Geografi i Bergen Etablering og utvikling
Jens Christian Hansen
UNIVERSITETET I BERGEN Institutt for geogra
Geografi i Bergen Etablering og utvikling
Jens Christian Hansen
Universitetet i Bergen - Institutt for Geografi
Innholdsfortegnelse GEOGRAFI I BERGEN – ETABLERING OG UTVIKLING
1. INNLEDNING ...... 1
A. INSTITUTTETS HISTORIE ...... 5
2. ET HISTORISK TILBAKEBLIKK – GEOGRAFIENS RØTTER ...... 5
3. PIONERER I NORSK GEOGRAFI ...... 7
4. ETABLERINGEN AV FAGET GEOGRAFI VED UNIVERSITETET I OSLO ...... 9
4.1 Før instituttets tid ...... 9
4.2 Werenskiolds tiltredelsesforelesning ...... 10
4.3 Der ingen geografer er ...... 14
4.4 Geografisk institutts første år. Kontoradresse: Domus Media, Carl Johans gate ...... 15
4.5 Flyttingen til Blindern ...... 16
4.6 Studentutviklingen i mellomkrigstiden ...... 17
4.7 Personalsituasjonen ved instituttet ...... 18
4.8 Werenskiolds epoke tar slutt ...... 21
5. FRIDTJOV ISACHSEN OG NORSK KULTURGEOGRAFI ...... 23
5.1 Isachsens faglige profil ...... 23
5.2 Samarbeidet mellom Fridtjov Isachsen og Tore Sund ...... 26
6. AXEL SØMME (1899 -1991) ...... 29
6.1 Innledning ...... 29
6.2 Sømme som student ...... 29
6.3 Axel Sømme og Mot Dag ...... 31
6.4 Doktorgradsstudier i Paris ...... 33
6.5 Hjemme igjen. Fokus på landbruket ...... 37
6.6 Geografien i politikkens tjeneste ...... 39
6.7 Veien frem til den norske treårsplanen ...... 41
7. GEOGRAFI I BERGEN: DEN INSTITUSJONELLE BAKGRUNNEN ...... 45
7.1 Innledning ...... 45
7.2 Hvorfor ble Norges Handelshøyskole lagt til Bergen? ...... 46
7.3 Høyskolens lokalisering. Den gavmilde skipsrederen ...... 47
7.4 Byen eller Breiviken? ...... 48
7.5 Norges Handelshøyskole tar form ...... 49
7.6 Og så kom Universitetet ...... 52
7.7 Samarbeid mellom NHH og Universitetet – intensjoner og realiteter ...... 52
7.8 Geografisk institutt tjente på samarbeidsavtalen ...... 55
7.9 Dosent Hansen tråkker i salaten ...... 55
7.10 Avsluttende refleksjoner om geografisk lokalisering ...... 56
8. GEOGRAFIENS PLASS VED NORGES HANDELSHØYSKOLE ...... 59
8.1 Anton Mohr (1890-1968) ...... 59
8.2 Anton Mohr og Axel Sømme. Hvem skulle NHH velge? ...... 60
8.3 Sømmes enepiketid i Bergen ...... 63
8.4 Fra enepike til kollegafellesskap – et institutt tar form ...... 64
8.5 Axel Sømme og jordbrukets geografi i Norge ...... 70
8.6 Sømme i 1960- og 70-årene ...... 74
8.7 Tore Sund (1914-1965) ...... 78
8.8 Tore Ouren (1918-1995) ...... 83
8.9 De siste årene på Nygårdshøyden ...... 90
8.10 Gunnar Wicklund-Hansen (1933-) ...... 91
8.11 De første tretti årene – en sammenfatning ...... 92
9. DET NYE INSTITUTTET I HELLEVEIEN 1965-1990 ...... 94
9.1 Innledning ...... 94
9.2 Datagrunnlaget ...... 94
9.3 Studenter og lærere ved NHH-delen av instituttet 1965-1990 ...... 96
9.4 Studenter og lærere ved universitetsdelen av instituttet 1965-1990 ...... 98
9.4.1 Lavere grads studenter ...... 99
9.4.2 Høyere grads studenter ...... 101
9.4.3 Flere studenter, flere stillinger ...... 109
10. FORSKNINGEN VED INSTITUTTET 1965-1990 ...... 114
10.1 Innledning ...... 114
10.2 Den tradisjonelle doktorgraden ...... 114
10.3 Instituttets publikasjoner ...... 117
10.4 Den anvendte forskningen og grunnforskningen: samspill eller konflikt? ...... 120
11. RAMMEBETINGELSENE FOR INSTITUTTETS VIRKSOMHET 1975-1990 ...... 129
11.1 Innledning ...... 129
11.2 Samarbeidet mellom NHH og Universitetet i Bergen ...... 129
11.3 Fra Høyblokken til Paviljongen 1973. Fra Paviljongen til Merino 1992 ...... 131
11.4 Sentrum trekker. Universitetet og byen ...... 135
11.5 Hva om vi flyttet instituttet til byen? Magne Lerheims planer for Institutt for geografi 137
11.6 Hovedtrekkene i den faglige utviklingen 1965-1990 ...... 142
11.6.1 De første ti årene: 1965-1975 ...... 142
11.6.2 Stagnasjon og konsolidering 1975-1990 ...... 143
11.6.3 Utviklingsgeografien kommer, men sakte… ...... 143
11.6.4 Ressursforvaltning og miljøvern – et nytt satsingsområde ...... 145
11.6.5 Utdanning i lokal og regional planlegging ...... 147
11.6.6 Naturgeografien i startgropen ...... 148
11.6.7 Avrunding ...... 149
11.7 Evalueringen av det samfunnsvitenskapelige fakultetet 1993-1995 ...... 149
11.7.1 Egenevalueringen ...... 150
11.7.2 De tre vise menn ...... 154
12. INSTITUTTET 1990 – 2010 ...... 162
12.1 Innledning ...... 162
12.2 Utviklingen ved NHH ...... 162
12.3 Utviklingen ved Universitetet i Bergen...... 166
12.4 De nye doktorgradsstudentene ...... 168
12.4.1 Det overordnete perspektivet ...... 168
12.4.2 Rekrutteringen til doktorgradsstudiet ...... 169
12.5 Hovedfags- og masteroppgaver 1991 – 2010 ...... 173
12.5.1 Innledning ...... 173
12.5.2 Hovedtrekkene i utviklingen av antallet hovedfags/masteroppgaver etter 1990 ...... 174
12.5.3 Fordelingen av oppgavene på hovedtemaer på nittitallet ...... 175
12.5.3.1 Samfunnsgeografiens relative tilbakegang ...... 175
12.5.3.2 Landskaps- og miljøgeografiens opptur og nedtur ...... 176
12.5.3.3 Utviklingsgeografien styrkes ...... 177
12.5.3.4 Og så tok naturgeografien av… ...... 180
12.5.4 Fordelingen av hovedfags/masteroppgaver etter hovedtemaer etter 2000 ...... 182
12.5.4.1 Innledning ...... 182
12.5.4.2 Institusjonelle forhold ...... 182
12.5.4.3 Instituttinterne forhold ...... 183
12.6 Sammenfatning ...... 189
B. GEOGRAFENES HISTORIER ...... 192
13. DE SOM KOM OG BLE ...... 194
13.1 Innledning ...... 194
13.2 Enkeltbiografier ...... 197
13.2.1 Jens Christian Hansen (1932-) ...... 197
13.2.2 Arild Holt-Jensen (1937-) ...... 220
13.2.3 Jan Roar Sulebak (1937-) ...... 227
13.2.4 Arnfinn Seim (1936-) ...... 228
13.2.5 Magne Helvig (1926-) ...... 230
13.2.6 Roger Bennett (1942-2008) ...... 237
13.2.7 Peter Sjøholt (1925 - 2011) ...... 241
13.2.8 Egil Glørud (1941-) ...... 247
13.2.9 Michael B. Hageberg (1939-) ...... 248
13.2.10 Anders Lundberg (1953-) ...... 249
13.2.11 Roger Bivand (1951-) ...... 251
13.2.12 Tor Halfdan Aase (1949-) ...... 253
13.2.13 Peter Andersen (1956-) ...... 256
13.2.14 Knut Bjørn Lindkvist (1942-) ...... 258
13.2.15 Eirik Vatne (1947-) ...... 261
13.2.16 Arnt Fløysand (1960-) ...... 264
13.2.17 Svein Olaf Dahl (1959-) ...... 270
13.2.18 Ragnhild Overå (1965-) ...... 271
13.2.19 Odd Inge Steen (1959-) ...... 276
13.2.20 Grete Rusten (1961-) ...... 278
13.2.21 Jostein Bakke (1972-) ...... 283
13.2.22 Kerstin Potthoff (1974-) ...... 284
13.2.23 Knut Hidle (1967-) ...... 285
13.1.24 Sammenfatning om de som ble ...... 288
14. DE SOM KOM OG REISTE ...... 291
14.1. Innledning ...... 291
14.2 Enkeltbiografier ...... 292
14.2.1 Asbjørn Aase (1932-) ...... 292
14.2.2 Hallstein Myklebost (1923-2000) ...... 299
14.2.3 Dagfinn Trømborg (1936-) ...... 302
14.2.4 Paul Olav Berg (1935-2008) ...... 303
14.2.5 Per-Christian Endsjø (1941-) ...... 306
14.2.6 Jan Lundqvist (1942-) ...... 309
14.2.7 Kjell Stenstadvold (1944-) ...... 310
14.2.8 Leif Ahnström (1934-) ...... 313
14.2.9 Stewart Richards ...... 314
14.2.10 Turi Hammer (Digernes) (1950 – 2010) ...... 315
14.2.11 Amund Måge (1960-) ...... 316
14.2.12 Atle Nesje (1956-) ...... 316
14.2.13 Pelle Engesæter (1957-) ...... 317
14.2.14 Kristian Stokke (1961-) ...... 318
14.2.15 Eli Janette Fosso (1963 -) ...... 319
14.2.16 Anne Lucas (1955-) ...... 323
14.2.17 Henrik Secher Marcussen ...... 324
14.2.18 Sammenfatning om de som kom - og reiste ...... 324
15. QUO VADIS? ...... 329
15.1 Innledning ...... 329
15.2 De internasjonale og nasjonale rammebetingelsene ...... 329
15.3 Utviklingen ved instituttet i Bergen ...... 330
16. LITTERATURLISTE ...... 338
17. VEDLEGG ...... 367
Vedlegg A. Avlagte doktorgrader ved Institutt for geografi 1970 – 2011 ...... 367
Vedlegg B. Hovedfags- og masteroppgaver ved Institutt for geografi i Bergen 1970-2010 . 372
Vedlegg C. Fast ansatte i fast vitenskapelig stilling ved Institutt for geografi 1936- 2010 ... 410
1
1. INNLEDNING Denne boken tar for seg den historiske utviklingen av høyskole- og universitetsgeografien i Bergen mellom 1936 og 2010. Det var Norges Handelshøyskole (NHH) som sørget for at geografifaget ble etablert på universitets- og høyskolenivå. Allerede i 1917 vedtok Stortinget at NHH skulle legges til Bergen. Det skulle ta 20 år før vedtaket ble til virkelighet. NHH tok imot sine første studenter i 1936. Ett av undervisningstilbudene var valgfaget økonomisk geografi. Instituttet var lokalisert på Muséplass, vis a vis Bergen Museums naturhistoriske samlinger.
Universitetet i Bergen ble opprettet i 1946. Geografifaget ved Universitetet i Bergen fikk sitt første professorat i 1963 og sine første studenter i 1964. En samarbeidsavtale fra 1963 mellom NHH og Universitetet i Bergen gjorde det mulig å opprette ett institutt som ga rom både for NHHs og UiBs geografifag.
Dette instituttet ble fysisk lagt til NHHs nybygg som ble tatt i bruk høsten 1963. Instituttet lå i Breiviken, ca. 5 km fra Bergen Museum i sentrum. I 1999 ble høyskolegeografien overført som en egen seksjon for økonomisk geografi ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved NHH. Kontorfellesskapet mellom høyskolegeografien og universitetsgeografien fortsatte imidlertid, men ble oppløst i 2004. Siden 1. januar 2005 har universitetets geografiske institutt vært lokalisert i SV-bygget i Fosswinckels gate 6, i nærhet av de øvrige samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige instituttene.
Selv har jeg arbeidet ved instituttet siden 1965, og fremstillingen vil være påvirket av mitt ståsted og mine oppfatninger. Da jeg begynte å arbeide med boken, så jeg for meg en fremstilling av faghistorien frem til midten av 1970-tallet, en tid som er fortid for mine nåværende kolleger og definitivt fortid for kommende medarbeidere. Etter som arbeidet gikk fremover, utvidet jeg tidsperspektivet, først til midten av nittitallet, da instituttet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet i Bergen ble evaluert av en ekstern komité, og så frem til 2010, da en ny ekstern komité evaluerte norsk geografi. Det føltes naturlig å inkludere omverdenens syn på instituttet. 2
Jo nærmere en kommer nåtiden, jo mer omfattende blir kildematerialet, men samtidig er det blitt mindre tilgjengelig. Trykte årsberetninger sluttet å komme. En forutsatte at det nye arkivsystemet skulle inneholde tilgjengelig databaser. Det var nok en i overkant optimistisk forestilling. Personvernhensyn stenger for visse typer informasjon. Arkiveringen er ikke feilfri, definisjonsendringer gjør det vanskelig å bygge opp tidsseriedata, dokumentmengden blir tyngende. Paradoksalt nok oppfatter jeg nåtiden som mindre tilgjengelig enn fortiden…
Boken opererer på tre nivåer: 1. Det institusjonelle nivået; fordi eksterne beslutninger tatt utenfor Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen har hatt stor betydning for instituttets utvikling. 2. Institusjonsnivået (NHH, UiB) der Geografisk institutt finner sine rammer gjennom fordeling av budsjettmidler, utvikling av studieplaner og lokaliseringsvalg. De viktigste var utvilsomt delingen av fellesinstituttet i 1999 og flyttingen av universitetsdelen inn til byen i 2005. 3. Den interne organiseringen av geografistudiet – instituttets indre liv. På dette nivået må instituttets ”produksjon” måles. Ett mål er knyttet til antallet avlagte eksamener. Jeg har valgt å konsentrere meg om hovedfags/masternivået og doktorgradsnivået, som er den forskningsbaserte delen av undervisning og veiledning av studenter.
Jeg har valgt å konsentrere fremstillingen om de medarbeiderne som har vært fast ansatt i vitenskapelige stillinger. Avgrensningen er først og fremst gjort av tidsøkonomiske årsaker. Det har vært tidkrevende å samle inn opplysninger om de i alt 44 personene som har hatt faste stillinger mellom 1936 og 2010. Kapitlene 13 og 14 består av kvalitativt orienterte biografier over de fast ansatte som beskriver deres yrkeskarrierer, deri inkludert deres forskningsbaserte publikasjoner. Vedlegg A er en oversikt over avlagte doktorgrader frem til 2010 samt en liste over doktorgradsstuderende i 2010. Som vedlegg B i boken finnes opplistet 528 hovedoppgaver og masteroppgaver fullført mellom 1970 og 2010. For hver kandidat er 3 navnet på veileder(e) ført inn i parentes. Fordelingen av studenter på veiledere reflekterer både egenskaper ved veilederne og interessen for de temaer i geografien som instituttet til enhver tid kan tilby. Vedlegg C er en summarisk liste over de som har vært ansatt i vitenskapelig stilling ved instituttet mellom 1936 og 2010.
Et annet mål for produksjon er antallet publikasjoner. Som vedlegg ligger en omfattende litteraturliste. Den inneholder til dels litteratur som jeg har brukt i fremstillingen. Den inkluderer arbeider som medarbeiderne, både faste og midlertidig ansatte, selv har ønsket å trekke frem som eksempler på deres egen faglige profil.
Instituttets faglige virksomhet strekker seg imidlertid videre enn de dokumenterte vitenskapelige arbeidene. Resultater fra forskningen formidles i populærvitenskapelige publikasjoner eller i undervisningsmateriell. Ny innsikt formidles også muntlig, på instituttseminarer og i lunsj- og kaffepauser.
Administrativt ansatte på kontorene med ansvar for bibliotek, kartsamling og flyfotosamling bidro til å bygge opp en kunnskapsbase for forskning. I skrivemaskinens tid var kontorpersonalets kompetanse for bearbeiding og ferdiggjøring av manuskripter. Tegnesalen var et sentralt møtested, og tegnerne har levert varige bidrag til instituttets produksjon. Studenter og midlertidige assistenter har gjort forskningshverdagen lettere for de fast ansatte, ikke minst gjennom innsamling og bearbeiding av data. Mange av de fast ansatte var engasjert i faglig arbeid utenfor instituttet, i feltarbeid og andre former for datainnsamling, og gjennom forskningsopphold i samarbeidende institusjoner. Det var det godt å vite de midlertidige ansatte kunne trå til som kontinuitetsbevarere og stedfortredere. De har utgjort en viktig del av sementen som styrker instituttet som handlingsarena.
Arbeidet med denne boken har ikke vært styrt av noen bok- eller redaksjonskomite. Jeg har stått fritt i arbeidet, og har hatt stor glede og nytte av samarbeid mellom tidligere og nåværende kolleger. Arnfinn Seim har hjulpet meg i å finne frem i gamle arkiver, og han har stilt sin store billedsamling til rådighet. Hans kone, Elsebeth 4
Hvenekilde Seim, har tatt de fleste av bildene i boken, og Seim har kunnet datere de fleste av dem. I sluttfasen av arbeidet har jeg fått verdifull hjelp av førstekonsulent Grethe Meling, som har vært stifinner og veiviser i studentstatistikken, særlig for de senere årene. I redigeringsfasen har jeg har jeg fått generøs hjelp fra forskningsteknikeren ved instituttet, Kjell Helge Sjøstrøm, som har utformet diagrammer og tabeller og hjulpet til med det endelige utvalget av fotografier. Den endelige redigeringen, der world-fil ble til bok-manus, er blitt utført av Tone Marie Ektvedt, som hadde testet ut konverteringsprosessen på sin egen doktorgavhandling (forsvart i 2012) og fant tid til å ta tak i dette manuskriptet til stor glede og lettelse for forfatteren! Jeg vil også takke instituttets faglige og administrative ledelse for hjelp og støtte under arbeidet; ikke minst ved å gi meg et sted være, på rom 702, instituttets geriatriske rusegrop, som jeg har delt med to kolleger, mine medpensjonister Arnfinn Seim og Arild Holt-Jensen.
5
A. INSTITUTTETS HISTORIE
2. ET HISTORISK TILBAKEBLIKK – GEOGRAFIENS RØTTER Det historiske tilbakeblikket åpner med å trekke linjene fra geografifagets utvikling i Norge før 1936. Den fant i hovedsak sted i Oslo, der geografien for alvor fant sin plass da Werner Werenskiold ble professor i 1925. Likevel vil jeg gi en kort beskrivelse av geografisk forskning i andre norske miljøer, og sette denne i en internasjonal ramme. Som så ofte når man vil beskrive en utvikling og tar utgangspunkt i et begynnelsestidspunkt, er det fristende å skue bakover før blikket vendes fremover. Hva gjorde egentlig de gamle geografene?
Geografi betyr jordbeskrivelse. Ordet har vært knyttet til kartlegging av jordens overflate. For sjøfolk var det viktig å ha punkter å navigere etter. Ofte finner man gamle kart der forholdsvis nøyaktige målinger langs kystene raskt blir famlende og unøyaktige når man kommer inn i landet. Et skritt videre er kartlegging av ressurser. En slik kartlegging driver mange ekspedisjoner mot nytt land. Ressursenes verdi anslås med tanke på økonomisk nytte. Ressurskontroll fører ofte til maktutøvelse. Geografisk kartlegging av ressursforekomster tjener politiske forhold. Den franske geografen Yves Lacoste (1976) spissformulerte geografiens rolle i en boktittel: La géographie, ca sert, d’abord, à faire la guerre. (Geografien tjener først og fremst krigens sak.) Om ressurser skulle erobres med makt, måtte de kartlegges. Det var langt på vei den militære etterretningens sak, men også vitenskapelige registreringer ble ansett som nyttige. I Norge ble det etablert en geografisk oppmåling i 1773. Da Napoleon invaderte Egypt i 1798 hadde han med seg hundrevis av vitenskapsmenn som skulle kartlegge og registrere landets ressurser. I begynnelsen av 1800-tallet dukket de første geografiske selskapene opp, som for eksempel det franske i 1821 og det britiske i 1830. Disse selskapene var møtesteder for utveksling av informasjon. Militære etterretningsfolk, forretningsmenn med sans for kolonier og universitetsforskere med sans for registrering og beskrivelse møttes i disse selskapene. Grensen mellom oppdagelsesreiser og spionasje kunne ofte være vanskelig å se. Gjennom foredrag og 6 publikasjoner ble ekspedisjonsresultater formidlet. Universitetsforskere fikk kunnskap og innsikt som de underviste over på sine læresteder. Til Norden kom de geografiske selskapene på 1870- og 80-tallet (Danmark 1876, Sverige 1877, Finland 1888 og Norge 1889). 7
3. PIONERER I NORSK GEOGRAFI Denne fremstillingen bygger i hovedsak på en høyst leseverdig artikkel som Norsk Geografisk Tidsskrifts mangeårige redaktør Ludvig Hertzberg skrev i anledning av Selskapets 100-årsjubileum; To increase geographical knowledge.. Themes and topics presented by the Norwegian Geographical Society. (Hertzberg 1989).
I Norge sto Yngvar Nielsen (1843-1916) sentralt. Han ble universitetsstipendiat i historie og geografi i 1878. Hans doktorarbeid (1880) var i historie. I 1890 fikk han et personlig professorat i geografi og etnografi, det første i Norge. I 1903 ble det imidlertid omgjort til professorat i etnografi. Men Nielsen var mye mer enn etnograf. I Norsk biografisk leksikon introduseres han som ”historiker, geograf, museumsmann, politiker og pioner innen turist- og reiseliv.” Geografien hans var først og fremt knyttet til reisebeskrivelser. Hans Reisehaandbog for Norge kom i 12 utgaver mellom 1879 og 1915. Han formidlet eksisterende kunnskap mer enn å frembringe ny viten. Hans institusjonsbyggende innsats lå først og fremst i historie. Det var i stor grad hans fortjeneste at Historisk Museum sto ferdig i 1904.
Noe geografisk institutt ble det ikke, men Nielsen tok initiativet til stiftelse av Det Norske Geografiske Selskab, der Nansens ferd over Grønland i 1888/89 var den konkrete begivenheten som skulle til for å mobilisere interesserte medlemmer (Hertzberg 1989). Selskapet ble stiftet i 1889, og Nansen holdt det første foredraget. De nordiske selskapene fulgte i de større europeiske landenes fotefar. Det var stor interesse for beretninger om oppdagelsesreiser, og slike beretninger dominerte Selskabets møteprogram. I tillegg ble det holdt mange foredrag om naturgeografiske forhold. Kulturgeografien var mer beskjedent representert. Medlemstallet svingte med ekspedisjonene. Da Nansen kom tilbake fra sin ferd mot Nordpolen i 1896 og fortalte om den i Selskabet i 1897, ble medlemstallet fordoblet, fra ca 600 til 1200. I formålsparagrafen heter det at ”Selskabets formål er at bidrage til udvikling af geografisk viden ved foredrag, referater og diskussioner, ved at udgive en årbog og efter evne at understøtte geografiske undersøgelser.” Allerede i 1889 kom den første årboken, og den ble utgitt til 1921. Etter en kort pause ble den videreført i 1926 som 8
Norsk Geografisk Tidsskrift. Innholdet i årboken/tidsskriftet avspeilet Selskabets møtevirksomhet. Utgivelsen av en årbok var en forutsetning for å få i stand bytteforbindelser med andre geografiske selskaper. Dette førte til at selskapet fikk et bibliotek i 1893, og med årene ble det stadig mer omfattende. Det Norske Geografiske Selskab ble en drivende kraft i utviklingen av norsk geografi. Geografi ble gitt en vid definisjon som en jordbeskrivelse, der også andre fagfolk enn geografer bidro. Blant disse var Hans Reusch (1852-1922) som ble direktør for Norges Geologiske Undersøkelser i 1888 og Gustav Storm (1845-1903) som var professor i historie. Fridtjof Nansen (1861 – 1930) var opprinnelig marinbiolog og analyserte slimålens nervesystem i sin doktoravhandling fra 1888. De første årgangene av Norsk Geografisk Aarbog inneholdt i hovedsak bearbeidete referater av foredrag som var blitt holdt i Det Norske Geografiske Selskab. Fra slutten av 1890-årene ble antallet referatartikler redusert, mens flere originale manuskripter ble trykket. Fortsatt var det tette koblinger mellom Selskabet og Aarbogen. Fra 1909 inneholdt årboken nesten bare originalartikler. Vi ser en gradvis forskyvning fra Selskabet som fagmiljø til fagmiljøer ved Universitetet.
I internasjonal geografi kan en observere en økende oppmerksomhet om nytteaspektet ved forskning. I 1903 var Fridtjof Nansen formann i Det Norske Geografiske Selskab. I en introduksjon til et foredrag av havforskeren og marinbiologen Johan Hjort om norsk havfiske – utvikling og muligheter pekte Nansen på at geografi ofte ble oppfattet som et slags pulterkammer for emner som var vanskelig å tilskrive andre disipliner. Nansen mente at Hjorts oseanografisk/biologiske studier langt til havs kunne bli svært viktige for nasjonens utvikling. Nansen hevdet at geografi var i nærmere kontakt med det praktiske liv enn mange andre vitenskaper. Faget hadde en praktisk nytteverdi for forståelsen av samfunnsutviklingen. Man kan si at Nansen var en forløper for det man senere har kalt anvendt geografi. Derimot var Nansens bidrag til diskusjonen om geografiens innhold og metoder svært beskjedne. Hans Reusch, derimot, stilte spørsmålet ”What is geography?” i årboken for 1909/10. 9
4. ETABLERINGEN AV FAGET GEOGRAFI VED UNIVERSITETET I OSLO
4.1 Før instituttets tid I en artikkel i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1954 tok den nettopp avgåtte professoren i fysisk geografi, Werner Werenskiold, et tilbakeblikk over geografien ved Universitetet i Oslo. Han åpnet med å slå fast at faget lenge ”ble oppfattet som en underordnet hjelpevitenskap for historien, en ren oppramsing av fakta, topografiske og statistiske opplysninger, statsforfatning, administrative inndelinger osv.” Han mener forøvrig at historikeren Peter Andreas Munch (1810-1863) var den første geograf i Norge. I 1849 ga han ut Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriket Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Boken er nettopp en slik samling og systematisering av kilder som Werenskiold nevnte i sin beskrivelse av faget geografi. Det bør forøvrig nevnes at Statistisk Sentralbyrå ble etablert som egen institusjon i 1876, og den innsamlede statistikk ga viktige bidrag til beskrivelsen av Norge. Allerede i 1769 ble den første folketellingen holdt i Norge.
To betingelser måtte innfries for at et fag skulle få fotfeste ved et universitet, og vokse slik at det fikk et eget institutt: forskning og undervisning. Undervisningen var ofte rettet mot dem som skulle gå inn i skoleverket. I 1874 ble det introdusert en naturvitenskapelig lærereksamen ved Universitetet i Oslo. Fagene var delt inn i tre grupper, og gruppe III ble kalt naturhistorie og geografi. Ved Det historisk-filosofiske fakultet ble geografi slått sammen med etnografi til ett eksamensfag. Yngvar Nielsen sto for denne undervisningen. Han hadde en preferanse for etnografien, men fortsatte å undervise i geografi helt til 1907. Da ble geografiundervisningen overtatt av Aksel Arstal, en erfaren skolemann, overlærer ved Oslo Handelsgymnasium, som blant annet hadde publisert en bok om Den geografiske undervisning, som en rettledning for lærere. Han skrev også en rekke lærebøker i geografi. Hans første tilknytning til universitetet var en bistilling som foreleser. I 1914 ble han konstituert som dosent i politisk geografi, i 1919 ble han beskikket i samme stilling. Han tok avskjed i 1925 da han gikk av for aldersgrensen.
10
Werner Werenskiold (1883-1961) kom til faget som universitetsstipendiat i 1910. Han underviste i fysisk geografi. Werenskiold ble dosent i 1915, tok doktorgraden i 1924 og ble professor i 1925. Geografisk Institutt ble opprettet i 1917, og Werenskiold ble instituttbestyrer, en stilling han innehadde til 1953, da han gikk av med pensjon. Han hadde en bred naturvitenskapelig bakgrunn i geofysikk og geologi. Som student var han assistent for Fridtjof Nansen. Allerede i 1904 begynte han å arbeide for Norges Geologiske Undersøkelser, med feltundersøkelser om sommeren og bearbeiding av målingene om vinteren. Det var særlig geomorfologien i glasialt formede landskaper som fanget han interesse. Da han i 1910 ble knyttet til Universitetet, underviste han i større bredde i fysisk geografi.
Da arbeidet Arstal ved Det historisk-filosofiske fakultets avdeling for etnografi og geografi, og kontakten mellom de to miljøene var liten. Da Arstal sluttet ved Universitetet i 1925, ble kulturgeografien liggende i bakevjen. Undervisningen ble dekket av Anton Mohr. Han var født i 1890, og var journalist. Han disputerte på boken Kampen om Nilen i 1923, og ble universitetsstipendiat i politisk geografi (1926-31).
4.2 Werenskiolds tiltredelsesforelesning Da Werenskiold ble professor i 1925, var han samtidig den eneste geografen i fast stilling ved Universitetet i Oslo. Undervisning som førte frem til hovedfagseksamen ble bare gitt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.
Werenskiolds tiltredelsesforelesning er trykket i det aller første nummeret av Norsk Geografisk Tidsskrift i 1926. Det hadde vært en pause i Norsk Geografisk Selskaps publiseringsvirksomhet. Årboken ble siste gang trykket i 1921. Werenskiolds professorat var i realiteten grunnlaget for et eget institutt, og redaksjonen av etterfølgeren etter Årboken, Norsk Geografisk Tidsskrift, ble lagt til instituttet i Oslo. Men redaktør for bindene I til og med V (1926 til 1933) var geologiprofessor Olaf Holtedahl. Først i 1934 fikk tidsskriftet en geograf som redaktør, nemlig Fridtjov Isachsen, som redigerte tidsskriftets bind V (sammen med Holtedahl) og var eneredaktør for bindene VI – XVII mellom 1935 og 1960. 11
Werenskiold åpner sin forelesning med å slå fast at ”..nesten alle professorer i geografi føler seg forpliktet til å gjøre rede for hvad geografi egentlig er. Dette skulle jo ikke være noget godt tegn for faget.” (..) ”Det folk flest forstod ved ordet geografi før i tiden – ja gjerne nu også for den saks skyld – var en samling av fakta, vedkommende de enkelte land og provinser: flateinnhold, elvenes lengder, fjellhøider, innbyggertall av byer og amter. Dette blev en gruelig lesning, vanskelig å lære og umulig å huske. Men på den annen side blev der også produsert adskillige åndfulle men lite underbyggede betraktninger, en slags filosofisk geografi av høiere sort.” Det virker som ingen av de to retningene møter noen særlig forståelse fra Werenskiolds side. Geografiens mulighet til å markere seg er å trekke innsikt fra nærliggende vitenskaper og bruke denne innsikten som basis for en mer konsekvent oppbygging av en geografisk vitenskap. Man måtte starte fra bunnen av. Det eneste en student kunne finne om faget i reglementet for embetseksamen var følgende setning: ”Det kreves i geografi det som er gjennomgått i et kursus på 4 semestre 4 timer i uken”. Werenskiold kommenterer definisjonen som rommelig. Den forutsetter egentlig at geografiens område er allment anerkjent. ”Og det er jo nettopp dette som ikke er tilfelde.” Etter disse forpostfektningene kommer han med ”Den beste definisjon, den som de fleste slutter sig til, og som jeg også er enig i, er vel denne: Geografi er læren om hvordan menneskenes kår avhenger av naturforholdene”. Meteorologi, oseanografi, geologi og morfologi trekkes frem, og dyre- og plantegeografi, selv om botanikere og zoologer helst vil ha disse fagene for seg selv. Koblingen mot samfunnssiden av geografien er Werenskiold noe mer usikker på. ”Man får her gå ut fra naturforholdene som noget givet, og ut fra kjennskapet til landenes klima, jordbunn, fremkommelighet og beliggenhet, skal man da forsøke å forklare deres forskjellige økonomiske, politiske og sociale utvikling, så vidt det lar seg gjøre.” Men naturen setter premissene. ”Det er ikke tvil om at en hel del historiske tildragelser, som man før betraktet som spontane påfunn av vedkommende folk, skyldes årsaker som til slutt bunner i rent geografiske forhold. Den økonomiske geografien er også en funksjon av naturforhold. ”Markens grøde betinges av klima og jordbunn, bergverkene er avhengige av geologiske formasjoner, fiskeriene sannsynligvis av fysikalske forhold 12 i vannet.” Werenskiold er ikke sikker på hvordan handelsgeografien skal passe inn i hans naturdeterministiske modell: ”På den annen side må handelsgeografien regne med de aktuelle forhold, effektivitet av jernbaner, kanaler og havner, og må ha statistiske opplysninger om alskens ting.” Man merker fremmedgjøringen. ”Den mere praktiske side ved den økonomiske geografi må være et hovedfag ved en handelshøiskole.” Vær så god, Bergen!”
For Werenskiold er samferdselsgeografiens grunnlag naturen; ”de naturgivne forbindelser seirer i konkurransen, tiltross for alle ingeniørvidenskapens fremskritt.” Han beklager at dette prinsippet ofte blir krenket av politiske, nasjonale eller lokalpatriotiske grunner. Alle land vil for eksempel ønske forbindelse med det frie havet, i fred og krig. ”Men det hender at alskens vanskeligheter legges iveien, slik forholdet var ved den tysk-russiske grense: russerne gjorde hva de kunde for å spærre Danzig ut fra det naturlige opland, Polen.”
Disse betraktningene føres videre i en omtale av den politiske geografien, som han har lite til overs for. Skrekkbildet er en lærebok i gymnasiet, Gundersens Politiske Geografi (Gundersen 1882). ”Der pugget vi hvor mange medlemmer der var i første og annet kammer i storhertugdømmene Mecklenburg-Schwerin og Strelitz respektive, om stemmerettsbetingelser og meget annet stoff som neppe var værd å lære i det hele tatt, og som iallfall ikke var geografi.” Og dessuten: ”Ellers er det mest tyskere som skriver politisk geografi.” Konklusjonen er: ”Den rent politiske geografi er i det hele et noget suspekt fag, og det er neppe heldig, at dette navn er blitt hengende ved den humanistiske geografi her ved Universitetet.” Denne observasjonen rimer ikke helt med det faktum at instituttet nettopp hadde fått en universitetsstipendiat i politisk geografi (Anton Mohr). Noen år senere samarbeidet da også Werenskiold og Mohr om å omarbeide Hans Reuschs gamle Norges geografi (Reusch 1905, Reusch, Mohr og Werenskiold 1927).
Werenskiold har sympati for den historiske geografi, ikke minst fordi man må ta ”mange rent naturgivne ting med i betraktning. (..) Men i almindelighet sier man at der 13 foreligger historiske årsaker, hvis en historisk begivenhet er en følge av et folks dyktighet eller uduelighet.” Werenskiold ser en verdi i å finne ut hvilke geografiske forestillinger folk hadde før i tiden. Men han er ikke sikker på om historikerne har monopol på slike studier. Hans tilnærming til den historiske geografien er å følge de gamle nordmenns ferder i de nordlige farvann. ”Det mest lokkende problem, og det man vet minst om, er Vinlandsreisene. Man kan undertiden høre den innvending mot Nansens arbeide, at han ikke er historiker, Vel, men så vet han hvordan man kommer frem på sjøen, og hva man kan ha med sig i en seilbåt, kort sagt, han kjenner realitetene; det er kanske ikke alltid historikerne gjør det.” Werenskiolds spesielle interesse for nordområdene er lett å forklare. Hvert år fra 1917 til 1924 gjorde han feltarbeid på Spitsbergen sammen med forskere som var forløpere for den organisasjonen som senere skulle bli Norsk Polarinstitutt.
Werenskiold er også en tur innom etnografien, sannsynligvis fordi etnografien og geografien i Oslo var et eksamensfellesskap. ”Her får geografen akseptere de fakta som foreligger, og hvis forholdene peker på at geografiske årsaker ligger til grunn for rasenes fordeling, må jo disse forhold studeres. Men på disse felter spiller det inn så mange andre usikre ting at det ofte blir umulig å bevise det ene eller det annet.” Han gjør imidlertid et unntak for Andreas M. Hansens ”overordentlig interessante forsøk på en geografisk forklaring av raseforholdene i Norge.” Her sikter nok Werenskiold til Hansens bok om Norsk folkepsykologi: med politisk kart over Skandinavien. (Hansen, A.M, 1899). Deler av dette arbeidet ble trykket med et forord av Werenskiold i 1934. Når det kommer til stykket, er etnografi en spesiell vitenskap ”som ikke har mer med geografi å gjøre enn de fleste andre videnskaber.” Werenskiold er også innom andre tilnærminger, som for eksempel sykdommenes geografi eller ”smedehåndverkets afrikanske geografi”; ”respektable videnskaper som man selvfølgelig overlater til spesialister.”
Tiltredelsesforelesningen gir et kaleidoskopisk overblikk over forskjellige retninger innen faget. Werenskiold bruker ikke mye tid på å utdype den fysiske geografien som jo var hans spesiale. Han vil vise bredden i faget, men siden han selv manglet dybden i 14 deldisiplinene i den humanistiske geografien, og siden tiltredelsesforelesningen er holdt i en muntlig form, kan mange av hans observasjoner i dag virke overfladiske og nedlatende. Hans retoriske spørsmål: ”Hvorfor falder ikke geografien fra hverandre i en mengde stykker, uten indre forbindelse, omtrent som når en tønde falder i staver?” blir besvart slik: ”Jo, det er den regionale geografi, som holder alt isammen, likesom gjordene på dunken” (tønnebåndene rundt tønnen). Også Werenskiold snakker om en geografisk syntese, men i syntesen ligger de naturgitte betingelsene i bunnen. Det er de som skaper regionene, selv om regionene også blir preget av menneskenes bruk av naturressursene. Her skiller Werenskiold seg fra den franske regionalgeografiske skolen, med Paul Vidal de la Blache (1903, 1917) som ledende personlighet. For de franske geografene dannes regioner i et samspill mellom natur- og samfunnsgitte forhold; påvirkningen mellom de to elementene er gjensidig. Begrepet possibilisme blir foretrukket fremfor begrepet determinisme.
En slik syntetisk tilnærming kan ha en vitenskapelig innretning, men egner seg kanskje best i bredt anlagte lærebøker. Werenskiold var aktiv i arbeidet med slike verk, og han skrev også lærebøker som den populære sammenstillingen Jorden, dens land og folk (1931-34) og Norge vårt land (førsteutgave 1936), der han var redaktør og forfatter av vesentlige deler av verket. Også hans kollega Fridtjov Isachsen deltok i arbeidet med dette verket. Werenskiold var også hovedredaktør for annen utgave av Aschehougs Konversasjonsleksikon, og Werenskiold og Isachsen redigerte i fellesskap Cappelens Verdensatlas (Isachsen og Werenskiold 1935). Det hørte på en måte med til professoratet å organisere slike former for formidling. Også her er det på sin plass å minne om at Frankrike hadde vært tidlig ute med slike oversiktsverk, hva enten de gjaldt Frankrike eller verden.
4.3 Der ingen geografer er Werenskiolds tiltredelsesforelesning avrundes med et hjertesukk: ”Jeg glemte at der omtrent ingen geografer er.” Arbeidsmarkedet for geografer, med unntak av den videregående skolen, er svært lite. Det innbyr ikke til langvarig høyere utdanning i faget. ”På den sproglig-historiske linje (ved Universitetet) har man ikke kunnet ta 15 geografi som hovedfag til embedseksamen, og til matematisk-naturvitenskapelig embedseksamen nytter det også lite hvis man skal inn i skolen; de kandidater som har geografi som spesialfag, er redde for å bli oversett når skolepostene skal besettes. Dette er efter min opfatning aldeles meningsløst, og en slik praksis har ingen støtte i lov eller reglementer.” Werenskiold peker også på problemer som kan oppstå når faget er fordelt på to fakulteter. Todelingen kan i og for seg være rimelig nok, siden realister og filologer må legge vekt på ulike deler av faget, men på den annen side kan det føre til komplikasjoner, idet en hel del stoff er felles og ikke kan deles.
Forelesningen avrundes med pessimistiske oppfatninger om ressurstilgang til universitetene ”i disse usle tider”, men over pessimismen ligger det en ideal fordring: ”Her i landet lever vi under eksepsjonelle geografiske kår. På mange måter har vi det derfor vanskeligere enn folk i andre land. Det gjelder da at vi søker å få så stor forståelse som mulig av de naturforhold vi lever under. Denne forståelsen for de ytre faktorers art og virkemåte skal hjelpe oss i kampen. Denne forståelsen skal geografien bidra til å skaffe oss."
4.4 Geografisk institutts første år. Kontoradresse: Domus Media, Carl Johans gate Hvilket institutt var det Werenskiold hadde fått ansvar for da han fremla sine oppfatninger om geografifagets fremtid? Den rent fysiske foranledningen for opprettelsen av Geografisk institutt i 1917 var at Geologisk Museum på Tøyen var blitt ferdig, og at mineralogien ble flyttet dit fra Domus Media (Midtbygningen) på Carl Johans gate. I 1917 ble dosentene Arstal og Werenskiold flyttet til lokaler i Domus Media og fikk hvert sitt kontor. Studentene fikk et leseværelse med et håndbibliotek. Koksfyring medførte støv og ørkentørr luft for bokbindene, og den nyoppnevnte bestyreren var ikke helt fornøyd med studentene heller. Werenskiold satte opp et oppslag i 1929 der det heter: ”De studenter som benytter leseværelset får være i besiddelse av såpass folkeskikk – også kallet kultur – at de ikke ødelegger bøkene. Det er uforskammet overfor Universitetet og hensynsløst overfor andre studerende, å gjøre bøkene uleselige med tegninger og understrekninger; de som ikke kan opfatte hva der 16 er hovedsaken i en fremstilling uten å sette streker under, får heller la være å studere, i allefall må de holde seg borte fra leseværelset. Det er umulig å passe på alle pøbelaktige individer” (Isachsen 1967, s. 48).
4.5 Flyttingen til Blindern Instituttet holdt til i Domus Media til 1935. Det disponerte over seks rom, på i alt ca 150 m2. Werenskiold sier det slik: ”Det har vært en ganske stor utvikling fra den tid (1917), da det ingen lærestol var i geografi, bare en krakk, og instituttet bestod i et skap i en gang.” Henvisningen til krakken må ikke tas bokstavelig. Den viser vel heller til det forhold at Werenskiold satt på dosentkrakken i 10 år før han ble innehaver av en lærestol; et professorat.
I 1935 sto instituttet på flyttefot igjen. Siden begynnelsen av 1930-årene hadde det foregått en betydelig utbygging på Blindern. Flyttingen hadde brakt instituttet nærmere de naturvitenskapelige basalfagene, noe en må gå ut fra at Werenskiold var tilfreds med. Men flyttingen skapte problemer for det studieplanfastlagte samarbeidet mellom geografi og etnografi, siden etnografien ble igjen på Etnografisk Museum på Tullinløkka. Ideen om at de naturvitenskaplige og de historisk-filosofiske fagene burde vært samlokalisert ble reist på slutten av 1930-årene. Under enhver omstendighet var det behov for en større ny bygning for de historisk-filosofiske fagene, og en byggekomité lette etter tomtealternativer nær universitetsbygningene i sentrum av Oslo. Professor Peter Rokseth var formann i denne byggekomiteen, og han kom etter hvert til at en samlokalisering av de matematisk-naturvitenskapelige og de historisk- filosofiske fagene faglig sett var en god utviklingsmodell (Rokseth 1945). Dessuten mente han at det var økonomisk fordelaktig å samlokalisere fakultetene i en campus. Krigen kom i veien for planene, og det var først på slutten av 1960-tallet at den nye campusen utviklet seg.
Men geografifaget var allerede flyttet til Blindern i det store fellesbygget for kjemi og fysikk; fortsatt et dominerende trekk i universitetsområdet på Blindern. Her fikk geografi plass, og det samme gjorde geologisk institutt. Instituttets areal ble fordoblet, 17 til 320 m2. De materielle arbeidsforholdene ble vesentlig bedre, med 7 kontorer, et mørkerom og en tegnesal med plass til kartsamlingen. Biblioteket, som til dels hadde vært stablet bort på et loft, ble gjort tilgjengelig. Det var også arbeidsplasser til magistergradsstudenter og andre spesialstudenter.
4.6 Studentutviklingen i mellomkrigstiden Den videregående skolen var lenge det viktigste arbeidsmarkedet for geografer, hva enten de kom fra Det matematisk-naturvitenskapelige eller Det historisk-filosofiske fakultet. Bifaget i geografi gikk inn i en adjunkteksamen, hovedfaget i en lektoreksamen. Siden geografi var et lite fag i den videregående skolen, og ikke hadde noen sterk faglig status, ble bifag sett som tilstrekkelig bakgrunn for undervisning i faget. Ofte ble geografi undervist av lærere uten formell fagkompetanse.
Oversikter over hovedoppgaver i geografi (Gjessing 1953, Gjessing og Dahl 1956) viser at de første hovedfagskandidatene så vel i fysisk geografi (ved Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet) som samfunnsgeografi (geografi med etnografi ved Det historisk-filosofiske fakultet) avla eksamen i 1929, altså tre år etter at Werenskiold hadde holdt sin tiltredelsesforelesning. I tiden frem til og med 1943, da Universitetet ble stengt, tok i alt 29 realister og 12 filologer hovedfagseksamen eller magistergraden. Så Werenskiold hadde rett i at det omtrent ikke fantes geografer. Hovedfagsstudenter var mangelvare på instituttet. Det var vanskelig å utvikle bredere forskningsmiljøer på et nytt institutt når rekrutteringen var så svak. Det lave studenttallet ga ikke grunnlag for utvidelse av staben, og de faste lærerne kunne ikke bygge opp en forskningsvirksomhet som forutsatte at hovedfagsoppgaver kunne inngå som prosjektrapporter i større forskningsprosjekter. Instituttet var inne i en vond sirkel; få studenter ga få lærere, få lærere hemmet studentrekrutteringen. Arbeidsmarkedet for geografer utenfor skolen var beskjedent. Det var åpninger for fysiske geografer, for eksempel i landmålings- og kartleggingsarbeider, og i polarforskningen. Arbeidsmarkedet for kulturgeografer var svært beskjedent. Først da samfunnsplanleggingen vokste frem etter krigen, ble det åpninger i et mer omfattende offentlig arbeidsmarked. 18
4.7 Personalsituasjonen ved instituttet Instituttet var tynt bemannet. I årene 1925-1947 var Werenskiold den eneste representanten for instituttet som hadde sete i et fakultetsråd og der kunne fremme instituttets interesser. Som en følge av dette ble instituttet regnet som et institutt ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Dosenturet etter Arstal ble stående ledig – Universitetet sparte penger – mellom 1925 og 1931. Da ble Fridtjov Isachsen i en alder av 25 år gammel konstituert som dosent, fra 1935 fast ansatt. Først i 1947 ble han professor. Kontorpersonale var det smått med. Man kunne over annuum lønne en assistent 15 timer i uken til forefallende arbeid. Fast kontorstilling fikk instituttet ikke før i 1950 (Isachsen 1967). Werenskiold var instituttstyrer til han gikk av i 1953. ”Det er ikke urimelig å anta at den yngre kollega måtte ta seg av administrasjon og annet tidkrevende og mindre interessant arbeid.” (Myklebost 1980, s. 2). Isachsen overtok styrervervet etter Werenskiold og hadde dette til 1961. Isachsen ble sterkt involvert i en rekke populærvitenskapelige bokprosjekter, atlasarbeid og kartarbeid. Han var med korte avbrudd redaktør av Norsk Geografisk Tidsskrift mellom 1934 og 1960. Han hadde også hovedansvaret for studieplanutvikling og undervisning i geografi bifag ved Det historisk-filosofiske fakultet.
Etter hvert fikk instituttet flere medarbeidere. Limnologen Kaare Strøm ble knyttet til instituttet gjennom et professorat i 1948, og underviste dels i sitt spesialfag, delvis i alminnelig geomorfologi. Han var også instituttstyrer i korte perioder. I 1962 ble hans stilling endret til professorat i limnologi, og han ble mer perifer i geografmiljøet. Glasiologen Olav Liestøl var vitenskapelig assistent i 1947-1948. I 1950 ble kvartærgeomorfologen Just Gjessing vitenskapelig assistent. Som amanuensis fra 1953 overtok han ansvaret for naturgeografien etter at Werenskiold var gått av, men det skulle gå åtte år før han fikk det ledige professoratet. Samfunnsgeografisiden ble styrket da Hallstein Myklebost ble NAVF-stipendiat i 1952, universitetslektor i 1958 og dosent i 1960. Tor Fredrik Rasmussen ble vitenskapelig assistent i 1954 og universitetslektor i 1960. Begge to arbeidet med temaer knyttet til urbaniseringsprosessen.
19
Da Universitetet ble gjenåpnet etter krigen, kom studenter som hadde fått avbrutt sine studier tilbake til lesesalene, og nye studenter som hadde måtte ventet strømmet til. 1960-årene var preget av økt studenttilstrømning ved Universitetet og til instituttet. De store årskullene som ble født i årene etter krigen vandret gjennom skolesystemet og økte behovet for undervisningspersonale i grunnutdanningen og den videregående utdanningen, etter hvert også på universitetet. Tilstrømningen ble ikke mindre siden en økende del av årskullene begynte å studere.
Samtidig økte lærerbehovet i den videregående skolen. For realfagsstuderende som tok sikte på å arbeide i den videregående skolen, var matematikk det faget svært mange følte at de måtte ha. I årene 1952-1956 tok 59 realister hovedfagseksamen i geografi. Av disse hadde 54 matematikk i fagkretsen, 27 kjemi og 23 fysikk (Gjessing og Dahl 1956). Når så mange realister tok geografi som bifag, mens svært få studerte zoologi og botanikk og ingen studerte geologi, skyldtes dette delvis at geografi, i motsetning til zoologi, botanikk og geologi, var et etablert skolefag. Jeg husker også fra min egen studietid som falt sammen med denne perioden at mange realister tok geografi fordi det var regnet som et lett fag å studere og også et lett fag å undervise i.
Av de 18 filologene som tok geografi hovedfag i 1952-1956 hadde 13 valgt engelsk og 8 historie som bifag. Selv tok jeg først fransk og så engelsk som bifag. Geografi kom inn som siste bifag – og dette valget var ikke noen naturlig oppfølging. Jeg var vel også en av dem som valgte geografi som tredje fag fordi det ble oppfattet som lett å studere og kjekt å ha som undervisningsfag. At jeg til slutt valgte å ta geografi hovedfag skyldtes mer tilfeldigheter enn målrettet planlegging (se kapittel 13.2.1).
Mellom 1929 og 1956 ble det skrevet 175 hovedoppgaver i geografi ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og 61 hovedoppgaver/magistergradsavhandlinger i geografi ved Det historisk-filosofiske fakultet. Syv av disse oppgavene var i etnografi. Tar en fordelingen mellom fakultetene som en pekepinn sto den fysiske geografien sterkere enn kulturgeografien. En av årsakene var at professor Kaare Strøm tok med seg mange limnologistudenter til 20 instituttet da han ble professor i 1948. En annen lå i instituttets lokalisering på Blindern. Studentene samlet seg i Blindernkjelleren og utvekslet synspunkter på fagprioriteringer. Filologistudentene følte seg mindre hjemme der. De hadde tatt bifag nede i byen og møttes heller i Aulakjelleren, der blant annet sosiologer, statsvitere, jurister og historikere vanket. I Aulakjelleren gikk det mange diskusjoner om det nye arbeidsmarkedet som var knyttet til veksten i den offentlige forvaltningen.
I 1957 flyttet instituttet fra fysikk/kjemi-bygningen som var blitt for liten og inn i midlertidige lokaler i den nye geologibygningen. Plassforholdene ble bedret for de nyansatte, studenter, bibliotek og undervisningslokaler. Utover i 1960-årene kom studenttallet opp i 180. Undervisningen foregikk for en stor del som kurs (kartkurs, landmåling), feltøvelser og ekskursjoner, noe som krevde store undervisningsressurser. Det ble innført opptaksregulering, med inntil 120 nye studenter årlig i grunnfagsundervisningen, i praksis 80 realister og 40 filologer. Antallet hovedfagsstudenter lå til enhver tid mellom 50 og 75, og veiledningsbehovet var stort. Studenttilstrømningen utløste nye stillinger i løpet av sekstitallet. Snøforskeren Gunnar Ramsli begynte som universitetslektor i 1961. Geomorfologen Johan Ludvig Sollid ble universitetslektor i 1962. Selv ble jeg vitenskapelig assistent i 1960 og universitetslektor i 1962. Da jeg hadde ansvaret for kartkurset, måtte studentene deles inn i seks grupper, noe som krevde 12 uketimers undervisning. I tillegg hadde jeg tidvis ansvar for instituttbiblioteket.
Men geologibygningen ble snart for liten. Instituttstyrer for geologene var professor Ivan Rosenqvist, og han var en utålmodig mann. Jeg kan huske en episode, det må ha vært omkring 1964. Med åpen laboratoriefrakk og kritt i hånden gikk Rosenqvist fra dør til dør i Geografisk institutts korridor og skrev med kritt navnene på de geologene som skulle overta kontorene når tiden var inne og geografene var flyttet. Like etter kom professor Isachsen, iført tilknappet lagerfrakk og med en fuktet svamp i hånden, og fjernet Rosenqvists okkupasjonsmarkeringer. Men tegningen var klar; geografene måtte ut. Flyttingen fant sted i 1966, til midlertidige lokaler i den nye 21 matematikkbygningen på nordsiden av Blindernveien. Disse lokalene var dårligere tilpasset fagets spesifikke romkrav.
4.8 Werenskiolds epoke tar slutt Werner Werenskiold bar i mange år nesten alene instituttet på sine skuldre. En epoke var over i 1953 da han i en alder av 70 år fikk avskjed i nåde, som det het om embetsmenn den gangen. Han levde til 1961, og hadde som professor emeritus fortsatt en arbeidsplass ved instituttet. I seks år (1947-1953) hadde både Werenskiold og Isachsen professorater, det ene knyttet til Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, det andre til Det historisk-filosofiske fakultet. Det innebar at den fysiske geografien og kulturgeografien ble sidestilt. Det ble ikke noe vakuum da Werenskiold gikk av. Kaare Strøm var jo formelt professor i geografi, han veiledet mange hovedfagsstudenter innen limnologi som var hans spesialområde, og han underviste også på bifagsnivået. Just Gjessing organiserte blant annet feltkurs og ekskursjoner. Men Isachsen overtok bestyrervervet. Selv om kulturgeografien hadde vært lillebror på instituttet, og Isachsen nokså alene som lærer, ble etter hvert kulturgeografien mer synlig.
Som redaktør av Norsk Geografisk Tidsskrift redigerte Fridtjov Isachsen et festskrift til Werenskiold. I en omtale av Werenskiold tegner han et portrett av sin kollega: ”Ved 70-årsdagen vil først og fremst hans studenter fra de vekslende kull gjennom mer enn førti år tenke på hvor meget mer og hvor meget annet enn det rent faglige de har igjen som varig verdi fra kontakten med Werner Werenskiold. De vil minnes ekskursjoner i skog og mark med en lidenskapelig naturelsker og friluftsmann som tok dem med ut og forstod å trekke fordel av Oslos enestående heldige beliggenhet for geologisk- geografiske studier. Om det var på Kolsås, i Sandvika eller fra et utsiktspunkt på Ringerike, overalt tolket han landet for dem i overlegent sammenfattende betraktninger av den fysiske oppbygning og menneskelivets vilkår, så de med ett syntes at den dypere mening med geografistudiet stod klar for dem. (…) Fra Werner Werenskiolds uformelle skole har hans studenter bragt med seg, som en uro i sjelen, ideen om det allsidige menneske, og en anelse om at lærdommen først får sin verdi i 22 en videre menneskelig sammenheng. Når alt kommer til alt er dette kanskje det største han har gitt dem.” (Isachsen 1953, s. 5.) 23
5. FRIDTJOV ISACHSEN OG NORSK KULTURGEOGRAFI
5.1 Isachsens faglige profil Fridtjov Isachsen ble født i 1906 og døde i 1979. Han var sønn av rittmester Gunnar Isachsen som ledet en rekke arktiske ekspedisjoner, og som blant annet holdt foredrag i Det Norske Geografiske Selskab og skrev artikler i Norsk Geografisk Årsbok. Allerede som skoleelev ble Fridtjov Isachsen trukket inn i dette arbeidet. ”Før jeg tok fatt på fagstudiene ved Universitetet hadde jeg hatt den opplevelse å kunne tilbringe fem somrer i land mot nord, tre på Spitsbergen, en på Grønland og en på Island, og ikke som turist, det kan jeg forsikre.” (Isachsen 1979). I en omtale av Isachsen skriver Hallstein Myklebost: ”Han vokste med andre ord opp i et miljø preget av fortrolighet med forskning, næringsvirksomhet og levevilkår i nordlige strøk.” (Myklebost 1980). Han begynte sine studier ved Universitetet i Oslo i 1924, omtrent på den tiden da Werenskiold fikk sitt professorat. Geografi var da etablert som et bifag, og fra 1921 ble det mulig å ta hovedfag i geografi ved Det historisk-filosofiske fakultet, så Isachsen hadde i alle fall en formell åpning mot dette embetsstudiet. Både i oppveksten og i begynnelsen av sine studier var han opptatt av naturvitenskapelige problemstillinger, og han skulle senere komme til å publisere en rekke mindre, men faglig interessante naturvitenskapelige arbeider så vel innen kvartærgeologi og geologi. Men Isachsen var også interessert i kulturgeografiske problemstillinger, og her var fagmiljøet i Oslo nokså spinkelt. Et aktivt fagmiljø fant han ved Universitetet i Lund, hvor han fra 1927 hadde flere kortere studieopphold. Der møtte han” en sammenstøpt og enhetlig geografiutdannelse” (Isachsen 1979) og ble inspirert av professor Helge Nelson som hadde sin doktorgrad over et kvartærgeologisk emne, men som noen år senere skrev en avhandling om kulturlandskapets utvikling i en bergslagsbygd, med utstrakt bruk av eldre kartmateriale, svenske jordregistre og utskiftingsarkiv. Nelson fulgte her en vei som allerede var gått opp i fransk universitetsgeografi, der koblingen mellom geografi og historie var sterk, og der naturgeografi og kulturgeografi ble sett på som komplementære. Studiet av arealbruk over tid (sequent occupance) ble et dominerende hovedtema for kulturgeografien i 1920- og 30-årene. Lenge var det slik at en fransk doktorgrad i geografi forutsatte to 24 avhandlinger, en hovedavhandling og en biavhandling (thèse primaire og thèse secondaire). Om hovedavhandlingen var i fysisk geografi, skulle sideavhandlingen være i kulturgeografi/humanistisk geografi, og vice versa. Det var på denne tiden Vidal de la Blaches etterkommere utviklet geografiske syntesearbeider gjennom dybdestudier av enkelte regioner, der fysiske og kulturgeografiske elementer ble sett i sammenheng. Et slikt breddekrav har i forskjellige sammenhenger også eksistert i norsk geografi. For eksempel har man knyttet professorkompetanse til et breddekrav; i tillegg til doktoravhandlingen skulle man ha publisert arbeider tilsvarende en doktoravhandling om et annet tema enn doktoravhandlingen. I 1931 oppholdt Isachsen seg også en tid i Paris, der blant annet kom i kontakt med en av de mest innflytelsesrike geografene, Vidal de la Blaches svigersønn Emmanuel de Martonne, som var en breddeholder i faget, selv om hans basis lå i den fysiske geografien
I stedet for å ta geografi hovedfag valgte Isachsen å ta magistergraden i geografi, der en sto friere i valg av støttefag (Isachsen 1929). Magistergradsavhandlingen het Stor- Oslos geografi, og 23 år gammel hadde Isachsen fullført sin formelle geografiutdanning. I arbeidet med avhandlingen hadde Isachsen samarbeidet med Oslos reguleringssjef, Harald Hals (Hals 1929, Isachsen 1934), et samarbeid som brakte han ”på terskelen til en virkelig planlegningstenkning. Det ennå ikke eksisterende er vår store chance” (Isachsen 1979). Som en oppfølging av avhandlingen skrev Isachsen en artikkel i Svensk Geografisk Årsbok (1931). Den avsluttes med et avsnitt om ”Bygeografien og hjemstedlæren på høiere skoletrinn” som peker på at bygeografien bør inn i pensum i skolegeografien: ”Det har været en almindelig tro at landet er et bedre miljø for undervisningen i hjemstedlæren enn byene. For de høiere skoletrinn er dette en missforståelse. (…) Det finnes i en storby en mengde opgaver som vilde passe for den slags skolestudium: bebyggelsen, gatenettet, industristrøkene, trafikken, havneforholdene – alt dette kan utnyttes til ”object lessons” i egentlig mening. Geografien sysler ikke med enkeltstående ting i det hjemlige miljø, men vil først og fremst lede opmerksomheten mot en ren kvantitativ opfatning av tingene. Denne er interessert i utbredelsen og intensiteten av de fenomener som betyr noe for landskapsbilledet. Foruten å danne et nødvendig støttepunkt for det geografiske stoff i 25 sin almindelighet har hjemstedslæren i byene dessuten den fordel å kunne lede den vordende borgers interesse mot de økonomiske og sociale problemer i hans egen by, som han en dag skal være med på å løse, og hjemstedlæren får derved også en betydning for den ”statsborgerlige” opdragelse” (Isachsen 1931, s. 184-185).
Denne artikkelen minner oss først og fremst på at geografisk kunnskap kan være en viktig forutsetning for samfunnsplanleggingen. Vi øyner en ”anvendt” geografi. Hallstein Myklebost, som senere skulle vie seg disse spørsmålene, mente at Isachsens magisteravhandling og de artiklene som ble videreutviklet fra denne ”kan sies å innvarsle en ny tid i norsk geografi.” (Myklebost 1980). Det Isachsen i realiteten gjør, er indirekte å peke på samfunnsgeografi som et mer tidsriktig begrep enn humanistisk geografi og kulturgeografi. Geografien har en jobb å gjøre både for dem som skal planlegge samfunnsutviklingen og dem som skal finne seg til rette i den. Vi bør også minne om at Isachsen skrev disse bygeografiske arbeidene på en tid da depresjonen i 1929 og årene som fulgte rammet mange bysamfunn sterkt. For det annet ser vi en mild irettesettelse av Werner Werenskiold som i sin tiltredelsesforelesning er påfallende taus om økonomisk og sosial geografi, ikke minst i byene.
For ordens skyld bør det nevnes at Isachsen har publisert en rekke skarpsindige og spennende artikler om små rurale samfunn. Han skrev om uvdølenes skreppehandel og driftetrafikk (Isachsen 1930). Formålet med arbeidet var å gi et bidrag til vår eldre kulturgeografi. Feltarbeidet var støttet av Institutt for sammenlignende kulturforskning. Isachsen beskrev en økonomisk tilpasning som forutsatte kompliserte reisemønstre både i tid og rom. Da han arbeidet i Uvdal, var denne skreppehandelen opphørt, men det fantes fortsatt mange bønder som hadde deltatt som han kunne intervjue. Den typiske skreppehandler hadde et varelager på steder som Førde, Gloppen og Volda, og derfra bega de seg til fots, opptil flere ganger i løpet av en vinter for å selge varene. De tok også kontakt med bønder de pleide å kjøpe storfe og hester av. Disse dyrene drev de til fjellbeiter nær Uvdal om sommeren og solgte dyrene om høsten. Særlig var Kongsberg et viktig marked. Det hang blant annet sammen med gruvedriften og smelteverket. Salgsinntektene ble i neste omgang brukt 26 til å bygge opp varelageret for neste sesongs skreppehandel. Studien er en elegant påvisning av at bøndene ikke nødvendigvis var noen heimstøinger, men aktive deltakere i et mye større regionalt handelssystem. Et annet eksempel på hvordan bøndene utnyttet tilgjengelige ressurser finnes i en artikkel om vintersetring i Vågå, der Isachsen (1938) viser hvordan bøndene nede i dalen tok dyrene til fjells om vinteren til løer der de hadde lagret årets høyavling. De hadde funnet ut at det var enklere å frakte kyrne til fjells om vinteren enn høyet ned til bygds om sommeren. (En fyldig bibliografi over Isachsens forfatterskap finnes i Myklebost (1980).)
I 1931 ble Isachsen konstituert som dosent i geografi ved Universitetet i Oslo. Som Werenskiold brukte også Isachsen mye av sin tid til et formidlende forfatterskap, som atlasredigering og medforfatterskap i geografiske oppslagsverker, og han var lenge redaktør for Norsk Geografisk Tidsskrift. Isachsen var en allsidig geograf, med kompetanse som naturgeograf og kulturgeograf. Hans kulturgeografiske undersøkelser fant sted så vel i rurale som i urbane omgivelser.
5.2 Samarbeidet mellom Fridtjov Isachsen og Tore Sund En av Isachsens studenter fortjener spesiell oppmerksomhet, nemlig Tore Sund. Som oftest når man følger et menneskes faglige utvikling, finner man at den blir styrt av personlige, private forhold, som direkte eller indirekte, påvirker fagutviklingen. Tore Sund var født i Oslo i 1914. Hans far var sakfører, med røtter i Gildeskål syd for Bodø. I sine siste leveår hadde han sakførerpraksis i Mo i Rana, men døde i 1921. Hans enke giftet seg i 1924 med sin svoger Oscar Sund, som var havforsker ved Fiskeridirektoratet i Bergen. Tore Sunds onkel ble dermed også hans stefar. Slik kom Tore Sund 10 år gammel til Bergen. Tore Sund tok realartium i Bergen i 1934, og reiste 20 år gammel til Oslo for å studere der. Tore Ouren forteller i sin omtale av Tore Sund i Norsk Geografisk Tidsskrift (Ouren 1966) at han opprinnelig hadde tenkt å bli journalist og mente at et studium av økonomisk geografi ville være nyttig for ham i dette yrket. Han tok sikte på en magistergrad i geografi, med historie og geologi som støttefag. Da han henvendte seg til Fridtjov Isachsen for veiledning, var det naturlig for Isachsen å dra nytte av sine kontakter med Harald Hals, Oslos reguleringssjef. Hals 27 hadde henvendt seg til Isachsen i 1937 med anmodning å få satt i gang en undersøkelse av Oslo bys indre differensiering, med særlig vekt på fordelingen av bosteder og arbeidsplasser og av endringer i byens vekst. For Isachsen kom Tore Sund i grevens tid. Isachsen påtok seg oppgaven under forutsetning av at Sund skulle engasjeres som assistent. Sund viste imidlertid raskt stor evne til selvstendig arbeid og ble stående mer og mer sentralt i undersøkelsen Bosteder og arbeidssteder i Oslo. Det omfattende arbeidet ble gjennomført i løpet av to år. Hovedresultatene ble presentert av Isachsen i et foredrag ”Geografiske betraktninger over Oslo som bosted og arbeidssted” i Selskabet for Oslo Byes Vel i mars 1939. I september 1939 fikk Sund Det Norske Geografiske Selskabs kulturgeografiske prisbelønning ved selskapets 50- års jubileum. I 1941 fullførte Sund sitt magistergradsstudium. Avhandlingen Bosteder og arbeidssteder i Oslo ble trykket og utgitt av Oslo kommune i 1942, med Tore Sund som førsteforfatter og Isachsen som andreforfatter (Sund og Isachsen 1942).
Fridtjov Isachsen (t.h.) på besøk fra Oslo, ca 1969, sammen med Axel Sømme (t.v.) og Marit Sund (Tore Sunds enke).
Inspirasjonen til Isachsens og Sunds bygeografiske studier om Oslo kom først og fremst fra Stockholm, der geografene Hans W:son Ahlmann og William William- Olsson på begynnelsen av 1930-tallet hadde gjennomført en bred analyse av Stockholms utvikling, både innen byen og i den videre Stockholms-regionen. Denne undersøkelsen brukte datainnsamlingsmetoder og databearbeidingsformer som med modifikasjoner kunne brukes av Isachsen og Sund. Et eksempel på en regional tilnærming er dokumentert i to korte artikler som Isachsen og Sund publiserte i 1938 28 om Oslobarnas landopphold og deres besøk hos slektninger (Isachsen og Sund 1938a og 1938b). Primærmaterialet var i hovedsak skoleoverlegens oppgaver om barns sommerferier. Også andre typer omlandsgrenser vakte Sunds interesse. Hans første publiserte arbeid (Sund 1938) var en analyse av biltrafikkomland rundt noen norske byer, der han gjennom isokronkart viser hvordan sammenhengende folkerike områder rundt Oslo ligger innenfor to timers reiseavstand, mens omlandsgrensene for eksempel rundt Bergen følger de viktigste veiene som smale pølser.
Metoden har vært brukt utallige ganger senere, men den gangen Sund prøvde dem ut, var slik kartografi ikke vanlig kost. Veien som Isachsen og Sund hadde gått i sine omlandsstudier skulle senere følges videre av Hallstein Myklebost og Tor Fr. Rasmussen i Oslo og Tore Sund og Magne Helvig i Bergen. En kan i Tore Sunds arbeider se en viss påvirkning fra Patrick Geddes som gjerne blir kalt regionplanleggingens far (Geddes 1915). Geddes selv var påvirket av Frederic Le Play, som blir nærmere omtalt i kapittel 6.4. Sosialgeografien kompletterer den tradisjonelle bygeografien, lenge dominert av fysisk form og utvikling.
Ett arbeid må nevnes spesielt (Sund 1945). Hefte 4 i bind 10 av Norsk Geografisk Tidsskrift var et spesialnummer om norsk fiske. Oscar Sund skulle ha skrevet artikkelen om fiskerienes økonomiske betydning. Han var passasjer ombord på hurtigruteskipet St. Svithun som ble bombet (av britiske fly) ytterst ved Stadlandet i september 1943, og han var også en av de omkomne. Det ble Tore Sunds oppgave å skrive den artikkelen hans stefar aldri fikk skrevet. Den fikk vel der en mer geografisk vinkling enn opprinnelig tenkt.
29
6. AXEL SØMME (1899 -1991)
6.1 Innledning Axel Sømme var lenge en sentral person i norsk geografi, og helt avgjørende for den faglige retning geografifaget skulle komme til å ta i Bergen. Han måtte imidlertid vente lenge før han fikk innpass i universitets- og høyskolesystemet. Han var 37 år gammel da han i 1936 ble konstituert som dosent i handelsgeografi ved Norges Handelshøyskole. Først i 1947 ble det opprettet et eget geografisk institutt, 30 år etter at Universitetet i Oslo hadde fått sitt. I 1948 ble Sømme utnevnt til professor. Til sammenligning kan nevnes at Werner Werenskiold ble universitetsstipendiat i Oslo i 1910, 27 år gammel, og Geografisk Institutt ble etablert i 1917. Da Aksel Arstal gikk av som dosent i 1925, ble stillingen stående ubesatt helt til 1931. I dette tidsrommet sto Anton Mohr, som var universitetsstipendiat i politisk geografi, for undervisningen. I 1931 ble dosenturet omsider utlyst ledig. Jeg går ut fra at Anton Mohr søkte, og det gjorde også Axel Sømme. Både Mohr og Sømme hadde doktorgrad. Det hadde ikke Fridtjov Isachsen, men det var han som fikk stillingen. Hadde Sømme fått dosenturet i Oslo, ville nok geografiens historie i Bergen ha begynt senere enn i 1936 og ha sett ganske annerledes ut.
I dette kapitlet skal vi følge Sømme i tiden før han fikk stilling i Bergen. I kapittel 8.3 – 8.6 fortsetter beretningen om Sømmes faglige innsats i Bergen mellom 1936 og frem til han døde i 1991.
6.2 Sømme som student Werenskiold, Isachsen og Sømme hadde det til felles at de måtte til utlandet for å utvikle seg faglig. En kan si at deres internasjonale orientering til dels er en konsekvens av at de norske fagmiljøene var så små og spinkle. Sømme var den mest internasjonalt orienterte av dem. Han var født i Stavanger i 1899 og vokste opp i en familie som tilhørte handelsborgerskapet i byen. Han tok eksamen artium på reallinjen i 1917, og begynte å studere ved Universitetet i Oslo høsten samme år. Han forteller (Sømme 1979a) at det var begivenheter under første verdenskrig som motiverte ham 30 for geografiske og historiske studier. Vi aner en rastløs sjel i hans selvbiografiske skisse, Min bakgrunn som geograf, skrevet da han var 80 år gammel. Høsten 1918 studerte han historie i København – han ”ville oppleve avslutningen av krigen på nært hold”. I 1919 var han tilbake i Oslo som historiestudent, og trekker frem professorene Edvard Bull og Halvdan Koht som viktige for han faglige utvikling. Det er fristende å tilføye at de nok også hadde påvirket hans politiske utvikling. Med sitt ønske om å studere historie og geografi, var det naturlig for ham å rette blikket mot Frankrike, der det i studieplanene var en fast kombinasjon av historie og geografi på cand.-mag.-nivå (licence). Han reiste våren 1920 til Strasbourg, fordi han ville ”oppleve hvordan det var å leve i et land hvor grensen ble flyttet som følge av en tapt krig.” (1979a, s. 3). Alsace og Lorraine var jo blitt tilbakeført til Frankrike fra Tyskland etter verdenskrigen. Mens han reiste rundt i Alsace skjønte han raskt at ”en språkgrense som har ligget fast lenge, er et viktig trekk i kulturlandskapet” (1979, s. 3). På vei mellom Strasbourg og Paris deltok Sømme i et kurs for utenlandsstudenter i Grenoble, noe som bidro til at han våren 1921 i Oslo kunne ta bifag i fransk etter gammel ordning, ” uten å ha fulgt forelesninger i fransk verken i Oslo eller i Paris” (1979a, s. 4).
Det faller utenfor rammen for dette notatet å gå i detalj om den franske regionalgeografiske skolen, som den gang hadde en dominerende posisjon i internasjonal geografi. (Det vises til Holt-Jensen 2007, s. 75-78 for en nærmere beskrivelse.) Utviklingen av den franske regionalgeografiske ”skole” var ledet av Paul Vidal de la Blache (1845-1917) og ble senere fulgt opp av mange av hans studenter. Det er rimelig å anta at Sømme reiste til Frankrike fordi geografien der var inne i en kreativ og aktiv periode. Allerede i 1903 skrev Vidal en Frankrikes-geografi (Tableau de la géographie de la France) der beskrivelsen i hovedsak er regional. Regionene var stort sett tradisjonelle jordbruksregioner – pays – og naturgeografiske forhold var viktige når de forskjellige pays skulle avgrenses. Vidal har i etterhånd vært kritisert for ikke å ha fanget inn urbaniseringsprosessen på en tilfredsstillende måte. Men boken var et bestillingsverk fra professor Ernest Lavisse som forberedte utgivelsen av sitt store verk Histoire de la France des origines à la Révolution, og han ville ha en 31 geografisk oversikt over Frankrikes regioner som innledende bind i verket, og da var kritikken mindre relevant.
På denne tiden arbeidet Vidal og hans kollega Lucien Gallois med planleggingen av en stort anlagt regional verdensgeografi (Géographie Universelle). Vidal selv fikk ikke oppleve virkeliggjøringen av prosjektet. Det ble opp til Vidals svigersønn, naturgeografen Emmanuel de Martonne (som hadde gjort inntrykk på Werenskiold da han var i Paris) og den fremtredende kulturgeografen Albert Demangeon å sette Vidals prosjekt ut i livet. Det tok lang tid fra ide til gjennomføring. Verket ble utgitt mellom 1927 og 1948. Da Sømme kom til Paris høsten 1920 fulgte han forelesninger av Demangeon ved Sorbonne-universitetet. Sømme forteller (1979a, s. 1) at han avbrøt en av Demangeons forelesninger med et spørsmål, og det hadde gjort inntrykk på Demangeon. Han holdt også et seminar ved Ecole Normale Supérieure, en av de franske elite-skolene, for ti studenter som var blitt tatt ut ved en knivskarp konkurranse. En av dem var blitt syk, og Demangeon tilbød Sømme den ledige plassen, som hospitant. ”Jeg hadde ikke faglige forutsetninger for å nyttiggjøre meg denne enestående sjanse, men de ukentlige seminartimene høsten 1920 og våren 1921 ble en stor opplevelse, enten dagens emne var planlegging av studentens forestående feltstudier eller rapporten om resultatene.” (1979a, s. 1). Fra Paris reiste Sømme til Oslo for å ta den ovenfor omtalte franskeksamenen. I studieåret 1921/22 oppholdt han seg i Berlin. Han rakk å få med seg bifagseksamen i geografi med etnografi i Oslo våren 1922. Høsten 1922 var Sømme tilbake i Oslo. Han valgte å gå rett på hovedfagstudiet i historie uten å gå veien innom bifaget (det var mulig den gangen). Han valgte historie som hovedfag fordi det ikke var mulig for ham å ta kulturgeografi som hovedfag på den tiden. Hovedoppgaven fra 1924 handler om Skiensvassdragets industri. En artikkel på tysk som bygger på og ajourfører oppgaven ble trykket i 1939 (Sømme 1939).
6.3 Axel Sømme og Mot Dag I sin artikkel om Axel Sømme i Norsk Biografisk Leksikon peker Fridtjov Isachsen på Sømmes sterke politiske engasjement: ”I studietiden og de første kandidatår var 32
Sømme sterkt politisk aktiv og levende optatt av mulighetene for en radikal samfundsomlegning, som kunde løfte ”underklassen” til bedre levevilkår og hindre utbytning.”(Isachsen 1966, s. 541). Allerede i 1919 kom Sømme i kontakt med Erling Falk og ble et av de første medlemmene av den gruppen som senere skulle bli kalt ”Mot Dag”. I april 1921 var han den første av gruppen som ble lansert som formannskandidat i Det norske Studentersamfund, men uten å bli valgt. Tidsskriftet ”Mot Dag” ble startet høsten 1921, og Sømme redigerte de tre første numrene. Etter å ha fullført sin hovedfagseksamen i historie høsten 1924, brukte Sømme all sin tid i tre år til politisk arbeid (Sømme 1979a, s. 4). Han hadde allerede vært ansvarshavende redaktør i Rjukan Arbeiderblad noen måneder tidligere i 1924. I desember 1924 ble han dømt til 30 dagers fengsel for militærstreik-agitasjon. Sømme fremholdt selv (i en samtale jeg hadde med ham på syttitallet) at hans forbrytelse var at han hadde nektet å oppgi navnet på forfatteren til et innlegg i avisen om militærstreik. Det var altså en presseetisk vurdering han ble straffet for. Han kunne for øvrig fortelle at den forfatteren han hadde gått i fengsel for, var Trond Hegna, en jevnaldrende venn som også var aktiv i Mot Dag og formann i Studentersamfunnet, og som etterfulgte ham som redaktør av Rjukan Arbeiderblad. Sømme var formann i Studentersamfunnet høsten 1926 og våren 1927. Høsten 1925 sto han sentralt ved opprettelsen av Arbeidernes Aftenskole, et av Mot Dags viktigste sosiale tiltak, og han ledet skolen den første tiden. Høsten 1926 ble gruppen Mot Dag innmeldt i Norges kommunistparti; ”et skritt som Sømme var dypt uenig i. Da han dessuten våren 1927 inngikk ekteskap – noget som gruppens disiplin på den tid ikke tillot -, ophørte hans tilknytning til Mot Dag ved midten av 1927, og han viet sig siden helt til faglig virksomhet.” (Isachsen 1966). Det har dannet seg en oppfatning av Mot Dag som et maskulint brorskap. Men poenget var ikke at kvinner ikke hadde noe i miljøet rundt Mot Dag å gjøre. Det var formaliseringen av et samliv gjennom et ekteskap som ikke ble akseptert. Isachsens påstand om at Sømme siden viet seg helt til faglig virksomhet, var etter mitt skjønn litt for bastant, noe som forhåpentligvis vil gå frem av hans virksomhet på slutten av tyvetallet og i begynnelsen av trettitallet. I årene 1925-1932 virket Sømme, med avbrytelser, som timelærer ved Oslo handelsgymnasium. I årene 33
1932-1935 var han først lektor, senere rektor ved Den Nordiske Folkehøyskole i Genève.
6.4 Doktorgradsstudier i Paris Sømme hadde hele tiden, mens politikken tok hans oppmerksomhet og strøjobber en stor del av hans arbeidstid, et klart ønske om å kunne fortsette sine studier. Etter sommeren 1927 å ha ledet en tre ukers reise for nordiske studenter og akademikere til Nordkapp, reiste han høsten 1927 tilbake til Paris og oppsøkte sin gamle lærer, Albert Demangeon. ’Husker De meg igjen’, sa jeg til Demangeon ved ankomsten. ’Jeg hadde ventet at De skulle kommet tilbake tidligere’ var svaret. Han visste jo ikke at jeg i over fem år hadde tilhørt den indre krets i Mot Dag-gruppen” (Sømme 1979a, s. 4). Det var intet mindre en doktorgrad Sømme hadde i tankene, og Demangeon ble hans veileder. Dette året hadde Demangeon fullført sitt arbeid med bindet om Belgia, Nederland og Luxembourg i verket Géographie Universelle (Demangeon 1927). Emnet for avhandlingen hadde Sømme også klart: ”Under min første samtale med Demangeon fortalte jeg ham naturligvis at jeg hadde valgt gruve- og stålindustridistriktene i Lorraine som mitt arbeidsområde. Jeg fortalte ham også at jeg hjemme i Norge hadde lest mye om utviklingen i Alsace-Lorraine mellom 1871 og 1914, og at jeg bl.a. ville studere endringene i industristrukturen og befolkningsforholdene etter 1919. En som hadde skrevet om Alsace-Lorraine var Paul Vidal de la Blache, hvis siste bok, La France de l’Est, kom ut i 1917.
Da Sømme kom til Paris høsten 1927 hadde han også med seg sin ektefelle, Gabrielle Kielland Holst. Dermed hadde han også med seg en sjåfør. Sømme lærte seg aldri å kjøre bil. For ham var landskapet på begge sider av veien viktigere enn veien. Med en sjåfør i familien, var det mye lettere for ham å gjøre feltarbeid i forbindelse med doktoravhandlingen.
I sin artikkel i Norsk Biografisk leksikon skriver Fridtjov Isachsen (1966) om Sømmes avhandling, La Lorraine métallurgique, som ble trykket som bok i Paris i 1930 (Sømme 1930a): ”Mens første halvdel av avhandlingen analyserer den økonomiske 34 opbygning av jernmalmbrytingen og jernindustrien, gir den annen halvdel et bredt billede av de sociale forhold: den nye bosetning, rekruttering av arbeidskraft, sprogforholdene, endringen av de gamle bondelandsbyene, nye handelsmønstre, pendelreiser og tidsspille, trygd og trivselsproblemer. Disse ”socialgeografiske” emner som Sømme her tok op, var noget uvante for geografisk (og økonomisk) forskning på den tid; men nettopp dette moment blev fremhevet som særlig verdifullt av de sakkyndige franske og tyske fagkritikere.” Isachsen fremhever også ”Sømmes utpregede evne til å samle stoff ved personlige undersøkelser i marken, og det under forhold som ikke åpner sig for enhver.” Isachsen ser i Sømmes avhandling en tidlig og interessant analyse av sosiale forhold i arbeiderbyene i Lorraine, og betegner arbeidet som en pionerinnsats.
Sømmes veileder, Albert Demangeon, anmeldte avhandlingen han selv hadde vært veileder for i det mest prestisjefylte geografiske tidsskriftet i Frankrike, Annales de Géographie (Demangeon 1931). Demangeon var nokså kritisk til den første, økonomisk-geografiske halvdelen av avhandlingen som stort sett bygget på trykte kilder og offentlig statistikk. I fri oversettelse, sier han at Sømme er godt informert og introduserer Lorraine for dem som ikke vet noe om regionen. Men han bringer lite nytt for dem som allerede kjenner Lorraines industri. Fremstillingen ble oppfattet som overlesset med detaljer. Dessverre var det denne delen av avhandlingen som ble tatt opp i en ytterst kort (15 linjer) og summarisk anmeldelse i Norsk Geografisk Tidsskrift i 1930, skrevet av redaktøren, Olaf Holtedahl som var geolog og konsentrerte seg om minette-malmen. Den sosialgeografiske delen av avhandlingen så Demangeon mye mer positivt på. Riktignok savnet han en oversiktlig introduksjon til den sosialgeografiske delen av avhandlingen. Men han fant mye nytt og interessant stoff i Sømmes analyse av sosialgeografiske problemstillinger, med fokus på landbruksutviklingen i et industrinært område, og på innvandringen av industriarbeidere som førte til betydelige endringer i regionens demografi og bebyggelse. Han ble berømmet for godt utvalg av nøkkelinformanter som belyste relevante spørsmål. Demangeon var mer opptatt av å lære noe nytt enn å lese om noe han allerede kjente godt til. Slik var også Axel Sømme. ”Der lærte jeg noe jeg ikke 35 visste fra før” var en setning som i Sømmes munn var mer rosende enn for eksempel en bemerkning om kvalitet på presentasjonen.
Sømmes tilbakeskuende vurdering av sin avhandling førti år etter den ble skrevet og disputasen i Oslo avholdt fortjener å bli referert: ”Min doktoravhandling om La Lorraine métallurgique bekrefter den gamle regel at også blind høne kan finne korn. Jeg kom til området uhemmet av nasjonale oppfatninger og standpunkter. Mitt politiske engasjement ga meg større forståelse av sosiale aspekter enn geografer flest den gang hadde. Jeg gjorde bruk av materiale som ikke hadde vært nyttet tidligere, og kom frem til slutninger som er selvfølgeligheter for de fleste i dag, men som den gang virket friske og nye” (Sømme 1969, s. 137).
Demangeons innvendinger mot Sømmes tendens til å fortape seg i empiriske detaljer er nok berettiget. Også senere i sitt forfatterskap kunne Sømme godt ha luket bedre i sine manuskripter. Demangeon savnet en klart formulert problemstilling, men etterlyste ikke noen høyere teoretisk himmel. Og det var heller ikke Sømme noe særlig opptatt av. Sømmes tiltredelsesforelesning som professor i økonomisk geografi ved Norges Handelshøyskole i februar 1949 åpner med et postulat som mange i dag ville ha stillet seg nokså uforstående til: ”Perioder med omfattende teoretisering omkring mål og midler faller sjelden sammen med grotider verken for faget eller den enkelte forsker” (Sømme 1949a, s. 61).
Sømmes motivasjon lå mer i anvendt retning. Han ville noe praktisk med geografien. Aktiv deltakelse i den politiske debatten hjalp ham til å utvikle relevante problemstillinger. Den økonomiske verdenskrisen tydeliggjorde dynamikken i næringsutviklingen. Denne utviklingen ble som oftest analysert på nasjonalt og internasjonalt nivå. Sømme hadde gjennom sin kontakt med den franske regionalgeografien og gjennom sine egne studier i Lorraine innsett at det også var viktig å analysere de regionale og lokale virkningene av den internasjonale utviklingen. Samspillet mellom makro og mikro kastet lys på de viktige samfunnsendrende prosessene. For Sømme var arbeidsledigheten et sentralt politisk 36 tema. Spesielt interessert var han i utviklingen på landsbygda, der de viktigste næringene var utsatt for introduksjonen av ny teknologi. Da Sømme arbeidet med sin doktoravhandling brukte han andres analyser og tilgjengelig offentlig statistikk som et grunnlag for eget feltarbeid. Geografer som arbeidet på lokalt nivå utviklet evner i å systematisere det de så, ikke minst der næringsaktivitetene bokstavelig talt lå i dagen. For geografen er kartleggingen i bokstavelig forstand en viktig del av den systematiske analysen. Den fysiske kartleggingen måtte følges opp med samtaler med såkalte nøkkelinformanter, og her var Sømme meget utholdende. Som nevnt, kunne bruken av intervjudata bli svært detaljert og dermed også uoversiktlig. Og når forskeren hadde det travelt – og det hadde Sømme – kunne det skorte på tid til grundig redaksjonelt arbeid. Og tid koster penger.
Sømme kombinerte bruk av skriftlige kilder og topografiske karter med feltarbeid i form av deltakende observasjon og intervjuer med nøkkelinformanter. Denne metoden var blant annet utviklet av Frederic Le Play (1806-1882). Jeg antar at Sømme kjente til denne metoden. Le Plays bok La Méthode Sociale (1879) utvikler en sosialgeografisk tilnærming til regional og lokal analyse. Le Play var utdannet og arbeidet som gruveingeniør. Han var opptatt av gruvearbeidernes levekår. For å analysere disse var det ikke nok å studere organiseringen av arbeidet i gruvene. Det var også viktig å gå inn på menneskene i denne næringen. Le Play utviklet en familiesosiologi der han studerte enkeltfamiliers levekår. Da måtte han studere familiene på nært hold; deltakende observasjon. Han utviklet også en spørreskjemametode, der han samlet inn opplysninger hos enkeltfamilier for å få frem aktørenes hverdagsliv og deres holdninger til dette. Analyser av samspillet mellom folk, work and place ville gi viktig informasjon om samfunnsforhold på lokalt nivå, som så kunne stilles opp mot aggregerte data for eksempel fra folketellinger og industristatistikk. Le Play stoppet ikke der. Han brukte sine data normativt – hvordan kunne lokalsamfunnsutviklingen påvirkes til beste for menneskene som bodde der.
I begynnelsen av sitt arbeid i Lorraine konsentrerte Sømme seg om å beskrive endringer i næringslivet og bosettingsmønsteret som følge av industrialiseringen. Men 37 etter hvert ble han mer og mer opptatt av de sosiale forholdene blant industriarbeiderne. Han intervjuet nøkkelinformanter og beskrev de sosiale forholdene slik han selv kunne observere dem. Innflytelsen fra Le Play var åpenbar, både metodisk og ideologisk. For Le Play ville noe med sine undersøkelser, nemlig å påvise at viktige samfunnsendringer måtte til. Og det ville jo Sømme også. Man kan spore innflytelsen av Le Play også i senere arbeider fra Sømmes hånd. I boken om Skogen i Norge (1932) kombinerer Sømme bruk av offentlig statistikk med deltakende observasjon og nøkkelinformantintervjuer på enkeltbruksnivå i Storelvdal kommune.
6.5 Hjemme igjen. Fokus på landbruket Vel hjemme etter Frankrike-oppholdet forsvarte Sømme sin avhandling i Oslo tidlig i 1931. Men noen forskerstilling sto ikke og ventet på ham. Den eneste universitetsstillingen, dosenturet ved Geografisk Institutt i Oslo, ble besatt av Fridtjov Isachsen, så der var det ingen åpning. Sømme måtte igjen se seg om etter arbeid. Sømme fikk forskjellige undervisningsengasjementer. Oslo handelsgymnasium, der han tidligere hadde vært timelærer, var en slik åpning som han benyttet frem til 1932. I perioder mens han var uten arbeid, reiste Sømme rundt i Norge og samlet materiale først og fremst om landbrukets utvikling. I 1932 bodde han en tid halve uken på Evenstad skogskole i Storelvdal i Østerdalen. I årene 1933-35 bodde han med visse avbrytelser på Haramsøy nord for Ålesund. I løpet av tre kalenderår fikk han med seg et helt driftsår i fiskerinæringen. Han bodde også to somre og en vinter på en folkehøyskole i Klepp på Jæren (Sømme 1969, s. 8). Når Sømme på sine eldre dager fortalte om denne tiden, kom det tydelig frem at han hadde dårlig råd, og at han søkte husly og levebrød der han kunne finne det, dels gjennom å bli hjulpet av forretningsforbindelser hans far hadde hatt. Men samtidig hadde han en klar faglig oppfatning av hva han kunne bruke disse oppholdene til. Allerede i doktorarbeidet trakk han inn samspillet mellom landbruk og andre næringer, og etter hvert rettet han blikket mot det norske landbruket. I ett og samme bind av Norsk Geografisk Tidsskrift (Bd III) har Sømme skrevet tre artikler om norsk landbruk. To av arbeidene er detaljerte studier av sydvestnorske fjellbygder, Øvre Sirdal og Suldal (1931c og 1931d). Feltarbeidet ble gjort i 1929 og 1930, og i likhet med Isachsen fikk han støtte 38 fra Institutt for sammenlignende kulturforskning. Fjellbygdene taper terreng, og Sømme viser hvordan mange av de gamle driftsformene svekkes eller bryter sammen. Studiene er svært detaljrike. Sømme har fartet vidt og bredt. Han har snakket med folk han møtte, notert ned hva de fortalte. Han brukte gamle detaljerte kart aktivt, og også offisiell statistikk. Særlig opptatt var han av jordsmonn og klima. Hans analyser var ikke bare deskriptive, men også normative. Han har oppfatninger om hvordan situasjonen kan bedres. Han innser nok at fjellbygdene trenger tilleggsnæringer for å overleve, men han er ikke spesielt konkret på dette feltet. Det skulle han i høyeste grad komme til å bli senere i livet, da han nettopp vendte tilbake til fjellbygdenes problemer og trakk frem kraftutbygging og turisme som løfterike fremtidsnæringer. De siste arbeidene Sømme holdt på med, fra han var 75 år gammel og frem til han hadde fylt 80, besto nettopp i å analysere hvordan stagnerende fjellbygder kunne revitaliseres gjennom kraftutbygging og turisme. Den siste studien han holdt på med, men ikke rakk å fullføre handlet om virkningene av Dagali-utbyggingen for to grender øverst i Uvdal, der Isachsen femti år tidligere hadde beskrevet fortiden.
Arbeidet om Jæren (1931b) var en regionalgeografisk analyse med lokale innslag. Også i denne artikkelen beskrev han de naturgitte og de økonomiske forutsetningene for jordbruket, men var mest opptatt av hva kommunikasjonsutbyggingen, med Jærbanen fra Stavanger til Egersund som ble åpnet i 1878 som den viktigste enkelthendelsen, kunne få for Jæren. Hovedpoenget var at markedene for Jærens produksjon ble utvidet, noe som ga jærbøndene økonomisk ryggrad til å utvikle jordbruket videre. Artikkelen heter da også Jæren, et stykke av fremtiden i Norge. Noen år senere fulgte han opp transportanalysen i et arbeid der Jærbanen ble koblet sammen med Sørlandsbanen, som var under utbygging (Sømme 1936a). Både persontrafikken og godstrafikken gikk tilbake, og vinneren var biltrafikken. Mye hadde skjedd både når det gjeldt vareproduksjon og transportutviklingen i første halvdel av tredveårene. Sømmes bok viser stor datainnsamlingsvilje hos forfatteren, men det viste seg ikke å være så lett å få øyne på de store utviklingslinjene. Men en ting var Sømme sikker på. Omleggingen av den smalsporede Jærbanen til normalspor måtte ikke gå inne i landet, i heiene øst for Jæren, slik Stortinget hadde bestemt, men 39 følge traseen til den gamle Jærbanen. Og slik ble det. Sømme hadde nok også en klar fornemmelse av at fremtidens transport i større og større grad ville gå landeveien. En ferdig sørlandsbane mellom Stavanger og Oslo kunne nok øke godstrafikken mellom hovedstadsregionen og Jæren. Når man leser Sømmes detaljerte gjennomgang av utviklingen i transportsystemene etter første verdenskrig og sammenligner med situasjonen i dag, blir det tydelig at han fortsatt hadde stor tro på jernbanen. Men det var han ikke alene om. I 1949 ble det oppnevnt en nasjonal jernbanekommisjon som avga sin innstilling i 1953 (Samferdselsdepartementet 1953). Ett av medlemmene i kommisjonen var professor Fridtjov Isachsen fra geografisk institutt i Oslo, og den unge geografen Hallstein Myklebost, som senere skulle komme til instituttet i Bergen, deltok i utredningsarbeidet. Denne komiteen skrinla den foreslåtte indre linje mellom Ålgård og Lunde. Men ellers er det påfallende å lese hvordan jernbanekommisjonen stort sett brukte samme analytiske tilnærming som Sømme hadde brukt nesten tretti år tidligere; det vil si sterkt fokus på detaljer og manglende vilje eller evne til å formulere overordnende mål for fremtidige utbygging av jernbanene i Norge. Og om vi hopper frem til vår tid, er det egentlig bare Nordlandsbanen frem til Bodø som ble fullført av de mange større prosjekter som ble omtalt i 1953-innstillingen.
6.6 Geografien i politikkens tjeneste Parallelt med og i etterkant av avhandlingsarbeidet skrev Sømme artikler om samtidsaktuelle politiske og geografiske forhold, gjerne innrammet i en regional problemstilling. Han ga ut en bok om Verdensøkonomiens pulsårer (Sømme 1931a). De fjorten kapitlene fordelte seg på fem hovedtemaer; moderne storhavner, storindustriens brennpunkter, franske problemer (bearbeiding av deler av doktoravhandlingen), om det nye Russland og om Asia i opprør. Boken belyser viktige temaer gjennom geografiske eksempelstudier og må nærmest betegnes som journalistisk formidling av økonomisk-geografiske problemer. Men samtidig har boken et politisk budskap. Den ble skrevet mens de negative virkningene av verdensdepresjonen i 1929 og 1930 slo inn over land etter land. Sømmes politiske orientering kommer tydelig frem i et kapitel om det kollektive jordbruket i Russland. Han ser den russiske utviklingen som en variant av industrialiseringen av Vest-Europa 40 og USA. Kapitlets konklusjon er denne: ”Mange synes jordbrukets mekanisering og den hurtige industrialisering i Russland krever unødig store ofrer. Men overgangen fra håndverk til industri skapte i sin tid i brede befolkningslag i Vesteuropa en nød og elendighet, hvis make verden neppe har oplevd før. Og de selveiende farmeres undergang i De forente stater og stordriftens seier i landbruket der vil sikkert bli en like smertelig overgang, hvis det kapitalistiske samfund kan overleve den. Enkeltgårdsbruk i Russland vilde bety civilisasjonens død og sovjetstyrets undergang. Mens statsbrukenes eventyrlige vekst og kollektivbrukenes seiersgang redder både socialismen og sivilisasjonen.” (Sømme 1931a, s. 108) Denne tankerekken om konsekvenser av industrialiseringen er kritisk til fortiden og optimistisk for fremtiden, men sett i etterhånd var nok optimismen noe naiv. Sømme tar nokså lett på de negative sidene ved kollektiviseringen og statsbrukene. Han berører så vidt forflyttingene av overflødige småbønder og jordbruksarbeidere til skogbruket og ny industri. Det er Gulag han beskriver uten å bekymre seg for meget.
Sømme avslutter boken om verdensøkonomiens pulsårer slik: ”Ved lesning og reiser er forfatteren kommet til det resultat at de brede befolkningslag ingen steder lever bedre enn i de nordiske land. Men nettopp ved den styrke som dette gir, har de nordiske folk efter forfatterens mening fått sin historiske misjon, å vise vei i den sociale omveltning som nu forestår” (Sømme 1931a, s. 181). Det forutsatte en styrking av Arbeiderpartiets poliske makt. Og denne veien var Sømme innstilt på å gå, om han fikk de materielle mulighetene. Hans internasjonale kontakter ga ham en mulighet i Genève, der det var opprettet en nordisk sommerskole. Somrene 1932-35 var han lærer, senere rektor ved denne skolen.
Mye av sin tid brukte Sømme til politisk arbeid. I sin artikkel i Norsk Biografisk Leksikon sier Fridtjov Isachsen dette om Sømmes politiske utvikling: ”Sømmes fagstudier i økonomi og geografi førte ham bort fra revolusjonsnær kommunisme og over i en mer virkelighetsnær reform-socialisme innen rammen av Det norske Arbeiderpartis politikk. Da den økonomiske verdenskrise omkring 1930 også rammet Norge (…) kastet Sømme sig ut i et utrednings- og planlegningsarbeide som han med 41 sin økonomisk-geografiske skolering hadde særlige forutsetninger for å utføre” (Isachsen 1966, s. 542).
6.7 Veien frem til den norske treårsplanen Sømme påtok seg å skrive en serie bøker for Det Norske Arbeiderpartis Forlag om utviklingen i de vareproduserende næringene i Norge. Bøkene skulle blant annet brukes i studiesirkelarbeid i arbeidet med utformingen av Arbeiderpartiets programmer. Sømme utarbeidet en rekke slike studieveiledninger (Sømme 1930b, 1933b, 1933c, 1934, 1935). To av disse bøkene ble utgitt i 1932 og 1933. Den første handlet om skogen og om treforedlingsindustrien i Norge. Den andre handlet om jordbruket i Norge. I forordet til denne boken bebudes en bok om fiskeriene i 1934, og forlaget antydet også at det senere skulle komme en bok om industrien. Men den tredje og fjerde boken kom aldri. Bøkene var ment å skulle være premissgrunnlag for politikk. Norge var rammet av den internasjonale depresjonen fra 1929 som vedvarte i flere år. Uavhengig av den akutte depresjonen sto mange av de tradisjonelle næringene overfor strukturelle utfordringer. Ikke minst primærnæringene møtte en teknologisk moderniseringsutfordring. Maskinene var på vei inn, og de overflødiggjorde mye manuell arbeidskraft. Der måtte det skapes nytt arbeid for ledige hender. Disse arbeidsplassene måtte i hovedsak produsere for det norske markedet, siden eksportnæringene var i krise og ville være det så lenge depresjonen varte. En økonomisk politikk som bedret vanlige folks kjøpekraft ville også per definisjon skape nye arbeidsplasser.
Det hastet å få utformet Arbeiderpartiets kriseprogram. Partiet hadde ved stortingsvalget i 1927 oppnådd 31 % av stemmene, noe som blant annet hadde ført til Hornsruds arbeiderpartiregjering i 1928, som imidlertid ble kastet etter knappe tre uker. Den ble etterfulgt først av en venstreregjering, så av to bondepartiregjeringer, og endelig av nok en venstreregjering; Mowinckels tredje regjering. Den ble kastet i mars 1935 som følge av et mistillitsforslag mot den økonomiske politikken. Ved stortingsvalget høsten 1933 fikk Arbeiderpartiet 40 % av stemmene og styrket sin posisjon i Stortinget. Valgkampen hadde vært godt forberedt, ikke minst gjennom 42 politisk engasjerte samfunnsforskere som Ole Colbjørnsen, Ragnar Frisch og Axel Sømme som ga viktige innspill til Arbeiderpartiets kriseprogram foran valget 1933. De hadde gjort seg kjent med Keynes’ teorier og dro nytte av denne kunnskapen. Kriseprogrammet ble utgitt på Det Norske Arbeiderpartis forlag og titelen inneholdt to slagord. Det med store bokstaver var ”hele folket i arbeid”, og det med noe mindre bokstaver var ”by og land hand i hand”. Kampen mot arbeidsledigheten var den viktigste saken. Sømme var spesielt opptatt av samspillet mellom landbruket og samfunnsutviklingen generelt. Parallelt med partiprogramarbeidet fullførte Ole Colbjørnsen og Axel Sømme i 1933 boken En norsk 3årsplan. Veien frem til en socialistisk planøkonomi i Norge (Colbjørnsen og Sømme 1933). Sømme måtte prioritere dette arbeidet. Gjennomgangen av det norske næringslivet dro ikke bare nytte av hans bøker om skogbruket og jordbruket, men inkluderte også arbeid han hadde utført om fiskerinæringene og industrien. De bebudete bøkene om fiskeriene og om industrien kom derimot aldri.
Treårsplanen skulle utforme handlingsforslag og –regler for treårsperioden 1934-1937. Det skulle imidlertid vise seg at Arbeiderpartiet ikke kom i politisk styringsfunksjon før i mars 1935, da regjeringen Nygaardsvold tiltrådte. Partiet hadde ikke flertall alene, men gikk inn i et kriseforlik der Bondepartiet støttet Arbeiderpartiet i Stortinget. Dette kriseforliket innebar en dempning av ambisjonsnivået for styring av det norske landbruket.
Treårsplanen var et samarbeidsprosjekt, men det er grunn til å anta at Sømme konsentrerte seg om næringslivet mens Colbjørnsen arbeidet mest med den makroøkonomiske politikken. Ragnar Frisch fikk et professorat ved Universitetet i Oslo – blant annet fordi man var redd for å miste ham til Frankrike, der han var etterspurt. Med støtte fra Rockefeller Foundation fikk Frisch også midler til å etablere et økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Dette instituttet ble sett på med en viss uro blant dem som arbeidet for å få Norges Handelshøyskole i Bergen i gang. Sømmes samarbeid med konkurrenten i Oslo ble nok lagt merke til av dem ved NHH som ikke ønsket at Sømme skulle få en stilling der og som hadde en preferanse for Anton Mohr. 43
Da treårsplanen ble skrevet, var arbeidsledigheten ca 10 %. Spesielt ille var det på landsbygda, ikke minst på grunn av jordbrukets gjeldskrise på tyvetallet. Det var stor underbeskjeftigelse. Gårdene var for små og ga for lite arbeid. Mekanisering var ønskelig, men kunne gjøre enda flere arbeidsledige. Viktigste virkemidler for å få ned arbeidsledigheten i landbruket var tilskudd til bureising og utvidelse av arealet på eksisterende gårder. Samfunnsplanleggingen forutsetter ikke nødvendigvis et revolusjonært regimeskifte, men kan et stykke på vei skje i et kapitalistisk samfunn. Sosialisering av eksisterende bedrifter kan komme senere. Regulering og kontroll kan ofte være vel så nyttig som at staten overtar eiendomsretten til bestående bedrifter. En måte å kontrollere næringslivet på kan være å etablere bedrifter der staten går inn som eier (helt eller delvis) – altså en form for statskapitalisme, men mye kan også gjøres med høy grad av offentlig medvirkning og styring.
En grunnleggende premiss for treårsplanen var at den internasjonale depresjonen ville vedvare gjennom planperioden. Det innebar blant annet at Norge skulle bli mer selvberget med matvarer. Bureisingen skulle tredobles og nydyrkingen på eksisterende bruk firedobles. Mye arbeidskraft skulle sysselsettes i dette arbeidet. Lignende tanker gjøres for skogbruket. Staten må bruke penger på å gjenreise skogens produksjonsevne gjennom kulturarbeider, nyplanting, grøfting og tynningshogster. Mye penger må brukes til veianlegg og jernbaner. Så skal det altså vise seg at Europa gradvis arbeider seg ut av depresjonen. Den tradisjonelle råstoffbearbeidende industrien ser internasjonale markeder åpne seg igjen. Paradoksalt nok er det en begynnende opprustning som stimulerer dette markedet. Treårsplanen trenger en oppdatering. Men den skjer ikke i sosialistisk retning, og Sømmes rolle i debatten reduseres.
Før jeg forlater den omfattende politisk motiverte publiseringsvirksomheten vil jeg omtale boken om skogbruket i Norge litt nærmere (Sømme 1932). Her følger Sømme den metodikken han hadde tilegnet seg i Frankrike. Den første fasen i arbeidet var å bruke nasjonale verifiserbare empiriske data – en positivistisk tilnærming. Dataene suppleres med eksisterende analyser. Utvelgelsen av relevante analyser kan inneholde 44 et element av subjektiv seleksjon. Disse dataene stilles opp mot data han samlet inn i en norsk skogsbygd, nemlig Storelvdal kommune i Østerdalen. Disse to tilnærmingene kompletterer hverandre. En kan imidlertid ikke se bort fra at denne lokale tilnærmingen, basert på egne observasjoner, ikke bare reflekterer den empiriske virkeligheten, men også forskerens mer subjektive virkelighetsoppfatning. Her spiller Sømme med åpne kort. Målet med beskrivelsene og analysene er å gi argumenter for utviklingen av politiske resonnementer, inspirert av sosialistiske grunnholdninger. De kommunistiske strategiene han beskrev i russlandsanalysen i boken Verdensøkonomiens pulsårer (1931a) ønsker han ikke å importere til Norge. Tvert om ønsker han å eksportere en nordisk sosialdemokratisk modell, der staten går inn som eier eller deleier i foretak. Det er altså tale om en form for statskapitalisme i et visst samarbeid med private foretak. Revolusjonen er satt på hyllen. Dette er i tråd med utviklingen i Arbeiderpartiet.
Boken om jordbruket i Norge (Sømme 1933a) er lagt opp noe forskjellig fra boken om skogbruket. Den stiller i høyeste grad jordbruket under debatt, og går i detalj inn i landbrukets strukturproblemer, hva enten de gjelder organisasjonsformer, teknologisk utvikling og omsetningsformer. Boken bærer preg av at den skal brukes i studiesirkelarbeid. Den inviterer til ideologisk debatt, men samtidig til en konkret gjennomgang av problemer bøndene stilles overfor. Fremstillingen bygger åpenbart på observasjoner og nøkkelinformantintervjuer som Sømme har foretatt på sine mange reiser, men den inneholder ikke en detaljert lokal enkeltstudie. Dialektikken mellom det globale, det nasjonale og det lokale blir derfor ikke så tydelig som i skogbruksboken.
Blikket vendes nå mot Bergen, der både Sund og Sømme skulle få sitt fremtidige virke. Begge hadde de hatt Oslo som basis for sitt faglige arbeid; Sund mer enn Sømme. Formålet med beskrivelsen av utviklingen i Oslo har vært å vise hvor viktig det fåtallige instituttet i Oslo hadde vært for den utviklingen som skulle komme til å skje i Bergen. 45
7. GEOGRAFI I BERGEN: DEN INSTITUSJONELLE BAKGRUNNEN
7.1 Innledning I januar 2005 flyttet universitetsdelen av det felles Institutt for Geografi ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen fra Norges Handelshøyskole til SV-bygget i Fosswinckels gate på Nygårdshøyden, midt i den geografiske konsentrasjonen av samfunnsvitenskapelige institutter ved Universitetet i Bergen. Det var da ideen om å skrive en historisk oversikt over instituttets historie meldte seg. Hvordan kom instituttet i stand, hvorfor havnet det i Breiviken, og hvorfor ble det oppløst? Jeg trekker de lange linjene. Målet er å synliggjøre en forståelseshorisont som er videre enn den vi til daglig ser foran oss.
Jeg vil rette oppmerksomheten mot tre viktige institusjonelle forhold. Det første er prosessen som førte til at Norges Handelshøyskole ble lagt til Bergen og kom i gang med undervisning i 1936, der faget geografi var med fra første dag. Det andre er at Universitetet i Bergen ble opprettet så sent som i 1946, og at geografi som fag først ble etablert i 1964. Det er da viktig å få frem hvorfor NHH kom før Universitetet. Det tredje er at de formelle og fysiske båndene mellom Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen definitivt ble brutt i 2005. Jeg vil også ta for meg den fysiske lokaliseringen av Norges Handelshøyskole og i neste omgang av Universitetet, og hvilke følger lokaliseringsvalgene fikk for utviklingen av geografifaget i Bergen. Viktige beslutninger var at NHH kom i gang i sentrum av Bergen i 1936, og at flyttingen til Breiviken i 1963 førte til at da geografifaget endelig var blitt etablert ved Universitetet, gikk det på en måte i eksil. Det er viktig å forklare hvorfor dette skjedde, og hvorfor det selvvalgte eksilet varte helt til 2005. Om en leter etter modeller som forklarer utviklingen, finner man dem så vel i geografisk lokaliseringsteori, som i teori om aktøratferd. Det første spørsmålet jeg vil forsøke å besvare er dette: Hvorfor kom Norges Handelshøyskole til Bergen?
46
7.2 Hvorfor ble Norges Handelshøyskole lagt til Bergen? En etablering forutsetter for det første at det finnes personer og institusjoner som arbeider aktivt for å reise kapital og finne allierte med makt og innflytelse. Ved lokalisering av offentlige institusjoner er kontakten med det politiske systemet, både i Stortinget og i departementskontorene avgjørende. Timingen er også avgjørende. Samhandlingen mellom lokale entreprenører og institusjonelle aktører er viktig ved enhver lokaliseringsbeslutning. Kristofer Lehmkuhl var mer enn noen annen Norges Handelshøyskoles grunnlegger. Han var født i 1855 og døde i 1949. Han hadde vært statsråd i Christian Michelsens 1905-regjering, og ble omtalt som statsråd til sin død. Folk flest i Bergen forbinder ham med skoleskipet som bærer hans navn og tittel. Men det var en mindre del av hans virke. I 1908 ble han direktør i Det Bergenske Dampskipsselskap, og satt i jobben til han var 81 år i 1936. ”Hans vilje ble selskapets ukrenkelige lov”, heter det i Norges Handelshøyskoles historie (Jensen og Strømme Svendsen 1986). Allerede rundt 1900 arbeidet han aktivt for å få etablert et handelsgymnasium i Bergen. Han arbeidet også for å få i gang en høyere merkantil utdanning, spesielt etter at han ble direktør i BDS. En nasjonal komité fremla i 1914 en utredning om en norsk handelshøyskole. Lokaliseringsspørsmålet ble ikke utredet – det virket som om den Oslodominerte komitéen tok det for gitt at skolen skulle ligge der. Men i Bergen grep Lehmkuhl og hans medspillere anledningen. Høsten 1915 ble lokaliseringsforslaget fremmet. Nær 200 navn sto på en innbydelse til å gi bidrag til opprettelse av en forening som skulle arbeide for Bergen som sted for den nye handelshøyskolen. Lehmkuhl dro til fulle nytte av sine nettverk. Kongen og Dronningen sto øverst på listen. I desember, da innbydelsen ble sendt ut, var det allerede kommet inn 300 000 kroner, et anselig beløp den gang. Den 24. januar 1916 ble Foreningen til oprettelse av Norges handelshøiskole i Bergen formelt dannet. (I det følgende vil begrepene Foreningen og Høyskoleforeningen bli brukt.) Lehmkuhl var den selvskrevne formann helt frem til sin død i 1949. Riktignok ledet han ikke møtene etter 1946, da han var blitt 91 år gammel. Det hører også med til historien at han ble Norges Handelshøyskoles første rådsformann i 1935, og satt i denne viktige posisjonen helt inntil reglementet ble endret slik at rektor ble rådsformann fra høsten 1939. Dette som et apropos til den pågående diskusjonen om rektors posisjon i dagens universitets- 47 og høyskolesystem. Lehmkuhls utrettelige lobbyvirksomhet i Oslo og hans evne til å mobilisere alle gode krefter i Bergen førte til at Stortinget 1. juni 1917 bestemte at handelshøyskolen skulle ligge i Bergen. Stortinget forutsatte av Bergen kommune skulle skaffe gratis tomt, og at ”Foreningen til” - som foreningen med det lange navnet kalles til hverdags - skulle gi skolen et urørlig fond på 500 000 kroner, der renteavkastningen skulle dekke en del av driftsutgiftene.
Om en skal lete i den teoretiske verktøykassen for å forklare Stortingets beslutning, ligger lokalt forankret entreprenørskap øverst. Lehmkuhl hadde en sterk lokal posisjon som næringslivsleder. Han hadde også de nødvendige lokalpolitiske kontaktene. Samtidig hadde han deltatt i viktige nasjonale politiske nettverk, som han visste å utnytte. Det er også verdt å nevne at Bergen som handels- og skipsfartsby ville være et interessant arbeidsmarked for diplomøkonomer. Stedsspesifikke egenskaper spilte altså også en rolle.
7.3 Høyskolens lokalisering. Den gavmilde skipsrederen Tomtespørsmålet ble avgjort ved at en av Lehmkuhls bekjente, skipsreder Wallem, i 1918 skjenket en tomt ute i Breiviken til Foreningen, og at en annen bekjent, konsul Halvorsen var villig til å selge nabotomten billig til Bergen kommune. Wallem hadde tjent mye penger på trampfart langs Kina-kysten under krigskonjunkturene. Uten den første verdenskrigen ville kanskje Høyskolen aldri ha havnet ute på grensen mot strilelandet. Arkitektkonkurranse ble avholdt. Men så stoppet det hele opp. Krigshøykonjunkturen tok slutt, dårlige tider kom i stedet. Kommunen oppdaget at det ikke var ordnede vann- og avløpsforhold til tomten, og veien fra Sandviken til Breiviken var en gruset gårdsvei. Først i 1929 kom det asfaltert vei frem til tomten, i forbindelse med anlegget av den nye nordlige innfartsåren til Bergen rundt Eidsvågsneset. I 1930 ble grunnarbeidene påbegynt, men måtte raskt stoppes. Det økonomiske krakket førte til at Høyskolefondets verdi falt, og Stortinget hadde ikke mye penger å gi bort. Byggesaken og dermed også etableringen av høyskolen kom i dødvanne.
48
7.4 Byen eller Breiviken? Innflytelsesrike borgere luftet tanken om en lokalisering nær Muséet inne i byen. Men Lehmkuhl var ikke til å rokke. I et foredrag i Bergen Handelsforening i februar 1928 viste han til lokaliseringsdiskusjonen i Oslo, der Universitetet hadde skaffet seg store arealer på Blindern, og de første bygningene var under planlegging. Den planteoretiske grunnlaget var campus-modellen, som allerede var tatt i bruk ved mange universiteter i USA. Modellen forutsatte også studentinternater like ved undervisningslokalene (Blindern Studenthjem ble et forbilde). I planene for Handelshøyskolen var det avsatt plass for fotballbane og tennisbaner på den del av tomten der Paviljongen ble bygget og som i nesten tyve år skulle bli Institutt for geografis tilholdssted. Lehmkuhl pekte på at kommunikasjonene mellom Breiviken og Bergen var blitt bedre. Buss mellom sentrum og byen ville ta ti minutter, og det var raskere enn reisen mellom Blindern og Karl Johans gate. Det ville være billigere å bygge på tomten i Breiviken enn å skaffe seg lokaler inne i byen.
Byalternativet fikk likevel vind i seilene. Tiden arbeidet ikke for Lehmkuhls tomtevalg. Det var flere årsaker til det. Arkitekten som hadde vunnet konkurransen om nybygget døde. De dårlige tidene fortsatte inn i 1930-årene. Det var ikke penger til nybygg. Mens Lehmkuhl ventet på den nye skolen, ble konkurrerende studiealternativer etablert andre steder. Med penger fra Rockefeller Foundation ble det opprettet et økonomisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo i 1932. Oslo Handelsgymnasium luftet planer om en høyere merkantil utdannelse. Det var derfor høyst forståelig at mange handelshøyskoleforkjempere i Bergen mente at man måtte komme i gang snarest i leide lokaler, og så la nybygget komme i sin tur. I 1933 kjøpte Høyskoleforeningen Muséplass 1. Eieren hadde vært Thorolf Sundt, tidligere medlem av Foreningens styre. Det lokale nettverket var fortsatt aktivt. Foreningen kjøpte også nabobygningene Muséplass 2 og Christies gate 20. I 1941 kjøpte Foreningen Christies gate 17, og senere også Christies gate 15. Disse bygningene ble leiet ut til Norges Handelshøyskole. Det kan ikke ha vært med lett hjerte at Lehmkuhl gikk med på denne midlertidige løsningen. Arbeiderbladet i Oslo kommenterte meldingen om kjøpet slik: ”Denne meddelelse kan neppe tydes anderledes enn at de som steller med 49
Handelshøiskolen helt har opgitt den store plan med nybygget. Blir først Handelshøiskolen installert på Muséplass, så får alle motstandere av det store nyanlegget så mange kort på hånden at der nok er stor fare for at murene ute ved Helleveien snart kan forevises som ruinene av den plan som engang var.” Men i 1963 sto NHH i Breiviken ferdig. Bygningene inne i byen rundt Muséplass ble solgt til Universitetet. (I dag huser den gamle Sundt-villaen (der Sømme i 1936 satt i tårnværelset!) og sidebygningen, Christies gate 20 (dit geografene flyttet da det ble for trangt i hovedbygningen) deler av Universitetets sentraladministrasjon, deriblant rektor og direktør.) Kort tid før flyttingen til Breiviken i 1963 hadde geografene flyttet over gaten fra Christies gt. 20 til Christies gt. 15.
