Ideen Om Det Norske Folk

Ideen om det norske folk

Vidkun Quislings taler på Nasjonal Samlings pinsestevner i Borreparken i 1941, 1942 og 1943.

Birgitte Winther Masteroppgave i europeisk kultur Veiledet av professor Reidar Aasgaard

Institutt for filosofi, idé‐ og kunsthistorie og klassiske språk Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo

16. desember 2019

2019

Ideen om det norske folk: Vidkun Quislings taler på Nasjonal Samlings pinsestevner i Borreparken i 1941, 1942 og 1943.

Birgitte Winther

http://www.duo.uio.no

Trykk: Eget trykk

2 Sammendrag Denne oppgaven tar for seg hvordan Vidkun Quisling bruker begrepet det norske folk i tre taler han holdt på Nasjonal Samlings pinsestevner i Borreparken i årene 1941, 1942 og 1943. Talene er nærlest med tanke på hvordan noen av tidens viktige idéstrømninger er reflektert i ordvalg, begreper og tematikk. Talenes innhold og form blir også sett i lys av sider ved Quislings personlighet, noe som ikke i særlig grad er blitt undersøkt tidligere. Begrepet det norske folk danner utgangspunktet for drøftingene, og en begrepshistorisk tilnærming danner det teoretiske rammeverket.

Den fysiske rammen rundt talene var de norrøne gravhaugene ved Borre i Vestfold. Omgivelsene på Borre gir ideene om det norrøne en materialitet som Quisling aktivt søker å trekke veksler på i talene. Quisling har historien som utgangspunkt i alle tre talene, og han bruker begrepet det norske folk både som et historisk og et samtidig fenomen. Å legge store arrangementer til historisk betydningsfulle steder, var en del av Nasjonal Samlings ideologiske mytebygging, og Borre inngår i denne tradisjonen sammen med Hafrsfjord og Stiklestad.

I tillegg til fascismens historiske idéunivers tar oppgaven for seg hvordan trekk fra vitalismen kan gjenfinnes i talene. Vitalismen blir gjerne forstått som en retning innen kunsten, men den har også en filosofisk og en pragmatisk side. Fascistisk verdensanskuelse trekker veksler på deler av det vitalistiske idéuniverset, og oppgaven vil vise hvordan dette kan gjenfinnes i Quislings taler.

Både vitalisme og fascisme som ideologiske retninger var viktige impulser i mellomkrigstidens Norge. Når Quislings taler er inspirert av disse, viser det at han er en del av den offentlige diskursen, og at han derfor representerer kontinuitet mer enn brudd. Dette gjør at Quislings tanker ikke fremstår som spesielt oppsiktsvekkende i samtiden, og at han var en ganske uoriginal ideolog.

Men Quisling var likevel spesiell. Oppgavens siste del tar for seg hans egen konstitusjon og drøfter hvordan de ideologiske impulsene han var omgitt av fant gjenklang i hans psyke. Begrepet det norske folk synes å passe inn i hans antireduksjonistiske og kollektivistiske verdensbilde som et grunnleggende, overgripende fenomen som gjennomsyret alt i tilværelsen.

3 Forord Utgangspunktet for denne oppgaven var å anvende kunnskapen fra masterprogrammet Europeisk kultur på norske forhold. Norsk språk er under press i akademia, og hvis ikke norske studenter skriver på norsk om norsk materiale, hvem kan vi da forvente skal gjøre det?

Mange har bidratt til at denne oppgaven endelig har sett dagens lys. Først og fremst vil jeg takke Ellen Krefting og Anne Eriksen for at de fikk satt ideen om å fusjonere idéhistorie og kulturhistorie ut i livet da det nye EKUL‐programmet ble lansert. Den tverrfaglige tilnærmingen til fagstoffet i dette programmet gjør det til et spennende masterløp. Takk til alle flinke forelesere som underveis har delt sin kunnskap og erfaring med oss studenter. Takk også til mine medstudenter på EKUL som bidro til å gjøre masterstudiet til en fin tid. Spesiell takk til Anne som penset meg inn på temaet som til slutt ble denne oppgaven.

Ikke minst vil jeg takke min veileder Reidar Aasgaard for fantastisk oppfølging gjennom høsten. Uten hans utallige gjennomlesninger, alltid godt begrunnede kritiske innspill og overbevisende tidsoptimisme hadde denne oppgaven neppe blitt ferdig i tide.

Takk også til alle dere andre som gjennom årene har bidratt med tålmodighet, gode samtaler, inspirerende kommentarer og tilbakemeldinger og ikke minst lest gjennom oppgaven med et kritisk blikk og rødblyant i hånden før den gikk i trykken. Ingen nevnt, ingen glemt. Dere vet hvem dere er.

Birgitte Winther

Oslo, desember 2019

Innholdsfortegnelse

Sammendrag ...... 3

Forord ...... 4

Innholdsfortegnelse ...... 5

Innledning ...... 7 Om bruk av historie ...... 8 Borreparken og Nasjonal Samlings pinsestevner ...... 9 Oppgavens problemstilling, forutsetninger og begrensninger ...... 12 Om transkribering av Borre‐talene ...... 14 Forskningshistorie ...... 16

Forforståelse og begreper ...... 18 Begrepshistorie som tilnærming ...... 19 Det norske folk som begrep ...... 20

Ideologiske referanserammer...... 21 Vitalisme i Norge ...... 21 Fascisme og nasjonalsosialisme i Norge ...... 25

Analyse av talene ...... 29 Talen i 1941 ...... 29 Talen i 1942 ...... 35 Talen i 1943 ...... 38 Hva med 1944? ...... 44 Om avisenes referater ...... 45

Språk og argumentasjon ...... 47 Det norske folk og viljen til liv ...... 50 Dualisme i talene ...... 52

Hvem var Quisling? ...... 54 Hadde Quisling Aspergers syndrom? ...... 55

Avsluttende refleksjoner ...... 58

5 Litteraturliste ...... 59 Primærkilder: ...... 59 Sekundærkilder: ...... 60 Illustrasjoner ...... 62

Appendiks ...... 63 Aftenposten tirsdag 26. mai 1942 ...... 63 Transkribering av Quislings tale på Borrestevnet 1941 ...... 68 Transkribering av Quislings tale på Borrestevnet 1942 ...... 79 Transkribering av Quislings tale på Borrestevnet 1943 ...... 81

6 Innledning Klokken 02:40 natt til 24. oktober 1945 ble Vidkun Quisling – en av landets mest forhatte menn – henrettet ved skyting på Akershus Festning.1 Finnes det grunner til at man i dag, omtrent trekvart århundre senere, fremdeles bør beskjeftige seg med hva han sa, skrev og mente? Det har vært gjort omfattende forskning og utkommet mange bøker, særlig biografier, som har hatt ambisjon om å løse «gåten Quisling», som han i mange sammenhenger er blitt omtalt som.2 Kan det fremdeles være noe nytt av interesse å oppdage?

Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling var født i Telemark i 1887, sønn av en prest og den eldste av det som etter hvert skulle bli en søskenflokk på fire. Han utmerket seg på skolen, og etter examen artium i 1905 ble han opptatt som nummer én på Krigsskolens feltartillerilinje. Etter Krigsskolen fortsatte han sin militære utdannelse ved Den militære høyskole, hvor han ble uteksaminert med hovedkarakter 1,18 – den beste noensinne i skolens hundreårige historie. Sin yrkesaktive karrière begynte han i generalstaben med turnusopphold ulike steder i Norge. Han hadde i studietiden fordypet seg i Russland og russiske spørsmål, og i 1917 ble han sendt som militærattaché til Petrograd. Det var en av hans overordnede der som i 1921 anbefalte ham til Fridtjof Nansen, en mann han skulle komme til å arbeide tett sammen med i det sultrammede Ukraina på begynnelsen av 1920‐tallet. Gjennom arbeidet i felten og ikke minst ved å gjøre katastrofen der kjent i verden, ble Quisling svært populær i Ukraina. Han flyttet tilbake til Norge for godt sammen med sin ukrainskfødte kone Maria i 1929. Hans nære samarbeid med Nansen hadde gjort ham kjent i hjemlandet, men «i Norge var ingen synlige i Nansens skygge»3. Quisling var dypt skuffet over mangelen på anerkjennelse i Norge. Utover på 1930‐tallet var han engasjert i politisk virksomhet i Norge, først med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død», der han forsøker å ta opp arven etter ham og videreføre det han anså som Nansens store, samfunnsbyggende prosjekt.4 Videre sto han bak stiftelsen av Nordisk Folkereisning i 1931, var forsvarsminister i Bondeparti‐regjeringene Kolstad og Hundseid, og i 1933 stiftet han partiet Nasjonal Samling. Ved det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 grep han makten gjennom et statskupp, og han var gjennom hele krigen både indirekte, i kraft av å være NS’ leder, og direkte i kraft av posisjonen som ministerpresident fra 1942, sentral i organiseringen av det norske samfunnet under tysk overherredømme. Da freden kom i mai 1945, meldte han seg for politiet i Møllergaten, ble tiltalt og dømt for landssvik. Høyesteretts kjennelse 13. oktober stadfestet dommen, og den ble fullbyrdet 24. oktober 1945.

1 Aftenposten 24. oktober 1945. 2 Det var Quislings forsvarer under rettssaken, høyesterettsadvokat Henrik Bergh, som lanserte uttrykket «Gåten Quisling». Per Øyvind Heradstveit, Quisling: Hvem var han? (Oslo: Hjemmets forlag, 1976), 256. 3 Arve Juritzen, Quisling privat, (Oslo: Juritzen forlag, 2008), 7. 4 Vidkun Quisling, «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død», i Tidens Tegn 24. mai 1930.

7 I 2019 ble temaet Quisling igjen aktualisert gjennom nye funn på Riksarkivet som kanskje vil kunne kaste nytt lys over hva han visste om jødenes skjebne ved deportasjonen fra Norge i 1942. Denne oppgaven er derimot ikke et resultat av nye materielle funn, men tar for seg materiale som har vært kjent og tilgjengelig lenge. Jeg vil undersøke om man ved å nærlese noen av Quislings egne tekster kan få ny innsikt i hvordan denne mannen tenkte og hvilke impulser han var påvirket av. Oppgaven vil ta for seg tre av Quislings taler, nemlig de han holdt på Nasjonal Samlings pinsestevner i årene 1941, 1942 og 1943.

Om bruk av historie Historie er ikke noe man har – fra naturens side. Historie er noe man vil ha. Det må formuleres som et slags program. Det å skaffe seg en historie, det er en viljessak. Slik åpnet Trond Berg Eriksen den første idéhistorieforelesningen jeg hørte. Jeg synes dette er en grunnleggende innsikt som må ligge bak all historisk forskning. I tillegg er det nesten overtydelig når man studerer fascismens historie i Norge. På samme måte som man på 1800‐tallet – «da nordmenn skulle bli nordmenn» – identifiserte seg med vikingene, slik identifiserte også nasjonalsosialismens tilhengere i Norge seg med det norrøne. Nasjonal Samlings syn bærer i stor grad preg av at historien nettopp er en viljessak. Man plukket ut deler av historien som kunne innpasses i og støtte oppunder ideologien. De tre sentrale forestillingene i NS’ fortelling er Harald Hårfagres samling av landet til ett rike rundt år 860, Olav den Helliges kristning av landet frem mot 1030, og tiden under Håkon Håkonsson og frem til 1263 da Norgesveldet hadde sin største geografiske utbredelse. Hvordan disse elementene ble brukt, ser vi for eksempel i en tale som statsråd Gulbrand Lunde holdt i september 1941 i forbindelse med feiringen av 700‐årsjubileet for Snorre Sturlasons død.5 Fra Norgesveldets storhetstid og frem til i dag hadde Norge og nordmenn mistet sin storhet, både i land og i sinn. Landet kom etter Håkon V Magnussons død i 1319 inn under fremmed styre, og nordmennene «mistet sammenhengen med den gamle tiden», som det heter hos Lunde. En slik forfallshistorie er et vanlig narrativ i fascistisk ideologi: Folket har en gang vært noe stort, så har det forfalt, det har blitt verre og verre, og aller verst er det nå. Men for Lunde er det klart at dagens nordmenn og vikinger, de er av én eneste slekt, og det er NS’ oppgave å føre dagens folk tilbake til «sine røtter» og lede dem til den samme storhet, stolthet og ære han mener de norrøne nordmenn representerer.

På samme måte som det var tre historiske personligheter som gjerne ble trukket frem, er det også tre bestemte steder som er knyttet til forestillingen om Norges tilblivelse som nasjon i NS’

5 Gulbrand Lunde, Kampen for Norge II: Foredrag og artikler 1940‐1941, (Oslo: Gunnar Stenersens forlag, 1942), 124‐131. Gulbrand Lunde var kommissarisk statsråd for kultur‐ og folkeopplysningsdepartementet i NS‐regjeringen under Reichskommissar Terboven fra 25. september 1940 til han ble minister for samme departement 1. februar 1942. Lunde omkom i en ulykke 25. oktober 1942.

8 forestillingsverden. Det er Hafrsfjord ved Stavanger, Stiklestad ved Trondheim og Borre i Vestfold. Vi vet at det sto et slag ved Hafrsfjord, og selv om både tidspunktet og hvem som deltok der er uklart, er det fra romantikken og fremover blitt regnet som det siste store slaget i Harald Hårfagres erobring av Norge og dermed for Norges samling. Slaget ved Stiklestad er bedre dokumentert i kildematerialet som slaget der kong Olav Haraldsson, den senere Hellig Olav, ble drept i 1030 i sin kamp for å kristne landet. Disse to stedene knyttes altså begge til store, dramatiske hendelser i nordmennenes historie. På Borre er det ingen slik dramatikk. Der er det forestillingen om hvem som ligger begravet i de store gravhaugene som er det sentrale.

På samme måte som Gulbrand Lunde bruker også Vidkun Quisling den norrøne historien i sine taler. I Borre‐talene har Quisling begrenset seg til å bruke Harald Hårfagre som anknytning til historien, og både i 1941 og 1942 er Hårfagreætten omtalt. At det er denne delen av historiefortellingen som trekkes frem, er kanskje naturlig, ettersom det på 1940‐tallet var alminnelig antatt at det var medlemmer at Ynglingeætten, altså Harald Hårfagres forfedre, som lå begravet i Borrehaugene. Jeg vil komme nærmere tilbake til bruken av historie i analysen av talene.

Borreparken og Nasjonal Samlings pinsestevner Omtrent midtveis mellom Horten og Åsgårdstrand i Vestfold ligger det som i dag heter Borreparken. Det er et fruktbart og gjestmildt område, og i en tid da havet bandt sammen og land skilte ad, er det ikke rart at noen av våre tidlige forfedre valgte å slå seg ned her. Det var forholdsvis gode muligheter for ferdsel innover i landet og transportveier via elver over fjellene til Vestlandet, og området har helt fra jernalderen vært Figur 1 Borrehaugene mellom Horten og Åsgårdstrand. et knutepunkt med sin sentrale plassering. Her finner vi i dag det som er Nord‐Europas største samling av gravhauger fra merovinger‐ og vikingtid. Arkeologiske utgravninger på 1850‐tallet hadde avdekket en rikt utstyrt mannsgrav i form av et skip i en av haugene, og da man skulle forsøke å fastslå hvem man hadde funnet, støttet man seg på Snorre Sturlason. Snorre hadde allerede på 1200‐tallet plassert medlemmer av Hårfagreætten i gravhauger på Borre.6 Her skal både Harald Hårfagres farfar og farfars far ligge. I dag vet vi at haugene til dels er anlagt allerede i sen folkevandringstid (600‐tallet), og at de dermed er eldre enn man antok i 1852. Men hvem som faktisk ble hauglagt her, er heller ikke i dag endelig fastslått.

6 Snorre Sturlason, Snorres kongesagaer I, red. av Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy, (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1979), 37.

9 I 1927 ble området rundt gravhaugene fredet, og i 1932 ble det offisielt åpnet som park. Parken har siden vært mye brukt, og i våre dager er den rekreasjonsområde for lokalbefolkningen. På folkemunne omtales parken gjerne som Nasjonalparken, men den er aldri offisielt blitt anerkjent som det, og den oppfyller heller ikke kravene til å kalles nasjonalpark.7 Tilknytningen til det norrøne ivaretas i dag gjennom ulike aktiviteter i regi av Midgard vikingsenter som ble åpnet i 2000.

I 1935 holdt partiet Nasjonal Samling sitt første pinsestevne her, en tradisjon de fortsatte også etter okkupasjonen i 1940.8 Fra de fem første stevnene i årene 1935‐1939 er ikke så mye kildemateriale bevart,9 men fra stevnene 1941 til 1944 er kildene fyldigere, og det finnes både skriftlig kilder, lyd og bilder fra stevnearrangementene. Samtidens aviser hadde omfattende reportasjer med fotografier og detaljerte referater, det ble trykket fargerike plakater i propagandaøyemed, og det ble gjort radioopptak og opptak for Filmavisen. Denne oppgaven tar for seg lydopptak med tre av Vidkun Quislings taler slik de foreligger i opptak for NRK radio i Nasjonalbibliotekets arkiver.

I motsetning til sosialismens materialistiske menneskesyn bygger nasjonalsosialismen på en tankeretning som fremhever ideenes betydning fremfor menneskelige handlinger.10 Hos Quisling er Borre en slik idé. Rent faktisk var og er Borreparken et gressdekket område med treklynger og med flere hauger som tydelige forhøyninger i terrenget, og selv om det er et pent område, er det ikke spektakulært på noen iøynefallende måte. Men i kraft av ideen om at det er store nordiske personligheter som ligger begravet i haugene, kommer det noe ekstra til. Parkens funksjon blir utvidet fra å være friluftsområde til å være bærer av arven fra norrøn tid. Stedets historiske forankring gir stevnene som arrangeres der, en legitimitet som det ellers ikke ville hatt. Slik kan vi si at ideen om Borre blir en del av NS’ ideologiske univers. I tillegg til å være en forbindelse til fortiden i kraft av sin faktiske materialitet bruker Quisling også ideen om den biologiske kontinuiteten mellom da og nå som ligger i slektsbegrepet. Forestillingen om at nordmenn i dag er av samme slekt som de store vikingene, løper som en underforstått premiss gjennom alt han sier. Med et slik bakteppe blir det enkelt å forstå hvorfor et sted som Borre i NS’ ideologiunivers blir en kulisse som egner seg godt som ramme rundt feiringen av en av nasjonens offisielle merkedager.

7 Gjengangeren, 24.05.2006 https://www.gjengangeren.no/nyheter/nasjonalparken‐er‐nasjonalparken/s/2‐ 2.426‐1.666402 (besøkt 09.10.2019). Uten å ta nærmere standpunkt i den lokale navnediskusjonen har jeg i denne oppgaven valgt å bruke det offisielle Borreparken som navn på stedet. 8 I 1940 ble det ikke arrangert pinsestevne i regi av NS på Borre: «Vi var først og fremst opptatt av å danne regjering». Svend Aage Madsen, «Nasjonal Samlings Borrestevner», i Borreminne 2007: Årsskrift for Borre Historielag, 21. 9 I årene 1937‐1939 fikk ikke NS lov til å arrangere stevnene i selve parken. Madsen, «Nasjonal Samlings Borrestevner», 17‐37. 10 Lise Nordenborg Myhre, «Fortida som propaganda: Arkeologi og nazisme – en faglig okkupasjon». I Frá haug ok heiðni. Tidsskrift for Rogalands arkeologiske forening. Nr. 1/1995, 13.

10 I Håndbok for propaganda fra 1942 er det listet opp i alt åtte slike begivenheter som på daværende tidspunkt skulle markeres i partiets regi.11 Datoene nevnes fortløpende, og det er ikke beskrevet hvilken begivenhet som er knyttet til hver enkelt dag, så det forutsettes kjent for brukerne av boken. De fleste markeringene er i sommermånedene, og flere av dem «gjenbruker» datoer som allerede hadde tradisjon som merkedager i Norge. Det gjelder både kristne høytider, som pinsen, men også sekulære markeringer som 1. og 17. mai. I nedenstående tabell har jeg tatt datoene som regnes opp i propagandahåndboken og sammenstilt dem med det man ellers vet om begivenheter NS markerte.

Dato Anledning 1. februar Utnevnelsen av Quislings 2. regjering i 1942 1. mai Arbeidets dag, lovfestet som fridag i 194212 17. mai NS’ stiftelsesdag mai/juni Pinse, kristen høytid (varierende tidspunkt) 24. juni Jonsok eller St. Hans, kristen høytid 18. juli Slaget ved Hafrsfjord og Quislings fødselsdag 29. juli Slaget på Stiklestad og Olsok, kristen høytid 25. september Terbovens proklamasjon i 1940: Norges fremtid går gjennom Nasjonal Samling

Datoen for slaget ved Hafrsfjord er aldri helt fastslått, men i 1872 skulle man i Norge feire at det var tusen år siden det fant sted, og det ble bestemt å legge dagen til 18. juli. Det var store festligheter i flere store byer, og dagen var fridag over hele landet.13 Høydepunktet i feiringen var prins Oscars avduking av Haraldsmonumentet i Haugesund, dit han kom den 18. etter et besøk i Hafrsfjord dagen før.14 Om hvorfor det ble akkurat denne dagen skriver Egil Christophersen i boken Vestfold i krig at «det var denne datoen som passet kronprins Oscar best å besøke Vestlandet på i forbindelse med tusenårs‐feiringen»15. Selv om datoen for markeringen i 1872 ser ut til å ha blitt bestemt ut fra noe som kan virke som en tilfeldighet, forhindret det ikke NS fra å bruke den i sin mytebygging. At dagen for Norges samling tilsynelatende er sammenfallende med datoen for Quislings fødselsdag, ble sett på som et særlig kraftig tegn på at Quisling var rett mann som Norges fører.16 Et slikt sammentreff passer godt inn i NS’ måte å skrive historie på. Historie er en viljessak.

11 Gulbrand Lunde, Håndbok for propaganda, (Oslo: Rikspropagandaledelsen, 1942), 51. 12 Aftenposten 2. mai 1944. 13 Hermund Kleppa, «Haraldsstøtta – med 29 fylkessteiner». https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/8cd341b5‐865d‐40a7‐88ed‐4d8941709023/ (besøkt 25.11.2019). 14 Morgenbladet 12. juli 1872. 15 Egil Christophersen, Vestfold i krig. Jubileumsutgave 1945‐95, (Sandefjord: 1995), 162. 16 Lise Nordenborg Myhre, Arkeologi og politikk: En arkeo‐politisk analyse av faghistoria i tida 1900‐1960. Avhandling for magistergrad i nordisk arkeologi IAKN, Det historisk‐filosofiske fakultet. Universitetet i Oslo. Varia 26. Universitetets oldsakssamling, (Oslo, 1994), 112.

11 Oppgavens problemstilling, forutsetninger og begrensninger I denne oppgaven skal jeg altså ta for meg tre taler som ble holdt i Norge under den tyske okkupasjonen. De tre talene er holdt med ett års mellomrom, og de er fra årene 1941, 1942 og 1943. Rammen for talene er Nasjonal Samlings pinsestevner i Borreparken i Vestfold, og taleren er Vidkun Quisling.

Ved å nærlese disse tre talene skal jeg se på hvordan de har noen tydelige fellestrekk og noen tydelige forskjeller. Det de åpenbart har til felles, er at de ble fremført i samme anledning for den samme type publikum. Men det har også gått et år mellom hver av dem, og den realpolitiske virkeligheten har endret seg. Begge disse forholdene vil bli drøftet. Drøftingen vil i hovedsak kretse rundt ett bestemt begrep det er tydelig at Quisling legger stor vekt på. Begrepet er viktig både i kraft av at det går igjen i talene fra år til år og fordi det er et tilbakevendende tema innad i hver enkelt tale. Det er begrepet det norske folk.

Begreper er alltid ord, men ord er ikke alltid begreper. Til forskjell fra ord som kan gjøres entydige gjennom definisjon og konkret bruk, forblir begreper alltid flertydige. Dette kommer jeg nærmere tilbake til i kapittelet om begrepshistorie. Denne flertydigheten gir seg gjerne utslag i noe abstrakt og mangfoldig.17 For å forsøke å avdekke hva Quisling legger i begrepet det norske folk vil jeg komme inn på i hvilke sammenhenger han bruker det, og hva han knytter det til. Jeg skal se på de historiske referansene han gir det og også se på hvordan han forsøker å gjøre begrepet relevant i sin samtid. Jeg vil videre undersøke om hans forståelse av begrepet kan ha røtter i vitalismen, en tenkemåte som vi ser i perioden rundt forrige århundreskifte,18 og som kan ha preget Quislings verdensbilde. Jeg skal også drøfte om bruken kan spores tilbake til den kollektivistiske tankegangen som preger nasjonalsosialistisk og fascistisk ideologi generelt. Avslutningsvis skal jeg peke på trekk ved Quislings psyke som ikke i særlig grad er blitt behandlet av andre før, og som kan ha gitt impulser til talene. Talene skal altså undersøkes både i lys av ytre forhold som kan ha påvirket Quisling, og med tanke på om og i hvilken grad sider ved hans personlighet gjorde at han følte seg hjemme i disse ideologiske retningene.

I 1941 får begrepet folkeviljen eller viljen til liv også stor plass. Hos Quisling betyr folkeviljen det samme som viljen til liv, og han bruker de to uttrykkene om hverandre. I 1942 og 1943 er begrepet om vilje kommet helt i bakgrunnen, og jeg skal se på om begrepet indirekte fremdeles er til stede,

17 Jordheim, «Begrepshistorie som idéhistorisk praksis», i Grep om fortiden: Perspektiver og metoder i idéhistorie, red. av Ellen Krefting, Espen Schaanning, Reidar Aasgaard, (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017), 39. 18 Vassenden, Norsk vitalisme: Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890‐1940, (Oslo: Scandinavian Academic Press, Spartacus forlag, 2012), 13.

12 eller hva som eventuelt kan være kommet inn isteden. Jeg skal også se på om det finnes en form for avhengighet mellom de to begrepene det norske folk og folkeviljen.

Fremveksten av fascismen i Europa var på begynnelsen av 1930‐årene «tidens mest påtrengende sak»19. Oppgavens problemstilling forutsetter at Nasjonal Samlings ideologi kan defineres som nasjonalsosialistisk, og at den norske nasjonalsosialismen er å regne som en fascistisk ideologi. Det er ikke gitt at Quisling selv ville vært enig i denne forutsetningen. Som Hans Fredrik Dahl påpeker, inngår hverken Hitler i Tyskland eller Mussolini i Italia i Quislings mentale univers som politiker, og eventuelle referanser han har til andre lands bevegelser, vitner ikke om noen egentlig innflytelse utenfra.20 I et valgprogram fra sommeren 1933 sier han at «Vi forsøker ikke å tillempe noen utenlandsk lære her i landet. Det som vi fremsetter, det har vi suget av vårt eget bryst. Vi søker å løse spørsmålene ut fra nordiske forutsetninger og å tillempe tingene etter norske formål. Vi vil hverken fascisme eller nasjonalsosialisme»21. Etter 1945 er det imidlertid blitt en helt allmenn og akseptert oppfatning at NS var et fascistisk og nazistisk parti.22 Partiet praktiserte førerprinsippet, det vil si at det var styrt ovenfra og nedover uten medbestemmelse på noe nivå, og teorien bak var nærmest en eneveldig autoritetslære.23 I fascismen er det totalitære en selvfølge. Slik jeg ser det, var Nasjonal Samling en autoritær bevegelse med totalitære ambisjoner. Jeg vil derfor hevde at det er fornuftig å legge forutsetningen om Nasjonal Samling som et fascistisk og nasjonalsosialistisk parti til grunn.

En av oppgavens begrensninger ligger i at den bare går i dybden i tre av Quislings taler og lar nesten alt annet han skrev og sa, ligge urørt. Det går omtrent to år fra den første talen i 1941 til den siste i 1943,24 og oppgaven må derfor regnes som en synkron analyse. Det er mulig at en bredere anlagt undersøkelse i form av en diakron analyse med flere taler og eventuelt andre typer av tekster fra Quislings hånd, kunne vært benyttet for å kaste lys over bruken av begrepene jeg undersøker. Men heller enn å trekke inn flere tekster av Quisling, har jeg valgt å ta for meg to andre forhold jeg mener kan ha like stor forklaringskraft. Jeg vil se på hvordan strømninger i tiden forut for krigsårene kan ha påvirket bruken, hvordan Quislings politiske tilknytning legger føringer for både talenes innhold generelt og bruken av de to begrepene spesielt, og hvordan det personlige ved Quisling kan ha hatt betydning for begrepsbruken. Jeg skal altså drøfte begrepet det norske folk og viljen til liv i lys av den anti‐reduksjonistiske idéretningen vitalisme, av fascistisk ideologi og av Quislings egen konstitusjon.

19 Hans Fredrik Dahl, Quisling: En norsk tragedie, (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2. utg. 2012), 170. 20 Dahl, Quisling: En norsk tragedie, 174. 21 Dahl, Quisling: En norsk tragedie, 171. 22 Sigurd Sørlie, Solkors eller hakekors: Nordmenn i Waffen‐SS 1941‐1945, (Oslo: Dreyer forlag AS, 2015), 55. 23 Hans Fredrik Dahl, Quislings nettverk, (Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), 2015), 106. 24 Alle talene ble holdt 2. pinsedag, og datoene er henholdsvis 2. juni 1941, 25. mai 1942 og 14. juni 1943.

13 Det vil være god grunn til å sette spørsmålstegn ved hvor mye av talenes innhold Quisling selv sto inne for, og hvor mye han av strategiske hensyn valgte å ta med av temaer og argumentasjon. Professor i historie Øystein Sørensen skriver i sin bok Solkors og solidaritet at rikskommissær Josef Terbovens proklamasjon høsten 1940 om at Norges vei til frihet og selvstendighet gikk gjennom Nasjonal Samling, ga avgjørende rammebetingelser for politisk aktivitet i det okkuperte Norge.25 Selv om okkupasjonsmakten med dette løftet NS frem i en enestående posisjon, var denne posisjonen underlagt og strengt innordnet andre rammer igjen. Nasjonalsosialismen skulle forstås slik Hitler i Tyskland og Terboven i Norge forsto den. Det var altså ikke bare for «gode nordmenn», men også for Quisling klare grenser for hva man kunne tillate seg å si og gjøre i disse årene. Så det er rimelig å stille spørsmål om Quisling kan ha vært taktisk med valg av tematikk og argumenter i sine taler for å holde seg inne med sine overordnede. Jeg mener likevel at det er rimelig å hevde at Quisling i disse talene gir uttrykk for sine egne standpunkter og oppfatninger. Selv om det ligger utenfor denne oppgavens avgrensning å gå nærmere inn i andre av Quislings tekster, har jeg valgt å skjele litt til en av hans tidligere tekster for å få støtte for en slik antagelse. I mai 1930 skrev Quisling en artikkel i Tidens Tegn med tittelen «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død. Av kaptein Vidkun Quisling». Denne artikkelen markerer på en måte Quislings inntreden på den politiske arenaen i Norge. Her oppsummerer han alt det han senere ga uttrykk for, og det virker som han anstrenger seg for å få med alt han anså som viktig politisk. Han vil i likhet med Nansen, som han lener seg på, «befri fedrelandet for klassekamp og partipolitikk og gjennomføre en nasjonal samling og gjenreisning på basis av sunde politiske og økonomiske prinsipper»26. I tillegg må den nordiske rasen bevares, forsvaret styrkes og den revolusjonære [marxistiske] bevegelsen brytes. Alt dette er temaer som gjenfinnes i Borre‐talene.

