VENELAGET OLAV H. HAUGE Medlemshefte for Venelaget Olav H. Hauge, stifta 1999

DESEMBER 2020 Innhald Leiaren har ordet 3 Frå anonym diktar til kultpoet. Av Steinar Bergo 5 I Hauges eplehage. Av Ruth Lillegraven 7

Dikt for barn. Av Ruth Lillegraven 9 Om å skriva dagbok. Av Øystein Hide 10 Om tilhøvet mellom Olav H. Hauge og . Av Marit Hafting 16 Helsing frå Bodil Cappelen. Av Olav Ljones 19 Roser. Av Arne Skjerven 22 Møte med Hauge. Av Jarle Fanebust 23 Kvasshovden og Fagervann. Av Olav Ljones 30 Kort om skribentane i dette heftet 33 Om boksamlinga til Hauge og Nobelprisen. Av Olav Ljones 34 INNBETALING LAGSPENGAR Det er nokre som ikkje har betalt for 2020 og som vi gjerne vil ha med i laget vidare.

Så vil vi gjerne og ha lagspengar for 2021 slik at vi kan gje ut Venelagsheftet og i 2021. Vi vil og gjerne møtast når koronaen slepp taket, skipa til Haugekveldar og ha eit kunstnarisk program på Poesifestivalen 3.–5. september 2021 i Ulvik.

Dei årlege lagspengane er kr. 250,- og betalast inn på konto 3450 30 01960, v/ kasserar Anders Opheim, Hjeltnesvegen 109, 5730 Ulvik.

Om du betalar for både 2020 og 2021 med kr 500,- er det greitt. Du kan og Vippsa til: #586854

Skriv tydeleg namn og adrassa til avsendaren og send e-post til adressa til [email protected]

2 LEIAREN HAR ORDET av Olav Ljones

Arvid Torgeir Lie og Jan Jakob Tønseth. Foto: Dagbladet.

Når ein skal samla stoff til Vene- lese. Hauge skreiv i takkebrevet til lagshefter er det ein god tanke å Steinar at han var av den tru at det ha ein raud tråd. Nokre gonger er og ville koma gode forfattarar frå den raude tråden tydeleg og sterk, Granvin - ikkje berre spelemenn andre gonger er den raude tråden og skyttarkongar. Dette vart skrive tynn og ikkje lett å sjå. Ser vi på om lag på same tid som Ruth kom heile diktarverket medrekna dag- til verda - så det var ikkje hennar bøkene er det mange tema og det stil som Olav hadde lese, men han er ikkje berre ein tråd, men ein fekk jo rett. I dette heftet er det heil vev av idear som kan knytast teke inn innleiinga Ruth har skrivi saman. Denne gongen var eg så til diktsamlinga «I Hauges eple- heldig at eg hadde tilgang til man- hage» som kom på Samlaget no i ge tekstar samla og skrivne av koronaåret 2020. Steinar Bergo. I ein tekst som er Olav H. Hauge hadde tette teken inn i heftet, var det ei his- relasjonar til mange andre forfat- torie om nokre skulestilar av elev- tarar og i dette venelagsheftet er ar frå Granvin som Hauge hadde Telemarks-diktaren Arvid Torgeir

3 Lie teke fram. Det var sterke band So er det alltid ei glede å ha med mellom Hauge og Lie. I dette heftet stoff frå Arne Skjerven - denne gon- er det og ein artikkel som nemner gen har han kalla skriftstykket sitt Jan Jakob Tønseth og grunnen til roser. Ei trufast støtte for Haugeve- det er heilt tilfeldig og eit døme ner er Bodil Cappelen - som helsar på ein tynn raud tråd. Det hadde til Venelaget frå den nye bustaden seg slik at redaktøren var på tur i hennar i Sem utanfor Tønsberg. Nordmarka i Oslo for å finne ein I førre Venelagshefte var det ei diktplakat med dikt av diktaren Jan litt vel ivrig påminning om å få Jakob Tønseth (1947–2018) oppe e-post adresser, betaling av lags- ved Fagervann. Omtrent sam- pengar og rette postadresser. No- stundes vart det lagt ut eit bilete kre sende inn oppdateringar - og på Facebook av diktet av Olav H. takk til dei. Det var nok òg mange Hauge på fjelltoppen Kvasshov- som gløymde dette. Venelaget og den i Ulvik. Eg fekk ein ide om at dei betalande medlemmane står dette kunne koplast i ein artikkel. seg stabilt, men utan vokster. Det Da den raude tråden gjekk fram som for tida veks og veks sterkt og tilbake og rundt omkring dukka er talet på dei som vil vera med det og opp på verdsveven eit bilete som ven på Facebooksida Olav H. av Arvid Torgeir Lie og Jan Jakob Hauge. Det er fint, men vi skulle og Tønseth. gjerne hatt fleire av disse persona- Dagbøkene til Olav er givande ne som betalande medlemmar av lesing i seg sjølv og er samstun- Venelaget Olav H. Hauge des ein vegvisar til Hauges poesi verd. Dagbokskrivinga til Hauge Så er det tid for å helsa god jol med vert drøfta og sett inn i ein stør- dette verset av Olav H. Hauge: re samanheng i ein fin artikkel av Me skal feira jol Øystein Hide. I det materialet som i kvart vårt bol. eg fekk tilgang til av Steinar Bergo Og vera sæle te var det og ei historie skriven av Jar- at me har fred le Fanebust etter at han som ung og godt med ved. mann hadde vitja Hauge med sider og litteraturprat. Ei fin soge som er Helsing trykt opp jamvel om den var med Olav i Venelagsheftet òg i 2009.

4 FRÅ ANONYM DIKTAR TIL KULTPOET av Steinar Bergo

Eg trur det var Erling Lægreid som unge, og Poeten kunne nok finnast uttrykte dette om Olav H. Hauge sitjande på ein hybel med ei flas- etter at Hauge var vorten kjend: ke øl i god prat med ungdommar. «Ein diktar skal leva på brød og Hauge var på mange vis radikal. brennevin og vera ukjend til fleire Han heldt Klassekampen og mein- år etter sjølvmordet.» te det var den einaste avisa som Noko av dette kunne nok passa kom med litande informasjon. på Hauge, og på fleire vis kunne Poeten var aktiv i kampen mot verda ha gått glipp av heile forfat- EF, Fellesmarknaden (EU) og laga tarskapen. har fått Lesebok i mot i lag med nokre an- mykje av æra for at lyrikaren frå dre. Men han var på somme vis Ulvik vart kjend. Ungdommane og kulturkonservativ. Eg studerte rundt «Profil» tok fatt i diktinga og norsk kring 1976, og ein kveld mannen. Men Erling Lægreid og var Hauge gjest i «Det norske Sel- Einar Økland var og til stor hjelp skap». Der skal eg seia det var fullt og tok Hauge med omkring. Dette den kvelden! over er berre litt av sanninga om Seinare gjekk det meir slag i Hauge sin veg fram i ljoset. Litte- slag. Frå å vera ein smålåten mann rære kritikarar og professorar som som las dikt på ungdomsklubben Sigmund Skard og Johs. A. Dale, på Betel i Ulvik, kom han ikring. hadde nok oppdaga Gartnaren frå Erling Lægreid tok han mange gon- Ulvik. ger med, sjølv om Hauge i byrjinga I byrjinga av 1970-åra trykte dei var livredd å sitja på med Erling unge radikale Hauge til sitt bryst. som nybakt sjåfør. Det fortalde Er- Bilete frå ei samling unge radikale ling i eit festivalføredrag. syner stor stemning med Hauge Hauge var skuffa over Jæren, lesande på talarstolen. fordi det var akkurat slik han hadde lese om og førestilt seg. Det fortel Her er linken slik at du kan sjå litt om korleis han hadde lært å «live» frå festivalen i 1972: https:// kjenna verda! www.youtube.com/watch?v=AudR- Med Bodil kom han vidare om- KYSLeu4 kring, jamvel til England! Og verda kom til Rossvoll; mange forfattarar Hauge hausta stor applaus for som til dømes Robert Bly, kom sin lune humor på Haugesund- langvegs frå. festivalen i 1972. Sjølv om Hauge etter kvart vart I Bergen møtte han òg mange vidgjeten og etterspurd, hadde han

5 sansen for ungar og elevar både i gong sende me han eit dikthefte Granvin og Ulvik. Fleire gonger frå ein skuleklasse i Granvin. Her som norsklærar tok eg kontakt er svaret me fekk. med han, og me var på vitjing. Ein

6 «UM NÆTTENE LÅG EG OFTE OG LYDDE TIL SUSEN I LAUVET» - Om fruktdyrkaren Olav H. Hauge av Ruth Lillegraven (Frå boka I Hauges eplehage av Olav H. Hauge. Samlaget 2020) Frukttrea går att som eit sentralt Det kjennest som om dette vesle tema i forfattarskapen til Olav H. diktet rommar heile den store am- Hauge. Diktaren viser stor omsut bivalensen ved å vere fruktdyrkar. for trea sine. Han identifiserer seg Det er så mykje som kan gå gale. og med dei, som med det skadde Avlinga vert nesten aldri slik ein treet i Frostskadd apal. Det skin hadde håpa. gjennom kor glad Olav H. Hauge Tørke, regn, snø, frost - alt kan trass alt er i trea sine, og kor tett vere fatalt om det vert for mykje på dei han lever, han som elles av det. Noko av det aller verste bur aleine det meste av livet. Det er lange periodar utan regn, noko fantastiske diktet «Eg hogg ned som skjer oftare enn ein skulle den store apalen utfor glaset» er tru på Vestlandet. I juli 1959 skriv kanskje det beste dømet. Heile Hauge: «Ingenting kan gleda ein diktet er som ein melankolsk kjær- bonde som regn når han lenge leikssong. Av fornuftsomsyn vert har venta på det og treng det. Du apalen hoggen. Straks er angeren ligg og vaker og ottast det skal taka der med full tyngd, men da står slutt, vil gjerne hjelpa til, er redd du berre stubben att og minner om kan skræma det burt.» Men sjølv den gamle venen. I eit av mine om tørke ikkje er bra, er det heller favorittdikt, «Grøne eple», går det ikkje bra med for mykje nedbør. tydeleg fram kor slitsamt livet som Den 18. september 1979 skriv han: fruktdyrkar kan vere. Eg har sjølv «Regn, regn. Frukti vert ikkje etan- vakse opp på fruktgard og sett dei de i år. Uår. Slå det fast.» mange katastrofane ver og vind - Det er mykje og hardt gardsar- særleg hagl - kan føre med seg. beid, og det vert sjeldan mykje tid