7.5 Norges Handelshøyskole tar form Da byggesaken til NHH ikke kom ut av dødvannet rundt 1930, ble det nødvendig å planlegge en skole i midlertidige lokaler inne i Bergen. Kriseløsningen ble valgt fordi Foreningen fryktet at hele NHH skulle glippe. Parallelt med søkingen etter lokaler, ble det igangsatt et studieplanarbeid. Høyskoleforeningen hadde i flere år, i samarbeid med Bergen Handelsforening og Bergen Rederiforening, arrangert handelsfaglige foredrag og forelesninger. I 1932 var det også opprettet et Kontor for forretningsøkonomisk forskning. Dette faglige undervisningstilbudet var åpent, og mer beslektet med den kursvirksomheten NHH senere skulle utvikle, enn med et lukket diplomøkonomisk profesjonsstudium. I slutten av 1932 tok statsråd Lehmkuhl, på vegne av høyskoleforeningen, kontakt med stipendiat i politisk geografi ved Universitetet i Oslo, dr. philos Anton Mohr, for å få ham knyttet til foreningen med sikte på planleggende og forberedende arbeid for høyskolen (Jensen og Strømme Svendsen 1986, s. 72 ff.). (I parentes bør det nevnes at Mohr tilhørte en av Bergens kjente familier. Da NHH flyttet til Breiviken i 1963, falt dette i tid sammen med rivingen av Mohr-familiens villa på Storetveit. Anton Mohr skjenket da spisestuen til NHH, som representasjonslokale i nybygget, som ble innviet 28. oktober 1963. Representasjonslokalet bærer i dag navnet Stupet.)
50
For geografiens vedkommende er det viktig å merke seg at Mohr hadde vært knyttet til det geografiske fagmiljøet i Oslo. Hans faglige bakgrunn skulle derfor direkte og indirekte få følger for geografifagets stilling ved NHH. I januar 1933 ansatte foreningen Mohr som i samarbeid med foreningens styre skulle lede arbeidet for fremme av høyskolesaken og med skolens faglige profil. Det lå i kortene at Mohr skulle bli Handelshøyskolens fremtidige direktør. Utad vakte ansettelsen betydelig oppsikt og ble tolket som et sterkt fremstøt for igangsettelse av høyskolen. Noen mente til og med at skolen skulle settes i gang allerede fra høsten 1933. Mohr arbeidet i alle fall for en rask løsning. Han sto også sentralt i arbeidet med å få kjøpt Muséplass 1 som skulle komme til å huse NHH frem til flyttingen i 1963. Prosessen gikk ikke så raskt som han - og Lehmkuhl - hadde håpet. Etableringens forutsetninger måtte utredes, og 15. september 1933 nedsatte Handelsdepartementet en komite som skulle utrede spørsmål i forbindelse med høyskolens igangsettelse og drift, utarbeidelse av studieplaner, reglementer, personalbehov, administrasjonsspørsmål og inntekts- og utgiftsbudsjett. Komiteens formann ble geologiprofessor og direktør ved Bergen museum, Carl Fred. Kolderup. I komiteen satt også direktørene ved Oslo og Bergens Handelsgymnasium, og en representant for høyskoleforeningen. Og Anton Mohr ble sekretær. Allerede 15. januar 1934 avga komiteen sin innstilling. Fagkretsen skulle bestå av to obligatoriske hovedfag; handelsvitenskap og sosialøkonomi. Det ble videre krevd eksamen i ett av valgfagene engelsk, fransk eller tysk, og handelsrett og handelsgeografi ble foreslått som obligatoriske fag. Diplomstudiet skulle ta to år. Det ble også foreslått en ettårig handelslærereksamen som påbygning. Denne eksamenen skulle bidra til å sikre kvalifiserte lærere til handelsgymnasiene. Geografien ble altså foreslått som obligatorisk fag. En kan fundere på om sekretæren i komitéen her hadde en viss innflytelse. Komiteens forslag til styringsform tilla høyskoleforeningen stor makt. Den skulle oppnevne tre medlemmer i styret, mens departementet måtte nøye seg med ett medlem. Styret skulle velge rektor blant de faste lærerne for tre år av gangen, og rektor skulle ha fast plass i styret. Handelsdepartementet mente at høyskoleforeningen, som jo var opprettet for å få en handelshøyskole i Bergen, her ble gitt en for stor rolle. Innstillingen ble oversendt Kirkedepartementet, med anmodning om at planen skulle forelegges Det akademiske kollegium ved Universitetet i Oslo til 51 uttalelse. Kollegiet nedsatte 3. februar 1934 en komité med professor i arkeologi A. W. Brøgger som formann, og med de tre økonomiprofessorene Ragnar Frisch, Wilhelm Keilhau og Ingvar Wedervang som medlemmer. Allerede 21. mars 1934 oversendte kollegiet innstillingen til departementet. Innstillingen var kritisk – alt for kritisk for statsråd Lehmkuhl som karakteriserte den som ”noget av det mest negative og minst brukbare som kan tenkes”. Den viktigste innvendingen mot planen gjaldt styringsformen. Som offentlig institusjon måtte NHH følge gjeldende forvaltningspraksis. Høyskoleforeningens viktigste oppgave hadde vært å få NHH opp å stå, nå burde den trekke seg tilbake og overlate styringen til staten og de organer staten etablerte for NHHs drift. Blant annet var det selvsagt at professorene skulle utnevnes av Kongen. Selv om Lehmkuhl utover våren 1934 forsøkte å påvirke utviklingen direkte ved henvendelser til ansvarlig statsråd og til statsministeren, kom han ingen vei med sitt synspunkt. Det var nødvendig med en oppryddingsjobb for å få saken videre, og rektor Sem Sæland ved Universitetet i Oslo nedla her et betydelig arbeid. Likevel tok det lenger tid å utarbeide regler for NHHs administrasjon og undervisningstilbud enn høyskoleforeningen hadde håpet. De første stillingene ble utlyst i januar 1935, og i oktober 1935 fant de første tilsettingene sted. Et dosentur i geografi var blant de foreslåtte stillingene, og Axel Sømme ble konstituert i denne stillingen 15. juli 1936. Stortinget behandlet høyskolesaken i april 1935, og etter hvert som brikkene falt på plass, ble det klart at de første studentene kunne tas opp høsten 1936. NHHs høytidelige åpning fant sted 7. september 1936.
Det er viktig å huske at Norges Handelshøyskole i 1936 startet med en lærerstab som kunne telles på to hender. Det første studentkullet av kommende diplomøkonomer var på 60. Krigsårene la en demper på NHHs vekst. Også i årene etter krigen var ekspansjonen langsom, blant annet fordi lokalene var trange. Det årlige studentinntaket ble faktisk redusert til 50 etter at studietiden ble hevet til tre år i 1946, ikke bare fordi lokalene var trange, men også fordi opptakskravene ble strengere. Selv om NHH hadde kjøpt flere eiendommer i byen ville ledelsen ikke ta skrittet mot en endelig lokalisering i byen. Lehmkuhl døde i 1949, men hans ambisjon om en NHH-campus i Breiviken sto fast. Det skulle ta lang tid å gjøre den til virkelighet. 52
7.6 Og så kom Universitetet Utover på 1930-tallet var det kommet bevegelse i planene for et universitet i Bergen, med utgangspunkt i eksisterende virksomheter i og rundt Bergen Museum. Museet var allerede en forskningsinstitusjon, med professorer og studenter, men uten eksamensrett. I 1937 ledet rektor ved Universitetet i Oslo en immatrikuleringsseremoni i Bergen. Det ble også gitt undervisning i forberedende prøver i filosofi. I 1937/38 besluttet statlige myndigheter å gå inn for å omdanne Bergens Museum til et universitet. Krigen forsinket denne prosessen. Stortinget vedtok opprettelse av Universitetet i Bergen 9. april 1946, men det åpnet først den 30. august 1948.
I tiden 1936-1963 lå Norges Handelshøyskole og Muséet/Universitetet like ved hverandre. De fysiske forholdene lå godt til rette for et samarbeid. I praksis var det et visst samarbeid. Den geografiske nærheten til Muséet gjorde det enkelt for Axel Sømme å finne hjelpelærere som kunne hjelpe ham med å bygge opp valgfaget i økonomisk geografi. I 1937 ble således geologen Niels-Henrik Kolderup og botanikeren Knut Fægri fra Bergen Museum, og professor Sverre Pettersen fra Værvarslinga på Vestlandet trukket inn i valgfagsundervisningen.
7.7 Samarbeid mellom NHH og Universitetet – intensjoner og realiteter Sentrale norske universitetspolitikere så etableringen av Universitetet i Bergen som en mulighet til å få etablert bindende samarbeidsavtaler mellom de to institusjonene. Allerede i 1947 nedsatte Bergens Museum en komité som skulle utrede mulighetene for faglig samarbeid mellom NHH og det kommende universitetet, men det kom lite ut av denne utredningen. Stadig nye innspill i debatten ble presentert. I 1957 ba Finansdepartementet Kirke- og undervisningsdepartementet om å utrede samordning av utbyggingsplanene for de to institusjonene. Finansdepartementet tenkte nok på eventuelle stordriftsfordeler. På samme tid ble byggeplanene for Breiviken trukket frem av skuffene, og i 1958 lovet Regjeringen at byggeprosjektet skulle få plass på statsbudsjettet. Dermed ville samlokaliseringen rundt Muséplass opphøre som argument for samarbeid. Men samtidig ble det lettere for NHH og UiB å forhandle om 53 samarbeid, siden NHH nå hadde fått visshet om at en samarbeidsavtale ikke ville komme i veien for byggeplanene. Dessuten hadde Regjeringen satt som betingelse for bygging av NHH i Breiviken at drøftingene mellom NHH og UiB om mulige samarbeidsformer skulle føres videre. Finansdepartementet ville unngå dobbeltetableringer.
Axel Sømme ved Geografisk Institutt hadde allerede sommeren 1957 skrevet et notat der han gikk inn for at det ikke burde bygges ut et geografisk institutt ved Universitetet, men at hans institutt kunne fungere som et felles institutt for NHH og UiB. Han hadde i praksis vist at samarbeid var mulig. Hans tanker falt nok i god jord i departementskontorene i Oslo. I 1961 tok rektor Waaler ved NHH kontakt med rektor Holm-Olsen ved UiB. De utarbeidet retningslinjer for samarbeid som fikk tilslutning fra høyskolens lærerråd og kollegiet ved Universitetet. Samarbeidet skulle gjelde for fagene geografi, historie, engelsk, tysk og fransk. Det skulle bare være ett institutt i Bergen for hvert av disse fagene. Lærerne ved disse instituttene kunne komme fra begge institusjonene, og nytilsatte lærere skulle ha undervisningsplikt ved begge institusjonene. Geografisk Institutt skulle være ved Handelshøyskolen, de øvrige ved Universitetet. Rent praktisk ble det enighet om at et foreslått nytt professorat i geografi skulle flyttes fra NHHs til UiBs budsjett. Det skulle nedsettes et samarbeidsutvalg, men det ble aldri oppnevnt. Det så ut som om den prinsipielle enigheten ikke skulle komme til å virke i praksis. Kanskje var den prinsipielle enigheten ikke så stor heller, når det kom til stykket.
Rundt 1960 satte den såkalte Kleppe-komitéen i gang et utredningsarbeid som førte til rask ekspansjon ved universitetene. Sentralt i komitéens arbeid lå en forutsetning om en omfattende utbygging av samfunnsvitenskapelige fag. Det var påtrykk fra departementet mer enn initiativ fra Bergen som i 1961 førte til nedsettelsen av en komité som skulle legge frem forslag til utbygging av de samfunnsvitenskapelige fag i Bergen. Departementet forutsatte samarbeid mellom eksisterende institusjoner i Bergen. Komitéen ble ledet av historieprofessor Knut Mykland. Fra Høyskolen stilte professor Dag Coward, som skulle komme til å bli NHHs rektor i årene 1964-1972. 54
Fra Chr. Michelsens Institutt kom forskningsleder Stein Rokkan, mens den nyansatte dosentstipendiaten Fredrik Barth representerte samfunnsforskere på leit etter et fakultet. Komitéens sekretær var kontorsjef Magne Lerheim, som i 1977 skulle bli Universitetets direktør. Utvalget avga sin innstilling den 20. august 1963. Den tok med seg idéen om at dublering av institutter burde unngås. Det ble foreslått at instituttene for geografi og økonomiske fag skulle ligge ved Norges Handelshøyskole, mens instituttene i språk, historie, jus, psykologi, matematikk og statistikk skulle ligge ved Universitetet. Forslaget var altså mer omfattende enn retningslinjene fra 1961 som er omtalt ovenfor. NHH var nok betenkt over formell sammenkopling mellom sitt lukkede profesjonsstudium og universitetets åpne studier. Avtalen ble likevel inngått, men fikk i likhet med tidligere forsøk på samordning liten praktisk betydning. Åtte dager etter at samarbeidsavtalen ble lagt på bordet, flyttet NHH inn i sitt nybygg i Breiviken. Dermed falt idéen om fellesinstitutter på stengrunn. Flere og flere fag ble dublert. Bare på Geografisk institutt ble avtalen praktisert. NHH hadde ansvaret for å skaffe lokaler, utstyr og administrativt personale.
Som en følge av Kleppekomitéens arbeid fikk Det historisk-filosofiske fakultet i Bergen ansvaret for å bygge ut samfunnsvitenskapelige fag i Bergen og ble tildelt øremerkede ressurser for nye stillinger. I statsbudsjettet for 1963 var det blant annet satt opp et professorat i geografi. Det ble besatt i 1964, da Tore Sund ble universitetets første professor i geografi. Han behøvde ikke å skifte kontor engang, siden han allerede var dosent i anvendt geografi ved NHH. I Universitetet i Bergens historie (bd. 1, s. 393) vises det til at Loven om samfunnsvitenskapelig embetseksamen ble vedtatt av Stortinget i mai 1966 (Forland og Haaland 1996). Det påpekes at det første samfunnsvitenskapelige instituttet var Sosialantropologisk institutt, som ble opprettet i mars 1965, fulgt av sosiologisk institutt i 1966 (som inneholdt sosiologi, sammenlignende politikk, offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap samt økonomi). Men det var forløpere. Sosialantropologien (Fredrik Barth) var opprinnelig lokalisert hos filosofene (Knut Erik Tranøy). Og geografisk institutt kom først! De første universitetsstudentene ble tatt opp høsten 1964. I årene 1965-1969 fikk universitetsdelen av instituttet fire nye lektorater, høyskolesiden to. 55
7.8 Geografisk institutt tjente på samarbeidsavtalen Konsekvensene av Kleppekomitéens arbeid var positive for geografimiljøet i Bergen. Instituttet fikk personalressurser som tillot en rask faglig ekspansjon, og personalet og studentene hadde gode fysiske arbeidsvilkår. Inne i byen kom det også rask vekst i de øvrige samfunnsfagene. Stadig nye studier ble opprettet, så som psykologi, jus og informasjonskunnskap. Helt til 1972 lå de samfunnsvitenskapelige fagene under Det historisk- filosofiske fakultetet. De tradisjonelle humanistiske fagene følte seg mer og mer omringet av kravstore nykommere, så opprettelsen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet tvang seg frem. Lokalproblemene i byen var akutte. Ekspansjonen skjedde dels gjennom leie av lokaler, dels gjennom ombygging av gamle bygningen. Først i 1994 sto Det samfunnsvitenskapelige fakultets nybygg på plass.
Ute i Breiviken ble det trangt for geografene i høyblokkens tredje etasje. Allerede høsten 1966 fremmet Geografisk institutt forslag om oppføring av en paviljong på Høyskolens tomt. Høyskolen kjørte saken inn i en langsom utredningskvern, og etter at forslaget i prinsippet var akseptert, tok det tid å skaffe penger til å bygge paviljongen. Derfor sto den ferdig først i november 1973. Og i paviljongen ble instituttet værende inntil den ble for trang, med den følge at instituttet ble tilbudt rommelige lokaler i Merinospinneriet, og flyttet dit i 1992.
7.9 Dosent Hansen tråkker i salaten Jeg kan ikke fri meg for å ta opp et innspill i lokaliseringsdebatten. Da Det samfunnsvitenskapelige fakultetet ble opprettet i 1972, forelå det ingen konkrete planer om bygningsmessige oppfølginger. Selv satt jeg ute på høyskolen, nå med tittelen dosent og med NHH som arbeidsgiver. Jeg skrev en artikkel i NHH- studentenes blad K7 i mai 1972 med overskriften ”Samfunnsvitenskapelig fakultet i Breiviken” (Hansen 1972). Det var store plassproblemer i byen. Samtidig hadde styret i Merinospinneriet like nedenfor NHHs nybygg bestemt seg for å legge ned fabrikken, og det åpnet seg en mulighet for å overta disse lokalene. Dessuten hadde jeg jo fulgt med i diskusjonen om faglig samarbeid mellom NHH og UiB. Jeg var frustrert over manglende vilje til å utnytte samarbeidsavtalens muligheter. Jeg skrev bare på vegne 56 av meg selv, og ingen ting skjedde før en journalist i Bergens Tidende fant ut at K7- oppslaget kunne brukes, og slo saken bredt opp 2. juni 1972. I løpet av to døgn ble jeg kalt inn på teppet til rektorene ved UiB og NHH og fortalt at ingen av dem ville vite av en så omfattende tolkning av samarbeidsavtalens muligheter. De var ikke samkjørte i argumentasjonen, men tydelig lite lykkelige over innspillet. Dekanus Ørjar Øyen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet fortalte BT at idéen min var sympatisk, men at han hadde skjønt at NHH hadde satt foten ned. Jeg fikk også støtte fra noen Bergens- politikere med bostedsadresse Nygårdshøyden som ønsket Universitetet dit pepperen gror - i Breiviken eller på Storetveitmarken. K7 fulgte opp saken redaksjonelt i augustnummeret og mente at idéen var god. Og dermed ebbet diskusjonen ut. I desember 1972 ble jeg professor ved Universitetet i Bergen. I likhet med Tore Sund som fulgte en lignende karrièrevei i 1964, behøvde heller ikke jeg å bytte kontor.
7.10 Avsluttende refleksjoner om geografisk lokalisering I ettertid har jeg ofte tenkt over denne episoden. Den forteller hvor vanskelig det er å få institusjoner til å gå inn for radikale endringer. Status quo er alltid tryggest. Territorielle endringer er skumlere enn andre endringer. Det er nok å vise til den evige debatten om sammenslåing av kommuner. Eller diskusjonen om sammenslutning av institutter, for den saks skyld. Min gjennomgang av geografiens tidlige utvikling i Bergen har vist at underliggende institusjonelle forhold er viktige ved nær sagt hvilken som helst geografisk lokalisering. Staten kommer som oftest inn som en viktig premissgiver. Samtidig er det viktig å peke på at statens lokaliseringsvalg ikke finner sted i et romlig vakuum. Norges Handelshøyskoles etablering i Bergen skyldtes ressurssterke private aktører med gode nettverk, lokalt som nasjonalt. Det samme kan sies om Bergens Museums betydning for etableringen av Universitetet i Bergen. Den gikk i rykk og napp. De positive periodene skyldtes et godt samspill mellom nasjonale aktører og lokale ledere. Selve den fysiske lokaliseringen av de nye institusjonene er en del av diskursen. NHH sto sterkt på campus-idéen. Denne standhaftigheten kostet mye tapt tid. Det tok faktisk 46 år fra stortingsvedtaket om lokalisering i Bergen til nybygget ble åpnet. Men forfatterne av Norges Handelshøyskoles historie er 57 overbevist om at Kristofer Lehmkuhls arbeid for lokalisering i Breiviken har vært til velsignelse for institusjonen.
Byggingen av Bergen museums hovedbygning på Rakkerhaugen litt utenfor Bergens sentrum i 1867 har vært førende for lokaliseringen av Universitetet i Bergen. En campus-modell hadde også vært luftet for Universitetet. Det ble fremmet forslag om å legge universitetet til Storetveit i Fana. Som et ledd i denne planen ble det bygget studentboliger på Fantoft, i nærheten av Storetveit. Men Universitetet flyttet aldri etter.
De to institusjonene hadde ulike faglige profiler til å begynne med, men over tid har det skjedd en viss dublering av faglige aktiviteter. Samordning ville ha vært mulig dersom den var blitt kjempet igjennom mens NHH fortsatt lå i byen. Flyttingen i 1963 fjernet de to institusjonene fra hverandre. Geografisk institutts lokalisering er unntaket som bekreftet regelen. Instituttet fikk en vekst - særlig mellom 1965 og 1975 - som det ikke ville ha fått dersom det var blitt delt. De strategiske diskusjonene som har vært ført på instituttet gjennom årene har vært preget av uenighet om lokalisering. Universitetsdirektør Magne Lerheim tok i 1980-årene et initiativ for å få delt instituttet og flyttet universitetsdelen til byen. Det var atskillig sympati på instituttet for dette initiativet. Samarbeidet mellom instituttet og NHHs øvrige institutter var beskjedent. NHH-delen av instituttet ble relativt sett mindre viktig med årene, ettersom Universitetet tilførte instituttet nye stillinger, mens NHH ikke prioriterte Institutt for geografi. Mange mente at en flytting til byen ville gi instituttet bedre studentrekrutteringsmuligheter. Lerheims initiativ mislyktes fordi han ikke klarte å skaffe instituttet tilfredsstillende lokaler. På en måte ble universitetsdelen likevel delt. Det nye miljøfaget som rekrutterte studenter fra mange andre fag, ble lokalisert i byen, og etter hvert ble det aller meste av grunnfagsundervisningen også flyttet til byen der de potensielle geografistudentene befant seg. Denne dobbeltlokaliseringen av undervisningen skapte selvsagt en del praktiske problemer. Når instituttet likevel ikke flyttet, skyldtes det ikke bare romproblemer i byen, men også at det ble tilbudt svært rommelige lokaler i Merinospinneriet i 1992. Dermed døde lokaliseringsdebatten ut.
58
To institusjonelle forhold endret på situasjonen. I 1998 gjennomførte NHH en strukturendring, som medførte overføring av små institutter til større institutter. Institutt for økonomisk historie og NHH-delen av Institutt for geografi ble overført til Institutt for samfunnsøkonomi. Det innebar at de universitetsansatte og de høyskoleansatte geografene ikke lenger hadde noe felles instituttråd. Kontorfellesskapet varte ved, men formelt sett ble instituttet delt i to. Det andre institusjonelle forholdet som fikk betydning var innføringen av bachelor- og masterstudiet ved Universitetet. Bachelorstudentene har stor frihet i valg av emner. Deres valg fører ofte til at de er knyttet til flere institutter samtidig. Da er fysisk samlokalisering viktig. Studentene må kunne bevege seg fra institutt til institutt i pausen mellom to forelesninger. Da blir avstandsbarrièren mellom NHH og Nygårdshøyden uoverkommelig. Når så Universitetet denne gangen kunne komme med et akseptabelt tilbud om lokaler, lå det i kortene at instituttet definitivt ble delt. Samarbeidsavtalen mellom NHH og UiB fra 1963 hadde hatt sin berettigelse først og fremst gjennom Institutt for Geografi. Da instituttets universitetsdel i romjulen 2004 flyttet inn i SV-bygget, var det en 41 år gammel praktisering av en samarbeidsavtale mellom to institusjoner som tok slutt. Instituttet som brobygger mellom NHH og UiB er en saga blott. Utfordringen i årene fremover vil sannsynligvis ligge i utviklingen av samarbeidsformer mellom Institutt for geografi og andre institutter og sentre ved Universitetet i Bergen. 59
8. GEOGRAFIENS PLASS VED NORGES HANDELSHØYSKOLE
8.1 Anton Mohr (1890-1968) Som nevnt ovenfor, kom Anton Mohr til Bergen i 1933 for å lede det administrative arbeidet for å få Norges Handelshøyskole etablert, og det lå i kortene at han var en aktuell kandidat til direktørstillingen ved NHH. Slik skulle det ikke gå. I Norges Handelshøyskoles historie forklares dette slik: ”Det kan synes eiendommelig at Anton Mohr, som var blitt ansatt for å lede arbeidet for fremme av høyskolesaken, var falt ut av bildet som leder av høyskolen. Det var imidlertid snart blitt klart at organisatoriske og administrative oppgaver på ingen måte stod sentralt i Anton Mohrs interessefelt, og misforståelser som etter hvert oppstod m.h.t. hans funksjoner, kan ha bidradd til å vanskeliggjøre hans stilling” (Jensen og Strømme Svendsen 1986, s. 87). Allerede i januar 1934, bare noen måneder etter at Mohr hadde begynt sitt arbeid, fant Lehmkuhl det nødvendig offentlig å dementere at ”dr. Anton Mohr er ansatt som skolens vordende sjef.” Med ansettelseskontrakten mellom Høyskoleforeningen og Mohr hadde Lehmkuhl gått svært langt i å sikre Mohrs fremtid. I kontrakten står det blant annet: ”Forutsetningen for Mohr’s ansettelse er at han skal overgå til professor ved Handelshøiskolen når denne kommer i drift. Nærværende ansettelse er derfor fra Handelshøiskolens side å regne som fast, på samme måte som utnevnelse av en embedsmann (professor ved Universitetet). Mohr kan således ikke opsies av Handelshøiskolen uten efter de regler som gjelder for embedsmenn, og det uansett om han ikke av staten skulle bli utnevnt til professor ved Handelshøiskolen når denne overgår til statsbedrift.” Jubileumsbokens forfattere mener det kan diskuteres om foreningen hadde mandat til å opptre på vegne av handelshøyskolen. Det skulle vise seg at kontrakten senere skulle komme til å reise problemer. Stortinget vedtok en styringsform som ikke tillot slike løfter.
Som allerede nevnt, var Anton Mohr geograf. Han var født i Bergen i 1890, ble cand. philol. i Oslo i 1915 og dr. philos. i Oslo i 1923. Han foretok en seks måneders reise jorden rundt i 1913, og skrev en rekke bøker om sine reiser. Den første, i 1917, het Kampen om tyrkisk Asien. Siden 1920 var han politisk korrespondent for Aftenposten. 60
Hans bok Kampen om Nilen (1923) var også hans doktoravhandling. Dosent Axel Arstal i geografi ved Det historisk-filosofiske fakultet i Oslo gikk av med pensjon i 1925. Stillingen ble stående ubesatt til 1931. I tomrommet gikk Anton Mohr inn som universitetsstipendiat i politisk geografi, først og fremst for å undervise. Han ble også en flittig bidragsyter i Norsk Geografisk Tidsskrift som begynte å utkomme i 1926. Han viser en utpreget evne til å kombinere egne observasjoner med tilgjengelige skriftlige kilder. Det var ingen tvil om at Mohr kunne oppfattes som en politisk geograf, med særlig interesse for kolonienes geografi. Men han nærmet seg også mer økonomisk-geografiske emner, blant annet i en bok, Kampen om Oljen, i 1925.
I sitt aller siste arbeids siste avsnitt trekker Fridtjov (Isachsen (1978, s. 12) frem Anton Mohrs betydning for formidling av geografisk innsikt: ”Hvis samfundsgeografien skal betraktes som den geografi samfundet har behov for, bør den fattes i en videre ramme, som orientering og folkeoplysning, gjennem skolen men også utenfor. Dette er en del av vår opgave, og jeg vil til slutt minne om en som hadde dette bevisst med i sin filosofi og betydde mer for spredning av geografisk innsikt enn noen annen norsk geograf, og som skrev bedre og bedre helt til han døde: Anton Mohr.”
8.2 Anton Mohr og Axel Sømme. Hvem skulle NHH velge? Da Fridtjov Isachsen gikk inn i dosenturet etter Arstal i 1931, var det ikke noen stilling lenger til Mohr ved Geografisk Institutt i Oslo. Den stillingen han ble ansatt i av Høyskoleforeningen i Bergen ga ham derfor en åpning mot en fremtidig fast stilling ved NHH. Da Anton Mohr ble ansatt av Foreningen i 1933, var det også en forutsetning at han skulle holde forelesninger innen sitt fagområde geografi. Siden departementet sa nei til å gi Mohr en gavepakke i form av et personlig professorat, måtte Mohr søke stillingen og dermed også være forberedt på konkurranse. Professor Werner Werenskiold ved Geografisk institutt i Oslo ble bedt om å gi en uttalelse om Mohrs faglige kompetanse, og han konkluderte med at Mohr foreløpig hadde kvalifikasjoner til et dosentur, men ikke til et professorat, og stillingen som professor ble dermed omgjort til et dosentur. Stillingen ble utlyst i slutten av januar 1935, med søknadsfrist allerede 1. mars 1935. Til dosenturet i handelsgeografi meldte seg bare en 61 søker, Axel Sømme, men departementet tok også Anton Mohr med i søkerlisten, selv om han ikke hadde søkt. Departementet gjorde dette fordi Foreningen på Mohrs vegne hadde bedt departementet å betrakte ham som søker. Mohr befant seg nemlig på dette tidspunktet på reise i Østen og kjente ikke til sakens utvikling før han i mars 1935 leste gamle norske aviser. Han protesterte straks til statsråd Lehmkuhl mot utlysingen og ba om at foreningen i henhold til kontrakten skulle ivareta hans interesser (Jensen og Strømme Svendsen 1986, s. 90-91). Og så fulgte en nærmeste kaotisk saksbehandling. Etter sterkt press fra Foreningen lot Mohr seg bevege til å stå som søker, og en sakkyndig komité, bestående av Statistisk Sentralbyrås direktør Gunnar Jahn og de svenske geografiprofessorene Ivar Högbom og Olof Jonasson ble oppnevnt for å bedømme søkerne, men da hadde Mohr trukket sin søknad igjen. Denne utviklingen ble slått opp i pressen. Diskusjonen som oppsto hadde lite med fagkompetanse å gjøre. Den gikk delvis på departementets overprøving av Foreningens avtale med Mohr, dels ble Sømmes engasjement på venstresiden i norsk politikk trukket frem. Bedømmelsen av Sømmes kvalifikasjoner trakk ut. Innstillingen ble kjent i april 1936. Komiteen fant ikke Sømme fullt kvalifisert til et dosentur, men han ble anbefalt nyttet som lærer. Nokså uventet grep departementet inn og pekte på at komiteen hadde fortolket kompetansekravene for strengt. Departementet henstilte derfor i mai 1936 til NHHs råd å overveie om det ikke ville være riktig at Sømme likevel ble konstituert som dosent for fem år (Jensen og Strømme Svendsen 1986, s. 92).
Samtidig som bedømmelsen av Sømme hadde funnet sted, hadde en bedømmelseskomité bestående av to historieprofessorer og geografiprofessor Werner Werenskiold overfor departementet foreslått et ekstraordinært professorat for Anton Mohr i handelshistorie og kolonialpolitikk. Forfatterne av NHHs historie spekulerer ikke på hvorfor Mohr dukket opp i bildet igjen etter å ha trukket sin søknad i oktober. Men gitt sakens historie er det ikke urimelig å anta at Mohr igjen hadde minnet Høyskoleforeningen og Lehmkuhl om det han oppfattet som et kontraktsfestet løfte om stilling. Det står heller ikke noe i NHHs historie om hvem som tok initiativet til en ny bedømmelse av Mohr, men det er vel ikke urimelig å anta at også her hadde Lehmkuhl en finger med i spillet. Departementet forela innstillingen for NHHs råd 62 uten innvendinger, men under den forutsetning at utgiftene ved professoratet ble dekket av Foreningen. Det skulle ikke bli enkelt å finne en løsning på de to ansettelsessakene. Det personlige professoratet til Mohr var det egentlig ikke studieplandekning for. Historie var ikke noe obligatorisk fag ved høyskolen. Utviklingen av studieplanen i geografi hadde også ført til at økonomisk geografi ikke lenger skulle være et obligatorisk fag, men et valgfag blant flere. Dessuten var det nok en nokså utbredt skepsis til å gi rom for Sømme, som i skrift og tale hadde gitt uttrykk for radikale politiske synspunkter som ikke umiddelbart møtte velvilje i Foreningen og i høyskolens råd. Dette hevdet i alle fall Axel Sømme når han kommenterte forholdene rundt sin ansettelse.
Nå var jo Sømmes politiske vandring fra kommunistisk revolusjon til sosialdemokrati i full gang. I en vaskeseddel som Det norske Arbeiderpartis Forlag sendte ut om boken Skogen i Norge siteres mange rosende omtaler (kanskje var mindre positive omtaler rensket ut?). Forstkandidat, senere professor H.H.H. Heiberg, trekker frem ”nøkterne, greie oversikter” og setter pris på at boken kommer med forslag til” botemidler for vanskelighetene” og søker å stake veien ut av uføret.” Heiberg finner boken lettlest og underholdende. En anmelder i Rjukan Arbeiderblad konkluderer med at Sømme er ”i det hele den objektive videnskapsmann.” En annen anmelder synes at boken inneholder mye ”common sense”. Så NHHs skeptikere overdrev kanskje Sømmes sosialisme.
Høyskolens råd fattet 4. juni 1936 et vedtak som minner om et tilbaketog. Det ville verken tilrå Sømme tilsatt i et dosentur eller gi Mohr et personlig professorat. For Mohrs vedkommende ble det anført at Foreningen ikke hadde ressurser til å lønne ham. Det rådet foreslo, var å tilsette begge som midlertidige lærere for tre år i handelsgeografi og beslektede emner. Det var i grunnen ikke noe fristende tilbud for noen av søkerne. Men igjen grep departementet inn, og konstituerte både Sømme og Mohr som dosenter i handelsgeografi i tre år. Departementets vedtak gjør dermed datoen 1. juli 1936 til etableringsdato for geografi som fag i Bergen. (Sømme fikk fast stilling som dosent 1. juli 1939 og ble utnevnt som professor i økonomisk geografi 1. 63 juli 1948). Sømme har fortalt at årsaken til at departementet overprøvde høyskolen var at utenriksminister Halfdan Koht i handelsminister Madsens feriefravær brukte sin sommerfullmakt til å ekspedere saken ut av innkurven og inn i utkurven. En videre ’normalisering’skjedde ved at Mohr allerede i september 1936 fikk endret betegnelsen på sitt dosentur fra handelsgeografi til handelshistorie og kolonialpolitikk. Dermed hadde de to valgfagene økonomisk geografi og økonomisk historie fått hver sin embetsmann. Den ikke-intenderte konsekvensen av dette vedtaket var at økonomisk geografi ikke ble et obligatorisk valgfag, men et frivillig blant flere. Da fagene ble etablert i 1936, besto stillingsressursen av en person for hvert fag.
8.3 Sømmes enepiketid i Bergen Sømme hadde vært svært produktiv fra slutten av 1920-årene og frem til han ble dosent ved Norges Handelshøyskole. Da begynte et helt annet liv – hans liv som enepike. Begrepet enepike har han nok fra sin oppveksts Stavanger. En familie med bare en ansatt tjenestepike hadde ikke en spesielt høy status. Høy status fikk man om man kunne holde seg med kokke, stuepike og barnepike.
I et tilbakeblikk over sine ”33 år i geografiens tjeneste” minner Sømme om at en akademisk lærer skal være både forsker og lærer. ”Mine første år ved Høyskolen var jeg bare lærer. Arbeidet med å organisere studiet og bygge opp mine forelesningsserier tok all min tid. Jeg kom til rent bord uten hjelpemidler av noe slag. Mine forelesninger ble i de første år i hovedsak laget i Oslo på bibliotekene i Statistisk Sentralbyrå og Utenriksdepartementet. Det var en vanskelig oppgave å starte opp geografien som enepike i faget, men samtidig var det et stort privilegium å kunne bygge opp studiet fritt etter mitt eget hode. Jeg hadde ingen forgjenger, og det forelå ingen studieplan for faget.” (Sømme 1969, s. 136). Instituttet disponerte ett rom på Muséplass 1 (Tårnværelset).
64
8.4 Fra enepike til kollegafellesskap – et institutt tar form Sømme følte seg nokså alene i begynnelsen i Bergen. Instituttet hadde fått tildelt en vitenskapelig assistent-stilling som Tore Sund tiltrådte 1. juli 1941. Ellers måtte Sømme støtte seg til hjelpelærere og midlertidig ansatt personale. I 1937 engasjerte han direktør Sverre Pettersen ved Værvarslinga på Vestlandet, botanikeren Knut Fægri og geologen Niels Henrik Kolderup som timelærere. Geografene Ludvig H. Hertzberg og Tore Ouren hadde også kortvarige engasjementer i krigsårene. Sømme fikk etter hvert knyttet to faste stillinger til instituttet. Tore Sund ble dosent i 1950, en stilling som var blitt ledig etter at Sømme ble professor i 1948. Tore Ouren ble ansatt som amanuensis i geografi 1. juli 1953. Da hadde Sømme fått sine ”to Torer” på plass. Men noen nye stillinger ble det ikke med det første. Gunnar Wicklund-Hansen begynte som student ved NHH i 1956, ble siviløkonom i 1959, og rykket inn som vitenskapelig assistent i 1961 og amanuensis fra 1. desember 1964. Han gikk inn i den ledige amanuensisstillingen etter Tore Ouren, som var blitt dosent 1. november 1964 etter at Tore Sund var blitt professor i geografi ved Universitetet i Bergen. Da Universitetets geografiske institutt ble opprettet i 1964, hadde Høyskolens geografiske institutt fortsatt bare fire vitenskapelige tjenestemenn (Sømme, Sund, Ouren og Wicklund Hansen).
Oversiktsbilde Nygårdshøyden 1950. Strøket rundt Bergen Museum. 1) Instituttets første adresse, Muséplass 1 (Tårnværelset, 2) Muséplass og 3) Christies gt 20 (kortere opphold). 4) De siste årene før flyttingen til Breiviken i 1963 holdt instituttet til i Christiesgt 15. 65
Inne i byen hadde geografene hatt en omskiftelig tilværelse. Den begynte i tårnværelset på Muséplass 1. Rommet fungerte som lesesal, tegnesal, kontor og undervisningslokale. Sømme og studentene satt ved samme bord, og hadde en telefon på deling. Etter hvert som de nye medarbeiderne som er nevnt ovenfor kom på plass, ble tårnværelset for trangt. Instituttet flyttet først inn i en liten leilighet på Muséplass 2, dernest i en leilighet i Christies gate 20. Rundt 1960 flyttet instituttet over gaten til en ominnredet leilighet i 2. etasje i Christies gate 15. Gunnar Wicklund-Hansen har fortalt meg om instituttets siste år i Christies gate. Stuen var innredet som et fellesværelse med bibliotek og leseplasser for studenter. Sømme fikk spisestuen og Sund og Ouren hver sitt soverom, mens Wicklund-Hansen ble plassert på pikeværelset, et grønnmalt, smalt rom med tre meter under taket, som var uoppvarmet og måtte rømmes på kalde vinterdager til fordel for fellesværelset.
Christies gt. 15, der Geografisk institutt holdt til de siste årene før flyttingen til NHHs nybygg.
Det hadde tatt nesten to tiår å øke den faste staben fra 1 til 4 personer. Krigsårene åpnet ikke for noen ekspansjon av betydning. Diplomstudiet gikk over fra å være toårig til treårig i 1946, noe som ga muligheter for rommeligere undervisningsopplegg. Valgfaget i økonomisk geografi la vekt på verdensproduksjonen av råvarer og verdenshandelen. Det ble også forelest over Norges økonomiske geografi, og naturgeografi sto også på undervisningsplanen. Det faglige opplegget var altså ganske 66 bredt. De ansatte hadde kompetanse og interesse i kartproduksjon og underviste i kartlære.
Men studenttallet forble lavt. Professor Werenskiold beklaget seg i sin tiltredelsesforelesning i 1925 i Oslo over at han hadde så få studenter. Sømme var i en tilsvarende situasjon tredve år senere i Bergen. Helt frem til 1956 var det bare mellom 50 og 60 studenter i hvert årskull som begynte ved NHH. Økonomisk geografi fikk hånd om bare noen få av disse studentene (sjelden mer enn ti studenter fra ett årskull), siden geografi bare var inne i studieplanen som et ikke-obligatorisk valgfag. Ikke før i 1947 ble et eget geografisk institutt opprettet. Først mot slutten av 1960-tallet kom det undervisningsåpninger for geografi andre steder i siviløkonomstudiet, særlig gjennom de såkalte A- og B-seminarer.
I sin avskjedsforelesning som professor 14. juni 1969, etter 33 år ”i geografiens tjeneste”, konstaterer Sømme at tiden som enepike for lengst var over. På instituttet var det nå 12 vitenskapelige medarbeidere. ”Ved det samarbeid som er etablert, er det skapt et rikere faglig miljø og studentene fra begge læresteder får bedre undervisning enn de ellers ville ha fått. Det er en hake ved saken. Handelshøyskolens geografiske institutt ble ikke planlagt og bygget for så mange lærere og så mange studenter som vi nå har. Et lite, men godt institutt er forvandlet til en samling kontorer pluss en tegnesal. Instituttets studentlesesal og hovedfagsrom er omdannet til lærerkontorer. Det er lite kontakt mellom lærer og student mot før” (Sømme 1969, s. 136). Det er ikke mulig å drive seminarundervisning i samme omfang som før, slår han fast. Selv husker jeg godt at han på sine eldre dager ikke fant seg helt vel til rette ved lunsjsamtalene ved instituttet faste bord i personalkantinen i 9. etasje. Det var for mange som snakket i munnen på hverandre, og han strevde med å høre etter. Å være enepike kunne ha vært ensomt, men å være en av 12 kunne kanskje virke litt for folksomt.
Men det var andre måter geografimiljøet kunne gjøre seg synlig på og trekke til seg ressurser. Én måte var å bygge opp et godt geografisk fagbibliotek. Tidsskrifter skaffet 67 man seg på denne tiden først og fremst gjennom bytteforbindelser med andre biblioteker. Instituttet i Oslo kunne bruke Norsk Geografisk Tidsskrift som byttemiddel. I Bergen måtte man lage en egen serie: ”Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger”. Mellom 1947 og 1967 ble det utgitt åtte publikasjoner i denne serien. Sømme var redaktør for seriens seks første avhandlinger, Tore Ouren overtok det redaksjonelle ansvaret for de to siste. Blant disse publikasjonene var Sunds doktoravhandling (1947a) og Ourens doktoravhandling (1958). I Oslo ble det i 1944 startet en egen skriftserie: ”Ad Novas. Skrifter fra Det Norske Geografiske Selskab”, med professor Fridtjov Isachsen som redaktør. Det kom i alt fem monografier i denne serien, to i 1944 og tre i 1960. Og så kom det ikke flere skrifter fra Oslo. Oslo hadde jo fortsatt det faglige ansvaret for Norsk Geografisk Tidsskrift.
Etter noen års pause, gjenoppsto Ad Novas med ny tittel; Ad Novas. Norwegian Geographical Studies, i nytt format og med redaksjon i Bergen, som en oppfølger av den gamle serien Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger. Sømme var redaktør for to numre. Så overtok Tore Ouren som redaktør. I alt kom det 14 publikasjoner i denne serien, den første i 1968, den siste i 1982. Blant disse publikasjonene var Hansens doktoravhandling (1970a), Endsjøs Ph.d.- avhandling (1974) og Lundqvists Fil.dr.-avhandling (1975). Den siste monografien som Ouren var redaktør for, var Peter Sjøholts doktoravhandling Systemet av sentrale steder og omland. En teoretisk metodisk studie av funksjonell struktur og interaksjon med empiriske eksempler fra Midt-Norge (1981a). Den siste Ad Novas-publikasjonen (nr. 19, 1982) ble redigert av Sverre Strand. Den inneholdt bidrag til Norsk Samfunnsgeografisk Forenings seminar i 1980, med tittel Geografi som samfunnsvitenskap. Filosofi, metode, anvendbarhet.
Fra 1967 begynte instituttet å utgi en meddelelsesserie. De første årene besto disse meddelelsene nesten utelukkende av særtrykk av artikler fra tidsskrifter og kapitler fra bøker og andre publikasjoner. Senere begynte serien, som ble omdøpt til Geografi i 68
Bergen, å publisere arbeidsnotater om pågående forskning. En nærmere omtale av meddelelsesserien finnes i kapittel 10.4.
Instituttbibliotekenes tid var på vei ut. Antallet bytteforbindelser sank. Mange tidsskrifter ble nedlagt, flere og flere tidsskrifter overtatt av kommersielle forlag. Det var også vanskelig å finne ressurser til kvalifisert bibliotekpersonale på instituttnivå. Innkjøpene ble sentralisert til universitets- og høyskolebiblioteknivå og oppstillingen av litteratur skjedde ofte på fakultetsbibliotekene. Da jeg skulle plukke frem noen av Sømmes arbeider fra begynnelsen av 1930- årene, fant jeg boken om skogen i Norge ved realfagsbiblioteket i Bergen, boken om jordbruket ved det historisk-filosofiske fakultetsbibliotek og den norske treårsplanen ved det samfunnsvitenskapelige fakultetsbiblioteket. Etter hvert ble flere og flere publikasjoner tilgjengelige på nettet. Men Ad Novas fungerte som forventet i en tid da oppbygging av instituttbiblioteket var viktig.
Det hørte med til jobben på faginstituttene å skrive lærebøker. Den videregående skolen var ett viktig marked. Allerede i 1936 utga Stein Schibsted og Axel Sømme Geografi for den høiere skole på Cappelens forlag. Boken traff åpenbart et marked. Nye opplag kom i 1938 og 1940. I 1936 kom det også en lærerveiledning til læreboken, og det ble også laget et tillegg til Refsdals Skoleatlas. Det ble også laget et statistisk tillegg til læreboken i 1938 med nye opplag i 1940, 1942 og 1947. Produksjon av læremidler for den høyere skolen fortsatte etter krigen. Sammen med Sigfrid Hansen utga Sømme en arbeidsbok i geografi i 1940, med ny utgave i 1947 og nye opplag i 1949, 1952, 1955, 1961 og 1966. Sammen med Gunnar Scott-Ruud laget han et Atlas for folkeskolen i 1946. Som et bilag til atlaset kom en samling kartriss i 1947. Som videreføring av Schibsted og Sømmes lærebok fra 1936 (se ovenfor) skrev Sømme sammen med Schibsted og Ellef Ellefsen en Geografi for den høyere skolen i to bind (Ellefsen m.fl.1946 og 1947). Bind 1 kom i 1946, med nye opplag i 1955, 1959 og 1962. Bind 2 kom i 1947, med nye opplag i 1953, 1959 og 1962. Hele tiden var det Cappelens forlag som utga lærebøkene.
69
En skal ikke se bort fra at én motivasjon for å skrive lærebøkene var at det ga en kjærkommen ekstrainntekt. Men skriving av lærebøker ga også faget høyere status i den videregående skolen. Det kunne igjen innebære økt behov for geografilærere (faget ble ofte undervist i av lærere uten geografi som fag), noe som kunne føre til rekruttering av flere studenter til faget. Opprettelsen av handelslærerstudiet ved NHH var nettopp et tilbud rettet mot studerende som ville undervise på handelsgymnasiene. En tredje motivasjon for Sømme var det å introdusere kartanalyse som en del av studiet. Dersom det var ønskelig å få elevene til å bruke arbeidsbøker i læringsprosessen, måtte det utvikles læremidler spesielt rettet mot kartografien. Under sine studier i Paris hadde Sømme møtt geografer som Jean Brunhes og Pierre Deffontaines som i tillegg til kartillustrasjoner også så fotografiets relevans for geografistudiet. Sømme var en utpreget feltgeograf. I flere mindre arbeider viser han hvordan topografiske art, tematiske karter og fotografier visualiserer og konkretiserer den geografiske analysen. (Sømme 1936b, 1938 og 1939). Den samme interessen for kartografi preget også Sømmes medarbeidere Tore Sund og Tore Ouren.
Det viktigste resultatet av anvendt geografisk metode knyttet til bruk av kart er publikasjonen Norge i kart (Sund og Sømme 1947a). Publikasjonen består av tre deler; ett tekstbind med analyser av 19 topografiske kart, 17 av dem i målestokken 1:100 000, ett bind med kartogrammer og fotografier og en boks med de 19 kartene. Denne publikasjonen bygget på kartkurs for NHH-studentene, og mye av arbeidet med å utvikle prosjektet ble gjort under krigen. Målgruppen var elever og lærere i den videregående skolen. Parallelt med den norske utgaven ble det også laget en engelsk utgave (Sund og Sømme 1947b). I forordet skriver Sømme at han er blitt forespurt av britiske kolleger, og at han håper at Norway in Maps kan komme til nytte ved undervisning i videregående skoler og universiteter i engelsktalende land. ”A study of the maps will give both teachers and students some compensation for the impressions and experiences that only travelling can give. The publication will also be of help under preparations of study tours in Norway” (s.9). Selve tilnærmingen kan sies å være community-orientert, og kan vel integreres med feltarbeid av den typen som representanter for Le Play Society anvender. Norway in Maps var den første 70 publikasjonen i skriftserien ”Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger”.
I 1948 hadde Tore Ouren og Axel Sømme gjort ferdig en bok med titelen Varer og veier i verdenshandelen i mellomkrigstiden (Ouren og Sømme 1948a). Boken bygget på forelesninger i geografi valgfag ved NHH. Ouren og Sømme hadde også laget et varegeografisk atlas. Begge disse bøkene ble utgitt på Aschehougs forlag. Bøkene må betegnes som lærebøker for den norske videregående skolen. Men ikke nok med det, forfatterne smidde mens jernet var varmt, og resultatet ble boken Trends in inter-war trade and shipping som ble utgitt i instituttets skriftserie (Ouren og Sømme 1949). Boken besto dels av en fullstendig utgave av Varegeografisk Atlas (Ouren og Sømme 1948b), men med engelske undertekster som vedlegg, dels av en engelskspråklig bearbeiding av deler av teksten i boken Varer og veier i verdenshandelen. Nok en gang ble norske publikasjoner bearbeidet og oversatt til engelsk.
8.5 Axel Sømme og jordbrukets geografi i Norge Axel Sømme fortsatte sine studier om norsk jordbruk som han hadde påbegynt allerede omkring 1930. ”Mine lange opphold i 1930-årene i norske utkantbygder og på Jæren la grunnlaget for min senere forskning om hjemlige problemer. De første spede forskningsresultater om Jæren og om et par fjord- og fjellbygder i det sydvestlige Norge ble lagt frem allerede før jeg kom til Bergen. Men for alvor kom jeg først i gang etter krigen. Jeg hadde da særdeles gunstige vilkår for forskning. Tallet på geografistudenter holdt seg på et beskjedent nivå, som ga rikelig tid til reiser og forskning, og jeg hadde nå bistand av to jevnbyrdige kolleger for å avvikle denne beskjedne undervisning.”
Sømmes nye prosjekt var å skrive Jordbrukets geografi i Norge. Verket skulle bestå av en systematisk beskrivelse og analyse av norsk landbruk i to bind, et omfattende tekstbind og et noe enklere oppbygd atlasbind. Atlasarbeidet begynte i 1942. Kartbindet er en klassisk atlasproduksjon, der jordbruket analyseres ut fra en statisk situasjon, nemlig jordbrukstellingen 1939, der landet var inndelt i 20 71 jordbruksregioner. Datagrunnlaget forelå i hovedsak som utrykt materiale. Denne inndelingen var velegnet til å vise regionale variasjoner i strukturelle forhold som arealbruk og sysselsetting. Den opprinnelige planen var nok at tekstbind og atlasbind skulle komme omtrent samtidig. Tekstbindet fikk nummer 3A i skriftserien som instituttet utga, mens atlasbindet fikk nummer 3B. Men 3B ble ferdig først, i 1949. Tekstbindet kom til å bli mer ambisiøst lagt opp enn kanskje opprinnelig planlagt.
En av årsakene til dette var at Sømme nå hadde en personlig tegner for hånden. Høsten 1945 hadde han giftet seg med Johanne Nitter, som var teknisk tegner med fartstid både på Patologisk institutt ved Universitetet i Oslo og ved Botanisk museum på Tøyen. Og hun har satt dype spor etter seg, spesielt i tekstbindet, som til tross for benevnelsen tekstbind er sterkt preget av detaljerte håndtegnede kart over driftsformstruktur ned til enkeltbruksnivå. Forordet til tekstbindet opplyser at ”..de fleste kart og diagrammer i denne bok er tegnet av min hustru, Johanne Nitter Sømme, som også har lest både manuskript og korrektur. Det er ingen jeg skylder større takk enn henne” (Sømme 1954, s. 8). En dag i 1964 var jeg i Bergen som gjesteforeleser. Etter forelesningen opplyste Sømme meg at jeg var invitert til hans hustrus 60-årsdag samme aften. Sømme begynte sin tale for Johanne med følgende setning: ”Uten Johanne ville jeg ikke ha vært den verdensberømte geograf jeg er.” Sømme var ikke kjent for å stille sitt lys under en skjeppe. Det tok en stund før jeg skjønte at han mente at hennes arbeid var avgjørende for kvaliteten på hans arbeid. I sin avskjedsforelesning i 1969 evaluerte Sømme det som han utvilsomt regnet som sitt hovedverk: ”Den del av arbeidet som etter min mening står best og vil holde lengst er en rekke case-studier i tekstbindet, selv om utvalgsprinsippet er nokså underlig. Jeg valgte områder hvor det forelå kart i stor målestokk, som regel jordskiftekart, og hvor jeg kunne få kyndige lokale hjelpere. Det merkelige er at ingen folk med regulær utdannelse fra landbrukshøyskole har utnyttet dette materiale tidligere, og det var kanskje grunnen til at så mange med slik utdannelse så beredvillig brukte tid og krefter til å hjelpe meg” (Sømme 1969, s. 137). Sømmes viktigste hjelper var og ble Johanne Sømme. Hun var en utmerket frihåndstegner, og en mester i å velge riktige målestokker. Den løpende teksten og illustrasjonene var som hånd i hanske. 72
Johanne Sømme sammen med Egil Glørud (t.v) og Michael Hageberg, 1992.
Sømmes metode var altså å dra ut i felten, skrive ned hva han så, og trekke inn lokale nøkkelinformanter. Hvem var så hans nøkkelinformanter? ”Jeg har under mine reiser først og fremst søkt de folk som har vært foregangsmenn på et eller annet felt. Deres gårdsbruk vil som regel vise hva en kan oppnå under visse naturgitte forhold, og med en bestemt teknikk. Disse resultater kan en så sammenlikne med jordbruksstatistikkens oppgaver som viser gjennomsnittssituasjonen.” (Sømme 1954, s. 8). Og hvordan kom han så til gårds? ”Av økonomiske grunner har jeg som regel måttet bruke en vanlig sykkel som befordringsmiddel. Jeg ville kunnet se mye mer fra fly og bil. På den annen side har jeg kommet på en mer fortrolig talefot med den alminnelige mann når jeg kommet til gårds gående eller syklende.” (Sømme 1954, s, 8). Det er en viss inkonsistens her. Sykkelen var både økonomisk og faglig begrunnet. Det bør imidlertid også nevnes at han brukte bil. Han var fortsatt uten sertifikat, men hans kone, Johanne, tilbrakte mange timer og dager ved rattet etter som arbeidet med materialinnsamlingen til Jordbrukets geografi i Norge tok form.
I 1972 kom jordbruksgeografen Asbjørn Nordgårds avhandling Jordbruk i kontraksjon og spesialisering, med undertitelen En studie av driftsformene og deres utvikling i 125 kommuner på Østlandet 1929 -1959. Han slår fast at norsk jordbruk har gjennomgått en rask omforming hittil i det tyvende århundre, og det gjelder særlig tiden etter 1945. ”Endringene berører både produksjonssammensetning, intensitet, regional differensiering, bruksstruktur, metoder, arbeidskraftbehov og evne til å konkurrere med andre næringer om arbeidskraft og areal” (Nordgård 1972, s. 9). Nordgård mener 73 at jordbruksgeografiske arbeider stort sett kan deles i tre grupper etter den materialtype de bygger på: 1) Oversiktsarbeider bygd på aggregerte data for administrative enheter, 2) Detaljstudier av mindre områder der man kan bygge på oppgaver for enkeltbruk, og 3) Studium av større områder ut fra et utvalg av enkeltbruk. Han plasserer Sømmes Jordbrukets geografi i Norge i gruppe 1, og hans detaljstudier fra Suldal og Sirdal i gruppe 2. Data for administrative områder kan brukes for avgrensing av produksjonsområder og brukes også til studium av driftsformstruktur. Men Nordgård peker på at slike data har klare begrensninger. Aggregerte data er dårlig egnet til å belyse mekanikken bak driftsformendringene fordi man ikke vet noe om de enkelte bønders valg, bare om sumeffekten av alle disse valg for de enkelte områder. Aggregerte data kan altså med fordel nyttes til avgrensing av produksjonsområder, men ikke til studium av driftsformstruktur (Nordgård 1972, s. 11-12). Nordgårds metode for å analysere driftsformstruktur på mikronivå, og å aggregere disse oppgavene på produksjonsområder var å legge inn data fra 18 000 gårdsbruk i et geografisk koordinatsystem som kunne brukes til å produsere karter. Denne muligheten hadde ikke Sømme. Men han gjorde et alvorlig forsøk på å belyse jordbrukets geografi i Norge både på aggregert nivå (jordbrukstellingen 1939) og disaggregert nivå (lokal kartlegging på bruks- eller grendenivå i løpet av mange års feltarbeid). Ved å holde disse to forskjellige typene analyser opp mot hverandre kunne han i det minste foreta skjønnsmessige sammenligninger. En annen sak er det at atlasbindet og tekstbindet langt på vei lever sine egne liv. Men inne i tekstbindet er det mange gode eksempler på sammenstilling av case-studier og aggregerte dataanalyser. I boken om skogen i Norge (Sømme 1932) koblet Sømme aggregerte data på landsnivå mot en intensivstudie i Storelvdal kommune, og mener selv at dybdestudien har gitt innsikt som kan brukes i den nasjonale analysen. Metoden nærmer seg da den tredje metoden som Nordgård trekker frem, nemlig studium av større områder ut fra et utvalg av enkeltbruk.
Det er ikke helt enkelt å evaluere Jordbrukets Geografi i Norge. Fridtjov Isachsen omtaler verket slik i Norsk Biografisk Leksikon: ”.. men det må nevnes at hans mangeårige sysling med jordbruksproblemer i 1949-54 førte frem til utgivelsen av det 74 svære verk ”Jordbrukets geografi i Norge” (A. Tekstbind, B. Atlas) som antagelig må kalles hans hovedverk.” (Isachsen 1966, s. 543). Tore Ouren har dette å si: ”From the 1940s Sømme during several years concentrated his scientific work upon the problems of Norwegian agriculture. His voluminous publication “Geography of Norwegian agriculture (1949 and 1954) may be named his main work.” (Ouren 1984, s. 181). En ting er bokens innhold, en annen er bokens form. Ludvig H. Hertzberg anmelder boken i Norsk Geografisk Tidsskrift (Hertzberg 1955). Han karakteriserer boken som et vektig innlegg i debatten om jordbrukets problemer i Norge. Men han frykter at mange potensielle lesere vil avskrekkes av selve volumet, og det er synd. Boken er meget tung å arbeide seg gjennom fra perm til perm ”Den alvorligste innvending jeg har mot ”Jordbrukets geografi i Norge er at forfatteren svært ofte setter leserens tålmodighet på en hard prøve. (…) Forfatteren har samlet et kolossalt materiale, men jeg tror ikke hans verk hadde tapt i verdi om han hadde innskrenket antallet eksempler og av og til gått mindre i detaljer. Det kan ofte være mer enn vanskelig å følge tråden.” (Hertzberg 1955, s. 92-95.)
8.6 Sømme i 1960- og 70-årene Andre måter å øke den faglige aktiviteten på et institutt er å skaffe seg eksternt finansierte prosjekter eller å låne ut medarbeidere til eksterne prosjekter. Begge disse fremgangsmåtene har vært brukt ved instituttet. Det er heller ingen dårlig strategi å ta ansvar for større internasjonale publikasjoner.
Miljøet i Bergen gikk aktivt inn i forberedelsene til den nittende internasjonale geografikongressen som de nordiske landene gikk sammen om å arrangere. Det fantes ingen samlet fremstilling av de nordiske landenes geografi. De nordiske lands nasjonalkomiteer i geografi gikk sammen om dette store prosjektet. Sømme var formann i den norske nasjonalkomiteen for geografi mellom 1955 og 1968, og representerte i denne sammenheng norsk geografi i International Geographical Union. Sømme ble oppnevnt til redaktør for å få en slik bok ferdig til kongressen sommeren 1960. De to Torene ble medredaktører, og Johanne Sømme fikk nok en gang en viktig oppgave som karttegner. A Geography of Norden ble med nød og neppe ferdig til 75 kongressen begynte. Forordet var datert juni 1960, og de som var involvert i sluttspurten var nokså utmattet da løpet var over. I alt 14 forfattere leverte bidrag, og 5 av dem var norske. Fridtjov Isachsen skrev innledningskapitlet om Norden som funksjonelt begrep. To norske forfattere (Axel Sømme (om naturressursene og bruken av dem) og oseanografen Håkon Mosby) var blant dem som skrev de seks systematiske kapitlene. De fem nasjonale kapitlene tok størst plass (tre fjerdedeler av de ca 360 sidene). Tore Sund skrev det norske bidraget, med bistand fra Werner Werenskiold om de arktiske øyene. Språkhjelp fikk de fra en arbeidsom og tålmodig kollega i Cardiff, Margaret Davies. Vitnesbyrd fra dem som var involvert i arbeidet indikerer at det gikk hektisk for seg. Ikke alle medforfatterne leverte i tide. Andre måtte bære konsekvensene av forsinkede medforfattere. Boken ble trykket i Bergen, og det ble hevdet at en del av redaktørenes arbeid fant sted på førstekorrekturflakene. Men boken ble ferdig. Det ble imidlertid ikke en spesialpublikasjon med artikler som bakgrunn for ekskursjoner og symposier arrangert på Vestlandet i anledning IGU- kongressen sommeren 1960. Forordet er datert oktober 1960, og Sømme skriver for ordens skyld at boken ”appears, unfortunately, post festum”. Men, føyer han til; boken ”may in future help geographers planning their own visits or excursions with their students in this unique Norwegian area” (Sømme 1960b, s. 5). Nordenboken kom også i nye, reviderte opplag i 1964 og 1968. Sømme kom i kontakt med en tysk geograf og forlagsmann, Wolf Tietze, og det førte til en tysk utgave i 1967 og en revidert utgave i 1974 (Sømme 1967, 1974). Nesten førti år er gått siden Norden-boken forelå i manuskript, og arbeidet med den var, som jeg har vist, ikke over før på midten av syttitallet. Sømme var ikke den mest systematiske geograf jeg har kjent, og han sparte verken seg selv eller sine medarbeidere i det tunge arbeidet med å komme i mål. Men han hadde evnen til å anspore sine medarbeidere, noe Peter Sjøholt påpeker i en minneartikkel der han trekker frem ”his particular ability to organize and inspire young promising scholars, and not just within the narrow confines of his daily environment. Sømme was able, thanks to a wide network of contacts in the days before institutionalized research programmes were implemented, to raise funds, modest though they often were, to help aspiring scholars in their research” (Sjøholt 1992, s. 44). 76
Arbeidet i Fjellplanteamet er et godt eksempel på Sømmes evne til å anspore yngre kolleger. Ifølge Sømme ba daværende kommunalminister Andreas Cappelen i mars 1962 ham om å lage utkast til reguleringsmodeller for et par fjellområder av særlig interesse for fritids- og ferielivet. Formålet var først og fremst å få belyst i hvilken utstrekning det var mulig å gjennomføre gode reguleringsplaner i fjellet med det eksisterende lovverk og gjeldende administrativ praksis (Sømme 1965). Asbjørn Aase, som ble med i dette teamet, mente at initiativet opprinnelig kom fra Sømme selv. ”Sømme var selv blitt opptatt av planlegging i fjellområdene, og så benyttet han seg av sine mange kontakter innen Arbeiderpartiet, som da satt med regjeringen, om å bli tildelt et slikt oppdrag. Bakgrunnen for hans interesse var at det den gangen virket sannsynlig at Norge var på vei inn i det europeiske fellesmarkedet. Han regnet med at det da ville melde seg en interesse ute i Europa for å erverve hyttetomter i norske fjellområder, og ettersom Norge i en slik situasjon ikke ville ha grunnlag for å diskriminere mellom nordmenn og utlendinger, ville det være viktig å utvikle et lovverk og planleggingsprinsipper som kunne styre utviklingen på et generelt grunnlag” (Aase 2009b). Formålet ble utvidet i september 1963. Statsråd Olav Gjærevoll (som i det sivile liv var professor i botanikk i Trondheim) ble formann i den såkalte ”fjellplankomiteen” som skulle lage utkast til ny fjellplanlov. Fjellplanteamets arbeid fikk da et mer direkte siktepunkt: å gi lovkomiteen et så allsidig grunnlagsmateriale som mulig for vurdering av nye lovhjemler. Sømme samlet 8 medarbeidere rundt seg i fjellplanteamet. Tre av dem var geografer. En av disse geografene var Asbjørn Aase, som snart skulle bli fast tilknyttet instituttet i Bergen. Opplegget for teamets arbeid bar preg av Sømmes metoder for studier av landbruket. Generelle betraktninger ble problematisert og analysert i en rekke lokale studier. Prosjektet skulle også klargjøre politiske handlingsregler. Det var altså tale om en anvendt geografi. Allerede i Jordbrukets geografi i Norge hadde Sømme vært spesielt oppmerksom på utkantjordbruket. Jordressursene var ikke gode nok til å vedlikeholde bosettingsmønsteret i slike bygder, og alternativene lå dels i vannkraftutbygging, dels i utvikling av turisme. I tillegg til de syv medarbeiderne som leverte konkrete bidrag til boken som sammenfattet prosjektet; Fjellbygd og feriefjell (Sømme (red.) 1965), involverte Sømme studenter ved Handelshøyskolen, og ”oppdaget” også Arild Holt- 77
Jensen, som i 1963 gjorde ferdig sin hovedoppgave om fjellbygda Rauland (Holt- Jensen 1963). Prosjektet hadde altså en klar rekrutteringseffekt og bidro til utvidelse av instituttets medarbeiderstab.
Axel Sømme i Furulia, ca 1967. Pensjonistalderen nærmet seg, men det var nok å gjøre.
Fjellplanteamets arbeid skulle bli Sømmes siste store, miljøskapende prosjekt. Han nærmet seg pensjonsalderen, og valgte et mindre format på sitt videre arbeid med fjellbygdenes utvikling. Han brukte metoder han allerede hadde utviklet i tekstbindet i Jordbrukets geografi i Norge (Sømme 1954); lokale stedsstudier i utvalgte bygder. Det tradisjonelle fjell-landbruket var kommet inn i en utviklingsfase der tradisjonelle driftsformer, som seterbruket, var på vikende front og der mekaniseringene endret arbeidsformene. Alternative næringer, som turisme og kraftutbygging, kunne gi nye arbeidsplasser, men kraftutbyggingen i en bygd varte bare i en kort periode, og turismen var preget av intensivt arbeid i korte perioder i året. Den moderne fjellturismen favoriserte større hotell-konsentrasjoner der tilgjengeligheten med bil var avgjørende for lokaliseringen. Sømme valgte ut noen steder/grender der denne utviklingen kunne analyseres. Han la vekst på næringsutvikling, men også på landskapsvern, ikke minst i forbindelse med vasskraftutbygging. Den første studien tok for seg landskapsvernproblemer i Ulvik, Granvin og Voss (Sømme 1974 a og b). Den neste studien handlet om Eidfjord, som nettopp hadde gjennomgått en stor kraftutbygging (Eidfjord Nord, Sima kraftverk). (Sømme 1979b) Hadde Sømme fått det som han ville, burde det også bygges ut kraft også i Eidfjord Sør (Veigvassdraget). 78
Men slik skulle det ikke gå. En tredje studie, om Haukedalen i Førde, ble ferdig i 1980 (Sømme 1980). En fjerde studie; Ressurser for jordbruk, skogbruk og friluftsliv i Eksingedalen, kom i 1981. Da var Sømme 82 år gammel. Alle disse undersøkelsene ble publisert i instituttets meddelelsesserie som stensilerte notater og fikk begrenset utbredelse. En siste undersøkelse i Nore og Uvdal, som også hadde gjennomgått en omfattende kraftutbygging, ble påbegynt, men ikke fullført. Helsen sviktet etter hvert, men lenge hadde Sømme (og hans kone) et lite kontor på instituttet. Livet tok slutt i 1991. Da var han 92 år gammel.
8.7 Tore Sund (1914-1965) Tore Sunds faglige arbeider frem til han flyttet hjem til Bergen i 1941 er omtalt i kapittel 5.2. I 1942 skaffet Sømme Sund en jobb som vitenskapelig assistent og lærer ved Norges Handelshøyskole, og var dermed ikke enepike lenger. Tore Sund arbeidet somrene 1941- 1945 med kvartærgeologisk kartlegging i Rondane, i Hallingdals- og Hemsedalsfjellene og på Saltfjellet. Han fikk ikke publisert resultatene fra Rondane, men har levert bidrag fra arbeidet i Hallingdal og Hemsedal i 1941 (Sund 1943) og på Saltfjellet (Nordnes og Sund 1953). I så måte gikk Sund i Isachsens fotspor, idet han publiserte både i den naturvitenskapelige og den kulturgeografiske delen av faget. Tore Sund fortsatte imidlertid sine bygeografiske arbeider, og publiserte i 1947 sin bok Bergens byområde og dets geografiske utvikling 1900-1940. Han fulgte i hovedsak de metodene og den faglige tilnærming som han hadde brukt i Oslo- undersøkelsene. Tore Ouren, som fulgte Sunds arbeid på nært hold, påpeker at Sund kom med verdifulle nye innslag. ”Dette gjelder særlig undersøkelsen av den interne trafikk i Bergen, hvor også resultatene er presentert på en fremragende måte ved elegante kartogrammer. Foruten å være et bidrag til den alminnelige bygeografien gir boken et fengslende bilde av Bergen by. De geografiske særdrag, også de naturgeografiske, blir presentert på en sikker måte ved både velskrevet tekst, instruktive kart og velvalgte fotografier ” (Ouren 1966. s. 130). Gjennom dette arbeidet synliggjorde Tore Sund geografiens plass i kommune- og regionplanleggingen, og gjorde Bergen oppmerksom på et nytt fagmiljø. I 1949 disputerte Sund på sin bok om Bergens byområde for 79 doktorgraden (i Oslo). Året etter fikk han stilling som dosent i anvendt geografi ved instituttet, en stilling som var blitt ledig fordi Sømme i 1948 ble utnevnt til professor.
Tore Sund ca 1960.
Sund og Sømme planla å lage et Bergens-atlas. I forordet til sin doktoravhandling hadde Sund pekt på at han opprinnelig ville ha skrevet om Bergens byområde og om byens oppland, men dette prosjektet ble det vanskelig å gjennomføre under krigen. Bergensatlaset var opprinnelig ment å gå ut over kommunegrensene og trekke inn omlandskommunene. Det ble tildelt nr. 4 i serien Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger, og sto omtalt som ”under arbeid” på baksiden av andre numre i serien. Men i senere numre av skriftserien står det bare ”ikke utkommet”. Og da var Tore Sund død.
En naturlig forklaring kan jo være at Sund fant et bedre utløp for videreføring av momenter fra avhandlingen i Generalplanen for Bergenshalvøya og Askøy. Arkitekt Bjarne Lous Mohr kom i 1946 til Bergen som sjef for reguleringsavdelingen, som i 1947 ble omdøpt til Generalplankontor. Noe av det første han gjorde, var å lage en utredning om å lage en generalplan for Bergen og omegnskommunene. Han så klart at en plan for byutviklingen også måtte inkludere nabokommunene. Men den sentrale fagpersonen i utredningene var Tore Sund, som gjennom sin Oslo-undersøkelse og boken om Bergens byområde var skreddersydd for oppdraget. I to år (fra 1. mai 1947 til 1. mai 1949) arbeidet han – med permisjon fra stillingen ved NHH – med en 80 undersøkelse som skulle danne grunnlaget for planen (Generalplanundersøkelsen). Det viste seg at to år var for lite. Blant annet var det nødvendig å ajourføre beskrivelsene av befolkningsutviklingen og næringsutviklingen frem til 1950, da det var blitt holdt folketelling. Sund fortsatte derfor, ved siden av sitt vanlige arbeid, med ajourføring og videreutvikling av planen helt frem til 1955. Denne undersøkelsen var på mange måter et pionerarbeid i Norge. Den omfattet et svært datainnsamlings- og systematiseringsarbeid, der kartografiske fremstillinger spilte en viktig rolle. Sund sto for det meste av dette arbeidet, men enkelte kapitler er skrevet av andre. Som eksempel kan nevnes at Preben Munthe, som ble høyskolestipendiat ved Samfunnsøkonomisk Institutt ved NHH sommeren 1947, laget befolknings- og boligfremskrivninger for perioden 1950-1970. Arbeidet med å lage en plan for den fremtidige byutviklingen i Bergensregionen forsatte helt til 1956. Den endelige planen var ferdig i februar 1956, og ble publisert i 1957. Tore Ouren sier i 1966 om generalplanundersøkelsen: ”Det finnes neppe mange områder av tilsvarende størrelse hvor generalplanen har kunnet bygge på en så omfattende og iderik geografisk undersøkelse. I Norge ga forslaget til generalplan for Bergenshalvøya og Askøy den første fullstendige plan for hvordan arealer bør disponeres i en større by med omland” (Ouren 1966, s. 131).
Tore Sund var i 1950 blitt dosent i anvendt geografi. Det kan derfor være av interesse å gjengi noen av hans synspunkter på målet for generalplanleggingen: ”Det gjelder å finne en hensiktsmessig beliggenhet, størrelse og form for de arealer som den voksende by trenger til sine arbeidssteder og bosteder. Bygdenæringene jordbruk og skogbruk bør også, så vidt det lar seg gjøre, bli tilgodesett med arealer som gir dem best mulige vilkår. Generalplanområdet skal også tilfredsstille folks fritidsbehov, romme nødvendige arealer til vannforsyning og andre anlegg som et moderne samfunn trenger, og endelig skal de forskjellige soner i Generalplanområdet knyttes sammen ved hensiktsmessige trafikkårer”. Dette høres greit og tilforlatelig ut. Men så kommer vurderingen av de metoder som brukes under generalplanutviklingen: ”Gir (planen) uttrykk for hva man sikter mot, så er det gitt at det ikke finnes noen entydige løsninger på alle de problemer som en slik oppgave stiller. Planleggingen må nødvendigvis bli 81 subjektiv og preget av rent personlige evner og meninger. Undersøkelsenes opplysninger om faktiske forhold er så å si å likne med et redskap som det går an å bruke på høyst forskjellig vis” (Sund 1957, s. 17). I prinsippet skal en generalplanundersøkelse være objektiv, men det er selvfølgelig en illusjon å tro at den kan være det til ytterste konsekvens. Både opplegget, utvalget, behandlingen og presentasjonen av materialet må bli preget av de folk som steller med det. De faglige forutsetninger, legning for arbeidet og til og med personlige sympatier eller antipatier overfor de mål som selve planleggingen må sette seg på forskjellige områder, vil komme til å prege undersøkelsen. Er man først innforstått med at Generalplanen og undersøkelsen kan være gjenstand for diskusjon, kan man kanskje også komme fram til det standpunkt at begge deler bør debatteres. Det tjener saken at mer personlige overbevisninger ikke blir pakket inn i bomull, men kommer fram så poengtert som det lar seg forsvare innenfor en saklig ramme (Sund 1957, s. 16). Disse sammenfattende retningslinjene for generalplanarbeidet virker uproblematiske i dag, men gitt at de ble formulert for mer enn femti år siden, gir de uttrykk for et høyt bevissthetsnivå. Men det er nok mulig at avsnittet om diskusjonen som skal lede til konklusjoner partene er enige om er litt for optimistisk formulert.
Planen kom nok forut for sin tid. Først i 1965 kom den nye plan- og bygningsloven som innførte kjøreregler for interkommunalt samarbeid. Bjarne Lous Mohr påpekte i forordet til generalplanen at erfaringene fra arbeidet var at man kunne komme langt ved et lojalt samarbeid ad frivillighetens vei, og at kommunegrensene ikke er et så sterkt skille som man ofte får inntrykk av hvis man bare kan påvise at fellestiltak betyr den beste løsning for flere kommuner. Men samme år som Mohr skrev dette forordet, forlot han Bergen for å bli professor i by- og regionalplanlegging ved Norges Tekniske Høyskole. Generalplanarbeidet i Bergens-regionen ble ikke det generalplansjefen hadde håpet. Det frivillige samarbeidet førte lite med seg. Det måtte en kommunesammenslutning til, og den fant sted først i 1972.
Tore Sunds helse var et problem, ikke bare for ham selv og hans familie, men også for instituttet. Jeg husker han som en mann med et glass med nitroglyserintabletter i 82 lommen, og han måtte ofte åpne dette glasset. Han hadde hatt hjertesviktproblemer siden 1960, og feltarbeid maktet han ikke å gjøre. De siste årene han levde, hadde han to viktige oppgaver. Den første oppgaven var å få i gang geografistudiet ved Universitetet, med oppbygging av studieplan, valg av pensum og rekruttering av undervisere. Den andre oppgaven var å skrive. Der prioriterte han formidling. Norges regionale geografi var på langt nær beskrevet på en syntetiserende og samlende måte tidligere. Sunds Norge-kapitel i Nordenboken som ble laget til den nordiske geografikongressen i 1960 (Sund 1960) ga ham en mulighet til å vise at han kunne. Tore Ouren skriver i sine minneord i Norsk Geografisk Tidsskrift (Ouren 1966): ”Den beste utfoldelse av sine evner som geograf fikk han i de regionalgeografiske arbeider fra senere år. Med sine allsidige kunnskaper og høyt utviklede stilsans kan han skape det virkelig ypperligere som avsnittene ”Personality of Norway” i kapitlet om ”Norway” i ”A Geography of Norden” (Sund 1960). Norges-kapitlet ble oversatt til fransk og bearbeidet med Axel Sømmes hjelp. Det utkom i 1962 (Sund og Sømme 1962).
I 1963 utkom et bredt anlagt firebinds geografisk verk om Norge (Myklebost og Strømme (red.) 1963). Det første bindet var et tekstbind, der Sund skrev om Vestlandet. For Tore Ouren sto dette kapitlet som et mønster på god populærvitenskap. Her skrives det på en livlig og lett forståelig måte uten at det gås på akkord med det faglige innhold. ”I Tore Sund hadde vi en geograf som kunne makte den hittil uløste oppgave å lage den virkelig gode regionalgeografi om Norge, hvor naturgeografien og kulturgeografien går sammen til en enhet.”
Men det fikk ikke Tore Sund anledning til. Om morgenen den 9. oktober 1965 satt jeg på mitt kontor i tredje etasje i NHHs høyblokk. Da hørte jeg hans kone Marit Sund komme ropende gjennom korridoren og inn på hans kontor. Han hadde rukket å ringe henne for å fortelle at noe var alvorlig galt, men det ante ingen av hans kolleger. Ambulansen kom, og fru Sund og jeg fulgte med den til Haukeland Sykehus, men livet sto ikke til å redde. I kapittel 7.7 har jeg beskrevet hvordan det ble slik at universitetsgeografien i Bergen ble samlokalisert med høyskolegeografien. Under den 83 prinsipielle drøftingen lå også et personlig hensyn. Det lå i kortene at Tore Sund skulle få det første professoratet i geografi ved Universitetet. Stillingen ble overført fra NHH til Universitetet i Bergen, og Tore Sund var allerede dosent ved høyskolens geografiske institutt. Sømme mente at det ville være uklokt å bygge opp to parallelle institutter i geografi i Bergen. Hver for seg ville de bli for små. Det ville være urasjonelt å bygge opp nytt bibliotek og kartsamling. Men det lå også implisitt i denne vurderingen at Tore Sunds helse ikke var god nok til han kunne påta seg en slik nybrottsjobb. Dessverre viste det seg at denne bekymringen var vel begrunnet.
Den rollen Sund var tiltenkt i universitetsgeografiens etablering ved Universitetet i Bergen ble altså avgrenset til å få faget ut av startblokken, men løpet skulle han ikke få delta i. Men hans bygeografiske arbeider var en inspirasjonskilde for forskere som senere kom til å arbeide på instituttet, i første rekke Magne Helvig, Asbjørn Aase og Jens Chr. Hansen.
8.8 Tore Ouren (1918-1995) Tore Ouren ble amanuensis ved instituttet i 1953, dosent (etter Tore Sund) i 1964 og professor (etter Axel Sømme) i 1969. Det var han som førte arven videre etter Sømme. Han var i lange perioder instituttstyrer, og prorektor ved Norges Handelshøyskole i 1976-1978. Han gikk av som professor i 1985, men arbeidet ved instituttet helt til sin bortgang. Han vokste opp i Trondheim, og tok eksamen artium ved Handelsgymnasiet der i 1936. Høsten 1936 begynte han sine studier ved Norges Handelshøyskole, ble diplomøkonom i 1939, og tok i tillegg handelslærereksamen i 1940, en utdanning som ga ham undervisningskompetanse spesielt rettet mot handelsgymnasiet. Han var en av fire studenter i sitt kull på ca 60 studenter som valgte økonomisk geografi som valgfag. Etter fullført eksamen underviste Ouren i tre år ved Trondheim Handelsgymnasium, men Sømme skaffet en åpning for Ouren i Bergen fra 1943. Noen fast stilling var det ikke med det første, men Sømme ansporet Ouren til videre faglig arbeid. Gitt at Sømmes eget hovedfagsarbeid fra 1924 handlet om Drammensvassdragets industri, og ble bearbeidet som artikkel i Norsk Geografisk Tidsskrift (Sømme 1939) om treforedlingsindustrien langs Drammenselva, var det ikke 84 merkelig at Sømme tildelte Ouren temaet Treforedlingsindustrien i Trøndelag for sin handelslæreroppgave. Både for Sømme og Ouren var det viktig å få frem samspillet mellom ressursgrunnlaget (skogen), transporten, produksjonen og avsetningen av produktene. Vi er midt inne i den økonomiske geografien slik den ofte ble studert i mellomkrigstiden, og Ouren skulle fortsette med lignende problemstillinger senere, dels i samarbeid med Sømme (i arbeider omtalt i kapittel 8.4), dels på egen hånd. Diplomoppgaven var ferdig redigert i mars 1940, med tittelen Treforedlingsindustrien i Trøndelag. Råstoffbehov og råstoff-forsyning, men publiseringen ble forsinket på grunn av krigen. Arbeidet ble trykket i 1944 som den første publikasjonen i Det Norske Geografiske Selskabs serie Ad Novas (Ouren 1944).
Tore Ouren 1983.
Fredrikstad havn var ute etter en fagmann som kunne analysere havnens funksjoner og betydning for det regionale næringslivet. Sømme, som mottok henvendelsen fra havnestyret i Fredrikstad, sendte den videre til Ouren, som dermed fikk oppdraget med å skrive analysen. Ourens empiriske tilnærming var å supplere tilgjengelig statistikk med enquete-undersøkelser hos viktige aktører, det være seg næringslivsledere i industrien og i transportfirmaer (Ouren1946). Denne metoden skulle Ouren senere utvikle i doktoravhandlingen The port traffic of the Oslofjord region (Ouren 1958). Denne avhandlingen er som så mange av Ourens arbeider kjennetegnet av innsamling og systematisering av store datamengder. I doktoravhandlingen er det viktigste materialet tusener av tollmanifester fra skipsanløp i Oslofjord-havner i 1951. Ouren arbeidet med denne avhandlingen gjennom det meste av femtitallet. Ved disputasen 85 var professor Eilif W. Paulson i bedriftsøkonomi ved Norges Handelshøyskole førsteopponent, og hans opposisjon står i Norsk Geografisk Tidsskrift (Paulson 1960). Paulson er imponert over Ourens datainnsamling: ”Ekstraheringen av alle de nødvendige data fra originaldokumentene synes å representere en arbeidsmengde som kunne skremme selv den modigste forsker.” Poulson ville ha ønsket seg en mindre knapp beskrivelse av primærmaterialet. ”Den overveldende talldokumentasjonen og den knappe tekst vil nok bringe mange lesere til å ønske en eller annen form for sammenfattende oversikt,” Men Paulson gjør ikke noe poeng av de mange sammenfattende karter og diagrammer som forfatteren presenterer. Poulson bemerker også at det er lite plass til teoretisk orientering, og at forfatteren ”lanserer ingen hypoteser, han verken bekrefter, bekjemper eller avliver andre forfatteres meninger eller arbeidsresultater. Han samler, ordner og analyserer et imponerende materiale av faktiske opplysninger og utnytter disse til en vel gjennomtenkt og omhyggelig systematisert beskrivende fremstilling”. For Ouren er det nettopp inventeringen som teller. Han frembringer ny kunnskap. Metodisk sett er det ikke noen stor avstand fra innsamling av tollmanifester og innsamling av planter. Skal man sette en etikett på ham, må det være at han var en positivistisk empiriker. Og det kunne ethvert institutt ha god bruk for.
Tore Ouren hadde imidlertid faglige interesser ut over geografien. Parallelt med de økonomisk- geografiske emnene som er omtalt ovenfor, tok Ouren fatt i botanikk som fag, og i 1950 avla han matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen ved Universitetet i Oslo med botanikk som hovedfag og geografi og kjemi som bifag. Hovedoppgaven (Ouren 1952) var en inventering av floraen i Budal herred i Sør- Trøndelag, og etter som årene gikk, arbeidet han videre med sine floristiske registreringer i andre kommuner i Sør-Trøndelag, spesielt i Gauldalen. ”Han var en av våre ivrigste plantepressere og nummererte herbarieplanene. Fra hans siste dagbok går det fram at de siste plantene han presset i juni 1995 sluttet med løpenummer 43.177. Han utviklet et system for datakart over utbredelsesmønstre for de aller fleste av karplantene i Gauldalen (Danielsen og Lundberg 1996, s. 1). 86
Tore Ouren var i likhet med Tore Sund og Fridtjov Isachsen vel inne både i naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige metoder. Ouren klarte å koble data fra naturvitenskap og samfunnsvitenskap på en genuint tverrfaglig måte. I sine trafikkgeografiske analyser av skipstrafikk registrerte han last og reisedestinasjoner. I seilskutetiden var det vanlig å ha med ballast, gjerne som jord, når båtene seilte tomme til Norge for å hente last der. Denne ballasten ble losset på bestemte plasser før båten lastet ombord sin kommersielle last. Ouren oppdaget en interessant flora på mange av disse ballastplassene, og dermed overtok botanikeren. Han registrerte de plantene som var kommet med ballastjorden, og visste samtidig hvor ballasten var tatt om bord. Dermed kunne han koble to datasett, et botanisk og et transportgeografisk, og ga på denne måten et viktig bidrag til ballastplantenes opprinnelse og dermed til Norges flora. (Ouren 1968, 1971). Ouren var i sitt ess når han kunne botanisere på ballastplassene eller på steder der ballastjorden ble tatt i bruk. Han fortalte meg hvordan han var kommet over opplysninger om at ballastjord var blitt brukt til å fylle på skrinne kirkegårder. Slike opplysninger førte han til en kirkegård i Kristiansund, der han tålmodig sto og fulgte en graver som spadde opp en fremtidig grav. Da graveren var ferdig, spurte Ouren ham om han kunne få komme til for å identifisere rester etter importerte ballastplanter, og forsvant ned i graven med en forbauset graver som tilskuer.
De plantegeografiske studiene forutsatte kartografisk kompetanse. Denne kompetansen skulle Tore Ouren også få bruk for da han i 1969 engasjerte seg i arbeidet med å forberede et norsk nasjonalatlas. Hans engasjement var først og fremst forankret i en teknisk interesse for kartografi og en tro på at kartet er den beste forteller. Oppdraget fikk han av den norske nasjonalkomite for geografi. Dette arbeidet tok lang tid, det var lite penger, og han manglet en institusjonell ramme for nasjonalatlaset. En mindre tålmodig mann enn Ouren ville sannsynligvis gitt opp arbeidet ganske tidlig. Et stortingsvedtak fra 1979 om gjennomføring av arbeidet med et nasjonalatlas skapte imidlertid en tro på en raskere utvikling. Miljøverndepartementet hadde det overordnede ansvaret, og Statens kartverk tok på seg sekretariatsfunksjonene. Tore Ouren ble formann i styringsutvalget for Nasjonalatlaset. Det ble bevilget penger til 87 forprosjekter, og Tore Ourens viktigste oppgave var å etablere kontakter med aktuelle fagmiljøer. Han ledet arbeidet inntil 1987. Statens Kartverk var ikke alltid så dynamisk som han ville ha ønsket, og fagmiljøene som skulle bidra kunne ikke utrette så mye med knappe forprosjektmidler. Optimismen ble etter hvert dempet. Tore Ouren følte at han hadde gjort det han kunne. Senere ble arbeidet fortsatt med Kartverket som viktig fagmiljø. Nytt styringsutvalg ble oppnevnt i 1988, og videreført som et nasjonalatlasråd fra 1992. I et portrettintervju med Tore Ouren i geografistudentene blad Vidsyn i 1995 (Leiknes 1995) er det optimismen som rår: ”nasjonalatlas blir det”. Det skulle imidlertid ikke gå slik. En betydelig aktivitet i begynnelsen av nittitallet ble avløst av pessimisme og endte med at rådet ble nedlagt i 1996. Nasjonalatlasrådets medlemmer mottok av et brev fra Miljøverndepartementet datert 29. mars 1996. Der sto det blant annet: ”Miljøverndepartementet har besluttet at Kartverket ikke skal videreføre satsingen på et samlet Nasjonalatlas for Norge innefor statsoppdraget. (..) Igangsatte arbeider med nasjonalatlaset forutsettes sluttført i henhold til inngåtte avtaler pr. 1.1.96.” Jeg hadde ledet styringsutvalget/nasjonalatlasrådet siden 1988 etter at Tore Ouren hadde takket for seg og frem til det ble nedlagt, og for de av mine lesere som skulle ønske en analyse av hvorfor det gikk galt med Nasjonalatlaset viser jeg til en kritisk analyseartikkel i Norsk Geografisk Tidsskrift (Hansen 1998). I tiden som har gått etter 1996 har Kartverket prioritert en utvikling av digitale produkter som langt på vei gir informasjon som opprinnelig var tiltenkt Nasjonalatlaset. Den grunnleggende feilen var at vi i Norge kom i gang alt for sent med atlaset. Ansvaret for utviklingen av de første nasjonalatlasene lå hos de geografiske selskapene (omtalt i kapittel 2). Finland hadde sin førsteutgave ferdig allerede i 1899, Sverige sin i 1971. Det Norske Geografiske Selskab hadde ikke ressurser og kompetanse til å lede et slik arbeid. Da Norge endelig kom i gang med arbeidet, var det klassiske nasjonalatlaskonseptet utdatert.
Tore Ouren var en stillferdig og tålmodig forsker, og trivdes best i felt. Det forhindret ikke at han påtok seg en rekke administrative oppgaver ved instituttet, ved NHH og i en rekke institusjoner i tilknyting til norsk forskning. Han unnlot heller ikke å si kraftig fra når han mente at det var nødvendig for å sikre faglig kvalitet i norsk 88 geografi. Et eksempel: I 1960 ble en avhandling av Øivind Rødevand om flyttinger i Norge forsvart for doktorgraden (Rødevand 1959). Tore Ouren satt i bedømmelseskomiteen, og fant å måtte dissentere, fordi han mente at avhandlingen ikke holdt de faglige mål for et doktorarbeid. Det var ikke hverdagskost at et medlem av en doktorgradskomite dissenterte. Ouren dissenterte også i vurderingen av den selvvalgte prøveforelesningen. Det gjorde ikke saken lettere at en annen kollega, Hallstein Myklebost meldte seg som opponent ex auditorio og ikke la fingrene imellom. Doktoranden hadde samlet stoffet til avhandlingen parallelt med at han hadde full jobb i skolen, og hadde nok arbeidet nokså for seg selv i en årrekke. Veilederen, som var professor Fridtjov Isachsen (se kapittel 5), hadde oppmuntret forfatteren til å arbeide med stoffet, men så vidt jeg skjønner, hadde ikke doktoranden trådd dørene ned hos sin veileder. Det gikk nok inn på Isachsen at hans judisium ble kritisk vurdert av to nære kolleger. Det gjorde ikke saken bedre at Dagbladets tegner Gösta Hammarlund tok opp saken 17.12. 1960:
To eldre herrer sitter ved et restaurantbord med sigarer og pjoltere og den ene sier: ”Det er jo nemlig det, at når en doktorand står opp og ”forsvarer” en allerede godkjent avhandling, og får bildet sitt i avisen, og et par professorer skjeller ut arbeidet hans og sier at det aldri skulle vært akseptert, så tror folk at det er doktoranden som blir skjelt ut, mens faktum er, at det jo er bedømmelseskomiteen som blir skjelt ut, og at de er de som skulle ha bildet sitt i avisen!”
Til veilederens ros skal de sies at han (som redaktør av Norsk Geografisk Tidsskrift) trykket alle de tre opposisjonsinnleggene i Norsk Geografisk Tidsskrift (Bind 17, s. 89
396 - 420). Men i etterdønningene etter disputasen lå det vrakgods. Det var nok noen kraftige generaliseringer fra opponenten ex auditorio som falt veilederen tungt for brystet. Avslutningssalven var denne: ”Hvis ”Nordmenn på flyttefot” skal være kulturgeografi på det toppnivå som det vel er meningen at doktoravhandlingen skal representere, får man bare håpe at ingen vil reise spørsmålet om hvorvidt kulturgeografi er en vitenskap” (Myklebost 1960a, s. 420).
Når jeg trekker frem denne historien femti år etter at disputasen ble holdt, er det for å vise at Tore Ouren satte strenge kvalitetskrav og var beredt til å stille dem offentlig. At han fikk følge av Hallstein Myklebost, var nok ekstra vondt å bære for Fridtjov Isachsen. Jeg har snakket både med Hägerstrand (førsteopponenten), Myklebost og Ouren om denne disputasen. (Det ble ingen anledning til å ta opp spørsmålet med Fridtjov Isachsen.) Disputasen var en vanskelig sak for alle tre opponentene og for Isachsen. Hägerstrands opposisjon var sterkt kritisk, den også, men han valgte altså å godkjenne avhandlingen. Det var en vanskelig beslutning for ham. Det var den også for Ouren og Myklebost. Ouren hadde nylig disputert, med Isachsen som medlem av bedømmelseskomiteen, og hadde fått positiv omtale. Myklebost hadde innlevert sin avhandling (Myklebost 1960) og disputerte 23. april 1960. Men de syntes likevel at det var deres plikt å si fra. Avhandlingen ble godkjent med to mot en stemme (Isachsen og Hägerstrand mot Ouren). Det nummeret av Norsk Geografisk Tidsskrift som inneholdt opponentenes innlegg ved disputasen var det siste nummeret av tidsskriftet som Isachsen redigerte. Myklebost overtok jobben. Instituttet på Blindern ble merket av denne faglige konflikten i flere år, og den fikk også konsekvenser for instituttet i Bergen. Myklebost reiste som gjesteforsker til universitetet i Auckland på New Zealand i 1964. I 1965 tok han avskjed fra dosenturet i Oslo. Det var i seg selv en usedvanlig beslutning siden et dosentur var et embete. Myklebost arbeidet i en kortere periode i planleggingsfirmaet Andersson og Skjånes. Høsten 1966 ble han ansatt som utdanningsstipendiat ved Geografisk Institutt i Bergen (se kapittel.14.2.2). To år ble ansett som en passende periode for å kvalifisere seg til professoratet som var blitt ledig etter Tore Sund. Fra 1968 til 1970 var Myklebost professor i Bergen, men flyttet tilbake til Oslo, der han ble utnevnt til professor etter at Isachsen hadde inngått en 90 avtale med Universitetet om å få en retrettstilling som førsteamanuensis, en stilling han innehadde inntil han pensjonerte seg i 1976. Da Isachsen døde i 1979, var det Myklebost som skrev minneartikkelen i Norsk Geografisk Tidsskrift (Myklebost1980).
I sin minnetale over Tore Ouren i Det Norske Vitenskapsakademi i 1996 gir Anders Lundberg følgende generelle karakteristikk av Ouren som menneske og forsker: ”De som bare kjente ham fra litt avstand kunne kanskje oppfatte ham som en stille og fredelig mann, men for oss som lærte ham bedre å kjenne hadde han også mange andre sider. På sin egen måte uttrykte han humor og varme, og han var en god kollega og venn. Han hadde aldri et stygt ord å si om andre, og mange vil for alltid minnes denne hedersmannen i dyp takknemlighet og respekt.” (Lundberg 1996).
Ourens siste store prosjekt som berørte instituttet var Nasjonalatlaset som gav ham mange gleder og etter hvert flere sorger. Noen av hans kolleger ble trukket inn utarbeidelsen av forprosjekter, men atlaset hadde ingen direkte rekrutteringseffekt på instituttet.
8.9 De siste årene på Nygårdshøyden Da Axel Sømme hadde fått sine to Torer, utgjorde de tre en slagkraftig enhet som drev valgfaget fremover. I tillegg til de fast ansatte, knyttet instituttet til seg hjelpelærere fra andre institusjoner i byen som kunne dekke undervisningen i naturgeografi.
Som allerede nevnt i kapittel 8.6 hadde de nordiske landene i samarbeid ansvaret for å gjennomføre den nittende internasjonale geografikongressen i 1960. Geografisk Institutt i Bergen påtok seg viktige oppgaver i den anledning. Sømme var redaktør for A Geography of Norden (1960a), som måtte være ferdig til kongressen i begynnelsen av august 1960. Instituttet var også ansvarlig for en samling av artikler om Vestlandet (Sømme 1960b), som ga bakgrunnsmateriale for ekskursjoner og symposier som ble arrangert på Vestlandet. Boken ble riktignok forsinket, men det ble lagt ned mye arbeid i den våren og sommeren 1960. Sømme hadde ansvaret for et symposium i Hardanger forut for hovedkongressen i Stockholm, og Sund hadde ansvar for en 91 ekskursjon i Sognefjorden og på Vestlands-kysten etter kongressen. Sømme måtte overta gjennomføringen av denne ekskursjonen, fordi Sund ble syk. En kan levende forestille seg et høyt aktivitetsnivå. Det var nokså åpenbart at instituttet trengte en faglig styrking. Sømme behøvde ikke å lete så langt etter ny medarbeider.
8.10 Gunnar Wicklund-Hansen (1933-) Sømme hadde lagt merke til NHH-studenten Gunnar Wicklund-Hansen som fullførte sitt studium våren 1959. Han fikk skrapt sammen penger til å lønne Wicklund-Hansen til å avlaste seg for undervisning i høstsemesteret 1959 og våren 1960. Wicklund- Hansen ble sammen med siviløkonom Gunnar Sletmo også engasjert for å arbeide med kart og tabeller til Norden-boken. Da kongressen var vel over, reiste Sømme bort tre måneder på en sikkert velfortjent studiereise. Som det står i instituttets årsberetning holdt Wicklund-Hansen ”vikarforelesninger for professoren under hans fravær”. Sømme så klart verdien i å knytte Wicklund-Hansen til instituttet. Jeg kan huske at Sømme fortalte meg at Wicklund-Hansen var Høyskolens beste foreleser. Fra 1. januar 1961 ble Wicklund-Hansen tilsatt som vitenskapelig assistent ved instituttet. Som vitenskapelig assistent ble Wicklund-Hansen ikke bare satt til å undervise, men ble også trukket inn i arbeidet med å forberede og gjennomføre flyttingen fra sentrum til Høyskolens nye bygg i Helleveien i løpet av sommeren 1963. I denne forbindelsen ble det foretatt opprydding i instituttets kartsamling og i kartotekene for bøker, særtrykk og tidsskriftanalytter. Dette var i de manuelle arkivers tid. Wicklund-Hansen ble også ansvarlig for instituttbiblioteket. Ouren og Wicklund-Hansen hadde det til felles at de var utpregede ordensmennesker, noe man ikke med samme tyngde kunne hevde om Sømme. En vitenskapelig assistent-stilling var den gang ikke nødvendigvis en vitenskapelig rekrutteringsstilling, men en hjelpestilling for professoren. Det lå ikke noe eksplisitt krav om å arbeide med en fremtidig doktorgrad. Wicklund-Hansen hadde mer enn nok med undervisnings- og administrasjonsoppgaver. Han hadde et kort engasjement ved Fiskeriøkonomisk Institutt for å arbeide med temaet ”avstandsfaktoren i fiskeriene”, men fulgte ikke opp temaet. Wicklund-Hansen hadde funnet sin rolle på Geografisk Institutt. Den 1. desember 1964 ble han ansatt i fast stilling som amanuensis i økonomisk geografi, og skulle i de påfølgende årene spille 92 en sentral rolle på instituttet. Sund døde i 1965, Sømme nærmet seg pensjonsalderen, men hadde store prosjekter på gang og var mer enn tilfreds med at Ouren og Wicklund-Hansen tok seg av de daglige gjøremål. Dette fortsatte Wicklund-Hansen med å gjøre helt inntil han gikk av med pensjon i 1997. Ved siden av omfattende undervisningsoppgaver og administrativt arbeid var Wicklund-Hansen sterkt inne som bidragsyter og redaktør for leksika og atlas. Men instituttets forskningsprosjekter holdt han seg stort sett unna. Om man søker Google for å kartlegge hans virksomhet, vil man finne at Wicklund-Hansen selv i liten grad har markert sin innsats som geograf. Derimot vil man finne at han har vært en sentral person i norsk postsjakk og at han har drevet en omfattende oversettervirksomhet, særlig av religiøs og filosofisk litteratur. Selv om han forlot instituttet i 1997, har han funnet en ny arbeidsplass like i nærheten av instituttet, som diakon i den katolske kirke. Wicklund-Hansen har hatt sin styrke i å anskueliggjøre og formidle eksisterende kunnskap til glede og nytte for andre.
Gunnar Wicklund-Hansen 1982. Alltid et atlas for hånden.
8.11 De første tretti årene – en sammenfatning Fremstillingen av instituttets utvikling fra opprettelsen i 1935 og frem til midten av 1960-tallet viser hvordan en håndfull menn (Sømme, Mohr, Sund, Ouren og 93
Wicklund-Hansen) grep fatt i de institusjonelle rammene for Norges Handelshøyskole og utviklet et program for et geografisk institutt. Kapittel 8 har fokusert på personene mer enn på institusjonene. Instituttet var personene. Sømme og Mohr så begge seg selv som potensielle ledere for instituttet. Sømme trakk det lengste strået, og det var hans faglige profil som kom til å prege instituttet. Ressursrammen var trang. Geografi var et frivillig, ikke et obligatorisk valgfag ved Norges Handelshøyskole. Fagets suksess avhang derfor først og fremst av utviklingen av et undervisningstilbud som studentene etterspurte. Men det var grenser for hvor mange studenter et frivillig valgfag kunne trekke til seg. NHH-studiet var et lukket studium, og lokalmangel var med på å hemme en økning i studenttallet. Norges Handelshøyskole skulle også være en forskningsinstitusjon, men forskningen ble i hovedsak tillagt de obligatoriske økonomiske fagene, som trakk flere studenter enn valgfagene. Den forskningen som ble drevet av Sømme, Sund og Ouren var i hovedsak en videreføring av prosjekter som var initiert andre steder, ikke en forskning som var nært forbundet med NHH- undervisningen. Instituttets suksess som forskningsmiljø var derfor avhengig av aktiv deltakelse i nasjonale og internasjonale nettverk. Men det må også understrekes at det ble tatt mange initiativ til skriving av lærebøker og utarbeidelse av annet undervisningsmateriell, deriblant atlaser.
Dersom byggingen av NHH i Breiviken på begynnelsen av 60-tallet var blitt utsatt ytterligere noen år, og universitetsstudiet ikke var blitt etablert på midten av 60-tallet kunne man ha risikert at instituttet aldri ville ha oppnådd den størrelse og den status som måtte til for at det skulle overleve når Sømme, som begynte å trekke på årene, og Sund, som var syk, måtte legge inn årene. Det som reddet instituttet var dels at NHHs nybygg sto ferdig i 1963, noe som førte til en kraftig vekst i studenttallet, også til valgfaget i geografi, dels at universitetsfaget kunne ta imot sine første studenter i 1964. Universitetsstudentene kunne oppholde seg lenger ved instituttet enn høyskolestudentene, fordi det etter hvert ble utviklet et hovedfagsstudium. Hovedfagsstudentene kunne kobles til eksisterende forskning. Det oppsto en synergieffekt som det var mye vanskeligere å få til ved NHH alene. 94
9. DET NYE INSTITUTTET I HELLEVEIEN 1965-1990
9.1 Innledning Effekten av de to institusjonelle endringene som er omtalt i kapittel 8.11 førte til en sterk vekstperiode for instituttet mellom 1965 og 1975, fulgt av en konsolideringsfase gjennom annen halvdel av syttitallet og i første halvdel av åttiårene. Visse stagnasjonstendenser kunne også observeres. Men instituttet var da kommet opp på et nivå målt gjennom ansatte som gjorde det mer robust og bedre forberedt på å møte nye utfordringer. Siste halvdel av åttitallet innevarslet en ny vekstperiode, og denne fortsatte i begynnelsen av 1990-tallet. Veksten var nært knyttet til utarbeidelsen av nye studietilbud ved instituttet. Disse tilbudene kom først og fremst på universitetssiden av instituttet. De to viktigste utfordringene var å etablere geografi som et miljøfag og å utvide det romlige perspektivet ved å styrke kompetansen i utviklingslandenes geografi. Disse utfordringene må sees i sammenheng; miljøforholdene hadde spesielt stor betydning for økonomisk og sosial utvikling i land i den tredje verden. En tredje utviklingsretning ble utviklet omkring 1990, da det ble gjennomført tiltak for å styrke naturgeografiens stilling ved instituttet. Dette skjedde på en tid da skillet mellom naturgeografi og samfunnsgeografi i Oslo ble institusjonelt markert ved at samfunnsgeografien ble lagt til et felles institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, mens naturgeografien levde sitt eget liv. Utviklingen i Trondheim var mer lik den som skjedde i Bergen. Kunnskap om naturforholdene var spesielt viktig i studiet av arealbruk i land i den tredje verden, men også økt innsikt om klimavariasjonenes betydning for utviklingen i vårt eget land ble viktigere. Den gamle forestillingen om den geografiske syntesen ble tatt opp igjen og modernisert. Disse tre perspektivutvidelsene gjorde spesielt universitetsgeografien til et bredere fag i Bergen. Dessuten ble faget dypere fordi andelen av lavere grads studenter som gikk videre inn i høyere grads studier økte, både i hovedfag og etter hvert også i doktorgradsstudiene.
9.2 Datagrunnlaget Kapittel 8 beskrev instituttet først og fremst gjennom faglige biografier av den håndfull personer som var ansatt der. Etter 1965 økte antallet fast ansatte betydelig, 95 spesielt i de første ti årene. For å holde oversikten er det ønskelig å beskrive instituttet som noe mer enn enkeltmenneskene som arbeidet der. En slik beskrivelse kan gjøres kvantitativ, gjennom bruk av målbare tallstørrelser. Undervisningstilbudet er en pilar i instituttets virksomhet, forskningen en annen.
Undervisningens omfang avhenger av studenttallet (bredden) og av varigheten av studentenes tilknytning til instituttet (dybden). Antallet avlagte eksamener er det vanligste kvantitative målet for produktivitet i undervisningsdelen av et institutts virksomhet. Utviklingen av faste vitenskapelige stillinger er også et mål for instituttets produksjonsevne. Tildeling (eller inndragning) av faste stillinger skjer ofte på grunnlag av endringer i undervisningsbehovet. Innehavere av vitenskapelige stillinger skal i prinsippet både undervise og forske. Akademisk undervisning, særlig for viderekommende studenter, forutsettes å skulle være forskningsbasert. Et godt mål for vitenskapelig virksomhet er hovedfagsoppgaver og doktorgradsarbeider, som ofte er knyttet til forskningsprosjekter ved instituttet.
Kvantitativ måling av forskningens omfang kan dels skje gjennom bibliografiske opplysninger. Instituttet har hatt det redaksjonelle ansvaret for nasjonale skriftserier, som for eksempel Ad Novas – Norwegian Geographical Studies, som i perioden 1968- 1982 hadde 14 utgivelser, derav fem doktoravhandlinger. Instituttet utga også en mindre pretensiøs skriftserie, Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen. Denne serien besto dels av særtrykk av artikler som allerede var blitt trykket, dels av arbeidsnotater relatert til forskning som foregikk ved instituttet. Mange av disse meddelelsene var formidling av forskningsresultater til en bredere leserkrets. Serien ble omdøpt til Geografi i Bergen og ble også et publiseringssted for arbeidsnotater fra pågående prosjekter,
En viktig formidlingsform er lærebøker, oppslagsverker og atlas. Mange av instituttets medarbeidere engasjerte seg i slikt arbeid.
96
Geografisk Institutt har også engasjert seg i forskning finansiert ut over instituttets faste budsjett. Forskningsrådsfinansiering og bidrag til anvendt forskning gjorde det mulig å arbeide med prosjekter der viderekommende studenter og unge geografer kunne delta. Slike prosjekter fikk mye å si for rekrutteringen til stillinger ved universiteter og høyskoler. Den anvendte forskningens organisasjon og omfang vil bli nærmere beskrevet i kapittel 10.5. Forskningens omfang er ikke så lett å kvantifisere. Derfor vil mange forskningsprosjekter bli beskrevet i fagbiografiske avsnitt om de enkelte forskeres virksomhet ved instituttet (kapitlene 13 og 14).
9.3 Studenter og lærere ved NHH-delen av instituttet 1965-1990 I forkant av NHHs flytting fra Nygårdshøyden til Breiviken økte studentopptaket fra ca 60 i 1961 til 90 i 1962 og 126 i 1963. Mellom 1963 og 1967 økte opptaket til 225. Men så stoppet det opp. Mellom 1967 og 1983 økte det bare fra 225 til 250. Ved Norges Handelshøyskole var det delte oppfatninger om opptakspolitikken. De som ønsket å utvide opptaket, eventuelt åpne studiet, tapte og de forsiktige vant. Andelen av søkerne som ble opptatt som hadde ligget mellom 37 og 45 % frem til 1967. I 1985 kom bare 12 % av søkerne inn. (Jensen og Strømme Svendsen 1986, s. 329 ff.) Mange potensielle siviløkonomer måtte finne studietilbud andre steder, som i distriktshøyskolesystemet og i private institusjoner som Bedriftsøkonomisk Institutt.
Flyttingen til NHHs nybygg høsten 1963 førte som nevnt til sterk økning i studenttallet. Undervisningen i økonomisk geografi var stort sett avgrenset til valgfaget, men økningen i antallet studenter ved NHH førte også til økning i antallet valgfagsstudenter i økonomisk geografi. I prinsippet hadde instituttet nok personalressurser til å kunne øke undervisningstilbudet den første tiden.
Etter hvert ble det utviklet undervisningstilbud ved NHH ut over valgfaget og der Institutt for geografi ble involvert. Noen handelslærere i geografi ble uteksaminert, men de ble aldri mange nok til å skape et eget studentmiljø. Endringer i NHHs studieplaner rundt 1970, med utvidelse av studiets lengde med ett år, åpnet for fordypning i siste studieår. Det ble lagt opp til seminarer, og studentene kunne også 97 skrive særoppgaver. Men denne anledningen var forbeholdt de obligatoriske økonomiske instituttene, og gjaldt ikke valgfagsinstituttene. I kapittel 7.5 har jeg beskrevet hvordan de første studieplanforslagene for NHH rundt 1935 forutsatte at økonomisk geografi skulle være et obligatorisk valgfag. Dette forslaget ble endret som en følge av at også økonomisk historie ble innført som valgfag, og at disse to valgfagene ble frivillige. En god del geografistudenter ønsket slik fordypning, men da måtte de velge fordypning i obligatoriske fag som samfunnsøkonomi og bedriftsøkonomi. Lærere fra Geografisk institutt veiledet mange studenter som skrev A-seminaroppgaver, men instituttet ble ikke godskrevet disse studentene, som formelt sett hørte til de økonomiske instituttene. Men for lærerne var det en positiv utfordring å følge studentene ut over valgfaget. Mange A-seminaroppgaver ble knyttet til pågående forskning ved instituttet, spesielt Forskningsprosjektet Bergen Sentrum, som er nærmere beskrevet i kapittel 13.2.5.
Samtidig som NHH flyttet til Breiviken gikk Tore Sund over til Universitetet, og Sømme mistet dermed en av sine to Torer. Hullet ble fylt av Gunnar Wicklund-Hansen som ble ansatt som amanuensis 1. desember 1964. Som nevnt ovenfor ble han raskt en sentral person, spesielt i undervisningen, men også i administrative posisjoner. I 1965 fikk NHH-geografien en stilling til. Arild Holt-Jensen, som kom fra en stilling ved Universitetet i Århus, vikarierte i denne stillingen i ett år, inntil Asbjørn Aase, som hadde fått stillingen, kunne tiltre. I 1969 fikk NHH-geografien nok et lektorat, som Paul Olav Berg tiltrådte den 15. juni 1969. I tomrommet etter Tore Sund var det godt å vite at de nye kollegene på NHH-siden kunne og ville trå til. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det ville ha gått dersom geografifaget ved Universitetet var blitt organisert som eget institutt i 1964. Ved utgangen av 1969 var det fire fast ansatte lærere ved NHH-delen av instituttet; Ouren, Wicklund-Hansen, Aase og Berg. Da Aase og Berg sluttet ved instituttet i 1974, ble de ledige stillingene besatt av Peter Sjøholt og Kjell Stenstadvold. Sjøholt ble værende ved NHH resten av sin yrkesaktive karriere. Han ble pensjonist i 1995, men hadde fortsatt prosjekter på sitt arbeidsbord da han døde i 2011 (Sjøholt og Vatne 2012). Leif Ahnström kom fra Sverige til instituttet som førsteamanuensis i høstsemesteret 1977, men oppholdet ble så kortvarig at han 98 satte få spor etter seg. Fornyelsen som fulgte etter disse avgangene kom med Egil Glørud og Michael Hageberg. De kom til instituttet i første halvdel av syttiårene og hadde i mange år midlertidige engasjementsstillinger, som vitenskapelige assistenter, stipendiater, og amanuenser. De kom etter hvert inn i faste amanuensisstillinger (henholdsvis 1980 og 1981) og ble sittende i disse stillingene til de ble pensjonert. Disse medarbeiderne var mest opptatt med valgfagsundervisning. Om de var engasjert i forskning, var det stort sett som medarbeidere i prosjekter drevet av andre. Etter at Ouren hadde pensjonert seg ble hans stilling stående ubesatt inntil Roger Bivand i 1988 ble ansatt som førsteamanuensis. Rundt 1990 hadde NHH-delen av instituttet fem vitenskapelige ansatte, nemlig Wicklund-Hansen, Sjøholt, Glørud, Hageberg og Bivand, der bare Sjøholt og Bivand initierte egne forskningsprosjekter.
I tillegg til de faste stillingene ble det også i løpet av perioden 1975-1990 tildelt midlertidige vitenskapelige rekrutteringsstillinger til høyskolegeografien, i tråd med samarbeidsavtalen mellom NHH og Universitetet i Bergen, som forutsatte at slike stillinger skulle etableres ved vertskapsinstitusjonen, i dette tilfellet NHH. Ellers må det understrekes av det var tette samarbeidsrelasjoner mellom Institutt for Geografi og randsoneinstitusjoner i NHH-miljøet. Disse relasjonene er beskrevet i kapittel 11.2.
9.4 Studenter og lærere ved universitetsdelen av instituttet 1965-1990 Det er ikke så enkelt å danne seg et klart og entydig bilde av studenttallsutviklingen. Instituttets årsmeldinger til Det samfunnsvitenskapelige fakultet kunne ha skiftende definisjoner, og enkelte årganger er ikke arkivert. Fakultetets bearbeiding av instituttenes årsmeldinger til bruk i sine årsmeldinger endret seg også over tid. Noen år kunne man for eksempel referere til tall over registrerte studenter, andre ganger til avlagte eksamener. Tendensen er klar: Opplysningene som ble gitt var fyldige til å begynne med, men ble forenklet etter som tiden løp. Heldigvis gjennomførte Universitetet i Bergen en evaluering av Det samfunnsvitenskapelige fakultet 1993- 1995, der det ble presentert tidsseriedata fra 1976 til og med 1993 over registrerte studenter i lavere og høyere grads studier. (Universitetet i Bergen 1995). Denne 99 dokumentasjonen blir spesielt verdifull i slutten av perioden, da den konvensjonelle rapporteringen svekkes.
9.4.1 Lavere grads studenter Grunnfaget var bygget opp som i Oslo. Den fysiske geografien og kulturgeografien (eller natur- og samfunnsgeografien) var likeverdige. I følge instituttets årsmelding 1965-66 avla allerede høsten 1965 30 studenter grunnfagseksamen i geografi ved Universitetet i Bergen. Til dels kan dette være et oppdemmet behov. Tallet fluktuerte noe i årene som kom, men lå stort sett mellom 40 og 50. Den tilgjengelige studentstatistikken er ikke fullstendig. For noen år er det oppgitt antall studenter som fulgte undervisningen (anslagsmål), for andre år har vi opplysninger om avlagte eksamener. I årene 1967-1969 ble det avlagt henholdsvis 35, 45 og 40 grunnfagseksamener. For perioden 1970-1973 har jeg ikke kunnet finne opplysninger, men tallet må ha vært høyt (minst 40), noe vi indirekte kan se på rekrutteringen til mellomfagstillegget, som jo forutsatte avlagt grunnfagseksamen (se nedenfor). For årene 1974 og1975 er det anslått at 60 studenter fulgte grunnfagsundervisningen. Vi måtte ofte dublere ekskursjoner (to busser). Ifølge data fra fakultetsevalueringen i 1995 holdt tallet på lavere grads studenter seg høyt gjennom 1976 og 1977 (henholdsvis 87 og 66 studenter). I 1976 var 14 % av fakultetets lavere grads studenter (grunnfag og mellomfag) å finne ved Geografisk institutt. Fra 1976 til 1983 lå antallet grunnfagseksamener rundt 25, og en bunn ble nådd i 1984 og 1985 da tallet var nede i ti kandidater per år. En viktig årsak til denne nedgangen var utviklingen av nye fag, som sosialantropologi, sammenlignende politikk og offentlig administrasjon ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Ferdigstillelsen at Realfagbygget i 1977 ga en betydelig kapasitetsøkning. I forkant av åpningen av bygget skjedde det omlegninger i studieplanene ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet Man gikk bort fra de gamle grunnfagene (ett års studier) og over til fagmoduler eller delfag. Studentene skulle lese to eller flere slike delfag parallelt. Det førte til problemer for realfagsstudenter som valgte å lese geografi, fordi de i prinsippet måtte pendle mellom Nygårdshøyden og NHH, noe som viste seg å være meget upraktisk. Instituttet hadde forsøkt å gjøre det lettere for realfagsstudentene ved allerede fra slutten av sekstitallet 100
å etablere et delfag (Ge 70) i kulturgeografi for realister, der en del av undervisningen foregikk på Nygårdshøyden. Mellom 1977 og 1979 tok ca 10 studenter årlig denne eksamenen. Hovedtendensen var imidlertid klar. Færre og færre realfagsstudenter begynte på geografi. Mens de utgjorde om lag halvparten av grunnfagsstudentene de første årene etter at faget var etablert, var det i 1980 bare to realfagsstudenter blant de 25-30 studentene som begynte på grunnfaget. Positivt var det imidlertid at en stadig økende andel av de minskende grunnfagskull gikk videre til mellomfaget, blant annet fordi de fleste studentene nå tilhørte det samfunnsvitenskapelige fakultet
Mellomfaget kunne enten tas udelt (grunnfagspensum pluss mellomfagstillegg, i alt tre semestre), eller som et ett-semesters tillegg etter avlagt grunnfagseksamen. Det siste var det vanligste. Mellomfagstillegget var i sin helhet samfunnsgeografisk. Det var ikke nødvendig å ta mellomfagstillegget for å få undervisningskompetanse i den videregående skolen. Men faget ble populært blant dem som skulle ha et delfag for å oppnå cand.mag.-graden. Helt fra begynnelsen var det lagt inn ekskursjoner og for mellomfagsstudentenes vedkommende også et feltkurs. Når det også var lagt inn kartkurs i studiet, ble undervisningstilbudet etter hvert så stort at universitetsfaget måtte tilføres nye stillinger. Tolv kandidater tok mellomfag våren 1966, og 15 pr år i 1967-1969. Tallet økte gradvis til om lag 30 i begynnelsen av syttitallet. I årene 1975- 1977 var det anslagsvis 29, 29 og 37 studenter i mellomfagsstudiet, og her er anslagene sikrere fordi de kan måles på grunnlag av obligatorisk feltkursdeltaking. For årene 1978-1986 har vi oppgaver over avlagte eksamener. De lå rundt 20 årlig frem til 1981, og falt bekymringsfullt sterkt de følgende årene. I 1982 var det bare 7 studenter som tok mellomfagseksamen, i 1986 helt nede i 4. En av årsakene var at det i 1983 ble etablert et konkurrerende fagtilbud i geografi, nemlig delfaget i naturressursforvaltning og miljøvern, som mange realfagsstudenter valgte å studere.