Om transkribering av Borre‐talene Materialet for denne oppgaven er i utgangspunktet tre muntlige tekster som foreligger i radioopptak fra NRKs radioarkiv. For å kunne arbeide med stoffet på en hensiktsmessig måte har jeg valgt å skrive ned det som blir sagt. Slik blir det også mulig å henvise til setninger og avsnitt der oppgaveteksten krever det. Henvisningene er satt i parentes etter referansen eller sitatet. Jeg har gitt talene navn etter årstallet de ble holdt, henholdsvis 1941, 1942 og 1943. Linjene i talene er nummerert med siffer til venstre for teksten for hver femte linje. Henvisningene til sitater og tekstutdrag blir på formen (år, side), eventuelt (år, side fra‐til) hvis henvisningen strekker seg over flere linjer. For hver tale begynner linjenummereringen på nytt. For øvrig har jeg så langt det passer benyttet tegnsystemet

25 Øystein Sørensen, Solkors og solidaritet: Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930‐1945, (Oslo: J. W. Cappelens forlag AS, 1991), 93. 26 Quisling, «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død».

14 for transkribering av muntlig tekst slik John W. Du Bois beskriver det i artikkelen «Transcription design principles for spoken discourse research: Pragmatics».27

Lydfilene ligger i Nasjonalbibliotekets database og er tilgjengelig for alle. Det er gjort noe avskrift av talene tidligere, men det jeg har funnet i så måte, har bare vært deler av en tale eller som ufullstendige sammendrag. Dette er derfor første gang disse tre talene er presentert samlet og i fullstendig avskrift. For 1942‐talen går avskriften så langt det lar seg gjøre, ettersom det bare er de første 7 minuttene som er bevart i opptak.

Quisling taler forholdsvis tydelig, med god artikulasjon og lite stotring og bruk av fyllord. For det meste snakker han i helsetninger, noe som gjør innholdet meningsfylt også som skriftlig tekst. Enkelte steder kan det likevel være vanskelig å høre hva som blir sagt, spesielt der han forsøker å legge ekstra vekt på et ord. Disse stedene er merket med stor X; en X for hver stavelse som ikke er forståelig. Noen få steder har jeg gjort forsøk på å tolke det som blir sagt selv om det er uklart, og da er dette merket med [?] for å vise at avskriften er usikker.

Quisling er dis med sitt publikum. I noen tilfeller har det vært utfordrende å avgjøre hvorvidt han sier De, de eller vi. I disse tilfellene har jeg gjort en vurdering av hva han mest sannsynlig sier, og der det gir stor meningsforskjell om det er De, de eller vi, er dette kommentert i note.

Jeg har valgt å gi talene samme ortografi som resten av oppgaven, det vil si slik gjeldende rettskrivning er i 2019. Unntaket er for ord som helt tydelig uttales etter gammel rettskrivning eller på en «muntlig» måte. Eksempler på dette er veie for veier (1941, 75), kommen for kommet (1943, 97) og mere for mer (1941, 175). Det kom en offisiell ny rettskrivning i 1941, men det virker ikke som denne i særlig grad har påvirket det muntlige hos Quisling. I den nye rettskrivningen er etter, fram og no blitt obligatoriske eneformer,28 men det er tydelig å høre at Quisling sier efter, frem og nå.

Tegnsettingen er gjort etter lydbildet. Ved pauser i talen er det i hvert enkelt tilfelle vurdert hvorvidt det er riktig med komma, kolon, semikolon, tankestrek eller punktum. Stort sett har jeg valgt det som gir fullstendige setninger og det mest fornuftige skriftbildet, selv om det noen steder gir forholdsvis lange oppramsinger av momenter med komma mellom poengene. Det er også brukt komma for å markere lengre pauser, selv om det kan bryte med normert tegnsetting.

Gjennomgående har jeg lagt vekt på å gjøre talene leselige uten å gå på akkord med det som sies.

27 John W. Du Bois, «Transcription design principles for spoken discourse research: Pragmatics 1:1.71‐106», International Pragmatics Association, DOI: 100.1075/prag.1.1.04boi, 91. 28 Ordliste: Ny rettskrivning 1941, bokmål, utarbeidet etter offentlig tiltak, (Oslo: Blix forlag, 1942).

15 Forskningshistorie Det er skrevet en god del om Borreparkens og gravhaugenes historie, og det finnes både forskningslitteratur, særlig innenfor arkeologi, og litteratur av mer lokalhistorisk karakter, men mye fokuserer først og fremst på gravhaugenes materialitet og den norrøne tilknytningen. Et unntak er arkeologen Lise Nordenborg Myhre som i magisteravhandlingen Arkeologi og politikk: En arkeo‐ politisk analyse av faghistoria i tida 1900‐1960 blant annet tar for seg hvordan arkeologien og realhistorien kan tjene «som teoretisk legitimeringsgrunnlag for NS’ praktiske handlinger og politiske målsettinger»29. Hun drøfter dette i lys av hvordan propaganda ble bruk som et redskap for å fremme et ideologisk system som «baserte sin politikk på ideenes verden»30. I drøftingen trekker hun inn Quislings taler fra både 1942 og 1943 for å belyse sider ved NS’ historiebruk. Hennes prosjekt er å drøfte nazismens bruk, eller eventuelt misbruk, av fortiden i mer generell forstand, ikke Quislings taler spesielt. Det er også tydelig at hun ikke har brukt radioopptakene når hun siterer Quisling. For det sitatet hun bruker fra 1942, oppgir hun Aftenposten som kilde, og dessverre er avisen akkurat der upålitelig i sin fremstilling. Quisling sier «Vi søker Norges fremtid der hvor Norges fremtid lå» (1942, 17), men avisen skriver «Vi søker Norges fremtid der hvor Norges fortid lå» (min utheving). I kapittelet om avisenes referater kommer jeg tilbake til dette sitatet og går nærmere inn på akkurat denne feilkilden.

To årganger av Borreminne, som er Borre historielags årbok, har artikler om NS‐stevnene i Borreparken som har vært relevante for denne oppgaven. I 2007 hadde Svend Aage Madsen en gjennomgang av hele NS‐historien på Borre, også de stevnene som ble holdt der i årene før 1940. Han henviser til Quislings taler i både 1941 og 1942, men heller ikke han går nærmere inn på noen analyse av tekstene. Han oppgir ikke kilde for sitatet fra 1941, men det er ikke trolig at han har brukt lydfilen. For sitatet fra 1942 oppgir han at kilden er Aftenpostens referat. Madsens prosjekt er heller ikke Quislings taler som sådan, men han bruker dem som et redskap i en historisk‐dramatisk fremstilling av den lokale krigshistorien på Borre. Det fremkommer ikke av artikkelen om han er kjent med lydmaterialet eller ikke.

Den andre artikkelen i Borreminne som har vært interessant, er fra 1997 der Jan Ingar Hansen blant annet har et forholdsvis langt avsnitt av talen fra 1941.31 Innholdsmessig strekker det seg fra begynnelsen av talen og drøyt seks minutter fremover. I motsetning til de to andre oppgir han at han har brukt NRKs radioarkiv som kilde, og det kan man også se av teksten. Men utdraget er komprimert og forkortet, og flere steder omskriver han det Quisling sier, kanskje for å få en litt kortere og mer

29 Myhre, Arkeologi og politikk, 110. 30 Myhre, Arkeologi og politikk, 95. 31 Jan Ingar Hansen, «NS bruk av Nasjonalparken», i Borreminne: Årsskrift for Borre Historielag, 1997, 81‐88.

16 lesverdig tekst. Heller ikke han foretar noen grundigere gjennomgang av teksten. I tillegg har det sneket seg inn en feiltolkning av hva Quisling sier når han forteller hvem som ligger begravet i haugene. Det er ikke Harald Hårfagres far, men farfar som ligger her (1941, 18).

Det er naturligvis mye sekundærlitteratur både om Quislings liv og Nasjonal Samling som politisk fenomen i Norge, men når det gjelder disse tre talene, er det ikke så mye jeg har hatt å støtte meg til. Den norske filosofen og psykologen Else Margarete Barth, som i boken Gud, det er meg, tar for seg Quisling som politisk filosof, har heller ikke sett nærmere på disse talene. Hun avgrenser sin undersøkelse til å omfatte hans etterlatte notater til et «verk» han kalte Universismen, der hans oppgave har vært «… den störste et menneske kan sette sig, nemlig, å tenne et nytt lys for menneskene»32. En del av hennes funn og konklusjoner fra dette arbeidet har jeg trukket veksler på i denne oppgaven, spesielt i kapittelet «Hvem var Quisling?» der jeg kommer inn på hvordan Quislings psyke virket inn på disse talene.

Det at det ikke er gjort noen grundigere analyse av dette materialet før, har gitt meg mulighet til å nærme meg stoffet på fritt grunnlag og uten å være påvirket av tidligere forskning.

32 Vidkun Quisling, Universismen, (Oslo: Juritzen forlag as, 2006), 25

17 Forforståelse og begreper Alle tekster vi møter, møter vi med en forforståelse, altså en rekke forestillinger om hva de betyr eller ikke betyr.33 Ifølge den tyske filosofen Hans‐Georg Gadamer vil forståelsen av tekst, tale eller handling aldri starte fra et følelsesmessig nullpunkt, men alltid være preget av den forforståelsen, eller det settet av fordommer, som vi alltid har med oss.34 Å møte en tekst med blanke ark er rett og slett umulig.35 Ikke desto mindre er det ifølge Gadamer viktig å strebe etter å lese tekster sympatisk. Med dette mener han at tekster må leses på sine egne premisser og med en anerkjennelse av den konteksten tekstene springer ut fra. Dette gjelder særlig for tekster som oppleves som fremmede eller til og med ubehagelige.36

De tekstene som drøftes i denne oppgaven, er slik sett spesielt utsatt for leserens eller tilhørerens forforståelse. De er ubehagelige rett og slett i kraft av sin historie og sin forfatter, og det helt uavhengig av innholdet. Jeg vil hevde at det ligger som en ryggmargsrefleks hos nordmenn som opplevde krigen eller som er vokst opp i etterkrigstiden, at alt som kan knyttes til okkupasjonsmakten og dens medløpere i Norge, per definisjon ikke kan ha kvaliteter utover ren ondskap, og at det derfor ganske enkelt må fordømmes. Slik oppfattet jeg det i hvert fall ved mitt første møte med dette materialet. Men å arbeide med dette materialet ut fra en slik overbevisning, ville ikke yte tekstene den rettferdighet Gadamer mener at enhver tekst fortjener. Fordi man nærmer seg dette materialet med en viss grad av berøringsangst, blir det særlig viktig å plassere tekstene i sin egen tid og sette dem i riktig kontekst, både historisk og ideologisk. Slik kan man skape den avstanden som er nødvendig for å se på materialet med et noenlunde nøytralt blikk og få mulighet til å forstå dem som et uttrykk for sin tid.

I tillegg til å se på hvilke sider av Quisling selv som kan ha påvirket disse talene, skal jeg derfor se nærmere på vitalismen, en viktig kulturell impuls i mellomkrigstidens Norge, og på fascismen og nasjonalsosialismen som politisk idé for gjennom disse to ideologiene å undersøke om og på hvilken måte Borre‐talene kan være preget av helt generelle idéstrømninger i sin samtid. Ved å etterstrebe en dypere innsikt i forholdene som tekstene ble til under og de forutsetningene som skapte dem, vil de kunne sees på som en del av en kontinuitet med impulser fra fortiden, og ikke bare fremstå som et øyeblikks politisk propaganda fra et forhatt regime.

33 Reidar Aasgaard, «Idéhistorie, teologi – og Fadervår», i Grep om fortiden: Perspektiver og metoder i idéhistorie. red. av Ellen Krefting, Espen Schaanning, Reidar Aasgaard. (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017), 283. 34 Om Gadamer, se Thomas Krogh, Historie, forståelse og fortolkning: De historisk‐filosofiske fags fremvekst og arbeidsmåter, med bidrag av Rolf Theil Endresen, Irene Iversen og Ragnhild Evang Reinton, 4. utg. (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2003), 235‐260. 35 Aasgaard, «Idéhistorie, teologi – og Fadervår», 279. 36 Aasgaard, «Idéhistorie, teologi – og Fadervår», 283.

18 Begrepshistorie som tilnærming Et begrep er vanligvis et substantiv som har et abstrakt og mangfoldig innhold, og selv om et begrep alltid er ett eller flere ord, er ikke et ord alltid et begrep. Begge er meningsbærende med sitt intenderte innhold og sin historiske kontekst, men der ord kan gjøres entydige gjennom definisjon og konkret bruk, vil begreper altså forbli flertydige. Denne flertydigheten innebærer at begreper har et meningsoverskudd som kan utnyttes gjennom bruken. Begrepshistorien som idéhistorisk praksis søker å avdekke hva denne flertydigheten rommer, enten ved å undersøke begrepenes bruksendring over tid gjennom en diakron analyse eller ved å se på hvilke ord som danner begrepets semantiske felt, det vil si ord som opptrer sammen med eller i nærheten av begrepet, og som er med på å definere det. En analyse av semantiske felt vil kunne kaste lys over de grunnleggende temaer en tekst består av og dermed gi en dypere forståelse av teksten.

Den tyske historikeren Reinhard Koselleck som gjerne knyttes til denne tradisjonen, arbeidet først og fremst med det tyske språkets omdannelse til et modernitetens språk i perioden mellom 1750 og 1850. I åttebindsverket Geschichtliche Grundbegriffe tar han først og fremst for seg det han kaller politiske og sosiale nøkkelbegreper som i denne perioden blir påvirket av overgangen fra en førmoderne til en moderne verden. Han ser på hvordan begreper endrer seg ved å reflektere nye historiske betingelser samtidig som de fortsetter å trekke med seg sine tidligere historiske erfaringer.37 Selv om hans arbeider er knyttet til tysk språkutvikling, mener jeg at det har stor overføringsverdi til andre språk, og at det derfor er relevant å bruke ham som referansepunkt i denne oppgaven. I Quislings taler på Borre finner vi i overflod slike nøkkelbegreper som Koselleck tar for seg, så som demokrati, (Demokratie), fremskritt (Fortschritt), historie (Geschichte), klasse (Klasse), krise (Krise), politikk (Politik), stand (Stand) og stat (Staat).

I denne oppgaven har jeg tatt for meg to andre begreper Quisling bruker, nemlig det norske folk og folkeviljen. Tre kriterier må være oppfylt for å være nøkkelbegreper i Kosellecks forstand: De må være «grunnleggende omstridt», det vil si at de hele tiden splittes i konkurrerende betydninger.38 Ved siden av å være «essentially contested concepts», må de være «uutskiftelige» (unaustauschbar), altså at de ikke uten videre kan erstattes av andre begreper. Det tredje kriteriet er at de må ha en «indre temporal struktur». Dette siste innebærer at begrepene må romme «både fortidige betydninger […] og fremtidige forventninger»39. Under disse definisjonene mener jeg at både det norske folk og folkeviljen hos Quisling er nøkkelbegreper, noe den videre drøftingen vil vise.

37 Jordheim, «Begrepshistorie som idéhistorisk praksis», 44. 38 Jordheim, «Begrepshistorie som idéhistorisk praksis», 45. 39 Jordheim, «Begrepshistorie som idéhistorisk praksis», 45.

19 Det norske folk som begrep Koselleck ønsket ikke å bli assosiert med posisjoner som «alt er språk» eller «det finnes ikke noe utenfor språket». Han argumenterte derimot sterkt for at språket inngår i og bidrar til å endre virkeligheten omkring oss.40 Når begrepene brukes i politisk kamp, blir denne kampen også en kamp om definisjonsmakten over dem. Slik jeg oppfatter Quisling på Borre er det nettopp en slik definisjonsmakt han søker, og han blir en aktiv deltager i denne kampen når han setter begrepene i spill slik han gjør. Gjennom mytebyggingen rundt de gamle vikinger, som blir konkrete med gravhaugene på Borre, forsøker han å påvirke de kollektive erfaringene hos tilhørerne, samtidig som han ved å snakke om å vende tilbake til sine røtter for å hente kraft til fornyet fremgang, også åpner opp for forventninger om fremtiden.

Når Quisling snakker om det norske folk, forkaster han for så vidt ikke den alminnelige oppfatningen om at det betyr det samme som nordmenn generelt, men han utvider begrepet betraktelig ved også å la det omfatte andre kategorier av nordmenn. Jeg skal komme tilbake til hvordan han bruker denne utvidelsen i sin argumentasjon om det norske folk som en overgripende struktur i et samfunn i kapittelet «Språk og argumentasjon».

Når han snakker om folkeviljen, innlemmer han derimot ikke den allmenne forståelsen av dette begrepet, nemlig at folkeviljen er det som kommer til uttrykk gjennom valg, i sin forståelse. Det måtte i så fall være en falsk eller utdatert form for folkevilje som nå er forkastet (1941, 25‐64). Han knytter den til en mye mer grunnleggende, altomfattende og også ganske diffus idé om en evig vilje til liv. På samme måte som det norske folk er en total enhet og ikke en samling enkeltindivider, blir vilje til liv også et kollektivistisk og ikke et individuelt anliggende.

Ved å utvide det norske folk og å redefinere folkeviljen, bringer Quisling disse begrepene inn i rekken av norske «essentially contested concepts». I kapitlene om vitalisme og fascisme skal jeg gå nærmere inn på hvilke ideer Quisling kan ha vært påvirket av når han bruker disse begrepene slik han gjør.

40 Jordheim, «Begrepshistorie som idéhistorisk praksis», 47.

20 Ideologiske referanserammer Ideologi betyr idésystem, grunnsyn eller samfunnssyn. En ideologi dreier seg om menneskers oppfatning av virkeligheten, ikke om virkeligheten som sådan.41 I dette kapittelet vil jeg kort se på ideologi som begrep, hvilke ideologier Quisling kan ha vært påvirket av slik det kan forstås ut av talene på Borre, og hva som kjennetegner disse ideologiene.

Ideologibegrepet har en faktuell side og en normativ side.42 Den kan være apologetiserende eller av kritisk‐utopisk karakter. Når Quisling holder disse talene på Borre, har han og hans parti gått fra å være et marginalt opposisjonsparti før 1940 til faktisk å sitte med makten. I ideologisk forstand vil det si at hans ideer har beveget seg fra å være «hvordan ting bør være» til å representere «det som er». Likevel synes det som Quisling har behov for å forsvare partiets handlinger, spesielt i 1943‐talen. (1943, 161‐168). Han har forkastet den eksisterende samfunnsmodellen totalt, den som spesielt fantes i de liberal‐demokratiske nasjonene i Vesten. Som alle totalitære ideologer mener han å ha funnet oppskriften på det fullkomne samfunn, der ideologien har ambisjoner om å være altomfattende. De som ikke er med, er fiender – og de blir langsomt likvidert (1941, 224‐225). Et slikt universalitetsprinsipp er også et grunnleggende trekk ved den ene av ideologiene jeg bruker i denne oppgaven, nemlig vitalisme.

Vitalisme i Norge I dette kapittelet skal jeg kort skissere de viktigste trekkene ved den ideologiske retningen som kalles vitalisme, og som hadde sin glansperiode i årene 1890‐1940. Jeg vil i hovedsak bruke det professor i nordisk litteratur Eirik Vassenden presenterer i innledningen til sin bok Norsk vitalisme. Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890‐1940 og supplere det med opplysninger fra Svein Henrik Nyhus’ anmeldelse av denne boken samt trekke inn Frode Lerum Boassons doktoravhandling Men Livet lever: Hamsuns vitalisme fra Pan til Ringen sluttet. Boasson drøfter i hovedsak vitalismen slik han finner den hos Knut Hamsun.

Det er ikke min ambisjon å belyse vitalismen i hele sin bredde eller å gå i dybden på hvilken betydning den har hatt, og eventuelt fremdeles har, i norsk og europeisk åndsliv, men jeg skal på en klart avgrenset måte peke på noen av dens kjennetegn for videre å undersøke om det kan gjenfinnes elementer av vitalisme i det talematerialet som denne oppgaven tar for seg. Det ligger i sakens natur at det derfor bare er enkelte deler av det man kan kalle vitalistisk tankegods jeg tar for meg, og at det meste får ligge urørt.

41 Ivo de Figueiredo, «Nasjonal Samling 1937‐1940», i Den norske fascismen: Nasjonal Samling 1933‐1940, Hans Olaf Brevig og Ivo de Figueiredo, (Oslo: Pax Forlag A/S, 2002), 129. 42 Figueiredo, «Nasjonal Samling 1937‐1940», 129.

21 «Vitalisme er en holdning, en filosofi eller en ideologi som setter instinkter, intuisjon og det irrasjonelle fremfor en rasjonell tanke og sosiale kontrakter»43. Dette er den korte oppsummeringen Vassenden bruker i innledningen til boken sin, og jeg mener det er en beskrivelse som passer godt på hvorfor det gir mening å trekke inn vitalisme i en undersøkelse som denne. Selv om vitalisme er en idémessig retning som særlig kom til uttrykk i litteraturen, frembrakte den også praksiser som naturisme, vegetarianisme og begeistring for naturopplevelser. Speiderbevegelsen og gjenoppblomstringen av den olympiske bevegelse var også utslag av denne idéstrømningen.44

Vitalisme kommer i mange former, og Svein Henrik Nyhus sier at vitalismen er til dels et vanskelig definerbart begrep. En av årsakene til dette, ligger i at den har det Vassenden kaller universalitetsambisjoner.45 Med det mener han at den har en streben i retning av det grenseløse, det dynamiske og det stadig forvandlende i seg. Det er kanskje nettopp derfor vitalismen vil være relevant i forhold til Quislings taler. Slik jeg ser det, finnes det også klare trekk av slike altomfattende ambisjoner både i fascistisk ideologi generelt, og også i Quislings taler på Borre.

Vassenden mener det er to måter å betrakte vitalismen på. For det første, sier han, kan man studere vitalismen som en paradoksal blanding av teknologiforakt og teknologifascinasjon.46 Dette betyr at mens noen former for vitalisme uttrykker en kritisk holdning til sivilisasjon og modernitet, vil andre former derimot feire moderne teknologi som livskreftenes nye uttrykksformer. Man kan også si at det finnes en progressiv og en reaksjonær form for vitalisme, der den progressive retningen kommer til uttrykk som «en mer eller mindre revolusjonær og frihetssøkende bevegelse bort fra borgerlig puritanisme», mens den reaksjonære formen er særlig slik den kan gjenfinnes i tysk Blut und Boden‐ litteratur fra 1930‐ og 40‐årene.47 For denne oppgavens del synes det umiddelbart at det er denne siste formen som vil være mest aktuell å fokusere på, men Vassenden understreker at vitalisme sjelden kommer i en ren form, og at det heller er slik at de ulike formene ofte overlapper hverandre, og det blir nødvendig å forholde seg til begge sider av disse to retningene innen vitalismen selv i en såpass begrenset analyse som dette.

En av vitalismens kjernetematikker er forholdet mellom individ og slekt.48 Dette kommer særlig til uttrykk som en problematisering av forholdet mellom individ og livsstrøm slik vi på norsk kan finne det i for eksempel Juvikfolket av Olav Duun og Markens grøde av Knut Hamsun. I disse bøkene følger vi mennesker i tilværelsens kamp og slektens gang, og som Vassenden sier, oftest dens forfall. Dette

43 Vassenden, Norsk vitalisme, 13. 44 Svein Henrik Nyhus, «Det ubønnhørlige livet», www.salongen.no/494/, (besøkt 14.10.2019). 45 Vassenden, Norsk vitalisme, 22. 46 Vassenden, Norsk vitalisme, 14. 47 Vassenden, Norsk vitalisme, 14. 48 Vassenden, Norsk vitalisme, 17.

22 speiler den forfallstenkningen som florerte i Europa rundt forrige århundreskifte, og som kommer til uttrykk som en generell kritikk av den moderne sivilisasjonen.49 Slik jeg ser det er det et kort sprang fra slike forfallshistorier til mytebyggingen i den norske fascistiske ideologien. Den norske fascismens historiefortelling tar utgangspunkt i en norsk gullalder som er representert ved rikssamlingen, kristningen og Norgesveldet. Siden da har det gått nedover med både folk og land, og det er kun et krafttak som kan redde nasjonen og folket fra undergang. I Norge var det flere stemmer i Nasjonal Samling som brukte historien instrumentelt på denne måten; blant andre var kulturminister Gulbrand Lunde en sterk eksponent for et slikt syn.50

Men vitalismen som verdensanskuelse kommer ikke bare til syne i litteraturen. En praksis som utvikler seg mot slutten av 1800‐tallet, og som har sitt opphav i en vitalistisk livsfilosofisk strømning, er dyrkingen av fysisk aktivitet. Interessen for idrett opplevde en fenomenal vekst frem mot forrige århundreskifte, noe som den moderne utgaven av De olympiske leker fra 1896 er et godt eksempel på.51 Like etter århundreskiftet dukker det også opp en annen bevegelse, nemlig speiderbevegelsen, som ifølge Boasson i likhet med idrettsbegeistringen, er et utslag av «en hverdagskulturell tendens til å søke livsutfoldelse»52. Begge disse praksisene er interessante i forhold til NS‐stevnene på Borre. Stevnene var organisert på samme måte som en speiderleir, der mange av deltagerne bodde i telt, kokte mat på primus og satt rundt leirbålet om kvelden.53 Det var også idrettsøvelser som sto i sentrum for aktiviteten under stevnene, ved siden av møter, marsjering og defilering.

Et av vitalismens mest utbredte visuelle uttrykk var solen, ofte fremstilt som motlys. I norsk sammenheng er Edvard Munch og hans Solen‐serie malt i årene 1910‐12 i så måte et konkret eksempel.54 Som Vassenden skriver, kan solen både forstås som et symbol på tidens livs‐ og naturlighetsorienterte sunnhetsidealer, men når perspektivet er Figur 2 «Solen» av Edvard Munch. Universitetes aula i Oslo. motlyset, blir man blendet, og alle konturer blir diffuse. Historisk betegner motlyset en utviskelse av det individuelle og subjektive og av

49 Vassenden, Norsk vitalisme, 17. 50 Lunde, Kampen for Norge II, 124‐131. 51 Vassenden, Norsk vitalisme, 29. 52 Frode Lerum Boasson, Men Livet lever: Hamsuns vitalisme fra Pan til Ringen sluttet, (doktoravhandling ved NTNU, 2015), 42. 53 Madsen, «Nasjonal Samlings Borrestevner», 17‐37. 54 Vassenden, Norsk vitalisme, 41.

23 muligheten for klar tanke.55 Det partikulære forsvinner i helheten. Solen er et motiv som går igjen i NS’ propaganda. Solkorset var det foretrukne symbolet for nasjonalsosialister, om nødvendig sidestilt med det tyske hakekorset, og det er mange eksempler på både sol og solfylte omgivelser i NS’ visuelle propaganda, slik mange av NS’ propagandaplakater viser.

Paradoksalt nok kan man nesten si at solmotivet belyser en av vitalismens skyggesider: I en tid der kunsten ble stadig mer opptatt av det individuelle, rommer vitalismen idéstoff som går i retning av individutslettelse.56 Vassenden kaller dette for en antihumanistisk tendens.57 Han åpner opp for at vitalismen er en form for motstykke til den humanistiske tradisjonen og «et anslag mot noen grunnleggende humanistiske verdier»58. Slik jeg ser det, er det særlig her fascistisk og nazistisk ideologi trekker Figur 3 Propagandaplakater fra NS. veksler på vitalismen som livsfilosofi. Avindividualiseringen blir fulgt av radikal avhumanisering, individet mister sin storhet, og individets verdiløshet blir isteden en verdi i seg selv.59 Som en sterk kontrast til humanismens dyrking av menneskets unike plass i skaperverket, blir den enkeltes plass i verden nå fullstendig uviktig i forhold til det store, det hele, til det universelle og evige. «For dersom livet selv settes foran alt annet, må nødvendigvis hensynet til menneskelivet være sekundært»60. I denne setningen tror jeg man finner Quislings forståelse av ideen om det norske folk forklart.

I dette kapittelet har jeg trukket frem noen av vitalismens kjennetegn som kan gjenfinnes både i fascistisk tenkning og i Quislings taler på Borre. De vitalistiske praksisene som leirliv og forkjærligheten for fysisk fostring er uttrykk for, ble to av bærebjelkene i arrangementene på Borre og satte etter hvert standarden for stevnenes gjennomføring. Idémessig er Quisling opptatt av slektens – det norske folkets – forfallshistorie, men også av dens muligheter for gjenfødelse til ny storhet, en tematikk som er med i alle tre talene. Det er gjennom en nasjonal samling en slik revitalisering av folket kan skje, der den enkeltes interesser må vike for det felles gode. Dette er tankegods som gjenfinnes i alle totalitære ideologier, og som Quisling også er en eksponent for.

55 Vassenden, Norsk vitalisme, 41. 56 Vassenden, Norsk vitalisme, 41. 57 Vassenden, Norsk vitalisme, 36. 58 Vassenden, Norsk vitalisme, 48. 59 Vassenden, Norsk vitalisme, 44‐45. 60 Vassenden, Norsk vitalisme, 37.

