Fra redaktørene

Ved årsskiftet gikk Odd Einar Haugen og Kjell Ivar Vannebo av som redaktører av Maal og Minne etter ti års fortjenstfull innsats, og de undertegnede har tatt over sta- fettpinnene. Jon Gunnar Jørgensen har fungert i stillinga fra 1.1.2006, Lars S. Vikør fra 1.3.2006. Ved forrige redaktørskifte for ti år siden ble det øyeblikkelig gjort klart at det var kommet nye koster inn i redaksjonen. Hefte 1-1995 hadde et annet format og et annet ytre enn det leserne hadde vent seg til de foregående 24 åra – til dels ei tilbakevending til tidligere skikk og bruk (i fargebruken og papirkvaliteten). En ny redaksjonell prak- sis ble også innvarsla, med bruk av eksterne konsulenter på innsendte manuskripter og et nyoppnevnt redaksjonsråd. På disse punktene har vi valgt å være konservative, det vil si at vi inntil videre fortsetter med den stilen Haugen og Vannebo la grunnen til. Det kan komme endringer seinere, men vi regner med å ha noen år å gå på – sjøl om tidsalderen med 30-40 år lange redaktørperioder nok er definitivt over. Innholdsmessig er kontinuiteten stor. Haugen og Vannebo poengterte alt for ti år siden at Maal og Minne fortsatt skulle ivareta de grunnfesta og sterke tradisjonene tidsskriftet bygger på, som ledende innafor de felta tittelen peker på: norsk "maal" i nåtid og fortid, og "minne" både i form av folkeminne og norrønfilologi. Det er vi også forplikta av. Odd Einar Haugen og Kjell Ivar Vannebo har på en forbilledlig måte fulgt opp sine løfter om fortsatt – i likhet med forgjengerne – å gi ut et høynivåtidsskrift innafor disse fagfelta. De har gjort en stor innsats både på den administrative og – framfor alt – på den faglige sida; vi har fått vite at om lag 10 % av ei vitenskapelig toppstilling går med til det redaksjonelle arbeidet med et tidsskrift som dette. Det har båret frukter også i mer materiell og kvantitativ forstand: På slutten av 2005 kom det melding om at Maal og Minne har fått status som vitenskapelig tidsskrift på nivå 2 i det nye telle- kantsystemet, altså det høyeste nivået. Det er svært gledelig at et tidsskrift med ei så klar norsk og nordisk vinkling, også når det gjelder publiseringsspråk, har fått denne anerkjennelsen. Vi er klar over at vi forvalter ett av de fagfelta der terskelen for å bruke skandinaviske språk som fagspråk er lavest, men det gjør det ikke mindre viktig å hegne om de tradisjonene som fins på dette feltet, ikke minst for at det stoffet vi leg- ger fram, eller deler av det, skal kunne leses og forstås også utenfor de reine for- skingskretsene. Vi føler at vi har et dobbelt ansvar i det å utvikle fagfelta våre som vitenskapsfag, også internasjonalt, og samtidig formidle deler av det til en interessert allmennhet. I våre fag er skandinaviske språk internasjonale fagspråk, i den forstand at mye av

Maal og Minne 1 (2006): 1–2 1 JON GUNNAR JØRGENSEN OG LARS S. VIKØR denne forskinga forutsetter intimt kjennskap til skandinavisk (og nordisk, ikke minst islandsk) språk, kultur og historie for å kunne forstås og vurderes fullt ut. Språklinja i Maal og Minne skal være som før: norsk i begge målformer skal ha sin sjølsagte plass, og både dansk, svensk, engelsk og tysk skal høre heime i spaltene i den grad stofftil- gangen tilsier det. Vi vil sjølsagt fortsette med det referee-systemet forgjengerne våre grunnla, og vi vil fortsette å ha et redaksjonsråd, sjøl om vi har gjort visse utskiftinger der (se lista på innsida av permen). Vi har funnet det tjenlig å føre inn fireårsperioder – fordi vi mener at det vil støtte den generasjonsfornyelsen faget er avhengig av. Vi har et ønske om å trekke inn flere fagmiljø i Norge, samtidig som de andre nordiske landa også bør være representert. I tillegg har vi tenkt på kjønnsbalanse. Til de som ikke er imponerte over hva vi har fått til i så måte, vil vi si at slik rekrutteringa til faget nå er, er vi overbevist om at dette kommer til å rette på seg ved seinere oppnevninger. Det faglige innholdet i Maal og Minne kommer fortsatt til å kretse om de følgende felta: 1: Moderne norsk (og nordisk) språkvitenskap, i sine forskjellige aspekt: det reint lingvistiske, det sosiolingvistiske og det språkpolitiske. 2. Språkhistorie, både eldre og nyere. 3. Nordisk middelalderfilologi, særlig den norrøne, både i sine språk- lige, litterære, tekstkritiske og kulturelle aspekt. 4. Folkeminne. 5. Navnegransking. 6. Faghistorie innafor disse felta. 7. Mer sporadisk kan vi også komme til å ta opp for- skingspolitiske emner som gjelder disse fagområdene. Noen av de nevnte fagfelta kommer nok fortsatt til å være mer perifere enn andre, bl.a. fordi det har kommet til nyere tidsskrifter der de blir bedre dekt. En sterk faglig kontinuitet, altså, men det innebærer også kontinuerlig faglig for- nyelse. Det er ikke sunt å føre videre “tradisjonslinja” uten spørsmål og debatt, kort sagt fagkritisk refleksjon. Dette vil vi også komme tilbake til på litt lengre sikt. Maal og Minnes hundreårsjubileum skal markeres i 2009, og det kan da være en god anled- ning til å se seg tilbake og framover, og gjøre ei mer prinsipiell evaluering både av fagutviklinga og Maal og Minnes rolle, og på det grunnlaget stake ut linjene for fram- tida. Vi har ennå ingen konkrete ideer om hvordan og i hvilke former dette best kan gjøres, men vi håper å komme tilbake til det når dette året nærmer seg. Maal og Minne skal fortsatt komme ut på Det Norske Samlaget. Samarbeidet og arbeidsdelinga mellom forlaget og redaksjonen har fungert på beste måte, og vi som skal ha ansvaret for den faglige sida av tidsskriftproduksjonen er svært takknemlige for å ha et profesjonelt forlag i ryggen til å ta seg av de praktiske utgiveroppgavene. Til slutt: Vi erkjenner at plasseringa av Maal og Minne på nivå 2 i fagtidsskrift-hie- rarkiet ikke er permanent garantert, men vil bli evaluert jevnlig; det er en posisjon som er vanskelig å oppnå, men lett å miste. Vi vil gjøre det vi kan for å holde nivået høyt – i samarbeid med de fagmiljøene som vi er helt avhengige av for å drive og videreut- vikle et vitenskapelig tidsskrift som dette.

Jon Gunnar Jørgensen Lars S. Vikør

2 The rune-stone Ög 31 and an “elegiac” trope in Sonatorrek

By Joseph Harris

The two interpretations of the poetic coda on the rune-stone Östergöt- lands runinskrifter 31 are criticized and a compromise using elements of both is offered. Parallels for all readings are sought among runic inscriptions and traditional literature. Sonatorrek 4 supports the new interpretation with an elegiac topos. As a whole the new interpretation and its parallels contribute to a literary understanding of memorial stones.

In modern times two competing readings of the runic inscription Östergötlands runin- skrifter 31 (Ög 31) have been published. The present article will offer a third, which may be an improvement and which gains some support by comparison with a passage in Egill Skalla-Grímsson’s poem on the death of his sons. My hope is that these two passages of “elegiac” poetic language will be mutually illuminating. Evert Salberger’s learned and very substantial study forms the basis of my investigation (1990: 5–16), but I begin with the older of the two readings.

Östergötlands runinskrifter 31 Erik Brate describes the stone in his Östergötlands runinskrifter in the national series “Sveriges runinskrifter” (1911: 29–30). Brate cites and draws on descriptions from the seventeenth through the nineteenth centuries, early scholarship which is available to me only very selectively.1 The granite monument, which measures about 1 meter high and 1.6 meters wide at its base and has a cross in its middle, had been used as a threshold stone in the old church at Å in Björkekind hundred (härad). It was moved to the churchyard with two other rune-stones (Ög 32–33) when the new church was built. The inscription reads from lower left to lower right in a text band that curves up and down, following the shape of the stone; at the lower right the inscription doubles back, boustrophedon-fashion, upside down, left to right back up the stone. Brate says it is exceptionally clear and as an inscription presents few peculiarities that affect inter- pretation. Brate read the main speech band as: frustin : riti : stin : flina : iftÀ : sikmut

Maal og Minne 1 (2006): 3–14 3 JOSEPH HARRIS

: uk : uki and the secondary, inner band as: tÀi :anua :burfl(i). He identified the word divided between the main band and the inner band as uki tÀi, i.e. okætÀi, masc. nom. sing. comparative of an adjective okatr, ON (Old Norse; essentially classical Old Ice- landic) ókátr; and this identification, discussed further below, is accepted by Sal- berger. Also accepted was Brate’s analysis of anua as the only instance in this inscrip- tion where a word division is not signaled by the colon; the first word, an, is common in Swedish inscriptions as the equivalent of ON hann through a familiar process of h- loss; the second, ua, is the past tense of OSw (Old Swedish) vægha, ON vega. Brate understood this verb in the meaning “transport from one place to another” and inter- preted the last word as OSw byrfl “burden,” i.e. the stone itself. The first and very stan- dard part of the inscription reads “Frösten raised (ON rétti) this stone after Sigmund.” The remainder may well be intended as a verse “addition” (“tillägget,” Salberger 1990: 5) or, as I will call it, coda, where okætÀi alliterates with (h)ann. Brate explains this poetic coda: “Satsen utgör alltså ett uttryck för Fröstens sorg, i det den säger, att han förde dit stenen som vård åt den döde, mindre glad än han var, då denne levde” (1911: 30). An English translation of the coda in Brate’s sense might be: “and he, more unhappy, transported hither the burden” (i.e., the stone).

The runic stone from Å church in Björkekind hundred (Ög 31). © Antikvarisk- topografiska arkivet (ATA), Riksantikvarieämbetet 2005.

4 THE RUNE STONE ÖG 31 AND AN “ELEGIAC” TROPE IN SONATORREK

Brate’s exposition of the basic, formulaic dedication (“F. reste denna sten efter S.”) is unobjectionable, and Salberger contributes much additional material to various aspects of it, for example to the names. His differences from Brate begin with the meaning of the verb represented by ua. Salberger points out as a flaw (1990: 8) that Brate’s gloss “ditförde” derives from Fritzner (1954–72 [1886–96]) and West Norse rather than from attestations in Old Swedish.2 Söderwall’s dictionary of Old Swedish (1884–1918, 1926–73) offers a range of meanings that parallel those of Fritzner, but lacks an exact equivalent of Fritzner’s “føre fra et Sted til et andet” (III 887–88, mean- ing 2). Salberger will eventually choose another familiar sense of the verb, “to kill,” attested in both Fritzner and Söderwall,3 but for this meaning he obviously cannot accept Brate’s “burden” as the object of the verb. Brate’s final spelling, burfl(i), represents some indecision about whether to read burfl or burfli, the latter counting the text-band frame (at the same time part of the cross) as a concluding i-rune, but Brate duly noted the considerable space between fl and the vertical line that could, in a pinch, be taken as an i-rune. He was clearly inclined to read burfl. Since OSw offers both a byrfl and a byrfli, both “burden,” the difference was not crucial to Brate’s interpretation. It is, however, to Salberger, who takes burfl as an abbreviated spelling of bur›ur, bru›ur (ON bró›ur) “brother.” In his detailed discussion of the forms of OSw “burden” words (9–10), however, Salberger cannot completely rule out the i-less version as a possible interpretation in the inscrip- tion under discussion. The insuperable objection to Brate, if it is insuperable, remains the lack of an OSw attestation in Söderwall precisely corresponding to “ditförde.” Salberger’s impressive discussion of the abbreviated forms of “brother” in runic inscriptions (1990: 12–13), however, certainly establishes this as a possible reading of the word, and the agreement between the verb (“to kill” in Salberger’s interpretation) and its object is obvious. Another area of agreement between Brate and Salberger is their recognition of poetic tone and form in the coda following the usual formula. Whether the lines really are verse is not a question with a simple answer. (On this difficult problem see, more generally, Brate and Bugge [1891], Hübler [1996], Marold [1998], and Naumann [1998].) Both scholars allow for the possibility of verse, and Salberger offers a fine discussion of the poetics of the lines (1990:14–16), including its most problematic element, the alliteration. I need not repeat his excellent study of kátr and ókátr except to emphasize that ókátr, while not limited to verse, has a poetic effect: “Det för oss ovanliga ordet ukitÀi ‘mindre glad’ kan lätt upplevas som lyft över vardagen och som att ha en viss poetisk prägel” (1990: 15). One result of the negative adjective, espe- cially in the comparative, is to keep alive in the mind the meaning of the primary word (Salberger 1990: 6–8; 15), and the negative adjective, especially in the comparative, is common in litotes, a “marked,” if not strictly poetic, form of speech.4 Such litotes is frequently understood as a form of irony in Old English poetry (see Shuman and Hutchings 1960). Finally, the line, with expanded abbreviation, scans adequately as type C + type A in the standard Sievers system of Germanic verse.

5 JOSEPH HARRIS

Despite their areas of agreement, both Brate’s and Salberger’s interpretations of the inscription’s coda seem to me to lack overall plausibility. If Brate’s burfl is to be a “burden,” it need not be the rune-stone itself. One is tempted to joke that Frösten would be ókátr indeed if he “lifted” or “weighed” or even “moved” (all meanings of vega/vægha) that stone. Brate perhaps anticipated that mundane objection when he insisted that the comparative adjective referred to Frösten’s condition with and with- out Sigmund (Brate 1911: 30); this explanation makes sense, but it is read into the text. Salberger’s interpretation is perhaps not so easily set aside in view of the paral- lels I will offer in the next paragraph but one. Still, one wonders how likely is it that a brother would memorialize his own shame by having it inscribed in runes.5 In the interpretations of both scholars the thought is without parallel in runic inscriptions or in the old literature; at least, neither runologist offers parallels, and Sal- berger refers to the coda as “det unika” (1990: 5). Uniqueness would seem to disrec- ommend any interpretation in literature of this kind; and one of the key methods that make Salberger’s essays in general so convincing is his copious use of parallels. We might make shift to save the content of Brate’s interpretation as a poetic variation on “raised this stone,” emphasizing the raiser’s emotion,6 but its form and wording would remain unique. My search of the Samnordisk Runtextdatabas yielded six passages (see note) that testify to some interest in the origin and conveyance of rune-stones;7 but they lack, generally speaking, the physical sense implicit in “burden” and in the primary meanings of vega/vægha. And even if vægha could be taken in the WScan sense of Brate’s “ditförde,” “burden” would remain to insure that physicality. Five of the passages use general verbs for “convey” or “fetch” or “seek out” (ON forms: fœra, láta fœra, heimta, sœkja); only the Danish text uses a verb (henda) that looks as if it might offer a potential parallel, but in context it too has a general meaning like fœra.8 Salberger’s fratricidal confession surely is without parallel on rune-stones. Though fratricide itself is not unparalleled in the literature (Ynglinga saga, Hervarar saga, and the myth of Baldr offer immediate examples), I have been able to think of only two traditional passages where a shameful killing, neither actually fratricide, is confessed in a comparable manner. The dying Hildibrandr Húnakappi remembers killing his son: “óviljandi/ aldrs synia›ag” (Kuhn 1962: 314); and in a similar retro- spective poem, “Víkarsbálkr,” Starka›r characterizes the sacrifice of Víkarr as “mér harmast/ handaverka” (st. 19): “hlaut ek óhró›igr/ illt at vinna” (Heusler and Ranisch 1903: 42 [st. 18]). Both killers acted (1) against their will (implicit in hlaut) and (2) unhappily (only implicit in the Hildibrandr passage); but it is only the latter quality that is paralleled by ukitÀi, which cannot connote “accidentally” and in fact would rather imply intention, perhaps duty, here. Thus the analogy to these “confessions,” a part of the elegiac “death song” genre,9 seems incomplete; and in the real-life world of the rune-stones ukitÀi in Salberger’s reading could only be understood as an improbable apology. My proposal, then, lies between Brate and Salberger and relies on the poetic tone or substance of the coda, returning in a general way to Brate’s sense of the verb but

6 THE RUNE STONE ÖG 31 AND AN “ELEGIAC” TROPE IN SONATORREK retaining Salberger’s “brother” as the more probable of two possible understandings of burfl. But if the object of the verb is not the rune-stone, the other senses of the verb along the lines of “lift,” which are found in both OSw and ON, need not be abandoned. The body of a fallen “brother” or that body as a “burden” could be “lifted,” “weighed,” and “moved” without a sharp line having to be drawn between meanings of the verb. As verse an ua : burfl is obviously preferable to an ua : burfl,10 although Sal- berger tentatively allows a three-syllable second half-line (with two alliterative staves) as a similar verse coda in Ög 32 (1990: 25).11 But interpretations should, if possible, not stand in isolation in this highly conventional genre, and a passage in Sonatorrek calls out for comparison.

Sonatorrek 4, 5–8 Egill’s great “elegy” from about 961 moves through two opening stanzas about the difficulty of poetic composition in a condition of grief to an ill-understood mythic characterization of poetry in st. 3. In the first half of st. 4 Egill returns to earth with an elegiac topos – the family as a crumbling tree (following Olsen’s brilliant reading, 1936: 219–22).12 In Jón Helgason’s text the second half-stanza runs (1962: 34):

era karskr ma›r sá er kƒgla berr frænda hrers af fletium ni›r.13

Turville-Petre translates (1976: 31): “a man is not happy who bears the limbs of his kins- man’s corpse down from his house,” and this is the widely, perhaps universally, accepted meaning of the helming. I believe that (except for simple textual adjustments for reasons of historical phonetics and metrics such as sá’s for manuscript sá er) this is as close to the “original” reading and literal meaning as we are likely to get. Olsen shows how this image expands upon that of the stanza’s first helming and, with other commentators, supplies a number of useful glosses (Olsen 1936: 219–22), but I have the impression that our passage is usually understood as a reference to Egill’s own experience with the death of Bƒ›varr, perhaps in a realistic vein. So understood, it presents an obvious contradic- tion to the saga’s account, a contradiction I have, strangely enough, not seen discussed. In the prose, of course, Egill, having heard of Bƒ›varr’s shipwreck, rides to the shore to find the body.14 He lifts the corpse to his lap and rides with it directly to Skalla-Grímr’s mound on Digranes, has the mound opened and lays his son inside. In the prose the body is not laid out in a house and not carried “down” to burial. This discrepancy can be explained by the saga author’s ignorance or only vague knowledge of the body of Sonatorrek (only st. 1 was apparently quoted in the saga’s archetype).15 Alternatively, he might have known st. 4 but interpreted our passage not as a description of Egill’s actions but as a topos or common place like the rotten tree

7 JOSEPH HARRIS image with which it is linked. I think that this second explanation is more likely and is, in any case, the correct way of understanding st. 4, 5–8. The prose author gave a detailed local account, according to which the ship itself fetched up “vi› Reyk- jarhamar” (243) and some bodies “fyrir sunnan fjƒr›inn”; Bƒ›varr’s corpse came “inn í Einarsnes.” But despite its detail, the prose story is surely stylized, as most clearly attested by the famous parallel with the swelling grief of Sigur›r in Vƒlsunga saga.16 Interpreting the prose tale in this vein, a reader is likely to find the immediate burial in Skalla-Grímr’s mound (243: “ok lag›i Bƒ›var flar ni›r hjá Skalla-Grími”) tailored to maximize the drama rather than a sober reflection of real life. The considerable dis- tance among the places involved (Borg, Einarsnes,17 and the tip of Digranes) also makes the handling and transportation of the body perhaps less than realistic (“tók hann flat upp ok setti í kné sér ok rei› me› út í Digranes”) though it would have been even more improbable to have had Egill carry the corpse on foot. The two accounts, the verse of st. 4, 5–8 and the prose of ch. 78, do have in common the image of a kins- man bearing the body of a dead kinsman to the grave, and I would like to suggest that these are two more or less independent realizations of a common image or topos asso- ciated with death and grief. This suggestion receives some support from other early texts. In Egils saga itself we can compare the moment when Egill takes up the corpse of his brother fiórólfr (141–42; ch. 45): “… hitti flar fiórólf bró›ur sinn látinn; hann tók upp lík hans ok fló, bjó um sí›an, sem si›venja var til. Grófu fleir flar grƒf ok settu fiórólf flar í me› váp- num sínum ƒllum ok klæ›um . . .” Egils saga is, it is commonly agreed, prone to par- allel structures, and we find a similar scene at the death of the earlier fiórólfr; but this time the action is reflected indirectly in the king’s orders, the action of lifting and bear- ing is not so clear, and the kinsman who will bear a kinsman is a cousin: “Hann mælti vi›¯lvi ok flá brœ›r: ‘Taki› nú fiórólf, frænda ykkarn, ok veiti› honum umbúna› sœmiligan ok svá grƒpt . . .’” (54; ch. 22). Perhaps the best support for the traditional nature of the image comes from Vƒlsunga saga and its eddic source where Sigmundr takes up the corpse of his dead son Sinfjƒtli and carries it to the shore; there a ferryman takes the body out onto the water and vanishes in what is probably a form of sea burial under the aegis of the ferryman Odin.18 This scene contains elements of both realizations of the topos in Egils saga ch. 78: a father carries the body of his son down from a house of death (though not from a wake or preparation for burial) to the shore and to a form of ship-burial. In one version of ¯rvar-Odds saga the hero similarly loses his promising son Vignir, but the tradi- tional burial imagery is not used, perhaps because of Vignir’s huge size (Boer 1888: 134 [the A version]); it does, however, make several other appearances in that saga: at the death of Oddr’s friends Ásmundr, fiór›r, and Hjálmarr and of Hjálmarr’s beloved Ingibjƒrg.19 An older version of a similar scene is presented by Baldr’s funeral in Snorri’s account, but the corpse is carried by a collective agent: “En Æsirnir tóku lík Baldrs ok fluttu til sævar.”20 In this case there is no clear lifting and bearing, but the movement down to the sea duplicates Sigmundr’s path. This section of Gylfaginning is

8 THE RUNE STONE ÖG 31 AND AN “ELEGIAC” TROPE IN SONATORREK generally thought to be based on older verse. An even older analogue would be Scyld Scefing’s funeral: “hi hyne fla ætbæron to brimes faro›e,/ swæse gesiflas, swa he selfa bæd…” (Klaeber 1950: ll. 28–29) – with, again, collective rather than individual action. Traditional images of the kind I am arguing for here – “sitting over” the dead might be a comparable motif21 – are usually not studied and catalogued for their own sake but only (as in the gestures of grief discussed in the literature on “elegy”) in the con- text of an argument. It follows that the supporting citations in the present argument are not comprehensive but randomly dependent on my memory.

Conclusion Finally, the traditional image in Sonatorrek 4, 5–8 offers striking verbal parallels to the expression of the same topos in Ög 31. I take kátr : karskr and bera : vega (to use the Icelandic forms) for synonyms. So both passages comprise (1) an adjective for “cheerful,” (2) negation, and (3) a verb for “to bear or lift.” (4) A fourth element, the object of the verb, presents a slightly more obscure parallel. Egill’s “kƒgla frænda hrers” refers to the corpse (hrør) of a kinsman (frændi); but the reference is fitted bril- liantly (as Olsen 1936 showed) to the first half of the stanza with kƒgla, whereas in Ög 31 we apparently have the simpler burfl “brother.” Less satisfactorily, we could solve burfl as “burden,” in which case the idea may be thought roughly parallel to kƒgla – thus, the “burden (of the corpse of a kinsman or comrade).”22 (5) If ua can mean “convey from one place to another” as in West Norse (and not merely “lyfta, upplyfta” as elsewhere in OSw),23 then we should add by implication a fifth parallel since the action of bera/vega would have to refer to movement toward the grave. In both texts this direction of movement would be only implicit though the situation of both texts, the topos discussed above, and, in Sonatorrek only, the words “af fletium ni›r” would make it clear enough. (6) Both passages are examples of the litotes of negative adjectival constructions discussed by Rosell and others as most frequently poetic, for Rosell (1942: 69) explicitly equates the effects of a negated verb + adjec- tive (as in era karskr) with a negated adjective (as in ókátr). One of the purposes of rune-stones like Ög 31 was memorial and, in my opinion, “elegiac” (cf. Harris 2000). The language of “elegy” as we know it from erfikvæ›i and related “elegiac” poetry seems sometimes to echo from such stones and, in the circu- lar movement peculiar to philology, to suggest a real-life background for the poetry of loss. * * * Postscript My article on Ög 31 was written in the 1990’s and presented in several talks through about 2001. After I submitted it to Maal og Minne in 2005 and subsequently revised it, I found in Nytt om runer’s2005 bibliography for 2004 the following title: Evert Sal-

9 JOSEPH HARRIS berger, “Å kyrkas Ög 31 i norrönt ljus,” Gardar: Årsbok för Samfundet Sverige-Island i Lund-Malmö 34 for 2003 (2004), 5–15. No doubt Dr. Salberger had been reconsid- ering Ög 31 since Lena Peterson’s review (1991; cf. Salberger’s allusion on p. 9). In any case, he here retraces most of the earlier article, adding many useful comparisons, but also retracts his two most important earlier arguments: ua does not now mean “killed” but “bore” (bar, 12), and burfl returns to the meaning “burden,” now, how- ever, not in Brate’s sense of the stone itself (“börda, varmed här stenen måste avses,” 12) but in that of a metaphorical or abstract “burden (of grief).” Besides the treatment of the verb ua, there is much for me to agree with here, but also some little to take issue with. Salberger soundly rejects the -i Brate had very tentatively supplied from the frame/cross (6–7): the word is burfl, not burfli or burfl(i), and I applaud. But Sal- berger does not draw the consequences for the generally recognized metricality of the line (13). (Strangely he comments here that Brate’s verse arrangement can be defended if it is “modified and changed” to have the ó- of ókætri alliterate with the a- of (h)ann “men inte med va”; but the latter had never been proposed.) What is more, he repeats and augments his earlier – to me convincing – evidence that burfl can be read as burfl (8). The word “brother” not only saves the meter but supplies the relationship between commemorator and deceased that is wanting here by compari- son to most similar stones (so also Salberger, 8); moreover, he also convincingly par- allels instances of “brother” (“father,” etc.) without the reflexive sin we might expect. I appreciate Salberger’s evidence for emotion in runic memorials (13), and my note 6 refers to similar expressions of feeling. Where I most disagree is in the abstract interpretation of byrfl, a possibility I had rejected as too modern. From Fritzner and prose Salberger cites two good examples of abstract/metaphorical “burdens” (10) and a third from the West Götish laws (11), but these are all too late to guide interpretation of this Viking Age, though Christian, mon- ument. Salberger’s only really viable support comes from Hávamál 11: Byr›i betri/ berrat ma›r brauto at,// en sé manvit mikit;// vegnest verra/ vegra hann velli at// en sé ofdrykkia ƒls (text from Salberger, 10). But the “burden” which is “borne” here is wit, intelligence, something immaterial but more positive and less abstract than “grief,” and this is underlined by the parallelism of the second helming where vega is collocated with something as material as a vegnest that serves as a metaphor for down-to-earth drunkenness. This passage, together with the prose instances, do show that byr›i could signify an immaterial “burden”; but collocation in this sense with vega is conspicuous by its absence, and none of these immaterial “burdens” are unspecified as in Salberger’s new reading of Ög 31. I am certainly not arguing against a recognition of “grief ” in early times (see Daniel Sävborg, Sorg och elegi i Eddans hjältediktning, Stockholm, 1997) or denying that vægha itself later takes on mental meanings (see my n. 23); nor would I totally discount the possibility of Salberger’s new interpretation. But the “bur- den of proof ” is a philological obligation that has not been met here. I believe my favored interpretation – “the more unhappy did he bear his brother (to the grave)” – offers better meter, the needed relationship word (and the “information” that carries [n.

10 THE RUNE STONE ÖG 31 AND AN “ELEGIAC” TROPE IN SONATORREK

10]), a far better context in literary (elegiac) discourse, more philological security, and at least equal runological plausibility. Let the reader decide.

Notes 1 I have consulted Göransson (1750: 238, no. 841), Liljegren (1833: 121, no. 1111), and Wiede (1875: 112, no. 37), but these early witnesses are subsumed into Brate (1911); the other early treatments listed by Brate (29) were unavailable to me here. I thank Daniel Sävborg and Char- lotta Olofsson for supplying me with Wiede and Barbro Söderberg, Thomas Hill, and especially this journal’s anonymous reader for critical suggestions; and I thank the Netherlands Institute for Advanced Study for the time to finish this article. 2 In a learnedly detailed review of Salberger 1990, Lena Peterson (1991: 162) observes that in making this criticism of Brate, the author abandons his own frequent quest for OWN (Old West Nordic) parallels. 3 Two etymologically distinct strong verbs fell together in the form vægha/vega (one cognate with Go. wigan, Lat. veho, the other with Go. weihan, Lat. vinco), hence the two very different spheres of meaning. Peterson’s Svenskt runordsregister (1989, s.v. vega), with a total of only two attes- tations, gives the two meanings as “föra (från ett ställe till ett annat); dräpa.” The first appears to be based on Brate’s explication of Ög 31; the second, on U 338. There we find a clear anum x ua[at · uikmu--À (Hanum va at Vigm[un]dr = “Vigmundr killed him”; Wessén and Jansson 1943: 74). This kind of information belongs to a recognizable subtype of the additions to the basic formula, in which the circumstances of death include a specific person or group responsible. 4 Salberger’s comments are based on Rosell (1942: esp. 59–103 [chapter on adjectives]); com- pare further Bracher (1937), who considers understatement specifically poetic in Old English but not in Old Norse. 5 It does seem that immersion in detail sometimes makes one blind to the general sense: in his dis- cussion of Ög 32, Brate’s translation seems to make the memorialized man at once the brother and the sister’s son of the memorializers though that absurdity is avoided by Brate’s complex and unlikely explanation of the syntax (1911: 32). Salberger’s solution to the crux of this inscription carries the inevitability of simplicity (1990: 17–25). 6 For some references on the question of emotion in runic inscriptions, see Harris (2000: 226 and n. 13). 7 I give only the relevant clauses: U 414 fliÀ · fyrflu · stin · flina · af · kutlanti = flæiÀ før›u stæin flenna af Gutlandi (Wessén and Jansson 1945: 193); U 735 ueflralti · lit · uÀ · lakarni · stan · almikin · uÀ · stafli · fyra = Ve›raldi let uÀ Langgarni stæin almikinn uÀ sta›i føra (Wessén and Jansson 1949: 274); VG 33 flua : hiti : sti is understood as fio[r]a (?) hæ[m]ti (?) ste[n] (Svärd- ström 1958: 51); Hs 14 uiÀ sutum stin flina nur i : bala … in : = ViÀ sottum stæin flenna nor›r a Balastæin (Jansson 1985: 25–26; discussion, 34–39 and Åhlén 1994: 43–44); N 61 auk furfli af hrikariki u(t)an urulb aui = ok fœr›i [the stone] af Hringaríki útan ór Ulføyj(u) (Olsen 1941: 143–50); DR 201 han : hanti : stin : flansi : a … = han hændi sten flænsi a … (Jakobsen and Moltke 1942: 238, 605). 8 The Danish editors comment on hanti “kan være præt. til vb. hænda, vn. henda, ‘gribe med hån- den, tage, samle, finde.’” They go on to compare U 735, as above. 9 See Harris 1992 for a discussion of the “death song”; on the “confession” see specifically pp. 17–19; on the relationship of “Víkarsbálkr” to this material see p. 12. Starka›r’s diction in “flat er mér harmast/ handaverka” (Heusler and Ranisch 1903: 42, st. 19) appears to participate in an elegiac convention discussed in Harris 1983: 52–53. 10 The line would also be regularized with burfli. I am attracted to the argument of a reader for this

11 JOSEPH HARRIS

journal that the “elegiac” sense would actually be increased by the interpretation “burden” (of the body of the dead); in support he cites one instance each in OWN and OSw of “burden” as a body or body part (cf. kƒgla discussed below). I allow for this possibility; finally, however, I dis- trust the i-rune (as explained above) and think the additional information supplied by Sal- berger’s “brother” gives superior weight to his interpretation. 11 Another three-syllable b-line that comes to hand is quoted by Marold (1998: 670: “vér skip- tum”); three-syllable a-lines are regular in kvi›uháttr and some types of ljó›aháttr. 12 The most recent edition, by Jón Hnefill A›alsteinsson, explicates the first helming very differ- ently, passing over the second without comment (2001: 83–89). 13 Jón Helgason (1962: 34 and generally 30–31) justifies the corrections and emendations here, but for the record they are: 5 karskr = kaskr; 6 kƒgla = flaugla; 7 hrers = hrærs; 8 ni›r = ridr, ridur. Of these 5 and 7 are merely spelling variants; in 6 au can be a spelling of ƒ, and k for fl is demanded by alliteration and sense, however the error may have come about. The error in 8, might, I suggest, be explainable by a scribe who was thinking of the episode in the saga where Egill is on horseback; while I am convinced that the conjecture ni›r is correct, the at least plausible reading of the man- uscript(s) does suggest some caution toward my emphasis on motion “down” in the topos. 14 Cited by page and chapter from Nordal 1933 (here 242–57, ch. 78). 15 The manuscript situation is described by Jón Helgason (1962: 29–30). 16 Nordal (1933: 244, n. 2); the comparison, often interpreted as influence, is made by earlier scholars as well. 17 Nordal’s maps show two promontories by this name. 18 “Frá dau›a Sinfiƒtla”: “Sigmundr bar hann langar lei›ir í fangi sér oc kom at fir›i einom mióvom oc lƒngom, oc var flar scip eitt líti› oc ma›r einn á” (Kuhn 1962: 162); Vƒlsunga saga, ch. 10: “Sigmundr ríss upp, ok gekk harmr sinn nær bana, ok tók líkit í fang sér ok ferr til skógar ok kom loks at einum fir›i. fiar sá hann mann á einum báti litlum” (Ebel 1997: 31). Odin reap- pears as a ferryman in Hárbar›sljó›. 19 In version M (Boer 1888: 76) Oddr returns to Ásmundr’s body after seeking vengeance “ok hefir hann til skip me› sér,” where on the shore “verpa fleir haug eptir Ásmund”; in version S (77) it is the friend Hjálmarr who carries the corpse on his back while Oddr philosophizes in verse (“mundak Ásmund aufle mínom/ aptr ódáenn ƒllom kaupa”), and they proceed to “verpa nú haug mikinn eptir Ásmund.” Oddr’s next tragedy is the murder of fiór›r; again he first attempts a revenge expedition, then returns to the body of his friend: in version M “fleir flytja hann heim me› sér í Svífljó›, flar verpa fleir haug eptir hann” (94), while S adds only that the howe was “fagran” (95). Hjálmarr famously dies fighting berserks on Sámsey, and as sole survivor Oddr first buries their opponents (M 106): “Sí›an tekr hann Hjálmar, hann lag›i hann á bak sér ok bar til strandar ofan,” pausing to make mounds for the dead from the ship, before sailing with his friend’s body back to Sweden, where he “leggr sí›an Hjálmar á bak sér ok berr hann heim til Uppsala ok leggr hann ni›r úti fyrir hallardyrum”; when Hjálmarr’s fiancée dies of grief at the news, “flá tekr Oddr hana upp ok berr út í fangi sér ok leggr hana í fa›m Hjálmari fyrir hal- lardyrum. . . váru flau grafin ok bæ›i saman” (M 106–07). 20 Faulkes 1988: 46 (Gylfaginning, ch. 49). Perhaps the question in Baldrs draumar 10 (Kuhn 1962: 278) belongs in this collection of analogues: “hverr man . . . Baldrs bana á bál vega?” Váli was destined to kill his half-brother Hƒ›r and, if we take Bdr 10 literally, vega his body to the pyre. 21 Sävborg 1997: 247–50 and references there; but in the present context one might add scenes such as Bolli holding the dying Kjartán even where the verbal cue “sitja yfir” is missing. 22 Olsen 1936: 221–22 shows that kƒgla (he writes kƒggla) meant “knuckles,” joints (esp. of fin- gers and toes), in Old as well as in Modern Icelandic, but that another meaning is (was?) “lump” (Olsen: “klump”). He had convincingly emended the unintelligible reading hræbarnar of the stanza’s first helming to hræbarmr and interpreted that as a dead tree; but in showing the paral- lelism between the helmings, I believe he takes the image too far: “Ættens hræbarmr varieres

12 THE RUNE STONE ÖG 31 AND AN “ELEGIAC” TROPE IN SONATORREK

med frænda hrør ‘frendenes lik’: den döde kropp som utgjöres av frende föiet til frende, frende-kroppen i oplösning, og dennes lemmer er de kƒgglar som efter hvert lösner fra den råtene stuv. Frendene bæres, kƒggull efter kƒggull, ut av ættegården, som ligger höit (berr . . . nidr).” “Corpse of kinsmen” here seems unnatural, despite the parallel in lines 1–3; and the allegory in “kƒggull efter kƒggull” is too elaborate for me. 23 Related meanings in Söderwall (1884–1918) include: “I.2) lyfta ngt. för att utröna dess vigt . . . 3) afväga . . ., bringa i jamvigtsläge; 4) undersöka; 5) uppskatta; II.1) väga på våg …; 2) vara af vigt . . .”