En annen ekstern årsak til at studenttallet stagnerte og gikk tilbake kan ha vært etableringen av geografifaget i Trondheim fra 1974. Denne etableringen blir nærmere drøftet i kapittel 9.4.2.
101
Antallet lavere grads studenter nådde, som påpekt ovenfor, en topp på 87 i 1976. I 1978 var tallet nede i 47, i 1980 42 og i 1982 helt nede i 33. Da hadde instituttet bare 3 % av fakultetets lavere grads studenter. Tallet begynte å stige svakt, til 38 i 1985, og deretter noe raskere, til 89 i 1988 og 129 i 1989. Da hadde instituttet 10 % av fakultetets studenter. Dette må karakteriseres som en rask opphenting. Etableringen av nye fagtilbud i miljøfag og utviklingsgeografi er en viktig årsak til denne positive utviklingen. Andelen på 10 % forble uendret frem til 1993, det siste året vi har tilgjengelige data for.
9.4.2 Høyere grads studenter Med høyere grads studier menes her hovedfagsarbeider (og senere mastergrader) i geografi. Mellom 1970 og 2010 har 530 studenter fullført høyere grads eksamen ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet i Bergen. (Antallet oppgaver er 528, fordi to oppgaver hadde to forfattere.) En fullstendig oversikt over kandidatene og deres oppgaver, samt navn på veileder(e), finnes som vedlegg B i slutten av boken.
Hovedfagsstudentene har vært en vesentlig ressurstilgang til forskningen ved instituttet. Mange studenter har skrevet oppgaver i tilknytning til veiledernes forsknings- og utredningsprosjekter. Dette arbeidet fikk de som regel ikke betaling for, men om veilederen hadde driftsmidler, kunne studentene få tilskudd til reise- og oppholdsutgifter og til datakjøp. I noen tilfeller disponerte veilederne også lønnsmidler til prosjektassistenter, og veilederne kunne søke om vikarmidler fra NAVF, såkalt frisemester, for å konsentrere seg om sin forskning. For instituttet var det en fordel at det drev ”billige” prosjekter, ikke minst når det konkurrerte med dyrere frittstående utredningsinstitutter og konsulentfirmaer om prosjekter. Dette samspillet mellom undervisning og forskning tilførte instituttet store ressurser. Ser en bort fra normert tid for å gjennomføre et hovedfagsstudium og antar at to år er et rimelig anslag, vil 500 oppgaver innebære 1000 årsverk, fordelt over 40 år. Dette er et høyere tall enn antallet forskningsårsverk som den ansatte staben har utført i det samme tidsrommet. Det kan innvendes at studentenes forskning er preget av at den skjer som en del av et opplæringstilbud. I begynnelsen av syttiårene førte radikaliseringen av studentene og 102 studentpolitikken at deres faglige innsats ble oppvurdert. Jeg mener å huske at en studieplan for sosiologi grunnfag åpnet med følgende setning: ”Fra første dag er studenten en forsker”. Moralen må være at en ikke skal overvurdere studentenes forskningskompetanse, men heller ikke undervurdere den.
Dersom man forsøker å dele en disiplin inn i konsistente og innbyrdes uavhengige underdisipliner, oppdager man raskt at mange av de fenomener man ønsker å analysere befinner seg i grensesoner mellom deldisipliner. Siden konsistensen er vanskelig å kvantifisere hare jeg valgt å gruppere hoved- og masteroppgaver i grovere kategorier, tilpasset de faglige utviklingstrekkene ved instituttet. Jeg har valgt fire hovedkategorier: samfunnsgeografi, utviklingsgeografi, miljø- og landskapsgeografi og naturgeografi. Denne inndelingen er i seg selv inkonsistent. De aller fleste oppgavene med tema fra utviklingsland er samfunnsgeografiske, men jeg har ønsket å skille mellom norske (og europeiske) studier og studier fra land i den tredje verden. Kategorien miljø- og landskapsgeografi skiller seg fra den samfunnsgeografiske kategorien ved at oppgavene som oftest har en ambisjon om å trekke naturmiljøforhold inn i en samfunnsgeografisk ramme, å se naturgitte og samfunnsskapte fenomener i sammenheng. Her er forestillingen om den geografiske syntesen fortsatt relevant. Samspillet mellom natur og kultur er som oftest svært viktig i utviklingsland. Men noen av syntesene domineres av samfunnsgitte forhold, andre av naturgitte forhold. Den fjerde kategorien er rent naturgeografisk. Denne kategorien ble ikke aktuell å bruke før på midten av 1990-tallet. Før den tid kunne man for så vidt puttet samtlige hovedoppgaver i en bås og kalt den samfunnsgeografi. Som påpekt ovenfor har jeg valgt å skille ut oppgaver som behandler samfunnsforhold i utviklingsland og kaller kategorien ulandsgeografi. Den dominerende kategorien før 1990 var imidlertid kulturgeografi eller samfunnsgeografi.
Da jeg kom til Bergen i 1965, var universitetsgeografien dominert av et ettårig grunnfagsstudium der naturgeografi og samfunnsgeografi var likeverdige deler. Samspillet mellom natur og samfunn var fortsatt oppfattet som viktig og preget lærebøkene i geografi i den videregående skolen. Så lenge som økonomien var 103 dominert av utnyttelsen av naturressurser (jord, skog, fisk og mineraler) var syntesen fortsatt viktig. Men etter som nye næringer (moderne industri, tjenesteytende næringer) krevde større oppmerksomhet i analysen av samfunnsforhold, endret geografifaget seg. Mange samfunnsgeografer foretrakk å studere syntesen mellom ulike samfunnsgeografiske fenomener. De ble kritisert av naturgeografer som mente at mye av det samfunnsgeografene drev med, ikke var geografi. Samfunnsgeografene kritiserte på sin side naturgeografene for å være naturdeterminister. Samfunnsgeografiens økende betydning førte blant annet til at det ble opprettet et samfunnsvitenskapelig semesterstudium på toppen av grunnfaget, det såkalte mellomfagstillegget. Mellomfaget kunne videreføres i et hovedfagsstudium.
Samspillet mellom natur og samfunn ble gjerne analysert på regionalt nivå, ofte i form av temakart. De fleste kartene var imidlertid enten naturgeografiske eller samfunnsgeografiske. "Syntesen" lå i mengden av kart mer enn i kart som viste samspillet mellom natur og samfunn. Det norske nasjonalatlaset besto av enkelthefter som enten var naturgeografiske eller samfunnsgeografiske. Syntesen var det vanskelig å finne gode eksempler på. Det hører med til historien at arbeidet med det norske nasjonalatlaset aldri ble fullført. (Hansen (1998) analyserer denne frustrerende prosessen.)
Tabell 9.1 sammenfatter utviklingen i hovedfagsstudiet frem til 1990. De første hovedfagsstudentene i Bergen begynte i 1968, og i 1970 avla to studenter avsluttende eksamen. I perioden 1970-1975 avla 28 studenter hovedfagseksamen. I 1976-1980 økte tallet til 45. I 1981-1985 var det 35 og i 1986-1990 34 studenter som avla hovedfagseksamen. Åttiårene var en stagnasjonsperiode, en forsinket reaksjon på nedgangen i antallet lavere grads studenter (se kapittel 9.4.1). Mellomfaget og senere miljøfaget fungerte som broer mot hovedfaget, men avsnittet om lavere grad har vist at det ikke var så mange studenter som gikk over disse broene i åttiårene. Det tok noen år før effekten av økningen i antallet lavere grads studenter slo inn i antallet hovedfagsstudenter.
104
Tabell 9.1. Hovedoppgaver 1970 – 1990
Derav innen hovedtema Kjønnsfordeling Periode Antall Samfunn U-land Miljø Natur Kvinner Menn oppgaver 1970 – 1990 142 109 15 17 1 48 94 Derav 1970 – 75 28 27 - 1 - 3 25 1976 – 80 45 35 5 5 - 13 32 1981 – 85 35 24 3 7 1 15 20 1986 – 90 34 23 1 4 - 17 17
En av årsakene til den relative stagnasjonen i Bergen i åttiårene kan ha vært opprettelsen av geografistudiet i Trondheim i 1974, som kan ha ført til at studenter fra Trøndelag og Nord-Norge ikke lenger behøvde å dra til Bergen eller Oslo. Denne antakelsen kan et stykke på vei kontrolleres ved å analysere emner for hovedoppgaver i Bergen. Vel 100 hovedoppgaver i samfunnsgeografi i Bergen mellom 1970 og 1990 handlet om geografiske prosesser som ble analysert på kommune- eller regionnivå. To tredjedeler av oppgavene hadde vestnorsk empiri, ca en sjettedel empiri fra Nord- Norge. En tiendedel hentet sitt datatilfang fra Østlandet. Én eneste oppgave hadde tema fra Trøndelag. Det nye instituttet i Trondheim ble til dels bemannet av geografer som var kommet fra Bergen, som Asbjørn Aase, Britt Dale, Ragnhild Lund og Håkon Lein, og ble et naturlig alternativ for studenter fra Trøndelag. Denne regionale konkurrenten tok en del av Bergens potensielle marked. Tilsvarende kunne en tenkt seg at instituttet i Trondheim ble en "mellomliggende mulighet"(intervening opportunity) mellom Nord-Norge og Bergen, men fortsatt kom det mange nord-norske studenter til Bergen. En årsak kan være at for mange nordnorske studenter var det så langt å reise til Trondheim at de like godt kunne reise til Bergen (eller for den saks skyld til Oslo). Dessuten var det et innarbeidet veiledningstilbud i Bergen for oppgaver fra Nord-Norge. Men instituttet i Bergen var i sine hovedtrekk et regionalt institutt for Vestlandet
Mellom 1970 og 1990 ”produserte” instituttet i Bergen 142 hovedoppgaver. Tre fjerdedeler av oppgavene (109 oppgaver) var samfunnsgeografiske. Nesten alle disse oppgavene behandlet norske forhold, og lokale og regionale områdestudier dominerte 105
(henholdsvis 58 og 33). Fjorten oppgaver tok for seg nasjonale problemstillinger. Bare to av oppgavene gikk ut over de nasjonale grensene, og to tok for seg generelle teoretiske problemstillinger. Selv om norsk samfunnsgeografi dominerte ved instituttet mellom 1970 og 1990, må det ikke glemmes at sytten av de 142 oppgavene tok for seg samspillet mellom samfunn og miljø (miljøfaglige oppgaver), og femten oppgaver tok for seg forhold i utviklingsland. Bare en oppgave var naturgeografisk.
Professor Magne Helvig i Bergen foretok i 1983 en analyse over de faglige emneområdene hovedfagsstudentene hadde valgt i perioden 1970-1982. Samfunnsgeografien dominerte. Helvig fordelte samfunnsgeografistudentene på syv emneområder. Emneområdet Næringsliv, lokalisering og sysselsetting ble valgt av 20 av 90 studenter, Befolkning og bosetting av 17 studenter. De fem emneområdene Sentralstedsteori, omlandsavgrensing og servicedekning, Reisevaner, pendling og transport, Planlegging og regionalpolitikk, Rekreasjon og fritidsgeografi og Levekår, boligmarked, byfornyelse og bygeografi hadde trukket mellom 7 og 10 studenter hver.
En tilsvarende opptelling for årene 1983-1993 omfatter 104 kandidater. Den viste at samfunnsgeografi ble valgt av over 60 prosent av kandidatene, mens utviklingsgeografiens rolle var økt, til over 20 prosent. Oppgaver som behandlet miljø, ressurser og landskap utgjorde ca 15 prosent. Temabredden var utvidet og miljøgeografi og ulandsgeografi kom sterkere og sterkere inn i hovedfaget i løpet av perioden 1983-1993. Det var altså blitt en større spredning, og flere av de ansatte veiledet studenter.
Helvig hadde også funnet ut hva slags type arbeid de uteksaminerte hovedfagskandidatene mellom 1970 og 1982 hadde gått inn i etter eksamen. Trettifire av 90 kandidater hadde funnet arbeid i skoleverket og 11 ved universiteter og høgskoler. Ti kandidater hadde fått arbeid i forskningsinstitutter og konsulentfirmaer. En viktig gruppe var offentlig planlegging og utredning, med 19 kandidater. Offentlig administrasjon og forvaltning hadde gitt arbeid til 7 kandidater. Offentlig sektor var helt dominerende. I løpet av perioden 1970-1982 svekket skolen sin posisjon som 106 arbeidsplass for geografer, mens offentlig planlegging og utredning vokste raskest. Den enkle konklusjonen som kan trekkes, var at geografifagets vekst i høy grad skyldtes den betydelige veksten i offentlig forvaltning og planlegging som hadde funnet sted siden 1970. Det var den fysiske samfunnsplanleggingen som lå geografien nærmest. Sosialgeografien skulle komme sterkere senere, og også oppmerksomhet om miljøspørsmål og om utviklingen i land i den tredje verden.
Til å begynne med var geografi hovedfag et fag for menn. Det var bare to kvinner blant de 28 hovedfagskandidatene mellom 1970 og 1975. Skjevheten vedvarte i annen halvdel av syttitallet. Da var det 13 kvinner blant de 45 som avla hovedfagseksamen. I 1980-årene økte kvinneandelen til 46 %. Etter 1990 har kvinnene vært i flertall. Denne utviklingen er ikke spesiell for geografifaget, men er av allmenn karakter.
Som nevnt innledningsvis i dette delkapitlet utgjør hovedfagsstudentene en viktig faglig ressurs for instituttet. Samtidig utgjør veiledning av hovedfagsstudenter en viktig del av arbeidsoppgavene til de fleste av instituttets ansatte. Ideelt sett bør det være en god balanse mellom etterspørselen etter og tilbudet på veiledning. Om antallet hovedfagsstudenter øker, øker også instituttets muligheter for å rekruttere nye medarbeidere. Om antallet studenter synker, risikerer instituttet å miste stillinger som av ulike årsaker blir ledige. Universitetene ekspanderte sterkt fra slutten av sekstitallet etter som de store fødselskullene fra årene etter krigen ble voksne. Samtidig økte andelen av de unge som begynte å studere. Disse strukturelle endringene i befolkningens alderssammensetning og studietilbøyeligheten tjente universitetene på. Tilstrømningen til universitetene fordelte seg ulikt på fagene. Noen fag ble oppfattet som spesielt attraktive fordi de ga kompetanse som var etterspurt i arbeidsmarkedet. Geografi var nok ikke blant disse fagene. Geografiens posisjon som undervisningsfag i den videregående skolen var svak, og etterspørselen etter geografer i offentlige stillinger og i det private næringsliv var liten. Geografene var spesialister på områdestudier, og da lokal og regional planlegging ble en viktig samfunnsoppgave, åpnet det seg nye muligheter for geografer. De geografiske instituttene måtte imidlertid konkurrere med andre institutter om studentene. Mange av de øvrige 107 samfunnsfagene, som sosiologi, statsvitenskap og økonomi, orienterte seg mot samfunnsplanlegging. Naturgeografien måtte konkurrere med andre geofag.
Kvaliteten på undervisningen og veiledningen ved det enkelte institutt betød også mye for studentrekrutteringen. Også internt på instituttene kunne noen spesialiseringer trekke mange studenter, mens andre var mindre attraktive. Slike fordelingsproblemer kunne i teorien møtes med interne omprioriteringer, slik at tilbudet ble styrket der etterspørselen var størst. I praksis var det ikke så enkelt. Det var to hovedårsaker til dette. Mange av universitetslektorene var blitt ansatt for å undervise lavere grads studenter. Kompetansekravene var generelt formulert. Disse medarbeiderne ble ofte lite aktive i hovedfagsveiledningen, de hadde ingen forskningsplikt, og tilbudet på forskeropplæring var også spinkelt. Den andre årsaken til manglende fleksibilitet for omstilling var at stillingene var faste, og de fleste stillingsinnehaverne var unge og kunne innrette seg på lang tjenestetid. En kunne forvente seg lav omstillingstakt i et instituttmiljø. Det gjorde ikke saken bedre at tilbudet på systematisk forskeropplæring var så godt som fraværende.
Ved Geografisk institutt i Bergen ble det fra begynnelsen av en overvekt av økonomiske geografer, dels fordi instituttfelleskapet mellom Universitetet og Norges Handelshøyskole favoriserte denne spesialiseringen. I perioden 1970-1990 ble 34 av 142 hovedfagsstudenter veiledet av ansatte ved NHH. Først fra syttitallet ble det utlyst stillinger med spesielle øremerkinger. Først ute var utviklingsgeografi. Senere ble det utlyst stillinger som skulle fokusere på miljøgeografiske problemstillinger. De gradvise endringene i styrkeforholdet mellom de ulike fagretningene ved instituttet vil bli beskrevet i kapitlene 11 og 12.
108
Tabell 9.2. Hovedfagsveiledere 1970 – 1990
Antall studenter 1970 – 80 1981 – 90 1970 – 90 Veiledere (fast, midlertidig og eksterne) 73 69 142 Veiledere i fast stilling, UiB 48 52 100 Veiledere i fast stilling, NHH 23 11 34 Veiledere i fast stilling totalt 71 63 134
J. Chr. Hansen (UiB) 22 17 39 M. Helvig (UiB) 12 15 27 R.G. Bennett (UiB) 2 11 13 P. Sjøholt (NHH) 6 5 11 K. Stenstadvold (NHH) 6 2 8 A. Holt-Jensen (UiB) 2 3 5 E. Glørud (NHH) 2 3 5 A. Aase (NHH) 4 - 4 J. Lundqvist (UiB) 4 - 4 H. Myklebost (UiB) 3 - 3 P. O. Berg (NHH) 2 - 2 T. Ouren (NHH) 2 - 2 A. Seim (UiB) 2 - 2 J. R. Sulebak (UiB) 1 1 2 T. H. Digernes (UiB) 2 2 T. H. Aase (UiB) 2 2 L. Ahnström (NHH) 1 1 A. Lundberg (UiB) 1 1 R. S. Bivand (NHH) 1 1
Midlertidig ansatte1 2 2 4 Eksterne veiledere2 4 4 1 S.E.S. Eriksen, B.T. Asheim, S. Elvestad, A.T. Kaldager 2 J. Gjessing, S. Høyer, I.-M. Bjønnes, J.M. Trolldalen
Fordelingen av hovedoppgavene på fagområder reflekterte de ansattes fagområder. Som nevnt dominerte den økonomiske geografien. Tabell 9.2 viser hvordan studentene fordelte seg på veilederne de første tyve årene. Professorene dominerte. Jens Christian Hansen veiledet 39 av 142 studenter, Magne Helvig 27, og Peter Sjøholt 11. Disse tre var alle økonomiske geografer. Den fjerde på listen var Roger Bennett. Han ble ansatt som lektor i fysisk geografi, men orienterte seg raskt mot miljøgeografiske, planleggingsrelaterte problemstillinger og fulgte 13 kandidater til mål. Disse fire ansatte veiledet 90 av 142 kandidater eller nesten to tredjedeler av hovedfagsstudentene. De øvrige 52 studentene fordelte seg på i alt 23 veiledere. Blant disse veilederne var siviløkonomene Stenstadvold, Glørud og Asbjørn Aase, som til 109 sammen veiledet 17 hovedfagsstudenter. Disse var også økonomiske geografer. Stenstadvold og Aase forlot instituttet etter noen år. Blant de øvrige 20 veilederne var de fleste midlertidige ansatte eller ikke ansatt ved instituttet. Bare seks av dem ble værende ved instituttet, og senere skulle to av dem bli meget aktive veiledere; Tor Halfdan Aase i utviklingsgeografi og Anders Lundberg i miljøgeografi.
9.4.3 Flere studenter, flere stillinger Universitetene nøt godt av de høye fødselstallene etter krigen, og at en økende andel av de unge som vokste opp tok høyere utdanning. Men tilveksten fordelte seg ikke jevnt på fagtilbudene. Køene ble størst der utdanningen pekte mot den voksende delen av arbeidsmarkedet. Studentene sto i kø for å bli leger, tannleger, sykepleiere, ingeniører, økonomer og lærere. Andre studier hadde ledige plasser. Det gjaldt ikke minste humanistiske fag og samfunnsfag. Instituttene måtte markere seg og gjøre sine tilbud attraktive. Samfunnsgeografi måtte konkurrere med mange nye samfunnsfag, som sosiologi, etnografi og statsvitenskap. Naturgeografien måtte konkurrere med andre realfag om studentene. Det ble etter hvert ganske tydelig at hvert enkelt institutt måtte ta rekrutteringen av studenter alvorlig. Studentenes forestillinger om kvaliteten på veiledningen på hovedfagsnivå påvirket rekrutteringen til faget. Også internt i de enkelte fagene opplevet noen spesialiseringer økt tilslutning mens andre retninger stagnerte. Ved Geografisk institutt ble nye universitetslektorater i stor grad brukt til lavere grads studenter, fordi tilstrømningen av studenter til å begynne med kom til grunnfaget og noe senere til mellomfaget. Lavere grads undervisning begynte så smått i 1964, mens den første hovedfagskandidaten ble uteksaminert først i 1970. Flere av de nye lektorene ble fullt opptatt med lavere grads studier og tilsvarende lite aktive i hovedfagsveiledningen. Som påpekt tidligere, var det ingen forskningsplikt tillagt lektorene, som da heller ikke begynte doktorgradsstudier, noe som igjen var lite motiverende for hovedfagsveiledning. Lektoratene ble utlyst nokså åpent de første årene etter 1965. De nyansatte plasserte seg i den økonomiske geografien, der professorene allerede var å finne. Det var ingen bevisst instituttpolitikk å introdusere nye spesialiseringer. Den faglige profilen endret seg lite. De fleste av de nyansatte ble værende på instituttet. Det ga stabilitet og forutsigbarhet, men få nye åpninger for å 110 gjøre faget bredere. Hovedfagsstudenter som for eksempel ønsket å satse på miljøstudier og studier i utviklingsland oppdaget at veiledningstilbudet på instituttet var ganske spinkelt. Utviklingsgeografi kom på dagsordenen i midten av syttiårene, men de utviklingsgeografene som begynte på instituttet ble ikke værende. Miljøgeografien kom ikke skikkelig i gang før på midten av åttitallet. I etterhånd kan en spørre seg om en tidligere og sterkere satsing på utviklingsgeografi og miljøgeografi kunne ha styrket hovedfagsrekrutteringen til instituttet på åttitallet.
Studenttilstrømmingen i perioden 1965-1975 førte imidlertid etter hvert til nye stillinger ved instituttet. (Figur 9.1 viser situasjonen mellom 1936 og 1990, mens Vedlegg C gir en summarisk oversikt over fast ansatte i vitenskapelig stilling mellom 1936 og 2010.) Jens Christian Hansen tiltrådte et universitetslektorat 1. januar 1965. Han kom fra en tilsvarende stilling ved Geografisk institutt i Oslo. Et lektorat ble tildelt instituttet fra 1. januar 1966. Arild Holt-Jensen ble engasjert i denne stillingen i ett år, og ble fast ansatt fra 1. januar 1967. En tredje stilling, et lektorat i naturgeografi, ble tildelt instituttet fra 1. januar 1967. Arnfinn Seim ble engasjert i denne stillingen i første halvår 1967. Naturgeografen Dagfinn Trømborg ble ansatt i stillingen 1. august 1967, men sluttet etter ett år. Fra 1. august 1968 ble Jan Roar Sulebak ansatt i denne stillingen. (Hansen, Holt-Jensen, Sulebak og Seim var knyttet til instituttet hele sitt gjenværende yrkesliv, og utgjør mens dette skrives en fortsatt aktiv emeritusgruppe med arbeidsplasser på instituttet.) Professoratet etter Tore Sund sto ledig til 1. august 1966. Da ble Hallstein Myklebost engasjert som utdanningsstipendiat (for å kvalifisere seg til professorat). Stipendiet ble gitt for to år. Det første året arbeidet Myklebost i Oslo, men flyttet til Bergen sommeren 1967. Fra 1. oktober 1968 ble han utnevnt til professor, men fratrådte stillingen ved utgangen av 1969, da han ble professor i Oslo (etter at Fridtjov Isachsen hadde gått av). Den 15. juli 1970 ble Magne Helvig utnevnt i det ledige professoratet. Axel Sømme gikk av 30. juni 1969, da han hadde fylt 70 år. Han fortsatte imidlertid med å arbeide på instituttet helt til midten av åttitallet. Tore Ouren overtok Sømmes gamle professorat 1. juli 1969. Dosenturet som var blitt ledig etter Ouren tok det lenger tid å få besatt, men 15. juli 1970 gikk Jens Christian Hansen inn i denne stillingen. I løpet av andre halvdel av sekstitallet frem til 111
1970 økte antallet faste vitenskapelige stillinger ved Universitetet fra 2 (Sund og Hansen) til 6 (Hansen, Holt-Jensen, Myklebost, Sulebak, Seim og Helvig ). I tillegg til de faste ansatte ble det også engasjert hjelpelærere, spesielt for å dekke naturgeografiske emner.
Figur 9.1. Ansatte 1936 – 1990
Universitetet fikk et professorat nr. 2 høsten 1972. Jens Christian Hansen ble utnevnt i dette professoratet. Det lektoratet som Hansen hadde hatt, ble først tildelt Per-Christian Endsjø, som utdannet seg i retning utviklingsgeografi. Endsjø ble etterfulgt av Roger Bennett høsten 1973. Dette var en overføring fra kulturgeografi i retning av naturgeografi som dels var begrunnet gjennom behovet for bedre undervisningstilbud i naturgeografi, dels fordi geografimiljøet ved UiB ønsket å bidra med undervisning og forskning om økologiske hovedspørsmål i samfunnet. Det var en vilje til å intensivere arbeidet med miljø- og ressursspørsmål, en vilje som instituttet har hatt hele tiden siden, men det skulle vise seg å bli en lang vei å gå. Bennett orienterte seg etter hvert 112 mot miljøsiden i samfunnsplanleggingen. Høsten 1973 ble et opprettet en ny mellomstilling i utviklingsgeografi. Denne stillingen fikk Jan Lundqvist, men han sluttet i 1979. Stillingen ble stående ledig til høsten 1981, da Stewart Richards ble ansatt. Han sluttet imidlertid i 1983, og nok en gang ble stillingen stående ubesatt inntil Turi Hammer Digernes ble ansatt i 1984, men hun sluttet i 1988. Utviklingsgeografien fikk på denne måten en noe urolig utvikling, med en stilling som stadig skiftet innehaver. Tor Halfdan Aase ble ansatt i denne førsteamanuensisstillingen i 1989. I 1992 disputerte han, og i 1993 ble han professor.
Et nytt initiativ var opprettelsen av et delfag (tilsvarende ett semesters arbeid) i ressursforvaltning og miljøvern. Arild Holt-Jensen hadde tatt initiativet. Faget ble først etablert som en prøveordning i 1983, da Anders Lundberg ble engasjert som vitenskapelig assistent for å lede arbeidet med delfaget. Prøveordningen ble gjort permanent i 1986, og Lundbergs midlertidige assistentstilling ble da omgjort til en fast amanuensisstilling. Dette delfaget skulle etter hvert bli mer og mer etterspurt, noe som også skulle få betydning for tilstrømningen av hovedfagsstudenter som skrev oppgaver om miljø- og utviklingsspørsmål. I 1990 ble det opprettet en stilling til. Amund Måge hadde denne stillingen i mindre enn ett år (1990). Han ble etterfulgt av Peter Andersen som fikk en midlertidig stilling i 1991. Denne stillingen ble omgjort til en fast stilling i 1995. Instituttet fikk også en midlertidig stilling i naturgeografi, som kvartærgeologen Atle Nesje tiltrådte i 1991. Hans stilling ble gjort permanent i april 1995.
Antallet vitenskapelige hovedstillinger i universitetsgeografien økte bare fra 6 i 1970 til 7 i 1986. Veksten kom ikke på grunn av økning i studenttallet, men var begrunnet gjennom utvidelse av studietilbudet (delfaget i ressursforvaltning og miljøvern). Den relative stagnasjonen ble avløst av en betydelig stillingsvekst rundt 1990 (Aase i 1989, Andersen og Nesje i 1991). Disse tre forskerne representerte temaer som inntil da hadde ligget i skyggen av den dominerende økonomiske geografien. Pelle Engesæter tiltrådte en midlertidig amanuensisstilling i 1992 for å styrke instituttets undervisning i samfunnsplanlegging. (Se kapittel 11.6.5 om utviklingen av undervisning i samfunnsplanlegging, kapittel 14.2.13 om Engesæter.) Delfaget i regionalplanlegging, 113 som først og fremst var ment som et etterutdanningstilbud for planleggere, fikk ikke den forventede oppslutning, og da den fireårige prøveordningen var over, ble den midlertidige stillingen trukket tilbake.
I 1992 var det 11 vitenskapelige hovedstillinger ved instituttet. Den sterke økningen i studenttallet som begynte i 1986 og akselererte frem mot 1993 hadde altså gitt instituttet nye stillinger og større bredde og dybde i undervisnings- og veiledningstilbudet. 114
10. FORSKNINGEN VED INSTITUTTET 1965-1990
10.1 Innledning I kapittel 9.4.2 ble hovedfagsstudentene og deres emnevalg brukt som en veiviser inn i instituttets faglige profil. Dette kapitlet kompletterer analysen gjennom beskrivelsen av det gamle doktorgradssystemet (kapittel 10.2). Dette systemet dominerte helt til slutten av 1980-tallet, da de nye doktorgradsstudentene rykket inn på instituttet. (De er nærmere omtalt i kapittel 12.4.) Kapittel 10.3 beskriver en annen veiviser; publikasjonene i instituttserien Geografi i Bergen. Forholdet mellom anvendt forskning og grunnforskningen ved instituttet behandles i kapittel 10.4. Analysen av forskningen vil gå dypere i kapitlene 13 og 14, der forskernes biografier presenteres og deres viktigste prosjekter og arbeider gjennomgås.
10.2 Den tradisjonelle doktorgraden Forskerutdanning var det lite av. Ved NHH ble det holdt seminarer for licentiatstudenter. Ved Universitetet var den gamle dr.philos.-graden som oftest enmannsverk, uten undervisning og ofte også med lite veiledning. Det var denne graden Sømme, Sund og Ouren hadde tatt. Hallstein Myklebost hadde med seg en doktorgrad da han kom til Bergen, men tok den med seg da han flyttet tilbake til Oslo. Den første av den nye garden som fikk doktorgraden var Jens Christian Hansen som fikk støtte og hjelp av Hallstein Myklebost. Han begynte så smått med arbeidet i 1964 og disputerte i Bergen i 1970 (Hansen 1970a), som den første ved universitetsdelen av instituttet. Neste mann ut var Peter Sjøholt (Sjøholt 1981a), som avla doktorgraden i 1982. Han hadde begynt med arbeidet i 1960-årene da han bodde og arbeidet i Trondheim. Han hadde ifølge forordet et grovutkast ferdig i 1972, men måtte legge det til side på grunn av annet arbeid. Han takket først og fremst Tore Ouren og Magne Helvig for hjelp underveis. Arild Holt-Jensen forteller at det var Axel Sømme som våren 1965 oppmuntret ham til å skrive et arbeid om befolknings- og bosettingsutvikling i Kristiansandsregionen. Det skulle ta tyve år før arbeidet var ferdig (Holt-Jensen 1986). Arbeidet med den tradisjonelle doktoravhandlingen var ofte et langvarig, tidkrevende og ensomt løp. Noen fullførte ikke doktorgradsavhandlingen, 115 men fikk professorkompetanse på grunnlag av en samlet produksjon som tilfredsstilte de akademiske kravene til et professorat. Det gjaldt for eksempel Asbjørn Aase. Ved NHH ble det etablert en licenciatgrad, som omtrent tilsvarte en amerikansk PhD- grad. Kjell Stenstadvold tok denne graden (Stenstadvold 1973).
Samarbeidsavtalen mellom NHH og Universitetet i Bergen fra 1963 forutsatte at rekrutteringsstillinger formelt skulle knyttes til Norges Handelshøyskole, som var vertskapsinstitusjon for instituttet. Dette prinsippet ble det lempet på ved at UiB- geografien allerede fra høsten 1972 fikk en rekrutteringsstilling. Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd kom inn som en stadig viktigere arbeidsgiver for forskningsstipendiater, og Geografisk Institutt fikk etter hvert flere og flere stipendiater gjennom dette systemet. Disse stipendiene hadde ofte tre års varighet. Mange av stipendiatene kom likevel ikke til å begynne med en doktoravhandling. Selv om de ble kalt stipendiater, utførte de ofte arbeid som minnet om det de såkalte vitenskapelige assistentene tidligere hadde gjort. De var gjerne knyttet til et prosjekt ledet av en av de fast ansatte forskerne. De samlet og bearbeidet data. Denne datainnsamlingen ble gjerne dokumentert gjennom arbeidsrapporter, eller i beste fall som artikler skrevet av prosjektlederen med stipendiaten som medforfatter. Den gamle doktorgraden var minst ett nummer for stor til å kunne fullføres innenfor tidsrammen for et vanlig forskningsprosjekt. (Disse midlertidige rekruttene blir ikke omtalt enkeltvis i institutthistorien.) Det faktum at mange av dem ikke gjennomførte et doktorgradsarbeid, kan kanskje ha vært en skuffelse, ikke bare for dem selv og deres veiledere, men først og fremst for forskningsrådene som hadde forventet doktorgrader som det da gjeldende doktorgradssystemet ikke var i stand til å sikre. De var først da de nye doktorgradene (dr. polit., dr. scient.) kom på plass at det ble bedre samsvar mellom mål og virkemidler. (Den nye doktorgraden og dens betydning for instituttene er omtalt i kapittel 12.4.)
Det viste seg at det ofte oppsto jobbmuligheter for stipendiater uten doktorgrad utenfor universitetsinstituttene. Fra midten av 1960-årene begynte regionplanleggingen å skyte fart i statlig forvaltning og kommunene begynte å lage generalplaner. Da ble det 116 opprettet stillinger som passet godt for mange geografer. Mange av våre kandidater gikk via prosjektarbeid på instituttet ut i den anvendte geografien i stat, fylker og kommuner. En annen milepæl var det da den såkalte Ottosen-komiteen, som arbeidet i annen halvdel av 1960-tallet, kom opp med distriktshøyskolene som et nytt ledd i utdanningssystemet. De skulle ligge på et nivå mellom videregående skoler og universitetene, og skulle i første rekke gi korte, yrkesrettede utdanningsalternativer til de lange universitetsstudiene og imøtekomme behovet for nye typer utdanning på nasjonalt og regionalt nivå. De skulle gi voksenutdanning for folk som allerede var ute i arbeid. Etter hvert skulle det vise seg at de også kom til å gi adskillig tradisjonell universitetsundervisning på grunnfags- og mellomfagsnivå. Fra starten av fikk den økonomisk-administrative linjen en sterk posisjon ved skolene. Den første kom i Kristiansand i 1969, og i 1986 var det opprettet i alt 15 distriktshøyskoler. Etter hvert ble det bygget opp regionale forskningsstiftelser i tilknytning til distriktshøyskolene. Universitets- og høyskoleutdannede geografer med prosjekterfaring fant ofte arbeid her.
Det er grunn til å minne om at det var langt mellom doktorgradene ved instituttet frem mot 1990. De nye stillingene som kom etter 1986 ble besatt av forskere som ikke hadde tatt doktorgrad i geografi i Bergen. Peter Andersen hadde tatt sin doktorgrad i Roskilde (Andersen 1989). Anders Lundberg var i gang med en doktorgrad i botanikk ved Universitet i Bergen (Lundberg 1989), og forsvarte sin avhandling i 1990. Også Atle Nesje og Tor Halfdan Aase var i gang med sine doktorarbeider. Nesjes dr.scient.- grad fra 1990 var i geologi (Nesje 1990) og Tor Halfdan Aases dr. polit.-grad fra 1992 var i sosialantropologi (Aase 1991). Men både de ”gamle” forskerne og de ”nye” utnyttet sin kompetanse blant annet gjennom veiledning av de nye doktorgradsstudentene som kom til instituttet. De nyansatte og de nye doktorgradstudentene skulle føre til en hevning av det faglige nivået på instituttet.
Dr. oecon.-gradene ved NHH ble erstattet av en dr.økonom-grad, som flere geografer tok. Den første av dem var Stein Kristiansen (1989). En tilsvarende reform ble gjennomført ved Universitetet i Bergen, der den nye dr.polit.-graden ble innført fra 117
1983. De første fra instituttet som fikk denne graden var Odd Inge Steen (Steen 1994) og Finn Ove Båtevik (Båtevik 1994). Tre doktorgradsstudenter som begynte i Bergen, tok med seg stipend og avla doktorgraden andre steder. Halldis Valestrand dro til Tromsø og er nå professor der. Ragnhild Lund tok graden i Trondheim og er professor der. Bjørn Terje Asheim dro til Lund og er nå professor der.
10.3 Instituttets publikasjoner Egen publikasjonsvirksomhet er også en måte å synliggjøre et institutt på – positivt eller negativt. Ad Novas-serien er allerede omtalt i kapittel 8.4. En viktig funksjon denne serien hadde var å opprettholde en bytteforbindelsesordning mellom Geografisk Institutt i Bergen og geografiske institutter i Europa og USA. Instituttets meddelelsesserie (Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen) var et virkemiddel for å utbygge instituttbiblioteket, men denne bytteordningen avtok etter hvert som det ble vanlig å kjøpe lærebøker og abonnere på tidsskrifter.
I meddelelsesserien kom det i alt ca 100 numre i perioden 1966-1986. De langt fleste av dem var særtrykk, altså allerede publiserte arbeider. Trettien av publikasjonene var særtrykk fra norske tidsskrifter, 12 var blitt trykket i internasjonale tidsskrifter. Noen av tidsskriftene var anerkjente fagtidsskrifter, så som britiske Geography og Transactions of the Institute of British Geographers, franske Norois, tyske Geoforum/Geojournal og svenske Ymer. Andre tidsskrifter var rettet mot spesielle målgrupper, som for eksempel region- og kommuneplanleggere. Således var 13 arbeider publisert i Plan og Arbeid, et tidsskrift støttet av Kommunaldepartementet, der Paul Olav Berg (se kapittel 14.2.1) var medlem av redaksjonskomiteen og redaktør i en årrekke. Tjueto var mangfoldiggjorte konferansebidrag (mange av dem ble bearbeidet og trykket senere), 16 var bokkapitler og 18 av bidragene var interne notater eller rapporter. På engelsk ville man ha kalt dem working papers. Mange av dem ble senere inkorporert helt eller delvis i andre arbeider. Fem av disse arbeidsnotatene var skrevet av Axel Sømme mellom 1974 og 1981. (Disse arbeidene er nærmere omtalt i kapittel 8.6.). 118
Den flittigste bidragsyteren var Jens Christian Hansen med 30 arbeider. Hans hovedfagsstudenter skrev 6 bidrag. Peter Sjøholt, som jo først kom til instituttet i 1974, hadde levert 19 bidrag. Arild Holt-Jensen hadde skrevet 8 bidrag og Tore Ouren 6. Tematisk var de fleste bidragene innenfor økonomisk geografi, fortrinnsvis om Norge og på regionalt og lokalt nivå. En god del arbeider fokuserte på befolknings- og bosettingsutvikling. Det var også lokalhistoriske artikler og artikler som tok for seg miljøspørsmål. Bare 4 bidrag handlet om utvikling i land i den tredje verden. Instituttet spilte stort sett på hjemmebane og skrev i hovedsak for en nasjonal leserkrets. Instituttet formidlet sine kunnskaper på mange og varierte arenaer.
Meddelelsesserien skiftet navn til Geografi i Bergen fra 1987. Den gamle nummereringen ble fulgt, slik at det første bidraget til Geografi i Bergen var nummer 100. Sammendrag ble lagt ut på instituttets hjemmeside. Denne ordningen vedvarte til nr 217 som kom i 1996. Fra og med nr 218 ble publikasjonene lagt ut i fulltekst. Serien døde gradvis og stille hen, uten at instituttet noen gang bestemte at den skulle nedlegges. Det siste nummeret (273) kom ut i 2006. Jens Chr. Hansen, som hadde hatt arbeidet med serien lenge etter at han var gått av, innså at instituttet, til tross for uttrykt velvilje, ikke var interessert i å videreføre serien. Nå skjer formidlingen i hovedsak i elektroniske databaser.
I institutthistorisk sammenheng er det rimelig å beskrive serien slik den utviklet seg mellom 1987 og 1995, da det kom i alt 118 numre. Ca halvparten var særtrykk av trykte artikler og bokkapitler, 30 var notater og 21 var rapporter. Notatene tilsvarte begrepet ”working papers” Her finnes blant annet essays skrevet som del av et doktorgradsarbeid. Blant rapportene finnes flere doktoravhandlinger (Stokkes ph.d.- avhandling, Kristiansens og Rustens dr. økon.-avhandlinger). Blant rapportene finnes blant annet sesjonsbidrag til et årsmøte i Norsk Samfunnnsgeografisk Forening i Bergen. En artikkelsamling av arbeider av Hansen kom til hans 60-årsdag. Norges Handelshøyskole feiret sitt 50-årsjubileum i 1986. Blant dem som ble utnevnt til æresdoktor var professor Torsten Hägerstrand. Hans forelesning ”Tidens vidd och tingens ordning” ble brukt som boktittel da kolleger av ham i 1991 utgav et festskrift 119 til hans 75-årsdag i form av en artikkelsamling. Geografi i Bergen nr. 108 ble dermed spissartikkel i boken (Hägerstrand 1987).
Den flittigste bidragsyteren til Geografi i Bergen i denne perioden var Peter Sjøholt, som hadde 22 bidrag, fulgt av Anders Lundberg (15) og Jens Christian Hansen (14). Deretter fulgte to nykommere til instituttet, Kristian Stokke (7) og Atle Nesje (6). Noen av de eldre forskerne faset ut, så som Ouren, Helvig og Holt-Jensen. Hele 28 forfattere ga sine bidrag. Bredden var altså blitt mye større. Etter hvert kom doktorgradsstudenter inn som forfattere. Dette var bevisst politikk fra Hansen, som var redaktør det meste av tiden (to kortere avbrudd da Lundberg og Bivand overtok). For Hansen var Geografi i Bergen en dokumentasjon av hva som opptok de ansatte ved instituttet samt en anledning for unge rekrutter til å våge seg inn på en krevende arena.
Når en sammenligner perioden 1987-1995 med perioden 1966-1986, dominerte fortsatt økonomisk geografi i videste forstand, og med Norge som viktigste arena. Det var blitt færre rent lokale studier, flere drøftelser av nasjonale og regionale hovedtrekk. I alt ca 40 av 118 publikasjoner er i denne kategorien. Utviklingsgeografien hadde styrket sin posisjon; 27 bidrag kom fra denne delen av geografien. Økologiske problemstillinger ble tatt opp i ca 20 arbeider. Vi merker oss også et dusin bidrag som drøfter geografisk teori og metode på et mer prinsipielt grunnlag. Sosialgeografien sto fortsatt svakt. Rent naturgeografiske bidrag kom inn omkring 1990.
På midten av åttitallet ble det etablert en monografiserie (Geografi i Bergen, serie B). I 1994 ble det holdt et nasjonalt forskerkurs i geografi i Bergen. Overskriften var ”Investigating the Local: Structure, Place, Agency”. Utenlandske forskere møtte norske doktorandstudenter. Kristian Stokke og Roger Bivand, to av nykommerne ved Instituttet, redigerte konferanserapporten (Bivand og Stokke 1995), som innviet serie B. Den neste rapporten i serien var en hovedoppgave om tamilsk nasjonalisme i Sri Lanka (Ryntveit 1996). Den tredje og siste monografien var redigert av Arild Holt- Jensen og Nicola Morrison (1998). Dette var et internasjonalt seminar om temaet ”Social Housing: International Comparison of Planning for the Weakest Social 120
Groups”. Monografiserien, som egentlig ikke var en monografiserie, ble avsluttet med denne rapporten. Seminaret fungerte imidlertid som startblokk i et langvarig internasjonalt prosjekt som har holdt Holt-Jensen sysselsatt langt inn i pensjonsalderen
Mange av disse publikasjonene kan karakteriseres som ”grått” materiale. Det gjelder hovedoppgaver og doktorgrader, og det gjelder først og fremst rapportene og notatene i Geografi i Bergen. Praksisen med å legge inn allerede publiserte arbeider i Geografi i Bergen er tilbakeskuende mer enn fremadrettet. Selv om den faglige produksjonen målt i antall publikasjoner var betydelig, er det også rimelig å reise spørsmål om forskningens kvalitet. For redaktørene i Geografi i Bergen var det viktigste å hanke inn bidrag. Dersom disse allerede var publisert på annen måte tidligere, sier det seg selv at de ikke ble underkastet redaksjonelt forbedringsarbeid.
10.4 Den anvendte forskningen og grunnforskningen: samspill eller konflikt? Skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning er på ingen måte knivskarpt. Mange forskere har kombinert de to tilnærmingene, og de har vandret mellom grunnforskningsmiljøer og oppdragsforskningsprosjekter. Både Sømme og Sund gjorde dette, uten å ha sjelekvaler av den grunn. Geografisk institutts historie frem til 1965 er en fortelling om valgfagsundervisning ved NHH, om læreboksproduksjon, og om mindre forskningsprosjekter som hadde sitt utspring i den løpende samfunnsdebatten. Et eksempel på dette er gitt i kapittel 5.2, som forteller om hvordan Fridtjov Isachsen ved Geografisk institutt i Oslo førte reguleringssjefen i Oslo sammen med Tore Sund, som fikk midler til å studere Oslo bys indre differensiering. Denne kontakten ble avgjørende for Tore Sunds senere forskning, først gjennom hans doktoravhandling om Bergens byområde og dets geografiske utvikling (Sund 1947a), senere om hans arbeid med generalplan for Bergenshalvøya og Askøy (Sund 1957), som han hadde to års permisjon fra sin stilling for å utføre. Sund pendlet altså mellom grunnforskning og anvendt forskning. Lignende samarbeidsformer ble mer og mer vanlige. Forskningsprosjektet Bergen Sentrum (nærmere beskrevet i kapittel 13.2.5) hadde en dominerende plass i instituttets liv i første halvdel av 1970-årene. Mange 121
NHH-studenter og universitetsstudenter arbeidet med A-seminarer eller hovedoppgaver knyttet til dette prosjektet, og syv av de ansatte skrev kapitler i sluttrapporten (Helvig og Hageberg (red.) 1977). Felles for de fleste forskerinitierte prosjektene var at de ikke krevde store økonomiske ressurser. Forskerne brukte den forskningstiden som lå i deres stillinger, og studentassistentene var billige. Utfordringen var å skaffe til veie midler til reiser og feltopphold. En ulempe var at slike prosjekter ofte trakk ut i tid, slik tilfellet var med Forskningsprosjektet Bergen Sentrum. Det tok syv år fra begynnelse til sluttrapport, mens initiativtakerne optimistisk hadde anslått at prosjektet kunne gjennomføres på to år.
Humanistisk forskning og samfunnsforskning krevde mer beskjedne driftmidler enn naturvitenskapelig forskning. Det er derfor ingen tilfeldighet at det første norske forskningsrådet, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF), ble stiftet allerede i 1946. Norges Tekniske Høyskole var den dominerende institusjonen. I 1950 ble SINTEF (Selskapet for industriell og teknisk forskning) stiftet i tilknytning til NTH. Denne organisasjonen skulle være et bindeledd mellom NTHs forskere og eksternt finansierte oppdragsforskningsvirksomheter. Det skulle raskt vise seg at SINTEF kom til å bli arbeidsplass for egne oppdragsforskere og teknisk og administrativt personale. I 1949 ble det opprettet et landbruksvitenskapelig forskningsråd (NLVF) og i 1972 kom det et eget fiskeriforskningsråd (NFFR). NTNF dekket de fleste tekniske aspektene ved industrien. Dermed hadde de tradisjonelle vareproduserende næringene fått sine egne råd.
I 1949 ble Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) opprettet. Dette rådet finansierte først og fremst grunnforskning ved universiteter og vitenskapelige høyskoler. Geografisk institutts forskere kunne for eksempel søke om midler til vikarer når de hadde forskningsfri. NAVF ga også støtte til utenlandsopphold og til fagkonferansedeltakelse. Hovedfagsstudenter kunne få dekket utgifter til feltarbeid. Vitenskapelige assistenter i tidsbegrensede prosjekter var det også mulig å få økonomisk støtte til. I NAVF ble det opprettet egne disiplinorienterte faggrupper som behandlet søknader om støtte. Av og til kunne nok spørsmålet om habilitet dukke opp. 122
Satte man bukkene til å passe havresekkene? Ordningen fungerte i store trekk bra for Geografisk institutt.
Men den norske industrien var på vei inn i en økonomisk omstruktureringsprosess som førte til tyngdepunktforskyvninger i næringen og geografiske problemer knyttet til produksjons- og markedsendringer. I 1969 ble spørsmålet om opprettelse av et industriøkonomisk institutt reist i Stortinget. Initiativet var altså politisk. Instituttet skulle analysere utviklingstendenser i næringen og årsakene til endringer. En underliggende premiss var at statens industripolitiske rolle var viktig. Vi var inne i en tid da troen på en aktiv politisk samfunnsplanlegging var stor. Da spørsmålet ble reist, hadde Norge en borgerlig samlingsregjering. Per Borten var statsminister og industriminister var Sverre Walter Rostoft som hadde en bakgrunn som direktør ved Kristiansand Mekaniske Verksted. Noe svar på spørsmålet om opprettelse av et industriøkonomisk institutt kom ikke fra denne regjeringen, som for øvrig gikk av i mars 1971. Trygve Bratteli fra Arbeiderpartiet tok over, og allerede i mai ble det nedsatt et utvalg med tidligere industriminister Kjell Holler som leder.
Utvalgets innstilling ble ferdig i august 1972, og foreslo opprettelse av et industriøkonomisk institutt i Bergen. NHH oppfattet dette forslaget som en invitt, og Kollegiet ba i september 1972 Industridepartementet om å få komitéinnstillingen til uttalelse. Et utvalg bestående av Arnljot Strømme Svendsen, Einar Hope og Terje Hansen utarbeidet en uttalelse som Kollegiet gjorde til sin og som ble sendt til Industridepartementet. NHH mente at det var et behov for et industriøkonomisk institutt. Det kunne med fordel lokaliseres ved NHH. Ledige lokaler fantes ved det nettopp nedlagte Merinospinneriet i Breiviken nedenfor NHH. Samlokaliseringen innebar ikke at Industriøkonomisk Institutt skulle integreres i NHHs organisasjon. Det burde være frittstående med egne styringsorganer. Først i desember 1974 bestemte Stortinget at instituttet skulle legges til Bergen som en forskningsenhet under Industridepartementet, og i 1975 ble instituttet etablert.
123
Samtidig som diskusjonen om Industriøkonomisk Institutt ble ført, ble det generelle forholdet mellom grunnforskning og markedsorientert anvendt forskning satt under debatt. Ved NHH hadde flere institutter engasjert seg i eksternt finansierte, markedsorienterte prosjekter. Mange mente at slike prosjekter kunne legges til de aktuelle instituttene. Men modellen om en overbygning etter modell fra SINTEF ble også satt under debatt. I januar 1973 vedtok kollegiet ved NHH som en to års prøveordning å opprette et senter for anvendt forskning. Prøveordningen ble forlenget med ytterligere to år, og i 1977 ble ordningen gjort permanent.
Virksomheten var beskjeden de første årene, men fikk etter hvert økt omfang, og de sentrale medarbeiderne ble samlokalisert. I NHHs historie beskrives SAF ”som en vingehest som sprengte vei for hele Høyskolen” (Jensen og Strømme Svendsen 1986, s. 406). De første par årene holdt SAF til i Paviljongen sammen med geografene, men flyttet ned til Merinospinneriet, der også Industriøkonomisk Institutt var etablert. Einar Hope var den første direktøren for Industriøkonomisk Institutt, men sluttet der etter ett år og gikk over til SAF. Einar Hope har på spørsmål om hvorfor han skiftet beite fra IØI til SAF fortalt meg at han hadde den oppfatningen at sentrale personer i IØIs styre hadde kjørt hardt på at instituttet skulle legge premisser for den politiske debatten om industriens utvikling. NHH hadde valgt en organisasjonsmodell for IØI som ga Industridepartementet stor makt og NHH mindre makt, og måtte svi for det. Cornelius Schilbred ved Foretaksøkonomisk institutt overtok stafettpinnen etter Hope, men overlot den etter ett år til siviløkonomen og sosiologen Arne Selvik som i en årrekke satte sitt faglige preg på instituttets forskningsportefølje. Det bør nevnes at samarbeidet mellom Selvik og Geografisk institutt fungerte godt. Instituttet hadde prosjekter gående om lokal utvikling på industristeder som ble rammet av strukturelle kriser i den industrielle utviklingen. (Se bl.a. kapittel 13.2.1 for en nærmere beskrivelse av noen av disse prosjektene, som ga arbeid til mange studenter og vitenskapelige assistenter fra slutten av 1970-årene og inn i åttiårene.)
Som en konsekvens av opprettelsen av SAF og spesielt IØI fikk Geografisk Institutt institusjonelle og faglige partnere som bidro til den faglige utviklingen. Målt gjennom 124 studenttallsutvikling hadde tiden fra 1975 og fremover mot midten av åttitallet vært en stagnasjonsperiode for instituttet. Den ville sannsynligvis vært enda større om ikke samarbeidet med IØI langt på vei hadde kompensert for den negative studenttallsutviklingen.
Gjennom 1970- og 1980-årene avtok industriens rolle i det norske samfunnet. Sysselsettingsveksten kom stort sett i de tjenesteytende næringene. Denne utviklingen påvirket bosettingsmønsteret. Det gjorde også oljevirksomheten. Mange av de gamle industristedene kom i bakevja. Næringsrettet tjenesteyting lokaliserte seg til større steder. Privat forbrukerrettet tjenesteyting foretrakk også større steder med en voksende omlandsbefolkning. Elementær offentlig tjenesteyting, som undervisning, helsetjenester og offentlig administrasjon var ofte organisert på kommunenivå, noe som innebar at også små kommuner fikk betydelig vekst i den offentlige tjenesteytingen. Det tjenesteytende samfunnet fikk større forskningsmessig oppmerksomhet. Blant annet ble det en viktig oppgave å analysere hvordan internasjonale regionale vekstmodeller var brukbare i spredt og tynt bosatte strøk. På Geografisk institutt var spesielt Peter Sjøholt opptatt av slike problemstillinger (kapittel 13.2.7). Denne dreiningen fra industri mot tjenesteyting endret IØIs prosjektportefølje, og i 1993 ble instituttet omdøpt til NØI (Næringsøkonomisk Institutt). Mange geografer var prosjektmedarbeidere ved dette instituttet. Da geografisk institutt i 1992 flyttet ned til Merinospinneriet, ble SNF våre nærmeste naboer, og mye av forskningen ved instituttet skjedde i SNF-prosjekter. Eirik Vatne, som senere skulle bli professor i økonomisk geografi var en sentral kollega i geografimiljøet, og flere av instituttets doktorgradstudenter ble koblet til SNF- prosjekter. Selv om den ”rene” høyskolegeografien stagnerte, målt i faste stillinger, var geografimiljøet i Breiviken fortsatt ganske stort og aktivt takket være universitetsgeografien og SNF-miljøet.
SAF (Senter for anvendt forskning ved NHH), som hadde hatt en beskjeden vekst de første årene, og som var splittet opp på flere institutter, var i realiteten en professorstyrt organisasjon. Behovet for en samlende organisasjon førte til at SAF i 125
1984 ble organisert som en egen forskningsstiftelse, økonomisk og administrativt uavhengig av NHH. Ved NHH ble det også opprettet et Center for International Business (CIB) i 1986. I 1991 ble SAF, NØI og CIB slått sammen til en markedsbasert oppdragsforskningsstiftelse, SNF (Samfunns- og næringslivsforskning). Det var organisert som et aksjeselskap, og ansatte egne forskere. NHH-ansatte forskere kunne knyttes til SNF i bistillinger. I 2002 ble SNF omorganisert. De forskningsutførende oppgavene ble videreført i et aksjeselskap (SNF AS), mens de fondsbestyrende oppgavene ble ivaretatt i en stiftelse, Stiftelsen SNF. Det høres komplisert ut. Men ideen bak de organisatoriske og juridiske strukturene er ”å skape verdier for sine kunder ved å bidra med forskningsbasert kunnskap som er relevant og innsiktsgivende både for kunden og for allmennheten. SNF lykkes når leveransen styrker kundenes beslutningsunderlag, stimuleres deres innovasjons- og omstillingsarbeid og ellers bidrar til verdiskapning”.
Det gamle NAVF var i hovedsak et grunnforskningsråd, men utover på 1970-tallet ble det fra politisk hold hevdet at også anvendt samfunnsforskning burde gå inn i NAVFs virksomhetsområde. Det ble satt i gang flere slike prosjekter ved Geografisk institutt. Forskningsprosjektet Bergen Sentrum er beskrevet i kapittel 13.2.5, og to andre prosjekter, utkantprosjektet og industristedsprosjektet, er nærmere omtalt i kapittel 13.2.1.
På slutten av sekstitallet og videre inn i syttiårene økte troen på at samfunnsutviklingen kunne planlegges, hva enten det gjaldt fysisk planlegging, næringsplanlegging og velferdsplanlegging. Planlegging hadde dessuten regionale og lokale dimensjoner som geografene hadde kompetanse til å analysere. Forskning for samfunnsplanlegging kunne organiseres i egne institusjoner. En spesiell utfordring var det å organisere utviklingen av oljevirksomheten i Nordsjøen, I 1973 ble det luftet forslag om opprettelse av et eget forskningsråd for samfunnsplanlegging, der forskere og brukere av forskning kunne utvikle kjøreregler for en anvendt samfunnsforskning. Det var en del motstand mot brukerstyring, ikke minst fra universitetshold. Men i 1978 ble det opprettet et eget råd for forskning for samfunnsplanlegging under NAVF. Ved 126 geografisk institutt var det ingen stor motstand mot opprettelsen av det nye rådet, RFSP. Vi hadde planer om å gi egne undervisningstilbud i samfunnsplanlegging, selv om det skulle trekke ut i tid – et tilbud ble gitt fra 1986. (Se kapittel 11.6.5.) I 1984 gikk RFSPs virksomhet inn i et nytt forskningsråd, NORAS (Norsk råd for anvendt samfunnsforskning). Det nye rådet ble gitt viktige oppgaver, ikke minst på instituttsiden. Rådet skulle støtte anvendt samfunnsforskning, forskning for samfunnsplanlegging, og forskning om privat og offentlige tjenesteyting, som jo ble viktigere etter som tiden gikk. Universitetene måtte konkurrere med frittstående institutter og med distriktshøyskolene. Det ble etter hvert komplisert å navigere et forholdsvis innfløkt forskningsfinansieringssystem. Stortinget vedtok våren 1992 å fusjonere de fem eksisterende forskningsrådene til ett råd, Norges Forskningsråd (NFR). Det besto av tre avdelinger; råd for biologi, miljø og helsevitenskap, råd for teknologi og naturvitenskap, og råd for kultur- og samfunnsforskning. I stedet for å spre ressursene på et utall prosjekter, søkte man å etablere enkelte store, flerårige forskningsprogrammer. For å få fotfeste i slike programmer måtte forskningsmiljøene ha et visst omfang. Finansieringen og styring av disse programmene skjedde i samarbeid mellom forsknings- og undervisningsdepartementet og fagdepartementer. Den politiske styringen ble styrket for dem som hadde penger å sette inn i programmene. (Hans Skoie som i mange år arbeidet i NAVFs forsknings- og utredningsinstitutt har skrevet en grei oversikt over norsk forskningspolitikk (Skoie 2005)).
Den gamle dikotomien mellom grunnforskning og anvendt forskning lever i beste velgående. Litt kynisk kan man si at grunnforskning legitimeres ikke bare gjennom grunnforskningen selv, men den verdi grunnforskningen har for den anvendte forskningen. Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at oppdragsforskningsinntektene kom vel med for Institutt for geografi. Både de NHH- ansatte og de UiB-ansatte fikk større ressurser til egen forskning. Blant annet kunne de kjøpe seg undervisningsfri. Dersom de anvendte prosjektene legitimerte teoretisk og metodisk nybrottsarbeid, kunne forholdet mellom oppdragsforskning og grunnforskning bli fruktbart. 127
Forholdet mellom grunnforskning og anvendt forskning opptok Norges Handelshøyskoles rektor Dag Coward da han den 15. januar 1973 etter ni år som rektor ønsket professor Olav Harald Jensen lykke til som sin etterfølger. Coward var litt bekymret over visse tendenser i tiden: ”Forskningsaktiviteten ved Høyskolen er økt betraktelig i 9-årsperioden, og bibliotekets tilvekstlister viser en vekst i antall publikasjoner fra Høyskolen som er mer enn proporsjonal med veksten i antallet forskere. Det er likevel karakteristisk for meget av den forskning som foregår, at den ofte er mer innrettet mot den enkelte forskers vitenskapelige merittering, enn mot løsning av eksternt inspirerte oppgaver. Med dette følger også at forskerne favoriserer individuelle prestasjoner fremfor forskning i team. Løsningen av større oppgaver forutsetter gjerne teamforskning, - dette er derfor en kunst som det kan bli nødvendig å lære seg i høyere grad enn hittil.” (Norges Handelshøyskole, Beretning for årene 1970- 73, (ifølge forordet utgitt i 1979) s. 8) Den påtroppende rektoren forsikrer sin forgjenger at Høyskolen er på god vei til å styrke den anvendte forskningen, og han setter sin lit til at etableringen av randsoneinstitusjoner som Senter for Anvendt Forskning og Industriøkonomisk Institutt vil styrke den anvendte forskningen ved NHH.
Mens rektor Coward setter sin lit til at oppdragsforskningen kan gi bedre forskere, er professor Jostein Goksøyr ved Universitetet i Bergen bekymret over at forskningen vil lide fordi de ansatte drukner i undervisning. ”Det som kunne gi grunn til bekymring ved enkelte institutter, var at nyansatte amanuenser – de som ble ansatt på 1960-tallet, kom ofte ferske fra eksamensbordet – viste lite initiativ til å kvalifisere seg som forskere. Dette kan ha mange årsaker, fra at de ble pålagt altfor mye undervisning, til at de rett og slett ikke var modne til å slippes ut på dypt vann med selvstendige forskningsoppgaver (og det var jo slik en doktorgrad skulle tas på den tiden).” (Goksøyr 1996, s. 239)
For min egen del vil jeg tilføye at tittelen universitetslektor var den vanlige i sekstiårene. Da jeg ble ansatt som universitetslektor ved Universitetet i Oslo i 1962, var det ingen krav knyttet til forskning i utlysningsteksten, og jeg møtte heller ikke 128 krav eller oppmuntring om å forske da jeg begynte ved Geografisk institutt. Lektoratene var primært undervisningsstillinger, begrunnet i det raskt økende studenttallet. Mange av oss kom rett inn i lektorater uten ha vært innom noen vitenskapelig rekrutteringsstilling. For mange av oss, og også blant mine kolleger i Bergen, ble undervisning vår langt viktigste oppgave. Konsekvensene av dette er at mange av oss forble primært undervisere. Goksøyrs merknad om ikke å være moden til å slippes ut på dypt vann reflekterer den måten han og hans generasjon ble sjøsatt på i vitenskapens hav da han kom til Universitetet. For mange av dem han kritiserer, ble det aldri forventet havseilas, men heller at vi holdt oss rolig i havn og skysset vår last gjennom grunnfaget eller valgfaget. Vi var nok heller å ligne med ferjeskippere enn havseilere. Men det er ikke til å legge skjul på at forholdet mellom grunnforskning og anvendt forskning og mellom forskning og undervisning kunne føre til gnisninger mellom kolleger. Disse gnisningene oppfattet ikke jeg som svært alvorlige, men for å nyansere institutthistorien vil jeg trekke frem visse samarbeidsproblemer mellom universitets- og høyskoleansatte. 129
11. RAMMEBETINGELSENE FOR INSTITUTTETS VIRKSOMHET 1975-1990
11.1 Innledning Omkring 1985 hadde instituttet 12 faste vitenskapelige stillinger (4 ved NHH, 8 ved UiB). I tillegg kom et varierende antall midlertidige tilsatte (vitenskapelige assistenter, forskningsprosjektassistenter og stipendiater), slik at ca 20 forskere var knyttet til instituttet. Omfanget av forskningsadministrasjon økte. Mye av denne administrasjonen ble utført av vitenskaplige tjenestemenn. Instituttet hadde en tegnerstilling (fordelt på to personer), og to kontorassistenter. Behovsanalysen fra 1974 (Hansen 1974a) pekte på at det var behov for programmererhjelp og at instituttet sårt trengte en instituttsekretær.
11.2 Samarbeidet mellom NHH og Universitetet i Bergen Det var opplest og vedtatt at samarbeidet mellom de høyskoleansatte og de universitetsansatte var tilfredsstillende. Sømme var tidlig oppmerksom på mulighetene for faglig samarbeid mellom NHH og Universitetet i Bergen. Han mente blant annet at dersom det var studenter ved Universitetet som var interessert i geografi, burde de kunne få hospitere, eventuelt også få supplerende undervisning på NHH. Høyskolen som institusjon var ikke udelt begeistret over at studenter som kom fra universitetet skulle kunne lure seg inn i det opptaksregulerte, lukkede høyskolestudiet. Samtidig mente NHH at sperrene Universitetet satte for høyskolestudenter som ville fortsette ved Universitetet, var for høye. Samarbeidsavtalen fra 1963 mellom UiB og NHH hadde som formål å regulere samarbeidsformene. Som allerede nevnt var det liten konkret oppfølging av samarbeidsmuligheter. Geografi var og ble unntaket.
Fra 1964 kom altså universitetsstudentene inn i bildet. De hadde sine behov for undervisning, og i mellomfagssemesteret ble det også holdt feltkurs og studentene skrev spesialoppgaver. Sømme mente at noe av undervisningen kunne holdes for universitets- og høyskolestudenter samlet. Dette forslaget ble kjølig mottatt av dem som hadde det daglige arbeidet med undervisningen. Dels var det fysiske 130 beskrankninger. Det auditoriet som geografiundervisningen ble holdt i, kunne ta maksimum 48 studenter. Dels var det slik at temaer som kunne egnet seg for fellesundervisning av faglige grunner, vanskelig kunne tilpasses studieprogresjonene i valgfaget og grunnfaget. Sømmes forslag ble derfor i liten grad fulgt opp. Da hovedfagsstudiet ved Universitetet etter hvert kom i gang i slutten av sekstitallet, ga det nye, positive utfordringer for universitetslærerne. Antallet hovedfagsstudenter økte betydelig etter 1970, noe som på sikt førte til nye stillinger på universitetssiden. Det virket som om det var mer fart på universitetssiden enn på høyskolesiden. Faget ble utvidet i bredde som i dybde. Det ble åpnet for variasjon i valg av temaer for hovedoppgaver, noe som legitimerte flere stillinger. Mens undervisningen i valgfaget var konsentrert om økonomisk geografi, ble flere sider ved faget synliggjort i universitetsundervisningen. De samfunnsvitenskapelige fagene lå inntil 1971 ved Det historiske-filosofiske fakultet. Da ble de overført til et nytt samfunnsvitenskapelig fakultet, som i begynnelsen av 1970-årene ble arena for en radikalisering av undervisningen og forskningen. Studenter og lærere poengterte at forskningen skulle være kritisk. Det fant nok også sted en viss radikalisering av studentmiljøer ved NHH, men i mindre omfang. Med det økende antall hovedfagsstudenter i geografi ble innhold og metoder i geografifaget satt under kritisk lys. Studentene ville diskutere det teoretiske fundamentet for faget.
Faglige prioriteringer kom ofte til syne ved bedømmelsen av søkere til nye stillinger. For høyskolegeografene betydde den praktiske anvendelsen av forskningen mye. Den økonomiske geografien ble gjerne koblet til praktisk samfunnsplanlegging. Den skulle være nyttig både i løsningen av samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske problemstillinger. Geografien så sin rolle blant annet i analyser av urbaniseringsprosessen og av næringsomstillinger. Men bedømmelseskomiteene, som ofte var sammensatt av universitetsgeografer fra Oslo eller fra nordiske land, etterlyste teoretiske fundamenter for forskningen. I flere konkrete innstillinger som berørte instituttet, ble søkere vurdert etter kriterier om vitenskapelighet som de kanskje ikke syntes var relevante, og teorikravet var ofte svært generelt og av og til ullent formulert. Både Paul Olav Berg (kapittel 14.2.4) og Asbjørn Aase (kapittel 14.2.1) reagerte på 131 vurderinger de oppfattet som subjektive og dogmatiske på samme tid. De følte at de ikke var verdsatt etter fortjeneste. Når de begge valgte å finne seg arbeid andre steder, så var nok valget for en stor del en reaksjon på slike bedømmelser. Deres valg ble lagt merke til også av andre siviløkonomer som var ansatt ved instituttet, og som sluttet for å gå over til arbeidsplasser i det praktiske næringsliv eller den offentlige forvaltningen. Det gjaldt Per-Chr. Endsjø (kapittel 14.2.5) og Kjell Stenstadvold (kapittel 14.2.7). Ellers kan man si at så vel universitetsansatte som NHH-ansatte var opptatt av praktiske, anvendte problemstillinger, og disse problemstillingene ble i hovedsak analysert gjennom bruk av data som kunne kvantifiseres. Det var en positivistisk grunnholdning, teoretisk og metodisk sett, som dominerte instituttet. Rent faglig sett sto de ansatte ved instituttet forholdsvis nær hverandre, og det ble utviklet tematisk prosjektsamarbeid mellom UiB og NHH-siden. Fokus ble satt på den regionale utviklingen i bosettingsmønsteret, befolkningsfordeling, næringslivsomstilling, og på de politiske virkemidlene som ble introdusert for å sikre en positiv samfunnsutvikling. Av de 73 hovedoppgavene som ble skrevet mellom 1970 og 1980 tok bare fem for seg geografisk utvikling i utviklingsland.
11.3 Fra Høyblokken til Paviljongen 1973. Fra Paviljongen til Merino 1992 Som årene gikk ble instituttets lokaler i tredje etasje i høyblokken for trange. Særlig trangt var det for hovedfagsstudentene som manglet arbeidsplasser. En midlertidig løsning var å leie et lokale på Hatleberg, studenthjemmet på østsiden av Helleveien. Dette var ingen optimal lokalisering. Kontakten mellom studenter og veiledere var tungvint. Allerede høsten 1966 hadde instituttet foreslått at det skulle bygges en egen paviljong for geografene på en ledig tomt rett sør for NHHs hovedbygning. Det tok syv år før forslaget ble virkelighet. I februar 1973 ble byggearbeidet påbegynt. Paviljongen var tegnet av arkitekt Nic Brøndmo og kostet 1.8 mill. kroner. Den hadde en grunnflate på 30 x 30 m. Nettoarealet var 664 m2. Bygget rommet 26 kontorer à 12 m2, 2 lesesaler à 24 m2, 3 seminarrom à 48 m2 og 2 seminarrom à 80 m2. Dessuten var det et stort arkivrom i underetasjen, som blant annet ble brukt til fotograferingslaboratorium og kartsamling. Paviljongen var ferdig til innflytting 1. desember. På den tiden da Paviljongen ble tatt i bruk, hadde instituttet gjennomlevd en 132 rask vekst. Norges Handelshøyskole hadde til fulle oppfylt sin vertskapsforpliktelse etter samarbeidsavtalen av 1963 mellom NHH og Universitetet i Bergen. Noen få kontorer i Paviljongen ble tildelt Sentrum for Anvendt Forskning ved NHH, men de ble raskt flyttet til det gamle Merinospinneriet som gradvis var blitt bygget om fra fabrikkbygning til kontorer (Jensen og Strømme Svendsen 1986, s. 348).
Etter hvert ble også Paviljongen for trang. Økende studenttall, doktorgradsstudiets innmarsj og flere vitenskapelige ansatte førte til at også Institutt for geografi flyttet ned til Merinospinneriet i 1992, med vel 900 m2 til disposisjon. Flyttingen førte til at geografenes daglige kontakt med Høyblokken på NHH ble svekket. Til gjengjeld ble kontaktene med SNF og SOL (Institutt for strategi og ledelse), der mange geografer deltok, hyppigere og mer omfattende. På Merinospinneriet ble det også bedre plass for hovedfagsstudenter, og ikke minst fikk doktorgradsstudentene sin egen kontoravdeling, som fikk navnet Apeberget. Det bidro til å bedre det sosiale og faglige miljøet.
Merinospinneriet 1992. Rommelig og alltid ledige parkeringsplasser.
I 1995 var det 20 vitenskapelige stillinger (medregnet seniorforskere) og ca 10 personer i ulike rekrutteringsstillinger ved instituttet. Denne økningen var fysisk mulig fordi NHH hadde skaffet instituttet de lokalene i Merinospinneriet som er omtalt 133 ovenfor. Økningen i vitenskapelig personale førte også til behov for mer administrativt og teknisk personale. Ifølge samarbeidsavtalen mellom NHH og UiB skulle vertsinstitusjonen (NHH) ha det økonomiske ansvaret for disse stillingene, og dette ansvaret ble tatt på alvor. Selv om det var noe gjennomtrekk i disse stillingene, ble det etter hvert dannet en fast kjerne. Dagny Medås ble ansatt som kontorassistent 15. september 1965. Da var hun 21 år gammel. Medås var fra Norheimsund og tok eksamen artium i Øystese i 1964. Deretter reiste hun til Bergen for å ta den ettårige sekretærlinjen ved Bergen Handelsgymnasium. Og så var hun klar til å finne seg arbeid i Bergen. Hennes egen vurdering av situasjonen var at det ikke fantes jobber å få på hjemstedet, men at Bergen hadde bruk for henne og hennes kompetanse. Da hun var ferdig med sekretærlinjen oppdaget hun at det var en ledig stilling ved almen avdeling ved NHH, med arbeidsplass på Geografisk institutt. Den søkte og fikk hun. Og dermed var hennes faglige livsløp lagt og hennes arbeidsplass kom til å bli NHH, det meste av tiden ved Institutt for geografi. Tilknytningen til NHH-miljøet ble sterkere da etternavnet ble utvidet med Stiansen etter at en NHH-student kom inn i hennes liv. Dagny Medås Stiansen arbeidet som kontorfullmektig ved Institutt for geografi ut 2003. Da ble det klart at universitetsdelen av instituttet skulle flytte inn til Nygårdshøyden fra 2005, og Stiansen gikk fra 2004 over til NHHs økonomi- og regnskapsavdeling, der hun arbeidet til hun gikk av med pensjon i oktober 2011. Det var et stort savn for oss som arbeidet ved instituttet at hun ikke ble med på flyttelasset. Hun var en gjennomført positiv medarbeider. Få institutter har hatt en slik kontinuitet i sitt administrative og tekniske personale som Institutt for geografi. I 1972 kom Frida Serck-Hanssen til instituttet som kontorassistent (kombinert med stilling i NHHs administrasjon). Etter hvert arbeidet hun full tid ved instituttet, og gikk av med pensjon i 1997. I 1985 kom Lillian Eide til instituttet, med spesielt ansvar for undervisningsplanlegging og eksamensarbeid. Hun gikk av med pensjon i 2004. Andre medarbeidere kom og gikk, men den solide kjernen holdt ut. Men da universitetsdelen av instituttet flyttet til byen, valgte som nevnt Medås Stiansen å bli igjen på NHH. 134
Forværelset på Merino, ca 1993. Lillian Eide (t.v.), Dagny Medås Stiansen og Frida Serck-Hanssen.
Siden 1977 hadde instituttet også en EDB-konsulent, Kjell Totland, som var med oss helt til flyttingen i 2005. Han var svært hjelpsom og tålmodig både med ansatte og studenter som skulle møte den ukjente EDB-verdenen som etter hvert fikk noen og hver til å klø seg i hodet. Instituttet har også hatt en tegnerstilling siden 1967. Her var det mer gjennomtrekk, inntil Kjell Helge Sjøstrøm (f. 1949) forlot en tegnerstilling hos planleggingsfirmaet VIAK (som var preget av hektisk virksomhet og korte frister) til fordel for en stilling som grafisk tegner ved instituttet i 1981, og der ble han værende. I motsetning til de andre, flyttet han med instituttet til byen i 2005 og skiftet dermed også arbeidsgiver (Universitetet). Det har vært en rivende utvikling i hans fagområde. Da han begynte, hadde han en konvensjonell tegnesal, med tusjpenner og sjablonger. Instituttet hadde også et fotolaboratorium. Den første MAC’en kom i 1986, og etter hvert ble geografiske informasjonssystemer (GIS) viktigere og viktigere. Den store utfordringen har hele tiden vært å finne synergieffekter mellom de ulike metodene. Fremstilling av kart og bilder har hele tiden stått sentralt. Det meste av arbeidet skjer i dag foran dataskjermer. Sjøstrøms arbeid består mye i å rettlede vitenskapelige ansatte og studenter, individuelt eller gjennom undervisning. Han har også bidratt til kartografisk og grafisk utforming av publikasjoner som Naturhistorisk Vegbok for Hordaland (Helland-Hansen 2004) og boken om Folgefonna (Brekke 2008). Og med årene er han blitt senior forskningstekniker. 135
En sommerdag ved Paviljongen. Foran fra venstre: Tor Halfdan Aase, Kjell Helge Sjøstrøm, Odd Inge Steen, Arnfinn Seim, Anders Lundberg, Atle Nesje, Peter Andersen, Lillian Eide og Roger Bivand. Bak fra venstre: Kjell Totland, John Burde (gjesteforsker UiB), Egil Glørud, Jan Sulebak, Magne Helvig, Arild Holt-Jensen, Jens Chr. Hansen, Gunnar Wicklund-Hansen, Frida Serck-Hanssen, Dagny Medås Stiansen, Sonja Mathismoen (skjult) og Michael B. Hageberg (foto: David Kinsella). NHH – Silhuetten 1991: nr2.
11.4 Sentrum trekker. Universitetet og byen Uavhengig av utviklingen ved NHH fikk instituttet også behov for lokaler inne på Nygårdshøyden. Et delfag i kulturgeografi for geofysikere og geologer var blitt opprettet fra 1968. Dette delfaget sammen med de aktuelle realfagene kunne gi undervisningskompetanse i geografi i den videregående skolen. Særlig i 1970-årene var dette delfaget populært. Det var upraktisk for disse studentene å reise ut til NHH. En del av grunnfagsundervisningen ble også flyttet til byen, fordi seminarrommene og lesesalene på NHH var for små og fordi mange nybegynnerstudenter i geografi var knyttet til Nygårdshøyden gjennom fag de hadde tatt tidligere. Ved å gi grunnfagsundervisning inne i byen regnet man også med å kunne rekruttere flere studenter. 136
Det er nødvendig å se Geografisk Institutts behov i en videre sammenheng. Store arealer på Nygårdshøyden var blitt båndlagt til universitetsformål i en avtale mellom stat og kommune i 1964. Mot slutten av syttitallet stagnerte byggingen av nye hus for universitetsformål. Samtidig hadde Bergen kommune innsett at det var behov for en plan for fornying av sentrale bystrøk. Spesielt var kommunen bekymret for befolkningsutviklingen. Disse spørsmålene var for øvrig grundig drøftet i sluttrapporten fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum, som hadde vært et dominerende prosjekt ved Geografisk Institutt gjennom 1970-årene (Helvig og Hageberg 1977). Selv hadde jeg skrevet et kapitel i rapporten om befolkningsutviklingen i Bergensregionen (Hansen 1977) som slo fast at sentrums andel av Bergensregionens befolkning var sunket fra 65000 innbyggere i 1910 til 25000 innbyggere i 1975. Kommunen ønsket å styrke bosettingen i sentrale bydeler, og stilte spørsmål om hvorvidt Universitetet burde avgi arealer til dette, med andre ord om avtalen mellom stat og kommune fra 1964 burde revideres. Våren 1979 la rådmannen for byfornying frem en tiltaksplan for fornying av sentrale bystrøk der han foreslo at 70 dekar av de 200 dekar som ifølge 1964-avtalen skulle brukes til universitetsformål kunne omdisponeres til boligformål.
Universitetsdirektør Magne Lerheim, som var en dreven politiker, slo tilbake med å sette i gang arbeidet med en universitetsplan 2000. Opplegget for denne planen ble drøftet av Det akademiske kollegium. Lerheim var bekymret over studentrekrutteringen til Universitetet. Det var på denne tiden at distriktshøyskolene ble alvorlige konkurrenter. Lerheim ville møte denne konkurransen blant annet ved å prioritere utviklingen av yrkesrettet utdanning ved Universitetet. Han ville også at Universitetet skulle satse sterkere på internasjonalisering. Arbeidet med Universitetsplan 2000 ble integrert i budsjettarbeidet for 1980 (Forland og Haaland 1996).
137
11.5 Hva om vi flyttet instituttet til byen? Magne Lerheims planer for Institutt for geografi I tillegg til å arbeide med de store linjene søkte Lerheim også å styrke Universitetets posisjon på Nygårdshøyden gjennom andre tiltak. I desember 1979 hadde jeg en samtale med Lerheim der han luftet ideen om å dele Geografisk Institutt og flytte universitetsdelen inn til Bergen Sentrum. Han visste godt at instituttet akkurat på denne tiden hadde svak studentrekruttering og stilte seg spørsmålet om ikke en flytting til byen kunne bringe geografien nærmere potensielle studenter. Lerheim fortalte meg at det ville komme en formell henvendelse til seksjonen om denne saken tidlig på nyåret. Jeg fortalte seksjonsformann Roger Bennett om samtalen. I slutten av april 1980 ble han gjort kjent med at Lerheim hadde hatt en samtale med representanter for studentene ved Geografisk institutt den 25. april. Ifølge studentene oppfordret Lerheim dem å gi uttrykk for sitt syn på spørsmålet om en eventuell flytting i brev til kollegiet, slik at studentenes syn kunne følge saken der forskjellige alternativer skulle utredes. Bennett, som var en ryddig seksjonsformann, fant grunn til å skrive et brev (30. april 1980) til Universitetsdirektøren der han etterlyste den formelle henvendelsen Lerheim hadde bebudet i samtale med meg i desember 1979 og ba om at geografiseksjonen, som fagets høyeste organ, skulle gis anledning til å uttale seg om saken (Bennett 1980).
Den videre saksbehandlingen var, sett i etterhånd, ganske uryddig og preget av mangel på tillit mellom de berørte partene. Instituttets ledelse var som rimelig kan være ikke spesielt begeistret over at universitetsdirektøren og studenter fra instituttet hadde hatt uformelle samtaler om eventuell flytting av instituttet. Studentene hadde fulgt opp samtalene med brev fra fagutvalget til kollegiet der de fremmet konkrete forslag, mens Universitetet selv i første omgang bare ville drøfte sakens behandlingsmåte. Studentene var på sin side lite fornøyd med at de ansatte ved instituttet drøftet saken uten å ta med studentene på råd. Instituttet gjorde oppmerksom på at først når det forelå en formell henvendelse fra Universitetet ville instituttet kunne behandle saken i geografiseksjonen, der også studentene var representert.
138
Studentene var først og fremst opptatt av at arbeidsforholdene ved instituttet og ved NHH var utilfredsstillende, og utnyttet den påvirkningsmulighet de hadde i forbindelse med arbeidet med Universitetsplan 2000. Det var for få leseplasser. NHH fant ikke å kunne stille garderobeskap til rådighet for universitetsstudentene, som i følge NHHs vaktmester ikke var studenter ved NHH. Geografistudentene påpekte at delingen av undervisning mellom NHH og Nygårdshøyden var upraktisk, og mente at hele grunnfaget og mellomfaget snarest mulig burde samles inne i byen. Høsten 1980 tok de skritt for å få reservert undervisningslokaler på Sydneshaugen for mellomfaget våren 1981, uten å ha informert instituttets ledelse. Dette initiativet mislyktes fordi de hadde vært for sent ute. Forelesningskatalogen var allerede gått i trykken, Studentene mente også at hele universitetsdelen av instituttet på sikt burde flyttes til byen. Det var helt legitimt å stille dette spørsmålet, fordi høringsnotatet som fulgte utkastet til universitetsplanen eksplisitt trakk frem behovet for å flytte Universitetets geografiseksjon fra Breiviken til Nygårdshøyden. Studentene ba også om at Det samfunnsvitenskapelig fakultet skulle ta kontakt med Det matematisk- naturvitenskapelige og Det historisk-filosofiske fakultet. Universitetsplanen ble drøftet på et møte 19. september 1980 der de ansatte ved Instituttet uttalte seg. Den enstemmige konklusjonen var å avvise tanken om å bryte opp det felles instituttet. I sin uttalelse la universitetsseksjonen vekt på å trekke frem viktige forhold som hadde vært lite fremme i debatten, blant annet de premissene for instituttets virksomhet som lå i samarbeidsavtalen av 1963. NHH hadde som vertsinstitusjon påtatt seg et ansvar både for å skaffe instituttet tjenlige lokaler (noe som byggingen av Paviljongen i 1973 var et bevis for) og å finansiere de administrative og tekniske stillingene. Om instituttet skulle bli delt, ville samarbeidsavtalen bli opphevet. De økonomiske konsekvensene av et slikt brudd var ikke behandlet på noen betryggende måte i utkastet til universitetsplan. Universitetsdelen av instituttet måtte reise fra tegnesal og fotolaboratorium, fra boksamling, kartsamling og lysbilledarkiv. Det måtte skaffes betydelige ressurser for å dublere disse funksjonene.
Instituttet stilte også spørsmål om formålet med en flytting; ”Det foreligger et ønske fra studenter og universitetsadministrasjonen om at instituttet bør ha en større 139 tverrfaglig tilnytning til institutter i sentrum av Bergen. En slik tilknytning har vi selv tilstrebet, bl.a. ved ønsket om å delta i et tverrfaglig opplegg for miljøfag. Vi anser ikke den geografiske avstanden fra Breiviken til Sentrum som noen stor barriere for dette, og vil selvsagt gå inn i undervisningsopplegg som foregår på Nygårdshøyden. Kontakt med fagfeller i samfunnsfagene oppstår naturlig der det foreligger felles faglige interesser, og da er ikke den fysiske avstanden avskrekkende. Geografisk nærhet på sin side fører ikke nødvendigvis til tverrfaglig samarbeid” (Geografisk Institutt 1980a).
Saken fikk sin avslutning i et seksjonsmøte ved Geografisk Institutt 10. desember 1980. Formelt var instituttets uttalelse en del av høringsprosessen om Universitetsplan 2000. De tre første avsnittene i notatet, om den overordnede situasjonen (1), om planpremissene og målsettingene (2) og om Det samfunnsvitenskapelige fakultet (3) ble enstemmig vedtatt. Det fjerde avsnittet, spesifikt om instituttet, fikk de faste ansattes 6 stemmer, mens en åremålsansatt avsto fra å stemme og studentenes 3 representanter stemte mot avsnittet.
Flertallets konklusjon var denne: ”Geografiseksjonens flertall går (...) sterkt mot en deling av Instituttet. Flytting av Universitetsseksjonen vil ikke nødvendigvis bidra til bedre integrering av Instituttet på Det samfunnsvitenskapelige fakultet og heller ikke til utvidet undervisnings- og forskningssamarbeid. Videre vil deling medføre behov for meget store engangsbevilgninger dersom den fraskilte seksjonen skal kunne opprettholde sin aktivitet på et faglig forsvarlig nivå. Et nøyaktig kostnadsoverslag er det ikke mulig å gi på det nåværende tidspunkt, men vil måtte være gjenstand for nærmere utredning. Det vil likevel sannsynligvis dreie seg om et millionbeløp. Deretter vil det være nødvendig med større årlige bevilgninger til tekniske stillinger, kontorstillinger og drift. Eventuelle fordeler for studentene vil langt overstiges av ulemper av faglig art for de ansatte, og av økonomiske konsekvenser. Rekrutteringen til faget vil ikke nødvendigvis bli bedre, tvert imot forverret, dersom Universitetet ikke er i stand til å møte de økonomiske forutsetningene som er skissert ovenfor. Geografiseksjonen har dessuten vanskelig for å se at det vil være i stand til å 140 opprettholde den bredde i undervisning og forskning som har vært mulig gjennom samarbeidet med NHH. Vi vil ikke kunne påregne fortsatt deltagelse av NHH-ansatte i vår undervisning og veiledning, og heller ikke at de øvrige samfunnsfag ved Universitetet vil kunne yte oss en akseptabel erstatning.” Den åremålsansatte som avsto fra å avgi stemme avsluttet en protokolltilførsel med å si at en årsak til at han ikke ville følge flertallet, er at han reagerte på ”den gjennomgående negative holdning til ideen om flytting og holdningene til de argumenter som kommer fra studenthold”. Når jeg nå, 30 år senere, leser gjennom dokumentasjonen, må jeg si meg enig med Nils Grude (den åremålsansatte) i at tonen i flertallets argumentasjon var unødvendig negativ. Jeg kan ikke forklare tonen på annen måte enn at den lange saksbehandlingen hadde slitt på tålmodigheten til oss fast ansatte. Som allerede påpekt, var 1980-årene en stagnasjonsperiode for hovedfagsrekrutteringen. De ansatte burde ha sett skriften på veggen. Studentene hadde nok et mer gjennomtenkt syn på flyttesaken enn lærerne ville innrømme.
Studentene la i sin protokolltilførsel ikke lenger så stor vekt på den fysiske arbeidssituasjonen som de tidligere hadde gjort, men anla et faglig perspektiv som kaster lys over en underliggende fagkritisk holdning som en ikke burde være overrasket over på den tiden saken var oppe. Studentene åpner med å presisere ”at utgangspunktet fra deres side for å flytte universitetsseksjonen av instituttet til byen er en bekymring for fagets innhold og framtidige utvikling. Vi tror at den viktigste betingelse for at man skal sikre en framtidig rekruttering og videre utvikling i faget kanskje ikke først og fremst er den geografiske avstand mellom byen og instituttet, men den faglige avstand. Ingen som har studert den faglige debatten i 60- og særlig 70-årene, kan være uenig i at faget i stadig større grad har beveget seg i retning mot samfunnsvitenskapelige problemstillinger, og at det sterke økonomiske innslaget som faget hadde tidligere, er blitt svekket. (…) Denne utviklingen medfører naturlig nok at studentene i stadig større grad føler et økt behov for faglig kontakt og samarbeid med andre fag i byen, særlig fag under SV-fakultetet. For studentene vil altså en fortsatt sterk tilknytning til NHH ikke løse vesentlige faglige behov de føler de må få dekket. Vi tror at den fremtidige rekrutteringen til geografi fra studentene i byen vil bli enda 141 mer usikker hvis ikke faget orienterer seg i en mer tverrfaglig retning i forhold til andre fag, særlig fag på SV-fakultetet, ved universitetet i byen. Vi tror at en slik utvikling vil bli sterkt vanskeliggjort ved en fortsatt fast tilknytning til NHH-miljøet.” En kan ikke tolke protokolltilførselen som noe annet enn faglig og politisk skepsis til økonomene.
Bak de steile motsetningene lå det likevel en kompromissvilje. Flyttingen av instituttet var lagt død, men en filial på Nygårdshøyden tok likevel form. I 1982 fikk ble Geografisk Institutt tildelt en egen lesesal på Sydneshaugen skole. I 1983 fikk instituttet også to kontorer der, det ene øremerket for ansvarshavende lærer i det nye miljøfaget. I 1992 flyttet miljøfaget til nye, større lokaler i Hans Holmboes gate 23. Der var det seminarrom og tre kontorer. Lokalene var ment som et bindeledd mellom lavere grads studenter, som i stor grad fikk undervisning i byen, og instituttet i Breiviken. Tanken om å flytte hele universitetsdelen av faget ble tatt opp igjen i 1997, da instituttet ba Det samfunnsvitenskapelige fakultet om å utrede eventuell flytting til byen. Studentene gikk sterkt inn for denne løsningen. Det skulle ta tid å komme i mål. Den delte løsningen varte helt til 2005, da hele universitetsdelen av Institutt for geografi flyttet fra Merinospinneriet til SV-bygget på Nygårdshøyden. Men det er en annen historie.
Dette huset i Hans Holmeboes gate ga plass til miljøfaget og ”scandinavian area studies- geography”, våre filialer på Nygårdshøyden.
142
11.6 Hovedtrekkene i den faglige utviklingen 1965-1990 Som beskrevet ovenfor, gjennomgikk instituttet store forandringer mellom 1965 og 1990, målt så vel i antallet studenter, økende fordypning, spesielt ved Universitetet, og i økende faglig bredde, spesielt i hovedfaget.
11.6.1 De første ti årene: 1965-1975 Retningen var positiv, men det var skjær i sjøen. Problemdiskusjonene spisset seg mot midten av syttitallet, gjerne knyttet til ansettelsessaker. Det var på denne bakgrunnen jeg i januar 1974 skrev et målsettingsnotat. Dette notatet kan danne punktum for denne generelle beskrivelsen at fellesinstituttets første ti år. Notatet oppsummeres slik: 1. Mellom 1936 og 1964 økte staben fra 1 til 4 personer. Individuelle prosjekter dominerte, men spesielt professor Sømme trakk mange medarbeidere inn i sine arbeider, og den oppbygging som fant sted i denne første fasen må vel sies å skyldes hovedsakelig interne beslutninger innen instituttet. 2. En fase på 5-6 år fra 1965 var preget av en meget sterk økning i personale, hovedsakelig fremkommet som resultat av beslutninger fattet utenfor instituttet (sterk økning av studenttallet ved NHH etter flyttingen inn i ny bygning), eller i samarbeid mellom institutt og utenforliggende organer (etableringen av geografi som fag ved Universitetet). 3. Denne fasen var dominert av oppbyggingen av et undervisningstilbud, først på elementærnivået, først helt mot slutten av perioden på et mer spesialisert nivå (hovedfag, seminartilbud NHH). 4. Denne konsentrasjonen omkring undervisning, samt de til dels noe ustabile personalforhold, førte til at det ble igangsatt forholdsvis få forskningsprosjekter innenfor instituttet som angikk grupper av forskere og studenter. Kontakten med andre forskningsmiljøer skjedde også stort sett på individuell basis. 5. Utviklingen i første halvdel av syttiårene var preget av opprettelsen av flere mindre forskningsgrupper innenfor instituttet. Kontakten med så vel forsknings- som brukermiljøer utenfor instituttet ble stadig bredere og hyppigere. Noen av disse kontaktene skyldtes initiativ utenfra, men de fleste var resultatet av interne beslutninger på individ- og gruppenivå innenfor instituttet. Instituttet som sådant har 143 hittil bare i liten utstrekning fattet interne beslutninger med vidtrekkende konsekvenser for de enkelte medarbeideres arbeidssituasjon.” (Hansen 1974a, s. 10-11.)
11.6.2 Stagnasjon og konsolidering 1975-1990 Mellom 1975 og 1990 gikk Instituttet inn i en konsolideringsfase (positiv formulering) eller stagnasjonsfase (negativ formulering). Dette gjaldt først og fremst høyskoledelen, der det ikke kom nye faste vitenskapelige stillinger. Det var et tap for høyskolesiden å miste erfarne og ambisiøse forskere som Aase og Berg. Det var også en tankevekker at lovende unge forskere som Kjell Stenstadvold og Per-Christian Endsjø fant seg arbeid utenfor instituttet. De som etter hvert kom inn i de ledige stillingene (Egil Glørud og Michael Hageberg) var kommet inn i NHH-systemet i en tid da det ikke var forventet at amanuenser skulle forske. Det var undervisningsbehovet som legitimerte stillingene, ikke forskningen. Wicklund-Hansen var også vel etablert i denne amanuensistradisjonen. En fornyelse var forventet da Leif Ahnström i 1977 kom til instituttet fra Oslo, men han reiste tilbake etter et kort opphold. Den av nykommerne som måtte og ville fronte forskningsvilje og -evne ved NHH-siden av instituttet var Peter Sjøholt, som ble en viktig nettverksbygger i instituttets møte med samarbeidspartnere – så vel forskere som brukere av forskning. Han veiledet også mange hovedfagsstudenter.
På universitetssiden var det meste av oppmerksomheten rettet mot studiet av økonomisk utvikling i norske lokalsamfunn og regioner (Se kapittel 9.4.2). Det var to årsaker til dette. Den ene var at de fast ansatte i hovedsak var økonomiske geografer og arbeidet med norske problemstillinger. Den andre årsaken lå i at samfunnsplanleggingen ga arbeidsmuligheter for geografer.
11.6.3 Utviklingsgeografien kommer, men sakte… Det skulle ta tid å få etablert utviklingsgeografien som viktig forskningstema ved instituttet. Det sto ikke på etterspørsel etter utviklingsstudier. FN tok på slutten av 1940-årene initiativ til å opprette et program for å bistå utviklingsland i å oppnå 144 politisk uavhengighet, styrke sin økonomi ved å utvikle jordbruk og industri, og bedre de sosiale forholdene. I 1952 vedtok Stortinget å opprette et utviklingsfond. De første samarbeidsavtalene ble inngått med India, med særlig vekt på fiskeriene. Senere (1963) kom Tanzania i søkelyset. I 1968 ble NORAD (Direktoratet for utviklingshjelp) opprettet. Stadig flere land ble trukket inn under NORADs virksomhet. Det ble aktuelt å engasjere forskere i utviklingen av programmet og i evalueringen av igangsatte tiltak. Særlig økonomer og antropologer ble trukket inn, men etter hvert også geografer.
Geografisk institutt i Bergen kom i kontakt med utviklingsgeografien allerede på slutten av sekstitallet, da høyskolestipendiat Per-Christian Endsjø begynte å arbeide med en studie av investeringer i skogindustrien i Nigeria. (Endsjøs virke ved Geografisk institutt er beskrevet i kapittel 14.2.5.) Endsjø var den første siviløkonomen fra Bergen som fullførte en doktoravhandling som tok for seg økonomiske og økologiske problemer knyttet til moderne ressursutnyttelse i et tropisk land. I 1971 ble han universitetslektor i geografi (i ledig stilling etter Jens Chr. Hansen), men han sluttet allerede i utgangen av 1972, da han ble byråsjef i det nyopprettede miljøverndepartementet i Oslo. Den ledige stillingen etter Endsjø ble øremerket ikke-europeiske studier, med fokus på Afrika. I 1973 ble det opprettet en ny stilling ved Universitetet i utviklingsgeografi, en stilling som den svenske geografen Jan Lundqvist (kapittel 14.2.6) gikk inn i. Han fullførte sitt doktorarbeid i 1975 (Lundqvist 1975) og fikk opprykk til førsteamanuensis, men i 1979 returnerte han og hans familie til Sverige og til jobb ved det nye universitetet i Linköping. Mens han var i Bergen, veiledet han i alt fire studenter frem til hovedfagseksamen. En av dem, Ragnhild Lund, ble senere professor i utviklingsgeografi i Trondheim, mens en annen av dem, Turi Hammer Digernes, senere skulle bli ansatt ved instituttet. Da Lundqvist reiste til Sverige, ble fremdriften i utviklingsgeografien i Bergen svekket. I perioder ble stillingen stående ubesatt. Lundqvists etterfølger, briten Stewart Richards, ble i Bergen mindre enn to år (1981-82), og han rakk ikke å sette varige spor etter seg. Stillingen igjen stående ubesatt inntil den i 1984 ble besatt av Turi Hammer Digernes, som imidlertid flyttet til Oslo i slutten av 1988, der hennes mann fikk en stilling. Hun 145 rakk å veilede to hovedfagsstudenter. En av dem var Håkon Lein, som senere skulle bli førsteamanuensis og professor i Trondheim. Det svekket utviklingsgeografien i Bergen at det var stor gjennomtrekk i stillingen. Hadde det ikke vært for at høyskolegeografene trådte til, ville utviklingsgeografien være ille ute. Egil Glørud veiledet tre studenter. To av dem Arnt Fløysand og Odd Inge Steen ble senere ansatt ved instituttet i Bergen. Den tredje, Stein Kristiansen, bygget opp et miljø ved Høgskolen i Kristiansand. Peter Sjøholt deltok også i veiledningen. I så måte virket samarbeidsavtalen mellom UiB og NHH. En kan spekulere på hvorfor det ble en slik gjennomtrekk. En forklaring var at miljøet var for spinkelt. En annen forklaring var at familieforhold spilte inn, og at utenlandske stillingsinnehavere så på Bergen som et mellomspill i en yrkeskarriere der de ventet på at noe skulle dukke opp hjemme.
I alt 15 kandidater i utviklingsgeografi ble uteksaminert ved instituttet mellom 1976 og 1990. Det var ikke noe imponerende høyt antall. De fleste av oppgavene studerte virkninger av bistandsmidler på lokalt eller regionalt nivå. Mange av oppgavene tok for seg problemer knyttet til landbruket, i tråd med NORADs programmer. Ingen av kandidatene fra denne perioden kom selv fra utviklingsland.
Et skifte i positiv retning kunne anes helt mot slutten av åttitallet og i begynnelsen av nittitallet, med ansettelsen av Tor Halfdan Aase (1989, Peter Andersen (1991) og Kristian Stokke (1992). Dette skiftet blir omtalt i kapittel 12.5.3.3.
11.6.4 Ressursforvaltning og miljøvern – et nytt satsingsområde Det ble åpnet plass for mer miljørelatert undervisning og forskning da Bennett i 1973 erstattet utviklingsforskeren Endsjø. Miljøverndepartementet var blitt opprettet i 1972, og debatten om miljøspørsmål kom sterkere inn på den politiske dagsordenen. Etterspørselen om kunnskap om miljøspørsmål økte. Tverrfaglige forskningsprosjekter ble etablert tidlig på syttitallet, og Universitetet i Bergen ble sterkt engasjert i noen av dem, så som Lindåsprosjektet og Hardangerviddaprosjektet. De biologiske fagene, og da særlig botanikk, sto sentralt i disse prosjektene. Parallelt med prosjektene ble det også etablert spredte undervisningstilbud ved Universitetet. En faglig utfordring var 146 det å koble økologisk forskning og naturressursforvaltning. Det viste seg at det ikke var så lett å få etablert tverrfaglige undervisningstilbud.
Ved Universitetet i Bergen satte Det akademiske kollegium høsten 1980 ned et bredt sammensatt permanent utvalg for miljøfag, som skulle utrede etablering av tverrfaglige undervisningstilbud i ressursforvaltning og miljøvern. De fleste fakulteter var representert og ambisjonene var rimelig høye. Kollegiet hadde i sitt saksforelegg nevnt så vel et 10 vekttalls delfag (semesterfag) som et 20 vekttalls grunnfag. Formann i komiteen var Geografisk institutts Arild Holt-Jensen. Det viste seg at enkelte fag som sto sentralt i økologisk forskning, og da spesielt botanikk, hadde stor tillit til sin egen faglige undervisning, men en viss skepsis til tverrfaglige tilbud. Det gjorde heller ikke saken bedre at Universitetet forventet at de samarbeidende instituttene skulle stille egne lærerkrefter til disposisjon. Utvalget presenterte sin enstemmige innstilling i 1981, og dermed kom saken inn på et konstruktivt spor. Et kompromiss ble presentert. Den tverrfaglige undervisningen skulle til dels gis av tilgjengelige lærere ved de berørte institutter, men det skulle opprettes en stilling for en vitenskapelig assistent som skulle ha ansvar for den praktiske samordningen av det nye delfaget, som ble definert som et semesterfag (REMID). I juni 1982 ga kollegiet klarsignal for en toårig prøveordning, og i vårsemesteret 1983 ble delfaget startet opp. I det første semesteret hadde Arild Holt-Jensen det administrative ansvaret, og fikk dessuten en arbeidsordning som fritok ham for en del undervisning ved Geografisk institutt slik at han kunne konsentrere seg om miljøfaget. Stillingen som vitenskapelig assistent ble etter bedømmelse tildelt botanikeren og geografen Anders Lundberg. Undervisningen ble gitt på Nygårdshøyden, med auditorium, leseplasser og lærerkontor på Sydneshaugen. Fra høsten 1983 overtok Anders Lundberg det administrative ansvaret. Kollegiet forlenget i 1984 engasjementet med ett år (til og med 1985). I desember 1984 bestemte Kollegiet at stillingen skulle omgjøres til en permanent mellomstilling fra 1986. Lundberg ble innstilt og ansatt. De første årene lå stillingen direkte under Det akademiske kollegium, fordi den berørte flere fakulteter. Etter at ordningen var blitt permanent, ble stillingen overført til Det samfunnsvitenskapelige fakultet og til Geografisk institutt. De første årene avla rundt et dusin studenter årlig eksamen i 147 miljøfaget, som faget ble hetende. En målgruppe var studenter som hadde studert miljøspørsmål, men som ønsket en påbygning som ga dem et bredere faglig grunnlag for fremtidige jobber i ressursforvaltning og miljøvern. Det første årskullet var da også dominert av realfagsstudenter. Men det kom også studenter fra institusjoner utenfor universitetet, så som distriktshøyskoler og lærerskoler. Etter hvert ble studenter fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet mer dominerende. Dels skyldtes dette at miljøfaget kunne sidestilles med mellomfagstillegget i geografi for studenter som ville gå videre til hovedfag. Det hadde nokså sitt å si at faget nå var plassert permanent under Det samfunnsvitenskapelige fakultet.
Dermed hadde Geografisk Institutt fått en ny, fast mellomstilling. Arild Holt-Jensen, som hadde ledet komitéarbeidet som førte frem til denne løsningen var også sentral i å sette studiet i gang. Hans innsats var avgjørende for at Geografisk institutt kunne øke bredden i sitt undervisningstilbud og fikk styrket sin vitenskapelige stab med en ny mellomstilling.
11.6.5 Utdanning i lokal og regional planlegging Holt-Jensen ble også involvert i et nytt utdanningstilbud, nemlig planleggerutdanning. I 1986 vedtok Stortinget en ny plan- og bygningslov der planleggingsbegrepet ble utvidet. Den tradisjonelle utdanningen hadde vært rettet mot økonomisk og fysisk planlegging. En stadig større del av den lokale og regionale planleggingen forutsatte imidlertid saksbehandlere med samfunnsvitenskapelig kompetanse. Det utvidete planleggingsbegrepet inkluderte befolkningsprognoser, næringslivsutvikling, koordinering av planleggingen mellom helse, sosial og skolesektoren, og konfliktløsende arealplanlegging hvor hensyn skulle tas både til natur-, kultur-, og jordvern. Arild Holt-Jensen ble medlem av en nasjonal komite nedsatt av Norsk råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS) som skulle utrede organiseringen av utdanning for samfunnsplanlegging. Utredningen understreket det sterkt økende behov for planleggerkompetanse i den kommunale og fylkeskommunale sektor. Utredningen la opp til en styrking av så vel grunn-, videre- og etterutdanningen i samfunnsplanlegging. Det eksisterende nasjonale utdanningstilbudet SAMPLAN skulle 148 suppleres med regionale ”Regionplan”- kurs. Universitetet i Bergen presenterte et ganske omfattende og til dels komplisert undervisningsopplegg. Det ble opprettet en studieretning i lokal- og regionalplanlegging som skulle føre til en cand.mag.-grad. Dette fireårige studiet inneholdt fakultetets førstesemesterstudium (ex Phil og metodeprøven), en basisdel på fem semestre og en påbyggingsdel på ett år. Det var to varianter av basisdelen, en i sosialplanlegging og en i bosetningsutvikling og arealplanlegging. Den siste varianten inneholdt geografi grunnfag som ett element, Dessuten skulle grunnfaget i administrasjon og organisasjonsvitenskap inngå. Det tredje elementet var et delfag (semesterfag) i kommunal og fylkeskommunal planleggingsrett (planleggingsjus). Påbyggingsdelen varte ett år og besto av to elementer. Den ene halvdelen skulle brukes enten til å utvide ett av grunnfagene til mellomfag eller det kunne være et godkjent delfag. Den andre halvdelen skulle brukes til et delfag i lokal- og regionalplanlegging (LORED). Der skulle det skrives en semesteropgave. Om man fulgte dette opplegget, var man blitt cand. mag. i studieretning i lokal- og regionalplanlegging. Studiet ble igangsatt i 1989. Fra 1992 til 1995 var det knyttet en egen stilling til dette fagtilbudet. Pelle Engesæter innehadde denne stillingen. (Se kapittel 14.2.13.) Det viste seg at det juridiske delfaget ble nedlagt etter noen år. Det ble også klart at tilstrømningen til opplegget var svakere enn forventet. Det andre kullet ble ikke satt i gang. Den levedyktige delen av opplegget viste seg å være delfaget i lokal og regional planlegging. Mange geografistudenter kom frem til hovedfaget med mer fleksible cand.mag.-grader enn studieretningen foreskrev, og mange av dem som valgte denne veien kom i arbeid i den statlige, den fylkeskommunale eller den kommunale forvaltningen. Da prøveperioden var over i 1995, var det heller ikke lenger noen stillingshjemmel som instituttet kunne nyte godt av, slik som tilfellet ble med miljøfaget. Og Engesæter hadde skaffet seg en ny stilling.
11.6.6 Naturgeografien i startgropen Det skjedde lite med naturgeografien. Jan R. Sulebak hadde ivaretatt undervisningen i naturgeografi siden 1967, med assistanse av Roger Bennett de første årene han arbeidet ved instituttet. På hovedfagsnivået var naturgeografien så godt som fraværende. 149
Kvartærgeologen Atle Nesje, som kom til instituttet i 1991, satte fart i undervisningen i naturgeografi, med hovedvekt på kvartærgeologi. Nesje bidro til å øke dybden i naturgeografien ved å gå sterkt inn i veiledning av hovedfagsstudenter, senere også av doktorgradsstudenter. Resultatene av denne satsingen ble ikke merkbare før 1995. Den videre utviklingen vil bli beskrevet i kapittel 12.5.3.4.
11.6.7 Avrunding I 1986 hadde universitetsdelen av instituttet åtte vitenskapelige stillinger. Studentutviklingen hadde vært forholdsvis stabil gjennom første del av åttitallet, så instituttet ble ikke tildelt nye stillinger begrunnet gjennom økning i studenttallet, men fikk altså uttelling gjennom utvikling av fagtilbud som økte instituttets bredde, slik som miljøfaget. Instituttets engasjement i planleggingsfag ble først og fremst ivaretatt av Arild Holt-Jensen. Hans arbeid blir nærmere omtalt i kapittel 13.2.2.
Den negative utviklingen frem mot slutten av åttitallet ble avløst av en konsolidering rundt 1990. Konsolideringsperioden ble i begynnelsen av nittitallet avløst av en ny vekst. I 1993 hadde universitetsdelen av instituttet 11 vitenskapelige stillinger på amanuensis- og professornivå. Vi som arbeidet ved instituttet så med en viss optimisme på utviklingsmulighetene. Men hva mente andre om instituttet?
11.7 Evalueringen av det samfunnsvitenskapelige fakultetet 1993-1995 Det samfunnsvitenskapelige fakultet ver blitt etablert i 1970. Fakultetet bestemte i 1993 at det skulle gjennomføres en evaluering av fakultetets utvikling gjennom de første 25 årene, med særlig vekt på utviklingen siden 1988. Instituttene ble bedt om å lage en egenevaluering. Institutt for geografi sendte sin evaluering til fakultetet i januar 1994 (Institutt for geografi 1994). En nordisk komite var oppnevnt for hvert fag høsten 1993. Instituttkomiteene skulle gå gjennom det materiale instituttet hadde samlet inn, og dessuten besøke instituttet. Institutt for geografi fikk besøk i mai 1994, og i juni leverte komiteen sin rapport (Universitetet i Bergen 1995). 150
11.7.1 Egenevalueringen Det kan passe og avrunde den generelle beskrivelsen av instituttets historie frem til begynnelsen av nittitallet med en gjennomgang av egenevalueringen og av den eksterne evalueringen, og å legge inn noen egne vurderinger i ettertid. Innledningsvis bør det påpekes at selv om evalueringen gjaldt Det samfunnsvitenskapelige fakultet, ble både NHH-siden og universitetssiden behandlet under ett. Ansvarlig for instituttets evaluering var Roger Bennett og Roger Bivand, som var visestyrere for henholdsvis universitets- og høyskoleseksjonen. Den nordiske komiteen besto av professor Sofus Christiansen fra København Universitet, dr. Anders Malmberg fra Uppsala Universitet og professor Asbjørn Aase fra Universitetet i Trondheim. Komiteen var fornøyd med Institutt for geografis medvirkning til evalueringen:”The dossier of documents included a thorough and admirably critical self-evaluation prepared by the department. Of even greater importance was perhaps the open and collegial atmosphere in which the visit to Bergen took place. All questions posed by the committee were answered readily and precisely. Much care was taken to produce all materials asked for.” (Universitetet I Bergen 1995, s. 97).
”De tre vise menn”. Fra venstre: Anders Malmberg (Uppsala), Sofus Christiansen (København) og Asbjørn Aase (Trondheim).
Instituttet var bedt om å oppsummere viktige trekk ved den faglige virksomheten, særlig undervisning og forskning. Videre skulle instituttet peke på forhold som fungerte rimelig godt og identifisere problemer og sider ved aktiviteten som kunne 151 bedres, og endelig å peke ut noen satsingsfelter som kunne danne bakgrunn for å stake ut en videre langsiktig kurs for instituttet.
Egenevalueringen slår fast at Bergen har det største geografmiljø og geografiinstitutt i Norge. De seneste årene hadde vært preget av stor vekst i studentmassen. (Men det er ikke nevnt at veksten skyldtes at faget hadde vært langt nede. I 1976 hadde instituttet 14 prosent av fakultetets studenter på lavere grad, og i 1978 16 prosent av høyere grads studenter. Omkring 1983 hadde instituttet bare 3 prosent av fakultetets lavere grads studenter og 7 prosent av høyere grads studenter. Veksten frem til 1993 (henholdsvis til 10 og 12 prosent) var delvis en funksjon av at faget hadde vært så langt nede ti år tidligere. Studenttallsutviklingen ga nye stillinger. Men siden 1983 hadde alle ledige stillinger vært øremerket deler av fagtilbudet. Økningen i antallet studenter i miljøfag, naturgeografi og utviklingsgeografi ga stillingsuttelling. Økningen fikk mest å si for bredden i faget. Spesialisering i de tradisjonelle fagretningene (økonomisk geografi) ga færre faste stillinger. Ved Norges Handelshøyskole stagnerte faget økonomisk geografi fordi valgfaget var smalt og fordi studieplanene ikke gjorde det mulig å gå i dybden. Stillinger kunne tilføres instituttet gjennom midlertidige engasjementer på anvendte forskningsprosjekter. Tre av forskerne ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning ved NHH som levde av oppdragsforskning, hadde i 1993 sin arbeidsplass på instituttet. Alle tre skulle senere bli professorer i geografi; Eirik Vatne ved NHH i 1996, Grete Rusten ved Universitetet i Bergen i 2007 og Stig Jakobsen ved Universitetet i Oslo i 2008 og Høgskolen i Bergen fra 2010).
Ressurstilgangen var i stor grad bestemt av institutteksterne forhold og prioriteringer. Internevalueringen peker på at instituttets størrelse og sammensatte karakter har både fordelaktige som problematiske sider. Instituttet karakteriseres som et konglomerat av forskningstilnærminger. Pluralisme kan lett bli fragmentering. Undervisningsprogrammene leder også til stor bredde og liten dybde.
152
Egenevalueringen forsøkte å beregne de ansattes arbeidsbelastning, og kom til at en universitetsansatt i snitt arbeidet 145 % av normal tid, mens høyskoleansatte i snitt arbeidet 108 % av normaltid. De høyskoleansatte sto for 13 % av instituttets undervisningsinnsats. Det forhold at de universitetsansatte mente de ble hardere belastet enn de NHH-ansatte kunne føre til friksjoner i det faglig-sosiale klima. Tre av de fem NHH-ansatte var ikke forskningsaktive målt gjennom faglig publisering. De ble da heller ikke i sin tid ansatt for å forske, men for å undervise. De satt med full rett i sine stillinger. Deres forskningsaktive kolleger ved SNF fulgte den normale kvalifikasjonsbanen som karakteriserte åtti- og nittitallet. (Rusten hadde disputert allerede i 1990, Vatne i 1995 og Jakobsen i 1996). Andre hovedfagsgeografer fra Bergen disputerte også ved NHH (Kristiansen (1989), Lein (1993), Grønlund (1997)). Sett i et vitenskapelig perspektiv betydde de oppdragsforskningsbaserte randinstituttene ved NHH mer for geografisk kompetanseutvikling enn den de aldrende NHH-ansatte gjorde. Det gamle Industriøkonomisk Institutt og senere SNF spilte en viktig rolle i Bergens-geografiens utvikling
Mye av forskningen var oppdragsforskning. Publiseringsvirksomheten var preget av det. Den besto dels i rapporter rettet direkte mot oppdragsgiverne, dels av artikler i tidsskrifter som henvendte seg til nasjonale beslutningstakere (politikere, offentlige tjenestemenn). Egenevalueringsrapporten peker på at såkalt ”grått materiale” dominerer. Artikler i fagtidsskrifter og bøker er sjeldnere. De ansatte ble bedt om å sende inn publikasjonslister. Ikke alle var like nøyaktige. Det ble oppgitt 160 tidsskriftartikler. Godt over halvparten var publisert av de tre eldste professorene (Sjøholt, Helvig og Hansen) – som jo hadde hatt mange år på seg for å gjøre det. De fem minst publiserende, også alle med lang fartstid, hadde til sammen publisert 2 tidsskriftartikler.
Prosjektene som instituttet arbeidet med, kunne deles inn i tre kategorier: 1. Prosjekter der koordineringsansvar og faglig tyngde lå på instituttet. Det var få slike prosjekter. Prosjektlederne gikk på fast lønn, men prosjektmidler muliggjorde hovedfagsstudenters medvirkning. 153
2. Prosjekter der koordinering og faglige tyngde lå utenfor instituttet, men der instituttmedarbeidere deltok aktivt. Mange av disse instituttmedarbeiderne var nyansatte, men hadde faglig kontakt med sine tidligere forskningsmiljøer. 3. Små, men mange instituttinterne prosjekter av utredningskarakter, finansiert av offentlige forvaltningsorganer (kommuner, fylker, statlig forvaltning). Hovedfagsstudenter arbeidet ofte på disse prosjektene.
Egenevalueringen pekte også på at instituttet var lite synlig i teoretisk og metodisk utviklingsarbeid. Det var få eksempler på internasjonale prosjekter, men mange medarbeidere deltok i internasjonale nettverk. Disse kontaktene var individbaserte, og hadde sjelden bredere nedslag i instituttets forskningsmiljø.
Instituttevalueringens samlete vurdering av forskningsvirksomheten og forskerne ved instituttet er denne (s.14): ”Instituttet preges av heterogenitet, med stor spennvidde mellom forskningspassive og forskningsaktive medarbeidere. De fleste medarbeiderne har lang fartstid ved instituttet, Noen kom aldri i gang som forskere. De ble da heller ikke i sin tid ansatt med krav om å forske. Noen har parkert eller går sakte. Noen av de som går sakte, gjør det fordi de bærer for mye last i form av undervisning og veiledning. Noen går fort og har passe last, mens noen av de nyankomne går fort, men kunne trenge mer last.”
I sine avsluttende kommentarer peker instituttet på at vekten på økonomisk geografi og regional utvikling og planlegging (vidt definert) bør vedvare. Men nysatsingene på utviklingsgeografi, miljø- og ressursgeografi og naturgeografi er også viktige. Forestillingen om den geografisk syntese lever videre, i hvert fall når det gjelder undervisning: ”Vi vil forsøke å kombinere og integrere natur- og samfunnsgeografiske tilnærminger i undervisningen på alle nivå.” (s. 25).
Instituttet mener at det brukes for mye tid på undervisning, spesielt i forhold til forskning. Instituttet vil arbeide for å få til en bedre fordeling av undervisnings- og veiledningsbelastninger som i dag er skjevt fordelt. Arbeidet med å forbedre 154 fagplanene skal fortsette. Det planlegges en gjennomgang av hele fagstrukturen. Spesielt vil det bli sett på den vertikale progresjonen, og på mulighetene for rasjonalisering på mellomnivå. Et prioritert felt vil være å oppdatere stabens faglige egenkompetanse. Instituttet mener at det er utviklet et godt faglig-sosialt miljø ved instituttet. Dette er trolig en viktig del av forklaringen på at en forholdsvis stor andel av studentene fortsetter fra grunnfag og videre, og at strykeprosentene på alle fagnivå er lave.
