Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 1

samtideninnhold [2–2002]

02 Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk • Leder av Knut Olav Åmås

Jan Erik Vold 04 Som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke kan stjele • 21 Under Jan Erik Volds idoler• Jan Inge Reilstad

38 Det skulle handle om politikk • Bokessay av Tarjei Skirbekk 51 Den avpolitiserende miljøpolitikken • Ingerid S. Straume 60 Å skrive er en kjærlighetshandling • Paul Auster i samtale med Finn Skårderud 72 Corinne – kvinnenes grunnleggende modernitetsmyte • Toril Moi 84 De kongelige møter folkets eventyrlyst • Bokessay av Tore Rem 98 Reisen til tankens ukjente indre • 101 Jeg er middelklassen • Stein Mehren 102 Helt normal usikkerhet • Jaume Blasco i samtale med Roger Strand 110 Irving-prosessen: historie, juss og erindring • Odd-Bjørn Fure 126 Kultur og ukultur i Norges forskningsråd • Ellen Mortensen 132 Nårfilosofi blir biografi • Bokessay av Arne Melberg

Debatt 138 Pavlovske reflekser i skyttergravene • Jahn Otto Johansen 145 Søbyes suppe • Bent Sofus Tranøy

152 Om fotografen 153 Om forfatterne Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 2

leder Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk

Massemediene er et ufrivillig selvpor- alternative, mindre offentligheter. 40 000 trett av en nasjons mentalitet. Det ser mennesker kan utgjøre en langt mer innfly- [1] man klarere når man kommer telsesrik offentlighet enn 200 000 mennes- utenfra, som forfatteren Hans Magnus ker, som historikeren Rune Slagstad sier. En Enzensberger sier. I Norge er mentaliteten at leser er ikke en leser. Det mangler distinksjo- alt egentlig bør være for alle – alle TV-program- ner i måten norske medier forholder seg til mer, alle avisartikler, alle foreninger. Dette er sine lesergrupper på. Dette skaper en ustop- den behagelige middelmådighet, den feige pelig søking etter det gjennomsnittlige og ambisjonsløshet, forkledt som folkelighet. middelmådige. Det som da får dominere, er en Dette er den nivellerende forakt for det enkelte no-brow-journalistikk uten vilje eller evne til å menneske. Norge trenger medier som ikke ser skille mellom godt og dårlig, mellom vesentlig sine lesere, lyttere og seere som en masse. og uvesentlig på hvert av kulturens områder.

Dagbladets kulturredaktør Eva Kultursidene skal være en munn- Bratholm: «Det vil være en trussel skjenk. De skal sortere, sile og redi- [2] mot demokratiet dersom vi skulle få [4] gere fra et enormt mangfold av eliteaviser i Norge. Dagbladet gir folk det de informasjon og ideer, sier Thomas Steinfeld, vet de vil ha – og det de ikke visste de ville ha.» redaktør i Süddeutsche Zeitung. Kultur- Steinar Hansson, tidligere sjefredaktør i redaktørene må gå ut og bestille, sette i gang Dagsavisen: «Vi har en folkelig måte å lage debatter, drive dem fremover, vise at også aviser på i Norge. Tanta på Tveita skal kunne svært avansert stoff kan formidles i engasjert, lese alt.» Hvorfor er det bare makt-mette avis- tilgjengelig form. I nyliberalismens autoritære redaktører som snakker om elite og folk? De tid går en infantiliserende holdning overfor er suverene i sin identifisering av hva som er leserne hånd i hånd med av-politisering. folkelig. (Men i dag har tanta på Tveita dok- Kulturjournalistikk må igjen bli «en rapport torgrad i sosialpsykologi.) Vi som kritiserer fra fronten», stedene der kulturen griper inn i enkelte sider ved massemedienes praksis, er samfunnslivet og omvendt.All kultur må leses ikke interessert i slike skiller, vi peker på kon- ideologisk og politisk – da blir den farlig. På krete forbedringsmuligheter for norsk journa- samme vis må politikk og næringsliv leses listikk. Eller finnes de ikke? Siden mediefolk kulturelt. slutter rekkene på den mest avvisende måte hver gang de kritiseres? Hvilken kritikk er god Populærkulturens uttrykk behand- nok for norske medier? les nesten utelukkende gjennom en [5] glatt og slapp lanseringsjournalis- Viljen til opplysning er svært svak i tikk, iscenesatt av de store film- og platesel- de viktigste norske massemediene. skapene. Det må skapes et kritikk-språk for [3] Derfor må lesere som vil bli utfor- populærkulturen. De medier som ikke skjøn- dret politisk og kulturelt, også tenke i form av ner dette, sementerer alle skiller mellom Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 3

samtiden 2 2002 3

«høy» og «lav», som Helge Rønning sier. I ter- kulturer og samfunn, sier Jes Stein Pedersen, ningkastenes tid er kulturen blitt del av det redaktør i Politiken. utvidede idrettsbegrep. Store redaksjoner med veldige ressur- Norge er et samfunn der viktige del- ser må bruke mer av dem på å bringe offentligheter knyttet til kunst og [9] flere stemmer inn i spaltene. Langt [6] kunnskap skyr åpne konflikter. flere eksterne skribenter må inn på kultur- Meningsfeigheten og selvsensuren er utbredt i sidene i de største norske avisene, som i for medier, i kulturliv og i akademia. Disse svært høy grad fremstår som sluttede sirkler. Kultur- innflytelsesrike miljøene preges av små, over- redaksjonene i Aftenposten og Dagbladet bør siktlige kretser. De skyr det ubekvemme og greie seg med færre fast ansatte journalister og ubehagelige som kritikk kan føre med seg – bruke de innsparte midlene til å kjøpe tekster forståelig nok, når evnen til å skille sak og fra landets skarpeste skribenter. Ikke minst person er nesten fraværende. Taktikkeri over- den store, gjennomarbeidede kulturartikkelen for pengekilder og posisjonering på jobbmar- –essayistene er vår tids diagnose-settere og kedet skaper unnfallenhet og servilitet blant analytikere. Slik er essayet en form mellom kritikere, journalister og redaktører. journalistikk og litteratur, mellom vitenskap og Takhøyden for åpen kritikk og harde disku- kunst. Når de avgjørende sosiale og politiske sjoner må løftes. konfliktlinjene ikke lenger er synlige på uni- versitetene og i partipolitikken, må de synlig- Vi trenger kulturjournalistikk utført gjøres på kultursidene og i tidsskriftene. av kunnskapsrike enkeltmennesker [7] med stahet og integritet, folk som Allroundjournalisten som type ikke representerer noen andre enn seg selv og passer dårlig i kulturjournalistik- sine idealer. Den kulturjournalistiske hold- [10] ken. En kritisk kulturjournalistikk ning trenger større begrunnet selvtillit. står og faller med den selvtillit og det mot som Offentlig debatt trenger journalister som ikke kunnskaper og kompetanse fører med seg. går motstandsløst inn i en rolle de bekvemt Allroundjournalisten tror han kan gå inn i en kan skyve foran seg, den trenger journalister hvilken som helst sak – som om journalistikk som ikke skjuler seg bak liksom-objektivitet, var en metode og en teknikk som kan mestres sier Arne Ruth, tidligere sjefredaktør i Dagens og brukes uavhengig av sakkunnskaper om et Nyheter. Det er de enkelte viljesterke skriben- tema. Mange norske mediemiljøer er anti-intel- ter som gir sin avis en sjel og en pustemåte. lektualistiske i sin dårlig skjulte forakt for høy Journalistikkens autoritet og troverdighet er kompetanse og utdannelse. Manglende kunn- personlig, ikke profesjonell, som Göran skapsdyrking er grunnen til at det er forsvin- Rosenberg påpeker. nende få førsteklasses skribenter blant norske kulturjournalister. Det finnes ikke noe godt Kultur er ikke et emne eller et tema. språk uavhengig av innsikt i en sak. Kulturredaksjonene må slutte å se Utfordringen for dagens journalistikk er å få [8] seg selv som kunstformidlingsredak- ordene til å bety noe igjen. sjoner. Kulturjournalistikk er en tone, en atmosfære, en måte å se virkeligheten på. Kulturjournalistikken kan «kulturalisere» de øvrige redaksjonene i massemediene med sitt kritiske blikk, sin kulturelle optikk.– Den kan Knut Olav Åmås avdekke fortellingene som konstruerer våre Redaktør Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 4

Jan Erik Vold Somomfavnet å bli av en lommetyv som ikke kan stjele

[1] Begrepet roskompetanse Det er Georg Johannesen som har innført som er i stand til å bedømme hva den finner begrepet roskompetanse i norsk kritisk prosa. rosverdig. Det å avsi en rosende dom dersom Ordet faller på plass med en gang det er ytret, man ikke innehar kompetanse vedrørende det som et nyttig – og lenge savnet – begrep å ta man roser, er en latterlig og/eller uforskam- i bruk i dagens norske litteraturdebatt. met handling. Johannesen har ikke utredet dets betydning, Jeg vil ta opp tre sentrale aktører blant de men hans anvendelse av ordet, her i innled- som avsier dom om dagens norske litteratur, ningen til en bokomtale, hjelper oss på vei: lyrikken spesielt, vurdert ut fra bokverk de «Ros faller meg tungt da jeg tviler på min ros- har gitt ut. Kapitlet om første aktør er tidligere kompetanse.»1 presentert i dagspressen.3 Da dette impromp- Det tvetydige som kan ligge i å bli utsatt for tu innlegg, med innspill om en rekke disku- ros finner vi mer billedlig beskrevet i en sjonstemaer, ble møtt med taushet fra den lit- annen anmeldelse, der Johannesen undres om teraturforvaltning det er et angrep på, forstod han kanskje er inhabil vis-à-vis vedkom- jeg at den feil som rår ikke er en personfeil, mende forfatter: «Han skal i et intervju ha men en systemfeil. Som motstemme må man nevnt meg som en pioner. Det er rart: Som da enten ytre en god del mer enn man gjorde å bli omfavnet av en lommetyv som ikke første gang – eller tie. kan stjele.»2 Å tilby Samtiden artikkelen var et naturlig I klartekst: Å motta ros kan være greitt valg. Temaet «norskfagets forfall» ble introdu- nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans sert i den nye redaktørs åpningsnummer, Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 5

samtiden 2 2002 5

3/2001. Nærværende bidrag kan leses som en Stevens’ vakre linjer siteres i den ajourfør- oppfølger, vinklet mot lyrikkomtalens forfall. te utgaven av Harald og Edvard Beyer: Norsk De tre aktørene er: litteraturhistorie5 som et eksempel på hvilket • Professor i nordisk litteratur ved Universitetet heldig grep nordmannen Jan Erik Vold har i , dr. philos. Per Thomas Andersen om kortdiktet. (f. 1954), som i 2001 gav ut en ett-binds Som skriftleverandør hadde jeg ikke hjerte Norsk litteraturhistorie, fra norrøn tid til til å oppsøke Nordisk institutts korridorer på . Blindern og påpeke professorens blunder. Jeg • Hovedkonsulent i Aschehoug forlag, cand. regnet med at Edvard Beyer hadde kolleger i philol. Ivar Havnevik (f. 1941), som de siste miljøet som kunne hviske ham et ord i øret. 30 årene gjennom har stått for tre store dik- Såkalt stor er min forbløffelse 23 år senere, tantologier: Lyrikkboken. Norske dikt fra når jeg oppdager at etterfølgeren i de samme Bjerregaard til Mehren (1971); Sølvalder. Norsk korridorer, professor Per Thomas Andersen, i lyrikk gjennom 25 år 1962-1987 (1987); Den sin nyskrevne Norsk litteraturhistorie siterer store lyrikkboken. Norske dikt gjennom tidene samme dikt som «et eksempel på norsk haiku- (1998). diktning i relativt streng form».6 Det er ingen • Litteraturkritiker Øystein Rottem (f. 1946), bokanmelder som oppdager den professorale tidligere universitetslektor ved Københavns blunder denne gang heller. universitet, som har forfattet sluttbindene i Jeg har tidligere ytret at var jeg mer werge- Cappelen forlags Norges litteraturhistorie, landsk av meg, skulle jeg ha saksøkt professo- utgitt som et separat verk i 1996-97-98 rene på Blindern for tjenesteforsømmelse når under tittelen Etterkrigslitteraturen. det gjelder deres neglisjering av moderne norsk lyrikk.7 La meg minne om at det er et kvartsekel [2] siden Georg Johannesen la frem sin fagkritis- Per Thomas Andersens verk ke pamflett Om ‘Norges litteraturhistorie’ som problematiserer Beyers litteraturhistoriske Et av vestverdenens mest kjente kortdikt er grep. Dette var en modig gjerning og et nyska- følgende tre-linjer av amerikaneren Wallace pende verk, som i andre akademiske samfunn Stevens (1879-1955), det som innleder hans ville ha blitt epokegjørende. I Norge ledet det sekvens «Thirteen Ways Of Looking At A til én ting: sementering. Georg Johannesen Blackbird» fra 1917.4 På norsk går linjene slik: fikk avslag på sine søknader om ansettelse ved Universitetet i Oslo, klare faglige forbigåelser tyve snødekte fjell som er forblitt ukommentert. Johannesens det eneste som rørte seg vedholdende kritiske gjerning har fått lite var svarttrostens øye gjennomslag på våre nordiske institutter. Det er nedslående å se dagens professorer Diktet er oversatt til mange språk og kunne kal- med så valen vilje til nytenkning. Tross enkel- les modernismens «Über allen Gipfeln», med te forsøk på å sette den norrøne litteratur inn referanse til Goethes kjente nattesang. i en større sammenheng og å nedtone de stør- Undertegnede lanserte den norske versjonen i ste eksesser i omtalen av Wergeland og tidsskriftet Vinduet 1/1970. Senere har jeg pre- Bjørnson (som vi har i flerbindsverket til Bull sentert det i essaysamlingene Storytellers (1998) og Paasche), forblir Per Thomas Andersens lit- og Tydelig. 33 (1999). Diktet inngår som et usig- teraturhistorie et pensumrettet verk, uten nert «lån» (blant enkelte andre) i diktsamlingen noen innebygget forståelse av litteraturens spor, snø fra 1970, der samtlige dikt er på tre linjer. plass og mulige funksjon i dagens samfunn. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 6

6 samtiden 2 2002

Her skrives fint om enkeltdikt av Wergeland samarbeidsprosjekter: en diskuterende litte- og Obstfelder, men denne varhet for teksten raturhistorie der den ikke-romantiske perio- gjelder ikke i omtalen, eller mangelen på den vektlegges sterkere: før 1814, etter 1945. omtale, av en rekke av dagens poeter. Der det internasjonale perspektiv må være Det er i beskrivelsen av vår moderne lyrikk givet: sammenligne Wessel med Bellman, at Andersens verk er uakseptabelt. Å fare over Wergeland med Robert Burns, Uppdals og Helge Rykkjas poesi med modernisme med Södergrans modernisme. én setning på hver, å nevne og Den norske litterære anakronisme er så påfal- Øyvind Berg med knapt en boktittel, ikke lende at den krever et eget kapittel: Er det engang i personregisteret å ha en henvisning rundt 1980 mulig for noen poet å lansere seg til sentrale fornyere av norsk poetisk skrift som surrealist, et halvsekel etter at dét bålet som Olav Angell, , Nils Yttri var blafret ut? Hvorfor kom imagismen aldri – dette røper leseevnen til mann som ikke har til Norge? (Eller kom den, men uten navn på?) sitt feste i det tyvende århundres globale Hvorfor trives den lesemåte at en underdog- realiteter og språklige nyvinninger. forfatter som Sigurd Bodvar alltid skal holdes Nå kan man si: Det hadde ikke Francis utenfor? Hva med den samtidsdiktning som er Bull eller A.H. Winsnes, ei heller far og sønn ikke-jeg-orientert? Den politiske diktning med Beyer. Men det var dengang. Slik neglekt kan røtter i Vallejo og Brecht, skillingstrykk og vise- ikke bare pågå og pågå. Det er den nye forstå- diktning? Det norske prosadiktet, fra else som kaster lys over den eldre. Den unge Obstfelder til Hofmo og frem til i dag? Osv., osv. litteraturviteren Jørgen Sejersted har ikke Først og sist: Det fins et akutt behov for en rett, i sin spissmunnede anmeldelse i tids- sjanger-disponering av den norske bokheimen. skriftet Prosa, når han hevder at dette nok kan Vi trenger en norsk lyrikkhistorie, vi trenger en bli et bra verk, bare man foretar visse revide- norsk dramatikkhistorie, vi trenger en norsk ringer til neste utgave.8 essayhistorie. Vi må løsrive poesiens språk fra Hva Andersens bok med all tydelighet prosaens. Vi må sortere i de skuespillforfattere viser, er at utgangspunktet er feil. Det er ikke som er kommet etter Ibsen.Vi må få argumenter

Det er nedslående å se dagens professorer med så valen vilje til nytenkning.

mulig for én mann å ta på seg oppgaven å for at Gunnar Heibergs største innsats for skrive om den norske litteraturen fra runene norsk litteratur er hans artikkelprosa. til Bertrand Besigye. Særlig ikke når han Det er som man i de akademiske korridorer mangler et overordnet syn å formidle. Hvis er blitt enige om en litterær kánon det ikke skal Andersen ikke tror meg, spør Willy Dahl, som være mulig å skyve på. Det er som uventede hadde sin fulle hyre med perioden 1814-1972. vinklinger, nye lesemåter, tankesprang i tid og Eller Øystein Rottem, som har laget tre gryter rom ikke skal få slippe til. En strøtanke: ratatouille på norsk etterkrigslitteratur. Hvorfor har ingen skrevet rokokko i Norge Som tidligere norske litteraturhistorier er etter Johan Herman Wessel? Eller om det er også Andersens bok hovedsakelig blitt en noen som har gjort det – hvorfor får de ingen norsk romanhistorie. Hva vi trenger nå, er bonus for det? Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 7

samtiden 2 2002 7

Vi avslutter med gjettekonkurranse for den ve: den skal gi dikteren hans innsikt samtidig våkne leser: Hvem har skrevet følgende dikt? som den formidler erkjennelse til hans leser. (Ledetråd: Ingen hjelp er å finne i professor Andersens verk.) Ovenstående sitat, her sterkt forkortet, ble trykt som leder i Vinduet 1/1972 under tittelen Det hadde vært et stykke igjen. Men så «Litterær oversikt og kort sammendrag (fra ropte han folkene inn og noen Bjerregaard til nå)»9. Lederen består av brok- sa at det var for sent. Så jeg trakk kerfra Ivar Havneviks omtaler av ulike poeter himmelen til og sa at det var på høy tid for i hans antologi Lyrikkboken, som nettopp var det hadde lenge vært for mørkt til utgitt av Bokklubben. Lederen var signert en at vi kunne se hva som foregikk allikevel av bladets redaktører, K(jell) H(eggelund). iallfall på dén avstanden og at Kritikken er, meg bekjent, aldri blitt kom- det nok var like godt først som mentert. Iallfall har den ikke virket. Redaktør sist. Men så hadde han altså alt Havnevik har fått fortsette med å gi ut antolo- ropt folkene sammen og det gier der han presenterer norske poeter i bur var ikke noe vi kunne gjøre så vidt jeg som eiendommelige foreteelser i sin selvbe- kunne se. Så vi ble sydd inn i mørket. staltede lyriske have. Skjønt selvbestaltet gjelder ikke riktig for den første antologien, som bygger på det pen- [3] sumutvalg for landets norskstuderende som Ivar Havneviks verk ble gitt ut som et mursteinstykt stensiltrykk på 1960-tallet,10 blant studentene kalt «Telefon- Original og lovende, nasjonal og høystemt, sinn katalogen». Hva Havnevik har bidratt med, og natur i fruktbart samspill, først og fremst utover å føre utvalget opp fra Olav Aukrust til realistisk, men også lojal mot opprinnelighet og Stein Mehren, er til hver enkelt lyriker å skri- livskrefter, frisk sansning, uten etterpåklok- ve en introduksjon, som unngår holdefaste skap, ikke så lite galgenhumor, lødige er tek- opplysninger utover årene for poetens livsløp. stene også, de uttrykker en livsforståelse som Bare unntaksvis nevnes geografisk tilknyt- vi kan bli klokere av, smerten er dempet, men vi ning, yrkeserfaring, familieforhold, publika- aner ulmende lidenskaper og opplever og iakt- sjoner utenfor lyrikkfaget. Gjengivelse av den tar og arbeider og velger ut av de myriader av enkelte skrivers tematikk, språkproblematikk, detaljer som fins, kanskje hvilken som helst sensitivitetsnivå, realitetsorientering etc. er en (eller kanskje bare den mest betydningsfulle) kvasi-harmonisert svada, som ovenstående sinnsstemning har fått et nyanserikt uttrykk i sitat gir noen smakebiter av. overraskende ordsammenstillinger, sanseberu- Slå opp hvor som helst i disse introduksjo- selse og bevissthet i opplevelsen, gjerne av nene – og du møter et utsagn som passer på sammensatt natur (...) og når tilværelsens høy- hva som helst, hvem som helst, og munner ut este verdi er samhørighet, er det klart at vilkå- i tautologi: «Ikke sjelden kan sinn og land- rene er spesielt harde for verdifull livsutfol- skap gå over i hverandre og formidle sinn- delse, den må settes i språk, og da melder et stemninger som det ellers ville være umulig å problem seg: livsverdien er forbundet med gi uttrykk for. Samtidig er bildene (...) gjengitt lidelsen, ettersom den kan føre over i lengselen med skarpe omriss; de er suggestive ved å mot ‘et annet liv’, et liv der religionen kan gi en være konkrete og allmenne på en gang.»11 løsning, men det må også bety at den intense Gjelder dette Andreas Munch? Claes Gill? fordypelsen i det jordiske fører til innsikt i ver- Alf Prøysen? ? Aslaug Vaa? Peter densaltet, og i dette ligger diktningens oppga- R. Holm? Olav Nygard? Astrid Hjertenæs Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 8

8 samtiden 2 2002

Andersen? Fritt valg i samtlige hyller. norsk 1970-tallslitteratur, bagatellisert av Om utvalget er å si at det fins åpenbare poe- Havnevik, som velger ut, hevder han: «to ter som ikke er tatt med, ukommentert, slike meget korte, men også høyst potente dikt».14 som , Sigurd Bodvar, Gunnar Noe tilsvarende skjer med Georg Larsen, , Finn Strømsted og – Johannesens Ars moriendi (1965), av mange mest remarkabelt – Erling Christie og Ernst ansett som en av norsk lyrikks sterkeste sam- Orvil. Boken er kommet i fire opplag. linger. Redaktøren nøyer seg med to av sam- lingens 49 dikt, kanskje ut fra den redaksjo- Det er i antologien Sølvalder at redaktør nelle bekymring at «diktene krever ikke så Havneviks evner som dyrehavedirektør slår ut rent lite energi og leserfantasi».15 i full blomst. Boken gis ut i anledning 25-års- Adskillig gylnere gikk det med en samtidig jubileet for Bokklubbens Lyrikkvenner. Den poet, som for 1983 får følgende ord med fra er inndelt i årskapitler for hvert av årene fra redaktøren: «Litterært sett er det en enkelt 1962 til 1987. Det bryllup som feires etter 25 dikterpersonlighet som lyser så sterkt at de år gir farge til bokens omslag. «Men,» sier andre i hans nærhet må falme – det er Stein redaktøren i sitt forord, «tittelen har også en Mehren, som på høyden av sin skaperkraft bibetydning, som kvalitetsstempel på kunst- sender ut en av sine beste samlinger. Og vi vet verker som er så gode som det etter omsten- hva det innebærer.»16 dighetene går an å få dem; likeverdig med for- I antologien er Mehren representert med i tidens gullalder kan nåtidens diktning visst- alt 36 dikt (hvorav en del er lange), nok aldri bli.»12 Johannesen med 4 korte. Av Peter R. Holm Dette er et utsagn som ikke får noen kon- fins 16 dikt. Redaktøren sier i forordet: «Med sekvens i boken.Aldri refereres det til hvilken dette håper jeg at antologien er blitt noenlun- «gullalder» redaktøren tenker på. Hva de representativ.»17 Havnevik derimot stilltiende polemiserer For hvert av epokens år er det valgt dikt fra mot, er Einar Øklands kjente artikkel «A New et utvalg av de nye samlingene. Iblant er poe- Golden Age For », skrevet på bestil- tene i en rammetekst presentert med kom- ling for Times Literary Supplement, oversatt til plette verklister, etterfulgt av et kritikersitat. norsk i 1972, der det blant annet heter:«1960- Av Olav H. Hauge fins en eneste uttalelse. Om åra var faktisk en gullalder, selv om knapt hvem? Nettopp den underrepresenterte noen la merke til det. Som en av de fineste av Johannesen: «Har me noko djervare i norsk de unge forfatterne sa det: ‘Da litteraturen etterkrigslyrikk, i tema, stil og tendens? Eg kom til Norge, skammet man seg over den!’»13 trur ikkje det.»18 Økland gav høsten 1972 ut en 399 sider Dessuten har redaktøren valgt ut det han tykk bok, Gull-alder, med sjangerbestemmelse kaller «Årets debutant» og «Årets gjendikt- «Lyrikk – prosa – dramatikk», som sprenger de ning», der han som eneste medlem i juryen fleste norske forestillinger om en diktboks viser sine preferanser. Den første kategorien kapasitet. Her fins langdikt (21 sider), kortdikt skal jeg avstå fra å omtale, derimot den andre. (85 stk.), engledikt (et dusin), en statsminister- Påfallende mange viktige gjendiktninger bok (13 dikt), 19 kortprosatekster i en nyopp- fra perioden er tilsidesatt19 –avutenlandske funnet sjanger «snirklar», tre skuespill, seks poeter slike som Allen Ginsberg oversatt av noveller, samt den firdelte dikt- og prosase- Olav Angell, Dylan Thomas av Harald kvensen «Gull-alder», med utgangspunkt i Sverdrup, Robert Bly av Hauge/Haugen/ gullgruvedriften 1883-1916 på øya Bømlo, på Obrestad/Økland, Pablo Neruda av Kjartan den andre siden av fjorden for Øklands hjem- Fløgstad. Behandlingen av den for norske distrikt Valevåg. Dette er en bok som ruver i poeter så viktige klassiske østlige poesi er Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 9

samtiden 2 2002 9

selsom.Vi har Paal-Helge Haugens bøker med 1986: «Satte disse tidsskriftene spor etter japanske haiku og kinesisk lyrikk, Georg seg? Jeg er redd det er tvilsomt, bortsett fra at Johannesens gjendiktning av Tu Fu, samt den de er gode å ha når man søker informasjon i Kina fødte Sigmund Mjelves store antologi om noe som er omtalt der.»24 Jord – Himmel. Kinesiske dikt gjennom 3000 år. Disse kommentarene er merkverdige. I Likevel er det japanske og kinesiske dikt fra 1962-kommentaren forklarer direktøren for Arne Dørumsgaard omdiskuterte sekundær- den besøkende hva slags underlige skapning- oversettelser20 som er dobbelt fremhevet. er han kan fremvise. I 1972 har en mutasjon Istedenfor Paal Brekkes gjendiktning av oppstått i hundegården, av prinsipielt ufor- modernisten T.S. Eliot, med Fire kvartetter, klarlige årsaker. I 1984 snakker overlegen om har man valgt Brekkes versjoner av samme sine psykiatriske pasienters gunstige utvik- dikters katterim. Bertolt Brechts samfunnsret- ling i en latensperiode. Til slutt, når sølvbryl- tede lyrikk, som utgjør en sterk innflytelse i lupet nærmer seg, får vi en uttalelse fra en moderne norsk poesi, gitt ut i egne bind av mann som ikke later til å vite hva meningen Georg Johannesen, Olav H. Hauge og Kjell med et litterært tidsskrift er. Skjønt han har Askildsen, har ingen plass i Sølvalder. Det vært gift i 24 år. Spørsmålet er: med hvem? samme gjelder den ruvende antologien Ja, ikke er det , for henne Surrealisme, som kom i 1980. har han postulert som kosmonaut med egen For antologiens kvartsekel har redaktøren farkost som frakter lesere ut i rommet. Av alle postulert utviklingen av norsk lyrikk som en Ivar Havneviks språklige påhitt er omtalen av slags sekvens av idrettsår, der det skjer store hennes diktsamling fra 1973 noe av et høyde- ting enkelte år, lite andre. Skjer det lite, må tek- punkt. Den skal få avslutte sitatrunden fra

For den som savner en litteraturomtale basert på samarbeid, diskusjon, motstridende synspunkter, finnes en forbilledlig bokutgivelse i Danmark.

sten for det år likevel være av en viss lengde, boken med det romkapselfargede omslag. Det hvilket fører til de merkeligste kommentarer. eneste tivolidirektøren ikke tilfredsstillende 1962: «Diktet kan formidle innsikt om det begrunner er dikterinnens jordiske valg av som foregår historisk, og diktet kan gi innle- boktittel nettopp det året: velse i mennesket, som enkeltperson og som «GUNVOR HOFMO leverer en av sine artsvesen.»21 beste 70-tallsbøker, Veisperringer. Hun har 1972: «Mer overraskende er det sterke inn- gjenfunnet og avklaret sitt eget formspråk, og slag av religiøs lyrikk, litteraturhistorikeren setter ut i kosmos med stø kurs, med den hel- kan neppe finne noen årsak til det i tilgjenge- dige leser som passasjer.» Dernest følger lige kilder.»22 Hofmos apokalypse «Døden er kommet ...»25 1984: «En rolig utviklingsperiode er norsk lyrikk inne i nå, det er voksent folk som skri- Ivar Havneviks tredje antologi, Den store ver og holder litterære kvalitetsnormer i hevd lyrikkboken fra 1998, er en kraftig utvidelse av samtidig med at de ikke kvier seg for å komme hans antologi fra 27 år tidligere. Tidsløpet videre i sin egen litterære modningsprosess.»23 spennes bakover til norrøn tid, folkevisene, Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 10

10 samtiden 2 2002

felleslitteraturen – og fremover mot århun- fine dikt og fine forfatterskap med sine apar- drets slutt, med 23 poeter som etterfølger for- te kommentarer? Huser han et redaksjonelt rige binds ankermann. hovmod? som med løftede pekefingre advarer Vedå stille opp sære spilleregler for de yng- leserne: Nå kommer noe riktig vrient, dere! ste poetene (debut før 1980, «minst tre dikt- Eller en byråkrats ønske om å få brakt sine samlinger» utgitt før «året for Berlin-murens klienter inn på det entydige hullkort? fall, 1989»)26 er en rekke av de sterkeste navne- Lytt til denne passasjen: ne av dagens poeter utelatt, slike som Bjørn Aamodt (debut 1973, tredje diktbok 1990), Noen svært gode lyriske forfatterskap blir Torgeir Schjerven (debut 1981, tredje diktbok avbrutt etter få bøker, selv om dikteren går 1989) og Øyvind Berg (debut 1982, femte dikt- levende iblant oss og ikke viser tegn til åndelig bok 1988).Alle disse er poeter av en helt annen svekkelse. Georg Johannesen og Kjell klasse enn Havneviks ankermann Erik Bystad Heggelund er blant dem som nok har valgt å (debut 1979, tredje diktbok 1986). avslutte den delen av sin virksomhet, og det gjel- Det fins andre udiskutable forbigåelser. der også Arne Ruste, som riktignok utgav noen Blant kvinnene, våre to mest særpregede flere diktsamlinger enn de to, men som foreløpig nykommere: Cecilie Løveid (debut 1969) og har avsluttet forfatterskapet i tiårsperioden Ellen Einan (debut 1978, syvende diktbok 1973-82 (...) Og med de resultater forfatteren 1987). Blant de mannlige poeter: desiderte oppnår, er det god grunn til å kunne mene at han fornyere som Helge Rykkja (debut 1966, fjer- har nådd sine kunstneriske mål og dermed ikke de diktbok 1982) og Nils Yttri (debut 1979, behøver å gjenta det han allerede har gjort.29 fjerde diktbok 1982). I perioden før Mehren er det påfallende at Nå vet vi (år 2002) at hverken Johannesen den ledende 1950-tallspoeten Erling Christie eller Ruste «har valgt å avslutte den delen av stadig er utelatt, samt Vestlandets store sang- sin virksomhet»: Den første gav i 1999 ut erskald Jakob Sande. Selsomt er det å argu- diktsamlingen Ars vivendi; leilighetsdikt har mentere for Ernst Orvils gyldighet ved å vise han publisert uavbrutt under hele 1970-80- til hans gjenutgivers innsatser. Og hvorfor 90-tallet. Den andre gav i 2000 ut samlingen sløyfe Åsmund Sveens egenartede poesi, som Indre krets, i 2001 Søsken for en tid. var med i forrige utgave? Oslo-poetene Sigurd Samme opptatthet av det avbrutte lyriske Bodvar og Gunnar Larsen er det stadig ikke forfatterskap fant vi også i Sølvalder – her i en funnet plass til. kommentar til to diktutgivelser 1968 og 1969: I bokens forord sier antologiredaktøren: «Hittil har ikke Fløgstad utgitt flere dikt, kan- «Det er meningen at hvert eneste dikt skal skje har han ikke kjent noe behov for å skrive være representativt for det beste i sin samtids flere, kanskje vi lesere ikke behøver flere hel- lyrikk». 27 Hvordan skal man da stille seg til ler, når de vi har fått er som disse.»30 Hvilken følgende ublyge diktåpning?: «Titicacasjøen verdi har denne kommentar, når Fløgstad i er ikkje bare/i Bolivia/Eg har han inne i 1993 gir ut samlingen Dikt og spelmannsmu- meg/veldig, skiftande/Ein brå vind riv/opp sikk, med en rekke nye tekster? den blanke vassflata» ...28 Havnevik begrunner i etterordet til 1998- Diktutvalget og ledsagertekstene fra 1971- antologien: «... at en lyriker bør ha utgitt utgaven er i en viss utstrekning beholdt i den minst tre diktsamlinger før han/hun har nye utgaven, iblant med en oppdatering på skapt seg et navn som lyriker. Dette forklarer nye diktutgivelser, iblant med bortfrisering av hvorfor noen meget begavete poeter ikke er redaktørens mest uheldige formuleringer. med her.»31 Hvorfor forkludrer utgiveren så mange Vi vet at Forfatterforeningens krav til med- otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 11 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 12

12 samtiden 2 2002

lemskap er to bokutgivelser. Vi vet at Sigbjørn 98 med bindene «Fra Brekke til Mehren» Obstfelder var etablert som poet etter sin første (opprinnelig utgitt 1995), «Inn i mediealderen (og eneste) diktbok. Claes Gill gav ut to dikt- 1965-1980» og «Vår egen tid 1980-1998». samlinger. Hvorfor får disse poeter slippe Jeg vil begrense min omtale av Rottems gjennom konstabel Havneviks hjemmestrikke- verk til hans første bind, som dekker perioden de nåleøye? Og hvorfor utelukke en av dagens 1945-1965. Det kan være instruktivt å begyn- få norske poeter av internasjonal klasse, bare ne med en stilprøve fra bokens forord, der for- fordi han gav ut sin diktbok nr. 3 først året etter fatteren omtaler sin forskerbakgrunn: Berlin-murens fall? Hvilken betydning har Berlin-murens fall hatt for norsk litterær pro- Til min opprinnelige bagasje hører altså 1970- duksjon og poetisk bedømmelsesgrunnlag? tallets tekst- og historievitenskap. Men noe av En sjelden gang viser antologiredaktøren det vi den gang ville kaste på historiens skrap- en evne til å lese som overrasker – som når haug, finner kanskje noen av oss bevaringsver- han i det nye bindet får øye på en skyggelagt dig i dag. Vi var for eksempel tilbøyelige til å gå poet som Ketil Gjessing. Men han svekker sin til de kanoniserte verker med slaktekniven i troverdighet ved ikke å se at Johan Fredrik baklomma. Til gjengjeld ville vi trekke den mar- Grøgaard er like aktuell, blant de skyggelagte. ginaliserte litteraturen frem i lyset. Dette var i og Og Halvor Roll. Også Zinken Hopp, for den for seg vel og bra, men det kunne føre til uheldi- saks skyld. ge pendelutslag. I dag kan vi se våre blindspor, Etterordet avsluttes: «Og ethvert utvalg vil men også at vi der fant ting som er bevarings- alltid være for lite og urettferdig fordelt sett verdige. Å kaste vrak på 70- og 80-årenes nyvin- under en eller annen synsvinkel. Det som er ninger ville være ensbetydende med å gjøre en sikkert, er at neste utgave av Lyrikkboken, kan- ny litteraturhistorie fattigere. Jeg betenker meg skje om 25 år?,vil bli annerledes enn denne.»32 ikke på å skille skitt fra kanel, men jeg lar meg Disse sluttord skal forbli ukommenterte. heller ikke plage av berøringsangst overfor ver- ker som hører døgnfluenes verden til.33

[4] Metaforen «å slakte en bok» er gjengs språk- Øystein Rottems verk bruk. Å gå «med slaktekniven i baklomma» er derimot en nyskapning. Hva om nå slakteren Da Cappelens forlag i 1975 gav ut Norges litte- satte seg? Og i hva slags slakterhall foretar raturhistorie i seks bind, med Edvard Beyer han sin gjerning, om den skulle befinne seg i som hovedredaktør, var det gått et halvt «døgnfluenes verden». Hvordan skulle ved- århundre siden standardverket til professo- kommendes «berøringsangst» avsløre seg, vis- rene Bull, Paasche og Winsnes var påbegynt: à-vis disse surrende fluer så alerte at tilogmed Norsk litteraturhistorie utgitt av Aschehoug for- boksechampion Joe Louis hadde sine fulle lag 1924-1937 i fem bind, med et sjette bind hyre med å fange dem i neven? Eller snakker (1955) av Philip Houm, oppdatert til 1950- vi om å berøre fluer med kniv? Er det «skitt årene. I en oppdatert utgave ble Cappelens lit- fra kanel» slakteren vil skille med sin knivs- teraturhistorie gitt ut tyve år senere, der Willy egg? Da melder spørmålet seg: Hvor ofte er Dahls sluttbind frem til 1970 var erstattet av det hygienisk kontroll på denne arbeidsplass? Øystein Rottems tre nye bind, som bringer Hvor i slakteriets tak kan pendelen være opp- omtalen frem mot århundrets utgang. hengt? Er det mon et damokles-sverd som Rottems verk utgjør bind 6-7-8 i den nye dingler? De omtalte «blindspor», skyldes de utgaven av Norges litteraturhistorie, samtidig dårlig belysning i lokalet? Eller befinner vi oss som det er lansert i en egen utgave 1996-97- utendørs? Hvor langt fraktes de ferdigbehand- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 13

samtiden 2 2002 13

lede bøker som skal til «historiens skrap- han anvender en sjargong som treffer feil i haug»? Hva gjør man med stanken fra tiden. Sigurd Hoel presenteres som «kultur- bøkenes kadavre? radikal guru».41 som «kult- Et makkverk, kunne vi tro, er et verk det er forfatter»42, den franske eksistensialismen gått makk i. Holder vi oss til slakterbransjen, som «den nyeste hit på det internasjonale idé- kunne det dreie seg om bedervet kjøtt, der for- markedet».43 Guru, kult og hit var en termino- råtnelsesprosessen er satt i gang. I så fall er logi dansken Poul Borum innførte i norsk lit- ikke Rottems verk et makkverk. Det er et umo- teraturdebatt rundt 1980. dent verk. Potetene er utmerkede, men ikke Det fins ingen oppsiktsvekkende opp- eller kokt. Språkets mekanismer er ikke forstått. nedvurderinger av norske forfatterskap i Vi har en rekke billedlige uttrykk som er Rottems beskrivelse av perioden 1945-65, slik glidd inn i vår talemåte for å gjøre språket litt forordet bebuder. Derimot fins det en del feil- mer levende, kunne man tenke seg. Når den aktige påstander, hvorav noen her skal nev- opprinnelige billedoppfatningen «kolliderer» nes:«Egner [ble] Norges eneste internasjonalt med den sammenheng taleren løfter frem, berømte forfatter fra disse årene»44; «Samme kan det resultere i ufrivillig komiske ytringer. år [1951] solgte Gunvor Hofmo – som hadde Her et halvt dusin eksempler fra Rottem: oppnådd et salg på 15 000 med sin debutsam- ling (!) i 1946 – sin nyeste bok i 193 eksem- «... målbevegelsen stampet i tung sjø»34. plarer»45;«forfatteren [] har selv «Forlagene klarte seg økonomisk ganske godt valgt å kalle boka [Båten om kvelden] en ved å satse på andre hester: praktverk, leksika, roman»46; «Denne form for oppbruddslyrikk skolebøker ...»35. «Fra midten av 50-årene får forbindes først og fremst med Villy Sørensen cowboy-bøkene for alvor vind i seilene»36.«... og Klaus Rifbjerg»47. Fønhus har trosset tidens tann, noe en serie Kommentar: Rottem nevner selv den inter- nyutgivelser og senest en biografi vitner om»37. nasjonale berømmelsen til Helge Ingstad og «Ordspillene sitter som et skudd, ja, for det Thor Heyerdahl48 og Tarjei Vesaas’ gjennom- meste enda bedre enn før»38. «Vellysten hadde brudd på kontinentet med Venezia-prisen ingen høy stjerne innenfor den modernistiske 1952.49 Opplaget på Gunvor Hofmos debutbok lyrikk som gradvis utviklet seg etter krigen»39. var ifølge forlagskontrakten 1500 eksempla- rer; den samling som ble solgt i 193 eksem- Den forbløffede leser ser for seg Noregs plarer var fra 1954 (ikke 1951), ifølge Mållag i full mundur, stampende ut Forfatterforeningens kronikører.50 Båten om Sognefjorden med beksømstøvler på; han ser kvelden er en bok som forfatteren ikke har gitt forlagenes nyutgivne praktverk, leksika etc. noen sjangerbetegnelse. Villy Sørensen er en som nummererte hester på travbanen og dansk prosaforfatter, essayist og filosof som cowboybøkene som havseilere for full blest aldri skrev lyrikk. over det støvede steppelandskap; Mikkjel Det fins blant en del litteraturkritikere en Fønhus fra Vassfaret flekker tenner med formening om at mange forfattere er entydig nyinnsatt gebiss mens Ernst Orvil fyrer løs påvirket av andre. Om hevder med ordspill der andre lader elgbørsa; hele Rottem51 at han er påvirket av Hamsun, Kafka, tiden som poetenes vellyst synker som aften- Beckett, Proust, James Joyce, William stjernen og modernismen uvegerlig stiger. Faulkner, Virginia Woolf. For de seks sist- Men, som Rottem sier: «I salgsstatistikken ble nevnte gir Rottem intet belegg. det likevel til slutt humoren som trakk det Kommentar: Hamsun har Borgen selv lengste strået.»40 nevnt. Kafka og Woolf har han skrevet om, i Forfatteren begår en historieskriverfeil når Borgen om bøker. Fremmed (1977). Borgens Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 14

14 samtiden 2 2002

skuespill Mens vi venter er fra 1938, Becketts polemisere mot dets påstand. Senere vedgår Vente på Godot fra 1952. Proust og Joyce har han at kritikeren selv reiser motforestillinger Borgen aldri nevnt. William Faulkner er mot sitt eget utsagn. anybody’s guess. Blant de fra USA er ellers Et eksempel: Atle Kittang siteres for å ha Hemingway og Scott Fitzgerald slike som fremstilt Olav H. Hauge som «ein diktar inn- Borgen med omhu har trukket frem.52 Og det anfor den krevjande romatisk-visjonære tra- fins likeledes sterke danske påvirkninger, disjonen i nynorsk lyrikk [som] skreiv sub-

Konklusjon: De bøkene vi ikke trenger, får vi. De bøkene vi trenger, får vi ikke.

som den norske dikter åpent vedstår seg:53 jektive eg-dikt og hyste den visjonære skal- Tom Kristensens Hærverk, forfattervennene dens ‘æve-lengt’, den ofte nostalgiske dragna- Kjeld Abell og H. C. Branner, muligens også den mot det transcendente ...» Rottem skri- den yngre kollega Rifbjerg. ver: «Sant nok finnes det grunnlag for slike Om Tarjei Vesaas’ roman Signalet (1950) beskrivelser, men som Kittang selv hevder gir nevner Rottem54 «ekkoene fra Kafka» og til- de et forenklet bilde av Hauges utvikling som knytningen til «Albert Camus og hans bruk av lyriker.»59 myten om Sisyfos». Og at Brannen (1961) skal Rottem er litteraturhistorisk villedende når være inspireret av Dantes Divina Commedia.55 han, med bakgrunn i Forfatterforeningens I diktsamlingen Leiken og lynet (1947) «merkes «æresrett» etter 1945, gjør et nummer av hvilke påvirkningen fra tysk ekspresjonistisk lyrikk, forfattere som ble refset for unnfallenhet ikke minst via Edith Södergran».56 under krigen. Særlig urettferdig kom dette til å Kommentar: Vesaas har utrykkelig sagt at ramme (1885-1967), den store lyri- Kafka leste han først «etter at manuskriptet til ker, kritiker, aforistiker, redaktør av tidsskriftet Signalet var innlevert til Gyldendal» 57 Det er Janus (1933-1942), som selv har polemisert mot aldri belagt at Vesaas har lest Camus. Myten nazismen: «Major Quisling, historiens største om Sisyfos kom på norsk i 1953. Vesaas leste klossmajor!»60 Alf Larsen var åndsaristokrat, ikke fransk. Vesaas har neppe lest Dante, iall- anti-materialist, antroposof, bosatt ved havet, fall ikke før Sigmund Skards store Dante- sine siste år aktiv som rabiat polemiker i tids- oversettelse kom på norsk i 1965. Vesaas leste skriftet Farmand, en litteraturformidler av Södergran – ja, men tysk ekspresjonistisk rang, en lyriker produktiv gjennom et halvs- lyrikk har han aldri nevnt. Selv om han bodde ekel, med de særeste improvisasjoner i suiten i Tyskland i mellomkrigstiden og kunne tysk. «Capricer på det store klavér» i samlingen Derimot kan tenkes en påvirkning fra tysk Stemninger ved Okeanos’ bredder (1949). Hans ekspresjonistisk teater,i Vesaas’ stykke første etterkrigssamling I jordens lys (1946) ble Ultimatum fra 1934.58 boikottet av norske bokanmeldere, som følge Rottems bind skjeler iblant til opplagstall, av «æresrettens» misforståelse.61 iblant til hva andre kritikere sier, iblant til hva Rottems trebindsverk nevner ingen av Alf som skal være tidens rådende moteretning. Larsens titler i perioden 1945-1965, der den Det hender Rottem låner et kritiker-sitat, for å litterære essayistikken ruver, med samlingene Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 15

samtiden 2 2002 15

Den kongelige kunst (1948) og I kunstens tjenes- den. Hva er den symbol på? Det kan vi disku- te (1964). Men også Alf Larsen sene lyrikk er tere. Men vi kan ikke diskutere hvorvidt hun- en omtale verdt.62 Det er god grunn til å pre- den skal tas for «pålydende verdi». Uten hun- sisere at mange av Larsens viktige innsatser den ingen tekst. Det brenner i Brannen. Uten tilhører etterkrigsårene. brannen ingen bok. Den leser som flykter fra Rottems fremstilling har en tilsynelatende teksten, gjorde klokest i å legge boken fra seg. grei inndeling for de forfatterskap som domine- Den som tar tilflukt i en «tolkning» har aller- rer i perioden. Men i og med at han ikke har noe ede skjøvet teksten fra seg. overordnet syn på hva litteratur er, får hans Eller kanskje vi skal snakke om en indre og bind et katalogpreg. At han trives bedre med en ytre måte å lese på.At man enten tar boken prosa enn med lyrikk, er likevel klart for leseren. inn over seg, med hva som skrevet står. Da er En par ytringer om Tarjei Vesaas’ skrift er «tolkningen» part av lesningen, men lesning- så utslagsgivende at de skal trekkes frem spe- en er det primære (om disse kan skilles). Eller sielt. De handler begge om romanen Brannen, at man verger seg mot det man leser, ved å et hovedverk i forfatterskapet. Rottem skri- prøve henvise det til den og den «betydning». ver: «Handlingen er mettet med grusomme Det regner. Den som tror man kan gå ut begivenheter, men de skal ikke tas for påly- uten å bli våt, har henfalt til lesemåte 2. dende verdi; de er, sammen med de mange personene, materialiseringer av mentale til- stander.»63 [5] Til dette er å si: Enhver bok er «materiali- Veien videre seringer av mentale tilstander», dersom man postulerer en bok som et jeg-uttrykk. Men Nei, ordet makkverk kommer ikke av ordet like urimelig som at dette skulle sies om makk. Machwerk er lånt fra tysk og betyr: slett Vesaas’ Brannen, er det å si det om Dantes arbeid. Divina Commedia. Vi har å gjøre med en type Ovennevnte verker har fått passere norsk visjonsdiktning, som Rottem selv innleder kritikk uten altfor mange skrubbsår. Lov- med å si, der leseren vil gå glipp av mye, om prisning og store opplag har ofte vært beløn- han ikke tror de ord som står på trykk. Eller ningen. Riktignok har Jahn Thon65 påpekt den absolutt insisterer på å tolke dem som uttrykk uheldige billedbruk i Øystein Rottems forord. for noe annet. Dette annet eksisterer ikke. Men slikt har aldri fått konsekvenser. Eller, hvis det eksisterer, er det av sekundær Om de tre aktørers verk: interesse.Vi må lese det dikterne skriver. Eller Havneviks arbeid skjemmes av svak tenking, la-bli. Det fins ikke noe midt imellom, hver- Rottems av variabel presisjon, Andersens av ken med Dante, Vesaas eller de andre store. overanspenthet. Det er hos Andersen at den Rottem skriver: «Som ingen annen Vesaas- moderne tvil og faglige refleksjon blir trukket roman, med unntak av Båten om kvelden,er inn i teksten. Men Andersens kunnskaper og Brannen overrislet av dunkle symboler.»64 Om gehør kommer til kort når det gjelder moderne vi ser bort fra den misforståelse av Båten om poesi. Dét blir utslagsgivende, for det er på dette kvelden skulle være en roman: Ingen dikter felt den norske litteratur har sitt ubeskrevne «overrisler» sin bok med «symboler». rike. En kritiker må besitte en viss grad av suve- Symboler er ikke pepper til biffen. Symboler renitet. Først og sist må han stole på sin egen er ikke saus til fisken. smak. Og vite at smak krever mot. Her kan man Ordet symbol betyr tegn. Den sandfarga peke på to så store – og sære – personligheter hunden (i romanen Bruene, 1966) dukker opp som Norges Alf Larsen og USAs Ezra Pound. som et tegn, som er handlingen, som er hun- Skulle noe mer sies? Så måtte det være at Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 16

16 samtiden 2 2002

Rottem skriver betydelig ledigere som dags- og kan omfatte en mengde tekster som ikke kritiker i Dagbladet. Hans skjønn kan være føles særlig lyriske i det hele tatt ...67 vaklende, men iver for prosa har han. Spørsmålet er om han besitter den utholden- Jeg skal ikke gå videre inn i Havneviks defini- het og bredde som skal til for å dikte en sjonsiver, som vikler ham inn tankeganger der nasjons litteraturhistorie? leserens innvendinger står i kø. Fra det oven- Andersen har ofte vist en fin evne til tek- stående: Det moderne dikts linjedeling, med stanalyse og nærlesning. Han skriver utmer- overløpende linjer (run-over lines), har en ket om den eldre litteratur. Det er trolig meget sofistikert holdning til sitt grafiske arbeidsbyrden – og en uavklart motivering – uttrykk – for eksempel Robert Creeleys kjente som gjør at hans bok ikke når i mål. dikt «I Know A Man»:68 Til Havneviks fortjeneste hører hans store flid. As I sd to my Under arbeidet med denne artikkel har en av friend, because I am de tre forvaltere meldt seg på det norske bok- always talking, – John, I marked med ytterligere en utgivelse. Det er Ivar Havnevik, som har forfattet en av de utgi- sd, which was not his velser undertegnede har etterlyst: en norsk name, the darkness sur- lyrikkhistorie. Dikt i Norge heter boken, som rounds us, what strekker seg over tidsrommet «200-2000».66 Boken bygger mye på hans seneste lyrik- can we do against kantologi, med gjenbruk av flere av forfatter- it, or else, shall we & presentasjonene der, selv om de verste flos- why not, buy a goddamn big car, klene er fjernet. En god del er nyskrevet. Den overordnede forståelse er opprettholdt, at dikt drive, he sd, for er noe man kan studere først når man har christ’s sake, look definert hva det er. Innledningsvis hevder out where yr going. forfatteren at Her burde det være åpenbart at linjedelingen (...) diktet er en tekst som er styrt av rytmen i det ikke gir leserytmen. Når Creeley selv leser opp talte språket, og den begrunner teorien i våre diktet69 skjer det med betoningen: «As I SAID sansers evne til å oppfatte rytme, – først og to my FRIEND, because I’m ALWAYS talking, fremst som lyd, men også som puls, og i over- – JOHN, I said, which was NOT his name ...». ført betydning ved andre sansers måte å ordne Linjedelingen i Creeleys dikt støtter ikke opp fenomener på når noen blir gjentatt flere ganger. om lesemåten, legger snarere hinder i veien. Her kan vi tenke på rytmen i en husrekke, eller Det er diktets leser som selv må finne den ryt- på døgnrytmen, bølgebevegelse på sjøen (...) miske nøkkel. Hvorfor gjør dikteren det så Felles for alle dikt når de forekommer på trykk, vrient? Tja. Diktet handler om mørket, kjøre er at hver linje i diktet har et fast endepunkt som bil i mørket, prøve å holde seg på veien i mør- ikke kan forandres uten at diktets rytme blir for- ket, mens smella går og går. Skulle diktet ha styrret. En overgangsform finnes i prosadikt, hett: «Den snakkende bilfører»? Vel, Creeley som ikke har faste linjer, men som likevel har en har heller ikke villet gi ut den lesenøkkelen. betydningsformidlende talespråksrytme. Den er Hvorfor? Fordi diktet ikke bare handler om da skjult av prosaformen (...) forfatteren fore- mørket. Diktet er mørket. trekker den rytmiske definisjonen av hva et dikt Havneviks verk består av pekefingerprosa er, selv om jeg innser den er svært inkluderende muligens tilpasset det norske skoleverket. Når Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 17

samtiden 2 2002 17

fremstillingen kommer til den moderne epo- Det særegne med poesien, i motsetning til ken, blir teksten like forkludrende som det prosaen, er at «den ikke handler om noe. Den han tidligere har gitt ut. Jeg fester meg ved fremviser språket, sitt eget materiale».72 noen pussigheter: Jakob Sande, som var ute- stengt fra Havneviks tre tidligere antologier, Konklusjon: De bøkene vi ikke trenger, får vi. får plutselig godord og mange dikt sitert. Det De bøkene vi trenger, får vi ikke. samme gjelder Åsmund Sveen, som var med i «Modernismen» herjer fremdeles i disse Lyrikkboken, ble utestengt fra Den store lyrikk- dokumenter som et terminologisk spøkelse boken og nå er tatt inn mellom permene igjen. ingen får has på, ingen blir kvitt. Og nå er det Disse «nyvurderinger» skjer ukommentert. snart for sent, ettersom det påstås at vi Ivar Havnevik går lenger: Han inkluderer befinner oss i «post-modernismen». Havnevik og siterer den utmerkede vise- og revydikte- operere med kategorier som «kritisk moder- ren Finn Bø («Norge i rødt, hvitt og blått») – nisme», «eksistensiell modernisme», «hver- fint! Bare merkelig at Finn Bø skulle få like dagsmodernisme», «fantasiens modernisme», stor (liten) plass som vår visekunsts sentrale «mystikkens modernisme», «melankoliens skikkelse Alf Prøysen. Poeten Gjessing, som modernisme» m.m – og oppnår dermed å fikk hederlig omtale i 1998, er sløyfet i 2002. sprenge enhver avgrensning. Enn videre finner man at Gunnar Larsen Begrepet «modernisme» går faktisk an å stadig er unevnt, i likhet med Sigurd Bodvar, håndtere mer behendig, om man lar laknene Olav Angell, Helge Rykkja, Torgeir Schjerven, blåse seg tørre før man tar dem inn. Ikke er det Jo Eggen. Og at Alf Larsen er plassert ved nødvendig å plassere dikteren Orvil under århundrets begynnelse, i båsen «Renessanse «humorens modernisme» av den grunn:73 for romantikken». Følgende røffe etterkrigsly- rikk70 får dermed passere usitert: Spøk til side, sa fanden, han fikk en tegnestift i Nu har jeg skuttet huden av mig, hoven: Og Gud sa: Hva og kjøttet følger efter. er så neste programpost. Snart har jeg ristet knoklerne ut av mig, jeg ser at de begynner å fare omkring Fru Andersen, som leste diktet på som boomeranger sengen før hun slokket lyset blant fæhoderne. skjønte mer av diktet andre Men her står jeg, dagen, og tredje nesten ingen ting. og jeg merker til mitt store ubehag at mig selv kan jeg ikke ryste av mig ... Slik står vi midt oppe i modernismen, sa fru Andersen Omtalen av Ernst Orvils lyrikk avsluttes med med solbriller i vårlyset, hun følgende passus: «Sannsynligvis vil hans dikt hengte bleketøy opp på snoren. også bli opptatt i læreverk og antologier i større grad enn hittil og bli tatt i bruk i skoleverket For den som savner en litteraturomtale basert og ved høyskolen.»71 på samarbeid, diskusjon, motstridende syns- Den forundrede leser står tilbake: Er poesi punkter, finnes en forbilledlig bokutgivelse i en slags eksamensprøve? Danmark. Trebindsverket Danske digtere i det Hva boken Dikt i Norge mangler er en indre 20. århundrede, utgitt på Gads Forlag, gir en forståelse av poesiens berettigelse. Det føles fremstilling basert på litterære portretter av et betimelig å peke på det en av våre poeter i et større antall av nasjonens forfattere. Denne avisintervju kaller «poesiens mørke innside». klassiker i dansk litteraturformidling er nå i Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 18

18 samtiden 2 2002

ferd med å komme i sin fjerde nyskrevne utga- avisdiskusjonen i gang, om hvem som er – og ve. Første utgave kom i 1951-55, annen utgave ikke er – tatt med denne gang. Dette er den i 1965-66, tredje utgave 1980-82, fjerde utgave danske kánon i bevegelse. vil bli utgitt 2000-2002. De 5-10-15-20 sider Som leser fra det fastfrossede fedreland faller lange essayene om den enkelte forfatter er man i staver over denne stringens, denne infor- skrevet av et stort utvalg av landets beste skri- masjonsmengde, denne skrivekunst. Bindene benter, forskere såvel som diktere. avsluttes med årstallsbiografi og verkliste for de Hovedredaktøren Anne Marie Mai peker aktuelle forfattere, samt en fyldig oversikt over på at det var «Georg Brandes som med sin den litteraturkritiske omtale. Dertil kommer et engasjerte, fortellende og analyserende frem- sammenbindende essay for hvert bind. stilling gjorde forfatterportrettet til en levende Med et slik verk ville det bli umulig å sjanger».74 Fra norsk horisont er det lett å stenge ute, eller fare med en harelabb over, tenke på Gunnar Heibergs prosa om alle de norske skrivere som har grunn til å Wergeland og om Obstfelder som mulig inn- føle seg skjøvet ut i glemselen. Vårt stigende gang til en slik type essayistikk. antall omplasserte norskfilologer ville kunne Fordelen med dette litteraturverk er at den få fornuftige oppgaver å løse. enkelte artikkelforfatter velger sin vinkling på Helt ukjent er denne boksjanger i Norge det forfatterskap som skal fremstilles.Ved sta- ikke. Årene 1980-81 kom firebindsverket dige nyutgaver vil skjevheter fra én utgave Forfatternes litteraturhistorie, utgitt som poc- kunne utjevnes ved neste utgivelse. Samme ketutgave i Gyldendals Fakkelserie. Norske essayist skriver ikke om samme dikter neste forfattere skriver om sine forgjengere, fra gang. Ingen tar patent på noen. Tom Maurits Hansen til Sigurd Evensmo. Her fikk Kristensen skriver om Johannes V. Jensen, vi spennende kombinasjoner: Østerberg om Klaus Rifbjerg skriver om Tom Kristensen, Ibsen, Grøgaard om Nils Kjær, Økland om Lone Klem skriver om Klaus Rifbjerg. I neste Sandemose, Herbjørnsrud om Borgen. utgave er navnene forandret. Verdifulle essay om våre poeter var Obrestads Den utgave som nå er under lansering, har om Wergeland, Klaus Hagerups om Sivle, følgende disposisjon: Bind I: Fra Henrik Eldrid Lundens om Olaf Bull, Marie Takvams Pontoppidan til Karen Blixen. Moderne digtning. om Jakob Sande. 1900-1940. Bind II: Fra Morten Nielsen til Hans-Jørgen Nielsen. Virkelighedens udfordring. Litt statistikk til sist: Året 1981 var antallet 1940-1970. Bind III: Fra Kirsten Thorup til som tok eksamen i nordisk grunnfag eller Christina Hesselholdt. Det formelle gennembrudd. mellomfag ved universitetet på Blindern 218 1970-2000. Bind II og III foreligger, med hen- studenter. Året 1991 var det 135. Året 2001 var holdsvis 45 og 61 forfatterskap presentert. Og det 60.75

Noter

1 Georg Johannesens artikkel om Rune Slagstad, 4 Diktet er fra Stevens’debutsamling Harmonium De nasjonale strateger (1998), sitert i Johannesen (1924). Datteren Holly Stevens daterer diktet til 1917 2000, s. 101. i sitt utvalg Wallace Stevens,The Palm at the End of 2 Georg Johannesens artikkel om Egil Børre Johnsen, the Mind (1971). Originalen lyder: «Among twenty Den andre litteraturen (1995), sitert i Johannesen snowy mountains,/The only moving thing/Was the 2000, s. 131. eye of the blackbird.» 3 Jan Erik Volds kronikk «Tyve snøkledte fjell», 5 Beyer 1978, s. 460. Dagbladet 11.10.01. Gjengis her som del 2, «Per 6 Andersen, s. 525. Thomas Andersens verk», med mindre endringer. 7 Arvid Brynes referat «Vold mot professorer», Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 19

samtiden 2 2002 19

Dagbladet 20.10.98. 28 Havnevik 1998, s. 479. 8 Jørgen Sejersteds bokanmeldelse «Tradisjon i trøb- 29 Havnevik 1998, s. 512. bel». Prosa 3/2001, s. 42 30 Havnevik 1987, s. 89. 9 Sitatet gjengir åpningen og avslutningen av den 31 Havnevik 1998, s. 547. fullstendige teksten. Vinduet 1/1972, s. 2. 32 Havnevik 1998, s. 547 10 Harald Noreng: Norsk lyrikkantologi, 33 Rottem, s. 13. Universitetsforlaget, Bergen – Oslo, 1962. 34 Rottem, s. 34. 11 Havnevik 1971, s. 332. 35 Rottem, s. 67. 12 Havnevik 1987, s. 5. 36 Rottem, s. 73. 13 Artikkelen trykkes i Times Literary Supplement, 37 Rottem, s. 88. London 10.9.71. Sitatet fra den norske oversettelsen, 38 Rottem, s. 194. ved Ingrid Langeland, er fra Vinduet 1/1972, s. 62. 39 Rottem, s. 195. 14 Havnevik 1987, s. 125. 40 Rottem, s. 71. 15 Havnevik 1987, s. 43. 41 Rottem, s. 88. 16 Havnevik 1987, s. 271. 42 Rottem, s. 116. 17 Havnevik 1987, s. 5. 43 Rottem, s. 53. 18 Havnevik 1987, s. 54. 44 Rottem, s. 62 19 De nevnte gjendiktninger er Allen Ginsberg: Hyl 45 Rottem, s. 67. (oversatt av Olav Angell, 1968); Dylan Thomas: Dikt 46 Rottem, s. 157. og andre tekster (oversatt av m.fl., 47 Rottem, s. 225 1972); Robert Bly: Odin House, Madison, Minnesota 48 Rottem, s. 70. (oversatt av Olav H. Hauge m.fl, 1972); Pablo 49 Rottem, s. 144. Neruda: Dikt i utval (oversatt av Kjartan Fløgstad, 50 Brichmann/Evensmo, s. 244. 1973); Blad frå ein haustleg hage. Hundre haiku-dikt 51 Rottem, s. 122. (oversatt av Paal-Helge Haugen, 1965); Kinesisk lyrikk 52 Borgen (red. Klem), s. 18, 23. (oversatt av Paal-Helge Haugen, 1966); 53 Borgen (red. Nielsen), s. 285, 321, 323, 368. Tu Fu (oversatt av Georg Johannesen, 1968); Jord – 54 Rottem, s. 150. Himmel. Kinesisk dikt gjennom 3000 år (oversatt av 55 Rottem, s. 153 Sigmund Mjelve m.fl., 1982); I chrystanthemenes tid. 56 Rottem, s. 161. Klassisk japansk poesi (oversatt av Arne Dørumsgaard, 57 Vesaas, s. 264. 1968); Po Chü-I: I bambuslunden (oversatt av Arne 58 Vesaas, s. 144. Dørumsgaard, 1970); T. S. Eliot: Fire kvartetter (over 59 Rottem, s. 365. satt av , 1983); T. S. Eliot: Å nærme seg en 60 Larsen II, s. 186. katt (overs. Paal Brekke, 1985); Bertolt Brecht: 100 dikt 61 Werring, s. 144. Alf Larsens tekst «Brev til en gammel (oversatt av Georg Johannesen, 1968); Bertolt Brecht: venn som ble NS» (1967, opptrykt i Larsen II, 1985) Til ettertidi (oversatt av Olav H. Hauge, 1978); Bertolt viser at æresretten har vært på villspor. Se dessuten Brecht: Tysk krigs-ABC (oversatt av , skriftet Kveldsbønn. Møte med Alf Larsens diktning 1984); Surrealisme (redigert av Kjartan Fløgstad, Karin (Andresen & Butenschøn, 2000), der brev og ytringer Gundersen, Kjell Heggelund, Sissel Lie, 1980.) fra debatten omkring samlingen fra 1946 gjengis. 20 Etter en kritisk gjennomgåelse av Dørumsgaards 62 Bjarte Birkeland gir et fint innblikk i Alf Larsens sekundæroversettelser (BASAR 2/1980) vedtok Norsk lyrikk i Beyer 1974, bind 4, der Larsen presenteres Oversetterforening at Bastian-prisen for årets beste som en samtidig av Wildenvey, Bull, Ørjasæter, oversettelse i fremtiden utelukkende kan gis til Aukrust m.fl. primæroversettelser. Se Carl Hambros innlegg 63 Rottem, s. 153. «Gjendiktning, original» (BASAR 4/1980). 64 Rottem, s. 154. 21 Havnevik 1987, s. 7. 65 Jahns Thons anmeldelse «Mens vi venter på bind to 22 Havnevik 1987, s. 119. (7)», Klassekampen 30.3.96. 23 Havnevik 1987, s. 289. 66 Havnevik 2002. 24 Havnevik 1987, s. 321. 67 Havnevik 2002, s. 10f. 25 Havnevik 1987, s. 131. 68 Diktet er fra Creeleys samling The Whip (1957). 26 Havnevik 1998, s. 547. 69 Diktet leses av Creeley i en sending i NRK februar 27 Havnevik 1998, s. 17. 1973, redigert av Olav Vesaas. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 20

20 samtiden 2 2002

70 Siste tredjedel av Alf Larsens dikt «Huff», fra Dahl, Willy: Norges litteratur I-III [1814-1884, 1884-1935‚ samlingen Stemninger ved Okeanos’ bredder (1949). 1935-1972], Aschehoug, Oslo 1981, 1984, 1989 71 Havnevik 2002, s. 331. Havnevik, Ivar (red.): Lyrikkboken. Norske dikt fra 72 Kjell Heggelund sitert av , i «For Bjerregaard til Mehren, Den norske Bokklubben, mye dikt – for lite poesi», Dagbladet 11.5.79. Oslo 1971 73 Orvils dikt «Spøk til side» er fra samlingen Brekasjer Havnevik, Ivar (red.): Sølvalder. Norsk lyrikk gjennom (1970). 25 år, Den norske Bokklubben, Oslo 1987 74 Mai II, s. 7. Havnevik, Ivar (red.): Den store lyrikkboken. Norske dikt 75 Statistikken er utarbeidet ved Institutt for nordistikk gjennom tidene, De norske Bokklubbene, Oslo 1998 og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo. Havnevik, Ivar: Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200-2000, Pax, Oslo 2002 Heggelund, Kjell; Skjønsberg, Simen; Vold, Helge (red.): Litteratur Forfatternes litteraturhistorie 1-4, Gyldendal, Oslo 1980-81 Andersen, Per Thomas: Norsk litteraturhistorie, Houm, Philip: Norges litteratur. Fra 1914 til 1950-årene, Universitetsforlaget, Oslo 2001 Aschehoug, Oslo 1955 Beyer, Edvard (red.): Norges litteraturhistorie 1-6, Johannesen, Georg: Om ‘Norges litteraturhistorie’. Cappelen, Oslo 1974 Fagkritisk pamflett, Novus, Oslo 1975 Beyer, Harald og Edvard: Norsk litteraturhistorie, Johannesen, Georg: Litteraturens norske nullpunkt. Syv 4. utgave, Aschehoug, Oslo 1978 pamfletter om norsk sakprosa, Cappelen, Oslo 2000 Borgen, Johan: Borgen om bøker. Norsk og nordisk, redigert Larsen, Alf: Utvalgte verker I-IV, Dreyer, Oslo 1985 av Erling Nielsen, Gyldendal, Oslo 1977 Mai, Anne-Marie (red.): Danske digtere i det 20. århundrede Borgen, Johan: Borgen om bøker. Fremmed, redigert av I-III, 4. utgave, Gads forlag, København 2000-2002 Lone Klem, Gyldendal, Oslo 1977 Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie. Etterkrigstiden. Brinchmann, Alex og Sigurd Evensmo: Norske forfattere i Bind 1. Fra Brekke til Mehren, Cappelen, Oslo 1996 krig og fred. Den norske Forfatterforening 1940-1968, Vesaas, Olav: Løynde land. Ei bok om Tarjei Vesaas, Gyldendal, Oslo 1968 Cappelen, Oslo 1995 Bull, Francis; Fredrik Paasche; A.H. Winsnes: Norges lit- Werring, Henri: Alf Larsen. En dikters livsløp, Dreyer, teraturhistorie I-V, Aschehoug, Oslo 1924-37 Oslo 1977 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 21

Jan Inge Reilstad

Under Jan Erik Volds idoler

Jan Erik Vold er årets festspilldikter i Bergen. I 40 år har han vært en unison pådriver for den modernistiske poesiens plass i norsk offentlighet og litteratur- historie. Den senere tid er imidlertid hans pågående innsats blitt antydet som utidig og malplassert. Hvordan hadde den norske offentligheten sett ut hvis Jan Erik Vold ikke hadde vært der? Viktigere: Hvilke idoler er det han har påført oss gjennom sine lesninger? Hvilke helter? Hvilke skurker? Hvilke fordommer?