Works cited Boer, Richard C., ed. 1888. ¯rvar-Odds saga. Leiden: Brill. Bracher, Frederick. 1937. “Understatement in Old English Poetry.” PMLA 52: 915–34. Brate, Erik, ed. 1911. Östergötlands runinskrifter. 2 vols. Sveriges runinskrifter 2. Stockholm: Kungl. vitterhets historie och antikvitets akademien. Brate, Erik and Sophus Bugge. 1891. Runverser. Undersökning af Sveriges metriska runinskrifter. Stockholm: Hæggström. Ebel, Uwe, ed. 1997. Vƒlsunga saga. Texte des skandinavischen Mittelalters 3. Metelen/Steinfurt: DEV. Faulkes, Anthony, ed. 1988. Snorri Sturluson. Edda: Prologue and Gylfaginning. London: Viking Society. Fritzner, Johan. 1954–72 [1886–96]. Ordbog over Det gamle norske sprog. Nytt uforandret opp- trykk av 2. utg. Eds. Didrik Arup Seip and Trygve Knudsen. 3 vols. Oslo: Møller. Vol. 4: Til- legg og rettelser. Ed. Finn Hødnebø. Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget. Göransson, Johan. 1750. Bautil, det er: alle Svea ok Gotha rikens runstenar . . . Stockholm: Salvius. Harris, Joseph. 1983. “Elegy in Old English and Old Norse: A Problem in Literary History.” In: The Old English Elegies: New Essays in Criticism and Research, ed. Martin Green, 46–56. Rutherford, etc.: Fairleigh Dickinson UP; London & Toronto: Associated U Presses. [Original publ. 1982.] ———. 1992. “Beowulf’s Last Words.” Speculum 67: 1–32. ———. 2000. “The Bällsta-Inscriptions and Old Norse Literary History.” In: International Scandi- navian and Medieval Studies in Memory of Gerd Wolfgang Weber, eds. Michael Dallapiazza, Olaf Hansen, Preben Meulengracht Sørensen and Yvonne S. Bonnetain, 223–39. Trieste: Edi- zioni Parnaso. Heusler, Andreas and Wilhelm Ranisch, eds. 1903. Eddica minora: Dichtungen eddischer Art aus den fornaldarsögur und anderen Prosawerken. Dortmund: Ruhfus. Hübler, Frank. 1996. Swedische Runendichtung der Wikingerzeit. Runrön 10. Uppsala: Institutio- nen för nordiska språk. Jacobsen, Lis and Erik Moltke, eds. 1942. Danmarks Runeindskrifter. Text vol. Copenhagen: Munksgaard. Jansson, Sven B.F. 1985. Två runstenar i Hälsingland: Malsta och Sunnå. Kungl. vitterhets histo- rie och antikvitets akademien, Filologiskt arkiv 33. Stockholm: Almqvist & Wiksell. Jón Helgason, ed. 1962. Skjaldevers. Nordisk filologi A 12. Copenhagen, etc.: Munksgaard, etc. Jón Hnefill A›alsteinsson, ed. 2001. Trúarhugmyndir í Sonatorreki. Studia Islandica 57. Reykjavík: Bókmenntafræ›istofnun Háskóla Íslands. Klaeber, Frederick, ed. 1950. Beowulf and The Fight at Finnsburg. 3rd ed. with first and second sup- plements. Boston: Heath. Kuhn, Hans, ed. 1962. Edda. Die Lieder des Codex Regius nebst verwandten Denkmälern. 4th ed. rev. Heidelberg: Winter. Liljegren, Johan Gustaf. 1833. Run-Urkunder. Stockholm: Norstedt.

13 JOSEPH HARRIS

Marold, Edith. 1998. “Runeninschriften als Quelle zur Geschichte der Skaldendichtung.” In: Runeninschriften als Quellen interdisziplinärer Forschung, ed. Klaus Düwel, with Sean Nowak, 667–93. Ergänzungsbände zum Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 15. Berlin & N.Y.: de Gruyter. Naumann, Hans-Peter. 1998. “Runeninschriften als Quelle der Versgeschichte.” In: Runenin- schriften als Quellen interdisziplinärer Forschung, ed. Klaus Düwel, with Sean Nowak, 694–714. Ergänzungsbände zum Reallexikon der Germanischen Altertumskunde 15. Berlin & N.Y.: de Gruyter. Nordal, Sigur›ur, ed. 1933. Egils saga Skalla-Grímssonar. Íslenzk fornrit 2. Reykjavík: Hi› íslen- zka fornritafélag. Olsen, Magnus. 1936. “Commentarii Scaldici. I.” Arkiv för nordisk filologi 52: 209–55. ———. 1941. Norges innskrifter med de yngre runer. Vol. 1. Oslo: Norsk historisk kjeldeskrift- institutt/Dybwad. Peterson, Lena. 1989. Svenskt runordsregister. Runrön 2. Uppsala: Institutionen för nordiska språk, Uppsala universitet. ———. 1991. Review of Salberger 1990. Studia anthroponymica Scandinavica 9: 161–64. Rosell, Erland. 1942. Prefixet o- i nordiska språk. En betydelsehistorisk studie. Del I: Fornnordiska. Uppsala: Appelberg. Salberger, Evert. 1990. Östgötska runtexter. Scripta runica 3. Göteborg: Scripta runica. Samnordisk Runtextdatabas. http://www.nordiska.uu.se/forskning/samnord.htm Shuman, R. Baird and H. Charles Hutchings. 1960. “The un- Prefix: A Means of Germanic Irony in Beowulf.” Modern Philology 57: 217–22. Svärdström, Elizabeth, ed. 1958. Västergötlands runinskrifter. Sveriges runinskrifter 5. Stockholm: Almqvist & Wiksell. Sävborg, Daniel. 1997. Sorg och elegi i Eddans hjältediktning. Stockholm Studies in History of Lit- erature 36. Stockholm: Almqvist & Wiksell. Söderwall, Knut Fredrik. 1884–1918. Ordbok öfver svenska medeltids-språket. 2 vols. Lund: Berling. ———. 1926–1973. Ordbok över svenska medeltids-språket. Supplement, ed. K. G. Ljunggren et al. 2 vols. Lund: Berling. Turville-Petre, E.O. Gabriel, ed. 1976. Scaldic Poetry. Oxford: Clarendon. Wessén, Elias and Sven B. F. Jansson, eds. 1943. Upplands runinskrifter. Pt. 2, vol. 1. Sveriges runinskrifter 7. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ———. 1945. Upplands runinskrifter. Pt. 2, vol. 2. Sveriges runinskrifter 7. Stockholm: Almqvist & Wiksell. ———. 1949. Upplands runinskrifter. Pt. 3, vol. 1. Sveriges runinskrifter 7. Stockholm: Wahlström & Widstrand. Wiede, Levin Christian. 1875. “Östergötlands Run-urkunder.” Östergötlands fornminnesförenings tidskrift 1: 109–29. Åhlén, Marit. 1994. “Runinskrifter i Hälsingland.” Bebyggelsehistorisk tidskrift 27: 33–49. (Häls- inglands bebyggelse före 1600, ed. Stefan Brink.)

Joseph Harris Harvard University Department of English and American Literature and Language Barker Center, 12 Quincy Street Cambridge, MA 02138, USA [email protected]

14 Over mytologiske floder

Af Jonas Wellendorf

I artiklen diskuteres en mulig fortolkning af de såkaldte broindskrifter, runesten som fejrer opførelsen af en bro. Man har set en sammenhæng mellem faktiske dennesidige broer og hinsidesbroen som ofte forekom- mer i middelalderlige skildringer af den anden verden. Broindskrifterne er specielt interessante som vidnesbyrd på en mulig kontinuitet i tros- forestillinger fra førkristen til kristen tid da hinsidesbroen også beskri- ves i kilder til norrøn mytologi. Artikkelforfatteren stiller sig dog efter en nøjere gennemgang af alle broindskrifter tvivlende til denne sammen- hæng, men ser i stedet en mulig kontinuitet i forestillingen om straffende floder som omtales i både kristen religiøs litteratur og kilder til førkris- ten mytologi.

Et af kristendommens iøjnefaldende træk er idéen om opstandelsen og den medføl- gende fordeling af belønning eller straf til de enkelte sjæle. Der er en forestilling om en universel dom hvor alle folkeslagene samles foran menneskesønnens trone, hvoref- ter fårene vil blive skilt fra bukkene som det hedder. De retfærdige vil han placere på sin højre side og de syndige på sin venstre. Middelalderens prædikenlitteratur, for nu at tage et enkelt eksempel, kredsede nærmest i det uendelige om dette tema, og det vil kun være en mindre overdrivelse at påstå at hver eneste middelalderlige kirke havde en grafisk fremstilling af denne scene som i øvrig stammer fra Matthæusevangeliet (25.31–46). På denne tid, siger den anden dommedagsprædiken i Gamal norsk homi- liebok, vil alle, mænd og kvinder, blive undersøgt fra top til tå, og hverken skjolde eller heftige forsvarstaler vil da kunne beskytte de syndige.1 Forestillingen om en dom efter døden forudsætter idéen om at den døde, eller i det mindste en del af ham/hende, på en eller anden måde overlever døden og måske endda også bevarer en form for bevidsthed om sin tilværelse før døden. Som et supplement til denne universelle dom var der en forestilling om en individuel foreløbig dom som fandt sted i dødsøjeblikket eller umiddelbart efter. Denne individuelle dom ses fx underforstået i lignelsen om den rige mand og Lazarus (Lukasevangeliet 16.22–31). Udviklingen af forestillingerne omkring dommen og opstandelsen kan fx følges hos Brandon (1967) og Bremmer (2002).

Maal og Minne 1 (2006): 15–30 15 JONAS WELLENDORF

Vi kender intet til en sådan forestilling om en guddommelig domsfældelse efter døden i det førkristne Skandinaviske trossystem,2 selvom vi har indikationer om at forskellige allokationer finder sted, og at ikke alle deler skæbne med menigmand. De vigtigste opholdssteder efter døden som beskrives i norrøne kilder, er selvfølgelig vel- kendte. Der er Valhƒll, det elitistiske krigerparadis med den evige fest og kamp. Der er Hels dystre underjordiske hal, det endelige bestemmelsessted for de som led strå- døden. Der er de hellige bjerge i hvilke de døde forenes med deres afdøde forfædre. I tillæg findes Rán som tog mod de druknede, og Freyjas hal, for hende tilfaldt halvde- len af de som døde på slagmarken hver dag. Og så er der Gefjon der tog sig af de kvin- der som døde uden at have været gift.3 Man kommer til de fleste af disse opholdsste- der ved simpelt hen at dø eller ved at dø på en bestemt måde: i kamp, i seng, til søs. Derudover er det muligt at nogle af de ting de døde har fået med i graven, skal hjælpe dem til at nå målet for deres rejse. På trods af alle disse til dels omstændeligt beskrevne residenser i den anden verden synes de førkristne skandinaver at have været mere optaget af at sikre deres navnkundighed i denne verden end at sikre deres trivsel i den næste. Det er denne opslugthed af ryet som findes udtrykt i koncentreret form i den berømte strofe fra Hávamál om at ryet aldrig dør. Dermed har vi den velkendte kontrasterende sammenligning af kristendommen og hedenskabet hvor førstnævnte karakteriseres ved at have sit tyngdepunkt på det transcendentale eller hinsidige, mens sidstnævnte vægtlægger det dennesidige. Med afsæt i denne fundamentale forskel kan det formodes at overgangen fra det ene sæt med forestillinger til det andet har været forbundet med en del vanskeligheder, og at kirken for at overvinde disse problemer, forsøgte at betone og udnytte aspekter af det førkristne trossystem hvor ligheder mellem de to kunne findes. Således blev navnet på underverdenen/underverdenens gudinde hel/Hel overtaget i en udvidet form af kris- tendommen som helvíti, ‘helvede, egl. hels/Hels straf’, på norrønt, og på vestgerman- ske sprog findes tilsvarende navne.4 I en drøm tilskrevet Óláfr Tryggvason foreslår Skt. Martin at man bør skåle i Martins og de øvrige helgeners navne i stedet for fiórrs, Ó›inns og de øvrige guders navne ved festlige lejligheder (Óláfs saga Tryggvasonar en mesta I: 304–05), og Gregor den Store foreslog i følge Beda Mellitus at han skulle ombygge anglernes hedenske templer til kirker (Historia Ecclesiastica 106–09). De foregående eksempler er velkendte, men jeg vil gerne henlede opmærksomhe- den på et andet eksempel hvor der har været og kan argumenteres for at kirken suc- cesfuldt udnyttede allerede eksisterende trosforestillinger for at fremme kristningen; det er forestillingen om en post mortem neddykning i og krydsning af floder. Jeg begynder med kristendommen. Blandt de straffe som figurerer oftest i beskrivelser af rejser til den anden verden i middelalderens kristne visionslitteratur er neddykningen i ubehagelige floder eller andre vådområder, det være sig flammende floder, iskolde floder, mudrede floder eller floder fulde af uhyrer eller monstre. Dette straffeflodsmotiv findes i praktisk talt hver eneste vision som indebærer en rejse til den anden verden i middelalderen (se fx Owen 1979: Index, v. Rivers and Lakes, Infernal), og forekom allerede i de jødiske og tidlige

16 OVER MYTOLOGISKE FLODER kristne apokalypser fra århundrederne omkring begyndelsen af vor tidsregning (se Himmelfarb 1985: 110–14). Ofte er floden bare et blandt mange steder i det infernal- ske landskab hvor synderne holdes i evig pine. Andre gange, fra det sjette århundrede og fremefter, krydses floden af en bro som kun de retfærdige er i stand til at passere; de uretfærdige vil snuble og falde. Denne bro mødes for første gang i vesteuropæisk litteratur i Gregor af Tours’ His- toria Francorum (4.33) og kort efter i fjerde bog af Gregor den Stores Dialogi (III: 130–32). Om disse to forekomster se nu Graf (2004). Et fascinerende aspekt ved denne bro er at den også var kendt i zoroastriske skrifter. Dér under navnet çinwad- puhl (avestisk çinnvato pərətu) ‘The crossing (or bridge) of the separator (Vahman 1986: 239).’ Broen eller overgangen findes tidligst omtalt i Yasna 46,10–11 i den ældre Avesta, men der bruges billedet efter alt at dømme udelukkende i overført betydning (overs. Skjærvø 2003: 49). En mere udførlig beskrivelse findes i langt yngre skrifter så som Arda Wiraz Namag (udg. Vahman 1986), som måske skriver sig fra den sene sassaniske periode (ca. 550–650), selvom teksten også skulle indeholde yngre elementer. Ser man bort fra mindre forskelle, som skyldes Arda Wiraz Namag’s radikalt anderledes kulturelle baggrund, er ligheden mellem denne tekst og tekster til- hørende visionslitteraturen så store at de vil være åbenbare for enhver læser som har stiftet bekendtskab med både ArdaWiraz Namag og visionslitteraturen. Lighederne er af en sådan natur at de bedst forklares ved diffusion fra et kulturområde til et andet, men præcis hvordan og hvorfra de har spredt sig er uvist. Dinzelbacher (1973: 161) diskuterer også denne zoroastriske bro i sit grundlæggende arbejde Die Jenseits- brücke im Mittelalter, men uden at insistere på en sammenhæng, hvor indirekte den end måtte være, mellem den zoroastriske hinsidesbro og den kristne.5 Efter forekomsterne hos de to Gregorer har motivet spredt sig ud over hele Vesteu- ropa, og broen findes bl.a. i tre visioner oversat til norrønt i det tolvte århundrede og senere. Første gang i Vi›rÕ›ur Gregors páfa (s. 250), den norrøne oversættelse af Gre- gor den Stores Dialogi. Det eneste håndskrift som har dette afsnit af dialogerne på nor- rønt, AM 677 4°, c1200–1225, er desværre fragmentarisk, og bryder af midt i beskri- velsen af broen. Anden gang er i Duggals leizla (s. 30 + 39–47), den norrøne oversæt- telse af Visio Tnugdali. Motivet forekommer hele to gange i denne tekst, den anden forekomst er den mest elaborerede og bedst kendte; her tvinges Tnugdal til at føre en ko han havde stjålet mens han stadig var i live, over en meget smal og sømbesat bro. Midtvejs over broen møder han en korntyv som slæber en form for beholder med hve- dekorn i den modsatte retning over broen. Tredje gang bromotivet forekommer i nor- røn visionslitteratur er i den fragmentariske Páls leizla, den norrøne oversættelse af Visio Pauli. Den bevarede del af Páls leizla begynder netop med beskrivelsen af broen

… aana ok ganga flar yfer godra manna saaler aan allri hræzlu, enn syndogra manna saaler ganga miog hræddar, ok s(ko)lu flær af falla brwne. ok ganga sumar leing[ra] enn sumar skemmra ok s(ka)l j fleirre aa brenna sem j ellde likur medur likum en illr medur jllum (s. 8).

17 JONAS WELLENDORF

Broen vandt også indpas i originale litterære kompositioner, og en til en vis grad sammenlignelig bro kan findes i Eiríks saga vi›fƒrla (s. 60–73) og igen i Konrá›s saga keisarasonar (76–78 + 87–89). Broen i den anden verden spiller også en helt central rolle i den middelalderlige norske visionsballade Draumkvædet. Det er specielt interessant at se at ‘broen’ i Skandinavien også optræder udenfor det egentlige litterære korpus; og det længe før den tid hvorpå de tidligere nævnte tek- ster blev skrevet. Fra Sverige kendes mere end 130 runeindskrifter som fejrer opfø- relsen af en bro. Fem sådanne indskrifter kendes fra Danmark (DR 210, 229, 235, 238 og 268) og to fra Norge. De norske sten er Dynna-stenen (NIyR 68) (c1040) og Eik- stenen som sandsynligvis også bør dateres lige omkring årtusindskiftet (Hagland 1998: 42). Inskriptionen på Eik-stenen (A53) læses som følger:

a) sak[s]i:kirfli kous flaka firir.sal[o] mouflor sinar flou[r]rifli.bru flisa

Saksi ger›i, Gu›s flakka, fyrir sálu mó›ur sinnar, fiorrí›i, brú flessa.

Sakse gjorde, for Guds takk, denne bro for sjelen til sin mor, Turid. (Citeret efter Spurkland 2001: 120)6

En sten som Frösö-stenen fra Jämtland bringer også vidnesbyrd om at broindskrifter eksisterede i selve begyndelsen af den kristne periode:

austmofl[r]kuflfastaÀsun · litrai[s]…-[n].flinoaukiruabruflisaukh[onli]tkristno eotalont o sbiurnkirflibru triunraista uktsainrunoÀflisaÀ

Austma›r Gu›fastaÀ sun let ræisa stæin flenna ok gærva bro flessa, auk hann let kristna Iamtaland. Asbiƒrn gær›i bro. Trionn ræist auk Stæinn runaÀflessaÀ. (Citeret efter Williams 1996a: 46)

Östman, Gu›fasts søn, lod rejse denne sten og bygge denne bro, og han lod Jämt- land kristne. Åsbjörn byggede broen. Tryn og Sten huggede disse runer.

Det er kun den første indskrift som eksplicit omtaler formålet med brobyggeriet, nem- lig at det skal gavne Turi›s sjæl, den anden nævner blot opførelsen af broen. Korpus- set af runeindskrifter har eksempler på at broer bliver bygget af den person hvis sjæl de skulle gavne, de mest velkendte af disse er Jarlabanke-stenene (U 127, 164, 195 og 262), men der er også den middelalderlige Vg 76. Andre gange bygges den af afdødes slægtninge, sådan som Sö 211, U 327, 345, 489, 947 og den middelalderlige Vg 76. Det er dog værd at huske at ordet for ‘bro’ i ældre tid både kunne betyde både ‘bro’, i den betydning det har på moderne dansk og norsk og en sten- eller trævej gennem et vådområde (Ebenbauer 1978). Eik-stenen er specielt interessant fordi den indeholder frasen Gu›s flakka. Denne

18 OVER MYTOLOGISKE FLODER adverbielle brug af genitiv er næsten unik i ældre skandinavisk sprog. De to kendte forekomster diskuteres af Hagland (1998). Derimod forekommer den oftere på oldengelsk, da i formen Godes flances. Den første udgiver af Eik-indskriften, Aslak Liestøl, udpegede tre forekomster af denne frase i oldengelsk, to af disse forbandt han med Wulfstan (†1023), ærkebiskop af York. Dette fristede Liestøl til at foreslå at ris- teren af Eik-stenen havde hørt en homilie som indeholdt netop denne frase, fra en mis- sionær som var udsendt fra Northumberland af Knud den Store. Nu viser det sig at passagen forekommer oftere i oldengelsk end Liestøl antog, og med The Electronic Old English Corpus (http://etext.lib.virginia.edu/oec.html) kan mere end et dusin eksempler lokaliseres, de fleste uden synlig forbindelse til Wulf- stan. En af teksterne Liestøl citerede, indeholder dog en særdeles interessant passage som også bør citeres i denne sammenhæng. Denne prædiken var tidligere tilskrevet Wulfstan, men den regnes nu ikke længere blandt hans værker:

utan lufjan ure cyrican, for›am heo bi› ure fri›jend and werigend wi›flæt micele fyr on domes dæg. and wyrcan we simle brycge and fla betan. ›eah se man nime ænne stan and lecge on fûl sloh, flæt se ælmesman mæge mid flam o›rum fet step- pan on ›a clænan healfe, flæt him bi› micel ælmesse and micel med for gode. eac be›earf seo sawel on domes dæg rihtes weges and clænes and sta›olfæstre brycge ofer flone glideran weg hellewites brogan (udg. Napier 1883: 239).7

‘Lad os elske vor kirke for hun er vor beskytter og værge mod den store ild på dom- medag. Og lad os altid bygge broer og reparere dem. Og hvis en mand tager en sten og lægger den i en uren mose, så en tigger kan træde på den rene halvdel med den ene fod, da venter store almisser og belønninger ham hos Gud. Derudover behøver sjælen en ret og ren bro over helvedes rædslers glatte vej.’

At denne pasage primært bør forstås metaforisk ses af at den umiddelbart foregående passage fortæller om hvordan de som åbner deres døre for fremmede, selv vil blive mødt med åbne døre på dommedag. Der er en veletableret tradition for denne måde at tænke på. Et godt eksempel findes i Gregor den Stores Dialogi (III: 134), hvor en vis Stephanus ser gyldne huse i det hinsidige; hvert individ som øver en god gerning byg- ger sig en bolig i den næste verden, og hver god gerning svarer til én mursten (se også Contreni 2003). Brometaforen hvor en faktisk bro bygget i denne verden svarer til den bro som skal lette færden til himlen i den næste, findes som Dinzelbacher og Kleinschmidt (1984) har vist først igen i engelsk litteratur mere end fire hundrede år senere. De er i den middelengelske Vision of William of Stranton. Den relevante passage som bør, tror jeg, forstås mere bogstaveligt end den forrige, lyder:

And flan Seint John led me forthe toward a water, the which was blak and fowle to sight, and yn thilk water were mony fendes, yellyng and makyng gresly noyse. And

19 JONAS WELLENDORF

over flat water y saw a gret brygge and brode, as me semed, and on flat brigge / I saw a bisshop goyng and with him mony clerkes and diuers officers and many other mayne. And when he had go a good while on flat brigge, y saw fendes with grete strenghe pullyng and teryng adown the pilers of fle brigge, and the bisshop sodaynly fallyng into fle water and his meyne with him. And in the fallyng my thowght y saw a bright angell takyng away the myter and the cros fro fle bisshop and vaneshid away. And than y saw many diuers sowles and fendes among hem takyng flilk bisshop, teryng, drawyng, and plunchyng him in flat blak water, and he suffred flerynne many diuers turmentes and moche woo. And flan Seint John said, ‘This was a bisshop which leved not wel to the ple- syng of God as his degre and his astate asked; and therfore he is now payned with this diuers paynes. fiat brigge flat flow seist was a brigge flat he lete make in the world whiles he was on lyve, for esement of fle comon people; but for as moche as he did it to be made principally for vaynglorie, and also fle goodes flat it was made with weren falslich goten, taken yerlych bi his office, gold and siluer, mayntey- neng fle synne of moche people in lecherie, therfore God hath suffred flese fendes to draw down this brigge; for if it had be made with godes trulych goten, it shuld haue \y÷stondyn him now in grette stede (s. 104–06).’

Begivenhederne beskrevet i Vision of William of Stranton skal have fundet sted i år 1409. Der er dog en anden og tidligere vision som blev skrevet i Slesvig-Holsten på et tidspunkt efter 1188, hvor en bro i denne verden omtales i sammenligning med en “bro”, egl. sna- rere et transportmiddel med hvilket man kan krydse en flod, i den anden verden. Det er i Visio Godeschalci. I A-teksten af denne vision kan det læses hvordan Gottschalk og hans guider i den anden verden kommer til en flod som strømmer med våben. Alle de døde må krydse floden, men nogle planker flyder ligeledes i floden, og de sjæle som er værdige dertil transporteres til flodens modsatte bred på disse planker. Teksten fortsætter:

Godeschalcus igitur merito ammiratus, quod ligna illa quasi animata et racione vigentia veluti discretione inter utrosque habita istis instanter quesita pertinaciter se negarent, illis vero ultro servitura se offerent, ab interprete suo angelo racionem miraculi sibi postulavit assignari. Cui angelus in promptu racionem habens dixit istos communi bono semper studuisse: et pro communi utilitate atque commodo non coactos nec conductos, sed sponte et gratis instinctu bone voluntatis labores quamplurimos pertulisse. Et quicumque horum/ exemplo vias difficiles in locis palustribus vel alias profundioribus aggeres levando seu per rivos et fluvios pontes collocando vel dilapsos reparando permeabiles labore sive sumptu suo faceret vel, quicquid ad commune bonum spectaret, promovere studeret, in tempore tribulati- onis non quesitam, sed ultro sibi occurentem consolationem inveniret.

Nun verwunderte sich Gottschalk mit Recht, daß die Bretter, als seien sie beseelt und als hätten sie einen wachen Verstand, einen Unterschied zwischen den beiden

20 OVER MYTOLOGISKE FLODER

Gruppen machten und den einen, was sie sehnlichst wollten, hartnäckig versagten, den anderen aber sich aus freien Stücken zum Dienst anboten, und so bat er seinen Erklärerengel, ihm den Sinn dieses Wunders zu deuten. Der Engel entsprach dem sogleich und sagte, diese hier hätten sich stets um das Gemeinwohl bemüht: Zu Nutz und Frommen der Allgemeinheit hätten sie, ohne dazu gezwungen oder angeheuert zu sein, freiwillig und ohne Entschädigung, nur unter dem Trieb ihres guten Willens alle möglichen Arbeiten auf sich genommen. Und jeder, der nach ihrem Beispiel schwierige Wegabschnitte in sumpfigem oder sonstwie grundlo- sem Gelände durch die Aufschüttung von Dämmen oder durch Brückenschlag über Bäche und Flüsse oder durch die Ausbesserung von verrotteten Brücken in eigener Arbeit oder auf eigene Kosten passierbar mache oder sich jegliches zu för- dern bemühe, was dem Gemeinwohl diene, der solle in der Zeit seiner Not auch eine Tröstung finden, die er nicht erst zu suchen brauche, sondern die sich ihm von selber anbiete (s. 64–65).8

Missionærerne og de tidlige prædikanter har måske brugt forestillingen om den hin- sidige bro i sammenligning med en dennesidig bro som det ses i Gottschalks og Wil- liams visioner. Det kan også være at missionærerne har brugt den rent metaforisk, som hos Pseudo-Wulfstan, men at missionsobjekterne har forstået det bogstaveligt. Betydningen af en ytring afhænger trods alt i sidste ende snarere af hvordan modta- gerne af budskabet opfatter det end af intentionerne bag budskabet. Hvordan det nu end er, kan det synes at være oplagt at der er et samsvar mellem de skandinaviske broinskriptioner og broen i det hinsidige som kendes fra visionslitteraturen, som det har været foreslået. Skikken at bygge broer som en slags bodsøvelse eller for en sjæls trivsel var også velkendt i andre dele af Europa (se Dinzelbacher 1973: 181ff.), men de skandinaviske vidnesbyrd om denne skik er ikke bare tidligere end de kontinentale og insulære paral- leller, de er også langt mangfoldigere. Lige meget hvordan forbindelsen mellem det oldengelske tekststed og broindskrifterne er, må det være af betydelig interesse at for- klare grunden til at denne ide udvikledes så iøjefaldende i Skandinavien. Den almin- delige forklaring er at kirken på grund af et øget behov for en velfungerende infra- struktur efter kristningen sponserede opførelsen af broer med aflad (se Gschwantler 1998 og referencerne der), selvom det elvte århundrede er for tidligt til aflad i egent- lig forstand (Gallén 1962: 388). Som en anden mulighed har Hagland (1998) foreslået at brobyggeri var fritaget for tiende. Jeg vil bruge den resterende del af denne artikel på at skitsere en mulig ideologisk overbygning, som uddyber tankerne gjort af især Olsen (1936), Dinzelbacher (1973), Dinzelbacher og Kleinschmidt (1984), men se også Düwel (1986) og, fra arkæologisk hold, Roesdahl (1990). Til sidst vil jeg gøre mit bedste for at præsentere modargu- menterne. Eftersom diskussionen har drejet sig om indskrifter som omtaler opfø- relsen af broer, er det naturligt at det i første række er indskrifternes forhold til hinsi- desbroen der er blevet kommenteret, og det gælder både den kristne hinsidesbro og

21 JONAS WELLENDORF

Gjallarbrú, den hinsidesbro der fortælles om i kilder til norrøn mytologi. Udforsk- ningen af forestillingerne omkring forbindelsen mellem broerne i denne verden og den hinsidige tager sit udgangspunkt i en ganske kort artikel af Magnus Olsen fra 1936, hvor han drager forbindelsen mellem de to broer. Det er her værd at huske på at Olsen egentlig slet ikke udelukkende fokuserede på broen. I det som er artiklens ker- neafsnit skriver han:

De gamle nordboer forestilte sig at den døde hadde en lang ferd å gjøre, over hav i skib – det vedkommer oss ikke her – eller landeveien til hest eller til fots. [ … Vokabularet for ‘at dø’] tyder likeledes, hovedsakelig, på en ferd til lands, en van- dring som den døde gav sig ut på. Dér møttes nordisk hedendom og kristendom- men. Også efter kirkens lære hadde den døde en ferd å gjøre, og i overensstem- melse dermed skildrer middelalderens rike visjonslitteratur sjelens oplevelser på veien til pinesteder og til salighet. […] Ferden har gått gjennem villmark borte fra menneskers bygd, over mo og myr og stride elver (1936: 211).

Først herefter nævner han med udgangspunkt i Draumkvedet forskellige lokaliteter i det hinsidige, deriblandt Gjallerbroen. Det som er fælles mellem kristendommen og hedenskabet på dette punkt, er altså i følge Olsen i hovedsag den lange færd. I senere forskning, frem for alt hos Dinzelbacher (fx 1973: 185) er det specielt broen som fremdrages. Det er en ofte gentaget sandhed at den førkristne norrøne religion manglede fore- stillingen om straf efter døden, men de skriftlige kilder fortæller at i det mindste visse misdædere blev straffet i det hinsidige, sådan som allerede Dietrichs (1853) gjorde opmærksom på. Grímnismál 27–29 indeholder et veritabelt katalog over mytologiske floder, de fleste af dem med ubehagelige navne. Der er Den dybe (Sí›), Den vide (Ví›), Den kolde (Svƒl), Den brusende (Gƒpul), Den grådige (Grá›), Mandetageren (fijó›numa), Den forfærdelige (Slí›), Slugeren (Sylgr), Ulvinden (Ylgr), Den onde (Vƒnd) og Den spydvrimlende (Geirvimul), for nu at nævne nogle. Selv hvis disse strofer skulle være blevet interpoleret i Grímnismál på et senere tidspunkt, som det har været foreslået (af Hale 1983: 182), må navnene have været troværdige som navne på mytologiske floder. Nogle af disse floder siges at strømme omkring gudernes boli- ger, andre flyder nær menneskenes boliger og mod Hel. Vƒluspá 36 omtaler floden Slí›r som strømmer med sværd (Á fellr austan / um eitrdala, / sƒxum og sver›om: / Slí› heitir sú), ligesom floden Geirvimul i Grímnis- mál, hvis ellers navnet bærer pålideligt vidnesbyrd om flodens natur, vrimler med spyd. Ligeledes fortæller Saxos Gesta Danorum om hvordan Kong Hadding på sin rejse i den nedre verden kommer til “en grålig, fossende flod, der hvirvlede alskens våben med sig i sin stærke strøm, og over den førte en bro (Zeeberg 2000: 53).”9 Had- ding krydser sammen med sin guide denne flod ved hjælp af en bro. Et interessant aspekt ved disse våbenstrømmende floder er at to norrøne kilder præsenterer floder som straffesteder. I Vƒluspá 39 fortælles der at menedere, mordere

22 OVER MYTOLOGISKE FLODER og ægteskabsbrydere vader i tunge strømme (Sá hón flar va›a / flunga strauma / menn meinsvara / oc mor›varga, /oc flannz annars glepr / eyrarúno […]). I Reginsmál 3–4 omtales floden Va›gelmir som synes at være et sted hvor løgnere tugtes.10 Navnets førsteled va›- findes igen i verbet va›a, ‘at vade’, og -gelmir i andet led er beslægtet med gala, ‘at gale’ og gjalla, ‘at gjalde’; et verbum som også i skjaldedigtningen kan bruges om lyden af et flyvende spyd eller andre våben. Roden, ie. *ghel-, findes også igen i flodnavnet Gjƒll, som Gjallarbroen tilsyneladende er opkaldt efter. At sammen- ligne disse floder med de tidligere omtalte våbenstrømmende floder synes at være til- ladeligt. Et mere gådefuldt eksempel på en ubehagelig flod er floden fiund som nævnes i Grímnismál 21. Strofen har endnu ikke fundet en helt tilfredsstillende fortolkning, men i anden halvstrofe nævnes i alle fald et strømløb (árstraumr) som er for tungt at vade for valglaumi. Et ord som ofte tolkes som dativ singularis af valglaumr (hapaks- legomenon) ‘host of the slain hastening towards Valhall?’ (La Farge og Tucker 1992 s.v.). Er denne tolkning korrekt giver Grímnismál endnu et eksempel på en vanskelig flod, men denne gang er det ikke en straffeflod, men blot en vanskelig flod som skal krydses på vejen til Valhƒll.11 Et yderligere og mere sekundært kildesæt til belysning af de våbenstrømmende floder kan inddrages. I 1947 præsenterede den finske folklorist Uno Harva (s. 6–7) et par paralleller til de norrøne straffefloder. Nogle finske runesange beskriver Pohjolas (den anden verden/dødsriget) flod som et forfærdeligt sted “där mördare ha sitt tillhåll / samt evärdlige illgärningsmän.” En anden flod omtalt af Harva er “Rutja-forsen med däri vadande illgärningsmän […]: i den strida Rutja-forsen, / som är full med vassa klingor / och med spjut med vassa spetsar.” Endelig er der også en flod som omtales som “den strida nagelforsen”. Harva omtaler også ildfloder og mener at disse kommer fra visionslitteraturen, hvad våbenfloderne angår anfører han ingen specifik kilde, men sammenligner dem dog med floderne kendte fra norrøne kilder. Straffefloder forekommer, som tidligere nævnt, meget hyppigt i visionslitteraturen og i middelalderlige helvedesbeskrivelser i almindelighed, men normalt er det ildflo- der eller floder med monstre som beskrives. I visionslitteraturen kendes der kun til en enkelt flod som strømmer med våben. Det er den tidligere omtalte Visio Godeschalci, en tekst som blev skrevet kort tid før Saxos Gesta danorum. På denne tid var kristen- dommen stadig relativt nyindført i det område hvor visionen udspillede sig. Efter at have krydset en tornemark kommer Gottschalk til en flod fyldt med jernspidser for- mede som sværd, lanser, jagtspyd og lignende. Det er umuligt at stikke så meget som en enkelt fod ned i vandet uden at blive skåret i småstykker.12 Dette er som sagt visionslitteraturens eneste våbenflod. Det nærmeste man ellers kommer en våbenflod er en (parodisk?) beskrivelse af skt. Patriks skærsild af Peter af Cornwall (skrevet o. 1200) som nævner et bad så koldt at det er fuldt af isflager der er lige så skarpe som spyd (Easting 1979: 415). Forestillingen i norrøne kilder om at nogle misdædere vader i ubehagelige floder efter døden betragtes gerne som et lån fra den kristne visionslitteratur; således fx af

23 JONAS WELLENDORF den store svenske folklorist Dag Strömbäck (1989: 38) og af Steinsland og Sørensen (1999: 60). Men tages der højde for at den våbenfyldte flod kun forekommer en enkelt gang i visionslitteraturen er det ikke urimeligt at foreslå at lånet foregik i den anden retning i stedet for, og at det var Visio Godeschalci som var lånmodtager i stedet for giver, sådan som har været foreslået af Dinzelbacher (1990), i særdeleshed fordi Visio Godeschalci indeholder en række elementer som er særdeles iøjnefaldende sammen- lignet med den øvrige visionslitteratur, elementer som synes at passe bedre ind i en folkloristisk kontekst. For at indpasse de norrøne straffefloder i en førkristen kontekst har Else Mundal (1989: 219) foreslået at straf efter døden var reserveret for dem som på en eller anden måde undgik straf mens de var i live. Alt i alt er der et forholdsvist sikkert grundlag for at anse de våbenfyldte floder for at være et specifikt nordisk motiv eller en specifik nordisk variant af et motiv med videre udbredelse. Et motiv som måske endda stammer fra konversionstiden eller længere tilbage. Men om man forestillede sig at disse floder lå på vejen til de hinsidige opholdssteder, og således skulle passeres af alle og enhver, eller om de udelukkende var tilsigtet misdædere som dem der nævnes i Vƒluspá og Reginsmál, er vanskeligt at sige. Der kan på denne måde argumenteres for at når den kristne ide om broen i det hin- sidige engang nåede Norden supplerede den de allerede eksisterende forestillinger om våbenstrømmende floder på en forbilledlig måde, og tilvejebragte på denne måde et middel ved hjælp af hvilket man sikkert kunne krydse floderne. Dette er dog ikke helt uproblematisk. Selvom Magnus Olsens fortolkning generelt er blevet bifaldet er det kun 11 af de 141 broindskrifter jeg er bekendt med, som eksplicit slår fast at broen var bygget for en sjæl (fyrir sál/and),13 broderparten af stenene nævner blot at broen var bygget evt. ‘til minde om X’ eller ‘efter X’. Der kan her argumenteres for at delen om gavnen for sjælen ligger underforstået i indskriftens tekst. Dette synes at være det almene syn, fx skriver Williams (1996a: 57) om Frösö-stenen (hvis indskrift blev gengivet ovenfor) “Även om det inte sägs uttryckligen, bör den primäre anledningen till att Frösöstenen tillkommit vara omsorgen om Östmans själ.” Et eksempel fra rune- korpusset hvor denne underforståethed måske tydeligst ses, er i de otte broindskrifter signeret af runemesteren Öpir (U 36, U 118, U 142, U 279, U 462, U 489, U 565, og U 993) og de tre yderligere (usignerede) broindskrifter (U 311, U 514 og U 861) som er blevet tilskrevet Öpir af Åhlén (1997). Kun en enkelt af disse sten, U 489, siger eksplicit at broen var bygget for en sjæl (Gullaug(?) let gæra bro fur and GillaugaÀ, dottur sinn[aÀ] ok sum atti UlfÀ. ØpiÀ risti), og man kan på denne baggrund spørge om de øvrige broer derfor ikke opførtes for sjæle? Selvom der ikke umiddelbart er en meget stor forskel mellem en indskrift som U 489 og fx U 36 (Ingimo› let ræisa stæ- ina ok bro æftiÀ Karl, boanda sinn. ØpiÀ risti), er det nødvendigt at mane til forsigtig- hed når det gælder analogislutninger. Således advarer også Williams (1996b: 295) mod netop en sådan procedure og skriver: “Tanken er lockande. Men den bygger som så månge andra övergripande förklaringar av runinskrifternas ‘egentliga’ syfte på att ett litet antal uttalade syften kan överföras på den stora mängden ‘stumma’inskrifter.”

