernes krav, fiskernes eget fremmet gjennom deres fagforbund Norsk Nærings- og Nytel- konsern utfordret. Nå sesmiddelarbeiderforbund (NNN), var at Finotro skaffet seg begynte interessene egne trålere, slik som Findus i Hammerfest hadde. Bare på den måten kunne konsernet sørge for tilstrekkelige leveranser av til filetarbeiderne å råstoff og jevn drift i filetproduksjonen, noe som også ville føre gjøre seg mer og mer til jevnere arbeid og bedre økonomi, mente arbeiderne. Arbei- gjeldende. dernes fremste skyteskive var Johs. Overå, Finotros styreformann og direktør for Råfisklaget. Fra fiskernes side var derimot Overå symbolet på kystfiskernes økonomiske kamp, og på kampen mot kapita- lens og stordriftens inntrenging i fiskerinæringen. 175 Arbeiderhistorie 2010

Kvinner på fileten ved et av Finotros anlegg på Finnmarks-kysten i 1962.

Einar Hysvær fra Honningsvåg arbeidet på Finotro-anlegget der, og da han ble tilsatt som NNN-sekretær for Nord-Norge, fikk han klar beskjed fra forbundet om at hans viktigste oppgave var å nedkjempe trålermot- standen i Norges Fiskarlag og Norges Råfisklag.41 Hysvær møtte også i Arbeiderpartiets fiskeriutvalg. Slaget om trålere til filetindustrien sto primært i fiskeværene i Finn- mark der det var etablert filetanlegg. Frontene gikk mellom kystfiskerinteresser og filetarbeiderinteresser, mellom en kystfiskertilpasning på den ene siden og en lønnsarbeidertilpasning på den andre. Konflikten gikk dessuten tvers igjennom Arbeiderpartiet. Partiets fiskeriutvalg ble en arena for denne striden, der alle interessene møttes: Kystfiskere fra Norges Fiskarlag og Norges Råfisklag, trålermannskaper som var orga- nisert i Norsk Sjømannsforbund og de tillitsvalgte for fiskeindustriarbei- derne fra NNN. Men i denne striden var fiskerne på vikende front. Kystflåten hadde gått sterkt tilbake siden etableringen av Finotro, og var i stadig mindre grad i stand til å oppfylle filetindustriens råstoffkrav.D essuten var fros- senfiskmarkedet i bedring i 1960-årene, noe som førte til en voldsom 176 ekspansjon i antall filetfryserier. Mellom 1960 og 1969 økte antall fryse- Arbeiderhistorie 2010