11.7.2 De tre vise menn Innstillingen ble sendt til de tre vise menn i København, Uppsala og Trondheim. Nå er tiden inne til å fortelle hva de fant ut (Universitetet i Bergen 1995). De refererer hyppig til instituttets egenevaluering. Det virker som disse to evalueringene stort sett går i samme retning. Produksjonen til de ansatte og studentene synes tilfredsstillende (the department essentially appears to be a good institute). Det undervises mye, og studentrekrutteringen er god. Mange av dem som begynner på grunnfag, går videre til mellomfagsnivået og inn i hovedfagsstudiet. Instituttet har også lykkes i å bygge opp nye undervisningstilbud, for eksempel i miljøstudier og lokal og regional planlegging. Denne veksten er også et problem, fordi det økende antall studenter krever så mye undervisning at det blir for lite tid til forskning. De vise menn mener at det undervises for mye, spesielt på grunnfagsnivå. Studentene er ikke udelt fornøyd med undervisningen. Det er ”a problem of erosion of competence and enthusiasm”, som dels skyldes at lærerne blir gamle.
Det forskes mye på instituttet. Omfanget er ”normalt” sett i en nordisk sammenheng. Mye av det som produseres er utredningsarbeider av anvendt art, og publiseres som grått materiale – skrevet på norsk og i rapport- eller notatform. Opptattheten av teori- og metodeutvikling er beskjeden. Det er langt mellom publikasjoner i anerkjente internasjonale fagtidsskrifter. Dette er litt foruroligende, men tilføyelsen: ”Also this, for good and bad, is rather typical for geography in Scandinavia”, hjalp litt. Felles skjebne, felles trøst. Men evaluererne er bekymret over store variasjoner i arbeidsbyrden mellom ansatte. Noen underviser mye, andre forsker mye. Dette kan bli 155 et problem, og det er et problem i Bergen. ”First, in a situation when a department enters a new “competitive situation” where the ”outside world” demands that university teachers should be active researchers, a department where a significant share of the staff is made up by non-researchers will inevitably face problems. Second, if the difference between those who do and those who do not take place in the disciplinary development becomes too large, there will be difficulties to sustain a unified “intellectual milieu”.” Et miljø bør være større enn summen av delene. De tre evaluererne finner at den interne kommunikasjonen er svak. Her står det mye ugjort.
Evalueringskomiteen finner at en årsak til oppsplittingen kan være at faget er for heterogent. Heterogeniteten skapes først og fremst av undervisningsstrategien. (Den er beskrevet i kapittel 9.4.) Da instituttet ble etablert i Bergen var naturgeografien og kulturgeografien oppfattet som likeverdige, og denne fordelingen har preget bifaget/grunnfaget siden. Oslo, som i utgangspunktet hadde den samme fordelingen mellom natur og kultur som Bergen valgte, gikk senere i en retning der kulturgeografien ble gitt mer rom enn naturgeografien på bifags/grunnfagsnivået. Da instituttet i Oslo ble delt mellom Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet forsvant også ”den geografiske syntesen”. Trondheim valgte en modell der naturgeografien ble beholdt, men likeverdigheten mellom natur og kultur ble opphevet. Samfunnsgeografien ble dominerende, men analyser av kulturlandskapet brakte natur og samfunn sammen på hovedfagsnivå. Likeverdigheten mellom natur og kultur i Bergen gjaldt imidlertid bare på grunnfagsnivået. Høyere opp i studiet ble mellomfaget i hovedsak samfunnsvitenskapelig, og i hovedfaget og i forskningen var naturgeografien så godt som fraværende. Først med etableringen av miljøfaget i 1984 åpnet mulighetene seg for sammenkopling av natur- og samfunnselementer, og siden miljøfaget ble sidestilt med mellomfagstillegget som opptaksgrunnlag for hovedfaget, lå mulighetene der for å skrive miljørelaterte hovedfagsoppgaver.
Det er grunn til å minne om at evalueringskomiteen kom med en anbefaling om å satse på naturgeografi. Slik så komiteen på spørsmålet i 1994:”Presently the situation seems 156 untenable: physical geography has attained a relatively strong position in the department via competent research and good teaching, but research is necessarily restricted to very few sub-disciplines. Physical geography thus at least needs some gap-filling. A certain synergy could for instance be expected if soil science and (bio-) meteorology were added to the present physical geographical disciplines. They would supplement ongoing research and ameliorate general environmental knowledge. With good networking with existing other departments, such a solution might be quickly operational and sufficient for least some time” (Universitetet i Bergen 1995, s. 116). En viss styrking av naturgeografien ved instituttet hadde skjedd ved opprettelsen av en ny naturgeografistilling i 1991, en stilling som kvartærgeologen Atle Nesje ble tilsatt i. Det tok altså 25 år før instituttet fikk to stillinger i naturgeografi. Evalueringskomiteen trekker frem denne satsingen. Nesjes geomorfologiske forskning var av høy kvalitet, men den skjedde i hovedsak i nasjonale og internasjonale nettverk. De nye stillingene fra midten av åttitallet og frem mot midten av nittitallet ble først og fremst tildelt instituttet fordi instituttet utviklet nye utdanningstilbud ved lavere grads studier. Det var altså breddeholdingen på lavere grad som skaffet instituttet nye stillinger, ikke utvikling av nye studietilbud på høyere grads nivå. Nesjes stilling var et forsiktig skritt i retning av å gå i dybden. Jan Sulebak, som hadde vært ”enepike” i naturgeografi i 25 år fikk en nær fagkollega å forholde seg til. Oppmuntret av dette tok Sulebak fatt på å lage en omfattende lærebok i geomorfologi som ble ferdig i 2007, et verdig punktum på en lang karriere ved instituttet. Nesje ble ikke så mange år ved instituttet. Han fikk et professorat ved Institutt for geovitenskap. Men stillingen ble opprettholdt, og senere kom det en stilling til, det kom stipendiater, og etter at Instituttet flyttet til byen i 2005 ble samarbeidet utvidet mellom naturgeografene og Institutt for geovitenskap, med Nansen Senter for Miljø og Fjernmålingog Bjerknessenteret for Klimaforskning.
Siden evalueringen i 1994 har det også vært en videre utvikling av miljøforskningen ved instituttet. Det er allerede nevnt at Peter Andersen, som kom til instituttet med en kompetanse i geodata, gradvis dreiet sin forskning mot jordsmonn, arealbruk og jordbruk i utviklingsland, i de senere år særlig i Nepal. Instituttet har også nylig fått en landskapsgeograf i staben (Kerstin Potthoff). Kompetansen i miljøforskning er utvidet. 157
Noe som begynte som et undervisningstilbud, er blitt et prioritert forskningsområde. Mulighetene for å samordne miljøforskningen er absolutt til stede, og kan sannsynligvis videreutvikles. Interessen blant master- og doktorgradsstudenter for slike spørsmål er betydelig, og instituttet har trukket til seg mange studenter fra land i den tredje verden. Evalueringskomiteen trakk opp linjer om ønsket fagprofil som i betydelig grad er blitt fulgt.
Fysisk geografi, miljøgeografi og utviklingsgeografi er ikke gjensidig utelukkende, men komplementære forskningsretninger. Ambisjonen om å analysere den geografiske syntesen er lettere å følge i utviklingsland enn i utviklede land. Evalueringskomiteen registrerer at utviklingsgeografiens betydning ved instituttet øker. Ti av 26 forskere bidrar. Fem av dem er doktorgradsstudenter som har tatt doktorgraden eller holder på med den. En rekke hovedfagsstudenter arbeider innenfor utviklingsgeografi. Komiteen registrerer at mange av forskningstemaene forutsetter kompetanse i så vel naturgeografi som samfunnsgeografi. Komiteen peker på at ”the almost total absence of ’theories of development’ seems noteworthy. (..) Development geography most often takes the form of ’geography of developing countries’ and not that of a specific subdiscipline”.
Publiseringen skjer ofte i rapporter (grått materiale), men også i Norsk geografisk Tidsskrift. Peter Sjøholts bok om tropisk kolonisasjon i Andesregionen (1988) og Tor Halfdan Aases arbeider om vannkraftutbygging og utvikling i Himalaya trekkes frem spesielt som eksempler på at ”networking in and intimate knowledge of a specific area combined with professionalism within a specific theme are important instruments in establishing a ’working niche’ in development geography.” (Se kapittel 13.2.7 om Peter Sjøholt og kapittel 13.2.12 om Tor Halfdan Aase.)
Hva så med den andre forskningsfordypningen som evalueringskomiteen anbefalte, nemlig økonomisk geografi, og regional utvikling og planlegging? Evalueringskomiteen (Universitetet i Bergen 1995, s. 103-104) minner om den sterke posisjonen økonomisk geografi har hatt ved NHH, og slår fast at økonomisk geografi, 158 målt i stillinger, fortsatt har store personalressurser. Foruten de fem fast ansatte ved NHH, var det også tre stipendiater. Videre var det tre økonomiske geografer i arbeid ved SNF. I tillegg var det også en viss aktivitet i økonomisk geografi ved universitetssiden av instituttet.
Men avkastningen, målt i antallet publikasjoner, imponerte ikke. ”Seen in relation to these considerable resources, the overall research achievements in the field are not impressive.” Hva er årsakene til dette? ”The main reason for this is presumably linked to this complex organizational structure, the fact that what would be research in economic geography in Bergen is divided in three different bodies, the NHH section, the university section and the geographers employed by SNF.” Men dette forklarer ikke alene den lave produktiviteten. Evaluererne utdyper sine konklusjoner. På NHH publiserer Sjøholt bredt og omfattende innen for flere felter av faget, og Bivand har publisert flere ”first class publications, several of which are theoretically and/or methodologically innovative.” Men Sjøholts og Bivands virksomhet kompenserer ikke for at tre medarbeidere ikke publiserer forskningsresultater. De som arbeider ved SNF er først og fremt konsulenter. Det må også sies at det ikke ligger innenfor SNFs mandat å drive med grunnforskning, men noe av arbeidet ved SNF har høy kvalitet, og mange publikasjoner som nå karakteriseres som grått materiale kunne med en ekstra innsats blitt publisert i vitenskapelige tidsskrifter. ”However, the potential of linking SNF projects to the Department of Geography, e.g. by using staff members, and/or PhD.students from the department in such projects, does not seem to have been fully exploited.”
Evaluererne mener også at det er en barriere mellom høyskole- og universitetsseksjonen i forståelsen av hvordan økonomisk-geografisk forskning skal utføres. ”There seems to exist a mutual distrust, that partly is related to personal factors, but that is also based in theorethical and methodological differences. Research in the university section that is focused on economic and social restructuring processes is largely influenced by general social theories and methodologies (structuration theory, realism) and people there seem to regard the NHH section as either outdated or 159 too much oriented towards narrow economic theory. In the NHH section, on the other hand, one can meet the view that the Ph.D. students in the university section have far too little training in basic methods. This split is negative to the general scientific development in the field of economic and spatial development, not least since current international developments seem to point towards convergence of economic and social theory, as more focus than ever seems to be devoted to understanding the “socially embedded” character of economic development (i.e. the resurgence of institutional and evolutionary economics). Evaluererne finner det vanskelig å foreslå løsninger, siden situasjonen synes fastlåst. Men hovedkonklusjonen står fortsatt: ”With a staff of five senior scholars and three Ph.D. students (with scholarships) in the field of economic geography at the NHH section, three researchers with links at the SNF and at least a handful of researchers (including Ph.D. students) with research focusing on economic restructuring, Bergen would have the potential for becoming one of the strongest Nordic milieus in the field of economic geography, but at present this potential does not seem to be fully exploited.”
”The term”regional development” is often used as a residual for projects in geography which cannot be put under other labels.” Slik åpner evalueringskomiteen sin omtale av forskningsfeltet regional utvikling og planlegging. De prosjektene som trekkes frem som representative for analyser av regional utvikling er stort sett prosjekter som jeg har vært involvert i, og er nærmere beskrevet i kapittel 13.2.1. Ideen er å analysere samfunnsendrende prosesser slik de slår ned i geografisk avgrensede områder. Dette har lenge vært en sentral tilnærming i samfunnsgeografien. De økonomiske prosessene sto lenge i forgrunnen. Derfor har regional utvikling som begrep lenge vært en del av den økonomiske geografien. Men samtidig er det klart at sosiale prosesser også er viktige når en skal forstå regionale endringsprosesser. Dette er da også evaluererne inne på når snakker om en konvergens mellom sosial og økonomisk teori, og etterlyser en mer teoretisk vinkling. De påpekte at en sterkere teoretisk basis ville kunne styrke analyser som bygget på empiriske data. De minner om at den type forskning det her er tale om har sterke tradisjoner i Storbritannia og etterlyser bruk av britiske teori og modeller. Men noe av poenget med de norske prosjektene om lokal og regional 160 næringsomstilling er at den norske virkeligheten er for liten til at modeller som bygger på britisk og amerikansk teori uten videre passer i Norge. Disse forholdene er drøftet i Hansen og Selstad (1999) som peker på at for eksempel vekstsenterteorien har sin empiriske forankring i en helt annen geografi enn vår. Vekstsenterteorien ble først utviklet i Frankrike, der Paris vokste alt for raskt. En desentralisering for eksempel av eksisterende industri ut av Parisregionen og inn i større regionale sentre (av typen Marseille, Lyon og Toulouse) ville skape bedre balanse i det franske bysystemet. Etter at norske politikere hadde tygget på de franske modellene definerte de norske versjoner av vekstsentre der Kongsvinger og Førde ble utpekt, og de brukte eksempler på britiske industrial estates av typen Gateshead ved Newcastle med 35000 arbeidsplasser til å satse på steder som Akland ved Risør og Vinje i Telemark. Poenget vårt var at de utenlandske modellene ikke lot seg forminske for å passe til den norske virkeligheten. Hele dynamikken i de europeiske vekstsentrene forsvant når de skulle anvendes i en norsk bygdeby. Denne teorikritikken er formulert i en artikkel i Sosiologi i dag (Hansen 1987) og videreutviklet senere (Hansen 1995).
Samtidig som evalueringskomiteen minner om at instituttet godt kan være litt mer teoretisk orientert, karakteriserer de industristedsprosjektet som hjemsted for en meget produktiv gruppe forskere og studenter. Prosjektet førte til 15 hovedoppgaver og fire doktorgrader. Evaluererne påpeker også at prosjektet har hatt en brobyggende funksjon mellom SNF, høyskolegeografien og universitetsgeografien.
Regional planlegging har også vært et utrednings- og forskningstema som har beskjeftiget mange studenter og forskere. Resultatene har gjerne vært trykket som rapporter rettet mot målgruppene. Troen på at regional utvikling kunne planlegges ut fra politiske premisser sto nok sterkere i seksti- og syttiårene enn på åtti- og nittitallet.
Når en leser gjennom evaluerernes rapport, blir en sittende igjen med et inntrykk av at de betrakter instituttet som et gjennomsnittsinstitutt i en skandinavisk sammenheng. Instituttet bør stille seg høyere mål. Internasjonal publisering bør oppmuntres. Instituttet bør gå inn i tverrfaglige prosjekter, gjerne internasjonale. Det sosiale miljøet 161 bør bli bedre. En savner fora for bred kollegial diskusjon av pågående forskning. Det er fare for at instituttet spenner for vidt, at de enkelte forskergruppene ikke har styrke nok. Instituttet må holde sammen. Om instituttet skulle bli delt, ville NHH-delen være i faresonen, og dit bør den ikke komme. Satsingen på miljø og utvikling i universitets- geografien bør oppmuntres.
Men saken var ikke helt enkel. I NHHs årsmelding for 1993 står det at en komite skulle vurdere om det var mulig å foreta en samordning, også institusjonelt mellom UiB og NHH. De juridiske problemstillingene rundt dette var imidlertid ikke blitt avklart. Initiativet rant ut i sanden. 162
12. INSTITUTTET 1990 – 2010
12.1 Innledning Jo nærmere en institutthistorie kommer nåtiden, jo større er faren for at den vil drukne i detaljer. Ambisjonen er å unngå drukning, men ikke ved å sitte på land. Dette kapitlet beskriver instituttets utvikling etter 1990. Det begynner med en beskrivelse av viktige endringer av institusjonell art som endret rammebetingelsene for instituttets utvikling (NHH i kapittel 12.2, UiB i kapittel 12.3). Instituttets produksjon består i hovedsak av akademisk undervisning og forskning. Omfanget av avlagte eksamener på ulike nivåer reflekterer undervisningens kvalitet og relevans. Doktoravhandlingene reflekterer instituttets faglige profil, som de jo også er en del av (kapittel 12.4). Hovedfags- og masterstudentenes emnevalg i deres avhandlinger gjenspeiler også langt på vei instituttets forskningsprofil. Omfanget av denne produksjonen, endringer over tid, samt endringer i valg av temaer gjennomgås i kapittel 12.5 og sammenfattes i vedlegg C og figur 12.1. Nært knyttet til studentenes arbeid er utviklingen i staben ved instituttet. Hvem begynner og hvem slutter, og hvordan er forholdet mellom faste stillinger og midlertidige stillinger? Er det omfordelinger mellom instituttets viktigste forskningsområder. Disse spørsmålene blir tatt opp i kapittel 13 1.24 (Sammenfatning om de som ble) og i kapittel 14.2.18 (Sammenfatning om de som kom – og reiste).
Den kvantitative gjennomgangen av instituttets virksomhet suppleres i kapitlene13 og 14, gjennom kvalitativt orienterte biografier av de fast ansatte forskerne som har hatt sitt virke ved instituttet.
12.2 Utviklingen ved NHH Årsakene til flyttingen fra Paviljongen til Merinospinneriet er allerede omtalt i kapittel 11.3. Der lå allerede NHHs adferdsvitenskapelige institutter (senere slått sammen til Institutt for strategi og ledelse (SOL) og mange av de viktigste randinstitusjonene. Viktigst var den institusjonen som allerede rundt 1975 (Industriøkonomisk institutt, senere Næringsøkonomisk institutt og SNF (Senter for næringslivsforskning)) hadde etablert seg der. Kjell Stenstadvold (se kapittel 14.2.7) var med i ledergruppen fra 163 starten av og bidro til at regionale problemstillinger ble satt på dagsordenen. Eksempler på store prosjekter var Omstilling av ensidige industristeder og Nasjonale og regionale effekter av petroleumsvirksomheten. Mange av de ansatte ved Institutt for geografi hadde hatt deltidsstillinger ved SNF, og flere uteksaminerte geografer fra instituttet begynte sin faglige yrkeskarriere der. Årsaken til at institutt for geografi ble flyttet ned i Breiviken var at høyblokken der økonomene holdt til var blitt for trang. Ved å flytte geografene fra Paviljongen til Merinospinneriet og språkfagene til Paviljongen fra høyblokken, fikk økonomene bedre plass der. Flyttingen førte til at geografenes daglige kontakt med Høyblokken og Norges Handelshøyskole ble svekket. Til gjengjeld ble kontaktene med SNF og SOL-miljøet, der mange geografer deltok, hyppigere og mer omfattende. Samlokaliseringen av instituttet og SNF hadde positive synergieffekter, ikke minst i doktorgradsstudiet (se kapittel 12.4).
Det ble også gjennomført en omlegning av NHHs administrative og faglige oppbygging. Mellom instituttene og kollegiet lå det to avdelinger; økonomisk avdeling og allmenn avdeling. Geografi lå i den allmenne avdelingen, sammen med økonomisk historie, matematikk, informasjonsvitenskap og språkfagene. Allmenn avdeling hadde en valgt leder, som satt i høyskolens kollegium, ofte som prorektor. Avdelingsstyrene ble nedlagt i 1997 som en forløper for opprettelse av storinstitutter og etablering av programstyrer for de ulike undervisningstilbudene som NHH gav. Programstyrene skulle etterspørre undervisningstilbud og instituttene skulle tilby undervisning etter programstyrenes prioriteringer. En følge av dette var at de ansatte NHH-geografene i 1999 ble integrert som en seksjon for økonomisk geografi ved Institutt for samfunnsøkonomi sammen med seksjon for økonomisk historie og seksjon for samfunnsøkonomi. Dette var en konsekvens av omorganiseringen av hele instituttordningen ved NHH der tolv disiplinorienterte institutter ble slått sammen til fem storinstitutter. Målet med reformen var å gjøre instituttene større og mer slagkraftige med egen administrativ kapasitet, slik at beslutningsmyndighet kunne delegeres. Mer ressurser skulle gå til doktorgradsundervisning og veiledning. Instituttreformen ved NHH førte til at det felles instituttstyret ved Institutt for geografi ble nedlagt. Instituttstyret ble videreført som et styringsorgan for universitetsdelen, 164 men med representanter fra NHH-delen som observatører uten stemmerett. Det formelle samarbeidet mellom universitets- og høyskolegeografene hadde dermed mistet sitt viktigste forum. Instituttet var redusert til å bli et kontorfellesskap. For å regulere dette samarbeidet ble det etter hvert utarbeidet en rammeavtale mellom NHH og UiB som særlig tok for seg plikter og rettigheter til de NHH-ansatte i administrative og tekniske stillinger og fordelingen av kostnader mellom institusjonene.
Siviløkonomstudiet ved NHH ble omstrukturert på nittitallet. Særlig gjaldt dette utviklingen av det toårige høyere avdelingsstudiet (HAE) som en videreføring av det fireårige siviløkonomstudiet. I universitetsterminologien ville et slikt studium være et slags hovedfagsstudium. I arbeidet med utviklingen av HAE-studiet tok det sin tid før allmennfagene økonomisk geografi, økonomisk historie og språkfagene ble integrert. Resultatet ble at HAE-studiet i økonomisk geografi ble nedlagt og integrert i en studiestruktur der økonomisk geografi ble en minor, eller støttefag. De strategiske faglige utfordringene som angikk den økonomiske geografien ble behandlet ved Institutt for samfunnsøkonomi. Her ble geografene marginalisert.
Fra 2004 ble Bologna-reformen innført ved NHH. Et fireårig siviløkonomstudium etterfulgt av et toårig høyere avdelingsstudium og et toårig doktorgradsstudium, ble erstattet av et femårig siviløkonomstudium (treårig bachelor + toårig master) og et treårig doktorgradsstudium. I bachelorstudiet ble de tradisjonelle valgfagene redusert i omfang og erstattet med frittstående valgfrie kurs. Denne omleggingen gikk hardt ut over rekrutteringen til kurs i økonomisk geografi og førte til en betydelig slanking av valgfaget. Omleggingen av høyere grads studier medførte at økonomisk geografi ikke lenger var en egen disiplin, men ble integrert i ulike mastergradsprofiler som valgfrie kurs eller som del av flerfaglige kurs. I doktorgradsstudiene ble økonomisk geografi intergrert som en spesialisering i doktorgradsstudiet i samfunnsøkonomi eller i strategi og ledelse. Samlet betydde disse omleggingene en marginalisering av faget økonomisk geografi både i styringssystemet for NHH og som undervisningstilbud for NHHs studenter,
165
Høyskolegeografien gikk dermed inn i en stagnasjonsfase. I 1990 var det fem fast ansatte vitenskapelige tjenestemenn ved NHH-delen av instituttet (Wicklund-Hansen, Sjøholt, Glørud, Hageberg og Bivand) (Se figur 12.1.). Peter Sjøholt gikk av i 1995. Han fortsatte sitt arbeid, nå som emeritus, med kontakter med geografer ved Universitetet i Bergen og NTNU i Trondheim (kapittel 13.2.7). Eirik Vatne gikk inn i stillingen etter Sjøholt i 1996 (kapittel 13.2.15). Roger Bivand (kapittel.13.2.11) er fortsatt i arbeid, men med større engasjement i romlig dataanalyse (GIS) enn i økonomisk geografi valgfag. Sammen med Anne Lucas ved universitetsdelen av instituttet underviste han i en årrekke høyskole- og universitetsstudenter i geografiske informasjonssystemer og romlig dataanalyse. I 1997 pensjonerte Gunnar Wicklund- Hansen seg, 64 år gammel. Dermed forsvant en bærebjelke i instituttets daglige liv, både i valgfagsundervisningen og i instituttadministrasjonen siden begynnelsen av sekstiårene (kapittel 8.10). Egil Glørud (kapittel 13.2.8) gikk av med pensjon i 2006 og Michael Hageberg (kapittel 13.2.9) i 2009. Gløruds stilling ble utlyst i 2007, men førte av ulike årsaker ikke til nyansettelse. Etter at Vatne fikk professoratet etter Sjøholt i 1996 er det ikke kommet nye geografer til NHH. Det som i slutten av nittiårene kunne betegnes som en stagnasjonsfase er i tiden etter 2000 blitt en nedgangsperiode. Ved utgangen av 2010 var det bare to fast ansatte vitenskaplige tjenestemenn igjen ved seksjonen for økonomisk geografi; Vatne og Bivand. Spørsmålet er da om det er plass til geografer andre steder i NHH-systemet. Industriøkonomisk institutt var en viktig samarbeidspartner fra starten av i 1975, og det var også et aktivt samarbeid mellom SNF og Institutt for geografi frem mot år 2000. De seneste årene er dette samarbeidet sterkt redusert. Ved SNF er det fortsatt geografer i arbeid, først og fremst i bistillinger og i mye mindre omfang enn i tiden frem til 1995. Evalueringen av Det samfunnsvitenskapelige fakultet 1993-1995 (kapittel 11.7) antesiperte en styrking av den økonomiske geografien i Bergen gjennom et fortsatt samarbeid mellom Universitetet, NHH og SNF. Denne forventningen er ikke blitt innfridd. Nå ligger tyngdepunktet av den økonomiske geografien i Bergen ved Universitetet. I 2005 flyttet universitetsdelen av instituttet fra Breiviken og inn til Nygårdshøyden, der det fikk plass i SV-bygget i Fosswinckels gate. Dermed ble kontakten mellom de gamle kollegene ytterligere svekket. 166
Figur 12.1. Ansatte 1936 – 2010
12.3 Utviklingen ved Universitetet i Bergen. I 1990 var det syv fast ansatte vitenskapelige tjenestemenn ved universitetsdelen av instituttet (Hansen, Holt-Jensen, Seim, Sulebak, Bennett, Lundberg og Aase). I 2010 var antallet økt til 12. Bare to av disse (Lundberg, Aase) var kommet til instituttet før 1990, de øvrige 10 var nykommere etter 1990 (Andersen, Lindkvist, Fløysand, Dahl, 167
Overå, Steen, Rusten, Bakke, Potthoff og Hidle) (Se figur 12.1). Utviklingen ved Universitetet tok en helt annen vei enn utviklingen ved NHH. Hva var hovedårsakene til den positive utviklingen ved Universitetet?
Allerede i 1980 ble tanken om å flytte universitetsgeografien inn til byen luftet (kapittel 11.5). Studentene ville flytte, de vitenskapelige ansatte ikke. En del av undervisningen ble flyttet til byen (miljøfaget, planleggingsfaget, enkelte forelesningsserier i grunnfaget). Denne ordningen var til å leve med. Flyttingen ned til Merinospinneriet i 1992 bedret arbeidsvilkårene for ansatte, hovedfagstudenter og doktorgradsstudenter, noe som gjorde at flyttingen til byen ble lagt på is. Utover gjennom 1990-årene var det en tendens til etablering av nye emner i de enkelte fag, og ikke rent sjelden leste studentene mer enn ett fag samtidig. Rundt 2000 tok diskusjonen til om overgang fra de gamle cand.mag.- gradene og hovedfagene til nye bachelorgrader og mastergrader. Fra 2003 ble det nye systemet gjennomført for alle universitetene. Inne i bachelorgraden ble det opprettet mange nye emner, og masterstudiene ble bygget opp av ulike kurs og emner, som studentene kunne plukke opp ved flere institutter. Dette innebar for geografiens vedkommende at geografiemner også kunne være attraktive tilbud for studenter som hadde sin primære forankring i andre fag. Denne studieplanutviklingen forutsatte at studentene uten for mye besvær kunne bevege seg mellom flere institutter. Men da ble Institutt for geografi liggende geografisk perifert. Siden bindingene mellom universitets- og høyskoledelen allerede var blitt svekket, ble en flytting til byen desto mer forlokkende. Instituttreformen ved NHH og studieplanreformen ved Universitetet bidro til å skyve geografien bort fra NHH og inn til Nygårdshøyden. Universitetet oppmuntret denne prosessen, mens NHH lot til å prioritere geografien lavere enn før. Det gjensto å finne lokaler i byen.
En påbygging av det såkalte Tornøe-bygget som allerede huset det samfunnsvitenskapelige fakultetsbiblioteket som lå like ved siden av SV-bygget ble gjennomført for å gi plass til universitetsøkonomene, og Institutt for geografi ble tildelt den plassen som var blitt ledig i SV-bygget etter dem. Arealet var mindre enn det instituttet hadde disponert ved NHH, men det var undervisningslokaler i nærliggende 168 bygninger. I løpet av julen og nyttårshelgen 2004/2005 skjedde den fysiske flyttingen. Flyttingen fra NHH til SV-bygget førte til sterk vekst i studenttallet på alle nivåer ved Universitetet, i kontrast til utviklingen ved NHH.
Kapittel 12.4 (doktorgrader) og kapittel 12.5 (hovedfags/masteroppgaver) vil presentere kvantitative mål på instituttets produksjon av studenter på forskjellige nivåer. Studentenes valg av temaer for masteravhandlingene og doktorgradsarbeidene vil også si noe om hvilke deler av faget som vakte mest interesse. Evalueringskomiteen hadde pekt på utviklingsstudier og natur- og miljøgeografiske studier som potensielle vekstområder, og denne forventningen er langt på vei blitt oppfylt. Kapitlet avrundes med en analyse av stabens faglige orientering (kapittel 12.6). Denne analysen videreføres i detalj i biografikapitlene (kapitlene 13 og 14).
12.4 De nye doktorgradsstudentene
12.4.1 Det overordnete perspektivet Den tradisjonelle doktorgraden er omtalt i kapittel 10.2 som et mål på de ansattes kompetanse. Noen av dem hadde en doktorgrad med seg, for andre var en doktorgrad en forutsetning for stillingsopprykk ved instituttet.
I dette avsnittet er perspektivet et annet. En doktorgrad sees på som et faglig produksjonsresultat, på linje med hovedfagsoppgaver og publikasjoner. Som nevnt i kapittel 12.3 ble det etter mønster fra den amerikanske PhD-graden fra syttitallet gradvis laget fagspesifikke studieplaner for de nye doktorgradene. Studieplanene forutsatte at fakultetene bygget opp undervisningstilbud i vitenskapsteori og metode, mens doktorandene ble tilknyttet enkeltinstitutter eller andre forskningsmiljøer. Denne utviklingen fikk for alvor tyngde fra åttitallet. I motsetning til den gamle dr.philos.- graden, som ikke nødvendigvis var en veiledet grad, ble de nye doktorgradsstudenter tildelt veiledere fra de aktuelle forskningsmiljøene. De doktorgradene som var mest aktuelle for geografer var Norges Handelshøyskoles dr.oecon.- grad, dr.polit.- graden ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet og dr.scient.- graden ved Det matematisk- 169 naturvitenskapelige fakultet. Norges Handelshøyskole var tidlig ute med sin nye doktorgrad. Takket være samarbeidsavtalen mellom NHH og Universitetet i Bergen var det mulig for hovedfagskandidater i geografi å ta dr.oecon.- graden. Verre var det for geografer med siviløkonomutdanning, fordi geografi var et valgfag som alene ikke var tilstrekkelig opptaksgrunnlag til dr.oecon.- studiet. Høyskoleutdannede geografer måtte derfor ta tilleggsutdanning i samfunnsøkonomiske fag for å komme inn på doktorgradsstudiet ved NHH. Kvalitetsreformen av 2003 (resultatet av Mjøs-utvalgets arbeid) med innføringen av bachelorgraden(BA), mastergraden (MA) og doktorgraden (PhD) bidro ytterligere til en strukturering av hele utdanningsløpet innenfor den høyere utdanningen i Norge. Kvalitetsreformen åpnet for at doktorgradsarbeidene kunne bygge på artikler, ikke nødvendigvis en monografi, som hadde vært vanlig før. Om slike artikler ble publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrifter med kritisk artikkelvurdering, ville dette være et pluss for doktorgradsstudenten (og kanskje også for veilederen). Ofte ble slike artikler publisert med veileder og medstudenter som medforfattere. Dette ble også oppfattet som positivt for progresjonen i doktorarbeidet. Man fikk tilbakemeldinger underveis, som kunne virke ansporende for det videre arbeidet. Men fokuseringen på internasjonal publisering hadde også sine problematiske sider, noe som Eli Fosso har gjort oppmerksom på i sine refleksjoner i kapittel 14.2.15. En viktig årsak til at hun sluttet ved Institutt for geografi var at hun mente at formidling av ny kunnskap for eksempel til aktører i norsk samfunnsplanlegging ble skadelidende på grunn av internasjonaliseringsfokuset. Man fikk ikke belønning for å bruke sin fagkunnskap i geografi i diskusjoner om utviklingslinjer i det norske samfunnet. En miljøkonsekvens av kvalitetsreformen kan være at doktorgradsstudentene i mindre grad enn før rettet sin oppmerksomhet mot medstudenter i samme bås, men lot seg styre av internasjonale kontakter. Resultatene blir presentert på internasjonale konferanser, mens norske fagkonferanser har hatt sviktende oppslutning.
12.4.2 Rekrutteringen til doktorgradsstudiet Institutt for geografi hadde etter hvert uteksaminert mange hovedfagskandidater, og var selvfølgelig interessert i at noen av dem gikk videre til doktorgradsstudiet. 170
Interessen for dette avhang av forskernes forskningsfelt og spesifikke fagkompetanse, deres evne til å formidle relevant teori og metoder og deres evne til å få finansiert prosjekter av forskningsråd og andre kilder som inneholdt lønnsmidler til doktorgradsstudenter. I tillegg kom de materielle arbeidsforholdene. Universitetet evne og vilje til å finansiere uavhengige forskningsstipendiater var også en viktig innsatsfaktor.
Doktorgradsstudentene ble trukket inn i instituttets daglige liv, fordi de etter hvert utgjorde en ganske stor meningsbærende gruppe. De hadde større muligheter som gruppe til å påvirke pensum og undervisning. Etter at instituttet i 1992 var flyttet ned i Merinospinneiet fikk det mye mer plass til disposisjon enn det hadde hatt i Paviljongen oppe ved siden av NHHs hovedbygning. Doktorgradsstudentene fikk egne kontorer. Mange av dem fikk forskningsstipend, enten fra Universitetet eller fra et forskningsråd. Flere av dem ble tilknyttet prosjekter ved Industriøkonomisk Institutt (IØI), (senere Senter for samfunns- og næringslivsforskning (SNF)). Det var også en forventning om at ordningen ville styrke egenrekrutteringen til ledige stillinger ved instituttet.
Den første doktorgraden etter det nye systemet ble ferdig i 1989. En oversikt over alle doktorgrader ved instituttet som er fullført innenfor det nye systemet finnes i Vedlegg A. Mellom 1989 og 2010 tok 27 kandidater doktorgraden ved instituttet. Tyve av dem hadde tatt hovedfag eller mastergrad ved instituttet. Tatt i betraktning av at nesten 400 hovedoppgaver/mastergrader ble fullført i samme periode, er andelen som senere tok doktorgrad ved instituttet ganske lav (ca 5 %). Den mest naturlige forklaringen er at embetseksamen i geografi ga de fleste tilgang til det arbeidsmarkedet de var innstilt på å gå inn i. En annen årsak kan være at instituttets utdannings- og veiledningstilbud på doktorgradsnivået ikke var dypt og bredt nok til å ta imot alle potensielle doktorgradsstudenter. Det er ikke samlet inn data som kan bekrefte eller avkrefte denne antakelsen. På den annen side kom det inn 7 studenter utenfra som tok doktorgraden ved instituttet. Det kan ha noe med instituttets veiledningstilbud å gjøre. 171
”Produksjonen” var større i nittiårene (17 doktorgrader mellom 1989 og 1998) enn i det første desenniet på 2000-tallet (10 mellom 2002 og 2010). På nittitallet var mange av doktorgradsstudentene knyttet til større forskningsprosjekter.
I løpet av de ti årene mellom 1989 og 1998 ble det fullført 17 doktorgrader ved instituttet. Nesten alle (15 av 17) hadde tatt hovedfag eller høyere avdelings studium (NHH) ved instituttet. Arbeidet med å få på plass studieplaner og undervisnings- og veiledningstilbud kom fortere i gang ved Norges Handelshøyskole enn ved Universitetet i Bergen. Institutt for geografi kunne dra nytte av sin tilknytning til NHH for å komme raskere i gang med doktorgradsstudiet. Syv av de 17 doktorandene ble dr.oecon. ved Norges Handelshøyskole, 10 dr. polit. ved Universitetet i Bergen. De fleste av dr.oecon.-studentene arbeidet med avhandlinger med økonomisk-geografisk tema; fire med empiri fra Norge, tre fra utviklingsland. Peter Sjøholt veiledet fem av disse studentene, Jens Christian Hansen to. Flere av studentene var knyttet til prosjekter ved SNF ved NHH. Fem av de ti studentene som tok doktorgraden ved universitetsdelen av instituttet skrev avhandlinger i økonomisk geografi, problemstillinger knyttet til lokal og regional befolknings-, bosettings- og næringsutvikling i Norge. Fire av disse ble veiledet av Jens Chr. Hansen, én av nykommeren Tor Halfdan Aase. Aases hovedinnsats lå imidlertid på veiledning av fire doktorander som alle tok for seg problemer i utviklingsland. Nykommeren Lundberg veiledet en student som hadde valgt et landskapsgeografisk tema. Nittitallet var altså sterkt preget av Sjøholt og Hansens faglige interesser på den ene siden og Aases interesser på den annen side.
Det første tiåret på 2000-tallet var mindre produktivt enn nittitallet; i alt 10 doktorgrader ble avlagt. De siste ti årene har en relativt større andel av doktorgradsstudentene arbeidet med egne prosjekter. Mens nittitallet hadde vært preget av Sjøholts, Hansens og Aases studenter, var det bare Aase av disse som fortsatt produserte doktorander mellom 2000 og 2010. Han veiledet tre av de ti som tok doktorgraden i dette tiåret. Svein Olaf Dahl og Anders Lundberg veiledet to studenter hver, mens Lindkvist, Fløysand og Andersen veiledet en student hver. Spredningen på 172 veiledere var altså bredere. Det var positivt at en større andel av staben var aktive i doktorgradsstudiet, men spredningen på temaer gjorde doktorgradsmiljøet mer heterogent og mindre samlende. De fleste kandidatene hadde tatt master/hovedfagseksamen ved instituttet, men det kom også folk fra andre universiteter. Seks av kandidatene ble dr. polit., 3 dr. scient. og 1 dr. oecon. Fem av de ti oppgavene var i naturgeografi, tre i ’vestlig’ samfunnsgeografi og to i utviklingsgeografi. Det hadde vært en betydelig faglig tyngdepunktforskyvning mellom nittiårene og begynnelsen av totusentallet. Seks av de ti som tok doktorgraden etter 2000 kom utenfra.
Fem av nittitallets 17 kandidater var ansatt i fast stilling ved instituttet i 2010; professorene Arnt Fløysand, Knut Bjørn Lindkvist og Grete Rusten, førsteamanuensene Ragnhild Overå og Odd Inge Steen (Figur 12.1). Eirik Vatne er professor ved seksjon for økonomisk geografi ved Institutt for samfunnsøkonomi ved NHH. Blant de ti som hittil har tatt doktorgraden etter 2000 har to (Jostein Bakke og Knut Hidle) fått fast stilling ved instituttet, og én (Håvard Haarstad) har post.doc.- stipend.
Før 1990 var de ansatte ved instituttet i hovedsak blitt rekruttert utenfra. Oversikten ovenfor viser at etter 1990 er en stadig større del av den vitenskapelige staben i fast stilling rekruttert blant instituttets egne doktorgradsstudenter. Innføringen av det nye doktorgradssystemet har åpenbart hatt positive virkninger for instituttet i Bergen. Flere av de sentrale forskerne ved instituttet har hatt hele sin vitenskapelige karriere her. Dette kan ikke kalles innavl, men er heller et uttrykk for at instituttets egne rekrutter har nådd opp i konkurransen om ledige stillinger.
Instituttet er ikke bare blitt mer selvforsynt, men har også eksportert forskere til andre institusjoner. Den sudanske doktoranden, Omer Egemi, er professor og instituttleder ved Geografisk Institutt ved Universitetet i Khartoum i Sudan. Stig Jakobsen er professor ved Universitetet i Oslo (fra 2011 ansatt ved Høyskolen i Bergen), Håkon Lein er professor ved Universitetet i Trondheim, Stein Kristiansen er professor ved 173
Agder Universitet, Sondre Svalastog er dosent ved Høgskolen i Lillehammer og Finn Ove Båtevik er forsker ved Møreforskning i Volda. To doktorander arbeider i tilknytning til universitetsmiljøet på Ås (Sebastian Eiter, Anders Bryn).
Mange av de øvrige kandidatene har funnet seg arbeid i Bergensregionen. Inga Lena Grønlund og Inger Beate Pettersen arbeider ved Bedriftsøkonomisk Institutt, Vibeke Vågenes og (fra våren 2011) Stig Eirik Jakobsen ved Høgskolen i Bergen. Eli Fosso, som arbeidet om lag ti år ved instituttet i Bergen, befinner seg nå i landbruksavdelingen hos fylkesmannen i Hordaland.
12.5 Hovedfags- og masteroppgaver 1991 – 2010
12.5.1 Innledning Dette delkapitlet er en videreføring av kapittel 9.4.2, der datagrunnlaget er beskrevet. Det er laget en fullstendig oversikt over samtlige 528 oppgaver i geografi som er fullført mellom 1970 og 2010 (vedlegg B). Antallet oppgaver brukes som en indikasjon på instituttets faglige produksjon over tid. I kapittel 11.6.2 er perioden 1975-1990 karakterisert som en stagnasjons- og konsolideringsperiode etter en beskjeden start i første del av syttitallet. Mot slutten av åttitallet begynte pilene å peke oppover. Studenttallet ved universitetet økte, og nye fagtilbud ble utviklet for å trekke studenter til instituttet. Først ute var et semesterfag i naturressursforvaltning og miljøvern (også kalt miljøfaget) som ble igangsatt i vårsemesteret 1983 (se kapittel 11.6.4). Instituttet ble tilført stillingsressurser for å gjennomføre dette opplegget. Det ble på nasjonalt nivå arbeidet med organisering av utdanning for samfunnsplanleggere, i Bergen som en studieretning i lokal- og regionalplanlegging som også Institutt for geografi deltok i (se kapittel 11.6.5). Dette tilbudet førte til at instituttet i 1992 ble tildelt en midlertidig stilling. Etterspørselen etter tilbudet var beskjeden, og stillingshjemmelen ble opphevet i 1995. Det ble imidlertid skrevet en del hovedoppgaver om lokal og regional planlegging. En tredje spesialisering, utviklingsgeografi, er beskrevet i kapittel 11.6.3. Instituttet fikk tidlig en stilling i utviklingsgeografi, men det var stor gjennomstrømming i denne stillingen, noe som 174 svekket den faglige utviklingen. Først helt mot slutten av åttitallet ble situasjonen konsolidert ved at nye medarbeidere ikke bare ble tilsatt, men også ble værende.
12.5.2 Hovedtrekkene i utviklingen av antallet hovedfags/masteroppgaver etter 1990 Perioden etter 1990 er delt i fire femårsperioder, og oppgavene er forsøkt plassert i fire hovedtemagrupper. Hovedtallene er presentert i tabell 12.1. Mens det i perioden 1970- 1990 (21 år) ble fullført 142 hovedoppgaver, ble det mellom 1991 og 2010 levert 386 hovedoppgaver/masteroppgaver. Det skjedde et kvantesprang i første halvdel av nittitallet (1991-1995). Antallet oppgaver var 91, mens antallet oppgaver i annen halvdel av åttitallet hadde vært 34, altså ikke langt fra en tredobling. Annen halvdel av nittitallet var en liten nedtur, til 70 oppgaver. I perioden 2001-2005 var antallet igjen kommet opp i 91 oppgaver, og mellom 2006 og 2010 ble det levert inn 134 oppgaver, altså nesten tre ganger så mange som i hele perioden 1970-1990. I året 2010 ble det innlevert 39 oppgaver. Hva er så årsakene til denne raske veksten? Noen av dem er beskrevet i kapittel 12.3 om generelle utviklingstrekk ved Universitetet i Bergen. Bachelorstudiet gjorde det mulig å rekruttere masterstudenter i geografi fra et bredere utvalg studenter enn tidligere. Flyttingen fra NHH til Nygårdshøyden ved årsskiftet 2004-2005 var en nødvendig forutsetning for denne bredere rekrutteringen. Andre årsaker var mer institutt-interne, som utviklingsgeografiens og miljøgeografiens studietilbud. Utviklingen i disse fagområdene lå i strømninger i tiden, særlig blant ungdom. Mange av dem var bekymret over utviklingen i land i Den tredje verden, og de var opptatte av miljøvernets status.
175
Tabell 12.1. Hovedoppgaver/masteroppgaver 1970 – 2010
Periode Antall Samfunn1 U-land2 Miljø / Natur4 Kjønnsfordeling landskap3 Kvinner Menn 1970 – 2010 528 254 140 64 70 266 264
1970 – 1980 73 62 5 6 - 15 58 1981 – 1990 69 47 10 11 1 32 37 1991 – 2000 161 72 43 33 13 87 76 2001 – 2010 225 13 82 14 56 132 93
1970 – 1975 28 27 - 1 - 2 26 1976 – 1980 45 35 5 5 - 13 32 1981 – 1985 35 24 3 7 1 15 20 1986 – 1990 34 23 7 4 - 17 17 1991 – 1995 91 42 24 25 - 51 41 1996 – 2000 70 30 19 8 13 36 35 2001 – 2005 91 34 25 8 24 48 43 2006 – 2010 134 39 57 6 32 84 50
1 Oppgaver om ”utviklede” land, 2 Oppgaver om utviklingsland, 3 Samspill natur og menneske, 4 Naturvitenskapelig tema
12.5.3 Fordelingen av oppgavene på hovedtemaer på nittitallet Oppgavene er gruppert i fire hovedkategorier; samfunnsgeografi, miljø- og landskapsgeografi, utviklingsgeografi og naturgeografi (se kapittel 9.4.2). Fordelingen av oppgavene mellom de fire kategoriene over tid indikerer endringer i instituttets faglige profil. Helt frem til 1990 dominerte samfunnsgeografien, med tre fjerdedeler av samtlige hovedoppgaver. En viktig årsak til dette var at veiledningskapasiteten var størst her. Veiledningstilbudet i miljø- og landskapsgeografien og i utviklingsgeografien var beskjedent. Naturgeografien på instituttet var som godt som utelukkende knyttet til grunnfagsstudiet, og hovedfagsstudenter var så godt som fraværende
12.5.3.1 Samfunnsgeografiens relative tilbakegang Tabell 12.1 viser et markant skifte i løpet av første halvdel av nittitallet. Aldri før eller siden har det vært flere studenter i kategorien samfunnsgeografi, og kategorien var fortsatt den viktigste (nesten halvparten av hovedoppgavene), men likevel ble andelen redusert, noe som først og fremst skyldtes at andre deler av faget vokste raskere 176
(miljø- og landskapsgeografien, utviklingsgeografien). Innenfor samfunnsgeografien dominerte fortsatt den økonomiske geografien, men flere og flere studenter valgte å skrive oppgaver med sosialgeografisk innhold. En mulig årsak til dette var den økende andelen av kvinnelige hovedfagsstudenter. Mange av disse var opptatt av velferdsgeografiske problemer. Veteranene blant veilederne (Hansen, Helvig, Holt- Jensen, Sjøholt, Seim og Bennett) veiledet 57 av de 91 oppgavene som ble ferdige mellom 1991 og 1995, i hovedsak i samfunnsgeografi. Hansen og Helvig tok nesten utelukkende for seg økonomisk-geografiske problemstillinger. Seim var spesielt opptatt av historisk anlagte kulturlandskapsoppgaver. Sjøholt hadde imidlertid begynt å orientere seg mot utviklingsgeografi (tre av åtte oppgaver). Bennett og Holt-Jensen veiledet ofte oppgaver knyttet til samspillet mellom natur og samfunn i samfunnsplanleggingen.
I annen halvdel av nittitallet sank som allerede nevnt antallet hovedoppgaver til 70 (mot 91 oppaver i første halvdel av nittiårene). Reduksjonen skyldtes delvis reduksjon i samfunnsgeografien (fra 42 til 30 oppgaver). Noe av forklaringen ligger i at flere av de sentrale veilederne nærmet seg pensjonsalderen (se figur 12.1). Helvig førte sin siste student frem til eksamen i 1994, Seim i 1995, Sjøholt i 1996 og Hansen i 1997. I første halvdel av nittitallet veiledet disse fire medarbeiderne 33 studenter frem til eksamen, i annen halvdel av nittitallet bare syv. Holt-Jensen og Bennett hadde ansvaret for 19 studenter mellom 1991 og 1995, og var fortsatt meget aktive i annen halvdel av nittitallet, med i alt 13 studenter. De var engasjert i prosjekter knyttet til samfunnsplanlegging. I annen halvdel av nittitallet tok nye medarbeidere etter hvert over i samfunnsgeografien, som Lindkvist, Fløysand og Fosso, men det tok naturlig nok noe tid før bredden i deres engasjement utviklet seg.
12.5.3.2 Landskaps- og miljøgeografiens opptur og nedtur Miljøfaget førte mange studenter videre til hovedfaget, særlig mot oppgaver som tok for seg spørsmål knyttet til kulturlandskapets utvikling og miljøforvaltningen. Her var Anders Lundberg den dominerende veilederen, med i alt 15 av 25 oppgaver. De fleste oppgavene bygget på feltarbeid i Norge, men fire av dem bygget på feltarbeid i 177 utviklingsland. Den økende interessen for å skrive oppgaver om miljøforvaltning som del av samfunnsplanleggingen skyldtes også at arbeidsmarkedet for kandidater med en slik spesialisering ble utvidet gjennom etableringen av en midlertidig ordning der staten finansierte lønnene til kommunale miljøvernkonsulenter.
Oppgangen i første halvdel av nittitallet ble avløst av en nedgang i annen del av nittitallet (fra 25 oppgaver til 8 oppgaver). Ordningen der staten finansierte miljøvernstillinger i kommunene ble avviklet etter tre år. Så lenge som staten betalte ordningen, kunne hovedfagskandidater med miljøforvaltning som spesialitet gå inn i slike konsulentstillinger, men da staten avviklet ordningen, ble kommunenes interesse for å opprettholde stillingene sterkt redusert. Nyansettelser ble det lite av, og der kommunene beholdt stillingene ble arbeidsområdet ofte utvidet til generell samfunnsplanlegging. En annen mulig årsak til nedgangen kan være at studenter som tidligere hadde valgt oppgaver innenfor feltet, nå hadde fått et alternativ i utviklingsgeografien som ekspanderte i begynnelsen av nittitallet. Grensen mellom miljøgeografi og utviklingsgeografi er ingen markant grense. Lundberg var naturlig nok opptatt av vekstøkologiske problemstillinger, også i utviklingsland. Han veiledet i alt syv hovedfagsstudenter frem til eksamen i utviklingsgeografi på nittitallet, i hovedsak i Latin-Amerika. Lundberg var like mye til stede i utviklingsgeografien som i miljøgeografien.
12.5.3.3 Utviklingsgeografien styrkes Etterspørselen etter veiledning av hovedfagsstudenter i utviklingsgeografi var beskjeden frem til utgangen av åttitallet, men skjøt fart etter 1990, med i alt 24 oppgaver i første halvdel av nittitallet, altså av samme omfang som miljøgeografien. Men mens miljøgeografien hadde en nedtur i annen halvdel av nittitallet, holdt utviklingsgeografien høyden (19 oppgaver i annen halvdel av nittitallet). Årsakene til dette er dels institusjonelle, dels personspesifikke. Den viktigste institusjonelle årsaken var et politisk system for utviklingshjelp (NORAD) (omtalt i kapittel 11.6.3). Feltarbeid i utviklingsland var jevnt over ressurskrevende, på grunn av reisekostnadene og forholdsvis lange feltopphold. Instituttet, for ikke å snakke om 178 studentene, hadde ikke økonomiske ressurser til dette. Gjennom NUFU-programmet (Nasjonalt program for utvikling, forskning og utdanning) som NORAD igangsatte i 1991 ble det stilt midler til rådighet blant annet for hovedfagsstudenters feltarbeid. Det ble også etablert et kompetansesenter for internasjonalisering av høyere utdanning (SIU). Dette var et statlig forvaltningsorgan under Kunnskapsdepartementet. SIU forvaltet utdanningsdelen av NORADs programmer.
En forutsetning for økonomisk støtte var at universitetene utviklet M.phil.- programmer. Institutt for geografi deltok i dette arbeidet og kunne tilby programmet Mountain Ecology and Human Adaptations (2001) som ble videreutviklet til et mer generelt program Resources and Human Adaptations rundt 2005, senere formulert ennå mer generelt som Development Geography. Av betydning for tilslutningen til disse master-programmene var det at Institutt for geografi påtok seg ansvaret for BA- kurs på fakultetsnivå, der mange studenter ble motivert til å fortsette med masterstudier.
Det var ikke bare institusjonelle forhold som førte til økningen i studenttallet i utviklingsgeografi. Økningen i antallet hovedfagsstudenter skyldtes først og fremst økningen i veiledningskapasiteten. Som nevnt i kapittel 11.6.3 hadde utviklingsgeografien frem til 1990 vært preget av at veilederne ble ved instituttet i forholdsvis kort tid, kortere enn det som er nødvendig for å bygge opp et hovedfagsmiljø. Dette ble det en endring på. Tor Halfdan Aase ble ansatt i 1989 i stillingen som ble ledig etter Turi Hammer Digernes sluttet i 1988 (kapittel 13.1.12). Han fikk undervisningsfri det første semesteret for å arbeide med studieplaner, finne passende pensum og utvikle undervisningsopplegg på alle nivåer. I motsetning til sine forgjengere ble han et varig ankerfeste ved instituttet. Aase arbeidet på sin doktoravhandling i sosialantropologi om flyktninger fra Punjab i Pakistan til Norge. Analysen anvendte blant annet et livsløpsperspektiv. Gjennom sitt faglige samarbeid med Gunnar Haaland, som hadde arbeidet ved Christian Michelsens institutt gjennom det meste av åttitallet og som ble professor ved Institutt for sosialantropolog i 1988 ble det utviklet samarbeidsformer mellom instituttene som kom geografi til gode. I 1991 179 kom Peter Andersen fra universitetet i Roskilde med en doktorgrad om vegetasjonskartlegging i Zimbabwe ved hjelp av satellittdata, og også han ble værende (se kapittel 13.2.13). I 1992 kom Kristian Stokke med en fersk amerikansk doktorgrad (se kapittel 14.2.14). Han definerte sitt faglige kompetanseområde som ’politisk geografi med spesiell vektlegging på makt, konflikt og demokratisering i utviklingsland’. Selv om de tre kollegene representerte ulike teoretiske og empiriske tilnærminger og ikke etablerte store samarbeidsprosjekter, styrket de tre ansettelsene dybden og bredden i veiledningstilbudet i geografi hovedfag. Kristian Stokke forlot instituttet i 1996 til fordel for Oslo. Men disse tre var ikke de eneste som deltok aktivt i veiledningen av hovedfagsstudenter i utviklingsgeografi.
I alt 43 hovedoppgaver i utviklingsgeografi ble fullført mellom 1991 og 2000 (tabell 12.2). Tor Halfdan Aase var nykommeren som nettopp var ansatt for å ta det faglige ansvaret for utviklingsgeografien. Han veiledet selv 13 av de 43 studentene, men hadde støtte fra kolleger ved instituttet, som Peter Andersen (to kandidater) og Kristian Stokke (fire kandidater). De tre nyansatte hadde således ansvaret for knapt halvparten av utviklingsgeografistudentene. Som allerede nevnt i kapittel 12.5.3.3 var Anders Lundberg i høyeste grad til stede i utviklingsgeografien, med i alt syv veiledete studenter, de aller fleste i Latin-Amerika. Der samarbeidet han blant annet med NHH- geografene Peter Sjøholt, som veiledet fem studenter, og Egil Glørud, som veiledet tre. De eldre kollegene Magne Helvig og Roger Bivand deltok også (henholdsvis to og én student). Arnt Fløysand, som i 1996 overtok stillingen etter Kristian Stokke, veiledet tre studenter. Det gjorde også Odd Inge Steen, som veiledet mens han var doktorgradsstudent. I tillegg til de tre ansatte utviklingsgeografene var det altså ytterligere seks medarbeidere som var opptatt av utviklingsgeografiske problemstillinger. Det var stor spredning av oppgavene, både i temavalg og feltområdevalg. Det går frem av vedlegg B over hoved/masteropgaver ved instituttet. Det var tendenser til geografisk konsentrasjon til Peru (Lundbergs studenter) og Himalaya (Pakistan og Nepal) (Aases studenter). Tre av studentene (Fløysand, Vågenes og Overå) tok senere doktorgrad ved instituttet, og to av dem (Fløysand og Overå) arbeider fortsatt ved instituttet. 180
12.5.3.4 Og så tok naturgeografien av… Det var først i annen halvdel av nittitallet at veksten i naturgeografien kom, men da kom den fort. Tretten kandidater ble uteksaminert (ingen i begynnelsen av tiåret). Derfor er det nå på tide å ta for seg den mer detaljerte utviklingen av naturgeografien.
Helt fra geografiens etablering som fag i Bergen var det en grunnleggende forutsetning at geografien besto av en kulturgeografisk og en naturgeografisk del, og at geografi var et syntesefag. Da økonomisk geografi ble etablert som et valgfag ved NHH, hadde pensum også naturgeografiske innslag, og innkalte forelesere fra Bergens Museum foreleste i klimalære, plantegeografi og geologi. Grunnfaget ved Universitetet i Bergen var fra starten av i 1963 delt i likeverdige kultur- og naturgeografiske deler. I begynnelsen var naturgeografi først og fremst et undervisningsfag ved instituttet der formålet var å gi studentene den nødvendige forståelsen av vårt fysiske miljø som et rammeverk for den samfunnsmessige utviklingen.
Tore Sund (kapittel 8.7) hadde vitenskapelig kompetanse i begge deler av faget. Hjelpelærerordningen fortsatte. Fra høstsemesteret 1967 ble det opprettet en egen universitetslektorstilling i naturgeografi. Den første innehaveren av stillingen, Dagfinn Trømborg , ble værende i ett år. Han ble etterfulgt av Jan Sulebak (kapittel 13.2.3), som kom til instituttet høsten 1968 og ble værende til han gikk av med pensjon i 2007. En ny stilling i naturgeografi (naturressurser og ressursforvaltning) ble opprettet i 1972, og Roger Bennett tiltrådte stillingen 1. juni 1973 (kapittel 13.2.6). Det var her ikke spørsmål om en rent naturgeografisk orientering, fordi stillingen også skulle dekke forvaltningen av naturressursene, altså samfunnsplanlegging. Bennett kom mer og mer til å gå i denne retningen og deltok mindre i den naturgeografiske undervisningen. Denne nyorienteringen fra Bennetts side var ønsket fra instituttets side, men det oppsto et vakuum.
Belastningen på Sulebak ble stor, og instituttet ble tildelt en ny mellomstilling i naturgeografi. Den ble besatt av kvartærgeologen Atle Nesje, som kom fra Institutt for geologi i Bergen (kapittel 14.2.12). Han tiltrådte stillingen i 1991 og ble stående i den 181 til 1998. Da Nesje vendte tilbake til Institutt for geologi, ble stillingen ikke videreført på Institutt for geografi. Årsaken til dette var at en stilling i samfunnsplanlegging som Pelle Engesæter (kapittel 14.2.13) hadde hatt, allerede var blitt overført til naturgeografi etter at Engesæter hadde sluttet, altså en intern omprioritering. Sven Olaf Dahl (kapittel 13.2.17) begynte i stillingen i 1997. Da Jan Sulebak gikk av i 2007, ble den ledige stillingen etter ham utlyst, og Jostein Bakke tiltrådte denne stillingen i 2008 (kapittel 13.2.21). Årsaken til veksten i kandidattallet i naturgeografi i annen halvdel av nittitallet var et resultat av Nesjes og Dahls arbeid med å utvikle et forskningsbasert undervisnings- og veiledningstilbud for hovedfag/masterstudenter og doktorgradsstudenter. Det må også nevnes at Anne Lucas, som var spesialisert i geografiske informasjonssystemer, kom til instituttet i denne perioden.
Forskningsdelen i naturgeografi tok seg også opp. Jan Sulebak var særlig involvert i geomorfologisk forskning, og arbeidet mye med å forstå de store landskapstrekkene her vest. Etter at Atle Nesje ble tilsatt dreiet mye av forskningen seg om breer og rekonstruksjon av disse. Særlig studiet av innsjøsedimenter har vært et satsingsområde. Denne forskningen er blitt videreført av Svein Olaf Dahl og senere også Jostein Bakke. I dag er det et stort spenn i den naturgeografiske forskningen ved instituttet, alt fra kartlegging av historiske skred til istidsforløpet på Østlandet er en del av forskningen. Det har hele tiden vært et godt samarbeid med Geovitenskap ved UiB særlig etter at Atle Nesje begynte der i 1998. Det har til dels vært gitt overlappende hovedfags- og masteroppgaver på de to instituttene, men de senere årene har tyngden av forskningen på innsjøsedimenter ligget på geografi. Svein Olaf Dahl har i 15 år drevet ulike prosjekter i området mellom Folldal og Dovre. Denne forskningen har trukket til seg en mengde masterstudenter og også noen doktorgradsstudenter. Hoved bidraget fra denne forskningen har gitt en ny forståelse av istidsforløpet i sentrale deler av Sør-Norge. Fra at en tidligere trodde at innlandsisen i forrige istid var en stor osteklokke over landet, har prosjektene til Dahl vist at istiden var mindre homogen og mer variert enn en tidligere hadde trodd.
182
12.5.4 Fordelingen av hovedfags/masteroppgaver etter hovedtemaer etter 2000
12.5.4.1 Innledning Dette delkapitlet viderefører analysen av situasjonen inntil 2000 (kapittel 12.5.3), og bruker det samme kildematerialet som er samlet i vedlegg B og systematisert i tabell 12.1. Tabellen viser en økning i antallet oppgaver fra 161 på 1990-tallet til 218 mellom 2001 og 2010. Årsakene til denne raske veksten er dels institusjonelle, dels instituttinterne.
12.5.4.2 Institusjonelle forhold To institusjonelle forhold som har hatt betydning for utviklingen er allerede omtalt i kapittel 12.3. Bachelorgraden kom i stedet for cand.mag.-graden, mastergraden kom i stedet for hovedfaget. Universitetsdelen av Institutt for geografi ble flyttet fra NHH til SV-bygget i Fosswinckels gate 6 på Nygårdshøyden ved årsskiftet 2004/2005. Flyttingen gjorde slutt på samarbeidet mellom NHH og UiB som ble etablert i 1963. Innføringen av den nye studieordningen ble gradvis gjennomført uten store problemer. Flyttingen var mer problematisk. Noen av de universitetsansatte ved instituttet var skeptiske til å flytte, andre så frem til flyttingen. Skeptikerne var engstelige for at de fysiske arbeidsforholdene skulle bli verre og at konkurransen om studentene med andre institutter skulle svekke rekrutteringsgrunnlaget. Optimistene mente at omleggingen til bachelorstudiet (fra grunn- og mellomfag til mindre emner) kombinert med flyttingen til byen skulle synliggjøre instituttets undervisningstilbud på en bedre måte enn tidligere, og at vi kunne erobre studenter fra andre fag. Men for at dette skulle kunne gjennomføres, måtte det være fysisk mulig for studentene å forflytte seg mellom undervisningssteder innenfor 15minutterspausen mellom forelesninger og kurs. Universitetet ledelse satte foten ned, vi skulle flytte. Den betydelige veksten i antallet grader mellom første og annen halvdel av tiåret (fra 91 til 127) er et indisium på at instituttet tjente på flyttingen. Kontakten med realfagene ble vesentlig bedret, og mot slutten av perioden fikk instituttet innpass i studietilbud som ble administrert av Det historisk-filosofiske fakultetet. Nærheten til Institutt for sosialantropologi, som lå ett nivå over geografene (i henholdsvis 8. og 7. etasje i SV-bygget) førte til 183 samordning av administrasjonen av de to instituttene, men sammenslutning av instituttene, som universitetet sentralt hadde vært interessert i, ble det ikke noe av.
12.5.4.3 Instituttinterne forhold I økonomisk geografi ved NHH var det ikke tale om nye stillingsressurser. Mellom 1996 og 2009 ble den vitenskapelige staben redusert fra fem til to personer. Denne reduksjonen var resultatet av et samspill mellom institusjonelle endringer i institutt- og studiestrukturen ved NHH og aldringen blant geografene.
I samspillet mellom ansatte og studenter ved UiB-delen av instituttet oppsto det forskyvninger mellom tilbud på og etterspørsel etter undervisning og veiledning. Generelt sett er det en sammenheng mellom studenters temavalg og de ansattes fagprofil. På master-nivået gjelder dette først og fremt tilbudet på og etterspørselen etter veiledning. Dette forholdet endres ikke over natten. Det er en naturlig treghet i systemet. Den enkelte veileder har en tendens til å holde fast ved sin opparbeidete kompetanse. Ansettelsestryggheten tillater dette. Men når en stilling blir ledig og skal erstattes, er det mulig å endre instituttets fagprofil. Tildeling av helt nye stillinger vil ofte være knyttet til spesielle forskningstemaer. Om etterspørselen fra studentene om spesielle fagtilbud øker sterkt, vil dette kunne føre til instituttet tildelt helt nye stillinger for å dekke dette behovet. Nedenfor følger en kort oversikt over slike forskyvninger mellom 1991 og 2010 (Vedlegg C og tabell 12.2).
Noen av medarbeiderne som fortsatt hadde vært aktive undervisere og veiledere på nittitallet, takket etter hver av da de nådde pensjonsalderen. Det gjelder for eksempel samfunnsgeografene Jens Christian Hansen, Magne Helvig, Arild Holt-Jensen, Arnfinn Seim og Peter Sjøholt. Flere av pensjonistene hadde imidlertid fortsatt sin arbeidsplass ved instituttet. Roger Bennett flyttet i 1999 flyttet sin virksomhet fra instituttet til Senter for miljø- og ressursstudier, men hadde fortsatt hovedfagsstudenter. Noen sluttet og gikk over i andre stillinger (Inger Birkeland, Pelle Engesæter og Eli Fosso). Av disse hadde spesielt Fosso hatt mange hovedfags/masterstudenter. Knut Bjørn Lindkvist ble etter hvert en dominerende 184
’gjenværende’ samfunnsgeograf. Han veiledet studenter i Norge, men hadde også studenter som arbeidet i Spania og senere i Kina. Nye samfunnsgeografer ble ansatt til erstatning for dem som sluttet, men først mot slutten av perioden (Grete Rusten og Knut Hidle). Sett under ett ble samfunnsgeografiens betydning redusert, men en del av kollegene som primært arbeidet som utviklingsgeografer, veiledet også studenter i allmenn samfunnsgeografi som holdt på med oppgaver med norsk empiri. Den gamle inndelingen i norsk samfunnsgeografi og utviklingsgeografi ble etter hvert problematisk. Flere av forskerne overskred disse grensene.
Landskaps- og miljøgeografien hadde en relativt beskjeden nyrekruttering blant studentene, men var fortsatt så viktig at Lundberg i 2010 fikk en fast ansatt kollega, Kerstin Potthoff.
I naturgeografien hadde Atle Nesje sluttet i 1998. Men i 1997 kom Svein Olaf Dahl til instituttet. Han har stått sentralt i naturgeografien siden slutten av nittitallet. I 2007 takket Jan Sulebak for seg og ble i 2008 erstattet av Jostein Bakke. Innenfor Geografisk informasjonsbehandling (GIS) arbeidet Anne Lucas fra 1994 til 2009.
Naturgeografien hadde en betydelig vekst etter 2000. Den var dominert av oppgaver relatert til isbreer og klimaendringer. Den ’klassiske’ landformanalysen kom i bakgrunnen. Nå var det sambandet mellom klimaendringer og breenes utvikling som kom i fokus. Breenes utvikling ga verdifull informasjon om klimaendringer i holocen tid. Nye kartleggingsmetoder ble utviklet og prøver ut på en rekke beslektede lokaliteter. Studentene ble styrt i fruktbar retning av veilederne og det miljøet de arbeidet med. Det høye antallet uteksaminerte kandidater ville vært en uoverkommelig veilederoppgave om man ikke kunne utnytte stordriftsfordelene i forskningsopplegget. Denne spesialiseringen, vendt mot større forskningsmiljøer utenfor instituttet, reduserte det potensielle samspillet mellom natur og samfunn som lenge, i alle fall i teorien, hadde vært en bærebjelke innen geografifaget. Det må også nevnes at det i naturgeografien ble utviklet undervisningsformer på bachelornivå som ikke var så undervisningsintensive som i andre fagområder som instituttet dekket. Pensum ble 185 langt på vei overlatt til studentene for egenstudium, metodeundervisningen ble konsentrert til feltkurs.
Tabell 12.2. Hovedfags- og mastergradsveiledere 1991 – 2010
Antall oppgaver 1991 – 2000 2001 – 2010 1991 – 2010 Veiledere totalt 161 225 386 Derav veiledere i fast stilling etter 160 216 376 ansinitet Jens Christian Hansen 19 - 19 Arild Holt-Jensen 16 10 26 Jan Roar Sulebak - 3 3 Arnfinn Seim 6 - 6 Magne Helvig 10 - 10 Roger G. Bennett 13 5 18 Peter Sjøholt (NHH) 9 - 9 Egil Glørud (NHH) 3 - 3 Turi Hammer Digernes 1 - 1 Anders Lundberg 21 19 40 Roger S. Bivand (NHH) 1 - 1 Tor Halfdan Aase 13 26 39 Atle Nesje 6 - 6 Peter Andersen 6 17 23 Pelle Engsæter 6 - 6 Kristian Stokke 4 - 4 Knut Bjørn Lindkvist 6 24 30 Eirik Vatne (NHH) - 1 1 Arnt Fløysand 4 23 27 Svein Olaf Dahl 4 34 38 Eli Fosso 2 14 16 Anne Lucas 2 7 9 Ragnhild Overå - 10 10 Odd Inge Steen 3 3 6 Grete Rusten - 7 7 Jostein Bakke 7 7 Kerstin Potthoff 1 1 Andre veiledere: 1 9 10 M. Miles (1), H. Linge (2), Ø. Lie (1), I. Birkeland (6)
Siden opprettelsen av Bjerknes-senteret for klimaforskning i 2001 har Institutt for geografi deltatt aktivt i senterets virksomhet. Flere store prosjekter har dannet grunnlaget for veksten i naturgeografi de siste ti årene. Det hele begynte med NORPEC, et strategisk universitetsprogram der tverrfaglig klimaforskning var 186 bærebjelken. I prosjektet deltok både botanikere, geologer, geofysikere og zoologer. Flere studenter fra geografi tok sin doktorgrad gjennom dette prosjektet, blant dem også Jostein Bakke som disputerte i 2004 (se kapittel 13.2.21). Senere har instituttet vært aktivt i flere andre store prosjekter som NORPAST2 og ARCTREC som begge har vært koordinert fra Bjerknes-senteret med tung deltakelse fra instituttet. Prosjektene handlet begge om å forstå fortidens klimaendringer ved å bruke breer og innsjøer som metodegrunnlag. Gjennom Bjerknessenteret har en fått tilgang til internasjonale nettverk og ikke minst tverrfaglig spisskompetanse internt ved UiB. Senteret har vært en stor suksess, også internasjonalt, med over 300 publikasjoner og et årlig budsjett på nærmere 80 millioner. I 2012 er bevilgningen til Bjerknessenteret slutt og senteret vil gå over i en ny fase. En bevilgning fra kunnskapsdepartementet på 20 millioner i året sikrer en videreføring av fagmiljøet. Som et resultat av den faglige spissingen søkte Bakke i 2009 et prosjekt gjennom ’ERC starting grant’- ordningen til EU. Prosjektet fikk toppkarakter, men budsjettkutt i EU gjorde at det ikke fikk penger. Forskningsrådet besluttet da å finansiere prosjektet, som skulle starte våren 2011 med i alt tre stipendiater og en forskerstilling. I prosjektet skal metodegrunnlaget som er utviklet ved instituttet og testet ut i skandinaviske høyfjell, brukes i polområdene for å kartlegge fortidsklimaet tilbake til istiden. Da prosjektet fikk gjennomslag fikk Bakke tilbud om stilling ved geovitenskap der laboratoriene og infrastrukturen for geo- forskning er bedre. Kanskje er det slik naturgeografien i Bergen trives best, som en viktig rekrutteringsarena for master- og doktorgradsstudenter som senere utvikler sin spisskompetanse ved andre institusjoner. Den store produksjonen av masterstudenter i naturgeografi kan en i dag se spor av i mange viktige institusjoner i Norge, som i Statens kartverk, hos fylkesmannen, i NVE og i Statens Veivesen. Satsingen på metodeopplæring og ikke minst GIS for naturgeografene har gjort dem svært ettertraktet i arbeidslivet.
Utviklingsgeografien fikk styrket sin posisjon allerede på nittitallet og ble ytterligere styrket etter 2000. Sentralt sto Tor Halfdan Aase. Peter Andersen ble stadig sterkere engasjert i veiledning og studieadministrasjon. Hovedtyngden av hans veiledning var i utviklingsgeografi, men han var bredt orientert og veiledet også studenter innenfor 187 andre forskningstemaer. Etter at Kristian Stokke sluttet i 1996, fikk Fløysand hans stilling og har stått sentralt i utviklingsgeografien, men han har også veiledet mange studenter i samfunnsgeografi som har arbeidet med norske problemstillinger. Instituttet fikk i 2005 en ny stilling i utviklingsgeografi som Ragnhild Overå ble ansatt i. Odd Inge Steen hadde arbeidet ved instituttet mens han var doktorgradsstudent på begynnelsen av 1990-tallet. Etter å ha tatt doktorgraden fikk han arbeid ved lærerutdanningen ved Høyskolen i Bergen, de seneste årene som dekanus. I 2006 fikk han en stilling i universitetspedagogikk ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, og valgte Institutt for geografi som arbeidsplass. Dermed går han også inn som et medlem av gruppen av utviklingsgeografer ved instituttet. De eldste kom utenfra, de yngre hadde instituttet selv utdannet.
Det var sterk vekst i kandidattallet i utviklingsgeografien. Antallet økte fra 24 mellom 2001 og 2005 til 57 mellom 2006 og 2010. Årsakene er allerede presentert i kapittel 12.5.3.3. Blant de virkemidler som NORAD stilte til disposisjon for å styrke utviklingsforskningen var også det såkalte kvoteprogrammet, som tok sikte på å finansiere masterstudier for studenter fra land i den tredje verden. Inntil 2000 hadde bare fem studenter fra utviklingsland tatt hovedfagseksamen ved instituttet. Da instituttet valgte å engasjere seg i kvoteprogrammet, skjedde dette på institusjonsnivå. Det ble inngått avtaler med et visst antall institutter. De utvalgte instituttene var gjerne steder som norske forskere og hovedfagsstudenter hadde hatt kontakt med tidligere. Avtaler er inngått med institutter i Nepal, India, Ghana, Uganda, Peru og Kina. I alt er det registrert 32 oppgaver innenfor dette programmet mellom 2001 og 2010, med tyngdepunkt i Nepal (særlig Aase og Andersen), Ghana (Overå) og Peru (mest Fløysand). I mange tilfeller har norske og utenlandske studenter jobbet samtidig innen samme område, og med de samme veilederne, noe som har hatt en synergieffekt.
Samfunnsgeografien hadde dominert instituttet frem til 1990. Tabell 12.1 viser at etter 1990 har antallet oppgaver vært ganske stabilt, men andelen sank fra nesten halvparten av alle hovedfagsstudentene i første halvdel av nittitallet til en fjerdedel i perioden 2006-2010. I tabellen har jeg etter skjønn forsøkt å splitte 188 samfunnsgeografioppgavene i fire underavdelinger; befolkning og bosetting, økonomisk geografi, sosial- og kulturgeografi og planleggingsgeografi. Mellom 1990 og 2010 har befolkningsgeografien og planleggingsgeografien gått tilbake, mens de øvrige kategorien stort sett har holdt stillingen.
Ved Det humanistiske fakultet ble det rundt 2005 utviklet et masterprogram i region og regionalisering, der Institutt for geografi deltar med ansvar for emner og veiledning. Vestlandet er brukt som modellområde. Dette innebærer en regional ramme for forståelse av hvordan regioner konstitueres og fungerer. I 2009 og 2010 ble det uteksaminert syv kandidater med veileder fra instituttet (Rusten med fire studenter og Birkeland, Lindkvist og Hidle med en hver).
Fordelingen av veiledningsansvaret over tid gir også indikasjoner på hvilke deler av faget som var mest etterspurt. Fordelingen mellom 1970 og 1990 er allerede omtalt i kapitel 9.4 og sammenfattet i tabell 9.2. I denne perioden var i alt 27 veiledere inne i bildet. Det var en sterk konsentrasjon på et fåtall veiledere. Hansen, Helvig, Sjøholt og Bennett veiledet 90 kandidater, eller nesten to tredjedeler av de 142 kandidatene. De øvrige 52 kandidatene var fordelt på 23 veiledere fordelt. Elleve av disse veilederne veiledet bare en student hver.
Situasjonen mellom 1991 og 2010 var en helt annen enn i den foregående tyveårsperioden (tabell 12.2, figur 12.2). Kandidattallet var 386 (mot 142). Antallet veiledere var bare litt høyere enn i den foregående perioden, i alt 31. Langt flere av dem hadde veiledet et stort antall kandidater. De ‘fire gamle’ var fortsatt aktive, med i alt 56 studenter. Men etter 2000 var det bare Bennett som fortsatt veiledet studenter. Hansen, Helvig og Sjøholt hadde lagt inn årene, eller opptrådte i beste fall som annenveiledere. Tabell 12.2 viser blant annet at Holt-Jensen hadde økt sin veiledningskapasitet i den siste tyveårsperioden, sammenlignet med den første. Men det var nykommerne rundt 1990, med Anders Lundberg og Tor Halfdan Aase i spissen, som tok føringen og muliggjorde generasjonsskiftet. De ble etterfulgt av Peter Andersen, Knut Bjørn Lindkvist, Arnt Fløysand, og sist, men ikke minst Svein Olaf 189
Dahl som har veiledet 40 kandidater mellom 1997 og 2010. Det er denne gruppen forskere som har preget instituttets forskningsprofil, men som frem mot 2020 gradvis vil takke av. En ny medarbeidergruppe er på vei inn, og vil kunne ta over ledige posisjoner.
Medarbeidere på NHH-delen av instituttet, med Peter Sjøholt som dominerende person, var en viktig veiledningsressurs frem mot 1990 (i alt 34 kandidater av 142), og var fortsatt merkbar på nittitallet (i alt 13 kandidater, med Sjøholt som veiledet for 9 av dem), ble bare én student veiledet av en NHH-ansatt mellom 2001 og 2010. Denne utviklingen synliggjør godt den gradvise marginaliseringen av NHH, som er beskrevet i kapittel 12.2.
Analysen av forholdet mellom kvinnelige og mannlige hovedfags/mastergradsstudenter (tabell 12.1) viste at kvinnelige studenter var omtrent fraværende på syttitallet, ble forholdet mellom kvinner og menn utjevnet på åttitallet, og etter 1990 har kvinnene vært i flertall. En slik utjevning lot vente på seg i staben. Tabell 9.2. viser at mellom 1970 og 1990 hadde bare fire studenter kvinnelige veiledeer. Stort bedre var det ikke på nittitallet, der to kvinnelige medarbeidere veiledet til sammen fire studenter. Mellom 2001 og 2010 ble kvinnelige veiledere mer vanlig. Seks kvinner veiledet i alt 44 studenter, mens menn veiledet 181 studenter; et skritt i riktig retning, men langt frem.
12.6 Sammenfatning Dette kapitlet har vist at den faglige utviklingen ved instituttet mellom 1990 og 2010 langt på vei er blitt styrt av generelle, institusjonelle forhold som kan ha hatt så vel negative som positive følger for instituttet. Konkurransen om studenter og forskningsmidler forutsetter at instituttet har medarbeidere som kunne presentere forskningsprogrammer og utvikle undervisningstilbud som har trukket penger og studenter til instituttet. På noen felter har instituttet lyktes i kampen om ressurser, på andre felter har det vært mindre respons på instituttets initiativ. En grunnleggende diskusjon har gått på om instituttet skal fokusere på grunnforskning eller om det også 190 skal være åpen for engasjement i anvendte, mer tidsbegrensede prosjekter. Det har utvilsomt vært vanskeligere å få grunnforskningsressurser enn midler til anvendt, ”samfunnsrelevant” forskning.
Instituttets fremtid viste seg å bli nokså ulik den som evalueringskomiteen så for seg i 1995. Høyskolens geografi fikk en mer usikker fremtid enn komiteen hadde sett for seg. Universitetsgeografiens utvikling har vært mer positiv enn komiteen forutså. Mange forskere deltar aktivt i internasjonale nettverk. Publisering i internasjonale anerkjente tidsskrifter oppmuntres. Doktorgradsstudentene er teori- og metodeorienterte i en helt annen grad enn de fleste forskerne som var aktive frem mot midten av nittitallet. Universitetsdelen av instituttet har gjennomgått et generasjonsskifte, noe som har vært en forutsetning for kvalitetshevning. Flyttingen til universitetsmiljøet på Nygårdshøyden i 2005 har vært positiv for studenttilstrømningen, og har gjort tverrfaglig samarbeid lettere.
Et fagmiljøs utvikling skyldes samspillet mellom de ytre rammer det arbeider innenfor og de personene som utgjør fagmiljøet. Institutthistorien har hittil lagt vekt på de ytre rammetingelsene i videste forstand, og på den interne organiseringen av instituttet. Innledningskapitlene (kapitlene 1-6) handlet om norsk geografis utvikling før Bergen kom inn i bildet. Kapittel 7 fokuserte på utviklingen av Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen. Kapittel 8 gikk nærmere inn på geografiens plass ved Norges Handelshøyskole. Kapitlene 9 - 12 gikk i detalj gjennom Institutt for geografis utvikling frem til 2010. Institutt for geografi er ikke noe stort institutt, og rommer mange ulike forskningsretninger. Da gjelder det å ha engasjerte og disponible medarbeidere som kan gripe inn når mulighetene melder seg.
Når en medarbeider sluttet ved oppnådd pensjonsalder eller av andre grunner velger å forlate instituttet, skaper dette både problemer og muligheter. Det oppstår et tomrom som det kan bli vanskelig å fylle. På den annen side representer tomrommet også en mulighet for fornyelse, ikke minst ved å gi åpninger for unge ambisiøse forskere som har en forholdsvis nyervervet doktorgrad å vise til. Rekrutteringssystemet ved 191 universitetet er fleksibelt. Det er mulig å velge en rekrutteringsstrategi som fører unge, lovende forskere etappevis gjennom stillingshierarkiet. Fornyelse kan også føre til en ønsket forskyvning i instituttets faglige profil. 192
B. GEOGRAFENES HISTORIER Tiden er nå inne til å presentere de geografene som har befolket instituttet siden 1936, og som hver for seg har medvirket til instituttets faglige utvikling. Den institusjonelle historien og de individuelle biografiene filtrer seg i hverandre. Mens den første delen av institutthistorien (Del A, kapitlene 1 -12) var kvantitativt orientert, vil den andre delen av institutthistorien (Del B, kapitlene 13 og 14) inneholde biografiske beskrivelser av de geografene som har arbeidet ved instituttet frem til 2010. Vedlegg C er en oversikt over de i alt 44 geografene som har hatt stillinger ved instituttet siden 1936, og figur 12.2 er en visuell oppsummering av vedlegget.
Det faglige livsløpet til pionerene Axel Sømme, Tore Sund, Tore Ouren og Gunnar Wicklund- Hansen som drev instituttet fra 1936 frem til og med 1964 er allerede omtalt i kapittel 8. Jeg la der vekt på å beskrive deres livsløp også i tiden før de kom til Institutt for geografi ut fra en forståelse av at deres tidligere erfaringer ville ha betydning for det arbeidet de skulle komme til å utføre ved instituttet. I alt 40 geografer kom til instituttet mellom 1965 og 2010.
Jeg legger hovedvekten på de 23 som kom og ble værende fordi de representerer kontinuiteten og den langsiktige utviklingen (kapittel 13). Deres faglige karriere beskrives, med særlig vekt på forskningsdelen. Fremstillingen bygger på årsberetninger, CVer og bibliografier. Noen får bred omtale fordi deres forskning tilsier det. Andre, som har konsentrert seg om undervisning, omtales mer summarisk. Jeg har også hatt samtaler med de fleste av de berørte personene, og mange av dem har selv levert skriftlige bidrag som er innarbeidet i bibliografiene. En av dem er meg selv, og her var det vanskelig å begrense seg. Men kollega Asbjørn Aase i Trondheim kunne fortelle meg at emerituser ved NTNU ble oppmuntret til å skrive sine biografier, som kunne gå inn i en historisk database som er under etablering. Narrativer er blitt stuerene.
Sytten forskere har vært innom instituttet i kortere eller lengre perioder, men forlot det til fordel for annen virksomhet. Noen av dem satte tydelige og varige spor etter seg, 193 andre reiste videre forholdsvis raskt. De 17 som kom og reiste blir omtalt mer summarisk i kapittel 14.
I tillegg til dem som hadde faste stillinger, har instituttet vært tilholdssted for en lang rekke midlertidig ansatte; stipendiater, vitenskapelige assistenter, andre åremålsansatte, og gjesteforskere. Disse medarbeiderne har ikke fått egne biografiske avsnitt, mest av praktiske grunner. Det er ikke så lett å oppspore dem.
194
13. DE SOM KOM OG BLE
13.1 Innledning I fagbiografiene i kapittel 13 finnes det opplysninger om 23 vitenskapelige ansatte som kom til instituttet etter 1965 og som ble værende der. Figur 12.2 viser de store trekk i personalutviklingen. Ni av de 23 medarbeiderne har passert aldersgrensen. Først ute var professor Magne Helvig (UiB). Han kom til instituttet i 1970 som Hallstein Myklebosts etterfølger, og gikk av med pensjon i 1992, men hadde arbeidsplass som professor emeritus til 2004. Han fulgte ikke med da universitetsdelen av instituttet flyttet til Nygårdshøyden i 2005. Peter Sjøholt (NHH) kom til instituttet i 1974. Etter et semesters vikariat for Asbjørn Aase ble han dosent og senere professor i den stillingen som var blitt ledig etter at Jens Christian Hansen var blitt professor ved universitetsdelen av instituttet. Sjøhølt gikk av i 1995, men fortsatte som emeritus ved NHH til han døde i juli 2011. Førsteamanuensis Gunnar Wicklund-Hansen ved NHH (som ble ansatt før 1965) gikk av i 1997. Førsteamanuensis Roger Bennett (UiB) pensjonerte seg i 1999, men fortsatte å arbeide ved Senter for miljø og utvikling (SMU) ved UiB til 2005. Han døde i 2008. Professor Jens Christian Hansen gikk av med pensjon i 1996, men hadde seniorstipend ved Norges Forskningsråd ut 2001, og har etter dette hatt arbeidsplass ved instituttet som professor emeritus. I 1997 gikk professor Arild Holt-Jensen og førsteamanuensene Arnfinn Seim og Jan Roar Sulebak (alle UiB) av med pensjon. Holt-Jensen og Seim har beholdt sine arbeidsplasser ved instituttet og gir fortsatt undervisning og har administrative oppgaver. Sulebak har deltatt i eksamensarbeid etter at han gikk av. Egil Glørud ble amanuensis ved NHH etter Paul Olav Berg i 1980. Han gikk av i 2006. Michael B. Hageberg ble amanuensis ved NHH i 1981 etter Kjell Stenstadvold, og gikk av i 2009. Dermed har alle veteranene fra instituttets første 25 år takket av.
Dette generasjonsskiftet artet seg ulikt ved NHH og UiB. Stillingene som var blitt ledige etter Wicklund-Hansen, Glørud og Hageberg ved NHH ble ikke utlyst som ledige stillinger ved seksjonen for økonomisk geografi ved Institutt for Samfunnsøkonomi, men gikk inn i instituttets personalressurser. Seksjonen for 195
økonomisk geografi ved NHH utgjør nå to ansatte professorer (mot fem forskere i 1996). Roger Bivand ble ansatt i 1988 i stillingen som var blitt ledig etter Tore Ouren. Professoratet etter Sjøholt ble utlyst og Eirik Vatne fikk denne stillingen i 1996. Eirik Vatne er født i 1947 og Roger Bivand i 1951. Det er lite som tyder på at den økonomiske geografien vil ha et fremtidig faglig ekspansjonsrom ved NHH.
De ledige stillingene ved universitetsdelen av instituttet ble derimot videreført som stillinger ved instituttet. Generasjonsskiftet skapte ikke noe tomrom. Ved universitetsdelen av instituttet var fremgangsmåten når stillinger ble ledige vanligvis at de ble utlyst med uendret faglig profil. Men det var også åpninger for at stillingsbeskrivelsen kunne endres dersom endringer i undervisningsopplegget ga grunnlag for det. Instituttet fikk også helt nye stillinger, begrunnet gjennom nye forsknings- og undervisningsbehov. Initiativet ble vanligvis tatt av universitetsseksjonen, og om argumentasjonen var tilfredsstillende, fulgte fakultetet opp instituttets forslag. I de senere årene (etter kvalitetsreformen fra 2003) kom det oftere signaler fra sentralt hold ved Universitetet (fakultet og kollegium) om prioriterte forskningsområder.
Mens utlysninger tidligere ble lagt til et bestemt stillingsnivå er de nå mer åpne. Gitt at kravet om doktorgrad er tilfredsstilt, er en førsteamanuensisstilling i sikte for aktuelle søkere, og tilfredsstillende vitenskapelig produksjon ut over doktorgrad avgjør om et professorat er innen rekkevidde. En førsteamanuensis kan om hun eller han føler tiden er inne søke om personlig opprykk til professor. Alle de 12 som er tilsatt i vitenskapelig stilling etter 1986 og som var i arbeid ved instituttet i 2010 har doktorgrad, og seks av dem har fått personlig professoropprykk.
Først ute var Anders Lundberg som ble engasjert som vitenskapelig assistent med miljøfaget som arbeidsområde. Dette engasjementet varte fra 1983 til 1986. Da ble det opprettet en fast mellomgruppestilling som Lundberg søkte og fikk. Tor Halfdan Aase ble tilsatt som førsteamanuensis med utviklingsgeografi som arbeidsområde i 1989. Han etterfulgte Turi Hammer Digernes som sa opp stillingen og flyttet fra byen. Peter 196
Andersen kom til instituttet i 1991. Han etterfulgte Amund Måge som bare hadde et kort opphold ved instituttet. Stillingen var opprinnelig knyttet til miljøfaget. De første årene var den en engasjementstilling, senere en fast stilling. I 1995 ble Knut Bjørn Lindkvist ansatt i en nyopprettet stilling som førsteamanuensis med økonomisk geografi som arbeidsområde. Arnt Fløysand ble i 1996 ansatt som førsteamanuensis i utviklingsgeografi i en stilling som ble ledig etter at Kristian Stokke hadde sagt opp sin stilling og flyttet til Oslo. I 1997 ble Svein Olaf Dahl ansatt som førsteamanuensis i naturgeografi etter Atle Nesje som gikk over til Institutt for geovitenskap i Bergen. Mellom 1986 og 1997 kom det seks nye vitenskapelige medarbeidere til instituttet som er blitt værende siden, fem av dem nå som professorer.
I årene mellom 1998 og 2004 kom det ingen nye medarbeidere i fast stilling ved universitetsdelen av instituttet, men mellom 2005 og 2010 ble det ansatt seks nye førsteamanuenser. Dette var den tiden da flere av de eldste medarbeiderne gikk av med pensjon. Instituttet fikk fakultetets og kollegiets tilslutning til å fylle hullene. Ragnhild Overå ble ansatt i 2005 i en stilling i utviklingsgeografi. I 2006 ble Odd Inge Steen ansatt i en fakultetsstilling i universitetspedagogikk som ble lokalisert til Institutt for geografi. Steens faglige profil lå i hovedsak i utviklingsgeografi. I 2007 ble Grete Rusten ansatt. Hun var økonomisk geograf. I 2008 ble Jostein Bakke ansatt med fysisk geografi som arbeidsområde, og fylte hullet etter Jan Sulebak. De to siste nykommerne var vegetasjons- og kulturlandskapsgeografen Kerstin Potthoff (2008) og den økonomiske geografen Knut Hidle (2010).
Mellom 1995 og 2010 ble det ansatt ni nye medarbeidere ved instituttet, alle med doktorgrad. En av dem hadde tatt doktorgraden i Trondheim. De øvrige åtte hadde tatt graden i Bergen, 6 i geografi, 2 i geovitenskap. En effekt av instituttets doktorgradssatsing har altså vært en stor grad av egenrekruttering til faste stillinger. Instituttet var fortsatt mannsdominert, men tre av de nye medarbeiderne var kvinner.
Fornyelsen av staben hadde foregått over lang tid (siden 1986). Nå begynte noen av ‘nykommerne’ å trekke på årene. Den eldste av de 12 som i 2010 arbeidet ved Institutt 197 for geografi ved Universitetet i Bergen var Knut Bjørn Lindkvist (f.1942), fulgt av Tor Halfdan Aase (1949), Anders Lundberg (1953) og Peter Andersen (1956). Fire medarbeidere er rundt 50 år gamle (Svein Olaf Dahl (1959), Odd Inge Steen (1959), Arnt Fløysand (1960) og Grete Rusten (1961)). Bare to ansatte er mellom 40 og 50 år (Ragnhild Overå (1965), Knut Hidle (1967). Jostein Bakke (1972) og Kerstin Potthoff (1974) er de eneste under 40 år.
Noen medarbeidere forlot instituttet i denne perioden. Deres innsats ved instituttet beskrives i kapittel 14.
13.2 Enkeltbiografier
13.2.1 Jens Christian Hansen (1932-)
Jens Christian Hansen. Ekskursjon, med utsikt til det ensidige industristedet Salhus (ca 1970).
Jeg kom til Bergen i januar 1965 for å tiltre det første universitetslektoratet i geografi ved Universitetet i Bergen. Jeg vokste opp i Bodø med en far som var Bodøværing og en mor fra Hamar. Hun var lærerutdannet, i likhet med seks søstre og en bror. Og hun syntes ikke at det var en dårlig idé at hennes eldste skulle gå samme veien. Og det 198 gjorde jeg. Etter å ha tatt eksamen artium i 1950, fikk jeg et ettårig lærervikariat ved Bodø folkeskole. Det ga en erfaring som ikke skremte meg fra å ville bli lærer selv, og sparepenger til å reise til Oslo høsten 1951 for å studere. Filologistudiet varte til og med vårsemesteret 1959. Etter forberedende prøver tok jeg fransk bifag som første fag (med et sommerkurs i Normandie), så engelsk bifag og endelig geografi som siste bifag i cand. mag.-studiet. Høsten 1956 tok jeg pedagogisk seminar. Så var det tid for hovedfaget.
Som et eksempel på hvordan tilfeldigheter styrer livsløp kan nevnes at mens jeg holdt på å avslutte bifagsstudiet i geografi, så jeg for meg et hovedfagsstudium i engelsk litteratur. Fremtiden var å bli engelsklektor i gymnasiet, og selv temaet for en hovedoppgave var fastsatt; jeg skulle skrive om ”Satire and humour in the authorship of Evelyn Waugh”. Jeg søkte om studentstipend til Wadham College i Oxford. Det fikk jeg ikke. Innstillingskomiteen ga fornuftig nok stipendiet til en kunsthistoriestudent som skulle studere ”Georgian doors”, og da måtte han til England, der dørene befant seg. Det var ikke så nødvendig å reise til England for å lese trykte, lett tilgjengelige bøker av Evelyn Waugh. Hadde kunsthistoriestudenten ikke søkt om stipend, ville jeg ha blitt engelskfilolog. Men i mellomtiden var jeg også blitt ferdig med bifagseksamen i geografi. Professor Isachsen i Oslo grep da inn. Han satt i den komiteen som utdelte hovedfagsstipend til Frankrike, og mente at jeg ville være en sterk søker til et slikt stipend, ikke minst fordi alle slike komiteer ble oversvømt av søknader fra språkstudenter, men sjelden av søkere fra andre fag. Jeg søkte og fikk stipendium fra høsten 1957. Jeg begynte på hovedfagsstudiet vårsemesteret 1957, og ble sendt til Lund av Isachsen, som hadde gode kontakter der. Det var svært få hovedfagsstudenter i geografi i Oslo på denne tiden, og Isachsen mente at jeg bare ville ha godt av et tre måneders opphold i Lund, der det geografiske fagmiljøet var meget aktivt.
Høsten 1957 dro jeg til universitetet i Lyon med en vag forestilling om at jeg ville gi mitt bidrag til utviklingen av den franske regionalgeografiske skole (som jo professor Sømme hadde jobbet innenfor tredve år tidligere). Jeg ville skrive om hvordan en stor 199 by (Lyon) påvirket sitt omland. Handelsborgerskapet i Lyon hadde investert i landeiendommer, blant annet i Beaujolais der vindyrkingen skjøt fart. Dit ville jeg gjerne, men ble advart av instituttbestyreren (som var biogeograf i ukedagene og protestantisk biskop i Ardêche i helgene), av to grunner. Beaujolais-distriktet var så kupert at det ville bli vanskelig å tegne karter, og ut fra hva han visste om skandinaver ville det ikke være så fornuftig å sende dem rett inn i Bacchi armer. Prosjektet mitt var skutt ned før det hadde lettet, og jeg satt lett sjokkskadet på tegnesalen på instituttet. Da kom det brusende inn en mann som ble oppmerksom på meg og spurte tegneren hvem jeg var. Det viste seg snart at Jean Corbel, som han het, holdt på med en doktorgrad om karst i arktiske strøk, og at han blant annet hadde arbeidet i Norge, spesielt i Rana. Det hører med til historien at Corbel ytterst sjeldent viste seg på instituttet. For å gjøre en lang historie kort, fikk han i løpet av en dag frigjort meg fra en nitrist hybel i byen og innkvartert meg på et loftsrom hos sin mor. Han fant også et trygt hovedfagsområde for meg, et pannekakeflatt melkeproduksjonsområde bygget opp av glasifluviale leirsedimenter fra Rhône. Dermed var både tegnevennlig topografi og alkoholfri jordbruksproduksjon sikret, og den protestantiske biskopen velsignet mitt nye prosjekt. Området het Dombes, og mye av jorden var eid av den katolske kirken og av handelsmenn fra Lyon. Siden middelalderen hadde munkene i Lyon drevet dambruk i området (behov for fisk i fastetiden). Senere kjøpte borgerskapet opp eiendommer for å kunne ta gjester på fuglejakt i damområdet. Dammene ble tørrlagt annet hvert år og sådd til med korn annet hvert år.
Kulturlandskapet var i høyeste grad en geografisk syntese, som vi var meget oppmerksomme på i femtiårene. Jeg ble ferdig med hovedfagseksamen våren 1959 (Hansen 1959), og ble engasjert som vitenskapelig assistent på Geografisk institutt (det matematisk-naturvitenskapelige fakultet) fra 1. august. Jeg tiltrådte ikke jobben før ved årsskiftet, fordi jeg i mellomtiden var blitt engasjert av Det historisk-filosofiske fakultet for å lage en utredning om personalbehovet ved fakultetet innen rammen av Universitetets femårsplan. Det var på denne tiden at Universitetet for alvor ble oppmerksom på at studenttilstrømningen ville øke sterkt i årene fremover når de store fødselskullene skulle begynne å studere. Alle vi som hørte til de små årskullene fra 200 mellomkrigstiden surfet inn i jobbene våre på grunn av effekten av babyboomen i de første årene etter krigen. Arbeidet som vitenskapelig assistent besto i å bygge opp et nytt kartanalysekurs og undervise i det, annen forefallende undervisning samt å passe på instituttbiblioteket. Ved siden av vit.ass.-jobben arbeidet jeg i 1961/62 etter anmodning fra Universitetets ledelse med en boligundersøkelse for Universitetet. Det var en kartografisk oversikt over bostedene og arbeidsstedene til ulike grupper universitetsansatte. Utredningen dokumenterte, ikke uventet, at det var et stort, udekket boligbehov nær Universitetet for mange av de nyansatte.
På denne tiden dukket det også opp et nytt prosjekt. Igjen var det eksterne forhold som ga meg en mulighet. Notodden kommune ønsket å feire sitt femtiårsjubileum som by i 1963 med utgivelse av en byhistorie. Det ble oppnevnt en bokkomite som tok kontakt med Norsk Lokalhistorisk Institutt for å spørre om det fantes en ledig forfatter på torget. Professor Andreas Holmsen var den sentrale personen i utbyggingen av lokalhistorie som universitetsfag i Norge og opprettelsen av Norsk Lokalhistorisk Institutt i 1955. Ingen historikere med tilknytning til instituttet ønsket imidlertid å skrive en bok om en så ny by.
Professor Holmsen traff professor Isachsen på gaten og klaget sin nød; fantes det noen geograf på markedet? Jeg ble innkalt til Isachsens kontor og nærmest stilt overfor et fait accompli. At geografi og historie sto hverandre nær var verken Isachsen eller jeg uenig i, og jeg hoppet på tilbudet. Kontrakt ble inngått 15. september 1960, og boken skulle være ferdig til by-jubileet 1963 (Hansen 1963). Det lå an til et tidspress, uten at jeg var helt klar over det. Kommunen var villig til å betale for 18 månedsverk (36 000 kr.), som jo unektelig var mye den gang. (Årslønnen som lektor var ca 22 000 kr.) I 1962 ble det utlyst et midlertidig universitetslektorat i Oslo, og det fikk jeg fra 1. oktober. Dermed satt jeg i innspurten på Notoddens historie og i innkjøringen til en ny stilling, og like over nyttår 1963 kom en etterlengtet familieforøkelse.
1963 var et travelt, men også frustrerende år. Jeg var i opposisjon til instituttstyreren, professor Just Gjessing, om måten å lede instituttet på. Jeg må ha drøftet dette med 201 professor Isachsen, som sendte meg en kopi av et brev han hadde skrevet til Tore Sund i desember 1963. Da var Sund blitt innstilt til det nye professoratet i geografi ved Universitetet i Bergen. Isachsen tipset Sund om at jeg hadde uttrykt ønske om å skifte arbeidssted. Dermed grep han nok en gang inn i mitt livsløp. Isachsens brev fikk Sund til å arbeide for å få opprettet et universitetslektorat. Hans helse tilsa at han ikke burde bære fagansvaret helt alene. Han var sykemeldt nesten hele høstsemesteret 1964, akkurat da de første studentene i geografi begynte. Sund satte i gang en prosess som i 1964 førte til et vedtak om at Universitetet i Bergen kunne betale meg lønn fra 1. januar 1965, selv om det ikke var opprettet en stilling. Jeg hadde hatt kontakt med Bergensmiljøet, blant annet som deltaker på en ekskursjon for NHH-studenter som Axel Sømme ledet til Alsace og Lorraine i påsken 1964, og som gjesteforeleser i Bergen. Jeg ble nok observert på en diskret måte, og med velvilje. Siden jeg allerede hadde lektorkompetanse, ble jeg engasjert som lektor i 1965, og søkte ett års permisjon fra min stilling i Oslo. I løpet av 1965 ble den midlertidige stillingen omgjort til en fast stilling som jeg ble bedt om å gå inn i. Det hastet. Tore Sunds helse var dårlig. Jeg syntes det var vanskelig å forlate Bergen under slike omstendigheter. Min kone ville nok gjerne tilbake til sin universitetsbibliotekarstilling i Oslo. Vi hadde det meste av vår familie i Oslo. Men motivasjonen for å komme tilbake til Blindern var fortsatt lav. Jeg sa opp min stilling i Oslo tre uker før Sund døde, i oktober 1965.
Mine forskningsinteresser gikk i to retninger. Arbeidet med Notoddens historie skulle følges opp med en bredere anlagt studie av ensidige industristeder i Norge (Hansen 1966). Utviklingen av disse stedene hadde vitalisert mange norske bygder. Mange av stedene ble etter hvert viktige lokale og regionale sentre. Industristedsproblematikken ble dermed integrert i en bredere analyse av bosettingsmønsteret i Norge. Denne debatten begynte i forbindelse med regjeringens Nord-Norge-plan i 1952, som presenterte virkemidler som senere skulle bli nasjonale. Grunnlaget for distriktspolitikken ble lagt i en stortingsmelding fra 1960 om etableringen av Distriktenes Utbygningsfond. Helt siden 1946 hadde den såkalte Schei-komitéen arbeidet med å få i stand en kommuneinndeling som skulle gjøre kommunene til mer slagkraftige parter i distriktsutbyggingen. Stortinget ga grønt lys og en lang rekke 202 kommunesammenslutninger skjedde på midten av 1960-tallet. Endelig kom det i 1965 en plan- og bygningslov som inneholdt kjøreregler for distriktsutbyggingen og utviklingen av bosettingsmønsteret. Allerede i studietiden deltok jeg i debatter i Studentersamfunnet om disse problemene.
Etter å ha blitt ferdig med Notoddens historie ønsket jeg å fokusere på den pågående urbaniseringsprosessen i Grenland for å komme fra et lokalt til et regionalt perspektiv. Jeg tok kontakter, trasket til fots mellom Skien og Langesund, begynte å samle stoff. Men dette prosjektet ble vanskeligere å gjennomføre etter flyttingen til Bergen. Flyttingen fikk således virkning på mine forskningsplaner. Det lå i kortene at jeg skulle skrive en doktoravhandling. Det gjennomgående temaet var de administrative grensenes betydning for urbaniseringsprosessen. Avhandlingen skulle være en bok mellom to permer, slik regelen var den gang. Men i virkeligheten er avhandlingen en artikkelsamling rundt et bredt tema. (Hansen 1970a). Avhandlingen innledes med et kapitel om urbaniseringsprosessen i Norge, etterfulgt av et kapitel om hvordan denne utviklingen skulle komme til å endre det norske kommunekartet. Det tredje kapitlet tar for seg den prosessen som førte til at Notodden ble utskilt fra Heddal som egen kjøpstad i 1913 – den siste av sitt slag i Norge. Det fjerde kapitlet beskriver urbaniseringsprosessen i den nedre delen av Telemarksvassdaget. Mye talte for en omfattende sammenslåing, men det viste seg umulig å få til en kommune med to konkurrerende byer; Skien og Porsgrunn. Flyttingen til Bergen vanskeliggjorde videreutvikling av Telemarks-perspektivet. I stedet tok jeg fatt i Bergensregionen (Hansen 1970b). Sammenslutningen av Bergen og fire forstadskommuner ville være umulig uten at Bergen og Hordaland ble slått sammen til ett fylke. Dette skjedde – et unntak av regelen om at fylkesinndelingen står fast uansett hvordan verden endrer seg. Beskrivelsen av utviklingen i Bergensregionen ble supplert av en detaljert studie av befolknings- og bosettingsutviklingen i en av forstadskommunene til Bergen, nemlig Åsane. Her står den rent lokale demografiske utviklingen i fokus. Åsane var for øvrig den kommunen min familie (som var økt fra tre til fem personer etter flyttingen) slo seg til i etter tre år i Bergen. Avhandlingen var ferdigskrevet høsten 1969 og disputas ble avholdt våren 1970. Parallelt med arbeidet med avhandlingen fortsatte jeg studiene 203 av de ensidige industristedene i Norge (Hansen 1966). Jeg begynte også å interessere meg for demografiske prosesser som endret bosettingsmønsteret i Norge (Hansen 1968, 1969). Jeg har allerede nevnt at jeg var politisk engasjert i studietiden. Dette engasjementet førte meg også inn i det nye bystyret i storkommunen Bergen i 1972. De fire årene der var en nyttig læringsprosess. I perioden 1976-1979 ble jeg valgt inn som representant i det nye fylkestinget (Hordaland + Bergen), nok en nyttig læretid.
Jeg var altså en av dem som kom og ble. Men det kunne lett gått annerledes. Våren 1970 ble det utlyst et professorat i geografi ved Universitetet i Bergen. Dette var Sunds opprinnelige professorat, som Hallstein Myklebost hadde overtatt. Da Myklebost flyttet tilbake til Oslo, ble stillingen utlyst, og jeg søkte sammen med Magne Helvig. Vi ble begge funnet kvalifisert til stillingen. Helvig ble innstilt som nr. 1 og takket ja. Nå skjedde ting ganske raskt. Tore Ouren gikk 1. juli 1969 inn i professoratet ved NHH som var blitt ledig etter Sømmes avgang. Stillingen etter Ouren ble stående ledig noen måneder. Jeg husker ikke hvorfor, men det kan ha hatt noe med en oppfatning om at det kanskje ikke var så mange kvalifiserte søkere. Men dosenturet ble utlyst sommeren 1970. Jeg søkte med min nyervervede kompetanse i lommen, og også Asbjørn Aase søkte. Begge ble gitt kompetanse, men jeg ble satt først og takket ja til stillingen, som jeg ble utnevnt til i juli 1970. Nå var jeg blitt høyskolemann. Men det stoppet ikke her. Høsten 1970 ble det ledige dosenturet i Oslo etter Magne Helvig utlyst. Jeg søkte og ble innstilt som nr. 1. Jeg mottok innstillingen i slutten av august 1971, med beskjed om at saken skulle opp i fakultetsrådet i slutten av september. Den 11. september sendte jeg et fire linjers brev til fakultetet hvor jeg trakk min søknad tilbake (”av familiegrunner”). Det er lenge siden dette skjedde, og jeg er ikke helt sikker på at det bare var familiegrunner som skulle holde meg fra å forlate instituttet. Jeg visste at det ville bli fremmet et forslag til universitetet i Bergen om et professorat nr. 2 i geografi fra 1972. Jeg visste også at jeg hadde oppnådd professorkompetanse. Forslaget fikk tilslutning både i fakultetet, kollegiet og i departementet, og den nye stillingen ble utlyst med søknadsfrist 15. mars 1972 og eventuell tiltredelse fra 1. juli 1972. Blant søkerne var også Asbjørn Aase og Peter Sjøholt. Innstillingen forelå 16. september, og jeg ble innstilt som nr 1. En svensk søker, Nils Lewan, som for øvrig 204 hadde vært førsteopponent ved doktordisputasen min, ble innstilt som nr. 2. Aase og Sjøholt ble funnet dosentkompetente, men ikke professorkompetente. De skulle imidlertid ganske raskt finne seg til rette, Sjøholt ved Handelshøyskolen (kapittel 13.2.7) og Aase ved det nyopprettede geografiske instituttet i Trondheim i 1974 (kapittel 14.2.3). Jeg ble utnevnt til professor 15. desember 1972, og etter dette var det klart at jeg var en som ble, ikke en som reiste videre. Jeg har brukt litt plass på denne gjennomgangen, fordi den på godt og vondt sier litt om klatring og posisjonering i det akademiske systemet.
Hva gjør så en nyutnevnt professor som er rimelig trøtt av administrative grenser og tettstedsvekst? Jeg møtte en økende studenttilstrømning. Det innebar til dels deltakelse i feltkurs for mellomfagsstudenter, til dels å hjelpe et stadig stigende antall hovedfagsstudenter på jakt etter passende hovedoppgave. I løpet av 1970-årene tok 73 studenter hovedfagseksamen, og jeg veiledet en tredjedel av dem. Det var en fordel at hovedfagsveiledningen kunne skje innen rammen av eksisterende forskningsprosjekter. Det kunne følge penger med prosjektene som til dels kunne brukes til å dekke utgifter til feltstudier. Dessuten var det en fordel om flere studenter samtidig arbeidet innenfor ett prosjekt.
Tematisk befant jeg meg først og fremst i befolknings- og bosettingsgeografien. Jeg orienterte meg mot studier av befolknings- og bosettingsendringer i spredt bosatte strøk i Norge. Konsekvenser av strukturelle endringer i næringslivet kunne avleses og analyseres på lokalt nivå, blant annet gjennom sterkere utflytting fra perifere strøk og inn til lokale og regionale sentre. Et alternativ til flytting kunne være pendling, ikke minst på grunn av kommunikasjonsutviklingen som krympet avstander mellom der folk bodde og der de jobbet. Distriktspolitikken ble et viktig politikkområde rundt 1960. I debatten gikk skillet mellom de som mente at lokale sentre måtte styrkes og utvikles (her befant jeg meg), og de som så senterutviklingen som en trussel mot de spredt bosatte strøkene. Deres mest aktive talsmann var Ottar Brox. Brox (f. 1932) var vokst opp på Senja i Troms. Han utdannet seg som sivilagronom, og var lærervikar i hjembygden. I sin omtale av Brox i Store Norske Leksikon (nettutgaven) sier Andreas 205
Hompland at Brox på denne tiden ”blei slått av at lokale hushald valde heilt andre tilpassingar enn det som låg til grunn for statleg planlegging og makro-økonomisk rasjonalitet, og slike motsetningar har prega mye av hans faglege arbeid seinare.” Veien frem gikk gjennom studier av sosiologi og historie. I 1960 ble han knyttet til Tromsø museum og fikk forskningsmidler til feltarbeid i egen kultur. Han var også stipendiat ved Norges Landbrukshøyskole og ble dr. scient. i bygdesosiologi i 1970. Det var i denne tiden at han skrev sin debattbok Hva skjer i Nord-Norge (Brox 1966). I 1970 kom Brox til Bergen, til en tverrfaglig amanuensisstilling i regional utvikling under Kollegiet. I 1971 ble Det samfunnsvitenskapelige fakultet skilt ut fra Det historisk-filosofiske fakultet. Arkitektene var først og fremst Fredrik Barth og Stein Rokkan, begge på hver sin måte opptatt av lokal og regional endring. Brox valgte Sosialantropologisk institutt som sitt ståsted i Bergen, men holdt seminarer på fakultetsnivå. På Geografisk institutt befant det seg forskere som både metodisk, teoretisk og politisk befant seg i en posisjon der de var mer opptatt av den målbare konsentrasjonsprosessen i det norske bosettingsmønsteret. Hallstein Myklebost var først og fremst opptatt av tettstedsutviklingen og dens betydning for bosettingsmønsteret. Paul Olav Berg hadde arbeidet i kommunaldepartementet i annen halvdel av sekstitallet og blant annet vært sterkt inne i utformingen av den første norske stortingsmeldingen om distriktsplanleggingen (St. meld. 87 (1966-67)). Han kom tilbake til Geografisk institutt i 1969. Selv hadde jeg i hovedsak befattet meg med tettstedsutvikling, men hadde også analysert flyttestrømmer i Norge og deltatt i debatten om distriktspolitikken. Berg og jeg hadde dessuten engasjert oss i utviklingen av ensidige industristeder. Berg (1965) hadde analysert de regionale konsekvensene av etableringen av aluminiumsverket i Årdal og jernverket i Mo i Rana. Jeg hadde fulgt utviklingen av industristedet Notodden (Hansen 1963) og dessuten laget en bredere anlagt analyse av 55 industritettsteder i Norge (Hansen 1966).
Brox’ ankomst til Bergen bidro til å vitalisere den politiske og faglige debatten om det norske bosettingsmønsteret. Mange studenter var opptatt av utviklingen, noe som skulle bidra til at instituttet fikk mange studenter som ville skrive hovedoppgaver om befolknings-, bosettings- og næringsutvikling på lokalt nivå. Studentene var aktive i 206 den politiske debatten. I Bergen var mange av geografistudentene aktive i Populistisk Arbeidsgruppe (PAG), og Brox hadde stor autoritet der. Men regionalamanuensen skulle også styrke faglige kontakter mellom de instituttene som var opptatt av regionale utviklingstrekk.
Hallstein Myklebost og jeg hadde i 1969 satt i gang et prosjekt ”Kontaktavstand og kontakthyppighet”, eller rørsleromprosjektet som vi kalte det til daglig. Økonomisk støtte fikk vi fra NAVF og fra Landsdelskomiteen for Nord-Norge. Vi var inspirert av Torsten Hägerstrands tidsgeografi, der samspillet mellom tid og rom sto i fokus. I søknaden til forskningsrådet blir prosjektet beskrevet slik: ”I samfunnsplanleggingen er det en stadig tilbakevendende ulempe at vi vet for lite om avstandsfaktorens betydning og for lite om hvilke avstander de menneskelige kontakter foregår over. Særlig ved planlegging for utkantstrøkene trenger man å vite mer om hvilke avstander folk er villig til å akseptere til skole og butikk, til lege og til møtelokale. Prosjektet tar sikte på at det ved intervjuer skal samles inn statistiske oppgaver over slike romslige kontakter, over hvilke distanser de foregår og om hvor hyppige de er.” Datainnsamlingen skulle gjennomføres som ledd av utdannelsen av hovedfagsgeografer. Det ble ansatt en vitenskapelig assistent, Anders Sviggum. Tre oppgaver ble fullført i 1971. Foruten Sviggum som studerte Vik i Sogn, ble det også skrevet oppgaver om Voss og om tre kommuner i Ofoten. Materialet ble innsamlet over en uke i september 1970, og alle reiser over 2 km ble registrert. Ikke uventet ble den sterke veksten i bruk av privatbilen etter 1960 (da bilrasjoneringen ble opphevet) beskrevet i positive ordelag som et forhold som bidro til økt mobilitet, ikke bare over lange avstander, men også mellom lokale bygdesentre og de spredt bosatte områdene i kommunen. Bygdesentrene vokste selv om folketallet ofte gikk tilbake i spredt bosatte strøk. Denne tendensen kalte vi lokal konsentrasjon. Vi ble kritisert for ikke å analysere folks oppfatninger om årsakene til utviklingen. Vi ble også kritisert for ikke å registrere reiser som var kortere enn to kilometer. Dette førte til at vi gjennomførte en supplerende undersøkelse høsten 1971, der vi spurte om alle reiser i løpet av én dag. Dermed kom to viktige grupper innbyggere sterkt inn i bildet, nemlig barna og de gamle. Vi ble også kritisert av våre studenter for at vi ikke trakk inn sosiologiske 207 aspekter. Denne kritikken forsøkte vi å møte med å invitere studenter fra sosialantropologisk institutt sammen med regionalamanuensis Brox til feltkurset høsten 1970.
Vi utsatte Brox for den prøvelsen det måtte ha vært å skulle gå fra dør til dør med et strukturert spørreskjema nede i sentrum av Vik. Som belønning for utholdte prøvelser fikk vi neste dag fraktet Brox med motorbåt til den mest avsidesliggende grenda i Vik, nemlig Arnafjord, der han etter eget ønske skulle la spørreskjemaet ligge og i stedet føre ustrukturerte samtaler med folk han møtte. Det var en opprømt Brox vi hentet ved dagens slutt. Dessverre ble hans innsikter ikke formidlet videre til prosjektassistenten. Brox’ opphold i Bergen skulle vise seg å bli kortvarig; allerede i 1972 reiste han til det nye Universitetet i Tromsø, der han ble professor. Stillingen han hadde hatt, gikk over til Torodd Strand, som arbeidet ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Gradvis ble stilingen annektert av dette instituttet, og stillingen mistet sin instituttovergripende funksjon. Allerede høsten 1970 forlot også Myklebost Bergen (se kapittel 14.2.4).