24 OVER MYTOLOGISKE FLODER

Problematisk er det også at nogle sten, som U 496, omtaler merki (pl.), ‘mærker’ som er rejst ‘for Xs sjæl’ (Ragnfastr let gærva mærki flessun fyr sial Ingifa[s]taÀ ok Gullæifs), og ikke ‘til minde om X’ eller ‘efter X’ som man måske kunne forvente. Hvordan passer dette ind i den større ideologiske sammenhæng? Skal man forestille sig at stenen ved at blive læst fungerer som en slags automatisk transmitter af bønner? Endnu mere problematisk er det at U 497 (Ragnfastr let haggva hælli ok gærva bro æftiÀ Ingifast, fa›ur sinn, ok Ingifri›i, mo›ur sina) og den netop citerede U 496 begge har en Ragnfastr som opdragsgiver og fejrer en Ingifastr og, i følge Wessén og Jans- son (U II: 339), er ristet af den samme runemester. Da U 497 er en af de mange broind- skrifter som ikke nævner formålet med brobyggeriet, kan man sige at ordene om at noget blev gjort for en sjæl, står på den “forkerte” indskrift. Med dette følger problemet om hvordan indskrifter som fejrer andre bygværker for det fælles gode passer ind i tolkningen af broindskrifterne. Hvis broen i broind- skrifter skal identificeres med broen man passerer i det hinsidige, hvordan skal U 512 (se Jansson 1954) som fejrer bygningen af en brygge (bryggia) så forstås? Hvis samme tankegang skal følges som ved broindskrifterne, må det anses for at være en dennesidig repræsentant for en brygge i det hinsidige, måske bryggen ved hvilken den døde fortøjer sit fartøj når han når endemålet for sin rejse, og på denne måde vipper tolkningen let over i det absurde. I andre indskrifter fejres opførelsen af følgende almennyttige installationer: “hla›bro ‘lastbro’ […], aurr ‘ör, vägbank’, braut ‘väg’, spang ‘spång’samt till och med o› ‘vadställe’” (Williams 1996c 62). Disse burde i så fald også underkastes samme tolkning som broindskrifterne. Fra den anden vinkel kan det også spørges hvor ofte broen i det hinsidige fore- kommer i det elvte århundredes litteratur. Dinzelbacher har i Die Jenseitsbrücke im Mittelalter (1973), en bog som sammen med Dinzelbachers øvrige arbejder har været yderst nyttig under udarbejdelsen af denne artikel, beskrevet hinsidesbro-motivets historie. Ved en gennemlæsning af bogens kronologisk ordnede materiale springer det i øjnene at motivet overhovedet ikke forekommer i tekster skrevet på latin i perioden mellem 717, hvor det findes i et brev af Bonifatius, og det tolvte århundrede.14 Siden hen har Dinzelbacher og Kleinschmidt (1984) kunnet supplere materialet for denne periode med den oldengelske Visio Leofrici, en tekst bevaret i et håndskrift fra omkring 1100, som nævner hinsidesbroen. I tillæg var der teksten tilskrevet Wulfstan, men derudover er der ikke nogle forekomster af motivet i tekster fra netop den periode hvor runeindskrifterne skulle have ladet sig inspirere af de kristne forestillinger om broen i det hinsidige.15 Dette gør det naturligvis mindre sandsynligt at broindskrif- terne bør ses i sammenhæng med den kristne forestilling om broen sjælene må passere i det hinsidige.16 Magnus Olsen havde primært den lange vej til dødsriget i tankerne i 1936, men senere forskere fokuserede mere koncentreret på broen i det hinsidige.17 Til trods for at argumenterne for en tolkning som så et samsvar mellem broindskrifter og broen i det hinsidige blev styrket ovenfor ved mere direkte at inddrage kilderne om de mytiske straffefloder, kunne en nærmere undersøgelse af hele korpusset af broin-

25 JONAS WELLENDORF skriptioner ikke bekræfte at broindskrifternes dennesidige og visionslitteraturens hin- sidige bro burde ses som nært sammenknyttede. Dette skyldtes især at indskrifter som fejrer opførslen af broer slet ikke var enestående, selvom de var talrigere end ind- skrifter som fejrer andre typer bygværker, og at den religiøse litteratur fra den rele- vante periode indeholder langt færre eksempler på hinsidesbroen end man får indtryk af ved at læse om broindskrifterne. En positiv sideeffekt af denne diskussion er dog at den kaster lys på den mindre påagtede norrøne forestilling om en straf i det hinsidige. Denne hinsidige straf bringer nye problemer med sig. Mest påfaldende er spørgsmålet om en dom, for man kan van- skeligt have en straf uden en magt som tildeler denne straf, altså en form for dom. Hvem bestemte hvad der skulle ske med hvert enkelt individ efter døden, hvordan og hvornår fandt denne dom sted? Byggede den på nogle faste kriterier? Hvis svar på spørgsmål af denne typen blev søgt og fundet, ville det ændre alt hvad vi tror vi ved om de norrøne forestillinger om tilværelsen efter denne. Heldigvis var behovet for at stille og endeligt besvare spørgsmål af denne type sandsynligvis ikke akut til stede i den førkristne norrøne tro. Dette skyldes nok at den norrøne tro ikke var en kodifice- ret religion med en fast gruppe af hellige skrifter. Men at det ikke skyldtes at det var en religion i et overvejende mundtligt samfund kan ses af den delvis parallelle situa- tion i græsk og romersk litteratur. For grækerne og romerne havde utvivlsomt fore- stillinger om straf efter døden. Uimodsigelige vidnesbyrd giver et til dels detaljeret billede af underverdenen og dens forskellige områder. Notoriske forbrydere som Tan- talus og Ixion nævnes ofte, men de almindelige mennesker finder også sine pladser i Hades. Hos Homer præsenteres Minos som dommeren over de døde, mens senere tek- ster nævner andre dommere. Alle disse dommere er dog skyggefulde figurer som vi ikke rigtig hører noget om. Derudover har den klassiske tradition heller ingen stabil tradition om præcis hvordan de døde blev dømt. Det er snarere som Brandon (1967: 95) skriver: “The whole process of judgment after death and the consequent punish- ment of sinners, as it finds expression in the various sources, appears only to reflect a deeply rooted fear or intuition that evil done in this world must be expiated in the next.” Noget lignende må have gjort sig gældende i Norden også.

Noder 1 ok í fl∂irri ˙cialfando ti›. fla ver›a allir ran˙aca›er fra hvirfli ok ofan í tÃr bæ›e konor ok carlar. Engi ma fla ˙cildi firi ˙ic ˙ciota ne garplegom or›om (Gamal norsk homiliebok: 168). 2 Når det her tales om norrøn mytologi, religion og et norrønt trossystem, er det ikke fordi det er min opfattelse at der er tale om en enkelt homogen uforanderlig mytologi, religion eller enkelt trossystem som alle delte før kristendommens indførelse. Brugen af disse begreber i ental er bare en måde at omgå komplicerede og komplicerende omskrivninger på. 3 Se fx kapitlet The conception of the future life i Ellis’ The road to Hel (1943) og afsnittet Toten- reiche i Simeks Religion und Mythologie der Germanen (2003: 207–12) for en oversigt. 4 Oldengelsk hellewite, oldsaksisk helliwiti, oldhøjtysk hellawizi (jf. de Vries 2000: sv.). Wulfila brugte overraskende nok kun den gotiske form halja til at oversætte græsk αδς (Hades), mens han gengives det nytestamentlige ord for strafferegionerne γεεvv´ α (Gehenna) med låneordet

26 OVER MYTOLOGISKE FLODER

gaíaínna (Helm 1937: 14). 5 Se Duyvendak (1952: 272–78) om denne bros videre udbredelse. 6 Liestøl (1972: 75) oversatte indskriften “Sakse gjorde denne brua for å oppnå Guds godvilje for si mors sjel, Turid” og parafraserede den således: Sakse gjorde denne brua for at Gud som løn skulle hjelpe sjela til mor hans, Turid. 7 I citatet er udgiverens ‘¥’ gengivet med et almindeligt ‘›’. 8 B-teksten (s. 170) beskriver også våbenfloden, men er mere kortfattet. 9 Progressique præcipitis lapsus ac liventis aquæ fluvium diversi generis tela rapido volumine detorquentem eundemque ponte meabilem factum offendunt (1.8.14). 10 ‘Seg›u flat, Andvari (qva› Loki), / ef flú eiga vill / líf í l‡›a sƒlom: / hver giƒld fá / gumna synir, ef fleir hƒggvaz or›om á?’ // ‘Ofrgiƒld fá / gumna synir, / fleir er Va›gelmir va›a; / ósa›ra or›a, / hverr er á annan l‡gr, of lengi lei›a limar.’ 11 Det bør dog understreges at tolkningen af strofen er usikker, og nogle ser valglaumi (var. valg- laumni) som navnet på en flod. Seneste behandling af strofen er hos Nordberg (2003: 220–25). Hans tolkning adskiller sig på flere måder radikalt fra tidligere tolkningsforsøg. 12 Erat namque [fluvius] ferreis aciebus in longitudine et latitudine sua ita ubique repletus, ut nemini pedem in se figendi locum daret, quin aliquam acierum illarum multimodarum offende- ret, quibusdam ex eis ad instar gladii secandum, aliis ad illidendum quasi lanceis et venabulis et id genus armorum preparatis (s. 62). ‘Denn in seiner Länge und Breite war er [floden] überall so voller eiserner Klingen, daß er niemandem Platz gab, seinen Fuß darein zu setzen, ohne gegen eine all der vielgestaltigen Klingen zu stoßen, von denen manche wie ein Schwert zum Schnei- den, andere wie Lanzen, Jagdspeiße und dergleichen Waffen zum stoßen geformt waren (s. 63).’ 13 Peterson (1991) har gjort opmærksom på at præpositionen fyrir når den følges af et ord for ‘sjæl’ i de tilfælde hvor det kan afgøres med sikkerhed, styrer akkusativ. Hun argumenterer for at fyrir i sammensætningen fyrir siæl/and (akkusativ) bør oversættes ‘i utbytte mot, som betalning for’. Som hun selv gør opmærksom på “behöver [denne nye tolkning] dock inte utesluta att Olsen delvis har rätt (s. 347).” 14 Motivet forekommer dog i Fís Adomnáin, en irsk vision som ofte dateres til tiende eller elvte århundrede (Carey 2003: 121). Dinzelbacher (1973: 19–27) argumenterer i en længere diskus- sion for at broen i denne tekst er et indogent irsk motiv som stammer fra den førkristne keltiske fortid, men hans argumenter, som primært støtter sig til på senere irske echtrai, ‘outings/adven- tures’, overbeviser ikke. 15 På den anden side blev tekster indeholdende hinsidesbromotivet som var skrevet på et tidligere tidspunkt selvfølgelig også læst og afskrevet i denne periode, det gælder især Gregor den Stores Dialogi, men at motivet ikke forekommer i nye tekster viser at det i alle fald ikke var meget populært. 16 Da denne artikel var færdig kom Kristel Zilmers fine magisteravhandling om broindskrifterne mig i hænde. Hendes synspunkter og argumenter stemmer i mange henseender med mine. Hun afslutter sin diskussion om den mulige forbindelse mellem broindskrifterne og broen i det hinsi- dige som følger: “En konklusjon blir i den sammenhengen at man ikke ser noen tegn som entydig ville vise at det tales om sjelehjelp ved at den bygde broen blir til sjelebro i et annet liv (2000: 68).” 17 Jeg har her set bort fra de (indogene?) norrøne hinsidesbroer, Gjallarbrú og Bifrƒst/Bilrƒst. En grundigere behandling af dette forestillingskompleks må vente til en anden lejlighed.

Litteratur Beda Venerabilis. Historia ecclesiastica. Udg. Bertram Colgrave & R. A. B. Mynors. Oxford: Cla- rendon Press.

27 JONAS WELLENDORF

Brandon, S. G. F. 1967. The judgment of the dead. The idea of life after death in the major religions. New York: Scribner’s Sons. Bremmer, Jan N. 2002. The rise and fall of the afterlife. London: Routledge. Carey, John. 2003. “The seven heavens and the twelve dragons in insular apocalyptic.” I: Apoca- lyptic and Eschatological Heritage: The Middle East and Celtic realms, red. Martin McNa- mara, 121–36. Dublin: Four Courts Press. Contreni, John J. 2003. “‘Building Mansions in Heaven’: The Visio Baronti, Archangel Raphael, and a Carolingian King.” Speculum 78: 673–706. Dietrichs, Franz Eduard Christoph. 1853. “Die deutsche Wasserhölle.” Zeitschrift für deutsches Altertum 9: 175–86. Dinzelbacher, Peter. 1973. Die Jenseitsbrücke im Mittelalter. Wien: Verband der wissenschaftli- chen Gesellschaften Österreichs. ———. 1990. “„verba hec tam mistica ex ore tam ydiote glebonis”: Selbstaussagen des Volkes über seinen Glauben – unter besondere Berücksichtigung der Offenbarungsliteratur und der Vision Gottschalks.” I: Volksreligion im hohen und späten Mittelalter, red. Peter Dinzelbacher og Die- ter R. Bauer, 57–99. Quellen und Forschungen aus dem Gebiet der Geschichte 13. Paderborn: Gerhard Schöningh. Dinzelbacher, Peter og Kleinschmidt, Harald. 1984. “Seelenbrücke und Brückenbau im mittelalter- lichen England.” Numen: International review for the history of religions 31,2: 242–87. DR = Danmarks runeindskrifter. Udg. Lis Jacobsen og Erik Moltke. København: Munksgaard, 1941–1942. Duggals leizla = Duggals lei›sla. Udg. Peter Cahill. Rit 25. Reykjavík: Stofnun Árna Magnússonar á Íslandi, 1983. Düwel, Klaus. 1986. “Wege und Brücken in Skandinavien nach dem Zeugnis der wikingerzeitlicher Runeninschriften.” I: Sprache und Recht: Beiträge zur Kulturgeschichte des Mittelalters. Fests- chrift für Ruth Schmidt-Wiegang zum 60. Geburtstag, red. Karl Hauck, Karl Kroeschell og Ste- fan Sonderegger, 88–97. Berlin: Walter de Gruyter. Duyvendak, J. J. L. 1952. “A Chinese ‘Divina Commedia’”. T’oung pao: International Journal of Chinese Studies 41: 255–315. Easting, Robert. 1979. “Peter of Cornwall’s account of St. Patrick’s Purgatory.” Analecta Bollan- diana 97: 397–416. Ebenbauer, A. 1973. Brücke I. Philologisch-Historisches § 1. Sprachliches. I: Reallexicon der Ger- manischen Altertumskunde, red. Heinrich Beck, Herbert Jahnkuhn og Kurt Ranke, 3: 555–56. Berlin: Walter de Gruyter. Eiríks saga vi›fƒrla. Udg. Helle Jensen. Editiones arnamagnæanæ B29. København: C. A. Reitzels forlag, 1983. Ellis, Hilda Roderick. 1943. The road to Hel. A study of the conceptions of the dead in Old Norse literature. Cambridge: Cambridge University Press. Gallén, Jarl. 1962. “Indulgens.” Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, red. Finn Hød- nebø, 7: 387–93. Oslo: Gyldendal norsk forlag. Gamal norsk homiliebok. Udg. Gustav Indrebø. Oslo: Kjeldeskriftsfondet, 1931. Graf, Fritz. 2004. “The Bridge and the Ladder: Narrow Passages in Late Antique Visions.” I Heav- enly Realms and Earthly Realities in Late Antique Religions, red. Ra’anan S. Boustan and Anette Yoshiko Reed, 19–33. Cambridge: Cambridge University Press. Gregor af Tours: Historia Francorum. Udg. Bruno Krusch. Gregorii Turonensis Opera. Libri his- toriarum X. Monumenta Germaniae Historica. Sciptores rerum Merovingicarum 1,1. Hann- over: Hahn, 1937. Gregor den Store: Dialogi de vita et miraculis patrum Italicorum. Udg. Adalbert de Vogüé. Gre- goire le Grand: Dialogues. Paris: Les éditions du cerf, 1978–1980. Grímnismál. Udg. Jón Helgason. I Eddadigte II: Gudedigte, 12–22. Nordisk filologi: Tekster og

28 OVER MYTOLOGISKE FLODER

lærebøger til universitetsbrug. København: Ejnar Munksgaard, 1961. 3. gennemsete udgave. Gschwantler, Otto. 1998. “Runeninschriften als Quellen der Frömmigkeitsgeschichte” I: Runenins- chriften als Quellen interdisziplinärer Forschung: Abhandlungen des Vierten Internationalen Symposiums über Runen und Runeninschriften in Göttingen vom 4–9 August 1995, red. Klaus Düwel, 738–65. Ergänzungsbände zum Reallexikon der germanischen Altertumskunde 15. Berlin: de Gruyter. Hagland, Jan Ragnar. 1998. “Note on two runic inscriptions relating to the christianization of Nor- way and Sweden.” Scripta Islandica 49: 34–44. Hale, Christopher S. “The river names in Grímnismál 27–29.” I Edda: A collection of essays, red. Haraldur Bessason, 165–186. Winnipeg: University of Manitoba Press. Harva, Uno. 1947. “Vad är Kalevalas Pohjola?” Arv: Tidskrift för nordisk folkminneforskning 3: 1–21. Helm, Karl. 1937. Die Ostgermanen. Altgermanische Religionsgeschichte II. Heidelberg: Carl Winter’s Universitätsverlag. Himmelfarb, Martha. 1985. Tours of Hell: An apocalyptic form in Jewish and Christian literature. Philadelphia: Fortress Press. Jansson, Sven B. F. 1954. “Ett uppländskt runstensfynd”. I Elias Wessén 15. april 1954, 86–96. Lund: Bloms boktr. Konrá›s saga keisarasonar. Udg. Otto J. Zitzelberger. American university studies, Series I: Ger- manic languages and literature. New York: Peter Lang, 1987. La Farge, Beatrice og Tucker, John. 1992. Glossary to the Poetic Edda: Based on Hans Kuhn’s Kur- zes Wörterbuch. Heidelberg: Carl Winter Universitätsverlag. Liestøl, Aslak. 1973. “Innskrifta på Eiksteinen.” Stavanger Museum årbok 1972, 67–76. Mundal, Else. 1989. “Korleis endar eigentleg Vƒluspá?” I: Festskrift til Finn Hødnebø 29. desem- ber 1989, red. Bjørn Eithun, Eyvind Fjeld Halvorsen og Magnus Rindal, 210–23. Oslo: Novus forlag. NIyR: Norges innskrifter med de yngre runer 1–. Udg. Magnus Olsen et al. Oslo: Norsk Kjelde- skrift-institutt, 1941–. Napier, Arthur, udg. 1883. Wulfstan: Sammlung der ihm zugeschriebenen Homilien nebst Untersu- chungen über ihre Echtheit. Zürich: Max Niehans Verlag. Nordberg, Andreas. 2003. Krigarna i Odins sal: Dödsföreställningar och krigarkult i fornnordisk religion. Stockholm. Óláfs saga Tryggvasonar en mesta. Ólafur Halldórsson. Editiones arnamagnæanæ A1–3. Køben- havn: Ejnar Munksgaard, 1958–2000. Olsen, Magnus. 1936. “Gjøre bro for ens sjæl”. Maal og Minne 210–12. Owen, D. D. R. 1970. The Vision of Hell: Infernal Journeys in Medieval French Literature. Edin- burgh: Scottish Academic Press. Páls leizla = En norrøn versjon av Visio Pauli. Udg. Matthias Tveitane. Årbok for Universitetet i Bergen. Humanistisk serie 1964, no. 3. Bergen: Norwegian University Press, 1965. Peterson, Lena. 1991. “Gæra bro fyriR sial: En semantisk studie över en runstensfras.” I: Heiders- skrift til Nils Hallan på 65-årsdagen 13. desember 1991, red. Gudbrand Alhaug, Kristoffer Kru- ken og Helge Salvesen, 341–51. Oslo: Novus forlag. Reginsmál. Udg. Jón Helgason. I: Eddadigte III: Heltedigte, første del, 53–60. Nordisk filologi: Tekster og lærebøger til universitetsbrug A8. København: Ejnar Munksgaard, 1959. 2. gen- nemsete udgave. Roesdahl, Else. 1990. “At bygge bro – om det ældste brobyggeri i Norden.” I: Gulnares Hus: En gave til Hendes Majestæt Dronning Magrethe den Anden på fødselsdagen den 16. april 1990, red. Annelise Bistrup, Bente Scavenius og Mette Winge, 23–28. København: Samleren. Saxo Grammaticus: Gesta danorum. Udg. J. Olrik og H. Ræder. Hauniæ: Levin/Munksgaard, 1931. Simek, Rudolf. 2003. Religion und Mythologie der Germanen. Stuttgart: Theiss.

29 JONAS WELLENDORF

Skjærvø, Prods Oktor, overs. 2003. Zarathustas sanger: De eldste iranske skrifter. Verdens hellige skrifter. Oslo: De norske bokklubbene. Spurkland, Terje. 2001. I begynnelsen var fuqaRk: Norske runer og runeinnskrifter. Oslo: Cappe- len Akademisk Forlag. Steinsland, Gro og Sørensen, Preben Meulengracht. 1999. Voluspå. Oslo: Pax forlag. Strömbäck, Dag. 1989. “Resan till den andra världen: Kring medeltidsvisionerna och Draumkvæ- det.” I: Den osynliga närvaron: Studier i folktro och folkdikt, red. Gerd Jonzon, 28–40. Hede- mora: Gidlunds bokförlag. Først publiceret i 1978. Sö = Södermanlands runinskrifter. Udg. Erik Brate og Elias Wesén. Sveriges runinskrifter 3. Stock- holm: Alqmvist & Wiksell, 1924–1936. U = Upplands runinskrifter. Udg. Elias Wessén og Sven B. F. Jansson. Sveriges runinskrifter 6–9. Stockholm: Alqmvist & Wiksell, 1940–58. Vi›rÕ›ur Gregors páfa. Udg. C. R. Unger. I: Heilagra Manna Søgur: Fortællinger og Legender om hellige Mænd og Kvinder: efter gamle Haands[k]rifter, 179–255. Christiania: B. M. Bentzen, 1877. Vahman, Fereydun. 1986. Arda Wiraz Namag: The Iranian ‘Divina Commedia’. Scandinavian institute of Asian studies monograph series 53. London: Curzon Press. Vg = Västergötlands runinskrifter. Udg. Hugo Jugner og Elisabeth Svärdström. Sveriges runin- skrifter 5. Stockholm: Alqmvist & Wiksell, 1958–70. Visio Godeschalci = Godeschalcus und Visio Godeschalci. Udg. Erwin Assman. Quellen und Fors- chungen zur Geschichte Schleswig-Holsteins 74. Neumünster: Karl Wachholtz Verlag, 1979. Vision of William of Stranton = St Patrick’s Purgatory: Two versions of Owayne Miles and the Vision of William of Stranton together with the long text of the Tractatus de purgatorio sancti Patricii, s. 78–117. Udg. Robert Easting. The Early English Text Society vol. 298. Oxford: Oxford University Press, 1991. Vries, Jan de. 2000. Altnordische etymologische Wörterbuch. 4. udg. Leiden: Brill. Vƒluspá. Udg. Jón Helgason. I: Eddadigte I. Vƒluspá. Hávamál. Nordisk filologi: Tekster og lære- bøger til universitetsbrug A4. København: Ejnar Munksgaard, 1964. 2. udgave. Williams, Henrik. 1996a. “Runjämtskan på Frösöstenen och Östmans bro.” I: Jämtlands kristnande. Projektet Sveriges kristnande 4, red. Stefan Brink. Uppsala: Lunne böcker. ———. 1996b. “Runstenstexternas teologi.” I: Kristnandet i Sverige: Gamla källor och nya per- spektiv, red. Bertil Nilsson, 291–312. Projektet Sveriges kristnande. Publikationer 5. Uppsala: Lunne böcker. ———·. 1996c. “Vad säger runstenarna om Sveriges kristnande?” I: Kristnandet i Sverige: Gamla källor och nya perspektiv, red. Bertil Nilsson, 45–83. Projektet Sveriges kristnande. Publikati- oner 5. Uppsala: Lunne böcker. Zeeberg, Peter, overs. 2000. Saxos Danmarkshistorie. København: Det Danske Sprog- og Littera- turselskab & Gads Forlag. Zilmer, Kristel. 2000. Kristne runeinnskrifter i dynamisk sammenheng: Tekstuelle utviklingslinjer og kulturhistorisk kontekst. En studie med utgangspunkt i broinnskrifter. Tartu universitet. Åhlén, Marit. 1997. Runristaren Öpir. Runrön 12. Uppsala: Institutionen för nordiska språk.

Jonas Wellendorf Universitetet i Bergen Senter for middelalderstudier Pb. 7800 NO-5020 Bergen [email protected]

30 Språklige tema i Åse Gruda Skards fagforfatterskap

Av Geirr Wiggen

Som vitenskapskvinne, faglig-institusjonell entreprenør og, ikke minst, folkeopplyser var Åse Gruda Skard en pioner i norsk psykologi. For det hedres hun av det offisielle Norge i 2005, hundre år etter sin fødsel, blant annet med et eget frimerke og med markeringer ved Universitetet i Oslo. I faglige sammenhenger synes hun likevel påfallende raskt å ha blitt marginalisert etter sin død i 1985. At hun i enkelte av sine om lag 2000 artikler og bøker også har bidratt til språk- og språkbrukskunn- skap, har alltid vært lite påakta, også i hennes eget fag. I språkfaglige kretser har det vært så godt som ukjent. Det er ikke omfanget av eller raffinementet i tematiseringene hennes av språk og språkbruk som gjør dem faghistorisk interessante, men at hun også i de sammenhengene framstår som en pionerskikkelse. En gjennomgående mangel på beskjeftigelse med språk(-bruk) i fagforfatterskapet som helhet, der tematikken i dag ville ha gjort det vanskelig å overse språklige aspekt, er også faghistorisk interessant.

Utgangspunkt: vitenskapelig fokus Åse Gruda Skard (1905–85) hører til pionerene i norsk akademisk psykologi så vel som i anvendt, framfor alt ulike slag pedagogisk psykologi. Filosofiprofessoren Ana- thon Aall hadde rett nok hatt et visst stillingsmessig ansvar for pedagogisk psykologi fra 1908 av, undervist og forska i eksperimentalpsykologiske emner ved sida av filo- sofihistorie og fått etablert Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo allerede i 1909; men den første faste vitenskapelige stillinga ved det instituttet kom først da Harald Schjelderup fikk sitt professorat i filosofi konvertert til professorat i psykologi i 1928. Instituttets andre faste vitenskapelige stilling kom på plass da Åse Gruda Skard 1. januar 1947 blei tilsatt i et dosentur som hun da hadde vikariert i året før (Skard 1986: 113). Tidligere (1933–38) hadde hun hatt ei deltidsstilling som viten- skapelig assistent for Aall på hans psykologiske institutt (Skard 1985: 196). Krigsåra 1940–45 hadde hun tilbrakt som flyktning i USA (etter noen måneder i Sverige) sammen med fire småbarn (i 1945 økt til fem) og mannen sin, Sigmund

Maal og Minne 1 (2006): 31–49 31 GEIRR WIGGEN

Skard. (Etter å ha vært bibliotekar i ulike funksjoner ved Universitetsbiblioteket i Oslo sia studiedagene på 1920-tallet, fra 1938 sjefsbibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek i Trondheim, 1941-43 tilsatt ved Library of Congress i Washington D.C. og 1943–45 sjef for den norske avdelinga av det ameri- kanske Office of War Information, tiltråtte Sigmund Skard et nyoppretta professorat i amerikansk litteratur ved Universitetet i Oslo i juli 1946.) I Trondheim hadde Åse Gruda Skard i 1938 fått ei femårig stilling som professorstipendiat i psykologi ved Norges lærerhøgskole. Statsråden hadde stilt henne i utsikt ei fast professorstilling deretter (Skard 1985: 260). Det siste av de to førkrigsåra tilbrakte hun imidlertid i Stockholm med et forskingsstipend fra International Federation of University Women. Også tidligere hadde hun studert psykologi utenlands, først halvannet år (1928–29) ved Sorbonne i Paris under psykologiprofessoren Henri Piéron (Skard 1985: 143–63), så ett år (1931–32) ved Radcliffe College i Cambridge, Massachusetts, det kvinnelige parallelluniversitetet til Harvard (op.cit.: 177–95), og ett semester i 1935 ved Manchester University i England etter invitasjon fra den tyske psykologen David Katz, som først hadde invitert henne til Rostock i 1933, men som hadde måttet flykte derfra til England da (op.cit.: 211–16). I Manchester utførte hun empiriske behovspsykologiske studier (i en hønsegård) med stor akklamasjon fra sin mentor, professor Tom Pear, og hun fikk samme år publisert resultata i Acta Psychologica (Skard 1935a), to år seinere et sammendrag av dem også i rapporten fra en psykologi- kongress i Paris. Ved Radcliffe hadde hun utført tidspsykologiske studier sammen med Saul Rosenzweig, som også blei publisert snart etter (Rosenzweig og Koht 1933), og som gav henne The Radcliffe College Award for faglig og sosial innsats (Skard 1985: 186f.). Mer avgjørende for hennes etablering som psykolog, både i Norge og internasjonalt, var likevel det faglige utkommet av Paris-oppholdet hennes som 23–24-åring. Dit hadde hun reist med litt uklare hensikter, og hun kom til å bruke tida vel så mye på kunsthistoriske studier som på annet, etter at et halvårig opphold i Italia i 1925 i lag med veslebroren (Pål), mora (Karen Grude Koht) og faren (Halvdan Koht) hadde vakt seriøs interesse for kunst (Skard 1985: 117–22). Kontakten med ekteparet Piéron, begge psykologer, gav henne imidlertid studieplass ved hans institutt, og trass i hennes unge alder og psykologifaglige erfaringsmangel fikk hun ei oppgave i til- knytning til et sansepsykologisk prosjekt, der reaksjoner på en blekk-klatt-test av rus- seren Rybakoff stod sentralt. I Oslo hadde hun gjort seg kjent med den liknende Ror- schach-testen, som ennå var ukjent i det Paris-miljøet hun var i, og det gav henne mot til å jamføre fantasisvar som Paris-elever skreiv etter å ha sett den russiske blekk-klat- ten, og svar de gav på andre tester. Resultatet vakte Piérons interesse, og han lot denne første forskingsrapporten hennes trykke i det ærverdige tidsskriftet L'Année Psycho- logique (Koht 1929; Skard 1985: 154). Ved Universitetet i Oslo blei arbeidet godtatt som magistergradsavhandling i psykologi kort etter. Dermed hadde hun alt ca. 1930, som 25-åring, vunnet seg et navn i Norge som moderne psykolog, og alt før hun fikk avlagt sin magistergradseksamen i 1931, blei hun bedt om å holde et foredrag om faget, også det snart etter publisert i et vitenskapelig tidsskrift (Skard 1985: 222). En

32 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP del av magistergradsarbeidet som hun arbeidde litt videre med og fikk publisert i Norsk Pedagogisk Årbok (Skard 1932–33), er av særlig interesse i denne sammen- hengen. Det er også en artikkel hun skreiv etter USA-erfaringene under andre ver- denskrigen (Skard 1944; 1986: 62). De to arbeida skal vi komme tilbake til. Her er hovedpoenget å oppsummere at Åse Gruda Skard ved tiltredelsen av psyko- logi-dosenturet sitt ved Universitetet i Oslo 1. januar 1947 var solid etablert som aktiv vitenskapskvinne i internasjonalt vide og varierte faglige nettverk og med rett nok ikke svært mange, men velrenommerte granskingsarbeid publisert i anerkjente inter- nasjonale tidsskrift. I USA 1940–45 fikk hun flere tilbud om vitenskapelige stillinger i psykologi ved ulike amerikanske universitet, som hun av familiære grunner (framfor alt mannens stillinger i Washington) valgte å takke nei til (Skard 1986: 19), og hun blei tilbudt æresdoktorat ved to universitet mens hun var der (op.cit.: 77). (Her bør det kan- skje for ordens skyld presiseres at æresdoktorat kan gis, og ofte blir gitt, for andre for- tjenester — faglige og ikke-faglige — enn særskilt vitenskapelige kvalifikasjoner og forskingsinnsats. Hva grunnlaget har vært i Åse Gruda Skards tilfelle, veit jeg ikke; men på det aktuelle tidspunktet var hun trulig mest kjent for de vitenskapelige merit- tene sine.) Ved Norges lærerhøgskole i Trondheim kunne hun også ha gått tilbake til den stillinga hun hadde måttet rømme fra i 1940, og visselig hatt ei framtid som pro- fessor der (op.cit.: 112). Men i Oslo fikk hun tilbud om å vikariere for Harald Schjel- derup alt ei uke etter heimkomsten fra USA i desember 1945, før dosenturet i 1946 blei vedtatt oppretta; og hun blei sittende i det dosenturet til hun gikk av for alders- grensa i 1973. Av ulike grunner blei hun ikke professor ved Universitetet i Oslo. Da hun til 60-årsdagen fikk sitt første festskrift, var farens kommentar at hun og han hadde det til felles at ingen av dem hadde kommet så langt i livet som de hadde drømt om (Skard 1982: 263). De to hadde ellers mangt annet til felles òg (se nedafor). Før 1940 hadde hennes faglige virke hatt et klart tyngdepunkt i sjølstendig viten- skapelig, empirisk forsking, slik det går fram av det som er resymert ovafor, enda hun da òg hadde engasjert seg faglig-administrativt, f.eks. med redaktøransvar for Norsk Pedagogisk Tidsskrift (1935–73), mål- og kvinnesakspolitisk og yrkesmessig i ei rekke ulike deltidsstillinger for å sikre hovedinntekta for seg og mannen så lenge han arbeidde med doktorgradsavhandlinga si om A. O. Vinje (forsvart i 1938), før de begge fikk stillinger i Trondheim i 1938. Første bindet av livsminnene hennes (Skard 1985) konkretiserer dette vitenskapelig psykologifaglige fokuset hennes i en livssitua- sjon som også krevde henne på mange andre måter, og den faglig uensarta vegen hen- nes fram til det, bl.a. med studier og eksamener i astronomi, fysiologi, kunsthistorie, matematikk og skolehistorie i tillegg til psykologien. Til USA hadde hun i 1940 måttet flykte fra et langtkommet, men uavslutta gran- skingsarbeid i Stockholm, og hun fikk brakt med seg hele det empiriske materialet derfra på den strabasiøse fluktferda gjennom Sibir og over Japan til Washington D.C. Der hadde hun umiddelbart planer om å bearbeide dette materialet og ferdigstille resultata under krigsasylet; hun kjente det psykologifaglige miljøet og hadde gode faglige kontakter der etter studieoppholdet sitt i 1931–32. Men utviklinga av verdens-

33 GEIRR WIGGEN krigen og den mangelfulle oppfatninga i USA av Norges stilling vis-à-vis Tyskland førte henne til å prioritere et uopphørlig opplysningsarbeid for Norges sak, med tid- og kraftkrevende reisevirksomhet, talløse møter og nærpå 350 foredrag i hele 38 sta- ter attmed slike nære krav som ansvaret for fire barn (født hhv. 1936 og 1939) måtte innebære (Skard 1986: 18, 20, 24, 27, 55). Og den “Alt-for-Norge”-innstillinga som krigsåra i USA kom til å utvikle i henne, skulle vise seg å bidra til at den akademisk- psykologiske egeninteressa hennes blei stilt i skyggen av andre, mer dagsaktuelle fag- lige utfordringer når hun kom heim til Norge og Universitetet i Oslo. Valget av Norge framfor USA som bo- og arbeidsplass etter krigen og av Schjelderup-vikariatet og sei- nere dosenturet ved Universitetet i Oslo framfor den gamle forskerstillinga i Trond- heim, som hun hadde til gode tre fulle arbeidsår i, stilte henne overfor praktisk-psyko- logiske utfordringer i nære samfunnsbehov så vel som fagligadministrative krav ved universitetet som kom til å sette forskingsinteressene i andre rekke: “Eg har ofte sidan tenkt på kor gale det var at eg gav etter. Under andre vilkår kunne eg nå endeleg fått setje på papiret og gjøre ferdige dei eldre vitskaplege arbeida eg hadde liggjande til- fang til. Under dei nye dilemma som laga seg for meg, lykkast det ikkje. Eg har stun- dom seinare undrast om det på denne måten vart ein “vane” for meg å gå i gang med vitskaplege tiltak som eg ikkje fekk gjort ferdige” (Skard 1986: 127f.; jf. Skard 1979a: 188 og Skard, S. 1980: 207).

