Fra redaktørene Ved årsskiftet gikk Odd Einar Haugen og Kjell Ivar Vannebo av som redaktører av Maal og Minne etter ti års fortjenstfull innsats, og de undertegnede har tatt over sta- fettpinnene. Jon Gunnar Jørgensen har fungert i stillinga fra 1.1.2006, Lars S. Vikør fra 1.3.2006. Ved forrige redaktørskifte for ti år siden ble det øyeblikkelig gjort klart at det var kommet nye koster inn i redaksjonen. Hefte 1-1995 hadde et annet format og et annet ytre enn det leserne hadde vent seg til de foregående 24 åra – til dels ei tilbakevending til tidligere skikk og bruk (i fargebruken og papirkvaliteten). En ny redaksjonell prak- sis ble også innvarsla, med bruk av eksterne konsulenter på innsendte manuskripter og et nyoppnevnt redaksjonsråd. På disse punktene har vi valgt å være konservative, det vil si at vi inntil videre fortsetter med den stilen Haugen og Vannebo la grunnen til. Det kan komme endringer seinere, men vi regner med å ha noen år å gå på – sjøl om tidsalderen med 30-40 år lange redaktørperioder nok er definitivt over. Innholdsmessig er kontinuiteten stor. Haugen og Vannebo poengterte alt for ti år siden at Maal og Minne fortsatt skulle ivareta de grunnfesta og sterke tradisjonene tidsskriftet bygger på, som ledende innafor de felta tittelen peker på: norsk "maal" i nåtid og fortid, og "minne" både i form av folkeminne og norrønfilologi. Det er vi også forplikta av. Odd Einar Haugen og Kjell Ivar Vannebo har på en forbilledlig måte fulgt opp sine løfter om fortsatt – i likhet med forgjengerne – å gi ut et høynivåtidsskrift innafor disse fagfelta. De har gjort en stor innsats både på den administrative og – framfor alt – på den faglige sida; vi har fått vite at om lag 10 % av ei vitenskapelig toppstilling går med til det redaksjonelle arbeidet med et tidsskrift som dette. Det har båret frukter også i mer materiell og kvantitativ forstand: På slutten av 2005 kom det melding om at Maal og Minne har fått status som vitenskapelig tidsskrift på nivå 2 i det nye telle- kantsystemet, altså det høyeste nivået. Det er svært gledelig at et tidsskrift med ei så klar norsk og nordisk vinkling, også når det gjelder publiseringsspråk, har fått denne anerkjennelsen. Vi er klar over at vi forvalter ett av de fagfelta der terskelen for å bruke skandinaviske språk som fagspråk er lavest, men det gjør det ikke mindre viktig å hegne om de tradisjonene som fins på dette feltet, ikke minst for at det stoffet vi leg- ger fram, eller deler av det, skal kunne leses og forstås også utenfor de reine for- skingskretsene. Vi føler at vi har et dobbelt ansvar i det å utvikle fagfelta våre som vitenskapsfag, også internasjonalt, og samtidig formidle deler av det til en interessert allmennhet. I våre fag er skandinaviske språk internasjonale fagspråk, i den forstand at mye av Maal og Minne 1 (2006): 1–2 1 JON GUNNAR JØRGENSEN OG LARS S. VIKØR denne forskinga forutsetter intimt kjennskap til skandinavisk (og nordisk, ikke minst islandsk) språk, kultur og historie for å kunne forstås og vurderes fullt ut. Språklinja i Maal og Minne skal være som før: norsk i begge målformer skal ha sin sjølsagte plass, og både dansk, svensk, engelsk og tysk skal høre heime i spaltene i den grad stofftil- gangen tilsier det. Vi vil sjølsagt fortsette med det referee-systemet forgjengerne våre grunnla, og vi vil fortsette å ha et redaksjonsråd, sjøl om vi har gjort visse utskiftinger der (se lista på innsida av permen). Vi har funnet det tjenlig å føre inn fireårsperioder – fordi vi mener at det vil støtte den generasjonsfornyelsen faget er avhengig av. Vi har et ønske om å trekke inn flere fagmiljø i Norge, samtidig som de andre nordiske landa også bør være representert. I tillegg har vi tenkt på kjønnsbalanse. Til de som ikke er imponerte over hva vi har fått til i så måte, vil vi si at slik rekrutteringa til faget nå er, er vi overbevist om at dette kommer til å rette på seg ved seinere oppnevninger. Det faglige innholdet i Maal og Minne kommer fortsatt til å kretse om de følgende felta: 1: Moderne norsk (og nordisk) språkvitenskap, i sine forskjellige aspekt: det reint lingvistiske, det sosiolingvistiske og det språkpolitiske. 2. Språkhistorie, både eldre og nyere. 3. Nordisk middelalderfilologi, særlig den norrøne, både i sine språk- lige, litterære, tekstkritiske og kulturelle aspekt. 4. Folkeminne. 5. Navnegransking. 6. Faghistorie innafor disse felta. 