TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE Martin Tranmæl 1879-1979 2/1979 Utgitt av Pax forlag, Oslo med støtte av Norsk Arbeidsmandsforbund

Redaksjonsutvalg Jorunn Bjørgum Edvard Bull Svein Damslora Odd-Bjørn Fure Knut Kjeldstadli Arne Kokkvoll Einhart Lorenz Arnfinn Malme Per Maurseth

Redaksjonens adresse: Gøteborggt. 8, Oslo 5

TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE kommer ut uregelmessig, men minst to ganger i året. Abonnementspris for 1979: kr. 75,— Postgiro 2 01 20 45 Abonnementet tegnes ved henvendelse til Pax forlag a/s, Gøteborggt. 8, Oslo 5. Tlf. (02) 37 90 82. Abonnementet anses løpende til oppsigelse skjer, hvis ikke oppsigelses- dato er uttrykkelig fastsatt i bestillingen. Ved adresse­ forandring, vennligst husk å oppgi gammel adresse. Forsida: Fra billedarkivet til Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo. © by the Authors 1979 Satt og montert hos Johs Grefslie & Co., Mysen. Trykt hos Ekspresstrykk, Tønsberg.

ISSN 0-332-5539 ISBN 82-530-1030-3 Martin Tranmæl 1879 - 1979

Innhold

Per Maurseth: Martin Tranmæl 1879 - 1979...... s. 3 Arne Kokkvold: Martin Tranmæl - en biografi .... s. 11 Ingar Holm: Martin Tranmæl i USA. En vurdering av den betydning Tranmæls USA-opphold hadde på hans politiske tenkning fram til 1918...... s. 33 Tore J. Hanisch og Even Lange: Krise og vekst. Norsk økonomi i 1930-årene...... s. 51 Einar Gerhardsen: «Når trønderne kommer, så kom­ mer de godt» ...... s. 69 Olav Larssen: Martin Tranmæl 70 år...... s. 79 Trygve Bull: «Opprører til sine siste dager»...... s. 87

Dokumentasjon Martin Tranmæl: Forslag til uttalelse om Moskva- tesene fra landsstyret i Arbeiderpartiet...... s. 97

Bibliografi Merete Bloch, Egil Jacobsen, Bo Norling, Karen Thorshaug: Martin Tranmæl; en bibliografi 1899 - 1923 s. 105

Debatt Terje Halvorsen: NKPs venstredreining og Herøya- aksjonen 1948...... s. 155 Eirik Fiva: Reformismens seier? Kjeldstadlis reform- ismeforklaring. Anti-teser...... s. 171

Rapport Kirsten Hofseth: Rapport fra Grenåseminaret i Dan­ mark s. 181 Nils Henrik Fuglestad: Muntlige kilder. Seminar- melding ...... s. 187

1 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2. 1979

Per Maurseth:

Martin Tranmæl 1879 — 1979

«Jeg må si dere at jeg kjenner denne kamerat som en ærlig kjemper som oppriktig tilhører arbeiderklassen, og som vil ofre alt for den.» Denne kamerat var Martin Tranmæl, og det var Grigorij Sinovjev som gav ham dette skussmål i sin beretning til Ko- minterns 4. kongress. Det var høsten 1922. I Det norske Ar­ beiderparti raste en bitter fraksjonsstrid hvor Martin Tranmæl ledet det flertall som året etter brøt med Komintern. Karl Ra- dek, som fikk tømret sammen et enstemmig, men uklartog skrøpelig kompromiss i Arbeiderpartiets landsstyre i januar 1923, skrev: «Således er f.eks. kamerat Tranmæl ikke en person, men et stykke av selve arbeiderbevegelsen i Norge. Deri ligger også grunnen til vår store forekommenhet og tålmodighet.» En av Tranmæls fremste motstandere under partistriden. Eugene Olaussen, skrev samtidig: «Særlig Tranmæls væsen fængslet mig sterkt og jeg for- staar godt den fascinerende indflydelse han utøver paa en stor del av ungdommen. Han var hjertelig og imøtekommende, forstaaelsesfuld og brændende av hellig ild.» Det er ikke vanskelig å hente fram lignende karakteristik­ ker av Tranmæl fra venner og motstandere. Heller ikke vil det være vanskelig å finne negative utsagn, fulle av skjellsord og hat. Norges Mussolini, kalte «Arbeidet» i Bergen ham etter partisprengningen i 1923, da han kom til Bergen for å stive opp den lille håndfull som ble stående i Arbeiderpartiet i denne massivt kommunistiske by. I årene 1923 til 1927 da tre arbeiderpartier lå i innbyrdes strid, falt det naturlig i politisk dagligspråk å omtale Det nor­ ske Arbeiderparti somTranmælpartiet. I kjølvannet fulgte ut­

3 trykkenetranmælisme og tranmælitter. Ingen tilsvarende personbetegnelser kunne i Norge festne seg ved det sosialde­ mokratiske eller det kommunistiske parti. Denne forskjellen bunner i to forhold. For det første hadde disse to partier ingen leder med den samme urokkelige posisjon som nummer én. For det andre representerte disse partier hver sin klare hovedretning i inter­ nasjonal arbeiderbevegelse. Kommunisme og sosialdemokrati hadde sikker identitet som ideologiske systemer. Å fastslå Ar­ beiderpartiets politiske plattform i disse årene var vanskeli­ gere. Den hadde ingen gjenpart i noe land. Partiets samar­ beidspartnere i det «Internasjonale byrå for uavhengige revo­ lusjonære sosialistiske partier» var en broget blanding av små og maktesløse organisasjoner, som Arbeiderpartiet droppet med lett hjerte for å realisere samlingen i ett parti «utenfor de stridende internasjonaler». For sosialdemokratene var det der­ imot et tungt offer å oppgi medlemskapet i Den Sosialistiske Arbeider-Internasjonale, for kommunistene utenkelig å bryte med Komintern. ★

I mellomkrigstiden var Martin Tranmæl den mektigste mann i norsk arbeiderbevegelse. Andre ble satt i de høyeste tillits­ verv. Likevel var ingen i tvil. Den ledende mann var Tran­ mæl, partisekretær fra 1918 til 1921, deretter landsmøtevalgt redaktør til 1949. Denne maktposisjon var erobret gjennom årelang opposi­ sjon før 1918. Den ble befestet gjennom fraksjonskamp og splittelser og ved samling og nye politiske gjennombrudd. Maktskiftet i 1918 foregikk i parlamentariske former. De revolusjonære fikk flertall for sin politiske linje. Reformistene stilte kabinettspørsmål og vek plassen for nye menn. Dette er enestående i partiets historie. Ingen andre opposisjonsbeve­ gelser har lykkes i å fortrenge en sittende ledelse. Det er sagt om den seirende fraksjon fra 1918 at den klatret til topps og trakk stigen opp etter seg. Denne fraksjon, eller rettere den allianse av fraksjoner som seiret i 1918, hadde en politisk plattform som de selv og deres motstandere anså som revolusjonær. En kurs ble stukket ut etter retningslinjene masseaksjon, rådssystem og proletariatets diktatur. Kursen førte til medlemskap i Komintern i 1919 og til den første splittelse i 1921. Den førte videre gjennom nye

4 5 fraksjonskamper til brudd med Komintern og ny splittelse i 1923. To minoriteter av betydelig størrelse, sosialdemokrater og kommunister, var spaltet ut. I flertallet. Arbeiderpartiet, var Tranmæls lederposisjon befestet til det urokkelige. Gjennom resten av mellomkrigstiden var ledersjiktet overordentlig sta­ bilt og bestod i sin kjerne av håndplukkede folk som aner­ kjente Tranmæl som sin leder. Under denne ledelse gjennomgikk partiet grunnleggende forandringer. For det første ble det samlet igjen. I den organi­ satoriske samling med sosialdemokratene i 1927 deltok også en rekke fremtredende kommunister, og i de følgende år trakk nye skarer av ledende og menige NKP-medlemmer over til Arbeiderpartiet. Rivalene til venstre for partiet ble eli­ minert eller redusert til betydningsløshet. For det andre ble samlingen fulgt av en makeløs vekst for hele arbeiderbevegel­ sen, i medlemstall og i velgeroppslutning. For det tredje ble partiets politikk avgjørende revidert. Den demonstrative ven­ stredreining på landsmøtet i 1930 ble likvidert umiddelbart etter valgnederlaget samme år. og fra 1933 var overgangen til åpenlys parlamentarisk reformisme som en elv i flom. Noen prøvde å stanse flommen, og det er intet merkelig i at opposisjon ble reist. Det merkelige er at den opposisjon vi kan registrere i partiavdelingene og på landsmøtene i 1933, 1936 og 1939 var så svak og splittet både tallmessig og ideologisk. Partiledelsen lyktes i disse årene å skape et bilde aV en seier- rikt fremstormende bevegelse hvor alle kunne finne sin plass i positivt byggende arbeid for folk og fedreland og for arbei­ derklassen og sosialismen.

★

Dette var først og fremst Tranmæls triumf. Etter februar - landsmøtet i 1923 ble ingen viktige avgjørelser tatt i partiet uten at Tranmæl var innforstått. Selv var han en drivende kraft i alle omlegninger av den politiske kurs. Og fra talersto­ len og gjennom Arbeiderbladet greide han å overbevise om at hver kursendring på det inderligste var i pakt med partiets for­ tid og arbeiderklassens interesser. Vil man forstå bevegelsens utvikling gjennom denne tiden, må man derfor også forsøke å forstå Martin Tranmæl. Eller sagt på en annen måte: Bak de mange ulike fortolkninger av

6 Byste i bronse, laget av Dan. Hagerup 1915. Står i AOFs kon­ torer i Trondheim. (fra billedarkivet til Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo)

7 arbeiderbevegelsens utvikling, vil vi også i regelen finne ulike oppfatninger av Tranmæl og tranmælismen. Fire ulike dimensjoner må da tas i betraktning. Det er for det første hans personlige egenskaper. De er vel kjent og ikke i særlig grad gjenstand for uenighet: Personlig askese og privat uegennytte, en uslitelig arbeidskraft som ble totalt satt inn for å tjene den bevegelse han identifiserte sitt liv med. Videre den umåtelige agitatoriske kraft, både med munn og penn. Han kunne som ingen annen norsk politiker rive de store forsamlinger med, men han kunne også beherske den nære vennekrets med en utstråling som skapte hengivenhet. De yngre menn som han knyttet til seg i medarbeiderskap og vennskap, de egentlige tranmælitter, vokste gjennom påvirk­ ning og prøvelser til betydelige ledere. Ingen av Tranmæls ri­ valer kunne måle seg med ham i summen av disse egenska­ per. Olav Scheflo var hans overmann som journalist og som debattant. Peder Furubotn kunne i inspirerte stunder overgå Tranmæl i agitatorisk kraft. Erling Falk hadde trolig større hypnotisk påvirkningsevne på de unge studenter enn Tran­ mæl på de unge arbeidertillitsmenn. Tranmæls «hellige ild» luet likevel iried høyere og varigere flamme enn noen andres. Den ene viktige svakhet ved Tranmæls evner som politisk leder var at han manglet legning og interesse for teoretisk ar­ beid. I samarbeidet med Kyrre Grepp og senere med Edvard Bull ble denne mangel delvis oppveid. Etter Bulls død i 1932 oppstod et tomrom som aldri ble fylt. Den andre dimensjon gjelder tranmælismen som lederstil og lederteknikk. Her vet vi ennå for lite. Kildene til overveiel­ sene i den indre krets er få og tynne, og de som vet, lukker sin viten inne. For innsikt i de ytre handlinger ligger mange brok­ ker av kunnskap til rette, men ennå har ingen samlet det til et helhetsbilde. Tranmælittenes motstandere har særlig fremhe­ vet to trekk. Det ene er «kaninpolitikken», levende skildret av f.eks. Arne Ording. Det andre er Tranmæls eiendommelige vane med å tolke enhver politisk dreining, selv den mest åpenlyse oppgivelse av et fremstøt, som en ny offensiv. Det er mulig at dette gav kamptrette kolonner en vederkvegende sti­ mulans og styrket dem i troen. Helt på det rene er imidlertid at mange tok forargelse. De som levde i den rettfremme og naive forestilling at mest mulig åpen erkjennelse er nødvendig for å lære av erfaring, opplevde dette trekk ved tranmælismen som lurvete tilsløringstaktikk, moralsk forkvaklende og stra­ tegisk svekkende for klassens kamp.

8 Det eiendommelige ved Det norske Arbeiderpartis nuværende ledelse er ikke at den er socialdemokratisk. eller at den er kom­ munistisk eller syndikalistisk eller annet slikt. Det eiendomme­ lige er snarere at den ikke er nogen av delene. Partiledelsen er ikke belemret med teser eller politiske principper eller retnings­ linjer av nogen art. Men den har ett principp som fast og urokkelig, det nemlig at beslutninger ikke skal settes ut i livet.

En gang var Tranmæl hatet og elsket som ingen annen fører i vårt land. Minnet om hans ungdoms kraft vil leve i vår historie, lenge etter at partilederen og stortingsmannen, den socialde- mokratiske manøvrepolitikeren med de kommunistiske slagord er død og borte.

(Mot Dag 6/1 1925)

Den tredje dimensjonen er tranmælismen som ideologi. På dette felt er forskningen kommet lengst. Odd-Bjørn Fure, Jo­ runn Bjørgum og Knut Kjeldstadli har ved grunnleggende ar­ beider gitt impulser til en fruktbar og spennende forsknings- debatt om den ideologiske utvikling i norsk arbeiderbeve­ gelse. Emnet er på langt nær uttømt, og problemstillingene kanskje ennå ikke klarlagte. I diskusjonens løp er uttrykket tranmælisme blitt stadig hyppigere anvendt og åpenbart i flere betydninger som bør holdes fra hinannen. I snever forstand gjelder det Tranmæl selv, hans eget system av politiske fore­ stillinger, hvordan de kjedet seg sammen til en helhet og hvordan de utviklet seg. I videre forstand betegner tranmæ­ lisme en ideologisk retning, som mange var med på å utforme i aktiv tilslutning. Endelig brukes termen tranmælisme ål­ ment om Arbeiderpartiets ideologi i et visst tidsrom. Det er neppe slik at en av disse betydninger er riktigere enn de andre, men det kan forvirre både forskning og formidling om begrepet får for stor glidebane. Ennå uavklart er også proble­ met om tranmælismens struktur, det vil si det innbyrdes for­ hold mellom de enkelte ideologielementer. Hva var primært, og hva var avledet? Hva var konstant, og hva ble tilpasset skiftende situasjoner? Hva var grunnleggende, og hva mer ut­ vendig og tilfeldig? Det første spørsmålet gjelder utgangs­ punkt, det andre stabilitet og det tredje viktighet.

9 Den fjerde dimensjonen gjelder grensene for tranmælis- mens dominans både når det gjelder lederskap og ideologi. Tranmælfraksjonen behersket og kontrollerte et parti som tross disiplin og sentralisme fungerte demokratisk. Det rom­ met alltid ved siden av det tranmælske kraftsentrum selvsten­ dige krefter som kunne koordineres og tøyles, men ikke val­ ses ned. Sterke og fremtredende personligheter som Horns- rud. Nygaardsvold og Koht var aldri tranmælitter. Hver på sin måte satte de sitt preg på partiet. Koht tok en klar konfron­ tasjon med Tranmæl og Torp på landsmøtet i 1936 og hindret med et utilslørt kabinettspørsmål at de fikk gjennom sin nye linje i utenriks- og forsvarspolitikken. Enda mer er det grunn til å advare mot å se Landsorganisasjonens politikk i mellom­ krigstiden som tranmælisme i praksis. I LO stod tranmælit- tene langt svakere enn i partiet. De kontrollerte knapt sine egne partifeller og var i høy grad avhengige av allianser med partiløse og folk fra andre partier. Sosialdemokrater, kommu­ nister og motdagister tilføyde Trannmæl et bittert nederlag i striden om det kollektive medlemskap på LO-kongressen i 1925. Hans utholdende kamp for å styrke samorganisasjone­ nes stilling gav små resultater. I allianse med kommunistene stanset han Halvard Olsens forsøk på å styre LO inn i Amster- dam-Internasjonalen igjen, men tross kommunistenes støtte tapte han i 1927 i forsøket på å kaste Halvard Olsen som LO- formann og sette Oscar Torp i stedet.

★

Det ble hevdet i samtiden, og det har trolig mye for seg, at Tranmæl og hans fraksjon i mange år etter 1923 demmet opp for og forsinket en utvikling mot sosial-demokratisk refor- ' misme i DNA. Dette er blitt fortolket som skinnradikale ma­ nøvrer i kampen mot NKP. Det kan imidlertid også hevdes at Tranmælfraksjonen i lang tid utgjorde en reell venstrefløy i partiet og bremset høyreutviklingen ut fra ekte overbevisning. Da demningen brast i de tidlige 1930-årene skjedde to ting. For det første gikk viktig tranmælittisk tankegods inn i og satte et varig særpreg på den nye norske sosialdemokratis- men. For det andre ble tranmælittene selv skyllet med i den ideologiske flom. Det merkelige inntraff at gamle prinsipp­ faste sosialdemokrater allerede før krigen og enda mer etter 1945 til sin egen forbløffelse fant seg selv i venstreopposisjon, både innenriks- og utenrikspolitisk.

10 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. 2. 1979.

Arne Kokkvoll

Martin Tranmæl — en biografi*

Tranmæl, Martin Olsen, 1879— 1967, pressemann, politiker, sønn av gårdbruker Ole Larsen T. og 1. hustru Anne Valset, f. i Melhus 27.6.1879, d. i Oslo 1 1.7.1967. Ugift.

Oppvekst og læreår

Tranmæl vokste opp på gården Tranmælsøyen, en mellom­ stor trøndergård. som faren drev til den i 1894 blev solgt. Bakgrunnen for salget var økonomiske vanskeligheter, som nok tildels hang sammen med misbruk av alkohol. Faren holdt unna en liten plass i utkanten av gården, og her levde familien videre, men ble nokså raskt spredt. Moren døde alt i 1889, men faren giftet seg senere om igjen med Oline Aas, og til stemoren kom Tranmæl til å føle seg sterkt knyttet. — To av Tranmæls eldre brødre dro til Amerika; det samme gjorde en yngre søster noe senere. Tranmæl kom femten år gammel i malerlære hos en mester i Melhus, men dro alt to år senere, i 1896. til en malermester i Trondheim. Før politikken opptok ham helt, var det malerfaget som dannet eksistensgrunnlaget for Tranmæl både i Trondheim og på hans mange og tildels lange reiser i inn- og utland. Utover en nødtørftig folkeskole fikk Tranmæl ingen orga­ nisert skolegang, bortsett fra et vinterkurs 1896— 97 på en amtsskole i Børsa. Men helt fra barnsben synte han en umet­ telig interesse for å lese — særlig historie. Sansen og interes­ sen for historien var naturlig hos en leselysten unggutt fra det miljø Tranmæl kom fra. Melhus-bygda hadde et sterkt bonde­ miljø, rikt på historiske minner og tradisjoner. Folk var preget av nasjonale og liberale tanker. Venstrepartiet stod sterkt der fra 1880-tallet. Selv etter at Tranmæls familie hadde forlatt slektsgården, følte Tranmæl seg sterkt knyttet til Melhus- bygda. Helt til i 1930-årene besøkte han hver jul sin stemor, •Artikkelen er tidligere trykt i Norsk Biografisk Leksikon. Vi gjengir den her med forlagets tillatelse.

11 som fremdeles bodde på den vesle plassen faren hadde holdt tilbake ved salget i 1894. Trolig vil det være vanskelig å forstå og finne sammenhengen i senere sentrale holdninger hos Tranmæl uten å kjenne hans miljømessige utgangspunkt. Hans tenkemåte ble i unge år preget av og i det trøndske bon­ desamfunn. Sin første kontakt med de store folkeorganisasjonene fikk Tranmæl gjennom losjen «Jarlens Bane», stiftet i Melhus i 1893. Tranmæl hadde på nært hold sett nedbrytende virk- ninger av alkoholbruk og kom med i losjen fra starten av. Her fikk han sin første trening i organisasjonsarbeid, samtidig som han for første gang fikk oppleve tilfredsstillelsen ved å slåss i organiserte former mot noe han så som et onde. Sin interesse for avholdssaken beholdt han hele livet, stod som medlem av IOGT til 1930, da han tok initiativet til dannelsen av Arbei­ dernes Avholdslag. Bruddet med IOGT og dannelsen av en egen arbeiderorganisasjon for edruelighetsarbeid begrunnet han med at det nå var nødvendig å sette avholdsarbeidet inn i en bredere samfunnsmessig og organisatorisk sammenheng. Mens Tranmæl under den 2. verdenskrig oppholdt seg i Sve­ rige, ble han medlem av den svenske avholdsorganisasjonen Verdandi. I 1896 gikk Tranmæl inn i Malersvendenes forening i Trondheim. Denne fagforeningen var ennå svært lite aktiv politisk. I likhet med de fleste Trondheims-arbeidere følte Tranmæl seg på dette tidspunkt ennå som venstremann. Helt fra guttedagene hadde han med levende interesse fulgt Venst­ res kamp i stemmerettsspørsmålet og i unionssaken. I 1898 dro Tranmæl som malersvenn til Bergen, senere til Kristiania. I hovedstaden sluttet han seg til Malersvendenes forening, som allerede var kollektivt tilsluttet Det norske Arbeiderparti. Dette høvde utmerket med Tranmæls egen utvikling. En radi­ kal politisk holdning hadde han alltid hatt. Klasseforskjellen, som han også hadde møtt i si hjembygd Melhus, hadde opp­ rørt ham. Tranmæls radikalisme ble mer klar og bevisst etter hvert. I Trondheim hadde han sporadisk møtt sosialistiske tanker, men ikke sterke nok til at han ville bryte med det parti som for de fleste radikalt tenkende mennesker, i denne byen ennå sto som det naturlige, med Venstre. I Kristiania var situasjonen en annen. Sosialismen hadde for alvor begynt å få tak på arbeiderne. Her var Venstre ikke radikalt nok lenger. I Kristiania begynte Tranmæl å agitere for Arbeiderpartiet, og da han senere samme året (1898) kom tilbake til Trondheim,

12 fortsatte han med dette. Tidlig i 1899 stiftet han arbeiderlaget «Asbjørn» oppe i si hjembygd Melhus. Historisk kunnskap og tradisjon slo igjennom i navnet på det nye laget. Samme året var han med på å starte en ny radikal avis i Trondheim, «Ny Tid». «Ny Tid» ble ikke klar arbeiderparti-avis før året etter. Tranmæl ble medlem av redaksjonskomiteen og skrev en rekke artikler. Bl.a. drøftet han i disse artiklene arbeidernes holdning til Venstre, verdien av å få dannet ungdomslag i by­ ene og målsaken. Tranmæl var i ungdomsårene sterkt opptatt av landsmålet, leste ivrig avisen «Den 17de Mai» og Ivar Aa- sens skrifter. I artiklene i «Ny Tid» gjorde han seg til talsmann for fornorsking av riksmålet — en holdning som Tranmæl beholdt hele livet igjennom. I mars 1900 reiste Tranmæl til U.S.A. sammen med en yngre søster. Tranmæls tanke var ikke å emigrere, han ville lære. Gjennom en rekke reisebrev til «Ny Tid» forteller han om det han ser, gjør seg sine refleksjoner bl. a. om de utålelige og uverdige forhold på emigrantskipet, om presidentvalg og tørke, om gruvestreik i Pennsylvania og innimellom lever han i disse artiklene også med i valgkamp og arbeiderspørs- mål hjemme i Norge. Våren 1902 er han tilbake og kaster seg med full styrke inn i både politisk og faglig virksomhet. Både han og arbeiderbevegelsen har fått en klarere politisk profil. Fagforeningene i Trondheim slutter seg til Arbeiderpartiet, avisen «Ny Tid» er blitt rent partiorgan. Men Tranmæl refser slappheten blant de organiserte. Hvorfor møter ikke medlem­ mene opp på arrangementene? Hva gjør de for å støtte og styrke sin egen presse? I 1903 blir Ut-Trøndelagens Arbeider­ parti (senere Sør-Trøndelag Arbeiderparti) stiftet etter initiativ av Tranmæl. Han blir også valgt til formann. Våren 1903 begynner han for alvor som agitator og organi­ sator. Det er blitt hevdet at hans styrke dengang lå i replikken. Han var gløgg og rask. Som agitator vinner han snart et navn. Hans hissige temperament, hans sterke engasjement og føl­ somhet for hva som måtte sies og hvordan det skulle sies, kom her til sin rett. Hemmeligheten ved Tranmæls til tider enorme slagkraft på talerstolen lå i hans evne til å forme i korte, knappe ord og lett forståelige setninger det sterkt følte, men kanskje som oftest uklart tenkte hos tilhørerne. Det opp­ sto en vekselvirkning mellom ham som talte og dem som lyt­ tet. Enkelte med velutviklet kritisk sans og forkjærlighet for intellektuell analyse kunne nok reagere negativt på hans form og også på innholdet i hans taler. Men neppe noen sto likegyl-

13 dig og helt uberørt av hva han sa. Det lyste kraft og glød av ham på talerstolen. Man følte at her sto en mann som mente hva han sa. Ordene ble båret av en ubendig vilje til rettferdig­ het. Dette eruptive, følsomme, brennende ved Tranmæl var parret med en seig utholdenhet som grenset til stahet. Han ga seg aldri, selv om nederlaget syntes klart. Og om han måtte tåle nederlag — det ble mange av dem etter hvert — , så kom han alltid igjen så lenge han var overbevist om at hans løsning og holdning var den rette. En svakhet ved ham som politiker var sviktende interesse for tilrettelegging. Møisommelig ko­ mitéarbeid lå ikke for ham. Foran valgene i 1903 dro Tranmæl rundt i Trøndelagsbyg- dene og agiterte for Arbeiderpartiet. Men også etter valgene fortsatte han med sin agitasjon. Klarere enn de fleste så han verdien for et parti i at partiarbeidet ikke bare ble episodisk foran hvert valg — slik det ennå var vanlig i Høyre og Ven­ stre. Partiarbeidet måtte drives kontinuerlig. Valgene skulle være en manifestasjon av hvor langt man var kommet siden sist. Grunnholdningen skulle være offensiv. Organisasjon, agitasjon og opplysningsarbeid var hjelpemidlene.

Tranmæl er godt skikket som vækkelses-predikant, men at faa i stand et stabilt parti, dertil er han selv for flyktig. Arbeiderpolitikken 14.8.1920

Høsten 1903 dro Tranmæl til Amerika for annen gang — på nytt for å lære. Også denne gangen skriver han reisebrev til «Ny Tid» om det han sef og reflekterer over. Denne gangen studerer han mer bevisst amerikansk arbeiderbevegelse, dens organisasjonsform, teori og metoder. Han var tilstede da den nye amerikanske fagorganisasjonen «Industrial Workers of the World» (IWW) holdt sin konstituerende kongress i Chi­ cago. Han ble aldri medlem her. Men organisasjonen interes­ serte ham, særlig fordi den i prinsippet opphevet de skarpe fagskiller som da var vanlig både i amerikansk og europeisk fagbevegelse, og følgelig sto åpen for alle arbeidere. Dessuten var IWW klart sosialistisk. Det har vært vanlig oppfatning at Tranmæl gjennom IWW fikk kjennskap til og ble påvirket av syndikalistisk tankegang. Dette er neppe riktig. For det første var IWW på dette tids­ punkt ikke syndikalistisk. Det ble organisasjonen først noe se­ nere — etter at Tranmæl var reist hjem igjen. Dessuten er det i høy grad diskutabelt hvor dypt syndikalistiske tanker i det

14 hele stakk hos Tranmæl. Noen teoretiker ble han aldri. Selv­ sagt tenkte han og reflekterte over det han så. Men hele hans praktiskpolitiske tenkning var først og fremst forankret i poli­ tiske holdninger som han selv bragte med seg fra det trøndske — norske — bondesamfunnet. Impulser utenfra, sporadiske brokker av fremmed teori ble bare tatt opp hos ham i den ut­ strekning de kunne samenes med det man kunne kalle hans politiske arvestoff. Hans politiske holdning ble hele tiden først og fremst bondeguttens, transplantert over i det nye industri­ samfunnet. FravAmerika tok han særlig med seg inntrykk av hardere og røffere metoder i arbeidernes faglige og politiske kamp. Den teoretiske begrunnelse for disse metodene har neppe betydd noe vesentlig for ham. Sist på året 1905 er Tranmæl tilbake i Trondheim etter sitt siste lange utenlandsopphold. Også senere drar han ut på kor­ tere turer for å se og lære: høsten 1907: Sverige (Stockholm, Gøteborg); 1908: Tyskland (Hamburg, Berlin, Leipzig, Køln), Frankrike, Belgia; 1909: Østerrike, Italia; 1911: England. På alle disse turene skriver han reisebrev hjem, bl.a. om verdien av slike utenlandsreiser, verdien av kontakt med omverde­ nen, og av å se og høre nytt. Den største del av tiden er han likevel hjemme i Trondheim. Han er fast medarbeider i «Ny Tid» fra årsskiftet 1905/06. 1906 blir han på nytt formann i Ut-Trøndelagens Arbeiderparti og møter samme året for før­ ste gang på Det norske Arbeiderpartis landsmøte. Han møtte på alle senere landsmøter i partiet fram til 1963. På landsmø­ tet i 1906 gjorde han seg straks bemerket som talsmann for en radikalere holdning, gikk mot partiets gamle programpost om folkevæpning, talte og stemte for forslag om å programfeste militarismens avskaffelse og støttet tanken om å bruke gene­ ralstreik mot militarismen. Han ble valgt inn i partiets lands­ styre og ble sittende der til 1963. Han tråler hele Trøndelag på agitasjonsferder, grunnlegger nye partilag og fagforeninger, selger sosialistisk litteratur. Fra slutten av 1906 redigerer han en tid avisen «Ny Tid» som vikar for Anders Buen etter at denne kom på Stortinget. Partiets sentrale ledelse blir slått av Tranmæls agitatoriske kraft og begynner å bruke ham til agi­ tasjon utenfor Trøndelag. Våren 1907 finner vi ham i Suli­ tjelma. Tranmæl likte seg blant gruve- og anleggsarbeidere. Her var det engasjement og rett-på-sak-holdning hos begge parter. Det var neppe tilfeldig at nettopp gruve- og anleggsar­ beiderne ble hans beste forbundsfeller da han senere begynte sin klart opposisjonelle virksomhet.

15 Arbeiderpartiet. Organisationen er i virkeligheten et trapes, hvor hvert slcekt- sled staar på sine forgjængeres skuldre. De unge og de ynste bør huske at de staar øverst. Nederst: Christian Holtermann Knudsen, Carl Jeppesen. 2. lag: Magnus Nilssen, Anders Buen, Bak: Ole O. Lian. 3. lag: Martin Tranmæl, Olav Scheflo. Øverst: Eugene Olaussen. (Hvepsen nr. 21, 1919)

16 I 1907 møter Tranmæl som trøndernes utsending på flere viktige arbeidermøter i Kristiania, bl.a. på den ordinære fag­ kongressen. Ennå inntar han ingen klar opposisjonell hold­ ning til lederne i arbeiderbevegelsen, selv om en i lys av det som senere skjer, finner tendenser i den lei. På en skandina­ visk kongress støtter han f. eks. dansken Staunings forslag i retning av å la industriforbund avløse fagforbundene. For den ordinære fagkongress i 1910 fremmer Tranmæl gjennom Norsk Malerforbund forslag om overgang til industriforbund. Forslaget vekker strid, Tranmæl får ledelsen i Landsorganisa­ sjonen mot seg og blir nedstemt. De som særlig støttet Tran­ mæl, var utsendingene fra Norsk Arbeidsmannsforbund. Det er gruve- og anleggsarbeiderne som her for første gang opp­ trer som støttespillere. Men striden om organisasjonsformen ruller videre. I «Ny Tid» må Tranmæl i en rekke artikler be­ grunne sine standpunkter, og svare på angrep. Stadig sterkere kommer nye og radikalere synspunkter fram hos ham. Han ser etter hvert klarere at den faglige og politiske kamp må skjerpes. For Tranmæl var fagbevegelsen livsnerven,makten, i ar­ beiderbevegelsen. Tranmæl så i fagbevegelsen en klar mulig­ het til å føre en målrettet, samfunnsomdannende kamp uten­ for de vanlige politiske organer. Dendirekte aksjon, enten den tok form av demonstrasjoner, lokale streikeaksjoner eller generalstreik, var bare et naturlig uttrykk for en bevisstgjort fagbevegelses iboende kraft. Det er derfor rimelig at den orga­ niserte opposisjon som Tranmæl fra første stund blir leder av, først tar form innenfor fagbevegelsen.

Opposisjonsmannen

Etter initiativ av folk fra Norsk Arbeidsmannsforbund blir det i 1910 dannet en faglig samorganisasjon i Trondheim. Her møter man sterkt antiparlamentariske, til dels syndikalistiske og anarkistiske strømninger. Resultatet av de store arbeids­ konfliktene i 1911 skapte stor misnøye blant arbeiderne. «Ny Tid» i Trondheim bærer tydelig preg av dette. På et møte som den nye faglige samorganisasjonen arrangerte 19. november 1911, la Tranmæl fram sine synspunkter i foredraget «Hva den faglige situation kræver». Her legger Tranmæl også fram og får vedtatt den uttalelsen som senere blir kalt Trondhjems- resolusjonen og som blir Fagopposisjonens første program­

17 skrift. Resolusjonen reiste en storm, særlig kravet om nye og hardere kampmidler og kravet om endring av organisasjons­ formene. Både borgerskapet og lederne i arbeiderbevegelsen var opprørt. Det er lett å få det inntrykket at Tranmæl i denne perioden red på en seirende bølge av radikalisme. I virkeligheten gikk han nå i en årrekke framover mot 1918 fra nederlag til neder­ lag. LO-ledelsen med formannen Ole O. Lian i spissen hadde tatt kampen opp. Men i denne perioden kommer et av de ster­ keste karaktertrekk ved Tranmæl til sin rett, seigheten, uthol­ denheten, troen på sin sak. Og på tross av all motstand finner man aldri hos ham noen tanke på å bryte ut av Det norske Ar­ beiderparti, ut av Arbeidernes faglige Landsorganisasjon. Opposisjonen skulle organiseres og utfolde seg innafor den organiserte arbeiderbevegelse ikke bli noen utbryter­ gruppe. Trondhjems-resolusjonen hadde med ett gjort Tranmæl kjent over hele landet — ikke minst gjennom pressepolimik- ken mot ham. Selv er han nå stadig ute på agitasjon og holder utallige foredrag. Det er blitt sagt av folk som sto ham nær, at Tranmæl fram til slutten av 1930-årene skal ha holdt rundt 5000 foredrag. Tidlig i 1912 holdt han i Kristiania Arbeider- samfund det foredraget som gjorde ham beryktet i mange kretser som mannen med «dynamitten i borehullene». Tolket ut fra konteksten var hans uttalelse dengang ikke så bloddryp­ pende som den ble oppfattet av mange. Men omtalen og stri­ den rundt ham fikk folk til, ofte i nysgjerrighet, å flokke seg rundt hans talerstol. De moderate og konservative hatet og fryktet ham, de radikale beundret ham. Noe av hemmelighe­ ten ved Tranmæls makt over massene kommer nok til uttrykk i en takkeadresse fra en flokk arbeidere i Kirkenes etter et be­ søk av Tranmæl i 1912: «Du forstod at gi os arbeidsmod og sikker tro paa seier.» 11912 blir Tranmæl valgt til redaktør av «Ny Tid» og fra nyttår 1913 til våren 1918 redigerer han denne avisen og gjør den til det sentrale presseorgan for opposisjonen i arbeiderbe­ vegelsen. Med utgangspunkt i «Ny Tid» og den faglige samor­ ganisasjon i Trondheim sveiser han de mange og til dels uklare og ulike opposisjonelle strømninger, særlig innafor fagbevegelsen, sammen i en fast organisert opposisjon, Fa­ gopposisjonen. I desember 1913 holder Fagopposisjonen sin første landskonferanse, klargjør lover og program og velger ledelse. Tranmæl er den sentrale person i dette arbeidet, selv

18 om mange senere kjente personer deltar og selv om han ikke lar seg velge som formann. Samme året gir Tranmæl ut et lite skrift: «Hvad Fagoppositionen vil». Her utdyper han og be­ grunner bl.a. Trondhjems-resolusjonens krav om nye organi­ sasjonsformer, og går sterkt imot den konsentrasjon og sen­ tralisering av makt som i noen år hadde preget utviklingen i Arbeidernes faglige Landsorganisasjon: «Slik som vor organi- sation utvikles er det nu mer nødvendig end nogensinde at staa paa vagt om de demokratiske principer, at sørge for at magtty ngden forblir hos medlemmene». — «Man bør saavidt mulig koncentrere kraftutfoldelsen men decentralisere mag- ten.» Desentralisering av makten blir et nøkkelord i fagopposi­ sjonens virksomhet. Som et middel til å gjennomføre dette tar Tranmæl til orde for å få dannet lokale faglige samorganisa­ sjoner. Alle arbeidere på ett sted skulle samles i en fellesorga­ nisasjon, som kunne koordinere de forskjellige og ofte krys­ sende interesser blant arbeiderne. Dette lokale fellesorgan for alle fagorganiserte måtte få makt til å sette i gang øyeblikke­ lige lokale aksjoner, også streiker. Gjennom de lokale samor­ ganisasjonene skulle den enkelte arbeider få mere direkte inn­ flytelse på sine arbeidsvilkår, noe som ikke bare var en demo­ kratisk rett, men som også ville skjerpe hans interesse for sin organisasjon. Nyordningen skulle aktivisere, stålsette den en­ kelte organiserte arbeider, gjøre ham mer ansvarsbevisst. Ingen fjern, valgt tillitsmann skulle bestemme over hans ar­ beids- og lønnssituasjon. Arbeideren selv skulle mest mulig direkte kunne handle og se resultatet av og ta ansvaret — på godt og vondt — for sine handlinger. Dette synspunktet står sterkt hos Tranmæl og kan bare helt forståes ut fra hans etiske holdning. — Målsettingen for hans arbeid var en frigjøring av det enkelte menneske. Ofte uttrykker han muntlig og skriftlig sin forkjærlighet for anleggsarbeideren, rallaren. I ham synes Tranmæl å se den sterke, frigjorte arbeider, som vil være nød­ vendig for å gå inn i den revolusjonære kamp som kreves for å skape et nytt samfunn. I samband med 1. verdenskrig kommer en rekke ting hjemme og ute til å gi de radikale og opposisjonelle strøm- ninger i arbeiderbevegelsen ny næring. Dyrtid og krav om tvungen voldgift i arbeidskonflikter skaper harme blant arbei­ derne. Fagopposisjonens ideer sprer seg i fagbevegelsen. Også innenfor Det norske Arbeiderparti blir Tranmæl en talsmann for opposisjon likevel slik at han her deler lederskapet med tfah 2 19 DAGENS MÆND Tegnet av Jens R. Nilssen Alexander Kerinski og Martin Tranmæl er paafaldende like baade i sind og skind. Den ene er nu ophøiet til Ruslands dik­ tator. Den anden truer med at bli Norges. (Hvepsen nr. 32, ly 17)

Kyrre Grepp. Med sin forskjellige bakgrunn kom de to til å utfylle hverandre som ledere av opposisjonen i norsk arbei­ derbevegelse. __ Tranmæls angrep på det bestående samfunn blir krassere. En rekke rettssaker blir reist mot ham, dels på grunn av ting han hadde sagt eller skrevet, dels for artikler han hadde tatt inn i «Ny Tid». 11915 måtte han for første gang i fengsel tor sine ytringer. Lagmannsretten fant at Tranmæl i sin reaksjon på utvisningen av den danske sosialisten og redaktøren Alfred Kruse hadde ærekrenket en politiembedsmann og gjennom «Ny Tid» hadde oppfordret til straffbare handlinger. — Både dette og de senere fengselsoppholdene brukte Tranmæl til konsentrert lesning og til skriving av artikler og brosjyrer. Også angrepene på det gamle lederskap i arbeiderbevegel­ sen blir hardere. Tranmæl finner dem unnfallende i sin hold­ ning til det borgerlige samfunn. Men heller ikke den menige arbeider unngår hans kritikk. En halvhetens ånd har sneket seg inn både hos leder og ledet. I 1916 skriver han: «Der trænges en fornyelse, en renæssance i vor bevægelse. Al denne opportunisme, skikkelighet å la den Bernickske familie i «Samfundets Støtter», repekten for lover og vedtægter hol­ der paa at berøve bevægelsen dens kraft og fornyelsesevne. Der maa viljestyrke, beslutsomhed, ild og tro til i en saa stor og ideel bevægelse som vor. Ellers blir den ordinær, plat og en kastebold for tilfældigheterne og de smaa beregningskunst- nere.» Det kan diskuteres om Tranmæl i denne artikkelen og i mange andre øver rettferdighet mot norsk arbeiderbevegelse på denne tid — i alle fall sett ut fra ettertiden. Men om Tran­ mæls holdning forteller sitatet meget. Ikke slik at Tranmæl forkastet enhver beregning, taktikk. Han var i mange situasjo­ ner selv en beregningens og taktikkens mester. Men enhver beregning og taktikk måtte bæres oppe av engasjement, glød, offervilje for en stor sak. Uten en slik dominant ble det hele smått, usselt. Mot sin vilje blir Tranmæl i 1916 valgt inn i bystyret i Trondheim og blir fra 1917 varaordfører, inntil han forlater byen i 1918. Det er neppe riktig å fraskrive Tranmæl evner til den form for politisk arbeid som her var nødvendig, men han trivdes ikke med det, manglet engasjement. Likevel tar han fatt med seig utholdenhet. Her bør det også føyes til, at Tran­ mæl nok hadde større tro på positive resultater for arbeiderne gjennom kommunalt arbeid enn gjennom arbeidet i Stor­ tinget. Dessuten var han aldri anti-parlamentariker av prin­ sipp, slik andre i arbeiderbevegelsen kunne være på denne tida. Han var skeptisk, men han avviste aldri helt parlamenta­ risk arbeid eller praktisk reformpolitikk. Hans skepsis sprang ut av den iakttakelse at reformene for mange parlamentari­ kere — også sosialistiske — hadde en tendens til å bli et mål i seg sjøl. Målsettingen måtte være å skape et nytt samfunn.

21 Reformenes verdi måtte da vurderes ut fra denne synsvinke­ len, underordnes en strategi for å nå det endelige Imål. skrif­ tet «Hvad Fagoppositionen vil» fra 1913 understreker han motstandernes, kapitalistenes tilpasningsevne. En positiv re­ form — sett ut fra en sosialistisk synsvinkel — vil bli et slag i luften om man ikke tar tilstrekkelig hensyn til denne tilpas­ ningsevnen. Den dyrtidsaksjon som de radikale i arbeiderbevegelsen hadde tvunget frem i 1917, ble en skuffelse for Tranmæl. Le­ delsen både i Landsorganisasjonen og i partiet vek unna og nektet å ta i bruk masseaksjonen, generalstreiken, for å tvinge myndighetene til en ny og rasjonell politikk i samsvar med de radikales ønske. Tranmæl kommenterer dette slik: «Nu maa det bli slut paa en loyalitet som gaar over til undfaldenhet.» Når arbeiderbevegelsens ledere ikke lever opp til de krav som må stilles til dem, må grunnorganisasjonene slå inn på en ny linje, «det stedlige initiativs og den direkte aktions». På den ordinære fagkongress i 1917 blir det stort flertall for ledelsens linje. Men i realiteten var Tranmæl nå i ferd med å vinne fler­ tallet blant medlemmene i bevegelsen. Det var bare spørsmål om tidspunktet for det endelige gjennembrudd også på topp- planet. Uten tvil blir den russiske revolusjon og det som skjedde av revolusjonær aktivitet i en rekke land — ikke minst i Tyskland — , et mektig tildriv for de radikale i norsk arbeiderbevegelse. Rådsbevegelsen gror fram som et direkte instrument for den direkte aksjon, og er i seg selv et uttrykk for de menige arbeideres mistillit til lederskapet i de gamle ar­ beiderorganisasjonene. Tranmæl var ikke direkte blant initia­ tivtakerne til bevegelsen, men støttet og utnyttet den under opptakten til det endelige oppgjør med den sittende ledelse i bevegelsen. Under arbeiderrådenes massedemonstrasjon i Kristiania i mars 1918 er han med blant demonstrantene. Mens massene står foran Stortinget, blir det krevet at han skal tale. Situasjonen var som skapt for Tranmæl. Et resultat av ta­ len for ham personlig var et nytt fengselsopphold.

Sentrum i arbeiderbevegelsen

På Arbeiderpartiets landsmøte våren 1918 går de radikale under lederskap av Tranmæl og Kyrre Grepp til storm mot den sittende ledelse og seirer. Partiet får en fullstendig ny le­ delse. Tranmæl blir sekretær, fram til 1921. Fra da av sitter

22 han som redaktør av hovedorganet «Social-Demokraten» (fra 1.4.1923 «Arbeiderbladet») fram til utgangen av 1949 — bare avbrutt av krigen. I Arbeiderpartiets sentralstyre kom han til å sitte fra 1918 til 1963. I fagorganisasjonen kom den nye ret- nings menn først for alvor med i ledelsen ved kongressen i 1920. Fra høsten 1920 til LO-kongressen i 1925 satt Tranmæl i LO’s sekretariat som «tilforordnet» av Det norske Arbeider­ parti; fra 1927 til 1946 var han kongressvalgt medlem av sek­ retariatet. Dessuten satt han 1927— 59 kontinuerlig — bort­ sett fra krigsårene — som medlem av Samarbeidskomiteen mellom LO og partiet. Samarbeidskomiteen var en nyskap­ ning fra partisamlingen i 1927 og kom som erstatning for den gjensidige representasjon mellom sekretariatet i LO og sen­ tralstyret i Arbeiderpartiet, som man hadde hatt opp til 1925. Seieren for den radikale fløyen i 1918 løste intet problem når det gjaldt den indre uro i partiet. Striden både i parti og fagbevegelse gikk videre. I 1921 etablerte den moderate fløyen seg som nytt parti, Norges socialdemokratiske parti.

Bruddet Vi venter os ingen varige fordele for de borgerlige partier ved det brudd, som har fundet sted i kommunistpartiet. Ved kom­ mende valg vil det antagelig merkes at arbeiderne staar splittet i tre forskjellige partier, men vi kan ikke regne med, at splittelsen vil gjøre sig gjældende gjennem nogen længere fremtid. Anta­ gelig vil det gaa mindretalskommunistene som det er gaat soci- aldemokraterne — : de vil skrumpe ind til en beskeden fraktion. Tranmæl. som ikke bare er en betydelig fører, men ogsaa en behændig taktier. vet altfor godt. at den som sitter inde med partimaskinen har et vældig fortrin i kampen. Og resultatet blir til slut, at vi atter faar ett stort kommunistparti, som ikke blir lettere at bekjæmpe fordi om det ikke længer har Moskva i ryg­ gen. Vi er ikke engang sikker paa. at dette nye parti vil bli mindre revolutionært end det gamle . . . Revolutionen skal vi bekjæmpe, og et sterkt arbeiderparti frygter vi ikke. saalænge vi har tro paa vor egen sak. Men det forhold, at et stort norsk parti har staat i avhængighet til en or- ganisation, som intet andet er end et underbruk av et fremmed lands regjering, har vi følt som en national ydmykelse og en skam. Vi har ingen grund til at rose Tranmæl, men vi kan sag- tens være os bekjendt at vi føler en viss patriotisk tilfredshet ved den kamp. han nu har gjennemført. Leder Tidens Tegn 6. nov. 1923.

23 Tranmæl delte de radikales begeistring for bolsjevikrevolu- sjonen i 1917. Men når det gjaldt Det norske Arbeiderpartis medlemsskap i Den kommunistiske internasjonale (Komitern) fra 1919, var han betenkt. Her var det spørsmål om å gå inn i en sentral-ledet internasjonal organisasjon, knytte sin skjebne til krefter man knapt kunne påvirke — langt mindre kontrol­ lere. I det hele var Tranmæl neppe særlig opptatt av interna­ sjonale forbindelser i organiserte former. Da Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse fra 1915 fikk kontakt med Zimmerwald- bevegelsen, var Tranmæl heller uinteressert. Og da Komitern i 1920 hadde utformet opptaksbetingelsene, de såkalte Mo- skva-tesene, gjorde han sin holdning klar for partiets sentral­ ledelse i et resolusjonsforslag til landsstyret. Konklusjonen her var at Det norske Arbeiderparti måtte forlate Komitern som fullt medlem og bare bli stående som sympatiserende medlem. Dokumentet er en viktig innfallsport til forståelse av sen­ trale sider ved Tranmæls politiske tenkning. Komintern for­ langer en omforming av norsk arbeiderbevegelse, som i reali­ teten betyr en sterk sentralisering av makten. Det kollektive medlemskap må opphøre og fagorganisasjonen underordnes partiet. Arbeiderpartiet skal ikke lenger være et masseparti, men et eliteparti, preget av maktkonsentrasjon. Tranmæl går imot dette og viser til tradisjon i norsk arbeiderbevegelse og til de bærende linjer hos den radikale opposisjon — som nettopp har desentralisering, kamp mot byråkratiet, og fagbevegelsens frie og sentrale stilling som mål. Komintern forlanger skarp sentral kontroll med partiavisene, — Tranmæl går imot og sier at partiavisenes frie stilling er en nødvendighet i en radi­ kal bevegelse, grunnlaget for fri og nyansert meningsutveks­ ling. Komintern forlanger at det skal opprettes en illegal par­ tiorganisasjon og at det legale partiarbeidet skal underlegges denne illegale organisasjonen, — Tranmæl avviser kravet som umulig under norske forhold. Det sentrale element i Tranmæls argumentasjon her er en uomtvistelig vilje til folkestyre. En fundamental, klar og radi­ kal demokratisk tankegang bærer det hele. — Tranmæl vin­ ner ikke helt fram i første omgang, men knapt tre år senere seirer hans linje i forhold til Komintern. Men det fører samti­ dig til ny organisatorisk sprengning, dannelsen av Norges kommunistiske parti. Tranmæl arbeidet fra 1923 målbevisst for en organisatorisk samling av den politiske arbeiderbevegelsen. Han bekjempet

24 Loddet er kastet

Med Tranmæl vil en av de eiendommeligste skikkelser i norsk arbeiderbevegelse forsvinne. Han var mannen som slog på de revolusjonære strenge, som flommet over i ord og erobret et stort parti med tradisjoner og posisjoner. Han var mannen som ikke sparet hverken sig selv eller andre for å nå sit mål. Tran­ mæl har igjen kastet loddet, og føyet et nytt led til sin tragiske innsats i arbeiderbevegelsen. (Mot Dag 6/1925)

En gang var Tranmæl hatet og elsket som ingen annen fører i vårt land. Minnet om hans ungdoms kraft vil leve i vår historie, lenge etter at partilederen og stortingsmannen, den socialde- mokratiske manøvrepolitikeren med de kommunistiske slagord er død og borte. (Mot Dag 6/1925)

Vi bebreider ikke Tranmæl at han kjemper. Vi finner det for- staaelig at han bruker alle midler. Men vi konstaterer, at hans kamp ikke lenger er arbeiderklassens, at han kjemper for andre ting enn dennes interesser og som er ganske uvedkommende, at han staar i veien for sunde forhold i norsk arbeiderbevegelse og derfor maa forfølges som et udyr inntil hans virksomhet er avsluttet, — såsant vi er kommunister. (Trond Hegna i Mot Dag 10.9.1925) således enhver internasjonal tilknytning som kunne befeste splittelsen. Samtidig fulgte han en hard linje overfor de to andre arbeiderpartiene. En samling måtte skje uten å endre Arbeiderpartiets prinsipielle retningslinjer. Da samlingsfor­ handlingene kom i gang fra 1926 etter initiativ av LO’s for­ mann Halvard Olsen, ble Tranmæl en nøkkelperson i disse. I årene 1925— 27 satt Tranmæl på Stortinget som represen­ tant for Oslo — og var medlem av Utenriks- og konstitusjons­ komiteen — , nå som før uten å finne seg til rette med denne form for politisk arbeid. Utgangspunktet for hans innflytelse var fremdeles hans agitatoriske kraft som taler, hans person­ lige kontakter og hans sentrale posisjon som redaktør av «Arbeiderbladet». Etter at han i 1918 ble bosatt i hoved­ staden, kom en flokk unge radikale helt naturlig til å samle seg rundt ham. Fra denne kretsen og fra hans tidligere venne­ krets i Trondheim og Trøndelag kom en lang rekke av dem som helt opp til 1960-tallet har vært forgrunnsskikkelser i norsk arbeiderbevegelse.