Sluttrapporten fra rørsleromprosjektet ble gjort ferdig våren 1974 (Sviggum 1974). Da var det neste prosjektet allerede på beddingen. Geografiske studier av utkantstrøk i Norge, også kalt Utkantprosjektet, ble startet opp i 1973 (Hansen 1974b). Det metodiske hovedproblemet var å lage en database som bygget på eksisterende folketellinger, og hvor de geografiske databærende enhetene kunne analyseres over tid. Hallstein Myklebost hadde klart det i sitt arbeid om Norges tettbygde steder (Myklebost 1960b) gjennom å gå helt til bunns i primærmaterialet fra folketellingene mellom 1875 og 1950. Han fikk tilgang til de enkelte folketellingsskjemaene, arbeidsplass i Statistisk Sentralbyrå og egen nøkkel slik at han kunne låse seg inn og ut etter behov. Den demografiske analysen av folketellingsmaterialet ble supplert med leksikalske opplysninger hentet fra ulike kilder. Dessuten brukte han flybilder for å avgrense tettstedets grenser, og om han følte at det var nødvendig, vek han ikke tilbake fra å traske i terrenget. Myklebost hadde vist veien. Utkantprosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Geografisk Institutt i Bergen. Midler fra Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd gjorde det mulig å 208 engasjere en vitenskapelig assistent, Ole Ragnar Langen, som hadde arbeidsplass ved SSB i Oslo. Denne delen av prosjektet var en dokumentasjon av data fra folketellingene 1950, 1960 og 1970 på tellekretsnivå. Kretsdataene fra 1950 fantes bare som en utrykt maskintabell i Byrået, men ble konvertert til en datafil. Tellingene fra 1960 og 1970 lå på datafiler. Men for at folketellingsdata på kretsnivå skulle kunne sammenlignes over tid måtte man gå gjennom hele materialet for å gjøre tellingskretsene sammenlignbare. Dette skjedde ved sammenslåing av kretser til kretsenheter som kunne sammenlignes. De mange kommunegrenseendringene på sekstitallet, der hele kommuner ble sammenslått, eller deler av en kommune ble overført til en annen kommune, måtte også registreres. Gradvis overtok Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste i Bergen arbeidet med å holde styr på endringer i kretsinndelingen og kommuneinndelingen. Men pionerarbeidet ble nok gjort innen rammene av utkantprosjektet. Den andre delen av prosjektet ble styrt fra Bergen, der i alt åtte hovedoppgaver om interne befolkningsendringer i til sammen ni kommuner, derav fem i Nord-Norge ble skrevet mellom 1973 og 1977. Disse oppgavene støttet seg til kretsdata, men endringer på matrikkelgårdsnivå ble også registrert, i samarbeid med de lokale folkeregistrene. Det ble ikke skrevet noen sammenfattende bok fra prosjektet, men resultater ble publisert, etter hvert også internasjonalt (Hansen 1972b, 1973, l975). Debatten om kreftene bak befolkningsendringer på lokalt nivå foregikk på denne tiden også på politisk nivå. Distriktspolitikkens hovedmål var å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, gjerne helt ned til lokalt nivå. På den tiden utkantprosjektet var i gang hevdet Ottar Brox at bosettingsmønsteret var konsolidert. Avfolkningen kunne stoppes. Ved å gå ned på kretsnivå og matrikkelgårdsnivå i utvalgte kommuner i det spredt bosatte Norge mente vi å kunne vise at en tilsynelatende konsolidering på kommunenivå skjulte betydelige omfordelinger av folk innen kommuner. Så man nøye etter, ble det nokså åpenbart at det i mange kommuner foregikk en betydelig lokal konsentrasjon; bygdesenteret vokste på bekostning av befolkningen i de spredt bosatte strøkene. Dette skapte utfordringer for kommuneplanleggingen. Det var ikke lett å vedgå at grender ble avfolket i skyggen av kommunesenterets vekst. Men vi kunne dokumentere at dette skjedde, og utkantprosjektet ga en rekke eksempler på den lokale konsentrasjonsprosessen, som 209 fortsatte ufortrødent til tross for generalplaner som hevdet at det var mulig å stoppe denne utviklingen.
I motsetning til Asbjørn Aase (kapittel 14.2.1) og Arild Holt-Jensen (kapittel 13.2.2) valgte jeg allerede grensesatte områder som minste byggeklosser når befolkning og bosetting skulle analyseres på lokalt nivå, ikke kvadrater i et rutenett som skulle fylles med data. Dels skyldtes dette en viss faglig frykt for å bruke slike kvantitative metoder, dels fordi det ofte viste seg vanskelig å fordele lokaliserbare opplysninger i et rutenett. Folketellingene var derimot organisert slik alle boliger ble plassert i et på forhånd definert geografisk område, som for eksempel en tellingskrets. I rutenettet var alle enheter kvadratiske og like store, mens tellingskretsene kunne variere sterkt i størrelse. Begge metodene hadde sine fordeler og ulemper. Det fikk de geografene som forsøkte seg på dem raskt merke. Holt-Jensen hadde problemer i stedfestingen av data, og måtte til slutt gå over til bruk av tellingskretser, både fordi de var databærende og fordi de kvantitative dataene kunne suppleres med kvalitative opplysninger som fremkom under feltarbeidet. Aase kom et godt stykke på vei med sine analyser av byers fysiske vekst, der bebyggelsen ble plassert i kvadratiske ruter, men avsluttet prosjektet tidligere enn han hadde tenkt, ikke minst fordi hans faglige interesserer endret seg etter at kan kom inn i ledergruppen i Levekårsprosjektet og flyttet til Trondheim. Det ble gjort mye arbeid i Utkantprosjektet for å analysere folketellingsdata på lokalt nivå, men arbeidet var svært tidkrevende. Dokumentasjonen var tilgjengelig, ikke minst fordi Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste la mye arbeid i registreringsarbeidet. Men antallet brukere av databasene ble aldri så høyt som vi i optimistiske stunder hadde forestilt oss. Finn Ove Båtevik (1994) brukte imidlertid blant annet kretsdata for større regioner i sitt doktorgradsarbeid om geografisk mobilitet og demografisk utvikling i Sogn og Fjordane.
Flere av Geografisk institutts forskere veiledet hovedfagsstudenter som skrev hovedoppgaver om industriens utvikling i Norge. Utkantprosjektet hadde vist at de tradisjonelle primærnæringene ikke genererte nok sysselsetting til at de kunne konsolidere det eksisterende bosettingsmønsteret. På politisk hold var det mange som 210 mente at industrien hadde et potensial til å konsolidere bosettingen i Distrikts-Norge. Blant annet Årdal og Mo i Rana ble trukket frem som gode eksempler. Et blikk på utviklingen i sterkt industrialiserte land i Europa viste at industriens vekstpotensial, som hadde vært høyt på femti- og sekstitallet, ble svekket utover i syttiårene. Fallet i oljeprisene i 1973 ble en tankevekker. Behovet for omstrukturering av den tradisjonelle industrien ble tydeligere og tydeligere. I Norge rådet imidlertid en fremtidsoptimisme som hadde sin rot i forventningene til norsk oljevirksomhet. Allerede før oljeinntektene begynte å komme, valgte regjeringen en motkonjunkturpolitikk. Industriforetak som var kommet opp i vanskeligheter kunne få støtte til de var kommet over kneika. Vi kunne ta noen av oljeinntektene på forskudd. Men det var klart at en ekspansiv industripolitikk ikke bare kunne satse på den tradisjonelle råvarebearbeidende industrien, men måtte også bidra til at ny, kunnskapsintensiv industri fikk gode etableringsvilkår. Som alltid når norsk næringspolitikk settes under debatt, erobrer distriktspolitiske hensyn en stor del av oppmerksomheten. Mye av diskusjonen handlet om å berge det bestående, mindre handlet om nyskaping. Et spørsmål som til en viss grad ble unngått, var om den nye industrien ikke krevde andre lokaliseringer enn den gamle energiforbrukende industrien.
Spørsmålet om opprettelse av et industriøkonomisk institutt ble reist i Stortinget i 1969. Det er omtalt i kapittel 10.4. Norges Handelshøyskole gikk aktivt inn for at et slikt institutt kunne lokaliseres nær NHH, som en selvstendig institusjon, men med faglig samarbeid mellom de to partene. Denne løsningen ble vedtatt av Stortinget i desember 1974 og instituttet ble etablert i 1975. Det er en skjebnens ironi at passende lokaler ble funnet i den bygningen som Merinospinneriet i sin tid hadde reist i Breiviken, men som nå var nedlagt.
Ett av de første større prosjektene Industriøkonomisk Institutt ble engasjert i, var å utrede hvordan alternative arbeidsplasser kunne etableres på ensidige industristeder. Dette prosjektet gikk i årene 1977-1979, under ledelse av Arne Selvik. Blant medarbeiderne var Eirik Vatne, som senere skulle bli professor ved Institutt for 211 geografi, og Kjell Stenstadvold som pendlet mellom IØI og Geografisk Institutt. Parallelt med IØI-prosjektet gikk et NAVF-finansiert prosjekt som jeg ledet og som het ”De ensidige industristedene og deres omland – utvikling, status og fremtid ”. NAVF lønnet siviløkonom Alf Terje Kaldager som vitenskapelig assistent i tre år. Arbeidsfordelingen mellom IØI og Geografisk Institutt var ukomplisert. IØI skulle utrede strategier for etablering av nye arbeidsplasser, Geografisk Institutt skulle analysere industristedenes betydning for bosettingen i Norge. Som tilfellet hadde vært for rørsleromprosjektet og utkantprosjektet, ble hovedfagsstudenter også knyttet til industristedsprosjektet. Selv hadde jeg arbeidet med ensidige industristeder siden begynnelsen av sekstitallet, dels gjennom arbeidet med Notoddens historie (Hansen 1963), dels gjennom en beskrivelse av utviklingen på 55 industristeder (Hansen 1966). Mitt hovedbidrag til industristedsprosjektet var å oppdatere og utvide1966-arbeidet slik at i alt 112 steder ble analysert frem til 1970 (Hansen 1980). Kaldager (1979) tok for seg utviklingen mellom 1960 og 1970 i 128 tellingskretser som ikke var tettsteder, men likevel dominert av industri, og fikk dermed kartlagt en ikke uvesentlig del av distriktsindustrien i Norge. Begge prosjektene ble dokumentert i et spesialnummer av tidsskriftet Plan og Arbeid (1979). Kaldager laget også en spesialstudie fra Notodden (Kaldager 1981), der Tandbergs radiofabrikk flyttet en del av produksjonen fra Oslo til Notodden, for å bidra til omstillingen i kjølvannet av Norsk Hydros nedtrapping. Det skulle vise seg at denne omstillingen ikke hadde noen langsiktig effekt – den utflyttede bedriften ble nedlagt. I det hele tatt viste det seg at Geografisk Institutts noe nøkterne holdning til omstillingspolitikken bedre reflekterte den reelle omstillingen enn IØIs programmatiske optimisme. Et virkemiddel som det falt naturlig for en geograf å trekke frem, var å krympe avstander mellom industristeder og spredte industrikretser og større tettsteder ved å forbedre transportnettet, slik at folk kunne bli boende på industristedet men pendle til arbeid på et nærliggende større sted. Dette virkemidlet ble ikke fremhevet i den politiske behandlingen av industristedsproblemene på begynnelsen av åttitallet, men i virkeligheten har en slik krymping funnet sted på mange steder frem til våre dager.
212
Den politiske oppfølgingen av utredningsarbeidet ved IØI og Geografisk Institutt skjedde i form av oppnevningen av et offentlig utvalg i januar 1982. Formann var fylkesmann Martin Buvik, sekretær var direktør Arne Selvik ved IØI. Utvalget hadde 10 medlemmer, fra fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, fra industrikommuner og fra berørte departementer. Jeg ble oppnevnt som forskerrepresentant. Ett av medlemmene i utvalget var Per Christian Endsjø (se kapittel 14.2.5), ekspedisjonssjef i Industridepartementet, men også tidligere kollega ved Geografisk Institutt. Jeg har ham mistenkt for å være den som hadde trukket i trådene hva angikk min oppnevning. Utredningsarbeidet tok et års tid, og utvalgets innstilling ble publisert i mars 1983 (NOU 1983:10). Industridepartements stortingsmelding ble oversendt regjeringen i april 1984. Statsråd var Jan P. Syse fra Høyre. Jeg kan ikke huske at stortingsbehandlingen var noen skjellsettende begivenhet i norsk industripolitikk. En arbeiderpartiregjering ville nok sannsynligvis ha hatt høyere styringsambisjoner, uten at det når det kom til stykket ville hatt noe særlig betydning for sakens utfall.
I alt ca 20 år var gått siden jeg ved en tilfeldighet ble involvert i studiet av ensidige industristeder. Denne tilfeldigheten kom til å prege mye av mitt faglige arbeid siden. At arbeidet også preget familielivet, kan illustreres med en liten reisefortelling. Vi pleide å være på en dansk bondegård deler av sommerferien. En hjemreise på midten av syttitallet kom vi med ferje til Arendal, ikke til Kristiansand, som vi vanligvis gjorde. Men ned til Setesdal skulle vi, og vi kom over Ivelandsheia og ned mot Hornnes. Utsikten fremover var ned mot et veikryss med tre-fire hus, og i alle fall to av husene hadde høye skorsteinspiper – kanskje et meieri og et bakeri. Da pep det fra baksetet, der femåringen satt klemt mellom to eldre søstre: ”Pappa, er det ett av dine ensidige industristeder?”
Rundt 1980 tok Gyldendal et initiativ for å få gitt ut et bokverk om Det moderne Norge. Redaktører var historikeren Hans Fredrik Dahl og sosialantropologen Arne Martin Klausen. Verket kom ut i seks bind. Geografene skrev bind 1, med tittelen Ressursene våre (Hansen og Holt-Jensen 1982). Arild Holt-Jensen skrev om primærnæringene, om naturressursene, om kulturlandskapsutviklingen og om 213 miljøvern. Jeg skrev om den økonomiske utviklingen i nyere tid og om befolkningen. Det var et utfordrende formidlingsarbeid. Formidling var et positivt ladet begrep. Vår kunnskap kunne nedfelles i akademiske avhandlinger, men det skulle også være plass og tid til popularisering. Arild Holt-Jensen tok denne oppgaven mye mer på alvor enn jeg gjorde (se kapittel 13.2.2).
1970-årene var dominert av prosjekter som analyserte befolknings- og bosettingsutviklingen, men på denne tiden ble jeg også involvert i universitets- og forskningsrådsarbeid. 1980-årene var preget av utstrakt deltakelse i internasjonale faglige nettverk. Jeg var prodekanus ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet og medlem av Det akademiske kollegium i 1983-85. Jeg tilbrakte mye tid i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd, som medlem i Rådet for samfunnsforskning (RSF) (1976-1978, 1989-1992). Jeg var medlem av geografi-gruppen i RSF i 1979- 1981 og 1989-1993. Jeg var også medlem av NAVFs Råd for anvendt samfunnsforskning (RFSP) i 1983-1986, og satt dessuten i en rekke programstyrer, blant annet om demografisk forskning, regional utvikling, sosiale og økonomiske konsekvenser av befolkningsstagnasjon og nedgang, og miljø og utvikling. Dessuten satt jeg i Hovedkomiteen for norsk forskning i 1982-1985, en usedvanlig tannløs institusjon. Noe mer positivt var det å sitte som forskningsrådsrepresentant i European Science Foundations komite for samfunnsvitenskap i Strasbourg, der jeg var aktivt medlem mellom 1983 og 1994. Jeg var involvert i Statistisk Sentralbyrås arbeid med folketellinger, og deltok i mange bedømmelseskomiteer. Det ble også tid til kortere forskningsopphold ved Universitetet i Umeå, London School of Economics, Geografisk institutt ved Universitetet i Lund og Maison de la Géographie i Montpellier, og når Skandinavia sto på pensumlister ved engelske og franske universiteter, var jeg etterspurt som gjesteforeleser. Kort sagt; dette avsnittet har vist at det var mange muligheter for å sette en lapp på kontordøren om at jeg var bortreist. Jeg har spurt meg hvorfor jeg brukte så mye tid på slike verv. En banal forklaring er at det alltid er hyggelig å bli spurt. En annen er at jeg nok gikk litt trøtt av institutthverdagen. Men arbeidsåret ble ofte slitsomt. Jeg har funnet en timeliste jeg laget for 1988. Det året arbeidet jeg 2550 timer, gjennomsnittlig 50 timer ukentlig, og enkelte uker jobbet 214 jeg mer enn 60 timer. I uke 48 arbeidet jeg 75 timer. På slutten av syttitallet og i begynnelsen av åttiårene var det stagnasjonstendenser ved instituttet. Det var få større fellesprosjekter innenfor de delene av faget jeg hadde vært aktiv i. Medarbeidere jeg hadde satt pris på hadde reist videre (Myklebost, Berg, Aase, Endsjø og Stenstadvold). Positive, nye tiltak skapte vekst på åttitallet, men de var knyttet til deler av faget som jeg ikke hadde forskningserfaring i, så som miljøgeografi og utviklingsgeografi. Mot slutten av åttitallet skjedde imidlertid en revitalisering av instituttet, stort sett knyttet til økende antall doktorgradsstudenter. Etter at instituttet hadde flyttet fra Paviljongen ned til Merinospinneriet i 1992 fikk doktorgradsstudentene en egen lesesal, kalt Apeberget. Der kom jeg til å trives riktig godt. Men den perioden kommer jeg tilbake til senere.
Det går frem av det jeg har skrevet at jeg lenge hadde vært opptatt av den administrative inndelingen av Norge. Jeg hadde skrevet om den i boken om Notodden (Hansen 1963), der fremveksten av industristedet førte til utskillelsen av Notodden som egen kjøpstad – for øvrig den siste kjøpstadsdannelsen i Norge. Årsaken til skilsmissen var at ekteskapet ikke var spesielt vellykket. Den gamle bondekulturen i Heddal møtte den nye industrikulturen på Notodden. Notoddens politikere følte at det ikke var plass til dem i Heddal kommune, og bøndene som dominerte herredsstyret i Heddal, hadde liten forståelse for industriens krav til kommunen. Da Scheikomiteen hadde gjort sitt arbeid rundt 1960, ble resultatet at Notodden og Heddal ble slått sammen igjen, og fikk Gransherad med på lasset.
Neste gang jeg kom bort i kommuneinndelingsproblemene, var i arbeidet med doktorgradsarbeidet som ble fullført i 1970. Der tok jeg for meg byvekstproblemene nederst i Skiensvassdraget og analyserte den politiske prosessen som førte til kommunesammenslutninger rundt Skien og Porsgrunn, men der forslag om å slå sammen Skien og Porsgrunn med forstadskommunene til en stor bykommune som passende kunne kalles Grenland ble avvist nærmest uten debatt. Den dag i dag er slike samordningsproblemer uløste i Grenland, og også i andre byregioner, som Nedre Glomma og på Jæren. I doktorarbeidet tok jeg også for meg Bergens bygrenser. Det spesielle med Bergen var at byen var eget fylke, men at forstadsveksten skjedde i 215 kommuner i Hordaland. Den valgte løsningen var å slå sammen fylkene Bergen og Hordaland. I de fire kommunene som ble slått sammen med Bergen bodde vel en tredjedel av Hordalands innbyggere, og de betalte omlag to femtedeler av fylkesskatten i Hordaland. Sammenslutningen av Hordaland og Bergen fylker, og av Fana, Arna, Åsane og Laksevåg og Bergen kommuner, fant sted fra 1. januar 1972.
I april 1989 oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle se nærmere på om kommune- og fylkesinndelingen var hensiktsmessig. I løpet av de 20-30 årene som var gått siden de største endringene i kommuneinndelingen hadde funnet sted på midten av sekstitallet, hadde det skjedd lite, selv om bebyggelsesutviklingen, kommunikasjonene og næringsutviklingen hadde gjennomgått store endringer, og selv om de politiske funksjonene til kommunene og fylkeskommunene hadde endret seg i takt med utviklingen i de tjenesteytende næringene og spesielt i den offentlige tjenesteytingen. Det virket som om regjeringen ville gå inn for en ny runde med endringer av kommune- og fylkesgrenser. Det oppnevnte utvalget skulle ikke komme med konkrete forslag til grenseendringer, men klargjøre behovet for en revisjon av gjeldende inndelinger. Sekretariatet for utredningen ble lagt til Kommunaldepartementet. En av tungvekterne i Arbeiderpartiet, Ragnar Christiansen, ble satt til å lede utvalget. Han hadde sittet på Stortinget som vararepresentant eller representant mellom 1950 og 1977. Han var i kortere perioder finansminister og samferdselsminister (1971-72, 1976-78). Han avsluttet sitt yrkesaktive liv som fylkesrådmann og fylkesmann i Buskerud (respektive 1978-1980 og 1980-1988). Utvalget hadde 13 medlemmer, men ett av dem, kommuneforbundets leder Liv Nilsson, deltok bare i fire av de 27 møtene og undertegnet ikke innstillingen. Hun var syk (døde i 1994), men ble ikke erstattet med et friskt medlem fra Kommuneforbundet. To av medlemmene kom fra forskningsmiljøer, Jørn Rattsø som var samfunnsøkonom fra Trondheim og jeg selv som geograf fra Bergen. Arbeidet med innstillingen tok tre år (NOU 1992:15).
Jeg hadde vært aktivt med i skrivingen av utredningens kapittel 6 som het Store endringer i geografiske forutsetninger. Kapitlet drøftet kommune- og fylkesinndelingen i lys av strukturendringer som påvirker og endrer Norges geografi. 216
Det behandlet befolknings-, nærings- og kommunikasjonsstrukturen, og viste hvordan strukturendringene endret Norges-kartet. Kartet forandres i stort, som følge av forskyvninger i befolkningsfordelingen, endringer i sysselsettingens geografiske fordeling, og nye kommunikasjons- og transportmønstre. Kartet forandres også i smått, i måten arbeidsplasser og bosteder forholder seg til hverandre, og måten tjenestetilbudet fordeles på. Disse strukturendringene påvirker de valg vi gjør når vi trekker kommune- og fylkesgrenser.
I avslutningen av utredningen (kapittel 13) ble noen viktige hovedprinsipper formulert. Disse prinsippene ble for det meste oversett, men to av dem vakte mye debatt, nemlig at kommunene så vidt mulig skulle ha minst 5000 innbyggere, og at fylkene så vidt mulig skulle ha minst 200 000 innbyggere.
Det så ut som om innstillingen skulle bli enstemmig. Mot slutten av utvalgets arbeid (på møte nr. 23 (27.-28.2) av i alt 27), presenterte imidlertid ett av medlemmene, Unn Aarrestad, en mindretallsinnstilling. Hun hadde politisk erfaring som fylkestingsrepresentant for Senterpartiet fra Rogaland og som mangeårig vararepresentant til Stortinget. Hennes hjemstedskommune, Time på Jæren, var en kommune der striden om kommunegrenser hadde vært langvarig og heftig. Dissensen kom nokså overraskende. Aarrestad hadde gode grunner til å være skeptisk, ut fra egne erfaringer. Hun søkte råd i eget parti, og resultatet er oppsummert i kapittel 13: ”Mindretalet i utvalet, Aarrestad, er ueinig med fleirtalet sitt forslag til hovudprinsipp. Dette forslaget vil mellom anna kunne skapa så store einingar at ulemper i form av styringsproblem, dårlegare brukartilpasning og stordriftsulemper kan bli større enn fordelene ein kan oppnå. (...) Dette medlemet (…) meiner (…) at det ikkje er naudsynt med nye prinsipielle retningsliner for ei framtidig kommune- og fylkesinndeling. Dette medlemet meiner at det reformbehovet som finst kan ivaretakast gjennom interkommunalt samarbeid på kommune- og fylkesnivå og ved løpande grensejusteringar (...). Dette medlemet meiner at det i spørsmål om samanslutning skal gjennomførast rådgivande folkeavstemning i dei kommunane det gjeld. Ut frå ein demokratisk synsstad må det leggjast stor vekt på dette.” (s. 346). 217
Christiansen-utvalgets siste møte ble holdt 12. mai 1992. Aarrestads dissens var innarbeidet i utredningen. Det er grunn til å understreke at dissensen i liten grad var rettet mot det som sto i innstillingen. Dokumentasjonen som flertallet hadde holdt seg til, ble nærmest oversett av mindretallet. Dissensen var i realiteten en avvisning av behovet for endringer i kommune- og fylkesinndelingen. For meg og for de mange fagfolk som etter utvalgets anmodning hadde jobbet med dokumentasjon av sakskomplekset virket dette som en nokså arrogant underkjenning av utredningens innhold. Situasjonen var ikke enkel. Regjeringen valgte å ta tiden til hjelp. Utredningen ble sendt til Kommunaldepartementet som skulle lage en stortingsmelding om kommune- og fylkesinndelingen. Departementet brukte like lang tid på å bearbeide utredningen som Christiansen-utvalget hadde brukt på å lage den, nemlig tre år, hvilket er ganske usedvanlig. Denne stortingsmeldingen inneholdt som stortingsmeldinger flest en gjennomgang av innkomne høringsuttalelser og la premissene for de vedtak regjeringen mente Stortinget burde bifalle. Men Departementet supplerte også Christiansen-utvalgets utredning ved å trekke inn temaer som utvalget eksplisitt ikke var bedt om å utrede. Geografien ble trukket inn i arbeidet, problemene ble kartfestet. Hjelp til dette arbeidet fikk departementet blant annet av professor Magne Helvig (se kapittel 13.2.5). Departementet drøftet også konsekvenser av en ny inndeling for funksjonsfordelingen mellom stat, fylker og kommuner, en kobling som jo burde vært nokså naturlig, men som Christiansen-utvalget ble bedt om å holde seg unna. Departementets tilråding (St. meld. nr. 32 (1994-95) ble oversendt regjeringen 12. mai 1995 og godkjent i statsråd samme dag. Regjeringen sendte stortingsmeldingen til kommunalkomiteen i Stortinget, som brukte ett år på sin behandling. Den kom med sin innstilling til Stortinget (Innst. S. nr. 225 (1995-1996)) den 30. mai 1996.
Det var gått syv år fra utvalget ble nedsatt til saken fikk sin avgjørelse i Stortinget den 7. juni 1996 kl. 19.15. Der detonerte Aarrestads dissens og kommunereformen gikk til bunns. Benkeforslag som ble fremmet i stortingssalen ble nedstemt. Komiteens innstilling ble vedtatt. Den var i tre punkter. Det første punktet handlet om ansvars-, oppgave- og funksjonsfordelingen mellom de tre ulike forvaltningsnivåene (stat, fylke 218 og kommune). Stortingets flertall (90 mot 68 stemmer) mente at det burde settes ned et bredt sammensatt utvalg som skulle utrede dette problemet. Dette utvalget (Wilhelmsen-utvalget) utredet seg frem til et forslag (NOU 2000:22 ), som når det kom til stykket ikke førte til noen vesentlige forandringer i funksjonsfordelingen. Man endrer ikke funksjonsfordelingen dersom man ikke endrer den geografiske inndelingen, og man endrer ikke de geografiske inndelingene dersom man ikke gjør noe med funksjonsfordelingen. Der vi var rundt 1990, er vi fortsatt rundt 2010. Jeg har skrevet nærmere om denne prosessen i en artikkel i tidsskriftet Plan (Hansen 2004).
Stortinget vedtok også i sitt møte 12. juni 1996 å be Regjeringen foreta en gjennomgang av kommuneloven og andre lover om kommunal organisering med sikte på å legge til rette for interkommunalt samarbeid. Dette forslaget ble bifalt med 92 mot 65 stemmer. Forslaget var en oppfølging av Aarrestad-dissensen om frivillig interkommunalt samarbeid som alternativ til kommunesammenslutninger. Heller ikke dette vedtaket er fulgt opp på en måte som bekrefter at interkommunalt samarbeid er en dynamisk politisk prosess.
Endelig fastslo Stortinget (med 92 mot 65 stemmer) at det ikke var behov for en nasjonal inndelingsreform i kommunesektoren, og dermed heller ikke oppnevning av et nasjonalt inndelingsutvalg - en ny Scheikomite. Det eneste Stortinget kunne samle seg enstemmig om, var at stortingsmeldingen skulle vedlegges protokollen. Etter Stortingets vedtak i 1996 og frem til 2010 har det skjedd fem frivillige kommunesammenslutninger, bygget på folkeavstemninger. Kommunetallet er blitt redusert fra 435 til 430 kommuner. Tiden har vist at interkommunalt samarbeid ikke er noe spesielt godt virkemiddel, at rådgivende folkeavstemninger stort sett er avvisende, at fylkesinndelingen er forblitt uforandret og at hovedstadsregionens spesielle problemer ikke er tatt opp.
Når jeg har brukt så vidt mye plass på å gjennomgå denne saken, er det fordi jeg har en forstemmende følelse av å ha blitt brukt i en bevisst politisk forsinkelsesprosess: ”Når fanden ville at intet skulle skje satte han ned en komite”. 219
I årene 1992 - 1996 gjennomførte Norges forskningsråd et program for arbeidsmarkeds- og regionalforskning. Et viktig prosjekt i programmet var ”Lokale arbeidsmarkeder i omstilling”. Prosjektet ble lagt til SNF (Senter for næringslivsforskning) i Bergen. Det var et samarbeidsprosjekt mellom SNF og Institutt for geografi, NHH og UiB, som gikk mellom 1994 og 1997. Sluttrapporten De lokale omstillingsaktørene, En komparativ stedsanalyse, som jeg skrev det aller meste av (Hansen og Grønlund 1999), bygget på en rekke arbeidsrapporter skrevet av hovedfagsstudenter og doktorgradsstudenter. Rådet ønsket en formidling av regionalforskningsdelen til et bredere publikum, og programstyret åpnet også for å trekke inn annen nyere, relevant forskning. Professor Tor Selstad ved Høgskolen i Lillehammer og jeg fikk denne oppgaven. Resultatet ble en lærebok på universitets- og høyskolenivå: Regional omstilling – strukturbestemt eller styrbar? (Hansen og Selstad 1999). Læreboklitteraturen hadde vært dominert av engelske eller amerikanske forfattere. De regionale utviklingsmodellene ble i hovedsak knyttet til fransk, amerikansk og britisk empiri. Jeg hadde i et tidligere arbeid (Hansen 1987) bebreidet norske forskere og politikere for deres ukritiske bruk av modeller som bygget på helt andre geografiske forhold enn dem vi hadde i Norge. Den franske vekstsenterteorien hadde sitt utgangspunkt i en bekymring for Paris’ raske vekst og de store regionsentrenes relative stagnasjon. Regionale virkemidler for å endre denne utviklingen ble konsentrert om et mindre antall regionale sentre, som for eksempel Marseille, Lyon, Toulouse og Lille. Den norske utgaven av vekstsenterdebatten førte til at Stortinget etablerte vekstsentre av typen Skei i Surnadal og Akland ved Risør. Disse sentrene hadde ingen av de egenskaper som vekstdynamoer som de franske og engelske vekstsentrene. Likevel ble de tilført betydelige offentlige ressurser. Hadde vi tatt de europeiske teoriene alvorlig, burde våre vekstsentre heller hete Bergen, Trondheim og Jærbyen. Vår lærebok brukte norske eksempler på omstillingsprosesser – vellykkede så vel som mislykkede, og vi brukte norske ord og begreper.
Jeg har i de senere år deltatt i den løpende debatten om norsk regionalpolitikk, med det grunnleggende utgangspunkt at den norske regionalpolitikken er en distriktspolitikk 220 for lokal utvikling i næringssvake områder, mens den burde være en gjennomgang av hvordan regionene best kan tas i bruk for at nasjonale utviklingsmål kan oppnås.
Det går forhåpentlig frem av min faglige biografi at empirisk basert samfunnsanalyse har vært en viktigere drivkraft i mitt arbeid enn teoretiske abstraksjoner.
13.2.2 Arild Holt-Jensen (1937-)
Arild Holt-Jensen. Ekskursjon i Horten 1988.
Arild Holt-Jensen tok realartium i Horten i 1956. I 1961 ble han cand. mag. ved Universitetet i Oslo med matematikk, botanikk og geografi i fagkretsen. Som hovedfagsstudent i geografi hadde han midlertidige assistentoppgaver, blant annet for Tor Fr. Rasmussen, der han blant annet hjalp til med kartprojeksjoner og matematiske beregninger. Valget av Rauland i Telemark som studieområde for hovedoppgaven, Rauland – forsøk på en regionalgeografisk beskrivelse av en fjellbygd (Holt-Jensen 1963) skyldtes flere ferieopphold hos en familie som hadde hytte der. I 1962, mens Holt-Jensen var hovedfagsstudent, ble det utlyst en ledig amanuensisstilling ved Universitetet i Århus. Etter anbefaling fra professor Isachsen i Oslo søkte han stillingen og ble innkalt til intervju hos professor Johs. Humlum i Århus høsten 1962. Han ble lovet stillingen dersom han fullførte sin hovedoppgave våren 1963. Det gjorde han, og fikk stillingen fra juni 1963. Humlum var opptatt av samfunnsplanlegging og sendte Holt-Jensen til et relevant sommersemester i Zürich i 1963. Holt-Jensen var imidlertid på utkikk etter mulige stillinger i Oslo og Bergen. Professor Axel Sømme 221 ved NHH var på denne tiden opptatt med å bygge opp et team som skulle studere planleggingsproblemer i fjellbygdene. Johan Ludvig Sollid ved Geografisk institutt i Oslo gjorde Holt-Jensen oppmerksom på dette og ba ham om å sende sin hovedoppgave til Sømme. Sømme og Holt-Jensen møttes i Rauland i august 1963. Sømme holdt kontakten med Holt-Jensen, som blant annet deltok i et møte om NAVF- støtte til videre fjellplanstudier. Sømme skaffet også Holt-Jensen midler til å delta i et seminar under den internasjonale geografikongressen i London i 1964. Holt-Jensen husker at Sømme og han ble dus og på fornavn første gang de møttes, men at han og Humlum ble dus først da Holt-Jensen skulle slutte i Århus ved utgangen av 1964. Holt-Jensen traff sin kommende ektefelle i Århus og giftet seg høsten 1964. I Bergen hadde Sømme vist aktiv interesse for Holt-Jensens arbeid. I 1965 fikk Holt-Jensen et vikariat som lektor på NHH. Denne stillingen hadde Asbjørn Aase fått, men han ba om ett års utsettelse fordi han gjerne ville gjøre ferdig et prosjekt han var engasjert i på Institutt for by- og regionplanlegging ved Norges Tekniske Høyskole. Familien Sømme engasjerte seg i å skaffe fru Holt-Jensen midlertidig arbeid på instituttet inntil hun begynte på egne studier. Da vikariatet for Aase var slutt, fikk Holt-Jensen et midlertidig lektorat ved Universitetet i 1966, blant annet fordi det var huller å fylle etter Tore Sunds bortgang høsten 1965. Fra 1967 ble stillingen omgjort til en fast stilling, og i 1969 fikk Holt-Jensen opprykk til førstestilling. En kompetansegivende publikasjon var en bearbeiding av hovedoppgaven om Rauland (Holt-Jensen 1968).
For Holt-Jensen var det naturlig å ta sikte på en doktorgrad. Nok en gang anviste Axel Sømme en mulig vei å gå. Allerede våren 1965 fremkastet Sømme tanken om et studium av Kristiansandsregionen. Slik Sømme så det, kunne dette området med sin nære beliggenhet i forhold til kontinentet utvikle seg både som den viktigste innfallsport for reiselivstrafikken til Norge og som et voksende knutepunkt for norsk næringsliv. Holt-Jensen ”samtykket med Sømme i at tanken lød interessant”, som det står i forordet til doktoravhandlingen (Holt-Jensen 1986). Sømme kontaktet fylkesmannen i Vest-Agder sommeren 1965, og så begynte snøballen å rulle, av og til raskt, av og til sakte, og det hendte også at den stoppet opp. Disputasen ble holdt i 1986. Sett i etterhånd vedgår Holt-Jensen at han mange ganger kom til å angre på 222 beslutningen, etter som det viste seg at innsamlingen av data om bosetnings- og befolkningsutvikling på flere geografiske nivåer fra nasjonalt via landsdelsnivå og videre ned på kommune- og kretsnivå, og til forskjellige tidspunkter, kom til å bli svært tidkrevende. Folketellingsdata ble lagt inn på et rutenett der hver rute var på 1 x 1 km, i alt ca 4000 ruter for hele undersøkelsesområdet. Holt-Jensen var ikke alene om å undervurdere dataproblemene. Magne Helvig (se kapittel 13.2.5) og Asbjørn Aase (se kapittel 14.2.1) møtte tilsvarende problemer. I fjerde utgave av sin bok Geography. History and Concepts: A Student’s Guide (Holt-Jensen 2009) bruker Holt- Jensen sin egen doktoravhandling som eksempel på hvor vanskelig det var å beskrive og analysere et bosettingsmønsters utvikling over tid: ”The theme for my doctoral thesis was settlement and population changes in the Kristiansand area of southern Norway. Inspired by spatial science and new methods of quantitative mapping, I decided to locate the settlement and population in the grid of c. 4,000 square kilometres that constituted the area. Using the kilometre grid on the topographic maps as units of course involved a fieldwork that took a number of months. (…) When all cadastral units were located to squares in the grid, the next job was to link lists from five different population censuses (1900, 1930, 1960, 1970 and 1980) to the cadastral units and so to locations in the grid. In order to make the data available for computer mapping, the data for each square kilometre unit were set on punch cards (at that time). Finally, it was possible to produce nice maps that showed different features of dramatic population and settlement changes in the region. But the maps could not explain the settlement changes that had occurred through the time span of 80 years. Growth could only to a limited degree be explained by suburban development and decline by long distance or poor communications to major towns. Was the enormous empirical data collection of no use? After contemplating this over a couple of intensive years of teaching, I found that I had to do some extra investigations. I started new fieldwork investigating the present and former income basis in a number of selected settlements in the area, found data on the role of commuting and looked at the effects of master planning in each of the 17 municipalities from the 1960s to the 1980s. This gave the needed inputs to finish the thesis. But it became quite clear that good maps of the changing settlement patterns could not in themselves explain the same patterns. 223
Somehow I felt trapped by the spatial science ideology, although the fault of course was my own. Fortunately, I was not required to deliver the thesis within a framework of three to four years.” (Holt-Jensen 2009, s. 93)
Det var gått omlag tyve år fra arbeidets begynnelse til avholdt disputas i november 1986. Avhandlingen var på over 500 sider, store deler av den virker ugjennomtrengelig i sin detaljrikdom. Doktoranden selv hadde lagt ned så mye tid på arbeidet at tanken på å skulle lage en trykt bok av den virket fremmed for ham. Deler av den kunne nok ha blitt omarbeidet til artikler, men heller ikke det skjedde. Den gamle doktorgraden var vanligvis resultatet av én persons ensomme og lange løp. Samtidig som Holt-Jensen holdt på med sitt arbeid, ledet Helvig og jeg forskningsprosjekter som involverte et stort antall hovedfagsstudenter. Den møysommelige innsamlingen av empiriske data ble delt på mange personer. Det var aldri snakk om at Holt-Jensen kunne stykke ut deler av sin datainnsamling til hovedfagsstudenter. Doktorarbeidet var en monografi; én manns verk. Først etter at det nye doktorgradsystemet ble innført, der flere mindre arbeider til sammen kunne aksepteres som et doktorarbeid, ble omfanget redusert til overkommelig størrelse. Noen av disse mindre arbeidene kunne ha mer enn en forfatter. Når Holt-Jensen og jeg nå skuer tilbake fra vårt felles emerituskontor på Institutt for geografi, slår Holt-Jensen fast at det han gjorde den gangen var den gjengse måten å arbeide på i seksti- og syttiårene. Dessuten, bemerker Holt-Jensen; hovedfagsveiledning, det var noe professorene tok seg av. Nå fantes det mange unntak, men Holt-Jensen selv veiledet bare fire studenter frem til hovedfag i perioden 1974- 1985, og ingen av disse skrev oppgaver som tematisk var relatert til hans doktorarbeid.
Holt-Jensen brukte dødtid og pauser i doktorgradsarbeidet til å skrive lærebøker. Når han ser tilbake på sitt virke ved Institutt for geografi karakteriserer han seg først og fremst som lærer. Lærere skrev ofte kompendier, og noen bearbeidet kompendier til bøker. Holt-Jensen begynte med å skrive lærebøker i geografi for den videregående skolen og fortsatte med å skrive for universitetsstudenter, og etter hvert begynte han også å skrive for et internasjonalt publikum. Det begynte med en lærebok i kulturgeografi for den videregående skolen. Den skrev han sammen med Knut Dolve, 224 som var en av de første hovedfagsstudentene som tok eksamen i Bergen og som arbeidet som lektor på lærerskolen i Bergen. Førsteutgaven kom i 1978, og omarbeidet ny utgave kom i 1982 (Dolve og Holt-Jensen 1978, Dolve og Holt-Jensen 1982). Elevene leste også en lærebok i naturgeografi. I 1990 ble kulturgeografi og naturgeografi samlet i en bok (Dolve, Holt-Jensen og Trømborg 1990). I 1995 kom en ny bok (Dolve, Holt-Jensen og Seim 1995). Revisjoner av lærebøker ble først og fremst nødvendige fordi læreplanene i skolen ble endret.
Forelesninger for universitetsstudenter om geografiens innhold og metoder ble i første gang utgitt som undervisningskompendium i 1975, og i 1976 som bok (Holt-Jensen 1976). Denne boken er revidert en rekke ganger, senest i 1990. Den ble også utgitt på engelsk i flere opplag, første gang i 1981. En fjerde, bearbeidet utgave kom i 2009. Det kom også en spansk utgave i 1992. Det skal også foreligge en persisk piratutgave, og en kinesisk utgave kom i 2011. Boken i serien Det moderne Norge som Holt-Jensen skrev sammen med Jens Chr. Hansen er omtalt nærmere i kapittel 13.2.1.
I over tretti år har Arild Holt-Jensen brukt mye tid og energi på å formidle geografisk allmennkunnskap på ulike faglige nivåer og til ulike målgrupper. Slik publisering får ikke den oppmerksomhet i de akademiske elfenbenstårn som aksepterte artikler i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Ikke desto mindre står geografiens akademiske posisjon i nær sammenheng med geografiens plass som skolefag på ulike nivåer. Denne broen har Arild Holt-Jensen holdt ved like og styrket.
Arild Holt-Jensen har også tatt initiativ til etablering av nye undervisningstilbud der Geografisk Institutt medvirker. Det første var arbeidet med etablering av det såkalte miljøfaget som ble påbegynt i 1980, og iverksettingen av planene fra 1983 av. Historien om denne etableringen er beskrevet i kapittel 11.6.4. Dette elementære faget ble en innfallsport til høyere grads studier i miljøgeografi for stadig flere studenter fra slutten av syttitallet. Tilbudet trakk hovedfagsstudenter til instituttet som ellers kanskje ville ha gått til andre fag som sosialantropologi og sosiologi.
225
Også delfaget i lokal og regional planlegging, som er omtalt i kapittel 11.6.5, og som kom på timeplanen i 1989 ble i særlig grad Holt-Jensens ansvar. NAVF-stipendiat Pelle Engesæter brukte noe av sin undervisningsplikt til planleggingsfaget, og Eli Fosso, som hadde fullført hovedfaget i 1989, fikk en deltidsstilling knyttet til dette delfaget. Mange hovedfagsstudenter valgte hovedoppgaver knyttet til lokal og regional planlegging. Holt-Jensen, som hadde vært lite involvert i hovedfagsveiledning mens han holdt på med doktoravhandlingen, ble mer aktiv i hovedfagsmiljøet etter at avhandlingen var blitt ferdig. Mellom 1988 og 2001 veiledet han i alt 18 kandidater frem til eksamen.
For Arild Holt-Jensen ble planleggingsfaget et springbrett mot internasjonalt engasjement. Mellom1989 og 2000 var han medlem av rådet i AESOP (Association of European Schools of Planning). I 1999 fikk han utvirket at AESOPs kongress i 1999 ble lagt til Bergen, og han var ansvarlig for det lokale arrangementet, blant annet gjennom organiseringen av et doktorgradskurs på Finse
I 1996 tok Holt-Jensen et initiativ for å samle en gruppe forskere som skulle se nærmere på den sosiale boligbyggingens utvikling over tid og i ulike land. Spesielt var de opptatt av forslummingen av mange drabantbyer som var bygget opp etter krigen. Som et ledd i det europeiske studentutvekslingsprogrammet ERASMUS reiste blant annet noen norske studenter til HerriottWatt-universitetet i Edinburgh. De skrev en rapport om forslummingen av Craigmillar-Niedrie-området i Edinburgh, preget av sosial boligbygging. Utviklingen i dette boligrådet ble en alvorlig tankevekker for Holt-Jensen. Selv om han fortsatt var opptatt av det fysiske miljøet og lokal- og regionalplanlegging i sin alminnelighet, rettet han nå oppmerksomheten mot sosial boligbygging. Med økonomisk støtte fra Universitetet i Bergen organiserte han høsten 1997 et seminar i europeisk sosial boligpolitikk, med ca 20 deltakere fra i alt 9 land. Det foreligger en rapport fra seminaret (Holt-Jensen og Morrison (red.) 1998). Denne rapporten er på en måte et forprosjekt til et mer ambisiøst forskningsprosjekt. En søknad til EUs femte rammeprogram som inneholdt et forskningsprogram ”Improving the quality of urban life”, førte i første omgang ikke til noen bevilgning (to avslag), 226 men tredje gang gikk søknaden inn, og NEHOM- programmet (NEHOM: Neighbourhood Housing Models) fikk en bevilgning på 1 million EURO for perioden 2000-2004. NEHOM var et tverrfaglig forskningsprogram med deltakere fra Norge, Sverige, Storbritannia, Estland, Ungarn, Tyskland, Frankrike og Italia. Holt-Jensen var prosjektkoordinator mens Gro Aase, nyutdannet cand. polit. og senere kontorsjef på instituttet ble satt til å administrere prosjektet. Vi som vandret rundt om i korridorene ble vant til å se en meget travel Arild som enten skulle ut og få prosjektteamene til å arbeide eller komme hjem for å finne ut hvordan prosjektet skulle utvikles videre. Å endre dette tilsynelatende kaos til kosmos var Gro Aases krevende oppgave. Formidlingen av resultatene skjedde ikke bare gjennom trykte publikasjoner, men også gjennom interaktive elektroniske kanaler (CD-ROM). Dette var en stor pedagogisk utfordring, ikke minst for Gro Aase.
En videreføring av NEHOM-prosjektet ble igangsatt i 2004, som et samarbeidsprosjekt mellom nordiske og baltiske samfunnsplanleggere. Nordisk Ministerråd finansierte prosjektet, som ble avsluttet i 2007. Underveis i arbeidet ble det holdt seminarer for studenter og lærere i Stockholm (2005), i Pärnu (Estland) og Riga (Latvia) i 2006, og i Bergen i 2007, der de enkelte bidragene ble presentert og diskutert. Formålet var å lage en lærebok til bruk på universitets- og høyskolenivå (Holt-Jensen og Pollock (red.) 2009). Fokus var på boligpolitikk. Boken er delt i en teoretisk del og er en del med mange eksempelstudier.
Axel Sømme traff Arild Holt-Jensen for første gang i 1963 og skaffet ham arbeid ved instituttet i 1965. Sømme var engasjert, entusiastisk og avhengig av hjelp fra stillferdige og ryddigere kolleger, som for eksempel Tore Ouren, for å få den nødvendige fremdrift i sine mange prosjekter. Sømmes motto kunne godt vært: Det ordner seg underveis. Det er mange likhetstegn mellom Arild Holt-Jensen og Axel Sømme. Han tar ikke et nei for et nei. Han er heller ikke redd for å prøve å feile. Det er bare å gå på igjen. Av og til setter han i gang prosjekter før en så triviell detalj som finansiering er helt i boks. Han er en typisk nettverksbygger. I likhet med Sømme formidler han sin kunnskap til mange målgrupper. Hans faglige virksomhet er ofte 227 inspirert av politisk engasjement. Sømme arbeidet på Institutt for geografi inntil han nærmet seg 85 år. Det vil sikkert ta mange år før Arild Holt-Jensen oppdager at han er pensjonist.
13.2.3 Jan Roar Sulebak (1937-)
Jan Roar Sulebak. Feltkurs i Eidfjord med engasjerte studenter
Sulebak er født i Ålesund og tok realartium i 1957. Han avla militærtjeneste og tok befalsskole i 1957/58. Etter å ha arbeidet noen måneder i et firma knyttet til familien i Ålesund og å ha vurdert – og forkastet – å bli arkitekt, så han for seg en fremtid som lektor i den videregående skolen. Han reiste til Oslo og fikk ganske snart hybel på Blindern Studenthjem. I gymnastiden var han aktiv i Turistforeningen og ivrig naturbruker. I 1963 ble han cand. mag. med geografi, geologi, kjemi, og biologi i fagkretsen. Han fikk da en vitenskapelig assistent-jobb ved Geografisk institutt og begynte samtidig hovedfagsstudiet i geografi og fullførte det høsten 1965. Hovedoppgaven het Studier over botnmorfologien og deglasiasjonsforløpet innen Kolåshalvøya, Søre Sunnmøre. På den tiden skulle man helst skrive hovedoppgave fra det området som professor Just Gjessing arbeidet i – det vil si Rondane og Atnedalen. Siden Sulebak valgte ytre Sunnmøre, følte han at han fikk lite veiledning. Etter 228 embetseksamen fikk Sulebak en midlertidig amanuensisstilling ved instituttet i Oslo, noe som blant annet innebar deltakelse i hovedfagsfeltkurs i Atnedalen og mye lavere grads undervisning. Etter hvert følte han behov for å skifte beite. Han søkte en universitetslektorstilling i Bergen i 1967, men den gikk til Dagfinn Trømborg. Trømborg vendte imidlertid tilbake til sitt lektorat ved Notodden lærerskole i 1968, og denne gang fikk Sulebak stillingen han hadde søkt uten å nå opp i 1967, Han ble oppmerksom på jobbmulighetene i Bergen etter at Jens Christian Hansen holdt ham orientert om mulighetene. Meningen var nok å bli noen år i Bergen, og så flytte tilbake til Oslo, men han og familien valgte å bli i Bergen. For godt, skulle det vise seg. Etter hvert måtte han undervise også i hav- og klimalære. Han utarbeidet og ajourførte kompendier som ble brukt i undervisningen. I 1987 fikk han opprykk til førsteamanuensis. Havlæren ble trykt som bok i 1991, og i 2007 fikk han ferdig en bredt anlagt lærebok; Landformer og prosesser (Sulebak 1991, 2007). I tillegg til undervisning på instituttet, ledet han i mange år feltkurs på Finse og i Eidfjord. Han tok tunge tak i instituttets ledelse gjennom mange år.
13.2.4 Arnfinn Seim (1936-)
Arnfinn Seim med atlas (1995).
Seim vokste opp i Hol i Hallingdal i en lærer- og gårdbrukerfamilie. Han gikk på Voss landsgymnas og tok eksamen artium våren 1955. Etter avsluttet skolegang arbeidet han sommeren og høsten 1955 på Høyer Ellefsens kraftanlegg (Holsanlegget). 229
I 1956 og første del av 1957 avtjente han verneplikt og gikk på befalsskole som utskrevet befal. Opptjente penger gjorde det mulig for han å studere ved Universitetet i Oslo fra høstsemesteret 1957. Han tok engelsk grunnfag først, så geografi grunnfag og mellomfag, og endelig historie mellomfag. Valget av tema for hovedoppgaven i geografi skyldtes at Hafslund Energi holdt på å bygge kraftverk i Lærdal og var interessert å få dokumentert det gamle kunstvanningssystemet. Jordbruket i Lærdal forutsatte kunstvanning, og vannet ble primært ført fra Lærdalselva og dernest fra sideelver i veiter og renner. Oppgaven het da også Om kunstvatninga i Lærdal (Seim 1965). Det var Fridtjov Isachsen som knyttet kontakten mellom Hafslund Energi og Seim. Høsten 1965 var Seim ferdig med universitetsstudiene. Et besøk til Bergen for å hilse på studiekameraten Arild Holt-Jensen, som hadde fått jobb ved Geografisk Institutt, førte til at Arnfinn Seim fikk et engasjement som vitenskapelig assistent i 1966. På denne tiden holdt Sømme på å revidere en ny utgave av A Geography of Norden, og trengte hjelp til ajourføringen av manuskriptet. Seim ble også satt til å undervise valgfagsstudentene i økonomisk geografi ved NHH i råstofflære og handelsveier. Instituttet var preget av Tore Sunds bortgang i oktober 1965. Det var et udekket behov for undervisning, og Seim kom til Bergen i rett tid for sin egen yrkeskarriere. I 1967 var instituttet blitt tildelt et universitetslektorat i naturgeografi. Det tok tid å få besatt denne stillingen, og i ventetiden fungerte Seim. Han styrket sin fagkompetanse ved å ta emner i geologi ved Universitetet i Bergen. Han fikk derfor en stor bredde innenfor geografifaget. Seim fikk etter hvert en omfattende erfaring i ekskursjonsledelse, en erfaring han har bygget videre på gjennom hele sitt faglige liv på instituttet. Sommeren 1967 kom Dagfinn Trømborg til instituttet som universitetslektor i naturgeografi, og Arnfinn Seim gikk tilbake til sin stilling som vitenskapelig assistent. Fra 1969 fikk instituttet et fjerde universitetslektorat for å dekke undervisning i emnet kulturgeografi for realister. Et slikt tilbud var allerede etablert i Oslo, og begrunnelsen var å gi realfags-studenter med emner i geologi, botanikk og andre realfag en tilleggskompetanse som ga studentene undervisningskompetanse i geografi i den videregående skolen. Dette lektoratet fikk Arnfinn Seim, og i mesteparten av tiden mellom 1970 og 1995 hadde han ansvar for samordning av førsteårsstudiet. Han deltok også i lærebokskriving (Dolve, Holt-Jensen 230 og Seim 1995) Etter 1995 hadde han ansvar for Erasmusavtaler og utenlandskontakter på lavere grad samt for undervisningen i SAS (Scandinavian Area Studies) som etter hvert måtte gis både vår og høst for å dekke etterspørselen. Han var en sentral brikke i lavere grads undervisning helt til han gikk av i februar 2006, men pensjonsalderen har ikke hindret Arnfinn Seim fra å påta seg nye undervisningsoppgaver ved instituttet.
13.2.5 Magne Helvig (1926-)
Magne Helvig, 1982.
Helvig vokste opp i Helvik (vest for Egersund, helt vest i Dalane, en mils vei fra der Jæren begynner). Familiens mannlige medlemmer var snekkere og/eller fiskere. Magne Helvig fullførte folkeskolen og begynte i snekkerlære. Mot slutten av okkupasjonstiden intensiverte tyskerne utbyggingen av Atlanterhavsvollen. Helvig og en eldre bror ble utkommandert (såkalt arbeidstjeneste). Det var farlig arbeid. Den eldre broren ble alvorlig skadet og selv brakk Helvig hånden. En måte å slippe unna arbeidstjenesten på var å søke fritak for å ta utdanning. Lensmannen i bygda anbefalte at Helvig kunne begynne på et gymnasforberedende korrespondansekurs. Helvig avla eksamen i dette kurset og begynte på gymnas ved St. Svithuns skole i Stavanger. Han var der ett år (1946-1947), men hadde det travelt og fortsatte på Sørlandets gymnas (skoleåret 1947-1948) i Kvinesdal der han kunne ta to års pensum på ett år. Han måtte gå opp som privatist i alle fag (i Kristiansand). Helvig forteller at det slett ikke var vanlig for folk fra hjembygda å ta videregående utdannelse. Hadde det ikke vært for arbeidstjenesten, var det ikke usannsynlig at han hadde blitt snekker. Etter 231 militærtjenesten 1948-1949 reiste Helvig til Oslo for å studere. Han var den første i familien som studerte ved et universitet. I Kvinesdal hadde Helvig truffet sin kommende ektefelle. Hun hadde en eldre søster som var gift med sosiologen Max Petersen. Han hadde tatt magistergraden i Oslo i 1949 på en avhandling om Oslo- områdets sosial-økologi, og arbeidet på byplankontoret i Oslo.
Helvig understreket at Max Petersen var en faglig mentor for ham, og hjalp ham også til å få en jobb som assistent i bygeografi ved Oslo Byplankontor, med karttegning og bearbeidelse av statistiske data. Allerede i 1951 hadde Helvig skrevet en avhandling om Hamar og Hedmarksbygdene. En økonomisk-geografisk analyse av befolkning og næringsliv, som ble belønnet med H.M. Kongens Gullmedalje. I 1954 tok han hovedfag i geografi (han hadde tatt engelsk og historie som bifag). Temaet for hovedoppgaven var Industrien og byplanen. En undersøkelse av desentralisering og lokalisering, nåværende og fremtidig tilpasning mellom bosteder og arbeidssteder. På denne tiden var det at Tore Sund i Bergen, med fortid ved byplankontoret i Oslo, holdt på å avslutte sitt arbeid med generalplanen for Bergenshalvøya og Askøy. Sund og Helvig arbeidet parallelt med bygeografiske problemer i Bergen og Oslo. Både Sund og Helvig var opptatt av tematiske karter. De skulle aldri få arbeide sammen, men var oppmerksomme på hverandre.
Helvig kom sent i gang med studiene, syntes at han hadde det travelt og arbeidet raskt. Etter at han hadde gjort ferdig universitetsstudiene, fikk han Fullbright-stipend og oppholdt seg i 1955-56 ved University of Texas, der han studerte økonomisk geografi og planlegging. Vel tilbake i Oslo fikk han fast jobb ved Oslo byplankontor. Han arbeidet spesielt med utvikling i boligstrøk og med industrilokalisering. I 1961 forlot han byplankontoret og begynte å arbeide ved Transportøkonomisk Institutt. Arbeidet besto mye i oppdrag knyttet til arealbruk og transportutvikling i bystrøk. Han reiste tilbake til USA, denne gang til Chicago, med doktorgradsstipend høsten 1962, og ble der ut 1963. Resultatet ble en doktoravhandling i transportgeografi: Chicago’s External Truck Movements – Spatial Interactions between the Chicago Area and its Hinterland (Helvig 1964). Helvig ble nå forskningsleder ved Transportøkonomisk 232
Institutt, og arbeidet med samme slags temaer som før. Han arbeidet mye med å skaffe til veie og analysere materiale av nytte for Norsk Veiplan. Han var også involvert i et Norconsultprosjekt om Brasils transportplan. En tid tenkte han å begynne i planleggingsfirmaet Andersson og Skjånes, der Hallstein Myklebost arbeidet på denne tiden. Dette ble det ikke noe av. Dosenturet som Myklebost hadde hatt på Blindern, ble nå ledig. Helvig søkte, fikk og tok stillingen i 1966. Langt på vei dekket Helvig mange av de fagområder som Myklebost hadde vært opptatt av. Metodisk var de også nokså like. De var kvantitativt orientert. Som allerede nevnt flyttet Hallstein Myklebost i 1969 fra Bergen tilbake til Oslo der han fikk professoratet som Isachsen hadde søkt avskjed fra. Helvig var også blant søkerne, og ble funnet kompetent, men bak Myklebost. Men nå var det et professorat ledig i Bergen etter Myklebost, og Helvig forteller at det var Isachsen som oppmuntret han til å søke. Helvig fikk stillingen og flyttet til Bergen høsten 1970, og der ble han.
Hans første store oppgave var å ta den faglige ledelsen av Forskningsprosjektet Bergen Sentrum. Dette prosjektet var en videreføring av et initiativ Bergen Sosialøkonomiske Forening hadde tatt i forbindelse med Bergens 900-årsjubileum i 1970. Den ville markere anledningen med en jubileumsbok. Redaksjonskomiteen hadde sin forankring ved NHH, der redaktøren, Einar Hope, var amanuensis i samfunnsøkonomi. Boken (Hope 1970) er en artikkelsamling uten sammendrag og konklusjoner. Tre av de 13 artiklene, bare for å ha nevnt det, var skrevet av forholdsvis nyinnflyttede nordlendinger, alle knyttet til Geografisk Institutt. Deres bidrag innleder boken (Berg 1970, Hansen 1970b og Myklebost 1970a).
Mye vil ha mer. Etter initiativ av Produktivitetsutvalget i Bergen høsten 1969 utredet en forsker/bruker-gruppe et mulig prosjekt om problemer knyttet til utnyttelse av city og da særlig parkeringsforholdene. Våren 1970 var opplegget klart, og et styre og et arbeidsutvalg ble oppnevnt. Leder for begge var professor Arnljot Strømme Svendsen ved Skipsfartsøkonomisk Institutt ved NHH. Strømme Svendsen forteller (samtale 6. oktober 2009) at bak Produktivitetsutvalget sto Fritz Rieber, en dominerende aktør i debatten om Bergens utvikling. Rieber var mannen som fikk forkortet Bergensbanen 233 med byggingen av Ulrikstunnelen, og han var også aktiv i Bergens Bro- og Tunnelselskap som blant annet fikk bygget Eidsvågstunnelen mellom Bergen og Åsane og Puddefjordsbroen ved hjelp av bompenger. I arbeidsutvalget satt blant annet planleggingssjefen og generalplansjefen i Bergen. Finansiering gjennom legatmidler og bidrag fra næringslivet og forskningsinstitusjoner kom opp i 350 000 kr (nærmere 2.5 millioner 2009-kroner). Magne Helvig, som kom til Bergen sommeren 1970, ble prosjektleder. Cand. mag. Michael B. Hageberg ble ansatt som prosjektsekretær i to år, lønnet av prosjektet. Prosjektmidlene ble også brukt å lønne prosjektassistenter, og til å dekke utgifter til innsamling og analyse av data. I tillegg kom indirekte støtte fra NHH, UiB og Geografisk Institutt til dekning av daglige driftsutgifter og kontorhold. Prosjektleder og andre medarbeidere hadde sin ordinære lønn fra NHH eller UiB og belastet ikke prosjektets budsjett. NHH-studenter som skrev A-seminarer og universitetsstudenter som skrev hovedoppgaver fikk heller ikke betaling for sitt arbeid. FBS var et omfattende spleiselag mellom institusjoner og et betydelig dugnadsprosjekt der lærere og studenter samarbeidet. Det er beregnet at minst 30 årsverk ble lagt ned i prosjektet. Det ble et nettverk der bånd ble knyttet mellom NHH, UiB og fagfolk i kommunen, og dette nettverket fikk betydning ut over prosjektets levetid.
Prosjektets formål var utvidet underveis. Det skulle lage ”en perspektivanalyse for utviklingen av bysamfunnet og bykjernen og deres gjensidige påvirkning. Det siktes til en tidsramme på 10-15 år.” (Helvig og Hageberg 1977, s. 1.1.) Det lå imidlertid i kortene at Bergen skulle sluttes sammen med fire omegnskommuner (Arna, Fana, Laksevåg og Åsane) i 1972, og at Hordaland og Bergen fylker skulle slås sammen. Dette måtte få konsekvenser for prosjektet. Det geografiske perspektivet ble videre enn det som Produktivitetsutvalget hadde sett for seg. Egentlig burde prosjektet vært omdøpt fra forskningsprosjektet Bergen Sentrum til Bergen Byregion. Prosjektet ble delt opp i fire hovedtemaer: a) sentrums indre struktur, b) sentrum i regional sammenheng, c) Bergens stilling og kontaktnett utad, og d) utviklingstendenser og - perspektiver.
234
Prosjektet kom i gang ved årsskiftet 1970/71 og var forutsatt fullført på ca 1 år. Det var allerede i utgangspunktet en vel optimistisk forutsetning. I innledningskapitlet til sluttrapporten påpeker prosjektlederen at opplegget for undersøkelsen nok hadde vært for ambisiøst. De målene som var trukket opp kunne ikke nås innfor de gitte budsjettrammene. Mye av arbeidet bygget på ubetalt frivillighet. Det ble publisert 19 rapporter mellom 1970 og 1975. Ni av disse rapportene var A-seminaroppgaver i samfunnsøkonomi eller bedriftsøkonomi ved NHH, der 16 handelshøyskolestudenter var involvert. De fleste av disse rapportene kom ut i 1972. Seks rapporter var skrevet som hovedoppgaver i geografi ved Universitetet i Bergen. De kom ut i årene 1973 – 1975. Studentarbeidene fulgte studieprogresjonene, ikke prosjektets tidsramme. De temaene som studentene tok opp var deltemaer under hovedtemaene. De måtte inkluderes i mer systematiske kapitler i sluttrapporten. Dette arbeidet tok tre år, og ble i hovedsak utført av ansatte ved Geografisk institutt, ved siden av de øvrige arbeidspliktene. Derfor kom sluttrapporten ikke før i november 1977, nesten syv år etter at prosjektet ble påbegynt. Noe av materialet som ble presentert var, om ikke utdatert, så i hvert fall mindre aktuelt til bruk for praktiske formål for byplanleggingen. For redaktørene hadde i sitt forord presisert at hensikten med rapporten ikke var ”konkrete forslag om regulering eller byplanlegging, men utredning av forhold som har grunnleggende betydning for slike forslag.” (Helvig og Hageberg 1977, s. 1.1.)
Forskningsprosjektet Bergen Sentrum var et stort løft for instituttet. Det var et samarbeidsprosjekt som styrket det faglige miljøet. Bortsett fra den store forsinkelsen, som skapte problemer for oppdragsgiverne, var erfaringene innad på instituttet positive. Men i bunn og grunn er FBS et godt eksempel på at grunnforskning og anvendt forskning lett kan komme i utakt; grunnforskningen får gjerne et langt perspektiv, den anvendte forskningen er alltid utålmodig. Da gjelder det å finne gode kompromisser.
Det mangeårige arbeidet med FBS-prosjektet tydeliggjorde Helvigs fagkompetanse. Med sin faglige bakgrunn fra Oslo Byplankontor og Transportøkonomisk institutt var han var spesielt opptatt av sambandet mellom utviklingen av transportnettet, 235 næringsliv og befolknings- og bosettingsutvikling, med interessen spesielt rettet mot urbaniseringsprosessen. Disse temaene var det stor interesse for blant hovedfagsstudentene. Han ble en trygg veileder for mange av dem. I løpet av perioden 1970-1994 ble nesten 40 av hans studenter ferdige med sitt hovedfag. Han hjalp dem med å organisere datainnsamling, både bruk av offisielle data og data innsamlet gjennom spesialstudier. Der var en tendens til at sosiale aspekter ved urbaniseringsprosessen fikk økende betydning, og at slike data ble fremskaffet gjennom intervjuundersøkelser. Helvigs kartografiske kompetanse kom mange studenter til nytte. Helvig ble involvert i det nasjonalatlasarbeidet som tok mye av hans kollega Tore Ourens tid og oppmerksomhet.
Helvig ble også trukket inn i to større prosjekter. Det første prosjektet var en omfattende utredning om Kyststamveien mellom Egersund og Trondheim (Kyststamvegutvalet 1991). I 1985 ble det nedsatt et utvalg der fylkesordførerne, lederne av samferdselsutvalget og fylkesveisjefene i de fem berørte fylkene var medlemmer og en representant for Veidirektoratet var observatør. Formann var fylkesordfører i Hordaland, Ole Dramdal. Utvalget engasjerte Rogalandsforskning, Vestlandsforskning og Møreforskning samt Institutt for geografi ved Universitetet i Bergen (som samarbeidet med Industriøkonomisk Institutt i Bergen) til å utføre delutredninger. Utredningene i Bergen, som Magne Helvig ledet, utgjorde det empiriske grunnlaget for den endelige utredningens kapittel 3 (Bosetting og arbeidsmarked). Det var ingen enkel oppgave utvalget hadde pålagt seg selv, for det var mange konkurrerende oppfatninger om hvor kyststamveien skulle gå. Utvalget brukte seks år på sitt arbeid, noen som gjorde det mulig for Helvig å involvere hovedfagsstudenter i arbeidet (Helvig 1989, Helvig m. fl. 1990 og Helvig og Mattland Olsen 1991). Arbeidet ble også presentert i Norsk Geografisk Tidsskrift (Helvig 1990, 1995).
Det andre prosjektet Helvig ble involvert i kom i kjølvannet av en offentlig utredning om kommune- og fylkesinndelingen i Norge (NOU 1992:15). Denne utredningen er nærmere omtalt i kapittel 13.2.1, siden Jens Christian Hansen var medlem av utvalget 236 som styrte utredningsarbeidet. Det viste seg vanskelig å omsette Christiansen-utvalgets anbefalinger til praktisk politikk. Utredningen ble oversendt Kommunaldepartementet våren 1992, og departementet brukte svært lang tid - tre år - til å bearbeide utredningen til en stortingsmelding (St. meld. nr. 32 (1994-95)). Christiansen-komiteen la stor vekt på at fremtidens norske kommunestruktur burde gjenspeile den dynamikk som fantes mellom arbeidsplassenes lokalisering og bebyggelsens lokalisering. Denne dynamikken førte til at stadig flere av de som arbeidet i sentrale deler av en byregion hadde sine bosteder i nabokommuner. Dette førte til utstrakt pendling mellom bosteder i en kommune og arbeidsplasser i en annen. For å konkretisere denne utviklingen ba Kommunaldepartementet Magne Helvig om å kartlegge pendlingens omfang i et utvalg byregioner. Pendlingen ble antatt å være et integrerende element i lokale arbeidsmarkeder som dekket flere kommuner. Resultatene av analysene ble trykket som vedlegg 8 i stortingsmeldingen. Det skulle imidlertid vise seg at ideen om en kommunestruktur der grensene omskrev funksjonelle arbeidsmarkedsregioner hadde liten gjennomslagskraft i Stortinget. Svært lite har hendt med den norske kommuneinndelingen siden Stortinget fattet et vedtak i 1996 om at bare gjennom frivillighet kunne kommuner sammensluttes. Og denne frivilligheten er med få unntak ikke til stede i Norge. Men Helvig fikk i det minste kartfestet problemet, og han fikk også beskrevet sitt arbeid i Norsk Geografisk Tidsskrift (Helvig 1995).
Helvig fratrådte sitt professorat 30.06.1992. Fra 1. juli 1992 fikk han seniorforskerstipend finansiert av NAVF. Dette stipendiet varte ut 1993. Professoratet gikk til Tor Halfdan Aase (i 1993). Da instituttet flyttet til Nygårdshøyden ved årsskiftet 2004-2005, valgte Helvig ikke å flytte med på lasset. Han ble noe så sjeldent som en professor emeritus som gikk fra borde.
237
13.2.6 Roger Bennett (1942-2008)
Roger Bennett med isøks på Finse, 1982.
I desember 1972 ble det utlyst en ledig universitetslektorstilling ved Geografisk institutt fra 1. januar 1973. Stillingen var blitt ledig etter Per-Christian Endsjø. I utlysningsteksten stilles følgende krav til stillingen: ”Søkere må kunne dokumentere erfaring og forskning innen feltet naturressurser og ressursforvaltning. Den primære oppgave vil være å delta i undervisningen i naturgeografiske emner for grunnfag og i oppbygging av undervisning i naturressursforvaltning og landskapsanalyse for mellomfag.” Roger Bennett tiltrådte stillingen fra 1. juni 1973.
I et stabsseminar ved Geografisk institutt i mars 1983 – Tanker om kulturlandskapsvern – åpnet Bennett med å skissere sin faglige bakgrunn (Bennett 1983). Han tegner et blekt bilde av sitt møte med geografien som skoleelev og student: ”Det er få ting jeg leste i mine studentdager som jeg husker særlig godt og enda færre som jeg husker med glede. Kulturgeografien som ble servert på skolen og i Cambridge var tørr og kjedelig, og dette var kanskje årsaken til at jeg valgte den langt mer engasjerende naturgeografien og isbreens mysterier.” Han deltok på en feltekskursjon til Svartisen, der han samlet inn glasialmorfologiske data. I 1964-65 arbeidet han ved Norsk Polarinstitutt med bearbeiding og analyse av innsamlete feltdata. I 1966 fullførte han sin M.A.-grad ved universitetet i Cambridge. Temaet for avhandlingen var The geomorphology and glacial chronology of the areas south and west of Østerdalisen, Svartisen. Men Bennett bar hele tiden med seg en interesse for det gamle 238 kulturlandskapet (han var selv vokst opp i et slikt). I Oslo ble kulturgeografen Aadel Brun Tschudi en ”vitenskapelig moderfigur og en kilde til inspirasjon.”
Sommeren 1965 ble han ansatt som vitenskapelig assistent ved Geografisk institutt ved Universitetet i Oslo, en stilling han hadde til 1973. I perioder fungerte han som universitetslektor. Han assisterte ved og ledet feltkurs på mellom- og hovedfagsnivå, og hadde god erfaring og øvelse i feltmessig arbeid og veiledning av studenter. I bedømmelsen til stillingen i Bergen får han ros for presis og grundig undervisning.
Bennett førte i perioden 1978 og 2005 i alt 35 studenter frem til hovedfags/mastergradseksamen. Han var blant dem som veiledet flest studenter den lange perioden han var virksom. De fleste hovedoppgavene han var veileder for tok utgangspunkt i et romlig avgrenset problem. Men det var menneskenes rolle i bruk og endring av det geografiske rommet han mer og mer ble opptatt av. Mange av oppgavene var brukerundersøkelser som ble kombinert med kartografiske analyser.
Det er interessant at stillingsbeskrivelsen forventet en tverrfaglig innsats der naturgeografisk oversikt ble satt opp mot forståelse av prinsipper for naturressursforvaltning. Inngangen til tverrfagligheten gikk gjennom naturgeografien. Bennett var imidlertid på glid inn mot samfunnsgeografiske problemstillinger. Bedømmelseskomiteen fremhever et historisk arbeid om dreneringen i det sentrale Oslo hvor han ved studier av gamle kart søker å vise den gradvise lukking og overføring i rør av de gamle åpne dreneringssystemene i takt med byens vekst. Komiteen fremhever også et arbeid der Bennett med eksempler fra indre Oslofjord og Tyrifjorden presenterte en klassifikasjon av strandsonen basert på terrengegenskaper som gradient og ruhet. Systemet kunne hjelpe planleggere når strandsonen, ifølge lov om planlegging av strandområder, skulle disponeres til forskjellige bruksformål. Bennett hadde klart for seg at forskningen kunne være nyttig i arealplanleggingen (Kilde: Innstilling til Universitetslektorat i Geografi, datert 22. januar 1973, undertegnet av Magne Helvig).
239
Da Bennett kom til Bergen, der instituttet hadde en mer samfunnsgeografisk orientering enn i Oslo, ble han en brobygger mellom natur og samfunn. I en omtale da Bennett fylte 60 år (Fosso og Holt-Jensen 2002) sammenfattes hans faglige betydning slik: ” Han satte umiddelbart (etter at han kom til Bergen i 1973) i gang en gruppe studenter med å kartlegge kyststrekningene etter en ny metode han hadde utviklet. Geografisk metode, kartografi og feltarbeid har stått sentralt i Bennetts undervisning (Bennett 1989 og 1990). I tillegg har tverrfaglig samarbeid vært viktig for ham, og hans evner til å integrere natur- og samfunnsgeografiske perspektiver har vært fremtredende. Denne evnen har resultert i et nytt fagtilbud ved Universitetet i Bergen – et årsstudium i Integrert kystsoneforvaltning. Hans evne til tverrfaglig samarbeid vises også i et flerårig prosjekt ”Naturområder, persepsjon og friluftsliv” som han gjennomførte sammen med Julius Marek, professor i psykologi, i annen del av syttitallet (Bennett, Kjøde og Marek 1982). I tillegg til sammenbindingen av naturkvaliteter og samfunnsprosesser trekkes enkeltindividers oppfatninger av natur inn.
Et prosjekt om Kysten som fritidsressurs og næringsgrunnlag ble gjennomført i begynnelsen av åttitallet og videreført i et prosjekt om båtliv og båtturisme i slutten av åttitallet. I 1990-årene konsentrerte han seg om planlegging og forvaltning av kystsonen. Kvantitativ og kvalitativ metode ble samkjørt. Bennett leverte mange faglige innspill til Miljøverndepartementet til bruk i departementets utforming av friluftslivspolitikken. Hans studerte ringvirkninger av turisme for norske lokalsamfunn og var spesielt på vakt for konflikter omkring bruken av strandsonen i bynære områder.
Roger Bennett stilte strenge krav til sin egen virksomhet. Han tok tunge tak i arbeidet med lærings- og evalueringsformer. Han var blant de første som systematisk innførte skrivetrening og ”mappeevaluering” som en del av universitetsstudiet. Han påtok seg dessuten mange sentrale administrative oppgaver, både ved instituttet og ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen. Han valgte ingen lettvinte veier til publisering. Han var sin egen strengeste kritiker, og et av mine nederlag var at 240 jeg aldri fikk ham til å søke om opprykk til førstestilling. Han var ryddig og konsekvent i sin saksbehandling, men måtte titt og ofte se at kolleger ikke utviste den respekt han forventet for fattede vedtak. Det hendte derfor at han gikk trett, og i perioder gikk det på helsen løs. I 1999 gikk han over til Senter for miljø- og ressursstudier (SMR). Dit kom han som samfunnsfaglig ressursperson for å utvikle studieprogrammet i integrert kystsoneforvaltning. Samarbeidet med Institutt for geografi om dette studieprogrammet gjorde at han på mange måter fortsatt hadde ett ben i sitt gamle miljø. Jobben ved SMR førte ham også til et prosjekt om kystsoneplanlegging i Uganda (Nature, Society and Water in Uganda), og da særlig rundt Victoriasjøen. Også her var hovedfagsstudenter i geografi inne i bildet.
Lederen av SMR, Andreas Steigen, skriver at ”han gled raskt inn i miljøet og etablerte seg straks som en faglig kraft og inspirerende kollega.” I 2005 valgte Bennett å pensjonere seg. De siste årene han levde, nedla han et stort arbeid i å rehabilitere et gammelt hus på Borgundøy i Kvinnherad, og han deltok aktivt med lokalbefolkningen om lokale planleggingsoppgaver og tilbrakte stadig mer tid der. En dag i oktober 2008 falt han sammen og døde nede ved båten sin, som han skulle klargjøre for vinteren. Han er gravlagt på Fjelberg kirkegård i Kvinnherad, innen synsvidde fra huset på Borgundøy. Instituttet har mye å takke Roger Bennett for. Selv om han skiftet beite i 1999, regner vi han som en som ble.
241
13.2.7 Peter Sjøholt (1925 - 2011)
Peter Sjøholt, 1983.
Peter Sjøholt var den syvende nykommeren som ble værende i Bergen. Han vokste opp på gården Sjøholt i Ørskog øst for Ålesund. Som odelsgutt var han forventet å skulle overta gården, og gikk som seg hør og bør på landbruksskole. Sjøholt sier at erfaringene fra landbruksskolen gjorde ham overbevist om at han ikke skulle bli bonde. Han tok eksamen artium og begynte å studere ved Universitetet i Oslo. Han ble cand. philol. i 1955, med geografi som hovedfag. Hovedoppgaven het Lier og hagebruket. En kulturgeografisk analyse. Om han ikke skulle bli bonde, skrev han i det minste om landbruket, og han var også interessert i lokalhistorie. Fridtjov Isachsen var hans veileder. Sjøholts yrkeskarriere begynte i den videregående skolen i 1956, der han arbeidet til 1963. Etter kortere opphold i Narvik og Levanger, kom han til Trondheim, først til Strinda realskole og gymnas, og fra 1959 ved Trondheim katedralskole. Dermed var han også kommet nærmere forskningsmiljøer i Trondheim. På lærerhøyskolen på Lade var det et aktivt lokalhistorisk miljø, med Hallvard Bjørkvik og Jørn Sandnes i spissen. Sjøholt ble trukket inn i arbeidet med Strindas historie. Han redigerte og skrev det meste av bind 4 som handlet om Trondheims forstadsutvikling etter krigen (Sjøholt (red.) 1971).
I 1960 deltok Sjøholt i et symposium som geografene i Lund organiserte i anledning den internasjonale geografikongressen som de nordiske land var vertskap for. Torsten Hägerstrand sto sentralt i organiseringen av symposiet, og sentralstedsteoretikeren Walter Christaller deltok. Peter Sjøholt forteller at deltakelsen fikk stor betydning for 242 hans utvikling som geograf. Han kom inn i et nettverk av bygeografer der han skulle komme til å delta aktivt i en lang årrekke. Planleggermiljøet ved Institutt for by- og regionplanlegging ved Norges Tekniske Høyskole knyttet han også kontakt med. Der arbeidet blant annet arkitektene Nic Stabell og Erik Langdalen. (Senere ble også Asbjørn Aase knyttet til dette instituttet inntil han flyttet til Bergen i 1966.) Inspirert av Lund-symposiet utviklet Sjøholt et forskningsprosjekt om sentralstedssystemet i Trøndelag. Han fikk NAVF-stipend i 1963-1966 for å arbeide med dette prosjektet, men det ble for omfattende til å kunne fullføres i stipendtiden.
I 1965 trådte den nye bygningsloven i kraft. Den forutsatte at kommunene skulle lage generalplaner. Det var ikke enhver kommune gitt å utarbeide slike planer, og det vokste frem en planleggerprofesjon som mange geografer var innom. Sjøholt var en av dem. Først arbeidet han alene (1967-1969), senere (1969-1974) drev han sammen med økonomen Kåre Gisvold planleggingsfirmaet Økoplan i Trondheim, mesteparten av tiden som daglig leder. Sjøholt konsentrerte seg om generalplaner for kommuner. Han arbeidet blant annet i Harstad, Bjugn-Ørland, Kristiansund, Stranda, Eid, Tinn, Gloppen og Stryn. Etter hvert ble dette markedet mettet, og Sjøholt så seg om etter andre yrkesåpninger. Høsten 1972 fikk han et halvt års stipend fra NAVF for å få fart i sentralstedsprosjektet. Det ga mening å orientere seg mot de geografiske instituttene. Våren 1974 vikarierte han som universitetslektor i Bergen (for Asbjørn Aase som hadde fått det nye geografiprofessoratet i Trondheim). Han hadde allerede da erfaring som foreleser og veileder ved flere feltkurs ved Universitetet i Bergen, blant annet i Etne og på Stord. Han hadde således en bred undervisnings- og utredningserfaring, men så lenge han ikke hadde fått ferdig doktoravhandlingen, var det vanskelig å nå toppen i bedømmelsen av stillinger han hadde vært søker til. Åpningen ga seg da dosenturet i økonomisk geografi ved Norges Handelshøyskole ble ledig etter Jens Christian Hansen, som i 1972 ble utnevnt i et nytt professorat ved Universitetet i Bergen. Det tok tid å gjennomføre utlysning, bedømmelse og tilsetting, men i januar 1974 ble Sjøholt utnevnt til dosent. Han flyttet til Bergen i oktober 1974, og ble værende. I 1985 ble han utnevnt til professor etter Tore Ouren). Dermed hadde Sjøholt funnet sin endelige posisjon ved Institutt for geografi. 243
Våren 1974 ble Sjøholt oppnevnt som formann i et utvalg som skulle undersøke ”konsekvensene av konsentrasjonen i varehandelen og fremme forslag til tiltak for å avbøte skadevirkninger”. Utvalget ble i dagligtale kalt Konsentrasjonsutvalget. Den første delutredningen kom i 1975 (NOU 1975:23) og var skrevet av Sjøholt og av sekretariatet for utredningen. Konsentrasjonsprosessen gikk sin gang og kunne ikke stoppes, men spesielt sårbare butikker på isolerte steder kunne få driftsstøtte for å holde det gående. I etterhånd ser man at tiltakene hadde oppsettende virkning, men at økende bilbruk og synkende folketall samt kundekrav om variert vareutvalg ville føre til at mange utkantbutikker måtte gi opp. Disse generelle prosessene ble nærmere beskrevet og analysert i konsentrasjonsutvalgets sluttrapport (NOU 1977:9). Og dermed var også Sjøholts tre år som utvalgsleder omme. En evaluering av støttetiltakene ble fullført i 1981 i en rapport for Fondet for Markeds- og Distribusjonsforskning (Sjøholt m. fl. 1981b).
Norsk økonomisk geografi hadde lenge rettet søkelyset mot de vareproduserende næringene. Geografer har hatt en forkjærlighet for studier av arealbetingede produksjonslandskaper, av fiskeren i båten, bonden bak plogen og smelteverksarbeideren foran ovnen. Bruken av kart skjer gjerne i visualiserte landskap. Når man, som i Norge, er opptatt av endringer som truer de spredt bosatte delene av landet, blir fokuset på naturressursbaserte næringer desto skarpere. Dels i strid med dette viste hver ny folketelling at de tjenesteproduserende næringene ble stadig viktigere, men geografer flest hadde vært sent ute i å ta disse endringene inn over seg. Peter Sjøholt gjorde det. Hans arbeid i Konsentrasjonsutvalget synliggjorde at servicenæringene ble viktigere og viktigere i det norske sysselsettingsmønsteret, og dermed også for bosettingsmønsteret. Dette gjaldt både privat og offentlig service, og det gjaldt tjenester rettet så vel mot enkeltmennesker som mot foretak. Parallelt med arbeidet i konsentrasjonsutvalget fortsatte Sjøholt arbeidet med sin doktoravhandling. Her stilte han klassiske lokaliseringsteorier (von Thünen, Walter Christaller) opp mot en empirisk kartlegging av utviklingen av sentralstedssystemet i Midt-Norge, og han viste at det var fullt mulig og ønskelig å kartfeste disse endringene. Forordet er datert 1979, trykkeåret var 1981, og disputasen ble holdt i 1982 (Sjøholt 1981a). Etter 244 fullføringen av dette prosjektet vendte Sjøholt seg mot utviklingen av og endringer i foretaksrettet service. Produksjonsbedrifter innen primær- og sekundærnæringene kjøpte i økende grad tjenester av frittstående produsenter. Disse produsentene ble ofte lokalisert i nærheten av produksjonsenhetene de solgte tjenester til, men jo flere foretak de leverte tjenester til, jo større var sannsynlighetene for at de lokaliserte seg i større sentre. Sjøholt fulgte denne konsentrasjonsprosessen langt ut i pensjonsalderen. Så sent som i 2004 deltok han i datainnsamling i et prosjekt ”Innovative Trøndelag” som skjedde innenfor rammen av NFRs regionalforskningsprogram (Selstad m. fl. 2007). Her var det faglige perspektivet utvidet også til å omfatte forutsetningene for å samle foretak i klynger der nyskapingsevnen var stor. Denne tilnærmingen var inspirert av økonomen Michael Porter, og er beskrevet av Sjøholt (1993). En årsak til at Sjøholt ble mer og mer internasjonal i sin tilnærming, er at han rundt 1990 ble et aktivt medlem av European Association for Research on Services (RESER), der han deltok regelmessig til 2007, da han ble utnevnt til æresmedlem.
I begynnelsen av dette avsnittet om Peter Sjøholt nevnes det at han hadde en utdannelse som agronom, og at han skrev sin hovedoppgave om hagebruk i Lierdalen. Denne bakgrunnen var nok en av årsakene til at han rundt 1980 satte i gang et forskningsprosjekt i Peru, der han analyserte en kolonisering av småbønder i skogområdene i Andesfjellene ned i regnskogsområdene i Øvre Amazonas. En annen årsak var en økende interesse for utviklingen i Latin-Amerika blant studenter ved NHH. Prosjektet fikk plass i et forskningsprogram som ble gjennomført i årene 1981- 1986 om ”Development Strategies in Latin America”, finansiert av NORAD (Norwegian Agency for Development Cooperation - Direktoratet for utviklingssamarbeid) og NAVF. En årsak til at et slikt program ble igangsatt var at det etter hvert ble reist kritikk mot utviklingshjelp som tok sikte på å overføre vekstmodeller fra den vestlige industrialiserte verden til utviklingsland. Sjøholt ville gjerne være med på evalueringen av gamle modeller og oppbygging av nye. Hans tilnærming var å sette søkelys på den prosessen som ble satt i gang når skog ble hugget ned for å skaffe plass til nydyrking. Han studerte prosessen på regionalt, lokalt og individuelt nivå, med hovedvekten på å avdekke prosesser som var økologisk 245 tvilsomme. Han samarbeidet med det katolske universitetet i Lima, og brukte studenter med lokal tilknytning til å intervjue hushold som drev denne nydyrkingsprosessen. Resultatene ble sammenfattet i en bok Tropical colonization. Problems and achievements. The case of Chanchamayo and Satipo in Peru. Den ble utgitt av Latinamerika-institutet i Stockholm (Sjøholt 1988).
I 1991 ble det satt i gang et nytt Latinamerika-prosjekt: Nature, environment and development in Latin America. Prosjektet fikk driftsstøtte fra forskningsrådet i perioden 1991-1997. For Sjøholt var dette en videreføring av prosjektet som er omtalt ovenfor. Anders Lundberg gikk også inn i prosjektet. Dette prosjektet besto av en rekke lokale studier om naturressursforvaltning. I alt 10 hovedfagsstudenter skrev hovedoppgaver, veiledet av Sjøholt (5 studenter), Lundberg (4 studenter) og av Lundberg og Sjøholt i fellesskap (1 student). Studieområdet lå i Peru og Ecuador. Man hadde valgt ut en sone som gikk fra kysten inn til Andesfjellene. Det ble ikke skrevet noen samlet rapport fra prosjektet, men Sjøholt og Lundberg rapporterte fremdriften i artikler, i hovedsak i nordiske tidsskrifter og gjennom deltaking på konferanser. For instituttet var dette prosjektet en modell til etterfølgelse, ikke minst på grunn av rekrutteringseffekten. Etter at prosjektet var avsluttet, ble interessen for Latin-Amerika videreført av Lundberg og Arnt Fløysand, og etter hvert kom det også doktorgradsstudenter og peruvianske studenter inn i instituttprosjekter i Latin- Amerika. Av nye temaer som ble tatt opp, var økoturismen og dens innvirkning på lokale miljøer.
Sjøholt var ikke helt ferdig med Latin-Amerika. Fra 1993 til 2002 var han koordinator i forskningsprogrammet Environment, resource management and human development, et NUFU (Centre for International University Cooperation) samarbeidsprogram mellom Norges Handelshøyskole og universiteter i Costa Rica, Guatemala og Nicaragua. Programmet omfattet utveksling av vitenskapelig personell, master- og doktorutdanning med hovedtemaer energiforsyning og utvikling av økoturisme.
246
Sjøholts CV etterlater et bilde av en forsker som aldri hvilte og hvis faglige nysgjerrighet brakte han vidt og bredt. Han bygget opp faglige nettverk gjennom deltakelse, blant annet i flere av International Geographical Unions kommisjoner. Dette skjedde gjennom seminar- og konferansedeltakelse, og støtte til slik deltakelse forutsatte at man presenterte sin forskning på konferansen, gjerne med den forutsetningen at bidraget skulle publiseres. Det er dette som Sjøholt kaller invited lectures. Under avsnittet ”Invited lectures (A selection)” er det nevnt nærmere 100 slike deltakelser. Sjøholt har presentert sine bidrag i omtrent 30 land. Hans omfattende publikasjonsliste presenterer vel 200 numre, og dette er vel og merke et utvalg. Sjøholt har også påtatt seg mange oppdrag i fagkomiteer, og han har ledet en rekke studentekskursjoner i inn- og utland. Det er også grunn til å nevne at han har veiledet i overkant av 20 universitetsstudenter frem til embetseksamen. Det å være ansatt ved Norges Handelshøyskole hadde både sine positive og negative sider. Blant de positive sidene var det at NHH hadde relativt rommelige økonomiske rammer for deltakelse i forskjellige former for faglige reiser. Dessuten var det slik at Sjøholts NHH- kolleger ved Geografisk institutt var mer stasjonære, slik at den interne konkurransen om midler ikke var så stor. En ulempe ved NHH-tilknytningen var at geografifagets posisjon var nokså marginal i NHHs studieplaner. Valgfaget var en begrenset plattform for faglig utfoldelse, og valgfagenes videreføring i høyere avdelings studier var begrenset. (Disse institusjonelle forholdene er omtalt i kapittel 7.7.) Om man ønsket å skaffe seg en større arena for faglig virksomhet, kunne man gjøre som Sjøholt gjorde, og delta i faglige nettverk utenfor NHH. Men samarbeidsavtalen mellom NHH og Universitetet i Bergen fra 1963 gjorde det også mulig å samarbeide innad på instituttet på tvers av institusjonsgrensene. Det var dette som gjorde det mulig for Sjøholt å arbeide med viderekommende universitetsstudenter og trekke dem inn i sine forskningsprosjekter.
Etter at Sjøholt gikk av med pensjon i 1995, fortsatte han som emeritus, og gikk inn i prosjektsamarbeid med kolleger blant universitetsgeografene, blant annet i intervjuingsoppgaver. Han deltok også i større prosjekter ved instituttet i Trondheim. I 247
2008 ble han æresmedlem av Norsk Geografisk Selskap. Samarbeidet med kollegene ved NHH opphørte etter hvert.
De siste årene av sitt liv hadde Sjøholt tiltakende helseproblemer. Han døde den 14. juli 2011. Sjøholt var faglig aktiv til det siste. Hans siste trykte arbeid sto i tidsskriftet Plan nr. 2 i 2011. Det var en omfattende omtale av Sven Illeris’ bok Regional udvikling – regionplanlægning og regionalpolitik i Danmark og Europa (Sjøholt 2011). Et nesten ferdig arbeid, Understanding the role of services in the globalisation process: The case of Norway, er under fullføring av Eirik Vatne og blir trykket i Norwegian Journal of Geography i 2012 (Sjøholt og Vatne 2012).
13.2.8 Egil Glørud (1941-)
Egil Glørud, 2002.
Egil Glørud er født på Mysen og ble siviløkonom ved Norges Handelshøyskole i 1966. I 1967-68 var han vitenskapelig assistent for Axel Sømme, som hadde begynt med en rekke detaljstudier av små fjellbygder der kraftutbygging kunne revitalisere lokalsamfunn. Mellom 1969 og 1974 var Glørud høyskolestipendiat i økonomisk geografi. Deretter gikk han inn i en serie lektorvikariater. Han hadde derfor en lang tjenestetid på instituttet da han i 1980 ble fast ansatt som amanuensis ved instituttet, og ga undervisning både til NHH-studenter og universitetsstudenter. Han tok også på seg administrative oppgaver ved instituttet. Hans faglige interesser førte til mange 248 feltopphold i Latin-Amerika, der han samarbeidet med kolleger, spesielt med professor Peter Sjøholt. Hovedfagsveiledning inngikk i dette arbeidet. Glørud gikk av med pensjon i 2006. Han var sammen med Gunnar Wicklund-Hansen et ”NHH-produkt” som definitivt hørte hjemme i gruppen ”de som kom og ble”, en gruppe som ellers var dominert av innflyttere med utdanning fra andre geografiske institutter.
13.2.9 Michael B. Hageberg (1939-)
Michael Hageberg. Byekskursjon, 1996.
Michael Hageberg vokste opp som lærersønn på Sunnmøre og i Sunnhordland, og etter skolegang på Bryne landsgymnas kom han til Bergen for å studere. Han valgte realfag, men ble etter hvert interessert i samfunnsgeografiske problemstillinger. Hovedfaget måtte han avlegge eksamen i ved Universitetet i Oslo fordi det der var en studieordning som gjorde det mulig for realister å ta samfunnsgeografi som hovedfag. Men allerede som cand. mag. ble han knyttet til et prosjekt – Forskningsprosjektet Bergen Sentrum – som skulle vise seg å bli viktig for instituttet i Bergen. Dette prosjektet er nærmere beskrevet i kapittel 13.2.5 om Magne Helvig. Helvig trengte en assistent som kunne hjelpe ham med det omfattende prosjektet. Det skulle bli en omfattende og krevende oppgave, som tok det meste av Hagebergs tid helt frem til 1980, da han ble ferdig med sin hovedoppgave (Hageberg 1980). Etter hvert brukte Hageberg mer og mer av sin tid til undervisning av valgfagsstudenter i økonomisk 249 geografi. Han fulgte dessuten nøye med på utviklingen i Bergen, hva enten det gjaldt arbeidsplasser, sentrumsfunksjoner og transportutvikling. Nesten hver gang en større sak ble tatt opp til debatt, ringte Bergens Tidende til Hageberg som alltid stilte opp med veldokumenterte og markerte oppfatninger. I en viktig formidlingsoppgave synliggjorde han Institutt for geografis kompetanse i bygeografi. Hageberg gikk av med pensjon i 2009.
13.2.10 Anders Lundberg (1953-)
Anders Lundberg, 1995.
Den direkte foranledningen til at Anders Lundberg kom til Geografisk institutt i 1983 var at det var opprettet en egen stilling knyttet til et nytt undervisningstilbud i naturressursforvaltning og miljøvern. Historien om hvordan dette tilbudet kom på plass og hvordan det ble forankret i Geografisk institutt er fortalt i kapittel 11.6.4. Initiativtakeren til miljøfaget var Arild Holt-Jensen. Da tilbudet ble etablert vårsemesteret 1983, var Holt-Jensen fagansvarlig, men en vitenskapelig assistentstilling ble knyttet til faget, og Anders Lundberg fikk denne stillingen. Han hadde fullført sin embetseksamen i botanikk i 1982, med hovedoppgaven Plantesosiologiske og økologiske studier i dynevegetasjonen på Karmøy (Lundberg 1982). Han hadde også geografi i fagkretsen. Han hadde en midlertidig vitenskapelig assistentstilling ved Botanisk institutt, men siden 1983 har han arbeidet ved Geografisk institutt. Fra 1986 ble miljøfaget gjort permanent. Assistentstillingen ble omgjort til en fast amanuensisstilling og lagt til Geografisk institutt. I disse årene fullførte Lundberg sin doktoravhandling Havstrand i Hordaland. Flora og vegetasjon (Lundberg 1989). 250
Han disputerte i 1990, og stillingen hans ble omgjort til førsteamanuensis. Hans økologiske spesialisering (i retning av vegetasjon, klima og jordsmonn) gjorde ham til brobygger mellom botanikk og geografi, og utvikler av kulturlandskapsstudier som analyserte samspillet mellom natur og kultur. Og dermed ble han også brobygger mellom grunnforskning og anvendt forskning rettet mot naturvern. I 2002 ble han professor. Lundberg har vært instituttstyrer i flere perioder, senest som ansatt styrer fra våren 2005 til våren 2009. Mellom 1990 og 2009 har han vært veileder for 47 hovedfags- og masterstudenter. Han har også veiledet seks doktorgradsstudenter, tre av disse hadde disputert når dette skrives (mars 2010). Lundberg har også vært medlem av redaksjonskomiteen for Norsk geografisk Tidsskrift og en av redaktørene de siste årene.
Med Lundbergs fagkombinasjon botanikk/kjemi/geografi var det naturlig at han etter ansettelse på Geografisk institutt dreide sin fagprofil fra det rent botanisk-økologiske til koblingen mot geografi, spesielt naturressurs-, miljø- og arealforvaltning. Det første han gjorde etter at han ble ansatt på Geografisk institutt var å skrive en rapport om forvaltningen av sanddynene på Karmøy. Det var ingen tilfeldighet. Lundberg var selv fra Karmøy og nedla et stort arbeid i beskrivelse av floraen i hjemkommunen. I 2008 publiserte han en omfattende bok om Karmøys flora (Lundberg 2008). I en årrekke har Lundberg fulgt vegetasjonsendringer i et feltområde i Hystadmarkjo på Stord, og har dokumentert dette arbeidet i en bok (Lundberg 2005), og også for et engelskspråklig publikum (Lundberg 2002). Et eksempel på internasjonal publisering er en artikkel i Landscape Research (Lundberg 2010).
Lundbergs interesse for miljøvern kom til uttrykk i hans selvvalgte tema for prøveforelesningen under doktorgradsdisputasen: naturvernets historie i Norge. Dette temaet er senere fulgt opp i mange av Lundbergs publikasjoner. Kulturlandskapet ble tidlig gjenstand for hans interesse, da han der kunne kombinere sin kunnskap om vegetasjon og økologi med bruk og forvaltning av landskap, inklusive den menneskelige dimensjonen. Senere har han også arbeidet med miljø, jordbruk, vann og natur i utviklingsland, først i Peru (Lundberg og Sivertsen 1997) og Ecuador, i senere 251
år også i Tibet. Mange av studentene han har veiledet har valgt naturressursforvaltning, miljø- og arealplanlegging som tema for sine oppgaver.
13.2.11 Roger Bivand (1951-)
Roger Bivand (t.h.) overrekker presang til Gunnar Wieklund-Hansen som ble pensjonist i 1997.
Roger Bivands interesse for Norge skyldtes dels at hans far hadde arbeidet på ungdomsherberget på Mjølfjell ved Bergensbanen øst for Voss. Da Bivand skulle skrive en skoleoppgave (A-level) valgte han å reise til Norge for å studere utviklingen på isolerte steder. I tillegg til Finse besøkte han Fjærland i Sogn. Han begynte å studere geografi ved universitetet i Cambridge i 1969, og der tok han sin BA i 1972, fortsatt med bakgrunn i feltarbeid i Sogn. Han fortsatte sine geografistudier ved London School of Economics og fikk sin Ph.D-grad i 1975. Avhandlingen het The economic geography of regional differentiation – studies in Sogn og Fjordane, Norway. I 1975 flyttet Bivand til Polen, som var hans ektefelles hjemland. Han fikk arbeid som universitetslektor ved geografisk institutt ved Adam Mickiewicz- universitetet i Poznan, en stilling han hadde til september 1982. Da hadde han fullført en post doc- utdanning i Polen, der temaet for habilitasjonsavhandlingen var Space- time modelling in geography. Under krigstilstanden i Polen i 1980-81 ble hans stilling nedlagt og hans kone ble internert i tre måneder. Årsakene til at han flyttet til Norge var at han kjente til landet fra sine BA- og Ph.D-studier, og at han var blitt kjent med norske kolleger ved NHH. Nærmest kontakt hadde han med Kjell Stenstadvold og 252
Paul Olav Berg. Berg (kapittel 14.2.1), skaffet ham arbeid i Bodø, der han fra oktober 1982 underviste ved Distriktshøyskolen og forsket ved Nordlandsforskning. Da Bodø fikk egen siviløkonomutdanning fikk Bivand en førsteamanuensisstilling knyttet til denne utdanningen. Professor Tore Ouren ved NHH gikk av i 1985. Det tok tid før stillingen ble utlyst, denne gang som en mellomgruppestilling. I august 1988 ble Bivand ansatt som førsteamanuensis i økonomisk geografi ved NHH og flyttet til Bergen. Der har han vært siden. Da Peter Sjøholt gikk av med pensjon i 1995, ble han etterfulgt av Eirik Vatne i 1996. Bivand hadde også søkt denne stillingen, og ble innstilt som nr. 2. Han ble derfor tilbudt et opprykk til professor i 1996.
Hans forskningsfelt er kvantitativ geografi og økonomisk geografi. De første årene i Bodø arbeidet han med regionale problemstillinger, siden han var tilknyttet Nordlandsforskning. Etter hvert vendte han seg mer og mer mot kvantitativ geografi. Han underviste i ‘spatial data analysis, geographical information systems and spatial econometrics’. Innenfor fellesinstituttet (NHH/UiB) var det naturlig å trekke på hans innsikt og erfaring på mange områder. Sammen med Kristian Stokke arrangerte han et nasjonalt forskerkurs i geografi (Bivand og Stokke 1995). Etter hvert søkte han aktivt til internasjonale nettverk, som åpnet for publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter.
Referansene nedenfor har han selv valgt ut som representative eksempler på sin forskning: (Bivand 1980, 1984, 1992, 1998, 2000, Bivand og Gebhart 2000, Bivand 2002, Bivand og Portnow 2004, Bivand 2006, 2008a, 2008b, Bivand m.fl. 2009, Bivand 2009, 2010). Sammen med en geograf og en statistiker arbeidet han også med en anvendt metodebok: Applied Spatial Data Analysis with R. Den kom på Springers forlag (Bivand, Prebesma og Gomez-Ribio 2008). Formålet var å bygge bro mellom statistisk analyse og GIS-analyse. Dette arbeidet har gitt ham stor internasjonal anerkjennelse. Mellom 1997 og 2008 holdt Bivand sammen med Anne Lucas GIS- kurs for master-studenter ved Institutt for geografi i Bergen, og han samarbeidet med Anne Lucas og en rekke hovedfagsstudenter i et EU-finansiert prosjekt (LIFECO- prosjektet) (Bivand og Lucas 2000). Hans publiserte også sammen med økonomer 253
(Bivand og Symanski 1997, 2000, Bivand og Brunstad 2003, 2006), økologer (Dormann m.fl.2007, Zhang m.fl. 2009a) og epidemiologer (Zhang m. fl. 2009b).
13.2.12 Tor Halfdan Aase (1949-)
Tor Halfdan Aase, disputerte i 1991.
Aase vokste opp i Sandnes på Jæren. Han var student ved Geografisk institutt i Bergen på midten av syttitallet. Han liker å fortelle at han hadde tenkt å ta geografi hovedfag om kommunesammenslutninger i Norge, og at han i den anledning oppsøkte Jens Chr. Hansen, som ifølge Aase ikke var særlig interessert i å veilede ham. Hansen har forsøkt å fortelle Aase at han på den tiden (midten av syttitallet) hadde svært mange hovedfagsstudenter og derfor anbefalte Aase å finne en annen veileder. Og det gjorde han, men dermed valgte han også et annet fag. Han ble trukket inn i Reidar Grønhaugs forskning, først som hjelpelærer, så som vitenskapelig assistent (1975-1977), og han tok hovedfagseksamen i sosialantropologi i 1978. Hovedoppgaven ble publisert som et arbeidsnotat Arbeidsvandring og vedlikehold av landsbyøkonomi i pakistansk Punjab (Aase 1978). I årene 1978-1981 var Aase NORAD-finansiert forskningsstipendiat i programmet Migration, Development and Minorities. I dette prosjektet ble pakistanske innvandrere både studert hjemme i Pakistan og i Norge.
I 1981 hoppet Aase av dette prosjektet. Han angir to grunner til det. Den ene var faglig. Det var ikke så fristende å fortsette med en doktorgrad der avhandlingen langt på vei ble en videreutvikling av hovedoppgaven. Prinsipielt burde avhandlingen ta opp 254 temaer som ikke var fremtredende i hovedoppgaven. Den andre grunnen var personlig. Aase var kommet i den delen av sitt livsløp der familiedannelse fikk høy prioritet. I et slikt perspektiv var et doktorarbeid som forutsatte langvarige feltopphold i Pakistan ikke så fristende. På denne tiden hadde Norsk Institutt for By- og Regionalforskning (NIBR) opprettet et avdelingskontor i Alta. Aase søkte en ledig jobb der og fikk den. En av årsakene var at Aase i sin ungdom hadde lært å kjenne Finnmark som sysselsatt i fiskeforedlingsindustrien der. Finnmarksoppholdet varte tre år. Han arbeidet med prosjekter knyttet til næringsutvikling, stedsutvikling og bosetting, publisert som rapporter eller arbeidsnotater. På denne tiden var det en livlig debatt om bosettingsmønsteret, der Ottar Brox og Jens Christian Hansen representerte ytterpunktene. Aase betegner selv denne debatten som både faglig og politisk interessant, ikke minst for dem som bodde i Finnmark. Aase ble i Alta fra 1981 til 1984. Da bidro han og hans familie til fraflyttingen fra Finnmark ved å reise til en jobb i Rogalandsforskning i Stavanger. Det var sosialantropologen Cato Wadel (som også hadde geografi i fagkretsen) som var forskningssjef der. Flyttingen til Sandnes var også en flytting hjem, der besteforeldrene trådte til med barnepass når jobben ble for travel. I Rogalandsforskning arbeidet Aase mye med analyser av regionale virkninger av oljevirksomheten.
I 1989 dukket opp det opp en ny jobbmulighet ved Institutt for geografi i Bergen. Den var i utviklingsgeografi, en del av faget som Aase nå gjerne ville tilbake til. Utviklingsgeografien i Bergen frem til 1989 hadde én stilling. Jan Lundqvist (kapittel 14.2.6), Stewart Richards (kapittel 14.2.9) og Turi Hammer Digernes (kapittel 14.2.10) hadde hatt denne stillingen tidligere. Men siden de alle hadde reist videre etter ganske kort tid i Bergen, hadde utviklingsgeografien ikke fått et skikkelig fotfeste ved instituttet. Tor Halfdan Aase kom som amanuensis i 1989. Det første semesteret fikk han undervisningsfri for å lage et undervisningsopplegg, med studieplan og pensum. Dette innebar mye lesning, noe som også tjente til en opprusting av utviklingsgeografen Aase. Han tok igjen fatt i perspektivet fra hovedoppgaven, og dr.polit.-arbeidet Punjabi Practices of Migration. Punjabi Life Projects in Pakistan and Norway ble ferdig i 1991. Arbeidet var resultat blant annet av lengre feltopphold i 255
Kashmir. Avhandlingen ble forsvart som en doktorgrad i sosialantropologi, men det var Institutt for geografi som ble Aases arbeidsplass, og han har preget utviklingsgeografien ved instituttet siden. I 1993 ble han professor, i Helvigs gamle professorat. Han ble kastet rett inn i veiledningen av doktorgradsstudenter som arbeidet med utviklingsgeografiske problemstillinger. Odd Inge Steen ble ferdig i 1992, Omer Egemi i 1994, Arnt Fløysand 1995, Ragnhild Overå i 1996 og Vibeke Vågenes i 1998. Aase underviste på hovedfagsnivå og doktorgradsnivå i vitenskapsteori og metode. Undervisningen ble nedfelt i en bok om kvalitative metoder (Fossåskaret, Fuglestad og Aase (red.) (1997)). Aase hadde sin felterfaring i hovedsak fra Asia, mens Fossåskaret hadde forsket i eget samfunn. Denne komplementariteten var utgangspunktet for å skrive en bok som på samme tid forholdt seg til det ukjente og eksotiske, og til det nære og kjente. I 2007 skrev Aase og Fossåskaret en oppfølger av 1997-boken. Egne forskningstemaer har i tillegg til doktorarbeidet tatt for seg vannkraftutbygging i Karakorum-fjellene i Pakistan, miljøvirkninger av modernisering i subtropisk Øst-Nepal, utviklingen av tradisjonelle fiskerier i Orissa i India, og lokal tilpasning til globale prosesser virksomme i Manang-dalen i Nepal. I flere av disse prosjektene var det et samarbeid mellom universitetet i Bergen og universiteter i land i den tredje verden, under paraplyen Nasjonalt program for utviklingsrelatert forskning og utdanning (NUFU). En viktig del av prosjektene var utveksling av studenter på master-nivå. Ett eksempel kan være et samarbeid i årene 2002-2006 med Tribhuvan- universitetet i Kathmandu, som er dokumentert i boken Local Effects of Global Changes in the Himalayas: Manang, Nepal (Chaudary m. fl. 2007). I en rosende omtale av boken i Sociologisk Tidsskrift i København trekker Michael Hviid Larsen frem et Schopenhauer-sitat som åpner boken: ”Thus, the task is not so much to see what no one yet has seen, but to think what nobody yet has thought about that which everybody see.” Anmelderen konkluderer med at “… det er i vekselvirkningen mellem teoretisk fundament og felterfaring, mellem etikk og situation, mellem forsker og udforsket, mellem forkromede principper og faktisk praksis, at interessant kvalitativ viden skabes.” Aase sier dette om sitt vitenskapelige ståsted: ”Jeg har hatt et klart fokus på mikro-nivået i det meste av forskningen min. Utfordringen har vært å belyse opportunitetssituasjonen til lokale ressursforvaltere (bønder, fiskere, vannkraft- 256 utbyggere) og se valgene de foretar i lys av kulturelt betinget rasjonalitet. Hvis forskningen skal knyttes til en skoleretning, kan den rimeligst plasseres i den såkalte ’erfaringsrealismen’ som hevder at objektive hendelser og forekomster erfares gjennom kognitive mekanismer der metaforisering er en sentral egenskap. Siden metaforer varierer kulturelt, varierer også virkelighetsforståelse og tolkninger av opportunitetssituasjoner.”
13.2.13 Peter Andersen (1956-)
Peter Andersen i 2008.
Peter Andersen studerte kulturgeografi ved Universitetet i København, der professor Sofus Christiansen hadde fått etablert en gruppe forskere og studenter som var opptatt av humanøkologiske temaer med særlig vekt på landbrukssystemer. Andersen ble MSc i kulturgeografi i 1985. Hans master-oppgave het Økokrisen i Sabi Valley – og kunsten at tolke satellittbilder. I årene 1985- 88 hadde Andersen et doktorgradsstipend ved universitetssenteret i Roskilde. I årene 1988-90 var han adjunktvikar (amanuensis) i geografi/naturvitenskap i Roskilde. Doktorgradavhandlingen som han forsvarte i 1989 het ”Kortlægning af naturlig vegetation i det nordøstlige Zimbabwe ved hjælp af LANDSAT Thematic Mapper satellite data”. Han hadde også oppdrag i Namibia i forbindelse med oppbygging av et National Remote Sensing and GIS Centre i Windhoek i Namibia. Andersen var grunnleggende opptatt av fattigdomsproblemer i land i den tredje verden. Faglig sett fokuserte han på problemer som førte til sviktende 257 næringsgrunnlag, så som erosjonsproblemer og degradasjon av vegetasjon. Han hadde en tid en fot i den akademiske verden og en fot i bistandsarbeid, gjennom konsulentarbeid relatert til bruk av satellittdata og geografiske informasjonssystemer (GIS). I etterhånd ser han denne metodiske orienteringen som en omvei som i mindre grad ble videreutviklet.
Den konkrete årsaken til at Peter Andersen kom til Bergen var at Arild Holt-Jensen var på jakt etter en miljø-amanuensis som kunne overta etter Amund Måge som bare ble noen måneder i stillingen (kapittel 14.2.11). Han henvendte seg til en dansk kollega i Roskilde som formidlet informasjonen videre til Peter Andersen. Andersen søkte og fikk i 1991 den ledige stillingen som førsteamanuensis i miljøfaget. Stillingen ble utlyst som en fireårshjemmel, men ble gjort permanent 8. april 1995. Ved instituttet i Bergen var det den gang ikke noe miljø i GIS og Remote Sensing. Andersen forsøkte å få i gang et NUFU-prosjekt i Namibia, men fikk i følge egen omtale ” rosende omtale men ingen bevilgning”. (NUFU står for Nasjonalt utvalg for utvikling, utdanning og forskning. Det tok sikte på å bygge bærekraftig kapasitet og kompetanse relevant for nasjonal utvikling og fattigdomsreduksjon.) Andersens ansettelse innebar at miljøfaget fikk større bredde og åpnet for undervisning og seminaroppgaver om miljøproblemer i utviklingsland. I 1997 ble Andersen av Tor Halfdan Aase og Gunnar Haaland (forsker ved Chr. Michelsens Institutt og professor i sosialantropologi) trukket inn i et NUFU- prosjekt i Nepal. Der møtte han ernæringsforsker Tor Strand ved Senter for internasjonal helse ved Universitetet i Bergen, og innledet et fruktbart samarbeid med ham. Andersens interesse for jordbrukssystemer ble spisset mot sammenhenger mellom jordbruksutvikling og ernæring, med fokus på mikronæringsstoffer. Andersen har presentert sine funn på en rekke internasjonale konferanser, og publisert noen av resultatene. Andersen har påtatt seg byrdefulle administrative oppgaver ved instituttet. Han har vært spesielt aktiv i organiseringen av undervisning på flere nivåer og utviklet et skrivekurs for masterstudenter der et stadig økende antall studenter fra utviklingsland har deltatt. Han har bidratt sterkt til at studier av miljø på elementærnivå (miljøfaget) er blitt videreført på høyere nivå. 258
13.2.14 Knut Bjørn Lindkvist (1942-)
Knut Bjørn Lindkvist ved disputasen sin i 1995, sammen med sin veileder, Jens Chr. Hansen.
Knut Bjørn Lindkvist er født i fiskeværet Honningsvåg i Nordkapp kommune. Skal begrepet lokalt forankret brukes om en av geografene ved instituttet, så er Lindkvist en sterk kandidat. Da Lindkvist var to år gammel, satte tyskerne fyr på Honningsvåg og det meste av Finnmark, og Lindkvists familie måtte evakuere sydover, men i likhet med de aller fleste som måtte evakuere vendte familien tilbake i 1946, til et sted som ble gjenreist fra grunnen av (bare kirken sto igjen i ruinene av stedet). Gjenreisingen av Finnmark var et løft, og grunnstemningen var optimistisk. Alt skulle bli bedre enn det hadde vært før. Optimismen kom etter hvert til å vike for en pessimisme som forsterket seg gjennom sekstitallet. Lindkvist har vært optimist lenger enn de fleste.
Lindkvist måtte reise til Kirkenes for å ta eksamen artium. I 1965 reiste han til Oslo for å studere og ble cand.mag. i 1969, med geografi, sosiologi, sosialantropologi og tysk som fag. Så vendte han tilbake til Honningsvåg, og arbeidet som lærer ved folkeskolen og adjunkt i den videregående skolen mellom 1970 og 1980. I 1978 tok han pedagogisk seminar i Bergen. I Bergen fant han også sin ektefelle. Det så ut som om Lindkvists livsløp skulle fortsette på hjemstedet. I 1980-82 arbeidet han som pedagogisk konsulent i Nordkapp, og deretter var han studieinspektør ved fiskerfagskolen i Honningsvåg frem til 1986. Mens han arbeidet ved fiskerfagskolen studerte han også geografi hovedfag i Bergen. Magne Helvig, som han kjente fra sine studier i Oslo på slutten av åttitallet var nå professor i Bergen, og ble veileder for 259
Lindkvists oppgave Levekår og næringsutvikling i Finnmark (Lindkvist 1986). Asbjørn Aase hadde siden 1972 vært tilknyttet den store Levekårsundersøkelsen og sammen med Britt Dale laget han rapporten Levekår i storby (Aase og Dale 1978). I 1982 laget Aase en utredning om levekårene i Finnmark, utført på oppdrag av Regionplanrådet i Hammerfest og Finnmark fylkeskommune (Aase 1982). I en artikkel kritiserte Lindkvist Aase for hans empiriske tilnærming til levekårsproblemet (Lindkvist 1990). Lindkvist peker på at Aase sammenligner Finnmark med de øvrige fylkene i Norge og kommer til at Finnmark scorer lavest blant Norges fylker. Lindkvist brukte et annet sammenligningsgrunnlag i sin hovedoppgave. Han sammenlignet de kommunene som lå innenfor Distriktenes Utbyggingsfonds virkeområde i Norge med Finnmarks kommuner, og her kom Finnmark bedre eller like godt ut av sammenligningen. Lindkvist mente at en kvantitativt orientert analyse ikke fikk godt nok frem hva folk som bodde i Finnmark mente og hva de ville arbeide for. Hans konklusjon er denne: ”I denne diskusjonen har jeg prøvd å vise at utenfraforståelse av samfunnsmessige studieobjekt kan være lite heldig for samfunnsforskningen. Resultatet kan bli både feilaktige funn og forslag til tiltak i forlengelsen av disse resultater som kan ha den motsatte konsekvensen av hva intensjonen opprinnelig var.” Det er nok mulig at Lindkvist tok vel hardt i, ikke minst når han nærmest diskvalifiserer folk som kommer utenfra til å analysere utviklingen. Insidere har vel også sine problematiske sider. Men Lindkvist hadde tatt konsekvensene av sitt syn. Han engasjerte seg politisk i hjemkommunen. I årene 1986- 1988 hadde han tatt initiativ til og ledet et prosjekt for næringslivet i Nordkapp, og han fulgte opp med å arbeide som prosjektkoordinator i Kystnæringssenteret i Honningsvåg.
Rundt 1990 orienterte han seg mer og mer mot Bergen. I første halvdel av nittitallet begynte han å arbeide med det som skulle bli hans doktoravhandling. Stipendmidler fra Norges allmenvitenskapelige forskningsråd, Norges fiskeriforskningsråd, Institutt for geografi i Bergen og Finnmark fylkeskommune ga ham muligheten. Avhandlingen forelå i 1994 (Lindkvist 1994), og disputasen fant sted i 1995. Han la levekårsdiskusjonen til side og konsentrerte avhandlingen om næringsutvikling. 260
Doktoravhandlingen (600 sider i to bind) heter Regionale utviklingstrekk i norsk fiskerinæring. Det første bindet er en generell analyse av endringer i det norske fiskerisystemet på 1980-tallet. Endringene settes i et teoretisk perspektiv. Teoriene testes gjennom data fra en fiskeridatabase som Lindkvist hadde utviklet, gjennom intervjudata og dokumentanalyser. Denne i hovedsak kvantitative analysen tjente som bakgrunn for del to, som betegnes som en analyse av aktørene i fiskerinæringen og deres geografiske handlingsrom. Tre detaljerte stedsanalyser fra Nordkappregionen ble valgt. Veileder (Jens Christian Hansen) møtte liten forståelse for at en noe strammere redigering burde overveies. Men i 2007, i forbindelse med en opprykkssøknad, dukket det opp et presist sammendrag på en side, og hovedpunktene i dette sammendraget refereres i det følgende.
