Velkommen til en liten eventyrstund om Ole Tobias Olsen – en mann som levde et eventyrlig liv som også innbefattet innsamling av eventyr og sagn. Sagnomsust ble han selv også.

Det er vel ingen av dere som har hørt om denne personen før, så nå kan jeg fortelle de underligste skrøner uten å bli irettesatt.

I forhold til studieringens motto «Tanke&refleksjon» blir denne presentasjonen mere «folkeopplysning» og anekdotisk men forhåpentligvis med innslag som kan appellere til tanker og refleksjoner.

Den vil nok også inneholde elementer av lokalpatriotisme, så dere får unnskylde meg om jeg skulle bli utidig engasjert, tendensiøs og sneversynt.

Det første Tanke&Refleksjons punktet vil jeg knytte til noe Kari nevnte i sin presentasjon av Rolf Jakobsen – den utrolige utviklingen som vår generasjon har opplevd.

Kanskje det er en grunn til at tidene før oss – dvs historien om menneskene før - blir desto mere interessent for å se våre egne livsløp i relieff. Og da snubler vi rett inn i den første anekdoten – en privat opplevelse. Jeg vokste opp i Sputnik alderen ….

Tilbake til OT, her kommer eksempel på «mangt annet» . Men jeg kommer til å fortelle mest om OT som Nordlandsbanens far, som prest, som folkeminnegransker, som fotograf og som livskunstner 

1 Og hva er så grunnen til at jeg har hørt om OT ? Svaret finnes blant bildene i sakristiet i Hadsel kirke.  Blant kragekledte prester og proster henger det et bilde av OT fra den gang han var organist i kirka. Før vi kommer tilbake til det må vi se på noen andre bilder.  Min far var prost i Hadsel og Hadsel var mitt barndomshjem, derfor har jeg «vokst opp» med historier om OT.  Min Oldefar Jørgen Larsen (1843-1925) var i likhet med OT også organist og lærer i Hadsel ca. 50 år etter OT og han gir en direkte kobling til 1800 tallet.

Og da blir det nok en personlig anekdote. Han hadde i sitt første ekteskap 10 barn – deriblant min bestemor. Så ble han enkemann og pensjonist men vikarierte ett år på en skole utenfor Harstad. Vaskedama ble gravid og oldefar måtte ta ansvar for sine handlinger, giftet seg med henne i en alder av 70 år. De fikk siden 3 barn til og en av dem var «halvtante Karen» som levde til hun ble 95 år og døde i fjor. Hun kunne fortelle at hun husket at faren fortalte at han hadde rodd Bjørnstjerne Bjørnson fra Stokmarknes til Hadsel og at faren i 1914 ville se på Jubileumsutstillingen for 100 års jubileet 1814 i Kristiania. Han tok båt til Trondheim – OT hadde ikke på det tidspunkt fått realisert drømmen sin om Nordlandsbanen – og så syklet han fra Trondheim til Oslo – fordi heller ikke Dovrebanen var ferdig . Da var han 71 år !

Vi føler at 1850 tallet er støvete svart/hvit historie, men for halvtante Karen var det bare en generasjon unna !

Dette viser jo også at den voldsomme utviklingen som har skjedd, har skjedd i løpet av en historisk sett kort periode.

2 For dere som nå spør «Hadsel hvor er det ?» - Kirkestedet Hadsel har gitt navn til øya og kommunen.

Hadseløya – også omtalt som Vesterålens perle – ligger som dere ser med den ene halvparten ut mot storhavet og den andre halvparten med utsikt til «Vesteråls Alpene» som er det samme som den andre siden av «Lofot veggen» .

Vi har «alt» det naturskjønne som Lofoten har – men bobiltettheten om sommeren er betydelig mindre.

3 For å lage nok en kobling mellom OT og meg – på maleriet fra den tiden OT var organist og lærer i Hadsel ser vi også Klokkergården OT Underviste i skolestua og  bodde i lærerstua – tror man kanskje antagelig. Det som i alle fall er sikkert er at nå er Klokkergården feriehuset vårt. Barndomshjemmet mitt var prestegården som ligger like ved kirka, og da var det godt å ha en Klokkergård å komme til når mor og far måtte flytte ut av presteboligen.