Grøne eple Summaren var kald og regnfull. Epli vart grøne og flekka av skurv. Men eg plukkar og sorterar og staplar i kassane i kjellaren. Grøne eple er betre enn inkje. Bygdi ligg på 61 Dropar i austavind, 1966

7 og overskot til litteraturen. Hauge le han opplevd stadig villare og klagar ofte over det i dagbøkene. meir uføre­seieleg vêr. Kanskje Likevel bryt han aldri med gardsar- ville han uroa seg og kjent på beidet. Ein av grunnane kan vere at eit slags naturtap, som i diktet han inst inne veit at det i hovudsak med den nydelege tittelen «Me er bra for han. Den 28. november trudde verdi her er til for oss», 1962 kjem han med ei lovprising der det står: «Me ser kva me har til arbeidet: «Nett det, ikkje slep- spilt og veit kje råd.» Pandemi- pa taket på røyndi og kvardagen en som snudde opp ned på lan- og pliktene, elles siglar du burt i det og verda tidleg i 2020, ville draum og ørske, slik at dag og natt kanskje endra dagane til Olav H. gjeng i eitt, vev seg saman til ein Hauge mindre enn mange andre floke som du ikkje finn ut av.» Og: sine. Livet hans inneheldt mykje «Eg har slava og arbeidt med grov- arbeid, både med penn og ljå og arbeid all min dag. Det segjer seg andre gardsreiskapar, men oftast sjølv at det ikkje vert mykje stude- lite reising og kontakt med folk. ringar og lærdom då. Men ein held Kanskje ville Hauge likevel skri- seg i det minste nedpå.» ve om det som skjedde, teke det Truleg er han klar over at kropps- inn i diktinga si, slik han gjerne arbeidet tilfører dikta hans noko: tok verda der ute inn i skrifta. Om «Dei beste dikti mine er gjorde Hauge framleis var småbrukar på med kald sinnsro, i skogen, med heiltid, ville han vore ein av særs ei tobakks-tugge millom tennene få i sitt slag, sjølv i den gamle og øks i hand.» Trass alt slit og jordbruksbygda Ulvik. Alt ville strev, og trass at han ofte lengtar vore annleis, til og med fjella, bort, er ikkje diktaren blind for dei evige, uforanderlege. Der står kor vakkert det er kring han. Den det no svære, omstridde straum- 16. mai 1974 skriv han: «Ein slik master i kvitt og raudt. Kanskje still blå og klår kveld (…). Enno ville også dette påført diktaren er ikkje hugen eldre enn at han og bonden ei kjensle av naturtap, kan kjenna seg att. Himmelen, men la oss tru at han framleis vil- fjorden, djup blå.» Hausten 1993, le klart å gle seg over dei solrike som skal bli Hauges siste, er dagane innimellom regndagane. uvanleg fin. Den 30. september Den aller siste setninga i Olav skriv han: «Eg har plukka resten H. Hauges lange dagbokverk er av Filippa, i alt 10 storkassar. Dei nedteikna 16. mai 1994, like før er serleg fine i år, Filippa. Make- han døydde. Den lyder slik: «Ve- laust haustver. Mildt, sol for det ret var strålande sol. --» meste. Og slike fargar!»Hadde Oslo, april 2020 Olav H. Hauge levd i dag, vil- Ruth Lillegraven

8 DIKT FOR BARN av Ruth Lillegraven

Det kvite sløret så glad, så glad dagane kortare som eit fyrverkeri nettene lengre mot nattehimmelen skogen eg er så lett, så lett så stille og svart som løvetannulla der så ein morgon ho dansar i sola eit tynt, kvitt strø eg er så tung, så tung over blomane i hagen som steinen der han over alt som har vore søkk til sjøbotnen og alt som skal kome eg glør og blør og brenn rim, seier mamma bølgjar fram og tilbake frost, seier pappa opp og ned stjernestøv eg er eg er eg er spør du meg Alle tre dikta frå Eg er eg er eg er….. Villvinter Dikt for barn av Ruth Lillegraven no skulle snø så rein Samlaget 2016 leggje seg over gater og grus, over bakkar og berg Samtale og ball i busk bjørka men ute er stjernestøvet har grøn kjole for lengst borte snart er han gul det regnar og blæs rogna har raude så varmt og vått øyredobbar slik var det ikkje sjå på meg før i tida, seier pappa seier bjørka nei, noko er annleis no sjå på meg seier mamma seier rogna og orda hennar å, for nokre jåler hektar ei ny klo no treng eg luft i hjartet mitt seier furua og brusar med Eg er eg er eg er greinene eg er så sint, så sint Frå Skogen den grøne. som ei eldkule Dikt for barn av Ruth Lillegraven gjennom lufta Samlaget 2018 eg er 9 OM Å SKRIVA DAGBOK – Landsmålet i kvardagen av Øystein Hide

Dagbøkene til Arne Garborg og gav fred. Atter og atter måtte han Olav H. Hauge viser at det då gry- «skrive seg sjølv frå seg -.» Men um ande nynorske skriftspråket, lands- han aldri so mykje skreiv for å greie målet, òg kunne bera sjølvkommu- alle dei vande flokar for seg sjølv, so niserande ytringar. Landsmålet vart vilde han òg at andre skulde skyna prøvt ad usum proprium (til eige han, (...) (Garborg 1924, s. II) bruk). Utgangspunktet for at Garborg Arne Garborg tok til å skriva legg i veg med dagbokskriving, på dagbok etter at Knudahei-Brev 54-årsdagen sin i 1905, er at han kom ut i 1904. Breva var person- «fær mindre og mindre aa segja til lege i forma med lange lekkjer av dette Folke mitt, som og mindre sjølvbiografiske skildringar.Knuda - og mindre bryr seg um aa høyre hei-Brev er likevel først og fremst fraa meg; (...)». Likevel er det slik ei stadsskildring; ei forteljing om at han «stundom fær Hug til aa korleis det ser ut, korleis det har skriva Dagbok», når han kjenner at vore og no er å vera på Jæren og i «eitt og anna kjem for meg, som Knudaheia: «Augo sviv att og fram, i Grunnen likso godt kunde vera og Tankane fylgjer med. All stad uppskrivi, (...) Lat meg daa freiste!» vaknar Minne.» (Garborg 1904, Men før dagboka hans vart trykt s. 25) Garborg gjer seg her tankar og kunne lesast av samtida haus- om kva som kunne ha vore i eige ten 1924, skriv den då 15 år gamle liv. Han skriv om tapt kjærleik og Olav H. Hauge desse orda i mars folket som drog til Amerika. 1924: Ein tanke slo meg her um Etter at Arne Garborg døyr 14. dagen: eg skal føra dagbok, det vil januar 1924, set Hulda Garborg i verte hugnad med den. – Ja, ikkje gang med å redigera dagboka for dagbok i vanleg meining – versjaa, utgjeving. Ho skriv i ’Fyriord’: Dag- hendingar, handel og vandel, kjøp bøkane frå dei siste tjuge åri vart og sal. Nei, ei dagbok yver tankar då som so mange andre av skrif- og hugskot – ei aandelig dagbok – tine hans Eg-bøkar, skapte av den og meir sligt som kan vera verdt aa ustaggande granskartrong, fyrst og minnast. (...) Det treng ikkje vere fremst i sitt eige sjæleliv, som han kvar dag, fylgjestrengt med dage- stundom sjølv kalla sjukleg. (...) tal og sligt. (...) – lat meg sjaa paa Han, den bljuge, smålåtne drøyma- det! (...) Lat meg tenkje paa det! – ren kjende det heilt naturleg å skri- I Atle Kittang si innleiing til Dag- ve um sitt personlege, indre og ytre bok 1924–1994 skriv han at det er liv alltid, det var eit emne som aldri slik «Olav H. Hauges særeigne