Fokusskifte For slik blei det etter krigen. Ved universitetet kom psykologifaget til å trekke til seg stadig større studentflokker, og hun kom til å bruke mye tid og krefter på faglig insti- tusjonsbygging og på undervisning (ofte utover det som stillingspliktene krevde; Skard 1986: 141, 361f.; jf. Skard, S. 1980: 205). Framfor alt kom hennes faglige fokus til å forskyve seg i retning av anvendt psykologi. Etter 1945 var det blitt aller viktigst for henne at psykologien, både generelt og den hun sjøl rådde over, var nyttig for prak- tiske formål (op.cit.: 136, 376, 409). For henne sjøl kom det overordna faglige spørs- målet til å bli “den verdien kulturane har for utforminga av personlegdommen” (loc.cit.). Bak låg det inntrykket krigsåra hadde gitt av åssen naziregimet i Tyskland hadde forma barn og unge der, og hun kom for sin del til å formulere et program for antinazistisk oppdragelse, der likeverd for alle var målet, uten omsyn til rase, kjønn, språk eller religion (Skard 1986: 84, 135). På det grunnlaget var det også at hun enga- sjerte seg livslangt i UNESCO-arbeid og representerte Norge, som eneste kvinne, allerede ved det FN-forberedende San Francisco-møtet i 1945. Og hun opprettholdt dette engasjementet livet igjennom ved deltaking i stadig flere organisasjoner, kon- gresser, konferanser og personlige kollegiale nettverk, som delte hennes syn på den vitenskapelige psykologien som bruksredskap for å gi råd og hjelp til sjølve livet, som hun har uttrykt det (Skard 1986: 376, 409; jf. Skard, S. 1980: 115). Som før var det særlig barnas førskoleår som opptok henne, i universitetsundervisninga i form av utviklingspsykologi/klinisk barnepsykologi som tematisk grunnstamme, med vekt på

34 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP arbeidsmetoder og testkurs, skjønt òg på teoretiske aspekt og med seminarinnslag om språk- og lesevansker (Skard 1986: 140, 362). Og de fleste av de om lag 2000 artiklene og bøkene hun kom til å utgi fram til sin død i 1985, fikk i tråd med denne praksisori- enterte innstillinga preg av å være folkepedagogisk opplysningarbeid retta mot all- mennheta, personalet i før- og grunnskole og ulike mentalhygieniske sammenhenger, skjønt også med bidrag til innføringsbøker og lærebøker i profesjonsutdanningssam- menheng. Mer og mer kom hun til å oppfatte seg som “misjonær for ei sak” og det psykologiske opplysningsarbeidet hun utmynta i talløse foredrag, radio- og fjern- synsprogram i tillegg til skriftene, som propaganda for de gode sakene (op.cit.: 377, 380; jf. Skard, S. 1980: 117). Oppfatninga av henne i det norske samfunnet utafor Akademia som radikal talskvinne for den moderne, vitenskapelig orienterte psykolo- giens tradisjonsutfordrende idéer gjennom 1930-tallet kom etter krigen til å endre seg, så hun blei den folkekjære autoriteten framfor andre i småbarnpsykologisk opplys- ningssammenheng. Det smigra henne at hun på eldre dager blei kalt “hele Norges bestemor” (Skard 1986: 406). Men hun gjorde også opptak til flere longitudinelle for- skingsarbeid innafor kultursammenliknende barneoppdragelse, dels i internasjonale samarbeidsprosjekt, som ved Yale-universitetet i 1954, dels i Norge, der den største innsatsen blei nedlagt i det såkalte “Oslo-prosjektet (C 10)” med stipendmidler fra NAVF 1951–1976 (op.cit.: 228, 366–75, 402). Mye av det blei likevel, som nevnt sist i forrige avsnitt, stående ufullført, enda det blei skrevet et dusin hovedfagsavhand- linger på grunnlag av osloprosjekt-empirien, og hun sjøl skreiv flere artikler innen- og utenlands om teorigrunnlag og metoder i det prosjektet (op.cit.: 373, 402). Det største vitenskapelige enkeltarbeidet hennes i denne sammenhengen (Skard 1966a) bygger på longitudinell empiri fra Oslo østkant og kan etter sitt emne, oralitet hos barn, for- lede språkvitere til å tru at det gjelder noe språklig; men det gjør det ikke. Det gjelder langtidsvirkninga av mangel på suging det første leveåret. Materialet fra Oslo-pro- sjektet blei etter Skards avgang deponert ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som på prosjektlederens gamle dager innreda et eget “Åse Gruda Skard-rom” for bl.a. det formålet. Da instituttet i august 2002 skifta tilholdssted ved Universitetet i Oslo, blei et slikt rom ikke reetablert i det nye huset, men Oslo-prosjektets materiale er fortsatt oppbevart ved instituttet (pr. mars 2005 nokså uoversiktlig i pappkasser i et lite kjellerrom innafor fyrrommet). For talemålsstudier er det interessant at primær- data har foreligget blant annet som lydopptak av informantene. I ei utgreiing om pro- sjektets metoder og siktemål gjør Skard et poeng av datainnsamlingas tidkrevende “transcription of wire-recorded interviews and observation records” (Skard 1956b: 7), men skriver ikke noe som tyder på at språk(-bruk) har vært et påakta sosialt aspekt. Tvert om: Da et annet NAVF-prosjekt, “Talemålsundersøkelsen i Oslo” (TAUS; 1971–76) blei etablert, tok Skard sjøl kontakt med prosjektlederen i TAUS, Eskil Hanssen, med tilbud om å stille Oslo-prosjektets lydopptak til rådighet for språk- bruksanalyse. Ifølge Hanssen (muntlig opplyst 10. mars 2005) viste Skards lydopptak seg imidlertid å være av en slik kvalitet at de ikke kunne brukes til slike analyseformål som TAUS tok sikte på. Men kanskje de kunne brukes for tekst- eller diskursanaly-

35 GEIRR WIGGEN tiske formål? Om lydopptaka fra Oslo-prosjektet til Skard eksisterer fortsatt, har jeg ikke greidd å finne ut av. Det er nok mye på grunn av den ikke-akademiske beskjeftigelsen med psykologi- faget etter krigen at Åse Gruda Skard i siste delen av dosentur-tida si opplevde å bli kompetanseunderkjent av de yngre kollegene sine (Skard 1986: 364f.), og det så vondt og krast at hun tenkte alvorlig på å si opp stillinga si da. Det hjalp ikke på vur- deringa av henne i det heimlige fagmiljøet i Oslo at hun så seint som i 1970 blei tilbudt et professorat i Århus, eller at hun hele tida høsta anerkjennelse for fagvirket sitt i internasjonalt vitenskapelige så vel som fagpolitiske sammenhenger (loc.cit.). For henne var det et poeng at alt hun skreiv, også de mange allmennhetsopplysende små- artiklene i aviser og ukeblad, som hun fikk utgitt i nye utgaver i stadig flere blad, tids- skrift, hefter og bøker i og utafor Norges grenser, var tufta på aktuell vitenskap og reelt oppdaterte i nye utgaver når fagutviklinga motiverte det. Den vitenskapeligheta hun således mente hun investerte og utmynta i all fag- og sosialpolitisk, praksisorientert utadvendthet, fant hun ikke anerkjennelse for i det samtidige akademiske psykologi- faglige miljøet. At hun etter sin avgang fikk mye faglig ros og heder, bl.a. NAVFs populærvitenskapelige pris (1976), nok et festskrift (i høve 75-årsdagen), et æresdok- torat ved Universitetet i Bergen og enda et i USA, og blei slått til ridder av St.Olav (op.cit.: 409f.), kjentes godt for henne etter den tidligere negative erfaringa med kol- legial underkjenning i eget instituttmiljø. Jf. Haavind (1984: 181), som med si hedrende framstilling av Åse Gruda Skard som “psykologiens mor i Norge” ønsker å “gjøre opp en gammel gjeld” i så måte.

Generelt lite, spredt og enkelt om språk For formålet mitt med denne artikkelen har jeg ikke lest igjennom alle de oppimot 2000 publikasjonene. De to binda med livsminner går kronologisk og ganske nøye igjennom faglig aktivitet på ethvert tidspunkt og nevner sentrale publikasjoner og deres tema fortløpende. Jeg har undersøkt alle de artiklene og bøkene som nevnes der. Enda ikke på langt nær alle småartikler blir nevnt, gir livsminnene en verdifull kon- troll når jeg på grunnlag av Sigmunds Skards bibliografi over sin kones utgivelser (Skard 1983) og supplementet til den etter hennes død sist i andre bindet av livsmin- nene (Skard 1986: 418–21) har leita meg fram til slike titler som kunne tenkes å romme noe om språklige forhold. Så langt råd er, har jeg lest primærpublikasjonene av dem. I tillegg har jeg gått igjennom ikke reint få samleutgivelser av artiklene. Den øvrige (sjøl-)biografiske litteraturen om Åse Gruda Skard som Sigmund Skard lister opp bak i siste bind av sin kones livsminner (Skard 1986: 417), har jeg også sett igjen- nom. Den gir ingen opplysninger om språktema i Åse Gruda Skards fagforfatterskap utover dem hun sjøl nevner i minnebøkene sine, ja, nevner knapt slike tema i det hele tatt. Personlig hadde Åse Gruda Skard stor interesse for språk og språkbruk. Det kunne vanskelig bli annerledes etter en oppvekst, og i voksen alder nær kontakt, med Halv-

36 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP dan Koht som far. Halvdan Koht har, som alle nordister veit, en sentral plass i nyere norsk språkhistorie, og han var en streng målretter for dattera (Skard 1985: 205) etter at hun i ung alder valgte nynorsken som si særlige målform, enda hun av formidlings- omsyn stundom valgte eller blei tvunget til å bruke bokmål for å få tekster utgitt og/eller nå sine lesere, om enn med så mange valgfrie former som mulig i både bok- målet og nynorsken for ikke å vike av fra talemålet sitt mer enn nødvendig (Skard 1985: 161). Ektemannen hennes fra januar 1933 av, Sigmund Skard, var ikke mindre målinteressert og bistod henne livslangt i målstrevet hennes (Skard, S. 1980: passim, f.eks. 116, 117f., 206). At hun sjøl, liksom barna i sine vestkantskoler etter krigen, møtte mobbing og latterliggjøring av språkbruken sin, skulle ikke bidra mindre til bevissthet om språk og språkbruk. Målstrid såg hun bl.a. på som strid for de svake, underkua og mindretallige (Skard 1986: 324). At fokus for hennes psykologifaglige interesse snart kom til å ligge i kultur- og samfunnskonteksten for barns oppvekst, både i undervisning, folkeopplysning, organisasjonsarbeid og forskingssammen- henger, skulle en også vente ville føre til tematisering av språk og språkbruksforhold, desto mer som hun sjøl eksplisitt hadde formulert språk i tillegg til rase, kjønn og reli- gion som noe det var et mål å skape likeverdsholdninger til (se ovafor). På denne bakgrunnen må det slå en språkinteressert og, enda mer, en språkviten- skapelig orientert leser av Åse Gruda Skards fagforfatterskap, at språk og språkbruk er forunderlig lite tematisert, eller tematisert bare overflatisk, enkelt eller en passant. I minnebøkene (Skard 1985, 1986) kommer hun rett nok ofte inn på språklige forhold, og i den sammenhengen passer det å nevne dem relativt kort og poengtert. Og poenga, opplysningene og eksemplifiseringene hennes der kan godt være av spesiell interesse for lesere som er særlig opptatt av ett eller flere av dem, så jeg sammenfatter dem sum- marisk her, samtidig som jeg viser til mindre artikler som tar opp liknende tema. Det gjelder – barnespråk og språkbruksoppdragelse av barn flere steder (1985: 16, 17, 59, 245, 267, 269, 270, 281, 286, 346, 348; 1986: 14, 17, 41, 56, 59–62, 68, 102, 160, 205, 261, 270, 273, 276, 341), også noe om språkvansker i testapparat, tester uten språkaspekt og spesifikke språk- og lesevansketester (1985: 265; 1986: 137, 140); jf. Skard (1935b; 1948; 1952a; 1952b: 8, 14f., 17, 21, 27, 33, 38; 1954b; 1956a: 8f., 30f., 40f., 44f.; 1958; 1977; 1980a; 1981b; 1981c; 1983); – eksempel på og merknader til ulike dialekter og dialektbruk, således jærmål (1985: 20, 40, 45, 48f., 190), bærumsdialekt (1985: 37, 45, 220), trøndsk (1985: 266, 269), tromsmål (1985: 37) og norske dialekter i USA (1985: 177; 1986: 48); – nordisk grannespråksforståelse og nordiske skriftspråk (1985: 37, 69, 138, 281; 1986: 199, 200, 202–5); jf. Skard (1937); – målsak og språkstrid, inkl. riksmålspraksis og -holdninger (1985: 40, 41, 45, 48, 49, 53, 60, 79, 97, 107f., 110, 115, 116, 135, 138, 139, 161, 166, 167, 190, 194, 199, 205, 220, 226; 1986: 165, 178, 192, 193, 250f., 275, 310, 311–13, 324; jf. 1986: 380 om egen stil og 1985: 166f. om egen norskundervisning); jf. Skard (1983b) og Skard og Skard (1979);

37 GEIRR WIGGEN

– egen, i enkelte tilfeller også andres, fremmedspråkslæring (utover språkfaga i skolegangen) og fremmedspråksbruk og -kompetanse (italiensk, fransk, tysk, hol- landsk, svensk, finsk, britisk-, australsk- og amerikanskengelsk (inkl. Boston-slang), tsjekkisk og spansk i Mexico; 1985: 79, 121, 150f., 178, 179, 180, 189, 203, 213, 216f., 253; 1986: 14, 30, 45, 87, 203, 212, 223, 287, 397); – språkblanding i språklæringsprosessen, framfor alt barns, men òg enkelte voks- nes (1985: 60, 180, 189, 277, 281, 341, 343; 1986: 14, 17, 39, 41, 50, 56, 59–62, 68, 73, 102, 117, 143, 168, 250, 261, 266, 273, 277, 302); jf. eget avsnitt om dette emnet nedafor her; – fler- og minoritetsspråklige forhold (bretonsk, baskisk og alsassisk i Frankrike, samisk i Norge, aboriginerspråk i Australia, maori i New Zealand, spansk i Mexico og de offisielle språka i Singapore; 1985: 155, 161; 1986: 187f., 324, 390, 391, 396, 397); jf. Skard (1969); – lesing, leselæring og leseferdigheter/-vansker (1985: 37, 199; 1986: 50, 71, 84, 140, 261, 274, 386); jf. Skard (1933, 1949, 1964, 1966c, 1981a) og flere utenlandske artikler hun omsatte om denne emnekretsen for Norsk Pedagogisk Tidsskrift; – pragmatiske og metalingvistiske forhold: barns taushet ved måltider (1985: 28, 33, 34), seksualsjargong i radikale kretser (1985: 128), dialoger mellom svært gamle (1985: 234f.; 1986: 245f.), barnespråklig samspill (1986: 68, 205), lærers språkbruk overfor elever (1985: 229), foredrag uten manuskript (1986: 200); jf. Skard (1951; 1952b: 27, 38; 1960; 1980b); – banning (1985: 59); jf. Skard (1947; 1952b: 27; 1953: 188; 1956a: 16; 1976b); – språk og kjønn (1985: 154); jf. Skard (1952b: 17) og eget avsnitt nedafor her; – tiltaleformer i skolesammenheng (1985: 78); – navneformer (1985: 49, 243); – leksikografisk arbeid (1985: 248); jf. Skard (1950); – grammatikkundervisning (1985: 167); – tolketjenester i internasjonale møtesammenhenger (1985: 216f.; 1986: 89f.); – enkeltpersoners språklige idiosynkrasier (1985: 55); – kommunikasjon med resp. en institusjon for døve (1985: 75; 1986: 394). Men alle disse spredte innslaga i minnebøkene om språk og språkbruk motiverer ikke i seg sjøl en artikkel som den jeg legger fram her, enda så interessante og rele- vante de kan være i sine aktuelle sammenhenger. Det gjør heller ikke tilsvarende enkle tematiseringer av språk og språkbruk i mange av de flere hundre, ja, tusen folkeopp- lysningsstykka, som først ofte stod å lese i aviser, blad og tidsskrift som nådde et videst mulig publikum, f.eks. de hun hadde ukentlig i Arbeiderbladet i flere år etter krigen, ofte spredt videre derfra til norske lokalaviser og til blad som Arbeiderkvinnen, Kvinnen i tiden, Liv og helse og Mentalhygiene og folkehelse, og som byrået Arbetar- pressen i Stockholm fikk spredt til aviser i både Finland og Sverige, som dessuten hen- nes venninne Anne Marie Nørvig ikke så sjelden lot trykke i sitt danske blad Børn, og som til dels også kom ut i Skúlabla∂i∂ på Færøyene og i Tíminn på Island. I seinere år kom bladet Foreldre & Barn til som et viktig folkeopplysningsorgan for henne i denne

38 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP sjangeren. Alle disse småstykka er det naturligvis tidkrevende og til dels vanskelig å leite opp i dag; men et inntrykk av denne viktige delen av Åse Gruda Skards fagfor- fatterskap, og dermed av det hun skriver om språk og språkbruk i den forbindelsen, kan en få ved å lese slike utvalg av dem som hun etter hvert kom til å gi ut i hefte- og bokform, noen av dem også vidt utbredt, blant annet gjennom Sosialdepartementet og Statens informasjonstjeneste, og brukt i landets førskolelærerutdanning, enkelte også i de nordiske grannelanda. Skard nevner sjøl de viktigste av dem i den siste av minne- bøkene sine (Skard 1986: 315). I noen av disse artiklene kan hun for så vidt komme inn på språk og språkbruk rett som det er, men saksinnhold og språkform er tilpassa de breie mottakergruppene, så det er lite i dem som gjør dem interessante i språkvi- tenskapelig eller annen vitenskapelig sammenheng, også fordi språkaspekta sjelden er noe primæranliggende i dem. Se f.eks. Skard (1979b: 21f., 40f., 46f., 54f., 61f., 70f., 78f., 84f., 92f., 95, 98f., 104f., 121, 129f., 139f.) om språkutvikling, språkbruk og paraspråklige forhold på ulike alderssteg i barne- og ungdomsåra. Mer faglig inter- essant blir det hun skriver om språk og språkbruk i samlinger av tyngre faglige bidrag, f.eks. Skard (1973: 12, 21, 43, 54, 81, 86, 101, 144f., 163), der merknadene om språk og språkbruk knytter seg til politiske utspill som oppdragelse til menneskevørnad (Skard 1938, der blant annet sosiodialektale fordommer tas opp) og behovet for bar- nebøker på minoritetsspråk (in casu samisk; Skard 1971), eller til psykologifaglige tema som leik, sinne og eldre tiders oppdragelseslitteratur. Men heller ikke noe av dette er originalt i historisk eller synkron språkvitenskapelig sammenheng. De artiklene jeg nevner sist her, er ellers til dels opptrykk fra ei større samling av slike faglig bidrag fra Åse Gruda Skard, som kom ut som festskrift til henne i høve 60- årsdagen (Skard 1965). Og der finner en opptrykt den eldste av to artikler som jeg mener gir forfatteren en plass i norsk språkvitenskapshistorisk sammenheng, den som er ei videreutvikling av en del av den franske studien hennes sist på 1920-tallet. Det er framfor alt de to artiklene – den andre interessant nok ikke opptrykt i noen antologi – som motiverer denne artikkelen min, enda den påfallende mangelen på beskjeftigelse med språk(-bruk) i hennes øvrige fagforfatterskap er interessant nok, som grunngitt ovafor, liksom merknadene om språk og språkbruk i sjølbiografien.

Språk og kjønn Med det kjønnsspesifikke perspektivet på Paris-elevers skriftlige språkbruk i den franskspråklige avhandlinga som også skulle bli hennes norske magistergradsav- handling (Koht 1929), og den bearbeidinga av det som blei utgitt på norsk i en artik- kel like etter (Skard 1932–33), plasserer Åse Gruda Skard seg som en tidligere bidrags- yter til norsk språk-og-kjønn-forsking enn noen andre som tidligere har vært kjent i nålevende språkviteres framstillinger av emneområdet; jf. bibliografien i Ryen (1976: 170-75). Det går fram av innleiinga til denne artikkelen hennes (Skard 1932–33: 35–38) at hun på det tidspunktet kjente til bare noen få tidligere fagarbeid som kom- mer inn på kjønnsforskjeller i språkbruk (Aall 1910–11, 1913; Cohn og Dieffenba-

39 GEIRR WIGGEN cher 1911; Giese 1914), alle som biprodukt av psykologifaglige arbeid med andre hovedtema, slik hun sjøl òg hadde sett etter andre mønster i sitt franske testmateriale enn de kjønnsrelatert språklige hun endte med å finne og framheve. At hun ikke har hatt kjennskap til tidlige språkvitenskapelige bidrag til tematik- ken, som f.eks. Lis Jacobsen (1912), viser interessant nok den mangelen på kontakt mellom sentrale humaniora-områder og det som seinere skulle komme til å bli defi- nert og institusjonalisert som samfunnsvitenskapelige fag, som også i ettertid har vist seg i parallelt arbeid med like eller liknende tema, også språktema, innafor språkvi- tenskap og samfunnsfag uten at aktørene har kjent til hverandre eller hverandres fag- historie, like til denne dag. Her kan det passe å nevne at Åse Gruda Skards mentor under studieoppholdet i Manchester våren 1935 (se ovafor), professor Tom Pear, få år seinere gjorde et poeng av at psykologer ikke var særlig opptatte av å granske åssen mennesker snakker. Artikkelen han skreiv om det, omsatte Skard sjøl og lot trykke i Norsk Pedagogisk Tidsskrift i 1938 (Pear 1938). Og den etterlyser psykologifaglig interesse for både det å tale og det å tolke tale, for skillet mellom det å skrive og det å tale, for språkets sosiale konnotasjoner og saklig grunnløse, men folkelig utbredte fordommer og stereotypier knytt til språk og språkbruk, inkludert dialekter, og for talemålssyntaks og diskursanalyse. Det gjør den fordi språkbruk er aspekt av men- neskelig atferd. Av samme grunn etterlyser Pear skolefaglig oppmerksomhet om språklige sider ved ordskiftet mellom mennesker. Men Åse Gruda Skard kom sjøl ikke til å ta den utfordringa og gå djupere inn på noe av det Pear nevner, utenom det hun i all enkelhet (og med det sikkert politisk effektivt, om enn ikke faglig tungvek- tig) inkluderer i folkeopplysningsskriftene sine, tematiserer en passant, som bitema, i faglige artikler om andre psykologiske emner – og de arbeida jeg framhever her fra henholdsvis 1929/1932–33 og 1944. Talende i så måte kan være omtalen hennes av Helga Engs utgivelse av Rolv Rimes dagbok (Skard 1935c), ei dagbok skrevet på et sterkt hallingmålprega landsmål av en bygdegutt (holingen Lars Reinton) fra han var 8 til han var 23 år gammel (1904–19). Ei slik barne- og ungdomsdagbok gir direkte til- gang til et ungt menneskes språk(bruks)utvikling, og Eng sjøl har en relativt fyldig og språkfaglig presis omtale av språk(-bruken) der hun innleiingsvis (Eng 1935: 14–75) kommenterer dagboka årstrinn for årstrinn. Men Skard nevner overhodet ikke de språklige aspekta, enda aspekt av barnespråklig tale hadde vært emne for Helga Engs doktoravhandling (Eng 1912) – og det så eksplisitt og detaljert morfologisk, syntak- tisk og stilistisk i et eget kapittel (kap. II, op.cit.: 26–62) at Engs avhandling fortjener en tydeligere plass i barnespråksforskingas førstrukturalistiske historie enn den har fått – og hun sjøl få år før hadde gjort et studium av parisiske barns og unges skrift- språklige uttrykksformer til et sentralt emne for sitt eget vitenskapelige gjennom- bruddsarbeid. Paris-studien hennes bygger på et stort empirisk tilfang, i alt 4324 skriftspråklige fantasitolkinger av Rybakoffs blekk-klatt skrevet av 791 jenter og 778 gutter, i alt 1569 elever fra 9 til 18 år, gjennomsnittlig 13 år og halvannen måned gamle, de aller fleste mellom 12 og 15 år. Hun finner en reell kjønnsforskjell, dvs. ikke noe som lar

40 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP seg forklare bedre som intelligens- eller aldersforskjell, i det at guttene gjennomgå- ende skriver kortere tekster enn jentene, og i at jentene i større grad ser ulike slags bevegelser og handlinger i blekk-klatten og derfor bruker flere verb som uttrykker både bevegelse på stedet og bevegelse ut av papiret, skjønt verbfrekvensen totalt er lik for begge kjønn. Adjektiv bruker jentene også i større grad enn guttene. Men guttenes adjektivbruk er mer variert og mer saklig presis enn jentenes. Jentenes flere adjektiv karakteriserer hun som mer konvensjonelle, banale og intetsigende enn guttenes. Denne jentenes større konvensjonsbundethet er et funn hun deler med Giese (1914), som bygger samme konklusjon på sjangerforhold i tillegg til de allment språkstruktu- relle i et like stort materiale; og den større ordvalgspresisjonen i guttenes tekster går sammen med konklusjonen til Cohn og Dieffenbacher (1911) av at det guttene skriver i skolestiler, er prega av større saklig pregnans i forhold til jentenes rikere uttrykk for kjensler i ordvalg, særlig adjektivbruk, syntaks og stil (Skard 1932–33: 175–77). I sum framstår guttenes fantasisvar i Skards undersøkelse som kortere, men mer saklig konsise og språklig presise, mens jentenes er lengre, men mer diffuse gjennom bruken av flere bevegelsesverb og adjektiv, om enn konvensjonelle, i større forklarende detalj. Utover disse forskjellene finner hun mer likhet enn forskjell mellom guttenes og jen- tenes tekster. Hun konkluderer med likhet som hovedresultat og finner forskjellene “i små ting”. Trass i det svære empiriske tilfanget hun bygger på, tar hun forbehold om at funna hennes kan være tilfeldige, og hun mener det burde være ei lokkende oppgave for lærere å undersøke saksforholdet i større bredde.

Språkblanding Mot slutten av krigsasylet i USA 1940–45 skreiv Åse Gruda Skard en artikkel om språkblanding og fikk den trykt i Nordisk Tidende (New York; Skard 1944). Det er erfaringer med norskamerikaneres språkbruk hun legger til grunn, framfor alt hennes egne barns. I denne bruken av barnas norskamerikanske språkbruk bryter hun med påstanden i livsminnene sine om at hun aldri har brukt barna sine som materiale for psykologien sin (Skard 1985: 242), slik hun gjør det ved et par andre anledninger òg (se Skard 1986: 42, 138). Se omtalen av bakgrunnen for denne artikkelen om språk- blanding i andre bindet av livsminnene (Skard 1986: 59–62). Hun nevner ikke i den forbindelsen at temaet kan ha blitt vakt i henne alt under overfarten til USA i 1931, da hun skulle til Radcliffe. På båten fikk hun tilfeldigvis professorene Didrik Arup Seip og Ernst W. Selmer som medpassasjerer og var mye i lag med dem. De skulle til Midt- Vesten og studere norske dialekter der. Se Skard (1985: 177). I omtalen av det første møtet sitt med kvinnene ved Radcliffe i 1931 (Skard 1985: 180) gjør hun imidlertid et poeng av hvor utrygg hun var i engelsk da, og at hun sjøl kunne blande anglifisert fransk i egen tale (“Was he blessed in the war?” Jf. fr. blessé). Også i andre sammen- henger er hun opptatt av språkblanding: engelsk/spansk og norsk, tysk/russisk og svensk, japansk-engelsk, japansk-tysk og japansk-norsk (Skard 1985: 277, 341, 343; 1986: 59, 143).

41 GEIRR WIGGEN

Åse Gruda Skards USA-publiserte artikkel om norskamerikaneres språkblanding er verdt å nevne i denne sammenhengen, fordi den kom ut før Einar Haugens store språkvitenskapelige beskrivelser av norsken i USA og norskamerikansk tospråklighet (Haugen 1953, 1956). Skards vesle og ikke forskingsmessig fullførte (se nedafor) og Haugens monumentale og språkvitenskapelig gjennomarbeidde og lingvistikkhisto- risk grunnleggende publikasjoner kan naturligvis ikke jamføres på noe vis ellers. Det er Skards tidlige tematisering av norskamerikansk språkblanding i dagligdags, ufor- mell språkbruk og den åpne, ikke-puristiske/ikke-dømmende holdninga hennes til det, som gjør det verdt å nevne den aktuelle artikkelen her. Det gjelder enten det er tale om engelske ord og (i komposita) orddeler (“bullbæsj” < “bullshit”) eller, i substan- tiv- og verbbruken, engelske rotmorfem i kombinasjon med norske grammatiske mor- fem, og bruken av slike ord og morfemkombinasjoner i syntagmer etter norske regler (“Det hurts, for Peter poket meg i neck’en”), eller, mindre tydelig, norske ordvalg og idiom i engelsk forkledning (“She is angry on me”/“I want to pack up”, “Why shall we carry out of the table?”), norsk ordinnlån i engelsken (“he is a hawlt one” (halt), “we buried and buried” (bar og bar)) eller engelsk syntaks i norsken (“dette er en field hvor biler kan ikke gå”). I livsminnene (Skard 1986: 62) skriver hun at hun i alle USA-åra under krigen noterte slike tilfeller av språkblanding når hun hørte dem, og at hun i 1944 satte seg som mål å finne mønster i blandingstendensene, men at hun ikke fikk tid til å sette uttrykka i system slik hun ville, altså heller ikke i den sammenhengen – som i så mange forskingssammenhenger – fikk gjort seg ferdig. Det hun lot publisere, er med andre ord ikke så fyldig og så sofistikert utarbeidd som hun hadde ønska. Det er vel helst grunnen òg til at hun seinere ikke fikk denne artikkelen opptrykt? Det er for øvrig et poeng i denne sammenhengen at det i Skards 1944-artikkel ikke er noe som tyder på at hun kjente til den populærvitenskapelige boka Haugen hadde gitt ut på norsk allerede i 1939 om norsken i USA, der det i et kapittel er omtale av språkblanding (Haugen 1939b: 40–59), heller ikke det foredraget Haugen holdt i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo året før (Haugen 1939a) om bakgrunnen for opp- taket til eget studium av norsken i USA, der han ikke veit å nevne flere enn to egne (fra 1938) og fire andre artikler om emnet fra før (hhv. 1897, 1900, 1902, 1933 [feilskre- vet 1932]), blant dem utkommet av D. A. Seips Amerika-besøk i 1931 (se ovafor; Seip 1933). Seip skriver ellers mindre fyldig og mindre strukturert om norsk-amerikansk språkblanding i sin artikkel enn Skard gjør i sin. I minnebøkene nevner Åse Gruda Skard ekteparet Einar og Eva Haugen blant de norske og norskætta hun og mannen traff under foredragsreisene sine i USA under krigen, og som de opprettholdt venn- skapsband med seinere (Skard 1986: 44, 219). Det bekreftes i sjølbiografien til ekte- mannen, Sigmund Skard (1980: 187), som dessuten går inn på hva slags faglig sam- kvem Haugen og ekteparet Skard hadde i USA i krigsåra etter at de møtte hverandre. Åse Gruda Skards artikkel om språkblanding står unevnt i den sammenhengen. Det kan naturligvis ikke utelukkes at Haugen i møtene med Skard-ene under krigen kan ha nevnt de studiene av norskamerikansk som han alt da var opptatt av, og at det kan ha bidratt til Åse Gruda Skards interesse for å studere det samme innafor sin erfarings-

42 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP sfære. Skjønnlitterære gjengivelser av norsk-engelske blandingsformer, som fins allerede i de første forsøk på språkbruksrealisme i norsk litteraturhistorie (Meltzer 1862: 146 o.a.st.), kan også tenkes å hatt bidratt slik. Men etter det hun skriver i livs- minnene sine om grunnlaget for artikkelen sin (Skard 1986: 59–62), synes det først og sist å være notat av egne barns språkbruk, like fra overfarten fra Japan i 1940, som har skapt den aktuelle språkblandingsinteressa hennes.

Vitenskap som egenverdi og samfunnsinnsats De siste femten-tjue av åra sine som dosent ved Universitetet i Oslo blei Åse Gruda Skard som sagt ikke estimert etter fortjeneste i sitt akademisk-psykologiske nærmiljø, slik hun sjøl mente hun burde ha vært. Hanne Haavind (1984: 181, 199) slutter seg til det. Hun ser den manglende akademiske anerkjennelsen fra slutten av 1950-tallet av i feministisk perspektiv: Skards oppstykking av arbeidstida og -kreftene sine mellom forsking (erkjennelse) og formidling (bruk av erkjennelsen) mener hun rett nok var ei ulempe for karrieren (“karrieremessig upraktisk”), men faglig velgrunna på en måte som kvinner mer enn menn har syn for, og dermed typisk for kvinnelige psykologer: “Skal en dømme etter de andre kvinnelige psykologene som er presentert i denne boka [d.e. Anna Freud, Melanie Klein, Margaret S. Mahler, Karen Horney, Helene Deutsch, Marie Boneparte, Maria Montessori og Helga Eng], blir kvinnelige psykologers inter- esse for forskning mest fruktbart utnyttet når den er kombinert med et sterkt praktisk engasjement i et tematisk område” (Haavind 1984: 185). Hun forstår Åse Gruda Skards interesse for barns og familiers praktiske problem som grunn til at hun ikke blei tatt så alvorlig som akademiker og forsker som hun burde, og at hun med de fag- lige og fagpolitiske krav hun stilte i de aktuelle praksissammenhengene, blei mistolka som krevende på egne vegne. Fordi kvinner i samtida blei venta å være nyttige og tje- nende, og ikke briljerende og sjølhevdende, skriver Haavind, blei hun “et offer for den form for kvinnediskriminering som særlig har karakterisert etterkrigstiden” (op.cit.: 195–96). Sjøl har jeg ikke de samme forutsetningene som Haavind til å vurdere psykologi- faginterne forhold som dette. At kvinnelige kolleger skulle kombinere sitt akade- miske virke med et praktisk engasjement, eller orientere det mot praktiske formål, i større grad enn mannlige, slår meg som en interessant påstand som ikke trenger avgrenses til psykologifaget, og som godt kunne undersøkes nærmere. Likevel har jeg vondt for å forstå at det kan være helt rett at kritikken av Åse Gruda Skard i det viten- skapelige universitetsmiljøet fra slutten av 1950-tallet av skulle skyldes mannlige kol- legers manglende forståelse av at forsking og vitenskap på den ene sida og forskings- og vitenskapsbruk for ulike formål i samtidsamfunnet på den andre var ett i Skards virke og fagforståelse, og at teori og praksis derfor burde kunne ha blitt vurdert som to likeverdige sider av samme helhet. Åse Gruda Skard gir i livsminnene sine flere ste- der uttrykk for ei klar bevissthet om skillet mellom forsking/vitenskap og bruken av den i forskjellige former og samfunnssammenhenger, likens for sine egne kvaler og

43 GEIRR WIGGEN avveiinger mellom de to faglige aktivitetsformene og -arenaene så vel som hennes bevisste vilje til kombinasjon av dem, skjønt i siste tilfelle stundom med et syn på vitenskapelig arbeid som mindreverdig i seg sjøl (og da med motlegg fra ekteman- nen), ja, i ettertid tilmed tvil om hun ved slike korsveger hadde valgt rett (Skard 1985: 218; 1986: 20, 24, 127f., 136, 319, 321, 409; jf. Skard, S. 1980: 207). Og det er van- skelig å ta f.eks. Helga Eng til inntekt for den kombinasjonen av teori og praksis som Haavind framstiller som typisk for kvinnelige psykologer (se ovafor). Åse Gruda Skard framstiller Helga Eng som helt annerledes enn seg sjøl i så måte i den 80-års- hyllesten hun lot trykke i Norsk Pedagogisk Tidsskrift i 1955: “Helga Eng sto ikkje fram i striden for barnets rett; men ho arbeidde trutt og iherdig på å legge eit vitskap- leg grunnlag for større skyn for barnet og for utviklingsgangen hos menneska” (Skard 1955: 176). Og i nekrologen over Eng elleve år seinere gjør hun det poenget enda tydeligere: “Ho var heller stillsleg av seg, heldt seg tilbake, var mykje av ein “typisk vitskapsmann” som elska sitt arbeid og helst ville få halde på med gransking i fred” (Skard 1966b: 186). Av det Åse Gruda Skard beretter om seg sjøl på tampen av livet sitt (1985, 1986), mener jeg det går klart fram at hennes valg av prioritet til faglig basert barne-, kvinne-, familie- og annen sosialpolitisk innsats, inkludert psykologifaglig entreprenørskap i den sammenhengen, er i full overensstemmelse med hennes utadretta personlighet og aktivitetsorienterte karakter (trass i tilbakevendende depresjoner), slik den kan gjen- kjennes i begge foreldras tilsvarende engasjement, moras kvinnepolitiske og farens kultur- og allmennpolitiske, og det oppvekstmiljøet de gav henne, med det sentrale budet i den sosialistiske rørsla hun hele sitt liv var knytt til og kjente seg heime i, om å gå inn i si tid og bruke kreftene sine til fellesskapets beste der og da, især for dets sva- kest stilte. Se Skard (1982: 79, 228, 247f., 254, 258f., 262) om akkurat den samme livsholdninga hos faren, som hos han òg naturlig førte til en omfattende folkeopply- sende publisistikk, om enn i ulikt større grad også til reint vitenskapelig produksjon. Åse Gruda Skard gikk inn i si tid med alle sine krefter, og for det fortjener hun visse- lig den honnør hun har fått. Det hun tematiserte av språklige og språkpolitiske forhold i den forbindelsen, er likevel neppe det som kom til å sette de djupeste og varigste spor i ettertida. Også i den vitenskapelige delen av livsverket hennes, framfor alt i forskingsbiten, forblei slike tema marginale, skjønt likevel verdt oppmerksomhet i enkelte tidlige bidrag, som det har vært hovedanliggendet mitt å få fram her. Hun kunne ha fortsatt karrieren sin med tyngdepunkt i forsking og vitenskap, slik hun hadde vist si lyst til og sitt klare talent for før 1940. Hva hun i så fall ville ha utvikla av språklige tema på den måten da, er ikke godt å si. Men det antyder kanskje at språkforhold neppe var noe viktig tema for henne, at heller ikke det siste store forskingsprosjektet hun drog i gang, “Oslo-prosjektet”, blei brukt til å belyse språk eller språkbruk (se ovafor), enda det der, som i all forsking hun interesserte seg for fra krigsåra av, gjaldt “kva rolle miljø- faktoren i vidaste forstand spelar i den sjelelege voksteren” (Skard 1986: 135, 366ff.; jf. 228). I det festskriftet hun fikk til 75-årsdagen (Faleide et al. 1980), er det i all

44 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP hovedsak yngre kolleger som legger fram deler av sine granskingsarbeid, og der er språkpsykologiske og -sosiologiske tema godt representert. De bidraga leste hun med stor interesse, og ett av dem (Wold 1980) kunne hun knytte til liknende tematikk i slikt som faren hadde skrevet om språk og språkbruk (opplyst av professor Astri Heen Wold i telefonsamtale 1. mars 2005). Sjøl bidrar hun med en artikkel der òg, men den nevner bare så vidt språkbruk i samband med voksnes tale til barn i eldre oppdragel- seslitteratur (foregrepet i Skard 1954a, jf. 1956a: 8f.; Skard 1976a synes etter tittelen å ta opp samme emne synkront, men gir bare opplysning om ømtålige samtaleemner og berører ikke den språklige samhandlinga mellom barn og voksne) og i samtidas grensesettende (til-)tale til barn i disiplineringssammenheng (foregrepet i bl.a. Skard 1956a: 30f., 40f., 44f.). Den vitenskapelige interessa for språk og språkbruk blant neste generasjons psykologer synes ikke å ha smitta over på henne. Kanskje ville hun livslangt ha representert sin generasjons psykologifaglige ori- entering i det Tom Pear sist på 1930-tallet påpekte som faglig umotivert språkbruks- interessemangel (se ovafor), også om hun hadde valgt å konsentrere seg om forsking og vitenskap framfor faglig formidling og politikk. Men kanskje ville et opprettholdt vitenskapelig primærfokus etter 1940-45 ha gitt henne bedre forutsetninger (ro, kon- sentrasjon, krefter, faglig overblikk og utsyn) for å oppdage og ta inn over seg det gjennombruddet for allmenn, systematisk barnespråksgransking som kom med Roman Jakobson (1941), likens den aktualiseringa av og utfordringa for kognitiv psykologi som kom med Noam Chomskys språkteorier fra 1957 av (tatt opp innafor hennes eget fag ikke minst av hennes tidligere student, professor Ragnar Rommetveit her til lands) og etableringa på 1950-tallet og videreutviklinga deretter av moderne psyko- og sosiolingvistikk (med blant andre hennes tidligere studenter, professorene Rolv Mikkel Blakar og Astri Heen Wold som bidragsytere innafor hennes eget fag i Norge) – alt sammen akademisk-vitenskapelige innovasjoner i hennes embetstid som ligger nær hennes generelle tematiske interessefelt. Med denne siste overlegninga ønsker jeg for all del ikke å kritisere Åse Gruda Skard for noe hun ikke har gjort. Det ville være som å kritisere en forfatter for ikke å ha skrevet ei annen bok enn den han/hun faktisk har valgt å skrive – helt urimelig. Men Åse Gruda Skards vegvalg aktualiserer unektelig det mer prinsipielle spørsmålet om forholdet mellom akademisk-vitenskapelig erkjennelseskonsentrasjon som egen- verdi uten klar samfunnsrelevans, annet enn potensielt langsiktig og i grunnleggende og vid forstand, respektive politisk motivert og adressert, vitenskapsbasert fagvirke med klar intensjon og forventning om her-og-nå-nytte på en måte som gjør det nær- liggende å spørre om sterk betoning av det siste kan komme til å stå i vegen for det før- ste. Spørsmålet er sterkt framme i vår samtid. Som vi har vist til ovafor, var ikke Åse Gruda Skard alltid like sikker på om hun hadde valgt rett.