25 Så sent som i 1924 kom Tranmæl i fengsel for å ha støttet pasifistisk agitasjon med oppfordring til militærstreik. Men etter at Hitler kom til makten i Tyskland, var Tranmæl en av de første i norsk arbeiderbevegelse som reviderte sin tidligere anti-militære innstilling. Under okkupasjonen dro Tranmæl alt i mai 1940 til Sve­ rige, og fra august 1940 var han daglig leder av LO’s Stock- holms-kontor. Da LO’s Stockholms-sekretariat ble konstituert i 1942, ble han med der. Med sine mange kontakter i svensk arbeiderbevegelse var han raskt i stand til å ta opp et viktig ar­ beid for norske interesser — selv om omsynet til svensk nøy­ tralitet, særlig i de to første årene, la visse begrensninger på hans handlefrihet. Under Sverige-oppholdet skal han likevel ha holdt ca. 400 foredrag — ofte i lukkede forsamlinger. En rekke — som oftest anonyme — artikler fra hans hånd ble spredt i svenske publikasjoner. Han kom til å tilhøre den «engere krets» i den såkalte «lille internasjonale», en samling av sosialistiske flyktninger fra 13 land, som Tranmæl og andre norske flyktninger sommeren 1942 ga støtet til. Sam­ men med bl.a. Willy Brandt, Bruno Kreisky, Ernst Paul, Gunnar Myrdal og Torsten Nilsson var han med på å utarbe­ ide det dokument som går under navnet «De demokratiske sosialisters fredsmål». Her heter det bl.a. at den virkelige seier først vil være nådd «når man har overvunnet de samfunns­ messige og internasjonale forhold som den fascistiske og na­ zistiske fare er vokst ut av».

Oppsummering

På en måte kan det sies at Tranmæls nyskapende innsats i norsk arbeiderbevegelse ebber ut på 1920-tallet. Fra å være leder for de radikale krefter i bevegelsen, glir han over til å bli talsmann for konsolidering og forsvarer av det etablerte. Sær­ lig sterkt kommer dette til å bli inntrykket utad, selv om han helt opp i sine siste leveår i enkelte spørsmål kom til å innta en til dels sterkt kritisk holdning til den linje partiet valgte. Det er nå klargjort at han stilte seg skeptisk til partiets regje­ ringsdannelse i 1928. Fra tiden etter 2. verdenskrig synes det samme å gjelde beslutningen om Norges medlemskap i NATO i 1949. Og da en del yngre folk fra kretsen rundt avisen «Orientering» ble ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1960— 61, gikk Tranmæl sterkt imot dette.

26 Kleiner G rcnzverk.hr Grenzzone 0*1 M unter 1 Den lille grensetrafikk Grensesone Øst S k je m a 1

Grenzka^te (Grcnzgånjjpr) Grensekort for passering av riksgrensen.

Der Inhaber dieser Grenzzonen-Bescheinigung Grenzzonen- ist Grenzgånger. Er ist zum Grenziibertritt an Bescheinigung folgender Obergangsstelle berechtigt: Iiitiehaveren av dette grenspR&rt liar legitimt behov Grenscboerbevis fok og rett til d gå over grcnsfp på etternevnte sted:

Giiltigkeit von bis Gyldighet fra til

Siegcl O n . Stem p el S ted: Der Inhaber bat diese Bescheinigung steta bei sicb zu 1'ubren und sie allen deutschen und D atum : norwegiscben Kontrollorgancn auf Auffordcrung D a tu m : vorzuzeigen. Innehaveren av dette bevis skal alltid bære det på seg og på oppfordring forevise det for alle norske og tyske kontrollorganer.

G R E N Z Z O N E N - B E S C H E I Grenzzone Ost / • GRENSEBOERBEViS ^ GrensesoneØ st

Polizeimeister Lensmann in r' \ Politimesteren, Lensmannen i Inhaber dieser Grenzzonen-Bescheinigung, Innehaveren av dette grenseboer bet is gcb. am Magnus Taugland fø d t den B eru f: Staatsangehbrigkeit: N o r s k Y rke: S m å b r u k e r A usjonalitel: hat seinen/ihren stiindigen Wohnsitz in F a g e r h o l t har sin faste bopel i: Polizei/Lensmanns-Bezirk: Politi/ lensmanns-distrikt: Diese Bescheinigung berechtigt Vcrkehr in folgenden Polizei- bezirken der Grenzzone Ost: htftriCuuiiliiie UnlSr^Jrifr- Dette bevis gir innehaveren rett dtil ferd es følgcnde politi- L(tenhrnilignnmkrijt " distrikter i Grensesone Øst: H ald en .

O n : 1 i: ..io;iToa --.-I S te m p ii linicncbrift de. tlixeimeiiler.Pi S ted: HA LDE fl Lrii.ni.nn. D atum : Polilimnttr D atum : 4 / 1 1 - 4 3 .

Martin Tranmæls falske identitetskort fra svippturen over på norsk jord under krigen.

27 Bildet av Tranmæl som eneren og den sentrale person i norsk arbeiderbevegelse langt inn i den seneste etterkrigstida, må trolig modereres noe. Hans prestisje var enorm — også etter krigen. Han utnyttet den bare ikke til å fremme sine standpunkter når resultatet utad kunne framstå som uenighet i de sentrale ledd i arbeiderbevegelsen. Og lenge var det nok slik at de løsninger man kom fram til i politiske valgsituasjo­ ner i alle fall utad måtte ha et skinn av konsens fra Tranmæl, om løsningen skulle stå sikkert mot eventuelle angrep i arbei­ derbevegelsens organisasjoner. Helt til det siste bevarte han sin lydhørhet overfor strømninger blant partiets menige med­ lemmer. Et gjennomgangstema i hans taler i lukkede partifora også på 1960-tallet var en oppfordring til partiets ledersjikt om å lytte til de unge og til arbeidsplassene. Det må også sies at de fleste punkter i Tranmæls og Fagop­ posisjonens program fra årene før 1918 aldri ble realisert. Man fikk i 1920 vedtak på LO-kongressen om å legge om fra fagforbund til industriforbund. Men omleggingen i den ret­ ning er ennå ikke sluttført. Og det sentrale ledd i hele desen­ traliseringen, de lokale faglige samorganisasjonene, fikk aldri den innflytelse og makt som Tranmæl hadde tiltenkt dem — selv om det i 1920- og 1930-årene ble organisert mange av dem. Tranmæl var sterkt misfornøyd med utviklingen i fag­ bevegelsen, selv etter at han og flere andre representanter for fagopposisjonen var kommet med i ledelsen av den. I 1921 ønsket han å flytte tilbake til Trondheim for igjen å overta re­ daktørstillingen i «Ny Tid». Målsettingen var å blåse nytt liv i Fagopposisjonen og som før arbeide for dens ideer gjennom avisen. Kyrre Grepp fikk hindret dette, ikke fordi han var ue­ nig med Tranmæl i hans syn på fagbevegelsen som en bæreb­ jelke i arbeiderbevegelsen, men fordi han ville beholde Tran­ mæl i Kristiania. Grepp fikk sitt ønske oppfylt da Tranmæl på Arbeiderpartiets landsmøte i mars 1921 ble valgt til redaktør av «Social-Demokraten», partiets hovedorgan. Tranmæls plan om å vende tilbake til «Ny Tid» ble dermed skrinlagt. — Fagopposisjonen førte til en intens og på mange måter kon­ struktiv debatt om fagbevegelsens organisasjonsformer og plass i norsk arbeiderbevegelse. Men i praksis var det den gamle linje — Ole O. Lians sentralistiske linje — som fort­ satte. Trolig er det riktig å si at denne linjen, sett ut fra Fagop­ posisjonens problemstilling, i vesentlig grad er blitt styrket. Det som her er sagt om den radikale opposisjons ideer når det gjelder struktur og metoder i fagbevegelsen, har sin paral-

28 Tranm æl - Douglas - Chaplin.

Sæt paa Martin bart og lugsaa blir han straks til selve Doug.

Og krøl hans haar og studs hans bart saa blir han Chaplin i en fart.

Martin Tranmæl som Douglas Fairbanks og Charlie Chaplin i tegneren Kloumans strek. Tidens Tegn 24.12. 1924 Den 27. juni 1929 fylte Martin Tranmæl femti år. Morgenbladet, Aftenposten og Tidens Tegn markerte dagen slik:

Fødselsdage Redaktør Martin Tranmæl fylder 50 aar idag. Morgenbladet

«Arbeiderbladet»s redaktør. MartinTranmæl, fyller 50 år idag. Tranmæl er en av arbeiderbevegelsens mest sympatiske per­ sonligheter. Ikke ikraft av de midler han anvender, men fordi han gir et bestemt inntrykk av å være idealist, næsten asket. Han er ikke politikker, men en særdeles behendig agitator for de synsmåter han har fått tro på. Som pressekollega er han alltid elskverdigheten selv. Aftenposten

I en større redaksjonell artikkel skrev Tidens Tegn blant annet: Tranmæl er virkelig revolusjonær i ånd og sannhet, men han vilde aldri drive massene inn i revolusjonen mot deres vilje. Han er selv individualist i utpreget grad og har derfor respekt for retten til selvbestemmelse. Ut fra dette synspunkt tror vi, at hans eiendommelige manøvrer med de «internasjonale forbin­ delser» — som ingen forbindelse er blitt — må forklares. Dik­ taturet i Moskva er han kurert for, og Amsterdam mangler den revolusjonære ånd, som for Tranmæl er en følelsessak hinsides all marxistisk teori. Tranmæl er i utpreget grad et følelsesmenneske. Og det er i kraft herav, at han er den store, den uforlignelige agitator . . . Foruten som agitator og organisator har Tranmæl vist frem­ ragende egenskaper som redaktør. Han har forstått å velge sine medarbeidere — og også å verne dem, når det har vært nød­ vendig, og det krever mot hos en redaktør, som selv er på valg på hvert landsmøte. Hans venner setter ham høit som menne­ ske og kamerat. Han er asketen, som lenges efter det utvungne friluftsliv, men som lever og ånder for sin opgave i den store bevegelse, som han selv for en betydelig del har skapt. Tidens Tegn

30 Et enhetsfiendtlig framstøt

. . . skriver Arbeiderbladet, at Komintern er blitt en ulykke for den vest-europeiske arbeiderklassen og den har bidratt til å splitte og svekke arbeiderklassen. Tranmæl burde vite at han der sier en direkte usannhet, så uhyre og nederdrektig som den over hodet kan være.

(Arbeideren 6/2 1939)

Sannheten om nederlagene

Arbeiderbladets redaktør svever øyensynlig ennå i den villfa­ relse at bare han skjelder riktig mye. så skal han få arbeiderne til å bite på praktisk talt hvad som helst når det gjelder å misten­ keliggjøre Den kommunistiske Internasjonale og de kommunistiske partier og forvrenge fakta.

Så lettsindig i sin omgang med sannheten når en har en så dår­ lig sak å forsvare som den nederlagspolitikk partiet i dag fører og den marsj opp på høyre fløy i 2. internasjonale som utkastet til nytt prinsipielt program markerer.

(Arbeideren 14/2 1939)

Fram med bevisene

Arbeiderbladets redaktør mener øyensynlig det samme som Hitler, at bare en løgn er stor nok og gjentas tilstrekkelig antall ganger, vil massene akseptere den og tro at den er sannhet. (Arbeideren 3/3 1939)

lell når det gjelder utviklingen i den politiske arbeiderbevegel­ sen. Skeptikerne overfor parlamentarisk reformarbeid kom selv i praksis til å bli bærere og utøvere av den samme re­ formpolitikken. Det var de gamle velprøvde sosialdemokrati­ ske metoder som seiret. Overfladisk betraktet kan det synes vanskelig å finne sam­ menheng i Tranmæls politiske liv, sett som et hele. Som ung malerlærling står han som radikal venstremann. Som 40- åring blir han av sin samtid betraktet som den egentlige leder og bærer av radikalismen i norsk arbeiderbevegelse, som i alle fall i sine slagord og programerklæringer synes å være klart revolusjonær. 15 år senere står han fremdeles som den sentrale person i norsk arbeiderbevegelse, en bevegelse som da også i sine programerklæringer er klart reformistisk. —

31 Det er riktig at Tranmæl i årene rundt 1918 brukte uttrykk som revolusjon, masseaksjon, proletariatets diktatur. Hans vilje til å kjempe fram et nytt samfunn, med en ny økonomisk og politisk struktur, er uomtvistelig. Men om han for å oppnå dette var villig til å ta i bruk så sterke midler som de krasse or­ dene i og for seg skulle tyde på, er mer tvilsomt. Generalstrei­ ken markerte trolig ytterpunktet for ham i retning av makt­ bruk for å omstyrte det bestående. Det foreligger neppe noe praktisk, konkret tiltak som kan tyde på at han var villig til å gå lenger i retning av voldelige midler. Det bærende i Tranmæls holding er en sterk radikalisme, en sterkt utviklet rettsfølelse, et brennende engasjement for underklassen, de veike i samfunnet. Målet var et samfunn ba­ sert på likerett og likeverd, et samfunn av frie mennesker. Økonomisk, politisk, kulturell reisning av arbeideren var inte­ grerende ledd i en slik utvikling. Interessen for målsak og av­ holdssak har hos Tranmæl først og fremst sin begrunnelse i underklassens reisning, i videste forstand en sosial reisning. Hans holdning er antiautoritær, antibyråkratisk og i dypeste forstand demokratisk. Og her er det lite lønt å lete etter fremmed teoretisk påvirkning. Tranmæl bar dette med seg fra sitt bondemiljø, og det forlot ham aldri.

Arne Kokkvoll

Litteratur: (Aksel Zachariassen: M. T., Oslo 1939; d. s.: M. T., Oslo 1968 (kortfattet); Martin Tranmæl ser tilbake, ved Bjørn Gabrielsen. Oslo 1959; Ivar Arne Roset: Det norske Arbeiderparti og Hornsruds regjeringsdannelse i 1928, Oslo 1962. I arbeidet med biografien er brukt artikler i «Ny Tid» og «Social-Demokraten»/«Arbeiderbladet», samt muntlige opplysninger av bl.a. Aksel Zachariassen og Einar Gerhardsen.)

Bronsebyste av Tranmæl, utført 1915 av Daniel Hagerup, finnes i AOF-kontoret i Folkets Hus i Trondheim. Maleri av Henrik Sørensen fra 1937 henger i A-salen i Folkets Hus i Oslo; skisse av d. s. fra 1949 tilhører Det norske Arbeiderpar­ tis Sentralstyre, Oslo. Maleri utført 1950 av Per Krohg tilhø­ rer Arbeiderbladet, Oslo; likeså et hode, utført av Nils Aas 1965, oppstilt i bladets ekspedisjon.

32 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979

Ingar Holm Martin Tranmæl i USA En vurdering av den betydning Tranmæls USA- opphold hadde på hans politiske tenkning fram til 1918.

Martin Tranmæl spilte sin første betydelige rolle i norsk ar­ beiderbevegelses historie som den samlende skikkelsen i Den norske fagopposition. Denne organisasjonen førte, sammen med Norges socialdemokratiske ungdomsforbund, kampen om radikaliseringa av DNA fram til seier i 1918. Fagopposi­ sjonens ideologi blei nok for en stor del formet av Tranmæl, og hovedsiktepunktet med denne artikkelen er å forsøke å vise i hvor stor grad erfaringer fra USA spilte inn når det gjaldt å forme Tranmæls politiske tenkning i denne perioden. Etter 1918 var den politiske kampen Tranmæl sto oppe i av en helt annen karakter enn før, og erfaringene fra USA spilte nok her mye mindre rolle for hans standpunkter. Jeg vil ikke her ta opp noen vurdering av Tranmæls betyd­ ning for radikaliseringa av den norske arbeiderbevegelsen. Dette ville sprenge rammen for denne vesle artikkelen; jeg måtte ha vurdert forholdet enkeltindivid/bevegelse teoretisk og trukket inn faktorer på det økonomiske, sosiologiske og politiske planet. Jeg har forsøkt å vurdere dette i en artikkel i Historisk Tidsskrift (Nr. 1 1976), og konkluderte der med at Tranmæl fikk slik betydning fordi han i sjelden grad agiterte for en ideologi som harmonerte med mottakernes forutgå­ ende holdninger. Med en spissformulering kan en si at han ikke skapte nye forestillinger, men formulerte latente hold­ ninger. Før jeg tar for meg forholdet mellom Tranmæls erfaringer fra USA og hans politiske tenkning fram til 1918, vil jeg gi et kort riss av hans opphold i USA.

Oppholdet i USA

I åra 1900 til 1910 fant den siste store emigrasjonsbølgen til USA sted, omkring 20.000 nordmenn dro hvert år over havet i gjennomsnitt. Derfor var det vel få som reagerte noe særlig

33 da den 21 år gamle malersvennen Martin O. Tranmæl la fra kai ombord på emigrantskipet Zero den 28. mars 1900. Men Tranmæl hadde ikke til hensikt å slå seg ned i USA, han dro for å lære. Framme i USA dro han direkte til sine to brødre, Iver og Ole, som hadde emigrert en fem-seks år før, og slått seg ned i Superior i Wisconsin. Tranmæl blei her et års tid for å bli for­ trolig med språket og amerikanske forhold. Våren 1901 dro han så vestover, gjennom Minnesota, Nord-Dakota og Mon­ tana, til San Fransisco. Her fulgte Tranmæl valget på borger­ mester i en av byens forsteder, Oakland. Sosialistenes kandi­ dat var ingen ringere enn forfatteren Jack London. Fra San Fransisco dro han sydover til Los Angeles. Her blei han med­ lem av malernes union, Brotherhood of Painters. Dette var en konservativ organisasjon, preget av laugsånd og uten perspek- tiver utover kampen for dagskravene. Våren 1902 var Tran­ mæl gått trett av Amerika for denne gangen, og han dro hjem til Trondheim. Etter å ha drevet et intenst agitasjonsarbeide hjemme, dro han tilbake til USA igjen høsten 1903. Under dette oppholdet drev han mer systematiske studier av amerikansk arbeiderbe­ vegelse enn under det første oppholdet, og han kom også i nærmere kontakt med amerikanske arbeiderorganisasjoner. Han besøkte også denne gangen brødrene sine, men dro raskt sydover til Los Angeles, som var den byen i USA hvor han oppholdt seg lengst, til tross for at han fant det evige god­ været i California trettende i lengden. Tranmæl benyttet tiden til å ta kveldsundervisning i nasjonaløkonomi, samtidig med at han som vanlig sendte reisebrev til Ny Tid. På denne tiden foregikk den store gruvestreiken i Colorado, og Tranmæl sendte to brev hjem til avisa hvor han viser grundig hvilke brutale midler arbeidskjøperne brukte for å slå ned streiken. Sommeren 1904 dro han via San Fransisco til Seattle hvor han tilbrakte sommeren. På høstparten dro han over Rocky Mountains ned til St. Louis hvor han så verdensutstillingen. Han var ikke begeistret over hva han så, det hele var etter hans mening en «privatkapitalistisk spekulationsplan». Det neste stedet han besøkte var Cairo. Her fikk han anledning til å studere negrenes stilling på nært hold. Fra høsten 1904 til forsommeren 1905 flakket Tranmæl rundt i USA og var vesentlig opptatt med å arbeide. Han reiste alltid på billigste måte. En gang benyttet han seg av et knep som var ganske vanlig blant fattige omstreifere: han tok

34 (nioIrcrtsBnal HonKurjt

Arbeidernes faglige kjæmper holdt stevne og planla hvordan de paa hurtigste vis faar kapitalisternes mur til at revne og omskaper verden til et paradis. Man valgte hr.Lians forsigtige skridt og vraket hr.Tranmæls patent-dynamit.

Hvepsen nr. 26, 1913

seg jobb på et anlegg langt unna. Entreprenøren betalte tog­ reisa fram, og etter å ha jobbet en dag, sa han opp, og hadde fått en gratis jernbanereise. Ellers var det gode tider i Ame­ rika, så det bød ikke på problemer å få arbeid for en som kunne et håndverk. Chicago blei det neste stedet hvor Tranmæl oppholdt seg lengere tid, og dette oppholdet blei også svært viktig for ham. Her var han tilstede, som tilskuer, ved stiftelseskongressen til Industrial Workers of the World. Møtet med denne organisa-

35 sjonen skulle bety mye for Tranmæls politiske utvikling, og han beskrev den i to begeistrete brev til Ny Tid. Under Chica- gooppholdet var han også med den skandinaviske gruppa av de Leons sosialistparti. Dette var lite, men var nok det ameri­ kanske arbeiderpartiet som hadde den mest konsekvente og reflekterte politiske linja. Partiet støttet også fullt og helt opp om IWW. Oppunder jul 1905 dro Tranmæl igjen tilbake til Norge, denne gang for godt. Før jeg nå gir meg i kast med analysen av hvilken innflyt­ else USA-oppholdet fikk på Tranmæls politiske tenkning, må jeg nevne at det ligger et problem i kildenes karakter. Det fin­ nes nemlig ytterst få utsagn hvor Tranmæl henviser direkte til erfaringer fra USA. Jeg har derfor i resten av artikkelen vært nødt til å gå ut fra følgende forutsetninger: når erfaringer fra USA stemmer overens med seinere utsagn, mener jeg det er rimelig å regne med påvirkning, selv om bakgrunnen for Tranmæls synspunkter selvsagt kan ha vært andre. Under denne argumentasjonsmåten ligger en psykologisk forutset­ ning: opplevelser i formende år betyr mye for et menneskes seinere holdninger.

Organisasjonserfaringer

Jeg vil i denne delen av artikkelen først ta for meg Tranmæls oppfatning av de faglige organisasjonene han kom i kontakt med i USA, for så å forsøke å påvise hvilke av disse erfaring­ ene som kan spores i hans agitasjon i Norge. Den dominerende fagorganisasjonen i USA mens Tranmæl var der, var The American Federation of Labor (AFL). Dette var en svært konservativ organisasjon, og Tranmæl kommer i sine brev med en grundig kritikk av den på en rekke punkter. Han går kraftig ut mot den borgerliggjorte ledelsen i orga­ nisasjonen:

Det største fagforbund her i Amerika er «American Federation of Labor», og som hovedsagelig har sin styrke i Østen. Lederne i dette er venner af de professionelle levebrødspolitikere og kapitalistiske udplyndrere. Formanden, Samuel Gompers, er Mare. Hannas høire haand og er i alle borgerblade omtalt som en fornuftig og sindig m and. Lad os vogte os for ledere, som roses i modstandernes presse. (Ny Tid 25/3 1904.)

36 For Tranmæl var det også et alvorlig ankepunkt at AFL ikke var politisk, dvs. at den ikke hadde noe klart sosialistisk sikte­ punkt:

Politik har været banlyst fra fagforeningerne. Mange røster har reist sig mod de reaktionære tendenser inden fagbevægelsen; men den Gomperkse klik sidder lige godt i sadelen endnu for alt dette. (Ny Tid 25/7 1905.)

Endelig slår Tranmæl fast at AFL står for klassesamarbeid, den splitter arbeiderne og hindrer organiseringa av hele arbei­ derklassen:

Det gamle konservative fagforbund. «American Federation of La­ bor» (...) har langt fra opfyldt kravet paa en moderne fagorganisa- tion. For det første er den grundet paa den falske lære. at arbeidernes og kapitalisternes interesser er fælles. Dernæst holder den arbei­ derne splittet ved den gruppering, som idag eksisterer inden dens midte. De høie indtrædelsesafgifter i de fleste fagforbund benyttes som et monopoliseringsmiddel for de allerede organiserede og hjæl- per til at holde den store masse udenom organisationen. (Ny Tid 27/12 1905.)

Fram mot 1905 ble det dannet flere fagforbund med klart so­ sialistisk siktepunkt i USA. Særlig Western Federation of Mi- ners sto for Tranmæl som en vellykket motorganisasjon til AFL:

Den amerikanske arbeiderføderationen(...) har selv senere havt endel rivaler. Disse har havt mindre held med sig undtagen det vest­ lige minearbeiderforbund. den organisation. som med saadan kraft og styrke førte kampen i den store Colorado-streik forleden aar. (Ny Tid 25/7 1905.)

Den 27. juni 1905 stiftet representanter for disse opposisjo­ nelle organisasjonene Industrial Workers of the World (IWW) i Chicago. Tranmæl var som nevnt tilstede på stiftel­ sesmøtene, og han var svært begeistret for den nye organisa­ sjonen. Vi kan se av hans artikler i Ny Tid hvordan han punkt for punkt betraktet IWW som AFLs diametrale motset­ ning. Den hadde et klart revolusjonært siktepunkt, i motset­ ning til AFLs ideologi som var preget av klassesamarbeidstan- ken og perspektivløs lønnskamp:

Grundet paa klassekampen har den (IWW) som sit endelige maal kapitalismens afskaffelse og indførelse af den socialistiske republik (Ny Tid 27/12 1905.) tfah 3 37 Organisasjonsformen til IWW tok sikte på å bryte ned fagskil­ lene. og alle arbeiderne hadde adgang til organisasjonen: Mens det gamle «American Federation of Labor»(...) er nøie knyt­ tet til de faglige skranker.- som tilhørte fortiden og nu mer og mer udviskes. efterhvert som maskintekniken stiger, er det nye «Verdens industrielle arbeidere»(...) meget mer tidssvarende. Man er her først og fremst medlem af det store forbund, og medlemsskabet i et «fag» gir ret til at bli overflyttet som medlem af et andet fag eller en anden arbeidsgren, naar det kræves. Medlemmer, der kommer fra andre lande, blir her straks medlem af forbundet, naar han har depo- neret sin medlemsbog. Begge disse rettigheder er nægtet et medlem af «Den amerikanske arbeiderføderation». Intrædelsespengene i den nye organisation er høist 5 dollars, mens jeg f.eks. selv har betalt 25 dollars (100 kr.) for at bli medlem af malerforbundet under «American Federation of Labor», og en­ kelte organisationer, f.eks. glaspusterne i New York, har en indtrædelsesafgift af 500 dollars, næsten 2000 kr.! (Ny Tid 27/12 1905.) 11913 blei Den norske fagopposition dannet etter et par års forberedelser hvor Tranmæl uten tvil var den drivende kraft. To af de sentrale trekkene ved fagopposisjonens idégrunnlag var de samme som Tranmæl hadde trukket fram som særlig positive ved I^fW : organisasjonens klart revolusjonære mål og motstand mot den organisasjonsmessige oppdelingen i fag.

Tranmæl uten ansvar med ansvar Hvepsen nr. 25, 1912

38 Om dette første skreiv Tranmæl i 1912:

Maalet maa aldtid være at tilintetgjøre det nuværende utbyttersys- tem og bygge et nyt, et socialistisk. Bevægelsen maa saaledes være revolutionær. Derefter maa ogsaa dens organisation. men fremfor alt dens kampmidler rette sig. De maa anlægges slik. at der ikke alene tages sigte paa at vinde øieblikkelige økonomiske fordele, men tillike at vække arbeiderklassen til revolutionær tænkning og be­ vissthet.

(...) Dette kan desværre ikke sies at være tilfældet under de nuvæ­ rende forhold. Fagorganisationens revolutionære formaal har været helt forsømt. Saa godt som alt arbeide har været lagt paa det rent dagspolitiske: at vinde smaa øieblikkelige fordele. Og saa at drive selvhjælpsvirksomhet. at overføre og uttaksere paa arbeiderne det som samfundet som saadant rettelig være forpligtet til at ta sig av. Den norske fagbevægelse maa derfor tiltrods for sit ydre socialis- tiske anstrøk siges at være av samfundsbevarende art. (Faglige kampmidler. I Det tyvende aarhundrede. januar 1912.)

I en annen artikkel fra samme år argumenterer Tranmæl for industriforbund. Her er selve ordbruken faktisk et ekko fra reisebrevet til Ny Tid, skrevet sju år tidligere:

Den naturlige grænse for hvert forbund burde være den industrielle, ikke den faglige. Med maskinteknikkens utvikling og arbeidskjøper­ nes sammenslutning er de faglige skranker heldigvis blit brutt ned. Fagforbundene staar derfor igjen som vidnesbyrd om at tiden har løpet fra dem. Men slike mindesmerker har vi ikke raad til at holde paa i vor kamporganisation. Vi faar se at holde trit med utviklingen, skal vi være istand til at hevde os. (Faglige organisationsformer. I Det tyvende aarhundrede. mars 1912.)

Men om innflytelse fra IWW kan ha hatt betydning for Tran­ mæls klare holdning til betydningen av å samle hele arbei­ derklassen, på tvers av fagskillene, kan denne innflytelsen ikke forklare den konkrete utforminga avsnittet om organisa­ sjonsformene fikk i Trondhjemsresolusjonen. Her finner vi en treleddet organisasjonsstruktur, hvor det legges stor vekt på desentralisering:

(. . . ) organisationsformerne ændres derhen, at landsorganisationen istedetfor landsomfattende forbund bygges paa lokale samorganisa- tioner. Disse faar i forstaaelse med de enkelte foreninger ledelsen av lønskampen og agitationen og repræsentationsretten til landsorgani- sationens kongresser. En konflikts iverksættelse og avslutning av­ gjøres av de som berøres av denne. For at fremme det industrielle samarbeide, opdeles landsorganisationen i grupper svarende til de store industrier. (Fra fagopposisjonens program fra 1915. utgitt av fagopposisjonen.)

39 Hinsides alt hvad der er Tranmæls De tranmælitiske fatskpillere forsøker nu aa ekspropriere Trot- sky! Naar en mann som Tranmæl med hans principielle anti- centralisme, hans stivnede dogmatik, nu blander sig op i den russiske partidiskusjon virker det like harmonisk og naturlig som negerpynt i en europeisk nese. (Arvid G. Hansen. Norges Kommunistblad 7/1 1924)

. . . den tranmælske svada ville bli avslørt som den groteske, aapenbare humbug den i virkeligheten var. En mann og en ret­ ning der allierer sig med slike elementer som protokoll-elefan- ten og Olavsridderen Lian, mannen med blancofortiden Falk og Revolver-Meyer — en slik mann og en slik retning kan ikke mene det saa svært alvorlig med sin masseaksjon. (Norges Kommunistblad 18/1 1924)

Her skiller fagopposisjonen seg fra IWW, som gikk inn for en sentralisert organisasjonsstruktur: arbeiderne skulle samles i «One Big Union». Når fagopposisjonen sto for en annen orga­ nisasjonsmodell, kan dette delvis skyldes innflytelse fra folk i Trondheim som var påvirket av den kontinentale syndikalis­ men. På dette punktet var fagopposisjonen svært lik den fran­ ske syndikalistiske fagorganisasjonen C.G.T. Innen arbeiderbevegelsen i de første ti-åra av vårt århundre blei det stadig diskutert hvordan forholdet mellom den politi­ ske og faglige delen av bevegelsen skulle være. Sosialdemo­ kratene mente at den politiske delen var overordnet, mens syndikalistene avviste alt politisk arbeid. På stiftelseskonfe- ransen i 1905 inntok IWW et mellomstandpunkt. Det politi­ ske arbeidet blei underordnet det faglige, men ikke aw ist helt:

(...) a struggle must go on until the toilers come together on the political, as well as on the industrial field, and take hold of that which they produce by their labor through an economic organiza­ tion of the working class without affiliation to any political party. (Sitert etter Paul F. Brissenden: The IWW — A Study of American Syndicalism. New York 1919. s. 349.)

40 Dette mellomstandpunktet var også karakteristisk for Tran­ mæls syn:

Først og fremst maa alle som har anledning til det ind i sine fagfore­ ninger. De danner det egentlige grundlaget for vor aktion ( . . . ) Samtidig samles man i den politiske organisation. Dens formaal er at oplyse og organisere og sætte mænd og kvinder ind i kommunesty­ rer og storting for at staa paa vakt om de andre og slaa til lyd for ar­ beiderklassens interesser. (Ny Tid4/11 1915.)

Her tror jeg ikke at IWWs holdning representerte noen av­ gjørende årsak til Tranmæls syn. Han var nok altfor følelses­ messig knyttet til DNA til å kunne agitere for en total avvis­ ning av alt politisk arbeid, men hans overbevisning om at dette var et riktig standpunkt, blei vel styrket av at IWW mente det samme som ham.

Kamperfaringer

Det USA Tranmæl opplevde, var selvfølgelig et langt mer avansert kapitalistisk samfunn enn hva Norge var på samme tid. Derfor viste mekanismene i det kapitalistiske samfunnet seg mye klarere her. Gjennom studier av den amerikanske fagbevegelsens historie og arbeidskamper som fant sted mens han var i USA, kom en rekke grunnleggende trekk ved klas­ sekampen i et moderne samfunn til å stå klart for Tranmæl. Jeg vil nå ta for meg en del hovedpunkter i Tranmæls erfa­ ringer og forsøke å påpeke i hvilken grad de kan ha influert hans seinere holdninger. For det første kom statens klassekarakter klart fram i de amerikanske streikekampene. Gang på gang benyttet arbeids­ kjøperne seg av det militære til å slå ned streikende arbeidere:

Næsten samtidig [i I892J udbrød den langvarige og bitre streik i sølv- og blyminerne i Idaho. Arbeiderne forlangte lønsforhøielse, men dette blev nægtet. hvorpaa de nedla arbeidet. Streikebryderé blev sanket sammen fra alle hold, og en bitter kamp fulgte. Lederne for fagforeningen blev arresterede og kastet ind i fugtige, usunde fangehuller, og deres organisation erklæret ulovlig. Man erklærede stedet under krigsbeleiring. som sedvanlig ved slige leiligheder. og de militære regjerede uindskrænket. Kapitalisterne kan nok benytte sig af statens hjælp. De har nok sine folk i de stillinger, hvor det «røyner», de karene. Naar skal vi arbeidsfolk lære det samme? (Ny Tid 16/12 1904)

41 Dette kan ha underbygget to holdninger hos Tranmæl; for det første betydningen av at arbeiderklassen gjennom valg søkte å vinne flertallet i de parlamentariske organene, og for det andre hans klare anti-militarisme. I et innlegg på DNAs landsmøte i 1906 trekker han nettopp inn erfaringer fra USA for å begrunne sitt syn:

Vi maa ikke popularisere militarismen ved folkevæbningen. Paa landet var skytterlagsmedlemmerne vore største motstandere; det var dem, der gjorde sig gjældende under Karlstad. Bergensforslaget er konsekvent. Vi skal sætte vor kraft ind paa massetreiken. Reform- magere har det altid vrimlet af; men socialdemokratiet. der er revo- lutionært, maa holde greie linjer. I Amerika har kapitalismen ladet sig beskytte af militære; men selv en saa konservativ arbeiderorgam- sation som «Am. labour federation» har bestemt, at den. der melder sig ind i militsen, betragtes som udgaat af partiet. La os ikke holde paa denne liberale gjenganger. (Det norske arbeiderpartis 19. lands- m øde 1906. Referat. Kristiania 1906. s. 16— 17.)

Bruken av det militære, politiet og rettsapparatet gjorde det mulig for de amerikanske arbeidskjøperne å slå ned arbei­ derne med svært brutale midler, slik Tranmæl skildrer det i denne artikkelen som omhandler en gruvestreik i Colorado i 1904;

Det skrækregimente. som har hersket i Colorado det sidste aar og især efter den afskyelige udaad udøvedes i Independence hvorved 15 streikebrydere blev dræbl ved en eksplosjon, savner endnu side­ stykke i noget land.(...) Man erindrer, at mineeierne hadde faat erklæret flere distrikter (countier) i beleiringstilstand. for derved at kværke streikerne. Men arbeidernes enestaaende opførsel og ro gav militsen altfor lidet at be­ stille. Mineeierne maatte se sig om efter nye midler. Fra alle de store streiker i de sidste aartier herover kjender man til midlerne: det er at ødelegge eiendomme og lægge skylden over paa de organiserede ar­ beidere. Den afskyelige udaad ved Independence gav stødet til de grusom­ ste forfølgelser mod arbeiderne og alle dem, som sympatiserede med dem. Byen Victor, som har jurisdiktion over stedet, hvor udaaden foregik, blev skuepladsen for de mest tragiske og uforskammede sce­ nerier i den moderne tids historie. Byens officielle embedsmænd, som var venligstemte overfor arbeiderne, blev af arbeidsgivernes or­ ganisation nødt til at nedlegge sine embeder paa stedet. Distriktets politichef var den første til at bide i gresset for modstanden. Da han paa et tilkaldt møde af arbeidsgiverne vægrede sig for at opgi sin stil- ling, saa bare rystede de et toug foran ham, idet de gjorde ham for- staaeligt, at han snart vilde dingle mellem himmel og jord. om han øvede modstand mod deres forsæt. Dette var metoden langs hele lin­ jen.

42 Alle fagforeningsmænd blev arresterede en gros og kastet ind i nogle for anledningen indrettede arresthuse. Grubearbeidernes egen bygning blev endog omdannet til en fængselsbule. Maskinisternes hall blev gjennemsøgt og deres forsamlingssal vandaliseret, et pent bibliotek ødelagt, fuldmagter, tilhørende forskjellige loger tilintet- gjordes, foreningsmærker reves istykker og protokoller konfiskere- des. Derpaa fulgte da deportation af de organiserede arbeidere. Det ene jernbanetog efter det andre befordrede arbeiderne under militærk eskorte enten over grensen mod Kansas eller New Mexico. For- ældre, søskende, ægtefolk og børn blev uden nogen ceremonier ad­ skilte. De oprivende scener, som fandt sted, var af de mest fortvi­ lede, som kunde tænkes. Mændene blev ofte sat af togene midt ude i ørkenen, hvor de var uden levnedsmidler eller vand overgit til vil- kaarlighederne. (Ny Tid16/8 1904.) Når Tranmæl seinere var så opptatt av at arbeiderne burde benytte flere og kraftigere midler i klassekampen, er det vel ri­ melig å regne med at inntrykk som disse kan ha bidratt til dette. Han hadde jo nøye kjennskap til hvordan arbeidskjø­ perne ikke skyr noen midler for å tvinge arbeiderne i kne i en krisesituasjon, derfor må arbeiderne utvikle midler som gjør dem istand til å føre kampen også på slike premisser. Agita­ sjonen for bruk av kampmidler som sabotasje og obstruksjon var vel det punktet i fagopposisjonens program som møtte sterkest motstand fra den etablerte arbeiderbevegelsen, men på dette området viste vel erfaringene fra USA Tranmæl at ar­ beiderne ikke måtte nære moralske betenkeligheter ved å føre sin kamp med så kraftige midler som mulig. Dette kommer klart fram i et foredrag Tranmæl holdt i 1911:

Arbeidskjøperne er «moralsk» indignert over dette kampmiddel Qsa- botagej de, som ikke tar betaenkning at sulte ut sine arbeidere hvis de bare kan fremme sit profitbegjær, ikke tar i betænkning at kaste arbeiderne ut av barakker og rønner, selv om det er midt paa svarte vinteren, ikke tar i betænkning at forfølge de mest aktive organisa- tionsmænd med svarte lister baade i ind- og utland. Det er overfor den slags folk vi skal være redde for at gripe til de midler vi har. Dette er stakkarslig og feig tale! (De faglige kampmidler og organisa- tionsformen. Foredrag av Martin Tranmæl i Trondhjems Arbeider­ forening den 2. decem ber 1911. Sitert etter Tidskrift for arbeiderbe­ vegelsens historie nr. 1 1976, s. 219— 220.)

Om Tranmæl ikke nevner erfaringene fra USA eksplisitt, har vel disse underbygget holdbarheten av denne argumentasjo­ nen for ham. Streikebryteri er kanskje det største problemet en svak fag­ bevegelse står overfor. Det skapte store problemer for den

43 norske fagbevegelsen ved århundreskiftet, og i USA så Tran­ mæl hvordan arbeidskjøperne systematisk benyttet uorgani­ serte og samvittighetsløse arbeidere både til å slå ned strei­ kende og som streikebrytere, som under streiken i Colorado:

Noget nyt maatte søges. Vi kjender midlet. Det er militæret. Men ikke nok dermed. Strei- kedistrikterne maatte gjøres om til et slags Sibirien. Den civile rets- ordning blev sat ud af kraft og krigslov erklæret. Dette skete den 3die januar d.a. Til at gjøre tjeneste i militsen hyredes endel af det la­ veste slags, som findes i byer og grubecentrer. Ingen med nogen selvagtelse vilde indlade sig paa frivillig at gjøre tjeneste i et saadant banditrytteri. (...) Et skrækregimente begynte nu, som længe skal søge sin lige. Nu gjaldt det da om at skaffe streikebrydere. Agenter blev sendt til øststaterne. og disse lovede da guld og grønne skoge for dem, som vilde reise ud. Fra Chicago lykkedes det under falsk foregivende at hyre 140 mand til Tellurich. Disse blev paa hele reisen og efter deres komme til bestemmelsesstedet bevogtet som slaver eller forbrydere. (Ny Tid 25/2 1904.)

Disse erfaringene fra USA lå nok under når Tranmæl seinere gang på gang agiterte for at de kraftigst mulige midler måtte taes i bruk for å få streikebrytere til å miste lysten til å la seg verve. Det var jo nettopp dette hans berømte tale fra 1912 om dynamitt i borehullene gikk ut på. Vi har sett at Tranmæls studier av arbeidskamper i USA viste ham hvor hard og brutal klassekampen i et avansert ka­ pitalistisk samfunn kan bli, samtidig som statens klassekarak­ ter her kom klart fram. De mer teoretiske slutningene Tran­ mæl kan ha trukket av dette, er ikke originale, men oppholdet i USA har sikkert klargjort dem for ham, jeg vil nevne tre trekk: den vekten han la på det politiske arbeidet som supple­ ment til det faglige, anti-militarismen og særlig kampen for å få anerkjent kraftigere midler i klassekampen. I forbindelse med kampmidlene er det en liten detalj som bør nevnes. I sitt først brev om gruvestreiken i Colorado skriver han:

Første skridt af arbeiderne efter streikens udbrud var at etablere egne butiker for at gjøre sig uafhængig af optrækkeri og alle mulige hindringer fra den organiserede bande af arbeidsudsugere. Organi- sationen tog initiativet og arbeidernes kooperative udsalgssteder er blit en sukcess. (Ny Tid25/2 1904.)

Dette leder vel nokså direkte til at kooperasjonen blir nevnt som et kampmiddel i Tronhjemsresolusjonen.

44 Friskt blod Syndikalisterne: «Partiet maa enten sprænges eller tilføres friskt blod — helst begge dele.» (Hvepsen nr. 45, 1917)

45 Et mer sentralt punkt i Trondhjemsresolusjonen var at ar­ beiderne burde bekjempe tariffsystemet fordi dette svekket kampviljen blant arbeiderne i tariffperioden. På LOs kongress i 1907 nevner Tranmæl at denne taktikken blei benyttet i USA:

Med hensyn tii tarifoverenskomster er det jo ogsaa meningsforsjel. I mange industrilande vil arbeiderne ha væk disse faellesoverenskom- ster. Western Federation of Miners i Amerika besluttet paa sin sidste kongres at fravige de kollektive overenskomster. (Protokol over forhandlingerne ved Arb.s fagl. landsorganisations 5. kongres i Kristiania 9.— 13. septbr. 1907. Kristiania 1907. s. 102.)

Når det gjelder kampmidlene obstruksjon og boikott, som var de mest kontroversielle av dem som blei nevnt i Trondhjems­ resolusjonen, behandlet ikke Tranmæl disse i sine amerika­ brev. Dette var midler som vel blei kjent i Norge fra den kon­ tinentale syndikalismen, og Tranmæl blei sansynligvis fortro­ lig med dem via syndikalistene i Trondheim. Det inntrykket han fikk fra USA om hvor brutal og skånselløs klassekampen kan være, gjorde ham sikkert åpen for å akseptere disse kampmidlene.

Blei Tranmæl syndikalist i USA?

Det er en vanlig oppfatning at IWW var en syndikalistisk or­ ganisasjon da Tranmæl var i kontakt med den, og at de impul­ sene Tranmæl fikk fra IWW for en stor del forklarer hvorfor fagopposisjonen fikk sin syndikalistiske karakter. Jeg har tidligere i artikkelen berørt deler av dette spørsmå­ let, men jeg vil her behandle det mer systematisk. Syndikalismen oppsto i Frankrike i 1890-åra, og den fikk sin første systematiske utforming i Amiens-resolusjonen fra 1906. Svært forenklet kan vi si at den kontinentale, reine syn­ dikalismen har tre teoretiske hovedkomponenter: klassekam­ pen skal drives med alle midler (et syndikalistisk yndlingsut- trykk var «direkte aksjon»),hele arbeiderklassen skal organi­ seres, helst så desentralisert som mulig og arbeidernes kamp skal bare foregå på det faglige plan. Dette skulle vise seg å være en ideologi som bare var tilpasset en situasjon hvor ar­ beiderklassen kunne drive en offensiv kamp, altså bare under en høykonjunktur. Derfor fikk syndikalistiske ideer innpass i arbeiderbevegelsen i de fleste industrialiserte land fram mot

46 Av temperament og innstilling er Martin Tranmæl revolusjo­ nær. Noen tilhenger av vold og terror har han sikkert aldri væ­ ret, for dertil er han et altfor snildt menneske med mange gode menneskelige egenskaper. Men fylt av oprørsånd og revolu- sjonslyst er han like fullt. For øieblikket er han en lidenskapelig tilbeder av demokratiet. Ingen bekjenner sig til folkestyret med en mere utrettelig iherdighet enn Tranmæl. Men man skal være klar over at det folkestyre og demokrati han kjemper for, er akkurat det som passerham og hans bevegelse. Det er like snevert og smalsporet som den socialisme han har preket. . Aftenposten 27.6.1939. Sannheten om det norske parti . . . den halvsyndikalistiske, halvreformistiske Tranmælgrup- pen. I spissen for den staaren mann som personlig er arbeider­ bevegelsen hengiven, men som haapløst har tullet sig bort i I.W.W.ideologi, en mand for hvem marxismens grundprinci- per var, og aapenbart ogsaa forblir aa være en bok som er luk­ ket med syv segl. (Grigorij Sinovjev, Norges Kommunistblad 27.1 1.1923)

1920, men av samme grunn døde den ut nesten overalt etter konjunkturomslaget 1920/21. Når syndikalismen i denne perioden hadde en slik omfat­ tende karakter, er det ikke noe problematisk i at syndikalisti­ ske ideer også vant innpass i Norge, landet var jo i ferd med å bli en integrert del av det internasjonale kapitalistiske sys­ temet som følge av den kraftige økonomiske veksten fra 1905. Det virkelige problemet er heller hvorfor den førende syndi­ kalistiske retninga i Norge fikk en særegen utforming, i og med at den ikke avviste politisk arbeid, og i vår sammenheng må vi også ta opp i hvor stor grad Tranmæls erfaringer med IWW kan ha virket inn. Årsakene til at anti-politisk agitasjon aldri fikk noen særlig oppslutning i Norge, kan jeg ikke gå inn på i full bredde her, men den viktigste faktoren var, etter min mening, at DNA i liten grad hadde samarbeidet med Venstre og det liberale bor­ gerskapet. Derfor var partiet lite kompromittert i øynene til den revolusjonære delen av arbeiderklassen. Som vi har sett tidligere, gikk hverken IWW i 1905 eller fagopposisjonen mot politisk arbeide. I 1908 blei IWW split­ tet i en reinsyndikalistisk og en moderat fløy, og den reinsyn- dikalistiske fikk størst oppslutning. Her ligger nok årsaken til at mange har oppfattet IWW som reinsyndikalistisk helt fra starten.

47 Fagopposisjonens syn på dette punktet var at fagbevegelsen var det viktigste middel i arbeidernes revolusjonære kamp, men at det politiske arbeidet var et viktig supplement. Dette var helt i tråd med Tranmæls syn, dette har jeg vist tidligere i artikkelen, og det kom særlig tydelig fram når han vendte seg mot de reine syndikalistene som også fantes innen organisa­ sjonen. Vi ser altså at IWWs opprinnelige program stemmer godt overens med fagopposisjonens: bred organisering (men fagop­ posisjonen hadde en mer desentralisert struktur), militant kamp med revolusjonært siktepunkt og at det faglige og politi­ ske arbeidet skulle gå hand i hand. Det er rimelig å slutte at Tranmæl nok hadde IWW i tan­ kene da han var med på å utforme fagopposisjonens program, men det er nok galt å tro at han slavisk brukte IWW som mo­ dell. Riktignok skreiv han i 1905:

Den nye organisation er sikkert den mest klarlinjede og moderne be­ vegelse vi hidtil har havt paa det økonomiske omraade. Derfor er dens principer og metoder af international betydning. (Ny Tid 25/7 1905.) Men vi har jo alt sett at han ikke benyttet IWWs organisa­ sjonsform, og Tranmæl var nok for mye pragmatiker til å be­ nytte seg av ideer for ideenes egen skyld. I hele Tranmæls virksomhet kan man nok tvert om spore en klar skepsis til teoribygging. Konklusjon

Det hender at et menneske opplever situasjoner av en slik ka­ rakter at hele deres livsoppfatning endres. Tranmæls erfa­ ringer i USA var ikke av en slik art; det er vel heller slik at hans møte med USA aksellererte hans politiske utvikling. Han var sosialist også før USA-oppholdet, men den nokså uskolerte 21-åringen som krysset Atlanteren i 1900, vendte tilbake for godt med en klar politisk holdning. Jeg er enig med Arne Kokkvoll når han i sin artikkel om Tranmæl i Norsk biografisk leksikon skriver: «Fra Amerika tok han særlig med sig inntrykk av hardere og røffere meto­ der i arbeidernes faglige og politiske kamp», (s. 62.) Dette la vel grunnlaget for hans seinere agitasjon for at arbeiderne måtte utvikle sine kampmidler, både mot arbeidskjøperne og klassestaten.