10 versjon av dagbokgenren presen- lever og andar i desse dikti. (...) terer seg, i ein ferdig forma mini- Etter mitt vit er han den fremste atyr.» Det er likevel slåande kor millom diktarane i landsmålsleiren likt Hauge legg seg etter den sti- i dag. (August 1927)1 len Garborg nytta i dei innleiande Det er ikkje overraskande at det formuleringane i si dagbok, om lag er Uppdal si samling som gjer at 20 år tidlegare. Hauge kjem i ovundring. I tillegg Hjå dagbokskrivaren Garborg til å verta gripen av Uppdals dik- og hjå Hauge er det stilistiske gre- tariske originalitet, møter Hauge pet gjort innanfor sjølv-kommuni- her eit landsens landskap han kan kasjon. Hauge set seg sjølv i sær- kjenna seg att i og som han alt har leg grad opp som både sendar og skildra i dagboka, heilt frå starten adressat («Ein tanke slo meg ...»), av. Etter den første nedteikninga av men nyttar likevel «lat meg» som dagbokprogrammet og ei drøfting tiltaleform til seg sjølv. I tillegg av Ibsens Brand og Peer Gynt, skriv framstår det i Hauge si skildring Hauge dette i mai 1924: av kva ei dagbok «i vanleg mei- Var til fjells i dag, fyrste gong i vår. - ning» er, som tillagt: «handel og Draumsterke tankar steig upp i vandel, kjøp og sal» i alle fall ikkje meg: Eg yngste eg kunde byggje på den tida vanlege sysler for ein og bu her; einsam med meg sjølv, bygdegut. Alt i alt står det Hauge og mine tankar! - skriv fram som stilisert, der han - Og so, lengst bak og lengst arbeider seg fram i ei kommuni- burte for manneauga - fjelli - kvi- kasjonsform med både grunnlag lande, himmelblaa reine; stigande og overtonar frå Den burtkomne fram or draumdis og blaagraa faderen og kvardagsleg sjargong tronhimmel. - mellom vaksne folk. Hauge sitt Eg vilde hevde meg upp der, upp dagbokprogram vert formulert tre fraa alt trongsyn hernede, her år før han vart teken av diktinga. ingen forstaar meg! - Der vilde Det er i dagboka hans, frå august eg ride fram i solglans, gjenom 1927, me får vita at interessa for blånande høgder og himmlar, - lyrikk er kveikt: Eg hev slege meg ridande paa ei snjokvit, dunlett, på lyrikken no. Det slumpa seg svivande sky, og skode ut yver all til at eg las Uppdals diktsamling heimen. Altarelden for ei tid sidan. På meg verka boki so sterkt at eg kom i 1 Hauge sa dette i ein samtale med Jan Erik Vold i 1977: «Altarelden var i folke- ovundring. Det er den fyrste dikt- boksamlinga - eg var vel 18 då eg fann bok eg hev lese med sann hugnad. fram til den. Eg tykte det var svære ting, Det stend ein gufs mot deg av frisk dikti der - men det var vel for strid kost for meg då. Nokre år etter kjøpte eg boki, eg og sterk originalitet, du kjenner det laut ha henne.» (Vold 1996, s. 86)

11 Når Hauge les Uppdal i 1927, er Hauge tankeretningar og litterære det altså som å møta på ein diktar uttrykksformer som grunnlag for som skriv etter same lest han sjølv eiga sjølvoppfatning - både som har gjort i dagboka si sidan 1924. menneske i livet og som diktar. Uppdal skreiv det ein kan rekna Dagboka vert ein verkstad for som hans diktarprogram i 1913, i både symboltolking og symbol- diktet ’Andletet’, som kom på trykk skaping. På denne måten endrar i Altarelden i 1920. Og når Hauge Hauge Garborg sitt fokus frå at les dette, møter han ein som rører landsmålet er ein språkkultur til seg innanfor det same tankeland- at det vert ein tekstkultur, og i dei skapet, dei same lyriske bileta og i tidlege nedteikningane i dagboka det same tekstkulturelle uttrykket ser me mønsterdøme på denne som sitt eige: endringa. Ja, mitt språk det er Men så tek Hauge til med å skri- som fedrelandet, va dikt sjølv. Dagbokskrivaren vil fylt med gråfjell og med prøva å sjå om «miniatyrane» (et- glim av blåe bre. ter Kittang) i dagboka kan utvikla Og som språket er min seg til å verta lyriske uttrykk. Og eigen diktar-ande diktet ’Skaldebøn’ frå debutsam- og i versa rullar brede-is linga Glør i oska er ein framifrå og gråfjell med. illustrasjon på korleis det lyriske Men i millom blømer uttrykket hans står med føtene skog og grøne dalar, plasserte i kvardagsskildringar av der det solvind over den naturen han ser rundt seg: villgras-hagom bles. Og um sume ei forstår Skaldebøn2 det språk eg talar, Nysnøen legg si kåpe eingong skjønar dei det yver den svarte tind. like vel - og les. Natthimmelen opnar skåpet (Uppdal 1920, s. 73) tusund av blånar inn. Vintersnaud bjørki loggar, Medan mystikken framstod som spirone bryt or mold. åndeleg kjelde for Aukrust si dik- Mognande klårhaust voggar ting, nyttar Hauge - i tråd med åkrar, tunge av foll. Uppdal - det naturlandskapet han ser, som kjelde i arbeidet med dagboka. I tillegg tek han godt for seg av det tekstlandskapet han les 2 Slik var tittelen i Glør i oska, men den vart seg inn i. Her møter og granskar seinare endra til ‘Bøn’ (Hevrøy 2019, s. 39).

12 Opn mine augo, Herre, Uppdal, ved å bruka ordet «altar- so eg kan betre sjå elden» i nest siste linja. Dette ser underet, ikkje berre me i tillegg fleire stader i samlinga, avglansen utanpå. mellom anna i diktet ’I dag og i Fyll til den siste kvelden morgon’: «Eg er berre ein gneiste hjarta med song og sut, av den store eld.» Uppdal si sam- anden og altarelden ling har desse innleiande orda: «Eg loge i einskap ut! er ein eld. Og fraa min eld syner eg mitt andlet.» (Uppdal 1920, s. 9). Brotet i form av overgangen frå Det tekstkulturelle normsamspe- naturskildring til at han vender let her vert med andre ord dob- seg til ein ekstern adressat, frå det belt: Det første verset finn Hauge eine verset til det andre, skapar i verkstaden sin, der han som dag- ein kraftig og kontrastfull effekt i bokskrivar arbeider fram uttrykks- lesaropplevinga. Det første verset forma for dikta sine. Stadene han er ei stadfesting av konteksten for viser til er naturfenomen - nysnø, ytringa i det andre verset. Det an- den svarte tind, natthimmelen, blå- dre verset tek så steget over i det nar, bjørk, spiror, mold, klårhaust overskridande, i det han rettar seg og åkrar. Samtlege er i naturen, her direkte til Gud. Her fungerer «Her- er ikkje folk å sjå, og heller ikkje re» som ein som kan lytta og som andre å kommunisera med enn ein som kan avdekka «underet»; seg sjølv.3 Det andre verset finn det storslagne som er så stort og Hauge i dialog med dikt frå lands- ubegripeleg for mennesket å skil- målsleiren, dikta til Uppdal, og i dra med ord at det vert ståande ein slags lyrisk dialog med Gud. som eit symbol. I tittelen gjer han Og her plasserer han seg kommu- seg i tillegg til ein skald i møtet nikativt som avsendar og skald, med den han adresserer, medan ved nemningane «mine», «eg», sjølve adresseringa kjem med full «hjarta» og «anden». Eit hjarta kan kraft i det andre verset. innehalda song og sut, og slik får Diktet står samstundes fram han fram korleis mennesket står i som eit bilete på og ei programer- klæring av Hauge sitt litterære pro- sjekt. Det første verset registrerer 3 Jan Erik Vold har peika på at dette er eit grep som seinare vert fullbyrda i tingdikta naturen, tinga, rundt han, som eit hans, ei form Vold meiner han tek i bruk ekko frå den forma for stadfestin- første gong i 1956, i diktet ‘Øksekjeft’: «De bygger på en ytre registrering av tings gar han over tid har utvikla som utseende, som regel menneskeliggjorte tilnærmingsform i dagboka. I det ting, men iblant også fra naturen, gjengitt andre verset går så diktaren Hauge med presise detaljer, men tingen alene: her er ikke noe menneske med.» (Vold 1996, i intertekstuell dialog med diktaren s. 25).

13 kontakt med naturen på den må- Hauge etter kvart som han vert ten at kunnskap om underet fyller eldre, men noko slags filosofisk hjarta med kjensler. Men anden og grunnsyn på verda framstår han altarelden går saman i einskap, i ikkje å ville skriva fram i dagbo- kontrast til hjarta, som står saman ka. Jon Hellesnes har hevda at med avglansen. essaygenren er ei vidareføring av I ein artikkel frå 1967 skriv Jan prosjektet til Seneca «under andre Erik Vold dette om diktaren Hauge: sosiokulturelle og retoriske om- Hauge står derfor solid forankret i stende.» (Hellesnes 1997, s. 140). en sentral norsk poetisk tradisjon, Det same kan ein nok seia om den den visjonære, der drøm og billed- dagbokdiskursen som Garborg og flukt, poetens egen fantastiverden, Hauge skriv fram, med det atter- står som utgangspunkt for diktnin- haldet at både Garborg og Hauge gen, en diktning som til sitt sikte- i første omgang opplevde dagbok- mål har satt det å komme utenfor skrivinga som skriveøvingar innan- hverdagens trange verden, spren- for ei sjølvkommunikativ ramme - i ge livets snevre grenser og komme kontrast til essayets framoverlente hinsides, der hvor meningen med adressering til ein ekstern lesar. Li- vårt liv lar seg fatte, komme til en kevel er det interessant å sjå i kva dypere innsikt om tingene. (Vold grad Hellesnes legg vekt på stoika- 1996, s. 13) rane sin eksempelbruk, særleg hjå Men sjølv om Vold har rett i at Seneca. Her inngjekk denne i ein dette kan vera ein sentral norsk dialektisk prosess, medan Hauge poetisk tradisjon, er dette grepet i på si side er tidleg ute med å ta i spennet mellom avglans og lyset bruk ei slik dialektisk tilnærming i sjølv, samtidig eit klassisk grep i sin eigen sjølvkommunikasjon: den stoiske tradisjonen i antikken. Mitt sjeleliv er ei ustanseleg svin- Hauge las Seneca i 1944, to år før ging millom ljos og skugge ... Glør i oska kom ut: Moralske brev Stundom kjenner eg meg einsam til Lucilius av Seneca er ovleg inter- i notti og synest løyst frå alt som essant. So ung og frisk og moder- batt meg til livet; all røynd sviv for ne! Og slik stilist! Seneca er far til meg som ein underleg draum. Er mange aforistar. Stilen er tilkvesst det slik det skal vera? og paradoksal, - men levande og Eg hev høyrt so mykje um «ånd» fargerik. Eit godt døme på at form og «sjel», men eg hev aldri kunna hev likso mykje å segja som innhal- skyna kva dei ordi i røyndi mei- det. (DB, juli 1944) ner. Når eg tenkjer eller talar, fær Å vera stoisk i sitt møte med eg ein tokke av at dette ikkje er omverda, er noko me ser i stadig meg sjølv i grunnen. Det må liggja større grad hjå dagbokskrivaren noko attum som er større og noko