24 Fascisme og nasjonalsosialisme i Norge For å sette Quislings taler inn i en større politisk kontekst er det nødvendig å se nærmere på hva mellomkrigstidens fascisme som ideologi i Norge egentlig representerte. Den norske historikeren Sigurd Sørlie har i boken Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen‐SS 1941‐45 en kort gjennomgang av hvordan den norske fascismen kan forstås. Sørlie støtter seg på sin britiske historikerkollega Roger Griffin, som har politisk teori med fascistisk ekstremisme som et av sine spesialfelt, men Sørlie setter i tillegg fascismen inn i en norsk kontekst. Jeg vil i dette kapittelet bruke begge disse to for å peke på noen sentrale trekk ved fascisme som er relevant for denne oppgaven.

Utgangspunktet for all fascisme er at nasjonen og folket befinner seg i en dyp og akutt krise som ikke kan løses med tradisjonelle virkemidler. Løsningen fordrer en dyptgripende regenerasjonsprosess.61 Hos Griffin er kjernen i all fascistisk tenkning noe han kaller «the palingenetic myth», og den er nettopp en slik fornyelse.62 «Palingenesis» er avledet av gresk palin, «tilbake, igjen» og genesis «opprinnelse, tilblivelse», og denne «gjenfødelsen» eller «nyfødelsen» er hos Griffin et slags minste felles multiplum for at det kan være snakk om fascisme i det hele tatt.63 I en førmoderne forståelse av historien som noe syklisk, der historien gjentar seg som en uendelig sirkelbevegelse, vil en slik gjenfødelse innebære en tilbakevending til fortidens ideelle samfunn, en type samfunn som ikke lenger eksisterer, men som kan gjenskapes. «Gjennom denne prosessen skal folket renses for dekadanse og fremmedelementer og vokse sammen til et sterkt, organisk felleskap preget av nærmest total enhet og harmoni. For at det utopiske målet skal virkeliggjøres, må det eksisterende systemet erstattes med en førerstyrt stat»64. Hovedelementene hos Griffin er altså folket, forfallet og gjenfødelsen. Som den videre gjennomgangen av Quislings taler vil vise, er dette viktige trekk også ved den norske fascismen.

For Nasjonal Samling ble den norrøne historien bærebjelken i ideen om fortidens storhet og en innfallsvinkel for å legitimere sin politikk. Den fremste nasjonalistiske ideologen i partiet var Gulbrand Lunde, og i hvert fall frem til 9. april hadde nasjonalismen i NS et ideologisk hegemoni.65 Dette ga seg, som Øystein Sørensen skriver, utslag i en forkjærlighet for nasjonale symboler og «en hektisk interesse for norsk historie»66. Slik kom de norrøne sagaene til å spille en viktig rolle i NS’ polemikk. På en måte kan denne bruken av historie sees på som en forlengelse av den nasjonsbyggingen som fant sted i siste halvdel av 1800‐tallet, men den fascistiske varianten hadde

61 Sørlie, Solkors eller hakekors, 55. 62 Roger Griffin, The Nature of Fascism, (New York: Routhledge, 1993), 32‐33. 63 Griffin, The Nature of Fascism, 32. 64 Sørlie, Solkors eller hakekors, 55. 65 Øystein Sørensen, Hitler eller Quisling: Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940‐1945, (Oslo: J. W. Cappelens forlag A/S, 1989), 16, 27. 66 Sørensen, Hitler eller Quisling? 28.

25 mindre av det nasjonalromantiske over seg enn tiårene før århundreskiftet. Derimot blir den sterke mann, høvdingen, handlekraften og lojaliteten løftet frem. Dette kommer tydelig frem i boken Soga fortel, som var en forkortet versjon av Snorres kongesagaer. Boken, som var «tileigna Noregs ungdom» utkom i 1942 og ble gitt som en gave fra ministerpresidenten til alle konfirmanter.67 Forfatteren av boken var Kristen Lindøe, en tidligere arkeologistudent som nå var tilknyttet Kultur‐ og folkeopplysningsdepartementet. I forordet i nynorskutgaven68 skriver han at Gjenom heile den eldste soga vår er det ein ting som skil seg klårt ut: Hovdingtanken. Førarskapen. Trui på ein førar, truskapen og offerhugen mot han. Det kjem vi ikkje utanom i soga vår, og desse tankane var sterke og levande heilt til landet vart «europeisert», vart drege inn i tankegangen og levemåten åt ei meir forfina verd. Straks hovdingtanken glapp, då eigi‐interessa fekk makti over lydnaden mot førar og fedreland, då sig soga vår ned i ein skuggedal. Men so lenge hovdingtanken var frisk og levande, kan vi med byrgskap bla i soga vår og gleda oss over det federne våre greidde og det dei førde landet fram til.69 Dette utdraget er gjennomsyret av sentrale momenter i NS’ historiesyn og ideologi der det fremhever førerprinsippet, fortidens storhet og forfallet under fremmed styre. Det som mangler, er løftet om folkets mulighet til igjen å heve seg til fordums storhet, men dette synes å være som en underliggende premiss for hele bokutgivelsen: Vi [NS] skal gjøre igjen levende for det norske folket det grunnlag som det er vokset frem av (1943, 21). Det er først når folket kjenner sine røtter, når det kan hente ny kraft fra det som er dets livsgrunnlag, at det igjen kan vokse seg sterkt.

Nasjonalsosialismens historie i Norge blir i det store og hele forbundet med, og kanskje også avgrenset til, personene i og hendelsene rundt Nasjonal Samling. Men til denne delen av norsk politisk historie hører også fortellingene om en rekke mer eller mindre seriøse politiske prosjekter hvis innflytelse ble heller beskjeden.70 I mars 1931 var Quisling selv aktiv ved stiftelsen av Nordisk Folkereisning. Denne bevegelsen fikk et svært kort liv og ble oppløst i oktober samme år. Quisling måtte trekke seg allerede to måneder etter stiftelsen fordi han fikk posten som forsvarsminister i regjeringen Kolstad. Men om Nordisk Folkereisning ikke direkte fikk varig innflytelse på samfunnsutviklingen, var det flere av den indre kjernen som fulgte med Quisling da NS ble stiftet i 1933, og som kom til å spille en viktig rolle der.71 Og selv om de færreste av de fascistiske initiativene kom til å ha noen avgjørende betydning i mellomkrigstidens Norge, var de alle utslag av den samme politiske ideologi som var på så rask fremmarsj i Europa, og det viser at denne strømningen også fant

67 Håkon Reiersen, «Arkeologen som skreiv NS‐propaganda: Ei fortrengd faghistorie?», i RISS – Et arkeologisk tidsskrift, Nr. 1 2012, årgang 10, 27. 68 I bokmålsutgaven mangler dette forordet. 69 Kristen Lindøe, Soga fortel, (Oslo: Blix forlag, 1942), 13. 70 Blant dem var Fridtjof Nansens Fedrelandslaget fra 1925, og Samfundspartiet, som fikk en representant på Stortinget ved valget i 1933. 71 Hans Olaf Brevig, «NS: fra parti til sekt, 1933‐137», i Den norske fascismen: Nasjonal Samling 1933‐1940, Hans Olaf Brevig og Ivo de Figueiredo, (Oslo: Pax Forlag A/S, 2002), 22.

26 klangbunn her i landet. Så til tross for noen useriøse fremstøt er det all grunn til å ta den politiske retningen alvorlig.

Ettersom Norge sto utenfor verdenskrigen 1914‐18, var forutsetningene for fascismens fremvekst ikke nødvendigvis like gode som andre steder i Europa. I Norge var det ingen opplevelse av ydmykelse ved et militært nederlag som i Tyskland, det var ingen borgerkrig som i Russland, og det var ingen utbredt voldsmentalitet som gjerne følger i kjølvannet av væpnede konflikter.72 Den demokratiske tradisjonen var også kanskje bedre befestet her enn mange andre steder, og forestillingene om en gryende kulturell, moralsk og biologisk krise var ikke like sterke. Men også Norge ble rammet av den internasjonale økonomiske etterkrigskrisen. Prisene kom under press, og mange og store banker gikk enten konkurs, ble avviklet eller satt under offentlig administrasjon. Krisen ble forverret, eller i hvert fall forlenget, av Norges Banks paripolitikk som frem til 1928 ga deflasjon, konkurser og arbeidsløshet.73 Deretter ble landet nesten umiddelbart rammet av den nye internasjonale krisen som fulgte i kjølvannet av børskrakket i New York i 1929. Økonomisk var 1920‐ årene vanskelige år for Norge.

Foruten økonomiske nedgangstider var rasetenkningen som idé i vinden i Norge også, noe Marta Steinsviks foredragsturné om Sions Vises protokoller og Johan Scharffenbergs arbeide med tvangssterilisering av «mindreverdige individer» er eksempler på. Hos Steinsvik var jøder og katolikker begge trusler mot kirkestaten Norge og noe som måtte bekjempes.74 For Scharffenberg var sterilisering et rent rasehygienisk spørsmål.75

Både Steinsvik og Scharffenberg arbeidet begge gjennom sine lange yrkesaktive liv med en hel rekke av tidens store samfunnsspørsmål, og det er ikke min hensikt å trekke noen konklusjoner om deres eventuelle politiske preferanser på bakgrunn av disse engasjementene. Jeg bruker disse eksemplene for å belyse at også temaer som antisemittisme og rasehygiene var en akseptert del av den offentlige diskursen i mellomkrigstidens Norge.

Mot slutten av 1930‐årene var det en tendens til at raseideene fikk forrang hos Quisling, noe som hos ham viser seg som troen på at menneskehetens enhet bare kunne virkeliggjøres mellom beslektede folkeslag. Dette reflekterer en ideologisk glidning hos ham, fra et utgangspunkt i en kristelig‐nasjonal

72 Sørlie, Solkors eller hakekors, 56. 73 Sverre Knutsen og Gunhild J. Ecklund, Vern mot kriser: Norsk finanstilsyn gjennom 100 år, (Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjerke AS, 2000), kap. 4, 85‐136. 74 Ingeborg Solbrekken, Kors og kårde: Marta Steinsviks liv og virke 1877‐1950, (Oslo: Vidarforlaget, 2012), 329‐ 332. 75 Espen Søbye, En mann fra forgangne århundrer: Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869‐1965. En arkivstudie, (Oslo: Forlaget Oktober AS, 2010), 302‐303.

27 orientering i retning av nasjonalsosialismen.76 Med okkupasjonen, og spesielt fra 1942 og fremover, kom også pangermanismen inn som et sterkere ideologisk element.77 Likevel står hele tiden den nasjonale tanken hos Quisling sterk. Denne tilbøyeligheten kommer tydelig frem i talene han holder på Borre, både før og etter Lundes død i 1942, selv om det germanske elementet får mer plass i 1943 enn i 1941.

Den norske fascismen var ved stiftelsen i 1933 et relativt heterogent parti i ideologisk forstand.78 Mest påfallende var spenningen mellom en kristelig‐nasjonal og en nasjonalsosialistisk orientert fløy, men etter hvert så man en glidning i nasjonalsosialistisk retning. Ideer om rase der jødene ble ansett å stå bak både liberalismen og kommunismen fikk større plass, og den antiparlamentariske og antiborgerlige holdningen i partiet ble også skjerpet.79

I de neste kapitlene skal ta jeg for meg hvordan impulser fra vitalisme og fascisme kommer til syne i talene Quisling holdt på Borrestevnene.

76 Sørlie, Solkors eller hakekors, 60. 77 Sørensen, Hitler eller Quisling? 16. 78 Sørlie, Solkors eller hakekors, 59. 79 Figueiredo, «Nasjonal Samling 1937‐1970», 151.

28 Analyse av talene I dette kapittelet vil hver av talene bli gjennomgått ved at de nærleses i lys av de teoretiske tilnærmingene som er beskrevet tidligere. Formålet med kapittelet er todelt. For det første skal jeg belyse begrepet det norske folk og det nærliggende begrepet folkeviljen. Deretter skal jeg analysere talene med henblikk på å se hvordan vitalisme og fascisme/nasjonalsosialisme som ideologiske referanserammer kan spores i tekstene. Mange steder har det i tillegg vært naturlig å trekke inn realhistoriske fakta for å få forståelse og se sammenhengen i Quislings argumentasjon.

Hver av analysene oppsummeres med et sammendrag av de mest sentrale argumentene i den enkelte talen.

Talen i 1941 Denne talen er bevart som radioopptak der Quisling taler i 52 minutter. Opptaket omfatter hele Quislings tale. Talen består av ca. 6 170 ord.

Denne talen begynner med en forholdsvis lang passasje om de historiske hendelsene som er knyttet til møtestedet ved Borrehaugene. Quisling innleder med at det ikke er Harald Hårfagre selv, men hans forfedre som ligger begravet i haugene, og slik trekker han de historiske linjene enda noen generasjoner bakover i historien, faktisk til før rikssamlingen fant sted. Slik påpeker han at også den store rikssamleren står i en kontinuitet av store nordiske personligheter, og han viser på denne måten at slektsbånd er viktig og at det å kunne spore sine røtter på norsk jord langt bakover i tid gir legitimitet. Dette er helt i tråd med den tyske nasjonalsosialismens Blut und Boden‐tankegangen der ætt Figur 4 Plakat for Borrestevnet 1941. og hjemstavn – blod og jord – utgjør menneskets livsgrunnlag. Allerede her ser vi at Quisling beveger seg på vitalistisk grunn. Slekt, ætt, jord og tilhørighet løftes opp i en høyrere sfære og blir forutsetninger for et folk og utgangspunktet for nasjonen. Quisling understreker hvordan de geografiske forholdene på Borre lå til rette både for å bosette seg og for å reise ut for å underlegge seg andre landområder, de områdene som etter hvert skulle bli nasjonalstaten Norge. Men like viktig som geografien var de handlekraftige menneskene som befolket disse egnene, for en sentral beliggenhet er ikke tilstrekkelig for å skape noe stort hvis det ikke finnes folk som vet å utnytte mulighetene. Da han satt arrestert i 1945 skrev Quisling at «Å ville

29 stort, er stort»80. Men hverken å tenke det, ønske det eller ville det er tilstrekkelig. Det må kraft til for å utrette noe stort. Dette blir som en rettferdiggjøring av hans egne handlinger 9. april da han, etter det tyske overfallet, begikk statskupp. Det var han, som den eneste, sterke mann, som visste hva som måtte til for å redde nasjonen og det norske folk fra undergangen.

Begrepet det norske folk går som en rød tråd gjennom talen i 1941, og han bruker det hele 52 ganger. Men det er som nevnt et annet begrep som også er viktig. Det er folkeviljen eller viljen til liv som på sett og vis blir som en forutsetning for dette folkets eksistens. Folkeviljen er hos Quisling ikke det som for eksempel kommer til uttrykk ved valg, og som representerer summen av innbyggernes enkelte viljer, men den er noe helt grunnleggende som finnes i alle nordmenn. At man kan se på folkeviljen som summen av alle enkelte individuelle viljer, avviser Quisling fullstendig. Hos ham er folkeviljen nærmest noe åndelig, som «går som en sterk og skjult understrøm i menneskelivet» (1941, 316). Det er den som gjør det norske folk til noe mer enn bare en gruppe nordmenn, som definerer folket som en enhet, ikke som summen av enkeltheter. Han sier at liberalismen definerer menneskene som uavhengige, men identiske individer, og at folkeviljen i en liberalistisk forståelse er summen av disse enkeltmenneskenes vilje. «Noe så absurd fikk man innbilt folkene at var folkeviljen. Men folkeviljen, det er noe helt annet. Det er folkets vilje til å leve!81 (1941, 31‐32). Det er viljen til liv som løfter det norske folk opp og gjør det til noe annet, noe større, enn en konkret folkegruppe. Viljen til liv eller folkeviljen gjør det norske folk til en metafysisk størrelse. Når man møter begrepene folkevilje og vilje til liv i dag, vil man antagelig oppfatte det som nokså ulike begreper, fordi det er «den liberalistiske oppfatningen» som har vunnet frem i ettertid, og Quislings syn som er blitt marginalisert. Hos Quisling synes det som disse begrepene er to sider av samme sak og rett og slett identiske størrelser. Også her synes jeg det han sier har tydelige røtter i en vitalistisk verdensanskuelse. Selv om den vitalistiske livsviljen ofte gir seg helt konkrete utslag som soltilbedelse og kjærlighet til naturen, er det den underliggende livsstrømmen, livet selv, som er drivkraften, ikke noe så temporært og timelig som «siste meningsmåling». Det er også trekk av dette hos opplysningsfilosofen Jean‐Jacques Rousseau som kaller det volonté generale, allmennviljen. Hos Rousseau er dette forstått som en mentalitet, noe levende som ikke kan telles opp, og den er derfor ikke identisk med flertallsviljen.82 Den polsk‐jødiske idéhistorikeren Jacob L. Talmon som har studert totalitarismens genealogi,83 har denne tolkningen når han sier at allmennviljen hos Rousseau er et uttrykk for en objektiv størrelse, for folkets egentlige, dypere og

80 Juritzen, Quisling privat, 9. 81 Quisling legger trykk på hele denne setningen, men med ekstra trykk på ordet leve. 82 Greta Børsand Heyerdahl, «Jean‐Jacques Rousseau (1712‐1778)», i Vestens tenkere, bind II: Fra Descartes til Nietzsche, red. av Trond Berg Eriksen, (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1993), 217. 83 Jacob L. Talmon (1916‐1980) var professor i moderne historie og underviste ved Hebrew University of Jerusalem. https://www.britannica.com/biography/Jacob‐Talmon (besøkt 28.10.2019).

30 sanne vilje.84 Allmennviljen er uavhengig av hva det konkrete, empiriske folket til enhver tid faktisk måtte mene. Å regjere i overensstemmelse med denne allmennviljen blir forstått som en høyere form for demokrati, et sannere og mer egentlig demokrati enn det å telle stemmer. Jeg vil ikke gå inn på om Talmons forståelse av Rousseau er riktig eller uttømmende, men jeg støtter meg på Øystein Sørensen når han sier at det opplagt er noe i Talmons tolkning.85 «Forestillingen om en bevisstgjort elite som har innsikt i folkets sanne og egentlige interesser, og som mener seg å kunne utøve makt, om nødvendig bruke diktatorisk makt, på vegne av folket, er meget tydelig til stede i denne tradisjonen»86. Jeg synes det er tydelig at Quislings bruk og hans forståelse stemmer overens med en slik tolkning av begrepet, både som idé og hvordan man kan forholde seg til bruken av det i praksis.

Der folkevilje og vilje til liv hos Quisling blir forstått som det samme, så forholder det seg motsatt med begrepsparet det norske folk og nordmenn. Han bruker bare ordet nordmenn når han refererer til sine samtidige og til de faktiske innbyggere i landet, mens det norske folk er en abstrakt og overgripende forestilling som stort sett befinner seg et sted enten i fortiden eller i fremtiden, men som der det passer, også kan omfatte dagens nordmenn. Det er hos fortidens folk den virkelige viljen til liv fantes, og hvis ideer de levende nordmennene må finne tilbake til, for det er nettopp denne viljen som i sin tur konstituerer folket. Det blir en form for sirkelargumentasjon, der det ene bekrefter det andre fordi det andre allerede har bekreftet det første.

I det som kan avgrenses som talens første avsnitt, og som i taletid er ca. 7 minutter langt, har altså Quisling tatt for seg begge grunnbegrepene i talen, nemlig folkeviljen og det norske folk. Det er rundt disse to begrepene den videre argumentasjon i talen i større eller mindre grad kommer til å kretse.

I tillegg til disse to grunntemaene, som er positivt ladede temaer, er det to hovedmotstandere som peker seg ut i denne talen: Den ene er liberalismen og den andre er kommunismen. Vi vet at dette er de klassiske størrelsene i Nasjonal Samlings fiendebilde som hos Quisling egentlig begge er «jødiske sammensvergelser»87. I talen er liberalismen representert ved partipolitikerne og de frie valg, mens den fragmenterende og ødeleggende klassekampen representerer kommunismen. Det er særlig liberalismen som er viktig i 1941‐talen, mens Russland og kommunismen, i form av bolsjevismen, får større plass i talen fra 1943. Jødedommen som problem er ikke sentralt i noen av talene, selv om et generelt hat mot jødene er nevnt som et argument i 1943 (1943, 273‐274). I 1941 er det de korrupte partipolitikerne som gjennom den korrumperte pressen i årevis har ledet nordmenn på ville veier og

84 Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn: Fire totalitære ideologier, én totalitær mentalitet? (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2. utg. 2012), 32. 85 Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn, 32. 86 Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn, 32. 87 Både liberalismen og marxismen var hos Quisling jødiske frembringelser. Dahl, Quisling: En norsk tragedie, 182.

31 fått dem til å tro på forsamlingsfriheten, individets frihet og demokratiet. Men «... den hele frihet, det var bare en kamuflert klassekamp, en kamuflert kapitalistisk utbytting» (1941, 71‐72). Her greier han å fordømme både marxisme og liberalisme i samme setning. At demokratiet forstått som folkeflertallet må forkastes, følger som en logisk konsekvens av hans tolkning av folkeviljen som den høyere, og eneste riktige, form for demokrati. Politikerne, «det gamle systems menn» (1941, 87‐88), ville mest berike seg selv, og «de frie» valgene var bare spill for galleriet (1941, 49‐64). Dette må nå høre fortiden til, for disse systemene har utspilt sin rolle. Det er noe helt annet som er nødvendig for å bygge fremtidens samfunn: De [det norske folk] må dog forstå at det gjelder å vinne frem til en ny stats‐ og samfunnsordning. Og vi pekte på det. Tenk tilbake på vår kamp i Nasjonal Samling, hvorledes vi hundrede ganger, tusen ganger, har pekt på hvorledes det norske folket måtte innrette sitt liv for at det kunne komme over i den nyordningen som uvegerlig tvang seg frem i Europa (1941, 77‐81). Det er denne nyordningen Quisling og Nasjonal Samling står for, og de gjør det gjennom å skape en statsbærende stand bestående av de beste menneskene nasjonen har å by på. En slik stand vil heve seg over det partikulære og arbeide for det felles gode. Da vil de individuelle interessene og klasseinteressene bli satt til side, mens fellesskapets og helhetens interesser vil komme først. NS vil finne frem til … idealistiske innstilte nordmenn som vil sitt fedrelands beste, som ikke ser på klasser, ikke ser på enkeltmenneskets interesser, men ser på det hele, setter nasjonens og folkets interesser foran den enkelte og foran den enkelte klasse. [..] På det grunnlaget har vi tatt makten i stat og i kommuner og bygger langsomt, men sikkert den nye form, den nye stats‐ og samfunnsordning for det norske folket (1941, 131‐135). Vi ser at materialismen skal legges vekk og idealismen må få forrang. Dette er slik det var i det gamle samfunnet «for tusen år siden», og det er denne formen for samfunnsorden Quisling og NS vil lede nordmenn tilbake til. I historisk tid «det vokste seg jo frem av seg selv, [..] måtte vokse seg frem for at livet krevet det» (1941, 163‐164). Nå må folket ledes, det kreves en elite som kan organisere det, slik at folket igjen kan bygge en nasjon med denne samfunnsstrukturen. Og en slik elite er det NS er. NS er en bevegelse som «lyttet til det norske folks evige vilje til å leve [og] som stiftet forbindelse med fortiden» (1941, 117).

Selv om Quisling for seg selv og sine tilhørere definerer folkeviljen som noe annet enn det som kommer til uttrykk ved valg, og fremhever at uansett om det var få eller mange som ved stortingsvalget i 1936 faktisk stemte på Nasjonal Samling, så har han og partiet likevel folkeflertallet med seg. Denne gangen mener han folkeflertallet helt konkret forstått: Kom ikke og fortell meg at folkeflertallet i Norge er mot Nasjonal Samling. Da er det det gamle folkeflertallet, det, som er mot Nasjonal Samling. [..] De tror da ikke så vondt om et stort flertall i vårt folk, at de er så dumme at de ikke skjønner dette, at de ikke skjønner at det som Nasjonal Samling peker på, og som vi vil bevise hver eneste dag, i praktisk gjerning, at ikke det er riktig, at ikke det er sant. [...] Det vet De godt – at vi i dag har flertall i det norske folket (1941, 186‐195).

32 «At vi i dag har flertall» ‐ I 1941 er dette et viktig poeng for Quisling. Statskuppet hans 9. april 1940 hadde feilet, og utnevnelsen av ham som ministerpresident 1. februar 1942 ligger ennå langt frem i tid. På forsommeren 1941 var Norge styrt av rikskommissær Josef Terboven som regjerte gjennom sine kommissariske statsråder. Riktignok var 11 av de 14 statsrådene NS‐folk, men Quisling var ikke blant dem. Quisling hadde ingen formell makt i statsrettslig forstand utover at han var leder av partiet Nasjonal Samling. Men han hadde ambisjoner om noe helt annet. Av Adolf Hitler var Quisling blitt lovet at når partiet ble stort nok, skulle det med ham i spissen igjen få overta den reelle makten i Norge. Hva «stort nok» i denne sammenhengen skulle bety, vet man ikke helt. Det ble antatt at om partiet nådde 100 000 medlemmer, ville det være nok. NS var aldri i nærheten av dette antallet. Totalt var ca. 50 000 nordmenn medlem av NS på et eller annet tidspunkt mellom 9. april 1940 og 8. mai 1945, og ved årsskiftet 1940/41 var medlemstallet ca. 25 000.88 Bare etter 25. september 1940 meldte nesten 16 000 personer seg inn i partiet, og medlemsutviklingen må ha blitt ansett som gunstig og antall medlemmer av en eller annen grunn blitt sett på som tilstrekkelig fra tysk side, for 1. februar 1942 ble Quislings andre regjering utnevnt med ham selv som regjeringssjef. –

Derfor er antall sjeler et ikke uvesentlig poeng i pinsen 1941. Quisling er innom både oppslutningen NS hadde i april‐dagene 1940, det antall nordmenn han mener det finnes, både ute og hjemme, og at det kan komme til å være ti millioner nordmenn i verden «ved det neste århundreskiftet». Det er viktig å være mange. Da mener han at «vi kan skape for Norge en ærefull plass i folkenes fellesskap» (1941, 42‐43). Dette er den langsiktige og ideelle siden av saken. I en mer håndgripelig forstand vet han at partiets oppslutning ikke er tilstrekkelig til at han på kort sikt kan få det som han vil. Selv om det er rimelig å anta at de fleste av tilhørerne denne junidagen på Borre sympatiserte med Quisling og NS, er det ingen kilder som kan si noe om hvor mange som faktisk hadde partimedlemskap. Han driver derfor litt indirekte propaganda for å få folk til å melde seg inn ved å poengtere at den typen bevegelse som NS er, «en statsbærende stand» (1941, 130), ikke kan ha for mange medlemmer, for det er jo ikke bare kvantitet det kommer an på; det er et spørsmål om kvalitet også. «Det kan jo komme den dag, om kanskje ikke så lenge, da man må lukke adgangen til Nasjonal Samling for de eldre og bare tenke på rekrutteringen nedenfra» [dvs. ungdommen] (1941, 286). Det kan høres ut som en klar oppfordring om å kjenne sin besøkelsestid og melde seg inn mens det ennå er mulig.

Som jeg har vist, er historien viktig for Quisling, men fremtiden er også det. Den rollen nordmenn har spilt i Europas historie, og som nordmenn kunne spille fordi de var «sterke, nordiske personligheter» (1941, 23), fremheves som ærefull, og som noe det er verdt å strekke seg etter i fremtiden også. Mellom disse to tidspunktene, historien og fremtiden, er nåtiden. Nåtiden er ikke fremhevet som noe

88 Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes, Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal Samling 1933‐ 1945 i tekst og bilder, (Oslo: Pax Forlag as, 1990), 151, 169.

33 som skal dyrkes for sin egen del, men det er nå vi kan berede grunnen for den storheten som skal komme en dag, og som vi må legge til rette for. Nåtiden er en «nyskapingens tid» (1941, 304), en tid for nyordning, og «det nye marsjerer frem med uimotståelig kraft» (1941, 214). De tusen år som har gått siden Norges glanstid, er bare en kort tid i et folks historie. Det norske folk skal bestå i tusener av år fremover, og for Quisling er det folkets plikt overfor de kommende generasjonene å handle slik den nye tiden krever. «Vi må gå inn for det av pliktfølelse like overfor vårt folk, på tvers av folkeflertall og alt snakk, men i takt med vårt folks evige vilje til å leve!» (1941, 329‐330).

Oppsummering  For at et folk skal kunne utrette store ting er geografi og beliggenhet viktige, men ikke tilstrekkelige, betingelser. Det må også finnes sterke personligheter for å bære frem og realisere store ideer. I Borre var disse ytre og indre faktorene samlet. Fra dette stedet vokste det norske folk frem.  Folkeviljen er ikke å forstå som et flertall i folket, men det som er et folks vilje til å leve. Den misforståtte «folkeviljen» kom til uttrykk for siste gang ved kommunevalget i 1937.  Det norske folket har latt seg bedra av partipolitikerne, og de samme politikerne har gjennom år bestukket pressen. Særinteressene har terrorisert det norske folket. Det er bare Nasjonal Samling som arbeider for hele folkets interesser.  Selv om det norske folket alltid har ansett seg som et opplyst folk, valgte det ikke fornuftens vei da det gjaldt som mest. Da valgte det 9. april.  Nasjonal Samlings linje er den eneste mulige; det må det norske folk forstå, enten det vil eller ei.  Det nye vil trenge seg gjennom og folket vil bestå – fordi det må bestå.

34 Talen i 1942 Denne talen finnes dessverre kun delvis bevart i et radioopptak. Det bevarte radioklippet består av 785 ord. Der talene fra 1941 og 1943 finnes bevart i sin fulle lengde, er det kun de ca. 7 minuttene fra begynnelsen av 1942‐talen som ble sendt i radio vi fremdeles har. Det finnes heller ikke noe fullstendig manuskript bevart. En undersøkelse av hvordan Aftenposten har referert fra talen i 1941 og 43, viser at avisens referater ligger tett opp til det som faktisk ble sagt. Det er derfor rimelig å anta at avisens referat fra 1942 også gjør det. Det forholdsvis korte sammendraget i boken Quisling har sagt som utkom i 1944, Figur 5 Plakat for Borrestevnet 1942. støtter en slik antagelse.89 Så selv om spesifikke uttrykk og konkrete talemåter kan gå tapt, har det ved å bruke Aftenposten som en troverdig og samtidig kilde, vært mulig å rekonstruere talen hva tematikk og oppbygging angår. I Aftenposten er viktige ord og poenger fremhevet med store, uthevede typer, og sammenlignet med hvordan Quisling snakket både i 1941 og i 1943, skjønner man at dette er poenger han har ønsket å legge vekt på.