Ved 100-årsmerket: offisiell feiring og faglig glemsel I den norske allmennhetas bevissthet var Åse Gruda Skard ved sin død i august 1985

45 GEIRR WIGGEN rikssynser og autoritet framfor noen andre i barne- og familiepsykologiske sakssam- menhenger, og hennes enorme fagformidlingsinnsats hadde satt dagsorden for og preg på samfunnsutviklinga generelt og i profesjonsutdanning for de barne-, kvinne- og familiepedagogiske resp. -psykologiske saksområda hun hadde vært talskvinne for gjennom flere generasjoner. I 2005, hundre år etter hennes fødsel, minnes det offisi- elle Norge henne med et eget frimerke, et tjuetokroners til ombæring av tungvektig brevpost innenlands, om enn ikke den aller tyngste; og det psykologiske fagmiljøet ved Universitetet i Oslo knytter navnet hennes til ulike markeringer. I løpet av forbau- sende få år etter sin død synes hun likevel å være glemt i mange av de fagsammen- hengene hun investerte sitt liv i, kan Tonje Kolle konstatere i ei førskolepedagogisk hovedfagsavhandling (2000: 12), der hun noterer spesielt at denne glemselen også gjelder i de praksissammenhengene Skard prioriterte, ikke bare i psykologifagets aka- demiske sammenhenger. Det kan få noen hver av oss til å reflektere edruelig over vår egen viktighet i faglig sammenheng; skjønt “[m]enneskers verdi kan ikke bare måles ut fra deres eget arbeid og egne tanker, men også ut fra det arbeid og de tanker de frem- kaller hos andre”, som biologi-professoren Erika Hagelberg (2005) betimelig minner oss om i en hyllest til Thor Heyerdahl, som hun reint faglig var så uenig med i mangt – enda det bør presiseres at menneskers verdi i eksistensiell forstand ikke kan måles i det hele tatt og ganske spesielt ikke som større eller mindre i forhold til hverandre. Når Kolle i si avhandling vil reaktualisere Åse Gruda Skards innsats, er det på det barne- og kvinnesakspolitiske området. Språklige tema nevner hun så lite (Kolle 2000: 34, 99f., 115f.) at de framstår som enda magrere og utydeligere enn de faktisk er i Åse Gruda Skards skrifter. Med dette har jeg villet bøte noe på den utydeligheta.

Tilvisinger Cohn, Jonas og Julius Dieffenbacher. 1911. Untersuchungen über Geschl.-, Alters- und Begabungs- Unterschiede bei Schülern. Beihefte zur Zeitschrift für angewandte Psychologie. II. Leipzig: Barth. Eng, Helga. 1912. Abstrakte begreper i barnets tanke og tale. Psykologiske undersøkelser paa grundlag av iagttagelse og eksperimenter med skolebarn. Kristiania: Aschehoug. ———. 1935. Rolv Rimes dagbok fra det 10. til det 24. år. Utgitt med en veiledning og oversikt. Oslo: Cappelen. Faleide, Asbjørn, Svenn Torgersen og Astri Heen 1980. Barn og familie – forskning og debatt. Artikkelsamling til Åse Gruda Skard. Tidsskrift for Norsk psykologforening. Monografi nr. 6. Oslo: [Norsk psykologforening.] Giese, Fritz. 1914. Das freie literarische Schaffen bei Kindern und Jugendlichen. I–II. Beihefte zur Zeitschrift für angewandte Psychologie. VII. Leipzig: Barth. Hagelberg, Erika. 2005. “Thor Heyerdahl inspirerte verden.” Aftenposten (kronikk) 19. februar 2005, del 2, 4. Haugen, Einar. 1939a. Om en samlet fremstilling av norsk-amerikansk sprogutvikling. Avhand- linger utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. II. Hist.-Filos. Klasse 1938. No. 3. Oslo: Jacob Dybwad. ———. 1939b. Norsk i Amerika. Oslo: Cappelen.

46 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP

———. 1953. The Norwegian Language in America. A study of bilingual behavior. Vols. I–II. Phi- ladelphia: University of Pennsylvania Press. ———. 1956. Bilingualism in the Americas. A bibliography and research guide. Publication of the American Dialect Society 26. Alabama: American Dialect Society / University of Alabama Press. Haavind, Hanne. 1984. “Åse Gruda Skard – psykologiens mor i Norge.” I: Kvinner i psykologien. Portrett av ni pionerer, utg. av Siri Gullestad og Anna Louise von der Lippe, 181–202. Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø: Universitetsforlaget. Jacobsen, Lis. 1912. Kvinde og Mand. En Sprogstudie fra dansk Middelalder. København: Gylden- dal. Jakobson, Roman. 1941. Kindersprache, Aphasie und allgemeine Lautgesetze. Uppsala: Almqvist & Wiksell [Eng. utg.: Child Language, Aphasia, and Phonological Universals. The Hague, Paris: Mouton 1968.] Koht, Aase Grude. 1929. “Étude d’un test d’imagination sur des écoliers parisiens.” L’Année Psy- chologique XXX, 40–72. Kolle, Tonje. 2000. Ordene som ble borte. Et historisk og feministisk perspektiv på Åse Gruda Skards bøker om barneoppdragelse. Høgskolen i Østfold. Rapport 2000:5. [Halden:] Høgsko- len i Østfold. [Orig. som hovedfagsavhandling i barnehagepedagogikk, Høgskolen i Oslo.] Meltzer, Harald. 1862. “Til og fra America.” I ibid.: Smaabilleder af Folkelivet, Del II, 67–216. Christiania: Jac. Dybwad. Pear, Tom H. 1938. “Talen – eit psykologisk og pedagogisk problem.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 22:10, 318–21. Rosenzweig, Saul og Aase Grude Koht. 1933. “The experience of duration as affected by need- tension. A preliminary study.” Journal of Experimental Psychology 16, 745–74. Ryen, Else, red. 1976. Språk og kjønn. Oslo: Novus. Seip, Didrik Arup. 1933. “Nordmenn og norsk språk i Amerika.” Ord och bild 42, 253–59. Skard, Sigmund. 1980. Solregn. Ein sjølvbiografi. Oslo: Det Norske Samlaget. ———. 1982. Mennesket Halvdan Koht. Oslo: Det Norske Samlaget. ———. 1983. Åse Gruda Skard. Bibliografi 1915–1983. Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø: Uni- versitetsforlaget. ———. 1986. “Åse Gruda Skard. Bibliografi 1983–1986.” I Skard, Åse Gruda 1986, 418–21. Skard, Åse Gruda. Se òg Koht, Aase Grude. Skard, Åse Gruda. 1932–33. “Er det skilnad på uttrykksmåten hos gutar og gjenter?” Norsk peda- gogisk årbok 6 (1932–33), 35–43. Trykt opp i Lärarinneförbundet 27 (1940): 46, 6–10 og i Skard, Åse Gruda 1965, 173–81. ———. 1933. “Barn som ikkje kan lese.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 17: 7, 163–74. ———. 1935a. “Studies in the psychology of needs: Observations and experiments on the sexual need in hens.” Acta Psychologica 2, 175–233. [Sammendrag i Onzième congrès international de psychologie, Paris 1937, 456–57. Paris 1938.] ———. 1935b. “Barnet lærer å tale.” Norsk tidend 25. oktober 1935. ———. 1935c. “[Melding av] Helga Eng: Rolv Rimes dagbok (Oslo 1935).” Bok og bibliotek 2, 333–34. ———. 1937. “[Melding av] Marius Sandvei: Svensk-norsk ordbok. Oslo, Fabritius & Sønners Forlag, 1936.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 21: 10, 257–58. ———. 1938. “Oppseding til menneskevørdnad.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 22: 9, 257–69. ———. 1944. “Er det norsk eller amerikansk – eller norsk-amerikansk?” Nordisk Tidende [New York] 54: 10 (9. mars 1944), 1 og 9. ———. 1947. “De ‘stygge’ ordene.” Arbeiderbladet 1. februar 1947. ———. 1948. “Ordene kommer.” Arbeiderbladet 24. januar 1948.

47 GEIRR WIGGEN

———. 1949. “Barn med lesevansker.” Arbeiderbladet 12. februar 1949; òg i Vår skole 35 (1949), 134–35. ———. 1950. “[Melding av] Henry Havin: Psykologisk ordbok. Oslo, Johan Grundt Tanum, 1950.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 34: 5, 188–90. ———. 1951. “Televisjonen — eit nytt pedagogisk problem.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 35: 11, 231–47. ———. 1952a. “Mor skal hviske – hvis de syvårige skal høre hende.” Børn 16, februar, 8. ———. 1952b. “Social utveckling och personlighetsdaning.” I: Social fostran. En handbok för lärare, utg. av Ester Hermansson, 3–40. Stockholm: Svenska bokförlaget, Bonniers. ———. 1953. “Barn i ulike kulturer.” I: Festskrift til B. Ribsskog 25. januar 1953, utg. av Ruth Frøyland Nielsen, Hans Bergersen og Trygve Dokk, 180–98. Oslo: Gyldendal. ———. 1954a. “Kva las dei om barnestell og oppseding før i tida?” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 38: 3, 76–93. ———. 1954b. “Slyngelalderen.” Liv og helse 20: 6, 123–26. ———. 1955. “Helga Eng 80 år 31te mai 1955.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 39: 5, 173–76. ———. 1956a. Disiplin i heimen. Forsøk på utviklingsmessig oppdragelse. Sosialdepartementets småskrifter. Nr. 3. Oslo: Sosialdepartementet. ———. [1956b.] “Scope and Methods of the Oslo Project (1950–1956).” 9s. Udatert (foredrags-?) manuskript. Oppbevart ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, i mappe datert 1956, pap- peske V1U-16. ———. 1958. “Billedbok – ord – ting, hvilken sammenheng har de for børn?” Dansk pædagogisk tidsskrift 6, 248–50. ———. 1960. “Skal biletkulturen gløype oss?” Norsk tidend 15. desember 1960. ———. 1964. “Kan treåringer lære å lese?” Kvinner og klær 1964: 18, 34–35. ———. 1965. Barnet i samfunnet. Artiklar i utval. Oslo: Det Norske Samlaget. ———. 1966a. Orality in the first nine years of life. Nordisk psykologi. Monografiserien 20. [= Nordisk psykologi 18: 2, 149–80.] København: Munksgaard. ———. 1966b. “Helga Kristine Eng 1875–1966.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 50: 5, 185–86. ———. 1966c. “Lesemognad og lese-opplæring.” Norsk Pedagogisk Tidsskrift 50: 5, 190–91. ———. 1969. “Same slag minoritetsproblem i Norge og New Zealand.” Norsk Pedagogisk Tids- skrift 53: 9, 331–34. ———. 1971. “Barnet som forbrukar.” Forbrukerrapporten 14: 4, 4–10. ———. 1973. Liten blir stor. Tolv artiklar om barn, foreldre og samfunn. Oslo: Det Norske Samlaget. ———. 1976a. Barn og vaksne talar saman. Sosialdepartementets småskrifter. [Oslo:] Sosialde- partementet. ———. 1976b. “Voksne banner også.” Arbeiderbladet 16. mars 1976. ———. 1977. “Språk og kropps-språk.” Foreldre & Barn 1977: 9, 5. ———. 1979a. “‘Alt for barnet’ – riss av ein sjølvbiografi.” I: Hvor var kvinnene? Elleve kvinner om årene 1945–1960, utg. av Kari Skjønsberg, 162–91. Oslo: Gyldendal. ———. 1979b [1954 (1951)]. Hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn? 10. reviderte opplag. Oslo: Sosialdepartementet, i kommisjon hos Johan Grundt Tanums Bokhandel. Først utgitt som artikkelserie i Arbeiderbladet i 1951. ———. 1980a. “Ikkje katastrofalt om det drøyer litt før barnet bruker ord.” Foreldre & Barn 1980: 6/7, 11. ———. 1980b. “Ødelegger TV barnas språk?” Arbeiderbladet 15. november 1980. ———. 1981a. “Den første leseundervisninga.” I: Paa Børnenes eget Talemaal. Dialekt i barne- hage og skule, utg. av Turid Kleiva og Bodil Røyset, 39–41. Oslo: Det Norske Samlaget. ———. 1981b. “Barn og språk.” Aktuelt perspektiv 1981: 2, 28–29.

48 SPRÅKLIGE TEMA I ÅSE GRUDA SKARDS FAGFORFATTERSKAP

———. 1981c. “Hvilket språk skal vi bruke?” Foreldre & Barn 1981: 8, 28. ———. 1983a. “Hun vil ikke snakke i barnehagen.” Foreldre & Barn 1983: 1, 34–35. ———. 1983b. “Om språket i bladet vårt.” Foreldre & Barn 1983: 3, 28–29. ———. 1985. Liv laga. Ei minnebok. 1905–1940. Oslo: Gyldendal. ———. 1986. Fulle hender. Ei minnebok. 1940–85. Oslo: Gyldendal. Skard, Åse Gruda og Sigmund Skard. 1979. “Barneår og språkstrid.” Aftenposten (kronikk) 31. mai 1979. Wold, Astri Heen. 1980. “Lese- og skriveopplæring på dialekt. En språkpsykologisk diskusjon.” I: Faleide o.a. (1980), 222–52. Aall, Anathon. 1910–1911. “Et psykologisk experiment om hukommelse og gjenfortælling.” Psyke V, 93–112 og VI, 35–50. ———. 1913. “Zur Psychologie der Wiedererzählung.” Zeitschrift für angewandte Psychologie VII, 185–210.

Geirr Wiggen Universitetet i Oslo Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling Postboks 1099 Blindern NO-0316 Oslo [email protected]

49 Språk og språkhaldningar hjå ungdomar i Sogndal

Doktordisputas ved Universitetet i Bergen 17.12.2004

Presentasjon ved doktoranden, Ragnhild Anderson

Utgangspunkt Utgangspunktet mitt for denne avhandlinga har vore å prøva å finna svar på ein del spørsmål som dukka opp då eg var ferdig med hovudoppgåva mi Variasjon og endring i sogndalsdialekten i 1997. Eg hadde der 30 tilfeldig uttrekte informantar i alderen 17 – 83 år med minst éin av foreldra frå Sogndal. Det viste seg då at det tradisjonelle sogndalsmålet heldt seg svært godt, men eg hadde ei kjensle av at eg her ikkje hadde greidd å fanga opp endringar som var i gang hjå dei unge, og dessutan følte eg at det òg ville ha vore naturleg at sogndøler med innflytta foreldre, som etter kvart er nokså mange, burde vera med. Den demografiske utviklinga i Sogndal og nokre andre stader i Noreg det kan vera naturleg å samanlikna med, er slik frå 1960 og fram til 20011:

1 1960 1970 1980 1990 2001 %endring 1960-2001 Sogndal 3,896 4,452 5,519 5,973 6,581 ** 69% Førde 3,643 4,731 7,401 8,752 10,739 ** 195% Bø 3,720 3,944 4,412 4,704 5,159 ** 39% Volda 7,011 7,294 7,979 8,006 8,338 ** 19% Voss 12,979 13,692 14,166 14,082 13,755 ** 6% Trondheim 105,194 127,328 134,854 137,846 151,198 ** 44% Tabell 1: Folketalsutvikling i Sogndal og nokre andre tettstader og byar i Noreg frå 1960 – 2001.

Tabell 1 viser at Sogndal har hatt om lag den same demografiske utviklinga som mange andre stader, men at Sogndal har hatt større prosentvis auke enn mange andre plassar. I tillegg til berre å undersøkja korleis unge sogndøler snakka, ville eg gjerne òg sjå nærare på innstillinga deira til talemålet i bygda, noko eg ville finna ut ved å studera

* Etter disputasen skifta doktoranden namn frå Haugen til Anderson.

Maal og Minne 1 (2006): 50–81 50 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL haldningane deira. Ettersom studieobjektet haldningar og språknormer ikkje kan observerast direkte, har eg nytta ulike metodiske tilnærmingar, for med fleire kjelder vil ein få meir presise opplysningar om studieobjekt ein berre kan undersøkja indi- rekte. Ulike undersøkingsmetodar vil med andre ord kunna spegla objektet frå ulike vinklar. Avhandlinga mi er eit tilskot til det store nasjonale prosjektet Talemålsendring i Noreg (TEIN). Store språkhaldningsgranskingar finst det relativt fåe av i Noreg, og det er i alle fall ikkje vanleg at ein sit med materiale som dekkjer både haldningane og den verkelege språkbruken hjå dei same informantane. Nytt er det òg at talemålet hjå informantar med innflyttarforeldre vert undersøkt.

Målsetjing Eg har hatt fire hovudproblemstillingar for denne avhandlinga:

Problemstilling 1: Kva haldningar har folk som bur i Sogndal til sogndalsdialekten? Problemstilling 2: Kva haldningar har unge sogndøler til sogndalsdialekten? Problemstilling 3:Kva kjenneteiknar talemålet (sentrale trekk innafor lydverk og formverk) hjå dei unge sogndølene? Problemstilling 4: Kva er grunnen til at unge sogndøler snakkar slik dei gjer?

I dei tre fyrste problemstillingane har eg vore på jakt etter å finna allmenne mønster, medan den fjerde problemstillinga er knytt til tre utplukka enkeltindivid. Eg har vilja gå frå eit vidt til eit meir innsnevra perspektiv, frå mange informantar til fåe og med fire ulike fasar. Eg har såleis prøvd å gå frå eit makroperspektiv ned til eit mikroperspektiv og frå det kvantitative (som kan generaliserast) til det kvalitative (som gjeld enkeltindivid). Heile framgangsmåten kan illustrerast som ei trakt med fil- ter, som i figur på neste side.

Fase I: Haldningsgransking på kinoen i Sogndal Kinogjengarar vart over fire kveldar bedne om å vurdera det framtidige kinoprogram- met i bygda ved å svara på eit spørjeskjema etter at filmen var slutt. Instruksjonen om korleis ein skulle gjera dette vart presentert over høgtalarane inne i kinosalen både før og etter at sjølve filmen vart vist. Stemma som snakka representerte to av kveldane det eg har definert som den tradisjonelle sogndalsdialekten (varietet 1), og to av kveldane den nyaste varianten sogndalsdialekt (varietet 3). I dei seks nye variablane er det fire variablar som gjeld lydverket og to som gjeld formverket. Den fyrste variabelen gjeld ao-lyd eller ein å-lyd som i verbet . Den andre er vekslinga mellom ein palatal affrikat eller ein postalveolar frikativ, dvs. om ein har kj-lyd eller sj-lyd i ord som . Den tredje går på om dei uttalar ein dn-lyd eller ein rn-lyd i ord som . Den siste av dei fire variablane som er knytte til lydverket, gjeld retroflek- tering eller ikkje retroflektering i rt-samband som i ordet . Dei to variablane

51 RAGNHILD ANDERSON

Figur 1: Materialtypar og rekkefylgje på dei ulike delfasane av dette prosjektet. som er knytte til formverket, går på om det er i-mål eller a-mål i bunden form eintal av sterke hokjønnsord og bunden form fleirtal av inkjekjønnsord som i orda og , og i bunden form eintal av adjektiv som endar på -en framom hokjønnsord som i t.d. .

Fase IIa: Haldningsgransking med 153 av i alt 162 elevar ved Sogndal ungdoms- skule skuleåret 2000/2001 Elevane skulle vurdera 6 kvinnestemmer som var innspelte på CD, og elevane fekk opplyst at dei røystene dei høyrde, var utplukka til audition på ein film. Dette var såleis ein indirekte test, der dei som deltok ikkje fekk vita før etterpå kva som var det eigent- lege føremålet med testen. Dei vart bedne om å vurdera åtte ulike eigenskapspar som t.d. venleg – uvenleg hjå kvar person på ein femdelt skala der kvar av desse karakte-

52 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL ristikkane hadde overskriftene veldig – litt – verken eller – litt – veldig. Skjemaet for kvar enkelt røyst såg då slik ut:

Opptak nr.___ Kva fyrsteinntrykk får du av denne personen?

Veldig Litt Verken eller Litt Veldig lågt utdanna høgt utdanna

frå sentrum frå utkant

moderne gamaldags

leiartype ikkje leiartype

påliteleg ikkje påliteleg

er interessert i er ikkje interessert i å bli kjend med å bli kjend med

venleg uvenleg

glup dum

Figur 2: Haldningsskjema for “verbal guise-” undersøkinga.

53 RAGNHILD ANDERSON

To og to av dei seks stemmene representerte den same språklege varieteten, for å kon- trollera at ikkje elevane skulle føretrekkja éi av stemmene, men at det var dei ulike måtane å snakka sogndøl på, som skulle gje utslag i ulike vurderingar.

Fase IIb: Sjølvvurdering av eige talemål hjå 36 ungdomar ved Sogndal ung- domsskule 74 av dei elevane som var med i granskinga i fase IIa, svarde at dei ville vera med vidare i prosjektet. Eg trekte her ut 36 av desse. Eg trekte dei ut i seks grupper ut frå sosiale bakgrunnsvariablar som kjønn og foreldrebakgrunn (0, 1 eller 2 foreldre frå Sogndal). Det fyrste dei gjorde, var å høyra alle dei seks røystene på nytt der dei tre dialektvarietetane fekk kvart sitt hjørne i ein trekant slik figur 3 nedafor viser:

Variant 3

Variant 1 Variant 2

Figur 3: Dialekttrekanten elevane skulle vurdera røystene etter.

Dette var ein direkte test der eg ville ha fram sjølvrapportert språkbruk. Denne gongen skulle elevane vurdera sitt eige talespråk i høve til den varieteten dei meinte dei låg nærast, og setja eit kryss der. Dei fekk òg melding om at dei kunne setja kryss utafor trekanten dersom dei ikkje snakka likt nokon av måtane.

Fase III: Kartlegging av talemålet hjå 36 ungdomar ved Sogndal ungdomsskule Eg gjekk vidare og undersøkte den faktiske språkbruken hjå desse same 36 informan- tane. Denne undersøkinga kunne såleis samanliknast direkte med undersøkinga i hovudoppgåva. For at det skulle vera meiningsfullt å analysera språket deira i høve til sogndalsdialekten, måtte dei sjølve (i sjølvrapporteringstrekanten) ha vurdert dialek- ten sin til å liggja nærast ein av dei tre varietetane eg opererer med. Då fall fem infor- mantar vekk, så eg stod att med 31 informantar, dvs. frå gruppe I og III i tabell 2:

54 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Gruppe Kriterium Tal på informantar

I 1. Minst éin av foreldra er frå Sogndal 2. Informantane vurderer seg som sogndalstalarar 23 II 1. Minst éin av foreldra er frå Sogndal 2. Informantane vurderer seg ikkje som sogndalstalarar 1 III 1. Ingen av foreldra er frå Sogndal 2. Informantane vurderer seg som sogndalstalarar 8 IV 1. Ingen av foreldra er frå Sogndal 2. Informantane vurderer seg ikkje som sogndalstalarar 4

Tabell 2: Fordeling av informantane ut frå foreldrebakgrunn og eigenvurdering av talemål.

Fase IV: Djupintervju med tre utplukka informantar Ut frå ulike posisjonar i haldningsdelen og i samtalane under språkopptaka av under- søkinga plukka eg ut tre informantar til djupintervju. Den eine informanten hadde uttrykt seg som negativ, den andre som tvitydig og den tredje som positiv til sogn- dalsdialekten. I denne oppfylgingssamtalen var eg interessert i å finna ut om det var noko med haldningane som kunne gje svar på kvifor dei snakka som dei gjorde. Me kom under desse samtalane direkte inn på spørsmål som var knytte til talemålet i Sogndal.

Fase IIa, IIb og fase III har eg analysert ved hjelp av hypoteseprøvande statistikk. Eg valde denne forma av di eg ikkje ville gjera det for enkelt med berre å rekna prosent og heller ikkje for avansert ved å bruka eksplorerande statistikk, der ein i etterkant må bruka nye metodar for å forklara resultata. I fase IV analyserte eg kvalitativt ved hjelp av sitat og tolking av utsegnene til tre informantar.

Hovudresultat Problemstilling 1: Kva haldningar har folk som bur i Sogndal til sogndalsdialekten?

Denne problemstillinga var knytt til fase I (undersøkinga på Sogndal kino). Her viste det seg at det berre var 14 av totalt 297 av dei som gjekk for å sjå filmen, som svarde, dvs. 4,7%, og det vart for fåe til at resultatet kan brukast til å seia noko om haldning- ane til talemålet, så eg fekk med andre ord ikkje noko brukande resultat som kan gje svar på denne problemstillinga.

55 RAGNHILD ANDERSON

Problemstilling 2: Kva haldningar har unge sogndøler til sogndalsdialekten?

Denne problemstillinga var knytt til fase IIa (indirekte haldningsgransking med 153 ungdomsskuleelevar) og fase IIb (direkte haldningsgransking med 36 av dei 153 ung- domsskuleelevane). Den indirekte granskinga viste at det var kjønnsskilnader ved at jentene jamt over var mest positive til alle dei tre varietetane av sogndalsdialekten – det var signifikante samanhengar når det galdt mellomvarieteten (varietet 2). Foreldrebakgrunn var òg avgjerande, for elevane med to sogndalsforeldre var mest positive til alle varietetane – det var signifikante samanhengar mellom informantar med to og ingen sogndalsfor- eldre for mellomvarieteten (varietet 2) og mellom informantar med to og ein av forel- dra frå Sogndal for den mest tradisjonelle varieteten og mellomvarieteten (varietet 1 og 2). Åttandeklassingane var signifikant meir positive til den nyaste varieteten (vari- etet 3) enn niande klasse og tiande klasse. I den direkte haldningsgranskinga kom det fram at gutane jamt over både i sjølv- vurderingstrekanten og under språkopptaka uttrykte seg meir positivt til den tradisjo- nelle sogndalsdialekten enn jentene. Når det galdt foreldrebakgrunn, var dei som hadde minst éin av foreldra sine frå Sogndal, mest positive til sogndalsdialekten og vurderte i større grad språket sitt til å liggja nærast ein av dei tre varietetane i dialekt- trekanten. Med tanke på klassetrinn var det flest elevar i åttande klasse som låg nærast den nyaste varieteten (varietet 3), flest i niande klasse som låg nærast den tradisjonelle varieteten (varietet 1), og flest i tiande klasse som låg nærast mellomvarieteten (vari- etet 2). Under talemålsopptaka uttrykte elevane i niande klasse seg også mest positivt til den tradisjonelle sogndalsdialekten.

Problemstilling 3: Kva kjenneteiknar talemålet (sentrale trekk innafor lydverk og formverk) hjå dei unge sogndølene?

Ei samanlikning med resultata frå hovudoppgåva mi syner at dei nyare formene som særmerkjer mellomvarieteten (varietet 2), dominerer i opptaka frå 2001. Tradisjons- prosenten i 1996 var på 77,6 hjå alle dei 30 informantane samla og 71,6 når eg berre såg på dei 16 yngste av desse (aldersgruppa 17 – 44 år). I 2001 er derimot tradisjons- prosenten for dei 23 informantane som har minst éin av foreldra frå Sogndal, på 49 – og denne skilnaden er signifikant i høve til båe gruppene i 1996-materialet. Variabel 15 som gjeld vekslinga mellom forma /mi:/ og /me:/, er den einaste som har høgare tradisjonsprosent i 2001 (dvs. fleire belegg på tradisjonell form) enn i det førre mate- rialet frå 1996. Den kraftige nedgangen i tradisjonsprosent for alle variablane samla kan såleis vera eit teikn på at sogndalsdialekten er i endring. Men me kan ikkje vita sikkert om dei som er unge i 2001-materialet, vil halda fram med å snakka slik når dei vert vaksne òg. Når eg går vidare og berre ser på resultata frå 2001 for seg, og tek med dei seks nyaste variablane og dei informantane som ikkje har nokon av foreldra frå Sogndal òg,

56 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL ligg tradisjonsprosenten noko høgare på 58,7. For dei seks nyaste variablane viser dei nyare formene seg generelt sett å ha slege svært lite gjennom. Gutar har signifikant høgare tradisjonsprosent enn jenter. Informantar med to sogndalsforeldre har høgare tradisjonsprosent enn informantar med éin av foreldra frå Sogndal, som igjen har sig- nifikant høgare tradisjonsprosent enn informantar utan sogndalsforeldre. Det er òg interessant at det er svært høg signifikant skilnad mellom gutar og jenter med båe for- eldra frå Sogndal ved at gutane har høgast tradisjonsprosent. For dei ulike klassestega var det ikkje nokon signifikant skilnad på talemålet.

Problemstilling 4: Kva er grunnen til at unge sogndøler snakkar slik dei gjer?

Dei tre informantane som eg plukka ut att her, hadde både ulike haldningar til sogn- dalsdialekten og ulik tradisjonsprosent. Gjennom desse tre informantane ville eg prøva å få svar på kva som gjer at ein sogndøl får den innstillinga han får og snakkar som han gjer. Eg kan dra fram att alle resultata frå dei ulike fasane for kvar av desse tre informantane og knyta dei til ein teoretisk modell av Ajzen (1988) om planlagd åtferd. Denne modellen er sett saman av tre komponentar: haldningar, subjektiv norm og opplevd åtferdskontroll:

Haldning

Subjektiv INTENSJON ÅTFERD norm

Opplevd åtferds- kontroll

Figur 4: Korleis teorien om planlagd åtferd er oppbygd (etter Ajzen 1988: 133).

Sjølv om modellen ikkje i seg sjølv kunne forklara eller predikera språkbruk, fungerte han bra som ein illustrasjon på viktige faktorar som sannsynleggjer språkbruken. Samsvaret mellom faktorar og faktisk språkbruk hjå informantane såg ut til å vera størst der det var positive utslag for sogndalsdialekten under dei direkte haldnings- granskingane. Elles såg det ut til å vera avgjerande for korleis dei snakka, om dei

57 INGER LISE PEDERSEN hadde eit sosialt nettverk med andre sogndøler, kva normer ungdomane orienterte seg etter, og kvar dei kunne tenkja seg å slå seg ned som vaksne. Det kan òg sjå ut til at det i Sogndal i dag eksisterer to ulike normsentrum eller språksamfunn som ein kan ori- entera seg etter. Det eine er det lokale sogndalsmålet, og det andre er eit meir eller mindre utilpassa austnorsk tilflyttarmål. Dei 31 informantane som er med i den kvan- titative undersøkinga her, snakkar alle ein variant av sogndalsdialekten, medan dei fem informantane som verken definerte seg sjølve til å snakka sogndøl eller hadde nokon av foreledra sine frå bygda, er eksempel på informantar i materialet mitt som snakkar dette tilflyttarmålet. Det er mogleg å tenkja seg at desse to ulike talemålsstra- tegiane held fram med å leva side om side ei stund utan at dei påverkar kvarandre i vesentleg grad.

Noter 1 Folkemengda er gitt opp i samsvar med kommunegrensa 1. januar 2002. Folkemengda i 1960 er berekna av Norsk Samfunnsvitskapleg Datateneste (NSD).

Litteratur: Ajzen, Icek. 1988. Attitudes, Personality, and Behavior. Milton Keynes: Open University Press.

Første opponent: Inge Lise Pedersen, Københavns Universitet

Sprogforskningen, specielt dialektologien, har traditionelt betonet fordelen ved hjem- mebane: evnen til at høre selv små forskelle hvis de betyder noget; mange dialektolo- ger og sociolingvister har beskrevet deres eget sprogsamfund.2 Antropologer har typisk arbejdet modsat, og betonet risikoen for hjemmeblindhed, eller i hvert fald begrænset syn (skyklapper), og derfor oftest arbejdet i meget ander- ledes samfund. Du har fulgt den sprogvidenskabelige tradition, og beskrevet din egen dialekt, og jeg kommer så som den fremmede antropolog og (vil du måske sige) læser afhand- lingen som Fanden læser Bibelen, for sådan tager det sig nemt ud når man bruger dan- ske briller på norske forhold, eller skulle man snarere sige ser gennem danske linser, siden dette ikke er noget man sådan lige kan lægge fra sig som et par briller. Dermed skulle min synsvinkel være præciseret.

Teksten gengiver med ganske få ændringer og tilføjelser den mundtlige opposition.

58 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Afhandlingens opbygning Før jeg går i gang med mine kommentarer vil jeg give en ultrakort præsentation af afhandlingens opbygning, bl.a. ved noget så simpelt som at se på de enkelte kapitlers proportioner – som altid siger en hel del om en tekst. Efter indledningen (målsætning, drøftelse af forklaringstyper i humaniora, tidli- gere forskning og hovedproblemstillinger) følger en kort beskrivelse af stedet, bygde- byen Sogndal og af talesproget der (i alt s. 1-36). Teorikapitlet diskuterer makroniveau, mikroniveau (individniveau), mesoniveau samt forklaringsmodeller. Det begynder med samfundsstrukturen og bevæger sig ned til lokalsamfundet og sociale kategorier. Individniveauet behandler holdninger og sammenhæng mellem holdninger og adfærd, mens mellemniveauet binder individ og gruppe sammen og behandle sociale normer og identitetshandlinger. Kapitlet er relativt kortfattet (s. 37-70), og det er ikke sprogteori men snarere soci- alpsykologi og sociologi der her introduceres. Metodekapitlet er derimod et af bogens længste (s. 71-173). Det er især hold- ningsundersøgelsen der vies opmærksomhed, og som gennemgås meget udførligt og detaljeret. Resultater og analyse fremlægges i to afdelinger. Først redegøres for sproghold- ninger (s.174-217), dernæst for sprogbrugen (s. 218-300), med en opsummerende drøftelse (s. 301-348) hvor den kvalitative del af undersøgelsen fremlægges og indgår i forklaringsdiskussionen, og selve fremstillingen rundes så af med en afslutning med konklusioner og ideer til videre undersøgelser (s. 349-358). Resten af bogen rummer de obligate dele sammendrag, abstract, kilder (som er en litteraturliste af rimeligt omfang) samt en række bilag på i alt 69 sider. Hvis vi kort skal karakterisere afhandlingen ud fra proportionerne, kan vi sige at den gør mere ud af metode end teori, og det er socialpsykologisk teori der betones. Det er et af afhandlingens store fortrin at den både skildrer sprogholdninger og sprogbrug og samspillet mellem disse, og at der er god balance mellem de to dele, lige som den sætter kvalitative og kvantitative metoder i spil mod hinanden. Ikke ved (som det desværre ofte sker) at man sætter sig mellem de to stole ved at forsøge en slags mellemting, men ved at rendyrke begge metoder og inddrage dem begge i analysen, og specielt i forklaringsdiskussionen. Og lad os så efter dette præludium komme i gang med diskussionen. Først et par spørgsmål til det talmæssige som en slags opvarmning til hovedsagen i mit indlæg.