14 meir enn denne ytre «hamen» som normsystem etter Seneca. Både funksjonerar til kvar tid i livsens dagboka og dikta går saman som gråe kvardag. Kva er det? Er det - og med - intertekstuelle ledd frå «sjeli», «åndi»? (...) Granskar eg fleire tekstkulturar: den klassiske etter beste emne, finn eg berre ein antikke og den gryande nynorske. uendeleg vase av hugsviv, uklåre Og slik utgjer både dagboka og inntrykk, voner og ynske, både dikta til Hauge rike bidrag til ein godt og vondt. (...) Kannhenda nynorsk skriftkultur i stadig vekst sjeli ikkje kan fatast, gripast med og med stadig større breidde. Ved våre materielle midlar? Kvelv po- å sjå utover dette norske som opp- esien sin stjernehimmel yver sjeli? tok Garborg så sterkt, mot Seneca i (DB, april 1929) antikken, utvidar Hauge - i kontrast Ved å appellera direkte til skrift- til Garborg - grensene for kva dette språket si ibuande kraft til å avdek- nye skriftspråket kunne romma av ka «underet», og ikkje berre «av- litterære og «aandelege» straum- glansen», driv Hauge tekstkulturelt drag. arbeid som samhandling ut frå eit

Litteratur Aukrust, Olav 1930. Solrenning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Garborg, Arne 1904. Knudahei-Brev. Kristiania: H. Aschehoug & Co. Garborg, Arne 1924. Dagbok 1905–1923. Kristiania: H. Aschehoug & Co. Hauge, Olav H. 1994. Dagbok 1924–1994. Oslo: Det Norske Samlaget. Hellesnes, Jon 1997. Frå Athen til Pompeii. Om Sokrates og Seneca, med merknader til Nietzsche, Heidegger, Adorno m.fl. Oslo: Det Norske Samlaget. Hevrøy, Stein Arnold 2019. Hauge-bibliografien. Skrifter av og om Olav H. Hauge 1946–2019. Ørsta, Nynorsk kultursentrum. Seneca 1941. Moralske brev til Lucilius. Omsette frå latin i utval av Eiliv Skard. Oslo: Det Norske Samlaget. Uppdal, Kristofer 1920. Altarelden. Kristiania: Gyldendalske Boghandel Vold, Jan Erik 1996. Under Hauges ord. Essays, samtaler, brev, dikt, fotos. Oslo: Det Norske Samlaget.

15 «STILL, MERKJELEG MED DET LAGET TELEMARKINGEN HAR» Om tilhøvet mellom Olav H. Hauge og Arvid Torgeir Lie ut frå dagbøkene til Hauge av Marit Hafting

Arvid Torgeir Lie (1938–2020) Fyrst om diktinga: døydde i mai. Han er jamleg om- Fyrste gong Lie vert omtala i dag- tala i dagboka til Olav H. Hauge, boka er 26.10.68: «ARVID TOR- sist 18.04.1994, 5 veker før Hau- GEIR LIE: SNØVINTER (Den an- ge døydde. Da kom han innom dre diktsamlinga til Lie) Den unge heimen hans i Ulvik. «…..kom telemarkingen gav meg boki her i i 21 tida. Lie og eg sat og prata haust. Still, merkjeleg med det la- fyrr me la oss». I tillegg til omtale get telemarkingen har. Her er fine av diktsamlingane Hauge fekk til- ting her. Vesaas? Javel. Men det er sendt, går vendingar som: «gode ikkje noko å lasta han for. Økland samtaler», «fagleg prat» etc. att i og Obrestad? Javel, det er heller dagboknotata frå møta med Arvid ikkje noko lyte. Og japanske vers, Torgeir Lie, anten når Hauge var det er lett å sjå. Men, dei er fine, innom i Telemark på veg mellom mange av desse dikti. Dei unge er Ulvik og Austlandet eller Lie stakk flinke, det har eg alltid sagt.» innom i Ulvik når han var på dei So kjem nokre notat om at han har trakter. skrive til Lie, lese kronikkar han Lie vart fødd i Skafså, Tokke i Te- har skrive, mottatt diktsamlingar lemark, i eit arbeidarmiljø knytt til frå han. Fram til 1. joledag 1972: gruvedrift og kraftutbygging. Han «ARVID TORGEIR LIE: Frå eit halvt studerte ved Universitetet i Oslo liv (1969). Ypperleg. Kanskje den nokre år, men braut av og flytta finaste diktaren av dei unge i dag etter kvart attende til Telemark og - hjå oss. Seljord. Han hadde nokre år tids- avgrensa jobbar som skogs- og an- Året etter kjem Sol og sekund. leggsarbeidar, m.a. i Eidfjord i Har- 17.11.1973 skriv Hauge: danger. Han debuterte i 1967 med «Held fram som Vesaas. Og rett diktsamlinga Under fuglens ven- gjer han! Det er det vanskelegaste, gjekross. Han var fyrst og fremst det mest eventyrlege. Dei fleste har lyrikar og gav ut 12 samlingar, men so lett for å gli attende i «litteratu- har og gitt ut ei novellesamling og ren», det er so liketil.» gjendiktingar. Eg har her samla nokre sitat frå dagbøkene som gir Så kom Dikt i samling 03.03.83: eit bilete av korleis Hauge såg på «Merkeleg. På same tid som jamal- diktinga til Lie, og på Lie som ven dringane hans lydde etter svenske og samtalepartnar. tonar og slutta å bruke bilete, la Lie

16 seg etter ein fortetta biletrik lyrikk. han har vore i Oslo, fortel han ofte Eg synes eg ser at Bly har hatt my- om ulike arrangement der han traff kje å segja for han. Kanskje Lie er Lie saman med nettopp desse skri- endå djervare.» bentane: 05.05.73 skriv han: «1. mai. Stor Siste diktsamlinga Hauge kom- dag i Oslo. Såg togi, høyrde talane. menterer er Bergsto-år 05.09.90: 2. mai Vold, Økland, Lie og eg til «Las gjennom Bergsto-år av ATL. Hamar og helsa på . Forunderleg friske dikt! Nye ja, Bruka heile dagen. Og ein stor dag men ikkje berre det, men «nye» på og ein minneverdig dag var det! den måten av dei er onnorleis enn Og så venleg vart me mottekne, andre dikt. No er det noko som det vart alt som gildt var!» skjer med nynorsk lyrikk, han er Det er fleire notat frå møte der vorten fri den gamle bunaden, han dei to lyrikarane stakk innom til er laus og ledig. Berre eit døme, eg kvarandre, og om gleda ved å tek Vesle bekk. Det er godt! Det møtast: er mange.» 30.06.77: «Uventa. ATL kom her Travle bekk i dag. Han arbeider i Eidfjord, på Travle bekk som kjem forbi dammen i Leiro. Laut tena seg pen- og svint skundar bort gar, er tenkt byggja seg hus, segjer over botnens grus, han. Han var her berre 3–4 timar, du gjer ingen stans og din so kjøyrde han att, skulde på natt- fart, ditt stryk stel alt ditt sinn, skift kl 10 i kveld. Grei kar. Snakka og talar du, er det ramsande ein del um Cavafy/ Kavafis, greka- glatt og kort, ren, som han hadde lese i svensk umsetjing. Tykte det var makalau- inntil du ved grantreets rot se dikt. Lie har rett i det. Cavafy spring ned i ein kulp. var ein stor, merkeleg diktar. Og Og i dette avskilde, dunkle rom 22.09.1977: «ATL kom i kveldingi stansar du og gjer på di ferd eit ifrå Eidfjord, der han arbeider på brot, her talar du, ler du anlegget. Me gløymde ferjetidi, og frå botnens stein og opp til det vart so at han laut liggja yver til ditt boblande skum. neste morgon, då for han tidleg.» Hauge og Bodil stakk innom Så til venskapen: Lie og kona i Telemark, f.eks.: Lie debuterte rundt same tid som 16.04.1978: «…Eg helsa på ATL….. Jan Erik Vold, Einar Økland, Dag Lie vilde me skulde sjå innum han i Solstad, Paal-Helge Haugen og Seljord dagen etter….. Bodil og eg Kjartan Fløgstad. Hauge omtalar tok bussen til Seljord……. Torvund dei ofte som «dei unge», og når tok mot oss …… og han kjøyrde

