IFS Arbok 1983-84.Pdf (5.071Mb)
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
FORSVARSSTUDIER Defence Studies III Ill o Arbok for Forsvarshistorisk forsknings nter Forsva ts høgskole 1983-84 Redaktør Rolf Tamnes T~UM-NORLI ©Forlaget Tanum-Norli a.s. 1984 ISSN 0333-3981 ISBN 82-518-1908-3 Norbok a.s, Oslo/Gjøvik Innhold Forord ................................................. 7 Foreword 11 O. Riste: Frå integritetstraktat til atompolitikk: Det stormaktsgaranterte Norge 1905-1983 ................ 13 English Summary ....................................... 42 T. V. Skaret: Kirkens engasjement i atomdebatten 1960-1982 . 45 English Summary 85 D. C. Pugh: Guns in the Cupboard . 88 English Summary . 140 O. Wicken: Vekst og våpen ............................... 156 English Summary . 185 R. Godø: Forsvarets ledelsesordning etter 1945 .............. 187 English Summary . 228 N. Borchgrevink: Norsk forsvar gjennom britiske briller ...... 232 English Summary . 257 Bidragsytere . 259 Notes on contributors ..................................... 260 Forord FHFS - Forsvarshistorisk forskningssenter - presenterer med dette FORSVARSSTUDIER HI. Bidragene i årboken er tidligere blitt publisert i serien FHFS Notat, som inneholder artikler og studier av institusjonens faste forskere og av andre spesielt inviterte bidragsytere. Denne årboken inneholder alle FHFS Notater for 1983, med unntak for to bidrag av professor Olav Riste og forsker Rolf Tamnes. Disse artiklene ble skrevet i anledning av et internasjonalt symposium i Oslo i august 1983- «European and Atlantic Defence 1947-1953»- og vil bli utgitt i bokform sammen med de øvrige bidragene til denne konfe ransen. En rekke av artiklene er knyttet til den aktuelle sikkerhetspolitiske debatten og vil kunne gi perspektiv på brennbare forsvarspolitiske spørsmål. Det gjelder formene for vestlig militært samarbeid og Norges rolle mellom øst og vest. Kritiske røster har advart mot en for sterk integrasjon i NATO og et for intimt forsvarsmessig samarbeid med amerikanerne. En større grad av tilbakeholdenhet vil ifølge disse kri tiske røster øke sjansen for at Norge får være i fred hvis det først skulle komme til militære konfrontasjoner mellom supermaktene. Enkelte har hevdet at selv med en løsere tilknytning vestover, vil USA komme oss til unnsetning i en krise eller krig på grunn av Norges viktige strategiske beliggenhet. Dette er strømninger som klart går på tvers av offisiell norsk sikkerhetspolitikk hvor det med styrke hevdes at hjelp i krig betinger omfattende tilretteleggelser alt i fred. I sin artikkel om hovedlinjene i norsk sikkerhetspolitikk fra selvstendigheten i 1905, Integritetstraktaten fra 1907 og inn i 1980-årene, påviser Olav Riste at dette ikke er nye tankeretninger. Grunnfjellet i vår utenrikske orien tering har vært forestillingen om at Storbritannia og senere USA i egeninteresse ville opptre som vår høye beskytter. Norge anno 1905 ønsket likevel ikke å formalisere båndene til britene. Det skyldtes blant annet en inngrodd småstatsskepsis overfor stormakter. Også her er det kontinuitet i tid, hevder Riste; selv etter vår inntreden i NATO har Norge bestrebet seg på å dempe det militære samvirket med vest- 7 maktene i fred. Det er særlig kommet til uttrykk i vår base- og atom politikk. Likevel: Erfaringene i tiden etter 9. april 1940 overbeviste den po litiske ledelse om at samvirke i krig forutsatte forberedelser og fast lagte forpliktelser i fred. Vår hjemlige debatt i dag reflekterer spen ningen mellom denne forestillingen på den ene side og på den annen en viss nostalgi for tanken om at vestmaktene vil komme oss til unn setning i alle tilfelle - selv uten en formalisering av samvirket eller omfattende militære forberedelser i fred. Et nytt innslag i vår sikkerhetspolitiske debatt i de senere år har vært kritikken fra kretser innen kirken, særlig mot atompolitikken. Tom Vidar Skaret har i en artikkel forsøkt å fange opp og forklare endringer i Kirkens holdning til atomvåpen i tiden etter 1960. Ved inngangen til 60-årene gjennomlevde vi en atomvåpen-debatt som liknet mye på den ved inngangen til 1980-årene. Den gangen reagerte Kirken og bispe kollegiet «konservativt»; de fastslo at Kirken som kollektiv ikke kunne støtte en bestemt retning, de individualiserte spørsmålet. Da bisko pene på nytt uttalte seg i 1982, ble på den annen side teologien brukt som argument for et aktivt kirkelig engasjement i fredsdebatten. Ska ret forklarer dette skifte med at det hadde foregått en generell dreining fra individualetikk og i retning av sosialetikk kombinert med et ster kere engasjement i spørsmål om rettferdighet i verden. Han legger også vekt på to ulike generasjonsskifter innen Kirken: Krigsgenerasjo nen av teologer er på vei ut. Samtidig har «1968-generasjonen» også fått et sterkere fotfeste i