Statistik Det er et meget langt og udførligt metodekapitel, du har, men alligevel mangler jeg noget. En grundlæggende skelnen i statistik er jo om der regnes med variabler på nomi- nalniveau, ordinalniveau eller intervalniveau.

59 INGER LISE PEDERSEN

Side 149 skildrer du udførligt hvilket niveau dine variabler befinder sig på: – uafhængige variabler i holdningstesten på nominalniveau (køn og forældre- baggrund) – klassetrin, dvs. alder, er på intervalniveau, men den har du set på ud fra nomi- nalniveau. De afhængige variabler er på ordinalniveau: – vurderingen af personerne er en rækkefølge Alligevel vælger du at bruge parametrisk test, dvs. en test der normalt forudsætter at variablerne er på intervalniveau, på basis af en argumentation (side 150 øverst) om at: “det verkar meir sannsynleg at ein vil vurdera og oppfatta avstanden mellom kate- goriane som like lange på ein oddetalsskala der kategorinamna er skildra med ankra ytterpunkt i form av overskrifter som er symmetriske på båe sider av den nøytrale kategorien, enn ein vil gjera i undersøkingar der ein berre får oppgjeve ein talskala eller ein skala utan overskrifter”. Hvorefter du fortæller at der er mange eksempler på at man har brugt parametriske tests med data som blot er på rangniveau, og at du vil føje dig ind i denne mere liberale tradition. Kunne du sige lidt mere om hvorfor du vælger at bruge denne form for statis- tik, som store dele af sociolingvistikken ikke mener er anvendelig på denne type data? Jeg vil ikke gå mere ind i denne diskussion, hvor jeg har indtryk af at konfession står over for konfession. Jeg syntes blot du skyldte os en lidt udførligere begrundelse for det valg du har truffet. Jeg vil vende tilbage til holdningsundersøgelsen senere, men først er der et par ting ved sprogbrugsbeskrivelsen som jeg gerne vil have helt på det rene.

Totalprocent eller gennemsnitstal? Og jeg bliver ved det talmæssige. Side 170 opstiller du tre alternativer for hypotese- testning. Som det første skriver du: “Ein kan testa alle variablane samla og gje dei lik vekting uavhengig av tal på belegg” (ILPs kursivering). Det læser jeg som en beskri- velse af at man i givet fald vil bruge et gennemsnit af traditionsprocenten for de enkelte variabler. Ved at bruge denne metode kommer alle variabler til at veje lige meget, og du skri- ver at det er denne metode du vil bruge i hypotesetestningen, samtidig med at du vil synliggøre hvilke variabler der giver størst udslag mellem de kategorier du sammen- ligner (s. 170 nederst). Er det rigtigt forstået? Men tabel 6.29 (s. 219 ff) oplyser så vidt jeg kan se om totalprocenter for hver enkelt informant, samt et gennemsnit for alle informanter, dvs. at informanterne har samme vægt uanset om de har få eller mange belæg, men de enkelte variabler har ikke samme vægt, idet de hyppige variabler tæller mere end de knap så hyppige – eller har jeg misforstået? I tabel 6.30 (s. 221ff) regner du traditionsprocent ud for hver enkelt variabel, dvs. totalprocent? I så fald tæller informanterne ikke lige meget, men de informanter der har flest belæg kommer til at veje tungest.

60 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Det svarer til det du skriver side 224 midten, at alle belæg er vægtet på samme måde uafhængig af hvilken kategori de hører til. Men du fortsætter med igen at sige at alle sproglige variabler, alle individer og alle andre uafhængige variabler tæller lige meget. Og føjer for tydelighedens skyld til at en variabel med lavt belægtal vil tælle lige så meget som en variabel med et højt tal. Er det en uheldig formulering side 224, eller er det mig der ikke kan læse norsk indenad, når jeg synes at du med denne for- mulering modsiger dig selv? Kort sagt: hvilken metode bruger du? Totalprocent (hvor alle belæg tæller lige meget) eller gennemsnitstal (hvor den enkelte sproglige variabel, informant, bag- grundsvariabel vejer det samme som den anden). Er det types eller tokens, variabler eller belæg du vægter? Det ser ud til at der er regnet totalprocenter ud for den enkelte informant. Dernæst gennemsnitstal for informanterne i gruppen (fx med 2/1/0 lokale forældre s. 230/af samme køn s. 235f /på samme klassetrin s. 244). Desuden totalprocent for hver vari- abel for hver gruppe (med 2/1/0 forældre//piger/drenge//hvert klassetrin). De sproglige variabler er altså ikke tildelt samme vægt, men de ikke-sproglige variabler er alle steder tildelt samme vægt, dvs. forskellen i talemængde mellem infor- manterne er udlignet, men forskellen i belægstal er ikke udlignet. Dermed kommer vi til hovedpunktet i min opposition, som jeg har tænkt mig at opholde mig en del ved, og her skruer jeg de danske briller fast.

Afgrænsningen af den sproglige analysegenstand/definition af Sogndalsdialekten 1. Informantudvalget På afhandlingens første side skriver du at formålet med denne doktorafhandling er at afdække hvad der sker med talesproget og holdningerne til talesproget hos unge men- nesker i Sogndal. Vanligvis har det været et mindstekrav til informanter i socioling- vistiske undersøgelser at mindst en af informanternes forældre har været fra det sted man undersøger, hævder du. Den påstand gælder muligvis for norske sociolingvis- tiske undersøgelser (jeg har ikke kontrolleret det), men den gælder bestemt ikke andre steder, hvor man normalt har ladet sig nøje med at informanterne selv var opvokset på undersøgelsesstedet – selv om Labov har påvist at der er visse finesser i lokalt tale- sprog som det kræver to generationer at beherske. Men lad det nu være, for du argu- menterer fornuftigt for at inkludere alle unge som er vokset op i Sogndal, de er alle potentielle informanter, skriver du. I din hovedopgave (som jo spiller en rolle som sammenligningsmateriale) har du kun medtaget informanter hvor mindst en forælder var fra Sogndal, og derfor kan du kun foretage sammenligninger med denne del af de unge (s. 91), men i de øvrige dele af undersøgelsen kan alle de indfødte altså principielt optræde. Men denne inkluderende holdning opretholdes ikke i den kvantitative sprogbe- skrivelse.

61 INGER LISE PEDERSEN

I holdningsundersøgelsen deltager som sagt alle elever i den pågældende alders- gruppe dvs. 8.-10. klasse, men til sprogbrugsbeskrivelsen foretages en informantud- vælgelse, i flere trin. De der kunne tænke sig at være med meldte sig selv, og 74, dvs. ca. halvdelen meldte sig. Det kan strengt taget give en skævhed, idet det kan være de mere sprogbe- vidste der har meldt sig (som du selv er opmærksom på og kommenterer s. 92). Blandt denne halvdel, for så vidt de havde boet i Sogndal siden de var 6, blev udtrukket 36 ud fra kriterierne køn og forældrebaggrund. Men så skriver du side 92 øverst: “Sogndøler med innflyttarforeldre kan bli tekne med i den kvantitative delen når det gjeld språkleg realisering, dersom dei har eit talemål som ligg innafor dei tre vari- etetane som eg har definert som sogndalsdialekten (jf. kap. 5.2.2.1). Informantar som har eit heilt anna talespråkssystem og heilt andre variablar, vert derimot tekne ut or materialet, for det er lite fruktbart å måla desse personane kvantitativt ut frå sogndals- trekk.” (s. 92). Tilsvarende skriver du side 169 nederst: “det gjev berre meining å samanlikna talemålet til dei som faktisk snakkar ein dialekt som kan relaterast til Sogndal” (ILPs kursivering), og derfor har du foretaget hvad du side 131 benævner “Kvalitetskontroll av informantane”, og det fremgår at du ikke mener at alle indfød- tes dialekt kan relateres til Sogndal.

“Kvalitetskontroll av informantane” Under denne overskrift gemmer sig hvad du kalder at “informantane må tilfredsstilla visse grunnleggjande krav” (s. 131), fordi det kun giver mening (hævder du) at stu- dere sproget hos de informanter som har et talesprog som det er muligt at relatere til de variabler og varieteter som du opererer med inden for sogndalsdialekten. Du ind- drager til dette formål informanternes selvvurdering, og anbringer ud fra dette krite- rium den ene informant ud af 24 med mindst én forælder fra Sogndal, som ikke anser sig selv for at snakke sogndalsdialekten, i en gruppe for sig. Gruppen af unge hvor ingen af forældrene er fra Sogndal falder i to næsten lige store grupper: 7 mener selv at de snakker sogndalsdialekt, mens 5 mener de ikke gør det (s. 132). Efter yderligere vurdering ved hjælp af et hold studenter sorteres de fire fra, så der kun er 8 i gruppen hvor begge forældre er ikke-sogndøler som slipper igen- nem nåleøjet og godtages som talere af det lokale sprog. Bekymrer det dig slet ikke at du sådan uden videre udgrænser nogle af de lokale talere? Om to af de tre frasorterede informanter (25, 28 og 32) siger du: “Dei høyrest like- vel ut som vestlendingar, men det er ikkje opplagt at dei høyrer heime i Sogndal, då dei hovudsakleg har monoftongisk og ikkje diftongisk uttale av og . Det er òg døme på at dei bøyer ein del substantiv etter mønster som i bokmål, t.d. . Informantane avvik såleis meir frå sogndalsdialekten enn det eg greier å fanga opp med varietet 3.” (s. 218 nederst). Hvordan stemmer denne fremgangsmåde med udsagnet side 170 øverst: “Såleis vil eg, om enn i moderat grad, ikkje berre kartleggja variasjonen i dag, men òg sjå om

62 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL det skjer merkbare talemålsendringar i Sogndal i dag. Dette meiner eg det kan vera mogleg å få ein peikepinne på sjølv om dette ikkje er noka longitudinellundersøking”. Bliver pegepinden ikke upålidelig når alle informanter som karakteriserer sig som fx blandingssprogstalere bliver sorteret fra? Selv om vi får lejlighed til at møde nogen af dem i den kvalitative del af undersøgelsen. Dertil kommer hvad du kalder:

2. “Kvalitetskontroll av talemålsmaterialet” Du indfører også (s. 121) en såkaldt kvalitetskontrol på sprogbrugsmaterialet, idet du fortsætter den praksis du havde i din hovedopgave: du kortlægger kun belæg der viser variation i talesproget. Dvs. variationen skal finde sted på ordniveau, ikke kun på vari- abelniveau, hvad der fx fører til at ordene forskjell og forskjellig med henholdsvis 14 og 70 forekomster udelukkes af materialet, fordi de altid har en nyere form, og skreva og snikkar udelukkes fordi de altid har traditionel form med -i (se vedlegg F og G side XXXV-XXXVI: 100% traditionelle: 52 ord med 130 forekomster; 100% moderne: 59 ord med 197 forekomster). Din praksis beskrives udførligt side 122, så det er ganske klart hvad du gør, men jeg vil godt spørge hvorfor du gør det. Hvad er din begrundelse for at tage alle disse ord ud af materialet? Jeg synes du trimmer materialet lige lovlig meget inden du begynder din kvantita- tive behandling, når du udelader så pas mange ord. Det er et moderne eksempel på det gamle diktum: Chaque mot a son histoire – Hvert ord har sin historie. Mener du der er tale om at de enkelte ord varierer (og måske efterhånden skifter udtale), ikke om en generel variation mellem to fonologiske eller morfologiske størrelser? Bortset fra variabel 13 rt (retrofleks, fx fort), 14 dn – n(e) (fx hestadn - hestane), 16 ei: – a (fx hel- gei: – helga) og 17 ei: – a (fx ei lei:tei:/-a bok) (side 119). Du definerer dem jo i de fleste tilfælde som generelle variabler, ikke som enkeltordsvariabler, så hvad er for- skellen mellem fx variabel 9 dn – rn i ord som gjerne og garn og så variabel 13? Variabel 14, 16, 17 har med morfologi at gøre, så jeg kan godt gå med til at tiltro dem en mere regelmæssig variation end de rent fonologiske variabler.

3. Variantudgrænsning Med til kvalitetskontrollen hører også at det ikke er alle varianter der godtages som hørende til sogndalsdialekten. I sprogbeskrivelsen indgår i alt 24 variable. Det ligger i sagens natur at de varierer – ellers kunne de ikke bruges som variable – men antallet af varianter varierer også, og det er ikke dem alle du vil have med i din kvantitative beskrivelse. Side 123 udgrænser du dels en del belæg hvor det ikke er muligt at høre hvilken variant der bliver sagt. Sådanne eksempler optræder desværre altid i et vist antal, og der er ikke andet at gøre end det du har gjort. Men andre placeres i en kategori uden for undersøgelsen med overskriften “anna”.

63 INGER LISE PEDERSEN

Det er former som hverken hører til traditionelt eller nyere sogndalsmål, men hvad er de så? Og hvorfor vil du ikke have dem med? Jeg vil gerne have dig til at uddybe de argumenter du fremsætter side 123 nederst. For mig at se hindrer denne indsnævring dig i fuldt ud at opnå det formål du selv sæt- ter op side 1, nemlig “å avdekkja kva som skjer med talemålet og haldningane til talemå- let hjå ungdomar i Sogndal. Eg vil prøva å finna forklaringar på kva som påverkar tale- målsutviklinga og gjer at trekk spreier seg”. Både de udelukkede varianter og de udeluk- kede informanter er jo inkluderet i det der hedder “talemålet hjå ungdomar i Sogndal”. Da det er et vigtigt punkt for mig vil jeg trampe videre i det og se på nogle enkelt- varianter ud fra skemaet side 221-223. Dette skema angiver traditionsprocenten hos de udvalgte 31 informanter på alle 24 træk, både de gamle fra 1996-undersøgelsen og de nytilkomne, mærket med *. Side 224 kommenterer du nogle af de varianter der er kategoriseret som “andet”. Det er: Variabel 12 /tenka/ udtalt med k-lyd i stedet for palatal affrikat. Variabel 13 /rt/ udtalt med postalveolar og ikke hverken traditionel vestnorsk udtale eller sædvanlig østnorsk med retrofleks. Variabel 15 vi for mi: eller me: Variabel 16 -en i bunden form ental af stærke hunkønsord og -ene i flertal af intet- kønsord i stedet for /ei:/ eller /a/ Hvortil kommer variabel 17 (bunden form ental af adjektiver foran hunkønsord) som varierer mellem /ei:/ og /a/, mens andre udtaler (måske –en?) er henført til “anna”. Variabel 20 (modalverber som skulle og kunne) hvor former som sku og ku er “anna”. Når jeg dvæler ved disse former er det for at gøre opmærksom på at det jo ikke er sære former, men ganske almindelige udtaleformer, nemlig daglige kortformer som sku og ku (da disse måske er neutrale over for lokal//standard dimensionen sker der ikke så meget ved at udelukke disse), bokmåls- eller østnorske former, eller (for de postalveolare formers vedkommende) udligningsformer som nok har en sådan øst- norsk form som model. Noget kunne altså tyde på at hvis man skal finde forklaringer på hvad der påvirker talemålsudviklingen og gør at træk spreder sig (som nævnt side 1), så bliver man også nødt til at tage normer uden for lokalsamfundet i betragtning, måske endda bokmål eller østnorsk standard.

Konsekvenser af udgrænsningen Udeladelsen af de belæg der er kategoriseret som andet (”anna”) af beregningerne får også den konsekvens at nogle af talerne virker mere traditionelle end de faktisk er. Det mest groteske eksempel (som ikke indgår i de samlede beregninger) finder vi på side 259, hos informant nr. 28, som én gang siger mi: og 79 gange vi:, hvad der giver en tra- ditionsprocent på 100. Knapt så grelt hos informant nr. 5 side 253, hvor samme vari- abel også er beregnet til traditionsprocent på 100, selv om vedkommende siger vi: 15 gange og mi: 36 gange.

64 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Udgrænsningen af disse former til en andet-kategori fører altså til at traditions- procenterne bliver for høje.

Udgrænsningens konsekvenser for beskrivelsen af sprog og køn-relationen Denne udgrænsning får også konsekvenser for resultaterne af korrelationen sprog og køn, se side 234 og følgende. Totalt set er der signifikant forskel idet drengene har højere traditionsprocent – ikke uventet. Når du sammenholder sprog, køn og forældrebaggrund, er der signifi- kant forskel mellem drenge og piger hvor begge forældre er fra Sogndal (s. 237), idet drengenes traditionsprocent er højere. Selv om drengene også har højest traditionsprocent i gruppen med én lokal foræl- der og med to indflyttede forældre, så er forskellen her ikke signifikant. Men her har den såkaldte kvalitetskontrol af informanter påvirket resultatet: 4 ud af 5 af de kasse- rede informanter er nemlig piger, dvs. der er sorteret en bokmålstalende pige fra i gruppen med en lokal forælder, og 3 piger, men kun én dreng er sorteret fra i gruppen med to tilflyttede forældre. Eftersom disse frasorterede jo (uanset hvordan man ville kvantificere forskellen) er mindre traditionelle, er der en vis sandsynlighed for at for- skellen mellem drenge og piger ville være signifikant, i hvert fald i gruppen med til- flyttede forældre, hvis de ikke var sorteret fra. Der ville ikke være noget specielt nyt eller interessant i dette resultat. Det ville blot bekræfte den anekdotiske viden man har om at drenge i tilflytterfamilier er mere til- bøjelige end piger til at lægge sig efter den lokale dialekt. Men det viser at den tilsy- neladende uskyldige frasortering af disse informanter får konsekvenser. Det gør frasorteringen af varianter også. Pigerne er nemlig mere tilbøjelige end drengene til at anvende de former der kategoriseres som “anna”. Fordelt på de tre grupper ser det gennemsnitlige antal “anna”-former således ud: 2 lokale forældre 1 lokal forælder 2 tilflyttede forældre DP D P D P 13 16 9 22 21 34

Det fremgår samtidig af skemaet side 221-223 at variablerne 15 og 17 (der skiller sig ud ved at pigerne har højere traditionsprocent end drengene (omtalt s. 237 øverst)), netop er to af de variabler der har en stor andel af kategorien “anna”. Særlig grelt ser det ud ved en af de nye variabler, nemlig nr. 17, hvor nøjagtig halvdelen af alle fore- komster må kategoriseres som “anna”. Det kunne altså se ud til at udgrænsningen af visse varianter til en kategori “andet” giver en kønsmæssig skævhed. Noget tilsvarende gør sig gældende ved sammenligningen med 1996-undersø- gelsen: Kun én af de 18 variabler der sammenlignes har en højere traditionsprocent i 2001 end i 1996, og det er netop variabel 15 vi igen støder på her. Den højere traditi- onsprocent er et kunstprodukt der skyldes frasorteringen af forekomsterne af vi for ældre/mere lokalt mi/me.

65 INGER LISE PEDERSEN

Sammenfattende om dette punkt: Man foretager altid en stilisering når man beskriver sprogbrugen et bestemt sted. Her er det fx kun de unge sprogbrugeres sprog, i alderen 14-16 år, der beskrives. Men de andre indsnævringer i afhandlingen finder jeg mere betænkelige: 1. Det er udelukkende ændringer inden for det du definerer som sogndalsmål der tages med i beskrivelsen, ikke alt talesprog hos unge i Sogndal 2. De personer der selv vurderer at de taler en blandingsdialekt udelukkes 3. De varianter som ikke regnes med til sogndalsmål fjernes fra materialet fx vi for mi/me Som følge af den definitoriske indsnævring af analysegenstanden og udgrænsningen af visse informanter og visse sproglige varianter blive traditionsprocenten i Sogndal kunstigt forhøjet, og billedet af relationen mellem køn og sprog og af sprogudvik- lingen i de senere år bliver retoucheret. Men din udgrænsning af visse former for norsk fra den vestnorske sproglige dag- ligdag har også konsekvenser for holdningsundersøgelsen og sammenhængen mel- lem holdninger og sprogbrug. Lad os vende tilbage til holdningsundersøgelserne.

Holdningsundersøgelserne I dit metodekapitel peger du på (s. 78): “For å få eit breiast mogleg innsyn i språk- haldningane til folk kan det vera fruktbart å gjera forsøk som både får tak i det respon- denten sjølv har eit medvite forhold til, og det respondenten ikkje er medviten om.” Derfor måler du også både bevidste og ubevidste eller underbevidste holdninger, og det skal du roses for; ligesom du skal roses for at du bruger så varierede metoder til at få fat i de unges sprogholdninger. Resultatet af den foretagne masketest ses side 183 (samlet set). Den viser at hold- ningen til 1 og 2 er signifikant forskellig fra 3, og tilsvarende er der signifikant forskel mellem 1 og 3 og mellem 2 og 3, og du skriver side 184 at to sproglige varieteter har for- klaringsværdi. Hvorfor fastholder du så at der er tale om tre varieteter i lokalsamfundet? Sides 326 skriver du at dette kan skyldes at den ene stemme er en skuespiller- stemme. Deroverfor står imidlertid dit udsagn side 157 om at der kun er signifikant forskel mellem stemmer i varietet 3, og det viser sig at stemme C er hovedkilde til vari- etet 2. Er det stemme F der er problemet? Den manglende korrelation mellem dialektmasketestene og den faktiske sprog- brug i din undersøgelse er temmelig påfaldende, lige som dit resultat at sprogbrugen svarer bedre til de bevidste end til de ubevidste holdninger. Normalt er der bedre kor- relation mellem sprogbrugen og de ubevidste sprogholdninger som graves frem ved dialektmasketesten end der er mellem sprogbrugen og de bevidste holdninger. For at forstå denne mangel på korrelation, tror jeg vi skal se på hvad det er for sprogprøver de unge skal forholde sig til. Du har valgt traditionel sogndalsdialekt, en mellemvarietet og moderne sogndalsdialekt.

66 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Side 80 nederst læser vi at de 6 nye træk blev registreret i sproget hos elever der havde mindst én forælder fra Sogndal: “Ut frå dette meiner eg at eg denne gongen ikkje kan nøya meg med å operera med dei to varietetane eg hadde i hovudoppgåva. Alle dei tre varietetane ser ut til å vera levande i språksamfunnet og må difor vera med i ei ny gransking av sogndalsdialekten. Av den grunn synest eg òg det er naturleg å lata alle dei tre varietetane vera med i reaksjonstesten.” Du har en meget udførlig diskussion i metodekapitlet af hvor mange stemmer, hvor mange prøver og hvilken type tekst du skal have med, og af reliabilitet og vali- ditet, men jeg savner en diskussion af hvilke varieteter de skal repræsentere. og du afviger fra de andre dialektmasketests som du refererer til i dit valg af varieteter. Vil du kommentere dit valg af sprogprøver? Eftersom flere af de unge (ganske uprovokeret) selv nævner en varietet som de kal- der bokmål eller bokmålsdialekt, er det altså en varietet der eksisterer i lokalsamfun- det i de unges hoved, altså i bevidstheden. Hvorfor er den ikke taget med i masketes- ten? Der er jo tydeligvis nogle lokalt fødte unge der ikke kan finde plads til deres eget talesprog inden for den tilladte trekant – hvad der måske heller ikke er så mærkeligt, idet du (i anden sammenhæng) side 303 nederst skriver: “Det kan òg tenkjast at alle dei tre varietetane av sogndalsdialekten i deira øyro ligg såpass nær kvarandre at ein sogndøl med innfødd bakgrunn, lett kan akseptera alle dei tre varietetane som ein variant av sogndalsdialekten”, dvs. det er tre varianter af samme varietet, snarere end tre forskellige varieteter, evt. to varieteter, idet informanterne (se s. 184) skelner mel- lem den traditionelle varietet og mellemvarieteten på den ene side og den moderne varietet på den anden. Hvis trekanten havde bestået af traditionel og moderne sogn- dalsdialekt (dvs. to varieteter som de unge selv deler op i) og “bokmålsdialekt”, hvor- dan ville det så have set ud? Nederst side 139 ved omtalen af egenvurderingen får vi at vide at man ved en for- håndsinddeling i kategorier altid risikerer at presse informanterne ind i kategorier som de ikke selv identificerer sig med. Du slår dig dog til tåls med at flertallet trods alt har valgt en af de tre kategorier. Det synes jeg du kommer for nemt om ved. Jeg kan ikke frigøre mig fra en fornemmelse af at dine resultater af dialektmasketesten bliver vredet skæve, fordi der ikke er mulighed for at forholde sig til andet end mere eller mindre traditionelle varianter af sogndalsdialekt. Med den synsvinkel jeg medbringer som dansker ser det ud som om du af sprog- ideologiske grunde bortskærer dele af den lokale sproglige virkelighed, både når du måler holdninger, og når du beskriver sprogbrug. Men der er jo nogle af de unge der har dette forbudte sprog som norm, ser det ud til, eller visse elementer fra dette sprog er indgået i en vestnorsk/nynorsk norm hos de unge, fx formen vi (som nogle også bruger i deres nynorske skriftsprog) for ældre/lokal mi/me. Du er kommet til at give dig selv skyklapper på, som hindrer dig at se dele af den sproglige virkelighed i dagens Sogndal. Og det er ærgerligt for dermed går du glip af noget som måske er nyt, i hvert fald har jeg ikke set det så tydeligt før i vestnorske undersøgelser: Norge nærmer sig normaliteten, for så vidt som et standardlignende

67 INGER LISE PEDERSEN hovedstadspræget talesprog begynder at influere sproget hos unge i hele landet. Og interessant nok: den dominerende skriftsprogsnorm, bokmål, er åbenbart så stærk at den også influerer unge der taler vestnorsk og skriver nynorsk, og som ikke tænker på at holde op med det.

Den opgave du har stillet dig er som allerede sagt at afdække hvad der sker med tale- sproget og holdningerne til talesproget hos unge mennesker i Sogndal. Med til afdæk- ningen hører et forsøg på at forklare både holdninger og ændringer. Jeg vil derfor gerne drøfte et par af de baggrundsvariabler du inddrager.

Forældrebaggrund og sprog Et af dine klare resultater er at forældrebaggrunden spiller en betydelig rolle både for de unges sprogholdninger og for deres sprogbrug. Der henvises ofte til at unge i dag ikke indgår i så nær samhandling med voksne som tidligere (jf fx Sandøy 2003:217), og det kan være en del af forklaringen på at der er så stor forskel på traditionsprocenten i 1996 og 2001, idet man dog må sige at den norske tradition for at børn af tilflyttere tilegner sig den lokale dialekt uafhængigt af forældrenes sprog tyder på at børn også tidligere har ladet sig påvirke mere af jævnal- drende end af forældre. Men i din undersøgelse er forældrebaggrunden en af de faktorer der slår stærkest ud. Spørgsmålet er så om det direkte er forældrenes sprog der er afgørende. Man kunne tænke sig at det snarere var graden af lokal integration der betød noget. Antal- let af lokale og sogndalstalende netværkskontakter korrelerer i meget høj grad med forældrebaggrunden (s. 307), og den afgørende skillelinje ligger mellem 0 og 1 lokal forælder, mens forskellen mellem 1 og 2 lokale forældre ikke er signifikant. Mens man ville gætte på at det gjorde en forskel hvis det var sproget alene, ligesom det måske også kunne gøre en forskel om det var moderen eller faderen der var sogndøl, jf. Tandefelts undersøgelse af sprogskift fra svensk til finsk i en slægt i Helsingfors- området (Tandefelt 1988). Jeg vil minde om Susan Gals undersøgelse i Oberwärt i Østrig som viste, at det afgørende for hvilket sprog man talte ikke var talerens egen sociale placering, men talerens netværk: de der især omgikkes bønder talte ungarsk, mens de der især omgik- kes folk med andre erhverv (håndværkere og funktionærer) var mere tilbøjelige til at tale østrigsk, selv om de selv var bønder, og den lokale bondebefolkning oprindelig var ungarsktalende. Altså: sig mig hvem du omgås, og jeg skal sige dig hvem du er – og altså måske hvordan du taler. Også med hensyn til sprogbrugen ser det ud til at det er forskellen mellem 0 og 1 lokal forælder der er den vigtigste, i hvert fald er der størst forskel på traditionsprocen- terne i disse to grupper (s. 230: 70 – 60 – 41). Dertil kommer at vi må huske at 4 af de informanter der blev sorteret fra kom fra gruppen med tilflytterforældre og må anses for at have en betydelig lavere traditionsprocent – altså i virkeligheden en større forskel.

68 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Forskellene synes at være tydeligst i de variabler der har mellemhøje og høje tra- ditionsprocenter, mens de forsvinder i de variabler der har lave traditionsprocenter. Men også her sniger problemet med de frasorterede varianter sig ind, for når du skri- ver side 234 at de traditionelle sogndalsformer ser ud til at holde sig godt i de nye vari- abler 12, 13 og 17, så må det bemærkes at variabel 13, men frem for alt variabel 17, er blandt de variabler hvor et stort antal belæg er sorteret fra i kategorien “anna”, og vi kan ikke se om det fortrinsvis er informanter med tilflytterforældre der bruger de fra- sorterede former.

Livsstil og sprog Du refererer Penny Eckerts undersøgelser af ungdomssprog og hendes opdeling i to livsstile, jocks og burnouts, og der er et tilløb til en lignende opdeling i din afhandling. I betragtning af at sådanne opdelinger til en vis grad kan ses som genspejlinger af den ældre generations klasseforskelle, ville det have været godt med lidt flere oplysninger om de unges sociale baggrund. Vi får ganske kort at vide i indledningen at Sogndal er en betydelig skoleby, og det vækker straks min nysgerrighed: hvor mange akademi- kerbørn er der blandt de unge med tilflytterforældre? Det fremgår af Tone Skramstads undersøgelse af unges sprog på Hadeland at unge med veluddannede forældre relaterer sig mod Oslo-vest-dialekten, mens mellemlaget orienterer sig mod Oslo-øst, og laveste erhvervskategori er mest loyale over for det lokale (Skramstad 1999:265 citeret fra Sandøy 2003:219). Er der ikke tilløb til det samme i dit materiale med opdelingen i “yrkis-kultur” og “allmenn-kultur”, fx i bemærkningerne side 314 nederst. Det er lidt vanskeligt at se om det er en social forskel eller en kønsforskel, idet de mest udprægede repræsentanter for “yrkis” er drenge, hvis største fornøjelse det er at køre rundt i Fjøra på knallert (s. 258 øverst). Denne drengegruppe ser ud til at svare ganske godt til de “fordonspojkar” som Lisa Eriksson beretter om i sin undersøgelse i Piteå (Eriksson 2001:103). Disse drenge søger og finder deres identitet og tryghed i de nære omgivelser. Lisa Eriksson opstiller fire hovedkategorier som kunne se ud til at svare ganske godt til dine informanter også:

1. ABSOLUTISTERNA – talar helst dialekt till alla och i alla sammanhang och har en utpräglat positiv bild av vad det vil säga att vara dialekttalare. 2. ANPASSARNA – behärskar pitemålet, talar det i viss utsträckning inom dia- lektområdet och/eller i möte med dialekttalande (särskilt med äldre männis- kor), men anpassar sig snabbt till andra talvarieteter allt efter situation och samtalspartner. 3. ÅSKÅDARNA – behärskar endast fragment av dialekten eller behärskar den inte alls, men uppskattar dess kulturella värde och den känsla av tillhörighet/genuinitet som dialekten förmedlar. De flesta i den här kategorin har upplevt situationer när de önskat att de själva kunde prata mer dialektalt.

69 INGER LISE PEDERSEN

4 AVSTÅNDSTAGARNA – ansträngar sig medvetet för att det inte ska höras varifrån de kommer och har en utpräglat negativ bild av vad det vill säga att vara dialekttalare (Eriksson 2001:103).

Der er forskel på Nordsverige og Vestnorge, og gruppe 4 (”avståndstagarna”) kan jeg ikke uden videre genfinde blandt dine informanter, men det er vel dem du har sorteret fra? De tre øvrige grupper synes jeg godt man kan genkende. Informant 9 er en typisk “absolutist”. Begge forældre er lokale, han har et meget tæt lokalt netværk af sogndalstalende, hævder at tale nærmest varietet 1 og synes ikke man skal tilpasse dialekten, men han er praktikeren, derfor er det de unges sogndals- dialekt han vurderer højest, dvs varietet 2 og 3. Informant 5 er “anpassaren”. Også begge hendes forældre er lokale, og hun har et næsten lige så tæt lokalt netværk, men rapporterer at de fleste af dem taler vestlandsk eller blandingsdialekt, og mener at hun taler nærmest varietet 3. Hun siger at hun til- passer sit sprog efter situation og samtalepartner og er mest positiv til varietet 2. Informant 28 er en slags “åskådare”. Hun er barn af tilflyttere, og kun halvdelen af hendes netværkskontakter har lokal baggrund og taler lokal dialekt. Hun siger at hun taler en blanding af sogning og bokmål (og er derfor ikke med i den kvantitative undersøgelse). I verbal guise-testen vurderer hun variant 1 mest positivt, mens hun direkte adspurgt siger at hun altid har vurderet bokmål højest. For hende (som typisk arbejder på museet i sin fritid) kan dialekten evt. indgå som et musealt, folkekulturelt indslag, som jo så helst skal være så “genuint” som muligt, men som hun ikke kunne drømme om at lægge til grund for sin egen sprogbrug. Hun ligner et akademikerbarn fra et hjem med historisk sans.3

Køn og socialgruppe Informant 9 kan samtidig betragtes som prototypisk for de mest lokalt orienterede drenge, og informant 5 for pigerne. Det er også prototypisk kvindeligt at hun er en “anpassare”. Vi har mængder af sociolingvistiske undersøgelser (også norske) der viser at piger og kvinder tilpasser deres sprog mere til situation og samtalepartner. Det er ikke for ingenting at etnologen Liv Emma Thoresen kalder sin doktorafhandling om mentalitetsændringer i tre generationer bondekvinder i Trøndelag for Det fleksible kjønn. Mentalitetsendringer i tre generasjoner bondekvinner. 1920-85. (Thoresen 1989). Du konstaterer også at pigerne er mere fleksible (s. 311nederst), at pigerne har sig- nifikant færre kontaktpersoner der taler sogndalsdialekt end drengene (s. 315), at flere piger vil flytte ud (s. 316). Den mest lokalt orienterede gruppe er nogle drenge der går på den praktiske linje, og som samler sig om nogle meget lokale og praktiske fritidsaktiviteter. Pigerne er ikke så lokalt orienterede, og det er ikke så tydeligt hvad pigerne samler sig om lokalt.

