3. Utviklingen 1989/90–1992: ”Norbom-prosessene” Bakgrunnen Departementsråd Norbom begynte altså arbeidet med å forberede omordningen av helseforvaltningen før valget i september 1989. En viktig avklaring kom på et møte han hadde på sitt kontor med sentrale folk i departementet 12. juli det året. Det var, som det het i overskriften til referatet, et ”Møte for å se på forholdet mellom Sosialdepartementet og Helsedirektoratet”. Men før dette møtet ble holdt hadde en rekke saker, spesielt tilsynssaker, gjort at forholdet mellom Helsedirektoratet og departementet, hadde tilspisset seg. Også andre saker hadde skapt uro omkring helseforvaltningen, blant annet en del skjærmysler mellom direktoratet og SIFF, og mellom dets sjefer Torbjørn Mork og Bodolf Hareide. Også disse ”sakene” bidro til at Norbom og hans folk etter hvert fikk nok. Før vi sier mer om møtet i juli, skal vi kort omtale litt av den tilsynskrangel som utspant seg i pressen like før møtet. I juni ble det en omfattende pressedebatt om legenes lange vakter. Lederen av Stortingets sosialkomité, Gunn Vigdis Olsen-Hagen (Ap) (1946–1989) sa til Aftenposten (morgennummeret) den 14. (s. 4): ”Personlig liker jeg slett ikke tanken på at en kirurg skulle skjære i meg etter et døgn i strekk på jobben”.71 Hun ville ta saken opp med Sosialministeren. Avisen ringte medisinalråd Anne Alvik, som toet sine hender og sa at Helsedirektoratet ikke kunne blande seg inn i arbeidstidsforholdene; dem var det partene i arbeidslivet som fastsatte. Avisen prøvde så departementet og fikk snakke med nestkommanderende i helseavdelingen, avdelingsdirektør Andreas Disen. Den ellers så sindige og ”sky” avdelingsdirektør svarte at det er partene lokalt som har ansvar for vaktordningene, men går de for langt er det ”nok av regler og lover på området” til at fylkeslegene kan gripe inn. Han fortsatte: ”Det er mulig at tilsynet ikke har vært ført så aktivt i det enkelte sykehus og den enkelte kommune som man burde”. Medisinalråden var tilbake i samme avis to dager etterpå (den 16., s. 4): ”Det er drøyt å be fylkeslegene føre et mer aktivt tilsyn med sykehusene – og samtidig kutte ned på deres budsjetter”. Men Alvik føyer, ironiserende, til i et brev hun sendte departementet litt senere: ”Dette er nye signaler fra departementet”. Hun henviser til at direktoratet tidligere, ved flere anledninger, var blitt bedt om å ”ligge lavt” med tilsynet overfor fylkeskommunene. Blant annet nevner hun et møte hos sosialministeren i august 1986, hvor Helsedirektoratet fikk klar beskjed fra statsråden om å trekke tilbake en henstilling til en fylkeskommune om å bedre visse forhold ved enkelte sykehjem. Bakgrunnen var tilsynsbesøk fra fylkeslegen og senere også fra Helsedirektoratet, som påviste klart utilfredsstillende forhold.72 71 Aftenposten (morgennummeret) hadde lørdag den 10. og mandag den 12. hatt større oppslag om legers, særlig sykehuslegers, lange vakter. 72 Her sitert fra NTB-melding 10.7.89. Utgangspunktet for saken var et tilsyn fylkeslegen i Møre og Romsdal i juni 1986 hadde gjennomført ved fem sykehjem i fylket. Fylkeslegens rapport til direktoratet (27.6.) ble sendt i kopi til fylkesrådmannen, som reagerte med å sende et brev til Helsedirektøren (10.7.). Helsedirektoratet gjennomførte så et tilsyn ved sykehjemmene. Etter tilsynet sendte direktoratet 18. august (1986) et brev til fylkeskommunen med fem ”påbud” om forbedringstiltak (arkivref., Helsedir.: 13948/86). Fylkeskommunen fant påbudene ”urimelige” og bad om et møte med departementsledelsen. Møtet ble holdt den 29. august, altså nokså kort tid etter at fylkeskommunen hadde mottatt ”refselsesbrevet” fra direktoratet. Tilstede var både statsråd og statssekretær (Bjørn Martin Aasen, selv fra Møre og Romsdal), representanter for helseavdelingen, Kommunaldepartementet og Finansdepartementet og avd.dir. Jørgen Jonsbu fra direktoratet (forfatteren av DEL 2: 1983–1994 – DEN NYE HELSEFORVALTNING VOKSER FREM, AKKOMPAGNERT AV DRAGKAMPEN 57 MELLOM DEPARTEMENT OG DIREKTORAT / Denne saken gjaldt et sykehjem i Møre og Romsdal, statssekretær Aasens hjemfylke. Hun henviser for øvrig til at det er kommet flere lignende signaler. I tillegg er budsjettreduksjoner et uttrykk for noe av det samme, mener medisinalråden på vegne av Helsedirektoratet. Hun henviser til at budsjettreduksjoner har vært begrunnet med at tilsynsomfanget kunne reduseres. Anne Alvik skriver også at hvis departementet mener tilsynsloven kan brukes til å sette tilside tariffavtaler, ”må vi bli nærmere informert enn gjennom et intervju i Aftenposten”. Disen repliserte før dette brevet kom, at direktoratet ikke kunne unnskylde seg med ”stramme budsjetter”: ”Det er snakk om å prioritere en oppgave”.73 Vi ser altså her at nå er også Helsedirektørens og helseavdelingssjefens nestkommanderende utad