P Rets Siste Dag Er Det Tradisjon Her I Landet at Hans Majestet Kongen Holder En Tale Som Skal Trekke Viktige Linjer Fra Det
Total Page：16
File Type：pdf, Size：1020Kb
Foredrag Holocaustdagen 27.januar 2007 Fanehallen Knut Rød – overgriperen som ble frikjent På årets siste dag er det tradisjon her i landet at hans majestet kongen holder en tale som skal trekke viktige linjer fra det året som er gått og inn i fremtiden. I årets nyttårs tale sa blant annet kongen Sitat Håpet om menneskeverd og et anstendig liv var også avgjørende for nordmenn som stod vakt om viktige samfunnsverdier under Den andre verdenskrig. Sist sommer ble Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter åpnet på Gimle. Et hovedkvarter for brune krefter er blitt rammen om minner vi ikke må glemme, og som viser, på sitt paradoksale vis, de gode krefters seier[…] Sitat slutt Selv om kongen helt riktig påpeker at det var mange nordmenn som sto vakt om viktige samfunnsverdier i vårt samfunn symboliserer blant annet de tomme stolene vi har vært samlet rundt i dag og saken rundt politiinspektør Knut Rød at det også var mange nordmenn som enten sovnet på vakt, eller både som individer og institusjoner sviktet når det galdt som mest. Saken om Knut Rød handler om de sidene av vår egen historie vi langt på vei ikke har villet ta inn over oss som et nasjonalt kollektiv. Knut Rød saken handler dypest sett ikke bare om individet Knut Rød, men hvordan mange nordmenn var håndlangere for og aktive deltagere i en politikk som krenket ALLE viktige samfunns og medmenneskelige verdier og hvordan etterkrigs Norge kunne frikjenne en av de mest fremtredende overgriperne. Knut Rød var ansvarlig for det som i ettertid har blitt kalt ”jødeaksjonen” i Oslo og Aker politidistrikt fra midten av oktober 1942 og frem til våren 1943. Til sammen ble 771 norske jøder sendt til dødsleirene i Øst-Europa – bare 34 overlevde. Den største og mest kjente av disse transportene, og som også kildematerialet i Rødsaken vektlegger, var deportasjonen av 532 av de norske jødene som ble transportert med SS Donau 26. november 1942 til Auschwitz. 1 Men hvem var Knut Rød? Knut Rød ble født den 30. juni 1900. Han tok juridisk embetseksamen i 1927, og ble omtrent samtidig ansatt som betjent ved Aker politikammer. I 1929 ble han kriminalbetjent, og i 1937 1.betjent ved kriminalavdelingen. Høsten 1940 ble Oslo og Aker politimesterembeter slått sammen og Rød ble overført til den såkalte Overvåkningsavdelingen ved politikammeret. I januar 1941 meldte han seg inn i NS. Da Statspolitiet ble opprettet den 1. juli 1941 ble Overvåkningsavdelingen til Oslo og Aker politikammer overført til Statspolitiet. Etter hvert ble Rød administrativ leder for avdelingen, og fikk også politiinspektørs grad. Han søkte avskjed i august 1943 og fratrådte i september samme år. Samtidig meldte han seg ut av Nasjonal Samling. I mai 1945 ble Rød arrestert, og han satt på Ilebu frem til 4.februar 1946 da den første frifinnende lagmannsrettsdommen ble avsagt. I denne dommen, hvor den tiltalte Rød ble frifunnet med 6 mot 1 stemmer, uttalte retten at sitat ”på grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at den tiltalte ikke gikk inn i N.S, eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger som statsadvokaten bortsett fra jødeaksjonene betegner som bagatellaffærer, finner retten godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeid til beste for motstandsbevegelsen og hjemmefronten. Etter rettens mening har tiltalte derfor ikke gjort seg skyldig i forsettelige forbrytelser mot de i tiltalebeslutningen nevnte straffebud, og må således bli å frifinne.” sitat slutt Riksadvokaten anket saksbehandlingen og lovanvendelsen, og ved Høyesteretts kjennelse av august 1946 ble lagmannsrettens dom opphevet. Deretter ble det utferdiget en ny tiltalebeslutning, og saken ble behandlet i lagmannsretten for annen gang i 1948. Igjen ble Rød frifunnet, og denne gangen var beslutningen enstemmig. Den 8. mai skrev Rød under henvisning til frifinnelsesdommene, og ba om å få tiltre den stilling han hadde hatt ved Kriminalpolitiet i 1940. Saken ble behandlet senere samme måned i Oslo politikammers ansettelsesråd hvor det ble truffet en enstemmig beslutning som sa at Knut Rød ikke fikk tilbake stillingen han hadde ved krigsutbruddet. Senere innbrakte han saken for Justisdepartementet som svarte at de ikke kunne foreta noen endringer i ansettelsesrådets avgjørelse. Røds advokat Rode anket denne avgjørelsen inn for Oslo 2 Tingsrett som slo fast at Knut Rød kunne gjeninntre sin førkrigsstilling som 1. betjent ved Aker som etter krigen var blitt til Oslo Politikammer. Justisdepartementet anket også denne dommen inn for Høyesterett. Høyesterett bekreftet Byrettens dom, og rettens formann sto for den siste uttalelsen om Rød fra det norske rettsvesen til nå sitat ”Jeg finner ikke at Knut Rød etter loven har stelt seg ”so