Lindkvist oppsummerer sin faglige utvikling mens han arbeidet med doktoravhandlingen fra kartlegging av regionale variasjoner til en analytisk tilnærming der en naturressurs som fisk både direkte og indirekte kan sees i et regionalgeografisk, romlig kontekstuelt og et næringsøkonomisk og funksjonelt perspektiv. Den norske fiskerinæringen er avhengig ikke bare av sin lokale forankring, men også av internasjonale relasjoner i næringen. Det er disse internasjonale koblingene Lindkvist har vært særlig opptatt av fra slutten av 1990-årene og frem til i dag. Slik ser Lindkvist sin forskning etter år 2000: ”Min forskning har gjennom de seneste årene konsentrert seg om grunnleggende temaer i den nye økonomiske geografien med systematiske studier innenfor den institusjonelle og evolusjonære geografien. Hovedfokus har vært på produksjons- og konsumentmarkedene for sjømat i Spania og Kina, og toveishandelen med sjømat mellom Norge og disse landene. Mye av forskningen omkring produksjon og handel med sjømat er relatert til et systemperspektiv og et produksjonskjedeperspektiv, oftest i en territoriell kontekst og på flere romlige nivåer. Denne forskningen på territorielle produksjonssystemer, tillit og mistillit i produksjonsmiljøer, produksjons- og markedskonvensjoner, kultur, stiavhengighet, innovasjoner, internasjonalisering og markedsomstilling har Lindkvist formidlet på mange måter; i de senere år gjennom publisering i renommerte vitenskapelige tidsskrifter (Fløysand og Lindkvist 2001; Lindkvist og Pineiro 2007; Lindkvist og 261
Sánchez 2008; Lindkvist; Trondsen og Xie 2008; Lindkvist, Gallaret-Jornet og Stabell 2008; Lindkvist 2010).
Lindkvist skiller seg fra mange av sine kolleger ved at han arbeidet utenfor det akademiske systemet i mange år, og at han var vant til å arbeide i nettverk. Han fikk fast stilling ved Institutt for geografi 15. juli 1995. For ham ble akademia aldri noe elfenbenstårn, men en arena for diskusjon og nettverksbygging. Mye av sitt empiriske materiale har han innsamlet i forskningsprosjekter med utgangspunkt i feltkurs, hovedfags- og masterprosjekter. Han har frem til 2010 veiledet ca 30 studenter frem til hovedfags/mastereksamen. Selv om han beskriver sin faglige utvikling som mer utadvendt med årene, fornekter finnmarkingen seg ikke. Som ankerfeste har han en faglig deltidsstilling ved Høyskolen i Alta.
13.2.15 Eirik Vatne (1947-)
Eirik Vatne, 1995.
Vatne er født i Stavanger. Han tok sosiologi grunnfag ved Universitetet i Bergen i 1972 og siviløkonomeksamen ved NHH i 1975. I 1978 tok han høyere avdelings eksamen i økonomisk geografi ved NHH. Hans skriftlige oppgave bærer den lovende tittel Gjødsel og industrivekst (Vatne 1978). Bak tittelen ligger en grundig studie av Rjukans vekst og fall som et ensidig industristed. Industristedsproblematikken skulle oppta han i mange år. Allerede mens han holdt på med høyere avdeling ble han 262 engasjert som vitenskapelig assistent ved det nyopprettede Industriøkonomiske institutt (IØI), og siden som forsker og programleder ved dette instituttet som hadde det med å skifte navn, først fra IØI til NØI (Næringsøkonomisk institutt), og så etter en fusjon mellom NØI, Senter for anvendt forskning og Centre for international business (CIB) til Samfunns- og næringslivsforskning (SNF). På dette instituttet med de mange navn arbeidet Vatne i atten år inntil han i 1996 ble utnevnt til professor i økonomisk geografi ved NHH, et professorat han overtok etter Peter Sjøholt. Da hadde han også med seg et utstrakt nasjonalt og internasjonalt nettverk.
Hans lange vandring gjennom NHHs randinstitusjoner førte til at han var involvert i en mengde anvendte forskningsprosjekter, ofte som leder. De første ti årene arbeidet han mye med omstilling på ensidige industristeder (Vatne 1979). Samtidig var universitetsdelen av instituttet også involvert i ensidige industristeder. Det ble utviklet et nært samarbeid der mange universitetsstudenter skrev hovedoppgaver om lokale omstillingsprosessene (se kapittel 10.4). En kan si at universitetet analyserte utviklingen av stedene, mens Vatne og hans medarbeidere analyserte aktørene i omstillingsprosessene (foretak, lokale og nasjonale politikere og organisasjoner). Formålet med disse analysene var å komme med forslag hvordan omstillingsprosessene best kunne gjennomføres. Etter hvert utvidet Vatne perspektivene på sin forskning. Han gjennomførte en rekke analyser av lokale og regionale virkninger av den raskt voksende olje- og gassindustrien (Vatne 1990). Fra politisk hold var det stor interesse for slike utredninger, noe som selvsagt bidro til inntjeningen hos hans arbeidsgiver. Vatne var opptatt av regionalpolitikken og næringspolitikken, og han analyserte de store, internasjonale strukturendringene i industrien, og hvordan de globale omstruktureringene påvirket vår egen næringspolitikk. Han satte seg godt inn i den internasjonale litteraturen om forutsetningene for vellykkede omstillinger og årsaker til mindre vellykkede omstillinger. Han var også oppmerksom på hvordan næringslivets geografiske lokalisering endret seg. Nærhet til råvarer og elektrisk kraft betydde mindre, nærheten til større kompetansemiljøer der industri og servicenæringer dannet innovative næringsklynger ble viktigere og viktigere (Vatne 2005). Vatne har også arbeidet med 263 virkningene av internasjonaliseringen for småbedrifter (Vatne 1998), spesielt deres innovasjonsevne (Maskell m.fl. 1998).
Vatne klarte bedre enn de fleste såkalte ”anvendte forskere” å ta utviklingen i forskningen om regionale og lokale endringsprosesser på alvor. I 1983-84 hadde han forskningsopphold ved London School of Economics and Political Science, og i 1990- 91 ved University of Washington i Seattle, I 1995 tok han dr.oecon.-graden ved NHH. (Vatne 1995) Selv om Vatne ble professor i økonomisk geografi ved NHH først i 1996, fungerte han de facto som en sentral senior-forsker i norsk økonomisk geografi fra sitt utsiktspunkt i SNF. Når de vise menn som evaluerte geografisk institutt i 1993- 94 understreket positive sider ved Bergens-geografien, var det ikke minst forsknings- og utredningsmiljøet i økonomisk geografi som Vatne sto så sentralt i som de hadde i tankene.
Da Vatne rundet de seksti i 2007, skrev venner og kolleger om han i Paraplyen (internavis for NHH-miljøet): ”I tre tiår har han vært en sentral faglig støttespiller når det gjelder anvendt forskning og forskningsbaserte utredninger om omstilling, nyskapning og vekst. Han har evnet å kombinere praktisk relevans i forskningen med faglige utfordrende oppgaver. Dette kommer til syne i hans deltakelse i offentlige debatter omkring omstilling, og i sentrale nasjonale forskningsprogrammer om storbyer i kunnskapsøkonomien. Han har publisert mye internasjonalt og i Norge, og deltar aktivt i viktige internasjonale forskningsnettverk innenfor sitt felt.” 264
13.2.16 Arnt Fløysand (1960-)
Arnt Fløysand 1996, disputas.
Arnt Fløysand er født i Bergen! Gjennomgangen av vitenskapelige medarbeidere som kom til instituttet og ble værende har hittil vist et totalt fravær av bergensere. Kollegafellesskapet var et innflytterfellesskap. Det var ikke bare ved Geografisk institutt at det var slik. Både NHH og Universitetet i Bergen var nye institusjoner i en gammel by og ble i stor grad befolket av innflyttere. Arnt Fløysand var et unntak. Også senere i instituttets historie har innflyttere dominert i forskerfellesskapet.
Fløysand avla samfunnsvitenskapelig embetseksamen i 1990 med geografi som hovedfag og med sosialantropologi og miljøfag som øvrige fag. Valget av hovedfag hadde stått mellom sosialantropologi og geografi. En av årsakene til det endelige valget var at han oppfattet antropologien som for sterkt opptatt av mikroprosesser i lokalsamfunn. Fløysand ønsket å analysere samspillet mellom lokale og overlokale prosesser.
Ved Institutt for geografi hadde flere forskere interessert seg for latinamerikanske forhold. Det gjaldt NHH-forskerne Peter Sjøholt (kapittel 13.2.7) og Egil Glørud 265
(kapittel 13.2.8). Da Anders Lundberg (kapittel 13.2.10) kom til instituttet, engasjerte også han seg i et Latin-Amerika-prosjekt.
I 1980-årene arbeidet Stein Kristiansen og Egil Glørud med et prosjekt der hensikten var å produsere kunnskap om betingelsene for og effektene av teknologieksport til ni land i den tredje verden. Denne bredt anlagte undersøkelsen ble ikke så omfattende som planlagt. Kristiansen fullførte sin avhandling i 1989. Fløysand samarbeidet med Kristiansen da han valgte å skrive en hovedoppgave som handlet om teknologioverføring til Peru (Fløysand 1990). Analysen ble videreført i en doktoravhandling som ble ferdig i 1996 (Fløysand 1996). Fløysand var i 1989-90 engasjert som vitenskapelig assistent ved Norges Handelshøyskole, og ved Rogalandsforskning i Stavanger, og var også innom en videregående skole i Bergen inntil han i 1991 fikk et universitetsstipend som varte ut 1995. Han disputerte i 1996. Det var en god timing. Kristian Stokke (kapittel 14.2.14) hadde sagt opp sin stilling i Bergen og flyttet til Oslo, og Fløysand søkte og fikk denne stillingen. På denne tiden var det også andre potensielle søkere som arbeidet med utviklingslandsproblemer (Vågenes, Overå), men de var ikke kommet i mål med sine avhandlinger. I 2004 søkte og fikk Fløysand personlig opprykk til professor.
I en beskrivelse av egen forskning som fulgte søknaden om opprykk, og som senere er blitt oppdatert, presenterer han sin forskning. Hele tiden står lokal og regional utvikling i fokus, men perspektivet strekker seg ut over fokus. På den ene siden er Fløysand opptatt av nasjonale og internasjonale utviklingsprosesser, på den andre siden av individuelle aktører. Tematisk er han til å begynne med interessert i prosesser som har med økonomi og teknologi å gjøre, men senere blir han mer opptatt av sosiale og kulturelle prosesser. I hovedoppgaven og doktorarbeidet er det studier i og av Peru som danner den geografiske rammen rundt hans første arbeider. Senere, fra slutten av 1990-tallet snus interessen over mot norske steds-samfunn. Det er et viktig poeng for Fløysand å vise at studier i utviklingsland (Den Tredje Verden) og under hjemlige forhold (Den Første Verden) informerer hverandre. Det er viktig å ha oversikt over hvordan generelle samfunnsvitenskapelige teorier kan prøves ut empirisk i ulike 266 romlige sammenhenger. De siste årene har Fløysand igjen vendt blikket mot Den Tredje Verden, fortsatt med Latin-Amerika som arbeidsområde.
Fløysands faglige innsats begynte med studier av teknologioverføringsprosesser i Peru. I forbindelse med arbeidet med hovedoppgaven gjennomførte Fløysand et intensivt feltarbeid i Peru våren 1989. Studien fokuserte på bærekraften til små versus store vannkraftverk. Det ble foretatt en konsekvensanalyse av vannkraftverk av ulik størrelse. Studien konkluderte med at måten kraftverkene løste økonomiske, sosiale, økologiske og kulturelle oppgaver på i mottakerlandet Peru viste at små vannkraftverk var mer bærekraftige enn store. Fløysand fulgte opp hovedfagsstudiet i sitt doktorgradsprosjekt. Fortsatt sto teknologioverføring sentralt. Tor Halfdan Aase ble Fløysands veileder, og dette er med på å forklare at det teoretiske fokuset i arbeidet ble endret. Nå ble søkelyset rettet mot de sosiale systemene som overføringene fant sted i. Fløysand beskriver denne perspektivforsyningen slik: ”Teoretisk representerer studien et oppgjør med teknologideterministiske tilnærminger som for eksempel de som ble brukt i hovedoppgaven. I stedet utvikles en konstruktivistisk tilnærming for å fange opp samspillet mellom teknologi og sosiale omgivelser. Metodisk defineres teknologi som en dynamisk prosess: Personer eller organisasjoner (team) anvender materielle redskaper for å løse kulturelt definerte oppgaver (tasks). Utkommet av en slik praktisering tolkes som hendelser. Hendelsene genererer og griper inn i sosiale felt med ulik skala i tid og rom, der effekter overføres fra ett felt til et annet gjennom aktører med posisjon i flere felt. Totaliteten i en slik feltdynamikk utgjør regionale prosesser bestående av samspillet mellom ting, mennesker og ideer.” Fløysand gjorde feltarbeid i Peru i 1992-93, og studerte tre større vannkraftprosjekter. Det hadde vært store budsjettoverskridelser ved prosjektene. Fløysand fant forklaringen ved å analysere hendelser i felt av ulik skala, der de ulike aktørene var mer opptatte av å få tilfredsstilt sine særinteresser enn å oppnå et positivt resultat i det enkelte vannkraftprosjekt. De som tjente på prosjektene var utenlandske selskaper og deler av den peruanske eliten. For å forklare gjeldende praksis måtte også kulturspesifikke forhold trekkes inn. Avhandlingen konkluderer med at teknologi må sees i sin partikulære empiriske kontekst. Vi må ikke tilskrive teknologier objektive, nøytrale 267 egenskaper. Teknologiske systemer er sosialt konstruerte, og forståelsen av slike systemer i en regional kontekst må søkes i det dialektiske samspillet mellom folk, ting og ideer. De grunnleggende teoretiske og metodiske perspektivene som var blitt prøvd ut gjennom arbeidene i Peru ble videreutviklet etter at Fløysand i 1996 var blitt førsteamanuensis ved instituttet. Den oppgitte prøveforelesningen til doktorgraden (Fløysand 1997) kan oppfattes som et program for videre forskning. Ved studier av innovasjoner som påvirket lokale og regionale endringer, hadde teknologiske og økonomiske prosessendringer lenge vært i fokus. Etter hvert kom sosiale perspektiver sterkere inn, og Fløysand pekte også på betydningen av å inkludere analyser av kulturelle forhold og deres betydning for innovasjoner.
På den tiden Fløysand fikk fast stilling på instituttet var det stor studenttilstrømning. Fløysand deltok i og ledet feltkurs på mellomfagsnivå. Disse feltkursene tillot blant annet gjennomføring av kvalitative analyser av innovasjonskraft i lokale produksjonsmiljøer og av lokal stedsutvikling. Det kom også mange hovedfagsstudenter/masterstudenter til instituttet som søkte veiledning, og Fløysand fikk sin del av dette arbeidet. Mellom 1997 og 2009 var han veileder for i alt 34 studenter som avla hovedfags- eller mastereksamen. Fløysand ble nok først og fremst oppfattet som utviklingsgeograf. Tjuetre av oppgavene hadde temaer fra utviklingsland, de fleste i Latin-Amerika, og Peru var det viktigste landet.
Etter hvert veiledet Fløysand også studenter som analyserte norsk stedsutvikling. Mange av dem hadde deltatt på mellomfagsfeltkurs, og fortsatte med mastergrad. På denne tiden var Knut Bjørn Lindkvist i virksomhet som førsteamanuensis (se kapittel 13.2.14), og han var først og fremst opptatt med det norske fiskerisystemet (Lindkvist 1994). Stig Erik Jakobsen fullførte sin dr.polit.-avhandling om oppdrettsnæringen i Norge omtrent samtidig med Fløysand (Jakobsen 1996). Kysten var i fokus. Lindkvist og Jakobsen brukte mye tid og krefter på å bruke eksisterende data til å beskrive det nasjonale fiskeri- og oppdrettsmiljøet. Men Jakobsen hadde også analysert oppdrettsnæringen på lokalt nivå. Jakobsen arbeidet ved Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning. SNF lå i etasjen over Geografisk institutt på Merinospinneriet, 268 og nærheten bidro til utvikling av samarbeidsprosjekter. Fra 1997 og utover samarbeidet Fløysand og Jakobsen i et SNF-prosjekt om fiskeindustribedriftene i Norge, der alle bedriftene ble invitert til å delta i en eksplorativ enquete-undersøkelse. (Jakobsen og Fløysand 1998, Fløysand og Jakobsen 2001). Undersøkelsen avdekket betydelige regionale forskjeller i tilpasninger både når det gjelder foretaksinterne og foretakseksterne forhold. Rapporten konkluderte med at virkemidlene i fiskeripolitikken i større grad burde regionaliseres enn det som hadde vært tilfellet i slutten av 1990-tallet.
Dette arbeidet ble ført videre gjennom dybdestudier av utvalgte industrimiljøer i Norge. Epistemologisk favner studiene bredt. I stedet for å fokusere på ett analytisk nivå søkte studiene å integrere dialektikken mellom individuelle strategier og overordnede strukturer for å forklare innovasjonsevnen til de enkelte industrimiljøene. Studiene tok sikte på å koble hendelser og prosesser på ulike geografiske nivåer. Hvordan utvikler for eksempel bedriftslederes hverdagspraksis når de møter globaliseringsprosesser, endringer i reguleringsregimer og rolleforventninger i geografisk forankrede nettverk som bedriftsledere inngår i? Fløysand ledet mellom 1998 og 2001 et NFR-prosjekt Kulturell forankring og markedsstrategi. Prosjektet tok sikte på å utvikle analytiske prinsipper for å studere samspillet mellom økonomisk praksis og kulturell forankring. En kan ha nytte av å veksle mellom å arbeide i land i Den Tredje Verden og land i Den Første Verden. Variabelen kultur blir dramatisert og satt på spissen når en arbeider i et fremmed samfunn. En slik synliggjøring av kulturelle forskjeller tvinger forskeren til å konseptualisere forskjellene og utvikle en metodisk tilnærming til studiet av dem. Denne kompetansen var ifølge Fløysand mangelfull da man innen institusjonell teori, blant annet med referanse til økonomisk geografi, utover på 1990-tallet i stadig sterkere grad fremhevet at geografisk nærhet og kulturelle forhold påvirket økonomiske forhold. Slik Fløysand så det, var økonomer som anvendte institusjonell teori relativt usikre på hvordan de skulle tilegne seg geografi- og kulturvariablene. I denne sammenheng så Fløysand nytten av å videreutvikle den feltanalytiske tilnærmingen han hadde anvendt i Peru i studier av norsk fiskeindustri og norske fiskeriavhengige lokalsamfunn. 269
Fløysand utvikler dette perspektivet i et udatert notat som han laget da han søkte om personlig opprykk til professor. Slik sammenfatter han sitt forskningsperspektiv: ”Tilnærmingen, eller det som jeg senere har betegnet som et tidsgeografisk perspektiv, tok sikte på å analysere hvordan geografisk forankring og kultur påvirket innovasjonsevnen til fiskeindustrimiljøene i Vågsøy, Ellingsøy, Nordkapp og Båtsfjord og i sin tur de fiskeriavhengige lokalsamfunnene miljøene var en del av. Dybdestudiene ble utført av hovedfagsstudenter i Vågsøy og Båtsfjord under min veiledning, av Stig-Erik Jakobsen i Ellingsøy og av undertegnede selv i Nordkapp. Dette ble blant annet gjort gjennom analyser av hvilke sosiale felt industrimiljøene og deres ledere inngikk i, hvilke atferdsregler som kjennetegnet disse feltene, og hvordan samspillet i og mellom feltene kunne forklare miljøenes evne til omstilling. Dybdestudiene konkluderte med at økonomisk praksis forblir geografisk og kulturelt forankret på tross av økt globalisering. Gjennom sine eiere og ledere er fiskeindustriforetak forankret i foretaksfelt, lokalsamfunnsfelt og i felt av nasjonal og internasjonal skala. Den geografiske forankringen til miljøene er med andre ord ’glokal’, ved at de er knyttet til felt av global så vel som lokal skala. Miljøenes kulturelle forankring ble analysert gjennom å fokusere på bedriftslederstatusen og hvilke regler for atferd som preget statusen i ulike sosiale felt. Studiene avdekket at reglene for atferd i de sosiale feltene som fiskeindustrimiljø og dets ledere inngikk i, i stor grad var uformelle og dermed kulturspesifikke. Alle industrimiljøene tok for eksempel del i lokalsamfunnsfelt, men reglene for atferd varierte i slike felt. I noen lokalsamfunnsfelt evaluerte man foretakslederne ut fra evnen til å ta risiko, innovere og etter deres evne ut fra evnen til å generere overskudd for foretaket. I andre lokalsamfunnsfelt evaluerte man lederne ut fra evnen til å skape arbeidsplasser og i hvilken grad de på andre måter viste solidaritet med lokalsamfunnet. Slike rolleforventninger bidro til å skape miljøspesifikke strategier. I forbindelse med samspill i og mellom felt var det en tendens til at industrimiljøer som var dominert av felt med lokal forankring hadde mindre innovasjonsevne enn miljø bestående av komplementære felt av ulik skala og med ulike regler for atferd.” (Fløysand og Jakobsen (2002), Eide og Fløysand (2001), Fløysand og Lindkvist (2001)). I de seneste årene har Fløysand igjen vendt blikket mot utviklingsland, fortsatt med Latin- 270
Amerika som hovedinteresseområde, og fortsatt i nært samarbeid med Jakobsen og Lindkvist. Den ensomme professor med sin assistent hørte fortiden til. Nå arbeidet flere likeverdige forskere i team.
13.2.17 Svein Olaf Dahl (1959-)
Svein Olaf Dahl i 2010.
Svein Olaf Dahl tok hovedfagseksamen i kvartærgeologi ved Geologisk institutt avdeling B ved Universitetet i Bergen i 1987 (Dahl 1987). Hovedoppgaven het Glasiologi i Hemsedalsfjellene, sentrale Sør-Norge: Isskillets beliggenhet, randmorener og smeltevannets dreneringsveier. Dahl ble ansatt som fakultetsbibliotekar i geofag ved avdelingen for realfag ved Universitetsbiblioteket i Bergen i 1988. Denne stillingen hadde han i nær åtte år frem til februar 1997. Som en del av arbeidet som universitetsbibliotekar disponerte Dahl inntil 20 % av stillingen knyttet til doktorgradsarbeid ved Geologisk institutt avdeling B.
Høsten1996 fikk Dahl doktorgraden (Dr. scient.) på avhandlingen Glacier fluctuations, equilibrium-line altitudes and paleoclimate during the Younger Dryas and Holocene in southern Norway (Dahl 1996). De bærende ideer fra avhandlingen ble publisert i en artikkel Dahl publiserte sammen med Atle Nesje i The Holocene (1996). Det forskningsprogrammet denne artikkelen presenterer, har vært en døråpner mot forskningsråd og andre institusjoner som Dahl, Nesje og andre kvartærgeomorfologer har kunnet dra nytte av i sin videre forskning. I februar 1997 begynte Dahl som 271 førsteamanuensis i naturgeografi ved Institutt for geografi. Siden 2000 har Dahl hatt tilknytning til Bjerknessenteret for klimaforskning.
I 2005 søkte Dahl om opprykk til professor i naturgeografi, og fikk etter en faglig bedømmelse tittelen som professor med virkning fra 15. september 2005. Fra og med 1. august 2009 har Dahl fungert som valgt instituttleder ved Institutt for geografi. Dahls forskningsfelt er nærmere beskrevet i kapittel 12.5.3.4.
Frem til utgangen av 2010 har Dahl vært hoved- eller biveileder for i alt 40 hovedoppgaver/masteroppgaver. Han har ført fire kandidater frem til doktorgraden, to av dem ved Institutt for geografi, to ved institutt for geovitenskap. Ved utgangen av 2010 veiledet han to doktorgradsstudenter ved Institutt for geografi.
13.2.18 Ragnhild Overå (1965-)
Ragnhild Overå i 2008.
Ragnhild Overå er født i Hareid på Ytre Sunnmøre. Hun begynte å studere i Bergen i 1985. Det første faget hun tok var grunnfaget i sosialantropologi, et fag også hennes far i sin tid hadde tatt i Bergen. Hun var tidlig opptatt av utviklingen i land i den tredje verden. Som fag nr. 2 tok hun geografi; først grunnfaget, så mellomfaget. Hun oppfattet geografistudiet som mer jordnært og praktisk enn det mer teoretisk anlagte 272 antropologistudiet. Hun kom inn i et aktivt afrikansk studentmiljø i Bergen. Feltarbeid til mellomfagsoppgave om markedskvinner gjorde hun i Ghana, tilskyndet av vennskap med en ghanesisk studiekamerat i Bergen. Hun reiste til Mellom-Amerika i ett semester og tok så offentlig administrasjon grunnfag på ett semester. Da hun kom tilbake til Bergen, traff hun Tor Halfdan Aase som hadde tiltrådt en amanuensisstilling ved Institutt for geografi i mars 1989. Han anbefalte Overå å skrive en hovedoppgave med tema fra Ghana. Overå hadde en fagbakgrunn som lignet Aases, med kombinasjonen sosialantropologi/geografi, og Aase ble hennes veileder. Hennes hovedoppgave het Fish Mammies. The Role of Women in the Artisanal Fishery Sector in Ghana (Overå 1992). I denne oppgaven kunne hun ta for seg så vel kjønnsperspektiv som lokal næringsutvikling.
Ved Christian Michelsens Institutt (CMI) i Bergen ønsket man å rekruttere universitetsstudenter til forskningsprosjekter. Et virkemiddel var å tilby studieplass ved instituttet samt et en-måneds stipend for å skrive en artikkel med tema fra hovedoppgaven. Kristian Stokke, som nettopp var blitt ansatt ved instituttet (se kapittel 13.2.14), oppmuntret henne til å skrive denne artikkelen (Overå 1993). Overå begynte også å arbeide med et utkast til et doktorgradsarbeid mens hun var tilknyttet CMI. Dette førte til et universitetsstipend ved SFU (Senter for Utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen), der Leif Manger var leder. Hun søkte den ledige amanuensisstillingen etter Kristian Stokke som forlot instituttet i 1996, men var ikke kommet langt nok i sitt doktorgradsstudium til å få denne stillingen, som Arnt Fløysand fikk (kapittel 13.2.16).
Tor Halfdan Aase ble Overås veileder også i doktorgradsstudiet, og avhandlingen fulgte opp og videreutviklet temaer fra hovedoppgaven (Overå 1998). Her undersøkte hun hvordan kulturelle, sosiale og økonomiske normer skapte muligheter og begrensninger for kvinners entreprenørskap i et mannsdominert domene som fiskeri. Etter at Overå hadde fullført doktorgradsstudiet arbeidet hun i seks år (inkludert to morspermisjoner) som seniorforsker ved CMI. Hun arbeidet i hovedsak med forskningsrådsfinansierte prosjekter. I 2004 ble det opprettet en ny 273 førsteamanuensisstilling ved Institutt for geografi. Overå søkte og fikk denne stillingen i 2005 (1. august). Den sakkyndige komiteens sammenfatning av hennes kompetanse var denne: ”Ragnhild Overå is a very competent researcher with research and field work experiences from several contexts. Her dissertation work should be given great merit. It is an original and important contribution to the understanding of entrepreneurship and adds new knowledge to gender studies and development geography. Overå has a personal style that underlines an eminent interest for empirical details that – after being turned into narratives – informs and challenges established theory.” (Innstilling fra sakkyndig komite til Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen, 23.10. 2004.)
Overå var motivert til å skifte beite, fra forskning som langt på vei var definert av sterke organisasjoner i utviklingsarbeidet, til en friere posisjon ved universitetet, der hun i større grad selv kunne definere sine arbeidsoppgaver. Omfanget av tidkrevende faglige reiser til land i den tredje verden kunne reduseres, noe som utvilsomt var en fordel når man privat gjennomlever en fase som småbarnsmor. Mye av arbeidet ved instituttet besto i å undervise studenter og veilede masterstudenter. I løpet av de fem første årene uteksaminerte Overå 12 masterstudenter som hun var hovedveileder for. Åtte av disse studentene var fra land i Afrika. Hun var hovedveileder for en PhD- kandidat. Hun har sittet som Institutt for geografis representant i det samfunnsvitenskapelige programstyret for utviklingsstudier. Hun deltar også aktivt i flere eksterne fiskeriforskningsmiljøer og andre nettverk.
Tidligere biografiske avsnitt (Peter Sjøholt (kapittel 13.2.7), Tor Halfdan Aase (kapittel 13.2.12), Peter Andersen (kapittel 13.2.13) og Arnt Fløysand (kapittel 13.2.16) har beskrevet en del av den utviklingsgeografiske forskningen ved instituttet. Overås egen oppsummering av sin forskning gjennom de tolv årene etter fullført doktorgradsstudium (først ved CMI, senere ved Universitetet) utfyller og oppdaterer beskrivelsen av utviklingsgeografiens plass ved instituttet. 274
Det første større prosjektet Overå deltok i ved CMI var et tverrfaglig prosjekt ledet av sosialantropologen Eyolf Jul-Larsen: Management, co-management or no management? Major dilemmas in southern African freshwater fisheries (Jul-Larsen m.fl. 2003). Forskergruppen involverte fagdisiplinene sosialantropologi, geografi, økonomi og biologi. Den utførte banebrytende forskning om dynamikken mellom samfunn (fiskere og marked), ferskvannsøkologi og fiskebestander.
Overå deltok med empiriske feltstudier i Zambia i fiskerlandsbyene ved Lake Kariba og på fiskemarkedene i Lusaka med fokus på markedets påvirkning på fiskeriutviklingen (Overå 2003). Prosjektet var inspirert av teoretiske perspektiver fra ’new ecology’ og var en svært lærerik øvelse i kommunikasjon mellom natur- og samfunnsvitenskapene. På denne tiden var Overå også involvert i et prosjekt finansiert av MacArtur Foundation: Small-scale fisheries in Africa: Demographic dynamics and local resource management (Marquette, Koranteng, Overå and Bertei-Doku 2002).
Feltobservasjoner viste at mange yrker, som for eksempel fiskehandel, var ulikt kjønnet i Ghana og Zambia inspirerte til prosjektet Changing gender relations in African informal economies: A comparative study. Casestudier fra Accra, Dar es Salaam og Kampala viste at Verdensbankens strukturtilpasningsprogram, som førte til massiv arbeidsløshet blant menn, hadde ulike konsekvenser ut fra hvordan uformelle økonomiske aktiviteter var kjønnet. Mens kvinner i det urbane Ghana opplevde en kombinasjon av å få større konkurranse fra arbeidsløse menn og tyngre forsørgelsesbyrde (Overå 2007), opplevde kvinner i Tanzania og Uganda (med glede) at det ble større aksept for dem å tjene penger utenfor hjemmet siden mange menn ikke lenger var i stand til å forsørge dem. Kjønnsideologi om hvilke yrker som passer for kvinner og menn viste seg å være mer fleksible enn ofte antatt. Jobbskaping for menn heller enn likestilling i vestlig forstand ble trukket frem som et hovedønske – blant kvinnene i Ghana for i større grad å dele forsørgelsesbyrden med mennene, blant kvinnene i Uganda og Tanzania dessuten for å dempe mennenes (ofte voldelige) frustrasjon over å mislykkes i sin rolle som hovedforsørger.
275
I prosjektet WTO/GATS: Keys to the ’New Economy, ledet av CMI-økonomen Arne Wiig kunne Overå på ny bruke erfaringen med forskning på markedshandel. Da prosjektet ble startet i 2001 var afrikanske land inne i en revolusjon innen mobiltelefoni som følge av liberalisering av telekommunikasjonssektoren. Overå gjorde en av de tidligste empiriske studiene i Afrika av virkningen av mobiltelefoni på økonomisk samhandling (Overå 2006). Intervjuer med ’mobil-pionerene’ i Accra gjorde det mulig å analysere hvordan handelspraksis og nettverksbygging hadde forandret seg. I tillegg til store besparelser i tidsbruk og reisekostnader ble også andre transaksjonskostnader knyttet til kontraktsbrudd, tyveri og informasjonsasymmetri redusert. Nettverksbygging og store kontraktinngåelser basert på tillit krevde likevel fremdeles ’face-to-face’- kontakt, men tillit mellom nettverksmedlemmer kunne styrkes gjennom bedre muligheter for koordinasjon, samarbeid og kontroll gjennom kommunikasjon over store avstander. Telekommunikasjon er med andre ord uten tvil svært viktig for økonomisk utvikling. Samtidig kan telekommunikasjon skape større relativ ulikhet mellom de som har og de som ikke har tilgang til teknologien på grunn av begrenset inntekt og manglende mobildekning, særlig i rurale områder. Denne problemstillingen ble diskutert i et kapittel i Handbook of Mobile Communication Studies (Overå 2008). I forbindelse med det siste CMI-prosjektet, Well-being among Fisher Folks in Africa Research (WELFARE) , som Overå videreførte gjennom en bistilling ved CMI etter at hun ble ansatt på Institutt for geografi, ble mobilstudien aktuell i et faglig samarbeid med School of Development, University of East Anglia om ’literacy’ i vid forstand i fiskerisamfunn (Maddox og Overå 2009).
På UiB er Overå nå involvert i en forskergruppe, ledet av Leif Manger, samt sosialantropologene Cecilie Ødegård, Anette Fagertun og Berit Angelskår, økonomen Espen Villanger fra CMI, samt nestoren innen forskning på markedshandel i Ghana, antropologen Gracia Clark, Indiana University. Forskergruppen samarbeider i prosjektet Localising globalization: gendered transformation of work, der Overå viderefører fokuset på kjønn, uformell økonomi og endring i kystsamfunn gjennom en studie av konsekvenser av oljeindustrien som er under oppbygging i Ghana. Her samarbeider hun med Samuel Agyei-Mensah fra Department of Geography and 276
Resource Development, University of Ghana. (I parentes bør det nevnes at Agyei- Mensah i sin tid tok doktorgraden i geografi ved Geografisk institutt i Trondheim, med Asbjørn Aase som veileder.) I dette prosjektet deltar også ghanesiske studenter som Overå tidligere har veiledet fram til MPhil i Resources and Human Adaptations ved Institutt for geografi i Bergen.
13.2.19 Odd Inge Steen (1959-)
Odd Inge Steen under disputasen i 1994.
Odd Inge Steen er født i Stavanger. Hans far arbeidet for NORAD som lektor på videregående skoler i Zambia og tok med seg familien dit. Odd Inge Steen bodde der tre år som tenåring og gikk på to skoler der. Det siste skoleåret ble ganske tøft. Odd Inge var eneste hvite elev på en skole med 1000 elever og ble mobbet. Han reiste hjem til Norge og fullførte videregående utdanning der. Men erfaringen fra Zambia skulle få betydning for hans videre studier. Han begynte å studere ved Universitetet i Bergen og tok mellomfag i religionshistorie og historie, og et mellomfag i geografi som ble videreført i et hovedfagsstudium. Han ble cand. polit. i 1988. Hovedoppgaven, Mål og midler i norske private organisasjoners prosjektvirksomhet i den tredje verden ble utgitt som rapport av NUPI (Norsk Utenrikspolitisk Institutt) (Steen 1988). Der fikk han et deltidsengasjement som forskningsassistent i 1988-89, og finansiering av et fire ukers opphold i Zimbabwe. I løpet av denne tiden arbeidet han med et opplegg til et doktorgradsarbeid, som ble finansiert av Universitetet i Bergen, der han var stipendiat i 277
årene 1989-1994. Hovedproblemstillingen var den samme som i hovedoppgaven, men var geografisk konsentrert til Afrika og spesielt til Zimbabwe. Doktorarbeidet het Norske organisasjoner i bistand og humanitært hjelpearbeid. En analyse av norske frivillige organisasjoners forhold til det offentlige (Steen 1994, engelsk sammendrag Steen 1996). Midt i doktorgradsprosjektet (1991-1992) fikk Steen permisjon og gikk inn som daglig leder for den første fasen av en omfattende evaluering av norsk frivillig bistand som ble gjennomført av Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen.
Etter fullført doktorgrad ble Steen ansatt som førsteamanuensis ved Høyskolen i Bergen, som ble hans arbeidssted fra 1994 til 2005. De første årene underviste han, men fra 1997 til 2003 var han dekanus for Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Bergen. Etter dekanusperioden gikk han tilbake til førsteamanuensisstillingen. Steen har altså vekslet mellom forskning, utredningsarbeid, undervisning og administrasjon. Mens han var dekanus på Høgskolen, hadde han også i årene 2000-2003 deltidsengasjement som forsker ved Senter for utviklingsstudier i Bergen. Han var involvert i evalueringsstudier av europeiske pedagogiske programmer. Med data fra en omfattende europeisk komparativ spørreundersøkelse om 15-åringers historiebevissthet og politiske dannelse laget Steen en analyse av nordisk ungdoms oppfatninger og interesse for verden utenfor Europa, med særlig vekt på den tredje verden (Steen 1999). Han var også prosjektleder for et pedagogisk utviklingsprosjekt i Bangladesh.
Universitetspedagogikken hadde en noe flytende posisjon etter avviklingen av pedagogisk seminar. Ved det samfunnsvitenskapelige fakultet ved det opprettet en stilling i universitetspedagogikk. Denne stillingen fikk Steen i 2006 (1. januar), og han valgte å ha sin daglige arbeidsplass ved institutt for geografi. Han deltar i pedagogisk utviklingsarbeid på fakultetsnivå (leder av lærerutdanningsutvalget ved SV-fakultetet, nestleder av programstyret for lærerutdanning ved UiB). Men han engasjerer seg også i det faglige arbeidet ved instituttet, blant annet i prosjekter i Spania og Nepal. I 2009 ble han undervisningsleder for instituttet.
278
Steen er en person som det er lett å be om å sitte i eksamenskommisjoner, stillingskomiteer og prosjektutvalg. Det er stor bredde over Steens virksomhet, han deltar på mange arenaer. Han har vært foredragsholder og kursansvarlig for en rekke kurs om utviklingsstudier og utviklingsgeografi, og undervisning i fagdidaktikk innen geografi og samfunnsfag for lærere og elever. Han holder god orden på sitt arbeid og er en sterk kandidat som innehaveren av instituttets ryddigste kontor. Bredden har sin verdi, men også sin pris i en tid da publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter er et mantra. Steen har ikke fulgt den karriereveien som for tiden er den anbefalte: publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Beskrivelsen ovenfor viser at han har prioritert å arbeide på andre faglige arenaer som er viktige deler av et institutts liv. Men i 2009 har han publisert et arbeid i tidsskriftet International Research in Geographical and Environmental Education (Steen 2009).
13.2.20 Grete Rusten (1961-)
Grete Rusten, 1988.
Grete Rusten ble cand. polit. ved Universitetet i Bergen i 1985, med geografi som hovedfag og organisasjonsteori og samfunnskunnskap som grunnfag. Rustens hovedoppgave het Bedriftsflyttinger i Bergen sentrum (Rusten 1985). Dette temaet hadde vakt betydelig interesse blant bygeografer internasjonalt og i Norge. Tore Sund hadde viet problemet stor oppmerksomhet i sitt doktorarbeid (Sund 1947a). Bergens 279 industri lå særlig langs Puddefjorden og Bergensdalen syd for fjorden. Rusten fulgte opp utviklingen etter at biltransport ble vanlig og industrien foretrakk ettplanløsninger gjennom omlokaliseringer og nyetableringer i næringsparkene Kokstad og Sandsli. Etter avlagt hovedfagseksamen fikk hun et kortere NAVF-finansiert prosjektengasjement ved Industriøkonomisk Institutt. Tiden ble blant annet brukt til å utvikle et doktorgradsprosjekt, og fra 1986 til 1989 hadde hun et doktorgradsstipend ved NHH. Dr. oecon-graden forsvarte hun i 1990. Jeg var hennes veileder både gjennom hovedfagsstudiet og doktorgradsstudiet, og sjelden har jeg veiledet en mer selvstendig og velstrukturert student. Rustens valg av tema for sitt doktorarbeid ble hovedkontorflyttinger blant Norges 500 største foretak i perioden 1967-1987 (Rusten 1990), og som blant annet kan knyttes til en forskningstradisjon med Peter Daniels’ og John Goddards studier av kontorflyttinger i Storbritannia.
Rusten understreker gjennom mesteparten av sin forskning at hun først og fremst har vært opptatt av et foretaksperspektiv med strategier og produksjonssystemprosesser mer enn fokus som har tatt utgangspunkt i et regionalt perspektiv. Arbeidet med avhandlingen er blitt videreført i studier av internasjonalt eierskap i norsk næringsliv, norske foretaks etableringer i utlandet, og ikke minst omfattende forskning innen emnet tjenesteyting og verdiskaping (Rusten, Bryson og Gammelseter 2005, Bryson og Rusten 2006, Hermelin og Rusten 2007). Nyere forskning omfatter dessuten strategier og prosesser omkring nisjeorienterte foretak i internasjonale markeder. I den sammenheng står også faktorer knyttet til individuelt og kollektivt entreprenørskap sentralt (Rusten og Bryson 2010a). Forskningsfeltet kan oppsummeres som emneområdet kunnskapsøkonomi, tjenester og geografi knyttet til innkjøpsstrategier, outsourcing, lokalisering og innovasjoner (Rusten 2000, Aarset og Rusten 2007). Gjennom et utstrakt forskningssamarbeid blant annet med forskningsmiljøer i Storbritannia har hun utfordret og supplert teoretiske utledninger som i økonomisk geografi i betydelig grad er dominert av anglo/amerikanske eksempler og publisert i internasjonale tidsskriftartikler og bøker. Hvordan foretaksstrategier påvirkes av geografisk kontekst og hvordan ulike geografier påvirkes av foretaksatferd oppsummerer mye av det hun har gjort. Rusten følger metodisk en ny teoritradisjon 280 innenfor økonomisk geografi som beveger seg vekk fra en tradisjonell sektorisert inndeling til en mer tematisk inndeling som har fokus på klynger men også på produksjonssystemer som geografisk og sektorielt favner mer vidt.
Mye av hennes forskning har rent metodisk vært basert på empiri som omfatter utallige bedriftsintervjuer. Det representerer en tilnærming som har gitt en stor detaljrikdom om forretningsstrategier og prosesser som er lite synlige i statistiske aggregater. Forskningen har omfattet flernasjonale storforetak, små og mellomstore bedrifter, og offentlig sektor.
Et annet tema som hun har jobbet med i en årrekke er tjenesteinnhold hvor særlig industridesign har stått sentralt. Design koblet til industrien i Norge er spesielt tuftet på funksjonelle produktegenskaper, smartere måter å produsere på og omfatter ofte produkter som løser viktige produksjons- og samfunnsoppgaver. Eksempler er helseutstyr, skipsteknologi, produksjonsutstyr for petroleumssektoren, oppdrett og utstyr knyttet til subsea-operasjoner. En del av designproduktene har utgjort en teknologisk bro mellom industri og tjenesteproduksjon. I tillegg har hun sett på mer klassiske designprodukter som klær og møbler og hvordan slike produkter kan knyttes til territoriell identitet og teknologisk spesialisering. For en del foretak vil design tilføre produktet merverdi og kvalitet som gir betydelig konkurranseevne i internasjonale markeder. Forskningen omfatter en rekke artikler og bøker som veksler i fokus fra produkt, produksjon, tjenesteforetak til bedriftskunder og konsumenter (Rusten og Bryson 2007a, 2010b, Rusten, Iversen og Hem 2007).
Et tredje forskningstema som Rusten har engasjert seg i, er hvordan tilgang til og bruk av Internett har påvirket næringslivet. Den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) påvirket utviklingen av næringslivet. Spredningen av mobiltelefoner har for eksempel revolusjonert spredningen av informasjon. På instituttet har Ragnhild Overå (kapittel 13.2.18) studert denne spredningen i u-land. Rusten har siden 1995 studert IKTs betydning både for produktutvikling og kunderelasjoner i vår del av verden. Også her kombinerer hun et foretaks- og 281 geografisk perspektiv (organisasjonsteori og økonomisk geografi), og går inn på IKTs betydning for produksjonseffektivitet, kommunikasjonsutveksling og produktprofilering. Problemene er blant annet behandlet i en rekke ulike empiriske studier av møbelindustrien og nisjebasert matvareproduksjon, oppdrettsnæringen, maritim sektor og kommunal forvaltning (Rusten og Bryson 2007b, Rusten og Skerratt 2008). Hun har også hatt forskningsinteresser knyttet opp mot kultur- og opplevelsesorienterte emner, og gjennom film og regional utvikling, men også fokus på opplevelsesbaserte emner knyttet til ruralt basert næringsutvikling (Rusten, Iversen og Hem 2007).
Etter at Rusten hadde fullført doktorgraden ble hun ansatt som forsker ved det som nå heter SNF (Senter for næringslivsforskning ved NHH), som ble hennes arbeidsplass mellom 1990 og frem til 2007. Som forsker i instituttsektoren har oppdragene både omfattet forskningsrådsfinansierte prosjekter i tillegg til oppdrag fra offentlig sektor (departement og direktorat) men også næringslivet. Hun har blant annet i sin tid ved SNF ledet større forskningsprosjekter for Telenor og Statoil. Hun gjennomførte også regionale klyngestudier med utgangspunkt i analyser av møbelindustrien på Sunnmøre, industrien i Trøndelag, den sjømilitære virksomheten i Bergen og industrien ved Mongstad. Denne forskningen er dokumentert i en rekke rapporter, men også internasjonale artikler og bokkapitler.
Rusten har deltatt i et 2-årig ekspertutvalg nedsatt av Kommunal- og Regionaldepartementet som leverte faglige innspill og forskning til regionalpolitikken (NOU 2004:02). Som seniorforsker har hun også hatt koordinerende ansvar for større forskningsprogrammer (NFR, Telenor og Statoil), og hun har vært tema-leder for et program om innovasjon og regional næringsutvikling.
Rusten ble professor i økonomisk geografi ved Universitetet i Bergen i 2007 (1. september), men har fortsatt en assosiert tilknytning til Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) ved NHH. Næringslivsnettverket som hun har opparbeidet som anvendt forsker har kommet til nytte i videre forskning, undervisning og 282 veiledning ved universitetet. Hun leder flere kurs for bachelor- og masterstudenter ved instituttet. Det faglige fokus på teknologi og næringsutvikling har også bidratt til å utvikle nye faglige samarbeid med forskerkolleger på andre institutter og fakulteter ved Universitetet i Bergen. Eksempler på tema er forskning rettet mot framtidsrettet teknologiutvikling hvor ”broer” mellom FoU-miljøer og næringslivet ikke minst i vår region står sentralt. Dette ser vi blant annet gjennom hennes styreengasjement i Ålvik Vekst fram til 2010, og hennes verv som styremedlem for UiB i Bergen Teknologioverføring (2009-). Forskningen har trukket Rusten inn i internasjonale fagmiljøer, i organisasjoner som RESER (European Association for Research on Services), hvor hun i åtte år har hatt en styreplass, og som Honorary Research Fellow ved universitetsinstitutter, så som School of Geography, Earth and Environmental Sciences ved University of Birmingham i England siden 2003. Internasjonalt forskningssamarbeid, publiseringer, redaktør- og review-arbeid for internasjonale tidsskrifter, gjesteforelesninger, komitearbeid knyttet til stillingsbenevninger og konferansearrangement og foredrag inkluderer en rekke land og universiteter, næringsliv og forvaltning. Hennes oppgaver har også inkludert verv som programkoordinator for Norges forskningsråd og komitearbeid for European Science Foundation.
283
13.2.21 Jostein Bakke (1972-)
Jostein Bakke på Syd-Georgia i 2008.
Jostein Bakke er født i Jondal i Hardanger, med Folgefonna som nærmeste nabo. Og Folgefonna skulle da også komme til å bli studieområde for hans hovedoppgave. I så måte minner hans faglige karriere om Atle Nesjes, som hadde Briksdalsbreen som nærmeste nabo i sin oppvekst. Bakke studerte realfag ved Institutt for geovitenskap og Institutt for geografi i Bergen, og avla hovedfagseksamen i 1999. Hans veileder var Svein Olav Dahl. Hovedoppgaven het Rekonstruksjon av bre- og klimavariasjoner på Nordre Folgefonna med kringliggande botnar (Bakke 1999).
I 2000 fikk Bakke et doktorgradsstipend ved Institutt for geografi og Bjerknes-senteret for klimaforskning. Han disputerte i april 2004. Avhandlingen henter empiriske data fra en rekke lokaliteter i Norge, noe tittelen forteller: Late Weichselian and Holocene glacier fluctuations along a south-north transect in Norway – climatic and methodological implications (Bakke 2004). Etter disputasen hadde han deltidsstillinger av varierende lengde ved Institutt for geografi /Bjerknessenteret. Det viktigste var et NFR-finansiert post-doc.-stipend av to års varighet, frem til mars 2008, da han ble fast tilsatt i en førsteamanuensisstilling ved Institutt for geografi (Stillingen var blitt ledig etter Jan Sulebak). Mellom 2003 og 2010 ar han vært medforfatter til ca 20 publikasjoner i bøker og internasjonale tidsskrifter. Svært mange av bidragene er trykt i de toneangivende tidsskriftene The Holocene og Journal of Quaternary Science. 284
I 2010 fikk Bakke gjennomslag for et forskningsprosjekt anbefalt av European Research Council og finansiert av Norges forskningsråd (ca 10 millioner kroner fordelt over årene 2011-2015). Det vil bli knyttet tre PhD- eler PostDoc-stillinger til prosjektet. Prosjektet er nærmere beskrevet i kapittel 12.5.4.3.
13.2.22 Kerstin Potthoff (1974-)
Kerstin Potthoff, 2005.
Kerstin Potthoffs første møte med Norge var som deltaker i en studentekskursjon fra Carl-von-Ossietzky-universitetet i Oldenburg i 1994, ledet av Gernot Jung, som senere skulle bli hennes veileder. Hun skrev sin diplomoppgave (hovedoppgave) i landskapsøkologi om virkninger av sauebeite i et norsk høyfjellslandskap og fullførte sin diplomeksamen i august 1999. Hun hadde da blant annet vært gjestestudent ved Universitetet i Bergen i vårsemesteret 1998. Hun fortsatte sine studier i landskapsøkologi på doktorgradsnivå, med Jørg Löffler som veileder og Anders Lundberg som biveileder. Doktorarbeidet ble fullført ved Institutt for geografi ved NTNU i Trondheim. Potthoffs samboer, Sebastian Eiter, arbeidet også som doktorgradsstudent i Trondheim, og de valgte det samme feltområde, Stølsheimen, et fjellområde nord for Voss og sør for Sognefjorden. Potthoff fullførte doktorarbeidet i 285
2005 (Potthoff 2005) og disputerte i desember. Avhandlingen het Landscape change in a mountain summer farming area. A study of custom, practice and alpine vegetation in Stølsheimen, Western Norway. Funn fra doktorarbeidet var allerede blitt presentert i en artikkel i Norwegian Journal of Geography (Potthoff 2004). Våren 2006 innehadde Potthoff et midlertidig universitetslektorat i Bergen, og i august 2006 tiltrådte hun et toårig post-doktorstipend i Bergen. Hennes landskapsøkologiske perspektiv ble allerede i doktorgradsarbeidet satt inn i et videre samfunnsgeografisk perspektiv. Denne perspektivutvidelsen er presentert i en artikkel i tidsskriftet Erdkunde (Potthoff 2007). Et pågående prosjekt undersøker vegetasjonsendringer i tregrenseområdet og menneskers oppfatninger av endringene. Her introduseres kvalitative metoder og teorier (Potthoff 2009). En ny empirisk tilnærming er under utvikling i et forprosjekt om menneskeskapt jord (anthrosol) i norske kystregioner. I august 2008 ble Potthoff ansatt som førsteamanuensis i geografi i Bergen.
13.2.23 Knut Hidle (1967-)
Knut Hidle, 2006.
Knut Hidle er født i Asker, men vokste opp og hadde det meste av sin skolegang i Søgne ved Kristiansand. Han begynte å studere nordisk språk grunnfag i Kristiansand, og fortsatte med statsvitenskap grunnfag i Oslo. Han flyttet til Bergen i 1990, der han 286 studerte sammenlignede politikk og geografi. Han valgte å ta miljøfag som mellomfagstillegg i geografistudiet. Han ble cand. mag i 1993, og avla hovedfagseksamen i geografi i 1996. Hovedfagsoppgaven het Fjell og mening. Identitet og argumentasjon i diskursen om en Reinheimen nasjonalpark. Naturressursforvaltning var et av instituttets forskningstemaer. De fleste som skrev hovedoppgaver innenfor temaet foretok konkrete stedsanalyser og identifiserte eventuelle målkonflikter mellom bruk og vern. Hidles tilnærming handlet mer om aktørenes holdninger slik de kom til uttrykk i diskusjonene om nasjonalparken. Tilnærmingen var mer kvalitativ enn kvantitativ. Veileder var Tor Halfdan Aase. De fleste nasjonalparkene i Norge lå i statsallmenninger, men Reinheimen nasjonalpark, som lå i Skjåk, Lesja, Vågå, Norddal og Rauma kommuner, lå på privat grunn. Her var konfliktene mellom vernehensyn og brukshensyn mer markante enn i statsallmenningene. Grunneierne la vekt på at bruksretten var en viktig del av deres lokale tilhørighet, mens staten prioriterte nasjonale verneinteresser.
Etter avlagt hovedfagseksamen hadde Hidle et kortere engasjement som vitenskapelig assistent ved instituttet, og brukte anledningen til å utforme en doktorgradssøknad. Etter dette fikk han en stilling ved Agderforskning i Kristiansand i 1997. I 1998 – 2002 hadde han et NFR-stipend ved Institutt for geografi i Bergen. Etter at stipendiet utløp, hadde han et midlertidig universitetslektorat i Bergen, det han blant annet underviste i vitenskapsteori.
Han disputerte i 2004. Avhandlingen (Hidle 2004) het Migrasjon og stedsmyte. Sted, migrasjonserfaringer og romlige forståelser i Kristiansand. Avhandlingen var en undersøkelse av forholdet mellom sted og internasjonal migrasjon i lys av teorier om stedsmyter og romlige forståelsesmåter i byen Kristiansand. Det underliggende spørsmålet i dette arbeidet var om internasjonal migrasjon og internasjonal tilflytting endret stedsmyter og stedsmytenes betydning lokalt. Et sentralt aspekt i stedsmytebegrepet som ble benyttet i avhandlingen var at stedsmyter, eller forestillinger og fortellinger om sted, har betydning for struktureringen av praksis i det offentlige rom, samtidig som denne praksisen også kan endre stedsmyter. 287
Konklusjonen var at internasjonal migrasjon i liten grad hadde endret stedsmyten i byen. Innvandrere adopterer raskt de rådende forestillingene om hva byen er, og en egen annerledeshet praktiseres heller i det private rom, eller andre romlige settinger. Det siste understreker betydningen av de transnasjonale relasjonene for identitetsdanning. Det empiriske materialet bestod av kvalitative intervjuer, undersøkelser av lokale diskurser i media, reklame og et større antall skolestiler som det ble foretatt kvalitative og kvantitative analyser av. Hidle regner dette arbeidet som sitt tyngste og viktigste hittil. Foruten avhandlingen har arbeidet resultert i en rekke forelesninger og foredrag om emnet, ett internasjonalt publisert bokkapittel (Hidle 2007a) og en nordisk publisert artikkel (Hidle 2007b). Prosjektet har siden gitt viktig input i nye prosjekter som omhandler viktige aspekter ved geografisk mobilitet som har gått som en tematisk rød tråd gjennom Hidles arbeid de siste årene.
Mellom 2004 og 2010 var Hidle knyttet til Agderforskning som fagleder (2004-2008) (fagsjef i regional utvikling) og seniorforsker (2008-2010). Et viktig prosjekt i denne perioden handlet om samspill i fem norske byregioner (Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Kristiansand). Prosjektet var finansiert av Kommunal- og regionaldepartementet, fem fylkeskommuner og de fem byene nevnt ovenfor. Prosjektet kartla og analyserte drivkrefter som førte til samspill i næringspolitikk, næringsutvikling/struktur og hverdagsmobilitet i byregionene. Hidle var prosjektleder i sluttfasen av prosjektet, som strakte seg over flere år. Det har resultert i to internasjonale publikasjoner (Farsund, Hidle og Lysgård 2008, Hidle, Farsund og Lysgård 2009), og en populærvitenskapelig artikkel i tidsskriftet Plan (Hidle og Nesje 2006).
Et tredje prosjekt som er støttet av NFR (2003-2007) undersøker hyttemobilitet som en potensiell endringsfaktor i rurale områder. Prosjektet vil også gi innsikt i måter vi forstår senter/periferi på i forholdet mellom det rurale og urbane i Norge. Prosjektet er presentert i en artikkel i Sociologia Ruralis (Hidle, Cruikshank og Ellingsen 2010).
288
Det er en utfordring for en institusjon som Agderforskning å tilfredsstille internasjonale publiseringskrav samtidig som den skal være ”nyttig” for sin region. Spenningsfeltet mellom grunnforskning og anvendt forskning er krevende men utfordrende. Hidle trekker frem prosjektet som berører hvordan norsk forvaltning og politikk forholder seg til lokal integrering av flyktninger og asylsøkere (Hidle 2009).
Hele tiden mens Hidle jobbet i Agderforskning, hadde han nær kontakt med Institutt for geografi i Bergen (familien bosatt i Bergen). I tillegg var han tilknyttet forskergruppen Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner (IMER Bergen) ved Universitetet i Bergen. Fra 1. juni 2010 ble han ansatt som førsteamanuensis ved instituttet i Bergen, i en stilling som var blitt ledig etter Eli Fosso.
13.1.24 Sammenfatning om de som ble Lesingen av biografiene i dette kapitlet gir innsikt i endringer i arbeidsmåten ved instituttet over tid. I de riktig gode gamle dager sto professoren ganske synlig og ganske alene. Han kunne være ’enepike’, slik Axel Sømme beskrev sin situasjon de første årene. Så ble det vanlig at professoren fikk en vitenskapelig assistent som kunne gå til hånde etter professorens hode. Jeg har selv hatt en slik jobb, i Oslo, og mine hverdager var fylt av kartkurstimer, assistanse ved forelesninger (de audiovisuelle hjelpemidlers mysterier), bibliotekarbeid. Dette var pålagt arbeid. Eget faglig arbeid måtte jeg selv finne ut av, riktig nok med oppmuntring og praktisk hjelp fra ’min’ professor. I Bergen fikk Axel Sømme sine to Torer (Sund og Ouren) som ga forskningen ved instituttet større bredde, men mye av deres tid ble brukt til undervisning og lærebokarbeid. Sjelden utgjorde de tre fast ansatte en sammensveiset prosjektgruppe. På midten av 1960-tallet og i en ti års tid fremover var det den økende studenttilstrømmingen som avgjorde hvilke stillinger som kom til instituttet. Studieplaner og undervisningstilbud bestemte til dels fagprofilen til instituttmedarbeiderne, hva enten de var hjelpelærere eller universitets/høyskolelektorer. Som understreket mange ganger, ble de første lektorene ansatt for å undervise. Det lå ikke noe forskningskrav til stillingen. Flere av instituttets vitenskapelige medarbeidere fant seg vel til rette i slike posisjoner og representerte 289 undervisningskontinuiteten ved instituttet inntil de gikk av med pensjon. Etter hvert vendte flere av amanuensene/lektorene seg mot forskning, med doktorgrad som mål. Det kunne ta lang tid. Med Magne Helvig og Hallstein Myklebost kom det professorer med doktorgrad og forskningsambisjoner til instituttet. Selv var jeg nok den første av lektorgenerasjonen som kvalifiserte meg til et embete, som et professorat var på den tid, med kongebrev som bevis, og i sin tid avskjed i nåde fra kongen.
De forskningsprosjektene som pågikk fra begynnelsen av syttitallet ble vanligvis ledet av en fast ansatt vitenskapelig tjenestemann, og han hadde gjerne en vitenskapelig assistent som sidemann, en god del av dem finansiert av Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd. Det lå nok en forventning om at assistenten skulle forske, men den gamle dr.philos.- graden var nærmest som en dinosaurus å bestige, og de nye gradene som kunne oppnås gjennom et tre- eller fireårsstipend var ikke kommet ennå. Og lektoratene var blitt besatt av unge mennesker som aldri kom til å gå av. Dette førte til at flere medarbeidere ved instituttet valgte å slutte. Noen fant nye jobber på det nye instituttet i Trondheim, noen vendte tilbake til Oslo, og noen fant arbeid utenfor universitetene. Instituttet i Bergen gikk inn i en stagnasjonsperiode. Nye stillinger kom først på slutten av syttitallet og først i åttiårene, først og fremst en konsekvens at utvikling av nye undervisningstilbud, så som miljøfaget og styrking av utviklingsstudiene. Fortsatt var forskningsprosjektene ved institutt forholdsvis beskjedne, men noen av dem kunne trekke til seg videregående studenter (hovedfagsstudenter og høyere grads studenter). Allerede på syttitallet var det mange studenter som skrev oppgave knyttet til prosjekter som Forskningsprosjektet Bergen Sentrum, ledet av Magne Helvig og Rørsleromprosjektet, Industristedprosjektet og Geografiske studier av utkantstrøk i Norge, ledet av Jens Chr. Hansen.
Utover åttitallet snudde trenden. Spesielt universitetsdelen av instituttet fikk stor tilstrømning av hovedfagsstudenter og senere mange nye doktorgradsstudenter, hva enten de ble dr. polit.-studenter ved Universitetet eller dr.-oecon.-studenter ved NHH. Flyttingen av instituttet til Merinospinneriet ga gode arbeidsvilkår for doktorgradsstudentene. Etter hvert trådte bildet av den ensomme professoren og hans 290 assistenter i bakgrunnen. I stedet dukket mindre forskergrupper frem. Forskningsrådet fokuserte på programforskning, der det i ett prosjekt kunne være plass til flere forskere. Det var mulig å kombinere forskning (ofte på deltid) og undervisning. Det var også god plass til hovedfagsstudenter i mange av disse prosjektene. Etter hvert kom doktorgradsstudentene inn i prosjektene. I beskrivelsene av faginnsatsen til forskere som Knut Bjørn Lindkvist og Arnt Fløysand går det frem at jevnbyrdige forskere arbeidet sammen, og at forskere fra SNF (for eksempel Jakobsen og Vatne var med på disse prosjektene). Gjennom nittiårene økte instituttets kompetanse, antallet avlagte doktorgrader økte også, og nye stillinger på instituttet ble besatt av våre egne kandidater. Mange av dem fant arbeid i øvrige deler av universitets- og høyskolesystemet, eller i deler av den offentlige forvaltningen. For de geografene som ønsket det, var det gode muligheter til å arbeide i nettverk. Flere av disse nettverkene var internasjonale. 291
14. DE SOM KOM OG REISTE
14.1. Innledning Siden 1965 har i alt 17 ansatte valgt å flytte fra instituttet (Oversikten over dem det gjelder finnes i vedlegg C).
Tre spørsmål reiser seg: 1) Hva utrettet de den tiden de var ved instituttet? 2) Hvilke konsekvenser for instituttet fikk det at de reiste? 3) Hvorfor reiste de? Det første spørsmålet besvares gjennom enkeltbiografiene i dette kapitlet. Det andre spørsmålet dreier seg først og fremst om kontinuitetsbruddene som oppsto når folk forlot instituttet. Mye tid kunne gå tapt i en nyansettelsesprosess. I ventetiden måtte midlertidige tiltak iverksettes som kunne la press på de gjenværende ansatte. Når en ny stillingsinnehaver tiltrådte, ville han eller hun trenge tid til å komme i gang. På den annen side ville en ledig stilling kunne endre instituttets fagprofil på en ny og spennende måte.
Sett i et geografisk perspektiv ville det tredje spørsmålet kunne være faglig interessant. Skyldes flyttingen mistrivsel (push-effekt)? Kan instituttet trekke lærdom av slike flyttinger? Er det instituttmiljøet som helhet som får en medarbeider til å flytte, eller kan personkonflikter spille inn? Kan det være slik at nytt tilbud et annet sted oppfattes som bedre enn tilbudet på instituttet (pull-effekt)? En skal heller ikke se bort fra en flytting fra instituttet kan ha med institutteksterne forhold å gjøre. Var det mulig ikke å trives i Bergen? Var boligforholdene utilfredsstillende? Var det slik at samboer/ektefelle ikke trivdes? Disse spørsmålene kan oppfattes som personlig nærgående og som innspill til en kritisk evaluering av det faglige miljøet ved instituttet. Selv har jeg vært deltaker i dette miljøet siden 1965 og har ingen illusjoner om at jeg kan gi objektive svar på spørsmålene.
Sammenfatningsavsnittet (kapittel 14.2.18) forsøker likevel å gi svar på noen av disse spørsmålene. Men først må de enkelte biografiene presenteres.
292
14.2 Enkeltbiografier
14.2.1 Asbjørn Aase (1932-)
Asbjørn Aase 1971.
Asbjørn Aase vokste opp i Oslo. Han begynte å studere ved Universitetet i Oslo, og etter forberedende prøver tok han fatt på jusstudiet, men avbrøt dette. Han var også innom Geografisk institutt i Oslo, men i 1954 fullførte han studentfaglinjen ved Oslo Handelsgymnasium, en vanlig studievei mot Norges Handelshøyskole der han tok siviløkonomeksamen i 1957. Geografi var ett av valgfagene, og Aase var interessert i samfunnsplanlegging. Fra september 1957 til våren 1959 var han konsulent ved Studieselskapet for Nord-norsk næringsliv i Bodø, der han blant annet laget en omfattende undersøkelse av turistnæringen i Nord-Norge (Aase 1959). Ifølge en bedømmelseskomite som senere vurderte Aases vitenskapelige arbeider, var dette ”den første og mest omfattende regionale undersøkelse av turistnæringen foretatt i Norge (…) Arbeidet kan betraktes som en viktig kilde og verdifull hjelp for turismens planlegging i Norge.” (Innstilling til dosentur i geografi ved Norges Handelshøyskole, september 1973.)
Fra sommeren 1959 til 1966 arbeidet Aase ved Institutt for by- og regionplanlegging ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim, først som vitenskapelig assistent, så som høyskolestipendiat og det siste året som amanuensis. Oppmuntret av Universitetet i 293
Trondheim langt senere i livet, har Aase som pensjonert professor skrevet et notat om faser av sitt faglige liv. Et avsnitt handler om Institutt for by- og regionplanlegging. Han beskriver det første møte med instituttet som skuffende på mange måter. Denne skuffelsen hadde dels å gjøre med at han sto fremmed overfor arkitektenes arbeidsoppgaver innenfor planlegging, men viktigere var det at det ikke syntes å foregå noen forskning innenfor feltet by- og regionplanlegging. Hans arbeid besto dels i studentundervisning, dels i planleggingsoppdrag utenfor instituttet. Det tok tid å venne seg til arbeidsmåten. Etter hvert skulle det vise seg at de tverrfaglige tilnærmingene var utfordrende og interessante. Han var med på å ta initiativet til å arrangere det første nasjonale kurset i by- og regionplanlegging. Han fikk også etter hvert gode kolleger. Men Trondheimsmiljøet var et maskulint miljø, kanskje litt for maskulint for en ungkar.
Hele tiden mens Aase var ved NTH holdt kan kontakt med geografimiljøet i Bergen, først og fremst med Sømme og med Sund så lenge han levde. Sømme hjalp blant annet Aase til et halvt års opphold ved Geografisk Institutt i Strasbourg og oppmuntret han til å delta i arbeidet i fjellplanteamet som kom i gang omkring 1961. Aase var allerede involvert i et kommuneplanprosjekt i Ål i Hallingdal og en naturlig deltaker i Sømmes team. Her kunne Aase være geograf og samtidig delta i tverrfaglige prosjekter. (Fjellplanteamets arbeid er omtalt i kapittel 8.6.)
Nye faglige impulser fikk Aase blant annet som deltaker ved et symposium i bygeografi som ble holdt i Lund som en del av International Geographical Unions kongress i Norden i 1960. Symposiet var ledet av Torsten Hägerstrand. Aase karakteriserer dette symposiet som et gjennombrudd for nye tanker i faget som for han var en åpenbaring av nye perspektiver. En prominent gjest var den tyske geograf Walter Christaller som fremla sin sentralstedsteori i en epokegjørende publikasjon allerede i 1933, men som først i 1960 fant et internasjonalt forum, etter at interessen for teoretisk geografi var blitt modnet. Akkurat som tilfellet var med Peter Sjøholt (kapittel 13.2.7), som også deltok på symposiet, fikk temaene som var blitt reist stor betydning for Aases egen undervisning og forskning. 294
Sømme holdt kontakten med Aase. Aase og jeg ble av Sømme bedt om å delta i organiseringen av en ekskursjon han ledet til Alsace og Lorraine for valgfagsstudenter i geografi i påsken 1964. Det var nok ingen tilfeldighet at vi ble bedt om å være med. Vi kunne begge snakke fransk, hvilket unektelig var en god hjelp. Men samtidig visste Sømme at geografien i Bergen sto foran en vekstperiode. Både universitetsdelen og handelshøyskolen fikk løfte om nye mellomstillinger og han betraktet nok oss begge som mulige kandidater. Vi søkte hver vår stilling som vi fikk, fra 1. januar 1965. Jeg flyttet til Bergen, Asbjørn Aase ba om betenkningstid, ut 1965. Han skriver i sitt notat om tiden ved NTH at ”beslutningen ble tatt under en viss tvil. Jeg hadde etter hvert fått et godt liv både med kolleger og venner, og fine boligforhold (…). Det som ble avgjørende, var imidlertid at jeg følte behov for å komme til et alma mater, til et miljø blant geografer for bedre å kunne utvikle en faglig identitet.” Men utsettelse fikk han, og flyttet til Bergen i januar 1966. Arild Holt-Jensen hadde vikariert i Aases stilling i 1965. Sømme hadde sørget for at Aase fikk et gjestestipend ved Handelshögskolan i Stockholm i november 1965. To ting skjedde. Aase fikk påfylling av bygeografisk metode, og han fikk en borddame ved Handelshögskolans diplomfest i Operakällaren en uke før han reiste tilbake til Trondheim. Denne uken var begynnelsen av avviklingen av Aases ungkarstid, som definitivt tok slutt med et bryllup i september 1966.
Hvordan ble så møtet med det nye alma mater? Det lå noe i luften i geografifagets utvikling på midten av 1960-tallet. Vi som var aktive på denne tiden, var kanskje ikke så bevisste på dette nye. To dikotomier var vi opptatt av: forholdet mellom natur og kultur i den såkalte geografiske syntesen, og forholdet mellom systematisk og regional geografi. Asbjørn Aases motivasjon for å utvikle et faglig ståsted ”var kanskje spesielt sterk ettersom jeg kom utenfra og med tilknytning til andre nettverk”. Han husker ikke akkurat hvordan hans engasjement i fagfilosofiske og metodologiske spørsmål i faget fikk sin begynnelse, men i 2009 (Aase 2009b) prøver han å foreta en rekonstruksjon i ettertid. I bunnen lå geografifagets forhold til planlegging. Kunne eller burde 295 geografen være planlegger? Kunne det oppstå konflikt mellom vitenskapelig objektivitet og normativ planlegging? Aase trekker frem fire impulser utenfra: 1. Fra det idiografiske til det nomotetiske: det å søke generelle sammenhenger framfor det unike. I geografien: fra det historiske og regionale (eller lokale) til sammenhenger og lovmessigheter. 2. Modeller og teorier: Christaller var her en forløper. Et senere verk som fikk stor innflytelse var Chorley og Haggetts (1967) Models in geography, med temaer som sentralsted, gravitasjon og diffusjon 3. Metodologisk: Fra deskriptiv til hypotetisk-deduktiv metode 4. Databehandling, som vi begynte å forstå betydningen av midt på 1960-tallet.
Han presenterte sine tanker på et lærerkurs på NHH i august 1968, og arbeidet videre med det som godt kan kalles en programerklæring. Artikkelen Geografi og Samfunn som ble trykket i 1970 i Norsk geografisk Tidsskrift, er utvilsomt et sporsettende innspill i et fag som ikke var godt vant med slikt. Det vil føre for langt å gå detaljert inn i artikkelen. Den tåler godt å leses 40 år etter at den ble skrevet. Da Asbjørn Aase fylte 60 år i 1992 redigerte hans Trondheimskolleger Michael Jones og Wolfgang Cramer et festskrift (Jones og Cramer 1992). Festskriftet inneholder et utvalg av Aases artikler, med kommentarer fra kolleger. Jeg tok for meg Geografi og samfunn (Hansen 1992). Jeg plasserte Aases geografi mellom normative arkitekt- og ingeniørfag på den ene siden og en teoretisk dominert økonomi på den andre siden. Det viktigste budskapet i artikkelen er ”at samfunnsplanleggingen er en faglig synteseoppgave som går forut for politikernes valg, og den faglige oppgaven består i å består i å knytte relasjonene mellom de variablene som inngår i planleggingen sammen til et system, og å utlede planalternativer fra dette” (Hansen 1992, s. 71). Han bruker ikke ordet systemanalyse, men det er det han tenker på.
Teoretisk og metodisk støtter han seg i hovedsak til kvantitative tilnærminger. Men han er ingen determinist, heller en probabilist (der finnes alternative muligheter). (Dette begrepet sto forøvrig sentralt i Vidal de la Blaches tenkning.) Likevel er det nok riktig å karakterisere Asbjørn Aase som en eksponent for den kvantitative 296 revolusjon i norsk geografi. En passende vitenskapelig etikett vil være ”positivist”. Omkring 1970 var en slik tilnærming helt naturlig. Organiseringen av empiriske data ble gjort lettere på grunn av kvantesprang i den elektroniske databehandlingen. Opposisjonen mot den positivistiske tilnærmingen var for manges vedkommende grunnet i at de ikke forsto disse metodene, men for Aase kunne de åpne muligheter for å behandle sammenhenger av environmentalistisk karakter uten å falle i determinismens fallgruver. Den økende kløften mellom natur- og kulturgeografi kunne blitt mindre om nye metoder for analyse av sammenhenger hadde vært tatt i bruk. ”Geografien ville gjøre samfunnet en tjeneste ved å utvikle en ny form for environmentalisme, som ville tendere til å se menneske-natur i omvendt kausalitetsrekkefølge i forhold til den gamle environmentalismen, og som måtte betone både menneskenes valgmuligheter og grensene for dem (Aase 1970, s. 12). Denne tilnærmingen er ikke blitt mindre aktuell i tiden som er gått siden 1970.
Aase forteller i sine erindringer at han fikk både positive og negative reaksjoner på manuskriptet. Overraskende var det nok for ham at Hallstein Myklebost etter å ha lest manuskriptet kom med følgende dom: ”Dette strider mot alt som jeg mener at geografien skal være” (Aase 2009b, s. 4). Han forteller ikke hvorfor Myklebost reagerte så negativt, men jeg kan nok tenke meg at Myklebost reagerte på at normative analyser kunne være stuerene. For Myklebost teller tallene for seg selv. En skal lete lenge for å finne normative utsagn i Myklebosts doktoravhandling Norges tettbygde steder 1875 – 1950 (1960).
I 1972 ble det opprettet et nytt professorat ved Universitetet i Bergen, i tillegg til det professoratet som Magne Helvig hadde fått etter at Hallstein Myklebost hadde reist tilbake til Oslo. Asbjørn Aase var blant søkerne, sammen med Jens Chr. Hansen, Nils Lewan fra Lund og Peter Sjøholt. Komiteen besto av professorene Stig Jaatinen fra Helsingfors Universitet, Viggo Hansen fra Københavns Universitet og Hallstein Myklebost fra Universitetet i Oslo. To av søkerne ble erklært kompetente; Hansen og Lewan. Aase ble rangert foran Sjøholt. I sitt erindringsnotat (2009b, s.15-16) kommenterer Aase innstillingen. Han sier at han ikke regnet med å få stillingen, men 297
”syntes det var interessant å delta og å måle krefter”. Innstillingen var nok en kalddusj for Aase. ”Komiteen var for mitt vedkommende nokså formalistisk i sin bedømmelse av hva som var geografisk relevante arbeider uten å begrunne dette nærmere. Dessuten ble artikkelen om geografi og samfunn avfeid på en overfladisk måte. I en remiss til innstillingen pekte jeg på at de i frakjenningen av geografirelevans baserte seg på et konvensjonelt og lite begrunnet syn på hva som var geografisk relevant.”
Men det kom også positive reaksjoner. Asbjørn Aase var blant søkerne til dosenturet ved NHH som ble ledig i 1973. I komiteinnstillingen, som blir nærmere omtalt i kapittel. 14.2.4, ble Paul Olav Berg i nokså ulne ordelag frakjent forskningskompetanse. Asbjørn Aase ble innstilt som nr. 1 til denne stillingen. Om 1970-artikkelen skriver komiteen: ” I denne glimrende artikkel tar han (Aase) opp til vurdering de nyeste tendenser i samfunnsgeografien, spesielt det som angår forholdet mellom geografi og planlegging. Han diskuterer feil og mangler innen en rekke samtidige forskningsretninger i geografien, og gir mange gode forslag til hvilke emner man burde legge vekt på i forskningen, dersom geografene skal kunne yte et betydeligere bidrag til planleggingen i fremtiden enn hittil. Det er en meget klarsynt artikkel som burde være obligatorisk lesning for alle som vil utvikle en mer planleggingsorientert geografi.” (Innstilling til dosentur i geografi ved Norges Handelshøyskole, 14. september 1973, s. 19).
Parallelt med at Aase satte seg inn i nye teorier og metoder, satte han i gang to prosjekter der han skulle prøve ut disse. NAVF sørget for driftsbevilgning. Aase så på byform og byvekst, og kartla utviklingen i fire mindre byer. Deretter satte han i gang et prosjekt for utvikling av en modell for Bergens byvekst, med kartverksdata og flyfotos som ble lagt inn i 7000 databærende ruter. Det tok mye tid og arbeid å gjennomføre disse undersøkelsene, og helt ferdig ble de vel aldri. Det var ikke bare Aase som arbeidet i motvind med å bruke koordinatfestede rutenett for å kartlegge arealmodeller. Det ble forsøkt i forskningsprosjektet Bergen sentrum (se kapittel 13.2.5 om Magne Helvig), og Arild Holt-Jensen (kapittel 13.2.2) brukte mye tid på koordinatfesting av bebyggelses- og befolkningsdata på Sørlandet uten å komme helt i 298 mål. Problemet var sannsynligvis at dataene var vanskelig tilgjengelige og at metodikken var ny og ukjent. En som lyktes med å gjennomføre et slikt prosjekt, var Asbjørn Nordgård, som i 1972 fullførte en doktoravhandling om endringer av driftsformer i jordbruket i 125 kommuner på Østlandet i perioden 1929-1959. (Nordgård 1972). En annen årsak til at Aase skiftet beite, faglig sett, var at han ble involvert i den store Levekårsundersøkelsen, finansiert av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Tre forskere var med fra begynnelsen; sosiologen Gudmund Hernes og økonomene Tor Rødseth og Tormod Hermansen. Hermansen flyttet tidlig til Oslo, gikk ut av gruppen, og inn kom geografen Asbjørn Aase. Arbeidet skal ikke omtales i detalj her. Det er allerede beskrevet i Aase 2009b. Det innebærer en teoretisk og tematisk nyorientering der sosial relevans var en viktig tilnærming. Ambisjonen var å utvikle en levekårsgeografi. To medarbeidere ble knyttet i prosjektet, Bjørn Terje Asheim (som nå er professor i Lund) og Britt Dale (som nå er professor i Trondheim). Deres arbeider ble dokumentert i to offisielle utredninger (Aase og Dale 1978, Asheim 1978).
Høsten 1973 så det ut som om instituttet i Bergen skulle bli arena for så vel byvekstmodellen for Bergen og for levekårsundersøkelsen. Men slik gikk det ikke. Et nytt universitet var under utvikling i Trondheim. Geografi sto på listen over nye institutter. Et professorat ble utlyst, Asbjørn Aase søkte og fikk jobben, og sa fra seg dosenturet i Bergen. Han flyttet til Trondheim i 1974. Det var en stor utfordring å sette i gang oppbyggingen av et helt nytt institutt. Erfaringene i Bergen hadde vært blandete.
I sitt notat om tiden i Bergen avrunder Aase avsnittet om jobbsøknader og bedømmelser slik: ”Det kan synes pretensiøst (2009b, s. 16) å ta med dette i en fremstilling som denne, men jeg anser det viktig å illustrere hvordan ulike komiteer kan komme ut med så ulike vurderinger med store konsekvenser ikke bare for den enkelte søker, men også for fagets utvikling. Tanken melder seg også om en selv, gjennom senere virke i bedømmelseskomiteer, kan ha vært med på å avgi uttalelser som på andre har virket kontroversielle.” (Aase 2009b, s. 17) 299
14.2.2 Hallstein Myklebost (1923-2000)
Hallstein Myklebost, 1972.
(Denne omtalen bygger på en minnetale jeg holdt i Det Norske Videnskaps-Akademi i april 2000 (Hansen 2000)). Hallstein Myklebost kom til Geografisk institutt i Bergen i august 1966 som utdanningsstipendiat. Han var født og oppvokst i Bodin, like ved Bodø. Eksamen artium tok han i Bodø i 1942. Han begynte å studere i Oslo høsten 1942. Han delte skjebne med tusenvis av studenter da Universitetet ble stengt i 1943. Etter en tids internering oppholdt han seg i Bodø resten av krigen. Det hadde vi to til felles. Vi kom til at vi første gang møttes på Bodø postkontor, han bak skranken, jeg foran. Den felles interessen var frimerker. Han solgte, jeg kjøpte. Etter krigen gjenopptok han sine studier i Oslo, der han i 1949 ble cand.philol. med historie og engelsk som bifag og geografi som hovedfag. Hovedoppgaven var en gjennomgang av befolkningsforhold, næringsliv og bystruktur i Drammen. Fridtjov Isachsen var hans veileder, og hjalp ham også med lønnsgivende oppdrag, blant annet en analyse for Brente Steders Regulering av Bodøs gjenoppbygging etter krigen. Isachsen var medlem av Jernbanekommisjonen av 1949, og Myklebost ble trukket inn i arbeidet som sekretær. Vi aner en profil av en forsker som var opptatt av urbaniseringsprosessen, spesielt byplanleggingen. Et Rockefeller-stipendium gjorde det mulig for ham å studere ett år ved London School of Economics (1951-52). I årene 1953-1958 var han forskningsråds-stipendiat, med arbeidsplass dels på Geografisk Institutt på Blindern, dels i Statistisk Sentralbyrå. Da stipendtiden var over, fikk han et midlertidig universitetslektorat på Blindern. Hans meget arbeidskrevende avhandling Norges tettbygde steder 1875 – 1950 (Myklebost 1960b) ga ham doktorgraden og et dosentur på Blindern i 1960. 300
I avhandlingen satte Myklebost seg fore å få orden i begrepsbruken knyttet til urbaniseringen og å bruke begrepene i et landsomfattende arbeid for å avgrense og beskrive funksjonene i alle tettstedene i Norge. (Begrepet tettsted var for øvrig Myklebosts eget, og er blitt brukt i offentlig statistikk siden.) Ved hjelp av flybilder og økonomiske kart tegnet Myklebost grenser rundt alle landets tettsteder, om nødvendig supplert med egne feltstudier. Data om yrke fant han i folketellingenes hus-skjemaer. Han måtte ned på husholdsnivå for å beregne folketallet og på individnivå for å finne yrkestilknytning. Tonnevis med papir fylte hans kontor, og dataene måtte bearbeides manuelt, i tiden før datamaskinenes inntog. Avhandlingen ble aldri folkelesning, men ga oss for det første ny innsikt i en viktig del av vår bosetningshistorie, for det andre et grunnlag for fremtidig systematisering av data som beskriver urbaniseringsprosessen i Norge. Ved folketellingene i 1960 og 1970 brukte Statistisk Sentralbyrå hans avgrensningskriterier. Avhandlingen var en detaljert kvantitativ analyse i positivistisk ånd av et samfunnsproblem som så visst også hadde sine kvalitative sider. Disse forfulgte han i liten grad, men mange kvalitativt orienterte geografer hadde stor nytte av hans data. I debatten om forholdet mellom kvantitative og kvalitative metodetilnærminger i samfunnsvitenskapelig forskning kan det være gode grunner til å minne om at kvantitativt orientert grunnarbeid ofte er fundamentet for kvalitativ utforskning av virkeligheten.
Samme år som Myklebost forsvarte sin avhandling, rykket han ut som en sterkt kritisk opponent ex auditorio ved en annen disputas som også Fridtjov Isachsen hadde hatt en befatning med (Myklebost 1960a). Denne episoden er beskrevet mer detaljert i kapittel 8.8 om Tore Ouren, som var medlem av den ordinære komiteen, og som hadde dissentert der. Det var ingen grunn til å tvile på at Fridtjov Isachsen tok seg nær av kritikken, og forholdet mellom Myklebost og Isachsen ble vanskelig. Myklebosts sabbatsår i 1964 i Auckland på New Zealand var nok på en måte en flukt fra Blindern. Push-effekten var tydelig. Vel hjemme i Norge tok Myklebost avskjed fra dosenturet – en i og for seg ganske drastisk beslutning. Kongen skulle gi han avskjed i nåde. Mens Myklebost var på New Zealand, ble hans nye hus på Haslum i Bærum ferdig, og det var ikke så merkelig at han søkte jobb i planleggingsfirmaet Andersson og Skjånes 301 som holdt til på Haslum, og som i likhet med Peter Sjøholts Økoplan (jfr. kapittel 13.2.7) hadde funnet et ekspanderende marked for general- og regionplaner etter at den nye bygningsloven var trådt i kraft i 1965. Myklebost deltok i utarbeidelsene av regionplanene for Salten og Ofoten. Men i lengden appellerte ikke arbeidsformen i et konsulentfirma til Myklebost. Han var på utkikk etter nye muligheter. Tore Sunds tragiske og alt for tidlige bortgang i oktober 1965 skapte en stillingsåpning i Bergen. Myklebost søkte den ledige stillingen. Den var utlyst subsidiært som et utdanningsstipend inntil to år, som skulle sikre arbeidsrom for full kvalifisering for et professorat, og Myklebost prioriterte denne løsningen. Det innebar at Myklebost ble utdanningsstipendiat i Bergen 1. august 1966, men han og familien ble boende i Bærum det første året. Sommeren 1967 flyttet familien til Bergen, og 1. oktober 1968 ble han utnevnt som professor. Det skulle vise seg at flyttingen ikke ble problemfri. Barna trivdes ikke på skolen og ektefellen fant seg ikke til rette. Huset på Haslum sto der og ventet. Myklebost fikk kanskje aldri den tette tilknytningen til instituttet som var en forutsetning for at han skulle trives. Ved utgangen av 1969 søkte han avskjed fra stillingen i Bergen. Det var blitt en uventet åpning i Oslo. Fridtjov Isachsen bestemte seg for å fratre sitt professorat for å gå inn i en amanuensis-stilling, en slags frivillig abdikasjon fra et institutt han ikke følte seg på bølgelengde med. Myklebost flyttet tilbake til Oslo og overtok professoratet etter Isachsen i 1970. Han var en av dem som kom og som reiste, og var for kort tid ved instituttet til å sette dype spor etter seg der. Jeg har mye å takke ham for. Det var for eksempel han, ikke jeg, som fant ut hvordan jeg kunne bygge forskjellige mindre prosjekter sammen til en doktoravhandling. For de av oss som hadde nytt godt av hans rådgivning forble den faglige kontakten god også etter at han var reist tilbake til Oslo. Mange av de prosjektene som ble gjennomført på instituttet i de påfølgende årene, som for eksempel rørsleroms-prosjektet, industristeds-prosjektet og det såkalte utkantprosjektet bygget på hans data og analyser. (Disse prosjektene er beskrevet i kapittel 13.2.1.) 302
14.2.3 Dagfinn Trømborg (1936-)
Dagfinn Trømborg, 1983.
Dagfinn Trømborg var den første tilsatte i en universitetslektorstilling som var øremerket naturgeografi. Han kom til Bergen 1. august 1967 og sluttet 1. august 1968. Trømborg hadde sin utdannelse fra Geografisk Institutt i Oslo. Til Bergen kom han fra Notodden, der han hadde en lektorstilling ved lærerskolen. Det var denne stillingen han vendte tilbake til. Senere begynte han ved Høgskolen i Vestfold i Tønsberg. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har han skrevet lærebøker i geografi for den videregående skolen, alene eller i samarbeid med kolleger, blant annet Arild Holt- Jensen og Arnfinn Seim ved instituttet i Bergen. Han har i hele sin yrkesaktive karriere vært en viktig faglig støttespiller i norsk skolegeografi. Etter hvert som geografifagets stilling i skolen ble svekket, og lærebokmarkedet med det, har Trømborg skrevet allmenne bøker med geografiske emner. I 2003 publiserte han Stein på stein: stein som byggemateriale i Norge og i 2006 Geologi og landformer i Norge Trømborg 2003, 2006). Selv om han var knyttet til instituttet bare i ett år, har han gjennom sitt lærebokarbeid og i annet formidlingsarbeid holdt kontakten med Bergensmiljøet. 303
14.2.4 Paul Olav Berg (1935-2008)
Paul Olav Berg, 1986.
Paul Olav Berg var født i Narvik, hadde slektstilknytning til Skjerstad nær Bodø og vokste opp i Mo i Rana. Han gikk Volda Handelsgymnas, og derfra gikk veien til NHH, der han begynte som student høsten 1959. Han ble siviløkonom i 1963, og fikk et engasjement som vitenskapelig assistent ved Geografisk Institutt ut 1963 og på Samfunnsøkonomisk Institutt i 1964. Da engasjementet som vitenskapelig assistent gikk ut i 1964 var det få jobbåpninger ved Samfunnsøkonomisk Institutt eller Geografisk Institutt. Tre ledige stillinger ved Geografisk Institutt var nylig blitt besatt av Wicklund-Hansen, Aase og Hansen
Høsten 1964 ble Berg engasjert av Distriktenes Utbyggingsfond i Oslo for å arbeide med en studie av Ringvirkninger av ny storindustri der utviklingen i Årdal og i Mo i Rana ble sammenlignet. Rapporten ble trykt i bokform, som Publikasjon nr. 1 fra Distriktenes Utbyggingsfond (Berg 1965). Boken var et viktig innspill i drøftingene av sammenhenger mellom industriutbygging og stedsbygging, og satte spor etter seg i mange år etter utgivelsen..
Bergs arbeid om ringvirkninger av ny storindustri var blitt lagt merke til i Oslo. Berg fikk konsulentjobb i distriktsplanavdelingen i Kommunal- og arbeidsdepartementet og flyttet til Oslo i 1965. Han arbeidet blant annet med den første stortingsmeldingen om distriktsplanleggingen (St. meld. nr. 87 (1966-67)), og skrev et viktig kapittel (kapittel 304
III) i meldingen; Prinsipielle synspunkter på de regionale vekst- og strukturproblemer. I 1969 flyttet Berg tilbake til Bergen, der det var blitt ledig et høyskolelektorat i geografi. Sømme hadde gått av som professor våren 1969, så det var nok av arbeidsoppgaver som ventet på den nye lektoren. I fem år var Berg knyttet til Geografisk institutt i Bergen, fra høsten 1972 som førstelektor. Fra 1972 til ut 1975 var han dessuten redaktør av tidsskriftet Plan og Arbeid, et tidsskrift som fortsatt utkommer, nå under navnet Plan. I hans redaktørtid ble tidsskriftet et viktig forum for debatt om distriktsplanlegging, regionalplanlegging og sysselsetting, ofte med bidrag fra kolleger ved Geografisk Institutt
I 1973 ble det utlyst et ledig dosentur i geografi ved NHH, etter Jens Chr. Hansen som i desember 1972 ble utnevnt til professor i geografi ved Universitetet i Bergen. Det meldte seg fem søkere til dosenturet, Paul Olav Berg, Arild Holt-Jensen. Signe Elisabeth Schilbred Eriksen, Peter Sjøholt og Asbjørn Aase. Bedømmelseskomiteen besto av professor i geografi i Uppsala, Gunnar Arpi, den amerikanske bygeografen Barry J. Garner, som arbeidet i Århus, og Magne Helvig fra instituttet i Bergen, som administrerte komiteens arbeid. Komiteen, som avga sin innstilling 14. september 1973, innstilte Aase som nr. 1 og Sjøholt som nr. 2, mens de tre øvrige søkerne ikke ble vurdert som kompetente til stillingen. Aase trakk seg til fordel for professoratet ved det nye geografiske instituttet i Trondheim og Peter Sjøholt fikk stillingen i Bergen. Denne innstillingen falt nok Berg tungt for brystet. Komiteens sammenfatning om Bergs kvalifikasjoner var denne: ”Berg har i tillegg til undervisning og øvrige faste arbeidsoppgaver, engasjert seg uhyre sterkt i samfunnsplanlegging og den pågående distriktspolitiske diskusjon. Hans produksjon består i vesentlig grad av debatterende artikler og foredrag og mindre populærvitenskapelige skrifter. Dette er prisverdig og innenfor Bergs fagområde vil aktiv deltagelse i planleggingsdebatten også være naturlig. I hans tilfelle har imidlertid, etter komiteens oppfatning, dette engasjementet i altfor sterk grad gått ut over egentlig vitenskapelig produksjon, slik at han her bare har et større og noen få mindre arbeider å vise til. Komiteens konklusjon blir derfor at Berg ikke kan erklæres kompetent til dosenturet.” Denne konklusjonen kan godt stilles opp mot komitekonklusjonen på søknad om opprykk til førstelektor ett år 305 tidligere, der en komite bestående av Hallstein Myklebost, Tore Ouren og Jens Christian Hansen vurderer Bergs hovedarbeid Ringvirkninger av ny storindustri som teoretisk interessant, og dessuten poengterer at arbeidets verdi ikke minst kan måles gjennom den nytte det har hatt for andre som senere har arbeidet videre med tilsvarende problemstillinger (Innstilling datert 6. november 1972). Høsten 1973 var det en ganske omfattende diskusjon på instituttet om samarbeidet mellom universitetsseksjonen og høyskoleseksjonen. I et brev til instituttet (datert 25. oktober1973) oppsummerer Berg sin oppfatning om eventuelle kulturforskjeller mellom en vitenskapelig høyskole og et universitet. Denne debatten er allerede referert i kapittel 9.1
I 1975 flyttet Berg til Bodø, med to års permisjon fra stillingen i Bergen – som gjorde det mulig å flytte tilbake dersom satsingen i Bodø skulle strande. Det skjedde ikke. I 1974 hadde Berg søkt en stilling som undervisningsleder for økonomisk/administrativt studium ved Nordland Distriktshøyskole. Han ble tilbudt stillingen og tok den. I september 1976 sa Berg opp stillingen i Bergen. Flyttingen til Bodø var en tilbakeflytting til en landsdel som på mange måter hadde preget ham. Etter et kortvarig opphold i Nordland fylkes administrasjon, som forberedte seg til overgangen til den nye fylkeskommunen (fra 1976) gikk Berg gradene, først som høyskolelektor og undervisningsleder ved distriktshøyskolen, senere som dosent knyttet til Siviløkonomutdanningen, og til slutt som seniorforsker ved Nordlandsforskning. Helt siden 1965 var han en aktiv forsker og debattant i spørsmål som han anså som viktige for utviklingen i de perifere deler av Norge. Helt til det siste var han faglig aktiv. Han hadde alltid mye på hjertet. Det er rimelig å forklare hvorfor han i en alder av 40 år brøt opp fra Bergen og satset resten av livet på Bodø. Jeg tror nok den akutte frustrasjonen i 1973 fikk han til å flytte. Miljøet i Bergen gav ham ikke utfordringer nok. Etter en lang ekspansjonsperiode mellom 1965 og 1975, tok instituttet på en måte en pust i bakken. Fremtidige, mer spennende utfordringer, fantes andre steder. Jeg har allerede vist hvordan opprettelsen av et helt nytt geografisk institutt ved universitetet i Trondheim ga Asbjørn Aase en mer meningsfull rolle enn den han hadde hatt i Bergen. Bergs flytting til Bodø kan sees i det samme perspektivet. (Kilder for denne 306 fremstillingen er Innstilling datert 6. november 1972 om opprykk til førstelektor, Innstilling til dosentur i geografi ved Norges Handelshøyskole 14. september 1973, og brev fra Berg til Geografisk Institutt datert 25. oktober 1973.)
14.2.5 Per-Christian Endsjø (1941-)
Endsjø(t.v.) hjemme hos Sømme, ca 1967.
Endsjø vokste opp på Ski ved Oslo. Hans far var forstmann og trelasthandler, og det fikk nok en viss betydning for Endsjøs faglige utvikling. Etter eksamen artium i 1959 begynte Endsjø som kadett ved sjøkrigsskolen i Oslo. Han gikk på intendanturlinjen og så for seg en karrierevei mot handel og sjøfart. Denne interessen førte til at han begynte som student ved Handelshøyskolen, der han ble siviløkonom i 1965. Det var blitt en ledig vitenskapelig assistentstilling ved Geografisk Institutt etter Gunnar Wicklund-Hansen som var blitt ansatt som amanuensis i desember 1964, og Sømme ba Endsjø søke denne stillingen. I kapittel 8.6 er det gitt mange eksempler på hvordan Axel Sømme i 1960-årene drev en høyst personlig rekrutteringspolitikk. Han hadde god oversikt over ”lovende” kandidater fra Oslo og Bergen, og sørget for å treffe dem. Et eksempel er den store ekskursjonen til Frankrike som han arrangerte i 1964, og der han tok med seg Asbjørn Aase, Paul Olav Berg, Egil Glørud, Arild Holt-Jensen, Jens Christian Hansen og Per-Christian Endsjø. I samtale med Endsjø våren 2009 kom vi inn på Sømmes rekrutteringsmetoder. Da Endsjø var med til Frankrike, var han ennå student. Endsjø ser i etterhånd at denne ekskursjonen var en god anledning for Sømme til å studere på nært hold mulige fremtidige medarbeidere. Det faktum at Endsjøs ektefelle Vibeke fikk kontorjobb på instituttet allerede i 1963 ser Endsjø i etterhånd 307 som et personalpolitisk trekk for å knytte Endsjø nærmere instituttet. Endsjø ble ansatt i den vitenskapelige assistentstillingen 16. juni 1965, samtidig med at han fullførte sin avsluttende eksamen. Endsjø oppfattet sin oppgave som å gå Sømme til hånde, blant annet i undervisning. Han var ”kjekk å ha”. Men Sømme oppmuntret han også til å gå videre, rent faglig. Sømme hadde selv arbeidet med lokaliseringen av norsk treforedlingsindustri (Sømme 1939). En ny bransje innenfor dette komplekset var sponplateindustrien. Endsjø var som allerede påpekt interessert å arbeide med problemstillinger knyttet til skogbruksnæringen. Sommeren 1966 var Sponplateindustrien i Norge ferdig (Endsjø 1967). Arbeidet var dels en bred gjennomgang av bransjen, dels en detalj-studie i Hattfjelldal i Nordland. Da var Endsjø allerede blitt høyskolestipendiat i økonomisk geografi. Stipendperioden varte fra april 1966 til juni 1971, avbrutt av kortvarige oppdrag, blant annet for FAO (FNs organisasjon for ernæring og landbruk) i Roma), der han var knyttet til skogbruksavdelingen som Junior Expert og blant annet var med på å utarbeide en ”Indicative World Plan for Forestry”. I en periode arbeidet han ved Savanna Forestry Research Station, Samaru i Nord-Nigeria. Høyskolestipendiet forutsatte ambisjoner om et doktorgradsarbeid, og Endsjø valgte å lage en økonomisk analyse av investeringer i skogindustrien i Nigeria, supplert av to empiriske studier fra Western Region som hovedsakelig har tropisk regnskogsklima. Det ene eksemplet var en skogplantasje knyttet til etableringen av en papirfabrikk, det andre en studie av skogbruk kombinert med jordbruksprodukter (agro-silviculture). Et aktivt forskningsmiljø fant han ved Institute for Resource Management ved Universitetet i Ann Arbor i Michigan, en pionerinstitusjon innenfor dette nye fagområdet. Der oppholdt Endsjø seg fra september 1968 til juli 1970 og tok en mastergrad i økonomi i 1969, Candidate in Philosophy i ressursplanlegging og miljøvern i 1970. Etter USA- oppholdet vendte han tilbake til Nigeria Institute of Social and Economic Research ved Universitetet i Ibadan, der han arbeidet videre med avhandlingen.
Han var tilbake i Bergen sommeren 1971. Og der var det en ledig stilling, et universitetslektorat som sto ledig etter Jens Christian Hansen. Endsjø begynte som universitetslektor i juli 1971, men sluttet allerede 1. desember 1972, og gikk rett over i 308 en ny stilling som byråsjef ved det nyopprettede Miljøverndepartementet. Endsjø nevner selv at han oppfattet lektoratet som tungt arbeid, samtidig som han følte et større og større behov for å fullføre sitt doktorarbeid. Disputasen fant sted i Ann Arbor i 1973, og avhandlingen forelå trykket i 1974 (Endsjø 1974). Endsjø var vel den første siviløkonomen fra Bergen som brukte sin stipendiattid til å fullføre en avhandling som tok for seg økonomiske og økologiske problemer knyttet til moderne ressursutnyttelse i et tropisk land. Disse fagområdene skulle andre medarbeidere ved instituttet ta opp senere. Den første av dem var Jan Lundqvist som kom til instituttet i 1973. Sett fra mitt ståsted var det synd at vi mistet Endsjø så raskt. Skjønt, vi mistet han ikke helt. I 1977 ble Endsjø avdelingsdirektør i Industridepartementet. De gode tidene i norsk prosessindustri som hadde vart ut sekstiårene ble gradvis avløst av struktur- og konjunkturproblemer. Mange ensidige industristeder stagnerte, og et offentlig utvalg fikk i oppdrag å analysere problemene og komme med forslag til virkemidler for å gi industristedene flere ben å stå på. Industriøkonomisk Institutt i Bergen, der Endsjø i flere år hadde vært styremedlem, fikk utredningsoppdrag for departementet. Jens Christian Hansen ble medlem av industristedutvalget (NOU 1983:10). Endsjø var medlem av det såkalte Gøthe-utvalget mellom 1973-1983, et utvalg som arbeidet for Regjeringen med strategiske spørsmål i forbindelse med større næringsetableringer i Norge. Han holdt også forbindelsen med akademiske institusjoner, bl. a. som formann for utvalget som etablerte Siviløkonomutdanningen i Bodø i 1986.
I 1983 sluttet Endsjø i departementet og gikk over til Norsk Hydro, der han blant annet arbeidet med strategisk planlegging, i Hydro Aluminium og i Hydro Energi. I 1995 ble han leder for Norsk Hydros aktiviteter i Asia, med bosted i Singapore. I 2000 gikk han av med pensjon fra Norsk Hydro og ble rådgiver for Technology, Research and Development ved den norske ambassaden i Singapore. I 2004 kom han tilbake til Norge og arbeider nå som frittstående konsulent.
309
14.2.6 Jan Lundqvist (1942-)
Jan Lundqvist, 1970-tallet.
Jan Lundqvist studerte i Lund der han fullførte sine embetsstudier i 1968. Han ble doktorgradsstudent ved Universitetet i Göteborg og orienterte seg mot utviklingsgeografi. Han oppholdt seg i Tanzania fra høsten 1970 til sommeren 1972, og i mai 1971 begynte han med datainnsamling til det som skulle bli hans doktoravhandling. Han var da tilknyttet universitetet i Dar es Salaam. Instituttet i Bergen ble i 1973 tildelt en ny amanuensisstilling øremerket ikke-europeiske studier, med fokus på Afrika. Lundkvist søkte og fikk denne stillingen, som han tiltrådte 15. oktober 1973. Han ble i stillingen ut 1979. Etter et oppfølgende feltarbeid i Tanzania sommeren 1974, tok han doktorgraden ved Universitetet i Göteborg i 1975. Avhandlingen ble publisert i serien Ad Novas – Norwegian Geographical Studies (Lundqvist 1975). Lundqvist var spesielt opptatt av å analysere utviklingen av småindustri og av levekårsutviklingen i områder der slik industri ble etablert. I 1976 fikk Lundqvist opprykk til førsteamanuensis. Det var viktig for instituttet at vi fikk en velkvalifisert fagmann i denne stillingen. Han skrev blant annet et kompendium i vitenskapsteori for samfunnsgeografer. Instituttet mottok studenter som ønsket å studere utviklingsgeografi. Tanzania var et av NORADs hovedsamarbeidsland. I 1977 skiftet Lundqvist feltområde til Sri Lanka, men studerte de samme temaene som i Tanzania.
De første hovedoppgavene i utviklingsgeografi der Lundqvist var veileder kom i 1977. Blant hans studenter må nevnes Turid Hammer Digernes, som senere skulle gå inn i 310 utviklingsgeografi-stillingen etter at Lundqvist var flyttet til Sverige. Også Ragnhild Lund ble veiledet av Lundqvist. Hun flyttet til Trondheim der hun ble amanuensis og senere professor ved Geografisk Institutt. Lundqvist satte på denne måten spor etter seg i norsk utviklingsgeografi.
Lundqvist hadde familie med to små barn med seg til Bergen. Jeg skjønte at familien gjerne ville returnere til Sverige når barna kom i skolealder. I 1975 ble det etablert et nytt universitet i Linköping. Det var bygget opp rundt tverrfaglige temaer. Ett av disse temaene var vann. Lundqvist søkte og fikk en stilling der i 1979, og ble etter hvert professor. Han spilte en viktig rolle i den faglige utviklingen. Nå er han senior scientific advisor ved Stockholm International Water Institute. Han deltar aktivt i internasjonale forskernettverk og har et omfattende internasjonalt forfatterskap bak seg.
14.2.7 Kjell Stenstadvold (1944-)
Kjell Stenstadvold, 1986.
Kjell Stenstadvold vokste opp i Trondheim. Han begynte som student ved NHH høsten 1965. Motivasjonen for å velge denne utdanningen var en allmenn teknisk/økonomisk interesse, og han hadde sett for seg en spesialisering i skipsfartsøkonomi. I bunnen lå også en interesse for fremmede land, og han tok geografi som valgfag. Asbjørn Aases forelesninger i planleggingsgeografi motiverte ham til å gå videre i denne retningen. Han ble tilbudt et engasjement som vitenskapelig assistent umiddelbart etter at han tok 311 siviløkonomeksamen våren 1968. Stillingen ble omgjort til en fast stilling i januar 1969. Han underviste blant annet i elementær statistikk for NHHs studenter og om norsk næringsgeografi for mellomfagsstudenter ved Universitetet.
Paul Olav Berg satte Stenstadvold i kontakt med Landsdelskomiteen for Nord-Norge, som engasjerte han til en analyse av industriutviklingen i Nord-Norge. Våren 1969 ble Stenstadvold lisensiatstudent ved NHH, et studium som var blitt opprettet i 1962. Han fikk permisjon fra sin stilling for å studere kvantitative metoder i geografi ved London School of Economics i studieåret 1969/1970. Studiet ble godkjent som støttefag til lisensiatstudiet. Han ble høyskolestipendiat i november 1971. Rapporten Industriens lokaliseringsbetingelser i Nord-Norge (1971) viste veien mot lisensiatavhandlingen Industriens lokaliseringsadferd i Norge (1973) som ble forsvart i september 1973. Asbjørn Aase hadde vært hans veileder. Umiddelbart etterpå fikk Stenstadvold permisjon fra NHH for å gå inn i et gjesteforskerengasjement ved Lampeter University College, University of Wales frem til sommeren 1974. Mens Stenstadvold var i Wales, ble Asbjørn Aase utnevnt til professor i Trondheim. Han tiltrådte 1. juli 1974, og fra samme dato ble Stenstadvold ansatt i det lektoratet som Asbjørn Aase hadde hatt i Bergen. Ganske raskt ble han engasjert i et prosjekt om ringvirkninger på Vestlandet av den nye oljevirksomheten. Oppdragsgiver var Studieselskapet for Næringslivet på Vestlandet. Det virket som om Stenstadvold skulle gå inn i kategorien ”de som kom, og ble”. Stenstadvold hadde gjort alt etter boken. Han hadde bevisst valgt et tema for avhandlingen som han mente var relevant for praktisk norsk industripolitikk. Han hadde hatt stipendiatopphold ved velrenommerte London School of Economics i London, og han hadde hatt forskeropphold ved University of Wales.
Vel tilbake i Bergen veiledet han mange høyskolestudenter som skrev a- seminaroppgaver i en serie seminarer han holdt om regionale ringvirkninger av den nye oljevirksomheten i Nordsjøen. Disse studiene gjorde han attraktiv for det nyopprettede Industriøkonomisk Institutt (IØI) som startet sin virksomhet sommeren 1976, med amanuensis Einar Hope som leder. Stenstadvold søkte om to års permisjon fra sin amanuensisstilling ved instituttet for å arbeide ved IØI. Han vendte tilbake til 312 instituttet ved permisjonstidens utløp 1978. Konflikter mellom IØIs politisk oppnevnte styre og faglige leder motiverte ikke akkurat da til en mer varig tilknytning til IØI. Fra sitt ståsted ved Institutt for geografi engasjerte han seg også i NAVF-finansierte prosjekter som handlet om regionale virkninger av oljevirksomheten. Han hadde lenge ett ben på Geografisk institutt og ett på Industriøkonomisk Institutt, og bidro sterkt til faglig samarbeid mellom de to miljøene. Han hadde fått opprykk til førsteamanuensis fra august 1978. Rundt 1980 testet han sin markedsverdi i det akademiske miljø ved å søke et professorat. Han fikk ikke den positive kompetansevurderingen han hadde håpet på. Bedømmelseskomiteens begrunnelse var at han ikke hadde den tilstrekkelige teoretiske kompetansen. Stenstadvold trakk konsekvensen av denne vurderingen ved å orientere seg mot fagmiljøer som verdsatte hans anvendte forskning og praktiske innsikt i regionale og nasjonale konsekvenser av oljevirksomheten gjennom et nytt engasjement ved IØI fra juni 1980.
Våren 1981 førte et prosjekt ved IØI om industrielle virkninger av oljevirksomhetene til at Stenstadvold ble knyttet til Norwegian Petroleum Consultants fra høsten 1981, og året etter som regionsjef for NPCs Vestlandsavdeling. I 1986 flyttet han fra Bergen til Newfoundland, Canada for NPC, og deretter til Oslo januar 1988 for å gå inn i ledelsen i Norconsult AS. Senere samme år begynte han som leder i NHO-tilknyttede arbeidsgiverorganisasjoner (daglig leder i Metallurgisk Industris Landsforening, deretter miljøsjef i Prosessindustriens Landsforening).
Han ble dermed en av dem som kom til, men ikke ble værende på instituttet. Denne orienteringen mot industrien var delvis tilskyndet av Per- Christian Endsjø, også en av dem som kom, men ikke ble. Det var Endsjø som ut fra sin posisjon i Industridepartementet fikk Stenstadvold til å finne den nye retningen i sin karriere. Stenstadvold ble knyttet til Norsk Hydro i 1993, der Endsjø allerede var engasjert. Begge la ned mye arbeid for Hydro i Sørøst-Asia, Endsjø med base i Singapore, Stenstadvold i Kina fra 1997 og ut 2002. Stenstadvold hadde utviklet et bredt kontaktnett mellom forskning, politikk og industri, og hadde lenge en viktig kontaktposisjon i samarbeid mellom Norsk Hydro og Norges Handelshøyskole. 313
Stenstadvold karakteriserer seg selv som en lett rastløs person, som gjerne skiftet til nye arbeidsområder med noen års mellomrom. Men hans kontakt med instituttet vedvarte. Han bidro for eksempel med undervisning om Kina når instituttet arrangerte studentseminarer om dette temaet i det nye århundret. Det må også nevnes at han arbeidet aktivt for det nasjonale geografimiljøet, i Norsk Geografisk Selskap og i Norsk Samfunnsgeografisk Forening. I hele sin yrkesaktive karriere har han vært en ressursperson for det geografiske forskningsmiljøet i Norge.
14.2.8 Leif Ahnström (1934-)
Leif Ahnström, Lofthus i 1983.
Leif Ahnström ble ansatt som førsteamanuensis ved NHH i 1977, med Geografisk institutt som arbeidsplass. Hans doktorarbeid Styrande och ledande verksamhet i Västeuropa – en ekonomisk-geografisk studie (Ahnström 1973) hadde tatt for seg endringstrekk i storbyenes geografi, målt gjennom endringer i lokaliseringsmønstret til styrende og ledende foretak. Da Ahnström kom til Bergen i 1977 var han i gang med et arbeid med utviklingen av yrkesbefolkningen i et utvalg av hovedstadsregioner i Europa. Dette arbeidet ble utgitt i 1990 (Ahnström 1990).
Ahnström kom til Bergen akkurat da forskningsprosjektet Bergen Sentrum var avsluttet (se kapittel 13.2.5 om Magne Helvig). I Norge var nok utkantstrøkenes utvikling ansett som et viktigere politisk problem enn storbyutviklingen. Ahnström ble oppfattet som en som kunne bidra til en større faglig bredde i bosettingsgeografien og 314 ville kunne ha styrket bygeografiens posisjon i Bergen. Men Ahnström trivdes ikke i Bergen, og sommeren 1979 reiste han til Oslo der han ble førsteamanuensis ved Geografisk Institutt. I 1991 ble hans stilling omgjort til et personlig professorat. Hans faglige orientering endret seg fra økonomisk-geografisk til sosial-geografisk retning, og fra kvantitative analyser til kvalitative metoder. Han engasjerte seg i et prosjekt Å vokse opp i Oslo rundt år 2000. Perspektiver på oppvekst formidlet i samtaler og personlige fortellinger. I 1994 ble Avdeling for samfunnsgeografi ved Institutt for geografi i Oslo flyttet fra Det historisk-filosofiske til Det samfunnsvitenskapelige fakultet og fusjonert med Institutt for sosiologi. Ahnström ble værende ved Det historisk-filosofiske fakultet, ved seksjon for tverrfaglige kulturstudier ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, der han ble værende til han pensjonerte seg og flyttet til Sverige.
14.2.9 Stewart Richards
Stewart Richards på Finse på 1980-tallet.
Richards ble ansatt som amanuensis i utviklingsgeografi etter Jan Lundqvist. Stillingen var blitt stående ubesatt i hele 1980 og frem til høstsemesteret 1981. Stillingen hadde vært utlyst internasjonalt, og det meldte seg et dusin søkere, de fleste geografer fra utviklingsland som hadde studert i London og som hadde problemer med å finne fotfeste i det akademiske stillingsmarkedet. Det tok lang tid å få bedømt alle søkerne. Vi festet oss ved Richards. Han hadde tatt sin doktorgrad i 1979 på en avhandling Population and Employment Change During Industrialization. The Case of Hong Kong (Richards 1980). Han kom fra Hong Kong til Bergen 1. august 1981. Han 315 var svært tydelig på at han var bekymret over den faglige utviklingen i Hong Kong etter at kineserne i stadig større grad overtok styringen av universitetet. Richards fant seg imidlertid ikke til rette i Bergen og forlot stillingen ved instituttet ved utgangen av 1982. Jeg hadde skriftlig kontakt med ham i en del år. Han hadde reist til England etter at han sluttet i Bergen, men det var vanskelig å finne jobb der. Det endte med at han reiste tilbake til Hong Kong. Richards rakk ikke å sette noen tydelig spor etter seg i Bergen.
14.2.10 Turi Hammer (Digernes) (1950 – 2010)
Turid Hammer Digernes, 1987.
Turi Hammer Digernes tok hovedfag i Bergen i 1977. Hennes tema lå i skjæringspunktet mellom økonomi og økologi (Digernes 1977). Hun studerte hvordan behovet for ved til brensel i et tørt område i Bara i Sudan førte til at kvinnene måtte stadig lenger fra landsbyen for å finne ved, noe som fikk følger for kvinnenes hverdag. En økologisk krise fikk negative samfunnskonsekvenser. Hammer Digernes hadde hatt forskjellige småjobber, også ved instituttet. Hun ble ansatt som amanuensis i januar 1984 og virket i stillingen til november 1988, da hun flyttet til Oslo, blant annet fordi hennes mann hadde fått jobb der. Hun etablerte seg som frittstående konsulent og 316 hadde blant annet oppdrag for NORAD, senere også for frivillige organisasjoner som var involvert i prosjekter i utviklingsland. Hun døde 1. januar 2010.
14.2.11 Amund Måge (1960-) Måge ble i 1990 engasjert i en ny stilling i miljøfag. Han fungerte bare noen måneder i stillingen og rakk ikke å sette spor etter seg ved instituttet. Peter Andersen gikk inn i den ledige stillingen.
14.2.12 Atle Nesje (1956-)
Atle Nesje forklarer ”the Finse event” – utgangspunkt for innsjøsedimentforskning, 1993.
Atle Nesje er kvartærgeolog og vokste opp nær Jostedalsbreen. Han tok utdanning som geolog, først ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, så ved institutt for geologi ved Universitetet i Bergen, der han i 1985 ble cand.scient. i kvartærgeologi. Der arbeidet han først som vitenskapelig assistent og senere som universitetsstipendiat til 1991. Han tok doktorgraden i 1990 på avhandlingen En ismodell for sen-Weichsel maksimum i Sør-Norge, isavsmeltingsforløpet i Nordfjord og Holocene klima- og brevariasjoner i Jostedalsområdet. Han ble førsteamanuensis ved Institutt for geografi i 1991. Der var Roger Bennett var egentlig ansatt som naturgeograf, men han gikk gradvis over mot 317 samfunnsgeografi/miljøfag (kapittel 13.2.6). Derfor fikk instituttet lyse ut en ny naturgeografistilling som Nesje innehadde til 1998, da han ble professor i kvartærgeologi ved Institutt for geologi. Nesje er en meget aktiv forsker, som har vært ren brobygger mellom geologi og geografi. Allerede siden 1987 har han og Svein Olav Dahl publisert mange artikler samme, og senere er også Jostein Bakke kommet til. Nesjes syv år ved Institutt for geografi var strengt tatt et gjesteopphold i påvente av fastere tilknytning til geologi, men det har instituttet hatt nytte og glede av.
14.2.13 Pelle Engesæter (1957-)
Pelle Engsæter som student under grunnfaget, 1983.
Engesæter ble cand. polit. i geografi i 1986. Hans hovedoppgave het Byfornying i eit sosial-geografisk perspektiv. Ei studie av fire byfornyingsstrøk i Bergen. Han var amanuensis ved Telemark Distriktshøyskole i Bø i 1987-1988, forsker ved Vestlandsforskning i Sogndal i 1988-89, og forsker ved NIBR Oslo 1989-1992. Han ble amanuensis ved Geografisk institutt i Bergen 1. mars 1992, i en åremålsstilling (4- årshjemmel) knyttet til et delfag i lokal og regional planlegging. Denne stillingen ble inndratt ved utgangen av 1995 fordi rekrutteringen til delfaget var for liten til at stillingen kunne gjøres permanent. De fem årene Engeseter var i Bergen veiledet han fem hovedfagsstudenter. Engesæter flyttet til Lillehammer til en amanuensisstilling ved Oppland distriktshøyskole. I 2006 flyttet han tilbake til Bergen og begynte å 318 arbeide ved Norconsults avdelingskontor. Arbeidsområdet var i hovedsak lokal og regional planlegging. Ringen var på en måte sluttet.
14.2.14 Kristian Stokke (1961-)
Kristian Stokke og ektefelle Karen O´Brien, 1993.
Stokke ble cand. scient. ved Universitetet i Oslo 1988. Hovedoppgaven het Development and the natural environment: The case of the Jahally-Pachar Smallholder Project in The Gambia. I studietiden hadde han kortvarige engasjementer ved Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo og ved Geografisk institutt i Oslo. Et Graduate Scholarship og engasjement som undervisningsassistent ved Penn State University 1988-1991 gjorde det mulig for han å fullføre Ph.D.-graden i 1992. Avhandlingen het: Dynamic growth of pauperization? Rural small-scale industries in Sri Lanka. Den ble trykket i serien Geografi i Bergen (Stokke 1992). Stokke ble førsteamanuensis ved Institutt for geografi ved Universitetet i Bergen 1. august 1992 og satt i denne stillingen ut 1996. Mens han var i Bergen, veiledet han frem til eksamen fem hovedfagskandidater; tre av dem var medforfattere i artikler han skrev. I 1997 ble han ansatt ved Geografisk Institutt ved Universitetet i Oslo, der han nå er professor. Han vurderte nok stillingen i Oslo høyere enn stillingen i Bergen. En medvirkende årsak til at han reiste var at det var vanskelig å finne arbeid til hans ektefelle i Bergen. (Hun er nå professor ved Institutt for geografi i Oslo.)