Jan Erik Vold kom i fjor ut med Uten manus, Jan Erik Vold og Jan Erik Vold en bok bestående av intervjuer og taler. Uten manus bekrefter Volds posisjon i den norske Jan Erik Volds egne studier er livslange og litteraturinstitusjonen på minst to åpenbare omfattende, og har resultert i litteratur som har måter: Den viser hans tilgang på og turnering gjort mange lesere både lattermilde og tenk- av en Vold-elskende offentlighet. Og den somme. Studier som oftere enn for noen annen bekrefter hans posisjon i norsk forlagsverden, norsk poet noen gang også har medført essay- når også hans velvillige snakk gjennom 20 år istiske publikasjoner i bokform, stort sett utfor- er verdt bokutgivelse på Gyldendal. Den met som livsbejaende leseanvisninger til andre bekrefter dessuten en antagelse: Jan Erik Vold modernistiske poeters verker. Jan Erik Volds og hans skrive- og tenkemåter er allerede en litteraturgjerninger bør derfor neppe deles i umerkelig del av det norske syndromet. mer enn to like viktige deler, hans poetiske Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 22

22 samtiden 2 2002

praksis (inkludert hans oversettervirke) og begrep, i betydningen nytteorientert og med hans kunstprosaiske praksis (inkludert hans henvendelse til verden og samfunn, men sam- redaktørvirke). Det er: 1) poesi av Jan Erik tidig en ganske så ensidig poetisk tenkning? Vold og 2) Jan Erik Vold om poesi, som nesten Jan Erik Vold sprang modernismens sjar- er det samme. I begynnelsen av hver eneste møretappe i Norge. Senere har han brukt mye tekst han har skrevet om poesi kunne det godt tid på å fortelle oss om og fremheve hvem det stått: Jeg er poet. Slik hvert eneste av hans dikt var som faktisk tok de tunge og glemte etap- kunne hatt tittelen: Dette er ikke et dikt om ... pene på modernismens triumfferd. Samtidig I 1998 ble Jan Erik Vold innstilt til Nordisk kan det synes som om han, som selvutnevnt Råds Litteraturpris for boken Storytellers – en kaptein på laget, i ettertid har kunnet omdiri- begrunnet antologi, som er en bok om «poetis- gere modernismens historiske løype etter eget ke historiefortellere, altså poeter som vet å forgodtbefinnende. Han har sågar disket deler kunne dra en historie, i dikts form».1 av laget for illojale holdninger og slett tre- Utvilsomt er hans litteraturformidling den ningsiver. Med jevne mellomrom stiller han største og viktigste delen av Volds kunstpro- seg igjen klar som modernismens avgjørende saiske praksis – om den nå kalles essayistikk, ankermann. Som om etappen aldri tar slutt ... polemikk, notater, kronikker, rosende epist- ler, artikkelskriving, sakprosa, poesikritikk, Om helter og skurker poetisk tenking eller poesi. Det sier mye at denne i 1998 vurderes som prisverdig i en av Det er allerede flere som har vist ansatser til å skjønnlitteraturens høyborger. Det er av stor ta Jan Erik Vold og hans formidlingspraksis betydning for sakprosaens og faglitteraturens på svært kritisk alvor. Det finnes en håndfull stilling i litteraturinstitusjonen, hvor den gode forsøk på å beskrive Volds forståelse av ennå er ekstremt undervurdert i forhold til sin de poetene som ikke kommer innenfor Volds omfattende rolle i samfunnet. hegemoniske markering av poetisk revir. Det kan godt være at Jan Erik Volds innsats Arild Linneberg har tidligere skrevet kritisk på dette området, med sin folkelige aura og og godt om Vold og hans lesning av Paal sin posisjon i det litterære system, inkludert Brekke.2 Også Brekke selv, og andre av skur- forlag og medier, når alt kommer til alt vil ha kene i Volds modernistiske verden, for eksem- like stor betydning som forskningsprosjektet pel Stein Mehren, leverte tidlig (såret) kritikk «Norsk sakprosa»s mange utgivelser hadde på av Vold og hans overflatebehandling av deres slutten av forrige årtusen. egen dikterbasis.3 I antologien Jan Erik Vold og Jan Erik Vold fra 2000, er en hel seksjon i 4 Modernismens ankermann boken viet hans formidlingsprosjekt. Her tar ikke minst Henning Hagerup, i en lang Men hans travle kamp for modernismens sta- anmeldelse av essaysamlingen Tydelig. 33, fatt tus i litteraturhistorien ligner i dag mistenke- i strategien Vold anvender for å forringe kva- lig på noe som heller kan karakteriseres som liteten av skurkenes diktning – diktere som et forsvar av eget poetisk revir og fortsatt Vold antar ikke passer inn i hans egen poe- hegemoni i litteraturinstitusjonen. Hva er det tikk. Særlig urimelig blir dette overfor Olaf som ikke har nådd frem på grunn av hans Bull, mener Hagerup. sterke posisjon i den norske litteraturoffent- På den annen side påpeker Ole Karlsen ligheten de siste 40 årene? Og hvilke av de konsekvensene av Volds poetikk for hans les- utvalgte poeter er det som i størst grad har fått ninger av helten Olav H. Hauge – som lider unngjelde for hans litteraturformidling, pre- under Volds motsetningsfylte fordommer, og get som den har vært av et pragmatisk lyrikk- aller mest under Volds konstruksjon om den Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 23

samtiden 2 2002 23

forsonte forfatter, samt av Volds forbud mot Jeg forestiller meg en sirkel, og den må man ha antropomorfisering (menneskeliggjøring) i gått rundt før man vet hva det vil si å være men- diktningen. Hos Vold er antropomorfisering- neske. Man må ha gjennomskuet skinnløsning- en som retorisk grep og jeg-sentrering noe ene, skinnproblemene – alt det ytre i betydning- som undergraver både tingenes tinghet, det en unødvendig her i livet. Intellektuelt er det nok samfunnsmessige og kollektive samt en godt mulig å gjøre dette på et tidlig tidspunkt her i fundert humanistisk verden. Også Gunvor livet, men vårt irrasjonelle jeg gir ikke opp kam- Hofmo lider mest under forsoningsestetikken, pen så lett: En må ha gjennomlevd at alt er tom- men like mye under Volds mangel på forstå- het og jag etter vind før en klarer å slå seg til tåls else for en ekspresjonistisk, eksistensiell og med at ens vandring på jorden er uten mening; teologisk språkbruk, antar igjen Hagerup. derfor var Predikeren (i Det gamle testamentet) ingen ung mann. Ungdom kan skrive genial I vektens tegn? poesi (Rimbaud), men neppe moden poesi. Kanskje er det til og med «lettere» å skrive geni- Sissel Furuseth kritiserer Vold og hans pågå- al poesi enn moden poesi? Mange poeter dør ende rolle i de gjentatte modernismedebat- unge, mange skriver sine beste ting i ungdom- tene, som hun mener har vært sementerende men. Det kunne jo i tilfelle henge sammen med for lyrikkforståelsen i landet. Hun leverer også at det er «lettere» å være et begavet menneske nytt skyts mot hans Brekke-lesning. Øystein – man er født med begavelse – enn det er å bli Rottem avdekker på sin side Volds ekstremt et modent menneske – modenhet er noe man sympatiske/empatiske lesemåte som tids- må kjempe seg til, moden er noe man blir.7 skriftredaktør, og de følger det får for hans les- ninger av henholdsvis skurken Mehren og hel- Ett av de store paradoksene i Volds kunstpro- ten Heggelund.5 Det må tilføyes at alle disse saiske praksis er motsetningen mellom kravet kritikerne samtidig understreker Vold «som en om den forsonte forfatteren og den modernis- av våre mest innlevende og skarpeste lyrikk- tiske diktningens innsikt i forsoningens umu- lesere», slik Hagerup gjør, og ikke unnlater å lighet. Modernismens kanskje mest sentrale rose hans evne til å finne nye og uventede for- innsikt er at mennesket er helt eller delvis bindelser mellom verk og diktere. avskåret fra erkjennelse om de kreftene som «Mitt prosjekt er balanse»,6 kan vi lese i styrer dets liv. Dette er det som igjen gir grep Uten manus,en bok altså nylig utkommet med til den fragmenterte og eksperimentelle litte- intervjuer og foredrag av Jan Erik Vold siste raturen vi kaller modernisme. Modernismen tyve år. Hans eget utvalg av 777 dikt fra 16 ville formidle den uro, det savn og den sorg samlinger mellom 1965-1995 heter I vektens som fremskritt i opplysning og differensiering tegn.Hva er det hans vekt balanserer? Hva er av samfunnet stadig åpenbarte. Når Vold stu- det hans balanseprosjekt ikke tar eller har derer, hierarkiserer og formidler sine moder- balanse for? Det enkleste er kanskje å starte nistiske helter, er det ofte ut fra et krav om med å konstatere følgende: Hva det er noe å si ikke å være eller skrive modernistisk i denne på, er hans idolisering. forstand. Erkemodernisten Vold kommer slik i skade for å hive sentrale medlemmer av den Sirkelens lodd modernistiske familien ut med sitt eget litte- raturhistoriske badevann. Hans modernisme- Allerede i et essay i 1966 formulerte Vold sin begrep bestemmes tilsynelatende minst like sirkelmetafor om forholdet mellom det nød- mye av det vi etter sitatet kan kalle for Volds vendige menneskelige studium og den ønske- studiebegrep, slik det bestemmes av det for- de poetiske praksis: male absolutt om frie vers. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 24

24 samtiden 2 2002

I sirkelreise på livshjulet land, livet plinger (uten Jan Erik Volds sirkelmetafor bergtok ham å være «livet» akkurat). Noe plinger siden. Hans kunstprosaiske praksis kan leses i noens ører. Kling som en endeløs jakt etter personligheter i lyrikken som sirkler og sikler etter visdom, de klang. Hører som med encyklopedisk lengsel går utover seg du selv og egen kultur, særlig i det politiske og ingenting? Så er det ingentings eksistensielle, helst som antikapitalister og bjeller, de gamle gode! antimetafysikere. De som til slutt – etter sir- kelreisen på livshjulet – kommer hjem til seg Bevegelsen i Jan Erik Volds poetiske praksis selv med tilfreds mine og modent hode. kan kategoriseres på mange måter. Enklest Sirkel-metaforen har i hans poetiske prak- kanskje historisk: som en overordnet beve- sis også fått mange ytre avtrykk, for eksempel gelse som starter inne i språkets sirkelmagi, i titler: mellom speil og speil (1965), fra rom til for langsomt å bevege seg mer og mer over rom SAD & CRAZY (1967), Mor Godhjertas glade mot mennesket og samfunnet. sirkel, sirkel fra versjon. JA (1968), kykelipi (1969), spor, snø 1979 er det dikteriske tilsvar på hans globale (1970), Bok 8:LIV (1973), S (1978), sirkel, sirkel. sirkelreise, før han mer og mer vender dikter- Boken om prins Adrians reise (1988), Sorgen. nesen hjemover til sorgfulle norske sam- Sangen. Veien (1987), En som het Abel Ek (1988), funns- og inderlighetsforhold og til slutt mot En sirkel is (1994), Kalenderdikt (1995), I vektens norsk offentlighet. tegn (2000). Sirkelen ble Jan Erik Volds for- melle lodd, bildet på hans balanse. Besinnelsens besvergelse Jan Erik Vold er den modernistiske poesi- ens Leonardo da Vinci, som skriver mennes- I hans diktkritikk i poetikkens form, Det norske ket inn i sirkelsymbolet, som en X mer enn syndromet (1980), hvor han nettopp fremsetter som korsfestet. sin poesiformel, merker vi selvsagt trykket fra hans studiebegrep, med innsikt og modenhet Sirkelens bjeller som sentrale stikkord for en heller dogmatisk forsoningsestetikk. Her analyserer han en norsk Hos Vold blir kykeliky til kykelipi. Pi angir årgang av lyrikk, og kategoriserer denne hen- som kjent tallformelen for krumningen av en holdsvis som besvergelse eller besinnelse. Slik sirkel, sirkeldiameterens forhold til sirkelens er det mulig å se hans egen diktning som fem omkrets. Slik kunne vi sirklet i Volds forfat- trappetrinn fra indre besvergelse til ytre besin- terskap til vi bet oss selv i den hermeneutiske nelse, slik han gjerne vil at andres diktning skal halen og endte opp med ingenting, som likevel bevege seg: er mindre enn 0, og et annet av Volds budd- 1. Profilflink estetikk og språkfascinasjon histiske mantra. Hans dikt «Ingentings bjel- (1960-årene). ler»8 fra 1977 er en poetisk forform til hans 2. Vital og konkret menneskelig bejaelse senere formel for diktning: poesi = musika- (1960-1970-årene). litet + innsikt. 3. Åndsfysisk reise og dannelse (1970-årene). 4. Sentrallyrisk sorg (1980-årene). Tanke 5. Samfunnsmessig sorg (1990-årene). løs. Tankefull. Bjeller Innenfor denne overordnede bevegelsen i klinger hans poetiske praksis pågår det hos Vold i no man’s likevel alltid en indre bevegelse som gjerne Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 25

samtiden 2 2002 25

er antitetisk, eventuelt syntetisk, når mange mer kjente idealer, tilskueren. Det ligner den av hans påfølgende bøker ofte står i en indre besinnelse Vold anbefaler. Men dette er en kald opposisjon til hverandre. og lite sosial posisjon, utenfor sirkelen, i oppo- Jan Erik Volds poetiske praksis er sterk og sisjon til hans beskrivelse av den poesien som rytmisk på sin egen måte. Jan Erik Volds for- kan være en motvekt til det norske syndromet. mel for poesi kan utvilsomt være treffende nok for hans egen lyrikk. Øyvind Berg har Poetokratiets siste idol? skrevet godt om Volds rytmikk og musikalitet i en artikkel om «Kykelipis vers». Her viser Ifølge Helge Rykkja11 er Vold ingen hvilken han at Volds frie vers ikke er «frie vers». Tvert som helst poet, men det gamle poetokratiets imot er de metriske som noen, men etter dag- rest, det siste gjenlevende norske forfatteridol ligtalens kvantifiserende prosodi (versbyg- i vår primæroffentlighet. I 1992, mellom Elg ging), som er den virkelig tradisjonsrike før- og Ikke, blant hans mest saksorienterte og germanske prosodien, ifølge Berg. Han anfø- politiske diktsamlinger, inviterte Kåre rer her Vold som metrikkens beriker heller Willoch ham til å delta på Hoved- enn dens dödare. For Berg blir de voldske dikt stadskonferansen i Oslo. Slik finner vi Jan kroneksempler på hvordan et dikt kan bevege Erik Vold i en rett linje fra Wergeland – ut fra nettopp rytmiske fundamenter og ut fra Bjørnson – Øverland – Prøysen til Vold selv, dagligtalens musikalitet, i stedet for utfra tra- som en type fri intellektuell kritiker med stå- disjonelle rimskjema. Problemet er at Vold ende invitasjon til maktens saler. Der kan det sjelden har lest sine positive og negative ido- som kjent gjerne velges mellom tre dramatis- ler med slik innsikt i det musikalske, slik Berg ke roller: barnet, narren og profeten. Gjerne i her har lest sitt idol: Vold.9 den rekkefølgen. Slik er Vold ikke bare blitt sin egen lyriske undergenre gjennom sin poe- Utenfor sirkelen tiske praksis, men gjennom sin kunstprosais- ke praksis også blitt sitt eget lille språklige NårVold studerer andre verker av andre poe- samfunnsfelt. Begge steder mest som narr? ter, helter som skurker, ender han bare altfor Men poetokratiet ble som kjent meldt urør- ofte opp med «innsikt» som parameter for lig og hjernedødt av sosialfilosof Gunnar kvaliteten på den diktningen han studerer, Skirbekk allerede i 1969,12 noen få år etter Jan mens det blir så som så med innsikten i Erik Volds debut. Som den lykkelige finner av «musikalitet». Besvergelse og besinnelse er liket benyttet Skirbekk seg straks av bud- uansett begreper som åpenbart har mer med bringerens overtak, og innstiftet umiddelbart innsikt enn musikalitet å gjøre, selv om det det nye og rådende poetokratiet av sakprosa- eventuelt er det negative «besvergelse» som skribenter – utspent mellom kommersiell ligner mest på det positive «musikalitet». Slik tabloidjournalistikk og maktkåt akademisk vi faktisk kan få inntrykk av når Vold assosie- samfunnsfilosofi og -økonomi.Andre forskere rer Stein Mehren med det norske syndromet: har på lignende vis sagt at poetokratiet døde «Det er som Stein Mehrens rytmisk-suggere- ut med Øverland i 1968, men at dets spesifikt rende musikalitet bærer strofene motstands- litterære arvtager var henholdsvis den klassisk løst med seg».10 orienterte essayisten og den moderne rocke- Det finnes mangt usammenhengende artistens rike, tenk på Georg Johannesen og mellom Volds poetikk og hans praksis, slik det Alf Prøysen som norske innstiftere her, hvor er det mellom hans studiebegrep og hans rockeartisten etter hvert fikk en mye større modernismeformidling. Hans studiebegrep innflytelse enn essayisten. Men Jan Erik Vold kan til forveksling ligne på et av stoikernes visste råd. Snart inkarnerte han like godt Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 26

26 samtiden 2 2002

begge de nye «litterære» forfatterrollene, som hvorfor er det alltid rørleggerne det skal seriøs essayist og folkekjær artist, og det på sammenlignes med? Det er in å spørre reto- ekstraordinært vis. Dermed fremstod han risk nå: Hvorfor spør ingen rørleggerne om etter poetokratiets fall – analogt med postmo- ikke de kan delta i den frie intellektuelle dernismens fremvekst – med samme kraft som debatten? var han poetokratiets siste idol eller mulige Nårsvaret er at det ville eller kunne de spøkelse. ikke, skal det være svar også for forfatteren, For poetokratiets fall – som M.A.O. også er som stadig utspørres av mediene om ymse det samme som de såkalt frie intellektuelles samtidsproblemer, bare for å bli latterliggjort siste krampetrekninger – er blitt en egen form av de samme hvis deres svar ikke samstem- for studier etter 1970. Nå er det ofte forfatterne mer med amerikansk praksis. selv som er de mest høylytte. Sist var det vel Hvorfor kreve mer i offentligheten av en som igjen registrerte en mengde forfatter enn av en rørlegger? Mitt enkle svar lik, sammen med sine kampfeller Per Edgar ville være: Rørleggerne jobber med fysiske Kokkvold, Christian Vennerød og Knut Olsen, rør i forskjellige former for plastikk og etter at fem forfattere hadde skrevet fem usan- metall, for å få en husholdning eller et

Med jevne mellomrom stiller han seg igjen klar som modernismens avgjørende anker- mann. Som om etappen aldri tar slutt ...

ne av avisenes ellers 5000 sanne avissider næringsbygg til å fungere hygienisk. De job- første tretti døgn etter 11. september 2001. ber ikke som forfatterne med språklige avløpsrør eller språklige vannlåser, for å Forfatteren som rørlegger rense nedenfra den mangedoble og kommer- sielle moralen eller for å dikte opp en fravæ- Men selv Jan Erik Vold later endelig til å tvile rende menneskelighet. på sin egen offentlige idolrolle i våre dager, Poetokratiets fortjenester er neppe enor- når han nylig i et intervju – som kanskje me, men heller ikke mindre enn fra andre av engang kommer i Uten manus II – anfører at offentlighetens historiske maktinstanser og han bare deltar i offentligheten innenfor fem forvaltere. Poetokratiet var selvsagt dobbelt utvalgte emner han mener seg å kunne mye som liv og diktning, som aviskronikker og om. (En god venn av meg spurte forleden om moderne lyrikk. dét alltid hadde vært Oslo 1–5?) Det klassiske poetokratiet var sterkest i I samme intervju presterer Vold å kronikken, tyngst i livet. Slik mediene selv sammenligne sin egen praksis med en rør- alltid og fortsatt tror at poetokratiet bare kan leggers. Noe alle forfattere av en eller annen finnes i avisspaltene. Jan Erik Vold eksellerer besynderlig grunn synes å gjøre i våre dager, som vanlig i begge, for å holde sitt idol for å få frem at forfatterarbeidet ikke er ulikt lysende. Det er i pakt med hans enorme hvilken som helst annen yrkespraksis. Men arbeidsvilje og -evne. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 27

samtiden 2 2002 27

Don Quijote fra La Oslo langt som Vold og redaktørkollega Kjell Heggelund i å utelukke dikt med «fastlagt rim På mange måter har han også, særlig utover og rytme»15 fra en lyrikkanon. Deres manøver 1990-tallet, styrket den politiske viljen og det hadde imidlertid samme effekt som Skirbekks samfunnsmessige trykket i diktningen sin på overfor poetokratiet, den viste plutselig veien bekostning av moralske eller moraliserende til sannheten. I 1985 vant Jan Erik Vold kam- aviskronikker om sin barndoms by. Han er en pen om litteraturhistorien på vegne av den av få av de intellektuelle forfatterne som har modernismen han selv representerer. trodd på verdien av å delta, selv på medienes Det er virkelig ikke vanskelig å peke ut egne premisser. Han har da også fått mye kjeft Volds egne inspirasjonskilder. Han har selv for sitt engasjement i avisene, for sin tro på å navngitt dem mange ganger i forskjellige kunne forbedre den norske offentligheten. sammenhenger, for eksempel i Tydelig.33,en Slik han har fått stryk for sin engasjerte 1990- samling av hans essay fra 1965 til 1998. De talls diktning, hvor poesien blir den genre som første og største idolene, heltene på øverste skal frelse hele den politiske og samfunnsmes- trinn, er Beckett, Vesaas og Ekelöf. Skurkene sige offentligheten. Er Vold blitt en poesiens er få, men stort sett plassert i mellomkrigsge- Don Quijote som kjemper en heroisk-dikte- nerasjonen og blant 1950-talls modernistene: risk kamp mot journalistikkens fantombilder? Bull, Øverland, Reiss-Andersen, Holm, Brekke Vi kan si: I stedet for å produsere tause m.fl. – for ikke å glemme Hamsun, men han og/eller kraftfulle motspråk for dem som fort- mer av samfunnspolitiske enn litteraturpoli- satt er frie nok til å unngå offentlighetens ens- tiske grunner. Det vil si i de to-tre lyrikkgene- retting og nivellering, infiserer Vold omvendt rasjonene forut for Vold selv. Det er de som heller poesien med journalistikken. «Det er kan skygge for hans eget idol. håpløst, men vi gir oss ikke», som han har Den utvidede norske idolrekken som Vold skrevet i et JA-dikt, er senere av andre blitt gjerne vil skrive seg inn i er: Wergeland – omskrevet til:«Det er ikke håpløst – dersom vi Obstfelder – Uppdal – Vesaas – Jacobsen – gir oss».13 Det er imidlertid grunn til å tro at Hauge – Gill – Hofmo – Orvil – Hjertenæs det like godt er sistnevnte anti-Vold-løsning Andersen – Christie – Hagerup – Johannesen – som er en renhårig perfeksjonisme, med både Næss – Økland – Heggelund – Udnæs – Bodvar mål og utgangspunkt i en form for frelseslære – Solstad – Haugen – Aamodt – Einan – Ulven – så vel på individets som på samfunnets vegne. Berg – Vold. Han har også laget seg lister og Likevel er det gode grunner til å sette store hierarkier over amerikanske og europeiske spørsmålstegn ved Vold som poetokratiets idoler. Særlig har enkelte amerikanere betydd siste idol. mye for ham: Pound – Williams – O’Hara – Creeley. I det europeiske landskapet har han I skyggen av idolene særlig fremhevet en del svenske diktere, men også et kobbel østeuropeiske og tyskspråklige Jeg konstaterer at denne generasjonen, altså lyrikere lyser langt fremme i idolrekken. Jeg Profilgruppen, sammen med guruene deres glemmer heller ikke den artistiske helterek- (og Jan Erik Volds private guruer) til sammen ken, fra jazzens personligheter og solister via opptar en tredjedel av boken. Dylan til Vreeswijk. Paal Brekke, anmeldelse av Den utvidede idolrekken kan igjen ned- Moderne norsk lyrikk14 skrives til Volds virkelige idoler, dem som han nesten alltid – og ofte feilaktig – bruker for å Lyrikkantologien Moderne norsk lyrikk skapte bekrefte sine egne fordommer, og som er hans furore i 1985. Ingen hadde noen gang gått så alltid tilbakevendende bevisføringsmidler når Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 28

28 samtiden 2 2002

han utøver sin kunstprosaiske praksis: Båten blir til mens du ror Wergeland – Obstfelder – Vesaas – Hauge – Johannesen av de norske, og særlig Ekelöf og Vold har vært norsk lyrikkforsknings uunnværlige Williams av de utenlandske. (og til tider eneste) blikk. Volds for-dommer, for Da først ser vi det pussige: Av den indre å benytte begrepet i dets hermeneutiske kretsen av idoler er det få egentlige modernister betydning, har bidratt til vår forståelse av etter- i Volds forstand, det er få som ligner ham. krigslyrikken, enten vi foretrekker å karakteri- Og vi ser at det er Obstfelder og Williams sere dem som misforståelse eller forståelse. som i praksis kanskje står ham nærmest, fra Sissel Furuseth, i «Historiefremkalling hver sin kant: den ene fra en åndelig og den eller historieforfalskning?»16 andre fra en tinglig side av hans egen formel for poesi. De personlige idolene i livet og litteraturen kan fort vokse seg til store, generelle og Litteraturhistoriens abstrakte fordommer om litteratur og sam- usynlige hånd funn. Idolene gir verdensanskuelse. Et idol er altså ikke bare et forbilde, men også et Men det finnes andre idoler enn de personli- avgudsbilde. Idolatrien (gr. bildedyrkelse, ge og historiske heltene han følger i fotspo- avgudsdyrkelse) gir et forkjært bilde av virke- rene på. Litteraturfilosofen Harold Bloom ligheten, et falskt speil som erfaringen produ- mener at den sterke diktningen etterligner serer underveis,ved hjelp av sansebedrag, tan- mest ved å prøve å avstå fra hva den er påvir- kens kortslutning eller følelsenes oppheting. ketav, i redsel for nettopp ikke å være en sterk Det er en båt som blir til mens man ror. eller original nok diktning selv. Men i tilfellet Menneskene la vanligvis større vekt på posi- Vold? Med sine uttalte idoler, som han stadig tive enn negative tilfeller, for menneskene til- etterligner, siterer og formidler? Kan det være trekkes av ønsketenkning og har et uendelig tilfellet? At det kanskje er Bull, Øverland og behov for å få bekreftet sine egne antagelser, Brekke (og ikke Obstfelder, Vesaas og Hauge) antok i sin tid filosofen og essayisten Francis som er Volds egentlige idoler? Bacon, som formulerte sine fire idoler – de fel- Sett med bloomske litteraturøyne må det lesmenneskelige, individuelle, språklige og være slik. Dess større avstand vi får til Volds kulturelle – tidlig på 1600-tallet. Disse var ment glanstid mellom 1965 og 1985, dess tydeligere som basis i en metodelære som skulle rydde av blir det da også at det er de negative idolenes veien overleverte meninger av fordomsfull art diktning som har gitt den sterke idolisering- – om de nå kalte seg doxa eller episteme, mote en av deres motsats.At det er de negative ido- eller utopi, eller om det var folkets eller øvrig- lene som virkelig har gitt oss Jan Erik Volds hetens interesser det gjaldt. De skulle gi mulig- litteratur, som virkelig har formet både hans het for en reformert menneskelig vitenskap poetiske og kunstprosaiske praksis. Hva med observasjon og sansning som utgangs- Bloom sier er: Dikterne er forfengelige og punkt for systematisk tenkning. blinde marionetter i litteraturhistoriens Det er senere blitt sagt at kampen mot usynlige hånd, som kan få forfattere til å Bacons fire idoler alltid er nødvendig og alltid gjøre hva det skal være for å stille sin egen forgjeves. Det er en dypt essayistisk sentens vi litteratur fordelaktig til skue. Det må under- kan mistenke Jan Erik Vold for å ha overhørt. strekes at den bloomske innsikt ikke sier noe Han har tilsynelatende sluntret unna store om kvaliteten på diktningen, bare noe deler av idolkampen. Det er i hvert fall en om diktningens innerste kilde og største måte å angi noen av de mer alvorlige proble- ubevisste idol. mene med Volds kunstprosaiske praksis. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 29

samtiden 2 2002 29

Samtidig er denne ofte preget av ønsketenk- [1] ning på eget forfatterskaps vegne, og han synes å ha et stort behov for stadig å få bekref- Det første av Bacons fire idoler er stammens tet sine egne antagelser om liv og diktning. idoler – Idola tribus. De er fellesmenneskelige, og må samlet sett kalles en for stor, men uunn- I stabilt farvann gåelig menneskelig innlevelsesevne i verden og tingene. Stikkord er antropomorfisering. Det er Vel. Det går selvsagt an å snu på tankerekken. kanskje dem Vold i høyest grad, og i tråd med For slik Francis Bacon i sin tid fremstilte idol- sin egenartede modernistiske poetikk, har læren for å fremme sin egen vitenskapsforstå- kjempet imot. Antropomorfisering er og blir en else og sin egen menneske- og verdensan- arvesynd i den voldske poetikk, som en slags skuelse, som han overhodet ikke tvilte på var menneskelig imperialisme på tingene og natu- den mest farbare vei for det moderne men- rens egenartede kontinent «an sich». Dikteren neske, slik kan vi kanskje si at Vold konse- står i fare for å bli en virkelighetens erobrer, kvent fremmer sine idoler i forvissning om med språkets iboende vilje til menneskeliggjø-

Jan Erik Vold har alltid brukt sirkelen som bilde på sitt eget og andres eksemplariske forfattervirke. (...) Spørsmålet er: Når gikk den voldske sirkelen over til å bli mer av en firkant?

at disse er til beste for litteratur og samfunn ring som våpen. Ifølge Vold er det bare dårlige i vår tid. diktere som gir etter for den antropomorfise- Utvilsomt er hans lesninger å betrakte som rende driften som finnes i og ved at det er men- «sterke lesninger», altså det vi alle anser som nesket som fører språket. mangelvare og som alle alltid etterspør. Ikke 1. Det frie vers.I det litterære Norge i dag, minst er Volds lesninger også konsistente etter Volds egen innsats, må vi regne dette gjennom 40 år – hans idoler er stabile. mer eller mindre som et stammens idol. Det Jan Erik Vold er slik lett å kritisere, for han frie vers understreker at språket ikke har snur ikke kappen etter vinden, han er ingen jevn høyremarg, og det summer ikke i gjennomsnittlig norsk værhane. Men igjen: samme dur som en bie. Det menneskelig Dette røper kanskje det motsatte av innsikt og konstruerte systemet av rim og rytme skal konsistens? For er ikke 40 år lang tid i vår tid? erstattes av noe friere og mer menneskelig Kan litteraturpolitiske problemstillinger fra og mindre taktfast suggererende. Den takt- 1965 være relevante i 2002? faste metrikken menneskeliggjør på vegne Det er forsøket verdt å liste opp 20 av de av noe som ligner soldatmarsj, som sammen spesifikke og personlige voldske idoler i den med rimets kommando er truende og generelle og universelle idollæren Bacon minner om en verden vi ikke vil ha.Vold hel- fremsatte, for om mulig å avdekke Volds ido- liggjør i stedet det frie vers. Det medfører ler som noe mer enn hans private fordommer paradoksalt nok at han svært ofte unnlater å eller kampsaker, men muligvis også som våre kommentere formspråk og musikalitet i sin egne allmenne innstillinger til liv og litteratur. formidlingspraksis. Antologien Moderne norsk lyrikk kan i en frekk versjon leses som Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 30

30 samtiden 2 2002

en teleologi med Volds egen poesi som for- Lydhørt nærvær heller enn skjønnmalende målsbestemt endestasjon, eller som en teolo- bilder. Anti-symbolisme. gi som profeterer Volds poetikk som frelse. 5. Den glade modernismen. Med Walt 2. Det jeg-løse dikt. «Istedenfor å snakke om Whitman som opphav leter Vold etter livsbe- hvordan jeg har det, så kan jeg snakke litt om jaelse hos diktere som, slik han sier om enkle ting omkring meg. Jeg kan slå ned på Klaus Rifbjerg, er «beboere av et utragisk helt konkrete ting som alle kan kjenne igjen: univers». Det skulle være «lysere, frekkere, en passer, denne klokka, denne skuffen ... blidere» dikt som lå oppe i dagen, klar til kanskje kan man få sagt noe ... forholdsvis bruk for alle. Bare den glade modernismen tydelig, ved å late som det er ingen som ser var en poetisk medisin som kunne kurere det, bare at det er en ting som er sett.»17 Blir massene for atomangst. Vold er på glemse- lett patetisk når man tror man kan avskrive lens side? idolkampen på denne enkle måten. 3. Tingsdiktning. Omverden skal ikke [2] reduseres til uttrykk for menneskelig følel- ses- og tankeliv, hvor faren er stor for at Hulens fordommer – Idola specus –erderimot omverden er noe som konstrueres inne i ditt individuelle, og beror på hver enkelts ordning eget hode. Volds ambisjoner er for store og av forstanden, hvor faren er at man systematisk uskyldige. Han tror egentlig på en form for ordner forstanden slik at den vektlegger det ene poetisk realisme, hvor virkeligheten kan for mye fremfor det andre, osv. Stikkord er udi- fremtre uavhengig av dikteren og språket. alektisk tenkning.I Volds tilfelle dreier det seg Vold tror at det går an å skrive uten å her i hovedsak om den forsoningskonstruksjo- antropomorfisere på et eller annet nivå. Han nen Vold leser og formidler sine helter og skur- forstår kanskje ikke at hans egne metadikt er ker med, som blir rigid og udialektisk. Når ver- en form for antropomorfisering? Eller at ket bare er dikterens intensjoner, og dikteren er Hauges tingdikt alltid også inneholder en avhengig av en «vellykket» biografi og korrekte eller annen form for antropomorfisering? holdninger, blir i utgangspunktet lite igjen til Ole Karlsen: «Vi konstaterer at Vold gjerne verkets faktiske dialog og dialektiske flerstemt- vil fortolke Hauge – endog den tidlige Hauge het med samfunnet, virkeligheten og de andre. – inn i sitt eget anti-metafysiske, anti-roman- 6. Den forsonte forfatter som har gått rundt tiske og anti-symbolistiske prosjekt. Som en hele sirkelen, bevisst eller tilfeldig.Vold skri- konsekvens av dette røper han i sine les- ver et sted om Olav H. Hauge: «Diktet, i ninger for det første et nokså uavklart for- Hauges oeuvre fra 1946 til 1980, gir åpning hold til antropomorfismen som retorisk for å tolke hele forfatterskapet som sang fra størrelse; noen steder er den essensiell, andre en sorgbundet, bergteken person, først nå – i steder er den kun en trope (...) For det andre sin alders høst – befriet av prinsessen og hen- – som gjelder «tingsdiktene» spesielt: Vold nes ledsagende realitet.»19 Jeg spør: Hvordan fortolker i hovedsak disse som om de egent- fårVold til å si ting så bastant, hvorfor en slik lig handler om mennesker.»18 romantikk, hvorfor skal ikke diktverket få 4. Det lydlig dagligdagse. Metaforen er for stå, et folkets diktverk i ett og alt, åpent og Vold tilsynelatende en uhørt sammenblan- befriende, sikkert det, er det ikke dikterens ding av sfærer. Men han kan likevel tåle privilegium å bruke livet sitt, men at verket alskens bilder fra heltene sine, mens skur- skulle ha vært bergtatt og uten virkelighets- kenes konsekvent er dårlige og banale. Det sans før Kvinnen frelste dikteren, hvilken beste er lavspent billedfattigdom og aktivise- voldelighet, man skulle vel heller se litt stort ring av dagligtalens lydfylde og -rytme. på ting, i stedet for å stuve både dikter og otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 31 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 32

32 samtiden 2 2002

verk fulle av LOVE-metaforer og rigide som skrivere, skal være jeg-sterke, men eventyrbilder ... Vold får problemer med tro- ikke diktningen. verdigheten når hans forsoningsestetiske 10.«Jeg sanser, altså er jeg». Andreas G. historisk-biografiske metode, med såkalt Lombnæs om Volds diktjeg: «Identitetsløs moden «virkelighetsnærhet» som ideal, i ste- snubler han ut i verden der det eneste holde- det fremstår som lesning med eventyrbriller. punkt er tingenes gåtefulle eksistens – uten- Bare idolet (her som falsk bevissthet) av for jeg-et og språket.Alt han kan håpe å reise Hauges verk står igjen etter Volds drømme- på bena, er en beskjeden, pragmatisk per- tydning. sonlighet ved hjelp av et redusert cogito: Jeg 7. Den historiske forfatter. «Jeg liker den sanser, altså er jeg.»24 Poesi er for Vold å se. historiske lesemåten, med forståelsen av Anti-ekspresjonisme. hvilket år og under hvilke omstendigheter 20 tekstene ble til.» Litteraturhistoriens utro- [3] skap med postmodernismen har de senere år vært i opphør. Ikke siden 1960-tallet har vel Idola fori – torgets eller markedsplassens for- den litteraturteoretiske tilnærmingen til for- dommer – antok Bacon som «the most trouble- fatterstørrelsen vært nærmere Volds enn nå, some of all». Det er de språklige idolene. Det er i 2002. Den historisk-biografiske lesemåten på den ene siden snakk om det praktiske hver- Vold insisterer på, står i opposisjon til en dagsspråkets mangel på ord og begreper å lesemåte i slekt med den senere nykritikken tenke godt med i de faktiske historiske situa- og andre former for nærlesning hvor verkets sjonene. På den andre siden er det overfloden forhold til verden og samfunnet kan tapes av av ord og navn på ting som ikke eksisterer. syne. Forholdet mellom dikterens biografi Eller det er navn på ting som eksisterer, men og bibliografi er slik avgjørende for stør- som er forvirrende og dårlig avledet fra virke- relsen på Volds idol.«Dette indre livet, som er ligheten, og som bare kan balle på seg en uen- litteraturen, litteraturen der nede, slik den delig rekke av like forvirrende newspeak og nye blir skapt,i det levende miljøet som er»,21 gir fordommer, som regel i tråd med rådende makt oss likevel grunnlag for å anta at hans litte- og mote. Stikkord er begrepssvakhet. raturformidling på et vis er i mystisk sam- Markedsplassens idoler er hos Vold de språkli- klang med romantikkens leting etter kunst- ge og samfunnsmessige praksiser som fører nergeniet. menneskene, eller som menneskene må tilpas- 8. Den modne poeten. «Poeter som skrev se seg for å overleve og for å kunne overlevere hele livet og som fikk med hele bølgen. Som sine varer. Varer som for dikteren er tanker om altså ikke – som så mange innen poesibran- og språkliggjøring av virkeligheten. Disse ido- sjen – hører til «de unge døde», som skriver lene betegner handel, vandel og samhandel – og om hvor vrient alt er og hvor ulykkelig forel- den mottagerens status – som gjelder i hans sket man er og plutselig en dag tar det slutt. arbeid. Her medregnes også hans spesifikke Men som går gjennom alt det der og transfor- hjemlige samfunnstema: Oslo og det norske merer det og blir mer mellow med årene. sosialdemokratiet. Lar det forsones ut i en ensomhet de klarer 11. Showbusiness. «Dersom vi kan bringe å leve med.»22 diktningen ut til nasjonen, kan den bli ska- 9. Det jeg-sterke harmoniske menneske. «jo jeg pende. Homer, eller den karen som sa fram liker / hans slag, jeg-sterk og vennlig, bega- Beowulf, drev show business. Vi ønsker rett vet og hjelpsom,/ det finnes så mange / av og slett å gjøre lyrikken til en del av show andre arten, et ærlig håndtrykk til alle over- business».25 Igjen frelsesmotivet, her i kom- levende / sekstiåringer».23 Mennesker, lesere mersiell medievariant. Fremføringen av diktet Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 33

samtiden 2 2002 33

«KULTURUKE» er så langt poesien rekker i 15. «Sosialdemoralikratiet». «Det er selvføl- denne retningen? gelig det norske sosialdemokratiet først og 12. Den folkelige lyrikk.Volds bidrag til opp- sist som er vår blindhet.At vi går og roser oss justering av populærkulturen, som ikke har av at vi er så fredssinnede. Så har vi sannelig nivellert kunsten, men heller ikke tilført den bidratt med å spre atombomben, ved å selge radikal potens. Hans folkeliggjøring – avkun- tungtvann til Frankrike og Israel og India – sting – av kunsten som likevel gir helliggjø- og legge lokk på det. Hele Oslo-avtalen – ring av poesien og poeten som potensiell hvem skulle israelerne stole på, om ikke frelser. Vi kan tilføye: Volds prosjekt om å Norge? Som har gitt dem atombomben.»28 skulle frigjøre den modernistiske poesien for massene, har vedholdt en dogmatisk kløft [4] mellom rimdikt og såkalt rimfrie dikt. Vold er modernismedebattens spøkelse. Diktet Idola theatri –teaterets fordommer – finner «KULTURUKE» har skapt større avstand Bacon nedfelt i kunnskapstradisjonen, i den mellom folket og poesien? Men åpnet slu- politiske vanens og akademiske motens makt sene for en flom av dårlige epigoner? over evnen og viljen til innsikt. Det er de over- 13.Det litterære typegalleriet. «Litteratur- leverte tankesystemenes skuespill av oppdikte- debatten blir ofte smal. Fordi aktørene er få, de verdener, som han kaller det, og som han blir man liksom ‘innforstått’ med hva man spår flere av i fremtiden. Samlende stikkord for skal snakke om – om hva som er ‘out’. alle teaterets fordommer finner vi med uttryk- Påvirket, selvsagt, av debatten i nabolan- ket kunnskapsregimets tvang. dene: ‘Nå skal vi snakke om Hölderlin, 16. Den humanistiske grunnsituasjon.«Jeg vil dere’.»26 Vold har alltid vært i harnisk over ikke ha sannheter sagt fra skyene, jeg vil ha professorenes konformitet og unnfallenhet følelsen av at dikteren erkjenner at han og overfor lyrikkarven. Selv anvender Vold all- jeg er i samme båt.»29 Georg Johannesen: tid de samme forfatteridolene som sannhets- «Jan Erik Volds humanisme viser seg over- vitner når han skal lese og kritisere en for- raskende i talemåtene, i definisjonene, sær- fatter og hans verk. Det typegalleriet som lig i gode metaforer som opphever uvesentli- angir det tenkte rommet han vurderer sine ge forskjeller.»30 Helge Rykkja om Volds helter og skurker innenfor, det ommøbleres praksis: «Ein dialog kring det eg vil kalle aldri i takt med nye innsikter eller litterære menneskeleg breidd, ei breidd der tabua moter. Det konsistente i hans lesninger står bleiknar, norske eller universelle.»31 likevel i fare for å bli rigid, hans kritikk står 17.Det poetiske menneskesyn. «Det jeg hele i fare for å bli en sirkelbevegelse leseren etter tiden har annonsert for er balansefølelsen. hvert blir lei av utsikten til, når den alltid er Folk har et instinkt og de nye som fødes, de den samme. Det medfører at det alltid er de fødes med instinkter. La ikke de instinktene samme problemstillingene som dukker opp forkrøbles av pengegaloppen og aksjemarke- over alt: hvordan ta svingen med besinnelse? det og alle disse tingene som er direkte upo- 14.Oslonostalgien.«–Erdu blitt en slags etiske.»32 Einar Økland sier at Vold «har vore hoffnarr for byen du vil redde? Du opptrer ein permanent kampanje»33 for poesien som på møter der ofrene dine, politikerne, sitter i menneskesyn og offentlig språkbruk. salen. Du kaster sinte ord i fjeset på dem. De 18.Den demokratiske rettsfølelse. «Det er svarer med å le og klappe i hendene! Tar de dette jeg setter høyest hos en person som deg ikke alvorlig? – Jeg vet ikke helt. Jeg har Bjørneboe. Hans rettferdighetssans. Ikke aldri opplevd det sånn. Når mener du det har hans romaner, egentlig ikke hans lyrikk hel- vært sånn?».27 ler. Men hans ageringer. Der syns jeg han er Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 34

34 samtiden 2 2002

jævli flott. At han kjempet de svakes sak, det lenger og lenger inn i alle sirkelens fire hjør- vil han aldri miste. Jeg er født i samme stjer- ner. Hvor han en gang sørget for at den litte- netegn som Bjørneboe – i Vekten. Har det raturhistoriske vekten kom i balanse, kan det noe for seg, kunne man si at jeg har stjålet nå virke som han er den baktunge som lem- det derfra. Men jeg tror ikke jeg har stjålet per gamle lodd på feil side av vekta. Eller? det. Jeg tror det sitter ... dypt hos meg.»34 Vi kan si at Volds idoler tipper over på to 19.Den politiske antikapitalisme. «Slik ble motsatte måter: I hans litteraturformidling Norge fisla inn i NATO, uten at det var fler- ved at de stammens og hulens idoler, delvis tall for det blant folk. Marshall-kjøpet av også markedets idoler, som han dyrker, gjør Norge, som jeg pleier å kalle den handelen forfatterne og deres verker altfor entydige. I der.»35 Et av Volds tema er utvilsomt mer og hans liv, og på 1990-tallet også i hans egen mer blitt Norge som et konfliktfelt i verden: diktning, ved at han stadig vekk er på kolli- «Selv om det nå begynner å løse seg opp ... i sjonskurs med det allmenne markedets og hvert fall at de som kriger er blitt krigstrøtte, teaterets idoler. I det førstnevnte er han ennå så veit man at de har sluppet løs et helvete for tung. I det sistnevnte er han ennå for lett der som de ikke behøvde å ha sluppet løs. eller tung eller begge deler? Det er stormaktene og alle de på den «bedre» siden av det økonomiske – vi må ta skylden I revirets sentrum for det der.»36 20.Den «religiøse» buddhisme/taoisme.«Taoismen Volds endimensjonale lesninger av gode poe- buddhismen og deres betoning av den ter blir lett kvalitetsdempende, men hever totale oppgåen i nuet: Man tenker ingen hans egen poesi og poetikk. Mens hans ivrige tanker, man er sine tanker. Barn har denne oppdagelser av «glemte» dikt og diktere ofte er evnen, vi voksne med, men vi må kjempe en form for kvalifisering av kvantitet, som litt mer for å holde dette levende opp igjen fremmer hans egne idoler. gjennom årene.»37 For Vold er dette «en Blant heltene er det sannsynligvis Gunvor pakke østfra som jeg har åpnet med stor Hofmo og Olav H. Hauge som i minst grad glede». Innholdet var «balanse», «jeg-løs har tålt hans oppofrende formidlingsinnsats tilstand» etc. – Det er Jan Erik Volds kilde under de voldske idoler. Heller ikke det over- og sinnsro. raskende, når helten Hofmo sett utenfra ikke kan sies å stå nærmere Volds idoler enn skur- Sirkelens fire hjørner ken Brekke. Hauge fordi bare en del av verket kan fremheves i tråd med Volds idoler. Slik Jan Erik Vold har alltid brukt sirkelen som sett blir Volds lesning av Hauge kanskje den bilde på sitt eget og andres eksemplariske for- som best viser rigiditeten og hierarkiet i Volds fattervirke.Ved hjelp av Bacons fire idoler har egne idoler, som viser hva som er innenfor og jeg tegnet opp denne sirkelens fire hjørner. hva som er utenfor Volds lyrikkbegrep. Som Leonardo har jeg tegnet dikteren inn i Kanskje er likevel Hauge den av Volds idoler sirkelen og sirkelen inn i et kvadrat. som selv er blitt mest påvirket av Volds egen Spørsmålet er: Når gikk den voldske sirkelen poetikk. over til å bli mer av en firkant? Fra å ha vært Hva Vold har gjort for en dikter som Ernst sentral i fullføringen av arbeidet med å inn- Orvil kan derimot neppe overdrives. Heller skrive modernismen i norsk litteraturhistorie, ikke hans innsats for glemte og sterke outsi- endte Jan Erik Vold en eller annen gang dere som Kristofer Uppdal. Her merker man underveis opp med å bli en ganske firkantet at det som bringes til torgs er noe som virke- litteraturhistoriker, en som stadig maler seg lig mangler i litteraturinstitusjonen, noe jeg Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 35

samtiden 2 2002 35

som leser mangler. Dette er diktning og dik- som en mer personlig idolisert balanse. tere som fortsatt mangler nødvendige fasetter PerThomas Andersens nyskrevne ett-binds i det store historiske bilde. Dermed er også litteraturhistorie vitner om nye tider. Slår man faren for at Volds idoler skal prege disse dik- opp på Olav H. Hauge eller andre av Volds ternes ettermæle større. helter, er det ikke mye som minner om de Her trengs altså nye formidlere av alle slag. voldske idoler. Tvert imot synes Hauge her å Når jeg likevel fremhever Volds formidling av være formidlet med Vold som Andersens Orvil, bunner det kanskje mest i det faktum at «anxiety of influence». Og i kapitlet om Bull Orvil er en usedvanlig sjelden fugl som trengs kan vi lese, som var det henvendt til en som på den norske poesihimmelen uansett med ligner Vold og hans lyrikkbegrep: «[Bulls] hvilken pensel han males frem. Det er nesten lyriske språk bæres av en kraftfull diksjon. utelukket at Orvil skulle ha fått seg en mer Men for de fleste trenede lyrikklesere opple- beslektet formidler enn Vold til sin lyrikk, i og ves den langt fra patetisk».38 med at humorens kvantesprang er et sentralt Min egen innsats er altså uttrykk for en pen- grep i begges sorgtunge og innsiktsfulle poesi. delsvingning som allerede er godt i gang, og som snart må stoppes. Med det mener jeg: I essayets labyrint Volds idoler er ikke ugyldige, bare for tungt- veiende i hans egen praksis. Det er likevel Jan Erik Volds essayistikk og kunstprosaiske fristende å si at disse linjene fra hans praksis kan vi verken kalle personlig søkende dikteriske selvportrett fra Grønnligrotta, med i Michel de Montaignes ånd eller objektivt labyrinten som metafor, står i fare for å bli prøvende i Francis Bacons ånd. Volds essay er betegnende for leserens møte med Jan Erik personlig søkende og objektivt prøvende kun Volds essayistiske praksis. innenfor hans egne idolers, særlig stammens og hulens, ganske så ensidige og rigide verden. nå er labyrinten for lengst fullført Der Bacons essay var ment å skulle bryte ned men jeg synes den ikke er så spennende, leserens fordommer, der bygger Volds essay i den ikke ble like høy grad opp leserens fordommer — så vel så spennende, det fins hele tiden bare én gang av diktere som av diktning, etter mønster av å velge, ingen alternativer gies, bare gå og gå Volds egne idoler. Der Bacons uttalte idoler var og du kommer ment som tankeredskap til å takle fordommer, ut, etter en vandring på visstnok et par der er Volds ofte ikke uttalte idoler skjulte bøy- kilometer, det er da en hån ger som hindrer en mer fordomsfri tilgang til mot labyrintens idé! som om det var flid forfatterne og deres verker. det kom an på!39 Likevel! Hvorfor skulle det være nødven- dig å gå så langt som jeg her har gjort for å kri- Verden i Vold tisere Volds oppofrende formidling av et stort antall norske lyrikere mellom Wergeland og Rockepoeten Tom Waits uttalte nylig: Verden Ulven? Vel, eventuelt bare fordi våre største er et helvetes sted, og dårlige forfattere ødeleg- litteraturhistorier, både Dahl og Rottems, ger kvaliteten på våre lidelser. Det er i tråd begge bruker flittig av Jan Erik Volds essayis- med Jan Erik Volds forfatterideal, som altså tiske lager når diktere han har skrevet om skal ikke er barnet, narren eller profeten, men historiseres inn i litteraturens forløp og krets- medisinmannen: «Diktet er et stammeut- løp. Dét er selvsagt et problem hvis hans ido- trykk»,40 som han har sagt. Vold prediker en ler ikke tas i betraktning. Litteraturhistorie er lett og sosial og umoderne frelseslære, innen- en genre som krever balanserte idoler så vel for en dogmatisk formal modernisme, hvor Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 36

36 samtiden 2 2002

frelseren godt vet om sin manglende frelsesev- dikter av andre litterater. Vold som idol for en ne, men heller skaper en rytmisk og magisk kunstprosaisk formidlingspraksis er imidlertid virkelighet for dem som lider under det ganske vanskeligere å se bør få veldig mange arvta- så funny å være født. Dikt skal gjøre nytte for gere, annet enn blant journalister i dagspres- seg, som det heter om antitesen til det norske sen, som gjerne forbinder Vold med tabloide syndromet i 1980. Dikt skal ikke bare være dygder som heltedyrkelse, humor og antiintel- nyheter som forblir nye, de skal også være lektualisme. Dette er lett å få øye på i hans siste sanger som kan glede andre. Det er Volds doble bok, Uten manus.Den kan like gjerne leses som nytte-credo for en poetisk praksis. en bok om kulturjournalistenes idoliserende I sin kunstprosaiske praksis formørker og moteriktighet, som en bok om Volds tross alt forenkler Volds idoler uansett færre stjerner på konsekvente litteratursyn. den norske litteraturhimmelen enn de opply- Det er forhåpentligvis snart slutt på at kva- ser månene rundt dem. Men han kan virkelig liteten på Volds kunstprosaiske praksis over- også finne og følge stjerner ingen andre har vurderes. Selv om kvantiteten, valgslektska- sett lyset fra før. Han er en vis mann som pene og engasjementet selvsagt vil stå der som finner frem til stallene sammen med sine ido- påler, må man lese denne delen av hans store ler: «Enten marsjerer vi eller ørkenen».41 produksjon mot hans egne idoler. Gjør man det Samtidig kan det altså være at Jan Erik Vold står man derimot igjen med en medisinmanns har gått for langt eller kort eller feil med sin blå resept – studier som går over i livet.Etliv samfunnsengasjerte 1990-talls lyrikk. Noe vi som sikkert snart kan føre deg nedover Jan

Volds endimensjonale lesninger av gode poeter blir lett kvalitetsdempende

kan oppsummere med hans forhold til Erik Volds gate i Oslo, som bør være lang og Øverland:«Øverlands vers rimer.Verden rimer kronglete og helst føre deg forbi både Oslo ikke», har Vold uttalt. Kritisk bemerket kunne Plaza og Deichmanske, men som neppe bør vi stille opp følgende motvariant:Verden rimer krysse en Knut Hamsuns gate. ikke. Volds vers rimer ikke. Vold og verden rimer. Det er vel imot både Vold og verdens En legmann skriver Vold inn ønsker og behov? i litteraturhistorien

Medisinmannens blå resept Naivismen i norsk litteratur begynte ikke med Erlend Loe. Jan Erik Vold kom først. Han er Vold som idol for en poetisk praksis har gitt oss Norges mest kjente modernistiske lyriker. storartet diktning som Øyvind Bergs. Selv om Gjennom sitt lettparodierte ytre har han blitt akkurat Berg er den som har anført den poten- en gjenganger i skolerevysketsjer. Dikt som sielle faren for at Vold får mange dårlige epigo- «Loffen» og «Kulturuke» har glidd inn i kulturar- ner– i hvert fall om det bare er det optiske, gra- ven. Som debattant er Vold en svoren tilhenger fiske, spontane og engasjerte som etterlignes, av at Oslo skal bevares slik byen ikke har vært og ikke hans musikalitet, rytme og prosodi.42 de siste tretti år. Trikken skal være blå, menn Det er altfor lett å undervurdere Volds poetiske skal gå med hatt og kaste den i været ved praksis i dag. Han ble i en enquete for et tiår minste tegn til oppstemthet. siden kåret til den mest overvurderte norske Knut Nærum43 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 37

samtiden 2 2002 37

Litteratur

Agora 2/1995, temanummer om Francis Bacon. 8 I vektens tegn,s.297, opprinnelig fra S (1977). Andersen, Per Thomas: Norsk litteraturhistorie, 9 Berg, http://www.bokklubbene.no. Universitetsforlaget, Oslo 2001. 10 Det norske syndromet,s.16. Auerbach, Erich: Mimesis, Munksgaard, København. 1965. 11 Helge Rykkja i Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.123-134. Berg, Øyvind: «Kykelipis vers», 12 Skirbekk, forordet. på http://www.bokklubbene.no, 2001. 13 Georg Johannesen i Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.158. Brekke, Paal: «Litterær motorsykkelgjeng», i Aftenposten 14 Brekke, 1985. Moderne norsk lyrikk, redigert av Jan Erik 4.7.85. Vold og Kjell Heggelund, kom ut dette året, og skapte Heggelund, Kjell og Vold, Jan Erik: Moderne norsk lyrikk, enorm debatt med sitt utvalgskriterium: «fravær av fast- Gyldendal, Oslo 1985. lagt rim og rytme». Karlsen, Ole (red.): Jan Erik Vold og Jan Erik Vold, Cappelen 15 Moderne norsk lyrikk,s.7. Akademisk Forlag, Oslo 2000. 16 Sissel Furuseth i Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.275. Linneberg, Arild: «Det faderløse samfunnet. 17 Uten manus,s.66. Om motsigelsens estetikk i Paal Brekkes poesi», 18 Ole Karlsen i Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.290. i Vinduet 2/1985. 19 Under Hauges ord,s.66. Montaigne, Michel de: «Om anger», i Essays, Aschehoug, 20 Uten manus,s.140. Oslo 1996. 21 Uten manus,s.18. Nærum, Knut: Norsk litteraturhistorie – fritt etter hukom- 22 Uten manus,s.175. melsen, Cappelen, Oslo 2001. 23 I vektens tegn, «Selvportrett i Grønnligrotta – en novelle», Skirbekk, Gunnar: Nymarxisme og kritisk dialektikk,Pax, s. 154, opprinnelig fra Mor Godhjertas glade versjon. JA Oslo 1969. (1968). Vold, Jan Erik: Det norske syndromet, Universitetsforlaget, 24 Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.53. Om Volds tidlige Oslo 1980. diktning. Vold, Jan Erik: Entusiastiske essays,Gyldendal, Oslo 1976. 25 Entusiastiske essays,s.19. Opprinnelig fra Profil 2/1962. Vold, Jan Erik: I vektens tegn,Gyldendal, Oslo 2000. 26 Uten manus,s.246. Vold, Jan Erik: Storytellers,Gyldendal, Oslo 1998. 27 Uten manus,s.156. Jan Erik Vold i samtale med Alf van Vold, Jan Erik: Tydelig.33. Essays 1965-1998,Gyldendal, Oslo der Hagen. 1999. 28 Uten manus,s.178. Vold, Jan Erik: Under Hauges ord, Samlaget, Oslo 1994. 29 Entusiastiske essays,s.239. Vold, Jan Erik: Uten manus,Gyldendal, Oslo 2001. 30 Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.167. Åslund, Arnfinn: «Å nærme seg Francis Bacon», 31 Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.131. i Agora 2/1995. 32 Uten manus,s.282. 33 Jan Erik Vold og Jan Erik Vold,s.20. 34 Uten manus,s.145. 35 Uten manus,s.128. Noter 36 Uten manus,s.179. I kjølvannet av Bosnia-konflikten. 1 Storytellers,s.5. 37 Tydelig. 33,s.84. 2 Linneberg, Vinduet 2/1985. 38 Andersen, s. 370. 3 Brekke i Dagbladet 28.3.1983, og Mehren i Morgenbladet 39 I vektens tegn,s.158, «Selvportrett i Grønnligrotta – en 18.10.1985. novelle», opprinnelig fra Mor Godhjerta (1968). 4 Karlsen (red.), s. 231-336. 40 Uten manus, s. 12. 5 I tillegg til de nevnte har Bengt af Klintberg skrevet om 41 I vektens tegn,s.574, opprinnelig fra IKKE. Skillingstrykk Volds svenske formidlingsvirke, særlig av Vreeswijk. fra nittitallet (1993). 6 Uten manus,s.178. 42 Berg, http://www.bokklubbene.no. 7 Tydelig.33. Essays 1965-1998, her fra «Strunt. Om Gunnar 43 Nærum, s. 178. Nærums tittel på kapitlet om Vold er: Ekelöfs Strountes-diktning», s. 28. URNAIVISME. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 38

Tarjei Skirbekk Det skulle handle om politikk

bokessay

Tre av Norges fremste politiske aktører på 1980 og 90-tallet har skrevet sine politiske nekrologer og forsøkt å rettferdiggjøre sitt eget politiske virke. At bøkene ikke har skapt store og viktige diskusjoner, kommer muligens av at de stort sett innholder retorikk og oppsummerende referater – og for- stemmende lite politikk.