rier i Nord-Norge med 70 prosent.42 Bare i Finnmark var det 39 fryserier i 1968, mot 11 i 1959. Konkurransen om råstoffet ble hardere, og kyst- flåten greide ikke alene å forsyne filetanleggene med nok fisk.R esultatet var at bedriftene måtte stenge, og arbeiderne ble oppsagt og henvist til trygd helt til bedriftene igjen fikk tilgang på råstoff. Etter at Johs. Overå gikk av som styreformann i Finotro i 1967, ble det lettere å fremme forslag om anskaffelse av trålere til selskapets anlegg. På generalforsamlingen til Finotro i juni 1968 møtte Paul Engstad for minoritetseieren LO, og stemte sammen med fiskeriminister Einar Moxnes fra Senterpartiet for å pantsette eiendommene og ta opp lån til bygging av en egen trålerflåte til selskapet. Saken ble imidlertid utsatt, men på en ekstraordinær generalforsamling i Det måtte altså en november samme år ble omsider trålerutbyggingen vedtatt. borgerlig fiskeriminis- Det måtte altså en borgerlig fiskeriminister til for å innfri ter til for å innfri arbeiderkravet om trålere til Finotro. Vendepunktet i saken kan arbeiderkravet om betraktes som en av de første spikrene i kista til det fiskeri trålere til Finotro. politiske systemet som Arbeiderpartiet hadde bygget opp etter krigen i Finnmark og Nord-Troms, basert på kystfiskernes interesser, samtidig som man bygget ut frossenfiskindustri i stor skala. Det var også et endelig farvel til tanken om at det var mulig å drive moderne frossenfiskproduksjon bare med leveranser fra kystflåten. Paradoksalt nok var det partiets egen fiskeripolitikk som hadde ført til vendepunktet: Den sterke satsingen på filetindustri hadde skapt en klasse av fiskeindustriarbeidere med selvstendige krav, som ikke fant seg i at fiskeripolitikken bare skulle ta hensyn til interessene til kyst fiskerne. Etter trålernes ankomst ble råstoffgrunnlaget til filetproduksjonen styrket, og i 1970-årene hadde selskapet enkelte år med gode drifts resultater. Optimismen førte til en modernisering og opprustning av anlegget på Skjervøy. At disponenten i Finnmark Dagblad, Aksel Olsen, ble ny styreformann, virket i samme positive retning. Men i et litt lengre perspektiv førte heller ikke de nye trålerne til noen økonomisk suksess. Finotro var rett og slett en elendig trålerreder, og selskapets trålere hadde gjennomgående langt færre driftsdøgn enn Findus. Først i 1980- årene, etter at Finotro hadde blitt heleid statsaksjeselskap, refinansiert og tilført ny aksjekapital fra Stortinget, var det i en treårsperiode betydelige driftsoverskudd. Samtidig skjedde det et skifte i fiskeripolitikken, nå med Thor Listau fra Høyre som ny fiskeriminister. Partifellen Svein A. Krane hadde rett før tiltrådt som ny Finotro-direktør, med bakgrunn både fra Findus i Hammerfest og fra hovedkontoret til eieren, Nestlé i Sveits. Men heller ikke under borgerlig styre kunne de gode tidene vare. I 1984 var det atter røde tall i Finotros regnskaper, noe som ble begynnelsen på slutten. 177 Arbeiderhistorie 2010

Avviklingen av Finotro På våren 1986 gikk Willoch-regjeringen av, og Bjarne Mørk-Eidem ble ny fiskeristatsråd.43 Året før hadde forgjengeren Eivind Reiten iverksatt en prosess for at staten skulle selge seg ut av Finotro. Reiten hadde som prinsipielt standpunkt at staten ikke skulle ha eierskap i fiskerinæringen.44 Han var også opptatt av at staten skulle tjene penger på salget av statsbedriften. Mørk-Eidem fikk Finotro-saken i fanget ved tiltredelsen i mai 1986. Da var det ennå ikke fattet noe vedtak om salg, men det forelå tilbud fra aktuelle kjøpere. Samtidig hadde selskapet igjen store økonomiske problemer. Som et akutt tiltak sørget ministeren for at Finotro fikk utvidet driftskreditt; proposisjonen ble vedtatt i Stortinget mot Frem- skrittspartiets ene stemme. I løpet av sommeren 1986 arbeidet Etter 35 år med store en gruppe nedsatt av Fiskeridepartementet med Finotros underskudd måtte skjebne. Resultatet ble at selskapet ble vedtatt solgt til eksport- faktisk staten til slutt organet FRIONOR.45 Etter 35 år med store underskudd måtte betale for å bli kvitt faktisk staten til slutt betale for å bli kvitt Finotro. Finotro. Kunne det statlige eierskapet ha fortsatt? Ifølge Mørk- Eidem ville det neppe vært mulig, for regjeringen var i mindre- tallsposisjon. Fortsatt statlig drift av Finotro ville medført nye betydelige overføringer fra Stortinget, på et tidspunkt da økonomiske innstram- minger stod høyt oppe på den politiske agendaen. At staten kvittet seg med Finotro, var ett av de første eksemplene på salg av statlig industridrift etablert etter den andre verdenskrig.46 At det skjedde i en periode da Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt, kaster lys over vesentlige politiske endringer både i partiets fiskeripolitikk, men også i det prinsipielle synet på statsdrift i partiet. Salget av statsbedriften var en del av en markedsliberal vending i partiet. Etter salget av Finotro, ble statlig eierskap avviklet i flere andre foretak. Staten trakk seg ut av Norsk Jernverk og Norsk Koksverk i 1988. De statseide aksjene i Kongsberg Våpenfabrikk ble solgt året etter. Raufoss Ammunisjons fabrikk ble delprivatisert i 1990. Og i Kirkenes ble også statens eierskap i A/S Sydvaranger avviklet. Som statseid bedrift er Finotros historie unik, fordi selskapet konkur- rerte med private bedrifter. At staten eide et jernverk og et koksverk i Mo i Rana, et gruveselskap i Sør-Varanger, et kullselskap på Svalbard, samt våpen- og ammunisjonsfabrikker på Østlandet, kunne begrunnes med overordnede nasjonale strategiske hensyn. Men at staten skulle drive fiskeindustri i direkte konkurranse med private aktører, var noe annet. Og det ble stadig vanskeligere å forsvare politisk at Stortinget skulle berge et underskuddsforetak som Finotro, samtidig som private konkurrenter gikk over ende i fiskerinæringen. 178 Selskapet var en vesentlig del av det korporative fiskerisystemet i Arbeiderhistorie 2010