17 vilde eg ikkje gjere noe eg vart 80 heller. Men dra burt ein eller anna stad tykte me at me laut gjere. No høver det soleis at ATL og har same dagen, og det er visst eit halvt år si- dan kona hans ringde og slo på me fekk koma til Seljord den 18. au- gust, dei vilde i alle fall halde eit lite lag, be nokre forfattarar i alle fall. Ja, kvi ikkje, tenkte me. Og drog. Det var fint ver, og den nye V.W. Arvid Torgeir Lie. Foto: Gyldendal Norsk Forlag. vår gjeng lett. For lett, yver Hau- kelid stod nåli yver 90. Eg skynar oss til Lie. Nytt hus, upp der Kiv- kor snart det er å køyra for snart, ledalen stikk inn, rett under Skor- når bilen er god og vegen er breid venuten. ATL hadde bygt som ein og strak. kar. Me såg oss um, og fekk mat Dei fleste gjestene var komne, og kaffi.» då me kom fram under Skorve­ Eit av dei siste notata om Lie er nuten, der Lie har heimen sin. Kjell frå dei fyste augustdagane 1991: Heggelund og kona, Einar Økland «Fyrr me skulde ha middag, kom og kona, Torvund og kona; Fløg- ATL frå Geilo, han hadde vore med stad var åleine, Guri Vesaas kom ei i kappspringing der um dagen. stund etter oss. Av dei bedne var Sprunge 15 km. Etter riksvegen i det berre Vold og kona som ikkje steikjande sol og vunne sin klasse! kom. Arvid var 50 år, eg 80. Han er no 53 år! Snakk um ener- Det vart ein hyggjeleg kveld. Ik- gi! Me fekk no prata litt «fag» um kje talar, ikkje skåling (rusdrykk var kvelden og neste dag. Lie set seg der ikkje), men god mat og forvit- godt inn i det han les og er mykje nelege samtalar.» vithuga. …..» Slik eg les desse utdraga fra Eit siste døme på tilhøve mellom dagbøkane ser eg at Hauge sette Lie og Hauge er notatet i dagboka stor pris på Lie som lyrikar, som om 80 års-dagen til Hauge: praktikar og ikkje minst som ein «Det høvde slik: Eg har aldri høgti- «vithuga» godt orientert yngre da min eigen åremålsdag, slikt for samtalepartnar. me ikkje med i min heim. Og det

18 HELSING TIL VENELAGET FRÅ BODIL CAPPELEN av Olav Ljones

Året 2020 har endra på my- kje i smått og stort og ikkje alt heng saman med covid-19. Bo- dil Cappelen starta med å bu i Tønsberg sentrum i det som heiter Svend Foyns arbeider- boliger. Etter å ha vent seg til å nytta rullator, fann ho ut at ho ville flytta på seg til Sem Bo og Servicesenter i Sem (Tem- sengveien 18, 3170 Sem) no- kre kilometer vest for Tønsberg sentrum. Eg var ein tur og vitja Bodil her om dagen. Eg fekk sjå at Bodil har fått ei romsleg og grei leilegheit med stove med kjøkenkrok, soverom og bad og med ein koseleg balkong. Bodil har fått ei romsleg og grei leilegheit. Det er mat å få i kafeteriaen om ein vil ha det. På kort tid hadde Bodil fått fleire gode vener og naboar. Om føtene til Bodil ikkje er like raske som tidlegare, er hovudet, husken og humøret det same gode. Bodil helsar til alle Haugeve- ner i Venelaget. Det skal og nemnast at i 2020-utgåva av Joleheftet «Juleroser» er eit særs fint skriftstykke av Bodil Cappelen og Randi Fuglehaug, med fine bilete av biletteppe som Bodil har laga og med eit Haugedikt. Bilete av forsida og den sida med Haugediktet - Vev meg eit teppe og Bodils teppe - Vegen mot havet.

19 20 21 ROSER, TORNAR OG ROTI I KJÆRLEIKEN av Arne Skjerven

- Rettferd skal ein ta ålvorleg, som Tornane stikk nok, men rota: Ho kjærleiken, skriv Olav H. Hauge. er berekrafta og festet. Ho klen- Ja, alvoret skal ein ta på alvor. gjer seg hardt om berget, hard - Elsk, så vert di likbåre ljuv som som ei mager jentehand. Det er ei vogge, skriv han vidare. Altså, rota som gjer liv og gjev liv, ho er kjærleiken er ein berebjelke i heile renningen i veven, ho er rennin- livet. Men Hauge hadde også eit gen i livet, ho gjev livsfeste, ikkje sideblikk på kjærleiken, eller dei berre der du står og går, men også som han kunne vera glad i, altså i tankane. Slik finn me det i det jentene. - Plomar som du handfer, flotte kjærleiksdiktet til kjærleiken vert fyrr mogne, men aldri so fine hans, Bodil. I diktet Teppet, som som dei som får hanga i fred. Slik han skriv til Bodil, er renningane er det med kvinnfolk og. Eller i syner og draumar, renningane er lette vendingar vidare: - Akk, um også vind, og alt dette skal verta til ein berre kunde falla i kvinnearmar teppe, som ein kan breia om seg utan å falla i kvinnehender! Men og sveipa seg inn i, også i svevnen. alvoret er der likevel, som i diktet Det vernar mot kulden, ein brukar Klunger. Denne planten med ro- det som segl vidare i livet, heilt til ser er eit teikn på kjærleik. Rosone endes. Jau, rosene er fine, men det har dei sunge om, skriv han. Men som bitt livet saman, røtene, er det han vil syngja om tornane og roti. finaste.

22 VÅRNATT I 1974, HJÅ OLAV H. HAUGE av Jarle Fanebust

Våren 1974 var siste halvåret mitt på gymnaset. Eg var kamerat med Jens Morten Haukaas. Me gjekk i parallellklassar på Voss. Eg hadde vore med han ein eller fleire gonger til Ulvik, og møtt Olav H. Hauge før. Men den- ne kvelden var me inne hjå OHH lenge utover natta. På den tida skreiv eg ned ulikt som hende meg. Og denne kvelden i månadsskiftet april/ mai har eg gjeve att nokså detaljert. Det var slik eg skreiv det ned den gongen, tett inn på 19 år gamal. Og eg har ikkje endra på det. Som det heiter: «Bruk ikkje sandpapir, der visshøv kniv har skore ...». Kor visshøv den kniven har vore, kan nok diskuterast, men eg har ikkje finpussa det eg skreiv - so det kan no vera eit tidsbilete.

Tysdag 30. april, kvelden. Jens og vatna. Slangen går bort under eit eg går opp snarvegen. Me tek det tre og er festa til ei hagesprøyta. med ro, går over kyrkjegarden. Hoggestabben står i tunet. Og eit Der er ei ny grav. Og me ser på lite rundt bord: ei tønna med ei hengjebjørka. Alt er grønt og fint. jernplate på. Me bankar på døra. So opp gjennom hagen til Hauge. Ikkje svar. Jens går inn. Ingen der. Han har fått ny staur, impregnert. Nei, Jens trur Olav er borte hjå ein Skal setja opp nytt gjerde. Den nabo og ser Onedinlinja, ein en- gamle notgarden ligg noko nede. gelsk fjernsynsserie, for han hadde «Men han sa etterpå», fortel Jens, sagt at Jens måtte følgja med i den. «at han kunne visst greidd seg med Klokka er halv åtte. Så me går eigne stokkar, for dei var dyre dei rundt og ser oss om. Ser på eple- frå byd’n.» Me går under epletrea. trea. På eit tre veks det blomster Der er blomster somme stader. Og rett på sjølve stammen. Me går inn mykje som er i ferd med å springa på låven. Der er laupar, to nye og ut. Hagen her er ikkje stelt. Hau- to gamle. Og eplekassar. Ei vekt. ge har ikkje klypt greinene. Me Hesjestrengbuntar. Jens ser etter kjem opp til det gule huset. Ein om der er hesjestreng på ein pinn. benk står framfor. «God å sitja i», Han meiner han har sett det ein seier Jens. Hauge fekk teikningane gong, men finn han ikkje no. To av ein prest eller noko slikt. Tysk kjerrer er her. Når bilen frå Gart- type. Veldig god benk. Og so lagde narhallen kjem inn på tunet, trillar han to. Under eit vindauga heng dei kjerrene ned låvebrua. Løfter eit fuglebrett. Me går på oppsida me blikket inne på løa, ser me rett av huset. Der er stor hage ovanfor. opp i takhellene. Me let att etter Fine tre. Ei åkerrand som han har oss. Luka til siloen er vanskeleg

23 å få kroken opp på. Her står to islendaren inn. Me går inn i sto- strengbuntar. Ei selja hadde vakse va. Kaminen. Og so ein benk. Ein inn i ein av dei. Og Olav hadde stol med leselampe over. Og bord måtte hogga ho ned. Me går bort med tre stolar rundt, ei bokhylla til huset att. I skuret utanfor, ved ved bordet, full av bøker. Kråska- trappa, heng ei sag og ei skredla pet med ambaren opp på, som til å skremma fuglane med. Og ei på biletet. Vindauga mot fjorden, jakke og ein islendar på veggen. kvite gardiner. På bordet er mange Og ein islendar heng på rekkver- pennar, gul duk, nokre skåler med ket. Nede ved trappekanten står blyantar og slikt. I ein krok står ei ein løvetann. Kunne lett vorte trak- hylle. På den ein platespelar. Ein ka på, men er det ikkje. Me går høgtalar på veggen. Og så mellom nedom huset. Ser på trea. Slangen vindauga og bokhylla over bordet: til vatninga kjem or kjellaren. Ut Astrup-biletet Vårnatt i hagen. På kjellardørsglaset. Hauge set ei pla- den andre veggen, motveggen til te for om vinteren, seier Jens. Jens vindauga: Det biletet han fekk sa- malte huset i fjor sommar. Han har man med Kritikarprisen, eit tresnitt sett namnet sitt høgt oppe under truleg. Nokre småbilete på ein takskjegget. Me ser på nokre staur tredje vegg. Attved vindauga: eit som Hauge har hogge. Og står ved fotografi, ser det ut til å vera, - i glas tekkja og lyder. Alt er stille, stille. og ramma: ei blåklokke mot måne- Einast fuglane som syng. Ein hund kula. Tømmerveggar. Olav Hauge gøyr ei stund. Og so stille att. tek på seg ei jakke. På stolen ligg «No kjem vel Ola snart», seier to eksemplar av Syn og Segn nr. 4. Jens. Og so ser me bortetter vegen. Nett kome. Jens og eg har ikkje sett Der kjem han. «Hei», seier Jens. dei før. Hauge har site og sett over «Håh», seier Hauge. Han høy- dei fire dikta han har omsett av rest glad ut. Eg kjem og framom Paul Celan. Dei er trykte der. Han husnóve, står attved Jens. «Hå, der gjev Jens og meg kvart vårt. Om er Fanebusten og», seier Hauge. me les noko i dikta. Eg seier: «Det Han kjem burt til oss, grøn skjorte ‘Salme’ var eit merkeleg dikt». «Ja», og brun bukse. «Eg var bortom og seier Hauge, «det er eit av hans så Onedinlinja», seier han, «eg såg mest berømte, ingenmannsrosa, det tilfeldigvis i Dagbladet at det die Niemandsrose». Jens spør om skulle vera i dag, og ikkje i morgon han har omsett noko meir. Hau- som vanleg, for då er det 1. mai. ge seier: «Nei, det er no det som Ja, det var harde tider. Dei hadde kjem i amerikanummeret då, veit det stridt. Men de må koma inn». du. Det kjem vel i mai, ja i mai, plar Jens går inn, so Hauge og eg. Olav koma i slutten av den månaden, H. set treskoa utanfor døra og tek ja det er berre eitt nummer som