4 Her er Klokkergården 120 år etter at OT bodde der. Slik så huset vårt ut da jeg fikk overtatt det på 1970 tallet fra Opplysningsvesenets Fond. Kortversjonen av forfallet er at før restaureringen startet var det heller ikke ytterdører, slik at når det regnet så sto hesten til forpakteren inne i spisestua. Her må jeg legge bånd på meg for ikke å fortape meg i anekdoter knyttet til restaureringen av Klokkergården. Spesielt interesserte kan følge linken som står nederst på bildet frem til et bildespill om restaureringen. http://kulturminneparken.no/page13.html

5 Dette er en kopi av et postkort som kan kjøpes i alle velutstyrte postkortbutikker. Husfasongen kommer vi tilbake til Møysalen det høyeste fjellet på Norges største øy – Hinnøya – skal vi også komme tilbake til. Men hvor var vi – jo OTO

6 Han var født på gården Bjellaaneset i Dunderlandsdalen den 18. august 1830 i Mo i Rana. Gården ligger få kilometer sør for polarsirkelen og Saltfjellet, godt og vel 5 mil fra handelsstedet Mo. Forbi gården går elva farlig og stri, og den måtte en over for å komme til naboer, enten en skulle oppover eller nedover dalen. Vei fantes ikke – forstørrer vi bildet ser vi at det var kun en kjerresti  Fire ganger måtte man over elven på veien ned til Mo. Skulle en til kirken, måtte en dra av sted fredag morgen for å nå fram før presten gikk på prekestolen søndag. Hjem kom en først sent på dagen tirsdag.

7 Faren var gift to ganger. I første ekteskap hadde han 10 barn. I sitt 2. ekteskap også 10 barn hvorav Ole Tobias var nr. 3. 15 av barna vokste opp. Mellom den eldste og den yngste var det 38 års aldersforskjell – den eldste broren kunne aldersmessig ikke bare vært far til den yngste – men til og med bestefar.

Bakover i slekten på farssiden, finner en Gregorius Andresson, lendermann hos kong Håkon den gamle og gift med hans datter Cecilie. Altså hadde OTO kongelig blod i årene.

Ole Tobias viste tidlig gode evner og stor leselyst, og foreldre og søsken hjalp ham – en positiv konsekvens av å være i en storfamilie. Faren spilte fiolin og moren var også musikalsk. I hjemmet ble det sunget mye, mest religiøse sanger, og en tid bodde også Hans Nilsen Hauge der.

Faren var den første som lærte ham å lese. Kom han over en bok, slukte han den straks, hva den så enn handlet om. I hjemmet var det ikke mange bøkene. Det var bibelen, som Ole Tobias skal ha lest før han begynte på skolen.

Skolegangen var 3 år med omgangsskole i 3 uker a 3 dager – resten av uka måtte nok barna hjelpe til på gården. Til sammen 3 x 3 x 3 = 27 dagers skolegang. I våre dager er grunnskolens «normalskoleår» 190 dager. 10 års grunnskole + 3 år videregående blir totalt ca 2500 dager - en faktor på nesten 100.

 Personlig observasjon fra datamaskinens steinalder til i dag. Jeg var med på å utvikle det første blodbanksystemet på AHUS basert på en Nord-10 datamaskin fra Norsk Data. Dagens datamaskiner på blodbanken har kanskje 100 000 ganger større kapasitet/hurtighet og dersom dette skulle innvirket direkte på arbeidsdagens lengde, skulle arbeidsdagen nå vært ca 0.27 sekunder lang. Er det fortere, mere, større som er de viktigste og eneste faktorer for «framskrittet» ?

8 For å illustrere kontrastene i OT liv - et lite hopp i kronologien til den tid han livnærte seg ved å fotografere husene til de «kondisjonerte» - litt av en forandring av omgivelsene å leve i. 

Hans reise fra «torv» til «tårn» begynte da han flyttet hjemmefra 14 år gammel da han skulle gå for presten. Ungdommen fra Bjellånes og de andre gårder inne i dalen måtte bo på Mo under konfirmasjonsforberedelsen. Presten så straks at han hadde for seg en riktig gløgg gutt med evner utover det alminnelige. Også etter konfirmasjonen ga presten ham en del undervisning.