48 Tranmæls studier av de faglige organisasjonene i USA hadde nok innvirkning på hans syn på at fagbevegelsen måtte ha en revolusjonær målsetting og være organisert slik at den omfattet hele arbeiderklassen, på tvers av faggrensene. Vi kan her snakke om en negativ innflytelse fra AFL, og en positiv innflytelse fra IWW. Den norske fagopposition var en syndikalistisk preget orga­ nisasjon, men adskilte seg fra den reine syndikalismen, i sitt syn på betydningen av det politiske arbeidet. Tranmæl sto klart på fagopposisjonens linje her, men på dette område me­ ner jeg at innflytelsen fra IWW var mindre viktig. Hele Tran­ mæls bakgrunn og holdning til DNA gjorde det umulig for ham å bli anti-politisk. Oppholdet i USA klargjorde Tranmæls syn på kapitalismen og påskyndet hans politiske utvikling, men den største betyd­ ningen det fikk var nok at Tranmæl i USA fikk sett hvor ufor­ sonlig og brutal klassekampen var i et utviklet kapitalistisk samfunn, en samfunnstype som Norge fra 1905 utviklet seg mot.

Litteratur

Jeg har kildehenvisning ved hvert enkelt sitat i artikkelen. Bibliografi over Tranmæls artikler i perioden finnes et annet sted i dette nummeret av tids­ skriftet. Under følger ei liste over bøker og artikler som har vært nyttige for meg, og som kan brukes av dem som vil sette seg i bedre inn i disse proble­ mene.

Om Tranm æ l Gabrielsen, Bjørn: Martin Tranmæl ser tilbake. (Oslo 1959.) Nokså lettvint journalistisk. Anekdotepreget. Kokkvoll; Arne: «Martin Tranmæl.» i Norsk biografisk leksikon. Vel det beste som er skrevet om Tranmæl. Legger stor vekt på Tranmæls røtter i bondesamfunnet. Artikkelen er trykket opp igjen i dette nr. av TFAH.

Zachariassen, Aksel: Martin Tranmæl. (Oslo 1939.) Grundig biografi til 60-årsdagen. Lite analytisk og ukritisk.

Om syndikalismen Bull, Edv. d.e.: «Syndikalisme.» i «Det tyvende aarhundrede». 1914. En kort artikkel, men god. Setter syndikalismen inn i sin historiske sam­ m enheng. Åman, Valter: Svensk syndikalism. (Stockholm 1938.) Sosialdemokratisk kritikk av syndikalismen. Inneholder nokså mye stoff.

49 Om IW W Brissenden, Paul F.: The IWW — A Study of American Syndicalism. (New York 1919.) En meget omfangsrik historikk over IWW.

Om fagopposisjonen og radikaliseringa av DNA Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. Nr. 1 1976. Et spesialnummer om disse emnene. Innholder mye godt stoff, bl.a. Edv. Bull d.e.: Arbeiderbevegelsens stilling i de tre nordiske land 1914— 1920. Holm, Ingar: «Noen synspunkter på Den norske fagopposition.» i «Historisk tidsskrift» nr. 1 1976. Et forsøk på å forklare hvorfor fagopposisjonen hadde en så særegen ideologi.

Om miljøet rundt Tranmæl Bull, Edv. d.y.: Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914. En grundig beskrivelse av arbeiderbevegelsens utvikling i Trøndelag, med hovedvekt på tida fra 1905.

50 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979.

Tore J. Hanisch og Even Lange Krise og vekst Norsk økonomi i 1930-årene

I «De harde trettiåra»

Vårt land gjennomlevde i 1930-årene en dyptgripende økono­ misk og sosial krise. Krisens mest synlige og viktigste uttrykk var en enorm arbeidsledighet. Da ledigheten nådde sitt maksi­ mum i desember 1932, var den (blant fagforeningsmedlem­ mer) over 42%. I treårsperioden 1932— 34 var årsgjennom­ snittet for arbeidsledigheten aldri under 30%. Til sammenlig­ ning var ledigheten på årsbasis aldri høyere enn 5,0% i peri­ oden 1904— 20. Etter 1945 har den aldri vært høyere enn 3,6%) De norske ledighetstallene under krisen synes høye også i internasjonalt perspektiv. I England kom ledigheten i indu­ strien på årsbasis opp i 22% før den falt. I Sverige kom den aldri høyere enn 24%. I Europa var det vel bare Tyskland som kunne vise til vesentlig høyere ledighetstall, ca. 44% i 1932.2) De politiske konsekvenser av krise og massearbeidsløshet er kjente tema for historisk forskning. I Tyskland vokste na­ zismen fram som massebevegelse under krisen. I Norge fikk depresjonen avgjørende innflytelse på arbeiderbevegelsens holdning til økonomisk-politiske spørsmål og dens strategi for samfunnsomforming. ’) Her skal vi la disse sidene ligge og i stedet ta opp noen rent økonomisk-historiske aspekter ved det som er blitt hetende «de harde 30-åra» i vårt land. Til ganske nylig har den realøkonomiske utvikling i depre- sjonstiden vært sparsomt undersøkt, og mye av det vi her leg­ ger fram må betraktes som foreløpige resultater og hypoteser. Formålet er å foreta en kritisk vurdering av noen etablerte forestillinger om depresjonen i Norge i lys av de senere års forskningsresultater.

51 Det meste av artikkelen er konsentrert om temaet «hva førte ut av krisen?», men først skal vi gå litt inn på hva som skapte krisen i vårt land, og hvordan den høye ledigheten kan forklares.

II Krisens årsak og karakter

Det er almindelig antatt at krisen kom utenfra, at den skyldes et drastisk prisfall på verdensmarkedet med påfølgende eks- portsvikt som resultat. Sviktende inntekter i eksportnæringen ledet til redusert etterspørsel og produksjon også på hjemme­ markedet. Det er utvilsomt mye riktig i denne forklaring, men den kan med fordel utdypes på enkelte punkter. Det må særlig understrekes at fallet i produksjonen for eks­ port var forholdsvis beskjedent. Målt i faste (1938-) priser sank eksporten fra 1307 millioner kroner i 1930 til 1236 mil­ lioner i 1932, d.v.s. en nedgang på vel 5 96.1 1933 var ekspor­ ten praktisk talt like stor som i 1930. Det som i første rekke sviktet var produksjonen av kapitalvarer. Bruttoinvestering­ ene falt fra 1173 millioner kroner i 1930 til 840 millioner kro­ ner i 1933 (faste priser), en nedgang på 2896. Investerings- svikten var m.a.o. omtrent 5 ganger så stor som eksportsvik- ten.4) Dette betyr ikke at svikten i eksporten hadde liten betyd­ ning. Det var en nokså nær sammenheng mellom eksport- svikt og investeringssvikt. I den foregående fireårsperiode (1926— 30) hadde det skjedd en meget sterk økning i ekspor­ ten (ca. 4096).5) I 1930 stoppet veksten nokså brått opp som følge av drastisk redusert lønnsomhet. Dermed ble svært mange investeringsplaner lagt på is. Det ble fortsatt betraktet som lønnsomt å utnytte det produksjonsapparat man allerede hadde bygget opp, men beslutninger om å utvide etter det gamle mønster ble utsatt. Vekststans i eksportnæringene ledet m.a.o. til en kraftig nedgang i kapitalvarenæringene. Nå viser det seg imidlertid at nedgangen i den samlede pro­ duksjon var vesentlig mindre enn hva man kan få inntrykk av på grunnlag av det foregående. Nedgangen i bruttonasjonal­ produktet var bare ca. 150 millioner kroner fra 1930— 32, knapt halvparten av nedgangen i investeringene. Dette må ses på bakgrunn av en meget sterk nedgang i importen på mer enn 300 millioner kroner.61 Sysselsettingen ble heller ikke rammet så hardt som man kanskje vil tro. Den samlede sys-

52 selsetting, målt ved antall årsverk, var ifølge nasjonalregnska­ pet bare 0,4% lavere i 1932 enn i 1930. I 1933 var den sam­ lede sysselsetting 0,6% høyere enn i 1930 (riktignok var sys­ selsettingen for lønnstagere ca. 1 % lavere enn i 1930, men dette ble mer enn kompensert ved en økning i sysselsettingen for selvstendige).7’ Vi finner derfor at den høye ledigheten bare i beskjeden grad kan forklares ved en nedgang i tallet på arbeidsplasser. Etterspørselen etter arbeidskraft må ha vært omtrent uendret. Samlet er det grunn til å understreke at kriseforløpet i Norge var svært forskjellig fra forløpet i land som Tyskland og U.S.A. I disse landene opplevde man en meget dramatisk nedgang i produksjon såvel som i sysselsetting. I U.S.A. f.eks. sank B.N.P med 38% under krisen. Industriproduksjonen ble praktisk talt halvert.8’ Dei kan derfor synes vanskelig å for­ klare at vi i Norge fikk en ledighet av nesten samme størrelse. Det er her viktig å være klar over at ledigheten i Norge også var særlig høy under den internasjonale høykonjunktu­ ren i slutten 20-årene. I årene 1927— 30 var den henholdsvis 25,4, 19,2, 15,4, og 16,6%.91 Disse høye tall har utvilsomt sammenheng med kroneoppskrivningen i perioden 1924— 27 fra omtrent halvparten av gammel verdi i forhold til dollar og gull til pari. Utgangspunktet i 1930 var altså en situasjon med nokså høy ledighet. Under krisen steg den ikke fra 0 til 33 %, «bare» fra 17 til 33 %.91 Likevel var den faktiske stigning såvidt stor at heller ikke den tilnærmelsesvis kan forklares ved redusert sysselsetting eller ved redusert etterspørsel etter arbeidskraft. Hvis det ikke var færre arbeidsplasser som skapte den sterke økningen i ledigheten (slik man lett forestiller seg), må det an­ tagelig ha vært flere som søkte arbeid. Vi må altså undersøke utviklingen i tilbudet på arbeidskraft. Vi vet for det første at den såkalte arbeidsdyktige befolk­ ning steg meget i disse årene fordi den naturlige tilvekst var stor og fordi utvandringen til Amerika stoppet opp. Antall menn mellom 18 og 65 år steg f.eks. med 46 tusen eller ca. 6% fra 1930— 33. Økningen for kvinner var omtrent like stor. Dertil kommer at tilbudet av kvinnelig arbeidskraft ble vesentlig større som følge av sterk nedgang i giftemålsfrek- vens og fertilitet. Disse demografiske forhold kan under rime­ lige forutsetninger «forklare» det meste av økningen i arbeids­ ledigheten. Den vokste kan vi si fordi tilbudet av arbeidskraft økte, ikke fordi etterspørselen avtok.

53 Dette er i og for seg greitt hvis vi nøyer oss med å betrakte endringer i nivået på tilbud og etterspørsel. Det var primært tilbudet som endret seg. Etterspørselen var omtrent uforan­ dret. Det er imidlertid ikke gitt at vi skal nøye oss med det. Hvis vi i stedet ser på endringen i endringen eller m.a.o. en­ dringer i vekstratene, får vi et noe annet bilde. Dette at den arbeidsdyktige befolkning steg var ikke noe nytt. Den steg ganske raskt fra 1926— 30 også, men da vokste etterspørselen etter arbeidskraft enda raskere slik at ledigheten sank. Det som skjedde i perioden 1930— 33 var at veksten i etterspørselen tok slutt. Etterspørselen etter arbeidskraft som hadde vokst med 1,5% pr. år eller mer, steg ikke lenger, den stagnerte eller falt. Samtidig skjedde det en økning av veksten i tilbudet på arbeidskraft fra ca. 1,3 til 1,9 % pr. år.1 n Dersom vi legger hovedvekten på endringer i vekstraten, finner vi altså at den økte ledigheten fram til 1933 primært skyldtes svikt i etterspørselen etter arbeidskraft. Arbeidsløsheten holdt seg meget høy helt fram til krigen, og kom på slutten av 30-årene bare såvidt under 20%. Så lenge arbeidsledigheten befant seg på et slikt nivå, går det vanskelig an å si at man kom ut av depresjonen. Men opp­ gangstider ble det. En situasjon med krise, stagnasjon og tilba­ kegang i produksjon og sysselsetting ble fra slutten av 1932 snudd til betydelig vekst og framgang. Veksten i Bruttonasjo­ nalproduktet var i gjennomsnitt for de 7 årene etter omslaget i 1932 på ca. 4,2% pr. år, mot 3,8% pr. år fra 1950— 60. Tal­ let på lønnsmottagere steg med 2,3% pr. år for perioden 1930— 39 under ett, mot 1,0% i 1950-årene.12’ Spesielt er det grunn til å understreke den sterke veksten i industrien som i 30-årene (i motsetning til i 20-årene) var ras­ kere enn for økonomien som helhet. Sysselsettingen i indu­ strien vokste med 2,6% pr. år fra 1930— 39. Sammen med økningen i bygg og anleggsvirksomhet ga dette godt over 80.000 nye arbeidsplasser.121 Fra 1934— 39 var veksten i in­ dustrisysselsettingen hele 5,4% pr. år. Denne utviklingen rep­ resenterte et markert brudd i forhold til utviklingen i det fore­ gående tiår. Fra 1920— 30 var det ingen økning i sysselset­ tingen i industrien i det hele tatt. Det var en meget alvorlig stagnasjon som ble overvunnet i 30-årene. Når veksten like­ vel ikke var stor nok til å absorbere ledigheten, må altså dette ses på bakgrunn av en meget stor vekst i tilbudet av arbeids­ kraft.

54 III Den økonomiske politikk og oppgangen

Tradisjonelt har det vært gitt to forklaringer på omslaget fra krise til vekst. Den ene viser til en ny økonomisk politikk. Som tilfellet er i Sverige, eksisterer det i Norge en almen og ganske vagt formulert forestilling om at det var Arbeiderparti­ ets overtagelse av regjeringsmakten som snudde utviklingen. Nygaardsvoldregjeringen skal ha satt i verk en aktiv krisebe- kjempende politikk med utgangspunkt i nye teoretiske innsik­ ter av «keynesiansk» karakter, og virkningene av denne nye økonomiske politikk skal ha fått meget stor betydning for bedringen av de økonomiske forhold. Innvendingene mot en slik oppfatning vil være kjente. I Norge kom ikke regjeringsskiftet før i mars 1935, altså nokså lenge etter at oppgangen var begynt. De økonomiske tiltakene som ble satt ut i livet var dessuten i den grad preget av de kompromisstiltakene det hadde vært nødvendig å inngå med det spareorienterte bondepartiet, at det ekspansive element i finanspolitikken må ha vært meget beskjedent. Dette fremgår nokså klart av de undersøkelser som er foretatt om temaet.141 Spørsmålet er om ikke finanspolitikken heller var kontraktiv. Riktignok fant det sted en betydelig økning i statsutgiftene i denne perioden. Dette skulle i seg selv gi ekspansiv virkning, selv med balansert budsjettøkning. Imidlertid ble budsjetter og spesielt regnskaper gjort opp med store og stigende over­ skudd, og dette virket i motsatt retning, d.v.s. kontraktivt. Overskuddene i regnskapene ble større enn overskuddene i budsjettene fordi skatteinntektene ble større enn ventet som følge av oppgangskonjukturen. En annen sak er at regjeringen Nygaardsvold kan ha satt sammen inntekter og utgifter annerledes enn tidligere regje- ringer, slik at politikken av den grunn kan ha vært mer effek­ tiv som middel til å fremme vekst og sysselsetting. En slik (mulig) forskjell var imidlertid neppe av vesentlig betydning. Det er også mulig at regjeringsskiftet skapte et psykologisk omslag med stimulerende virkning, bl.a. gjennom den sterkt offensive holdning til kriseproblemene som kom til uttrykk. Men dette skyldtes mer hva som ble sagt enn den faktiske po­ litikk regjeringen førte.151 De endringer som fant sted i den økonomiske politikken i begynnelsen av 1930-årene var ikke slik man ofte tenker seg dem. Det ble altså ikke foretatt noen omlegging fra «gammeldags sparelinje» til en moderne «keynesiansk» stats- tfah 4 55 budsjettering. Den kom ikke før etter verdenskrigen. I stedet foregikk det endringer i pengepolitikken som antagelig hadde større betydning enn man til nå har vært oppmerksom på. Fram til 1930 hadde man i hovedsak forsøkt å opprettholde eller gjenopprette forholdene fra før 1914, dvs. gullstandard og frihandel. Etter 1930 ble både gullstandard og frihandel i praksis forlatt, selv om man til tider forsikret hverandre om det motsatte. I Norge hadde paripolitikken medført en praktisk talt sam­ menhengende kontraktiv pengepolitikk i perioden 1920— 30, og resultatet var at prisnivået ble mer enn halvert. Deflasjo­ nen fortsatte under krisen i begynnelsen av 30-årene slik at prisfallet fra 1920 til 32 var nærmere 70%. Nå ble det imid­ lertid slutt på den kontraktive pengepolitikken. Under krisen i 1931 ble den norske kronen devaluert 10% samtidig med pundet. Dette bidro utvilsomt til å dempe prisfallet. Fra 1920— 30 hadde Norges Bank ved sine transaksjoner bidratt til en sterk nedgang i mengden av betalingsmidler. Dette ble det nå slutt på. Fra og med 1931 bidro banken i alle år med en netto tilførsel av betalingsmidler.1 Man gikk altså over fra en sterkt kontraktiv til en forsiktig ekspansiv pengepolitikk. Dette skyldtes neppe noe bevisst ønske om å føre en inflasjo- nistisk pengepolitikk i Norges Bank.'7) Bankens utlån økte f.eks. ikke vesentlig. Likviditetstilførselen var snarere et resul­ tat av at man ikke søkte å utligne de pengepolitiske virkninger av en markert bedring i landets handelsbalanse med utlandet. Som følge av stadige overskudd på handelsbalansen, fikk vi en forholdsvis jevn nettotilførsel av utenlandsk valuta. Over­ skuddet av pund, dollar eller hva det måtte være, ble vekslet om i Norges Bank, og la dermed grunnlaget for en nokså jevn økning i mengden av norske betalingsmidler. Det viktigste var kanskje ikke først og fremst at pengemengde og prisnivå begynte å stige, men at den nedgang som var påbegynt i 1920 nå endelig stoppet opp. Ved siden av den generelt stimulerende virkning et slik omslag antagelig hadde, er det grunn til å tro at det fikk spesi­ ell betydning på ett felt, nemlig i forholdet mellom næringsli­ vets parter. Et av de største problemer i norsk økonomi i perioden 1920— 31 var de voldsomme og hyppige arbeids­ konfliktene. Storlockouten i 31 førte til at dette ble et bunnår for produksjonen. Etter 1931 ble forholdene på arbeidsplas­ sene vesentlig roligere. Dette forklares vanligvis ved at fagbe­ vegelsen på denne tiden la kursen noen streker om i

56 Det er en lang arbeidsdag fra Tranmæls første 1. mai-tale i Melhus ungdomslag i 90-årene i forrige århundre og til dette bilde blev tatt nå siste 1. mai på Akershus. Mellom de to taler ligger et helt avsnitt av norsk politisk historie, som Tranmcel har vært med å forme. Verden i Bilder, Gyldendal,— 12.24. juni 1939.

sosialdemokratisk og reformvennlig retning. Berge Furre kal­ ler sitt avsnitt om dette «Frå klassekamp til klassesamar- beid»l8> Uten å ville blande oss inn i diskusjonen angående når, om og eventuelt hvorfor fagbevegelsen «sviktet revolu­ sjonen», mener vi det er vanskelig å forstå de endrede forhold i arbeidslivet uavhengig av omslaget fra sterk deflasjon til sta­ bilitet i prisnivået omkring 1931/32. Arbeidskonfliktene i 20- årene hadde en dimensjon som kanskje var viktigere enn spørsmålet om fagbevegelsens radikalisme. Mange av kon­ fliktene kom som en direkte følge av arbeidsgivernes stadige krav om nye lønnsnedslag. Slike nedslag er vanskelige å ak­ septere for en hvilken som helst fagforening. Men kravene fra arbeidsgiversiden var en nokså uunngåelig følge av deflasjo­ nen. Etter 1931 var det ingen deflasjon av betydning, og en viktig årsak'til konflikt falt dermed bort. Det er ingen tvil om at den arbeidsfred som hersket fra 1931 av hadde en gunstig virkning på den økonomiske utvik­ ling. Men den gir like lite som den økonomiske politikk i peri­ oden noen egentlig forklaring på oppgangen. De viktigste im­ pulser må søkes på andre felter.

57 IV. Utenriksøkonomi og gode tider

Den andre tradisjonelle forklaring på det økonomiske opp­ sving i 1930-årene og den som stort sett har vært akseptert av norske historikere går ut på at den viktigste faktor var bedring i utenriksøkonomien. Det sies gjerne at liksom internasjonale konjunkturer brakte oss inn i krisen, var det også internasjo­ nale konjunkturer som trakk oss ut av den. Hans Fredrik Dahl skriver: «De internasjonale konjunkturer var på vei oppover ... og Norge ble båret frem på konjunkturene.» Berge Furre skriver: «Kva var det som skapte framgangen? Fyrst og fremst vart utanriksøkonomien betre. Etterspurnaden etter norske varer steig. Det internasjonale prisnivået steig, og det vart gode overskudd på betalingsbalansen.»19’ Økonomiske historikere har i senere år satt spørsmålstegn ved denne tesen.20’ Man har for det første vist at veksten i produksjon og sysselsetting i meget vesentlig grad foregikk i typiske hjemmenæringer. I industrien falt f.eks. «eksport­ andelen» (d.v.s. forholdet mellom eksportverdi og bruttopro­ dukt) fra 0,58 til 0,50 i 1933 og videre til 0,42 i 1939.- Vi finner m.a.o. en nokså drastisk forskyvning av tyngdepunktet bort fra produksjon for eksport. Dette er særlig tydelig når det gjelder sysselsetting. De tre typiske eksportindustrier trefored­ ling, primær jern og metall og kjemisk industri hadde i 1930 23 % av den samlede industrisysselsetting. De fikk imidlertid bare 5,5% av tilveksten i sysselsettingen.221 Innen de enkelte hovedgrener finner vi også en tydelig forskyvning i retning av hjemmemarkedet. Denne omleggingen er særlig tydelig i en gammel eksport- bransje som treindustrien. Produksjonsverdien ble her om­ trent fordoblet fra 1930— 39, mens eksportverdien ble halv­ ert.23’ Når det gjelder selve omslaget fra dårlige til gode tider, er det også viktig å merke seg at det var hjemmeindustrien som kom seg først etter krisen, og at eksportindustrien kom seinere i gang med sin utvikling, særlig hvis vi ser på produk­ sjonens verdi.24> Nå må det understrekes at eksportvolumet steg betydelig i denne perioden, omtrent 34% fra 1930— 39.-5’ Men man må ta i betraktning at sysselsettingsveksten var meget beskjeden i eksportnæringene, at inntektene fra vare­ eksporten vokste vesentlig langsommere enn eksportvolumet, og at veksten i skipsfartsinntektene i meget betydelig grad ble

58 brukt i utlandet til nedbetaling av gammel gjeld og til kjøp av nye skip. Likevel må vi kunne si at veksten i eksporten var meget viktig for den økonomiske utvikling i Norge. Uten denne ville det stått vesentlig dårligere til, også i hjemmenæ­ ringene. Vi vil imidlertid benekte at denne vekst kan ses som en refleks av høyere priser på verdensmarkedet. Hvis vi ser på vareeksporten, finner vi ingen vesentlig pris­ økning. Prisnivået i 1936 (eller 39) var omtrent det samme som i 1932, og vesentlig lavere enn i 1930. Likevel var eks­ porten mye større. (Tabell 1, kolonne A og B) Blant de eksportnæringer som nøt godt av prisstigning, sto skipsfarten i en særstilling. Fraktratene i 1939 var hele 3696 høyere enn i 1930. Hele stigningen fant imidlertid sted fra 1936— 37, og likevel var veksten i fraktvolumet nokså jevn. (Fra 1931— 39 lå de årlige vekstrater hele tiden mellom 2,7 og 7,0 9 6, med unntak fra perioden 1936— 37 da veksten var på 1096. Nedgangen fra 1930— 31 var vel9 6.26)) Vi ser m.a.o. at også innen skipsfarten foregikk veksten i betydelig grad uavhengig av økninger i prisene på eksportmarkedet. Disse konklusjoner styrkes når vi ser på relative prisend­ ringer. (Tabell 1, kolonne C)

Tabell I VAREEKSPORT OG PRISNIVÅ A B C Norsk vareeksport Prisnivå for E kspo rt vareprise n År (mill. 1938 kroner) norske eksportvarer (1961 = 100) Innenlandske priser 1930 597 29.5 76 31 488 25,1 69 32 594 24,5 69 33 620 23,4 65 34 624 23,8 63 35 666 23.6 59 36 731 24,1 57 37 801 26,2 57 38 745 26,5 57 39 819 24,9 51

Kilder: Nasjonalregnskap 1865— 1960, s. 292, 304. Historisk statistikk 1968, s. 556.

59 Prisutviklingen synes heller ikke relativt sett å være særlig gunstig for eksportvarenæringene. Fra 1930— 39 falt eksport­ prisene med 33% i forhold til prisene på hjemmemarkedet. Fra 1930— 34 var nedgangen 17%. Dette er en meget betyde­ lig nedgang. Den bidrar i høy grad til å forklare den faktiske overføring av ressurser fra eksportmarkedet til hjemmemar­ kedet. I analyser av norsk økonomi er det forholdsvis vanlig å forutsette at vi kan kjøpe og selge så mye vi vil til gitte priser på verdensmarkedet fordi Norge er et lite land. Vi kan da regne med at større etterspørsel etter norske varer betyr høy­ ere priser og at lavere priser betyr svakere etterspørsel. For 1930-årene er imidlertid en slik frikonkurranse-forutsetning spesielt problematisk. Vi vet f.eks. at kvotereguleringer og graderte tollsatser spilte en viktig rolle. I en slik sammenheng kan det til en viss grad være meningsfylt å snakke om økt etterspørsel etter norske eksportvarer, samtidig som prisene på de samme varer er fallende. En slik økning i etterspørselen må imidlertid ha vært meget stor for å kunne kompensere for den negative prisutviklingen og dertil gi et positivt, stimule­ rende bidrag til produksjonen. Vi finner dette mindre sann­ synlig. Samlet må vi ha grunn til å hevde at tesen om utenriksøko- nomien som drivende kraft i Norges vekst ut av krisen ikke kan opprettholdes. For det første var den vekst som fant sted i denne sektoren antagelig for liten til å gi noen god forklaring på det samlede oppsving, og den kom for sent til å forklare omslaget. For det andre var denne veksten neppe et resultat av sterkere etterspørsel og bedre priser på verdensmarkedet, men først og fremst av tiltak fra det norske næringslivs side.

V. Strukturendringene under depresjonen

Flva var det så som skapte oppgangen? Frands Sejersted har med utgangspunkt i Joseph Schumpeters økonomiske teori satt frem en hypotese om at depresjonen fremkalte en økono­ misk transformasjon som ga grunnlag for ny vekst. Denne hypotesen har vist seg fruktbar på flere nivåer. Vi finner som allerede antydet under krisen en forholdsvis radikal omleg­ ging fra råvareproduksjon for eksport til ferdigvareproduk- sjon for hjemmemarkedet, mellom de forskjellige næringer, innen enkeltnæringer og innen den enkelte bedrift. Denne

60 omlegging, som kan ses som en reallokering av ressursene fra næringer med mindre til nasringer med større vekstpotensial, var en nokså direkte konsekvens av depresjonen. Den medfø­ rer en frigjøring av råvarer, energi, arbeidskraft og talent i eksportnæringene som mer eller mindre bevisst flyttes over i hjemmenæringene. Ett utrykk for denne transformasjon finnes i en bølge ny­ etableringer av bedrifter under krisen. Vi finner f.eks. at tallet på industribedrifter (ifølge Rikstrygdeverkets statistikk) vokste med 1136 enheter fra 1930— 34, dvs. 10,2 96. Til sammenlig­ ning var økningen 700 enheter fra 1926— 30, dvs. 6,796.27) På bakgrunn av at bedriftsdødeligheten antagelig var spesielt høy under krisen, må tallet på nyetableringer ha vært særlig høyt. Vi har tidligere antydet hvordan eksportnæringer som tre­ foredlingsindustri og kjemisk industri stagnerte i 1930-årene. Samtidig skjedde en betydelig vekst i hjemmenæringer som tekstil, bekledning og næringsmiddelindustri. Det er viktig i denne sammenheng at en betydelig del av denne veksten fant sted under de verste kriseårene. Således vokste produksjonen i tekstilindustrien med hele 2296 fra 1930— 34.2X1 Vi har også nevnt at treindustrien langt på vei ble forvand­ let fra en eksportnæring til en hjemmenæring. Utførselen av trelast sank fra 640 tusen m 1 i 1930 til 256 tusen m 1 i 1935 og videre til 235 tusen m 1 i 1939. Samtidig skjedde det en økning i sysselsettingen i treindustrien på ca. 35 96 fra 1930— 39.2 Det skyldes en betydelig produksjonsnedgang i tradisjonelle eksportsager samtidig med en betydelig økning i snekkerier, trevarefabrikker og framfor alt møbelfabrikker. Vi finner bl.a. at tallet på møbelfabrikker vokste med hele 4496 fra 19 3 0— 34.30) Produksjonen av hele møblementer ble ifølge statistikken nesten fordoblet fra ca. 7 til over 13 tusen i perioden 1930— 35. Produksjonen av ski vokste fra 33 tusen p ari 1930 til 177 tusen i 1938.3I). Verkstedindustrien ble (som kapitalvareindustri) særlig hardt rammet under krisen. Igjen finner vi imidlertid meget betydelige forskjeller mellom enkelte grener. Nedgangen i produksjon og sysselsetting var særlig stor i skipsverftene. Her sank sysselsettingen med nesten 30 96 fra 1930— 34.321 Hvis vi ser på samlet sysselsetting i verkstedindustrien uten­ om skipsverftene, finner vi ingen nedgang i det hele tatt. Enkelte bransjer hadde også stor vekst under krisen. Tallet på bilverksteder vokste f.eks. med 58 96 fra 1930— 34. Syk-

61 kelproduksjonen vokste fra 12200 enheter i 1930 til 28900 enheter i 1935 og over 46000 i 1938. Veksten var også stor i framstillingen av elektriske maskiner og apparater. Årspro­ duksjonen av elektriske komfyrer og stekeovner vokste f.eks. fra 9700 til 20800 enheter i perioden 1930— 35 og videre til over 38000 i 1939.33) En stor del av denne veksten kom i nye bedrifter som i mange tilfelle var blitt etablert av arbeidsløse personer i mangel av andre levebrødsmuligheter. Produksjonsveksten hadde i betydelig grad tilknytning til utviklingen av nye pro­ dukter som sykler, biler, elektriske husholdningsapparater, sportsartikler, kunstfiber-tekstiler, farmasøytiske og kosme­ tiske preparater og fabrikkproduserte næringsmidler. Mange slike produkter fikk sitt gjennombrudd i Norge i mellomkrigs­ tiden, og langt på vei ser det ut til å ha vært utnyttelsen av de muligheter som lå her som i 1930-årene ga økonomien den vekstimpuls den trengte for å komme ut av stagnasjonen. De senere årenes forskningsresultater har klart styrket den hypotese at krisen i betydelig grad bidro til utviklingen av disse produkter. Krisen medførte at vi ikke i samme grad som tidligere kunne basere vår økonomi på råvarer og halvfabri­ kata for eksport. Den bidro derfor til å kanalisere ressursene i retning av å produsere ferdigvarer, spesielt varige konsum­ goder for hjemmemarkedet. Viktige forutsetninger for denne omlegging var forsåvidt lagt vel tilrette allerede før krisen brøt ut. Vi tok f.eks. i 30- årene i bruk produksjons- og (og ikke minst) salgsteknologi som var utviklet i Amerika i 20-årene.341 Grunnlaget for ut­ bredelsen av elektriske produksjonsmidler og forbruksgoder var dessuten blitt lagt vel til rette ved en forholdsvis rask ut­ bygging av kommunale elektrisitetsverk under og like etter verdenskrigen. Elektromotoren, forbrenningsmotoren og ikke minst rutebilen skapte et langt bedre grunnlag for en de­ sentralisert produksjonsstruktur, og i 30-årene var det i stor grad småbedrifter i distriktene som blomstret opp, f.eks. mø- belindustrien på Sunnmøre og i Hordaland. Et annet moment er at veksten i 20-årene i overveldende grad hadde foregått i kapitalintensive og eksportrettede bedrif­ ter, f.eks. skipsfart, hvalfangst, treforedling og elektrometal­ lurgisk industri. Eksporten ble således mer enn fordoblet fra 1920— 30, mens mange arbeidsintensive hjemmenæringer, f.eks. tekstilindustrien, hadde hatt liten vekst eller direkte til­ bakegang. Man kan derfor gjerne si at norsk økonomi i 20-

62 årene hadde tatt godt vare på eksportmulighetene, mens hjemmemarkedet var blitt forsømt. I 1930-årene ble altså denne utvikling langt på vei reversert.35)

VI. Veksten i hjemmemarkedet

Utnyttelsen av de muligheter hjemmemarkedet kunne by på, ble sterkt stimulert av forskjellige tiltak med sikte på å støtte norsk produksjon. Mange slike tiltak ble satt i verk under kri­ sen og v aren direkte følge av den, Her er det bare plass til å omtale et par av dem ganske kort. Foreningen Norsk Arbeid, som var stiftet i 1921, men hadde fristet en lite påaktet tilværelse gjennom 20-åra, fikk et kraftig oppsving som følge av krisen. Med stor effekt drev den fram sine «kjøp norsk»-kampanjer fra 1931 av. Kongefamilien meldte seg inn i foreningen og fagbevegel­ sen støttet aktivt opp om arbeidet. Et manende opprop under tegnet av alt som fantes av samfunnsautoriteter og trykt i samtlige av landets aviser og fagtidsskrifter 15. oktober 1931 innledet kampanjen. Der het det: «Vi er kommet til et vende­ punkt: Importen må begrenses ved en omlegging av forbruket til norske produkter.»3 33 Denne og en rekke andre holdnings­ kampanjer — landets statsminister og kronprins holdt f.eks. fra og med høsten 1932 radiotaler for å oppfordre folk til å kjøpe norske julegaver38’ — ser ut til å ha gitt norsk produk­ sjon en beskyttelse og stimulans som den generelt sett ikke fikk gjennom tollsatsene.39* Fra en situasjon før krisen hvor kjøp norsk propaganda hadde gått «hus forbi», var bevegelsen blitt «en kraft i folkeopinionen» med klart påvisbare konse­ kvenser for kjøpernes adferd.40’ Men også produsentenes adferd ble påvirket av de institu­ sjonaliserte tiltak krisen utløste for å fremme innenlandsk produksjon. Selv om «kjøp-norsk» oppropets påstand om at det foregikk «et planmessig og energisk arbeide for å sette det samlede norske produksjonsliv istand til å møte kravene» var sterkt overdrevet, ser det ut til at arbeidet for å styrke norske bedrifter både teknologisk og markedsmessig fikk et klart oppsving som følge av krisen. Særlig tydelig kom dette til ut­ trykk når det gjaldt småbedrifter, og de spilte som nevnt en viktig rolle i den industrielle oppgangen. Gjennom Statens Teknologiske Institutt og en raskt ekspanderende gruppe Småindustrikontorer fikk denne bedriftstypen tilført «know

63 how» av meget stor betydning for deres utvikling og livskraft. Statens Teknologiske Institutt orienterte mye av sin virksom­ het i retning av denne nye typen bedrifter under depresjonen, og utvidet sin aktivitet meget betydelig. Antallet kursdeltakere ble f.eks. mer enn tredoblet fra 1929 til 37 da det kom opp i 1650 pr. år, og virksomheten ble i noen grad desentralisert for å nå ut i distriktene der mye av den nye industrien grodde fram.41* Småindustrikontorene var fra starten knyttet til denne di- striktsindustrien og hadde nettopp som formål å hjelpe den fram. Det første kontoret ble opprettet i 1926, i 1930 var det 6 av dem i virksomhet og tallet økte til 21 i 1935. I tillegg til å drive teknologisk veiledning særlig rettet mot moderne masseproduksjon av enkle standardiserte forbruksartikler, tok de seg av markedsføringen for mange bedrifter i startfasen. Antallet konsultasjoner lå alt i 1931 godt over 15000 pr. år, og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at den assistanse kontorene ga var av avgjørende betydning for mange småbe­ drifter. Både for STI's og Småindustrikontorenes vedkommende er det helt klart at den økede aktiviteten hadde utgangspunkt i krisesituasjonen. De så det spesielt under krisen som sin opp­ gave å fremme den strukturutvikling som skulle til for å få flere hjul i sving gjennom innsats på mikroplanet, og det ble kanalisert ressurser i deres retning som mottrekk mot depre­ sjonen. Det meste av den omstilling som fant sted foregikk imidler­ tid uavhengig av slike offentlige eller halvoffisielle organer som STI og Småindustrikontorene. Det ser ut til å være gode belegg for at svært mange enkelte foretak selv foretok en for­ sert omlegging av produksjonen under krisen fordi omset­ ningen gikk tregt innen det gamle mønster. Industriforbundet kunne i 1932 melde om sterk interesse for «optagelse av nye artikler» og ved Thunes Mek. Verksted var 5096 av produk­ sjonen dette året nye artikler. Thunes direktør kommenterte tingenes tilstand slik: «Det må være i tider med dårlig beskjef­ tigelse man må ta op de nye ting, for ved god beskjeftigelse får man ikke tid til at ta seg av nye opgaver.»43' I mellomkrigsti­ dens virkelighet ser tregheten hos bedriftesledelsen gjennom­ gående ut til å ha vært så stor at det skulle hardt økonomisk press til for å tvinge fram omlegginger. Under en krise hvor man fikk kniven på strupen var det også på grunn av en forut­ gående mangelfull tilpasning mye å hente ved å legge om drif-

64 ten. Stimulansen til endring var stor, og ut fra det bildet det statistiske materialet gir, ser det ut til at det også lot seg gjøre å gjennomføre dem med et godt resultat. En viktig del av de endringer krisen førte med seg og som bidro til å lette den omstruktureringen vi legger vekt på, bidro primært til forandringer i etterspørselen. Helt til slutt kan det være på sin plass å si litt om to slike forhold. En av de ting som har særlig interesse er at avbetalingshandelen blomstret sterkt opp under depresjonen. Uten at dens omfang er blitt grundig undersøkt, går det fram av en rekke kvalitative kilder at den ble av stor betydning akkurat i denne perioden, og Norges Bank fant ekspansjonen bekymringsfullt sterk.49’ Av­ betalingshandelen hadde betydning på to måter. Den innebar for det første en kredittekspansjon som ga økt samlet etter­ spørsel. I en krisesituasjon som denne var det ikke minst dette som skulle til for å få hjulene i gang igjen. Dertil ser det ut til at avbetalingshandelen nokså direkte stimulerte de omtalte strukturendringer fordi den i all hovedsak var knyttet til salg av de nye forbruksvarene som ledet an i veksten ut av krisen. Den bidro dermed til å kanalisere kjøpekraft i «riktig» retning og ga nettopp disse varene en «flying start». Som en følge av krisen ser det dessuten ut til å ha foregått en forskyvning av kjøpekraft i retning av grupper med høy konsumtilbøyelighet, dvs. grupper som er vant til å forbruke det meste av sin inntekt. I motsetning til en utbredt oppfat­ ning var det ikke «de rike» som «klarte seg best» under krisen. Inntekt av kapital renter og aksjeutbytte falt mye mer enn lønnsinntektene fram til 1932. For de industriarbeidere som hadde arbeid (og dem var det altså bare ubetydelig færre av under krisen) steg reallønnen med 1496 fra 1928— 32. Deretter holdt den seg noenlunde stabil. Det var dette masse­ marked med økt kjøpekraft hjemmeindustrien rettet seg inn mot og det var det som i stor utstrekning bar fram den nye norske industriveksten.46’ Vi må kunne konkludere denne oversikten over norsk øko­ nomi gjennom krisen i 1930-årene med å forkaste noen hevd­ vunne oppfatninger. Historikerne har lenge visst at det ikke var Nygaardsvold-regjeringenes politikk som brakte landets økonomi ut av stagnasjonen. Vi mener nå vite at heller ikke utenriksøkonomien gir noen god forklaring på den utvikling som fant sted. Det ser ut til at vekstimpulser innenfor den norske økonomien, stimulert og tildels utløst av krisen, ble avgjørende for den markerte oppgangen som kjennetegner ti-

65 den etter 1932. Under presset fra krisen foregikk det en omst­ rukturering som la grunnen til en solid fundert vekst. I en viss forstand betyr det at systemets evne til å helbrede seg selv var større enn man i alminnelighet har gått ut fra.

Noter

1. Statistisk-økonomisk oversikt over 1933, s. 49. Historisk statistikk 1968, s. 81. 2. Ingvar Svennilson: Growth and Stagnation in the European Economy (Geneve 1954) s. 31. Det sier seg selv at beregningsgrunnlaget for slike tall er noe forskjellig i ulike land. 3. Jardar Seim: Hvordan hovedavtalen av 1935 (Oslo ble til 1972), Jorunn Bjørgum m.fl.: «Krisen og arbeiderbevegelsen».Kriser I och krispolitik i norden under mellankrigstiden, (Uppsala 1974). 4. Nasjonalregnskap 1865— 1960, (Oslo 1970) s. 242. 5. Ibid. s. 359. 6. Ibid. s. 242. 7. Ibid. s. 328. 8. Svennilson, op.cit. s. 233 og 304. 9. Historisk statistikk, s. 81. 10. Ibid. s. 42. Tilveksten fra 1930— 40 var 26 96 mot f.eks. 6,3% i Stor­ britannia og 7,7% i Europa. (Svennilson, op.cit. s. 239) 11. Som estimat for veksten i tilbudet brukes veksten i arbeidsdyktig be­ folkning. Som estimat for veksten i etterspørselen brukes veksten i sys­ selsettingen. 12. Nasjonalregnskap, s. 242 og 328. 13. Historisk statistikk, s. 196. Nasjonalregnskap, s. 328. 14. Otto Hiorth: «Statens utgifter og inntekter»Økonomi i nr. 20, (Oslo 1952.) Helge Nordvik: Den økonomiske depresjonen i 1930-årene (NHH/LSE, 1974. foreløpig manus.) Tore Hanisch:Norsk finanspoli­ tikk i 30-årene: Ekspansiv, eller kontraktiv? (Stensil 1975) 15. En undersøkelse av den meget omtalte Tiltakskommisjonen av 1935 viser f.eks. at de direkte resultater av dens virksomhet var ubetydelige. Frode Helgerud:Vilei Geschrei und wenig Wolle? (Hovedoppgave i his­ torie, Oslo 1976.) 16. Helge Nordvik har nylig behandlet dette i et foredrag i Trondheim. 17. Se f.eks. N. Rygg:Norges Bank i mellomkrigstiden, (Oslo 1950) s. 487. 18. Berge Furre:Norsk Historie 1905— 1940, (Oslo 1972) s. 205. 19. H ans Fr. Dahl: Norge mellom krigene (Oslo 1971) s. 49. Berge Furre, op.cit. s. 246f. 20. Francis Sejersted: Historisk introduksjon til økonomien (Oslo 1973). Jan Vea: Industriell vekst og teknologisk fornyelse sett i perspektiv av den økonomiske krise i 30-årene. (Hovedoppgave i historie, Oslo 1973) Even Lange: Krise og vekst. Norsk treindustri i begynnelsen av 1930- drene. (Hovedoppgave i historie, Oslo 1974). Tove Jacobsen:Krise og markedsutvidende tiltak. (Hovedoppgave i historie, Tromsø 1978). Tore Hanisch: «The Economic Crisis in Norway in the 1930iesa Ten- tative analysis of Causes.»Scandinavian Economic History Review, 1978.

66 21. Nasjonalregnskapet s. 68 og 138 22. Historisk statistikk s. 196. 23. Lange, op.cit.. Nasjonalregnskap s. 68 og 138. 24. Eilif Gjermoe: Den økonomiske utvikling i fabrikkindustrien 1932— 37. (Oslo 1940) s. 21 ff. 25. Nasjonalregnskap s. 242. 26. Ibid. s. 304 og 294 27. Historisk statistikk s. 196. 28. Ibid. s. 135, 29. N.O.S. Bedrifter under lov om ulykkesforsikring. 30. Ibid. 31. Statistiske oversikter 1948 s. 130— 33. 32. Historisk statistikks. 196. 33. Ibid. s. 236f. 34. Jacobsen, op.cit. og Lange op.cit. 35. Nasjonalregnskap s. 358. 36. Lange, op.cit. s. 145ff. 37. Ibid. s. 147. 38. Landsforeningen Norsk Arbeid: Beretning 1932/33 (Oslo 1933) s. 11. 39. Bare for tekstilindustrien ser disse ut til å ha vært av vesentlig betyd­ ning blant de ekspanderende industrier. Lange, op.cit. s. 166ff. 40. Ibid. s. 156ff og s. 162ff. 41. Ibid. s. 124ff. 42. Ibid. s. 114f og 121. 43. Vea, op.cit. s. 53f. 44. Lange, op.cit. s. 184ff. 45. Nasjonalregnskap s. 176: Fall i lønnsinntekter 1930— 32 = 11 %, fall i renteinntekter etc. = 19%. 46. Jacobsen, op.cit. del V, s. 102— 126. Lange, op.cit. s. 70ff. Arbeider- ' bladet formulerte det i en egenannonse i 1931 slik: «De tider er for­ lengst forbi da man bare kunne forestille sig en socialist med «sixpence» og hullete strømper. Idag står massen av dem som tænker socialistisk som en forbrukermakt som kun den ikke ser som ikke vil se.» (sitert etter Jacobsen, op.cit. s. 1114.)

67 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979.

Intervju: Arnfinn Malme Einar Gerhardsen: «Når trønderne kommer, så kommer de godt.»

Jeg har ofte lurt på hvorfor det nettopp var Trondheim som ble utgangspunktet for fagopposisjonen. Trønderne er ikke av de mest revolusjonære i landet. Men når de kommer så kom­ mer de godt. I likhet med Edvard Bull er jeg kommet til at år­ saken må være Tranmæl.

Einar Gerhardsen, Martin Tranmcels egen arvtaker og per­ sonlige venn fra fagopposisjonens tid. Politisk kampfelle og turkamerat fra tida da norsk arbeiderbevegelse fortsatt var «rein og rød», og striden mellom klassene hardere enn i dag. Læregutten som i dag er den eneste som kanskje ruver like høyt som mesteren. Vi kunne ikke spørre noen som sto nærmere, som bedre kjente politikeren og mennesket Martin Tranmæl.

Utad kjent som folketaler og agitator. Berømmet i arbei­ derpressa, utskjelt og mistenkeliggjort av borgerpressa. Allerede som ganske ung mann var han en levende legende. Hvordan opplevde du personen Martin Tranmæl?

Tranmæl var jo både agitator, folketaler og organisasjons- mann. Allerede i sine yngste år i Trøndelag hadde han bruk for disse egenskapene. Agitator for å vinne en forsamling. Og folk møtte opp, også motstanderne. De fleste var imponerte over kraften i foredra­ get hans. De som ble fanget opp var vanlige arbeidsfolk i bygd og by. Jeg vet ikke om noen som kan sidestilles med ham når det gjelder agitatorisk kraft. Ved siden av hadde han sans for organisering. På hvert nytt sted kunne han begynne på bar bakke. Han tok kontakt

69 Den annen gruppe som er i nært samarbeide med Tranmæl staar i et helt annet forhold. Det dreier sig her om menn som Bull, Torp, de to brødie Gerhardsen og andre. Det rent person­ lige forhold er her udmerket. Men den håpløse forskjell som er tilstede mellem Tranmæls personlige kvalifikasjoner og de som finnes hos gruppens øvrige medlemmer gjør ethvert egentlig venskap udelukket. (Trond Hegna i Mot Dag 10.9.1925)

med meningsfeller og dannet små grupper der de fikk kontakt med hverandre. Både partiavdelinger og fagforeninger ble or­ ganisert på denne måten. Tranmæl så klart helheten i arbei­ derbevegelsen.

Hans største og kanskje eneste styrke har vært hans uklander­ lige moralske vandel. (Mot Dag 23/1925)

Det var en annen Martin Tranmæl som trådte fram som or­ ganisator av fagopposisjonen. Etter tapte storkonflikter både i Sverige og Norge samlet Tranmæl rundt seg unge fagorgani­ serte for å drøfte situasjonen. De kom til at organisasjonsfor­ mene burde endres, og at de lokale organisasjonene burde få større makt. Streikevåpnet burde suppleres med nye kampfor­ mer som boikott, sabotasje og obstruksjon. Fagbevegelsen er ryggraden i arbeiderbevegelsen, var et uttrykk Tranmæl brukte. Derfor måtte den være sterk og effektiv. Stadig var det organisasjonsmannen som var ute, men nå også samtidig opposisjonsmannen med nye tanker og ideer. Tranmæl samla om seg ei gruppe av unge arbeidere, alle fag­ organiserte. Skulle de tre fram, måtte de også ha et program. Mange ble trukket med i arbeidet. Utviklinga til en landsom­ fattende opposisjon var også en kamp mot ledelsen, men Tranmæl og de andre tenkte aldri på å bryte ut. Det var først og fremst fra 1910 at Tranmæl ble landskjent. Borgerpressa kasta seg over han. Mange mennesker fikk et eiendommelig inntrykk av denne mannen. Mange av kraftsat- sene hans ble tatt i bruk mot han. Men arbeiderne så på man­ nen som ble angrepet fra borgerlige side som deres mann.

70 Men hvordan opplevde dere Tranmæl som intern leder, i arbeiderbevegelsens indre liv?

Også innen arbeiderbevegelsen var han omstridt. Mange var nysgjerrige på han. Etter at fagopposisjonen hadde erob­ ret flertallet i Arbeiderpartiet i 1918, ble Tranmæl sett på som den sterke mannen i ledelsen. Og det var han jo også. Den første tida etter landsmøtet i 1918 var motsetningene ikke så store. Men etter at Arbeiderpartiet i 1919 kom med i Komintern og etter at Moskva-tesene kom i 1920, meldte motsetningene seg med full tyngde. Partiformannen Kyrre Grepp og partisekretæren Martin Tranmæl var de dominerende lederskikkelsene i partiet. De to utfylt hverandre på en fin måte og samarbeidet mellom dem utviklet seg til et varmt vennskap. Etter Kyrre Grepps død i 1922 var det nestformannen Emil Stang som tok over som formann. Han hadde sin advokatfor­ retning, og kunne ikke som Grepp arbeide daglig på partikon­ toret.

(Om Grepp og Tranmæl)

Av natur var de vidt forskjellige, men i alle politiske og prakti­ ske spørsmål utfylte de hverandre på den mest harmoniske må­ ten. Grepp som politikeren, med utpregede administrative ev­ ner og begavet med stor taktisk klokskap. Tranmæl med sin jordbundne teft. fullkomne organisasjonssans og enestående styrke som taler og agitator. (Per E. Sogstad:Ungdoms fanevakt, Oslo 1951 s. 180)

Hvordan ble Tranmæls stilling etter at mindretallet brøt ut høsten 1923?