blitt en del av det avmaktspregede konfrontasjonsspill deres sjefer viklet seg inn i straks etter delingen i 1983. La oss legge til at denne polemikken er interessant også fordi den er et forvarsel om den profesjonalisering av tilsynsoppgaven som snart skulle komme, og som skulle markere slutten på Morks annen periode og begynnelsen på den neste, men første ”etter-morkske”. Vi skal imidlertid merke oss at det her særlig dreide seg om tilsyn med arbeidsgivere. Som vi har sett var det nettopp det Morks og direktoratets ”vaktbikkjerolle” gikk ut på. Vi skal gå tilbake til møtet hos Norbom den 12. juli. Tilstede på møtet var, foruten Norbom, Fredrik Hoffmann (f. 1939), ekspedisjonssjef i Sosialavdeling II, Thomas Mauritzen, avd.dir. i administrasjonsavdelingen, Andreas Disen, Hans Ånstad (f. 1932), spesiallege i helseavdelingen, og leder for Forebyggingsenheten (som sorterte under departementsråden) og Olaf G. Aasland (f. 1944), rådgiver i sosialavdeling I, foruten referenten, konsulenten og Norboms personlige sekretær, Marit Stadheim (f. 1947). Harald Hauge var ikke med på møtet; han var på ferie. Det var et møte mellom forholdsvis ”likesinnede”. De ville alle ”gjøre noe” med ordningsspørsmålet. I møtereferatet heter det at saken må taes ”opp igjen med statsråden når hun er tilbake etter ferien”, og i tilfelle regjeringsskifte ”må også den nye statsråden kunne settes inn i situasjonen raskt”. Det nevnes videre i referatet at det har vært holdt uformelle møter mellom medisinalråden og departementsråden for å ta opp saker av felles interesse, uten at det har gitt særlige resultater. Forøvrig sies det at kontaktmøtene mellom avdelingen og direktoratet ifølge Hauge har fungert godt, og ifølge Mork mindre godt. Alle i gruppen som møttes hos Norbom var enige om at nå var spørsmålet ”hva man kan gjøre for å bedre situasjonen”. Flere mulige organisasjonsendringer ble løselig vurdert. Referatet avsluttes med disse ord: Norbom sa at man ikke kan gi noen konkret tilråding, men at den eneste muligheten er en gradvis reduksjon av direktoratets funksjoner. påleggsbrevet). Under møtet stilte fylkeskommunens folk spørsmålstegn ved Helsedirektørens adgang til å gi slike pålegg og påpekte også at det ikke var tatt hensyn til at forholdene ikke var særlig annerledes i andre fylker. Statsråden uttrykte under møtet forundring over Helsedirektørens handlemåte og sa hun skulle ta saken opp med ham. (Opplysning gitt i notat til Helsedirektøren av 1.9.86, forfattet av Jørgen Jonsbu.) Det var under det påfølgende møte med ham hun bad ham, som han oppfattet det, å ”ligge lavt” i slike saker (om lokal prioritering). 73 Aftenpostens morgennummer 21.6.89, s. 16. OLE BERG: SPESIALISERING OG PROFESJONALISERING 58 EN BERETNING OM DEN SIVILE NORSKE HELSEFORVALTNINGS UTVIKLING FRA 1809 TIL 2009 /RAPPORT FRA HELSETILSYNET / 7/2020 Det kan virke som direktoratet bruker mye tid og arbeid på ”det interne spill” på bekostning av store og viktige oppgaver. Man må også i framtiden regne med avisoppslag ang. samarbeidet mellom direktorat og departement, men dette må ikke forhindre de sentrale helsemyndigheters funksjon. ”De andre i gruppen var enige i at jeg skulle gå til statsråden så snart hun var tilbake fra ferie”, sier Norbom idag.74 Mauritzen, Thomas (f. 1935): Han begynte som medarbeider i NRK Dagsnytt, men ble snart forvaltningsmann. Via stillinger i Kirke- og undervisningsdepartementet og Kommunaldepartementet, begynte han i 1982 som avdelingsdirektør i Sosialdepartementets administrasjonsavdeling. I den stillingen forble han til 1993. Han gikk da over i en rådgiverstilling i avdelingen og satt i den til han gikk av i 1999. Han ble raskt en sentral medarbeider for departementsråd Norbom. Han var den som i stor grad førte Norboms utredninger i pennen. I 2001 gav han ut skriftet "-- å verne befolkningens liv og helse-- ": en historie om helsemessig og sosial beredskap. Det ble publisert av Sosial- og helsedepartementet. Han er cand.mag. av utdannelse. Bildet er fra ca. 1980. (Foto: Privat) Norbom hadde bestemt seg. Rubicon måtte krysses. Han kunne ikke fortsette som megler mellom Mork og Hauge, mellom avdelingen og direktoratet. Han måtte bruke sin formelle myndighet, ikke for å bistå den ene, Hauge og avdelingen, men for at departementet igjen, som han sa, ”kunne fungere normalt på helsepolitikkens område”. Da statsråden var tilbake etter ferien hadde departementsråden møte med henne om ”forvaltningsspørsmålet”. Statsråden sa da at hvis hun skulle fortsette (som statsråd etter valget) ville hun gjøre noe. Hun bad også departementsråden tenke over hva som burde gjøres. Men selv hadde hun egentlig ikke tenkt å gjøre så meget. Hun hadde allerede gitt Statsministeren beskjed om at hun ikke kunne tenke seg å fortsette som sosialminister, selv om Arbeiderpartiet