Han ble så flink at han 17 år gammel ble omgangsskolelærer. Lønnen var 20 daler (80 kroner) om året. Hertil kom så fritt opphold på gårdene.

Men tilbake til «livsreisen» til OT 

9 Reisen fra torvtakhus til tårntakhus fortsatte med en reise nordover da han som 21 åring kjøpte for seks daler en nordlandsbåt sammen med en kamerat som også skulle til lærerskolen i Tromsø,. Ole Tobias begynte om høsten i den nederste klassen på lærerskolen. Men etter en ukes tid syntes bestyreren at det ville være bortkastet tid for ham å gå videre der, og så ble han flyttet opp i øverste klasse. Han tok avgangseksamen med beste karakter, den flinkeste av alle. Men da kameraten ikke var ferdig på lærerskolen - andre brukte jo to til tre ar for å komme igjennom den — ble hans part i båten innløst. Så da måtte han sommeren etter «ro» alene tilbake til Mo. Han solgte båten i god stand til den tidligere eier og fikk de 6 dalerne igjen. Kanskje var det i motvind og regn roende over Vestfjorden at de første tanker om det praktiske med en Nordlandsbane dukket opp ?

 Som 22-åring ble han ansatt som lærer og organist i Hadsel. Fikk årslønn som lærer 20 daler og som organist 30 daler. Han skaffet seg bi-inntekter på ymse måter. Han fungerte som vaksinatør, reiste rundt med folketellingslister, stemte pianoer og reparerte ur. Samtidig som han stiftet sangforeninger i bygda, lærte han de fiskere som drev gårdsbruk å ta vel vare på bondens gull. De måtte grøfte sine myrer og gjødsle jorden godt. De måtte ikke bygge fjøsene slik at gjødselen gikk ut i fjæra og ble skyllet bort av sjøen. Det sies at mange fulgte hans råd og fikk mange dobbelt utbytte av jorda si.

En dag fikk han brev fra Kristiania. Han var blitt headhuntet som lærer ved Ankerløkken folkeskole og reiste sørover med 400 daler i lommene. Godt gjort når lønna disse 4 årene utgjorde bare 200 daler .

10 Som 26 ble han åring ansatt ved Ankerløkken folkeskole. Han begynte straks å lese til artium, forlot folkeskolen og begynte som timelærer ved Nissens latin- og realskole. Her var han i 2 år før han sa opp og begynte å studere.

Han satt ofte til langt ut på natten med lesningen og når han da ble så trett at han hadde vanskelig for å holde øynene oppe, dyppet han hodet i kaldt vann.

Man sa om OT, at han kunne holde ut tretti arbeidstimer i døgnet !

30 år gammel ble han student, 36 år gammel var han utdannet prest. Han søkte på en del prestekall, men fikk ingen ansettelse som prest – selv om han var eneste søker. Han var nok for «utradisjonell» for den norske kirke den gang. At en nybakt teologisk kanditat underholdt med muntre – til dels grovkornede historier – gjorde nok sitt til at kirken nølte med å ta ham i sin tjeneste.

37 år gammel ble han ansatt som assistent ved konstruksjonskontoret i Statens Jernbanevesen. På grunn av sin allsidighet kunne han også ta en del bijobber, han var pianostemmer, urmaker og fotograf – bildet dere ser her har OT tatt.

Han studerte også videre, fulgte forelesninger i mineralogi, kjemi og medisin, og forelesninger på Kunst- og Tegneskolen. Han lærte seg også flere språk.

Han fikk derfor et godt utbytte av en 2 måneders reise til Tyskland, Frankrike og England der han spesielt studerte jernbaneutbyggingen.