Quisling innleder med at Nasjonal Samling er en fornyelsesbevegelse. Det norske folk må fornye seg ved å finne tilbake til seg selv og sine røtter, til det han kaller folkets «livgivende grunnlag» (1942, 11), til det som er meningen med folket. Etter at han i innledningen har satt retningen for resten av talen ved å snakke om hvor viktig det er at nordmenn finner tilbake til seg selv, klemmer han til med et fyndord og sier at «Vi søker Norges fremtid der hvor Norges fremtid lå» (1942, 17) i en insisterende tone og med enda sterkere trykk på ordet lå. Dette er et av de få stedene det kan høres ut som Quisling forsøker å lage et politisk slagord. Det blir som en slags oppsummering av det han har sagt så langt i denne talen, og som også var viktig i 1941. Men han legger forklarende til at det ikke betyr at nordmenn skal bli vikinger igjen, bare ta med seg det beste fra fortiden. For når de riktige betingelsene er til stede, da kan det skje store ting for det norske folk. En slik betingelse er de geografiske forutsetningene som Borre har og hadde i norrøn tid. Men det kreves også folk som forstår, og som enten gjennom instinkt, statsmannsklokskap eller fornuft, vet hva som skal og må gjøres (1942, 36‐37). Alt dette er temaer som også var med i 1941. Men han går litt videre i hvorfor det er viktig at NS‐folk samles nettopp på Borre i Vestfold, i nasjonalparken der. Quisling bruker altså navnet Nasjonalparken, og det passer godt inn i det ideologiske universet han og NS bygget rundt den norrøne ideen. Det var i nasjonalparken at rikstanken oppsto. Han snakker videre om de mange

89 Halldis Neegård Østbye, Mot nytt land: Artikler og taler av Vidkun Quisling 1941‐1943, Quisling har sagt, bind IV, red. av H. N. Østbye, NS Rikspropagandaledelse, (Oslo: Blix forlag, 1944), 256‐258. Østbye utga til sammen fire bøker med referater av Quislings taler holdt mellom 1933 og 1944.

35 store menn som ligger begravet på Borre. Dette var menn som fikk betydning langt utover i Europa, både i Russland og England, og det var bare tilfeldigheter som gjorde at de ikke fikk enda mer å si på den internasjonale arenaen.

Dette er så langt den bevarte radiotalen går. Det følgende er rekonstruert fra referater i Aftenposten, Tønsbergs Blad og Fritt Folk. I tillegg har jeg brukt Filmavisen fra 1. juni 1942 og referatet i boken Quisling har sagt IV, en samling av kortere referater fra Quislings taler som Halldis Neegård Østbye var redaktør for. Foruten generelle kommentarer til bilder som viser marsjerende hirdmedlemmer og ungdom i ulike idrettsøvelser, legger Filmavisen i løpet av den to og et halvt minutt lange reportasjen også vekt på Quislings poeng om at NS er tallmessig og kvalitativt dobbelt så sterkt som for et år siden. Østbye trekker frem at Hårfagre‐slekten som skal ligge gravlagt på Borre, var med på å grunnlegge store riker ute i verden. Både det russiske og det britiske riket har sine røtter i denne slekten, noe som jo egentlig er litt ironisk, ettersom Russland på den ene siden og England på den andre, er de stater Quisling aller mest advarer mot. Østbye legger også vekt på det Quisling sier om den militære situasjonen: Det at de allierte strides seg imellom, og at bolsjevikene håper at stormaktene kommer til å ødelegge hverandre.

Som i 1941 er et hovedpoeng også denne gang at det er NS’ hovedoppgave å føre folket tilbake til seg selv, til grunnlaget for seg selv. Å finne dette grunnlaget er nødvendig for at det skal bli mulig å skape et rikt nasjonalt liv der den enkelte kan yte det som er meningen med ham. Det må gjøres klart for folket hva denne meningen er. Det er NS’ oppgave å klargjøre dette.

Quisling gir videre en oppsummering av situasjonen ute i verden. Det er krig, men seieren kommer – om ikke i dag, så i morgen. Han går grundig inn i den militære situasjonen. Han snakker om antall skip USA har mistet og hvor mange de har igjen, og om hvor langt Tyskland står inne i Russland i motsetning til hvor langt de greide å rykke østover under forrige verdenskrig. Han understreker at denne gangen gjør Tyskland seg gjeldende også på havet, så langt som like utenfor Amerikas kyster. Han snakker om Japans stilling, og om splittelsen mellom de allierte, og at om England skulle seire og komme til Norge, ville vi få en ødeleggende krig i landet. «Er dette et utslag av fornuft?» spør han tilhørerne, og svarer selv: «Nei, det er i høy grad et tåpelig og unormalt resonnement». Militære forhold hadde ingen plass i 1941‐talen, så dette er nytt. Quisling var offiser av utdannelse, og som militærstrateg ble han lagt merke til i Tyskland, både før og under okkupasjonen. Når han snakker om militære forhold på Borre, snakker han altså som fagmann.

Også i 1942 er antall medlemmer og den generelle støtten i folket et tema. I Norge er stillingen sterk; NS er tallmessig og kvalitativt faktisk dobbelt så sterkt som i fjor på samme tid. Og størrelsen betyr noe, og denne gangen er det snakk om å gjøre NS sterkt. For jo flere som er med, jo sterkere er NS.

36 Og jo sterkere NS er, jo sterkere er Norge. I 1941 var spørsmålet om hvor mange medlemmer «en statsbærende stand» kan ta opp i seg, for det «kan jo komme den dag, om kanskje ikke så lenge, da man må lukke adgangen til Nasjonal Samling for de eldre og bare tenke på rekrutteringen nedenfra» (1941, 285‐286). I 1942 kan det virke som om den dagen er kommet. NS er nå så sterkt at det er et spørsmål om det kan oppta flere medlemmer.

Likevel er det fremdeles viktig å være mange. Året før var det et tema at utflyttede nordmenn eller nordmenn «ute i verden» (1941, 154) skulle komme tilbake til landet for å øke folketallet. I 1942 sier han at NS «tilstreber ikke en imperialistisk erobringspolitikk», men han ønsker seg derimot nordmenn i utlandet tilbake til Norge, ikke å sende nordmenn ut for å erobre nytt land. Ved å se disse to uttalelsene i sammenheng, kan det forstås som et slags «omvendt Lebensraum». Riktignok er «den nordiske rase» et begrep for ham, men det er også den norske jorden, «den norske jordbunnen» (1941, 335), og det er de nordmenn som bor i landet som gjør at NS «kan skape for Norge en ærefull plass i folkenes fellesskap» (1941, 42‐43). Det norske folk skal etter hvert få sin rettmessige plass i Europa, men geografisk er det i Norge de hører hjemme.

Etter regjeringsdannelsen i februar «mobilisertes preste‐ og lærerfronten, men denne er nå brutt. De av prestene som idag prøver å angripe NS, bekymrer vi oss ikke om, og dersom lærerne hevder å ha seiret, må de gjerne innbille seg det, men vi vet dog at det er det motsatte som er tilfelle»90. Quisling mener at det ikke lenger er noen særlig motstand mot NS igjen, men noen ser fremdeles ikke klart, og dem truer han åpenlyst. Mange hadde protestert mot NS ved å bære hønseringer på lillefingeren 17. mai. Det kommer til å få konsekvenser, for NS vil bygge «hønsegårder» for dem91. Det var ikke en tom trussel, for kort etter ble byggingen av Berg internerings‐ og krigsfangeleir like nord for Tønsberg påbegynt.

Quisling sier at NS’ egentlige innsats er det positive byggende, og grunnen skal ryddes for gjenreisningsarbeidet. I 1941 var ungdommen viktig, og selv om det ikke er mulig helt å fastslå hvor mye han bruker begrepet i 1942, er det fremdeles viktig. Mot slutten av talen kommer han inn på ungdomstjenesten der 400 000 mennesker organiseres og kommer inn under NS’ innflytelse. Det er blant disse NS skal hente sine fremtidige ledere.

Referatet i Aftenposten avslutter med at førerens tale ble fulgt av et «orkanaktig bifall»92. Ut fra lydklippet vi har, må dette sies å være en stor overdrivelse, selv om det antagelig ble opplevd noe mer kraftfullt for de tilstedeværende enn det man har greid å få formidlet gjennom opptaket.

90 Fritt Folk 26. mai 1942. 91 Fritt Folk 26. mai 1942. 92 Aftenposten 26. mai 1942.

37 Oppsummering  Når betingelsene er til stede, kan store ting skje for et folk. Gunstige geografiske betingelser er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Sterke personer som evner å forstå, enten gjennom instinkt, statsmannsklokskap eller fornuft kreves. På Borre møtes disse ytre og indre betingelser.  Nasjonal Samling er ikke en imperialistisk bevegelse.  Det norske folk må fornye seg ved å finne tilbake til seg selv og sine røtter.  Nasjonal Samling er en fornyelsesbevegelse hvis hovedoppgave nettopp er å føre folket tilbake til dette grunnlaget.  Norges stilling er sterk ute i verden, og i Norge er Nasjonal Samling tallmessig og kvalitativt dobbelt så sterk som i fjor.  Det er krig i verden, men seieren kommer – om ikke i dag, så i morgen.

Talen i 1943 Denne talen er bevart i radioopptak på ca. 59 minutter. Radioklippet åpner med en redaksjonell innledning og sang av et jentekor, og deretter blir Quisling ønsket velkommen av fylkesfører i Vest‐Viken, Thore Svines Tjersland. Quisling taler i ca. 41 minutter. Talen består av ca. 5 470 ord.

I talen fra 1943 er tematikken og innfallsvinkelen en litt annen enn i de foregående to årene. Stedet Borre blir også denne gangen nevnt som et historisk viktig sted, men det vektlegges i mindre grad enn før. Hverken Harald Hårfagre eller Ynglingeætten er nevnt, og selv om Quisling fremdeles henviser til at «vi i dag er samlet på dette Figur 6 Plakat for Borrestevnet i 1943. historiske sted» (1943, 16), er det ikke for å trekke frem det norrøne, som fikk så stor plass i 1941. Derimot er det for å trekke en forbindelse mellom stedet stevnet holdes og det han åpner talen med. I innledningen snakker han om en ikke nærmere navngitt statsmann, «en av de menn som mest har skjønt seg på statskunst» (1943, 2) og som «levet for mange hundre år siden» (1943, 26). Denne mannen skal ha sett klart at det er nødvendig at et samfunn, en statsforfatning … vender tilbake til det grunnlag som den er bygget på og henter nye krefter fra det. Det er nemlig slik med rikene, med statene og med de menneskelige samfunn i det hele tatt, menneskelige institusjoner, at hvis de ikke søker tilbake til det livsgrunnlag, den viljesytring, kan man si, som det er fremstått av, så forfaller det» (1943, 5‐8).

38 Ettersom Quisling ikke sier hvem han henviser til; han gjør tvert imot et poeng av at han ikke vil si hvem han henviser til, for «det er uten særlig betydning» (1943, 3), kan vi ikke sikkert vite hvem det er han mener. I de neste avsnittene vil jeg ganske kort forfølge noen mulige kandidater til denne henvisningen. Først skal vi til antikken.

Måten han forklarer teoriene til denne «store og politiske statsmann» (1943, 18) på, gjør at det ikke er urimelig å tro at han tenker på den greske filosofen Aristoteles’ Politikk. Quisling kan godt ha lest Aristoteles. I boken beskriver Aristoteles den greske polis‐staten og de ulike fasene i en stats liv.93 Kongen i et arvelig monarki utvikler seg etter hvert til en tyrann hvoretter aristokratiet griper makten. Hos disse blir makten etter hvert samlet hos få personer og familier, og aristokratiet blir et fåmannsvelde. Deretter griper folket makten gjennom å være i flertall, noe som i tidens løp fører til pøbelvelde. Igjen er det duket for den sterke mann som kan Figur 7 Aristoteles og Machiavelli om statenes livssyklus. skape ro og orden for å bygge et samfunn, og kongedømmet gjenoppstår. Det hele blir en sirkulær prosess. I tillegg er Aristoteles’ idealstat et lite samfunn der majoriteten av befolkningen hverken er fattig eller rik. Dette passer med Quislings og NS’ ideal om et klasseløst samfunn.94 Men i Aristoteles’ ideelle stat må alle borgerne delta aktivt i det politiske styret. Dette er ikke i tråd med den erklærte elitestaten Quisling ønsker seg, der kun en utvalgt del av folket skulle lede. Riktignok kan det argumenteres for at det i den greske bystaten var et klart skille mellom ulike typer av innbyggere der bare frie menn var omfattet av Aristoteles’ borgerbegrep. Kvinner, barn og slaver hadde ingen plass i det politiske livet i antikken. Kanskje kan man kan sette likhetstegn mellom antikkes frie menn og Quislings gruppe av elitære borgere, og likevel argumentere for at det er Aristoteles Quisling mener. Men Quisling sier at mannen han sikter til levde for «flere hundre» og ikke «for flere tusen» år siden, og med det blir det usannsynlig at Aristoteles er mannen. I Quislings forestillingsverden er det, som vi har sett tidligere, de lange linjene som er viktig, og en så god anledning til å gi sine argumenter flere tusen års historisk legitimitet hadde han neppe latt gå fra seg.

Men vi kan holde fast ved de statsrettslige beskrivelsene hos Aristoteles, for vi finner dem igjen hos den italienske renessansetenkeren Niccolò Machiavelli. I boken Discorsi fra ca. 1517 tar Machiavelli for seg den romerske republikkens ulike styresett gjennom tidene, og hvordan denne byen ble gjort

93 Aristoteles, Politikk. Oversatt av Tormod Eide. (Oslo: Vidarforlaget, 2007). 94 Nasjonal Samlings program, vedtatt 28.‐29. januar 1934.

39 fullkommen av begivenhetenes gang.95 På samme måte som Aristoteles beskriver Machiavelli hvordan en stats utvikling har tre gode faser, monarki (principato), aristokrati (ottimato) og demokrati/folkestyre (popolare). Hver av de tre gode fasene vil etter hvert degenere til sitt dårlige motstykke: Kongedømmet ender i tyranni, aristokratiet, som er et stormannsvelde, blir et oligarki, og folkestyret utarter til ren tøylesløshet og pøbelvelde. «Ingen kan hindre at hver form går over i sin egen motsats», sier Machiavelli, «for dygden og lasten i disse tilfeller vanskelig kan skilles ad»96. Når staten i sitt liv har nådd frem til det stadium hvor «hver dag [ble] fylt med fornærmelser og skjenderi» vil fyrstedømmet igjen oppstå. Slik danner styreformene i en stat også hos Machiavelli en sirkelform. Som jeg kommer nærmere inn på senere, vet vi ikke så mye om hva Quisling selv hadde lest, men Else Margarete Barth, som har undersøkt de papirene Quisling etterlot seg til Universismen, skriver at «Quisling hadde selvsagt Fyrsten (Il Principe) i bokhyllen. Boken har vært kalt ‘en håndbok for tyranner’»97. Om hun faktisk vet dette, eller bare antar det, sier hun ikke noe om. Hvorvidt han også hadde lest Discorsi, sier hun heller ingenting om, og det er det ikke like selvsagt at han hadde. Men ifølge Dahl brukte Quisling tiden han tilbrakte i Paris sommeren 1923 til å lese politisk teori.98 «I Paris fulgte han opp med studier av Machiavelli, på italiensk, men mest på fransk», så det er altså godt mulig at han hadde lest Discorsi også. Det som derimot gjør at Machiavelli heller ikke er det helt opplagte svaret på gåten, er det Machiavelli videre sier om den fullkomne staten. Hos ham stanses nemlig denne uendelige sirkelbevegelsen ved at de vise lovgiverne ikke velger bare én av disse statsformene, men «i stedet skaper de et styre som har litt av alle»99. Da vil staten bestå, for den ene formen vil vokte på den annen så den ikke utarter, og slik unngår man forfallet. Denne ideen er helt fraværende hos Quisling. Hos ham er nettopp denne sirkelbevegelsen, dette at man til stadighet må vende «tilbake til det grunnlag som den [staten] er bygget på», som han kaller det, helt grunnleggende (1943, 4‐12).

En tredje mulighet er at han i 1943 henter frem en «gammel kjenning» fra 1941, nemlig Rousseau. I drøftingen av 1941‐talen åpnet jeg for muligheten av at han bruker folkeviljen slik det kan forstås hos ham. Som vi har sett, er det mye gjentagelser i Quislings taler, og det er derfor ikke usannsynlig at han velger seg Rousseau i 1943 også.

Men enten utgangspunktet er den greske antikken, den italienske renessansen eller opplysnings‐ tiden, kan man undres over hvorfor Quisling vil underslå hvem han referer til. Det er ting fra hans øvrige forfatterskap som tyder på at han gjerne utelot sine kilder. Barth nevner i innledningen til

95 Niccolò Machiavelli, Discorsi. Oversatt og med innledning av Jon Bingen. (Oslo: Vidarforlaget AS, 2013), 41. 96 Machiavelli, Discorsi, 41. 97 Else Margarete Barth, Gud, det er meg: Vidkun Quisling som politisk filosof, (Oslo: Pax Forlag A/S, 1996), 281. 98 Dahl, Quisling: En norsk tragedie, 83. 99 Machiavelli, Discorsi, 43.

40 boken sin om Quislings Universismen at «I de aller fleste tilfeller av sitat er ingen pekepinn å finne»100. Her sikter hun til at selv om notatene helt åpenbart for det meste består av sitater, er det sjelden han henviser til kilden. Hvorfor han gjorde det sånn, kan man bare spekulere i. Det kan være flere grunner – latskap, uorden i systemet, han tenkte å tilføye det senere. Kanskje mente han rett og slett at det burde være tilstrekkelig at han, Quisling selv, sa at det forholdt seg slik og slik, og at når han gikk god for det, var ingen ytterligere autoriteter nødvendig. I kapittelet om hvem Quisling var kommer jeg inn på sider ved hans selvbilde som kan støtte en slik antagelse.

Den viljesytring som Quisling henviser til i begynnelsen av talen (1943, 8), er det han i 1941 omtalte som rikssamlingen, der viljen blir konkret gjennom handling, og det er den store hendelsen som han mener skaper det norske folket som et folk. For at det norske folk skal «finne tilbake til sitt livsgrunnlag» og «hente ny kraft ifra det» (1943, 20), må det igjen en kraftanstrengelse til. Det er bare to måter et folk kan nå frem til en slik gjenfødelse, for enten har det institusjoner i sin statsforfatning som muliggjør det, eller så må det komme en krise utenfra som nødvendiggjør det. Siden Norge ikke hadde slike lover «i vår egen konstitusjon, i vår egen forfatning, som kunne muliggjøre en nasjonal gjenreisning» (1943, 33‐34), måtte det en slik ytre krise til, «en katastrofe utenfra» (1943, 36), som tvang nordmenn til handling. Temaet rundt folkets iboende muligheter versus ytre kriser får også mye plass i 1941‐talen, men innfallsvinkelen den gang var en annen. Da var den ytre krisen en følge av korrupte politikere og av at folket besto av «politiske tåper» (1941, 87) som ikke skjønte sitt eget beste. I 1941‐talen er det altså rent norske forhold som var utløsende faktorer, for eksempel nøytralitetspolitikken, nedrustningen og mangel på satsning på forsvar. I 1943 fremstilles derimot det tyske angrepet på Norge i 1940 som en nødvendighet, fordi et folk trenger en slik krise for å finne tilbake til seg selv når de ikke selv har forutsetninger for å klare det. Det måtte en krig til for at man skulle få forståelse for dette i det norske folket. Begrunnelsen ligger nå i ytre forhold.

Et av tidens store krav er å møte trusselen fra øst, kommunismen. Da må kapitalismen avvikles og folket avproletariseres (1943, 170). Dette kan oppnås ved å gjøre «flere og flere til eiendomsbesittere, til besittere av eiendom, slik at de virkelig eier sin gård. At de eier sitt hjem. At de eier sin bankbok» (1943, 171‐173). Dette er som en rest fra NS’ fortid som borgerlig parti. I 1937 hadde partiet brutt med den borgerlige siden i politikken og erklært seg som en sosialistisk bevegelse. At det å styrke den private eiendomsretten kan sees på som en støtte til den individuelle friheten på bekostning av fellesskapet, virker det ikke som han bekymrer seg for. I kampen mot bolsjevismen må alle virkemidler tas i bruk.

100 Barth, Gud, det er meg, 14.

41 At økonomi er et tema som får større plass i 1943 enn tidligere, kommer også til uttrykk når Quisling forklarer krigens årsaker med at ikke bare skal folket finne seg selv igjen ved å gå til kildene, men det må også omdannes for å møte den nye tids krav. Verden er ikke som den var før 9. april. Faktisk var forandringen allerede i gang før 9. april også: Det var ikke lenger slik at den enkelte handelsmann i det ene land kunne handle direkte med den annen (..) Det ble mere og mere slik at det var det ene land som handlet med det annet land. Det begynte å bli slik at landene, nasjonene, ble de økonomiske enhetene, og da er det jo ganske klart at den nasjon, den ligger under i den økonomiske kampen som ikke organiserer seg, som ikke forstår å samle folket til en samlet innsats (1943, 123‐128). Her underbygger han hvorfor den enkelte, individet, ikke lenger er tilstrekkelig som enhet, men at man må stå samlet som nasjon, som et kollektiv, for å vinne frem i den økonomiske kampen. Igjen ser vi hvordan det individuelle må vike plassen for fellesinteressene. Selvberging er ingen vei å gå, hverken for den enkelte eller for nasjonene, for «da blir det hele stykket opp» (1943, 181). Det er også stikk i strid med den moderne utvikling, særlig utviklingen innen samferdselen. Her ser vi Quisling omfavne den nye tidens teknologi. Selv om han i mangt er reaksjonær og vil hente inspirasjon fra fortiden, er han også begeistret for det nye og de teknologiske fremskritt.

Også når det gjelder utviklingen av norsk industri er det de større enheter som er fremtidens løsen. Han fremholder at Norge har mange og rike naturressurser, og ved å bygge en industri rundt dem kan landet skaffe seg eksportinntekter. Men «det kan ikke Norge greie med alene» (1943, 195). Den økonomiske situasjonen i Norge er i det hele tatt avhengig av et samarbeid over landegrensene, og da «først og fremst en samordning med de nær beslektede og de geografisk nær beliggende folk og stater» (1943, 202‐203). Og nøkkelen i dette samarbeidet er Tyskland.

Også Europa må organisere seg til samarbeid. Allerede før 1. verdenskrig hadde denne verdensdelen mistet sin ledende posisjon, og nå må det samle kreftene for igjen å bli sterkt. I praksis er Europa allerede samlet, økonomisk og militært» (1942, 233), men det må fullbyrdes gjennom de oppvåknede nasjonenes forståelse av «europeisk samarbeide, til forståelse for europeisk samhold» (1942, 282).

Det er viktig for økonomien å stå sammen, men også sikkerhetsmessig. Norge og andre små stater har ingen mulighet til å motstå Russland hver for seg. Det er bare det faktum at Tyskland står så langt inne i Russland, som det gjør, at ikke sovjetarmeen har kommet valsende med sine horder av folk og tråkket seg vei frem til Atlanterhavet (1942, 208‐217).

Det er tre gode grunner for at Tyskland vinner krigen: De står langt inne i Russland, de har fått Japan med på sin side, og sist, men ikke minst, så har Tyskland noe å kjempe for denne gangen. Det hadde de ikke i forrige verdenskrig. Da sto Tyskland for «en samfunnsordning, en statsordning som sto for fall» (1943, 253), en «ordning i verden, i Europa, som den franske revolusjon og utviklingen efterpå efterhånden hadde slått i stykker» (1943, 256). «I dag er situasjonen akkurat den motsatte. Nå er det

42 Tyskland og dets allierte som står for det nye i verden, og Norge er med på Tysklands side (1943, 257‐ 258).

Men også Amerika og England begynner å komme inn i hvirvlene, i omskapningen, i støpeskjeen (1943, 273). Det er dette Roger Griffin beskriver som kjernen i fascistisk argumentasjon «At the heart of the palingenetic political myth lies the belief that contemporaries are living through or about to live through a ‘sea‐change’, a ‘water‐shed’ or ‘turning point’ in the historical process»101. Krigen er ikke noe annet enn uttrykket for denne store omveltningen (1943, 153), og NS arbeider for å bringe folket gjennom krisen og for å gjøre det sterkere og lykkeligere etter at krisen er over.

Historien går som en rød tråd også gjennom talen i 1943, og det norske folk og folkets tilbakevending «til sitt livsgrunnlag» er fremdeles et poeng. Men det er en litt annen historie han forteller enn den han fortalte i 1941. I 1943 er det ingen vikinger med, og det norrøne er kommet helt i bakgrunnen. Nå snakker han om en slik tilbakevending som en helt allmenngyldig nødvendighet i ethvert folks liv. De rasemessige perspektivene er også utvidet, for nå er det «vi nordiske folk, vi germanske folk» (1943, 39) han henviser til.

Organiseringen av land og folk er godt i gang når NS har bygget opp fagorganisasjoner som står over og utenfor klasseinteressene. Disse organisasjonene skal arbeide for sine fag, for det felles beste, men ikke for bestemte klasseinteresser. Samarbeid må til for å kunne utnytte landets naturressurser. «Det som nu kreves, det er en virkelig nasjonal enhet, en virkelig nasjonal samling, en virkelig organisasjon av nasjoner» (1943, 104‐105). Ny teknologi må tas i bruk, for alt annet er «er stikk i strid med den moderne utvikling» (1943, 183‐184).

I større grad enn i 1941 synes jeg Quisling forsøker å belegge sine argumenter med økonomiske og militære fakta og beskrivelser av verden hjemme og ute, slik han ser den. Språket er skarpere, og han bruker flere krigsmetaforer enn tidligere. I 1942 har han utsagn som «At vi skal vandre etter de samme livslinjer som engang ble staket ut for dette folket da det sprang friskt og ungdomssterkt frem av jordens skjød» (1942, 20). Det er et utsagn uten innhold, og det må være fremsatt for å appellere til tilhørernes følelser. I 1943 er det derimot viktig at «folkets liv legges om overensstemmende med utviklingens krav» (1943, 80‐81), og her er han mer konkret. Det er særlig innenfor det økonomiske område at disse «utviklingens krav» gjør seg gjeldende. Samarbeid må til, først gjennom at nordmenn organiserer seg for stå sterkere utad (1943, 127‐128), men etter hvert at de europeiske folk, og særlig de germanske, også «kommer til en samordning» (1943, 176) for å stå sterkere mot både Amerika og Sovjet, og også nye riker i Det fjerne Østen (1943, 186‐187). Her appellerer han til

101 Griffin, The nature of Fascism, 35.

43 tilhørernes nasjonalfølelse, men han foretar en nesten umerkelig overgang fra at det betyr nasjonalt samhold til at det betyr samarbeid på europeisk nivå.

Selv om mye av både tematikk og struktur i talen er kjent fra 1941, og så langt vi vet i 1942, og selv om endringene er små, kan det virke som det har skjedd en glidning i retning av en mer realitets‐ orientert argumentasjon hos Quisling i 1943.

Oppsummering  Riker, stater og samfunn må søke tilbake til sitt livsgrunnlag som de er utgått fra.  Et av tidens viktigste krav er å stanse faren fra øst, kommunismen. Tyskland er nøkkelen til dette. Uten en tysk front langt inne i Russland ville russerne for lengst ha besatt Nord‐ Norge frem til Atlanterhavet.  Folket må selv få eie sin jord og sine hjem og ikke være slaver av gjeld. Både kapitalismen og proletariatet må avvikles.  Både av økonomiske og sikkerhetsmessige grunner må statene i Europa samarbeide med hverandre. Dette samarbeidet må først og fremst skje mellom geografisk nærliggende og rasemessig beslektede folk.  Norge har store naturressurser som skal utnyttes gjennom oppbyggingen av ny industri. Dette er en så stor oppgave at Norge ikke kan gjøre det alene.  Den store omveltningen i verden er nødvendig, og krig er bare et uttrykk for denne omveltningen.

Hva med 1944? Fra både bilder og aviser, Filmavisen inkludert, vet vi at Quisling var til stede på Borrestevnet også i 1944, og til tross for at stevnet forøvrig gikk av stabelen etter samme mønster som tidligere, med defilering, marsjering og taler, er det ingen ting som tyder på at Quisling holdt tale dette året. Borrestevnet i 1944 var ikke like stort som i 1943, for på grunn av vanskeligheter med transport, ble det et arrangement med et mer lokalt preg,102 men Aftenposten har både stort førstesideoppslag og en fyldig reportasje på side tre hvor avisen refererer fra stevnet på samme måte som den hadde gjort i tidligere år. Det var mange talere i 1944, idet både fylkesfører Tjersland, avdelingsleder Myklebust, minister Fuglesang og landsleder fru Bjoner gikk på talerstolen. Avisen har lange referater av det som blir sagt, bilder fra leirområdet og av Quisling som får overrakt blomster. Men hvorfor Quisling selv ikke holdt tale denne dagen, sier avisene imidlertid ingenting om.103

102 Madsen, «Nasjonal Samlings Borrestevner», 36. 103 Aftenposten 30. mai 1944.

44 Om avisenes referater Flere av landets store aviser hadde dagen etter pinsestevnene store referater fra begivenhetene. Fordi det finnes så lite av lydopptaket fra talen i 1942 bevart, har jeg brukt Aftenposten, Tønsbergs Blad og Fritt Folk for å rekonstruere den. For å sannsynliggjøre at dette gir et rimelig riktig bilde av det Quisling sier, har jeg også sett på referater fra 1941 og 1943 der hele talene er bevart. Som jeg tidligere har vært inne på, er referatene fra disse årene til dels svært tett på det som sies. Mange steder er det ordrette gjengivelser av det Quisling sier, og detaljrikdommen er til dels påfallende. Min påstand er at dette neppe kan være et resultat av notater som tilstedeværende journalister har tatt underveis i talene, og at mye derfor tyder på at ferdige manuskripter må ha blitt distribuert fra sentralt hold til redaksjonene. I det følgende skal jeg kort redegjøre for funn som støtter denne antagelsen.

Først og fremst er det Håndbok for propaganda som legger føringer for NS‐talerne om at alle taler skal finnes i manuskripts form: Til grunn for ethvert foredrag skal der ligge et manuskript. Dette gjelder alle bevegelsens talere, likegyldig hvor rutinerte de er. Dette vil ikke si at foredraget skal leses opp etter manuskript, men manuskriptet skal foreligge nøyaktig gjennomtenkt og utarbeidet for å gi foredraget det rette innhold og for at ikke ting skal sies som ikke på forhånd er nøye gjennomtenkt.104 Siden dette gjelder «alle bevegelsens talere», må man gå ut fra at det også gjelder Quisling, og at hans manuskripter til Borre‐talene altså forelå i en eller annen skriftlig form.