Han var nok fortsatt den dominerende personen i sentral­ styret. Men det var slett ikke sånn at Tranmæl bare kunne si sin mening, så var saken avgjort. Det satt andre sterke person­ ligheter i sentralstyret. Også Tranmæl måtte selvsagt ta hen­ syn til andres oppfatning. En hadde nok stort sett bedre tid den gangen, blant annet bedre tid til å snakke sammen utenom møtene. Derfor var ofte problemene og spørsmålene bedre klarlagt før en kom dit. Det var sjelden avstemninger. En prøvde å snakke seg fram til et felles standpunkt.

71 Tranmæl kom som regel godt ut av det med sine partifeller. Men det var noen han aldri fikk seg til å godta fullt ut. En av dem var Haakon Meyer. Andre som han nok kunne være uenig med, som LO-formannen Ole O. Lian, kunne han ha stor respekt for. Og med Lian samarbeidet han ofte godt.

Etter hvert ble de regelmessige Nordmarksturene godt kjent. Hvem fikk være med, og hva slags politisk betydning var det de hadde?

Jeg kom i «tur-kontakt» med Tranmæl kort tid etter at han kom til Oslo som sekretær i Arbeiderpartiet i 1918. Men det var først og fremst i Trondheim disse turene hadde en sentral plass. Jeg tror jeg kan si at de var en del av hans taktikk, hans arbeidsform. Hovedsaklig var det politisk engasjerte som var med. De satt rundt peisen i hytta og snakket — vesentlig politikk. Og i Trondheim ble turlaget etter hvert et fraksjonslag. I virkeligheten ble mye planlagt på forhånd. Tranmæl hadde alltid en mening bak. Han hadde en veldig sikker vur­ dering når det gjaldt mennesker. Det må vel også være en be­ tingelse for en politiker som Tranmæl. Jeg har ofte tenkt på hvorfor det nettopp var Trondheim som ble utgangspunktet for fagopposisjonen. Trønderne er ikke av de mest revolusjonære her i landet. Men når de kommer så kommer de godt. 1 likhet med Ed­ vard Bull er jeg kommet til at årsaken må være Tranmæl. Han fikk til det gode kameratskap, et fint miljø. Samtidig hadde han en sterk autoritet. Ingen likte seg når han spurte: «Hvorfor kom du ikke forrige gang?» Når opposisjonen vok­ ste fram akkurat da og nettopp i Trøndelag, skyldtes dette etter min mening Tranmæl og hans evne til å trekke med seg unge begavede mennesker som sjøl hadde noe å gi. Men de hadde det hyggelig også. Miljø og samhold vokste frarn Lysten til å komme ut i skog og mark var hele tida en viktig del av det hele.

Trygve Bull har karakterisert dere som speidergutter der miljøet smakte av klikk og innehygge. Var det noen tilfeldighet at to seinere statsministre kom med i denne gjengen?

Noen syns det er tull å bruke tid til å gå i skog og mark. For Tranmæl var turlivet en del av hans livsform. Lenge før jeg

72 Turgjengen i boka «unge år» av Gerhardsen, Tiden 1974.

tfah 5 73 møtte Tranmæl hadde jeg det på samme måten. Turene i skog og mark blir en viktig del av ens liv. Tranmæl greidde å kom­ binere tur livet med politiske samtaler og debatt. Han var avhengig av selskap på turene. Han likte ikke å gå alene. Og helst ville han som en skjønner ha følge med poli­ tisk engasjerte partifeller. Jeg var så heldig at jeg tidlig fikk være med Tranmæl på Nordmarksturene. Torbjørn Henrik­ sen og Eugen Johannessen var også med på mange av disse turene. Begge to gamle nordmarks-travere. Torbjørn Henrik­ sen ble som kjent formann i Kommuneforbundet og Eugen Johannessen mangeårig formann i Oslo Arbeiderparti og medlem av sentralstyret. Oscar Torp likte også turlivet, men han reiste mye i par- tioppdrag og så sant han kunne ville han helst være sammen med familien i helgene.

Den yngre kretsen rundt Tranmæl fikk etter hvert av mot­ standere betegnelsen Tranmæls «kaniner». Var dere det?

Dette uttrykket ble vel ikke akkurat betraktet som noen he­ derstittel. Det var Scheflo-retningen som først tok det i bruk. For mitt eget vedkommende har jeg aldri kjent meg noe brydd av det. Det er vanskelig sjøl å vurdere hvor mye Tranmæl kan ha preget eller formet oss. Han var jo eldre og en sterk personlig­ het. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har lært mye av ham. Han har preget meg og min utvikling. Men han var jo heller ikke interessert i folk som ikke hadde sine egne meninger.

Turmann. Avholdsmann. Tranmæl bodde lenge sammen med søstera si og familien hennes. Han giftet seg aldri. Utafra ser han ut til å ha levd et asketisk liv der det politiske arbeidet tok all tid og energi?

Det ble jo gjerne sagt at han var gift med arbeiderbevegel­ sen. Noen små egenheter utviklet han vel også. Men han snakket helst ikke om seg sjøl. Hvis noen kom inn på ham personlig, ristet han det av seg. Derimot var han svært opptatt av andre. Han visste også svært mye om andre mennesker. Turene gikk greit, og han fikk sitt av fleip og tull — som alle oss andre. Tranmæl likte godt å rose kvinnene i arbeiderbevegelsen. Da pekte han helst på deres arbeid med å pynte lokalene, med

74 serveringen og med utlodninger og basarer for å skaffe inn­ tekter til bevegelsen. Han sa aldri at de fikk holde seg til det, men tro om han ikke i blant mente det. Hvordan han hadde tatt det i dag med kvinneår og kvinnefrigjøring vet jeg ikke. Forresten jo, han hadde nok tilpasset seg. I løpet av 1920- og begynnelsen av 30-åra endret Arbeider­ partiet og fagorganisasjonen seg fra å være preget av en uklar marxistisk og revolusjonær tendens, til å bli «moderne sosial­ demokratisk» slik vi kjenner DNA og LO fra i dag. Gjennom­ gikk også Tranmæl en slik utvikling, eller har historikerne overdrevet Tranmæls og «den nye retning»s radikalisme rundt 1920? Tranmæl og den retningen han sto i spissen for var i høy grad radikale fram til den russiske revolusjon i 1917.1 den re­ volusjonære perioden som da fulgte var også Tranmæl revo­ lusjonær. Men da denne perioden tok slutt i løpet av de første 20-årene fikk det naturligvis innflytelse også på den videre ut­ viklingen i den norske arbeiderbevegelsen. Den endelige omleggingen av politikken kom i begynnel­ sen av 30-årene. Stortingsvalget i 1930 ble et alvorlig nederlag for Arbeiderpartiet. I Tyskland ble riksdagsvalget samme året en seier for nazismen. Den økonomiske krisen hadde holdt sitt inntog i Europa og arbeidsløsheten herjet i de fleste land — også i Norge. Det var i denne situasjonen Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen tok opp hele sin politikk til vurde­ ring. Tranmæl var i høy grad åpen for nye tanker og ideer. Han viste igjen at han hadde evnen til å tilpasse seg utvik­ lingen når situasjonen gjorde det nødvendig. Det hadde ikke noe med opportunisme å gjøre. Det var Tranmæl som fikk Ole Colbjørnsen tilbake til Norge i begynnelsen av 30-årene, og det var Tranmæl som fikk ham ansatt som økonomisk medarbeider i hovedorganet. Colbjørnsen var en usedvanlig begavelse, og han fikk stor innflytelse på utformingen av den nye økonomiske politik­ ken. Sammen med Aksel Sømme skrev han «En norsk 3-års- plan», som fikk stor betydning for omleggingen. Også Tran­ mæl var aktiv og bidro vesentlig til de programendringene som ble det endelige brudd med kommunistperioden, både for Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen.

Under striden om Moskva-tesene ønsket Tranmæl en peri­ ode i 1921 å trekke seg tilbake til «Ny Tid» i Trondheim. I dine

75 memoarer hevder du at dette hadde sin bakgrunn i fi aksjons- striden. Arne Kokkvoll skriver i sin biografiske artikkel om Tranmæl (se ovenfor) at dette også kunne skyldes skuffelse over den politiske utviklinga i Arbeiderpartiet og Landsorga­ nisasjonen. Jeg tror det skyldtes en blanding av personlige og politiske holdninger. Alt under landsmøtet i 1921 tror jeg Tranmæl helst ville ha tatt bruddet med Internasjonalen. Men han var klar over at det var for tidlig å reise spørsmålet. Han mislikte hele situasjonen og særlig mislikte han den innflytelse Scheflo hadde som redaktør av hovedorganet. Kyrre Grepp ville ikke for noen pris miste Tranmæl i partiledelsen, og derfor gikk han inn for at Tranmæl skulle avløse Scheflo som redaktør.

Tranmæl sto bak Oscar Torp som Halvard Olsens motkan­ didat til formannsvervet på LO-Kongressen i 1927. Aret etter var han med på d godkjenne regjeringserklæringa for landets første arbeiderregjering. Og den var tung å svelge for de bor­ gerlige partiene på Stortinget. 1 1930 var Tranmæl en av dem som sto bak radikaliseringa av partiprogrammet. Var dette uttrykk for at Tranmæl på denne tida var skeptisk overfor nyorienteringa i Arbeiderpartiet, eller var dette ut­ trykk for mer taktiske vurderinger?

Jeg vet ikke om Tranmæl var så oppsatt på å få Torp som LO-formann. Dette var det først og fremst sterke grupper i Oslo Samorganisasjon som sto for. Torp var nok kanskje sjøl interessert, men kandidaturet hans må først og fremst sees som et uttrykk for misnøye med Halvard Olsen.

I 1928 var det ikke så mange i Arbeiderpartiet som ønsket at partiet skulle danne regjering. Men etter Kong Haakons uventede initiativ var det vanskelig å si nei. De mange nye velgere som hadde sluttet opp om partiet ville ikke forstå det. Regjeringserklæringen var det Edvard Bull som laget ut­ kastet til. Og det var neppe noen tilfeldighet at sentralstyret ut­ pekte ham. En ønsket en klar og skarp erklæring. Også Tran­ mæl ønsket det. Fortsatte Tranmæl å ha en like sterk stilling i Arbeiderpar­ tiet utover i 30-åra og seinere? Ble f.eks. Nygaardsvoldregje- ringa styrt fra Youngstorget?

76 Nei, regjeringa Nygaardsvold ble på ingen måte styrt der­ fra. Nygaardsvold deltok alltid i sentralstyremøtene, og f.eks. i spørsmålet om forsvarsbudsjettet holdt han stand mot sen­ tralstyrets ønsker om å gå lenger i økning av bevilgningene. Tranmæl satt i sentralstyret og tilhørte flertallet i den saken. Arbeiderbladet ble suverent redigert. Dette var Tranmæls hovedengasjement. Men han var fortsatt en sterk mann. Etter at Tranmæl gikk av som redaktør i 1949, fortsatte han å skrive i avisen. Men nå i en spesiell spalte under eget merke. Han var med i sentralstyret til han i 1963 fylte 84 år. Selv om han etter hvert holdt seg mer i bakgrunnen, var han stadig en nyttig mann for sentralstyret.

Har Martin Tranmæl spilt en avgjørende rolle i den norske ar­ beiderbevegelse? Ja, ubetinget, både på godt og ondt. Når både den faglige og politiske arbeiderbevegelse i vårt land gjennem et lengere tidsrum utviklet sig på en helt annen måte enn i Sve­ rige og Danmark, skyldes det i første rekke Tranmæl. Han var og er de brede massers fødte agitator, og at han alltid har vært ledet av en næsten hellig tro på sin saks retterdighet. er der visst ingen grunn til å tvile på ...... Om han hadde villet kunde han ha været hva som helst, formann i Arbeiderpartiet, stortingspresident, statsminister, ingen kunde ha nektet ham det. Men han har aldri været ær­ gjerrig på den måten. Han har nøiet sig med å gjøre sin indfly- delse gjeldende hos dem som satt i toppstillingene, og på dette punkt har han hatt det så meget lettere som han i alt vesentlig selv har kunnet peke ut de som skulde beklæde disse stillinger. (Aftenposten 27.6.1939)

77 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979.

Olav Larssen Martin Tranmæl — 70 år

Arbeiderbladet brakte denne artikkelen til Martin Tranmcels syttiårsdag i 1949. Vi har fått Larssens egen tillatelse til å trykke den opp igjen slik den dengang sto.

Når en mann er 70 år skal han rettelig sitte i sin stue og ta imot blomster og åpne telegrammer. Martin Tranmæl feirer dagen på talerstolen, lengst nord i landet. Det er noe han har planlagt lenge. På den måten har han understreket to karakte­ ristiske trekk i sitt portrett: Han liker ikke å ta imot «blomster», men det er kanskje ikke så rent usedvanlig, og det er slett ikke noe betydningsfullt karaktertrekk. Det er et ster­ kere særdrag hos ham at han liker seg på et møte, i en forsam­ ling, i kontakt med mange mennesker. Ja, for ellers ville han vel ikke vært blant dem en husker fra talerstolen og snakker om lenge baketter? For tusener av mennesker er et foredrag av Martin Tranmæl noe opp­en har levd., og som en ikke glemmer. Og så er det likevel ikkebare som foredragsholder en hus­ ker ham. Hva er en foredragsholder? Et fremmed menneske som har hilst på foreningens formann og skrider opp gjennom salen, får en plass ved talerstolen — adspredt, tankefull og opptatt av de ting som skal skje. En ganske betydningsfull person, kanskje både i egne og andres øyne. Martin Tranmæl har et annet lag. Han kommer inn i salen, hilser på gamle venner, kjenner ansiktene igjen, husker navn. Det blir litt småprat, om gutten som reiste til byen, og de små som er blitt større si­ den sist. Så er det noen som sitter vondt til og skal sitte bedre. Det trengs flere benker og stoler inne i salen, Tranmæl ordner det. Skal det være kaffe etter møtet? Så må det være en prat med dem som koker den, litt skjemt om den vanskelige koke­ kunsten, og noen gode råd for serveringen. Når han går opp på talerstolen er det hygge i salen og smil i øynene. Og det er ingen fremmed mann som taler til en frem­ med forsamling.

79 Somme tider har vel noen tenkt som så: herregud så flinkt det var laget. Men så er det slett ikke laget. Det er hans egen naturlige uttrykksform. Han ordner opp der han kommer. Han setter seg ikke ned og venter at andre skal gjøre det. I 1906 — han var 27 år dengang — planla han valgkampen i Uttrøndelag. Siden våren 1900 hadde han bare vært hjemme i halvannet år, men to uker etterat han var kommet hjem for godt fra Amerika, var han i gang med å ordne opp. Han la fram planene for valgkampen. I tre måneder reiste han rundt i amtet, besøkte nesten hver bygd — og han gjorde praktisk talt alt arbeid på egen hånd. Han ikke bare holdt foredragene, men han ordnet med leie av lokale, han slo opp plakater og sørget på annen måte også for at det kom folk til møtene. En mann med en sykkel, med sixpenslue og ryggsekk. Men med et sus av nye tanker og idéer omkring seg. En bondegutt fra skog og mark som opplevde by- og industriarbeidernes harde kår hjemme og ute, og som ikke ville la seg kue. Det er brukt så mange pene og riktige ord for å karakteri­ sere Martin Tranmæl. Det riktigste er å si at han i norsk poli­ tikk trådte fram som enopprører. De som hørte ham, opplevde ham slik, enten de var til­ hengere eller motstandere. Han rusket opp. Snudde på tanke­ gangen hos folk. Slo dørene opp på vidt gap til en ny, stor­ mende tankeverden. Fikk dem til å brenne som han selv. Sat­ sen fra Manifestet om arbeidernes frigjøring ble noe mer enn et teoretisk utformet slagord, som skulle stå i programmet. Det ble til levende liv. Men frigjøringen måtte ikke bare bli en frigjøring fra økonomisk og politisk underkuing. Arbeiderne måtte frigjøre seg fra borgerlig kultur og fra gamle fordom­ mer og dårlige vaner. De måtte skape en ny sosialistisk kultur. Også hans måte å holde foredrag på var et brudd med alt det folk hadde vært vant til. Han var et krater av overbevis­ ning, vilje og flammende stemninger. Inspirert og umiddel­ bar. Ingen har sett ham famle med noen manuskripter på ta­ lerstolen. Han sier alltid uventede ting, enda så enkelt det er når han sier det. På sine eldre dager, etterat ordene har kommet til å veie så mye mer, fordi partiets og hans egen stilling er blitt annerle­ des, kan han somme tider bruke noen små notater. Men han bruker dem med den samme innette uvilje som han tar på seg vinterfrakken når kulda er kommet. Enda han dannet «skole» som taler har han aldri — hverken muntlig eller skriftlig — gitt noen gode råd til talere. Men i noe av det han har skrevet

80 Redaktøren (fra billedarkivet til Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo)

81 Tranmæl 60 år AU denne hyllesten er sikkert mot hans egen vilje, hva en enn kan si om Tranmæl. er han ikke personlig forfengelig.

Tranmæl står i dag i et skarpere motsetningsforhold enn noen gang til den revolusjonære arbeiderbevegelsen ute og hjemme. T «Arbeiderbladet» hvor intet skjer uten Tranmæls vitende og vilje, har de mest skjendige baktalelser av sovjetstaten og Sovje­ tunionens kommunistiske parti fått den bredeste plass. Tran­ mæl fører en energisk, men temmelig håpløs kamp under paro­ len: likvidering av Komintern, for tilintetgjørelsen av den eneste internasjonale arbeiderorganisasjon.

Tranmæls artikler om kommunistene i vårt eget land er preget av hat. smålighet og forvrengning. (Friheten 20/8 1945) om andre, skjønner vi hva han mener om de ting. Som med­ arbeider i Ny Tid deltok han i 1913 på fagkongressen. I brev til bladet karakteriserer han de kjente menn i ledelsen. Om en av dem, som han beundret for hans logikk og hans konsise form, skriver han slik: «Han virker dog en smule akademisk og formell. De formelle tider kommer hyppig så sterkt i for­ grunnen at hans innlegg taper det umiddelbarhetens preg som ofte er så virkningsfullt.» I 1916, under striden om voldgiften, går han imot opportunismen og skikkeligheten i arbeiderbe­ vegelsen: «Der må viljestyrke, besluttsomhet, ild og tro til i en så stor og ideell bevegelse som vår.» Mest av alt gir disse ordene et bilde av mannen selv. I Statens filmarkiv så jeg for et par dager siden et filmopp­ tak fra 1937 av Martin Tranmæl som taler. Han kommer inn i studio, litt blendet av det skarpe lyset og litt uvel over å skulle tale til et filmapparat. I forte setninger trekker han opp et poli­ tisk program ut fra forholdene som de var tre år før krigen. Det han sier er aktuelt den dag i dag: «Valget står for eller imot demokratiet, for eller imot sosialismen.» Vi må bygge ut et økonomisk demokrati i samfunnet. — Også i denne leie si­ tuasjon, i det sterke lyset, med et skrevet manuskript som han skjuler godt, og uten tilhørere, bryter den indre stemningen varmt gjennom ordene og virker på dem som hører. Hvorfor ble Martin Tranmæl bladmann? I hvertfall ikke for å blijournalist. I 1906 var det ingen av Arbeiderpartiets folk som gikk inn i avisarbeid for å bli journalister. Aller

82 minst Tranmæl. Avisene hadde jo også et annet preg dengang enn de har nå; det var mer meningskamp og mindre journa­ listikk. Sikkert så han arbeidet i avisa som en naturlig utvidelse av grunnlaget for det organisasjons- og agitasjonsarbeid han var opptatt av i Trøndelag. Han supplerte det levende ord med det trykte. De to måter å rekke fram til folk på løp sammen. Men når det passet seg slik, kunne han som den naturligste ting gå fra den ene oppgaven og helt over til den annen. I flere år ord­ net han det på den måten at han arbeidet i Ny Tid om våren og forsommeren. Var det valg om høsten, deltok han i agita­ sjonen. Knapt noen norsk bladmann har reist på så mange «stipendiereiser» som han. Men han finansierte dem selv. Når han kom til en ny by ute i det fremmede, tok han arbeid i sitt gamle fag som malersvenn for å tjene til livets opphold, men også fordi «man på denne måte lærer forholdene bedre å kjenne enn det ellers ville være mulig». Han reiste for å komme i kontakt med arbeiderne og arbeiderbevegelsen. Han studerte ikke bladteknikk, for han har aldri sett på avisarbei- det som et yrke, men som en del av sin politiske virksomhet. Og (til obs. for de unge) han ordnet seg suverent som en fri mann, fordi han hadde lært et fag som det var bruk for overalt i verden. Hva har han betydd for norsk arbeiderpresse fra han var 27 år og fram til i dag? Nå, det er et meget, meget langt kapitel. Her skal jeg bare fortelle det viktigste: Han førte nytt stoff på en ny måte inn i vår presse. Han hentet det på arbeidsplassen. Der det var kamp, var Martin Tranmæl på pletten. Som taler og som avis­ mann. Uten å ha noen ærgjerrighet som journalist gikk han fra den ene sensasjon til den andre. Buvika, Sulitjelma, brev- sensuren mot Arbeiderpartiets trøndere under den første ver­ denskrigen — det er noen av de hendinger som står fast i er­ indringen hos hele den eldre generasjon innenfor arbeiderbe­ vegelsen. Ny Tid vokste. Den hadde vært partiets hovedorgan nord- enfjells. I Tranmæls tid ble avisa til et landsorgan for fag- og partiopposisjonen, etter hvert med større innflytelse enn noen annen partiavis. Det var de sterkt markerte politiske meninger som skapte framgangen — og det nye dramatiske stoffet fra arbeidsplass og klassekamp. Som avismann bruker Tranmæl det samme språket som han bruker på talerstolen. Korte, huggende setninger. Impul-

83 sivt. Aldri med noen tvil i de meningene han hevder. Han har ingen overdreven respekt for stilistisk eleganse.Formen er ikke det viktigste; detinnholdet er som teller. Livssynet, me­ ningene. Når Arbeiderbladet har hatt et vakkert gjennombrudd i hans redaktørtid, er grunnårsaken på ny den samme som vi finner igjen i Ny Tid-suksessen: Hans sterke politiske ledelse av Arbeiderpartiet gjennom vonde splittelsesår fram til arbei­ der samlingen, og videre fram til en konstruktiv økonomisk politikk, regjeringsmakt og stortingsflertall. Han har sanset det nye som var i emning før noen andre og bedre enn de fleste. Fra de seinere år trer det klarest fram i ut­ formingen av partiets kriseprogram i begynnelsen av 30-åra — det som førte til valgseieren i 1933 og til konsolidering av folket i storoppgjøret med nazismen. I all denne politiske medbør er han blitt den samme som han var før— jevn, uforfengelig og med små personlige krav. Ingen har sett at han har mistet balansen i medgang, sjelden har han vært motløs i motgang.

Olav Larsen avløser Tranmæl som redaktør av Arbeiderbla­ det nyttår 1949/50. (fra «Martin Tranmæl ser seg tilbake», ved Bjørn Gabrielsen, Tiden 1959)

84 Bondegutten fra de bratte liene i Melhus ble norsk arbei­ derbevegelses store skikkelse gjennom en menneskealder. Har han selv vært opptatt av eventyret — han, som andre? Jeg tror det ikke. Naturligvis har det vel vært litt av en seier, når han har gått fra møte til møte i et brus av bifall og følt sin innflytelse, men det har så å si vært en partisak. Tanken på en personlig karriere har ligget utenfor hans bevissthet, og han fnyser foraktelig når han hører om et slikt begrep som presti­ sje. Saken har vært så overveldende stor. Det har ikke vært plass til noe annet. Javisst er han som han var før. Han begynner arbeidsdagen tidlig — i avisa, og han slutter den seint — på møter i parti, ungdomslag eller avholdslag. For sin arbeidsdag har han gjennomført en omhyggelig planøkonomi. Han arbeider fort, rekker mye og har tid til å være en patriark i redaksjonen og en intens debattant på møtet om kvelden. For 43 år siden skrev Ole Grøtaadal fra Røros en notis i Ny Tid etter et Tranmæl-møte i grubebyen: Vårt amtspartis for­ mann herr Tranmæl må man virkelig beundre. Alltid med samme livlige humør, kraftige energi, overlegne dyktighet fa­ rer denne unge mann som en løpeild gjennom amtet, og hvorsomhelst han slår ned blir det liv og interesse. — Der bvor folk av andre partier ikke er i stand til å få holdt et eneste politisk møte, der får han dem sammen i hopevis til å høre hans foredrag. Han får dem til å rette rygg, se opp og begynne å tenke.» Kjenner vi ham ikke igjen? Nå er han i Finnmark og holder ferie med et par foredrag om dagen. Det er som i gamle dager. Han stifter nye partilag, ser jeg i avisene, eller tar opp igjen partilag som har sovnet inn under evakuering og gjenreising. Også som i gamle dager. Folk som hører ham vil tenke omtrent som Ola Grøtaadal fra Røros i 1906. Han er da også i ett og alt en kar utenfor de gjengse mål. Han er en storm fra de norske fjellene.

85 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979.

Intervju: Arnfinn Malme Trygve Bull: «Opprører til sine siste dager»

I min kontakt med svenske og danske politikere har jeg ofte fått spørsmålet: Hvem er denne Martin Tranmæl som skal være den sen­ trale mann i norsk arbeiderbevegelse? Er han en stor teoreti­ ker, en fremragende skribent, eller en dyktig administrator? — Nei, intet av dette kunne jeg si han var. De skjønte ham simpelthen ikke. Det svenske og det danske sosialdemokratiet var for stuerent, for skikkelig. De forsto ikke denne eruptive kraft, denne vulkanen av styrke som kunne forhekse en for­ samling. Ikke så mye med ord; men med øynene, disse sterke, magiske og merkelige øynene; og med fantastisk sikre hånd­ bevegelser. Sin politiske teft og virtuositet vist han tydelig i 1934. Stri­ den gjaldt det som siden ble kalt hovedavtalen. Han utflanke- rer kommunistene og motdagistene, knuser Halvard Olsen — selv kan han overta tøylene. Året etter fører også han den samme politikken. Men nå kan han kontrollere det hele.

Kan du karakterisere Tranmæl som person og politiker?

Martin Tranmæl må forstås som norsk småbondegutt fra Melhus i Trøndelag. Noe av det jeg kan fortelle om Tranmæl, har jeg fra Erling Falk. Vi yngre motdagister så på Tranmæl som en demagog. Ut fra sine lederartikler ble han betraktet som kunnskapsløs. Men Falk ble irritert når det falt nedla­ tende bemerkninger. Han fremhevet Tranmæls store kvalite­ ter. Falk hadde stor respekt for Tranmæl, og han misunte ham hans evne til å få store folkemasser i tale. Men Tranmæl hadde også i høy grad evner til å vinne folk i en engere krets. Under sin reise til Moskva i 1923 opplevde

87 Martin Tranmæl taler. (fra «Martin Tranmæl ser seg tilbake», ved Bjørn Gabrielsen, Tiden 1959)

Falk til sin forbauselse Tranmæls sjarme og hjelpsomhet. Tranmæl, som sto først opp av alle, ordnet opp og serverte i strålende humør kaffe til resten av delegasjonen, Falk, Hofmo, Scheflo og Furubotn.

Når man i over 25 år har vært Tranmæls venn og fiende, har en ikke kunnet unngå å gruble over fenomenet Tranmæl. Hvorledes er denne gjetergutt fra Melhus blitt føreren for de mektigste sammenslutninger i dette land? De mange hundre tusen som har hørt ham tale vil formo­ dentlig først med overbevisning forsikre, at han er den største taler i landet, og kanskje de vil si: også den dyktigste. Vi har mange framifrå talere i Norge. Er Tranmæl større talerbega- velse enn, for eksempel, professor Worm Muller? Enn presi­ dent Hambro? Enn professor Hallesby? Enn Mowinckel? Det tør være delte meninger om det. Blandt de nevnte er vel Hal­ lesby den eneste som gjør samme inntrykk på tilhørerne som Tranmæl. Han skaper sig av tilhørerne en menighet som Tran­ mæl gjør det. Hvorfor? Fordi Hallesby også er en troende for­ kynner akkurat som Tranmæl. Og det å forkynne er noe annet enn å tale. Tranmæls tilhørere tror på ham, fordi Tranmæl tror pa sig selv og sin misjon som neppe noen annen i vårt land. Og Tranmæl er enkel som alle forkynnere er det. Analyser hans taler og man vil i 99 tilfeller av hundre nå til det resultat, at Tranmæl i hele sitt liv har forkynt: Organisasjon og organisa­ sjonens makt. (Signaturen Lukas i Tidens Tegn 27/6 1939)

88 Tranmcelisme er blitt et begrep. Samtidig ser ikke Tranmæl ut til å ha vært synderlig opptatt av ideologi. Hva var Tranmæls ideologi, dersom han da ikke var ideologiløs?

Tranmæl var ideologiløs om vi med ideologi mener et fast opptømret system, ellers nei. Klart er det at han hadde en me­ get høy intelligens. Det det kommer an på for en politiker, er å bruke den på den mest hensiktsmessige måte. Ibsen var hel­ ler ikke en mann som leste mye. Han holdt seg til avisene. Slik også med Tranmæl. Først og fremst leste han aviser, ikke marxistiske klassikere. Men til hans nærmeste politiske ven­ ner hørte folk som Kyrre Grepp, Edvard Bull og Karl Johans- sen. Og han dro stor nytte av dem alle. Tranmæls elever sa ofte om seg selv at de politiskevar syn- dikalister. Deres ideologi var en syntese av politisk sosialde­ mokrati og syndikalisme. Basisen var den faglige kamp. Han ble aldri noen ren syndikalist, dertil hadde han for mye sunn, trøndersk bondeforstand. Han kom fra et radikalt venstre- miljø, og vokste opp i bruset fra 1880-årene. Venstre vant jo på dette tidspunktet herredømmet over statsapparatet — gjen­ nom en politisk institusjon, nemlig Stortinget.

Fra å være — kanskje noe uklart — marxistisk og revolusjo­ nært omkring 1920, endret Arbeiderpartiet seg i løpet av mel­ lomkrigstida til å bli et moderne sosialdemokratisk parti, slik vi kjenner det i dag. Hvordan stilte Tranmæl seg til denne ut­ viklinga?

Tranmæl hadde den sanne politikers evne til tidlig å skjønne når værlaget var i ferd med å skifte. Det gjorde han både i for­ hold til Moskva-tesene i 1920, og etter valgnederlaget i 1930. Selv forsto han tidlig at kursen måtte legges om, men de som fulgte ham trengte tid til å omstille seg. Gjennom hans lederartikler i Arbeiderbladet, særlig de små «hammer-artik- lene» på tredje side, kan vi følge hvordan han i begge tilfelle planmessig forbereder sine tilhengere på den omstilling som han skjønte var nødvendig. Samtidig ga han folk han hadde tillit til, som Edvard Bull i det første tilfellet, og Ole Colbjørn- sen i det andre, rikelig spalteplass til å tale enda tydeligere ut enn det han selv kunne gjøre. På en måte var det Tranmæl selv som i 30-årene brøt med 20-årenes tranmælisme. Hans teknikk besto i å omdefinere gamle slagord, ikke å forkaste dem.

89 Hvordan var Tranmæls stilling i arbeiderbevegelsen i 30- årene? Mot slutten av 1930-årene var det i norsk arbeiderbevegelse tre kraftsentra. Nygaardsvold, stortingsgruppen og regje­ ringen dannet det ene. Tranmæl og sentralstyret utgjorde det andre, mens det tredje var LO. Selv trådte Tranmæl ofte noe tilbake, og overlot mer og mer til sine korporaler Torp og Gerhardsen. Av disse to hadde nok Gerhardsen det mest selv­ stendige forholdet til Tranmæl. At Nygaardsvold utgjorde et stadig selvstendigere maktsen­ ter, er ikke til å komme forbi. Dette kom bl.a. frem i synet på nøytralitetspolitikken, der klare politiske motsetninger oppsto mellom Nygaardsvold og Koht i regjeringen, og Tranmæl. I sin vurdering av denne saken hadde Tranmæl blikket vendt mot Hitler. Saken ble forøvrig Mot Dags bakgrunn for gjen­ inntreden i Arbeiderpartiet.

Tranmæl og tranmælittene gikk sterkt inn for Nato, mens mange av sosialdemokratene fra 20-årene holdt på et nordisk alternativ? Det store flertallet i stortingsgruppen ønsket til å begynne med en nordisk nøytralitetslinje. Ikke minst gjaldt dette de gamle sosialdemokratene. Og Nygaardsvold (som gamle Hornsrud utenfor Stortinget) følte som dem. På samme måte gikk Tranmæl og tranmælittene etter krigen sterkt inn for Nato. NSA hadde i den tiden det eksisterte de skandinaviske for­ bindelser i orden. Men Tranmæl hadde også gode skandinav­ iske kontakter. Hans stillingstagen i 1948 må sees i lys av at han tidligere var brent av Moskva. Han hadde opplevd at Ar­ beiderpartiet var blitt lokket inn i Komintern, og han hadde Finlandskrigen i friskt minne. Men Tranmæls standpunkt for Nato var også grunnet på realpolitiske vurderinger. DNA hadde et knapt flertall i Stor­ tinget. Til tross for at flertallet i stortingsgruppen nok var for et nordisk alternativ, var de vestorienterte så troende og sterke at Tranmæl kunne ha fryktet en avskalling eller splittelse der­ som flertallet i gruppen gikk mot det vestlige alternativet. Sterke menn som Håkon Lie og Konrad Nordahl gikk inn for Nato (foruten Trygve Lies nære medarbeider Arne Ording). Motstanden mot Nato var også en svært uensartet fylking.

90 Men programmet hans Tranmæl har vel også betydd noe? Hans sosialistiske program? Tranmæl har forkynt mange politiske programmer og mange utmerkede sannheter, alltid i god tro. Men disse programmer må ikke forveksles med hans evige uforanderlige trossannheter: organisasjon, solidaritet. Hvis venstre er frekk nok til å si at det har da også en viss rett til nasjonaldagen, svarer Tranmæl med sin tros hele styrke: Venstre har misbrukt dagen. Det er vi som har gitt den nasjo­ nalt innhold. Den gang vi sognet til Moskva? Høire er i det hele ikke noe nasjonalt parti. Det kan iallfall ikke sammenlignes med Tranmæls parti. Det vet vi alle som har hørt Tranmæl. Holdt ikke høire på unionen med Sverige? Når Tranmæl om en tid får anledning til atter å tale om hjer­ tenes union med Sverige, om det ubrytelige samhold, om de uvurderlige tjenester som den svenske partifelle utenriksminis­ ter Sandler gjør Norge i Geneve. Når Sveriges forsvarsminister, partifelle Skdld. og Norges forsvarsminister partifelle Monsen, blir enig om felles forsvar — da er dette hjertenes og arbeider­ klassens og folkenes solidaritet over de grenser som høire har bygget mellem broderfolkene. Det er ikke union, den forhatte union, det er en nødvendig union. Og går det enda lenger, og en eller annen gammel høiremann vil antyde, at en gang var også høire unionsvenner, vil Tranmæl under jubel og tilslut­ ning svare: hvad gjorde dere høire med unionen? De forrådte den. De skammet dere under den. Vi har gitt den et annet og mer omfattende innhold. Vi forsvarer unionen med Sverige, men hvad gjorde høire osv. osv. Sånn er det med alt. Tranmæl og Nansen, stifteren av Fedre­ landslaget, Fe-laget, De vet. er Tranmæls partifelle og veteran i arbeiderpartiet. Nå da han er død. Mens han levet var han fien­ den. Og Michelsen. Han blev kvalt i mørke fordi arbeiderpartiet ikke var sterkt nok til å støtte ham i hans sanne og riktige nasjo­ nale politikk. Og de andre partiene kunde man jo ikke vente sig annet enn skam og skade av. Var ikke Michelsen arbeiderparti­ mann mens han levet, er han det iallfall nå. Ærede leser. De tror ikke dette er sant fordi det er jeg som skriver det. Hvis De får høre Tranmæl. vil De bli overbevist om sannheten i det alt sammen, fordi Tranmæl selv tror på det og forkynner det med sannhetens og troens hele overbevisning.

Signaturen Lukas i Tidens Tegn 27/6 1939

tfah 6 91 Dessuten kunne det fremstilles som om det var arbeiderrepre­ sentanten Bevin, ikke president Truman, som ønsket Norge inn.

Hva med samlingsforhandlingene i 1945?

Igjen viste Tranmæl hvordan han mestret det politiske spill. For ute blant folk var sympatien stor for kommunistenes mot­ standskamp. f.eks. i Valdres. Å avvise dem direkte var derfor vanskelig. Men Tranmæl visste at de før eller senere ville velte forhandlingene. NKP drepte da også seg selv, ikke minst på denne saken. Mens Tranmæls sinn var helt i Nato-saken og samlingsfor­ handlingene, så var det neppe i samme grad tilfelle når det gjaldt EF. Her tror jeg han ante uråd. På sine eldre dager viste han f.eks. meg en merkelig.velvilje. Jeg tror han i likhet med Gerhardsen ønsket artikulerte motforestillinger.

Tranmæl og partiet, var det étt?

Tranmæl levde sammen med partiet. Han kjente tillitsmen­ nene fra Lindesnes til Kirkenes. Og ikke bare dem. men også deres koner, og han visst hvor mange barn de hadde.

Tranmæl-ismen må ryddes ut av norsk arbeiderbevegelse. Tranmæl og hans åndsfeller er elementer som i dag hindrer samling av arbeiderklassen. Hele arbeiderklassen legger overalt sin vilje til samling for dagen, det er bare Tranmæl og staben hans som ønsker å hindre den. (Friheten 20/8 1945)

Da samlingen skulle virkeliggjøres, dukket den gamle garden av partidiplomater opp på skueplassen fra passivitet, utlendig­ het og undergravningsarbeid. De har nå bevist at de fra sine til- skuerplasser og fra sine politiske diplomatkontorer intet har lært av det som folket har gjennomlevet. Kynisk lager de kun­ stig grunnlag for brudd. Ansvarsløst setter de arbeiderklassens og folkets dyreste interesser på spill fordi de forstår at utvik­ lingen har gått fra dem. at der en ny tid som er begynt i Norge. Førkrigstidens usunne politiske luft tilfredsstiller ikke folket. Det stiller krav om utlufting, om renslighet i politikken. (Friheten 25/8 1945)

92 Jeg har nevnt de tre kraftsentra i norsk arbeiderbevegelse mot slutten av 30-årene. Etter 1945 satt Tranmæls fremste disippel Gerhardsen i statsministerstolen. Dermed var partile­ delsen og regjeringsledelsen enhetlig — inntil konflikten med Håkon Lie vokste frem. Og den kom innenfor partiledelsen. På stortings-planet var fra først av Nygaardsvold Tranmæls «ankermann». Det var Tranmæl som fikk ham inn i Stor­ tinget i 1915. Allerede i 1928 ville han ha foretrukket Ny­ gaardsvold fremfor Hornsrud. Men utover i 30-årene hendte det rett som det var at Tranmæl og Nygaardsvold var uenige, og Tranmæl kunne etterpå si: «Den gubben var ikke lett å rikke.» Men Tranmæl forsto også tidlig at Gerhardsen hadde politiske evner langt ut over det vanlige, og så nok på ham i langt høyere grad enn på Torp som den som kunne videreføre hans verk. Selv om Tranmæl etter krigen overlot mer og mer til de yngre, ble han jo sittende i sentralstyret helt til 1963, og fortsatte å passe på. I striden om Orientering prøvde jeg et par ganger å føre partene sammen. Tranmæl ville gjerne unngå splittelsen. Han var også skeptisk til partiledelsen i striden om atomparagrafen i 1961. Tranmæl var imidlertid alltid lojal mot de vedtak som ble fattet, men jegvet at han både i atomspørsmålet og orien- teringssaken var enda mer betenkt over den linjen som ble fulgt enn Gerhardsen var. Den utvikling som førte frem til dannelsen av SF, viste imidlertid at Tranmæls innflytelse var for nedadgående.

Hva vil du ellers si om personligheten Martin Tranmæl?

Dette at han etter hvert overlot mer og mer til de yngre, vitner om noe av det mest tiltalende ved hans personlighet. Han hadde i det hele tatt mange store egenskaper. Personlig sjarme har jeg nevnt. Sin humor viste han særlig når han fortalte fra gamle dager. Da hadde han en rent sprelsk fortellerevne. Hans livsførsel var nesten asketisk. Men spør man om hvorfor, måtte vi vel vite mer om barndomshjemmet for å kunne svare. Er det riktig at faren lå under for drikk, forkla­ rer jo det mye. Han kunne vise seg mer generøs og storsinnet enn det man kanskje kunne vente. Under Kings Bay-saken holdt jeg i Stor­ tinget et innlegg som var sterkt kritisk til Arbeiderpartiets be­ handling av saken. Reaksjonen i gruppen var sterk, og jeg måtte høre enkelte vondord i den forbindelse. Da jeg litt se­

93 nere traff Tranmæl, sa han bare — og helt uten ironi: «Der har vi jo dagens mann». Ikke sint, slik han var det i 1949 da jeg gikk mot Nato, og slett ikke spydig, men kanskje bitte litte granne anerkjennende. Men han ble vel også som så mange andre noe mildere med alderen.

Kanskje hadde han ennå litt av opprøreren i seg. Ordet revo­ lusjonær var i hans språk en hedersbetegnelse, og helt kurert ble han nok aldri. En ekte opprører kan aldri bli noen ordentlig samfunns­ støtte. Tranmæl ble da heller aldri trykket til borgerskapets bryst. Han forbleutenfor, og innerst inne opprører til sine siste dager.

94 Dokumentasjon Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979

Martin Tranmæl: Forslag til uttalelse om Moskva-tesene fra landsstyret i Arbeiderpartiet

Komintern vedtok på sin 2. kongress 19. juli— 7. august 1920 de 21 oppla- kelsesbetingelsene som ble kalt Moskvalesene. Disse var i hovedsak basert på reine sovjetiske erfaringer. For Det norske A rbeiderparti betydde en opp­ fyllelse av tesene bl.a. omlegging av organisasjonsformen og oppheving av det kollektive medlemsskapet. Striden om Moskva-tesene i norsk arbeiderbevegelse førte som kjent til bruddet med Komintern i 1923. Etter Kominterns 2. kongress satte Arbeiderpartiet ned en komité som skulle utarbeide ei innstilling til de beslutninger og retningslinjer som Kom­ intern hadde vedtatt. Til sentralstyremøtet den 12. og 13. oktober forelå to innstillinger. Flertallet. Scheflo, Grepp og Tranmæl. gikk inn for fortsatt medlemsskap i Komintern. Mindretallet, Lian. la fram ei egen innstilling der han konkluderte med at Arbeiderpartiet burde stå utenfor Komintern. Sentralstyret tilsluttet seg flertallet i komiteen, og disse tre ble, sammen med Arvid G. Hansen som sekretær, sendt til Halle i Tyskland for å forhandle med formannen i Kominterns eksekutivkomité, Georgi Sinovjev. Dokumentet vi her bringer er sannsynligvis utarbeidet av Martin Tran­ mæl i sammenheng med komitéarbeidet fram til sentralstyremøtet. Forsla­ get. som bl.a. ga Arbeiderpartiet status av svmpatiserende organisasjon med rådgivende stemme, må allerede på et tidlig stadium blitt trukket tilbake av Tranmæl. Under forhandlingene med Sinovjev i Halle ble del imidlertid trukket fram igjen som forhandlingsgrunnlag. Det var dette som av Sinovjev ble karakterisert som seksti prosent kautskvanisme. Resultatet var at forsla­ get ble trukket tilbake som grunnlag for forhandlingene, og det ble seinere ikke tatt fram igjen. Forhandlingene med Sinovjev resulterte i et kompromiss. Sammen med flertallsinnstillinga vedtatt av sentralstyret dannet dette grunnlaget for landsstyrets fortsatte tilslutning ti! Komintern på sitt .—møte ?/ 30oktober 1920.

1 dette dokumentet reiser Martin Tranmæl for første gang spørsmålet om utmeldelse av Komintern. Det er tidligere trvkt i Proletaren nr. 3 mars 1926. Vår kilde er et gjennomslag av et maskinskrevet utkast, som nå befinner seg i Arbeiderbevegelsens arkiv. Tranmæl har sjø! rettet dette utkastet med penn. Disse rettingene, som i all hovedsak er av språklig art, setter vi her i parentes.

97 I anledning av Moskvakongressens beslutninger uttaler landsstyret:

De erfaringer arbeiderklassen har høstet under krigs- og krisetiden gjør det indlysende. at en virkelig international må ha ret til at stille store krav til hver enkelt tilsluttet organisationen. krav om at de skal være gjennom- trengt av revolutionær ånd og lægge for dagen både vilje og evne til hand­ ling. Men skal vort parti som led i en sådan international fylde sin opgave ma det selv bestemme overformerne for sin virksomhet. De retningslinjer som blev vedtat på den første kongres for den III Inter­ nationale — og som dannet grundlaget for indmeldelsen — gav de enkelte organisationer en utstrakt bevægelsesfrihet. Den netop avholdte anden kongres har imidlertid vedtat en række stramme og detaljerte betingelser for de tilsluttede partier. Som forholdene er her i landet for nærværende vil disse betingelser virke til at indsnøre og derved hemme partiets virksomhet. Da dette vil være til skade for os selv som vor stilling til den internationale arbeiderbevegelse, må vi ta vor stil­ ling som et organisationsmæssig led i III Internationale under overveielse. Vort parti har uttalt sig for rådssystemet, prolitariatets diktatur og mas- seaktionen som det avgjørende middel i klassekampen. Partiet har således stillet sig helt på de prinsipper som er de bærende i den III Internationale. Men flere av de betingelser den sidste kongres vedtok, må vække sterke betænkeligheter og indvendinger. Det gjælder særlig følgende: 1) Den kommunistiske internationale forutsætter ifølge hele sin opbyg- ning, at de tilsluttede partier bygger på individuelt medlemsskap. At partiet representerer den aktive, revolutionære minoritet. At det med andre ord er et eliteparti. Det norske arbeiderparti er nu i første række bygget på kollektiv tilslut­ ning fra fagforeninger. Partiet er på denne måten blit et stort parti. Det er blit et masseparti. ■ Denne organisationsform har naturligvis både sin styrke og sine svakhe­ ter og som det kan debateres om. Men partiets landsmøter har hittil uten meningsforskjel holdt fast ved den indarbeidede organisationsform. Hele partiets virksomhet og økonomi er basert på denne virkemåte. En omlægning nu vil virke oprivende og svække partiets indflydelse og handlekraft og bli til skade indad som utad. Derfor er det utilrådelig nu at opgi den gamle organisationsform. 2) Ifølge betingelserne for optagelse skal partierne, «bygges på grundlag av den demokratiske centralismes princip. I den nuværende, den tilspid- sede borgerkrigs epoke, vil det kommunistiske part bare da være istand til at gjøre sin pligt når det er organisert på mest mulig centralisert vis, når der hersker jernhård disiplin inden det og når dets particentrum, båret oppe av partimedlemmenes tillid, er utrustet med den mest vidtgående magt, auto­ ritet og myndighet. For at kunne ta stilling til dette spørsmål, må man først være klar over hvad der ligger eller hvad man lægger i begrepet centralisme. Den radikale retning i partiet og fagbevægelsen her i landet har altid be- kjæmpet den centralisme, som berøvet medlemmerne den indflydelse, det medansvar og det initiativ der er en nødvendig betingelse for at skape en revolutionær arbeiderbevægelse.