andsynes okkupasjonsmakten eller hjelperane deira, eller bar seg so unasjonalt åt på andre måter, at han ikkje er verdig til å halde fram i stillinga si.” Sitat slutt Hva vil det si å ikke bære seg unasjonalt åt? Er det ikke å bære seg unasjonalt å arrestere og deportere flere hundretalls nordmenn utelukkende fordi de i utgangspunktet hadde en annen kulturell opprinnelse? Den store norske deltagelsen i arrestasjonene og medvirkningen i deportasjonene av de norske jødene kan ikke løsrives fra rettsprosessen rundt Knut Rød etter krigen. De norske jødene ble, verken under arrestasjonene eller i frifinnelsesdommene definert innenfor et kollektivt nasjonalt fellesskap. Arrestasjon og medvirkning til deportasjon av norske jøder ble derfor ikke sett på som en unasjonal handling. Selv om ikke dette fordraget handler om hvorfor jødene innenfor store deler av det norske samfunnet ikke var en del av det nasjonale fellesskapet kan man i hvert fall konkludere med at Henrik Wergelands bestrebelser for, ikke bare å få opphevet ”jødeparagrafen”, men også å vise det norske samfunnet at jødene skulle ha de samme rettighetene, juridisk som moralsk, som alle andre nordmenn innenfor store deler av det norske samfunnet, hadde slått feil. Når det virkelig gjaldt hadde ikke den mentalitetsmessige integreringen innenfor store deler av majoritetssamfunnet kommet langt nok. Hvordan ser vi dette av arrestasjonene, og da spesielt arrestasjonene som foregikk i Oslo og Aker politidistrikt, i oktober og november 1942? I en rapport om arrestasjonen av jødiske menn i Oslo 26. oktober 1942, skrevet av en betjent i statspolitiet, kommer det tydelig frem at Knut Rød var en særdeles pliktoppfyllende tjenestemann som så sin ære i at arrestasjonene ble gjort til punkt og prikke. Sitat ”Politiinspektør Rød instruerte hele den oppmøtte styrken og gjennomgikk skjemaene og hvordan disse skulle fylles ut” sitat slutt. Det blir videre sagt at aksjonens utførelse i det store 3 og det hele foregikk etter programmet, og at de tingene som ikke gikk i orden primært skyldtes at adresselistene var særdeles mangelfulle. Den eneste tjenestemannen som blir fremhevet i betjentens rapport er nettopp mannen som er gjenstand for dette foredraget – Knut Rød. Dette er for så vidt ikke så rart i og med at Rød ledet arrestasjonene, men allikevel er Røds nidkjærhet i arbeidet påfallende når betjenten skriver at politiinspektør Rød holdt sammenhengende på fra søndag kl. 10.00 til mandag kl 20.00. Knut Rød arbeidet med andre ord utrettelig i 34 timer i strekk med arrestasjonen av de norske jødene. Vi kan med dette i hvert fall slå fast at Rød verken gjennomførte sabotasje, eller noen ”gå sakte aksjon” for å hjelpe de av sine landsmenn som skulle arresteres i forbindelse med det som blir kalt ”jødeaksjonen”. Betjenten sier videre sitat ”personlig har jeg fått liten anledning til å snakke med folk i sin alminnelighet idet jeg bare snakker med min familie og de kvinnelige jøder som renner dørene ned og ringer hele dagen. Det er dog kommet meg for øre at jødene ikke har noen særlig stor sympati i sin alminnelighet. Men når en går til anholdelse uansett om det gjelder krøplinger, oldinger, blinde eller sinnssyke faller det jo ikke i god jord.” sitat slutt Rød selv ble også kontaktet av en av ”de kvinnelige jøder som renner ned dørene og ringer hele dagen”. Amalie Laksow, var Røds nabo i Dunkersgate i Oslo, og tok selv kontakt med Rød under krigen, men selv ikke kategorien nabo førte til noe positivt resultat verken for fru Laksows mann eller alle hennes fire brødre som endte sine dager i Auschwitz. Det er lite som tyder på at Rød var en pådriver i å varsle de norske jødene, både som enkeltindivider og ikke minst som gruppe, om hva som var i ferd med å skje – selv ikke da han beviselig visste hva som var på trappene. Røds egen forklaring fra Ilebu hvor han satt internert etter arrestasjonen umiddelbart etter krigen gir heller ikke tegn til at han var en aktiv part når det gjaldt å hjelpe de norske jødene. På tross av dette var Rød derimot meget fornærmet over at noen kunne tro at han hadde ”personlig glede” av aksjonen mot jødene, noe han avviste på det sterkeste. Rød hevdet at hvis noen norske kunne belastes for dette, måtte det være politiminister Jonas Lie og politimester Karl Martinsen – for han selv og andre politifolk var det helt umulig å forhindre det som skjedde. En massevarsling til de norske jødene slik at de kunne flykte var ikke et reelt alternativ for Rød. Dette bildet imøtegås av en av Røds kolleger som blir sitert i lagmannsrettssaken i 1946, og som hevder at man måtte regne med at alle jøder ble varslet og at Rød var sterkt imot aksjonene. Dette underbygges av et annet vitne som retten legger vekt på som hevder at sitat ”Om aksjonene den 26. november ga tiltalte selv XX beskjed dagen forut og mente å kunne gå ut ifra at de aller fleste ble varslet” - sitat slutt.