• Thorbjørn Jagland Man kan lure på hvorfor disse bøkene er Vår sårbare verden skrevet, til hvem og med hvilken hensikt. For Aschehoug, 2002 de tre ferske bøkene er, kanskje mer enn noe annet, med på å underbygge en allerede • Anne Enger Lahnstein utbredt oppfatning om at norsk politikk sli- Grønn dame – rød klut ter i et intellektuelt og politisk vakuum. Aschehoug, 2001 Bøkene er av varierende kvalitet – også språk- lig. Thorvald Stoltenbergs bok er stram og • Thorvald Stoltenberg mest presis, men så er den også ført i pennen Det handler om mennesker av Aftenpostens nåværende kulturredaktør Gyldendal, 2001 Per Anders Madsen. Vi kan bare lure på om Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 39

samtiden 2 2002 39

også Thorbjørn Jagland og Anne Enger betydning når de ikke konkretiseres. Lahnstein har benyttet seg av «ghostwriters». Etter sider med messing om at sentrum er Lahnstein, Stoltenberg og Jagland prøver i den nye vinen i norsk politikk, gir hun fak- bøkene å få frem sin egen og menneskets sår- tisk Dagbladets Per Vassbotn rett da han i barhet. Rørende. Men de fremstår ofte som 1993 skrev at «Lahnsteins håp er knyttet til prektige og til dels naive iakttakere av en ver- utopien om at Stortinget skal føre den de ikke helt får taket på. Unntaket er kan- Senterparti-politikk og lede nasjonen bort fra skje Thorvald Stoltenberg, som fremtrer med det EF-like samfunn. Det er et håp ikke mer pondus og samtidig nøkternhet i sine engang kandidaten [statsministerkandidat iakttakelser. Lahnstein] selv tror på.»2 Å gi Vassbotn delvis Men mer alvorlig er det at det ikke virker rett, kan ikke bety annet enn at hun selv ikke som om tre av våre fremste politikere de siste har trodd på det hun prediket rundt om tiårene har overbevisende grep om det poli- i det ganske land i årevis. Det er oppsikts- tiske heller. Jagland og Stoltenberg gjentar vekkende. Olof Palmes gamle mantra om at «politikk er Boken er fylt av trivialiteter fra en ikke vel- å ville». Politikk er vel også å mene? Men det dig spennende barndom og ungdom og ditto kan være problematisk å mene noe når man voksenliv. Hun forteller inngående om livet på ikke har definert sine politiske prosjekter. gården hjemme hos foreldrene i indre Østfold Slik blir bøkene på mange måter symptoma- og om sin svært prektige oppvekst. Sin politis- tiske for vår samtids politiske scene: mange- ke oppvåkning fikk hun på Diakonhjemmet len på innhold. sykehus hvor hun utdannet seg til sykepleier og i Folkeaksjonen mot fri abort. Hverdagshelten Lahnstein I en alder av 28 år og etter 1 1/2 år som del- tidsansatt i «folkeaksjonen» bar det inn som Anne Enger Lahnstein klarer over 419 sider å gruppesekretær i Senterpartiets stortings- utelukke internasjonale spørsmål, så lenge de gruppe. Hun begrunner sitt jobbskifte med at ikke passer inn i hennes EF/EU-retorikk. Det hun «trengte nye utfordringer og et arbeids- er jo imponerende når hun prediker å repre- miljø med mennesker rundt meg». sentere noe nytt og at hun har en visjon for vår tid. Samfunnsanalyser er så godt som fra- Livet i politikken værende, med spe unntak av overfladiske retoriske iakttagelser av samtiden. Hun er Blant mange utlegninger om diverse statsbud- nok en bra person, og hun får frem sine sjetter og politiske forhandlinger på 1980-tal- menneskelige egenskaper på godt og vondt, i let, dukker det av og til opp interessante boken. Hun fremstår som en av folket, en merknader, som for eksempel når Lahnstein hverdagshelt i politikk og privatliv. Men poli- beskriver avisenes rolle på denne tiden, og tisk virker hun, som tittelen indikerer, som en hvordan de ikke bare var indirekte aktører i ganske «grønn» dame – i betydningen grunn. det politiske spillet. Hun fremhever gjentatte ganger at Senter- Hun beskriver hvordan Aftenpostens bevegelsen (hva er det?) har en «visjon om å daværende sjefredaktør Egil Sundar inviterte skape noe nytt», og at denne visjonen er «et henne til politiske samtaler om muligheten dristig politisk prosjekt».1 for en ny borgerlig regjering på hans kontor Men det kommer aldri frem hva før valget i 1989.3 Om ikke alt er like interes- denne visjonens innhold er, bortsett fra flos- sant, virker hun ærlig i boken. Blant annet kler som «Samhold», «Solidaritet», er det påfallende hvor mye makt mediene «Fellesskap» etc. – ord som mister sin har hatt over hennes politiske virke. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 40

40 samtiden 2 2002

Hun refererer og henviser til medieoppslag eksemplet er at det var finansminister gjennom hele boken. En slik tilnærming kan Gudmund Restad fra Senterpartiet som la om virke symptomatisk for en politisk elite som pengepolitikken, noe som førte til at svært lever i tett symbiose med mediene og hele mye makt ble overført til sentralbanken.»6 En tiden speiler seg i dem. Men hun behandler endring av pengepolitikken som Jagland selv ikke kildene analytisk, og dermed blir frem- ikke var imot. stillingene ofte flatt og ukritisk refererende. Jagland og Lahnstein er enige om at ja- 1990-tallets politiske landskap oppsum- siden tapte folkeavstemningen i 1994 på meres ut fra hennes subjektive blikk, men grunn av landbruk og fiskeri:7 altså ikke på det kommer lite frem hva hun har kjempet grunn av hennes ønsker om en «alternativ for i politikken, og ikke bare mot – som EU: samfunnsutvikling». Jagland mener at han Hva ville hun med Norge? Hun fremtrer ikke selv og ja-siden undervurderte hvor dårlige som en stor politisk begavelse, men som et forslagene til fiskeri- og landbruksavtale var engasjert menneske. Etter å ha lest boken for Norge, og er «blitt overbevist om at ansva- flere ganger, er det vanskelig å finne noen ret for ressursene ikke kan overlates til folk konsis politikk eller noen konkretisering av som har dem på lang avstand». Men det er en visjon. uklart om dette er en prinsipiell uttalelse, og Det eneste må være det også Jagland mener om det i så fall betyr at han er imot en felles er en plausibel vei å gå: nemlig tilbake til en overnasjonal europeisk ressurspolitikk på «velferdsstaten slik vi husker den fra 1950-, andre områder også? 60- og 70-årene, der det ikke var mulig å opp- Lahnstein er fortsatt prinsipiell motstander tre skruppelløst på den politiske arena», som av EU som prosjekt og tar ingen selvkritikk han skriver.4 Slik fremstår Lahnstein i likhet fra EU-kampen. Hun angriper ja-siden for å med Jagland som relativt radikal og progres- være ukritisk, unyansert og uintelligent. Hun siv i sin retorikk, men som reaksjonær i sine følte og føler at hun drev med folkeopplys- konsekvenser. ning om EU – i motsetning til ja-siden.8 En Lahnstein bruker naturligvis mye plass til viktig lærdom som hun gir oss, er at det essen- EF- og EU-kampen. Blant annet refererer hun sielle i samlingen og kraften på nei-siden, var til nei-sidens argumentasjon mot den økono- at de klarte å samle seg om og etablere en fel- miske union som hun mener vil føre til min- les virkelighetsoppfatning. dre makt for politikere og folkevalgte. Målet for unionen var en felles mynt og en felles Det ulykkelige kjærlighetsforholdet sentralbank i EF, «en sentralbank som skulle være helt uavhengig av politiske myndighe- I en nyttårshilsen Lahnstein hadde i ter». Hun siterer så seg selv fra en tale: «Den Dagbladet 31. desember 1994, skrev hun at [sentralbanken] skal ikke ta imot instruks fra «Senterpartiet vil videreføre sin oppgave som politiske myndigheter. Den skal iverksette det fremste alternativ til regjeringens og systemet som betyr at pengemakten skal rå i Arbeiderpartiets politikk.»9 Det er en snodig EF.»5 Det er da ironisk at nettopp en senter- uttalelse når vi ser den i lys av det hun selv partiminister noen år senere skulle innføre kaller sin «ulykkelige kjærlighet til det samme regime i Norge. Jagland kommen- Arbeiderpartiet».10 Hun mener at «de beste terer dette paradokset i sin bok. Han er «for- politiske løsningene finnes i skjæringspunk- bløffet [over] (...) hvor lite motstand det har tet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet».11 vært mot den omfattende tilpasningspolitik- Det er også et merkelig utsagn fra ken Norge har gjennomført i forhold til det Senterpartiets fremste figur de siste årene. europeiske samarbeidet. (...) Det beste Betyr det at den beste politikken ikke finnes i Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 41

samtiden 2 2002 41

Senterpartiet? På neste side kritiserer hun ring av den globale nyliberalistiske markeds- Arbeiderparti for å ha «konvertert til mar- økonomien. Men han fremhever samtidig at kedslæren», og for systematisk å gjennomføre det ikke finnes alternativer til markedsøkono- «et systemskifte som setter konkurranse og mien. Spørsmålet for ham «er hvilke styrings- markedstenkning i sentrum».12 tiltak vi setter inn for å korrigere markeds- Det forblir uklart hvordan hun kan ha kreftene. Markedskreftene fungerer nemlig ønsket å samarbeide med slikt parti, som hun ikke uavhengig av politiske rammebeting- samtidig så tydelig tar avstand fra. Lahnstein elser», og han drøfter tiltak som «likner til for- har engasjement når hun fremfører sin sam- veksling dem vi har hatt på det nasjonale nivå, funnskritikk mot markedets overtakelse av bare at nå blir de introdusert på det globale styring, samfunnsutvikling og offentlig språk- plan».15 Han ønsker en global korporativ vel- bruk. Men som leser sitter man igjen med ferdsstat etter nordisk modell. I tråd med spørsmål om hva hun har tenkt å gjøre med gammeldags sosialdemokratisk tenkning denne «utviklingen». Utover 1990-tallet fikk baserer Jagland sin globale styringstro på en Lahnstein vann på møllen, og 1996 brukte teknokratisk ideologi: En instrumentell sosi- hun, som hun skriver,«svært mye tid (...) på å aløkonomisk tenkning – et syn som går inn i skape forståelse for det nye politiske landska- Jaglands positivistiske utviklings- og viten- pet, noe som var en avgjørende forutsetning skapsoppfatning hvor politikk skal tilpasses for vår [SPs] strategi. Hun hadde dessuten en utvilking som oppfattes som en objektiv og «visjoner om Senterpartiet som et bredt folke- nøytral størrelse. Dette er tanker hentet ut fra parti».13 Men slik skulle det ikke gå. etterkrigstidens posistivisme og plantro. Virkeligheten innhentet henne. Senterpartiet gikk ned fra 16,7 prosent i 1993 til 7,9 prosent Ørnen har landet i 1997. Folket ville ikke ha «annerledeslan- det», og i dag fremstår Norge som et svært EU- Jagland mener at venstresiden er «blitt tvung- tilpasset land. et til å konkurrere med de andre om mer penger til alle formål og dermed blitt et vanlig 16 Jaglands kritikk politisk parti». Men han mener å se lyset. Vi må tenke og handle klokere for fremtiden, Thorbjørn Jagland har driv når han i Vår sår- ifølge Jagland, og ta skrittet «mot en fullsten- bare verden påviser hvordan markedet og mar- dig integrert økonomi som uttrykker en syn- kedsliberalismen ikke er det samme, og hvor- tese mellom produksjon og forbruk, mellom dan frihet og frigjøring er nødvendige forut- arbeid og kapital, mellom statlig og privat for- setninger for økonomisk utvikling. «Sosial bruk – med siktemål å reindustrialisere rettferdighet [er] det viktigste moralske impe- Norge».17 Han vil utvikle det han kaller for «en rativet i vår tid.» Og han tilføyer at hvis «kam- totalt integrert økonomi» og derigjennom pen for sosial rettferdighet skal føres med skape «et nytt sosialdemokratisk kompromiss kraft og til resultater, må venstresiden rydde mellom staten, kapitalen og arbeidstakerne». opp i sitt forhold til marked og markedslibe- Hva denne «totalt integrerte økonomien» er, ralisme».14 I forlengelse av dette skriver han at kommer ikke klart frem, ei heller hva dette «slik blir global politisk styring og internasjo- «sosialdemokratiske kompromisset» betyr nal solidaritet nødvendige forutsetninger for eller hva det skal være et kompromiss om. I det samme». Han poengterer at venstresiden resonnementet tar han også til orde for en «ny må innse at globaliseringen har gitt helt andre og mer ansvarlig økonomisk politikk» hvis rammebetingelser for den nasjonale politik- mål er å «gjenskape velferdsstaten slik vi hus- ken, og påpeker åpenbare behov for en sty- ker den fra 1950-, 60- og 70-årene».18 Hvor det Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 42

42 samtiden 2 2002

«nye» kommer inn, forblir uklart. En av de Jensen skrev i den danske avisen Politiken i ting man tydelig kan lese ut av boken til fjor høst, ligger årsaken til sosialdemokratiets Jagland, er at han ønsker seg tilbake til en for- nederlag i det utidige krav om at «politikk må utsigbar og korporativ stat: en stat bygget på kommunisere og være folkelig». Jagland spør et næringsliv organisert via foreninger under- retorisk og svarer: «For hva er folkelig i et lagt staten, med et regulert arbeidsmarked. samfunn som befinner seg midt i en drama- Dette lukter av toppfolkets partnerskap. Men tisk forandring? Et partis oppgave er i en slik om vi i dag lever i en tid hvor avgjørelser kan situasjon å lede.» Men lede hvor, Jagland?

Slik fremstår Lahnstein i likhet med Jagland som relativt radikal og progressiv i sin retorikk, men som reaksjonær i sine konsekvenser.

skje i de lukkede rom og realiseres planmes- Man skal vel ikke lede bare for å lede? Han sig, er vel heller tvilsomt. Han prøver å tenke fortsetter med å sitere Jensen: «Demokratiets strukturelt, men resonnementenes innhold politikere er ikke forlovet med folkeligheten. forblir uklare. Han ender derfor ofte i retorikk De utfordrer den og oppdrar den.»19 At fra en svunnen tid. Jagland mener seg kapabel til å lede saueflok- Jagland mener at folk trenger trygghet i en ken, er innlysende. Om vi tror at han er bjel- foranderlig verden. I slutten av februar i år lesauen, er en annen sak. Han understreker at uttalte han til Buskerud Ap at Arbeiderpartiet «ledende politikere burde ha plikt til å ta må sikre trygghet for individet fra vugge til utgangspunkt i fakta».20 Men hva er fakta? grav. Men hva betyr dette utsagnet om vugge Igjen er vi vitne til hans hang up på et viten- til grav? Betyr det at han vil ha et lukket fel- skapsregime som har avgått ved døden for tiår lesskap, eller ønsker han livslang individuell siden: den naive troen på enkel, objektiv frihet til å leve et liv også utenfor en paterna- kunnskap og den instrumentelle fremskritts- listisk stat? Skal man tolke utsagnet positivt optimisme. eller bokstavelig? Det kan lyde som gammel Dette synet kommer klart frem i en sesjon sosialisme, og dermed fremstår hans «nye» hvor han refererer til et møte med Anthony tanker som skinn. Det styrker inntrykket av at Giddens, guruen for «den tredje vei» i britisk det er lenge siden norsk venstreside var pro- politikk. Giddens mener fremskrittene innen gressiv, og nå har den kjørt seg fast i de reak- forskning og teknologi ikke automatisk leder sjonæres dype dal. til at vi får mer kontroll. Hans poeng er at disse fremskrittene på mange måter også ska- Jagland vil føre an per en verden som er mer ute av kontroll. Dette avviser Jagland fordi Giddens dermed Jagland er opptatt av «å lede an» og tar den avskriver «det mest grunnleggende i sosialde- danske kritiker og skribent Carsten Jensen til mokratiet: troen på at vi ved å analysere for- inntekt for at politikken ikke skal «være for tid og fremtid [hva med samtid?] kan være i folkelig». Ifølge Jaglands tolking av artikkelen stand til å styre samfunnsutviklingen.» For otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 43 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 44

44 samtiden 2 2002

som han fortsetter med å skrive:«hvis det ved for det meste om virkemidler», og at «samfun- hjelp av kunnskap ikke oppnås økt innsikt, net er blitt så komplisert at politikk oftest blir men kun mer tvil og mer usikkerhet – ja, da «management». Dette er et faktum.» Men hva åpner vi for en oppgitthet som er farlig».21 betyr utsagnet? Er dette politikkens kapitula- Jagland ser ikke utviklingens dobbelthet og sjon overfor det administrative og økonomis- økende kompleksitet basert på kunnskapsut- ke? Han fortsetter med å skrive:«Men det blir viklingens tveeggethet, og stagnerer dermed i umulig å styre hvis vi ikke har med oss verdi- et ensidig utviklingsoptimistisk vitenskaps- ene som vi styrer på grunnlag av.»23 Selv om regime. Det gjør at hans samfunnsanalyser han har et eget kapittel som heter«Verdiene vi allerede i utgangspunktet er dømt til å bli bygger på», forblir det uklart hvilke verdier ufullstendige og utdaterte. «vi» i grunnen bygger på. Hvis jeg leter med Jagland tviler på om vårt politiske miljø lys og lykte finner jeg bare «menneskever- kan møte og takle de utfordringene nasjonen det». Ingen dårlig verdi – men det er uklart står overfor, «i en verden som blir stadig mer hvilken politikk man kan utlede fra dette sårbar og foranderlig». Ja – hvordan skal begrepet. Få, om noen i den vestlige hemisfæ- Norge takle verden med et Arbeiderparti skjø- re, er vel uenige i at menneskeverdet er det vet ut i den politiske skyggedal? Han lurer sentrale. Det er i så måte tallende at også også på om han skal orke å fortsette med all Lahnstein og Stoltenberg fremmer menneske- den «urimelige» motstand han har fått. Men verdet som den sentrale verdi. Like fullt blir vi han føler det like fullt som en «inspirerende presentert for tre forskjellige forsøk på poli- oppgave å gjenreise Arbeiderpartiet» – etter tiske tilnærminger. selv å ha ledet partiets totale havari, som par- Med dramatikk forteller Jagland hvordan tisekretær og leder siden 1985. den skjeve fordelingen i verden «til syvende og siste også vil true den alminnelige politiske 24 Den globale velferdsstaten orden i verden». Hvilken orden snakker han om? Hans poeng i andre sammenhenger er jo Det virker åpenbart at Jagland vil ha mer ide- at det ikke er noen politisk orden i verden. ologi og større fortellinger inn i Jagland er kritisk til verdens tilstand, men kri- Arbeiderpartiets politikk. Noe har tydeligvis tikken virker overfladisk. Jagland anklager skjedd siden begynnelsen av 1990-tallet, da Bondevik, og kanskje med rette, for å la mar- den samme Jagland kunngjorde at ideologi- kedskreftene vinne over politikken. ene var døde. Det var også han som Problemet er bare om han ikke selv har gitt Arbeiderpartiets leder og leder for partiets opp politikken for mange år siden? Hans programkomité i 1993-1996 som avskaffet klamring til ideologiske og politiske størrelser partiets prinsipprogram. For første gang i par- kan virke som et desperat forsøk på å styrke tiets historie var (og er) Arbeiderpartiet uten egen retorikk og maktposisjonering. et eget prinsipprogram! Men det er visst nye tider nå. Han skal nå lede partiets «dialogfo- Norsk utenrikspolitikk rum» som skal tørke støv av partiets ideolo- – det er meg! giske fundament og dets internasjonale til- knytning. «Vår [Arbeiderpartiets] krise er for- Jagland fremhever i Vår sårbare verden at bundet med mangel på et stort prosjekt å Norge spiller en «rolle» på den internasjonale kjempe for,»22 skriver Jagland, som samtidig arena. Men i den grad vi har en internasjonal lanserer et nytt prosjekt, nemlig «å skape en profil, virker den kjøpt og betalt. Vi snakker global velferdsstat». om en rettferdig verden og mer utjevning, Jagland skriver at «politikk handler i dag men er villig til å bruke milliarder for å kjøpe Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 45

samtiden 2 2002 45

oss innflytelse. Jagland nevner selv at vi er et Europa, og som begge parter hadde full tillit av fem land som oppfyller FNs krav om utvik- til: Det var Javier Solana [EUs utenrikskom- lingsbistand og at vi er av de største bidragsy- missær] og meg selv.» 27 Han forteller litt senere terne til FN. Han bruker også mange sider på om hvordan EU og Solana var «nervøse for at å fortelle oss at «behovet for aktivt fredsdiplo- komiteen [Mitchell] kunne komme under mati fra et lite lands side [les: Norge] har økt kryssild og bli en belastning [for fredsproses- sterkt etter den kalde krigens avslutning. (...) sen]. (...) Hvis komiteen kom skjevt ut, ville Vi ser nå at stormaktene er mer maktesløse begge være ferdig som aktører i Midtøsten.» enn før i de nye konfliktene. (...) Vi [Norge] Jagland var ikke uenig i disse betraktningene, har ingen spesiell historisk bakgrunn og hel- men, som han skriver «hadde den norske rol- ler ingen interesser som gir oss grunn til å len aldri vært å være i spillet. Vi ville oppnå velge side. Dermed er det også lettere å forstå noe.»28 I motsetning til EU selvsagt. Jagland ble begge sider.»25 Han topper det hele med å si at kritisert fra mange hold i Norge om både

Jagland har et kapittel om Midtøsten på 25 sider. De første ti sidene bruker han til å (...) fortelle oss hvor mange han kjenner der og om Osloavtalen som (...) lever i beste velgående.

«Vi er et lite land uten egeninteresser annet komiteens mandat og arbeid, men han avviser enn å ville bidra til fred.»26 Kanskje vi skal all kritikk i boken, for: «Jeg hadde imidlertid være glade for at Norge ikke er et større land? mandatet fra president Clinton å holde meg Jagland har et kapittel om Midtøsten på 25 til».29 Han skriver videre at han kunne snakke sider. De første ti sidene bruker han til å vise med «stor autoritet» om den palestinske volden sin innsikt om Midtøsten, fortelle oss hvor overfor sivile i Israel, fordi «Oslo-avtalen slår mange han kjenner der og om Osloavtalen som fast at partene skal løse alle utestående proble- etter hans vurderinger lever i beste velgående. mer gjennom forhandlinger og ikke ved bruk De resterende 15 sidene handler om hans egen av vold.» Som hele verden nå ser: Oslo-proses- innsats i den FN- og USA-oppnevnte Mitchell- sens ubetingede suksess. komiteen, og alt han gjorde i den og alt han I kapitlet før presenterer han en mengde lærte. Han mener at Norges innsats i Midtøsten fakta om «herjede» land i verden, hvor Norges nådde «et nytt høydepunkt» da han ble med- «fredsdiplomati» virker – uten at han nevner lem av denne komiteen som skulle finne ut av innsatsen til Jan Egeland i Colombia, Erik årsakene til voldsutbruddene mellom palesti- Solheim i Sri Lanka eller Thorvald nere og israelere. Jagland forteller hvordan han Stoltenberg på Balkan.30 Det er påfallende å se foreslo både tidligere utenriksminister Knut at verken Jaglands eller Stoltenbergs innsats Vollebæk og Oslo-biskop Gunnar Stålsett, men nevnes i den andre personens bok. Men at de ikke ble godkjent av partene i Midtøsten. Jagland omtaler tidlig i boken venneparet Men en «novemberkveld ringte Kofi Annan og Rød-Larsen og Juul som de som «brakte par- sa at han og presidenten [Clinton] var blitt tene [palestinerne og israelerne] til forhand- enige om at det var to som pekte seg ut fra lingsbordet».31 Johan Jørgen Holst og Knut Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 46

46 samtiden 2 2002

Frydenlund blir nevnt i forbindelse med hele prosjektets problem:Vi ønsket ikke avta- mediahets og etter avsnitt om hvor hardt det ler og reguleringer landene imellom innen har vært i hans virke, og at han under alle sine skipsfart, for her var Norge en stormakt. viktige reiser «hadde skjebnen til mine for- Følgelig hadde vi ikke noe særlig imot den gjengere (...) i tankene. (...) Begge døde på sterkestes rett på dette feltet.»33 Dette er noe post.» Er dette et forsøk på kobling til ham velmenende politiske aktivister bør legge seg selv og hans egen innsats, som i hans øyne på sinne, for det illustrerer hvordan den klas- ikke blir nok verdsatt i Norge? siske motsetningen mellom interesser og ide- aler går igjen i internasjonalt politisk arbeid. Den «nye» økonomiske Stoltenberg forteller at «en ny økonomisk ver- verdensorden densorden forutsatte at etablerte maktstruk- turer kunne endres gjennom nokså enkle Thorvald Stoltenbergs bok Det handler om politiske inngrep. Det viste seg umulig, NØV- mennesker,i likhet med Vår sårbare verden, prosjektet havarerte. I 1981 var det over.»34 dreier seg i høy grad om utenrikspolitikk. Stoltenberg viser også at det ofte var et stort Men Stoltenberg er mer nøktern enn Jagland, sprik mellom det nordmenn sa i FN og det de og klarer å sette hendelser inn i en større gjorde når de kom hjem – ‘Dobbeltmoral!’ sammenheng – også utover egen innsats. Han tordnet mine u-landsvenner.» Men er også rausere når det gjelder å rose folk som Stoltenberg svarer retorisk på sin egen fortjener det. Han er likevel en mann som bemerkning: «Er det ikke bedre med dobbelt- liker å bruke store ord. Stoltenberg skriver at moral enn ingen moral?»35 Tja ... han på FNs hovedforsamling i 1979 prokla- Problemstillingen om NØV kommer opp merte at «en ny økonomisk verdensorden er hos Jagland også, som refererer til tidligere på vei». Og han fortsetter:«Våre felles interes- utenriksminister Knut Frydenlunds bok Lille ser er sterkere enn de som skiller oss. (...) Hele land – hva nå? (1982) for å argumentere for en verdenssamfunnet må bringes inn i en inte- «ny mulighet til å mobilisere (...) og sette ut i grert, ordnet og voksende internasjonal øko- livet en ny økonomisk verdensordning». nomi.» Slik avsluttes hans heroiske tale. Nå Jagland børster på mange måter støv av en mener han at «mange vil i dag smile over vraket idé fra 1970-tallet, men bruker andre denne talen jeg holdt i egenskap av formann betegnelser. Jagland prøver å fornye sin egen for FNs nord-sør-komite. Hvor naiv gikk det retorikk, men svarene hans virker godt plan- an å være? Trodde man virkelig at etablerte tet i diskusjonene på 1960 og 70-tallet. Det maktstrukturer kunne oppheves bare ved å eneste nye er hans betoning av behovet for vedta det? Og Thorvald Stoltenberg – var han sterke regionale enheter (EU) i verden. egentlig politiker, eller bygget han seg en kar- Jagland har en enorm tro på FN som en av de riere som luftslottarkitekt?»32 Det er gode viktige globale bærebjelker i hans verdensom- spørsmål som jeg godt kunne ha tenkt meg å spennende velferdsstat. Men Stoltenberg illus- videreformidle til hans partileder. trerer FNs problem når han forteller om sin «Ny økonomisk verdensorden» (NØV) ble tid som FN-mekler på Balkan: «Som FN- på 1970-tallet oppfattet som et konstruktivt mekler hadde jeg verdensorganisasjonen i bidrag til en bedre organisert verden hvor ryggen, men det betyr ikke at jeg sto sterkt. spesielt mindre land kunne få bedre mulighet FN er aldri, ikke i noen sammenheng, ster- til å ha innflytelse over sin egen skjebne. Men kere enn det medlemslandene til enhver tid Stoltenberg skriver videre at «den største inn- vil. FN i seg selv rår ikke over makt eller res- vendingen fra norsk side i disse forhandling- surser.» Når vi tenker på at FN har 190 med- ene dreide seg om skipsfarten. Det illustrerer lemsland, hvor minoriteten av dem er demo- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 47

samtiden 2 2002 47

kratiske ut fra en vestlig definisjon av begre- rundt om i det tidligere Jugoslavia». pet og at organisasjonen ikke har noen over- Stoltenberg får frem hvordan amerikanerne nasjonal myndighet – sier det seg selv at det ikke trenger raffinerte forhandlingsmetoder, blir vanskelig å handle raskt og kraftfullt. «for en amerikaner har makt. Både politisk, Dermed bør man selvsagt ikke undervurdere økonomisk og militær makt, og det vet alle.»38 organisasjonens betydning – men som Amerikanernes har også andre forestillinger Stoltenberg fortsetter med å fortelle:«Gang på om verden enn de som vokser opp i mindre gang opplevde vi at FN unnlot å følge opp land: «For [amerikanerne] var det utenkelig å sine egne vedtak ved å bevilge penger og sette tilpasse seg. Andre gjør ikke annet.»39 inn ressurser som kunne gjort det mulig å Stoltenberg er kritisk til Rambouillet-avta- gjennomføre vedtakene.»36 len som han mener ga Milosevic et ultimatum som han, ut fra sin posisjon, umulig kunne Balkan: to menn – to historier godta. For de av oss som den gang var tilheng- ere av NATOs bombing, gir Stoltenbergs Jagland har skrevet 30 sider om Balkan og beskrivelser grunnlag for ettertanke: «Hvis nevner ikke Stoltenbergs innsats som FNs hun [USAs daværende utenriksminister fredsmegler i området med ett ord. Han bru- Madeleine Albright] ønsket konfrontasjon ker derimot ca. 27 av sidene på å fortelle oss [med Milosevic], var Rambouillet et sinnrikt om sin «gode venn ambassadør Sverre Bergh og godt opplegg.»40 Men Stoltenberg vedgår Johansen»37 og seg selv som aktivt støttet opp- samtidig at han ville ha gjort det samme som osisjonen ved valget i Serbia høsten 2000. Knut Vollebæk [utenriksminister under Innimellom serverer han allmennkunnskap NATO-aksjonen], og ha støttet bombing, til

Hver på sitt vis har disse tre politikerne følt seg kallet til å fortelle oss hva de har lært av livet, og i sitt virke. Men det er et heller forstemmende bilde de gir oss.

om Balkan for de siste to-tre år. Tendenser til tross for sin motstand. Oppslutningen litt videre perspektiver og dypere analyser er omkring NATO ville ha vært viktigere. Men fraværende, og verken Rambouillet-avtalen han setter et stort spørsmålstegn ved «hvor- eller bombingen blir nevnt. I sine beskrivelser dan Kosovo-krisen ble håndtert før det kom av situasjonen på Balkan fremtrer Stoltenberg til bombing». Vedtaket om at man skulle stort sett mer balansert og reflektert enn bombe kom raskt, og han viser til en rapport Jagland. Det er interessant for en leser å se fra regjeringens sikkerhetsutvalg som først situasjonen gjennom en kjenner av området ble kjent to år etter i Aftenposten, hvor det sto: og en tidligere FN-mekler. Stoltenberg er «Et av hovedproblemene for Norge var at befriende utilslørt i sin omtale av USAs rolle uformelle organer utenfor NATO, særlig G8 på Balkan: «Hadde USA støttet EUs og FNs og kontaktgruppen, overtok styringen på fredsbestrebelser fra starten, ville krigen tatt bekostning av NATOs egne organer. slutt lenge før. (...) den største forskjellen Resultatet var at NATO-landet Norge, i likhet mellom planen fra desember 1993 og Dayton- med andre land i alliansen, ikke bare havnet avtalen fra desember 1995, som amerikanerne på sidelinjen – man risikerte også ikke å få selv drev frem, er å finne på gravplassene informasjon.» Dette er alvorlig, og det setter Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 48

48 samtiden 2 2002

etter mine vurderinger spørsmålstegn med dens oppfatning av oss.» Han mener vi lider alliansens troverdighet som en organisasjon av «nyrik-syndromet» etter hurtig å ha gått av likestilte og solidariske land. Stoltenberg fra å være et fattig til et av de rikeste land i fryktet at bombingen hadde gitt «de mest mili- Europa, og viser til samfunnsforskere som taristiske kreftene i NATO (...) fritt spillerom beskriver en slik utvikling om mennesker bak et humanitært fikenblad».41 I motsetning som får dette syndromet:«De kommer i men- til dette fremtrer Jagland som mer reserva- tal ubalanse, blir rastløse, mister kontakten sjonsløs i sin støtte til NATO, og spesielt til med seg selv.»45 Dette er en viktig selvinnsikt USAs generelle kamp for «de liberale og som synes fraværende hos Jagland, eller som humanistiske verdier vi har felles»42 – uten at i hvert fall forsvinner i hans egen entusiasme det blir helt klart hvilke verdier dette er. Et over sine lett misjonerende planer for «den nærliggende spørsmål her vil være om USAs globale velferdsstat». verdensbilde nå er blitt Arbeiderpartiets? Thorvald den prektige Den utagerende norske moralismen Thorvald Stoltenberg gir oss glimt av sin visdom fra et langt liv i den internasjonale politikks tje- I meget naive vendinger skriver Jagland neste. Men han fremstår likevel ikke som den begeistret om hvordan han var en av de første genuint politiske personen slik vi kanskje utenriksministre som fikk møte den nye uten- hadde ventet. Han virker først og fremst som riksministeren i USA, Colin Powell. «Hvorfor UDs mann. Først i 1963, i en alder av 32 år, var Norge først i køen?» spør han retorisk og meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. I sitt poli- har svaret selv: «Antakelig fordi vi var interes- tiske virke har han vært pragmatikeren – mer sante.Vi hadde noe å bidra med.» Dette i mot- enn sosialisten. Han innrømmer selv at han setning til de andre 200 landene i verden. Og ikke er særlig ideologisk fundert:«Jeg var (ikke) Jagland avslutter seansen: «Han [Colin sosialist i ordets klassiske økonomiske og mar- Powell] lyttet fordi vi hadde noe å fare med.»43 xistiske forstand.»46 ForStoltenberg ble hans Og tenker trolig på Norges enorme innsats for legendariske frokostmøter viktig, og han mener «å skape fred i verden». at de viser hans forhold til politisk arbeid gene- Stoltenberg tar opp vår moralisme: Det at vi relt.«Jeg gikk ikke inn i politikken for å prøve å tror vi er i sentrum og har det bra alene. Han realisere noen mer eller mindre abstrakte dog- viser til at vår utagerende moralisme er «rimelig mer eller teorier om hvordan samfunnet bør harmløs når vi teller 4,5 millioner mennesker, være. Politikk ligger for meg i direkte forleng- men jeg tør ikke tenke på verdenssituasjonen else av det sosiale liv. Menneskene er det sen- hvis vi var 450 millioner. Da hadde vi ikke bare trale, jeg er rett og slett opptatt av mennesker.»47 ønsket å diktere vår moral og våre prinsipper Han fortsetter: «Uten samtale – intet sosialt langt utover våre grenser, vi hadde prøvd det liv og i hvert fall ingen god politikk. Dialog og også.» Han fremhever hvordan vi tror at den er respekt for andres holdninger er selve kjernen sterkest som står mest alene, samtidig som vi for alle som vil legge strid og konflikt bak seg, ønsker at andre skal se det lyset vi selv har sett: og finne grunnlag for samlende løsninger.» «Misjonærholdningen går til hjertet av vår iden- Man skulle jo tro at det var presten i menig- titet: «Norge redder verden. Altså finnes heten som snakket. Stoltenberg kjører den Norge:» Vi er et misjonerende folk, på godt og Blairske vri om at «What matters is what vondt.»44 Har du lest Stoltenbergs bok, Jagland? works», og fremhever hele tiden at det er Stoltenberg fortsetter: «Oljeeventyret har mennesker det handler om. Men det handler ikke bare forandret Norge, men også omver- vel også om politikk? Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 49

samtiden 2 2002 49

Den norske hulheten «SQ» kan mennesket, ifølge Jagland, finne til- bake til seg selv og Meningen. I dette «SQ» ser Jagland er generelt pompøs i uttrykkene og han også at det Store svaret for de politiske fremhever stadig seg selv og sine handlinger. partier ligger, nemlig «å arbeide for at sam- Vår sårbare verden har gode ansatser, men den funnet skal få [mer] SQ».49 fremstår som uferdig. Boken preges av uinter- Lahnstein klarer ikke å skille mellom det essante referater, krampaktig rettferdiggjø- personlige og det private, og hun overvurde- ring av eget virke og av et desperat forsøk på rer sin egen persons allmenne interesse. Det å fremstå som en politisk tenker. Dessuten er blir uklart hvorfor hun skriver boken, og der- det irriterende å lese bøker som ikke har lit- med hvorfor vi skal lese den. Boken fremstår teraturliste eller kildehenvisninger. Spesielt ofte som en personlig, følelsesladet dagbok. når forfatteren hyppig parafraserer og Stoltenberg er ofte slitsomt prektig, men «låner» tekst, blant annet fra Sten Inge boken hans er stram, presis og har lengre Jørgensens ATTAC og globaliseringen interessante passasjer. (Aschehoug, Oslo 2001). Hvilke andre bøker Jagland har brukt eller «lånt» fra, kan vi bare Hver på sitt vis har Anne Enger Lahnstein, gjette oss til. Thorbjørn Jagland og Thorvald Stoltenberg Jagland prøver å gi samfunnsanalyser av en følt seg kallet til å fortelle oss hva de har lært ny verden, men han sier lite nytt og det er av livet, og i sitt virke. Men det er et heller for- påfallende at: «Det er nyvunne erfaringer og stemmende bilde de gir oss. Det er definitivt kunnskaper som danner grunnlaget for mine noe underlig over norsk politikk generelt og [Jaglands] oppfatninger.»48 Han kan glimtvis med norsk utenrikspolitikk spesielt, preget være god på generell samfunns- og markeds- som den er av provinsialisme, naivitet og av kritikk, slik også Lahnstein kan være det i sin utstrakt moralisme. bok. Men kritikken de presenterer blir ofte Dette er i hvert fall disse bøkenes ufrivilli- refererende, oppsummerende og hengende i ge budskap. Slik fremstår de som nekrologer løse luften, og Jaglands forsøk på svar minner over det politiske Norge. for mye om svunne tiders løsninger. Jagland Spørsmålet vi sitter igjen med er om det avslutter boken sin med å oppfordre alle til å finnes mennesker med tilstrekkelig politisk drive med yoga og presenterer en halvreligiøs engasjement og intellektuell nygjerrighet til å oppfordring om at vi må styrke «den kollekti- kunne gjenopplive norsk politikk. Kan ved- ve SQ [sjelelig intelligens]». Med en styrket kommende vennligst reise seg?

Noter 1 Lahnstein, s. 9 11 Lahnstein, s. 273 2 Lahnstein, s. 208 12 Lahnstein, s. 274 3 Lahnstein, s. 97 13 Lahnstein, s. 279-281 4 Jagland, s. 257 14 Jagland, 243 5 Lahnstein, s. 180 og 181 15 Jagland, s. 208 6 Jagland, s. 93 16 Jagland, s. 256 7 Lahnstein, s. 217, Jagland, s. 100 17 Jagland, s. 261 8 Lahnstein, s. 218ff. 18 Jagland, s. 256-257 9 Lahnstein,s. 264 19 Jagland, s. 23 10 Lahnstein, s. 135, 272 og 370 20 Jagland, s. 105 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 50

50 samtiden 2 2002

21 Jagland, s. 43 36 Stoltenberg, s. 279 22 Jagland, s. 32 37 Jagland, s. 48 23 Jagland, s. 27 38 Stoltenberg, s. 282 og 285 24 Jagland, s. 28 39 Stoltenberg, s. 158 25 Jagland, s. 135-137 40 Stoltenberg, s. 286 26 Jagland, s. 172 41 Stoltenberg, s. 287 – 288 27 Jagland, s. 149 42 Jagland, s. 15 28 Jagland, s. 150 43 Jagland, s. 130-131 29 Jagland, s. 152 44 Stoltenberg, s. 315 30 Jagland, s. 163ff 45 Stoltenberg, s. 317 31 Jagland, s. 39-40 46 Jagland, s. 119 32 Stoltenberg, s. 151 47 Stoltenberg, s. 186-187 33 Stoltenberg, s. 154 48 Jagland, s. 7 34 Stoltenberg, s. 158 49 Jagland, s. 273 35 Stoltenberg, s. 154 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 51

Ingerid S. Straume Den avpolitiserende miljøpolitikken

Miljøpolitikkens fremvekst i Norge har kraftig utvikling», definere miljøproblemer svekket demokratiets generelle tilstand. som sekundære, sosiale problemer – som er så «utfordrende» at bare fortsatt oljeutvinning Avpolitiserende tenkemåter har fått og oppbygging av oljefondet kan skape det bredt gjennomslag. Miljøsektorens nødvendige økonomiske handlingsrom for å nåværende mangel på systemkritiske kunne ta itu med dem.1 perspektiver skaper også en snever Godt hjulpet av forskning og frivillige oppfatning av miljøproblemene: Enkelt- organisasjoner har offentlig miljøforvaltning i lengre tid bidratt til å eliminere befolkning- mennesket belemres med skyld mens ens adgang til å agere som borgere: politiske de nasjonaløkonomiske innretninger subjekter og medskapere av samfunnet. beskyttes mot kritikk. Sektorens aktører leder an i å tiltale oss enten som uopplyste «barn» som ikke er i stand til å se sitt eget beste, eller endimensjo- nale forbrukere – begge er subjektroller med Det snedige er at ved å forskyve ansvaret for behov for «bevisstgjøring». Når adgangen til «forbrukssamfunnet» til individnivå, kan borgerrollen begrenses, forsvinner også de myndighetene toe sine hender i miljøspørs- bredt anlagte politiske diskusjonene om sam- mål. «Miljøpolitikk» har i dag lite med poli- funnet, dets innretninger og spesielt dets for- tikk å gjøre. Snarere er det snakk om en mål. Følgen er at offentligheten avpolitiseres, administrativ praksis som ved sin problem- og offentlig miljø«politikk» blir et vedheng til forståelse bidrar til å tåkelegge miljøproble- sosialøkonomien. Miljøsaken taper selv på menes genuint politiske sider. Den nære dette, fordi vi inntar andre, snevrere stand- sammenheng som eksisterer mellom miljø- punkter som forbrukere enn vi gjør som problematikken og vår samfunnsformasjon – borgere. Ingen har beskrevet forskjellens verdenshandelens innretninger, rentebasert miljømessige betydning bedre enn filosofen kapitalisme, avhengigheten av petroleumsut- Mark Sagoff: vinning, arbeidslivets organisering – for- svinner beleilig ut av syne når myndighe- I speed on the highway; yet I want the police to tenes «miljøinnsats» konsentreres om indi- enforce laws against speeding. (...) I love my car; vidnivå i form av forbrukeropplysning og I hate the bus. Yet I vote for candidates who pro- holdningsskapende tiltak. Det mest sentrale mise to tax gasoline to pay for public transpor- av alle politiske spørsmål, spørsmålet om tation. (...) I have an ‘Ecology Now’ sticker on a hvilken type samfunn som skal få utvikle car that drips oil everywhere it’s parked.2 seg, er rett og slett faset ut av miljødebatten. Dermed kan Utenriksdepartementet, i sitt Når Sagoff agerer som borger, stemmer han utkast til en «nasjonal strategi for bære- på politikere som kan beskytte ham mot Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 52

52 samtiden 2 2002

egoistiske forbrukere som ham selv. fra denne perioden som har fått størst Borgerrollens prioriteringer – langsiktige vur- gjennomslag i dagens miljø«politiske» tenk- deringer på fellesskapets vegne – kan aldri ning. Den norske miljøbevegelsen er nemlig, aktiveres ved tiltale til forbrukerrollen. Det er ifølge sosiologen Frode Gundersen, også en derfor av stor politisk betydning at mye, kan- kulturell praksis, med røtter i de store folkebe- skje storparten av dagens samfunnsvitenska- vegelsene fra annen halvdel av 1800-tallet. pelige forskning om miljøspørsmål er for- 1970-tallets miljøvernorganisasjoner var bruksforskning. Forskning på forbruk som sterkt preget av folkebevegelsenes kulturelle «identitetsskapende praksis» er et særdeles idealer, som «enkelhet i livsstil og en ganske subtilt bidrag til å sementere en oppfatning sterk moral- og pliktoppfatning»,4 altså en ori- om at individets rolle er forbrukerrollen. En entering mot individet. Uttrykk som «miljøbe- annen, avpolitiserende forskningstrend er å vissthet» og «miljøsynder» peker mot røtter i undersøke forekomsten av etisk eller politisk pietismen. 5 Disse individorienterte momen- forbruk; det vil si bevisst valg av produkter for tene har utkrystallisert seg i en idé om at mil- å styre produksjonsmåter, transport etc. i en jøproblemene primært skyldes holdninger – ønsket retning. manglende «miljøbevissthet» – ikke nødven- Ingen bør forledes til å tro kategorien digvis i form av direkte miljøfiendtlige hold- «politisk forbruk» dekker samme handlings- ninger, men snarere en fremmedgjort eller spekter som «borgerrollen», eller at denne falsk bevissthet (jf. dypøkologien). Ondets rot forskningen kan gi et uttømmende bilde av blir da å finne i aktørenes bevissthetstilstand individets muligheter til å påvirke samfunnet. – som «miljøfiendtlige» handlinger springer ut Politisk forbruk dreier seg bare om valg av. Og det blir denne som må endres før man mellom foreliggende muligheter, ikke om kan oppnå ytre resultater. aktiv samfunnsskapelse. En samfunnsanalyse Den idealistiske årsaksbestemmelsen som utelater borgerdimensjonen nedtoner (i bevisstheten) passer som hånd i hanske demokratiets potensial, og bidrar til å hemme med en appell som primært ble fremmet av systemkritikk og aktiv samfunnsforandring. folkebevegelsen Framtiden i våre hender – med en utilsiktet, avpolitiserende effekt. Erik Miljøpolitikkens demokrati-skepsis Dammann beskriver, i en kritisk tilbake- Miljøbevegelsens idéhistorie har mange inn- skuende artikkel, grasrotbevegelsens kong- slag av både apolitiske og demokratifiendtlige stanke: «[H]vis mange nok demonstrerte sin tenkemåter. Den «klassiske» naturverntan- forandringsvilje ved å hoppe av forbrukskaru- ken, som var dominerende i naturvernorgani- sellen, ville politikerne etter hvert tvinges til å sasjonene frem til midten av 1960-årene, tilsi- legge om fra vekst til global solidaritet og mil- desetter alle sosiale, kulturelle og politiske jøansvar».6 Appellen til individenes livsstils- spørsmål i kampen for å bevare «den rene prosjekter er i dag varmt omfavnet av myn- natur». Tidlig på 1970-tallet utkom flere digheter og forskningsmiljøer – og man venter skjellsettende forskningsrapporter3 som vekt- fortsatt på at individene skal ta ansvar for la miljøproblemenes menneskeskapte dimen- «forbrukssamfunnet» og tvinge frem endring- sjon, og begrepet «naturvern» ble erstattet er i det politiske og økonomiske system ved med «miljøvern». I en viss forstand var miljø- sine enkelthandlinger. I dag innser Dammann bevegelsen på 1970-tallet sterkt politisert – at denne tilnærmingen var naiv for å oppnå med radikale skiller mellom rett og galt, venn systemendringer7 – men den passer utmerket og fiende – og en sterk kritikk av industri- for å moralisere omkring egoisme og svakhet kapitalismen. i befolkningen ... Men det er de avpolitiserende tenkemåtene Da forskere og miljøorganisasjoner i løpet Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 53

samtiden 2 2002 53

av 1970-tallet begynte å formulere miljøpro- garanterer miljøforbedringer, men for å øke blemer som overhengende kriser (befolk- mulighetene til å kunne skape slike og andre ningskrise, ressurskrise osv.), ble det etablert forbedringer. en oppfatning om at miljøproblemer er for alvorlige og for presserende til å kunne over- Den faderlige forvaltning lates til demokratiske prosesser. Mange mente Siden opprettelsen i 1972 har Miljø- dengang at menneskehetens redning var et verndepartementet formulert sine problem- autoritært ekspertstyre (teknokrati) der sys- stillinger i samråd med de store miljø- temteoretisk økonomi, økologi, populasjons- (vern)organisasjonene.11 Denne korporative biologi etc. måtte være samfunnets ledende organiseringen har vært gunstig – sett fra et prinsipper.8 Selv om slike appeller har for- forvaltningsperspektiv. Representanter fra stummet i dag, er miljøsakens teknokratiske ulike funksjonssfærer har kunnet formulere element fortsatt til stede – ikke som økologisk felles mål, utfordringer etc., og gått sammen ekspertstyre, men koblet til sosialøkonomi om tiltak. Fra et politisk perspektiv, derimot, kombinert med holdnings- og adferdsforsk- kan det innvendes at den korporative model- ning, spesielt forbruksforskning. len maskerer uklarheter og motstridende På 1990-tallet bredte det seg en mer subtil hensyn. Tvetydighetens dilemma er løst ved demokratiskepsis,ved ideen om at folkestyret, en forskyvning av miljøproblematikkens byr- eller mer presist folks dårlige valg og manglende der fra det politiske plan til individet og pri- ansvarlighet, har framskyndet miljøproblema- vatsfæren. Den potensielt avpolitiserende tikken.9 Miljøfeltets tenkere har, i likhet med effekten i enkelte av miljøbevegelsens ideer, politikere, vegret seg mot reell demokratise- realiseres når disse blir innlemmet i ring, i mangel av garantier for resultatet.10 Miljøverndepartementets forenklende for- Paradoksalt nok eksisterer det, spesielt i myn- valtningslogikk.

Strategiene for en global, bærekraftig utvikling kan i praksis bli en avpolitiserende ulv ikledd demokratiske fåreklær.

dighetenes miljøstrategier, en uuttalt anta- I 1999 publiserte Statens Forurensningstilsyn kelse om et felles, selvinnlysende mål: Alle en rapport om virkemiddelbruk i det tre-årige ønsker egentlig en bærekraftig utvikling, i prosjektet Bærekraftige Lokalsamfunn. hvert fall når vi får nok informasjon og Forskerne oppsummerte da følgende: «Vi sit- kunnskap. Dermed anser myndighetene det ter igjen med et bestemt inntrykk av at hoved- for unødvendig å gjennomgå en bred disku- fokus innen miljøvernpolitikken i dag er på sjon om samfunnsutviklingens mål; man kan individets rolle i å påvirke sammensetningen heller konsentrere seg om midler. Men selv av forbruket».12 Lokale myndigheter beklaget om antakelsen skulle være riktig, gjenstår seg over den store oppgaven det var å skulle det å realisere den. Politisering og demokra- endre befolkningens holdninger.13 Når indivi- tisering er ønskelig. Ikke fordi dette dets holdninger og moral blir gjenstand for Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 54

54 samtiden 2 2002

en forvaltningspraksis, oppstår uvegerlig et lerte individuelle handlinger, med årsak i en paternalt, det vil si faderlig forhold, med indre tilstand, undergraves kravet om åpen, myndigheter og eksperter på den ene siden demokratisk debatt. Tenkemåten kunne lett og befolkningen – barna – på den andre. brukes til å legitimere autoritære tiltak og hjer- Utenriksdepartementet, som har ansvaret for nevaskende holdningskampanjer. Imidlertid er å koordinere den nasjonale strategien for det liten grunn til å tro at tendensen til å foku- bærekraftig utvikling, påpeker hvor besvær- sere på individnivå er et forsøk på å ensrette lig oppdragerrollen kan være (her med fokus samfunnet mot en bærekraftig utvikling. på helse som miljøsak): «Likevel er det ikke Snarere er det vel snakk om å forskyve pro- lett å skape aksept blant folk for at helse er blembyrden til et nivå der handlingene blir noe man i stor grad skaper selv, og få dem til å betydningsløse, men kompensatoriske.16 Det handle deretter. Flere tiårs opplysningsarbeid virker betryggende når myndighetene bruker om tobakkskader viser hvor vanskelig den betydelige midler på forskning, konferanser og oppgaven er.»14 produksjon av informasjonsmateriale. Arbeidet med å oppdra befolkningen settes Individualisering av miljøansvar er et avpo- i høysetet – faktisk foran reelle resultater i litiserende trekk som dekker over det forhold miljøet. Antall avisoppslag og informasjons- at politikkens område er oversvømt av økonomi tiltak er et mye vanligere suksesskriterium og annen administrasjon. Oppmerksomheten for miljøsatsning enn målbare fysiske forbe- rettes mot enkeltmenneskets innside, og bort dringer.15 Dermed har de merkeligste forete- fra de praksiser og systemforhold som våre elser kunnet passere som «miljøtiltak». Som handlinger er innrettet i forhold til, for da studentavisen Universitas for et par år eksempel det markedsøkonomiske system. siden avslørte at kantinene ved Universitetet Sannheten er at dersom «global bærekraftig i Oslo hadde adskilte dunker for matavfall og utvikling» virkelig ble et hovedmål for statlige restavfall, for i neste omgang å blande avfal- prioriteringer, ville det forårsake store belast- let igjen, og Studentsamkipnadens Nina ninger på det politiske system, og utfordre Puntervold i tilsynelatende fullt alvor kunne samfunnets økonomiske strukturer på funda- påstå at dette var en fornuftig praksis, fordi de mentalt vis. Miljøproblemene er verdensøko- adskilte dunkene var så «holdningsska- nomiens uønskede «løsunge», som banker på pende». døren i stadig nye forkledninger. Det trykket Myndigheter og organisasjoner i Norge som skapes av målet «bærekraftig utvikling»– har sett en stor oppgave i å drive «holdnings- kombinert med nasjonale myndigheters skapende arbeid». Man tar dermed for gitt at mangel på styringsmuligheter overfor den myndighetene har mandat til å endre subjek- globale økonomien, og enkeltmenneskets tenes preferanser og verdier. Begrunnelsen manglende handlekraft i forhold til de politis- må være en idé om at når befolkningen får til- ke systemer – kan lettes ved å rette fokus mot strekkelig kunnskap om miljøproblematikk, individenes små handlinger, og vår påståtte vil den selv avgi et slikt mandat, fordi den – utilstrekkelighet. først da – innser sitt eget beste. Men bør det Dermed passer det fint å innføre dogmet ikke egentlig være omvendt i det parlamenta- om at «vi må begynne med barna», i barneha- riske demokratiet; at politikere re-presente- gen og småskolen. Stakkars unger som må rer standpunkter som først utvikles i en poli- bære ansvarsbyrden for utslagene av en sam- tisk offentlighet? funnsinsitusjon innrettet på forbruk og vekst. Stakkars enkeltmennesket som har dårlig Debatten undergraves samvittighet fordi det ikke klarer å «gjøre Nårmiljøproblematikk forstås som akkumu- nok». Ringer det ikke en bjelle når myndighe- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 55

samtiden 2 2002 55

tene i USA, etter terrorangrepet 11. september nye miljøpolitikken for bærekraftig utvikling, 2001, går ut og trygler befolkningen om å som ble innledet av FN-rapporten Vårfelles kjøpe varer og tjenester, for at ikke samfunns- framtid («Brundtlandrapporten»), av globale strukturen skal bryte sammen? mål med bred adresse til nasjonale myndighe- Med befolkningen redusert til forbrukere, ter, industri og næringsliv. Men noe merkelig er det i dag nærmest opplest og vedtatt at øko- skjer i nedtrappingen fra FN-visjon til iverk- nomiske virkemidler er veien å gå for å nå settelse; av Agenda 21s vel 700 sider, har de tre miljøpolitiske mål. Fra tid til annen dukker sidene som angår dialogen mellom kommuna- det også opp en påstand om at dersom et men- le myndigheter og husstander – lokal Agenda neske ikke er villig til å betale høye(re) miljø- 21 – fått nesten all oppmerksomhet fra norske avgifter, er vedkommende mer opptatt av egen myndigheter. Bærekraftig utvikling blir redu- lommebok enn av miljøet.17 Dette er selvsagt sert til et anliggende for husholdninger. ikke riktig. Man kan godt være svært opptatt Nårnorske myndigheter nå utarbeider en av miljøet, og samtidig ikke ha råd til å betale nasjonal strategi for bærekraftig utvikling i høyere strømpriser, eller tåle lavere innetem- forbindelse med høstens FN-konferanse i peratur. Feilslutningen gir seg ofte utslag i en Johannesburg, dukes det for en systematisk nedlatende innstilling fra miljøsektoren mot ansvarsfraskrivelse fra myndighetenes side, klagemål på for eksempel el-avgift og bensin- og kompensasjon i form av individrettede til- priser. Den utbredte appellen til atferdssty- tak. Tendensen er klart til stede i ring via økonomiske virkemidler blir da Miljøverndepartementets innspill til Uten- i praksis vår tids skalkeskjul for miljøfeltets riksdepartementet, som har det endelige tradisjonelle moralisme. ansvar for den nasjonale strategien. På tross Avpolitiseringens verste effekt er kanskje at av at innspillet også appellerer til styrende mange borgere godtar miljøsektorens bebrei- myndigheter, foretas en ansvarsforskyvning delser. Det ser ut til å eksistere en utbredt fore- til individets privatsfære i forslag til virke- stilling både hos leg og lærd om at befolk- midler. Det preges også av en paternalistisk ningen har mer enn nok innflytelse, og at vi omtale av befolkningen, der borgerdimensjo- allerede har dét miljøfiendtlige samfunn som nen mangler fullstendig. vi på vårt nåværende stadium er i stand til å I tråd med Agenda 21 mener Miljø- skape. Men er det ikke gode grunner til å tro verndepartementet at en nasjonal strategi for at de «rette holdninger» allerede er til stede i bærekraftig utvikling bør utformes ved sam- befolkningen? Det har for eksempel ikke vært spill mellom myndigheter, næringsliv, organi- vanskelig å få husstandene med på avfallssor- sasjoner, og spesielt «de som vanligvis ikke tering o.l. når mottakerapparatet er etablert. dominerer debatten». Men det er ikke Problemet er at vi har svært liten innvirkning meningen at de «involverte» selv skal formu- på utformingen av samfunnets infrastruktur. lere hovedproblemer eller utfordringer. Miljøverndepartementet anbefaler informa- Avpolitisering bak et skinn av demokrati sjon og forhåndsanalyser – deretter involve- Noen tror kanskje at den nye miljøpolitikken ring: «Vi anbefaler at strategiarbeidet legger fra 1980- og 1990-tallet er et demokratise- vekt på å beskrive dagens situasjon, trender og ringsprosjekt, fordi dens «visjoner» gjennom- utfordringer og deretter vil ha en bredt anlagt syres av begreper om «konsultasjon»,«folkelig konsultasjonsprosess ... »19 Man søker å «sikre deltakelse», «medvirkning» og «samspill eierskap» og «forankring» til målstyrte tiltak. mellom sektorer».18 Det kan se ut som om man Så langt er strategien klar: et ekspertstyrt sce- har tatt et oppgjør med miljøfeltets demokra- nario med selektivt samspill, der involvering tiskeptiske innstilling. Sant nok preges den skal lette gjennomføringen. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 56

56 samtiden 2 2002

Miljøverndepartementet foreslår pedagogiske modellen også her, vil vi få se at miljøproble- vinklinger for appellen til befolkningen, og mene privatiseres, mens «privatsfæren» etter fokuserer på individet:20 hvert blir et tomt begrep. Miljøverndepartementet viser ingen hem- Forbruksrettet miljøpolitikk må til. Hvordan kan ninger mot å plassere skyldsbyrden i privat- forbruket bli mer bærekraftig i et samfunn der sfæren. I en appell om å motvirke overforbruk storforbrukere blir heltene og identitet skapes av ressurser heter det: «Hvordan kan vi bygge gjennom kommersielle merkevarer? Bør for- på like verdier for å skape identitet som bro- bruk, ressursbelastning og økologisk tenkning bygger mellom sosiale grupper og unngå innarbeides i barnehagen og som skolefag?21 identitetsbygging basert på gjengtilhørighet, rase, ghetto og/eller kommersielle merkeva- Det hevdes videre at fordi kunnskap om års- rer?»25 Her er problemstillingen og myndighe- akssammenhenger er vanskelig tilgjengelig, tenes mandat blitt kraftig utvidet, til å omfatte bør informasjonsstrategien appellere til egen- det prinsipielt private spørsmål om tilhørig- interesse, ved å «knytte nærmere bånd het. Det er nærliggende å tro at formulering- mellom opplevd livskvalitet og miljø». Man – ene er et uttrykk for dagdrømmer om omni- opplysningsmyndighetene – kan for eksempel potens, eller bare dumskap. Dét ville imidler- «(...) vise til at helse er avhengig av et sam- tid være å la seg lure. Myndighetene oppnår funn tilrettelagt for daglig mosjon, ren luft og nemlig, ved å utvide problemstillingen til det vann (...) at sykling gir god helse (...).»22 osv. absurde, å pulverisere sitt eget ansvar sammen Strategiutkastene inneholder påfallende mye med enhver forventning om snarlige resulta- retorikk omkring helse og sunnhet,etmoment ter. Også befolkningens handlekraft er fravæ- som nylig er ført inn under miljøpolitikkens rende – ikke på noe sted i Miljøvern- område. Hva kan grunnen være til dette, hvis departementets innspill eller i Utenriks- vi ser bort fra det banale, at slike sammen- departementets utkast omtales folk som henger skulle være ukjente, eller godene ikke politiske subjekter. ønsket, i befolkningen? Virkningen av å innføre helse som en sen- Liksom-involvering i en liksom-debatt tral dimensjon i begrepet «bærekraftig utvik- Strategiene for en global, bærekraftig utvik- ling», er å forskyve oppmerksomhet mot sivil- ling kan i praksis bli en avpolitiserende ulv samfunnets og individets anliggender. Ved å ikledd demokratiske fåreklær. Fåreklærne er bedrive folkeopplysning om helse og velvære folkelig medvirkning og deltakelse. Ulven er oppnår myndighetene at middelet i «miljøpoli- moralsk overbelastning og infantilisering av tikken» kan fremstå som et mål. individet, samt økt innflytelse til administra- Miljøproblemene blir sekundære, og etter- sjonsstaten og dens forlengede arm: hold- hvert usynlige, dersom myndighetene nå skal nings- og atferdsforskningen. iverksette storstilte, helserettede programmer Bakgrunnen for at avpolitisering nå kan (røykeavvenning, vektreduksjon m.m.23), i passere under dekke av borgermedvirkning er samarbeid med sivile organisasjoner og to endringer som inntraff på 1980- og 1990- næringslivet. I Danmark, der «sundhedspoli- tallet. Det første er at befolkningen nå anses tikk» i stor grad har overtatt miljøsakens som myndighetenes kunder,og innflytelsen er funksjon, skal helserettede programmer base- kunderollens begrensede innvirkning. Like res både på frivillighet og forpliktelse på «fel- viktig er det at miljøhensyn nå er blitt diskur- les verdier» – dvs. helse. «Godmodig» utheng- sivt forenlige med alle andre hensyn: etikk, ning og stigmatisering er måten disse dimen- profitt og egeninteresse osv. Alle aktører er sjonene forenes på.24 Dersom dette blir blitt «grønne», og det «lønner seg å tenke otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 57 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 58

58 samtiden 2 2002

miljø». Disse endringene har gjort det vanske- mitet og eierskap. Når befolkningens adgang lig å trekke opp interesseskiller mellom sivil- til å delta i den generelle samfunnsutforming- samfunn, marked og stat. Premissene for kri- en begrenses, svekkes også samfunnets tikk, debatt og refleksjon er alvorlig svekket endringsmuligheter – men myndighetene kan ved at alle interesser og hensyn tilsynelatende rapportere at tiltak er iverksatt uten å risikere forenes i det markedsøkonomiske paradig- samfunnsomveltning. met. Det som bør bekymre oss mest ved «den Den nye miljøpolitikken åpner på samme nye enigheten» er at diskusjoner omkring tid for skinndemokrati og teknokratisk pater- samfunnsmessig mening har mistet mye av sitt nalisme, dersom sivilsamfunnet tilkjennes begrepsmessige grunnlag. Utviklingen bare ansvar for å møte globale utfordringer, mens ruller og går, til lettere bekymring både for rommet for demokratisk utfoldelse innskren- statlige og private aktører. I mangel av sys- kes. Det mest tragiske ved denne situasjonen temkritiske perspektiver er det lettest å skule er at miljømyndighetenes paternalistiske per- mot privat bevisstløshet og egoisme. spektiv og liksom-involvering skaper avstand, Involvering og konsultasjon kan brukes i og på lang sikt kanskje fiendskap, mellom styringsøyemed, for å gi en illusjon av legiti- staten og subjektene.

