Samtiden 2/2002
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 1 samtideninnhold [2–2002] 02 Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk • Leder av Knut Olav Åmås Jan Erik Vold 04 Som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke kan stjele • Jan Erik Vold 21 Under Jan Erik Volds idoler• Jan Inge Reilstad 38 Det skulle handle om politikk • Bokessay av Tarjei Skirbekk 51 Den avpolitiserende miljøpolitikken • Ingerid S. Straume 60 Å skrive er en kjærlighetshandling • Paul Auster i samtale med Finn Skårderud 72 Corinne – kvinnenes grunnleggende modernitetsmyte • Toril Moi 84 De kongelige møter folkets eventyrlyst • Bokessay av Tore Rem 98 Reisen til tankens ukjente indre • Stein Mehren 101 Jeg er middelklassen • Stein Mehren 102 Helt normal usikkerhet • Jaume Blasco i samtale med Roger Strand 110 Irving-prosessen: historie, juss og erindring • Odd-Bjørn Fure 126 Kultur og ukultur i Norges forskningsråd • Ellen Mortensen 132 Nårfilosofi blir biografi • Bokessay av Arne Melberg Debatt 138 Pavlovske reflekser i skyttergravene • Jahn Otto Johansen 145 Søbyes suppe • Bent Sofus Tranøy 152 Om fotografen 153 Om forfatterne Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 2 leder Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk Massemediene er et ufrivillig selvpor- alternative, mindre offentligheter. 40 000 trett av en nasjons mentalitet. Det ser mennesker kan utgjøre en langt mer innfly- [1] man klarere når man kommer telsesrik offentlighet enn 200 000 mennes- utenfra, som forfatteren Hans Magnus ker, som historikeren Rune Slagstad sier. En Enzensberger sier. I Norge er mentaliteten at leser er ikke en leser. Det mangler distinksjo- alt egentlig bør være for alle – alle TV-program- ner i måten norske medier forholder seg til mer, alle avisartikler, alle foreninger. Dette er sine lesergrupper på. Dette skaper en ustop- den behagelige middelmådighet, den feige pelig søking etter det gjennomsnittlige og ambisjonsløshet, forkledt som folkelighet. middelmådige. Det som da får dominere, er en Dette er den nivellerende forakt for det enkelte no-brow-journalistikk uten vilje eller evne til å menneske. Norge trenger medier som ikke ser skille mellom godt og dårlig, mellom vesentlig sine lesere, lyttere og seere som en masse. og uvesentlig på hvert av kulturens områder. Dagbladets kulturredaktør Eva Kultursidene skal være en munn- Bratholm: «Det vil være en trussel skjenk. De skal sortere, sile og redi- [2] mot demokratiet dersom vi skulle få [4] gere fra et enormt mangfold av eliteaviser i Norge. Dagbladet gir folk det de informasjon og ideer, sier Thomas Steinfeld, vet de vil ha – og det de ikke visste de ville ha.» redaktør i Süddeutsche Zeitung. Kultur- Steinar Hansson, tidligere sjefredaktør i redaktørene må gå ut og bestille, sette i gang Dagsavisen: «Vi har en folkelig måte å lage debatter, drive dem fremover, vise at også aviser på i Norge. Tanta på Tveita skal kunne svært avansert stoff kan formidles i engasjert, lese alt.» Hvorfor er det bare makt-mette avis- tilgjengelig form. I nyliberalismens autoritære redaktører som snakker om elite og folk? De tid går en infantiliserende holdning overfor er suverene i sin identifisering av hva som er leserne hånd i hånd med av-politisering. folkelig. (Men i dag har tanta på Tveita dok- Kulturjournalistikk må igjen bli «en rapport torgrad i sosialpsykologi.) Vi som kritiserer fra fronten», stedene der kulturen griper inn i enkelte sider ved massemedienes praksis, er samfunnslivet og omvendt.All kultur må leses ikke interessert i slike skiller, vi peker på kon- ideologisk og politisk – da blir den farlig. På krete forbedringsmuligheter for norsk journa- samme vis må politikk og næringsliv leses listikk. Eller finnes de ikke? Siden mediefolk kulturelt. slutter rekkene på den mest avvisende måte hver gang de kritiseres? Hvilken kritikk er god Populærkulturens uttrykk behand- nok for norske medier? les nesten utelukkende gjennom en [5] glatt og slapp lanseringsjournalis- Viljen til opplysning er svært svak i tikk, iscenesatt av de store film- og platesel- de viktigste norske massemediene. skapene. Det må skapes et kritikk-språk for [3] Derfor må lesere som vil bli utfor- populærkulturen. De medier som ikke skjøn- dret politisk og kulturelt, også tenke i form av ner dette, sementerer alle skiller mellom Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 3 samtiden 2 2002 3 «høy» og «lav», som Helge Rønning sier. I ter- kulturer og samfunn, sier Jes Stein Pedersen, ningkastenes tid er kulturen blitt del av det redaktør i Politiken. utvidede idrettsbegrep. Store redaksjoner med veldige ressur- Norge er et samfunn der viktige del- ser må bruke mer av dem på å bringe offentligheter knyttet til kunst og [9] flere stemmer inn i spaltene. Langt [6] kunnskap skyr åpne konflikter. flere eksterne skribenter må inn på kultur- Meningsfeigheten og selvsensuren er utbredt i sidene i de største norske avisene, som i for medier, i kulturliv og i akademia. Disse svært høy grad fremstår som sluttede