11 Under sitt opphold som lærer i Hadsel hadde han fått øynene opp for fiskens betydning. Med sorg og forbauselse så han hvor mye som gikk til spille på grunn av at det ikke var marked nok. Og hvor latterlig lav prisen var. Det ble altfor lite fortjeneste for fisker ( Ref verdikjeden fra fiskeren med blåfrosne fingertupper som drar fisken opp fra dypet - til fiskehandleren i Bogstadveien som flytter fisken fra bakrommet til kjøledisken) En måtte få fisken ut på verdens markedet. Men med datidens samferdselsmidler som baserte seg på dampskip lot det seg ikke gjøre – dette var også før Hurtigrutas tid. Under et besøk på verdensutstillingen i London, på hans før omtalte utenlandsreise i 1862, fikk han på en jernbanestasjon se vogner fullastet med fersk fisk fra Skottland og Doggerbank. «En jernbane må vi ha for å bringe nordlandsfisken ut på verdensmarkedet» tenkte han. Han fikk også rede på at fiskeprisene i Russland var atskillig høyere enn i Norge. I dag er også Russland en av de største eksportmarkedene for norsk oppdretslaks. Utbyttet av Lofotfisket var i den tid 6 millioner kroner om året, men den samme fisken ville i fersk tilstand gi 138 millioner kroner. Faktor på over 20. OT regnet ut at anleggskostnadene for en bredsporet første klasses hurtigtogsbane dreiet seg om 47 millioner kr og ville forrente anleggskapitalen med 3.5 prosent. Utsettelse med å bygge Nordlandsbanen kostet landet etter en annen moderat beregning over 24 mill kr om året bare pga Lofotfisket – dette ville bety at innvesteringene ville være innspart på et par år. Dette ble også brukt av motstanderne som et argument mot at Stortinget skulle bevilge penger – hvis det var så god butikk måtte det da være noen private som kunne drive den. I 1872 skrev han en artikkel i Morgenbladet ”Om en jernbaneforbindelse mellom Nordland og St.Petersburg over Haparanda”. Artikkelen vakte stor interesse, og den svenske jernbanedirektøren kom til Christiania for å konferere med ham. Også i den utenlandske presse ble man oppmerksom på saken. I engelske «Times» var det en som ville ha banen satt i arbeid snarest mulig. Men han ville lenger enn til St. Petersburg. Banen burde føres til Peking og Asias østkyst med sidelinjer til Calcutta og Bombay. Han var langt forut for sin tid, ja, til og med kanskje forut for vår tid. Men det skulle gå mange år før det den 17. november 1923 – ett år før OT døde – at Stortinget vedtok at Nordlandsbanen skulle bygges til Bodø. Da hadde OT i nærmere 50 år- fra 1872 til 1923 arbeidet iherdig for Nordlandsbanen, og han er med rette blitt kalt Nordlandsbanens far. Jernbanen til Bodø ble ferdig i 1962 – nesten 40 år senere – avbrutt av de hårde 30-åra og 2. verdenskrig hvor det trolig omkom cirka 1200 krigsfanger under bygginga av jernbanen.

12 Som teknisk fotograf gjorde han forsøk med lystrykk. Etter iherdig arbeid lyktes det ham å utvikle den såkalte blåkopiering, som en sparte mange penger med. Oppfinnelsen vakte oppmerksomhet Også utenfor landet. Utlendinger kom hit for å se den, og dem måtte Ole Tobias ta seg av. Snart ble blåkopieringen brukt av alle ingeniør- og arkitektkontorer. Noen særegen godtgjørelse, ære og berømmelse for oppfinnelsen fikk han ikke.

Og hva er vel oppfinnelsen av ostehøvelen i forhold til dette ? Ordet «blåkopi» og «blueprint» er jo innarbeid både i det norske og engelske språk.

Et raskt søk på nettet hvem som er oppfinneren av blåkopi ga ikke noe entydig resultat.

Wikipedia:In 1861 Alphonse Louis Poitevin, a French chemist, found that ferro-gallate in gum is light sensitive.[2] Light turns this to an insoluble permanent blue. A coating of this chemical on a paper or other base may be used to reproduce an image from a translucent document.

The ferro-gallate is coated onto a paper from aqueous solution and dried. The coating is yellow. In darkness it is stable for up to three days. It is clamped under glass and a light transmitting document in a daylight exposure frame, which is similar to a picture frame. The frame is put out into daylight requiring a minute or two under a bright sun or about ten times this under an overcast sky. Where ultra-violet light is transmitted the coating converts to a stable blue or black dye. The image can be seen forming, when a strong image is seen the frame is brought indoors and the unconverted coating, under the original image, is washed away. The paper is then dried.