For det andre er avisreferatene så tett på talen, at det vanskelig kan tenkes at de er resultat av notater tatt i felten. Men det er ikke hovedsakelig der avisene siterer Quisling korrekt som avslører at de kan ha hatt andre kilder enn den muntlige talen, men derimot der hvor de ikke gjør det. Når Quisling i 1941 snakker om at «våre motstandere [..] har rottet seg sammen» (1941, 209‐210) og sendt et brev til Terboven, refererer avisene ham med at de da har «undertegnet sin egen politiske dødsdøm»105. Det Quisling imidlertid sier, er at de har «skrevet under på det som en gang skal bli deres dødsdom» (1941, 212). I avisene er det altså ikke et ord som er falt ut, men et ord som er lagt til, og det modererer Quislings utsagn betraktelig. Siden dette tilleggsordet er kommet inn både i Aftenposten og i Fritt Folk, må kilden deres være noe annet enn den muntlige talen. Hva en eventuell begrunnelse for en slik endring skulle være, lar jeg stå åpent. At det er under Quislings tale at ordet «falt ut», er også en mulighet, men han stopper ikke for å prøve å legge til noe etter å ha sagt «dødsdom», og det høres ikke ut som han er i tvil eller egentlig hadde tenkt å si noe annet enn han gjør.

104 Lunde, Håndbok for propaganda, 67. 105 Aftenposten og Fritt Folk 3. juni 1941.

45 I 1942 forsøker Quisling å skape entusiasme hos tilhørerne ved å si at «Vi søker Norges fremtid der hvor Norges fremtid lå» (1942, 17), men både Aftenposten, Tønsbergs Blad og Fritt Folk refererer ham med «Vi søker Norges fremtid der hvor Norges fortid lå»106. Hvordan denne uoverensstemmelsen har oppstått, er det også vanskelig å si noe sikkert om. Kanskje ble Quislings håndskrevne manuskripter renskrevet på maskin før de ble distribuert, og at det er i den prosessen denne omskrivningen oppstår. At Quislings siste «fremtid» ble endret til «fortid», var kanskje et forsøk på å gjøre setningen enklere å forstå, men jeg forutsetter at det Quisling sier er det Quisling mener, og at setningen er et uttrykk for den sirkelbevegelsen han er så opptatt av. Det blir altså en meningsforskyvning i forhold til det intenderte innholdet når dette ordet endres. Men uansett årsak og begrunnelse vitner feilsitatet om at de tre avisene har samme kilde for sine artikler.

Den siste eksempelet jeg skal trekke frem, er avslutningen av talen i 1942. Fritt Folk sier at «Da Føreren steg ned av talerstolen bruste begeistringen imot ham». Aftenposten og Tønsbergs Blad er imidlertid enstemmige i sine referater når de skriver at «Orkanaktig bifall fulgte førerens tale». Det er ikke bare en stor overdrivelse å si at tilhørernes respons på talen har noe «orkanaktig» over seg, men det er helt usannsynlig at to eller flere journalister skulle finne på å bruke akkurat dette uttrykket av seg selv. Dette trekker også i retning av felles kildemateriale.

Quislings taler ser altså ut til å være både nedskrevet og nøye gjennomtenkt, slik Propagandahåndboken foreskriver. Mye taler også for at de var mangfoldiggjort og distribuert til pressen gjennom partiets sentrale propagandaapparat. Det at talene hans på denne måten ser ut til å ha vært forankret internt i partiet, viser at de var representative ikke bare for Quislings tanker, men at de også gir uttrykk for NS’ ideer og ideologiske univers.

106 Aftenposten, Tønsbergs Blad og Fritt Folk, 26. mai 1942.

46 Språk og argumentasjon I dette kapittelet skal jeg se nærmere på hvilke temaer Quisling tar opp i disse talene og se på fellestrekk og endringer som finner sted fra det ene året til det neste. Utgangspunktet er å se på hvordan tematikk og ordvalg henger sammen, og om dette kan knyttes til realhistoriske hendelser. Jeg skal se på om den faktiske språkbruken speiler en utvikling i retning av at frontene mellom NS og majoritetsbefolkningen fra 1941 til 1943 hardnet til. Jeg vil vise at selv om mye tyder på at Quisling sa det han ønsket å si, helt uavhengig av en alminnelig realitetsorientering, er heller ikke hans taler upåvirket av virkeligheten omkring ham. Ettersom tekstutdraget fra 1942 er såpass kort, er det i første rekke talene fra 1941 og 1943 som blir drøftet her og 1942 tas inn der det kan utfylle bildet.

For Nasjonal Samling var propaganda noe man ikke tok lett på. I 1941 forelå den første utgaven av Håndbok i propaganda som tok for seg alt fra organisasjonsmessig oppbygging av propaganda‐ apparatet, bruk av skjemaer til reisegodtgjørelse og i stort og smått alt rundt den praktiske oppbyggingen og gjennomføringen av propagandavirksomheten. Den må ha blitt ansett som viktig, for allerede i 1942 kom den i ny og betydelig utvidet utgave. Retningslinjer for gjennomføring av arrangementer er for eksempel økt fra halvannen til nesten syv sider og det er kommet inn et fyldig kapittel om Den politiske taler. Her redegjøres det for både hvordan taler bør legges opp, hvilken vekt man skal legge på positive argumenter kontra negative, at taleren må «se an sitt publikum»107 og bruke et språk tilhørerne forstår og kjenner seg hjemme i. Det fremheves at foredraget er det

«fremste propaganda=middel bevegelsen har til sin disposisjon»108 for da kommer partiets representanter i direkte kontakt med publikum og kan påvirke dem personlig. Når møtet foregår utendørs, som på Borre, er det større rom for å påvirke publikum med «de rent ytre midler, så som utsmykning av møteplassen, hirdoppmarsjer og andre ceremonier som kan vekke publikums følelser»109. Borrehaugene var i så måte et opplagt valg av stevnested, og det var mange av NS’ mest sentrale personer som holdt tale på stevnene gjennom årene. Quislings tilstedeværelse ble alltid fremhevet som spesielt viktig i de mediene som refererer fra stevnene, og talene hans hevdes flere steder å være «stevnets høydepunkt»110.

Hans Fredrik Dahl skriver at Quisling utover på 1930‐tallet var blitt en ganske habil taler.111 Han hadde jevnlig gått til en stemmepedagog for å lære riktig pusteteknikk, effektiv bruk av stemmen og å snakke avslappet. En hektisk foredragssesong sommeren 1935 hadde gitt ham rutine og sikkerhet på talerstolen, og timene hos talepedagogen hadde hjulpet ham til å overvinne sine mange

107 Lunde, Håndbok for propaganda, 69. 108 Lunde, Håndbok for propaganda, 66. 109 Lunde, Håndbok for propaganda, 69‐70. 110 For eksempel Filmavisen 1. juni 1942, Norsk Film, AS, NRKs arkiv. 111 Hans Fredrik Dahl, Vidkun Quisling: En fører blir til, (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard, 1994), 344.

47 hemninger. Han hadde lært seg en viss taledramaturgi gjennom å bygge opp fremføringen fra det rolige, beherskede og med stadig økende styrke nærme seg sine hovedpoenger. I de talene jeg undersøker, viser dette seg å stemme ganske godt. Riktignok synes jeg ikke Quisling fremstår med noe særlig karisma eller at han klarer å skape den helt store entusiasmen hos publikum. Ingen av åpningsreplikkene er spesielt entusiastisk eller kraftfullt fremført, noe man kanskje hadde ventet, og det er heller aldri de helt store klimaks han skal frem til. Det er dog en viss stigning i intensitet og i stemmeleie, og ved enkelte anledninger virker det som han ønsker å formidle ekte forakt for dem han omtaler (1941, 143). Tilhørerne er begeistret nok til ofte å avbryte med, i hvert fall høflig, applaus; i 1941 faktisk hele 37 ganger og 17 ganger i 1943. To ganger i 1941 er det tilløp til henholdsvis spontan latter og bravo‐rop. I 1943 får han forsamlingen med seg gjennom et par‐tre retoriske spørsmål der de svarer henholdsvis nei, jo og ja. Ellers er talene utpregete monologer der de fremmøtte ikke inviteres til noe annet enn å være passive tilhørere.

Språklig sett kan man si at talene er påvirket av flere impulser. I tiden etter 1. verdenskrig til langt ut på 1920‐tallet ble tidens nye ideer gjerne uttrykt gjennom et gjenfødelsesmotiv, en idé om den totale fornyelse.112 I 1930‐årene hardnet idéklimaet til, og språket ble mer preget av «oppgjørsmetaforer» og militære referanser. I årene 1940‐45 synes jeg det er vanskeligere å si noe bastant om den dynamiske språkdannelsen i Norge, ettersom pressen var underlagt NS’ styre og sensur, og det ikke fantes noen fri offentlighet språket kunne utvikle seg i. Nasjonal Samling hadde helt fra opprettelsen i 1934 hatt språksaken på programmet, og i partiprogrammets § 26 heter det at man uten tvang skulle fremme sammensmeltningen av de to målfører.113 Den rettskrivningen som kom i 1941, er for det meste en opprydning i de svært mange side‐ og klammeformene som var blitt tillatt i 1938, men den har likevel et visst preg av kulturminister Lundes affinitet til det nasjonale. Han ønsket seg et «høynorsk høvisk mål» som knyttet bånd tilbake til norrøn tid, og det resulterte i at en del særnorske ord ble løftet frem og gitt en ortografi man mente gjenspeilet den norrøne. Språket hos Quisling synes derimot ikke å være særlig påvirket av disse «nye» og radikale formene, og talene fremføres på et stort sett dannet riksmål.

Quisling begynner sine taler med å hilse de fremmøtte. I 1941 åpner han med «Norske kvinner, norske menn, norsk ungdom», i 1942 med «Heil og sæl, kampfeller. Norske kvinner og menn, norsk ungdom» og i 1943 med «Kampfeller og landsmenn». Allerede i åpningsreplikkene kan man se en utvikling som man gjenfinner i talene som helhet, det at språket blir skarpere år for år. I 1941 er de innledende ordene uten noen form for aggresjon når Quisling binder sammen ordene kvinner, menn

112 Hans Fredrik Dahl, De store ideologienes tid: 1914‐1955. Norsk idéhistorie, bind V, red. av Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen, (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2001), 229. 113 Nasjonal Samlings program, § 26.

48 og ungdom med adjektivet norsk. I 1942 gjør han det samme, men nå er ordet kampfeller kommet til, noe som henleder oppmerksomheten på at man på en eller annen måte står i en strid. I 1943 nevner han ikke norsk i det hele tatt; nå er det ordet kampfeller som åpner talen, og det nasjonale ivaretas av ordet landsmenn.

En nærmere undersøkelse av hvilke ord Quisling faktisk bruker i disse talene, avdekker flere interessante ting.114 Først har jeg undersøkt hvilke ord som er mest brukt i 1941 og sortert dem i fallende rekkefølge fra venstre mot høyre. Vi ser at Folk er det desidert mest brukte ordet med 122 forekomster (1,98%), mens ord som Norge/norsk og nasjon/nasjonal følger på. Det er altså ord som er knyttet til nasjonen og nasjonalfølelsen som helt ut dominerer i 1941.

Deretter har jeg gjort det samme med 1943‐talen og sammenstilt resultatet med det fra 1941. Selv om mange av ordene går igjen, viser grafen at det har skjedd en endring i både ordvalg og ‐frekvens.

Folk er fremdeles det mest brukte ordet med 96 treff (1,76%), mens Norge/norsk er forbigått av verden som er blitt det 3. mest brukte ordet. Europa/europeisk har rykket opp og blitt nummer 8. Liv holder stand på en 5. plass, mens vilje er nesten borte. Fornuft er helt forsvunnet i 1943.

114 Siden det finnes så lite bevart av Quislings egne ord fra talen i 1942, har jeg begrenset undersøkelsen til de to andre talene. Å gjøre en tilsvarende sammenligning av den på såpass spinkelt grunnlag ville antagelig generere mer støy enn forklaringskraft.

49 På et overordnet nivå er den viktigste trenden i endringen at ord om internasjonale forhold som Tyskland/tysk, Europa/europeisk og verden, fortrenger det nasjonale, samt at «mykere» begreper som ungdom og vilje må vike plass for realpolitiske begreper som økonomi og krig.

Kamp er, alene eller i sammensatte ord som kampfeller, kamporganisasjon, brukt omtrent like ofte i 1941 og 1943, men når man legger sammen forekomstene av kamp‐, kjempe (som verb) og krig, ser man at det er en betydelig økning i 1943 (+33%). Det militære har ved siden av økonomi fått en vesentlig større plass i talen i 1943 enn i 1941. Det kan virke som 1930‐årenes krigsmetaforer fremdeles blomstret i språket da den virkelige krigen var et faktum og kampen spisset seg til.

Det norske folk og viljen til liv Som den foregående drøftingen har vist, er det en del temaer går igjen i disse tre talene. Først og fremst er det bruken av historie som peker seg ut. Det burde ikke overraske ettersom den gjennomgående tråden i dette materialet er det norske folk, en idé som hos Quisling uløselig er knyttet til fortiden. En bestemt epoke, som er en lang konstruksjon som omfatter både sagatid og middelalder, fremheves som spesielt ærerik i norsk historie. Den viktigste hendelsen i denne epoken er Norges rikssamling. Det er til publikum som nasjonalbevisste nordmenn som vil fortsette rikstankens samlingsidé han henvender seg, for han vil understreke at de verdiene han mener kjennetegner denne fjerne fortiden, også er gangbare som grunnlag for samfunnsbygging i samtidens Norge. Quisling henviser til kjerneverdier hos det norske folk i historisk tid som noe han ønsker det norske folk i samtiden skal finne tilbake til.

På den annen side er det norske folk også uløselig knyttet til fremtiden, i en helt konkret betydning. For eksempel er det viktig for det norske folk igjen å få en «ærefull plass i folkenes fellesskap» (1941, 42‐43), slik Quisling mener det hadde i sagatiden. Denne «ærerike plassen» kan man gjenvinne ved å gjenreise fortidens kjerneverdier. Vi ser at begrepet altså har en indre temporal struktur ved at det inneholder både fortidige erfaringer og fremtidige forventninger.

I tillegg til å snakke om det norske folk i fortid og fremtid, snakker Quisling også om samtidens nordmenn. Disse kan også grupperes i to kategorier, for enten er man for Quislings og NS’ ideer ved å leve «overensstemmende med de egenskaper som vi har som en ekte norsk mann, en ekte norsk kvinne» (1943, 71‐72) eller så er man en fiende «som vi systematisk likviderer» (1941, 224‐225). Skjematisk ser vi at det norske folk hos Quisling i hvert fall omfatter fire kategorier nordmenn: 1) Fortidens nordmenn fra Norges ærerike storhetstid i vikingtid og middelalder 2) Fremtidens nordmenn som kan få en like ærerik skjebne som fortidens nordmenn 3) Nordmenn som lever der og da og for eksempel er tilhørere på Borre 4) «De andre» som også er samtidige, men som er motstandere av Quislings politiske prosjekt

50 Det er disse fire kategoriene som hos Quisling sammen går opp i en høyere enhet som den metafysiske størrelsen ideen om det norske folk er hos ham.

Kategori 1) og 2) befinner seg i helt ulike tider, men er likevel tett forbundet med hverandre gjennom å være uttrykk for at grunnideen i det norske folk er noe mer enn nordmenn. Kategoriene 3) og 4) faller sammen i tid, men er kvalitativt ulike. Kategori 3) er «det store vi», mens kategori 4) skal langsomt, men sikkert utraderes. Det kan sikkert settes spørsmålstegn ved om Quisling mener den siste kategorien er en del av det egentlige norske folk, eller om den representerer et avvik eller en forbigående anomali som må stilles på utsiden. Det han sier om «våre motstandere» i 1941, kan tyde på at det er en nærliggende tanke hos ham (1941, 207‐210). Men den er en høyst reell, om enn marginal, størrelse som det for Quisling er nødvendig å ta med. Den fyller oppgaven å være motstykket til det store vi’et og danner sammen med det en enten/eller‐forestilling hos Quisling. Enten er man med eller så er man en fiende – en mellomting eksisterer ikke. I kapittelet om «Dualisme» i talene kommer jeg nærmere tilbake til denne siden ved Quislings taler.

Som vi har sett, er det norske folk og nordmenn ikke ekvivalenter. Begrepet oppfyller dermed Kosellecks krav om å være uutskiftelig. At begrepet også er omstridt, kommer til syne ved at andre språkbrukere ikke nødvendigvis deler Quislings oppfatning av hva begrepet inneholder. Den temporale strukturen viser seg i den sammenhengen mellom fortid, nåtid og fremtid som blir etablert og fastholdt av begrepet selv.115 Den bevegelsen som hos Quisling er folkets tilbakevending til «det livsgrunnlag som de var bygget på» (1943, 19), gir i sin tur igjen folket en åpen og uendelig fremtid.

Quisling selv likte å fremstille problemstillinger på en skjematisk måte, blant annet for å få et overblikk over tingene. I arbeidet med disse talene har jeg også hatt behov for å sortere begreper og momenter hos ham for å få et bedre grep om det han sier. Figuren til høyre er et resultat av forsøket på å visualisere noen av sammenhengene.

Først og fremst er det begrepet det norske folk Figur 8 Det norske folk og viljen til liv. som jeg har latt fylle ovalen som noe overgripende som finnes i og rundt alle de andre delene. Sammen med viljen til liv springer dette ut av en stor

115 Jordheim, «Begrepshistorie som idéhistorisk praksis», 49.

51 fortid, der menneskene og nasjonen var preget av samlingstanken. Forfallet begynner, og i Quislings samtid er det de ytre fiendene og krigen som styrer begivenhetene. De indre fiendene er dumheten som viste seg da folket la fornuften bort og lot egennytten styre ved stortingsvalget i 1936. Men dette problemet er bare en avgrenset og ganske liten del av bildet, representert ved den lille ovalen plassert like under samtiden på tidsaksen. Ettersom NS nå var kommet til makten og kan lede folket på riktig vei, vil denne ovalen snart forsvinne. Tidslinjen som sentrerer figuren horisontalt strekker seg fra venstre mot høyre og har den ubehagelige, men uunngåelige samtiden i midten. Ytterpunktene er de ideelle tidsaldrene som har vært i fortiden og som skal gjenskapes i fremtiden. Gjennom å føre det norske folk tilbake til sitt idemessige utgangspunkt, kan det for folket gjennom NS’ igjen ledes til en ærefull tilværelse. Alle disse bevegelsene går gjennom NS.

Figuren er et øyeblikksbilde slik situasjonen var da talene ble holdt. Skal man ta Quisling på ordet fra 1943, må denne prosessen fra tid til annen gjentas for at et folk skal opprettholde sin storhet.

Dualisme i talene I de foregående kapitlene har jeg sett nærmere på hvordan Quislings taler blir påvirket av to sentrale ideologier. I dette kapittelet skal jeg se nærmere på Quislings personlighet som også kan ha påvirket talenes form og innhold. Spørsmålet jeg søker å få svar på, er om det er sider ved Quisling som gjorde at han velger å bruke begreper fra vitalismen og at han følte seg hjemme i fascistisk ideologi.

Adolf Hitler skriver i Mein Kampf at propagandaens målgruppe er massene, «folket» og de anti‐ intellektuelle som ikke etterlyser dype politiske redegjørelser. Slike redegjørelser må derfor alltid konsentrere seg om få og enkle temaer som presenteres i svart‐hvitt form.116 Dette ser ut til å falle lett for Quisling. Ingen av Borre‐talene er utpreget avanserte i sin argumentasjon, og det er mange og lange utlegninger om diffuse begreper som er ment å appellere mer til følelser enn til fornuft. De er også preget av enkle problemstillinger av typen enten/eller. Det er to mulige utfall av de fleste problemstillinger, men heller ikke mer. Han reduserer antall muligheter til to og forutsetter at dersom den ene av disse mulighetene må forkastes, må den andre godtas. Slik reduserer han behovet for logiske utlegninger, og heller enn å måtte bruke tid på å forklare, veie for og imot og forsøke å overbevise, blir det plass til emosjonell manipulasjon. Han velger å appellere til tilhørernes nasjonale følelser med høystemte utlegninger av vikingenes fortreffeligheter og den norske storhetstiden.

Noen steder er altså denne to‐delingen et grep for å forenkle, mens den andre steder brukes for å sette opp motsetninger. I den første kategorien er det utsagn av typen «fortidens gullalder og fremtidens storhet» og at «folkets fremgang er avhengig av både ytre og indre betingelser». I den

116 Myhre, Arkeologi og politikk, 107.

52 andre kategorien kommer motsetningene tydeligere frem, og her synes jeg hans utsagn får et mer ideologisk preg. En slik parvise oppstilling ser vi for eksempel når han sier at det før 1940 egentlig var to veier å gå, fornuftens vei eller dumskapens, og da «fornuftens vei [var] strøket vekk for det norske folket, […] sto bare én vei tilbake» (1941, 111‐112). Videre sier han i 1943 at «enten må det komme [av at] folkene i seg selv [har] så sunne love» at forfatningen selv sørger for at folket retter seg etter tidens krav, eller så må det en ytre inngripen til (1943, 27‐31). Siden den norske forfatningen ikke hadde slike «sunne» lover, er den eneste løsningen en ytre inngripen. Disse parvise oppstillingene har det uforenlige over seg. Slik er det også med to mulige politiske systemer – partipolitikk eller en statsbærende stand. Man velger det ene og forkaster det andre. Man kan ha individuell frihet eller søke det heles beste; begge er ikke mulig. Det blir enten/eller ‐ ett av to – og siden den ene muligheten er forkastelig, da må den andre godtas.117 Motsetning betyr for ham «ikke begge», men heller ikke «ingen av dem». Slik blir forholdet mellom to muligheter alltid en kontradiksjon, hvor han overser den logiske muligheten av at begge synsmåtene er forkastelige. Han overser også det at to uforenlige synsmåter kan være kontrære i den forstand at begge i og for seg er mulige, bare ikke samtidig. Han åpner heller aldri for at det kan finnes en tredje mulig løsning.

Bare ett sted i disse talene virker det som han har vilje til å la mulige motsetninger forenes. Det er når temaet i 1941 er det norske folks rettigheter og dets krav på frihet og selvstendighet og hans drøm om finne frem til «germansk samhold». Slik jeg leser ham, virker det som han innser at de to tingene kan oppfattes som uforenlige størrelser av noen, og at det derfor er helt nødvendig å understreke at «De kan meget godt forenes, de to tingene» (1941, 240). Likevel svekker ikke dette det gjennomgående trekket ved talene at det er en dualistisk måte å se verden på som ligger til grunn for det han sier.

117 Barth, Gud, det er meg, 117.

53 Hvem var Quisling? I sosiale sammenhenger virket Quisling som en beskjeden mann som gjerne holdt seg taus og i bakgrunnen. Dette var trekk hos ham som var tydelige helt fra barne‐ og ungdomsårene, og som flere biografer påpeker.118 Hans manglende sosiale ferdigheter og hans keitethet i møte med andre mennesker, spesielt kvinner, var påfallende. I Quislings nettverk antyder Hans Fredrik Dahl at Quisling på dette punktet var «uangripelig, prektig. Eller var det kald, a‐seksuell, han var?»119 Allikevel skapte han i 1930‐årene en liten skandale ved å være gift med to kvinner – samtidig.120 Bortsett fra dette, som for så vidt er oppsiktsvekkende nok, var det aldri antydning til kvinneskandaler rundt ham.

Hans beskjedenhet strakk seg imidlertid ikke lenger enn at han ved den tyske invasjon 9. april 1940 mente han selv var den eneste rette til å gripe roret og overta styringen av landet. I det vakuum som oppsto etter at Kongen og regjeringen hadde forlatt hovedstaden i morgentimene 9. april, valgte Quisling som leder for det «statsbærende partiet» han hadde stiftet i 1933, å påta seg rollen som «en nasjonens redningsmann». Han greide i løpet av okkupasjonen å opparbeide seg en posisjon som en sentral person og politiker i Norge; først i egenskap av leder for det fra 25. september 1940 eneste lovlige politiske partiet i Norge, og deretter som ministerpresident i den «nasjonale regjering» som ble proklamert 1. februar 1942. Denne posisjonen hadde han frem til frigjøringen i mai 1945.

Men Quisling var antagelig mer en militær og en utopist enn han var en politiker. Han var opprinnelig egentlig ikke spesielt opptatt av politikk, og hans politiske meninger var, som vi har sett, ikke ekstreme eller unormale på 1920‐ og 30‐tallet. Quisling var langt mer bevandret i Snorres kongesagaer enn i Mein Kampf.121

Det har vært en allmenn oppfatning at Quisling var belest og intelligent, og at han skrev mye. I hans etterlatte papirer fant man et uferdig manuskript til en bok han hadde kalt Universismen. Det var en samling notater som han hadde arbeidet med siden studiedagene. I mange år lå dette materialet urørt, men i 1996 utga Else Margarete Barth boken Gud, det er meg hvor hun bruker dette materialet. I et intervju med Aftenposten i forbindelse med utgivelsen av boken, slår hun hull på myten om Quisling som en stor tenker.122 Hun mener derimot at han var ganske innskrenket i sin intellektuelle kapasitet, og at hans intelligens er blitt betydelig overdrevet som en del av ettertidens mytebygging rundt hans person. Hun beskriver ham rett og slett som både uoriginal og grunn. Det han sier, har han lånt både her og der, og han bare gjentar det i svulmende ordelag, som regel uten

118 Se bl.a. Juritzen, Quisling privat og Per Øyvind Heradstveit, Quisling: Hvem var han? 119 Dahl, Quislings nettverk, 116. 120 Sannsynligvis ble Quisling aldri formelt gift med Maria. Juritzen, Quisling privat, 98. 121 Juritzen, Quisling privat, 7. 122 Aftenposten 4. september 1996.

54 referanser. Det hun derimot anerkjenner hos Quisling, er at han kaster lys over mange fascisters måte å tenke på, og at han dermed bidrar til forståelsen av fascistisk og nazistisk psykologi og tenkesett.123

Begge disse sidene ved Quisling er interessante observasjoner. Det at Quisling i samtiden ikke var en politiker med spesielt sære og aparte ideer,124 men heller var en representant for noen av tidens akseptable idéretninger, støtter antagelsen om at hans forståelse av begrepet det norske folk ikke var noe som sprang ut av hans egen tenkning, men derimot var noe han hadde tilegnet seg fra andre kilder og som han derfor kunne regne med ville finne gjenklang hos publikum. At Barth mener at å studere Quislings tanker på generelt grunnlag kan bidra til å få en økt forståelse av den ideologien han var en del av, trekker i samme retning.

Barth er også inne på en interessant tanke om Quislings psyke, som jeg skal drøfte i det siste kapittelet i denne oppgaven. Kan Quisling ha hatt Aspergers syndrom?

Hadde Quisling Aspergers syndrom? I forbindelse med rettssaken i 1945 gjennomgikk Quisling flere medisinske undersøkelser for å bringe på det rene om han var strafferettslig tilregnelig.125 I juni konkluderte legene med at de ikke hadde funnet symptomer på sinnssykdom eller mangelfullt eller varig svekkede sjelsevner, og en grundig nevrologisk undersøkelse på Rikshospitalet på ettersommeren fant heller ikke tegn til noen form for organisk hjernelidelse, dvs. svulst på hjernen, hos ham. De medisinsk sakkyndig kom altså til at Quisling var «normal» og dermed strafferettslig tilregnelig.

Likevel var Vidkun Quisling «annerledes».126 Han hadde for eksempel aldri befunnet seg vel i sosiale sammenhenger, hverken i oppveksten eller senere. Han var en lesehest som brukte bøkene som unnskyldning for ikke å delta i sammenkomster, og han var sjenert, mutt og innesluttet. Hans ungdomsvenn Vilhelm Ullmann sa under rettssaken at Quisling i studietiden ofte «var svært mye i sin drømmeverden»127.

Blant dem som har skrevet om Quislings personlighet etter krigen, er det stor grad av konsensus om disse tingene. Det kan selvfølgelig være som et resultat av at påstander fra én kilde blir resirkulert av andre og etter hvert fester seg som en sannhet. Men ettersom også samtidige kilder peker på en del av disse karaktertrekkene hos Quisling, finner jeg hold nok til å bruke det i en videre undersøkelse. Psykologen Pål Grøndahl skriver i boken Rettspsykiatriske beretninger: Om sakkyndighet og

123 Barth, Gud, det er meg, 24. 124 Juritzen, Quisling privat, 7. 125 Heradstveit, Quisling: Hvem var han? 17. 126 Heradstveit, Quisling: Hvem var han? 19. 127 Heradstveit, Quisling: Hvem var han? 27.

55 menneskeskjebner at «der hvor dokumentasjonen om landssvikoppgjøret mot Quisling er enorm, er den psykiatriske vurderingen av ham tilsvarende minimal»128. Men noe finnes. En tidlig kilde til dette stoffet er Benjamin Vogt, som i boken Mennesket Vidkun og forræderen Quisling fra 1965 går tett inn på faktiske hendelser i Quislings liv og analyserer mange av dem i lys av hans psyke. Vogt kjente Quisling fra en periode da de begge oppholdt seg i Russland på 1920‐tallet,129 og jeg har valgt å anse ham som en troverdig kilde til, så langt det er mulig, objektiv informasjon. Andre av Quislings biografer som har brukt Vogt som kilde, er bl.a. Dahl og trolig også Heradstveit.130 Dahl skriver noe om dette i 2004, men på den tiden var Aspergers syndrom forholdsvis ukjent, og han nøyer seg med å si at det med tiden kanskje blir mulig å tolke Quisling inn i en slik diagnose.131

Det er mange trekk hos aspergere som avviker fra såkalt «normal» adferd. Trekk som ligger til grunn for en diagnose, er blant annet manglende evne til ikke‐verbal adferd, for eksempel manglede blikkontakt, manglende evne til å etablere vennerelasjoner som er adekvate for utviklingsnivået og kvalitativt nedsatt evne til sosialt samspill.132 Andre trekk som ofte sees, er vanskeligheter med å mestre sinne, uvilje mot å hilse på folk, en utpreget grad av perfeksjonisme, at en fornærmende kommentar eller misforstått bemerkning sent eller aldri blir glemt samt manglende empati.133 I det følgende skal jeg kort drøfte disse trekkene i lys av hva man vet om Quislings personlighet.