24 har kome hittil i år. Ja, Paal Brek- ‘Glassbutikken’ og eitt til. «Kjem ke sa: ‘Jeg kjøper aldri tidsskrifter. Jacobsen med ny samling snart?» Om de ikke vil sende dem til meg, Men Hauge veit ikkje: «Kan hen- får det bare være, - jeg kjøper ikke da? - han har no vore og reist i tidsskrifter’.» - «Men det kunne no Nord-Noreg no, med Vold, - jau, vera lett for han å seia, han som det hadde visst gjenge fint det». bur midt i byen, der kan ein no Eg nemner den islandske om- lesa tidsskrifte aller stader», seier setjinga i samband med denne Hauge, «når ein bur lenger vekke amerikanske, eller kanskje var det må ein fint betala for dei.» Me sit Hauge sjølv som kom inn på det. ei stund. Hauge seier: «Såg de den I alle fall hadde eg høyrt noko frå artikkelen i Dagbladet i dag? Den det på radio. Jau, Hauge hadde sett av Jon Hellesnes om Libertas og den boka, for Stegane hadde hen- Aristoteles. Ein god artikkel. Eg plar ne. Og då han var i Bergen hadde no ikkje klyppa ut so ofte desse han snakka med ho som var lektor artiklane, men eg trur eg vil klyppa i islandsk ved universitetet. Ho var ut denne». Han går litt att og fram ikkje nøgd med omsetjingane. Og på golvet, og det dyn i kaminen, det var ikkje Idar Stegane heller. som i diktet ‘Golv’. Han syner oss For i Hauge sine dikt hadde språ- antologien: «La tusen blomster ket vorte mykje meir blomstrande, blomstre». Den er nett komen. Her men mange av dikta hans er meir er tre-fire dikt av Hauge. «Men ik- kaldsmidde. Og ho lektoren i is- kje alle er direkte politiske i den- landsk sa at den omsetjaren var ne samlinga», seier Hauge, «men ein heller ring lyrikar sjølv og. «Jau, sjølvsagt: det forlaget er vel stifta Orgland likte han kan du vita», sei- på eit slag politisk grunnlag, eg veit er Hauge, «Orgland har no omsett der var somme som ikkje ville sen- noko av han, òg … men denne da inn av den grunn». - Frå bordet Orgland», held han fram: «nokon mellom kråskapet og bokhylla tar hadde vitja Ivar Orgland ein kveld, han ned siste nummeret av tids- då hadde han berre lese eigne dikt, skriftet Massachusetts Review, ei heile kvelden, ikkje gjort anna.» tjukk bok. «Ja, dei har god råd i Men attende til denne islandske Amerika», seier Hauge, «ho kjem omsetjinga. Hauge er halvt sint, med fire tjukke bøker i året». I dette og seier: «Der er berre to nynor- nummeret som han har fått tilsendt ske lyrikarar, og det er Tor Jonsson av Robert Bly, har Bly sett om to og eg. Det er so fint uttenkt. For dikt av Hauge. Det er: ‘Eg ser på det er ikkje gjort på måfå. Nei, dei stempelen på fyrste brevet ditt’ og vil ikkje ha noko med gamlelandet ‘Tid å hausta inn’. Eg les litt. Og å gjera, deira kultur er berre deira her er sett om av Rolf Jacobsen: eigen. Dei vil ikkje vita av det at

25 islendingane kjem frå Noreg. Og seier Hauge og ler. «Me var alle nynorsk som ligg so nær opp til stader, innom kinesisk dikting mel- islandsk, vil dei ikkje vita av. Eg veit lom anna. Eg veit ikkje kva student­ islandske lektorar som har vore i ane fekk ut av det, men det var no Noreg, - dei har ikkje visst det var moro. Og det var ikkje eitt spurs- noko som heitte nynorsk. Nei, dei mål, då me var ferdig, ikkje eitt». skal berre vera seg sjølve. Ikkje vita Hauge ler når han tenkjer på den noko av nordmenn. Ein ser det hjå kvelden. Dei hadde vore hjå Steg­ Laxness. Eg har no berre lese det ane om dagen, drukke kaffi der. som er sett om av han. Han høgg Han bur i Fyllingsdalen. Deretter til nordmennene so snart han får hjå Georg Johannesen. Dei hadde høve til det. Slik var det ikkje før, snakka om målarkunst. Og bøker. då eg var ung, då sa endåtil dei Dei var vel brukte. Hauge hadde mest lærde på Island at ætteso- spurt om Johannesen hadde lånt gene var norsk/islandske. Dei var dei ut, dei var so velbrukte. Men komne frå Noreg». det var ikkje so mykje det. «Du fer So syner Hauge oss den franske finare åt med dei du», hadde Steg­ antologien. Her er Økland, Vold, ane sagt. - Og dei hadde snakka Johannesen, Obrestad (‘Strand- om dikting. Georg Johannesen song’ bl.a), Hauge, Haavardsholm, syntest ikkje Bjørneboe var nokon Jacobsen. Hauge går att og fram forfattar, at han skriv dårleg. Nei, på golvet, stundom ut på kjøkenet. Bjørneboe var ikkje noko. Derimot Me ser i den franske antologien. hadde Johannesen veldig respekt «Ja, eg var til Bergen», seier han for Jan Erik Vold. Når Vold retta og fortel: «Var no fyrst på Beyer noko i dikta til Hauge, so følgde og på Studia og kjøpte nokre bø- ikkje Hauge alltid Vold, men oftast ker». «Kva då?», spør Jens. «Nei, såg han at han hadde rett. Hauge det er’kje noko å snakka om», seier hermar etter Johannesen for Johan- Hauge, halvt fråverande som om nesen sa: «Jeg følger alltid Vold. - han mest ikkje hadde høyrt det. Han er så grundig. Han arbeider så Og held fram: «Og so var eg då intenst». Nokon hadde sagt til Jo- på Universitetet, hjå Georg Jo- hannesen at den siste boka til Vold, hannesen. Jau, salen var full den, den hadde vel Vold skrive på eit berre nokre få plassar att. Hadde blunk. Men då hadde Johannesen vel kanskje vore fleire om det ikkje protestert: «Nei, nei - han arbei- hadde vore for det politiske møtet, der grundig med diktene sine». So Libertas, den kvelden. Dei som var hadde dei no site hjå Johannesen politisk interesserte gjekk vel helst utover natta, for han hadde raud- dit. Men me prata no. Eg - og Jo- vin. hannesen prata. Om alt mogleg», Hauge hadde møtt Fidjestøl på

26 Universitetet. Kittang hadde han Hauge fortel at dei hadde ikkje sett. Men han hadde snakka grense­gang her hin dagen. Grensa med den svenske lektoren som et- skulle gå midt etter vegen. Det var terfølgde Johanna: «Ho var noko feilteikna i nokre dokument, men morsk. Johanna Schwarz var no i eit arkiv i Oslo låg dei riktige lin- blid og omgjengeleg, ho». jene. Dei hadde sagt at det ikkje Økland og kjem var noko å bry seg med, nokre til Hauge no med helga, dei skal på centimeter. So dei hadde avgjort slik rundtur. Og so ville dei koma det der og då. Og det stemde med til Ulvik laurdagen. Vidare til Voss garden som faren hadde sett opp. sundagen. «So eg får reia opp til – Jens og Hauge sit og pratar om dei ovanpå», seier Hauge, «ja, der ulvikingar. Hauge fortel om ein har no lege folk før. Jan Erik Vold han hadde lånt bøker av då han har no vore her tre gonger. Sist var liten. Hadde lånt kvar sundag. hadde han veninna si med seg og». Han hadde nokre søsken som var Jens er tørst etter sykkelturen, so strenge. Dei held til på bedehu- og han går ut på kjøkenet etter litt set. Hauge undrast korleis det vil vatn. «Ja, vent no litt, so skal eg gå med bokhandelen her nede no, finna noko sider», seier Hauge og om dei berre kjem til å selja bøker går ned i kjellaren. Me er ute på frå Luther­stiftelsen. Nei, det trur kjøkenet, eit stort kjøken, og drikk no ikkje Jens. «Nei du veit», seier vatn. Og ser oss so om inne i stova. Hauge, «han som var her før han Ser på bileta. I bokhylla: ordbøker selde no alt om ein annan, også i tysk, fransk, latinsk, gamalnorsk, … ja all slag slike blad …». «Krimi- riksmål, nynorsk, - Filosofisk lek- naljournalen», seier Jens. «Ja – har sikon, Litterært leksikon, Lyriske du lese i det, nei nei. – Det er so strukturer, Stil og struktur, Ord- grovt, nei nei», seier Hauge. «Har form-mening (på første sida står: du lese meir av Henry Miller?» Kjære Olav H. Hauge. Her skal du spør Jens. «Ja eg har no lese ein få lære meir om deg sjølv, helsing del. Eg trudde eg hadde lese alt, Willy), ei tjukk bok: World My- men Johannesen viste meg som- thologi, Poesi 14x14, Lyrikkboken, me som eg ikkje trudde var sett Norsk poesi. Hauge kjem att med om til norsk. Dei hadde kome ut tre glas og ei mugge. Slår oppi sider på eit lite kjent forlag. Men man- til oss og me smakar. Jens seier til ge les no Miller berre for pornoen, Olav H. at eg ikkje har smakt sider ikkje for filosofien hans». «Ja, dei før. Me set ned ved bordet. Eg sit var utlånte på Voss», seier Jens. «Ja på den stolen nærast leselampen det trur eg nok» seier Hauge. «Jo- og vindauga. Det byrjar mørkna hanna likar slike bøker», seier Jens, ute. «eg har snakka med henne om