Kirken. Det gjelder særlig innen Kirkens ekspertorganer som har vokst frem gjennom de siste par tiår. Skaret reiser til slutt spørsmålet om en fortsatt kirkelig radikalisering etter hvert kan skape ubotelige slitasjer på det tradisjonelt gode forholdet mellom Kirke og Forsvar i Norge. Kritikerne innen Kirken har vært forsiktige med å skissere alterna tive løsninger på forsvarsproblemene. Frykten for et kjernefysisk rag narokk har imidlertid vært fødselshjelper også for en slik debatt. En kelte av de mer radikale alternativene har hentet tanker eller inspira sjon fra Heimevernskonseptet. Dette har inspirert David C. Pugh til å se nærmere på etableringen av Heimevernet i 1945-46 og de tanker som lå til grunn for det. Det ble skapt ut fra behovet for raskt å kunne sette en styrke på bena lokalt, for å møte Hitler-liknende blitz-kriger. På samme tid ønsket man å utnytte folket i størst mulig grad i krigs øyemed. Sverige var den viktigste inspirasjonskilde for hvordan man skulle løse disse problemene. 8 Den opprinnelige tanken var å gjøre Heimevernet til en helt frivillig ordning for dem som ikke gjorde verneplikt. I 1946 - etter harde tautrekninger mellom forsvarsminister Hauge og de militære lederne konkluderte forsvarsministeren med at landet ikke ville evne å trekke inn de mange «forsømte» årsklassene til ordinær militæropplæring. Disse ble så overlatt til HV, og en tvungen, men mer begrenset verne plikt ble med dette også institusjonalisert. Forfatteren fremholder at HV med sin «bØrsa på veggen»-filosofi sprang ut fra og kom til å symbolisere demokratiseringen av vårt mi litærvesen - man søkte å legge bak seg den krasse og sterkt polariserte kampen om forsvaret slik den hadde artet seg i mellomkrigsårene. HV ble slik sett en kvasi-sivil organisasjon - eller om man vil: HV bidro til å militarisere det norske samfunn. Forsker Olav Wicken har i et bidrag til Årboken drøftet en annen form for militarisering av det norske samfunn, nemlig oppblomstringen av en hjemlig våpenindustri og et mer intimt samarbeid mellom indu stri og militærapparat. Det startet for alvor på 60-tallet, og det var et tildels direkte resultat av at våpenhjelpen fra USA var iferd med å falle bort. Noe måtte gjøres. En nasjonal satsning var ønskelig av utenriks økonomiske grunner. Men enda viktigere var det at en teknisk avan sert våpenindustri kunne bidra til å heve det generelle kompetanseni vået i norsk industri og dermed gi den en interessant vekstimpuls. En slik militærindustriell strategi ble lansert på 60-tallet, og førte etter hvert til at Norge ble en ikke ubetydelig våpen-eksportør innen visse nisjer. Men i motsetning til storeksportørene valgte Norge å begrense sin våpeneksport til NATO-området og til nøytrale land i Europa. Takket være et høyt teknisk nivå lyktes Norge å ekspandere i dette stramme marked. På samme måte som bortfallet av våpenhjelpen la grunnlaget for en større norsk våpenindustri, ble det også nødvendig å se på hele forsva rets organisasjon med nye øyne. Utvalget for Forsvarets ledelse av 1963 ble nedsatt med Jens Christian Hauge som formann og visead miral Reidar Godø som hovedsekretær. I et bidrag i Årboken har Godø drøftet problemstillingene i forbindelse med dette arbeide, men også forsvarets ledelsesordning etter krigen mer generelt. Et av stridsspørsmålene helt fra 1940-årene var om vi burde satse på en løsning med felles forsvarsstab for grenene og med en forsvarssjef på toppen eller om vi burde lande på det britisk-inspirerte sjefsnemnd system. Forsvarskommisjonen av 1946 hellet i retning av det første, men i begynnelsen av femti-årene var det sterk stemning for en løsning 9 med sjefsnemnd, hva som også Regjeringen la til grunn i en Stortings proposisjon i 1953. Stortinget sa imidlertid nei, og det ble et vende punkt, selv om gjennomføringen tok tid. Stillingen som forsvarssjef ble gjeninnført i 1963 og Forsvarets Overkommando og landsdelskomman doene enda senere. Ved inngangen til 60-årene var det klart at våpenhjelpen snart ville falle bort. Norge måtte innstille seg på å betale en betydelig del av gildet selv. Det gjorde det påkrevet å skjære ned på de løpende kost nader, og det nødvendiggjorde i sin tur en strammere organisasjon. Det omtalte Hauge-utvalget kom til at vesentlige endringer var påkre• vet, og foreslo at den øverste militære ledelse organisatorisk ble inn ordnet i Forsvarsdepartementet for å forenkle apparatet, styrke den politiske ledelse og gi Forsvarssjefen større tyngde nedover i hierar kiet. Denne modellen møtte imidlertid sterk motstand innenfor det militære etablissement, og ble ikke fulgt opp. Men utvalget påskyndet en prosess henimot en integrasjon av forsvarsgrenenes sentrale staber i fellesstaben og opprettelsen av Forsvarets Overkommando. Tanken om å innføre det angel-saksiske sjefsnemnd-prinsippet drøf tes også