7. Mer sporadisk kan vi også komme til å ta opp for- skingspolitiske emner som gjelder disse fagområdene. Noen av de nevnte fagfelta kommer nok fortsatt til å være mer perifere enn andre, bl.a. fordi det har kommet til nyere tidsskrifter der de blir bedre dekt. En sterk faglig kontinuitet, altså, men det innebærer også kontinuerlig faglig for- nyelse. Det er ikke sunt å føre videre “tradisjonslinja” uten spørsmål og debatt, kort sagt fagkritisk refleksjon. Dette vil vi også komme tilbake til på litt lengre sikt. Maal og Minnes hundreårsjubileum skal markeres i 2009, og det kan da være en god anled- ning til å se seg tilbake og framover, og gjøre ei mer prinsipiell evaluering både av fagutviklinga og Maal og Minnes rolle, og på det grunnlaget stake ut linjene for fram- tida. Vi har ennå ingen konkrete ideer om hvordan og i hvilke former dette best kan gjøres, men vi håper å komme tilbake til det når dette året nærmer seg. Maal og Minne skal fortsatt komme ut på Det Norske Samlaget. Samarbeidet og arbeidsdelinga mellom forlaget og redaksjonen har fungert på beste måte, og vi som skal ha ansvaret for den faglige sida av tidsskriftproduksjonen er svært takknemlige for å ha et profesjonelt forlag i ryggen til å ta seg av de praktiske utgiveroppgavene. Til slutt: Vi erkjenner at plasseringa av Maal og Minne på nivå 2 i fagtidsskrift-hie- rarkiet ikke er permanent garantert, men vil bli evaluert jevnlig; det er en posisjon som er vanskelig å oppnå, men lett å miste. Vi vil gjøre det vi kan for å holde nivået høyt – i samarbeid med de fagmiljøene som vi er helt avhengige av for å drive og videreut- vikle et vitenskapelig tidsskrift som dette. Jon Gunnar Jørgensen Lars S. Vikør 2 The rune-stone Ög 31 and an “elegiac” trope in Sonatorrek By Joseph Harris The two interpretations of the poetic coda on the rune-stone Östergöt- lands runinskrifter 31 are criticized and a compromise using elements of both is offered. Parallels for all readings are sought among runic inscriptions and traditional literature. Sonatorrek 4 supports the new interpretation with an elegiac topos. As a whole the new interpretation and its parallels contribute to a literary understanding of memorial stones. In modern times two competing readings of the runic inscription Östergötlands runin- skrifter 31 (Ög 31) have been published. The present article will offer a third, which may be an improvement and which gains some support by comparison with a passage in Egill Skalla-Grímsson’s poem on the death of his sons. My hope is that these two passages of “elegiac” poetic language will be mutually illuminating. Evert Salberger’s learned and very substantial study forms the basis of my investigation (1990: 5–16), but I begin with the older of the two readings. Östergötlands runinskrifter 31 Erik Brate describes the stone in his Östergötlands runinskrifter in the national series “Sveriges runinskrifter” (1911: 29–30). Brate cites and draws on descriptions from the seventeenth through the nineteenth centuries, early scholarship which is available to me only very selectively.1 The granite monument, which measures about 1 meter high and 1.6 meters wide at its base and has a cross in its middle, had been used as a threshold stone in the old church at Å in Björkekind hundred (härad). It was moved to the churchyard with two other rune-stones (Ög 32–33) when the new church was built. The inscription reads from lower left to lower right in a text band that curves up and down, following the shape of the stone; at the lower right the inscription doubles back, boustrophedon-fashion, upside down, left to right back up the stone. Brate says it is exceptionally clear and as an inscription presents few peculiarities that affect inter- pretation. Brate read the main speech band as: frustin : riti : stin : flina : iftÀ : sikmut Maal og Minne 1 (2006): 3–14 3 JOSEPH HARRIS : uk : uki and the secondary, inner band as: tÀi :anua :burfl(i). He identified the word divided between the main band and the inner band as uki tÀi, i.e. okætÀi, masc. nom. sing. comparative of an adjective okatr, ON (Old Norse; essentially classical Old Ice- landic) ókátr; and this identification, discussed further below, is accepted by Sal- berger. Also accepted was Brate’s analysis of anua as the only instance in this inscrip- tion where a word division is not signaled by the colon; the first word, an, is common in Swedish inscriptions as the equivalent of ON hann through a familiar process of h- loss; the second, ua, is the past tense of OSw (Old Swedish) vægha, ON vega. Brate understood this verb in the meaning “transport from one place to another” and inter- preted the last word as OSw byrfl “burden,” i.e. the stone itself. The first and very stan- dard part of the inscription reads “Frösten raised (ON rétti) this stone after Sigmund.” The remainder may well be intended as a verse “addition” (“tillägget,” Salberger 1990: 5) or, as I will call it, coda, where okætÀi alliterates with (h)ann. Brate explains this poetic coda: “Satsen utgör alltså ett uttryck för Fröstens sorg, i det den säger, att han förde dit stenen som vård åt den döde, mindre glad än han var, då denne levde” (1911: 30).