Noter Litteratur

1 Utenriksdepartementet, pkt.2.2. Agenda 21, www.agenda21.no 2 Sagoff, s.52-53 Bauman, Zygmunt: In Search of Politics,Polity Press, 3 Meadows m.fl., Goldsmith m.fl. Cambridge 1999 4 Gundersen, s.76. Castoriadis, Cornelius: Filosofi, politik, autonomi, Brutus 5 Rønnow Östlings Bokförlag Symposion, /Stehag 6 Dammann, s.115 1995 7 Dammann, s. 115 Dammann, Erik: «Et helhetssyn på alternativbevegel- 8 Dryzek, s. 26ff senes utfordringer foran tusenårsskiftet», i Kristin 9 Wyller, s.39 Strømsnes og Per Selle (red.): Miljøvernpolitikk og 10 Wyller, s. 39 miljøvernorganisasjoner mot år 2000,Tano 11 Jansen, Strømsnes og Selle Aschehoug, Oslo 1996 12 Aall m.fl., s.17 Dryzek, John: The Politics of the Earth, Oxford University 13 Aall m.fl., s.10 Press, New York 1997 14 Utenriksdepartementet, avsnitt 2.3.1 Goldsmith, Edward m.fl. (red.): Blueprint for Survival, 15 Müller Houghton Mifflin, Boston 1972 16 Bauman, s.49 Gundersen, Frode: «Framveksten av den norske miljøbe- 17 Aftenposten 23.4.01 vegelsen», i Kristin Strømsnes og Per Selle (red.): 18 Agenda 21,Verdenskommisjonen for miljø og Miljøvernpolitikk og miljøvernorganisasjoner mot år utvikling 2000,Tano Aschehoug, Oslo 1996 19 Miljøverndepartementet pkt. 2, mine uthevinger Jansen, Alf-Inge: Makt og miljø, Universitetsforlaget, 20 Miljøverndepartementet, pkt. 1.2 Oslo 1989 21 Miljøverndepartementet, vedlegg 1.1 Larsen Thorup, Lars: Regeringskunsten i den tredje vej, 22 Miljøverndepartementet pkt. 2 arbeidspapir 2002 23 Jf. Regeringens Folkesundhedsprogram i Danmark Meadows, Donella H. og Jørgen Randers: The Limits to 24 Larsen, Lars Thorup Growth. A report for the Club of Rome’s project on the 25 Miljøverndepartementet, vedlegg 1.4 predicament of mankind, Earth Island Limited, Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 59

samtiden 2 2002 59

London 1972 Verdenskommisjonen for miljø og utvikling: Vårfelles Müller, Hans Jacob: «Miljøbyen – allmenningens framtid, Tiden, Oslo 1987 komedie?» i Ann Nilsen (red.): Miljøsosiologi,Pax, Oslo Wyller, Thomas Christian: Demokratiet og miljøkrisen, 1997 Universitetsforlaget, Oslo 1999 Rønnow, Tarjei: Den nye pietismen. Miljøvernet i religions- Aall, Carlo, William M. Lafferty, Trygve Bjørnæs: vitenskapelig perspektiv, hovedoppgave i religionshis- Kartlegging av hindringer i prosjekt Bærekraftige lokal- torie, Senter for utvikling og miljø, Universitetet i samfunn, Rapport 99:01, Oslo: Statens Oslo, Oslo 1998 Forurensningstilsyn 1999 Sagoff, Mark : The Economy of the Earth, Cambridge Miljøverndepartementet: Innspill til nasjonal strategi for University Press, Cambridge 1992 bærekraftig utvikling, http://odin.dep.no/odinar- Straume, Ingerid S.: Miljøspørsmål som samfunnsproblem. kiv/norsk/dep/md/2001/annet/022021- Lokal Agenda 21 og politisering av offentligheten, 990107/index-dok000-b-n-a.html ProSus-rapport 1/01, Senter for utvikling og Utenriksdepartementet: Utkast til nasjonal strategi for miljø/ProSus, Oslo 2001 bærekraftig utvikling, http://www.odin.dep.no/ud/ Torgerson, Douglas: The Promise of Green Politics, Duke norsk/bistand/p10003047/032121-220003/index- University Press, Durham, North Carolina 1999 dok000-b-n-a.html Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 60

Paul Auster i samtale med Finn Skårderud

Å skrive er en kjærlighetshandling

samtaler i samtiden

Da var det noe som ble ødelagt. Jeg tror at jeg for første gang forsto “språkets mangler, hvor utilstrekkelig språket er til å uttrykke verden. Og neste dag gikk jeg hjem og skrev den korte teksten White Space. Den handler om ingen ting, om absolutt ingen ting, annet enn gleden ved å være i live. ”

Jeg forsøker å tenke meg New York City som Han står sammen med sin gode venn Lou Paul Austers sted. Byen presser seg på, på egne Reed. De står ved en bar, og de snakker om premisser, som en sanseerfaring med lyder, byen. De snakker forført og forførende om smak, lukter og bilder. Men nå ønsker jeg å byen som psykose, forurensningen og men- forberede et fysisk møte med Paul Auster via neskemylderet. De snakker om dette som en enkelte situasjoner fra hans univers; fra fik- unik erfaring. sjon og biografi. Dette er et kort, litterært-geo- grafisk forspill. Jeg tenker ikke lenger på New York som en del Han har mange ganger sagt og skrevet at av Amerika. Heller ikke som en del av staten dette er hans sted, med en stor kjærlighet til New York. Det er en egen liten bystat som den tilstanden som er New York. Jeg har net- tilhører verden. topp sett gjennom et TV-intervju med ham. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 61

samtiden 2 2002 61

Reisen til Auster Det ligger et nytt spor her. Dette sporet er Paul Austers opptatthet av ekstreme situasjo- Jeg er på vei inn i en drosje. Den første jeg ner, av mennesker i en eksistensiell randsone. tenker på er Quinn. Jeg beveger meg omkring Han skildrer en rekke mennesker som vier seg i de delene av Manhattan hvor hovedpersonen til totale livsprosjekter. Er det for å komme Quinn på oppdrag skygger en mann. Quinn er unna, en slags død? Eller er det for å komme hovedpersonen i City of Glass fra 1985. Dette er igjennom, i håp om å overleve og å leve bedre? den første av romanene i The New York Trilogy. Det var denne trilogien som gjorde Paul Auster En minnerydder til en internasjonal litterær begivenhet. Det er sår modernisme, som også låner fra den ameri- Lenger opp ligger Central Park. kanske krimromanen. Quinn skygger en mann som hver dag går lange turer. Ved å nedtegne Når jeg hører ordet «New York», tenker jeg på bevegelsene hans mot et kart over halvøya, utsikten fra vinduet i 6. etasje fra mine bestefor- innser Quinn at hver tur danner en bokstav.Til eldres leilighet ved hjørnet av Central Park sist mener Quinn å lese et budskap ut av bok- South og Columbus Circle. Jeg sto med en stavene: THE TOWER OF BABEL. Babels penny i hånden og skulle til å slippe den, for å se tårn. Ordenes forvirring. Jeg betrakter det som den falle gjennom luften. Idet jeg åpner hånden, et spor. Hvordan bringe dem til bedre orden, roper min bestemor. «Ikke gjør det. Treffer den som redskaper til å forstå mer. noen, vil den gå rett gjennom hodet.» Lenger sør ligger Ground Zero, tomrommet etter tvillingtårnene. Jeg var der dagen før. Køen Alle ting vi gjør, har vi gjort en første gang. var altfor lang. Det ville ta timer å komme frem Slike første ganger blir en viktig del av våre til plattformen. Det er en voldsom tiltrekning minner fra oppveksten. En forfatter lever av fra det som ikke lenger finnes, slik døden for minner. De kan brukes direkte. Eller de kan mange kan bli det viktigste i et liv. Fraværet har være et råstoff som bearbeides. Jeg vil påstå at en voldsom energi. I stedet gikk jeg på kafé og Paul Auster er en forfatter med et meget leste medbrakte artikler og essay om dette stedet bevisst forhold til sin egen historie som litte- og 11. september. Don de Lillo skriver at om rært råstoff. Han har tidligere beskrevet for femti år vil svært mange amerikanere hevde at meg at han ikke betrakter sitt forfatterskap de faktisk var akkurat her da det skjedde. Og som selvbiografisk. Men at forfatterskapet er svært mange av dem vil også selv tro det. De vil en meditasjon omkring sentrale spørsmål, huske det, selv om de ikke opplevde det. Det er ofte de samme spørsmålene om igjen, hvor ikke bare forfatterne som lager fortellinger. Vi han bruker seg selv som en sentral skikkelse. lager de fortellingene om vår barndom og vår Han er en minnerydder. historie som emosjonelt passer. Drosjen kjører over Brooklyn Bridge. Over Nå forsøker jeg å glemme hullet, og i stedet de seks filene med biler finnes det en gang- forholde meg til tvillingtårnene via Paul bro. Det er vel verdt å ta denne spaserturen en Auster. Hos ham finnes de i en vakker liten for- gang. I Ghosts, den andre romanen i The New telling om den franske linedanseren Philippe York Trilogy, har skikkelsene navn etter far- Petit. Paul Auster levde flere år i Frankrike. I ger. Først og fremst er det Blue. Så er det Paris møtte han første gang Petit. Han gikk på White og Black, og før begynnelsen av roma- line mellom de to tårnene på Notre-Dame- nen var det også Brown, som lærte Blue å bli katedralen. Neste gang så han ham på line detektiv. Blue forfølger Black, som går opp mellom tvillingtårnene på World Trade Center. trappen til gangbroen. Blue frykter at Black Siden ble de venner. skal hoppe ut fra broen. Samtidig husker Blue Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 62

62 samtiden 2 2002

da han som gutt gikk over broen sammen mangelen på ankerfeste gjorde ham til en evig med sin far. outsider, en turist i sitt eget liv. Man hadde aldri følelsen av å kunne lokalisere ham ... Det var Hans far tok fakta svært alvorlig, og han fortalte aldri mulig for ham å være der han var. Hele sitt Blue historiene om alle monumentene og sky- liv var han et annet sted, mellom her og der. Men skraperne, veldige litanier av detaljer – arkitek- aldri egentlig her. Og aldri egentlig der. tene, datoene, de politiske intrigene – og om hvordan Brooklyn Bridge på et tidspunkt var det Så skjørt det er høyeste byggverk i Amerika. Den gamle mannen ble født samme år som broen sto ferdig. I Blues Drosjen er kommet over broen, vi er på vei tanker var det alltid denne tilknytningen, som inn i Brooklyn. I Brooklyn, i sitt eget nabolag, om broen på en eller annen måte var et monu- har Paul Auster diktet en tobakksbutikk. Den ment over hans far. er møtestedet for fortellinger. Disse fortel- lingene blir fortalt på film. Smoke ble en Det er på sin plass å nevne faren allerede nå. internasjonal suksess. Harvey Keitel spiller Far og sønn er et gjennomgående tema i Paul tobakkshandleren. William Hurt spiller en Austers forfatterskap. Tidligste minne: farens forfatter. Han spiller forfatteren Paul B, ikke fravær. Paul A, som kommer innom for å kjøpe sine Paul Auster vokste opp utenfor Manhattan, i Schimmelpennicks cigarillos. Paul B har van- Jersey. Der arbeidet faren og hans brødre i eien- skelig for å skrive. Han har mistet sin gravide domsbransjen. Det var en middelklassebak- kone. Som tilfeldig forbipasserende ble hun grunn. I erindringsboken Hand to Mouth fra skutt i et ran, rett etter å ha vært i tobakks- 1998 beskriver han hvordan familieøkonomien forretningen. Harvey Keitels tobakkshandler ble ødeleggende, selv om den burde være god undrer seg over hva som hadde skjedd hvis nok. Den spilte sin rolle i foreldrenes skilsmis- han ikke hadde hatt akkurat presis veksel den se. Faren mente moren ødslet. Moren mente dagen. Om noe hadde tatt noen sekunder faren var gjerrig. De endte opp hver for seg. lengre tid, hadde hun da levd? Helt uventet dør faren. Ikke av en kjent syk- Et nytt spor for å komme nærmere dette dom, ikke av en ulykke, men simpelthen plut- forfatterskapet: tilfeldighetene og sammen- selig død noen og seksti år gammel. Farens død fallenes betydning. Slike sammenfall blir hos ble et vendepunkt i Paul Austers forfatterskap. Carl Gustav Jung kalt synkronisitet. Jeg har Dels fordi han nå fikk økonomiske muligheter også spurt ham om dette tidligere, og husker til å skrive. Men også fordi det ga ham stoff. at Paul Auster svarte noe i retning av at det Dette stoffet er ikke minst refleksjonene om å ikke handler om hans fascinasjon over tilfel- være en sønn av en slik far. Farens død ble en digheten som en litterær plot-maskin, som et uønsket gave. Dette paradokset vender han teknisk grep for å manipulere fortellingen. ofte tilbake til. Mest systematisk forsøker han å Slikt finner man i romanens historie. Men at komme på sporet av sin usynlige far i The det er et uttrykk for en stor respekt for det Invention of Solitude fra 1982. Dette er boken uforutsigbare i våre liv. Det er en udiskutabel han skriver umiddelbart etter farens død. Den side ved den menneskelige erfaringen at alt er min favoritt. Det er en betydningsfull og kan være endret fra ett øyeblikk til det neste. ubehagelig bok når man selv er en sønn. Fedre Livslange overbevisninger kan bli ødelagt på tar stor plass, enten det er i kraft av påtreng- ett sekund. Våre liv tilhører ikke egentlig oss ende nærvær eller forunderlig fravær. selv, de tilhører livet. Livet er hinsides vår for- ståelse. Vi beskytter oss mot slik sårbarhet, Huset hans var bare ett av mange stoppesteder uavhengig hvor mye det hjelper. Resultatet i en rastløs, uforankret tilværelse, og denne kan bli tragisk, eller det kan bli komisk. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 63

samtiden 2 2002 63

Smoke ble regissert av Wayne Wang, mens Om å miste sønner Paul Auster skrev manuskriptet. Under arbei- det med filmen ble han gradvis tiltrukket av – Gratulerer. Gratulerer med nye bøker. dette mediet. Og i forlengelsen regisserte de I september 2001 satte Paul Auster punk- sammen Blue in the Face. Dette er en improvi- tum i et nytt romanmanuskript. Forunderlig sasjon. Venner og skuespillere inviteres inn i nok ble også hans kone, forfatteren Siri tobakksbutikken og reflekterer over New Hustvedt, samme uke ferdig med romanen York, livet – og tobakken. hun har arbeidet med i mange år. Begge bøkene kommer ut til høsten, også på norsk. Snart fremme Hennes All I Loved handler om å miste sønner. Hans The Book of Illusions begynner med tapet Denne lille skissen er til for leseren. Men den av sønner. er også en del av min egen forberedelse. Paul The Book of Illusions er en av hans aller beste Auster? Han er en av de beste og mest betyd- bøker. Jeg-personen i Paul Austers nye bok er ningsfulle amerikanske samtidsforfatterne. en språkforsker som nettopp har mistet sin Men hvordan? kone og to sønner i en flyulykke. Livet har Noe av essensen, tror jeg, er det helt enkle, absolutt ingen mening, bortsett fra kanskje å den banale observasjonen og den renvaskede drikke seg i hjel. Fortellingene redder ham. menneskelige erfaringen, som tematisk kaster Gradvis vikles han inn i et prosjekt om å seg over de aller største spørsmålene. Det gjel- skrive en studie om en stumfilmskaper som

Jeg tror ikke en gang vi vet nok om oss selv til å skrive en troverdig selvbiografi.

der også språket. Tilsynelatende enkle set- plutselig forsvant for titalls år siden. Han har ninger overrasker ved plutselig å romme lenge vært regnet som død. I løpet av avanserte filosofiske problemstillinger. romanen kommer han til live igjen. Enkelt og samtidig komplekst. Jeg vegrer meg Stumfilmskaperen er også en som har mistet. for «dypt». Jeg liker ikke det ordet. Lite og Han har mistet sitt yrke, sin identitet og stort er bedre, lite og stort kommer i ett og senere også sin sønn. Men i jeg-personens samme. Beskjedent og ærgjerrig. Noe i den biografiske prosjekt viser det seg etter hvert at retning. filmskaperen har fortsatt å lage filmer, under Drosjen er fremme. Jeg har vært her flere den absolutte forutsetning at ingen skal ganger før. I løpet av snart ti år er det blitt se dem. noen samtaler, noen middager, et par spaser- – Du har i flere ganger sagt, blant annet i et turer og felles avrøyking av noen intervju du gjengir i din essaysamling The Art of Schimmelpennicks. Denne gang har jeg med Hunger, at dine bøker viser forskjellige sider av meg en båndopptaker. Jeg ringer på hos deg selv. Hvilke sider er det du utforsker i den nye Hustvedt & Auster. romanen? Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 64

64 samtiden 2 2002

– Den handler om sorg. Om sorg... der denne romanen med mitt tidligere verk: – Ja...? sorg og film. Og i likhet med flere av mine – ... Ja. Sorg. Min hovedperson, David bøker speiler det også min interesse for bio- Zimmer, er en mann helt på grensen. Han er i grafien. Hvordan forteller du en annens liv? ferd med å gå i oppløsning. I begynnelsen av Det er svært problematisk. Det er problema- boken klamrer han seg til de minste av livets tisk fordi vi ikke vet nok. Hva er sannferdig? tråder. Gjennom fortellingen vil leseren Jeg tror ikke en gang vi vet nok om oss selv til kunne kjenne hans smerte. Uten tvil reflekte- å skrive en troverdig selvbiografi. Boken rer dette ting jeg har vært igjennom i mitt eget angriper dette temaet. The Book of Illusions har liv. Men alt er omformet til en annen, fiksjo- faktisk to biografier bygd inn i seg. Den ene nalisert arena. av disse biografiene blir brent, og aldri gjort – Det er sorg. Men det er mer enn det. Det er tilgjengelig. desperasjon. – Ja, han er nærmest selvmorderisk. Fluktkunst og overlevelseskunst – Et langsomt, uttværet selvmord. – Forå gå tilbake til andre av bøkene mine, Jeg ønsker å forfølge ett av de tematiske spo- så begynner mange der hvor hovedpersonen rene: At så mange av Paul Austers skikkelser har mistet noe, det han elsker mest, sin kjære, kaster seg inn i overdrivelser. Deres liv står og familien sin. Tilstanden til skikkelsen i The faller med slike oppgaver. Noen går til grun- Book of Illusions er ikke så veldig annerledes ne. Det er på én gang fluktkunst og overlevel- enn for Quinn i City of Glass i New York-trilo- seskunst, eksistens inn til benet. gien. Det er bare det at Quinns historie begyn- Mitt aller første møte med Paul Austers lit- ner på et senere tidspunkt. Den begynner teratur var hans essay The Art of Hunger. Dette mange år etter, mens Zimmers historie begyn- var noe av det tidligste han skrev, fra 1970. ner umiddelbart etter tragedien, nærmest i Tittelen er opprinnelig Kafkas, fra hans novelle dens fødselsøyeblikk. Quinn er den fast- En sultekunstner. Når jeg selv senere har

Mange kloke bøker er trettende. (...) De svarer ikke til kroppens behov. Vi leser med kroppen.

frossede skikkelsen, som på et vis har tilpasset brukt den, i boken Sultekunstnerne om spise- seg sin sorg. forstyrrelser, kropp, kultur og kontroll, var Samtidig er boken også min kjærlighet til det med begge disse forfatterne i tankene. Det filmen, særlig til stumfilmen. Etter å ha hatt er nettopp randerfaringen Paul Auster her dis- denne skikkelsen i hodet i flere år, den for- kuterer. Essayet er en meget elegant og over- svunne stumfilmskaperen, fant jeg endelig bevisende analyse av Hamsuns Sult. Han en måte å integrere hans historie i en større beskriver hovedpersonens sult som et stykke historie. eksistensiell kunst. Han setter hele seg selv på Dette er de to viktigste tingene som forbin- spill. Det finnes tross alt mat, men han sulter Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 65

samtiden 2 2002 65

likevel. Det handler ikke om mat, men om hos skikkelsen – eller hos meg – til prosaens hans identitet. Han har ikke noe navn, bare et rytme. Det er ikke diskursivt i en tradisjonell prosjekt. Om han spiser eller ikke spiser, risi- mening. Det er ikke så mye å snakke om noe, kerer han like fullt å tape. Enten ved å sulte i som å kroppsliggjøre det følelsesmessige i hjel, eller ved å måtte akseptere det livet han teksten. Jeg må arbeide slik. Det er folk som er egentlig ikke aksepterer. Det ender med at klokere enn meg som skriver bøker. Men han desperat rømmer fra det hele, med en rus- mange kloke bøker er trettende. Jeg tror de er sisk bark. trettende fordi de ikke er kroppslige på en til- Hvor reiser han? Aller siste setning i Paul fredsstillende måte. De svarer ikke til krop- Austers essay er: «Han går rett inn i det tju- pens behov. Vi leser med kroppen. ende århundret.» –Kroppen er alle tings første erfaring, som det Jeg vil vite mer om hans opptatthet av disse heter hos Nietzsche, enda tydeligere hos Merleau- eksistensielle prosjektene. Men så ringer det Ponty. Hvordan har du utviklet en slik «metode»? på døren. En blakk amerikansk poet og hans – Jeg er ikke sikker på om det er utviklet, om datter kommer for å gå tur med hunden. Han det er forbedret. Jeg bare føler at det finnes en kommer tilbake, roper ut mot døren at han standard. På ethvert tidspunkt forsøker jeg å snart skal gi sine kommentarer til diktene, og nå opp til denne standarden. Mer kan jeg ikke har samtidig løftet spørsmålet om «prosjek- si. Det er ikke sikkert jeg blir bedre. Jeg blir ter» til prosjektene i sitt liv, til selve skrive- mindre og mindre sikker på det jeg skriver. prosessen. Det var et tidspunkt i min ungdom da jeg – Det handler om å flytte psykisk energi forsøkte å finne meg selv. I mange år kastet inn i noe som ikke er deg selv, og samtidig deg jeg alt jeg skrev. Jeg viste det aldri til noen, og selv. For meg er hver ny bok et helt prosjekt. jeg publiserte ikke noe av det. Dette var år Jeg samler alle mine krefter i dette.Arbeidet er med stor skepsis til meg selv. Men jeg visste at helt essensielt. Etter at jeg ble ferdig med det var noe jeg strebet etter, uten å nå frem. boken, kom 11. september. Det har vært en Så fant jeg en vei inn. Det var med The forvirrende tid. Det har vært vanskelig å Invention of Solitude. Der fant jeg en måte å arbeide. Jeg kan ikke tenke meg selv som en uttrykke meg selv på. Det har holdt seg slik som ikke skriver. Selv når jeg lider når jeg etter det. skriver, er arbeidet drivkraften. Nei, det virkelige vendepunktet er faktisk Å skrive er for meg svært fysisk. Jeg må før denne boken. Jeg skrev en tekst i 1978, insistere på det. Prosa er å kjenne kroppen White Spaces. Den er trykt i diktsamlingen som beveger seg i rommet. Jeg vet ikke helt Disappearances. Det er et lite stykke prosa hva jeg gjør. Jeg kan arbeide med en setning, blant diktene. Jeg avsluttet denne prosatek- jeg kan arbeide med et avsnitt. Det føles som sten samme natt som min far døde. Jeg visste et instinkt. Det føles som om det er musikk, ikke at han var død. Jeg avsluttet denne tek- om det er riktig eller galt; slik musikeren vet sten klokken to om morgenen. Det var en lør- at melodien må være på en særskilt måte. dag natt. Jeg gikk til sengs. Klokken syv ring- Jeg kjenner når det er en rytme, en beve- te min onkel og fortalte at min far var død gelse som må bli nådd. Inntil jeg finner den, samme natt. er jeg konstant årvåken for hvordan jeg skal Dette er min vei inn i prosaen. I over ett år nå den. Og når problemet er løst, forsvinner hadde jeg ikke klart å skape noe. Jeg hadde det. Det finnes ikke mer. Det fordamper. skrevet dikt i ti år, oversatt, skrevet essay, – Altså skriving som en kroppslig, emosjonell kastet all prosaen, og jeg kom til et punkt hvor erfaring? jeg ikke klarte å skrive mer. Jeg var ferdig. – Ja, det handler om å oversette følelsene Ferdig som forfatter. Det eneste jeg gjorde var Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 66

66 samtiden 2 2002

å skrive en krimbok under pseudonym for å forteller at Michael Ondaatje – forfatteren til tjene penger. Noe jeg ikke gjorde. Etter ikke å Den engelske pasienten – og han selv leste opp ha skrevet et dikt på flere måneder, tok en av på et arrangement i kjølvannet av 11. septem- min eldste og beste venner, maleren David ber. I denne situasjonen valgte Paul Auster å Reed, meg med på et arrangement. Det er tidli- lese høyt nettopp fra White Spaces. ge malerier av ham som henger på veggene her. Siri Hustvedt er sammen med oss. Og hun David har en forfinet, subtil intelligens. tar den lille boken. Hun leser fra begynnelsen. Han introduserte meg til mye, til Beckett, for eksempel. Jeg hadde ikke lest ett ord Beckett Noe hender, og fra det øyeblikket det begynner før han førte meg inn i dette. Og russeren å hende, kan aldri noe lenger bli det samme. Majakovskij. Noe hender. Eller, noe hender ikke. En kropp I 1978, kanskje desember ... det er lenge beveger seg. Eller, den beveger seg ikke. Og siden ... bodde David sammen med en koreo- hvis den beveger seg, begynner noe å hende. graf. Hun var i ferd med å lage et nytt stykke. Og selv om den ikke beveger seg, begynner noe Det var ikke ferdig. Hun inviterte noen til en å hende. diskusjon om sitt uferdige stykke, på en high school. Vi var kanskje tretti stykker som satt Hun stanser, hun blar noen få sider. Og hun der i gymsalen. Det hun gjorde var å stille seg leser fra slutten. opp på gulvet, sammen med danserne, og de begynte å gjøre sine bevegelser. Det var nyde- Noen papirlapper. En siste sigarett før jeg trek- lig. Det var ingen musikk. Og så begynte hun ker meg tilbake. Snøen faller uten stans i vinter- å snakke mens de beveget seg. Hun forsøkte å natten. Å kunne forbli i det nakne øyets verden, beskrive hva hun ønsket å komme frem til. så lykkelig som jeg er i dette øyeblikket. Og hvis Og jeg satt der og opplevde en slags eksta- dette er å be om for mye, da å kunne beholde se. Det var mitt livs hellige øyeblikk. minnet om det, for å kunne vende tilbake til det, Jeg så skjønnheten ved kroppene som i det nattens mørke som helt sikkert vil oppslu- beveget seg i rommene. Og jeg lyttet til ordene ke meg igjen. Aldri å være andre steder enn her. hennes. Og jeg kjente hvor utilstrekkelige de Og den uendelige reisen som fortsetter var, så mislykkede i forhold til å nærme seg gjennom rommet. Overalt, som om hvert sted den erfaringen som faktisk foldet seg ut og var her. Og snøen faller uten stans i vinternatten. som jeg så med egne øyne. Da var det noe som ble ødelagt. – Jeg ga blaffen. Jeg ga blaffen, i alle anstreng- Jeg tror at jeg for første gang forsto språ- elsene, i kampene med meg selv. kets mangler, hvor utilstrekkelig språket er til Inntil dette punktet i mitt liv hadde jeg å uttrykke verden. Og neste dag gikk jeg hjem ønsket å skape litteratur. Nå ga jeg blaffen. og skrev den korte teksten White Places. Det Derfra måtte jeg bare gjøre det jeg måtte handler om ingen ting, om absolutt ingen gjøre, og alt kommer ut av nødvendigheten. ting, annet enn om gleden ved å være i live. Og ut av begjæret. Og ut av en form for des- Har du den boken, Disappearances, der hvor perasjon. Alt dette driver meg. jeg har trykt White Places? Det er derfor jeg ikke kan skrive romaner. Jeg kan ikke skrive romaner i betydningen Noe hender romaner som forfattere skriver. Jeg har aldri klart konvensjonell litteratur, de konvensjo- Nei, jeg har ikke den boken. Paul Auster for- nelle romanene. Ikke så at jeg mener de ikke svinner opp trappen, og kommer ned igjen er bra, eller at det er klokt å gjøre det. Men jeg med Disappearances. Selected Poems. Og han klarer det ikke. Det borgerlige livets opp-og- otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 67 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 68

68 samtiden 2 2002

ned, jeg kan ikke drive med det. Og jeg er Men det er også bevegende fordi jeg leser egentlig ikke interessert. åtte små sider jeg nettopp har fått i gave fra Jeg kan ikke gjøre noe normalt. Jeg må forfatteren selv, og forfatteren har sagt at det følge min nese. Den større strukturen – tema- var disse åtte sidene som forandret hans liv. ene, ideene – har jeg aldri klart å tenke rasjo- nelt på. Det er for organisk og komplekst til å Letthet og tyngde uttrykke enkelt. Det kommer alt som instinkt, eller intuisjon. I huset lever Siri og Paul. Og der lever datteren Det var den gang i 1978 jeg for første gang Sophie. Det er et godt sted å være. Det er varmt. forsto at jeg må følge min nese. Fuck’em. Jeg liker lettheten, og at det er kort til latteren. Fuck’em all! Men enda bedre liker jeg tyngden. Jeg liker – Igjen den kroppslige erfaringen som grunn- alvoret, ambisjonen om at ting skal bety noe. laget for å skrive? – Jeg var gammel da jeg var ung. Siri var – Nettopp. Har jeg noen gang gitt deg min gammel da hun var ung. Vår datter Sophie er bok WhyWrite? Der har jeg en formulering. også gammel. Vi er gamle her i huset. Jeg fant den i en notisbok. Jeg skrev den ned da jeg var nitten år gammel. Jeg tror fortsatt Men det finnes også en fjerde. Det er Jack. den oppsummerer alt jeg har forsøkt å si og Han er en adoptert løshund. Vi bekymrer oss gjøre som forfatter: for Jacks fremtid. Han er en svært harmonisk hund innenfor hjemmets trygge vegger. Der Verden er i mitt hode. Min kropp er i verden. ute er han redd. Og han har flere ganger bitt etter folk. Det har blitt verre i det siste. Det er også en annen måte å beskrive kropps- Hunden og angsten. Vi ler litt av våre freudi- liggjøringene på. Å skrive er gradvis å gjøre anske dyrepsykologiske fortolkninger: Er det seg selv til hovedpersonen, å bli denne. Slik Jacks ulykkelige barndom som innhenter ham minner det en del om å være skuespiller. på eldre dager? Vi ler litt, men det er trist.

En bok eksisterer ikke om den ikke blir lest. Den er alltid et forhold.

Skriving har en teatral side. Du blir rollen. Jeg Jeg tenker at Jack må være modellen for tror det er derfor jeg følte det var enkelt å den meget reflekterte hunden Mr. Bones i arbeide med skuespillere da jeg laget film. Jeg Paul Austers særegne roman Timbuktu fra tror jeg forsto hva de drev med. Hva prøver en 1999. Det er en bok om forholdet mellom Mr. forfatter å gjøre annet enn å bringe fantaserte Bones og dens herre, den briljante, plagede og skikkelser til live? originale poeten Willy G. Christmas fra Brooklyn. De legger ut på et siste eventyr til Tilbake på hotellet om kvelden leser jeg White Baltimore i Maryland. Der skal de forsøke å Space. Det er en bevegende tekst. Den er bok- finne Willys tidligere lærer fra high school. stavelig bevegende, med språklige bevegelser Hun kjente ham i hans tidligere inkarnasjon mellom de uttalte ordene og de bevegende som William Gurevitch, sønnen av en polsk kroppene, mellom ting og tegn. krigsflyktning. Men lever hun fortsatt? Om Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 69

samtiden 2 2002 69

ikke, hva kan hindre Willy fra å forsvinne inn – Ja. Det er kanskje det. Ja. Min stakkars i den verden som kalles Timbuktu? familie. - Nei. Jack hjalp meg i min research. Men jeg begynte med denne boken før han kom Gode og dårlige historier inn i vårt hjem. Timbuktu er en bok jeg er lyk- kelig over å ha skrevet. Det er en bok om True Tales of American Life er en samling histo- kjærlighet. Og det er en bok hvor jeg forsøker rier fra et prosjekt Paul Auster gjennomførte å finne et nytt språk. for US National Public Radio. Han gir æren for –Et språk som er nært galskapen? Flere av ideen til sin kone. Lytterne ble invitert til å dine personer beveger seg i et grenseland, men her sende inn selvopplevde historier. Paul Auster går de over grensen. En schizofren diskurs? skulle så hver måned velge ut seks historier –Ja. Jeg tror jeg viser biten av galskap i meg som han selv leste på radio. Programmene ble selv. Det er den første boken jeg har skrevet en suksess, og det ble besluttet at historiene som ikke er drevet av en fortelling. Den er skulle samles. I boken har han samlet 179 his- mer som et teaterstykke. De første åtti sidene torier av de 4000 han hadde mottatt innen finner sted på trappen utenfor et stengt hus. høsten 2000. Han ønsket seg «sanne historier Jeg har aldri klart det før. Det var fascinerende som lød som fiksjon». Dette er blitt en utvi- og livgivende, å finne et språk som nesten delse av et austersk univers, med underfundi- hadde kommet frem før, men ikke så klart ge, komiske, enkle, brutale historier som som her, med en tragikomisk tone, med en synliggjør sårbarhet og tilfeldighetens makt pikaresk tone, å beskrive små, små ting. Det over oss. var svært vanskelig å skrive. Noen mente det Han forteller om sitt arbeid med å velge ut var en vakker bok. Andre fant den latterlig. tekster: Jeg tror den er meget, meget vanskelig å – Sist sommer satt jeg noen dager og leste oversette. Jeg tror faktisk at mine tekster ikke intenst, mer enn tusen av historiene. Jeg var er så enkle å oversette. Selv om mine bøker ferdig med romanen. Jeg hadde fått tilsendt ikke har rukket å bli gamle, er det flere nye. Det nye utvalget var dårligere enn de før- eksempler, blant annet fra Italia, på at de nå ste jeg hadde fått. Da forsto jeg plutselig for- blir nyoversatt. Det var noe de første overset- skjellen på en god og en dårlig historie. telsene ikke fikk med seg. En god historie er skrevet ut fra en følelse – Det schizofrene språket er et sammenbrudd hos forfatteren av at han eller hun er forbun- i språket. Logiske nivåer bryter sammen, tegn og det med verden, at han eller hun er en del referanser kollapser og blir ett, og metaforiske av menneskeheten. Vi er sammen i dette budskap går tapt. Satt på spissen: Den sultne store, i denne motsetningsfulle virksomheten gale kan komme til å spise menyen i stedet som kalles virkeligheten. En god forfatter for maten. setter seg ned og skriver om de erfaringene –Jeg er fascinert av å utforske språkets han eller hun har gått igjennom, med en hen- grenser, av å oppløse det og rearrangere. Jeg vendelse til en annen. De leter etter en liker å rive det opp, snu og bryte det opp ver- annen, de strekker seg ut – mot mon frère, mon balt. Jeg undersøker den bokstavelige betyd- semblable. ningen. Og med slike interesser lager jeg fælt Den dårlige fortellingen er en handling dårlige vitser. Spør Siri og Sophie. som er unnfanget i flammende narsissisme. – Du har tidligere fortalt meg om – og du har Forfatteren sier at bare min erfaring er viktig. også så vidt skrevet om – at du har en schizofren Bare min familie er interessant. Bare mitt liv søster... Din biografiske bakgrunn for en slik er verdt å undersøke. Alle slike forfattere er interesse? dårlige. De bruker klisjéene til den verste Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 70

70 samtiden 2 2002

formen for konvensjonell tenkning. han endelig innfridde ditt store ønske og fulgte De gode er våkne for skjønnhetene og deg til fotballkamp, gikk han før kampen var fer- absurditetene i verden. De forstår at de bare er dig for å unngå kø. Et så praktisk liv er en for- små, bare en liten flekk i den store historien nektelse av gleden og av estetikken. Hva lager en som er menneskeheten. slik mangel på respons? Jeg har alltid følt at alt jeg har skrevet ret- En tese: Den kan lage en drift, mangelens ter seg mot noen. Det er deler av en dialog. drift. Hvor mye er ikke skapt av et underskudd? Det er ikke skrevet i vakuum. Det er ikke en Hvorfor skrive? Å skrive er ikke bare å gi, men privat journal eller en dagbok. Det er noe som også et håp om å få: oppmerksomhet. Du skriver er skrevet for andre. En bok eksisterer ikke selv om hvordan du ønsket at han skulle legge om den ikke blir lest. Den er alltid et forhold. merke til deg. Vil du fortsatt imponere ham? Å skrive er en kjærlighetshandling. –Jeg tror det. Jeg kan ikke nekte for det. Jeg – Kjærlighet? tror mange sønner fortsetter med det, også – Det er noe med at to kan lage noe som er lenge etter at fedrene er døde. summen av mer enn to. Det er dette fascine- Han kunne ikke forstå hvordan noen som rende og kompliserte in-between, det er som var smart og talentfull kunne kaste bort sine om ... hvordan skal jeg si det? Husker du min muligheter, slik han mente jeg gjorde. Jeg film Lulu on The Bridge, hvor skikkelsen til publiserte før han døde, men det var bare via Harvey (Keitel) åpner boksen. Han ser en blå min tante Charlotte at jeg fikk vite at han var stein. Jeg forsto ikke dette før vi faktisk filmet stolt. Han fortalte aldri meg om det. Han scenen, men det han gjorde var å åpne seg skjønte nok ikke noe særlig av hva jeg skrev selv, å åpne sin egen væren. Han blir døds- om. Men han forsto at noe ble laget, og at redd. Neste dag går han til hennes leilighet, og dette var viktig for meg. I dag hadde han nok han deler erfaringen med henne. Og det er da vært stolt, fordi jeg har hus og fordi jeg tjener han forstår at det bare er ved å gi seg selv, ved penger. Slikt er lettere å forstå. å gi opp seg selv, ved å hengi seg selv – at det I sin nye roman har Siri hentet en situasjon er det som er kjærlighet. fra vårt forhold. Hun skriver om kunstneren – Det krever mot. som har en utstilling i et galleri. Først etter – En vanvittig risiko. Fra den høyeste kunst lang tid får han vite at faren har vært der, og til den mest banale poplåten handler det om har vært stolt av sin sønn. Men han sier ingen kjærlighet, fordi det er det mest risikable ting til sønnen. du gjør. – Det er en stor sorg i å miste. Men det er også en Det er det viktigste temaet. Tjene penger er sorg i ikke å få. Den sorgen er vanskeligere å erkjenne. ikke akkurat noe verdig tema. I True Tales of –Jeg snakker fortsatt med ham. Jeg skulle American Life var det ingen som skrev om å ønske at han var her og kunne se at jeg klarer tjene en million dollar. Kunst handler sjelden meg. Han var engstelig for meg, for at jeg ikke om penger. skulle klare meg. Og jeg skjønner ham godt. – En god tekst er et forhold, og noe mer enn å Hvis jeg hadde vært i hans sko, hadde også jeg kretse omkring seg selv. Men alle forhold er ikke vært forvirret. Jeg hadde også vært engstelig like viktige. Hvem er det du først og fremst strekker hvis jeg hadde hatt meg selv som sønn. deg etter? Jeg er lei meg for at han ikke fikk leve lenger. – Ingen særskilt. – Jeg tenker på din interesse for far-sønn for- I gangen i huset henger en svært spesielt foto holdet. I The Invention of Solitude skriver du av faren Sam. Det er et trick-foto, tatt i Atlantic om din far, og hans nærmest fullstendige fravær City en gang på førtitallet. Det viser en gruppe av respons. Han var så radikalt praktisk at da menn som sitter rundt et bord, som om de del- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 71

samtiden 2 2002 71

tar i en seanse. Så viser det seg at alle er faren, Og vi fortsetter å snakke om de desperate pro- fotografert fra forskjellige perspektiver. Fotoet sjektene, om fortvilelsen, men også om en preger forsiden av The Invention of Solitude. tilbaketrekning, en form for beskyttelse ved å - Apropos oppmerksomhet: Sist høst reiste leve på marginene. Beckett, Perec, Kafka selv- jeg omkring i seks stater med historie-pro- følgelig, Hamsun. Det er ikke bare å havne sjektet. Vi opptrådte, og folk leste deres egne der, men også å gå helhjertet opp i det. Flere historier. Gang på gang opplevde jeg at de sa av Paul Austers skikkelser går til grunne i at dette var det største som hadde skjedd i prosjektene. Quinn i City of Glass forsvinner. deres liv, å bli publisert, anerkjent – og lest. De Det er som om han fordamper. Hoved- strålte av glede, ikke lykke, men joy! personen i Leviathan sprenger seg selv i lufta – Federico Fellini skriver et sted at det ikke er ved en motorvei. De blir ødelagt. rart klovnene blir så gamle, siden de får applaus – Ja,når jeg tenker etter; det er svært få i hver kveld. mine bøker som ikke blir ødelagt. De betaler en høy pris. Livet har sin pris. Vi dør alle. Sammenbrudd eller gjennombrudd La meg tenke igjennom dette. Noen blir kanskje mer renset. Vi hopper mer frem og tilbake. En Men i The Book of Illusions kommer han Schimmelpennicks? På Museum of Modern gjennom. Han blir ikke fullstendig ødelagt av Art er det akkurat nå en stor utstilling av sorgen. I denne boken kommer han frem. Giacomettis bilder og skulpturer. Jeg har med katalogen som en husgave. Og jeg antyder et Små ting mulig slektskap. Giacometti som startet med sine leirfigurer om morgenen, og som i løpet Det blir kveld. Vi snakker videre om Siri av dagen tok vekk og tok vekk for å nærme Hustvedts bok, hvor det også er tapene, av søn- seg et presist uttrykk for det menneskelige. Og ner. Hva er det med disse sønnene? Paul Auster som leter etter noen menneskeli- Sorgen er en kjerneaffekt. Noen gråter i ge grunnfabler i språket. sorg, andre gråter ikke. Noen gråter over det Jo. Og det viser seg at jeg sitter med en vir- store, andre over det lille. Og det lille blir et kelig Giacometti-kjenner. Han forteller om da språk for det store. Uttrykkene er mange. han i sin tid i Frankrike hjalp David Sylvester Tapene ligner, men språket for å håndtere med å oversette hans intervjuer med tapene er mangfoldig. Giacometti. Dette var intervjuer som etter – Jeg blir emosjonelt sterkest vekket av små mange år ble til bok. Kunstkritikeren ting, små ting. Da min stefar døde, viste jeg Sylvesters Looking at Giacometti er en av de ingen særlig reaksjon på sykehuset. Jeg likte beste inngangene for å forstå kunstneren med min stefar svært godt. Etter at han var død, de magre skikkelsene. gikk vi ut på et rart sted. Dette var i California. Og Giacomettis enke: Paul Auster forteller Jeg bestilte chicken pot pie. Det er en gammel- hvordan han via tilfeldigheter ble en nær dags rett, nostalgisk på et vis. Jeg bestilte det, venn av Anette. og de hadde det ikke. – Vi gikk på kino sammen. Nå er hun død, De hadde det ikke. Og jeg gråt. Paien min. hun også. Hun var en fin, rørende kvinne. My chicken pot pie. Det er rart. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 72

Toril Moi Corinne – kvinnenes grunnleggende modernitetsmyte

Romanen Corinne handler om det nesten umulige forsøket på å finne en egen stemme i en ny verden, den handler om adskillelse og følelsen av å være ukjent. Og den viser at en kvinne som vil anerkjennes som kvinne, indi- vid og menneske, ikke hilses velkommen i modernitetens verden. Det er fordi Corinne samler i en tekst alle disse store temaene at den fortjener å bli kalt kvinnenes modernitetsmyte, skriver Toril Moi.

Nylig foreleste jeg om Corinne ved Corinne er dessuten selve urteksten for Universitetet i Oslo.1 Innledningsvis spurte kvinnelige romanforfattere i det 19. århundre. jeg forsamlingen om de hadde lest Corinne, Dersom en ikke har lest Corinne, blir det mye Madame de Staëls største verk.2 I en forsam- vanskeligere å forstå romaner som ling på mer enn hundre mennesker rakte fem Amtmandens Døttre og Møllen ved Floss. Dette opp hånden. Da jeg spurte hvor mange som er selvsagt ikke noe forsøk på å redusere hadde lest Goethes Faust,rakte nesten alle opp Fausts betydning. Faust blir ikke mindre av at hånden. I Norge er Faust selvsagt obligatorisk Corinne blir større. Dersom vår kultur er like pensum for litteraturvitere av begge kjønn. interessert i å forstå kvinners situasjon som Det er ikke Corinne. menns, bør det finnes plass til både Corinne og Jeg skal forsøke å vise at Corinne er like vik- Faust.Kort sagt: Corinne bør også få adgang til tig for forståelsen av moderniteten som Faust. det universelle.3 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 73

samtiden 2 2002 73

En melodramatisk roman første gang i det øyeblikk hun føres i triumf gjennom Romas gater for å bli kronet på det Vi dør ikke lenger av kjærlighet. Når kjærlig- romerske Capitol av Italias mest fremstående hetsforhold tar slutt, trøster vi oss med arbeid, menn. Oswald forelsker seg der og da. familie, venner eller tilfeldig sex. Før eller Mesteparten av boken beskriver Corinne senere begynner vi å se oss om etter et nytt og Oswalds utforskning av Roma og Italia. forhold. Ikke noe av dette gjelder for Corinne, Corinne er samtidig en roman og en reise- Madame de Staëls banebrytende kvinnelige håndbok, og ble brukt som guidebok til Italia geni. Når hennes elsker Oswald gifter seg med i mange generasjoner. Det er ikke tilfeldig at en annen, mister Corinne alle sine impone- bokens fulle tittel er Corinne, eller Italia. rende talenter, interessen for kunst, bøker, Spesielt viktig er Corinne og Oswalds disku- andre mennesker, den vakre stemmen og til sjoner av kunst. Corinne har en egen maleri- slutt livet. Hvorfor? Hva dør Corinne egentlig av? samling, og de går også for å se malerier og Før jeg prøver å svare på det, skal jeg si noe skulpturer i andre kunstsamlinger. om hvorfor vi bør lese Corinne i år 2002. I Oswald kalles tilbake til England. Han tar 1976 skrev Ellen Moers et kapittel om «Myten ikke Corinne med seg, for han er plaget av tvil om Corinne» i Literary Women. Moers’ livlige om hvorvidt hans avdøde far ville ha godkjent fremstilling av Corinnes betydning for kvinne- forbindelsen. Det viser seg at Corinne, som lige lesere – mange av dem ble selv forfattere – ikke bruker etternavn i Italia, er datter av en på 1800-tallet er fascinerende.«[Corinne] er en engelsk adelsmann, Lord Edgermond, og udødelig bok og fortjener å bli lest sytti gang- hans italienske hustru. Et brev fra Oswalds er – en gang for hvert år i et menneskes leve- far til Lord Edgermond dukker opp. Det viser alder», skrev Elizabeth Barrett da hun var 26 at Oswalds far traff Corinne og mente hun var (og vel hadde lest Corinne 26 ganger).4 Jane for «teatralsk», for «opptredende» til å bli en Austen, Mary Godwin Shelley, George Sand, god hustru for en britisk lord. I England tref- George Eliot, Charlotte Brontë, Harriet fer Oswald Corinnes halvsøster, den blonde, Beecher Stowe, Margaret Fuller (som fikk til- 15 år gamle Lucile som faren hans hadde navnet «The Yankee Corinna»), Kate Chopin – håpet ville vise seg å være mer passende kon- alle disse intellektuelle kvinnene var levende emateriale. Han gifter seg med henne, selv om opptatt av Corinne. Daisy Millers skjebnes- – eller kanskje fordi – hun er taus, tilbakehol- vangre tur til Colosseum i måneskinn er tatt dende og aldri avslører sine følelser. Bryllupet rett ut av Corinne.Til og med Ibsens Nora dan- står mens Corinne er i England, for hun har ser tarantellaen i hemmelig tributt til fulgt etter Oswald og ser ham sammen med Corinne, som danset den først. Mellom 1807 den unge Lucile. Av en eller annen grunn tar og 1872 kom Corinne ut i over førti utgaver Corinne aldri initiativet til å snakke med bare på fransk.5 Denne romanens innflytelse Oswald under Englands-oppholdet. Knust av var enorm. sorg reiser hun tilbake til Italia, der hun lang- Corinne er historien om den skotske lord somt tærer hen. Like før hun dør kommer Oswald Nelvil og den usedvanlig vakre, eks- Oswald og Lucile til Firenze med sin lille dat- tremt intelligente, svært lærde og dypt poetisk ter. Corinne treffer datteren i hemmelighet og og dramatisk begavede Corinne. Hun er spesi- gir henne litt kunstnerisk utdannelse. Hun elt kjent for sine dikt og for sine offentlige dør i det selvsamme øyeblikk Oswald kom- improvisasjoner over et oppgitt tema. Boken mer for å se henne for siste gang. Oswald blir begynner med en beskrivelse av Oswalds nesten gal av fortvilelse, men vender endelig depresjon og farsbinding. I den berømte bok tilbake til sitt utilfredsstillende ekteskap og til 2 ser den melankolske Oswald Corinne for samfunnet. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 74

74 samtiden 2 2002

Corinne er med andre ord full av melodrama- kende blåstrømper, så lenge unge jenter føler tiske trekk. Overdrivelse, ekstrem intensitet at de må gjøre seg dummere enn de er for å bli og maleriske scener er vesentlige virkemidler elsket, har vi altså gode grunner til å lese i romanen. Denne romanen vil rive oss med, Corinne. ikke inspirere til kritisk distanse og formell Corinne gir denne kjærlighetsproblematik- refleksjon. Corinne er altså selve antitesen til ken historisk og filosofisk dybde. Slik er et det 20. århundres formalistiske modernisme. viktig anliggende i Corinne problemet med å Siden denne senmodernistiske estetikken er kjenne andre og bli kjent av dem. Filosofer hegemonisk blant litteraturvitere i dag, ikke snakker gjerne om dette under merkelappen minst i Norge, vet de fleste av dem rett og slett «skeptisisme med hensyn til andres bevisst- ikke hvordan de skal lese Corinne. Resultatet het». Problemet oppstår når et menneske erfa- blir enten at de ikke leser boken, eller at den rer at det er alene i verden, det vil si at det er oppleves som «dårlig». adskilt fra andre. Dette er et av modernitetens En bok som var så viktig for et helt århun- viktigste filosofiske problemer. Corinne utfor- dre er selvsagt av meget stor historisk interes- sker disse spørsmålene gjennom en manisk se. Men er den viktig i dag? For Staëls samti- opptatthet av Corinnes utrykksfullhet. dige beundrere var Corinne en «utrolig modig Corinne har både en uforlignelig evne til å

Siden den senmodernistiske estetikken er hegemonisk blant litteraturvitere i dag, ikke minst i Norge, vet de fleste av dem rett og slett ikke hvordan de skal lese Corinne.

feiring av intellektuell frihet og geni», skriver vise andre hvem hun er og til å forstå andre. Ellen Moers, «en utfordring til den voksende Likevel er hennes plutselige taushet i bok 17 makten til et militært geni som het intrigens vendepunkt. Akkurat denne ven- Napoleon».6 For lesere etter Waterloo, mener dingen, og hva den har med skeptisisme å Moers, lå romanens tiltrekningskraft i en gjøre, skal jeg komme tilbake til. Først skal jeg «helt ekstrem utforming av fantasien om den ta for meg Corinne og moderniteten sett i for- opptredende heltinnen.»7 «Det Oswald elsker hold til Faust og Hegel. i Corinne,» skriver Moers, «er ikke kvinnen i geniet, men, om jeg kan unnskyldes for å si Inkarnerer modernitetens det slik, ‘hele pakken’: den geniale kvinnen i problemer det øyeblikk og på det stedet hun opplever sin største offentlige triumf.»8 Corinne er den første store moderne kvinnen i Så lenge lidenskapelige kjærlighetshistori- europeisk litteratur. Med «moderne» mener jeg er ender ulykkelig, så lenge det finnes noen at hun inkarnerer modernitetens problemer som fremdeles tror på myten om at intellek- for kvinner.9 Men dette er ikke alt. Jeg mener tuelle kvinner nødvendigvis er lite tiltrek- at romanen Corinne – fortellingen om Corinnes Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 75

samtiden 2 2002 75

offentlige triumf og private nederlag – er kvin- Goethes tekst handler om den høye mennes- nenes grunnleggende modernitetsmyte. kelige prisen som må betales for den utvikling Tanken om at noen tekster gir en spesielt Faust setter i gang både i seg selv og i verden, intens og historisk viktig fremstilling av skriver Berman. I Gretchen-tragedien stilles moderniteten finner jeg i Marshall Bermans Gretchens «lille verden» opp mot Fausts store lesning av Goethes Faust. Bermans bok All That verden. I Faust del II sørger Faust for at det Is Solid Melts Into Air kom først ut i 1982, og er idylliske ekteparet Filemon og Baukis blir fremdeles meget lesverdig, selv om den ikke myrdet, og den vakre gården og lindetrærne akkurat er feministisk.10 I Bermans nymarxis- deres brent til grunnen – alt i den dynamiske tiske analysemodell er kjønn ikke en dimen- utviklingens navn. sjon i det hele tatt. Bermans bok handler om menneskenes erfaring av moderniteten, og Faust er mennenes særlig av den stadig pågående dynamiske modernitetsmyte moderniseringsprosessen som er modernite- tens fremste kjennetegn. For Berman er For Berman er Faust selve modernitetsmyten. modernitet modernisering, kan en si. Mitt poeng er at det ville være langt mer kor- Berman skriver at «så lenge det har vært en rekt å si at Faust er mennenes grunnleggende moderne kultur, har Faust-figuren vært en av modernitetsmyte, for det er tydelig at verken denne kulturens helter».11 Han viser til Johann Berman eller Goethe har tenkt særlig dypt Spiess’ Faustbuch fra 1587 og Christopher gjennom kvinnenes situasjon i modernise- Marlowes Tragical History of Doctor Faustus fra ringsprosessen. Goethe forutsetter at dyna- 1588 som de første eksemplene. For Berman misk utvikling er noe menn og ikke kvinner begynner den moderne tid rundt 1492, og skal drive med. Gretchens «lille verden» er Faust-myten er myten om hvordan mennesket gotisk; Fausts storslåtte dynamiske utviklings- river seg løs fra middelalderen og kommer inn prosess kan ikke rommes her. Gretchen inn- i moderniteten. Han mener at Goethes versjon trer aldri i den borgerlige, politiske moder- av Faust (både Faust I og II) er en reaksjon på niteten (Corinne), ei heller i den dynamiske, den spesifikt borgerlige, kapitalistiske moder- kapitalistiske moderniteten (Faust). Når hun niteten som oppstår mot slutten av 1700-tallet. vokser ut av sin lille verden, og tar innover seg Her skal vi merke oss at Faust I kom ut i 1808, sin eksistensielle ensomhet og adskillelse, kan året etter Corinne.Faust II kom ut i 1832. hun bare velge døden. Den moderniteten Ifølge Berman viser Faust at det «moderne Goethe fremstiller, har ikke har plass til menneskes titaniske streben» er en tragisk kvinner. Jeg er fristet til å si at Gretchen og feil.12 Faust burde ha forsøkt å bli autentisk Faust er usamtidige. Gretchen tilhører Faust- menneskelig istedenfor å satse på den over- stoffets tilblivelsesperiode; hun har mer til fel- menneskelige utviklingen. Faust represente- les med Shakespeares Cordelia enn med rer en ubendig maktvilje, et lidenskapelig Staëls Corinne. Både Cordelia og Gretchen er begjær etter dynamisk utvikling, fart, beve- store, tragiske skikkelser, men deres tragedie gelse, forandring: belyser ikke den nye, borgerlige moderniteten slik Corinnes nederlag gjør det. Faust og Denne Faust ønsker seg en dynamisk prosess Corinne er samtidige, men eksistensen av som inkluderer alle typer menneskelig erfaring, kvinner som Corinne kan en ikke gjette seg til både glede og ulykke, en prosess som inkorpo- ved å lese Faust. Likevel skriver Berman at rerer dem alle i jegets uendelige vekst, slik at til «Moderne menn og kvinner på jakt etter og med jegets ødeleggelse blir en integrert del selvinnsikt kunne godt begynne med Goethe, av dets utvikling.13 som i Faust ga oss vår første utviklings- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 76