98 Denne kamp mot det gamle byråkrati og den hevdvundne centralisme (i de faglige organisationer) var dog ikke ensbetydende med spredning eller decentralisation av kræfterne. Tverimot. Fagoppositionen tilstræpte således en samling av arbeidere i en organisation på et og samme arbeidssted, sam­ ling av arbeiderne lokalt i samorganisationer, samling nationalt med lands- organisation istedetfor opstykning i snævre forbund. Den faglige op- position har videre kjæmpet for oprettelse av oplysningskontorer og for alle de organisationsapparater som har været nødvendig til fremme av ar­ beidernes klasseinteresser og konsentration (og utfoldelse) av arbeidernes organisatoriske kræfter. Det samme har gjældt den radikale fløi i partiet. Hvis man vil kalle dette centralisation, vil den ikke støte på motstand fra revolutionære arbeidere. Men teserne regner ikke alene med utnyttelsen av disse samvirkende kræfter, organisert på et solidarisk grundlag og under medlemmernes umiddelbare kontrol. Dette går som en rød tråd gjennom alle Moskvakongressens beslut­ ninger. at der skal indføres den «fuldstændigste centralisation» og partisty- ret utstyres med «den mest vidtgående magt, autoritet og myndighet». En centralisation som utstyres med slik magt hviler ikke på et organisa- tionsmæssig demokratisk princip og kan derfor ikke karakteriseres som «demokratisk centralisation», men vil tvertimot kunne føre til et nyt forbe- net byråkrati og formynderskap og bli til ubodelig skade for arbeidernes frigjørelseskamp. Alle er selvfølgelig enig i at der i en revolutionær epoke må arbeiderklas­ sen opptræ samlet og at det er påkrævet at ha en fast og resolut orgartisa- tionsledelse. Betingelsen for at denne kan handle med den fornødne kraft og beslutsomhet avhenger (dog) aldeles ikke av at den er utstyret med så og så stor magt, myndighet og autoritet, men at der hersker et godt tillidsfor- hold mellom styre og medlemmer og at der er betingelser og vilje tilstede for handling. Enhver parole om handling vil da bli fulgt. Arbeiderne er gjennom sine fagforeninger oplært til at underordne sig den fælles vilje, lægge al diskussition tilside og gå til handling når kampsig- nalerne kalder. Det som kræves er organisering av arbeidet, koncentration av kræfterne, men hvor avgjørelsen lægges på den bredest mulige basis, men andre ord: organisatorisk samvirke på et føderativt grundlag. Ikke en centralisation som fører til forbenethet og byråkrati. 3) Et konkret eksempel på hvilken form for centralisation det tilsigtes i teserne, har man i kravet om at den daglige og periodiske presse og forlag skal underlægges centralstyret. Det er ikke bare i betingelserne for opta- gelse i III Internationale at dette fremhæves. men også i det kommunistiske partis opgaver. I disse uttales at aviser og forlag ubetinget må stilles under partiet og dets centralkomite. Denne centralisation strider helt imot den utvikling Det norske arbeider­ parti har gjennomgåt. Når undtages «Social-Demokraten» utgir de lokale partiorganisationer samtlige partiblade. Det journalistiske og økonomiske ansvar påhviler de lokale organisationer. Disse plikter i likhet med partiaviseme lojalt at bøie sig for de beslutninger partiets høieste myndighet — landsmøtet — fatter. Forøvrig er det fuld bevægelse og diskutionsfrihet. Dette har stadig holdt

99 partiet nyt og friskt. Denne fornyelse trenger partiet også for fremtiden. Derfor skal man vogte sig for at lægge grunden for en centralisation av pressen. Den er livsnerven i en bevægelses utvikling. Hvis et styre får kon- trol over denne vil det let kunne gå ut over meningsutvekslinger, som er en naturlig livsbetingelse for et revolutionært parti. Bortset fra disse principielle betænkeligheter ved at lægge partipressen under landspartiet og centralstyret. kommer de økonomiske hensyn. Par­ tiet savner for nærværende den økonomiske basis for overtagelse av parti­ pressen. ~ . Også av den grund forbyr en slik ordning sig som den der er forutsat i te- serne. . 4) Det kræves i betingelserne for optagelse i Internationalen «et ube­ tinget ultimativt brud inden kortest mulige frist med reformismen og cen- trum». «at reformister og centrumsfolk regulert og planmæssig må fjernes fra alle mer eller mindre ansvarsfulde poster i arbeiderbevægelsen» og «at der fra tid til anden må foretages utrensning (nyregistrering) (Tranmæls egen) for systematisk at rense partiet fra de indsnikende småborgerlige ele­ m enter.» Landsstyret er enig i at der må utvises den størst mulige agtsomhet (særlig) ved valg av tillitsmænd. Fremforalt må man være varsom overfor ikkeproletariske elementer. Nogen grundregel (generel regel) for utrens- ningen kan dog ikke opstilles. Det bedste middel til at holde partiet frisk og revolutionært er at det gjennom sin egen virksomhet sætter utenfor eller avskaller alle upålidelige og tvilsomme elementer. 5) Betingelserne pålægger alle tilsluttede partier at oprette et illigalt or- ganisationsapparat. 1 teserne for det kommunistiske partis opgaver uttales det at det legale arbeide altid må stå under det illigale partis kontrol. Dette er en opfordring eller et pålæg som partiet må være opmerksom på. Enhver organisation vil — om det er mulig udelukkende drive legal virksomhet. Men dette er altid avhengig av de magthavendes optræden. D river de illigal virksomhet mot arbeiderbevægelsen tvinges denne til at træffe sine motforholdsregler. Her i landet har myndigheterne drevet spio- nage. indført i al hemmelighet post- telegram- og telefonsensur. Den her­ skende klasse har derfor ved sin optræden gjort spørsmålet om illigal virk­ somhet aktuelt. Det må dog være ganske udelukket under de nuværende forhold at den legale virksomhet skal stå under et eventuelt illigalt partis kontrol. 6) Moskvakongressene pålægger de kommunistiske partier at føre en hårdnakket (kamp) mot den «gule» Amsterdam-internationale og støtte den nye internationale som er dannet i forståelse med III Internationale. Det norske arbeiderparti vil selvsagt som et revolutionært klassekamp- parti bekjæmpe alle reformistiske og opportunistiske tendenser og bevæ- gelser og støtte de revolutionære principper som den Kommunistiske Inter­ nationale er bygget på. Noget direktiv om hvordan fagorganisationen skal forholde sig til sine organisationsmæssige forbindelser kan partiet ikke ut­ stede. Det vil være i strid med det gjensidige organisationsmæssige uav- hængighets- såvelsom tillidsforhold som råder mellem den politiske og fag­ lige bevægelse her i landet. 7) Ifølge betingelserne skal vort parti anta navnet Norges komumstiske

Parti . • j n * Hvis dette skulde ha nogen hensigt. matte ogsa navnene pa de ileste av vore partiaviser forandres. Men det er umulig at indse fordelen ved at opgi

100 et så indarbeidet og godt navn som Det norske arbeiderparti. Det bebudede høiresosialistiske parti vilde utvilsomt også opta navnet. En slik navneforandring vilde derfor bare skape forvirring og bli til skade og må av den grund bordfalde. 8) I det kommunistiske partis opgaver uttales: «Bare ved generalstreik, ved den taktik at lægge henderne i skjødet kan arbeiderklassen ikke vinde seier over borgerskapet. Prolitariatet må gripe til væpnet motstand.» Den herskende klasse også herhjemme står idag med våpen i hånd. Trods verdenskrigen er slut opretholdes militærvæsenet, både de militære øvelser og den militære produktion. Militærvæsenet er et våpen i overklas­ sens hånd, direkte rettet mot arbeiderklassen. Dertil kommer «Samfundshjelpen», som ikke bare er en regulær streikebryterorganisation men også grundlaget for en hvit slagtegarde. Under disse omstendigheter er det givet at arbeiderklassen har ret til at gå til væpnet motstand, for at hindre de andre fra at stole på våpenbruk og i tilfælde de benyttes slå den våpnene av hånden. Dette fastslog landsmøtet i 1919. Vi står således ikke overfornoget nyt. Landsmøtet godkjente nemlig soldatrådenes program, som var sålydende: 1) En ihærdig og planmæssig socialistisk og antimilitær propa­ ganda. 2) Dannelse av soldatråd blandt de socialistiske vernepliktige på alle ekserserpladser og ombord i alle marinebåter. Disse solda­ tråd må kræve at bli anerkjendt av de militære myndigheter. 3) Soldatrådenes opgave må være at hindre militærmagtens anven­ delse imot arbeiderklassen. 4) Spørsmålet om aktion — enten den går i den ene eller den anden retning — må treffes efter samråd med de øvrige arbeidersam- menslutninger, særlig arbeiderrådene, som i en revolutionær periode vil bli fællesorgan for alle socialistiske organiserte arbei­ dere. 5) Dersom den herskende klasse går til opprettelse garder, vil spørsmålet om specielle beskyttelseskorps melde sig som en uav- viselig nødvendighet. ^ Den samme opfatning findes uttrykt i landsstyrets uttalelse om rådssvs- temet, vedtat på landsmøtet iår. Det heter herom (indstillingen side 78). «At underlægge arbeiderklassen al politisk magt kan ikke ske uten kamp. Arbeider-, bonde- og fiskerrådenes opgaver er at føre denne kamp. Det sier sig da selv at disse organer ikke kan omfatte andre end den som understøtter denne kamp. Først når kampen er utkjæmpet, kan arbeiderrådene ophøre at være kamporganer. Fra da av er de udelukkende samfundsorganer, som gir rum for alle. Hvordan kampen, mens den er nødvendig, skal føres, er helt av­ hengig av arten av den motstand arbeiderklassen møter.Den socia­ listiske arbeiderklasse vil aldrig bruke vold uten for at stanse vold fra fiendens side. Det er derfor en misforståelse, når socialiserings- komitéens mindretall tror, at diktaturet («al magt hos arbeiderrå­ dene») nødvendigvis forutsætter voldsanvendelse. Også i så hense­ ende kan vi henvise til Rusland, hvor arbeiderrådene tilkjæmper sig stadig større og større magt ved hjælp av diktaturet, men hvor ter­ roren er avskaffet, simpelthen fordi arbeiderklassens fiender har git avkald på terroristiske midler.»

101 Formerne for samfundskampen er avhængig av motstandernes hold­ ning. Et nøitralt land står i en delvis anden stilling end et land som har væ­ ret i krig. Der må våbnene ganske naturlig stille en sterkt (meget) framtræ- dende rolle. 1 et nøitralt land vil efter alt at dømme den økonomiske kamp gjennom masseaktionen bli det centrale middel i kampen for socialismen. H ovedvækten må derfor lægges på (den økonomiske masseaktion). Arbei­ derpartiets stilling er (derfor) fremdeles den samme som før: awæbning av landet og dermed awæbning av overklassen. Arbeiderklassen står awæb- net. Gjennemføres fuld avrustning kan den sociale omvæltning ske helt ef­ ter politiske og økonomiske linjer. Fortsætter overklassen at ruste sig, for­ beholder arbeiderklassen sig at bruke våben for at stanse våbenbruk fra fi­ endens side.

De betænkeligheter og indvendinger som ovenfor er anført og som ve­ sentlig er av organisatoriske og praktisk art, gjør det for nærværende van­ skelig at opretholde partiets medlemsskap i den III Internationale. Selv om det kan opnåes dispensationer for organisationsformen, partipressen ( . . s overførelse til landspartiet), navnet og mulige andre bestemmelser ændrer det ikke i væsentlig grad forholdet. Den rolle den kommunistiske interna­ tional har tiltænkt de enkelte partier, den støpning de derfor har fåt, gjør det praktisk talt umulig — ialdfald på det nuværende tidspunkt — at kunne akceptere (optagelses-) betingelserne. Det vil derfor være i vor egen såvelsom Internationalens interesse at foreløbig træ ut. Det ændrer ikke på nogen måte partiets syn på den III In­ ternationale eller den russiske revolution. For at kunne gi uttrykk for denne sin solidaritet og tilslutning til grundtankerne i den III Internationale — som man helt ut deler — uttaler partiet overfor eksekutivkomiteen øn­ sket om i henhold til statuteme for Internationalen § 10 at bli betragtet som en sympatiserende organisation med rådgivende stemme. Der foreslåes derfor at landsmøtet fatter sådan beslutning: På grundlag av de bemerkninger og premisser som foran er gjort trær Det norske arbeiderparti foreløbig ut som et organisationsmæssig led av III Internationale. For fortvarende at gi uttryk for sin solidaritet med den russiske revolu­ tion og opretholde forbindelsen med den eneste virkelige (eksisterende), den III Internationale, hvis grundtanker man helt ut slutter sig til, anmoder Det norske arbeiderparti om at bli betragtet som en sympatiserende organi­ sation med rådgivende stemme.

102 Bibliografi Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1979.

Martin Tranmæl; en bibliografi

Signerte artikler, skriftlige og muntlige innlegg på møter og konferanser 1899— 1923.

Merete Bloch, Egil Jacobsen, Bo Norlin, Karen Thorshaug.

Innledning

Omfang Bibliografien dekker tidsmessig perioden 1899— 1923. I 1899 publiserte Martin Tranmæl sin første artikkel i N y Tid i Trondhjem. I 1923 sprenges norsk arbeiderbevegelse i en kommunistisk og en sosialdemokratisk retning. Bibliografien tilstreber fullstendighet innen perioden med følgende unntak: — Vi har utelukkende registrert materialeav Tranmæl, ikke om. — Vi har utelatt aviser og tidskrifter som ikke var knyttet til arbeiderbevegelsen. Vi har ikke forsøkt å registrere Tranmæls private brev og manuskripter. En fullstendig fortegnelse over gjennomgått kildemateriale finnes på side 107. Følgende kan observeres: — Vi har registrert signerte artikler (dvs. underskrevne med navn eller signaturenM-l.) i alle relevante fagblader og tids­ skrifter. — Med hensyn til landsmøter og kongresser avholdt av ar­ beiderorganisasjoner har vi gjennomgått alle tilgjengelige sakspapirer og protokoller og gjort en komplett registrering av Tranmæls virksomhet, både muntlig og skriftlig, på dette området. — Vi har gjennomgått beretningene fra AFL, DNA, og ung­ domsbevegelsen og Norsk malerforbund, dvs. de organisasjo­ ner der Tranmæl deltok aktivt. — De to viktigste avisene i norsk arbeiderbevegelse mht. Tranmæls publisistiske virksomhet på den tid er Ny Tid i

105 Trondhjem, der han var redaktør i perioden1913— 1918 og Social-Demokraten, der Tranmæl satt som redaktør1921 fra og ut vår periode. Vi har registrert alle signerte artikler av Tranmæl i den perioden han var redaktør i Social-Demokra­ ten. — En hovedoppgave ved Statens Bibliotekskole1974 fra (Tone Sandem og Liv Tranby: Martin Tranmæl, en biblio­ grafi. Artikler fra Ny Tid, Klassekampen og Det Tyvende Aarhundrede i tidsrommet1899— 1923, Oslo 1974. 41 s.) har registrert signerte artikler i tre sentrale publikasjoner. Vi har bearbeidet deres oppgave og inkorporert det i vår bibliografi. En registrering publisert i flere organ er bare registrert en gang. Det er gjort unntak fra dette prinsippet dersom det gjel­ der en uttalelse eller en innstilling signert av Tranmæl og der dette skriftet er utarbeidet av DNA og AFL i fellesskap. Vi har villet registrere og identifisere flest mulig av Tranmæls skriftlige eller muntlige ytringer,ikke å gi en oversikt over deres spredning og utbredelse. Ved Møtereferatero.l. har vi foretrukket primærkilder av typen protokoller og bare registrert gjengivelser i pressa der­ som protokoller ikke ble utgitt eller der disse er umulige å oppdrive i dag. Som en hovedregel har vi registrert alle innlegg på møter og kongresser uansett deres «historiske verdi». Vi var svært forsiktige med å vurdere et innlegg som «innholdsløst». Bib­ liografien er på dette området ment som et middel til å få en full oversikt over Tranmæls innlegg.

Kronologisk oppsett Innførslene er ordnet kronologisk for å gi en best mulig over­ sikt over Tranmæls arbeid og virksomhet.

Emneregister Emneregister omfatter emner og personer. Det viser til løpe­ nummer i hoveddelen.

Oslo 28.2.1979 Merete Bloch, Egil Jacobsen, Bo Norlin, Karen Thorshaug

106 Fortegnelse over gjennomgått kildemateriale

Tidsskrifter og aviser ALARM. Organ for Norsk syndikalistisk federation. Årg. 10919)-22(1940). Kra(Oslo) 19190/4)- 194003/4). Forts, av: Solidaritet. Sett på: 1919- 1920. ARBEIDERBLADET, Oslo. årg. 40(1923)-57(1940) 58(1945) — Kra(Oslo) 1923(3/4)-1940(26/8). 194504/5). Forts, av: Social-Demokraten. Sett på: 3/4 1923 - 7/1 1 1923. DIREKTE AKTION. Organ for revolutionær fagbevegelse og ung-socialis- men. Årg. 1(1912)-7(1918). Kra 1912(26/1 0-1918(29/6) Utg. av: Kristiania fagoppositionsgruppe f.o.m. nr. 5(1914)- Forts. som: Solidaritet. Sett på: 1912- 1918. KLASSEKAMPEN. Organ for Norges socialdemokratiske ungdomsfor­ bund. Årg. 10910/11)-32(1940). Krarøslo) 1912-1940. Utg. av: Arbeiderpartiets ungdomsforbund og Norges socialdemokrati­ ske ungdomsforbund til okt. 1909. Norges socialdemokratiske ung­ domsforbund f.o.m. 19/4 1921 -t.o.m . 17/11 1923. Forts, av: Ungsocialisten. Sett på: 1910/11 - 1923. NY TID, Trondhjem. Årg. 1(1899) - 40( 1939). 46(1945) - 48(1947) Thjem 1899(20/5)- 1939(18/3). .194606/7)- 1947(31/5). Utg. av: Trondhjems arbeiderparti. Sett på: 1899- 1923, signerte artikler. 1913. ledere. SOCIAL-DEMOKRATEN. Oslo. Årg. K1884) - 40(1923) Kra 1884 — 1923(31/3). Forts, av: Vort Arbeide. Forts, som: Arbeiderbladet. Sett på: 1/5 1921 - 31/3 1923. SOLIDARITET. Organ for revolutionær fagbevegelse Års 1(1918) — 2(1919). Kra 1918(6/7)- 191909/7) Utg. av den Norske fagopposisjon. Forts. av: Direkte Aktion. Forts, som: Alarm. Sett på: 6/7 1918- 19/7 1919.

107 DET TYVENDE AARHUNDREDE. Tidskrift for det Norske arbeider­ parti. Årg. 1(1901) - 41(1940). Kra(Oslo) 1901 - 1940. Utg. av: Kristiania socialdemokratiske ungdomslag 1901 - 1903, Kristi­ ania socialistiske ungdom nr. 1 - 2 1904. Norges socialdemokratiske ungdomslag nr. 3 1904-m ai 1908. Det Norske arbeiderparti dec. 1908-jan. 1940. Sett på: 1901 - 1923. UNGDOMSFORBUNDETS MEDDELELSER. Organ for Norges social­ demokratiske ungdomsforbund. Mai 1905 -jan.febr., april, mai 1906. Kra 1905- 1906. Håndskreven. Sett på: 1905- 1906. UNGSOC1ALISTEN. Socialistisk maanedsblad. Årg. 1(1906)-4(1909). Kra 1906- 1909. Utg. av: Norges socialdemokratiske ungdomsforbund. Forts, som: Klassekampen. Sett på: 1906- 1909.

Fagblader ARBEIDSMANDEN. Det norske sten-, jord- og bergarbeiderforbundets fagblad. Årg. 1(1898)-44 43 (1941). 44(1946)-. Kra(Oslo) 1898- 1941. 1946- Utg. av: det Norske sten-, jord- og betongarbeiderforbund. Sett på: 1899- 1923. JE R N - OG MET ALARBEIDEREN. Fagblad for Norsk jern- og metalar- beiderforbund. Årg. 1(1897) —45(1941). 49(1945)—. Kra(Oslo) 1897 - 1941. 1945 - , Sett på: 1899 - 1923. MALERNES FAGBLAD. Årg. 1(1897)- 26(1923). Kra 1897 - 1923. Utg. av: Norsk malerforbund. Sett på: 1901 - 1923. , TYPOGRAFISKE MEDDELELSER. Årg. 1(1876)-66(1941). (1945) - (1967). Kra(Oslo) 1876 - 1941. 1945 - 1967(12/8). Utg, av: Norsk centralforening for bogtrykkere. Sett på: 1899- 1923.

Sakspapirer og protokoller fra møter, landsmøter, kongresser og konfe- rencer. (For bibliografiske data, se de enkelte møter, landsmøter etc.)

ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION 5. Kongress 1907 6. Kongress 1910 Ekstraordinær kongress 1914 8. Kongress 1916 Ekstraordinær kongress 1917 9. Kongress 1920 10. K ongress 1923

INTERSKANDINAVISKE UNGDOMSKONGRESSER 1. Kongress 1919

108 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND 10. Landsm øte 1912 11. Landsmøte 1914 (I: Klassekampen, 1914) 12. Landsmøte 1915 (I: Klassekampen, 1915) 13. Landsmøte 1916 (LKlassekampen, 1916) Ekstraordinært landsmøte 1917 (I: Klassekampen, 1917) 15. Landsmøte 1919 (LKlassekampen, 1919) Forts, som: Norges kommunistiske ungdomsforbund.

NORGES KOMMUNISTISKE UNGDOMSFORBUND 16. Landsm øte 1921 17. Landsm øte 1923

NORSK MALERFORBUND 4. Landsmøte 1902 (I: Pedersen, A. N orsk m alerforbund - - -) 7. Landsmøte 1908 (I: Malernes fagblad, 1908) 8. Landsmøte 1910 (I: Pedersen, A. Norsk malerforbund___ ) 9. Landsmøte 1913

DET NORSKE ARBEIDERPARTI 19. Landsm øte 1906 20. Landsmøte 1909 E kstraordinæ rt landsm øte 1911 21. Landsmøte 1912 22. Landsmøte 1915 23. Landsmøte 1928 Ekstraordinært landsmøte 1919 24. Landsmøte 1920 25. Landsmøte 1921 26. Landsmøte 1923 Ekstraordinært landsmøte 1923

DEN NORSKE FAGOPPOSITIONEN 2. Landskonference 1915 3. Landskonference 1917/1918

SKANDINAVISKE ARBEIDERKONGRESSER 7. Kongress 1907 (T. deltok som repr., men er ikke registrert som taler) 8. Kongress 1912

ARsrs

DE?' n ORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning, årg. 1(1889)-KralOslo) 1889 - Sett på: 1900- 1923.

Annet materiale Selvstendige skrifter av Martin Tranmæl registrert etter katalogen pa Ar­ beiderbevegelsens arkiv, Oslo. Selvstendig utgitte publikasjoner fra Norges socialdemokratiske ung­ domsforbund. oppbevart i grovklassifisert form på Arbeiderbevegelsens ar­ kiv, Oslo.

110

-9 - Signerte artikler og skriftlige og muntlige innlegg på moter og kongresser 1899—1923

Innlegg på over to sider er avmerket (l.i.). innlegg på over side ('/’ spalte) er avm erket (i). Innlegg på under 74side har ingen avm erkning.

1899 I. Om samarbeide. I: Ny Tid 1(1899). 28. s.2 (23/8) Samarbeide mellom de forskjellige demokratiske fraksjoner. 1900 2 Arbeiderne og ædruligheten. I: Ny Tid 2(1900). 8. s.2 (27/1) 3 Amerikabrev, reisebrev. 1: Ny Tid 20900). 40. s.2 (16/5) 4 Fra Amerika, reisebrev. I: Ny Tid 2(1900). 60, s.2 (25/7) 5 Fra Amerika, reisebrev. I: Ny Tid 20900). 82. s.3 (10/10) 1901 6 Vær opmerksom. En permitert borgermester. I: Ny Tid 3(1901) 23 s.3 (23/2) Brev fra USA.

1902 7 Fra Amerika, emigrasjonen. I: Ny Tid 40 902), 15 s 3 (4/2) Reise- brev. 8 Udvandringen. I: Ny Tid 40902). 53. s.2 (6/5)

Norsk malerforbund. 4. landsmøte 26. juli - 1902 NORSK MALERFORBUND. LANDSMØTE. 4 SANDEFJORD 1902. (Utdrag av protokollen). (I Pedersen. A. Norsk malerforbund 0 7? 192L Ved ■ • - Olav Kringen (og) M. Martinsen. Kra 1921. 162s.) Bør ikke en strengere kontrol med streikebryterne utøves? s 52 9 s.52. Fremsetter forslag om kontroll med streikebrytere (Forholdet mellom mester og lærling og dagarbeidersystemet) s.53. 10 s.53. Forslag fra M. Tranmæl m.fl.

1903 1 1 Det 2det amtsarbeidermøde. I: Ny Tid 5(1903) 65 s 3(18/3) 12 1903^ infant' L Ny Tid 5(l9°3)' ’24- S' ‘ i3°/'5)’Stortingsvalget 13 En tur ude i Fosen. Hos Ove Postmyrs far. I: N y Tid 5(1903). 143 s 1 (23/ 6) 14 De rette symptomer. D’hrr. M. Thams & Co og H.G Jurgens ved Aa noten. I: Ny Tid 5(1903). 187, s. 1 -2 (14/8) Jakt- og fiskerett, rovfiske.

111 15 Søndre Trondhjems amt. 1: Ny Tid 5(1903), 205. s. 2 (4/9)

,6.au S S S i 9?n«re?» ..;NyTid5<,903).2«.s. , (5/9. 17. Kommunisme eller sosialisme. I: Ny Tid 5(1903), 206. s.2 (5/9) 18 A rbeiderræpresentant. 1: N y T i d 5(1903), 207, s. 2 (7/9) Stortingsvalget 1903. 19 Valget i Søndre Amt. 1: Ny Tid 5(1903), 209, s. 2 (9/9) Stortingsvalget 1903. , , 0 /m 20 Moldebrev til Ny Tid. I: Ny Tid 5(1903), 214, s. 1 (18/9/ iscbrcv 21 Agiter* Organiser! I: Ny Tid 5(1903), 221, s. 1 (23/9) 22 Trønderske Ongmænd. H.K. Fossnæs. 1: Ny T i d 5(1903), 222, s. 1 (24/9) 23 Reisebrev til Ny Tid. I: Ny Tid 5(1903), 249, s. 1 2 (26/10) 24 Reisebrev til Ny Tid. I: Ny Tid 5(1903), 256. s. 2 (3/11) 25 Reisebrev til Ny Tid. I: Ny Tid 5(1903), 257, s. 2 (4/11) 26 Reisebrev til Ny Tid. I. Ny Tid 5(1903), 291. s. 1 2 (15/12)

1904 2-7 Fra det «frie» Amerika. Streiken i Colorado. I: Ny Tid 6(1904), 47, s.

28 Fra Amerika. Kapitalismens frihed. I: Ny Tid 6(1904). 122. S. 1 2

29 Fra Amerikas vestkyst. I: Ny Tid 6(1904). 143, s. 1 2 <23/6) Fra Amerikas vestkyst. I: Ny Tid 6(1904), 144, s. — 2 (24/6) 31 Fra Amerikas vestkyst. I; Ny Tid 6(1904), 145, s. 1 (25/6) 32 Fra Amerika. Kapitalismens skjændigheder i Colorado. 1: Ny ltd 6(1904), 189, s. 1— 2 (16/8) . 33 Fra Amerika. Barnearbeidets tiltagen. Arbeidsløshedens omstggriben. Norsk sangerstevne. 1: Ny Tid 6(1904), 193, s. 1 2 (20/8) 34 Reisebrev Fra Amerikas vestkyst gjennom Britisk Columbia til Nord- Dakota. I: N y Tid 6(1904), 229. s. 1— 2 (1/10) 35 Fra Amerika. 1 Nord-Dakota— St. Louis. I: Ny Tid 6(1904), 258, s. 2

36 fTa verdensudstillingen i St. Louis. En arbeidsmands betraktninger. I: Ny Tid 6( 1904), 261. s. 1 2 (8/11) 37 Fra verdensudstillingen i St. Louis. En arbeidsmands betraktninger. I: Ny Tid 6(1904), 262. s. 1— 2 (9/11) « n o iu t 38 Fra Amerika. Præsidentvalget og dets antydninger. I: Ny Tid 6(1904),

39 Korte træk af fagbevegelsen i Amerika. I: Ny Tid 6(1904), 293, s.

40 Korte træk af fagbevegelsen i Amerika. L Ny Tid 6(1904), 294, s. 1

41 Korte træk af fagbevegelsen i Amerika. L Ny Tid 6(1904), 296, s. 1

42 Korte træk af fagbevegelsen i Amerika. I: Ny Tid 6(1904), 297, s. 1— 2 (19/12)

43 Fra Amerika. Indtryk fra Missisippidalen. I: Ny Tid 7(1905), 46, s. 1— 2 (23/2)

112 44 Fra Amerika. I: Ny Tid 7(1905). 47. s. 1 (24/2) 70 000 sultne skolebarn i New York. 45 Fra Chicago. Indtryk og iagttagelser. I: Ny Tid 7(1905). 97. s. 1— 2 (27/4) 46 Hinsides havet. Første maidagen. Storstreiken i Chicago. I- Ny Tid 7(1905). 114, s. 1— 2 (18/5) 47 Fra Amerika. Streiken i Chicago. Studentersangerne. I: Ny Tid 7(1905), 138, s. 1—2 (19/6) 48 Amerikabrev. Den nye fagorganisationen i Amerika. Grundet paa klassekampen og i flugt med den industrielle udvikling. I: Ny Tid 7(1905), 169, s. 1— 2 (25/7) 49 Amerikanotiser. Valg og socialistisk virksomhed. 1: Ny Tid 7(1905) 255, s. I (2/11) 50 Den nye fagbevegelse i Amerika. Martin Tranmæl fortæller. I: Ny Tid 7(1905). 302. s. 1 (27/12)

1906 51 Partistillingen i Uttrøndelagen. I: Ny Tid 8(1906), 1, s. 1 (2/1) 52 Fagbevegelsen på retur i Amerika. I: Ny Tid 8(1906). 10, s. 2 (12/1) 53 U ngdom sbevægelsen. I: Ny Tid 8(1906), 16,s. 1 (19/1) Om ungdomsarbeidet i DNA. 54 De engelske valg. I: Ny Tid 8(1906), 22. s. 1 (26/1) 55 Den socialdemokratiske ungdom. Aktive og begeistrede. I; Ny Tid 8(1906). 59, s. I (10/3) 56 Til partiafdelingerne i Uttrøndelagen. I: Ny Tid 8(1906), 65 s. 2 (17/3)

DNA. 19. landsmøte 13.— 16. april 1906 NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 19, KRISTIANIA 1906. Referat. (Kra 1906). 72s. Partiets stilling til m ilitarism en s. 13— 20. 57 S. 16— 17. Begivenhederne i 1905 s. 21— 28. 58 S. 24. Det internationale socialdem okrati s. 28— 31. 59 S. 28. Kritikk av beretningens avsnitt «Det internasjonale socialdemo­ krati», og av partiets representant i Internasjonalen. 60 S. 29. 61 S. 30. 62 S. 30. V algprogram og vaigtaktik s. 33— 51. 63 S. 35. Angrep på valgallianser. Partiets love s. 51— 60. 64 S. 59. Bundet- ubundet mandat. 65 Bortforpagtningen av meierierne. I: Ny Tid 8(1906), 106 s 1 (8/5) 66 Fra Fosen. I: Ny Tid 8(1906), 120, s. 1 (28/5) Tale. 67 Fra agitationsfeltet. I: Ny Tid 8(1906), 127, s. 1 (6/6) 68 Fra agitationsfeltet. Orkladalføret. I: Ny Tid 8(1906), 138, s. 2 (12/6) 69 Fra agitationsfeltet. Sidste uge. I: Ny Tid 8(1906), 144, s. i (26/6) 70 Agitationen i Øvre Gauldalen. I: Ny Tid 8(1906), 150, s. 1 (3/7)

113 71 Fra Øvre Gauldalen. Agitationen paa gruberne. I: Ny Tid 8(1906), 156, s. 2 (10/7) 72 Fra agitationsfeltet. I: Ny Tid 8(1906), 157. s. 3 (11/7) 73 Agitationen i Øvre Gauldalen. I: Ny Tid 8(1906), 169,s . 2 (25/7) 74 Fra Ørlandet. I: Ny Tid 8(1906), 172. s. 1 (28/7) 75 Agitationen i Fosen. I: Ny Tid 8(1906). 176, s. 1 2 (s/8) 76 Agitationen i Øvre Gauldalen. 1: Ny Tid 8(1906), 181. s. 2 (8/8) 77 Politisk kringsjaa i Søndre Amt. I: Ny Tid 8(1906). 187, s. 1 (15/8) Stortingsvalget 1906. 78 Fra agitationen i Søndre Amt. I: Ny Tid 8(1906). 187, s. 2 (15/8) 79 Valget i Søndre Amt. Fram til valgurnen kammerat! I: Ny Tid 8(1906), 190, s. 1 (18/8) 80 Valget i Søndre Amt. I: Ny Tid 8(1906). 194, s. 1 (23/8) 81 Til Strindens og Fosens vælgere. 1: Ny Tid 8(1906), 204, s. 2 (4/9) 82 Valgudfaldet i Søndre Amt. I: Ny Tid 8(1906), 210, s. 2(11 /9) 83 Forslag til lov om haandværksnæring 1. Udsigt over haandværkslov- givningen. 1: Ny Tid 8(1906). 284, s. 2 (6/12) 84 Forslag til lov om haandværksnæring 11. Udsigt over indholdet og motiverne til forslaget. I: Ny Tid 8(1906), 287. s. 1 U0/12) 85 Forslag til lov om haandværksnæring 111. Dets tendenser og hensigt. I- Ny Tid 8(1906). 290. s. 1 (13/12) NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1906). Udarb. ved sekretæ­ ren (Magnus Nilssen). Kra 1908. 27s. tab. 86 Søndre Trondhjems amt. Uttrøndelagens arbeiderparti s. 13— 14. Av M. Tranmæl m.fl. Beretning om virksomheten.

87 Uttrøndelagens arbeiderparti. I: Ny Tid 9(1907), 50, s. 3 (28/2) 88 Reisebrev Trondhjem— Bodø. F Ny Tid 9(1907), 85, s. 2 (16/4) 89 Reisebrev Bodø— Fineidet. I: Ny Tid 9(1907), 86, s. 1 (17/4) 90 Reisebrev Fineidet— Sulitjelma. I: Ny Tid 9(1907). 87, s. 1 (20/4) 91 Fra Sulitjelma. I: Ny Tid 9(1907). 90, s. 1— 2 (22/4) 92 Fra Sulitjelma. Agitationsmøder. I: Ny Tid 9(1907), 91, s. 1 (23/4) 93 Fra Sulitjelma. Paa Furuhaugen. I: Ny Tid 9(1907), 92, s. 1 (24/4) 94 Fra Sulitjelma. Det sidste led i Sulitjelma arbeiderorganisation. I: Ny Tid 9(1907). 93, s. 1— 2 (25/4) 95 Fra Sulitjelma. Lønningsforholdet. Den nye tarif. I: Ny Tid 9(1907), 94,s.2(27/4) 96 Fra Sulitjelma. Furulund. I: Ny Tid 9(1907). 96. s. 1 (30/4) 97 Fra Sulitjelma. Handelsforholdene. I: Ny Tid 9(1907), 98, s. 1 2

98 Fra Sulitjelma. Værkets rigdomme. I: Ny Tid 9(1907). 99, s. 1 (3/5) 99 Fra Sulis. Boligforholdene. I: Ny Tid 9(1907). 102, s. 1— 2 (7/5) 100 Hjemover. Sulitjelma—Trondhjem. F. Ny Tid 9(1907), 103, s. 1 (8/5) 101 Stockholmsbrev til Ny Tid. I: Ny Tid 9(1907), 187, s. 2 (17/8) 102 Stockholmsbrev til Ny Tid. Arbeidsforholdene her paa stedet. I: Ny Tid 9(1907), 195. s. 1 (27/8) Omhandler også fag- og ungdomsbevegelsen. 103 Reisebrev til Ny Tid. Stockholm/Kjøbenhavn via Gøtakanalene. 1: Ny Tid 9(1907), 201, s. 1— 2 (3/9)

114 AFL. 5. kongress — 9. 13. septem ber 1907 ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. KON­ GRESS, 5, KRISTIANIA 1907. Protokol over forhandlingerne. Udgit af sekretariatet for . . . ved Olav Kringen. Kra 1907. 116s. Saksregister Taleregister Forslag til nye love s. 8— 59. 104 Ordinær og ekstraordinær kontingent s 18— 22 S. 22. Godkjennelse og ledelse af konflikter s. 44— 47. 105 S. 47. Den sosialistiske pressas rolle. Understøttelse under streiker og lockouter s 47— 57 106 S. 54. 107 S. 59. Om voteringen. Beretning for 1. halvaar 1907 s. 79— 96. M alerstriden s. 79— 95. 108 S. 91— 92. (i.) Almindelige principer for tarifoverenskomster s. 96— 104. 109 S. 102. Kollektive avtaler, (i.) Angaaende ordning af tvistigheder inden organisationerne s 105— 106. 110 S. 105— 106. Intern voldgiftsdomstol i AFL. Inlegg med forslag (i.) 111 Kommunevalgene i Søndre Amt. Socialdemokratene erobret 31 ny pladse. I: Ny Tid 9(1907), 252, s. 1 (1/11) NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1907). Udarb. ved sekretæ­ ren (Magnus Nilssen). Kra 1908. 45s. 1)2 Uttrøndelagen. (Fra aarsmøtet paa Kvaal 28/3 07 til aarsmøtet paa Røros 16/4 08) s. 19— 21. Av M. Tranmæl m.fl. Beretning om virksomheten.

1908 113 Hovedstadsbrev. I: N y Tid 10(1908), 65, s. 1 (17/3)

Norsk malerforbund. 7. landsmøte 17.— 19. mars 1908 NORSK MALERFORBUND. LANDSMØTE. 7, KRISTIANIA 1908. (Utdrag av protokolen). (I Malernes fagblad 12 (1908), 2, s. 11 — 14.) Møtets konstituering s. 11. 114 S. 11. Revisjonsberetningen om regnskaperne s. 12— 14. 115 S. 12. 116 S. 13. (i.) 117 Hovedstadsbrev. Folkets Hus. I: Ny Tid 10(1908), 69, s. 1 (21/3) 118 Reisebrev til Ny Tid. I: Ny Tid 10(1908), 238, s. I (12/10) Fra Berlin. 119 Fra Berlin. Sportssnobberiet. I: Ny Tid 10(1908), 250, s. 1 (26/10) 120 Reisebrev til Ny Tid. I: Ny Tid 10( 1908), 264, s. 1 (11 /11) Fra Paris. 121 Partiliteraturen og privatspekulationen. I: Ny Tid 10(1908) 290 s 1 ( 10/ 12) Om partiavdelinger og fagforeninger som bombarderes med sirkulære fra to private foretagender. Pariforlag. Artikkelen er skrevet for å rette opp et misforstått møtereferat inntatt i avisen. 122 Partiliteraturen og privatspekulationen. I: Ny Tid 10(1908) 299 s 1 (19/12)

115 1909 123 Fattigfolks behandling. Hvad der kan passere i vore dage. En gaard- bruker river taket av en hytte til en fattig kvinde. I: Ny Tid 11(1909), 47. s. 1— 2 (25/2) 124 Fattigfolks kaar. En torvbod som menneskebolig midt paa vinteren. Gjeter og mennesker i samme rum. I: Ny Tid 11(1909), 58, s. I (10/3) 125 Fattigfolks kaar. En bemerkning til en forestaaende artikkel av Anders J. Ophaug, fattigstyrets formand. I: Ny Tid 11(1909), 66, s. 1 (19/3)

DNA. 20. landsmøte— 8.12. april 1909 NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 20, HAMAR 1909. Protokol over forhandlingerne. Kra 1909. 68s. Partiets love s. 16— 19. 126 S. 18. Om am tsorganisering. Debatten om militarismen s. 38— 43. 127 S. 38. Stiller alternativt forslag til landsstyrets. A vholdsposten s. 47— 50. 128 S. 47. Fremmer forslag om totalforbud som målsetting for alkoholpo­ litikken. 129 S. 54. Fremmer forslag om statlig støtte til kooperativene. Repræsentationsretten paa landsmøterne s. 59— 60. I 30 S. 59. Støtter forslag i forbindelse med fagforeningers representasjons­ rett på partiets landsmøter. 131 Fattigfolks kaar. Svar til ny artikkel av Anders J. Ophaug. I: N y Tid 11(1909), 86, s. 2 (14/4) 132 Søndre Amt. Til partiafdelingerne. I: Ny Tid 11(1909), 142, s. 2 (22/6) 133 Valget igaar viser en glimrende fremgang for socialdemokratiet. I: Ny Tid 11(1909), 259, s. 2 (5/11) 134 Trondhjems tvangsskole. I: Ny Tid 11(1909), 264, s.l (1 i /11) 135 Reisebrev til Ny Tid. I. I: Ny Tid 11(1909), 293, s. 1— 2(11/12) Fra W ien. 136 Reisebrev til Ny Tid. II. L Ny Tid 1 1(1909), 294, s. 1 (13/11) Fra W ien. 137 Reisebrev til Ny Tid. Wien. I: Ny Tid 11(1909), 296, s. 1— 2(14/12) 138 Reisebrev til Ny Tid. IV. Wien—Trieste—Venedig. I: Ny Tid 11(1909), 305, s. 1— 2 (20/12) 139 Reisebrev til Ny Tid. V. Italien. L Ny Tid 11(1909), 311', s. 1— 2 (23/12) 140 Reisebrev til Ny Tid. VI. Florenz. I: Ny Tid 11(1909), 319 eg. 315, s. 2 (20/ 12) NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1909). Udarb. ved sekretæ­ ren (Magnus Nilssen). Kra 1911. 40s. tab. 141 U ttrøndelagen s. 36— 39. Av. M. Tranmæl m.fl. Beretning om virksomheten.

1910 142 Reisebrev til Ny Tid. VII. «Den evige stad!» I: Ny Tid 12( 1910), 2, s. 2 (4/1) 143 Reisebrev til Ny Tid. VIII. «Se Neapelog dø». I: Ny Tid 12(1910), 5, s. 1— 2 (7 /1 ) 144 Reisebrev til Ny Tid. Vesuv og Pompeii, I: Ny Tid 12(1910), 6 , s. 1— 2 (8 / 1)

116 145 D en farende svend. I: Ny Tid 12(1910), 14, s. 1— 2 (18/1) Om haand- verkssvennen.

AFL. 6. kongress 27. juni— 3. juli 1910 ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. KON­ GRESS, 6, KRISTIANIA 1910. Dagsorden og protokol. Kra 1910. V II. 315s. Saksregister Taleregister til protokollen Beretningen s. 130— 151. Sekretærposten i landsorganisationen s. 130— 133. 146 S. 131. 147 S. 133, Arbeidsledighetsforsikringen s. 151— 172. 148 S. 156. Tar opp loven av 12. juni 1906 om arbeidsledighetsforsik­ ringen. (i.) 149 S. 162. (i.) Sykehusforsikringen s. 187— 210. 150 S. 198. Fremsetter endringsforslag i forbindelse med behandlingen av sykehusforsikringsloven av 18. sept. 1909. 151 S. 198. Fremsetter en revidert utgave av endringsforslaget. 152 S. 200. Mægling og voldgift i arbeidstvister s. 210— 212, forts. s. 304— 305. 153 S. 211. Går imot utsettelse av sakens behandling 154 S. 304. Kooperationen s. 212— 223. 155 S. 221. Støtter det foreliggende forslag og tar opp spørsmålet om even­ tuell boikott av arbeideravisene dersom de agiterer for forbrukerkoo- perasjonen. Industriforbund s. 223— 227. 156 S. 224— 225. Holder innledningsforedrag. Fremsetter til slutt Norsk malerforbunds forslag om at organisasjonsformen skal basere seg på industriforbund, (i.) Tarifoverenskomsterne s. 227— 251. 157 S. 240—241. Går inn for korte overenskomster, 8-timers-dagen. Kri­ tikk av Orm estads innledning, (i.) Agitationen blandt landarbeiderne s. 283— 286. 158 S. 283. M. Tranmæl m.fl. fremmer forslag om økte bevilgninger til agitasjon. 159 S. 284. B egrunner forslaget, (i.) 160 S. 284. Begrunner forslaget, (i.) Sekretærvalget s. 289— 292. 161 S. 291. Om Ormestad som sekretær. 162 S. 292. Valg av sekretariat s. 292— 297. 163 S. 294. Foreslår A. Pedersen til sekretariatsmedlem som representant for opposisjonen, (i). Sjømændenes organisation s. 297— 298. 164 S. 297. 165 A rbeiderstevnet på Ljan. I: N y Tid 12(1910), 146, s. 1 (28/6) 166 Kongressen. Brev til Ny Tid. I: Ny Tid 12(1910), 147, s. 1— 2 (29/6) Fagkongress i Kristiania.

117 167 Arbeidsledighetsforsikring og arbeiderpressen. I: Ny Tid 12(1910). 148. s. 1 (30/6) 168 Kongressen. Brev til Ny Tid. I: Ny Tid 12(1910), 149, s. I— 2 (1/7) Fagkongress i Kristiania. 169 Kongressen. Brev til Ny Tid. Agitationen. I: Ny Tid 12(1910), 150, s. 1 (2/7) 170 Kongressen. Brev til Ny Tid. I: Ny Tid 12(1910), 151, s. 1 (4/7) 171 Indtryk fra kongressen. 1: Ny Tid 12(1910), 152, s. 1 (5/7) 172 Kongressens arbeide. I: Ny Tid 12(1910), 153, s. 1 (6/7) 173 Arbeiderbevægelsens arkiv. I: Ny Tid 12(1910), 159, s. 1 (13/7) 174 Kongressreflektioner. I: Ny Tid 12(1910), 209, s. 1 (9/9) 175 Kongressreflektioner. I: Ny Tid 12(1910), 210, s. 1 (10/9) 176 Kongressreflektioner. I: Ny Tid 12(1910), 211, s. 1 (12/9) 177 Kongressreflektioner. 1: Ny Tid 12(1910). 212, s. 1 (13/9) 178 Valgene i Søndre Amt. Framgang for socialdemokratiet. I: Ny Tid 12(1910). 249, s. 1 (26/10) Norsk malerforbund. 8. landsmøte— 19.14. november 1910

NORSK MALERFORBUND. LANDSMØTE, 8, KRISTIANIA 1910. (Utdrag av protokollen). (I. Pedersen, A. Norsk malerforbund 1896— 1. april 1921. Ved . . .. Olav Kringen og M. Martinsen. Kra 1921. 162s.) (Beretningen for Trondhjemsavdelingen) s. 86. 179 S. 86. Fremsetter forslag i forbindelse med behandlingen av beret­ ningen. Kritikk av forbundsstyret. (Forsikring) s. 87. 180 S. 87. Foreslår nedsettelse av en komité til å vurdere forsikringsspørs- mål. (Ekstrakontingent) s. 87. 181 S. 87. Fremsetter forslag om ekstrakontingent. Industriforbund s. 88. 182 S. 88. Innleder til diskusjon og foreslår tilslutning til prinsippet om in­ dustriforbund. 183 D e n socialdemokratiske kveldsskole. L Ny Tid 12(1910), 269, s. 1— 2 (17/11) 184 Memoirer. Peter Jessen: Bergensk hverdagsliv i femti- og seksti- aarene. I: Ny Tid 12(1910), 302, s. 1 (15/12) Bokanmeldelse. NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1910). Utarb. ved sekretæ­ ren (Magnus Nilssen). Kra 1911. 73s. tab. 185 Søndre Trondhjems amt. Uttrøndelagens arbeiderparti s. 53— 55. Av M. Tranmæl m.fl. Beretning om virksomheten.

1911 DNA. Ekstraordinært landsmøte— 13.16. april 1911 NORSKE ARBEIDERPARTI. EKSTRAORDINÆRT LANDS­ MØTE. KRISTIANIA 1911. Protokol over forhandlingerne. Kra 1911. 64s. Partiets navn s. 13— 17. 186 S. 13. Frem setter forslag om navneforandring. 187 S. 14. Begrunnelse av forslaget. Det principielle program s. 17— 24.

118 188 S. 20. Anbefaler at student- og ungdomsforeningens forslag legges til grunn for den videre debatten. 189 S. 23. Politiske og kulturelle krav s. 24— 29. 190 S. 28. Fremsetter forslag om folkeavstemning i lovgivningssaker. Ø konom iske og sociale krav s. 29— 34. 191 S. 33. Barnearbeid. Alkoholspørsmaalet s. 34— 42. 192 S. 37. Skolespørsm aalet s. 43— 46. 193 S. 44. K om m unetaktikken s. 46— 54. 194 S. 49— 50. Fremmer forslag mot allianser med borgelige partier, (i.) 195 S. 53. Begrunnelse av forslaget. 196 Til Partiforeningene i Søndre Amt. 1 anledning av det oprop som er utstedt om at yde de streikende og lockoutede arbeidere pekuniær støtte . . . Det er dog foreninger som endnu ikke har foretat noget. Til disse henstilles det at sætte fart i arbeidet. I: Ny Tid 13(1911). 166, s. 3 (15/7) 197 De sociale kampe i England. Arbeiderorganisationens seir. I: Ny Tid 13(1911), 195, s. 1 (18/8) 198 England i streikenes tegn. I: Ny Tid 13(1911), 196. s. I (19/8) 199 Den engelske streikebevægelse. Generalstreik ved jernbanerne? Politi- og militærbrutaliteten. I: Ny Tid 13(1911), 197. s. 1 (21/8) 200 Den engelske jernbanestreik. Arbeidet nedlægges over hele landet. Militæret indkaldes og politiet økes. 1: Ny Tid 13(1911). 198. s. 1— 2 (2 2/ 8) 201 Jernbanestreiken i fuld gang. Al trafik stanset eller desorganisert. Nye tropper indkaldes. 1: N y Tid 13(191 1). 199, s. 1 (23/8) 202 Generalstreiken. Enighet opnaadd. Arbeidet gjenoptages straks. Orga- nisationen anerkjendt. 1: Ny Tid 13(1911), 200, s. 1— 2 (24/8) 203 Bryter streiken ut igen? Arbeiderne i de nordligste distrikter misfor- nøiet med avgørelserne. Nye trakasserier fra selskapernes side. I: Ny Tid 13(1911), 201, s. 1— 2 (25/8) 204 Jernbanestreiken i Underhuset. Arbeiderræpresentantene belyser reg­ jeringens partiskhet. Kapitalistfarvede bulletiner og lovstridig benyt­ telse av militære. Høire og venstre arm i arm. I: Ny Tid 13(1911). 203, s. 1 (28/8) 205 Kampene over — foreløbig. De nye stridigheter ved dokkene bilagt til arbeidernes tilfredshet. Sporveis-funksjonærene i Liverpool gienind- tat. I: N y Tid 13(191 1), 204, s. 2 (29/8) 206 Omkring jernbanestreiken. Arbeiderpressen misfornøiet med resulta­ tet. De kapitalistiske løgnreklamer. Protester mot benyttelse av mili­ tære. I: Ny Tid 13(1911). 205. s. 1— 2 (30/8) 207 Undersøgelseskommissionen i arbeide. Jernbaneforbundets repræsen- tant gir drastiske oplysninger om voldgiftinstitutionens virksomhet. —• Den engelske arbeiderbevægelse. I: Ny Tid 13(1911). 208, s. 1— 2 (2/9) 208 Partiarbeidet i Søndre Trondhjems Amt. I: Ny Tid 13(1911). 310, s. 2 ( 12/ 12) 209 Organisationsformer og kampmidler. Tranmæls foredrag i Arbeider­ foreningen 2. december. I: Ny Tid 13(1911), 306, s. 1 (15/12)

119 210 Fagbevægelsen — Nye veie. I: Jern og Metalarbeideren 15( 1911), 11, s. 182— 183. Trondhjemsresolusjonen (foreslått av M. Tranmæl) referert i sin hel­ het. 211 Referat fra Martin Tranmæls taler i Oslolaget. I: Klassekampen 2(1911), 6, s. 44. 212 Klassesolidaritetens seir. Londonbrev fra Martin Tranmæl. I: Klasse­ kampen 2(1911), 6, s. 44— 45 Arbeidskamper i England. NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1911). Utarb. ved sekretæ­ ren. (Magnus Nilssen). Kra 1912. 55s. tab. 213 Søndre Trondhjems Amt. Uttrøndelagens arbeiderparti s. 49. Av M. Tranmæl. Beretning om virksomheten.

1912 214 Paa farten. Den faglige diskussionen. I: Ny Tid 14(1912), 35, s. 1— 2 (2 0 / 2) 215 Uttrøndelagens arbeiderparti . . . I: Ny Tid 14(1912), 52, s. 1 (1/3) 216 Paa farten. Den faglige diskussionen. I: Ny Tid 14(1912), 58, s. 3 (7/3) 217 Sabotasje. Martin Tranmæls foredrag. I: Ny Tid 14(1912), 65, s. 1 (11/3)

DNA. 21. landsmøte— 4.9. april 1912 NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 21, STAVANGER 1912. Protokol over forhandlingerne. Kra 1912. 64s. Innholdsfortegnelse Partiets love s. 13— 17. 218 S. 14. Fremsetter forslag om samorganisasjoner i amtene. «Social-Demokratens» statuter s. 23— 25. 219 S. 23— 24. Om landsmøtets rett til å velge redaktør, (i.) Avholdsposten i Stavanger s. 25— 26. 220 S. 26. Stortingsgruppens beretning og dr. Eriksens forhold s. 26— 33. 221 S. 27. Kritikk av stortingsgruppa, (i.) Den borgerlige fredsbevægeise s. 45— 47. 222 S. 47. Forbudsspørsm aalet s. 47— 55. 223 S. 52. Fremholder at det er flertall for avholdssaken i foreningene. «Det tyvende aarhundrede» s. 58. 224 S. 58. Fremsetter forslag som kritiserer redaksjonskomiteen. 225 S. 58. Fremsetter forslag som kritiserer redaksjonskomiteen. 226 Fagforeningens revolutionære opgaver. Martin Tranmæls foredrag paa Ranheim. I: Ny Tid 14(1912), 126, s. 1 (24/5)

8. Skandinaviske arbeiderkongress— 4. 2. september 1912 SKANDINAVISKE ARBETARKONGRESS, STOCKHOLM 1912. Kongressens protokoll och beråttelser. Sth. 1913. 126s. Innholdsfortegnelse Arbetsloshetsforsåkring s. 99— 101. 227 S. 100— 101. Fremsetter forslag til uttalelse (i.) M ilitarfrågan s. 107— 111.