319
Stokke omtaler sitt faglige kompetanseområde som ”Politisk geografi med spesiell vektlegging på makt, konflikt og demokratisering i utviklingsland. Empirisk fokus spesielt på demokrati, etnonasjonalisme og konflikttransformasjon i Sri Lanka, og på lokale sosiale bevegelser, sosiale rettigheter og reell demokratisering i Sør-Afrika.” Stokke publiserer mye, også i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Han er medredaktør i mange antologier og lærebøker. Det var en meget kompetent og aktiv forsker som forlot instituttet i Bergen i 1996.
14.2.15 Eli Janette Fosso (1963 -)
Eli Jeanette Fosso ved disputasen i 1997.
Eli Janette Fosso er født og oppvokst i Kvam i Hardanger. Hun begynte sine studier ved Universitetet i Bergen i 1982, og tok sikte på en utdanning i samfunnsplanlegging. Hun tok grunnfagseksamen i offentlig administrasjon og i offentlig rett, og begynte på sosialøkonomi. Hun fant ut at dette studiet ikke passet så bra og hoppet av, jobbet litt i en tenkepause, og valgte så geografi som tredje fag. Hvorfor valgte hun geografi? Forklaringen var at de fleste grunnfagene begynte i høstsemesteret, men geografi begynte i januar. Derfor ble ventetiden kort. Det viste seg også at faget var så vidt interessant at Fosso tok mellomfagstillegget og deretter hovedfaget. Hovedoppgaven ble ferdig i 1989, og handlet om ungdoms utdannings- og arbeidsvalg på det ensidige industristedet Årdal i Sogn (Fosso 1989). 320
Det skulle mer enn et hovedfagsarbeid til for å trenge til bunns i analysen av ungdoms forhold til stedet Årdal. Etter at Fosso hadde fullført sitt hovedfagsarbeid, ble hun engasjert som vitenskapelig assistent i et prosjekt som Arild Holt-Jensen hadde tatt initiativet til. Det ble etablert et undervisningstilbud om regional planlegging der Fosso deltok, og dessuten samlet hun inn materiale til en studie av kommuneplanleggingen slik den ble gjennomført i kommunene Sund og Kvinnherad i Hordaland. Hun ble tildelt et NAVF-stipend for å skrive en doktoravhandling. Stipendiet løp fra 1. juni 1991 til 1. mars 1995, avbrutt av en svangerskapspermisjon. Etter at stipendperioden var over, fikk hun en midlertidig amanuensisstilling (1995), der hun kombinerte undervisning med avsluttende arbeider med doktorgradsarbeidet.
I 1997 disputerte Fosso på avhandlingen Industristeders arbeidstilbud og generasjoners forhold til utdanning, arbeid og sted – eksempelet Årdal. (Fosso 1997). Det skjedde en teoretisk og metodisk dreining i Fossos faglige utvikling fra hovedfagsarbeidet til doktorgradsarbeidet. Fortsatt var Årdal den fysiske arena for studien, men avhandlingen fokuserte mer på individene enn på stedet. Stedets utvikling påvirkes av de viktigste næringsaktørene, men for Fosso er forestillingene de unge som vokser opp på stedet gjør seg om sine individuelle livsløp vel så avgjørende for stedets utvikling som stedsspesifikke geografiske forhold. Ved å studere to generasjoners forestillinger blir tidsdynamikken anskueliggjort gjennom analyser av foreldregenerasjonens valg og de valg deres barn gjør. Det er gjennom å forstå hva den oppvoksende slekt tenker om sine egne liv at stedets fremtid tydeliggjøres. Hva de unge gjør kan blant annet analyseres gjennom deres flyttemønstre, men hvorfor handler slik de gjør, må man spørre dem om. De to tilnærmingene utelukker ikke hverandre, men kan parallellkjøres.
Doktorgraden førte til at Fossos midlertidige stilling ble omgjort til en fast førsteamanuensisstilling 7. mai 1997. Sammen med Knut Bjørn Lindkvist og Arnt Fløysand var hun de første med doktorgrad fra Geografisk Institutt som fikk fast stilling ved instituttet. Deres forgjengere hadde kommet utenfra, enten fra andre 321 geografimiljøer eller fra andre fag. Mange andre fulgte senere, instituttet ble langt på vei selvrekrutterende.
Eli Fosso hadde sitt arbeid ved instituttet frem til utgangen av 2007, da hun sluttet for å tiltre en stilling ved Landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland. Fosso var en av instituttets nye medarbeidere som bidro til dreiningen fra økonomisk mot sosial samfunnsgeografi. Som førsteamanuensis var hun hovedveileder for i alt 16 hovedfags- eller masterstudenter i årene 1998 til 2008. Tretten av disse var kvinner. Problemstillingene var stort sett sosialgeografiske, teoriene preget av Giddens, Bourdieu og Lefebre. Sosial konstruksjon av steder var et sentralt begrep. De fleste av studentene hun veiledet tok for seg sosiale endringer i vest- og nordnorske lokalsamfunn, men hun veiledet også studenter som tok for seg lokalsamfunn i Tyskland, Galicia, Nepal og Gran Canaria. Dette reflekterer at mange studenter ble mer internasjonale i sin orientering og at instituttet ble preget av det. I nyere arbeider (Fosso 2004 og 2007) utnytter hun materiale fra studentenes arbeid.
På Institutt for Geografi skjedde det store endringer mens Fosso arbeidet der. Instituttet kunne by doktorgradsstudentene bedre arbeidsvilkår etter flyttingen fra Paviljongen til Merinospinneriet i 1992 (beskrevet i kapittel 12.4 ). Det ble flere doktorgradsstudenter og dermed et mer robust faglig miljø på dette nivået, noe som også påvirket de fast ansattes utvikling. Fosso var en av de aktive doktorgradsstudentene i denne prosessen.
Samtidig som instituttet ble samlet på ett gulv i Merinospinneriet, ante man emningen til institusjonelle forandringer i NHHS faglige oppbygging, som kulminerte i 1999 gjennom at NHHs geografi ble innlemmet som en fagseksjon ved Institutt for samfunnsøkonomi i 1999 (kapittel 12.2). Parallelt begynte Universitetet å arbeide med en ny studieordning, med bachelorgrad og mastergrad. De nye gradene og undervisningsopplegget som gjorde det problematisk for geografistudentene er omtalt i kapittel 12.3. Tanken om å flytte universitetsdelen av instituttet til Nygårdshøyden ble reist på sentralt hold ved Universitetet. På instituttet var det to oppfatninger. Noen ville 322 bli, andre ville flytte. Eli Fosso ble stående midt i denne tidkrevende og kompliserte diskusjonen. Hun ble valgt som instituttleder fra 1. januar 2002, og Svein Olaf Dahl ble nestleder. De unge hadde tatt over. Universitetets ledelse (rektor og direktør) presset på for å flytte instituttet, og studentene ønsket flytting. Fosso og Dahl innså svakhetene ved beliggenheten når instituttet skulle konkurrere med andre institutter om bachelor- og masterstudentene. I diskusjonen måtte skeptikerne gi seg, men det tok tid før flyttingen kunne skje. Det måtte skaffes lokaler i byen, og det tok tid. Det ble også drøftelser om sammenslutning av Institutt for sosialantropologi (et stort institutt på den tiden) og Institutt for geografi (et betydelig mindre institutt). Kompromisset ble administrativ samordning mellom de to instituttene, men fortsatt faglig autonomi. Denne prosessen tok lang tid og mange krefter for instituttets ledelse. Arbeidet med en ny budsjettmodell for universitetet skjedde parallelt. Den nye modellen la større vekst på publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter og produksjonen av doktorgrader. Institutt for geografi hadde en lang tradisjon for produksjon av kunnskap som kunne være nyttig i samfunnsplanleggingen, spesielt i Norge. Det var et mål å frembringe forskningsbasert innsikt til nytte for politikere og planleggere. Fosso hadde selv vært tiltrukket av denne tilnærmingen, hadde deltatt i undervisningen i samfunnsplanleggingen og selv forsket på forutsetninger for positiv lokal utvikling. I august 2005 var hennes instituttlederperiode over. Det hadde vært en slitsom tid, og for henne representerte den nye budsjettmodellen en faglig utvikling som hun syntes var for fjern fra de prioriteringene hun ønsket å følge. I nesten 20 år hadde hun vært tilknyttet instituttet. Nå sto hun overfor et valg. Konklusjonen ble at hun sa opp sin stilling ved Universitetet ved utgangen av 2007, og i 2008 begynte hun å arbeide i landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland. Hennes arbeidsområde har vært og er bygdeutvikling, noe som innebærer analyse av bruk av de virkemidler som fylkesmannen disponerer for omstilling av levekårene i distriktene i Hordaland. Arbeidet forutsetter opplæring av de som i fylket og i kommunene arbeider med omstilling og nyskaping, og å føre deres innsikt tilbake til det politikkutformende nivået. Mye av denne opplæringen skjedde gjennom dialog med de som utførte dette arbeidet, blant annet gjennom formidling av faglig innsikt på møtesteder der politikere, planlegger og forskere møttes. For Fosso var ringen sluttet. Det er i folks hverdag 323 utfordringene ligger. Lokal formidling er minst like viktig som publisering i internasjonalt anerkjente tidsskrifter. Det vil og skal være spenninger mellom grunnforskning og anvendt forskning, også innad ved Universitetet.
14.2.16 Anne Lucas (1955-)
Anne Lucas, 1994.
Anne Lucas tok sin bachelor-grad i geografi ved McMaster-universitetet i Toronto, Canada i 1977 og sin master-grad i fjernanalyse (remote sensing) i 1981. Hun var ansatt ved det kanadiske miljøverndepartementet mens hun holdt på med sitt masterstudium og frem til 1983. I 1984-85 underviste hun ved Simon Fraser- universitetet i British Columbia, og mellom 1984 og 1988 arbeidet hun i et privat firma i British Columbia. Hennes fagfelt var fjernanalyse og miljødata. I 1988-90 var hun lektor ved geografisk institutt ved Victoria-universitetet, også i British Columbia. I 1990 flyttet hun til Norge, der hun arbeidet ved IBMs forskningssenter i Bergen frem til 1993. I 1992 ble hun engasjert som amanuensis ved Institutt for informasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Fra august 1994 til august 1997 ble hun engasjert som førsteamanuensis i geografisk informasjonsbehandling ved Institutt for geografi. Fra august 1997 ble stillingen gjort permanent. Anne Lucas bygget opp et metodekurs i GIS (geografiske informasjonssystemer). Opprinnelig var det fokusert på naturvitenskapelige problemstillinger, men ble etter hvert lagt til rette for samfunnsgeografiske emner. Her samarbeidet hun med Roger Bivand (kapittel 324
13.1.11). Hun var også veileder for åtte masterstudenter i årene 1998-2007. De fleste av disse oppgavene tok for seg miljøproblemstillinger og brukte GIS som metodeverktøy. Anne Lucas fikk permisjon uten lønn i høstsemesteret 2009 og sluttet i stillingen ved utgangen av 2009. Hun flyttet tilbake til Canada. Helseforhold var en av grunnene til denne flyttingen.
14.2.17 Henrik Secher Marcussen Henrik Secher Marcussen ble ansatt som professor i utviklingsgeografi i 1998 i stillingen som var blitt ledig etter at Kristian Stokke hadde flyttet til Oslo (kapittel 14.2.14). Marcussen hadde en magistergrad i sosiologi fra Universitetet i København og en doktorgrad i internasjonal økonomi fra Handelshøyskolen i København. Han ble ansatt ved Universitetet i Roskilde i 1973 og arbeidet der til i 1998, med avbrudd ved Senter for utviklingsforskning i København og FN-engasjement i New York. Hans fagprofil lignet på Stokkes, han var spesielt opptatt av forholdet mellom lokale og globale aktører. Denne profilen kan sies å være komplementær til den mer antropologisk inspirerte utviklingsgeografien som blant annet Tor Halfdan Aase sto for. I 1999 ble Roger Bennett valgt som styrer og Marcussen som visestyrer til ut 2001. Det oppsto uenighet om faglige prioriteringer ved instituttet. Bennett fratrådte sin visestyrerposisjon og gikk over til Senter for miljø og ressursstudier (se kapittel.13.1.6). Secher Marcussen gikk inn i styrervervet, men var åpenbart på vei bort fra instituttet. Det gjorde det ikke enklere for ham å bli i Bergen at hans familie ikke ønsket å flytte etter. Han søkte om 80 % permisjon fra høstsemesteret 2000. Ved årsskiftet 2001 var han tilbake i Roskilde, der han ble leder av Institut for geografi og internasjonale utviklingsstudier.
14.2.18 Sammenfatning om de som kom - og reiste En sammenfatning av livsløpene til de 17 som reiste etter 1965 kan gi noen svar på spørsmål reist i innledningen til dette kapitlet.
325
Denne gruppen er vanskelig å kategorisere. For noen var jobben ved instituttet en springbrettposisjon til noe bedre. For noen var det familiære forhold som førte til at de reiste. Vi må jo også innse at en årsak til flytting kan ha vært mistrivsel. Formålet med de biografiske innslagene er å vise at Geografisk Institutt, i likhet med de fleste institutter, også var preget av vikarer og korttidstilsatte, som i sum var viktig for å få instituttet til å gå rundt. Biografiene har konsentrert seg om disse nykommernes tilknytning til bergensmiljøet, og prøver å finne svar på hvilke krefter som fikk dem til å begynne og til å slutte i Bergen
Flytteproblematikken er allerede berørt i kapittel 9.3 (NHH) og 9.4.3 (UiB), og i kapittel 12.2 (NHH) og 12.5.4.3 (UiB). I løpet av tiden mellom 1966 og 1980 forlot åtte medarbeidere instituttet. Hallstein Myklebost fikk professoratet ved UiB etter Tore Sunds død (kapittel 14.2.2). Han hadde vært lite tilfreds med arbeidsforholdene ved Geografisk Institutt i Oslo, så det var push-effekten som drev ham til Bergen. Han kom alene til Bergen i 1966, og kone og barn fulgte etter i 1967, men de mistrivdes i Bergen. De hadde heller ikke brent alle broer. Huset i Oslo var midlertidig utleid. Sett fra familiens side hadde flyttingen til Bergen vært et feilgrep.
Mer problematisk var det at fire lovende siviløkonomer forlot instituttet i 1972 (Per- Chr. Endsjø, kapittel 14.2.5), i 1974 (Asbjørn Aase, kapittel 14.2.1), i 1976 (Paul Olav Berg, kapittel 14.2.4) og i 1980 (Kjell Stenstadvold, kapittel 14.2.7). De hadde alle ambisjoner om å bli ved instituttet, men det var ikke rom for dem alle. Tilbudet på deres kompetanse var større enn etterspørselen. Etter hvert oppdaget de at det var gode muligheter utenfor instituttet. Asbjørn Aase ble professor ved det nye geografi- instituttet i Trondheim. Endsjø tok en doktorgrad i USA, og gikk inn i stillinger i den offentlige forvaltningen og deretter i lederstillinger i Norsk Hydro. Et lignende karriereforløp finner en hos Kjell Stenstadvold. Han tok lisensiatgraden i økonomisk geografi ved NHH, og arbeidet i flere år ved instituttet og ved Industriøkonomisk institutt før han fant arbeid i konsulentfirmaer som arbeidet med miljø- og energiproblemer, før også han kom til Norsk Hydro. Paul Olav Berg arbeidet en tid i kommunaldepartementet før han flyttet til Bodø. Det var tapte muligheter for instituttet 326 at de reiste, men de har alle gjort mye for å synliggjøre geografien som fag der de senere arbeidet. Biografiene forteller hvordan de gjorde det.
Dagfinn Trømborg (kapittel 14.2.3) kom fra lærerskolen i Notodden og reiste tilbake dit etter ett år. Leif Ahnström (kapittel 14.2.8), kom fra Sverige, ble tre år, og reiste videre til instituttet i Oslo. De fant seg ikke til rette i Bergen.
Mellom 1973 og 1992 kom det fire utviklingsgeografer til instituttet som reiste videre. Først ute var Jan Lundqvist (kapittel 14.2.6) som kom i 1973 og ble ved instituttet i seks år. Han hadde med seg betydelig faglig kompetanse i bagasjen. Hovedårsaken til at han flyttet var nok kone og barn. De ville hjem til Sverige. Da et nytt universitet ble opprettet i Linköping, ga det ham og familien ytterligere en tilskyndelse til å forlate Bergen. Det var et tap for instituttet at han reiste. Hans etterfølger, Stewart Richards (kapittel 14.2.9) kom fra Hong Kong i 1982. Kineserne holdt på å overta instituttet. Det var en push-effekt for Richards, men ikke større enn at han etter et års tid reiste tilbake til Hong Kong. Richards rakk ikke å sette noen spor etter seg ved instituttet. Den tredje utviklingsgeografen var Turid Hammer Digernes (kapittel 14.2.10). Hun var en av våre egne kandidater, og ble ansatt i den ledige stillingen i 1984. I 1988 flyttet hun til Oslo, der hennes mann hadde fått en stilling. Det tok tid å få tilsatt ny utviklingsgeograf. Kristian Stokke (kapittel 14.2.14) kom fra USA med doktorgrad og ektefelle i 1992 og reiste videre til Geografisk Institutt i Oslo i 1996. En årsak var at hans ektefelle ikke hadde funnet fast arbeid i Bergen. En annen kan ha vært han fant det vanskelig å få innarbeidet politisk geografi i miljøet i Bergen. Stokke var et aktivt tilskudd til instituttet og hadde faglige ambisjoner både for seg selv og sine studenter. Henrik Secher Marcussen (kapittel 14.2.17) kom fra Roskilde universitet til instituttet i 1998 som utviklingsgeograf. Han hadde et vidt internasjonalt nettverk og bred erfaring fra organisering av prosjektarbeid, noe instituttet kunne ha hatt nytte av, men Marcussen returnerte til Roskilde i 2001. En av årsakene var at familien ikke ville flytte med til Bergen, men i tillegg kom at han ikke fant seg til rette rent faglig. En virkning av disse stadige ankomster og avreiser var at utviklingsgeografien hadde problemer med å få fotfeste ved instituttet. I tillegg kom at det tok tid å få besatt ledige 327 stillinger. Først mot slutten av åttitallet fikk utviklingsgeografien den bredden som var nødvendig for skaffe til veie forskningsmidler og sikre kontinuerlig veiledning av hovedfagsstudenter.
Biologen Amund Måge ble tilknyttet miljøfaget i 1990, men ble værende for kort tid til å sette spor etter seg. Geologen Atle Nesje (kapittel 14.2.12) var ved instituttet det meste av åttitallet og veiledet flerel hovedfagsstudenter i glasialgeomorfologi. Hans opphold ved instituttet var et steg på en karrierevei som førte til et professorat ved Institutt for geovitenskap. Det har vært god kontakt mellom instituttet og Nesje også etter at han sluttet. Anne Lucas kom til instituttet fra Institutt for informatikk og fylte en spesialfunksjon ved instituttet, nemlig GIS, i perioden 1997-2009. I 2009 sa hun opp sin stilling og reiste tilbake til Canada, som var hennes hjemland. Egne og familiemedlemmers helseproblemer var viktige årsaker til at denne beslutningen ble tatt.
To samfunnsgeografer kom og reiste. Pelle Engesæter (kapittel 14.2.13) var en av våre egne kandidater. Han hadde et fireårig engasjement mellom 1992 og 1995 som var knyttet til et nytt undervisningstilbud i lokal og regional utvikling (LORED). Dette tilbudet ble ikke videreført på grunn av liten studentoppslutning. Eli Janette Fosso var også en av våre. Hun hadde tatt doktorgraden ved instituttet og fikk etter stipendtiden fast stilling som førsteamanuensis (1995-2008). Hun forlot akademia til fordel for Fylkesmannen i Hordaland. Hennes forklaring på dette skiftet i karrieren er nærmere omtalt i kapittel 14.2.15.
Etter 2000 har bare tre personer reist fra instituttet (Secher Marcussen, Fosso og Lucas). Den viktigste årsaken til at så få sluttet, var at nye stillinger mellom 1995 og 1997 og mellom 2005 og 2010 ga mange av dem som tok doktorgraden ved instituttet jobbmuligheter i en viktig fase i livsløpet. De hadde vært lenge i Bergen og hadde stiftet familie. Egenrekruttering synes å gi mer stabile ansettelsesforhold enn rekrutter som kom utenfra. Selvsagt kan en ikke se bort fra at noen av de som er kommet forholdsvis nylig til instituttet vil komme til å reise videre, men inntrykket som festner 328 seg er at universitetsgeografien i Bergen er kommet inn i en stabil fase. Det kan man ikke si om den økonomiske geografien ved NHH som synes å være i en avviklingsfase.
Når en medarbeider slutter og skal erstattes, vil de fast ansatte måtte ’overta’ studentene til den som reiste. Dessuten ville det ta tid å få på plass en nykommer, og før en nykommer for alvor begynte å veilede nye hovedfags/masterstudenter. I slike overgangsperioder øker presset på de fast ansatte. Av de 528 hoved/masteroppgavene som ble fullført ved instituttet mellom 1970 og 2010, ble 84 % veiledet av ansatte som er blitt værende, mens de ’midlertidige’ veiledet 13 %. (3 % av studentene har fått veiledning av midlertidig ansatte eller utenforstående.) 329
15. QUO VADIS?
15.1 Innledning Dette kapitlet er ikke en del av institutthistorien, men noen refleksjoner med bakgrunn i tiden som er gått om hva instituttet har i vente i årene som kommer. Hvor går vi hen? I historien er tre nivåer, eller betraktningshorisonter, beskrevet som forklarer utviklingen. Disse nivåene vil også påvirke utviklingen fremover. Den øverste horisonten er de internasjonale og nasjonale rammebetingelser for forskning og akademisk undervisning. Den andre horisonten er instituttet som arbeidsfellesskap. Den tredje horisonten er livsløpene de som underviser og forsker ved instituttet gjennomlever. Dette kapitlet har noen korte kommentarer til den øverste horisonten, men hovedvekten legges på den andre horisonten. Den tredje horisonten stopper ved nåtiden.
15.2 De internasjonale og nasjonale rammebetingelsene Bergens Tidendes kulturredaktør, Jan Landro, tar i en kommentar i avisen 5. desember 2011 fatt i en internasjonal evaluering av viktige forskningsfelter, der Norge ligger langt fremme, som klimaforskning, økologi, og forskning som har med olje og fiskerier å gjøre. Disse temaene er av interesse for Institutt for geografi. Landro tar imidlertid lett på hvordan de enkelte universiteter, høyskoler eller forskningsinstitutter kommer ut av evalueringen, men konsentrerer seg om de overordnede observasjonene og anbefalingene som evaluererne kommer med. De politiske myndighetene har et ansvar for å legge bedre til rette for den fremtidige utviklingen. "Det betyr ikke sterkere statsstyring. At Kunnskapsdepartementet leger føringer for en altfor stor del av forskningen er tvert imot en av ekspertenes påpekninger. Da tenkes det særlig på at den nasjonale forskningspolitikken i noen år nå har vært ridd av store temaprogram som det aller meste av forskningsmidlene er blitt kanalisert inn i – på bekostning av den frie, forskerinitierte forskningen" (Landro 2011).
Evalueringen tar også for seg relasjonene mellom universitetene, høyskolesystemet og den frie instituttsektoren, og anbefaler mer samarbeid og mindre tidsbruk til kniving 330 om ressurser. Dette er en anbefaling som Institutt for geografi bør slutte seg til. Samarbeidets verdi ligger først og fremst i at forskere ved Institutt for geografi driver prosjekt- og programsamarbeid med forskere, f. eks ved Bjerknes-senteret, Christian Michelsens Institutt, SNF ved NHH og Høgskolen i Bergen
Landro trekker også frem forskernes karriereveier: "som en akilleshæl påpekes det lite fleksible systemet nye generasjoner forskere strir med. Alternative karriereveier innen akademia fins knapt, såkalte mellomstillinger er det smått med og postdoktorstillinger har vi også for få av. Når vi ser hvilke vilkår unge forskertalenter tilbys ved våre universitet, er det lett å gi evaluererne rett. Konsekvensene av dette dårlige rekrutteringssystemet kan bli åpenbare når store grupper vitenskapelige ansatte de nærmeste årene går av med pensjon" (Landro 2011).
15.3 Utviklingen ved instituttet i Bergen Universitetet i Bergen har laget en strategisk plan for perioden 2011-2015, og de enkelte fakultetene har fulgt opp. Det samfunnsvitenskapelige fakultetets-styret vedtok sin plan 21. juni 2011 (Universitetet i Bergen 2011). De overordnede målene er formulert generelt og inneholder alle de riktige honnørordene, men fakultetet har også satt opp en liste over fem særlig prioriterte tematiske forskningsfelt: 1) Utviklingsrelatert forskning, 2) Velferd, arbeidsliv og migrasjon, 3) Demokrati og rettsstat, 4) Klimaendringer og samfunnsmessige konsekvenser og tiltak, og 5) Informasjon, kommunikasjon og kultur. Institutt for geografi har gode forutsetninger for å bidra, spesielt i forskningsfeltene 1, 2 og 4. Det skulle ikke være noe stort problem for instituttet å handle i overensstemmelse med fakultetets anbefalinger.
Norges Forskningsråd satte i 2009 i gang en evaluering av geografisk forskning i Norge. En nordisk evalueringsgruppe ble nedsatt, i alt 7 forskningsmiljøer ble inkludert, miljøene ble bedt om å sende inn relevant materiale for perioden 1999-2008, og representanter for miljøene ble intervjuet av komiteens medlemmer. Komiteen avsluttet sitt arbeid høsten 2010 og rapporten ble publisert i februar 2011 (The Research Council of Norway (Norges forskningsråd) 2011). Tre fagmiljøer er 331 relevante for denne fremstillingen. Først og fremst gjelder dette naturlig nok det som sies om instituttet i Bergen, men det er også relevant å si noe om universitetsinstituttene i Trondheim og Oslo, spesielt når evalueringskomiteen foretar sammenligninger. Utviklingen i geografisk forskning er beskrevet i kapittel 3.2 i rapporten.
Om geografimiljøet i Trondheim heter det: "The department has a very broad profile and is probably the most comprehensive geography department in Norway. Such diversity has both advantages and disadvantages. One disadvantage is that it may lead to fragmentation and the development of breadth to the expense of depth. Although the department seems to have efficient research teams, a certain portion of the research is rather individualised." Instituttet får ros for å "make creative use of the internal variety" gjennom å sette i gang et strategisk prosjekt: "Thinking geographically about house and home". "The project addresses a range of topics, such as identity, place, security the environment, health and risk, and the ambition to draw upon theories and methodologies from both human and physical geography." Panelet satt igjen med et inntrykk av at instituttets medarbeiderne samarbeider for å bruke sine akademiske ressurser på en innovativ måte.
Geografimiljøet i Oslo står sterkt i politisk geografi og i miljøstudier, der forskningen er båret opp av et mindre antall internasjonalt vel ansette fagfolk. Panelet er bekymret over at bygeografien og den økonomiske geografi synes å svekke sin posisjon, til tross for at studentene er meget interessert i disse temaene.
Dette er panelets sammendrag om Institutt for Geografi i Bergen: “The general impression is that traditional or ”old school” geography has a stronger foothold at UiB than at the other geography departments in Norway and that new theoretical and methodological approaches have come to the fore more recently in Bergen. Today the department produces high-quality research and has several research groups involved in international cooperation and a large number of research publications, particularly in physical geography and economic geography.” Evaluererne peker på at instituttet i sin 332 egenevaluering sier at det er et potensiale for økt samarbeid mellom forskerne, og sier seg enig i denne vurderingen. “There are few indications of cooperation between the various research clusters, and the recent transfer of the system dynamics research group to the Department of Geography adds to the impression of a rather fragmented department”
Gruppen for systemdynamikk er ikke beskrevet tidligere i boken. To av de tre forskerne denne gruppen består av (Pål Davidsen og Erling Moxnes) arbeidet ved Institutt for informasjonsvitenskap, som hørte til Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Dette instituttet ble slått sammen med Institutt for medievitenskap. Det nye instituttet fikk navnet Institutt for informasjons- og medievitenskap (ofte omtalt som Infomedia). Det oppsto uenighet mellom de to miljøene om faglige prioriteringer, som i siste instans førte til at systemdynamikerne ønsket å forlate instituttet. Dette skjedde omtrent på den tiden Institutt for geografi ble delt og de universitetsansatte ved utgangen av 2004 flyttet til byen fra NHH. Da var høyskolegeografene allerede i 1999 blitt innlemmet i Institutt for samfunnsøkonomi ved NHH (denne prosessen er beskrevet i kapittel 12.5.4.2.). Årsaken til at systemdynamikerne kom til instituttet var altså at de ikke fant seg til rette der de var – en typisk push-situasjon. At de kom til Institutt for geografi var ikke resultat av noen velordnet utredningsprosess, men mer at det der og da åpnet seg en ny mulighet. Fakultetet var interessert i at institutter ble slått sammen, ut fra en forestilling om stordriftsfordeler. Systemdynamikken ble ikke integrert i geografifaget, men levde sitt eget liv, med egne studieplaner og forelesninger. Svært mange av studentene kommer fra utlandet. Det er liten kontakt mellom systemdynamikkstudentene og geografistudentene. Samarbeidet mellom dem er altså mer et kontorfellesskap og en felles administrasjon enn et faglig samarbeid. Men de faglige samarbeidsmulighetene er absolutt til stede. I evalueringen av geografisk forskning i Norge peker panelet på at systemdynamikerne bruker teorier og metoder som godt kan anvendes i utviklingsplanlegging og forvaltning av naturressurser og i kvantitative metoder. Om metodene heter det at forskerne “make extensive use of tools such as simulation, laboratory experiments, optimization, estimation and knowledge elicitation”. Om instituttets oppfatning av systemdynamikk 333 sier evalueringen (s. 42) at “The head of department expressed the view that system dynamics has the potential to support all three thematic priority areas, but the panel’s impression is that this is not at all the case at the moment, and it is likely that certain research areas will benefit more than others from system dynamics in the future as well. System dynamics is not encompassed by this evaluation of Norwegian geography. However, it appears that a major challenge for the future development of the department in Bergen will be to integrate system dynamics into the overall strategy of the department and the various research groups.” Når dette skrives, er det gått ett år siden denne anbefalingen ble gitt, og ifølge instituttstyreren er noen forskere interessert i å følge opp anbefalingene, men prosessen går sakte og trenger tid til å modnes. Det virker ikke som om forskerne ved instituttet har latt seg overbevise av evalueringspanelet om at de står foran en overordnet utfordring.
Selv om systemdynamikerne og geografene lever sine egne liv, bør nykommerne beskrives. Deres produksjon kan måles i antallet doktorgrader og mastergrader. Mellom 2002 og 2011 ble det avlagt 14 doktorgrader i systemdynamikk. En av studentene, David Wheat, som tok doktorgraden i 2007, har etter dette vært ansatt i gruppen, som altså nå består av tre forskere i fast stilling. Doktorgrads-produksjonen i systemdynamikk har vært høyere enn ved Institutt for geografi, som i alt produserte 12 doktorgrader.
Mellom 2006 og 2011 ble det avlagt 63 mastergrader i systemdynamikk, mens Institutt for geografi uteksaminerte 158 mastergradsstudenter. Gitt at veiledningen i systemdynamikk ble gitt av bare tre personer, må avkastningen (28 prosent av masterstudentene ved instituttet) sies å være imponerende. På den annen side bør det nevnes at det ikke er noe bachelor-studium i systemdynamikk, og dermed heller ikke lavere grads undervisning. Det er derimot geografene velsignet med til alt overmål, vil nok mange av dem hevde.
De to forskergruppene ved instituttet konkurrerte ikke om studentene. Systemdynamikerne rekrutterte i hovedsak utenlands. Bare åtte av de 63 334 masterstudentene var norske. De øvrige kom fra 17 forskjellige land. Høyest på listen sto Kina og Colombia. I gjennomgangen av rekrutteringen til masterstudiene i geografi er betydningen av kvoteprogrammene for studenter fra land i den tredje verden fremhevet. Kvoteprogrammenes betydning for systemanalytikerne er enda viktigere. Rekrutteringen til systemdynamikk økte ytterligere fra høsten 2010 gjennom deltakelse i et Erasmus Mundus masterprogram i systemdynamikk.
Kanskje krevde evalueringspanelet for mye av norsk geografi. Med de små instituttene og den store bredden i undervisningen (som panelet ikke er bedt om å evaluere, men som likefullt er arbeidskrevende) blir ressursene spredt utover, og det er begrenset hvor systematisk miljøene kan kople seg til større internasjonale miljøer. Den ideale fordring kan bli et tveegget sverd. Økt studentrekruttering stiller undervisnings- og veiledningskrav som vil ta mye av de ansattes tid til forskning. Samtidig er god rekruttering en forutsetning for god forskning. Om vi vender blikket mot instituttets kandidatproduksjon (tabell 12.1), blir vi minnet om kvantespranget etter 1990, og særlig den høye produksjonen de siste ti årene, gjennomsnittlig 18 kandidater pr år mellom 2001 og 2005, 27 pr år mellom 2006 og 2010. De foreløpige tallene for 2011 er 24 kandidater, altså et forholdsvis høyt tall. Studentenes fordeling på de viktigste forskningstemaene var denne: Utviklingsgeografi og samfunnsgeografi hadde 8 kandidater hver, naturgeografi 7 og miljø- og landskapsgeografi 1 kandidat. I alt 11 veiledere hadde kandidater opp til eksamen. Ved årsskiftet 2011 var det registrert 38 masterstudenter. Fire av dem hadde vært registrert i flere år og det er usikkert om de kommer til å fullføre masterstudiet. De 34 som ble registrert i 2010 og 2011 (henholdsvis 18 og 16 studenter) fordeler seg på 11 veiledere. Den eldre generasjonen er fortsatt aktiv (Svein Olaf Dahl 7 studenter, Tor Halfdan Aase 5 studenter, Arnt Fløysand og Knut Bjørn Lindkvist 3 studenter hver, Peter Andersen 2 studenter), men får etter hvert avlastning fra nykommerne. Knut Hidle og Ragnhild Overå har fire studenter hver, Ole Reidar Vetaas og Grete Rusten 2 studenter hver, Håvard Juliussen og Odd Inge Steen en student hver.
335
Stillingen innenfor feltet Geografiske informasjonssystemer (GIS), som ble ledig etter at Anne Lucas sluttet, ble utlyst i 2010 og Håvard Juliussen (f. 1977) ble ansatt i stillingen fra august 2010. Juliussen har en mastergrad i fysisk geografi fra Universitetet i Oslo i 2003. I 2007 fullførte han doktorgraden. Tematisk har han arbeidet med permafrost og periglasiale fenomener, med feltarbeid blant annet på Svalbard. Juliussen har hatt et treårig postdoktorstipend knyttet til universitetsstudiene på Svalbard. I 2010 ble han gjort oppmerksom på at det var en ledig stilling ved Institutt for geografi i Bergen, søkte og fikk den, og tiltrådte i august 2010. Han gir undervisning i feltmetoder og GIS, og har begynt å veilede mastergradsstudenter.
Naturgeografien står fortsatt sterkt, men i 2011 sluttet Jostein Bakke ved instituttet og tok syv masterstudenter med seg til Institutt for geovitenskap. Stillingen etter Bakke har stått ledig i 2011, men instituttet arbeider for å få den besatt. Fortsatt er det mange studenter som er i gang med eller vil begynne på masterstudiet i naturgeografi, og instituttet har flere doktorgrads-studenter og post.doc.-studenter. Evalueringspanelet anbefaler styrket forskningsaktivitet på dette fagtemaet. Da er det rimelig at instituttet vil måtte legge en faglig strategi for kompetansestyrking av forskere og rekruttering av studenter, og som nevnt ovenfor, er noe allerede gjort.
Fordelingen av kandidatene etter hovedtema viser en tendens i retning av synkende tilslutning til miljø- og landskapsgeografi.. Det var lave tall mellom 2008 og 2010, og i 2011 var det bare en kandidat som tok eksamen innenfor dette temaet. Opplysninger om fordelingen av de nye masterstudentene på hovedtemaer viser at denne tendensen fortsetter i 2012. Anders Lundberg er senior ved instituttet, og har veiledet studenter som studerer norske problemstillinger så vel som studenter som har arbeidet i utviklingsland. Også Peter Andersen har vært aktiv veileder i flere utviklingsland. Ved ansettelsen av Kerstin Potthoff (se kapittel 13.2.22) ble det en større bredde i instituttets veiledningstilbud. Instituttet har fått en ny medarbeider innenfor dette temaområdet; Ole Reidar Vetaas (f. 1960), tiltrådte en førsteamanuensisstilling ved Institutt for geografi 1. juli 2010. Denne stillingen ble overført fra UNI-Global ved Universitetet i Bergen til Institutt for geografi. Det er med andre ord tale om en ny 336 stilling til instituttet. Vetaas tok en mastergrad i vegetasjonsøkologi i Bergen i 1986, og en doktorgrad i kvantitativ vegetasjonsøkologi i 1992. Mye av sin forskning har han utført i Nepal, men har også hatt langvarige samarbeidsrelasjoner med universiteter i Sudan, India, China og Tibet, både ved geografiske og botaniske institutter. Han har vært faglig leder for en rekke prosjekter, og har deltatt i mange internasjonale forskningsnettverk.
Stadig flere av instituttets yngre medarbeidere setter spor etter seg i utviklingsgeografien og samfunnsgeografien. Det er god tilslutning til masterkurs og en foryngelse av veiledningskapasiteten som for alvor begynte rundt 2005. Samarbeidet med Norges Handelshøyskole er derimot redusert. I det første tiåret etter 2000 ble bare en av 225 hovedfags/master-kandidater veiledet av en geograf fra NHH. Samarbeidet med NHHs anvendte randinstitusjoner er også blitt redusert. Evalueringspanelet setter sin lit til at fagmiljøet i økonomisk geografi fortsatt skal være godt. Men det vil i så tilfelle skjer uten Norges Handelshøyskoles medvirkning..
Antallet avlagte doktorgrader var høyt på 1990-tallet, atskilling lavere de siste ti årene (henholdsvis 17 og 10). På nittitallet dominerte samfunnsgeografi (9 doktorander) og utviklingsgeografi (7 doktorander). Bare én kandidat skrev en naturgeografisk avhandling. Mellom 2002 og 2010 var 5 av 10 kandidater naturgeografer, 3 samfunnsgeografer og 2 utviklingsgeografer. I 2011 tok en nepalesisk utviklingsgeograf graden. Ved inngangen til 2012 er det 15 doktorgradsstudenter i sving. Mange av dem hadde holdt på lenge, syv av dem mellom 4 og 8 år. Bare tre av dem er innenfor natur- og miljøgeografi, mens de øvrige fordeler seg likt på utviklingsgeografi og vestlig samfunnsgeografi. Tallene er for små til at man kan definerer varige trender. Men veiledningstilbudet er en viktig faktor.
Forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter veiledning på master- og doktorgradsnivå er styrket på grunn av de mange nyansatte etter 2005, der naturgeografen Bakke (så lenge han ble ved instituttet) og samfunnsgeografene Ragnhild Overå og Grete Rusten 337 har i flere år styrket instituttets veiledningskapasitet. Knut Hidle har utviklet undervisningstilbud og masteropplegg som for alvor begynner å gi uttelling i 2011.
Selv om forholdsvis få doktorgradsstudenter kommer til å bli ferdige i de nærmeste årene, vil det ikke få negative konsekvenser for rekrutteringen til faste stillinger, av den enkle grunn at instituttet nylig har gått igjennom en foryngelse av den fast ansatte staben. Foryngelse er et relativt begrep, mange av de "unge" er rundt 50 år gamle. Men med ett unntak (Lindkvist) vil de "eldre" fortsatt sitte i sine stillinger frem mot 2020. Det viser blant annet figur 13. 2 over ansatte mellom 1936 og 2010 og vedlegg C. Instituttet har ved utgangen av 2001 fire post.doc.-studenter, og kan, om fakultetet får gjennomslag for sine budsjettforslag forvente to nye post.doc.-studenter årlig.
Man skal ikke la seg friste til å se for dypt inn i glasskulen og komme med for langsiktige spådommer. Men tallmaterialet over mastereksamener og doktorgrader samt dokumentasjonen av den vitenskapelige produksjonen (i litteraturlisten) bør ikke skremme vettet av noen. Det finnes potensielt problematiske områder (miljø- og landskapsgeografien), og en mulig forgubbing av kollegafellesskapet om en ti års tid. Men publiseringsvirksomheten er tilfredsstillende, og mange av de ansatte ved instituttet deltar aktivt i regionale, nasjonale og internasjonale nettverk. 338
16. LITTERATURLISTE (Referansene i denne litteraturlisten er, for de som var i arbeid ved instituttet i 2010, plukket ut av de enkelte forfatterne selv. Noen har vært svært beskjedne på egne vegner, andre har gått svært grundig til verks. Det er mange referansesystemer ute og går. Det vil den oppmerksomme leser raskt oppdage. Jeg har ikke forsøkt å standardisere litteraturlisten.)
Ahlmann Hans W:son m. fl. (1934): Stockholms inre differentiering. Vedlegg nr. 51 i Stockholmsundersökningen. Ahnström, Leif (1973): Styrande och ledande verksamhet i Vesteuropa: en ekonomisk- geografisk studie. Almqvist & Wiksell, Uppsala. Ahnström, Leif (1990): Economic Growth, Stagnation, and the Working Population in Western Europe. Belhaven Press, London & New York. (Ny utgave John Wiley and Sons, 1993). Andersen, Peter (1989): Kortlægning af naturlig vegetation i det nordøstlige Zimbabwe ved LANDSAT Thematic Mapper satellite data. RoskildeAsheim, Bjørn Terje (1978): Regionale ulikheter i levekår. Levekårsundersøkelsen. NOU 1978:3. Oslo. Bakke, Jostein (1999): Rekonstruksjon av bre- og klimavariasjoner på Nordre Folgefonn med kringliggande botnar. Hovedoppgave i geografi, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Bakke, Jostein (2004): Late Weichselian and Holocene glacier fluctuations along a south-north coastal transect in Norway – climatic and methodological implications. Dr.scient. thesis, Department of Geography, University in Bergen. Bennett, Roger, A. Kjøde og Julius Marek (1982): Preferred attributes of resources for outdoor leisure activities. Institutt for Sosialpsykologi og Geografisk Institutt, Universitetet i Bergen. Bennett, Roger (1980): Brev til Universitetsdirektøren 30. april om flytting av geografisk institutt til Nygårdshøyden. Bennett, Roger (1983) Tanker om kulturlandskapsvern. (Notat datert 22. mars 1983, 14 s.) 339
Bennett, Roger (1989): Kartlære II. Statistiske kart og diagrammer, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Bennett, Roger (1990): Kartlære I. Topografiske kart og flybilder. Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Berg, Nina Gunnerud, Britt Dale, Hans K. Lysgård og Anders Löfgren (red.) 2004: Mennesker, steder og regionale endringer. Tapir Akademisk Forlag, Trondheim. Berg, Paul Olav (1965): Ringvirkninger av ny storindustri. Utvikling i næringsliv og bosetting i Årdal og Mo i Rana med omliggende distrikter siden 1946. Publikasjon nr. 1, Distriktenes Utbyggingsfond, Oslo. Berg, Paul Olav (1970): Vokser Bergen raskt nok? I Hope, Einar (red.), s. 25-37 Bivand, Roger og Kristian Stokke (red.) (1995): Investigating the Local: Structure, Place, Agency. Report from a Norwegian National Research Course in Human Geography, Bergen, September 1994. Geografi i Bergen, Serie B. Monografier fra Institutt for geografi, Bergen Nr. 1. Bivand, R. S. og S. Szymanski (1997): Spatial dependence through local yardsticks competition: theory and testing. Computer and Geosciences 18, 951-963 Bivand, R. S. og A. Lucas (2000): Integrating models and geographical information systems. I: Openshaw og Abrahart, R. (red.): GeoComputation , Taylor & Francis, London, 331-363 Bivand, R. S. og A. Gebhart (2000): Implementing functions for spatial statistical analysis using the R language. Journal of Geographical Systems 2, 307-317 Bivand, R. S, og S. Szymanski (2000): Modelling the impact of the introduction of Compulsive Competitive Tendering. Regional Science and Urban Economics 30, 203-219 Bivand, R. S. og R. J. Brunstad (2003): Regional growth in Western Europe: an empirical analysis of interaction between agriculture and agricultural policy. I Fingleton, B. (red.): European Regional Growth, Springer, New York, 351-374 Bivand, R. S. og B. A. Portnow (2004): Exploring spatial data analysis using R: The case of observations with no neighbours. I Anselin, L. m.fl. (red.): Advances in Spatial Econometrics, Methodology, Tools and Applications. Springer-Verlag, 121-141 340
Bivand, R.S. og R. J. Brunstad (2006): Regional growth in Western Europe: detecting spatial misspecifications using the R environment. Papers in Regional Science 85, 277-297 Bivand, R.S., E. Prebesma og V.Gomez-Ribio (2008) Applied spatial Data Analysis with R. Springer, New York Bivand, R. S. m.fl. 2009): Power calculations for global and local Moran’s I. Computational Statistics & Data Analysis 53, 2859-2872 Bivand, R.S. (1980): A Monte Carlo study of correlation coefficient with spatially autocorrelated observations. Questiones Geographicae 6, 5-10 Bivand, R.S. (1984): Regression modelling with spatial dependence: an application of some class selection and estimation methods. Geographical Analysis 16, 25-37 Bivand, R.S. (1992): SYSTAT-compatible software for modelling spatial dependence among observations. Computer and Geosciences 18, 951-963 Bivand, R.S. (1998): Software and software design issues in the exploration of local dependence. The Statistician 47, 499-508 Bivand, R.S. (2000): Using R. statistical data analysis language on GRASS 5.0 GIS data base files. Computers and Geosciences 26, 1042-1053 Bivand, R.S. (2002): Spatial econometrics functions in R: Classes and methods. Journal of Geographical Systems 4, 405-421 Bivand, R.S. (2006) Implementing Spatial Data Analysis Software Tools in R. Geographical Analysis 38, 23-40 Bivand, R.S. (2008a): Implementing representations of space in economic geography. Journal of Regional Science 48, 1-27 Bivand, R.S. (2008b): Error Propagation in Spatial Science Prediction. I Schechar, S. og Xiong, H. (red.): Encyclopedia of GIS. New York: Springer Sciences+Buiness Media, 287-290 Bivand, R.S. (2009): Applying Measures of Spatial Autocorrelation: Computation and Simulation. Geographical Analysis 41, 375-384 Bivand, R.S. (2010): Exploratory Spatial Data analysis. I Fischer, M.M. og Getis, A. (red.): Handbook on Applied Spatial Analysis, Springer, Berlin 223-258 341
Dormann, C. m.fl. (Bivand medforf.) (2007): Methods to account for spatial autocorrelation in the analysis of species distributional data: a review. Ecography 30, 609-628 Zhang, Z. m.fl. (Bivand medforf.) (2009a): Location of active transmission sites of Schistosoma japonicum in the lake and marshland regions, Chine. Parasitology 136, 737-746 Zhang, Z. m.fl. (Bivand medforf.) (2009b) : Nonparametric spatial analysis to detect high-risk regions for schistosomiasis in Guichi, Chine. Translation of the Royal Society of Tropical Medicine and Hygiene 103, 1045-1052 Brekke, Nils Georg (red.) (2008): Folgefonna og fjordbygdene. Nord 4, Bergen i samarbeid med Bergen Museum, Universitetet i Bergen. Brox, Ottar (1966): Hva skjer i Nord-Norge? En studie i norsk utkantpolitikk. Pax forlag, Oslo. Bryson, J. R. og Rusten, G. 2006. Spatial divisions of expertise and transnational service firms: aerospace and management consultancy. I Harrington, J.W. og Daniels, P.W. (red): Knowledge-Based Services, Internationalisation and Regional Development, 79-100. Ashgate Båtevik, Finn Ove (1994): Pendling, flytting og regional utvikling: ein studie av geografisk mobilitet og demografisk utvikling, med særleg vekt på Sogn og Fjordane. Dr.polit.-avhandling, Universitetet i Bergen. (Utgitt som Forskningsrapport nr. 21, Høgskolen i Volda og Møreforskning Volda, 1996). Chaudary, R. P., Aase, Tor H., Vetaas. O. og Subedi, B. (red.) (2007): Local Effects of Global Changes in the Himalayas: Manang, Nepal. Unifob, Bergen. Chorley, R. og P. Haggett(1967): Models in geography. Methuen. London Colbjørnsen, Ole og Axel Sømme (1933): En norsk 3-årsplan: veien frem til en socialistisk planøkonomi i Norge. Det Norske Arbeiderpartis Forlag, Oslo. Dahl, Svein Olaf og Atle Nesje (1996): A new approach to calculating Holocene winter precipitation by combining glacier equilibrium-line altitudes and pine-tree limits: a case study from Hardangerjøkulen, central southern Norway. The Holocne 6.4. pp. 381-398 Dahl, Svein Olaf (1987): Glasiologi i Hemsedalsfjellene, sentrale Sør-Norge: isskillets 342 beliggenhet, randmorener og smeltevannets dreneringsveier. Hovedoppgave i geologi, Universitetet i Bergen Dahl, Svein Olaf (1996): Glacier fluctuations, equilibrium-line altitudes and paleoclimate during the Younger Dryas and Holocene in Southern Norway. Dr. scient.-avhandling, Universitetet i Bergen Danielsen, Anders og Anders Lundberg (1996): Professor Tore Ouren 1918-1995. Blyttia nr. 1. s. 1- 2. Demangeon, Albert (1927): Belgique – Pays-Bas – Luxembourg. Géographie Universelle, bind 2. Armand Colin, Paris. Demangeon, Albert (1931): La Lorraine Métallurgique. (anmeldelse av Axel Sømmes doktoravhandling). Annales de Géographie, bind 40, nr 224, s. 179-182. Digernes, Turi Hammer (1977): Wood for fuel. Energy crisis implying desertification; The case of Bara, Sudan, Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Bergen Dolve, Knut og Arild Holt-Jensen (1978): Kulturgeografi. Det Norske Samlaget, Oslo Dolve, Knut og Arild Holt-Jensen (1982): Kulturgeografi, 2. utg. Det Norske Samlaget, Oslo Dolve, Knut, Arild Holt-Jensen og Dagfinn Trømborg (1990): Geografiboka. Geografi Felles Allmenne Fag, Det Norske Samlaget, Oslo. Dolve, Knut, Arild Holt-Jensen og Arnfinn Seim (1995): Landskap. Geografi felles allment fag. Det Norske Samlaget, Oslo. Eide, Hans Petter og Arnt Fløysans (2001): Geografisk forankring og markedsstrategi: Brudd og kontinuitet i fiskeindustrien i Måløy i Vågsøy kommune. Økonomisk Fiskeriforskning, Vol 11. Ellefsen, Ellef, Stein Schibsted og Axel Sømme (1946): Geografi for den høgre skolen, bind 1. J. W. Cappelens forlag, Oslo. Ellefsen, Ellef, Stein Schibsted og Axel Sømme (1947): Geografi for den høgre skolen, bind 2. J. W. Cappelens forlag, Oslo. Endsjø, Per-Christian (1967): Sponplateindustrien i Norge. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken Geografiske avhandlinger nr. 9. Universitetsforlaget, Bergen- Oslo-Tromsø. 343
Endsjø, Per-Christian (1974): Natural Resource Projects for Economic Development. Analysis of Forest Investments in Nigeria. Ad Novas – Norwegian Geographical Studies No 11. Universitetsforlaget, Oslo – Bergen – Tromsø. Farsund, Arild A., Knut Hidle og Hans Kjetil Lysgård (2008): The Development of City Regions in Norway: The Importance of Everyday Interaction and Economic Development Policy. I Bukve, Oddbjørn m. fl. (red.): Towards New Nordic Regions. Politics, Administration and Regional Development. Aalborg Universitetsforlag: 137-160. Fløysand, Arnt og Knut Bjørn Lindkvist (2001): Globalisation, local capitalism and fishery communities in change. Marine Policy Vol. 25, no 2., 113-121. Fløysand, Arnt og Stig-Erik Jakobsen (2001): Regional diversification in the Norwegian fish-processing industry. Norwegian Journal of Geography Vol. 55, 17-25. Fløysand, Arnt og Stig-Erik Jakobsen (2002): Clusters, Social fields and Capabilities: Rules and Restructuring in Norwegian Fish-Processing Clusters. International Studies of Management and Organisation, Vol. 31, no 4, 36-57. Fløysand, Arnt (1990): Vannkraftteknologi i Peru og en bærekraftig utvikling. En analyse av vannkraftverkene i Carhuaquero og Chalaco de Nogul. Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Bergen. Fløysand, Arnt (1996): Teknologi og kontekst. En samfunnsgeografisk tilnærming i studier av teknologioverføring med eksempler fra Peru. Dr. polit.-avhandling, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Fløysand, Arnt (1997): Hvordan kan kultur integreres i geografiske analyser av regionale og lokal endring? Geografi i Bergen: Meddelelser fra Institutt for geografi nr. 218 Forland, Astrid og Anders Haaland (1996): Universitetet i Bergens historie. Bind I. Bergen, spesielt Del V Integrasjonsfasen 1974 – 1990 Fosso, Eli Janette og Arild Holt-Jensen (2002): Roger Bennett 60 år. Bergens Tidende 08.05.2002 Fosso, Eli Janette (1989): Arbeid og utdanning i Årdal. Hovedoppgave i geografi. Institutt for geografi, Universitetet i Bergen, Bergen. 344
Fosso, Eli Janette (1997): Industristeders arbeidstilbud og generasjoners forhold til utdanning – eksempelet Årdal. Doktoravhandling, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen, Bergen. Fosso, Eli Janette (2004): Unges flytting – et spørsmål om identitet og myter og marginale og sentrale steder? I: Berg, N.G. m. fl, s. 119-135. Fosso, Eli Janette (2007): Bygda som bosted – hvorfor flytte til eller derifra? I: Rusten, G. m. fl. (red.), s. 35-60 Fossåskaret, Erik, Otto Fuglestad og Tor Halfdan Aase (red.) (1997): Metodisk feltarbeid. Produksjon og tolkning av kvalitative data. Universitetsforlaget, Oslo Geddes, Patrick (1915): Cities in Evolution. Willliams & Norgate, London. Geografisk Institutt (1980a): Eventuell deling av Geografisk Institutt og flytting av universitetsdelen til Nygårdshøyden. Notat datert 30. september, 2 s. Geografisk Institutt (1980b): Universitetsplan 2000. Uttalelse fra geografisk institutt. Notat, 22. desember, flere pagineringer. Geografisk Institutt, Miljøfag (1985): Evaluering av delfaget i Ressursforvaltning og miljøvern (Miljøfag). Notat, 11 s., datert 20. mai 1985. (Evalueringen utført av det permanente utvalg for miljøfag.) Gjessing, Just og Blanche Pay Dahl (1956): Hovedfagsarbeider i geografi ved Universitetet i Oslo 1952-1956. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 15, s. 331-342. Gjessing, Just (1953): Hovedfagsarbeider i geografi 1929-1951. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 13, s. 17-27. Gjessing, Just (1961): Werner Werenskiold 28. april 1883 – 2. august1961. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 18, s. 1-7. Goksøyr, Jostein (1996): Hovedlinjene i realfagenes utvikling. I Universitetet i Bergens historie, bind II, s. 238 – 243. Gundersen, Bertrand (1882): Udtog av den politiske geografi: med en indledning om ethnografien: nærmest til brug for realgymnasiet. (Flere nye utgaver.) Hageberg, Michael B. (1980): Bergens indre differensiering analysert ved hjelp av geodata. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo. Hals, Harald (1929): Fra Christiania til Stor-Oslo. Et forslag til generalplan for Oslo. Utarbeidet ved Oslo reguleringsvesen. H. Aschehoug & Co, Oslo. 345
Hansen, Andreas M. (1899): Norsk folkepsykologi: med politisk kart over Skandinavien. Dybwad, Kristiania. Hansen, Jens Chr. og Arild Holt-Jensen (1982): Ressursene våre. (Bd. 1 i Dahl, H. F. og A. M. Klausen (red.): Det moderne Norge. Gyldendal, Oslo. Hansen, Jens Chr. og Tor Selstad (1999): Regional omstilling – strukturbestemt eller styrbar. Universitetsforlaget, Oslo. Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund (1999): De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse, Rapport 50/99, SNF, Bergen. Hansen, Jens Chr. (1959): Dombes. En regionalgeografisk studie. Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Oslo. Hansen, Jens Chr. (1963): Notodden. Utgiver Notodden kommune, Notodden. Hansen, Jens Chr. (1966): Industriell utvikling og tettstedsvekst. Norske eksempler. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 20, 181-265. Hansen, Jens Chr. (1968): Hvor i Norge skal våre barn og barnebarn bo? Minervas Kvartalsskrift, 75-78. Hansen, Jens Chr. (1969): Flyttinger i Norge 1967. Norsk geografisk Tidsskrift bind 23, 91-103. Hansen, Jens Chr. (1970a): Administrative grenser og tettstedsvekst. Ad Novas – Norwegian Geographical Studies no. 9, Universitetsforlaget, Bergen – Oslo – Tromsø. Hansen, Jens Chr. (1970b): Fra byen mellom de syv fjell til byen rundt de syv fjell: En studie i Bergens byvekst. I: Hope, Einar (red.), 38-56. Hansen, Jens Chr. (1972a): Samfunnsvitenskapelig fakultet i Breiviken. K-7 – Organ for Norges Handelshøyskoles Studentforening nr. 3, ss 16, 22. Hansen, Jens Chr. (1972b): Regional disparities in Norway with reference to marginality. Institute of British Geographers, Transactions 57, 15-30. Hansen, Jens Chr. (1973): Une critique géographique des perspectives d’évolution de la population norvégienne. I Phlipponneau, M. (red): Géographie et perspectives à long terme. UGI Commission de Géographie Applique, 385-413, Sable, Rennes Hansen. Jens Chr.(1974a): Målsetting for Geografisk Institutt. Et diskusjonsnotat, 23 s. 346
Hansen, Jens Chr. (1974b): Geografiske studier av utkantstrøk i Norge. En prosjektbeskrivelse. Arbeidsrapport nr. 1, Geografisk Institutt, Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen, Bergen. Hansen, Jens Chr. (1975): Population trends and prospects in marginal areas of Norway. I Kosinski,L. og M. Prothero (red.):People on the move. Studies on internal migration, 255-275, Methuen & Co Ltd, London. Hansen, Jens Chr. (1977): Befolkningsutviklingen innen Bergensregionen. I Helvig, M. og M. Hageberg (red.) Hansen, Jens Chr. (1980): Industristedenes plass i Norges bosetningsmønster. Ad Novas – Norwegian Geographical Studies. No 17, Universitetsforlaget, Bergen – Oslo – Tromsø. Hansen, Jens Chr. (1987): Fornorsking av modeller for regional utvikling. Sosiologi i dag nr. 3-4, 131-148. Hansen, Jens Chr. (1992): Geografi og samfunn 1970-1992. I Jones, M, & W. Cramer (red.): Levekår og planlegging. Festskrift til Asbjørn Aase 60 år. Tapir forlag, Trondheim, 70-73. Hansen, Jens Chr. (1995): Modeller for regional utvikling i Norge: fra vekstsenter til banan? I Teigen, H. (red): Langtidsliner i distriktspolitikk og tiltaksarbeid. Vett og Viten forlag, Oslo. Hansen, Jens Chr. (1998): Et tilbakeblikk på det norske nasjonalatlaset. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 52, 105-110. Hansen, Jens Chr. (2000): Minnetale over Professor Dr. Philos Hallstein Myklebost holdt i Den matematisk-naturvitenskapelige klasses møte den 13. april 2000. Særtrykk av Årbok 2000, Det Norske Vitenskapsakademi, Oslo. Hansen, Jens Chr. (2004): Anvarsfordelingen mellom stat, fylke og kommune: Hva gjør man i Danmark, og hva tenker man i Norge? Plan 4/2004, 46-54. Hansen, Jens Chr. (2005): Et institutt på vandring: Geografisk mobilitet. Vidsyn 18. årgang, 5-10. Helland-Hansen, William (red.) (2004): Naturhistorisk vegbok for Hordaland. Nord 4, Bergen i samarbeid med Bergen Museum, Universitetet i Bergen. 347
Helvig, Magne og Michael B. Hageberg (red.) (1977): Søkelys på Bergen Sentrum. Sluttrapport fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum. Geografisk Institutt, Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen Helvig, Magne og Grete Matland Olsen (1991): Kyststamveiens samfunnsmessige betydning. Bosetning – arbeidsmarked – pendling. Geografi i Bergen nr. 152. Helvig, Magne (1954): Industrien og byplanen. En undersøkelse av desentralisering og lokalisering, nåværende og fremtidig tilpasning mellom bosteder og arbeidssteder. Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Oslo. Helvig, Magne (1964): Chicago’s External Truck Movements – Spatial Interactions between the Chicago Area and its Hinterland. Research Paper no. 90. Ph.d. Dissertation, Department of Geography University of Chicago, Chicago. Helvig, Magne (1983): Geografifaget i Bergen. Orientering på etterutdanningskurs” Samfunnsfaga og yrkessituasjonen”, 16. og 17. november 1983. Stensil, 11 s. Helvig, Magne (1989): A ferry free trunk road in Western Norway and its impact on settlement structure and journey to work. Geografi i Bergen, nr.134. Helvig, Magne m. fl. (1990): Kyststamveiens betydning for befolkning og næringsliv. Studium av tre delområder på Vestlandet. Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Helvig, Magne (1995): Commuting and regional integration in Norway. Norsk geografisk Tidskrift, bind 49, 19-33. Hermelin, B. og Rusten, G. 2007.The organizational and territorial changes of services in a globalised world. Geografiska Annaler 89 B (Suppl. 1); 5-11. Hertzberg, Ludvig H. (1955): Bokanmeldelse av Axel Sømmes ”Jordbrukets geografi i Norge. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 15, 92-95. Hertzberg, Ludvig H. (1989): ’…to increase geographical knowledge…’ Themes and topics presented by the Norwegian Geographical Society. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 43. 155-173. Hidle, Knut og Liv Mari Nesje (1996): Hverdagsmobilitet i fem norske byregioner. Plan. Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling. No. 3-4: 66-71. 348
Hidle, Knut, Arild A. Farsund og Hans Kjetil Lysgård (2009): Urban-Rural Flows and the Meaning of Borders – Functional and Symbolic Integration in Norwegian City-regions. European Urban and Regional Studies 16: 409-421. Hidle, Knut, Jørn Cruikshank og Winfried Ellingsen (2010): Political Conceptions of Second Home Mobility. Sociologia Ruralis Vol 50, no 2: 139-155. Hidle, Knut (1996): Fjell og mening. Identitet og argumentasjon i diskursen om en Reinheimen nasjonalpark. Hovedoppgave i geografi, Institutt for Geografi, Universitetet i Bergen. Hidle, Knut (2004): Migrasjons- og stedsmyte. Sted, migrasjonserfaringer og romlige forståelser i Kristiansand. PhD-avhandling, Universitetet i Bergen. Hidle, Knut (2007a): Place, Geography and the Concept of Diaspora – A Methodological Approach. I Ajaya Sumar Sahoo og Brij Maharaj (red.): Sociology of Diaspora: A Reader: 94-112. New Dehli: Rawat Publications Hidle, Knut (2007b): Mobilitet og den multikulturelle byen: Hva skjer med stedsmyten? Eksempler fra Kristiansand, Norge. Nordisk Museologi nr. 2 Hidle, Knut (2009): Territorialitetens kategoriske grenser og mobilitetens ambivalens – Romlighetenes strukturerende betydning i sysselsettingsperspektivet med bosetting av flyktninger i norske kommuner. Norsk Tidsskrift for Migrasjonsforskning, bd. 10, nr. 2, 67-79. Holtedahl, Olaf (1930): Anmeldelse av Axel Sømmes doktoravhandling. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 3, 195-196. Holt-Jensen, Arild og Nicola Morrison (red.) (1998): Social Housing: International Comparison of Planning for the Weakest Social Groups. Geografi I Bergen, Serie B: Monografier fra Institutt for geografi – Bergen Nr. 3 Holt-Jensen, Arild og Eric Pollock (red.) (2009): Urban Sustainability and Governance. New Challenges in Nordic-Baltic Housing Policies. Nova Science Publishers, New York Holt-Jensen, Arild (1963): Rauland – forsøk på en regionalpolitisk analyse av en fjellbygd. Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Oslo. Holt-Jensen, Arild (1968): Fjellbygda Rauland. Ad Novas – Norwegian Geographical Studies no.6, Universitetsforlaget, Bergen – Oslo. 349
Holt-Jensen, Arild (1976): Geografiens innhold og metoder. Universitetsforlaget, Bergen – Oslo – Tromsø. Holt-Jensen, Arild (1981): Geography. Its History & Concepts. Harper & Row, London. Holt- Jensen, Arild (1986): Konsentrasjon og spredning. Studier i det norske bosettingsmønsterets utvikling, med en spesialstudie i Kristiansandsområdet. Stensilert doktoravhandling. Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen. Holt-Jensen, Arild (1988): Geograhy: History and Concepts. 2nd edition. Paul Chapman, London. Holt-Jensen, Arild (1992): Geografia.Historia y conceptos. Vicens Vives, Barcelona. Holt-Jensen, Arild (1999): Geography: History and Concepts. 3rd edition, Sage, London. Holt-Jensen, Arild (2007): hva er GEOGRAFI. Universitetsforlaget, Oslo. Holt-Jensen, Arild (2009): Geography. History and Concepts: A Student’s Guide. 4th edition, Sage, London. Hope, Einar, (red.) (1970): Bergen i perspective. Søkelys på byens næringsliv, J.W. Eide forlag, Bergen. Hägerstrand, Torsten (1960): Innlegg som annenopponent ved Øivind Rødevands doktordisputas (Nordmenn på flyttefot) 15. desember 1959. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 17, s. 396-404. Hägerstrand, Torsten (1987): Tidens vidd och tingens ordning: några synpunkter på innovationsförloppens historiska geografi. (Æresdoktorforelesning holdt ved Norges Handelshøyskoles 50-årsjubileum 11.tember 1986.) Geografi i Bergen nr. 108, Institutt for geografi, Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen. Innst. S. nr. 225 (1995-96): Innstilling fra kommunalkomiteen om kommune- og fylkeinndelingen. Institutt for geografi, Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen (1994): Selvevalueringsrapport. Fakultetsevalueringen, Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Januar 1994. Notat, 26 s. 350
Isachsen, Fridtjov og Werner Werenskiold (1935): Cappelens verdensatlas. Cappelen, Oslo. Isachsen, Fridtjov og Tore Sund (1938a): Oslobarnas landophold sommeren 1937. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 7, s. 101-108. Isachsen, Fridtjov og Tore Sund (1938b). Oslobarnas landophold 1938 og deres besøk hos slektninger. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 7,167-172. Isachsen, Fridtjov (1928): De geografiske hoveddrag ved Oslos innenlandske distribusjonshandel. Svensk Geografisk Årsbok, 91-116. Isachsen, Fridtjov (1929): Stor-Oslos geografi. Utrykt magistergradsavhandling, Universitetet i Oslo. Isachsen, Fridtjov (1930): Uvdølenes skreppehandel og driftetrafikk. Et bidrag til vår eldre kulturgeografi. Norsk geografisk Tidsskrift bind 3, 165-184. Isachsen, Fridtjov (1931): Bidrag til Oslos geografi. Svensk Geografisk Årsbok, 166- 187. Isachsen, Fridtjov (1934): Stor-Oslos omfatning, ”Omegnen”. (I:Stor-Oslo, forslag til generalplan, 32-52. Oslo. Isachsen, Fridtjov (1938) Vintersætringen i Vågå. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 7, 203-239. Isachsen, Fridtjov (1940): Aksel Arstal. (Nekrolog). Norsk geografisk Tidsskrift, bind 8, 121-123. Isachsen, Fridtjov (1953): Werner Werenskiold. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 14, 1-5. Isachsen, Fridtjov (1966): Axel Sømme. Norsk Biografisk Leksikon, bind 15, 541-544. Aschehoug, Oslo. Isachsen, Fridtjov (1967); Geografisk institutt 50 år. Universitetet i Oslo, Årsberetning 1967, 47-54. Isachsen, Fridtjov (1979): Geografien i Norge frem til 1940. Innledningsord ved Norsk Samfunnsgeografisk Forenings seminar på Gol 18. november 1978. (Mangfoldiggjort privat, som manuskript. Skal ikke publiceres) (Privattrykket fulgte som vedlegg til Norsk Samfunnsgeografisk Forening 1979). 351
Jakobsen, Stig-Erik og Arnt Fløysand (1998): Endrede rammebetingelser for norsk fiskeindustri – en empirisk analyse av romlige variasjoner i tilpasningen. Rapport 57/1998, Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, Bergen Jakobsen, Stig-Erik (1996): Organisasjonsformer i fiskeoppdrettsnæringen. En studie av utviklingen i Norge med særlig vekst på oppdrettsmiljøet i Austevoll og Vikna/Nærøy. Dr.polit.-avhandling, Universitetet i Bergen. Jones, Michael og Wolfgang, Cramer (red.) (1972): Levekår og samfunn. Festskrift til Asbjørn Aase. Tapir Forlag, Trondheim Jensen, Olav Harald og Arnljot Strømme Svendsen (1986): Norges Handelshøyskole femti år. Norges Handelshøyskole, Bergen. Jones, Michael og Wolfgang Cramer (red.) (1992): Levekår og samfunn. Festskrift til Asbjørn Aase. Tapir Forlag, Trondheim Jul-Larsen, Eyolf (2003): Management, co-management or no management? Major dilemmas in southern African freshwater fisheries. 1. Synthesis report. FAO Fisheries Technical Papers 426/2, Rome Kaldager, Alf Terje (1979): Fabrikken i grenda. En studie av industridominerte kretser med spedt bosetting og deres bedrifter. Geografiske studier av utkantstrøk i Norge, Arbeidsrapport nr. 13, Geografisk Institutt, NHH og UiB, Bergen. Kaldager, Alf Terje (1981): Lokale konsekvenser av en bedrifts vekst og fall. Da huldra vendte Notodden ryggen. Geografi i Bergen nr. 69, Geografisk Institutt, NHH og UiB. Kristiansen, Stein (1989): Teknologieksport til U-land. Bedrifters valg av lokalisering. Dr. oecon.-avhandling. Institutt for geografi, NHH og Universitetet i Bergen. Kyststamvegutvalet (1991): Kyststamvegen – Vegutgreing. Lacoste, Yves (1976): La géographie, ca sert, d’abord, à faire la guerre. Maspero, Paris Landro, Jan (2011): Nok av utfordringer for forskerne. Kommentar. Bergens Tidende 5. desember Leiknes, Gorm (1995): Professor emeritus Tore Ouren – stadig like oppegående. Vidsyn nr. 1, s.10. Le Play, Frederic (1879): La méthode sociale. Paris. 352
Lindkvist, Knut Bjørn og A.A. Pineiro(2007): Restructuring a Peripheral Coastal Community: The Case of a Galician Fishing Town. International Journal of Urban and Regional Research, Vol. 31.2, 368-383. Lindkvist, Knut Bjørn og J.L. Sanchez (2008): Conventions and Innovation: A Comparison of Two Localized Natural Resource-based Industries. Regional Studies, Vol. 42, 3, 343-354. Lindkvist, Knut Bjørn, L. Callart-Journet og M. Stabell (2008): The restructuring of the Spanish salted fish market. The Canadian Geographer, Vol. 52, 105-120. Lindkvist, Knut Bjørn, T. Trondsen og J. Xie (2008): Restructuring the Chinese seafood industry, global challenges and policy implications. Marine Policy, Vol. 32, 3, 432-441 Lindkvist, Knut Bjørn (1986): Levekår og næringsutvikling i Finnmark. Hovedoppgave, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Lindkvist, Knut Bjørn (1990): Velferdsgeografi og levekårsforskingen om Finnmark, Geografi i Bergen nr. 146, Institutt for geografi, Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen. Lindkvist, Knut Bjørn (1994): Regionale utviklingstrekk i norsk fiskerinæring (2 bd.) Dr.polit.-avhandling, Universitetet i Bergen. Lindkvist, Knut Bjørn (2010): Mistrust and lack of market innovation, a case study of loss of competitiveness in a seafood industry. European Urban and Regional Studies.Vol. 17, 1, 31-43. Lundberg, Anders og Arne Sivertsen (1997): Farming practices and environmental problems in an arid landscape – a case study from the region of Lambayeque, Peru. Geografiska Annaler Ser. B, 78, 147-161. Lundberg, Anders (1982): Plantesosiologiske og økologiske studier i dynevegetasjonen på Karmøy. Hovedoppgave i botanikk, Universitetet i Bergen. Lundberg, Anders (1989): Havstrand i Hordaland. Flora og vegetasjon. Direktoratet for naturforvaltning. Rapport 9, 1989. Dr.avhandling, Universitetet i Bergen Lundberg, Anders (1996): Tore Ouren. Minnetale i Det norske vitenskapsakademi i den matematisk-naturvitenskapelige klasses møte den 28. mars 1996. Særtrykk av Det Norske Videnskaps-Akademis Årbok 1996,7 s. 353
Lundberg, Anders (2002): The interpretation of culture in nature: Landscape transformation and vegetation change during two centuries at Hystad, SW Norway. Norwegian Journal of Geography 56, 246-256. Lundberg, Anders (2005): Landskap, vegetasjon og menneske gjennom 400 år. Naturgrunnlag, arealbruk, slitasje og skog i Hystadmarkjo, Stord. Fagbokforlaget, Bergen. Lundberg, Anders (2008): Karmøys flora. Biologisk mangfald i eit kystlandskap. Fagbokforlaget, Bergen. Lundberg, Anders (2010): Conflicts between perception and reality in the management of alien species in forest ecosystems: a Norwegian case study. Landscape Research 35: 319-328. Lundqvist, Jan (1975): Local and central impulses for change and development. A case study of Morogoro District,Tanzania. Ad Novas – Norwegian Geographical Studies no. 12. Universitetsforlaget, Bergen – Oslo – Tromsø. Maddox, Bryan and Ragnhild Overå (2009): New Technologies, New Demands and New Literacies. The Changing Literary Practices of Fishing Communities in Bangladesh and Ghana. Maritime Studies (MAST), Vol. 8 (2), 35 – 51. Marquette, C., Koranteng, K.A. , Overå, R. og Bertei-Doku, E. (2002): Small-scale Fisheries, Population Dynamics, and Resources in Africa: The Case of Moree, Ghana. Ambio 31, 4, 324-336. Maskell, P., Eskelinen, H., Hannibalson, I., Malmberg, A., Vatne E. (1998): Competitiveness, localised learning and regional development Specialisation and prosperity in small open economies, Routledge, London. Mohr, Anton (1917): Kampen om Tyrkisk Asien: Bagdad-banen. Cammermeyer, Kristiania. Mohr, Anton (1923): Kampen om Nilen, 1882-1898. Aschehoug, Kristiania. Mohr, Anton (1925): Kampen om Oljen. Aschehoug, Oslo (Kristiania). Munch, Peter Andreas (1849): Historisk-geographisk Beskrivelse over Kongeriket Norge (Noregsveldi) i Middelalderen. Utg. W. Gram, Moss. Digitalisert av Google 2007. 354
Myklebost, Hallstein og Sigmund Strømme (red.) (1963): Norge. Bind I: Land og folk, Bind II og III: Geografisk Leksikon, Bind IV: Atlas - Register. Cappelen, Oslo. Myklebost, Hallstein (1960a): Innlegg som opponent ex auditorio ved Øivind Rødevands doktordisputas (Nordmenn på flyttefot), 15. desember 1959. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 17, 413-420. Myklebost, Hallstein (1960b): Norges tettbygde steder 1875 - 1950. Ad Novas. Skrifter fra Det Norske Geografiske Selskab, nr. 6. 371 s., Universitetsforlaget, Oslo – Bergen Myklebost, Hallstein (1970a): Befolkningsutviklingen i Bergensområdet. I: Hope, Einar (red), 13-34. Myklebost, Hallstein (1970b): Kontaktavstand og kontakthyppighet. I Terra (Kulturgeografisk forening): Geografi Symposium, Storefjell 28-29 august 1970, 63-66 Myklebost, Hallstein (1980): Fridtjov Isachsen 22. juli 1906 – 11. august 1979. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 34, 1- 8. Nesje, Atle (1990): En ismodell for sen-Weichsel maksimum i Sør-Norge i isavsmeltingsforløpet i Nordfjord og Holocene klima- og brevariasjoner i Jostedalsområdet. Bergen Nielsen, Yngvar (1879 – 1915) Reisehaandbog over Norge. ( I alt 15 utgaver.) Cammermeyer, Christiania. Nordgård, Asbjørn (1972): Jordbruk i kontraksjon og spesialisering. En studie av driftsformene og deres utvikling i 125 kommuner på Østlandet 1929-1959. Ad Novas, Norwegian Geographical Studies No 10, Universitetsforlaget, Oslo – Bergen – Tromsø. Nordnes, Sverre og Tore Sund (1953): Isavsmeltningen på Saltfjellet. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 14, 164-201. Norges Handelshøyskole (1979): Beretning for årene 1970-73. Norsk geografisk Tidsskrift (1935): Nye lokaler for Universitetets Geografiske Institutt. Notis, 451. Norsk Samfunnsgeografisk Forening (1979): Filosofi og metode i norsk samfunnsgeografi. Foredrag og diskusjoner ved et seminar 18. – 19. november 355
1978, arrangert av Norsk Samfunnsgeografisk forening. Norsk Samfunnsgeografisk Forening skrifter nr. 6. NOU 1975:23: Dagligvareservice i utkantområder NOU 1977:9: Varehandelen, forbrukerne og samfunnet NOU 1983:10: Ensidige industristeder NOU 1992:15: Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring (Christiansen- utvalget) NOU 2000:22: Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune (Wilhelmsen-utvalget) NOU 2004:02 Effekter og effektivitet. Effekter av statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål Ouren, Tore og Axel Sømme (1948a): Varer og veier i verdenshandelen i mellomkrigstiden. H. Aschehoug & Co, Oslo. Ouren, Tore og Axel Sømme (1948b): Varegeografisk Atlas. H. Aschehoug & Co, Oslo. Ouren, Tore og Axel Sømme (1949): Trends in inter-war trade and shipping. Skrifter fra Norges Handelshøyskole nr. 5. Ouren, Tore (1944): Treforedlingsindustrien i Trøndelag. Råstoffbehov og råstoff- forsyning. Ad Novas 1, Det Norske Geografiske Selskab, Oslo. Ouren, Tore (1946): Trafikken på Fredrikstad havn. En økonomisk-geografisk undersøkelse. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 11, 97-137. Ouren, Tore (1952): Floraen i Budal herred i Sør-Trøndelag. Det Kgl. Norske Videnskabers Skrifter 1952: l, 1 – 101. Ouren, Tore (1958): The port traffic of the Oslofjord region. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken Geografiske avhandlinger 6, 168 s. Ouren, Tore (1960): Innlegg som annenopponent ved Øivind Rødevands doktordisputas (Nordmenn på flyttefot) 15. desember 1959. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 17, 404-413. Ouren, Tore (1963a): Trøndelag. I Myklebost og Strømme (red.), bind I, 163-181. Ouren, Tore (1963b): Utenrikshandel. I Myklebost og Strømme (red.), bind I, 413-415. 356
Ouren, Tore (1966): Tore Sund 25. desember 1914 - 9. oktober 1965. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 20, 129-132. Ouren, Tore (1968): The ballast-plants, a moribund element in the Norwegian flora? Norsk geografisk Tidsskrift, bind 22, 245-251. Ouren, Tore (1971): Ballastplassene fra seilskutetiden – innfallsporter for fremmede planter til Norge. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 25, 73-84. Ouren, Tore (1984): Professor Axel Sømme – 85 year, april 19th 1984. GeoJournal 8/2, 181-184. Overå, Ragnhild (1992): Fish Mammies. The Role of Women in the Artisanal Fishery Sector of Ghana. Cand. Polit.-oppgave, Institutt for Geografi, Universitetet i Bergen. Overå, Ragnhild (1993): Wives and Traders: Women’s Careers in Ghanaian Canoe Fisheries. Marine Anthropological Studies (MAST). Vol.6 (1/2). Overå, Ragnhild (1998): Partners and Competitors. Gendered Entrepreneurship in Ghanaian Canoe Fisheries. Dr. polit.-avhandling, Universitetet i Bergen. Overå, Ragnhild (2003): Market development and investment “bottlenecks” in the fisheries of Lake Kariba, Zambia. I Jul-Larsen, E, m.fl.: Management,co- management or no management. Major dilemmas in southern African freshwater fisheries. 2. Case studies. FAO Fisheries Technical Paper 426, Rome Overå, Ragnhild (2006): Networks, Distance, and Trust: Telecommunications Development and Changing Trading Practices in Ghana. World Development, Vol. 34, No. 7, 1301-1315. Overå, Ragnhild (2007): When men do women’s work: structural adjustments, unemployment and changing gender relations in the informal economy of Accra, Ghana. Journal of Modern African Studies 45, 4: 539-563. Overå, Ragnhild (2008): Mobile Traders and Mobile Phones in Ghana, I: Katz, J.E., Handbook of Mobile Communication Studies, s. 44-53, The MIT Press, Cambridge MA. Paulson, Eilif (1960): Innlegg som førsteopponent ved Tore Ourens doktordisputas (The Port Traffic of the Oslofjord Region) 21. februar 1959. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 17, 367 -371. 357
Plan og Arbeid (1979): Nr. 4-5, spesialnummer om ensidige industristeder, i alt 13 artikler, s. 171- 244. Potthoff, Kerstin (2004): Change in mountain summer farming practices: A case study from Stølsheimen, Western Norway. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 58, 158- 170. Potthoff, Kerstin (2005): Landscape change in a summer farming area. A study of custom, practice and alpine vegetation in Stølsheimen, Western Norway. Doctoral theses at NTNU, Trondheim, 2005:223. Department of Geography, NTNU, Trondheim. Potthoff, Kerstin (2007): Landscape change as an interface for different approaches in landscape research. Erdkunde 61, 54-71. Reusch, Hans, Anton Mohr og Werner Werenskiold (1927): Norges geografi; efter Universitetets opdrag omarbeidet av Anton Mohr og Werner Werenskiold, Brøgger, Oslo Reusch, Hans (1905): Norges geografi. Brøgger, Kristiania Richards, Stewart (1979): Population and Employment Change during Industrialization: The Case of Hong Kong. Ph.D. dissertation, Hong Kong University. Rokseth, Peter (1945): Universitetet på Blindern. Johan Grundt Tanum, Oslo Samferdselsdepartementet (1953): Innstilling fra jernbanekommisjonen av 1949 om ny jernbaneplan. Dreyer-Trykk, Stavanger. Rusten, G., Bryson, J.R. og Gammelsæter, H. 2005. Dislocated versus local business service expertise and knowledge: the acquisition of external management consultancy expertise by small and medium sized enterprises in Norway. GEOFORUM 36; 525-539. Rusten, G., Bryson, J. R. og Aarflot, U. 2007. Places through products and products through places. Industry design and spatial symbols as sources of competitiveness. Norwegian Journal of Geography, 61; 133-144. Rusten, G. og Bryson, J.R. 2007a. The production and consumption of industrial design expertise by small and medium sized firms: some evidence from Norway. Geografiska Annaler, 89 B (Suppl.1); 75-87 358
Rusten, G. og Bryson, J. R 2007b. Understanding the Relationship between Information and Communication Technology and the Behavior of Firms Located in Regional Clusters. I Bryson, J.R og Daniels P.W. (red.) The Handbook of Service Industries. Edward Elgar Publishing, Cheltenham; 311-330. Rusten, G., Iversen, N.M .og Hem, L.E. (red.) 2007. Våronn med nye muligheter. Verdiskaping på vestlandsbygdene basert på ressurser og opplevelser. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke, Bergen Rusten, G og Skerratt, S. (red.) 2008.Information and Communication Technologies in Rural Society, Routledge, London Rusten, G. og Bryson, J.R 2010a. Industrial design, competition and globalization. Basingstoke: Palgrave McMillan. Rusten, G. og Bryson J.R. 2010b. Placing and spacing services: towards a balanced economic geography of firms, clusters, social networks, contracts and the geographies of enterprise. Tijdschrift voor Economishe en Sociale Geografie, (TESG): 248-262. Rusten G. 1985. Bedriftsflyttinger fra Bergen sentrum. Geografisk institutt, Universitetet i Bergen. Rusten, G. 1990. Hvorfor omlokaliserer hovedkontorer? En studie av hovedkontorflyttinger i Norge 1967-1987. Geografi i Bergen 148 Institutt for geografi, Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen. Rusten, G. 2000. Geography of outsourcing: Business service provisions among firms in Norway. Journal of economic and social geography ( TESG )Vol. 91, no 2; 122-134. Rusten, G. 2005. Film og regional utvikling i Norge. I: Dahlstrøm. M.: Film och regional utveckling i Norden. 145-177. Svenska Filminstitutet/Nordregio, Stockholm. Ryntveit, Anne Kirsti (1996): Kampen for Tamil Eelam. Framveksten av militant tamilsk separatistnasjonalisme i Sri Lanka. Geografi i Bergen, Serie B: Monografier fra Institutt for geografi – Bergen, Nr. 2 Rødevand, Øivind (1959) Nordmenn på flyttefot. Studier over den geografiske mobilitet innen Norges befolkning i vårt århundre. Universitetsforlaget, Oslo. 359
Schibsted, Svein og Axel Sømme (1936): Geografi for den høiere skole, J. W. Cappelens forlag, Oslo. Seim, Arnfinn (1965): Om kunstvatninga i Lærdal. Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Oslo. Selstad, Tor, Britt Dale, Peter Sjøholt, Nina Gunnerud Berg (red.) (2007): Innovative Trøndelag. Tapir akademisk forlag, Trondheim. Sjøholt, Peter og Eirik Vatne (2012): Understanding the role of services in the globalisation process: the case of Norway. Norwegian Journal of Geography. Sjøholt, Peter (red.) (1971): Og bygda ble by. Strindas historie 1946 – 63. F. Bruns bokhandels forlag, Trondheim. Sjøholt, Peter (1981a): Systemet av sentrale steder og omland. Ad Novas, Norwegian Geographical Studies 18, Universitetsforlaget, Oslo. Sjøholt, Peter m. fl. (1981b): Butikken i grenda. Forskningsrapport 29, Fondet for markeds- og distribusjonsforskning, Oslo. Sjøholt, Peter (1988): Tropical colonization: Problems and achievements. Monograph 15, Stockholm Institute of Latin American Studies, Stockholm. Sjøholt, Peter (1992): In memoriam Axel Sømme 1899 – 1991. Norsk geografisk Tidsskrift bind 46, 43-45. Sjøholt, Peter (1993): Produsentservice som ledd i den norske internasjonaliseringsprosessen. En kluster- og fusjonsøkonomi med regionale virkninger. I Lindström, B. (red.): Norden utfordres – Internasjonaliseringens mange regionale ansikter. Rapport fra en konferanse i Hillerød 1993, NordRefo 1993. Sjøholt, Peter (2011): Regional utvikling og regionalpolitikk som fortellinger. Plan 2/2011, 51-55. Skoie, Hans (2005): Norsk forskningspolitikk i etterkrigstiden. Cappelen Akademisk Forlag, Oslo. Steen, Odd Inge (1988): Mål og midler i norske private organisasjoners prosjektvirksomhet i den tredje verden. NUPI-rapport nr. 119, august 1988. 360
Steen, Odd Inge (1994): Norske organisasjoner i bistand og humanitært hjelpearbeid. En analyse av norske frivillige organisasjoners forhold til det offentlige. Dr. polit.avhandling, Universitetet i Bergen. Steen, Odd Inge (1996): Autonomy or dependency? Relations between non- governmental international aid organisations and government. Voluntas (International Journal of Voluntary and Non-Profit Organisations), Vol. 7:2, 147- 15. Steen, Odd Inge (1999): Nordisk ungdoms oppfatninger av og interesser for verden utenfor Europa – med spesiell vektlegging av den 3. verden. I Magne Angvik og Vagn Oluf Nielsen (red.): Ungdom og historie i Norden, s. 69-77, Fagbokforlaget, Bergen Steen, Odd Inge (2009): International Field Studies in Norwegian Teacher Training Courses: Perspectives and Experiences. International Research in Geographical and Environmental Education. Vol. 18:3. Stenstadvold, Kjell (1971): Industriens lokaliseringsbetingelser i Nord-Norge. Arbeidsdokument nr. 15, Landsdelskomiteen for Nord-Norge, Bodø. Stenstadvold. Kjell (1973): Industriens lokaliseringsadferd i Norge. Licentiatavhandling, Geografisk Institutt, NHH, Bergen. Stokke, Kristian (1992): Dynamic growth or pauperization? Natural small-scale industries in Sri Lanka. Ph.D.-avhandling, Penn State University. Geografi i Bergen nr. 167. Stortingets forhandlinger 1996, 3932 – 4001. St. meld. nr. 87 (1966 - 1967): Om distriktsplanlegging. St. meld. nr. 32 (1994 - 95): Kommune- og fylkesinndelingen Strand, Sverre, red. (1982): Geografi som samfunnsvitenskap. Filosofi, metode, anvendbarhet. Ad Novas, Norwegian Geographical Studies, nr 19. Sulebak, Jan Roar (1965): Studier over botnmorfologien og deglasiasjonsforløpet innen Kolåshalvøya, Søre Sunnmøre. Hovedoppgave i geografi, Universitetet i Oslo. Sulebak, Jan Roar (1991): Havlære. Alma Mater Forlag, Bergen Sulebak, Jan Roar (2007): Landformer og prosesser. Fagbokforlaget, Bergen 361
Sund, Tore og Fridtjov Isachsen (1942): Bosteder og arbeidssteder i Oslo. Utgitt av Oslo kommune. Sund, Tore og Axel Sømme (1947a): Norge i kart. N. W. Damm & Søn, Oslo. Sund, Tore and Axel Sømme (1947b): Norway in maps. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger Nr. 1, A. Text Volume, B.Sketch Maps and Photographs, C. Maps, John Griegs Boktrykkeri, Bergen. Sund, Tore og Axel Sømme (1962): La Norvège – aspects géographiques. Rôle dans le Norden. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken Geografiske avhandlinger, nr. 7, J. W. Eides forlag, Bergen. Sund, Tore (1938): Vestnorsk samferdsel. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 7, 1938- 1939, 5-21. Sund, Tore (1943): Isavsmeltingens forløp i Hallingdals- og Hemsedalsfjellene. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 9, 240-261. Sund, Tore (1945): Fiskerienes økonomiske geografi. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 10, 135-156. Sund, Tore (1947a): Bergens byområde og dets geografiske utvikling 1900 – 1940. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger, Nr. 2, J. D. Beyer, Bergen Sund, Tore (1947b): Hvor er Bergen byen? Bedriftsøkonomen nr. 3, 85-91. Sund, Tore (1949a): Sommer-Bergen. Avisenes adresseforandringer som vitnesbyrd om bergensernes landopphold sommeren 1947. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 12, 92-103. Sund, Tore (1949a): Britisk og norsk regional planlegging. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 12, 105-120. Sund, Tore (1957): Generalplanundersøkelsen. I: Forslag til Generalplan for Bergenshalvøya og Askøy, utgitt av Generalplankomiteen for Bergenshalvøya og Askøy. Sund, Tore (1959): Fjord Land and Coast Land of Western Norway. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 17, 176-186. Sund, Tore (1960): Norway. I Sømme, Axel (red) (1960a, 235-287) Sund, Tore (1963): Vestlandet. I:Myklebost og Strømme (red.) 1963, bind I, 115-162 362
Sviggum, Anders (1974): Kontaktavstand og kontakthyppighet. Studium av reisevaner og reisemønster i norske utkantstrøk. Geografisk studier av utkantstrøk i Norge, arbeidsrapport nr. 4. Geografisk institutt, NHH og Universitetet i Bergen Sømme, Axel (1930a): La Lorraine métallurgique. Editions Berger Levrault, Paris. Sømme, Axel (1930b): Studieveiledning i økonomisk geografi. Felleskomiteen for arbeidernes opplysningsvirksomhet, Oslo. Sømme, Axel (1931a): Verdensøkonomiens pulsårer. Aschehoug, Oslo. Sømme, Axel (1931b): Jæren, et stykke av fremtidens Norge. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 3, 328-344. Sømme, Axel (1931c): Suldal. Norsk geografisk Tidsskrift, bind. 3, 406-428. Sømme, Axel (1931d): Øvre Sirdal, en fjellbygd på Sørlandet. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 3, 429-437. Sømme, Axel (1932): Skogen i Norge. Med tillegg om treforedlingsindustrien. Norske erhvervs- og kriseproblemer I, Det Norske Arbeiderpartis forlag, Oslo. Sømme, Axel (1933a): Jordbruket i Norge. Norske erhvervs- og kriseproblemer II. Det Norske Arbeiderpartis forlag, Oslo. Sømme, Axel (1933b): Studieveiledning i norsk næringsliv og dets socialisering. 1. Skog- og treforedlingsindustri. Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo. Sømme, Axel (1933c): Studieveiledning i økonomisk geografi. Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo. Sømme, Axel (1934): Studierettleiing i jordbruksspursmål. Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo. Sømme, Axel (1935): Studieveiledning i økonomisk og politisk geografi. Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo. Sømme, Axel (1936a): Jæren. Egersund og Sørlandsbanen. En trafikk-geografisk undersøkelse, Oslo. Sømme Axel (1936b): Om kulturgeografiske, særlig økonomiske karter. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 6, 25-39. Sømme, Axel (1938): Topografiske karter som et ledd i geografiundervisningen. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 7, 178-181. 363
Sømme, Axel (1939): Die Holzveredlungsindustrie im Stromgebiet der Dramselva. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 7, 357-381. Sømme, Axel (1941): Erhvervsgeografien som forskningsområde og som høyskolefag. (Foredrag holdt ved Norges Handelshøyskoles immatrikulering 1. september 1939.) Norsk geografisk Tidsskrift, bind 8, 236-243. Sømme, Axel (1949a): Geografien og dens stilling mellom de øvrige universitets- og høyskolefag. (Tiltredelsesforelesning som professor i økonomisk geografi ved Norges Handelshøyskole, Bergen, holdt 9. februar 1949.) Norsk geografisk Tidsskrift, bind 12, 61-75. Sømme, Axel (1949b): Jordbrukets geografi i Norge. B. Atlas. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger No 3B. J.W. Eides Forlag, Bergen. Sømme, Axel (1951): Om bruk av jordskiftekart og fotogrammetriske kart. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 13, 99-110. Sømme, Axel (1954): Jordbrukets geografi i Norge. A. Tekstbind. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger No 3A. J.W. Eides Forlag, Bergen. Sømme, Axel (1959): Sørfjord, Norsk geografisk Tidsskrift, bind 17, 168-175. Sømme, Axel (red.) (1960a, 1964, 1968): A Geography of Norden. J. W. Cappelens forlag, Oslo. Sømme, Axel (red.) (1960b): Vestlandet. Geographical Studies. Skrifter fra Norges Handelshøyskole i rekken geografiske avhandlinger nr. 7. J.W. Eides forlag, Bergen. Sømme, Axel (red.) (1965): Fjellbygd og feriefjell. J.W. Cappelens Forlag, Oslo Sømme, Axel, (red). (1967, 1974): Die Nordischen Länder. Dänemark Finland Island Norwegen Schweden. Westermann, Braunschweig. Sømme, Axel (1969): 33 år i geografiens tjeneste ved Norges Handelshøyskole. Avskjedsforelesning av professor Axel Sømme, 14. juni 1969. Norsk geografisk Tidsskrift bind 23, 132-139. 364
Sømme, Axel (1974 a og b): Forslag til Landskapsvernområde i Ulvik, Granvin og Voss med vedlegg. Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen nr. 32 A og B, Bergen. Sømme, Axel (1979a): Min bakgrunn som geograf. I: Norsk Samfunnsgeografisk Forening (1979), 1- 9. Sømme, Axel (1979b): Øvre Eidfjord i kart og diagrammer med kommentar. Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen nr. 53, Bergen Sømme, Axel (1980): Haukedalen. Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen nr. 57, Bergen Sømme, Axel (1981): Ressurser for jordbruk, skogbruk og friluftsliv i Eksingedalen. Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen nr. 63, Bergen. The Research Council of Norway (2011): Geography research in Norway. An evaluation. Trømborg, Dagfinn (2003): Stein på stein: stein som byggemateriale i Norge, Tapir akademiske forlag, Trondheim. Trømborg, Dagfinn (2006): Geologi og landformer i Norge. Landbruksforlaget. Universitetet i Bergen (1995): Evaluering av det samfunnsvitenskapelige fakultet 1993-1995. Publikasjon II/III. Om evalueringstiltaket, innhold og resultat. Bergen. Universitetet i Bergen (2011): Strategiplan 2011-2015. Det samfunnsvitenskapelige fakultet Vatne, Eirik (1978): Gjødsel og industrivekst. Høyere avdelings oppgave ved NHH. Bergen. Vatne, Eirik (1979): Rjukans vekst og fall. Om opp- og nedbygging av et ensidig industristed. IØI Arbeidsrapport nr. 17, Bergen. Vatne, Eirik (1990): Petroleumsvirksomhetens regionale innvirkning. Et nettverksperspektiv. NØI-rapport nr. 135, Bergen. 365
Vatne, Eirik (1995): Arbeidsdeling, eksterne virkninger og territoriell utvikling. Lokaliseringens betydning for eksportaktivitet i mindre foretak. Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF), Bergen. Vatne, Eirik (1998): Local resource mobilization and internationalization strategies in small and medium sized enterprises. Environment and Planning A, 27, 63-80 Vatne, Eirik (red.) (2005): Storbyene i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsdeling og nyskaping, Scandinavian Academic Press/Spartacus Forlag, Oslo. Vidal de la Blache, Paul (1903): Tableau de la géographie de la France. Hachette, Paris. Vidal de la Blache, Paul (1917): La France de l’Est. Armand Colin, Paris. Werenskiold, Werner (1926): Geografi (tiltredelsesforelesning). Norsk geografisk Tidsskrift, bind 1, s.1-9. Werenskiold, Werner (1931-1934): Jorden, dens land og folk. Gyldendal, Oslo. Werenskiold, Werner (1936, 1941, 1950, 1957) Norge vårt land. Aschehoug, Oslo, Werenskiold, Werner (1943): Fysisk geografi II. Landkarter, Landjordens form. Aschehoug, Oslo. Werenskiold, Werner (1954): Geografien ved Universitetet i Oslo. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 14, s. 348-353. (Datert 1952) William-Olsson, William (1937): Hovuddragen av Stockholms geografiska utveckling 1850 – 1930. Vedlegg 11 i Ahlmann, Hans W:son m. fl. Stockholmsundersökningen. Aarset, B. og Rusten, G. 2007. Aquakultur: havbruk på norsk. Fagbokforlaget. Bergen Aase, Asbjørn og Dale, Britt (1978): Levekår i storby. Levekårsundersøkelsen. NOU 1978:58. Oslo. Aase, Asbjørn (1959): Turistnæringen i Nord-Norge. Skrift nr. 23, Studieselskapet for nord-norsk næringsliv, Bodø. Aase, Asbjørn (1970): Geografi og Samfunn. Noen tendenser og problemer i dagens samfunnsgeografi. Norsk geografisk Tidsskrift, bind 24, 1-21. Aase, Asbjørn (1982): Levekårene i Finnmark: en sosialstatistisk analyse, Vadsø. 366
Aase, Asbjørn (2009a): Notat (upublisert): Institutt for by- og regionplanlegging, NTH 1959-1965, 16 s. Aase, Asbjørn (2009b): Notat (upublisert): Geografisk institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen. 16 s. Aase, Tor Halfdan og Erik Fossåskaret (2007): Skapte virkeligheter. Om produksjon og tolkning av kvalitative data. Universitetsforlaget, Oslo Aase, Tor Halfdan (1978): Arbeidsvandring og vedlikehold av landsbyøkonomi i pakistansk Punjab, Bergen Occasional Papers in Social Anthropology No 17, Universitetet i Bergen. Aase, Tor Halfdan (1991): Punjabi Practices of Migration. Punjabi Life Projects in Pakistan and Norway. Dr. polit.-avhandling, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen. Aase, Tor Halfdan (red.) (2002): Tournaments of Power. Honor and revenge in the contemporary world. Ashgate, Aldershot. 367
17. VEDLEGG
Vedlegg A. Avlagte doktorgrader ved Institutt for geografi 1970 – 2011
Denne listen inneholder 34 avhandlinger. Av dem er 26 dr.polit.-, dr. scient.- eller dr. philos.-avhandlinger ved Universitetet i Bergen. Åtte av dem er dr.oecon.- avhandlinger ved Norges Handelshøyskole. I tillegg til avhandlinger i geografi er det tatt med avhandlinger fra andre fag i Bergen av Svein Olaf Dahl (geologi), Anders Lundberg (botanikk), Tor Halfdan Aase (sosialantropologi). Navn på veileder(e) er satt i parentes (Veilederordning var ikke obligatorisk før de nye doktorgradene kom.)
Fullførte avhandlinger 1970-2011. År for disputas
1970 HANSEN, Jens Christian: Administrative grenser og tettstedsvekst. Dr.philos.,Universitetet i Bergen (ingen veiledningsordning)
1981 SJØHOLT, Peter: Systemet av sentrale steder og omland: en teoretisk metodisk studie av funksjonell struktur og interaksjon med empiriske eksempler Dr.philos., Universitetet i Bergen (ingen veiledningsordning)
1986 HOLT-JENSEN, Arild: Konsentrasjon og spredning: studier i det norske bosettingsmønsterets utvikling, med en spesialstudie i Kristiansandsområdet. Dr.philos., Universitetet i Bergen (ingen veiledningsordning)
1989 LUNDBERG, Anders: Havstrand i Hordaland; flora og vegetasjon. Dr.philos., Botanisk institutt , Universitetet i Bergen (ingen veiledningsordning)
1989 KRISTIANSEN, Stein: Teknologieksport til u-land: bedrifters valg av lokalisering. (Peter Sjøholt) Dr.oecon., Norges Handelshøyskole
1990 RUSTEN, Grete: Hvorfor omlokaliserer hovedkontorer? En studie av hovedkontorflyttinger i Norge 1967-1987. (Jens Chr. Hansen) Dr.oecon., Norges Handelshøyskole
1991 AASE, Tor Halfdan: Punjabi practices of migration. Punjabi life projects in Pakistan and Norway. (Reidar Grønhaug, Sosialantropologisk institutt) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1993 LEIN, Haakon: Modernizing floodplain agriculture. A study of the green revolution in Bangladesh. (Peter Sjøholt) Dr. oecon., Norges Handelshøyskole
1993 SVALASTOG, Sondre: Lokalisering av reiseliv: om ressursanalyser, den romlige fordeling og lokal innpassing. (Peter Sjøholt) Dr.oecon, Norges Handelshøyskole 368
1994 BÅTEVIK, Finn Ove: Pendling, flytting og regional utvikling: ein studie av geografisk mobilitet og demografisk utvikling, med særleg vekt på Sogn og Fjordane. (Jens Christian Hansen) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1994 EGEMI, Omer A.M.: The political economy of subsistence crisis in the Red Sea Hills, Sudan. (Tor Halfdan Aase) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1994 LINDKVIST, Knut Bjørn: Regionale utviklingstrekk i norsk fiskerinæring (2 bd.). (Jens Christian Hansen) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1994 STEEN, Odd Inge: Norske organisasjoner i bistand og humanitært hjelpearbeid: en analyse av norske organisasjoners forhold til det offentlige. (Tor Halfdan Aase) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1995 VATNE, Eirik: Arbeidsdeling, eksterne virkninger og territoriell utvikling: lokaliseringens betydning for eksportaktivitet i mindre foretak. (Peter Sjøholt) Dr.oecon., Norges Handelshøyskole, Bergen)
1996 DAHL, Svein Olaf: Glacier fluctuations, equilibrium-line altitudes and palaeoclimate during the Younger Dryas and Holocene in southern Norway. (Ole Fredrik Bergesen, Geologisk institutt) Dr.scient., Universitetet i Bergen
1996 FLØYSAND, Arnt: Teknologi og kontekst: en samfunnsgeografisk tilnærming i studier av teknologioverføring. (Tor Halfdan Aase) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1996 JAKOBSEN, Stig-Erik: Organisasjonsformer i fiskeoppdrettsnæringen. En studie av utviklingen i Norge med særlig vekt på oppdrettsmiljøene i Austevoll og Vikna/Nærøy. (Jens Christian Hansen) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1997 FOSSO, Eli Janette: Industristeders arbeidstilbud og generasjoners forhold til utdanning, arbeid og sted – eksempelet Årdal. (Jens Chr. Hansen) Dr.polit., Universitetet i Bergen
1997 GRØNLUND, Inga Lena: Lokal omstilling: en analyse av lokale og strukturelle betingelser for omstilling i ensidige industrikommuner. Eksempelet Mo i Rana .( Jens Chr. Hansen) Dr. oecon., Norges Handelshøyskole
1997 LANDE, Terje Z.: Economic geographical development processes in Israel and the establishment of a Palestinian autonomous entity. (Peter Sjøholt) Dr. oecon., Norges Handelshøyskole
1998 HANSEN, Bjørg Lien: Values, ideology and power relations in cultural landscape evaluations. (Anders Lundberg) Dr. polit., Universitetet i Bergen
369
1998 OVERÅ, Ragnhild: Partners and competitors: gendered entrepreneurship in Ghanaian canoe fisheries. (Tor Halfdan Aase) Dr. polit., Universitetet i Bergen
1998 VÅGENES, Vibeke: Women of the interior, men of exterior: the gender order of Hadendowa Nomads, Red Sea hills, Sudan. (Tor Halfdan Aase) Dr. polit., Universitetet i Bergen
2002 ELLINGSEN, Winfried: The Appropriation of Place. Ethnic Territories in Kathmandu, Nepal. (Tor Halfdan Aase) Dr. polit., Universitetet i Bergen
2004 BAKKE, Jostein: Late Weichselian and Holocene glacier fluctuations along a south-north coastal transect in Norway. Climatic and methodological implications. (Svein Olaf Dahl) Dr. scient., Universitetet i Bergen
2004 HIDLE, Knut: Migrasjoner og stedsmyte. Sted, migrasjonserfaringer og romlige forståelser i Kristiansand. (Tor Halfdan Aase) Dr. polit., Universitetet i Bergen
2005 PETERSEN, Inger Beate: A multi-level perspective on exit intention in business relationships. What are the effects of specific investments in international dyads in the seafood industry. (Knut Bjørn Lindkvist) Dr. oecon., NHH
2006 BØE, Anne Grete: Weichselian ice-sheet dynamics and Holocene river floods inferred from depositional chronologies of glaciofluvial and fluvial sediments in east- central southern Norway. (Svein Olaf Dahl). Dr. scient., Universitetet i Bergen
2007 EITER, Sebastian: Rethinking landscape diversity – integrating natural and cultural qualities, and users’ and experts’ practices into protection and management. Examples from the Stølsheimen mountains, Western Norway. (Anders Lundberg). Dr. polit., Universitetet i Bergen
2008 HAUSKEN, Elizabeth Meze: Four Essays on Climate and Society. (Peter Andersen) Dr. philos., Universitetet i Bergen
2008 HAARSTAD, Håvard: Changing conditions for political practice: FDI discourse and apolitical spaces for labour in Bolivia. (Arnt Fløysand) Dr. polit., Universitetet i Bergen
2009 BRYN, Anders: Vegetation mapping and landscape changes. GIS-modelling and analysis of vegetation transitions, forest limits and expected future forest expansion. (Anders Lundberg) Dr. scient., Universitetet i Bergen
2010 MARIN, Andrei: Chasing the rains: Mongolian pastoralists’ vulnerability into the age of the market. (Tor Halfdan Aase) Dr. polit., Universitetet i Bergen
370
2011 PAUDEL, Keshav Prasad: Overgrazing or Climate Variability? : Assessing Rangeland Degradation and Management in Upper Mustang, Trans Himalaya Region, Nepal. (Peter Andersen (hovedveil.), Tor Halfdan Aase)
Påbegynte, men ikke fullførte doktoravhandlinger. Status desember 2011
2004 SÆLEMYR, Siren: Contested resources – linking nature and society in the North Peruvian Andes. (Anders Lundberg (hovedveil.), Michael Jones)
2004 EIDE, Odd Ståle: Entreprenørskap i skolen – en undersøkelse av teoretiske og pedagogiske forutsetninger for utviklingen av skolebasert marint entreprenørskap i norske og spanske kystsamfunn (Knut Bjørn Lindkvist)
2005 EKTVEDT, Tone Marie: Analyses of the tropical dry forests and responses to human impact and precipitation events, northern Peru. (Anders Lundberg) (Disputas 13.01.2012)
2006 GRIMSRUD, Gro Marit: Migration and the changing settlement pattern of Norway. (Arnt Fløysand)
2006 STRAUME, Kjersti. Land and mapping: – Possibilities and challenges for farmland resource management (A GIS analysis approach). (Anders Lundberg hovedveil. 2006-2011. Kerstin Potthoff (hovedveil. 2012-), Håvard Juliussen (2012-)).
2007 KVISVIK, Bjørn C.: Glacier and climate reconstrruction based on multi-proxy analysis of lake sediments. (Svein Olaf Dahl (hovedveil.), Jostein Bakke og Henriette Linge)
2007 EIDSVIK, Erlend: The Thesen Company – Norwegian Entrepreneurship in South Africa: networks and entrepreneurship in the period 1870-1950. (Ragnhild Overå (hovedveil.), Anne Katrine Bang og Kirsten Alsaker Kjerland)
2009 LARSEN, Heidi Bjønnes: Recapturing the Spanish salted fish markets (Knut Bjørn Lindkvist)
2009 PHIRI, Dean Kampanje: Historical and Developmental Impacts of Zambezi River Regulation. (Terje Tvedt)
2010 HOLMGREN, Heidi: Innovativ fisketurisme- en undersøkelse av forutsetningene for en sunn og lønnsom kystnæring. (Knut Bjørn Lindkvist)
2010 DRANGSLAND, Kari Anne: Disjunctive Discourses? Urban Planning and Multiculturalism. (Knut Hidle)
371
2010 JANSEN, Henrik Løseth: Late Weichselian and Holocene Climate and Glacier Fluctuations Along a North-South Coastal Transect in Norway; Case Studies from Andøya, Svartisen and the Bergen Area. (Svein Olaf Dahl)
2010 THOMPSETT, Clare: Between adaptation and mitigation: A study of the implications of climate change and climate change policy in the environmental entitlements of forest-dependent indigenous communities in India. (Peter Andersen)
2011 BOAMAH, Festus: Biofuels and Land Politics: A comparative case study of 'land grabbing' for Jatropha biofuel projects and the livelihood and food security implications in Ghana. (Ragnhild Overå)
2011 NIELSEN, Pål Ringkjøb: Storminess and palaeowind-directions in Lofoten and Vesterålen, northern Norway. (Svein Olaf Dahl) 372
Vedlegg B. Hovedfags- og masteroppgaver ved Institutt for geografi i Bergen 1970-2010
Om datagrunnlaget: De første hovedfagsstudentene avla eksamen i 1970. En kopi av oppgavene ble arkivert på Geografisk Institutts bibliotek. Jeg (Jens Chr. Hansen) laget en oversikt over oppgavene. Jeg førte også inn veilederens navn (om det var mer enn en veileder, ble bare førsteveileder nevnt). Jeg la også inn opplysninger om i hvilken grad oppgavene ble utgitt som egne publikasjoner eller ble brukt i andre publikasjoner. Jeg ajourførte oversikten frem til 2002. Da ble jeg pensjonist. En videreføring av arbeidet ble diskutert med instituttets ledelse, og intensjonen var at andre medarbeidere skulle overta. Dette skjedde imidlertid ikke. I 2007 begynte jeg å samle inn materiale til en institutthistorie. Informasjon om hovedoppgaver ga innsikt i forskningsvirksomheten ved instituttet, fordi hovedoppgavene ofte gikk inn i forskningsprosjekter ledet av ansatte ved instituttet. Hovedfagsdatabasen var dermed viktig for institutthistorien. Databasen inneholder alle oppgavene som er registrert ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Dette gjelder også oppgaver med naturvitenskapelige emner. For årene 2009 og 2010 er også tatt med syv oppgaver fra masterprogrammet Region og regionalisering ved Det humanistiske fakultet. der veileder kommer fra Institutt for geografi.
Ved årsskiftet 2004/2005 flyttet universitetsdelen av Institutt for geografi fra sine lokaler ved NHH og inn i SV-fakultetets bygning i Fosswinckels gate. Siden vi lå like ved Universitetsbiblioteket ble det bestemt at vi skulle bruke dette biblioteket mer aktivt enn før. Vi tok med oss fra NHH et arkivsett av hovedoppgavene, men ikke dubletter. Vi oppdaget etter hvert en del huller i oppgavesamlingen, fordi enkelte låntakere mente at oppgavene hadde det bedre hos dem enn på instituttet. I 2010 bestemte jeg meg for å ordne litt opp i oppgavesamlingen. Det viktigste hjelpemiddelet var universitetsbibliotekets BIBSYS. Der kan man søke etter hovedoppgaver og masteroppgaver. Men det var indikasjoner på at ikke alle hovedoppgavene (og fra 2005 masteroppgavene) var kommet på plass i BIBSYS. Biblioteket gjennomgikk en større ombygging. Det er tendenser til at hovedoppgaver blir liggende for lenge både på instituttet etter avsluttet eksamen, og at katalogiseringsarbeidet på UB ikke går så raskt som det burde. Studenter har ikke lenger noen forpliktelse til å levere sine trykte oppgaver til biblioteket. Oppgavene skal nå foreligge som PDF-filer som det fritt kan søkes i. I de senere årene har Universitetet i Bergens Studieadministrative avdeling (ANNT) bygget opp en database over samtlige gjennomførte eksamener, deriblant også hovedoppgaver/masteroppgaver. Denne oversikten gjør det mulig å spore oppgaver som ikke har kommet videre til biblioteket. Resultatet av dette arbeidet foreligger i dette vedlegget.