27 det.». «Ja, det vil eg nok tru», seier boka som er skrive om Nijinskij. Hauge, «for katolikkane er ikkje Hauge går att og fram på golvet. so trongsynte soleis. Du høyrde Me kjem til å snakka om ‘Og- no berre den historia ho fortalde mund rid heim’. «Har eg ikkje for- då eg var der, då me åt middag tald deg om Ogmund ?», seier Jens. hjå henne». Me drikk sider. Hauge «Nei». Og so fortel Jens og Olav H. hentar mugga att og fyller opp i til saman. Om ulvikingen Ogmund oss og seg sjølv. Det mørknar ute. som var pilegrim. Hauge seier: «Eg Eg seier: «Det er eit dikt eg har sa ein gong til Amlie, det var for 25 lurt litt på, det om Vaslav Nijin- år sidan, at eg hadde lyst å skriva skij». «Ja», seier Hauge, «Dieu de om Ogmund. Og so gjekk det 25 la dance, det var franskmennene år og eg skreiv det. Men i diktet som gav han det namnet.» Eg sei- står det at han rid over steppene i er: «Når eg les diktet så fortel det Ungarn. Eg oppdaga først etterpå om ein Kristusfigur …». «Ja, han at det ikkje er heilt rett. Han tok ein identifiserte seg med Kristus», sei- annan veg har dei funne ut. Men er Hauge. «Eg las om han i lek- eg retta det ikkje. Og eg sa det til sikon», seier eg, – “denne Kristu- Georg Johannesen, og han sa: ‘Du sidentifikasjonen, var det før eller gjorde rett, du gjorde rett’.» Og etter han vart sinnssjuk?» Hauge Hauge hentar Ulvikbøkene. Der seier: «Det spørst no om han var står det om Ogmund. sinnssjuk, i alle fall skreiv han i Me kjem på prat om mykje. Også denne tida noko av det største fransk litteratur. Det er Hauge som som nokon gong er skrive, - noko kjem inn på det, for no driv han og so ... djupttrengjande. Det er ikkje les ei fransk litteraturhistorie som litteratur, det er .... Vent litt so skal er sværande god, ei han kjøpte på eg henta boka ». Og han går inn Studia. Han hentar boka, ei tjukk i biblioteket. Kjem attende med bok. Og so går han ut att i biblio- to bøker: «Ja, det spørst no om teket og hentar inn fem–seks bø- han var sinnssjuk. Høh, dei leksi- ker, fransk litteraturhistorie det òg. konforfattarane, dei skjønar ingen Men her er det teke med mange ting. Her! - denne boka har eg leita utdrag og dikt frå verka slik at det etter i 25 år og so fann eg henne vert mest som ei lesebok. Han står tilfeldigvis i ein forretning i Oslo.» og flir meg ei og ei. Seier noko om Han gjev boka til meg. Det er The kvar bok. Og me kjem på snakk Diary of Vaslav Nijinsky, Panther om Marcel Proust. Hauge går att forlag. Hauge: «Det er noko med og fram på golvet og fortel: «Det det største som er skrive». Eg blar var ein rikmannsson, aristokrat. i boka. Hauge har streka under Men han gjorde det liksom ikkje mange stader. Hauge har også den til noko, gjekk berre og dreiv. So

28 las han ein engelsk kunstkritikar. og prata ei heil stund. Hauge fortel Og alle dei bileta han skreiv om, om far sin. Han var kårkall og so reiste Proust og såg. Det kunne bygde han seg dette huset. Før han vera i dei mest bortgøymde klos- bygde i tredve­åra, budde ein an- ter. Han hadde tenar med seg. Når nan mann her. Hauge hugsar han han tok inn på gjestgjeveri, leigde godt. Han sette trehesjar ned i jor- han også romma attved, og gjerne da tidleg, og venta so på at graset dei ovanfor og nedunder også, so skulle veksa. Og medan han venta, det skulle vera heilt stille. Og han sat han i solveggen og song salmar. sat og hugsa og skreiv.» Hauge ler. «Eg hugsar ein gong eg I eine boka ser eg det står om var nede i skykkja hans. Der var Gerard de Nerval. «Du har nemnt ei bok, og eg spurde om eg kunne han i eit dikt -» seier eg. «Jau», sei- få henne. - Jau. Og so snudde han er Hauge, «Nerval …», men byrjar seg mot far …» - Hauge snur, går i staden å fortelja om Hugo, «ein nokre steg bortover, og står med stor diktar, han hadde slik makt ryggen mot oss - «og so sa han over orda». Klokka går mot tolv, og etterpå: ‘Ungdommen har godt av me drikk sider. «Her var forresten at lese slik litteratur’». Og Hauge ein franskmann her», seier Hauge, snur seg og ler. Og so fortel han om «ein fransk lyrikar, og so var han Daue. «Ja, David var no namnet, champion på sykkel». Han leitar men det vert Daue i Ulvik. - Han inn på rommet om han finn boka var løyen ser du, for prestekjerrin- hans, men gjer ikkje det. ga fekk, eller skulle ha, ein unge. Men natta lid, og me finn at me Med det same han høyrde det so må sjå oss ned att. Hauge føl oss sprang han alt han kunne den lan- ut på trammen. Jakka heng på spi- ge vegen til lensmannen og sa at karen. Me går ut saman. Månen er det var ikkje hans skuld at ho skulle framme, stor, om lag tre fjerdepar- ha ein unge.» Me ler av soga. Om- tar. Me står ut for tekkja og pratar. sider tutlar me ned att. Hauge går Skimtar andletet til Hauge i mørket. inn døra. Då eg snur meg er det Taket skyggjer for månen her. Hau- tomt ut for huset hans. Jens og eg ge meiner det er best å gå ned ve- går ned gjennom hagen. Me legg gen, men Jens seier han er so kjend oss i rommet til Jens. Det var fint med å gå ned hagen. Me går bort å stå der utanfor huset og prata i kanten av hagen, på den plassen med Hauge. Månen skein, den var dei hadde bål olsokkvelden, før i eit lite vinddrag. Og me tre i der tida. Det er ei vårnatt, månen, ep- i kanten av hagen i halvmørkret. letrea, plommetrea. Elva susar. Og Andleta har noko eige over seg då. det er stille, stille. Me vert ståande

29 KVASSHOVDEN OG FAGERVANN av Olav Ljones

Kvasshovden er eit velkjend fjell i Ulvik som er eit rimeleg populært turmål. Det vert årleg arrangert motbakkeløp frå Brakanes og opp til toppen. Fagervann er eit skogs- vatn i Nordmarka litt vest for Mari­ dalen. Fagervann er eit fint vatn og eit populært turmål. Kvifor nemna desse to geogra- fiske stadane i overskrifta? Det har seg slik at eg nyss oppdaga at ved Fagervann er det sett opp ein pla- kat med eit dikt av forfattaren Jan Jakob Tønseth. So litt tilfeldig la Johan Børsheim ut eit bilete på sosiale media frå Kvasshovden med ein dikt-plakat med eit dikt av Olav H. Hauge. Det er eit fint tiltak å plassera slike dikt-plakatar i turområda. Å vera ute i naturen gjer godt for sjela, Dikt på Kvasshovden.

og ein er sikkert særleg mottakeleg for å gle seg over god lyrikk. Tønseth og Hauge var av to ulike generasjonar. Dagboka som Olav H. Hauge skreiv gjev oss høve til å følgja med på korleis Olav følg- de med på nye forfattarar. I februar 1978 skreiv Olav i dagboka side 427 bind IV: «Jan Jacob Tønseth: SYNLIGE DIKT. So kjem det diktarar att. Minner om Trakl. Språket fast, kon- sist. Drag av Gill. Jau det finst voner for norsk lyrikk! Minste motstands lov gjeld ikkje for ein god diktar. Dikt ved Fagervann. Strid! Tolmod!»

30 Når ein søkjer i den elektroniske åndelege verde. Det gjev von. At databasen over boksamlinga etter sume er onnorleis enn dei mange. Olav H Hauge finn ein ikkje bøker Det indre liv, ikkje berre det ytre! av Tønseth der, men fleire avisut- Livet er eit kompromiss. Prestane i klipp. I Dagboka i bind IV side 423 Bergen driv ut djevlar og demonar. skriv Olav ein gong til om Tønseth: Ja det trengs. Dei er på ferde, det er «Jan Tønseth: SYNLIGE DIKT Det som me ser det. Parapsykologane er ein god diktar. Godt sume held er ikkje so visse på det at det ikkje fram i gamal tradisjon, har sans for finst ånder og demonar til».