70 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Hvad er det for en forandring der sker i Sogndal? I Danmark går udviklingen tilsyneladende ensidigt i retning af standardsproget (i en konservativ eller mere moderne københavnsk udgave), mens der i talesprogsforan- dringerne i Norge iflg. Gunnstein Akselberg (Akselberg 2002: 39-42 citeres s. 302) er tale om 3 mulige kontinua:

1. Traditionel dialekt - moderne dialekt 2. Dialekt A – dialekt B 3. Traditionel dialekt – østnorsk standard /bokmålsnært talesprog

Sogndal ligner mest nr 1, siger du. Men hvad er det for ændringer der sker fra traditi- onel til moderne dialekt? På side 309 øverst peger du på at mange af de unge balancerer mellem lokale og mere regionale former, hvor de sidste sikrer at de ikke opfattes som bonderøve. Det er ganske parallelt med nogle af de unge i Bent Jul Nielsens og Magda Nybergs under- søgelse af den sproglige variation i Odder i Østjylland, og med de unge ved Newcastle upon Tyne som Dominic Watts har skildret. I både det engelske og det danske tilfælde var der imidlertid nogle unge mænd der koblede udvalgte urbane (men ikke udpræget standardprægede) træk med regionale (men ikke udpræget gammeldags lokale) træk (Jul Nielsen & Nyberg 1993:339f). Dermed kunne de signalere både lokal tilknytning og bymæssighed, men uden tydeligt standardpræg. Formentlig deres måde at klare den spænding på, som du antyder (s. 323) der består mellem det at være urbant og ruralt orienteret og så at være loyal eller illoyal mod det lokale. Du kobler spændingen med det faktum at netværket for informanter med forældre uden for Sogn er mere urbant orienteret. Men den fascination af byen som er så tyde- lig i moderne ungdomskultur er vel heller ikke ganske fraværende i Sogndal? På side 310 åbner du tilsyneladende også for mulighed 3, specielt for pigernes ved- kommende. De forandringer som pigerne går i spidsen for er nemlig normalt ændringer oppefra i labovsk forstand, dvs. bevidste ændringer, og ændringer der stam- mer fra en prestigedialekt. Det er jo netop pigerne der har lavest traditionsprocent. Noget helt andet som også peger i retning af ændring oppefra er eksemplerne på leksikalsk spredning. Der er belæg på fra flere sprog at ved ændring nedefra, dvs. mere ubevidste ændringer fra lavstatusvarieteter, er det de mest frekvente ord der først ændres, og først og fremmest adverbier og konjunktioner (jf. Anita Berit Hansen i Language Variation and Change 13:209ff), hvorimod frekvente ord ser ud til at være de mest resistente ved ændring oppefra. Det ser der ud til at være en del eksempler på i Sogndalsdialekten: ikkje (side L, LII) og mykje har fx meget høje traditionsprocenter sammenlignet med stykkje og vekkja (side LII). Måske styrket af at disse former fin- des i folkeligt bergensisk – hvor de måske har overlevet af netop samme grund? Standardisering er et ord man næsten ikke kender i Norge. Din afhandling er ingen undtagelse. De forandringer der sker rubriceres som regionalisering, ikke som en

71 INGER LISE PEDERSEN påvirkning fra en norm der ligger helt uden for lokalområdet, som fx østnorsk stan- dard eller bokmål. Du har ret for så vidt som de fleste unge har et dagligsprog der er fjernt fra østnorsk standard (eller for den sags skyld en slags skriftbaseret standardi- seret nynorsk), men det viste sig jo at der var en mindre gruppe (især piger) hvis sprog var meget standardnært og noget østnorskpåvirket. Der er altså personer i ungdoms- gruppen som er under kraftig påvirkning af en eller anden standardagtig norm. Deres sprog er ikke standardiseret således at forstå at standardformer er gennemført, men det har indledt den lange proces som enhver standardisering er. Sogndalsdialekten er for mig at se hovedsagelig en eksocentrisk dialekt (med Hen- ning Andersens terminologi), dvs. de fleste ændringer i dialekten har form af eksternt motiverede ændringer, der er tilnærmelser til en norm uden for lokalområdet. Af de 24 variabler du har er der kun ganske få som ikke kan (bemærk jeg siger kan ikke må (i norsk betydning af ordet)) beskrives som del af en standardiseringsproces. Ændring- erne ligner dem man træffer i dialekter på vej fra lokal dialekt via regional dialekt til regional standard, hvor de dialektale varianter med temmelig stor regional række- vidde bevares, mens de mere snævert lokaliserbare erstattes med standardnære for- mer (jf Thelander 1979 og mange senere undersøgelser af dialektnivellering). Altså et kompromissprog, som giver den talende mulighed for på en gang at signalere en vis grad af lokalt tilhørsforhold og samtidig urbanitet og modernitet. I sådanne sprogsamfund taler de unge mere standardnært end de ældre, og der er ikke megen udsigt til at de ændrer deres sprog med alderen – som det ofte sker for unge i endocentriske, centrale sprogsamfund hvor de unge taler mere standardfjernt end de ældre, og lægger en del af disse standardfjerne former af med alderen (stadig Henning Andersen 1988).4 Set med danske briller – og det er dem jeg har beholdt på hele vejen gennem vores diskussion af din afhandling – så er den norske sproglige dagligdag stadig meget for- skellig fra den danske, og den regionale variation betydeligt større, men der er tydeli- gere og tydeligere signaler på at “i morgen bliver meget forskellig fra i dag” – også i Norge, selv på Vestlandet. Det er muligvis en besk pille at sluge for en god målkvinde som dig, som selv sæt- ter sogndalsdialekten højt. Det er jo nok ikke for ingenting af du satte et citat fra Ivar Aasen som en slags motto for din hovedopgave: “…det indresognske er derimod den smukkeste af alle de Dialekter, som jeg hidtildags kjender” (Aasen 1843 i brev til Ludvig J. Daae). Men: Vil vi fastholde at virkeligheden er alle tings prøve – og det mener jeg er sundt – så må vi også se virkeligheden i øjnene der hvor den ser mindre behagelig ud. I din prøveforelesning5 nævnte du folkehøjskolens betydning for målrejsningen. På øvelseshuset ved Vallekilde Højskole på Sjælland malede Louis Moe en frise på gavlen over indgangen som afbilder Tyr med armen i Fenrisulvens mund. På sin skitse havde Moe malet nogle kvinder der så væk fra den grufulde scene, men forstanderen Ernst Trier krævede at han skulle ændre det til at kvinderne så hen på Tyr, for, sagde han, den nordiske kvinde tør godt se faren i øjnene.

72 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL

Du har skrevet en særdeles interessant afhandling om sprogholdninger og sprog- ændringer i Sogndal, og du skal have megen ros for at have taget BÅDE holdninger og sprogbrug med, men vi ville have fået en endnu mere spændende og spændstig afhandling, hvis du havde turdet tage “bokmålsfaren” eller “østlandsfaren” i øjesyn, og inkluderet det bokmålspåvirkede lokalsprog i beskrivelsen. Det skal dog ikke hindre at jeg vil ønske dig tillykke med veludført arbejde!

Noter 1 Teksten gengiver med ganske få ændringer og tilføjelser den mundtlige opposition. 2 Anna Gunnarsdotter Grönborgs doktorafhandling Ungdomar och dialekt i Alingsås (Göteborg 2004) er et stort anlagt forsøg på at applicere livsstilsanalysen på en undersøgelse af unges sprog. Den er udkommet for sent til at doktoranden har kunnet udnytte den i sit arbejde. 3 Unn Røyneland har senest inddraget denne skelnen i sin undersøgelse af dialektnivellering i Røros og Tynset (Røyneland 2005, specielt s. 85ff) 4 Haugen 2005

Litteratur Akselberg, Gunnstein 2002: Talespråkleg regionalisering i Noreg – Keisarens nye klede? i: Nord- ica Bergensia 28: 35-59. Andersen, Henning 1988: Center and periphery: adoption, diffusion and spread. I J. Fisiak (ed.) His- torical Dialectology: regional and social. Trends in Linguistics. Studies and Monographs 37. Berlin, New York, Amsterdam: Mouton de Gruyter: 39-85. Eckert, Penelope 1989: Jocks and Burnouts: Social Categories and Identity in the High School. New York: Teachers College Press. Edlund, Lars-Erik 2003: Det svenska språklandskapet. De regionala språken och deras ställning i dag – och i morgon. I Gunnstein Akselberg, Anne Marit Bødal og Helge Sandøy (red.) Nordisk Dialektologi. Oslo: Novus: 11-50. Eriksson, Lisa 2001: Absolutister, anpassare och andra – något om dialektens betydelse för ungdo- mars självbild, i: Kerstin Nordenstam & Kerstin Norén (red.) Språk, Kön och Kultur. Rapport från fjärde nordiska konferensen om språk och kön. Göteborg den 6-7 oktober 2000. Göteborg: Institutionen för svenska språket Göteborgs Universitet: 101-106. Gal, Susan 1976: Language Shift: Social Determinants of Linguistic Change in Bilingual Austria. New York: Academic Press. Grönborg, Anna Gunnarsdotter 2004: Ungdomar och Dialekt i Allingsås. Göteborg: Acta Universi- tatis Gothoburgensis Hansen, Anita Berit 2001: Lexical diffusion as a factor of phonetic change: The case of Modern French nasal vowels. Language Variation and Change vol. 13: 209-252. Haugen, Ragnhild 1998: Variasjon og endring i sogndalsdialekten. Målbryting 1. Bergen: Nordisk institutt, Universitetet i Bergen. Haugen, Ragnhild 2005: Det lokale talemålets plass og rolle i målreisinga i Sogn. Målbryting 7. Bergen: Nordisk institutt, Universitetet i Bergen: 211-232. Jul Nielsen, Bent og Magda Nyberg 1993: Talesprogsvariationen i Odder kommune. II. Yngre og ældre rigsmålsformer i sociolingvistisk belysning. Danske Folkemål 35: 249-348. Kerswill, Paul 2003: Modeller for språkendring og spredning. Nye funn fra dialektutjamning i bri- tisk-engelsk. I Gunnstein Akselberg, Anne Marit Bødal og Helge Sandøy (red.): Nordisk dia- lektologi. Oslo: Novus: 83-114.

73 INGER LISE PEDERSEN

Kristiansen, Tore 2003: Sproglig regionalisering i Danmark? I Akselberg, Bødal og Sandøy (red.) Nordisk Dialektologi. Oslo: Novus: 115-150. Mæhlum, Brit m.fl. (red.) 2003: Språkmøte. Innføring i sosiolingvistikk. Oslo: Cappelens Akade- misk Forlag. Pedersen, Inge Lise 2003: Traditional dialects of Danish and the de-dialectalization 1900-2000. International Journal of the Sociology of Language 159: 9-28. Røyneland, Unn 2005: Dialektnivellering, ungdom og identitet. Ein komparativ studie av språkleg variasjon og endring i to tilgrensande dialektområde, Røros ogTynset. Oslo: Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. Sandøy, Helge 2003: Språkendring, i Mæhlum m.fl.: 196-223. Tandefelt, Marika 1988: Mellan två språk. En fallstudie om språkbevarande och språkbyte i Fin- land. Uppsala: Uppsala universitet. Thelander, Mats 1979: Språkliga variationsmodeller tillämpade på nutida Burträsktal 1-2. Upp- sala: Uppsala universitet. Thoresen, Liv Emma 1989: Det fleksible kjønn. Mentalitetsendringer i tre generasjoner bonde- kvinner. 1920-85. Oslo: Universitetet i Oslo.

Inge Lise Pedersen Københavns Universitet Det Humanistiske Fakultet Nordisk Forskningsinstitut Njalsgade 80 DK-2300 Københavns S. [email protected]

Svar frå doktoranden

Eg takkar fyrsteopponenten for grundig lesing av avhandlinga og interessante inn- vendingar. Svara mine vil koma i den same rekkefylgja som spørsmåla hjå Pedersen. Det fyrste spørsmålet hennar går på kvifor eg – trass i at eg argumenterer for at dataa mine er på ordinalnivå og ikkje på intervallnivå – har valt å bruka parametrisk testing når, som ho seier: “[…] store dele af sociolingvistikken ikke mener er anvendelig på denne type data?” Sjølv føler eg at eg på sidene 147 – 151 har ført ein fyldig diskusjon om dette. Dei innvendingane eg kjem med mot parametriske testar, byggjer på refleksjonar eg gjorde på eit tidleg stadium i prosessen, og det kan hevdast at dei kan ha fått stor redaksjonell plass i avhandlinga. Når eg likevel har valt parametriske testar i den indi- rekte haldningsgranskinga “verbal guise” framom ikkje-parametriske testar, har det bakgrunn i fleire ting: Ein parametrisk test har større kraft (power), så viss det er ein skilnad i den popu- lasjonen eg undersøkjer, er det enklare å oppdaga denne skilnaden når ein bruker para- metriske testar. Viss eit ynskemål er at eg skal ha høgast mogleg utnytting av materia-

74 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL let, og det meiner eg det bør vera, er såleis parametriske testar det beste. Risikoen ved å velja parametrisk testing framom ikkje-parametrisk testing er at eg med eit resultat der det er småe marginar, kan stå i fare for å forkasta ein nullhypotese der det ikkje er ein faktisk skilnad i populasjonen (ein såkalla type-II-feil, som gjer at eg kan koma til å hevda at det er ein skilnad der det ikkje er det.) Det er likevel verdt å vera merksam på at forkasting her i mitt tilfelle tyder forkasting etter ein alfa på 5 %. Denne alfaen er rett nok vanleg og fylgjer ein viss tradisjon, men han er likevel vilkårleg valt. Eg meiner at risikoen for type-II-feil er så liten, at eg ikkje var viljug til å gje avkall på dei fordelane den ekstra styrken parametriske testar gjev. Eg var i vårsemesteret 2002 på eit studieopphald til Universitetet i Cardiff. I mil- jøet kring Nikolas Coupland, Peter Garrett og Angie Williams berre bles dei av å gjera ikkje-parametriske testar med eit materiale som mitt. Eg gjekk på statistikk-kurs hjå Angie Williams der me nytta parametrisk testing av tilsvarande haldningsmateriale som mitt. Eg fekk etter kvart forståing for at dette var vanleg praksis i mykje av den internasjonale sosiolingvistiske forskinga, og eg valde å fylgja denne tradisjonen. Eg er såleis i godt selskap med mykje av den internasjonale sosiolingvistiske forskinga. Nettopp ved å drøfta så mykje valet av testmetode meiner eg at eg har reflektert mykje kring dette spørsmålet. Det neste Inge Lise Pedersen etterlyser, er eit avklarande svar på om eg har vore konsekvent når det gjeld metodeval. Ho lurer på om eg heile tida har rekna gjennom- snittsprosent der alle variablar talde like mykje uavhengig av talet på belegg, eller om eg òg har rekna med totalprosent der alle belegg tel like mykje. Som hovudmetode for hypoteseforkastinga har eg valt å lata alle variablar telja like mykje uavhengig av talet på belegg (jf. s. 170). Denne metoden har eg valt av di eg ville halda hovudfokus på variablane, og av di det var denne metoden som gav best samanlikning med undersø- kinga mi i 1996. Konsekvensen av metodevalet mitt er at for ein person med fåe belegg, vil eitt enkelt belegg slå ut meir i prosenttalet enn hjå ein person med mange belegg, og at i variablar med fåe belegg, vil kvart enkelt belegg telja meir enn i ein variabel med mange belegg. Likevel har eg stundom, for å illustrera andre sider ved materialet, valt å visa deskriptive tabellar som t.d. tabell 6.29 på side 219, der ein ser eit gjennomsnitt hjå informantane. Her er det difor informantane og ikkje variablane som har same vekting. Såleis har Pedersen rett i at formuleringa mi på side 224 er uheldig, då det her ikkje kjem klart fram at det berre er dei språklege variablane som i hypoteseforkastinga har lik vekting. Den innvendinga Pedersen brukte mest tid til under disputasen, var å sjå på avgren- singa av det språklege undersøkingsobjektet mitt. Ho hevdar for det fyrste at eg har vore for snever med omsyn til kva informantar som får vera med i den kvantitative språkgranskinga. I utgangspunktet sa eg at eg var interessert i å sjå kva som skjer med talespråket og haldningane til talespråket hjå dei unge i Sogndal generelt. Vidare har eg likevel argumentert for at fem av informantane som verken har foreldre frå Sogn- dal eller som sjølve hevdar å snakka sogndalsdialekt, må takast ut or den kvantitative språkgranskinga.

75 RAGNHILD ANDERSON

Eg hadde i alt 36 informantar som utgangspunkt for den språklege analysen. Av desse viste det seg at fem av informantane (13, 9 %) fall ut pga. at dei ikkje tilfreds- stilte kriteriet eg sette for den kvantitative analysen (jf. tabell 5.10) om at dei sjølve måtte vurdera seg til å snakka sogndalsdialekt. Det uroar meg ikkje at eg har valt desse informantane vekk her, og eg meiner undersøkinga gjev ein god peikepinn på talemålsendringar i Sogndal. Det er prosent av sogndalsdialekt eg er ute etter å seia noko om, og dei språklege variablane mine er òg valde ut med tanke på å seia noko om utviklinga av sogndalsdialekten. Det er då den beleggfordelinga som kjem fram mellom varietet 1, 2 og 3 eg er interessert i å seia noko om reint kvantitativt. Varietet 1 og 2 var dei trekka som viste variasjon i hovud- oppgåva mi, medan alle dei seks trekka i varietet 3 er nye og vart fyrst observerte hjå ungdomar med minst éin innfødd forelder i forundersøkinga mi våren 2000. Det ligg såleis alt eit klart utviklingsperspektiv på sogndalsdialekten i dette, sidan dei seks variantane under varietet 3 ikkje var registrerte i hovudoppgåva mi i 1997. Måleinstrumentet mitt, med dei aktuelle varietetsvekslingane, er såleis ikkje eigna for personar som ikkje har utgangspunkt i trekk som inngår i denne vekslinga. Det er med andre ord lite relevant å finna ut kor høg prosent sogndalsformer ein person som til dømes snakkar trønder eller oslomål har. Det ville i tilfelle verta rundt 0 % sogn- dalsdialekt, der dei fleste belegga måtte sorterast under kategorien “anna”. Innflyttarspråk vil ein finna meir eller mindre av i alle byar og bygder i Noreg, og det er ikkje det eg har vore interessert i å studera. Det er ikkje dialektskilnader, men derimot varietetsskilnader eg har hatt som mål å undersøkja. Talet på kor mange infor- mantar som vart tekne ut or den kvantitative språkgranskinga, kan i seg sjølv gje eit lite bilete på kor stor del av sogndølene som har eit talemål som ikkje byggjer på sogn- dalsdialekten, dvs. hjå meg 5 av 36 informantar, som gir 13.9 %. Det finst både eit sosialpsykologisk og eit strukturlingvistisk argument mot å ta desse informantane med i materialet. Dersom ein ser på det sosialpsykologiske fyrst, vil eg minna om at desse fem informantane snakka så mykje annleis at dei sjølve slett ikkje kategoriserte talemålet sitt til å vera sogndalsdialekt (jf. tabell 2). Strukturlingvistisk snakkar desse fem informantane så ulikt dei 31 andre informantane at det metodisk ikkje er tenleg å jamføra dei på variabelnivå. Når informantane snakkar så ulikt at ein heller enn ulike varietetar av eit talemål må snakka om ulike dialektar, vil det verta uendeleg mange skilnader å måla. Det er vanskeleg å seia kor mange variablar som må til for å beskriva skilnadene mellom t.d. sognemål og oslomål, og dei variablane eg har med i under- søkinga mi, er slett ikkje tenlege til å måla slike skilnader. Når eg har skilnader av denne typen, er det best å kvantifisera på informantnivå. Den neste innvendinga til Pedersen går på kvifor eg har valt å ta ord som ikkje vari- erer, ut or materialet, dvs. kvifor eg går så grundig inn på ordnivået og ikkje berre held meg til at det finst variasjon innafor variabelen. Den viktigaste grunnen til det er at eg på alle nivå er oppteken av å gjera greie for endring og variasjon. Under arbeidet mitt med hovudoppgåva i 1996, kom eg over ord som umogleg hadde nokon annan uttale enn den tradisjonelle eller den nyare varianten. For å sikra meg i dette konsulterte eg

76 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL ein eldre og ein yngre innfødd sogndøl. Såleis vart berre ord som faktisk kunne vari- era, tekne med i materialet. Denne kvalitetssikringa av materialet har eg valt å vidare- føra i denne avhandlinga både for at variasjonen skal vera reell, men òg for at dette materialet skal kunna jamførast best mogleg med den førre granskinga. Skilnaden mellom variabel 9 med vekslinga mellom dn - rn, som i t.d. og variabel 13 med vekslinga mellom rt og ein retrofleks, som i t.d. , går fyrst og fremst ut på at variabel 13 kan beskrivast ved hjelp av ein fonologisk regel og såleis potensielt vil kunna gjelda alle ord med førekomsten rt, medan variabel 9 er leksi- kalsk, slik at det der er mogleg å tenkja seg at enkelte ord aldri vil ha den differensi- erte uttalen med dn. Fyrsteopponent Pedersen stiller seg kritisk til at eg ikkje har teke med dei belegga som eg ikkje kan kategorisera til tradisjonell eller nyare varietet i den kvantitative ana- lysen. Ho meiner at dei belegga som fell i sekken “anna”, nettopp kan vera med å for- klara og gje viktig informasjon om kva som påverkar talemålsutviklinga. Dette siste er eg ikkje usamd med henne i. Former som kjem inn i talemålet og kanskje overtek for dei lokale formene, er interessante å sjå nærare på. Det er også det eg prøver å gjera ved å ta dei fram att og presisera kva ord som skjuler seg bak store førekomstar av kategorien “anna” (jf. s. 123 – 128). Eg meiner nettopp at eg synleggjer desse orda best ved å halda dei utafor dei to hovudkategoriane og ikkje slå dei saman med t.d. kategorien “nyare varietet”. Når eg held dei utafor i ein eigen kategori på denne måten, er det også for at eg i størst mogleg grad skal kunna samanlikna resultata frå denne undersøkinga med resultata frå hovudoppgåva mi i 1996. Pedersen hevdar at konsekvensen av at eg har utelate belegg under “anna” i den kvantitative analysen, er at eg får ein høgare tradisjonsprosent enn om eg hadde teke dei med. Ja, dette er sjølvsagt heilt rett, men eg har nettopp grunngjeve kvifor eg har valt å gjera det slik, og eg meiner at konsekvensane av å ta dei med, ville ha vore meir uheldige. Pedersen dreg i denne samanhengen spesielt fram at det har vore uheldig at forma vi er registrert som “anna”. Forma /vi:/ er ikkje representert som ein variant i materia- let av di ho er døme på ein variant som ikkje er etablert i det lokale talemålet i dag. Såleis ser eg heller ikkje nokon uheldig konsekvens av den metoden eg har valt ved å kategorisera denne forma som “anna”. Det dømet på høg bruk av /vi:/ som vert drege fram, er særleg knytt til ein av dei informantane (informant 28) som nettopp ikkje er teken med i den kvantitative analysen av di ho ikkje tilfredsstilte eitt av dei to infor- mantkrava. Det er såleis logisk at denne informanten har eit stort språkleg avvik. Eg kan derimot på bakgrunn av denne nye undersøkinga i 2001 slå fast at den tra- disjonelle varianten /mi:/ (variabel 15) er den einaste variabelen i materialet der tradi- sjonsprosenten er høgare i 2001, den nye granskinga, enn i 1996, den gamle gran- skinga, og såleis står sterkare no enn då. Auken er på ca. 5 %. Denne auken mellom 1996-granskinga og 2001-granskinga kan ikkje, som Pedersen hevdar, vera kunstig. I 1996 fanst det ikkje nokon kategori i det heile som eg kalla “anna”. Målinga i 2001 er såleis meir nøyaktig, og auken treng slett ikkje skuldast at ein del former i 2001 er frå-

77 RAGNHILD ANDERSON sorterte. Ho kan likevel ha rett i at den kjønnsskilnaden som kjem fram mellom vari- abel 15 og 17, ved at jentene held litt betre på dei tradisjonelle variantane enn gutane (85,5 % mot 83,9 % for variabel 15 og 100 % mot 81,8 % for variabel 17), kan skul- dast at jentene kan ha hatt fleire former under “anna”, som såleis ikkje gjev utslag på tradisjonsprosenten. Men eg vil endå ein gong få streka under at alternativet med å slå saman nyare former og “anna” ville ha vore uheldig med omsyn til å kunna saman- likna resultata i dei to undersøkingane i 1996 og 2001, då eg her har sett på dei same variablane som i 1996. Det kan elles vera verdt å nemna at det totale omfanget av for- mer i kategorien “anna”, berre utgjer 4,5 % av alle belegga i materialet, og då er belegg som det ikkje var mogleg å høyra, haldne utafor. Pedersen stiller seg kritisk til den definisjonen eg har gjort av analysegjenstanden ved at eg berre har teke med endringar eg definerer som sogndalsmål, at eg utelet per- sonar som vurderer seg sjølve til å snakka eit blandingsmål, og at eg reknar variantar som fell utafor dette sogndalsmålet, som “anna”. På den måten hevdar ho at tradi- sjonsprosenten vert kunstig høg. Det er nok her dei norske og dei danske brillene viser seg å vera mest ulike. For det fyrste vil eg understreka at eg ikkje legg skjul på dei vala eg har gjort. Undersøkinga mi har ikkje som mål å gjera kvantitativt greie for alle ikkje-sogndalske former. Dette er som i hovudoppgåva mi primært ei undersøking av talemålet hjå informantar som identifiserer talemålet sitt som sogndalsdialekt, men der eg også har vilja studera om det er store skilnader på dette ut frå om informantane har innfødde eller tilflytta foreldre. Informantar og former som ikkje tilfredsstiller krava til å vera med i den kvantitative analysen, er likevel tilgjengelege og kommen- terte kvalitativt sett. Denne undersøkinga har såleis avdekt informantar, talemålstrekk og variantar som bryt med det informantane sjølve oppfattar som sogndalsdialekten, men ei nærare undersøking av det andre språksamfunnet representert ved dei fem informantane har ikkje vore hovudtema for denne avhandlinga. Difor er dei kvantifi- sert berre på informantnivå (5:36) og ikkje på variabelnivå. Derimot kunne desse funna vera interessante for ei eventuell ny gransking av talemålet i Sogndal. Pedersen går vidare til å kommentera haldningsgranskinga mi. Ho etterlyser ei forklaring på kvifor eg har valt å operera med tre språklege varietetar når eg hevdar at det er to varietetar, varietet 1+2 og varietet 3 som har forklaringsverdi samla sett. Eg har i avhandlinga (jf. s. 184) argumentert for at eg har valt å halda fast på ei slik trede- ling av di eg ikkje vil risikera å tilsløra skilnader mellom undergrupper som elles ville ha stått i fare for å forsvinna om eg slo varietet 1 og 2 saman. Særleg resultata under foreldrebakgrunnsgrupper og kjønn viser at denne inndelinga er viktig for å få fram skilnadene mellom desse varietetane (jf. s. 185 og 189 – 90). Dessutan ville eg utan denne oppdelinga ikkje vera i stand til å gjera samanlikningar med 1996-materialet, der eg berre opererte mellom ei inndeling i varietet 1 og 2. På side 326 har eg sagt at skodespelarstemma, røyst C i varietet 2, kan vera ei mog- leg forklaring på at eg får att to og ikkje tre varietetar. Dette ser det ut til at Pedersen ikkje synest verkar heilt logisk i og med at det kan sjå ut som om det nettopp er sko- despelarstemma som er hovudkjelde til denne varieteten. For varietet 2 kan ein sjå at

78 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL det er stemme F som yter minst for å gje varietet 2 eit særpreg, av di stemme F korre- lerer litt med alle stemmene. Denne stemma har det største standardavviket i skalaen frå -2 til +2 og er med andre ord den stemma informantane synest å vera mest usamde om, medan stemme C, skodespelarstemma, har det minste standardavviket og såleis viser seg å vera den mest eintydige for informantane. Dessutan viser det seg, som Pedersen heilt rett peikar på, at det er dei to stemmene i varietet 3, røyst A og E, som viser størst skilnad med kvarandre (jf. s. 157). Likevel er det her ingen andre stemmer som har større samsvar med nokon av desse stemmene ved å ha ein gjennomsnittleg skåre som ligg mellom desse to, slik at korrelasjonen likevel vert høg mellom desse to stemmene i varietet 3. Så samstundes som dei to stemmene i varietet 3 har størst sprik med kvarandre, har dei altså samstundes høgast korrelasjon med kvarandre. Når eg likevel har lagt så stor vekt på skodespelarstemma, er det for å få fram at denne stemma kan bera på ein del andre kvalitetar som dei andre stemmene manglar. Same kva ein seier om dette, så er det i ettertid uråd å kontrollera kva for ei stemme som er årsak til varietetsinndelinga av di det finst eigenskapar ved stemmene som er reelle, og som kan inngå i mange av dei faktorane som ein ikkje kan ha kontroll med. Det kan t.d. ha vore andre nyansar i det auditive inntrykket av stemmene enn det eg kan måla, som informantane har hengt seg opp i når dei har vurdert stemmene, og som kan ha ført til at stemmene har fått den innbyrdes rangeringa dei har. Som sagt er det heile tida det informantane oppfattar som sogndalsdialekten som er utgangspunktet i denne avhandlinga. Når Pedersen difor etterlyser at eg også skulle ha inkludert ein varietet med “bokmålsdialekt” i denne granskinga av di nokre infor- mantar har kalla språket sitt for noko som òg inneheld ordet “bokmål”, er det slik eg ser det noko som ligg utafor mitt undersøkingsfelt. I beste fall er dette eit resultat som fyrst kjem fram gjennom den avdekkinga som eg har gjort, og som difor kan vera tema for ei ny gransking av talemålet i Sogndal. Såleis har eg slett ikkje, som Pedersen hev- dar, hatt skylappar på, men har valt å gjera klart greie for dei funna eg har gjort. Dei informantane og belegga som er tekne ut or den kvantitative granskinga, er samla sett svært fåe, og nokre av årsakene til desse “avvikarane” har eg nettopp lagt vekt på å dis- kutera i den kvalitative delen av undersøkinga, ikkje minst når eg har drege fram ein av desse informantane som ein av tre informantar i djupintervjuet (jf. kap. 6.5). Det at det finst informantar som snakkar “innflyttarmål”, er likevel ikkje einstydande med at talemålet i Sogndal står i fare, eller at trekka frå desse informantane automatisk glir inn og erstattar dei tradisjonelle talemålstrekka. Det kan heller, som eg òg har vore inne på i avhandlinga (jf. kap. 7.1.5), vera teikn som tyder på at det finst to ulike språk- normer for dei unge å orientera seg mot. Pedersen gjentek kritikken mot å sortera frå belegga under “anna” når det gjeld konklusjonen min om at dei tradisjonelle variantane held seg godt for dei tradisjonelle variablane 12, 13 og 17. Eg er samd med henne i at det ikkje er råd å sjå om dei frå- sorterte belegga helst kjem frå informantar med to, ein eller ingen foreldre frå Sogn- dal, dvs. om dei alternative formene helst vert brukte hjå informantar med innflyttar-

79 RAGNHILD ANDERSON foreldre. Det som det derimot er råd å sjå nærare på, er kva som skjuler seg bak vari- anten “anna”, og det har eg gjort tydeleg greie for når det gjeld dei tre nemnde varia- blane på sidene 126 – 128. Eg synest ikkje talet på belegg skaper grunn nok til å inklu- dera desse variantane i materialet, men eg kunne sjølvsagt i større grad ha diskutert konsekvensen av kva desse fråsorterte formene vil ha å seia for utviklinga av den tra- disjonelle sogndalsdialekten, og om dei eventuelt kan seiast å representera mellom- liggjande former i ein utviklingsprosess. For variabel 13 kunne eg t.d. ha diskutert om dei postalveolare plosivane representerer eit mellomliggjande stadium til retroflekse plosivar. Foreldrebakgrunnsvariabelen min vart kartlagd i den fyrste spørjeundersøkinga som var den indirekte haldningsgranskinga “verbal guise” for heile ungdomsskulen. Her laut eg tenkja på at eg ikkje laga bakgrunnsspørsmål som kunne verka altfor rare. Ungdomsskuleelevane skulle ikkje skjøna at undersøkinga galdt språk. Av den grunn valde eg her å ikkje gå nærare inn på foreldra sin bakgrunn enn til å spørja om kvar dei kom ifrå. Dersom eg skulle ha samla inn fleire bakgrunnsdata om foreldra, måtte det ha skjedd på ein open måte, og i dei direkte granskingane mine har eg ikkje lenger med meg alle elevane ved ungdomsskulen. Men eg er samd med Pedersen i at opplys- ningar om yrkesbakgrunnen til foreldra, kunne ha vore interessant å vita meir om, t.d. for å sjå om det var ei skeivfordeling mellom yrkesbakgrunnen til dei innfødde og dei innflytta foreldra. Slike opplysningar kunne heilt klart ha vore interessante for å kunna seia meir om kva type lokalsamfunn Sogndal er. Eg trekkjer fram høgskulemiljøet i kapittel 2.4 der eg viser foreldrebakgrunnen til elevane i denne granskinga, og eg dreg dette aspektet inn att i avslutningskapittelet (kap. 8.1) om at det truleg finst minst to ulike normsentrum i Sogndal, der innflyttarane representerer eitt av desse. Eg har ikkje skilt informantar som har foreldre med akademisk bakgrunn ut i materialet mitt på noko vis. Det kunne sjølvsagt vore mogleg og i så fall vorte ein ny bakgrunnsvari- abel. På same måte kunne det då vore mogleg å ha fått opplysningar om inntektsnivået eller utdanninga til foreldra, men alt dette føler eg tilhøyrer steg 2 og vil såleis heller vera eksempel på kva ein kan gjera vidare med dette materialet. Når eg har valt å sjå på oppdelinga i ein yrkis-kultur og ein allmenn-kultur, byggjer det på ei sosiologisk gransking av ungdomskulturen i Sogndal utført av Gunnar Jørgensen i 1994. Dette er difor ikkje ein måte å finna dei rette sosiale skilja i Sogndal på, men eit forsøk på å sjå om dette er ei reell inndeling. Sidan elevane som høyrer til yrkis-kulturen i stor grad er gutar, kan det, som Pedersen heilt rett hevdar, vera litt vanskeleg å sjå om denne inn- delinga i større grad enn å vera eit sosialt skilje, kan seiast å vera eit kjønnsskilje. Eg synest elles det er positivt at ho gjev meg tips om at det mønsteret eg finn hjå informantane mine når det gjeld bruk og haldningar til lokal dialekt, også går att i andre undersøkingar, t.d. oppdelinga i fire hovudkategoriar informanttypar som hjå Lisa Eriksson si undersøking i Piteå, som Pedersen greier ut om. Dei tre fyrste kate- goriane til Eriksson, kunne heilt klart ha passa nokså godt til mitt materiale òg. Inge Lise Pedersen har valt å lesa avhandlinga mi med danske briller, og det er det heilt naturleg at ho har gjort. Ho hevdar då at eg ikkje har våga å ta steget langt nok når

80 SPRÅK OG SPRÅKHALDNINGAR HJÅ UNGDOMAR I SOGNDAL eg ikkje i større grad har sett på det ho kallar “bokmålsfaren” eller “østlandsfaren” og inkludert dei bokmålspåverka trekka i kartlegginga av den språklege granskinga. Eg er ikkje samd i at dette er ei svak side ved avhandlinga, for det er ikkje dette perspek- tivet som har stått sentralt. Eit viktig moment for meg, og som er nokså nytt i høve til andre sosiolingsvistiske granskingar i Noreg, er at eg ikkje ville halda innflyttarar uta- for, men nettopp prøva å inkludera desse i undersøkinga. Såleis representerer denne granskinga eit nytt steg innafor slike granskingar. Når ein tek nye steg, må ein trø var- samt og ikkje tilføra for mange nye moment i gongen slik at steget vert for stort. Dess- utan ville eg gjera ei undersøking som i størst mogleg grad var råd å jamføra med språkundersøkinga av heile sogndalssamfunnet i 1996. Det er såleis fyrst resultata av denne granskinga som kan gje grobotn for nye spørsmål og nye granskingar. Såleis meiner eg at eg ikkje har unnlate å vilja sjå noko, men at det Pedersen skisserer, i til- felle kunne ha vore tema for ei seinare gransking av sogndalsdialekten, det vil seia når ein alt sat på dei opplysningane denne undersøkinga viste seg å gje.

Litteratur: Jørgensen, Gunnar. 1994. To ungdomskulturer. Om vedlikehold av sosiale og kulturelle ulikheter i Bygdeby. Rapport 1/94. Sogndal: Vestlandsforsking. Haugen, Ragnhild. 1998. Variasjon og endring i sogndalsdialekten. I: Målbryting. Skrifter frå pro- sjektet Talemålsendring i Noreg – nr 1. Bergen: Nordisk institutt, Universitetet i Bergen. Haugen, Ragnhild. 2004. Språk og språkhaldningar hjå ungdomar i Sogndal. Avhandling for gra- den doctor artium. Bergen: Universitetet i Bergen, Nordisk institutt. Statistisk sentralbyrå. Folke- og bustadteljinga 2001. Talemålsendring i Noreg. Nedlasta 10.11.2003 http://www.hf.uib.no/tein/default.html

Ragnhild Anderson Høgskulen i Sogn og Fjordane Avdeling for lærarutdanning og idrett Postboks 133 NO-6851 Sogndal [email protected]

81 Jan Terje Faarlund. The Syntax of Old Norse. Oxford: Oxford University Press, 2004. XVII + 300 pages.

Reviewed by Eiríkur Rögnvaldsson

1. Introduction For a whole century, Nygaard’s monumental work Norrøn syntax (1905) has been the definitive authority on the syntax of Old Norse. Nygaard’s book is in many ways a won- derful work, with a wealth of examples of various constructions and phenomena. How- ever, its replacement has long been called for, as Jan Terje Faarlund points out in the Pre- face to his book The Syntax of Old Norse (p. xi). There are various reasons for this. First, Nygaard’s book is written in Norwegian, and hence not accessible to the great majority of the linguistic community. Second, we now have access to more reliable editions of Old Norse texts than Nygaard had hundred years ago to build the description on. Third, and most important, theoretical syntax in the modern sense did not exist when Nygaard wrote his book. Modern syntactic theory has greatly affected and changed our views on which syntactic features and characteristics are interesting and which are not. Therefore, this new overview of Old Norse syntax, written in English in line with current syntactic the- ory, is a treasure for scholars working on diachronic and historical syntax. That is not to say that the book is perfect in all respects. On the contrary, in my view it deserves strong criticism and leaves much to be desired. The value of the book lies in its wealth of examples. It contains more than one thousand Old Norse sentences and provid- es both word-by-word (in some cases morpheme-by-morpheme) English glosses and idiomatic translations of them all. This makes the book a very important research tool for the English speaking world, which has not had access to any comparable source up to now. Faarlund deserves great credit for providing syntacticians who do not read Scandinavian with this valuable resource.

2. Structure and theoretical framework The first two chapters of the book (after a short Introduction) are overviews of Old Norse Phonology and Inflectional Morphology, respectively. As Faarlund points out in the Pre- face (p. xii), the purpose of these chapters is to make it easier for readers to correctly understand and interpret the examples in the book. These two chapters appear to be based on standard handbooks, which are however not referred to (although some are listed in the bibliography), and I will have nothing to say about them in this review. The following five chapters describe the most important syntactic phrases; the Noun Phrase, Determiner Phrases, the Adjective Phrase, the Prepositional Phrase, and the Verb Phrase. The Finite Sentence and Subordinate Clauses get a special chapter each, and the book finishes with a short chapter on Reflexive Binding, followed by a Bibliography on Old Norse Syntax and indices.