120 228 S. 108. M. Tranmæl m.fl. fremsetter forslag til uttalelse. Fackorganisationens form er och taktik. s. 113— 120. 229 S. 1 15— 116. Fremmer forslag til uttalelse i spørsmålet om tariffavta­ ler. selvstyr el sesorganisasjoner, lokale samorganisasjoner og utvidelse av kam pm idlene, (i.) 230 S. 117— 118. Begrunnelse av forslaget, (i.) 231 Borgerlig kvaksalverpolitik. Det svenske folkeforsikringsforslag I Ny Tid 14(1912), 301, s. I (27/11) 232 Kooperationen i Sverige. Jevn og sikker fremgang. I: Nv Tid 14(1912), 31 I, s. 1 (5/12)

NSU. 10. landsmøte —29.31. desember 1912 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND LANDSMØTE, 10, KRISTIANIA 1912. Protokol Kra (1913). 31s. (Fagbevægelsen som klassekamporganisation) s. 15. 233 S. 15. Fremsetter endringsforslag til sentralstyrets resolusjon. 234 Organisationsformer og kampmidler. Tranmæls foredrag i Trond­ hjem 2. december. I: Klassekampen 3(1912), 1, s. 10— 11. 235 Organisationsformer og kampmidler. Tranmæls foredrag i Trond­ hjem 2. december. I: Klassekampen 3(1912), 2, s. 6— 8. 236 Antimilitarismens betydning. I: Klassekampen 3(1912), 3, s. 48. 237 Fagoppositionen og arbeiderne. I: Klassekampen 3(1912), 6, s. 90. 238 Reisebrev fra Martin Tranmæl. I: Klassekampen 3(1912) 7 s 103— 104. 239 Fra agitationsfeltet. I: Klassekampen 3(1912), 8, s. 123. 240 Den faglige diskussionen. I: Klassekampen 3(1912), 10, s. 157. 241 O rganisationens makt. I: Klassekampen 3(1912), 17, s. 262. 242 Sabotage, foredrag av Martin Tranmæl. I: Klassekampen 3(1912) 20 , s. 307— 308. 243 Nordfrå. I: Klassekampen 3(1912), 25, s. 394— 395. 244 Nordover. I: Klassekampen 3(1912), 28. s. 438— 439. Reisebrev. 245 Fra den ytterste grænse. I: Klassekampen 3(1912), 29, s. 456— 458. Reisebrev 246 Fra midnatsolens land. I: Klassekampen 3(1912), 30, s. 468— 469. Reisebrev. 247 Agitationen nordpaa. I: Klassekampen 3(1912), 31, s. 495— 496. Reisebrev. 248 Fagbevægelsen paa Stockholmkongressen. I: Klassekampen 3(1912) 37, s. 583— 584. 249 Den svenske fagorganisationen. I: Klassekampen 3(1912), 39, s. 613. 250 Paa den svenske fagkongress forelaa der dennegang et spørsmaal som overskygget alle de øvrige: Organisationsfrågan . .. I: Klassekampen 3(1912), 41, s. 644. 251 Sabotage i praksis. Den skandinaviske arbeiderkongress avviste næs- ten enstemmig tanken om at opta sabotage som organisationsmæssig kampmiddel. I: Klassekampen 3(1912), 49, s. 771— 772. 252 Masseaktion. L Klassekampen 3(1912), 50, s. 795. Sabotasje som organisasjonsmessig kampmiddel. 253 Faglige kampmidler. I: Det tyvende aarhundrede, 11(1912), s. 7— 9. 254 Faglige organisationsformer. I: Det tyvende aarhundrede 12(1912) s 49— 50.

121 NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1912). Utarb. ved sekretæ­ ren (Magnus Nilssen). Kra (1913). 77s. tab. 255 Uttrøndelagens arbeiderparti s. 70— 71. Av M. Trarmæl. Beretning om virksomheten.

1913 256 Direkte aktion mot militarismen. Foredrag av Martin Tranmæl holdt på Trondhjems arbeiderpartis møte i Arbeiderforeningen fredag 10. jan. 1913. I: Ny Tid 15(1913), 9, s. 1 (11/1) 257 Kongresbetraktninger. I: Ny Tid 15(1913), 190, s. 2 (23/6) Om Arbeidernes faglige landsorganisations 7. kongress. 258 Kongressen fortsatte idag formiddag ... I: Ny Tid 15(1913), 191, s. 1 (24/6) Om Arbeidernes faglige landsorganisations 7. kongress. 259 Fra kongressen. Det blev en livlig og ganske langvarig diskussion og- saa igaar eftermiddag om agitationen. I: Ny Tid 15(1913), 192, s. 1 (25/6) Om Arbeidernes faglige landsorganisations 7. kongress. 260 Fra kongressen. I: Ny Tid 15(1913), 193, s. 1 (26/6) Om Arbeidernes faglige landsorganisations 7. kongress. 261 Fra kongressen. Behandlingen av organisationsformene tilendebrag- tes igaar kveld. I: Ny Tid 15(1913), 194, (27/6) Om Arbeidernes faglige landsorganisations 7. kongress. 262 Fagkongressen. Anerkjendte arbeidsvilkaar. I: Ny Tid 15(1913), 196, s. 3 (28/6) Om Arbeidernes faglige landsorganisations 7. kongress. 263 Den store kongress avsluttede igaar middag. I: Ny Tid 15(1913), 197, s. 3 (30/6) Om Arbeidernes faglige landsorganisations 7. kongress. 264 Nordover. I: Ny Tid 15(1913), 252, s. 1 (29/8) Reisebrev fra Finneid. 265 Finneid—Sulitjelma. Skandaløse transportforhold. I: Ny lid 15(1913), 255, s. 1 (1/9)111. 266 Sulitjelmabolaget og de skandaløse transportforhold. 1: Ny lid 15(1913), 257, s. 1 (3/9) 267 Sulitjelma—z a r d ø m m e talias «Laplands helvede». I: Ny Tid 15(1913), 258, s. 1— 2 (4/9) III. 268 Sulitjelma. Bolig-, lønns- og arbeidsvilkaar. I: Ny Tid 15(1913), 262. s. 1 (8/9) III. 269 Saltdalen. I: Ny Tid 15(1913), 265, s. 1 (11/9) III. Norsk malerforbund. 9. landsmøte 17— 22. november 1913 NORSK MALERFORBUND. LANDSMØTE, 9. KRISTIANIA 1913. Protokol over forhandlingerne. Kra 1914. 85s. På grunn av manglende innholdsfortegnelse og overskrifter har vi i mange tilfelle satt til konstruerte titler. Annoteringene er blitt mangel­ fulle fordi protokollen manglet en oversikt over lovene som var oppe til diskusjon. (Fullmaktkomiteens indstilling) s. 6— 9. 270 S. 7— 8. Om godkjennelse av fullmakten til en representant som for­ melt må regnes som arbeidsgiver. 271 S. 8. T ar til orde m ot form alism e. Beretningen s. 9— 18.

122 272 S. 12. Om berettigelsen av streikeunderstøttelse når en streik er iverk­ satt mot hovedorganisasjonens beslutning. Saken ble tatt opp på bak­ grunn av malernes sympatistreik med jern- og metallarbeiderne i T rondheim , (i.) 273 S. 13. -«- 274 S. 14. -«- 275 S. 18. Om fremgangsmåten ved vurdering av hvilke forslag som skulle opp på kongressen. 276 S. 18. -«- Sykekassen s. 19— 21. 277 S. 20. Fremsetter endringsforslag i forbindelse med behandlingen av opphevelse av sykekasseordningen. 278 S. 20. -«- Arbeidsledighetskasse s. 23— 29. 279 S. 26. Går imot opprettelse av arbeidsledighetskasser. (i.) 280 S. 27. Går imot opprettelse av arbeidsledighetskasser. (i.) (Forslag til endring av forbundsloven) s. 29— 61. (Forandringer av forbundslovens § 1 — formålsparagrafen) s. 29— 39. 281 S. 30. Sosialismen som mål. 282 S. 30. Om lokale samorganisasjoner, arbeidsformidlingskontorer og forholdet mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet, (i.) 283 S. 30— 31. Fremsetter forslag om endring i formålsparagrafen. 284 S. 31. Setter spørsmålstegn ved fagbladets nytte og posisjon og går inn for nedleggelse av bladet. 285 S. 32. Om opprettelsen av understøttelsesfond. 286 S. 33. Fremsetter forslag om opprettelse av understøttelsesfond under konflikter og til fremme av kooperative produksjonsforetagender. 287 S. 33. Fremsetter forslag om opprettelse av understøttelsesfond under konflikter og til fremme av kooperative produksjonsforetagender. 288 S. 33. Fremsetter forslag om opprettelse av understøttelsesfond under konflikter og til fremme av kooperative produksjonsforetagender. 289 S. 34. Fremsetter forslag om opprettelse av lokale samorganisasjoner og lokale arbeidsformidlingskontorer. (i.) 290 S. 35. Begrunnelse av forslaget, (i.) 291 S. 38. (i.) Begrunnelse av forslaget. 292 S. 39. Begrunnelse av forslaget. (Forandringer av § 4 — om understøttelse i konfliktsituasjoner, strei­ kefondet og dets anvendelse) s. 51— 55. 293 S. 52. Går inn for at støtten ikke skal være avhengig av formelle krite­ rier. 294 S. 52— 53. Angriper formalistene og paragrafrytterne. 295 S. 53. Om Trondheimsavdelingens endringsforslag. (Forandringer av § 5 — om avdelingenes plikter) s. 55— 57. 296 S. 55. Om overenskomster med mestrene og lengden på oppsigelses­ fristen. 297 S. 56. Forholdet avdeling— forbundsstyre. (Forandringer av § 7) s. 57— 60. 298 S. 57. Tar opp spørsmålet om hvorvidt landsmøtene skal avholdes i Kristiania. 299 S. 57. Tar opp spørsmålet om hvorvidt landsmøtene skal avholdes i Kristiania.

123 300 S. 57. Om bundet mandat for representantene. 301 S. 57. Om bundet mandat for representantene. 302 S. 57— 58. Om bundet mandat for representantene. 303 S. 58. Om forbundsstyrets stemmerett på landsmøtene. 304 S. 58. Om forbundsstyrets stemmerett på landsmøtene. (Forandringer av § 8) s. 60. 305 S. 60. Om anvendelsen av forbundets midler. (Forandringer av § 14) s. 61. 306 S. 61. Om fagbladet. (Skandinavisk gjensidighetsforbindelse under konflikter) S. 62— 66). 307 S. 65— 66. Fremsetter forslag om at overenskomster bør opprettes mellom landsorganisasjonene i stedet for mellom forbundene. Tarifprincippet s. 69— 72. 308 S. 70. Begrunner Trondheimsavdelingens forslag om å erstatte tariff­ avtalene med «anerkjendte arbeidsvilkaar». (i.) 309 S. 71 (i.) Begrunner Trondheimsavdelingens forslag om å erstatte ta­ riffavtalene med «anerkjendte arbeidsvilkaar». 310 S. 72. Til de ulike forslagene. Tvungen mægling og voldgift i arbeidstvister s. 72— 74. 311 S. 73— 74. Kritiserer forbundsstyrets innstilling og fremsetter et en­ dringsforslag som tar avstand fra enhver form for tvungen mekling og voldgift, (i.) 312 S. 74. Kritiserer forbundsstyrets innstilling og fremsetter et endrings­ forslag som tar avstand fra enhver form for tvungen mekling og vold­ gift. (i.) Representation paa landsorganisationens kongresser s. 74— 75. 313 S. 74. Til de ulike forslagene mht. valg av representanter. 314 S. 75. Til de ulike forslagene mht. valg av representanter. O rganisationsform erne s. 75— 77. 315 S. 76. Om dannelsen av industriforbund. Fremmer forslag som støtter styrets disposisjoner. Kooperationen s. 77— 78. 316 S. 78. A gitationen s. 78— 80. 317 S. 79. Revisionen av forbundets regnskaper s. 80—-81. 318 S. 81. Om bevilgning av lån. Bevilgningssaker s. 82. 319 S. 82. Om bevilgning til forretningsføreren som erstatning for eks­ traarbeide. 320 S. 82. Dekningen av landsmøtets utgifter. M øtets avslutning s. 84— 85. 321 S. 85. Takker de frem m øtte etc. 322 Tvungen voldgift og den danske lockoutsituasjonen. Et par lyninter- vjus. I: Ny Tid 15(1913), 342, s. 1 (18/11) 323 Valgkampen i Kristiania. Høires vanstyre. I: Ny Tid 15(1913), s. 1 (20/ 11) Kommunevalget 1913. 324 Bolignøden i Kristiania. Høires boligpolitik spillet fallit. 1: Ny Tid 15(1913), 347, s. 1— 2 (21/11) Kommunevalget 1913.

124 325 Kampen om Kristiania. Høire- eller arbeiderstyre. I: Ny Tid 15( 1913), 348. s. 1 (22/11) Kommunevalget 1913. 326 Omkring malernes landsmøde. I: Ny Tid 15(1913), 350, s. 1 (24/11) 327 Skolehjemmene. Flere viktige reformer. Intervju med bestyrer Land­ mark. I: Ny Tid 150913), 352,-s. 1 (25/11) 328 Agitationen nordpaa. I: Klassekampen 4(1913). s. 596— 597. 329 TRANMÆL. MARTIN. De faglige kampmidler og organisationsfor­ mer; foredrag i Trondhjems arbeiderforening den 2. des. 1911. (Utg. av) Fagforeningernes lokale samorganisation. Kra 1913. 8 s. 330 TRANMÆL, MARTIN. Hvad Fagoppositionen vil. Utg. av Fagfore­ ningernes lokale samorganisation, Trondhjem. Thjem 1913. 52 s.

1914 AFL. Ekstraordinær kongress— 23.26. mars 1914 ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. EKSTRA­ ORDINÆR KONGRES, KRISTIANIA 1914. Protokol over forhand- lingerne. Referat utarb. av Olav Kringen. Kra 1916. 84s. Saksregister. Taleregister. § 29. Rægler om arbeidsstans s. 11— 68. 331 S. 19— 20. Går imot tvungen voldgift og mekling, (i.) 332 S. 32— 34. Fremsetter forslag som går imot enhver innskrenkning av streikeretten ved hjelp av statlige inngrep, (i.) 33 S. 56— 57. Om nødvendigheten av aksjoner mot loven om tvungen voldgift, (i.) Taktik under streiken s. 68— 73. 334 S. 72. Fremmer forslag om valg av supplerende representanter til sek­ retariatet. Foreningsretten s. 73. 335 S. 73. Fremsetter forslag om avvisning av «foreningsloven». 336 S. 73. Trekker forslaget tilbake. Den internationale socialistiske kongress i Wien og generalstreiken mot krigen s. 73— 75. 337 S. 73. Uttrykker støtte til forslaget om generalstreik. 338 S. 74. 339 S. 75. 340 S. 75. Fremmer forslag om representasjon på Wienerkongressen.

NSU. 11. landsmøte — 10.13. april 1914 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND. LANDSMØTE, 11. HAMAR 1914. Protokol. (I Klassekampen 1914 s. 246— 251, 329— 332, 345— 349, 361— 363, 376— 379, 411— 412.) Forbundets stilling til religionsspørsmaalet s. 329— 331. 341 S. 331. Om kam pen m ot religionen. Forbundets stilling til fagoppositionen s. 331— 332. 342 S. 332. Forholdet mellom ungdomsbevegelsen og fagbevegelsen. Forbundets stilling til militarismen s. 348— 349, forts. s. 361— 363. 343 S. 361. Kritiserer to av partiets stortingsrepresentanter som hadde opptrådt i strid med partiets linje i militærspørsmålet. Budget for «Klassekampen» s. 377— 378. 345 s. 378 Om budgettforslaget.

125 346 S. 378. Forholdet mellom Klassekampen og Direkte Aktion. Valg s. 411. 347 S. 411. Om valg av Kyrre Grepp. 348 Generalstreiken. I: Direkte Aktion. 3(1914). 8. s. 2 (1/5) 349 Nærmeste oppgave. I: Direkte Aktion. 3(1914), 31, s. 1 (14/11) Oppbygging av lokale samorganisasjoner. 350 I vort naboamt. I Romsdals amt er socialismen endnu — naar undta- ges de 3 byer — av forholdsvis ny dato . . I: Ny Tid 16(1914). 327, s. 1 ( 10/ 12)

NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1914). Utarb. ved sekretæ­ ren (Magnus Nilssen). Kra 1915. 93s. tab. Innholdsfortegnelse 351 Agitationen i Uttrøndelagen s. 11. Av M. Tranmæl. Rapport om agitasjonsvirksomheten i Uttrøndela­ gen.

1915 352 U ttrøndelagens arbeiderparti. A gitation. (!) I: N y T i d 17(1915), 28, s . 1 (3/2)

NSU. 12. landsmøte —20.21. mai 1915 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND. LANDSMØTE, 12, TRONDHJEM 1915. Forhandlingsprotokol. (I Klassekampen 1915 s. 283— 284, 295— 296, 330— 331, 342 344, 355— 356.) Avholdssaken s. 343— 344. 353 S. 344. Fremsetter forslag om totalforbud.

DNA. 22. landsmøte —22.26. mai 1915. NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 22, TRONDHJEM 1915. Protokol over forhandlingerne. Kra 1915. 80s. Innholdsfortegnelse Partiets love s. 21— 28. 354 S. 23. Om uravstem ning. 355 S. 24. Om stortingsm enn i landsstyret, (i.) M ilitæ rspørsm ålet s. 28— 41. 356 S. 34. Tar til orde for fullstendig avvæpning. K om m unetaktiken s. 42— 45. 357 S. 43. Begrunner et forslag som går imot samarbeide med de borger­ lige partiene for å få ordførerposten. (i.). Partiets beretning s. 45— 47. 358 S. 46. Om manifestet mot krigen. Kritiserer landstyret. Program og taktik ved stortingsvalgene s. 62— 70. 359 S. 65. Om beskyttelse av foreningsretten gjennom lov. 360 S. 66. Om beskyttelse av foreningsretten gjennom lov. 361 Partiarbeidet i Søndre Amt. I: Ny Tid 17(1915), 141, s. 3 (3/6) 362 Paa ferie og agitation. I: Ny Tid 17(1915), 209, s. 3 (18/8) 363 Den faglige situation. I: Direkte Aktion 4(1915), 27, s. 2 (4/9) Innkalling til ekstraordinær fagkongress i forbindelse med meklings- loven.

126 364 Fagkonferance i Skien. Et møte som kan faa historisk betydning i fag­ foreningsarbeidet. I: Ny Tid 17(1915). 311. s. 1—2 (24/11) 365 Kristiania kommunale losjihus. Et fortjenestefuldt foretagende I Nv Tid 17(1915). 319. s. 1 (30/11) '

Den Norske fagoppositionen. 2. landskonferanse 20.— 21. desember 1915 NORSKE FAGOPPOSITIONEN. LANDSKONFERENCE. 2 TRONDHJEM 1915. Protokol. Thjem u.å. 14s. O rganisationsform ene s. 5— 8. 366 S. 5. Om lokale samorganisasjoner og industriforbund, (i.) 367 S. 7. (i.) Om lokale samorganisasjoner og industriforbund. O rganisationens maal s. 8— 9. 368 S. 9. Om overtagelse og kontroll over produksjonen. Forholdet til partiet s. 9— 12. 369 S. 11. Går imot fagforeningenes atskillelse fra sosialdemokratiet 370 Stene for brød. I: Klassekampen (1915). 51. s. 625. Om utbyttingen av arbeiderklassen.

1916 371 Partikamp — klassekamp. L Direkte Aktion 5(1916). 2. s. 1— 2(11/1) Saaheims arbeiderforenings utmeldelse av Arbeiderpartiet. 372 Verandi. I: Ny Tid 18(1916). 28. s. 1 (3/2) 373 Verandi. I: Ny Tid 18(1916). 62. s. 1 (14/3) 374 Verandi. I: Ny Tid 18(1916), 67. s. 4 (20/3) Svar. 375 Verandi. I: N y Tid 18(1916). 74. s. 4 (28/3) Svar.

AFL. 8. kongress 12.— 19. ju n i.1916 ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. KONGRES, 8. KRISTIANIA 1916. Protokol over forhandlingerne. (Kra 1916) 187s. Saksregister Taleregister Proteststreiken og stillingen til voldgiftsloven s. 15— 53. 376 S. 24— 25. Om proteststreiken og streikeretten, (i.) 377 S. 39— 40. Om proteststreiken og streikeretten, (i.) 378 S. 49. Tar spesielt opp streikeretten, (i.) Organisationens stilling til voldgiftsloven s. 53— 60. 379 S. 56. Går imot utnevnelse av representanter til voldgiftsretten. Beretning for 1913 s. 70. 380 S. 70 Kommenterer avsnittet om voldgiftsloven. Beretning for 1914. Lønsbevægelser og konflikter s. 70— 74. 381 S. 74. Om Buvik-konflikten. (i.) Beretning for 1915. Mæglingsloven s. 75— 77. 382 S. 75. Om 15-mandskomiteen og meklingsloven. 383 S. 76. Om meklingsloven. Organisationsformer og taktik. Lovforandringer s. 87— 96. 384 S. 89. Om en ekstraordinær kongress og nedsettelsen av 15-mandsko­ miteen. (i.) M ilitarismen s. 119— 124. tfah 8 127 385 S. 121. Tar til orde for innkallelse av en alminnelig arbeiderkongress i forbindelse med en ekstraordinær fagkongress, (i.) Beretning for 1. halvaar 1916 s. 124— 139. 386 S. 131. K om m enterer punktet om proteststreiken. (i.) A rbeidsform idlingen s. 139— 146. 387 S. 141. Fremmer forslag om at fagorganisasjonen bør skaffe seg kon­ troll over arbeidsformidlingen. Lønninger s. 146— 148. 388 S. 146. Om tillitsm ennenes lønn. (Tillitsmenn s. 150.) 389 S. 150. Tar opp spørsmålet om tillitsmenn (Lian) bør ha andre verv. (i.) A lkoholspørsm aalet s. 156— 161. 390 S. 160. Tar til orde for å fjerne rusdrikk fra arbeidernes forsamlingslo­ kaler. Valg s. 163— 166. 391 S. 164. Om sammensetningen av organisasjonskomiteen. A gitationen s. 166— 171. 392 S. 170. Om agitasjonsbidrag. 393 Boligmøte. I: Ny Tid 180916). 129, s. 1 (5/7) 394 Svenske stemninger og forhold. En samtale med de fængslede freds- kjæmper. I: Ny Tid 18(1916). 136, s. 3—4 (14/6) 395 Svar til Jørgen Visthus på hans innlegg om jernbanebetjeningens socialistlag. I: Ny Tid 18(1916), 255, s. 4 (31/10) 396 Dagens spørsmaal. I: Direkte Aktion 5(1916), 45. s. 2 (18/11) Den ekstraordinære kongress, fagopposisjonen, samorganisasjoner, samling eller plittelse i fagbevegelsen, SAC.

NSU. 13. landsmøte 30. desember— 1916 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND. LANDSM ØTE. 13. KRISTIANIA 1916. (Protokol). (I Klassekampen 1917. nr. 2 s. 4. nr. 3 s. 1— 2. nr. 4 s. 1— 2. nr. 5 s, 1 2) (Debatten om beretningen) nr. 2 s. 4. 397 S. 4. Om distriktsorganisasjonenes ansvar for agitasjonen. (Kontingentforhøyelse) nr. 3 s. 2. 398 S. 2. Ministersocialismen nr. 4 s. 1—-2. 399 S. 2. Frem setter forslag. Socialdemokratiets pligter og opgaver under krig nr. 5 s. I 2. 400 S. 1. Om mobiliseringsstreik. 401 S. 2. Om mobiliseringsstreik. 402 Det er karakteristisk . . . I: Klassekampen 7(1916). 23, s. 3. Om stemmerett og streikerett. 403 Militærstreik og parlamentarisk aktion i kampen mot militarismen. 1: Klassekampen 7(1916), 28. s. 2. 404 Driftsformer og socialisme. I: Klassekampen 7(1916), 47. s. 4.

NORSKE ARBEIDERPARTI. BERETNING (1916). Utarb. ved sek­ retæren (Magnus Nilssen). Kra 1917. 132s. Internationalen s. 39— 43. 405 S. 40. Fremsetter forslag om tilslutning til Zimmervaldkongressens prinsipperklæring.

128 406 Søndre Trondhjems amt. Amtsparti. Uttrøndelagen arbeiderparti s 53— 54. Av M. Tranmæl m.fl. Beretning.

1917 407 Dyrtidsforanstaltninger i Kristiania. De kommunale utsalg viser ud- merkede resultater. I: Ny Tid 19(1917). 21. s. 1 (25/1) Om opprettelsen av kommunale utsalg som skulle regulere varepri­ sene. 408 Paa agitation. I: Ny Tid 19(1917). 98. s. 4— 5(27/4) 409 Grobund for de revolutionære ideer. I: Direkte Aktion 6(1917) 18 s. 2 (5/5) Rapport fra en reise i Smaalenene (Østfold) for å opprette fagopposi- sjonsgrupper. 410 Arbeiderklassen kræver handling. Distriktskonferancen i Sarpsbora I: Ny Tid 19(1917). 107. s. 1 (9/5) 411 Folkebølge bak dyrtidskravene. Vældig tilslutning over hele landet I Trondhjem talte toget 11.600 deltagere. I: Nv Tid 19(1917) 129 s. 1— 2 (7/6) Martin Tranmæls tale blir gjengitt. 41 - ^5-mandskomiteens indstilling. I: Direkte Aktion 6(1917). 29. s. 3

Organisasjonsspørsmål i LO som skal opp på den ekstraordinære fag­ kongressen. Spørsmålet om et eventuelt brudd. 413 Den faglige diskussion. I: Ny Tid 19(1917). 224. s. 4 (28/9) Distriktsmøter.

AFL. Ekstraordinær kongress— 20.27. okt. 1917 ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. EKSTRA­ ORDINÆR KONGRES. KRISTIANIA 1917, Dagsorden og protokol. Referat utarb. av Olav Kringen og Oscar Pedersen. Kra 1917. Innholdsfortegnelse 414 Mindretallets indstilling s. 63— 90. Av M. Tranmæl m.fl. Innhold: Organisasjonens mål. tariffspørsmålet, kampmidlene, orga­ nisasjonsformene. ledelsen av konflikter, forsikringsvesenet, over­ gangen til den nye organisasjonsform, midlertidige forandringer, for­ slag til beslutning, faglige opplysningskontorer. 415 Faglige efterretningskontorer s. 98 — 101 (!) Uttalelse fra et flertall, inkl. M. Tranmæl. i 15-mandskomiteen angå­ ende opprettelse av faglige kontorer mht. arbeidsformidling, agita­ sjons- og opplysningsarbeidet.

ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. 15- MANDSKOMITEEN, 1916. Fagorganisationen og voldgiftsloven. Indstilling fra den av kongressen nedsatte 15-mandskomite Kra 1917 15s. 416 Mindretallets indstilling. Stillingen til mæglings- og voldgiftslovgiv­ ningen s. 10— 12. Av M. Tranmæl m.fl.

129 FÆLLESKOMITEEN, 1916. Militærstreiken. Indstilling fra den av Arbeiderpartiet og Landsorganisationen nedsatte fælleskomite. Kra 1917. 23s. 417 M indretallets indstilling s. 19— 23. Av M. Tranmæl. Går inn for landsomfattende militær- og verneplikt- streik støttet av faglig aksjon. Generalstreik mot krigen. ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGAN1SATION. EKSTRA­ ORDINÆR KONGRES, KRISTIANIA 1917. Protokol over forhand- lingerne. Kra 1917. 222s. Taleregister Innholdsfortegnelse D yrtidens bekjæm pelse s. 12— 27. 418 S. 21— 22. Innkallelsen av kongressen, dyrtidsaksjonen og mobilise- ringsstreik. (i.) Organisationsformer og taktik s. 27— 130. 4 j 9 § 46— 49 forts. s. 51— 56. Innledningsforedrag for mindretallets innstilling, (l.i.) 420 S. 104— 107. (l.i.) Organisationsformen s. 132— 133. 421 S. 132. Legger fram mindretallets forslag vedrørende organisasjons­ formene: lokale samorganisasjoner og industriforbund. (Forslaget var hentet fra mindretallsinnstillingen i 15-mandskomiteens innstilling «Fagorganisationen, dens formaal. former og taktik».) (i.) Tarifferne s. 134— 141. 422 S. 139. Lokale samorganisationer. (Forandringer i lovene) s. 141— 153. 423 S. 142. Legger fram mindretallets forslag til ny paragraf. (Forslaget var hentet fra mindretallsinnstillingen i 15-mandskomiteens innstil­ ling «Fagorganisationen, dens formaal. former og taktik».) (i.) 424 S. 150. Legger fram mindretallets forslag til ny paragraf. (Forslaget var hentet fra mindretallsinnstillingen i 15-mandskomiteens innstill­ ing «Fagorganisarionen, dens formaal, former og taktik».) (i.) Direkte optagelse av lokale samorganisationer s. 153— 157. 425 S. 154. Forsvar av mindretallets forslag. Lovforandringer. Kongressen s. 158— 171. 426 S. 158. Forbundsstyrenes og de lokale samorganisasjonenes represen­ tasjonsrett på fagkongressene. 427 S. 159. Forbundsstyrenesog de lokale samorganisasjonenes represen­ tasjonsrettpå fagkongressene. 428 S. 160. Forbundsstyrenes og de lokale samorganisasjonenes represen­ tasjonsrett på fagkongressene. Repræsentantskapet s. 164— 165. 429 S. 164. Om opphevelse av representantskapet. Sekretariatsmedlemmernes stemmeret paa kongressen s. 165— 167. 430 S. 165. Motiverer mindretallets forslag. 431 S. 166. Motiverer mindretallets forslag. Sam arbeide m ed arbeiderpartiet s. 168. 432 S. 168. Fremlegger forslag om at den gjensidige representasjonsrett skal utgå. U ravstem ning s. 169. 433 S. 169. Opptar mindretallets forslag om uravstemning. Godkjendelse og ledelse av konflikter s. 169— 171.

130 4 3 4 S. 169. Fremmer to endringsforslag vedrørende avdelingenes selvbe­ stemmelsesrett i forbindelse med konflikter, (i.) 435 S. 171. Faglige oplysningskontorer s. 171— 181. 436 S. 181. Fagorganisationen og voldgiftsloven s. 182— 190. 437 S. 187— 188. Meglingsloven. voldgiftsloven og generalstreik, (i.) M ilitærstreiken s. 190— 216. 438 S. 190— 191. Legger frem sitt eget mindretallsforslag, i overensstem­ melse med konklusjonen i innstillingen «Militærstreiken». 439 S. 212. Begrunnelse av eget forslag, (i.)

NSU. Ekstraordinært landsmøte— 4.2. november 1917 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND EKSTRAORDINÆRT LANDSMØTE. KRISTIANIA 1917. (Protokoll. (I Klassekampen 1917. nr. 44 s. 3— 4. nr. 45 s. 3— 4) Fast agitator nr. 45 s. 3-—4. 440 S. 3. Valg av centralstyre nr. 45 s. 3— 4. 441 S. 3. Om flytting av'sentralkomiteen. 442 S. 3. Om «Klassekampens» redigering. 443 S. 3. Om «Klassekampens» redigering. 444 S. 3. M ilitærstreiken nr. 45. s. 3— 4 445 S. 4. 446 Kommunal handel og kooperation. L Ny Tid 19(1917). 204 (!) s. I

Svar fra M. Tranmæl på artikkel av Randolf Arnesen, Kristiania. 447 Fagkongressens resultater og Fagoppositionens fremtidige opgaver; En enquete blandt fagoppositionens medlemmer. I: Direkte Aktion 6(1917). 50, s. I (15/12)

Den Norske fagoppositionen. 3. landskonferanse 31. desember — 1917 /. jan. 1918. NORSKE FAGOPPOSITIONEN. LANDSKONFERENCE 3 TRONDHJEM 1917/18. Protokol. Thjem 1918. I4s. Den faglige situationen s. 1— 11. 448 S. 9. Om A FL. (i.) 449 S. 10— 11. M. Tranmæl m.fl. fremsetter forslag til taktikkuttalelse. (i.) 450 Arbeidernes dyrtidsproklamation. (Av) M. Tranmæl m.fl. Kristiania 22. mai 1917. I: Jern og Metalarbeideren 21(1917). 5, s. 49— 52. 451 Den antimilitariske aktion. I: Klassekampen 8(1917), 44, s. 4. 452 TRANMÆL, MARTIN. Stillingen. (I Norges sosialdemokratiske Ungdomsforbund. Til Handling! Foran den store Arbeiderkongress Kra (1917), 16s. s. 15— 16.) Generalstreik, mobiliseringsnektelse og nøytralitetsvægring.

ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. Beretning (1917). For sekretariatet ved Ole O. Lian og P. Aarøe. Kra 1918. 285s. Innholdsfortegnelse Saksregister Dyrtiden s. 14— 24.

131 453 S. 16. Om innkallelse av arbeiderkongress. 454 S. 16. Fremmer forslag om representasjon i «Arbeiderkomiteen mot dyrtid. 455 S. 16— 17. Fremmer forslag om militærnekting og militærstreik. 456 S. 20. Fremsetter forslag om innkallelse av arbeiderkongress.

NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1917). Utarb. ved sekretæ­ ren Magnus Milssen. Kra 1918. 73s. Innholdsfortegnelse Lindring av dyrtiden s. 18— 25. 457 s. 18— 20. Uttalelse av 18. mai 1917 fra fellesmøtet mellom sentral­ styret og landsstyret i DNA og sekretariatet og representantskapet i AFL. Uttalelsen omtaler militærbevilgningene og krigssituasjonen, dyrtidsaksjonen og dens organisering. Uttalelsen er undertegnet av M. T ranm æ l m.fl. (i.)

1918 DNA. 23. landsmøte 28. m ars— /. april 1918 NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE. 23. KRISTIANIA 1918. Dagsorden. (Kra 1918). 23s. Landsstyrets uttalelse til de indkomne forslag s. 15— 22. 458 S. 15. Mindretallets uttalelse og forslag i forbindelse med forslaget om landsstyrerepresentantenes status. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. 459 S. 17— 18. M indretallets forslag i forbindelse med forslaget om mili- lærspørsmålet: militær- og vernepliktsstreik. soldatforeninger og sol- datråd. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. 460 S. 19. Mindretallets forslag i forbindelse med forslaget om Zimmer- wald-internasjonalen. Bern-kommisjonen og den 2. Internasjonale. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. 461 S. 21. Mindretallets forslag i forbindelse med forslaget om sosialde- mokraters deltagelse i borgerlige regjeringer. 462 NORSKE ARBEIDERPARTI. Angaaende partiets taktik under den foreliggende situationen. (Kra 1918). 7. Dette er en motinnstilling til «Indstilling angaaende partiets taktik under den foreliggende situation.» Kra 1918 16 s. Den sistnevnte inn­ stilling ble utarbeidet av en komite nedsatt i 1918 av DNA’s lands­ styre. AFL's representantskap og den sosialdemokratiske stortings­ gruppa. Motinnstillingen er datert «langfredag morgen» 1918 og undertegnet av M. Tranmæl m.fl. Den konkluderer med å fremsette et forslag til uttalelse om masseaksjon og revolusjon, arbeiderråd, dyr- tidskrav og sosialdemokratenes taktikk foran høstens valg. FÆLLESKOMITEEN, 1916. Militærstreiken. Indstilling fra den av arbeiderpartiet og Landsorganisationen nedsatte fælleskomite. Kra 1917. 23s. 463 Mindretallets indstilling s. 19— 23. Av M. Tranmæl. Går inn for landsomfattende militær- og verne­ pliktsstreik støttet av faglig aksjon. Generalstreik mot krigen. NORSKE ARBEIDERPARTI. (Protokol over forhandlingerne. Kra 1918.)

132 Innholdsfortegnelse Indbydelse til venstresocialistene i Sverige, den russiske regjering og Z im m ervald s. I I — 16. 464 S. 13— 14. Om innbydelse av venstresosialistene. Partiets love s. 17— 20. Landsstyrets stemmeret s. 17— 19. 465 S. 18. Går imot at landsstyret skal ha stemmerett. 466 S. 19. Går imot at landsstyret skal ha stemmerett. Stortingsgruppenes beretning s. 24— 27. 467 S. 25. Tar opp stillingen til fremmedloven. 468 S. 26. Fremsetter forslag om protest mot fremmedloven. 469 S. 26. Fremsetter forslag om protest mot fremmedloven. Dyrtidssituationen. fremgangslinjer og taktik s. 27— 96. 470 S. 28. M. Tranmæl fremsetter mindretallets forslag. (Forslaget er ba­ sert på konklusjonen i heftet «Angaaende partiets taktik under den foreliggende situationen».) (i.) 471 S. 40—45. Begrunnelse a mindretallets forslag, (l.i.) 472 S. 94. Begrunnelse av mindretallets forslag, (l.i.) Militærstreiken s. 96— 99. 473 S. 97. Fremmer forslag om bekjempelse av militærvesenet ved å opp­ rette soldatråd og iverksette militærstreik. (i.) 474 S. 98. Fremmer forslag om bekjempelse av militærvesenet ved å opp­ rette soldatråd og iverksette militærstreik. (i.) 475 S. 98. Fremmer forslag om bekjempelse av militærvesenet ved å opp­ rette soldatråd og iverksette militærstreik. (i.) Zimmerwald og det Socialdemokratiske venstreparti i Sverige s 99— 102. 476 S. 99. Fremsetter mindretallets forslag som er identisk med mindre­ tallsforslaget slik det er referert på s. 19 i «Dagsorden». Valgene s. 115— 119. 478 S. 116. Om Lian som viseformann. 479 S. 118. Om Lian som viseform ann, Knudsen som form ann, (i.) A vslutnings. 120— 121. 480 S. 120. Noen ord om den avgåtte ledelsen, (i.) 481 Tranmæl i Hardanger. En prest som er enig i Arbeiderpartiets skole- post. I: Ny Tid 20(1918), 209. s. I (9/9) M. Tranmæls agitasjonstur til Hardanger. 482 Militærstreik. L Solidaritet 1(1918), 15, s. I (18/10) Kritiserer ung­ domsforbundets vakling hva angår militæraksjonene i Nord-Norge. Argumenterer for militærstreik. 483 Situationen og kvinderne. I: Ny Tid 20(1918), 297, s. 8 (21/12). Framhever kvinnenes betydning i arbeidet for sosialismen. 484 Militærstreik — vernepligtsarmé. 1: Klassekampen 9(1918), 31. s. 1. 485 Antimilitarisme og «realpolitik». I: Klassekampen 9(1918) 33 s 4— 5. 486 Militærstreiken. I: Klassekampen 9(1918). 36. s. 4— 5. 487 TRANMÆL. MARTIN. Hvad Arbeiderpartiet vil. (Av) M. Tranmæl og Oscar Pedersen. Kra, Norske arbeiderpartis forl.. 1918. 16 s. 488 TRANMÆL, MARTIN. Hvem vil borgerkrig: foredrag. Utg. av Trondhjems socialistlag. Thjem 1918. 31 s. 489 TRANMÆL. MARTIN. Socialisme og de socialistiske fremgangslin­ jer. Kra, Norske arbeiderpartis forl., 1918. 29 s.

133 ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGAN1SATI0N Beretning (1918). For sekretariatet ved Ole O. Lian og P. Aarøe. Kra 1919. 165s. Innholdsfortegnelse Saksregister 490 (Fællesmanifestet) s. 5— 6. . Felles uttalelse fra DNA og AFL som oppfordrer til aksjon for Arbei­ derpartiets programposter. Manifestet ble sendt ut 29. nov. 1918 og var undertegnet av M. Tranmæl m.fl. NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1918). Utarb. ved sekretæ­ ren M. Tranmæl. Kra 1919. 99 s. Innholdsfortegnelse. 491 Partistriden s. 29— 33. Erklæring fra sentralstyret i DNA til partiavdelingene og partipressa i forbindelse med partiminoritetens sirkulære. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. 492 Landsindsamling til den finske arbeiderklasse, s. 33— 34. Uttalelse fra M. Tranmæl m.fl. 493 Oprop til den norske arbeiderklasse s. 34— 35. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. Oppropet er datert 13. nov 1918 og omhandler den tyske revolusjonen og opprettelsen av arbeiderråd. 494 Fællesmanifestet s. 35— 36. . . . Felles uttalelse fra DNA og AFL som oppfordrer til aksjon for Arbei­ derpartiets programposter. Manifestet ble sendt ut 29. nov. 1918 og var undertegnet av M. Tranmæl m.fl.

495 Arbeidernes parlamentarisme. I: Ny Tid 21(1919), 4, s. 1 2 ( 6 /1). 496 Militarismens avskaffelse; Sæt fart i soldatraadene. I: Solidaritet 2(1919), 4, s 2 (25/1) 497 Den internationale socialistkonferance. Paa reise gjennom Tyskland. I; Ny Tid 21(1919), 34. s. 2 og 4 (10/2) 498 Før konferancen aapnes. Forhaandsindtryk. Forberedende møter. Internationalens reorganisation. I: Ny Tid 21(1919), 36, s. 1 (12/2) 499 Den socialistiske konferance. Det schweiziske socialdemokratis stil­ ling. Konferancen aapnes i socialpatriotismen og antibolsjevismens tegn. I: Ny Tid 21(1919), 38, s. 1 2(14/2) 500 Bernerkonferancen. Skyldsspørsmaalet drøftes. En erklæring fra de tyske flertalssocialister. Antibolsjevismen møter motstand. I; Ny Tid 21(1919). 39, s. 1— 2 (15/2) 501 Internationalen. Bernerkonferancens sammensætmng. Folkeforbund og awæbning. Nationalstriden blusser op. I; Ny Tid 21(1919), 40, s. 1 (17/2) 502 Den internationale konferance. Da enighetsresolutionen blev vedtat. Debat om nationernes liga. I: Ny Tid 21(1919), 42, s. 4 (19/2) 503 Socialparlamentarisme og internationalisme. I: Ny Tid 21(1919), 43, s. 1 (2 0 / 2 ) 504 Omkring Bernerkonferancen. Av sekretær Tranmæls foredrag t Trondhjems socialistlag. I: Ny Tid 21(1919), 47, s. 3, (25/2) 505 Den internationale konferance. Bolsjevik-resolutionen en spræng- kilde. Et dramatisk møte. I: Ny Tid 21(1919), 48, s. 5 6 (26/2)

134 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND. Be­ retning over virksomheten fra 1. november til 1. mars 1918. (1919). Kra 1919. 16 s. Militærspørsmaalet s. 11— 12. 506 Uttalelse fra M. Tranmæl m.fl. om militærpolitikk. 507 Den politiske situation. Taktikdebat paa landsmøtet. Sekretær Tran- mæls foredrag. I: Ny Tid 21(1919). 134, s. 1— 2 (12/4)

NSU. 15. landsmøte— 4.6. ju n i 1919 NORGES SOCIAL-DEMOKRATISKE UNGDOMSFORBUND. LANDSMØTE, 15, KRISTIANIA 1919. (Protokol). (I Klassekampen 1919, nr. 24 s. 4— 5, s. 8 , nr. 25 s. 2— 3, nr. 26 s. 7) M øtets aapning nr. 24. s. 4. 508 S. 4. M. Tranmæl holder hilsningstalen på vegne av partiet, (i.) Forbundets taktik — Diskusjonen nr. 25 s. 2. 509 S. 2. Om nedsettelse av en komite til å utarbeide en resolusjon om par­ lamentarismen.

DNA. Ekstraordinært landsmøte 7.— 10. juni 1919 NORSKE ARBEIDERPARTI. EKSTRAORDINÆRT LANDSMØTE, 2. KRISTIANIA 1919. Dagsorden. (Kra 1919). 32s. Innholdsfortegnelse Den politiske situation. Forslag til taktikuttalelse s. 3— 19. 510 Historik s. 3— 9. D 8 punkter s. 4— 5. Her gjengis i sin helhet M. Tranmæls forslag til uttalelse på den fag­ lige distriktskonferanse avholdt i Kristiania 1.— 2, mars 1919. Innhol­ det i de åtte punktene: 1. Valgordning og stemmerett. 2. DNA vil true med å trekke sine representanter fra storinget dersom «borgerlig demokrati» ikke innføres. 3. Om stortingsstreik. 4. Innføring av sosialismen ved masseaksjon og arbeiderkontroll. 5. Opprettelsen av bedrifts- og arbeiderråd. 6. Kampen mot militarismen. 7. Forslag om ekstraordinært landsmøte. 8 . Fagkongressen bes fremskyndet og avholdt sammen med lands­ møtet. NORSKE ARBEIDERPARTI. EKSTRAORDINÆRT LANDS­ MØTE. 2, KRISTIANIA 1919. Protokol over forhandlingerne. Kra 1919. 80s. Den politiske situationen s. 7— 13. 511 S. 7— 12. Som sekretær holder M. Tranmæl innledningsforedraget, (l.i.) Den politiske situationen. Diskussionen s. 13— 41. 512 S. 41. A vslutter debatten, (i.) Socialiseringsspørsm aalet s. 52— 58. 513 S. 57. Program behandlingen s. 59— 78. Forslag til arbeiderprogram s. 59— 65. 514 S. 64— 65. Tar opp forbundsspørsmålet. (i.) Amnestikravet og asylretten s. 65— 66.

135 515 S. 65— 66. (i.) 516 De danske klassedomme s. 66— 67. Henvendelse fra M. Tranmæl m.fl. stilet til regjeringen, (i.) 517 Asylretten kræves respektert; Protest mot klassedommene. Opprop undertegnet av M. Tranmæl m.fl. I; Solidaritet 2(1919), 23, s. 3 (21/6) Protesterer mot 21 borgerlige og 23 militære dommer og mot utvis­ ning av utenlandske sosialdemokrater. Krever ettersyn av straffelo­ ven. 518 Paa agitation i Helgeland. Parti- og organisationsforhold. Bladspørs- maalet foran sin løsning. I: Ny Tid 21(1919), 159. s. 4 (11/7) 519 Paa agitation i Helgeland. Parti- og oranisationsforhold. Bladspørs- maalet foran sin løsning. I: Ny Tid 21(1919), 160, s. 4 (12/7) 520 Kommunevalgene. 1: Ny Tid 21(1919). 185, s. 1 (12/8) Kommunevalget 1919. 521 Den sociale nydannelse og det parlamentariske arbeid. Betydningen av kommunevalgene. I: Ny Tid 21(1919), 186, s. 1 (13/8)

/. Interskandinaviske ungdomskongress— 19. 16. august 1919 INTERSKANDINAV1SK UNGDOMSKONGRES, 1, 1919. (Proto­ kol). (I Klassekampen 1919. nr. 35 og nr. 36.) (Arbeiderbevegelsen i Norge) nr. 35. 522 S. 4. Holder innledningsforedraget om den norske arbeiderbevegelse. (Demokrati og diktatur) nr. 36. 523 S. 2. Borgerlig kontra sosialistisk demokrati. 524 De faglige organisationsformer. Skal tilfeldighetene fremdeles raade? I: Ny Tid 21(1919). 274. s. 1 (25/11) 525 Arbeiderne og ferierne; Organisationen maa ta initiativet til oprettelse av feriehjem. Kaksernes og spekulanternes forsøk paa at stjæle tjel­ dene fra det norske folk maa slaaes tilbake. I: Arbeidsmanden 22(1919). 4. s. 50— 53. 526 Arbeidernes parlamentarisme. 1: Klassekampen 10(1919). s. s. 6— 7. 527 Den faglige kamp. Syndikalistiske metoder og reformistiske formaal. I: Malernes Fagblad 23(1919). 5— 6. s. 23. NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1919). Utarbeidet ved parti­ kontoret. Kra 1920. 127s. Innholdsfortegnelse. 528 Generalstreiken 21. juli s. 13— 15. Opprop til demonstrasjon mot militærintervensjonen i Russland. Opp­ ropet ble utsendt av DNA og AFL 16. juli 1919. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. 529 Den internationale konferanse i Bern s. 41— 46. Rapport til sentralstyret i DNA om konferansen i Bern i februar 1919. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl.

1920 530 Den nye valgordningen. Kreds-, distrikts-, eller fylkesorganisationer? I: Ny Tid 22(1920). 7. s. 1 (9/1)

DNA. 24. landsmøte 22.— 25. mai 1920 NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE. 24, KRISTIANIA 1920.

136 Protokol over forhandlingerne. Kra 1920. 115s. Innholdsfortegnelse Stortingsgruppens beretning s. 17— 31. 531 S. 22. Om samarbeidet mellom stortingsgruppa og partiet. Tar også opp forholdet til Sovjet, (i.) 532 S. 29— 30. Norges eventuelle medlemskap i Nasjonenes Forbund, og dette forbunds imperialistiske karakter, (i.) Landsmøtet uttaler sin misbilligelse av Gausdals votering s. 31— 32. 533 S. 31. Om Gausdals votering i spørsmålet om Nasjonenes Forbund. Raadsystemet s. 33— 65. Debatten s. 39— 62. 534 S. 39— 42. Holder innledningsforedraget der han tar opp oppbygginga av et nytt samfunn gjennom arbeidernes organisasjoner — rådssyste- met. (l.i.) Program behandlingen s. 78— 88. A rbeidsprogram m et s. 79— 84. 535 S. 80. Kommenterer de fremsatte forslagene, (i.) 536 S. 83. Kommenterer de fremsatte forslagene, (i.) Edrulighetsposten s. 84— 88. 537 S. 85— 86. Alkoholen som et samfunnsonde som rammer arbeider­ klassen. (i.) Økonomisk samvirke mellom partiets avis- og trykkeriforetaeender s 94— 96. 538 S. 95. Fremhever behovet for en egen papirfabrikk, (i.) Lovforandringer s. 96— 99. Forøkelse av landsstyret s. 97— 98. 539 S. 97— 98. Valget av «Social-Demokraten»s redaktør s. 98. 540 S 98. Hevder at redaktøren bør stå direkte ansvarlig overfor landsmø­ tet. Partiskolen og oplysningsarbeidet s. 102— 106. 541 S. 105. Partiet og Internationalen s. 108— 110. 542 S. 110. Forsvarer «den seierrike 3. Internationale», (i.) 543 Vort partiarbeide i Trøndelagens byer og bygder. I: Ny Tid 22( 19">0) 151. s. (!) og 6(117)

Afl. 9. kongress II.— 18. iuli 1920 ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. KONGRES. 9, KRISTIANIA 1920. Protokol over forhandlingene. (Kra 1920) 142s. Saksregister Taleregister Valgkomite s. 17— 18. 544 S. 17. Frem setter forslag på representanter. Det internationale samarbeide s. 20— 21. 545 S. 20— 21. Om utsending til Sovjet. Socialisering og bedriftsraad s. 30— 56. 546 S. 37— 39. Går inn for sosialisering og opprettelse av bedrifts- og pro- duksjonsråd som kan fungere som kontrollorgan uten representasjon av arbeidsgiverne, (i.)