På et møte forut for stiftelsen av NS i 1933, utbrøt en av deltagerne: «Hvordan kan en mann som ikke kan se andre inn i øynene, være leder for et parti?»134 Flere andre har også nevnt denne siden ved ham, og det finnes for eksempel få bilder av Quisling der han ser inn i kameraet. Når fru Maria gjerne smiler og ser mot fotografen, vender Quisling seg bort eller ser til siden. Også på NS’ propagandaplakater er det som han ser forbi tilskueren eller nærmest skuer drømmende mot noe i en fjern horisont. Den manglende evnen til blikkontakt var altså et trekk som var så påfallende at det faktisk ble kommentert av folk rundt ham. Figur 9 Valgplakat fra 1933.

128 Pål Grøndahl, «Tilregnelig – eller ikke?», utdrag fra Rettspsykiatriske beretninger: Om sakkyndighet og menneskeskjebner, red. av Pål Grøndahl og Ulf Stridbeck, (Oslo: Gyldendal Akademisk, 2015). https://psykologisk.no/2015/11/tilregnelig‐eller‐ikke/ (besøkt 01.12.2019). 129 Se for eksempel Benjamin Vogt, Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, (Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1965), 65. 130 I Heradstveits bok er det ingen kildehenvisninger eller litteraturliste. 131 Dahl, Quisling: En norsk tragedie, 20. 132 Anders Broberg, Kjerstin Almquist og Tomas Tjus, Klinisk barnepsykologi: Utvikling på avveier, (Oslo: Fagbokforlaget, 2006, 255‐256. 133 Fra «Voksne aspergere: En brukerveiledning for venner». Uten forfatter. http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:ikyzS71JjTEJ:autismesiden.no/userfiles/file/Brukerve iledning.pdf+&cd=1&hl=no&ct=clnk&gl=no&client=firefox‐b‐d (besøkt 11.10.2019). 134 Heradstveit, Quisling: Hvem var han? 23.

56 Under rettssaken i 1945 sa en av Quislings klassekamerater at «han [Quisling] var overordentlig lærd [og at de] satte ham opp på en pidestall». Han var altså aldri «en av gutta» mens han gikk på skolen. Som kompensasjon for dette valgte Quisling seg heller en omgangskrets fra yngre klassetrinn, og i gymnastiden vanket han i hjemmet til en av overlærerne. 135 Begge disse forhold kan forstås som en manglende evne til å etablere vennerelasjoner med personer på sin egen alder, og de dekket antagelig på hver sin måte et behov hos Quisling. Blant de yngre guttene kunne han briljere med sine kunnskaper uten at det var noe merkelig med det, og med en voksen lærer kunne han diskutere på sitt eget nivå. Begge deler er rasjonelt og kanskje ikke så unormalt; det er fraværet av en jevnaldrende vennekrets som er det påfallende. Også senere i livet kommer dette trekket til syne. Quisling giftet seg sent. Han var 35 år da han ble gift med Alexandra Andreevna Voronine som så vidt var fylt 17. Hans andre kone Maria Vasiljevna Pasetsjikova var 13 år yngre enn ham.

Han var svært preget av å være utilpass i sosiale sammenhenger, og i ungdomsårene ville han heller være hjemme med bøkene sine enn å gå på dans.136 De få gangene han var i selskap, endte han som veggpryd.137 I voksen alder hadde han også problemer med det sosiale, og ved store middager kunne han sitte taus i flere timer, for plutselig å holde en lang monolog om et eller annet tema. Deretter gled han tilbake til tausheten. Det var «perioder av absolutt taushet, fulgt leilighetsvis av ustoppelig snakkesalighet», som Vogt skriver.138 Han hadde vondt for å delta i en normal samtale.139 Han var dis med alle, og fant det helt unødvendig å hilse på folk, også sine nærmeste medarbeidere.140 Under rettssaken var det også tydelige reaksjoner fra Quislings side, til tross for at han hevdet det motsatte, på at «gammel urett» aldri var blitt glemt.141

Hvorvidt han selv var klar over hvordan han fremsto for omgivelsene, er det ingen av kildene som sier noe direkte om. Vogt er inne på det når han sier at «Quisling hadde en vond barndom»142, hvilket indikerer at han mener Quisling nok kan ha oppfattet seg selv som annerledes. Manglende evne til empati med sine medmennesker gjør at aspergere har vanskelig for å forstå hva andre mennesker tenker og føler, og de er derfor kanskje heller ikke så opptatt av det, fordi er så vanskelig.143 Dette er en side ved Quisling det kan være fruktbart å undersøke grundigere, også med tanke på diskusjonen om hva Quisling visste om de norske jødenes skjebne i 1942.

135 Vogt, Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 28, 34. 136 Heradstveit, 24. 137 Vogt, Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 29. 138 Vogt, Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 38. 139 Vogt, Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 175. 140 Dahl, En fører blir til, 339. 141 Vogt, Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 175. 142 Vogt, Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 29. 143 Fra «Voksne aspergere: En brukerveiledning for venner».

57 Avsluttende refleksjoner «The past is a foreign country; they do things differently there».144

Denne oppgaven har tatt for seg hvordan begrepet det norske folk er brukt i tre taler som Vidkun Quisling holdt under krigen. Når man leser eller hører disse talene i dag, virker de som veldig fremmed stoff. For å kontekstualisere disse talene har jeg sett på hvilke impulser som gjorde seg gjeldende i mellomkrigsårene, og som Quisling var påvirket av. Ved å nærlese tekstene har jeg undersøkt hvordan dette idéstoffet kommer til syne i dem, direkte og indirekte. Ordvalg, setningsbygning og begrepsbruk ligger såpass langt unna dagens argumentasjon og språkbruk at de umiddelbart blir forstått som uttrykk for en annen tid. Å anerkjenne den historiske konteksten blir derfor nøkkelen til å forstå hva han la til grunn for sin språkbruk. Der det har vært nødvendig for å få et helhetsbilde, har jeg også trukket inn realhistoriske forhold.

Mange av Quislings biografer gjennom årene har vært opptatt av Quisling personlighet, og avslutningsvis har jeg systematisert noe av det materialet for å se på om ikke også det har forklaringskraft når det gjelder å forstå Quislings måte å argumentere på generelt og hans forståelse av begrepet det norske folk spesielt. Det er tydelig at det var sider ved hans konstitusjon som fant gjenklang i nettopp vitalismen og fascismen. Oppgaven har til slutt sett på hva som hos Quisling selv gjorde at det nettopp var disse ideologiene som i så stor grad kom til å prege ham. Den ene ideologien gjorde det åpenlyst gjennom å være hans politiske ståsted, og den andre indirekte gjennom å være premissleverandør til mye av fascismens idéstoff. Hos ham ble disse ideologiene gjensidig bekreftet, slik det blant annet kommer til syne i bruken av det norske folk.

Under rettssaken i 1945 sa Quisling: Jeg vil fremholde at et folk, det er ikke bare den nålevende slekts mennesker, det er også folkets fortid og fremfor alt dets fremtid. Det er folkets idé og vilje. Men denne folkets evige idé og vilje behøver slett ikke å være representert ved et tilfeldig flertall i folket eller endog av hovedmassen i folket. I historiske vendepunkter hvor noe nytt trenger seg frem, er det tvert imot som regel ikke slik.145

Begrepet det norske folk var viktig for ham helt til det siste.

144 L. P. Hartley, The Go‐Between, (New York: New York Review Books Classics, Reprint edition, 2002), 17. 145 Figueiredo, «Nasjonal Samling 1937‐1940», 194.

58 Litteraturliste

Primærkilder:

Aftenposten. 3. juni 1941. Aftenposten. 26. mai 1942. Aftenposten. 2. mai 1944. Aftenposten. 30. mai 1944. Aftenposten. 24. oktober 1945. Aftenposten. 4. september 1996. Aristoteles. Politikk. Oversatt av Tormod Eide. Oslo: Vidarforlaget AS, 2007. Filmavisen. 1. juni 1942. Norsk Film as, NRKs arkiv. Fritt Folk. 3. juni 1941. Fritt Folk. 26. mai 1942. Gjengangeren. Blad for Horten, Åsgårdstrand og omegn. 24. mai 2006. https://www.gjengangeren.no/nyheter/nasjonalparken‐er‐nasjonalparken/s/2‐2.426‐ 1.666402 besøkt 09.10.2019. Hartley, L. P. The Go‐Between. New York: New York Review Books Classics, Reprint edition, 2002. Lindøe, Kristen. Soga fortel. Oslo: Blix forlag, 1942. Lunde, Gulbrand. Håndbok for propaganda (Propagandahåndboken). Oslo: Rikspropagandaledelsen. Oslo, 1942. ______. Kampen for Norge II: Foredrag og artikler 1940‐1941. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, 1942. Macchiavelli, Niccolò. Discorsi. Oversatt og med innledning av Jon Bingen. Oslo: Vidarforlaget AS, 2013. Morgenbladet. 12. juli 1872. Ordliste: Ny rettskrivning 1941. Bokmål. Utarbeidet etter offentlig tiltak. Oslo: Blix forlag, 1942. Program for Nasjonal Samling (NS). U.å. Quisling, Vidkun. «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død». I Tidens Tegn, 24. mai 1930. ______. Tale på Borrestevnet 1941. https://www.nb.no/nbsok/nb/b1c63b68e2d4fdaf9927e3d7caab5ef2?index=19 ______. Tale på Borrestevnet 1942. https://www.nb.no/nbsok/nb/7ba714acfe9778d8dd88d564284acd7c.nbdigital?lang=no ______. Tale på Borrestevnet 1943. https://www.nb.no/nbsok/nb/b024384a662b9c428fa5b412bce9431b?index=21 ______. Universismen. Oslo: Juritzen forlag as, 2006.

59 Sturlason, Snorre. Snorres kongesagaer I. Redigert av Finn Hødnebø og Hallvard Magerøy. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1979. Tønsbergs Blad. 26. mai 1942. Winther, Birgitte. Quislings taler transkribert. Oslo: 2019. Østbye, Halldis Neegård. For Norges frihet og selvstendighet: Artikler og taler. 9. april 1940‐23. juni 1941. Quisling har sagt, bind III. NS Presse og propagandaavdeling. Redigert av H. N. Østbye. Oslo: Gunnar Stenersens forlag, 1941. ______. Mot nytt land: Artikler og taler av Vidkun Quisling 1941‐1943. Quisling har sagt bind IV. Redigert av H. N. Østbye. NS Rikspropagandaledelse. Oslo: Blix forlag, 1944.

Sekundærkilder:

Barth, Else Margarete. Gud, det er meg: Vidkun Quisling som politisk filosof. Oslo: Pax forlag AS, 1996. Boasson, Frode Lerum. Men Livet lever: Hamsuns vitalisme fra Pan til Ringen sluttet. Doktoravhandling ved NTNU, 2015. Brevig, Hans Olaf. «NS – fra parti til sekt, 1933‐1937». I Den norske fascismen: Nasjonal Samling 1933‐1940. Hans Olaf Brevig og Ivo de Figueiredo. 19‐108. Oslo: Pax forlag AS, 2002. Brodal, Anders, Kjerstin Almquist og Tomas Tjus. Klinisk barnepsykologi: Utvikling på avveier. Oslo: Fagbokforlaget, 2006. Christoffersen, Egil. Vestfold i krig. Jubileumsutgave 1945‐1995. Sandefjord, 1995. Dahl, Hans Fredrik, Bernt Hagtvet og Guri Hjeltnes. Den norske nasjonalsosialismen: Nasjonal Samling 1933‐1945 i tekst og bilder. Oslo: Pax forlag AS, 2009. Dahl, Hans Fredrik. De store ideologienes tid: 1914‐1955. Norsk idéhistorie, bind V. Redigert av Trond Berg‐Eriksen og Øystein Sørensen. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2001. ______. Quisling: En norsk tragedie. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2. utgave, 2012. ______. Quislings nettverk. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2015. ______. Vidkun Quisling: En fører blir til. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1991. Du Bois, John W. «Transcription design principles for spoken discourse research: Pragmatics». 71‐ 106. International Pragmatics Association. DOI: 10.1075/prag.1.1.04 boi, 1991. Emberland, Terje. Da fascismen kom til Norge: Den nasjonale legions vekst og fall, 1927‐1928. Oslo: Dreyers forlag AS, 2015. Encyclopedia Britannica. https://www.britannica.com/biography/Jacob‐Talmon Besøkt 28.10.2019. Figueiredo, Ivo de. «Nasjonal Samling 1937‐1940». I Den norske fascismen: Nasjonal Samling 1933‐ 1940. Hans Olaf Brevig og Ivo de Figueiredo. 111‐201. Oslo: Pax forlag AS, 2002.1 Griffin, Roger. The nature of fascism. New York: Routhledge, 1993.

60 Grøndahl, Pål. «Tilregnelig – eller ikke?». Bokutdrag fra Rettspsykiatriske beretninger: Om sakkyndighet og menneskeskjebner. Redigert av Pål Grøndahl og Ulf Stridbeck. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2015. https://psykologisk.no/2015/11/tilregnelig‐eller‐ikke/ Besøkt 01.12.2019. Hansen, Jan Ingar. «NS bruk av Nasjonalparken». Borreminne: Årsskrift for Borre Historielag (1997): 81‐88. Heradstveit, Per Øivind. Quisling: Hvem var han? Oslo: Hjemmets forlag, 1976. Heyerdahl, Greta Børsand. «Jean‐Jacques Rousseau (1712‐1778)». I Vestens tenkere, bind II: Fra Descartes til Nietzsche. Redigert av Trond Berg Eriksen. 204‐221. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1993. Jensen, Tom B. og Hans Fredrik Dahl. Parti og plakat: NS 1933‐1945. Oslo: Det norske Samlaget, 1988. Jordheim, Helge. «Begrepshistorie som idéhistorisk praksis». I Grep om fortiden: Perspektiver og metoder i idéhistorie. Redigert av Ellen Krefting, Espen Schaanning og Reidar Aasgaard. 35‐ 52. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017. Juritzen, Arve. Quisling privat. Oslo: Juritzen forlag, 2008. Kleppa, Hermund. «Haraldsstøtta – med 29 fylkessteiner». https://leksikon.fylkesarkivet.no/article/8cd341b5‐865d‐40a7‐88ed‐4d8941709023/ Besøkt 25.11.2019. Knutsen, Sverre og Gunhild J. Ecklund. Vern mot kriser: Norsk finanstilsyn gjennom 100 år. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjerke AS, 2000. Krogh, Thomas. Historie, forståelse og fortolkning: De historisk‐filosofiske fags fremvekst og arbeidsmåter. Med bidrag av Rolf Theil Endresen, Irene Iversen og Ragnhild Evang Reinton. 4. utg. Oslo: Gyldendal Norsk forlag, 2003. Madsen, Svend Aage. «Nasjonal Samlings pinsestevner». I Borreminne: Årsskrift for Borre Historielag (2007): 17‐37. Myhre, Lise Nordenborg. Arkeologi og politikk: En arkeo‐politisk analyse av faghistoria i tida 1900‐ 1960. Avhandling for magistergrad i nordisk arkeologi IAKN, Det historisk‐filosofiske fakultetet. Universitetet i Oslo. Varia 26. Universitetets oldsakssamling. Oslo: 1994. ______. «Fortida som propaganda: Arkeologi og nazisme – en faglig okkupasjon». I Frá haug ok heiðni. Tidsskrift for Rogalands arkeologiske forening. Nr. 1/1995. Nyhus, Svein Henrik. «Det ubønnhørlige livet». Salongen: Nettidskrift for filosofi og idéhistorie. http://www.salongen.no/494/ Besøkt 09.10.2019. Reiersen, Håkon. «Arkeologen som skreiv NS‐propaganda: Ei fortrengd faghistorie?» I RISS – et arkeologisk tidsskrift. Nr. 1. 2012: 22‐30. Solbrekken, Ingeborg. Kors og kårde: Marta Steinsviks liv og virke 1877‐1950. Oslo: Vidarforlaget AS, 2012. Søbye, Espen. En mann fra forgangne århundrer: Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869‐ 1965. En arkivstudie. Oslo: Forlaget Oktober AS, 2010.

61 Sørensen, Øystein. Hitler eller Quisling: Ideologiske brytninger i Nasjonal Samling 1940‐1945. Oslo: J. W. Cappelens forlag AS, 1989. ______. Drømmen om det fullkomne samfunn: Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet? Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2. utgave, 2012. ______. Solkors og solidaritet: Høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930‐1945. Oslo: J. W. Cappelens forlag AS, 1991. Sørlie, Sigurd. Solkors eller hakekors: Nordmenn i Waffen‐SS 1941‐1945. Oslo: Dreyers forlag AS, 2015. Vassenden, Eirik. Norsk vitalisme: Litteratur, ideologi og livsdyrking 1890‐1940. Oslo: Scandinavian Academic Press, Spartacus forlag AS, 2012. Vogt, Benjamin. Mennesket Vidkun og forræderen Quisling. Oslo: H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), 1965. Aasgaard, Reidar. «Idéhistorie, teologi – og fadervår». I Grep om fortiden: Perspektiver og metoder i idéhistorie. Redigert av Ellen Krefting, Espen Schaanning og Reidar Aasgaard. 273‐292. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017.

Uten forfatter: «Voksne aspergere: En brukerveiledning for venner». http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:ikyzS71JjTEJ:autismesiden.no/user files/file/Brukerveiledning.pdf+&cd=1&hl=no&ct=clnk&gl=no&client=firefox‐b‐d Besøkt 11.10.2019.

Illustrasjoner

Figur 1 Borrehaugene mellom Horten og Åsgårdstrand...... 9 Kartutsnitt fra Google Maps. Eget foto.

Figur 2 «Solen» av Edvard Munch. Universitetets aula i Oslo...... 23 https://wiki.uio.no/hf/ifikk/kun1000/index.php/Solen

Figur 3 Propagandaplakater fra NS 1943 og 1941...... 24 Tom B. Jensen og Hans Fredrik Dahl, Parti og plakat: NS 1933‐1945. 250, 121. Oslo: Det norske Samlaget, 1988.

Figur 4 Plakat for Borrestevnet 1941. Parti og plakat, 94 ...... 29

Figur 5 Plakat for Borrestevnet 1942. Tønsbergs Blad 21. mai 1942...... 35

Figur 6 Plakat for Borrestevnet 1943. Parti og plakat, 210...... 38

Figur 7 Aristoteles og Machiavelli om statenes livssyklus...... 39 Egen illustrasjon.

Figur 8 Det norske folk og viljen til liv. Egen illustrasjon...... 52

Figur 9 Valgplakat fra 1933. Parti og plakat, 11...... 56

62 Appendiks

Aftenposten tirsdag 26. mai 1942

63 Aftenpostens referat i lesbar versjon:

67 Transkribering av Quislings tale på Borrestevnet 1941

https://www.nb.no/nbsok/nb/b1c63b68e2d4fdaf9927e3d7caab5ef2?index=19

Lengde: 52:49.

[Heil og sæl‐rop]

Norske kvinner, norske menn og norsk ungdom.

Vi er i dag samlet på et historisk sted i en historisk tid i vårt folks liv. Våre kampfeller er samlet rundt om i dette vakre landet vårt, og vi har etter årelang skikk søkt til dette kjente og på minder så rike sted. Vi vet at fra disse traktene er Norges samling utgått; Norges samling til ett rike for tusen år 5 siden. Vi kan tenke oss at det utgikk – hvorfor det måtte gå ut ifra disse strøkene her – noen av de rikeste og fruktbareste i Norges land og med en sentral beliggenhet. Herfra var det lett å komme over havet sydover og vestover, og det var lett å trenge oppover i landet. Nordenfor her trekker Drammensfjorden seg inn i landet, og fra den og Drammenselven og byvassdragene nordover med lette forbindelser over hele Østlandet og også over til Vestlandet, til Sognefjorden. Og vestover og 10 sørover gikk det lette og greie forbindelser over hele Sørlandet, over Telemark og Agder. Slik lå de geografiske forhold til rette for at fra dette strøket skulle Norges rikssamling utgå. Men vi vet at det nytter lite om de ytre forhold er til stede når det ikke er mennesker som kan bære tanken og virkeliggjøre ideen. Vi vet at de … dem som vi skylder Norges samling, det er de, hvis fedre hviler i disse store gravhaugene her omkring oss. Det var fra Ynglingætten som her har sin eldste gravplass, 15 at Norges samling gikk ut. Det var for at her møttes de ytre betingelser med de menneskelige faktorer slik at Norge for tusen år siden, som et av de første folk i Europa, vant frem til sin riksdannelse. Det er vel kanskje ikke så nøye utlagt hvilke nøyaktig er de personligheter som her er stedt til den siste hvile, men det var iallfall ikke småfolk. En av dem som ligger her, farfar til den norske rikssamleren Harald Hårfagre, var vel en som på en avgjørende, betydelig måte grep inn i 20 Europas historie, og det skyldtes kanskje bare såkalte «tilfeldige omstendigheter» at det ikke på en verdenshistorisk betydning, det var at han grep inn mot Karl den Store.146 Hadde hans planer lykkes, så hadde vi kanskje opplevet en annen nyordning i Europa enn den som det den gang ble, for en

146 Denne setningen er dessverre uklar og vanskelig å tyde. En mulig tolkning er «… at det ikke får verdenshistorisk betydning, det at han grep inn mot Karl den Store.

tusen år siden. Med det vet vi iallfall, at det var fra disse folkene her, disse sterke, nordiske personligheter, at Norges rikssamling gikk ut.

25 Våre motstandere har hatt, og har det fremdeles, så travelt med å tale om folkeviljen. Hva er det for et begrep? Hvilket tåket begrep er ikke dette ordet, folkeviljen. Hva var folkeviljen i Norge for ellevehundrede år siden, for tusen år siden, da Norge ble samlet til ett rike? Hadde de reist omkring i landet og holdt stortingsvalg den gang, så hadde de ikke fått flertall for Norges samling. Folkeviljen i det liberalistiske, i den liberalistiske tankegangen, den kom frem på den måten at man resonnerte 30 som så, at menneskene, de er enkeltmennesker, uavhengig av hverandre, og de er alle sammen like. Og folkeviljen, den er summen av disse enkeltmenneskers vilje. Noe så absurd fikk man innbilt folkene at var folkeviljen. Men folkeviljen, det er noe helt annet. Det er folkets vilje til å leve. Det er folkets vilje til å vinne frem til former hvorunder det kan utfolde sine evner og krefter. Og jeg spør … [applaus] Jeg spør: Var ikke ynglingekongene, var ikke ynglingene, hvis fedre hviler her, var det ikke 35 de som for tusen år siden representerte det norske folks vilje til liv? Var det nessekongene som satt rundt omkring og trodde de ver … var seg selv nok og ikke brød seg om mer enn sin gårds grenser og sin gård, sin bygd? Var det de som var det norske folks vilje til liv? Var det de som representerte det norske folks vilje? Og slik har vi det i dag. De som representerer det norske folks vilje, som ikke bare er den innbilte størrelse som man får frem ved å søke å summere, legge sammen, hva man tror at de 40 enkelte mener rundt om i Norges land, men som er det norske folks liv til vilje, vilje til å leve, til å kjempe seg frem til en nyordning, til å kjempe seg frem igjen til frihet og selvstendighet, til å vinne frem til slike former at vi kan skape rettferdighet, og at vi kan skape for Norge en ærefull plass i folkenes fellesskap. Hvem er det som representerer det? Det er vår bevegelse. Det er den ungdommen som De ser en del av her omkring dere. [applaus]

45 Det norske folket, det har latt seg bedra av de partipolitikere som bærer så mange navne at man vet ikke riktig hvilke man skal velge i øyeblikket, men som vi alle sammen kjenner. De som skapte den såkalte folkevilje ved valgene etter at de har bombardert og behandlet det norske folket gjennom sin betalte presse i år etter år. Etter å ha besirklet og surret inn det norske folket på alle slags måter; i foreninger, fagforeninger og alle mulige slags foreninger og partier. Tenk så på disse gamle valgene, 50 hva det var for noe. Man har ledd og harselert over at man i det store østlige nabolandet vårt gjorde valgene på den måten at man simpelthen satte opp så og så mange kandidater akkurat svarende til de kandidater som skulle velges. Og så trekte man navnene til dem. Når det var i en valgkrets for eksempel fem kandidater, så satte man opp fem kandidater, og man trekte navnet til den og den og den og den og den, fem navne, og så ga man velgerne de fem navnene, og det eneste velgerne hadde 55 å gjøre, det var enten å legge alle fem navnene i valgurnen, eller å skrive en eller to eller tre, men alle de fem som var stilt opp, de var sikre på å bli valgt. Man har ledd av det, men er det stort annet enn

det spillet som de drev med det norske folket, disse fire store partiene? De hadde satt opp Hambro, Mowinckel, og så videre bortover, Madsen, hver på sin liste. Og de fire neste, de var ikke å komme forbi, de. Og de navnene som sto først på listen, de var ikke å komme forbi for det norske folket, 60 hvorledes de enn snudde og vendte på det. De hadde noen flere navne på listen, men det var bare for syns skyld. Det var bare for ennå mere å kunne få bedradd det norske folket. Men vi vet at kjernen i det, det som kom ut av alle disse valgene, det var bestandig ett og det samme: Det var partipolitikerne, det var folkebedragernes, folkeforrædernes klikk som alltid kom ut av de såkalte stortingsvalgene og kommunevalgene. [applaus]

65 Og denne såkalte individuelle frihet, som var den, dette at hvert menneske, det skulle stå som et enkeltmenneske i samfunnet og se på sine egne interesser og ivareta dem på beste måte, og dermed skulle landets interesser også bli ivaretatt på den beste måte. Det vet jo alle sammen, hvorledes denne såkalte frihet i virkeligheten var. Og hvorledes disse menneskene, de sto ikke som enkeltmennesker, slik som teorien lød, men de ble samlet og bundet i alle slags foreninger, først og 70 fremst i fagforeninger og politiske partier, og disse partier og foreninger, de kjempet for sine særinteresser, for sine gruppeinteresser, slik at det hele spill, den hele frihet, det var bare en kamuflert klassekamp, en kamuflert kapitalistisk utbytning. Det var det systemet som måtte feies vekk i Norge, og det måtte feies vekk så meget mer som at det utad, slik som den internasjonale stilling var, truet Norge med en nasjonal katastrofe, med en nasjonal utslettelse. Den som… for den 75 som tenkte over tingene, så var det to veie å gå: Den ene veien som man skulle kunne tro var mulig i et folk som alltid har skrytt av at det var et opplyst folk, det var den vei som jeg vil kalle fornuftens metode. Det var det å si til det norske folket: Det må dog skjønne at dette bærer galt i vei. De må dog forstå at det gjelder å vinne frem til en ny stats‐ og samfunnsordning. Og vi pekte på den. Tenk tilbake på vår kamp i Nasjonal Samling, hvorledes vi hundrede ganger, tusen ganger, har pekt på 80 hvorledes det norske folket måtte innrette sitt liv for at det kunne komme over i den nyordningen som uvegerlig tvang seg frem i Europa. Og vi pekte på hvorledes det norske folket måtte holde seg utenfor de stridighetene som hopet seg sammen i vår verdensdel og i verden. Vi pekte på veien til det: Nøytralitet og et sterkt forsvar og ikke blande seg bort i andre folks anliggender. Tenk på det, mine landsmenn, hvorledes vi i år etter år – i åtte lange år, for ikke å si ti lange år – har talt dette til 85 våre landsmenn. Fornuftens vei, som kunne reddet oss alle sammen. Den som forutsatte to ting som ikke var til stede. For det første det at det såkalte flertall i det norske folket besto av tenkende mennesker og ikke av politiske tåper. Og for det annet det at de gamle partipolitikerne, det gamle systems menn, at de var rede til, i fedrelandets og folkets interesse, å resignere. Hva opplevet vi? Var det et eksempel vi pekte på, at partipolitikken hadde utspilt sin rolle, at XX personlig sikker og ville 90 føre til en katastrofe. At det nye samfunnet, det måtte bygges opp på arbeidslivet, på det organiserte

arbeidslivet som sendte sine representanter til en ny nasjonalforsamling. Vi forsøkte å få ørens lyd for denne fornuftens røst. Som vi ser, historien slår igjennom i hvert eneste land i verden. Vi forsøkte å komme med et moderat forslag til en endring i Grunnloven som skulle muliggjøre at den norske samfunnsutvikling litt etter litt ble penset inn på denne bane, som det norske folket, med eller mot 95 sin vilje, før eller senere ble nødt til å gå om det overhode skulle bestå. [applaus]

Mine landsmenn, det fantes ikke en eneste én av de hundreogfemti stortingsmenn som våget å ta opp dette. Det var jo sånn, at man behøvde ikke engang å stå fadder til det, man kunne formelt bare legge frem vårt forslag på Stortingets bord uten å overta noe som helst ansvar. Det fantes ikke en eneste én av de hundreogfemti folkets kårne som hadde så mye framsyn, som hadde så mye 100 mannsmot at de torde gjøre det. Det er et minnesmerke like stort som disse gravhaugene over norsk dumhet. [applaus]

I 1936 så vet De Nasjonal Samling var nær ved å slå gjennom. De vet også hvorledes de borgerlige partier utnyttet vår organisasjon, vår propaganda, som nødvendigvis måtte være rettet mot marxismen, til selv å sope inn resultatene av vårt arbeide, hvorledes Høyre gjennom sine 10‐15 mann 105 eller hvor mye det var, på vårt arbeide. Vel bekomme dem det. Vi stoppet marxismen i Norge den gang, og det var et resultat som var vel verdt den møye som tusener av NS‐folk nedla den gang i den store valgkamp som vi dengang førte. Men det norske folket i sin store masse, det som skulle være uttrykket for det norske folks vilje, hva var det? Da kan man tale om vimrende og vakle og ikke vite hvor hen man går. Så må man vel si det om det svaret som det norske folket den gang, for siste gang, 110 ga ved stemmeurnen. Hva var det de valgte? De valgte 9. april, de; fire år i forveien. Det ser de vel alle tydelig i dag. Da var alt det klart for oss at da sto bare én vei igjen tilbake. Da var fornuftens vei strøket vekk for det norske folket, og det norske folket når de ikke ville høre, så måtte det få føle. Og da var det ingen annen vei åpen heller enn å skape som grunnlag for den nyordningen som måtte komme: Ikke ved det norske folks vilje uttrykt ved såkalt valg, men å skape en kampbevegelse, skape 115 en nasjonal samlingsbevegelse, som en kamporganisasjon som tok makt i staten, og gjennomførte den nye ordning, enten det var 75% med eller det var 40% med eller 5% med eller hva det var. Menn som lyttet til det norske folks evige vilje til å leve. Som stiftet forbindelse med fortiden. [applaus]

Og det er det vi i Nasjonal Samling har gjort. Men ingen kan si oss med rettferdighet, med sannhetens rett, at vi i Nasjonal Samling ikke har forsøkt ethvert middel, og forsøkt til det siste, å 120 appellere til det norske folks fornuft og godvilje. Tenk tilbake til deres egne tanker om vår kamp hvorledes vi har samlet oss her, hvorledes vi har samlet oss på de andre historiske steder i vårt land. Hvorfor? For å utnytte situasjonen? For å narre folkene? For å narre ungdommen? Nei! For å knytte det norske folks liv tilbake til dets storhetstid. For å lære vårt folk å se sammenhengen i dets historie.