The result is a copy of the original image with the clear background area rendered dark blue and the image reproduced as a white line. The image is stable. The contact printing process has the advantage that no large-field optical system is required. A further advantage is that the reproduced document will have the same scale as the original. Another quality is that the dark blue background makes it difficult to add new information to the print (such as recording as-built changes); a blueprint cannot easily be altered—depending on the situation, this can be either a strength or a drawback. Since the paper is soaked in liquid during processing, a minor change of scale can occur, and the paper can also become brittle. Engineering drawings often are marked to remind users not to rely on the scale of reproductions.

13 Fartet fra ca. 1863/64 til 1883 rundt på trehjulsykkel i Christiania og omegn og fotograferte.

Prinsippet var basert på at den fotografiske platen skulle gjøres lysfølsom, eksponeres og fremkalles inni selve kameraet. Med et slikt kamera kunne man ta bilder utenfor atelieret uten å måtte trekke med mørkeromstelt som man måtte med tidligere kameramodeller.

Hans våtplatekamera som han bl. a. hadde med seg over fjellet da han gikk opp traseen for den fremtidige Nordlandsbanen, er forært Norsk Teknisk Museum av hans sønn. Norsk Teknisk Museum har flere av hans kameraer.

14 Holcks system, laget etter sogneprest Ole Tobias Olsens anvisning.

Han hadde også stereokameraer basert på samme prinsippet – så 3D bilder er ikke noe nytt.

15 Først skal vi se på «bybildene» til OT

Oslo Bymuseum ga ut i 1963 et hefte med noen av de bildene som OT tok mens han fartet rundt på trehjulssykkel.

Butikker i dette strøket var typisk buntmakere, motehandlere og galanteriforretninger. Noen av disse husene ble revet så sent som på 1930 tallet.

Som Oslo Bymuseum sier i innledningen :«Så står vi da overfor det paradoks at denne polarsirkelens sønn, som så på Christiania med overbærende undren, og som hovedstaden på sin side kanskje ikke alltid behandlet særlig pent, har gjort seg fortjent av var varmeste takk, fordi han passet på å fotografere byen i en tid som hører historien til».

«Pas nu paa ! Nu tar jeg fra Hullet» Roger Erlandsen 2000 «Ole Tobias Olsen er utvilsomt en av de mest interessante personligheter innen norsk fotografi i forrige arhundre.»

«Norsk fotohistorie» Peter Larsen / Sigrid Lien 2007 førsteutgaven har ikke et kløyva ord om OT. Hun har lovet at ved et opptrykk så skal han bli omtalt.

 «Historia skrives med ryggen mot Nord» - biskopen i Nord Hålogaland ifm Olavsdagene i Trondheim – Tromsø glemmer også Alta…

Kvitbjørnulykka i 1947, Norges på den tid største flyulykke - 35 omkom – deriblant min bestefar.

16 Kirkeristen – plassen mellom Dronningens gate og Storgata.

 Hva skjer når husene blir stadig høyere mens menneskene holder seg innenfor 2-meteren ?

17 Karl Johans gate fra Løvebakken – side 22.

Med Karl Johans gt 41-43 som er byens første leiegård på 4 etasjer.

Merk hvordan gateperspektivet underordner seg utsikten til slottet

18 Google maps bilen fikk nok ikke kjøre opp til Stortinget

19 Nå kommer vi til den delen av OT som jeg personlig fikk hakaslæpp av når jeg bladde i de bildene som ligger i Nasjonalbibliotekets bildesamling.

Imponerende teknikk og bevegende utførelse.

Masse megapixel – 200 til 400 Mpixler ? 35mm analog film 20 Mpix, Mobilkamera 10-20 Mpix, Profesjonelt digital mellomformat Hasselblad 80 Mpix, 8x10 tommer 800 Mpix

 Optikken som ble brukt den gang hadde best skarphet i midten av bildet.

20 Legg merke til mann med flosshatt.  Når vi zoomer inn på matbordet er det som vi nester kjenner matlukta  Og Akevitt midt på blanke formiddagen !