Ansatte ved Finotro i Honningsvåg 1982.

etterkrigstida, tuftet på kystfiskernes interesser og opprettholdt gjennom subsidier, statsstøtte og markedsreguleringer i alle ledd. Oppbyggingen av dette systemet, som ble begrunnet i mellomkrigstidas kriseperiode, bidro imidlertid til å skape en ulønnsom næring med overkapasitet i fiske- flåte og industri, og som også utgjorde en trussel mot fiskeressursene.I dette systemet var fiskerne den sterkeste aktørgruppen, til tross for en sterk tilbakegang i antall utøvere.47 I 1990-årene fikk imidlertid systemet slagside, både ved innføringen av et effektivt ressursforvaltningsregime og ved at fiskerinæringen ble mer markedsorientert. Og fiskekjøper- leddet har økt sin makt på bekostning av fiskernes innflytelse.

Avslutning Fiskeindustrikonsernet A/S Finnmark og Nord-Troms fiskeindustri (Finotro) var et ektefødt avkom av sosialdemokratiet, som kom til verden i en bestemt fase av norsk etterkrigstid. Det var Arbeiderpartiet som stod for unnfangelsen, partiet bar barnet fram, forsvarte det mot farer og angrep og sørget for næring i oppveksten. Men det var også Arbei- derpartiet som skjøv det voksne problembarnet fra seg, da Finotro ble solgt til eksportselskapet FRIONOR i 1986. Uten støtte fra Arbeiderpar- tiet hadde ikke Finotro hatt livets rett gjennom 35 år, der overskuddsdrift hørte til unntakene. Men selv om partiet var Finotros viktigste støttespiller, kan ikke 179 Arbeiderhistorie 2010

konsernets eksistens forklares uten å trekke inn en bredere kontekst. Den relativt store politiske enigheten i Stortinget i hele denne perioden om stadige refinansieringer og dekking av underskudd, viser at stortings- flertallet hadde et samfunnsmessig perspektiv som innebar en aksept av at selskapet ikke ble drevet etter vanlige bedriftsøkonomiske stan- darder. De dårlige økonomiske resultatene må heller ikke overskygge at Finotro var av uvurderlig betydning som fiskemottak for flåten i Nord- Troms og Finnmark og resten av Nord-Norge i gjenreisningsfasen og i mange år etter. Konsernet var videre blant de største enkeltarbeids giverne i regionen, med flere hundre ansatte filetarbeidere, trålermann- skaper og mellomledere. Det var også ett av de viktigste primærleddene i norsk utførsel av frossenfisk i etterkrigstida med et globalt nedslagsfelt. I ei tid da det meste av fiskeindustrien i regionen er prisgitt profittmotivet til ett konsern, Aker Seafood og eieren Kjell Inge Røkke, framstår derfor Finotro-perioden i sammenligning som en fase med stor grad av trygghet og forutsigbarhet for kystbefolkningen, både når det gjelder arbeids- plasser og fiskemottak. Finotro er ett eksempel på den sosialdemokratiske fiskeripolitikken etter 1945. Samtidig er det viktig å understreke at denne politikken bærer i seg et stort mangfold, som rommer både industrialiseringsambisjoner og et sterkt tradisjonsforsvar av strukturene i fiskerinæringen.48 Oppbyg- gingen av konsernet var et forsøk på å få til en industrialisering i produk- sjonsleddet, uten at dette skulle gå på bekostning av kystfiskernes innflytelse.E ksemplet Finotro viser en uheldig sammenblanding mellom staten, interessegruppene på eiersiden og Arbeiderpartiet. Årsakene til at det statlige eierskapet ble avviklet er mange, og har åpenbare paral- leller i andre deler av norsk statlig industrihistorie. Men hovedansvaret for Finotros økonomiske misere ligger likevel hos hovedeieren, staten ved Fiskeridepartementet, som tidlig abdiserte, og som ikke sørget for at Finotro ble drevet på en bedre måte.