76 samtiden 2 2002

tragedie.»14 I motsetning til Berman tviler jeg eiendom til familiens eiendom og stas. altså på at kvinner vil oppnå samme grad av selvinnsikt som menn ved å lese Faust. Skriver den store tyske filosofen.15 For Hegel er Corinne er derimot en moderne kvinne. kvinnene generiske skapninger. Når de oppfø- Hun ødelegges av splittelsen mellom det rer seg altruistisk, som Antigone, gjør de det ut offentlige og det private som treffer kvinner fra sin funksjon som Mor, Søster, Hustru. med særlig kraft i tiden etter den franske revo- Moderne feminisme kan defineres som et lang- lusjonen. Den borgerlige politiske samfunns- varig forsøk på å vise at Hegel tok feil, på å vise orden skaper en ny form for offentlighet. at det går an å skape et samfunn der kvinner Denne formen for politisk modernitet skaper deltar fullt ut som individer, borgere og men- nye former for kjønnsforskjell.Tidlig på 1800- nesker – uten dermed å miste sitt kvinnekjønn. tallet begynner menn å modernisere seg selv. Denne prosessen er ikke over, selv ikke i de De blir borgere, mens kvinner forblir i et slags mest (post)moderne vestlige samfunn. Nettopp føydal underordningsforhold i familien. Ingen derfor er Corinne fremdeles viktig. har fremstilt denne motsetningen mellom menn og kvinner bedre enn Hegel, som først Individ, kvinne, menneske diskuterte kvinnenes stilling i Åndens fenome- nologi, boken som ved et kjekt sammentreff Corinne er en kvinne som snakker offentlig kom ut i 1807, samme år som Corinne.(Vi har om ting av allmenn intereresse. Hun er antite- altså Hegel i 1807, Corinne i 1807, Faust del I i sen til Hegels egosentriske, udifferensierte, 1808. La meg legge til Beethovens Fidelio i generiske familiekvinne. Den berømte scenen 1806, Beethovens femte symfoni i 1808, og på Capitol, et sted med klare republikanske, Goethes Wahlverwandtschaften i 1808-9: Dette politiske konnotasjoner, har slik fantasmatisk er litt av en konstellasjon.) makt blant annet fordi Oswald med ett slag Ifølge Hegel kan menn, men ikke kvinner, anerkjenner Corinne på tre nivåer: som indi- komme til selvbevissthet, det vil si bli til unike vid, som kvinne og som menneske. individer. Menn blir individualisert fordi de Motsetningen mellom Corinne og deltar i konflikt og samarbeid i offentligheten. Gretchen er slående: Corinne er aktiv, intelli- Menn blir borgere, de har rett til å delta i det gent, velutdannet, hun opptrer offentlig, hun offentlige livet, mens kvinnene bare tilhører har et eget navn (ikke noe farsnavn som etter- familien. Fordi de ikke stiller seg i motsetning navn), hun nyter offentlig respekt som intel- til andre på det universelles arena (samfunn lektuell og kunstner. Gretchen er uerfaren, og stat), utvikler kvinner ikke selvbevisst sub- uskyldig og ren. Hun tilhører privatsfæren – jektivitet (individualitet). Motsetningen den «lille verden.» mellom Gretchen og Faust passer perfekt her. Vedå gjøre Corinne til en kvinne som ikke Kvinnene, stadig ifølge Hegel, har ikke sans nøler med å delta i offentligheten som om for det universelle, som her betyr det som er hun var et hegeliansk individ, viser Staël at til alles beste, det som tjener staten og sam- Corinne ønsker å bli anerkjent som et selvbe- funnet som helhet. De gir aldri opp sine egne visst subjekt, som et menneske, og som en smålige interesser til fordel for det felles gode: Annen i forhold til menn – slik at hun kan bli deres motstander, samarbeidspartner, venn Kvinneligheten – fellesskapets evige ironi – for- eller fiende. Corinne nekter dermed å gjøre andrer gjennom intrigen regjeringens allmenne seg selv til det relative vesenet som sexistisk formål til et privatformål, forvandler regjeringens ideologi vil ha henne til å være. allmenne virksomhet til dette bestemte indivi- «Menneskeheten er mannlig, og mannen defi- dets verk og fordreier statens allmenne nerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i for- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 77

samtiden 2 2002 77

hold til ham; hun blir ikke betraktet som et Corinne ønsker slett ikke å bli oppfattet som selvstendig vesen,» skriver Simone de en mann. Beauvoir i Det annet kjønn, med klar brodd Men dét er det vanskelig for en kvinne å mot Hegel.16 unngå i en kultur som automatisk utstyrer Corinne forsøker å finne en løsning på et individet og mennesket med mannskropp. dilemma som karakteriserer moderniteten Staëls forhenværende elsker, Talleyrand, skal for kvinner, men ikke for menn, nemlig kon- ha sagt: «Jeg hører at i sin nye roman flikten mellom menneskelighet og kvinne- [Delphine] fremstiller Madame de Staël oss lighet. Kvinner oppfordres til – «interpelle- begge forkledd som kvinner.»17 res», ville Althusser si – å oppfatte seg selv

Corinne (...) spør oss om vi er i stand til å anerkjenne en kvinne som et menneske uten å forvandle henne til en abstraksjon og uten å frata henne hennes kvinnekjønn.

enten som kvinner eller som mennesker, Behov for beskyttelse men ikke som begge to på en gang. Dette dilemmaet er moderne fordi kampen om Dermed er det ikke så underlig at Staël legger hvem som skal regnes som menneske først overdreven vekt på Corinnes kvinnelige og blir politisk viktig når den franske revolusjo- heteroseksuelle sjarm, akkurat som hun leg- nens menn begynner å snakke om «mennes- ger overdreven vekt på hennes uttrykksfulle kerettigheter», som på fransk jo heter droits individualitet. I den avgjørende scenen på de l’homme. Denne problematikken er ikke Capitol blir Oswald dypt rørt av Corinnes sentral under det føydale eneveldet. I 1807 offentlige triumf, men også av det han oppfat- var det Corinnes forsøk på å unngå dette ter som sikre bevis på hennes kvinnelighet, umulige «valget» mellom å være kvinne eller som han definerer som «behov for beskyttelse menneske, kvinne eller individ, som førte fra en mannlig venn.» Men Staël kan ikke henne ut i fortapelsen. Gretchen opplever vinne dette spillet: Nettopp fordi Corinne er ikke denne situasjonen. så overdrevent kvinnelig og uttrykksfull, vil Madame de Staël utstyrer Corinne med hun bli anklaget for å gå rundt i «forkled- ekstraordinært talent, lærdom og uttrykks- ning», altså for «teatralskhet». fullhet. Dette er nødvendig dersom menn Det samme dilemmaet oppstår ikke for skal anerkjenne henne som et individ, som et menn. I et sexistisk samfunn kan en mann menneske akkurat som dem. Alle feminister hevde seg selv som et politisk og intellektuelt vet at kvinner må gjøre det bedre enn menn subjekt uten å risikere at hans kjønn eller sek- for å bli anerkjent som deres like. Men sualitet vil bli dratt i tvil. En mann som er uttrykkene «like» og «akkurat som dem» flink til å uttrykke seg offentlig, vil ikke auto- viser hvor vanskelig dette prosjektet er. For matisk bli mistenkt for manglende kjærlig- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 78

78 samtiden 2 2002

hetsevne. Han risikerer heller ikke å miste alle Skeptisisme og kjærlighet: muligheter til å inngå ekteskap og stifte fami- modernitetens pris lie. Corinne er en utfordring til leserne. Den spør oss om vi er i stand til å anerkjenne en Det som gjør Corinne til en urmyte om kvinne som et menneske uten å forvandle kvinner og modernitet, er likevel ikke bare at henne til en abstraksjon og uten å frata henne den er et poengtert svar til Hegel. Romanen hennes kvinnekjønn. viser oss hvilke eksistensielle og filosofiske Simone de Beauvoir finner at det samme temaer som kvinnenes inntreden i modernite- dilemmaet gjelder for kvinner i 1949: De opp- ten nødvendigvis setter i forgrunnen. Viktigst fordres til enten å la seg sperre inne i sin er forholdet mellom selv og andre. kvinnelighet, eller til å eliminere den fullsten- Kjærlighetsroman-genren gjør det mulig å se dig, skriver hun.18 Begge deler er like diskri- at også dette forholdet er kjønnet, altså for- minerende, for det er bare kvinner som får skjellig for menn og kvinner, i alle fall i denne «valget» mellom sitt kjønn og sin menneske- historiske situasjonen. Jeg skal nå vise at lighet. Og denne problemstillingen blir spesi- Madame de Staël utdyper denne tematikken elt akutt i det jeg har kalt den politiske ved å utforske forholdet mellom taushet og moderniteten. uttrykksfullhet. Det er dette problemkomplekset, altså det Å bli et individ, å bli individualisert, er å kompliserte forholdet mellom mann og erfare sin egen adskilthet fra andre mennes-

Drømmen om den perfekte kjærligheten blir (...) en annen versjon av drømmen om å bli forstått på magisk vis.

kvinne, privat og offentlig, kjønn og mennes- ker. Corinne viser hvordan heltinnen beveger ke, udifferensierthet og individualitet, jeg har i seg fra samfunnet og ut i ensomheten. tankene når jeg snakker om Corinne som kvin- Corinnes eksistensielle erfaring av splittelse, nenes modernitetsmyte. For dette er den histo- adskilthet og fravær opptrer mest intenst i riske problematikken som oppstår for kvinner bok 17, den boken der Corinne plutselig blir i den politiske moderniteten. Faust er en stor taus, og betaler for sin taushet med tapet av mytisk tekst. Bermans modernitetslesning av Oswald. Faust er både inspirerende og overbevisende. I kapittel 4 i bok 17 går Corinne forkledt på Men Faust har lite å si om kvinnenes erfaring teater i London for å se den berømte fru av moderniseringsprosessen på Goethes tid. Siddons i Isabella, or the Fatal Marriage. Faust er Goethes samtidige, mens Gretchen til Selvsagt er hun der samme kveld som Oswald slutt blir redusert til en ahistorisk essens – das og Lucile. Vi blir fortalt at fiksjonens Isabella ewig Weibliche. Den samme troen på at kvinner begår selvmord ved å støte en dolk i sitt bryst. står utenfor den historiske utviklingsproses- I en roman som er så full av forutanelser, sen finner vi hos Hegel, som jo oppfatter advarsler og omener som Corinne,erdette en kvinnen som «fellesskapets evige ironi».19 utvetydig spådom om Corinnes egen sørgelige Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 79

samtiden 2 2002 79

endelikt. Corinnes død fremstilles altså meta- Troen på ordene og språket forisk som selvmord. Men om dette er riktig, er ikke Corinnes død bare et resultat av Corinne opplever altså samtidig lengsel etter Oswalds svik, men også av Corinnes eget valg. uttrykksløshet, frykt for uttrykksløshet og Både metaforisk og på handlingsnivået velger frykt for påtvunget uttrykksfullhet. Dette er Corinne taushet og død heller enn ekteskap en ekstremt komplisert tematikk, som jeg og et liv som Lady Nelvil. Bok 17 sier tre gang- leser i lys av Stanley Cavells undersøkelse av er at om bare Corinne hadde vist seg for skeptisismen i The Claim of Reason. Her viser Oswald, så ville deres skjebne ha vært anner- Cavell at frykten for uttrykksløshet og frykten ledes. Det går frem av teksten at Corinne har for påtvunget uttrykksfullhet er reaksjoner på begynt å oppleve sine egne ord som teatral- det samme metafysiske og eksistensielle pro- ske, kunstige og voldsomme.20 Ved en anled- blemet. Begge fantasiene har til felles bildet av ning når den forkledte og skjulte Corinne ser en person som er maktesløs overfor sin egen den vakre Lucile sammen med Oswald, leser uttrykksfullhet, en person som ikke får lov til vi følgende: eller ikke klarer å finne sin egen stemme. Begge fantasier bunner i en grunnleggende Corinnes fantasi ble så slått av søsterens forde- skuffelse, nemlig at personen som har dem, ler at hun nesten skammet seg for å kjempe mot har mistet troen på ordene, på språket: Hun er slik sjarme. Det forekom henne at ved siden av blitt overbevist om at ord alltid og nødvendig- denne forsvarsløse uskylden var talent i seg selv vis svikter oss. lureri, vidd tyranni og lidenskap vold; og selv om Cavell forbinder denne skuffelsen med en Corinne ennå ikke hadde fylt tjueåtte år, kunne dypereliggende angst for tap av mening. hun allerede forutse den tiden i livet da kvinner Denne angsten kretser om spørsmål som: med stor smerte mister troen på sine evner til å Hvorfor tror vi overhodet at ord eller gjer- behage. Kort sagt, sjalusi og stolt sjenerthet ninger kan ha mening? Kanskje våre uttrykk kjempet i hennes sjel; hun utsatte fra dag til dag ikke betyr noe? Kanskje de betyr altfor mye? det hun hadde fryktet og ønsket så sterkt, nem- Kanskje det ikke finnes noe å si? Frykten for lig øyeblikket da hun skulle se Oswald igjen.21 tap av mening er forståelig nok. Men hvordan kan man komme til å ønske seg utrykksløshet? Corinne har viet sitt liv til uttrykksfullheten, Denne fantasien – lengselen etter uttrykks- men nå skuffer den henne. Hvorfor? Svaret løshet – er her et ønske om en tilstand der ord ligger i Corinnes tilsynelatende selvmotsi- kunne ha en absolutt objektiv betydning.23 gende forhold til uttrykk og taushet. Corinne lengter etter et språk som ikke ville Corinne frykter uttrykksløsheten. Når hun avhenge av menneskelig subjektivitet for å få blir tvunget til å tie, som ung pike i England, mening, altså et språk der vi ikke ville måtte sammenligner hun seg selv med en mekanisk anstrenge oss for å bli forstått, ikke være nødt dukke.22 Men hun frykter også påtvunget til å streve med håpløse forsøk på «å si alt.» uttrykksfullhet, som hun opplever som en Om språket var absolutt objektivt på denne fornedrende blottstillelse, et bevis på at hun måten, ville vi ikke føle oss adskilte fra andre. er i eksil, adskilt fra andre, at hun ikke kan La oss for eksempel tenke oss en verden der bli forstått. Det går frem av diskusjonen av alle objekter og mennesker naturlig ville det stadige strevet med å måtte «si alt» som fremtre med store merkelapper som navnga hun opplever som spesielt tyngende i sitt bri- deres essens. Merkelappene ville selvsagt tiske eksil. Men samtidig viser bok 17 at måtte være magiske, slik at alle som så dem Corinne også lengter etter en uttrykksløs til- øyeblikkelig forstod at lappen og tingen var stand. Hun velger å tie. en og samme ting, slik at det ikke lenger Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 80

80 samtiden 2 2002

fantes noe skille mellom ord og ting. me former for mangel på stemme. (Jeg hevder Skeptisismen – tvilen på den andres eksistens, dette er de to motpolene som uttrykkes av tvilen på ens egen eksistens – oppstår når filo- kvinnestemmene i opera.)24 sofen rammes av dyp skuffelse over at verden ikke er slik, at ord og ting er adskilt, og at det Corinne er en opera, er jeg fristet til å si. Den ikke finnes mening uten mennesker. døende Corinne som kjemper etter pusten, er i slekt med den døende Violetta i La Traviata. Corinne, en moderne skeptiker Den eksistensielle problemstillingen jeg raskt har skissert her: ønsket om å bli kjent Akkurat som de to andre fantasiene er drøm- (forstått), frykten for uttrykksløshet, frykten men om objektiv mening et forsøk på å unn- for å bli tvunget til å blottstille seg, tilhører slippe den skeptiske isolasjonen. Drømmen skeptisismens register. Skeptisismen er om uttrykksløshet forutsetter med andre ord modernitetens viktigste filosofiske uttrykks- et et metafysisk bilde av subjektivitet som et form. Corinne handler om det nesten umulige helt privat, indre dyp. Jeget blir en gåte, et forsøket på å finne en egen stemme i en ny mysterium, jeg er like uleselig for andre som verden, den handler om adskillelse og de er for meg. Drømmen om den perfekte følelsen av å være ukjent. Og den viser at en kjærligheten blir dermed en annen versjon kvinne som vil anerkjennes som kvinne, av drømmen om å bli forstått på magisk vis. individ og menneske ikke hilses velkommen Dette er betydningen av den romantiske fan- i modernitetens verden. Det er fordi Corinne tasien om øyeblikkelig kommunion, om to samler i en tekst alle disse store temaene at tvillingsjeler som smelter sammen uten for- den fortjener å bli kalt kvinnenes moderni- behold, uten adskillelse og mangel. Det er tetsmyte. denne fantasien Corinne mister troen på Corinnes siste ord er rettet til Prins Castel- i bok 17. Forte, en gammel, trofast venn: Corinne er dermed skeptiker i sitt innerste dyp. Dette gjør henne prototypisk moderne. Kjære venn, sa hun til ham, og rakte ham hån- Gjennom hele romanen har hun kjempet for den, De er den eneste som er hos meg i dette å «si alt» på beste melodramatiske vis. I bok øyeblikket. Jeg har levd for å elske og uten 17 gir hun opp denne kampen. Hun går fra Dem ville jeg dø alene. – Tårene rant da hun sa en fantasi om perfekt kommunion med den dette; og så la hun til: Men for dette øyeblikket elskede til fornektelse av den samme fantasi- er det ikke hjelp å få. Våre venner kan bare en, fra ekstrem uttrykksfullhet til total taus- følge oss til livets terskel. Der begynner tanker het. Dette er også melodramaets terreng. som er så uklare og dype at de ikke kan Melodramaet som genre oppstår nettopp i betros til andre.25 tiden rundt den franske revolusjon. I boken om «Den ukjente kvinnens melodrama,» Corinnes siste ord handler om menneskets Contesting Tears, skriver Stanley Cavell: dypeste ensomhet. Den ytterste opplevelse av menneskelig begrensethet (finitude,kaller Jeg må legge vekt på den tilstand som går Cavell det) – døden – faller sammen med en forut for, som er selve grunnlaget for mulighe- intens understrekelse av det private, isolerte, ten og nødvendigheten av «ønsket om å hemmelige, indre rommet: kvinneligheten, uttrykke alt», nemlig frykten for absolutt subjektiviteten. Corinnes siste ord viser at utrykksløshet, kvelning, som samtidig avslører hennes tragedie er at hun er forblitt ukjent. seg selv som en frykt for absolutt uttrykksfull- Men hun har selv valgt denne skjebnen. het, betingelsesløs blottstillelse; de er ekstre- Corinnes forkastelse av Oswald er dødbring- otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 81 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 82

82 samtiden 2 2002

ende fordi denne handlingen innebærer mer og funnet den verdiløs for seg. Madame de enn en forkastelse av en mann. Når Corinne Staëls roman viser oss hvor vanskelig det vil forkaster Oswald og ekteskapet, er det fordi bli for kvinner å finne en stemme og en plass hun har sett nøye på den verden hun lever i i den nye, borgerlige moderniteten.

© Toril Moi

Noter

1 Jeg vil takke Anne Birgitte Rønning og Irene Iversen kunne tenke seg et kvinnelig geni etter mønster av for at de inviterte meg til å holde forelesningen i den førrevolusjonære salongkulturen hun selv vokste februar 2002. opp i. Men nettopp fordi hun gjør Corinne til en slik 2 Det finnes en hendig utgave av Corinne på fransk: unntakskvinne, får hun frem modernitetens konflikter Germaine de Staël, Corinne, ou l’Italie, redigert av for kvinner. Simone Balayé. Jeg kjenner ikke til noen moderne 10 Marshall Berman, All That Is Solid Melts into Air.I skandinaviske utgaver, men på engelsk foreligger det kapittel 1 leser Berman Goethes Faust som en eksem- finnes en ny, god oversettelse: Germaine de Staël, plarisk modernitetsmyte. Corinne, or Italy, oversatt av Sylvia Rafael. 11 Berman, s. 38 3 Dette essayet bygger på en artikkel jeg har skrevet 12 Berman, s. 42 på engelsk: «A Woman’s Desire to be Known: Silence 13 Berman, s. 40 and Expressivity in Corinne,» utgitt i boken 14 Berman, s. 85-6 Untrodden Regions of the Mind. Romanticism and 15 Hegel, s. 247 Psychoanalysis, redigert av Ghislaine McDayter. Men 16 Beauvoir, s. 36 denne norske versjonen er ikke identisk med den 17 Vallois, s. 127. Talleyrand sa faktisk dette om Staëls engelske teksten. Alt som har med Faust og Berman roman Delphine, men bemerkningen viser hvor lett og modernitetsmyter å gjøre, er nytt stoff. Delene det var for en skrivende kvinne å bli tatt for en som handler om Hegel, og om skeptisisme og kjær- mann. lighet bygger derimot på den engelske versjonen. 18 Jeg drøfter dette dilemmaet i Jeg er en kvinne. Det Den engelske versjonen har mer detaljerte tekstana- personlige og det filosofiske, se særlig s. 97-106. lyser, går mer i dybden når det gjelder skeptisismen 19 Hegel, s. 247 og kvinnen som ikke blir forstått, og har med en 20 I min engelske artikkel om Corinne refererer jeg i drøfting av romanens presentasjon av Corinne og detalj til de mange passasjene i bok 17 som støtter Lucile i lys av Michael Frieds teorier omkring fransk dette resonnementet. Her har jeg bare plass til å estetikk ,se Fried, Absorption and Theatricality. sitere et enkeltstående eksempel. For flere eksempler, Painting and Beholder in the Age of Diderot. se «A Woman’s Desire to Be Known», s. 161-66. 4 Moers, s. 172. Alle oversettelser fra fransk og engelsk 21 Staël, Corinne, ou l’Italie,s.487-88 er mine egne. 22 Denne figuren, som viser tilbake til Descartes’ «auto- 5 Se Madelyn Gutwirth, s. 27. Szmurlos antologi, der mater», er et klassisk topos i skeptisk filosofi. For en artikkelen står, er en nyttig kilde til nyere tekster om diskusjon av denne problematikken i Corinne, se «A Corinne. Woman’s Desire to Be Known», s. 159-62. Avsnittet 6 Moers, s. 182 der Corinne refererer til seg selv som «une poupée 7 Moers, s. 179 légèrement perfectionnée par la mécanique», finnes i 8 Moers, s. 181 bok 14 (se Staël, Corinne, ou l’Italie,s.369-70). 9 Carla Hesse legger vekt på Corinnes røtter i den aris- 23 Dette avsnittet bygger på Cavells diskusjon i The tokratiske salongkulturen, der muntlig fremstillings- Claim of Reason,s.351-352. form ble verdsatt: «Corinnes historie er historien om 24 Cavell, Contesting Tears,s.43 en verden der kvinners muntlige geni ikke lenger 25 Staël, Corinne, ou l’Italie,s.586 har en sentral plass i kulturlivet», Hesse, s. 28. Hesse ser altså Corinne som en figur som ikke hører til i den moderniteten hun tvinges til å leve i. Det treng- er ikke finnes noen motsetning mellom Hesses ana- lyse og min egen. Det er godt mulig at Staël bare Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 83

samtiden 2 2002 83

Litteratur

Beauvoir, Simone de, Det annet kjønn, oversatt av Bente Moers, Ellen: Literary Women,The Women’s Press, Christensen, Pax, Oslo 2000 London 1977 Berman, Marshall: All That Is Solid Melts Into Air. The Moi, Toril: «A Woman’s Desire to be Known: Silence Experience of Modernity.Penguin, New York 1988 and Expressivity in Corinne, i Untrodden Regions of Cavell, Stanley: The Claim of Reason. Wittgenstein, the Mind. Romanticism and Psychoanalysis, redigert av Skepticism, Morality, and Tragedy, Oxford University Ghislaine McDayter, Bucknell Review Press, New York 1999 45.2/2002:143-75 Cavell, Stanley: Contesting Tears. The Hollywood Moi, Toril: Jeg er en kvinne. Det personlige og det Melodrama of the Unknown Woman, University of filosofiske, oversatt av Rakel Christina Granaas, Pax, Chicago Press, Chicago 1996 Oslo 2001 Gutwirth, Madelyn: «Seeing Corinne Afresh: Corinne’s Staël, Germaine de: Corinne, ou l’Italie, redigert av Second Coming», i Szmurlo, s. 26-33 Simone Balayé, Gallimard, Paris 1985. Engelsk Michael Fried: Absorption and Theatricality. Painting and oversettelse av Sylvia Rafael: Corinne, or Italy, Oxford Beholder in the Age of Diderot, University of Chicago University Press, Oxford 1998 Press, Chicago 1980 Szmurlo, Karyna, (red.): The Novel’s Seductions. Staël’s Hegel, G. W. F.: Åndens fenomenologi, oversatt av Jon Corinne in Critical Inquiry, Bucknell University Elster, Fredrik Engelstad, Thomas Krogh, Thor Inge Press, Lewisburg 1999 Rørvik og Dag Østerberg, Pax, Oslo 1999 Vallois, Marie-Claire: «Voice as Fossil; Germaine de Hesse, Carla: The Other Enlightenment. How French Staël’s Corinne, or Italy: An Archeology of Feminine Women Became Modern. Princeton University Press, Discourse», i Szmurlo, s. 127-38 Princeton 2001 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 84

Tore Rem

De kongelige møter folkets eventyrlyst

bokessay

De fleste av oss kjenner de kongelige utelukkende som representasjoner av representerende, gjennom TV og aviser. Slik fremstår de rojale alltid i medi- ert form, som sosiale konstruksjoner snarere enn virkelige personer. – Tore Rem har undersøkt noen av fjorårets viktigste kongekonstruktører: bøkene om de kongelige.

• Erik Fosnes Hansen • Fredrik Skavlan, Lars Roar Langslet, Underveis. Et portrett av Prinsesse Guri Dahl og Erik Fosnes Hansen Märtha Louise Det Kongelige Bryllup. 25. august 2001 Cappelen, Oslo 2001 Forlaget Press, Oslo 2001

• Håvard Melnæs • Liv Berit Tessem Mette-Marit. Prinsesse mot alle odds Haakon og Mette-Marit. Og andre Se og Hør Forlaget, Oslo 2001 kongelige romanser Schibsted, Oslo 2001 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 85

samtiden 2 2002 85

Kronprinsbryllupet høsten 2001 kan bli stå- te, bør de analyseres og defamiliariseres, slik ende som en av de større snuoperasjoner i at vi kan se dem i nytt lys. Først bekjennelses- moderne norsk mediehistorie. Selv vendte jeg fortellingen. I sine nye sekulariserte former etter flere år i utlandet tilbake til Oslo nøy- har denne fortellingen fremdeles stor kraft. aktig én uke før bryllupet. Jeg trodde jeg var Utover at bekjennelsen jeg har i tankene var godt informert om den offentlige debatten. bestilt og ble formidlet av norske medier, var Politikerne diskuterte endatil behovet for en dens sentrale aktører Haakon, Mette-Marit, Se forfatningskommisjon, visste jeg. og Hør, seremonimester Stålsett og gallupfol- Jeg kunne neppe vært dårligere forberedt. ket. Fortellingens struktur er enkel: Ung Da jeg forlot landet hadde Anne Grosvold kvinne faller, ung kvinne bekjenner, ung vært kritisk journalist; ved ankomst drev kvinne reises opp. Et sted derimellom reddes hun ivrig nasjonsbygging via haute-couture – hun av prins. med hvin og gledeshyl over fyrstefamilienes Jeg kommer tilbake til «fallet». Men annen herlige tøystoffer. del av fortellingens handling begynner før Den i kongelig sammenheng allestedsnær- man gjerne tenker seg. Den 14. mai 2000 inn- værende Lars Roar Langslet oppsummerer kalte kronprinsen på kort varsel Terje Svabø vendepunktet. Han erklærer at i det øyeblikk for å la seg intervjue på Skaugum. Haakon Haakon og Mette-Marit lovet hverandre tro- fortalte at han hadde en kjæreste. På hennes skap, «fordunstet alle komplikasjoner, som vegne bekjente han at hun hadde vært i et har vært diskutert frem og tilbake i måneds- miljø hvor det var «relativt utagerende fes- vis, i mediene og private sirkler – og livet ble ting».2 Han markerte at dette tilhørte fortiden, enkelt igjen».1 nå var det «helt annerledes for henne». Min nysgjerrighet på dette fenomenet lar Det bør være tankevekkende at denne seg formulere i et spørsmål: Hva består det bekjennelsen ikke var nok for norske medier. enkle i? Jeg tviler på om Langslet har rett. Spekulasjonene fortsatte, om mulig med stør- Livet er antagelig også på dette området frem- re intensitet. Det var ikke før den vordende deles ganske komplisert, men gjennom sosia- kronprinsesse personliggjorde sin anger at le og språklige konstruksjoner har vi greidd å mediene og folket, i alle fall slik de fremstår i gjøre det enklere for oss. Her er formålet ikke galluper, ble fornøyd. På pressekonferansen å harselere over de kongelige, men å vurdere onsdagen før bryllupet fortalte Mette-Marit at hvordan de fremstilles i offentligheten. Dette hun hadde hatt et sterkt «ungdomsopprør» og er stedet for iskalde analyser. hadde «levd ganske utsvevende».3 Det er her Håvard Melnæs og Se og Hør Og fallet var stort kommer inn som aktør og kongelig hoffleve- randør av substans. Mette-Marit overlot det Det skrives resepsjonsstudier om hvordan klokelig til mediene å presentere syndekatalo- bøker blir mottatt. På lignende vis blir også gen. Journalistene var allerede godt i gang offentlige personer «mottatt» i kulturen. Det med å rekonstruere «fallet». I etterkant har mest slående med kongebøkene og medienes Melnæs foretatt den mest systematiske dekning av det kongelige bryllupet høsten gjennomgåelsen av hva dette «utsvevende» 2001, ligger i konstruksjonen av fortellinger. egentlig innebar. De gamle fortellingene – som i sin tilsynela- Det som for meg er den mest oppsiktsvek- tende enkelhet er både meningsmettede og kende avsløringen i disse bøkene, blir imid- kraftfulle – kan fylles med nytt innhold igjen lertid slett ikke presentert som noen sensa- og igjen. Slik kan de møte behovene i kulturen. sjon. I Det Kongelige Bryllup nevner Fredrik Nettopp fordi disse fortellingene er så kjen- Skavlan at han i en samtale med Mette-Marit Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 86

86 samtiden 2 2002

før bryllupet fikk følgende beskjed: «Når det synder og vi selv kunne observere tårene, fikk gjelder TV-dekningen har jeg bare sagt én ting bekjennelsen autentisitet. helt klart, og det er at det ikke skal være nær- Det var ikke før kronprinsessen innrøm- bilder i kirken. (...) Samme hva. Her har jeg met sin uverdighet, at vi var villige til å fortel- rett og slett satt foten ned.»4 le henne at hun var verdig. Den vordende Dermed befinner vi oss i kirkerommet, kronprinsessen henvendte seg til folket. Vi så klare for tredje del, og med et innblikk i hvor- inn i hennes innerste og fant henne troverdig. dan vår intimitetskultur fungerer. De fleste Utover seremoniens religiøse dimensjon, var som tenker tilbake på bryllupsseremonien vil det her snakk om at det politiske ble privat, formodentlig ha nærbildene av bruden fris- samtidig som det private ble politisk. kest i minne. Hadde Slottet respektert Mette- Virkelighetsfjernsynet seiret. Person var lik Marits ønske om en mindre intim seremoni sak. Mens andre velger presidenter, tilgir vi for millionene foran TV-skjermen, ville effek- kronprinsesse-emner. ten av bryllupsseremonien, og dermed av Det er vanskelig å unngå å lese bekjen- bekjennelsesfortellingen, ganske sikkert blitt nelsen som en mediestrategisk manøver. mindre. Hadde Slottet ikke vært villig til å til- Jorunn Økland, Samtidens postmoderne teo- fredsstille vår kikkerlyst, kunne det satt sin log, håper endatil at Mette-Marits bekjennelse stilling i større fare. er «spill for TV-galleriet».6 Én ting er det å ha

Hadde Slottet ikke vært villig til å tilfredsstille vår kikkerlyst, kunne det satt sin stilling i større fare.

Tegnet på egnethet en freudiansk mistenksomhet overfor opprik- tighet, noe annet er det å ønske seg intensjo- Det er mange eksempler i disse bøkene på at nell falskhet. Slik teologi svinger det av! Her magiens vokabular må til for å forklare at kri- må det vel kunne være snakk om flere iden- tikken mot kronprinsparet med ett forstum- titeter og intensjoner, om en genuin personlig met. Skavlan mener bekjennelsesakten førte avgjørelse som samtidig var mediemessig til at all ambivalens «forsvant ved et trylles- effektiv. lag».5 Men «magien» lå åpenbart i vår opple- I tillegg til dens religiøse resonansbunn, velse av intimitet. Det gjaldt både på presse- var det retorisk mest vellykkede ved denne konferansen og i kirken. Hadde vi ikke sett fortellingen at den konstruerte ideen om et nærbildene av bruden da Stålsett formidlet ungdomsopprør – med de positive konnota- det prøysenske budskapet om de «blanke ark» sjoner dette innebærer for mange. Den vesent- og Bibel-ordene om at «den som har fått lite ligste mottakergruppen for denne retorikken tilgitt, elsker lite», ville bekjennelsesfortelling- synes, i tillegg til kronprinsparets jevnal- en ikke fått sin naturlige avslutning. Da bis- drende, å være sekstiåtter-generasjonen. Men kopen hintet i retning brudens mangfoldige mon ikke Mette-Marits fortid smaker mer av Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 87

samtiden 2 2002 87

Morten Rønneberg enn av Che Guevara? I en fikt sosiale, kulturelle, ideologiske og historis- genre som i sitt vesen utelukker kritisk for- ke om til noe naturlig».7 Kulturens omskriv- tolkning – altså kongebøkene – greier man ninger av eventyrene er likeledes med på å endatil å skrive «ungdomsopprørets» positive temme det nye, på å gjøre det som utfordrer konnotasjoner inn i en verdig kongelig tradi- oss om til doxa, til selvfølgelighet. sjon. Harald og Sonjas forlovelse assosieres I avisene må man forlengst ha fått med sekstiåtter-bevegelsen, og gjennom dette «Askepott» inn i autoretteprogrammene. Og i grepet skrives dagens kronprinspar inn i en kongebøkene ser vi hvordan de henter frem trygg kontinuitet. På samme tid blir begrepet eventyrbrillene nesten alle som en, fra bru- «ungdomsopprør» gjort akseptabelt også for dens far til statsminister Stoltenberg.Vi fnyser kongehusets mer tradisjonelle og konservati- av «the American Dream»; «Askepott» er der- ve støttespillere. imot europeisk og kulturelt akseptabel.

Med kurs for Soria Moria Ordnung muss sein Den mest åpenbare og uttværede av alle for- Historien om sørlandsjenta som ble kronprin- tellinger som medier og kongebøker har kon- sesse har vært utfordrende for mange. struert i møte med kronprinsparet, er eventyr- Kongebokforfatterne, og Melnæs mest av alle, fortellingen. På omslaget til Liv Berit Tessems viser hvordan vi skaper mening ved å skrive bok kan man lese at:«Dette er historien om en begivenhetene inn i kausalitet og orden. De kronprins som valgte Den store kjærligheten, som har gått til Melnæs’ bok med forventning til tross for at han visste at valget ville bli gjen- om at den rommer den moderne meningsløs- stand for kritikk. Og det er historien om vår heten, vil bli skuffet: Noe mer meningsfylt tids ‘Askepott’ – som fikk prinsen og hele kon- skal man lete lenge etter. geriket.» Slik oppsummeres norske mediers Det latinske adventura, som vi har vårt viktigste fortolkningsnøkler i møte med «eventyr» fra, betyr «det som skal komme til». Haakon og Mette-Marit. Keiseren har stadig Skjebnetroen hører hjemme i eventyrenes behov for nye klær – men ofte ender han opp forestillingsverden og den er dirrende til stede med nye versjoner av de gamle. gjennom Melnæs’ bok. Velger man skjebnen Som eldgammel folkelig og litterær form er som fortolkningsnøkkel, ender man gjerne eventyret nært relatert til menneskets behov opp med overdeterminerte lesninger. Intet er for å forstå, for å bringe orden i og forklare til- for smått eller trivielt til å bli signifikant. De værelsen. Eventyr fremstår som forvaltere av mange sammentreff eventyrgenren benytter eldgammel visdom. Deres kraft ligger i et for- seg av, går igjen i Melnæs’ beretning. I et lite enklet verdensbilde. I og med at det er kon- land skorter det ikke på materiale for en slik tekstfritt, ikke låst i tid og rom, gir eventyret metode. stort rom for kollektiv projisering. Fenomener Det virkelig fascinerende ved Melnæs’ bok og begivenheter som allerede har betydning i er hvor lite skandaløs den er. En bok som sel- seg selv, kan derfor enkelt innordnes i eventy- ger på sin grunnleggende tvil om Mette- rets strukturer. Marits egnethet, skriver henne i virkeligheten De eventyrfortellinger som gjennom gjen- inn i den utvalgtes narrativ. På tross av avslø- bruk beveger seg inn i et mer allment kultur- ringene av Mette-Marits privatliv, blir fortel- elt rom, kan se ut til å ha mye til felles med lingens retning øyeblikkelig etablert. Når det myten. Om samtidsmytene har Roland tidlig i boken ytres mild kritikk mot Mette- Barthes sagt at de «består i å vende kultur om Marits mor fordi hun muligens var for ettergi- til natur, eller i det minste i å gjøre det spesi- vende, beroliger fortellerstemmen oss straks Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 88

88 samtiden 2 2002

med at «alt ordner seg for den tålmodige».8 ville kommet frem til, om så kronprinsen Mette-Marits to brødre fremstilles som hadde gått til alters med Esther Pirelli. idrettshelter, som helt sikkert ville vært i Norgestoppen hvis det ikke var for at de ikke Det unikt alminnelige var det. Den ytre sett ikke like vellykkede søs- teren, som ble alenemor tidlig, må i hovedsak I en noe annen sammenheng etablerer skrives ut, for så å hentes inn i en omsorgs- Märtha Louise en alminnelig norsk topos, og rolle. Melnæs klarer endatil å få en kilde til å en som stadig kommer til overflaten i disse hevde at ingen familie i Kristiansand ville pas- bøkene: alminneligheten. Prinsessen beroli- set bedre for kronprinsen.9 ger sine gamle landsmenn med at «de fleste av Når man, som Tessem, delvis henvender våre nye landsmenn er alminnelige, ærlige seg til andre lesergrupper enn Se og Hørs, blir mennesker som gjør alminnelig, ærlig fortellerstrategiene mer subtile. I Mette-Marit arbeid».13 og Haakon konstrueres drømmen om kausa- Dette er et typisk eksempel på den positive litet delvis gjennom negasjon. Slik får vi for verdi som hefter ved dette begrepet på norsk. eksempel vite at da Mette-Marit ble født «var Åvære «kjekk og alminnelig» kan være det det ingenting som pekte mot en kongelig største av alle komplimenter. Men denne tan- fremtid» – visstnok ikke en gang til at fødsels- kegangen gir lite rom for annerledeshet. dagen hennes «skulle bli offentlig flaggdag».10 Uttrykket «spesiell» er en av våre motsatser til Drømmen om kausalitet får også uttrykk dette. Mens ordet «special» på engelsk, for gjennom stadige hentydninger til nettopp eksempel, kan sies å ha en nesten utelukkende drømmer. «Kanskje hadde hun drømt om å bli positiv valør, brukes det norske søsterordet prinsesse da hun var barn,» håper Tessem ved gjerne negativt: «Hun var litt spesiell, da».14 bokens begynnelse.11 Dessverre uttaler Mette- Det foregår en trøttende insistering på Marit selv at hun aldri drømte om å bli prin- Mette-Marits alminnelighet i bøkene om de sesse; hun lekte derimot mye med Barbie-duk- kongelige. Meningsmessig skulle man tro at ker.12 Men Tessem ser, som biografer flest, et det var totalt uinteressant å legge vekt på dette. ansvar i å konstruere mening ut av det som Det sier seg selv. Men dette er retorikk av ritu- ikke åpenbart er meningsfylt. Dermed får vi ell norsk art. Det er tydeligvis viktig for oss at etablert et bilde av dagdrømmeren Mette-Marit. landets kronprinsesse ikke tror hun er noe Den oppvakte leser vil forstå at denne visjonæ- spesielt. Men hvor alminnelig og nedpå går det re sørlandsjenta nok hele tiden hadde en leng- an å bli? Antagelig tøyer man en slags ytter- sel etter og en anelse om hva som ventet. grense når man, som Melnæs uttrykker det, er Langslet tilbyr den samme kausaliteten på «sindige sørlendinger i flere generasjoner».15 et større plan. Hans lisensierte kavalkade over Dette er imidlertid ikke hele bildet. Våre tidligere kongebryllup byr tilsynelatende på nasjonale helter, enten de går på ski eller sti- de historiske fakta. Men det vi får servert er en letthæler, må være unike og alminnelige på underlig blanding av et universaliserende og samme tid. Askepott har altså en vanskelig samtidig progressivt historiesyn. Tidligere oppgave: Hun må være ordinær samtidig som tiders fremmedartethet ser ikke ut til å plage hun er ekstraordinær, uten å være spesiell. Langslet nevneverdig. Alt har alltid vært som Melnæs mestrer denne krevende kombina- i dag, bortsett fra at alt er adskillig bedre i dag. sjonsøvelsen gjennom antiteser: Mette-Marit Og budskapet er at intet var mer naturlig enn liker både å kle seg uformelt og å kle seg for- at kronprinsen fant seg en alenemor. Det melt, og hun liker «vanlige» hamburgere like måtte nesten bare bli slik. Denne konklusjo- godt som alle de flotte «tre-retterne».16 nen er jeg trygg på at apologeten Langslet Alle disse bøkene er glansbildealbum. Men Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 89

samtiden 2 2002 89

den offisielle Det Kongelige Bryllup skiller seg H.M. Kongen retter likevel ut. Gjennom tittel, kommentarer, det massive billedstoffet og den generelle doku- For de allerede kongelige er det relativt mentasjonsprofilen gir denne boken inntrykk risikofritt å insistere på alminnelighet. Det av solid faktisitet. Slik var bryllupet. Dermed tror vi allikevel ikke helt på. De tilbyr denne skjules medieringen. Og samtidig får de mer retorikken ut fra en trygg situasjon: «Det er tilslørte utsagnene større kraft. Denne bokens ikke noe mer spesielt eller enestående med

Erik Fosnes Hansens villighet til å være garantist tyder ikke på at æresfølelsen er overutviklet hos denne ordets ridder. (...) Kjære Forfatterforening, slipp ikke under noen omstendighet denne mannen inn i en stipendkomité!

fortellinger er minst like ideologisk effektive oss enn med andre,» sier Harald’en (konge) til som de Melnæs tilbyr. Erik’en (forfatter).18 Fredrik Skavlan unngår Se og Hørs antite- Samtidig viser Kong Haralds tale under ser, men har samme anliggende. Før bryllupet bryllupsmiddagen at han, i tillegg til konge- traff han Mette-Marit på kafé. Den vordende husets sterkeste kritikere, var den som så kronprinsesse var «så oppsiktsvekkende alm- faren ved at det ble lagt slik vekt på det alm- innelig som bare hun kan være,» forteller han innelige ved familiens mest åpenbart alm- oss.17 innelige medlem. Harald satte tingene på Mette-Marit er altså alminnelig, men på en plass: «Jeg har lest flere ganger om deg at du oppsiktsvekkende måte. Hun er den eneste er den alminnelige jenta som i dag blir Norges som kan være akkurat så unikt alminnelig. Kronprinsesse. Det stemmer ikke med mitt Samtidig som han konstruerer sin skik- inntrykk – du er ikke en alminnelig jente – du kelse, kommuniserer Skavlan noen behov hos er en ualminnelig jente.»19 I tillegg til talens seg selv og mange gode nordmenn.Vi har van- personlige dimensjon kan Harald ha ment at skelig for å innpasse kongehuset i vår likhets- kongehuset nå kunne være tjent med å justere tankegang og vårt demokratiske samfunn. forholdet nær-fjern i Mette-Marits tilfelle. Men vi kan klare det hvis vi tøyer vårt språk Kanskje ville han markere den distansen til og våre fortellinger rundt fenomenet. folket som Langslet, tross alle historiske frem- De kongelige er unntaksmennesker, men skritt, finner nødvendig som «bolverk om ligger det ikke også en nøkkel til selve nasjo- form og nasjonal ære».20 Intet mindre. nens kollektive selvbilde her? Våre symboler «Hvem kan si et vondt ord om Askepott?», må symbolisere oss. Og vi prøver gjerne å spør Melnæs mot slutten av sin bok.21 Slik sig- opprettholde et bilde av oss selv som både naliserer Se og Hør-journalisten at han har for- jordnære sosialdemokrater og et slags stått noe av denne fortellingens psykologiske Nordens Israel. og kulturelle kraft. På beste behnske vis tar Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 90

90 samtiden 2 2002

jeg likevel opp hansken: Én vond ting man men dét medfører dessverre ikke at boken er kan si om fortellingen «Askepott» er at den er interessant innholdsmessig. Biografen avslø- klart kjønnet. Mens Askeladden er gitt tradi- rer seg dessuten som en særdeles upålitelig sjonelt maskuline trekk, med pågangsmot, forteller når han innledningsvis bedyrer at utferdstrang og en generelt aktiv og løsning- dette ikke er noe partsinnlegg, til tross for at sorientert holdning, forteller «Askepott» his- han burde kjenne til personkultusens betyd- torien om en dydig ung kvinne som er tro mot ning for monarkiet og at han eksplisitt argu- sin daglige dont. Hun er et offer. Derfor får da menterer politisk. også dyden sin belønning til slutt. Askepott Hansen er meget opptatt av at Märtha må reddes av mannen. føle seg trygg på at han ikke vil avsløre noe. Den stadige insistering på Mette-Marit som Når den galante forfatter på ett tidspunkt nær- Askepott er effektiv i å skrive ut de aspekter mer seg temaet «tidligere kjærester», spør han ved hennes biografi som har vist seg proble- høflig, ifølge eget referat,«Skal jeg spørre mer matiske for mange. Men samtidig skrives hun nå?»23 Det blir i grunnen med det. Og denne gjennom denne fortellingen inn i et konserva- leser tar seg i å lure på om det var avlat forfat- tivt kjønnsrollemønster. Slik sett kan fortel- teren bedrev da han tidligere i boken siterte lingen synes patroniserende. Hvor mange ordboksdefinisjonen av «lakei». ville kalle Mette-Marit Askepott ansikt til Den som er født til prinsesse har ikke ansikt? behov for Melnæs’ overdeterminerte lesemå- Det er grunn til å bli mistenksom når det te. I Underveis er det det uskrevne som blir insisteres på at noe ikke er politisk. Man kan interessant, nettopp gjennom sitt påtagelige hevde at monarkiet, som en del av vår sty- fravær. Dette ligger i hagiografiens sjanger- ringsform, er politisk i alt det foretar seg. I til- messige vesen. Narratologien har forlengst legg er det opplagt at kronprinsens valg har og forklart oss at fortalt tid sjelden er identisk hadde potensielle politiske konsekvenser. I med reell tid. Men Hansen driver sine elliptis- anvendelsen av Askepott-fortellingen foretar ke øvelser særlig langt. Han skriver en bok om kulturen en uvirkeliggjøring av en reell poli- en trettiåring, og klarer i grunnen å la det tisk begivenhet. være med om lag halvannen side om hennes På 1860-tallet la den britiske konstitu- tyveår. sjonshistorikeren Walter Bagehot stor vekt på Ett eksempel på fravær: De fleste nord- at monarkiet ikke måtte miste sitt magiske menn vil ha hørt om Philip Morris, den eng- skjær.22 I dag er denne avstandsskapte magien elske hestetreneren. De vil formodentlig min- nærmest en saga blott. Det er blitt opp til våre nes noe om at Morris’ kone ga Märtha skyl- eventyrmetaforer å ta vare på den. Even- den for ekteparets samlivsbrudd, og stevnet tyrprinsesser er ikke som andre prinsesser. prinsessen som vitne i skilsmissesaken. Norges ypperste advokater fikk det travelt Fraværenes forfatter med å forhindre at prinsessen måtte stille i en britisk rettssal. Erik Fosnes Hansen skinner for tiden både Hva sannhetsgehalten i affæren enn måtte som offisiell kongebokforfatter og som offisi- være: Dette må ha vært en særdeles viktig ell Kongelig Norsk Arbeiderparti-forfatter. erfaring i et ungt liv. Her nevnes den ikke med Mer establishment er det vanskelig å bli i et ord. Såfremt vi da ikke er ment å lese prin- Norge. Denne stemmen er autoritet. I tillegg sessens kortprosastykke «Stallens magi» alle- er hans bok om prinsesse Märtha Louise en gorisk. Men her hjelper det neppe å slippe løs riktig praktbok. et helt kobbel dekonstruksjonister: særlig Det oser kulturell verdighet av Underveis, mangetydig er denne teksten ikke. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 91

samtiden 2 2002 91

Hansens dømmekraft Slik blir hun en paradoksal magisk vare. Men det spørs om man forblir eventyrprinsesse Märthas egenskrevne litteratur utgjør en vik- alle sine dager ved å lese eventyr. Før man får tig del av boken, og fortjener en kort kom- sagt snipp og snapp kan man brått være min- mentar. Den kulturelle kapitalen Märtha for- dre eventyrlig enn før. valter, som født inn i landets kongefamilie, Coca-Cola har det merkevarebyggere gjør selvfølgelig at hun kan gjøre ting andre drømmer om: De spiller på at de har vært med ikke kan. Skal vi tro Erik Fosnes Hansen og på å bygge den amerikanske nasjonen. I prak- er småstykkene sis er Märtha som andre etablerte kjendiser, prinsessen her presenterer for offentligheten men som merkevare får hun slik autentisitet riktig fine saker. Og bakom teller Heger. Det og samlende nasjonal funksjon gratis. Det kan trengs ingen innkjøpsordning for at denne lit- være grunn til å lure på om ikke Märthas teraturen skal klare seg. bruk av kongehusets symbolverdi er en like I boken sier Märtha selv at skrivingen «er interessant utvikling for det norske monarki- blitt et rom som bare er mitt eget».24 Vakkert. et som at kronprinsen først er samboer og så Men da kan man vel ikke slå døren opp på gifter seg med en alenemor. vidt gap? Selv om Märtha Louise har sagt fra Nå tror jeg Märtha har mer stil enn at hun seg tittelen Hennes Kongelige Høyhet, er de følger i Sarah Fergusons dragsug. I motsatt nå offentlige skriveriene håndfaste bevis på at fall vil hun ende opp med å lese «Kjerringa hennes kongelige ego fremdeles er av høyeste mot strømmen» toppløs ved Hunderfossen på klasse. Og Erik Fosnes Hansens villighet til å sommerstid. være garantist tyder ikke på at æresfølelsen er overutviklet hos denne ordets ridder. Eller er Forfatteren krysser sitt spor det dømmekraften det står på? For alle tilfel- lers skyld: Kjære Forfatterforening, slipp ikke Over til et annet fravær hos Erik Fosnes under noen omstendighet denne mannen inn Hansen. Det er altså de som er viktige. Og nå i en stipendkomité! gjelder det Ari Behn. I fjorårets kongebøker Det innebærer liten risiko for etablerte lit- var Behn uskrivelig og usigelig. Men Hansen terater å patronisere de kongelige og dermed går langt i sine hentydninger, og det gjør fra- assosiere seg med rojal glans. Her har prin- været av navns nevnelse svært besynderlig. I sessens litterære venner i større grad utmer- Underveis forstår vi hvor uhyre dumt det er å ket seg gjennom sine evner til oppmuntring innbille seg at «en dikter fra Moss kan rokke enn til kritikk. Mon tro om ikke sant venn- ved vår statsskikk».25 Og vi er vitne til biogra- skap også bør ha rom for det siste. På engelsk fens indignasjon over at «en begavet og vel- har fenomenet forlengst fått et navn: «vanity kledd ung mann» nærmest blir fremstilt som publishing». «narkotikapusher».26 Tenk det. Selv ser jeg Også prinsessen har vært forsøkt knyttet til ikke bort fra at narkotikapushere kan være fortellinger. På grunn av sine opplesninger både begavede og velkledde. Bortsett fra disse har vi stadig fått høre at hun er «eventyrprin- ikke særlig dulgte henvisningene til Behn, sessen». Men dette er gimmick. En med så bidrar også Märtha med sin egen lignelse, kalt trygg kongelig legitimitet har ikke behov for å «Underet i Moss». Insisterer man på at Behn bli assosiert med slike fortellinger. virkelig skal være tabu, kan man vel ikke selv Merkelappen «eventyrprinsesse» inneholder sette slikt på trykk? imidlertid en interessant dobbeltbevegelse i Gjennom noen av begrepene jeg har dette tilfellet: En virkelig prinsesse mytologi- anvendt, har jeg allerede trukket inn Pierre seres samtidig som hun kommersialiseres. Bourdieus teorier. Den franske sosiologens Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 92

92 samtiden 2 2002

ideer om det litterære feltet tilbyr et nyttig gjennom utsagn som «å være forfatter er», verktøy for forståelsen av en forfatter som for «som forfatter mener jeg» osv. Slikt er effek- ikke altfor lenge siden var ukjent som Mikael tivt. Men det innebærer en mer liberal og Bjørshol.27 Hvordan ble Bjørshol til merkeva- åpen definisjon av forfatterbegrepet enn det ren Behn? som har vært rådende i Norge i det 20. Tinic Talén har mye å svare for. Den tabloi- århundre. Og det er greit. Slike definisjoner de litteraturkritikken, som tenker med terning- handler blant annet om makt. Allikevel kan er, har tjent Behns karriere godt. Delvis på det være grunn til å minne om at Behn ikke grunn av at hans litteratur kunne brukes av de er forfatter ifølge laugets egne definisjoner. tabloide, men mest fordi hans personlighet Det kreves to bøker av en viss kvalitet for passet de samme. Få har så umiddelbart gitt å bli medlem av Forfatterforeningen. For inntrykk av å høre hjemme på Parnasset noen, flere. som Behn. Mediene har vært Behns skaper – og hans Priset være teksten redskap. Det mange glemmer, er at Trist som faen fikk også middels kritikker da den kom Ari Behn hevder å ha levd av sin bok de siste ut i 1999. Men Behn maktet å profilere de tre årene.28 Det er riktigere å si at han har levd gode, aller mest genialt gjennom å tatovere av sin forfatterperson. Denne forfatterperso- VGs sekser-terning på høyre skulder. nen ble ikke mindre attraktiv da han ble asso- Ikke før kom Behn den større offentlighet siert med kongehuset. I tillegg til boksalget, er for øye, før han gikk til frontalangrep på den han siden debuten blitt invitert til å vise seg

Her har prinsessens litterære venner i større grad utmerket seg gjennom sine evner til opp- muntring enn til kritikk. Mon tro om ikke sant vennskap også bør ha rom for det siste.

etablerte forfattergenerasjonen. Hamsun fore- offentlig i en rekke sammenhenger, samt dre- leste om de mange mangler ved de fire store; vet utstrakt medievirksomhet. Behn angrep «fakta-helvetet» hos Fløgstad og Aktivitetene i mediene ligger et stykke Kjærstad. Slik oppnådde både Hamsun og unna de romantiske assosiasjonene som hef- Behn å definere sitt eget gjennom negasjonen ter ved Hansens betegnelse av Behn som «dik- av det bestående. Og ved å velge fiender av teren». Allikevel er det ikke særlig sannsynlig solid størrelse, la de samme målestokk på seg at man vil høre Behn insistere på at «som selv. Dermed ryddet Behn seg plass i offent- journalist mener jeg». På samme måte som at ligheten. intet seriøst forlag overhodet ville ha publisert Dette gikk hånd i hånd med en annen vik- noen av Märtha Louises skriverier hvis hun tig fremstillingsform. Helt fra Behn slapp til ikke var prinsesse, ville heller ingen TV-sta- i mediene, har han insistert på sin profesjon sjon sendt Behn til Palestina eller Pakistan på Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 93

samtiden 2 2002 93

grunn av hans evner som journalist. På tidsty- Mette-Madonna pisk vis kommer mediepersonlighet foran innhold og fagkunnskap. Så et bilde, men et bilde som hviler på en for- Behn har, så vidt jeg vet, ikke fått litterære telling. Det første mediene grep tak i da nyhe- priser. Den som fikk Tarjei Vesaas’ debutant- ten om forholdet mellom kronprinsen og pris det året Behn debuterte var Gunnar Mette-Marit ble kjent, var Mette-Marits status Wærness, med diktsamlingen Kongesplint. som alenemor. I månedene som fulgte etter at Hvilken status har Wærness i den litterære samboerskapet var et faktum, er kanskje bil- offentlighet sammenlignet med Behn? Er dene av mor og barn på vei fra eller til barne- Wærness en like stor forfatter som Behn? hagen de mest kraftfulle. Bildet som her lå i Her kommer selvsagt også sjangerhierarkiet frø, slo ut i full blomst på bryllupsdagen. I kir- inn som forklaring. Men la oss i alle fall ikke ken bidro Stålsett til knoppskytingen da han tro på bokklubbenes forsikring om at de vel- påpekte at bruden hadde «gitt morskjærlighet ger «de beste bøkene» for oss. At så mange så et ømt og sterkt ansikt. Som alenemor har du lenge har interessert seg for forfatteren Behn vist vei for andre, slik du har vernet om ditt uten å ha lest boken hans, forteller noe om barn».29 Og så, på slottsbalkongen, skjedde hvor sekundær tekstens rolle kan være i vår det: Mette-Marit løftet Marius opp foran de kultur. At så mange har kjøpt og endatil lest fremmøtte, og de to mottok folkets hyllest. boken hans, bekrefter i dette tilfellet det Bildet av mor og barn gikk verden rundt. I samme. Wærness har på sin side antagelig flere versjoner var Haakon behørig skåret gjort det han ikke burde gjøre: fortsatt med bort. Mette-Madonna ble stående som i et for- å skrive. klarelsens lys. Ingenting av dette behøver bety at Behns Visualitetens nye utbrudd gjør at bildet har bok er dårlig. Heller ikke at han ikke er opp- fått større kulturell autoritet enn på lenge. riktig. Mye av ambivalensen overfor hans per- Slik kan vi i vår medievirkelighet synes å ha son bunner opplagt i at han ikke er «kjekk og nærmet oss middelalderens visuelle kultur. alminnelig». Madonna-kultusen assosieres med viljen til å Videre er det en avsporing å avfeie ham bære frem barnet. Fordi hun sto alene, er fordi hans eneste bok er så kort. Dens litteræ- Maria historiens mest enestående kvinne. re verdi kan være akkurat like stor fordi om Mette-Madonna fanges opp av disse konnota- den ikke stemmer med et spesielt norsk ideal sjonene, og slik er også Madonnas status som om soliditet. Primært er det ikke Behns pro- mysteriøs morsskikkelse med på å gi monar- blem at han passer inn i hvordan mediene og kiet drahjelp. deler av det litterære feltet fungerer, selv om man kan diskutere graden av selviscene- Leserne er frigjorte settelse. Det er vår kulturs problem at god litteratur fortrenges på grunn av slike Så en vending. Hittil har jeg fokusert på for- mekanismer. tellingenes konservative funksjon i offentlig- Poenget om at noen fortrenges er også heten. Resepsjon antyder passivitet, mens vårt relevant for Märtha. Det at hun selger CD’er, forhold til nye bøker, TV-programmer og trekker fulle hus og masse TV-seere, har mye offentlige personer har en mer aktiv dimen- å gjøre med det hun får gratis. Dette er igjen sjon. Hva gjelder individuelle «lesere» må vi ikke ensbetydende med at prinsessen ikke moderere Frankfurt-skolens teorier om at har talent. Hvor lenge skal vi forresten la oss kulturindustrien ganske enkelt bruker medi- overraske over at kongelige kan være mid- ekommunikasjon til å opprettholde den dels begavet? dominante kulturens hegemoni.30 Det er ikke Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 94

94 samtiden 2 2002

slik at vi bare tar passivt imot det kulturen Kvinnedag i august? serverer oss. Flere av kongehusets kritikere har under- I en klassisk studie av noen amerikanske vurdert ikonets potensielle kraft. Det kan sies kvinners lesevaner, har Janice Radway vist at mye om Madonna-bildet og dets historie, og selv de mest konvensjonelle populærromaner dets mangetydighet kan også gjelde bekjennel- kan omgjøres til en ressurs i menneskers liv. sesfortellingen og Askepott-fortellingen. Nina Dot og hennes medsøstre i Midt-Vesten tolker Karin Monsen har vært en artikulert kritiker fortellingene som historier om kvinnelig uav- av monarkiets utvikling. Men i forhold til hengighet og triumf.33 Samtidig som de funge- hvordan folket mottok Mette-Marit-skik- rer som flukt og projisering, påpeker Radway kelsen, er hun for ensidig negativ. Eksempelvis at disse kvinnelige leserne også bruker fortel- omtaler hun Mette-Marit som «et anti-feminis- lingene til å integrere noen av feminismens tisk symbol».31 Dette begrunnes med at kron- vinninger innenfor tradisjonelle institusjoner prinsens utvalgte mangler utdannelse, velger og forhold. Slik kan de konservative fortel- tradisjonelt og ønsker seg mange barn. lingene Mette-Marit blir skrevet inn i, ha sin effekt på holdningene til monarkiet, men også Suksess på tross av anvendes som bemektigende fortellinger av enkeltindivider og grupper, som alenemødre. Slik Madonna-skikkelsen kan ha et radikalt Etter bryllupet ble Mette-Marit raskt kåret potensial i sør-amerikansk frigjøringsteolo- til fjortisjentenes idol. Kanskje kan vi forstå gi, kan Mette-Madonna ha det her hjemme. mer av hennes mangetydighet ved å trekke Å tro at leserne ikke har mulighet eller evner frem en annen nåtidig Guds mor, det ameri- til å yte motstand overfor de konservative kanske popikonet. John Fiskes resepsjonsstu- mønstrene i disse fortellingene, er å under- die av denne selverklærte Madonna argumen- vurdere dem på samme vis som når man i terer for at hun ikke kan reduseres til formu- Melnæs’ bok har store røde sirkler rundt leringene fra tradisjonell ideologikritikk, altså Märthas, Sonjas og Mette-Marits hender, for til et middel i den kapitalistiske popindustri- at vi skal forstå hvor de har forlovelses- ens kommersielle utnyttelse av et naivt ung- ringen. Vi generaliserer ofte om en forestilt jentepublikum. Madonnas eksesser inviterer «lesermasse», som om Mette-Marit ikke leseren til å stille spørsmål ved ideologien blir møtt av et vell av ulike leseformer og - som underbygger de klisjémessige kvinnebil- perspektiver. dene hun leker seg med.34 Kanskje er det for Mette-Marit kan også leses som en sterk enkelt alltid å avvise fantasi som flukt? Under kvinne som har oppnådd suksess, på tross av. visse forhold, mener Fiske, kan den type fan- Denne kvinneskikkelsen kan fungere som et tasi Madonna tilbyr sine fans tilby tenkte forbilde for svært ulike grupper. For de libe- muligheter for sosial forandring, om enn i rale og progressive kan Mette-Marit fremstå liten skala. som en syndefri Madonna-skikkelse, en Selv om selvkonstruksjonen er mye mindre representant for en ny og friere kvinnelighet. fremtredende, kan Mette-Marit-skikkelsen Kvinner i dag vet dessuten at de har mulighet tolkes på lignende vis og inneha en lignende til å skaffe seg utdanning etter fylte 29. For kulturell funksjon. Madonna har for øvrig de konservative og deler av kristenfolket kan også vært profilert alenemor. Selv tror jeg hun holdes frem fordi hun tok vare på bar- Tessem kan ha litt rett i at bryllupsdagen var net. Når Anita Apelthun Sæle hevdet at det å «kvinnenes fest».35 I det bilde mange nå leser ha et barn fra før kunne «være et tegn på høy ut av kronprinsessen, representerer hun en ny moral,» sier det mye om ikonets kraft.32 kvinnelighet, en moderne Madonna-skikkelse otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 95 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 96

96 samtiden 2 2002

som kan forene seksualitet og morskjærlig- Få kan som de kongelige sies å overholde het. På tross av sin status som alenemor ble reklamebransjens krav om å «live the brand», Mette-Marit gift «Like a virgin». om å være merkevaren. Mette-Marit og Haakon vant designpris for gjennomføringen Det politiske blir det naturlige av bryllupet, og kanskje burde kongehuset, sammen med norske medier og kongebokfor- Fortellinger – styrket av den kongelige fordel fattere, også vunnet reklamebransjens som ligger i at det personlige er det institusjo- Gullfisk. Dette handler om mye mer enn nelle, og av at vårt mediesamfunn dyrker det Slottets mediestrategi. Det handler om nasjo- personlige og gjerne også det private – gjør det nalisme, medienes personkultus, opplagstal- politiske til det naturlige. Slik kan fortelling- lenes tale og en norsk hang til harmonise- ene brukes til å holde oss fast i en form for ring. Og altså om vårt behov for å finne for- essensialisme. I den grad vi legger godviljen tellinger for å forklare den anomali vår styre- til, vil gamle fortellinger hjelpe oss til å late form utgjør. Konsekvensen er uansett åpen- som om alt er som det har vært. bar: Debatten om forfatningen har forstum- Dette gjelder fortellingenes mest åpen- met. bare funksjon i kulturen. De bevegelsene Til slutt ble jeg fristet til å gå til kilden, og bort fra entydigheten som jeg har påpekt, nærlese brødrene Grimms versjon av handler selvsagt bare om fortellingenes muli- «Askepott», hvis detaljer jeg forlengst hadde ge effekt. Verken entydige eller mangetydige glemt. Min mistanke ble bekreftet: Askepotts fortolkninger kan si oss noe om hvorvidt kritikere, stesøstrene, får som fortjent. Og det kongedømmet er en bedre styringsform enn på nøyaktig samme tidspunkt som i virkelig- republikken. heten. På vei til kirken hakker duene ut ett Det trygge, kontinuiteten, som jo er en av øye på hver av dem; på vei fra kirken hakker monarkiets anerkjente styrker, opprettholdes de ut det andre: «Det var straffen fordi de gjennom slik fortellervirksomhet. Bruddene hadde vært så slemme og ondskapsfulle skrives inn i kontinuitetsnarrativer. Slik har bestandig.»36 Askepott, på sin side,«levde lyk- kongebarna kunnet gå inn i ferdiglagte fortel- kelig og glad med prinsen sin og var alltid linger, konstruksjoner og diskurser. from og god.»