1970 373
STAVRUM, Gunnar: Omlandsavgrensning - metodeanalytiske undersøkelser av konkurranseforholdet Kristiansund – Molde. (Hallstein Myklebost og Jens Chr. Hansen) Momenter fra oppgaven utnyttet i: Stavrum, Gunnar: Omlandsavgrensning - noen metodeforsøk. Norsk geogr. Tidsskr. 1970, 207-216. VIGESTAD, Oddvar: Sentrerte regioner i Sunnhordland. (Hallstein Myklebost)
1971 COLLIN, Fredrik: Kontaktavstand og kontakthyppighet. Studium av reisevaner i Evenes, Tjeldsund og Skånland kommuner. (Jens Chr. Hansen) Collins, Dolves og Sviggums hovedoppgaver er sammenfattet i Sviggum, Anders B.: Kontaktavstand og kontakthyppighet, studium av reisevanar og reisemønstre i norske utkantstrøk. (Geografiske studier av utkantstrøk i Norge. Arb.rapp. nr. 4, Geogr. Inst. NHH og UiB, juni 1974). DOLVE, Knut: Kontaktavstand og kontakthyppighet. Studium av reisevanar i Voss kommune. (Hallstein Myklebost og Jens Chr. Hansen) KRISTOFFERSEN, Jon: Verdens kommersielle innlandsfiske. ( Magne Helvig) Denne oppgaven er ikke registrert i BIBSYS og har ikke vært mulig å finne. SVIGGUM, Anders Birger: Kontaktavstand og kontakthyppighet. Studium av reisevanar i Vik i Sogn. (Jens Chr. Hansen)
1972 REIERSEN, Jan Einar: Pendling fra Sotra før Sotrabrua. (Magne Helvig og Ottar Brox) Utgitt (noe omarbeidet) som Rapport nr. 10 fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum februar 1973: Utpendlingen fra Sotra til Bergenshalvøya før Sotrabrua, 130 s. + vedlegg. MELAND, Frode: Universitetenes studentomland. Regional rekruttering til samfunnsfag, realfag og filologiske fag ved universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim, våren 1970. (Jens Chr. Hansen) MOE, Inge: Storbedrifter i lokalsamfunn. Storbedrifters innvirkning på pendling, flytting og næringsstruktur i Stord og Kvinnherad. (Jens Chr. Hansen)
1973 DAHL Trond Bosettingsendringer i Eidskog kommune 1946-1970. (Jens Chr. Hansen) 374
Utgitt i omarbeidet form (Trond Dahl og Jens Chr. Hansen) som Arbeidsrapport nr. 8 fra forskningsprosjektet Geografiske studier av utkantstrøk i Norge, Geografisk Institutt, NHH og UiB, oktober 1975. FOSSAN, Bjørn: Utflytting av Bergensbedrifter 1956-1971. (Kjell Stenstadvold) Utgitt (noe omarbeidet) som Rapport nr. 13 fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum, mars 1973: Utflytting av Bergensbedrifter 1956-1971, 160 s. + vedlegg. HENRIKSEN, Gunnar: Grunnlagsproblemer og interaksjon - en metageografisk analyse. (Asbjørn Aase) MALMIN, Astrid Hildur: Arealanvendelse og driftsformer innen jordbruket i Austrheim kommune. (Arild Holt-Jensen) NIELSEN, Svend Blinkenberg: Prøvesenteret Førde - en vekstsenterteoretisk analyse. (Magne Helvig) VIK, Norleif: Konkurranseforholdet sjø- og landtransport. Studium av godstransport mellom Bergen og Sogn og Fjordane fylke etter 1960. (Tore Ouren) Utgitt våren 1975 som Rapport nr. 16 fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum
1974 ASPELUND, Svein Tore: Vekstproblemer i Narvikregionen. (Paul Olav Berg) BERNTSEN, Eilif: Drabantbyer og arbeidsreiser. Forandringer i arbeidsreisemønsteret ved flytting til Fyllingsdalen og Prestesti-området. (Magne Helvig) Utgitt våren 1975 som rapport nr. 17 fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum. BINNINGSBØ, Hans Jørgen: Skulekrinsar som lokalsamfunn? Ei samanlikning mellom skulekrinsskipnad og det romlege mønster av ymse funksjonar på Osterøy. (Jens Chr. Hansen og Torodd Strand) Deler av oppgaven er brukt i: Hans Jørgen Binningsbø: Arbeidsmarknader i Osterøy. Arbeidsrapport nr. 7 fra forskningsprosjektet Geografiske studier av utkantstrøk i Norge, Geografisk institutt, NHH og UiB, sept. 1975. DALE, Britt E.: Geografiske variasjoner i barns levekår i Bergen. (Asbjørn Aase) Utgitt som Arbeidsnotat nr. 56. i Levekårsundersøkelsen. LANGBALLE, Jens J.: Fritidsbebyggelse i et bynært område. En studie av fritidsbebyggelsen i området Bergenshalvøya - Askøy. (Asbjørn Aase) OSLAND, Ove: Tettstedenes arealforbruk 1960-1970. (Asbjørn Aase) Arealstatistikken som er en del av hovedoppgaven er også publisert i Statistisk ukehefte nr. 48/74: Areal og folketall i 1960 og 1970 i tettsteder med minst 1.000 innbyggere i 1970. Oppgaver for de enkelte tettsteder er gitt fylkesvis i serien ”Nye distriktstall” nr. 12, 1974. Momenter fra hovedoppgaven er utnyttet i: Osland, Ove: Use of land for urban purposes in Norway, Norsk geogr. Tidsskr. 1976, s. 3-15. 375
SMØRDAL, Ottar: Endringer i konkurranseforholdet mellom Bergen og Ålesund i Nordfjord og deler av Sunnfjord de siste 10-15 åra. (Paul Olav Berg) Utgitt våren 1975 som rapport nr. 18 fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum. WENNEVOLD, Steinar: Bosettingsendringer i Sunndal og Surnadal 1946-1970. (Jens Chr. Hansen) Utgitt som Arbeidsrapport nr. 5 fra forskningsprosjektet Geografiske studier av utkantstrøk i Norge, Geografisk institutt, NHH og UiB. AARSTRAND, Sigmund: Bosettingsendringer i Brønnøy 1946-1970. (Jens Chr. Hansen)
1975 BERGE, Leif: Utvikling av bysystemer og geografisk konsentrasjon av arbeidsfunksjoner. (Egil Glørud) HOEL, Jan Kjell: Ringnotflåtens innsats belyst av et sesongfiske. Økonomisk- geografi aspekter for fartøy, fiske, fangst og mottak med spesielt henblikk på vinterloddefisket 1973. (Jens Chr. Hansen) JOHANSEN, Terje: Lokalisering av senterfunksjoner i Bergensregionen. (Magne Helvig) Utgitt som rapport nr. 19 fra Forskningsprosjektet Bergen Sentrum. Momenter fra oppgaven er utnyttet i Terje Johansen: Sentra i Bergensregionen - hierarkisk struktur og etableringstreghet. Norsk geogr. Tidsskr. 1975, 141-158. SÆGROV, Magne: Utviklingen i sykehussektoren 1946-1970 og urbaniseringsprosessen.(Signe Elisabeth Schilbred Eriksen)
1976 ADOLFSEN, Jarle: Endringer i næringsstruktur, befolkning og bosetting i Andøy 1950-75. (Jens Chr. Hansen) BRIGTSEN, Henrik: reisemønster og personkontakter for innenlands flyreisende fra Bergen. (Magne Helvig) DRIVEKLEPP, Åge: Befolkningsutviklingen i Alta 1950-1975. (Jens Chr. Hansen) ELVESTAD, Siri: Evaluering av nære turområder. En modellstudie fra Åsane basert på de naturgitte forhold. (Jan Sulebak) HANSEN, Arnfinn Jarle: Endringer i befolkning og bosetting i Lødingen kommune 1950-1975. (Jens Chr. Hansen) JØNSSON, Øivind: Befolkningen og arealbruken i Fjellgardane og Bjørndalen i Vindafjord og Etne kommuner. (Arnfinn Seim) KILDAL, Palma: Regionalpolitikk i Norge og Sverige. En sektorpolitisk analyse. (Peter Sjøholt) 376
KJELDSTAD, Jan Eirik: Kontaktavstand og kontakthyppighet. Studium av reisevaner i Etnedal. (Jens Chr. Hansen og Anders B. Sviggum) MARTHINSEN, Brit Aase: NSB og urbaniseringsprosessen. Regional utvikling av funksjoner og arbeidsplasser i NSB 1946-72. (Egil Glørud) SKAR, Kristian: Befolknings- og bosettingsendringer i Hadsel kommune 1946-1975. (Jens Chr. Hansen)
1977 ANDA, Randi Louise: Geografiske konsekvenser av endringer i generell nærings- og befolkningsutvikling. Tilfellet Ålesund kommune. (Kjell Stenstadvold) DIGERNES, Turi Hammer: Wood for fuel. Energy crisis implying desertification. The case of Bara, the Sudan. (Jan Lundqvist) Også utgitt av Chr. Michelsen Institute som DERAP publication nr. 68 (1977) FRØNSDAL, Carl Chr.: Kommunal tilrettelegging av industriområder. En studie av kommuners tilretteleggingsaktivitet i Hordaland fylke 1965-76. (Kjell Stenstadvold) GJERDE, Jens: Befolkningsutviklinga i Etne kommune belyst ved naturlig tilvekst, flytting og pendling 1970-1975. (Magne Helvig) GRUDE, Nils Egil: Fraktefartøynæringens rolle i norsk samferdsel. (Tore Ouren) AANES, Anna: Utdanning og samfunnsendring i rurale områder. Geografiske aspekter ved Harambee-skolesystemet i Kenya. (Jan Lundqvist) AASEN, Kjell Sigmund: Industriutbygging og innstilling til industri i utkantkomuner. Lokale innstillingers betydning for utbygging av ”foot-loose” industri i en del mindre sentrale kommuner i perioden 1972-75. (Kjell Stenstadvold)
1978 ASPHAUG, Birger: Senterstrukturen og senterbruken i Helgeland 1965-1976. (Magne Helvig) BRUN, Stein Erland: Boligflyttere og arbeidsflyttere. Befolkningsmessige og sysselsettingsmessige konsekvenser av en eventuell ilandføringsterminal på Sotra simulert ved en systemdynamisk modell. (Peter Sjøholt) HELLANDSVIK, Marit Schønberg: Konsekvenser av et distriktspolitisk virkemiddel. En vurdering av endringer i Verdal og Inderøy etter etableringen av SIVA-anlegget. (Peter Sjøholt) RASMUSSEN, Arild Roar: Den geografiske fordeling av kommunale utgifter i Hordaland 1965-1977. (Jens Chr. Hansen og Torodd Strand) VALESTRAND, Halldis: ”Kvinner i klemme”. Om kvinner, bedriftsnedleggelse og utstøting på et lokalt arbeidsmarked. (Bjørn Terje Asheim) 377
Momenter fra oppgaven brukt i Valestrand, Halldis: Då konene miste’ jobben. Plan og Arbeid 1979, s. 220-228. VIK, Birger Kåre: Fanafjell som rekreasjonsområde. En brukerundersøkelse. (Roger Bennett) WETTELAND, Finn: Jordbruket i Alvdal. Endringer i driftsformer 1960-1977. (Jens Chr. Hansen) ÅSHEIM, Per Arne: Utslipp fra avløpsanlegg i Bergen - Indre Laksevåg. En økologisk-geografisk analyse av et forurensningsproblem. (Arild Holt-Jensen)
1979 ASPENES, Hårek: Intraurbane flyttinger og befolkningsendringer innen mindre strøk i Bergen. (Magne Helvig) FØRLANDSÅS, Kjell: Tinn kommune i flytteperspektiv. En undersøkelse av utflytternes flyttemønster og vilkår for tilbakeflytting. (Jens Chr. Hansen) Momenter fra oppgaven brukt i: Førlandsås, Kjell: Utflyttere som arbeidskraftressurs. Plan og Arbeid 1979, 201-204. GRØNNINGSÆTER, Terje: Nyhetsspredning i den norske dagspressen, eksemplet Mardølautbyggingen. (Peter Sjøholt) HAGA, Dagny: Sysselsetting og tiltaksarbeid i Fusa. (Jens Chr. Hansen) HØISTAD, Magnar Egil: Befolknings- og bosettingsutviklingen i Sør- Gudbrandsdalen. (Jens Chr. Hansen) LUND, Ragnhild: “Prosperity through Mahaweli”.Women’s living conditions in a settlement area. (Jan Lundqvist) PEDERSEN, Bjørn Klubbenes: Meieriene i Hordaland 1950-1975. Nedleggelse og bruksendring. (Jens Chr. Hansen) STORMARK, Kristen: Tekstilindustri og lokalsamfunn. (Jens Chr. Hansen) Momenter fra oppgaven brukt i: Stormark, Kristen: Tekstilindustri og lokalsamfunn, Plan og Arbeid 1979, 213-219. SUNDHEIM, Liv K.: Forsvar og lokalsamfunn. Om bakgrunnen for og konsekvenser av militær etablering i Indre Troms. (Jens Chr. Hansen) SVINNSET, Anne-Britt: De eldres levekår i Bergen. (Magne Helvig)
1980 ENGER, Elsa Britt: 1. Arealbruk i Alvøy, Laksevåg. 2. Alvøy. Arealbruk i et bynært område. (Roger Bennett) Del 1 av oppgaven ble laget som en rapport for fritidsseksjonen i Bergen kommune. FJØSE, Sigurd: Regionplan for Hallingdal - en analyse. (Peter Sjøholt) 378
FORSELV, Edvard Olav: Befolkning, bosetning og jordbruk i Ofoten på 1800-tallet. (Arnfinn Seim) HARSTAD, Trond Petter: Informasjons- og kontaktbehov i oljeindustrien. (Kjell Stenstadvold) HJETLAND, Bjørn: Kommunale industriutleiebygg som virkemiddel i distriktspolitikken. (Kjell Stenstadvold) Utgitt som rapport 1981:3, Nordland Distriktshøgskole, Økonomisk fagseksjon. JØRGENSEN, Bård G.: Folkemakt og politisk deltakelse. En studie av Cubas utvikling etter revolusjonen. (Peter Sjøholt) MYKLEBUST, Geir: Turnaround-trenden og yrkesbefolkningens regionale omfordeling i Norge etter 1960. (Leif Ahnström) Også utgitt som Meddelelser fra Geografisk institutt, Universitetet i Oslo, Ny kulturgeografisk serie, 6 (1982) ROTLER, Harald van Rees: Tourism and developing countries - the case of Egypt. (Jan Lundqvist) STRANDENES, Inge: Industriens utvikling i 70-årene. Storbyenes stilling sett i et regionalt perspektiv. (Magne Helvig) Gitt ut som Arbeidsrapport Nr. 39, Industriøkonomisk Institutt, Bergen 1981. VAGLE, Tor Sveinung: Boligmarkedet i Bergen. En analyse av interne flyttinger, flyttemotiver, endringer i levekår, sosial segregasjon og forskjeller i husholdningenes boligforhold. (Magne Helvig)
1981 OHR, Frode: Ferjetilbud, Lokale transportbehov og ruteplanlegginga. Analyse av trafikantstruktur, reisevaner og holdninger til rutetilbud. (Magne Helvig) RAMSLI, Tone: Individuelle tilpasninger til arbeidsmarknaden i to utvalgte lokalsamfunn sett i høve til strukturendringane i næringslivet. (Kjell Stenstadvold) THARALDSEN, Knut: ’Mobilitet i arbeidsmarkedet. En undersøkelse i Stavangerregionen. (Kjell Stenstadvold) TVEIT, Knut Johan: Kinogåing: hvem, hva, hvor. Brukerundersøkelse i Stavanger. Bind 1 og 2. (Roger Bennett)
1982 FREMMERLID, Astri: En fiskerikommune industrialiseres. Utvikling av industri og bosetning i Vågan 1880-1920. (Jens Chr. Hansen) HAGE, Torill: Lekearealer i Bergen - fordeling og kvalitet. (Siri Elvestad) 379
IMSET, Øystein: Jordbruket i kyst-Finnmark - Utvikling eller avvikling? En undersøkelse med vekt på kombinasjonsbrukenes rekruttering og tilpasning i Lebesby og Loppa. (Jens Chr. Hansen og Nils Finstad) KREKEN, Olav Erik: Bruk av badeområder. En undersøkelse på to badeområder i Bergen kommune. (Roger Bennett) KRISTIANSEN, Stein: U-hjelp og handel. En undersøkelse av sammenhenger mellom norsk u-hjelp og Norges handel med u-land. (Egil Glørud) Delvis videreført i dr.oecon.-avhandling: Teknologieksport til U-land. Bedrifters valg av lokalisering. Institutt for geografi, NHH og UiB 1989. NORDØ, Jan: Service og lokalsamfunn. Etablering, vedlikehold og nedbryting av en desentralisert bygdeøkonomi i Austrheim (Magne Helvig) REMØY, Paul-Gustav: Strukturendringar i fiskerikommunar. Ei samanliknande studie av kommunane Austevoll og Herøy. (Alf Terje Kaldager) STRANDHEIM, Roy: Tettstedsvekst i byrandsonen på nord-Jæren. Konflikt mellom jordvern og byutvikling. (Roger Bennett) SØRENSEN, Jan A.: Svømmehaller som fritidstilbud. En brukerundersøkelse ved tre svømmehaller i Bergen kommune. (Roger Bennett) SØRENSEN, Willy W.: Virker virkemidlene? En undersøkelse omkring betydningen av distriktspolitiske virkemidler i Nordlands-kommunene Sørfold, Hamarøy og Tysfjord. (Jens Chr. Hansen og Jan Einar Reiersen) TOPPE, Ronald: Vegetasjon som hjelpemiddel ved kartlegging av snøskred. (Jan R. Sulebak) VITEN, Eli: Evaluering av friluftslivsområder på Nordre Jæren. (Roger Bennett) VAAGAN, Øystein: Rondaneregionen - arealanvendelse omkring en nasjonalpark. (Arild Holt-Jensen)
1983 TROLLDALEN, Jon Martin: The Bridge Barrage Project i Gambiaelven. Konsekvenser for sosio-økonomiske og geo-økonomiske forhold i anleggsområdet. (Just Gjessing) WESSEL, Terje: Byfornyelse i indre Oslo. Fordelingsvirkninger og befolkningsmessige virkninger. (Magne Helvig)
1984 ASHEIM, Judy: Kan nærbutikken reddes? En studie av nærbutikkenes endrede forutsetninger med eldre bydeler som eksempel. (Peter Sjøholt) HARTVEDT, Henning: Sosial segregering innen Bergen. (Magne Helvig) KLYVE, Liv Catrine: Konkurrerende avisers utbredelse. (Svennik Høyer) 380
ROSKIFTE, Per Erling: Ringvirkninger av storbedrifter innen norsk dagligvarehandel. (Peter Sjøholt) SKJÅK, Knut Kalgraff: Tømmer og teknikk. Om strukturendring og tilpassing i trelastindustrien under økonomisk vekst. (Jens Chr. Hansen) UNDRUM, Erling: Pendling i Tønsbergregionen. En pendlingsstudie på kretsnivå. (Peter Sjøholt) WESENBERG, Tone: Hvordan vokser byen? Den morfologiske utvikling i en bydel i Bergen 1850 - 1940 fra Wesselengen til Storemøllen i Sandviken.(Jens Chr. Hansen)
1985 FRIBERG, Lisbeth: Arbeidsreiser fra Svelvik. En fokusering på den kommunale planlegging og de individuelle ønsker mht. lokalisering av bo- og arbeidssted. (Magne Helvig) HUSABØ, Susan Halvorsen: Eldre ungdom uten arbeid: undersøkelse av ungdomsledighet i Sogn og Fjordane. (Jens Chr. Hansen) KORTGARD, Judith: Nytt liv i gamle bystrøk. En studie fra to trehusmiljøer i Bergen. (Magne Helvig) KORVALD, Ellen: Lokale naturressurser i tiltaksplanlegging? En undersøkelse i Fusa kommune. (Jens Chr. Hansen) NAKKEN, Kristin: Endring i et lokalt arbeidsmarked: Øygarden foran oljealderen. (Jens Chr. Hansen) Deler av oppgaven er sammenfattet i: Kristin Nakken: Kan Stureterminalen bemannes med folk fra Øygarden? (Meddelelser fra Geografisk Institutt ved Norges Handelshøyskole og Universitetet i Bergen, Nr. 95, 1986, 35 s.) RUSTEN, Grete: Bedriftsflyttinger i Bergen sentrum. (Jens Chr. Hansen). SVENDSEN, Bente Elin: Kulturlandskapsstudier i Etne: endringer i kulturlandskapet og vegetasjonsbildet det siste hundreåret. (Arild Holt-Jensen) TØNNESSEN, Svein Thv.: Arbeids- og utdanningsvandring. Utdanningsnivå og arbeidsmarknad i Aurland, under og etter kraftutbygginga. (Jens Chr. Hansen) Deler av oppgaven sammenfattet i et notat med samme tittel som hovedoppgaven, 21 s. Stoff fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund: De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse, kap 11.2: Aurland som oppvekststed etter at kraftverket kom (s. 190-193), SNF Rapport 50/99, SNF, Bergen. ØVREGAARD, Kirsten: The Role and Status of Women in Bakau, the Gambia. A Holistic and Humanistic Approach. (Inger Marie Bjønness)
1986 ENGESÆTER, Pelle: Byfornying i eit sosial-geografisk perspektiv. Ein studie av fire byfornyingsstrøk i Bergen. (Magne Helvig og Jens Chr. Hansen) 381
LIE, Jan Helge; ”Bymann og stril”. Kommunikasjonsutvikling og samfunnsendring vest for Bergen. (Magne Helvig og Jens Chr. Hansen) LINDKVIST, Knut Bjørn: Levekår og næringsutvikling i Finnmark (Magne Helvig) RAKVAAG, Knut: Driftsutgifter i grunnskolen. En undersøkelse av forskjeller i utgiftsbehov for kommunene i Hordaland. (Magne Helvig) TOTLAND, Vidar: Utleiehytter i kystområder på Vestlandet. (Roger Bennett)
1987 BÅTEVIK, Finn Ove: Arbeidsreiser og busetnadsmønster i Sogn og Fjordane. (Jens Chr. Hansen) Oppgaven videreført i en dr. polit.-avhandling: Pendling, flytting og regional utvikling, Universitetet i Bergen 1994. ERIKSEN, Jan Magne: Natur i byen. Ubebygde arealer i Bergen: mengde, vegetasjon, terrengformer og bruk. (Roger Bennett) HARNES, Randi: Turismen i Norddal kommune. (Roger Bennett) KIBERG, Dag E.: Fish Pond Cultivation for the Rural Poor. The Case of Faridpur District, Bangladesh. (Turi Hammer) LEIN, Haakon: Water to the Fields. Technological Change in Bangladesh Agriculture: Irrigation and the Seed-Fertilizer. Technology in Madaripur Upazila, Southwest Bangladesh. (Turi Hammer) Oppgaven er videreført i en dr.-oecon.-avhandling (NHH): Modernising Floodplain Agriculture. A Study of the Green Revolution in Bangladesh, Trondheim 1993. OLSEN, Anne Bjørg: Ungdom og flytting i Vågan kommune. (Magne Helvig) SLINNING, Gerd Norvik: Evaluering av friluftsområder. En modellstudie av Tafjordfjella. (Roger Bennett) TVEIT, Geir: Kulturhus i Sunnhordland. Ein geografisk analyse av tilbod og behov for kulturhus i Sunnhordland. (Roger Bennett)
1988 ERIKSEN, Jan: Bedriftsutviklinq i tre Ryfylkekommuner. (Jens Chr. Hansen) GRØNLUND, Inga Lena: Kan hjørnestensbedrifter redde periferien? En analyse av endringer på kvinnenes arbeidsmarked i Austrheim etter etableringen av Rafinor. (Jens Chr. Hansen) LARSEN, Kari: Tiltaksarbeid og industriutvikling i Halden kommune. (Jens Chr. Hansen) PETTERSEN, Frode-Ketil: Byutvikling, boligforhold og sosialstruktur i Bodø etter 1960. (Magne Helvig) 382
STEEN, Odd Inge: Mål og midler i norske private organisasjoners prosjektvirksomhet i den tredje verden. (Egil Glørud) Utgitt som NUPI rapport nr. 119, Aug. 1988. Videreført i en dr. polit.avhandling: Norske organisasjoner i bistand og humanitært hjelpearbeid: en analyse av norske organisasjoners forhold til det offentlige, Universitetet i Bergen 1994. STUVØY, Kari: Areal- og tiltaksplan for Strandebarm. (Arild Holt-Jensen) TVEIT, Grete: Kvinner og arbeid. En studie fra Kollåsen og Sølvberget. (Magne Helvig) TENOLD, Lis: Tilbud og behov for barnepass. En undersøkelse av det organiserte og det uorganiserte passetilbudet i Bergen med særlig vekt på Fyllingsdalen. (Magne Helvig)
1989 FOSSO, Eli Janette: Arbeid og utdanning i Årdal. (Jens Chr. Hansen) Oppgaven videreført i en dr. polit.-avhandling: Industristeders arbeidstilbud og generasjoners forhold til utdanning, arbeid og sted - eksempelet Årdal. Universitetet i Bergen 1997. GRIMSRUD, Gro: Arbeidsmarked og flytting på Fedje. (Jens Chr. Hansen) LOTHE, Torbjørn: Kortbaneflyruter og regional utvikling. Virkninger på befolknings- og næringsutviklingen med spesiell vekt på utviklingen i Finnmark. (Magne Helvig) OLSEN, Grethe Mattland: Ringvirkninger av fastlands-samband for arbeidsmarkedet. (Peter Sjøholt) SELROD, Helge: Responses to drought and famine in the Sahel. The Northern Darfur province of the Sudan. (Jon Martin Trolldalen)
1990 BAKKEN, Bodil: Kulturlandskapet i et bynært område - endringer og kvaliteter. En studie av området ved Nesttunvassdraget i Bergen kommune. (Anders Lundberg) BRENNESVIK, Maren: Access to Employment and Income. A Case Study of Rural Women in Jamalpur District, Bangladesh. (Tor Halfdan Aase) FLØYSAND, Arnt: Vannkraftteknologi i Peru og en bærekraftig utvikling. En analyse av vannkraftverkene i Carhuaquero og Chalaco de Nogul. (Egil Glørud) Hovedoppgaven er videreført i en dr.polit.-avhandling: Teknologi og kontekst: en samfunnsgeografisk tilnærming i studier av teknologioverføring. Universitetet i Bergen 1996. GRINDHAUG, Linda Christine: Gjestehavner i lokalsamfunn på. Sørlandet og Vestlandet. (Roger Bennett) 383
LARSEN, Lars Stuland: Forretningsmessig tjenesteyting i Bergensregionen. En undersøkelse av 82 bedrifters lokaliseringsmotiv, målgrupper og geografiske markedsområde. (Peter Sjøholt) SCHOENWANDT, Jeanne M: Towards a geography of gender: nature, culture and feminist utopian fiction. (Roger Bivand) STORM, Dikka: Kystsamisk bosetning i Sør-Troms. Etableringen av en markebygd og ressursutnyttingen i området. En undersøkelse i Gressmyrskogen på Senja. (Jens Chr. Hansen) VÅGENES, Vibeke: Women Going Public. Social Change and Gender Roles in the Red Sea Hills, Sudan. (Tor Halfdan Aase) Oppgaven er videreført i en dr.polit.-avhandling: Women of the interior, men of exterior: the gender order of Hadendowa nomads, Red Sea Hills, Universitetet i Bergen 1998.
1991 BARKVED, Einar: Norsk vareimport frå Latin-Amerika 1976-1987. (Peter Sjøholt) HEGGERTVEIT, Nina: Åttiårenes flyttinger i Etne. En flytteundersøkelse i et livsløps- og levekårsperspektiv. (Jens Chr. Hansen) HOLEN, Arne Martin og VÅGE, Hilde-Lill: Kyststamvegens betydning for næringsliv og befolkning. Et studium av to delområder på Vestlandet. (Magne Helvig). JAKOBSEN, Stig-Erik: Lokal næringsutvikling i fiskerikommuner -en komparativ analyse av Austevoll, Vågsøy og Nordkapp. (Jens Chr. Hansen) JOHANNESSEN, Rune: Tradisjonelle lovbrytere i Bergen - sosial bakgrunn, geografisk fordeling og bomiljøtilhørighet. En sosialgeografisk beskrivelse, kartlegging og analyse av alle personer bosatt i Bergen som i 1985 fikk rettslige straffereaksjoner i Bergen for tyverier, skadeverk, narkotikalovbrudd og vold. (Magne Helvig) LUNDBO, Johan H.: Bruk av landskap og ressurser på Folgefonnhalvøya. (Anders Lundberg) MELBY, Eli: Jordbrukspolitiske mål og lokale konsekvenser. Om endringsprosesser i et perifert peasant-samfunn fra Luapulaprovinsen i Zambia. (Tor Halfdan Aase) NEDKVITNE, Jon: Alpintilbodet på Voss og i Eikedalen. Ei kartleggjing av brukeromlandet og økonomiske verknader av alpinistane sine bruksvanar i nærområdet. (Roger Bennett) OLSEN, Roger Stenbakk: Tjenesteytingen i to industrikomplekser på Sunnmøre. Et regionalt samspill. (Peter Sjøholt) Utgitt som rapport 18 fra Forskningsprosjektet Servicesektoren i den regionale utvikling. Struktur og utviklingsmuligheter. NORAS’ forskningsprogram Forskning for regional utvikling. 384
STEINNES, Sverre: Landskapsendringar og landskapskvalitetar i ein bygdeby. Ein studie av Ulsteinvik på Sunnmøre. (Arnfinn Seim) SVIGGUM, Merete: Ei studie av nokre byfornyingsområde i Bergen sentrum, med hovedvekt på sosial-geografiske fylgjer av fornyinga. (Magne Helvig) SVORTEVIK, Grete: Svelgen: et ensidig industristed. Nærings- og sysselsettingsutvikling på åttitallet. (Jens Chr. Hansen) SÆTRE, Per Jarle: Plan og virkelighet. En studie av general- og kommuneplanlegging i Nord-Jæren kommunene Randaberg og Stavanger. (Arild Holt- Jensen) ØSTERBØ, Vidar: Minste motstands veg. Ein studie av dei defensive planelementa sine intensjonale vilkår i ein arealkonflikt; døme frå valg av ny trasé for Riksveg 14 gjennom kulturlandskapet ved Kalandsvatnet, Fana, Bergen kommune. (Anders Lundberg)
1992 AHNSTRØM, Anne Gro: Kulturlandskap i Eidfjord kommune. Fortid, nåtid og fremtid - i lys av bygdeturisme som satsingsområde. (Anders Lundberg) ANDERSLAND, Svein: Frå katt til tiger. Framvekst av band mellom landbruk og industri i Taiwan - relevans for utvikling. (Tor Halfdan Aase) ARNESEN, Morten Rask: Rauland. Ei fjellbygd i omstilling. Kulturlandskapet i Rauland i lys av bosetting og jordbruk. (Arild Holt-Jensen) BJUNE, Maria: From Pastoral Migration to Labour Migration? Structural Changes in Economic Activities and Human mobility in Rural Parts of the Red Sea Hills, Sudan, from 1965 to 1988, a Period Characterized by Famine. (Turi Hammer og Tor Halfdan Aase) ELLINGSEN, Terje: Tilleggspoeng ved opptak til høgskoler. Hvordan fungerer det og hvilke konsekvenser har det? (Magne Helvig) FOTLAND, Alv Terje: Våtmark som økosystem og ressurs. En studie av utvalgte områder i Bergen kommune. (Anders Lundberg) GIBBA, Abdou Oujimai: Organising Development Aid through Community Participation. An Analysis of the Role of Two Norwegian NGOs in Gambia. (Odd Inge Steen) HANSSEN, Bjørg Lien: Kulturlandskap og arealbruksendringar. Ein studie i Lindås kommune. (Arnfinn Seim) HEIDE, Jeanine: Sosialt liv i byrandsonen. En studie av to boligområder i Bergens randsone. (Magne Helvig) HENDRIKS, Coen: Hvor blir det av Rjukan-ungdommen? (Jens Chr. Hansen og Eli Janette Fosso) Artikkel bygget på oppgaven: Hendriks, C. (1992): Rjukan lurer seg selv. Plan og Arbeid nr. 6. 385
Materiale fra oppgaven er referert i Fosso, Eli Janette (1997): Industristeders arbeidstilbud og generasjoners forhold til utdanning, arbeid og sted – eksempelet Årdal. Dr.polit.-avhandling, Universitetet i Bergen.. HØYDAHL, Even: Med Rana som arena. Unge ranværinger i et arbeidsmarked i endring. (Jens Chr. Hansen, Eli Janette Fosso og Inga Lena Grønlund) Temaer fra hovedoppgaven er videreført i Høydahl, Even. og Inga Lena Grønlund (1992): Fra ensidighet til allsidighet. Oppfølgingsrapport nr. 2 om sysselsettingsutviklingen i Rana. Arbeidsnotat nr. 126. SNF, Bergen. Materiale fra oppgaven er referert i Fosso, Eli Janette (1997): Industristeders arbeidstilbud og generasjoners forhold til utdanning, arbeid og sted – eksempelet Årdal. Dr. polit.-avhandling, Universitetet i Bergen og i Grønlund, Inga Lena (1997): Lokal omstilling: en analyse av lokale og strukturelle betingelser for omstilling i ensidige industrikommuner. Eksempelet Mo i Rana. Dr.oecon.-avhandling, Norges Handelshøyskole, Bergen. JOHNSEN, Elisabeth: Landås bydel. Visjon og virkelighet. En studie av bydelens utvikling fra plan til realisering og en analyse av hvilken betydning det fysiske miljøet, som er blitt skapt, har for sosialt liv og trivsel. (Arild Holt-Jensen) LIE, Ivar: Akademikerflukt eller akademikerflyt? En studie av bustadvala til personer med høgare grad frå Universitetet i Bergen i 1980-åra. (Jens Chr. Hansen) LYSØ, Hilde: Kommunalt miljøvern. En studie i Lindås kommune (Anders Lundberg) MAGERØY, Nils Magne: Plan og resultat - ein studie av generalplanarbeidet i Kvinnherad kommune, med hovudvekt på arealplanlegginga. (Arild Holt-Jensen) MUSTAPHA, Mohamed Bun: Rural-Urban Migration in Sierra Leone: The Case of Bo Town. Factors behind Migration and Structural Effects on the Town. (Magne Helvig) NILSEN, Arne Fredrik: Skogrydding i La Cascarilla, Peru - en analyse av årsakssammenhenger. (Peter Sjøholt) Stoff fra oppgaven er brukt i 1) Nilsen, Arne Fredrik and Peter Sjøholt: Colonization and adaptation of agricultural systems. Some critical issues in the Andean Montana. Norsk geogr. Tidsskr. 1993: 229-239, og i 2) Sjøholt, Peter: Jordbruk og økologisk utarming i Andesområdet. Et norsk forskningsprosjekt. Ymer 1994: 147-159. OVERÅ, Ragnhild: Fish Mammies. The Role of Women in the Artisanal Fishery Sector of Ghana. (Tor Halfdan Aase) Oppgaven er videreført i en dr.polit.-avhandling: Where Men Fish and Women Trade: Gender and Economic Change in the Canoe Fisheries of Ghana. Universitetet i Bergen 1998. RØNNINGEN, Brit: Sustainable development as food security: What has gender got to do with it. A survey in Ndanga Communal Lands, Zimbabwe. (Odd Inge Steen) RØYNSTRAND, Sissel: Ullensvang, kulturlandskap i endring. Kulturlandskapsstudier i eit fruktdyrkingsområde. (Arild Holt-Jensen) 386
VASSDAL, Trond Olav: Kystsoneplanlegging. Ei undersøking av planleggingsstatus på kommune- og fylkesnivå. (Roger Bennett)
1993 ALHASSAN, Osman: Deforestation and Energy Problems in Ghana. A Study of Woodfuel Resources and its Implications on Human Welfare and Environmental Quality. (Anders Lundberg) ASTRUP, Ellen Trulsdatter: Planleggingsstil og konfliktløsning i kystsonen. En studie av Herøy kommune, Nordland. (Roger Bennett) BIØRNSTAD, Ingunn: Ressursbruk og endring av miljø. En landskapsgeografisk studie av økologiske og økonomiske forhold tilknyttet algarroboskogen i Lambayeque, Nord-Peru. (Anders Lundberg) Stoff fra oppgaven brukt i Lundberg, Anders and Peter Sjøholt (1995): Agricultural systems and deforestation. A Trans-Andean perspective. In: Hesselberg, Jan. (ed.): Development in the South, Oslo, Department of Human Geography p. 101-122. BJØRGO, Vigdis Robak: Kvinnerettet tiltaksarbeid. Distriktspolitiske virkemidler og lokale mobiliseringsprosesser. (Jens Chr. Hansen) BJØRNDAL, Kristine: Kulturminner i landskap. En studie av kulturminnenes funksjon i Norddal kommune på Sunnmøre. (Arnfinn Seim) EILERTSEN, Grete-Marie: Innføring av meieriteknologi til Vakinankaratra- regionen på Madagaskar. (Tor Halfdan Aase) GILBERG, Einar: En casestudie av landsbyen La Cascarilla, Peru. (Peter Sjøholt) Stoff fra oppgaven er brukt i 1) Lundberg, Anders and Peter Sjøholt (1995): Agricultural systems and deforestation in a Trans-Andean perspective. In Hesselberg, Jan. (ed.): Development in the south. Issues and debates, Oslo. Department of Human Geography, p. 101-122 og i 2) Sjøholt, Peter: Jordbruk og økologisk utarming i Andesområdet, Ymer 1994: 147-159. GRAVROK, Øystein: Tradisjonell næringstilpasning. Fra avgjørende ressurs til identitetsmessig betydning. En lokalsamfunnsstudie fra Grønland. (Arnfinn Seim) HANKEN, Turid: Kommunen som arena i HVPU-reforma - døme frå avviklingsprosessen i Møre og Romsdal. (Jens Chr. Hansen) LANGSHOLT, Gyrid: Begrepet lekemiljø i et barneperspektiv. En adferdsgeografisk studie av barns utelek og nærmiljøet. (Roger Bennett) Resultater fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr: Stopping og lusking på Landås. Kronikk, Bergens Tidende 29. oktober 1995. MERINGDAL, Aud Sissel: Endringer i kommuners bruk av produsenttjenester og lokale sysselsettingskonsekvenser. En komparativ analyse av tjenestebruken i Sund og Kvinnherad. (Peter Sjøholt) ONES, Frøydis: Mennesker og luftforurensning. En studie av menneskers oppfatning av luftforurensning og dens konsekvenser lokalt og globalt. (Roger Bennett) 387
SKÅRE, Guro: Coconut production in the Philippines. A study of social formations in Candelaria. (Kristian Stokke) STRØMMEN, Erna: Fjellsiden nord - en bydel i endring. (Magne Helvig) SØRENSEN, Knut-Arild: Rural energi. En miljøkonsekvensanalyse av elektrisitetsutbygging og industrireising på landsbygda i Nicaragua. (Egil Glørud) TEPSTAD, Kjell: Nærmiljø og nettverk. Om nærmiljøets sosiale betydning for eldre. Ein studie frå Landås i Bergen. (Magne Helvig) Resultater fra oppgaven er referert i Hansen, Jens Chr.: Stopping og lusking på Landås. Kronikk, Bergens Tidende 29. oktober 1995. VRÅLSTAD, Karin: Møtet mellom samisk reindrift og konkurrerende arealinteresser. Konflikt eller fredelig sameksistens? En undersøkelse i Fosen og Vestre-Namdal reinbeitedistrikt i Nord-Trøndelag reinbeiteområde. (Arnfinn Seim)
1994 BERGSETH, Olaug: «Ein kan ikkje vekse dersom ein ikkje veit kva som skjer». Eit «case-studium» av evaluering si rolle i bistand. (Odd Inge Steen) BJØRLYKKE, Cecilie: Øyer i olje: en komparativ studie av Øygarden og Shetlands møte med oljeindustrien. (Arild Holt-Jensen) EIDE, Ingunn Mari: Lokale konsekvenser av et kvinnerettet EU-program i Hellas. (Jens Chr. Hansen) GRØNNESTAD, Kjetil S.: Integrasjon av innvandrere. En komparativ studie av fire nasjonaliteter i Stavanger kommune. (Tor Halfdan Aase) HESTHAMMER, Wenche K. Førre: Industrien som framtid for ungdom. En studie av to generasjoner ved Karmøy Fabrikker. (Jens Chr. Hansen og Eli Janette Fosso) Resultater fra oppgaven er referert i Fosso, E.J.(1997): Industristeders arbeidstilbud og generasjoners forhold til utdanning, arbeid og sted – eksempelet Årdal. Dr. polit.- avhandling, Universitetet i Bergen. HUSUM, Dagrunn: Med fjord og fjell i sikte. Ein studie av turisttilbod og etterspurnad i Balestrand kommune. (Roger Bennett) HUUS, Rigmor: Planlegging, grøntstruktur og analyse av satellittbildedata. (Peter Andersen) JACOBSEN, Sonja Elise: Etter sytten års arbeid: generalplanen er nå ferdig. En studie av generalplanarbeidet i Bømlo kommune med vekt på arealplanlegging. (Arild Holt-Jensen) JAGNE, Ibrahimo Cherno: Internal migration in the Gambia: an empirical analysis of the movements of rural people to the metropolitan town of Serre-Kunda. (Magne Helvig) JAKOBSEN, Trude: Hjertet av Arendal - en studie av Nedre Tyholmens stedsidentitet, et vernet område i Arendal sentrum. (Roger Bennett) 388
KARLSEN, Øistein Gjølberg: Omstilling i offentlig regi - hvem legger premissene? Omstillingen ved A/S Horten Verft. (Jens Chr. Hansen og Inga Lena Grønlund) Resultater fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund (1999): De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse, SNF rapport 50/99, kap. 8.4, s. 85-92 og kap. 10.3.6, s. 168-171, SNF, Bergen. KJØRSVIK, Heidi: Planlegging i kystsonen. En redningsaksjon for oppdrettsnæringen. En studie av to delplanprosesser i Averøy kommune, Møre og Romsdal. (Roger Bennett) MOGSTAD, Terje: Salhusbroen og Nordhordlandsregionen. Befolkningens forventninger til det nye vegsambandet. (Magne Helvig) NILSEN, Hilde Sanden: Den norske fabrikkskipsnæringen. Betydning av tradisjon og nettverk for flåtens regionale fordeling. Regionale og sosiale aspekter ved mannskapsrekrutteringen. (Jens Chr. Hansen) OMMUNDSEN, Helge: Lokal næringsutvikling sett i lys av endrede rammebetingelser og strategivalg. En studie av oppdrettsnæringen i Austevoll. (Jens Chr. Hansen) PAETZEL, Ina: Miljøvernhensyn i kystsoneplanleggingen. En studie fra Fjell kommune i Hordaland. (Roger Bennett) SIVERTSEN, Arne Olav Søreide: Irrigasjonssystem i koblingen mellom samfunn og natur. En studie av irrigasjonssystemenes betydning for jordbruksproduksjon og miljø i Lambayeque, Peru. (Anders Lundberg) Resultater fra oppgaven er formidlet i Sivertsen, A. & A. Lundberg (1997): Farming practices and environmental problems in an arid landscape – a case study from the region of Lambayeque, Peru. Geografiska Annaler, 78 B (1996): 147 - 161. THOMASSEN, Astrid: Veien til utvikling? Sosioøkonomiske endringer i Gulmit som følge av Karakorum Highway. (Tor Halfdan Aase) VEREIDE, Sigmund: Areal- og ressursbruk i Gjengedalsvassdraget, Gloppen kommune. (Anders Lundberg)
1995 AUSTRHEIM, Ellen Katrine: Mens vi venter .... En studie av migrasjon og kjønnsrelasjoner i Ecuador. (Peter Sjøholt) BRANDTZÆG, Bent Aslak: Endringer av areal- og ressursbruk i Ådlandsvassdraget i Stord kommune. Konsekvenser for miljø og fritidsbruk. (Anders Lundberg) ELLINGSEN, Winfried: Migration and Rural Development. Two Case Studies from the Mid-hills of Nepal. (Tor Halfdan Aase) ERIKSEN, Ebba Friis: Sykkel som transportmiddel. En studie av tre sentrumsnære boligområder i Bergen. (Pelle Engesæter) GJELDNES, Bodil: Kystlandskapet i Fitjarøyane - en studie av endring i ressursutnytting og kulturlandskap. (Anders Lundberg) 389
GRØNHAUG, Åge: Arealbruk og landskapsendring. En studie i Rylandsvassdraget, Meland komune. (Anders Lundberg) HANDEGÅRD, Tone: Landbrukspolitikk og det moderne jordbruket sitt kulturlandskap. Eksemplet Hillesland i Karmøy kommune. (Anders Lundberg) Resultater fra oppgaven formidlet i Lundberg, A. & T. Handegård (1996): Changes in the spatial structure and function of coastal cultural landscapes. GeoJournal 38, 2: 167 - 178. HERMSTAD, Arild: Kompost-moderne tider? Kommunale tiltak for avfallsminimering - 1990-årenes miljøsatsing i et nøtteskall? (Roger Bennett) IVERSEN, Mette: Forvaltning av vann i et irrigasjonsjordbruk. En studie av småbondens situasjon i Lambayeque, Nord-Peru. (Peter Sjøholt) KLEIVEN, Marit: Kvinneperspektiv som alibi? Resultatevaluering av forsøksprosjektet: ”Kvinneperspektiv i samfunnsplanlegging. Kommuneplanlegging på kvinners vilkår” i Bremanger kommune. (Jens Chr. Hansen) MICHAELSEN, Bjørn: Er Finnmarksvidda i ferd med å bli for liten? En kartlegging av viktige premisser for flerbruksplanen til området Stilla-Joatka i Alta kommune. (Anders Lundberg) MYRTVEIT, Sven Erik: Stølslandskapet. Eit kulturlandskap i endring. Frå eit tradisjonelt til eit moderne landskap. Ein studie av eit stølslandskap på Voss. (Arnfinn Seim) MØNSTRE, Nina: På besøk i et byrom. Det bebygde miljøets betydning for unge menneskers aktivitetsmønstre. En studie fra Bergen sentrum. (Pelle Engesæter) NERLAND, Karina: Livskvalitet i et nærmiljøperspektiv. En studie fra Nordnes i Bergen. (Pelle Engesæter) RYSTAD, Berit Karin: Livskvalitet i Gamlebyen. En undersøkelse av folks opplevelser av fysiske og sosiale sider ved sitt bomiljø. (Roger Bennett) SKJERDAL, Tone: Livskvalitet i bygdebyen? Kvardagsliv for barnefamiliar i Sogndal. (Pelle Engesæter) STRAUME, Inger Kristine: Miljø og transport i byer. En undersøkelse av reisevaner i Fana og Ytrebygda. (Peter Andersen) TAKLE, Mona: Skogsforvaltning i et tørt område. Bruk og vern av skogen i Lambayeque, Peru. (Anders Lundberg) TVEDT, Thomas W.: Konsekvenser for Himbanomadene ved bygging av Epupa vannkraftverk ved Kuneneelven i Nordvest Namibia. (Peter Andersen) AANDERAA, Hege Elisabeth: Søgnes generalplanarbeid; eget planleggingsbehov eller en lovpålagt oppgave? En studie av general- og kommuneplanarbeidet i Søgne kommune med hovedvekt på arealplanlegging. (Arild Holt-Jensen)
1996 390
BJØRGE, Live: Bajo el techo (Under taket. Kvinners og menns arbeid i den globale økonomien. En studie fra San Rafael, Costa Rica. (Egil Glørud) DALSLÅEN, Odd Ståle: I storm og stille. Næringstilpasning i Øksnes kommune. (Jens Chr. Hansen) Resultater fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund (1999): De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse. SNF Rapport 50/99, kap. 9.8, s. 132-139 og kap. 10.3.3, s. 162-164. SNF, Bergen. EVENSEN, Christine: Ecotourism and its Potential as a Tool for Sustainable Development. Case Study: La Reserva de Producción Faunística Cuyabeno, Ecuador. (Peter Sjøholt) Stoff fra oppgaven brukt i Sjøholt, Peter: Eco-tourism and local development. Conceptual and theoretical framework and implementation. Empirical evidence from Costa Rica and Ecuador. Fennia 178:2, 227-241. GRAWERT, Nina: Lokalsamfunn og omstilling. (Jens Chr. Hansen) Resultater fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund (1999): De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse. SNF Rapport 50/99, kap. 8.3, s. 85-92 og kap.10.3.7, s. 171-173. SNF, Bergen. HIDLE, Knut B.: Fjell og mening. Identitet og argumentasjon i diskursen om en Reinheimen nasjonalpark. (Roger Bennett og Tor Halfdan Aase) HOLMEFJORD, Kari: Nasjonalpark på privat grunn - argumentasjon og identitet. Ei studie av debatten rundt framlegget om nasjonalpark i Frafjordheia i Rogaland. (Tor Halfdan Aase) JUUL, Kari: Ulefoss - et gammelt industristed under omstilling. (Jens Chr. Hansen) Resultater fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund (1999): De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse. SNF Rapport 50/99, kap. 9.7, s. 128-132. SNF, Bergen. KASTELLET, Elisabeth: Historiske klimadata som kilde til rekonstruksjon av klima på Jæren i perioden 1821-1850. (Atle Nesje) KRONBORG, Mildrid Beate: Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) i Sri Lanka: fra radikalt ungdomsopprør til opposisjonell singalesisk nasjonalisme. (Kristian Stokke) LAURITZEN, Bjørn: Fra industriell konsentrasjon til regional integrasjon. Omstilling i Eiker og Modum etter 1960. (Jens Chr. Hansen) Resultater fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund (1999): De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse. SNF Rapport 50/99, kap. 6.3.3, s 51-56. SNF, Bergen.. MYGLAND, Ane Sigurdsdotter: Nature’s Wonderland. Om økoturisme i Costa Rica, produksjon og forbruk av sted. (Peter Sjøholt) Stoff fra oppgaven brukt i Sjøholt, Peter: Eco-tourism and local development. Conceptual and theoretical framework and implementation. Empirical evidence from Costa Rica and Ecuador. Fennia 178:2, 227-241. 391
RYNTVEIT, Anne Kirsti: Kampen for Tamil Eelam. Framveksten av militant tamilsk separatistnasjonalisme i Sri Lanka. (Kristian Stokke) Også utgitt i Geografi i Bergen, Serie B., Monografier fra Institutt for geografi, Bergen, nr.2 (1996). SKJÆVESTAD, Frode: Jordbruk og kulturlandskap. En analyse av skjøtselsordningen Environmentally Sensitive Areas på Shetland. (Anders Lundberg) SØRHEIM, Marit: Mobilisering i Andes - COCISL, en interesseorganisasjon i San Lucas, Ecuador. (Anders Lundberg) AANSTAD, Anne Kristin Lamo: Podocarpus nasjonalpark. Hvordan forvaltes naturressursene? En analyse av arealkonflikter i Ecuador. (Anders Lundberg)
1997 AMOYAW, Benjamin K.B.: Housing Provision in Urban West Africa. (Roger Bivand) ANDERSSON, Atle: Avbrutte migrasjonsforløp i kjølvannet av Gulf-krigen. (Tor Halfdan Aase) BRUELAND, Tom: Forvalter av fortid og fremtid. Repatrieringsholdninger og stedsidentitet. Repatrieringen av Herero fra Botswana til Namibia. (Peter Andersen) HJORTH, Torstein: Kontraktsjordbruk og sosial differensiering i Guanajuato, Mexico. (Kristian Stokke og Knut Bjørn Lindkvist) JUUL, Hanne: Stedsidentitet i Fyllingsdalen. (Roger Bennett) MEROK, Elisabeth: Fra planlegging på papiret til virkeligheten. En studie av general- og kommuneplanleggingen i Stranda kommune med hovedvekt på arealplanlegging. (Arild Holt-Jensen) ROMTVEIT, Rikard: Nasjonalparketablering og turismens betydning for omstillingen i lokalsamfunnet Tortuguero i Costa Rica. (Egil Glørud og Arnt Fløysand) RØDSETH, Tor Harald: Veier til omstilling? Ensidige industristeders befolknings- og sysselsettingsutvikling i lys av deres integrasjon i regionale arbeidsmarkeder. (Jens Chr. Hansen) Resultater fra oppgaven er brukt i Hansen, Jens Chr. og Inga Lena Grønlund (1999): De lokale omstillingsaktørene. En komparativ stedsanalyse. SNF Rapport 50/99. kap. 6.3.3, s. 51-56. SNF, Bergen. STOKKE, Knut Bjørn: Bruk og gjennomføring av kystsoneplanen for Bamble kommune. En evalueringsstudie. (Roger Bennett) TVEITA, Torhild: Kulturlandskap og tilskudd. En studie av tilskuddsordningen ”Spesielle tilskudd i landbrukets kulturlandskap” i Hordaland fylke. (Anders Lundberg) 392
TVERANGER, Inger Kronen: Kvinner og kvardagslivsorganisering. Ein studie fra Møhlenpris og Natlandsfjellet i Bergen. (Pelle Engesæter og Eli Janette Fosso) VERHAGE, Aart: Den vertikale utbredelsen av isdekket under Sen-Weichsel i Troms. En studie av forvitring av berggrunnsoverflaten fra svenskegrensa til Senja. (Atle Nesje) WEFRING, Bjørn: Postglasiale skredprosesser langs Sørfjorden, Hardanger, Vest- Norge. (Atle Nesje) AASBØ, Siri: Landskap på Bortsiao. Landskapsidentitet og modernisering i et ruralt utkantområde. (Arild Holt-Jensen) Oppgaven formidlet i Aasbø, Siri: History and ecology in everyday landscape. Norsk geogr. Tidsskr. Vol. 53, 145-152. Oslo 1999.
1998 ALVHEIM, Sturla: En felles fremtid? En analyse av muligheter, begrensninger og utfordringer for en bærekraftig næringsutvikling i det fiskeriavhengige lokalsamfunnet Kjøllefjord i Lebesby kommune. ( Knut Bjørn Lindkvist) Også publisert under tittelen ”En felles fremtid...? En analyse av mulighetene for en bærekraftig næringsutvikling i fiskerisamfunnet Kjøllefjord. Perspektiver på norsk fiskerinæring, rapport 4/98, 158 s. Kystnæringssenteret, Honningsvåg (1998) BERSET, Helge: Simulering av vasserosjon på jordbruksareal. Utprøving og evaluering av ein erosjonsmodell brukt på eit norsk nedbørsfelt. (Anne Lucas) BJELLAND, Torstein: Rekonstruksjon av Holocen skredaktivitet og brefluktuasjon i Buerdalen, Hardanger, Sør-Norge. (Svein Olaf Dahl) CHRISTENSEN, Anne: Faham fi! Charcoal production as part of urban-rural interaction in the Red Sea Hills, the Sudan. (Arnt Fløysand) GALTA, Knut Magne: Tre generasjoners liv i og oppfattelse av stedet Varmen. (Eli Janette Fosso) HAUGE, Arvid: Boligfortetting: en prosess på godt og vondt? Et skrift om steder og steders betydning. (Arild Holt-Jensen) HAVELIN, Heidi: Neoglasialer i Koldedalen, Vest-Jotunheimen. En sammenligning av to lichenometriske metode. (Svein Olaf Dahl) LARSEN, Torill Austrheim: Ras, risiko og rasjonalitet - en studie av et skredtruet samfunn på Vestlandet. (Roger Bennett) LIE, Øyvind og SANDVOLD, Sigurd: Late Weichselian - Holocene glacier and climate variations in eastern Jotunheimen, south-central Norway. (Atle Nesje og Svein Olaf Dahl) Oppgaven er formidlet gjennom Sandvold, Sigurd, Øyvind Lie, Atle Nesje og Svein Olaf Dahl: Holocene glacial and colluvial activity in Leirungsdalen, eastern Jotunheimen, south-central Norway. Norsk Geologisk Tidsskrift Vol. 81, pp. 25–40, Trondheim 2001. 393
MYHREN, Gert: Det gode sted og planleggingen av det. (Arild Holt-Jensen) PETTERSEN, Inger Beate: Eksporten av fisk og fiskevarer fra Hordaland til Frankrike. En studie av eksportører i Hordaland og kjøpere av fisk i det franske markedet. Er det muligheter for økt integrasjon mellom aktørene i verdikjeden? (Knut Bjørn Lindkvist) Også utgitt under tittelen ”Fiskeeksport til Frankrike: er det muligheter for økt integrasjon mellom aktørene i verdikjeden? Perspektiver på norsk fiskerinæring, rapport 3/98. 185 s., Kystnæringssenteret, Honningsvåg (1998). RUE, Mai-Lin: Møhlenpris - i klemme mellom harde og myke verdier. En studie av planlegging og medvirkning i sentrum bydel. (Arild Holt-Jensen) SVILAND, Kjell Morten: Overvåkning i Karahavet. Integrasjon av satellittbilder og punktdata i et geografisk informasjonssystem. (GIS). (Anne Lucas) THELE, Sverre: «Stedets» avfallshåndtering i en tysk-norsk kontekst. En komparativ analyse av Landkreis Weilheim-Schongau og Flekkefjord kommune. (Peter Andersen) TVEIDE, Geir Magne: Arealplanlegging i Kristiansand kommune, Planprosess, plan og virkelighet. En studie av general- og kommuneplanlegging i Kristiansand kommune med hovedvekt på arealplanlegging. (Arild Holt-Jensen) ØGAARD, Eirik: Menneskeskapt oase i fjellørkenen. Sosial organisering av vannforvaltning i Hunza, Pakistan. (Tor Halfdan Aase) ØVRELID, Helene: Fremmedeide bedrifter og ensidige fiskerisamfunn. Et studie av fiskeindustri og lokalsamfunn. (Knut Bjørn Lindkvist) Også utgitt som rapport nr. 2/98 i serien Perspektiver på norsk fiskerinæring, Kystnæringssenteret, Honningsvåg (1998).
1999 BAKKE, Jostein: Rekonstruksjon av bre- og klimavariasjoner på Nordre Folgefonna med kringliggjande botnar. (Svein Olaf Dahl) DRETVIK, Godtfred Lasse: Klimavariabilitet for landområdene rundt det nordligste Atlanterhav. En analyse av utvalgte tidsrekker med hovedvekt på de siste l50 år. (Martin Miles) FITJE, Annette: Nye tider - nye muligheter? En studie av fiskeindustrien i Båtsfjord. (Arnt Fløysand) Hovedoppgaven utgitt som Rapport 2/1999, Kystnæringssenteret, Honningsvåg. JOHANNESSEN, Øistein: ”Intelligent food for intelligent people”. Et studium av nordmenns meninger om hvalfangst. (Tor Halfdan Aase) KVERNENG, Hege: Individuelt reisende i Nordkapps fiskevær. En studie av internasjonale turismetrender. (Knut Bjørn Lindkvist) NJÅSTAD, Linda: TV2-været. Ein studie av korleis TV-2-vermeldinga vert formidla, motteken og forstått. (Roger Bennett) 394
SAGEN, Olav Andreas: Fiskeri- og reiselivsnæring - hånd i hånd mot felles mål? Muligheter og barrierer for samarbeid mellom fiskeri- og reiselivsnæringen i Vågan kommune. (Knut Bjørn Lindkvist) SEIERSTAD, Jorun Karoline: Paleoklimatisk studie ved Grovabreen, Indre Sunnfjord, Vestlandet. Tolkninger basert på Holocene brevariasjoner og snøskredaktivitet. (Svein Olaf Dahl) Hovedoppgavens resultater er formidlet i Seierstad, Jorun, Atle Nesje, Svein Olaf Dahl og Joachim Riis Simonsen: Holocene glacier fluctuations of Grovabreen and Holocene snow-avalanche activity reconstructed from lake sediments in Grønningstølsvatnet, western Norway. The Holocene 12,2 (2002) pp. 211-222. SIMONSEN, Joachim Riis: Rekonstruksjon av Holocene brevariasjoner for vestre del av Søndre Folgefonna. (Svein Olaf Dahl) Se referanse under Seierstad 1999. SMESTAD, Dag Nic: Fleksibel anvendelse av arbeidskraft i oljeindustrien. En analyse av Statoils bruk av kontraktorarbeidskraft i sokkelbasert virksomhet. (Kristian Stokke og Knut Bjørn Lindkvist) VATNE, Ingunn: Hivjo ndivjo! “This is how it is!” Re-constructing gender in a methodological discussion on women, work and tourism in Zanzibar. (Peter Andersen) YSTANES, Karl H.: Jordbruk og endring. Ein studie av premissar for og ringverknader av teknologiske innovasjoner i Middle-Hills, Aust-Nepal. (Tor Halfdan Aase) Stoff fra oppgaven er brukt i Andersen, P. (1999): Off-season crops in Nepal – a new challenge to an adaptive farming system. P. 211-219 in: Stokke, K. and Fraas, M. 1999: Globalisering. Rapport fra Norske geografers forenings årskonferanse 1999, Occasional Paper 26, Human Geography, University of Oslo
2000 FLYDAL, Hanna: Peasants and entrepreneurs. The introduction and diffusion of cardamom in local farming systems in Middle Hills, Nepal. (Tor Halfdan Aase) GRIMSBY, Per Øyvind: Landskapsendringer i ytre kystsone i Flekkefjord. Fra lynghei til skog. Hvordan påvirkes det biologiske mangfoldet av suksesjon? (Peter Andersen) HAUGE, Elisabeth Sørfjorddal: Fiskerinæringen i Lofoten. Internasjonalisering og omstilling i territorielle produksjonssystem. (Knut Bjørn Lindkvist) HENRIKSEN, Jarle: Innovasjonar og læreprosessar i fiskeindustrien. Ein studie av fiskeriverksemder i Askøy kommune. (Knut Bjørn Lindkvist) HUSTOFT, Sveinung: Kulturlandskapet på kysten av Vestlandet 1750-1950. En studie av kulturlandskapet på Midt-Eide, Karmøy ved bruk av GIS og historisk kildemateriale. (Anders Lundberg) 395
LEH, Roger Lewis L. K.: Diffusion and use of GIS in Ghana. A problematic in technology management for resource development. (Arnt Fløysand) MYKLEBUST, Tine Beate: Kommunesammenslåing, mer enn et spørsmål om matematikk, En studie av ungdommer fra Indre Sunnfjord sitt forhold til oppvekststedet - kommunen og regionsenteret Førde. (Eli Janette Fosso) PAASCHE, Øyvind: Late Quaternary Environments of Northern Langøya, Vesterålen, North Norway. (Svein Olaf Dahl) TAJET, Guri: Eksilerfaringers betydning for returnerte flyktninger. En casestudie fra et retursamfunn i Guatemala. (Arnt Fløysand) TEIGE, Sigrid Elisabeth: Kystsoneplanlegging i eit maktperspektiv. Ei studie av planprosessen i Gildeskål kommune, Nordland. Kva skjedde mellom aktørane? (Roger Bennett) ØVERLAND, Lene: Kvinneliv i Sør-Afrika. En studie av svarte kvinners formål med en universitetsutdannelse i ”regnbuenasjonen” Sør-Afrika. (Tor Halfdan Aase) AASE, Gro: Hus i det grønne. En GIS-basert analyse av boligfortetting og grøntstruktur i Hop-Skjoldområdet. (Arild Holt-Jensen)
2001 BERG, Håvard: Vegetasjon og skala i kulturlandskap - en landskapsøkologisk GIS- analyse av Nord-Karmøy. (Anders Lundberg) EIDE, Hans Petter: Brudd, men kontinuitet. En studie av fiskeindustrien i Vågsøy kommune. (Arnt Fløysand) Stoff fra hovedoppgaven er brukt i to artikler: Eide, Hans Petter og Arnt Fløysand: Kulturell forankring og markedsstrategi. En dybdestudie i Måløy i Vågsøy kommune. Geografi i Bergen nr. 242 - 2001 (nettutgaven), og Eide, Hans Petter og Arnt Fløysand: Geografisk forankring og markedsstrategi: Brudd og kontinuitet i fiskeindustrien i Måløy i Vågsøy kommune, økonomisk Fiskeriforskning, bd. 11, 2001, s. 16-28. FALCH, Katrine: Glasialgeomorfologi, holocene prosesser og klimautvikling i området mellom Galdhøpiggen og Raubergstulen i den nordlige Jotunheimen. (Svein Olaf Dahl) FONTANA, Bodil Myrmel: Integrert kystsoneforvaltning (ICZM) i Frankrike. I kva grad har ein i praksis klart å ivareta integrasjonsaspektet ved ein ICZM-prosess gjennom dei interkommunale kystsoneplanane (SMVM) i Frankrike? (Roger Bennett) FOLLDAL, Ketil Matvik: Botnar på Sunnmøre. Morfometrisk kartlegging – morfologisk tolkning. (Jan R. Sulebak) HAREIDE, Henrik: Nasjonen - myte og realitet. Ein kritikk av det modernistiske perspektivet på nasjonen og konsekvensane dette har for skrivinga av den palestinske nasjonens historie. (Arild Holt-Jensen) 396
HAUGE, Bård Skaale: Holocene brefluktuasjoner ved Rembesdalsskåki, sørvestlige Hardangerjøkulen, med spesiell vekt på den lille istid. (Svein Olaf Dahl) HAUGAARD, Trine: Utenlandsk eierskap i Distrikts-Norge. Motiver bak og effekter av utenlandske investeringer i Odda på 1900-tallet. (Arnt Fløysand) Materiale fra oppgaven er brukt i Jakobsen, S.-E. m. fl.: Foreign firm location and local multiplier effects. The case of Norwegian industrial towns. Working paper 79/2000, SNF, Bergen. HOLSEN; Synnøve M.: ”Desde Galicia hasta todo el mundo”. Om lokale migrasjonspraksisar, romlege representasjonar og stadsidentitet i ein migrasjonskontekst. Ein studie av eit galisisk kystsamfunn. (Eli Janette Fosso) HAAGENSEN, Trine: Landskapsendringer i det vestlandske kystlandskapet. En studie av forholdet mellom areal- og ressursbruk og endringer i et kulturlandskap på Karmøy 1955-1998, og konsekvensene for friluftsbruk i området. (Anders Lundberg) NEILSON, Heidi Leander: ”Nepali hat kagast udyok”. The Nepali handmade paper production, a case study from Arun in East Nepal. (Tor Halfdan Aase) NESJE, Liv Mari: Ferieval og identitetskjensle – om sveitsarar sine førestillingar om feriemålet Norge. (Eli Janette Fosso) RONGEN, Jon: Deglasiasjonen på nordvestre Hardangervidda og brefluktuasjoner under den lille istid ved Isdølsskåki, sørvestlige Hardangerjøkulen. (Svein Olaf Dahl) SAMSING, Sindre: Kulturlandskap og landbrukspolitikk: miljøforvaltning i kulturlandskapet. Eksemplet Haugavågen på Karmøy. (Anders Lundberg) SJONFJELL, Sindre: En geomorfologisk analyse av området mellom Gjende og Russvatnet, Øst-Jotunheimen, sentrale Sør-Norge. (Svein Olav Dahl) SKANSEN, Rannveig: Byfornying som redskap mot sosial eksklusjon. En case-studie fra Craigmillar, Edinburgh, Skottland. (Arild Holt-Jensen) SKJERPING, Nina: Vegetasjon i endring. En analyse av skog- og tregrensefluktuasjoner på Løvstakken i Bergen 1974 – 1999. (Anders Lundberg) SOLEND, Robert: Sosial integrering i boligmiljø. En casestudie fra Lyderhorn borettslag i Bergen. (Arild Holt-Jensen) STOKKER, Valeska Waszkewitz: The extent of the Late Weichselian maximum glaciation on southwestern Langøya, North Norway. (Svein Olav Dahl)
2002 BJØRKHAUG, Gry Cathrine Hjertaker: GIS basert kartlegging av temperaturfronter i Nordsjøen fra AVHRR data. (Anne Lucas) DRANGE, Espen Motzfeldt: En paleohydrologisk studie av Sagbekken, Hedmark fylke: En rekonstruksjon av Sagbekkens flomhistorie gjennom holosen.(Svein Olaf Dahl) 397
EIDSVIK, Erlend: Dimensjonar ved ei elv: Bagmati River, Kathmandu, Nepal. (Tor Halfdan Aase og Winfried Ellingsen) FØRLANDSÅS, Bianca: Er Rjukan et blivende sted? Ungdoms forhold til sted. (Eli Janette Fosso og Jens Chr. Hansen) Materiale fra oppgaven er presentert i Hansen, J. C. 2002: Ungdoms forhold til sted: Er Rjukan et blivende sted? Geografi i Bergen Nr.254. Oppgaven er også formidlet i et oppslag i UiB magasinet nr. 7 2002, s. 14-15: Flytting - et identitetsprosjekt. HAALAND, Erland: Saltfisknæringen i Finnmark. En studie av regionens betydning for saltfiskprodusentene i Finnmark sin omstilling til det spanske saltfiskmarkedet. (Knut Bjørn Lindkvist) HANSEN, Gard Hopsdal: Lykkefisk og Love Kitchen. En studie av norske fiskeribedrifters, særlig lakseeksportørers tilpasning til det kinesiske markedet for fisk. (Knut Bjørn Lindkvist) JOHANNESSEN, Jannicke: Bredekket på nordvestre Hardangervidda mot slutten av siste deglasiasjon.(Svein Olaf Dahl og Jan R. Sulebak) KALVIK, Kristin: Neoglasiale endemoreners genese. Et studium av morener fra den lille istid i Koldedalen, Vest-Jotunheimen. (Svein Olaf Dahl) KARLSEN, Linda: To kvinnegenerasjoners livsløp – tilpasning eller frikobling. Et studie av fiskeristedet Kjøllefjord. (Eli Janette Fosso) LARSEN, Dag Olav: En geomorfologisk studie av storformer i midtre del av Hordaland. (Jan R. Sulebak og Svein Olaf Dahl) LID, Marius B.: Jakten på det meningsfulle sted. Unge aktører i Mo i Rana og deres forhold til sted. (Eli Janette Fosso og Jens Christian Hansen) MELING, Grethe: Her og der. Ein studie om migrasjon, identitet og stader.(Eli Janette Fosso og Knut Hidle) ROALSVIK, Atle: Innovasjonsprosesser og institusjoner i lokale produksjonsnettverk med fokus på ressursbaserte næringer. En studie av akvakulturnæringen i Austevoll, med et blikk på spansk vinindustri i Rueda. (Knut Bjørn Lindkvist) SKEIDE, Elin Tangen: Globalisering, makt og mening – en analyse av diskurser i Nepal. (Peter Andersen og Henrik Secher Marcussen) SÆTHER, Aslaug: ”La lonja es un cambio del mundo”. Kjønnsrelasjoner og moderniseringsprosesser i et fiskerisamfunn i Galicia. (Arnt Fløysand) TØNNESEN, May Sissel: Skasvatnet på Jæren – fra våtmark til jordbruksland. En studie av tappingsprosessen og arealbruksendring fra 1850-1950. (Anders Lundberg) URHEIM, Helle Beer: Beregning av klimasensitivitet og bruk av en enkel statistisk modellering for rekonstruksjon – en undersøkelse basert på massebalansedata fra seks breer i Sør-Norge. (Svein Olaf Dahl)
2003 398
BARCO, Juan Luis Cornejo del: Tourism as a mediator between a protected area and a rural community: a study case of the community of Vicos and Huascaran national park, Ancash-Peru. (Arnt Fløysand) BERLAND, Elisabeth: Jordbunnstilpassninger til et usikkert miljø. En studie av jordbrukssamfunnet Yapatera, i Nord-Peru. (Anders Lundberg) BØE, Anne-Grete: Rekonstruksjon av glasialgeologien i Nord-Rondane gjennom Weichsel. (Svein Olaf Dahl) CHAPAGAIN, Prem Sagar: Involution or evolution? : recent changes in farming system in Ilam, Nepal. (Tor Halfdan Aase) CHIARELLA VIALE, Jeronimo: Environmental ordering in high mountain protected areas: an approach from the study of grazing impacts in Huascaran national park, Peru. (Tor Halfdan Aase) DELGADO, Monica Oliveros: Tourism and changes in local resource management: a study of the community of Cabanoconde, Arequipa, Peru. (Arnt Fløysand) EKTVEDT, Tone Marie: Vegetasjonsdynamikk i Piura (Peru) før og etter el Nino- hendelsen 1997/98: undersøkelse av stabilitet og endringer i vegetasjonen. (Anders Lundberg) FJORDHEIM, Kristine: Rekonstruerte vegetasjonstilhøve, periodevis breaktivitet og klimaendring gjennom siste 6700 år i områda ved Memurudalen, søraustlege Jotunheimen: eit studium ved bruk av multiproxy og utvikling av modell for rekonstruksjon av paleotemperatur. (Svein Olaf Dahl) GERMISO, Mekonnen: Løvstakksiden ut av skyggen? : en studie av nabolagsoppgradering i Bergen. (Arild Holt-Jensen) HÅVIK, Olav Asbjørn: Glasial geomorfologi i sydlige deler av Rondane i Weichsel: ein kvartærgeologisk studie med vekt på rekonstruksjon av glasiale tilhøve, deglasiasjon og drenering. (Svein Olaf Dahl) JOHANSEN, Cato: ”Senk skuten!”: byutvikling i lys av makt, rasjonalitet og demokrati. (Roger Bennett) KVISVIK, Bjørn Kristian: En rekonstruksjon av isutbredelsen i Rondane gjennom Weichsel med hovedvekt på glasialgeologi og isavsmeltingsformer. (Svein Olaf Dahl og Jan R. Sulebak) LARSEN, Heidi Bjønnes: Children of the city. A study of street children in Kathmandu, their social practices and territoriality. (Eli Fosso og Winfried Ellingsen) SAPKOTA, Kanhayia: Continuity and change: knowledge and practice of peri-urban agriculture: a case of Manahara low-lying (phant) area, Madhyapur Thimi municipality, Bhaktapur district, Nepal. (Peter Andersen) SHAW, Elisabeth: Paani. Knowledge and Perception of Water in Bhaktapur, Nepal. (Tor Halfdan Aase) SKARPETEIG,Trond Sæbø: Kaste og deprivasjon: dalitar sine levekår i Sør-India. (Arnt Fløysand og Tor Halfdan Aase) 399
STABELL, Mai Cecilie: Petroleumsrelatert FDI og lokal økonomisk utvikling. En studie av Macae-regionen i Brasil. (Eirik Vatne) STRAUME, Kjersti: El Nino og jordbruket: ein studie av arealbruksendringar: Yapatera: Piura, Peru. (Anders Lundberg) VOLLØYHAUG, Johanne: På feil sted til feil tid?: Guatemalas uoffisielle flyktninger og deres kortvarige repatriering fra Mexico. (Peter Andersen) WIGESTRAND, Richard: For tett? En undersøkelse av beboeres holdninger til aspekter ved boligfortetting i to sentrumsnære boligområder i bydelen Storhaug i Stavanger. (Tor Halfdan Aase)
2004 AARFLOT, Unni: Integrering eller moralsk assimilering? : Ein studie av ei lokalbefolkning sitt møte med dei andre. (Tor Halfdan Aase) BAAKIND, Dag-Kjetil: Kampen om Gausta: ein studie av varegjøring, singularisering og praksis med utgangspunkt i kommunedelplan Gausta – Rjukan. (Tor Halfdan Aase) INDREITEN, Tore: Kartlegging av klorofyll-a i overflatelaget i Nordsjøen fra SeaWIFS i 2001: bruk av fjernmåling og GIS-analyse som romlig metode. (Anne Lucas) LUND, Ole Martin: Fleksibilitet i kystsonen: en studie av fleksibilitet i kommunenes og fiskerimyndighetenes regulering av havbruksnæringens arealtilgang. (Knut Bjørn Lindkvist) LUNDSTAD, Elin: Rekonstruksjon av klimaet på Hamar 1749-1835 basert på gårdsdagbøker. (Svein Olaf Dahl) McCORMICK, Maiken Lønnerød: Fishing for future? : a study of a local Galician fishery system, its lifeforms and power structures. (Knut Bjørn Lindkvist) MJELSTAD, Kristin: Integrering av innvandrere i boligområder: en studie av tre by- nære boligområder i Bergen. (Arild Holt-Jensen) MONSEN, Marita: Kongekrabbenæringen i Varanger, et bidrag til lokal vekst? (Knut Bjørn Lindkvist) NILSSEN, Kent: Internasjonalisering av foretak: konsekvenser og læreprosesser som følge av en norsk fiskerietablering i Spania. (Knut Bjørn Lindkvist) NORDAHL, Rune: Studie av storformgeomorfologien i daler rundt området Voss- Granvin. (Jan R. Sulebak og Svein Olav Dahl) RØED, Ingvild: Nærmiljøarbeid i et flerkulturelt område: studie av drabantbyen Fjell i Drammen. (Arild Holt-Jensen) TØNNESEN, Anders: Water choice in a low-income area in Kampala, Uganda. (Roger Bennett) 400
WELANDER, Tor: Omstilling og industrielle konvensjoner i Finnmark – en studie av persepsjoner og tilpasninger i en global sjømatnæring. (Knut Bjørn Lindkvist)
2005 ASTAD, Helge Prestrud: Marine data integration: satellite images, in-situ data and numerical ocean models in GIS. (Anne Lucas) BHATTARAI, Krishna Prasad: Livelihood strategies of squatter households in an urban environment: a case study of Kathmandu metropolitan city, Nepal. (Tor Halfdan Aase) BJELLAND, Anett Brimsøe: Samdrift i landbruket: en studie av individuelle valg og prosesser i forkant og etterkant av en omstilling: eksempelet Jæren. (Eli Janette Fosso) DANNEVIG, Halvor: Pipes and prayers: global changes and water management in two Himalayan villages. (Tor Halfdan Aase) DJUVE, Trond Fjellvik: Verdivurdering av geomorfologiske landskapselementer på Reinsnos : en metodisk tilnærming til et system for objektiv vurdering for geomorfologiske landskapselementer. (Svein Olaf Dahl) DYRDAL, Åshild: Kommunal dispensasjonspraksis i 100-metersbeltet: ein studie av Fjell kommune. (Roger Bennett) ESPE; Astrid: Frå fisk til kart – og tilbake: med Gis som selektiv fiskereiskap i Nordsjøen. (Anne Lucas) FOLGERØ, Lars-Ivar: Geomorfologisk og stratigrafisk analyse av Nordlenangen, Troms : paleoklima gjennom Seinglasialen og Holocen. (Svein Olaf Dahl) GHIMIRE, Pawan Kumar: State of land abandonment: impacts of out migration on local farming system (a case study of upper Manang in the central Himalayas, Nepal. (Tor Halfdan Aase) GUNDERSEN, Anette: Traditional medical practices in Huancabamba, Peru: a study of credibility and subject positions. (Arnt Fløysand og Anders Lundberg) HAARSTAD, Håvard: Globalized power and resistance: a Peruvian case study demonstrating embeddedness in spatial scales. (Arnt Fløysand) KILE, Mona: Regional identitet og merkevarebygging: et eksempel fra fruktnæringen i Hardanger. (Anders Lundberg) KOPPEN, Gro: Strandvernets stilling i Austevoll kommune: en studie av Planutvalgets dispensasjonspraksis i 100-metersbeltet ved sjø. (Roger Bennett) KRISTIANSEN, Tonje Eide: Lyngør – helårssamfunn eller ferieidyll? : om sosiale konstruksjoner av sted belyst gjennom debatten om skolenedlegging. (Eli Janette Fosso) MIDTGARDEN, Inger Johanne: Miljørørsla i Russland sett i eit demokratiseringsperspektiv. (Knut Bjørn Lindkvist) 401
MINDREAU, Marianna: Importance of the flora associated to the Polylepsis Forest of Quenacocha for the Andean Community of Huilloc (Cuzco-Peru). (Anders Lundberg) MÆSEL, Beate: Forankring i næringslivs- og stedsutvikling: en studie av næringsaktører i Stryn kommune. (Arnt Fløysand) RØED, Camilla Gaarn: Verdiendring og stedsidentitet: en studie av lokal forankring i FK Mandalskameratene. (Arnt Fløysand) SKEIDE, Tone: Asi vamos, poco a poco: en studie av empowerment i et kooperativ for kvinner, San Cristobal, Mexico. (Peter Andersen) STRØMSØE, Jørund Røkleiv: Komparativ analyse av forvitringsmateriale og kvartærgeologisk kartlegging av Hadseløya, Vesterålen, Nord-Norge: Implikasjoner for isutbredelsen i Weichsel. (Svein Olaf Dahl) THAPA, Rajesh: Impacts of flood hazard and coping strategies: a case study of Jagatpur village development committee in Chitwan district, Nepal. (Peter Andersen) TORVESTAD, Karianne: Utviklingstrender i kulturlandskapet langs Sørfjorden i Hardanger etter 1960: kartlegging og analyse ved bruk av fotogrammetri og GIS. (Anders Lundberg)
2006 BJØNNES, Eva: Rekonstruksjon av brefluktuasjoner og klimavariasjon på Mørevassbreen, Folgefonna gjennom Holocen med hovudvekt på neoglasial tid og ”Den vesle istida”. (Jostein Bakke) BJØRKLUND, Stig Godske: ”Vinterfugl i sommerland”: om nordmenns levemåte i et lokalsamfunn på Gran Canaria. (Eli Janette Fosso) BOGE, Fredrik Ingmar: Time series analysis of the chlorophyll content in the Mozambique channel using GIS and remote sensing. (Anne Lucas) BØE, Torbjørn Eidsheim: Rekonstruksjon av sein-holosene brevariasjonar frå nordvestre Okstindan, Nordland. (Jostein Bakke) DA-SILVA-ARELLANO, Adriana Theresa: Colllective action concerning water management: a case study of the Upper Lurin Basin, Peru. (Arnt Fløysand) DYBWIK, Hanne: FDI, local conditions and development in Espinar, Peru: a weak case of dependency? (Arnt Fløysand) EDVARDSEN, Inge: Paleoklimatisk rekonstruksjon av Sauabreen. (Svein Olaf Dahl) ENGUM, Hans-Christian: Alpine tre- og skoggrenseendringer: indikator på klimaforandringar eller endret arealbruk?: en studie i Bergsdalen, Vaksdal kommune. (Anders Lundberg) ERSTAD, Hilde Hovland: Bruk og forvaltning av skogressurser i Manang, Nepal. Peter Andersen) 402
FRØNSDAL, Christian: En studie av boligmiljøet på Melkeplassen og arbeidet med forbedringer av dette. (Arild Holt-Jensen) GARNES, Lena Svalastog: Rekonstruksjon av isutbreiing gjennom weichsel i vestlege delar av Rondane. (Henriette Linge) HARRIS-CHRISTENSEN, Helene: Kirkeasyl i grenseland: lokal erfaring med kirkeasyl som territorialitet. (Tor Halfdan Aase) HERMANSEN, Ida: Trivselsfaktorer i blokkbebyggelse fra 1960-70-tallet: en komparativ studie av nærmiljøet i Mustamae, Tallinn og i Loddefjord, Bergen. (Arild Holt-Jensen) KAHOVEKO, Mweutota Mkwetu: Site selection for aquaculture using GIS, Cuvelai basin, Namibia. (Anne Lucas) KARLSEN, Marry-Anne: Bestridt virkelighet: en studie av makt, kunnskap og geografi i konflikt over utvikling i det sørlige Mexico. (Peter Andersen) KLETTE, Jostein: Rekonstruksjon av isutbreiing gjennom Weichsel i Grimsdalen, nordlige Rondane. (Svein Olaf Dahl) LUND, Tina: Konstruksjon av etnisk identitet, strategi eller verdi? Steders betydning for instrumentelle og primordiale konstruksjoner av etnisitet i Manang-dalen, Nepal. (Tor Halfdan Aase) MALL, Prem Bahadur: Socio-cultural impacts of tourism: Illustrations from Pisang, Manang district, Nepal. (Tor Halfdan Aase) OLSEN, Jannicke Neteland: Er vannet for klart finnes ingen fisk: en studie av den kinesiske foredlingsindustrien for sjømat. (Knut Bjørn Lindkvist) PALACIOS-Berrios, Hildebrando: Assessing landscape change in a mining area of the Peruvian Andes: a case study in the Yanacocha Mine, Cajamarca. (Anders Lundberg) PAUDEL, Keshav Prasad: Institutions, environmental entitlements and pastoral management: a case of Nyishang, Trans-Himalaya region, Manang District, Nepal. (Peter Andersen) RAI, Sundar Kumar: Manange Parampara: dispute resolution tradition in the Upper Manang Valley of Manang district, Nepal. (Tor Halfdan Aase) SKJOLDAL, Solveig Johanne: Glasial kronologi for Tveitedalen og Handelandsdalen, sørvestre Folgefonna, i overgangen mellom sen-Weichsel og tidlig- Holocene : en kvartærgeologisk studie med vektlegging på rekonstruksjon av glasiale forhold, deglasiasjon og havnivåhistorie. (Svein Olaf Dahl) SKJØREN, Sigrid: ”Zu Hause” i Kreuzberg: en studie av tyrkere og deres sosiale praksis, identitet og territorialitet i bydelen Kreuzberg i Berlin. (Eli Janette Fosso) SKÅLHOLT, Asgeir: Tourism in the global periphery: a case study from Manang, Nepal Himalaya. (Tor Halfdan Aase) 403
SOLVANG, Dorthe Bae: Tidevannsenergi og gasskraft : teknologi og utvikling : en studie av nyskaping og utvikling i et økonomisk geografisk perspektiv. (Knut Bjørn Lindkvist) STOKNES, Monica: ”Oss” og ”dei Andre” på Bømlo: ein studie av representasjoner og diskurser i det rurale rom. (Eli Janette Fosso) STØREN, Eivind Nagel: Rekonstruksjon av sen-holosene brevariasjoner og skråningsprosesser: en studie av innsjøsedimenter fra Russvatn i Øst-Jotunheimen. (Øyvind Lie) THUEN, Hanne: Med skeivt blikk på bygd og by: hvordan unge homofile og lesbiske forstår seg selv i forhold til bygda og byen. (Eli Janette Fosso) WERMUNDSEN, Rolf: Business development or business for development? : a study of business in the South Atlantic Autonomous Region of Nicaragua, their interaction and regional development dynamics. ( Peter Andersen) AARNES, Ingelin: Vegetation and climate reconstruction based on plant macrofossils from Bleik, Andøya, North-Norway. (Svein Olaf Dahl)
2007 ANTONIJEVIC, Virginia: Peatlands in Tierra del Fuego, Argentina: mapping multi- scaled landscapes and change detection. (Anne Lucas) BHANDARI, Ritu Raj: Looking for the employment abroad: effects of labour migration on rural economy, agriculture and social cohesion: a study from Eastern Nepal. (Tor Halfdan Aase) BHUSAL, Madhab Prasad: Spatial variation in agricultural wages: a case of Kalali district, western Terai, Nepal. (Peter Andersen) BRAKESTAD, Trond Inge Myhre: Stabilitet og endring i kulturlandskapet: ein studie av landskapet på Aga i Ullensvang herad. (Anders Lundberg) DRANGSLAND, Kari Anne Klovholt: Jungbusch i endring: byplanlegging som integreringstiltak. (Arild Holt-Jensen og Tor Halfdan Aase) DÆHLEN, Marte: Fattige fiskere: fanget eller frigjort av eget fiskegarn? : en studie av fiskeribistand og fattigdomsforebygging i Kasafal – India. (Ragnhild Overå) DØRMÆNEN, Cato: Svalbard – ikkje her, men der palmane er: tilhørighet og ambivalens: eit studie av ”senior-ungdommen ” i Longyearbyen. (Inger Birkeland) EKRHEIM, Åsmund Olav: Kystlynghei i Fitjarøyene: en landskapsmosaikk i utvikling - mot hva? (Anders Lundberg) HANSEN, Hilde: Rekonstruksjon av glasiasjons- og deglasiasjonshistorien gjennom weichsel i Kvitdalen, østlige Dovrefjell. (Svein Olaf Dahl) HAUGEN, David Bakke: Forening eller forretning? : balansegangen mellom økt kommodifisering og lokal tilknytning i norsk toppfotball. (Arnt Fløysand) 404
HIMMELHUBER, Christian: On the road to sustainable development & the discourse on the inpact of salmon farming activities in Quellon on Chiloe. (Arnt Fløysand) HOLGERSEN, Ståle: Class conflicts and planning: a case study of contemporary development at King’s Cross in London. (Arild Holt-Jensen) JENSEN, Kristian Eide: Boron and zinc deficiency in Nepalese soils: small-scale variations and the influence of farming system dependent factors: a case study from Sedi Bagar, Kaski District, Nepal. (Peter Andersen) JENSEN, Sissel Marit: “Ut av syn ut av sinn?”: en studie av søppelhåndteringen i Bhaktapur, Nepal. (Peter Andersen) MEERING, Charlotte Aline Sibylle: Entreprenørers oppskalering i nye næringer: en studie av kamskjelldyrkernes oppskalering og omgivelsenes medetablering av kamskjellnæringen på Vestlandet (Norge). (Knut Bjørn Lindkvist) MYDLAND, Ingrid: Somaliere i diaspora: komparativ studie av somaliske kvinners tilpasningsstrategier i Bergen og Addis Abeba. (Tor Halfdan Aase) ORTIZ, Romy: Langtidseffekter av norsk bistand: en studie av norsk bistand: en studie av fiskeriutvikling og fattigdomsreduksjon i Bahabalpur – India. (Tor Halfdan Aase) RAHKOLA, Eva-Mari: Å fiske etter kunnskap: Innovasjonssystemer i foredlingsindustrien for sjømat i Kina, bruk av kunnskap og læring i produksjonssystemet. (Knut Bjørn Lindkvist) SKOFTELAND, Øystein: Frossenfisk på jordomseiling: en studie av import og eksportindustrien for sjømat i Quingdao. (Knut Bjørn Lindkvist) SKORSTAD, Hans Petter: Nasjonale turistveger i Norge: en analyse av implementeringen av de offentlige kriteriene for å gi en vegstrekning status som nasjonal turistveg: en sammenligning av to vegstrekninger i Hardanger.(Anders Lundberg) SONGE, Harald: Rekonstruksjon av holosene brevariasjoner og flomepisoder i Blåtjønnholet, Øst-Jotunheimen: en studie av glasilakustrine sedimenter fra Russvatnet. (Svein Olaf Dahl) THORESEN, Kjartan: Evaluering av lokal forvaltning i Fitjarøyene. (Anders Lundberg) THORSTENSEN, Maren Stanghov: FDI, nettverk og kulturelle barrierer: en studie av norske oppdrettsaktører i Puerto Montt, Chile. (Arnt Fløysand) VEFRING, Synne Nessestrand: ”No byggjer vi nye Høyanger”: ein diskursanalytisk studie av omstillingsprosessen i Høyanger. (Arnt Fløysand) VOSTER, Jan Vidar: Raunsdalen – en dal i endring: arealbruk og klima som årsaker for endringer i fjellvegetasjon: en studie i Raundalen, Hardanger. (Anders Lundberg) VÅGE, Irene: Kvinners tehusdrift i Manang, Nepal: en studie av kvinners økonomiske strategivalg og bruk av sosial kapital. (Tor Halfdan Aase) 405
WOLD, Lisa Knatterud: Gender relations and household livelihood security in Lake Kariba fishing communities, Zambia. (Ragnhild Overå)
2008 ACHARYA, Bipin Kumar: Cultivation and use of ricebean: a case study of Dang district in Nepal. (Peter Andersen) ANSAH-KOI, Naa Ansaa: Ibi Tse Yie (some people are better off): wealth re- distribution mechanisms in the coastal town Moree, Ghana. (Ragnhild Overå) BØRTVEIT, Bjarte: Fisketurisme i Nordkapp. En studie av fisketurisme i et fiskerisamfunn preget av turisme. (Knut Bjørn Lindkvist) BRAYIE, Emmanuel Agyemang: Migration and the consequences for rural livelihoods: a case study of Kwamang in Ashanti. (Ragnhild Overå) BØE, Torunn: Rekonstruksjon av glasiasjons- og deglasiasjonshistoria gjennom weichsel i Stroplsjødalen, Dovrefjell. (Svein Olaf Dahl) DANGAL, Hermanta Prasad: Double control of forest resources use: the role of institutions in Kunjo village, Mustang, Nepal Himalaya. (Tor Halfdan Aase) ERIKSRUD, Marte Hagen: Norske bedrifter i en fremmed kontekst – en studie av norske bedrifter i Shanghai, Kina. (Arnt Fløysand) FREDUAH, George: Poverty mitigation and wealth creation through artisanal fisheries in Dzemeni area at Volta Lake, Ghana. (Ragnhild Overå) JULIUSSEN, Siren Skråmestø: Foreign direct investment in Estonia: local outcomes of global processes. (Arnt Fløysand) LODE, Vigdis: Produksjonskjeder, konvensjoner og markedstilpasning i saltfisknæringen: et spansk perspektiv på den norske produksjonskjeden. (Knut Bjørn Lindkvist) MANGER, Mia Skar: Frivillig organisert integreringsarbeid. Ein studie av frivillige organisasjonar sitt supplerande arbeid for integrering av flyktningar i Bergen. (Odd Inge Steen) MIKALSEN, Jan Bjarne: Plan, prosess og resultat: en teorikritisk studie av general- og kommuneplanarbeidet i Sandnes kommune med hovedvekt på arealplanlegging. (Anders Lundberg) MYKLEVOLL, Beate Ertresvåg: Geiranger: kulturlandskap og verdsarv. (Tor Halfdan Aase) POUDEL, Dilli Prasad: Livelihood and common-pool resources. A study of Thini Village, Mustang, Trans-Himalayan Region of Nepal. (Tor Halfdan Aase) RIISNES, Arne Andreas: Fisketurisme, kystbygda si redning? (Knut Bjørn Lindkvist) SIGURDSON, Marit Selberg: Skånevik i endring: bygdeutvikling med trivsel, blues og coaching som drivkraft. (Eli Janette Fosso) SNØTUN, Trygve: Rekonstruksjon av holocene brevariasjoner i søraustre deler av Okstindan, Nordland. (Svein Olaf Dahl) SVENSEN, Thomas Hjeltnes: Innovasjon og læreprosesser – Et casestudie av tre norske leverandørselskap etablert i chilensk fiskeoppdrettsindustri. (Arnt Fløysand) TOLO, Annbjørg Jørdre: Brefluktuasjoner og klimaendringar på Dettebrea, Folgefonna, gjennom Sein-Holosen. (Jostein Bakke)
406
2009 BJØRØ, Tone Katagiri: Arealplanlegging og forvaltning av biodiversitet. En analyse av implementering av Nasjonalt Program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold og databasen Naturbase i kommunal planlegging med eksempler fra Os og Bergen kommune. (Anders Lundberg). BORVIK, Tore: Rekonstruksjon av glasiasjons- og deglasiasjonsforløpet gjennom weichsel i sentrale Dovrefjell. (Svein Olav Dahl) DYLEWSKA, Agnieszka Barbara: The impact of tourism on socio-economic development in the Western Region of Ghana. (Ragnhild Overå) GYSTØL, Karine: Paleoklimatisk studie av Bessedørbreen og Svartvatnet ved Okstindan i Nordland : rekonstruksjon av brefluktuasjoner og flomepisoder gjennom holocen. (Jostein Bakke) HAUGE, Anne Berit: Rekonstruksjon av glasiasjons- og deglasiasjonshistoria gjennom weichsel i nordvestlege Folldal, Hedmark. (Svein Olaf Dahl) HAUGE, Kathrine Sæverud: Bonden sine val om produksjon og tiltak i jordbrukets kulturlandskap, En casestudie frå Tinn kommune. (Inger Birkeland) HEIBERG, Ken Ove: Mot en kulturell bærekraft? En studie av lokale livsformer, offentlig forvaltning og deres relasjoner til natur i Flesberg kommune. (Master i region og regionalisering) (Inger Birkeland) HETKAMP, Melanie: The Internationalization of Service Sourcing in Business.Study of International Outsourcing (Offshoring) of Service Activities by Companies in Norway. (Grete Rusten) HUNDVEBAKKE, Bengt Ove: Implementering av IKT i vidaregående skule i eit regionalt perspektiv. (Master i region og regionalisering) (Grete Rusten) KILLINGLAND, Kaja Elise Næss: Ekstremflommer i Grimsa, øvre Glommavassdraget. Rekonstruksjon av flomfrekvens gjennom holosen og sårbarhetsanalyse av dagens elv. (Svein Olaf Dahl) LARSEN, Lisa Sklett: Brefluktuasjoner og klimaforhold på Midtre Andøya i overgangen fra siste istids maksimum og inn i holocen. (Svein Olaf Dahl og Jostein Bakke) LØKEN, Bjørn Erik: Development for whom? Narratives on the impact of Chinese involvement in Angola. (Arnt Fløysand) MIKKELSEN, Anna-Lena: Måsøy, tatt av vinden. Om utbygging av vindkraft i et fiskevær og påvirkningen på turismen. (Knut Bjørn Lindkvist) MOE, Kjersti: Reconstruction of local glaciers and climate in Nøssdalsvatn catchment on central Andøy, northern Norway. (Svein Olaf Dahl og Jostein Bakke) MOE, Sigrun: The conditions of internally displaced persons in the outskirts of Bogota and the external agents’ perceptions of the situation. (Odd Inge Steen) OWUSU, Patrick Kuranchie: Resource management in the Anlo – Ewe migrant fishing community of Abakam in the Centre Region, Ghana. (Ragnhild Overå) RANDAL, Håkon: Verdsetting av isbreer i en kontekst av klimaendring. En kvalitativ studie av klima basert på feltarbeid knyttet til Nigardsbreen. (Inger Birkeland) SELVIG, Siri Steen: Suburban development and sustainability. The case of Pärnu, Estonia. (Arnt Fløysand og Arild Holt-Jensen) THAPA, Gitta Shrestha: How gender affects decision making – A case study of tibetoburmese Women in Kobang VDC, Mustang, Nepal. (Peter Andersen) 407
VABØ, Mette: Markedsføring av Stavangerregionen: Oljenæringen og kulturlivet i samspill.(Master i region og regionalisering) (Grete Rusten) VINJE, Signe: Mango til sals. Ein studie av korleis småskala landbruksorganisasjonar i Piura, Peru, koplar mangobønder til den internasjonale marknaden. (Arnt Fløysand)
2010 ADHHIKARI, Basant: Sharecropping system in mid west Tarai. A case study in mid west Tarai. A case study of Gobardiha VDC of Dandeukhuri district, Nepal. (Peter Andersen). BAKKE, May Britt Drage: Spanske konvensjonar og bygging av merkevare for norsk saltfisk. (Knut Bjørn Lindkvist) BJERKESTRAND, Erlend: Vindkraft og reiselivsnæring – konflikt eller samspill? En komparativ studie av reiselivsnæringen i Smøla og Frøya. (Grete Rusten) BOAMAH, Festus: Competition between biofuel and food.The case of a jatropha biodiesel project and its effects on food security in the affected communities in Northern Ghana. (Ragnhild Overå) BRULAND, Silje Kristiansen: Restructuring highly skilled migrants to the Sunnhordland region – A company perspective. (Master i region og regionalisering) (Grete Rusten) DOUROJEANNI, Pablo: Polylepsus forest in southern Ancash, Peru. An analysis of natural and human factors delimiting their distribution. (Kerstin Potthoff) ESKELAND, Truls: Innovasjonsprosesser i norsk landbruk. (Grete Rusten) FENG, Xi: Resource acquisition of the salted fish industry in Quingdao. (Knut Bjørn Lindkvist) FURDAL, Hildegunn: Brefluktuasjonar og klimaendringar under ”den vesle istid” kring Folgefonna. (Jostein Bakke) HELDAL, Ann Helen: Narrativ og forholdet til sted. En studie av lokale stedsnarrativ og hytteturismens endringer i lokalbefolkningens forhold til Rjukan og bygdene rundt. (Master i region og regionalisering) (Knut Hidle) HIMLE, Runa: Jordbruk mellom stat, kirke og marked. En studie av hvordan statlig politikk, marked og kirke påvirker jordbruket, og hvordan bøndene skaper og bruker sine handlingsrom, i tre landsbyer i Tigray, Etiopia. (Peter Andersen) HOLMELIN, Nina: Farming flexibility in Mustang, Nepal. Potentialities and constraints under conditions of climate change. (Tor Halfdan Aase) INCHAUSTEGUI, Carlos Miguel Perez: Connections between FDI, natural resources access and local development: The case of Atamina mine, Peru. Are we following the correct path? (Arnt Fløysand) JACOBSEN, Trine Mjølhus: Backpacker hotspots. Cultural and social change of place and identity. A study from Taganga, Columbia. (Inger Birkeland) JANSEN, Henrik Løseth: Glasiasjons- og deglasiasjonsforløpet på østlige midtre Andøya. (Svein Olav Dahl og Jostein Bakke) JOSEFSEN, Louise: En paleoklimatisk analyse av relikte talusderiverte steinbreer på Andøya, Vesterålen, Nord-Norge. (Svein Olaf Dahl og Henriette Linge) KANNELØNNING, Ingvild: Gardbrukarar og landbruk i endring i Hordaland – ein studie med utgangspunkt i Ulvik og Radøy. (Master i region og regionalisering) Grete Rusten) 408
KREBS, Camilla Løkeland: Horses, pilgrims and motorbikes. Socio-economic and cultural implications of road construction in Himalaya. The case of Mustang, Nepal. (Tor Halfdan Aase) LARSEN, Sara-Beate: Bruk av GPR for å auke forståinga av sedimentasjonsprosessar i Nedre Finnkongdalsvann, Andøy, Nord-Noreg. (Jostein Bakke) LINDBLOM, Henrik:Tilgang til vann gjennom det uformelle vannforsyningssystemet i Luanda, Angola. (Ragnhild Overå) MOBERG, Hilde: Koblinger mellom snøskred og klima langs vestsiden av Sørfjorden, i et historisk perspektiv. (Jostein Bakke og Svein Olaf Dahl) OHNA, Silje Liv Drevlo: Arbeidervelferd i lys av industriens konkurransesituasjon – en studie av velferdssituasjonen for produksjonsarbeiderne i saltfiskindustrien i Quingdao, Kina. (Knut Bjørn Lindkvist) OMDAHL, Lene: Paani aur Jawani (Water and Youth).A study of differentiated agricultural development in two Central Himalayan communities, India. (Tor Halfdan Aase) OSELAND, Stina Ellevseth: The political space of labour movements in times of crisis. A study of the labour movement in Chiloe, Chile. (Arnt Fløysand) RAVNAAS, Karl: Rekonstruksjon av glasiasjons- og deglasiasjonshistorien gjennom weichsel fra Knutshøene til Fundin, østlige Dovrefjell. (Svein Olav Dahl og Henriette Linge) ROALD, Andreas Grov: Er det mulig å bruke georadar som verktøy for å estimere Holocene erosjonsrater? (Jostein Bakke) SANTANA, Leila: Konvensjonspåvirkning og bygging av merkevarer for norske saltfiskprodukter i Spania. Vist gjennom eksempelstudiet West Fish. (Master i region og regionalisering) (Knut Bjørn Lindkvist) SAUA, Heidi: Rekonstruksjon av glasiasjons- og deglasiasjonshistoria gjennom weichsel til Kakelldalen, Folldal. (Svein Olav Dahl og Henriette Linge) SHOMBONG, Nkushi Francis: CHAD – Cameroon petroleum development and pipeline project. Impact assessment of the project to the local community: Case study of the ocean division of Cameroon. (Odd Inge Steen) THORKILDSEN, Odd Inge Hesjedahl: Bruken av georadar som metode innanfor kvartærgeologiske studiar og undersøking av torvområde, Æråsdalen, Andøya. (Jostein Bakke) TOMPSETT, Clare: Fuelling development? A critical look at government-centred jathropa cultivation for biodiesel as promoted by the biofuel policy of Rajasthan, India. (Peter Andersen) VESTE, Marianne: Rekonstruksjon av holocen skredaktivitet i Hardanger. En studie basert på innsjøsedimenter for å undersøke koblingen mellom skrev og klima over en lengre tidsskala. (Jostein Bakke og Bjørn Kristian Kvisvik) WITTMEIER, Hella Elisa: Glacier fluctuations and sediment transport at Vestre Blomsterskardsbreen. (Jostein Bakke og Svein Olaf Dahl) WORSLEY, Ben Boye: Rekonstruksjon av glasiasjons- og deglasiasjonshistorien gjennom weichsel i søndre Dovrefjell, Sør-Norge. (Henriette Linge) WU, Yu: Location advantages and the successful salted fish processing industry in Qingdao, China. (Knut Bjørn Lindkvist) 409
ZAAMI, Mariama: Gendered strategies among migrants from Northern Ghana in Accra. A case study of Madina. (Ragnhild Overå) 410
Vedlegg C. Ansatte i fast vitenskapelig stilling ved Institutt for geografi 1936- 2010
Mange av de ansatte har også hatt midlertidige stillinger (for eksempel vit.ass., stipendiat, vikariater i faste stillinger) før de ble ansatt i fast stilling. Listen inneholder i alt 44 personer. Fire av dem hadde arbeidet i Christies gate før Norges Handelshøyskole (NHH) flyttet til Helleveien i oktober 1963. De var alle ansatte ved NHH. Fra og med 1964 til og med 2010 ble det ansatt 40 personer, 10 ved NHH og 30 ved Universitetet i Bergen (UiB). Av de 40 som ble ansatt etter 1964, ble 23 værende inntil de døde eller gikk av med pensjon, 17 sluttet mens de var yrkesaktive og forlot instituttet. Alle de ansatte er omtalt i tekstdelen av boken (de fleste i kapittel 13 og 14) Bak navn, fødselsår og eventuelt dødsår står referanse til hvor i teksten de er omtalt. Listen er ordnet kronologisk, etter ansettelsesdato i fast stilling. AXEL SØMME (1899-1991) (kap.6, 8.3-6). Dr.grad. Paris 1930. Konstituert dosent i handelsgeografi 15.07.1936. Fast dosentstilling 01. 07. 1939. Geografisk institutt ble etablert i 1947, Sømme ble instituttets første professor, i 1948 og gikk av som professor i 1969. Hadde kontorplass i flere år etter at han gikk av. TORE SUND (1914-1965) (kap.8.7). Hadde hatt tilfeldige engasjementer hos Sømme siden 1939. Magistergrad i Oslo 1941.Vit. ass. NHH 01.07.1941. Dr. grad. Oslo 1947 og dosent NHH 1950 (stillingen Sømme hadde hatt til 1948). I 1964 ble Sund utnevnt som første professor ved Universitetet i Bergen, i det felles geografiske institutt for NHH og UiB. Sund døde 8. oktober 1965 TORE OUREN (1918-1995) (kap. 8.8). Amanuensis ved NHH 01.07.1953. Doktorgrad i 1959, opprykk til førsteamanuensis 01.01.1958. I 1964 ble han dosent ved NHH i stillingen etter Sund. Han tok avskjed ved oppnådd aldersgrense i 1988. Hadde kontorplass i flere år etter at han gikk av. GUNNAR WICKLUND-HANSEN (1933-) (kap.8.10). Siviløkonom NHH 1959. etter kortere engasjementer for professor Sømme,ble han vitenskapelig assistent ved NHH i 1961, og amanuensis 01.12.1964 (etter Tore Ouren som var blitt dosent). Han gikk av med pensjon i 1997. JENS CHRISTIAN HANSEN (1932-) (kap.13.2.1) kom fra et universitetslektorat i geografi i Oslo i januar 1965 til UiB. Han tok doktorgraden i Bergen i 1970, og var dosent ved NHH fra 15. juli 1970 til 15.12.1972, da han ble professor i et nytt professorat ved UiB, som han satt i til ut 1996, da han ble seniorforsker i Norges Forskningsråd til ut 2001, med arbeidsplass på instituttet, og etter det har han vært professor emeritus på instituttet. ARILD HOLT-JENSEN (1937-) (kap.13.2.2) tok hovedfag ved Universitetet i Oslo og var midlertidig amanuensis ved Universitetet i Århus fra juni 1963 til utgangen av 1964. I 1965 fikk han et årsvikariat som amanuensis ved NHH (som Asbjørn Aase hadde fått utsettelse med å tiltre). I 1966 ble han ansatt i et midlertidig lektorat ved 411
UiB, for å fylle tomrommet etter Tore Sund. Stillingen ble gjort permanent i 1967, og omgjort til førstestilling i 1969. Holt-Jensen tok doktorgraden i Bergen i 1986, og ble professor i 1991, professor emeritus fra 2007 ASBJØRN AASE (1932-) (kap.14.2.1) ble siviløkonom ved NHH i 1957. Før han kom til Bergen arbeidet han som konsulent ved Studieselskapet for Nord-Norsk Næringsliv i Bodø (1957-1959) og Institutt for by- og regionplanlegging ved NTH i Trondheim (1959-1965) som vit.ass., stipendiat og amanuensis. Han ble ansatt som amanuensis ved NHH, men fikk utsettelse med tiltredelse til januar 1966. Allerede i 1961 kom han i kontakt med Axel Sømme. I 1973 ble han innstilt til dosentur ved NHH (ledig etter Jens Chr. Hansen), men frasa seg stillingen da han 01.07 1974 ble utnevnt som professor ved det nyopprettede Institutt for geografi ved Universitetet i Trondheim (senere NTNU), en stilling han satt i til han gikk av med pensjon, men har hatt arbeidsplass ved instituttet inntil det aller siste HALLSTEIN MYKLEBOST (1923-2000) (kap.14.2.2). tok geografi hovedfag i Oslo i 1949 og doktorgraden i 1960. Da ble han dosent ved instituttet i Oslo, etter å ha vært NAVF-stipendiat og universitetslektor. Han søkte det ledige professoratet etter Sund i Bergen og ble i 1966 tildelt et to års professorstipend, og ble 01.10.1968 utnevnt til professor. Han flyttet til Bergen med familien sommeren 1967. I Oslo ble det noe uventet et ledig professorat etter Fridtjov Isachsen (som gikk over i en førsteamanuensisstilling), Myklebost søkte og fikk dette professoratet og tok avskjed fra professoratet i Bergen i ved utgangen av 1969. DAGFINN TRØMBORG (1936-) (kap. 14.2.3) kom til Bergen som universitetslektor i naturgeografi 01.08.1967. Han sluttet 01.08.1968 og reiste tilbake til en stilling som lektor ved lærerskolen i Notodden. JAN ROAR SULEBAK (1937-) (kap.13.2.3) tok hovedfagseksemen i naturgeografi i Oslo høsten 1965, og fikk en midlertidig amanuensisstilling der. Da naturgeografistillingen i Bergen ble ledig etter Dagfinn Trømborg sommeren 1968 gikk Sulebak inn i stillingen inntil han pensjonerte seg i 2007. ARNFINN SEIM (1936-) (kap.13.2.4) ble cand philol i geografi i Oslo høsten 1965. Han ble engasjert som vitenskapelig assistent for Axel Sømme i januar 1966. Han ble midlertidig engasjert i et nytt universitetslektorat i første halvdel av 1967, da Dagfinn Trømborg ble tilsatt i stillingen. Seim gikk da over i en vit.ass.-stilling. I 1969 fikk instituttet et nytt universitetslektorat. Seim fikk dette lektoratet inntil han ble pensjonert i 2006. Etter det har han fortsatt hatt arbeidsplass på instituttet. PAUL OLAV BERG (1935-2008) (kap.14.2.4) ble siviløkonom NHH 1963 og vitenskapelig assistent ut 1964. Arbeidet i Kommunaldepartementet i Oslo 1965-1968. Kom tilbake til instituttet i 1969 som høyskolelektor, ble førstelektor 1972. Han hadde permisjon i stillingen fra 1974, og sluttet i 1976, da han flyttet til Bodø og arbeidet ved distriktshøyskolen/siviløkonomutdanningen til han døde. MAGNE HELVIG (1926-) (kap.13.2.5) tok hovedfag i geografi ved Universitetet i Oslo i 1954 og en Ph.D.-grad fra Chicago i 1963. Han arbeidet ved Oslo Byplankontor og Transportøkonomisk Institutt i Oslo I 1966 ble han dosent ved geografisk institutt i Oslo da Hallstein Myklebost fikk utdanningsstipend og flyttet til Bergen. Da Myklebost flyttet fra Bergen til Oslo i 1969, søkte og fikk Helvig professoratet i 412
Bergen og flyttet dit høsten 1970. Og der ble han, inntil han gikk av med pensjon 30.06.1992. Deretter fikk han seniorforskerstipend fra NFR ut 1993, med arbeidsplass ved instituttet. PER-CHRISTIAN ENDSJØ (1941-) (kap.14.2.5). Siviløkonom fra NHH i 1965, og vitenskapelig assistent fra juni 1965 (etter Gunnar Wicklund Hansen) til april 1966, da han ble høyskolestipendiat til han i juni 1971 ble universitetslektor ved UiB (etter Jens Chr. Hansen), en stilling han forlot i desember 1972. Han tok doktorgrad ved Ann Arbor, USA, i 1973. Da arbeidet han i Miljøverndepartementet i Oslo, senere i Industridepartementet, og så i det private næringsliv. ROGER G. BENNETT (1942-2008) (kap.13.2.6) tok sin MA i geomorfologi ved universitetet i Cambridge. Mellom 1965 og 1967 var han vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo, og fungerte periodevis som lektor. Stillingen som var blitt ledig etter Per-Chr. Endsjø i Bergen ble utlyst som et naturgeografilektorat. Bennett fikk dette lektoratet fra 01.06.1973 og satt i stillingen til han i 1999 gikk over til Senter for miljø- og ressursstudier (SMR) ved UiB, men fortsatt med arbeidsoppgaver tilknyttet Institutt for geografi og gikk av med pensjon i 2005. JAN LUNDQVIST (1942-) (kap.14.2.6) var doktorgradsstudent i geografi i Göteborg og også tilknyttet universitetet i Dar es Salaam da han 15.10.1973 fikk en nyopprettet amanuensisstilling i utviklingsgeografi i Bergen, og tok doktorgraden i 1975. Han ble i Bergen til 1979, da han fikk et professorat ved universitetet i Linköping og flyttet dit. KJELL STENSTADVOLD (1944-) (kap.14.2.7) er siviløkonom fra NHH i 1968, og hadde lisensiatstipend 1969-1971. Han tok lisensiatgraden i september 1973, og 01.07 1974 ble han amanuensis i geografi i stillingen som var blitt ledig etter Asbjørn Aase. Han fikk opprykk til førsteamanuensis i 1978. I 1976-1978 hadde han hatt permisjon for å arbeide ved det nye Industriøkonomisk Institutt (IØI), og i juni 1980 sluttet han ved geografisk institutt for å arbeide fast ved IØI. Fra høsten 1983 gikk han over i det private næringsliv og flyttet fra Bergen i 1986. PETER SJØHOLT (1925-2011) (kap.13.2.7) tok hovedfagseksamen i geografi ved Universitetet i Oslo i 1955. Han arbeidet i mange år i den videregående skolen og ved et planleggingsfirma i Trondheim, og hadde periodevis forskningsstipendmidler. Vårsemesteret 1974 vikarierte han for Asbjørn Aase i Bergen. Sjøholt søkte og fikk dosenturet ved NHH som var blitt ledig i 1972 da Jens Chr. Hansen ble professor ved UiB. Sjøholt flyttet til Bergen høsten 1974. Han tok doktorgraden i 1981 og i 1985 ble han utnevnt til professoratet som var blitt ledig etter Tore Ouren. Sjøholt pensjonerte seg i 1995, men fortsatte å arbeide som professor emeritus ved NHH til like før sin død. LEIF AHNSTRÖM ( 1934-) (kap.14.2.8) ble ansatt som førsteamanuensis ved Geografisk institutt i 1977, men flyttet sommeren 1979 til Geografisk institutt Oslo der han ble til han pensjonerte seg og flyttet til Sverige. EGIL GLØRUD (1941-) (kap.13.2.8) ble siviløkonom ved NHH i 1966. I tiden 1967-1980 hadde han en rekke midlertidige stillinger ved Geografisk Institutt, inntil han i 1980 fikk en fast amanuensisstilling som han pensjonerte seg fra i 2006. MICHAEL B. HAGEBERG (1939-) (kap.13.2.9) var prosjektmedarbeider ved Forskningsprosjektet Bergen Sentrum fra 1970 til 1977. Han tok geografi hovedfag i Oslo i 1980, og ble amanuensis ved NHH i 1980. Han pensjonerte seg i 2009. 413
STEWART RICHARDS (kap.14.2.9) ble ansatt som amanuensis i utviklingsgeografi ved UiB etter Jan Lundqvist i august 1981. Han kom fra Universitetet i Hong Kong og reiste tilbake dit ved utgangen av 1982. TURI HAMMER DIGERNES (1950-2010) (kap.14.2.10) tok hovedfagseksamen i geografi Bergen i 1977. Hun ble ansatt som amanuensis i utviklingsgeografi etter Stewart Richards fra 01.01.1984 og arbeidet ved instituttet til 15.11.1998, da hun flyttet til Oslo og etablerte seg som frittstående konsulent. ANDERS LUNDBERG (1953-) (kap.13.2.10) tok hovedfagseksamen i botanikk ved Universitetet i Bergen i 1982. I 1983 ble han vitenskapelig assistent knyttet til miljøfaget med Institutt for Geografi som arbeidsplass. Da miljøfaget ble permanent i 1986 fikk Lundberg fast stilling som amanuensis. Lundberg tok doktorgraden i botanikk i 1990 og hans stilling ved Institutt for Geografi ble omgjort til førsteamanuensisstilling. Siden 2002 har han vært professor i geografi. ROGER S. BIVAND (1951-) (kap.13.2.11) tok en BA fra Cambridge i 1972, og en PhD fra London School og Economics i 1975. Mellom 1975 og 1982 arbeidet han i Polen. Fra 01.10.1982 arbeidet han ved Nordland Distriktshøyskole i Bodø, og var tilnyttet Nordlandsforskning. I august 1988 ble Bivand førsteamanuensis i geografi ved NHH, og siden 1996 har han vært professor. TOR HALFDAN AASE (1949-) (kap.13.2.12) tok hovedfagseksamen i sosialantropologi i Bergen i 1979. I 1978-1981 var han NORAD-stipendiat ved sosialantropologisk institutt. Mellom 1981 og 1984 var han forsker ved NIBRs avdeling i Alta, og mellom 1984 og 1989 arbeidet han ved Rogalandsforskning i Stavanger. I 1989 fikk han stillingen i utviklingsgeografi som var blitt ledig etter Turi Hammer Digernes. Han disputerte i 1992, og fra 1993 ble han professor i geografi i stillingen som var blitt ledig etter Magne Helvig. AMUND MÅGE (1960-) (kap. 14.2.11) tiltrådte en ny stilling i miljøfag i 1990, men sluttet etter noen måneder. ATLE NESJE (1956-) (kap.14.2.12) ble cand. scient. i kvartærgeologi ved Universitetet i Bergen i 1985. Han arbeidet som vitenskapelig assistent ved Geologisk institutt, senere som universitetsstipendiat til 1991. Han disputerte i 1990. Roger Bennett hadde hatt en stilling i naturgeografi siden 1973, men var etter hvert blitt mer og mer samfunnsgeografisk orientert. Derfor ble det utlyst en ny stilling i naturgeografi, og den fikk Nesje i 1991. I 1998 ble Nesje professor i kvartærgeologi ved Geologisk institutt i Bergen. PETER ANDERSEN (1956-) (kap.13.2.13) hadde tatt doktorgraden i Roskilde og kom derfra til Bergen. Da Amund Måge sluttet som miljøamanuensis i 1990, ble stillingen utlyst og Andersen ble tilsatt som førsteamanuensis i miljøfaget i 1991. Den ble opprinnelig utlyst som en fireårshjemmel, men omgjort til permanent stilling i 1995. PELLE ENGESÆTER (1957-) (kap.14.2.13) ble cand. polit i geografi ved Universitetet i Bergen i 1986. Mellom 1987 og 1992 arbeidet han ved Telemark Distriktshøgskole i Bø, i Vestlandsforskning i Sogndal og ved NIBR i Oslo. Han ble amanuensis i geografi ved Universitetet i Bergen 01.03 1992, i en åremålsstilling, til utgangen av 1995, da stillingen ble inndratt fordi delfaget den skulle betjene ble nedlagt. Senere har Engesæter arbeidet ved Oppland distriktshøgskole i Lillehammer og ved NORCONSULT i Bergen. 414
KRISTIAN STOKKE (1961) (kap.14.2.13) hadde geografi hovedfag fra Universitetet i Oslo i 1988 og PhD-grad fra Penn State University i USA i 1992. Han ble ansatt som førsteamanuensis i geografi i Bergen 01.08.1992, og satt i denne stillingen ut 1997. Siden da har han arbeidet ved Universitetet i Oslo der han nå er professor i geografi. KNUT BJØRN LINDKVIST (1942-) (kap.13.2.14) tok hovedfag i geografi i 1986. Han begynte arbeidet med en doktorgrad ved Kystnæringssenteret i Honningsvåg i 1989-1992, med støtte fra Norges Fiskeriforskningsråd. Han fortsatte arbeidet med doktorgraden som forskningsrådsstipendiat i Bergen i 1993-1994. Han disputerte i 1995, og ble førsteamanuensis ved Institutt for geografi i Bergen 15.07.1995. I 2007 fikk han opprykk til professorat. EIRIK VATNE (1947-) (kap.13.2.15) er siviløkonom fra NHH i 1975, og tok høyere avdelings (MSc) eksamen i 1978. Han arbeidet som forsker ved Industriøkonomisk Institutt i 1977-1990 og som seniorforsker ved SNF ved NHH mellom 1990 og 1995. Han tok dr.graden ved NHH i 1995, og fra 1996 har han vært professor i økonomisk geografi ved NHH. Han etterfulgte Peter Sjøholt. ARNT FLØYSAND (1960-) (kap.13.2.16) tok hovedfagseksamen i geografi i Bergen i 1990. Han var universitetsstipendiat i 1991-1995 og tok doktorgraden ved Institutt for geografi i 1996. I 1996 ble han førsteamanuensis i geografi i stillingen som var blitt ledig etter Kristian Stokke. I 2004 fikk han personlig opprykk til professor. SVEIN OLAF DAHL (1959-) (kap.13.2.17) tok doktorgraden i geologi ved UiB i 1996. I februar 1997 ble han førsteamanuensis i naturgeografi ved UiB Han ble professor fra 15.09 2005. ELI JANETTE FOSSO (1963-) (kap.14.2.15) tok hovedfag ved Institutt for geografi ved UiB i 1989. Frem til 1991 underviste hun i et delfag om regional planlegging ved instituttet. Hun fikk NAVF-stipend fra 01.06.1991 til 01.03 1995, og innehadde en midlertidig amanuensisstilling mellom 1995 og 1997. Hun tok doktorgraden i 1997, og hennes midlertidige stilling ble omgjort til en fast førsteamanuensisstilling 07.05.1997. Fosso sluttet ved instituttet ved utgangen av 2007, og begynte å arbeide ved landbruksavdelingen hos Fylkesmannen i Hordaland i 2008. ANNE LUCAS (1955-) (kap.14.2.16) kom fra en stilling ved Institutt for informasjonsvitenskap ved UiB til Institutt for geografi i august 1994 i et engasjement som fra august 1997 ble omgjort til en fast førsteamanuensisstilling. Lucas sa opp sin stilling høsten 2009 og flyttet hjem til Canada. HENRIK SECHER MARCUSSEN (kap.14.2.17) kom fra Roskilde og ble ansatt som professor i utviklingsgeografi i 1998 i stillingen som var blitt ledig etter Kristian Stokke. I løpet av høsten 2000 gikk han over i en bistilling, og flyttet tilbake til Roskilde ved utgangen av 2000. RAGNHILD OVERÅ (1965-) (kap.13.2.18 ) tok hovedfag i geografi ved UiB i 1992. Etter eksamen fikk hun universitetsstipend ved Senter for utviklingsstudier ved UiB. Hun tok doktorgraden i 1998, og arbeidet ved Christian Michelsens Institutt frem til 2004. Da ble Institutt for geografi tildelt en ny førsteamanuensisstilling i utviklingsgeografi som Overå søkte og fikk fra 01.08.2005. ODD INGE STEEN (1959-) (kap.13.2.19) tok geografi hovedfag ved UiB i 1989. Etter et engasjement ved NUPI i Oslo fikk han universitetsstipend i Bergen og fullførte doktorgraden i geografi i 1994. Mellom 1995 og 2005 arbeidet han ved Høgskolen i 415
Bergen som førsteamanuensis. Han var dekanus ved Avdeling for lærerutdanning 1997-2003. I 2006 ble han fast ansatt førsteamanuensis i universitetspedagogikk ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, med Institutt for geografi som arbeidssted. GRETE RUSTEN (1961-) (kap.13.2.20) tok geografi hovedfag ved UB i 1985. Hun hadde NHH-stipend mellom 1986 og 1989, og tok dr.oecon.-graden i 1990. Mellom 1990 og 2007 var hun forsker ved Senter for næringslivsforskning ved NHH. 15..09. 2007 ble hun professor i økonomisk geografi ved UiB, etter at Arild Holt-Jensen var gått av med pensjon. JOSTEIN BAKKE (1972-) (kap.13.2.21) tok hovedfagseksamen i geologi ved UiB i 1999. I 2000 fikk han et doktorgradsstipend ved Institutt for geografi og Bjerknessenteret. Han disputerte i 2004. Mellom 2004 og mars 2008 hadde han stillinger av varierende lengde, deriblant et to års post.doc.-stipend. mellom 2006 og 2008. 01.03. 2008 ble han ansatt som førsteamanuensis i naturgeografi, i stillingen som var blitt ledig etter Jan Sulebak. KERSTIN POTTHOFF (1974-) (kap.13.2.22) har diplomeksamen i landskapsøkologi fra universitetet i Oldenburg i 1994, og fortsatte sine studier i landskapsøkologi ved Institutt for geografi i Trondheim (NTNU). Hun disputerte for doktorgraden der i 2005. Våren 2006 hadde hun et midlertidig lektorat i Bergen og fikk et to års post.doc.-stipend i Bergen i august 2006. I august 2008 ble Potthoff ansatt i fast stilling som førsteamanuensis ved Institutt for geografi i Bergen. KNUT HIDLE (1967) (kap.13.2.22) tok i 1996 hovedfagseksamen i geografi ved Universitetet i Oslo. Etter et kortere engasjement som vitenskapelig assistent i Bergen, arbeidet han ved Agderforskning i Kristiansand i 1997. I 1998 fikk han et NFR- stipendium ved Institutt for geografi i Bergen. Han disputerte i 2004. Mellom 2004 og 2010 var han tilknyttet Agderforskning som fagleder og seniorforsker. Fra 01.06.2010 ble han ansatt som førsteamanuensis i geografi ved UiB, etter at Eli Fosso hadde sluttet i sin stilling.
Universitetet i Bergen - Institutt for geografi