Martin Tranmæl 1879-1979 2/1979 Utgitt Av Pax Forlag, Oslo Med Støtte Av Norsk Arbeidsmandsforbund
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE Martin Tranmæl 1879-1979 2/1979 Utgitt av Pax forlag, Oslo med støtte av Norsk Arbeidsmandsforbund Redaksjonsutvalg Jorunn Bjørgum Edvard Bull Svein Damslora Odd-Bjørn Fure Knut Kjeldstadli Arne Kokkvoll Einhart Lorenz Arnfinn Malme Per Maurseth Redaksjonens adresse: Gøteborggt. 8, Oslo 5 TIDSSKRIFT FOR ARBEIDERBEVEGELSENS HISTORIE kommer ut uregelmessig, men minst to ganger i året. Abonnementspris for 1979: kr. 75,— Postgiro 2 01 20 45 Abonnementet tegnes ved henvendelse til Pax forlag a/s, Gøteborggt. 8, Oslo 5. Tlf. (02) 37 90 82. Abonnementet anses løpende til oppsigelse skjer, hvis ikke oppsigelses- dato er uttrykkelig fastsatt i bestillingen. Ved adresse forandring, vennligst husk å oppgi gammel adresse. Forsida: Fra billedarkivet til Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo. © by the Authors 1979 Satt og montert hos Johs Grefslie & Co., Mysen. Trykt hos Ekspresstrykk, Tønsberg. ISSN 0-332-5539 ISBN 82-530-1030-3 Martin Tranmæl 1879 - 1979 Innhold Per Maurseth: Martin Tranmæl 1879 - 1979.......... s. 3 Arne Kokkvold: Martin Tranmæl - en biografi .... s. 11 Ingar Holm: Martin Tranmæl i USA. En vurdering av den betydning Tranmæls USA-opphold hadde på hans politiske tenkning fram til 1918........................ s. 33 Tore J. Hanisch og Even Lange: Krise og vekst. Norsk økonomi i 1930-årene.......................... s. 51 Einar Gerhardsen: «Når trønderne kommer, så kom mer de godt» .................................................................. s. 69 Olav Larssen: Martin Tranmæl 70 år........................ s. 79 Trygve Bull: «Opprører til sine siste dager».............. s. 87 Dokumentasjon Martin Tranmæl: Forslag til uttalelse om Moskva- tesene fra landsstyret i Arbeiderpartiet...................... s. 97 Bibliografi Merete Bloch, Egil Jacobsen, Bo Norling, Karen Thorshaug: Martin Tranmæl; en bibliografi 1899 - 1923 s. 105 Debatt Terje Halvorsen: NKPs venstredreining og Herøya- aksjonen 1948................................................................ s. 155 Eirik Fiva: Reformismens seier? Kjeldstadlis reform- ismeforklaring. Anti-teser......................... s. 171 Rapport Kirsten Hofseth: Rapport fra Grenåseminaret i Dan mark s. 181 Nils Henrik Fuglestad: Muntlige kilder. Seminar- melding ................................................ s. 187 1 Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2. 1979 Per Maurseth: Martin Tranmæl 1879 — 1979 «Jeg må si dere at jeg kjenner denne kamerat som en ærlig kjemper som oppriktig tilhører arbeiderklassen, og som vil ofre alt for den.» Denne kamerat var Martin Tranmæl, og det var Grigorij Sinovjev som gav ham dette skussmål i sin beretning til Ko- minterns 4. kongress. Det var høsten 1922. I Det norske Ar beiderparti raste en bitter fraksjonsstrid hvor Martin Tranmæl ledet det flertall som året etter brøt med Komintern. Karl Ra- dek, som fikk tømret sammen et enstemmig, men uklartog skrøpelig kompromiss i Arbeiderpartiets landsstyre i januar 1923, skrev: «Således er f.eks. kamerat Tranmæl ikke en person, men et stykke av selve arbeiderbevegelsen i Norge. Deri ligger også grunnen til vår store forekommenhet og tålmodighet.» En av Tranmæls fremste motstandere under partistriden. Eugene Olaussen, skrev samtidig: «Særlig Tranmæls væsen fængslet mig sterkt og jeg for- staar godt den fascinerende indflydelse han utøver paa en stor del av ungdommen. Han var hjertelig og imøtekommende, forstaaelsesfuld og brændende av hellig ild.» Det er ikke vanskelig å hente fram lignende karakteristik ker av Tranmæl fra venner og motstandere. Heller ikke vil det være vanskelig å finne negative utsagn, fulle av skjellsord og hat. Norges Mussolini, kalte «Arbeidet» i Bergen ham etter partisprengningen i 1923, da han kom til Bergen for å stive opp den lille håndfull som ble stående i Arbeiderpartiet i denne massivt kommunistiske by. I årene 1923 til 1927 da tre arbeiderpartier lå i innbyrdes strid, falt det naturlig i politisk dagligspråk å omtale Det nor ske Arbeiderparti somTranmælpartiet. I kjølvannet fulgte ut 3 trykkenetranmælisme og tranmælitter. Ingen tilsvarende personbetegnelser kunne i Norge festne seg ved det sosialde mokratiske eller det kommunistiske parti. Denne forskjellen bunner i to forhold. For det første hadde disse to partier ingen leder med den samme urokkelige posisjon som nummer én. For det andre representerte disse partier hver sin klare hovedretning i inter nasjonal arbeiderbevegelse. Kommunisme og sosialdemokrati hadde sikker identitet som ideologiske systemer. Å fastslå Ar beiderpartiets politiske plattform i disse årene var vanskeli gere. Den hadde ingen gjenpart i noe land. Partiets samar beidspartnere i det «Internasjonale byrå for uavhengige revo