Noter

1 Langslet i Det Kongelige Bryllup,s.134 mekanismer som er knyttet til dette, senest i Det nor- 2 Tessem, s. 107 ske sett med nye øyne. 3 Tessem, s.148 15 Melnæs, s. 18 4 Skavlan i Det Kongelige Bryllup,s.18 16 Melnæs, s. 94 og 201 5 Skavlan, s. 20 17 Skavlan i Det Kongelige Bryllup,s.18 6 Samtiden,4 /2001, s. 49 18 Fosnes Hansen, s. 261 7 «Mytologier i dag»,s. 59-62 19 Det Kongelige Bryllup,s.100 8 Melnæs, s. 42 20 Det Kongelige Bryllup,s.148 9 Melnæs, s. 43 21 Melnæs, s. 207 10 Tessem, s. 99 22 I The English Constitution 11 Tessem,s.11 23 Fosnes Hansen, s. 257 12 Se Det Kongelige Bryllup,s.129 24 Fosnes Hansen, s. 66 13 Fosnes Hansen, s. 224 25 Fosnes Hansen, s. 229 14 Marianne Gullestad har flere steder behandlet det 26 Fosnes Hansen, s. 231 tvetydige i det norske likhetsbegrepet, og de sosiale 27 Se The Field of Cultural Production Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 97

samtiden 2 2002 97

28 Se Duckert Bourdieu, Pierre: The Field of Cultural Production, redigert 29 Det Kongelige Bryllup,s.72 av Randal Johnson, Polity Press, Cambridge 1993 30 Likeledes er Roland Barthes’ krasse marxisme i Duckert, Hege: «Åpent hjerte», Dagbladet, Magasinet Mytologier for reduktiv i dette henseende. 5.01.02 31 Se Fuglehaug Fiske, John: «Madonna», i Reception Study, red. av 32 Sitert etter Grimstad, s. 138 James L. Machor og Philip Goldstein, Routledge, 33 Radway, s. 54 og 79 London 2001 34 «Madonna», i Reception Study, s. 246-58 Fuglehaug, Wenche: «Et nasjonalt skuespill», 35 Tessem, s. 22 Aftenposten 31.8.01 36 Brødrene Grimm, s. 22-23 Brødrene Grimm, Eventyr, oversatt av Hjørdis Welles og Jo Tenfjord, Den norske Bokklubben, Oslo 1987 Litteratur Grimstad, Carl-Erik: Hva brast så høyt?, Tiden, Oslo 2001 Gullestad, Marianne: Det norske sett med nye øyne, Bagehot, Walter: The English Constitution, King, Universitetsforlaget, Oslo 2002 London 1867 Radway, Janice: Reading the Romance. Women, Patriarchy, Barthes, Roland: I tegnets tid. Utvalgte artikler og essay, and Popular Literature,University of North Carolina oversatt av Knut Stene-Johansen, Pax, Oslo 1994 Press, Chapel Hill 1991 Barthes, Roland: Mytologier, oversatt av Einar Eggen, Økland, Jorunn: «Mette-Maria-Magdalena møter Norges Gyldendal, Oslo 1999 neste konge», Samtiden, 4/2001, s. 47-50

I fjor ble det drept 34 skribenter. Og i dag sitter over 700 i fengsel for det de har sagt eller skrevet. P.E.N. jobber for ytringsfrihet. Støtt oss!

www.norskpen.no tlf.: 23 30 11 20 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 98

Stein Mehren Reisen til tankens ukjente indre

møter opp på Østbanestasjonen, den første jeg møter er professor Vilhelm Aubert som ser rart på meg når jeg forteller at jeg skal være sekre- tær. Jeg forstår snart at jeg ikke skal være sekre- tær, men det er spennende nok å få være med.

Vi kommer sent frem til Stockholm. Arne, hans kone Siri og jeg skal innkvarteres hos Siris svo- ger som bor litt utenfor byen. Vi får aftens på kjøkkenet og går rett til sengs for å komme tidlig en [hypotetisk- opp på seminaret dagen etter. Siris svoger og deduktive me- Arne følger meg ned til et hus der jeg skal ligge. tode] kjenne- Jeg vises inn på et rom, et slags kontor med en tegnes fremfor sovesofa, og de sier at de låser ytterdøren. alt derved at Javel, sier jeg, det er klart at man skal låse døren innhøstningen til et hus om natten. Så går de. av iakttagelser En halv time senere banker det på døren og foretas bevisst inn toger de ti skumleste typene jeg noensinne ut fra behovet for å prøve et system av arbeids- har sett, de stiller seg opp langs veggene og stir- hypoteser som selv ikke kan prøves direkte ved rer på meg. Etter en stund spør en av dem om jeg iakttagelse.» kan låne dem strykejernet. Jeg vet ikke hva jeg d«Vi går også ut fra at forskeren har dannet skal svare og sier ingenting. Så sier en av dem, seg en rekke meninger om (...) men at han som är inte du den där socialvårdaren. En av de andre forsker spør seg selv om disse meninger kan sier: Det där är ingen verklig socialvårdare. Stille bli stående i lys av et mer inngående og syste- igjen. Så sier jeg at jeg er en venn av Siris svo- matisk studium.» ger, og husker plutselig ikke navnet hans. «Enda grovere sagt: Hypotetiske deduktive Er du norrman, nordbagge? roper en av dem systemer utsier noe om virkeligheten som stadig ut. Jeg nikker, jeg er nordmann. Om du inte är må underkastes iakttagelseskontroll for at man den nya sosialvården, hvem fan är du då? Jeg skal ha sikkerhet for systemets gyldighet ...» står i skjorteflakene og vet ikke om dette er en samtale eller et forhør og ser sikkert forskrekket Det kan godt ha vært disse linjene fra en kjent ut. En av dem, som tydeligvis er en slags leder, pensumbok av Arne Næss jeg satt og leste da sier: Lugna ner er, grabbar, han kan vara en av han kom inn på lesesalen for førti år siden og oss. Låt honom sova. Vi går. Og like fort som de spurte om jeg ville være med til Stockholm, som kom, toger de ut av rommet mitt. sekretær for et seminar på en større kongress for Jeg er ganske oppspilt, prøver å låse meg ut samfunnsforskere og filosofer. Etikk-fondet skul- av huset, men dørene er umulig å åpne fra inn- le betale min lønn. Vi reiser om én time. Vel, jeg siden. Foran vinduene viser det seg at det er Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 99

samtiden 2 2002 99

jernsprinkler. Jeg finner en telefon på rommet og Vel, jeg sov ikke så mye den natten. Neste mor- greier etter hvert å komme i kontakt med gen ble dørene låst opp og der står Siris svoger Opplysningen. Jeg spør om de kan se hvilken og Arne. Ble du redd, stråler Arne mot meg. telefonabonnent jeg ringer fra. Nei, det kan de Fortell meg alt. Det viser seg at jeg har tilbrakt ikke, da må jeg ringe et annet nummer, et num- natten i Birkahemmet forsøksfengsel for unge mer som for øvrig ikke har lov til å oppgi num- langtidsfanger. De blir låst inne om natten og meret mitt til meg. Og hvorfor, spør de, hvorfor i sluppet ut til jobber om dagen. Disse fangene all verden vet jeg ikke hvor jeg selv ringer fra? trodde først at jeg var den nye sosialkuratoren som skulle komme dagen etter, og ham ville de Nå følger en absurd samtale der jeg forsøker å ta en titt på. Deretter, etter samtalen vår om nat- beskrive hvor jeg er, for å få greie på hvor jeg er. ten, antok de at jeg måtte være en forbryterkol- Og det er ikke lett å beskrive det ubeskrivelige lega som skulle sendes tilbake til Norge dagen ved det ubeskrivelige selv. Blottet for referanser etter. Og Siris svoger var altså fengselsbestyre- til enhver gjenkjennelighet forsøker jeg å fortelle ren som ble med på Arnes lille filosofiske iaktta- hva jeg har opplevd den siste timen, jeg forteller gelse av meg. om reisen fra Norge til en kongress som jeg skal være sekretær for og kanskje likevel ikke skal Hva jeg trodde og hvem som var hva og hvor- være sekretær for, jeg forteller om huset jeg er dan; i noen sekunder svevet jeg i erkjennelsens låst inn i og om det underlige opptoget av skik- grenseland. Lovbrytere, sinnssyke aliens fra ver- kelser som jeg aldri før har sett. densrommet eller fra det indre i meg selv, skue- Jo mer jeg sier, jo mer roter jeg meg inn i det spillere i et surrealistisk opptog, ufødte og døde ugjenkjennelige. Til slutt forstår jeg ikke selv hva som vendte tilbake fra en fjern fortid eller frem- jeg selv står og sier. Så spør Opplysningen om tid, og alle for å anklage meg for den jeg var blitt det ikke finnes en läkare, en sjuksköterska eller eller ikke var blitt. en socialassistent jeg kan snakke med. Og jeg Var de virkelige, disse skikkelsene som stilte forstår at de tror jeg er en tyv, en gal, en seg opp rundt meg? Eller var de mine egne tan- forvirret eller syk mann. Selv har jeg følelsen av ker? Tanker forvandlet til mistanker, slik de fleste å ha brutt meg gjennom tiden og ned i en annen tanker er det i dag, mistanker grunnet i barndom tid som vi også lever i, en parallell verden og kjønn, klassetilhørighet og ideologi. til denne, en verden ved siden av verden, Levendegjort i skikkelser langs veggene rundt under verden, bak verden, der alt kan skje. – Jeg meg, stod de og vurderte meg, den nye sosialku- legger på røret. ratoren. Og om jeg ikke var noen sosialkurator, Jeg er kommet til et punkt hvor jeg må velge var jeg som alle tidens studerende på god vei til om jeg vil roe meg ned eller få fullstendig panikk, å bli kurator for de tanker som er lov å tenke, og jeg roer meg ned og legger meg. Hadde dette som er tanker vi tenker om andre. For eksempel skjedd senere i livet, ville jeg blitt forferdelig tanker om disse ungdommene innesperret i et redd. Men den gangen var jeg så ung at verden forsøksfengsel med sol, bjerk og hjem i navnet. kunne vise seg frem i det ugjenkjenneliges skik- Jeg var på reise til en kongress. Men i noen kelser og forkledninger, som da vi var barn, den øyeblikk hadde jeg på følelsen av å være sendt gangen alt var ugjenkjennelig. ut på en reise til tankens ukjente indre. Her var Det er jo slik verden kommer til oss, som en lite hjelp å hente fra et hypotetisk-deduktivt sys- rekke overraskelser og provokasjoner, som for- tem, selv om jeg nok kunne trekke en av dette mer oss og gjør oss gjenkjennelige for hveran- systemets aksiomer ut av hendelsen: For å dre, og verden gjenkjennelig for oss. Et øyeblikk gjenkjenne det ugjenkjennelige trenger man var jeg på reise i barndommen igjen. Alt som visse referanser til noe man kjenner. Roter ikke skal skje, det bare skjedde. man seg langt nok ut i det ugjenkjennelige, Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 100

100 samtiden 2 2002

blir vi til slutt ugjenkjennelige for oss selv. sterkt av det ukjente i seg, og må stadig utfordre Spørsmålet er hvordan gjenkjennelighet og det. Ja, hans gjentatte eksperimentering med ugjenkjennelighet skal balanseres mot hveran- andre, som vi godt kan kalle «performance art», dre, for at en opplevelse skal bli noe mer enn en er både et uttrykk for denne jakt etter den ukjen- opplevelse, navnlig en erkjennelse. Like ved der te person i oss, og et forsvar mot den. jeg bor er det en gressmatte der gresset består Og her er det ikke Arnes iakttagelse av meg av grønn plast. De fleste av dem som går forbi, som er viktig, heller ikke mine iakttagelser av tror det er gress. Plastmatten ernærer seg så å meg selv. Viktigst er Arnes iakttagelse av seg si av våre forestillinger om hva gress er. Kanskje selv ved å iaktta min iakttagelse av meg. Ja, jeg mesteparten av det vi opplever, opplever vi som vil gå så langt som å si at disse grove practical noe som ligner på denne måten. Vi opplever ver- jokes som tallrike myter om Arne forteller om, de den gjennom våre forestillinger om den. Vi prø- er en del av Arnes praktiske filosofi, hvor han ver hele tiden å møte det ukjente med det bearbeider sitt forhold til seg selv og sin eksi- kjente i oss. stensielle angst. Han bearbeider ting som han Men plutselig slynges vi inn i opplevelser ikke skriver i sine bøker og som er delvis ube- som får oss til å kaste foruroligende blikk inn i visste for ham selv, som for eksempel hans det kjente. De tingene vi ser og hører står i en klaustrofobiske behov for både å vinne, besitte formidlingssammenheng som plutselig dreies i og oppløse kontroll. et magisk prisme, som i en drøm. Arne henger kongelig i tusenmetersveggen, Vi skyver det kjente ut mot kanten av det men heiser og mørke rom tåler han dårlig. På ukjente og det kjente blir nysett i denne forun- samme tur til Stockholm så vi Faderen av derliggjørelsen. Det er noe ukjent i oss og dette Strindberg med Sveriges tre største skuespil- ukjente kaster et blikk på den altfor gjenkjenne- lere i rollene. I slutten av skuespillet, når faderen lige verden og tvinger oss til å stille spørsmål til reives og bindes av svenska folkhemmets urmo- verden og oss selv. Det er et levende sentrum i der, roper plutselig Arne: Hun seigpiner’n, han oss og uten dette sentrum og bevissthet om er jo ferdig! Slipp’n! Det blir tilløp til forvirring dette sentrum, er kunnskap død kunnskap. foran og bak scenen, før skuespillets siste minutt får spille seg ferdig. Jeg mistenkte allerede den gangen Arne for En annen ting er at Arne Næss antagelig ikke å være helt lykkelig med det hypotetisk- oppfant hypen i Norge, denne form for pågå- deduktive systemet sitt, å lete etter noe kjent ende, aggressiv PR som alle unge, vellykkede når han møter det ukjente. Hans mange utspill intellektuelle og kunstnere behersker gjennom og innspill, hans forbruk av temaer, assistenter dagens mediebilde. Arne visste at jeg ville og uttrykksformer, hans strabasiøse ekspedisjo- fortelle denne historien og legge den til ner og hasardiøse klatringer, hans ustoppelige samlingen av myter om Arne. Kanskje han konkurranselyst (første mann opp). Alt dette bestilte den der og da til sin nittiårsdag, førti peker mot det samme: Han foruroliges år senere. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 101

samtiden 2 2002 101

Stein Mehren Jeg er middelklassen

Jeg er middelklassen, den fortapte sønn av sønner Er det meg de ler av? De finner alltid noe å le av Strukket på sin pinebenk mellom klasser som lever Latter spruter ut av dem. Jeg er middelklassen. Jeg troskyldig som dyr. Jeg er middelklassen. Den som vet ler aldri. Jeg skrev latterens historie. Da lo jeg hva klasse er. Jeg har oppfunnet og skrevet historien Jeg er arbeiderklassens klovn, kongenes narr. Jeg og det som ikke jeg har beskrevet, det finnes ikke er den ene, som forakter ensomhet, jeg avskyr massene Jeg tilber en overklasse som overser og forakter meg og skapte allmannamøtet, resolusjonen og seminaret Jeg proletariserer meg ned til en arbeiderklasse Jeg er fornuften, tidens ånd som trommer i alle språk som ler av meg og gjennomskuer mine klossete kjærtegn Og det som språket ikke nevner, det finnes ikke til Jeg har også beskrevet alle kjærtegn, mine beskrivelser Overalt sperrer jeg de levende inn i begreper: Keisere er beskyldninger grunnet i klasse, barndom og kjønn frelsere, arbeidere og konger. Jeg er middelklassen Jeg er middelklassen. Jeg skapte passet og arkivet Språkets herre. De lidendes og sorgløses troløse elsker museet, toalettet og maktfordelingens labyrinter Så hør meg. Ja, hør meg enda en gang forlate meg selv For å beskytte meg mot fristelser jeg aldri falt for Gå under i alle og gjenoppstå som konge av intet Hva skapte overklassen? Keisere generaler golfspillere ved å fortelle andre hvem disse andre virkelig er Mennesker som lever seg ut i sine lidenskapers sol så ubevisste at de betrakter seg selv som ren natur Hva skapte arbeiderklassen? Ammer. Og Jesus Kristus Jeg er middelklassen. Jeg oppfant friheten, lenket til den ufrihet jeg beskriver frihetens vilkår i Alle mine begreper er nett jeg vikler fornuften inn i Hver annen tanke, en mistanke der jeg gjør meg liten for å slippe inn og enda mindre for å slippe ut igjen Se de andre klassene besvare livets spørsmål med liv Overklassen, nasale rovdyr som lever som om de er frie Arbeiderklassen, flokkdyr som lever som om de er ufrie De ifører seg kommunismens og fascismens klær og tror de skal slippe unna som noe annet enn seg selv. Jeg er middelklassen, jeg skapte kommunismen og fascismen Jeg skapte også ideologianalysen av dem. Isme for isme stiller jeg enhver til regnskap for de forbrytelser jeg lot andre begå, lokket av tanker jeg først tenkte Jeg skapte revolusjonen ... og konsentrasjonsleiren Jeg sprengte erkjennelsens grenser og oppfant deretter piggtråden. Hva skapte de, klassene over og under meg Dansetrinnene, selskapslekene, gledene. Et stort flir som tryllebinder tiden og utsletter begreper. Latter Det eneste fenomen som historien ikke kan fordøye Saturnalienes og karnevalenes dionysiske latter Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 102

Jaume Blasco i samtale med Roger Strand

Helt normal usikkerhet

samtaler i samtiden

Det legges store planer for vår bioteknologiske fremtid. Hvilke overraskelser har vi i vente etter hvert som tingene ikke går etter planen? Kan offentlig- heten takle kompleksiteten og usikkerheten i teknologiutviklingen bedre enn teknokratene? Det får vi virkelig håpe.

Jaume Blasco: Bioteknologien utvikler seg het for sin konklusjon om at genmodifiserte med stormskritt, og vi må spørre oss hvor åkrer er «et moralsk imperativ for den tredje utviklingen går og med hvilke følger. I USA er verden» ... nå 25 prosent av maisåkrene genmodifiserte, Roger Strand: ... og følgelig er det umoralsk mens 70 prosent av bomulls- og soyaproduk- å være motstander av genmodifiserte organis- sjonen skjer med genmodifiserte planter, van- mer. Ja, retorikken er velkjent. Debatten om ligvis for at de skal tåle skadeinsekter og genmodifiserte åkrer er til tider svært polari- sprøytemidler bedre. Europa nøler, mens den sert. Motstanderne av genmodifiserte organis- tredje verden er under stort press. I 1999 fikk mer beskyldes for å være anti-vitenskapelige, et britisk råd for bioetikk stor oppmerksom- reaksjonære og irrasjonelle romantikere. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 103

samtiden 2 2002 103

Omvendt bortforklares bioteknologisk entusi- Ikke nødvendig å tenke helhetlig? asme som teknologisk tunnelsyn eller uttrykk for hel- eller halvkorrupte egeninteresser. Strand: Ja, eller om miljøet i det lange løp tjen- Blasco: Har ikke bioteknologene egeninte- te på utviklingen. Offentligheten må ta ansvar resser her, da? for det filosofen Jerome Ravetz kalte praktis- Strand: For all del. Men ikke alle, like lite ke problemer. Det er en motsetning her, men som alle motstandere er irrasjonelle. vi ser den knapt fordi vestlig ideologi forkyn- Unyanserte beskyldninger skader selve debat- ner at praktiske problemer må angripes ved å ten, ufarliggjør den og baner vei for rå makt. operasjonalisere dem: dele dem inn i over- Første skritt på veien til en reell debatt om kommelige, tekniske problemer. Hvis noen bioteknologi må derfor være å anerkjenne at sulter tenker vi straks: Hvordan kan vi produ- det fins legitime meningsforskjeller. Eller for sere mer? Hvordan kan vi forbedre distribu- å sitere Union of Concerned Scientists,«the issu- sjonen? Hvilke politiske grep kan øke rettfer- es are complex and people of good-will differ digheten? on the answers». Det er opplagt at vi ikke kan Slik blir samfunnet i moderniteten stadig forutsi konsekvensene av bioteknologi i land- mer differensiert, med masse små prosjekter bruket. Hvis det er én ting vi har lært av tek- og praksiser, hver med sine eksperter og sine nologihistorien, er det at det som regel opp- isolerte nyttebetraktninger. Ikke bare synes står uforutsette og uforutsigbare konsekven- det bortkastet å tenke på helheten – det er hel- ser, positive så vel som negative. Det er helt ler ikke nødvendig. Den Usynlige Hånden tar normalt at teknologiutvikling «svømmer» i seg av det hele, ikke bare i markedet, men usikkerhet. overalt: i produksjonen, i de politiske institu- sjonene og fremfor alt i vitenskaps- og tekno- Normal usikkerhet logiutviklingen. Hver kan tenke på sitt, og til sammen løser de de praktiske problemene. Blasco: Hva mener du med at usikkerheten Blasco: Det vil si, forhåpentligvis løses de er helt normal? praktiske problemene. For noen. Og så er Strand: La oss spørre oss hva det ville spørsmålet: til hvilken pris? innebære at gen-problematikken ikke var full Strand: Til ingen pris, ifølge denne ideolo- av usikkerhet. Det måtte vel bety at man gien. Vi kan iallfall ikke nekte for at moder- kunne forutsi konsekvensene i form av frem- nitetens strategier har vært effektive og gitt en tidig nytte og kostnader, iallfall som tallfeste- eventyrlig økning i levestandard i store deler de sannsynligheter. Hvis vi definerer «nytte» av verden de siste par hundre år. Stort sett veldig smalt, er kanskje også fremtidig nytte i lever vi lenger, friskere, mer bekvemt og i en noen grad forutsigbar på kort sikt. Det vil bli viss forstand bedre enn våre tippoldeforeldre. større avlinger, bedre produktkvalitet, kan- Jeg tror likevel prisen er høy og at det er skje mindre bruk av sprøytemidler. Og hele denne prisen vi fremfor alt sliter med i dag. prosessen kan synes å være under kontroll og Det er innbakt som en arbeidshypotese i uten rapporterte ulykker eller bivirkninger. modernitetens ideologi at de forskjellige sfæ- Og da vil nok mang en teknokrat konkludere rene – landbruksteknologien, bøndenes livs- med at den genmodifiserte organismen var en verden, markedet, de politiske institusjonene suksess: Et teknisk problem er blitt løst. osv. – er forholdsvis uavhengige, eller at det Blasco: Men før man konkluderer med suk- iallfall er enkle og greie relasjoner mellom sess, må man se saken i et videre perspektiv dem. Denne antakelsen er ganske enkelt uri- enn det teknokratiske: Vi må spørre om folk melig. Når en ny bioteknologi kommer til et virkelig fikk det bedre. land i den tredje verden, hvem har råd til den? Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 104

104 samtiden 2 2002

Hvem har kunnskapen, ferdighetene og den Latours bok om Louis Pasteur, en nøkkelfigur kulturelle bakgrunnen som kreves for å i moderniseringen av matproduksjonen i utnytte den til egen fordel? Vil driftsmønstre Frankrike og faktisk hele verden. Boken har endre seg? Vil gårdene bli større eller mindre? tittelen The Pasteurization of France. Øker egen matproduksjon, øker eksporten? Hva skjer med profittraten? Idealisering av naturlige omgivelser Den grønne revolusjonen lærte oss at disse sammenhengene er mye mer komplekse enn Blasco: Likevel, den virkelige verden motsetter enkle forestillinger om at «hvis vi produserer seg å bli pasteurisert. mer mat, blir det mindre sult.» Det er helt nor- Strand: Nettopp. Verden der ute har gjør- malt at ny teknologi vekselvirker med sam- mete åkrer og forkjølte meieriarbeidere og funn og kultur på komplekst vis, og at det mange andre kilder til ulykker og fortredelig- endelige utfallet av disse vekselvirkningene er heter. Dette er ikke bare et spørsmål om helt usikkert. Edward Tenner har skrevet en «menneskelig svikt». Mer fundamentalt opp- interessant bok om dette, Why things bite back. står problemene fordi de fysiske forholdene Men det holder jo lenge å se rundt seg i sitt der ute er annerledes og mer varierte enn i eget hjem for å oppdage dette fenomenet, og laboratoriet. Genmodifisert pollen kommer til tenke over hvordan privatbilismen, computer- å fly bort og befrukte en plante vi aldri hadde ne og nå internett og mobiltelefonene endrer tenkt på. Genmodifiserte frø vil havne på livsverden. Henry Ford kunne neppe forutse avveie. Skadeinsektene vil kanskje tilpasse at privatbiler med rommelige bakseter skulle seg de motstandsdyktige genmodifiserte orga- spille en rolle i en seksuell frigjøring på 1960- nismene og bli noe nytt og verre, og så videre. tallet, eller i et globalt klimaproblem. Alle teknologer vet dette, og hovedstrategien Blasco:I den forstand er alt beheftet med for å unngå fortredelighetene er den samme usikkerhet. Du vil altså si at det ikke er noen som gjør teknologien effektiv: Man prøver å prinsipiell forskjell mellom teknologiutvik- idealisere de naturlige omgivelsene; endre ling og annen samfunnsutvikling? landskapet til flate monokulturer, bygge stål- Strand: Det var ikke mine ord, men det er tanker, utrydde «skadedyr». Den som ikke vil mulig vi kan si det slik. På den annen side bli pasteurisert, den skal! finnes det forskjeller vi kan lære mye av. Blasco: Et skremmende bilde. Bioteknologien er opplagt et resultat av frem- Strand: Men samtidig bare ett uttrykk for et skrittene i molekylærbiologien. Dette er en fundamentalt trekk ved det moderne sam- typisk laboratoriedisiplin der man tar for seg funn. Arkitekten Friedensreich Hundert- den «rotete» naturen, plukker den fra hveran- wasser sa at moderne arkitektur med rette lin- dre og studerer tingene i sin enkelhet og jer og plane flater er rasjonalismens virkelig- under kontrollerte og idealiserte betingelser. gjøring. Skolebarna får sitt første møte med Slik får man kunnskap om og kontroll over de rasjonalisten René Descartes i matematikkti- enkelte årsakssammenhengene. Dette har mene: x og y er det kartesiske koordinatsyste- sine fordeler og ulemper. Fordelen er at den met. For Descartes og ikke minst Platon var resulterende teknologien blir svært potent, geometrien og fornuften to sider av samme fordi man så å si rendyrker naturkreftene. Et Gode sak. For Hundertwasser var rasjonalis- vellykket laboratorium produserer «ren» men ond, den var et brudd med vårt eget for- kunnskap om «rene» systemer. Etterpå opp- hold til naturen. Ond eller ikke ond, vi ser nå skalerer man de idealiserte laboratoriesyste- tydeligere hvordan teknologi har sin pris. mene og bringer dem inn i verden som tekno- Dersom den ikke tar full kontroll over natu- logi. Mye er skrevet om dette, som i Bruno ren, oppstår uhell og ulykker der ute i gjørma. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 105

samtiden 2 2002 105

Dersom den har full kontroll, har dette skjedd mer kritisk til høypotent teknologi. I romanen ved at noe av den opprinnelige kompleksite- Zen and the Art of Motorcycle Maintenance ten er blitt høvlet bort, noe som igjen kan ha beskrev Robert Pirsig to holdninger til tekno- uforutsette konsekvenser. logi: den klassiske holdningen, preget av for- ståelse av og forståelse for teknologi, og den To ulike holdninger til teknologi romantiske holdningen, som for Pirsig var utvendig og flyktende. Et virkelig post-indus- Blasco: Tror du at samfunnet er seg bevisst trielt trekk ved en rekke rike land er at ung- denne uunngåelige usikkerheten? dom velger vekk naturvitenskapelige og tek- Strand: Er det mulig å leve uten å få mis- nologiske fag i skolen og i studiene. Man kan tanke om at de usynlige hendene ikke fins, lure på om ikke ambivalensen og ubehaget verken i markedet, i laboratoriet eller generelt som mange ungdommer føler, får utløp i flukt i den skjøre koblingen mellom verden og våre fra kunnskap om teknologi. Det jeg ønsker forstandsevner? Vestlig tenkning er jo full av meg, og det noen av oss arbeider for, er å forsøk på å glatte over denne mistanken, kombinere den klassiske forståelsen og et enten ved å hevde at fornuften bor i verden, politisk engasjement, der man aktivt proteste- eller omvendt at verden er inne i hodet, så å si. rer når det trengs. En imperfekt hammer er et For Platon var den materielle virkeligheten en lite problem, en imperfekt motorsag er verre, blek skygge av idéverdenen, og dermed kunne og et imperfekt atomkraftverk – eller heller, han skrive om Sokrates’ død uten tragedie. systemet bestående av kraftverket, omgi- Descartes og den tradisjon av tenkere han er velsene, og menneskene som må til for å drive blitt et symbol for, var moderne mennesker det – er et potensielt enormt problem. Og hva med verdslig erobringstrang. Mer eller mindre med bioteknologien? Vi vet ikke ennå. Etter må de alle støtte seg til Gud, at Gud ikke vil 11. september er en neglesaks nå en farlig ting.

Genmodifisert pollen kommer til å fly bort og befrukte en plante vi aldri hadde tenkt på. Genmodifiserte frø vil havne på avveie. ROGER STRAND

lure oss eller at Gud har ordnet alt til det beste Blasco: Og når usikkerhetene skal revurde- på forhånd – og at vi derfor kan ture frem med res, hvem bør bestemme hva som er et aksep- vitenskap, teknologi og framskritt. tabelt risikonivå? Så kommer erkjennelsen om at Gud er død, Strand: Nei, si det. Og hvordan skal risiko- mens problemene er høyst levende: over- en måles? For at en risikovurdering skal ha befolkning, miljøødeleggelser, masseødeleg- troverdighet, bør den være basert på tidligere gelsesvåpen. Vi leter etter nye tekniske løs- erfaringer med de involverte farene. Men det ninger. Noen av dem fungerer, men sjelden er akkurat slik erfaring vi mangler når vi helt etter planen. Det betyr ikke at de er onde introduserer en ny teknologi. I stedet har vi eller dårlige, det betyr at samfunnet må bli spekulasjoner, usikkerhet og uvitenhet om Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 106

106 samtiden 2 2002

hva som kan komme til å skje. Man kan selv- Når overbevisende data mangler ... sagt lage et tall, en «risiko» som liksom tallfes- ter usikkerheten. Dette tallet er i virkeligheten Blasco: Spørsmålet blir dermed: Hvordan skal ganske meningsløst. Risikovurderinger og vi treffe best mulige beslutninger om biotek- risikonivå hører hjemme i konteksten av tek- nologi i lys av erkjennelsen om usikkerhet og

Hvordan skal vi treffe best mulige beslutninger om bioteknologi i lys av erkjennelsen om usikkerhet og uvitenhet? Og hvem bør delta i

beslutningsprosessen? JAUME BLASCO

niske problemer og enkle systemer. De er nyt- uvitenhet? Og hvem bør delta i beslutnings- tige for å finne, huske på og forvalte umiddel- prosessen? bare farer og fallgruver, eventuelt fordele Strand: Jeg har aldri sett noe godt svar på ansvar og skyld dersom et forutsett uhell skul- spørsmålet ditt. Vestlig ideologi ville vel fore- le inntreffe. skrive en blanding av teknisk ekspertise og Et interessant historisk eksempel er medi- representativt demokrati, slik vi har i mange kamentet dietylstilbestrol (DES) som ble gitt land i dag. Ekspertenes rolle skulle da være å til gravide kvinner på 1960-tallet. Det viste gjøre rede for fakta og tekniske valgmulighe- seg etter mange års forskning at DES har en ter, mens politikerne skal ta seg av verdi- helt forunderlig bivirkning: Døtrene av spørsmålene og velge det beste alternativet. kvinner som har tatt DES, har økt kreftrisiko Risiko-kostnads-nytte-analyser er et ektefødt i ungdomsalderen! Når naturen byr på slike barn av denne ideologien. Men når risikoen overraskelser, blir kvantitative risikovurde- egentlig er kamuflert usikkerhet og uvitenhet, ringer en nytteløs beslutningsstrategi. Dette og faktaene er heller myke, er slike strategier gjelder i enda sterkere grad for økologiske bare en lek uten basis i virkeligheten. EU har effekter. egne vitenskapelige komiteer som behandler DES kunne man forby, og slik stoppet man kommersielle søknader om utsetting av gen- problemet enkelt og greit. Et «rømt» gen for modifiserte organismer. Komiteene konklu- motstandskraft mot insekter, derimot, kan bli derer så å si alltid med at «there is no eviden- vanskelig å stoppe hvis det allerede har ce of risk». De har de jo rett i! Det finnes ikke spredt seg til ville planter som så begynner å overbevisende data som demonstrerer en risi- fortrenge andre arter de tidligere ikke har ko. Det finnes ikke overbevisende data for konkurrert med. Blant annet fra Australia vet noen som helst konklusjon. Til syvende og sist man at nye arter kan lage store problemer, blir derfor beslutningen tatt ut fra toppoliti- som da engelskmennene kom trekkende med kernes magefølelse, i klemme mellom kom- kanin og rev, til stor skade for de opprinneli- mersielle interesser og stemningsbølger i ge pungdyrene. befolkningen. I USA har befolkningen vært mer eller mindre delt på midten i sitt syn på Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 107

samtiden 2 2002 107

genmodifiserte organismer i 15 år, den statis- Blasco: Til tross for eksperimentene med tiske trenden går faktisk mot større likegyl- demokratisering av beslutningsprosesser dighet i forhold til spørsmålet. I EU er befolk- knyttet til risikovurderinger, har jeg inntrykk ningen langt mer negativ. Ikke rent få sam- av at det vanligste svaret fra myndighetene funnsvitere i Europa lever av å «måle» hva fortsatt er at de reelt setter ut ansvaret til befolkningen til enhver tid synes om biotek- ekspertene. Det hevdes at de tekniske aspek- nologi, korrelere det mot inntekt og utdan- tene er så komplekse at bare eksperter kan ning, med andre ord hvor dumme de mener treffe kompetente beslutninger. Tror du at folk er osv. dette bare har ideologiske årsaker, nemlig at Blasco: Men det eksisterer alternativer til myndighetspersonene helt og fullt tror på den slike tradisjonelle beslutningsprosesser. vestlige modernitetsideologi vi har diskutert Strand: Ja, særlig i retning av mer direkte og dermed ikke ser noe alternativ? Eller tror former for demokrati der man i høyere grad du strategien reflekterer et bevisst ønske om å inkluderer såkalte lekfolk, det vil si personer fremstille et bestemt politisk alternativ, som som ikke har teknisk ekspertise. Blant annet igjen innebærer en bestemt type samfunn, har filosofene Silvio Funtowicz og Jerome som et rent teknisk anliggende og ikke et poli- Ravetz utviklet et teoretisk rammeverk kalt tisk valg? «post-normal vitenskap» for å treffe beslut- ninger under usikkerhet. Der spiller lekfolk En sterk teknologi-optimisme en vesentlig rolle. Dette rammeverket er blant annet blitt brukt i det felleseuropeiske pro- Strand: Jeg vet ikke. Jeg tror begge mekanis- sjektet Ulysses, der man satte sammen lek- mene eksisterer og at de forsterker hverandre. folksgrupper, såkalte fokusgrupper, som skul- Det fins i hvert fall mange som uttrykker en le diskutere faren for global oppvarming og sterk teknologi-optimisme: At det virkelig går ulike klimapolitiske spørsmål. I Norge har vi bra her i verden, og at vi snart har kontroll hatt visse erfaringer med lekfolkskonferanser, over situasjonen bare vi forsker litt mer og får selv om danskene nok ligger et hestehode enda bedre teknologi. Noen setter sin lit til foran med det såkalte Teknologirådet. bioteknologien, for andre er den såkalte nano- Det er for tidlig å si om dette vil fungere. teknologien universalløsningen.«Nano» betyr Håpet er å skape dypere forståelse av hva som milliard-del, en nanometer er dermed en mil- står på spill, og for hvem, ved å inkludere flere lion-del av en millimeter. Ideen er at man skal stemmer i beslutningsprosessen, stemmer kunne få teknologisk kontroll over fysiske og som ofte drukner når den tekniske eksperti- kjemiske prosesser på nivå av enkeltatomer sen får lov til å dominere og snakke i et hyper- og enkeltmolekyler, og det satses stort på dette presist språk som ikke samsvarer med usik- i Japan, USA og nå også i EU. Den amerikan- kerheten i realitetene. Samtidig er det mange ske forskeren K. Eric Drexler har i en årrekke skjær i sjøen, ikke minst fordi vi lever i en ver- vært en talsmann for nanoteknologi-opti- den av mektige kommersielle aktører og misme. Han ser for seg en framtid med mole- andre interessegrupper. De spede forsøkene kylære maskiner som kan løse alle ressurs-, jeg har nevnt har jo ikke medført noen direk- energi- og forurensningsproblemer. Drexler te makt. I høyden har deltakerne hatt indirek- oppfatter seg selv som visjonær, som den som te innflytelse gjennom den oppmerksomhet må opplyse oss og fjerne våre falske fordom- som er blitt skapt rundt dem, eventuelt mer om at teknologiutvikling har sin pris – til- gjennom ringvirkninger av direkte kontakt synelatende uvitende om at hans visjon har mellom lekfolk og andre borgere. Dette siste 400 års historie i Europa. Fra slike perspekti- vet vi lite om. Det fins ingen enkle løsninger. ver er det ingen tvil om hva vi bør gjøre: Vi Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 108

108 samtiden 2 2002

bør pumpe penger inn naturvitenskap og tek- konkurranseevne og økonomisk vekst; og nologi, og raske på! makthavernes likegyldighet eller til og med Blasco: Likevel, teknologisk naivitet er i fiendtlighet mot økologisk landbruk, lek- ferd med å miste tilhengere. folks-eksperimenter og andre kreative ideer. Strand: Ja, ikke minst blant ungdommen, Man kan selvsagt se dette som en form for men også i de makthavende generasjonene. klassekamp, men det er ikke nødvendig. Jeg Den grønne revolusjonens far, Norman ser det mer som en ærlig bekymring for at Borlaug, oppfordret for en tid siden til stor- hele systemet kan bli ustabilt hvis man stilt bioteknologisk satsning rettet mot sult- omsetter i praksis den minste flik av den reel- problemene. Jeg ser ham ikke nødvendigvis le systemkritikken. Hvis gutten får rope ut at som naiv teknologisk optimist. Borlaug vet keiseren er naken, kan det være at Wall Street godt at den eneste bærekraftige løsningen på kollapser og alle blir skadelidende. Så hold lang sikt er stopp i befolkningsveksten og gutten borte fra styrelokalene. mindre forbruk av ressurser i rike land, blant Blasco: Men i det resonnementet har man annet ved at vi spiser mer planter og mindre glemt at mange lider under systemet slik det er kjøtt. Men slike endringer synes å gå for sent, i dag. Mange mennesker er redd for å miste de sultende kan ikke vente. Fra Borlaugs per- personlig, kollektiv eller nasjonal autonomi spektiv er vi drevet inn i et hjørne. Det later til ved at genmodifiserte organismer påtvinges at vi må sette vår lit til de teknologiske løs- dem og ved at de må underordne sine liv en ny ningene og rett og slett håpe at de nye proble- teknologi og markedsmekanismer de ikke kan mene dette produserer, går over på ett eller påvirke. Kanskje føler de at det er keiseren annet vis. På samme vis tror jeg at mye av støt- som kler dem naken. ten til teknokratiet bør tolkes som en fortvilt Strand: Ja, jeg ønsket ikke å forsvare denne reaksjon på en erkjennelse av kompleksitet. formen for politisk konservatisme, bare å gi en Poenget er ikke at teknokratiet takler komp- forklaring på den. Du har rett i at vi må vise leksitet så bra – det gjør det jo ikke – men at urettferdighet og undertrykkelse oppmerk- systemet som helhet, industrien, myndighe- somhet. Men i dette bildet møter vi også på en tene, teknokratiet, markedet, er så lite forstått viss indignasjon fra bioteknologiens tilheng- og så uforutsigbart at man tenker at radikale ere som kan være verdt å merke seg. De føler kursomlegginger er for risikable. det urettferdig at akkurat genmodifiserte orga- nismer skal møte så mye motstand når så mye Politisk tafatthet i Vest-Europa annet og verre passerer uten større diskusjon. Bruken av sprøytemidler, det industrielle hus- Blasco: Følgelig kunne vi hevde at det er tryg- dyrholdet, det massive trykket for bruk av gest å la alt bli ved det gamle ... informasjons- og kommunikasjonsteknologi, Strand: Ja, til og med på det ideologiske den ekstreme liberaliseringen av økonomien, plan, ved at man later som om man tror på alt dette kan man se som trusler mot personlig modernitetens ideer om teknologien og frem- og kulturell autonomi og integritet.«Hvis dere skrittet. For meg er dette en nøkkel til å forstå godtok disse tingene, hva er da problemet med den nåværende politiske tafattheten i Vest- genmodifiserte organismer? De verken for- Europa. Dersom systemet virkelig er komp- urenser eller har andre kjente farer knyttet til lekst, hva skjer hvis vi begynner å vise frem seg?» Argumentet er selvsagt problematisk. Du og praktisere dyp tvil? Jeg ser flere tegn på trenger jo ikke akseptere noe du synes er ille denne frykten for politisk forandring: hvor- selv om du tidligere har akseptert noe som er dan de rikeste landene klamrer seg til luksus verre. Like fullt er nok genmodifiserte orga- og privat forbruk; fokuseringen på nasjonal nismer blitt et slags symbol i miljøbevegelsen Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 109

samtiden 2 2002 109

for en fremtid man ikke ønsker og som føle seg berøvet. I USA blir det sagt at årsaken man kan unngå. til motstanden mot genmodifiserte organis- mer i Europa er «det romantiske synet på Det romantiske synet på mat mat» ved Middelhavet. Med romantisk mener de nok irrasjonell. Til det ville Hundertwasser Blasco: «Kan unngå» er nøkkelbegrepet her? ha svart at dersom du erstatter de romantiske Strand: Ja, med pc-er og det industrielle verdiene med pur effektivitet, har du ødelagt husdyrholdet er det tilsynelatende for sent, en vesentlig kvalitet i livet. Til syvende og sist mens man kanskje tenker at bioteknologien må man vel finne et balansepunkt her, og det kan kveles i starten. Jeg tror det er dårlig tenkt. skulle definitivt være et politisk og ikke et For det første er de genmodifiserte åkrene en vitenskapelig spørsmål. Det skal sterke grun- realitet. For det andre kan en slik vektlegging ner til for å rettferdiggjøre at man påtvinger av den symbolske betydningen av genmodifi- andre en effektivitet som de ikke ønsker. serte organismer til forskjell fra alt det andre Blasco: Og dessuten ville jeg mene at det å svineriet i moderne landbruk fort slå tilbake. I beholde kontrollen over sin egen matproduk- stedet ville jeg ha satset på å artikulere så godt sjon handler vel så mye om økonomisk sik- man kan alle tenkbare kilder til usikkerhet og kerhet og overlevelse som om økologi og tra- uvitenhet, samt alt man vet om mulige veksel- disjon. For en indisk bonde, for eksempel. virkninger mellom teknologien og det vi gjer- Strand: For all del. Eller vi kunne si det ne deler inn i økosystemet, økonomien, sam- slik: Langsiktig sikkerhet og overlevelse kre- funnet og kulturen, men som egentlig er en ver at man tar hensyn til økologien og tradi- stor og svært sammenfiltret verden. sjonen. Tror jeg. Imidlertid ser nok fortsatt Vi vet jo hva vi skal se etter. Når mange nasjonale og internasjonale aktører laboratorieteknologi eksporteres ut i verden, saken helt annerledes. Det vi har diskutert, er øker den effektiviteten, rensligheten og forut- vel hvordan en verden dominert av vestlig ide- sigbarheten når den fungerer. Den produserer ologi skal kunne lære å forholde seg klokere uhell når den ikke fungerer, og vi må tenke ut til det faktum at ting generelt ikke går etter flest mulig «normale ulykker». Og ikke minst, planen – ikke en gang den mest fintenkte og innføring av teknologi ødelegger eksisterende nydelige plan. naturlig, sosial og kulturell kompleksitet når den fungerer fordi det er slik den fungerer. Hvis noe av denne kompleksiteten har stor verdi En tidligere versjon av samtalen er publisert for folks liv og omgivelser, vil de rettmessig i det spanske tidsskriftet Ecología Política. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 110

Odd-Bjørn Fure

Irving-prosessen: historie, juss og erindring

Da dommer Charles Grey i The Royal Court of Justice 11. april 2000 kunn- gjorde at David Irving hadde tapt injuriesøksmålet mot Penguin Books Ltd. og Deborah Lipstadt, amerikansk professor i Modern Jewish and Holocaust Studies ved Emory University, markerte det slutten på en rettssak med vidt- rekkende konsekvenser for historisk bevissthet og den mentale beredskap overfor sivilisasjonstrusler.

Dens betydning på dette området kan eksentrisk, høyreekstremistisk og verdens- sammenlignes med Eichmann-prosessen i kjent historisk publisist i rollen som saksøker 1961. Den markerte gjennombruddet for en (Irving), en dommer og minst to forsvarsadvo- prosess hvor jødeutryddelsene fikk en sentral kater som tilhører Englands absolutte juridis- plass i historiebevisstheten i den vestlige ver- ke elite, noen av de fremste historikere innen den. Irving-saken bidro til å opprettholde og feltene masseutryddelser, rasisme og antise- styrke denne bevisstheten ved å slå tilbake mittisme – og et meget stort internasjonalt fremstøtene fra Holocaust-fornekterne. Den pressekorps. verdensomspennende mediedekningen og Rettssaken rommet et sjeldent møte omfanget av ekspertkommentarer viste at mellom overlevende fra Holocaust og deres både prosessen og dommen ble tillagt stor slektninger og gammel- og nynazister i et betydning. overfylt lokale. Selve saken inneholdt en sær- Rettssaken hadde alle ingredienser: En egen blanding av det trivielle og det drama- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 111

samtiden 2 2002 111

tiske og katastrofale – mellom Irvings økono- en beundrer av Hitler. I sine bestrebelser for å miske begrunnelse og sakens kjerne, den underbygge disse oppfatninger manipulerte nasjonalsosialistiske masseutryddelse av de og forfalsket han kildematerialet. For dem europeiske jøder. Selv om dommeren flere som har lest noen av hans bøker, og de få kri- ganger fastslo at det ikke var hans oppgave å tiske og seriøse anmeldelser som finnes av dømme i spørsmål om beskrivelser av histo- hans arbeider, var det klart at det var solid riske hendelser, måtte han i spørsmålet om grunnlag for disse oppfatningene. Det er Irvings troverdighet som historisk skribent ta mulig å forstå at hans ideologiske besettelse stilling til holdbarheten i beskrivelser av den hindret ham i å innse den massive metodiske mest gruvekkende hendelse i Europa i det 20. svindel som gjennomsyrer hans bøker og at århundret. I denne forstand kan det hevdes at han dels fremstår som talerør for Hitler og Holocaust var oppe til doms i The Royal Court dels som en kosmetiker som prøver å skygge- of Justice. Sakens internasjonale utstråling og legge hans mest heslige sider og gjerninger. rekkevidde fremgikk av de jevnlige kommen- Det er imidlertid helt uforståelig hvis han tarer fra det internasjonale pressekorpset. Det trodde at han kunne tilbakevise påstanden er trolig første gang interesserte fra hele ver- om Holocaust-fornektelse. Han har siden den har fått adgang til rettsdokumentene og 1989 kategorisk hevdet at det ikke fantes gass- har kunnet følge utviklingen i en rettssak via kamre i Auschwitz og at det verken eksisterte internett. Det er fortjenstfullt at Irving og en plan for å utrydde jødene eller et dødsmas- hans medarbeidere sørget for at en stor del av kineri med dette formål.1 I et intervju i januar rettsdokumentene, inkludert de omfattende 2000 slo han fast at disse forhold ikke engang ekspertrapporter, mer enn 30 000 sider full- hadde fått en fotnote i hans siste bøker. stendige referater fra rettsforhandlingene og I rettsdokumentene, i rettsforhandlingene et stort antall kommentarer fra den interna- og i de mange intervjuer han har gitt, kan vi sjonale presse, ble lagt ut på internett. ane et kompleks av motiver for injuriesøks- målet: Han har beskrevet hvordan hans tidli- Hva var Irvings motiver? gere posisjon i forlagsverdenen er blitt drama- tisk svekket. Flere forlag har avslått å trykke Det særegne møtet mellom jus og politikk, tri- hans bøker i nye opplag, og de har avvist for- vialitet og katastrofe, fortid og fremtid og seri- slag om nye bøker. Her kan det registreres en øs historieforskning og historieforfalskning i viss desperasjon fra Irvings side. En fortsatt The Royal Court of Justice, reiser en rekke van- virksomhet som historisk skribent fordret at skelige problemer. Det første trekker i mysteri- han var i stand til å gjenvinne noe av sin tapte øs retning: Hva ønsket Irving å oppnå med sitt anseelse. Hans dragninger mot tilspissete søksmål? Trodde han virkelig at han kunne konfrontasjoner og mulighetene for å tilføye vinne? De påstander Irving ønsket å få kjent motparten sine kjente retoriske svingslag for døde og maktesløse, og som han mente hadde åpen scene, spilte også en rolle. I de forvent- påført ham store økonomiske tap, ble fremsatt ninger han uttrykte til rettssaken, utgjorde i Lipstadts bok Denying the Holocaust. The selve kampen et eget mål. Den var videre et Growing Assault on Truth and Memory fra 1993. middel ikke bare til å gjenerobre tapt ære, Det var primært følgende moment han fant men til et generaloppgjør med de akademiske ødeleggende for sin anseelse: historikerne: «I want to establish my superio- Fornektelsen av Holocaust fra slutten av rity over their historians. My intellectual 1980-tallet var spesielt farlig fordi Irving tidli- superiority and my expertise». Irving har gere hadde hatt en viss anseelse som historisk sannsynligvis også vært fristet av muligheten skribent. Han var en forsvarer av nazismen og til å bruke rettssalen som tribune for å utbre Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 112

112 samtiden 2 2002

kjernepunktet i sine politiske trosforestilling- representerte en inngående etterprøving av er: At det ikke eksisterte et systematisk forsøk hans kildebruk og metode, var han forsvars- på å utrydde jødene og at gasskamrene følge- løs. Dommen var knusende. Den slo fast at lig heller aldri har eksistert. Irving var rasist og antisemitt, at han var asso- Forsøket på å forene dette budskapet med siert med høyreekstremister og nynazister og påstanden om at han ikke var Holocaust-for- at han i sine historiske utlegninger vedva- nekter, og hans uttalte forventning om å bli rende og bevisst hadde forvrengt og manipu- oppfattet som en seriøs historisk publisist, var lert kildemateriale slik at det skulle tjene hans krevende. I siste instans var det dømt til å mis- ideologiske oppfatninger. Dette gjaldt særlig lykkes. I rettssakens sluttfase viste de kronis- hans framstilling av Det tredje rikes og Hitlers

David Irving har siden 1989 kategorisk hevdet at det ikke fantes gasskamre i Auschwitz og at det verken eksisterte en plan for å utrydde jødene eller et dødsmaskineri med dette formål.

ke rykninger i hans venstre hånd at han behandling av jødene. Endelig konstaterte hadde overvurdert egne krefter og undervur- dommeren at Holocaust-fornektelse var en dert motstanderens. Og medieoppmerksom- dekkende beskrivelse av hans oppfatning av heten hadde vist seg som et tveegget sverd. jødeutryddelsene. Irving anket dommen. Den Han befant seg sentralt, tidvis i sentrum av de 20. juli 2001 aviste appelldomstolen anken, og internasjonale massemedienes oppmerksom- dommen var rettskraftig. For Irving ble retts- het. Men de dominerende holdningene over- saken og dommen en profesjonell selvde- for ham var avvisende og fiendtlige. Mens han struksjon. Hans mangeårige spagat mellom tidligere hadde en posisjon hvor han kunne høyreekstremistisk propaganda og skinnseri- pendle mellom høyreekstremistiske miljøer øs forskning var kommet til en ende. og store deler av den liberale offentlighet, var Under rettsforhandlingene demonstrerte hans nedslagsfelt nå i hovedsak begrenset til Irving briljant intelligens og store retoriske høyreekstremistiske, rasistiske og antisemit- evner. Men både i dette forum, i de mange tiske miljøer. intervjuene, men først og fremst i hans taler i høyreekstremistiske sammenhenger, blir det En amatør i rettssalen tydelig at hans moralske habitus har alvorlige brister. Hans bagatellisering og latterliggjø- Da David Irving reiste injuriesøksmål i et for- relse av den jødiske tragedie vitner ikke bare søk på å gjenopprette en antatt tapt faglig om en person som er kognitivt blind, men anseelse, ba han indirekte om en evaluering – som også er immun overfor menneskelige om å få sine publikasjoner faglig kritisk lidelser. Hans smakløse uttalelser om kata- gjennomlyst. Han fikk det han ba om. strofal menneskelig erfaring tyder på et Stilt overfor forsvarets ekspertrapport, som sterkt, barnslig behov for å sjokkere. Det kan Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 113

samtiden 2 2002 113

synes som om det var tilfeldigheter som førte pensere ved overlegen sakkunnskap og intel- til at Irving startet en karriere som historisk ligens. Kontrasten mellom forsvarets tallrike publisist. Han ble nektet opptak i Royal Air og vel organiserte stab og Irvings ensomme Force på medisinsk grunnlag. Dersom han figur, vekket ubehag hos mange tilstedevæ- hadde passert denne testen, ville verden kan- rende i rettssalen. Den virket støtende på dype skje ha hørt like lite til ham som til hans to forestillinger om likhet og rettferdighet. eldre brødre, som begge gjorde karrierer i fly- våpenet. Irvings reaksjon på avslaget ble Forsvarets strategi bestemmende for hans senere profesjonelle løpebane. Han dro til Ruhr, ble stålarbeider i Det var trolig tre hovedgrunner til at forsvaret et år i en av Thyssens fabrikker hvor han traff mobiliserte så store ressurser for å avvise en som hadde opplevd bombingen av Irvings søksmål. For det første sto mye på Dresden. Dette var opptakten til hans første spill; forskernes ytringsfrihet, merkesteiner i bok i 1963: The Destruction of Dresden, som den historiske bevissthet etc. Videre var sær- umiddelbart ble en bestselger. Irvings harde trekk ved den britiske injurielovgivning og kritikk av de alliertes krigføring skaffet ham rettspraksis på dette området av sentral betyd- sympati og kontakter med personer som ning. Britiske forlag har gjentatte ganger hadde hatt forbindelser med de innerste avslått å utgi, eller har modifisert innholdet i, maktsirkler i Det tredje rike. Disse personene, bøker som tidligere har vært publisert i USA, som hadde befunnet seg like under toppsjik- av frykt for injuriesøksmål. Det som skjedde tet i stats- og partihierarkiet, stilte dokumen- med John Lukacs’ bok, The Hitler of History, ter til Irvings rådighet som ingen historiker kan tjene som eksempel. I bokens første utga- tidligere hadde hatt tilgang til. ve, som ble publisert i New York i 1998, rettet Hjernen bak forsvarets strategi var Lukacs knusende kritikk mot flere av Irvings Anthony Julius, jurist med et forfatterskap bøker. Irving svarte med å bebude injuriesak som omfatter T.S. Eliot og antisemittisme, lit- både mot forfatter og forlag dersom den ble terære former og moderne kunst. Den opera- utgitt i Storbritannia. Da den ble publisert i tive del av forsvaret var overlatt en av 2001 var kritikken enten fjernet eller sterkt Englands fremste skrankeadvokater, Queen’s modifisert. Counsellor Richard Rampton. Ved siden av Da Macmillan Publishers i 2001 skulle utgi disse to stjerneadvokatene talte forsvarets lag en bok basert på en konferanse med tittelen ytterligere tre fremragende jurister, syv histo- Remembering for the Future 2000. The Holocaust rikere og samfunnsforskere samt sekretærer in an Age of Genocide,fikk hensynet til injurie- og dataspesialister. Til sammen var forsvarets loven igjen innvirkning på innholdet i boken. stab rundt 20 personer. Israel Charny, direktør for The Institute on the Irving førte saken selv og uten noen form Holocaust and Genocide i Jerusalem, ble anmo- for assistanse i rettssalen. De to partenes res- det av forlaget om å skrive om et bidrag om surser var således preget av en iøynefallende Holocaust-fornektelse og -fornektere, fordi asymmetri. Irving manglet ressurser til å kon- det kunne utløse injuriesøksmål. Forlaget kurrere med motpartens veldige oppbud av begrunnet anmodningen med referanse til ekspertise. Men den ubalanserte situasjonen Irving-prosessen. Charny nektet og boken ble passet også godt for hans selvbilde og selvpre- publisert uten hans bidrag. Etter at rettssaken sentasjon. Han yndet å fremstille seg som var ferdig, omarbeidet Richard Evans sin amatørhistoriker og amatørjurist i kamp mot ekspertrapport for publisering. Den ble utgitt en massiv og dobbel overmakt. Denne under- i USA under tittelen Lying About Hitler. legenhet i ressurser mente han å kunne kom- Heinemann kjøpte opprinnelig rettighetene Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 114

114 samtiden 2 2002

til manuskriptet i Storbritannia, men etter en kritisk analyse av Irvings produksjon: David viss betenkningstid annullerte forlaget Irving, Hitler and Holocaust Denial på 740 kontrakten av frykt for injuriesøksmål fra sider. På grunn av denne rapportens sentrale Irving. Evans har ennå ikke lykkes i å finne et betydning for utfallet av rettssaken og for britisk forlag som er villig til å løpe den risiko dens langt mer vidtrekkende konsekvenser, er som publisering innebærer. Eksemplene viser det nødvendig å sitere fra en sammenfattende at forsvaret måtte forholde seg til en injurie- utlegning: lovgivning og en rettspraksis som setter sterke begrensinger for forskernes ytringsfrihet. Til Penetrating beneath the confident surface of his sist var Irving en vanskelig motstander å ned- prose quickly revealed a mass of distortion and kjempe på grunn av hans store detaljkunn- manipulation in every issue we tackled that was skap på det relevante felt og hans betydelige so tangled that detailing it sometimes took up retoriske evner. many more words than had been devoted to it in Lipsets og Penguins advokater bestemte Irving’s original account. Unpicking the eleven- seg på et tidlig tidspunkt for at de ville legge page narrative of the anti-Jewish pogrom of the opp forsvarsstrategien som om det skulle so-called Reichskristallnacht in Irving’s book dreie seg om en kompleks økonomisk sak Goebbels: Mastermind of the Third Reich` and som involverte de størst tenkelige summer. tracing back every part of it to the documentati- Med et slikt utgangspunkt, og hvor så mye on on which it purports to rest takes up over sto på spill, måtte absolutt alle spørsmål og seventy pages of the present Report. A similar detaljer undersøkes til bunns («You don`t knotted web of distortions, suppressions and leave any stone unturned»). De besluttet også manipulations became evident in every single at overlevende fra Holocaust ikke skulle instance which we examined. We have not supp- føres som vitner. Begrunnelsen var både at de ressed any occasion on which Irving has used etter så lang tid ville ha forskyvninger og feil accepted and legitimate methods of historical i sine erindringer og at det ville være ufor- research, exposition and interpretation: there svarlig å utsette dem for Irvings hensynsløse were none. kryssforhør. The discovery of the extent of Irving’s disregard Kjernepunktet i forsvarsstrategien var den for the proper methods of historical scholarship tunge samfunns- og historievitenskapelige was not only surprising but also deeply shoc- armatur som ble kjørt frem i form av eksper- king. As this Report will show, it goes well trapporter fra noen av de største autoriteter beyond what Lipstadt alleges. I was not prepa- innen sine felter. Flere av disse rapportene red for the sheer depths of duplicity which I hadde dimensjoner som middels store bøker. encountered in Irving’s treatment of historical Christopher Browning forfattet en framstil- sources, nor for the way in which this dishones- ling om iverksettelsen av The Final Solution, ty permeated his entire written and spoken out- Robert John van Pelt om dødsmaskineriet i put. It is as all-pervasive in his early work as it is Auschwitz, Heinz Peter Longerich om den in his later publications.2 nasjonalsosialistiske utryddelsespolitikk over- for jødene og Hitlers rolle i denne, Roger De to historikerne Irving innkalte, diplomati- Eatwell om Irving og høyreekstremistiske historikeren Donald Watt og militærhistorike- grupper, Hajo Funke om hans forbindelse ren John Keagan, avslo å fremstå som hans med nynazistiske grupper og Holocaust-for- vitner, til tross for at de tidligere hadde gitt nektere i Tyskland, Brian Levi om forbin- hans bøker betinget positiv omtale. De ble delser med nordamerikanske «hatgrupper», deretter innkalt av retten. Begge distanserte og til sist Richard J. Evans med en inngående, seg fra Irvings oppfatning om Holocaust. otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 115 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 116