For å føre oss tilbake til det nasjonale grunnlaget som dets liv og dets stat er bygget på, for å vekke 125 den til nytt liv. Det er derfor vi har gjort det. [applaus, tydelig brudd i opptaket, applaus]

Nasjonal Samling – det er en ærlig bevegelse. Vi har alltid gått ærlig og sanndru frem i kampen. Nasjonal Samling er nu blitt det statsbærende parti i Norge. Det er vi … [applaus] Det er vi som skal bygge det nye Norge. Når man skal bygge et nytt system, når man skal gi et folk et nytt liv, med nye former for dets fremtidige liv, da må man ha et grunnlag å bygge på. De andre valgte partipolitikk og 130 alminnelig stemmerett. Vi har valgt en statsbærende stand. Vi har valgt å søke å plukke ut av det norske folket nasjonalt XX, idealistiske innstilte nordmenn som vil sitt fedrelands beste, som ikke ser på klasser, ikke ser på enkeltmenneskets interesser, men ser på det hele, setter nasjonen og folkets interesser foran den enkelte og foran den enkelte klasse. Og på det grunnlaget … [applaus] På det grunnlaget har vi tatt makten i stat og i kommuner og bygger langsomt, men sikkert den nye form, 135 den nye stats‐ og samfunnsordning for det norske folket. [applaus]

Nasjonal Samling, det var som vi alltid pleier å si, ikke noe parti. Det var en bevegelse. Vi sa det på den måten for at Nasjonal Samling var ikke noe parti i den gamle betydning, ikke noe partipolitisk parti. Partipolitisk parti – hva vil det si for noe? Det vil si det politiske redskapet for økonomiske, materialistiske gruppeinteresser som søkte å korrumpere en svak stat slik at de kunne få skuffe mest 140 mulig til seg og sine, og som sto og XX XXX og slet folket og nasjonen i stykker og som bare kunne slutte seg sammen når de oppdaget en felles fare, som Nasjonal Samling, som ville ta fra dem det som de urettmessig tilegnet seg av folkets og statens verdier. Da sto de sammen. Ellers rev de hinannen i stykker, og det hele var materialisme, selvgod egoisme, selvinteresser kamuflert under politikk. De partipolitiske partier var redskapene for denne materialisme og ikke noe annet. Nasjonal 145 Samling, det reiste idealismens fane. Vi reiser den nasjonale idealismens fane! At det norske folks interesser, det historiske norske folk, skulle søke tilknytning til sin fortid, og at vi skulle samles i dette av å tenke på det heles interesser. Og på det grunnlaget … [applaus] På det grunnlaget skulle vi bygge den nye stat. Det vil si vi måtte tilbake til det grunnlaget som den norske riksdannelsen, det norske folks tilværelse som stat og samfunn, var gått ut ifra. Det måtte vi søke tilknytning til og bygge opp, 150 vekke til live igjen, først og fremst i vår ungdom. Og det var også ganske klart at man måtte peke på det at vi måtte fornye vår rase. Det er jo grunnlaget for varig fremskritt. Hva skal det bli av det norske folk hvis det er et døende folk? Vi måtte peke på de to grunnleggende ting: Rase og nordisk XX, og på det grunnlaget forsøke å reise vårt folk til nytt liv.

Det norske folk er i dag hjemme et folk på 3 millioner. Vi har 3 millioner ute i verden. Det er en 155 oppgave for oss å få iallfall én million tilbake av dem. Det er oppgave for oss å føre en familievennlig politikk slik at det norske folket, rent biologisk, kan bestå, kan vokse seg frem, stort og sterkt. Kanskje

hvis vi om … [applaus] Når vi ved det neste århundreskifte har ti millioner nordmenn her i Norge, da vet vi Norge er et stort og sterkt land. For ti millioner nordmenn organisert til nasjonal innsats, med Norges nasjonale historie og med dets geografiske og dets økonomiske muligheter, det er noe som 160 betyr noe i verdensfellesskapet. Men er vi et døende folk, hva blir det da av oss? [applaus]

Og vit da, at det norske folk som et hvert annet folk som vil bestå, det må organiseres. Ikke slik som fagforeningsorganisasjoner og de andre organisasjonene innstiller på klassekamp og utbytting og utnytting. Nei, til nasjonalt samarbeide, for det krever tiden, det! Det vokste seg jo frem av seg selv i det gamle samfunnet, måtte vokse seg frem for at livet krevet det. Men det gjaldt å bringe det i 165 ordnede former. Det måtte organiseres, og det tar vi hånd om litt etter litt. Og vi tar videre med å bli en ny økonomisk ordning. Pengemakten må brytes! Og arbeidet må settes i høysetet. Det er kanskje ennå noen for hvem dette klinger fremdeles som en frase. Men det er realiteten, det. Det at vi sier det som det kommer an på, det er ikke profitt, det er ikke at man får så og så mange prosent av de pengene som man legger ned, men det er at man kan tilfredsstille folkets behov. Det er at alle 170 sammen kan komme i arbeide. Det er at man kan utnytte landets naturlig herligheter. At man kan utnytte vitenskap og teknikk. [applaus]

Og De ser hvorledes det er i vårt land nu, selv om vi lever under krigens hårde vanskeligheter. Nå går det jo bra. Vi ser arbeidsløsheten synker. Vi ser i Oslo: I dag er det knapt 5000 arbeidsledige igjen, og de fleste av dem er kanskje folk som i det hele tatt ikke kan arbeide mere. Vi ser hvorledes mer og 175 mere settes inn i arbeidslivet, hvorledes nye veier, nye jernbaner bygges. Hvorledes våre vannfall utbygges. Våre fiskerier utnyttes som aldri før. Det er for at det er kommet en ny tankegang inn. Det at folkets behov og arbeide, det er det som er det bestemmende. Og det er ikke kapitalismens profitthensyn som snart tilsier dem å kaste folk ut i arbeidsløshet og tilsier dem «Nei, la det derre arbeidet ligge, det lønner seg ikke!» Det er en ny og avgjørende tankegang som er kommet inn. Det 180 er dette nye som vi i Nasjonal Samling kjemper frem, og som det norske folket burde ha vunnet frem til forståelse av gjennom å bruke sin enkle fornuft! Men det sto i veien, den folkeviljen, folkeflertallet … hva var det for noe? Folkeflertallet. Fem‐sekshundrede menn og kvinner i Norge, det var folkeflertallet, det. Det var Hambro, Mowinckel og Aftenposten og Tidens Tegn og Dagbladet. Det var folkeflertallet i Norge. [applaus]

185 Vi i Nasjonal Samling, vi bryr oss ingenting om dette folkeflertallet. Vi marsjerer frem … [jubel og applaus] Kom ikke og fortell meg at folkeflertallet i Norge er mot Nasjonal Samling. Da er det det gamle folkeflertallet, det, som er mot Nasjonal Samling. Det er … det er de klikkene … det er klikkene, de partipolitiske klikkene, som er blitt igjen her. Det er presseklikkene. Det er pengeklikkene, fagforeningsklikkene, kunstnerklikkene og så videre. Det er de som er mot Nasjonal Samling. Og det

190 er de som terroriserer det norske folket i stor utstrekning den dag i dag. Økonomisk og moralsk terroriserer det. De tror da ikke så vondt om et stort flertall i vårt folk, at de er så dumme at de ikke skjønner dette, at de ikke skjønner at det som Nasjonal Samling peker på, og som vi vil bevise hver eneste dag i praktisk gjerning, at ikke det er riktig, at ikke det er sant, og at ikke det nettopp er slike ting som man sier: Ja, dette må vi jo alle sammen være enige om å gjøre. Det vet De godt, at vi i dag 195 har flertall i det norske folket, men at det er store krefter av det norske folk som i dag som simpelthen ikke tør fordi at de terroriseres av disse klikkene. Det vet De er sannheten. [applaus]

De vet også at det er sannheten at vi i Nasjonal Samling, vi terroriserer de ikke. Ikke den forferdelige hirden, enten det er unghird eller guttehird. Det er ikke de som terroriserer … som terroriserer det norske folket. Nei! Det er en stor del av det norske folket som blir terrorisert av Englands agenter i 200 Norge. Det er sannheten. [applaus]

Og De vet like godt det at slik som vi i åtte år har preket fornuft for det norske folket, så har vi, og jeg i særdeleshet, vi har fremdeles fortsatt å appellere til det norske folks forstand, fornuft og godvilje. Vi har ikke truet dem. Vi har ikke sagt: Dere setter opp lister over oss, og når engelskmennene har vunnet, så skal dere skyte oss og henge oss og skjære oss i beter. Skulle ikke vi også begynne med 205 det, å sette opp lister over engelskmennene, og vi kunne begynne å skjære dem i beter i dag, vi. [latter og applaus]. Men vi i Nasjonal Samling, vi gjør ikke det. Vi er ikke mot våre landsmenn. Vi appellerer til deres godvilje og fornuft. For oss er personlig hevn, er hevn i det hele tatt, ikke noe politisk motiv. Vi resonnerer ut ifra vårt folks interesser, og vi gjør det som er i vårt folks interesser. Selv om det også skal koste mange av våre motstandere deres liv og eiendom. Vi viker ikke tilbake for 210 noen ting når det gjelder vårt folks interesser. Og i det siste … [applaus] så har de rottet seg sammen. De har sendt et brev til rikskommissæren, våget seg frem og skrevet under, disse folkene, skrevet under på det som en gang skal bli deres dødsdom. [bravo‐rop, applaus]

Vi ser jo hvorledes det går i vårt samfunn. Man må jo være blind og døv hvis man ikke ser hvorledes det nye marsjerer frem med uimotståelig kraft. Og de må da forstå at før eller senere blir det ene og 215 det annet av disse områder av våre motstanderes befestede leire, det blir likvidert. Det må da vel disse menneskene en gang lære å forstå. Vi lever i en nasjonal revolusjon, og i en nasjonal revolusjon så slås det alltid over skavlene. Jeg tror våre motstandere kan være glad over at Nasjonal Samling den har holdt seg så disiplinert som den har gjort. At vi alltid har holdt igjen. At vi alltid har sagt vi tillater ikke personlige eksesser. Vi tillater ikke at noen tar seg til rette. Hvis det skal slås til, så skal det skje i 220 ordnede former. Naturligvis forekommer det tilfeller, men jeg vil legge alle mine kampfeller på hjertet: Pass på at vi blir en disiplinert og lojal kamporganisasjon. At det ikke blir utskeielser i våre rekker. [applaus]

Men De kan være sikker på det, at seieren, den er vår, og at vi systematisk likviderer de, hver av motstanderens område, til tross for alle deres krumspring hit og dit. De blir sikkert, om langsomt, 225 likvidert. [applaus]

Vi i Nasjonal Samling, vi gikk inn for nøytralitet og forsvar. Og vi vet alle sammen i dag, som har tenkt over utviklingen, at hadde de fulgt Nasjonal Samlings råd, så hadde det norske folket i dag og hele Norden kunnet stått utenfor krigens redsler og vanskeligheter. Det norske folket, det fulgte ikke Nasjonal Samlings råd. Det lot seg narre på den skammeligste måte av konge og regjering og 230 partipolitikernes sentralklubb Stortinget. De lot seg narre, den norske ungdommen, på den skammeligste måte, på den snedigste måte lot de seg narre inn i krigen. Det har vært Nasjonal Samlings oppgave å gjøre det best mulige ut av dette. Og vi vet at den eneste veien i dag som kan føre det norske folket igjen frem til frihet og selvstendighet, ja, ikke bare det, men garantere det norske folk sikkerhet og utviklingsmuligheter, det er at vi innen den europeiske nyordningen kommer 235 til germansk samhold, til germansk folkefellesskap. Og jeg for min del, jeg har alltid drømt om virkeliggjørelsen av det helt i fra jeg så tingene som de virkelig var under mitt lange opphold i Russland. Jeg har drømt om det at germanere skulle stå sammen og føre verden videre frem. Og jeg har ikke noen ganger betenkt meg på å ta … [applaus] å ta de skritt som er nødvendig for å virkeliggjøre det. Men jeg har heller aldri gitt noe avkall på det norske folks rettigheter og på vårt 240 folks krav på frihet og selvstendighet. De kan meget godt forenes, de to tingene. [applaus]

Men jeg vil si det er ganske kort og ganske klart hvorledes det ligger an. Verdenskrigen og den nuværende krig, den har bevist at Norge, noe som den som tenkte over tingene kunne vite på forhånd, det har en avgjørende, strategisk betydning. Under forrige verdenskrig viste utviklingen at Norges stilling, det var av avgjørende betydning for at England kunne knekke Tyskland. England 245 hadde trodd at det kunne benytte det samme spillet også under denne krig, men denne gang ble beviset ført med motsatt fortegn. Det er imidlertid nå klart for alle at Tysklands skjebne, Englands skjebne, det er knyttet til Norge. På samme måte fra vår side, så er vår skjebne knyttet til Tysklands skjebne. Det er ganske klart. [applaus] Det er ganske klart at hvis Tyskland går under, så er det ikke Nygaardsvold og hans gjeng og kong Haakon og de som kommer tilbake, og som kommer til å herske 250 her i landet. Men De vet hvem det er som kommer da til å få makten i Norge. Vi vet at germanerne, de må stå sammen for å kunne hevde seg i den veldige verdensomveltning som vi nå er oppe i. Og da er Norge det ene knutepunktet, det. Det er nøkkelen til Norden. Og Tyskland er Europas sentrum. Når vi står sammen, vårt lille folk, tre millioner hjemme og tre millioner ute i verden, og det store germanske tyske folket, 80 millioner, kanskje 100 millioner ute i verden til sammen, når vi står 255 sammen, når vi kan skape en nyordning, når vi kan skape en ny form for samliv mellom stater og mellom folk, ja, da har vi løst et stort problem. Da har vi ikke alene skapt sikkerhet for oss selv og for

våre utviklingsmuligheter, men vi har også vist hele verden en ny vei. Det er den vi går på i Nasjonal Samling. [applaus, tydelig kutt i opptaket, applaus].

Det er den som vi i praksis går på, og jeg personlig er så dypt takknemlig våre unge menn som har 260 meldt seg frivillig til krigstjeneste, fordi at de på den mest verdifulle måte har bidratt til virkeliggjørelsen av disse store ting. Og selv om det norske folk i dag ikke forstår det, så kommer det en dag da de forstår det. [applaus]

Og Norges SS som ble stiftet her for en fjorten dager siden, det var et skritt i den samme retning. Tro ikke at det var noe avkall på Norges krav og Norges rettigheter. Tvert imot! Det var å legge ennå en 265 sten til grunnlaget for gjenreisingen av Norges frihet og storheter. [applaus, tydelig kutt i opptaket, applaus]. Norges SS er ikke noen tysk organisasjon. Norges SS er en norsk organisasjon, jevnbyrdig med det tyske SS. Det er vår kontingent til en germansk organisasjon – over den tyske og over den norske. Og man må forstå det at hvis vi skal komme til en ordning i vår verdensdel, i Europa, hvis vi ikke fremdeles skal være brikker i Englands kyniske spill som vi har vært i 300 år, så må vi komme til 270 en ordning i Europa hvor vi reiser en høyere lojalitet. Hvor det er noe felles som vi vil gå inn for, og det er dette felleskapet som vi vil grunnlegge i Nasjonal Samling, og som samtidig er også grunnlaget for gjenreisingen av Norges frihet og selvstendighet. [tydelig kutt i opptaket]

Og jeg er ganske sikker på at når denne svære krigen engang er slutt, og hvis siste og kanskje største, avgjørende fase vi nå står foran, så åpner det seg umu … ubegrensede muligheter for det norske 275 folket. [tydelig kutt i opptaket] Tenk når den uhyre produksjonskraft som nå har vært satt inn for krigens formål, når den engang settes inn for fredelige formål, hva kan det ikke da bli til. Men da må vi også ha de politiske tankene i orden slik at vi kan virkeliggjøre dem på de rette måter. Da må det være sosial rettferdighet. Da må det være en ny økonomisk organisasjon. Da må det være en alminnelig, ny samfunnsorganisasjon som vi har lagt grunnlaget til, slik at vi står rede til å nytte ut all 280 den nye tids umåtelige muligheter. Og det er her ungdommen må komme inn. Det er i dag ungdommens kampdag i Nasjonal Samling, og rundt om i vårt land har ungdommen satt seg stevne og de eldre med. [tydelig kutt i opptaket]

Jeg sa at Nasjonal Samling er en statsbærende stand. Det er den som bemektiger seg staten, som kan styre staten. Det er et spørsmål hvor mange skal man ha i en slik statsbærerstand, i en slik bevegelse. 285 Det er et spørsmål om kvalitet og kvantitet. Det kan jo komme den dag, om kanskje ikke så lenge, da man må lukke adgangen til Nasjonal Samling for de eldre og bare tenke på rekrutteringen nedenfra. Det er ungdommen som skal vokse seg frem, som skal utdannes til førere.Akkurat som man ikke med en gang setter en mann til offiser, men oppdrar ham gjennom en lang skole til å bli skikket til å føre menn i kamp, så må også vi i det politiske livet gjennom en lang utvikling, gjennom en lang skolering,

290 oppdra våre fremtidige førere, de fremtidige ledere av Norges politiske og økonomiske og kulturelle liv. Og det er der ungdommen altså kommer inn. Og jeg tror at hos enhver eldre har det vært med glede og med stolthet han har kunnet se den norske ungdom omkring seg i dag. Det er den som gir oss håp for vårt folks fremtidige liv. [tydelig kutt i opptaket] Og vår ungdom, den skal vi oppdra i en streng politisk skole, gjøre dem til disiplinerte og forstandige og kloke ledere for sitt folk. Og alle 295 nordmenn som vil sitt lands beste, de må hjelpe oss i det arbeidet: At vi ut av ungdommen kan velge ut de fremtidige ledere for vårt folk. Ingen oppgave kan være større. [applaus]

Det er jo klart at også ungdommen, som ennu ikke har mistet det ideelle synet på livet, de blir lettere grepet av en bevegelse som appellerer til idealiteten. Nasjonal Samlings ungdomsfylking, den er delt i hirdene, og det er på tale nå at vi også vil gå til utvidelse av den. For vårt mål og vår tanke, det jo 300 engang at Nasjonal Samlings ungdomsfylking, det skal omfatte hele ungdommen i Norge. Og ut av hele denne ungdomsmassen skal vi som en stamme, som en kader, ha våre hirder, unghird, jentehird, guttehird og småhird. Og ut av dem skal igjen tre frem landets fremtidige ledere på det politiske, økonomiske og kulturelle området.

Vi vet alle sammen nå her i landet, om vi ikke visst det før, at vi lever i en stor nyskapingens tid. Disse 305 som hviler rundt omkring oss her, hvis liv slukte ut for noe over tusen år siden, de la grunnlaget for dette folket. Men tusen år, det er ikke en så overveldende lang tid i et folks liv. Vi vet og vi håper at det norske folket, det kan ennå komme til å bestå i tusener og tusener av år. Når vi tenker på Jordens alder og tenker på den lille tid som mennesker har bodd her i Norden, knapt 10 000 år, og tenker på den tid som Jorden ennå kan bestå, så må vi lære oss til å regne med slike store og lange tall. Og 310 desto større er det ansvaret som legges på hver enkelt av oss. Det er ingenting som mere kan tvinge oss til å være med i det nye ordningsarbeidet enn denne følelse av plikt like overfor vårt folk. Vi i Nasjonal Samling, vi har praktisert én ting, iallfall har jeg gjort det, og jeg vet iallfall at en stor del av mine kampfeller har gjort det. Vi vet at det er ikke slik at man kan sette opp en samfunnsordning og en statsordning: Slik og slik vil jeg ha det! Vi vet det var nok av den slags profeter her i landet også 315 som på papiret laget til en samfunnsordning og begynte å preke om den samfunnsordningen. Det er ikke slikt vi gjør. Men det går en sterk og skjult understrøm i menneskelivet som arbeider frem nye former, med uimotståelig kraft arbeider frem nye former, og de som de ikke kan bruke til å forme de nye formene eller som står imot dette, de blir skjøvet til side. De blir knust! Og de gamle, de blir bare brukt så lenge de kan være en nyttig bremser på det nye, men da er deres tid forbi, når deres 320 oppgave og funksjon er forbi, og de kastes vekk. Se på de gamle i styrerne i landet vårt, de forsto ikke sin oppgave, de, og ble kastet hensynsløst vekk. Det er ikke tyskerne, det er ikke Nasjonal Samling som kaster dem vekk, men det er utviklingens kraft, det er guddommens vilje som kaster dem vekk. [applaus]

Vi i Nasjonal Samling … [applaus] Vi i Nasjonal Samling, vi har ikke gjort det på den måten. Vi har ikke 325 fabrikkert et program. Vi har ikke fabrikkert en samfunnsordning, men vi har lagt mot øret og lyttet til utviklingens krav, vi. Vi har tenkt på det. Hva er det som skal skapes i verden? Hva er det for noe som holder på å arbeide seg frem i verden? Og vi har sagt at det er det, det. Det må være det. Det er det som holder på å arbeide seg frem i samfunnslivet, i Europas liv, i det norske folks liv. Derfor må vi gå inn for det. Vi må gå inn for det av pliktfølelse like overfor vårt folk, på tvers av folkeflertall og alt 330 snakk, men i takt med vårt folks evige vilje til å leve! Det er slik vi i Nasjonal Samling har resonnert. Vi har forstått det som tiden vil ha frem, tidens krav. Og vi sier til det norske folket: Du må forme ditt liv overensstemmende med tidens krav, men i pakt med det som er gått forut i ditt folk. [applaus] Det er slik du må føle det. [applaus] Det er slik du må føle det. Og føler du det slik, og så sant du er en virkelig nordmann, en virkelig norsk kvinne og mann, en norsk ungdom, at så fremt du er et 335 menneske som nu engang er vokset opp av det norske folks jord, av den norske jordbunnen og har det norske blodet, så kan du ikke gjøre noe annet. Ellers så er du en pjalt. Du er en pjalt som blir kastet vekk. Du må gå inn for det nye med all din kraft. Du har ikke noe annet valg. Det er for deg å være et menneske eller ikke et menneske.

Jeg appellerer til plikt og godvilje og klokskap hos det norske folket og hos det norske … den norske 340 ungdommen. Og jeg vet at hver eneste norsk gutt og hver eneste norsk jente, de vil litt etter litt tilegne seg følelse av dette, av den store plikt som de har, ikke bare like overfor dem som lever i dag i vårt folk, men like overfor dem som er gått foran, som har stridt og slitt for dette landet vårt i kamp med natur, i kamp med våpen i hånd, og like overfor de slektene som i tusener av år kommer til å leve efter oss i dette landet, og hvis skjebne vi i dag er med på å bestemme. Jeg vet at hver eneste 345 norsk jente og hver eneste norsk gutt, de vil litt etter litt helt fylles av dette.

Og det er derfor, og først og fremst derfor, at vi med sikkerhet kan si: Nasjonal Samling – det nye Norge – det skal sette seg gjennom. Det skal seire.

[jubel og applaus; gjentatte rop av Heil og Sæl]

Transkribering av Quislings tale på Borrestevnet 1942

https://www.nb.no/nbsok/nb/7ba714acfe9778d8dd88d564284acd7c.nbdigital?lang=no

Utdrag. Lengde: 7:18. Quisling taler fra 0:48 til 7:00.

[Heil og sæl‐rop]

Heil og sæl, kampfeller. Norske kvinner og menn, norsk ungdom.

Vår bevegelse, Nasjonal Samling, som har makten i Norge, er en nasjonal fornyelsesbevegelse. Vi har lært det av historien og av livets erfaring, at når et land, et folk, en stat eller en institusjon begynner å 5 løse seg opp, begynner å komme vekk ifra det som var egentlig meningen med det, da kan det alene reddes derved at det føres tilbake til sitt grunnlag, til det som er den levende tanke i det. For et folk så er det slik ned gjennom tidene: Det kommer under fremmed innflydelse. Det kommer under oppløsende krefter. Det kommer under styrere som bruker sin mangelfulle… mangelfulle fornuft. Det taper sitt nasjonale instinkt. Det kommer på ville veie, og det går sin oppløsning i møte. Det er ganske 10 klart. Det er histori… historiens lære til folkene, at skal de under slike oppløsningstidsaldere vinne frem til nytt liv, så må de igjen vinne tilbake til sitt livgivende grunnlag. De må vinne tilbake til det som er meningen med det. De må finne seg selv. Enhver nordmann som har tenkt litt over sitt folks skjebne, han vet at det i særlig grad gjelder vårt eget folk. Og vi i Nasjonal Samling, vi har satt det opp som et hovedpunkt, som et grunnlag for vår bevegelse, dette, å kunne føre det norske folk tilbake til 15 seg selv, til det som er grunnlaget for det norske folket, det som er meningen med det norske folket. [applaus]

Vi søker Norges fremtid der hvor Norges fremtid lå. Det betyr jo ikke det at vi igjen skal bli vikinger, at vi igjen skal kle oss i berserk‐skinn og reise omkring på den måten, men det betyr at vi skal vinne tilbake til det som vi vet er grunnlaget for det norske folket. At vi skal vandre etter de samme 20 livslinjer som engang ble staket ut for dette folket da det sprang friskt og ungdomssterkt frem av jordens skjød. Og det er også derfor at vi … vi av vår bevegelse som kan samles på dette stedet, har søkt å gjøre det hvert eneste år, fordi, som vi alle vet, at her i Vestfold, i denne Nasjonalparken – som det engang iallfall skal bli – der ligger den slekt som bygget Norge, som samlet Norge til et rike, der hvor rikstanken i det norske folket oppsto. Og vi vet at det også er mer som knytter seg til den 25 slekten. Den slekten, den bar Norges navn utover verden. Vi vet at den samme slekt som det le… her ligger så mange medlemmer av i disse haugene, det var den slekten som også grunnla det russiske riket. Vi vet at det også var den slekten som på sett og vis var med på å grunnlegge det britiske riket,

selv om bare en enkelt tilfeldighet hindret dem fra å bli også dem som satt på Englands trone. Ja, vi vet også det, at med farfar til Harald Hårfagre, den norske rikssamleren, det var bare en snikmorders 30 spyd som hindret ham fra å få den mest avgjørende innflytelse på hele Europas skjebne.

Vi ser her ganske tydelig historiens fingerpek til det norske folket. Vi ser at det bor noe stort i det norske folket når betingelsene bare er tilstede for at det kan utvikles. Her var de geografiske, man kan si de strategiske, betingelsene tilstede. Her ved fjorden, beskyttet av fjorden på den ene side med de store forbindelser til havet, og med invert forbindelser her oppover langs vassdragene, 35 Drammensvassdraget og så videre oppover og derfra den lette forbindelse med fjordene i vest som dannet grunnlaget for Norges rikssamling, når det var folk som forsto dette, som enten med sin fornuft grep det eller gjennom sitt instinkt og sin statsmannsklokskap grep det. Her forentes disse faktorene som skapte grunnlaget for Norges rike, og som skapte grunnlaget for Norges verdensinnsats da de fulgte de riktige linjene, de riktige livslinjene for vårt folk. Det er etter min 40 mening noe av det meste vi skal lære her i denne Nasjonalparken ved disse gamle kongegravene. Dette, som er grunnlaget for et folks innsats.

Vi i Nasjonal Samling, vi tilstreber ikke noen imperialistisk erobringspolitikk. Det som vi tilstreber, det er å føre det norske folk tilbake til sitt livsgrunnlag og finne frem til de virkelige livslinjer som gjelder for det norske folket, som av naturen er skapt for det norske folket og som gjør det mulig for det 45 norske folket å utfolde sitt nasjonale liv og samtidig dermed også skape muligheter for at den enkelte kan leve overensstemmende med det som er meningen med ham. [applaus]

Transkribering av Quislings tale på Borrestevnet 1943

https://www.nb.no/nbsok/nb/b024384a662b9c428fa5b412bce9431b?index=21

Innledning om hva som foregår på stevnet. Tale ved fylkesfører Tjersland som introduserer Quisling. Quisling taler fra 18:20 til 59:09.

[Heil og sæl‐rop]

Kampfeller og landsmenn.