137 547 S. 51. Går inn for sosialisering og opprettelse av bedrifts- og produk- sjonsråd som kan fungere som kontrollorgan uten representasjon av arbeidsgiverne, (i.) 548 S. 53. Om bedriftsrådenes sammensetning og funksjonærenes og ledernes representasjon i slike råd. (i.) Raadssystemet og masseaktionen s. 56— 65. 549 S. 59. Fremhever rådssystemet som grunnlag for en sosialistisk forfat­ ning. 550 S. 60—61. Om syndikalistene og politiske krav i fagforeningene, (i.) 551 S. 64—65. Om syndikalistene og politiske krav i fagforeningene, (i.) O rganisationsform erne s. 65— 102. 552 S. 70— 72. Tar opp organisasjonsformene generelt, (l.i.) 553 S. 92— 93. Om sam organisasjonenes rolle, (i.) Industrivis organisation s. 102— 103. 554 S. 102. 555 S. 103. A rbeidernes ordensvern s. 103. 556 S. 103. (Form aalsparagrafen) s. 104. 557 S. 104. Legger fram forslaget fra Kristiania samorganisasjon. 558 S. 104. De lokale sam organisationer s. 105— 106. 559 S. 105. Fremsetter Kristiania samorganisasjons forslag og sitt eget til­ legg. Repræsentationsordningen s. 109— 114. 560 S. 111. (i.) 561 S. 114. Organisationskomiteen s. 126— 127. 562 S. 126. Om valget til organisasjonskomiteen. (Klassejustisen og kapitalistiske overgrep) s. 129. 563 S. 129. Fremmer forslag om sympatiuttalelse med den finske arbei­ derklassen. 564 S. 129. Uttalelse etter forslag fra M. Tranmæl om forfølgelsen av ar­ beidere i Sidney, Australia 1916. Voldgiftsloven s. 131— 133. 565 S. 132. Tar til orde for en intensivering av kampen mot voldgifts­ loven. (i.) 566 Den amerikanske klassekamp set fra skandinavisk synspunkt. I: Ny Tid 22(1920), 168, s. 2 (22/7) 567 Agitationer i Nord-Norge. Den røde motorbaat snur i Nord-Reisa. I: Ny Tid 22(1920), 189, s. I (14/8) M. Tranmæl på agitasjonstur. 568 Fagforeninger og politik. I: Klassekampen 11(1920), 15, s. 3. 569 Tranmæl uttaler seg til Klassekampen om fagbevegelsen og den socia- listiske ungdoms nærmeste oppgaver. I: Klassekampen 11 (1920), 15. s. 4. 570 Masseaktionen og demokratiet. I: Klassekampen 11(1920), 17, s. 2. Lønnskrav, krav om kortere arbeidstid osv. som et ledd i kampen for sosialismens gjennombrudd. 571 Stockholm — fra en skandinavisk arbeiderkongres. I: Det tyvende aarhundrede 20 (1920), s. 7— 11.

138 572 Kjøbenhavn. Internationale arbeiderkongresser. I: Det tyvende aar- hundrede 20(1920). s. 33— 35. 573 TRANMÆL, MARTIN. Forslag til uttalelse fra DNA’s landsstyre 1920 i anledning av Moskvakongressens beslutninger. 165,(1920). 7s. Avskrift av manus finnes på Arbeiderbevegelsens arkiv. 574 TRANMÆL, MARTIN. Revolutionær fagbevegelse. Kra, Norges soc.dem . ungdom sforb. forl., 1920. 16s. NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1920). Utarb. ved partikon­ toret. Kra 1921. 104s. Innholdsfortegnelse 575 Troppeforsendelserne til Vilna s. 28— 29. Resolusjon fra sentralstyret i DNA og sekretariatet i AFL. Underteg­ net av M. Tranmæl m.fl. 576 Skandinavien og Sovjet-Rusland. Forbindelsen maa gjenoptages. — Agitationsuke 15.— 22. februar s. 36— 37. Et opprop utarbeidet av den skandinaviske sentralkomite, nedsatt på Stockholmskongressen. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl.

1921 578 Arbeiderbonden og fagsammenslutning. I: Ny Tid 23(1921) 10 s 4 (13/1)

Norges kommunistiske ungdomsforbund. 16. landsmøte— 24 mars 2 2 1921 NORGES KOMMUNISTISKE UNGDOMSFORBUND. LANDS­ MØTE, 16, KRISTIANIA 1921. Protokol. Utarb. av Alfred Aaker- mann. Kra 1921. 48s. Landsmøtets aapning. Gjesternes hilsen s. 7— 8 . 579 S. 7— 8 . Holder hilsningstale på vegne av partiets sentralstyre, (i.)

DNA. 25. landsmøte —25.28. mars 1921. NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 25, KRISTIANIA 1921. Dagsorden. (Kra) 1921. 36s. Stillingen til Internationalen s. 3— 22. 580 Landsstyrets flertalsindstilling s. 3— 13. Innstilling tiltrådt av et flertall, inkl. M. Tranmæl, på DNA’s landssty­ remøte 30.— 31. okt. 1920. Innstillingen som opprinnelig var utarbei­ det av et flertall i sentralstyret, inkl. M. Tranmæl, tok i ti punkter stil­ ling til de beslutninger og retningslinjer som var vedtatt på Komin- terns 2 . konress. NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 25 KRISTIANIA 1921. Protokol over forhandlingerne. Kra 1921. 7Is. Innholdsfortegnelse Partiet og Internationalen s. 16— 40. 581 S. 16. Legger fram konklusjonen i «flertalsindstillingen». 582 S. 37— 38. Om internasjonalisme, Amsterdaminternasjonalen, ak­ sjonslinjen, militærspørsmålet, det parlamentariske arbeidet og med­ lemskapet i Komintern, (i.) Partiorganisationen s. 41— 48. Lovforandringer s. 41— 47.

139 583 S. 43. Om partiets administrasjon, (i.) 584 S. 44. Om partiets administrasjon, (i.) 585 S. 45— 46. Om reservasjonsrett og reservasjonspligt. Faste partiapparater s. 47. 586 S. 47. Om fast sekretær i Øst-Agder. Revidering av partiets program m er s. 48— 50. 587 S. 49. Om revisjon av kommuneprogrammet, valgmanifest og sosiali- seringsspørsm ålet. (i.) V algene s. 62— 68. 589 S. 63— 65. Om sin egen stilling til partiet, (i.) 590 Aktion i arbeidsledighetsspørsmaalet. Martin Tranmæls foredrag i Ar­ beiderforeningen igaar. I: Ny Tid 230921), 84, s. 2 (14/4) 591 Iste maidagen i Trondhjem. Stor tilslutning til alle arrangements. Barnetoget det største hittil. I: Ny Tid 23(1921), 100, s. 1— 2 (2/5) M. Tranmæls tale. 592 Arbeiderpartiets valgagitation igaar. Tilslutningen til partiets valgmø­ ter er over hele landet større enn nogensinde. Kjæmpemøtet i Ver­ densteatret blev en stor sukces. — Olaf Løhne og Martin Tranmæl om vor politik. I: Ny Tid 23(1921), 241, s. 1— 2 (17/10) 593 Stillingen i hungersdistriktet meget alvorlig. Ca. 25 millioner mennes­ ker rammet. Koleraen overvundet. Flektyfusen herjer. En samtale med dr. Semaaschko. I: Social-Demokraten 38(1921), 283, s. 4 (5/12) 594 Lenin om alkohol-spørsmaalet. Uttaler sig til den norske arbeiderdele- gation. I: Social-Demokraten 38(1921), s. 2 (8/12) 595 Den norske arbeiderbevegelse og Internationalen. Forhandlingerne mellom delegationen og eksekutivkomiteen. Enighet om stillingen til de internationale faglige forbindelser og den røde Fagforenings-Inter- nationale. I: Social-Demokraten 38(1921), 287, s. 1 (9/12) v Inneholder bl.a. en protokoll undertegnet av M. Tranmæl m.fl. ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION. Beretning (1921). For sekretariatet ved Ole O. Lian og P. Aarøe. Kra 1922. 185s. Innholdsfortegnelse Saksregister Fagkongressen i M oskva s. 4— 5. 596 § 4— 5. Fremsetter forslag i forbindelse med spørsmålet om AFLs ut- tredelse av Amsterdaminternasjonalen. NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1921). Utarbeidet ved sek­ retæren. Kra 1922. 123s. Innholdsfortegnelse 597 1. mai s. 11— 17. S 1 1— 13 Opprop fra DNA og AFL i anledning 1. mai. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl.

1922 598 Verdensproletariatet og Sovjet-Rusland. Understøttelse av de politiske kampe mot verdensimperialismen ved økonomiske aktioner. I: Ny Tid 24(1922), 100, s. 7 (1/5) 599 Cellebetragtninger I. I: Social-Demokraten 39(1922), 114. s. 3 (19/5) Det reformistiske sosialdemokrati. 600 Cellebetragtninger II. I: Social-Demokraten 39(1922), 115, s. 3 (20/5) Den revolutionære oposisjon.

140 601 Cellebetragtninger III. I: Social-D em okraten 39(1922), 117, s. 2— 3 (23/5) Arbeiderkontrol, sosialisering og raadsystemet. 602 Cellebetragtninger IV. I: Social-Demokraten 39(1922), 1 18, s. 3 (24/5) Vårt parti og Internasjonalen. 603 Cellebetragtninger V. I: Social-Demokraten 39(1922), 120. s. 2— 3 (27/5) Den kommunistiske Internasjonale. 604 Cellebetragtninger VI. I: Social-Demokraten 39(1922), 122, s. 2— 3 (30/5) Arbeiderklassens bevæbning. 605 Cellebetragtninger VII: I: Social-Demokraten 39(1922), 124, s. 3(1/6) De forskjellige Internasjonaler. 606 Cellebetragtninger VIII. I: Social-Demokraten 39(1922), 125, s. 3 (2/ 6 ) Arbeiderklassens enhetsfront 607 Cellebetragtninger IX. I: Social-Demokraten 39(1922), 126, s. 5 (3/6) Den parlamentariske taktik. 608 Cellebetragtninger X. I: Social-Demokraten 39(1922), 129, s. 2— 3 (8 / 6) Arbeiderkontroll dagens spørsmål. 609 Cellebetragtninger XI. I: Social-Demokraten 39(1922), 130, s. (9/6) Slutningsbetragtninger. 610 Kommunisme — centralisme. I: Social-Demokraten 39(1922), 134, s. 2 (14/6) 611 Kommunisme — centralisme. I: Social-Demokraten 39(1922), 143, s. 3 (24/6) Om forholdet til Internasjonalen og partiets organisatoriske form. 612 Internationalen og det norske parti. Et brev fra eksekutivkomiteen. Centralstyrets besvarelse. En flertals og en mindretalsuttalelse. I: So­ cial-Demokraten 39(1922), 239, s. 7 (14/10) Erklæring fra Tranmæl på et brev til Centralstyret for DNA underteg­ net Sinovjev, Bucharin. Kuusinen. 613 Centralstyrets stilling. Flertallets uttalelse. I: Social-Demokraten 39(1922), 239, s. 7 (14/10) Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. 614 Partiets stilling til Internationalen. I: Social-Demokraten 39(1922), 297, s. 1 (22/12) Erklæring fra Centralstyrets flertall M. Tranmæl m.fl. 615 Partiet og Internationalen. I: Ny Tid 24(1922), 299. s. 1 og 4 (27/12) 616 Aarets bedste arbeidstid. I: Klassekampen 13(1922), 24, s. 1. Parti- og ungdomsarbeide. 617 Vor taktik. I: Det tyvende aarhundrede 22(1922), 7/8, s. 154— 155.

1923 618 Vor stilling til den røde Internationale. I: Social-Demokraten 40 (1923), s. 3 (15/2)

DNA. 26. landsmøte 24.— 27. februar 1923 NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 26, KRISTIANIA 24.— 27. FEBR. 1923. Tillægsdagsorden. Det norske Arbeiderpartis stilling til den Kommunistiske internasjonale. Kra 1923. 55s.

141 Det norske Arbeiderpartis stilling til den Kommunistiske internatio­ nale s. 3— 16. C entralstyrets m øter 15.— 21. decem ber 1922 s. 3— 7. 619 S. 3— 4. Forslag utarbeidet av M. Tranmæl på flertallets vegne. Kri­ tikk av kravene fremsatt på Kominterns 4. kongress. Landsstyrets møter 5.— 9. januar 1923 s. 8— 16. 620 S. 8 . Innstilling fra sentralstyrets flertall undertegnet av M. Tranmæl m.fl. (Her refereres bare forslaget til beslutning, hele forslaget finnes på s. 17— 30 i «Tillægsdagsorden».) (i.) 621 S. 9. Tar opp flertallsforslagets status — som endelig. 622 S. 9. Om flertallets stilling til DNA. 623 S. 9. Om flertallets stilling til Komintern. 624 Centralstyrets flertalsforslag til landsstyrets. 17— 30. Om DNAs stilling til Komintern. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl., og trykt som «Bilag 1». 625 Centralstyrets stilling. Tranmæls erklæring av 10. oktober 1922 s. 38— 39. M. Tranmæls svar på eksekutivkomiteen for den Kommunistiske in­ ternasjonales skriv av 23. sept. 1922. Svarer i hovedsak på anklagene mot «Social-Demokraten» i egenskap av avisas redaktør. Trykt som «Bilag 3». 626 Centralstyrets stilling. Flertallets uttalelse s. 39— 41. Svar fra et fler­ tall. inkl. M. Tranmæl. på skrivet av 23. sept. 1922 fra eksekutivkomi­ teen for den Kommunistiske internasjonalen. NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 26, KRISTIANIA 24.— 27. FEBR. 1923. Tillægsdagsorden II. Kra (1923). 20s. Den 3. og 4. kongres’s beslutninger s. 8— 13. 627 S. 12. Innstilling fra et flertall i sentralstyret, inkl. M. Tranmæl. om Kominterns program. NORSKE ARBEIDERPARTI. LANDSMØTE, 26, KRISTIANIA. 24.— 27. FEBR. 1923. Protokol over forhandlingerne. Ved Christian Hilt og Bjarne Jullum. Kra 1923. 157s. Innholdsfortegnelse Landsmøtets konstituering s. 8— 15. 628 S. 14. Oppfordrer alle som støtter Kristianiaforslaget til å samles. Det norske Arbeiderpartis stilling til Den Kommunistiske internatio­ nale s. 15— 124. 629 S. 15— 25. Holder innledningsforedraget, (l.i.) 630 S. 78. Om samling av de som støttet Kristiania-forslaget. 631 S. 93— 94. Etter Bucharins forslag legger M. Tranmæl fram flere for­ slag. Tar opp Kristiania-forslaget og spørsmålet om mindretallets rep­ resentasjon i fremtidig sentral- og landsstyrer, (i.) 632 S. 103— 105. (l.i.) Spørsm aalet om «M ot Dag» s. 111— 124. 633 S. 123. T ar opp anklagene m ot «M ot Dag», (i.) Partiets organisationsform s. 128— 129. 634 S. 129. (i.) Ædruelighetsspørsmaalet s. 132— 135. 635 S. 132— 133. Om partiet og forbundsspørsmålet. Valgene s. 135— 141. 636 S. 137. (i.) 637 S. 138.

142 638 S. 140. PartietS stilling til den og 4- kongres’ beslutninger s. 145— 146. 639 S. 145 146. Legger fram og begrunner et forslag om lojalitet til Komintern.

kommunistiske ungdomsforbund. 17. landsmøte— 4. mars 1.

NORGES KOMMUNISTISKE UNGDOMSFORBUND LANDS­ M ØTE, 17, 1923. Protokol. Kra 1923. 59s. Aapning s. 8 . 640 S. 8 . Holder hilsningstalen på vegne av partiets sentralstyre, (i.)

AFL. 10. kongress — 4. 11. april 1923. ARBEIDERNES FAGLIGE LANDSORGANISATION KONGRESS, 10, KRISTIANIA 1923. Dagsorden og protokol. Kra 1923. 268s. Dagsorden med forslag s. 1— 42 Protokoll s. 43— 268 Saksregister Taleregister Vore internationale forbindelser s. 30— 32. 641 S. 31— 32. Forslag fra en fraksjon i sekretariatet undertegnet av M. Tranmæl m.fl. Forslaget tar opp spørsmålet om utmeldelse av Am- sterdaminternasjonalen, behovet for en utredning om tilslutning til den Røde faglige internasjonale (Profintern), og de russiske fagforbun­ denes internasjonale status. Lovforandringer s. 33— 39. 642 S. 37. Forslag fra et mindretall i sekretariatet, inkl. M. Tranmæl, som går inn for samorganisasjonenes representasjonsrett i representantska­ pet. Organisationens omlægning s. 64— 94. 643 S. 82. Om samorganisasjoner og industriforbund, (i.) Lovforandringer. Administrationsordningen s. 139— 175. 644 S. 145. Tar opp behovet for en omorganisering av fagforeningsbeve- gelsen. (i.) 645 S. 160. Om representantskapet. 646 S. 165— 166. Tar opp sekretariatets og AFL's forhold til DNA. (i ) De internationale forbindelser s. 176— 192. 647 S. 185 187. Om Amsterdaminternasjonalen, den Røde faglige inter­ nasjonale og Berlin-internasjonalen. (i.) Den faglige situationen herunder voldgiftsloven s. 201— 221. 648 S. 212. Foreslår at det bør utarbeides et manifest. 649 S. 213. Om kam pen m ot voldgiftsloven, (i.) 650 S. 220. Begrunner behovet for å sende ut et manifest, (i.) 651 S. 221 Om sam m ensetningen av en komite til å utarbeide et m anifest Regnskapet 1922 s. 226— 237. 652 S. 235— 236. Om arbeiderpressas forhold til fagforeningsbevegelsen og DNA. Valgene s. 237— 241. 653 S. 238. Om valget på sekretariatsmedlemmer. (i.) 654 Indstilling om partiets omorganisering. L Arbeiderbladet 40(1923) 106. s. 5 (9/5) Fra centralstyrets flertal, M. Tranmæl m.fl. om organiseringen innen større byer og industricenter.

143 655 En livlig meningsutveksling paa eksekutivens møte. 1: Arbeiderbladet 40(1923). 140, s. 1 (21/6) Rapport fra EKKI's møte og diskusjon om «det norske spørsmål». 656 Internationalen og Det norske arbeiderparti — Resolutionen i det nor­ ske spørsmål paa det utvidede eksekutivmøte — Martin Tranmæl in- terviewet av svensk politiker om sine indtrykk fra møtet. I: Arbeider­ bladet 40(1923), 144, s. 1 (26/6) Inkluderer det norske delegasjonsflertallets begrunnelse for stemme­ givningen. 657 Fra den store debat paa eksekutivens møte — Referat av beretningsde- batten. I: Arbeiderbladet 40(1923), 146, s. 5 (28/6) Gjengir M. Tranmæls innlegg i debatten om «det norske spørsmål». 658 Den norske Moskva-delegations beretning til partiets centralstyre. En koncentrert gjengivelse av det utvidede eksekutivmøtes behandling av det norske spørsmaal. Flertalets beretning, mindretalets polemik og flertalets kommentar. I: Arbeiderbladet 40(1923), 178, s. 1, 2 og 7 (4/8) Undertegnet M. Tranmæl m.fl. 659 Kristiania — arbeidernes protest mot Hvit-Finlands kommunistforføl­ gelser. I: Arbeiderbladet 40(1923), 193. s. 1 (28/8) Refererer i sin helhet en tale av M. Tranmæl. 660 Foran Arbeiderpartiets landsmøte. Kristiania arbeiderpartis represen­ tantskap behandler landsmøtets dagsorden. Inledningsforedrag av Olav Sceflo og Martin Tranmæl. I: Arbeiderbladet 40(1923), 228, s. 1 og 5 (2/10) Utførlig referat fra M. Tranmæls inledningsforedrag om arbeider- og bonderegjeringsparolen. religionsparolen, den røde fag­ lige internationale og organisatoriske spørsmål.

DNA. Ekstraordinært landsmøte— 5.2. november 1923 NORSKE ARBEIDERPARTI. EKSTRAORDINÆRT LANDS­ MØTE, KRISTIANIA 2.— 5. NOV. 1923. Dagsorden. Kra (1923). 35s. Den norske delegations protokol paa det utvidede eksekutivmøte juni 1923 s. 5— 8. 661 S. 5. Delegasjonsmøte 15. juni 1923. M. Tranmæl uttaler seg om rei­ sing av bauta på Augusta Aasens grav. 662 S. 6. På samme delegasjonsmøte fremmer M. Tranmæl et forslag i forbindelse med «Mot Dag». 663 S. 6— 7. På delegasjonsmøte onsdag 20. juni legger M. Tranmæl m.fl. fram en uttalelse om arbeider- og bonderegjeringsparolen. (i.) 664 S. 7— 8 . Møte fredag 22. juni. M. Tranmæl m.fl. legger fram forslag i forbindelse med behandlingen av «det norske spørsmål». Delegationenes beretning fra det utvidede eksekutivmøte i Moskva 10.— 2 1 . juni. s. 9—2 1 . 665 S. 11. Om sentralismen. Undertegnet av M. Tranmæl m.fl. (i.) 666 S. 11. Om DNA som masseparti og partiets historie. 667 S. 13. Skriftlig svar til den skandinaviske kommisjonen i forbindelse med arbeider- og bonderegjeringsparolen og stortingsgruppas tilbake­ kallelse. Svaret var undertegnet M. Tranmæl m.fl. (i.) Arbeider- og bonderegjeringsparolen s. 22— 23. 668 S. 22— 23. Landsstyrets flertallsinnstilling undertegnet av M. Tran­ m æl m.fl. (i.)

144 Religionsresolutionen s. 23— 24. 669 S. 23— 24. Flertallsforslag fra M. Tranmæl m.fl. Stillingen til den Røde faglige internationale s. 24— 25. 670 S. 24— 25. Flertallsforslag fra M. Tranmæl m.fl. (i.) Internationalens statutter s. 25— 26. 671 S. 25. Flertallsforslag fra M. Tranmæl m.fl. om at de nødvendige end­ ringsforslag skal fremmes til den 5. verdenskongressen. NORSKE ARBEIDERPARTI. EKSTRAORDINÆRT LANDS­ MØTE. KRISTIANIA 2.— 5. NOV. 1923. Protokol over forhandlin- gerne. Kra 1924. 90s. Saksregister Fuldm agtene s. 14— 21. 672 S. 21. Om godkjennelse av fullmaktene fra de ulike lag. (i.) Beslutningene paa det utvidede eksekutivmøte s. 22— 67. 673 S. 31— 42. M. Tranmæl holder innledningsforedraget for landsstyrets flertall i spørsmålet om partisituasjonen og forholdet til Komintern, (l.i.) 674 S. 60— 61. M. Tranmæl holder innledningsforedraget for landsstyrets flertall i spørsmålet om partisituasjonen og forholdet til Komintern, (i.) 675 S. 62. M. Tranmæl holder innledningsforedraget for landsstyrets fler­ tall i spørsmålet om partisituasjonen og forholdet til Komintern, (i.) 676 S. 63— 64. M. Tranmæl holder innledningsforedraget for landsstyrets flertall i spørsmålet om partisituasjonen og forholdet til Komintern ( i.) 677 S. 64. M. Tranmæl holder innledningsforedraget for landsstyrets fler­ tall i spørsmålet om partisituasjonen og forholdet til Komintern. 678 S. 6 6. Om bruddet i partiet, (i.) O m organiseringen s. 77— 81. 679 S. 79. Fremsetter forslag i forbindelse med en generell omorganise­ ring av partiet, (i.) 680 S. 79. Fremsetter forslag i forbindelse med en generell omorganise­ ring av partiet, (i.) 681 S. 80. Om fagforeningene. 682 S. 81. 683 Moskva eller Amsterdam? La gulingerne seire. I: Klassekampen (1923). 42. s. 5. M. Tranmæl i Kristiania arbeiderpartis representantskap. 684 Det norske parti. I: Det tyvende aarhundrede 23(1923), 6 . s. 16— 19. Skrevet før Internationalens tidskrift «Die Kommunistische Interna­ tionale». NORSKE ARBEIDERPARTI. Beretning (1923). Utarb. ved partikon­ toret. Kra 1924. 107s. O m organiseringen s. 51— 58. 685 Større byer og industricenter s. 54— 56. Forslag fra et flertall i sentralstyret, inkl. M. Tranmæl. om organise­ ringen og oppbyggingen av partiet.

tfah 9 145 Emne- og personregister

Aasen, Agusta 661 A gitasjon ...... 13, 21, 56, 67, 6 8 , 69, 70, 71, 72. 73, 74 75. 76. 78, 91, 92. 158. 159, 160, 169, 239, 247. 259. 317. 328. 351, 352. 362, 392, 397, 408, 415, 440, 481. 518. 519, 567. 576. 592 AFL se Arbeidernes faglige lands- organisation A lkoholspørsm ålet ...... 2. 128. 192. 220. 223. 353, 372. 373. 374, 375, 390, 494, 514. 537, 594. 635 Am nesti ...... 515 A msterdaminternasjonalen ...... 582, 596. 605. 641. 647. 683 2 . Internasjonale ...... 59 60. 61. 62, 460. 476. 498, 505 A nti-militarisme ...... 236, 256. 358. 403, 451, 473, 474, 475. 485. 496, 510 Arbeiderbevegelsen, i nternasjonalt A ustralia ...... 564 D anm ark ...... 516 England ...... 197. 207 Finland ...... 492. 563. 659 Sverige ...... 102. 248. 249, 250 USA ...... 39 40. 41. 42, 48, 50. 52, 566 Arbeiderbevegelsens arkiv ...... 173 A rbeiderkontroll ...... 368. 510. 601, 608 Arbeidernes bevæpning ...... 604 A rbeidernes faglige landsorgani- sation ...... 5. 57. 233. 282. 307, 342. 369. 448. 522. 558. 574. 644. 645.681 Interne organisasjonsspørsmål . 104. 107. 110. 146. 147. 161, 162. 163. 388. 389. 391. 429. 430. 431. 433. 544. 560. 561. 562. 653 Kongresser 166. 167. 168. 169, 170. 171. 172, 174. 175. 176. 177. 257. 258. 259 260. 261, 262. 263 A rbeidernes ordensvern ...... 556 Arbeiderråd ...... 462. 470. 471. 472. 493. 510 Arbeidsformidling ...... 282. 289. 290. 291. 292. 387. 415 A rbeidskonflikter se Streiker og Arbeidskonflikter Arbeidsledighetsforsikring ...... 148, 149. 167. 227 A rbeidesledighetskasser ...... 279. 280 A rbeidsløshet ...... 33. 590 A rnesen. Randolf ...... 446 Asylrett ...... 515. 517 Avholdssak se Alkoholspørsmålet A vvæpning ...... 356. 501 Barnearbeid ...... 33. 191 Bedriftsråd ...... 510. 546. 547. 548 Berlinkonferansen, 1922 ...... 647

146 Berlinkonferansen, 1919 ...... 4 97, 498. 499, 500. 501, 502. 503 504. 505, 509. 529 Boligspørsmål ...... 99. 124. 268. 324. 365. 393 Borgerlig demokrati ...... 510. 523 Borgerkrig ...... 488 Bucharin. Nikolai ...... 612. 631 Bønder ...... 578 D ag arb eid ere...... 10 D em okratisk sentralism e ...... 610, 611 «Direkte Aktion» ...... 346 DNA se det Norske arbeiderparti Dyrtid ...... 407. 411. 418. 450. 453. 454. 456 462. 470. 471. 472 Em igrasjon ...... 7. 8 E nhetsfront ...... 606 Eriksen. Alfred ...... 221 Fagopposisjonen av 1911 ...... 210. 237. 330. 396. 409. 447. 600 Fattigforsorg ...... 123. 124. 125. 131 15-mandskomiteen, 1916 ...... 382. 384, 412 Feriehjem ...... 525 Folkeavstemning ...... 190 Folkeforbundet ...... 501. 502 Forbundspolitikk se Alkohol­ spørsmålet Foreningsretten ...... 335. 336. 359. 360 Forsikring ...... 148. 149. 150. 151, 152. 167, 180. 227. 231. 277, 278. 279. 280 Fossnæs, H.K ...... 22 Fremmedloven ...... 467. 468. 469 1. mai ...... 46. 591. 597 G ausdal, Ole Martin ...... 533 G eneralstreik ...... 199. 202. 337. 338. 339. 340. 348. 417. 437. 452. 463. 528 G repp, Kyrre ...... 347 H åndverk ...... 83, 84. 85. 145 Imperialisme ...... 598 Industriforbund ...... 156. 182. 315. 366. 367. 421. 554. 555. 643 Internasjonalisme ...... 503. 582, 598 Jakt og fiske ...... 14 Jessen, Peter ...... 184 Jurgens, H.G ...... 14 K am pm idler ...... 229. 230. 234, 235. 253. 329 Kapitalisme ...... 28. 32 «Klassekampen» ...... 345. 346, 442. 443 Knudsen, Christian Holtermann .. 479 KOMINTERN se den Kommun­ istiske Internationale Kommunale utsalg ...... 407 Kommunevalg ...... 111. 178. 323. 324. 325. 520, 521 Program ...... 587 Taktikk ...... 194. 195. 357

147 Kommunisme ...... 17, 610, 611 D en Kommunistiske Internationale 542, 582. 595. 602, 603, 605, 609, 610, 611, 613, 614. 615, 618. 620. 621, 622, 623, 624, 626, 629, 632, 633. 6 6 6, 671, 673, 674, 675. 676, 677. 678, 683 2. kongress ...... 573, 580, 581, 612 3. kongress ...... 627, 639 4. kongress ...... 619, 627, 639 A rbeider- og bonderegjeringspa­ rolen ...... 660, 663, 667, 668 D emokratisk sentralisme ...... 610, 611, 665 Kristianiaforslaget ...... 628, 630, 631 «M ot Dag» ...... 633. 662 D et norske spørsmål ...... 655, 656. 657, 658, 664 Religionsparolen ...... 660, 669 «Social-Demokraten» ...... 625 K ooperasjon ...... 129. 155. 232. 286, 287, 288, 316. 446 Kristianiaforslaget ...... 628, 630, 631 Kuusinen, Otto V ille...... 612 Kvinnebevegelsen ...... 483 Landarbeidere ...... 16, 158. 159. 160 Lenin, Vladimir Ilic ...... 594 Lian, Ole 0 ...... 389, 478. 479 LO se Arbeidernes faglige lands­ organisasjon Lockout ...... 196. 322 Lokale samorganisasjoner se Sam­ organisasjoner Løhne, Olaf ...... 592 M asseaksjon ...... 252, 462, 470, 471, 472, 510, 570 M eierier ...... 65 M ekling ...... 153, 154. 31 1, 312, 331, 363, 382. 383, 416, 437 M ilitærspørsmålet ...... 222. 228. 343, 457, 506, 582, 682 Antimilitarisme ...... 236, 256, 358, 403. 451, 473, 474, 475, 485, 496, 510 A vvæ pning ...... 356 G eneralstreik ...... 337. 338, 339, 340, 417, 452, 463, 501 M ilitarism e...... 57, 127, 385 M ilitærnekting ...... 452. 455 M ilitærstreik ...... 403, 417, 438, 439, 445, 455, 459, 463, 473, 474, 475, 482, 484. 486 M obiliseringsstreik ...... 400. 401, 418 Soldatråd ...... 459, 473, 474, 475, 496 Vernepliktsstreik ...... 417, 459, 463 M inistersosialisme ...... 399 M obiliseringsstreik ...... 400. 401, 418 «M ot Dag» ...... 633, 662 N asjonenes forbund ...... 502, 532, 533, 605

148 Norges kommunistiske ungdoms­ forbund ...... 5 79, 640 N orges socialdemokratiske ung­ domsforbund ...... 53, 55, 398, 441, 444, 482, 508, 600 N orsk malerforbund ...... 108, 283. 326 Interne organisasjonsspørsmål . 114, 115, 116, 179, 181, 270, 271, 275, 276, 297, 298, 299, 300, 301, 302. 303. 304. 305, 313. 314, 318, 319. 320. 321 Presse ...... 284, 306 Det Norske arbeiderparti 165, 188, 282. 369, 371, 432, 462, 470. 471. 487. 490, 494, 507. 510, 51 1. 512, 522. 589. 600, 609. 634. 646. 654, 6 6 6, 673, 678. 684 Interne organisasjonsspørsmål , 64. 126. 130, 186, 187. 354, 458. 465, 466. 478, 479, 480, 491, 535, 536, 539, 583, 584, 585, 586, 616. 622, 631, 634, 636, 637, 638, 672, 679, 680, 681. 682. 685 Kvinnebevegelsen ...... 483 Opplysningsarbeide ...... 183. 541 Presse- og forlagsvirksomhet ... 121, 122, 518, 519, 538 Søndre Trondhjems amt ...... 132. 196, 208. 361 Trøndelagen arbeiderparti ...... 543 U ngdomsbevegelsen ...... 53. 55. 569. 616 U ttrøndelagen arbeiderparti ..... 51, 56, 8 6 , 87, 112. 141, 185. 215, 255, 313, 351, 352. 406 NSU se Norges socialdemokrat­ iske ungdomsforbund Ophaug, Anders J ...... 125, 131 Opplysningsarbeide ...... 183. 415, 436, 541 Ormestad, Ingvald Marius ...... 157, 161, 162 Organisasjonsdebatten ...... 209, 210, 214, 216, 226, 230, 234, 235. 240. 261, 299, 329, 384, 396. 414. 419, 420, 449, 524, 552, 557, 558 1 S-mandskomiteen, 1916 382, 384, 412 Industriforbund ...... 315, 366. 367, 421, 554, 555 K am pm idler ...... 235, 253, 329 M asseak sjo n ...... 252 Sabotasje ...... 242. 251, 252 Samorganisasjoner ...... 218, 366, 367, 421, 423, 424, 425, 426, 427, 428, 553, 559 Tariffspørsmål ...... 262, 308. 309. 310 Parlamentarisk arbeide ...... 521, 582, 607 M inistersosialisme ...... 399 Parlamentarisme ...... 509 Regjeringsspørsmålet ..... 461 Sosialparlamentarisme ... 495, 503, 526 Stortingsrepresentanter ... 221 Stortingsstreik ...... 510 Pedersen, A ...... 163

149 Presse ...... 105, 155, 167, 652 Produksjonsråd ...... 546, 547 PROFINTERN se Røde faglige in­ ternasjonale Regjeringsspørsmål ...... 461 R eform ism e ...... 527, 599 Reisebrev D anm ark ...... 103 England ...... 23, 24, 25, 197, 198, 199, 200, 201, 202, 203, 204, 205, 206, 207, 212 Frankrike ...... 120 Ita lia ...... 138, 139, 140. 142. 143, 144 N o r g e ...... 20 8 8 , 89, 90, 91, 92, 93. 94. 95. 96. 97 98. 99. 100. 1 13, 117, 238, 239, 240. 243. 244. 245, 246. 247, 264, 265, 266, 267, 268. 269 Sverige ...... 101. 102. 103. 231. 232, 247, 248. 249. 250. 251, 252 T sjekkoslovakia...... 136 Tyskland ...... 118. 119. 135. 136. 497 USA ...... 3, 4. 5, 6. 7, 8 , f.o.m. 26—t.o.m. 50 Østerrike ...... 137 R eligionsspørsmålet ...... 341 Revolusjon ...... 462, 470. 471, 472, 493 Røde faglige internasjonale 595, 605. 641, 647. 650. 660. 670 Rådssystemet ...... 534, 549. 601 Sabotasje ...... 217, 242, 251, 252 Samorganisasjoner ...... 218, 229, 230, 282, 289, 290, 291, 292. 349, 366. 367, 396, 421, 423, 424. 425, 426, 427. 428, 553. 559. 642, 643 Samvirke se Kooperasjon Sinovjev, Gregor ...... 612 Sjøm enn ...... 164 Skolevesenet ...... 134, 193. 327, 481 «Social-Demokraten» ...... 219, 540, 625 Socialdemokratiske vånsterpartiet 464 S o ld a trå d ...... 459, 473, 474, 475 Sosialiseringsspørsmål ...... 368. 513. 546, 547, 587, 601 Sosialisme ...... 17, 281, 350, 404. 489, 510, 570 Sosialistisk demokrati ...... 523, 549 Sosialparlamentarisme ...... 495, 503, 526 Sovjetunionen ...... 528. 531, 545, 576, 593. 598, 641 Statsstøtte ...... 129 Stem m erett ...... 402. 510 Stortingsrepresentanter ...... 22. 221, 343, 355, 531 Stortingsstreik ...... 510 Stortingsvalg ...... 12, 15. 18. 19, 77, 79, 80, 81, 82. 133. 592 T a k tik k ...... 63, 462, 470, 471, 472 Streiker og arbeidskonflikter ...... 5. 196, 334, 381, 386, 434, 435 Lockout ...... 106, 196, 322

150 Streikebidrag ...... 106, 196, 272, 273, 274. 286. 287, 288, 293, 294, 295 Streikebryteri ...... 9 S tre ik e re tt...... 332, 376, 377, 378, 402 Sympatistreik ...... 272, 273, 274 Ulovlig streik ...... 272, 273, 274 Streiker, internasjonalt England ...... 197, 198, 199. 200, 201, 202, 203, 204, 205, 206, 207, 212 U SA ...... 27, 46, 47 Sveriges arbetares centralorgani- sation ...... 396 Sykeforsikring ...... 150, 151, 152 Sykekasser ...... 277, 278 Sym patistreik ...... 272, 273, 274 Syndikalisme ...... 527, 550, 551 Tariffer ...... 95, 109, 157, 229, 230, 262, 268, 308, 309, 310, 422 Tham s, M ...... 14 Totalforbud se Alkoholspørsmålet 3. Internasjonale se Den Kom­ munistiske Internasjonale Trøndelagen arbeiderparti ...... 543 Tvungen mekling se Mekling Tvungen voldgift se Voldgift Trondheimsresolusjonen ...... 210 «Det Tyvende aarhundrede»...... 224, 225 Ulovlige streiker ...... 272, 273, 274 U ngdom ...... 53, 55, 102, 342, 569, 616 U tdanning se Skolespørsmål Uttrøndelagens arbeiderparti ...... 51, 56, 8 6, 87, 112, 141, 185, 213, 215, 255, 351, 352, 406 Valg se Kommunevalg, Stortingsvalg Valg, internasjonalt England ...... 54 USA ...... 38, 49 V algordning ...... 510. 530 V ernepliktsstreik ... 417, 459, 463 Visthus. Jørgen ...... 395 Voldgift ...... 153. 154, 207, 311, 312, 322. 331. 333. 379, 380, 416, 437, 565, 648. 649, 650, 651 W ienerinternasjonalen (2 V 2 Inter­ nasjonale) ...... 605 Z immerwaldbevegelsen ...... 405, 460, 476 8-timersdagen ...... 157

151 Debatt Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. 2, 1979.

Terje Halvorsen NKP’s venstredreining og Herøya-aksjonen 1948

I TFAH nr. 2/77 har Paul Knutsen en artikkel basert på sin hovedoppgave i historie om Herøya-aksjonen for kortere ar­ beidstid i 1948.1 Han drøfter også NKP’s rolle under aksjonen — og kommer her med flere utsagn som vekker motforestil­ linger. To spørsmål er i denne sammenhengen sentrale: 1. Av hvilken karakter var den venstre-dreining som NKP — og da særlig Furubotn-fløyen — slo inn på fra høsten 1947? Var det en dreining til en revolusjonær linje? Og 2. Hvilken sammen­ heng eksisterer mellom denne venstre-dreiningens karakter og den «gjenreisningsargumentasjonen» 2 HAF-styret begrun­ net kravet med? Forenklet og skjematisk kan en si at Knutsen kommer fram til følgende hovedkonklusjoner: Furubotn- fløyens — og dermed NKP’s — venstredreiningikke var re­ volusjonær og nådde ikke ut over en plattform som best kan betegnes som «opposisjonell reformisme»2. Avgjørende er her at Knutsen finner kontinuitet i synet på hovedmotsigelsen i samfunnet fra den «sosialdemokratiske» fasen 1945— 47 og til venstre-fasen. På bakgrunn av dette mener så Knutsen at det bare er logisk at det også fortsatt var kontinuitet når det gjaldt gjenreisnings-ideologien og dens bekjennelser til ver- dier som økt produksjon, økt effektivitet osv. Denne argu­ mentasjonen var derfor ikke taktisk motivert, men uttrykk for HAF-styrets og NKP’s faktiske holdninger, fordi «hele partiet hang avgjørende igjen i sin egen (sosialdemokratiske) pro- duktivitetsideologi» .

Var Furubotn-fløyens venstredreining «revolusjonær»?

Knutsen setter opp 2 kriterier for å avgjøre om Furubotn- fløyens venstre-dreining var av «revolusjonær» karakter eller ikke 5. For det første: synet på hvordan hovedmotsigelsen i

155 samfunnet gikk. For det andre: synet på overgangen til sosia­ lismen (fredelig/voldelig) og på staten. Av disse to kriteriene vil Knutsen igjen legge størst vekt på det første. Tidsrammen er hele året 1948 — hovedkilden teoritidsskriftet «Vår Vei», som Furubotn-fløyen hadde hånd om. På det første og avgjørende punktet kommer Knutsen til at det ikke skjedde noen prinsipiell endring i synet på hovedmot­ sigelsen sammenliknet med perioden 1945— 47. Hovedskillet gikk fortsatt mellom «monopolkapitalen» og «folket». I 1948- årgangen av «Vår Vei» «finnesingen ting som kan tolkes i ret­ ning av at nye klassemessige skillelinjer ble trukket. Hoved­ motsigelsen var den samme»6. På det andre punktet, over­ gangen til sosialismen, finner derimot Knutsen at «man (er) i ferd med å distansere seg fra tidligere standpunkter»7, dvs. fra teorien om den fredelige overgang. Med utgangspunkt i to ar­ tikler av hhv. Hans I. Kleven og Arvid G. Hansen finner han likevel at det hersker en viss ambivalens i dette spørsmålet. Han konkluderer derfor med at en heller ikke på dette punktet kan finne noen klar og entydig revolusjonær linje — «så sent som i oktober/november 1948 kan vi . . . sporeviss en uklar­ het angående et prinsippspørsmål i den marxist-leninistiske revolusjonsteori hos et framtredende medlem av den mindre­ tallsfraksjon i partiet som ifølge Terje Halvorsen dreidde lengst til venstre»8. Her er det to spørsmål som trenger å avklares: Er dette en dekkende framstilling av Furubotn-fløyens syn på dette tids­ punktet? Og: hvor velegnete redskaper til å avgjøre spørsmå­ let om revolusjonær linje er Knutsens to kriterier? Når det gjelder fredelig/voldelig overgang til sosialismen, mener jeg Knutsens framstillingikke er dekkende for Furu­ botn-fløyens plattform under venstredreiningen sett under ett — heller ikke om en stopper seinhøstes 1948. De belegg han gir for «ambivalens» er da heller ikke overbevisende. I artik­ kelen til Kleven kommer den ifølge Knutsen til uttrykk ved at forfatteren riktignok påpeker at det er proletariatets oppgave å «knuse, tilintetgjøre det borgerlige statsapparat», men likevel viker tilbake for å la dette gjelde den norske stat, i det han på­ peker om Norge at «såframtredent som i de store, mest fram­ skredne kapitalistiske land har utviklingen ennå ikke forlø­ pet»9. Men ikke rettere enn jeg kan se mistolker Knutsen her Kleven på en avgjørende måte. Det forbeholdet angående Norge som Knutsen refererer, går på den uthuling av det bor­ gerlige demokrati som ifølge Kleven kjennetegner det mono-

156 polkapitalistiske stadium av kapitalismen10. Noe utsagn om at nødvendigheten av å knuse det borgerlige statsapparat ikke skulle gjelde Norge, kan jeg ikke finne. Tvertimot understre­ ker Kleven flere ganger i artikkelen det samme som Knutsen

sier, nemlig at dette er et prinsippspørsmål1 *. Påstanden om «en viss usikkerhet» hos Hansen skyldes at han ikke bruker et sterkere og mer kategorisk uttrykk enn «høyst tvilsomt» om muligheten for en fredelig vei til sosialismen12. Snarere enn å uttrykke «usikkerhet» synes jeg dette uttrykker en klar avvis­ ning av muligheten for fredelig overgang. Hansen fortsetter da også: «Utviklingen i den senere tid tyderavgjort ikke på at en slik mulighet er til stede i Norge og andre vesteuropeiske land» 13 (min uthevn., TH). I virkeligheten ville «ambivalens» på dette punktet passe dårlig sammen med det andre kilder kan fortelle om Furubotn-fløyens standpunkt til dette spørs­ målet. Allerede i mai 1948 hadde Furubotn innskjerpet at det var nødvendig å «avsløre den kapitalistiske stats klassekarak­ ter» og å«tilintetgjøre denne stat» 1 4 (min uthevn., TH), og på høsten 1948 kommer avvisningen av den fredelige vei klart og konsist til uttrykk i en rekke sammenhenger. «Vår Vei» skriver f.eks. redaksjonelt følgende: «Arbeiderklassen og det arbeidende folk kan bare seire i forbitret klassekamp. Også overgangen til sosialismen vil føre med seg en til­ spissing av klassekampen inntil fienden er tilintetgjort.Det finnes ingen «fredelig» særskilt norsk vei til sosialismen, det finnes bare en vei, klassekampens vei, som over arbeiderklassens herredømme, det vil si proletariatets diktatur, fører fram til sosialismen»15 (min ut­ hevn., TH).

Tilsvarende syn forfektes av to av Furubotns medarbeidere som foretar en drøfting — og avvisning — av teorien om den fredelige vei i et bidrag som er skrevet i november, men tryk­ kes noe seinere 6, det forfektes i organisasonsavisa «Vårt Ar­ beid»17, i studietidsskriftet «Studere, lære, kjempe, seire» 18 osv. Ut fra dette synes jeg det ikke kan være tvil om hva som var Furubotn-fløyens teoretiske plattform i dette spørsmålet i denne venstre-fasen. For meg vil videredette være det av­ gjørende kriteriet for å avgjøre om plattformen er revolusjo­ nær eller ikke19. Jeg vil hevde at venstredreiningen i det minste for Furubotn-fløyen innebar en vending til en revolu­ sjonær linje — i prinsippet. Men spørsmålet er komplisert — finnes det overhodet kriterier som både er så entydige og til­ strekkelige at en kan få presise svar, og samtidig så innlysende velegnet at alle vil kunne erklære seg enige i konklusjonen?

157 Den teoretiske posisjon er selvsagt heller ikke tilstrekkelig kri­ terium for å avgjøre om et parti fører en revolusjonær poli­ tikk. Når det gjelder NKPs, og Furubotn-fløyens politiske praksis i denne perioden, er det ikke foretatt noen systematisk undersøkelse. Knutsens undersøkelse av Herøya-aksjonen er et bidrag til dette — og synes å gi et annet bilde enn den teore­ tiske posisjon etter mitt, men ikke Knutsens, syn skulle tilsi. Men mer om det siden. Når det gjelder Knutsens andre, og viktigste kriterium: ho­ vedmotsigelsen i samfunnet, så vil jeg gi Knutsen rett i at det er kontinuitet i Furubotn-fløyens syn fra tida før venstredrei­ ningen og til denne nye venstre-fasen om hvordan de politi­ ske fronlinjene gikk. I begge perioder sto kampen mellom «monopolkapitalen» og «folket», dvs. arbeiderklassen og dens forbundsfeller20. Knutsen konfronterer denne skillelinjen med den hovedmotsigelsen han finner i Lenins skrifter — nemlig mellom proletariat og borgerskap — og det mang­ lende samsvar gjør da at han ikke kan klassifisere Furubotn- fløyens plattform som revolusjonær. Knutsen har rett for så vidt som Furubotn-fløyens syn av­ speilte det forhold at de ikke så den proletariske sosialistiske revolusjon i tradisjonell forstand som den oppgave de i første omgang skulle mobilisere massene til. I stedet hadde de en slags prosessmodell — om en vil en slags «tofase-strategi» — der motsetningen i første omgang gikk etter de skillelinjer Knutsen refererer, basert på økonomiske og nasjonale motset­ ningsforhold. Denne kampen hadde etdefensivt klart element — en skulle f.eks. som en av hovedoppgavene verge landets uavhengighet i forhold til USA. Men innebygd i denne tenke­ måten lå også etoffensivt element. Når massene under partiets ledelse hevdet landets suverenitet og nedkjempet monopolka­ pitalens makt, svekket en samtidig avgjørende kapitalismen som system. Dermed var muligheten åpen for å føre proses­ sen videre til neste fase, som var etablering av proletariatets diktatur og innføring av sosialismen. I denne fasen ville rime­ ligvis klassekonstellasjonen bli en annen, men dette lå i fram­ tiden og ble lite klarlagt. I det hele var strategien beheftet med flere uklare punkter. Denne strategien var imidlertid ikke noe Furubotn-fløyen hadde suget av eget bryst. Den var et pro­ dukt av kommunistpartienes generallinje slik den var blitt ut­

formet etter dannelsen av Kominform høsten2 1947 . Slik sett dreier det seg om en spesiell variant av den anti-monopolisti- ske strategi som en rekke kommunistpartier har fulgt i en eller

158 annen form etter krigen og som mange av dem, f.eks. NKP, også står på i dag22. Men om disse strategiene slik sett har et felles utgangspunkt i synet på skillelinjene, kan de atskille seg sterkt når det gjelder andre teorielementer, slik vi så tilfellet var med Furubotn-fløyens syn på overgangen til sosialisme før og etter venstre-dreiningen. Knutsen legger vekt på konti­ nuiteten mellom de to fasene, men overser etter min mening at den anti-monopolistiske strategien i denne nye venstre-fa- sen på sentrale områder innebærer en ny-orientering, om en vil et brudd, i forhold til plattformen 1945— 47. Dette får konsekvenser når Knutsen vil bruke konklusjonene sine på dette området til å forklare sider ved Herøya-aksjonen. Var Furubotn-fløyens strategi «revolusjonær»? Selv vil jeg legge vekt på dens klart uttalte revolusjonære siktemål — om en vil på strategiensoffensive element — som i alle fall gjorde den revolusjonær i intensjon. Slik sto den ikke i motsetning til det nye synet på overgangen til sosialismen som er referert ovenfor. Det kan også være mulig at Furubotn-fløyen høsten 1948 understreket det offensive elementet sterkere enn hva som var vanlig blant kommunistpartiene i vest, men det skal ikke drøftes her23.

NKPs linje og HAFs «gjenreisningsargumentasjon»: Konsekvens, inkonsekvens eller taktikk?