Det er ikkje berre på Kvasshovden at det er plassert ut dikt. Utplasseringane på stien Kvasshovden opp er som fylgjer: 1. Fjordpensjonatet - Din veg 2. Likvegen, i frukthagen - Grøne eple 3. Krysset med Sponheim - Ogmund rid heim 4. Leheim - I dag har graset vorte grønt 5. Aosen, husmannsplass - Her har eg butt 6. Åbar, ved elva - Eit ord, ein stein 7. Lia over Litlastøl i granskogen der, - Granskog 8. Rundt Gunnarseter - Skeiserenn 9. Myra ved linja - Yver hengjemyri 10. Toppen - Til eit fjell

31 På Gunnarsete er diktet Skeiserenn utplassert. I vår tid med mykje toppidrett er dette eit tankevekkande dikt.

SKEISERENN Du startar i lag med storskridaren. Du veit du ikkje kan fylgja han, men du legg i veg og brukar all di kraft og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg, glid i frå deg, glid ifrå deg – Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skalmfult med det same. Til det kjem ei merkeleg ro yver deg, kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt og kappestrid med deg sjølv. Meir kan ingen gjera.

32 KORT OM SKRIBENTANE I DETTE HEFTET

Steinar Bergo Fødd 1948, frå Ulvik, cand.philol. Tysk hovudfag, norsk mellomfag og engelsk grunnfag. Lærareksamen. Arbeidd i grunnskulen og vidaregåande. Jarle Fanebust Fødd 1955, frå Nordhordland, på grensa til Sogn. Ar- beidde på Lindås gymnas. Marit Hafting Fødd 1948 i Asker. Busett på Voss. Barne- og ungdoms­ psykiatar. Pensjonert overlege og forskar. Øystein Hide Fødd 1975, busett i Ulvik. Universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Bergen sidan 2004. Faglitterær forfattar- og omset- jar. PhD-student i nynorsk skriftkultur ved Universitetet i Oslo, med eit prosjekt om Olav H. Hauges dagbøker. Ruth Lillegraven Fødd 1978, kjem frå Granvin i Hardanger, og bur no i Lommedalen i Bærum. Ho debuterte med diktsamlinga Store stygge dikt i 2005 og har sidan gitt ut ein rekke bøker for barn og vaksne, blant anna diktsamlingane Urd (Brageprisen 2013), Sigd (Nynorsk lit- teraturpris 2016) og no sist Dette er andre dagar (2020). Ho har også gitt ut krimromanen Alt er mitt (2018) og skrive fleire teaterstykke. Olav Ljones Fødd 1946, bur i Oslo. Samfunnsøkonom, no pensjonist frå Statistisk sentralbyrå. Leiar i Venelaget Olav H. Hauge. Arne Skjerven Fødd 1944, busett i Ulvik. Tidlegare lærar. Ein av ski- parane av Venelaget og pådrivar for Haugestøtta i Ulvik. Forfattar av fleire Haugebøker. Skribent i aviser, m.a. Hordaland. Aktiv tillitsmann i Noregs Mållag.

KONTAKTINFORMASJON TIL MEDLEMMANE Kontakt vil vera lettare om vi kan få e-post adressa til medlemmane. Dei som ikkje har sendt inn, kan senda til leiaren Olav Ljones [email protected]

33 År Prisvinner Antall bøker i samling Antall omtaler i dagbok BOKSAMLINGA TIL OLAV H. HAUGE av Olav Ljones 1903 Bjørnson 10 108 1907 Kipling 1 22 Olav var ein lesande forfattar hei- betre kjend med Olav H. Hauge 1908 Eucken 1 0 1909 Lagerlöf 2 4 le livet, og han etterlet seg ei stor og litteraturen som han omgav seg 1911 Maeterlinck 1 0 boksamling som han hadde samla med. 1913 Tagore 3 7 i bustaden på Rossvoll. Det er klart Som eit døme på korleis ein kan 1920 Hamsun 20 118 at diktarverket er det verkeleg store leita, har eg i denne runden sett på 1921 France 4 17 som Olav etterlet seg. Det er og særs lista over forfattarar som har vunne 1927 Bergson 2 15 mykje av verdi av tankar og observa- Nobelprisen i litteratur og sett om 1928 Undset 2 16 sjonar i dagbøkene, ikkje minst om desse forfattarane er med i bokba- 1929 Mann 6 42 bøker som Olav las og forfattarar sen etter Olav H. Hauge. 1931 Karlfeldt 1 2 han møtte. Det å ha boksamlinga Av dei 112 prisvinnarane på lis- 1948 T.S. Eliot 14 180 rundt seg gav Olav mykje inspira- ta over Nobelprisvinnarar fann eg 1949 Faulkner 7 11 sjon og grunnlag for tankar om for- at 46 av desse er med i boksam- 1950 Russel 5 62 fattarskap og særleg poesi. linga til Hauge. Det er mykje som 1951 Lagerkvist 1 20 Boksamlinga blei etter at Olav kan tyda på at Hauge ikkje var ein 1952 Mauriac 1 19 H. Hauge døydde, gitt til Ulvik he- slik som skaffa seg bøker av prisvin- 1954 Hemingway 7 28 rad av Bodil Cappelen. Ulvik herad narane først når prisen vart delt ut. 1955 Laxness 3 40 oppretta ei stifting - Haugestiftinga For meg ser det ut som at Hauge og 1956 Jimenez 2 9 - som er eigar av boksamlinga. Hau- Det svenske akademi som deler ut 1957 Camus 6 13 gestiftinga har deponert boksamlin- prisen, i mange høve har same syn 1958 Pasternak 2 8 ga hjå Haugesenteret der samlinga på kva som er litterær kvalitet. Det 1959 Quasimodo 3 9 1960 Perse 5 8 er stilt ut. kan vel vera litt ulike syn på prisen 1964 Sartre 7 23 Ulvik folkebibliotek tok boksam- til Bob Dylan i 2016 - 22 år etter at 1966 Sachs 7 23 linga frå Hauge med i si elektroniske Olav døydde. Det er verdt å merka 1967 Asturias 1 8 bokdatabase. Her ligg det open til- seg at Olav hadde skaffa seg fleire 1969 Beckett 6 12 gang til boktitlar, forfattarar og no- bøker av Bob Dylan mange år før 1970 Solzjenitsyn 3 8 kre andre opplysingar. For dei som Dylan fekk prisen. Det er og klårt at 1971 Neruda 6 15 er interesserte i å kjenna til kva for venen Jan Erik Vold var ein døropnar 1973 White 1 0 bøker Olav hadde, kan ein gå inn på inn til Dylan. 1974 Johnson 1 12 denne databasen og leita seg fram. 19. desember 1971 skriv Hauge i 1974 Martinson 7 15 Boksamlinga er lagt ut, og kan dagboka; «Bob Dylan segjer visone 1975 Montale 6 4 søkjast opp gjennom: hans er um ingen ting. Javel. Men dei 1980 Milosz 3 3 www.nynorsk.no/samlingane/ er, då kan dei ikkje vera om ingen 1981 Canetti 9 27 olav-h-hauge-boksamling/ ting. Eg likar visor (eller dikt) som 1982 Marquez 1 1 Eg har hatt stor glede av å bla er um noko óg. Kvifor skal ikkje ei 1986 Soyinka 1 0 elektronisk i basen. Det er mange vise vera um noko? Likevel som um 1987 Brodsky 1 2 måtar å nytta denne basen for å bli ingen ting?» 1990 Paz 1 3 1995 Heaney 3 2 1999 Grass 3 11 https://ulvik-fb.mikromarc.no/mikromarc3/search.aspx?ST= 2008 Clézio 2 2 Normal&Unit=14876&db=ulvik-fb 2011 Tranströmer 5 17 2016 Dylan 4 4 34 År Prisvinner Antall bøker i samling Antall omtaler i dagbok 1903 Bjørnson 10 108 1907 Kipling 1 22 1908 Eucken 1 0 1909 Lagerlöf 2 4 1911 Maeterlinck 1 0 1913 Tagore 3 7 1920 Hamsun 20 118 1921 France 4 17 1927 Bergson 2 15 1928 Undset 2 16 1929 Mann 6 42 1931 Karlfeldt 1 2 1948 T.S. Eliot 14 180 1949 Faulkner 7 11 1950 Russel 5 62 1951 Lagerkvist 1 20 1952 Mauriac 1 19 1954 Hemingway 7 28 1955 Laxness 3 40 1956 Jimenez 2 9 1957 Camus 6 13 1958 Pasternak 2 8 1959 Quasimodo 3 9 1960 Perse 5 8 1964 Sartre 7 23 1966 Sachs 7 23 1967 Asturias 1 8 1969 Beckett 6 12 1970 Solzjenitsyn 3 8 1971 Neruda 6 15 1973 White 1 0 1974 Johnson 1 12 1974 Martinson 7 15 1975 Montale 6 4 1980 Milosz 3 3 1981 Canetti 9 27 1982 Marquez 1 1 1986 Soyinka 1 0 1987 Brodsky 1 2 1990 Paz 1 3 1995 Heaney 3 2 1999 Grass 3 11 2008 Clézio 2 2 2011 Tranströmer 5 17 2016 Dylan 4 4

Returadresse: Olav Ljones, Ostadalsveien 16, 0753 Oslo

STYRET I VENELAGET Olav Ljones, leiar - [email protected] - tlf 90 69 39 04 Marit Hafting - [email protected] - tlf 995 50 315 Guri Hjeltnes - [email protected] - tlf 452 30 353 Kamilla Systaddal - [email protected] - tlf 464 22 510 Ingebjørg Winjum - [email protected] - tlf 404 03 863

Varamedlem - Astrid Kløve Graue - [email protected] Kasserar Anders Opheim - [email protected]

Redaksjon for dette heftet: Marit Hafting, Olav Ljones (redaktør), Ingebjørg Winjum. AllkopiNetprint AS, Bergen • [email protected] • 55 30 www.allkopi.no AS, Bergen • [email protected] AllkopiNetprint