116 samtiden 2 2002

Keagan karakteriserte den som pervers. Ingen Hvordan kunne en historisk skribent, som av dem hadde innvendinger mot Evans’ kon- systematisk forfalsket og manipulerte sitt kil- klusjoner. Forsvaret bidro til å marginalisere demateriale, oppnå slik suksess? Spørsmålet disse vitnene ved å ikke krysseksaminere har vidtrekkende implikasjoner. Det berører dem. Irving kunne oppnå tilsynelatende små den kritiske standard og forrådet av relevant seire ved å sette noen av forsvarets eksperter sakkunnskap i forlagene, i massemediene og i fast i spørsmål om betydningsløse detaljer. deler av historiefaget. I et åpent, liberalt sam- Men hans søksmål sto og falt med at han funn må det være rom for Irvings meninger, kunne pulverisere Evans’ rapport, slik han selv om de er anstøtelige og krenker følelsene hadde bebudet på sin hjemmeside. Forsvaret til mennesker som har vært utsatt for ufatteli- valgte ut 19 komplekser av historiske hen- ge lidelser. Men når seriøse forlag utgir bøker delser i Det tredje rike fra Evans’ rapport som som presenteres som empiriske beskrivelser basis for Ramptons krysseksaminasjon. Her av historiske forhold, men viser seg å romme var Irving hele tiden på defensiven. Hans seks systematiske fortegnelser og manipulasjon dager lange krysseksaminasjon av Evans med kildematerialet, brytes et viktig tillitsfor- var rettssakens definitive høydepunkt. hold mellom forlag og leser. Dommeren har sammenfattet resultatet av Det er viktig å understreke at disse utgi- denne intense konfrontasjon slik: «In the velsene fortsatte i mer enn ti år etter at Irving course of his prolonged cross-examination, var blitt diskreditert av fremtredende tyske, Evans justified each and every one of the cri- britiske og amerikanske historikere. Med en ticisms on which the Defendants have kombinasjon av enkle problemstillinger, tilsy- chosen to rely». nelatende sensasjonelle opplysninger og hard kritikk av de alliertes krigføring under andre Irvings suksess og verdenskrig, har Irvings bøker åpenbart truf- forlagenes ansvar fet en viss stemning hos det angloamerikan- ske publikum. Kanskje har de høye opplag- Prosessen og dommen markerer et bunnivå i stallene bidratt til å suspendere forlagenes Irvings tap av anseelse fra begynnelsen av generelle krav og standard. Kanskje har for- 1990-tallet. Før den tid hadde han kunnet vise lagskonsulentene blitt forført av det høye til betydelige meritter. Han har publisert mer antall fotnoter i hans bøker. De andre instan- enn 20 bøker, flere av dem utgitt i en rekke ser og miljøer som kunne og burde spilt en land på prestisjetunge forlag, for eksempel kritisk og korrigerende rolle i forhold til inn- Macmillan, Penguin og Hodder and holdet i disse bøkene, har generelt ikke ivare- Stoughton i Storbritannia og Ullstein, tatt en slik rolle. Bare noen få publisister og Rowohlt og Knaus i Tyskland. Flere av bøkene journalister fremførte en grunnleggende kri- har havnet høyt oppe på bestselgerlistene. tikk og avslørte Irvings manipulasjon med Han har vært en etterspurt foredragsholder historiske kilder. Gitta Sereny, kjent blant over store deler av verden. Både presse, radio annet for boken Albert Speer. His Battle With og fjernsyn har viet hans bøker stor oppmerk- Truth, plasserer seg her i første rekke. Dette somhet. I flere tilfeller fikk han førstesides har medført at Irving har innledet injuriesak oppslag hos de seriøse engelske søndagsavi- også mot henne. sene. I Tyskland hadde han lenge adgang til tidsskrifter og magasiner som Quick, Stern og Historikernes rolle: kritikerne Der Spiegel. En gruppe engelske historikere bidro til å gi ham faglig legitimitet ved positi- Evans’ rapport representerer en spesiell utfor- ve omtaler av hans bøker. dring for historikerne fordi de må forventes å Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 117

samtiden 2 2002 117

ha spesiell kunnskap om de felter de kommer non-existant archival numbers, and (...) med faglige uttalelser om, og fordi en kritisk making up quotations.» årvåkenhet overfor brudd på allment aksep- Hugh Trevor-Roper plasserer seg også i terte forskningsprosedyrer og forskningsetikk denne gruppe. I en lengre omtale av Hitler’s utgjør – eller bør utgjøre – en viktig del av his- War, konstaterer han at Irving er langt mindre torikernes ethos. Historikerne kan, ut fra sitt original enn han selv tror og at han var mest forhold til Irvings publikasjoner, deles inn i upålitelig der han har egne oppfatninger. tre hovedgrupper: En gruppe med fremra- Trevor-Ropers grundige gjennomgang av gende forskningskompetanse innen Irvings Irvings kildearbeid munner ut i en klar kon- sentrale interessefelter foretok en inngående klusjon: Han forvrenger systematisk innhol- etterprøving av metode og kildebruk i hans det i kildene og hans metode er følgelig mest kjente bok, Hitler’s War,fra 1977. I leng- defekt! Denne forvrengning tjener til å re artikler, og på basis av en inngående doku- skjønnmale Hitler og til å belaste hans mot- mentasjon, felte de en knusende dom over standere. En innledende høflighetsfrase har hans bruk og misbruk av kilder og generelt imidlertid blitt tatt ut av sin sammenheng og over hans metode. Samtlige hevdet at Irving blitt brukt, eller misbrukt både av Irving og forvrengte og manipulerte kildematerialet for hans forsvarere til å formidle det feilaktige å underbygge sine ideologiske oppfatninger. inntrykk at Trevor-Roper går god for bokens De mest fremtredende av de historikere som faglige standard: «No praise can be too high allerede på slutten av 1970-tallet avslørte for his indefatigable scholarly industry». Men Irvings metodiske svindel var Martin Broszat, Trevor-Roper er selv skyld i at hans utsagn direktør for Institut für Zeitgeschichte i har kunnet misbrukes. Det er ingen logisk München og spesialist på Det tredje riket og sammenheng mellom hans uspesifiserte ros jødeutryddelsene og Charles W. Sydnor, for- og hans knusende kritikk. fatter av et grunnleggende arbeid om SS-sol- De fundamentale brudd på akseptert viten- dater. Broszats anmeldelse: «Hitler und die skapelig metode i Irvings tekster som noen Genesis der ‘Endlösung’» fra 1977, ble umid- historikere i denne gruppe påviste allerede fra delbart kjent og diskutert og har fått status av 1977 er blitt bekreftet av Evans’ inngående og en klassisk tekst om nasjonalsosialismen og omfattende analyse, som både utdyper og jødeutryddelsene. Sydnors anmeldelse fra utvider den tidligere kritikk. Hvordan skal 1979: «The Selling of Adolf Hitler: David leserne forholde seg til historiske fremstil- Irving’s Hitler’s War», synes ikke å ha vært like linger hvor forfatteren systematisk forvrenger godt kjent som Broszats artikkel. Senere har og manipulerer det kildematerialet han pre- Peter Hoffmann, ekspert på den konservative tenderer å bygge på? Med sin praksis har motstanden mot Hitler og 20. juli-attentatet Irving ødelagt alle forutsetningene for den til- og John Lukacs, kjent for sitt klassiske arbeid lit som må være kjernepunktet i forholdet om den siste europeiske krig 1939-1941, gjort mellom forfatter og leser. Don Guttenplan, gjeldende den samme oppfatning, basert på som har skrevet den beste framstilling om andre bøker av Irving. Lukacs hevder at rettssaken i London, hevder treffende at «almost all of Irving’s references (...) must be Irvings fremste problem er «his dishonesty». considered with caution» at Irving er «an apo- Bare historikere med inngående kjennskap logist, rehabilitator, and unrepentant admirer til de kilder han har benyttet, kan være i stand of Adolf Hitler» og at han har vært engasjert i til å vurdere hvilke elementer i hans tekster «twisting and manupulating documentary som tåler en faglig etterprøving og hvilke evidence (...) falsifying citations and referen- som springer ut av et utøylet ideologisk ces (...) inventing historical sources or printing engasjement. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 118

118 samtiden 2 2002

De ukritiske og de tvisynte forfatterskap representerer en ekstremvariant innen denne gruppen. Hans tese om at Irving En annen gruppe har generell kompetanse på er den fremste kildekritiker innen forskning- tysk og europeisk historie. Noen av gruppen en om Holocaust, overgår alle andre i mangel har forskningskompetanse på andre verdens- på kritisk standard. Han har senere trukket krig, men ingen på nasjonalsosialismen og tilbake denne oppfatningen. Holocaust. Denne gruppen består av John Gordon A. Craig lar seg ikke entydig plas- Keegan, militærhistoriker, Donald Cameron sere i disse to kategorier, men snarere i en Watt, fremtredende spesialist på forhistorien mellomposisjon. Han har, i likhet med til andre verdenskrig og Normann Stone, spe- Trevor-Roper, kommet med uttalelser som sialist på moderne europeisk historie m.fl. både Irving selv, og de som forsvarer han, har Disse har generelt gitt Irvings bøker positiv påberopt seg. Craig har skrevet en rekke over-

Kanskje har de høye opplagstallene bidratt til å suspendere forlagenes generelle krav og standard. Kanskje har forlagskonsulentene blitt forført av det høye antall fotnoter i hans bøker.

omtale, på samme tid som de har påvist visse siktsbøker om europeisk og tysk historie og metodiske svakheter. Irving berømmes for å om temaer innen tysk historie. Men han har ha funnet frem nye kilder, for suveren beher- liten, eller ingen forskningskompetanse på skelse av detaljer: «Irving as usual knows jødeutryddelsene. Hans oppfatning om more than anyone of the details ...» (John Irvings historiske produksjon er preget av en Keegan), sin arbeidskraft og store produksjon. viss tvetydighet og inkonsistens. Craig hevder Men samtlige er påfallende vage i spørsmålet at «Such people as David Irving (...) have a om bøkenes bidrag til historisk kunnskap og indispensable part in the historical enterprise, ingen har alvorlige kritiske innvendinger mot and we dare not disregard their views». Han deres historiefaglige standard. Norman Stones berømmer også Irvings store kunnskap om utbytte av Irvings Goebbels-biografi utlegges nasjonalsosialismen og hevder at Hitler’s War slik: «I learn a new dimension of petty nasti- fra 1977 er det beste verket om Andre ver- ness». Stone mangler imidlertid ikke bare en denskrig sett fra tysk side. Han kan da umulig kritisk standard i sin vurdering av Irvings kjenne standardverket i seks bind Das deutsche bøker. Han fører også sine lesere direkte bak Reich und der zweite Weltkrieg, redigert av lyset når han hevder at Irving ikke underslår Wilhelm Deist m.fl. og utgitt av at jøder ble drept eller døde i milliontall av de Militärgeschichtliches Forschungsamt i forhold som ble påtvunget dem. Freiburg. Han mener at Goebbels-biografien Stone kan ikke ha lest den boken han Goebbels. Mastermind of the Third Reich fra omtaler. 1996 frembringer mye nytt stoff om en per- Hans Fredrik Dahls utlegninger om Irvings son som var et av Hitlers viktigste politiske Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 119

samtiden 2 2002 119

instrumenter. Endelig hevder han at forskere generøs anmelder. I noen tilfeller har hans som er beskjeftiget med nasjonalsosialismen fasinasjon også suspendert hans kritiske stan- står i større gjeld til Irving enn de er villige til dard. Etter først å ha skrevet en meget positiv å innrømme («... to his energy as a researcher og ukritisk anmeldelse av Daniel Goldhagens and to the scope and vigor of his publicati- bok, Hitler’s Willing Executioners, så han seg ons»). Denne positive delen av Craigs vurde- senere nødt til å skrive en ny omtale, som i ring figurerer både på Irvings hjemmeside og realiteten innebar at han i stor grad trakk til- brukes av hans tilhengere for å gi historiefag- bake ein tidligere positive vurdering. lig legitimitet. Men Craig har mer å meddele. Evans konkluderer med at Irvings posisjon Han har en vesentlig kritikk, som verken for- har vært basert på at de som har omtalt hans midles av Irving eller hans forsvarere. Han bøker og gitt ham faglig legitimitet – med få påpeker at Irving benekter eller utelater unntak – enten har manglet tid eller kompe- gasskamrene i sine taler og bøker og at han tanse. Det kan tilføyes at noen åpenbart har ikke kan gjøre rede for hvor det ble av de manglet begge deler. europeiske jødene. Hans tese om at Hitler ikke visste om jødeutryddelsene er av en slik Historikernes og forlagenes art at beskrivelsen av Førerens holdninger og kritiske standard tiltak overfor jødene generelt ikke har trover- dighet. Craig konstaterer at Goebbels-biogra- Det er karakteristisk at den positive vurdering fien har klare svakheter og er langt mindre av Irvings arbeider kommer fra angloameri- vellykket enn Ralp Georg Reuths, Goebbels.The kanske historikere. USA har aldri vært okku- Life of Joseph Goebbels. The Mephistophelean pert, England siste gang i 1066. Ingen av de to Genius of Nazi Propaganda, som ble publisert samfunn har opplevd sivilisajonssammen- to år tidligere. Irving makter ikke å distansere brudd eller tilbakefall i autoritær retning. Med seg fra det materialet han skal tolke, noe som en slik bakgrunn kan noen intellektuelle tilla- forringer kvaliteten på analysene av sentrale te seg å leke med djevelen. Den katastrofale begivenheter. I noen tilfeller er teksten så tett- tyske historiske erfaring har medført at lan- pakket med detaljer at den er uforståelig. dets historikere er mer disponert for årvåken- Dersom Craigs tekst leses i sin helhet, er det het overfor dem som vil minimalisere eller intet grunnlag for å hevde at han går god for fornekte nazismens forbrytelser. En av de Irvings faglige standard. Men det er fraværet fremste tyske historikere – Jürgen Kocka – har av en gjennomført, konsekvent kritisk stan- utlagt denne mentale beredskap slik: «Im dard som gjør at Craigs vurdering kan mis- Licht unserer Geschichte und im nüchternen brukes. Han er vag når han hevder at forskere Vergleich kann man (...) wissen, was man innen dette felt står i gjeld til Irvings bøker. gehabt hat – und was man verlieren kann» [I Det er i det hele påfallende at ingen som har lys av vår historie og i nøktern sammenlig- en positiv vurdering av Irvings historiske ning, kan man (...) vite hva man har hatt – og arbeider har kunnet konkretisere hva han hva man kan tape.]3 I lys av Evans’ rapport skal ha bidratt med av substansielle innsikter kan det settes et spørsmålstegn ved den kritis- om nasjonalsosialismen. Men hvordan kan ke standard og den samfunnsetiske posisjon Irving ha en positiv innvirkning på andre for- til den gruppe historikere som har gjort gjel- skere når han selv manipulerer sine kilder for dende en positiv vurdering av Irvings historis- politiske formål? Dette er dokumentert av alle ke arbeider. Det er også grunn til å stille historikere i den første gruppen, bekreftet av spørsmål om hvor utbredt denne type ukritis- Evans’ inngående arbeid og direkte og indi- ke og uinformerte bokomtaler er i historiker- rekte støttet av Craig. Craig er kjent som en miljøene. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 120

120 samtiden 2 2002

Det overveldende flertall av historikere som torikerne står overfor spesielle forklarings- utgjør den tredje gruppe har betraktet Irving problemer, er dette kompleks av hendelser i som så uinteressant og useriøs at de har unn- prinsippet åpent for de samme forklaringsty- latt å ta offentlig stilling til hans arbeider. Det per som andre historiske fenomener. For å er sannsynlig at den knusende kritikken fra oppnå en best mulig forståelse av forholdet den første gruppe historikere, en kritikk som mellom det allmenne og det særegne ved har vært godt kjent innen det internasjonale Holocaust, er det nødvendig å sammenligne historikermiljø, har bidratt til å skape den med andre masseutryddelser. En åpen forsk- oppfatning at Irvings arbeider ikke var verd å ning, som stadig utvikler nye innsikter om beskjeftige seg med. Det er denne blanding av Holocaust, skal danne grunnlag for en tilbakelent taushet og ukritisk, positiv omtale sammensatt og differensiert historisk bevisst- som har gitt Irving og hans ulike forlag så het, hvor denne grunnerfaring skal utgjøre et fritt spill. sentralt, om ikke nødvendigvis dominerende, Det er interessant å konstatere at den kras- referansepunkt. De moralske slutninger som se, kompetente kritikken mot Irvings arbei- trekkes fra denne katastrofale erfaring skal der lenge var uten betydning for hans posi- være forbeholdt formål av høyere rang og av sjon i massemediene og forlagene. Det er universell karakter. Universelle menneskeret- selvfølgelig legitimt for forlagene uteluk- tigheter står her i sentrum. Denne posisjon kende å fremheve de positive vurderingene i deles av de aller fleste historikere innen dette reklamekampanjer. Det er imidlertid langt felt. mer problematisk dersom forlagene benytter 2. Holocaust som kollektiv erindring. Mens den samme selektive metode som basis for å den første retning tar utgangspunkt i vurdere utgivelser. Holocaust som realitet og dets betydning for den mentale beredskap overfor aktuelle sivili- Holocaust i vår historiske sasjonstrusler, har den andre en sterk konsen- bevissthet trasjon om den kollektive erindring om Holocaust. Den nazistiske masseutryddelse Når rettssaken i London har vekket slik inter- betraktes som kulminasjonspunkt i en årtu- esse og fått slike dimensjoner, er det fordi den senlang tradisjon med hat mot jødene. Daniel springer ut av kamp mellom ulike oppfat- Goldhagens Hitler’s Willing Executioners er ninger om Holocaust som realitet og erin- fundert på denne forestilling. Holocaust dringspolitiske posisjoner og retninger og representerer et handlingsmønster som ikke fordi utfallet får konsekvenser for styrkefor- kan forstås og ikke forklares. Det lar seg ikke holdet mellom disse. Dermed har den også all- innordne i den europeiske utvikling og ligger menn betydning for spørsmålet om hvilken derfor i en viss forstand utenfor historien: plass og betydning Holocaust skal ha i vår his- «Auschwitz can not be explained nor can it be toriske bevissthet. visualized. Whether culmination or aberrati- 1. Holocaust som historisk realitet. En første on of history: the Holocaust transcends histo- retning er kjennetegnet av en tett og kom- ry».4 Retningen opererer med en rangordning pleks forbindelse mellom Holocaust som his- av de ulike folkegruppers lidelser med den torisk realitet og som moralsk referansepunkt jødiske katastrofe på det høyeste trinn. Å – mellom forskning og historisk bevissthet. sammenligne Holocaust med andre masseu- Jødeutryddelsene hadde unike trekk, men tryddelser oppfattes som utillatelig og i verste både sigøynerne og armenerne var utsatt for fall som et svik mot jødisk historie: «It is a en likeartet utryddelsespolitikk. Holocaust var betrayal of Jewish history to make compari- en menneskeskapt katastrofe, og selv om his- sons».5 Vitneutsagn fra overlevende tillegges Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 121

samtiden 2 2002 121

en spesiell status sammenlignet med andre lagt for stort beslag på disse samfunns erin- kildetyper. Mens forskningsbasert kunnskap dringskapasitet. Det innvendes at massemord streber etter å gi et komplekst og mest mulig som har rammet andre folkegrupper, og som virkelighetsnært bilde av fortiden, er den kol- også burde ha hatt en plass i vår erindring, er lektive erindring preget av fast strukturerte blitt marginalisert. Videre hevdes det at erin- myter og trosforestillinger. En oppfatning av dringen om Holocaust, spesielt i USA, har blitt fortiden som er sterkt basert på kollektiv erin- både politisk manipulert og trivialisert, etter- dring vil derfor disponere for dogmatiske og hvert som den har blitt en del av den kom- intolerante holdninger. Det er også tilfelle mersielle populærkulturen. Endelig beskyldes med denne retningen. Fremtredende jødiske den for å misbruke erindringen om en av his- intellektuelle er blitt utsatt for stigmatisering toriens største tragedier til politiske formål. og utestengning. De mest kjente eksempler er Bak denne dyptgripende kritikk ligger det en Hannah Arendt, Raul Hilberg og Arno Mayer, bekymring for at en stadig ekspanderende og som alle flyktet fra den nazistiske statsterro- politisk manipulert erindring skal fremprovo- risme. Denne retningen har sitt tyngdepunkt i sere en ny antisemittisk bølge. Det er ikke tvil visse jødiske organisasjoner i USA, med the om at Holocaust som historisk realitet har en Anti-Defamation League i en toneangivende sentral plass i denne retningens tenkning. rolle. Selv om Deborah Lipstadt ikke entydig Men denne tenkningen er i liten grad ekspli- kan plasseres i denne retning, har hun åpen- sert. Den har heller ikke noen klare syns- bart sterke identifikasjoner med den. punkter på hvordan denne erfaringen skal 3. Kritikk av erindringsaktivisme. Både reflekteres i vår historiske bevissthet. Den har holdninger og praksis innen den erindrings- derved lagt seg åpen for at kritikken mot en aktivistiske strømning har fremprovosert en omseggripende Holocaust-erindring adopte- reaksjon, som utgjør den tredje hovedretning. res og misbrukes av Holocaust-fornekterne.

Det er denne blanding av tilbakelent taushet og ukritisk, positiv omtale som har gitt Irving og hans ulike forlag så fritt spill.

I likhet med den andre retningen er også Den seriøse kritikken mot den erindringsakti- denne konsentrert om den kollektive erin- vistiske retning er i første rekke blitt profilert dring om Holocaust, dens karakter og rolle. i Peter Novicks bok The Holocaust in American Den kritikk som fremføres innen denne Life fra 1999. Men den fremtrer også i en strømningen, rommer følgende hovedmo- rekke andre bøker og artikler, primært i USA menter: Erindringen om Holocaust har fått en og Storbritannia. for dominerende plass i de vestlige samfunn. Den mest ekstreme kritikk er framført Gjennom forskningsinstitusjoner, museer, fil- av Norman Finkelstein i hans bok fra 2000, mer, fjernsynsserier, bøker og artikler er det The Holocaust Industry. Reflections on the Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 122

122 samtiden 2 2002

Exploitation of Jewish Suffering. Den innehol- grupper. De ønsker å rehabilitere mellom- der elementer av velfundert kritikk av politisk krigstidens fascisme. For å oppnå dette må de misbruk av Holocaust i USA og Israel. Men utradere den mest belastende handling som Finkelsteins angrep på visse jødiske organisa- knyttes til nazismen: jødeutryddelsene. De sjoner er så voldsomme, og framføres i et så må fornekte den historiske hendelse og for- aggressivt språk, at andre kritikere – blant trenge den fra erindringen. andre Peter Novick – har markert en klar dis- 5. Postmodernistene. En postmodernistisk tanse. Han karakteriserer boken som en oppfatning om Holocaust ble markert i en besettende tirade. Den anerkjente Harvard- debatt i tidsskriftet History and Theory i 1994- historikeren og Tysklands-eksperten Charles 1995. De viktigste bidragene i debatten er S. Maier hevder at bokens språk og grunntone senere utgitt i samleverket The Postmodern stimulerer fordommer og voldelige tilbøyelig- Reader, redigert av Keith Jenkins i 1997. Det heter. Denne tese bekreftes i det minste delvis grunnleggende spørsmål som debatten kret- ved at Finkelsteins oppfatninger har blitt set om, var om det fantes grenser for hvilke brukt til å underbygge antisemittisk propa- framstillinger som kunne presenteres om ganda i de tyske høyreekstremistiske avisene Holocaust. Kunne helt ulike beskrivelser av National-Zeitung og Junge Freiheit. Det er også det samme fenomen ha samme gyldighet? blitt påvist alvorlige faktiske feil i boken.6 Felles for de postmodernistiske deltakerne var 4. Fornekterne. De tre første retningene har at de forkastet oppfatningen om fortiden som et grunnleggende fellestrekk: Selv om tyngde- tidligere realiteter. Med dette utgangspunkt punktet varierer, er de alle både opptatt av fremsto historiefagets klassiske mål: En mest Holocaust som historisk realitet og den betyd- mulig virkelighetsnær beskrivelse av fortiden ning denne erfaring skal ha i vår erindring og basert på kritisk studium av kilder og annet historiske bevissthet. Dette gjelder ikke for en empirisk materiale som en ren fiksjon. fjerde og femte retning: Den som bestrider at Språket impliserer et begrenset utvalg av nar- det fant sted en systematisk utryddelse av de rative arrangement, som har avgjørende inn- europeiske jøder og den postmodernistiske virkning på tolkningene av fortiden. retning. Fornekterne, med et vidt spekter av Tolkningene utlegges også som funksjoner av varianter, vil utradere Holocaust både fra his- estetiske, ideologiske og politiske legitime- torien og fra erindringen. Postmodernistene ringsbehov i samtiden og endres følgelig sam- stiller seg likegyldige både til historien og men med disse. Det finnes ingen kriterier for erindringen. Fornektelse av Holocaust fram- å avgjøre om én tolkning er mer gyldig enn trer i mange varianter. Men følgende teser er andre. Denne variant av den postmodernistis- felles for de fleste: Det eksisterte ikke et pro- ke vitenskapsoppfatning skiller ikke mellom gram eller en plan for å utrydde de europeis- beskrivelser av saksforhold og mer omfat- ke jøder. Det fantes ikke gasskamre som ble tende tolkninger.7 brukt til å drepe et stort antall jøder. Det ble Det finnes et dypt skille mellom de fire før- drept et visst antall jøder, slik tilfellet var også ste av disse retningene og den postmodernis- med andre folkegrupper. Men de døde som tiske på et vesentlig område. De første forut- følge av krigssituasjonen: De var ofre for hev- setter alle at det til en viss grad er mulig å naksjoner fra lokalbefolkningen i de ulike øst- rekonstruere tidligere hendelser og situasjo- europeiske land, fra SS-avdelinger som hand- ner. Dette gjelder også Holocaust-fornekter- let på egen hånd og som følge av hardt arbeid, ne, selv om de bevisst og ubevisst manipulerer underernæring og sykdom i konsentrasjons- kildematerialet som berører jødeutryd- leirene. Fornekterne har som regel rasistiske delsene. Postmodernistenes front mot empi- holdninger og er assosiert med nynazistiske risk basert kunnskap og deres ekstreme rela- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 123

samtiden 2 2002 123

tivisme står her i en særstilling. Den postmo- den internasjonale presse fortsatt høy. Men ut dernistiske tese om at alle beskrivelser i prin- fra antall intervjuer kan det konstateres at sippet er like gyldige har imidlertid gitt rom han fortsatt har evne til å fascinere. På basis og legitimitet til fornekterne. av Deborah Lipstadts triumfferd over store Rettssaken mellom Deborah Lipstadt og deler av verden etter at dommen falt, og de David Irving sprang ut av dynamikken reaksjoner hennes taler har medført, kan en mellom den erindringsaktivistiske retning og forvente, og frykte, at den erindringsaktivis- den som vil fortrenge erindringen. Under tiske retning får enda mer vind i seilene. Det rettssaken var det en allianse mellom den er usannsynlig at prosessen og dommen får erindringsaktivistiske retning og den som noen innvirkning på historieforskningen om søker å utvikle en historisk bevissthet på basis Det tredje rike og Holocaust. Den frykt som av den kunnskap og de innsikter som utvikles har vært ytret om at dommen kunne innsnev- innen forskning og annen genuin søkende re historikernes problemstillinger og perspek- orientering. Fornekterne mente – i det minste tiver virker ubegrunnet. Rettssaken har heller delvis – å kunne påberope seg støtte fra kriti- ikke frembrakt ny kunnskap om Holocaust. kerne av erindringaktivistene. På Irvings Den realhistoriske kunnskap i ekspertrappor- hjemmeside omtales Finkelsteins bok som tene var primært en systematisering av viten «back-hand defence of David Irving». Den og innsikt fra nyere forskning. postmodernistiske retning har ikke gjort seg Siden realhistoriske spørsmål – direkte og gjeldende i massemediene. indirekte – sto så sentralt, burde prosessen i London aldri ha funnet sted. I stedet for å Rettssakens betydning mobilisere rettsapparatet og en arkaisk injuri- og rekkevidde elov, burde Irving ha besvart Lipstads påstan- der med argumenter. Men når først injurie- Under rettssaken sto spørsmålet om hvordan søksmålet ble reist, og kom til realitetsbe- David Irving hadde beskrevet jødenes skjebne handling, sto mye på spill. Dersom Irving i Det tredje riket i sentrum. I hvilken grad og hadde vunnet rettssaken, kunne det ha fått på hvilken måte hadde han benektet eller for- vidtrekkende konsekvenser. For det første tiet Holocaust? Dette innebar at spørsmålene ville et slikt utfall ha medført en vesentlig inn- om hva som faktisk hadde hendt og hvilke skrenkning av forskernes normale frihet til å normer som gjelder for vitenskapelig forsk- beskrive og karakterisere samtidsfenomener. ning også fikk en sentral plass. Forsvaret la Det ville ha gitt Irving og hans meningsfeller her opp til en diskurs som i hovedsak plasse- et frirom i Storbritannia til å forfekte og utbre rer seg innenfor den første av de fem retning- oppfatningen om at den nazistiske stat verken er. Ekspertrapportenes dokumentasjon av planla eller iverksatte en utryddelsespolitikk Irvings systematiske fortegninger og forfalsk- overfor de europeiske jøder og at det følgelig ninger medfører trolig at skinnvitenskapelige heller ikke fantes gasskamre for dette formål. Holocaust-fornektere vil ha vanskeligere for å Adekvate karakteristikker av denne oppfat- få gjennomslag overfor forlagene og i masse- ningen ville kunnet møte nye rettslige sank- mediene enn tidligere. Rettssaken represen- sjoner. Det høyrepopulistiske parti FPÖ i terte en markant innsnevring av Irvings utfol- Østerrike har i en årrekke systematisk delsesområde. Mens han tidligere var behand- anmeldt kritikere av dette partiet, og dets let med interesse og respekt i store deler av leder Jörg Haider for ærekrenkelser. Denne offentligheten, ble han nå gjenstand for hard praksis toppet seg etter at FPÖ i 2000 kom kritikk og avvisning. med i den østerrikske forbundsregjeringen. Etter rettssaken er den kritiske standard i Partiets vedvarende forsøk på å skremme Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 124

124 samtiden 2 2002

kritikere til taushet ved hjelp av rettsapparatet ninger og de rene ideologiske konstruksjoner ble internasjonalt kjent da politologen Anton på den andre siden, ville bli svekket. Dette ville Pelinka ble dømt for injurier i mai 2000. Han ha vært i tråd med den sentrale postmodernis- hadde hevdet at Haider hadde skjønnmalt tiske tese at det ikke finnes noen kriterier for å nasjonalsosialismen, bidratt til å anstendig- hevde at en beskrivelse av et fenomen er mer gjøre nasjonalsosialistiske posisjoner og opp- sann enn andre. En slik utvikling ville videre fatninger og påpekt at Haider hadde beskre- ha gitt fornekterne et betydelig større spille- vet utryddelsesleirene som ‘Straflager’. I den rom. En annen sannsynlig følge, dersom dom- rapport som ble utarbeidet på oppdrag av Den men hadde gått i Irvings favør, dreier seg om europeiske menneskerettsdomstol for å vur- Holocausts status som et moralsk referanse- dere hvordan den østerrikske regjering for- punkt. På basis av en omfattende forskning og holdt seg til de europeiske grunnverdiene, tenkning om Holocaust som historisk hendelse etter at FPÖ kom med i regjeringen, ble det og konkret realitet er det blitt trukket moralske rettet et kritisk søkelys både på partiets bruk slutninger av universell karakter. Erfaringene av injurieloven generelt og på dommen over fra Holocaust informerer om et sett av forhold Pelinka.8 I mars 2001 ble denne opphevet av som må bekjempes dersom det skal lykkes å en høyere rettsinstans. Disse hendelser gir en etablere betingelser for siviliserte atferdsstan- prøve på hvordan en injurielov i visse nasjo- darder mellom individer, folkegrupper og sta- nale og politiske sammenhenger kan brukes ter: rasisme, antisemittisme, stigmatisering og til å hindre en fri faglig og politisk menings- hat på etnisk grunnlag, etnisk rensing, masse- utveksling, og derved skape et frirom for høy- mord og genocid. reekstremistiske posisjoner og holdninger. Dersom retten hadde slått fast at Irving Videre kunne en fellende dom mot ikke benektet Holocaust når han hevdet det Lipstadt ha ført til at det viktige skillet mellom aldri hadde eksistert gasskamre i Det tredje legitime faglige motsetninger på den ene rike, kunne dette moralske referansepunktet side og mellom empirisk funderte oppfat- blitt svekket og muligens forvitret.

Noter 1 Fure 1997, s. 14-19. amerikansk, britisk, fransk, israelsk, italiensk, norsk, 2 Evans 2000,s. 19. svensk og tysk presse. 3 Kocka 2001,s. 17. 4 Wiesel, I, 1985, s. 158. Abrahamson, Irving (red.): Against Silence. The Voice and 5 Wiesel, III, 1985, s. 146. Vision of Elie Wiesel. Bd. I-III, Holocaust Library, New 6 Behrensen 2001,s. 15-43. York 1985 7 Kellner 1997, s. 397-412, Kansteiner 1997, s. 413-417 Behrensen, Arne: «The Holocaust Industry – Eine deuts- og Braun 1997, s. 418-433. che Debatte», i Ernst Piper (red.): Gibt es wirklich 8 Bericht 2000, s. 27-27. eine Holocaust-Industrie? Zur Auseinandersetzung um Norman Finkelstein,Pendo Verlag, Zürich 2001 Bericht von Martti Ahtisaari, Jochen Frowein und Marcelino Oreja.Paris 2000 Litteratur Braun, Robert: The Holocaust and Problems of Represen- tation,i Keith Jenkins (red.): The Postmodern History Det viktigste kildegrunnlaget for artikkelen er retts- Reader, Routledge, London 1997 dokumentene, referatene fra rettsforhandlingene, Broszat, Martin: «Hitler und die Genesis der anmeldelser av Irvings bøker og ca. 250 artikler fra ‘Endlösung’.Aus Anlass der Thesen von David Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 125

samtiden 2 2002 125

Irving», Vierteljahrhefte für Zeitgeschichte 25-1977 Kansteiner, Wulf: From exception to exemplum: the new Craig, Gordon A.: «Ein Volk von Antisemiten?», approaches to Nazism and the «Final Solution»,i Keith Die Zeit 10.5.96 Jenkins (red.): The Postmodern History Reader, Craig, Gordon A.: «The Devil in the Details», The New Routledge, London 1997 York Review of Books 19.9.96 Kellner, Hans: «‘Never again’ is now», i Keith Jenkins Das Deutsche Reich und der Zweite Weltkrieg. Bd. 1-6, (red.): The Postmodern History Reader, Routledge, Militärgeschichtliches Forschungsamt, Stuttgart London 1997 1979-1990 Kocka, Jürgen: Interventionen. Der Historiker in der öffent- Evans, Richard J.: David Irving, Hitler and Holocaust lichen Verantwortung,Vandenhoeck & Ruprect, Denial, upublisert manuskript, London 2000 Göttingen 2001 Evans, Richard J.: Lying about Hitler. History, Holocaust, Lang, Berel: «Is it possible to misrepresent the and the David Irving Trial, Basic Books, Holocaust?», i Keith Jenkins (red.): The Postmodern NewYork 2001 History Reader, Routledge, London 1997 Fure, Odd-Bjørn: Kampen mot glemselen. Lipstadt, Deborah E.: Denying the Holocaust: The Growing Kunnskapsvakuum i mediesamfunnet, Assault on Truth and Memory, Plume, New York 1993 Universitetsforlaget, Oslo 1997 Lukacs, John: The Hitler of History,Knopf, New York Goldhagen, Daniel Jonah: Hitler’s Willing Executioners: 1998 Ordinary Germans and the Holocaust, Little Brown, Menasse, Eva: Der Holocaust vor Gericht. Der Prozess um London 1996. David Irving, Siedler, München 2000 Grosse, Christina: Der Eichmann-Prozess zwischen recht Novick, Peter: The Holocaust in American life, Hougton und Politik. Peter Lang, Frankfurt am Main. 1995 Mifflin Company, New York 1999 Guttenplan, D. D.: «The Holocaust on Trial», The Atlantic Reuth, Ralf Georg: Goebbels. The Life of Joseph Goebbels: Monthly, februar 2000 The Mephistophelean Genius of Nazi Propaganda, Guttenplan, D.D: The Holocaust on Trial. History, Justice, Constable, London 1995 and the David Irving Libel Case,Granta Books, Syndnor, Charles S.: The Selling of Adolf Hitler: David London 2001. Irving’s Hitler’s War, Central European History, Bind Hoffmann., Peter: «Hitler’s Good Right Arm», The New XII, 2/1979 York Times, 28.5.89 The Irving Judgment. David Irving v. Penguin Books and Irving, David: The Destruction of Dresden, Holt, Rineheart Professor Deborah Lipstadt, London 2000 and Winston, New York 1964 Trevor-Roper, Hugh: «Hitler: Does History Offer a Irving, David: Goebbels: Mastermind of the Third Reich, Defence?», The Sunday Times 12.7.77 Focal Point, London 1996 White, Hayden: «Historical emplotment and the pro- Irving, David: Hitler’s War, Hodder and Stoughton, blem of truth», i Keith Jenkins (red.): The Postmodern London 1977 History Reader, Routledge, London 1997 Jenkins, Keith: The Postmodern History Reader, Routledge, London 1997 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 126

Ellen Mortensen Kultur og ukultur i Norges forskningsråd

debatt en unik sjanse til å ta opp til ny vurdering hvordan forskningen og ikke minst finansie- De fleste skjønner jo det lure i å holde seg inne ringskildene organiseres på i Norge. Mange med dem som deler ut godsakene. Dette kan fremstående forskningspolitikere og fagper- være årsaken til at vi ikke har nevneverdig soner har uttalt seg om evalueringen – for sprelsk maktkritikk og offentlig debatt i Norge. eksempel tidligere universitetsrektor Kaare Arnhild Skre om evalueringen av Norum i Dagbladet 12.1.02, universitetsrektor Forskningsrådet, Aftenposten 30.1.02 Arild Underdal i Uniforum 7.3.02 og professo- rene Øivind Andersen og Eivind Osnes i Dagbladet 18.3.02. De fleste støtter Sejersteds Er vi tjent med ett samlet forskningsråd i forslag om et differensiert finansierings- Norge? Kan vi oppsummere at dette system, og noen av dem argumenterer videre for en omorganisering av Forskningsrådet. eksperimentet, som startet i 1993 med Norges forskningsråd fokuserer på sin side opprettelsen av ett nasjonalt forsknings- hardnakket på konklusjonen i evalueringen, råd, virkelig ivaretar landets forsknings- som anbefaler å videreføre den nåværende oppgaver på beste måte? Eller kan det ordningen med ett forskningsråd. En slik løs- være som professor Francis Sejersted ning sikrer at Forskningsrådet også i fremti- den vil rå over brorparten av eksterne finan- sier i Forskerforum 9/2001: at finansie- sieringsmidler. På annet hold legges det vekt ringssystemet i dag er et monolittisk sys- på at evalueringen gir en utmerket analyse av tem, «en siste sovjetstat», der tette og Forskningsrådet, men at konklusjonen om å enhetlige miljøer bestemmer hvor bevare ett samlet råd ikke følger av analysen, pengene skal gå? og er feil. Her ønsker jeg å belyse en del spørsmål som i liten eller ingen grad har kommet opp i debatten til nå, spørsmål som brukere av «Skal man drive grunnforskning innen huma- Forskningsrådet føler på kroppen. De gjelder niora, har du i praksis bare ett sted å gå for å den kultur og ukultur som har utviklet seg skaffe penger, og det er til Forskningsrådet,» innenfor Forskningsrådet. sier Sejersted. I likhet med en stadig større gruppe fagpersoner gjør han seg til talsmann Den tause forskeren for et mer differensiert finansieringssystem. Forskeren på grunnplanet har vært påfallende Det vil kunne bidra til å fremme nyskaping og taus i debatten til nå. Få eller ingen påtar seg mangfold, og samtidig motvirke makt- ansvaret for å målbære kritiske holdninger til sentrering og ensretting i forskningen. tingenes tilstand i Forskningsrådet. En uhel- Etter evalueringen av Norges forsknings- dig følge av tausheten er at NFR-byråkrater og råd (NFR) som nylig ble utført av det interna- oppnevnte fagpersoner i Forskningsrådet har sjonale konsulentfirmaet Technopolis, har vi fått dominere debatten om rådets rolle i det Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 127

samtiden 2 2002 127

norske samfunnet. Nesten uten unntak støtter hos de som bestemmer?» Etter en lang tenke- disse aktørene status quo. pause, som det fremgår av intervjuet, avviser Fra mitt ståsted som universitetsansatt pro- Engelstad en slik påstand idet han sier: «At fessor kan jeg rapportere om en stadig økende noen skulle falle i unåde på grunn av kritikk frustrasjon i møte med Forskningsrådet som av Forskningsrådet, er ukjent for meg.» Noen organisasjon og kultur. Forskere og fagansat- vil mene at svaret avdekker en viss unnfallen- te, som utgjør den største brukergruppen for het i forhold til et vanskelig problemfelt. Norges forskningsråd, er gjennomgående Kanskje burde Engelstad som maktutreder svært misfornøyde, først og fremst med de hatt mot til å gjennomføre en seriøs studie av rammevilkår grunnforskningen tilbys under maktforholdene i Forskningsrådet. det nåværende regimet. Fra brukerens Forskernes manglende deltakelse i debat- perspektiv oppleves Forskningsrådet iblant ten har alvorlige følger for Norge som forsk- som et kafkaesk univers. ningsnasjon. Tausheten bidrar til å forringe Mange føler avmakt i møte med en kultur kvaliteten på forskningsdebatten. som minner lite om en opplyst organisasjon i forskningens tjeneste. Forskningsrådet prio- En usunn kultur riterer systematisk forskning som fra De statlige forskningsmidlene som politisk og byråkratisk hold defineres som Forskningsrådet disponerer, er i prinsippet et «nyttig» og «anvendbar». En rendyrket instru- middel til å fremme forskning av høy kvalitet mentell holdning til forskningen er like og sikre Norges posisjon som kunnskapsna- skadelig for Forsknings-Norge som for den sjon på en internasjonal forskningsarena. enkelte forskeren. Forskningsrådets grunnleggende vurderings- Problemet er at de fleste på grunnplanet prinsipp ved fordeling av midler er et «peer- vegrer seg for å ytre seg om dette og andre review»-system. Dette prinsippet tilsier at for- temaer. Ikke fordi de mangler velbegrunnede skere på grunnivå aksepterer at utvalgte for- argumenter, men fordi det medfører stor risi- skere på deres egne fagfelter i inn- og utland ko å uttale seg kritisk om organisasjons- vurderer søknader og innvilger tildelinger på kulturen i NFR – risiko for å bli forbigått faglig grunnlag. En avgjørende forutsetning eller utestengt ved fremtidige tildelinger. for at systemet skal fungere, er at det består et Organisasjonsmakt har en egen evne til å tillitsforhold partene imellom. En slik tillit er forsvare seg selv ved å støte fra seg avhengig av at det bare er ledende fagpersoner elementer som oppleves som truende eller i fagmiljøene som innehar de viktige komité- undergravende. og styrevervene. I dag er det ikke alltid slik. Maktutreder Fredrik Engelstad blir i et Formange fremstår det i dag totalt uvisst hvil- intervju med Jan Zahl i Forskerforum 3/2002 ke kriterier som gjelder for utvelgelsen av konfrontert med følgende spørsmål: «En kri- disse fagpersonene. Det kan se ut som om tikk av makta i forskningsrådet som går igjen Forskningsrådet fungerer som et alternativt –i det minste seint på kvelden eller trygt bak karrièreløp for enkelte fagpersoner, og i noen kontordøra – er at man må være inne med de tilfeller som et substitutt for en forskerkarriè- riktige og viktige folkene i systemet for å få re. Videre har det innenfor visse programmer støtte til sine forskningsprosjekter. Men selv utviklet seg en tendens til å la utenomfaglige om enkelte til tider har insinuert at hensyn – primært formelle og uformelle nett- Forskningsrådet er et fåmannsvelde som hjel- verksstrukturer – tillegges større vekt enn per seg og sine opp og fram, er det ingen som dokumentert, faglig kompetanse for å innha står fram offentlig med en slik kritikk. verv i Forskningsrådet. Innenfor enkelte pro- Kanskje fordi de er redde for å falle i unåde grammer er det mulig, ved hjelp av en Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 128

128 samtiden 2 2002

rudimentær nettverksanalyse, å knytte perso- klagerett i dagens system. Ikke får søkere til- ner og tildelinger av forskningsmidler til et gang på noe skriftlig materiale, og ikke får lite og ganske gjennomsiktig nettverk. Ved å søkere vite hvilke fagpersoner programmet finpolere prosjektsøknadene i et formidlende anvender som konsulenter. Denne mangelen språk, tilpasset et publikum som sitter inne på innsyn vekker ikke tillit til systemet og er med begrensede fagkunnskaper, er enkelte ikke en akademisk sammenheng verdig. blitt norgesmestre i genren «NFR-søknader». Åpen og konstruktiv kritikk burde være en Frustrasjonen på grunnplanet er særlig intergrert del av behandlingsprosessen på knyttet til det faktum at forskerne generelt en slik måte at søkeren får en læringseffekt, sett har liten eller ingen innvirkning på måten som han/hun i neste søknadsrunde kan forskningen styres på eller måten de statlige dra nytte av. midlene forvaltes på. Det maktfellesskapet Min tillit til Forskningsrådet er derfor som har oppstått mellom NFR-byråkrater og alvorlig svekket, for ikke å si knekket. de oppnevnte fagpersonene som innehar verv Samtidig vet jeg at jeg taler på vegne av mange i program- og områdestyrene, virker andre frustrerte forskere i min kritikk. Når ugjennomtrengelig for vanlige brukere. jeg nå velger å stå frem som enkeltperson med Man kan spørre seg med hvilken legiti- kritikken, er det fordi det dessverre ikke er mitet NFR-byråkrater selv har tilkjempet seg noen andre som tør å ta et offentlig oppgjør lønninger som kan overstige nivået i de fagli- med denne kulturen. ge stillingene. Det er en påfallende diskrepans mellom lederlønninger i forskningsadmin- A case study: kjønnsforskning strasjonen og lønningene i de faglige toppstil- For bedre å illustrere og belegge noen av de lingene. En slik diskrepans rammer forsk- påstander og de argumenter jeg fremsetter, vil ningen særlig hardt, fordi makt følger penger. jeg mer spesifikt rette et kritisk søkelys mot to Den skaper en uheldig ubalanse i makt viktige programmer som jeg kjenner godt til, mellom fagpersoner og byråkrater, og er med nemlig «Kjønn i endring» (1997–2001) og på å legitimere og sementere politisk og byrå- «Kjønnsforskning: Kunnskap, grenser, kratisk overstyring av forskningen. Det får endring» (2001-2007), som begge sorterer også følger for kulturen blant fagpersonene. I under området «Kultur og samfunn». De opp- forsøket på å tilkjempe seg makt i forhold til lysninger jeg fremlegger, er offentlig tilgjeng- adminstrasjon, forvaltning og politikere, elig materiale. Jeg bør opplyse at jeg ved siste omformes de fra fagpersoner til «byråkrater». utlysning for det nye programmet søkte om midler til å lede et større samarbeidsprosjekt Mangel på innsyn med en klar teoretisk-filosofisk profil. Evalueringsrapporten bemerket også at Søknaden fikk avslag. Videre inngikk jeg i en Forskningsrådet ikke tilfredsstiller dagens forskergruppe fra Bergen som fikk midler til krav til innsyn i og innflytelse på beslutnings- miljøstøtte for prosjektet «Sexual Difference – prosessen ved tildelinger. Dette er et spørsmål Beyond Constructionism» (1998-2001) under mange søkere engasjerer seg særlig sterkt i. programmet «Kjønn i endring». Jeg uttaler Etter å ha tilbrakt uker og måneder med å meg følgelig som en som befinner seg på inn- arbeide frem en søknad, er det frustrerende siden av kjønnsforskningsmiljøet i Norge. nok å få avslag. Verre er det å bli avspist med De to kjønnsforskningsprogrammene ble en fem minutters «tilbakemelding» pr. telefon opprettet som resultat av et politisk press fra fra en saksbehandler, som i tillegg ikke er kva- grunnplanet blant kvinnelige forskere, så vel lifisert til å gi faglig relevante kommentarer. som fra annet kvinnepolitisk hold. Enkelte av Søkere som får avslått sine søknader har ingen fagfolkene som innehar verv i disse program- Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 129

samtiden 2 2002 129

mene var i sin tid kvinner (og noen få menn) innenfor fagområdet kjønnsforskning. Den som var med på å kjempe frem program- andre har ifølge UiB-databasen «Forskdok» menes fagområde som et legitimt forsknings- publisert noen spredte artikler innenfor felt. Innehaverne burde være godt kjent med fagfeltet, og kan følgelig ikke kalles en undertrykkende maktstrukturer. Men det er ledende forsker innenfor fagfeltet. lite som tyder på at slik innsikt har hatt inn- I programstyret, som er satt til å forvalte og virkning på måten de selv har utøvd makt på tildele statlige midler på faglig grunnlag, har i programmene. altså ingen av de faglig oppnevnte medlem- mene toppkompetanse innenfor fagområdet. Programstyret Av de fire fagpersonene har én ingen kompe- Lederen av det foregående programmet, tanse, én har tvilsom kompetanse, én har «Kjønn i endring», som er en kvinnelig pro- (knapt nok) akseptabel kompetanse, mens fessor i historie ved Universitetet i Oslo, var bare én har dokumentert spisskompetanse på med i det opprinnelige programstyret for det området. Når det gjelder de to oppnevnte nye programmet. Vedkommende forfattet byråkratene, hevdes det ifølge avdelingslede- også, etter at det første programmet var avslut- ren i området Kultur og samfunn at de begge tet, det «Erfaringsnotatet» som dannet grunn- har forskningskompetanse på området. På lag for det nye programmet. Senere trakk hun den annen side er de ikke oppnevnt som fag- seg fra det nye programstyret. Imidlertid duk- personer, men er der for å tilfredsstille kravet ket hun opp som søker om tildeling av midler om ekstern, politisk representasjon. Ifølge innenfor det nye programmet. Søknaden ble programnotatet er ett av de viktigste temaom- innvilget, om enn noe beskåret. Et annet med- rådene for programmet nyere teorier om lem i det nye programstyret, en kvinnelig før- kjønn og seksualitet, for eksempel «Queer steamanuensis i engelsk litteratur fra Theory». Da er det et tankekors at det ikke er Universitetet i Tromsø, var i likhet med sist- oppnevnt én person med spisskompetanse på nevnte også med i programstyret for «Kjønn i dette temaområdet i programstyret. endring». De øvrige medlemmene av styret Samlet sett innebærer dette at for det nye programmet er en kvinnelig seni- Forskningsrådet ikke har maktet å sette sam- orforsker fra SINTEF i Trondheim, en mann- men et programstyre som består av fagperso- lig førsteamanuensis i psykologi ved ner som er ledende innenfor dette fagfeltet. Universitetet i Bergen, en mannlig professor Fraværet av dokumentert forskningskompe- fra Historiska institutionen ved tanse har alvorlige følger for tilliten til beslut- universitet. I programstyret finner vi også en ningene som er fattet i styret. At det slik sås ekspedisjonssjef i Barne- og familiedeparte- tvil om styrets kompetanse, er unødvendig, all mentet og en direktør ved Videnscenter for den tid det finnes mange toppkvalifiserte fag- ligestilling i København. personer som kunne ha fylt vervene. Av de seks medlemmene er det fire fagper- soner, to kvinner og to menn. Av kvinnene er Saksbehandlingen det bare én, nemlig styrelederen, som innehar Programmet «Kjønnsforskning: Kunnskap, utvilsom kompetanse – om enn ikke profes- grenser, endring» fikk til disposisjon vel 40 sorkompetanse – i kjønnsforskning. Av men- millioner kroner. I februar i år tildelte pro- nene er det ingen som har dokumentert gramstyret ca. 25 millioner kroner av pro- forskningskompetanse av betydning på fag- grammets midler. Ifølge Forskningsrådets området. Den ene er historiker med spesialfelt egne kilder gjenstår det ca. 10 -15 millioner innenfor makt- og demokratiforskning, og har kroner; neste utlysning skjer om ca. tre år. ifølge sin egen nettside aldri publisert noe Innen søknadsfristen 1.11.01 mottok Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 130

130 samtiden 2 2002

Forskningsrådet ifølge programmets nettside innvandrerkvinner, skeive praksiser osv. ca. 110 søknader. Behandlingen av søknadene En urovekkende stor del av personene som ble avsluttet 23.1.02, og tildelingene ble er tildelt midler, er gjengangere fra forrige kunngjort i begynnelsen av mars. I kunn- program,«Kjønn i endring». Halvparten av de gjøringen av tildelingene ble bare prosjektle- som har fått innvilget midler til større pro- derens navn offentliggjort. Navnene på de sjekter innenfor det nye programmet, fikk øvrige deltakerne i prosjektene, samt summen således også tildelinger over forrige program. de er tildelt, blir hemmeligholdt. Det er van- En av personene har sågar fått innvilget mid- skelig å forstå begrunnelsen for å tilbakeholde ler til to søknader fra det nye programmet. Det slik informasjon. kan synes urimelig når ca. 50 søknader — som Saksbehandlingen av søknader innenfor ifølge programmets nettsider er blitt vurdert programmet har vært fordelt mellom to per- som «meget god» eller «fremragende» — har soner i Norges forskningsråd. Den ene av fått avslag. saksbehandlerne er samtidig en av søkerne på Det virker som om programstyret har for- prosjektet «Den skeive vendingen», under søkt å innfri politisk motiverte krav om geo- ledelse av lederen ved Senter for kvinne- og grafisk spredning når de har tildelt midler til kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Dette de seks store samarbeidsprosjektene. prosjektet fikk innvilget midler av program- Universitetet i Bergen har fått ett prosjekt, styret. Før jul i 2001 fikk den samme saksbe- Universitetet i Oslo to, NTNU i Trondheim ett, handleren innvilget et doktorgradsstipend FORUT i Tromsø ett og Høgskolen i Agder ett ved NFRs fordeling av frie midler. prosjekt. Til tross for forsøk på spredning, er Da jeg i en telefonsamtale med en avde- likevel 10 av de 16 innvilgede søknadene loka- lingsleder i Kultur og samfunn gjorde henne lisert i Oslo. Når det er sagt, kan man spørre oppmerksom på at den ene saksbehandleren seg om andre krav, for eksempel om faglig figurerer som søker samtidig som hun relevant kompetanse, er tilstrekkelig doku- behandler halvparten av de konkurrerende mentert for alle lederne av prosjektene som er søknadene, fikk jeg som svar at vedkom- tildelt midler. Det registreres at sentrene for mende var «habilitetsklarert» av Norges kvinne- og kjønnsforskning ved både NTNU forskningsråd. og UiO er tildelt midler innenfor henholdsvis forskningsfeltene «homo/heteroseksualitet» Tildelingene og «Den skeive vendingen», uten at prosjekt- 16 av 110 søknader fikk innvilget midler lederne har dokumentert forskningskompe- under programmet «Kjønnsforskning: kunn- tanse på områdene. En slik tendens til å «null- skap, grenser, endring», dvs. 14,5 prosent. De stille» et forskningsfelt ved tildelinger er svært fleste prosjektene som fikk tildelinger kan beklagelig sett i lys av at Norge som forsk- defineres som samfunnvitenskapelige i en ningsnasjon streber etter å nå et internasjo- eller annen form, selv om de presenterer seg nalt kompetansenivå. som tverrfaglige prosjekter. Videre er det Et alvorlig problem som hefter ved de to bare ett av 16 prosjekter som er innenfor kjønnsforskningsprogrammene, er at søkna- humaniora. Ingen av prosjektene som er inn- der og personer i prosjekter med nær tilknyt- vilget midler har en utpreget teoretisk-filoso- ning eller forbindelser til Forskningsrådet fisk profil. Det ser ut som om programstyret eller programstyret, har en tendens til å vinne bare aksepterer teoretiske problemstillinger frem i søknadsprosessen. Lederen i område- dersom de sosiologiseres, det vil si vinkles styret for Kultur og samfunn er en av delta- mot en eller annen spesifikk sosial gruppe kerne på det innvilgede NTNU-prosjektet eller sosial praksis, som menn, barn, russiske «Når heteroseksualiteten må forklare seg» Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 131

samtiden 2 2002 131

som ledes av en av hennes kolleger ved sente- UiB, ved Institutt for samfunnsforskning ret i Trondheim. En annen deltaker i den og NOVA i Oslo. samme prosjektgruppen, har i likhet med de to sistnevnte arbeidsplass på samme senter. Hva nå? Vedkommede fikk innvilget et doktorgrads- Tiden er inne til å benytte seg av ytrings- sprosjekt under «Kjønn i endring» og er nå til- friheten til å protestere mot de rådende for- delt et postdoc.-stipend fra det nye program- hold innenfor Norges forskningsråd. Det met. Ellers har redaktøren i tidsskriftet handler tross alt om til sammen ca. 75 mil- Kvinneforskning (som sorterer under Kilden, lioner kroner av statlig bevilgede midler til to Forskningsrådets informasjonsbase), fått inn- store forskningsprogrammer. vilget midler til to større samarbeidsprosjek- ter på rad. Som redaktør i tidsskriftet etter- Det behøves en grundig opprydding innenfor fulgte sistnevnte den saksbehandleren i NFR Forskningsrådet og den ukulturen som har som fikk innvilget et doktorgradsstipend utviklet seg der. Slik systemet nå fungerer, er under «Frie midler», samt prosjektmidler fra NFR alt annet enn en demokratisk og åpen det nye kjønnsforskningsprogrammet. organisasjon som skal tjene forskningen i Slike tendenser var kanskje enda mer Norge. På kort sikt bør det opprettes alterna- påfallende i «Kjønn i endring», der flere dok- tive, private forskningsfond, samt et alterna- torgradsstipender ble tildelt programstyre- tivt statlig forskningsfond basert på deler av medlemmenes egne hovedfagsstudenter eller midlene fra oljefondet. Fondene bør adminis- søkere som de var oppnevnt som veiledere for. treres uavhengig av Forskningsrådet. Da vil En av disse hadde ett av de mannlige pro- man få flere muligheter til å søke om midler, gramstyremedlemmene som veileder på sitt og unngå den type maktsentrering som doktorgradsprosjekt. I tillegg satt et annet Norges forskningsråd er preget av i dag. programstyremedlem i doktorgradskomiteen Når forskningen i stadig større utstrek- og var annenopponent under disputasen til ning styres av næringsinteresser og politiske samme kandidat. Slik var programstyrekomi- interesser, sier det seg selv at prosjekter teen først med på å innvilge et prosjekt, for med forankring i humaniora har mindre deretter å godkjenne det fullførte prosjektet. sjanser til å vinne frem.Å beskjeftige seg med Noen vil mene at dette er en uheldig sammen- «uproduktiv» forskning, for eksempel med blanding av roller. I ettertid er vedkommende grunnleggende teoretiske problemstillinger, tildelt et postdoc.-stipend i «Velferds- blir av politikere og byråkrater ofte ansett programmet», som også sorterer under områ- som lite matnyttig og nærmest frivolt det Kultur og samfunn. Vedkommende har sammenlignet med forskning som kan fått midler til et prosjekt om homofile og selv- munne ut i resultater som lar seg omsette mord, ledet av et av styremedlemmene i det til profitt og politiske tiltak. nye kjønnsforskningsprogrammet. På lengre sikt mener jeg at Forsknings- Ellers virker det lett å etterspore logikken i rådet bør omorganiseres, og helst brytes opp tildelinger ved hjelp av selv enkle nettverks- i mindre enheter, som vil bli mer tilgjengelig analyser. I sentrum av slike nettverk kan vi for brukere enn Norges forskningsråd er tegne inn personene i programstyrene, samt det i dag. En slik omorganisering kan bare et knippe nøkkelpersoner ved Senter for gagne Norge som forskningsnasjon, kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet fordi vi ikke er tjent med den ensrettingen i Oslo og Senter for kvinne- og kjønnsforsk- av forskningen som NFR-kulturen og ning ved NTNU i Trondheim, kvinnelige den nåværende organisasjonsstrukturen ansatte ved Sosiologisk institutt ved UiO og bidrar til. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 132

Arne Melberg Nårfilosofi blir biografi

bokessay I Morgenrøden (Morgenröte) utnevner Nietzsche filosofens tenkning til dennes «ufri- villige biografi». Han tenker selv ofte person- Fra et filosofihistorisk perspektiv kan det lig, og prøver ut den mytiske selvbiografiens synes en smule perverst at det nettopp er form med Ecce homo. Som ventet har han fått 1800-tallets filosofikritikere – Kierke- et kobbel med biografer i hælene, og alle har gaard, Schopenhauer, Nietzsche – som forsøkt å få grep om det han selv ikke fikk vekker den største filosofiske interessen i sagt. Det begynte allerede med søsteren, som skrev to hagiografiske biografier. Den mest dag. Ingen av dem var akademisk virk- sannferdige versjonen kom for ca. 20 år siden somme som filosofer. Bør vi betrakte med Curt Paul Janz’ tre bind på nærmere dagens kommentarer og biografier som 3000 sider, som man trodde hadde snudd forsøk på å avvæpne kritikken, fange røm- hver eneste stein. Hvilket ikke hindret lingene og lede dem tilbake til de filoso- Joachim Köhler noen år senere fra å snu enda litt biografisk informasjon i en ny retning: fiske institusjonene? spør Arne Melberg. Målet var å avsløre «Zarathustras hemmelig- het», som skulle bestå i Nietzsches homosek- suelle eskapader. NårRüdiger Safranski i sin store • Joakim Garff Nietzsche-biografi fra 2000 kommer inn på SAK. Søren Aabye Kierkegaard. denne «hemmeligheten», gjør han pliktskyl- En biografi digst rede for det skrøpelige bevismaterialet – Gads forlag, København 2000 for deretter å distansere seg fra det: Tror man at seksuelle «hemmeligheter» kan forklare • Alastair Hannay filosofen og hans tanker, ligger man i virke- Kierkegaard. A Biography ligheten under for en av 1900-talets kjedelig- Cambridge University Press, Cambridge 2001 ste myter, nemlig forestillingen om seksualite- ten som individets sannhet. En myte som • Rüdiger Safranski dessuten innebærer en kinkig konklusjon: Nietzsche. Biographie seines Denkens Hvis filosofen bare hadde hatt orden på sex- Hanser Verlag, München 2000 livet sitt, ville han ikke behøvd å tenke sine filosofiske tanker. I denne presentasjonen vil jeg ta for meg tre I stedet skriver Safranski «tenkningens bio- ferske arbeider om Kierkegaard og Nietzsche. grafi», slik han tidligere har gjort det i ypper- Jeg skisserer noen posisjoner i det som begyn- lige bøker om Schopenhauer og Heidegger. ner å ligne en ny sjanger i tenkningen: den Boken om Nietzsche følger personbiografiens filosofiske biografien. store trekk, og henter inn detaljer fra den når Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 133

samtiden 2 2002 133

det er påkrevd for å kunne belyse det som er bare er en bok om Kierkegaard, men også om Safranskis interesse: Nietzsches tenkning. København og københavnerne i 1840-tallets Som så blir fremstilt på sine egne premisser, i «gullalder», inkludert dens litterære, religiøse sin tidssammenheng og i sine ettervirkninger. og politiske stridigheter. Siden Garff er en Dermed leverer Safranski et tungtveiende avspent og velformulert skribent som later til bidrag til den filosofiske biografien. Tidligere å ha komplett kunnskap om sitt stoff, er det har Ray Monk vært veiviser med sine bøker blitt en usedvanlig leselig og lesverdig bok, om Russell og Wittgenstein: Nylig kom også som også har vakt entusiasme i Danmark. Terry Pinkards store biografi om Hegel og det Kierkegaard laget selv en hel del reklame første nordiske bidraget i stort format: Joakim for den store «hemmeligheten» som motiver- Garffs 700 store sider om Kierkegaard, som te forfatterskapet, og som visstnok hadde med etter objektets initialer rett og slett heter SAK. familiens dystre historie å gjøre. Garff gjør selvsagt sitt ytterste for å tilfredsstille sin og Skrivingens biografi vår nysgjerrighet på hva det er Kierkegaard Tidligere har Garff skrevet den fine avhand- viser gjennom å skjule. Kan det være over- lingen «Den søvnløse» (1995) og flere andre grep i barndommen? Nedarvet syfilis? bidrag til den profilering av den «estetiske» Epilepsi? Naturligvis kommer han ikke frem Kierkegaard som har vært merkbar de siste 20 til noe entydig eller troverdig svar, men årene. Garff har vært tilknyttet det fremragende bestemmer seg likevel for at Kierkegaards Kierkegaard-senteret i København helt fra hektiske skriving egentlig dekker over en begynnelsen av 1990-tallet. Man forstår av den hemmelighet, at hele forfatterskapet er en nye boken at dette er et produktivt forsknings- «formidabel fortrengning», at Kierkegaards miljø, hvor alt som har med Kierkegaard å produktivitet må ha sine seksuelle forklaring- gjøre blir samlet, diskutert, luftet. I avhandling- er, for eksempel som sublimering av tvungen en leser Garff Kierkegaard «estetisk»: Han føl- avholdenhet. ger Kierkegaards dikteriske impulser og rutiner Garff spinner dermed videre på en mistan- gjennom det store forfatterskapet. ke som allerede Georg Brandes lanserte om I biografien gjør han noe av det samme, i Kierkegaard, og som Freud gjorde til en dobbelt format, slik at Kierkegaard presente- «teori» om det skapende mennesket. Garff res som en manisk produktiv forfatter, en gra- setter med andre ord av et stort antall sider og foman (= storskriver) med selve skrivingen vesentlige deler av sitt konsept til det som viktigste livsinnhold. Hans kolossale for- Nietzsche-biografen Safranski distanserer seg fatterskap er, med Garffs ord, som en uttruk- fra som en altfor moderne myte om mennes- ket utviklingsroman, der selve skriften står i et ket som hjelpeløst offer for sin egen seksua- maieutisk, det vil si forløsende forhold til sin litet. Og dét er ikke den eneste forskjellen skribent. Det Nietzsche kalte tenkerens «ufri- mellom biografiene om disse to filosofene, villige biografi» fremstår på den måten som som for øvrig har påfallende mye til felles: en terapeutisk bearbeiding av et ufrivillig og den antifilosofiske filosofien, den orginale tvers igjennom biografisk stoff. kombinasjonen av dikt og tanke, den rastløse At Garff har gitt seg i kast med en biogra- produktiviteten, de altfor korte, plagsomt fisk fremstilling, betyr imidlertid ikke bare at ensomme og sikkert erotisk problematiske avhandlingens tankegang har fått biografisk livene. kjøtt på beina. Utover det har Garff lagt seg på en fortellende stil, og trukket inn en stor Garff glemmer tenkeren mengde av samtidige vitner og kunnskaper Den avgjørende forskjellen er at Safranski om samtidens miljø. Det medfører at SAK ikke skriver «tenkningens biografi», mens Garff Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 134