sirkler. Kultur- innflytelsesrike miljøene preges av små, over- redaksjonene i Aftenposten og Dagbladet bør siktlige kretser. De skyr det ubekvemme og greie seg med færre fast ansatte journalister og ubehagelige som kritikk kan føre med seg – bruke de innsparte midlene til å kjøpe tekster forståelig nok, når evnen til å skille sak og fra landets skarpeste skribenter. Ikke minst person er nesten fraværende. Taktikkeri over- den store, gjennomarbeidede kulturartikkelen for pengekilder og posisjonering på jobbmar- –essayistene er vår tids diagnose-settere og kedet skaper unnfallenhet og servilitet blant analytikere. Slik er essayet en form mellom kritikere, journalister og redaktører. journalistikk og litteratur, mellom vitenskap og Takhøyden for åpen kritikk og harde disku- kunst. Når de avgjørende sosiale og politiske sjoner må løftes. konfliktlinjene ikke lenger er synlige på uni- versitetene og i partipolitikken, må de synlig- Vi trenger kulturjournalistikk utført gjøres på kultursidene og i tidsskriftene. av kunnskapsrike enkeltmennesker [7] med stahet og integritet, folk som Allroundjournalisten som type ikke representerer noen andre enn seg selv og passer dårlig i kulturjournalistik- sine idealer. Den kulturjournalistiske hold- [10] ken. En kritisk kulturjournalistikk ning trenger større begrunnet selvtillit. står og faller med den selvtillit og det mot som Offentlig debatt trenger journalister som ikke kunnskaper og kompetanse fører med seg. går motstandsløst inn i en rolle de bekvemt Allroundjournalisten tror han kan gå inn i en kan skyve foran seg, den trenger journalister hvilken som helst sak – som om journalistikk som ikke skjuler seg bak liksom-objektivitet, var en metode og en teknikk som kan mestres sier Arne Ruth, tidligere sjefredaktør i Dagens og brukes uavhengig av sakkunnskaper om et Nyheter. Det er de enkelte viljesterke skriben- tema. Mange norske mediemiljøer er anti-intel- ter som gir sin avis en sjel og en pustemåte. lektualistiske i sin dårlig skjulte forakt for høy Journalistikkens autoritet og troverdighet er kompetanse og utdannelse. Manglende kunn- personlig, ikke profesjonell, som Göran skapsdyrking er grunnen til at det er forsvin- Rosenberg påpeker. nende få førsteklasses skribenter blant norske kulturjournalister. Det finnes ikke noe godt Kultur er ikke et emne eller et tema. språk uavhengig av innsikt i en sak. Kulturredaksjonene må slutte å se Utfordringen for dagens journalistikk er å få [8] seg selv som kunstformidlingsredak- ordene til å bety noe igjen. sjoner. Kulturjournalistikk er en tone, en atmosfære, en måte å se virkeligheten på. Kulturjournalistikken kan «kulturalisere» de øvrige redaksjonene i massemediene med sitt kritiske blikk, sin kulturelle optikk.– Den kan Knut Olav Åmås avdekke fortellingene som konstruerer våre Redaktør Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 4 Jan Erik Vold Somomfavnet å bli av en lommetyv som ikke kan stjele [1] Begrepet roskompetanse Det er Georg Johannesen som har innført som er i stand til å bedømme hva den finner begrepet roskompetanse i norsk kritisk prosa. rosverdig. Det å avsi en rosende dom dersom Ordet faller på plass med en gang det er ytret, man ikke innehar kompetanse vedrørende det som et nyttig – og lenge savnet – begrep å ta man roser, er en latterlig og/eller uforskam- i bruk i dagens norske litteraturdebatt. met handling. Johannesen har ikke utredet dets betydning, Jeg vil ta opp tre sentrale aktører blant de men hans anvendelse av ordet, her i innled- som avsier dom om dagens norske litteratur, ningen til en bokomtale, hjelper oss på vei: lyrikken spesielt, vurdert ut fra bokverk de «Ros faller meg tungt da jeg tviler på min ros- har gitt ut. Kapitlet om første aktør er tidligere kompetanse.»1 presentert i dagspressen.3 Da dette impromp- Det tvetydige som kan ligge i å bli utsatt for tu innlegg, med innspill om en rekke disku- ros finner vi mer billedlig beskrevet i en sjonstemaer, ble møtt med taushet fra den lit- annen anmeldelse, der Johannesen undres om teraturforvaltning det er et angrep på, forstod han kanskje er inhabil vis-à-vis vedkom- jeg at den feil som rår ikke er en personfeil, mende forfatter: «Han skal i et intervju ha men en systemfeil. Som motstemme må man nevnt meg som en pioner. Det er rart: Som da enten ytre en god del mer enn man gjorde å bli omfavnet av en lommetyv som ikke første gang – eller tie. kan stjele.»2 Å tilby Samtiden artikkelen var et naturlig I klartekst: Å motta ros kan være greitt valg. Temaet «norskfagets forfall» ble introdu- nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans sert i den nye redaktørs åpningsnummer, Samtiden materie 2/2002 trykk 10.06.2005 08:25 Side 5 samtiden 2 2002 5 3/2001. Nærværende bidrag kan leses som en Stevens’ vakre linjer siteres i den ajourfør- oppfølger, vinklet mot lyrikkomtalens forfall. te utgaven av Harald og Edvard Beyer: Norsk De tre aktørene er: litteraturhistorie5 som et eksempel på hvilket • Professor i nordisk litteratur ved Universitetet heldig grep nordmannen Jan Erik Vold har i Oslo, dr.