21  Etter all akevitten måtte noen legge seg nedpå og det ble for hett under flosshatten

22 Lørenskog ?

23 Side 54 i «Norske folkeeventyr og sagn» «Govætten Perpaalsa hyser Svensk-Henrik» http://www.nb.no/nbsok/nb/2c59ff72bd13b29b58810981785943b2?index=0#0

«For henved hundrede aar siden færdedes i Dunderlandsdalen en svensk mand, Henrik, almindelig kjendt under navnet »Svensk-Henrik«. Denne mand saa og hørte jevnlig de underjordiske. Han kjendte deres opholdssteder og blev altid vel mottat, naar han av og til besøkte dem. Han roste dem for deres hjaelpsomhet og talte ofte om govaetten Perpaalsa, og om, hvorledes denne engang hjalp ham, da det i en snarvending knep som værst. . . . Han gik hurtig bak stenen, banket paa hos sin gode ven, Perpaalsa, og bad indtraengende om ly og skjul hos ham saalaenge, og her forregnet han sig heller ikke. Stenen blev lukket op, Henrik smuttet ind, og stenen lukkedes efter ham. Han satte sig ned inde i stenen og kunde naa i god ro og mak gjennem en spraekke peke lang naese til lensmanden, som netop strøk tæt forbi, men snart efter maatte vende om med uforrettet sak. Henrik var som sunket i jorden like for deres øine.».

Et flott komponert bilde som en god illustrasjon til sagnet.

24 Nærmest en underjordisk «fjøsnisse» ? Nei , en av fortellerne til OT.

25 Folketonar få Nordland – nr 138, 133

Ståle Paulsen «Mainndrapar’n»

26 Ble etter 27 år i hovedstaden som 53 åring ansatt som prest i Hattfjelldal der han var til han søkte avskjed i 1904 som 74 åring. Hattfjeldal ligger ca. 10 mil sør for barndomsbygda til OT i Dunderlandsdalen, så på en måte så kom han «hjem». I prestegjeldet bodde 1000 mennesker. Bygden ble den tid betraktet som den reneste avkrok, ikke til a leve i for siviliserte mennesker. Vinteren er lang og hard med opptil førti til femti graders kulde. Han måtte også være den som sørget for folkehelsen. I sitt rikholdige husapotek fant han alltid den medisin som passet for tilfellet. Så var han meteorologisk observatør, urmaker, mekaniker, snekker og symaskinreparatør. Ved noen av veiene som ble bygd i regionen, hadde en det sjeldne syn at sognepresten foretok utstikkingen i marka.

Han påviste også jernmalmforekomstene i regionen som nærmere 100 år senere ga grunnlaget for Norsk Jernverk.

27 Ifm foredraget om Alf Prøysen ble det sagt at kunst er det som beveger en – setter følelser og kanskje ikke så mye tanker og refleksjoner i sving.

Noen har kanskje hørt om Roland Barthes «Camera Lucida», han «ser» et fotografi ( Og for så vidt all kunst ?) som henholdsvis «studium» eller «punktum». Med studium mener han en interesse for fotografi som medfører forståelse ut fra en kulturell kompetanse/innsikt. Punktum representerer bruddet der noe i bildene rammer betrakteren personlig og på denne måten sprenger rammene for den intellektuelle analysen.

Nå følger noen av OT sine bilder som jeg synes er «bevegende» – til tross for / eller kanskje også på grunn av at det er sort/hvitt stillbilder fra en svunnen tid.

På en måte er det et slags teater med naturlige kulisser.

De viser mennesker i naturen og det var slik det var i utgangspunktet – for å si det fritt etter Nordlandspresten Prost Nielsen «Gud skapte naturen og menneskene – menneskene skapte byer og mirakels»

Solvaagtind set fra Junkerdal Gaard http://www.nb.no/nbsok/nb/4c3042f4c7a6fe2de851cd5c58b63a46?index=0#0

Camera Lucida, along with Susan Sontag's On Photography, was one of the most important early academic books of criticism and theorization on photography. Neither writer was a photographer, however, and both works have been much criticised since the 1990s.

Camera Lucida (in French, La Chambre claire) is a short book published in 1980 by the French literary theorist and philosopher Roland Barthes. It is simultaneously an inquiry into the nature and essence of photography and a eulogy to Barthes' late mother. The book investigates the effects of photography on the spectator (as distinct from the photographer, and also from the object photographed, which Barthes calls the "spectrum").

In a deeply personal discussion of the lasting emotional effect of certain photographs, Barthes considers photography as asymbolic, irreducible to the codes of language or culture, acting on the body as much as on the mind. The book develops the twin concepts of studium and punctum: studium denoting the cultural, linguistic, and political interpretation of a photograph, punctum denoting the wounding, personally touching detail which establishes a direct relationship with the object or person within it.