Noter 1 Artikkelen bygger på Finstad, Bjørn-Petter, Finotro. Statseid fiskeindustri i Finnmark og Nord-Troms – fra plan til avvikling, dr.art.-avhandling, Universitetet i Tromsø, 2005. Takk til Pål Christensen og en anonym referee for nyttige kommentarer til første utkast. Ansvaret for det endelige resultat er imidlertid forfatterens eget. 2 Finstad, Bjørn-Petter, Arbeiderpartiet og den statseide fiskeindustrien i Finnmark og Nord-Troms, i Moren, Gudmund (red.), Historikerens rolle i samfunnet. Rapport fra Norske historiedager 99, forskningsrapport 180 45/1999, Høgskolen i Lillehammer, 1999. Arbeiderhistorie 2010

3 I fagfellevurderingen til denne artikkelen foreslås det en sammenligning mellom Finotro og Statens fryseri på Melbu, som staten overtok etter krigen fra Direktoratet for fiendtlig eiendom, og som var statsdrevet fram til det ble solgt i 1962 (se Nilsen, Inge Arve, Statlig industridrift i fiskerinæringen. Striden om Statens Fryserier, Melbu, 1945–1962, hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Bergen 1977). En slik komparasjon kunne ha vært interessant, men ville imidlertid ha sprengt rammene for denne artikkelen. Det er også betydelige forskjeller som taler mot en sammenligning: Finotro var planlagt og bygget som et statseid konsern, mens på Melbu hadde det statlige eierskapet en helt annen bakgrunn. 4 Grønlie, Tore, Statsdrift, Bergen, 1989: 17. 5 Finstad 2005: 29 ff. 6 St. meld. nr. 31 (1931) Kjøle- og fryserianlegg og vår ferskfiskeksport, Handelsdepartementet, s. 2. 7 St. prp. nr. 1 (1932) Om landsplan for kjøleanlegg langs kysten og bevilgning til dens gjennemførelse, Handelsdepartementet. Bilag 3: Innstilling fra Kjøle- og fryserikomiteen, s. 80. 8 Tande, Thv. & Tande, Thv., Norsk tørrfisknærings historie, 1986: 114 ff. 9 Christensen, Pål, «En havenes forpester – et kjempestinkdyr». Om trålspørsmålet i Norge før 2. verdenskrig, Historisk tidsskrift 4/1991: 630. 10 Christensen, Pål & Hallenstvedt, Abraham, På første hånd. Norges Råfisklag gjennom 50 år, Tromsø 1990. 11 Finstad 2005: 51. 12 Se bl.a. Milward, Alan, The Fascist Economy in Norway, Oxford 1972, Paulsen, Helge, Tysk økonomisk politikk i Norge 1940–45, i Dahl, Hans Fredrik (red.), Krigen i Norge, Oslo 1974, Andreassen, Dag. K., Kjøle- og fryseteknologi – fra planer til industri. Den norsk-tyske filetfabrikk på Melbu 1940–45, hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Bergen 1995, Finstad, Bjørn-Petter, Fiskerinæringen i Finnmark under okkupasjonen, hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Tromsø 1993. 13 Finstad 2005: 67 ff. Se også Finstad, Bjørn-Petter, London-planens fiskeridel – hvordan ble den til? Nordnorsk Magasin, nr. 2, 2007. 14 Riksarkivet, Fiskeridepartementets arkiv, 2. Fiskerikontor, Cc. Journaler/ registre, kopibok, 0013 Handelsdept, 1942. Brev fra Handelsdepartementet til Fiskeridirektøren, undertegnet E. Bl. (Eivind Blehr), jnr. 2675/42, KH/ GD, dat. Oslo 24.06.1942. 15 Sørensen, Øystein, Solkors og solidaritet. Høyreautoritær samfunns tenkning i Norge ca. 1930–1945, Oslo 1991: 78. 16 Sørensen, Øystein, Hitler eller Quisling? Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940–45, Oslo 1989: 174. 17 Fiskeridirektoratets Bibliotek. Fiskeridirektoratet, Norsk ferskfiskeksport etter krigen, Bergen, november 1943. 18 Nordstrand, Leiv, Fiskeridirektøren melder. Fiskeridirektoratet 1900–1975, Bergen 2000: 276 f. 19 Fiskeridirektoratets Bibliotek. Fiskeridirektoratet, Norsk ferskfiskeksport etter krigen, Bergen, november 1943. 20 Finstad 1993: 129 ff. 21 Utenriksdepartementets arkiv, 51.5/8. Kgl. Norsk Legasjon, Norges fiskerier. Diverse etterkrigsproblemer. 1410 L. 15/4 1944. Til Det Kgl. Utenriksdepartement, datert Stockholm 06.07.1944. I dette dokumentet heter det at planen er «begravet» og «låst fast» hos Harnoll. 22 Riksarkivet, Kommunal- og adm.dept.’s arkiv, Alm. avd, saksarkiv, London 1940–45, boks 41. Mappe merket: 12.2 Palmstrøms papirer. Oversikt over Forsyningsdepartementets formål og virksomhet siden dets opprettelse ved Kgl. res. av 22. september 1939, dat. London, datert 07.10.1943. 181 Arbeiderhistorie 2010