I hvilken grad kan de grensene Knutsen mener å finne for Fu­ rubotn-fløyens venstre-dreining forklare HAFs «gjenreis­ ningsargumentasjon», som påberopte seg verdier tatt fra de nye forestillinger i fagbevegelsen knyttet til regjeringens stabi- liseringpolitikk etter krigen? Slik jeg tolker Knutsen, resonne­ rer han på følgende måte: Den hovedmotsigelsen mellom mo­ nopolkapital og folk som NKP — og Furubotn-fløyen — sto på 1945— 47 var et sentralt ideologisk element som var «konstituerende for partiets politiske profil i dets sosialdemo­ kratiske fase»24. Viktige sider ved denne «profil», som tesen om den fredelige overgang til sosialismen, et nytt syn på sta­ ten (det Knutsen kaller forestillingen om «en demokratisk fol­ kestat»25', samarbeidsholdning overfor DNA og prinsipiell tilslutning til stabiliseringspolitikken, var logisk sett i samsvar med denne hovedmotsigelsen, ja, var t.o.m. logisknødvendige følger av dette utgangspunktet. Når Knutsen har påvist konti­ nuiteten i synet på hovedskillelinjen, så resonnerer han nem-

159 lig som om det også var kontinuitet når det gjaldt synet i de andre spørsmålene fra forrige fase og til venstrefasen (med mulig unntak når det gjaldt den fredelige vei). Resonnementet støttes i hovedoppgaven av en opplysning om at Knutsen i 1948-årgangen av «Vår Vei» ikke fant noe oppgjør hverken med stabiliseringspolitikken eller produktivitetsideologien- . Kritikken av stabiliseringspolitikken fra Furubotn-fløyens side var derfor ifølge Knutsen heller ikke av prinsipiell natur, men begrenset seg til angrep påutøverne av denne politikken og på dens «uheldige utslag». Kritikken «nådde ikke ut over et reformistisk grunnlag»27. Resultatet av dette måtte da bli at HAF-styret ikke kunne «føre fram en begrunnelse for kravet som rettet seg mot stabiliseringspolitikkens kapitalistiske grunnlag», for «det... var det ikke noe objektivt grunnlag for i partiets ideologi»28. Gjenreisningsargumentasjonen var der­ for ikke taktisk begrunnet, men en logisk følge av Furubotn- fløyens fortsatt ikke-revolusjonære plattform med alle dens elementer av kontinuitet fra perioden forut. Har Knutsen rett i sitt syn? Etter min mening er resonne­ m entet ikke holdbart. Det bygger på feilaktig utgangspunkt, og det lar seg dessuten empirisk påvise at Furubotn-fløyens standpunkter var andre enn de Knutsen vil tilskrive dem i de spørsmål som her er av interesse. Hovedsvakheten ved Knutsens fremgangsmåte er etter min mening at han overser de klare elementerdiskontinuitet, av av brudd med tidligere standpunkter som finnes i Furubotn-fløy­ ens venstreplattform, til tross for samme syn på hovedskille- linjen i politikken. 1945— 47 hadde det nevnte synet på ho- vedskillelinjen ført til en strategi som innebar forsøk på å etablere en bred folkefrontovenfra — med støtte til DNA, po­ sitivt syn på staten og prinsipiell tilslutning til stabiliseringspo­ litikken. Under venstre-dreiningen inngikk det samme synet på hovedskillelinjen i en politikk der målet var — og bare kunne være — en folkefrontnedenfra. Det innebar en klar frontstillingmot alle andre partier, inklusive DNA,mot stats­ apparatet,mot stabiliseringspolitikken. En fant på disse områ­ dene under venstre-dreiningen tradisjonelle holdninger fra kommunistpartienes venstre-faser før krigen, men nå i kom­ binasjon med de nye forestillinger fra etterkrigstida som gjenspeiler det særegne ved denne siste venstredreiningens karakter og funksjon. Sosialdemokratene var således klasse- forrædere, men nåogså forrædere mot den nasjonale sak. Statsapparatet var et borgelig organ, «en institusjon som leder

160 hele bursjoasiklassens felles anliggender»29, men nå dessuten i særlig grad et direkte organ for en bestemt del av borgerska­ pet, nemlig monopolkapitalen — var blitt «storbursjoasiets

politiske klasseorganisasjon i Norge» 3 0 — og i tillegg et

unorsk organ osv. 31 At det fra disse posisjonene logisk sett kan avledes noen grunnleggende tilslutning til den

«økonomiske generallinje» 3 2 som de sosialdemokratiske for­ rædere utformet på vegne av den monopolkapitalistiske stat, synes jegikke virker rimelig. Jeg finner det derfor heller ikke rimelig at kritikken av stabiliseringslinjen skulle begrense seg til å gjelde uheldige utslag (og utøverne av denne politikken. Disse siste kunne da logisk sett også bare angripes for å være ansvarlige for de samme uheldige utslag). At dette ikke virker rimelig, er en ting. Men jeg kan heller ikke se at kildene gir dekning for en slik tolkning. Mot Knut­ sens påstand om at Furubotn-fløyen ikke angrep stabilise- ringspolitikkens «kapitalistiske grunnlag» vil jeg f.eks. hen­ vise til en artikkel fra juni 1948 der Egil Berg, som var øko- nomi-spesialisten blant Furubotns nærmeste medarbeidere, slo fast: «Innholdet i den norske Regjeringens reguleringspoli­ tikk har vært å sikre kapitalismens stabilisering i Norge»33, dvs. det samme som Knutsen kommer til i sin analyse av denne politikken. Og dette varikke ment som noen honnør til DNA fra Bergs side. I virkeligheten angrep Furubotn-fløyen stabiliseringspolitikken ved en rekke anledninger — med be­ skyldninger som i høy grad overskred grensene for hva en med rimelighet kan si gikk på «uheldige utslag» av denne po­ litikken. Angrepene gjaldt det de anså for å være denne poli­ tikkens grunnleggende innhold: styrking av kapitalismen i den spesifikke form at monopolkapitalen var den gruppe som styrket sine posisjoner både politisk og økonomisk. Følgende sitat kan tjene som eksempel:

«Etter krigen har big business og en klikk hjemlige storkapitalister gjennom statsapparatet grepet inn i landets økonomiske liv til fordel for sine egne snevre interesser. Dette har skjedd under bedragerske paroler som «planøkonomi», «økonomisk demokrati», «stabi­ lisering», «regulering» osv., vel egnet til å tilsløre det virkelige inn­ hold i politikken. Høyreledelsen innenfor Det Norske Arbeiderparti med Regjeringen i spissen går aktivt inn for denne politikken og til­ slører dens forhold for massene. Alle «sosialister», uansett politisk parti, som ligger under for opportunistiske fordommer angående staten, vil i skrift og tale uvegerlig bli en støtte for denne folkefiend- tlige politikken,»34

161 I et annet skrift, også av Berg, heter det at «stabili­ seringspolitikken forholder seg til monopolkapitalen som øk­ sen til tømmerhoggeren»35, «stabiliseringspolitikken er den reaksjonære monopolkapitals politikk som fører til kaos og kriser på det økonomiske område» 3 6 osv. Ja, det var denne ruinerende virkning av stabiliseringspolitikken for arbeider­ klassen, bøndene og småborgerskapet som var en hovedpre- miss for den maktkampstrategi Furubotn-fløyen var talsmenn for. Å begrense seg til å angripe denne politikkens «uheldige utslag» var nettopp hva de angrep Løvlien-fløyen for å gjøre — siste setning i det siterte utdraget fra «Vår Vei» — artikke­ len ovenfor (note 34) var derfor et tilsiktet spark til denne fløyen. For så vidt var «opposisjonell reformisme» en etikett de sikkert kunne tenke seg å bruke om den konkurrerende fløy i parti-toppen. Furubotn-fløyens plattform innebar altså en krass avvis­ ning av stabiliseringspolitikken. Da er det også grunn til å stille spørsmål ved Knutsens påstand om at Furubotn-fløyen også under venstrefasen sto fast på «produktivitets- ideologien». Den var jo intimt knyttet til stabiliseringslinjen. Noen grundig undersøkelse av dette spørsmålet er vel ikke fo­ retatt. Knutsens konklusjon synes som nevnt dels å fram­ komme ved en logisk deduksjon av den påviste kontinuitet angående hovedskillelinjen. Slik jeg har påvist, er dette neppe en holdbar framgangsmåte. Dessuten viser han som nevnt til at han ikke fant noe oppgjør med produktivitetsideologien i

1948-årgangen av «Vår Vei» . 3 7 Jeg synes det må være minst like påfallende at en — etter en rask skumlesning av årgangen — ikke kan finne noe videre om dette spørsmålet i det hele tatt. Tatt i betraktning at NKP ifølge Knuteen tidligere «overgikk» DNA i agitasjon for økt produksjon38, må fravæ­ ret av slik agitasjon i 1948-årgangen i seg selv være et signal om kursendring.Ingenting kan også værenoe. Men både i det som faktisk skrives i dette tidsskriftet, og i andre kilder, finnes det holdepunkter for å hevde at det tidligere synet i løpet av venstre-dreiningen eksplisitt avskrives. Nettopp i «Vår Vei» gås det i en artikkel f.eks. til angrep på formuleringer som at arbeiderne må gjøre «en effektiv innsats i samfunnsmessig produksjon» — det stemples som:

«uttrykk for en rent høyresosialistisk eller kapitalistisk standpunkt som søker å stille seg over klassene, tilsløre de uforsonlige klasse­ motsetninger i det kapitalistiske utbyttersamfunn og fremme illusjo-

162 nene om at de utbyttede og utbytterne kan ha felles samfunnsmes­ sige interesser».39

Jeg vil derfor avvise Knutsens påstand om at grunnleg­ gende akseptering av stabiliseringslinjen og produktivitets- ideologien fortsatt hadde sim plass som bestanddeler i Furu­ botn-fløyens nye venstre-plattform. Denne konklusjonen lar seg ikke belegge hverken gjennom logisk avledning eller ved en konkret empirisk undersøkelse, selv om jeg som Knutsen må ta forbehold når det gjelder hvorsikre konklusjoner en kan legge fram uten en systematisk undersøkelse av spørsmå­ let. Men det betyr at Knutsens forklaring på HAF-styrets gjen- reisningsargumentasjon — det begrensete i Furubotn-fløyens venstre-plattform — blir stående ubevist. Men fortsatt gjenstår da problemet med å forklare denne type argumenter til fordel for kravet om kortere arbeidstid for skiftarbeiderne. Knutsen påviser jo at slik argumentasjon forekom i betydelig omfang. Var argumentenetaktisk begrunnet? Knutsen fant i og for

seg rimelige argumenter for dette. 4 0 Og når hans alternative forklaring som påvist må anses som tvilsom, gjenstår fortsatt denne muligheten. Likevel er det mulig at Knutsen i og for seg gjør rett i å rette søkelyset mot Furubotn-fløyens politiske plattform i denne sammenhengen. Men nøkkelen ligger da ikke i venstredrei- ningens grenser generelt, der Knutsen mener å Finne den, men i grensene på dettidspunkt da Herøya-aksjonen be­ gynner. En må m.a.o. i sterkere grad understreke venstre- dreiningens karakter avprosess, og undersøke posisjonene på det stadium av denne prosessen en befinner seg. En så omfat­ tende linjeendring innebærer en vanskelig omstilling både når det gjelder tanke og handling. Før den nye linjen har slått igjennom slik at en har trukket konsekvensene på alle områ­ der; før den har slått igjennom som rettesnor for politisk at­ ferd på alle nivåer i partiet, vil dettid. gå Venstredreiningen begynte høsten 1947 og skjøt fart ut over våren 1948. Men den aksellererte og fikk sin endelige form først under «partidiskusjonen» på høsten og fram mot landsmøtet i fe­ bruar 1949 — dels som et våpen mot den sittende ledelsen i partiet, som i sitt flertall jo tilhørte Løvlien-fløyen. Når det gjelder synet på stabiliseringspolitikken og pro- duktivitetsideologien, vil jeg forsøksvis antyde tre ulike sta­ dier i Furubotn-fløyens — og for så vidt hele NKP’s hold­ tfah 10 163 ning. De har følgende særtrekk: 1. Prinsipiell tilslutning til re­ gjeringens linje i begge spørsmål, men med kritikk av den praktiske utforming. Betinget tilslutning til resignasjonslinjen for lønnstakerne. Dette var linjen fra 1945 og utover. 2. Fortsatt tilslutning på de to punktene i prinsippet, men nå gjort betinget av en annen fordeling av resultatene. Dvs. at en eksplisitt går imot resignasjonslinjen. Ut fra Knutsens fram­ stilling kan denne fasen i alle fall for Løvlien-fløyens vedkom­ mende dateres til LO’s representantskapsmøte i august ! 9 4 7 41 — Trolig var holdningen også den samme i Furu­ botn-fløyen på dette tidspunktet. — 3. Nå også eksplisitt av- standtaken fra hele stabiliseringspolitikken og fra produktivi- tetskampanjen. Overgangen til denne fasen er vanskeligere å tidfeste, men med utgangspunkt i det som er drøftet ovenfor må det være mulig å fastslå at Furubotn-fløyen i alle fall har gått inn i denne fasen i løpet av siste del av høsten 1948 (jfr. note 39). Utad markeres denne fasen vel sterkest med at NKP's representant. Roald Flalvorsen, trer ut av «Sentral­ komiteen for økt arbeidseffektivitet» med et åpent brev der han karakteriserer kampanjen for økt arbeidseffektivitet med uttrykk som «en arbeiderfiendtlig, folkefiendtlig, nasjonal- fiendtlig kampanje», som er «ensbetydende med forræderi

mot arbeiderklassen» 4 2 osv. Videre må en ha for øye at den generelle kritikk av stabiliseringspolitikken kom først — mens oppbruddet fra produktivitetslinjen kom noe seinere, i det det var det en følge av det første. Dette gjør det rimelig å anta at det i perioder har vært en viss inkonsekvens i Furubotn-fløyens politiske tenkning. Nett­ opp i 1948 er det rimelig at en slik vil finne «nye» og «gamle» holdninger side ved side inntil en har bragt holdningene til de ulike spørsmål i samsvar med hverandre. Herøya-konflikten begynner og utvikles på et tidspunkt da overgangen fra fase 2 til fase 3 er i gang, men neppe avsluttet i den forstand at den har nådd alle områder av politikken og alle nivåer i partiet. Gjenreisningsargumentasjonenkan der­ for avspeile at oppbruddet fra stabiliseringslinjen vel er i gang, men at det ennå ikke har nådd produktivitetslinjen. Slik sett kan det godt hende at HAF-lederne har trodd på sine egne argumenter av denne typen, slik Knutsen påpeker. Men det forteller ikke noe om hvilkenvekt det uttalte mål — å ville bidra til å øke produksjonen — faktisk hadde. Det må her være grunn til å komme tilbake til detaktiske mo­ menter og trekke dem inn i forklaringen. Knutsen peker som

164 nevnt selv på flere forhold som peker i den retning43. Ikke minst den påfallende opptrapping av denne typen argumenter samtidig med at konflikten begynner, styrker denne hypote­ sen. Knutsens alternative forklaring er at denne tenkemåten sto så mye sterkere i det Furubotn-influerte HAF-styret, som nå kom sterkere inn i bildet, enn blant massen av medlemmer i HAF. Dette blir stående ubelagt — henvisningen til Furu- botn-fløyens politiske plattform under venstre-dreiningen er som påvist lite velegnet som belegg. Jeg vil i tillegg peke på at møtereferatene fra NKPs bedriftscelle etter juni 1948 ikke gir noe som helst belegg for at eninternt var videre opptatt av

produksjonsproblemet4 4 Som Knutsen påpeker, hadde HAF ganske gode «saklige» argumenter til støtte for sitt krav45. Sjansen til å vinne bred støtte for kravet, og til å føre det fram til seier, tilsa derfor at det kunne være fordelaktig å begrense aksjonen til en rent «faglig» aksjon og ikke gjøre den til en ren politisk demon­ strasjon ved å begrunne kravet med «stabiliseringspolitikkens kapitalistiske grunnlag»46, slik Knutsen mener konsekvensen burde ha vært. Hovedsaken var å føre aksjonen fram til seier. Til det brukte en de argumentene en trodde kunne vinne ge­ hør og ville svekke motstandernes angrep. Knutsen redegjør for de massive angrepene på aksjonen, men jeg synes han unnlater å trekke disse inn som forklaringsfaktor når det gjel­ der de argumentene HAF møtte disse med. Var det ikke slik at HAF ble tvunget til å diskutere på motstanderens premis­ ser? Uansett var aksjoneni realiteten et slag mot DNAs stabi- liseringspolitikk. Resignasjonslinjen ble torpedert ved at ar­ beiderne krevde samme lønn for mindre arbeid (jfr. HAFs til­ svar til Arbeidsretten)47. Slik oppfattet da også DNA- og LO- ledelsen saken — ingenting tydet på at de lot seg besnære av bekjennelsene til gjenreisningsideologien. At dette politisk sett betydde at NKP-erne begrenset agitasjonen rundt aksjonen til «dens økonomisk orienterte fagforeningsperspektiv», som Knutsen påpeker 48, er en konsekvens som det selvsagt er vik­ tig å være oppmerksom på. Til slutt vil jeg påpeke at jeg overhodet synes Knutsen leg­ ger for stor vekt på hva aksjonistene sier og trekker for vidtgå­ ende slutninger på det grunnlaget. Slik forklarer jeg utsagn fra Knutsens side om at «målet var å øke produksjonen og å be­ dre skiftarbeidernes kår» 4 9 — i nevnte rekkefølge. Det vi med sikkerhet kan si — ut fra HAFs handlinger — var at det prio­ riterte målet klart var «å bedre skiftarbeidernes kår». Dersom

165 økt produksjon hadde vært den prioriterte målsetting, kunne en jo, som Knutsen selv påpeker50, like godt ha fortsatt med den gamle skiftplanen. At produksjonen i første omgang måtte gå ned når arbeiderne arbeidet 6 timer mindre, måtte være innlysende. Dette var det første, og sikreste resultat av å innfri kravet. Hvorvidt dette på lengre sikt kunne tas igjen, måtte nødvendigvis være mer usikkert. Jeg synes derfor dette peker seg ut som et vikarierende motiv, eller i alle fall som en klart underordnet målsetting i realiteten. Slik vil jeg stille opp den alternative hypotese at gjenreis- ningsargumentasjonen sprang ut av en situasjontaktiske der grunner klart tilsa å kjøre fram denne og beslektet «saklig» ar­ gumentasjon, samtidig som uklaren ideologisk overgangsfase gjorde en slik argumentasjon politisk mulig.

Noter

1.Paul Knutsen: «Statsbærende og opposisjonell reformisme» i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 2/77 (Heretter forkortet: TFAH). s. 5— 63. Paul Knutsen: «Stabilisering og kamp» — Herøya Arbeiderforenings aksjon for kortere arbeidstid i 1948. — Hovedoppg. i historie våren 1974 (utrykt). 2. Se TFAH 2/77. s. 30— 33. 3. Samme sted (heretter forkortet s.st.). s. 24. 4. s.st., s. 33. 5. s.st., s. 25— 27 6. s.st., s. 27. 7. s.st. 8. s.st. 9. s.st. 10. H.l. Kleven: «Proletariatet og statsmakten», i «Vår Vei» 1948. s. 17. Artikkelen er datert oktober 1947 og ble offentliggjort i januarnum m e­ ret av tidsskriftet. 11. s.st., s. 21, s. 24, s. 25. 12. TFAH 2/77. s. 27. 13. Arvid G. Hansen: «Noen merknader om enhetspolitikken i historisk belysning», i «Vår Vei» 1948, s. 622. 14. P. Furubotn: Skriv til den politiske kommisjon, datert 3/5-48, s. 2. Som materiale nr. 86 fra NKPs Opplysningsutvalg ble det i stensilert form distribuert i partiet høsten 1948. Skrivet var et angrep på uttalel­ ser av Løvlien i «Frihetenws 1. mai-nummer. Det inngår som kap. 1 i en artikkel av Furubotn i «Vår Vei» 1949, s. 5— 48. De anførte sitater finnes der på s. 8. 15. «Vår Vei» 1948, s. 578. 16. Einar Berg og Andreas Kelen:«Fredelig overgang til sosialismen?», i «Vår Vei» 1949, s. 58— 70. Artikkelen er datert november 1948. 166 17. Ole Haug: «Statens rolle og skattepolitikken» i «Vårt Arbeid», nr. 11 I2/48, s. 28: «Oppgaven for arbeiderklassen i Norge, på samme måte som for arbeiderklassen i alle kapitalistiske land, erknuse å denne stat med makt og opprette sitt eget herredømme, proletariatets diktatur — arbeiderklassens statsmakt» (min uthevn., TH). 18. Se f.eks. «Studere, lære, kjempe. seire» nr. 1 (manus datert 16/11 -48), s. 31. der en finner samme formulering som i siste del av sitatet refe­ rert til note 15. — Se også nr. 2 av tidsskriftet (manus datert 20/11 -48), s. 12: «Marxismen-leninismen lærer at den almene lov for den sosialistiske revolusjon er at utbytterklassens herredømme styrtes med vold . . .»; 19. Se f.eks. T. Halvorsens: «Fra motstandskamp til partistrid». Oppgjøret med «det annet sentrum» i NKP 1949/50. — Hovedoppgave i historie våren 1970 (utrykt), s. 13, der det bl.a. heter at NKP under venstredrei­ ningen utviklet seg til «et revolusjonært parti». Her var den refererte plattform for Furubotn-fløyen det viktigste kriterium. En annen sak er at den formuleringen som ble brukt — og som gikk på hele NKP — i alle tilfeller var for kategorisk formulert, noe som også framgår av kap. 5 i samme arbeid. 20. Når det gjelder Furubotn-fløyens politiske standpunkter og Løvlien- fløyens tilsvarende i 1948 og inn i 1949. se Halvorsen, s. 145— 171. 21. Se f.eks. deklarasjonen fra Kominforms stiftelsesmøte, gjengitt i «Vår Vei» 1948. s. 6— 9. Se også Otto Kuusinens artikkel gjengitt i samme tidsskrift, s. 129— 136, og artikkelen om forbundet mellom arbeider­ klassen og bøndene, s. st. s. 325— 329, som var tatt fra Kominforms organ. 22. Se f.eks. H.l. Kleven: «Vår strategi». Oslo 1974. om NKPs plattform. For kritikk av denne type strategi, se tidsskriftet «Kontrast» nr. 6/76 (nr. 62). 23. Om linjen generelt, se f.eks. F. Claudin:«The Communist Movement», London 1975. s. 465—479. Også i øst-europeisk historie-skriving pekes det på dendefensive karakter kampen nå fikk, jfr. DDR-histori- keren Hella Kaeselitz i «Zeitschrift fur Geschichtswissenschaft», nr. 10/1977. s. 1293. Om Furubotn-fløyen. se den øst-tyske utsendingen Anton Ackermanns angrep på Furubotn-fløyen og dens «revolusjon­ ære utålmodighet» på NKPs landsmøte febr. 1949. i Halvorsen bilag 10. s. 6. 24. TFAH 2/77. s. 24. 25. s.st.. s. 26. 26. «Stabilisering og kamp», s. 84. note 63. 27. TFAH 2/77, s. 50. 28. s.st., s. 33. 29. P. Furubotn: «Hovedvilkåret for at NKP, arbeiderklassen og de brede folkemasser skal kunne foreta en seierrik framrykning» i «Vår Vei» 1949, s. 20. 30. Rolf Carlsen: «Skattene, staten og det arbeidende folk», i «Vår Vei» 1948. s. 475. 31. Halvorsen, s. 165. 32. TFAH 2/77, s. 6. 33. Egil Berg: «Geneve-avtalen en trusel mot Norges næringsliv» i «Vår Vei» 1948, s. 324. 34. Rolf Carlsen, s. 471.

167 35. Egil Berg: «Noen merknader om den økonomiske utvikling i Norge etter krigen og stabiliseringspolitikken». Materiale nr. 82. (stensil) fra NKPs opplysningsutvalg. s. 10. Materialet må være utgitt høsten 1948. 36. s.st. 37. jfr. note 26. 38 TFAH 2/77, s. 56, note 4. . . 39 Martin Brendberg: «Norges Kommunistiske Partis linje i boligspørs- ' målet» i «Vår Vei» 1948. s. 584. Se også Egil Bergs skrift (jfr. note 35), s. 9. der det bl.a. heter: «Som bekjent er det ikke arbeiderklassen, det norske folk som forvalter den akkumulerte kapital, men den innen- og utenlandske monopolkapital, enten direkte eller gjennom den kapita­ listiske stat. Den akkumulerte kapital blir derfor ikke kilden til økt levestandard for arbeiderklassen og det norske folk. men tvertimot ki - den til nye kriser.Med dette utgangspunktet må kommunistene ta stil­ ling til produksionsøkningskampanjen, sparekampanjen og resigna­ sjonslinjen» (min uthevn.. TH). 40. «Stabilisering og kamp», s. 72—73. 41. TFAH. s. 17— 18. . 42. Roald Halvorsens brev av 27/1-49 ble offentliggjort i «Vart Arbeid» nr. 3/49 — de anførte sitater finnes på s. 9. Brevet ble ogsa offentlig­ gjort i «Friheten». 5/2 -49. 43. jfr. note 40. 44. Cella på Herøya, Oslo 1952. s. 80— 86. 45. TFAH. s. 34— 35. 46. s.st.s. s. 33. 47. «Stabilisering og kamp», s. 149. bilag 5, pkt. 1. 48. TFAH, s. 50. 49. s.st. 50. «Stabilisering og kamp», s. 73.

168 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. 2, 1979.

Eirik Fiva Reformismens seier? Kjeldstadlis reformismeforklaring. Anti-teser

1. Siden samfunnsforskeren nødvendigvis står i et innvendig forhold til sin gjenstand, er det grunnløst å hevde at forskeren «bør tilstrebe verdinøytralitet» (S. Langholm). Marxismens historieteoretiske radikalitet ligger ikke først og fremst i det interessebestemte valg av emner som er relevante i kampen for sosialistisk demokrati, men ved at dens metode bestemmes av gjenstandsfeltet, og ikke omvendt som i kildekritikken. Det betyr f.eks. at «reformismen må forklares materialistisk — med utgangspunkt i lønnsarbeidersituasjonen.»(Knut Kjeld- stadli i artikkelen «Reformismens seier» i TFAH 1/78, s. 24). Så langt er sikkert KK og undertegnede enige, og i kritikker av reformismeforklåringer fra Komintern-tradisjonen (SKP/ NKP/KUL/Trotskisme) og fra politologisk hold (f.eks. HF Dahl, Furre, Lorenz m.fl.) Jeg vil her forsøke å gjøre det plau­ sibelt, gjennom kritikk av noen sentrale punkter hos KK, at han ikke følger opp sine materialistiske hensikter.

2. KK hefter betegnelsen påKautsky, sentrisme, på den do­ minerende tenkemåten i DNA på 20-tallet. Denne tranmælis- men var i følge KK en selvstendig teori, som hadde både gra- dualistiske og revolusjonære trekk. Han hevder at selv om Ap-lederne bare skulle være frase-revolusjonære, forklarer ikke det «hvorfor de deleneklassen av som var revolusjonære på 20-tallet, seinere sluttet mannjamt opp om reformismen — med unntak av det mindretallet som fulgte NKP.» (s. 6) Hvor­ for skal man tro NKP på dets selvforståelse som revolusjo­ nære? NKP hadde etter mitt syn ingen radikal kapitalismekri­ tikk (les kritikken av den politiske økonomi). Det gikk inn for

170 en snever politisk revolusjon bl.a. ut fra en ubegrunnet tro på at (de kapitalistiske!) produktivkreftene før eller senere ville sprenge produksjonsforholdene og sette sosialismen ut i livet. Og hvilken «sosialisme»!: Frihetens og likhetens rike (kommunismen) skulle fremmes gjennom tvangens og ufrihe- tens midler (proletariatets diktatur). KK gir overhodet ingenargumenter for at deler (hvor store?) av klassen virkelig var revolusjonære. I KK’s forkla­ ringsmodell er den revolusjonær som selv hevder å være det! Men det er ikke en mer meningsfull påstand enn f.eks. å hevde at kildekritikk er historikerens vitenskapelige metode, fordi 9 av 10 historikere bruker kildekritikk.

3. KK stiller altså ikke spørsmål ved hva det vil si å være re­ volusjonær. «Oppgaven ... (er å forklare) overgangenfra en revolusjonær fase.» (s. 17) Men man kan ikke slik forutsette at DNA’s «hovedside» var revolusjonær, det må nettopp vises. KK påstår at fetisj karakteren ved lønna ikke holder som «en allmen teori om reformismen.» (s. 17) KK gir heller ikke her noen begrunnelse for påstanden. Og man leter forgjeves etter en slik argumentasjon i hans ellers interessante leninismear- tikkel som er referansen som skulle tilbakevise lønnsformens avgjørende betydning for danning av reformistisk i bevissthet klassen.

4. KK’s forklaring er ikke noen «bestemt helhet»: Dels fram­ stiller han ingen almen (dvs. gyldig for alle kapitalismens kon­ krete former) teori om reformismen. Dels klarlegges ikke det innbyrdes forholdet mellom faktorene. Som et marxistisk al­ ternativ vil jeg med utgangspunkt i kritikken av den politiske økonomi kort skissereallmen en bestemmelse av reformis­ men i arbeiderklassen, som jeg mener det kunne være bryet verdt å integrere i konkrete marxistiske analyser av reformis­ mens historie i Norge. (Bakgrunnslitteratur:H.J. Schanz.- «Antikritik», Århus 1977O. og Marquardt: «Om samfunds- messiggjørelse», Århus 1975)

5. Kampen mellom klasser og lag foregår i kapitalistisk sosio- materielt formidlede handlinger. Den kapitalistiske produk- sjonsmåtens formål er produksjon mer av merverdi (profittmaksimering), menneskelig behovstilfredsstillelse kommer i annen rekke. Bruksverdiene, som er preget av pro- fittformålet, selges ikke selv om det er aldri så stort behov,

171 dersom de ikke kan selges med tilstrekkelig profitt i forhold til den investerte kapital. Under kapitalismen er detpå ikke fo r ­ hånd planlagt hva, hvor mye og hvorhen det skal produseres. Bytte er fordelingens form. Bytteverdien av to varer er lik når det er nedlagt like mye abstrakt menneskelig arbeid målt i tid, ut fra den historisk skiftende samfunnsmessige gjennomsnit- lige produktivitet. Hånds- og åndsarbeideren har, benyttet i kapitalistisk vare­ produksjon, den unike evne å kunne skape ny verdi, og mer verdi enn han mottar i lønn. Spontant slåss arbeiderne for å få bedre lønn, og integrerer ikke et langsiktig perspektiv om en­ dring av selve arbeidsbetingelsene i denne kampen.

6. Undertrykkelsen er grunnleggende alltid undertrykkelse av et individ eller behov. Utbytting finner alltid sted i forbin­ delse med undertrykkelse, men er ikke reduserbare til hver­ andre. Utbyttingens resultat er derimot noe utenfor mennes­ ket: universalhistorisk talt et merprodukt og kapitalistisk talt en merverdi (som befinner seg i et kapitalistisk formet merp­ rodukt). Mens utbytting foregår i produksjonen, kan under­ trykkelse finne sted såvel utenfor som i produksjonen. I mar­ xistisk klasseanalyse er det utbyttingen, og ikke undertrykkel­ sen som konstituerer den kapitalistiske produksjonsmåte. Mens undertrykkelse er entydig jævlig, er utbytting tvetydig, fordi dens progressive side, som er innleiret i kapitalistisk for­ met materiell, er kommunismens mulighetsbetingelse, fordi det klassefrie samfunn bl.a. forutsetter det høye sivilisatoriske nivå som den kapitalistiske produktivkraftutviklingen skaper materielle muligheter for. Det er også viktig å ha i minne at kapitalismen til syvende og sist ikke reproduktivt holdes oppe av undertrykkelsesformer, men av utbyttingen. Undertryk­ kelsen er ikke i samme forstand som utbyttingen, kvantifiser­ bar, men selvsagt ikke mindre kritisabel av den grunn.

7. Klassekampen er involvert i kapitalformene: Kapitalen er verken kapitalistklassen eller arbeiderklassen, men det, som både forbinder og skaper konstitusjons- og reproduksjonsbe- tingelsene for de to klasser, og dermed også for klassekam­ pen. Begrepetmerverdi som også KK aksepterer, er nettopp det mest allmene klassekampbegrep. De konkrete klassekam­ per (som kontinuerlig skal drøftes strategisk og taktisk uten­ for, men i tilknytning til økonomikritikkens innsikter) må for­ holde seg til merverdibegrepet for å fastholde det egentlig frig-

172 jørende prosjekt: kamp for oppheving av utbytting og for av­ skaffelse av dens undertrykkende effekter.

8. Et avgjørende kjennetegn på en revolusjonær sosialist er at han har en adekvat kritikk av utbyttingen, ikke at ordene merverdi, revolusjon etc. er med i et program. Den norske ar­ beiderbevegelse har aldri fokusert oppmerksomheten på mer- verdi-problematikken. DNA var også i 20-årene i praksis opptatt av «her-og-nå» forbedringer. Partiet hadde ikke noen forståelse for at kapitalens herredømme ikke kan rokkes så lenge abstrakt arbeid gjennom bytterelasjoner er den logikk som sikrer samfunnsmessiggjørelsen av det konkrete arbeid. Sosialisme er ikke nasjonalisering av kapitalen. Sosialisme er først og fremst avskaffelse av kapitalakkumulasjon som pro­ duksjonens formål: Handlingsutopien er radikal demokratise­ ring av også det sentrale området arbeidet, og innføring av demokratisk kontrollert sosialistisk preget bruksverdipro- duksjon og tilfredstillelse av andre behov som den nye pro­ duksjonsprosessens eneste formål.

9. Reformismen er en historisk (og dermed opphevelig) be- vissthetsRAMME som settes uten ikke-økonomiske tvangs­ midler avkapitalforholdet. Begrepet lønnsfetisjisme er betegnelsen på at det ser ut som om arbeideren får betalt for hele arbeidet, mens han i virkelig­ heten bare får en betaling tilsvarende arbeidskraftens verdi. Når alt arbeid framtrer som betalt, ser det ut som om profitten stammer fra kapitalen: For å kunne selge sin arbeidskraft mot lønnsinntekt, må det være en kjøper. For å kunne sette i gang profitabel virksomhet, trengs det arbeidskraft. Det borgerlige demokratiet har bl.a. til oppgave å sikre frihet og likhet på sir­ kulasjonens nivå,konkurransen at mellom partnerne arbeid og kapital (f.eks. om prisen på arbeidskraften) ikke ødelegger partnerskapets felles interesser: sikre hverandres eksistens. Først etter kjøpet kan kapitalisten i arbeidstiden fritt disponere arbeidskraften. Lønnskampen stiller ikke krav til produksjo­ nens formål. Bevisstheten som spontant følger av lønnsfor- men er blitt kalt sosialpartnerbevissthet. Den legitimasjons- grunnlag er den politiske frihet og likhet, selv om den er beg­ renset i praktisk politikk. Med utvikling av det borgerlige demokratiet dannes en politisk offentlighet som ikke tillater noen av sosialpartnerne diktatorisk å trumfe igjennom sin særinteresse.

173 10. Den parlamentarisk demokratiske stat representerer all- meninteressen i å opprettholde kapitalismen som system. Ar­ beiderne må forholde seg til denne, men også til arbeidskraft- kjøperne. Fagbevegelsen forhandler med arbeidskraftskjø- perne om realiseringen av særinteressene, f.eks. fordeling av den økte velferd som følge av den kapitalistiske utvikling av produktiviteten. Men spørsmålet om oppheving av utbyt­ tingen, av vare- og verdiproduksjon overhodet, og avskaffelse (ikke statliggjøring) av sosialpartneren kapital, har ikke vært tematisert i norsk arbeiderbevegelse i «tranmælismens» teori og praksis.

11. I den grad «tranmælismen» hadde revolusjonære islett, var det altså ikke ensosialistisk revolusjonær tendens. Ten­ densene til gjennom revolusjon å ville ta statsmakta, forøvrig uten noen utarbeid strategi for dette mål, pekte slett ikke fram mot sosialismen. Den radikale retningen fikserte katastrofalt på den politiske maktovertakelsen uten en teori om den bor­ gerlige staten, ogtok den kapitalistiske måte å produsere og fordele på som gyldig også for et sosialistisk med Norge, den viktige forskjell at den private tilegnelsen av merverdi skulle avskaffes.

12. Et «politisk system som var låst for arbeiderklassen måtte virke i venstreretning.» (KK, s. 20). Fordi retningen etter mitt syn ikke utarbeidet noen adekvat kapitalismeteori var det en praktisk nødvendighet at DNA i dagskampen for arbeiderin- teresser, i mangel på alternativer til kapitalisme, måtte kjempe for disse interessene innenfor de borgerlige institusjonenes ramme. Når man ikke kjempet for den sosialistiske revolu­ sjon, måtte man kjempe for det som var mulig: nemlig at ar­ beiderklassen skulle bli anerkjent som sosialpartner. I 20- årene ble den praktiske, om enn ikke selvforståtte,hovedopp­ gave for DNA å gjøre statsmakten fri av borgerskapets særin­ teresser. Fagbevegelsen presset på for å bli anerkjent som so­ sialpartner i arbeidslivet. Denne likestillingskampen i «næringslivet» ble fullført med Hovedavtalen 1935.

13. På det politiske plan var arbeiderklassen ikke anerkjent som sosialpartner så sent som i 1930. Intermessoet med Ap- regjeringen i 1928 er et eksemplarisk lærestykke på «tranmælismens» sosialpartnerbevisstheti praksis til forskjell fra dens «revolusjonistiske» skepsis til parlamentarismen:

174 DNA bøydde umiddelbart av for de parlamentariske spille­ reglene da Hornsrud-regjeringen fikk flertall mot seg. Borger­ skapets revolusjonsangst ble grunnløs ved at sosialdemokra­ tiet de facto hadde akseptert de parlamentariske spillereglene. Siden «tranmælismens» kritiske perspektiv bare var å overta statsmakten, kunne det praktisk lettere foregå ved å skifte ut personene i den politiske ledelsen (regjeringen) enn ved revo­ lusjon. Hendingene i 1928 styrket ønsket i klassen og i partiet om å bli anerkjent som likeberettiget sosialpartner, og at sta­ ten skulle aktivisere seg ved å sikre en mer rettferdig fordeling av «godene».

14. Forskjellen på DNA som «agitasjonsparti» og som «aksjonsparti», var ikke en forskjell mellom sosialisme og re­ formisme, men mellom kamp for materielle forbedringer for sosialpartneren arbeid programmatisk påført «masseaksjon» etc. og ivaretakelsen av sosialpartnernes allmene interesse: Revolusjonær klingende kamp for arbeidernes særinteresser versus ansvarlig kamp for rettferdigere fordeling av den kapi­ talistiske rikdom. «Tranmælismen» og klassekampen ble gradvis kanalisert inn i staten som interessekonflikt mellom sosialpartnere, uten at kampen på noe tidspunkt mellom 1918— 1928 ble utenomparlamentarisk manifestert som sosi­ alistisk og revolusjonær. Hornsrudregjeringen og dens fall ek­ semplifiserer det praktiske nederlaget for en «revolusjonær» sosialpartnerteori. Samtidig arbeider krisetendenser, arbeids­ ledighet, fascisme, valgnederlag, etc. etter 1930 for en mer handlingsrettet sosialpartnerteori enn «tranmælismen». I denne situasjon var klassesamarbeid og reformer nærlig­ gende.

15. Krisepolitikken betød et viktig brudd i DNA’s utvikling ved at man eksplisitt underordnet arbeiderinteresser inn under den overordnede allmene sosialpartnerinteresse: Sikre kapitalforholdet (motsetningen mellom lønnsarbeid og kapi­ tal) og dets reproduksjon på et stadig høyere nivå, slik at «hele folket» fikk del i en tiltakende «vekst og velstand». DNA ble under Nygaardsvold statsbærende folkeparti, selvord om som marxisme, utbytting og merverdi er å finne også i DNA’s prinsipielle program 1939 (Jfr. TFAH 1/78).

16. Arbeiderklassen handlet i 20-åra ikke noen gang på en måte som tyder på at sosialpartnerbevisstheten ble brutt. Sosi-

175 alpartnerbevisstheten var kontinuerlig i klasseindividenes handlinger. Motsetningen mellom «tranmælismens» opprør­ ske tendenser og en tiltakende praktisk reformistisk og sam- funnsansvarlig aktivitet, endte som kjent med opprørets ne­ derlag. Men bruddet gikk mellomopprørsk en reformisme og en ansvarlig reformisme. Det sosialistiske perspektivet mang­ let hele tiden.

176 Rapport Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie. 2. 1979.

Kirsten Hofseth Rapport fra Grenåseminaret i Danmark

Selskabet til Forskning i Arbejderbevægelsens Historie i Dan­ mark arrangerte fra 17. til 19. november 1978 et seminar om «Arbejderbevægelsen og kvindekampen i Danmark». Semi­ naret, som fant sted på Sostrup kloster ved Grenå på Jylland, samlet ca. 50 deltakere, 5 menn og resten kvinner. Bortsett fra Einhart Lorenz og undertegnede var alle danske. Seminaret begynte fredag kveld med presentasjon og fram­ visning av en amerikansk film om kvinners innsats under en av de langvarige streikene ved Chevrolet-fabrikkene i 1936/37. På programmet for lørdag sto «Kvinnekamp i fag­ bevegelsen 1870 til 1940», og «Kvinnekamp og parti, social- demokratiet 1870 til 1978». Søndag skulle brukes til en disku­ sjon om «Hvorledes skal kvinnekampen organiseres i dag?».

Metodeproblemer

Lørdag morgen startet med innledning ved Birte Broch om metodeproblemer i kvinneforskningen. Hun sa blant annet at hittil har kvinneforskningen tatt for seg arbeiderkvinnene innen de faglige og politiske organisasjoner. Nå bør vi komme ut over dette og prøve åhele gripe kvinnens livssitua­ sjon. Skal vi gjøre det, må vi bruke andre kilder enn de tradi­ sjonelle. Vi må bli flinkere til å bruke erindringer, brev, in­ tervjuer etc., og vi må arbeide for å få dem godtatt som full­ verdige kilder. Vi må diskuterehvordan vi kan bruke dem, om de bare kan brukes som illustrasjoner eller om de kan brukes som «bevis». I diskusjonen ble det framhevet at nett­ opp disse utradisjonelle kildene ville bli de viktigste når det gjaldt å få fram de uorganiserte kvinnenes historie. F.eks. sa

180 Drude Dahlrup: «Har vi glemt hvilken viktig kilde våre egne mødre er?» Det ble også pekt på at det i virkeligheten ikke var så lett å trekke et skille mellom kvinner i arbeidslivet og hjem­ meværende kvinner (husmødre), da det alltid har vært mange kvinner som har arbeidet som hjemmesyersker, kokkekoner, vaskehjelper eller avisbud. Alle disse finner vi ikke i arbeids- markedsstatistikken. Ofte hadde kvinnene mange småjobber fra tidlig om morgenen til sent på kveld. Med slikt arbeid kunne de samtidig ta seg av ungene sine. Kravet om «Gratis daghjem til alle barn» ble ikke stilt av arbeiderkvinnene. Hvorfor dette kravetikke ble formulert, kunne være en opp­ gave for kvinneforskningen. Spørsmålet førte oss over i en diskusjon om farene ved å anlegge dagens kvinnepolitiske problemstillinger på historien. «Vi venter å finne de samme krav hos arbeiderkvinner i 20- åra som kvinnebevegelsen i dag er opptatt av», ble det sagt. Spørsmålet om hvem som skal ta seg av barna er egnet til å belyse dette problemet. 20-åras arbeiderkvinner stilte ikke krav om at samfunnet skulle ta seg av barna. Det var eldre søsken, naboer, foreldre som hjalp til. Dessuten prøvde kvin­ nene så godt de kunne kombinere arbeid og barn, ved hjem­ mearbeid som nevnt eller ved å ta slikt arbeid at de kunne ta med seg ungene.

Kvinnekamp i fagbevegelsen

Hanne Caspersen innledet så om «Kvindekamp i fagbevegel­ sen» ut fra sine undersøkelser av Kvindeligt Arbejderforbund (kvinneavdelingen innen Dansk Arbeidsmannsforbund) og den opposisjonen som vokste fram innen forbundet fra mid­ ten av 1920-åra. Opposisjonen kalte seg Kvindeligt Opplys­ ningsforbund og dominerte avdeling 5 av Kvindeligt Arbej­ derforbund (Københavnavdelingen, som hadde ca. 5000 medlemmer) fram til ca. 1930. Det var kommunistisk kvinne­ politikk som ble propagandert og den var svært radikal. Ek­ sempler på saker de tok opp var likelønn, kortere arbeidstid, hvilepauser, barselfravær, prevensjon og abort. Men ingen spørsmål ble stilt omkring dobbeltarbeid. I samarbeid med en sosialistisk lege opprettet Opplysningsforbundet én seksualkli- nikk i København og én i Esbjerg. Her ble det gitt preven­ sjonsveiledning. Kvinnene betalte etter evne. I følge Hanne Caspersen var det for de fleste arbeiderkvinner slik at forp- tfah 11 181 lantning og seksualitet var det samme, og de reagerte på det de radikale legene skrev om at det var lysten som var av­ gjørende i spørsmålet om hvor mange samleier det var natur­ lig å ha i uka. I diskusjonen etterpå ble det pekt på at det skjedde en end­ ring i synet på kvinnens dobbeltarbeid i begynnelsen av 30- åra. Mens mange kvinner hittil hadde ment det var en skam å plassere barna i institusjoner, kom nå ideer om at det var pe­ dagogisk riktig med barnehager. Dette henger sammen med at mellomlagskvinnene kommer ut i arbeidslivet, ble det sagt. De stilte krav om betryggende barnepass. Hovedargumentet var at det var best for barna. Krav ble stilt til utdannet perso­ nale og gode hygieniske forhold.

Kvinnekamp og parti

Etter lunsj kom turen til Toni Liversage og Drude Dahlrup som innledet om «Kvindekamp og parti». Liversage tok for seg den tidlige kvinneorganiseringen. Fram til 1908 var det kampen for kvinnestemmeretten som sto i sentrum. Først med kvinnenes kommunale stemmerett oppfordret sosialde­ mokratene kvinnene til å melde seg inn i velgerforeninger. Dahlrup fortsatte med å fortelle om den motstand egne sosial­ demokratiske kvinneforeninger ble møtt med fra partiets side. Foreningene ble ikke anerkjent av partiet. Først i 1929 gikk partiet med på å danne egne kvinneutvalg. Men noe samar­ beid utvalgene imellom ble ikke godtatt. Likevel samarbeidet kvinneutvalgene helt uformelt. Fire år senere ble dette samar­ beidet godkjent på kongressen. Men et forsøk på å danne et landsomfattende forbund av kvinneforeninger måtte oppgis. Tross motstand ble 1940-åra en blomstringstid for kvinnear­ beidet innen sosialdemokratiet med 1945 som gjennom- bruddsår. idet partikongressen vedtok å opprette krets- og amtsutvalg. Mot slutten av 50-åra gikk det tilbake med inter­ essen for kvinnepolitikk, som det gikk tilbake med den poli­ tiske interessen generelt. Denne utviklingen fortsatte utover i 60-åra. I 1967 kom det forslag fra partiets Fornyelsesutvalg om nedleggelse av kvinneutvalgene, og i 1969 vedtok kon­ gressen et forslag som i realiteten betydde nedleggelse. Men fra 1974 har det imidlertid begynt å dukke opp selvbestaltede kvinnegrupper innenfor partiet som vil at det skal føre en mer aktiv likestillingspolitikk.

182 I debatten etter innlegget ble det pekt på at den sosialistiske kvinnebevegelse alltid har vært nært knyttet til partiet, i mot­ setning til den borgerlige kvinnebevegelse. Hovedgrunnen må ha vært å trekke kvinnene til partiet. Kvinneforeningene har vært sett på som rekrutteringsbaser. Men foreningene og gruppene har i liten grad vært steder hvor kvinnene kunne skolere seg og forberede seg til å ta oppgaver og hverv i par­ tiet. Spørsmålet ble stilt om organisering i tilknytning til par­ tier overhodet kunne fremme kvinnekampen.

Hvordan formidle?

Om kvelden delte vi oss i grupper ut fra spesielle interesser: en «formidlingsgruppe»; en annen som tok for seg hva som var viktigst, den faglige eller den politiske organiseringen; og til slutt en «metodegruppe». Da jeg selv deltok i «formidlingsgruppa» kan jeg bare gi referat fra vår diskusjon. Spørsmålet ble stilt slik: Hvordan skal vi komme ut over det at vi bare skriver for hverandre? En måte å se formidlingen på er som en pyramide hvor forskerne sitter øverst og skriver for lærerne som i sin tur formidler til elevene. Det ble straks reist innvendinger mot at noen skulle sitte og forske mens andre bare skulle popularisere. Og hva vil det si å populari­ sere? Betyr det å personifisere arbeiderbevegelsens historie? Men det er jo nettoppikke enkeltmennesket som skal fram i lyset, men klassen eller fellesskapet, ble det sagt. Og vi må ikke bare diskutere innholdet i det som skal formidles. Det er nå på tide at arbeiderbevegelsens folk begynner å tenke mer på mediene. Det ble sagt at vi måtte slutte å tenke bare i bøker og artikler og begynne å tenke i bilder, film og lydbånd. Andre og siste dagen var viet spørsmålet om hvordan kvin­ nekampen skal organiseres i dag. Vi fikk en rekke innled­ ninger om hvordan kvinner faktisk var organisert innenfor partier, fagbevegelsen og den nye kvinnebevegelsen, men noen avklaring på spørsmålet ble det ikke. «La hundre blom­ ster blomstre foreløpig», ble nærmest konklusjonen. Det ville bli for langt å referere innleggene og diskusjonen som fulgte. Men det var tydelig for alle at det slett ikke var så lett å for­ binde historien med den kampen vi som kvinner sto midt oppe i. Slagordet «Lær av historien» er vanskeligere å prakti­ sere enn vi ofte tror. Til slutt kom et forslag om hva SFAH

183 skulle sette på neste års seminarprogram. Det ble som nevnt foreslått «Barnepass gjennom de siste 200 år», dessuten «Formidling» og «Kulturkamp».

184 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2. 1979

Nils Henrik Fuglestad Muntlige kilder

Seminarmelding

Ved universitetet i Oslo ble det mandag 28. mai holdt et semi­ nar om innsamling og bruk av muntlige kilder i etnologisk og historisk forskning. Her møttes alt i alt et 40-talls utsendinger fra en rekke institusjoner og miljøer (utdanningsinstitusjoner, museer, organisasjoner o.l.) og fra forskjellige kanter av landet. Initiativet var tatt av ei gruppe unge etnologer og histori­ kere i Oslo som med seminaret tok sikte på å oppsummere praktiske og metodiske erfaringer med bruken av denne kil­ detypen. Videre var det en uttalt målsetting å få opprettet tverrfaglig kontakt mellom ulike grupper, miljøer og personer som arbeider med muntlige kilder. Seminarets viktigste konkrete resultat var nedsettelsen av et utvalg som i første omgang fikk i oppdrag å utarbeide forslag til en bibliografi med oversikt over eksisterende samlinger og dessuten over aktuell litteratur på området. En mer langsiktig oppgave vil være å bygge ut kontaktnettet for på den måten å legge grunnlaget for et aktivt miljø, med jevnlig utveksling av erfaringer og resultater. I så henseende vil ansvaret for det en­ delige resultat vile på de mange interesserte brukere og inn- samlere rundt om i landet som hermed oppfordres til å gjøre sitt arbeid kjent for en større krets.

186 TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE MartinTranmæl 1879-1979 2/1979 TI