28 3D- bilder er ikke noe nytt !

29 Teateroppsetting i naturen

30 Edvard Munch «Livets dans»

31 «Tanke&Refleksjon» Forskjell på foto(kunst) og malerkunst ?

Fografiet 'Rhein II' laget af Andreas Gursky er verdens dyreste foto efter det blev solgt for svimlende 23 mill. kroner på enn auktion hos auktionshuset Christies i New York.

”Skrik” ble solgt for nesten 700 mill

32 I bildesamlingen til Nasjonalbiblioteket står det kun «3 uidentifiserte personer på tur i skogen».

Merk hvordan paret i bakgrunnen holder hverandre i hendene – og jeg som trodde at kjærester på den tiden var «DE»s – «Jeg elsker Dem !»

33 Bruker ofte reflekser i vann

34 Kanskje kunne bildet like godt vært kalt «Urfjell» ?

35 Er det hva «kunstneren» har ment med kunstverket som er en «riktig» opplevelse, eller er det «opplevelsen» i seg selv ?

36 Jeg har ikke tenkt å prøve å påstå at Ole Tobias hadde noe med «Mona Lisa» å gjøre. Han var imidlertid et multi-talent og kanskje Nord-Norges svar på han derre italieneren Leonardo da Vinci ?

Jeg synes dette bildet illustrerer hvordan Ole Tobias Olsen stod med føttene godt plantet der han «hadde trått barbeint i gresset» hjemme nord på bygda på Helgeland - hode og hender brukte han i store deler av sitt liv kreativt og med stor integritet i bymiljøet sørpå.

Hallgeir Eldstad som har skrevet om OT i Norsk Biografisk leksikon sier det slik: «Ole Tobias Olsen var ein fargerik person, med kraftfull røyst og ramsalte replikkar. Han var ein meister til å fortelle skrøner, oftast med lokalpatriotisk poeng og ein ikkje alltid løynd brodd mot “søringane”. Det vert framleis fortalt anekdoter om han, som til dømes om da han avslutta ei preike over temaet “Jesus stiller stormen på Genesaret sjø” med å argumentere for at dette mirakelet ikkje hadde vore naudsynt dersom disiplane hadde nytta ein skikkelig ranværingsbåt!»

Nordlandspresten Sigvard Nielsen forteller at han som ti ars gutt, i 1881, besøkte OT hjem i Kristiania. «Det var overveldende! Den store, vakre, blide mannen bodde i et hus som var aldeles fullt av fugler! Fuglebur med sangfugler i, på skap, på bord, på stol, på gulv, på vegg, overalt, overalt, og stuen var full av fuglesang og solskinn. Om barnefantasien siden lenge fablet om et paradis og en Gud fader midt i byen, i lignelse av Ole Tobias og hans stue, var det noe rart i det?»

Hvordan ville livet hans artet seg om han hadde vært født 100 eller 150 år senere ?

I 1919 ble han ridder av 1.klasse av St. Olavs orden for «Almennyttig virksomhet».

Just Broch – side 38

37 Jeg nevnte jeg skulle komme tilbake til Møysalen. Det har egentlig ikke noe med OT å gjøre, bortsett fra at jeg regner med at han også har opplevd å se månen stige opp over Møysalen den tid han bodde i Hadsel. Så nå skal jeg avlutte i en lokalpatriotisk tone med et dikt som bygutten fra Majorstua -Lars Saabye Christensen har skrevet. Han bodde på Sortland som er nabokommunen til Hadsel i en årrekke og da skrev han følgende dikt. Jeg synes kanskje han fikk en mørkere undertone i det han har skrevet etter å ha flyttet tilbake til byen  ?

Månen over Møysalen

Lysene på Times Square er puslete i forhold og Eifeltårnet krymper

Petersplassen er bare et stoppested og den kinesiske mur et hagegjerde

Karl Johan er en sti under himmelen og La Scala en oppbevaringsboks

Pyramidene blir ikke mye å skryte av og Louvre er en rammebutikk

Uansett hvor jeg befinner meg i verden skal jeg ta beina fatt For å se månen over Møysalen inatt

38 39 40