23 Finstad, Bjørn-Petter, art. om Klaus Sunnanå, Norsk biografisk leksikon, bd. 9, Oslo 2005: 24. 24 Hallenstvedt, Abraham & Dynna, Bjørn, Fra skårunge til høvedsmann. Med Norges Fiskarlag gjennom 50 år, Trondheim 1976: 145 ff. 25 Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Anders Frihagens arkiv, boks 10. Klaus Sunnanå: P.M. Fiskeriene i den første tid etter frigjøringen av landet, dat. London 09.05.1945. 26 Utenriksdepartementets arkiv, 51.5/8. Notat. Diverse opplysninger om norsk fiskeforedling, jnr. 14300, 1944, AGB/RA, dat. 04.07.1944. 27 I et avskjedsintervju i 1973 uttalte Sunnanå at målsettingen «må vere at all omsetnad av fisk og fiskeprodukter må skje på samvirkebasis. Dette bør fiskarorganisasjonane arbeide konsekvent og effektivt for å oppnå.» (Angerman, Håvard, Samtale med den fratredende fiskeridirektør, bilag til Fiskets Gang, Fiskeridirektøren, nr. 41, 11. oktober 1973: 14). 28 Fiskeridepartementet, Innstilling om reisning av allsidige fiskeforedlingsanlegg i Finnmark og Nord-Troms, Innstillinger og betenkninger, bd. I, 1948 (heretter omtalt som Finotro-planen 1948). 29 Finstad 2005: 95. 30 I tillegg til ledervervet i Norges Fiskarlag satt Jens Steffensen på Stortinget for Arbeiderpartiet i flere perioder f.o.m. 1934 (Nordby, Trond (red.), Storting og regjering 1945–1985. Biografier, Oslo 1985: 683). Einar Andreassen var nestformann i laget fra 1948 til 1963, og var også Arbeiderparti-ordfører i hjemkommunen (Hallenstvedt & Dynna 1976: 497 f, dessuten e-post fra Karmøy kommune, dat. 08.04.2010). Finn Bryhni var generalsekretær i Fiskarlaget etter Klaus Sunnanå fra 1941 til 1953, seinere statssekretær for fiskeriminister Nils Lysø 1960–62 (Nordby, Trond (red.), Storting og regjering 1945–1985. Institusjoner – rekruttering, Oslo 1985: 305). Wiggo Lund var fra Skjøtningberg, medlem av styret i Finnmark Fiskarlag fra 1931 til 1961, og aktiv i lokalpolitikken i Lebesby kommune bl.a. som Arbeiderparti-ordfører (Frederiksen, Freder & Arvola, Rolf, Finnmark Fiskarlag 1928–1978, Harstad 1978: 77 ff). Thoralf M. Nilsen fra Langesund var medlem av landsstyret i Norges Fiskarlag 1937-39 (Hallenstvedt & Dynna 1976: 499). Nilsen var disponent i fiskesalgslaget Skagerakfisk fra 1947 til 1955 (Eynden, Jo van der, Fra fisker til forbruker. Skagerakfisk S/L gjennom 50 år, Kristiansand 1997: 102). Han var også Arbeiderparti-ordfører i Bamble kommune i perioden 1935-1940 (opplyst av Nilsens datter Stine Marie Nilsen og av Bamble kommune i telefonsamtaler med forfatteren, 19. og 20.04.2010). Thoralf M. Nilsen var for øvrig initiativtaker til det første norske fiskeribistandsprosjektet i Kerala i India i 1951 (Eriksen, Knut Einar & Pharo, Helge Øystein, Kald krig og internasjonalisering, Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 5, Oslo 1997: 173). 31 Finstad 2005: 117 f. 32 Finstad 2005: 105 ff. 33 Veiåker, Arve, Gjennomføringa av Nord-Norge-planen, hovedfagsoppgave i historie, Universitetet i Trondheim, 1974: 135. 34 Utenriksdepartementets arkiv, Mappe 44.6/24. Økonomisk gjenreisning av Nord-Norge, bd. II. Fra FD til Hdep, Forsvarsdepartementets uttalelse om utbyggingsprogram for Nord-Norge, dat. 14.08.1951 35 Finstad 2005: 116 ff. Holt ble for øvrig fiskeriminister i Oscar Torps regjering i november 1951, og gikk dermed av som styreformann. 36 Finstad 2005: 117 f. Se særlig note 21. 37 Finstad 2005: 166. 38 Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Arbeiderpartiets arkiv, A. Møtebøker, Ah. Div. partiinterne utvalg, Møtebok, Fiskeriutvalget, boks 5. Prot. 2., DNAs programkomité for fiskeriene, dat. 16.01.1938. 182 39 Finstad 2005: 168. Arbeiderhistorie 2010