En av de menn som mest har skjønt seg på statskunst, og som har gitt… gitt sine tanker om det uttrykk i mange skrifter – jeg behøver ikke å nevne hans navn, det er uten særlig betydning – han har sagt at noe av det viktigste for et folk, et folkesamfunn, en menneskelig institusjon, hvis den vil bestå 5 lenge, det er at den fra tid til annen, til stadighet, vender tilbake til det grunnlag som den er bygget på og henter nye krefter fra det. Det er nemlig slik med rikene, med statene og med de menneskelige samfunn i det hele tatt, menneskelige institusjoner, at hvis de ikke søker tilbake til det livsgrunnlag, den viljesytring, kan man si, som de er fremstått av, så forfaller det. Det strømmer mange nye tanker inn på dem. Mange nye forhold griper forandrende inn. De ledes på avveie og til slutt så taper de 10 følingen, kontakten, enhver forbindelse med det som er det livsgrunnlag som de skal næres av. Slik er det med statene, slik er det med religionene, og slik er det med de menneskelige ting, i det hele tatt for det menneskelige samkvemmet. Tenk for eksempel på kristendommen og kirken i dag, hvis den skal gå videre som den nu går, uten forbindelse, kan man vel si, med det som er dens egentlige grunnlag, ja, da kan man med temmelig stor sikkerhet imøtese et forfall og undergang på det 15 området. Slik er det i særdeleshet med folkesamfunnene, med rikene, med statene. Og jeg tror at når vi i dag er samlet på dette historiske sted hvorfra Norges riksdannelse, vårt folks statsdannelse og samling utgikk, så er det all grunn for oss i denne tiden i særlig grad å tenke over dette. Tenke over denne sannhet som denne store og politiske statsmann var kommet til som noe av det viktigste for rikene og statenes beståen. Det at de skulle komme tilbake til det livsgrunnlag som de var bygget på 20 og hente ny kraft ifra det. De vet at vi i Nasjonal Samling, vi har nettopp bygget opp vår bevegelse på den tanke at vi skal gjøre igjen levende for det norske folket det grunnlag som det er vokset frem av. Vi skal holde dets folkeætt frem. Vi skal hindre skadelige innvirkninger på vår rase, på vår folkeætt, og vi skal også hindre at skadelige tanker, ødeleggende, fremmede tanker, vinner innpass i vårt folk. Vi skal rydde vekk det som således er kommet inn i folket vårt av ledelse på avveie, ja, har ført det 25 mot katastrofe, mot en nasjonal katastrofe. Og det er også ganske merkelig, dette, at denne mann

som jeg sikter til – han levet for mange hundrede år siden, han – men allikevel så så han så klart at han pekte også på de midler hvorpå denne gjenfødelse av folkesamfunnene, av rikene, kan skje. Han sier at enten må det komme derved at folkene i seg selv, de har så sunne love, eller at det oppstår i folket mennesker som forstår dette og som vinner tilstrekkelig tilslutning til at de kan vekke folket til 30 å tenke, til samling omkring denne gjenreisning, denne nasjonale gjenfødelse. Ellers, sier han, det må komme gjennom ytre påvirkning, gjennom ytre inngripen. Og vi ser at med vårt folk gikk det nettopp på den måten. Vi hadde ikke i vårt samfunn de nødvendige love, de nødvendige reformmuligheter i vårt eget statssamfunns liv, i vår egen konstitusjon, i vår egen forfatning, som kunne muliggjøre en nasjonal gjenreisning, gjenfødelse, av folket vårt. Det måtte oppstå en bevegelse i vårt folk som 35 forsto dette, som rev til seg, samlet om seg, et tilstrekkelig antall av nasjonalbevisste nordmenn som kunne sette denne tanken ut i livet. Ja, det måtte mere til. Det måtte en katastrofe utenfra. Det måtte krig og kaos til i dette landet for at vi igjen skulle vekkes til forståelse av det grunnlaget som vårt folk må bygge på. Det skal vi først og fremst huske på i dag. [applaus].

Og vi nordiske folk, vi germanske folk, vi har i særlig grad grunn til å hefte oss, til å tenke over, til å 40 sette igjennom denne tanken i våre folk. For det er et særkjenne ved våre germanske folk, at der er sprog, rase, tradisjoner, alt sammen, det har sin nøye sammenheng, og når vi går i oppløsning, så er det for at noe fremmed kommer inn i vårt folk og ødelegger våre klare livslinjer. Det er nesten utelukkende de germanske folk som har disse egenskaper. Man kan kanskje finne i andre verdensdeler også folkeslag som der ikke dog er nådd frem til en så høy kultur, som har noe av de 45 samme egenartene, hvor denne forbindelse mellom folkeætt, sprog, land, tradisjoner, skjebne er så nøye sammenknyttet. Men blant de høyt siviliserte folk er vi germanske, vi nordiske folk, er de eneste som forener alle disse uovertrufne egenskaper. Derfor skal vi desto mer holde dem høyt i ære og være klar over deres betydning.

Vi i Nasjonal Samling har sagt dette: Det gjelder for det norske folk å finne tilbake til sitt livgivende 50 grunnlag, til sin folkeætt, være klar over sin folkeætts betydning, over å holde den ren og sterk og vekke den igjen til sunt liv. Og vi skal holde klar de nordiske tankene, de som våre forfedre var besjelet av, som efterhånden forfalt i det norske folket, hvor det skaptes en forvirring i de norske sinnene som førte oss også tilslutt på politiske ødeleggende veie som truet hele vårt folk med undergang. Hvis De leser våre gamle sagaer som holdtes i live hundrede etter hundreder av år i dette 55 folket, så ser De dog at der slår det på strenger som er overensstemmende med det innerste vesen i nordmennene, i det norske folket. Og De ser at det var ikke dårlige mennesker. De hadde sine feil på mange måter, men det var høyreiste folk, menn og kvinner, som hvis moralske egenskaper, hvis karakteregenskaper, hvis fortrinn og mangler den dag i dag holder fullt mål. Vi skal vekke igjen det i det norske folket. Og særlig skal en dag som denne, et møte, et stevne som dette på disse historiske

60 tider, det skal søke å vekke den direkte og klare og sterke linje tilbake til de sterke og sunne menneskene som da levet og virket i Norges land.

Og det er det første vi i Nasjonal Samling skal arbeide på. Det er å gjøre denne tanken klar og levende igjen i det norske folket. Det er den brede veien til gjenreisning av det norske folket. [applaus]

Og … men samtidig som vi søker å bygge forbindelsen her, og vi skal ikke tro at det er så langt tilbake. 65 Det er ikke mer enn snaue tusen år, det er tredve slektsledd, altså. Det er ikke så langt det, i et folks liv, og det er ennå kortere i … i … i verde … i verdenslivet. Det er ikke noe langt spann i folkenes liv, og iallfall ikke i den livslengden som ligger foran folkene. Vi skal ikke la oss forvirre av den tanken. Vi skal tenke som så: Et folk som det norske folket, det er sprunget klart og rent ut av en bestemt natur, av bestemte livsbetingelser, av en bestemt viljeaksjon i … i verdenslivet. Og vi skal vinne tilbake til det, 70 slik at vi får indre overensstemmelse i oss, slik at vi virkelig kan føle at vi utfolder våre krefter på den riktige måte, at vi skaper omverdenen, det miljø som vi lever i, overensstemmende med de egenskaper som vi har som en ekte norsk mann, som en ekte norsk kvinne, en ekte norsk ungdom.

Det er en hovedoppgave for oss i Nasjonal Samling. Og … [applaus, kutt i opptaket]

Og jeg peker på dette for å gjøre det klart, for De ser jo hvorledes vi arbeider med disse tingene; med 75 nasjonaldraktene, med folkedansene, for å ta enkelte ytre ting, nettopp for igjen å skape denne sterke og overbeviste, klart forståtte forbindelse med det som grunnlaget for vårt folks liv som nasjon.

Men samtidig som vi er opptatt av dette, og i dag særlig skal feste våre tanker ved dette, så er det også en annen ting som er av like stor betydning. Det er selvfølgelig det at samtidig som man slik 80 søker å slå bro til fortiden og vinne tilbake til de virkelige livskilder for folket, så må folkets liv legges om overensstemmende med utviklingens krav, med det som fremskrittet i menneskesamfunnene, i verdenssituasjonen, krever av vårt folk. Og De vet at vi i Nasjonal Samling, vi har like sterkt pekt på den side av saken som på den første. Og når vi husker tilbake på den gamle tiden som var før 9. april 1940, så vet vi at de som vi kjempet med og hvis rester, overlevende rester vi ennå kjemper med i 85 det norske folket, de hadde nøyaktig den motsatte innstilling. De ville ikke vinne tilbake til det opprinnelige grunnlaget for det norske folket. Hvis man talte om folkeætt og rase og talte om de nordiske åndsidealer, de nordiske karakteregenskaper, at det gjaldt å vekke dem, så vet man hvorledes de dro på smilebåndet og gjorde det latterlig, alt sammen. Og De vet da også det, at de ville ikke forstå at den krise som vi var kommen inn i før 9. april, det var ikke de vanlige kriser som 90 fulgte automatisk med det liberalistiske, kapitalistiske system. Og på grunn av den forbindelse som det var der mellom penger, arbeidsløshet og økonomiske kriser, at nu var de kommen opp i noe helt annet. Vi husker alle sammen som har vært med i Nasjonal Samling i disse årene, hvorledes vi alle

sammen, hundreder av ganger, tusener av ganger har talt om dette, at det var noe nytt. En ny og en ganske annen krise som vårt folk var kommet opp i, og som det gjaldt i tide å møte ved at vi la om 95 vårt folks liv overensstemmende med det som tidens utvikling krevet av oss. Hvor mange gange har De ikke hørt det? Hvor mange gange har ikke vi søkt å gjøre det klart for våre landsmenn at verden var kommen inn i en støpeskje som krevet andre former for folkenes liv? Den krevet for det første det, sa vi, og sier vi, at det er et mål for nasjonens liv, at det er et ideal for nasjonens liv, så nasjonen kan igjen samle sine krefter om et felles mål. Hvorledes var det før? Da var det riktignok også, og 100 tiden i forrige århundrede var i utpreget grad preget av dette, at hvert folk skulle gjenvinne sin nasjonale frihet, sin nasjonale selvstendighet. Men det var ikke av den samme art som den vi i dag krever, som den vi i dag må sette som mål for nasjonens bestrebelser. Det var den gamle liberalistiske oppfatning av det hvor hvert menneske samtidig som han var medlem av et folk, så var han også en verdensborger. Han handlet fritt i hele verdensmarkedet. Det som nu kreves, det er en 105 virkelig nasjonal enhet, en virkelig nasjonal samling, en virkelig organisasjon av nasjonen. Og De ser hvorledes vi i Nasjonal Samling, vår regjering, vårt parti, vårt statsapparat er opptatt med dette, å organisere nasjonen samtidig som vi stiller opp et nasjonalt mål for nasjonens bestrebelser. Vi sier at nasjonen må stå solidarisk i verdensinnsatsen hvis den skal kunne holde kampen. Så søker vi å skape grunnlaget for dette ved å organisere folket. De ser på kulturlivets område, på næringslivets område, 110 vi skaper organisasjoner. Og De ser også hvorledes disse organisasjonene lå tidligere i utviklingen, de tidligste tegn på at det var i denne retning de drev. Men hva var disse tidligere organisasjoner? De var alle sammen kamporganisasjoner. Alle sammen skulle ivareta gruppeinteresser, klasseinteresser, personlige interesser, lokale interesser. De var ikke samlet inn i det hele. De arbeidet ikke for folkets fellesinteresser, for nasjonens fellesinteresser. Ikke for å fremme … gjennom å fremme folkets 115 interesser på de spesielle områder, derved å fremme hele folkets interesser. Nu passer vi det inn. Fagorganisasjonene, handelsforeningene, industriforeningene, bondeforeningene, alt sammen, det passes inn i samband som settes i hele folkets tjeneste. Som samtidig som de skal arbeide for sine egne fags interesser, sine egne næringers interesser, så skal de først og fremst arbeide for de store fellesinteresser og derfor også for hver enkelt. [applaus]

120 Det var et stort krav som den nye tid stillet til vårt folk, og som vårt folks ledere ikke ville se, dette, at det krevdes en nasjonal organisasjon, ikke bare klasse‐, parti‐ og gruppeorganisasjoner i det moderne livet. De la sikkert også merke til det, at allerede før den 9. april så begynte handelsforbindelsene mellom landene å ta en annen karakter. Det var ikke lenger slik at den enkelte handelsmann i det ene land kunne handle direkte med den annen, men det begynte å snakkes om kontingenteringer, det 125 begynte med clearing. Det ble mer og mere slik at det var det ene land som handlet med det annet land. Det begynte å bli slik at landene, nasjonene, ble de økonomiske enhetene, og da er det jo

ganske klart at den nasjon, den ligger under i den økonomiske kamp som ikke organiserer seg, som ikke forstår å samle folket til en samlet innsats. Og hva der gjelder på det økonomiske livs område, det gjelder ennå mere på det politiske livs område, på forsvarets område, utenrikspolitikkens 130 område, og tenk på hvorledes våre førere og ledere var blinde på det … på det punkt og dermed førte Norge i ulykken, slik at vi måtte få dette trykket utenfra før vi vågnet til forståelse i store mengder i … i det norske folket.

Og den annen ting som tiden krever, og krevet: Mens de som var før her, før 9. april som makthavere i dette landet, de trodde at alt kunne gå uforandret videre i verden, så hadde det skjedd store 135 forandringer i verden. Det hadde blant annet skjedd den store forandring i verden at Europa, det var styrtet ifra sin førerstilling i verden. Europa, og særlig Europas fremskredende lande, industrilande, de hadde levet høyt på de andres bekostning. Industrilandene, de hadde for det første, om man ikke vil bruke uttrykket utbyttet eller utdigget, så hadde de tjent på de andre landene, på de akerbruksdyrkende landene i Europa, og ennå mindre … og ennå mer hadde de tjent på de andre 140 landene ute over sjøen. De hadde levet høyt på det, og på grunnlag av det hadde de skaffet seg kapitaler som var grunnlaget for Europas maktstilling. Under den første verdenskrigen så ble Europa detronisert. Det begynte å utvikle seg store industrier også i de andre verdensdeler, slik at Europa ikke kunne få avsetning for sine produkter. Og Europa begynte å komme i den situasjon at det simpelthen ble tvunget til å legge om sitt økonomiske liv. Det begynte med det som vi kalte 145 selvbergingen. Hvert land måtte være selvberget. Det var ikke bare utsikten til den kommende krig som dikterte det synspunktet, men det var de store økonomiske kreftene i verden som tvang folkene inn på dette. Tvang dem til å bli det som vi kalte selvberget. Tvang dem til å organisere seg. Tvang dem til å finne nye former for sitt statlige og indre liv. Alt dette ville de ikke forstå eller ville bare forstå en kvart av det, og ikke ta den fulle konsekvens av det. Og nu når vi er kommet opp i … i 150 suppen, når hele Europa istedenfor som det muligens hadde, iallfall tankemessig vært en mulighet for, hadde kunnet ordnet dette med forutseendehet, med klarsynthet, iallfall for vårt land hadde denne muligheten vært tilstede. Når vi allikevel er kommen opp i dette, hvor dette løses gjennom krig, for krig er ikke noe annet enn uttrykket for denne store omveltningen. Det er ikke annet enn det som påskynder denne nydannelse, denne omforming i verden som var i arbeide. Men samtidig setter 155 den jo folkene i fare. Så må vi klarere og klarere forstå hva det kommer an på, det som tiden krever av folkene. At den krever av folkene dette: Nasjonal gjenfødelse, nasjonal samling, et nasjonalt samlende mål for dets liv. Et nytt ideal for dets liv. At det krever en nasjonal organisasjon av det. At det krever at det oppgir klassekampen. At det begrenser kapitalen. At det organiserer … at det organiserer seg som samlende økonomiske enheter. At det skaffer seg et styre som er effektivt, slik 160 at det kan sette seg gjennom som en samlet enhet. Og hvis De ser på Nasjonal Samlings virksomhet,

så ser De at det er de tankene som vi er opptatt med å sette igjennom i det norske folket. Det kan kanskje for de som står utenfor, ta seg ut slik at nå tar vi opp det spørsmålet der, og så kommer et nytt spørsmål der, og så gjør vi et forferdelig inngrep der, og så gjør vi et overgrep der, og så videre. Det er … det er ikke noen plan i det hele. Det er bare voldsherredømme og … og ubehageligheter og 165 … og slikt som vi driver på med i Nasjonal Samling når vi tilfeldigvis har fått makten i … i dette landet. Men hvis De tenker igjennom det, så vil De se at det er plan og sammenheng i det hele, og at vårt arbeide, det går ut på dette, nettopp å gjøre det norske folk i stand til å komme gjennom denne verdenskrisen. Og ikke bare å komme igjennom det, men å legge grunnlaget for en videre og lykkeligere utvikling for det norske folket. [applaus]

170 Nasjonalt ideal, nasjonal samling, nasjonal organisasjon. Avkapitalisering og avproletarisering. Gjøre flere og flere til eiendomsbesittere, til besittere av eiendom slik at de eier sin gård virkelig. At de ikke lenger er på gjeld. At de eier sitt hjem. At de har sin bankbok. Det er veien også til å møte kommunismen, og det er et av … et av tidens store krav. Og så er det endelig et annet stort krav som … som tiden stiller til oss, hvor vi ikke kan si at det er akkurat som før, verden er som før, statene blir 175 som før. Tiden krever av oss, den krever av våre europeiske folk, av våre germanske folk, at vi kommer til en samordning. Jeg sa at Europa var detronisert. Europa er ikke lenger verdens ubestridte herret, var ikke verdens ubestridte herre før denne store verdenskrigen brøt ut. Og skal Europa i det hele tatt bestå blant de førende kulturmakter i verden, så må Europa også organisere seg. Selv om de bare ser det ut fra det økonomiske standpunktet, så tenk på det vi alle sammen skal være selvberget. 180 Hvis Norge skal være selvberget, Danmark skal være selvberget, Sverige skal være selvberget, Finland skal være selvberget, om de kan det, Tyskland, Frankrike og så videre, så blir jo det hele stykket opp. Vi må skaffe oss alle produkter her … her hjemme, men det blir jo en oppstykking av det hele, noe som er stikk i strid med … med den moderne utvikling, stikk i strid med … med den moderne teknikk og vitenskap, særlig stikk i strid med de moderne samferdselsmidlers utvikling. Og hvorledes skal 185 disse små økonomiske enhetene her i Europa økonomisk kon … konkurrere med det veldige britiske verdensriket, med Amerikas forende stater, med det veldige Sovjetveldet, med de store verdensmakter som oppstår i Det fjerne Østen? Det er klart at det kan vi ikke, selv om vi bare ser det … rent på det økonomiske området. Det tvinger oss til en samordning slik at vi kan utveksle våre produkter. Slik at vi kan skape i Europa en større politisk og økonomisk sammenslutning av disse 190 enkelte nasjonale økonomiske og politiske enhetene. Og derved vil vi alle sammen bli rikere. Mere kultivert. [applaus]

Jeg nevnte et eksempel her i et foredrag for en tid siden, hvor jeg pekte på det at det holder på å bygges opp i Norge en ny industri, hvor man tar produktene i fra vann, i fra sjøvann og stein og luft og så videre, og der skaper man en industri som kan gi oss en eksport på nesten en halv milliard om

195 året. Det er jo klart at det kan ikke vi i Norge greie med alene, men det må skje innen en slik større økonomisk enhet. Og samtidig vil jo det styrke det materielle grunnlaget for hele det norske folkets liv. Og sånn er det på mangfoldige andre … andre områder. Hvis vi skal stykkes opp i små selvbergende nasjonale enheter, så kan vi ikke løfte hele det materielle grunnlaget noe videre høyere oppover. Tvert imot. Vi i Norge, vi vil synke lavere ned, vi, hvis enhver nasjon i … i verden som har 200 mulighet til det vil skaffe seg sin … sin … sin flåte, sine økonomiske enheter, slik at også den side av saken blir røvet fra Norge. Så synker hele den norske folks levestandard dypt ned. Slik tvinger den økonomiske utvikling, tvinger oss til samordning i Europa. Først og fremst en samordning mellom de nær beslektede og geografisk nærliggende … nærliggende folk og stater. Men ennå mere tvinger det enkle krav til sikkerhet oss til å stå sammen. Hvorledes tror De at de enkelte småstater i Europa, for 205 de blir småstater sammen med de store verdensmakter som … som oppstår, hvorledes tror De at de i lengden kan holde seg? Hva er det som gjør at Norge i dag i det hele kan holde seg? Hva er det som gjør at Finland kan holde seg? At Sverige kan holde seg? At Danmark kan holde seg? Det er at Tyskland, sammen med sine forbundne, holder … holder østfronten. Ikke noe annet. [applaus] Det er ikke noe annet.

210 Og ikke bare det, men … men Tyskland må holde den stillingen langt inne i Russland som de holder i dag, for at Norden skal holde sin stilling. Hvis Tyskland må oppgi store dele av Russland og gå tilbake for eksempel til den polske grense, så er øyeblikkelig Finland og Skandinavien i det hele tatt i den dødeligste faresone. Det er noe som enhver kan si seg ved å se på kartet, og som man kan lese ut av historien. Øyeblikkelig at Russland har fått tak i de baltiske statene, så begynner det å virke på 215 Finland, det går med automatisk og matematisk sikkerhet, det. Og fra Finland virker de på Skandinavien, og denne gangen vil de slå tvers igjennom til Atlanterhavet. Hvorledes kan man tro det at våre nordiske folk med alle sine utmerkede egenskaper, med sin høye kultur, hvorledes kan De tro at vi i femten, seksten, i høyden sytten millioner mennesker, at vi kan holde oss mot det umåtelige menneskehavet der borte som i bare løpet av fem år vokser med sytten millioner eller tyve millioner. 220 Det er jo klart det er umulig! Og at vi må se det statlige begrep nasjonal frihet og selvstendighet, må vi se i denne forbindelse, at nasjonal frihet og selvstendighet det blir bare talemåter, det blir en illusjon, hvis det skal være i den gamle betydning av … av dette ordet. At det må skje innen rammen av en europeisk nyordning som virkelig sikrer oss vår nasjonale frihet og selvstendighet, slik at det blir en realitet. Det må vi norske folk forstå. [applaus, tydelig kutt i opptaket]

225 Slik går det en stor kamp gjennom verden i dag. En kamp som har mange årsaker. Jeg har bare her pekt på enkelte. Denne store verdenskrisen, den største som menneskeheten har opplevet, den griper dypt om seg, og den griper om seg på alle livets områder, og man kan plukke ut snart det ene, snart det annet området og utvikle den derifra. Jeg har her bare pekt på et par sider av saken.

Og hvorledes tror De så denne verdenskampen vil gå ut? I dag feirer de allierte det såkalte «frie 230 nasjoners dag». Det nye folkeforbundet, enten det blir Folkeforbundet XXX eller det blir Verdenssovjetrepublikken, det står ennå skrevet i stjernene. Men vi tror ikke at den utviklingen vil føre frem. Vi tror for det første at den ikke vil føre frem på grunn av det rene maktgrunnlaget. Ser vi på situasjonen i dag, som det kanskje kan være nyttig for noen hver å tenke litt over, så ser vi hvor umåtelig forskjellig den er fra hva det var under den første verdenskrigen. I dag er praktisk talt det 235 egentlige Europa samlet, økonomisk og militært. Når vi ikke regner med Sverige og Sveits, som er innelukket i det europeiske rom, så er det en 330 av 350 millioner mennesker, og de forutsetningsvis mest utviklede mennesker, altså de mest ytelsesdyktige mennesker i hele verden. Hvorledes var det i den første verdenskrigen? Da sto tyskerne, sentralmaktene, bare en liten del inne i Frankrike. De hadde riktignok på mange måter den verdifulleste del av Frankrike besatt, men Frankrike var ikke på 240 noen måte slått. De engelske hærer, de amerikanske hærer, sto i Frankrike, og holdt fronten. Ikke bare holdt den, men kunne gå til offensiven. Italia var mot sentralmaktene. Og i Russland, der lå fronten den gang langt tilbake for hvor den nu ligger. I dag ligger østfronten trehundrede til åttehundrede kilometer lenger inne i Russland enn den gjorde under den første verdenskrigen da østfronten da stabiliserte seg. Det er jo en situasjon som ingen sammenligning tåler med den som var 245 til stede under den første verdenskrigen. Og så et annet vesentlig punkt: I Østen, der var Japan den gang sentralmaktenes fiende. I dag står Japan på sentralmaktenes, på aksemaktenes, side og har lagt under seg de rikeste områder i hele Østen, behersker praktisk talt hele Østen, og holder Amerika og England stangen i det store osean og i det indiske osean, noe som skaper jo et helt annet syn på hele … hele utviklingen. Og endelig og til slutt: I den forrige verdenskrigen hadde Tyskland ikke egentlig 250 noe å … å kjempe for. Sentralmaktene hadde ikke egentlig noe å kjempe for annet enn, man kan si, et ubestemt begrep om sin nasjonale sikkerhet og eksistens. De … det var ikke noe klart mål som de kjempet for. Det var ikke noe klart mål som kunne samle folket unntagen i de første krigens dage. Og de representerte i virkeligheten en samfunnsordning, en statsordning som sto for fall. Ikke for at den var dårligere enn den liberalistiske demokratiske samfunnsordning, men fordi den var … tilhørte den 255 tidligere tid, tilhørte den ordning … den ordning i verden, i Europa, som den franske revolusjon og utviklingen efterpå efterhånden hadde slått i stykker i land efter land. Og verdenskrigens resultat var jo nettopp dette at den slo den gamle ordning i stykker i Tyskland, i Østerrike, i Russland, i Turkiet. I dag er situasjonen akkurat den motsatte. I dag står Tyskland og dets allierte, står Norge og vi som er sammen med Tyskland, vi står for den nye ordningen. Vi står for det som skal stige. De andre som 260 feirer dagen i dag på sin måte … [applaus] De andre som i dag feirer sin dag på sin måte, de står for det som skal falle i verdensordningen. [applaus]

Og jeg vil også spørre dere, landsmenn, hva tror De? Tror De at en alliert seier, en alliert invasjon i Norge med Norges mulige såkalte befrielse, tror De at det er noen lykke for vårt land? [Nei‐rop]. Vil det ikke alene være den forferdeligste ulykke for landet vårt? [Jo‐rop] Foruten at det er i strid med 265 det som utviklingen vil ha frem, det nye som skal og må skapes i verden. Det er jo det skjære vanvidd for oss nordmenn å ønske en invasjon i dette landet, ønske en virkelig krig i dette landet, ikke en tyttebærkrig som den vi hadde, men virkelig ødeleggende total krig i dette landet. Det … det burde enhver nordmann forstå, og enhver nordmann burde forstå … [applaus] Enhver nordmann burde forstå at det er i hans egen dyreste interesse selv om han bare tenker på seg selv, å være med å 270 arbeide på å forhindre dette. Og så tenk på den videre utvikling. Hva er det vi skulle få igjen? Hva er det som skal skapes i verden? Vi ser jo det at det britiske samfunnet, at det amerikanske samfunnet, det begynner allerede å … å ligge i trekningene, fra streikene i Amerika til det voksende hatet mot jødene i England. De begynner å komme inn i … i hvirvlene, i omskapningen, i støpeskjeen. Og tro ikke at noe folk unngår det, at noe folk som er med i verdensutviklingen og det er jo disse, til og med 275 førende i verdensutviklingen, at de unngår å gripes av de omdannende kreftene i verden. Det er for Russland det samme. Kommunismen som var det falske og feilaktige forsøk på å utvikle den nydannelsestrangen i verden. Se hvorledes det begynner også å ligge i sine krampetrekninger, hvorledes der også reiser seg en nasjonal bevegelse som truer dem med omdannelse og undergang. Det kan jo ikke være annet. [applaus] En alliert seier, det vil jo bety bare det utløs … utløsning av en 280 veldig verdens og ødeleggende verdensrevolusjon. En kamp mellom de store anglosaksiske makter liggende i demokratiets dødstrekninger og verdensbolsjevismen i … i Russland med ødeleggelse over hele linjen. Men det som skjer, og som vi håper må fullbyrdes, det er at det, nu i Europa, de nye gjenvakte nasjoner, gjenvakt til nasjonal reisning, til nasjonal organisasjon, til europeisk samarbeide, til forståelse av europeisk samhold, at de skaper en ny og sunn og sterk flokk i verden som er den nye 285 og sterke innledning til en ny verdensæra. [applaus]

Det må vi i Nasjonal Samling virkelig forstå. Vi må forstå at det er ikke noe ytre ting som vi driver på med, at disse oppmarsjer og alt dette, at det er noen lek. Nei, det er bare det ytre uttrykket det, for det alvorlige som vi arbeider med: Å organisere og herde det norske folket, dyktiggjøre det norske folket til å stå på sin kamp i denne verdenskampen, som vi vet er en hellig kamp. Som er en stor 290 kamp, og som burde gripe enhver norsk mann og norsk kvinne, enhver norsk ungdom fullt ut, slik at de helhjertet og av all sin kraft satte sitt arbeide inn i denne kampen. Vi vet da også at det skjer mer og mer. Vi vet at det er ikke slik som våre motstandere hjemme og ute vil gi det inntrykk av at flertallet i det norske folket er mot Nasjonal Samling. Vi vet at i dag er flertallet i det norske folket i virkeligheten enig med Nasjonal Samling, og at de som er enig med Nasjonal Samling, de vokser dag 295 for dag! Og til lykke … [applaus] Og til lykke for landet vårt og til lykke for hver enkelt nordmann. Vi er

ikke noe aksjeforetagende i Nasjonal Samling, et forretningsforetagende hvor man melder seg inn for å høste utbytte. Nei, vi er en idealistisk nasjonalt kjempende bevegelse som kjemper for det som er det dyreste for det norske folket, og som ikke bare er det dyreste for det norske folket, men som er det som det norske folket må kjempe for etter det ansvar som det også har i sin stilling i den 300 germanske verden, i sin stilling i Europa, i sin stilling i verden. Og noe høyere og edlere kan ikke noe menneske kjempe for på denne jord. Det skulle alle norske menn og kvinner forstå. [applaus]

Og jeg føler meg overbevist om at det norske folket, det er ikke … det er ikke et folk i forfall. Vi kan se på vår ungdom, se hvorledes den mere og mere blir disiplinert, får mere og mere form over seg, mere og mere stil over seg, år efter år bare i dette lille utklippet av vår bevegelse som Borrestevnet. 305 Vi kan jo med glede iaktta det år efter år. Jeg er sikker på at det norske folk, det er et norsk … det er et folk nå i fremmarsj. I vekst! Som vågner til forståelse av … av sine … av sine krefter, som finner forbindelsen med sin fortid. Som finner forbindelsen med seg selv. Og dermed er jeg også sikker på det, at vi skal vinne frem, og at vi skal bli lykkelige ved det, alle sammen. Alle nordmenn, enten vi seirer i kampen eller vi når målet, er blant dem som når frem til målet, så vil vi alle sammen være 310 lykkelige … lykkelige ved det. For det er den eneste veien for oss nordmenn til å nå det som er lykken for et menneske, nemlig å kunne utfolde sine evner for en høy og hellig sak. [applaus]

Derfor kan vi i Nasjonal Samling, enhver i Nasjonal Samling, han kan med god samvittighet, han kan med fullt hjerte be enhver av sine landsmenn om å være med i sin … i vår bevegelse og gjøre sitt til å bringe den seieren. For det skal vi huske på, at for vårt lands vedkommende, så må det nye bæres 315 frem av nasjonal, av en nasjonal bevegelse, og noen annen har det ikke enn Nasjonal Samling. Derfor må alle krefter samles om dette: Å gjøre Nasjonal Samling så sterk som mulig. Jo sterkere vår bevegelse er, jo sterkere er vårt folk! Jo friere og sterkere er hver enkelt nordmann. [jubel og applaus].

[Heil og sæl‐rop]