lusjonære sosialistiske partier» var en broget blanding av små og maktesløse organisasjoner, som Arbeiderpartiet droppet med lett hjerte for å realisere samlingen i ett parti «utenfor de stridende internasjonaler». For sosialdemokratene var det der imot et tungt offer å oppgi medlemskapet i Den Sosialistiske Arbeider-Internasjonale, for kommunistene utenkelig å bryte med Komintern. ★ I mellomkrigstiden var Martin Tranmæl den mektigste mann i norsk arbeiderbevegelse. Andre ble satt i de høyeste tillits verv. Likevel var ingen i tvil. Den ledende mann var Tran mæl, partisekretær fra 1918 til 1921, deretter landsmøtevalgt redaktør til 1949. Denne maktposisjon var erobret gjennom årelang opposi sjon før 1918. Den ble befestet gjennom fraksjonskamp og splittelser og ved samling og nye politiske gjennombrudd. Maktskiftet i 1918 foregikk i parlamentariske former. De revolusjonære fikk flertall for sin politiske linje. Reformistene stilte kabinettspørsmål og vek plassen for nye menn. Dette er enestående i partiets historie. Ingen andre opposisjonsbeve gelser har lykkes i å fortrenge en sittende ledelse. Det er sagt om den seirende fraksjon fra 1918 at den klatret til topps og trakk stigen opp etter seg. Denne fraksjon, eller rettere den allianse av fraksjoner som seiret i 1918, hadde en politisk plattform som de selv og deres motstandere anså som revolusjonær. En kurs ble stukket ut etter retningslinjene masseaksjon, rådssystem og proletariatets diktatur. Kursen førte til medlemskap i Komintern i 1919 og til den første splittelse i 1921. Den førte videre gjennom nye 4 5 fraksjonskamper til brudd med Komintern og ny splittelse i 1923. To minoriteter av betydelig størrelse, sosialdemokrater og kommunister, var spaltet ut. I flertallet. Arbeiderpartiet, var Tranmæls lederposisjon befestet til det urokkelige. Gjennom resten av mellomkrigstiden var ledersjiktet overordentlig sta bilt og bestod i sin kjerne av håndplukkede folk som aner kjente Tranmæl som sin leder. Under denne ledelse gjennomgikk partiet grunnleggende forandringer. For det første ble det samlet igjen. I den organi satoriske samling med sosialdemokratene i 1927 deltok også en rekke fremtredende kommunister, og i de følgende år trakk nye skarer av ledende og menige NKP-medlemmer over til Arbeiderpartiet. Rivalene til venstre for partiet ble eli minert eller redusert til betydningsløshet. For det andre ble samlingen fulgt av en makeløs vekst for hele arbeiderbevegel sen, i medlemstall og i velgeroppslutning. For det tredje ble partiets politikk avgjørende revidert. Den demonstrative ven stredreining på landsmøtet i 1930 ble likvidert umiddelbart etter valgnederlaget samme år. og fra 1933 var overgangen til åpenlys parlamentarisk reformisme som en elv i flom. Noen prøvde å stanse flommen, og det er intet merkelig i at opposisjon ble reist. Det merkelige er at den opposisjon vi kan registrere i partiavdelingene og på landsmøtene i 1933, 1936 og 1939 var så svak og splittet både tallmessig og ideologisk. Partiledelsen lyktes i disse årene å skape et bilde aV en seier- rikt fremstormende bevegelse hvor alle kunne finne sin plass i positivt byggende arbeid for folk og fedreland og for arbei derklassen og sosialismen. ★ Dette var først og fremst Tranmæls triumf. Etter februar - landsmøtet i 1923 ble ingen viktige avgjørelser tatt i partiet uten at Tranmæl var innforstått. Selv var han en drivende kraft i alle omlegninger av den politiske kurs. Og fra talersto len og gjennom Arbeiderbladet greide han å overbevise om at hver kursendring på det inderligste var i pakt med partiets for tid og arbeiderklassens interesser. Vil man forstå bevegelsens utvikling gjennom denne tiden, må man derfor også forsøke å forstå Martin Tranmæl. Eller sagt på en annen måte: Bak de mange ulike fortolkninger av 6 Byste i bronse, laget av Dan. Hagerup 1915. Står i AOFs kon torer i Trondheim. (fra billedarkivet til Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo) 7 arbeiderbevegelsens utvikling, vil vi også i regelen finne ulike oppfatninger av Tranmæl og tranmælismen. Fire ulike dimensjoner må da tas i betraktning. Det er for det første hans personlige egenskaper. De er vel kjent og ikke i særlig grad gjenstand for uenighet: Personlig askese og privat uegennytte, en uslitelig arbeidskraft som ble totalt satt inn for å tjene den bevegelse han identifiserte sitt liv med. Videre den umåtelige agitatoriske kraft, både med munn og penn. Han kunne som ingen annen norsk politiker rive de store forsamlinger med, men han kunne også beherske den nære vennekrets med en utstråling som skapte hengivenhet. De yngre menn som han knyttet til seg i medarbeiderskap og vennskap, de egentlige tranmælitter, vokste gjennom påvirk ning og prøvelser til betydelige ledere. Ingen av Tranmæls ri valer kunne måle seg med ham i summen av disse egenska per. Olav Scheflo var hans