40 Gøthe, Odd Chr., Norsk jernverk 1946–1988, Oslo 1994: 22. 41 Finstad 2005: 202 ff. 42 Finstad 2005: 191 f. 43 Finstad, Bjørn-Petter, Bjarne Mørk-Eidem – Fiskeriministeren som stoppet fisket, i Tande, Thv. (red), Uriaspost ved Kongens bord. Norske fiskeriministre 1946–2004, Råholt 2003: 139–146. 44 Finstad 2005: 316 f. 45 Arvtakeren etter Finotro, Frionor Polar Group, gikk for øvrig over ende med en av historiens største konkurser innen fiskeindustrien i 1990, etter bare tre års drift. Finstad 2005: 338 f. 46 Et unntak må nevnes. Det statlige filetfryseriet på Melbu ble solgt i 1962, også etter mange år med elendige driftsresultater. Se Nilsen 1977. 47 Se Holm, Petter, Kan torsken temmes? Moderniseringsprosesser i fiskerinæringa 1935–1995, i Eriksen, Erik Oddvar (red.), Det nye Nord- Norge. Avhengighet og modernisering i nord, Bergen 1996. 48 Se for eksempel Tjelmeland, Hallvard, Fiskerinæringa mellom tradisjon og modernisering, LOS i Nord-Norge, Notat nr. 5, Tromsø, 1993.