Maal og Minne 1 (2006): 82–89 82 ANMELDELSER

The choice of a theoretical framework for a work like this is by no means self-evident. Modern syntactic theory is a highly technical subject which is not always easy to under- stand for less theory-oriented scholars. The author could have chosen to base his descrip- tion on fashionable trends like the most recent version of the Minimalist Program. That would have been a very interesting and challenging approach, but it would have greatly reduced the number of potential readers. Instead, the author has chosen to base the de- scription on a “light version” of the Principles and Parameters framework, with some unorthodox additions, such as the Referential Phrase (RP) (p. 56–57). In order to make the description more accessible, the author includes a short overview of a few central con- cepts of the theory, such as X-bar theory, movement, and adjunction. At several places in the discussion of individual constructions, he also shows the assumed tree structure of certain examples to make it easier for the reader to follow his analysis. I think the author has taken the right decision here. His aim is not to theorize but rather to furnish others with classified examples (cf. p. xii) – those who want to use these examples to argue for or against a particular theory now have the opportunity to do so. Generative research on the syntax of the Scandinavian languages during the past dec- ades has highlighted certain phenomenon that are considered to be important and interest- ing. It is customary to draw a distinction between ‘Insular Scandinavian’ (i.e. Icelandic and Faroese) on one hand, and ‘Mainland Scandinavian’ (i.e. Norwegian, Swedish, and Danish) on the other (cf., for instance, Holmberg and Platzack 1995). It has often been claimed that several syntactic features distinguish these two groups of languages. Since Old Norse is the direct ancestor of both Modern Icelandic and Modern Norwegian, which belong to different groups, it is very interesting to see how these syntactic phenomena behave in Old Norse. Among these phenomena we can mention oblique subjects, object shift, and various types of sentences containing expletives. It would have been valuable to be able to look up these constructions in the book, but none of them is mentioned in the list of contents. Oblique subjects can be found in the Subject Index, but the other two types are not mentioned at all. For object shift, it is possible to find some relevant examples scat- tered through the book, but no overview of the phenomenon as such is given. No examples with expletives are found in the book, so the reader has to decide which conclusions to draw from their absence. In a few cases, Faarlund compares his description of Old Norse with Modern Norwe- gian (for instance, p. 101, 126, 253). This is fine, of course, but I think the book would have benefited considerably from some comparison with Modern Icelandic. The reason is that Modern Icelandic is undoubtedly the closest living relative of Old Norse, and many syntactic phenomena in Old Norse that have disappeared from Norwegian still exist in Icelandic. For instance, noun phrases without the definite article can still have “unique and specific reference” in Modern Icelandic (p. 58–59), as opposed to the modern Mainland Scandinavian languages. It is also well known (cf. Maling and Zaenen 1978) that the allegedly universal ban against moving the subject out of a clause introduced by a complementizer (p. 263) does not hold for Modern Icelandic any more than for Old Norse. Furthermore, oblique noun phrases seem to be able to function as subject in Old Norse in much the same way as in Modern Icelandic (see section 5 below).

3. Textual sources Selecting the textual basis for a syntactic description of a dead language is by no means a trivial task. On his sources, the author has the following to say (p. 2):

83 ANMELDELSER

The texts used as sources in this book are printed editions of manuscripts written either in Iceland or in Norway before 1400; the oldest ones are from the early thirteenth century.

The texts are listed in a section on Abbreviation and Sources (p. xv–xvii), together with the approximate year of the writing of the manuscript. However, the age of the manuscript does not tell the whole story. It is well known that no Old Norse texts, except for diplomas, are found in the original; most of them are only preserved in manuscripts that can be several decades or even centuries younger than the original text. This makes it extremely difficult to assess the validity of these texts as linguistic evidence, since it is often im- possible to know whether a certain feature of the preserved text stems from the original or from the scribe of the preserved copy, or perhaps from the scribe of an intermediate link between the original and the preserved manuscript. In many cases, two or more manu- scripts of the same text are preserved, and usually they differ to a greater or lesser extent – not only in spelling and morphology, but also with respect to syntax. But it is not only the age of the texts that must be considered; the different text types or genres must also be taken into account. The author goes on to say (p. 2):

Only prose texts have been used, since they may be assumed to be closest to the spo- ken language. The texts include fiction (Icelandic family sagas and translated sagas), historical texts (kings’ sagas), laws, official documents and charters (diploma [sic!]), religious texts (homilies), and learned literature.

I do not think it is justified to lump these different types of texts together. Most descrip- tions of Old Norse syntax (among them Nygaard’s Norrøn syntax) rely primarily on narra- tive texts of the first two types, i.e. (vernacular) fiction and historical texts (the boundaries between these two types not being very clear). The other text types are rather different from the narrative texts, and can hardly be assumed to be close to the spoken language. It is customary to distinguish between ‘popular style’ (folkelig stil) and ‘learned style’ (lærd stil) (cf. Nygaard 1905: 1). The former is the style of the narrative texts, whereas the latter is characteristic of religious texts and learned literature (mostly translations), and is usu- ally assumed to be influenced by Latin to a greater or lesser extent. Laws, official docu- ments and charters make up yet another style which is characterized by heavy use of for- mulae. I don’t find it objectionable per se to use examples from these different sources – after all, they are all from Old Norse. But I think the readers have the right to know about these different styles, and I find it very strange that Faarlund never mentions them. Sometimes it is evident from his choice of examples that a certain construction mainly belongs to the ‘learned style’. This is especially clear when the only examples of the construction in question are from translations like Barlaams ok Josaphats saga, Gamal norsk homiliebok, or from diplomas in Diplomatarium Norvegicum (cf., for instance, (10b) and (12a) on p. 60; (13) on p. 85; (15) on p. 86; (29) on p. 134; (81) and (82) on p. 150; (47) and (48) on pp. 264–265; etc.). In such cases, it is doubtful whether the examples really show “the internalized grammar of the once living speakers of Old Norse” (p. 1).

4. Bibliographical references Much has been written about Old Norse syntax since Nygaard’s book was published one hundred years ago. The bibliography at the end of the book contains around 190 titles, most of them from the 20th century. As the bibliography shows, the study of Old Norse

84 ANMELDELSER syntax has been especially lively in recent years; approximately one third of the titles date from the last two decades. The bibliography, albeit comprehensive, is however not ‘com- plete’, as claimed on the title page. For instance, it does not list the CD-ROM containing the texts of the Icelandic Family Sagas and the concordance to these texts, even though this edition is mentioned in the Preface. Strangely, however, unpublished concordances to Heimskringla and Sturlunga saga are listed in the bibliography. A number of recently published papers (and a few older ones) are also missing from the bibliography. Admittedly, many of these papers (but by no means all) are in Icelandic, and hence perhaps not accessible to many readers of the book. That cannot be the sole explanation for their absence, though, because several papers in Icelandic are listed. However, what amazes me most is that the bibliography does not list Fritzner’s (1954) Ordbog over det gamle norske Sprog (Dictionary of the Old Norwegian Language), nor is it ever referred to or mentioned in the book. Fritzner’s work is of course a dictionary, not a book on syntax, but it contains such a wealth of examples and syntactic information that it should certainly not be dismissed. The same goes for the new Dictionary of Old Norse Prose, published by the Arnamagnæan Commission in Copenhagen (of which only the first three volumes have appeared) – it is mentioned on p. 2, but not listed in the biblio- graphy. Faarlund says in the Preface (p. xii) that “[a]ll bibliographical references are given in the footnotes” and points out that the bibliography “includes other works besides those referred to in the book”. This is an understatement; only around 12 of the ca. 190 works listed in the bibliography are actually referred to in footnotes. I find this a major drawback of the book. The explanation (or excuse) for this lack of references in the text might lie in the author’s words in the Preface (p. xii):

[T]here is hardly any theoretical argumentation in the book. It is hoped, however, that the amount of data presented, and the way in which it is presented, may form the basis of theoretical argumentation and of hypotheses about syntactic structure and change.

I completely agree with this, but my point is that the author would have served the readers much better by making them aware of published papers on certain constructions, by point- ing out to them where scholars have presented different analyses of the constructions in question, etc. One can of course say that the readers can find these works in the biblio- graphy, but that is not sufficient. First, it is by no means always obvious from the title that a certain phenomenon is described or analysed in a certain work. Second, a considerable part of the titles in the bibliography are in a Scandinavian language (especially Norwegian and Icelandic) which many of the readers probably will not understand. In some cases, reference to earlier works would not only have been helpful for the readers but also appropriate. To name a few examples: Hreinn Benediktsson (1976) has written a paper on the variation between vera at at and vera at (p. 137). In his dissertation on the Icelandic Middle Voice, Kjartan Ottosson (1992) has discussed the syntactic status of the suffix –sk with respect to the accusative with infinitive construction (p. 154–155). I have shown (Eiríkur Rögnvaldsson 1996a) that when a particle precedes the finite verb, no element can intervene between them (p. 164). Both fióra Björk Hjartardóttir (1993) and Halldór Ármann Sigur›sson (1993) have described and explained the conditions on the deletion of noun phrases under coreference with a preceding NP (p. 221–223). In a few cases, the author doesn’t seem to be aware of recent studies of individual phe- nomena in Old Norse. For instance, he claims that the imperative mood “is used only in main sentences” (p. 190) but “cannot be used in subordinate clauses” (p. 247). This is not true, however. Old Norse texts contain several examples of subordinate clauses with verbs

85 ANMELDELSER in the imperative. I have recently made a thorough study of such sentences (Eiríkur Rögn- valdsson 2000), but their existence was already pointed out by Falk and Torp (1900: 192) and Nygaard (1917: 30), among others. Faarlund shows that the topic position in impera- tives may occasionally be filled by an adverbial (p. 229), but it is in fact much more com- mon to find the subject there, as I have shown (Eiríkur Rögnvaldsson 2000: 71–73), cf. also Falk and Torp (1900: 289).

5. Case study: Oblique subjects There are many points where I disagree with Faarlund’s description and analysis, or where I find it unsatisfactory. Space does not permit a thorough discussion of these points, so I have chosen to focus on the question of the existence or non-existence of oblique subjects in Old Norse. This has been a lively debate in recent years, where some scholars, including myself (Eiríkur Rögnvaldsson 1996b), have claimed that oblique subjects do exist in Old Norse, whereas others, Faarlund (2001) among them, have rejected this claim. In the pre- sent book, Faarlund still keeps to his former opinion on this. Instead of attempting to refute the arguments that have been brought forth in support of oblique subjects in Old Norse, he adds a new argument against their existence (p. 195 n.):

One prediction that would follow from the existence of oblique subjects, is that non- subjects (other than predicate complements) may occur in the nominative, even in non-finite clauses. This occurs in modern Icelandic, but is not found in Old Norse.

It is not quite clear to me what Faarlund means by this. It is of course clear that Old Norse has a great number of sentences with both a dative experiencer and a nominative bearing some other (non-agentive) role. In Modern Icelandic, it is clearly the dative that is the syn- tactic subject in such sentences, and those linguists that have argued for the existence of oblique subjects in Old Norse would analyse similar sentences from Old Norse in the same manner. If we choose to say that the nominative always bears the subject role in such sentences, as Faarlund does, then we don’t have any non-subjects in the nominative in Old Norse. But this means of course that their non-existence is not an independent argument against oblique subjects, because it presupposes that we already have analysed the nomi- native as the subject of the sentence. In fact, several arguments for the existence of oblique subjects in Old Norse are found in Faarlund’s book, even though he does not recognize them as such. One such argument is the common lack of verb agreement with the nominative in sentences with a dative experiencer in initial position. Faarlund points out (p. 202) that “[t]he verb flykkja ‘seem’ often fails to agree with the raised nominative subject, appearing instead in the 3rd person singular”. The same phenomenon can be found with other similar verbs, like lei›ast ‘be bored’. In most of the other cases where number agreement fails to apply, the subject is coordinated and often also extraposed, as Faarlund points out (p. 201). If the subject is not coordinated, number agreement with the subject is an absolute requirement, except in sen- tences containing a nominal predicate where the verb can agree with the predicate. If we claim that the nominative phrase is the subject in sentences with flykkja, lei›ast and other similar verbs, we will have to say that the subjects of these verbs are somehow weaker governors of agreement than other subjects, and thus admit that they are exceptional in some sense. Note that verb agreement in Modern Icelandic behaves in all relevant respect in a similar manner. Particularly, there is variation in the number of the verb in sentences containing a dative experiencer and a nominative noun phrase in the plural.

86 ANMELDELSER

Another argument for oblique subjects is reflexivization. As Faarlund points out (p. 282), “[a] reflexive may be bound by a dative phrase instead of by a nominative subject. This is very common where the dative phrase has a ‘subjectlike’ function, such as with the verb flykkja ‘seem’.” True, other dative phrases can also bind reflexives, but the point is that the dative phrase with flykkja (and also s‡nast ‘seem’ and vir›ast ‘seem’, cf. Eiríkur Rögnvaldsson 1996b: 53) behaves exactly like a subject in this respect. Actually, Faarlund does not seem to believe strongly in his definition of subject as a noun phrase in the nominative case (p. 194–195). For instance, he claims (p. 223) that “[t]he subject role may be filled by a clause”. Realizing that this doesn’t fit with his earlier definition, he adds (p. 223): “Since I have defined the subject as a phrase in the nominative case, such sentences are technically subjectless, because clauses are not case-marked. But for convenience and in accordance with common practice I will still refer to such clauses as subjects.” On p. 224 he says: “It is clear from these examples that finite and non-finite clauses can function as subjects.” Furthermore, Faarlund often finds it necessary to talk about “nominative subject” (p. 154, 202, 215, 216, 218, 282), thus implying that there may be other kinds of subjects. In a chapter on ‘subjectless sentences’, the following passage is also found (p. 218):

The verb líka ‘like, please’ takes the (human) experiencer in the dative, while the source of the favourable sentiment may be expressed as a prepositional phrase [...]. It is perhaps more common, however, for the source to be expressed in the nominative [...] which cannot then strictly be called a subjectless sentence.

Faarlund points out that in sentences where “the accusative NP is coreferent with the sub- ject of the matrix verb, it is usually added to the verb as a reflexive suffix” (p. 153). This gives us forms like kvezk ‘says+REFL’ (< kve›r sik), kvazk ‘said+REFL’ (< kva› sik), etc. where kve›a takes an accusative with infinitive construction which would have a nomina- tive subject if it were a finite clause. He adds (p. 154) that “[p]hrases that do not correspond to a subject of a finite sentence are not cliticized, although a ‘subject-like’ oblique phrase may be cliticized” as in constructions where kve›a takes a clause with a verb like flykkja. If we allow for oblique subjects in Old Norse, such sentences cease to be exceptions. Yet another mismatch is found in Faarlund’s description of PRO. He points out (p. 271) that “since infinitival clauses do have an understood subject, which not only has a semantic role, but even plays a role in the syntax, we assume an abstract element as the subject of infinitival clauses”. Later, he mentions “[t]he unexpressed subject PRO” (p. 275), and points out that “[t]he subject PRO has no case, gender, or number” (p. 277). Of course, this can’t be easily reconciled with the definition of the subject as a noun phrase in the nominative case. All this shows that the notion of ‘subject’ is used rather vaguely in the book.

6. Translation errors and misprints As far as I can judge, the interpretations and translations of the examples are usually cor- rect, but there are exceptions. For instance, it is clear from the context that hina in (2c) on p. 56 (repeated as (8b) on p. 248) belongs to the demonstrative hinn ‘the other’ but not to the definite article. The same goes for (80) on p. 80; hinu is a demonstrative but not a defi- nite article. In (2c) on p. 94, fiórarinn svarar fá um fletta mál, ‘Thorarin says little in reply about this matter’, fá is glossed ‘few.P.NEU.A’ – i.e. ‘plural, neuter, accusative’. The same goes for (3b) on p. 190, Óláfr svarar fá ok hló ‘Olaf said little in reply and laughed’. However,

87 ANMELDELSER the verb svara always takes a dative object, and fá is a regular dative singular form of the adjective fár ‘few’. Thus, the gloss should be ‘S.NEU.D’. In (13) on p. 23, repeated as (27b) on p. 64, flat dreymdi mik is glossed as ‘that.N dreamt me.A’. It is true that flat can be both nominative and accusative, and the verb dreyma ‘dream’ can have the ‘object of dreaming’ in the nominative in Old Norse – cf. p. 218 and Eiríkur Rögnvaldsson (1996b: 64–65). However, the only clear cases with a nominative NP are those where this NP denotes a person, which it does not in this case. In other circumstances, dreyma appears to take two accusatives, as it does in Modern Icelan- dic. Thus, the gloss should at least be ‘that.N/A dreamt me.A’. I didn’t find many misprints in the examples, and those I found are rather harmless. They include pví for flví ((101b), p. 157); hjlópu for hljópu ((134b), p. 167); blótadi for blóta›i ((35b), p. 259); and pér for flér ((36c), p. 260). Furthermore, length marks (acute accent) are missing in several places, especially on í. To name a few examples from the final three chapters: hri› for hrí› ((11a), p. 195); likastir for líkastir ((27b), p. 202); dyr› for d‡r› ((92a), p. 231); dottur for dóttur ((17b), p. 251); lifi for lífi ((18a), p. 252); si›an for sí›an ((29a, p. 257); i for í ((70a, p. 274); lif for líf ((6a, p. 282).

7. Conclusion The Syntax of Old Norse is an ambitious work, but it is far from faultless. In my view, the book could have been made much more useful by including more references to other works on individual subjects dealt with. For generative syntacticians, it would also have been useful if the book had dealt specifically with certain well-known syntactic phe- nomena known to be characteristic of the Scandinavian languages. In spite of these criticisms, it must be emphasized that the richness of clearly presen- ted and classified examples, accompanied by English glosses and translations, makes the book an invaluable tool for anyone working with Old Norse syntax – and Scandinavian syntax in general. As such, it is a worthy successor to the hundred year old Norrøn syntax. Let’s just hope that we don’t have to wait another hundred years for the next thorough de- scription of Old Norse syntax.

References Eiríkur Rögnvaldsson. 1996a. “Word Order Variation in the VP in Old Icelandic.” Working Papers in Scandinavian Syntax 58: 55–86. ———. 1996b. “Frumlag og fall a› fornu.” Íslenskt mál 18: 37–69. ———. 2000. “Setningarsta›a bo›háttarsagna í fornu máli.” Íslenskt mál 22: 63–90. Faarlund, Jan Terje. 2001. “The notion of subject and its status in the history of Icelandic.” Jan Terje Faarlund (ed.): Grammatical Relations in Change, pp. 99–135. Amsterdam: John Benjamins. Falk, Hjalmar and Alf Torp. 1900. Dansk-Norskens Syntax i historisk Fremstilling. Kristiania: Aschehoug. Fritzner, Johan. 1954. Ordbog over det gamle norske Sprog. Nytt uforandret opptrykk av 2. utgave (1883–1896). Oslo: Tryggve Juul Møller forlag. Halldór Ármann Sigur›sson. 1993. “Argument-drop in Old Icelandic.” Lingua 89: 247–280. Holmberg, Anders and Christer Platzack. 1995. The Role of Inflection in Scandinavian Syntax. Oxford: Oxford University Press. Hreinn Benediktsson. 1976. “Ísl. vera a› + nafnh.: aldur og uppruni.” Nordiska studier i filologi och lingvistik. Festskrift tillägnad Gösta Holm på 60-årsdagen den 8. juli 1976, 25–47. Lund: Carl Bloms Boktryckeri A.–B.

88 ANMELDELSER

Maling, Joan and Annie Zaenen. 1978. “The nonuniversality of a Surface Filter.” Linguistic Inquiry 9: 475–497. Nygaard, Marius. 1905. Norrøn syntax. Kristiania: Aschehoug. ———. 1917. Bemerkninger, rettelser og supplementer til min norrøn syntax (Kristiania 1905). Oslo: Aschehoug. Ottosson, Kjartan. 1992. The Icelandic Middle Voice. The morphological and phonological de- velopment. Dissertation. Lund: Lund University. fióra Björk Hjartardóttir. 1993. Geti› í ey›urnar. Um ey›ur fyrir frumlög og andlög í eldri íslensku. Reykjavík: Málvísindastofnun Háskóla Íslands.

Eiríkur Rögnvaldsson Department of Icelandic University of Iceland IS-101 Reykjavík, Iceland [email protected]

89 Gro Steinsland: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax Forlag A/S, 2005. 489 sider.

Anmeldt af Jens Peter Schjødt.

Der er inden for de sidste år kommet flere fremstillinger af den førkristne nordiske reli- gion og mytologi, fx Britt-Mari Näsström: Fornskandinavisk religion. En grundbok fra 2001 og Rudolf Simek: Religion und Mythologie der Germanen fra 2003. Selv om de vægter emnerne forskelligt og uanset om der i titlen fokuseres på religion eller mytologi, så er der ifølge sagens natur meget fælles stof i sådanne bøger. Det gælder naturligvis også Gro Steinslands seneste bog, som er forfatterens bud på en sammenskrivning af de erken- delser, der er opnået gennem en lang forskerkarriere, og som har givet sig udslag i en lang række bøger og artikler, suppleret med en gennemgang af emner, som hun ikke tidligere har arbejdet med. Det indebærer, at denne og de øvrige introduktioner til emnet, på trods af det stofmæssige sammenfald, er ganske forskellige og afspejler de interesser og per- spektiver, som hver enkelt forfatter har udviklet gennem sin forskning. Norrøn religion er en stor bog (næsten 500 sider) og hører derfor også til de mere grun- dige indføringer. Den er meget pædagogisk i sin disposition, idet den er inddelt i fire dele og 23 kapitler. De fire dele viser bogens overordnede struktur og hedder 1) “Fagfeltet nor- røn religion”, 2) “Mytologi”, 3) “Hellige handlinger, riter og kult”, og 4) “Religion og samfunn.”. Efter hvert kapitel er der forslag til videre læsning, ligesom der afsluttende gives en omfattende bibliografi, som kan siges at indeholde langt det meste af den væsent- lige litteratur om emnet. Hvad bibliografier angår, kan man altid finde noget, der mangler i forhold til ens egne præferencer, og det er selvfølgelig også tilfældet her, men faktisk var der kun ét værk, som jeg afgjort mener burde have været der i forhold til hvad bibliogra- fien i øvrigt indeholder, nemlig John Lindow’s Murder and vengeance among the gods, der ikke figurerer; det må være godkendt. I del 1) diskuteres bl.a forholdet mellem norrøn, germansk og indoeuropæisk religion, norrøn religion som eksempel på en folkereligion over for kristendommen som en univer- salreligion, kilderne til norrøn religion og forskningshistorien. I en generel fremstilling må der naturligvis være tale om en selektion blandt de temaer, der kunne tages op, men i alt væsentligt bliver man præsenteret for en sober og velafbalanceret gennemgang af de temaer, som man med rimelighed kan forvente i en fremstilling af denne karakter. Del 2) indledes med en diskussion af selve mytebegrebet og gennemgår derefter en række klas- siske temaer inden for mytologien, såsom verdensbillede, aser og vaner, de enkelte guder og andre magter. I del 3) bliver vi også indledningsvis præsenteret for en diskussion af ritualbegrebet, bl.a. ritualets forhold til myten, som følges af en gennemgang af forskel- lige ritualtyper. Endelig udgør del 4) en gennemgang af vikingetidens samfundsindret- ning, efterfulgt af et kapitel om herskermagtens mytologi og ritualer, et emne, som alle, der kender Gro Steinslands produktion, genkender fra bl.a. hendes disputats Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi, hvor hun påviste, at kongeideologien i Norden i høj grad hang sammen med mytologien. Det sidste kapitel drejer sig om overgangen til kristen-

Maal og Minne 1 (2006): 90–92 90 ANMELDELSER dommen og påviser at der såvel var tale om brud som kontinuitet. Denne opbygning er logisk og modsvarer, uden at det formuleres eksplicit, de elementer, der tilsammen kon- stituerer en religion, nemlig ideologien, udtrykt gennem myterne, menneskets kommuni- kation med den anden verden, udtrykt gennem ritualerne, og endelig de konsekvenser af samfundsmæssig karakter, som også hører med til definitionen af, hvad religion er for en størrelse. Afslutningsvis er der et godt og brugbart stikordsregister. Bogen vidner om et dybtgående kendskab til emnet “norrøn religion” og om et stort engagement, hvor der flere steder – naturligvis mest udpræget i forhold til de emner, som forfatteren tidligere har forsket i og anlagt originale synspunkter på – er tale om en frem- stilling, der adskiller sig fra tidligere indføringer. Bogen er desuden særdeles letlæst, uden overflødig akademisk jargon, og giver derfor læseren en elementær lyst til sætte sig ind i de forskellige emner. Som sådan kan man uden videre fastslå, at der overordnet set er tale om et vellykket arbejde, der tilfredsstiller den læser, som ønsker sig et overblik over den norrøne religion, og som samtidig ønsker at blive gjort opmærksom på en række af de pro- blemer, der knytter sig til arbejdet med emnet. Et særligt træk jeg vil fremhæve, er kombinationen af deskription på den ene side, hvor kilder simpelthen refereres, og fremsættelsen af mulige tolkninger og analyser, på den anden side, med henvisninger til andre forskeres synspunkter og diskussionerne mellem dem. Det er en god måde at få liv i fremstillingen, og det bidrager givetvis til fremstilling- ens underholdningsværdi. Men det er en vanskelig balancegang, og som det vil fremgå nedenfor, er denne kombination ikke alle steder lykkedes. Denne vurdering af værket som vellykket, indebærer altså ikke, at der ikke også kan rettes kritik på en række punkter. Først og fremmest savner denne anmelder et forord eller en indledning, der gør rede for den målgruppe, som bogen henvender sig til. På den ene side er der som sagt tale om en indføring, hvilket indebærer, at den læser, som i forvejen kender til norrøn religion og de tekster, der danner grundlag for vor viden, i lange passa- ger ikke overraskes af fremstillingen. Den læser, der skal indføres i emnet, vil naturligvis have glæde og gavn af de forholdsvis lange referater af kilderne, men omvendt vil en sådan læser ikke altid være i stand til at forholde sig kritisk over for de tolkninger, der fremsættes. Et eksempel udgøres af behandlingen af skabelsesmyten i Vƒluspá ( s. 114 f.), hvor vi i strofe 8 hører om de tre jættekvinder, der kommer til gudernes verden. Her tolkes til dels med henvisning til Margaret Clunies Ross, men uden at usikkerheden i tolkningen kommer frem. Den forudsætningsløse læser vil have meget vanskeligt ved at se hvor usik- ker den fremsatte tolkning er. Noget lignende gælder mange andre af de tolkninger, der er i bogen: Den erfarne læser kan vurdere dem og danne sig sine egne meninger, medens den forudsætningsløse læser vil have vanskeligt ved at skelne mellem den status, som de forskellige tolkninger har. Det hænger også sammen med, at der i mange tilfælde ikke foretages nogen dybere diskussi- oner af de fremsatte forslag, hvilket er problematisk, i og med at vi naturligvis bør forsøge at tolke eller i det mindste forstå de udsagn, som formidles i kilderne, men jo mere usikre betydningen af disse udsagn er, jo mere argumentation kræves der også, hvis man vil give læserne en mulighed for selv at tage stilling. Denne problematik er også på spil i nogle til- fælde, hvor Gro Steinsland i andre publikationer har fremlagt dybtgående analyser og kan godt ærgre den, der i forvejen er inde i religionshistorien. Når man kender forfatterens synspunkter, ville det være befriende, hvis disse synspunkter blev kraftigere understreget og dyberegående argumenteret for i dialog med andre forskere. Der er altså flere passager i bogen, hvor man savner dybde i analyserne og diskussioner af tolkninger, og i baghove- det lurer derfor igen spørgsmålet om, hvem bogen er skrevet for. På samme måde er bru- gen af kildehenvisninger også inkonsekvent: I de fleste tilfælde er vi ikke i tvivl om, hvil- ket materiale fremstillingen støtter sig til, medens der andre steder mangler præcise hen-

91 ANMELDELSER visninger (fx s. 156 og 278). I mange tilfælde citeres oven i købet både i oversættelse og på originalsprog. Med andre ord virker det som om, at bogen primært er lagt an på læsere, som kommer uden det store kendskab til kilderne til religionen. Men samtidig er der, hvilket også ori- ginalsprogscitaterne og bibliografien til overmål viser, en ambition om, at indgå i en dia- log med andre forskere. En sådan dobbeltmålsætning er vel ikke umulig at gennemføre, men i nærværende bog er den ikke i alle tilfælde lykkedes fuldt ud. Men samtidig skal det gentages, at denne kombinaton af deskriptiv fremstilling og tolkning i høj grad er med til at øge interessen hos læseren. Nærværende anmelder tror, at et klarere fokus i udgangs- punktet vedrørende målgruppe kunne have afhjulpet nogle af de problemer, der er tale om. Disse kritikpunkter skal imidlertid ikke så tvivl om, at vi står over for en meget kom- petent og på sine steder meget inspirerende fremstilling af den norrøne religon. Bogen er desuden rigtig flot (alt efter smag og behag kan nogle måske mene at den sine steder er for flot): Selve skriftbilledet er gjort læservenligt ved, ud over brødteksten, også at indeholde tekstbokse og fyldige billedtekster, der oven i købet har en anden farve (rød-brun) end brødteksten. Nogle steder, hvor alle tre teksttyper er til stede kan det godt virke lidt for far- verigt, men det skaber et godt overblik. Et kapitel for sig er billederne, som er af forskel- lig type. Der er afbildninger af forskellige billeder og genstande af arkæologisk art (der er rigtig mange, og de er meget flot gengivet), der er fotografier af landskaber, og der er ikke mindst som indledning til hvert kapitel en række gengivelser af malerier, som gengiver naturstemninger på en måde, der passer godt ind i forfatterens opfattelse af det førkristne univers. Der er således ingen tvivl om, at vi har fået en bog her, der vil egne sig godt til at ind- føre i feltet nordisk førkristen religion. Den er appetitlig, i et flot udstyr, letlæst, og så giver den, på trods af kritikken, fremsat ovenfor, spændende indsigter i nogle af de diskussio- ner, der har udspillet sig og fortsat udspiller sig mellem forskere, om både detaljer og over- ordnede emner. Man kan som sagt savne noget mere dybde og en klarere stillingtagen i forhold til nogle af disse diskussioner, men i det omfang læseren er opmærksom på, at der er tale om tolkninger med de usikkerhedsmomenter, der er i forhold til sådanne, vil nys- gerrigheden blive vakt hos den interesserede læser. Alt i alt er der altså tale om en anbefalelsesværdig bog, der helt sikkert vil kunne udfylde et behov.

Jens Peter Schjødt Afdeling for Religionsvidenskab Aarhus Universitet Taasingegade 3 DK-8000 Århus C [email protected]

92 Mottatt litteratur

Alhaug, Gulbrand, Endre Mørck og Aud-Kirsti Pedersen, utg. 2001. Mot rikare mål å trå. Festskrift til Tove Bull. Oslo: Novus. Fjeld, Ruth Vatvedt og Dagfinn Worren, utg. 2005. Rapport frå konferanse om leksikografi i Nor- den, Volda 20.–24. mai 2003. Nordiske studiar i leksikografi 7. Skrifter utgjevne av Nordisk foreining for leksikografi. Skrift nr. 8. [Oslo]: Nordisk foreining for leksikografi. Frederiksen, Britta Olrik, utg. 2005. Opuscula 12. Bibliotheca Arnamagnæana 44. København: Reitzel. Hagland, Jan Ragnar. 2005. Literacy i norsk mellomalder. Oslo: Novus. Hoel, Kåre. 2005. Bustadnamn i Østfold Bd 6: Askim. Utg. av Seksjon for namnegransking, ILN, Universitetet i Oslo ved Margit Harsson. Oslo: Novus. Nedrelid, Gudlaug og Tom Schmidt, utg. 2005. Person- og stadnamn under den nordiske namne- renessansen. Rapport frå NORNAs 34. symposium, Dømmesmoen 10.–12. september 2004. Skriftserien nr. 116. Kristiansand: Høgskolen i Agder. Steinsland, Gro. 2005. Norrøn religion. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax. Seiler, Thomas, utg. Herzort Islands. Aufsätze zur isländischen Literatur- und Kulturgeschichte zum 65. Geburtstag von Gert Kreutzer. [Hamburg]: Seltmann+Söhne. Venås, Kjell. 2005. Sigurd Kolsrud. Oslo: Novus. Vikør, Lars S. o.a. Norsk Ordbok 5: harm – jåttut. Oslo: Samlaget.

Maal og Minne 1 (2006): 93 93 Referat fra årsmøte i Bymålslaget

onsdag 8. februar 2006

Til stede: Ruth Vatvedt Fjeld (ordstyrer), Boye Wangensteen, Anne Engø, Frøydis Hertzberg, Jon Gunnar Jørgensen, Knut E. Karlsen, Laurits Killingbergtrø, Einar Lundeby, Klaus Johan Myrvoll, Kjell Ivar Vannebo, Lars S. Vikør Forfall fra styret: Arne Torp, Eskil Hanssen

1. Innkalling og dagsorden ble godkjent. Det kom forslag om å opprette en e-postliste over abonnenter av Maal og Minne som ønsket å få informasjon fra Bymålslaget. Tilbudet annonseres i Maal og Minne.

2. Årsrapport fra 2005 Formannen, Ruth Vatvedt Fjeld, la fram en kort årsrapport for året 2005. Det viktigste som skjedde dette året, var at Odd Einar Haugen og Kjell Ivar Vannebo gikk av som redaktører ved årsskiftet 2005-06. Som nye redaktører overtok Jon Gunnar Jørgensen og Lars S. Vikør. Årsrapporten ble godkjent uten kommentarer.

3. Regnskap for 2005 Kassereren, Boye Wangensteen, la fram revidert regnskap for 2005 for Bymålslaget og Knud Knud- sens stiftelse. Det har vært små bevegelser på kontoene i året som gikk, hovedutgiften er lovpålagt revisjon av Knud Knudsens stiftelse, som for året 2005 kostet 2500 kroner. Revisjon dekkes forelø- pig av Bymålslagets konto, da det er overført kapital fra stiftelsen til laget. Resultatet for 2005 for stiftelsen og Bymålslaget samlet, er en nedgang i kapitalen på 1872 kroner. Regnskapet ble god- kjent.

4. Rapport fra redaksjonen i Maal og Minne Odd Einar Haugens skriftlige rapport ble lagt fram muntlig av Kjell Ivar Vannebo. Dette var det siste året de to fungerte som redaktører, etter ti års verdifull innsats for Maal og Minne. Det ble sær- lig framhevet at tidsskriftet nå er blant de få som teller mest i meritteringssystemet på universiteter og høgskoler i Norge (nivå 2-publikasjon). Men det er fortsatt et problem at verken redaktørarbeid eller referee-arbeid gir uttelling som faglig innsats. Formannen har tatt dette opp med ledelsen ved ILN angående redaktørarbeid, og vil gjenta denne henvendelsen, og da ta med problemet med refe- ree-arbeid, som er nødvendig for at publikasjoner skal telle på høyt nivå. De nye redaktørene, Jon Gunnar Jørgensen og Lars S. Vikør, ble også oppfordret til å arbeide videre med dette spørsmålet. Årsmøtet uttrykte takk til de avtroppende redaktørene ved akklamasjon, og takket også de nye for viljen til å ta over dette viktige arbeidet for Bymålslaget og for fagmiljøet generelt.

5. Drøfting av innkomne forslag Bokbyen Skagerrak har sendt forespørsel av 19.01.06 om tilskudd til utgivelse av Egil Børre John- sens biografi om Knud Knudsen. Det var enighet i forsamlingen om at dette var et viktig tiltak for Bymålslaget å støtte, og til tross for den dårlige økonomien, ble det vedtatt å støtte utgivelsen med 5000 kroner.

Maal og Minne 1 (2006): 94–95 94 REFERAT FRA ÅRSMØTE I BYMÅLSLAGET

6. Drøfting av virksomheten i tida framover. a) Det viktigste punkt på dagsordenen var initiativet til å løse opp Knud Knudsens stiftelse, slik at ikke den urørlige kapitalen i stiftelsen blir spist opp av lovpålagt revisjonsplikt. Formannen har hatt kontakt med Stiftelses- og lotteritilsynet og har fått nødvendige informasjoner og skjemaer til å gjøre dette. På bakgrunn av at Stiftelsesloven også er under revisjon og sannsynligvis blir strengere mht oppløsning fra 2007, haster det med å få gjennomført oppløsningen. Det var enighet i styret om at dette bør gjøres, og styremedlemmene underskrev søknadsskjema om dette. Formannen besørger videre saksbehandling. b) Lars S. Vikør kom med forslag om at Bymålslaget gir ut et utvalg av Knud Knudsens etterlatte og upubliserte skrifter om språkpolitiske forhold. Dette forslaget fikk allmenn tilslutning av års- møtet. Forutsatt at stiftelsen blir oppløst, vil det være midler til å støtte en slik utgivelse, dersom vi finner noen som er villig til å ta på seg arbeidet. d) Kjell Ivar Vannebo gjorde oppmerksom på at Bymålslaget bør feire 100-årsdagen for Maal og Minne i 2009, og så smått bør begynne å planlegge det.

7. Valg Laurits Killingbergtrø og Einar Lundeby møtte for valgkomiteen. Det ble lagt fram et forslag om gjenvalg av det sittende styret, og det ble valgt ved akklamasjon. Samtidig opplyste Laurits Killing- bergtrø at han og Bjørn Eithun ba seg fritatt fra vervet i valgkomiteen. Kjell Ivar Vannebo sa seg vil- lig til å gå inn i den sammen med Einar Lundeby. Styret (særlig formannen) presiserte at de gjerne ville ha avløsning i styret, og at det er viktig med nyrekruttering. Dersom valgkomiteen finner nye kandidater til vervene, stiller de gjerne sine plasser til disposisjon.

Styret for 2006 er som følger: Formann: Ruth Vatvedt Fjeld Nestformann: Arne Torp Kasserer: Boye Wangensteen Styremedlemmer: Eskil Hanssen og Frøydis Hertzberg Varamedlemmer: Anne Engø, Gudmund Harildstad, Knut E. Karlsen, Lars S. Vikør

Revisorer: Botolv Helleland og Erik Simensen Valgkomité: Einar Lundeby og Kjell Ivar Vannebo

Ref. Ruth Vatvedt Fjeld

På årsmøtet kom det forslag om å opprette ei e-postliste over abonnenter av Maal og Minne som ønsket å få informasjon om Bymålslaget (se punkt 1 ovf.). Medlemmer som ønsker å stå på ei slik liste, bes sende ei melding til formannen, Ruth Vatvedt Fjeld. Meldinga sendes med e-post merket «Bymålslaget» til .

95