134 samtiden 2 2002

legger større vekt på diktningen enn på tenk- privilegert informant. Som oftest fyller han ningen, og dessuten ser diktningen som for- denne rollen med edruelig sakkunnskap, men trengning og kompensasjon. I et avsnitt mot noen ganger sparker han unødig mot lesere slutten av boken, der Garff følger Kierkegaard som har tillatt seg frivol omgang med i hans omsorg for sitt selvoppfunne marty- Kierkegaard, og iblant gjør han seg til rium, finner han en passasje i Kierkegaards Kierkegaards buktaler. For eksempel presen- dagbok der denne gir avkall på sine martyr- teres «Professor Heiberg et concortes» som en drømmer til fordel for rollen som dikter. Når som bare pynter seg med lånte, filosofiske denne «forløsende» beslutningen dokumente- fjær, hos hvem man sjelden eller aldri finner res med et langt utdrag fra dagboken, fremgår «én eneste primitiv tanke». De to sitatene i det imidlertid at Kierkegaard sikter mot å denne setningen kommer fra Kierkegaard, være dikter og tenker. Garff dropper tenkeren. imellom står min sammenfatning av det som Ikke bare her, men hele boken igjennom – og er Garffs referat. Av det forstår vi at med eiendommelige konsekvenser. På denne Kierkegaard var sarkastisk mot Heiberg. Men måten blir Kierkegaards filosofisk vektigste vi forstår ikke hvorfor han var det, det vil si arbeider, Philosophiske Smuler og Afsluttende hvilke tanker han ironiserte over. Og dette er uvidenskabelig Efterskrift, knapt nok berørt, desto mer sjenerende fordi det bare er mens Enten-Eller og Begrebet Angest uteluk- gjennom innforståtte spydigheter i denne sti- kende tas opp i kraft av sine biografiske len, mot Heiberg og mot andre danske hege- poenger. Størst plass blant de filosofiske ver- lianere, at vi får informasjon om Kierkegaards kene får Gjentagelsen, som refereres over 14 filosofiske hovedfiende, nemlig Hegel. sider, fordi Garff her kan knytte an til Ikke bare Hegel, men hele den tyske filo- Kierkegaards brutte forlovelse. Mange mindre sofien og teologien, er praktisk talt forsvunnet arbeider vies utførlig oppmerksomhet og de fra denne biografien, der Kierkegaard blir så trivielle og nå uforståelige satirene i avisen mye københavner at det er vanskelig å forstå Corsaren får mer enn 30 sider. Kierkegaard- hvorfor andre enn københavnere noensinne leserens nysgjerrighet blir dermed pirret når har villet lese ham. Slik det er vanskelig å for- det gjelder seksualitet og andre «hemmelighe- stå hvorfor Kierkegaard fire ganger i sitt liv ter», og rikelig tilfredsstilt når det gjelder sam- faktisk reiste til Berlin.Vi får i forbifarten den tidsmiljø og lokalkoloritt. Men leseren blir interessante opplysningen at Kierkegaard frustrert om han for eksempel skulle lete etter fulgte Schellings Berlin-forelesninger i 1842 en forklarende diskusjon av «øyeblikket» eller (og delte benk med Friedrich Engels, kanskje «begrepet angst» eller en hvilken som helst også Marx og Bakunin). Og at Kierkegaard annen filosofisk eller teologisk tankegang. sluttet å være tilhører for i stedet å begynne på Det er i det hele tatt vanskelig for leseren å Enten-Eller. Og vi får vite at han rett før sin orientere seg i Garffs biografi, siden den anti-kirkelige kampanje drøyt ti år senere typisk nok har personregister, men ikke noe leste Schopenhauer med iver. Derimot opply- verk- eller begrepsregister. ser ikke Garff at Kierkegaard leste en venstre- hegelianer som Bruno Bauer. Vi finner ingen Uten mellommenn forsøk på å sette Kierkegaards tidlige tenk- Mens Safranski legger inn et helt kapittel der ning i sammenheng med Schellings Hegel- han diskuterer den uoversiktlige Nietzsche- kritikk eller på å sette hans sene kampanje i resepsjonen, forekommer ingen slike reson- sammenheng med Schopenhauers anti-insti- nementer hos Garff. Vi skal i stedet få tusjonelle filosofi- og kristendomskritikk og Kierkegaard direkte, uten mellommenn, dennes appeller til et «intet» hinsides både akkurat som han var, det vil si med Garff som fornuft og religion. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 135

samtiden 2 2002 135

Tenkning som hendelse og symptom ter likefullt et tomrom der Kierkegaards tanke Den kritiske sammenligningen jeg har anty- kunne ha fått tilbake sin egenverdi. det mellom Safranskis Nietzsche og Garffs Kierkegaard er selvsagt ikke gjort for å profi- Kierkegaard forlater Danmark lere noen av disse utmerkede bøkene på den Nettopp dette tomrommet fyller nå Alastair andres bekostning, men for å komme frem til Hannay i en ny bok om Kierkegaard: 500 noen prinsipielle poenger. Nemlig følgende: tettskrevne sider som ganske enkelt heter Begge beskjeftiger seg med filosofer som er Kierkegaard. A Biography. Om jeg skulle plas- blitt lest langt utover sin egen tid – og sine sere denne boken på den skalaen jeg har teg- egne forutsetninger – i kraft av sine suggestive net opp ved hjelp av Safranski og Garff, heller foreninger av dikt og tanke. Safranski betoner den i Safranskis retning: Hannays biografi tanken, han skriver «tenkningens biografi» og skildrer først og fremst Kierkegaard som ten- tar lett på diktningen; Garff går ut fra dikteren ker, og er et ambisiøst forsøk på å demon- og underbetoner tenkningens forutsetninger strere linjene i denne tenkningen, analysere og resultater. Dermed skriver Safranski dens knutepunkter, plassere den i sin Nietzsche inn i en tankehistorie, der sammenheng og skissere dens betydning. Og Kierkegaard, etter Garff å dømme, knapt Hannay har de beste forutsetninger for dette hører hjemme. Til gjengjeld har vi fått en arbeidet: Han kan sin filosofihistorie og har Kierkegaard som er sprudlende aktiv i sitt arbeidet lenge med Kierkegaard, noe som eget danske miljø. viser seg i den innholdsrike Cambridge Fremfor alt skiller de to biografene seg fra Companion to Kierkegaard fra 1998 og i en hverandre i håndteringen av det Nietzsche omfattende monografi fra 1982, som innehol- kalte for tenkerens «ufrivillige biografi». der viktige komponenter i det som nå presen- Safranski gir så å si en Hegel-versjon av teres som biografi. Nietzsches tanke-biografi: Han viser hvordan Garff er ikke nevnt hos Hannay, noe som personhistorien og samtidshistorien med list tyder på at SAK ikke var kommet ut før og lempe føyer Nietzsches tenkning inn i Hannay ble ferdig. Men heller ikke Garffs tid- Åndens egen historie som en hendelse, slik at lige avhandling er nevnt og knapt noe annet han kan utvikle 1800-tallets kritikk av den heller av den «estetiske» Kierkegaard som har filosofiske metafysikken og forberede vår tids vært aktuell i Danmark i den senere tid. fenomenologi og språkkritikk. Nietzsche anså Riktignok er Hannay sparsom med polemik- seg selv som den siste filosof, men hans ufri- ken, men hans kritikk av aktuelle lesninger villighet består i at han i virkeligheten er den blir mer enn antydet når han mot slutten av første av de mange 1900-tallsfilosofer som boken utpeker Brandes til den første i rekken ville bli sist. av alle de «politisk motiverte kritikere og lit- Garffs modell er i stedet en kombinasjon av teraturteoretikere» som har gjort den «over- Brandes og Freud, som er blitt modifisert av et fladiske» Kierkegaard-tilegnelsen til «norm». mer moderne syn på skrift. For Garff er det Og hans skepsis mot dekonstruksjonen ikke skrivingens resultater som har egenver- forstår man når to prominente Kierkegaard- di, snarere skrivingen i seg selv. Den fremstår lesere som Derrida og Paul de Man avfeies i som en lystfullt aktiv bearbeiding av skjulte en note, de Man stavet Le Man (uten påtake- dyp og hemmeligheter. Resultatene – tankene lig ironi). Til gjengjeld er ingen av Hannays –erhemmelighetenes symptom, som tidligere arbeider nevnt hos Garff, heller ikke Kierkegaard gir ufrivillig uttrykk for med sin de fremragende arbeidene av Bruce Kirmmse terapeutiske skriving. Garff gir en overdådig (Kierkegaard in Golden Age Denmark 1990, fremstilling av denne skrivingen, men etterla- Encounters with Kierkegaard. A Life as Seen by Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 136

136 samtiden 2 2002

His Contemporaries 1996), som utruster Eller når han, akkurat som Garff og hele tra- Hannay med det meste av den kontekstuelle disjonen, behandler Gjentagelsen strengt biogra- informasjonen han trenger for sine biografis- fisk uten å bemerke at «gjentagelsen» også er et ke formål. Den anglosaksiske og den danske filosofisk og retorisk begrep nært forbundet resepsjonenen virker som to adskilte kretsløp med Kierkegaards andre store begrep om tid, – og begge fremstår som temmelig uavhengige nemlig «øieblikket». Dermed blir Hannay mid- av franske og tyske Kierkegaard-lesninger. lertidig et offer for synet på tenkningen som For Garff er Kierkegaard et dansk, for ikke å symptom, en oppfatning han ellers kritiserer. si et københavnsk anliggende. Et velordnet og ansvarlig sex- og familieliv Med Hannay får Kierkegaard til gjengjeld skulle i samsvar med denne tankefiguren være lov til å forlate Danmark: Vi leser et impone- uforenlig med selvstendig tenkning, en forestil- rende forsøk på å plassere Kierkegaard i det ling som sikkert anfektet både Nietzsche og filosofiske miljøet hvor han hører hjemme, Kierkegaard. Men Nietzsche driver likevel gjøn altså den tyske romantikken med Hegel som med den når han i Zur Genealogie der Moral skri- det magnetiske navnet, og hans danske etter- ver at «en gift filosof hører hjemme i komedien». følgere som den kierkegaardske polemikkens Og Kierkegaard overskrider den gjennom å offer. På samme måte er det naturligvis også i behandle sex og det å skape i én sammenheng, de teologiske konstellasjonene, som på ingen nettopp under overskriften Gjentagelsen. måte går fri fra filosofien, men i høyeste grad Biografene hans har det vanskeligere med utvikles i etterdønningene etter Hegel. Vi får denne sammenhengen: Hannay glemmer for en en detaljert, solidarisk og sitat-rik fremstilling stund at «gjentagelsen» også er en tanke. Og av alt Kierkegaard har skrevet med noe filo- Garff dropper, som vi har sett, tenkningen til sofisk innhold. fordel for skrivingen. Hannay kommer flere ganger (særlig i disku- Hannay i bakgrunnen sjonen av Philosophiske Smuler) tilbake til både Men likevel får vi ikke et spesielt tydelig bilde. «øieblikk» og «gjentagelse», men nå uteluk- Det tror jeg henger sammen med at Hannay kende som begrep. Det er nok bare i avsnittet holder seg selv i bakgrunnen. Til forskjell fra om Gjentagelsen at det biografiske stoffet får Garff legger han ikke frem noen bærende idé egenverdi og tar oppmerksomheten fra som resonansbunn for de mange verkpresenta- Kierkegaard som tenker. Ellers behandler han sjonene og detaljanalysene. Det gjør at Kierkegaards livshistorie med varsomhet: De Hannays fremstilling kan være vanskelig å biografiske stasjonene gir fremstillingen en følge og iblant rent ut sagt motsetningsfull – slags styrefart, mens den filosofiske analysen eller kanskje like motsetningsfull som danner det vesentlige innholdet. Dertil kom- Kierkegaard selv. Som når han avslutter mer at han, nok en gang til forskjell fra Garff, behandlingen av Begrebet Ironi med å antyde at avslutter med noen interessante nedslag i den den kierkegaardske ironien forbereder de store resepsjonshistorien. Og det er naturlig- pseudonyme arbeidene som skulle utgjøre «a vis nettopp de bøkene av filosofisk gehalt som new kind of literature, even a new kind of lite- Garff neglisjerte, som Hannay lar komme til rary irony». Noe han synes å ta tilbake i et sin rett. Et høydepunkt er hans diskusjon av sluttkapittel hvor han i stedet skriver at Sygdommen til Døden, der Kierkegaard med Kierkegaards store tvilrådighet omkring pseu- begrepet fortvivlelse framstår som en moralfi- donymene «belies the widely held view that the losof med aktuell relevans. Egentlig synes jeg use of pseudonymity itself is the implementing at Hannay kunne ha gjort enda mer ut av of some deep strategy (...) or the launching of dette gjennom å knytte an til nihilismen –i a new form of philosophical literature.» Nietzsches versjon av ordet: Kierkegaards Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 137

samtiden 2 2002 137

distinksjon mellom fortvivlelse som resignert Tenk om Kierkegaards tenkning i sin hel- underkastelse og som trassig motstand svarer het er «ødeleggende»?! Om ironien, demoni- godt til Nietzsches passive/aktive nihilisme. en, absurditeten,«nihilismen», pseudonymite- ten, institusjonskritikken nettopp har devasta- Ironi mot akademia? ting implications for philosophy?! Kierkegaard bruker ikke selv begrepet «nihi- Yrkesfilosofen Hannay lar oss faktisk ane lisme», men Hannay sklir likevel borti termen en slik mulighet, selv om han ikke utvikler noen ganger, til tross for sine forsetter om å tanken. Av de tre biografene jeg har presen- avholde seg fra utilbørlige anakronismer. Og tert, er det vel bare Safranski som utvikler nettopp «nihilisme» hadde passet fint for å slike apokalyptiske perspektiver, samtidig utvikle den sammenhengen som nå bare viser som han på sitt nøkterne vis historiserer og seg i glimt hos Hannay, nemlig mellom modifiserer de kritiske fordringene som hans Kierkegaards teologisk motiverte kunnskaps- Nietzsche vekker. Fra et filosofihistorisk per- kritikk, Schopenhauers fascinasjon av «intet», spektiv kan det synes en smule perverst at det Nietzsches kritikk av metafysikken og frem til nettopp er 1800-tallets filosofikritikere – Heideggers oppgjør med både metafysikk og Kierkegaard, Schopenhauer, Nietzsche – som nihilisme. Kierkegaards «fortvivlelse», sam- vekker den største filosofiske interessen i dag. men med begrep som «demoni», «absurditet», Ingen av disse storhetene var som bekjent «intethet», bidrar alle til den subjektive ven- akademisk virksomme som filosofer, og ding som både kan ses på som en «nihilistisk» Kierkegaard og Nietzsche tipper dessuten motivert torpedo under den tradisjonelle over i litteraturen. Bør vi kanskje betrakte tenkningens ark og som et forsøk på å over- dagens kommentarer og biografier som vinne den egne subjekiviteten. Akkurat som forsøk på å avvæpne kritikken, fange røm- Nietzsche forestiller seg «nihilismen» både lingene og lede dem tilbake til de filosofiske som en avskaffelse av alle verdier og som en institusjonene? gylden mulighet for å skape nye verdier. Sikkert ikke. De presenterte biografiene er Hannay antyder et filosofisk brorskap av ambisiøse og ganske storslagne forsøk på å dette slaget, men han utvikler det aldri til noe yte rettferdighet mot noen tenkere som har bærende tema. Han utnytter heller ikke den den særegenhet at de blander både liv og lit- beslektede ideen om Kierkegaards subjektive teratur inn i sin tenkning. Avhengig av strate- vending som kritikk.Jeg tenker ikke bare på giske valg og personlige preferanser er fram- hans kritikk av Hegels danske etterfølgere og stillingene ulike: Garffs københavnske esteti- det danske presteskapet, men også på hans ker og grafoman skiller seg fra Hannays tysk- kritikk av den institusjonelle tenkningen og av orienterte etiker og potensielle anti-filosof, tenkningen som sådan. Kierkegaard som anti- mens Safranskis gode europeer er dypt invol- filosof: Motivet dukker opp allerede i Hannays vert i den tyske Skjebnen. Biografene forenes diskusjon av Kierkegaards avhandling Om ikke i noen filosofihistorisk konspirasjon. Begrebet Ironi – tenk om ironien retter seg mot Kanskje er det på tide å utsette også bio- sjangeren avhandling og dermed mot selve grafene for Nietzsches biografiske mistanke: akademia?! – og får sin tydligste formulering i at de ikke bare har skrevet sine aktuelle ver- diskusjonen av Frygt og Bæven. Den subjektive sjoner av Kierkegaard og Nietzsche, men også vending som Kierkegaard foretar der når han skrevet hver sin «ufrivillige biografi». lar den «absurde» troen overgå fornuften og Oversatt av Christian Janss stiller det individuelle foran det allmenne har «devastating implications for philosophy», sier Hannay, særlig da for filosofien som etikk. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 138

Jahn Otto Johansen Pavlovske reflekser i skyttergravene

debatt Selv i den mest seriøse av avisene Enzensberger undersøkte, Aftenposten, finner han at resten av Europa regnes som «et Mange norske redaktører og journalister ørlite vedheng til et stort rike som heter skal ha seg frabedt enhver kritikk av seg Norge». Det blir antitesen til det bilde som selv og kolleger. Pressens folk går rett i kontinental-europeiske skolekart tegner. Der sine skyttergraver når mediene kritiseres. skimter man Norge langt oppe i Ultima Thule, Dette kameraderiet truer også med å som en forvokst vorte på Europas hode. De øvrige verdensdeler skrumper ifølge påvirke det akademiske mediemiljøet, ved Enzensberger sammen til en hasselnøtt. Her at avstanden mellom kritikere og objekter vil jeg nok ta et lite forbehold for blir for liten, skriver Jahn Otto Johansen. Enzensbergers metafor. Om USA, Syd- Amerika, Asia, Afrika og Oceania skrumper sammen til en hasselnøtt, fremstår vår egen Hans Magnus Enzensberger tok på seg den verdensdel utenom Norge som nesten usyn- byrde å gå gjennom et utvalg norske riksavi- lig. Dersom vi betrakter utenriksdekningen i ser (Samtiden 1/2002) i en periode da interna- norske medier generelt, og særlig i NRK, vil vi sjonal politikk hadde en mer fortettet drama- se at den tredje verden kommer adskillig tikk enn på lenge. Dette var terrorhøsten bedre ut enn Europa. Jeg sier ikke at dekning- 2001, da internasjonale medier ikke bare en av den tredje verden er omfattende og pro- flommet over av rykter og spekulasjoner, og fesjonell nok – ikke minst reportasjer og kom- da Bush-regjeringen la opp den manipule- mentarer sett med den tredje verdens egne rende mediestrategi som ble en viktig del av øyne burde det ha vært mer av. Jeg sier bare at «krigen mot terrorisme». den i omfang langt overgår det aviser, radio og Det var også en periode da nye og viktige fjernsyn bringer om den verdensdel som problemstillinger ble reist. Det ble stilt sentra- angår oss mest. le spørsmål om det internasjonale samfunns og de enkelte lands fremtid. Det er ikke ofte Da tredje verden ble «in» medier og offentlighet tvinges til å ta stilling Her har vi å gjøre med et generasjonsfenomen til så vesentlige problemstillinger som i tiden som går tilbake til 1960-70-tallet, da unge etter 11. september 2001. mennesker i Norge, som i andre europeiske Men hva var det Enzensberger fant i det land, ble seg bevisst den verden som lå uten- utvalg norske aviser han gjennomgikk? Hva for den europeisk-amerikanske kulturkrets. er det Enzensberger retter sin bitende ironi Den tredje verden ble «in». De aller fleste mot? Jo, at disse avisene satt fast i en banal unge mennesker som tenkte på en karriere i provinsialisme i en tid da verdens fremtid mediene, spesialiserte seg på Latin-Amerika lå i vektskålen. eller Afrika. Europa var det ikke mange som Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 139

samtiden 2 2002 139

interesserte seg for. Etter at «sosialismen med gjelder generelt. Europa er nesten ikke- et menneskelig ansikt» ble knust i eksisterende i norske medier. Det er «mot Tsjekkoslovakia i 1968, var det lite øst for normalt» at NRK er kommet på den idé å ha jernteppet som kunne inspirere til en livslang en eneste fast korrespondent mellom karrieresatsing; jeg vet av personlig erfaring Moskva og Washington. Denne ene korre- hva jeg snakker om. spondenten pluss en frilanser i London og I det vestlige Europa var det heller ikke en tilsvarende fribytter på kontinentet skal mye som fristet ungdom til å engasjere seg, dekke hele Europa, bortsett fra Russland, bortsett fra opposisjon til det bestående og Ukraina og Norden. (Det viser seg at også protester mot Vietnam-krig, kolonialisme og Aftenposten nedlegger Berlin-kontoret og atomopprustning. satser på frilanser.) Et kortvarig unntak fra denne hovedrege- Dette er ikke så veldig mye bedre enn da len var tiden foran den første folkeavstem- Dagbladets Praha-korrespondent i sin tid ningen om EF. Da skulle alle som kunne dekket alt mulig fra Moskva til Washington. I krype og gå i norske medier til Brussel, der de en og samme avis kunne man lese Praha- gjorde byens kulinariske strøk utrygge med daterte reportasjer, bygget på internasjonale sine lite europeiske manerer når det gjaldt medier – om president Clintons sexskandaler mat og drikke. Det var mine mange opphold i og maktkamp i Jeltsins Moskva. At det også Brussel dengang, ikke mine inntrykk hjem- ble stoff fra Praha og Tyskland og Sentral- mefra, som overbeviste meg om at vi ihvertfall Europa når vedkommende korrespondent ikke på den siden av årtusenskiftet ville bli ikke var på Balkan, viser bare at vi hadde å med i den europeiske integrasjonsprosessen. gjøre med en meget aktiv og god journalist. Jeg forstod at det europeiske fellesskap rett og Det blir derimot noe provinsielt over en hjem- slett ikke ville være i stand til å fordøye et slikt meredaksjon som tror man kan dekke et så folkeferd som nordmennene. stort område fra en enkelt post. Det minner Dengang og i forbindelse med neste folke- meg om mine år som utenriksmedarbeider i avstemning skjedde det en viss oppblussing Morgenposten, der min utmerkede kollegas av Europa-interessen i norske medier, men sykdom og indisponerthet (jeg sier «indispo- den var kortvarig. Snart ble alt som før: nerthet», for vi får jo ikke lov til å skrive at Europa hadde liten interesse, mens Latin- journalister drikker) gjorde at jeg i lange peri- Amerika og Afrika og delvis Asia tross alt fikk oder måtte ta seks kvelds- og nattevakter i bedre dekning. Europa har, som uken. Hver dag, seks dager i uken, skulle jeg Enzensberger registrerer, ingen høy prioritet skrive en utenrikskommentar, den legendaris- i norske medier, ikke engang i den viktige ke Idag-spalten. Det sa seg selv at jeg for med periode vi nå er inne i, med EUs utvidelse øst- harelabb over alle kontinenter og verdenshav. over. Det er en prosess av historiske dimen- sjoner. Den vil forandre det politiske og sosi- Mediene undervurderer sitt publikum ale Europa-kartet. Likevel nedprioriteres I dag kan jeg smile av dette suverene allviteri, dekningen av Europa i norske medier, enten dersom jeg ikke hadde sett den samme ten- det nå skjer bevisst eller ubevisst. dens i norske medier– generalister og allvitere som dekker absolutt alt. Det er en mangel på Én fast korrespondent i Europa motforestillinger som er helt påfallende, og Enzensberger fant de norske aviser han som ikke er helt uten risiko for journalistene undersøkte, nesten blanke på Europa. Men og deres oppdragsgivere i en tid da publikum det gjelder ikke bare denne del av pressen og kan sjekke det meste på internett, BBC, CNN den periode undersøkelsen fant sted. Det og 3SAT. Dessuten er det mange som har Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 140

140 samtiden 2 2002

oppholdt seg i de land som omtales. sin karriere, omringe Det hvite hus på Denne allviterjournalistikk avspeiler den Marienlyst. Beleiringen ville ikke bli opphevet undervurdering av lesere, lyttere og seere som før kringkastingssjefen høytidelig forsikret er temmelig utbredt på deskene i norske den norske offentlighet om at en så idiotisk medier. Det gjelder ikke bare i utenriksjour- tanke ville han aldri mer komme med. Men nalistikken, men generelt, og ikke minst i kul- den fra før så mangelfulle dekningen av turjournalistikken. Desksjefene og muligens Europa og av Europas aller viktigste land, også deres redaktører glemmer at nordmenn Tyskland, kan man innskrenke ytterligere uten flest i dag er langt mer språkmektige og velin- at det kommer en eneste protest i pressen. formerte om utenverdenen enn tidligere Tyskland er ikke bare Norges viktigste støt- generasjoner var. Og det er en målbart større te innen EU og den fremste avtager av norsk interesse for lødig kultur. Folk leser skjønnlit- gass og fisk. Tyskland er også et uhyre viktig teratur, går på konserter og møter frem til ver- fremtidslaboratorium. Hvordan tyskerne kla- nissager og kulturkvelder som aldri før. De rer å løse eller ikke løse sine store problemer, deltar i kurser og møter manns- og kvinnes- angår oss alle. Jeg tenker på den stigende terke på litterære arrangementer. De spørs- arbeidsledigheten, særlig langtidsledige blant mål jeg får etter foredrag rundt omkring i lan- de unge, høyreekstremisme og fremmedhat, det, ligger langt over det du hører fra en problemene med å skjære ned svulmende gjennomsnittsjournalist. Det er ikke vårt sosialbudsjetter uten å svekke velferdsstatens publikum det er noe i veien med. grunnleggende ideer osv., osv. Går det bra med Tilbake til utenriksjournalistikken. Selv Tyskland, går det bra med resten av Europa. om man hører det gamle, velkjente argument Går det ille for tyskerne, blir det problematisk at når man nedlegger en korrespondentstil- for oss andre. Konsekvensene rekker langt ling, vil det bli mer til utsendte medarbeidere utenfor Forbundsrepublikkens grenser. Såvidt å reise for, tilsier all erfaring fra både presse jeg vet er det bare den tyske ambassade og og elektroniske medier at det aldri blir slik. Goethe-instituttet som har henvendt seg til De innsparte pengene kommer sjelden uten- NRK for å forhindre nedleggelse av korre- riksstoffet til gode. spondentstillingen i Berlin, men slike henven- delser vet vi jo bare virker mot sin hensikt. NRK legger ned i Berlin Mange av Enzensbergers observasjoner om Vi har heller ikke hørt noe ramaskrik i norsk avisenes provinsialisme kunne ha vært gjort i offentlighet over at NRK nedlegger sitt andre land. Ikke minst i USA, men også i Tysklands-kontor for andre gang. Det kan europeiske land, er lokal- og regionpressen og Marienlyst gjøre i trygg forvissning om at de tabloidavisene ofte meget provinsielle og ikke utsettes for en flokk av iltre protestanter banale. Lokalavisene i det amerikanske Midt- og pågående pressgrupper. Da vi i sin tid Vesten utmerker seg sannelig ikke med sin nedla Latin-Amerika-kontoret – og det er en utenriksdekning. Det gjør heller ikke de fleste beslutning jeg beklager å ha vært med på – ble tyske lokalaviser. Men viktige regionaviser og det ramaskrik. NRK overlevet såvidt. Derimot riksaviser i disse landene har et mindre pro- kan jeg ikke forestille meg noen kringkas- vinsielt verdensbilde enn de tilsvarende nor- tingssjef eller redaktør, uansett hvor robuste ske. Slik oppfatter jeg Enzensbergers konklu- de måtte være, som ville våge å foreslå å ned- sjon, og den er jeg enig i. legge Afrika-stillingen. Da ville alt som er av misjonsselskaper, Forskjellene på Danmark og Norge hjelpeorganisasjoner, solidaritetsgrupper og Man kan spørre seg hvorfor Oslo ikke har journalister som har gjort den tredje verden til flere seriøse kvalitetsaviser når for eksempel otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 141 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 142

142 samtiden 2 2002

Danmark og Sveits har det. Det er intet over- lesnevner for disse norske avisene i en perio- bevisende svar at Norge og Oslo er så mye de som har vært så dramatisk for resten av mindre. Vi har ikke et tilsvarende befolk- verden, er at det lokale, provinsielle og banale ningsgrunnlag, heter det. Hvis sammenlig- fortrenger det internasjonale og det viktige. ningen hadde gått på store land som Selv i internasjonale krisetider som den Tyskland, Frankrike og Storbritannia, ville jeg Enzensbergers undersøkelse dekker, får ha tillagt denne innvendingen vekt, men ikke innenrikske banaliteter større og bedre dek- når det gjelder Danmark, Sveits og andre små ning. Et oppslag som «Frykt for kupp i og mellomstore land. De har ikke så mange Pakistan» blir mindre viktig enn «Bedre å få flere innbyggere enn Norge. Men København barn med flere menn». har flere kvalitetsaviser enn Oslo. Zürich har Jeg godtar overhodet ikke den påstand som en kvalitetsavis i særklasse, som jeg har lest Aftenpostens utenriksredaktør Nils Morten siden min første tid som utenriksmedarbeider Udgaard fremsatte i debatten rundt i Morgenposten på midten av femtitallet. Enzensbergers artikkel: at folk er blitt mindre Madrid har El Pais. Helsingfors har flere kva- opptatt av utenriksstoff etter den kalde krigs litetsaviser. Jeg føler meg bedre orientert om slutt, fordi nyheter utenfra ikke lenger dreier det som skjer ute i den store verden ved å lese seg om eksistensielle spørsmål som krig og Hufvudstadsbladet enn jeg gjør av Oslo- fred. Jeg oppfatter verden som mer utrygg og pressen i det store og hele. mye farligere etter den kalde krigens slutt. De eksempler på førstesideoppslag og prio- Dengang var det meste mer forutsigelig. riteringer som Enzensberger gir, går på det Mønsteret lå relativt fast; supermaktene med helt banale – som «fotballag på horehus» og deres atomarsenaler holdt hverandre i sjakk. landbruksministerens drepte hund. Og kon- Nå flyter alt. gestoff til det kjedsommelige, foruten de I en rekke andre land, også USA, har det sekulære fyrstelige – de nyrike med Røkke i vært en tendens som Per Olav Reinton har spissen. Deres overdimensjonerte fritidshus, påpekt i en mediekommentar i NRKs nett- fritidsbåter og fly er åpenbart viktigere enn avis:«Det er blitt mindre rom for de siste åras store internasjonale begivenheter. At Se og Hør søppel- og underholdningsjournalistikk. bringer slikt stoff, er å vente, men at Refleksjoner har blomstret. Kultur- Akersgaten kopierer Se og Hør er noe annet. journalistikken har fått en renessanse.» Det norske folk tar ikke mentalt skade av Se og Reinton tilføyer imidlertid: «Men heller ikke Hør en gang i uken, men Se og Hør-journalis- dette har slått ut i norske aviser. Her er kul- tikk syv dager i uken i VG og Dagbladet blir turjournalistikken den samme – ikke påtage- for mye. Hvis man kan koble verdensbegiven- lig forandret etter 11. september.» heter til mediegjengangerne, som om Røkke, Rimi-Hagen, Mette-Marit og Ari Behn var sen- Kompliment til kulturredaksjonene trale internasjonale aktører, blir cocktailen Det er helt på sin plass at Reinton også nevner fullkommen.Alt skal ses gjennom norske bril- kulturjournalistikken, men han kunne ha kos- ler; alt skal ha en norsk vinkling. tet på seg et kompliment til enkelte kulturred- Hans Magnus Enzensbergers betraktning- aksjoner. I den uoversiktlige situasjon som er bekrefter at det skjer en nedprioritering av hersket etter 11. september, da det i perioder utenriksstoffet i norsk presse og i de elektro- var mangel på fakta å rapportere om, kunne niske medier, uansett selvgratulatoriske og man på kultursidene lese innsiktsfulle analy- selvtilfredse uttalelser fra mediehold. Det er ser av islam. Koranen er nærmest blitt folkeles- ikke blitt mer og bedre utenriksstoff etter 11. ning. Det er noe av det mest positive i september 2001, som enkelte trodde. En fel- mediedekningen etter 11. september. Både Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 143

samtiden 2 2002 143

Aftenposten og Dagsavisen hadde på sine kul- Rett i skyttergravene tursider viktig stoff om islam og dem muslim- Dersom kritikere retter søkelyset mot norske ske verden, og kulturavisen Morgenbladet kom medier, kommer nesten automatisk motang- med et helt spesialnummer om de dypere års- rep som har karakter av pavlovske reaksjoner. akssammenhenger bak 11. september. Og Pressens folk går rett i sine skyttergraver. Jeg Stavanger Aftenblad markerte som vanlig kva- ser imidlertid en annen og mer selvkritisk

Pressens folk går rett i sine skyttergraver. Jeg ser imidlertid en annen og mer selv- kritisk tendens hos yngre journalister.

litet med mer dyptpløyende bakgrunnsartikler. tendens hos yngre journalister. Spørsmålet er imidlertid om dette bare har Mitt håp om at norske redaktører og kom- vært forbigående blaff. Et halvt år etter at selv- mentatorer skulle lese og lytte til Enzensberger mordsflyene rammet World Trade Center, med et åpent sinn, siden han er en av Europas virker det som om vi er tilbake til det norma- ledende intellektuelle, var nok temmelig naivt. le i norsk presse. At det er en outsider, en Dette ble pinlig demonstrert både på det store utlending, som feller en så hard dom over seminaret som Fritt Ord-professor Arne Ruth norsk presse som Enzensberger gjør, er bra. tok initiativet til på Institutt for medier og Jeg hadde håpet at mine kolleger i mediene kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og i hadde gitt seg litt mer tid til ettertanke før de pressen etterpå. Ufrivillig bekreftet norske reagerte så defensivt som er så vanlig når medierepresentanter mange av Enzensbergers norsk presse blir kritisert. Typisk for denne observasjoner – ikke minst Dagbladets klisjé- tendensen var Gerhard Helskogs kronikk i fylte og pekefingeraktive kulturredaktør. Det Aftenposten 4.3. i år, der han avslutter sine var meget få journalister, vel å merke kultur- innvendinger mot Sigurd Allerns kandidatur journalister, som evnet å lese Enzensberger som journalistikk-professor slik: «Jour- som et stykke litterær ironi av en betydelig nalistene er Norges mest selvkritiske yrkes- europeisk forfatter som er kjent nettopp for gruppe.» Selvros skal man lytte til, den kom- denne genren. I stedet hamret man, som den mer fra hjertet. ellers så åpne Arnhild Skre i Aftenposten, på at (Jeg skal ikke gå inn på Allern-debatten Enzensberger i sin «undersøkelse» ikke hadde her, men det forundrer meg at man ikke, som dokumentert sine påstander godt nok, som om det heter på Toten, kan holde snørr fra skjegg. det var et vitenskapelig arbeid det dreide seg Det må da være mulig både å kritisere Allern om. Skre og andre viste en snusfornuft som for hans ynkelige mangel på selvkritikk om ikke avslørte Enzensberger, men deres egen Røde Khmer i Kambodsja og å ta inn over seg manglende evne til å forholde seg til en litte- hans kritikk av pressens bruk av anonyme rær tekst. Arnhild Skre satte Enzensbergers kilder i den politiske journalistikk.) påståtte overfladiskhet opp mot den faglig grundige behandling hun forventer når den Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 144

144 samtiden 2 2002

redaktørledede forening for pressehistorie skal gåelse av norske aviser har vært forfris- sette i gang en rekke prosjekter. Dette er alde- kende. For min del kunne han gjerne ha les utmerket, men forventer man seg nødven- foretatt en lignende gjennomgåelse av både digvis objektivitet når bukken skal passe hav- NRK og TV2. Men det ville vel ha vært for resekken? Den bok Dagbladet bestilte og betal- mye forlangt av en dikter som har viktigere te for til sitt 125-årsjubileum, hadde på noen ting å foreta seg enn å sitte foran en TV- unntagelser nær preg av nord-koreansk propa- skjerm. gandaskrift. Jeg har en viss erfaring med at norske Det arbeidet er forøvrig gjort på en utmerket mediefolk misliker kritikk. Det er snart 32 år måte av norske medieforskere med professor siden jeg skrev TV-makt og avmakt,etter at Helge Rønning i spissen. De sammenlignet Mark Press’ gigantiske mediemanipulering i NRK-Fjernsynets (Dagsrevyen) og TV 2s uten- Biafra ble avslørt. I dag er Biafra-dekningen riksdekning og kom til at NRK hadde en fast pensum i medieundervisningen i mange bedre og anderledes dekning. Men undersø- land, men dengang fikk jeg høre at man «ikke kelsen sier ikke at NRK er god nok. Dessuten skulle skite i eget reir». Da jeg for snart elleve går undersøkelsen bare frem til 2000 og tar år siden skrev Sannhetens likkiste. Gulfkrigen og ikke med nedleggelsen av Utenriksmagasinet media,kunne jeg lese i enkelte anmeldelser at og den markante nedgang i utenriksstoff i jeg falt mine kolleger i ryggen. De skulle ha seg Dagsrevyen under Viggo Johansens ledelse. frabedt kritisk gjennomgåelse av norske medi- Viggo Johansen var ærlig nok til å si i en er. Enkelte utenforstående mediekritikere rekke avisintervjuer at det burde være mindre mente riktignok at jeg kunne ha vært enda mer utenriksstoff i Dagsrevyen. Det ble det da selvkritisk, og det hadde de absolutt rett i. også i hans periode, uten at det meg bekjent ble fattet noen policy-beslutning om dette på Uavhengige medieforskere? høyeste NRK-hold. Jeg kunne saktens spe på med enda ferskere Det var først etter 11. september 2001 at erfaringer – hvordan norske medier viser Dagsrevyen og de andre nyhetssendinger i manglende evne og vilje til selvkritikk. NRK-TV igjen ga en omfattende og grundig Mange norske redaktører og journalister utenriksdekning. Etter min oppfatning kom skal ha seg frabedt enhver kritikk av seg selv NRK bra fra dette, men undersøkelsen til og av venner og kolleger. Dette kameraderi- Rønning og hans kolleger dekker altså ikke et truer også med å påvirke det akademiske denne periode. Derfor var det noe eiendom- mediemiljøet, ved at avstanden mellom kri- melig at man på NRK-hold tok denne under- tikere og objekter blir for liten. Vi har til og søkelse som uttrykk for at alt var vel og bra. med eksempler på at pressehistorikere og Det faktum gjenstår at det gamle mediekritikere har sittet i avisenes styrer og Utenriksmagasinet ikke er kommet tilbake, representantskap. De som skal vokte, Gro Holms Redaksjon 21-utenriks nedlegges omklamres av de som skal voktes.Vennskap fra høsten og det faste Berlin-kontor er ned- og bekjentskap påvirker den kritiske sans, lagt. Jeg vil tro at et fornuftig og samfunnsin- enten man vil eller ikke. Også mediefor- teressert menneske som NYDI-sjef Anne skere og kritikere som skulle være helt uav- Aasheim egentlig tolker Helge Rønning & hengige, reagerer subjektivt dersom man Co.s konklusjoner som en utfordring til NRK kritiserer redaktører og aviser som står om å bli enda bedre på dette område. I den dem nær. høyst usikre og farlige internasjonale Mot denne bakgrunn synes jeg Hans situasjon vi nå opplever er dette tvingende Magnus Enzensbergers kritiske gjennom- nødvendig. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 145

Bent Sofus Tranøy Søbyes suppe

debatt løp, og de redigerte arbeidene blir naturlig nok stort sett ferdige før de langvarige. Med sine to Samtiden-essay om Makt- Dessuten ligger det føringer i mandatet. Det utredningen ved halvgått løp serverer hadde vært mer meningsfylt å diskutere hvis Søbye hadde spurt hvilket handlingsrom som filosofen Espen Søbye kraftig kost. Her ligger innenfor mandatet, for deretter å spørre er tenkelige og utenkelige ingredienser om Maktutredningens ledelse har foretatt fra forskjellige genre blandet sammen. kloke valg innenfor disse rammene.

Søbye inngir ingen tillit Søbye tar en dash friske og gode formuleringer, Under normale omstendigheter ville jeg fort- en knivsodd begrunnet og treffsikker kritikk, satt dette innlegget med sikte på å føre en og blander det inn i en kraft kokt på beinete konstruktiv samtale om hva Maktutredningen vrangvilje og rikelig med reinspikka uredelig- kan gjøre bedre, og spesielt hva jeg som for- het. Resultatet er blitt en grumsete og ufor- sker kan skjerpe i senere arbeider. Men dette døyelig suppe. er ikke normale omstendigheter og jeg har Søbye har kritiske poenger som jeg i egen- ikke lyst til å diskutere dette med Søbye. Det skap av medredaktør for to av Maktut- kan ikke føre til noe, fordi han ikke inngir til- redningens antologier vil ta med meg videre: lit – verken som fagmann, anmelder eller men- Var det riktig av oss å kalle en bok for Den frag- neske. Som akademikere er våre analyser og menterte staten når vår konklusjon er at det faglige poenger vår viktigste kapital. Det er foregår både fragmentering og ny koordine- derfor alvorlig når Søbye stadig vekk tillegger ring på makronivå samtidig? – Kanskje ikke? folk faglige oppfatninger de ikke har. En uten- Mer alvorlig: For oss er fragmentering en forstående leser kan komme til å tro at han metafor, ironisk nok det vi kan kalle et sam- gjengir folk korrekt. Søbye bruker en teknikk lende bilde. Som begrep har ordet en vanske- med mange sitater, noter (samtidig som han ligere status. Er veien videre til operasjonali- kritiserer andre for overdreven notebruk, men sering så kronglete at det blir vanskelig å si konsistens er et av mange krav Søbye ikke noe om hvor fragmentert i forhold til hva? Ja, stiller til seg selv) og til og med tabeller som her treffer Søbye et svakt punkt hos oss, ett vi kan skape et ferniss av etterrettelighet og synliggjør ved våre egne forbehold og som vi grundighet. utvilsomt må arbeide videre med. Ville det Det er en underlig opplevelse å se sin egen vært bedre hvis Maktutredningen hadde kon- tekst fortolket av Søbye. Det er så man blar sentrert seg mer, med flere langvarige pro- opp i egen bok med en stigende følelse av sjekter og færre brede antologier? Muligens, spenning: – Har jeg virkelig skrevet det, har men her er tidsaspektet relevant. Søbye vur- jeg oversett en grotesk trykkfeil? – Var det så derer Maktutredningen ved omtrent halvgått lett å misforstå? Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 146

146 samtiden 2 2002

Men, nei, etter å ha sjekket kommer let- m.m.) andre aktører (partene i arbeidslivet telsen og blander seg med et stigende sinne. og Stortinget) står overfor. Det er bare å se på setningene som omgir den 3) Samtidig har banken utviklet en ny, mer Søbye fremhever og harselerer med. Av åpen kommunikasjonsstrategi overfor sammenhengen går det tydelig frem at man aktørene i finansmarkedet. Tidligere, da mente det motsatte av det Søbye får det til å banken styrte mot et valutakursmål, var bli. Jeg vil gå i rette med en del, men slett ikke regelen at man holdt kortene tett til brys- alle, av Søbyes uetterretteligheter. Det er det tet. Hvis markedet gjettet riktig på en deva- ikke plass til. luering, kunne både styringsmuligheter og store summer gå tapt. Nå, med inflasjons- Polemikk, ikke innsikt mål, er målet å bygge opp og forvalte tro- Generelt bruker Søbye en teknikk hvor han verdighet. En ønsker ikke å overraske, men tar utgangspunkt i våre forbehold for å gi et å berolige og skape forutsigbarhet. Banken maksimalt inntrykk av uklarhet, mens han forsøker å stabilisere markedsaktørenes bruker langt mindre – og i behandlingen av forventninger, fordi disse er viktige for enkelte temaer – ingen tid på de positive argu- prisdannelsen i penge- og valutamarkedet. mentene vi fører i de ulike faglige analysene vi I Espen Søbyes lesning er dette blitt til to helt har publisert. Gir du Søbye en argumentasjon andre og til overmål gjensidig utelukkende bygget opp etter et pro et contra-prinsipp, risi- påstander. For det første ser han ikke forskjell kerer du å få alle dine egne «contra»-argu- på min beskrivelse av hvordan banken ønsker menter slengt i fleisen, mens «pro»-argumen- å fremstå offentlig og min analyse av bankens tene stort sett blir liggende. Dette er ikke en reelle rolle. Ved lukke øynene for sammen- redelig diskusjonsteknikk og leder til pole- hengen i teksten og å snitte ut akkurat de mikk snarere enn innsikt. Ofte går Søbye ordene han trenger, får Søbye det til å bli at lenger. Han gjengir ikke bare ensidig, men jeg mener at «Norges Bank har ingen egen feilaktig. preferanse». En oppfatning jeg ikke har, men I min artikkel om sentralbankens plass i som jeg selvsagt får unngjelde for. Noen det norske styringssystemet i boken Den frag- avsnitt senere er Søbye plutselig klar over menterte staten, fremmer jeg blant annet føl- konteksten likevel – at det er Norges Banks gende påstander: offisielle rollepositur jeg snakker om — men 1) Etter at Norges Bank fikk et inflasjonsmål det bekymrer ham ikke at han med det slår i og tilhørende reell kontroll over renteset- hjel sin egen første uetterrettelighet. Nå er tingen i Norge, har den fått en mulighet til han ute i annet ærend. Han vil belegge sin å påvirke aktørene i inntekts- og finanspo- andre påstand, og da passer det best å lese litikken. Disse vet at hvis de vedtar inn- meg på en annen måte: tektsoppgjør eller budsjetter banken finner Det andre poenget hans er nemlig at jeg «uansvarlige» kan de risikere en reaksjon i overdriver beskrivelsen av bankens åpenhet. form av renteøkninger. Det jeg sier er at banken er åpen om sine øko- 2) I sine offisielle uttalelser vokter banken nomiske analyser, men ikke omkring sine seg vel for å gi næring til en slik strategisk muligheter for å inngå i et strategisk spill med tolkning av sin rolle. I stedet vil den gjerne partene i arbeidslivet og Stortinget. Her gjen- gi inntrykk av at den ikke har egne prefe- tar han mitt poeng, men vender det mot meg, ranser med hensyn til utviklingen på andre fordi han nekter å oppfatte at jeg skiller politikk-områder. Dens offisielle rolle er å mellom de to formene for åpenhet. Fra denne klargjøre konsekvensene av de valgene idiosynkratiske plattformen erklærer han at (størrelsen på offentlig sektor og industrien jeg har skrevet «et festskrift» og en «apologi» Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 147

samtiden 2 2002 147

for Svein Gjedrem og Norges Bank som er Jeg ser frem til at Søbye forklarer oss hvor «uten sidestykke og uten ende». Det er riktig mye og gjennom hvilke mekanismer Attac har at jeg konkluderer med at Norges Banks nye påvirket norsk penge-, olje- eller klimapoli- rolle øker dens potensial til å virke som en tikk, eller de andre sektorene som analyseres koordinerende kraft i den økonomiske poli- i boken, frem til år 2000. tikken. Jeg diskuterer mekanismer som Espen Søbye har også problemer med å underbygger denne konklusjonen, og jeg dis- skjønne vår diskusjon av tesen om hyperglo- kuterer demokratiske legitimitetsaspeker ved balisering som faglig posisjon. Begrepet er for ordningen med inflasjonsmål. Få ting ville øvrig ikke vårt, som det går frem av boken er vært mer stimulerende enn hvis alt jeg gjorde det hentet fra den amerikanske debatten. På ble kritisert argument for argument. Men da ett punkt avfeier han hele posisjonen med at må utgangspunktet være det jeg sier, ikke den har «angivelige» tilhengere, men like før Søbyes forvrengninger. hevder han at den burde ha kommet til orde i en bok som tar sikte på å være tverrfaglig. Hvorfor ikke Attac? Han liker heller ikke at vi som ett av fire kjen- En som bare har lest Søbyes kommentarer netegn ved tesen om hyperglobalisering sier har heller ikke mulighet til å danne seg noe at den «grenser opp til teknologisk/økono- inntrykk av hva Øyvind Østerud og underteg- misk determinisme». Han synes denne formu- nede har satt oss fore med utgivelsen av Mot et leringen er for vag, men mener samtidig at det globalisert Norge – og dermed heller ikke i hvil- neppe finnes determinister. Forstå det den ken grad vi har lykkes eller mislykkes. Søbye som kan. mener «det er nesten ikke til å tro» at det ikke Det vi mener er at flere av de tidlige – i er noen referanser til Attac-bevegelsen i det hovedsak nyliberale og nymarxistiske – bidra- han kaller en bok om globalisering. Av dette gene til globaliseringsdebatten uttrykte seg på slutter han at vi er redde for meningsmang- en måte som med rimelighet kan beskrives fold. Samtidig overser han to avgjørende som deterministisk. Denne litteraturen (som momenter, tidsrekkefølge og relevans. Søbye ikke røper noen kunnskap om) var rik Søbye opplyser om at han selv har vært på bidrag som sa at det foregikk et «race to the med på å gi ut fagbøker. Da har han kanskje bottom» og at stater av konkurransehensyn erfart at det kan ta tid? Vår bok om globalise- derfor «må» føre en liberal-minimalistisk øko- ring og norsk politikk ble planlagt i 1999 og i nomisk politikk. Nyliberalerne hilste denne hovedsak skrevet våren og sommeren 2000. utviklingen velkommen, mens marxistene Attac er en bevegelse som primært er opptatt mente at det kapitalistiske systemet må for- av demokratisering av verdensøkonomien og kastes. Men begge leire argumenterte med særlig forholdet mellom den rike og den fatti- økonomiske imperativer, gitt en globalisert ge verden. Ifølge Attacs hjemmeside ble deres kapitalistisk verdensorden. internasjonale nettverk dannet i desember Samtidig ville nok de færreste av disse for- 1998, men det vokste seg stort først i 2000. fatterne omtalt seg selv som determinister. Attac fikk sin norske avdeling våren 2001. Hvis de ble presset ville mange av dem også Viktigere enn kronologien er det likevel at ha tatt enkelte forbehold. Jeg har selv vært boken ikke handler om globalisering i seg vitne til slike utvekslinger ved internasjonale selv. Den handler om hvordan norsk politikk konferanser om globalisering. Noen av de og det norske politiske handlingsrom påvir- mest entusiastiske hyperglobalistene har da kes av globalisering. Det går frem av tittelen, også inntatt mer moderate posisjoner etter forordet, innledningen og hvert eneste kapit- hvert. Vi har hatt en faglig utvikling med et tel. Likevel har ikke Søbye fått det med seg. lett gjenkjennelig mønster: Strukturendring Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 148

148 samtiden 2 2002

og konjunkturbevegelser går hånd i hånd, og setning til Espen Søbye synes vi det er et enkelte tidlige observatører la overdreven poeng å unngå slikt. vekt på det strukturelle elementet. Det er all- Vedå kutte ut begrunnelse og erstatte ana- tid lett å overdrive den varige betydningen lyse med retoriske spørsmål, rekker Søbye å si av endring når man ser verden fra bunnen mye usaklig og stygt om mange i løpet av sine eller toppen av en konjunkturkurve – vi så to artikler. Det groveste og mest hinsides det sist i forbindelse med IKT-boomen på angrepet blir ikke oss, men Andreas Føllesdal verdens børser. til del. Føllesdal må få svare for seg selv, hvis han orker, men tilfellet er verdt å nevne fordi Fire premisser for hyperglobalisering det viser frem Søbye og hans omgang med Hensikten med kapitlet, som Søbye i hoved- saklighetsnormer på en klar måte: Tidlig i sitt sak mener er «å polemisere mot tilhengere av bidrag til Om makt. Teori og kritikk beskriver tesen om hyperglobalisering», er ikke pole- Føllesdal analytisk filosofi som en tradisjon misk, men å ordne en enorm litteratur som tar som «legger vekt på å gjøre rede for begrun- for seg til dels svært generelle spørsmål. I nelseskjeder og argumenter». Føllesdal sier hvilken forstand vårt kapittel er polemisk, blir ikke noe som helst generelt om andre tradi- ikke gjort rede for. Stiller vi opp stråmenn, sjoner i filosofien her. Hans mandat var da kan Søbye påvise at vi gjengir andre forskeres også å gi en analyse av Rawls og maktbegre- arbeider på en urimelig eller forvridd måte? I pet, ikke å skrive en innføring i filosofisk

Ved å kutte ut begrunnelse og erstatte analyse med retoriske spørsmål, rekker Søbye å si mye usaklig og stygt.

så fall ber jeg gjerne om unnskyldning. Men tenkning mer allment. Søbye bruker likevel da må anmelderen makte å gå fra påstand til denne formuleringen som påskudd til å stille begrunnelse, fra litterær genre til faglig kri- følgende spørsmål: «Mener virkelig Føllesdal tikk. Vår teknikk var å skille ut og illustrere at filosofien før det forrige århundreskiftet og fire premisser vi mener kjennetegner hyper- samtidig ikke-analytisk filosofi ikke legger globalistene for deretter å konfrontere disse vekt på å gjøre rede for premisser og begrun- med litteratur som gir andre implikasjoner nelseskjeder». Føllesdal skriver: hvis A så B, med hensyn til globaliseringens drivkrefter Søbye leser: hvis ikke-A så ikke-B. Her er vi og politisk handlingsrom. Jeg blir gjerne med bokstavelig talt på et nivå som belønnes med på en diskusjon av hvor godt eller dårlig vi har stryk på ex. phil. lykkes med dette, men skulle vi ha gjennom- På dette punktet nøyer ikke Søbye seg med ført vår analyse uten forbehold og uten en viss retoriske spørsmål. Han går – på samme ure- forsiktighet, slik Søbye later til å ønske, ville delige grunnlag – ett skritt videre og sier:«Det det øket sannsynligheten for at vi tilskrev kol- er rart å lese en artikkel om ‘rettferdighet som leger motiver og meninger de ikke har. I mot- rimelighet’ og om vilkår for demokrati som er otograf: Per Christian Brown F Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 149 Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 150

150 samtiden 2 2002

så opptatt av å frakjenne andre filosofiske råflott inn i en offerrolle av enkelte journalis- posisjoner forutsetningene for å delta i en ter og kommentatorer som ikke gjør noe for- meningsfull samtale». Med mitt kjennskap til søk på å ta stilling til hva vi skriver i våre Føllesdal og hans arbeider vil jeg tippe at han bøker. I stedet opptrer de som Ingunn Økland ville svare at også for eksempel kontinental i Aftenposten. Hun konkluderer enkelt og filosofi kan være analytisk, og at også ikke- greit med at «Leser man innledningskapitlet i analytisk filosofi utmerket godt kan oppfylle Den fragmenterte staten fremstår kritikken alle rimelige kriterier for å delta i en menings- som både rimelig og sentral». Kritikken hun fylt samtale. viser til er i hennes formulering at våre publi- Det sentrale poenget her er imidlertid at kasjoner er uten «standpunkter, idéer og Føllesdal i den omtalte artikkelen overhodet gjennomslagskraft». Det virker sannsynlig at ikke berører slike spørsmål. Å komme frem til publikasjoner uten standpunkter og ideer at Føllesdal er opptatt av å frakjenne andre også får problemer med gjennomslagskraften. filosofiske posisjoner noe som helst på bak- Men er vi uten ideer og standpunkter? Det må grunn av artikkelen, er et utrolig og sjofelt Aftenpostens lesere bare ta Øklands ord for, tankesprang. hun gjengir ikke noe av innholdet i det vi har gitt ut. Blant konklusjonene i de to bøkene jeg Aggressivt, firkantet og uredelig har vært med å gi ut er følgende. Jeg har bare møtt denne typen «diskusjons- Internasjonale rettslige bindinger på teknikk» en gang tidligere i mitt liv. Det var da politikken• gjør at globaliseringen er en større jeg var studentpolitiker for Sos Front på 1980- utfordring for det norske demokratiet enn for tallet og stadig måtte gå nye ørkesløse runder den norske velferdsstaten. Påstander om at med evig sinte og «jeg er mer radikal enn økonomisk globalisering skaper et press i deg»-etterlevninger av AKP (m-l) og KUL. Jeg retning av nyliberal politikk er betydelig vet ikke hvor Søbye står politisk i dag, men overdrevet. det kan synes som om hans intellektuelle stil Medialisering, tidspress, mindretall- ble formet i en student-kommunistisk bakevje sparlamentarisme,• vissheten om oljeinntekter på 1970-tallet en gang. Den dogmatiske mar- og sidevirkninger av moderniseringsforsøk xismen er tonet ned, men den aggressive, fir- bidrar til fragmentering av politikken. I den kantede og i all hovedsak uredelige stilen er i makroøkonomiske politikken er dette blitt behold. Det er talende at den fungerer så møtt med vellykkede selvbindingstrategier «godt» i mediene 20-30 år senere. Gamle kapi- i form av handlingsregel for bruk av olje- tallogikere kan åpenbart resirkuleres i en fondet, budsjettreformer og en ny rolle for tabloidisert offentlighet. Med sin tilnærming sentralbanken. er Søbye blitt en sikker leverandør av «slakt», Liberalisering, markedsretting, fristil- og sinte tilsvar som mitt. Slikt er populært i ling• og privatisering gjøres gjerne i forbruke- enkelte avisredaksjoner, dessverre også i rens navn, men det er ofte produsentinteres- Samtiden. ser som står bak, reguleringen av produsent- At Søbye og noen av hans venner blant kul- makt er for svak og det er dermed produsent- turjournalistene får så mye tumleplass, har- interesser som får (entydige) gevinster. monerer godt med den pessimistiske grunnto- Personlig ser jeg både standpunkter og nen man kan finne i mange av ideer i denne materien. Det samme har flere Maktutredningens medieanalyser. En person politiske journalister gjort. I vårt klipparkiv med tvilsomme faglige kvalifikasjoner for ligger det mange eksempler på at konklusjoner oppgaven han tar på seg, produserer en serie fra våre bøker er blitt gjengitt, rost og kritisert. markskrikerske angrep. Deretter skrives han Samtidig er det selvfølgelig mulig at enkelte Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 151

samtiden 2 2002 151

kulturjournalister ikke ser ideer og standpunk- Østeruds reaksjon på kritikken. Hun kritise- ter av interesse her. Det hadde likevel vært mer rer ham for ikke å opprettholde idealer om overbevisende og mindre arrogant hvis Økland «liberalitet, åpenhet og argumentasjon». Men hadde forsøkt å diskutere noen av våre funn og selv bekjenner hun seg til et ideal om vellyk- påstander før hun konkluderte, og ikke nøyde kede «intervensjoner» og «mediebegivenhe- seg med en generell henvisning til at hun har ter», skal man dømme etter hennes lest et innledningskapittel. kommentar, og tidligere praksis som kom- Mari Lending har en litt annen innfalls- mentator i Aftenposten. Altså en postmoder- vinkel, men heller ikke hun forholder seg til ne idé om opptreden i offentligheten hvor substansen i våre publikasjoner eller Søbyes hensyn til saklighet og sannhet er underord- kritikk i sin kommentar i Samtiden 1/2002. I net ønsket om å frembringe en bestemt stedet legger hun ensidig vekt på Øyvind mediereaksjon. Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:26 Side 152

Om fotografen Bildeserien «Skyggeleksjoner» i Samtiden er et forsøk på å vise private portrettsitua- sjoner der én modell spiller og inntar forskjellige roller foran kamera. Modellen forhol- der seg til kamera med distanse, kameraet blir en passiv betrakter. Under opptakene ønsket jeg å regissere minst mulig, men la modellen utfolde seg fritt. Bildene handler om den portretterte, om å drive omkring, om handlinger uten videre mening og kanskje om å forsvinne helt inn i sin egen mentale verden. Det er en ensomhet i bildene, det ligger noe uforløst i det teatrale spillet som utfolder seg i serien. Modellen opptrer alene og kommuniserer med et slags barnslig visuelt språk. Det kan virke harmløst og enkelt, men repetert gjennom en hel bildeserie avdekkes sårbarhet og desperasjon. Opptakene er gjort i parker og friluftsområder i Oslo og føyer seg inn i andre pro- sjekter jeg har gjennomført. Alle mine fotoprosjekter er utført om natten. Et folketomt landskapsrom er preget av et fravær som jeg vil vise frem og forsterke. Det narrative er til stede i arbeidene mine, men det er et mål at iscenesettelsene ikke er overfortel- lende. Fraværet skaper en forventning om at noe har skjedd eller kommer til å skje. Naturen jeg avbilder er den som befinner seg i randsonen til byen og forstedene, det er steder som har potensial til å bli en scene, et åsted for mine handlinger. Per Christian Brown

Per Christian Brown (f. 1976) er bilde- kunstner med utdannelse fra Statens Kunstakademi i Oslo. Han arbeider med fotografi og video som kunst- neriske medier. Separatutstillinger:«Ved verdens ende» i Galleri MGM i Oslo 2001, og «Lost at a dead end» i Galleri Molitrix i Stavanger 2001.

Fotografen ønsker å takke modellen, Morten Olav Pålhaugen.